NATT&DAG Trondheim august 2010 - sport by NATT&DAG

tRONDHEIM 07 - AUGUSt 2010

SPORtOKALYPSEN KAREN MARIE ELLEfSEN

KRIStIN & HåKON PEttER NORtHUG JAN åGE fJØRtOft BJØRN DæHLIE ERIK MYKLAND DAvY WAtHNE KARI tRAA DRILLO

WWW.NAttOGDAG.NO

& MØtER LENE ALEXANDRA ØIEN

+++

ENDELig DøD

HARvEY PEKAR

HARALD ZWARt iNTERvjU mED EN

fOtBALLHORE HAR DU EN PEDOtRENER? E-Man aka Arnfinn / Foto: Hilde Holta-Lysell

CRYSTAL CASTLES

MMA PÅ MDMA Natt&Dag - Siden 1988

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

tRONDHEIM JUNI/JULI

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Publisher ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Redaktør Trondheim CAMILLA TORP torp@nattogdag.no Redaksjonsjef ODA FAREMO LINDHOLM lindholm@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Skribenter TORE ANDVIG BJØRNAR BERGEM GAUTE BROCHMANN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG PED B. GRANDE FREDRIK KALSTVEIT AKSEL KIELLAND MAGNAR KVALVIK NILS LAUSUND TETE LIDBOM ODA FAREMO LINDHOLM LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL HANS CHRISTIAN SKOVHOLT CAROLINE SKUSETH ANDREAS TYLDEN EDVIN JOAKIM VIGDAL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARIA L. WILLIASSEN JULIE ØSTENGEN Fotografer STEPHEN BUTKUS JETON KACANIKU PAL LAUKLI HILDE HOLTA-LYSELL CAROLINE LYTSKJOLD TORBJØRN SØNSTRØD Illustrasjon ANDREAS TYLDEN PÅL HENRIK R. DANIELSEN KRISTOPHER HERNHOLM

Salgsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN MARIUS SOMMERFELDT TORGEIR TELLE salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS

Trykk SCHIBSTED TRYKK AS

SUNKISSED ...................................................................................................................................................... 12 THOMAS ERIKSEN ........................................................................................................................................... 16 HARVEY PEKAR ............................................................................................................................................... 18 MMA VS. MDMA ............................................................................................................................................... 20 INTERVJU MED EN FOTBALLGROUPIE ........................................................................................................... 28 HAR DU EN PEDOTRENER? ............................................................................................................................. 33 MARATON PÅ MAKKA ..................................................................................................................................... 35 UTELIVSENQUETE: HVA ER DIN STØRSTE PRESTASJON I LIVET? ............................................................... 39 SPORTOKALYPSEN ......................................................................................................................................... 43 CRYSTAL CASTLES .......................................................................................................................................... 50 TV CARNAGE .................................................................................................................................................... 53 MOTE ................................................................................................................................................................ 55 UTELIV .............................................................................................................................................................. 56 KUNST .............................................................................................................................................................. 58 SCENEKUNST .................................................................................................................................................. 60 KLUBB .............................................................................................................................................................. 63 MUSIKK: BIG BOI, DUNGEN, !!! ...................................................................................................................... 65 FILM: PREDATORS, ARMADILLO, INCEPTION ................................................................................................ 70 HARALD ZWART ............................................................................................................................................... 77 NATT&DAG MØTER LENE ALEXANDRA ØIEN ................................................................................................ 78

Lesertall 133.000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no

20 Regnskap for frilansere til fast, lav pakkepris. www.frilansregnskap.no

Alt innen betalingsterminaler og butikkdata Kortidsleie - Kjøp - Leasing Tellix.no - Tlf: 21538000

Hertz Trondheim tilbyr gode priser til alle studenter hele sommeren! Ring: 73 50 35 00 4

7/2010

Student?

TLF 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

JORDEN-RUNDT REISER FRA KR.

11.750 ,-

FACE TO FACE WITH

VERDENS STØRSTE REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

50%

på LoneLy pLanet og VIp kort Ved bestILLIng aV jorden-rundt reIse

SIKKERHET ut oVer aLLe grenser

OVERHØRT

...

BREv

WWW.NAttOGDAG.NO

OSLO 06 - JUNI/JULI 2010 FES TIVA

LBIL

30-ÅRS KRISEN

KARPE DIEM KVELERtAK EUROtRASH KAADA FINAL

NORsK MUsIKK De sIsTe 30

+++

ROCK ’N ROllebYTTe

MUSIKERE ANMELDER ANMELDERE

MØtER

LARS SPONHEIM

eUROTRAsH

tO GRUSOMME MUSIKKSJANGRE NATT&DAG MøTeR NORGes eNesTe ROCKesTjeRNe

RUNE RUDBERG FOtOSERIE MARK MCCOY

Gammel vane vond å vende. Pornostjerna Caroline Andersen er for tiden skuespiller ved siden av Kristoffer Joner og Are Kalvø i den eh, seriøse filmen «Hjelp, vi er russ!» som spilles inn i Bremanger, Sogn og Fjordane. Hun har imidlertid hatt problemer med å kvitte seg med gamle vaner, og har ved siste opptelling sjenket tre stykker i filmcrewet kvalitetssikrede blowjober de sent vil glemme. Natt&Dag gratulerer og ønsker lykke til med filmen. Vi har skikkelig trua! Slottsfjellfestivalen 2010. En viss rufsete Haugalending drakk visstnok opp hele backstagebaren.

Som student får du DN til 1/2 pris! Gi deg selv bedre kort på hånda. Få større forståelse av det næringslivet du er på vei inn i. Bestill DN for bare 160,- pr. mnd.* Tlf 815 11 815 eller dn.no/studentrabatt

Green Day-trommeslager Tré Cool ble for andre år observert utenfor Last Train i Universitetsgata tidligere i sommer. Mannen hadde holdt en tale om at så lenge man roper «surprise» er alt lov. Voldtekt inkludert. Dude, surprise, du har voldtatt ørene våres i en årrekke med drittbandet ditt. Han fyren med gardintrappa fant dessverre ikke kjærligheten i New York likevel.

