Natt&Dag Oslo mai 2009 - reise by NATT&DAG

OSLO 4 - MAI 2009

6 & 1 MØTER

PETTER PILGAARD

THAIWAY TO HELL

VI DRO TIL SYNDENS PØL USA - KYST TIL KYST

NEW YORK VS. LOS ANGELES

HVEM FAEN ER ALEX ROSÉN? FINN FEM FEIL

RIO DE JANEIRO BIG IN JAMAICA

NICO D DRAR VESTOVER

WWW.NATTOGDAG.NO

INNHOLD

MAI 09 Redaktør ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no ANDREAS ØVERLAND oeverland@nattogdag.no Redaksjonssjef nett ODA FAREMO LINDHOLM lindholm@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Underslåtte CHRISTIAN FORSBERG ROLF DAMMEN Skribenter JON VIDAR BERGAN ARNE BORGE FANNY WAAGER BREKKE GAUTE BROCHMANN RAGNHILD TOFT BROCHMANN ROLF DAMMEN RICHARD ERIKSEN SIGURD ESE MARKUS IVAN JOHANSSON ÅSE FORMO CHRISTIAN FORSBERG JAN-OLAV GLETTE CECILIE TYRI HOLT SILJA ESPOLIN JOHNSSON FRANK LANDE NILS LAUSUND ODA FARMO LINDHOLM LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG GLENN OLSEN MATHIAS RØDAHL PETTER SNARE HARRY TRULSEN ANDREAS TYLDEN ANDREAS ØVERLAND MARIT VALEUR

Fotografer RUNE BENDIKSEN RICHARD ERIKSEN DANIEL T. LANGLEITE ANTON SOGGIU

Illustrasjon DORTHE SMEBY SIGURD ESE SYNNØVE MOEN TØFTEN ANDREAS TYLDEN Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Markedsavdeling EMELIE ANDERSSON BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN TORGEIR TELLE KRISTOFFER VOLD Økonomi NETLEDGER

Utgiver INNOVATION MEDIA AS Trykk NR1 TRYKK

HAR DU REISENOIA? ........................................................................................................................................ 12 ALEX ROSÉN: MANNEN MED JERNMASKEN .................................................................................................. 16 GÅ VEST: NICO D INNTAR JAMAICA . .............................................................................................................. 20 SISTE REIS: HÆLVETE PÅ HJUL....................................................................................................................... 22 FOTOSERIE: LA VS. NY ..................................................................................................................................... 25 LITTERATUR ..................................................................................................................................................... 30 THAIWAY TO HELL: SYNDEN - DET NYE SYDEN ............................................................................................. 34 GRINGO DE JANERIO: UNNGÅ BRASILFELLA ................................................................................................ 36 UTELIVSENQUETE: HVOR LANGT ER DU VILLIG TIL Å GÅ? ........................................................................... 41 MOTE ................................................................................................................................................................ 42 MAT - OSLO SPISEFORRETNING ..................................................................................................................... 44 KUNST/SCENEKUNST ..................................................................................................................................... 46 KLUBB/KONSERT ............................................................................................................................................ 48 JUST SAY NOA .................................................................................................................................................. 49 MUSIKK - RICK ROSS, MARIBEL, PHOENIX .................................................................................................... 51 FILM: - X-MEN, HANNA MONTANA, MESRINE: INSTINKT FOR MORD .......................................................... 56 NATT&DAG PRATER MED PARADISE-PETTER OM PULINGS ......................................................................... 62

Lesertall 133.000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo BESØKSADRESSE: Sandakerveien 114B Nydalen, 0401 Oslo POSTADRESSE: Natt&Dag Innovation Media AS PB 4240 Nydalen 0401 Oslo NATT&DAG BERGEN Telefon: 22 09 08 00 Telefaks: 92 17 52 42

WWW.NATTOGDAG.NO Takk til: NRK og sameiet Brussard

Coverfoto RUNE BENDIKSEN

HVA HØRTE VI PÅ

56 42

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

4/2009

OVERHØRT

...

BREV Hei! Jeg har vært noen uker i Asia og tatt ca 100 bilder og ganske mange av de er fra Malaysia av typen ”postkort” for jeg er ganske god med photoshop. Har også bilder fra James Bond-Island og noen strandbilder fra Koh Phangan og et ganske tøft bilde av en Elefant-taxi på gaten i Bangkok. Dette noe dere er interesserte i å kjøpe og trykke i deres avis? Hilsen Marthe

Mariann Thomassen og Daniel Franck, Norges mest enerverende par ble intervjuet av landets minst interessante TVprogram her om dagen og brukte hele sin taletid på å insistere på at de var craaazy bananas gærne fordi de la seg etter klokka 01.00 på hverdager. Shiiiiit. Smuglesning.no dukka som kjent ikke opp for å hente Osloprisen vi gav dem. Men Gaute. Hør a! Vi har plaketten! Post eller bud?

TEKST SIGURD ESE

LET’S PARTY LIKE IT’S 1999 I MAISØRPA AV KETAMIN, CASHKRISE, LIGHTSTICKSPIERCINGER OG BLITZKRIEG PÅ BLOGGERHOUSEPARTIES FLYTER TANKENE FORT TIL EN TID DA AVISER VAR PRYDET MED FORSIDEOPPSLAG OM BEKYMREDE FORELDRE, UNGDOMMER AMOK PÅ ECSTASY OG POLITIRAID MOT MORGENKLUBBER. Tysk, belgisk og nederlandsk dansemusikk, som strengt tatt var en gradvis kommersialisert avart av det som engang ble døpt trance, hamret nådeløst på Oslos klubber. Til syntetiske, melankolske melodilinjer, strak ungdommer fra øst og vest seg fryktløst mot strobene. Trefjerdedels square-basslinjer var herre og dansegulvet antok nærmest religiøse former, sporadisk avbrutt av cybernetiske vokalbrekk med abstrakte budskap om dop, sci-fi, kjærlighet og aliens. Dette var i siste time før ungdommer fra hvert eneste tettsted utenfor Oslo trakk til sentrum med puselegger og GHB på Imsdalflasken for å ta nachet på akuttmottaket. Oslos mange nedlagte slutten-av-nittitallsklubber huset tusenvis av ungdommer hver helg, enten det var Church, Mars, Milk, Castro, Stretch store events på Sentrum scene, Rockefeller, Spektrum, Betong, Cosmopolite eller morgenklubber som Chess, Cats og Concrete. Pillene hadde flere farger enn noensinne og kulturen hadde i likhet med tidligere housereformasjoner på nittitallet en slags søkt kosmisk relevans i det vi nærmet oss det store uvisse y2k-tallet med stormskritt. Let’s party like it’s 1999 og alt det pisset der. IT-boblen hadde sprukket og i all nedgangstid finnes det midler for kompensasjon. Få steder så synlig som på et klissvått dansegulv i 40 varmegrader, i Oslo sentrum. Dealere, bolere, freaks, UFO-kids, jenter med gaffatape over puppene, førstehjelpsteam fra Røde Kors, alle sammen var de der. Ambulanse og politi aldri lenger enn et halvt kvartal unna. ”Halla, FY

4/2009

FAEN, hvordan går det?” - ”Shiiit, jeg er så tura (klapring av tenner)” - ”Hva har du droppa?” ”DOBLE HVITE DIAMANTER!” - ”JEG ELSKER DEG OG!” Den intense lyden av et øredøvende Access virus synthriff skiller og skyller oss vekk i et hav av hylende røster og armer i været. Hjerterytmen banker i firefjerdedelstakt og nittitallets peak hour gjør hva det kan for å vrenge hver eneste lille gjenværende dråpe eufori ut av skallen din. La meg være den første som sier det. Musikken var jævlig kul, jeg mener det. Helt uten seks lag med ironi og strenge forbehold, i tilfelle mottaker skulle være uenig. Trance har jo i nyere tid blitt skoleeksempelet på nerdete internett-musikk-kultur, men på nittitallet var det sterke tyskere, belgiere og hollendere som spikka trancen. De var muskuløse, kjørte raske biler med høy piggsveis og lav moral. Musikken hadde albuer og var en åpenlys rekrutteringsplan for å lokke søkende ungdommer inn i europas mørke, kjemiske laserklubber. Noen måtte da for faen betale for europaturneen og skiveopplag på XTC recordings. Jeg fremmer et ønske om å slå ring rundt denne tiden og soundtracket som fulgte med, og gladelig innrømme at jeg har blåst støv av gamle bannlyste, ugudelige og sosialt uaksepterte tranceskiver. Med god samvittighet går tyske melodiøse hardtrance slagere i høy rotasjon på IPODen, midt imellom trendy bloghouse, italo-disco, synthpop, synthrock og minimal techno. Det tok altså ti år, men faen så riktig timingen føles.

Hvem har Håkon Moslet valgt som arvtaker til sendeflaten legenden Olle Abstract fylte fram til nå? Spørsmålet har gnaget i Oslos DJscene siden jul. Nå er spørsmålet endelig avklart. To-timersspoten går til... trommevirvel.. DJ Soulshock! Ifølge ryktene er ikke Olle kjempefornøyd med at valget falt på den eksotiske kjekkasen og skal mene at dette er dødsstøtet for dansemusikken i P3. Moslet derimot mener den lille mørke mannens pilot var den klart beste som kom inn.

Som det er nå, har vi det vi trenger. En av maskinene på kontoret har faktisk photoshop, så ellers takk skal du ha. Har du noen bilder av deg selv derimot, er det bare å sende inn til adressen under. Er du digg eller, Marthe? Vi er vårkåte. – Red. Til Natt&Dags brevspalte, I nyeste nummer av avisa deres (Oslo-utgaven, s. 13) finner vi en artikkel med den talende tittelen ”Fyll, sex og vold i Donald Duck & Co!”. Her presenteres flere eksempler på ”sjokkerende” innslag i Donald-pocketer, inkludert grov vold (DP 62, s. 220 og DP 72, s. 205), utroskap (DP 41, s. 52 og DP 67, s. 133ff), tabuord (DP 28, s. 24 og DP 78, s. 204), fyll og fyllekjøring (DP 39, s. 112 og DP 50), samt barnemishandling og pedofili (DP 72). Selv har jeg ikke bøkene for hånden og kan følgelig ikke sjekke sannhetsgehalten i disse påstandene. Men umiddelbart virker vel ikke artikkelen spesielt seriøs (alle referansene dreier seg om pocketer, ikke DD&Co, slik overskriften antyder.). Dessuten er vel de fleste av ”avsløringene” gammelt nytt. Flere av bøkene det vises til er mer enn 30 år gamle. Dessuten er det jo en velkjent sak at de italienske seriene ofte har en mer ”voksen” tematikk enn de mer barnevennlige historiene i DD&Co. Hilsen Donald-entusiast Du tar helt riktig, kompis, flere av disse eksemplene er mer enn 30 år gamle. Hadde du fått ræva de opp fra Donald-pocketen, vil du også legge merke til at artikkelen ble skrevet av Stig Holmer for 20 år siden. Misforstå oss rett, vi elsker også Donald, fyll, sex og vold! Big ups! – Red. Hei! Trondheim Katedralskole mottar hver måned den nye utgaven av Natt&Dag. Disse blir lagt ut i store bunker i skolens vestibyle. Skoleledelsen har kritisert dette, og mener at slikt materiell ikke skal legges ut på skolen. Elevrådsstyret blir derfor bedt om å kaste alt som legges ut, og hvis ikke vi gjør det, kaster skoleledelsen det selv. Jeg vet at dere ikke tar ansvar for ubestilt materiell, men jeg ber likevel om at dere kan la være å legge ut Natt&Dag på skolen vår. Dette blir uansett kastet rett i søpla, og derfor mener jeg det er helt unødvendig at det legges ut. Håper det er mulig for dere å se på dette. Mvh elevrådsstyret v/Trondheim Katedralskole Tacete! – Red. Driti ut! Fy, dere er talentløse ass. Etter mye om og men, fant jeg til slutt ut at det ikke var meg, men dere – det patetiske kryssordet deres i forrige nummer er jo feil, hører dere, FEIL! Dere er TO redaktører?! Ha ha. Patetisk. Hilsen det skal du bare drite i! Vel, smartass, vi har emailadressen din, så… Bare så du veit det, Andreas Øverland har drevet med kickboksing i mange år og han andre fyren, Audun Tylden har flere bøker om svart magi i hylla si hjemme, vet vi. Pass deg. For å svare på din bemerkning; HVA TROR DU VAR MENINGA DA, di løk. – Red.

Redaktøroverhørt er alltid stas. Etter at pimprapperen Too Short hadde fullført en middelmådig konsert på Blå prøvde han å få med seg kjæresten til vår egen redaktør, (og Lydverketpersonlighet) Andreas Øverland backstage. Hun takket nei (merkelig nok), og etterpå unnskyldte Too Short seg personlig til Øverland. ” I didn’t know, man. Sorry.” Kanskje ikke pimpish men derimot jævlig jovialt...

Rop ut: redaksjonen@nattogdag.no

SKJERPINGS Da Spirit feiret 15 år på Cosmo her om dagen (hurra) klarte de å nekte Spirits tidligere cover boy og Norges svar på Latin Kings, El Axel inngang. Vår egen godgutt og norges svar på Elliot Wilson, Mathias Rødahl slapp heller ikke inn. Hva skjer a? Og vi som trodde Cosmo hadde fått en mer rasevennlig profil. Og betal regningene deres! Vestkantpakk!

q^fkbo+kl Abpfdk@lk

KJĂ&#x2DC;P VALUTA FĂ&#x2DC;R DU DRAR U Ingen gebyrer U Gunstige kurser U Gode valutarĂĽd

www.forex.no "- "Ă&#x160;- /, -/ - " Ă&#x160;UĂ&#x160;(6, Ă&#x160;- "//- / Ă&#x160;ÂŁĂ&#x201C;Ă&#x160;UĂ&#x160; , / " Ă&#x160; - -Ă&#x160;* --Ă&#x160;Ă&#x2C6;Ă&#x160;UĂ&#x160; ,1 / Ă&#x160;nĂ&#x160;UĂ&#x160; -/,( Ă&#x160;-/Â°Ă&#x160;UĂ&#x160;/," Ă&#x160;-/Â°

OVERHØRT

TIDENS ÅND

...

EATING TOKYO 72 TIMER I TOKYO OG 20 TIMER PÅ FLY. NATT&DAG STUNTER EN HELGETUR TIL TOKYO FOR Å DOKUMENTERE ALT SOM BLIR SPIST. DEN RIMELIGE SLEVFØLGELLIGE KONKLUSJONEN ER: JAPAN KAN LAGE MAT SAS KAN DET IKKE. ET MINDBOGGELING UTVALG AV FARGER, LUKT OG SJØDYR SOM JEG HELDIGVIS ALDRI VIL VITE NAVNET PÅ GJØR AT TOKYO ER FOR MATVRAK OMTRENT DET SAMME SOM DISNEYLAND ER FOR FEMÅRINGER PÅ SUKKERSJOKK.

RØKK, RØKKERE, RØKKEST Disse aksjegreiene er vanskelig. Heldigvis kjenner vi folk. Sist gang Grete Faremo ringte oss forklarte hun at Røkke, gjennom sitt selskap Aker ASA, eier sammen med staten og svenske Investor AB/ Saab, selskapet Aker Holding AS (AH). Dette selskapet eier deler av Aker Solutions AS (AS). Aker eier og selger store andeler av 5 selskaper til AS for 1,9 mrd kr. AS er børsnotert og verdien av selskapet faller med omtrent samme beløpet fordi markedet syns Røkke har solgt forgjeldede selskapsandeler til altfor høy pris til et selskap - AS. Han har kuttet alle svinger mht reglene om salg mellom nærstående parter i aksjeloven og ikke behandlet salget skikkelig i styrene for verken AH eller AS. Kjøll som statens styremedlem i AH protesterer mot feil behandling, og Petersen - styremedlem i AS går ut av styret i AS i protest mot at AS kjøper og tar på seg ny gjeld ved oppkjøpet. Staten som eier føler seg lurt (sammen med svenskene) og ber om generalforsamling for å behandle de store oppkjøpene, evt. si nei.

1 1

RUSS

1 2

Shjikkelakke shjikkelakke jazz bom bø…

RASS

1 3

… Julekake julekake meg i rævva.

SVINEINFLUENSA (NATUREN GÅR TIL KRIG) Hvilken progressiv sykdom! Her går det unna! Man har knapt nok tid til å dvele ved de eksistensielle utfordringene klimakrisa gir, før jorda responderer og et par koteletter har tynna ut halve Mexico. Hei dere, borti der! Sånn går det når dere ikke hører på Odd Børretzen sine naive hverdagsbetraktninger og driter i å kildesortere! 28 Dager Senere here we come.

4 1

En svært kjent norsk kredibel fotograf med kjendiskjæreste klarte ikke å holde tårene tilbake da Dogg Pound her om dagen gjestet National Rap Show sitt fe m t e n å r s - j u b i l e u m på Sentrum Scene. Da fotgrafen senere støtte på gutta inne på Burger King etter en hard runde alkohol kom tårene igjen, og han skal ifølge kjentfolk ha bønnfalt Daz og Kurupt om å få ta bilder sammen med dem. ”Den største dagen i mitt liv” skal ha ropt utover Karl Johan etterpå... En av Chris Hjelm sine medarbeidere i Quality Time (som ifølge sikre kilder også jobber på Jysk og liker å lure callgirls) skal her om dagen ha slengt sitt overdrevent voksne lem i bordet på Fisk Og Vilt som en protest mot hipsteriet. Natt&Dag utfordrer herved Benjamin eller Ola som vanligvis er å finne bak baren på Fisk&Vilt til å plukke opp hansken og respondere på et Quality Time arrangement.

FORBANNA PER PETTERSON Det var umulig å ikke like Per Petterson, selv etter ”Ut å stjæle hester”. Han var vår alles værbitte og inneslutta skrivegubbe. Renskåret språk, renskåret fjes. Så kom sutreboka med den håpløse tittelen, den selvmedlidende emolefsa «Jeg forbanner tidens elv», noe som resulterte i at både Brage, Nordisk råd og Kritikerlaget fikk kjempereisning. Sikkert hyggelig for Petterson, men for oss andre resulterte prisdrysset dessverre i at han endte opp der alle helter går for å prate seg tomme og dø: På Anne Grosvold-show. Vi forbanner «Jeg forbanner tidens elv»!

5 1

EKSAMEN Løkke tel! Alt blir bedre så fort du får på plass den bachelorgraden i sos.ant og har beviset på at du kan sammenlikne ghanesiske stammers innbyrdes bytteriter. Det er nemlig slik uvurderlig kunnskap som er kjernen i hva arbeidsgivere ønsker seg om dagen.

6 1

GJENGSKUFFELSE ”Livsfarlig ny gjeng verver unger ned i ungdomskolealder” kunne grafikerløse Dagbladet melde på forsida her om dagen. ”Kontrollerer utelivet”, ”makthierarki”, og ikke minst ”pass deg!!!”. Endelig noen som slår alarm om blitzmafiaen, tenkte vi og gledet oss til å se hvordan VI kunne slippe unna. Men, neida. Ikke et ord om verken speilrefleks eller Fisk Og Vilt. Bare sinte vietnamesere og et uhrye teit gjengnavn, henta fra oppfølgeren til Nattsvermeren. Skuff.

7 1

Ny-single Tone Damlie Aaberge og alltid kåte Magnus Rønningen ble observert sammen på hotellrom-date i Oslo. Det store spørsmålet lyder altså da; Hvem dro mest nytte av å bli sett med hvem?

GATEKLØFT Etter et halvt års vinterdvale er kløfta endelig tilbake! En kjapp tur ned hva Oslopuls ynder å kalle ”byens paradegate” støtte vi på såvel den premature fjortisskløfta, såvel som den skitne russekløfta og den dvaske kjerringkløfta. Hvis noen jenter i tjueåra gadd å kle av seg litt hadde det offisielt vært vår i år også.

8 1

Boblere: Seppo Goes To Holocaust, Grillad, når vil Fredrik Saroea møte veggen?, den store revejakta; Hasj goes Bergen, pedohore, skrivesperre, skinnvest.

4/2009

Jan Thomas; Hvor blei av den anmeldelsen av nye Aaberge-skiva du lovte oss?!...

01. Starte på bånn: Flyet til Tokyo går ikke før ett så jeg rekker innom jobben og standard frokost først. 02. Grave seg nedover fra bånn. På vei til Tokyo server SAS middag. Ifølge vertinna var det kylling. Jeg er i tvil. 03. Bilder - hell no! Akkurat som mye av maten i Tokyo blir vist frem med plastikkmat, er det behov for samme pedagogikk på brusauto- maten... 04. Plastikkmat. Jepp - de finnes. Hva skal du med menyer - maten henger på veggen. (greit nok - jeg skjønner jo nada uansett) 05. Ordnung. Det virker som Japenere er smått autistiske på å få det meste presentert i rekkefølge og fargekoordi nert. Dette er belgiske vaffler btw. 06. Kinamat. Haifinnesuppe i annen etasje på Peninsula. Dette kom definitivt ikke ut av en boks kattemat og sursøt saus.

07. Fiskemarked. Opp klokken 5 - jetlag er av og til praktisk... Udyret fra `Creature from the Black Lagoon - ble faktisk slaktet og solgt her i 1955. 08. Frokostsushi. Servert på fiskemarkedet - ferskere blir det faktisk ikke. 09. Nirvana. Supersushi til lunsj. Gjemt bak dette forhenget er en av Tokyos (og da sann synligvis verdens) beste sushi restauranter. 10. Restaurant substitutt. Skulle egentlig spist på noe fancy scmancy, men etter to enorme sushi måtte jeg melde pass. Vurderte palstikk mat i stedet. 11. Freshnessburger. Havnet på hotellrommet med takeaway i stedet - god den også - og sunn antar jeg. Den het jo tross alt freshnessburger. 12. Noodler. Saba Miso med verdens aller største tempura reke. Utrolig godt, men avsindig mye slurping involvert. Litt forstyrrende det der. 13. Dessert. Riskaker ser ut til å være en gjenganger - klarer ikke helt å forstå fascina sjonen.

14. Tursitfelle. Denne restau ranten skulle vist nok servere tradisjonell japansk hus mannskost. 15. Grilla fisk. Selv om det var mye truster der så var maten god. Ikke noe fancy - dette er restene av fisk grilla på spyd. 16. OMG SUSHI. Bar en fisk om gangen. Se på den, nyt synet. Dette er den dyreste 10 grams skiva av fisk du noen sinne kommer til å se. Jeg lover! 17. Snacks. Selv om misjonen var å spise så blir det vold somt mye tråkking. Litt påfyll er påkrevet. 18. Rituelt. Middag på en klassisk japansk restau rant - presentasjonen kan ikke overdrives. 19. Piggsvinfisk. Verdens gifigeste fisk - kjøtt og blåse belg. Lever ennå. 20. Mer Piggsvin, Google er ikke din venn. Milt eller `blowfish sperm sacs´. Jaja ganske godt det og. 21. Back to reality. SAS sørger for å få deg ned på jorda i løpet av no time

(US)

MACHINE HEAD KAIZERS ORCHESTRA BIGBANG TIMBUKTU TSOOL (SWE)

r! e g a 3d r!

te ! s i t r p 40 a lcam

(SWE)

estiv

f Stor

THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES

VALENTOURETTES BJORN AGAIN EASY STAR ALL STARS TOMMY TOKYO & STARVING FOR MY GRAVY

(SWE)

IDA JENSHUS•FAELA JUVELEN •THE BATTERY MORY KANTE ELECTRIC GROUP THE SOUTH•THE HAUNTED THE PHANTOM BAND THE BLACK SHEEPS

(AUS)

(SWE)

(US)

(GN)

(SWE)

(UK)

+ mye, mye

MER!

FORMGIVNING: LEIV ASPÉN

Ville, vakre Storås! FESTIVALPASS KUN 1250,- + AVGIFT KJØPES PÅ WWW.BILLETTSERVICE.NO, NARVESEN ELLER PÅ TELEFON 815 33 133 FOR RESERVASJON AV CAMPPLASS, DE SISTE ARTISTSLIPP OG ANNEN INFORMASJON GÅ TIL WWW.STORAASFESTIVALEN.NO MED FORBEHOLD OM ENDRINGER I PROGRAMMET

! a i s A i r e s l e v e l p p O KILROY travels er reisebyrået for ungdom og studenter, samt andre eventyrlystne. Vi er spesialister på Jorden Rundt, backpacking og opplevelsesreiser.

The Genghis Khan

Den transsmongolske jernbanen fra Moskva til Beijing. En tur full av inntrykk og opplevelser!

14 dager fra 11.356,-

TEKST CHRISTIAN FORSBERG ILLUSTRASJON SIGURD ESE

REISENOIA NØDLANDINGER PÅ HUDSON, HJUL OG VINGER SOM BREKKER OG KUTT I BUDSJETTER KAN SÅ TVIL RUNDT SARDINBOKSER MED EKSPLOSIVT DRIVSTOFF. OM DU SLITER MED ANGSTEN UNDER FLYREISEN ER DET BARE Å SLAPPE HELT AV. N&D HJELPER DEG PÅ VEIEN.

FOR NYBEGYNNERE

Best of Borneo

Fjell, tykk regnskog, deilige sandstrender, grotter, eksotisk dyreliv, hodejegere, organgutanger og mye mer i denne spektakulære reisen på Borneo.

17 dager fra 16.924,-

Road trip i USA! Opplev friheten med din egen bil! Sett opp din egen reiserute gjennom USA, eller følg den legendariske Route 66!

Priser fra 1.638,- per uke

Prisene for adventure gjelder for alle aldre og er inkl. alt utenom flyreisen. Pris for leiebil er inkl. alle skatter og avgifter. Vi tar forbehold om evt. endringer, trykkfeil og ledig kapasitet.

kilroytravels.no adventure@kilroytravels.no Tlf: 026 33 12

4/2009

Kom Nedr innom o e Slo ttsga ss i te 23 !

MEDITASJON – Ta av skoene, legg bena i kors og innta buddhastilling i setet. Finn ditt indre dyr før avgang og hard turbulens vil kjennes som varm sommerbris i håret. LYDBÅND – Bølgeslag og vind kan hjelpe den uerfarne å finne ro. Gå til innkjøp av en New Age-cd eller rett og slett ta opp et par timer med naturlig støy ved sjøen før avreise.

FOR VIDEREKOMMENDE PINEX/PARALGIN FORTE – Kodein er det svakeste morfinderivatet du får tak i for tannpine eller lignende smerter du lett kan skryte på deg hos legen. Her gjelder det å hamstre opp for Norges mykeste morfinderivat trip ALKOHOL – Den klassiske varianten med noen stive før avgang og opphamstring av småflasker under turen. Taxfree-innkjøp kan tas med inn på flyet, så om de små flaskene blir slitsomme er det bare å sprette Absolutten. Denne rusen innebærer en individuell risiko og det anbefales å kjenne etter hvilken sprit du får mest egnet effekt av. Depressiv eller aggressiv er lite egnede reaksjoner under reise, så velg den du flyter på, blir glad av, eller optimalt sovner av. Mange besøk på den klaustrofobiske dassen kommer du derimot ikke unna. VALIUM – Stuerent benzodiazepin derivat, mot stress og for å sove i ro. Den angstdempende effekten legger seg som en varm klut over hodet ditt og får den sterkeste vibrasjon eller mest innpåslitne passasjer til å forsvinne. Kan forårsake et betydelig mengdeinntak og/eller i samkjør med alkohol. NITRAZEPAM – Valiums storebror har en merkbar sedativ virkning. Du vil kjenne en ekstrem ro og dyp søvn vil påfølge. Pass opp for sikling hvis du bryr deg om sidemannen eller frykter å bli vekket med kaldt vann og slag til ansiktet under turen. Går godt sammen med lydbånd.

KJÆRLIGHET – Ta med den du er mest glad i på turen. En kjærlig hånd å klemme hvit og blodløs er alltid et pluss. Dessuten er det en ubetalelig forsikring at du har med deg en venn til andre siden om det verste skulle inntreffe. TEDDYBJØRN – Kan fungere som erstatning for en venn om du ikke har noen eller de ikke kan. Løft den tett inntil brystet og prat til den. Det er viktig å fokusere på at teddybjørnen forstår det du sier og konsentrere deg for å høre de vennskapelige svarene, hvis ikke risikerer du midtveis i reisen og innse at du sitter og prater til et stoffdyr og angsten vil bli desto større.

ECSTASY – Euforisk og hett. Flyturen tar en helt annen form. Store pupiller, svette håndflater og du kan fordype deg i samtaler om kjærlighet og verdensfred med sidemannen, mens øyne, kjever og muskulatur lever sitt eget liv. Denne rusen går godt sammen med teddybjørnen, men det kan også vurderes å tilby de rundt deg en pille eller to før avreise. KOKAIN – Du er altfor kul for hele flyturen. Om du ikke føler deg altfor kul kan du eventuelt utfordre sidemannen og en gang for alle fastslå at du er på vei til ett fetere sted for å gjøre viktigere ting en alle andre. Risikoen er stor for hyppige toalettbesøk, så om du ikke vil havne i samme situasjon som med alkohol så anbefales dispenser. FLUNITRAZEPAM (OGSÅ KJENT SOM ROHYPNOL, HYPPERE) – Russisk rullet med sinnet ditt. Nå kan du hilse alle hemninger farvel og ri inn i en skjødesløs tåke av irrasjonalitet og apestreker. Etter hvert vil den hypnotiske virkningen sette inn, og etterlate et stort sort gapende hull i hukommelsen. For den usikre anbefales ikke denne rusen, ettersom første sideoppslag med trynet ditt fort rulles opp i VG etter at du forsøkte deg på flykapring eller medlemskap i mile high club med en ufrivillig flyvertinne. DOLCONTIN – Flysetet har aldri vært mer behagelig, du faser inn og ut av sedativ sørpe, eventuelt helt ut i en siklende morfinrus så kraftig at gutta på plata misunner deg. Dette hjelpemiddelet fungerer optimalt med en reisepartner eller om du informerer sidemannen din på forhånd. Om ikke risikerer du at flyet har nødlandet under trippen din, og du våkner på legevakta på en tilfeldig flyplass uten å vite hvordan du havnet der. PS: Skriv en lapp til deg selv slik at du husker hvorfor du er i et fly

arkaden.shopping.

Karl Johans gt. 5-7, Oslo. Ă&#x2026;pningstider: 10-19 (18).

www.arkaden.no

OVERHØRT

MÅNEDENS PSYKOSKOP TVANGSPREGET 22.04 – 21.05 Tvangspreget har en følelse av tvil ovenfor mennesker. De som er født i lidelsen er stae, samvittighetsfulle perfeksjonister. Tvangspreget er opptatt av detaljer, forsiktighet, kontroll og rigidhet. Det kan forekomme påtrengende og uønskede tanker eller impulser som gjør Tvangspreget til en av de mest spennende lidelsene. På byen: Det blir ikke noe på deg. Dette på grunn av at din rigiditet kommer i kontakt med en uønsket tanke om jomfruelighet. Dette er en impuls du sliter med i lang tid. Selv om en interessant person som driver med musikk

3770 272

dukker opp på Revolver og vil analysere deg, kommer tanken i veien og du drar hjem alene. Kjærlighet: Du prøver å hygge deg med det nye sex-leketøyet ditt, men glemmer å vaske den grundig etter en skyldbølge av dårlig samvittighet, som kommer ut av ingenting. Som perfeksjonist klarer du ikke å se på den som perfekt lengre, og ser den ikke i øynene igjen etter dette. Dette fører til en økende følelse av ensomhet, men du er uansett skeptisk til folk som har sexpartnere og kjærester. De er så kjedelige.

Redaktøroverhørt nr 2. Redaktør Tylden var i det store eplet her om dagen og gikk av på feil subwaystasjon i et forsøk på å finne Seinfeldtcafeen (nørdealarm). Etter å ha gått av subwayen ble han forfulgt av unge, svarte menn i store klær som ropte og skrek på ham. Med The Wire-episoder i bakhodet forsøkte Tylden å unnslippe flokken medsmåjogging , men uunngåelig nok tok en av de store gutta ham igjen. Dyttet ham opp mot veggen og... gav ham igjen en tjukk bunke med et par hundre dollar som Tylden hadde mistet litt lenger ned i gata. Jovialt 2.

Motto: Det er billigst å bestille leker på nett.

Det er kanskje vanskelig å tenke seg at Gorgoroth også var et band og ikke bare en samling vandrende rettsaker i beste Kramer vs. Kramer-stil. Nuvel. Legenden forteller at de engang skulle på USA-turne, og hadde trykket opp en skremmende plakat med alle artistnavnene nederst. En uskyldig liten feil hadde dog sneket seg inn. Ved siden av de andre artistnavnene hadde amerikanerne klart å kalle King Ov Hell for King ov Hello. Halla! Lættis.

KONKURRANSE PÅ NATTOGDAG.NO Det er under ett år siden Metallica stor på scenen i Bergen. Torsdag 30.juli kommer de tilbake til Oslo Spektrum og gjett hvem som har fått billetter. De vil vi gi til deg. Som om ikke Metallica er nok, kommer selveste Mastodon også. I samarbeid med Billettservice gir vi deg nå muligheten til å vinne billetter. SPØRSMÅL: HVA SKULLE DEBUTPLATEN ”KILL `EM ALL” EGENTLIG HETE? 1. Leper Messiah 2. Metall up Your Ass 3. The Four Hoursemen

ow lection in stores now

men

...

Designbolaget

TEKST MARIT VALEUR ILLUSTRASJON DORTHE SMEBY SYNNE MOEN TØFTEN

Jessheim

Tel: 6398 3024

Gå inn på Nattogdag.no og delta i konkurransen.

Metro

Tel: 6797 0272

4/2009

29/01/09 15:57:23

Da og et par måneder tilbake intervjua Christian Strand benketet han på det sterkeste at han forsøkte å sjekke opp kvinnelige journalister, selv da han ble konfrontert med sprøsmålet ”prøver du å kvesse blyanten din i spisseren på journalister?”. Jammen er ikke mannen blitt sammen med en av de kvinnene han pløyde igjennom på promorunden sin... Sier’u det!...

Imponerende utseende.

Få det utseende du vil ha. Verdens eneste hårfjerner for hele kroppen med en elektrisk trimmer for å effektivt trimme kroppshår og et Gillette Fusion-blad for glatte, rene barberingsresultat. Også i dusjen. Gir garantert oppmerksomhet. www.braun.com/bodycruzer

BRBC090414_Ad_fusion_global_NOR_241x360.indd 1

15.04.2009 18:29:27 Uhr

TEKST CHRISTIAN FORSBERG FOTO RUNE BENDIKSEN 16

4/2009

VI SATTE OSS I EN BIL MED ALEX ROSÉN OG PRATA MED INNESTEMME I HÅP OM Å SKJØNNE HVEM FAEN HAN ER.

