Natt&Dag Bergen november 2009 - uteliv by NATT&DAG

BERGEN 9 - NOVEMBER 2009

WWW.NATTOGDAG.NO

VÅRE FAVORITTFORFATTERE FRA BERGEN SKRIVER OM TØRST

Adam og Eva Skolen søker nye elever!

BLI FRISØR HOS LANDETS BESTE

atalog R Ø udiek For st eord FRIS resse ad od g k o d n n se nav n etter fornav

ÅPEN

o ag 4. n Onsd g, inf in n is v Tø Om v/Åpn

til

Det er mange ledige jobber som frisør. Skaff deg en utdannelse som gir deg trygg jobb i fremtiden. Hos oss er du i jobb allerede etter 6 mnd. Skolen har Norges beste fullføringsrate av alle privatskoler. Du tjener penger under læretiden og får bransjens beste oppfølging. Vi flyttet i nye supermoderne lokaler august 09. Lånekassegodkjent! Skolestart Januar & August 2010 i Oslo, Kristiansand & Göteborg. Ring 22 05 66 40 for spørsmål om studiet. Søknadsskjema og info finner du på www.adamogeva.no

Fo send forna vn e til

TSH Hår av Adam og Eva 2-09 oslo fashion week 10/ Trendvisning - Den norske opera oslo fashion week 19/3-09

G N DA

9.00. g! 0 til 1 n er 15.0 rbehandli b m e ov hå gratis 21 g o fo ekken nd øyenb er - Grønla at ne Te

Studiestart i januar 2010 - søk i dag!

KREATIVT OG SPENNENDE YRKE!

Frisør er et spennende yrke med mange muligheter. Velger du den beste utdannelsen, får du det beste grunnlaget for en utviklende karriere. Hos oss får du utfordringer fra første dag, men også grundig veiledning som gir deg fortrinn videre. Det finnes forøvrig mange yrkesvalg som frisør. Noen av Norges fremste stylister og make up artister har frisør svennebrev som grunnlag for sitt yrke. Noen har valgt film/tv, mens andre reklame eller media. Sjekk ut våre nettsider for mer info om yrket. Forvørig trives gutter meget godt på skolen. Flere og flere gutter velger frisør som yrke. Søk i dag på adamogeva.no/skolen Velkommen til Adam og Eva Skolen!

or st u kode diekatalo etternord FRIS g avn o Ø Klippesal 2 g adr RAdam esse og Eva Skolen

UTD esøk oss på A N INGS FREN 4 -5 NDRIKST MESSE Vi be OVE AD søke r MBE Lille også Osl R strøm o, Be rgen og Ham

, ar i 2Trondhe im, 010!

Fellesundervisning Klippe sal 1 Adam og Eva Skolen

HUB-nattochdag.pdf

04.03.09

14.27

FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08

BERGEN/ NOVEMBER Sjefredaktør ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Redaktør Oslo CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen EIRIK KYDLAND kydland@nattogdag.no Redaksjonsjef ODA FAREMO LINDHOLM lindholm@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Skribenter JON VIDAR BERGAN ARNE BORGE KYRRE BJØRKÅS GAUTE BROCHMANN RAGNHILD T. BROCHMANN JON INGE FALDALEN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG ANDERS GOGSTAD PER B. GRANDE CESILIE HOLCK CECILIE TYRI HOLT SILJA ESPOLIN JOHNSON MAGNAR KVALVIK EIRIK KYDLAND NILS LAUSUND ODA FAREMO LINDHOLM LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG ERLEND O. NØDTVEDT GLENN OLSEN MATHIAS RØDAHL KAMILLA RØNNESTAD KAROLINE SKUSETH NILS HENRIK SMITH ANDREAS TYLDEN BERTINE TØNSETH MARIT VALEUR FANNY VAAGER MARIA LYNGSTAD WILLASSEN JULIE ØSTENGEN

INNHOLD Fotografer EMBLA K. DAHLENG SIMEN BRAATHEN MAREN SUNDT-HANSEN ANTON SOGGIU ANDREAS TYLDEN BERTINE TØNSETH CHRISTIAN AAS

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN DORTHE SMEBY SYNNE MOEN TØFTEN Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Markedsavdeling BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN DAVID LINDGÅRDE TORGEIR TELLE JOHNNY JENSEN salg@innovationmedia.no

Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS Trykk NR1 TRYKK Lesertall 132.000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Strandgaten 6 N-5013 Bergen

OBLITERATION: KOLBOTN, PROUST OG DEATH METAL .............................................................................. 14 SNUSFORNUFT: VI TESTER SNUS .................................................................................................................. 17 TØRST: BERGENS BESTE FORFATTERE SKRIVER OM PRIMÆRE BEHOV .................................................... 19 KNUT ÅSDAM: NORGES MEST-KJENTE MINST-KJENTE KUNSTNER .......................................................... 27 KOK SUPPE PÅ EN GITARSTRENG ................................................................................................................. 30 SCENEN ER DIN: JONAS BALS OG KIM TALLERÅS OM GUY DEBORD ......................................................... 34 MOTE ................................................................................................................................................................ 36 UTELIVSENQUETE: HVA ER DET DITT BESTE SJEKKETRIKS? ...................................................................... 39 MAT .................................................................................................................................................................. 40 KUNST .............................................................................................................................................................. 42 SCENEKUNST .................................................................................................................................................. 44 JENNY HVAL: I PERLEHUMØR ........................................................................................................................ 46 KONSERT/KLUBB ............................................................................................................................................ 47 MUSIKK ............................................................................................................................................................ 49 FILM .................................................................................................................................................................. 56 ALT OM MIN FARFAR: EVEN BENESTAD OM PUSHWAGNER ......................................................................... 61 NATT&DAG MØTER UTELIVET ......................................................................................................................... 62

Postboks 646 N-5807 Bergen WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no

Coverfoto EMBLA K. DAHLENG

27 DETTE HØRTE VI PÅ

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 6

9/2009

OVERHØRT

...

BREV Hei, Mathias! Jeg synes du er en flink anmelder og får alltid med meg det du skriver. MEN! I siste utgaven av Natt&Dag skrev du at en eller annen undergrunns rapper kalt Ivi League(?) var quote ”Norges desidert beste rapper”. Seriøst? Mer underholdene og teknisk enn f.eks Onkl P? Mer karisma enn f.eks Karpe Diem? Bedre flow enn f.eks Yousef i Madcon eller Lars Vaular? Bedre lyrisk enn f.eks Son og light eller Joddski? Bedre energi og utstråling live enn f.eks el Axel eller Tshawe? Mer kredibel enn f.eks Pumba eller Jesse Jones? Takket være gud så har alle rett og lov til å ha en mening MEN jeg synes det du skrev var en slap i trynet på mange folk, og forventa søren meg ikke en så utrolig dum uttalelse fra deg. Mvh, DJ Haakon

Michael Jackson er visst ikke død allikevel. Han har sittet på Bare Jazz siden… En profilert kulturinteressert bergenspolitiker er visstnok den eneste i Bergen som har pult tranvestitten Desirée. Ok, kanskje ikke den eneste, men han er alene om å ha pult han/ henne BÅDE før og etter. Topp score, mate!

DJ Haakon, Først og fremst må jeg takke deg for skryt, Haakon. Selv om jeg jo har en uangripelig musikksmak (*kremt*), er det langt i fra en selvfølge at alle er enige i min månedlige musikksynsing. Det skal derimot sies at din tvil angående norsk undergrunnsrap er berettiget, og det er ikke rart at du reagerer som du gjør. Men hadde du sjekket ut unge Ivy League, tror jeg ikke du hadde kategorisert uttalelsen min som ”utrolig dum”. Det er den nemlig ikke. Ikke at Ivy er det tihodede monsteret han måtte ha blitt hvis han skulle oppfylle alle de kriteriene du ramser opp, men i mine øyne er han fortsatt den som ligger nærmest opp mot internasjonal standard her i Norge. Just give it a chance dude, du kommer ikke til å bli skuffet. – Mathias

Det ble både sjokk, jubel og undring da kjendiskokk Håvard Lilleheie i programmet 4-stjerners Middag Halv Åtte (er det den beste tittelen dere kom opp med?!) la ut om livet bak murene og planting av hasj i cella hans. Vel, vi har nemlig funnet ut hvem som stod bak, uten å gå ut med navn. Vi kan derimot fortelle hvorfor; Lilleheie var visstnok så jævlig irriterende å ha med å gjøre at en viss gjeng innsatte plantet hasj i cellen hans i håp om å få han plassert vekk i isolat.

Hell´s Kitchen lever opp til navnet sitt. Et skrekkslagent klientell bevitnet her om dagen en intern krangel mellom en av bartenderme og kokken. Du vet, han som lager Norges beste pizza. Sistnevnte fikk et halvliterglass knust rett i trynet. Hm, hadde han lagt på ekstra ananas igjen!?!? Faen, as.

Alle svar går via en kundebehandler hos 1881. Tjenesten koster 11,- pr svar. Klarer vi ikke å ﬁnne svaret koster det 1,-. Og forresten, Himmelbjerget er 147 meter høyt:)

9/2009

Det ryktes at en kjent skihopper har sunket til det absolutte bunnivå og forgrepet seg på en jente. Dette er alt vi har hørt, ingen navn, ingen detaljer, men leser du dette og har dritt på samvittigheten håper vi du brenner i helvete...

Kjære redaksjon, Først vil jeg si jeg likte det siste nummeret deres veldig godt, men hva er greia med han Bård Torgersen? Dere snakker jo om han hele tiden. Klager ikke altså, ikke misforstå, ass, men..? Teddy Hei, Bård er Oslos kuleste gamling. Og en jævlig bra forfatter. Og en jævlig bra musiker. Også er han fra Rykkinn! 1349! For oss er han dessuten som en slags syvende far i huset, der han strekker det bustete hodet opp fra hornet på veggen en gang i mellom og roper: Skriv mørkere, mer eksperimentelt, mer konseptuelt! Men vi skal roe det ned nå. Skrive mer om noen andre, Men å forhindre han ifra å dukke opp på Smuglesning hver måned, det klarer vi ikke. – Red

MUSIKK

OVERHØRT

...

NATT&DAGS ØLBAROMETER Her er den ultimate ølguiden. Vi har tatt for oss prisen på fredag kl 22:00. Noen opererer med stamkundepriser, studentpriser, billigere før klokken ditt og datt. Her er nattklubber, restauranter, vinbarer, puber etc. Felles for de alle er at de selger øl. Som de ekte halvliter tilhengerne vi er har vi regnet om prisene til 0,5 liter. * betyr 0,4l, ** betyr 0,6l og *** betyr 0,3l. Ingen stjerne betyr EKTE halvliter. SKÅL!

HØST I GUCCIS TEGN

Nam, som spiller synth i dubrockbandet Fjorden Baby!, får nå utløp for sin skrivekløe på nettet. Steinsaksogsolvpapir.blogspot.com inneholder oppvekstnostalgi og selvbiografisk utelvering, like rørende og nært som Min kamp. Mulig at blogging er vår tids blotting, men dette vil du se.

Klar Bar ...................................................................... 36,25,Kafe Spesial ..................................................................... 42,Studenten .................................................................. * 42,5,Brød & Vin ....................................................................... 45,Biskopen .................................................................. * 48,75,Champions ............................................................... * 48,75,Hectors Hybel .......................................................... * 48,75,Finnegans ................................................................ * 48,75,Fotballpuben .................................................................... 49,Naboen ............................................................................ 52,Elefanten .................................................................... * 52,5,Henriks Øl og Vinstove .................................................... 53,Landmark ......................................................................... 53,-

TEKST MATHIAS RØDAHL Pinglete hipstere liker alltid å skryte på seg en overdreven kjærlighet for beinhard gangstarap fra sørstatene, og norske hipstere er ikke noe unntak. En av dem som ganske uventet har gått fra regional hood-love til internasjonal hipster-love er 29 år gamle Radric Davis, bedre kjent som Atlanta-rapperen Gucci Mane. Etter i flere år å ha vært et relativt ukjent navn for massene, har Gucci gått fra å slå ned damer på små og obskure konserter, til å spille inn låter med Mariah

Carey og Usher. Mannen som i 2005 ble mistenkt for å ha skutt ned og drept en raner med sin AK-47, ble i år blant annet kåret til den sjette ”hotteste” rapperen i USA av MTV. Dette markerer langt på vei det enorme karrierehoppet Gucci Mane har fått til ved hjelp av en ustoppelig strøm av mikstapes og gatealbum, utrettelige turnering og stadige kontroverser og fengselssoninger. I desember kommer hans andre offisielle studioalbum The State vs. Radric Davis, og man kan trygt si at forventningene er skyhøye, både i hood-en og her hjemme.

MÅNEDENS PSYKOSKOP TEKST MARIT VALEUR ILLUSTRASJON D.SMEBY / S. TØFTEN DYSSOSIAL 22.10 - 21.11 De som er født i denne lidelsen har en tendens til å bebreide andre, eller til å rasjonalisere grunnen til at Dyssosial kommer i konflikt med samfunnet. For den Dyssosiale havner uten grunn ofte i konflikter. Dette tar den Dyssosiale med stor ro. Den Dyssosiale lever nemlig med en likegyldighet til sosiale forpliktelser, og har en mangel på forståelse for andres følelser. Lav frustrasjonstoleranse og lav terskel for aggresjonsutbrudd hvor

9/2009

voldshandlinger gjerne forekommer, er den Dyssosiales ess i ermet. På byen: Det er mye bråk i gatene denne vinteren, og du er en initiativtaker til dette. Det er deilig for deg å få utløp for aggresjonen din, og selv om det ikke er politisk fra din side, vil du få mye oppmerksomhet på byen for ditt bidrag i samfunnet. Kjærlighet: I forbindelse med ditt nye samfunnsengasjement møter du en spesiell person, sannsynligvis født i Borderlines lidelse. Denne spesielle personen setter pris på din følelsesløshet, som passer godt til Borderlines selvskadelse. Dette kan være begynnelsen på et tradisjonelt, norsk ekteskap. Motto: Smack that.

Kvarteret/NG2 ................................................................. 54,Capello ............................................................................ 55,Hulen ............................................................................ * 55,Vamoose ....................................................................... * 55,Bergiton ........................................................................... 55,Jacobs Apartments .......................................................... 56,Fincken ....................................................................... 57,50,Onkel Lauritz ........................................................... * 57,50,Det er ikke så lett å være dørvakt i Oslo om dagen. En av vokalistene i Massive Attack slapp rett og slett ikke inn på Fisk&Vilt for å delta på bandets offisielle fest etter konserten på Sentrum Scene. Som sistemann inn døra, med cava i en halvfull plastkopp, ble koristen stoppet på den typiske trivselsvakt-måten. Vakten kunne ikke dra kjensel på henne og hadde heller ikke hørt om dette ”bandet” Massive Attack. Bandet orka ikke å lage noe styr ut av saken og dro tilbake på hotellet. Ops. Ergometersykkelen er den nye elektronikaen, og styrketrening er den nye samtidsmusikken. I alle fall om vi skal tro det vi hører om treningssenteret Nautilus i Bergen. Lokalet er visstnok fullt av teknokjendiser, elektronikaartister og DJ´s som pumper helt andre ting enn bassen. Men hva vil det si for byens elektroniske musikkuttrykk at bevissthetsutvidende midler byttes ut med utvidete biceps? Aerobic-tekno på Rune Grammofon og Xl-1 som Röyksopp-sponsor?

Partysvenskene har tatt over Frognerveien. Røm mens du kan!...

Pingvinen ................................................................. * 57,50,Knøderen ......................................................................... 58,Baran ......................................................................... 58,75 ,Cafe Kippers ............................................................ * 61,25,Inside .......................................................................... 61,25,Legal ........................................................................... 61,25,Garage ..................................................................... * 61,25,Cafe Edvard ................................................................. 62,50,Bien Bar ........................................................................ * 65,Cafe Opera ............................................................... * 66,25,Brunello ................................................................... ** 66,6,Altona Vinbar ........................................................... * 67,50,Aroma ........................................................................ * 72,5,Terminus Whiskeybar .............................................. * 73,75,Logehaven ..................................................................... * 80,The Scotsman ............................................................... * 80,Kong Oscar .............................................................. * 81,25,Fruktbar Bar ........................................................... ** 81,66,Contra ........................................................................... * 85,Bocca Bar ..................................................................... * 85,Feliz .............................................................................. * 85,Sumo .................................................................... *** 86,66,Silver ............................................................................... 95,Metro ................................................................... ** 103,33,-

Foto: Tom Haga

Du reiser med Kystbussen.

Med Kystbussen reiser du enkelt fra sentrum til sentrum. Vi kjører hver time fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Rutetider og de rimeligste billettene finner du på kystbussen.no. Med Kystbussen reiser du enkelt fra sentrum til sentrum. Vi kjører hver time fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Rutetider og de rimeligste billettene finner du på kystbussen.no.

www.kystbussen.no www.kystbussen.no

Foto: Tom Haga

Slapp av – nyt utsikten. fly. SlappLa avtankene – nyt utsikten. Du La reiser med fly. Kystbussen. tankene

OVERHØRT

TIDENS ÅND

MUSIKK/FILMFESTIVAL

...

KONSPIRASJONER Vår kjære venn Aslak Nore slår Morgenbladet-journalist Simen Sætre på Litteraturhuset i Oslo, fordi Sætre oppfører seg frekt og sutrer over at han burde vært hjemme og feiret datterens bursdag i stedet for å diskutere Nores bok. Bare en uke senere stiller de to opp som bestevenner i Norges største avis. Skryter av hverandre og viser fram bøkene sine. Vi skal ikke en gang si hva dette lukter av, og en naturlig skepsis er allerede vekket til live. For hvor er mobilkamerasnuttene av hendelsen (Pics or it didn’t happen!)? Hvor er øyenvitnenes beretninger om slagsmålet? Falt slagene i det hele tatt? Forvent mer fra The Litteraturhuset Truth Movement i fremtiden.

1 1

ANNIKEN HUITFELDT Den gjennomslagskraftige og festglade dokkemannen Trond Giske har beveget seg videre i livet. Fra rockefestival til næringslivssymposier. Fra gjørmebad til gjørmespa. Fra verdensmusikk til verftskriser. Vi ønsker lykke til, og retter blikket mot hans etterfølger i Kulturdepartementet. Historiker fra Bærum med adelsblod i årene, og tidligere likestillingsminister. Greit nok, men hva er favorittplata hennes? Fortrekker hun Haneke eller Apatow? Uansett blir det spennende med en kulturminister med en slags stammeaktig talefeil. For hvordan vil dette påvirke fremtidige kulturbudsjett? Mer penger til landets scatte-miljø?

2 1

LISTEFEBER Så er den tiden her igjen. Ved hjelp av noen tastetrykk kan du finne ut hvor mye sjefen din, faren din, naboene dine og kjæresten din egentlig tjener. Speiler dette et ufint intimtyranni, eller er det tvert i mot sunt med denne åpenheten? Blir vi mer misunnelige eller mer solidariske av å sitte i trusa foran datamaskinen og snoke i folks skattelister? Vi vet ikke helt, men konstaterer bare at vi ikke fikk gjort noe som helst den dagen listene ble offentliggjort: ”Tjener Anne Aasheim så mye mer enn oss?!”, ”Hvem har størst formue av Øystein Greni og Knut Schreiner?”, ”Hvem er Norges rikeste black metal-musiker?”.

3 1

Annie slapp nylig andreplata Don’t Stop, og ryktene vil ha det til at det var stor uenighet mellom artist, plateselskap og management når det gjaldt sviskeballaden ”When The Night”. Skulle den få plass på plata eller ikke? Det gjorde den omsider, noe som har forundret og irritert de fleste norske plateanmeldere. NATT&DAG og utenlandske anmeldere synger derimot begeistret med: When the night lingers in the thundering rain, it’s making me forget my name, and everything I ever known!

4 1 5 1

MENSEN VI VENTER Kvinne, kjenn din kropp! Menarchy, eller menstruell aktivisme, har gjenoppstått på kontinentet og blåst frisk vind i nyfeminismen. Nylig gav den britisk-baserte kunstneren Ingrid Berthon-Moine ut en fotobok der kvinner bruker sitt eget menstruasjonsblod som leppestift. For som Germaine Greer sa: ”If you think you are emancipated, you might consider the idea of tasting your own menstrual blood – if it makes you sick, you’ve a long way to go, baby”. Det er tydeligvis kjennskapet til eget blod som gjelder, for mensen dukker videre opp i Moon Cup-bevegelsen og i økofeminisme. En gjenbrukbar gummikopp skal visst nok erstatte den gamle tampongen. Helt sant. Ikke bare kan den brukes flere ganger, den tvinger også kvinner til å bli bevisste sin egen menstruasjon. Så ”smear it on your face and rub it on your body, it’s time to start a menstrual party!” Jeeeeee!

TEKST GAUTE BROCHMANN

Moromann Kristian Valen dukket opp på Absolut Vodka-event her om dagen – for å feire slippet av den nye innpakningen Absolutt Rock – med norsk rekord i enorm entourage, blant annet bestående av medlemmer fra bgjengen. Sånn skal det være!

7 1

MØKKAENGELSK Er du blant dem som har dratt en hvit løgn på jobbsøknader? ”Snakker og skriver engelsk svært godt”. ”C2, glætt!”. Så sitter du der og svetter under intervjuet og håper at du ikke blir testet i engelskkunnskapene dine. Eller er du redd diplomatjobben er utenfor rekkevidde fordi du dreit deg ut på engelskeksamen? Frykt ingenting! For kan man bli generalsekretær i Europarådet og leder for Nobelkomiteen med så ufattelig, ubegripelig elendig engelsk som det Thorbjørn Jagland snakker, må jo alt være mulig. Bare å skulke engelsktimen, unger!

Det svenske bandet Burst, der halvparten har bodd i Oslo, har valgt å kaste inn håndkleet. Synd, men svinbra så lenge det varte.

8 1

Boblere: Overtalelsesevner See you in court!, menn med rødt hår ser rødt, Jens Carelius´ mørke hemmelighet, rekepizza, go´pot, skjenkeinnskrenkning, supergrupper, Uncharted 2, brun rock...

9/2009

Rob Halford sang sanger som ”Sinner”, ”You’ve Got Another Thing Comming”, ”Never Satisfied”, “Jawbreaker”, “Evil Fantasies”, “Grinder” og “Hell Bent For Leather”. Han var homo. Noen burde kanskje ha luktet lunta på Michael Jackson?

Don´t stop till you get enough, Dirty Diana, Bad, Smooth Criminal, Man in the mirror, Thriller, She drives me wild, Can´t let her get away, Dangerous, Someone in the dark, The way you make me feel, You´re not alone, Blood on the dancefloor, Human nature, I can´t help it, Just a little bit of you, The girl is mine, Little Susie.

Og vel så det! Fra 19. til 29. november slår Norges feteste filmfestival igjen hull på høstmørket.

ROB HALFORD, TAKK FOR ALT! Husker du Blue Oyster Bars legendariske branndør som går innover i stedet for utover? Og barens danseglade klientell med forkjærlighet for tango for to i stramme skinnbukser? Vulgær bul i skrittet, nakne og hårete mannebryst dekket av enda strammere skinnvester, og den obligatoriske skinnhatten med flott kjetting på? Sadomasochismen er tilbake for fullt! Pene vestkantjenters cocktailkjoler er dekket av totoms nagler, og det er bare å konstatere at skinnet langt i fra er forbeholdt metalfolk, Twin Peaks-fanatikere, brunstige bikere og homofile. Alt dette takket være ikonet Rob Halford, som innførte denne fantastiske trenden uten at vi skjønte bæret før tiår senere. Vi bøyer oss i støvet.

6 1

TEKST REDAKSJONEN

LØRDAHL HELE UKA

LUE INNENDØRS Nei-nei, gutt, dette må bli slutt! Og det hjelper ikke at det er en sånn liten, opprullet svenske-dong du har på hodet.

GOOGLE WAVE Er det et fly? Er det en fugl? Er det Google Wave? Er det en chat? Er det et forum? Eller er det Google Wave? Mail anno 2009 er tydeligvis hot shit in the making. Google har lagt hodene i bløt for å oppdatere kommunikasjonsmidlene våre. All ballkastinga i Silicon Valley har resultert i en uforståelig blanding av mail, chat, forum og tråder – en wave. Jezzus. Hvor mange sosiale medier er man nødt til å lære seg for tiden? Vi bare spør. Heldigvis er det ikke bare vi som ikke forstår noe av disse bølgegreiene. Sjekk ut www.easiertounderstandthanwave.com for ytterligere forvirring.

THE SOUNDTRACK OF A RAPIST

Ryktene forteller at bildene Per Heimly har tatt den siste tiden er sånn, tja, midt på treet. Omtrent terningkast 3...

Oslo Internasjonale Filmfestival er på trappene igjen. Og for nittende år på rad er det founding father og festivalgeneral Tommy Lørdahl som fylker troppene til kamp for kvalitetsfilmen. N&D stakk innom HQ for en eksklusiv formak på årets program. Ok, Tommy, da braker det løs igjen. Hva er det OIFF egentlig handler om? – Det viktige for meg er ikke nødvendigvis å vise frem de beste filmene. Det blir fort et litt misforstått begrep, særlig her i Norge hvor dette er et rent sykdomstegn. Bra tenkes ofte som flink. Som blir sammenfallende med skoleflink. Og det er ikke det vi er ute etter. Det handler om å vise det mest interessante! Jeg har inntrykk av at arbeidsmetoden bak festivalen er at du farter rundt i verden, plukker eksklusiv film fra øverste hylle, og viser frem dine personlige favoritter på OIFF? – Ehm, andre er jo med og hjelper til. Men det er sjelden en film settes opp om jeg ikke gir et samtykke… Det er ikke så uvanlig, samme som i Cannes, det er alltid en som sitter på toppen. Er du en oppdrager? – Hehe, det høres strengt ut når man sier det på den måten. Men det er klart: Om jeg bare ville se ting sjøl, kunne jeg gjort det hjemme i stua. Men oppdrager? Kall det heller en kuratorrolle. For det er klart jeg har et brennende ønske om å formidle det jeg selv synes er bra… Ok, over til det viktigste: Hva kan du si om årets festival? – Ehm, programmet er ikke ute, vi kan ikke røpe ting vi ikke har bekreftet, meeeen… Kom igjen, litt må du vel kunne lekke ut? – Ja… Joe Swanberg og Andrew Bujalski er her med nye filmer. Kall det ”mumblecore”, eller hva du vil, dette er amerikansk indie på sitt beste. Fint, hva mer? – En av mine absolutte favoritter, Claire Denis, er her med sin nye film, White Material. Isabelle Huppert i hovedrollen. Helt fersk, vist første gang i Venezia i år. Og Tindersticks er som alltid med på soundtracket. Bedre enn noen sinne.

Formidabelt! – Ja, og så er Harmony Korine tilbake. Mer eksperimentell og mer trashy enn på lenge. Er det en trend her? Er 2009 et US-indierevisited-år? – Veldig redd for trend-ordet, og vil ikke bruke det. Vil ikke kategorisere. Men vi ligger i alle fall helt i forkant av utviklingen, og det er veldig mye blodfersk film her. Og en ting vil jeg påpeke; en del talenter slår igjennom virkelig unge for tiden. For eksempel har vi en canadisk fyr; Xavier Dolan. Skrev film som 17-åring, fullførte som 19-åring. Og altså på Directors’ Fortnight som tjueåring. Og nå her. I Killed My Mother, heter filmen. Flere eksempler? – Ja, og det er i sammenheng med en fersk filmscene på Filippinene som har markert seg utrolig positivt. Veldig kompromissløse i uttrykket. Rå energi! Pepe Diokno, født i 1987. Vi jobber med å få ham opp. Utrolig fyr, med utrolig film. Ble blåst rett av! Dokumentarer i år? – Flere! L’Encerclement, tolv års arbeid om nyliberalismen, perfekt timet til dagens situasjon. Double Take er helt genial, ting jeg aldri har sett før. Og Ebbe the Movie. Acne Film som produsent, en helt utrolig historie rundt Olof Palme-mordet. I fjor smalt du til med landets førstevisning av Slumdog Millionaire som førstefilm. Hvem åpner ballet i år? – Haha, den får du ikke! Vi vet ikke selv. … Jeg mener det, kan ikke si noe. Dermed er det bare å smøre seg med tålmodighet og sette ti store kryss i kalenderen. Dette er filmfestivalen for dere som virkelig liker film. Ikke så politisk korrekt, ikke noen feig crowd-pleasing, ikke noe mikk-makk. Jeg husker åpningsfesten fra i fjor, som neppe kan ha hatt større budsjett enn de tjue kronene det må ha kostet å sette to kubbelys utenfor døra på Fisk & Vilt. Dette er filmfestival. Punktum. Og nettopp derfor den beste i sitt slag. Oslo Internasjonale Filmfestival, 19. – 29. november. Programmet slippes etter hvert på oslofilmfestival.com.

På jakt?

kan du tjene penga

Vi trenger medarbeidere – svinaktig fort! Manpower finner du over hele Norge. Jobb når du vil, hvor du vil – og med hva du vil. www.manpower.no

Manpower Communication_1109

Når mange holder senga...

OBLIGATORISKE DØDSSALMER Kolbotn, Proust og death metal. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO CHRISTIAN AAS Tretten kilometer sør for Norges hovedstad finner man det som på godt norsk må kunne kalles et ”klassisk høl”. Piknik med døden, om du vil. Noen kaller det også Kolbotn. Søker du opp Kolbotn på Wikipedia finner du informasjon om tre ting: Kolbotn Idrettslag. Den frikirkelige menigheten Filadelfias avdeling på Kolbotn. Og death metal-bandet Obliteration. I denne saken skal vi konsentrere oss om sistnevnte. Bandet er denne måneden klare med sin plate nummer to, de er øltørste som faen og koser seg mer enn godt nok i hjembygda. Vi tok en prat med vokalist Sindre Solem om Nekropsalms. Gratulerer med årets norske rockeplate! – Takk! Hva er det med Kolbotn, egentlig? – Det er et godt spørsmål. Geir Kolden sa i sin tid at det er noe med vannet. Det er et eller annet med stedet som bringer det fram i oss. På godt og vondt. Jeg kan ikke nevne et eneste metalband fra Kolbotn – som har holdt ut over et par år, vel og merke – som er dårlig. Alltid kvalitet fra Køllis, med andre 14

9/2009

ord! På baksiden av coveret vårt har vi mekka en ”KOLBOTN THRASHERS UNION”-logo, for å markere at vi er en del av av The Kolbotn Legacy. Haha. Var vel Fenriz eller gutta i Infernö som koina den frasen, om jeg ikke husker feil. Logoen er en manipulert Kolbotn idrettslag-logo. Hell yeah. Dere er alle rundt myndighetsgrensa, men spiller musikk som i utgangspunktet er eldre enn dere. Er dere puritanere, romantikere eller vet dere kanskje ikke bedre? – En stor porsjon av alt tipper jeg. Hehe. Men jeg vil heller påstå at vi virkelig vet bedre ved å kjøre den stilen vi kjører. Vi sover i alle fall godt om natta, vel vitende om at vi gjør det som vi føler er riktig. Jeg tror vi heller skal si at folk flest ikke vet bedre. Dere er jo en åpenbar antagonist til Ola Dunks persepsjon av norsk metal. Dere holder dere langt unna skinnfrakker, katteøyelinser og hitliste-metal. Hva sitter man igjen med da? – Kvalitet, mann! Og total ærlighet and no bullshit. Vi har spilt denne type musikk siden vi var 13-14 år gamle, og vi har gitt etter for fint lite av trender. Vi i bandet er totale musikkfreaks, og vi mekker musikk i samme gata som den kvalitetsmusikken

vi selv er into. Og selv om vi alle har bred musikksmak, dreier det seg hovedsakelig om skikkelig death-/thrashmetal, samt andre ekstremmetal-stiler fra åttitallet. Med en del unntak, selvfølgelig. Det vi driver med, er å bidra til at den harde, upolerte og utilgjengelige delen av metal lever videre, samt sette et personlig preg på den, i den grad det er mulig. I musikkverdenen har det alltid eksistert trender og ”bølger” og så videre, som har blitt ekstremt populære over en viss tid, før de falmer og forsvinner, for så og dukke opp tjue år senere i fornyet innpakning. Dette forekommer hele tiden i ”overgrunnen”, men i undergrunnen lever den nisjepregede kvalitetsmusikken videre for all tid. Med unntak, selvfølgelig. Det er i undergrunnen vi – og folk som oss – trives. Metal, og alt sirkuset rundt, har siden mid-90s gått imot sine egne prinsipper og har i mange tilfeller blitt nettopp det metal ”protesterte” mot in the first place, hvis jeg kan få si det på den måten. Vi, på linje med mange andre fantastiske undergrunnsband, retter fokuset tilbake mot metalens sjel og kjerne. Så får vi overlate saksøking av andre bandmedlemmer og intervjuer om vokalistens seksuelle legning til andre band.