*) Forutsetter 12 måneders abonnement

Slapp av, alle får. Leon Bashir hadde angivelig en dritsmart finansieringsmodell og garanterte arbeidsstokken sin at de skulle få halvparten av honoraret sitt etter at «Tomme Tønner» var sluppet. Det er nå et halvt år siden. Needless to say, de fleste venter ennå på lønna si. Imens er Bashir i gang med oppfølgeren. Vi gruer oss allerede...

7/2010

Natt&Dag - Siden 1988

Hei Mats, Det er jo helt riktig at det er feil å oppfordre folk til å stjele sykler. Du har helt rett i det. Men til mitt forsvar vil jeg påpeke, at anmodningen står sammen med oppfordringer om å stjele en politihest, ta båten til Danmark, invitere en mangategnseriefigur på café og henge med en businessmann fra Düsseldorf. Blant masse annet fjolleri. Det står jo blant annet at DU, leseren, garantert får pult under festivalen, og det vet vi jo alle at ikke skjedde. Ikke du Mats, med DU som leser nå, du prøvde – og feilet. Ble nada, som vanlig. Men fra spøk til Mountain bikes, poenget mitt er at slike oppfordringer mest sannsynlig ikke blir tatt så veldig seriøst. Om noen gjør det, om noen faktisk stjeler en hest, unnskyld en sykkel, utelukkende fordi jeg skriver at de skal gjøre det i en festivaltransportguide, så ber jeg herved om forlatelse overfor alle med frastjålede sykler. Meg inkludert, min ble nemlig frastjålet i fjor! Karma! En mild og vennlig hilsen tilbake. Ha en fortsatt god sommer, Mats. – Andreas Falkenberg Hallo, Bra dere også tar i et tak og «tyner» politikerne angående den noe utdaterte ruspolitikken. Likte spesielt det mørke makt-o-lemma dere stilte Jens’ern. Jeg ble også overrasket da Sponheim sier at svært mye av ruspolitikken handler om timing. Og jeg som trodde det hovedsaklig dreide seg om moralisme. Ha ha. Det er på tide å slutte å straffe folk med rusproblemer, samt få cannabis vekk fra gata og inn i ryddige og ordnede former. Mafiaen er nok ikke enige med meg der ... Som Folkeaksjonen LUHM så fint formulerer det: Nei til fortsatt fri hasj. Ja til utsalgssteder, varedeklarasjon, moms og aldersgrense. T.B/NORMAL T.B/NORMAL, Tror vi må gi Sponheim rett, all politikk handler til syvende og sist om timing. Det er kanskje ikke så opportunt å snakke om oljeutvinning i Lofoten akkurat nå, men ligg lavt et par år og det er ingen som maser om BP og Mexico-gulfen lenger. Samme med dere i NORMAL: Vent til den dagen Elg forsvinner, og landet ligger åpent. – Red.

Mer Oslo Live. Mew ble visstnok nekta inngang i døra da de skulle se Johnossi. De skjønner vi jævlig godt.

Rune Rudberg / Foto: Stephen Butkus

SEX AND tHE CItY 2

Hei, Jeg lurer på hvilken skribent som står for følgende ord i promoavisen for Oslo Live. «Sjekk stativer for pris, eller stjel sykkelen til en intetanende festivalgjenger som står i ølkø.» Som motstander av sykkeltyveri vil jeg gjerne sende vedkommende noen sannhetens ord om å oppfordre minst førtifem tusen mennesker til en slik aktivitet. Streng, men vennlig hilsen Mats

Hei, Jeg har lest Natt&Dag uregelmessig siden første nummer kom ut og har aldri henvendt meg til Dere for å gi hverken ros eller ris, om det dere har kommet med har vært ræva, bedritent eller briljant og velskrevet. Fordi jeg har alltid tenkt at siden den er gratis er det bare å røske med seg et eks – eller bare å la være. Men nå, når jeg i en alder av 40 år sitter med en uniform i en resepsjon på et sted hvor mye dressfolk farter ut og inn, og leser under disken det Dere skriver om norsk musikk gjennom 30 år, og kommer til verste video: The Monroes: «Sunday people» At dette ble en stor hit i Norge sier litt om hvor kørka folk var i 1983. For det er noe jævlig freaky med disse to, to-meter høye mennene med ett øyenbryn hver, der de lurker rundt i en slags The Madness med kromosomfeil-tåke. Det er da jeg begynner å le høyt, ler så jeg rister og raller og nesten driter i buksa mens spyttpartikler overrisler alle papirene på disken (har gratis rens av uniformseffekter gjennom jobben da, men alikavæl...) og hundre huer rundt snur seg og lurer på hvorfor vakta er rød i trynet og lager underlige lyder. Her har jeg brukt mange år på å bygge opp et image på jobb som den utilnærmelige iskalde betjenten med steinansiktet, og så rakner det på et øyeblikk av den jævla møkkablekka Deres, FAEN TA DERE! Mvh Jan Th. Jan Th., For det første for det andre og for det andre for det tredje. Det er godt å høre vi kan bidra med å løsne på snippen til strenge sikkerhetsvakter eller hva du nå gjør. Et spørsmål slår oss derimot: Er det ikke lov å le på jobben din? Hvis man ikke kan le av to meter høye menn med ett øyenbryn, ja, da vet ikke vi. – Red. Send mail med emne ”leserbrev” til redaksjonen@nattogdag.no

for Supertanker

Med 865.000 m medlemmer får vi til svært gode avtaler, også for deg som er student. Les mer om fordelene på lofavor.no

tIDENS åND: AUGUSt

OVERHØRT

...

EPLE

1 1

iPhone 4 er i butikkene. Husk gummi.