MANNEN MED JERNMASKEN – Med Kant og Freud og Hegel så kreves det så mye å forklare, man må først få deres premisser for å skjønne mine hypoteser, sier Alex og trekker av siggen. Det blir stille i bilen... Nemo skygger for sola i bakvinduene. «Biler»-DVD’en ligger klar i spilleren til nakkeskjermene. Vi har vært et par timer på veien med Alex Rosén. Klovnefisken som er ute i verden og vil vise oss her i korallrevet i nord hvor mye gærne og funny historier som finnes der ute. Fotografen vår har brukt de siste ukene på å organisere fotoshoot på Kjeller flyplass. Vi har kostyme fra lageret på NRK i baggen og bagasjen full av blitser og stativer. Alex skal tas bilder av foran et fransk militærfly fra femtitallet, og vi er trygge på at poseringen går smertefritt. Intervjuet derimot blir vanskeligere, vi vil se om det gjemmer seg noen bak klovnemasken Alex Rosén, og om det i tilfelle er mulig å få noe ut av ham. Godt forberedt på lange tirader fra reisingen og reportasjene, har vi allikevel et lite håp om at mannen som er kjent for høylytte og hyperaktive opptredener på TV, vil senke lydnivået og fortelle om hva han vil med alt støyet. Et håp vi fikk delvis bekreftet av sitatet over. Først la oss rykke tilbake til start to timer før den filosofiske diskusjonen begynte. Vi har akkurat rullet ut fra Kringkastningen på Marienlyst. Alex som passende nok hentet oss i en nyinnkjøpt barnevogn i blå metallic, har så langt ett ønske for dagen – å få vasket bilen. Alex Rosén sitter bak rattet og er Alex Rosén. Vi er fotograf, journalist og skeptiske. – Bilen blir jo deg. Øøøøh. Jaha? – Det er nesten som å stå snowboard eller fly flyvemaskiner. Det er en meditativ handling. En følelse av å være ett med det du holder på med. En brannbil kommer bak oss og Alex slenger seg ut bak uttrykningen og følger på for å slippe køen. Vi er ennå knapt nok utafor Ring 1, Alex Rosén kjører nemlig bil, som en gutt på 16 som skal tøffe seg veldig. Litt som han er på TV, altså... – Jeg lærte åssen vi skulle komme oss rundt når jeg var i Nagano. Presidenten kom med fullt følge og vi la oss rett bak og kjørte etter gjennom hele byen i 150 så Arne Scheie fikk hetta av alle fartsdumpene. Vi ligger midt mellom to felter og sluker kilometere med hvite linjer fra asfalten. Det piper fra dashbordet og Alex ber fotografen i baksetet ta på seg beltet. – Kontroll er viktig for å unngå ulykker, og bare det. Han girer ned i samme setning og peser forbi en seig bilist. Fortsetter med eksempler fra seiling og snowboard og skihopping. Nei. Det er ikke bra å miste styringa. Ja. Man lærer av å feile. Nei. Båten må for all del ikke gå rundt, eller «broache» som han kaller det. Det er få av svarene som omhandler han selv. Om han nyter å være i førersetet. Om han må ha kontroll eller om alt helst skal flyte. Er det stuntreporteren Alex som svarer innøvd eller er dette bilder på Alexander bak klovnemasken som forteller at hele hans bråkete person er planlagt? Uvisst. Men hvis det hele er plan-

lagt, har han forberedt en haug med selvfølgeligheter nesten imponerende godt. – Reising gir meg inntrykk. Verden er så stor og det er så mye som skjer og Norge er en liten del som er ganske sære egentlig. Med sosialdemokrati og geitost og våre verdier. Mistrives man her så er det jo et helvete. Så det er masse nordmenn som har flyttet til utlandet og det synes jeg er morsomt. Selvfølgelig. En ambulanse med fullt blålys ligger et stykke bak oss og Alex gjør seg klar for å henge seg på igjen, men denne gangen tar den av tidligere. – Når du kommer til utlandet, for eksempel til Russland så er det tolv tidssoner – et veldig multikulturelt land som har vært det mye lenger enn USA for eksempel. Et land hvor den ene sida sover når de andre er våkne. Det er så drøyt. Og det å oppleve alle disse tingene å få lov til å være der og være Alex, for det er jo alltid veldig gøy å være Alex og møte folk, er rått.

”– HADDE JEG KOMMET DIT OG VÆRT NEGATIV SÅ HADDE JEG ALDRI VÆRT MED PÅ GANGBANG.” Må alt være så forbanna rått hele tida? – Jeg liker ikke at alt skal være så pertentlig riktig hele tida. Jeg liker ikke at det skal være sånn at uforutsette ting ikke kan skje eller at man ikke kan dra og møte folk uten forutinntatte holdninger. Som egentlig er riktig å gjøre sånn journalistisk sett. Da skal du jo gjerne ha en mening, ikke sant. Sånn som da jeg lagde programmet om Sasha Gabor den gangen ble det jo et helvete fordi at alle sa at jeg ikke tok avstand fra porno. Men det var jo ikke min oppgave heller. Min oppgave var jo å vise det sånn som det var, hvordan det var å være med i en pornofilm. Hadde jeg kommet dit og vært negativ så hadde jeg aldri vært med på gangbang. Objektivitet er ikke viktig, det er subjektivitet som gjelder, at du forteller en historie. Så får du heller sitte som seer og synes at dette her var moralsk forkastelig eller bra eller hva det måtte være. For jeg skal ikke fortelle deg hva jeg synes. Hva jeg synes er jo ett fett. Det er historien som er viktig. Men må historien være så jævla rå? Kan den ikke bare være... OPPLEST OG VEDTATT Resten overdøves av bråbrems. Vi stopper og må ut av bilen, etter å ha sneiet noen sidespeil i smågatene på Carl Berner er vi i et parkeringshus med venterom fylt med skinnsofaer og kaffetraktere. Alex står og prater med en kortvokst kar med pusseskinn i hånda, gestikulerer mot bilen og smiler bredt til oss på vei tilbake. – Denne sjappa her er helt nydelig. Du ruller inn også hopper fem karer over bilen og renser innsida og utsida på ti minutter for hundre spenn. Var bedre før da, er vel bare to som jobber nå. De krangla litt, du veit iranere og irakere. Alex går og henter kaffe som vi bruker to minutter på å skjønne er te med en bismak av

eksos og spylevæske. Vi blir stående å prate om skihoppere på heroin og at folk i farta handler om folk som har gjort det dårlig i utlandet, mens multikulturelle Norge vasker innsida og utsida av bilen for hundre spenn. – Alle andre vil jo fortelle om de som har gjort det bra. Det var derfor Sasha Gabor var den første. Han snakka om at han hadde pult over 800 damer og var en ganske dårlig fyr egentlig. Det viser seg at Terje Håkonssen var et innslag fordi han ikke var med i OL. Alex ville følge VGs saksmønster på en ”derfor har Terje gjort det dårlig” måte. Etter det fulgte diktatorer og tvilsomme eiendomsinvestorer. – Ta Kjell Laugerud, han har drept 40 000 indianere ikke sant. Også er han fra Hokksund. Oljemalerier i villaen på 3x3 meter av seg selv som admiral på hest , som flyver og ved siden av de et flyfoto av Hokksund. Gutta har lagt fra seg høytrykkspylerne og henger over bilen og tørker den for hånd. Alex står i hvit Billabong genser og forteller om surfing og snowboard og seiling, at det er viktig å gjøre mye forskjellig, holde seg aktiv. Han snakker fortsatt mer om alt annet enn seg selv og det er mye vekt på drøye folk og handlinger. Bilen er klar for avreise og vi begynner å hive inn utstyret i bagasjen. En bag med tjue kilo Berserkbøker skal inn først. Han fortsetter med bilder på vikingene og hvor fri man er på sjøen, at man er på reise, kommer til land på den riktige måten og ikke bare setter seg i et sete og lander på andre siden av jorda på noen timer. Vi setter oss inn i bilen med ny-bil-lukt og aircondition. Alex ruller ned ruta for å tenne en sigg, i det vi er på hovedveien igjen og i retning målet for turen.

”– ALLE VET HVEM APEN ER OG APEN KJENNER INGEN.” – Det er mission som er viktigst. Hvilken historie du skal fortelle. Vi jobber i en oppmerksomhetskrevende industri, så du må ha oppmerksomhet rundt det du driver med. Det er et nødvendig onde. Sånn må det være. Alle får det med seg på en måte og når jeg flyr rundt så skal alle prate med meg. Også er jeg så godt oppdratt at jeg blir stående å prate med de. Og det er så jævla mange løk, masse løk som sier ting jeg egentlig ikke behøver å forholde meg til ikke sant. Også plutselig har det gått mange timer hvor jeg har stått og prata med en løk. Alle vet hvem apen er og apen kjenner ingen. Alex bryter ut i ekstase over en trailer som kommer opp på sida vår og overdøver alt i bilen. – Får du med deg den el? Fy faen for en motor! Latteren erstatter motorbråket når traileren har passert og han hiver seg ut i venstrefila og følger etter. Karrieren hans gir inntrykk av at han interesserer seg mer for folk som han selv, eller som Alex, enn andre folk. Folk som skal leve livet, koste hva det koste vil. Det er sjelden man ser Alex med mann i gata, kanskje tidlig som

stuntreporter, men de siste årene har det vært en klar tendens til det ekstreme og overskriftspregede. ’ – Folk i gata er jo jævlig på farta da. Ofte er det jo de mest normale folka som er de gærneste. For folk i gata i den versjonen at det er normale folk som er i gata, så er det mer outrerte personer. Så det vil si at alle kan kvalifisere seg til å bli folk i farta, for de mest normale det er de gærneste folka, for når de gjør noe så gjør de det med fullt overlegg. De streiteste var jo de som drepte mest i annen verdenskrig. De som tenker selv blir ofte sett på som gærne i de streites øyne, derfor er det sunt å være gærnest. Fordi da er du ikke så gæren, da har du liksom opplest og vedtatt alt. Han som faktisk er morderen blant oss er jo han stille og forsakte. Han som ikke vil legges merke til og som har mest problemer. Mens de som babler og holder på og styrer og ordner de er jo trygge på en måte da, at de gir litt blaffen. Til tross for dundrende latter og store armbevegelser er det vanskelig å ikke tenke at han prater om seg selv. Er dette hans måte å forklare sin person på, og rettferdiggjøre sin posisjon? ET GONZOLIV – Jeg er meg sjæl hele tida. Hvis jeg ikke er det så er jeg ikke troverdig. Jeg er en veldig sosial fyr og liker å prate med folk, og det gjør det greit å ha det som jeg har det, at jeg er Alex på en måte. Jeg opplever mye av å prate med folk for plutselig så kommer de med helt vanvittige ting. For eksempel han kameraten som var mitt ledd inn i Columbiahistorien, Granli, han har jo liksom ti venner på Facebook, og det er jo ikke mye. Så om ikke jeg hadde blitt stående å høre på han så hadde det jo ikke blitt noe program. Ruta rulles opp og vi er tilbake på den hvite streken mellom filene. Jeg sitter og tenker på det han sa om apen. Apen som vokste opp på Kjelsås. Et område like stort som en vanlig norsk by og som hadde et sterkt skille mellom østkant og vestkant, grensa mot Grefsen og grensa mot Tåsen. Alex hadde en fot i hver ende, hoppa fra øst til vest og likte det sånn. Er han sånn til vanlig? Er det skuespill eller er det naturlig for han å kreve oppmerksomhet og sluke historier? – Det er et stort skille mellom medie- og privatpersonen, Alex... Ja? Fortell? – ... Men på en annen måte så er det ikke noe skille. Når jeg er hjemme så er jeg fornuftig og prøver å være en bra far, men når jeg liksom er Alex så prøver jeg jo også å være fornuftig, men samtidig spontan. – For eksempel så kjører folk her hjemme på moped med hjelm, mens i Thailand så sitter det fem stykker på sykkelen uten. Beskyttelsessamfunnet er liksom ikke min sfære, kan du si. Det er viktigere å oppleve, enn å være trygg. Fylle opp livet med øyeblikk i stedet for å sitte foran en dataskjerm som man gjør i arbeidslivet i dag. Så har du plutselig levd hele livet foran en skjerm. De unge folka i dag de må kaste playstation as og heller reise ut og lære 4/2009

seg å seile og være aktiv. Før du gifter deg så må du komme deg ut på en tur. Se at livet er så mye mer enn alt det som er så formatisert i Norge. Vi har liksom de 4-5 ukene ferie også jobber man hele tida til man får dratt på ferie igjen. Jeg spurte Thomas Tangvald som hadde levd hele livet sitt på båt når han følte han hadde ferie. Også sa han ”ferie” akkurat som han ikke hadde hørt ordet før, tenkte seg lenge om og så sa han ”You are not happy with your life then.” For nesten tjue år tilbake ble Alex stuntreporter på programmet U ved siden av å turnere med bandet Go Go Gorilla. Etter det har karrieren bestått av høylytthet på TV, i stadig bedre sendetid. Fra en ung fyr som foreldre syns var sånn passelig gal, til en sånn fyr foreldre syns er passelig sjarmerende gal. Hva skjedde? Alex har posisjonert seg i Norge, etter en begynnelse med opprørskhet og nonconformitet har karakteren Alex Rosén nesten blitt en egen sjanger. En sjanger som vitner om en trang til å stå på scenen og underholde. Vi svinger inn mot Kjeller flyplass og bilen rister når dekkene treffer grusen. Foran oss er bommen låst, så vi sitter i bilen og venter på at en skal komme og åpne. Alex tar en røyk ut av pakka, vi ruller ned vinduene og ser ut på flyene som står stilt opp foran hangarene.

”– EGENTLIG SÅ BURDE JEG LAGE EN SÅNN SUKSESSBOK EN GANG: HVORDAN FÅ SUKSESS VED Å GI FAEN...” – Alt er tilfeldig, ingenting har vært planlagt. Alt bygges jo opp av delmål. Egentlig så burde jeg lage en sånn suksessbok en gang: hvordan få suksess ved å gi faen, for det har jo skjedd ting som jeg absolutt ikke regnet med at skulle skje. Jeg ville jo bli foreleser i filosofi på Blindern. Det er min drømmejobb. For det viktigste for å bli lykkelig fysiologisk sett er å være lykkelig mentalt. Måten du gjør det på er å ha god selvtillit og ta mange morsomme valg, men også å være belest. Det å lese bøker, og særlig da fordype seg i grunnfaget filosofi. Alle fag, om det er medisin, teologi, fysikk, matte, eller om det er datakommunikasjon så er det filosofi as. Jeg vil også si snekkere, for de er jo byggerne, så de er filosofi de også. Det er det ultimate faget å kunne alt om. Men det er jo et helvete, tar et helt liv å komme gjennom en brøkdel. Alex fomler med en røykpakke. Han har skiftet litt tone, som om han vil fortelle meg en hemmelighet. Og det er nå det kommer. Det 18

4/2009

ene øyeblikket. Som røper noe annet enn den pågående overbevisningen at man må komme seg ut på tur... – Med Kant og Freud og Hegel så kreves det så mye å forklare, man må først få deres premisser for å skjønne mine hypoteser. Hva mener du nå? – Om vi hopper langt tilbake i tid, til for eksempel greske filosofer eller den tidlige opplysningstiden, så er gudsbeviser og måter å se gud på veldig interessant, særlig i vår gudløse tid. Da digger jeg filosofi as, det er helt nydelig. Det som er bra da er for eksempel gudsbevisene til Descartes, for de bygger på en logikk, som egentlig Arne Næss også hadde et bra forhold til. Og det er måten å se det perfekte på. Du kan se et jordbær og tenke at det er perfekt, men så kommer du til en ny butikk også ser du et enda bedre jordbær, og tanken om et bedre jordbær ligger der fortsatt. Du kan tenke deg et jordbær som er mer perfekt en det mest perfekte du har sett, og hvordan i all verden kan du det hvis alt du har opplevd er grunnlaget for alt du kan eller vet noe om? Hvor kommer tanken om det mest perfekte fra? For du har jo ikke sett alle disse helt perfekte tingene. Hvem er det som har lagt inn den tanken? Jo, det er Gud. For han er den eneste som kan ha gjort det. Så du er egentlig religiøs? – Jeg vil ikke si jeg er religiøs, men jeg er religiøs på mange områder, som for eksempel med naturen eller når båten går drit bra. Når du leser filosofi så får man så mange aha-opplevelser hele tiden, og det er det jeg liker, det er akkurat som å reise.

”– DET SOM ER VIKTIG FOR MEG DET ER Å SKAPE EN ILLUSJON...” Føler du at folk ser på deg som en klovn? At du ikke blir tatt seriøst? – Jeg driter i hva folk mener, og om de ikke tar meg seriøst, det har aldri betydd noe som helst. Det som er viktig for meg det er å skape en illusjon, skape noe som er larger than life. Du må være aktiv, du må være en del av samfunnsbildet. Du skal jobbe hele livet, så du må jo gjøre noe som er kult ikke sant. Jeg har bare gjort akkurat som jeg vil hele livet. Tilbake i bilen bestiller vi mat i Drive-In. Det ble Big Mac og Dobbel Cheese til samtlige. Alex tar burgeren i hånda og kjører ut på veien med kommentarer om at det er så mye bedre i USA med ”roadside-restaurants”. Vi balanserer på den hvite linja igjen, mellom filene, på vei mot Oslo. Det blir en lang pause mens vi spiser. Alex er litt i sin egen verden og

synger på den nye låta si ”Who is the leader of the people”, vi lover å skrive at den kommer ut på singel snart, men han vet ikke helt når. Sangen er over og han begynner å fortelle om Berserkturen, at han har fått bøter for 80 000 etter isbjørnkonfrontasjonen og at han hater løk som står og klør seg i rævva. Alex har slutta å føle frykt, og han havna i håndgemeng med 20 kortvokste russere på en brygge i Russland. Historien er utvilsomt viktig for han, som medie- og privatperson, men hvorfor alle overdrivelsene? – Sannhet er viktig, men man lager jo sin egen sannhet på en måte. Sannhet kan være veldig forskjellig fra person til person, uten at det er løgnaktig for det. Det er viktig at ting er sant, men ingenting er bedre enn en overdrivelse. Av og til for å opprettholde historien så må man kutte litt. Som i isbjørnsaken så hadde vi kanskje førti isbjørnkonfrontasjoner hvorav ti av de var veldig nærme, og når vi skulle presentere det for NRK så samlet vi alle i en situasjon for å intensivere historien, litt som å lage film. Og i Columbia så var vi kanskje ved fem gruver, men vi fortalte bare om en, for å ikke forvirre folk. Så det kan være sånne modifiserte sannheter. Det er veldig viktig å fortelle historien og ikke bare henge seg opp i sannheter som du tror er viktig, også er de ikke det. Grorudalen er forbi på noen minutter. Det er fire felter og få biler på veien. Alex skal møte Marthe fra Idol på Rådhusplassen for en eller annen konferansierjobb. Etter all reisingen sitter Alex på en mengde historier han ikke har fortalt gjennom reportasjene, og han er klar på at han kunne tenke seg å skrive en gang. Om å leve et gonzoliv. Et liv hvor man lever sammen med intervjuobjektene og involverer seg helt i deres setting. Kanskje Alex lever litt etter den boka allerede. At hver dag skal gi en ny side med provoserende eller opplysende innhold. At han lever etter teksten bak, med gonzoliv og premissene som har blitt konstruert parallelt med karrieren hans. Det skal være nye opplevelser, det skal være høylytt og det skal være noe ikke alle andre ville gjort. – Provokasjon er wakeupcalls! Vekke folk og få de oppmerksomme på nye ting. Man må provosere litt for å føle at hjulene går videre og at det kommer noen nye vinklinger. Det er liten tvil om at Alex har provosert mange, men hvor mye provokasjonen har bidratt til nye vinklinger på ting er vel opp til den enkelte å bedømme. Det har ved mange anledninger blitt diskutert rus og alkohol, han har drukket pils bak rattet på TV og lansert sin egen vin. Selv sier han at vinen var for å opplyse folk om måtehold, at det er viktig med

balanse og å nyte i små mengder. En setning jeg har vanskeligheter for å tro, men som på en eller annen måte høres riktig ut nå. Vi er nær slutten på bilturen og jeg er spent på hva han har å si om rus og indre reise.

”– NÅR DET KOMMER TIL DOP SÅ INNRØMMER IKKE JEG DET I AVISA, DET GIDDER JEG IKKE.” – Min verste nedtur tror jeg var på quartfestivalen en gang, da hadde vi vært på fylla... men når det kommer til dop så innrømmer ikke jeg det i avisa, det gidder jeg ikke. Jeg er liberal, ta Amsterdam, det er flere narkomane i Norge enn i Nederland, og der er det jo lov. Det er helt unødvendig at man skal bruke masse cash på at folk er hypp på å ruse seg. Det er bedre å gi folk det dopet dem er hypp på, så ikke folk skal pushe dette her til unga til folk. Det er viktig at det ikke er denne mytifiseringen rundt det, så alle blir hypp på å prøve det, for det er jo ikke så jævla mye hokus pokus, kanskje med LSD når du tripper og får en sånn science fiction opplevelse... Han stopper opp litt. Salig uttrykk i ansiktet. – Det er helt sikkert fantastisk å få seg en LSD- opplevelse i de rette omgivelsene og med de rette personene. Men man skal ikke gjøre det hver dag, flere ganger om dagen og nikjøre det gjennom nesa og bruke trykkluft for å få det til å passere alle blodårene du har i huet. Når nordmenn røyker hasj så må de ha sånn sjobang ikke sant... Det er jo helt håpløst, det er ikke det det er snakk om, du skal jo ikke bedøve deg, da kan du heller spise sånne dolcontinere da som er medisin som har høydepunktet sitt sju dager uti rusen. Du behøver ikke være så jævlig involvert i det, bare ha et normalt forhold til det og gjøre det et sted som er trygt. Jeg gjør det ikke fordi jeg ikke har tid til det. Å holde på med narkotika det må man ha tid til. Bilen stopper ved Rådhuset. Alex leter etter røyken sin, mens vi begynner å laste ut utstyret. Fotografen river med seg Nemo på vei ut døra og snur for å sette fast sugekoppene igjen. Alex kommer triumferende ut av bilen med en sigg i kjeften og kaster nøklene til meg ”Står dere her og tar en sigg eller? Tar bare fem minutter også kan vi prate litt etterpå.” Vi blir stående og se over bildene fra Kjeller. Klovneansiktet er det samme, men vi er ikke sikre på om det er han vi avslutta bilturen med.

Har du planer for høsten? Det har vi! SKOLETUR TIL KINA • LINJETUR TIL AFRIKA ELLER LATIN-AMERIKA • LINJETUR TIL LONDON

www.olavskulen.no

OKTAN Alfa

LINJER: FRED & SOLIDARITET • STORKJØKKEN • KREATIV GJENBRUK • MUSIKAL & TEATER • JAZZ & BLUES

NICO D - NICOLAS HOLTER (27) Medlemskap i reggaegruppa Jah Ark Manifest samt Pass It Records og utgivelser med Jaa9 & Onkl P, Tungtvann, Lille Phillip, Cast, El Axel, etc. bak seg. Satser nå som soloartist, og med Jah Ark Manifestkollega Admiral P. Fått en hit på Jamiaca med singelen ”Ruff Times”.

GÅ VEST!

TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO DANIEL T. LANGLEITE

NORSKE NICO D HAR EN HITLÅT SOM SPILLES OMTRENT HVER ENESTE DAG PÅ JAMAIKANSKE RADIOSTASJONER, MEN HAN KAN LIKEVEL IKKE GÅ ALENE I STORBYGATENE PÅ DEN KARIBISKE ØYA. Snakker man om norske artister som drar til utlandet for å finne musikalske røtter, ser man gjerne for seg en nordtrøndersk alenemor av en countrysangerinne som måpende går gjennom Nashvilles gater, eller et norsk pophåp som prøver lykken foran et skandinavisk studentpublikum i London. Sjansen for at de kommer hjem med noe annet i bagasjen enn en historie om plateinnspilling i et legendarisk studio, er rimelig liten. Risikoen da den norske reggaesangeren Nico D reiste til Jamaica for å vise fram musikken sin, var derimot hakket større. Noe han kjapt forstod da kontaktpersonene de hadde i landet gikk gjennom sikkerhetsrutiner umiddelbart etter at 27-åringen hadde satt føttene på jamaicansk jord.

”VI HANG MED FOLK SOM BLE KALT ”HEARTLESS” OG ”RIFLE” – De forklarte oss hvordan ting fungerte, om den lokalen Don’en (mafiabossen), og at vi ikke måtte finne på å gå rundt i gatene alene. Vi besøkte Tivoli Gardens og Rasta City, steder jeg vet er kjent for mye skyting og kriminalitet, og der er det klart at vi ble stirra en del på. Hvis vi for eksempel stod opp mot en vegg, og jeg stod ytterst, så passet gutta på å komme bort til meg sånn ca hvert tiende minutt for å slå av en prat, slik at folk forstod at jeg var sammen med dem. Jeg observerte veldig mye, og la merke til veldig mange ting. Det skjedde jo ikke noe med oss, så det er lett å få følelsen av at det var forholdsvis trygt der, men det var jo fordi vi hang med folk som har stor respekt. Vi hang med folk som ble kalt ”Heartless” og ”Rifle”. Veldig grimey folk, og jeg fikk greie på hvorfor han ene het ”Rifle”, for å si det sånn. Denne bokstavelig talt livsviktige forbindelsen til det svært selektive reggaemiljøet i Jamaica, kom da den kjente artisten Jah Mason ble booket til konsert på Blå i fjor. Nico 20

4/2009

kastet ikke bort tiden, og fikk Mason med på en låt i løpet av knappe 45 minutter før han skulle på scenen - en smart move for dem begge. Nico fikk en inngangsbillett til det jamaicanske musikkmiljøet som han tidligere ikke en gang kunne ha turt å drømme om å få, og Mason, som fortsatt er en av verdens mest populære reggaesangere, men som ikke har hatt en ordentlig hitlåt på Jamaica de siste årene, har nå fått nettopp det. Mye takket være nytt, norsk reggaeblod. Da Nico besøkte Jamaica for aller første gang tidligere i år, ble han tatt i mot med åpne armer av Jah Mason, som allerede hadde satt i gang systemet sitt for å pitche låta deres for jamaikanske radiofolk. Sammen kjørte de to til byen Ocho Rios, der landets største radiostasjon, Irie FM holder til . Og det ene og alene for å vise fram Nico sine låter, og da selvfølgelig med fokus på det populære Jah Mason-samarbeidet ”Ruff Times”, som for øvrig er produsert av norske Afterglow. Irie FM plukket opp låta med en gang, og i løpet av de seks ukene på Jamaica rakk Nico å komme seg på profilerte programmer på både TV og radio, som nå altså spiller ”Ruff Times” kontinuerlig, og som sannsynligvis også kommer til å sende den nye musikkvideoen som Nico og Mason spilte inn sammen i Kingston. Få ganger i norsk musikkhistorie har det vært større grunn til å klype seg i armen, og selv på Jamaica snakkes det nå om hvordan man aldri tidligere har sett en ny artist få så mye oppmerksomhet i løpet av så kort tid. – Jeg sitter faktisk og hører på radio fra Jamaica nå. ”Ruff Times” har blitt spilt omtrent hver eneste dag i to måneder. Altså, det er en hit, jeg har faktisk en hit på Jamaica, skjønner du? Med den musikalske suksessen, kommer selvfølgelig også en annen type oppmerksomhet, som kanskje er vel så hyggelig for nordmannen. – Jeg liker jo jamaicanske damer. De opp-

fører seg som ordentlige queens. De er prinsesser liksom, og de er ikke redd for å si det de mener. De synes jo at blondt hår og blå øyne er veldig eksotisk, og når man samtidig begynner å synge deres nasjonale musikksjanger, så får de sjokk. Er det bildet nordmenn flest har av rumperistende jamaikanske damer fra videoer og sånt helt feil? – Du har alle slags type damer overalt, ikke sant? Du har noen som synes det er kult å danse foran alle sammen og vise fram rumpa, og så har du de som ikke synes det er like kult. Du har valget, for å si det sånn. Hva er du ute etter selv liksom? Men de er veldig åpne. Ikke sånn at hvem som helst hopper i sengs med deg uansett, sånn er det absolutt ikke. Du kunne lett ha giftet deg og fått barn der? – Jeg, ja?! Jaja…det kunne jeg. Jeg liker stylen deres, og ”Coca-Cola bottle shape”. Du veit, hehe. Og akkurat det skal du heller ikke se bort for blir en realitet. Nico er nemlig ikke fremmed for å forflytte seg til den karibiska øya for godt, og har blant annet fått tilbud om billig land på tomta til Jah Mason. – Det ligger jævlig mye land i området rundt huset til Mason. Jeg vet ikke hvor mange mål det er, men det er mye. Og her dyrker han all slags grønnsaker, frukt og bønner. Et veldig, veldig flott sted, som gir deg en veldig følelse av å være på landet, men som likevel bare er 20 minutter fra stranda hvor du kan gå og kjøpe grilla fisk og ta en pils i baren. Han foreslo å selge noe land til meg veldig billig, og etter hvert mente han at han ville gi meg det. Og da er det jo faktisk mulig å bygge seg et hus der, det hadde vært fantastisk. Noe som derimot ikke viste seg å være like fantastisk, var trafikken. Nico ble til tider litt for godt minnet på den tragiske bilulykken som tok livet av den oppadstormende, danske reggaestjerna Natasja på Jamaica i 2007. – Trafikken var noe av det jeg hadde aller

mest noia for. Man sitter på i en bil uten sikkerhetsbelte, og begynner å tenke på Natasja, ikke sant? En av DJ-ene jeg møtte var god venn av henne. Hadde møtt henne og fått ordentlig god kontakt da hun var her, så det ble veldig nært. Det var nok av situasjoner hvor det kunne skjedd ting. Vi punkterte på motorveien i 160 km/t for eksempel. Du bare ber, ikke sant? De gutta der, hver gang de går ut av en bil, og hver gang de setter seg i en bil, så takker de Jah. Og vi begynte å gjøre det selv etter hvert. Går ut av bilen og bare; ”Jah protect I and I!” Har den delen der blitt sterkere for deg etter at du var der? Hele rastaopplegget? – Absolutt. Jeg ser jo for meg å bo der om et par år, og jeg levde med rastaene i seks uker. Det var virkelig en opplevelse. Jeg har sluttet å spise kjøtt, og har fått mye mer forståelse for kulturen og hvorfor de tror det dem tror. Jeg vil ikke kalle meg selv en rastamann, men jeg har klare sympatier med rastafariene og deler av livsstilen deres. Så jeg har absolutt kommet mye nærmere greia. Det gjør selvfølgelig noe med deg når du er veldig interessert, og så sitter du plutselig en dag sammen med Capleton i yarden hans liksom. Og Mason forklarer meg om rastafarikulturen når vi kjører rundt i landet sammen og promoterer låta vår. Det er klart det var noe helt spesielt. Føles det som å være i en drøm? – Ja, ofte. Men likevel ble det veldig ekte etter hvert. Når man våkner opp og tenker ”yo, this is real!”. Dette er det jeg må gjøre. Mitt kall. Nico D er for tiden aktuell med albumet To The World, som er et samarbeidsprosjekt med kompisen og kollegaen Admiral P fra Jah Ark Manifest, og senere i år slipper han sin egen solodebut.

I Manpower finner du mange kule sommerjobber â&#x20AC;&#x201C; godt for CV og lommebok. Sjekk manpower.no for mer informasjon

Manpower Communication_0509

Lyst pĂĽ fet sommerjobb?