For det er vel ingen hemmelighet at jo større et band er, jo mer plater selger det og jo mer ræva blir det? – Korrekt! HAHA! Men den bleke virkeligheten er at når visse band får smak av penger, gjør de alt for å få mer og mer, inklusivt det å gjøre musikken sin mer mottakelig for den gemene hop. Dette strider imot alt jeg står for, men jeg kan skjønne at noen vil tjene masse spenn, sniffe kola og henge med Aylar på VG-fest i stedet for å utforske og dyrke potensialet i musikken sin til det fulle. Men det finnes selvfølgelig unntak som bekrefter regelen. Darkthrone er vel det aller beste eksempelet på at man ikke trenger å bli rockstar/dickhead bare fordi man selger mye skiver. Jeg vet at Obliteration er glade i hardcore og punk også. Ikke nødvendigvis det musikalske, men det estetiske grunnlaget. – Øh, vi er jo MEGA-fans av punk/HC/ crust! Både det musikalske og det ideologiske. Jeg går mye heller på fet crustpunk-gig på Barrikaden enn på The Haunted-gig, lissom. Vi i Obliteration gjør alt selv om dagen: Opptak, miksing av skiva og sånt, for å få et så autentisk lydbilde som overhodet mulig. DIY er et gammelt hardcore/punk-uttrykk

som har stått veldig sentralt for oss den siste tiden. At vi låter som band som ga ut skivene sine for tjue år siden, er jo rett og slett fordi det er de skivene vi forguder. Ekstremmetalen på åttitallet var ikke preget av trender i det hele tatt. INGEN låt likt, og alle hadde et forskjellig lydbilde. Kreativiteten spirte! Så kom plutselig de ”riktige studioene” man kunne gå til for å få skikkelig lyd, og alt ble bare

riske og tradisjonelle dødsmisantropien i death metal? Hva betyr Nekropsalms for folk som ikke kan et fnugg om metal eller kjenner/skjønner sjargongen? Er det et mål i det hele tatt å nå ut til disse? – Tittelen betyr kort og godt Dødssalmer. Det er en tittel vi synes passer jamringen vår godt, og den trekker en rød tråd igjennom tematikken i skiva. Jeg skal ikke snakke

”HVIS NOEN KOMMER OG SIER AT SKIVA VÅR LIKE SÅ GODT KUNNE KOMMET I 87, HADDE JEG BLITT MEGET HAPPY.” ødelagt. Men selv om vi har samme mål som Marcel Proust (Remembrance Of Things Past!), så er det litt progresjon i regresjonen. Det er jo helt naturlig med utvikling. På Nekropsalms hører man masse punk, samt en god del doom og litt black metal også, i tillegg til all deaththrashen. Hvis noen kommer og sier at skiva vår like godt kunne kommet i `87, hadde jeg blitt meget happy! Vi har jo til og med mikka opp tammene innvendig for å få det gode gamle lydbildet. Uh! Du nevner Proust. Ligger det en filosofisk agenda bak tekstene, utover den obligato-

for mye om titler og tekster, for det er mye kulere at folk gjør seg opp en egen mening og får en egen feeling av skiva og hva dette egentlig handler om. Vi har faktisk bare printa quotes fra tekstene i coveret for kun å formidle stemningen i tekstene og låtene. Og for å skjule hvor ræva vi er i engelsk. Haha! Angående filosofisk agenda så har vi en god del meninger om ting og tang, i tillegg til den vanlige ”dødsmisantropien”, som du så fint sa det, uten at det nødvendigvis gjennomsyrer tekstene. Man tenker sitt, og derfor skal jeg la de som gidder å høre på skiva få gjøre

seg opp en egen mening om hvor vi står. Når dere er ute og spiller, hva forventer dere å finne på backstagen? – Sex, drugs and Rock and Roll!! Masse rock and roll, i alle fall. Vi er egentlig ikke så kravstore på slike ting, men øl og mat er et must. Masse øl. Alt annet er bonus. Det viktigste er at det er en backstage, og at vi får spille. Yeah. Da blir det bading i øl og blod og greier? – Vi liker jo å ha det gøy innimellom all elendigheten, så da er øl, blod og sprit gode alternativer. Man skulle tro, sånn som dere ser ut, at dere er de siste man vil møte i en mørk bakgate en lørdagsnatt. Men faktum er at jo skumlere man ser ut, desto snillere er man, eller hva? – Æh, du vil ikke møte oss i en mørk bakgate. Punktum. Gudene vet hva som foregår der. Men joa, det finnes kjipere folk enn oss du kan henge med, for å si det slik! Nettopp. Dette er et utelivsnummer. Da må vi nesten spørre om hvor sånne som dere går ut på byen? – CLUB MAIDEN! Det var stedet sitt det. Nesten alltid bra musikk, Frekke DJer, masse kule folk, flust av semilegendariske gigs, og

tidenes kuleste hangout i form av Neseblodsjappas avdeling der. Vi følte at vi var en del av familien på Maiden, så ofte som vi spilte og hang der. Maiden var perfekt, og Oslos uteliv ble virkelig svekket da Maiden brått ble revet bort fra oss. Hvilke andre steder kommer bartenderen og spanderer Jäger på deg etter du har spilt en gig, lissom? THANKS DANIEL! Men en dør må lukkes for at en ny kan åpnes. Så nå om dagen er jeg mest ute når det er konserter på gang. Det er jo mange ok steder hvor man kan ta seg et par pils. Elm Street, Garage, Funhouse, Last Train, Betong når det er gig, og til nøds Rock Inn, men helst ikke. Etter at Maiden stengte, har det blitt mange hjemmefester, for å si det slik. Så du har virkelig valgt rett band til å promotere Oslos uteliv, føler jeg! Haha! Nekropsalms slippes på Fysisk Format 27. november. Releasekonsert på Funhouse i Oslo samme dag. www.myspace.com/obliterationnorway.

9/2009

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

SNUSFORNUFTEN TEKST REDAKSJONEN FOTO SIMEN BRAATHEN En gang i tiden leste vi en fascinerende sak i et magasin fra Toronto: 20 personer, helt uerfarne med dop, prøve seg på de forskjellige stimuliene som finnes der ute. Fra hasj til heroin. Bladet het Vice, og vi likte det vi leste, inntil vi så hva som manglet i denne ”kontroversielle” artikkelen. Snus! En så gedigen blunder i gonzo-sammenheng at respekten for hele blekka falt momentant i dass. Derfor er vi i N&D nødt til å ta saken i egne hender. For hvordan påvirker egentlig de forskjellige snusprodusentene våre gommer, hoder, sinn og vårt sjelsliv (joda, vi er selv forbløffet)? Og hvordan utforsker man best mulig snusens effekt? Ikke ved å prøve små hamsterbleier, det er sikkert, men derimot ved å prøve fire porsjoner av gangen. Her følger den usensurerte og sterke fortellingen om fem personer som risikerte slimhinner og fredagskos for å finne sannheten: ”Hvilken snus gir deg best rus?”

GENERAL WHITE PORTION Testet av: Kirsti Resultat: Tilsynelatende klarer Kirsti seg bra. Hun gynger tilfreds frem og tilbake med tenna på tørk, og hun sverger på at hun ikke kjenner noe. Etter en tjue minutters tid føler hun litt sitring i kroppen og en forbipasserende hodepine. Dette holder langt ifra mål i vår test.

GENERAL EXTRA STERK Testet av: Simen Resultat: Dette er snusens svar på heroin. I løpet av det første kvarteret skjer lite eller ingenting, men så klemmer det til. Han blekner og må legge seg ned for å ikke spy. Kaldsvettende og dehydrert prøver han å drikke litt Farris, men hendene skjelver sånn at han søler utover hele seg. Simen blir liggende lenge etter at snusen er spytta ut og er totalt likegyldig til at to snusklædder har klistret seg fast i t-skjorta. Dette er testens klare vinner.

Opplevelse:

”SJUKT KVALM, DET MINNER OM DA JEG RØYKA SIGG PÅ BONG EN GANG PÅ NITTITALLET.”

Regler: 4 snus under leppa, 30 min.

Opplevelse:

”JEG KJENNER RUSEN SIGER NEDOVER I BEINA OG UT I ARMENE”. CATCH EUCALYPTUS Testet av: Carl Christian Resultat: Rusbrus-snus. Det trengs sterkere saker til for å velte en garvet snuser som Carl Christian, og han sper derfor på med to ekstra sterke Generaler. Fortsatt ingenting. Kjedelig. Tre kvarter etter at testen er ferdig, får vi en sms som lyder: ”Er litt småuggen nå :-)”.

Opplevelsen:

”DET KJENNES UT SOM OM JEG NETTOPP HAR PUSSET TENNENE.”

GENERAL PORTION Testet av: Markus Resultat: Dette rant fælt og resulterte i en slags snushalsbrann. Et fenomen som vanligvis er forbeholdt ferske snusere som gjerne tror at tobakken skal svelges. Markus føler seg full på dårlig drikke, og begynner å se en del lysflekker mot slutten. Småkvalm og hodepine, men ingen sterk rus, bare de vanlige følgene av eksessiv bruk.

NICK (AND JOHNNY) STERK Testet av: Henning Resultat: Kanskje lumpent at den med minst erfaring må teste en av de sterkeste snusene, men slik er det nå en gang med forskning. Henning er uansett den første som må legge seg ned, og han blir fucked uuuuup på sekunder. Som et bøttetrekk på nedre løkka. Nick (and Johnny) er ikke for festrøykere.

Opplevelse:

”JEG ER TØRR I KJEFTEN, DET BANKER I TINNINGEN OG PRIKKER ET STED I MAGEREGIONEN.”

Opplevelse:

”DRØVER’N MIN BRENNER!” 9/2009

Kikkut.no Foto: Getty Images Foto: Roger Nabben

AMNESTY INTERNATIONAL STOPPER DØDSSTRAFF

Dødsstraff strider mot retten til liv. En henrettelse er et drap, et overlagt drap. To av tre land har avskaffet dødsstraff, enten i lovverket eller i praksis.

STOPP DØDSTRAFF Send Amnesty til 1960

For å parafrasere en gammel skrulling: ”Det var i den tid jeg gikk omkring og tørstet i Bergen, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått mærker av den ...”. Mens du er ute og drikker, sitter nemlig andre hjemme og skriver (og drikker). Vi har bedt tre av Bergens beste, unge forfattere om å skrive hver sin tekst til NATT&DAG. Om tørst. Det har de gjort. God lesning! Forfatterintervjuer Eirik Kydland / Foto Embla Karidotter Dahleng

9/2009

Hvem er du? – Erlend O. Nødtvedt. En vanlig kis som stundom i halvfylla dikter dokumentarisk ut i fra mitt eget jomfrunalske følelsesliv. Nordisk-student og Spurs-fan.

Du ga ut langdiktet Harudes i 2008, og er ganske sur siden NATT&DAG ikke delte ut noen litteraturpris i fjor, fordi du mener du ville vunnet den. Hvorfor er du så sikker på det? – Først og fremst fordi det ble en uhyre vellykket bok. Jeg ble forøvrig også snytt for Tarjei Vesaas’ debutantpris på grunn av en fillesak på Aschehougs hagefest. Skulle tro lederen for Det litterære råd ikke har hørt om flekkfjerner. Forresten, når jeg dør etter å ha blitt en stor forfatter, skal jeg i testamentet mitt innstifte en litterær pris som skal utgjøre en kontrast til Vesaas’ debutantpris, nemlig Erlend O. Nødtvedts svanesangpris. Hvem skrev årets beste sistebok? Utdeles fortrinnsvis posthumt.

Du jobber med en ny bok nå. Hva har vi i vente? – I tillegg til å masseprodusere Robin Hood-romaner og Rolf Sagen-parodier under pseudonym, skriver jeg så smått på en ny diktsamling der jeg forlater den vitalistiske bunadbryst- og steinrasfokuserte motivkretsen til fordel for noe litt mer haustlegurbant, litt mer glam-nedsig.

Hvor i Bergen går du ut for å bli inspirert? – Liker å sitte i bakgården på Gjestehuset og røyke og lese Gå mann!-spalten i BA. Ellers er det ofte trivelig å fyre på Logen pga. hun pene i baren, i tillegg til Legal, Pelikanen, Opera og Victoria osv.

DALTØRSTE AV ERLEND O. NØDTVEDT Daltørste, aa i Dal bo, aa bo i Dal, aa gjennom Fjell komme for i Dal aa bo, hon bor der i Dal, i Dalen hon bor. Fyllingsdalens Grønske, den grønnhet i Vann, i Sælevann fiske, i Dal bo, Alexandra bor i Dal, i Bjorgvinars Spiskammer, den Dal Bergens Hage e kalt. Alexandra bor i Dalen, og eg forbanner Løvstakken, for aldri til henne aa komme før Stakkens Stengsel ikkje e, ikkje mere e. Alexandra på andre Siden af Fjellet, et rop fra Dalen den Grønne og denne helsikes Byen Bergen. Det e min Oppgave aa lage daarlig Stemning her hører eg noen si og eg snur meg i Totaldøs og ser Ludvig Holberg knuse en Bouteille Hansa mot Fortaugskanten utenfor Victoria, han hypper, han hytter, hypper’an, hytter’an, eg skal faenmeg gi dokkar Diamanter, jævla selvtilfredse Pakk! sier Ludvigen og holder Hansaskaaret mot Loddefjordhals, eg må sett’an paa Plass, du må kulan Mann, vi e under Kontrakt og greier Mann, skal hakke Stakken, Hakkestakke, e du med? Og eg forteller at fra Contoret kommer Ordren, etter Broen Puddiken bygget e, gjennom Fjell vi skal, vi Bergensere skal ut no, gjennom Fjell skal vi ut. Tunnelen og Broen, Broen Pudikken ferdigstilt, no etter snart femti aar e Broen ferdig. Saa lenge eg jobbet paa den jævlige Bro Pudikken! Paa Oppdrag fra Contoret, kem andre, i Vaagen der Contoret beligger, første gang eg var paa Contoret, Hansakogger i Vaagen, Bordellene i Øvregaten, og den sinte Tysker med Fiærpenn signerer Kontrakten før han skyver Kontrakten over Bordet, har lært seg litt bergensk og greier, no sier Herr Hanseat til meg at eg maa

9/2009

beskrive under på Arket, det staar paa Tysk sier eg, kordan vet eg ka eg skriver under paa no, Herr Snurpehanseat ber meg om aa beunderskrive og bekomme meg til helsike ut, eg tør ikkje aa si til Tysken at han maa kulan dønn daa en Contorist dukker opp og bemelder en Herr Skipsreder, faenheller, Herr Snurpetyske forsikrer meg om at det ikkje vil bli noe Problem overhodet aa beskaffe Folk, Folk bestaar i Kø sier han, hundrevis af Strilemenn har bemeldt seg til Tieneste, men du min Kjuagutt, du har no betjent Contoret vel under bebyggingen af Broen Bepudikken, saa her e din Kontrakt. Bekom deg no til helsike ut, og gjør deg klar til aa bebryte Fjell. Eg kommer meg til helsike ut og staar der paa Tyskebryggen i regnet og stikker bort paa Victoria mens eg forbanner Byen som eg skal komme meg til helsike ut af, om eg saa skal med Hakke knuse hele forbanna konseptet De Sju Fjell. Aa Dalen aa naa! Denne Daletørst, som Farsott. Contoret har gitt Ordren. Fokkings Hanseatere. Bygge Tunnel no. Til Dalen no. Sildesvikt. For et helvete det e, Sildesvikt aar etter aar, Sølvet vekke, Grønnsakene i Dalen, aa Dalen, paa andre siden af Stakken, kornaakrene der, bugne! bugne!, trenger Tunnel for aa lette Importen, kan ikkje gaa sulten kan vi vel? Tysken spiser ikkje Kartoffel, han drikker Vin og Tyskens Menn gjennom Smauene gaa, Morgenstierner og Portforbud, denne Byen, denne Byen e saa dum, vi maa komme oss til helsike ut af denne Byen sier eg til Ludvigen, vi maa komme oss til helsike ut af denne Byen, vi maa gjennom Fjellet, ut af denne helsikes Byen, vi har begge meldt oss til Tunneljobben, i aar skal vi med Hakke staa, Hakke Stakken, Ludvigen og meg med Hakke staa.

Aa Dalen aa naa! Aa Dalen aa naa! Aa etter Dal aa tørste, aa Dalen! Grønnsaker, de grønneste Enger, o bugnende Bugn! Sol? Eg spør Ludvigen om det stemmer at det alltid e saa jævlig med Sol i Dalen, vi gjennom dette Regnet gaar, helsikes Regn, alltid dette helsikes Regnet, og Øienskyggen renner i dette Regn, Ludvigen og meg paa vei tilhelsike vekk fra Victoria, Ludvigen snøvler at for faen, det regner daa like forjævlig dødsheftig i den der forbanna Fyllingsdalen, ka faen vi der skal, det e gaaten for meg, Contoret som vanlig helt over styr, det forbanna Contoret, den forbanna Tysken, og de altforjævlig tjukke Master paa de brunstøgge Kogger i Vaagen, de ser saa forbannet taapelig ut, de der tjukke Mastene, kedegaari med de Master Mann?, like pompøst som Tysken de der Mastene, som feite Trær, Vaagen som en Skog, kom Bybrann kom Bybrann! Ludvigen mæd dritings allerede, hjemme fra Køben, fra Universitetet der, se paa den Outfitten, ser ikkje ut, Parykk Mann?, e du alvorlig Mann?, Parykk Mann, du holder Kieft sier Ludvigen, ser du ikkje kor fet denne Parykken e, Mann? Alle de Tøser mann, alle de Tøser digger saann en myk og lodden Hatt, Mann, og du, du i Eplenikkers? I Eplenikkers, Mann? Kedegaari med Eplenikkers, Mann? Forresten vi maa blot ta Turen, prompte Mann, de venter no, de Tøser de venter no! De tøser?, sier eg, den Tøs heller, din Tøs heller, det e vel ikkje andre Tøser der, Mann? Seff e det det, de der Skipsredertøser, Mann, den hviteste Hud paa de der Tøsene, nesten Daledaier, Mann. Vi maa fikse Tøs før vi skal hakke det der forbanna Fjellet, Mann, Hakke Stakken som du maser om, de e to Dager til vi skal borre og hakke og slite og banne og ha de pykickene, Mann, vi maa sette i gang, vi maa ta Turen no, maa Tøs hente, prompte!

I Regnet, det Regn!, opp de Trapper, de Trapper tunge, oppover mot Johanneskirken, mot Dalen, mot Sol! Paraply? Til at gaae, i hvad Veyr det end e, med sort uldne eller Silke-Regnklæder over Hovedet, Mandfolkene mod Regnen søge Skiul under deres Parapluie eller Regn-Hatter, Parapluie vi med vilje glemmer, vi med vilje glemmer, eg retter Sleiken i Regnet, kjenner lukten af vaat Ull, breker til Ludvigen, men tør ikkje aa berive Parykken af, eg vet han hadde klikket, han hadde klikket hvis eg plutselig betok Parykken af hans kloke lille Hoved, det e en vakker Mann den Holbergen, han vet det, han vet det, eg gaar bak og hører Ludvigen plystre en Arie, Operahateren i godlune, vi paa vei over Høyden, vilt mot Stakken! Vettafaen om eg skal ta Ludvigen alvorlig naar han knuser nok Bouteille Hansa skraalende mot sitt kloke Hoved og besynger de Skipsredertøser saa altfor skingrende, problemet med de to-tre Junkiene bortenfor oss e at de ikkje gidder aa høre denne Parykken gaule saa mæd til Tøsenes pris , se de hytter med Kanyler og ber oss komme oss tilhelsike vekk, Ludvigen hytter med Spaserstokken tilbake, Ludvig Holberg tar Stokken og afvæpner Junkiene, ut af Hendene fyker Kanylene, før vi beiner nedover Bakkene i Nygaardsparken for fart aa faa, fart aa faa, for slik Dalen aa naa!, han letter først den Ludvigen, oppover suser!, Løvstakkens Mast flenger baade Skiorte og Eplenikkers, men ut vi flyver, ut af Regn inn i Sol, hører Musikk under oss fra Lysthusene der nede i grønneste Dal

Hvem er du? – Jeg er Cesilie Holck, nokså filosofistudent, nokså nattevakt, nokså vokalist og låtskriver i The Kanossa Gang. Men mest av alt skriver jeg, egentlig. Jeg mener det ligger mye undervurdert kos i det å ikke ha noe liv, så lenge man bare vet å feire jevnlig nok.

Du er aktuell med Norg. Hva er det for en bok? – Norg er et representativt utvalg sannheter, betroelser, vedtekter, sakligheter og usakligheter fra landet og tilstanden Norg. Samlingen består av 63 korte tekster som på en måte fungerer som kikkehull inn til dette landets offentlighet. Norg handler blant annet om blottere og kloneglade vitenskapsmenn, korallrevmårer og gynekologundersøkelser, forskriftsmessig bruk av nips og alt det andre noen finner det for godt å sette på dagsorden i Norg.

Og hva er Norg for et sted? Forteller boka noe om dagens Norge? – Norg er, som Norge, litt av et land og litt av en tilstand. Norg ligner på mange måter Norge, men har sine helt egne lover og regler, slik alle land som ser ned på andre land – med andre ord alle land – har. I Norg er det for eksempel bibelbeltet som gir beskyttelse mer enn bilbeltet, mens det jo i Norge for tiden er bilbeltet som gir mer beskyttelse enn bibelbeltet. I Norg er skading statsfinansiert, mens man i Norge må drive med selvskading for å signalisere at man ikke har det bra og trenger hjelp. I Norg selger ikke narkomane Megafon, men de blinde får lov til å finansiere sin blindhet ved hjelp av gassballonger. Sånn sett kan vi kanskje si at dagens Norg og dagens Norge er tuftet på de samme verdiene, men at disse verdiene kommer til uttrykk på forskjellig vis og gjennom ulike praksiser i de to landene.

Den er ganske ambisiøs og omfattende, både tematisk og språklig. Hvordan vil du egentlig beskrive stilen din? – Stilen i Norg er ulik fra tekst til tekst, avhengig av hvem som er tekstens fortellerstemme, noe som gir en variasjon i uttrykksmåte, men også reint sjangermessig. Under arbeidet med Norg har det ikke vært viktig for meg å være tro mot en stil, men tvert imot å være tro nettopp mot dette mangfoldet. Jeg ønsket at et representativt utvalg norginnvånere skulle få komme til orde, uavhengig av om de var professorer, sørgende eller forfattere av mykpornonoveller. Men felles for tekstene er at Norg på ulikt vis gjenspeiles i dem, gjennom hvilke normer, verdier, lover og regler etc. som ligger til grunn.

Hvor ville du helst bodd, og hvorfor: I Norg eller Norge? – Begge landene har sine fordeler og ulemper – i form av det å være til og i form av det å ikke være til. Jeg vil jo helst finnes, så klart. Men på en måte synes jeg logikken i Norg er mer forståelig. Den er jo fiktiv! Mye av den logikken som finnes i ordentlige land, kan være komplett uforståelig, men er likevel noe man må forholde seg til. Folk kan gjerne si til meg at: ”logikken i Norg er temmelig absurd”. Det er den jo, kanskje. Men hva er absurd? I Norg får nipset plutselig en livreddende funksjon. Og det er jo på en måte mye mer logisk enn at man har nipsgjenstander stående til pynt. Personlig har jeg for øvrig en slags autoritetsangst som gir seg utslag i at jeg blir veldig nedstemt av å følge kommandoer. Jeg er i hvert fall en slags taper på den måten at jeg befinner meg helt i utkanten av samfunnet, hvor mesteparten av tiden går med til å tenke og skrive, luske fra tid til annen, leve litt rundt i mitt eget hode og ellers koke noen supper i ro og mak. På mange måter kan man nok altså si at jeg personlig faktisk befinner meg i en slags gråsone mellom Norge og Norg.

DETTE MITT TØRSTHETSKOMPLEKS AV CESILIE HOLCK Fem hamstere har jeg eid. Kanskje ikke spesielt imponerende i seg selv, men det er nå en gang i dette dyrets selskap jeg har erfart det mest oppsiktsvekkende behov noensinne, nærmere bestemt: dette instendige behov for å drikke min egen hjernemasse. Ja, dette tilbakevendende og nærmest eksistensielle behov for å slurpe i meg min egen hjernemasse. Jeg har de ti siste årene prøvd å komme til bunns i dette behovet, har gjort gjentatte forsøk på å bryte det ned til dets minste bestanddeler, nettopp i et forsøk på å gripe det, begripe det ... Ikke minst har jeg prøvd å forstå hvorfor det som oftest er der, foran hamsterburet, det oppstår. Under følger noen utvalgte situasjoner jeg mener har vært utslagsgivende for dette mitt tørsthetskompleks. (punkt 12) Min andre hamster kjøpte jeg for egne, oppsparte midler, det tok ikke lang tid før jeg var solgt. Å hige: En dag jeg så inn i buret dens, skottet den opp på meg. Jeg var overhodet ikke oppned slik man kanskje skulle tro man i hamsterøyne ble. Jeg iakttok disse nesten menneskelige miniatyrutgavene av mitt eget ansikt. Jeg fant frem en lupe som jeg satte skrått mot disse øynene for å se om jeg ville finne min egen hamsterkjærlighet der i pupillene, men lupen kom støtt i veien, lupen kom støtt i veien ... (punkt 27) (...) Eller kunne det kanskje skyldes måten Fluffy beveget seg rundt i buret på, med glidende, superkjappe bevegelser, måten

den dvelte straks den fikk øye på noe av interesse, noe som tilsynelatende kunne være hva som helst, en fjærpenn, en medalje, meg, den behandlet heller aldri sitt eget speilbilde annerledes enn et sponflak. Det var noe dypt imponerende, nærmest dypt menneskelig, ved dette. Så godt det måtte være å på denne måten liksom finnes i alt! (punkt 35) Den snudde seg bort fra meg nå, jeg stakk en hånd ned i buret, fanget den ut i frihet, var det en hun, var det en han, jeg fjernet sponflaket og den lille rosabrune endetarmsåpningen kom til syne. Eller var det dens kjønnsorgan? Jo, det måtte da være dens kjønnsorgan. Jo, det var en jentehamster. Jeg rødmet. Jeg la den på skrått oppover min egen mage for å måle. Hadde penis vært noe i underkant av gjennomsnittlig stor, ville det kanskje ha gått, da ville det kanskje ha gått ... Men penis, slik den var fra skaftet og helt til the bitter end, nådde mye, mye lenger enn til hamsterens snute. Kunne det være derfor? (punkt 37) Om hamsteren hadde vært konstruert slik at innvollene liksom lå på siden, mot hamsterens yttervegger, kanskje da, kanskje da ... (punkt 67) (...) Nei, nei, nei! Sånn var ikke jeg konstruert, jeg ville aldri kunne gjøre noe slikt. Jeg satte den tilbake i buret, syntes liksom den hadde pulesveis likevel. (punkt 111) Angsten nær hamster-opplevelsen nå utløste i meg ... Den minnet nesten mistenkelig om klaustrofobi. Kunne det være derfor, kunne det være derfor?

9/2009

Hvem er du? – Eg er Nils Henrik Smith. 29 år. Forfattar. Oppvaksen på Bryne, busett i Bergen, aktuell med min andre roman.

Du fikk Vesaas’ debutantpris for din første roman, og ble blant annet sammenlignet med Don DeLillo. Overveldende, vil jeg tro? Hva har vært mest utfordrende ved å skrive andreboka? – Eg set stor pris på positive tilbakemeldingar, gode kritikkar, samanlikningar med store forfattarar, prisar og ikkje minst prispengar. Men eg kjem frå Jæren: vi vert ikkje overvelda. Det mest utfordrande ved å skrive den andre boka var det same som ved den første: å få nok tid til å arbeide målretta og konsentrert. Alt i alt må eg seie at det var langt enklare denne gongen, den vanskelege andreboka er ei myte, i alle fall for mitt vedkomande.

Du er aktuell med romanen Austerrike. Hva er det for en bok? – Det er, ifølgje forlaget, ein krim utan offer, utan etterforskar, utan dommar. Forteljarpersonen sit i avhøyr, skulda for drap, han freistar å forsvare seg, men etter kvart får lesaren inntrykk av at han djupast sett er oppteken av heilt andre ting enn å overtyde retten om at han er skuldfri. Gjennom å skrive om drap freistar eg å setje i gong ein refleksjonsprosess i lesaren kring emne som skuld og sanning, makt og avmakt etc.

I Manhattan Skyline lå 11. september 2001 som et bakteppe for historien. Hvilken ramme har du valgt for historien i Austerrike? Som Manhattan Skyline har óg Austerrike eit storpolitisk bakteppe, skilnaden er at det denne gongen er fiktivt, og følgjeleg vert det lettare for meg som forfattar å få kartet til å passe med terrenget. Forteljarpersonen er jurist og arbeider for eit multinasjonalt selskap, og dette selskapet er involvert i menneskerettsbrót og undertrykkjing av minoritetsbefolking i samband med råstoffutvinning i eit søraust-asiatisk land. Hovudpersonen tener med andre ord gode pengar på ei moralsk forkasteleg verksemd. Dette gjev meg ein alternativ innfallsvinkel til spørsmåla om skuld og makt. Til ein annan journalist sa eg at romanen var ein syntese av politikk og sjelsliv, det syntest eg eigentleg var genialt sagt, men av årsaker eg ikkje kan gjere greie for kom svaret ikkje på trykk.

FRANKFURT AV NILS HENRIK SMITH Han vakna i eit oppkast han mistenkte at var hans eige. Han visste ikkje kor han var. Visste han kven han var? Han strekte handa ut etter brillene. Det slo han som særs påfallande: han kunne ikkje hugse kven han var, men likevel visste han instinktivt at den han var brukte briller, og at desse låg på nattbordet til venstre for han. Ved fotenden av senga sto ein uvanleg stygg hund, han kunne ikkje hugse at han hadde hund, og konkluderte difor med at han ikkje kunne vere heime. Hunden stira på han. Kvifor gjorde den det? Det gjekk opp for han at han var tørst. På nattbordet: eit glas vatn. Han greip det og drakk, men raskt skjøna han at det ikkje var vatn, men vodka i glaset, og han brekte seg, ukontrollert. Etterpå sto han opp og gjekk ut på badet. Hunden følgte etter han: det gjorde han rasande utan at han skjøna kvifor. Eit raskt oversyn over baderomsartiklane indikerte sterkt at i dette husværet levde ei kvinne i lag med ein mann, og dette uroa han, for han kjente seg relativt sikker på at han ikkje var denne mannen. Han bøygde seg over springen for å drikkje, men då han opna kaldtvatnskrana kom ingenting, og det same gjentok seg då han i tiltakande desperasjon prøvde varmtvatnskrana. Det fanst ikkje vatn i springen. Han greip eit handkle som var slengt over dusjkabinettet, og turka med dette vekk halvstivna oppkast frå andletet, halsen, bringa. Deretter gjekk han inn i stova. Han var naken. Slik sto han: naken framføre det store stovevindauget. Eit drabantbyaktig landskap. Det sa han ingenting, han kunne ikkje hugse å ha sett dette landskapet før, men kunne heller ikkje utelukke det. Ei kvinne på ein balkong, ung, han betrakta henne, ho merka det, han trekte seg attende inn i rommet. Var det sommar? Han vart merksam på ei gigantisk, overdimensjonert bokhylle, altfor stor samanlikna med husværet som heilskap, frå golv til tak dekte ho heile eine stovelangveggen. Bøkene: engelsk, fransk, italiensk, spansk og tysk litteratur, samt talrike bøker omsette frå andre språk til engelsk og særleg tysk, men ingen norske bøker, tenkte han, og skjøna i det same at det hadde gått

9/2009

opp for han at han var norsk, noko som overraska han. Den eller dei som levde her såg ut til å ha ein utprega høglitterær smak. Fire nobelprisvinnarar talde han i den spanskspråklege seksjonen åleine. Det undra han at han visste så mykje om litteratur. Kvifor gjorde han det? Han kunne ikkje skjøne at slikt skulle interessere han. Framleis var han naken og lukta oppkast. Framleis var han tørst. Kjøkkenet. Han opna kjøleskapet. Ingenting. Vent! Ein mjølkekartong. Vollmilch. Det kunne tyde ein av to ting, anten var han i Tyskland, eller så hadde dei som levde her ein tysk mjølkefetisj. Den uvanleg stygge hunden følgte framleis etter han, brått vart han redd for at den skulle hoppe opp og bite han i kjønnsorganet, og han reiv til seg eit kjøkkenhandkle og dekte seg til med det. Datostemplinga på mjølkekartongen sa han ingenting, ettersom han ikkje visste kva dato det no var, men då han opna kartongen var han nær ved å brekke seg att. Straks tømte han innhaldet i utslagsvasken, men då han ville skylje etter seg gjekk det opp for han at det ikkje var vatn i springen, noko som jo var årsaka til at han hadde vilja drikke mjølk i utgongspunktet. Hovudsmerter. Kor var kleda hans? Han tenkte at han ville ut og gjekk attende til soverommet. På golvet ved senga låg det som måtte vere kleda hans: koksgrå dress og matchande skjorte. Dei var gjennomtrekte av urin. Han tenkte at det truleg var den uvanleg stygge hunden som hadde urinert på dei, men kjende seg diverre ikkje sikker. Han gjekk over til klesskapet i hjørnet, opna, fann diverse herreklede. Mannspersonen som levde her måtte vere vesentleg feitare enn han samt kortare, og det var difor relativt vanskeleg å finne klede som passa i storleik og i tillegg matcha kvarandre. Han tok ein slurk av vodkaglaset som framleis sto på nattbordet, denne gongen gjekk det ned, gjorde han rett nok ikkje mindre tørst, men vaska vekk til ei viss grad smaken av oppkast. Etter noko tid var han iført ekstremt vide boxershorts, umake rutete sokkar, mørk terylenbukse, falma Neil Youngturné-t-skjorte og marineblå v-genser. Utan å eigentleg ynskje det kjente han djup medynk med den mannen som brukte desse kleda til dagleg, og han gjekk ut i gangen for å finne

eit par sko, prøvde på alle skoa han kunne finne, dei var utan unnatak komisk store, ein feit, kort mann med gigantiske føter. Tilfeldig fekk han auge på ei avis som låg oppslått på telefonbordet, og då han såg denne avisa hugsa han det, hugsa alt, skjøna alt, og skulle ynskje at han aldri hadde sett denne fordømte avisa. Frankfurter Allgemeine Zeitung. Baren. Bokmessehallen. Faen. Faen. Faen. Faen. Faen. Fitte. Faen. Han var den suksessrike norske forfattaren Konrad K., vinnar av prisar i inn- og utland, omsett til elleve språk. Han var førti år og i Frankfurt i samband med den store internasjonale bokmessa, kor han skulle kaste glans over lanseringa av den tyske omsetjinga av sin seinaste, og beste, roman. Foran eit talrikt publikum vart han intervjua av ein kjent tysk kulturpersonlegdom. Denne ville snakke om naturen, som han meinte spelte slik ei sentral rolle i den aktuelle romanen, og i forfattarens øvrige romanar, den kalde, vakre, nådelause nordiske naturen. Konrad K. var oppvaksen i ei fjellbygd i det indre av Noreg. Han hata naturen. Han hadde skilt seg frå den første kona si fordi ho hadde vilja kjøpe hus med hage. Som tenåring måtte han ei gong tilbringje ei natt i fyllearresten ved lensmannskontoret i bygda fordi han i alkoholpåverka tilstand hadde freista å drepe ei ku. I heile hans forfattarskap fanst ikkje eit einaste tre, ikkje ein åskam, ikkje ein hund eller hest, ikkje ein storflaum eller ein snøstorm, ikkje ein fugl med bróten venge eller eit stilt vatn i skogen. Årsaka til at han skreiv var at han gjennom skrivinga kunne fjerne seg frå naturen, fornekte naturens eksistens, så å seie, gjennom å skildre byen, maskinar, trafikksystem, bygningar, infrastruktur, stål, glas, pengar, makt, det rasjonelle intellektets triumf. Likevel hevda den kjente tyske kulturpersonlegdomen at heile hans, altså Konrads, forfattarskap djupast sett handla om naturen.