HELLO, MY DEAR ÜBERMENSCH’ENS... På sørlandsferie (hvor ellers?) gikk vi til et aldri så lite morbid-guilty-pleasure-innkjøp av Se&Hør. Der kunne sjefredaktør Harald Haave (what, who?… whatever) melde – under lederen ‘Stoltenbergs blow out’ – at han er «urolig etter å ha sett TV-bilder fra den ukontrollerte oljeulykken i Mexico-gulfen. Enda mer urolig blir jeg når Regjeringen ønsker å legge alt til rette for oljeutvinning i det sårbare Lofoten-området, der værforholdene er langt tøffere. Mindre vettaskremt blir jeg ikke når Statoilsjef Helge Lund sier han ikke kan avskrive meksikanske tilstander i nord hvis en ulykke først er ute. Det burde skremme flere enn meg.» Jo da, Harald, det skremmer oss, indeed. Men det som virkelig blower oss – slik Haave ville sagt – er at Se&Hør have gone politicos – som Frederic Hauges våpendragere. Strange days, indeed.

2 1

PROVINSIALISME #1 Definér provinsiell: 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5. Bergens Tidende sine siste konsert-anmeldelser fra Koengen - «Bergens storstue».

3 1

Lee Young-Ho / Lee Jae Dong

Hur e jag? Et helt døgn etter at Malakofffestivalen i Nordfjordeid var avsluttet, surret fremdeles gitaristen i Bob Hund, John Essing, dritings rundt i vestlandsidyllen. Rause deler av bygdebefolkningen, på vei hjem fra søndagsgudstjenesten, gjorde store øyne og har begynt å spørre seg om denne festival-ideen var så god likevel.

BOTTOLF, DET ER TELLEFON TE RÆ! Vi lever i et åpent informasjonssamfunn. Alle vet alt om alle osv. Fail. Dette er i ferd med å snu, har vi latt oss merke. Ingen tar telefonen lengre. Ingen svarer på emails. Selv 1881 har satt på svareren og gått under jorda.

4 1

ALBINO-REVIVAL/ORIENTALISME Røde Kors melder at prisen på albinokroppsdeler er økende. Pris for en albinokropp i Tanzania: 460 000 kroner. På samme tid melder Dagbladet at kjendis-albino Amadou Diallo kan bli solgt som heksebrygg. Au da!

5 1

DOBBELTROLLER Bjarne Håkon Hansen lobber mot sine gamle kolleger i regjeringen og forsøker å hjelpe private barnehagebaroner å bli dritrike. «Såvidt jeg vet har han også tatt kontakt direkte med medlemmer av komiteen», sladrer en forskrekket visepresident i Stortinget, Marit Nybakk fra Arbeiderpartiet.

6 1

NAIVISME. SUPER SÅDAN. Den samme Nybakk mener det er umoralsk å «selge opparbeidet kompetanse og kunnskap bak kulissene etter å ha gått inn i politikken av overbevisning». Hah, vi ler.

7 1

De fleste trodde at Crystal Castles ville skape mest trøbbel på backstagen under årets Oslo Live. Åh, neida. En grinete frontfigur i gjøglebandet Scissor Sisters, Jake Shears, ble regelrett forbanna da han oppdaget at runner-bilen, satt opp mellom Grand Hotell og Kontraskjæret, var en Fiat. En bekjent at redaksjonen høyt oppe i festivalsystemet ble selv kommandert av Shears til å vaske bilen innvendig. Tenke seg til — en FIAT! Etter å ha spilt på årets Hovefestival, presterte bandet Neon Indian å dukke opp på feil dag da de skulle spille i hovedstaden på Blå. Historien vil ha det til at de likevel fikk spille, men uten å få en krone i honorar før ble kasta på hue og ræva ut.

8 1

PROVINSIALISME #2 Stopp pressen: Will Smith er i landet.

0 1 10 1

Boblere: Internettkondomen, Supergroup, bloggklubberi og spytting, «det är rinte en fender, det är en ibanez», tomatjuice, klining er ut, kald-krigspionasje, diplomat-forgiftning, isbjørnjakt, bjørneangrep, Clinton-bryllup, doping, kappgang, Frognerbadet.

7/2010

TEKST BJØRNAR BERGEM Fremtiden tilhører Asia, og Europa vil bli kulturelt kolonisert av det nye maktkontinentet. Blizzard Entertainment har utgitt oppfølgeren til strategispillet som for alltid vil forandre nordmenns syn på sport- og tvunderholdning. Ved utgivelsen av det nye testamentet skal koreanere med spagettiarmer og pianofingre reise seg som de nye atletiske forbildene for vestlig ungdom.

”I Sør-Korea finnes to tvkanaler som viser dataspillturneringer døgnet rundt.”

DEKKNAVN Visste vi det ikke. Tom og Eva Manstad. Johnny fra Stovner. Maud Angelica. Leah Isadora. Emma Tallulah.

TOMHET …

StARcRAft fOR DEN NYE vERDENSORDENEN

Nyhetsspeilet kunne forleden avsløre at Mathias Rødahl, vår eminente musikkanmelder og Kingsize-redaktør, korrumperer norske ungdomssinn med djeveldyrkelse forkledd som hiphop-journalistikk. Dessuten stod han også bak 9/11...