SISTE REIS

TEKST ROLF DAMMEN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

EN LASTEBIL, SKAMSLÅTTE HORER OG KØL. VI BLE MED EN LASTEBILSJÅFØR UT PÅ TUR – RETUR BERGEN. Johnny (42) er trailersjåfør. Han tjener brukbart, men siden han er stor fan av kjøpte damer og utagerende festing i helgene må han spe på litt. Han har mange baller i luften, og er selvmedisinert for manglende konsentrasjonsevne. Han innrømmer at han bruker mye dop, men er ikke narkoman. Johnny bruker dop kun som et arbeidsverktøy. Det hevdes at han har 2-3 barn ett eller annet sted, men han har aldri sett dem. Jeg spør han hvorfor han valgte å kjøre lastebil? Valget var enkelt; - Du reiser rundt i Norge, har en bil med mye plass, og alle du møter er blakke og ser på Norsk Lov som veiledende. Jeg driter i rett eller galt. Det er bare ett sted å leve, og det er i gråsona. Et balltre stikker opp bak setet hans, og dashbordet er tilsølt med noe som ligner på blod. Jeg begynner å angre. 05.15 Vi setter kursen ut av Oslo. På E-18 lener Johnny seg godt tilbake i setet mens han tenner seg en røyk. – Skal jeg fortelle deg en historie? spør han. – Det hele startet da jeg blakk og nyskilt stoppet bilen utenfor Skur 55 for noen år siden. Jeg skulle ned å hente en pall. Trøkkføreren, la oss kalle han ”Kurt”, spant rundt på plassen med angst for å stoppe. Jeg ga Kurt en joint. Dette var begynnelsen på et vakkert vennskap. Kurt ga meg ei pakke som skulle leveres til en taxi på St Olavs plass, 2000 raske. Paradis for en blakk mann. Én pakke liten, ble mange paller store. Pengene strømmet inn. Dessverre er det tidkrevende å unngå sivilsnuter, tollvesen og andre individer med tvilsom myndighet. Dagene ble lange og nettene korte. Kola hjalp. Litt i hvert fall. En vill 1000 kroners tur på Vippetangen endte med et helvetes blodbad da jeg grisebanka hora inne i bilen. Det fikk i gang adrenalinet for å si det sånn. Skulle nesten ha krevd å få igjen penga av den hora, hu sølte faen meg ned hele vogna mi med blod. Måtte vaske i timevis for å få ut det verste. Jeg vrir meg av smerte i setet når jeg innser at han faktisk ikke kødder. Det var hora sin skyld at vogna ble full av blod. Vi kommer til Sandvika og svinger av motorveien, setter kursen mot Sollihøgda. Johnny holder kjeft, 22

4/2009

konsentrerer seg om røyken og kaffen. Jeg benytter stillheten til å lene meg tilbake å se på utsikten. Nå er kanskje ikke Sollihøgda det peneste stedet i Norge, men utvilsomt bedre enn historiene til Johnny. Det jævligste er at han slettes ikke er unik. 06.30 Johnny må drite. På Sokna finner vi en bensinstasjon, her får vi begge muligheten til tømme magen og fylle opp termosene med kaffe. Johnny er gladere enn noen gang når han setter seg tilbake bak rattet, han setter bilen i gir og tenner en røyk. Neseblodet vender tilbake, men blir brutalt tørket bort av en neve som antageligvis har gitt mye juling i sitt liv. - Borti gata her, like før Nes, traff jeg ei skikkelig tøff dame. Hu sto å haika, skulle på en fest borti Nesbyen. Hu hoppa elegant inn i vogna, mugger på størrelse med ei skikkelig budeie. Skjønte jo raskt at dette støkke måtte jeg bare smake på, hvis du skjønner hva jeg mener? Hæ-hæ. Men tror du faen ikke kjærringa klarte å knekke nesa mi a! Jeg lente meg over midtkonsollen å la ei hånd på låret hennes, da kom faen meg knyttneven, nesebeinet knakk momentant. Men men, jeg stoppa vogna og viste henne at det var flere av oss som var i stand til å knekke neser, faen for et støkke hu var. Jeg velger å holde kjeft. Later som jeg ikke hørte hva han sa. Turen fortsetter og jeg begynner å nyte det. Jeg sitter høyt å ser ut over Hardangervidda. Det er snø så langt øyet kan se og fra tid til annen dukker det opp små koselige hytter. Johnny benytter anledningen til å fortelle litt mer fra sitt liv. - To ganger har jeg gifta meg. Begge gangene har det gått rett til helvete. Jeg har visst noen unger også. Men jeg har ikke tid til familieliv, Kurt maser hele tia. Han har alltid noen lass som skal ett eller annet sted. Og siden fortjenesten er såpass god har jeg ikke råd til å si nei. Jeg spør han om han aldri stopper opp? Tar pauser? Savner du aldri nærhet og varme fra familie og venner? Jeg stiller masse spørsmål uten å gi Johnny en mulighet til å svare. I det kupeen fylles med blått lys fra Lærdalstunellen avbryter Johnny meg med et spørsmål jeg burde ha sett komme. - Erru homo ell? Du kan da ikke mene at jeg skal velge familie fremfor frihet? Jeg har alt jeg trenger her i bilen. Det eneste jeg mangler her er fitte, og alle veit at

den beste fitta er den du kjøper. Den stiller ingen krav og forsvinner når du er ferdig. Snaue 3 mil seinere ramler vi igjen ut i dagslys og jeg vurderer sterkt å kjøpe en togbillett når vi kommer frem til Bergen. Mens Johnny og lagerarbeiderne i Bergen sladrer om fine horer, benytter jeg anledningen til å ta en pause. Jeg står utafor et gedigent lagerlokale og ser mot himmelen. Jeg ser taubanen gå i slow-motion. Jeg drømmer om å flykte vekk fra Kola-sniffende horekunder og omgås sunne kjernefamilier på tur fra Fløyen til Ulrikken. Det er tidlig ettermiddag og sola skinner, det er sikkert nydelig der oppe nå. 17.00 Drømmen knuses av Johnny som roper; - Få ræva i gir, ha´kke tid til å somle. Må tilbake til Oslo å tømme. Mens jeg drømte har Johnny og lagerfolka tømt bilen og fylt den opp igjen. Den lovpålagte pausen blir kaldt ignorert. Jeg veit ikke hvor stor andel av lasset som er ulovlig, men antar at det er del. Scanian spyr køl-svart røyk i det den klatrer opp første motbakke, lasset er altfor tungt. Men som tidligere nevnt, Johnny ser på loven som en veiledning. Det siste han gjorde før vi reiste var å gå på dass, så nå er energinivået på topp. Jeg føler at jeg befinner meg i en ignorerings-transe. Johnny prater om alle dealene han har med Kurt, om hvor mye penger de to tjener på en gjennomsnittlig uke. Men jeg klarer ikke følge med, jeg orker ikke høre stemmen hans lenger. I sneglefart nærmer vi oss toppen av Moby-dalen. Når det endelig flater ut bestemmer Johnny seg for å gjøre det utenkelige. Han tar pause. På en gudsforlatt rasteplass stopper han bilen, finner en liten eske under setet og går ut. Esken inneholder det Johnny kaller for hvilepulsen. Han ruller en feit en og setter seg ned på benken. Når jeg får tilbudet lar jeg meg ikke be to ganger. Jeg drar inn alt jeg orker og lar tankene flyte. Jeg drømmer meg bort til norske fjell og daler jeg aldri har besøkt. Mens jeg drømmer begynner Johnny å legge ut om sitt fantastiske liv. Han prater i vei om folk som ikke skjønner hvor teite de er. Folk reiser jo milevis i feriene sine for å oppleve alle de sidene av Norge som han ser på daglig basis. - Fjell er bare store klumper med stein, og daler er egentlig bare mangel på stein. Johnny filosoferer fornøyd mens han suger som besatt

på røyken. Han prøver å få meg til å se han som et menneske med mange lag, som den evinnelige løken. Men det nytter ikke, uansett om fyren har tusenvis med lag er alle lag like mørke, og jeg vil ikke se dem. Jeg vil bare røyke meg fjern og flykte inn i drømmeverden. Et Utopia hvor nestekjærligheten dyrkes som den ultimate sannhet. Jeg har ingen anelse om hvor lenge vi sitter på denne rasteplassen. Enten deler vi verdens drøyeste joint eller så har Johnny mange, for det virker som om vi sitter der en evighet. Mens jeg drar inn siste rest av tobakk ser jeg Johnny åpne en annen eske, han fyller nesa med Kola og tørker neseblod. Han er klar for veien. Jeg klarer å hale meg inn i bilen i samme øyeblikk som han får den i gir og slipper clutchen. Vi er halvveis til Oslo og det er mange mil siden jeg innså at Gonzo-journalistikk ikke er min sterke side. Heldigvis er jeg fjern nok til å kunne fullstendig ignorere alt som kommer ut av Johnnys munn. Det eneste jeg får med meg er at han snakker om hvor fantastisk deilig det skal bli å få kjøpt seg no fitte på kaia, og en eller annen pakke som skal leveres i en taxi utafor Oslo S. Han spør meg om jeg gidder å ta den med. Jeg svarer ja. Jeg driter egentlig i hva som skjer. Jeg vil bare hjem. Jeg er lei av å reise i Norge. Neste gang jeg skal på tur så setter jeg kursen mot Sahara. Bare meg og mil på mil med sand høres ut som verdens mest idylliske sted akkurat nå. 03.30 Endelig er vi tilbake på Vippetangen. Johnny ser på meg og gliser sitt kjente smil. - Fikk du det du var på jakt etter? spør han. - Jada, juger jeg. Det eneste jeg fikk var et innblikk i et helvete jeg ikke trodde fantes. Jeg sitter igjen med en følelse av angst og tvil. Innerst inne tror jeg Johnny er en lystløgner med null sosial intelligens. Jeg håper i hvert fall det. Jeg tar med pakka jeg fikk og går mot sentrum. Snur meg og ser Johnny fike til ei hore utafor det gamle lokalet til Vippetangen Konditori. Livet fortsetter som det alltid har gjort for Johnny. Jeg finner taxien som skulle ha pakka, som takk kjører han meg hjem.

gillette.com

DU BLIR KANSKJE IKKE OVERRASKET

HVIS VI FORTELLER DEG AT VI BARBERER OVER

600 MILLIONER MENN DET VI HAR LÆRT VIL IMIDLERTID OVERRASKE DEG.

Vi introduserer nye Gillette Series Shave Care. For en fantastisk barbering, forbered deg før, beskytt deg under og tilfør fuktighet etter hver barbering. Det er vår erfaring med barbering. Inspirert av 600 millioner menn for å passe ett ansikt: Ditt. Forbered huden med Gillette Series Pre Shave Scrub. Skrubb vekk smuss, døde hudceller og oljer for å hjelpe til å frigjøre hårene for en behagelig barbering. Beskytt huden med Gillette Series Sensitive Skin Shave Gel, med opptil 3 ganger mer* avanserte smøremidler for å hjelpe til å gi huden en fantastisk beskyttelse mot barberingsirritasjon. Tilfør beroligende fuktighet med Gillette Series Seerriies Moisturiser som raskt absorberes av huden. n. *sammenlignet med tidligere Gillette Series Shave gels og basert på vo vvolum. ollum.

FORBERED

BESKYTT BESK SK KYTT

/ R FUKTIGHET TILFO O

The Best a Man Can Get

617608-GIL-008-360x241.PP4.pgs 26.02.2009 21:15

www.dntung.no/oslo

Ekte opplevelser - ekte mennesker

Design: Chanette Hegglund // Foto: Juel Victor LĂ¸kstad og Audun Fylling

Ut i helga?

”East Coast/West Coast Killas” – DR. DRE

4/2009

”New York State Of Mind” – NAS

4/2009

NEW YORK TEKST: ANDREAS TYLDEN FOTO: ANTON SOGGIU Hvorfor er New York alltid førstevalget blant nyforelskede par og blodtørstige kunstnerspirer? Hvorfor valfarter en kåt og ambisiøs verdensbefolkning til akkurat denne byen? Hva er det som gjør New York til New York? Er det vårt romantiserende forhold gjennom Sex And The City og Sonic Youth´s urbane nasjonalisme som gjør byen så umåtelig fristende, kanskje? Vel. Svaret er banalt enkelt. New York byen over alle byer bestående av alle ande verdensbyer i én; En gigantisk smeltedigel av folkeslag, (sub)kultur, sosial rang med et unikt historisk perspektiv ingen andre amerikanske byer har. Du trenger ikke reise noe annet sted enn til New York. Her finnes alt mellom himmel og jord, men kanskje aller minst, deg selv? Er du smart, bør du holde deg langt unna byens utpulte klisjéer som Times Square, Frihetsgudinnen, Wall street og Ground zero - Steder som representer det dårligste og minst interessante ved amerikansk kultur vi har lært å hate gjennom typisk europeisk overlegen attitude (det er ikke uten grunn

visse amerikanere forandret french fries til freedom fries post-9/11). Et godt eksempel er Seinfeld-kaféen; Alltid stappfull av nyinnsmurte brylkremitalienere og bitte små ivrige japanere. Et erkesymbol på turistfelle av dimensjoner bestående av hul sjeleløshet, overfladisk høflighet og ikke minst dårlig mat. Hold deg unna. Dette er ikke New York. I motsetning til sin yngre dekadente lillesøster, Los Angeles, har byen et betydelig mer europeisk preg enn noe annet sted i dette enorme landet (sett bort ifra Seattle såklart). Skal du oppleve New York, bør du se det fra grunnen av. DIY. Lei et halvshabby rom langt utenfor Manhattan med sketchy naboer, bjeffende hunder over en italiensk pizzeria med gjennomrusten branntrapp og netting foran vinduene. Høres kanskje ut som lettere sagt enn gjort, men det er slikt vi har internett til, eller hva. Bedford er alltids et fint sted å starte. Noe dyrt, men da befinner du deg i det minste midt i hipstergalskapen, slik det forventes av blåøyde sultne nordmenn. I typisk amerikansk ånd er folk usedvanlig imøtekommende og vennlige, noe vi traurige nordmenn verken er vant med, eller

spesielt flinke til. Ikke like laidback som folka på vestkysten, men det gjør ikke så mye. Tilbringer du mer enn en måned i byen, skal det lite til før du befinner deg på en fest i East Village med de riktige folka og de riktige substansene innabords. Skål for det. Reiser du til NY for å tømme kontoen din, har du gjort det lett for deg sjæl. Det anbefales å reise over atlanteren uten bagasje, du kommer garantert til å måtte betale overvekt på hjemveien uansett. Bruk minst en uke på å jakte ned de beste butikkene. For dem er det mange av. Som sagt, her finner du alt. ALT. Tenker du deg godt om to ganger, kan du komme unna det uten å blakke deg fullstendig. For rundt 20 dollar dagen, kan du fylle påsan med god amerikansk mat. Alt fra sjokoladepizza på Max Brenner ved Union Square til fantastisk vegansk mat som både smaker og ser ut som kjøtt på Red Bamboo i Greenwich Village. Er du riktig så heldig, kanskje du støter på Ray Cappo også. Oppi alt dette kan du bare glemme å finne deg selv. Hvorfor faen skal man det?! Det er nok av andre ting å finne. I New York har man ikke tid til slikt.

4/2009

LOS ANGELES TEKST/FOTO: RICHARD ERIKSEN LA er mer enn Walk of Fame, Starmaps og Magnus Rønningen. LA er hele USA i et mikrounivers. Et jævla svært mikrokosmos som sådan. For selv om New York City kanskje har flere innbyggere, er Los Angeles definitivt størst. Det er liksom ikke helt fair å sidestille 19 millioner fotgjengere med 17 millioner som cruiser rundt i hver sin gasguzzling SUV. LA er stort. Stort og uoversiktlig. Derfor er det heller ikke så rart at de fleste som besøker byen nøyer seg med å sjekke ut det de har sett på TV. Baywatch og 90210. Kanskje man til og med roter seg bort i bydelen med det lovende navnet ”Hollywood”. Tar du deg derimot tid til å sitte et par timer i kø er det nesten ikke grenser for hva LA har å by på. (Apropos kø: Har du ikke lappen eller evnen til å nyte et par timer bak rattet i bil i 40 plussgrader har du INGENTING i denne byen å gjøre).

LA har masse motstand, og motstand er jo som kjent alltid en bra ting. Et av de områdene som kanskje gir mest motstand er Downtown LA. Den generelle oppfatning blant den jevne befolkningen er at du bare unntaksvis slipper unna med livet i behold om du tar turen utendørs etter at sola har gått ned, noe som ikke er helt ubegrunnet. Uteliggerne har regjert Skid Row helt siden 1970-tallet, men de siste årene har de også fått konkurranse av vestkystens hipstere. Gamle fabrikker bygges om til loftsleiligheter for artschool-kids og filmstjerner som er for kule for Bel Air. Flytter du hit kan du få Johnny Depp som nabo, og det til samme pris som en treroms på Løkka. Ta en tur på klubben La Cita for å oppleve den potente blandingen av hipsterkids og middelaldrende meksikanere på helgefylla. Nachspielet tar du selvfølgelig på toppen av en nedlagt fabrikk. Mens det snortes kola med FN-interns på hustakene i Soho, røykes det crack med uteliggere på hustakene i Downtown LA.

Øst for sentrum finner man de ny-gentrifiserte nabolagene Echo Park og Silverlake. Her er bandmedlemmer fra nært og fjernt i ferd med å presse bort de opprinnelige meksikanske beboerne for å nyte det som hvite middelklassemennesker elsker mer enn noe annet: ”genuine” og eksotiske nabolag. Stikkordet for denne delen av LA er definitivt ”dive-bars”. Skitne små vannhull fylt med vakre mennesker med Myspace-sider og store drømmer. Hører du norsk aksent på Cha Cha Lounge en tirsdagskveld er det mest sannsynlig Øystein Greni som er ute på vift. Om du har fått nok av skitne alternative mennesker, kan du alltids gå på byen i West Hollywood. Sjekk ut hotellbaren og bassenget på The Standard. Drit i skjorte og slips, det er ingen som tror deg uansett. Dress down, ta på deg en rosa caps og emuler Adrian Grenier, så skal du se det går bra.

”L.A. Woman” – THE DOORS

4/2009

LITTERATUR

MasterprograM ved Universitetet i Bergen Med søknadsfrist 1. jUni: Det humanistiske fakultet Allmenn litteraturvitskap Allmenn lingvistikk Arabisk Arkeologi Datalingvistikk og språkteknologi Engelsk Etnomusikologi og musikkvitskap Filosofi Fransk Gresk Historie Humanistisk informatikk Italiensk Kulturvitskap Kunsthistorie Latin Musikkterapi Nordisk språk og litteratur Norrøn filologi Region og regionalisering Religionsvitskap Russisk Spansk språk og latinamerikastudiar Teatervitskap Tysk

Det psykologiske fakultet Barnevern Gender and development Pedagogikk Pedagogikk, IKT (nettbasert, deltid)

Det medisinskodontologiske fakultet Humanbiologiske fag Ernæring

Det samfunnsvitenskapelige fakultet Administrasjon og organisasjonsvitskap Geografi Informasjonsvitskap Medievitskap Modelbasert samfunnsplanlegging (System Dynamics) Public Administration Resources and Human Adaptations Samanliknande politikk Samfunnsøkonomi Sosialantropologi Sosiologi

Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet Anvendt og beregningsorientert matematikk Biologi Ernæring Fiskeribiologi og forvaltning Fysikk Geofysikk Geovitenskap Havbruksbiologi Informatikk Kjemi Marinbiologi Matematikk Molekylærbiologi Nanovitenskap Petroleumsteknologi Prosessteknologi Statistikk Aquaculture and fisheries

www.uib.no 30

4/2009

TEKST GAUTE BROCHMANN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

JOSIMAR Fotball er verdens spill nummer én fordi det er så enkelt. Et nærmest ubegrenset antall tilnærminger er mulig. Ta en tilfeldig supportergruppe, RBKs Kjernen. Kroppsarbeidere med tung bart brøler etter taklinger i knehøyde. Nyfrelste, tilhørighetstrengende innflyttere jubler for offside og nyter fellesskapet. Trønderberter tropper opp for å hylle en benka Jo Sondre Ås som ikke får et minutt på banen. Alle får sine behov dekket i rikelig monn. Men så er det alle oss som sier ja takk til dette. Men også vil ha noe mer. Jo da, vi ser fotball på TV og i real life. Og leser aviser og blogger og magasiner. Aberet er bare at det som sies og skrives om fotball er veldig repetitive greier. Å høre Erik Soler legge pannen i folder og si ”at det er viktig å score mål i fotball”, ja det er ikke så interessant i lengden. Problemet har bare vært mangelen på alternativer. Helt til nå. Og det er ingen ringere enn Frode da Costa-Lia som tar ansvar og publiserer bladet Josimar. Etter den brasilianske legenden. Et sært navn på et annerledes fotballblad. Vi møtte Frode for å høre om dette blir så bra som vi håper. Mer fotball!? – Ja! Det er mye stoff om all bryllkremen Ronaldo har oppi håret sitt. Josimar er et blad for alle som vil ha dypere info om fotball. Kultur og historie. Om hvorfor ting er som de er. Hvorfor ble Alex Ferguson ble Furious Fergie? Den typen ting. Så nøyaktig hva er det vi får her? – Historiene i seg selv er det viktige. Ikke profilene. Vi skal være smale og dype, i bredden. Både for de som liker fotball og dem som ikke er interessert i det hele tatt. Men ikke nyhetene. De får du i VG og Dagbladet. Som et slags FK Fotball på papir? – Nei, mye mer alvorlig enn det. For all del, FK Fotball er det beste som har skjedd

på norsk radio. Men dette blir en annen greie. Grundige, lange artikler. Hvor skribentene får operere i et format som er helt unikt her til lands. Og hvem er disse skribentene? – Veldig mye forskjellig. Og langt på vei folk som ikke har spesielt god peiling på fotball. I det første nummeret skriver for eksempel Morgenbladets bokanmelder Lasse Midttun en lang artikkel. Men sportsjournalistene vil ikke ekskluderes totalt. Som for eksempel Lars Johansens artikkel om Michel Platinis første år som UEFA-president. Er det et forsøk på å sementere fotball som høyverdig kultur, dette? – Fotball har alltid vært kultur! Og en kikk i blekka gir all grunn til optimisme. En blanding av fun-facts og vanlige intervjuer med uvanlige aktører er én del. Den andre består av de nevnte lange featurene. Min favoritt er uten tvil den om Fotball og ny-religiøsitet. Om hvordan Kaká og mange andre brasser payer 20 % av en ikke ubetydelig årslønn til en pinsemenighet i hjemlandet. Josimar er ikke en utvidet VG-sport på glanset papir. Takk og pris. Fotball er et enormt stort felt der enormt mange kan vannvittig mye. Det eneste dårlige Josimar er at det burde ha kommet for tjue år siden. Men, nå er det her. Og da er det bare å glede seg og håpe at de tar fotballfolket like alvorlig som det fortjener. Jeg er en av dem som glatt kunne lest en tyve-siders sak om hvordan Claude Makaleles håndtering av den defensive midtbanerollen i det stille reformerte laguttak og formasjoner på starten av 2000-tallet. En ikke-taklende, bevegelig og ballspillende førsteforsvarer, som… OK. Dere får det ikke her. Men i Josimar. Håper jeg. Vi gleder oss! Første utgave fåes kjøpt fra 18 mai, eller man kan tegne abonnement på www.josimar.no

& D L WI ! D E M A T UN TEKST FRANK LANDE

BALLEKLEM V.S. TIDEMAN kockmania inc. ROMAN (OKTOBER FORLAG, 2009)

De tre første sidene av V. S. Tidemans debutroman inneholder ord og setninger som: FUCKER, KOCK I RÆVA, ANAL INTRODUCERS #15 og PLEASE CUM IN MY ANUS (REVISITED), samt en beskrivelse av en Q-TIPS som hovedpersonen ”fører opp i endetarmen” i et forsøk på å få lirket ut driten fra analåpningen mens han tenker på ”SHAWSHANK REDEMPTION, FLUKTEN FRA ALCATRAZ og andre frigjørende øyeblikk”. For den som har lest Abu Rasuls Skandinaviske Misantropi, melder det seg øyeblikkelig et spørsmål: Er dette en beundrende kopi eller en latterliggjørende parodi? Tidemans roman viser seg å være verken helt det ene eller det andre, men noe tredje: Hvis vi ser for oss en mann hvor det ene låret representerer kopi og det andre parodi så er

kockmania inc. – du gjettet riktig – pikken som henger og dingler mellom dem. Hovedperson og forteller MATHIAS er en mann i slutten av tjueåra som synes verden er utilstrekkelig. MATHIAS er så lite interessert i livet sitt at han faktisk avspiser sin egen fortelling med utallige ”osv.”. Akkurat dét er åpenbart problematisk, for hvis ikke engang fortelleren er interessert i historien vi leser, hvorfor skal vi bry oss? Helt så enkelt er det imidlertid ikke, for MATHIAS er interessant der han lever i ufrivillig klem mellom normalitet (kjæresten Therese) og den rasulske negasjonen av, og forakten for, en slik normalitet (kompisen KOCK). MATHIAS møter begge alternativene halvhjertet, og har ikke mer hjerte igjen til å forestille seg et tredje alternativ. Både hovedpersonen og romanen faller mellom to stoler, og det er nettopp dét som gjør den interessant – for hvorfor i all verden står det ikke et lite bord der, eller noe som MATHIAS kan sitte på?

TEKST ARNE BORGE

EN STEMME FOR OBAMA ERIK MØLLER SOLHEIM En Stemme For Obama DOKUMENTAR (GYLDENDAL, 2009)

Journalist Erik Møller Solheim har skrevet en bok på 384 sider om sin egen deltagelse i Obamas vervekampanje, fra valget av demokratenes kandidat, til den endelige valgnatta 4. november. Med seg har han fotograf Richard Eriksen som har fått 8 sider i midten av boka. Jeg hadde foretrukket 384 sider med bilder og 8 sider med tekst, og dette er ikke fordi bildene gir meg ”lyst på mer.” En stemme for Obama er en repeterende, oppramsende og uinteressant bok om en journalist som beskriver sitt eget ”lidenskapelige” forhold til USA i en blanding av dialog og personlige tanker. Språklig og tematisk minner den om Hardy-guttene i sin ”Den neste timen har vi kun én ting å gjøre, Richard”-aktige tone. Gjerne med forfatterens punchline til slutt – sikkert morsomt for dem som var der, men kjedelig og plagsomt for oss som må lese om det i ettertid. Alt hverdagslig er liksom magisk og fascinerende: ”Hvem hadde trodd at en journalist fra Buskerud skulle kunne se seg

selv i en treningsutstyrssalgsmann fra Michigan og omvendt.” Tro det den som kan. Det er enkelt å se for seg at Solheims prosjekt var en vellykket firesiders reisereportasje i Dagbladet Magasinet da den ble trykket der, særlig med tanke på at Magasinet har en målgruppe på kvinner i 40-åra. (Disse elsker unge, engasjerte menn.) Store bilder og få ord kler trolig denne ”enestående innsidehistorien” bedre. I hvert fall slik den er fortalt her. Språklig lider den under en rekke fraser og klisjeer, og minner på sitt verste om tabloid sportsjournalistikk. Dette er et eksempel på en setning jeg reagerte på: ”Og jeg må bare si at det høres helt forferdelig ut.” Dette er et annet eksempel: ”Det får da være måte på.” Resultatet er en bok som er håpløst lang og veldig dårlig skrevet. Derfor ender anmelderen opp som en slags ’representant for Janteloven’ eller noe sånt – trolig en som passer inn i Solheims bilde av sneversynte og ironiske nordmenn som ikke tør å ta innover seg change we can believe in. Som det står på bokomslaget: ”Han viser oss en generasjon i konflikt med seg selv og et folk som trenger noe å tro på.” Jeg trenger noe annet.

4/2009

En mett mage er gull i munn

Mr.Lee 300 x 220.indd 1

Saken er Pepperbiff! 12/1/09 13:10:22

THAIWAY TO HELL TEKST MARKUS IVAN JOHANSSON ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

NOEN GANGER VET MAN AT TING GÅR TIL HELVETE. NOEN KJENNER DET PÅ GIKTA, NOEN KJENNER DET PÅ KLØE I SKRITTET. JEG KJENTE DET PÅ FANGET TIL EN THAILANDSK TENÅRING. MISFORSTÅ MEG RETT. DET VAR EN GOD FØLELSE. JEG, SOM ALLE ANDRE NORDMENN, DRAR JO TIL THAILAND FOR VARMEN. SYNDEN ER DET NYE SYDEN. Det hører til historien at denne tenåringen var gutt. Og at grunnen til at jeg satt på fanget hans, var at jeg befant meg på en buss til Patong, en firetimers reise fra chartermålet Krabi hvor jeg hadde landet. Bussreisen, som kostet meg 20 kroner, var ikke av den eksklusive arten, og mellom meg og 60 andre thaier var det ca 30 seter. Han gestikulerte mot penis. Jeg ristet på hodet. Han klappet på lårene, jeg tok en sjans. Grunnen til at jeg reiste latterlig billig var at jeg trengte en pause fra masseturismen, sårt. Etter å ha sittet på et fly i 14 timer med et ensamble som mest minnet om en eldreutgave av charterfeber, ville jeg ikke mer. Med kaffe og baileys i vranga, fortsatt barneskrik i øregangene og med lange Flate Ballær 2 godt trykka inn i nasjonalfølelsen, ville jeg vekk. Lite visste jeg; at de fire timene på den bussen skulle bli mitt eneste avbrekk fra en briter, skandinaver og tyskere under hele mitt opphold i vårt nye svinesund. For hvor var jeg på vei? Til Patong. Pattayas stygge lillesøster. Patong ligger i en bukt på vestsiden av den lille utpulte stumpen som heter Phuket. Denne halvøya har siden vestens pilgrimsferd til Østen vært en av de mest populære reisemålene. Og det er forståelig. Forestill deg Kypros, Pattaya, Las Vegas og resten av alle byekstremiteter som finnes på planeten vår, kombiner så disse og plasser de på en strand hvor det er 30 grader hele året og hvor den økonomiske ubalansen er så stor at vi faktisk tror vi eier byen; så har du Patong. Det mest skremmende ligger i makta penger har her. For turistene tror ikke at de eier alt. De eier alt. Og forestill deg all moroa man kan få for si, 5000 på en kveld. Fem jenter som fingerpuler hverandre i sirkel rundt en elefant mens du sitter på den og runker. Absolutt innafor. I Patong er stort sett alt ganske innafor. Og det viste seg ganske kjapt da vi skulle prøve oss på festgata Bangla Street. Vi sto i en bar, og gjorde det man gjør, 34

4/2009

ser på jentene som danser, ser på framtunge tyskere med en jente i hver armkrok, når vi hørte en aussie fra andre siden av den rektangulære baren: ”Aye, why don’t you fuckin put on California Love by TuPac you slit-eyed cunt, YOU KNOW WHAT THIRD WORLD FUCK YOU I’LL FUCKEN PAY YOU A YEARS SALARY FOR IT MATE. FUCK I LOOOVE THAT SONG!” Uten at det burde ha noe å si forøvrig, så gikk han i baris, med et clusterfuck av tribal-tatoveringer på brorparten av en litt for veltrent torso. Klassisk alpha-male patong-uniform. Fyren i baren hadde ikke låten, og selv om det strengt tatt ikke var nødvendig siden han allerede var to hoder lavere, sank blikket ned i gulvet. Kjæresten brøt ut i gråt. Detta er ferie, det. Alle smilte. Likevel skal det jævlig godt gjøres å havne i dårlig humør når man prater med fem kjempesøte jenter som tross alt virker genuint lykkelige. Det var da vi stod og fortsatt måpte på vår mann fra down south, at vi møtte lykken menn reiser til Thailand for. De het alle vanskelige navn. Navn man ikke husker etter en bøtte mekong-whisky. Den første til å åpne munnen kan vi kalle Mai. I platåsko høyere enn en gjennomsnittlig kultørmønstring-scene måtte hun likevel kikke opp på meg. ”Do you want to play?” Mai strakk frem to spikre i venstre lanke og i høyre; ett spett stort nok til å drepe fem av henne i et streif. Assosiasjoner trekkes. Har ikke jeg sett sånne greier på nettet før? Heldigvis gikk det opp for meg at spikerne ikke var tiltenkt hud. Forøvrig ikke spettet heller. Spikerne skulle ned i en stubbe, ved å deise spettet med fyllepresisjon mot spikeren. Hun vant. Det er jobben hennes, greit. Men det var ikke nok med seieren. Mai skulle drikke sprit på jobb. Det gikk opp for meg etter fem tap at hun shotta vann og la penger i baren. Patongs sidegater er en hustle større enn alle sydentriks sam-

menlagt, noensinne. Uansett, blir man glad. Ikke full ereksjon, men like fremt en flott følelse og en litt tyngre snabb. Vi kjente lykken var nær.