Han snakka om Hamsun. Markens Grøde. Blut und Boden. Nasjonalromantikk. Konrad K., etter eige syn Noregs mest talentfulle forfattar, var komen til Frankfurt, denne staselege finansmetropolen som han elska, for å tale om sin posisjon som sentral representant for ein ny, europeisk modernisme, men opplevde i staden å verte framstilt som eit naturbarn, teken som gissel for det tyske publikums vrangførestellingar om det nordiske urmennesket. Det gjorde han rasande, og på eitt tidspunkt under intervjuet påsto han at han var jøde, endå det ikkje var sant. Han hadde sjølvsagt, som alle kunstnarar, ofte ynskja at han var jødisk, med ei tragisk familiehistorie, pogromar, holocaust, eksil, alt dette, han var det ikkje, diverre, men påsto det likevel. Høgt ropte han at han var jøde av polsk avstamming og gjorde nazi-helsing mot publikum. Kort tid etter greip han raudvinsglaset sitt og kasta raudvinen i andletet på den kjente tyske kulturpersonlegdomen. Han reiste seg, intervjuaren, raudvinsdryppande, gjorde det same, då slo Konrad K. den sistnemnte hardt i andletet med knytta hand. Raudvin og blod. Han gjekk. Han var tørst og fann straks ein bar. Der trefte han ei tysk forlagsdame med nikotingule fingrar og ulvetenner. Ho tok tak i slipset hans og trekte han til seg. Dei samtalte, drakk, og av samtalen framgjekk det at ho var gift med ein kollega av han, poeten, dramatikaren og gjendiktaren Georg M., og at denne for tida var på rusavvenning på ein kurstad ved Bodensee. I taxien framførte ho ein lang monolog kor ho gjennomgjekk alle husbondens mange veikskapar – han var feig, lat, overvektig, keisam, impotent og alkoholisert – og argumenterte kraftfullt, men lite stringent, for at ho på grunn av desse veikskapane hadde ein heilt ubestrideleg moralsk rett til å vere han utru: Han fortener meg ikkje! Konrad K. undrast på kva slag mann Georg M. kunne vere som ikkje fortente henne. Etter dette var det meste svært uklart. Nakne kvinnebryst og oppkast. Han kunne ikkje førestelle seg at han skulle ha vore i stand til å prestere noko av verdi seksuelt. Hadde han slått henne? I så fall: kvifor? Den uvanleg stygge hunden stira på han. Framleis var han svært tørst.

Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

NATTOGDAG.NO MANDAG

GAUTE BROCHMANN

TIRSDAG

ODA FAREMO LINDHOLM ANDREAS TYLDEN

ONSDAG

JENNIFER BRÅTHEN FORSBERG/FALKENBERG

TORSDAG

GAUTE BROCHMANN

FREDAG

INGA SEMMINGSEN

LØRDAG

MARIE-ALIX I. VOISIN

SØNDAG

INGA SEMMINGSEN FORSBERG/FALKENBERG

For et drøyt år siden skrøt vi fælt over å ha funnet en nettverkskabel og lanserte nattogdag.no. Det har tatt et år å skjønne hvilket hull kabelen skal inn i, så fra og med 1. nov lanserer vi hele driten på nytt. Her kan du sjekke ut nye saker eksklusivt for nett, hver dag, mandag til søndag. Redaksjonen teller nå åtte av de beste det er å finne i landet, og for første gang i historien er vi 50/50 i kjønnsfordeling. Så for alle dere lesere av blekka, nå kan dere få dere en ny sak og glede/irritere/ kommentere/diskuterer/underholde/konsumere hver eneste dag. God lesning!

GAUTE BROCHMANN Filmkritiker i ordets egentlige forstand. Kulturjournalist av den gamle skolen. Highbrow i høysetet. Arkitektstudent og fjellklatrer. Skriver om film og fenomener fra Oslo og omegn. Fremste interessefelt er forskjellen på stygt og pent. Eller godt og dårlig. Eller Natt&Dag. Har du lest Natt&Dag før, burde du mer enn kjenne til bråkmakeren Brochmann. Om han er ny for deg så bla litt i denne blekka og vi garanterer minst 10 grunner til se hva han skal publiserere på nett.

ODA FAREMO LINDHOLM Natt&Dags hook up i regjeringen. Datter av Norges forsvarsminister og blekkas borgelige alibi. Bevæpna med full bokhylle, høyere utdanning, selveierleilighet og Ligetis samlede verker, på tross av at hun snaut har runda 20, er hun ikke bare en løs kanon, hun kan faen meg få dem plassert ut i verden og. Med utgangspunkt i klassisk musikkskolering har hun i de senere år latt seg korrumpere av den hedonistiske holdningen til kulturliv i N&D, og føler selv at hun på denne måten har blitt et bedre menneske. Hos oss skriver Oda derfor om ”gutteting” som musikk og sånn, men uten at Solanas noen gang forlater underbevisstheten.

JENNIFER BRÅTHEN Misantropisk bombe på evig jakt etter det perfekte rottetrynet. Hun lar seg fascinere av digresjoner og a-endinger, og det beste hun vet, etter fitness og Live Nelvik, er å lepje i seg sin sjette sans – også kalt Gin&Tonic. Det skal nevnes at hun ikke krever vitenskapelige bevis for å legge fram lunken fakta. I utgangspunktet skal Jennifer skrive om utelivsjungelen. Det være seg alt fra det degenererte mennesket og suggererende bass til forventinger og lengsler. Allikevel har hun en tendens til å få alt til å handle om eskapader.

ANDREAS TYLDEN Oppvokst på nordens største vinylsamling og kjent for sin dedikasjon til David Crosby med ikke-ironisk bart. Har mange års erfaring med musikk og finner lite mening med livet uten å høre, nyte og utøve. Heltidsmisantrop og lever fortsatt med håpet om en gang å kunne spille erkeskurk i en Bond-film. Har et stort hjerte for obskure TV-serier fra 70-tallet, mener ”kunst” er et rævpult ord og har blitt beskyldt for å dyrke mørket, med full frontal positivitet selvsagt. Tylden skal leverere subjektive meninger om sine respektive felt på godt og vondt.

INGA SEMMINGSEN Har stått i brødkø i Sovjetunionen, jaktet på Britney Spears med paparazzifotografer, skjenket øl til fulle nordlendinger i Bodø, grått utenfor Neverland da Michael døde, fått kompliment for kjolen sin av Zooey Deschanel, skutt pistol med Irak-soldater i sørstatene og har stadig våte drømmer om Robert Pattinson. Inga skal, øh, egentlig alt! Film, musikk, TV, uteliv, politikk, konspirasjonsteorier, Disney, Lindsay Lohan og apekatter? Og popkultur. Popkultur for den kritiske, med tyngdekraften i subkulturer og skapforelsker i glitter og hor.

MARIE-ALIX I. VOISIN Femme fatale med prestasjonsangst. Bytryne med sosiologigrad. Fashionista som hater å shoppe. Kommer til N&D fordi hun er blitt lovet å få skrive alt det hun ikke får lov til å skrive andre steder. Dyptpløyende intervjuer møter dypt og grunnleggende overfladisk motesnakk. Det handler om kontraster, haute couture på LSD, ikoner, estetikk og narsissisme, ispedd en og annen guide til hvordan photoshoppe seg til et bedre sjelsliv.

FORSBERG/FALKENBERG Redaktør, journalist, visjonær og høykonseptuell hedonist som feiler og tryner der andre ikke prøver. . Trekanten i American Psycho, Daniel 25, jenter som nyser, moralsk tvetydighet, rimming, deilige østeuropeere, boblebad og valium, ballerhatt og bukseseler. Morgedagens revolusjon og melankolsk dystopi. Har et overordna blikk på siden, leverer Ukas gift og/eller Ukas smil hver søndag, og jevnlige intervjuer og artikler. Små eller store kommentarer på difuse nivåer.

www.kollektivet.no

Tom for idéer? Abonner på Kollektivet. 13 nummer for bare kr 375,-. SMS kode SFKND til 2424 9/2009

(kr 3,-)

9/2009

– 11.30, ikke sant? Fotograf er klar. – Ok da, eller 15? Eller i morgen? – Så fint, da sees vi. – …&€&999$#%***#\\¥¥£?~! Neida, sees.

KNUT I DET FRI TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO ANTON SOGGIU

are et lite innblikk i SMS-kontakten mellom undertegnede og et noe uvillig intervjuobjekt en liten time før vårt hardt tilkjempede rendezvous. Mitt hardt tilkjempede. Fordi det er på tide å introdusere dere for Norges mest-kjente-minst-kjentealler-minst-PR-kåte kunstner. Knut Åsdam. Møllergatas eget alibi på den internasjonale kunstscenen. Soon to be a household name også her i gammellandet. Vårens Festspillkunstner i Bergen. For lengst utstyrt med en enestående utstillings-CV. Matche-

nde kunstnerskap. En mann hvis utpregede suksess er nest mest prominente kjennetegn, kun overgått av en notorisk motvilje mot eksponering av privatlivet generelt – og personlige intervjuer i særdeleshet. Og som tekstmeldingene antyder: Det var ikke sprudlende imøtekommenhet som preget samtalen dere nå skal få gleden av å gjenoppleve. Men heller ikke fiendskap eller egentlig motvilje. Snarere en vegring mot ytringer om seg og sitt. En slags allergi der all befatning med det ikke-faglige fører til kronisk totalblokade av sentralnervesystemet. Og da det er slik han er, serverer vi ham også akkurat slik: Med håp om at mannens

blotte tilstedeværelse i denne teksten vil fravriste ham kunstneriske karakteristika så vel som hans særegne personlige fremtoning. MIDTEN AV OKTOBER. Oslo er allerede så idiotisk, ulogisk kald at public pissing fra natta før fortsatt ligger manifestert som sirlige, frosne bånd over fortauene i Torggata. Høstsola blunker hvit og vantro ned mot is og rim den ikke får has på. Fotograf Anton smiler tappert og spør om jeg har noen ideer om bilde. Jeg svarer ”samma for meg så lenge det tas inne”. Inne betyr Café Provence, der Knut fordundre meg står smilende ved disken og bestiller en kopp te. Nybarbert og fin og

nesten uhyggelig presis. Nesten imøtekommende? Jeg kikker meg over skuldra. Som alle garvede krigere vet: Går fremrykningen for bra, er du på vei inn i et bakhold. De lett skjelvende fingre ved betalingsterminalen styrker anelsen av uråd. Og på vei bort til et lunt bord i innerste kroken, detoneres den IED’en som måtte ligge her. – Har dere gutta noe imot at vi sitter ute, eller? At det var!? – Fint, jeg hører så dårlig, hehe, ikke skriv det, heh. Det er så mye bråk her inne. … Så sitter vi der, tre sommerkledde men 9/2009

nesker, denne matthvite torsdagsformiddagen. Anton sjeler mot meg med bistre, blanke øyne. Mens jeg kikker på den hurtig avtagende dampen fra kaffekoppen som blander seg med den sprakende forstrøyken fra pusten min. Knut ser på klokka. – Hmm-hm, sier han og smiler dette litt langsomme, utforskende smilet sitt som jeg snart skal lære er seansens klart foretrukne kommunikasjonsform. Ok, Knut. Vinklingen her blir litt sånn ”Norges minst kjente mest kjente kunstner”. En introduksjon før du havner over alt i forbindelse med Festspillene. Et personlig intervju. –… Ok? – …Ok?

” JEG FORSØKER Å FREMSTÅ SOM ET SVART HULL…” OK. MEN FØRST EN PROPER INTRODUKSJON: Knut Åsdam er 40 år gammel og bor med sin amerikanske kunstnerkone og to barn i en diger atelierleilighet i Oslo sentrum. Internasjonalt sett er han en av våre tre-fire mest anerkjente kunstnere. Og hvis du lurer på hvorfor du ikke har fått øye på denne ruvende skikkelsen i bybildet, er det fordi at a) han ikke akkurat putter flosshatten på snei og flanerer ibsensk opp og ned Karl Johan til fotografens forlystelse, og b) at bopel i Oslo ikke betyr at Norge er den foretrukne profesjonelle scenen. Tvert i mot har han et internasjonalt fokus, noe som har en helt naturlig årsak. Når jeg spør Knut om hva som drev ham utenlands som tenåring, smiler han bare. Som om det ikke fantes noe alternativ. Sent 80-tall. Norge var en isolert utkant. Hvorfra en purung og ambisiøs Åsdam nærmest beordres utenlands av Akademiets rektor, som staker ut kursen for en dannelsesreise få forunt. 1989, Goldsmiths i London. Ut av skauen og plutselig stasjonert ved samtidskunstens fremskutte forpost. Et miljø med strenge krav til know-how i kunstdiskurs og teori. Knut tar nivået forbløffende fort. Videre til Van Eyck-akademiet, og siden Whitneyprogrammet. 1994, N.Y, the place to be. En åpnere tone i en tradisjon som Knut beskriver som ”nærmere min måte å tenke på”, med et videre tematisk og historisk referanseverk enn den snevrere britiske. Nærmere din måte å tenke på. Hva er din måte å tenke på? – [Langsomt smil] Du beskrives av folk som kjenner deg som varm og åpen – men samtidig utrolig selvbevisst og jålete… – [Langsomt smil] … Skal jeg svare på det, eller? Ja, det er sikkert sant det. Er det

9/2009

noen som kjenner meg her, da? Hehe. Visste jeg ikke. Eh. Jo da, jeg er vel forskjellige personer til ulike tider. Det kommer jo veldig an på tid og sted… Du blir videre beskrevet som ”ganske mjuk og utpreget feminin”. Som kunstner – og menneske? – Høres ut som om det er sant… Hvis du vil at jeg skal snakke om sånt..? Ja? Ok. Jeg er jo en mannlig kunstner. Men inntar i verket mange ulike posisjoner… Som hva da? – Maskulinitet kan jo være veldig aggressivt. Men også mykt. Jeg opererer med mange typer menn når jeg skriver manus. Ikke fordi jeg opplever meg selv som én av dem; det er ulike sider av meg i ulike karakterer som setter opp ulike situasjoner… Jeg forstår denne tilnærmingen. Men likevel kommer det jo fra deg. Som din stemme motfor en annen kunstners? – Ja, jo, jeg er mange menn i løpet av dagen… … – Hm, jeg liker ikke så godt å være personlig i intervjuer. Ok. Du arbeider for tiden med tre filmer. En med premiere på Festspillene i Bergen. En som skal åpne i Tate Modern i London. Og en til? – Ja, det er riktig. Jeg filmer for tiden i Groruddalen, min første film i Norge. Jeg bygger den opp fra det som allerede er der, det blir på en måte min versjon av en dokumentar. Og så er det Abyss i London. En film om psykologiske og fysiske prosesser i forhold til et samfunn i forandring. Ja, pluss en film i Tripoli, Nord-Libanon. I ruinene av det som skulle bli en enorm bygning til verdensutstillingen, før krigen brøt løs. Et teatralsk skjelett som avleder masse ulike scener. Det blir tre veldig ulike filmer. Håper jeg. Hvis du skulle beskrive din måte å arbeide på slik at en femtenåring fra Groruddalen skulle forstå det? – Var det ikke det jeg nettopp gjorde? Tja, kanskje du kan utdype litt? – Leser femtenåringer fra Groruddalen NATT&DAG, da? Ok, beskriv måten du arbeider på slik at jeg forstår det, da. Det langsomme, vennlige smilet. Ikke overbærende. Snarere nysgjerrig spørrende. Mjuk og feminin. Check. Lystig og motvillig. Setningene hans har en tendens til å implodere et stykke uti, når det dreier seg om noe som på et eller annet nivå kan tilknyttes hans egen tilværelse. Når han snakker kunst er det helt annerledes. Ikke unnvikende, men samtidig flyktig: Som om munnen kobles direkte på en slags stream of consciousness som konstant arbeider i hodet hans. En indre monolog som neppe påvirkes av vår

tilstedeværelse. Jeg kan se at han er i ferd med å logge seg på. Grepet med å flytte oss ut i vinteren var en genistrek fra hans side. Ting hadde neppe blitt plagsomt avslappet innomhus. Men dette er intenst ubehagelig. Hendene hans skjelver. Det er mer enn kaldt nok til at det ikke behøver å skyldes stress. – Slik at du kan forstå det, ja. Hm. Jeg forholder meg til ytre ting, altså samfunnet, og hvordan dette forandrer seg, forandrer oss. Miljøet vi befinner oss i. Mer penger, mindre penger, alle sånne ting. Alt endrer seg. Og så forholder vi oss til dette på nye måter. Hele tiden. Vi blir eldre eller yngre, nei, yngre blir vi jo ikke, men altså: Vi ser ting på en annen måte. Historien forandrer seg også, den endrer seg hele tiden, ut ifra hvordan vi ser på den. Det er en fin observasjon. Kan du forklare hvordan du behandler dette tematiske utgangspunktet formalt? Altså; hvorfor filmene dine ser ut som de gjør? – Ja, altså: I Groruddalen er det snakk om å formidle folks egne fortellinger. Tilflyttede folk. Skifting av miljøer. De respektive historier slik folk selv opplever dem. I Libanon handler det også om et sterkt preg av det å være vitne til historien. Vist gjennom en fenomenal arkitektonisk kompleksitet. Det handler om å dramatisere selve historien og stedene. Og om hvordan de som bor og bodde der oppfatter seg selv. Og Abyss, ja. Den er et grenseområde. En frivol film. Om opplevelsen av det materielle rommet. Fysisk og psykisk helse. Og sammenbruddet. Den beveger seg mot sammenbruddet. Derav tittelen? – Tja, den var med som en spøk, en referanse til, du vet… STEMMEN ER DVELENDE, TONASJONEN. En referanse til … du vet. Jeg vet ikke helt. Et akademisk anlegg, en referansebasert forståelseshorisont og bevissthet til faget som gjør at mange synes det er vanskelig å ta borti ham. Og som har plassert ham trygt i hjertet av den introverte fløyen av samtidskunstens høyborg. Men selv den mest beleste teoretiker har en mer utagerende side. Hvordan var det å slåss med Harmony Korine? – … faen! … – … ehm, har jeg fortalt det? Tok du ham, eller? – Han forsvant ut, han ble tatt hånd om av vaktene… Og det var det? – Ehm, nei, han kom inn igjen. Hvorfor var han så sinna på deg? – Husker ikke, det er så lenge siden. Sikkert for mye tequila på alle i første omgang… Så det hadde ikke noe med Chloe å gjøre?

– Faen. Nei! Jeg husker ikke… Da jeg hørte historien, så jeg for meg en roadside bar i Midtvesten, bare dere tre… – Nei, det var ikke det, det var en hotellbar i New York City. Var dere tre omgangsvenner på denne tiden? – Hva, eh, nei, vi var ikke det. Faen. Du er lur, jeg husker ikke, det er så lenge siden. Knut smiler. Ikke sint. Ikke egentlig engasjert. Det ser ut som om han morer seg. Hvor opptatt er du av å bygge din egen myte? – Ikke så veldig. Det er ikke sant. – Ehm, hehe, nei, det er ikke det. Jeg liker å ha det moro og få være i fred, men myte? Jo, jeg forsøker å gjøre det omvendt. Altså, bygge ved å ikke bygge. Jeg forsøker å fremstå som et svart hull… Et svart hull? – Ja.

småpludre på engelsk: Yeah… Yeah!? Uhm, I’m in the middle of a… something. Hm. Yeah, but I really want to speak to you. Ok. How long, uhm. 5 – 10 more minutes, sier han vendt mot meg. Sure, that’s generous of you, svarer jeg. Call you in five, smiler Knut inn i røret. Ta-taa. – Vi starter med skuespillerne i London over helgen, skjønner du. Hvor var vi? Tydeligvis nær slutten. Ser du det som en slags kjærkommen aksept på hjemmebane å bli valgt som Festspillkunstner? – [Langsomt smil] Hva? Ehm, som en anerkjennelse, en mulighet til å oppleve at et hjemlig publikum vil få et bilde av deg som korresponderer med det som finnes internasjonalt? – Egentlig ikke. Trodde jeg hadde det allerede, jeg. Haha. Men neida, det blir en kjempemorsom utstilling å gjøre. De vil bare ha nye verk, veldig gøy.

RUNDT OSS HAR FOLK TRUKKET INN FOR LUNSJ. Vi har gaten for oss selv. Et uttømt bybilde. Det sies ikke så mye. Og det som ytres, gir ikke alltid direkte mening. Brokker av hverdagsspråk som lever sine egne liv uten helt å møtes. Og som konstituerer mening på et metaplan? Ikke så ulikt en Åsdam-film, egentlig. Knut har i løpet av de siste årene laget en rekke produksjoner som befinner seg i grenselandet mellom kunstfilm og videokunst. Der han inntar en befriende fri posisjon i forhold til tradisjon og sjangerkrav. I klar motsetning til typiske kunstfilmskapere, behøver han ikke å forholde seg til filmtradisjonen. Men til forskjell fra puristiske videokunstnere, trenger han heller ikke å være redd for å bruke dialog, narrative elementer eller til og med dramaturgi. Og det er arbeidet på dette feltet som har gitt ham ry for å oppfinne et helt nytt språk. Gjennom sammensatte filmer som har vokst seg ut av det institusjonskritiske og ny-konseptuelle, og tatt disse tidligere sluttpoengene inn som premisser fremfor konklusjoner, slik tilfellet var tidlig på 90-tallet. Jeg, som mange andre, mener det er her Knut ligger et hestehode foran det hjemlige feltet. Og at det kanskje er derfor han aldri har blitt noen integrert del av et norsk miljø. Hva kan du si om ditt forhold til den norske kunstscenen? – … ok. … – Eh. Sorry altså, Gaute. … – Unnskyld. Kjempebra. Kjempebra forhold. Men jeg er ikke så mye del av den. Du sa du ikke kjenner så mange, og du vil jo flytte hvert halvår… – Eh… Det ringer. Knut lyser opp. Og starter å

”JEG KAN GJØRE HVA JEG VIL. LAGE EN FILM OM Å PILLE MEG I NESA.” Endrer det måten du arbeider på når du skal nå ut til et mer tantete publikum? – Hva? Festspillene engasjerer et segment som hittil ikke har hatt så mye befatning med ditt arbeid. Dronning Sonja vil plutselig ha en aktiv mening om det du gjør. – Åh, ja. Ikke sant. Men det endrer ingen ting for meg. Bare fint. Uansett, hvis jeg skal overleve må jeg jobbe internasjonalt. Kan ikke overleve i en rent norsk kunstnerisk sammenheng. Alt bra som skjer her er kjempebra, men det endrer ikke all verden for meg. Men jeg liker publikum, jo flere jo bedre. Absolutt. Du er klar over at du er i en privilegert situasjon? – Ja. Ja, jeg er det! Det er deilig. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Lage en film om å pille meg i nesa. Det er ingen begrensinger i så måte. Haha! DET VAR EN SPØK. KNUT SER LYSTIG UT. Han sier ikke mer. Det gjør ikke så mye. Jeg kan ikke skrive mer heller. Eller bevege hånden i det hele tatt. Knut har sluttet å skjelve. ”Anton?” Jeg hører et dypt, lettelsens sukk. De går opp i gaten. Jeg går inn. De fleste mennesker er totalt uinteressante og elsker å snakke om seg selv. Noen få er tvert imot. Et sort hull, Knut? Ikke helt. Snarere personlig på egne premisser. Og det er helt fint.

UTVALGTE SOLOUTSTILLINGER 2009 Galeria Joan Prats Barcelona 2007 Museum Boijmans van Beuningen Rotterdam 2006 Kabuso Hardanger Objectif_Exhibitions Antwerpen Galerie Cent 8 Serge Le Borgne, Paris Galleri SE Bergen Astrup Fearnley Museet Oslo FRAC Bourgogne Dijon 2005 Musée des Beaux-Arts Caen Kunsthalle Bern Sveits Klemens Gasser & Tanja Grunert New York 2004 Objectif_Exhibitions Antwerpen 2003 Irish Museum of Modern Art Dublin Mercer Union Toronto 2002 Arkitekthøyskolen Oslo (permanent installasjon) 2001 Galleri Tommy Lund København Klemens Gasser & Tanja Grunert New York Galeria Sonia Rosso Italia Kunsthaus Glarus Sveits Museum of Contemporary Art Oslo 2000 Tate Britain ArtNow Transmssion Glasgow 1999 Galleri Tommy Lund København Venezia Biennalen Den Nordiske Paviljongen Melbourne International Biennial Den Norske Paviljongen 1998 Contemporary Art Centre Vilnius 1994 Galleri Riis Oslo I tillegg kommer en rekke filmfestivaler og gruppeutstillinger, blant annet sist års Manifesta 7.

9/2009

KOKER SUPPE PÅ EN GITARSTRENG Lurer du på hva Silver og The Lionheart Brothers spiser til middag? Kokeboka Starving Artist gir betegnelsen ”rockekokk” en helt ny dimensjon. TEKST FANNY VAAGER FOTO MAREN SUNDT-HANSEN

”KUNSTNERE HAR IKKE RÅD TIL Å KJØPE SEG EN STOR BIFF HVER DAG.” Takket være sosialpornoprogrammet 4-stjernes middag vet vi nå hvordan folk som Aune Sand, Mira Craig og Eli Hagen oppfører seg på kjøkkenet. En mørk, rystende og forvirrende innsikt for mange av oss. Men tenk deg en versjon av programmet der Årabrot, My Little Pony og The Loch Ness Mouse visper egg, pisker krem og koker kraft. Da snakker vi underholdning! Eller hva om Haust og Pirate Love inviterte hjem på sine signaturretter? Løper tennene i vann? Tja. Uansett: nå kommer kokeboka Starving Artist, en broket samling oppskrifter fra norske band og artister, samlet inn og skrevet ned av to australiere og en kanadier bosatt i Oslo. Tanken bak boka er også at unge illustratører og kunstnere skal få en mulighet til å vise seg frem. Flu Hartberg og Richard Eriksen er blant bidragsyterne. Men hvordan har det seg at tre främlinger går hen og lager kokebok sammen med Oslos musikkscene? Svaret er overraskende enkelt. – Kjæresten min ville til et kaldt sted, og vi kjente to norske folk som er hyggelige. Det var litt sånn ”la oss dra et sted der vi ikke kjenner noen eller noe”. Vi gjorde det bare. Rett og slett. Det er ikke så mye mer å si om

NORMA SASS’ PASTA MED BLÅMUGGOST OG CHERRYTOMATER 30

9/2009

hvorfor vi valgte Oslo. Men det fine er at man kan få ting til å skje her, det er så mange muligheter og midler. Det er en liten by med mange folk som jobber kreativt, og vi føler oss veldig hjemme nå. ”Vi” er Edward Raison og El Molly Chantry fra Perth, begge med bakgrunn innen kunst- og design. Paret bor sammen med Tim Dunham fra Toronto, som har jobbet i musikkbransjen i flere år. Sammen danner de en trio som utfyller hverandre. – Vi har hvert vårt kompetansefelt, og sånn sett var det naturlig for meg å involvere akkurat de to. Selv om vi er gode venner, har vi vært ganske proffe. Det første jeg gjorde var å sende dem en formell mail for å sette tonen. Selv om vi kan tulle og tøyse, kan vi også skru det av og på. Sånn jobber vi, og nå er vi venner. Men vi bor sammen, så alle møtene er på kjøkkenet. Det er jo ikke så ambisiøst at vi har fått oss kontor. Dere kom rett inn i den kreative kjernen, dere må vel innrømme at dere hadde flaks? – I Oslo blir man uansett kjent med dem man vil bli kjent med. Vi hadde nok uansett med tiden funnet fram til steder som Revolver og den gjengen vi nå er i. At vi traff rett på de som nå er våre venner, det var veldig heldig. Men det var rart i starten. Jeg gikk på vennesjekkern, og jeg ble superglad om en jente spurte meg om vi skulle ta en kaffe. Har det vært en fordel å være fra utlandet når det gjelder dette prosjektet? – Ja, jeg tror det. Folk synes vi er spennende. Vi snakker engelsk og er ukjente, og

det gjør at folk er mer nysgjerrige på oss. De vet ikke alt om oss, sånn som de gjør med andre, vi har ikke vært her lenge nok til det. Alt i alt har alle vi har vært i kontakt med gitt oss mer enn forventet. Vi har fått lov til å bruke sanger fra noen av bandene på en CD som også følger med boka. Der finnes det remikser og versjoner som ikke har blitt gitt ut tidligere. Så det er jo en godbit i seg selv. Nam-nam! – Vi håper at folk bruker boka som de vil. Om noen setter mer pris på kunsten enn maten, er det helt ok. Det er ikke maten som står i fokus, som i andre kokebøker. Bare det å få være bindeledd i de kreative miljøene i Oslo er en ære. Forhåpentligvis kan man se på denne boka om fem år og få en følelse av hvordan ting var i kunst- og musikkmiljøet akkurat da. Men dere kommer jo ikke herfra, hvordan plukket dere ut hvem som skulle være med? – Vi fikk en vi jobber med på Revolver til å skrive en liste over potensielle band, og så begynte vi bare å ringe rundt. Vi ville ha med alle sjangre for å vise bredden, men det var ikke et problem, for det finnes mange band å ta av. Da var det faktisk verre med kunsten, for der er det mange flere småmiljøer. Vi har med fotografer og illustratører, om hverandre, alle har forskjellig utgangspunkt. For ikke å snakke om erfaring, noen er helt ferske kunstnere som ikke har fått gitt ut noe særlig av tingene sine før, andre er veletablerte og velkjente. Det er en fin forening, vi har blitt som en stor familie.

Rockestjerner er ikke nødvendigvis forbundet med møysommelig kokkekunst. Anemiske bassister og knoklete trommiser. Man skulle kanskje ikke tro musikere er de best egnede til å dele sine oppskrifter. Har dere smakt på maten selv? – Jeg har spist noen desserter, og de var kjempegode! Vi skal prøve å komme oss gjennom alle før vi gir ut boka. Det er mange forskjellige oppskrifter her; noe rart, noe vegansk, alt forskjellig. Det er noen oppskrifter som høres skikkelig fæle ut, men det er bare gøy å ha med. Det er faktisk sånn mat disse folka spiser. Kunstnere har ikke råd til å kjøpe seg en stor biff hver dag. Hvordan har dere løst det rent praktisk? Finansiering og distribusjon må være vanskelig når dere har valgt å gjøre alt selv? – Vi har flere barer og steder som er med på dette. Og så har vi gått rundt og snakket med folk, boka skal selges på Tronsmo i Oslo. Men det er for all del bare å ta kontakt med oss om noen vil selge den. Vi håper å kunne få ut boka så mange steder som mulig. Selvfølgelig det er mye slit når du gjør alt selv, som å sy tøyposer til alle de 500 første eksemplarene. For hånd.

This recipe is simple and quick, reasonable and most important of all: very tasty! We would like to thank Mr.Pandey and Mr.Lowley for this recipe :)

First: Breathe easy. Next: Slice the squash into round slices. Put the slices out on a plate and drizzle salt over them (this gets the excess moisture out). Leave them there while you start your sauce. Heat some olive oil in a medium sized pan or frying pan (not too hot) Slice the onion in thin slices and fry them slowly so they get all glazed, soft and nice. While the onions are getting there, cut the mushrooms into four pieces and the paprika into thin long slices. Scrape the salt off the squash and cut the circles in half. Add the mushrooms, squash and paprika to the pan and lower the heat a little. Stir for a while and then put a lid on it so the vegeta-

bles get soft and tender. Add some salt, pepper and oregano. This is a good time to get the pasta water cooking and have a little dance and a drink in the kitchen. When the vegetables and all look good, add your cheese and stir until it melts. When all this is hot and saucy, add your cherry tomatoes and let them get a little warm too.

You need: 1 red onion 1 squash 1 red paprika Some mushrooms A box of cherry tomatoes Blue castello cheese Olive oil Oregano Salt Black pepper Spaghetti

Starving Artist er i salg fra midten av november. Følg utviklingen på starvingartistkokebok. blogspot.com

Voilà! Din din is ready! This dish goes well with some red wine by the way ;) Teksten er hentet fra Starving Artist.

iPod touch. Moro på neste nivå.

Prøv nye iPod touch på opptil 64 GB med dine egne hender.

Eplehuset – dine lokale Apple-eksperter. TM og © 2009 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen, iMac og iPod Touch er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Andre produkt- og firmanavn nevnt her kan være varemerker tilhørende sine respektive selskaper. Microsoft Office selges separat.

Nye iMac. Høy ytelse har aldri tatt seg så bra ut.

Stikk innom, og se den nye alt-i-ett-maskinen iMac. Nå med en enda mer imponerende skjerm.