Starcraft er et futuristisk strategispill der du kontrollerer en av tre raser i verdensrommet, og målet er å eliminere motstanderen før motstanderen eliminerer deg. Det er tolv år siden Starcraft kom ut på markedet, og tiden har ikke gjort grafikken noen tjeneste. Utilgivelig stygg å se på for alle som er uvant med synet, likesom en sykepleierstudent som må se en menneskekropp bli skåret opp for første gang. Enda verre er kontrollene i spillet: Så utdaterte og frustrerende å mestre at selv veteraner mister temperamentet. I Sør-Korea finnes to tv-kanaler som viser dataspillturneringer døgnet rundt. Oddsen for at du vil se Modern Warfare 2 eller annet av det nyeste og det beste er liten, nesten all sendetid dedikeres Starcraft. I bunnen av Starcrafts simplisitet vokste det fram en strategisk dybde som aldri før har oppstått i et dataspill. Ideen om «sjakk på crack» trollbandt den koreanske befolkningen og gjorde det til folkesport nummer én for den yngre generasjonen. I dag er elektronisk sport, e-sport, bare slått av baseball i seertall. Den profesjonelle scenen begynte å modne i Seoul for ti år siden, og har siden bare samlet mer momentum. Et av høydepunktene fant sted 23. januar i år: koreanere hadde strømmet til stadion i tusentall for å se finalen i MSL, én av tre offisielle Starcraftligaer. 17 år gamle Lee Young-Ho – alias Flash – bukket dypt til publikum før han gikk ned til podiet der han tøyde ut fingrene slik at de ikke skulle svikte ham i kampens hete. Snart skulle Young-Ho forsøke å styre menneskerasen til seier mot insektoidenes mester Lee Jae Dong, kalt Tyrannen. Publikum jublet og klappet med røde vifter. Det er best av fem og seiersherren tar med seg heder og ære og en sekk med gull. Til tross for at han utvilsomt er den sterkeste spilleren på scenen i dag, er det fremdeles en lang vei å gå før Young-Ho når berømmelsen til tidligere toppkanoner. Den første superstjernen som Starcraft fødte, Lim Yo Hwan, beveger seg sjelden ut i offentligheten uten forkledning. De fleste unge håpefulle klarer imidlertid aldri å bryte ut av bunnen i hierarkiet. Begynnerne deler soverom med tre andre chinks og trener 14 timer om dagen når de først har bevist sin verdi ovenfor treneren. Øye-håndkoordinasjonen må finslipes

slik at hendene gjør alt hjernen befaler. De raskeste spillerne utfører over 400 kommandoer i minuttet. Det ligger i koreansk mentalitet å tro man blir sterk av å brekke ryggen, og ingen europeere er enda sterke nok til å penetrere dette dogmet. Likevel er det en stadig mer attraktiv fritidssyssel for brilleslanger og mistilpasset hvit ungdom å følge med på den profesjonelle Starcraft-scenen gjennom web 2.0s nyvinninger (youtube etc). Starcraft II er nylig kommet ut og kampen om bli den første superstjernen i oppfølgeren er knivskarp. Sponsorer med mye penger mellom hendene har fått kremen til å samle seg under det nye banneret. Men tilbake til begivenhetens gang 23. januar. Stillingen er 1-1 i MSL-finalen og Young-Ho har fått en dårlig start på tredje kamp. Tyrannen klarte å isolere en gruppe av Young-Hos infanteri som straks ble revet i filler av iltre småkryp. Young-Ho har dermed ingen offensiv trussel tidlig i spillet, og Jae Dong kan fokusere på egen økonomi. Dog finnes det ingen Starcraftspiller som produserer infanteri med så stor hastighet som YoungHo, og snart har han fire bataljoner med marinesoldater som marsjerer synkront på vei for å nøytralisere økonomien til motstanderen og gjenvinne kontroll over territoriet. Tyrannen gjør som Napoleon og omringer fra to sider, men Young-Ho er forutseende og har plassert en tett gruppe soldater ved ei bru slik at Jae Dong må løpe gjennom en flaskehals. Young-Ho eliminerer to av fiendens baser og er i ferd med å ta ned en tredje før felttoget hans til sist blir omringet og slaktet av flertallige mammutliknende beist. YoungHo fortsetter offensiven og gjør flere forsøk på å få ned fiendens fire gjenstående baser. Under en av offensivene blir hele stadion mørklagt. Det eneste som bryter den totale stillheten er forvirrede ytringer fra kommentatorboksen. Strømmen har gått, og det må avgjøres om det skal bli spilt omkamp eller ikke. Dommerpanelet gir til slutt seieren til Jae Dong på grunnlag av den økonomiske fordelen. Young-Ho er rasende. I den fjerde kampen satser han alt på et tidlig angrep, men Jae Dong leser tankene hans og velger en defensiv åpning. Offensiven faller i fisk. Young-Ho resignerer og Tyrannen krones til vinneren av MSL. Det norske folk er sulteforet på en sport som domineres av hjernen fremfor den atletiske kroppen. Ikke annet kan forklare den kultliknende populariteten som oppstod rundt curling sist vinter-OL. Planktonhjerner døpte sporten for «sjakk på isen» til tross for at 9 av 10 skudd hadde løsninger som var åpenbare selv for det utrente tv-publikummet. TV-poker er så langt eneste strategispill i Norge som har anselig publikumstall året rundt. Riktignok er poker mer intellektuelt belønnende enn det som skjer på isen, men den virkelige skjønnheten i kortspillet ligger gjemt i den psykologiske krigføringen som ofte går tapt i oversettelsen. Igjen står Starcraft, en orkidé klar til å plukkes for alle med to åpne øyne. Eneste ingrediensen som mangler for massehysteri er presseoppmerksomhet, og så lenge vi kan avle frem arisk talent som kan konkurrere internasjonalt vil alle spådommer gå i oppfyllelse.