”HAR DU SETT NOEN SLUKE FLAMMER MED FITTA FØR? VIL DUVIRKELIG SE DET? TENK LITT PÅ DET.” Så vi vandret igjen ut i hovedgatene. Tips: Ikke gå for det første og beste, eller; dersom skrupler dukker opp; kanskje ingenting. Bare sug inn atmosfæren, og la den synke inn før du lander på et tilbud. Har du sett noen sluke flammer med fitta før? Vil du virkelig se det? Tenk litt på det. Er du hypp på å få en soap massage? Som innebærer 60 jenter bak et vindu, alle med nummer, klare for å bli plukket av deg. Selvfølgelig påfulgt av en massasje utført av en eller flere utvalgte i et totalt innsåpet våtrom. Eller har du bare lyst på en massasje? Hvordan sier man nei, på Thai? It’s a jungle out there, bokstavelig talt (hvor man selvfølgelig kan skyte kuer med rocket-launchers). Alt har en pris. Noe er mer fristende enn andre ting, og noe gir deg sure brekninger av bare tilbudet. Og nordmenn digger det. Vi spyr av hvor jævlig det er, ler, og går videre til neste bar. Når man kommer fra et land som i stor grad verner om verdier og ikke er redde for å sette restriksjoner og lover der det trengs, blir det selvfølgelig mayhem når vi beveger oss utenfor våre egne rigide normer og regler. Se på LasVegas. De tillot gambling. Nå er det syndens hovedstad i Vesten. Det er derfor ikke så veldig pussig at det blir stygt i en, verdimessig sett, lovløs orgie uten safe-words. Tenk deg en krysning av underbevissthetene til Ron Jeremy og Kool Keith. Eller, enda

bedre; tenk deg en krysning av drømmene deres i en dyp rohypnolrus mens de blir rimjobba av casuals med små søte thai-tunger. Jeg satt i en tuktuk og kjørte gjennom drømmene deres, og alt jeg kunne høre var mantraet: De er bare jenter. De er bare jenter. FEIL. Det er bare menn. Det er bare lettere å se på jentene. Men i et rent masseforhold veier gutta det dobbelte av jentene her. Ok, så veier en rund tysker tre av disse landsbyjentene, men i antall er også gutta/gubbene suverent overlegne. For man må huske på at jentene som jobber hardest, ikke nøyer seg med en kar per kveld. For å forsørge familien hjemme i landsbyen må det jobbes. These boots are NOT made for walking. Så vi føk fortsatt gjennom gatene i en overfylt tuktuk. Forbi KFC, Subway, Starbucks, og et tjuetall 7/11-kiosker på vei til nattklubben. Pit-stop; minibank. Ikke vanskelig å finne da det suverent populære produktet ikke lar seg kjøpe for papirpenger. Ok, tverrgatene i Bangla Street er et skue. Ikke noe å se på dersom du ikke er mottakelig for litt trash, men like fremt, et spennende skue. Nattklubbene heller mer mot det kjedsomme, særlig hvis jentene lar deg vinne litt på stubben og du drikker deg en anelse kortsynt. Heldigvis lot vi oss ikke skjenke, for å si det med æren i behold, så vi hadde øynene med oss på klubb. Det kan vi være fornøyde med. Vi husker ikke hva diskoteket (eller discotequet, mye mulig) het. Det vi visste fra å ha stått i køen i ti minutter, er at det var forholdsvis mye kukk på vei inn mellom palmebladene som omkranset inngangspartiet, og at det likevel var få som hadde på seg bukser. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse, men inntrykket det gir èn, er umulig å legge fra seg. Thailand har som kjent en ganske livlig (og forvirrende) kjønnsstatistikk. Problemet er at det bare ikke synes. Dette er ikke Christopher Schau i høye hæler. Dette er grunnen til

Tromsø Bodø

Trondheim

Bergen at Christer Falck ikke drikker. Skjønne gutter, utstyrt med et hull i underlivet som alle andre, og et par triks opp i ermet. Det er lett å angre i Patong. Noen ganger drikker man bare for å ha det gøy. Shots er middelet, awesome er målet. Gjøre ting man ikke gjør til vanlig. En liten flukt, om du vil. Vel, å gjøre ting man ikke gjør til vanlig, er ikke alltid en god ting i land hvor alt er veldig uvanlig i utgangspunktet. Rammene man tviholder i, tross fire i promille, er skjøvet til det ukontrollerbare. Normer: finnes ikke. Retningssans: Duger ikke. Fornuft: Borte. Dette er selve essensen av Patong. Mellom godt og ondt, mellom ekstrem lykke og to peniser på samme tid i stumpen, mellom fattig og rik, finnes ingenting. Det er et vakuum. Du drar, eller hever glasset for at du er født med spenn. Det var i hvert fall det jeg tenkte. Kompis tenkte motsatt. Blakk og arisk, gikk han opp til en jente og solgte seg selv. Løp ut i en tuktuk, dro til en gutteklubb, og kom hjem dagen etter med en bunt baht og en dame under armen. ”I hæff tu say hello, sa jeg og strakk ut en arm.” Hva hun het, husker jeg ikke. Men hun var en gavmild og blid sjel med et klamt håndtrykk. ”Hun hadde hånda under pungen like før hun strakk den til deg, høhøhø” var det jeg fikk høre en uke senere, da vi lå på en helt annen strand på et helt annet sted. Jeg var ikke i stand til å kommentere det på det tidspunktet, men det har selvfølgelig slått meg i ettertid at det aldri ble nevnt hvems pung det gjaldt. Jeg, for min del, husker ikke stort. Jeg dj’et for en jente som stod i gata og vrikka på hoftene til Memphis Bleek. En pussig, logisk brist. Jeg penetrerte aldri, det var mer som en inspeksjon, det lille jeg kunne tillate meg av gravende journalistikk utifra min sivile status og overbevisning generelt. Altså; jeg hadde ingen problemer med den eneste regelen på vår residens (og forøvrig veggpynten i rommet): ”Don’t do the sheet dirty with blood or anything”. Etter at jeg hadde levert en anmeldelse av M.A.D.E, midt i en fri tolkning av “As One” hvor jeg skulle være Memph og hun Peedi, reiste hun seg og tok en neve Baht med seg. Jeg unner henne de pengene. As One, var vi ikke. Jeg skulle gjerne greid ut rundt mekanismene og hvordan selve kjøpsøyeblikket foregår, men det er ingen vits. Kreativitet og grådighet er mannens verktøy, som alltid. Førstnevnte er selvfølgelig noe underrepresentert; it’s up for grabs, stort sett. Synd, det der. Mekong-whiskey kjennes godt dagen derpå. Særlig i klinsj med tyske schnitzler, egg, pommes frittes og smogen fra et tusensnes mopeder veltende inn på en fortauskafé fylt av briter og masete svensker. Klokken var ni, og vi måtte vekk. Makan til nedbrytende by hadde vi aldri vært borte i. Dagen før hang tungt over gruppa. I det vi beveget oss over toppen som skiller Patong fra resten av fredelige Phuket snakket ingen, bare stirret utover. Ingen lo av storfamilie-utflukten på en og samme scooter bak oss, eller kompis som svelger noe som ser ut som en desiliter spy på minen i ansiktet. Vi hadde følt på hvor hardt det er å være turister av styggeste sort, og ville vekk. Hvem som ble lurt til å kjøpe billetter for alle til Koh Phi-Phi, vites fortsatt ikke, og lite visste vi da at angeren ikke ville snu helt ennå. Koh Phi-Phi er kjent som den store turistøya. Populært og idyllisk reisemål for 15 år siden, godt mulig, men mye har skjedd siden den gang. Leonardo DiCaprio lekte flueherrete backpacker på en øy utenfor, det har tydeligvis folk fått med seg, og Phi-Phi er et egnet utgangspunkt for å oppleve hollywoodsk Thailand. Bølgen som slo over øya for fire år siden, gjorde sitt, den også. Når alt var ødelagt,

kom store selskaper inn og tok land og bygde charterhoteller og klubber over hele øya. Bungalow-priser på linje med kontinentale hoteller og irske pubber i fleng. Og samlet i disse nybyggene: Cheerleaders fra Ottawa som prøver snus av kåte svensker, dagdrita briter i stråhatt og rumpetaske, småbarnsfamilier fra østfold som sjekker været på baksiden av dagens VG og 80% av alle Billabong-produktene i verden. Den første halvtimen på Phi-Phi ble en jakt etter stillhet, de små lungene, som bak søppelkasser og ute på en faretruende varm kai. Men hvor enn vi beveget oss, varte aldri roen i mer enn to minutter. Vi trengte et sted å puste, et sted hvor vi kunne få perspektiv og ro. Den thailandske drømmen. Plutselig skjønte vi greia: Selvfølgelig er det på akkurat her folk finner seg sjæl. Det er ikke på rolige øyer, hvor man kan stirre inn i solnedgangen til et omen åpenbarer seg og man kommer frem til uoppdagete sannheter om seg selv. Det skjer mellom dinglende vannflasker fra ukontrollerte 60-literssekker og tysk dansemusikk. Lange perioder under hardt press, hvor man må konsentrere seg introvert for å slippe all dritten; DET er nøkkelen. Hvorfor har ingen fortalt oss dette før? Vi følte oss snytt. Vi kunne like gjerne reist med RyanAir til Bremen og stått på togstasjonen med rennaræv og null intensjon. Gløden var allerede borte. Med ett begynte det hele å spise på håpet, også. Akkurat som Patong, skal det sies at Koh Phi-Phi også gjemmer på noen perler. De kan se ut som utpisset nyrestein, men gir du dem en andre sjans, ser man at de skinner. Svakt, men akkurat nok til at man kan kalle det et lyspunkt. Det kommer vi til senere. Etter å ha sjekket inn i en tsunamisikker Bungalow (de eneste rimelige stedene å bo på øya var bak arbeiderghettoen, og opp i fjellet), gikk vi ned i det lille sentrumet. Til vår overraskelse fant vi mange fellestrekk med Patong: Alt er en Thai-take på vestlig butikk for å tilfredsstille konservative sjeler (irske puber hvor pinten er bytta ut med den kjente spritbøtta, italienske restauranter med Bob Marley og asiatisk reggae, ”thai-tattoo-spesialister” med utelukkende logo/tribal-lignende kataloger etc.), og jentene er over alt. Men de er ikke thailandske. De er svenske, amerikanske, tyske, spanske. Og de er minst like pågående som jentene i Patong. Jobben deres er å kaste turister inn i klubbene, caféene og showene fremfor kroppsåpninger. Vi lot oss friste og ble kastet inn på det de liker å kalle thai-boksing. Et lite lyspunkt, som tidligere nevnt. For der var det ikke slossingen mellom thaiene som ga oss en liten times euforisk trip—det var amerikanere og tyskere i kamp. Møkkings, godt over gjennomsnittlige i størrelsen og med et patriotisk markeringsbehov godt plantet i hver spede hanske. Det er ingenting som blod, høye spark og nikking mot tinningen når man begynner å tvile på menneskeheten som rase. Det var mann mot mann, prusting, snørring og sikkert like godt som sex. Tilfredsstillelsen av å se på folk som har det godt påføre seg selv skade, direkte eller indirekte, er nærmest uslåelig. Det var derfor vi likte Jackass, og så på det time opp og time ned. Og Thailand stiller nesten i samme kategori. Det er et sirkus. Men Thailand i seg selv, er ikke en attraksjon. Det er bare en manesje med folk, som trekker massene. Og det er gøy i nøyaktig en halvtime, helt til du skjønner hvorfor klovnene ser så triste ut. De har bare lyst til å sitte på tribunen.

Sandefjord Lufthavn Torp

Stavanger Glasgow

København Gdansk

Dublin Bremen Amsterdam Liverpool Birmingham Poznan London Düsseldorf

Warszawa Katowice

Frankfurt Praha

Kiev

Milano Bologna

Marseille

Pisa Barcelona Alicante

Sardinia

Sicilia

• Sommerruter

Charter sommer • Rhodos • Kreta • Kroatia • Kypros • Mallorca • Tyrkia

Stadig flere reisemål fra Torp Du slipper parkeringsproblemer og lang ventetid. Du kommer til en moderne og effektiv flyplass. Du kan velge mellom stadig flere reisemål over hele verden. For mer informasjon og gode reisetilbud se:

torp.no

– den enkleste veien til verden

4/2009

GRINGO DE JANERIO

TEKST REDAKSJONEN

LIKER DU EN GOD FEST, ER DET BARE Å PAKKE SEKKEN OG STIKKE TIL RIO DE JANEIRO. MEN I FOLKEOPPLYSNINGENS NAVN INFORMERER VI OM 5 SMELLER DU KAN RISIKERE Å GÅ PÅ SOM GRINGO I VERDENS MEST SYNDIGE BY. Rio De Janeiro er et merkelig sted som de fleste virker å forelske seg i av forskjellige grunner. Noen tilber kaoset byen byr på, andre brasilianerens lune lynne og det lave tempoet. Historiene derfra gjenfortelles stort sett med tårevåte øyne og Rio virker å være et sted man aldri glemmer. I håp om lignende opplevelser satte vi oss på flyet, og opplevelser skulle vi få. Det tar nemlig ikke mange timene i Rios gater før man innser at byen representer den rake motsetning av vårt trygge fedreland. Folk er vennlige (du får bokstavelig talt tommelen opp av de fleste), rus er billigkjøpt, det er korrupt på grensen til det komiske, utesteder stenger når folk ikke lenger orker å feste, alle som én er gode i fotball og det er varmt og vakkert året rundt. Kultursjokk kalles det vel, når man ser ting man aldri før har sett, føler ting man aldri før har følt og ikke minst, gjør ting man aldri trodde man ville gjøre. Rio De Janeiro appellerer til dine lyseste og mørkeste sider, og det er ikke vits i å prøve å slippe unna. En del forhåndsregler må man dog ta, for folk der er fattige og det er ikke du. Prøv å lær deg noen enkle portugisiske strofer, la finskjorten bli igjen hjemme og legg igjen lommeboken på hotellrommet så unngår du de vanligste smellene. Hvilke smeller? Vel. La Lonely Planet-guiden bli igjen hjemme og les og lær, kompis. FAVELASMELLEN Rio De Janeiro er omringet av favelaer – slumbydeler som strekker seg både langs landemerker som fjellene Corcovado (der Kristusstatuen står) og Sukkertoppen, så vel som innover de gigantiske områdene rundt byen. De fleste de som bor der er ærlige arbeidere, men likefullt er drap, ran og narkodeals hverdagskost. Ikke et sted for nordmenn altså. Noe et par stakkars jævler fikk erfare en lørdagsnatt, tuslende rundt i Ipanemas hovedgate Visconde De Piraja. Marinert i sprit og tjall med obligatorisk manglende retningssans, endte de to norske geniene opp med å plutselig måtte se livet i revy, i sin søken etter en matbit. For du skal bare forville deg tre kvartal unna det turistvennlige området før du er i en world of shit - også kjent som inngangen til Favela Morro Do Cantagalo. Vaiende norske sjøgress utmerker seg naturlig nok i mørk bakgate på en varm Rio-natt, og før de forsto hvor de var plasserte tre favelakids pistolene sine i de skandinaviske kjeftene deres. Svette, kritthvite, blakke og mobiltelefonløse forlot de 36

4/2009

to åstedet minuttet senere, vel vitende om at favelaene er et sted forbeholdt lokalbefolkningen. Moralen er: Skygg unna. FOTBALLSMELLEN Det frarådes herved å spille fotball med lokalbefolkningen. Ikke fordi det er farlig, men fordi selvbildet står i fare for å bli knust en gang for alle. Som en kokende varm formiddag på stranden da tre brasilianske seksåringer inviterte tre rødmussede nordmenn til en vennskapelig kamp i den glohete strandsanden. Godt voksne og med mang en fotballkamp bak seg tvilte de ikke et sekund på at dette skulle bli hyggelig affære – løpe i sneglefart og slå en dårlig pasning eller to som de sympatiske turistene de er. Slik ble det ikke, for Drillo-fotballen vi nordmenn forkjemper har ingenting i brasiliansk sand å gjøre. Når en thirtysomething i et febrilsk dribleforsøk i stedet ender opp liggende i fosterstilling med en seksåring hoppende over seg med et smørblidt tryne idet et publikum bestående av stramme strandbrasser hyler av latter, blir en aldri den samme igjen. For å prøve å kompensere fant de tre gringoene plutselig seg selv i knallharde dueller med de godt over tjue år yngre guttene - de rev i de små draktene deres, sklitaklet som om man håpet på benbrudd og diskuterte hver eneste kontroversielle situasjon som om det var Champions Leaguefinale. Det tok flere dager før de i det hele tatt snakket om hendelsen, og uker før de tok i en fotball igjen. Moralen er: Vi suger i fotball, så glem det. SNUTESMELLEN Slår du opp ”shady” i ordboken burde teksten vært akkompagnert av en kjekk illustrasjon som forestiller brasilianske politimenn. Du har BOPE-politiet som henretter folk i favelaene og du har det vanlige gatepolitiet som gladelig retter maskinpistolen mot deg når de kjører forbi. Bestikkelser er mer enn utbredt i politiet, og de er hemningsløse når det kommer til å få det de vil ha. Utenfor ett av de mange høl-iveggen-stedene byen har å by på, der makabre osteretter og streng alkohol utgjør menyen, sto en fyr vi kjenner en kveld og drakk av en øl. Ut av intet ble han oppsøkt av en skrullete liten dame som spurte om han vil kjøpe noe weed, noe han takket pent nei til. Kjerringa maste og maste, og til slutt punget han ut de råtne 50 kronene hun forlangte, først og fremst å slippe

å måtte prate mer med henne. Blålys. Slengt i panseret. Mens drittkjerringa fikk weeden sin tilbake, fikk oslo-gutten en politipistolmunning hardt plassert mot tinningen med spørsmålet ”Hvor mye penger er du god for?”. Takket være et språkkurs noen måneder før kunne han på portugisisk kommunisere at han var en fattig student uten særlige midler. Politimennene kjørte han dermed til nærmeste bank og ba han tømme kontoen. Livredd og desillusjonert gikk han inn i banken og tok ut halvparten av de 4000 norske kronene han eide. De var selvsagt ikke fornøyde og lanserte forslaget om å dra til hotellrommet hans og hente ut det siste han hadde av verdisaker. Vår kjære gringo prøvde som best han kunne å forklare at der fantes det lite annet enn et pass og noen skitne boksershortser, og spurte pent om dette var verdt tiden deres. Etter en time i helvete slippes han løs. Moralen er: Ikke kjøp knark på gata, og styr unna politiet så godt du kan. DOPSMELLEN Alle er ute etter å tjene en krone i Rio De Janeiro, og europeere er fritt vilt med sine tjukke lommebøker, fraværende språkkunnskaper og bunnløse sug etter rus. Og finnes det ett sted i verden der man kan leve ut alle sine dopdrømmer, så er det i Rio De Janeiro. Selv om det godt og lenge er nytelsesfullt å sutte på lokaldrinken Caipirinhas pleier nordmenn ofte å søke kjemisk input på et eller annet tidspunkt. When in Rome... og alt det der. Men å få tak i varene er ikke alltid en enkel sak. Uten gode kontakter på feltet er det vanlig prosedyre å sette seg i en taxi og spørre sjåføren om tips, for makan til multitaskende jævler skal du lete lenge etter. Sitter de ikke på ting selv hjelper de gladelig til med introdusere deg for noen som har (mot belønning), og en sen søndagskveld satte to grådige nordmenn seg inn i bil som brakte dem til turisthelvetet Copacabana. Sjåføren parkerte bilen, løp rundt hjørnet og returnerte blid, pose i hånd. De spurte om en smaksprøve men fikk på gebrokken engelsk forklart at han var til å stole på. Nuvel. Trygt tilbake på hotellrommet sto de med nesa full av bakepulver og ventet på en reaksjon. En fattig drosjesjåfør hadde nettopp tjent 300 kroner på uærlig vis. Men motet sviktet dem ikke og det bar ut på ny tur, denne opp til en nærliggende favela. Vel fremme låste taxisjåfør nummer to dørene og tok turen opp til en av de flere hundre mursteinsbyggene i det belastede området. Med

ville øyne og maskinkjeft til langt utpå morgenkvisten kunne gringoene konkludere med at finnes folk å stole på, også i Rio De Janeiro. Moralen er: Vær tålmodig.

”...FØR DU VET ORDET AV DET STÅR DU SELV PÅ DET ENORME DANSEGULVET OG KASTER HENDENE I VÆRET TIL ”WOMANIZER”, TETT I TETT MED EN LOCAL DAME SOM SLIKKER DEG OPPOVER HALSEN...” HORESMELLEN Horesmellen er ifølge de innvidde den hardeste smellen man kan gå på i denne byen. Det er som om ett av verdens verste mennesker plutselig tar kontroll over kroppen din og leder deg bekymringløst inn i verden du på alle tenkelige måter avskyr. Flashbackene er det verste. Se selv for deg følgende scenario: Kvelden før har du forvillet deg inn på ett av de mange syndige utestedene i Rio der gråsonen rundt prostitusjon er total, og i en liten time stått i et hjørne og ledd av de mange hundre sprengkåte menneskene tilstede. Så snur det hele seg, og før du vet ordet av det står du selv på det enorme dansegulvet og kaster hendene i været til ”Womanizer”, tett i tett med en lokal dame som slikker deg oppover halsen. Du kjøper henne noen drinker mens hun visker ”I wanna fuck you so hard, let me do it!” i øret ditt, og spriten har for lengst vasket bort alle fnugg av sunn fornuft. Den naturlige stemningen på stedet gjør at du langt ifra føler deg som en gris der du står knallhardt erigert og klår henne på ræva, men du får som fortjent morgenen etter. Du åpner dine sammenklistrede øyne og prøver (som hver eneste dag i Rio) å huske hva du gjorde bare noen timer tidligere. Et kvinnemenneske du ikke husker å ha møtt før ser deg dypt i øynene og takker for gårsdagen. Lettere blir det ikke når hun ber om pengene sine til taxi hjem, og man vurderer umiddelbart både overdose og snarlig retur til Norge. Dette inntil man få timer senere står på den samme klubben, klar for en ny runde. Det er ingen umulig tanke, skjønner du. Du er herved advart. Moralen er: Kjør på.

Hvorfor velge MacBook? Akkurat slike spørsmål elsker vi å svare på.

Du kan kjøre Microsoft Office, så filer er kompatible med Windows.

Det er enkelt å dele bilder, lytte til musikk, lage egne filmer og mer.

Operativsystemet har flere enn 300 nyttige og brukervennlige funksjoner.

Drivere er forhåndsinstallerte, så det er bare å koble til kameraer og skrivere.

Den har Wi-Fi-funksjonalitet – tilgjengelige nettverk vises automatisk.

Ja, du kan til og med kjøre Windows.

Besøk Humac i dag. Vi er din lokale Apple-ekspert. Dr. Mauds gt 1 - Oslo City 4 etasje - Ullevål Stadion, Oslo - Ski Storsenter, Ski - Bragernes Torg, Drammen

Tlf: 23 40 70 00 www.humac.no © 2008 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen, Mac og MacBook er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Navn på andre produkter og selskaper som nevnes her, kan være varemerker for sine respektive firmaer. Microsoft Office selges separat.

BILLETTER | www.gaffa.dk | www.musikhusetaarhus.dk | Spotbillet & DSB Wildcard | www.dsb.dk/wildcard

Verktøyet for enhver anledning

Ti øre pr. lighter går til Hjelpestikkfondet!

NICK CAVE & THE BAD SEEDS (AUS) s COLDPLAY (UK) NINE INCH NAILS (US) s OASIS (UK) s PET SHOP BOYS (UK) SLIPKNOT (US) s TRENTEMØLLER (DK) s KANYE WEST (US) TONY ALLEN (NGA) s AMADOU & MARIAM (MALI) s TIM CHRISTENSEN (DK) s DEADMAU5 (CAN) DOWN (US) s EAGLES OF DEATH METAL (US) s FEVER RAY (S) s FLEET FOXES (US) HÅKAN HELLSTRÖM (S) s GRACE JONES (JAM) s LIL WAYNE (US) s MADNESS (UK) MALK DE KOIJN (DK) s THE MARS VOLTA (US) s MEW (DK) s RÖYKSOPP (N) s SOCIAL DISTORTION (US) VOLBEAT (DK) s LUCINDA WILLIAMS (US) s YEAH YEAH YEAHS (US) 2562 (NL) ADAM TENSTA (S) ALAMAAILMAN VASARAT (FIN) LILY ALLEN (UK) AMON AMARTH (S) ANALOGIK (DK) ...AND YOU WILL KNOW US BY THE TRAIL OF DEAD (US) BADDIES (UK) ISSA BAGAYOGO (MALI) BALSTYRKO (DK) BLACK DICE (US) THE BRONX (US) CANCER BATS (CAN) THE CHAP (UK) CHOCQUIBTOWN (COL) COLA FREAKS (DK) CUT OFF YOUR HANDS (NZ) DARKANE (S) DAWN OF DEMISE (DK) THE DEADLY GENTLEMEN (US) DEICHKIND (DE) DEN SORTE SKOLE (DK) THE DODOS (US) DRAGONTEARS (DK) DUB COLOSSUS (UK/ETH) DUNGEN (S) EL HIJO DE LA CUMBIA & ANASOL MC (ARG) FIRST AID KIT (S) FRIENDLY FIRES (UK) FRIGHTENED RABBIT (UK)

FUCKED UP (CAN) GANG GANG DANCE (US) GET WELL SOON (DE) GLASVEGAS (UK) GOJIRA (FR) GROUNDATION (US) HANGGAI (CHN) JON HASSELL & MAARIFA STREET (US) HAUSCHKA (DE) HJALTALÍN (ISL) HOT 8 BRASS BAND (US) HUNTSVILLE (N) IDA MARIA (N) IMAM BAILDI (GR) ISIS (US) KASAI ALLSTARS (CD) KASSAV' (FR ANT) KATZENJAMMER (N) KLOVNER I KAMP (N) LA-33 (COL) LABRASSBANDA (DE) LA COKA NOSTRA (US) LUCY LOVE (DK) ULF LUNDELL (S) MAGNIFICO (SVN) MAJOR LAZER (US) MICACHU & THE SHAPES (UK) MONO (JPN) MUNGOLIAN JET SET (N) M. WARD (US) MARISSA NADLER (US) NOVALIMA (PER)

WWW.ROSKILDE-FESTIVAL.DK

OH NO ONO (DK) ORKA (FO) PAAVOHARJU (FIN) PABLO MOSES & U-ROY (JAM) THE PAINS OF BEING PURE AT HEART (US) PEDE B (DK) PETTER (S) PHARFAR presents A RUB A DUB NIGHT feat. special guests (INT) RUMPISTOL (DK) SATYRICON (N) SHASTRIYA SYNDICATE (IND) MIKE SHERIDAN (DK) MIKAEL SIMPSON & SØLVSTORM (DK) SKAMBANKT (N) SOCALLED (CAN) THE SOFT PACK (US) SOIL & "PIMP" SESSIONS (JPN) PETER SOMMER (DK) STEINSKI (US) MARNIE STERN (US) SHUGO TOKUMARU (JPN) ROKIA TRAORÉ (MALI) WHITE LIES (UK) JENNY WILSON (S) WOLVES IN THE THRONE ROOM (US) YOGA FIRE (N) ZIZEK CLUB (ARG)

- OG MANGE FLERE...

VORSPIEL FRA 28. JUNI

LOUNGE: ASS (S) BADEN/PEDER/STRUCK (DK) PETER BRODERICK (US) CHRIS COCO (UK) ESCHO presents THULEBASEN, ALLE MED BALLONER OG TERRASSER and LAMBURG TONY (DK) PETE GOODING (UK) WILL HAROLD (UK) KB18 presents WAQAR & KOBBE (DK) LULU ROUGE (DK) TOM MIDDLETON (UK) MIKE SALTA (DK) NANCY ELIZABETH (UK) JOSÉ PADILLA (E) STELLA POLARIS SOUND SYSTEM (DK) TRIO CAMPANELLA (DK) VEKTORMUSIK (DK) ÅRHUS E presents PUZZLEWEASEL, VOKS, WÄLDCHENGARTEN, VECTRAL and MORTEN RIIS (DK) PAVILION JUNIOR 28. JUNI - 1. JULI: THE 20BELOWS (DK) BABIAN (S) CODY (DK) GIANA FACTORY (DK) GINGER NINJA (DK) HARRYS GYM (N) JOOKS (DK) KELLERMENSCH (DK) KVELERTAK (N) THE MEGAPHONIC THRIFT (N) MEN AMONG ANIMALS (DK) OPGANG F (DK) SCAMP (DK) TAKO LAKO (DK) THE TELSTAR SOUND DRONE (DK) VINNIE WHO (DK) VON DÜ (DK)

MARIANNE WIIK OLSEN, 22 Student på Blå – Villig til nesten alt, men jeg har en viss moral.

FRODE ANKER, 26 Snekker på Blå – Jeg kan bade naken i fontena på Youngstorget (jeg har gjort det).

THOMAS JOHANSEN, 30 Vernepleier på Blå – Ikke noe særlig lenger enn en meter, egentlig.

CHARLOTTE QVALE, 29 Skuespiller på Blå – Heile veien.

STIAN JOHNSEN, 29 + 3/4 Regissør på Blå – Alltid naken!

ANNE CHRISTINE KATOR, 35 Frisør på Blå – Så langt du kan gå med hodet hevet.

ANDERS HUNSTAD, 35 Pianist på Blå – Så lenge ikke mutter’n blir såra.

MARITA SØRLI, 27 Vokalist på Blå – Villig til å male hele leiligheten jeg eier rød.

HVOR LANGT ER DU VILLIG TIL Å GÅ?

AV: RUT HELEN GJÆVERT

KNUT EIRIK KOKKIN, 20 Frisør på Blå – Langt er et godt ord.

GRANT REGAN, 34 Konseptartist på Robinet – I’m always tempted to go all the way, but I’ll probably turn and go back again. So half the way.

LINUS ELMES, 37 Kurator på Robinet – Hur långt som helst.

VERONIKA HANSEN, 21 Student på Café Sør – Så langt som det trengs.

KAROLINE ISAKSEN, 21 Student på Café Sør – Til jeg får en feil følelse inni meg.

CARINA SKAUG, 23 Dj på Café Sør – Ikke så langt, tar heller trikken.

LINUS VIKLUND, 23 Bartender på Café Sør – Til strømpene.

MALMFRID LARSEN, 34 Livsnyter på Café Sør – Til jeg blir sulten og får hjemlengsel.

4/2009

MOTE

Tidlig 70-tall, fransk begjær og realisme. Utslått hår og naturlig make-up. Jeg tenker på Jane Birkin. Den engelske skuespilleren, sangeren og filmregissøren var å se for første gang i den kontroversielle Blowup i 1966, men er nok mer kjent som kona til den franske skjørtejegeren Serge Gainsbourg, som hun så deilig sang ”Je T’ Aime... Moi Non Plus” sammen med. Sangen avsluttet med årtienes beste orgasme, og er derfor skrevet inn i historien, mest sannsynlig under ”kontroversiell”. Hennes bohemske ”gi litt faen”-attitude er tidløs, og uten mangel på sexappeal. Ikke stress med solarium; vi har lov til å være nordiske igjen! Signatur-looken, som ikke bygger på annet enn kort pannelugg, ufarget hår og lange, svarte øyevipper har vært en inspirasjon for mang en designer, og er denne månedens sminketips. Sjekk gjerne også ut datteren, som medvirker i blant annet Bob Dylan-biografien I’m Not There. Det er dattera til morra si det!

1 1

Jil Sander begynner endelig å designe igjen etter en 5 års lang pause fra moteverdenen. Hun bestemte seg for å gå av i 2004, etter uenigheter med Patrizio Bertelli, direktør for Pradagruppen, som i 1999 kjøpte opp 75 % av selskapet. Deres totalt forskjellige ideer om hvordan ting skulle foregå endte i en strid, og Frøken Sander trakk seg tilbake. Nå derimot, har dama snudd på flisa; den tyske designeren, som var en av de største på 90-tallet, vil nå designe for UNIQLO, og vi håper på minimalistiske plagg i god gammeldags Sander-stil. Forøvrig er det Raf Simons som designer under Jil Sander den dag i dag.

De gamle er fortsatt eldst. I tråd med gubbe-estetikken og tilbakeblikket mot den gamle skolen av de store Europeiske motehusene på 60-tallet har tantene kommet tilbake på banen igjen. Både Linda Evangelista, Naomi Campbell, Pamela Anderson og Cindy Sherman er tilbake i arbeid. Og i månedens kampanje kan du se Claudia Schiffer som YSL sitt ansikt utad, pent plassert i det gode gamle magasinet Artforum. Claudia, jeg ville bare si at de siste 10 årene har gjort deg godt En av denne sesongens fineste kampanjer er fotografert foran skiltene i Hollywood av de to fotografene Inez og Vinoodh. All honnør til http://www.airdeparis.com/inezvin.htm#

Film anses fortsatt for å være et nytt medium. En bastard født utenfor den gamle arokratiske familien av billedkunst, arkitektur, teater og litteratur. Født akkurat etter inntoget av kapitalismen slik vi kjenner den. Og derfor også kommersiell av natur. Som stort sammenfattet kunstverk bestående av mange ledd, som en del av en større felles bevissthet. Alle disse egenskapene deler filmen med mote. Som også kan være en naturlig forklaring på hvorfor disse to mediene spiller så godt på lag. Der filmens største egenskap og ønske er å etterligne/ gjenskape virkeligheten, brukes ofte kostymet som et virkemiddel eller rekvisitt. Vår egen nærhet og kunnskap om klær blir ofte en slags bekreftelse for om historien er troverdig eller ikke, enten det er tidhistorisk perspektiv, stemninger, miljø, sosial rang, subkulturelle referanser, fantasi eller realisme. Klærne blir som i virkeligheten, en signalmarkør. I The Fall forleder regissør Tarsem Singh oss lenger og lenger vekk fra virkeligheten og inn til en fantasiverden av ren visuell nytelse, der kostymet igjen er av større betydning. Uten referanser til tidligere motefenomener, motehistorie, subkultur eller en eksisterende verden, skaper prisvinneren Eiko Ishioka nærmest en ny verden ved hjelp et godt skredderhåndtverk der kostymet er det største virkemiddelet. Ikke bare er det et godt håndtverk, men også nødvendig for oppbyggingen av de 5 karakterene vi møter. Noe som gjør at månedens film ikke bare er en visuell glede, men et estetisk flott verk. Månedens film kommer i butikkhyllene på DVD-format den 29. mai.

1 5

Denne genseren skilte seg ut på catwalken da Alexander Wang viste sin ellers Art Deco inspirerte vårkolleksjon. Grå strikk kombinert med svart gummitråd. Litt slitent, litt Sid Vicious og veldig sexy. ”I like them roughed up, a little bit fucked up, if it can be arranged”. Genseren er å få kjøpt på Voga i Professor Dahls Gate 5.

3 1

Jepp. Da er det tid for å se hakket tøffere ut enn hva du gjorde for 1 mnd siden. Solbrillene skal på plass. Månedens plagg er gammel traver; Persol Ratti. Giuseppe Ratti startet merket i 1917, og var egentlig mest opptatt piloter og racerbil-sjafører da han laget brillene. Som var den første brillen som kunne foldes sammen på den tiden. Og besitter stor kultverdi i dag. Det blogges mye om 649-modellen, som forhåpentligvis tar over wayfarer-hegemoniet i år. Både 649 og 714 modellen ble relansert i fjor. Dette er også Marcello Mastroianni sin modell i Fellinis 8 ½. 714 modellen er nesten synonymt med Steve McQueen, der hans egne briller gikk for 60 000 $ på ebay for ett år siden. På tide å sette gamle penger på nesa. Disse er å finne på Brilleland i Markveien og Theresesgate.

1 4

4/2009

Som stilikon i både Plein Soleil (1960), og The Talented Mr. Ripley (1999) er Mr. Ripley til inspirasjon for enhver herremann som vil se ut som en dekadent levemann i vårsola. Klassisk 60-talls fransk kvalitet blandet sammen med et intellektuelt alibi av de gamle kunstviterbrillene fra Moscot.

1 7

Pressemeldingen sendt ut fra Number (N)ine sitt hovedkontor i papirformat startet med følgende sitat; ”When you’re finished changing, you’re finished.” Med dette, har de vel forklart hvorfor de skal avslutte et 12 årig suksessfullt prosjekt. Samtidig som det blogges i kulissene om at det bare er et reklamestunt, og at merket skulle relansere seg under et annet navn, nå som 09 sesongene er unnagjort. Vi velger tro pressemeldingen, og klamrer oss fast til månedens video, der A/W 09 satt sammen og foreviget på vimeo.com. En vakker og verdig avslutning, tonesatt av kultmusiker og Jackson Carey Frank med den passende låta ”Milk And Honey”. Altså; http://vimeo.com/2997659. Dette betyr også at du kan utnytte den siste muligheten til å kjøpe deg et Number (N)ine plagg på Secret Society i Briskebyveien 38.

1 8

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

Alle kan seile med Christian Radich! Bli med som medseiler om bord på Norges flotteste seilskute på tokt i sommer! Du kan være med på en eller flere etapper: Oslo - Kiel Kiel - Gdynia Gdynia - St. Petersburg

23. - 26.06 29.06 - 02.07 05. - 11.07

(Regatta 1 Tall Ships’ Races)

St. Petersburg - Turku

14. - 23.07

Turku - Klaipeda

26. - 31.07

Klaipeda - Rønne/Bornholm Rønne/Bornholm - Oslo

04. - 08.08 10. - 14.08

(cruise-in-company)

(Regatta 2 Tall Ships’ Races - fulltegnet)

Opplev eventyret - en ferie utenom det vanlige!