Bergen: Markeveien 6 | bergen@eplehuset.no Bodø: Jakhelln Brygge, Torvgt. 2 | bodo@eplehuset.no Oslo: Storgata 23 D | oslo@eplehuset.no

Oslo: Steen & Strøm Magasin | oslo.magasin@eplehuset.no Sandvika: Sandvika Storsenter | sandvika@eplehuset.no Stavanger: Breigata 9 | stavanger@eplehuset.no

Trondheim: Thomas Angells gt. 15 | trondheim@eplehuset.no Trondheim: Bassengbakken 1 | trondheim@eplehuset.no Ålesund: Keiser Wilhelms gt. 34 | alesund@eplehuset.no Se www.eplehuset.no for alle våre utsalgssteder

SCENEN N ER DI

TEKST ARNE BORGE FOTO FREDRIK WILHELMSEN

1957 ble den politisk og kunstnerisk radikale gruppen Situasjonistisk Internasjonale grunnlagt av en gjeng europeiske kunstnere under et møte i den italienske landsbyen Cosio d’Arroscia. Den opprinnelige ambisjonen var å gjenopplive surrealismens radikale potensial, og de neste 15 årene forsøkte kunstnergrupperingen å formulere en kritikk av det de oppfattet som den moderne kapitalismens produksjon av illusjoner. Som en følge av at de grunnleggende materielle behovene var blitt tilfredstilt i de kapitalistiske landene, hadde man begynt å fabrikkere falske behov, mente de, og at dette har resultert i at vi lever et skuespillaktig liv, der vi konstant jager mål det bare gir tom tilfredsstillelse å oppnå. Gruppas hovedverk La Société du Spectacle av Guy Debord ble publisert i 1967, men først i år kommer boka ut på norsk, utgitt som et felles spleiselag av forlagene News From NowHere og Gasspedal. NATT&DAG møtte oversetterne Jonas Bals og Kim Tallerås, som sammen drifter News From NowHere.

”ALLE TAPTE REVOLUSJONER SKAPER KRANGLEFANTER.” Jonas Bals: Situasjonistene representerte noe friskt og antidogmatisk på venstresida, en utvidelse av kampsonen på bakgrunn av at vareformen – at man gjør ting til varer – hadde bredt om seg på nye måter, slik for eksempel Michel Houellebecq beskriver det; pikk og fitte har blitt varer. Men Situasjonistisk Internasjonale ble jo selv ganske dogmatiske? Guy Debord var visstnok ingen lett fyr å ha med å gjøre etter hvert, og til slutt ble nesten ingen anerkjent som ”ekte” situasjonister? JB: Dette har med det revolusjonære nederlaget å gjøre. Møter du iranere i Oslo i dag, som kommer ut av et eksilmiljø fra den mislykkede revolusjonen, finner du noen av de verste sektmiljøene. Det samme skjedde etter den spanske borgerkrigen. Alle tapte revolusjoner skaper kranglefanter... Kim Tallerås: Men han var jo en kranglefant, og det er jo ikke sånn at vi gir ut boka fordi vi er enig med alt som står der, eller hans person... Og den inneholder ting vi finner problematisk, som dette med autentisitet, men den bidrar til diskusjonen på en fruktbar måte. Ja, tror dere den får mye oppmerksomhet? KT: Nei. JB: Det er ikke en sånn selverkjennelses34

9/2009

bok som stortingspolitikere og næringslivsledere er vant til, så den får ingen av dem til å forandre seg. Ingen Ona Fyr? KT: Nei, ingen Ona Fyr, selv om den sikkert kan leses som et veldig spennende selvrealiseringsprosjekt. Det er over førti år siden boka kom ut. Hvor relevant kan den være i dag? KT: Noen ganger er det konkret, nesten banalt, som når Debord snakker om stjerner som representasjoner av levende mennesker, noe som kanskje føles ok når stjerna er Humphrey Bogart eller... JB: ...Brigitte Bardot... KT: ...men når man drar den resepsjonen ned i sofaen i dag, så er det liksom CharterSvein som leverer en fyllekule i Syden på vegne av oss, og da begynner det å føles litt skittent. Det er klart at det er ut å kritisere reality-serier og sånt... JB: Man må ikke redusere kritikken til at det er fælt å være på Facebook, eller at det er galt å se på TV. Det er ikke en drøm om renhet i den forstand. Det er lett å redusere det hele til en kritikk av de mest ekstreme utfallene av skuespillsamfunnet. Men det har uansett slått meg når jeg har sett på disse seriene, at veldig mange av de prosessene som beskrives i Skuespillsamfunnet har trengt veldig dypt inn i kulturen på et overordna samfunnsmessig plan, og at de er blitt veldig vanskelige å få øye på. Og som Kim sier: det er ikke comme il faut å kritisere dette lenger; tvert imot må du følge med på flere realityserier – selvfølgelig med ironisk distanse – for å ha noe å snakke om på jobben dagen etter, og jeg tror i hvert fall dette påvirker hvordan vi er, og da kan man spørre videre: Hva er alternativet til det her? Og der er det en del forutsetninger i Skuespillsamfunnet som sikkert blir problematiske i dag, særlig knyttet til autentisitet – hva man virkelig kan være ovenfor hverandre og hva et virkelig samfunnsmessig liv kan være i motsetning til skuespillet – og boka gir ingen gode svar, og jeg føler heller ikke jeg har noen, men den fungerer allikevel som en kritisk målestokk til å se en del ting som vi har blitt blinde for. Ja, men dette med autentisitet kan være problematisk? KT: Sjøl er jeg veldig skeptisk til autentisitetsbegrepet, og her tror jeg det er mange lesninger av boka – fra gretten gubbe til so-

sialkonstruksjonistisk kunststudent. Men om vi ser nærmere på skuespillbegrepet og den passiviteten som det innebærer, og videre på motsetningen situasjon, altså handling, så er det lettere å se kritikken og kanskje også måter å møte skuespillsamfunnet på. Men hvis man snakker om situasjonen som motpol til skuespillet... I dag har vi såkalt viral markedsføring og flash mobs à la T-Mobile-situasjonisme på Youtube, hvor ”situasjoner” oppstår i det offentlige rom, sponset av storkapitalen. Kapitalen har altså absorbert opp situasjonen i sitt system; hva gjør man da? JB: Jeg tror ikke dette er nytt. Situasjonistene snakker om rekuperasjon/kooptering, som går ut på å bruke strategier som er vendt mot deg til egen fordel, og at kapitalen – som egentlig er et sosialt forhold mellom mennesker – selvfølgelig kan bruke disse strategiene til sin fordel. Og også situasjonistene tenkte på dette, og snakket om å bruke skuespillet mot skuespillsamfunnet – en skuespillmessig kritikk av skuespillet – men var bevisste på at det kunne virke mot sin hensikt og forsterke skuespillet slik at det ble opprettholdt ytterligere.

”DU BØR HELLER LETE ETTER UTGANGER OG FINNE UT HVOR DU KAN STIKKE INN KNIVEN.” Det virker som en ganske håpløs kamp å kjempe? JB: Den holdninga har i alle fall prega den franske tenkningen etter Debord. Hvis du følger for eksempel Jean Baudrillard, som av en eller annen idiotisk grunn er mye mer kjent i Norge enn Debord; han var først en slags situasjonist, men ble veldig desillusjonert etter at opprøret i 68 mislykkes. Han og Houellebecq – som forøvrig er en glimrende forfatter – er bare opptatt av å vise begrensningene som ligger i slike opprørsstrategier: At du ligger i kvikksand, og ved å kjempe imot bare synker dypere. Og det er jo en forståelig pessimisme, men det er ikke det vi er ute etter, du bør heller lete etter utganger og finne ut hvor du kan stikke inn kniven! I siste instans handler det om helt materielle samfunnsøkonomiske prosesser, som eierskap til produksjonsmidler og

ting som det er veldig lite populært å snakke om i dag. Det er morsommere å skrive om kulturelle fenomener enn økonomiske fenomener. Men det som kan være bra med den teksten er at den binder de to tingene sammen. Den prøver å forklare noen kulturelle fenomener ved å vise til noen dypereliggende samfunnsmessige prosesser. Finnes det noen eksempler hvor dette viser seg helt konkret? JB: Ta for eksempel en undersøkelse om sånne jobbmotivatorer fra NHH og BI, tror jeg det var, som jobbet i forhold til helsevesenet. Nå har markedsrettinga gått så langt at helseforetakene har blitt så mye foretak at – om vi sammenlikner med den tradisjonelle håndverkermentaliteten om at du kontrollerer arbeidsprosessen sjøl, og at du derfor gjør en god jobb – så er dette i ferd med å forsvinne fra helsevesenet, ifølge denne undersøkelsen. Og det som blir interessant da, er at det blir jobbmotivatorenes jobb å skape en illusjon der i stedet; først da finner man tilbake til ”gnisten” i arbeidshverdagen, og det er jo helt sjukt! Da kan du begynne å snakke om skuespill... KT: Ja, hvis man som sjukepleier må overbevises om at man gjør en viktig jobb, så har vi et problem, og sånn tror jeg litt at det er i dag.. JB: Og de som sitter og avdekker sannheten er de som får i jobb å tilsløre den. De sitter og analyserer hva som er problemet, og sier ”dette må vi inn å løse” – og det er ganske tragisk egentlig, for det handler om hvordan vi lever livene våre. I gårsdagens Aftenposten stod det for eksempel at budsjettene for psykisk helsevern har eksplodert, og det må gå an å snakke om dette uten å havne i kulturpessimist-båsen, for det har jo samfunnsmessige konsekvenser som er kjipe. Skuespillsamfunnet skal etter planen slippes siste helga i november.

News From NowHere er et Oslo-basert mikroforlag drevet av Kim Tallerås og Jonas Bals. Forlaget har tidligere utgitt Utopi, Revolusjon, Sosialisme. Gasspedal er et bergensbasert mikroforlag. Redaktør er Audun Lindholm. Forlaget har blant annet gitt ut serien Biblioteket Gasspedal, med nyskrevet og oversatt litteratur i lite format.

9/2009

SE AV RÅ ”I S G N SK DE AM Å S UE R, F FU OM SPI RE NN EN LL. MST HVO FO ALT ÅR R M RE SO HE O ST M LE DE ILL TI LI RN ING DLI VE E P .” – GER T SO RO E B M DU GU Y LE EN KSJ DE BO DIR VO ON RD EK LDS SFO TE OM RH OP O OL PL PP D EV HO D F PN OR ING TO NE R

MOTE Månedens fotografi er hentet fra en gammel utgave av det døde magasinet The Face, fra septembernummeret i 1996. Fotografiet er fra Levi´s sin reklamekampanje, fotografert av Nick Knight, som på den tiden ikke bare tok en hel haug av fotografier for de store designerne som Alexander McQueen, Hussein Chalayan og Yohji Yamamoto, men også utforsket fotografiet med forskjellige teknikker og ukonvensjonelle motiver, som for eksempel kreftinfiserte kjerringer med bare en pupp eller små kinesiske jenter med et ondt øye. En gammel idé om å vise et nytt aspekt ved skjønnheten. Altså, ikke bare en cræisy idé, men en suksess i forhold til å gjøre noe vakkert. Et opprør mot moteindustrien har aldri blitt så godt mottatt noen gang. Og dessuten den midterste finger opp for alle de som mente at digitalt etterarbeid var juks; ”If you want reality, you can look outside the window”. Jeg tror vi må vente lenge på at like mange unge gutter drømmer om å vokse opp til å bli en gammel dame med langt grått hår, iført indigofargede jeans. Selv om Nick Knight begynner å bli gammel, kan du fortsatt se han leke med fototeknikker i blader som British Vouge, Another Man, Another Magazine og Dazed & Confused.

1 1

Først blir du forsøkt stukket ned midt på dagen, så blir kompisen din rana midt på gata, for så å bli truet med å få en vinflaske midt i hue av en speedfreak på naschpiel, som litt senere sovner, for så å reise seg opp igjen for å gi veggen en stor kos og pisse i sin egen bukse, for så å legge seg ned i sengen din for å sove. Takk og farvel til midten av 00-tallets dager med økonomisk oppgang og velstand, ta hjertelig imot 09s arbeidsledighet og depresjon. Apokalypsen er her, den kalles ”virkeligheten” og er konstant. Du husker de fem fra videregående som ramla utpå kjøret, mista tenna, tok på seg hetta og etter hvert begynte å utagere voldelig mot tilfeldig forbipasserende? Vi har avansert til nyrealismen del 3 (eller er det del 4?): Heroin er chic igjen og vi er klar for en ny voldsbølge. De gamle venna dine har multiplisert seg, blitt eldre, mistet flere tenner og er stadig mer bevisst på kapitalens harde krav om at andre skal betale for deres varer. Kjøp deg en pistol. Månedens plagg er en Glock 35mm, og fås kjøpt på XXL Sport & Villmark. Den ser unektelig veldig bra ut i speilet sammen med den grønne armyjakka: ”You talkin’ to me? You talkin’ to me?”

1 5

Barnets blikk. Det åpne og fantasifulle synet på hva som er, eller hva som ikke er. En gjenganger i kunsten, så vel som i mote. Et virkemiddel for å kunne skape noe nytt, der virkeligheten ofte har blitt manifestert inn i de voksnes sinn og drept fantasien, så vel som en alternativ verdensoppfatning. Med barnet som ikon i det surrealistiske manifest, er Alice In Wonderland månedens lesning. En evig referanse for mote- og kunstinteresserte. Til inspirasjon for mange moteserier og kolleksjoner. Senest Marc Jacobs S/S 10.

1 6

Mannen bak månedens sitat kan kjøpes på Voga og Secret Society i Oslo, eller sjekk ut www.alexanderwang.com.

Malcolm McLaren, månedens ikon. Punkens gudfar, impresario og manager for Sex Pistols og The New York Dolls. Diskoen er død. Punken har gjenoppstått. Som en logisk følge av punkens tilbakekomst i motebildet, har den tidlige 70-tallspunkens estetikk fått plass i hvert moteblad denne sesongen; Bondage, lær, DIY og nagler i brutal eller seksuell kontekst. Nicola Formichetti stylet som ”Bondage Warrior” i Vouge Homme Japan, Daniel Jackson fotograferte den amerikanske modellen Guinevere van Seenus med en bondagemaske til forsiden av oktobernummeret til Dazed & Confused, og Greg Kadel ga inntrykk av at modellene Jourdan Dunn og Melodie Dagault er mer enn bare venner i septembernummeret av Numero. Og det er flere enn Helmut Lang og Givenchy som har brukt disse båndene som en integrert del av sine kolleksjoner. Hvem kunne tenke seg at dette skulle bli utviklingen etter at Malcolm McLaren og Vivienne Westwood døpte om butikken sin til Sex Boutique og fylte den med bondage-accessoarer og lær?

“ANYONE CAN GET DRESSED UP AND GLAMOROUS BUT IT IS HOW PEOPLE DRESS IN THEIR DAYS THAT ARE THE MOST INTRIGUING.” - ALEXANDER WANG Lurer du på hvordan salget i moteforretninger i London går om dagen? Eller hvilken ny motedesigner LVMH-gruppen akkurat har kjøpt opp? Eller hvilken digitalranking ditt favorittmerke har? Da kan du lese om det og andre økonomiske aspekter ved moteindustrien på www.businessoffashion. com. Der er det kun reine ord for penga. Månedens blogg ble startet opp av motekyndige Imran Amed som fikk lyst til å gå bak kulissene i moteindustrien etter at han var ferdig på Harvard Business School. Et aspekt som får stadig mer oppmerksomhet i trangere tider. Hvor mye av et motemerke er egentlig designing? Ti prosent?

1 4

Sol LeWitt’s Sentences on Conceptual Art: Manuscript and Draft Materials 1968–69. Sol LeWitt: Inspirasjonskilde for mang et plagg, og hersker over en bevegelse vel brukt innen mange sjangere. Enten det er grafisk design, interiør, mote eller kunst, står han som minimalismens bauta og brobygger fra 60-tallets konseptuelle bevegelse og fram til i dag. Månedens utstilling. Utstilingen finner sted på OCA i Nedre gate 7, fra 21. oktober – 19. desember.

1 8

Ikke bare er Freudian Kicks en veldig hyggelig butikk å besøke, men den har lagt det tilrette for oss som liker å sitte på ræva foran internett når vi skal handle klær. Månedens butikk har tatt inn det meste av spennende samarbeidskolleksjoner fra merkevarene butikken fører, og om ryktene stemmer så har de visst et samarbeid gående med kultklassikeren Kokon To Zai London. En liten t-skjortekolleksjon, sa eieren ydmykt. Og nå skal vel det meste av nye varer ha kommet på plass, slik at du finner et bredt sortiment, enten du skal ha deg en klassisk duffelcoat fra A.PC eller et par hipsterbriller fra RETROSUPERFUTURE. Stikk ned til Prinsens gate 10 B, eller tast deg inn på www.freudiankicks.com, om du bor i et annet sted i landet.

1 3

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

9/2009

73848210 | companymail@response.no | www.response.no

Izabelle Desjardins

www.nikitaclothing.com

NeoLab / Synnevåg / GrandPeople

MØTEPLASSEN FRA

07:30 BIT Lerøy Mat bt mediabar Augustins Kaffelade Blomstergalleriet

PETTER, 31 ÅR Victoria – Jeg kler meg naken.

CALLMEWHATEVERYOUWANT Victoria – Aaaaaah. Du! Kom her med deg!

BJARTE, 30 ÅR Victoria – Du har en kjempefin kjole. Den hadde sikker passet kjempefint på soveromsgulvet.

SOFIE, 26 ÅR Victoria – Det var noen stilige dansebevegelser. Hvor har du lært de?

SAM, 28 ÅR Victoria – Vil du bli med hjem og se på frimerkesamlingen min?

THOMAS, 23 ÅR NG2 – Hei!

INGJERD, 29 ÅR Victoria – You have to wait, date, and masturbate.

FRANZISKA, 24 ÅR NG2 – Jeg mistet telefonen min. Kan jeg få nummeret ditt?

HVA ER DITT BESTE SJEKKETRIKS?

AV: BERTINE TØNSETH

JO, 23 ÅR NG2 – Å ikke ha et sjekketriks.

IRIS, 19 ÅR NG2 – Tomannsnach?

MIA, 20 ÅR NG2 – Har du lyst til å bli med hjem å se på skosamlingen min? Den funker.

ØRJAN, 21 ÅR NG2 – Å pisse navnet til den du liker i snøen.

LIVE, 24 ÅR Legal – Sett deg ned og ta en øl med meg.

STIG, 29 ÅR Legal – Kan jeg få et glass vann?

RANDI, 28 ÅR Legal – Hvordan går det med din mor?

TORSTEIN, 27 ÅR Legal – Blir du med på pikk og pizza?

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 9/2009

RESTAURANT THE SCOTSMAN Valkendorfsgaten 1B Mange ganger har jeg tenkt på hvor stilig det hadde vært å tilhøre en klubb, en moderne type klubb hvor man på lørdag formiddag kunne stikke innom og se Premier League, sitte med en drink, lese aviser, treffe bekjente og spise en lett lunsj eller middag. Det er jo en fantastisk forretningsidé. Mange mennesker ville vært villig til å punge ut 5000 kroner i året for å få tilhøre en slik klubb. Men så lenge en slik klubb ikke finnes, har vi The Scotsman. Det beste stedet i byen om du skal kombinere et måltid med en fotballkamp. Det er bemerkelsesverdig fredfylt på Scotsman. Jeg har aldri opplevd en eneste slåsskamp der. Ikke en gang når Liverpool og Everton braker sammen. Det som trekker ned er uforskammede fotballfans som nekter å gi folk plass, selv om det er digre gap mellom seg og sidemannen. Ja, og så er det den drittsekkstilen der man snur en stol og bruker den som spisebord i stedet for å la noen få seg en sitteplass. (Merkelig, i grunnen, at ikke de som serverer sier ifra?) Maten på Scotsman er ikke dårlig. Ok, smal meny; halvparten er burgere (135/199 kr), men det er gode burgere med skikkelig kjøtt. Ikke så subtile og smaksrike som for eksempel Bølgens Elleville Burger, men langt over gatekjøkkenburgeren. Og når man ser at en av gjestene får sin burger, sin nachos (86/129 kr) eller Club Sandwich (129 kr), sprer sulten seg i lokalet. Snart har halvparten av bordene fått en liten flaggstang med et nummer på toppen, som markerer at man har bestilt. Skal man først kombinere mat og fotball, så er Scotsman stedet – inntil man finner seg den klubben vi drømmer om. Åpningstider: Man-tor. 15-02, Fre-lør. 15-03. Søn. 15-02. CYCLO Olav Kyrres gate 28 Cyclo er ikke noe perfekt sted. Servicen er ordentlig, men noen av de som serverer er rett og slett for mutte. Det er nesten så man ikke føler seg velkommen. Og sofaene er usedvanlig ubehagelige. Men samtidig er interiøret pent, og maten god. Ja, kyllingwoken med peanøttsaus (130 kr) var virkelig deilig. Cyclo har også et stort utvalg sushi, delikat servert. Sushikombinasjonen vi smakte, Nigiri & Maki-combo 1 (190 kr), var god, men kunne gjerne hatt mer enn bare de tre standard fiskeslagene (laks, tunfisk & kveite). Jeg foretrekker helt klart asiatiske restauranter med moderne elementer. Det svære Ikea-speilet på 190 cm i kombinasjon med mørke buddha-bilder, er virkelig en kreativ sammenstilling. Gjennomtenkt interiør er som regel et hint om at de andre tingene i restauranten også er gjennomtenkt, og ikke bare utslag av dogmatisk og kulturell slumring. Om det hadde vært litt mer engasjement i servicen, ville dette stedet vært helt anbefalelsesverdig. Åpningstider: Alle dager. 14-22. LOUISIANA CAFÉ & RESTAURANT Vågsallmenningen 6 Interiøret i førsteetasjen på Lousiana ligner en mellomting mellom en barnehage og et dukkehus. Fargene er sterke og barnslige, og bildene likedan. Oppe i andreetasjen er det litt mer slitent, men samtidig stiligere. Maten er bedre, men dyrere. Denne anbefalingen dreier seg imidlertid om restauranten/kafeen i første etasje, inkludert uteområdet. Louisiana er et sted hvor man kan sitte ute og kose seg mens man tar seg en øl og en lunsj. 40

9/2009

Riktig så trivelig sitter man, til og med en senhøstdag, hvor man myser, enten rett på Holberg eller rett på sola. Dette er en av de få stedene i byen hvor man kan spise og samtidig sole seg. Og det er jo ingenting bedre, à temps de temps, å dra fram Ray Ban-brillene, knytte ullskjerfet virtuost vanskelig rundt halsen, og late som om man befinner seg i en verdensmetropol. Maten er helt middels, enten man bestiller kalkunsandwich (129 kr) eller det lune kyllingbrystet servert over pastasalat med saus av rømme og rød pesto (230 kr). 230 kroner er jo altfor dyrt, spesielt med tanke på at dette var mer som en kyllingsalat å regne. Men smaken var helt ok. Pluss for at de gidder å servere skikkelig varm mat fra klokka 12.00. Åpningstider (i førsteetasjen). Man-fre. 12-20. Lør. 11-20. Søn. 12-20.

ZUPPERIA Nordahl Bruuns gate 9 Vi erklærer herved Zupperia som en stayer. Er det noe å skryte av, vil du kanskje si? Jo, når det gjelder restauranter dreier alt seg om stayerevnen. Konkurransen er så sterk at du er ferdig om du ikke holder nivå over en viss tid. Jeg har drøssevis av eksempler. Grunnene til at Zupperia er blitt en av byens beste og mest populære, er spennende fusionmat og eksotiske supper til sympatiske priser. Et drag av trend over bordene, samtidig som det er noe koselig og jordnært over stedet. Kakedisken er et eksempel på det. Viva Zupperia! sier vi og anbefaler stedet uforbeholdent. Åpningstider: Alle dager 11-23. THAI CURRY HOUSE Nedre Korskirkeallmenningen 11 Det er fem thairestauranter i byen, og av disse kan vi i hvert fall anbefale tre, om ikke fire. Maten er nok et par hakk mer sofistikert på Kroathai, og interiøret mye penere på Chiang Mai, men du verden så trivelig man kan ha det på Thai Curry House. Interiøret er langt fra raft, men det skaper en slags halvfabrikkert kos med imitert bambustapet på veggene og vinløv i taket. Og hva sier du til to halvlitere brus, tre forretter, to hovedretter og en dessert til prisen av 442 kroner? Du spiser knapt billigere i Thailand. Kyllingspydene i sataysaus (49 kr) var superbe, kyllingcurrien m/kokosmelk & potet var akseptabel (110 kr). Det samme med rød svinecurry med tykk kokosmelk (119 kr). Grillet iskrem (49 kr) var også svært vellykket. I tillegg til god og rimelig mat, får du hjemlig og omsorgsfull service. Åpningstider: Tir-søn. 16-22.

KAFÉ PINGVINEN Vaskerelven 14 Da jeg sist skrev om Pingvinen, ba jeg om unnskyldning for krasse kritikker. Maten hadde jo blitt så mye bedre. Denne gangen er det ren lovprisning. Pingvinen serverer formiddagsmat fredag til søndag fra klokken 12-16. Formiddagsmat, ikke lunsj, merk vokabularet. Her er det kom-

promissløst Gro & Gerhardsen hele veien. Kjøttkakene (129 kr) er noe av de beste jeg har smakt i løpet av hele min norske, sosialdemokratiske fortid – de hjemmelagde inkludert. Det var virkelig så mye smak i retten, i alt fra saus, til ertepuré og selve kjøttkakene. Fiskegratengen (108 kr) har en solid retroeffekt over seg. Bare de triste makaronirørene i enden fremkaller minner om døsige tirsdagsmiddager etter en traurig skoledag. Men gratengen på Pingvinen er skikkelig god, og alt fra grateng til raspete gulrøtter er bygd opp fra grunnen. Og jeg som egentlig er for fusion i matveien! Nå har jeg først gått til syndsbekjennelse etter å ha kritisert Pingvinen (maten var dog langt svakere i begynnelsen), og så ender det opp i ren lovprisning. Selvbiografien min skal hete: The Joy of Being Wrong! Åpningstider: Man-ons.12-24, Tor-fre. 12-02.30, Lør. 19-02.30. LIE-NIELSEN Christian Michelsensgate 6b For noen år siden var interiøret hos Lie-Nielsen i Christian Michelsens gate slik at byens estetikere måtte lukke øyne. Nå er det black & white-minimalisme, et stilig kjempespeil med gullramme og mørk parkett på gulvet. Estetisk langt over det man finner på lignende steder. For når det gjelder konditori og interiør råder det en merkelig smakløshet her i Bergen. Ta en tur rundt i byen, og det eneste konditoriet som holder stand interiørmessig er Lie-Nielsen i Christian Michelsens gate. Hvit dame med makronbunn (44 kr) er mye bedre her enn noen andre steder. Pizzabollen (29 kr), for den sultne, var virkelig overraskende god. Ellers er det bare å sitte på de høye stolene og stirre utover det traurige høstværet og nyte søtsakene. Åpningstider: Man-fre. 08-16.30, Lør. 08.30-16. SMAKVERKET Rasmus Meyers allé 3 Smakverket er byens nye museumskafé. Før het stedet Stenersens Café. Møblene er nye; mindre pretensiøse, med skikkelig stabile stoler og bord med moderne vri. Pent og rettlinjet, og med malmfarget metropoliseffekt. Slik sett går møbleringen inn i det typiske modernistiske mønsteret man finner hos så mange museumskafeer. Smakverket serverer en ganske liten, men gjennomtenkt meny. Kaffen er kvalitetssikret av prisbelønte baristamakere. Servitøren anbefalte en ciabatta til 98 kroner. Her var det nesten et ½ kg reker, og masse kaviar. Smakverket har form og substans, og er i stand til å stikke seg ut fra kafémengden. Det gjorde ikke Stenersens Café. Åpningstider: Alle dager: 11-17. CAFÉ BARAN Sigurds gt.21 Baran er en avlegger av persiske Pars. Interiørmessig var stedet i begynnelsen ikke helt ulikt moderrestauranten. Nå er det blitt mer åpent og nakent. Pent er det definitivt ikke. Veggdekoren minner om håndmalingskruseduller fra barneskolen. Baran serverer cirka fem matretter og en kake. Linsegryten (76 kr) er ingen rett med sting i, men smaker likevel godt. Tam og god, om man kan si det slik. Servicen har alltid vært strålende på Baran de gangene vi har vært der; sympatisk, ekte og jordnær. Folkene som jobber der virker oppriktig interessert i gjestene sine. Dra på Baran hvis du vil ta deg en eksotisk øl (utvalget er enormt); spesielt når du føler at den norske kjøligheten tærer på sjelslivet, og du trenger å føle deg velkommen og viktig. På Baran får man seg alltid en liten ferie fra Bergen. Åpningstider: Man-tors. 15-01, Fre-lør. 15-02.30, Søn. 15-24.

KAFÉ/RESTAURANT: PER B. GRANDE

RESTAURANT

Foto: Tor Høvik

EN VIN-VIN-SITUASJON MEZZO Rosenkrantzgaten 6 Idet vi entret Mezzo, tok restaurantsjefen imot oss. Nokså avmålt, tenkte jeg. Men så plasserte han oss ved et fint vindusbord og spurte om jeg ville ha noe å drikke før maten. ”Ja, gjerne noe hvitt”, sa jeg mens jeg skummet menyen. ”Kanskje du vil se hvilken mat som passer til vinutvalget”, kvitterte han med. Jeg bestemte meg raskt, slik at jeg fikk fortgang på vinen. Etter fire minutter fikk jeg bestilt følgende: – Sjøkrepsrisotto fra Herdland med scampi, hvitløk, appelsinglacé og asparges (105 kr) – Norsk torsk servert med sauterte sukkererter, chorizo-potetpuré, brunet smør og soyasaus (245 kr) – Sjokoladeganache (90 kr)

Denne treretteren ligger helt i toppsjiktet. Men min venninne gikk heller inn for det italienske draget i menyen. Og når det kom til italienske og provençalske matretter, befant ikke den tyske kokken seg på samme nivå. Verken saltimboccaen (235 kr) eller tiramisuen (105 kr) var i nærheten av rettene jeg fikk servert. Også blåskjell-forretten (95 kr) var helt middels, både på smak og konsistens. Men Mezzo er et subtilt sted. Det er faktisk enda bedre enn det ser ut til å være.

Og det ser heller ikke så aller verst ut med de stripete tapetene og mørke møblene. Vi lurte litt på om den flotte takbelysningen i imitert art deco-stil var av tøy eller glass, men glemte å spørre ettersom maten og vinen tok så fullstendig overhånd. Vinen restaurantsjefen lirket fram, var en av de beste Rieslingene jeg har drukket noensinne. Først merker man bare sødmen, men så kommer kraften etter hvert, som hestekreftene i en bil med trimmet motor, og avgir smak av både petroleum og grapefrukt. Jeg spurte han om Keller, Rheinhessen Riesling Spätlese, Dalsheimer-Hubacker, 2003 (455 kr) var å finne på pollisten. Og tror du ikke han søkte på internett? (Den står ikke på pollisten.) Det kaller jeg service! Keller-vinen sto heller ikke på restaurantens vinliste. Men han gikk ned i vinkjelleren, og med rettene mine i tankene, plukket han ut en han trodde ville passe. Sammen med risottoen og torsken var Keller-vinen perfekt, alle vinkjennere ville sagt det, og jeg var fristet til å ringe min venn Ole Martin Skilleås, som tilhører toppsjiktet i Vitis Bergensis, og fortelle om denne Rieslingen og de subtile smakskombinasjonene som den skapte. Men så husket jeg plutselig at det jo er uhyre uhøflig å telefonere på restaurant. Per Bjørnar Grande Åpningstider: Alle dager fra 17-23.

IKKE DAGEN SPISEKROKEN Klostergaten 8 Hva er det med mannige servitører? Ja, jeg er klar over at vi gutta blir oppdratt macho, og at de biologiske forskjellene er evidente. Ok, så har vi kanskje en eksplosiv seksualitet og er mer aggressive og rivaliserende fra naturens side. Men trenger mannlige servitører stå med armene i kors med lett elevert autoritet à la en ungdomsskolelærer som er i ferd med å gjøre unna sjette time på torsdag? Og når jeg påpeker at kongekrabben (forrett, 115 kr) er veldig god i seg selv, men for dominert av ananasbitene, trenger da servitøren å postulere sin uenighet? Jeg spurte om husets hvitvin, Domaine de Pellehaut til 70 kroner, ville passe til den ovnsbakte kyllingen (159 kr). Servitøren mente at det ville passe bedre med en rødvin. Det kan han ha hatt rett i. Hvitvinen minnet meg om noe man kjøper i Syden til seks kroner flasken på det lokale supermarkedet. Og så kom kveldens fornærmelse. Da vi spurte om brød, fikk vi beskjed om de ikke hadde brød. Men så, da en større gruppe ankom, serverte de det gode brødet som Spisekroken pleier å diske opp med før rettene kommer på bordet. Jeg så da visselig ikke noen komme med brødforsyninger. Kanskje tar jeg (og min venninne) feil, men dersom brødet ikke ble smuglet inn via baksiden en stund etter at vi ankom, er dette virkelig hårreisende service. Faktisk utilgivelig! Spisekroken er så godt som full hver kveld, og alltid befinner det seg en eller annen gruppe lærere eller sykepleiere der. Eller andre i faste jobber, med inntekt i midtsjiktet. Ofte, må det innrømmes, ser det ut til at de ser fram til å komme seg hjem. Men Spisekroken bør ikke være stedet for heimlengt, dette skal være stedet for de som søker et solid spisested, ikke for dyrt og ikke for

pretensiøst, hvor man kan diskutere slikt som Rammeplan for ny lærerutdanning. Men vær obs alle dere som har noen statshemmeligheter på lur, de andre gjestene hører hva som blir sagt. Det er veldig lytt på Spisekroken. Interiøret er solid og rustikt, selv om oppdekkingen etter hvert har fått mer av et gourmetpreg. De kraftige møblene blir moderert av raffinerte og gjennomtenkte vinglass og bestikk. Det ser i det hele tatt veldig pent og innbydende ut. Hjemmekoselig er det også. Dette må vel være stedet i Bergen som minner mest om disse solide osteriaene i Roma med la mama på kjøkkenet, eller upretensiøse fortausrestauranter i Paris, der lokalbefolkningen tilbringer en søndag formiddag. Maten på Spisekroken er i utgangspunktet tradisjonsrik, men iblandet ny tvist. Kamskjellene med gulrotpuré og ramsløkolje (98 kr) smakte bra, spesielt tilbehøret. Kalvesnitzelen (159 kr), som gikk under headingen ”Snaddermat” var virkelig en spennende snitzel. Skikkelig stor porsjon, og med en spennende smak av gourmetkalv fylt med chevre, appelsinmarinert fennikel, mynte, creme fraiche og amandine. Skinnet på kyllingen var ikke skikkelig sprøstekt, men smaken på kjøttet var godt, og risottoen var rik og deilig. Den hjemmelagde sjokoladeisen var alt for frossen, og man måtte til slutt gå løs på stykket med kniv. Ellers hørte jeg noen gjester klage på at blåskjellene var råtne. Definitivt ikke dagen, dette. NB. Jeg var innom og spiste alene på Spisekroken fem dager før hovedtesten. Da var alt kjempebra. Servicen trivelig, brødet deilig og maten god. Men når vi virkelig skulle vurdere stedet, ble det altså heimlengt – også på oss. Per Bjørnar Grande Åpningstider: Mandag-lør. 16-23. Søn. 13-22.