PURERUSH.NO

NAtt&DAGS ØLBAROMEtER fOR tRONDHEIM Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Mormors stue ................................... 37

Olavs Pub ......................................... 65

Fru Lundgreens ................................. 37

Bær & Bar ........................................ 66

Ricks ............................................... * 39

Brukbar ............................................. 67

DownTown ...................................... * 39

Supa ................................................. 67

Crash .............................................. * 49

Pair’a’Dice ........................................ 67

Familien ............................................ 49

Frakken ........................................... * 67

Bakgården Bar og Spiseri ................ 58

Krambua ........................................... 68

Barmuda ......................................... * 62

Den Gode Nabo ................................ 69

Vista ................................................ * 62

Lille London ...................................... 69

Blæst ................................................ 64

MR. PRO OM MDMA The Lancet, verdens mest autoritative medisinske tidsskrift, har rangert verdens farligste narkotiske stoffer. MDMA kom på 17. plass. Nummer 1, det aller farligste, var selvsagt heroin. Alkohol ble forøvrig nummer 5. Mr. Pro, hvorfor er ikke MDMA spesielt farlig? Mr. Pro: MDMA er rett og slett ikke spesielt giftig, noe som står i sterk kontrast til det inntrykket media har skapt opp gjennom årene. Det er med MDMA som med alt annet, det kan anvendes forsvarlig, og det kan misbrukes. Å innta store mengder MDMA i kombinasjon med alkohol og andre rusmidler på raveparty etter raveparty må åpenbart anses som misbruk. Det er gjennom slik uansvarlig bruk at ecstasy har fått sitt rykte som et livsfarlig motedop, og det er slike settinger som i enkelte – og svært sjeldne – tilfeller har medført dødsfall. Dødsfallene er nesten utelukkende resultat av overoppheting grunnet ekstreme festsituasjoner, svært høye doseringer og blandingsmisbruk. Ikke at stoffets farmakologiske egenskaper i seg selv er særskilt toksiske under normale omstendigheter. Sannheten er at ved forsvarlig bruk, er MDMA bemerkelsesverdig lite toksisk. Dosering er nemlig nøkkelordet her. Alle substanser blir giftige ved høye nok doseringer. Det

som er interessant når det gjelder rusmidler, er hvor stor differansen er på en giftig dose, og en dose som gir ønsket psykoaktiv effekt. MDMA gir ønsket psykoaktiv effekt på rundt 100 til 200mg, langt under hva man kan anse som farlig. LD50 - Lethal Dose 50 (der hvor 50 prosent av individene dør) for MDMA i små gnagere varierer fra rundt 50mg til 300mg pr. kilo kroppsmasse. LD50 hos mennesker er ikke nøyaktig utregnet av åpenbare årsaker, men at det er en betydelig differanse mellom aktiv og dødelig dose hersker det ingen tvil om i fagmiljøet. Dette betyr imidlertid ikke at man kan anvende MDMA til stadighet uten risiko. Selv om faren for å bli forgiftet under påvirkning er liten, så betyr det ikke at man ikke kan pådra seg negative etter-effekter ved langvarig bruk. Ingen rusmidler bør benyttes til stadighet, og særlig ikke stoffer som frembringer så sterk eufori at hverdagen kan begynne å virke trist og grå til sammenligning. Overdreven bruk vil føre til nedregulering av reseptorer, slik at normale nivåer av for eksempel serotonin ikke lenger er tilstrekkelig for å opprettholde et balansert belønningssystem. Så det er absolutt farer forbundet med bruk av MDMA, men de er ikke på langt nær like dramatiske som allmennheten tilsynelatende har inntrykk av.

”Dosering er nemlig nøkkelordet her. Alle substanser blir giftige ved høye nok doseringer. ”

GLA´ MOtE OG tJALL N&D: Verdens mest underholdende moteuke, Oslo Fashion Week, går snart av stabelen! Hva har vi å glede oss til i år? Pål Vasbotten: Jeg har ikke programmet i hodet akkurat nå. Skal vi se… Målgruppen til NATT&DAG er vel ikke så opptatt av Moods of Norway? Debutant og herredesigner Camilla Bruerberg er dyktig. Det er 4-5 andre nye designerne som også er verdt å få med seg, men jeg ikke husker navnene i farten. Alt står i det nye OFW-magasinet. Spennende! Hva er konseptet for årets Moods of Norway-visning? – Vet ikke. Men det skal være på Kongsgården. Det sier vel egentlig alt. Er du fan? – Jo klart jeg liker dem. De har fått det til. Men det er kanskje ikke så rocknroll. Eller, mer østkant rocknroll. Men de er i hvert fall ikke så jævla høytidelig. Jeg synes det er viktig at mote ikke skal være for høytidelig… Åpningsvisningen er også verdt å få med seg, det må du skrive. Vi har et nytt konsept. Mer happy.

7/2010

Glamote? – Ja. Inspirert av visningen på 70- og 80-tallet, da det var mer interaksjon mellom modell og publikum og man lekte seg mer. Vi skal bruke eldre modeller, de som gikk Per Spook-visningene i Paris på 80-tallet. I dag er jo modellene helt uttrykkløse, men den gang kunne man praktisk talt slå seg ned på catwalken og ta seg en sigg ikke sant. Så det er stemningen vi skal rekonstruere og kødde litt med. Apropos sigg, vi har hørt du glad i røyke? Brunt eller grønt? – Hvem har sagt det? Neinei, det stemmer ikke. Men jeg kan godt gi deg et seriøst svar om hva jeg synes om marihuana. Jeg mener norsk narkotikapolitikk har feilet. Som med alkohol, som er et stort problem i dag, burde staten ha langt bedre kontroll på narkotika, og det kunne man fått ved for eksempel legalisering. Bare se på Holland. Selv om det er lovlig der, røyker de ikke mer enn oss. Oslo Fashion Week, Oslo Kongressenter, 16-21 august, www.oslofashionweek.com

LOtLOt X NAtt&DAG GIR DEG ØYANAtt På DAttERA Oppi klokketårnet på Domkirken sitter en innleid festivalsniper og peiler inn den røde prikken mot tinningen vår i det vi forsiktig dytter ut i virkeligheten, som Bambi på isen, påstanden om at afterpartyene på byens vante klubber kanskje er like moro om ikke mer skøy enn selve festivalen… ? Neida, spar livene våre Mister Hjortejeger! Gjørme og festival, gjørme og festival, gjørme og festival FTW! Men vi gleder oss i hvert fall til klubb også. Det kan vi vel si. Og som de råtne snylterne vi er, tar vi havparten av æren for det som egentlig er LotLots mangemånedlige nitidige tapre partyarbeid der de nesten som en gave til oss personlig (thanks!) har de flydd over noen av våre absolutte favorittprodusenter: blant andre Omar-S (foto), Kyle Hall og Four Tet. Endelig noe litt mer Mind enn ”vrikke på rompa”-disco og gammlishouse. Detroitpioner Omar-S gjør visstnok hele én gigg i Europa i år, så skjenk deg opp et duggfrikst glass med Beæret og skål sammen med oss for Øyas beste booking! (Vi stiller med no flyers og billig alkohol…) Dattera Til Hagen, 10. – 14. august.