Foto: Ulf Hansen, John Winge

www.radich.no - postmaster@radich.no

TEKST PETTER SNARE FOTO ANTON SOGGIU

ST.HALVVEIS PLASS DAY&NIGHT

www.bagelandjuice.no

OSLO SPISEFORRETNING Oslo gate 15 Oslo Spiseforretning er et likefremt spisested, og veldig vanskelig å ikke like. I motsetning til andre brune buler som har blitt restaurant og bar for folk i sosialklasse A som er på ekspedisjon til østkanten, prøver ikke stedet å være “autentisk” med mahogny og oversized prismekroner. Oslo spiseforretning bruker mye energi på å fortelle oss at huset de er i har en historie, at de lager mat med mening og at de vil servere oss norsk mat med råvarer som skal, om ikke være kortreist, så i alle fall komme fra norske småprodusenter. I en mer enn litt skolefrøkenaktig tone blir vi i malende ordelag fortalt om hvor maten kommer fra og hvilke kvaliteter produsent og produkt har. Og restauranten har mye godt mat på sine heller slitne menykart, syv forretter og seks hovedretter, alle med et anstrøk av det vi som har vokst opp med Leikestove i sort/hvitt ville kalt søndagsmiddag. Restauranten har en sympatisk priset tidlig middag frem til kl 18, etter det så er det tre til fem retter i meny og som sagt en liten á la carte. Vi valgte ikke fra den foreslåtte menyen, men gikk i steden for kongekrabbe og torsketunge til forretter og lam og elg til hovedrett. I et forsøk på å være ansvarsbevisst ble vinen nedprioritert, men fra en fyldig vinliste ble vi anbefalt helt relevante og anstendig prisede viner på glass av vår på alle måter utmerkede servitør. I et yrke hvor stadig flere kelnere ser ut til å mangle alminnelig fintfølelse overfor gjestenes behov og på disses bekostning insisterer på å demonstrere sin evne til å lære utenat dagens meny av sjyer, consommé og forvellede erter, var vår hjelp ved bordet en arbiter i faget. Ikke bare kom det brød og vann uten videre, det ble åpnet vinflasker når ingen

Bagel&Juice i Vika har gjenåpnet! Velkommen tilbake til din favorittkafé. Et sunnere alternativ!

Haakon VII`s Gate 5, 0161 Oslo

4/2009

passende vin på glass var på menyen, og ingen insistering på avbryte samtaler mer eller mindre intetsigende funfacts om mat og velbefinnende. Like euforisk er det kan man dessverre ikke være på matens vegne. Det er ikke det at maten i seg selv er dårlig, men den kunne med det lille ekstra løfte seg opp fra det havet av Oslos restauranter som tilsynelatende slår seg til ro med å være bra nok, snarer enn så bra som man kan klare det. For eksempel: kjøleskapskald mat er en uting, og helt unødvendig. At de panerte torsketungene virket som om de hadde blitt glemt i stekepanna er også noe som burde kunne ha vært unngått med en visuell sjekk. Å lage en farse med fisk og kongekrabbe virker bare gjerrig, og for de glade herrer rundt bordet var det vanskelig å spore at denne “miksen” tilførte krabben eller fisken nye smakskvaliteter. Oslo Spiseforretning serverer generøse porsjoner. Det er rikelig med kjøtt og det er plenty tilbehør. Både elg og lam ble servert med en pølsesnabb til, og lammet kom på en dobbeltseng av gryn. Elgen var mør og perfekt stekt, lammet var tvert imot middelmådig både hva gjaldt steking og kvalitet på kjøttet. Med en fyldig, om enn noe salt rødvinskraft til er man, selv for en relativt romslig kar som meg selv, god og mett. Det skal de ha kudos for. Det er synd at Oslo Spiseforretning ikke er mer stabile påmatlagingen. De har fremdeles en del å gå på før de tar igjen storesøster Markveien Mat og Vinhus. Det burde være mulig, det er mer kokkerutine enn kokkekunst som skal til. Jeg håper de strekker seg den ekstra biten, for et trivelig og takknemlig ujålete spisested i gamlebyen burde være en sikker vinner for matleie oslofolk.

“EN AV DE SISTE GANGENE JEG VAR PÅ KAFÉ VAR EN SOMMER EN SØNDAG, DET HUSKER JEG GODT, FOR NESTEN ALLE GIKK UTEN JAKKE OG SLIPS, OG JEG TENKTE: ER DET KANSKJE IKKE SØNDAG LIKEVEL?” – FRA KJELL ASKILDSEN: MENNESKER PÅ KAFÉ, 1983

STRATOS

WWW.STRATOS.AS

SJEKK VÅRE NETTSIDER FOR ÅRETS 16. OG 17. MAI PROGRAM, SAMT INFO OM SOMMERÅPENT STRATOS

KUNST

TEKST ÅSE FORMO

LA DISSE LAGE TEATER I STEDET Det er enda ikke for sent å få med seg Grusomhetens Teaters seneste produksjon; Fjeldfuglen. Stykket, som er basert på Ibsens operalibretto ved samme navn, har aldri før vært oppført - faktisk fullførte han aldri verket. En etthundreogfemti år gammel urpremiere altså. Og det er netopp ideén om dette ufullstendige, dekonstruerte, nedstøvede og uaksepterte verket som tenner kunstnerisk leder Lars Øyno. Som Artaud selv deler han sympatien med det som faller utenfor de aksepterte normene i teateret, og på tross av at han både har jobbet ved institusjonsteatrene og med komersiell film lyser det i øynene hans når vi mister ordet ”samtidsscenen” ut av kjeften. ”Den er trendbasert! Navlebeskuende! Kjøpt og betalt av stat og kommune og ikke minst er den avhengig av støtte fra Kulturrådet for å overleve”. Avisens noterende nikker og tenker, noe bedøvet av mannens intense engasjement og to kopper Hausmania-kaffe: ”Ta dem. Ta dem.”

– Vi har aldri før gjort en opera; her tøyer vi våre grenser. Fjeldfuglen er nemlig litt som oss, et fremmed element som møtes med fremmedfrykt; et utskudd. Samtidig er det et politisk, poetisk og konfronterende stykke. Vi spiller for alle mellom fem og åtti år, og hvorfor er stykkene så populære? Vel. Vi begrenses ikke av kommersielle, introverte linjer. Vi flytter oss til scenen. Der beveger det seg. Det danses i alvesvanser, små lette trinn til Lars Pedersens langsomme langeleik. Hele scenen brukes, og ned fra etasjen over renner sang og kvad i melodiske, nasjonalromantiske toner ”Det Kvad som kved” synger musiker Hege Tunaa i en sorgfull tone, akkopagnert av en hardingfele. Øyno er en streng instuktør, det merkes. Han vifter til lysdamen og sier: Jeg har registrert at det finnes et skyggespill av vesentlige verdier på vår scenes bakteppe... Der. Så slapp jeg å si det.

TEKST GAUTE BROCHMANN ILLUSTRASJON GAUTEAS TYLDMANN

DORTMUND BODEGA Byens mest kompromissløse spesialforetning, Oslo Kunstmateriell, tidligere Blackout, har ekspandert virksomheten. Rent fysisk, ved å overta nabolokalet. Og en konseptuell utvidelse av butikk-businessen ved å kjøre i gang med gallerivirkesomhet. Mer strigla institusjoner pynter seg gjerne med internasjonale navn á la Cafe Provence. Her går gutta også for en geografisk referanse. Men det klingende døpenavnet Dortmund Bodega levner liten tvil om at det er en av de mørkere sidene ved den kontinentale kulturarven som her står i fokus. På spørsmål om hva som blir greia her, svares det ikke overraskende at dette blir en kulturinstitusjon med lav terskel og høy frekvens i utskifting av utstillingene. Og stedet blir ikke forbeholdt graffiti-folket; også venner og bekjente fra andre deler av kønst-Olso blir å finne her. Lokalet er ikke utpreget digert, men bardisken er under konstruksjon, og det er plausibelt å anta at vernissagene her kan bli av det mer hardhendte slaget. Et godt alternativ til de av dere som liker å kikke på blodfersk kunst uten å måtte adoptere metroseksuell stil og stå med stetteglasset på snei mens det blitzer i blogger og fakes dekadens over hele linja. Første utstilling ut er strictly graffiti, der svenskene får æren av å åpne ballet. Fine ting og et hyggelig gjensyn. Da jeg for drøye ti år siden begynte å gå fra interessert til veldig interessert i graffiti, var det svenske storverket

4/2009

”Dom kallar oss Klottrare” en vital inngangsbillett. Der blir man introdusert til et bredt lag svenske malere. Blant annet er KAOS en av gutta som får bred dekning. Og nå har han tatt med seg et par kompiser for å stille ut i Løkkas nye subkulturelle skyttergrav. Noen spraya ting og en del tradisjonelt penselmalte bilder. Sånn passe gjennomført. Noen ting er ganske tydelig på hva de handler om; by, energi, graffiti og – ja nettopp – KAOS. Andre ganger er det litt sånn: Hvorfor i helvete gadd han å tegne ut den ideen der!? Og at på til henge den på veggen!? Men det at man stiller seg noen spørsmål på et galleribesøk er bare av det gode. Alle som har interesse av tingene må def stikke innom og ta en kikk. Foreløpig er ikke Dortmund mer innbydende enn en svart dør uten øvrige distinksjoner. Inngang ved siden av Blackout. Men spør i butikken, så slipper dere nok inn. Kanskje med en guida tur på kjøpet om dere har flaks. Og hold øyne og ører åpne og kjenn deres besøkelsestid, så skal dere ikke se bort fra at det i nær fremtid kommer til å stelles i stand galleriopplevelser noe utenom det vanlige. Når gamle ting kastes ut, nye ting henges opp eller sprayes over. Og hele begivenheten feires på behørlig vis. Et velkomment tilskudd til Oslos i overkant homogene kunstscene. DORTMUND BODEGA ved siden av Oslo Kunstmateriell, Schous Plass 6

JULIO DA SILVA Galleri BOA, 7. mai - 24. mai Er Julio da Silva en gal mann eller har han bare en enorm fantasi? Kunstneren er aktuell med en utstilling nye malerier på BOA. Her kan du oppleve motiver, tidligere beskrevet i forbindelse med hans utstilling på Hole, som: ”Swindlers, wankers, fornicators, sodomites, social climbers, debauched hypocrites, usurers, gluttons, backbiters and other creatures...” Da Silva representerer et malt uttrykk av kaotiske scenarier med klare forbindelser til renessansens helvetesfremstillinger, men i et nærmest naivistisk formspråk. Skillet mellom menneske og dyr er flytende, og veien til det humoristiske fra det dramatiske og heslige, er ikke lang. Håper jeg. BJØRN BJARRE Sound of Mu, 7. mai - 31. mai ”Fascinerende” og ”spennende” er adjektiver som man ikke bør bruke for ofte dersom man ønsker å bli tatt alvorlig som kunstskribent. Men jeg må si at jeg syns Bjørn Bjarres arbeider er ganske fascinerende, faktisk på grensen til det groteske. Du har sikkert sett noen av skulpturene hans av plastelina, kunstige øyne, tenner og parykk. En av Bjarres skulpturer pryder faktisk coveret til den nye ”Heroes & Zeros”-skiva, det ansiktet som har en tunge hengende ut av hver øyehule. Bjarre tar ofte utgangspunkt i det motivet vi en mest vant til, nemlig et menneskeansikt eller et hode, deretter omorganiserer han elementene i et ansikt til en smørje av tenner, øyne, nese, ører og hår. Derfor blir uttrykket hans både spennende og fascinerende – på én gang! Sorry... var i beita for adjektiver…

RUNE ERAKER Nobels Fredssenter, 13. februar - 13. september Det begynner å bli en stund siden Rune Eraker åpnet utstillingen ”Drømmen om Europa”, men det gjør ikke utstillingen mindre aktuell. Eraker er kjent for dokumenarfotografier med snert, og sjangeren plasseres i grenseland mellom politikk og kunst. Nobels Fredssenter forsterker selvfølgelig det politiske aspektet ved utstillingen. I dette prosjektet har

fotografen besøkt ulike deler av verden for å fortelle historier som vitner om mangelen på grunnleggende menneskerettigheter i mange forskjellige kontekster, som for eksempel i homsemiljøet i Istanbul. Han var blant annet også i Øst-Afrika første gang Idol ble arrangert der. Fotografiene derfra viser den samme ydmykelsen og den samme gleden som vi er vant til å se fra Idol i Norge, men selve muligheten Idol byr på, betyr en smule mer for disse deltakerne enn for Idol-Tone og Idol-Kurt. JEAN MIELE Fotografiens Hus, 5. mai - 29. mai Den amerikanske fotografen, Jean Miele, er aktuell med utstillingen ”Vestiges of Industry”. Som tittelen antyder, har Miele fokusert på og problematisert spor etter industri. Han har en forkjærlighet for gamle landskapsfotografier i sort/hvitt fra 18-1900-tallet, og er ganske old-school hva gjelder tilnærming til det fotografiske mediet. Denne utstillingen viser et prosjekt han har arbeidet med i mange år som, i hans egne ord, ”celebrates the vanishing beauty of pre-computer age machines and technology.” JANNIK ABEL Galleri Briskeby, 16. april - 24. mai Den Oslobaserte kunstneren, Jannik Abel, har et street art-basert uttrykk både i grafikk og maleri. Utstillingen ”Arkivet” er hennes første rene grafikkutstilling av silketrykk og transfer. Du kan allerede ha sett mange av Abels prosjekter i bybildet i form av plakater og klistremerker. Dette er selvsagt ikke signerte verk, men allikevel kunstprosjekter. Denne såkalt ”ulovlige” kunstformen bringer Abel inn i den lovlige kunstsfæren ved å bruke street art-elementer i godkjente og etablerte teknikker som grafikk og maleri. Abel er nå aktuell med sitt urbane og dekonstruerende uttrykk hvor hun denne gangen har tatt utgangspunkt i historiske fotografier som hun har arvet fra sine forferde.

KUNST: CECILIE TYRI HOLT

SCENEKUNST

FUTURE; PAST PRESENT Dansens Hus, 13. - 15. mai Er du lei av kunst som handler om alt det er å være menneske? Da er denne forestillingen noe for deg. Forestillingen vil formidle dans i øyeblikkets stillhet, liv som flyter over i kaos, på stedet mellom selvinnsikt og skjønnhet. ”Som kunstnerisk ansvarlig ønsker jeg å skape et kommuniserende forestillingsverk med mange lag; jeg ønsker dialog med publikum, spennende situasjoner som ingen helt forstår hvordan skal løses, og å bidra til øyeblikk av skjønnhet.” osv osv osv.

BESTIALITETENS HISTORIE 4 Black Box, 14.15.16. samt 20. og 23. mai Skuespillersammenslutningen Akt5/ Fantastic Four er endelig tilbake med fjerde og siste del av suksessen basert på Bjørneboes hovedverk med samme tittel, denne gang på Black Box. Om mulig blir det like sterkt som sist, om mulig blir det enda bedre. De spiller for øvrig også alle delene i én forestilling 19., og 23., mai. Vi gleder oss. DEN UNGE SCENEN Regional samtidsfestival Det Åpne Teater, 8. - 10. mai Det er så deilig med ungdommen. Denne friske bris i vårnatten som hyler om mer øl og teknologi til å brygge den på nye måter. Når Det Åpne Teater arrangerer DUS for tredje gang, lar de de litt eldre barna feie over samtidsscenen. Morsomme navn har ungdomsgruppene også, selv om min favoritt FJERT- Finnmark/Jerlands Riksteater ikke er med denne gangen heller. Festivalen går i syv deltagende regioner, og stykkene som blir spilt på årets festival er “Jeg vet hvorfor” av Haddy J. N’jie, “Vente på fugl” av Sigmund Løvåsen, “Buy nothing dag” av Fantastic Fours egne Kim Atle Hansen, “Blå himmel, grønn skog” av Bjørnar Teigen og “Erasmus Tyrannus Rex” av selvfølgelige Kate Pendry.

FLAGGERMUSEN Nationalteateret, 02. mai - 06. juni. Kan den wienerske ultradekadensen gjenspeiles i vår tid? Ja. Når regissør og skuespiller Runar Hodne overfører Flaggermusen til teaterscenen, har han liksom sin egen tilnærming til både stoffet og musikken, faktisk vil skuespillerne plystre og spille instrumentene selv. Han ønsker å speile vår tid i den gamle slageren som også har blitt satt opp på operaen tideligere i år. Hvis det blir høy gæmlisipublikum-faktor her, noe det sikkert blir, vil det anbefales å se Jokkes Verdiløse Menn i stedet, hvis man først skal på Nationalteateret.

STØV. EN WERGELAND FORESTILLING Litteraturhuset, søndag 17. mai 17. mai er Wergelands dato, har jeg i avisen lest. Vi setter pris på den, vi gjør masse ut av den også. Litteraturhuset inviterer i anledning til monologisk mangetale om Wergelands skjebne… Etter døden. Det Nye- veteran Morten Røhrt skifter schizofrent mellom syv roller. Ender Wergeland i himmel eller helvete? Stykket er skrevet av Ivo de Figueiredo på grunnlag av hans Bragepris-nominerte bok.

SCENEKUNST: ÅSE FORMO

PROGRAMMET - MAI: LØR 02. MAI ONS 06. MAI fRE 08. MAI LØR 09. MAI ONS 13. MAI TOR 14. MAI fRE 15. MAI

LØR 16. MAI MAN 18. MAI ONS 20. MAI TOR 21. MAI fRE 22. MAI LØR 23. MAI TIR 26. MAI TOR 28. MAI fRE 29. MAI LØR 30. MAI SØN 31. MAI

JAZZMOB ANGLES (S) MARYLAND - PLATESLIPP! KÅRE KOLVE KVARTETT PLATESLIPP! ELDBJØRG RAKNES MED WESTERHuS & HEGDAL VIGLEIK STORAAS TRIO YOuRS TRuLY + STIAN AROuND A HILL QuARTET DOBBELT PLATESLIPP BuLL Of THE YEAR PLATESLIPP! THE BRIDGE (ARR. MuSIKK I fINNMARK) WIIK/DÖRNER/LONBERG-HOLM/ZANuSSI + ZACH/fERNANDEZ LARS ANDREAS HAuG QuINTET BEADY BELLE KRESTEN OSGOODS OG HVAD ER KLOKKEN? (DK) 10-ÅRSJuBLIEuM! JOE LOVANO - uS fIVE (uS) IN THE COuNTRY - PLATESLIPP BLuE SONIC fuEL PASBORG'S ODESSA 5 (DK) DAVE HOLLAND QuINTET (uS)

www.nasjonaljazzscene.no

BASSLEGENDEN DAVE HOLLAND SPILLER PÅ VICTORIA SØNDAG 31. MAI

Norges beste sceNe for live jazz

TEKST CECILIE TYRI HOLT

DEN STORE SKJØGEN LONDON HAR OXFORD STREET, KØBENHAVN HAR STRØGET, PARIS HAR CHAMPS ELYSEES. ROMA HAR RYKTE PÅ SEG FOR Å VÆRE ET SKIKKELIG LØSSLUPPENT KVINNFOLK. Roma er som kjent bygd på syv høyder. Kjenner du din Bibelhistorie, så vet du at Johannes refererer til Roma som ”Den Store Skjøgen” i sin åpenbaring. Hun sitter nemlig på et skarlagensrødt dyr med syv hoder som viser til de syv høydene. På kristenblogg.no er det faktisk en heftig debatt om hva eller hvem denne store skjøgen er. Er hun et symbol på all hedenskapen som foregikk i gamle Roma, eller representerer hun Den Katolske Kirke? Samme det, den gamle skjøgen vet fortsatt å by på seg selv. • Enten man er hedning eller troende, så kommer man ikke unna mengden religiøse symboler i Roma. Men nærheten til religiøse symboler betyr ikke det samme i Italia som i Norge. Man må vise respekt, men du blir ikke fordømt dersom du vil sprite opp din religiøse opplevelse ved å ta deg en sigg eller et glass vin på kirketrappa. Et perfekt sted å gjøre nettopp dette, er fontenen utenfor Santa Maria in Trastevere. Her kan du faktisk også få deg en stor kulturopplevelse gratis da en rekke ”artister”, men forskjellig grad av talent, tilbyr gratis show på kveldene. • Alt man kjøper i en bar, kan inntas på gaten; “porta via”. Dersom du befinner deg i Trastevere og vil slå deg ned på den tidligere nevnte fontenen, kan du gå 15 meter rundt et lite hjørne til Bar San Calisto ved Piazza San Calisto. Det er lett å gå rett forbi dette stedet i den tro at uteliggere har inntatt lokalet, men det er altså en bar. Her kan du kjøpe ”grande” og ”piccolo” Peroni (øl) eller skikkelig billige drinker, spesialiteten er rom og cola som svir i skallen. • Dersom du velger å finne deg et bord på Calisto, er sjansen stor for å, frivillig eller ufrivilling, bli tegnet av en lokal kunstner og stamgjest. Navnet hans er ukjent, men han er lett å kjenne igjen med sitt lange hvite hår, enorme hatt og masse tegninger og ark under armen. Han bor i en leilighet i området. Hvis du vandrer forbi en bygård hvor en bukett av dukkehoder henger ut av et vindu, vet du at du har kommet til riktig adresse. Ikke at jeg oppfordrer noen til å oppsøke ham.. • Er du i Roma en søndag ved solopp-

gang er et godt tips å stikke innom Mercato di Porta Portese, et enormt loppemarked ved elven. Markedet er åpent hver søndag fra soloppgang til kl 14, så det passer perfekt å sjekke markedet ut på veien hjem fra nachspiel. Men merk deg at opplevelsen ikke egner seg kombinert med skallebank. Du kan vente deg en uhorvelig mengde fiksfakserier, pågående fyrer og damer, høyt støynivå og sykt mange mennesker. • Roma er også en by hvor du kan gå i shoppefella. Et råd er å holde seg borte fra Via del Corso hvis du er på utkikk etter noe annet enn Zara og Oasis. Beveger du deg ikke så langt unna Piazza Navona, kan du finne noen snanse bruktbutikker rundt Palazzo d. Governo Vecchio. I tillegg finnes en del bruktbutikker rundt Spansketrappen, blant annet i Via Condotti og Via Gregoriana. • Roma kan være et hektisk sted å være med mye scooterstøy og pågående mennesker. Et sted det alltid er fred, ro og en utsikt verdt et høyt ”fantastico!”, er takterrassen på Det Norske Instituttet i Roma. DNIR ligger på Gianicolohøyden og bebos hele året av mer eller mindre ivrige kunsthistorie- og arkeologistudenter. Derfor må du alliere deg med en av dem slik at du får lånt et nøkkelkort. Et tips er å lokke vedkommende med en cappuccino eller en Peroni, da disse studentene alltid graver dypt i lommene hva gjelder ulike former for stimuli. • Roma er heldigvis en by uten de største diskotekene. Utelivet består derfor mest av puber og barer. Skal du riste på rumpa eller gå på en konsert, må du derfor bevege seg utenfor bykjernen. Men en av de barene du bør besøke er Stardust. Tidligere lå Stardust i Vicolo del Renzi 4, ved Piazza del Renzi. Ikke langt fra Santa Maria in Trastevere eller Ponte Sisto. Her er veggene dekt med en million ulike bilder, klassiske filmer projiseres direkte på veggen og barens innehaver synger og danser på bardisken. Du bør vel selv bestemme om Roma fortsatt er ”Babylon den store, mor til skjøgene og all styggedom på jorden”. God tur!

Fantastic Four Bestialitetens historie 4 14.–16. mai kl. 19.00, 20. og 23. mai kl. 21.00 19. og 20. mai vises Bestialitetens historie del 1 & 2 og 3 & 4. 23. mai vises del 1–4. «... stort tekstlig, dramaturgisk, konseptuelt og teatralt talent, og den tredje forestillingen bekrefter tidligere antagelser om at de fantastiske fire virkelig er blant landets mest spennende teaterkunstnere.» (Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift om del 3)

www.blackbox.no

Bill.: www.billettluka.no/ tlf. 815 11 500/Narvesen 4/2009

KONSERT KONSERTER I MAI Lørdag 2. mai: CORTNEY TIDWELL (us) support: tba cc: 80 kr Torsdag 7. mai: POPLOVE! THE FIRE FLY EFFECT (akustisk) JE SUIS ANIMAL. THE MOTIFS (au). THE CRAYON FIELDS (au) + DJ PopSjokk cc: 120 kr Fredag 8. mai: MEN (us) cc: 120 kr Lørdag 9. mai: CUCKOO single-release cc: 50 kr Torsdag 14. mai: PREVENT THIS TRAGEDY Seniorskater og washed up hardcorekid Peter Amdam har mast seg til å få DJ’e skate-rock og hardcore. For at det ikke skal ende i total riots er vår egen Jan-Olav Glette med som barnevakt. Stikkord: McRad, fronstide boardslide og BL’AST! cc: gratis

TRAGEDY Skateboardhallen Hausmania, onsdag 6. Mai Det er mange måneder siden ryktene om en Tragedy-gig i landet etter deres siste besøk på Blitz i 2003 begynte å versere. Det betyr at i kveld vil det mest sannynligvis bli rift om plassen. Tragedy oppstod fra asken av det legendariske hardcorebandet His Hero Is Gone og har siden, med forkjærlighet for den dystrere delen av metal, operert under navnet Tragedy. I kjølvannet har de inspirert en horde av band og skaffet seg hva man kan kalle en cultfollowing, tross sine noe politiske kverulerende meninger om det meste. Pliktoppmøte!

underveis; SUNN O))), Southern Lord, Khanate og Burning Witch. Genierklært av galleristene, utropt av hipsterpressen som vår tids Iannis Xenakis. Høyt, høyere en høyest og skeivt som faen. Moro for unga, pling-plongentusiastene, metalfolket og nyfrelste drittlei av A4-rock. Trenger vi fortelle deg om din besøkelsesstid?

Lørdag 16. mai: EXPRIMENTAL DENTAL SCHOOL (us) cc: 120 kr Søn 17. mai: FEST PÅ UTESERVERINGEN hele dagen. Mat, øl, musikk, coctails. cc: gratis!! Torsdag 21. mai: OSLO GRAMMOFON MIXTEIP KLUBB live: PICA PICA og SALLY SUICIDE + dj’s Fredag 22. mai: TONER LOW (nl) cc: 60

MAI DJ’S:

Fredag 1: Dj Ebbot (Soundtrack of our lives) Lørdag 2: Club Knulldröm Torsdag 7: DJ PopSjokk Fredag 8: Upopulære Wenche & Populære Cecilie Lørdag 9: Elektrisk Åndsrevolusjon Tors 14: Prevent This Tragedy! Fredag 15: Fac 502 Lørdag 16: Kosmische Club Søndag 17: Generalmajor Tylden & Toft Torsdag 21: Oslo Grammofon dj’s Fredag 22: Klubb Apostat Lørdag 23: Ingebling & Venn Tordag 28: Spoon Train dj's Fredag 29: The Sound of Breaking Glass Lørdag 30: Kosmische Club

ONDSKAPT Betong, lørdag 9. mai Det snakkes varmt (kaldt?) om dagen om den nye såkalte bølgen av svensk okkult black metal. Okkult eller ikke, mange av disse banda har begynt å spille en god del live som beviser at black metal også kan være dritafett live, ikke bare håpløse “teatralske” forestillinger bestående av “skumle” stearinlys, sure gitarer, skranglete trommer og påtatt posing. Vi velger å tro Ondskapt beviser det motsatte. “Dödens Evangelium” på Betong ikveld, altså.

MARIBEL, LE CORBEAU John Dee, lørdag 9. mai Le Corbeau bør være på de aller flestes lepper og iPod til nå. Er du født under en stein, eventuelt vært for stein til å få med deg noe som helst den siste tiden, snakker vi altså om Øystein Sandsdalens (Serena Maneesh) hjertebarn. Bandet kan nevnes i samme åndedrag som Sonic Youth og Godspeed You Black Emperor uten at de hviler så alt for mye på den shoegazebaggen. For Maribel sin del, er det i ferd med å smelle big time. Etter en forrykende konsert på Revolver tidligere i år, viser de til en meget potent affære med sjelfull post-rock ikke langt unna My Bloody Valentine. Ta med øreplugger og ei litta ei på innerlomma, så blir denne kvelden riktig så koselig, skal du se.

Tickster - your ticket provider www.tickster.com

STEPHEN O’MALLEY Blå, fredag 15. mai Denne fyren trenger vel strengt tatt ingen videre introduksjon, men for å gi deg et par stikkord 48

4/2009

BRANDY Rockefeller, fredag 15. mai Husker du Moesha på TVNorge? Og hvor ble hun av? Jo, i disse dager er hun en diamant av en fremragende flott R&B-artist. I mars skrev en av våre eminente anmeldere følgende om søtnosa Brandy: “Elsker du flotte R&Bsvisker som fungerer perfekt til kjærlighetssorg og deppedager, ser jeg ingen grunn til at du ikke burde anskaffe deg Human så fort som overhodet mulig.” Vi ser heller ingen grunn til at hun er noe dårligere live in person. Dåån. LITTLE ACE & THE RYTHMTONES Caven, lørdag 16. mai Natt til 17. mai og greier! Orker du ikke tanken av overfylte utesteder, eventuelt tanken på å tilbringe hele nasjonaldagen på å plukke opp sneiper og ølkorker i leiligheten din fra kvelden før, stiller Caven opp med hurrafest og flott besøk fra Sverige. Vi advarer derimot om at Caven ikke er allemannseie, så drar du dit med slipset rundt huet for å drikke shots med kompisa dine og sjekke opp pæra kvinns med tits out for the general, bør du holde deg langt, langt unna. INEPSY Barrikaden, onsdag 27. mai Ærlig talt ikke et band som blir spilt så alt for ofte på kontoret, for å si det sånn. Så hvorfor skriver vi om dette da? Jo, fordi vi backer Barrikaden og synes du også bør gjøre det. Vi krysser fingra (reiser knyttnevene i været) og satser på mye bra der fremover.

GHOSTFACE KILLAH Rockefeller, torsdag 28. mai Hvis noen av gamlegutta skal forsvare “wu-tang clan ain’t nuthin’ to fuck with” må valget falle på Ghostface. Et par klassikeralbum, et par sterke album, tegneseriefetish og en deilig lilla bådekåpe han liker å sprade rundt i nå og da. Sist han var i byen drepte han det Vi har troa!

KONSERT: ANDREAS TYLDEN

KLUBB JUICY: DIAMOND D & SADAT X Blå, lørdag 2. mai Hvorfor Juicy-gutta er i et ekstremt old-school-humør om dagen er ikke godt å si, men at vi liker det er sikkert og visst. Diamond D, også kjent som første rapper og produsent som klarte å bli likt på både øst- og vestkysten, tar med seg Sadat X til scenen på Blå for å lære oss en ting eller to om gammal hip-hop. Som Patski love selv sier: ”det er ikke umulig at dette er yndlingsrapperen til yndlingsrapperen din”. MEN Revolver, fredag 8. mai MEN fra New York ble til da JD, Michael og Ginger brøt ut av sine tidligere prosjekter og smeltet sammen i en hipstersmeltedigel. JD Samson fra Le Tigre turnerte som DJ en god stund, da med en policy som gikk ut på å spille mest mulig musikk laget av damer (hun er jo som kjent et lesbeikon av rang, med bart og det hele). Som band er det nok ikke et like sterkt feministisk budskap i bunn, men dansbart blir det. Og kø blir det helt sikkert også. BITCH BOYS: TACO LOVERS Dattera til Hagen, lørdag 9. mai God musikk kommer ofte etter at noen geniale nerder har sittet litt for lenge på gutterommet og laget sanger. Dette er også tilfelle når man snakker om Nacho Lovers, en DJ/produsent-duo fra Toronto. De har fått anerkjennende nikk fra Sinden, Diplo, MSTRKRFT og flere andre, og det med en ekstremt kort fartstid. Bitch Boys har som vanlig hatt følerene ute og snappet opp de unge kanadierne. Gå dit denne lørdagen, så kan du si ”jag var der” når Taco Lovers er hottere enn hottest om to år. MODULERT GRAND PRIX (VOL 4) Blå, lørdag 16. mai Er det bare homser som feirer Grand Prix? Nei. For fjerde året på rad arrangeres Modulert Grand Prix, dog i år har arrangørene skiftet beite fra Spasibar til Blå. Konseptet er følgende: sangene fra finalen mikses sammen av diverse lydkunstnere ved hjelp av valgfritt medbragt utstyr, og sendes på stående fot. Mellom låtene lages det ”sending”. Med andre ord, dette er fjasete til tusen, og alle vet at det er de fjasete festene som blir best. Så får 17. mai bare komme som tidenes dagen derpå.

MSTRKRFT Blå, fredag 29. mai For alle de som nekter å la sommerens galskap skylle over seg er dette den perfekte anledningen til å få det siste sparket i baken. MSTRKRFT viser at de kan sine saker med sine egne sanger såvel som remixer, og denne kvelden blir nok en av de som ofte følges av blåmerker og skitne sko. Vi snakker altså dansing, bogging, latter og sang med to skjeggete menn bak platespillerene. Kjøp billett på forhånd, sa brura.

KLUBB: FANNY VAAGER BREKKE

MANOWAR T-SKJORTA ER PÅ PLASS

ExcLUSIVE IN SKANDINAVIA 09

SPEcIAL GUEST: HOLYHELL

STEVE ANGELLO

JUST SAY NOA Våryr som jeg er begynner jeg like godt med at mine helter i The Prodigy, som er tilbake slik vi kjenner de (i hvert fall slik jeg kjente de). Jeg var så heldig å få med meg konserten deres på Sentrum Scene i Oslo, der de beviste at de er et liveband med baller. Det forrige albumet sugde lut for å si det mildt. Men med Invaders Must Die er de tilbake hvor de hører hjemme, på toppen av plakaten. Låten ”Omen” har det meste. Energi, catcy refreng og oldschool breabeats i ekte Prodigy ånd. Rått. Denne ruller tungt hjemme hos oss. Få gutta tilbake til Norge nu. Klubbverden trenger band som når ut til massene og som funker på store arenaer. På spillejobb over fjellet i regnvåte Bergen fant jeg en kar som het Tobii. Han har nettopp kommet seg ut av puberteten, men lager musikk med dybde som skulle tilsi han hadde opplevd noen flere vintre. Vi tok like godt å signet han på labelet vårt før noen andre gjorde det. Denne gutten fortjener litt oppmerksomhet. www.myspace.om/djtobii

Minimalhelten Jamie Jones ifra Wales og osloduoen Ost & Kjex

har vært i studio sammen og resultatet er den supercoole låten Summertime som kommer på Jamie Jones sitt album til sommeren på alltid så kvalitetssikre Crosstown Rebels. Summertime blir bare bedre og bedre for hver gjennomlytting. Om det er Prince eller Tore Jazztobakk som synger er uvisst. Kjøp din kopi nå. Og når du først er inne på en nettbutikk eller platesjappe bør du sjekke ut albumet til franske Anthony Collins på Freak n Chic. Etnisk techhouse av beste merke.