HØST PÅ RICKS THESEPTEMBER

WHEN

21.NOV KL:21.00

320,-(+avg)

HO S E L U J P STANDU

RICKS 7. NOVEMBER cc: 125,-(+avg)

FREDAG LØRDAG FREDAG LØRDAG

PRIS: 200,- (+avg) 27. NOVEMBER KL.20.30 28. NOVEMBER KL.20.30 4. DESEMBER KL.20.30 5.DESEMBER KL.20.30

LIVE KONSERTER - 7 BARER SHOW - NATTKLUBB - CAFÈ QUIZ - 3 DANSEGULV - HUMOR ALT UNDER SAMME TAK!

INGENTING

21.NOV KL: 24.00

cc: 100,-

ARE KALVØ “OPPSUMMERER 2009”

16.DESEMBER

200,- (+avg)

BILLETTER TIL SHOW OG KONSERTER: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten BERGEN ARTISTBYRÅ PRESENTERER

"The best of Vinskvetten" - rett og slett. (BT)

((" Vinskvetten er fortsatt altfor, altfor spreke til at vi helt kan tro at de er klar for gamlehjemmet !" (BA)

Nå over 15.000 solgte billetter!

Mer lattervekkende absurditet skal du lete lenge etter! BA

OPPLEV VINSKVETTENS BESTE REVYNUMRE GJENNOM TIDENE !!

TORSDAG 06.11, KL. 19.00 : UTSOLGT NÅ OVER SOLGTE! FREDAG 07.11, KL. 30 19.00 : 000 UTSOLGT, KL. 21.30: UTSOLGT

Ekstraf or i februa estillinger r. bill. i salg nå ! GRUPPESALG/HOTELPAKKER: Tlf: 55304000

LØRDAG 08.11, KL. 18.00 : UTSOLGT, KL. 20.30:12.11.09 UTSOLGT TORSDAG ONSDAG 28.10.09 TORSDAG 13.11, KL. 19.00 : UTSOLGT FREDAG 13.11.09 TORSDAG 29.10.09 FREDAG 14.11, KL. 19.00 : UTSOLGT, KL. 21.30: UTSOLGT LØRDAG FREDAG 30.10.09 LØRDAG 15.11, KL. 18.00 : UTSOLGT, KL. 20.30:14.11.09 UTSOLGT LØRDAG 14.11.09 LØRDAG 32.10.09 TORSDAG 20.11, KL. 19.00 : UTSOLGT FREDAG 21.11, KL. 19.00 : UTSOLGT, KL. 21.30:19.11.09 UTSOLGT TORSDAG TORSDAG 05.11.09 LØRDAG 22.11, KL. 18.00 : UTSOLGT, KL. 20.30:20.11.09 UTSOLGT FREDAG FREDAG 06.11.09

TORSDAG 27.11, KL. 19.00 : UTSOLGT FREDAG& TORSDAG 28.11, KL.KL19.30 19.00 : UTSOLGT, 21.30: UTSOLGT ONSDAG * FREDAGKL. & LØRDAG KL 21.30 LØRDAG 29.11, KL. 18.00 : UTSOLGT, KL. 20.30: UTSOLGT TORSDAG 04.12, KL. 19.00 : FÅ BILL FREDAG 05.12, KL. 19.00 : UTSOLGT, KL. 21.30: UTSOLGT LØRDAG 06.12, KL. 18.00 : UTSOLGT, KL. 20.30: UTSOLGT TORSDAG 11.12, KL. 19.00 : FÅ BILL FREDAG 12.12, KL. 19.00 : FÅ BILL, KL. 21.30: FÅ BILL LØRDAG 13.12, KL. 18.00 : FÅ BILL, KL. 20.30: FÅ BILL TORSDAG 18.12, KL. 19.00 : BILLETTER FREDAG 19.12, KL. 19.00 : BILLETTER

BILLETTER I SALG NÅ!

WWW.RICKS.NO

NYE

STILLINGER E R O F A R T S EK UAR 2009!!

VI FLYTTER TIL RICK’S!

CHRISTINE HOPE & INA BREIVIK Ny spilleperiode fra 25. november. Billetter i salg nå! Regi: ERIK ULFSBY og HILDE SOL ERDAL Musikalsk leder: SJUR HJELTNES

Grieghallens billettkontor: 55 21 61 50 Gruppesalg / hotellpakker: 55 21 61 70

Billettservice-Posten: 815 33 133 www.billettservice.no

MOTE

MÅNEDENS BERGENSPLAGG Johanna Andersson, butikksjef Tilsammans, Kong Oscars gate 26 – Jeg vil gjerne anbefale en kjole fra vårt klassiske, britiske merke Ben Sherman, et av butikkens hovedmerker. Personlig er jeg utrolig glad i Ben Sherman, det har alltid vært et av mine favorittmerker. Kjolen er veldig pen. Den er inspirert av Chanel, og er både moderne og klassisk. Som med klassiske kjoler skal den ikke brukes med bukser, men gjerne med en opaque-strømpebukse. En kombinasjon av fransk og britisk eleganse som passer utmerket til alle høstens og julens festligheter!

KUNST ROSALIND NASHASHIBI Bergen Kunsthall, 13. november – 20. desember Om Rosalind Nashashibi (født 1973 i London) skriver Frieze Magazine: «Nashashibi makes films that, at first glance, can seem a little ordinary – [...] but [...] no life, once examined, is ever ordinary, although its representation can be». Med et nøkternt, men likevel tydelig subjektivt blikk presenterer den Glasgow-baserte kunstneren tilsynelatende begivenhetsløse situasjoner via super 8- og 16mm-film. Ved å tone ned de krav til plot og punchline som vi vanligvis alltid får tilfredsstilt via media og populærkultur, evner Nashashibi å sette fokus på fine nyanser i mellommenneskelig interaksjon som kanskje vanligvis blir oversett. Vi kan håpe på en befriende motsats til den daglige overdosen av mye skrik og lite ull, altså. Stillness is the move. Rasmus Meyers Allé 5 Utstillingen med Rosalind Nashashibi er produsert av ICA, London og Bergen Kunsthall. Støttet av Henry Moore Foundation.

9/2009

Tir – søn 12.00 – 17.00. Fredager også 20.00 – 23.00 med gratis inngang. Rasmus Meyers allé 5, 5015 Bergen. www.kunsthall.no

ARNE VINNEM: LIFE NEVER WORKS IN RETROSPECT Visningsrommet USF, 6. november – 6. desember Arne Vinnem, utdannet fra Kunstakademiet i Bergen, ble sist sett her i byen som en av ti kunstnere

i gruppeutstillingen Ten in One på Galleri Gathe. Vinnem har tidligere jobbet med blant annet en mistilpasset mannsrolle: han har gjort fantomtegninger av overfallsmenn til innrammede portretter på Tegnebiennalen, og tatt i bruk en tittel som ”Fetteren min hørte på black metal og var deprimert. Han hengte seg i et belte fra Hennes & Mauritz” på en stedsspesifikk installasjon. Phew. Med kinematisk tilnærming til videomediet har han figurert på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og vil i sin utstilling på USF vise et nytt skuespillerbasert videoprosjekt med arbeidstittelen Oops!.... Georgernes Verft 12

PIKSEL 09: FREE AS IN ART Stiftelsen 3,14, 20. november – 10. januar Piksel sikter mot å fungere som et internasjonalt viktig møtested for kunstnerisk praksis som involverer bruk av teknologi for lyd og bilde, et felt som vel kan sies

å være i kontinuerlig ekspansjon og aktualitet. Årets pikselfestival fortsetter fjorårets utforskning av åpne formater, fri programvare og DIY-maskinvare som middel for nye uttrykk. Festivalen er proppet med live events, utstillinger, workshops og presentasjoner spredt rundt blant annet på Landmark, Stenersen, BIKS og Lydgalleriet gjennom siste halvdel av november måned. Kunstutstillingen på 3,14 er imidlertid en mer langvarig affære, og den kan bivånes til litt utpå nyåret. Vågsallmenningen 12 LUDVIG EIKAAS – RETROSPEKTIV Bergen Kunstmuseum, Stenersen, 2. oktober - 13. desember ”Dødsgjengen” var det ubeskjedne klengenavnet som Ludvig Eikaas (f. 1920) og kompanjongene hans gikk under på førtitallet. De markerte seg tidlig i opposisjon til det tradisjonelle kunstsynet ved Statens Håndtverks- og Kunstindustriskole i etterkrigstiden. ”Vi hadde alle en anelse, en drøm om noe vi ville. Et nytt billedspråk,” skriver Eikaas selv om ungdommens visjoner. Han har siden den gang vært en sentral aktør i norsk kunstliv og operert bredt innenfor maleri, skulptur og grafikk, så vel som professor ved Oslos Kunstakademi. Utstillingen vil følges av en omfattende publikasjon.

KUNST: MARIA LYNGSTAD WILLASSEN

KILDESORTERING I BERGEN *

Finn ditt nærmeste returpunkt Plastemballasje Glass- og metallemballasje

Alrek Studentboliger

50 51

Papir, papp og drikkekartong

Sandviken

Danmarksplass 53

55 54

Solheim B

Biskopshavn

Munkebotn

65 67

Minde

Tveitevatnet

Mannsverk

Lille Lungegårdsvann

78 Kristianborgvatnet

9 10 8 A

Fantoft Studentby

84 Store Lungegårdsvann

SENTRUM 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29. 30. 31.

76 40

73 C

66 71

21 20

Lægdene 64

Hatleberg Studentboliger

32 31

Brann Stadion 61

Solheimsvatnet

NHH

Haukelandsbakken Studenthjem

Skuteviken

Haukeland sykehus 58

Kalfarveien v/80 (Hansaparken) Svartediksv./Søndre Bellev.vei Stemmeveien/Haukeland skole Frydenbølien/Gyldenprisveien Herman Grans vei/Damsgårdslunden Carl Konows gate Møhlenpris ved Trikkehallen Konsul Børs gate Parkveien v/9 Allégaten/Jonas Reinsgate Allégaten/Fosswinckels gate Fosswinckels gate v/65 Jonas Reins gate v/4 Rådstuplassen 1 Sydnesplassen bak Johanneskirken Baneveien ved Sentralbadet Nøstetorget Kalmargaten/ Jon Smørs gate Lille Markevei Klosteret Haugeveien ved Finvaldssmauet Haugeveien ved Margaretastredet C. Sundts gate v/Tollbodallmenningen C. Sundts gate/Nykirkekaien Bispengsgaten/Cappesvei Kong Oscarsgate/Molløesmauet St. Jørgens gate Ole Irgens vei v/Skansemyren Skansen Bryggen skur 11 Nedre Stølen

85 Nattland Studentboliger

= Mottak for farlig avfall 32. 33. 34. 35. 36. 37. 38.

Sandbrogt. v/Koengen Nye Sandviksvei/Helgesens gate Helgesens gate Skutevikstorget Ladegårdsgaten/Rothaugsgaten Mulesvingen Slakthustomten mot Sandviken

YTRE SANDVIKEN 39. 40. 41. 42. 43. 44.

Sandviksveien ved busstopp Sandviksveien v/92 Munkebotn/Amalie Skramsvei Nyhavnsveien/Moldbakken Skytterveien v/11( ved Grendahuset) Hatleveien ved P-plass (bak Hatleberg Studentboliger) 45. Helleveien ved NHH 46. Helleveien 141 ved butikk (Spar) 47. Øyjordsveien ved snuplass buss

SØNDRE BYDEL 48. Årstadgeilen 31-39 v/Alrek Studentboliger 49. Møllendalsveien 2-4 50. Solheimslien v/50 51. Solheimslien v/26-28 (garasje) 52. Løvstakkveien v/27 C og D 53. Søndre Skogvei v/11 54. Solheimsgaten v/47-51 55. Klaus Hanssensv./Jonas Lies vei 56. Haukelandsbakken v/44-46 (+ 49)

57. 58. 59. 60. 61. 62. 63. 64. 65. 66. 67. 68. 69. 70. 71. 72. 73. 74. 75. 76. 77. 78. 79. 80. 81. 82. 83. 84. 85.

Gimlebakken /Gimleveien St.Olavsvei ved Frikirken Løbergsveien v/47 A Søndre Skogvei v/89 Fr. Stangsvei/St.Olavsvei Vognstølbakken/Vognstølen Lægdesvingen v/52 Landåssvingen /Lægdesvingen Slettebakksveien v/56 Astrupsvei Svaneviksv. over Ambr. Tønnessens plass Søndre Skogvei v/115 -117 Løbergsaleen v/2 Elvebakken Birkeveien 43 (Kiwi butikk) Landåstorget v/P-plass Strimmelen 4 Nordahl Rolfsensv. v/26 Adolph Bergsvei v/45 Sletten Senter Conrad Mohrsvei 15 (BIR) Mellom Mannsverk Torg og Tide P-plass Nordre Nattlandsfjellet/95 Nattlandsfjellet v/108 Birkelundstoppen v/buss-sløyfe Vilhelm Bjerknesvei, snuplass Vilhelm Bjerknesvei v/76 Safari Fantoft Nattland Studentboliger

A. Esso Laksevåg Veiservice B. Statoil Helleveien C. Shell Slettebakken

= Gjenvinningsstasjon

* Dekker ikke kartet der du bor? Gå inn på bir.no for komplett oversikt over alle returpunkt.

SCENEKUNST

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

TELEFONTEATER Unnskyld. Det er Romeo & Juliet som ringer. TEKST KAROLINE SKUSETH FOTO NATURE THEATER OF OKLAHOMA En vanlig tanke for unge, hippe mennesker er å ha en plan B. Det kan dreie seg om øyhopping i Hellas med et obligatorisk opphold som bartender på Kos, avantgardistisk kunstnertilværelse i Øst-Berlin eller backpacking i Brasil. Felles for alle som kaster seg ut i en slik Plan B, er at de som regel ikke tar hensyn til finanskriser eller andre kriser. Det dreier seg rett og slett om pure omfavnelser av livshunger og eventyrlyst.

”HVEM VILLE IKKE BYTTA UT HVER GRÅLYSNINGS GULOSTSKIVE MED TURNÉLIV OG BOHEMSK NATTELIV?”

Åpningstider Mandag-torsdag 12:00-01:30 Fredag og lørdag 12:00-02:30 Søndag 18:00-01:30 Telefon: 55 96 04 03

Alle rettigheter og studentvennlige priser

9/2009

En plan B med gjenklang i fortiden er å bli med et sirkus eller omreisende teaterkompani. En forlokkende tanke. Ærlig talt, hvem ville ikke bytta ut hver grålysnings gulostskive med turnéliv og bohemsk natteliv? Anytime. Det er en følelse av akkurat dette jeg får når jeg leser bakgrunnshistorien for navnet til det New York-baserte kompaniet Nature Theater of Oklahoma. Nærmere bestemt dreier det seg om Franz Kafkas uferdige roman Amerika (sic), der vi møter den seksten år gamle gutten Karl og hans kamp mot hverdagens råhet. Han er blitt forvist av sine foreldre etter en klassisk tragedie som typisk nok involverer en hushjelp og et uønsket barn, og han befinner seg i en nedadgående spiral da han plutselig en dag ser en plakat for nevnte teaterkompani. Det utypiske i situasjonen er at truppen inviterer alle med seg – à la ”vil du bli artist, bli med”. Dette står i sterk kontrast til det elitistiske aspektet ved hele teaterverdenen som institusjon; her er idolisering og stjernestatus

kraftig gitt på båten. Dette teaterkompaniet snur dermed Karls situasjon på hodet, og viser seg å være et reddende moment i livet hans. Om virkelighetens Nature Theater of Oklahoma sitter på like sterke krefter, gjenstår å se. I november gjester de BIT Teatergarasjen med sin tolkning av Romeo & Juliet. Forestillingen er bygd på femti telefonsamtaler med et knippe personer som blir bedt om å gjenfortelle Shakespeares kjærlighetsepos med egne ord. Resultatet er en subjektiv kavalkade over temaet, med scener forfatteren nok ikke kunne ha forestilt seg i sin fjerneste fantasi. Oppsetningen har allerede fått gode kritikker, sågar utmerkelsen Montblanc Young Directors Award på Salzburger Festspiele 2008, rett foran nesa på Die Massnahme av vårt eget Transiteater. Hovedtematikken til Nature Theater of Oklahoma dreier seg om å sette fokus på dagligdagse hendelser de fleste forholder seg likegyldige til, satt i system etter tilfeldighetsprinsippet – gjerne ved bruk av terninger eller, som i forestillingen No Dice, ved hjelp av en kortstokk. // Nature Theater of Oklahoma / ”Romeo and Juliet”/ 12.-14. november / Studio USF / klokka 19.00

FÅ OGSÅ MED DEG DETTE: // Carte Blanche / ”When Clarity visits” av Guy Weizman & Roni Haver / 4.-7. & 19.-21. november / Studio Bergen / klokka 20.00 // Prøverommet / 9. november / Kafè Knøderen / klokka 20.00 // Prøverommet / 23. november / Garage / klokka 20.00

STUDIO BERGEN

Har vi ikke alle danset fryktløst i barndommen? - En sterk, rå, overraskende, rørende og morsom helaftens danseforestilling! Billetter: dns@dns.no | telefon 55 60 70 80 | www.billettservice.no www.carteblanche.no

Carte Blanche AS eies av og mottar offentlig driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

Yaniv Cohen DESIGN

4. - 7., 19. - 21. NOVEMBER / KL 20:00

www.orangeriet.no |

LAYOUT

Magma |

KOREOGRAFI GUY WEIZMAN OG RONI HAVER

FOTO

WHEN CLARITY VISITS

Sopp, piss, perler, epler, edderkopper og salamihud. Velkommen til Hvals world. TEKST EIRIK KYDLAND FOTO KOLON FORLAG Etter å ha laget to Rockettothesky-album som ikke høres ut som noe du har hørt før, kommer Jenny Hval nå med debutromanen Perlebryggeriet. Den har noe av det samme vesenet som musikken hennes: Pent og stygt flettes sammen. Det hverdagslige og konkrete blir plutselig tåkete og uvirkelig. Eplespising blir horror i løpet av sekunder. Å høre noen tisse blir aldri det samme igjen. Fint er det dessuten å lese typiske Jenny Hval-ord på norsk. Badekarsopp. Gulleplestilk. Salamihud. Omtrent samtidig som boka kommer ut, gjester Hval poesifestivalen Audiatur her i Bergen. To hendelser som bringer flere spørsmål fram på tungespissen: Føles det ikke litt invaderende at alle mulige folk snart kan lese Perlebryggeriet? – Det gleder meg at folk skal kunne lese boka mi, og det er så klart mange jeg ønsker skal lese den. Jeg skulle ønske jeg kunne wire-tappe alle eksemplarene som blir lest og overvåke hvor i landet de blir lest, det har jeg hatt lyst til med platene mine også. Et slags nettverk av Perlebryggerier, eller kanskje en Perlekonstruksjon av bøker. Egentlig er det jeg som er invaderende, tror jeg, for Perlebryggeriet er en bok som ønsker å kommunisere med og ikke minst invadere eller infisere leseren. Mange av bildene i boka er jo sammenføyninger mellom mennesker, eller mellom mennesker og verden. På et biologisk plan, altså. Som passasjene om soppsporer, for eksempel, og hvordan de formerer seg gjennom lufta. Perlebryggeriet opererer på samme vis som svineinfluensa, bare at den tematiserer det gjennom seksualitet. Perlebryggeriet begynner ganske streit, men blir kjapt mer og mer surrealistisk. Til slutt følte jeg at jeg hadde sopptråder og edderkopper og gult hår over hele kroppen. Kraftfullt! Har du selv noen gang lest noe liknende? – På den ene siden tror jeg det har mye med filosofi å gjøre, jeg har jo studert en del 46

9/2009

teori og da spesielt feministisk teori og litteraturvitenskap. Jeg har lest Deleuze og Guattari, for eksempel, og når jeg har lest det, har jeg forstått det som litteratur, slik at uttrykk som bliven-dyr, bliven-insekt, nettverk, osv. antageligvis har blitt presset inn i min egen skrift. Språkmos! Jeg finner disse tingene hos mange forfattere, kanskje fordi jeg leter etter det. Av og til er det surrealistiske koblinger mellom litteratur og virkelighet, som når Anne Carson (en av mine absolutte favoritter) skriver både om og som stormfulle høyder på én gang. Og i Inger Bråtveits Siss og Unn ligger en kobling mellom det levende og det døde, det mytiske og det moderne der hele veien, som et sett usynlige resonansstrenger. Jeg kan nevne flere, for eksempel Kathy Acker, Georges Bataille, Elfriede Jelinek, Heiner Müller, og ikke minst Nicole Brossard og Mara Lee (som begge kommer til Audiatur!).

”JEG ER LANGT OVER MIDDELS INTERESSERT I AVFALLSSTOFFER, TROR JEG.” Hvorfor er det så mye tissing i boka? – Tissing er jo utrolig spennende: en midlertidig forlengelse av kroppen, som en flytende, tynn arm eller streng som fester seg til verden og så slipper taket i deg. Blivenurin. Det er en slik surrealistisk overgang jeg liker. Jeg er langt over middels interessert i avfallsstoffer, tror jeg. Og så er jeg interessert i hvordan det som flyter har blitt assosiert med noe som er kvinnelig. Hvordan skriver du? Møysommelig flikking natt etter natt, eller kommer alt bare sildrende rett ut? – Jeg jobber hele tiden med skriving, både i plutselige kast og jevnt og trutt. Det vil si, av og til bare drømmer jeg om jevnt og trutt, fordi jeg er på turné eller jobber med mange prosjekter på én gang. Sansene blir forsterket av å reise – nye farger og konstruksjoner, bevegelse og lite søvn. For lite søvn

forsterker sansene, gjør meg fokusert på lyder, farger og teksturer. Men det var jevnt og trutt som fikk boka bedre – og ferdig. Ingen tvil om det. Siden jeg jobber mye med musikk, og improviserer mye med både tekst og musikk når jeg spiller, havner mye av dette arbeidet på papiret også. Jeg får ord, klanger, rytmer eller bilder på hjernen og forsøker å jobbe derfra. Egentlig er det mystisk at jeg har skrevet en roman og ikke noe mer lyrisk, siden jeg er så opptatt av klanger, men klangene ligger jo i bildene og tekstens bevegelser – også i en roman. Og så tenker jeg at det narrative blir noe av det samme som det musikalske arbeidet i sangene mine: melodi, lydbilde, struktur. Hørselssansen til Jo – hovedpersonen i boka – er veldig fremtredende i boka? – Jeg tror at sanselig sett er boka selvbiografisk, uten at jeg kan si at handlingen er det. Jeg er like opptatt av lyd som Jo. Når jeg skriver, begynner jeg med hørselen eller berøringen, som jeg nevnte, siden jeg driver med musikk. Jeg skaper lyd ved å lytte til uttalen av ord, bevegelser i stemmen, friksjoner. Boka er full av musikkreferanser: Weezer, Suzanne Vega, DiFranco, Kings Of Convenience osv. Har boka et passende soundtrack? (selv satte jeg på Slowdives Souvlaki da du nevnte sangen ”Alison”, noe som funka veldig bra for meg). – De fleste lydreferansene er fra utsideverdenen, som ikke tilhører bokas sanseapparat. For eksempel er Weezer og Vega mest med fordi de synger My name is (…). Jeg liker ikke egentlig så veldig godt å referere masse til musikk. Men akkurat ”Alison”, den tror jeg kan illustrere stemningen i boka, eller være et lydbilde. Shoegaze var kanskje det aller viktigste som skjedde i rocken på 80-/90-tallet, i alle fall dette med effektene. Innadvendt kjernekraftverkmusikk. Meltdown. Handlingen i Perlebryggeriet er definitivt shoegaze. Så et spørsmål fra alle oss som bare har helt vanlige jobber. Hva er best; å være musiker, forfatter eller å bare ha en helt vanlig jobb?

– These words are laughing. Hva er en vanlig jobb? Jeg har hatt vanlig jobb, jeg jobbet på Platekompaniet på Oslo City. Oslo City må være Oslos Inferno! Kreativt arbeid er kanskje mer som skjærsilden. Du intervjues ofte fordi du er popmusiker på litteraturfestival eller forfatter på rockefestival. Hvorfor er folk så opptatt av at du kan mer enn én ting? – Jeg kan ikke så mye mer enn en ting, så jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så spennende. Jeg er ikke sanger, og jeg jobber heller ikke med ord uten å jobbe med lyd. Det jeg kan ligger i spennet mellom litteratur- og popmusikkverden, og jeg ønsker ikke å klippe bort det ene eller det andre. That’s it. Men det at det er så klare inndelinger i medieverden og to forskjellige bransjer å forholde seg til, gjør jo at spørsmålet ofte kommer fra det ene eller det andre ståstedet. Jeg liker best å tenke på de forskjellene som ligger innenfor det jeg gjør, men som heller ikke er motsetninger: det improviserte og det komponerte, det engelske og det norske, det som fortettes og det som frigjøres. Hva skal du egentlig gjøre på Audiaturfestivalen i Bergen? – Audiatur er jo et møtested så vel som en festival med fremføringer (og nettopp det er fantastisk!), så jeg skal få jobbe med andre som skriver, for eksempel Nicole Brossard, en virkelig ruvende kanadisk forfatter. Jeg kommer til å være skikkelig nervøs, for jeg er mye flinkere til å stå på scenen enn til å møte sånne folk. På fremføringssiden: Jeg skal gjøre én ting, ikke to! Men jeg vet ikke hva. Det blir enten dårlig eller bra. Håper på bra. Perlebryggeriet kommer i løpet av november. Jenny Hval kommer til Audiaturfestivalen i Bergen, som holdes på Landmark mellom 5.-8. november. Les mer på audiatur.no

KLUBB

Ben Sims

KLUBB: NOVEMBER Bergensk uteliv er inndelt i to akser. Selve sonegrensen finner vi på fornøyelsesavenyen Ole Bulls Plass. Den deler byen på tvers. Her blir vi møtt med en blanding av restauranter, nattklubber, puber og kjedekiosker. Prangende neonskilt og strøkne fasader, kombinert med programoppslag, menyer og annen info på både norsk og engelsk driver oss inn i et betinget proprietært ingenmannsland. Her er alt av fasiliteter lagt til rette på forhånd. Du har naturligvis friheten til å velge hvor du vil gå – bare du går på det rette stedet. Men de er stort sett like alle sammen. Sing in/ karaoke og fasjonable bulevardnattklubber strekker seg ut mot byens nordlige akse, mens utelivet for popfolket, student-, klubbog kunstscenen stort sett holder til på byens sydlige akse. Symptomer på at mesteparten av sentrums etablerte utesteder nå fremstår som nedstøvete museum er åpenbare. Streite plasser blir lett institusjonalisert og lite spennende å gå ut på, og bidrar dermed med lite nytt for det kulturelle innholdet. Selv tradisjonelt rabulistiske steder som Hulen og Garage har oppslagskilt med ”no club colors” ved inngangspartiene, grunnet engstelsen for at klubbfolket, autonome eller casuals vil komme og danse. Franchiseutestedene har på sin side antrekksreguleringer der olabukser, turnsko, afghanpels og hettegenser er forbudt, fordi slikt tøy (og klientellet som bruker dette tøyet) sverter deres omdømme. Da er det mye gøyere å besøke byens marginale utesteder utenfor sentrumssonen. Uhippe steder som i begynnelsen har vært lite besøkt, men som er blitt av stor betydning for byens klubbscene. La oss høre hva jungeltelegrafen har å meddele. Månedens Ploink foregår ute i Nordnesbunkeren, rettere sagt på Teknikerkroen lørdag 7. november. DJ-celebriteten er denne gang Ben Sims, en engelskmann som er verdensberømt innenfor klubbland. Han er omtalt som the machine på grunn av hans overnaturlige egenskaper til å benytte tre platespillere

KONSERT FOCUS 13. november, Garage Gamle proghelter i kjelleren på Garage. Thijs van Leer er fortsatt sjefen her, og selv om det er mange år og medlemsutskiftninger siden våre fedre digget Focus, så holder bandet fortsatt imponerende høy standard. Fram med fløyta! Habbestad, skal du? Sidsel Endresen Jazzsessions 13. november, USF Verftet Vår kanskje flotteste jazzvokalist, Sidsel Endresen, tar med seg et toppet lag musikere for å jamme litt i kveld. Jan Bang, Håkon Kornstad, Ståle Storløkken og Thomas Strønen styrer

samtidig. Ben Sims musikkstil minner litt om den type techno som Skatebård har laget. Men han har samtidig stor respekt for dansemusikkens røtter, så som funk og old school hiphop, så forvent derfor britisk elektronisk dansemusikk av ypperste klasse. Er du derimot interessert i høytempo jassett med 60-/70-talls jass-hardcore, er Jassboks på Terminus Whisky Bar verdt å besøke fredag 13. november. Tor Bjarne Bjelland & Rytmeradikaler spiller bebop i en energisk og intens innpakning. Dessuten kommer Fredrik Lavik fra Jasspalass i Stavanger (ex-the Chase fra forhenværende Agora/Bergen). Og som alltid spiller Espen Horne masse jassplater etterpå. Uken etterpå, noen kvartaler lenger bort i Kong Oscars gate, blir Funk U med Sam Marriott verdt å få med seg. Denne kvelden er viet til deep funk, up-tempo soul og tidlig jamaicansk reggae, og det hele skjer altså på Victoria lørdag 21. november. Mr. Marriott skal dessuten ha med seg en helt spesiell gjest, men det er foreløpig hemmelig hvem det blir. Men det skjer mer i byen. Bergen Kjøtt i Skuteviken er i ferd med å bli klarstilt, og vi kan forvente at deler av byens kunst- og musikkmiljø vil finne sin plass der i tiden fremover. I alle fall arrangerer Klubb Intim et rendyrket, puristisk techno- og houseparty på Bergen Kjøtt lørdag 14. november med Olle Abstract, Bjørn Torske, Tilt og Brute Lee på platespillere. Lysblinking står Anders G for, mens VJ 2R kjører konseptuell videokunst. Med andre ord: turn on, tune in & drop out! Uken derpå, fredag 20. november blir det Nabovarsel-vorspiel på NG2, med bergensbandet Put Your Hands Up For NeoTokyo! Dette blir opptakten til lørdag 21. november; for da blir det fest på Teknikerkroen enda en gang. Hovedgjesten heter Olanskii fra blant annet Sunkissed, som for øvrig er en representant for Oslos eksportvare, nemlig den kosmiske diskoscenen. Sammenlagt ser det ikke ut å bli mangel på klubbkulturelle beskjeftigelser denne måneden heller! Anders Gogstad

instrumentene. Jeg sa: Sidsel Endresen, Jan Bang, Håkon Kornstad, Ståle Storløkken og Thomas Strønen!! Da trenger jeg vel ikke mase mer om hvor fint dette blir? RUNE VANDASKOG 25. november, Hulen Vandaskog er blant de ferskere rekruttene i byens seiglivete americana- og countrymiljø. Solo spiller han tenksomme viser, ikke ulike de Ryan Adams skrev for åtte år siden eller de Steve Earle skrev for 11 år siden. Sjekk også ut hans Teenage Fanclub-aktige band The Gilded Lines. HAUST & BLOOD COMMAND 27. november, Hulen Ok. Haust er bare så utrolig bra. Måten de blander Melvins, Darkthrone og hardcore på. Måten de oppfører seg på scenen. Måten de bare gruser øret ditt på. Blood

Command er kanskje kjent for de fleste her i Bergen allerede? Neste store band ut av byen, sies det. For en kombinasjon. For en kveld! GAY AGAINST YOU & TEENGIRL FANTASY Landmark, 4. desember Line Ira tar en velfortjent juleferie ved å hente to glimrende elektroduoer til byen. Teengirl Fantasy fra Ohio og Gay Against You fra Glasgow. Sistnevnte er kjent for å være ute av kontroll på scenen, med pelser, dustete masker, interaksjon og voldsom punkelectro. Teengirl er litt mindre rampete, men desto mer finstemt i uttrykket. Gå dit, du kommer garantert til å miste julestemningen!

KONSERT: EIRIK KYDLAND

9/2009

Plus Special Guests

Plus Special Guests Guests Plus Special

Vestlandshallen Fredag 29. Januar 2010 Billetter kr 650 + avgift. Billettservice 81533133 • www.billettservice.no Grieghallen 55216150 • Grupper og hotellpakker: 09901 Nytt album “Sounds Of The Universe” i salg nå! Tilgjengelig på CD, limited edition CD+DVD, 4 disc deluxe box set, vinyl og download.

p r e s e n t e r t av B e r g e n L i v e & L i v e n at i o n

united stage artist & js artist presenterer:

Kings Of COnvenienCe få bill!

få bill!

ba dagbladet www.unitedstage.se www.winnerbäck.se

peer gynt grieghallen 14. november kl 21

bt dagsavisen aftenposten

Peer GynTGrieGhallen TorsdaG 19.november kl22.00

grieghallen - Bergen lørdag 21. nOvemBer Kl 20.30 nytt album “declaration of dependence” i salg 2. oktober! p r e s e n t e rt av b e r g e n l i v e & g o l d s ta r

Ole Bull Scene Søndag 20. deSemBer kl 21 dørene åpner kl 20

billetter på bergenlive.no - billettservice 81533133, posten, grieghallen 55216150, narvesen, 7-eleven, apollon 55315943, grupper og hotellpakker: 09901

m e l d d e g på n y h e t s b r e v f o r i n f o r m a s j o n o m f l e r e ko n s e r t e r o g s i s t e n y t t !