dokkgata 8, trondheim - 400 00 974 man-lør: 11-01 / Søn: 13-01 CHOCO BOCO SOLSIDEN elvehavn tmv-kaia 3 telefon 73 60 03 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 11.00–23.30

CHOCO BOCO NORDRE olav tryggvasonsg. 29 telefon 73 92 33 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–02.00 lør: 10.00–02.00 søn: 12.00–23.00

CHOCO BOCO BAKKLANDET nedre bakklandet 5 telefon 73 50 43 35 man-fre: 09.00–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 10.00–24.00

KOS DEG PÅ CHOCO BOCO MED

STUDENTVENNLIGE PRISER! Ta en pause fra hverdagsstresset! På Choco Boco treffer du venner i hyggelige omgivelser, og du kan lene deg tilbake med dagens avis. La deg friste av en av våre kaffedrikker – eller kanskje et stykke kake?

KYSKHEtSLØftEt Sunkissed garanterer ti år til. TEKST ODA FAREMO LINDHOLM FOTO JETON KACANIKU I en tid der nye klubbkonsepter ser ut til å poppe frem hver eneste helg, finnes det fremdeles et lite knippe ringrever som overlever klubbgenerasjon etter klubbgenerasjon. I sommer fyller Sunkissed ti år, noe som betyr at G-HA og Olanskii har jobbet rumpa av seg for å bringe det beste av det beste fra utland, sågar som innland, til Norges utesteder et helt decennium til ende. Gratulerer med jubileum! Hvordan har dere klart å holde Sunkissed gående i hele ti år? Ola: Jeg tror vi har holdt oss akkurat passe sære til å ikke bli konsumert. Det er heller ingen som eier Sunkissed. Verken østkantfolk, vestkantfolk, homser, streitinger, 20-åringer eller 40-åringer. På Sunkissed er alle som kan oppføre seg velkomne! Har dere hatt noe overordnet mål for Sunkissed som klubb? Ola: Det vil jeg si. Det å hente utlandet til Oslo har vært viktig. Jeg startet jo med å lage fest i London, og ville bringe noen av de impulsene tilbake hit, mens Geir var resident i Oslo. Derfor booker vi relativt sjelden norske DJ’er til klubbene her hjemme. For Sunkissed: LIVE har poenget så å si vært det motsatte. Der har vi tatt med en del norske acts til utlandet igjen. Husker dere den aller første spillejobben dere gjorde som Sunkissed? Ola: Ja! Den første kvelden vi gjorde sammen var på Blå. Lydmannen og jeg ble enige om å flytte dj-boksen ned fra scenen og snu litt opp ned på lokalet. Før vi startet 12

7/2010

hadde jeg fiksa litt visuelt og fjernet alle bordene som pleide å stå på gulvet, så folk kunne danse. I starten skjønte ikke barfolka helt hva som skjedde, men det gikk jo helt bananas! Det var mange flakkende blikk da lysene kom på. Ha ha! Etter det har vi egentlig aldri sett oss tilbake.

”Norge har et ganske ureflektert forhold til elektronisk musikk” På hvilken måte har dere sett Oslos klubbmiljø utvikle seg? Geir: Det har utviklet seg massevis! Da Ola kom hjem fra London og begynte å lage klubb på sin måte, skjedde det noe helt nytt i Oslo. Før booka bare utestedene en DJ med engelskklingende navn og satte (UK) bak, åpnet dørene og det var det. Nå er ting utrolig mye mer gjennomført, både visuelt sett og konseptmessig. Har tilnærmingen til elektronika og klubbmusikk endret seg gjennom de årene dere har holdt på? Ola: Jeg føler at mange folk i Norge har et ganske ureflektert forhold til elektronisk musikk. Man forbinder all house og techno med Hyperstate og glowsticks og sauser genrene sammen. Det blir som å tenke at blues og bluegrass er det samme som metal bare fordi det spilles gitar og trommer. Du har dyktige musikkskribenter som Eirik Kydland, som

skriver bra anmeldelser i det ene øyeblikket, for så å vise gang på gang at han ikke aner hva techno er. Skal man skrive om elektronisk musikk må man kunne skille mellom den britiske rave-scenen, europeisk trance og techno-kultur. Sistnevnte begynte som en afroamerikansk kulturbevegelse og var influert av motown, jazz og disco i Detroit. Techno krever mye av lytterne sine. Det er ofte mørk og introvert musikk, som et speil for den moderne urbaniteten. Det er ikke utpreget hedonistisk festmusikk. Nå er jo det vi driver med først og fremst en house-klubb, men jeg har irritert meg noe veldig på techno’ens vegne. Jeg vil sette det vi driver med i en intellektuell bås, der jeg syns vi rettmessig hører hjemme. Hva er det største problemet med Oslo som utelivsby? Ola: Skjenketidene kan jo helt klart blir et problem nå. Jeg tror 03.00 er akkurat i grenseland, men om grensen flytter til 02.00 er det ikke noe poeng å drive lovlig med klubbmusikk lenger. Da har på en måte myndighetene sagt at de ikke bryr seg. Klubbmusikk er ikke en konsert, og det nytter ikke å spille i en og en halv time. Ellers syns jeg det er mye ræl blant klubbene i byen. Steder som skryter på seg å være hippe og uavhengige, men som egentlig bare er livredde for å mene noe. De spiller pule-disco i helgene, uten å faktisk bry seg om verken anlegg eller musikk. Hadde de enda drevet med fet rock, hip hop eller skikkelig disco! I stedet har mange steder blitt ”litt sånn alternativt”, for folk som ellers ville ha hengt på Karl Johan. På den andre siden er det jævlig koselig å holde på i Oslo, i motsetning til i London der alt er så svært.