En gladsak på gang. Ikke bare klarte The Villa i Oslo å komme seg inn på DJ Mag sin liste over de 100 beste klubben på kloden i fjor som første norske klubb noensinne. I år klatret de likegodt helt opp til en meget respektabel 54. plass. Bare å ta av seg hatten. Dette skal vi være meget stolte av. Heia Norge, sier jeg bare. Ibiza-sesongen nærmer seg med stormskritt og skal man nedover til partyøya kan man fly direkte med Norwegian hver fredag hele sommeren. Noen av lineupene er sluppet, så finn ut hvor og når favorittkusken din spiller på http://www.ibiza-spotlight.com/ night/club_dates_i.htm Når vi er inne på sommeren så har jeg notert at de ulike norske festivalene har begynt å legge frem sine lineups. Øya ser ut til

å være the place to be så langt når det kommer til danseartister. Med Erol Alkan, Benga og Gabriel Ananda i spissen virker dansealternativene godt belagt på byfestivalen. Personlig kunne jeg godt tenkt meg å høre Ananda live. Hans livesets skal visstnok være kvasse. Kult de og har turt å booke inn Benga også. Respekt. Månedens Se&Hør nyhet. Paris Hilton skryter fælt av at hun er dronninga av nattklubbene borte over atlantern skal vi tro sladderpressen. At hun kan være en ordenlig fitte fikk den svenske DJen Steve Angello oppleve da han ikke ville ta imot ønskelåter ifra hotellarvingen i Miami. Hun hadde angivelig mast gang på gang om hip-hop og Daft Punk. Man kan virkelig bli lei blonde møkkakjerringer. Det hele endte visstnok med en god gammeldags slosskamp mellom Angellos folk og Paris sitt entourage da hun ikke fikk det som hun ville. Hun mente visstnok at Bob Sinclair var en million ganger bedre DJ enn svenske Steve. Ho Ho Ho. Man skulle tro det var ferdig der, men Sebastian Ingrosso (Angellos partner) var i Amsterdam forleden og fikk vite at Paris Hilton nettopp hadde vært på hotellet. Ingrosso skrev likegodt i hotellets gjestebok: ”I love the Dylan hotel, but its a shame Paris Hilton stays here. Best, Steve Angello”. Vi følger spent med i neste kapittel ifra de ”voksnes” liv. Ps: Jeg og Christian Sol har starta opp Troll Records, så det er bare å sende inn demoer til nils@ nilsnoa.no.

Tjodolf Rock Stage Torsdag: Pat Savage Band « Karaoke from Hell « Big Balls « Silver Fredag: Pat Savage Band « Karaoke from Hell « Iron Fist « Iron Madem « Accepted Lørdag: Pat Savage Band « Karaoke from Hell « Varg « Trendkill « Valentourettes

w w w. n o rway ro c k . n o Billetter selges på Billettservice: 815 33 133 eller www.billettservice.no. 18-års grense ved kjøp av festivalpass. Festivalpass: 1500,- + avg. Torsdagspass: 400,- (under 18 år), 600,- (voksne) + avg. Fredagspass: 700,- + avg. Lørdagspass: 600,- + avg. Campingplass: 300,- pr. pers. for hele helga. Ingen adgang på campen uten både camp- og festivalbillett! Begrenset med campingplasser. Se www.norwayrock.no for bestilling og reservering av campingplass. Start ferien i Kvinesdal på Norway Rock Festival og en uforglemmelig helg!

Sees på gulvet – Nils Noa (i følge Idol-Tone: Norges beste trance-DJ)

NILS NOA

4/2009

Vil du være programleder?

Mess TV søker nye deltids programledere og moderatorer. Send CV og søknad til mess@rubicontv.no Se www.rubicontv.no/mess for mer info om stillingen.

INDIE DISTRIBUTION PRESENTERER MÅNEDENS ANBEFALINGER

ELUVETIE

EPICA

Evocation I Nuclear Blast

TheClassical Conspiracy Nuclear Blast

Folk metal fenomenet Eluveitie fikk sitt store gjennombrudd med fjorårets album ”Slania”.Nå kommer deres nye album - et nedstrippet folk album med ren og ekte autentisk folklore. Med gjestevokalopptreden fra Alan Nemtheanga (Primordial).

I salg nå!

FENRIZ / NATTEFROST TIM “RIPPER” OWENS Engangsgrill Indie Recordings

Play My Game SPV / Steamhammer

“The Classical Conspiracy” er første livealbum fra Epica. Albumet er spilt inn sammen med et orkester på 40 personer og et kor med 30 stykker. Et mektig og storslått album fra de Nederlandske mesterne av symfonisk metal.

Splittalbum med Nattefrost (Carpathian Forest) og Fenriz (Darkthrone). Her har de teamet opp og gir oss en rock n` roll opplevelse der de krysser black metal, stoner og klassisk rock. Utgivelsen inneholder 20 minutter musikk hver fra disse ikoniske figurene - Utvilsomt et must for enhver metal fan! Kommer også på 180g vinyl.

Her er første soloalbum fra en av verdens beste metal vokalister. Owens har tidligere synget i band som Judas Priest, Iced Earth og Yngwie Malmsteen. Her har han fått med seg en utrolig liste med gjesteartister med blant annet Billy Sheehan, Bruce Kulick, Doug Aldrich,Vinnie Appice, osv, osv...

I salg nå!

I salg 18. mai.

INDIE DISTRIBUTION AS • HASLEVEIEN 38 • 0571 OSLO • NORWAY • TLF: 23121780 • FAX: 23121781 • INFO@INDIEDIST.NO • WWW.INDIEDIST.NO • WWW.MYSPACE.COM/INDIEDIST

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

DU HAR JO ALLTIDS DEN TYSKE BYEN ROSSTOCK, DA!

SKIVER 1349 Revelations Of The Black Flame (CANDLELIGHT/TUBA)

Jøss! Hva i all verden har skjedd her? Med bandets fjerde skive Revelations Of The Black Flame tar 1349 totalomvending og steget ut fra hulen inn, i galleriet; Extreme black metal makeover! Dere som har lest anmeldelsene mine de siste to årene vet hva det dreier seg om. Borte er mesteparten av blastbeatsa og borte er det iskalde lydbildet. Igjen sitter man med et band som har tatt et betraktelig skritt videre inn I nytt territorium. Store deler av skivas spor har blitt byttet ut med mørk monoton ambience som fort kunne vært på en hvilken som helst Burial Hex-utgivelse. Eller for den saks skyld SUNN O))). 1349 eksperimenterer også i mye større grad enn noen gang før der avantgarde prog-black-metal-band som Deathspell Omega ringer en gravferdsbjelle i det fjerne. Ingen tvil om hva som gjelder om dagen med andre ord. Om alt dette kommer av naturlig progresjon eller utspekulert kalkulering er ikke godt å si. I sin helhet må det sies at de ”streite” låtene merkelig nok fungerer dårligst og trekker lytteopplevelsen ned. Store deler av materialet låter rett og slett uferdig og hadde strengt tatt trengt et par runder til i øvingslokalet. Det overrasker meg også at Archaen, som den helvetes råe gitaristen han er, safer med alt for billige løsninger og riff man har hørt en million ganger før. Om man trekker fram låter som ”Evil Oath” fra debutplata Liberation (2003) - kanskje tidenes feteste black metal låt ever - tar jeg meg selv i å savne kaoset, de halsbrekkende riffa og det sinnsyke tempoet bandet har hatt som varemerke opp til nå. På den andre siden mistenker jeg likevel at disse låtene er skrevet og tenkt ut med tanke på sceneformatet. Det kan funke riktig så bra. 1349 skal ha kudos og applaus for å tenke utenfor boksen og ta bandet inn i en ny retning. Med Revelations Of The Black Flame er de definitivt inne på noe jeg kan like veldig godt, men ikke helt der jeg skulle ønske. Kanskje noe strengt dette, men man stiller høye krav til norges beste metalband. Andreas Tylden

PÅ ROSS AV ALT. RICK ROSS Deeper Than Rap (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Det er kanskje ikke like enkelt for alle å forstå, men innen rapmusikk er det én ting som er veldig viktig, nemlig autensiteten til en artist. Det er liksom ingen som bryr seg om bakgrunnen til Chris Martin, John Mayer eller Mick Jagger, men når det kommer til rap har slike ting mye å si. Derfor velger mange rappere også å lyve på seg en drøyere oppvekst enn det de egentlig hadde, gjerne med overdrevne kriminelle historier og gangster-dagdrømmer. Vi vet alle at dette er et faktum, men ingen har likevel blitt avslørt så til de grader i å lyve om seg selv som Miamirapperen Rick Ross. Mannen har hele tiden skrytt på seg en Tony Montana-aktig dealerbakgrunn, men jobbet i virkeligheten som fengselsbetjent i Florida. Slikt gjør noe med street-creden din, og de fleste andre rappere hadde forsvunnet fra jordens overflate etter en slik outing. Ross har på sin side derimo t nektet for alt sammen, og heller gått til angrep på 50 Cent, en mann som er kjent for å knuse alle han beefer med. Det har han også noe så til de grader gjort med Ross, blant annet ved å ta med den ene babymamaen hans på en ekslusiv shoppingrunde i New York, og å slippe en privat sextape på nettet av den andre. Ross sitt eneste svar? ”He’s a monkeeeeyyy” eller ”He’s a faaaaag”. Med andre ord, karen er hiphops kanskje mest latterlige figur. Likevel… han lager sinnsykt mye bedre musikk enn 50 Cent og det meste annet på rapscenen akkurat nå. Så hva gjør man når

man anmelder Rickie? Lar man virkelighet være virkelighet og bedømmer ham ut i fra det han lager i studio, eller holder man det ekte og sier ”Rick Ross, du er den største svindelen siden T5PC, og jeg nekter å gi deg noe som helst respekt!”. Med tanke på at det slippes så mye dårlig rapmusikk om dagen, så velger jeg å gjøre det første. For som sagt, Deeper Than Rap er en bra skive. Veldig bra faktisk. Etter disslåta ”Mafia Music”, som begynte hele 50 Cent-beefingen, åpner Ross opp med T-Pain, Lil Wayne, Kanye West-samarbeidet ”Maybach Music Pt.2”, som udiskuterbart vil gå ned i historien som en av 2009’s feteste raplåter. Det samme kan også sies om ”Usual Suspects”, en skikkelig perle, der Ross bytter rim med Nas over en fin-fin The Inkrediblesproduksjon, The Dream-gjestede og produserte ”All I Realy Want”, fantasilåta ”Rich Off Cocaine” og ”Gunplay”, der Ross-kompisen Gunplay tøffer seg som bare det, til tross for at 50 Cent nylig la ut et filmklipp på nettet av den relativt ukjente rapperen som ligger utslått på bakken etter en slåsskamp. En morsom bonus er når Rick kommer bort til åstedet, tar en kjapp titt, og smyger like kjapt bort igjen, men nok om det… Deeper Than Rap er en så flott samling låter at du aldri rekker å tenke over hvor falskt alt sammen er. Dette blir som å se på Scarface. Vi vet jo at Al Pacino egentlig ikke er en hensynsløs gangster fra Cuba, men vi synes likevel han er verdens tøffeste der og da. Pacino-fans har derimot fordelen av at han ikke spiller inn ukentlige og ekstremt pinlige Youtube-filmer av seg selv der han påberoper seg å være nettopp Tony Montana… Mathias Rødahl

ASHER ROTH Asleep in the Bread Isle (UNIVERSAL MUSIC)

Asher Paul Roth er en 23 år gammel kar fra den lille byen Morrisville i Pennsylvania på den amerikanske østkysten. Han er også en av dagens mest hypede rappere, og omtales av mange som ”the next big thing”. Hovedgrunnen til dette er selvfølgelig at Roth er hvit, noe som har ført til at absolutt alle sammenligner ham med Eminem. Men som han selv sier: ”annet enn at vi deler samme hudfarge, og har lik stemme, så finnes det ingen likheter mellom oss”. For der Eminem frir til amerikas enorme masse av selvmordsvurderende emo-kids med sine deprimerende historier om tapt barndom, mangel på far og trygg oppvekst, ”kjipe” droger og vold i hjemmet, har Roth valgt å fokusere på et helt annet publikum. Asher rapper nemlig i stedet om hvor flott faren hans er, og hvor viktig han var for ham og familien hans (”His Dream”), ”kule” droger (Blunt Cruisin’”) og selvfølgelig hovedtemaet på denne skiva; College (”I Love College”). På denne

TRIST

måten skal Asher Roth altså bli en artist som spilles på alle sororityfester landet over, og bli det hvite amerikas nye favorittrapper. Dette er det også mulighet for at han blir, selv om det enda ikke helt har sagt klikk på listene, men det betyr derimot ikke at han er den nye, store rapperen å være på utkikk etter. Det er han nemlig ikke. Og Asleep In The Bread Isle er heller ikke det mesterverket mange har meldt om. Skiva er helt ok, har en del veldig underholdende og bra låter, gjesteopptredener fra hyggelige folk som Cee-Lo (”By By Myself”, som likeså godt kunne ha vært en Gnarls Barkley-låt), Keri Hilson, Chester French (”As I Em”, der Roth tar for seg Eminem-sammenligningen), Busta Rhymes og Beanie Sigel (bare på hvis du kjøper skiva på iTunes), men kommer ikke til å forandre rapgamet med det første. Jeg tror derimot at mange her hjemme kommer til å sette pris på albumet, og spesielt da de av dere som ikke kategoriserer dere selv som hiphopere, men som likevel liker å sette på litt rapmusikk inne i mellom de seneste indie- og trendyelectroskivene deres. En perfekt rapartist for P3’s B-liste, om du vil. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

JØRGEN NORDENG DEMARCO & BUSTA RHYMES Duffle Bag Boy (STAR KUTT)

Fuck T-Pain, Demarco er autotunekongen. Hit a it, dat. MAVADO & BUSTA RHYMES So Blessed (Remix) (BIG SHIP)

Tredje dancehall-remixen med Bus-A-Bus i det siste, tør vi håpe på dancehallalbum? BABY CHAM Dem Fi Know That (BIG SHIP)

Di Genius sin heltiske Advocate-rytme er en av årets, og når til og med Baby Cham bruker en av sine to årlige singelslipp på den er det done deal. SHANE “JUKE BOXX” BROWN Indiscretions Riddim (JUKE BOXX)

Utenfor EU er det kun Juke Boxx som leverer kvalitetsroots for tida. Busy Signal imponerer selvsagt, i tillegg Capleton tilbake, mens Konshens bare vil bange. WAYNE MARSHALL Blame It On The Weed (WHITE)

Weed-coverlåtene til Wayne Marshall eier, selv om det er det eneste han kan. Denne: en return to form over Jamie Foxx og T-Pains ”Blame It”.

BEHERIT Engram (SPINEFARM/INDIE)

Jess! Da er Beherit tilbake med flunkende nytt album som egentlig ikke kommer som noen stor overras-

I ALL VERDEN´

kelse da alle, ALLE, reunites om dagen. Det eneste som mangler nå er at selveste Chuck Schuldiner skal stå opp fra graven og stake Death på beina igjen. Likefullt en hyggelig overraskelse å se finnene finne veien tilbake igjen etter mange års fravær. Jeg glemmer aldri første gang jeg ved en tilfeldighet hørte Beherits The Oath Of Black Blood. Som 13-åring ble jeg regelrett vettskremt og skjønte absolutt ingenting. Dette var mørkere, morbid, jæveligere og mer obskurt enn noe annet jeg hadde hørt tidligere. Dette var pur ondskap som kom spyende ut av høytalerne. Dette var Bathory tatt til nye ekstreme høyder som så mange har prøvd å kopiere siden. Hjernen bak Beherit, Marko ”Nuclear Holocausto Vengeance” Lalho, har i de senere år blitt observert med craaaazy lilla hårsveis til alle kanter og selvlysende gusjegrønn technovest. Da er det naturlig at mange har skreket både spørsmålstegn og utropstegn i lang vei når det har kommet til et eventuelt comebackalbum. Nå er tiden altså kommet. Med alle klør ute må jeg si jeg ble tatt brutalt på senga i det ”Axiom Heroine” sparker i gang Engram til avslutningsvis ”Demon Advance”. Jeg hadde null forventninger og det er jeg glad for, for dette røsker balle. Riffene i seg selv er langt ifra originale og rimelig utpulte spør du meg. Hadde skiva vært signert et ”nytt” band, ville man mest sannsynligvis avfeid hele greia som nok en Beherit-rip off affære. Det er det altså ikke. Dette er selveste Beherit back in action Det eneste jeg savner er ambientopplegget bandet senere beveget seg inn i på 90-tallet. Men akkurat nå gjør ikke det noe som helst. Ave. Andreas Tylden BITTY MCLEAN Movin’ On (TAXI/IMPORT)

Jeg er ikke sint. jeg er bare veldig, veldig skuffa. Bitty McLean er en av de beste reggaevokalistene i nyere tid. Hverken en autotune-avhengig r’n’b-klovn eller enda en blek Gentleman-kopi (vi trenger ikke flere, seriøst. Slutt!). Bitty kan synge. Som Dennis Brown, Sugar Minott, Garnett Silk, Jacob Miller eller Ken Boothe. Som før i tida altså, når alt som kjent var mye bedre. Så du han på Rå i fjor vet du. Med On Bond Street satte Bitty seg på kartet, og debuten er allerede for nyklassiker å regne. Det var en fryd å høre Bitty croone seg inderlig gjennom et knippe støvete 60-tallsperler av noen instrumentaler fra legendariske Treasure Isle. Nå har han sammen med legendene Sly’n’Robbie brukt lovlig lang tid på denne, så det var nesten så hjertet mitt gjorde et lite hopp når Movin On dukket opp ut av det blå. Alle som har fulgt med Sly’n’Robbie vet derimot at alle rytmeseksjoners mor er av det heller uforutsigbare slaget. Noe som lett kan slå begge veier. Det gjør det her, hvertfall for min del. Movin’ On er ikke dårlig håndtverk, tvert i mot. Gutta kan faget. Problemet mitt er bare retninga de har valgt å dra det hele i. På godt og vondt har de valgt å plassere soundet sitt i 80-tallet og har vel gravd opp mange av rytmesporene fra denne tida. Synthesizere og djevelens eget instrument (saksofonen) er i forkant. Movin’ On kunne faktisk vært et bortglemt Dennis Brownalbum fra 1988. Unektelig et orginalt opplegg, men for meg som hadde håpa å få dra Cruisin’ en runde til rundt kvartalet blir det skuff. Bitty er vokst opp med den britiske lover’s rocken. Det har ingen skandinaver jeg kjenner, og det er mulig jeg mister et par referanser her. Dermed blir Movin’ On mere ei skive for fans av engelsk reggae, lover’s rock og synther fra

4/2009

ANBEFALER: Dobbel CD og trippel LP med en blanding av utgåtte B-sider, rariteter, og tidligere uutgitt snadder – 23 låter i alt.

den gang synther hørtes ut som synther. Og da kommer ikke jeg til å spille den noe særlig mer enn jeg har måttet gjort for å skrive denne anmeldelsen. Men den stemmen, du. Hallaluja. Jørgen Nordeng

BEST AKKURAT NÅ

Et must for fansen.

I salg fra 18. mai. GLENN OLSEN

IRON AND WINE

AROUND THE WELL

MASTODON Crack the Skye

SUB POP

(REPRISE/WARNER)

Endelig er Kristofer Åström tilbake! En av Sveriges mest markante vokalister/ låtskrivere leverer her sitt sterkeste album til dags dato!

Inneholder gjestevokal fra Nina Kinert og Britta Persson. KRISTOFER ÅSTRÖM STARTRACKS

Tilgjengelig på CD og lekker dobbel vinyl.

”Soundscapens mestere er tilbake like imponerende som vanlig.” - Scream Magazine

CONSPIRACY

(JAGJAGUWAR/TUBA)

Styggvakker spleising av gospel, hardrock og psykedelia fra Black Mountains Stephen McBean. AKRON/FAMILY Set ’Em Wild, Set ’Em Free (CRAMMED DISCS/TUBA)

Genreoverskridende skattekiste fra Brooklyn-band som bare blir bedre og bedre.

(SECRETLY CANADIAN/TUBA)

Nytt album fra fantastiske Isis. Det femte i rekken og det første etter oppvisningen på Øyafestivalen i fjor. Produsert av Joe Barresi (Tool, Queens Of The Stone Age, Kyuss, Satyricon).

ISIS

PINK MOUNTAINTOPS Outside Love

BLK JKS Mystery EP

SINKADUS

WAVERING RADIANT

Mastodon til Oslo. Umiddelbart!

8/10 Rock Sound (UK) 8/10 Decibel Magazine (US)

Hvis The Mars Volta hadde hatt røtter i Afrika fremfor Latin-Amerika… Sør-Afrikas beste band begynner omsider å få internasjonalt fotfeste. Glimrende EP, albumet som er på vei ryktes å være enda bedre. CYMBALS EAT GUITARS Why There Are Mountains (SELVUTGITT/IMPORT)

Vårblomstring i New York om dagen, stadig nye band spretter frem som eplekart. Cymbals Eat Guitars er i frontlinjen, med storslagent og skranglete debut-album.

BUJU BANTON Rasta Got Soul

Splitter nytt album fra Norges-favorittene! Inneholder instant hits som 1901 og Liztomania! Release 25. mai!

www.wearephoenix.com PHOENIX

WOLFGANG AMADEUS PHOENIX LOYAUTÉ/COOPERATIVE

Accidents Never Happen er tilbake i Oslo og har for lengst beveget seg bort i fra posthardcoren, til fordel for noe langt skarpere, dypere, mer fengende og nytenkende, som du ikke har sett fra noe annet norsk band på veldig lenge.

”Accidents Never Happen’s tilbakekomst til Oslo kan være det vakreste som har skjedd denne byen på ACCIDENTS NEVER HAPPEN mange år!” ACCIDENTS NEVER HAPPEN - Furoreiharare.com DEAD LETTER RECORDS

www.tubarec.com 52

4/2009

(GARGAMEL/IMPORT)

Skjønnheten og udyret i en og samme person. Det er Buju, det. Hans to personligheter ligner ikke mye på hverandre, og er tilpasset to veldig forskjellige verdener. Buju nr 1 er dancehallartisten vi ble kjent med tidlig på 90-tallet. Raspestemmebølla som er mest opptatt av å få damene til å danse og gutta til å forme venstrehanda til en pistol og rope ”Bo! Bo! Bo!”. Buju nr 2 er verdensmusikkstjerna og Jamaica-ambassadøren som sjarmerer Europa og USAs hvite middelklasser i senk. Med et politisk korrekt One Love-budskap i bånn, og det musikalske uttrykket Marley-sønnene prøver på. Og kunne gjort, om de var gode. Tette blåsere og kassegitarer, zouk og andre rytmer fra den afrikanske diasporaen. Ska. Dancehallfantast som jeg er veit jeg jo hvilken jeg foretrekker. Rasta Got Soul er derimot viet Buju nr 2, og følger i fotspor til album som Inner Heights. Førstesingelen ” ” var en ska-sak, og satte litt tonen. Du veit hva du går til. Det lukter Nag Champa lang vei, og for å være ærlig blir det litt mye av det gode, det positive og det sosialt samvittighetsfulle. Det er nesten så man adopterer et fadderbarn i rein sympati. Det er sjelden jeg nevner Bob i reggaeanmeldelser, men nå er det andre gang jeg må trekke frem Marley-navnet. Det er nemlig ikke til å unngå. Hadde far sjøl levd i dag, er jeg nemlig helt sikker på at han hadde spilt livsbejaende halvalternativ verdensreggae som hadde hørtes

akkurat ut som Rasta Got Soul. Fans av afrikanske artister som Tikken Jah Fakoly og Lucky Dube kommer ikke unna dette albumet i år. Det gjør mange av oss andre. Virkelig ikke dårlig, altså, bare litt vel intetsigende. Selve stilen kan jeg svelge. Det store problemet er derimot låtene. Tidligere har Buju nr 2 gitt oss perler som ”Redemption Song”’-ske ”Destiny” og ”Over Hills And Valleys”. Denne gangen blir det litt som å høre et av disse funkbanda som frekventerer Smuget. Veldig fint og sånt, flinke er de og, men kruttet, nei det har de spart til en annen anledning. Eventuelt litt som når folk som U2 og Pink Flyd rocker seg inn i et øredøvende kjedelig hjørne. Jørgen Nordeng CONOR OBERST AND THE MYSTIC VALLEY BAND Outer South (WICHITA/TUBA)

Umiddelbart er det lett å spørre seg hvorfor Conor Oberst må vie tiden sin til et band utover Bright Eyes, som ikke er Desaparecidos. Når han attpåtil slipper til sine nye bandvenner til både i låtskriverstolen og som vokalister stusser man litt. Men for de som har fulgt Oberst på nært hold de seneste årene burde det nok ikke være en så stor overrraskelse at han nå velger å satse på turnebandet sitt og countryrock. Det er jo tross alt dette vi stort sett har fått høre de siste årene. Og han synes å trives godt i disse musikernes selskap. Låten ”Worldwide” er skrevet av Oberst selv, men sunget av Macey Taylor. Nik Freitas, Taylor Hollingsworth, Rilo Kiley og trommis Jason Boesel bidrar alle med to sanger hver. Låten ”Eagle On A Pole” skal herstamme fra en kommentar av Sean Foley som sa, ”I saw an eagle on a pole. I think it was an eagle.” Simon Joyner, venn og musikalsk mentor, utfordret bandet til å ta utgangspunkt i denne tekstlinjen å lage en låt. Jason Boesel’s versjon finnes på skiva. Oberst’s versjon er på ”Conor Oberst” - bandets første plate sammen. Dessverre leverer ikke allltid de nye låtskriverne topnotch materiale. Mye blir for stillestående og halvhjertet. Ikke dårlig, men man må huske på at dette er en ny skive fra mannen bak fantastiske låter som ”Haligh, Haligh, A Lie, Haligh” og ”Method Acting”. Det er altså en mindre intens utgave av Oberst som vi får her. Låtene ligger nærmere Tom Pettty og James Taylor enn Pixies eller Neutral Milk Hotel. Det betyr imidlertid ikke at platen er helt bortkastet. Den lever bare ikke helt opp til Oberst egne høye standarder. Jan-Olav Glette

DAY 26 Forever In A Day (BAD BOY/WARNER MUSIC)

Day 26 ble satt sammen av Bad Boy-sjefen Sean ”Diddy” Combs på MTVrealityshowet hans Making The Band, og består av fem staute karer som altså ble valgt ut blant tusenvis av håpefulle sangere fra hele USA. Det ligger med andre ord ikke på det stemmemessige hvis ting går til helvete her, for gutta kan synge rææva av seg, som det det så klingende heter i min hjemby Fredrikstad. Og et såpass sammenskrudd prosjekt som Day 26 kan vel heller aldri bli til et helvete, men derimot ender bransjeskapte grupper ofte opp med å bli sjelløse og lite troverdige. Men Diddy har gjort dette før med suksessen Danity Kane (selv om han nylig oppløste hele gruppa), og Day 26 viste med fjorårets debut at de absolutt kan stå side om side med hvem det enn måtte være på R&B-himmelen. På oppfølgeralbumet Forever In A Day har man lagt tyngden over på sureshot-produsentnavn som Bryan-Michael Cox , Tim and Bob og Ne-Yo, mens andre navn som Tank, Jazze Pha og Jermaine Dupri også sørger for å styre skuta i havn. Men selv om denne skiva aldri får deg til å heve kritiske øyenbryn, mangler den likevel

de skikkelige stand out-låtene som gjorde debuten til den babyskapende opplevelsen den jo var. Ironisk nok er det også slowjamet ”Babymaker” som fanger min oppmerksomhet her, og som får deg til å ville løpe ut og kjøpe inn nye silkelaken til helgen (did I just say that?). Det er heller ingen overraskelse at produsenten bak låta er Herr Cox, en mann som nesten har sørget for mer reprodusering i amerikanske hjem enn Robert Sylvester Kelly. ”Your Heels”, T-Pain-gjestede ”Shawty Wats Up” og det Jermaine Dupri-produserte Baltimore Lightsporet ”Need That” er også låter som funker greit nok, men den resterende skiva blir desverre mer ”okai” enn ”hot”. Det hadde kanskje blitt bedre hvis Diddy brukte mer tid på å lage et helstøpt album, i stedet for å filme de hormonelle guttas krangling på MTV, men hvem tjener vel penger på musikk lenger likevel? Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

JAN-OLAV GLETTE ALVA NOTO Unitxt (RASTER NOTON/IMPORT)

Få gjør minimalistfunken så smakfull som Carsten Nikolai. MARGO GURYAN Take A Picture (FRANKLIN CASTLE/IMPORT)

Slik gikk det når en jazzmusiker oppdaget ”Pet Sounds” i 1967. Kanskje vi også skal spille mer pop for vår generasjons impresjonister? THE SKULL DEFEKTS The Temple (IMPORTANT RECORDS/IMPORT)

De skandinaviske støyrockveteranene leverer potent og vitalt med sin amalgamasjon av støy, hardcore, garasjerock, droning og elektronisk eksperimentering. TARTUFI Nests of Waves and Wire (SOUTHERN/TUBA)

Trommer, gitar og et lass med effektpedaler gjør det hektisk, sensuelt og harskt om hverandre i en slags progressivt post-rocklandskap. DEATH ... For the Whole World to See (DRAG CITY/VME)

Tre brødre fra Detroit kombinerte funk og protopunk med stor kraft og vitalitet på tidlig 1970-tall.

DIRTY PROJECTORS Bitte Orca (DOMINO/EMI)

Som vanlig er jeg fengslet av Dirty Projectors musikk, men også litt satt ut. Man må jobbe littt for å tre inn i deres lydunivers. Og det er definitivt en bra ting. Samtidig blir jeg nesten barnlig glad over å høre dette overflødighetshornet av en skive og den innfallsrikheten som preger den. Der finnes ikke for mye særpreg og egenart igjen i dagens musikk. Deres forunderlige hyllestplate til Black Flag Rise Above var befriende annerledes. I likhet med resten av den etterhvert ganske så omfattende Dirty Projectors-katalogen avslørte den en rastløs, villfaren og leken hjerne som var mer ennn villig til å teste ut nye lydbilder. Bitte Orca er ennå et steg nærmere perfeksjonen. ”Stillness is the

JON VIDAR BERGAN TOM ALLALONE & THE 78S Major Sins pt.1

JUNIOR BOYS Begone Dull Care

(NETTWERK/PLAYGROUND)

Junior Boys-vokalist Jeremy Greenspan uttrykte nylig sin nesegruse beundring for den avdøde Toto-trommisen Jeff Porcaro i et intervju med et britisk musikkmagasin, og avslørte samtidig at han under arbeidet med Begone Dull Care hadde vært nærmest manisk opptatt av Porcaros teknisk eminente, kontrollerte og minimalistiske stil. Noe som i en årrekke gjorde ham til den mest ettertraktede studio-musikeren i verden, og ga ham rikelig med oppdrag for stjerner som Barbara Streisand, Lionel Richie, Paul Simon, Madonna og Michael Jackson, før han døde av et kokainrelatert hjerteinfarkt i 1992. Om du nå antar at den canadiske duoens tredje album er et utpreget studioprodukt med større fokus på detaljer enn helhet er du på rett spor, og Junior Boys snubler tidvis med hodet først inn i nerdesaksa på et album som forhåpentligvis vil bli stående igjen som et hvileskjær. Begone Dull Care er tuftet på 80-tallets luftige produksjonsverdier, med en nedstrippet produksjon som sikkert låter både grandios og forløsende om man har dyrt nok stereoanlegg, men dessverre er selve låtskrivingen i overveiende grad så kjønnsløs, distansert og minimalistisk at man nesten tar seg i å glemme at plata står på. Greenspans distanserte og kjølige falsetthvisking som tidligere har hatt et snev av inderlighet og nerve, blir denne gangen bare en innholdsløs stiløvelse, og brorparten av låtene ender opp som halvkokte skisser. Produksjonen virker dessuten mot sin hensikt, og fremhever disse svakhetene fremfor å skjule dem. Den innledende låt-troikaen

Fengende retro-blanding av pubrock, rockabilly, britpop, doowop og en stor dose Stray Cats. PRUDENCE Drunk And Happy (PAN/MUSIKKOPERATØRENE)

Glimrende folk/progrock på andrealbumet fra 1973. Endelig remastret. Se dem også på Ragnarock-dvd-en. BEN KWELLER Changing Horses (ATO/BONNIER AMIGO)

Stemningsfull rootscountry i stil med Ryan Adams og Neil Young, men mye bedre enn deres siste plater. COCKTAIL SLIPPERS Saint Valentine’s Day Massacre (WICKED COOL/PLAYGROUND)

Beste norske jenteband siden The Tuesdays. Mer girlgroupsound enn garasjerock. Takk, Little Steven! DIV.ART. A Complete Introduction to Northern Soul (UMC/UNIVERSAL)

De 100 låtene inkluderer alle klassikerne, mye Motown og soulperler som burde vært bedre kjent.

ISIS Wavering Radiant (CONSPIRACY/TUBA)

Mange metallfolk er som kjent litt treige når det gjelder å ta til seg nyere strømninger og uttrykk i musik-

(DOMINO/EMI)

har forsåvidt noe for seg, og både ”Parallel Lines” og ”Work” har en subtilt insisterende dansegulvappell, mens ”Bits and Pieces” er en rimelig oppegående elektronisk 80-tallspastisj, men siden glir det over i uforløst soveromstechno og heis-elektronika. Aldri direkte ubehagelig å høre på, men allikevel en av årets store skuffelser. Glenn Olsen

+ avg.