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER BARONESS Blue Album (RELAPSE/VME)

Baronen og Baroness. Allerede på sitt andre album er Georgia-baserte Baroness i ferd med å seile opp som et av de ledende bandene på den amerikanske metal-scena. Sørstatsrøttene kommer til uttrykk gjennom ekko av Lynyrd Skynyrd og et tidvis løst og jambasert lydbilde. Men kvartetten slekter vel så mye på de tidligere Relapse-kameratene i Mastodon og det episke gitarøset til Isis, ispedd en god dose klassisk hardrock, med Black Sabbath, Led Zeppelin og Thin Lizzy øverst på referanselista. Baroness’ virkelige styrke er imidlertid måten de forvalter arvegodset på, og Blue Album er lett en av årets beste metal-plater. Med selvsikkerhet, trøkk og variasjon formidler bandet hårete riff med tydelige melodier i bånn, og John Baizleys strenge, maskuline brøl på topp. Baroness har dessuten baller nok til å både åpne og avslutte med en fintfølende gitar-intro, og varter i tillegg opp med en laidback ballade på et tidspunkt da man kunne risikere å få senebetennelse av all luftgitarspillingen. Dette gir ikke bare et kjærkomment pusterom, men er også med på å gi plata et svært kledelig konseptuelt snitt. Med Blue Album begår Baroness det kunststykket å høres både tidløse, moderne, banebrytende og svært klassiske ut på en gang. Et must! Glenn Olsen

Høy på landet.

THE BEAR QUARTET 89 (ADRIAN RECORDINGS/IMPORT)

GULLFUGL KRÅKESØLV Trådnøsting (MUSIKKOPERATØRENE/DIGER)

Norsk på nordnorsk. Det er nok ikke ofte det jubles av de samme grunnene i Norsk på norskredaksjonen i P1 og på NATT&DAGs kontor. Men denne høsten skjer det. Først fikk vi John Olav Nilsen & Gjengens bergenspoesi over anglosaksisk rock, og nå kommer Kråkesølv fra Bodø. To veldig forskjellige band, som likevel kan nevnes i samme setning fordi de begge helt naturlig synger sine rocketekster på norsk. Musikalsk sett har Kråkesølv – fire gutter i starten av tjueårene – mye til felles med amerikanske indie-storheter som Built To Spill, Death Cab For Cutie og Pavement. Det vil si lyse guttestemmer, flere lag med intrikate gitarmelodier, litt ruskete rytmer og tekster om å føle seg vemodig uten noen håndgripelig grunn. Mange unge grupper henter inspirasjon herifra, men svært få har det særegne bittet som gjør man som lytter faktisk kjenner både tristhet og glede, slik man gjerne skal med denne type musikk. Det har Kråkesølv. Både tekster og poplåter er usedvanlig gode. Lyrikken er best når den tar tak i små og konkrete ting, observasjoner eller hendelser. Som i ”Privat Regn”, der lokalmytologi (Google: Jeppes benk) blandes med lett gjenkjennelig tenke sjæl-problematikk. Høydepunktet på plata – i alle fall rent tekstmessig – er nok ”Vågøyvannet”. Den ytre handlingen skildrer en fæl joggetur (seriøst nok, det!), men har

Bør være mer enn et NB i musikkhistorien. Svenske i The Bear Quartet feirer sitt tjueårsjubileum med 89. Et iskaldt post-punk-album inspirert av black metal, Kate Bush og afrobeat. Den misantropiske Black Sabbath-pastisjen ”Sweet Beaf” og ”Least Loved (Of the Unloved)” beveger seg på grensen av hva som er anstendig med sine Toni Iommi-riff og svulstige synther. Men den linjen har BQ alltid likt å balansere på. Stemmen til Matti Alkberg er dessuten mer karikert og dirrende enn noensinne. Nesten musikalaktig. Trommene er skrudd så tørt og skarpt at det nesten føles konfronterende. Mye man må jobbe med som lytter, altså, men likevel er denne utgaven av BQ mer tilgjengelig enn den vi møtte på de to foregående platene, som var fundert på kaos og badet i støy. 89 høres ut som Vampire Weekend senket ned i tjære. Eller som TV On The Radio etter et semester i mørketid. Et ganske annerledes album, som føles veldig tidsriktig, men samtidig helt malplassert i forhold til trender og tendenser. NB. Jeg må være ærlig. Grunnen til at 89 får topp terningkast er egentlig ikke fordi albumet er såfantastiskjævla bra. Plata er veldig god og rar, men den minnet meg også på at jeg hadde vært så dum å glemme The Bear Quartet – denne gjengen med bleke finskutseende pønkere fra Luleå i Nord-Sverige. De er utpreget svenske, men samtidig veldig amerikanske og ganske britiske. De er litt Imperiet, litt Dinosaur Jr., litt The Smiths. Til tider er de bekmørke som Suicide, eller innom country og soulballader. Men det blir for snevert å trekke et slikt nettverk av sjangre og in-

TRIST

SVETTE

spirasjonskilder mellom bandets fjorten album. Sloganet ”Antiwhateveryoufuckinggot”, som står i omslaget på 89, er nok mer treffende. Litt av en innstilling å ha for en gjeng 40 år gamle menn, men det kommer heldigvis interessant musikk ut av det. For øvrig er det vanskelig å komme på et liknende band her hjemme. Må være Motorpsycho, kanskje. Ikke at de to gruppene minner om hverandre musikalsk, men de gjør det en god del når det kommer til innstilling og uforutsigbarhet. Uansett er Bear Quartet et band du bør bry deg om. Hør på trommespillet til Jejo Perkovic (der har du et realt trommeslagernavn!) på ”All Your Life” fra 2003. Språkforvirringen og den feberaktige lummerheten i ”Super Confidence” fra postrock-plata Ny Våg. Hør Gay Icon (2001) og Moby Dick (1995). Eller sjekk i det minste ut bandets nesten-hit, ”Mom & Dad” fra 1998. Like ubehagelig, fascinerende og detaljert selvbiografisk som Karl Ove Knausgårds Min kamp. Og for ikke å slippe tråden til aktuell norsk litteratur: Leser du Pedro Carmona-Alvarez’ Rust mens du surfer gjennom diskografien til BQ, vil du kanskje oppleve at de to verdene smelter sammen. The White House blir The Bear Quartet. The Bear Quartet blir The White House. En overveldende effekt! Og en ting til: bandnavnet The Bear Quartet er knabbet fra et jazzband i Klas Östergrens Gentlemen – en svensk ekvivalent til Saabyes The Beatles, kan man si. Bare mye bedre. Søk også opp gitarist Jari Haapalainens imponerende cv som produsent, om du vil forstå BQs påvirkning på moderne svensk popmusikk. Det var bare det jeg måtte fortelle. Eller som bandet selv skriver et sted: ”Ta og hør gjennom platene våre. De forandrer nok ikke verden, men de vil forandre ditt liv”. Eirik Kydland

illsint, forsmådd helvetesveps på topp, der han skriker ut sin vrede mot verden og sin egen manglende evne til å passe inn i den. Det merkes dessuten at Bannons drifting av Deathwish Records, og Ballous utrettelige innsats som produsent, har gitt Converge et omfattende nettverk. Gjestelista inkluderer blant annet folk fra Genghis Tron, Cave In, Entombed og Neurosis-sjef Steve von Till som deler vokaljobben med Bannon på eksplosive ”Cruel Bloom”. Glenn Olsen

JØRGEN NORDENG MILLION STYLEZ Born In Di System (BASSRUNNER)

Skandinavias uten sammenligning beste dancehallreggae-artist, dette er en av flere nye godbiter fra STHLM-eren. BIG BOI FEAT. GEORGE CLINTON & TOO SHORT For Your Sorrows Nå har jeg virkelig trua på soloskiva (den med Gucci Mane er også fin). SNOOP DOGG That’s My Homie Nå har jeg virkelig trua på den nye skiva (den med The Dream er også kanakkas). V/A Go Go Club Riddim (RUSSIAN)

Høstens gladriddim er strippeklubbvennlig på Atlanta-måten, og Demarco, Leftside og Vybz Kartel har meget sterke bidrag. Duetten mellom Aidonia og Tarrus Riley er kaketakeren.

samtidig en langt mer alvorlig undertone: Blodsmak modnes fint med åran, akkurat som æ og du, e i hvert fall det æ håpa, ska det fortsett eller snu? Eller hva med ”Skredders” åpningslinjer: Kjære, slepp nu taket, det som e mitt, vil æ ha tebake, vi ligg og surna i gammel lake. For et fint bilde! For et fint bilde! Alle de språklige vendingene er riktignok ikke like fikse, og noen ganger lesses det i overkant på med bilder som ikke henger helt på greip, som for eksempel i låta ”Hjørnebrikke”. At jeg plukker på dette, må ikke tas for tungt. Det viser bare hvor risikabelt og modig det er å synge på norsk. Vips, så er man en del av norskpensum på videregående skole. Trådnøsting er ellers preget av imponerende komposisjonsarbeid. Låtene oppfører seg ikke slik man skulle tro, men de vet likevel hvor de vil. De er lette og melodiske, men samtidig dynamiske og detaljerte. Gjerne med litt strykere. Ofte med tyngre mellomspill. I det hele tatt er det noe med stemningen på Trådnøsting som minner meg om å høre There’s Nothing Wrong With Love av Built to Spill for første gang. Den håpefulle, men samtidig uvisse følelsen: Skjortestoff som flagrer i vinden, lukt av asfalt, joggesko som skraper i vårgrus, litt mye usikkerhet, enda mer overmot. I tillegg har et par spor en god skate-følelse. Hvem skulle vel tro at man en dag kunne dra en ollie til tekstlinjer som Æ sparka nedover, spark mæ tebake, va æ en skredder sku æ kledd dæ naken uten at det føles rart? Nå kan du faktisk det. Eirik Kydland

BEST AKKURAT NÅ

MAIKAL X The Warning (ROCK N VIBES)

CONVERGE Axe To Fall

Amsterdam-sangeren pisser på alle kvasi-rasta-kopister i hele Europa. Ikke med vilje, altså.

(EPITAPH/TUBA)

Nå også med ballader! Med en misunnelsesverdig kontinuitet fortsetter Converge sitt pionervirke med å sammensmelte metal, hardcore og punk. Ofte til stor forvirring for sjangerpurister, og til like stor jubel fra folk som vet å sette pris på innovasjon og kraften som finnes i Converges musikk. Axe To Fall er på alle måter et logisk steg videre fra de foregående platene (Jane Doe, You Fail Me og No Heroes), og inneholder noen av bandets mer tilgjengelige låter så langt. Ikke bare kan man skimte et snev av melodi i låter, som for eksempel innledende ”Dark Horse”, kvartetten tillater seg i tillegg å runde av plata på ukarakteristisk vis med to (power)ballader. Antageligvis noe av det mest sjokkerende et band som er mer kjent for å fråde enn å føle, kan finne på. Resten av materialet viser for øvrig bandet fra en mer velkjent side, basert rundt Kurt Ballous bredbeinte metalriff og aggressive hardcore-utblåsninger, med en rytmeseksjon som formelig fører blitzkrieg mot øregangene dine, og Jacob Bannon som en

FAT JOE J.O.S.E. 2 (TERROR SQUAD/WARNER MUSIC)

Likevel ikke så dårlig at du blir hjerneskada. En uke før dette albumet ble sluppet, kjørte Fat Joe-uvenn (”nemesis” blir kanskje å ta litt i?) 50 Cent i gang en mobbekampanje på sin nettside Thisis50.com. Spøken bestod i at Fifty hadde hørt den nye skiva til Fat Joe, og at den var så dårlig at han hadde havnet på sykehuset med hjerneskade. Ja, sånn gjør vi det altså i rapverdenen (*ser flaut ned i bakken*). Nå er ikke dette albumet i nærheten av å være dårlig, men med tanke på salgstallene som tikket inn et par uker etter stuntet, lurer jeg egentlig på om noen som helst hadde hørt J.O.S.E. 2 før 50 Cent gjorde verden oppmerksom på den. Fat Joes oppfølger til platina-belønnede J.O.S.E. (2001) solgte nemlig ikke mer enn sjokkerende 8.343 kopier, noe som ikke kan beskrives som annet enn tidenes salgsfiasko i et land bestående av mer enn 300 millioner mennesker. 50 Cent fikk

9/2009

dermed enda mer å le av, men med tanke på musikken han selv har sluppet de siste årene, burde han kanskje roe seg litt ned? For J.O.S.E. 2 er som sagt ikke dårlig, og selv om Fat Joe aldri har vært en spesielt interessant rapper i min bok, er resultatet på hans niende album i rekken absolutt godkjent. Først og fremst må det nevnes at man lett merker at Fat Joe har flyttet til Miami. I likhet med Pitbulls Rebelution inneholder denne skiva mange club-låter, og da snakker vi ikke den typen nattklubber som finnes i Joes hjemby Bronx. Her dreier det seg om hvite sofaer og pastellfarger på neonlysene. På en måte kan J.O.S.E. 2 beskrives som samme type skive som Rick Ross sin glimrende Deeper Than Rap, bare uten den samme kvaliteten og profesjonaliteten. Greit nok, så har Joe med kjente og ”kjære” fjes som Lil Wayne, Akon, T-Pain, Swizz Beatz, Lil Kim, Raekwon og Ron Browz, men det er et eller annet ved denne skiva som gjør at den ikke fortjener mer enn en svak firer. For det første er det jo som nevnt det at Joe, i motsetning til for eksempel Ross, er en til tider sykt kjedelig rapper. I tillegg er produksjonene heller ikke noe å hoppe i taket av. Det blir aldri så stort og monumentalt som Joe nok skulle ønske, men heller ofte mer en kopi av andre hitlåter. Og hitlåter er det ikke så mange av her, selv om Joe & Co. prøver så godt de kan. Lydbildet er derimot variert så det holder, og strekker seg fra Jimi Hendrix-samplende (”Hey Joe”… selvfølgelig) ”Joey Don’t Do It”, pomp-forsøkene ”Cupcake” og ”Okay, Okay”, soul-samplende og hyggelige ”Ice Cream” (med Raekwon) og ”Music”, det tøffe Swizz Beatzsamarbeidet ”Blackout” og store mengder hard autotune-runking på ”Winding on Me” (Ron Browz, Lil Wayne..), ”Put Ya In The Game” (T-Pain) og ”Porn Star” (Lil Kim). Kult nok, men ikke mer enn det. Ikke en skive jeg kommer til å høre mye på igjen. Mathias Rødahl GHOSTFACE Ghostdini: Wizard of Poetry In Emerald City (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Følsomme seksualbeskrivelser. Det er ingen overdrivelse å si at Ghostface Killah sin kjærlighet for soul-musikk mangler sidestykke i rapverdenen. Få andre rappere passer også så perfekt over samples av nettopp denne sjangeren som ham. Alle skivene til Ghost har vært bygget opp rundt soul-samples og hans alltid like ærlige og åpenhjertige kjærlighetshistorier fra ghettoen, men på Ghostdini: Wizard Of Poetry in

9/2009

Emerald City har den følsomme Wu-Tang Clan-rapperen kalt en spade for en spade og like godt dedikert hele albumet til soulens vakre univers. Da ryktene om skiva først begynte å spre seg, trodde mange at Ghostface selv skulle stå for syngingen. Ikke at det hadde vært helt krise, det er nemlig alltid underholdende når Ghost klinger med stemmebåndet, men jeg tror vi likevel skal være fornøyd med at han i stedet har invitert noen av bransjens beste soulartister til å stå for albumets smukke toner. For smukt, dét er det virkelig. Og selv om Ghostface ble blodig fornærmet fordi folk som Alicia Keys, Avant og The-Dream ikke gadd å bli med (aaaaw), har han likevel klart å samle sammen en hyggelig gjeng med sangere, bestående av blant annet Estelle, John Legend, Ne-Yo, Lloyd og Raheem DeVaughn. Sistnevnte velsigner skiva med bestesporet ”Baby”, der autotune-haterne virkelig får noe å tygge på. Raheem trenger på ingen måte den omdiskuterte tonehjelperen, men her løfter den virkelig hooket opp et ekstra nivå. Men til tross for soulsangere og smukke toner, må dette albumet likevel ikke bli tatt for å være glætt og kleint. Det hindrer Ghostface med sin fantastiske historiefortelling. Han tar oss med inn i sin verden av koner som puler rundt og menn som blir skutt som følge av dette (Fabolous-gjestede ”Guest House”, som bruker samme J.U.S.T.I.C.E League-produserte beat som Rick Ross-låta ”Yacht Club”), sin egen utroskap og ikke minst de inngående seksualbeskrivelsene i ”Stapleton Sex” (Feel the pretty warm dick, rub it on your clit/Oh, right before I bust, I spray it on your tits/Switch you over, throw you to the side with one leg up/See the head slide in your hole, he stay up). Likevel, det er mye løøv her, og sånn skal det jo også være når vi har med en uhelbredelig romantiker som Dennis Coles å gjøre. Vaughn Anthony- og Estelle-gjestede ”Paragraphes of Love” kunne gjort seg på soundtracket til en romantisk Hollywood-komedie, og på spor som ”Forever”, ”Let’s Stop Playing” og ”So Lonely” søker Ghostface i kjent stil etter den evige kjærleiken som macho-besatte rappere vanligvis fnyser av. Det masete og Ron Browz-produserte bonussporet ”She’s a Killah” blir upassende i settingen, og burde vært skrinlagt. Men ser man bort fra det, har Ghostdini klart å snekre sammen enda et glimrende album. Nå gleder vi oss bare til Method Man- og Raekwon-samarbeidet Yolanda’s House (fin-fin tittel!). Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

EIRIK KYDLAND LINDSTRØM & CHRISTABELLE Real Life Is No Cool (SMALLTOWN SUPERSOUND)

Musikkåret 2010 er allerede reddet. SEBASTIAN BLACK MASCALL Doing My Thang (MINDSTATE PRODUCTIONS)

Bare gi en lyd-Black står fram som Bergens svar på Maxwell. LIVSTID Grovdrift (MYSPACE.COM/LIVSTID)

Crustcore på sunnmørsdialekt. Føles helt naturlig. ANNIE When The Night (SMALLTOWN SUPERSOUND)

Hallo!? Det er jo dette som er den virkelige godbiten på Don’t Stop. SUSANNE SUNDFØR The Brothel (KOMMENDE ALBUMET THE BROTHEL)

God has left us anyway. Utrolig mektig og mørkt. Goya i musikkform.

LIFELOVER Dekadens (OSMOSE PRODUCTIONS)

Destinasjon: Ingensteds. Idet undertegnedes skryt av Lifelovers forrige album Konkurs akkurat la seg, slenger svenskene Dekadens i bordet. Lifelover kan kjapt forveksles med et hvilket som helst tvilsomt skolerock-band (hvor ble det egentlig av skolerocken?), der gitaristen insisterer på å spille lavmælt følerock, bassisten beinhard black metal, trommisen tidsriktig post-punk og vokalisten svensk håndverkspop. Utrolig nok faller alt dette helt naturlig for bandet, uten at vi på noen som helst måte sitter igjen med publikumsvennlig crossoverrock. Som med sin forgjenger, låter Dekadens herlig skranglete og sjarmerende introvert. Med ståsted i black metal henter de

Hei hei, lysmann!! Du må jo skru på lysene mot oss, ikke den jævla backdropen!

Ghostface / Foto: Milan Magudia

elementer fra en rekke andre sjangere, uten at de roter seg inn i et referansehelvete av den grunn. Trommemaskinen er også kastet på dynga. Smart valg. Ekte vare er alltid best. Lifelover er et unikt band på alle måter. Tekstene står sentralt, sunget på morsmålet av vokalist Kim som fortsatt har det like miserabelt. Bandets sterke hverdagspoesi om livet i en trist storby bidrar ytterligere til helhetsinntrykket, og de spikrer hele kistelokket på plass. Med låter som ”Destination: Ingenstans” og ”Luguber Framtid” høres Lifelover ut som Ian Curtis oppvokst på Burzum, med et akutt behov for å kommunisere gjennom melankolsk melodibruk og åpne selvmordsbrev til folket. Merkelig nok sitter man igjen med en følelse av håp og positivitet, selv med bandets ytre misantropi og negativitet. Lifelover sitter fortsatt på et enormt potensial som ikke har blomstret fullstendig enda. Dekadens skal låte kaldt og vondt, men hadde det ikke vært gøy å høre bandet med en skikkelig produsent? Som jeg sa ved forrige korsvei; dette bør appellere til folk langt utenfor skinnjakkenes grenser. Spesielt nå som det er høst og greier. Perfekt for sinnet, men ikke Lifelover på det beste. Enda. Andreas Tylden

som gjør det hele enda litt mer spesielt. Det er virkelig noe med stemmen til Mitch, som gjør at jeg ser han for meg som en – potensielt sett – hundre ganger kulere utgave av Sean Kingston. Med baller. Musikkbransjen på Jamaica er like mye politikk som i resten av verden, og det gjør ofte at virkelige talenter ikke slipper frem. Mitch er et slikt talent, men når han endelig har sjansen til å vise hva han er god for feiler han. Ikke monumentalt, det er nemlig øyeblikk her. De mer standard reggaelåtene som ”DJ” og ”Trouble”. Uslåelige i mine øyne. Tittelsporet er også et prakteksempel. Man glemmer nesten at det er snakk om enda en resirkulering av beaten til ”Murder She Wrote” når Mitch slipper seg løs. Uansett; når han beveger seg inn i r’n’b- og hiphop-land bommer han som styggest. Her kunne produsentene Sly’N’Robbie tatt litt mer ansvar. Alt i alt er dette et lite nedsig, som de sier i Bergen. Jeg nekter derimot å avskrive Mitch og regner med neste album blir en klassiker. Jørgen Nordeng

returnerende og uinteressante temaet: ”Hva så om vi går i trange bukser, det er mye mer behagelig enn store baggybukser!”. Men hvis vi tar bort fjortisklaging og mangel på tekstinnhold, må det likevel fokuseres på den typiske ”jerkin-produksjonen”, som med sin nedstrippede og 808-baserte lydbilde minner mer om tidlig og ”ekte” hiphop og Bass-musikk enn noe annet. Dessverre blir det altfor kjedelig og platt i lengden, og egentlig bare interessant i intervaller på noen minutter av gangen. For meg er New Boyz et ganske typisk eksempel på at mange av dagens ”nye” ungdomstrender på lang vei bare er oppgulp av gamle, mye bedre ting, og at de først og fremst handler om klær, dans og image. Ikke så mye om selve musikken. Dessuten tror jeg at vi må gi jerkin’ en øvre aldersgrense på maks 21 år. Men faen, det er sikkert gøy for unga! Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

NEW BOYZ Skinny Jeans & A Mic (ASYLUM/WARNER MUSIC)

Ny dans, gammel musikk. I fare for å høres ut som en 40 år gammel kulturansvarlig i Aftenposten: ”Jerkin’” er et nytt dansefenomen som har dukket opp i California, og som i korte trekk frontes av unge gutter og jenter i trange, steinvaska jeans, The Hundredsskjorter og fargerike sneakers. Jeg merker at jeg ikke en gang skal forsøke å beskrive selve dansestilen, men det er i alle fall snakk om en ganske hengslete og beinsparkende greie. Ok, så hva har dette med New Boyz å gjøre, tenker du kanskje? Vel, den unge rapduoen bestående av Ben J og Legacy var på mange måter de som satte jerkin’ på kartet med semi-hitlåta ”You’re A Jerk”, som da selvfølgelig handler om denne dansetrenden. Jeg kan ikke akkurat si at jeg er like fascinert av jerkin’ som det jeg var av breaking eller crumping, selv ikke crunk- og snap-bevegelsen (Atlanta-dans, ikke tysk technorap), og musikken gir meg heller ingen umiddelbar trang til å skrive en sekssiders featuresak om ”denne nye greia ungdommen i California holder på med”. Nå er såkalt jerk-rap også ganske enkel å gjøre narr av, i og med at subsjangeren godt på vei er rapscenens nye og pinglete mobbeoffer med sitt alt annet enn macho-image. New Boyz gjør det heller ikke enklere for seg selv ved til stadighet å syte i intervjuer og låter om det samme

MITCH Original Yard Man (TAXI/IMPORT)

Jamaicas neste stjerne? Ikke helt ennå. Jeg skreik meg til å få skrive om denne plata – selv om Mitch ikke har noe etablert navn enda – i den tro at den kom til å være en av årets skiver. Jeg hadde virkelig troa denne gangen. Det var nok en overdrivelse. Mitch huserte tidligere i boybandet ARP (med blant annet litt mer kjente Daville), og har på tross av en velduftende bukett med nydelige låter slitt med å få dreis på solokarrieren. Det som gjorde at jeg forelska meg i artisten Mitch var på den ene siden hans karakteristiske stemme, stil og klare diksjon. På den andre at han høres like hjemme ut over reinspikka reggae, som når han gjorde en av sine utallige cover/ mixtape-versjoner av r’n’b- og rap-hits. I tillegg finner vi et litt udefinerbart doo-wop-element luskende i bakgrunnen, noe

ANDREAS TYLDEN V/A Where The Action Is! - LA Nuggets 1965 - 1968 (RHINO/WARNER)

Where the action was. FUNEBRARUM The Sleep Of Morbid Dreams (CYCLONE EMPIRE)

Forferdelig bandnavn, fantastisk skive. V/A Warp20 Chosen (WARP/VME)

Flott oppsummering av banebrytende label gjennom 20 år.

NYTT ALBUM/ NY BOK 28. SEPTEMBER

............................................................................................ Ville tilstander og jubalong, folkens! Yoga Fires debutalbum er å finne til salgs over hele landet. Intet over, intet under. Etter en fantastisk turne-sommer på Hove, Quart, Slottsfjell og Roskilde er de klar for å ta Norge med storm med låter som “Superkul med Kniv”, “Apen er dø” og “Tikkende bombe”.

............................................................................................ FUCK YOU ELLER PENGA TILBAKE! Min historie om Yoga Fire av Aslak Hartberg. “Sjokk og vantro! Den unorske, ubeskjedne og usensurerte (men sanne) historien om Dansken, Apen, Posen, Doktorn, Fingern og Trebein, ført i pennen av bassist Alis. Fin gjeng.” Boken kan bli din for kun kr 299,- hos din nærmeste bokhandel!

............................................................................................

ATAVIST ll: Ruined (AURORA BOREALIS/TUBA)

Britene gjør det igjen. Doom av høy klasse. SLAGMAUR Von Rov Shelter (OSMOSE/VME)

Eklektisk mørke på hjemmebane.

9/2009

UTE NÅ PÅ FYSISK FORMAT! “the best hardcore band in Norway” - 9/10, Nömusicmedia.com

“Nord er en maktdemonstrasjon av en skamløst bra hardcoreplate” - 5/6 Vixenmagazine.no

“Well-balanced relationship between anger and beauty” -www.hartboiled.de

“Bekanntes mit Neuem zu mischen und ein spannendes Album daraus zu kreieren ist nicht immer einfach Dominic haben es geschafft!” - 7,5/10, www.wasteofmind.de

Obliteration Nekropsalms (23.11)

www.fysiskformat.no

Årabrot I Rove

Nernes/Skagen Ad Undas

Le Corbeau Evening Chill...

INDIE DISTRIBUTION PRESENTERER MÅNEDENS ANBEFALINGER

HYPOCRISY

NILE

JOCELYN

Nuclear Blast

Broken Records

Jocelyn

Monsters Of Metal Vol. 7

Endelig, etter fire års stillhet, er svenske Hypocrisy med Peter Tagtgren i spissen, er tilbake med nytt album. ”A Taste Of Extreme Divinity” er kanskje bandets mest modne album hittil. Her kombineres death metal med seigere partier, knall sterke riff og catchy melodier. En klassiker er født!

To år etter fantastiske “Ithyphallic”,er de amerkanske mesterne innenfor teknisk death metal tilbake med sitt nye mesterverk “Those Whom The Gods Detest”.Dette er en oppvisning i teknisk og brutal death metal, og Nile leverer her en sterk kandidat til årest metal album.

Norske Jocelyn har lagt ut på en evig søken etter den gode melodien. På veien henter de inspirasjon fra alle det er verdt å la seg inspirere av, og med musikalske forbilder som spenner fra Tom Petty til Jayhawks,Waterboys og Bob Dylan, serverer bandet medrykkende folkpop og country-rock i en smakfull retroinnpakning.

Del 7 i den meget suksessfulle ”Monsters Of Metal” DVD serien. Her får vi to DVDer stappfulle med video klipp fra band som Enslaved, Dimmu Borgir, Gojira, Paradise Lost, Sonata Arctica, Hypocrisy… Alt i alt over fem timer med høy kvalitets metal underholdning.

I salg nå!

I salg 9. november.

I salg 16. november

I salg 23. november.

ATasteOfExtremeDivinity ThoseWhomTheGodsDetest

DIVERSE ARTISTER Nuclear Blast

INDIE DISTRIBUTION AS • HASLEVEIEN 38 • 0571 OSLO • NORWAY • TLF: 23121780 • FAX: 23121781 • INFO@INDIEDIST.NO • WWW.INDIEDIST.NO • WWW.MYSPACE.COM/INDIEDIST

Mot alle odds: Brilleslange, halvblå OG narverjakke.

SE, HAN SYNGER OMAR RODRIGUEZ-LOPEZ Xenophanes (RODRIGUEZ-LOPEZ/IMPORT)

Fargerik psykedelia fra The Mars Volta-gitarist. I og med at Omar Rodriguez-Lopez har sitt hovedvirke som visjonær gitarist, låtskriver og sjefsideolog i The Mars Volta, kan det være vanskelig å forstå hvor skillet går mellom band og solokarriere. I mannens etter hvert så rikholdige

solokatalog har man imidlertid kunnet finne en viss logikk i et mer rustikt lydbilde. I tillegg til en utpreget kompromissløshet som selv ikke The Mars Volta har kunnet unne seg uten å erte på seg plateselskapssjefen. Men med utgivelsen av Xenophanes later det til at skillet er i ferd med å viskes ut, og det eneste som i praksis utgjør en forskjell er fraværet av Omars gamle våpenbror og TMV-vokalist Cedric Bixler-Zavala. For samtlige av de andre bandkompisene har fått invitasjon til

kalaset. Volta-fans vil muligens savne BixlerZavalas outrerte stemmeprakt og hvinende falsett, men tro meg, i dette tilfellet føles det faktisk som en kjærkommen avveksling, og ikke minst en positiv overraskelse når det viser seg at Rodriguez-Lopez faktisk har en anstendig sangstemme selv. Til forveksling lik kameratens, dog noe mer introvert og behersket. Musikalsk sett faller imidlertid dette eplet svært nært stammen, og Xenophanes kunne lett ha blitt forvekslet med et The Mars

Volta-album. Psykedelia på steroider med et latin-amerikansk sinnelag og tekster på spansk, ispedd elektroniske støypartier og utskeiende gitar-soloer. Tidvis skikkelig fett, tidvis litt kjedelig, men aldri helt uinteressant. Dessuten er det noe overraskende at Xenophanes langt på vei er bedre enn de siste The Mars Volta-platene. Glenn Olsen

100 % ROCKY – ALBUM I SALG NÅ! 9/2009

BEST AKKURAT NÅ

JAN-OLAV GLETTE LISA GERMANO Magic Neighbor (YOUNG GODS/INDIE)

Intens magi på den gamle fiolinistens niende album. MAYER HAWTHORNE A Strange Arrangement (STONES THROW/VME)

Produsenten blander i liket med Norges-favoritten Raphael Saadiq 1960-talllets soul med moderne toner. FINAL FANTASY Heartland (DOMINO/EMI)

Nå står han for alvor på egenhånd. Vi gleder oss til et av 2010s beste album?

etter å ha drukket, snortet og knullet seg igjennom Rebelutions tolv første spor, avslutter han med det rolige og uventede B.o.B.-samarbeidet ”Across the World”, der Pit selv forklarer hva som har skjedd med ham rent musikalsk: These boys wanna make music for the block, for their hood, their city. I’m trying to make music for the world.This what we came up with. Og det høres jo fair enough ut det. Pitbull har tross alt blitt et mainstream navn for alle dem som drømmer om å dra til Florida for ta kyssebilder på stranda eller få seg en tatovering på Miami Ink. Og den gjengen er det jo faktisk ganske mange av etter hvert. Når han så avslutter med den sentimentale klinelåta ”Daddy’s Little Girl” (ingen bryr seg vel om at tekstinnholdet er uromantisk klokka 05:30 på morgenen), er partykveldens slutt et faktum, og Rebelution har garantert hjulpet en eller annen solbrun syden-gigolo med å nedlegge to seksten år gamle venninner fra Heimdal i en av strandens solsenger. Og akkurat det er det ikke mange andre rappere som kan skryte av. Vel, bortsett fra han i 2 Unlimited, da. Mathias Rødahl

CONVERGE Axe To Fall (EPITAPH/TUBA)

Vårt favoritt-hardcoreband slår til med sin lettest tilgjengelige plate. BEAR QUARTET 89 (ADRIAN RECORDINGS/IMPORT)

For Jari Haapalainen er det musikk 24 timer i døgnet. Det kan høres.