Her kan man fint samle en gruppe mennesker som vil være med på det samme, uten å måtte være ekstremt kommersielle. I forhold til størrelsen på byen må jo Oslo nå kunne sies å ha et relativt imponerende klubbtilbud. Hvordan har det latt se gjøre? Ola: Det skyldes kanskje noe som kan ses på som både en fordel og en ulempe. Her i Oslo har det jo aldri vært noen forskjeller på skjenketidene. Det er ikke sånn at pubene stenger 23, slik at de som vil feste MÅ dra videre på klubb. Det har heller ikke vært noen stor kommersiell scene her. De som har holdt på med klubb har vært veldig bevisste. En del av scenen har drevet mye på kjærlighet og kunnskap, og deler av den scenen har lykkes nå igjen. Jeg merker jo at musikken er mer variert nå. Det er mer som skjer, flere forskjellige miljøer og flinke folk som holder på. I Sunkissed sin historie, finnes det noe sånt som en favorittkveld? Geir: Det er utrolig mange høydepunkter! Ricardo og Booka Shade i 2005 er de første jeg kommer på. Ola: Også første Sunkissed: LIVE! Vi hadde et helvetes budsjett og seks band, blant annet Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft. Klokken halv åtte fikk vi streng beskjed om at vi MÅTTE åpne. Da strakk køen seg fra Blå, opp Brenneriveien og ut til Maridalsveien! Sånne kvelder er utrolig morsomme. Og nå blir det ti nye år med Sunkissed? Geir: Ti nye år med Sunkissed og femten til med Foot Food! Neida, vi har vel egentlig ikke så mange fastlagte planer. Vi holder på så lenge det er gøy!

Norges eneste og europas største vintersportsmesse tors. 4.- søn 7. november

møt

TEAM kjørere

Møt de største vintersportsstedene i Norge og utlandet - premiere på årest råeste ski -og snowboardfilmer

besøk de kuleste ustyrsleverandørene og se neste års modeller // snakk med fotografer, nettsider og blader // møt PRO og Team kjører som signerer brett /ski // innendørs Big Jump (Big Air Bag) konkurranser med $$$-premier // publikum try-outs // afterski med Hemsedal Café // salg av rabatterte årskort // showrenn med kjente langrennsløpere // seminarer, foredrag og pressekonferanse

Norges Største Vinter-Outlet

opptil 80% rabatt på restlager og fjorårets modeller Norges Varemesse, Lillestrøm - vwww.vintermesse.no

vANNMERKEt En enkel teknikk for å verne om opphavsretten er å påføre et vannmerke. Simon Says No! kaller sin variant «foogaze». TEKST HÅVARD NYHUS FOTO EDVIN JOAKIM VIGDAL Shoegazere har en pussig aversjon mot å kalles ved det de er. Serena Maneesh for eksempel, Norges shoegaze-apostler par excellence, insisterer på at de spiller popmusikk. «Shoegaze is a dumb term made up by clueless NME idiots», hevder Stuart Brathwaite i Mogwai, mens sjangerens gudfar, Kevin Shields, neppe kan lede noe særlig lystig liv — «if someone called us shoegazers, I’d be pretty unhappy» — all den tid det ikke går en eneste dag uten at noen skriver en artikkel om shoegazeren Shields og 14

7/2010

bandet han driftet, My Bloody Valentine. Simon Says No! skriver seg således inn i en lang og rik tradisjon. «Vi synes foogaze er mer beskrivende», sier vokalist Ruben Nesse og forklarer at klassiske rockeelementer — tenk på den varianten Foo Fighters er eksponent for — gradvis har «vunnet større plass i uttrykket vårt». – Sånn sett kunne vi vel kalt det shoefighters også. Lissepasning. Skostirring eller ikke skostirring, Simon Says No! gjør uansett ingen forsøk på å tone ned sin affeksjon for vann, et element hvis forbindelse med shoegazing er

godt etablert gjennom uttrykk som «druknede gitarer», «bølger av lyd» og «flytende melodilinjer». – Du vet, sier Ruben. – Havet er mystisk, dypt, mørkt og med mange skatter. Vi og. Kanskje for å gjøre forbindelsen helt eksplisitt har de valgt å spille inn videoen til singelen «Solitary Rush» i Akvariet i Bergen. – Jeg har hatt ideen til å spille under vann lenge, forklarer Ruben. – Det passet bra denne gangen siden låta har veldig flytende støyvegger. Vrient å spille inn video under vann? – Du flyter opp. Det ordnet vi med tunge

lodd i lommene våre. Også må du jo opp for å puste hele tiden, da. Selve låta er spilt inn i Glory Hole Studios (sic!), et kjellerstudio i Los Angeles hos Michael Patterson, en produsent de traff under South By Southwest-festivalen (SXSW)