LL ET TSERVICE.NO

(FYSISK FORMAT)

I det den genierklærte EPn fra ifjor akkurat har lagt seg under huden, slipper Le Corbeau debutfullengderen Evening Chill/Montréal Of The Mind løs på verden. Nå er jeg usikker på hva Brødrene Sandsdalen & Co putter i seg, men noe obskurt må det i hvertfall være, for Le Corbeau viser muskler norsk rock har trengt, og lett etter, i en god stund nå. Som sist, og som forventet, låter bandet herlig skjevt og skranglete i god gammel Bad Sees-ånd, der det introverte og improvisjonelle står i fokus som fellesnevner for bandets nerve og sjel. Forskjellen denne gangen er at Le Corbeau låter mørkere og mer melankolsk enn hva vi har hørt før, uten at det fremstår som pompøst eller selvhøytidlig. En smule avantgarde og psykedelisk for den gjengse lytter kanskje, men det er da bare enda godt. Det akustiske har fått mer spillerom og skaper en unik stemning ro og tilfredstillhet. Jeg tar meg selv i å stirre ut av vinduet og drømme meg langt langt bort i stedet for å fullføre denne anmeldelsen. Et kompliment med andre ord, altså. Når Le Corbeau drar på er det ingen stor hemmelighet at band som Sonic Youth står skrevet i store bokstaver, men uten at det låter dyrkende eller plagiert. Dette er absolutt på høyde med de store for å si det sånn. Evening Chill/Montréal Of The Mind har et problem derimot… Den er alt for kort. Skjerpings. Andreas Tylden

TIVALD F ES AG

99,-

LE CORBEAU Evening Chill/ Montréal Of The Mind

BEST AKKURAT NÅ

ken. Bandene er som oftest ganske trofaste mot genreforventninger og formler. Når jeg jobba på Rock In for et par år siden var det kun et fåtall av folka der som var klare for sludge og post-metall, mens vi andre var lei allerede. Nå begynner kunstmetall og mer eksperimenterende utttrykk å bli slående populære også i de kretser, og utøverne mer lekne. Tatt i betraktning den voldsomme suksessen til Mastodon og Kylesa den siste tiden er det også duket for Isis? Pioneerenes avantgarde sludge er ihvertfall monumental og rik på stemninger og atmosfærer og ikke helt klare for å avskrives ennå. I starten ble de kanskje først og fremst ansett som arvtakere til Neurosis, tross fantastiske egne plater som Celestial, Oceanic og etterhvert også Panopticon og en forrykende konsert i kjelleren på So What. Finsliping av en formel og nyansering av et uttrykkk er ikke å forakte skal det vise seg. Wavering Radiant har en mer orkestral følelse over seg og instrumentene veves sammen i enda sterkere grad enn tidligere. Fine pianopartier og musikalsk utforskning innenfor et gitt terreng gjør at vi ikke lenger avkrever bandet å bevege seg innover ny mark. Den kontemplative skjønnheten er nok i seg selv balansert opp mot raseriet og de hissige riffene. De massive gitarveggene og de gotisk dunkle stemningene gir klare assosiasjoner til både God Machine, Tool, Enslaved og den tidlige delen av Seigmens diskografi. Denne gangen har de kallt inn Joe Barresi (Enslaved, Queens of the Stone Age, The Melvins) for å skitne til uttrykket litt igjen, i motsetning til de ganske så slepne skivene med Matt Bayles bak rattet. Samtidig har han fått vokalen til Aaron Turner mer frem i forgrunnen der den er klarere, mer syngende. Venner av sakte oppbyggelige musikalske crescendoer krydret med vridd ambience og støy vil fryde seg over dennen skiva. Isis stråler episk presisjon og underminert raseri rede til å bryte ut i frenesi. Få gjør dennne formen for musikk mer følsom og delikat. Samtdig er den altså muskuløs og kraftfull i sin vidstrakte monumentalitet. Jan-Olav Glette

Moves” kunstferdige og vidstrakte lo-fi r`n`b indiepoputtrykk er like skrudd som det er fengende. Løssluppen og jamaktig, men ytterst fengende i all sin lekenhet. Dirty Projectors er en fin og åpen konstellasjon rundt leadkomponisten Dave Longstreth. Her er det Amber Coffmann som har vokalen. Det er vrient å beskrive det som Dirty Projectors holder på med, men jeg er sikker på at de som likte artister som Beat Happening, The Blow, Talking Heads og Vampire Weeekend har noe å hente her. Likens vil folk som digger gang Gang Dance eller Animal Collective sannnsynligvis også falle for dettte Broooklyn-kollektivet. Longstreth er en ambisiøs låtskriver som kryssbefrukter elementer fra en rekke ulike musikalske utttrykkk til noe annerledes. Afropop, doowop, barnerim og r`n`b smelter sammen med D.I.Y lo-fi kjøkkenromselektronika og twee pop. Mangfoldig og polyfont. Oppløftende og groovy fyllt av nyanser og strukturelle brytninger uten noen gang å nærme seg virtuositeten. Detaljene er så fine at de nesten får en til å gape etter pusten. Slik de serafisk sammensmeltete vokalene til Amber Coffmann og Dave Longdreth i evig glissando (opp og ned skalaen), Longdreths fingerferdigheter på den akustiske gitaren og de flotte arapegggio syntintermezzoene fortryller. Sammensmeltningen av akustisk gitarplukking og orkestrert pop er slående fin. Vi må nok tilbake til David Byrne og hans Talking Heads for å finne makan til finurlig, oppfinnsom og overskridende funkpop. Jan-Olav Glette

Oslo Live Festival 1.-4. juli 2009

Kontraskjæret

BY . SOMMER . FESTIVAL

Klaxons delillos Santigold Diplo Echo and the Bunnymen 2manydjs Opeth (Uk)

(No)

(Us)

(Uk)

(Be)

(Se)

Does It Offend You, Yeah?!(Uk) N.A.S.A(Us) Ihsahn(No) El Caco(No) Kleerup(Se) Name(No) New Violators(No) Nordpolen(Se) Monolithic(No) Lukestar(No) +++ www.oslolivefestival.no Billetter er tilgjengelig på billettservice.no 99,- for dagspass | 390,- for festivalpass

MADNESS The Liberty of Norton Folgate (LUCKY SEVEN/PLAYGROUND)

Madness ga ut et bra comebackalbum i 1999, Wonderful, men fikk lunken kritikk for coverversjonene på The Dangerman Sessions Volume One. Gitarist Chris Foreman sluttet faktisk dagen etter utgivelsen i 2005, men var tilbake i bandet etter et og et halvt år. Så det er de sju originalmedlemmene som har lagd The Liberty of Norton Folgate, som har vært planlagt utgitt i to år, blant annet av EMI. Suggs sier at det er et konseptalbum om en bydel i London, men egentlig har vel Madness skrevet om hjembyen hele karrieren. Det handler om Bishopsgate, en del av Spitalfields på østkanten. Det var i mange år en frisone, med egen skole, kirke, sykehus og fattighus, og sine egne lover. De 14 låtene her er erketypisk Madness. Altså popmusikk med saksofon, piano og noen skarytmer. Problemet er at bare fire av dem skiller seg positivt ut. Nei da, sangene er ikke dårlige, og tekstene er som alltid bra. Men det meste her er midt på treet. Man har liksom hørt melodiene fra før. ”Dust Devil” er en skuffende førstesingle. I stedet burde Madness satset på den sprudlende ”Rainbows”. Enda bedre er duetten ”On The Town”, der Suggs synger med Rhoda Dakar, kjent fra 80-tallets ska-popgrupper The Bodysnatchers og Special AKA. Den har et oppfinnsomt arrangement, taktskifter og et rautende sax-break. Albumets høydepunkter er ”Idiot Child”, som både har glimrende tekst og uimotståelig allsangrefreng, samt ”N.W.5.” (postnummeret til Madness’ bydel Camden), med strykere, piano- og saxsoloer og stort hitpotensial. Interessant er også ”Clerkenwell Polka”, som har fått et artig blåserarrangement (Balkan møter ompa-ompa) og ender i scatsang og dixielandjazz. Mindre vellykket er det ti minut-

Opplev KORK – orkesteret som spiller ALT KORK på Øyafestivalen – Philp Glass´ ”Heroes”-symfoni Superlørdager i Operaen – Den lekreste klassiske musikken i verdens fineste operahus Store studio på NRK – Moderne opplevelser i Norges mest tradisjonsrike radio-studio

Hør, se og last ned Kringkastingsorkestret på nrk.no/kork

4/2009

ter lange tittelsporet ”The Liberty of Norton Folgate”, som består av flere skuffende melodier som ikke helt henger sammen. Det er mulig forventningene mine er for høye, men jeg forventer bedre låter fra et band som i 1979-85 holdt en veldig høy standard. Madness er imidlertid verd å få med seg på Roskilde i sommer. Jon Vidar Bergan

BEST AKKURAT NÅ

ANDREAS TYLDEN DOOM Born Like This (LEX/VME)

Hvit anmelder-hip hop på sitt beste. ARCHGOAT The Light-Devouring Darkness (BLASPHEMOUS UNDERGROUND/ IMPORT)

Fytti satan dette svinger! LINDSTRØM & PRINS THOMAS 2 (ESKIMO RECORDINGS/VME)

Finfin start på våren. HORNA Sanojesi Aärelle (DEBEMUR MORT/IMPORT)

Med denne stepper Horna opp i ny liga. IRON MAIDEN Flight 666 (EMI)

Riktignok en dokumentfilm, men fuck it… Up the irons!

MISS LI Dancing The Whole Way Home (NATIONAL/BONNIER)

Hei Marta Breen! Nok en gang kan du notere at en mannlig norsk anmelder slakter en opphauset og populær svensk kvinne innenfor singer/ songwriter-kategorien. Jehova hvor jeg har ønsket meg å kunne verdsette nye sterke kvinnelige stemmer i pop og rock. Dessverrre klarer jeg altså heller ikke denne gangen å omfavne skamroste Linda Carlson. Om det er mitt mannlige verdensbilde som står i veien så får det være så, men jeg tviler egentlig. Har mange års kritisk musikklytting gjort meg blasert, bitter elller overdrevent kritisk? Er det hennes muntre og trallvennlige musikkk som jeg ikke takler? Stemmen

hennes er nesten, men bare nesten, like gneldrende og intens, og musikken like krampeglad og tralllvennlig, som Katzenjammer. Tross at tekstene dennen gangen er svært så mollstemte i tematikken; mobbing, spontanabort og pedofili. Nei, jeg tror det er noe mer substansielt som står i veien mellom meg og Miss Li. Stemmen er altså som Bjørk på sitt mest irriterende, men uten det samme musikalske som gjør at vi tilgir den islandske avantgarde popdronningen. Musikken er småtrivelig og grei nok den. Musikalsk på sin plass og svært så variert der det spenner mellom Lily Allensk skapopflørt og sigøynerflørt. Men altså en anelse konformt og tryggt. Aller mest er det imidlertid tekstene som irriterer. Det er noe overfladisk og småpludrende over det hele som både føles klamt og grovt fornærmende overfor en som også selv har fåttt oppleve en spontanabort, tross at det på ingen måte er det verste eksempelet på denne skiva. ”A Daughter or A Son” er tross alt en av de mer personlige og beskrivende låtene på skiva, og berører såvidt den triste opplevelsen av å se et dødt foster komme ut av egen kropp. Riktig nok som ellers her med veldig enkle og direkte bilder og fravær av psykologi eller filosofering. Da er det verre med den forsiktig angrende klassevenninnen som først i etterkant skjønner når jenta har begått selvmord etter å ha blittt mobbet og fryst ut i en årrekke i låten ”I Heard Of A Girl”. Slike alvorlige teamer hadde fortjent en dypere og mer gjennomborrende tilnærming. Utover i karrieren håper jeg at Linda Carlsson vil legge til side noe av sin besteborgelighet og virkelig strekke seg mot å bli så personlig og utleverende som slike temaer krever. Kanskje vil også tekstene tjene på et mer korresponderende akkompagnement? I mine ører skurrer det med glade harmonier og upbeat backing av alvoret og denne seriøsiteten som hun her gir til kjenne. Slik det er nå blir det politisk korrekt og sjelden verken utfordrende eller opplysende. En spontanabort fortjener mer enn en vemodig pianoballade og stilltiende deltakelse eller ignoranse av mobbing må behandles mer radikalt. Særlig om det leder frem til selvmord. Jeg merker noe av den samme irritasjonen som jeg hadde første gangen jeg hørte på Kari Bremnes versjoner av Edvard Munchs dikt. De Munchs tekster lyser desperasjon og angst en Diamanda Galas (AIDS-triologien) verdig, forandrer Bremnes hans jeg til terdjepersons han. En slik distansering er det også her i forhold til temaene. Jan-Olav Glette PHOENIX Wolfgang Amadeus Phoenix (LOYAUTÉ/TUBA)

KLAR

FOR LITT

MORO? 54

4/2009

Det tok litt tid før Phoenix fikk ut sitt sanne potensiale, men etter å ha

levert et par fantastiske singler og et tilsvarende antall middelmådige plater, løsnet det for alvor på forgjengeren It’s Never Been Like That. På denne overbeviste bandet både seg selv og lytteren om at det å høres ut som en fransk fetter av The Strokes faktisk er en veldig fin ting. Og mens New Yorkerne fremdeles klør seg i hodet over hvordan de skal klare å gjenvinne sin for lengst tapte hipsterstatus, har franskmennene ikke bare gått hen og laget sin beste plate, men også posisjonert seg som et av Europas mest spennende pop-band. Tittelen Wolfgang Amadeus Phoenix bør på ingen måte tolkes som noe skritt i retning klassisk musikk, da heller som at dette er lyden av klassisk Phoenix, eller et av band på høyden. De som har fulgt bandet i en periode vil i første rekke bli overrasket over det helhetlige uttrykket, og Phoenix’s blanding av indie, funk, soul og elektronika er nå så sømløs at det ved første møte virker i overkant homogent. Her er det imidlertid fristende å trekke inn noen klassiske matmetaforer, for som i en god vin trer nyansene frem gradvis, og etterhvert etablerer låtene sin egen identitet og uttrykk, beslektede, men aldri helt like. Blant de mest umiddelbare låtene finner vi den lekre og lekne åpningslåta ”Lisztomania” og den spretne singelen ”1901”, begge insisterede og innsmigrende, og fint balansert mot seigere og mer transcendale kutt som ”Rome” og især den smellvakre ”Love Like a Sunset”, platas hjerte og midtstykke. Den skiva her kommer til å få kjørt seg frem mot sommeren! Glenn Olsen

HÆSSSSJ? HÆSSSSSSJ? KOM IGJEN’A? HÆÆSSSSSSSSSSSJ!

MARI, DU BEDÅRE MARIBEL Aestethics (OSLO GRAMMOFON)

For ganske nøyaktig tyve år siden, gjorde N&D en større artikkel på landets fremste connoisseurer av norsk rockemusikk der blant annet Equinox, Tre Små Kinesere, CC Cowboys og Marius Müller blir tatt frem som the cream of the crop. Det var ikke uten grunn det måtte ta ti år før utlandet gadd å vende både ører og oppmerksomhet mot landet i nord. I 2009 er ting heldigvis annerledes. Det har riktignok gått inflasjon i antall artister som kjemper om den samme plassen, det positive er at ambisjonsnivået og det musikalske i norsk rockemusikk har økt betraktelig der ”bra til å være norsk” tilhører fortiden. Og med det ser vi tilbake på ”rocka” bluesriff med raspende vokal på fyllesyk dialekt som endelig død og begravet. Pheew!

(JIVE/SONYBMG)

Det har gått nærmere 1,5 år siden Pimp C, den ene halvdelen av UGK, ble funnet død på et hotellrom i Los Angeles. Der hadde han ifølge obduksjonsraporten fått i seg litt for mye av den kodein- og alkoholholdige heisadrikken som har mange navn, men som kanskje best kjennes til som ”syrup”. Når det var på tide for den gjenlevende makkeren Bun B å sette sammen guttas siste album, var det derfor ikke overraskende at det kom til å bli fra pimpens side of thangs. ”Dette albumet handler ikke om hvem jeg vil jobbe med, eller hva slags beats jeg vil rappe på, dette albumet handler om det folk vil høre, og det er Bun og Pimp,” forteller Bun om UGK 4 Life, og da blir man jo glad. Personlig har jeg nemlig aldri lagt skjul på at Pimp C for meg alltid har vært UGKs soleklare hovedmann, så å høre at Bun ikke går bort fra den trygt forankrede arven vi alle kjenner til som Underground Kingz, var svært betryggende. Det betyr nemlig at vi kan sette oss tilbake og nyte enda en flott langspiller fra Houston-veteranene, samtidig som vi kan slå oss til ro med at

Chad Butlers ettermæle er i trygge hender. Dette betyr også at vi kan kose oss med 58:20 minutter med sexy (nei, vi sier ikke ”sløye” her i gården) produksjoner, gledelige gjesteopptredener (Sleepy Brown, Big Gip, Lil Boosie, Webbie, 8Ball & MJG, Too $hort og Ron Isley for å nevne noen) og ikke minst herlig grisete tekster slik bare Pimp C klarer å lire dem av seg (”Try to fit my whole dick

UGK UGK 4 Life

Ironisk og selvmotsigende nok, låter Maribel som snytt ut fra Storbritannia på 80-tallet. Aestethics pløyer på ingen måte ny grunn der debutalbumet oser over av retroreferanser alt fra heroinsløv Velvet Undergroundish poesirock via upbeat Happy Mondays/Stone Roses´ dansbare klubbrock til stein, stein monoton shoegaze; Tydeligst av alt My Bloody Valentine. Et riktig så cheesy utgangspunkt i disse dager, likefullt gjennomført med glans og stor overbevisning. Og selvfølgelig har ringreven Emil Nikolaisen hatt en finger med i spillet her også, som antageligvis forklarer skivas store og flotte lydbilde spekket av detaljer, hvit støy og et ambisjonsnivå utenom det vanlige. Dette er estetikk på høyt nivå. Da passer det fint å avlsutte med et sitat av Platon; ”Musikk gir universet sjel, den gir sinnet vinger, fantasien flukt, alvoret sjarm, den gir munterhet og liv til alt.” Andreas Tylden

and nuts inside your moooouuth/ I’m jumpin’ in and out your pussy tryin’ to stretch it ooouuuut”, ”Got a young, brown stallion and she’s 20 years old/when she pop it from the back you see the hairy asshole” osv). Annet enn det kjipe og totalt malplasserte Akon-sporet ”Hard as Hell”, byr UGK 4 Life ikke på en eneste overraskelse (akkurat slik vi vil ha det), og i likhet med duoens forrige skive, Un-

derground Kingz, er det ingen stor grunn til å trekke fram enkeltlåter. Her snakker vi nemlig om nok et vanntett album fra disse sjefene av voksen gangsterrap, som for en aller siste gang gir fansen that same old trill shit. Hold up! Mathias Rødahl

MER MUSIKK: WWW.NATTOGDAG.NO

GÅ DA IKKE TIL Kun kr. MONSIEUR LEONIDAS! (12 n ummer) ABONNER HELLER PÅ

425,SMS: <abo navn adresse> til 2025

www.univers.no

FILM 17 IGJEN Regi: Burr Steers I rollene: Zac Efron, Matthew Perry/ Chandler Bing, Leslie Mann Det er forskjell på folk. Når Goethes dr. Faust tar turen tilbake til ungdommen, er det etter bunnløse, eksistensielle kvaler. Fordi livet ikke tilfredsstiller ham uansett hvor iherdig han hengir seg til studier og vitenskap. Med sjelen som pant. Signert i blod. Og alt dette for å plukke litt på småripsen. Steers Mike O’Donnell er i en lignende situasjon. Trøtt av livet. Men hans tilbud om å gjenoppleve ungdommen er ikke heftet med noe djevelsk snusk. Og vel tilbake på high-school, tar han motsatt vei av den tyske doktoren: Unner seg ikke så mye som et kyss, selv om jentene kaster seg på ham og klamrer seg fast. I stedet agerer han ivrig som et moralens lysende fyrtårn for alt og alle, da særlig hans to barn som også går på skolen. Jeg liker denne filmen. New Line står bak, og de besørger en ganske uformell og chill stemning. Skamløst spekket med LOTR-referanser. Og bitte litt smartere humor innimellom blødmene. Moro som kjernepublikummet kanskje vil gå glipp av. Og hvordan kan New Line ta denne sjansen? Fordi Zac får dem til å glemme alt annet uansett. Mr. Superstar eier filmen, er hyret inn for å dra lasset. Og det gjør gullgutten villig vekk. Dermed får TOPP-leserne sitt. Og vi andre kan hygge oss med en trivelig film der alle andrefiolinistene serverer laid-backe skjemt fra den svale skyggen av et tenåringsidol i fri dressur. Gaute Brochmann Premieredato 19. juni

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG BUDDHA KOLLAPSET I REN SKAM Regi: Hana Makhmalbaf Voksen samfunnskritikk fra det iranske filmdynastiets yngste tilskudd. THE SKY ON LOCATION (PÅ OCA) Regi: Babette Mangolte Eksepsjonell minimalisme fra en av avantgardefilmens få kvinnelegender. RED CLIFF Regi: John Woo Kreativ slåssing og monumental krigstristesse fra Mr. Bullet ballet.

DUPLICITY Regi: Tony Gilroy I rollene: Clive Owen, Julia Roberts, Tom Wilkinson, Paul Giamatti Clive Owen. Clive Owen!?! Igjen. Og igjen. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg forstår det ikke. PH 5,5. Keiserens nye kraftskuespiller. Minste felles multiplum. Vi har Hollywoodtryner vi hater å elske. Filmhelter og heltinner vi elsker å hate. Men Clive? Toyota. Går som ei klokke fra A til B. Lytefri og energibesparende. Om ti år vil vi spørre oss ”Jøss, hvem pokker var han postfunksjonært utseende karen som gjorde seks filmer i halvåret?”

4/2009

Og som Clive selv vet han vil bli glemt, dukker han kontinuerlig opp. Der man minst venter – og ønsker – det. Denne gangen i en såkalt intelligent komedie. En sjanger hvis fremste varemerke er det generelle fraværet av komikk. Dagens tema: Industrispionasje. Originalt? Måtelig. At most. En flora av dobbeltagenter i en topografi av sedvanlig uærlighet og skittent spill. Men ingen våpen eller voldsomheter, så der har man jo en liten krøll på en ellers snorrett affære. Utover dette er Duplicity en erketypisk hvem-lurer-hvem film. Som nok ble solgt inn som noe friskt og annerledes. Men så var det en jævel i studio-byråkratiet som insisterte på at Owen skulle om bord. Og med denne middelhavsfareren i baugen, og en konservativ produsent ved roret, ja da slipper ikke filmen utomskjærs. Der ute ville seilene blitt fylt med vind, og konstruksjonen og besetning kunne vise hva de var god for. Den sjansen går de ettertrykkelig glipp av. Duplicity er en søndagsseilas i smult farvann: Like morsom som fem dagers landlov i Halden. Jovial som et julebord på MS Innvik. Gaute Brochmann Premieredato 5. juni FIGHTING Regi: Dito Montiel I rollene: Channing Tatum, Terrence Howard, Zulay Henao Fighting handler om en i utgangspunktet vanlig kar. Som slåss. For å tjene penger. På illegale klubber. Midt i New York. I 2009. Et godt utgangspunkt. Åpningsscenen lever opp: Et kaotisk, sært nesten-masseslagsmål blant masse udefinerbare gate-hustlere. Intrikat og utfordrende. Minst tre filmer kunne følge dette utgangspunkt: to interessante, én helt uinteressant. Én fin vri kunne vært en studie av hvordan vår moderne, strukturerte verden forutsetter en jevnstor verden av skyggeøkonomi. En uformell sfære av folk som vasker og serverer og feier for $ 5 timen. Og dermed er nødt til å cashe inn på andre måter også. Et skittent system akseptert av alle. Til og med oppmuntret. Av eliten. I det skjulte. Interessant, det. Kunne blitt en topp film. En annen vri: Alle slike innsikter forblir helt uutalte. I likhet med alle andre overbygninger eller strukturelle grep. En fyr som slåss uten at vi kan annet enn å gjette på hvorfor. Et bilde på at livet er en irrasjonell kamp. Slåssing for slåssingas skyld, uten teoretisk, datert mikk-makk som i Fight Club. Kunne blitt en topp film det også. Tredje vri, og, dessverre, den realiserte: Et reaksjonært drama der alt overforklares. Far og sønn. Cause – effect. Underliggende motivasjon. Tradisjonelle familieverdier. Rocky for et nytt årtusen. En tvangstrøye av en film. Fucking boring. Ikke en topp film i det hele tatt. Gaute Brochmann Premieredato 29. mai

I LOVE YOU, MAN Regi: John Hamburg I rollene: Paul Rudd og Jason Segel Noen av dere gutta som har vært på en ManDate? Ikke jeg heller. Men jeg skjønner greia: Hvordan skal den metroseksuelle, ikke-homofile, mann treffe nye, mannlige venner? Å be en jente ut er easypeasy: Masse regler, alt er ordnet; Hva man skal si, grenser for intimitet, hva man håper møtet skal resultere i og så videre. Men hvordan ringe en fyr du så vidt har møtt for å spørre om, eh… dere to… bare dere to, skal… hooke opp. …Og ta en øl? Det er dømt til å bli kleint. Og kleint blir det. Når Peter Klaven skal finne seg en passende forlover. Han visste ikke at han trengte noen nær mannevenn, men skjønner plutselig at bruras seks brudepiker kommer til å sette hans sosiale skavank i et ubehagelig grelt lys. Og dermed

er mannejakta i gang. En ny generasjon komi-skuespillere er løs, og denne gangen er det Jason Segel og Paul Rudd i hovedrollene. De kjenner hverandre godt fra Knocked-Up og Forgetting Sarah Marshall. Og ellers også, skulle jeg tro. Humoren er intern, lun og virker spontan. Og glatter over en del rufs på så vel manus som regi-plan. Tematikken er ikke sylfersk; retorikken ligner den vi husker fra Friends-universet: Og dette er ikke negativt ment. I love you, Man lykkes, tross en grønnjævlig tittel og mye rot, med å si en del smarte ting. Litt om livet og kjærligheten. Mest om hvordan menn som ikke er into øl og vold og skamslåtte bønder må streve med å albue seg rom for en annen type maskulinitet. Bra som film, eminent som tidsbilde. Gaute Brochmann Premeiredato 12. juni KAOTISKE ANA Regi: Julio Medem I rollene: Manuela Vellés, Matthias Habich, Nicolas Cazalé m/fl. Vi snakker ikke kaotisk som i vimsete og livsfjern, sånn som Godard liker dem. Selv om Ana, den unge bohemkunstneren fra Ibiza, i overflaten er en naiv drømmer rommer hun et kaos i ordets dypeste og mest fatale forstand. Hun vet det bare ikke selv enda. Inntil hun havner i et ungt og utforskende kunstnermiljø i Madrid, under vingene på den fjonge, franske mesénen Justine. I møtet med en slags primitiv ørkenkunst malt av en mystisk beduinsk medelev, blir hun overveldet av følelser. Følelser som ikke er hennes. Anas kaos; hun bærer andre kvinners smerte i seg. Kvinner fra alle verdenshjørner som har lidd en brutal død i en alder av 22 år. Så var det Julio Medems kaos. Med filmer som De elskende ved polarsirkelen, Sex og Lucia og Det røde ekornet har han markert seg som Spanias mest spenstige etter Almodóvar. Dette er patosfylte og delirisk drømmeaktige filmer om skjebne og evig kjærlighet. Alle langt mer helstøpte, poetiske og humoristiske enn Ana. Denne gang begår ringreven nemlig en nybegynnerbommert; han tar munnen for full. Filmen er dedikert til Julios søster (Ana) som døde 22 år gammel i en bilulykke på vei til sin egen kunstutstilling. Filmen er i så måte et rørende forsøk på å forevige henne, men han stopper ikke med det. Anas smerte rommer mer. Uten å røpe for mye kan vi si at hun blir en hevngudinne på vegne av både det irakiske folk og forfylla indianere i USA. Forsøket på kritikk står i en grell kontrast til det de endimensjonale karakterene som omgir Ana. Medems åpenbare forelskelse i sin protagonist har gjort han ufokusert og vimsete. Ute av kontroll over Anas kaos. Silja Espolin Johnson Premieredato 1. mai

FIST FOR FIGHTS

KNOWING Regi: Alex Proyas I rollene: Nicholas Cage Svette fingre på vei ned i atomkofferten. Meteorer på kollisjonskurs. Midt i siktet til et utall avarter intergalaktisk artilleri. Beleiret av alt utøyet universet har å by på. I klinsj med djevler og demoner. Og selvsagt i krig med hverandre, om det skortet på eksterne fiender. Utrolig nok uten fatale følger. Helt til nå: Det har skjedd: Verdens undergang er her. Den totale apokalypsen. Et fullblods, flammende ragnarok. Game over, menneskehet? Ikke helt. Englene kommer og henter noen smarte barn, behendig utvalgt fra MIT-miljøet. For å reise menneskerasen fra asken et eller annet sted der ute. Visualisert i airbrushet estetikk som er nært beskslektet med Aronofskys The Fountain. Tematisk nærmest klonet fra The Day The Earth stood Still. Med noen flere religiøse konnotasjoner, kanskje, men ellers klin lik. Hvordan disse voldsomhetene fungerer i Knowing? Dårlig. Det å

ORIGINS, IKKE ORIGINAL X-MEN ORIGINS – WOLVERINE Regi: Gavin Hood I rollene: Hugh Jackman, Liev Schreiber, Will i Am Vi lever i et kapitalistisk samfunn. Her styrer markedslovene. Det betyr for eksempel, at noe som er sjeldent er mye verdt. Noe som er vanlig, er lite verdt. Og da spiller ikke egenskapene eller utseende noen egentlig rolle. Hadde gull vært like tilgjengelig som gråstein, kunne du asfaltert gårdsplassen din i 24 karat for prisen av rollerburger. Her har du den nye X-Men filmen: Effektene er absolutt strålende, de. Men allikevel helt verdiløse. La meg ta et eksempel: Wolverine står og sloss oppe på et slikt betongtårn som det er på atomkraftverk; brede nederst og øverst, smalest på midten. Og etter mye om og men kapper Logan hodet av skurken, en gladgutt som har alle mutantegenskapene i seg, også Cyclops lasersyn. Så når hode og kropp virvler ned i tårnet, fortsetter øyene å pøse lyn og torden, slik at hele den enorme konstruksjonen spjæres i et inferno av ild, laser og pulverisert betongs. Litt av et syn. Men altså. Sett det før. Ikke for å være blasert, men det er totalt uinteressant. En gang i tiden var det slik at vi ble imponert over hva det var mulig å få til. Slik er det ikke i den digitale tidsalderen. Alt er mulig. Og da er ikke det spektakulære i seg selv noe stort poeng. Visuelle fyrverkerier i form av estetisert vold og grafisk action er ikke svaret på noen ting lenger. 300, Sin City, Watchmen; alle tar dette mye lengre enn Origins. Uten at de heller egentlig tar pusten fra noen lenger. Dermed er det helt utrolig irriterende at også Origins reduseres til en effektfest. Da Logan er en av tegneserieheltene med mest menneskelig tilstedeværelse. Som jeg jeg faktisk kunne brydd meg litt om hvordan det gikk med ham

her i livet. Om bare filmen tillot meg det. Ikke det at jeg ønsker mer karakterbygging og mindre action, for all del. Men la meg illustrere med et eksempel: I den første Die Hard-filmen gjennomgår John McClane all den storskala julingen Hollywood på den tiden var i stand til å gi en arm stakkar. Bomber og granater og brann og eksplosjoner opp og i mente. Men det alle husker, er at en barbeint John må gå gjennom knust glass. At han sitter på et baderom og blør som en gris mens han piller skårene ut fra dype kjøttsår i fotsålene. Kaldsvettende og fæl, med en mimikk som i klartekst sier at dette er et rent helvete. Derfra og ut er man solgt. Vi vet John skal leve. Vi vet Grüber og co skal dø. Men et lite øyeblikk av taktil og fysisk nærhet midt i galskapen, gjør at vi relaterer oss med dagens mann og ønsker ham alt godt. John er ekte. Logan er ikke det. Selv om Wolverine i Jackmans skikkelse har alt som skal til for at vi skal engasjere oss i ham også. Tydelig temperament, huet fullt av issues og en glimrende tilstedeværelse i sin egen film. Men så blir vi liksom aldri riktig kjent med ham. Machoklisjéene vi kjenner fra tidligere filmer, presses til nye høyder her; motorsager og motorsykler og muskelmasse. Og Logan blir mer og mer borte bak sine egne, bankende blodårer og hårete hud. I en film som i likhet med Star Trek zero er historien før historien: Vi møter den godeste Wolverine som guttunge og følger livshistorien fremover i rasende fart: Borgekrig, Verdenskriger, Nam osv. Når vi nærmer oss starten på Brian Singers 2000-film, daler tempoet betraktelig, og vi får dagens dose tradisjonelle tvekamper. Før Logan får ei kule i pannen, mister husken og vi er tilbake til start. Enkelt og greit, men uten det lille ekstra noe sted. X-Men uten X-faktor. Gaute Brochmann Premieredato 29. april

Filmen er basert på Roberto Savianos bestselgerbok med samme navn, om den napolitanske Camorra-mafiaen. Saviano lever i dag i utlandet under konstant beskyttelse etter trusler fra mafiaen! Gomorra er en historie om makt, penger og blod i Napolis gater. En usentimental og nådeløs fortelling om hvordan Camorraen styrer livet i Napoli - en by som er gjennomsyret av svart arbeid, sosial nød og narkotika.

FESTIVAL DE CANNES 2008

GRAND PRIX

Aftenposten

Adressa

Dagbladet

Side2.no

Stavanger Aftenblad

Filmmagasinet

An offer you can’t refuse: Filmen er i salg fra 13. mai!

Disse mafiafilmene som er basert på sanne historier er også i salg nå!

www.sfnorge.no

2022: - OM DU IKKE SKRUR AV ”LAUGING WITH DAGGERS” UMIDDELBART, SENDER JEG SNEKKER’N PÅ DEG!

gjøre noe så entydig som jordens undergang forvirrende, kan virke håpløst vanskelig. Men Proays leverer et hederlig forsøk. Det starter ut som en skrekkfilm med blekt barnespøkelse nummer 12.569 i rekken. Etter førti minutter tar historien en like uventet som mislykket vending i retning av Final Destination-filmene: Svære, digitale, utpreget forutsette ulykker og en hovedrolle som ikke helt tilfeldig befinner seg midt i begivenhetens sentrum. Med det uunngåelige som moralsk ankerfeste. Så, etter nye førti minutter, skifter det igjen. Denne gang i retning av det episke prospektet som plakaten gir løfter om. Snodig struktur. Og altså dysfunksjonell. Planeten jorden hadde fortjent en vakrere svanesang enn dette. Gaute Brochmann Premieredato 24. april MESRINE: INSTINKT FOR MORD Regi: Jean-François Richet I rollene: Vincent Cassel, Ludivine Sagnier, Mathieu Amalric, Gérard Lanvin, Samuel Le Bihan La oss opprette et nytt ord: skurkologi. Et flåsete ord på et interessant fenomen. Et ord for å forklare hvordan og hvorfor vi nesten ufrivillig heier på skurken hvis han eller hun a: mangler konkurranse fra en bedre helt, b: viser antydning til sympatiske trekk, c: er ærlig og trofast mot egne, stygge

4/2009

idealer, og d: er kjekk. Er en eller flere av forutsetningene til stede, skal det ikke mere til – da står vi last og brast med han som er like slem som dagen er lang. Som kona til konemishandleren. Jaques Mesrine var et sjeldent råskinn. Likevel brukes ikke Instinkt for mord til å gruble over årsaken til moralske skavanker. Råten fra militæret hadde utvilsomt satt seg i kroppen, men nevnes knapt. På samme måten ser vi langt etter forklaringer på hverdagens større og mindre valg: kona hans kommer og går, barn fødes og forlates og venner velges inn og velges ut. Alt i alt ligner Mesrine en hardere utgave av Godards Jean Belmodo: retningsløs, ørkesløs, men drevet av fascinasjonen over å være innestengt i egen voldsspiral. Det er her skurkologien kommer inn i bildet: Helt eller skurk – det er slik vi liker ham. Er han bare notorisk nok, oppfinnsom og uten vilje eller lyst til å forbedre seg, er vi dømt til å fascineres. At det støter er ingen innvending – det er som med turn – jo villere prestasjonen, jo bedre er det. Og likevel, fremstillingen av Mesrine er på langt nær så tiltrekkende som Al Capone. Han fyller ikke mer enn akkurat forutsetningskvoten for å være nok skurk. Derfor er Instinkt for Mord interessant: fordi den viser filmens evne til å glorifisere ondskap selv uten å gjøre det. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 24. april

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN HANNAH MONTANA – THE MOVIE Regi: Peter Chelsom Musikk, dans og drama. MAMMUT Regi: Lukas Moodysson Ikke skulk samfunnsfagstimen. JACQUE MESRINE: INSTINKT FOR MORD, DEL 1 Regi: Jean-François Richet Fra en født forbryters dagbok.