PITBULL Rebelution (SONY MUSIC)

Lyden av hvite linbukser, selvbruning, silikonpupper og date-rape. Det er vanskelig å ikke lene seg sjokkert tilbake i sofaen etter den første gjennomlyttingen av Pitbulls nye album Rebelution og dens utrettelige jakt på mainstreamhits. Ikke det at Pitbull var noen spesielt conscious rapper tidligere. Debutalbumet hans sirklet tross alt rundt dansegulvbangerne ”Culo” og ”Toma”, men nå har det virkelig tatt heeelt av. Vi har alle hørt den ekstremt harry førstesingelen ”I Know You Want Me (Calle Ocho)” – enten på radio eller i musikkmiksen på treningssenteret. Og kanskje også andresingelen ”Hotel Room Service” med sitt fryktelige Nightcrawlers-sample (jeg elsker originalen, altså…). Men selv ikke disse to låtene kunne på noen måte forberede meg på Miami-rapperens ”nye vin”. Her snakker vi nemlig pulvermusikk så det holder, blandet med spredte mengder euro-synth, hvite linbukser, selvbruning, silikonpupper, Akon og date-rape. Som anmelder får jeg derfor automatisk lyst til å kategorisere hele album som bortkastet, men hvis jeg skal være ærlig med meg selv, VET jeg at dette er en skive jeg kommer til å ville bumpe neste gang jeg fester på stranda i et eller annet varmt og moralløst land. Det betyr derimot ikke at den er bra. Rebelution er faktisk til tider helt forferdelig, men med nok lettkledde og vakre mennesker i min umiddelbare nærhet, samt store mengder rom og [Coca]Cola innabords, skal jeg love deg at dette lett kan bli soundtracket for en eventuell Karibia-tur i 2010. I likhet med for eksempel reggaeton, må man bare befinne seg i de rette omgivelsene for å oppdage musikkens verdi. Men siden jeg sitter og hutrer i en kald leilighet på Tøyen, sliter jeg i det nåværende tidspunkt litt med å finne den rette sinnsstemningen. 28 år gamle Armando er faktisk ikke bare på party-baggen, og

PORTAL Swarth (PROFOUND LORE)

Australsk skrekkmusikk. Advarsel: Får du utslett av 250 bpm, mareritt av skummel vokal, magesår av gitarfeedback, og akutt panikkangst av ekstrem disharmoni? For ikke å snakke om hvordan du vil reagere på en fuglekasse på hodet, kvelerhansker, bøddelhetter og tau rundt halsen, iscenesatt en gang rundt 1890? Dra dette inn i et øvingslokale i Australia anno 2009 og du har Portal. Swarth er deres tredje fullengder. Fra første sekund det fyres løs med tittel- og åpningssporet ”Swarth” gir de, som forventet, lytteren få sjanser til å få en pause, før et kaos av en annen verden avrundes med ”Marithyme” etter drøye 40 minutter. Musikalsk tar Portal utgangspunkt i avgrunnsløs death metal, ikke så altfor langt unna Immolation, Morbid Angel og Incantation. Men der disse bandene stoppes av egen musikalsk sjargong, sprenger Portal alle grenser. Man skulle tro ekstremmetalens strikk er strukket til det maksimale nå, eller hva? Der tok vi altså feil. Igjen. Lydmessig befinner Swarth seg et sted mellom debuten Seepia og Outré. Trommene er fortsatt begravd langt bak i lydbildet, fullstendig tildekket av voldsom vreng og apokalyptisk støy. Soundet fremstår grumsete, utydelig og obskurt. Instrumentene er faktisk vanskelige å skille fra hverandre, med mindre man lytter ekstra godt etter. Veldig godt etter. Først da avsløres de finurlige detaljene og strukturene, som ja, faktisk er å spore på dette marerittet av en plate. Portals store ess ligger i den unike og uhyggelige stemningen de gjenskaper ved nettopp fraværet av tradisjonell låtoppbygning. Dette skiller dem fra horden av ”bedritne, intetsigende moderne death metal-band”, noe som dessverre ikke er tilfellet for mange om dagen. Med et så strengt uttrykk som dette kreves det mye av lytteren. Enten elsker du det eller så hater du det. Eller så vil du mest sannsynlig ikke skjønne bæret av galskapen. Andreas Tylden

V/A The Biggest Ragga Dancehall Anthems 2009 Den nye Dancehallen. Ingen bryr seg om dancehall lenger. Visstnok. Det burde de. Det er en enormt interessant tid for den jamaicanske hiphopen. Den

er inne i en mer skjellsettende epoke enn det den har vært på aldri så lenge. Den klassiske dancehallen alle kjenner til, med den klassiske boom-ka-ka rytmen, er i ferd med å forsvinne. Denne samleren er kanskje ikke fylt opp til randen av de aller viktigste låtene fra i år, men den reflekterer tidsånden på øya godt. Store deler av låtene her kan nemlig lettere karakteriseres som hiphop og r’n’b enn ragga, og folk som Laden og Chino har lite til felles med folks oppfatning av dancehall. Begge to går for et poppa lydbilde i grenselandet mellom nevnte sjangre, men med elementer fra europeisk og elektronisk dansemusikk. Tradisjonen med å spille inn 20 artister over samme riddim har også mistet momentum, og man får straks mer gjennomarbeida låter. Det er lettere å forholde seg til for ikke-jamaicanere, men som nevnt i åpninga av anmeldelsen har ikke folk flest fått med seg dette. Denne samleren viser også hvor i utakt mange i EU er med reggaeverdenen, med sin evinnelige one drop-reggae og gammelmanns-dancehall. Spørsmålet blir hvordan man stiller seg til utviklinga. Personlig er det litt elsk og litt hat, som de sier på krinken. På den ene siden åpner dette for en helt ny kreativitet, om du åpner opp for å fri deg fra dogmene. På den andre siden havner det ofte langt over den berømmelige streken. Ok. Nå, høydepunkt: Chase Cross er en interessant type, og det sier sitt når han etter et par måneder i offentligheten er med på en så prestisjetung sak som denne. ”Better Days” er en av årets overraskelser, vi snakker noe i nærheten av Jamaicas første rapper (som selvsagt også kan synge). Busy Signal sin ”Da Style Deh” viser hvorfor han fortsatt er en ener, med sitt overcatchye ”lulu-lu-lu-lu”-refreng og minimalistiske trommekomp. Demarco er også en av den nye generasjoners ledere, både som produsent, rapper og sanger. ”She Can’t Wait” er reinspikka soca, men holder langt utover karnevalssesongen. Du kan i det minste høre gjennom denne på Spotify for å sjekke ut hva som faktisk har gått ned siden ”Gimme The Light”. Det er nye tider, kompis. Jørgen Nordeng

Ta det det jæskla bildet, Heimly. Jeg må på do.

BEST AKKURAT NÅ

TREYST SOM FAEN GLENN OLSEN LIFELOVER Dekadens (OSMOSE/VME)

Gla’ i livet! THE ANTLERS Hospice (FRENCHKISS/TUBA)

Finstemt indie. SOULSAVERS Broken (V2/TUBA)

Leve Mark Lanegan! NO AGE Loosing Feeling EP (SUBPOP/TUBA)

Hurra for ungdommen! V/A Where The Action Is! - LA Nuggets 1965 - 1968 (RHINO/WARNER)

Glimrende samling med mer eller mindre obskure aktører fra Sunset Strip og omegn.

TREY SONGZ Ready (ATLANTIC / WARNER MUSIC)

I kjærlighetssorgens navn. Oioioi, så sykt trist dette var da, Tremaine? Etter innholdet på Trey Songz sitt tredje album Ready å dømme har 24-åringen – med bransjens mest vibrerende stemme – klart å ødelegge et eller annet han helst ikke ville ha ødelagt. Og da snakker jeg selvfølgelig om noe som involverer en kvinne… ikke selve musikken. For den holder ikke overraskende et høyt nivå her. Fallossymboler som ”Neighbours Know My Name”, den Drake-gjestede singelen ”I Invented Sex” og den tidsriktige ”LOL :)” (Ja, den heter faktisk det) – med Gucci Mane og Soulja Boy – kan ikke hindre dette fra en bli en særdeles deppefremkallende skive. Med andre ord; perfekt for høsten og dens årlige og alltid like ustanselige sofamørke, men også perfekt for det slow-jams tross alt er laget for, nemlig å lage barn. This right here is a panty dropper, this right here is a baby maker, synger Trey på albumets intro, men som nevnt kan han ikke lure oss. Ready er nemlig et album i kjærlighetssor-

gens navn, og det er jo få ting som er bedre enn det i R&B-ens vidunderlige verden. For når trusene har falt, og naboene har lært navnet til Trey, etter at hans utkårede har skreket det ut nok ganger, dukker Stargate-gutta opp med sin velkjente sytegitar for å trekke sangeren ned i elendigheten med ”I Need a Girl”. Og igjen, vi snakker her om følelsesmessig – ikke musikalsk – elendighet. Ready er nemlig et særdeles velprodusert og balansert stykke musikk, som mer eller mindre holder seg fra begynnelse til slutt. ”Does He Do It”, ”One Love”, ”Hollalude” og ”Love Lost”. Trey velter seg i selvmedlidenhet, selv om han prøver å muntre seg selv opp i sluttsekundene av det flotte avslutningssporet ”Yo Side Of The Bed” med det optimistiske budskapet Sleep, she’s coming back. Men Trey vet hva dealen er. Det blir en ensom høst (selvfølgelig med innslag av de sedvanlige modelltrekantene som R&Bstjerner jo må lide seg igjennom, men dog…), og da kunne han jo like godt lage et passende soundtrack for høsten. Vi får se om kompisen Chris Brown klarer å toppe dette. Det burde i hvert fall ikke mangle på forholdsfiasko og savn der i gården… Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

9/2009

på i en liten evighet. Kyrre Bjørkås Premieredato 20. november

FILM BARN Regi: Ragnar Bragason I rollene: Gísli Örn Garðarsson, Nína Dögg Filippusdóttir, Ólafur Darri Ólafsson Med befolkning på størrelse med Bergen, er familierelasjoner naturlig nok et yndet tema på Island. Dette er sentralt hos den velkjente regissøren Baltasar Karmakur som med sine filmer har gitt et klaustrofobisk bilde av øya – som en svær krattskog av et familietre (101 Reykjavik, Havet og Jar City). Som overalt ellers er familiene moderne og oppsplintrede, men her finnes det ingen gjemmesteder om det skulle trenges. Enkeltindividet innhentes av gamle spøkelser uansett. Trykkende stemning er grunntonen også når Bragason forfølger familietematikken gjennom to spillefilmer improvisert fram uten manus sammen med skuespillerne. Barn er den første. En firebarnsmor krangler om foreldreretten til sine tre døtre, mens sønnen er et oversett mobbeoffer. En schizofren 40-åring er sjalu på sin mors hemmelige elsker. En frustrert voldsmann vil starte et nytt og bedre liv, men nektes kontakt med sin sønn. Bragason balanserer, som Karmakur, mellom det beksvarte og komikken, men formen er mer eksperimenterende her. Til tider er det den manglende kameravarheten overfor karakterene som gjør det komisk. Filmen er gjort i svart/hvitt, klipperytmen er hektisk og musikken er til tider helt overdrevent dramatisk. I enkelte dvelende nærbilder forsøker et hamrende piano å matche indre smerte på en måte som minner om tysk stumfilm. Grepet fungerer overraskende godt og gjør ikke historiene mindre såre. Uforutsigbarheten og den lekne formen er likevel det mest vellykkede ved filmen. Det er lettere å glede seg over hvordan det hele er kokt i hop, enn det er å føle med persongalleriet. Foruten den sjalu og schizofrene Marino er det få karakterer som vil feste seg. Til det beveger Bragason seg i for stor grad i overflaten. Silja Espolin Johnson Premieredato 20. november

ALT FOR HENNE Regi: Fred Cavayé I rollene: Vincent Lindon, Diane Kruger, Lancelot Roch, Olivier Marchal Alt for effektiv. Det reflekteres allerede i tittelen – reine synopsisen. Hvorfor ikke dra til med Alt en mann finner på når kona er i fengsel eller Uskyldig dømt – men hva med familien? I 1942 slapp Hitchcock filmen Saboteur. Den handler om en fyr som blir uskyldig anklaget for å drive sabotasje på sin egen arbeidsplass. For å renvaske seg må han avsløre den virkelige sabotøren, og det hele blir skikkelig saftig når han må late som han er den sabotøren han er anklaget for å være, slik at den virkelige sabotøren til slutt avslører seg selv. Puh. Det hindrer ikke Alfred i å bruke store deler av filmtiden på å vase rundt i villnis, bli med en sirkustrupp, møte en blind spåmann og i det hele tatt: Plottet bare slenger rundt som en dårlig kompis av bihandlingene, og på den måten lures det frem kronglete og ambivalente poenger som bare kan gjøres på film. På sitt beste har Alt for henne noe av denne klaustrofobiske intensiteten i seg, og inni all Historiefortellingen ligger en thriller med snert på lur. Den gjør alt rett, men så går det så drita fort alt sammen, at disse litt kronglete poengene som ikke er så opptatt å være stilige og raske går dukken. Synd altså, for Vincent Lindon er en skikkelig raff skådis man kunne ha glanet

9/2009

COUPLES RETREAT Regi: Peter Billingsley I rollene: Vince Vaughn, Jason Bateman, Jon Favreau, Malin Akerman, Kristen Bell, Kristin Davis, Jean Reno Billig scenografi og lat tv-estetikk, og sånn sett et svik overfor filmkunsten, men det kan man jo i svake øyeblikk leve med. Blind vold på underholdningskunsten derimot, er å håne publikum, og det er straks mer utilgivelig. Var det enda på grunn av mangel på talent. Men man mistenker at dette rett og slett er venstrehåndsarbeid. Lengde uten tilløp. Kan hende appell til kinodaternes selvironi er tenkt som det sterke kortet her: Tre kvapsete fyrer og en anemisk kontrollfreak med sine (atskillig mer freshe) koner/kjærester ender mer eller mindre frivillig på Fedon-versjonen av Paradise Hotel. Her er jetski og shots i baren erstattet av yoga i soloppgangen og parterapi. Menn får ikke lenger være menn, kvinner ikke lenger være kvinner, og ur-harmonien kommer farlig nær overvekt, før alle atter forenes i erkjennelsen av at ingen av oss er perfekte, men at det beste tross alt er å leve sammen. Underveis gir en del situasjoner med pinlig nakenhet og tvetydig kroppskontakt oss hint om at dette er ment som komedie. Det er poengløst å plassere skyld. Mulig Jason Bateman, Kristin Davis og Jean Reno bør sparke agentene sine, men la oss for syns skyld kappe hodet av Vince Vaughn – for anledningen også medforfatter. Og i pressen kreditert for følgende uttalelse: ”I wanted to make a movie that was a positive message about marriage and family.” En komedie med moral? Bli hjemme og kok pasta til kjæresten i stedet. Maria Moseng Premieredato 13. november

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG STILL WALKING Regi: Hirokazu Kore-eda Hypersensitiv japansk hverdagslyrikk. LOS BASTARDOS Regi: Amat Esclatante Unådig mexicansk hyperrealisme. LOOKING FOR ERIC Regi: Ken Loach Nådig britisk grus-realisme.

FORELDRE Regi: Ragnar Bragason I rollene: Edda Arnljótsdóttir, Reine Brynolfsson, Nína Dögg Filippusdóttir Film nummer to i Ragnar Bragasons undersøkelser av det moderne, islandske hjem er langt svakere enn den første. Også her er vi i skyggen av kjernefamilien der bitterhet, ansvarsfraskrivelse og savn er stikkord. En tannlege ønsker seg barn uten å vite at kona er steril. En vellykket forretningsmann overser familien sin. En ung dame sliter med å bygge tillit til sønnen hun en gang forlot. Foruten at denne filmen portretterer flere foreldre enn barn, sier den ikke noe den langt mer presise Barn ikke allerede

har sagt. Improvisasjonen som ligger til grunn for filmens karakterer er langt mer synlig i denne filmen. Når teknikken blir for gjennomsiktig får man innimellom inntrykk av å være flue på veggen på en øvelse. Både den barnevennlige tannlegen og den forknytte barnemoren er endimensjonale og forutsigbare til tross for at de er hovedrollene. Filmen lider mildt sagt av lav intensitet. Som om silen har vært for grov i utvalget av scener og i motsetning til Börn er det stort sett bare mørkt. Ettersom de to filmene er laget parallelt, er det nærliggende å spørre seg om ikke Bragason, som åpenbart har talentet og ambisjonene i orden, kunne laget noe helt fantastisk om han hadde konsentrert seg om én av dem. Silja Espolin Johnson Premieredato 30. oktober FRYKTELIG LYKKELIG Regi: Henrik Ruben Genz I rollene: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann Skyld og skam på den danske landsbygden: Her har vi en noe overfortalt historie om en ung politimann med broket fortid, som møter en fuzza versjon av bygdedyret uti ei dansk myr. Et for så vidt underholdene eventyr i myke bruntoner. Litt sånn Lynch light. Sliter riktignok med å komme på hva som skulle være meningen med nok en sånn film. Altså: Hva forsøker de å fortelle oss? At det er farlig der ute i distriktene? I følge filmanmelderhåndboken burde det nok spekuleres i at myra muligens representerer en fortidig ondskap, og at de slemme menneskene er et uttrykk for visse indre spenninger, men gud hjelpe meg for en psykologisering. Nei, det der vil jeg ikke legge meg opp i, sa mannen da kjerringa dreit i senga. Boka som er utgangspunkt for filmen er en krimroman, og jo, den skal ha for å gjøre kinosalen litt ekstra ueffen i 100 minutter. Kim Bodnia er som alltid verdt billetten, og det bør kanskje nevnes at filmen har fått en drøss med priser i Danmark, så enten er det jeg som er sur, eller så har danskene blitt for glad i seg selv. Ta på gummistøvlene og sjekk selv – dette er uansett et litt over medium underholdende sølepsykodrama. Kyrre Bjørkås Premieredato 20. november

Stakkars, uansett hva han gjør vil han alltid være Ron Weasley.

JEG ELSKET HENNE Regi: Zabou Breitman I rollene: Daniel Auteuil, Marie-Josée Croze, Florence Loiret, Christiane Millet DMed bestsellerdronning Anna Gavalda i spissen, fortsetter franskmennene drakampen med Hollywood om hvem som har monopolet på å elske. Jeg elsker deg, nei, la meg si det en gang til: jeg elsker deg, jeg elsker deg! Denne filmen trenger ikke teksting, for dypere replikker finnes knapt. Knipen omkring hva man i huleste skal stille opp med om man forelsker seg i feil person, er klassisk, resirkulert filmmateriale – men det betyr på ingen måte at temaet er tømt. Her snyltes det imidlertid tungt på den kollektive romantiske encyklopedien, og vi etterlates med pappfigurer vi aktivt må projisere tidligere fiksjonserfaringer inn i for i det hele tatt å henge med følelsesmessig. Ikke Bergman, akkurat. Chloé er vraket av ektemannen, og svigerfar tar henne med på landet for å få tilbake rosekinnene. Etter noen glass Bourdeaux, og i et forsøk på å trøste, bekjenner han sannheten om sitt livs kjærlighet, som selvfølgelig ikke er kona, men en ung dulle han møtte på businessreise i Hong Kong. Sådan går plottet, lovende nok, om bare karakterene hadde fått noe substansielt å ytre underveis. Har man andre valg enn å følge kjærligheten? blir i tillegg et alt for malplassert spørsmål når aldersforskjellen mellom de

HEKK- OG HAGEANGST MAN TENKER SITT Regi: Henrik Hellström, Fredrik Wenzel I rollene: Jörgen Svensson, Marek Kostrzewski, Sebastian Eklund, Hannes Sandahl Ja, så var det på tide å krafse seg inn under gressplener og stakittgjerder igjen. Vinkelrette gatenett som rammer inn monotone, hvite villaer og sterile hageflekker er for lengst etablert som bildet på vår tids sosiale tvangstrøye. Forstaden som symbolet på sjelens fengsel. En allegori så loslitt at den svever et sted mellom kitsch og egentlig ikke allegori i det hele tatt, snarere ren sannhet. Fra Edvard Saksehånd og utover: Folk tenker i flokk, alle er enige, alt er likt. Det vil si: Alle tar feil. Alt er feil. Det konforme er et helvete. Annerledeshet en dyd. Derfor er det med en stor dose skepsis vi nærmer oss enda en film som med liv og lyst angriper tematikken fra samme vinkel. Ikke minst fordi de fleste av oss for lengst har begynt å innse at det ikke ligger en forhekset gammal borg med et pussig, blekhudet bustehode som et mystisk, spennende alternativ bare en liten biltur utenfor byggefeltet. Og man spør seg selv, etter to tiår med Lawn Dogs og American Beauties, om det kanskje er på tide å omfavne det trygge, trauste naboskapet igjen. I alle fall i vår nordiske, moderate variant. Men svaret er nei, gitt. Og ikke bare som i: ”Nei! Suburbia er kjedelig og forstemmende”. Men heller: ”Nei! Suburbia er grunnleggende inhumant og simpelthen fullstendig korrumperende!”. Videre argumentasjon? Den får du i filmen. Ikke som kjølig-logiske samfunnsanalyser, men i form av en poetisk sammenstilling av en koagulert, forstenet normal på den ene siden, og et overraskende, men på sin måte troverdig alternativ på den andre. Man Tenker Sitt er en ny film fra gjengen bak Farvel Falkenberg, og igjen imponerer de stort med en modig, renskåren og ambisiøs film. Handling, dramaturgi, den gode historien og andre stringente elementer

oversprøytes med bensin og brennes åpenlyst til spott og spe. Og med denne asken som gjødsel dyrkes det frem et langt mer organisk og fordringsfritt uttrykk. Denne filmen skjeler tydelig til kunsten med stor K i arbeidet med å avdekke tydelige tretthetsbrudd ved dagens solide samfunn. Uten å bli svulstig (og bare litt pretensiøs). Vi møter et brokete persongalleri i et typisk svensk boligområde. Mest sentral er en gutt på elleve, hvis lavmælte opprør mot mor og voksenverden utvikler seg til en ren revolusjon. Ikke væpnet eller egentlig uttalt, men heller ikke direkte taust, ettersom hans voiceover preger filmen med en serie passasjer fra den amerikanske naturfilosofen Thoreau, som du kan lese et sitat av under. I tillegg møter vi unge menn som på ulikt sett sliter med å tilpasse seg samfunnets krav og konvensjoner. Og en eldre balkansk kar som har vært i Sverige helt siden den gang det het ”fremmedarbeider”. Problemene deres ser på overflaten ikke så store ut, men jo lenger filmen skrider frem, desto tydeligere er det at de opplever fundamentale misforhold mellom det som forventes av dem og det de innerst inne ønsker seg av livet. Og løsningen? Den er relatert til det snodige sitatet i starten. Og jeg vil ikke røpe mer om det her. Gå og se selv. Man Tenker Sitt er en elegant og overbevisende film, befriende gjennomført uten overforklaring. Hellstöm og Wenzels andre felles film er Broder Daniel Forever, og Man Tenker Sitt ligner egentlig på en BD-låt. Der den samme, litt melankolske, og utpreget enkle grunnsetningen deklameres mange ganger etter hverandre, til den antar dypere og rikere mening. En førsteklasses og samtidig kunstnerisk film. Den symbolfrie og utvungne behandlingen av det Svenske Folkehemmet Roy Andersons stivbeinte Du Levande aldri maktet å bli. Gaute Brochmann Premieredato 6. november

”INSTINKTET MITT FORTELLER MEG AT HODET ER ET ORGAN TIL Å GRAVE MED, SLIK ENKELTE DYR BRUKER TRYNET OG FRAMLABBENE, OG MED DET SKAL JEG GRAVE MEG GJENNOM DISSE ÅSSIDENE” - HENRY DAVID THOREAU

Billettsalget starter mandag 2. november!

www.bergenkino.no

HER FINNER DU OSS! --

OSLO

Aku Aku Andys Pub Annen etage Arkaden Arkitekthøgskolen Auster Sallonger, Skøyen Bagel&Juice, Sentrum Bagel&Juice, Vika Baker Hansen, Majorstua Baker Hansen, Torshov Balkan Bar 1 Bar Boca Beach Club Beer Palace Bertoni, Skøyen Best Western BI Nydalen, Akademika Bianco Big Dipper Birken Lunch Bislet Kebab, Bislet Bislet Kebab, Grünerløkka Bislet Video Bislett Bilutleie Bjørknes Bjørn Borg Bjørungs Blaa Black Box Teater Black Gold Blindern, Akademika Blindern, Fredrik Blindern, Fredrikke Blindern, Georg Blindern, Helga Blindern, Trygve Bocata Body Shop Bokkafeen Chateau Neuf Botsfengselet Brasserie 45 Bugges Byporten Session, gutter Byporten Session, jenter Café 33 Café Con Bar Café Elise Café M Café Sør Calexico Campus Christiania Carlings Mega Store Carlings, Aker Brygge Carlings, Bogstadveien 22 Carlings, Bogstadveien 31 Carlings, Grünerløkka Carlings, Karl Johan Chaplin Storkiosk Clodion Coffee Shop Colletts Café Come As You Are Companys Cosmopolite Curry House Dansens Hus Dattera til Hagen Deichmanske Bibliotek Deja vu Delicatessen Det Odontologiske Fakultet Dolly Dimples, Skøyen Dolly Dimples, Torshov Dr. Jekylls Dugg

Eataly Egoiste Eldorado Kino Elixia, Skøyen Elsker Enoteca Vinbar Evita Espressobar, I Evita Espressobar, II Evita Espressobar, III Ferner Jacobsen Filippa K Forset&Brown Freddie's Bar Frogner Kino Fru Hagen Fyrhuset Kafé Gamle Major Gimle Kino Gloria Flames Godt Brød, Nydalen Godt Brød, Skøyen Godt Brød, Torshov Grim, Hegdehausveien Grim, Sentrum Guess Hair Craft Hannibals Hybel Hassan&Den Dama Henie Onstad Kunstsenter Høgskolen i Oslo, I Horgans Hornås Musikk Høyskolen i Oslo, II Høyskolen i Oslo, III Internasjonalen Jacob Aal JC, Bogstadveien Kafe Nova Kafe Tamara Kaffe&Krem Kaffegutta Kaffepikene, Nydalen Kaos Kiellands Hus, Ila Kims Kinarest Kiwi, Bjølsen Kiwi, Fredensborg Kiwi, Grønland Kiwi, Storgata Kjøkken og Bar Klingenberg Kino Kunstnernes Hus Kutt Frisør La Belle Sole La Famiglia Last Train Latter Le Meo Sushi Levis Store Litteraturhuset Ljudia Lorrys Los Lobos Lunsjbutikken Maboo Marcs McDonalds, Grünerløkka Memphis Mr Pizza Mustang Sally Myhrens Kjøkken Myhrens Treningssenter Naboens Pub Nero Never Mind Sushi Nichol&Son NISS No 15, Skovveien Noahs Ark

Nobilis Noodle Pie Norli Kaffebar Norsk Moteforum Nudie Jeans Olapalula Olivia Olympen Onkel Donald Oscar Braathen Oscars Restaurant Oslo Åpne Teater Oslo Mekaniske Verksted Oslo Mikrobryggeri Palace Grill Paragon Parkteateret People and Coffe Peppes Peppes Pizza, Aker Brygge Peppes Pizza, Grønland Peppes Pizza, Nydalen Peppes Pizza, Nydalen Peppes Pizza, Skøyen Pizza Di Mimo Pizza og Kinaekspressen, Nydalen Pizza og Kinaekspressen, Pilestredet Pizza og Kinaekspressen, Storo Pizza Pancetta Plah Platekompaniet, Bogstadveien Platekompaniet, Byporten Platekompaniet, Oslo City Platekompaniet, Sandvika Platekompaniet, Stortinget QBA Revolver Revolver Frisør Ringen Kino Robot Rockefeller Rokk&Rolls Rust Ryes Saga Kino Salong Vito San Leandro SATS, Ila SATS, Majorstua SATS, Nydalen SATS, Skøyen Scorpius Showtime, St.Hanshaugen Sinatra Smoothie Exchange, Bislet Smoothie Exchange, Nydalen Smoothie Exchange, Skøyen Smuget Sofasogood Sole Service Sonans Privatgymnas Soria Moria Restauranter Stargate Steakers Oslo Stopp Pressen Store Stå Studion Alf Süd Øst Sult Sushi&Noodle Swag Tea Lounge Teatime Tempest Tex Burger The Broker

Theatercaféen Torshov Internett Kafé Torshov Kebab Tørst Trabant, Grünerløkka Trabant, Storgata Trikkestallen Tullins Urban, Bogstadveien Urban, Byporten Urban, Oslo City Urban, Sporveisgata Utro, Grensen Victoria, Nasjonal Jazzscene Videonova Vika Kino Village Tandoori Vognmand Nilsen Vulcan Treningssenter Westerdals Zest Åpen Bar Åpent Bakeri, Parkveien Åpent Bakeri, Torshov --

BERGEN

Alrek Studentboliger Altona Vinbar Apollon Aroma Baran Barista BAS Bergen Kino Bergiton BI, Bergen Biblioteket Bien Bar Biskopen BT Bystasjonen, I Bystasjonen, II Capello Chaos Chik Contra Dada Det Lille Kaffekompaniet Dickens Din Sko, Strandgaten Dolly Dimples, sentrum Dromedar Elefanten Fruktbar Garage Godt Brød, Vaskerelven Godt Brød, Vetrlidsallmenningen Hectors Hybel Hordaland Kunstsenter Høgskolen i Bergen Høyden gule kantinen Høyden HF bygget Høyden restaurant Håkki ICA, Nygårdsgaten Inside Juss Kafe Edvard Kaffemisjonen Kiwi, Vaskerelven Knøderen Kong Oscar Krogh Optikk Kunsthøgskolen i Bergen Landmark

Le Rustique Legal Lot333 Lounge Lille Lærerhøyskolen Naboen NG2 Noges Handelshøyskole Norges Handelshøyskole, Merino Norsk Kreativ Fagskole Norsk Lærerakademi Pastasentralen Pause Pepper Peppes Finnegården Peppes Pizza, Danmarksplass Peppes Pizza, Ole Bulls plass Platekompaniet, Sentrum Playcom, Åsane Senter Psykologiske fakultet Realfagbygget Retro Café RIMI, Nygårdsgaten Robot Samfunnsvitenskapelig fakultet Session Silver Sonans Steez Stenersen samling Stress Studentsenteret Tennis Terminus Tilsammans Togstasjonen TV2 Twisted Ungdomshuset 1880 Vamoose Verftet Vågen Fetevare Zupperia --

TRONDHEIM

3B Bare blåbær Barmuda BigBite Blæst Brandstad Brukbar Bybroen VGS Byhaven Bær & Bar Café Aroma Cafe Larsen Carlings Chica Choco Boco, Bakklandet Choco Boco, Nordre Choco Boco, Solsiden Crash Dokkhuset Scene Dolly Dimples, Karl Johansgate Downtown Dromedar Dromedar East Side Store Fuego Gerhard Schøning VGS Godt Brød Graffi H2K2M Hovedarealet v/Spaceworld

Har du lyst til å distrubuere Natt&Dag på ditt sted? Spre det gode og viktige budskap. Det er bare å kontakte oss på telefon: 22 41 94 41, eller via e-post: distribusjon@nattogdag.no.

9/2009

Håkki Inzani ISAK Jordbærpikene Kaktus Krambua LilleLondon Metro MonkeyBar Ni muser Nova Kino Platekompaniet, Munkegata Prinsen Kino Rabarbra Retro Session Skydstasjon SNKR Sonans Swag Søstrene Karlsen Three lions TigerTiger Trondheim Folkebibiliotek Trondheim Katedralskole Trondheim Øko. Høyskole Trøndelag Teater Urban --

STAVANGER --

BI, Stavanger Bystasjonen (v/Pappa’s) Carlings (Kirkegaten) CheckPoint Charlie Choco Boco Dickens Folken Hansen Hjørnet HIFI Klubben Hungry JC Kvadrat Jåttå Militærleir Kaos Kebabkongen Kulturkafeen Le Café Frances Madlaleiren Pappa’s Pastabakeriet Platekompaniet, Sentrum Scorpius Session Skagen Stavanger Kino Sting --

SANDNES --

Baker Brun Carlings, Amfisenteret Carlings, kvadrat Carlings, kvadrat Game Stop Hair&There Ice Cream JC Kvadrat Mexicana Newsman Nikita Pizzabakeren Platekompaniet, Kvadrat Ruten (v/Narvesen) SF Kino

elskende aldri tematiseres, slik at den ellers temmelig sobre Daniel Auteuil ofte fremstår som en blekere versjon av grisen Silvio B. Dette er nok en bok som var best med indre bilder. Maria Moseng Premieredato 6. november

BEST AKKURAT NÅ

MAGNAR KVALVIK DISTRICT 9 Regi: Neill Blomkamp Peter Jacksons aller aller beste. NEW YORK, I LOVE YOU Regi: Diverse Mens du holder en annens hånd. LOOKING FOR ERIC Regi: Ken Loach Cantona kan visst litt mer enn fotball og Kung Fu.