RED CLIFF Regi: John Woo I rollene: Takeshi Kaneshiro, Tony Leung Etter 16 år i Hollywood er John Woo (Hardboiled) vendt tilbake og sluppet

løs på Kinas kulturarv. Og han gjør det ikke veldig mye dårligere enn Zhang Yimou og gjengen. Dette er ikke en orientaliserende og mytisk eventyrfilm, men en monumental episk skildring med utgangspunkt i et av kinesisk histories mest famøse slag: I år 208 slåss Han-dynastiets ærgjerrige krigsherre, Cao Cao, mot en allianse av småkongene i Sør-Kina. Førstenevnte med muskler og megahær, sistenevnte med slunkne rekker, men desto mer hjerne og list, skal man tro filmens versjon. David mot Goliat-formelen er jazzet opp med slagscener imponerende, oppfinnsomme og detaljrike som OL-seremonien. Avbrutt av mindre tålbare øyeblikk med selvhøytidelig refleksjon over temaet venner og fiender. I Asia blir denne filmen vist som en lengre versjon i to deler, i Vesten bare som en, og barberingen er merkbar: Det skaper plothull og løse tråder – en fornærmelse mot publikum i en film som i så stor grad handler om strategi. Og persongalleriet er så bredt at enkelte av karakterene aldri når helt inn i det mentale fokusområdet (navnene er heller ikke lette å huske). Som noe eget har denne krigsskildringen imidlertid en gjennomgående melankolsk klangbunn. Og det som kunne vært nok en heroisering av sterke menn og krig, er i stedet en smellvakker, men sørgelig, våpenballett. Maria Moseng Premieredato 22. mai

STAR TREK Regi: J. J. Abrams I rollene: Chris Pine, Zoe Saldna, Zachary Quinto, Simon Pegg, Eric Bana, Winona Ryder En Star Trek anmeldelse bør enten skrives for trekkies eller om trekkies. Enten ta blodfansen på alvor, eller gi alle uforstående en artig innføring i universet bak universet; et portrett av en sci-fi-menighet langt mer interessant enn universet de hengir seg til. Men, da filmen lykkes i å balansere mellom disse to ekstreme ytterpunktene, følger vi opp her: Star Trek av 2009 er Star Trek for alle. Slik har det ikke alltid vært: Dette er film nr. elleve i rekken. Men de seks TV-seriene er mer kjent. Oppstart i 1966. En sci-fikirke. Bare matchet av Star Wars i omfang. Med en ultra-lojal fanskare/menighet, de nevnte trekkies. Sjekk nettet om du føler kallet. Men om du ikke gjør det, behøver du altså ikke avskrive filmen. Dette er Star Trek Zero, og skiller seg ut fra massen ved å være en veldig påkostet og bredt tilgjengelig blockbuster. En såkalt pre-sequel hvor vi møter en rekke etablerte karakterer fra tiden før de fikk sin første sceneopptreden. Akkurat som tilfellet var med de nye Star Wars filmene. Og mye er bra her: Old-school verdiene til Sci-fien er tilbake; uttalt moral og pastoralt alvor. Historien står seg forbløffende som totimers autonomt verk. Mye pen-

ger og solide skuespillere hjelper. Og universet tas på alvor. Allikevel: ”Skjebne!”, ”Rasjonalitet vs. Følelser”, ”Lojalitet og troskap”: Alle temaene har vært behandlet så omhyggelig i sjangeren allerede, at fine, men flate gjentagelser som dette over hodet ikke rettferdiggjør de filosofiske ambisjonene. Og som actioneventyr har vi sett dette før. Mange ganger. Gaute Brochmann Premieredato 8. mai STATE OF PLAY Regi: Kevin Macdonald I rollene: Russel Crowe, Ben Affleck, Rachel McAdams, Helen Mirren Foreningen ”Burde sluttet ti minutter tidligere” er en stor og trist sammenslutning. Av filmer som har kraft og kapasitet. Som har målsnoren og laurbærkransen innenfor rekkevidde. Idet melkesyren kommer pumpende. Og sender hele herligheten på trynet på oppløpssiden. Og hva hjelper det så at prestasjonen frem til da har vært forbilledlig? Ingen ting. Og State of Play innlemmes herved i klubben. Klassisk spenningsfilm. Kuler og krutt, bannskap og utroskap. For et voksent publikum. Solid. Oh so Russel Crowe. The Insider. American Gangster. Den middelaldrende Hollywood-hannes tumleplass. Clooney i Michael Clayton. Elegante filmer. Men veldig payoff orienterte og sidrumpa.

2OO9

HANNAH SOM RØRER VUGGEN HANNAH MONTANA Regi: Peter Chelsom I rollene: Miley Cyrus, Billy Ray Cyrus, Emily Osment, Jason Earls Bare for å besvare det dere lurer mest på akkurat nå: Det blide fjeset som lyser opp denne anmeldelsen, er ikke noe ironisk flir. Tvert imot, det er akkurat like lite sarkastisk som Colgate-smilene til Hannah Montana og vennene hennes. Walt Disney har som dere vet en særegen profil. En utrolig gjennomarbeidet merkevarestatus. Og en klart definert kompetanse. Disney er Disney. Dere vet hva det handler om. Og problemet til denne underholdningsmastodonten er ikke at de er dårlige til å lage film, de er snarere for flinke. Suksessformelen er dyrket med klinisk presisjon; strømlinjeformet og perfeksjonert til evig klisjéstatus. For å få bukt med dette, har Disney fra tid til annen laget filmer som ikke er tro mot kjernekonseptet, og det har ikke blitt så bra. Litt Disney er ikke bra Disney. Som en toppidrettsutøver i feil disiplin, en fribryter i en tårnstupkonkurranse. Masse muskler, men ikke riktig kanal å kanalisere kraften og kompetansen gjennom. Men for å si det sånn: Med Hannah Montana er han tilbake i ringen. Så kan du jo selvsagt si at dette ikke er din idrett. At du ganske enkelt ikke liker Disney. Og det er en ærlig sak. Your loss. Men det bør ikke forhindre deg å kjenne igjen en mester når du ser den. Vi snakker film i største storformat. For full musikk. Amerikanske familieverdier. En jublende hyllest til et fiktivt, overkjernesunt bondeliv. Dresserte tenåringer med stjernekvalitet smurt utover hver gest og gestalt i tommetykke lag. Til et historisk amerika som aldri har eksistert. Koreografi, timing og kommersiell know how. Og jeg lover: Hannah Montana i filmformat er virkelig larger than life. For de av dere uten familiemedlemmer i målgruppen: Hannah heter egentlig Miley. Hun er platinablond, glamorøs superstjerne. Og mellomblond, ordinær skoleelev. Mer eller mindre på en gang. Nesten ingen som vet. Oh la la, hvilken kime til forviklinger. Og som det

før har vært skrevet i disse spaltene: Da 7 av 8 Disney-filmer i dypeste forstand handler om å tørre å være seg selv, vet vi at dette er trygt plassert innenfor Walts fikserte parametre for hva en vaskekte Disney-film i dypeste forstand skal handle om. Men jeg har enda ikke sagt alt som er så bra, og her er det en del å ta tak i, så la oss nøye oss med et lite utvalg: 1) Look: Ut med TV-studio-lyset og den irriterende Mikke Mus-logoen fra skjermen. Inn kommer en blanding av Malboro og Menthosreklamene. Ute på landsbygda i Tennessee. I en serie perfekt skutte naturbilder. Cue: Gyllent lys. 2) Dans og musikk: Når barn blir spurt hvorfor de digger dette showet, svarer de: De er flinke til å danse. Og flinke til å synge. Og det er så sant som det er sagt. Glatt? Ja. Kvalitet? Ja visst. Spør Tor Milde. 3) Skuespillere: Neida, dette er ikke noen plausibel Oscar-grossist. Men det er ikke poenget. Dette handler om å samle en gjeng mennesker elsket av kameraet. Vakre, tilstedeværende og appellerende amerikanere som er behagelig å se på for bestemødre, tanter og tweens. 4) Kommersiell kraft: Mange forsøker å tjene penger på å lage film. Hannah Montana er allerede en suksess i så måte. Og denne filmen kommer til å sementere dette ytterligere. Når mange prøver og mange feiler, betyr det at det er vanskelig å lykkes. Og den suksessen skal de få på toppen krediteres for. Og til alle dere som sier at dette er platt, banalt, forutsigbart og flåsete. Je je je. Men det gjelder stort sett all kommersiell film. Og Hannah Montana er i det minste bånn ærlig på hva den holder på med. I motsetning til fordekte og hykleriske helvetesfilmer som Crash, Monster’s Ball, The Wrestler og annen dritt som gir seg ut for å være kunst og sannhet og gud vet hva. Mens de egentlig bare er filmatiserte ukebladnoveller sminket med pretensjoner. Fysj! Gaute Brochmann Premieredato 1. mai

DISTURBED (US) / EAGLES OF DEATH METAL (US) FLEET FOXES (US) M. WARD (US) M83 (FR) / THE PRODIGY (UK) Q-TIP (US) / THE TING TINGS (UK) ALL THAT REMAINS (US) / BENEA REACH (NO) / BRING ME THE HORIZON (UK) / CASIOKIDS (NO) CROOKERS (IT) / ESSER (UK) FJORDEN BABY! (NO) / FUJIYA & MIYAGI (UK) / HOCKEY (US) I WAS A KING (NO) / LITTLE BOOTS (UK) METRONOMY (UK) / MONTÉE (NO) PARKWAY DRIVE (AUS) / RATATAT (US) THE BLACK DAHLIA MURDER (US) THE GASLIGHT ANTHEM (US) THE NEW WINE (NO) / THE TEMPER TRAP (AUS) / THE VIRGINS (US) / WHITE LIES (UK) / YUKSEK (FR) +++ NYE NAVN SLIPPES FORTLØPENDE PÅ WWW.HOVEFESTIVALEN.NO

STORT KULTURPROGRAM MED PERFORMANCEKUNST / FESTIVALKINO LITTERATURSCENE / NATTKLUBBER / MILJØCAMP / KORTREIST MAT FESTIVALPASS KR 185O,-. CAMPING KJØPES SEPARAT. DAGSPASS KR 575/66O,- BILLETTER KJØPES PÅ WWW.BILLETTSERVICE.NO ELLER PÅ POSTEN. FOR DAG TIL DAG-PROGRAM, SJEKK WWW.HOVEFESTIVALEN.NO

4/2009

CAFÉ 1.etg Man-fre 08.00-18.00 Lørdag 10.00-18.00 Søndag 12.00-18.00 BAR 1.etg Man-søn 18.00-03.00 LOUNGE BAR & NATTKLUBB 2.etg Ons-søn 17.00-03.00 UTESERVERING Åpen fra tidlig morgen til 03.00 Alle dager – hele sommeren

Noen av Oslo´s mest kjente DJ´s SPILLER HVER ONSDAG, FREDAG, LØRDAG & SØNDAG

Gå ikke glipp av våre faste CLUBCONCEPT

ONSDAGER PÅ ÅPENBAR & SOMMERSØNDAGER CAFÉ - LOUNGE BAR & NATTKLUBB Stranden 1 | Aker Brygge | www.aapenbar.no

www.YOUnited.no

Sommeren på Åpenbar

- JAAADA BIRK! JEG KOMMER!

tenk hvis han aldri ringer...

TILBAKE TIL PROVENCE

Golden boy-guvernør Collins går i klinsj med amerikanske leiesoldat-firmaer (á la Blackwater) men seieren ser ut til å glippe når toppolitikeren avsløres som utro. Nå er selvsagt ingen ting tilfeldig i spill rundt krig og kjærlighet. Og mannen som graver etter sannheten er den garvede journalisten Cal, studiekompis av guvernøren. Som setter egen integritet, avishusets fremtid og etter hvert en rekke menneskers liv på spill i jakten på sannheten. Eller var det den gode historien? Vel og bra; mange interessante spørsmål stilles. Men problemet er at svarene som gis, ikke står i stil. Ikke noe uvanlig i dét. Men synd, selvsagt. En bra spurt, en grand finale, kan redde en middels film. Eller propellere en jevnt god film til evig legendestatus. Og motsatt. Som her. Dessverre. Gaute Brochmann Premieredato 1. mai

TEMA AKKURAT NÅ: BARN

SILJA ESPOLIN JOHNSON DEN HVITE HESTEN/ DEN RØDE BALLONGEN Regi: Albert Lamorisse For barn. BUDDHA KOLLAPSET I REN SKAM Regi: Hana Makhmalbaf Med barn. OBSERVE AND REPORT Regi: Jodi Hill Av barn.

THE LAST HOUSE ON THE LEFT Regi: Denis Lliadis I rollene: Tony Goldwyn, Monica Potter, Sara Paxton, Garret Dillahunt Remaken av The last House on The Left er fremragende underholdning. Men vil ikke skape sjokkbølger

og påfølgende moraldebatter i allmennheten slik Wes Cravens original gjorde i sin samtid. Hold dere unna hasj ungdommer! Det kan bokstavelig talt lede dere inn i deres livs mareritt. Slik går det for de to ungjentene som lar seg lokke med den noe scruffy Justin til hans hotellrom for å kjøpe og røyke den beste grønne varen. Snart er de hjemsøkt og lemlestet av en gjeng sadistiske og brutale lovløse som kan minne om en yngre sørstats-utgave av Nick Cave og hans kamerater. Vi lar oss opprøre over hensynsløse voldsepisoder og en både lang og ubehagelig voldtektsscene (der det i slasherånd naturlig nok er den mest jomfruelige som får lide). Historien skal være mye den samme som i originalen men noen få vesentlige forskjeller er det. De verste ydmykelsene av jentene er utelatt og sønnen Justin blir introdusert som en sympatisk person blant voldsmennene. Aspektet der man blir tvunget inn i en samfunnsdiskusjon om moral forsvinner til fordel for ren underholdning. Og det er kanskje like greit. Selv om jeg er tilhenger av det tankevekkende og opprørende i film. Alternativt har Michael Haneke nok på lager til å engasjere noen og en hver i sin voldstriologi; Bennys Video, Funny Games og 71 Fragmente einer Chronologie des Zufalls. Alt i alt en intens og velfungerende spenningsfilm med dramatisk oppbygning mot klimaks der den endelige kampen mellom overgriperne og familien skal stå. Jan-Olav Glette Premieredato 22. mai TILBAKE TIL PROVENCE Regi: Agnes Jaoui I rollene: Agnes Jaoui, Jean-Pierre Bacri, Jamel Debbouze, Pascal Arbillot, Frederic Pierrot, Florence Loiret-Caille, Guillaume de Toquedec, Mimouna Hadji Det er synd på mennesket, sa Strindberg. Det er sant. Det er dette livet! Hvis du tror at det bare er deg, kan du gå og se Tilbake til Provence. Hvis du har lyst til å gå på sirkus, kan du se Tilbake til Provence. Hvis du har lyst til å kikke på mennesket, alle disse menneskene, kan du gå og se Tilbake til Provence: på de som elsker hverandre og de som ikke elsker hverandre, på de som er viktige og de som er uviktige, på de som føler seg oversett og de som blir sett av

alle, på de som blir sett opp til eller de som blir sett ned på. Ingen har det riktig bra - ikke her, ikke der og ikke i Provence heller. To søstre; en kjendis, en husmor, hennes mann, en elsker, en tjener, hennes sønn. Som vil bli dokumentarist, som dokumenterer kjendisen, sammen med den ekte dokumentaristen, som elsker husmoren, som har en sønn. Det er så vanskelig. Det går ikke. Det er det ingenting som gjør. Men, det gjør ingen ting, for der Herren lukker en dør, åpner han et vindu. Sånn sa de det før. Og det kan vi si igjen. For det er synd på mennesket, men det er ikke så synd heller. For det er dette som er livet, og hva skulle vi gjort uten? Agnes Jaoui har filmet det rotete, elskende, engstelige mennesket. Som flere ganger før. Det er litt rotete, men hyggelig. Som hjemme hos en småbarnsfamilie. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 24. april

Det er mange ting du kan bekymre deg over. HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

BEST AKKURAT NÅ

RAGNHILD BROCHMANN LILLE SOLDAT Regi: Anette K. Olesen Sliten soldatdatter og sympatisk hallikfar. Dansk drama med friskt syn på den tabloide baksida. MENN SOM HATER KVINNER Regi: Niels Arden Oplev Jeg får svinebust av rike svensker med svin på skogen. JACQUE MESRINE: INSTINKT FOR MORD, DEL 1 Regi: Jean-François Richet Vincent Cassel ligner på Jean Belmondo mens han gjør Jacque Mesrine. Bra!

ENKELT. BILLIG. NORGES DESIDERT STØRSTE FORMIDLER AV HYBEL OG BOFELLESSKAP

MER FILM: WWW.NATTOGDAG.NO

4/2009

DEN JOVIALE GLADGLUTTEN FRA PARADISE HOTEL PRATET MED OG OM KJENDISER, PULING PÅ OSLO VEST OG SEG SELV

PETTER PILGAARD (28) Paradise Hotel-deltaker, finansmann og iherdig bruker av ordet ”druse”. FOTO ANTON SOGGIU

100 % ROCKY – ALBUM I SALG NÅ! 62

4/2009

& MØTER PETTER PILGAARD Spiller du spillet? – Heh...Jeg spiller minst mulig, men litt må man gjøre

6 6

Kan du lære oss å spille spillet?

Vi vil også spille spillet! – Det er jo veldig mange måter å spille spillet på da, men sånn jeg spilte spillet var ved å være gjøgler og kose meg, få opp stemningen og holde energinivået oppe. Få opp moralen i gjengen, ikkesant! Også må du liksom være på de aliansene du er med i, da...

Men hvis hun er homo kan du godt fortelle oss det altså.... – Om jeg er homo? Nei, ikke sist jeg sjekket.

Men du grein jo som en liten nypult jomfru når han derre Rune gikk ut. – Da kom det frem ting som jeg ikke visste bodde i meg. Jeg ble ganske overrasket over meg selv og tenkte ”hva faen var det som skjedde nå?”. Men så tenkte jeg at kanskje det er like så greit, for nå ser damene meg fra en annen side og det er litt søtt med gutter som gråter.

Kan man spille spillet uten å spille spillet på den måten som andre spiller spillet på? – Ja, det kan man absolutt. Man må finne sin egen måte å spille det på. Jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg gikk til. Jeg hadde sett det halvannet minutt tror jeg, dagen før jeg dro, på nettet. Så jeg ante ingenting. Hun bedritne bitchy Nanna hadde finstudert noen episoder? – Ja Nanna hadde sett noen. Det samme gjaldt Noor og hele den gjengen der og. Øystein hadde sett endel han og, for å si det sånn..

Hvilke andre spill spiller du? – Jeg spiller mye lommetennis. Og jeg har spilt Trivial Pursuit et par ganger.. Litt Geni. Jeg er jævlig god i Junior-Geni! Særlig i lett blanding.

Hvem gjør det best i Geni fra Paradise Hotell? Hvem får flest kaker i Trivial Pursuit?

Produsenten... – Ja, produsenten tenker jeg.

Hvordan er det å bli kjendis, sånn over natta? – Nå ser ikke jeg på meg selv som å være kjendis da. Man må liksom gjøre noe aktivt for å fortjene kjendisstatus. Jeg kaller meg heller ”medieomtalt” enn kjendis. Men det er ganske ville tilstander ja. Det er mye tafsing og mye bilder og autografer og skriking og...

Du er jo kjendis du da Petter! Superkjendis!!! Hvem er det som nyter kjendisverden mest tror du?

Produsentene... – Produsentene ja. Jeg tror Noor koser seg ganske mye. Hun har jo fått en del goder. Nå har hun jo sluttet som dekoratør og skal jobbe som modell på heltid da. Men jeg er ikke kjendis på ordentlig, jeg, altså. Jeg veit ikke hvordan man er kjedis engang. Endte opp med å være med Se&Hør til Gran Canaria sammen med tre av de andre deltakerne, da? Det er da noe? Heldigivs fikk jeg ordnet noe greier så jeg slapp det der typisk kleine ”her bor de”-greiene, med ring rundt balkongen og....

Skal Se&Hør kjøre sånn ”se mitt sommerhjem” med Petter Pilgård? – Nei, de skal ikke hjem der jeg bor. Det skal de ikke.

6 6

OM DU ER HOMO! DU! DUDUDU! HØR ETTER DIN GOLDENHEIM-HORE!

Allianser er viktig!

Du har gått gjennom Paradise Hotel, i hvert fall så langt, uten å i det hele tatt nærme deg en dame. Den dama du mente du likte best ser ut som en litt vever mann og prater som en fisker. Er du homo? – Om hun er homo?

Buuuuu. Jeg vil se hvor du booor!!!

Du som er så pen....

..... – Ja?

Tore er en pen mann......

A propos partyfiksere... Vi har hørt at du ble spurt om å være med på Paradise Hotel fordi Sverre Goldenheim takka nei? – Det stemmer ikke med det jeg har blitt fortalt...

... og at William ble spurt fordi Partyfikser, Barbeinttryne, modell og high-end svart mann, Jama takka nei. – Jeg tror William ble med fordi Therese satte ham opp som en tidligere flamme

Det kan jo hende hun hadde satt opp Jama også tok produsentene William?

Jeg har hørt at de bare trengte en svart fyr som ligna på Jama, når de allerede hadde deg der som ligna på Sverre? – Da er det ting jeg ikke vet om som hare foregått i kulissene, men det er jo mulig det stemmer. Det er jo ikke alt vi vet, heller...

Hvem syns du er Norges peneste mann? – Norges peneste mann? Jeg er jo som sagt ikke homo, men jeg klarer jo å se om gutter er pene eller ikke, da. Hvem som er Norges peneste mann?

Norges aller, aller peneste mann!?! – Aller peneste mann? Hvem kan det være a? Da må jeg tenke altså...

Spill spillet nå Petter, hvem er penest? Drus på et svar! – Nei hvem faen kan det være da? Norges peneste mann? Hodet går litt tregt i dag da, men hvem faen kan det være a? Jan Thomas, går jeg for da!

Mørkt.

Jeg er litt enig med deg, Petter. Han er jo kjempe-

høy!

Veeeeeeldig høy. Han ser jo ut som et gigantisk lemen.

Lem? Gigantisk?

....

Mørkt glætt-o-lemma.... – Hæ?

Har du noen gang drukket cava Petter? – Ja. Det har jeg... Jeg føler at det ikke er helt meg. Cava er jo... man smaker jo ikke så forbanna forskjell da, men cava er vel kanskje for folk som ikke er helt der oppe og tar seg til takke med det meste.

Det er folk som tar med seg dame hjem i drosjekøen klokka kvart på tre og sånn? De drikker cava? – De drikker cava, ja

De som ikke har tjue år gamle glam-bærums-rips på speed dial? – Ja. Den typen mennesker drikker cava. Og de som skal ta med seg dame på date og skal skikkelig rive i, og ender opp på Big Horn med biff og bernaise og...

De tar et glass cava først? – De tar et glass cava etterpå tenker jeg. For å imponere dama.

6 1 6

FØLG MED DA! MØRKT JÆVLA GLÆTT- O-LEMMA! – Jaha?

Hvem ville du helst ha tatt imot som den tapende parten av et analt samleie... Partyfikser, Barbeint-tryne og modell Tore Sand eller Partyfikser, Barbeint-tryne, modell og highend svart mann, Jama? – Den tapende part... er det han som tar imot eller han som gir?

Du er han som blir drust, for å si det så du forstår... Du kan velge mellom Tore og Jama. – Er jeg han som tar imot? Nå har jeg den teorien om at det er han som tar imot og ikke han som gir som er den homofile, da... Jeg tror jeg hadde gitt til Tore.

Skittent? – Veldig. Hvis du måtte velge – Infernofestivalen...

... eller the gathering? – Nå vet ikke jeg hva Infernofestivalen er, men...

1 1

Sier du det...

Det er metall, Petter. Sånne band som spiller hardt på gitaren og er kledd i svart og sånn... – Da hadde jeg heller dratt dit enn til the gathering, for jeg orker ikke at kvisene skal sprekke og sprute på meg. Da hadde jeg heller dratt på rockekonsert altså.

Du som er finansutdanna og sånn? Vi skjønner ikke helt den derre Aker/Kværner-aksjegreia hvor staten er så sure på Røkke og sånn.. Kan du forklare? – Vet du hva nå har jeg faktisk ikke fulgt så mye med på hva det går i. Jeg har levd litt i en egen verden. Nei, det går vel på at han har solgt noe... hva faen går det på da? At han har fått noen go´ dealer på statseide selskaper og greier som han egentlig ikke skulle, tror jeg.

Hva synes en finansmann som deg om det da? – Nei altså... Jeg mener at det er jo en grunn til at han er kommet seg dit han er. Han skal få lov til å gjøre som han vil, men da må han stå for det selv! Jeg mener jo at folk må stå til ansvar for hva de gjør, så hvis de har lyst til å være lovløse så vær så god. Da er det de som sliter med det senere.

Det der skjønte jeg ikke...

Ikke jeg heller.

Fuck det.

Å kom igjen nå!! – Jeg ville heller hatt intervju med Natt&Dag enn å kutte av pikken med en sag...

Fy faen…

HAHAHAHHA. DU ER MORRO. MORRROOOOO! Og mye flinkere enn Erik og Kris til å rime! – Ja det har jeg tro på.

Du gjentok til det kjedsommelige at damene på Paradise Hotel ikke var bra nok for en kjekkas som deg...

Er de cava-jenter? – Der snakker vi cava-jenter! Biff med bernaise-jenter, de der.. Nei, vet du hva, når du er med på et sånt konsept og får høre på forhånd at damene er dritdigge og sånne ting... Også ender det med at jeg våknet med morrabrød en enkelt dag, og ikke engang hadde lyst til å runke, da er det no feil as.

Da er det noe galt.

Noe veldig, veldig galt.

Hvem er peneste jenta i landet, da? – Det må være... jeg har en liten forkjærlighet for Celina jeg altså. Jeg må nesten si det siden jeg har kjørt så hardt på hennes skjønnhet før.

Hvis du måtte druse enten Vendela eller Dorthe? – Da hadde jeg faktisk drust Dorthe, for jeg tror hun er villere. Jeg tror Vendela er ganske kjedelig. Jeg hadde drust Dorthe, jeg. Dessuten har hun større pats.

Men Vendela har jo så masse penger!! – Ja, men det driter jeg i. Det er ikke lommeboken jeg skal knulle, det er musa.

Turboskumpa? Var det dårlig det?

...

Du kan mye om det her... Du har pult en del stygt og altså? – Nei jeg har faktisk ikke pult så mye stygt altså. Jeg har tatt et par for laget noen ganger, da. Vært wingman, dratt med meg noe merkelig hjem og tenkt at det er for dumt og la en dame ligge i senga mi upult. Jeg husker det var en dame som veide 60-70 kilo, ganske mye for å være dame det altså, også var jeg dritings og om morgenen husket jeg faen ikke om jeg hadde pult dama kvelden før Så da måtte jeg kjøre på igjen, da.

PULE FITTA! DYTTE FLUFSA! JULE OPP LEFSA! – Så er det en sånn regel at så lenge du tar ti støt så er det et registrert ligg. Så da talte jeg 1,2,3,4,5,6,7,8,9,10 også hoppet jeg ut. «Er du ferdig nå?», spurte hun.. Så sa jeg «ja jeg tror dette holder jeg».

Du er jo veldig flink til å rime. Kan du rime for oss? Rim noe på Natt&Dag for eksempel! – Natt&Dag. Hva faen rimer på dag da? Natt&Dag... tag.

Jeg tror ikke hun Vendela er noe frekk i sengen altså, jeg tror Dorthe er... Det er egentlig de som er frekkest og snakker mest om sex som egentlig er kjipe i sengen. De litt mer beskjedne damene derimot... Når de først får kjøtt så blir de helt ville. Og det er egentlig stygge damer som er best til å knulle fordi de knuller som om det skulle være siste gang.

Det var faktisk ganske svakt Petter – Hva skal jeg kalle det a? Turbokegene? Eller turboglatten! Turboglatten hadde jeg kalt det! Det klinger litt bedre

Du er så kul Petter! Jeg kjenner jeg nesten sklir av stolen! Blir andre folk like starstruck når de møter deg, som vi blir? – Ja faktisk! Noen har faktisk brukt ordet ”starstruck” når de har møtt meg. Og når de adder meg på facebook. Men skjønner jo ikke at det er så vilt. Det er noen som nesten har besvimt, faktisk... Det skjønner jeg godt! – Nei jeg mener at du har helt misforstått hvis du blir starstruck av å møte meg. Det er jo veldig hyggelig å bli kalt forbilde og sånn, men jeg føler meg jo ikke som et så veldig godt forbilde for...

Forbilde? Er du seriøs? – Tydeligvis så er jeg blitt forbilde for den nye generasjonen kids som gjerne vil være ute og drikke champagne og kose seg rundt på Solli plass og leve livet!

HAHAHAHAHA.

Men det var jo ikke noe hyggelig for henne?

Du har blitt Norges Sverige på en måte? Stockholm i Oslo? – Tydeligvis...

Hun var jo feit, jo. Samma det, vel.

Du er jo politisk interessert ? – Nei, jeg er ikke så politisk interessert altså..

6 6

Israel eller Palestina? Palestinaskjerf eller kalott?

Kalott eller kotelett, hva velger du? – Jeg hadde faktisk brukt kalott jeg as. Jeg er ikke så god til å kaste stein jeg.

Går for det jødiske alternativet bare for å få jobb, nå? – Det er ikke å legge under en stol at jøder styrer ganske mye. Greit å ha penger nok til å nyte litt cava...

Så deg på Trygdekontoret...

6 1

Du sleit litt der?

Men du tok konseptet? – Ja, ja! Klart!

Krostoffer Schau nevnte en gang at han skulle lage et nytt band som skulle spille Turboneger-låter. Et Turboneger coverband som skulle hete turbogreker. Hva ville ditt het? – Det må hete et eller annet med turbo eller? Hva skal jeg kalle det a? Turboskumpa?

Føler du deg skitten? – Ja jeg føler meg som et lite ludder ja.

Kunne du rista Champagne på Møllers hvis du fikk nok for det? – Man må jo ha intege... intergret... intergrrrgrr øøøøh... nå går det tregt her.. inregre.

Ryggrad? – Ja! Må ha ryggraden!. Kan jo ikke selge seg selv altfor billig, heller...

Men for en 70-80.000 hadde du rista no champagen hos en kompis av meg i Hausmannsgate? – Jaja. Seff

Skjønte du egentlig noe av opplegget? – Ja, jeg skjønte vel egentlig litt, men for å være helt ærlig så fikk jeg ikke forberedt meg så mye. Jeg følte meg underlegen når jeg hadde Anne Grosvold ved siden av meg, og en samfunnsviter ovenfor og jeg var ikke helt med på den marxismen og det greiene der. Så da holdt jeg litt kjeft.

Jeg har hørt at du er så kul at du får betalt for å stå å riste Champagne og sånn? – Har jeg fått det altså? Ordet på gaten, altså… Vel. Jeg har fått gratis Champagne. Så i prinsippet så kan du jo si at jeg har fått betalt, ja.

15.000? – Jaja

2500? – Hadde gjort det gratis og jeg gutten min, så lenge du hadde spandert Champagnen

1 6

Det skal jeg huske. Det blir bursdagen sin det.

Din flaske Champagne og 50 flasker cava – Det er greit. Så lenge jeg slipper cavaen da...

4/2009

PROUDLY PRESENTS:

LC 2009_Norway:AEG JC page 23.04.09 03.00 Page 1

LEONARD

COHEN WORLD TOUR 2009

16. JULI KROGSHAVN, LANGESUND

Erykah Badu GHOSTFACE

KILLAH ROCKEFELLER · 28. MAI

15. juli 2009 Sentrum Scene NYE

SPECIAL GUESTS: SIVERT HØYEM OG VAMP

BILLETTER KJØPES PÅ BILLETTSERVICE.NO/ TLF 81533133 ELLER NARVESEN/ 7-ELEVEN WWW.ATOMICAGENCY.NO LEONARDCOHEN. AEGLIVE.COM LEONARD COHEN – LIVE IN LONDON DVD

OVER 2 HOURS OF CLASSIC COHEN RECORDED LIVE IN CONCERT AT LONDON’S O2 ARENA, JULY 17, 2008

SAMMEN MED OPERAORKESTERET

OPERATAKET, 9. AUGUST 2009

ETT

ER I

SAL

JARLE BERNHOFT S O L O 6. MAI · ROCKEFELLER

BURT BACHARACH WRIGHTEGAARDEN, LANGESUND 13. JULI 2009

OSLO SPEKTRUM 12. OKTOBER 2009

BRANDY S u p p O Rt:

BILL

Billetter kjøpes på billettservice.no/ tlf 81533133 eller Narvesen/ 7-eleven www.greenday.com

S A M S AyA

15. MAI · ROCKEFELLER FØR STE GAN GIN ORG E!

B I L L E T T E R K J Ø P E S P Å W W W . B I L L E T T S E R V I C E . N O / 8 1 5 3 3 1 3 3 / N A R V E S E N / 7 - E L E V E N . M E R I N F O : W W W . AT O M I C A G E N C Y . N O

28. MAI · BLÅ