LAND OF THE LOST Regi: Brad Siberling I rollene: Will Ferrell, Anna Friel, Danny McBride, Jorma Taccone De fortaptes land. En selvoppfyllende profeti, da alle involverte i denne filmen (unntatt Will, dessverre) nok må krysse en ørken eller tre på egenhånd for å finne veien tilbake. Til jobb i filmbransjen. Og generell selvrespekt. At Land of the Lost er en komplett rævafilm er jo sin sak. Men det var sikkert intensjonen. Nei, det prekært katastrofale her er prislappen på avfallet. Dette var nemlig en av årets filmer som krysset den berømte $100.000.000-grensen. I produksjonskostnader. Inntjeningen kunne leses i et tall med færre sifre. Og det er en dødssynd av bibelsk format. Om økonomi er et relevant kvalitetskriterium for film? Ikke alltid. Men når Universals absolutt eneste mål med filmen er å cashe inn, ja så er suksessen på dette feltet allikevel en relevant målestokk. Slik sett er det dobbel ryggdekning for at filmen anmeldes til lavest mulig score. For filmen som film er om mulig en ennå større fadese enn filmen som kommersielt produkt. Will Ferrell: Pensjoner deg. Og til dere som er ansvarlige for historien om den forsofne professoren som tar turen til en parallell virkelighet der dinosaurer og apemennesker og aliens står i veien for en smertefri retur til heimsfæren: Dø! Brendan Frasers Reise til jordens indre fikk sin fortjente bunnotering. Land of the Lost er atskillelig verre. Og makter utrolig nok å flytte skalaens nedre endepunkt enda noen hakk inn mot det absolutte mørke. Gaute Brochmann Premieredato 6. november

LOS BASTARDOS Regi: Amat Escalante I rollene: Jesus Moises Rodriguez, Rubén Sosa, Nina Zavarin En alternativ dramaturgisk formel går som følger: 95 prosent av filmen er uhørlig hvisking. De resterende fem et sammenhengende, gutturalt vræl. Grepet er etter hvert så etablert at vi tar sjansen på å spoile litt: Opplevelsen av Los Bastardos er som å se en svært lang lunte brenne seg sakte mot en eske som vi antar er en bombe. Sjangerlogikken er at jo mer langdryge ting er, dess sikrere er det at dette ikke er en blindgjenger. Og ganske riktig. Tiden

snegler seg av sted. Ingen ting skjer. Ingen ting. Absolutt ingen ting … BANG! Og et pasifisert publikum vekkes av en filmatisk springskalle rett i trynet. Taktikken kan fungere storartet. Som i Bruno Dumonts Twentynine Palms. Der det mest påfallende (i tillegg til sjokkskadene hos publikum) er måten en lang serie tilsynelatende trivialiteter og banaliteter – forut for klimaks i filmen – plutselig endrer karakter og får ny mening i retrospekt. Los Bastardos er på sin side avgjort treig nok. Realisme? Tja. Er stillstand sannere enn bevegelse? Jeg vet ikke. Men det essensielle med trikset er uansett at eksplosjonen skal forandre noe. Helst alt. At all kjedsomheten forut blir tankevekkende i ettertid. Og i Los Bastardos er det ikke antyding av en slik pay-off. Dermed er det plausibelt å anta at Escalante har sett et formgrep, likt effekten, men ikke maktet å hente ut det fulle potensialet. Gaute Brochmann Premieredato 20. november PÅ VEI MOT STJERNENE Regi: Teresa Fabik I rollene: Zandra Andersson, Moa Silén, Maria Lundquist m. fl. En tjukk jente spiller en tjukk jente som ønsker å bli skuespiller. Men hun blir fryktelig lei seg når hun bare får roller som tjukk jente, ja sågar som tjukk mann. Det er med andre ord ikke unaturlig å spørre seg hvordan Zandra Andersson (Maja) har blitt overtalt til å spille i denne filmen. Den ser jo ut til å gå i strupen på en teater- og TVbransje som bare gir overvektige personer roller i kraft av at de er overvektige. På vei mot stjernene føyer seg dermed inn i rekken av alt den selv kritiserer. Men det er selvsagt en aktuell problemstilling, og filmen klarer så absolutt å skape nerve på vegne av Maja. Og den forteller en interessant og tidvis rørende historie. Men den klarer likevel ikke å holde seg unna klisjeene uten å selv framstå som noe fordomsfull. Det ene er at de voksne karakterene er overvettes karikerte. De forstår selvsagt ikke bæret av de unges problemer. Det andre er moralen; Maja trenger ikke å fortelle oss om sine vansker, de er jo åpenbare for oss alle. Hun må heller vise oss de flotte sidene ved seg selv. Andre må derimot overbevise om at de faktisk har sine egne problemer skjult bak deres uklanderlige ytre. Nok engang kan vi for øvrig skryte av unge svenskers overbevisende rolletolkninger, og vi ser gjerne Zandra Andersson tolke en person som står overfor helt andre problemstillinger. Magnar Kvalvik Premieredato 23. oktober

SIN NOMBRE Regi: Cary Fukunga I rollene: Édgar Flores, Paulina Gaitan, Kristian Ferrer Av og til er jobben som filmkritiker nådeløs og ubehagelig. Ta tilfellet Sin Nombre. Den idealistiske, unge regissøren Cary Fukanga har arbeidet steinhardt i årevis for å få til dette: Humpet av gårde på taket av skranglete godstogvogner sammen med illegale immigranter ukevis i strekk. Drevet research i Mara-gjengene med livet som innsats. Grått sitt hjerteblod, fulgt kallet, kjempet mot system og kapitalkrefter for å tvinge frem sitt bilde av globaliseringens skyggeside. Og resultatet av bestrebelsene? Det går ikke an å si at dette er noe mer enn en helt ordinær film. Dessverre, dessverre. Kanskje skamferte alle anstrengelsene den kreative stammen i regissørens sentralnervesystem? Muligens ble strebingen etter flinkhet, korrekthet, sosial bevissthet og sannhet så tyngende at selve filmen ble kvalt? Eller var det ganske enkelt mer pågangsmot enn talent fra børjan?

I utgangspunktet er dette en grei historie. Mara-medlem og ungdomsgangster Willy kapper, bokstavelig talt, båndet mellom seg og ledelsen i klanen. Han setter kursen mot Statene. Og vi blir med på reisen. Men så kommer vi til veikrysset der realisme, drama, poesi møtes. Her ligger allerede en enorm haug med medium god film som aldri klarte å bestemme seg for hvor de skulle. Ved dette avgjørende punktet legger også Sin Nombre seg ned. For ikke å reise seg igjen. Og fortaper seg således i ingenting. Gaute Brochmann Premieredato 6. november STELLAS VERDEN Regi: Sylvie Verheide I rollene: Léora Barbara, Karole Rocher, Benjamin Biloay En mistilpass ungdom i trettenårsalderen. I hus med sine velmenende, men sosialt vanskeligstilte foreldre som ikke røkter avkommet særlig godt. I klinsj med autoritære, franske skolemyndigheter. Søker tilflukt i kompaniskap med ressurssterk venn fra velhavende bakgrunn. På kant med seg selv og verden, men med en tydelig indre styrke som sier oss at dette skal gå bra. Mirakuløst nok er det ikke Truffauts skoledannende klassiker Les Quatre Cents Coups (På vei mot livet) vi snakker om. Men en blek avskygning av innholdet, i et uhørt kopistisk format. Og det er selvsagt dårlig gjort å måle alle franske tenåringsportretter mot en så utrolig ruvende film. Men så burde da også Sylvie hatt vett til å slippe frakkeskjøtene til gamlefar og utforske verden på egenhånd. Det har hun ikke, og dermed blir det slik at på alle de punktene der Truffauts lille røver Antoine makter å gjøre sin kamp til vår alles, forblir Stellas verden bare hennes egen. Når man velger å sveive i gang en film uten egentlige skurker, konflikter eller historie som sådan, bør du saktens ha en god del krutt på lur i persontegningene. Et usedvanlig blikk for øyeblikk og stemninger. Og generelt sett en veldig klar bevissthet i forhold til hva det er du ønsker å si med filmen. Se på det som en slags sjekkliste. Hvor Verheide ikke kan krysse av for noe som helst. Gaute Brochmann Premieredato 2. desember

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN DET HVITE BÅNDET Regi: Michael Haneke De eldste er klokest. MAN TENKER SITT Regi: Hellström og Wenzel De yngste er vakrest. OSLO INTERNASJONALE FILMFESTIVAL Regi: Tommy Lørdahl Og mer av begge deler får du i rikelig monn på OIFF.

THE IMAGINARIUM OF DOCTOR PARNASSUS Regi: Terry Gilliam I rollene: Heath Ledger, Tom Waits, Cristopher Plummer, Johnny Depp, Collin Farrell, Jude Law m. fl. Hvorfor er eventyr fortsatt best i bokformat? Og fri fantasi i filmform generelt sett forbløffende problematisk? Én ting er at en komplett fabelverden med ildsprutende drager og flygende skip på papir,

Vennligst vend for optimal opplevelse.

BARNEBIDRAGET DAS WEISSE BAND Regi: Michael Haneke I rollene: Christian Friedel, Burghart Klausser, Leonie Benesch m. fl. Hvem er verdens beste aktive filmskaper akkurat nå? Derom finnes delte meninger, naturligvis. Kunstnersjelene ser kanskje østover mot Kiarostami. Eller videre mot Kore-eda. De mer anglofilt anlagte vil kunne finne på å si Coen-brødrene. Lynch. Eller til og med Tarantino. Dardenne for de kjølige realistene. Almodóvar for de varmblodige. Lars Von Trier ville som kjent stemt på seg selv. Mange flinke folk. Men hadde noen stilt meg spørsmålet, tror jeg kanskje jeg hadde satt Michael Haneke øverst på pallen. Det er jo ofte enten-eller med gode regissører: ”Wonderboy med påfølgende burn-out”-modellen á la Orson Welles. Eller den motsatte: ”Langsom modning, sen blomstring”, eksemplifisert ved, la oss si, Luis Buñuel. Som ikke lagde en virkelig bra film før fylte 65 år. Men da kom de til gjengjeld som perler på en snor. Og det er i sistnevnte kategori Haneke er i ferd med å posisjonere seg. Ikke det at han var så dårlig før. Snarere litt ujevn. Men med Caché, og nå Det hvite båndet, er det som om en rekke gode ansatser har gått opp i en høyere enhet. Resultatet kan ikke beskrives som annet enn absolutt mesterskap. Det er nesten trist å se denne filmen. Fordi den i et grelt relieff minner oss på det sørgelige faktum at nesten alt som går på kino er dritt. Men det er ikke annet å gjøre enn å bite det i seg. Og heller glede seg over årets største filmopplevelse. Det hvite båndet er en slags fabel fra Tyskland rett før første verdenskrig. I en liten landsby utløser den lokale doktorens rideulykke en serie gru- og gåtefulle hendelser. Vi følger begivenhetene gjennom øynene til stedets unge lærer. Et perspektiv som neppe er tilfeldig valgt, da han befinner seg i en mellomposisjon mellom barn og voksne. Og det er i denne ulne gråsonen at dette usedvanlig

er like ressurskrevende som en kort beskrivelse av Kolbotn Sentrum. Men like viktig: Om det var sider ved skrulleverdenen som i romanen ikke ble beskrevet i detalj, har leseren det privilegiet å aktivt kunne fylle inn eventuelle hull med bidrag fra egen fantasi. Dette kan man få til i filmformat også. Men det har vist seg ytterst krevende. Og Terry Gilliam har aldri vært noen kløpper i denne selvbeherskelsens og antydningens kunst. Etter at 80-tallet kulminerte med den flamboyante barokk-kalkunen Münchausen, hadde mannen et greit run på 90-tallet. Før

vakre svart-hvitt eposet opererer. Det handler om arvesynd, brutalitet og religiøs pietisme. Men også om en streng, helhetlig verdensorden som er i ferd med å kvele seg selv, på kanten av stupet i månedene frem mot skuddene i Sarajevo. Det er klassekamp, æresfølelse, hykleri og ren ondskap. Men med den overraskende vinklingen at det er forholdet mellom barn og voksne som gjøres til slagmark. Det er en forstyrrende, fantastisk opplevelse å se at et tradisjonelt og veletablert motiv som dette beskrives tett og troverdig fra et obskurt, men samtidig skremmende gjenkjennelig perspektiv. Noe som uvilkårlig tvinger oss til å spørre oss selv om denne verdensordenen også er rådende i vår egen samtid. Valg av tema og innfalsvinkel er altså fremragende. Men behandlingen av materialet er om mulig enda bedre. Gjennom skiftende fokus, et bredt spekter av karakterer, eminent skuespill og en svært omhyggelig utmåling av informasjon, får vi vite akkurat nok til at vi aldri mister sporet av noe flyktig – men alltid tilstedeværende – som vokser i tilskuernes dødvinkel filmen gjennom. Et tydelig nærvær som aldri stiller seg åpent til skue. Som beholder sin mystiske, udefinerbare karakter, selv om det blir tydeligere at det ikke er noe fantasifoster vi står ovenfor; det finnes virkelig noe ubønnhørlig og ekte der inne i skyggene. Det er ikke snakk om å jage spøkelser, snarere å forsøke å få øye på noe vi vet er der, men som det bare ikke går an å se rett på. Som å skulle se på at du ruller med øynene foran et speil: Du vet at du beveger dem. Men akkurat når du kikker etter, er det bare to stirrende, ubevegelige pupiller du har fremfor deg. Det hvite båndet er en perfekt blanding av åpenhet og kompleksitet, av tematisk tydelighet og sylskarpe formuleringer. Årets beste film, helt enkelt. Gaute Brochmann Premieredato 26. desember

han knakk ryggen fullstendig i La Mancha. Resultatet var ikke permanent lammelse, men de siste kunstneriske nervene ble nok kvestet for godt. Imaginarium er et vidløftig, svulstig og patosfylt foretak. Stormannsgale ambisjoner, litt for mange kjente kompiser, og den cocktail-filosofiske innsikten man kan vente fra en utbrent Hollywood-old timer som litt for få våger motsi. Konkretisert i lemfeldig behandling av (u) dødelighet, Djevelen og der Geisterwelt i alminnelighet. Rendret ut i Pirats of Caribbean-look. No good.

Dessuten er dette enda et eksempel på at datagrafikk er fantasy-sjangerens store Nemisis. For Gillham er nok toget gått. Men måtte en omtenksom sjel vise denne filmen til Tim Burton, slik at han får byttet tilbake fra PC til pappmasjé. Fra kitch-klovn tilbake til filmkunstner. Alice i Eventyrland er neste film ut. Herregud, jeg gruer meg. Gaute Brochmann Premieredato 4. desember

FILM: GAUTE BROCHMANN

9/2009

Den hemmelighetsfulle leiligheten

Voldtekt

En håndfull tid

DVD: NORSK FILMMODERNISME TEKST JON INGE FALDALEN Norsk film har for det meste vært klassisk fortellende, men det finnes enkelte eksperimenter der alternative framstillingsmåter prøves ut, som i de nyslupne dvd-ene Den hemmelighetsfulle leiligheten (Tancred Ibsen, 1948), Voldtekt (Anja Breien, 1971) og En håndfull tid (Martin Asphaug, 1989). Hitlers hat mot den ofte vanskelig tilgjengelige modernistiske kunsten hjalp nok til med utbredelsen av den. For alvor slo den igjennom i Norge på 1950-tallet – vel å merke innen lyrikk, litteratur, teater, musikk og billedkunst. Innen filmkunsten stagget blant annet støtteordningen av 1955 eksperimenteringslysten, og modernismen fikk aldri fotfeste. Den britiske filmviteren Peter Cowie mener sågar at norsk film “appears to have remained almost immune to trends and forms being developed in other countries”. Og det finnes få eksperimenter fra en tid dominert av realisme, komedier og lystspill. Filmhistorikeren Sigurd Evensmo omtaler Erik Løchens Jakten (1959) som ”det første tilløp til oppmykning av den sterke realistiske tradisjonen i norsk filmkunst”. Men dette er urettferdig mot dobbeltbarnebarnet Tancred Ibsens elleve år eldre formeksperiment Den

KLAR

FOR LITT

MORO? 60

9/2009

hemmelighetsfulle leiligheten, som filmviterne Lars Thomas Braaten og Ove Solum kaller ”et filmatisk avvik”.

”HAR DE KANSKJE NOEN SINNE SETT GRESS SOM ER BLÅTT?” En keitet og tafatt byråsjef flytter inn i et møblert dødsbo, der en papegøye skråler sin tidligere eiers ord. Byråsjefen møter så avdødes elskerinne Dott. Der Margreth Olins overstemme i Engelen er didaktisk og moderistisk, er Ola Isenes (som byråsjefen) og Sonja Wigerts (som Dott) overstemmer sterkt modernistiske i Den hemmelighetsfulle leiligheten. Overstemmene gir filmen et tydelig fortalthetspreg og skaper til tider en klar kontrast mellom ord og bevegelsesbilder. Tilskueren gis tilgang til karakterens irrasjonelle indre, hvilket skaper en subjektiv realisme i både nåtid og tilbakeblikk. De indre monologene innrammes av en visuelt ekspressiv og mettet mise-en-scène, skildret i dypfokus og gjennom langsomme kjøringer mot og omkring karakterene. Leiligheten (se bildet) framstår som et mangetydig symbol på det ubevisste – et ytre uttrykk for

en indre tilstand. Sammen utgjør de modernistiske maleriene på veggene (se bildet av byråsjefen) og den modernistiske musikken (av Gunnar Sønstevold) på platespilleren en audiovisuell helhet. Og en slik ekspresjonisme, der interiør (både sinn, møblering og platespiller) så å si blir eksteriør (både overstemme, dekor og musikk), er svært sjelden i norsk filmhistorie. Den hemmelighetsfulle leiligheten fremstår fortsatt som en vellykket film om identitetsforskyvning – et sinns overtakelse av et annet.

”DET ER IKKE RART AT DET GIKK LANG TID FØR VI SÅ NOEN REPRISE.” Voldtekt – en god langfilmsdebut – er en mer realistisk og analytisk skildring av prosessen mot en antatt voldtektsmann. Overstemmen brukes her til informasjon, som opplesing av fakta fra etterforskningen eller rettsdokumenter. Filmen er laget midt mellom Antonionis Blow-Up og Coppollas The Conversation, og stiller tidlig spørsmålene kan vi se? og hvem kan vi se? (se bildet). Voldtekt viser vanskene med å avdekke sannheten om minnets troverdighet og voldelig seksualitets

møte med systemet i en realistisk krim. Fortellingen benytter ellipser, retrospeksjon og subjektive minnebilder, og ender i en tvetydig og åpen slutt. Magiskrealistiske En håndfull tid eksperimenterer også med både fortelling og stil, særlig gjennom tvinnede tidsplan. Overstemme brukes her i hallusinatoriske minner, som oftest leder inn i tilbakeblikk. Også her tematiseres minnets troverdighet gjennom subjektiv realisme. Fortellingen har innsideinformasjon. Dessverre mageplasker tilløpet, i det som fra dagens perspektiv ikke kan ses som noe annet enn en parodi på ”Norsk Film”: føling på fjellet, umotivert nudisme, motivert incest og påfølgende innavl – skildret (amatør)teatralsk med imbesil dialog, håpløse krankjøringer og melodramatisk musikk (se bilder). Det er ikke rart at det gikk lang tid før vi så noen Reprise. Den hemmelighetsfulle leiligheten får holde mens man stadig mer utålmodig venter på dvd-utgivelser av senere modernismeperler som Arne Skouens Kalde spor (1962), Pål Løkkebergs Liv (1967) og Exit (1970), Lasse Henriksens Love is War (1970) og særlig Erik Løchens Jakten (1959) og Motforestilling (1972) – to av de beste filmene skapt (men sett av få) i Norge.

GÅ DA IKKE TIL Kun kr. MONSIEUR LEONIDAS! (12 n ummer) ABONNER HELLER PÅ

425,SMS: <abo navn adresse> til 2025

www.univers.no

ALT OM MIN FARFAR Even Benestad snakker ut om jobben med å portrettere kongerikets mest rynkete rabagast.

TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO ANTON SOGGIU Du må ha sittet nedsyltet i tidenes job-kill for ikke å ha fått din overdose Push denne høsten. Mannen fra generasjonen til grandtanta di har kledd på seg på overkroppen og reist seg fra rennesteinen. For å gjenoppfinne seg selv gjennom rettssaker, retrokunst og rabulisme. Alle kjenner det nyoppussete ikonet Pushwagner. Men hvem er egentlig den aldrende mannen Terje Brofos? N&D tar spørsmålet videre til Even Benestad som for tiden er i full gang med besvarelsen. I fullengdes dokumentarfilmformat. Jaha, Benestad + Brofos. Hvordan kom du på dette her? – Vel, det var ikke noe jeg kom på, egentlig. Carsten Aanonsen i Indie-film hadde sett dokumentarene mine, og spurte om jeg ville gjøre dette portrettet. Og det ville jeg jo. Så du kjente ikke Push fra før? – Nei. Jeg husker jeg så ham ute på byen på 90-tallet, og vi tenkte jo alt da at noen burde lage film om ham. Det var sikkert på et av disse typiske Push-stedene, Jazid eller noe. Og jeg synes han så kjempeskummel ut der han stod og rocka i bar overkropp. Det var ikke så vanskelig å se at dette var en som levde hardt, og jeg ville absolutt ikke møtt ham i en mørk bakgate, for å si det sånn. Men nå bruker du tiden på å følge Push fra nettopp disse bakgatene og frem i offentligheten. Kan du beskrive ditt første møte med mannen? – Han var jo imøtekommende nok. Men det tok vel omtrent fire måneder fra vi tok kontakt første gangen til avtalen var i boks. Da satt vi med en kontrakt som var blitt til ei hel lita bok. Og det er vel ikke så rart at Push er litt nølende i forhold til kontrakter. Jeg har ikke orka å åpne den en gang. Men på en måte gjør det ikke noe for filmen. Det betyr bare at blir bare mer av ham, hvis du skjønner. Hvordan gjør du det da, når dere er på jobb sammen? – Metoden jeg bruker er, som alltid, å

bare være kompis med folk. Skjønt metode. Hadde jeg ikke likt fyren hadde det ikke blitt film. Vi bare henger ut sammen. Mye av det som skjer er helt spontant. Men det er viktig å presisere at det ligger et dogme i prosjektbeskrivelsen: ”Hvis Push vil gjøre noe, så må vi gå med på det!”

”FOR EKSEMPEL VILLE HAN SYKLE GJENNOM EN FLAMMENDE SIRKEL.” Ouch. Hva kan det innebære? – For eksempel så ville han sykle gjennom en flammende sirkel. Ok, så gikk vi til Sirkus Arnardo for å gjøre det. Til stor glede for Arnardo selv. Jeg hadde kommet på å ta med to glamourmodeller som skulle tenne på ringen og styre på. Og Push hadde med seg ei lommelerke. Som den ene glamourmodellen ble riktig begeistra for. Så begeistra at da hun skulle til pers, kunne hun ikke stå på beina, og Push sykler gjennom en halv brennende sirkel. Baklengs. Mens modellen ligger i manesjen med en bolle i kjeften… Hysterisk. Høres jo ut som den Push vi kjenner. Er det rett og slett slik han er tvers igjennom? – Han er en ramp! Han elsker å utfordre. Hele tiden. Og tar du det personlig, da er du ute å kjøre. Men samtidig er han utrolig raus. Folk sier at han er så veldig selvsentrert, og på en måte er han det. Men samtidig er det denne sjenerøsiteten ved siden av, som jeg ikke trodde han hadde. Regiassistenten på filmen tegner litt selv, og tok med noen ting for å vise frem. Og jeg tenkte at ”herregud, nå kommer han til å skrike ut at dette bør du bruke som toalettpapir!” Men han gikk rolig gjennom alt, og gav konstruktive kommentarer. Helt til han kom til en tegning av en demon. Den ville han ha på T-skjorte. Med navnet mitt printet ved siden av. Er dette betegnende for forholdet mellom ham og deg? – Jo, det er en del sånn. Det var en av de periodene hvor det var mye kjør, og han

hadde hatt litt for store inntak alkohol og havna på sykehuset. Så når vi kommer for å se til ham, knirker det mot oss fra senga med sprukken gammelmannsstemme: ”Jasså, det er åtseleteren!?”. Hvordan er det å lage film om en så sterk kunstnerisk personlighet? – Det er egentlig noe vi bruker aktivt i filmen. Slik at dette blir hans film, også ved at han påvirker den aktivt. Sånn som at vi tenker å slippe ham inn i klippen når etterarbeidet starter. Gi ham en mikk og la ham kommentere det han ser mens vi filmer det. Og at han kan komme med innvendinger og be om at ting skal med. Så klipper vi inn hans instruksjon. Og så tar vi med det han bestemmer at han vil ha med, slik at det han dikterer blir det neste publikum ser. Høres kult ut. Som en slags spraglete portrettfilm/ selvportrett meta-film i ett? – Ja, absolutt. Det blir jo en collage, dette. Vi jobber med å få inn alt gammalt stock-footage vi kan få fingrene i. Vi har opptak av Push som danser på fest på 80-tallet. Ei dame han sitter sammen med på et kjøkken mens de diskuterer filosofi. Og så putter vi inn helt andre greier. Han driver og tegner, skjønner du. Det med den brennende sirkelen skisserte han opp, og det er med i starten av filmen. Det er han som starter sin egen film, setter premissene med én gang. Hva har overrasket deg mest i dette møtet? – Hm, jeg kom jo inn i dette veldig godt forberedt. Mange hadde forsøkt på å lage en dokumentar om han tidligere, men så hadde det strandet av ulike grunner. Folk gav opp underveis, det ble for stor uenighet. Jeg tror Push ofte følte seg isolert i prosjektet. Men det hører med til historien at han er i en litt annen form nå. Han har sluttet med alt amfetaminet, og fremstår dermed med et helt annet lynne. Uten at han umiddelbart blir forutsigbar og lettvin av den grunn. Push er en person som drar det veldig langt. I alle retninger! Han kan være så helt utrolig rampete – men også samarbeidsvillig. På en gang. Det er det som er med Push: Han har alt inne. På en gang.

”ENKELTE AV DISSE FIKSJONSFOLKA BURDE TA SEG EN PILLE.” Greit nok, Push er hot. Men du selv, da? Dette er den tredje fullengdes dokumentaren din. Er det slik at karrieren er staket ut en gang for alle nå? – Nei, absolutt ikke, selv om jeg slapper av med å bli sett på dokumentarfilmskaper. Før var det sånn at jeg lagde en film om faren min, og så var jeg plutselig ”Even Benestad: Dokumentarist”. Men jeg liker denne måten å jobbe på, jeg. Det er enkelt og gøy og ikke så låst, ikke så mye prestisje på spill som tilfellet er med fiksjonen. Eller: Det er masse prestisje men mindre blærete. Det er rett og slett færre snobber som jobber med dokumentar. Enkelte av disse fiksjonsfolka burde ta seg en pille. Så vi får ikke se noen spillefilm fra deg? – Det skal du ikke si for sikkert. Allerede før Natural Born Star, holdt jeg på med en idé om noen film om noen som forsøkte å lage en film om zombier. Men så får de det ikke til, og så blir de zombiene selv, da. ZOMBIE, var arbeidstittelen. Og så arbeider jeg på en annen en. En sci-fi-kammerspillkomedie. Om jordens undergang. Woha. Nesten like spaca som en film om livet til Pushwagner, med andre ord. Vi gleder oss til fortsettelsen. Og krysser fingrene for at Hariton finner veien til kinomørket i løpet av 2010. Foreløpig er ikke noen avtale sikret. Alternativet er TV. Så skjerpings, distributører. Gi Push the silverscreen! Det gjelder deg også, Even. Ikke legg bånd på deg selv. Alle vet at han er mann nok til å fylle de store lerretene! Og at dine egne filmer også tåler storformat!

9/2009

& FOTO REDAKSJONEN Etter maks uflaks med en viss amerikansk fredspissvinner som spiser opp alle politimidlene i Oslo for tiden, ble vi nødt til å revurdere planene om å intervjue politiet og glattcella. Akkurat det hadde vi virkelig gledet oss til. Miste saken dagen før deadline. Og så i tillegg gå glipp av muligheten til å skrive om all den tid man har ligget på den lille gule plastikkmadrassen, tatt pushups til lyden av skjærende heroskrik, eller spilt fotball med et stykke plastikk, alt for å få tiden til å gå. Så mange spørsmål, men svarene får vente. Vi er på kontoret. Siden det er utelivsnummer får vi gjøre smilegiften med utelivet, greit nok. Men så kom vi på at våre venner i Bergen blir så sutrete når vi gjør noe som er for lokalt. Vi sjekket billetter, men siste tog og fly var gått, akk, ingen runde i det fordervede Vesten heller. Vi får drikke oss drita og møte utelivet i Oslo i stedet, som de glade mandagsbarna vi er. La oss stikke innom så mange steder som mulig. Særlig steder vi ellers ikke sjekker ut. Se her: Jan Walaker har releasefest, et eller annet svensk nazijazzband på Sound Of Mu, GymBaloo på Blå, hahahaha, masse ADHD-kids som trener. Trener!? Kanskje Jaga Jazzist på Store Studio…

6 1 6

…

GymBaloo er fett. Trene eller danse deg svett til Joy Division. Men har dessverre mindre sexy konnotasjoner til selve gymmen. Ta med sokkene på klubb. Svett og digg. Vi stikker drita på Store Studio. Nei, Jeg vil helst på strippeklubb. Neinei, hvorfor er det ikke Bokbadet eller Senkveld i dag? Hadde gitt hodet mitt for en kveld med de folka akkurat nå.

MØTER UTELIVET Dama bak disken har pedoskjorte. Meget fin. Er ikke det en liten gutt som beføler en liten jente. Ikke teknisk pedofilt men hvor har du kjøpt den? Thailand? Mekka av barn også da. Nice synopsis. Visste du at små barn er pornoprodusenter i den brasilianske Amazonas-jungelen? Voksne skuespillere, barn som filmer. Tickle Mi Culo, bootlegged copies for over 100$. Big business.

Aural holocaust-stemning nedi kjeller’n. Snakket akkurat med en av de ansatte. Han kom løpende med henda over hue. Bandene var så rævva. Fire band verre enn det andre, bare verre og verre. Men se, XX skal spille her snart.

1 1 6 1

Åh, der er Hugotrollet, notorisk Ragarocker. Bra mann!

Takker. Cognac? Drikker sjelden brunt. Vær klar for å bære meg hjem fra legevakta. Er brun rock en passende betegnelse på nazirock forresten? Hvis ikke tar jeg trademark.

6 1

Passer bra. Jugendrock. Se på alle de små 16 år gamle emojentene der borte.

Ringte partysvensken, han er fortsatt i Amsterdam. Faen det er mandag. Ikke all verden som skjer uansett, stikker på Fisk, hyggelige folk. Vel fremme på Fisk blir vi møtt av perspris i baren. Og de søteste bartenderne yrket har å by på. Bærer med et brett med drikke ut i bakgården og setter oss ned.

1 6

Hva? Det er ikke Jesse Jones, de bare ligner. Jeg tenkte bare vi måtte jevne ut litt, ikke bare tits og jenter…

Hei, Simone De Boringvoire. For negerpikker er ikke stereotypt? Men jo det er han, har vært hjemme hos meg på juleøltesting. Det er da Jesse Jones. Fuck you! Kompisen jobber på psykiatrisk avdeling. Jævlig behagelig dude. Jobber med folk som ser døde folk 24/7 og telepaterer med andre planeter.

1 6 1

Ooookay, har du mer lystig på lager?

Tror vi begynner å få en rimelig god samling bilder. Har vært skytteltrafikk inn og ut av dassen den siste halvtimen. En frekk amerikaner forsyner seg grådig av cava-flaskene vår. Vi påpeker at den faktisk er vår, at han kan ta seg et glass men ikke jævla P Diddy-stil, helle det i seg.

1 6 1 6

Hey, Captain America, ask politely a...

Vi burde stikke på Smuget senere, Whitesnake har workshop.

Er du 200 år gammel?

Nei, nei, før var det visstnok seriøst kult der som faen. Bladde gjennom N&D fra 91, de digga det. Vi stikker

dit!

6 1 6 1

Gaute Drevdal?

Hvor!?

HÆHÆHÆHÆ! Kødda.

Hey, vi stikker innom kontoret, plukker hodene, en N&D-banner og tar turen innom Vår Frelsers! Picture Time. Er liksom ikke skjending av gravsteder så lenge man har med smilefjes.

Man betaler ikke for ting som er gratis – Natt og Dag! Hehe…

Liker du Surferrosa? Er du skada eller? Fikk forresten en telefon fra SE&HØR-journalist som ville gjøre et eller annet på voldtektssaken. Så det er det som må til. Vi knakk tabloidkoden med ”Rape”. Hahahahaha. Her, ta et glass, fikk endelig perspris i baren, har bare ikke fått det jævla Garage-kortet ennå.

Kaller du vodkashots for torpedoer? N. E. R. D. Se her. VG; jente med påsmurte øyenbryn selger klærne sine på nettet til inntekt for Moland og French. 450 spenn for en brukt skinnbukse? Hun er hypp på å dra ned til Kongo for å hjelpe søtnosene ut av malariahelvete. Helt streit å være morder. Flere groupies enn oss i hvert fall.

Skal gi deg rus jeg… Blaze, eller?

Jeg digger Surferosa, men har hørt at hun er helt ubrukelig på kjøkkenet.

Gidder ikke ta med smilegifthodene, de er alt for svære. Blir bare kleint. Men seriøst, Senkveld hadde rocka. Eller spooning med Grosvold i et badekar med løveføtter. Livefeed på internettet. Da snakker vi smilegift. Fuck it. Vi drar ut. Garage er rett utafor døra. Vi rusler gjennom construction work-helvete i Grensen. Gutta skjærer kampesteiner uten hørselvern. Industritechno på kommunens uendelige regning. Vi flykter til baren på Garage.

6 1 6 1

Hæhæ. Give the man a cigar! Keen på no rus, as.

Vi stikker innom kontoret, hentet horder med N&D-stickers, stjeler sigarer av daglig leder og pisser på Bare Jazz. Kontoret er egentlig litt kulere enn Garage. Men vi tar turen ut igjen.

1 6 1

Slutt og drit deg ut, hils på psykologen med Phd i magic mushrooms.

Hei, spurte du om du kunne ta bilder av pikken til Jesse Jones og den enorme kompisen hans?

Hun var søt, skulle ikke hun vært hjemme og forberedt konsultasjonene for morgendagen?

Hehe... Hei småen, kunne vi tatt noen bilder av deg, med noen N&Dstickers, til smilegiften. Ja, den siste siden, nakenbilder er selvsagt best… kult! Sees på mongodassen om to min.

USA: But I’m American. Great. And your retarded president ruined this article. Who gives a flying fuck if you are American. There is 300 million of you. Get lost.

Haha... husker jeg og en kompis møtte en amerikaner på byen for litt siden. Han kom løpende mot oss og sa han hadde noen ”niggers” etter seg. Vi ropte på gutta som var etter han, de var selvsagt pissed som faen, hadde akkurat blitt kalt ”niggers” av en idiotamerikaner...

6 1 6

Seff...

1 1

HHÆHÆHÆHÆHÆHÆHÆHÆHÆH

Han skjønte at vi på ingen måte ville hjelpe han, tvert imot. Da snudde han seg mot oss og bare;”But, but, WE HELPED YOU DURING THE SECOND WORLD WAR!!”

FUCK AMERIKA

Hei, du skal ikke SPISE en sigar.

9/2009

Et lite kjøp med Visa kan sende deg til Vancouver

Betal med Visa, og du kan vinne en av hundre flotte premier, inkludert en tur for to til De Olympiske Vinterleker i Vancouver 2010. Gå inn på visa.no for å registrere deg og motta fantastiske tilbud. Har du ikke et Visakort, kan du fremdeles vinne ved å delta på nettet på visa.no

Life flows better with Visa For å bli med i konkurransen trenger du bare å handle med Visakortet ditt, registrere kjøpet på visa.no, og svare på et spørsmål og en kreativ oppgave. Konkurransen avsluttes 24. desember 2009. Deltagelsen er åpen for de uten Visakort på visa.no