”Du kødder ikke med Norsk kulturråd” i Austin i fjor. Her bør det skytes inn at Ruben Nesse er et sosialt vesen og en mediastrateg

i Seltzer/Saroea-tradisjonen. De representer den nye frontmann-generasjonen som kommer opp med vinklinger på egenhånd og vet å spille på pressens premisser. Det er nesten så man føler seg gjennomskuet; avslørt. – Patterson hadde en veldig omstendelig måte å jobbe på, som kanskje var litt ny for oss. Det var for eksempel ikke snakk om å fikse noe i etterkant eller la noe være litt uflidd, i stedet må du spille samme låta hundre ganger til den sitter helt perfekt. Men det ble veldig bra altså, selv om det kanskje låter litt «amerikansk». Jeg tenker noen ganger, selv om vi er blitt proffere og bedre, at vi kanskje har mistet noe på veien. Før kastet Simon øl

på publikum og sånn. Sånne ting skjer liksom ikke lenger. Det er kanskje uunngåelig etter noen år i bransjen? Du institusjonaliseres, strømlinjeformes? Du blir mer og mer Foo Fighters? – Hm, ja. Vi er blitt mer voksne kanskje. Nå har vi flere eksterne aktører som er involvert som gjør hele opplegget litt mer seriøst. Vi mistet kanskje vårt punk-alibi da Simon forlot bandet. Politics make strange bedfellows. USAturneen tok ellers bandet til New York. Totalt stoppet taksameteret på ti store spillejobber. Ikke dårlig for et ukjent foogazer-band

fra Vestlandet, men også «litt ergerlig» siden Norsk kulturråd krever femten om de skal innvilge full turné-støtte. Det var imidlertid aldri aktuelt å fake de fem siste konsertene, bedyrer Ruben. – Vi fikk vite om støtten da vi satt i en skitten leilighet i Harlem, med mitt studielån som sikkerhet. Men da var det allerede for seint å fikse flere konserter. Dessuten, som Ruben sier: «Du kødder ikke med Norsk kulturråd»: – De er greie å ha på lag siden, og de finner alltid ut av det om du forsøker å lure dem. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, men de har sine metoder.

Singelen «Solitary Rush» slippes 23. august. De spiller på Sukkerbiten (Oslo) 25. august. Det selvtitulerte albumet Simon Says No! (Oslo Grammofon) kommer 13. september. Ruben Nesse er ellers daglig leder i Brilliance som har Leif & The Future, Philco Fiction, Social Suicide og Tôg i stallen.

7/2010

OPPDYKK Vil den virkelige Thomas Eriksen vennligst reise seg? TEKST HÅVARD NYHUS FOTO PÅL LAUKLI 23 297 nordmenn heter Thomas til fornavn. 111 av disse har Eriksen som etternavn. Det betyr at det er et helvete å google Thomas Eriksen. Den første som dukker opp er Thomas Hylland Eriksen. Skroll nedover, forbi noen meter med henvisninger til ‘røtter’, ‘føtter’ og ‘øyeblikkets tyranni’, og det eneste som skjer er at en haug dansker dukker opp. Vi skjønner at denne Lars Thomas Eriksen må være en ivrig nettverksbygger. Men så, litt lenger ned, får vi ferten av noe: ‘«Michael» (Thomas Eriksen Mix) by Franz Ferdinand’ står det. Der er han! Vår mann! Ferdinand? Jøss!

”Den googlinga kunne vært verre, altså. Bare tenk på Name.” Søket viser at han har andre rugger i porteføljen også: Aaliyah. Sjølve? Ja, sjølve. Ser ut som han har jobbet med Lars Vaular, Name og Elisabeth Carew også. Hun siste er han visst sågar sammen med, skal vi tro en link fra underholdningsavdelingen til TV 2. Tone Damli virker også begeistret og gir den første singelen hans — pop/rock/electronica16

7/2010

hybriden «Fish out of Water» — big ups på bloggen sin. Thomas Eriksen har nemlig gjort en slags omvendt Dr. Dre-manøver. Produsenten har gått hen og blitt artist. Solomanøveren kommer imidlertid ikke uten omkostninger og Eriksen tilkjennegir en smule nervøsitet all den tid det bare er «venner og studio som har hørt ham tidligere». Akkurat det er en ørliten historieomskriving som ganske bekvemt hopper bukk over de litt, eh, premature r&b-låtene han la ut på myspacen sin en gang i 2004: «Hva kan jeg si? Man utvikler seg, man blir voksen. Hjernen utvikler seg. Den gang var jeg litt dummere og lot folk høre det som kanskje ikke var helt klart for å vises». Kanskje en trøst da at det er like vanskelig å finne Thomas Eriksen sin myspace som det er å finne hans riktige youtube-kanal. Åkkesom, nå er han klar og bedyrer at navnet på førstesingelen «Fish out of Water» ikke spiller på det der med å være utenfor sitt vante element. Ja, sant å si har det i grunn ikke slått ham engang at det kunne være en nærliggende lesning. «Men det var en god tanke», sier han. Når utøvende artister skifter ham og blir produsenter er motivasjonen ofte at de vil ha mer tid til det rent kreative. I en ren produsentstilling slipper de all turneringa og promodriten. Men du går altså andre veien. Forklar! – Jeg har vel lyst til å oppleve livet på den andre siden også, da. Husk at jeg har jobbet som produsent i sikkert ti år nå, og sitter

stadig i studio nær sagt hver dag. Uansett har dette ligget i kortene ganske lenge nå og føles som noe jeg trengte å gjøre. Det var vel litt sånn en snøball som begynte å rulle. En dag sto jeg der og hadde en hel plate. Du er ikke redd for at den kreative åren din vil skrumpe inn under karusellgangen mellom Senkveld og VG-lista Topp 20, da? – Hah! Nei, det tror jeg ikke. Jeg er jo først og fremst produsent. Det her er et nytt prosjekt for meg, men på en helt annen måte siden jeg er artisten også. Jeg fortsetter jo å jobbe med nye prosjekter etter dette. Så dette er mer som et sidespor å regne? Et kort sommervikariat? – Nei, det vil jeg ikke si. Kan fort bli en plate til om et par-tre år, om inspirasjonen og lysten er der. Og det tror jeg. Det er en del av meg som trenger den terapien som ligger i det å skrive. Låter til meg selv helst, ikke til andre. «Fish out of Water» er en sånn låt. Den ble til da jeg var frustrert og lei. Da er det fint å kunne skrive. Når man jobber med popstjerner hver dag blir det kanskje fristende å steppe ut i spotlighten selv også? – Den klarer jeg meg uten. Det handler mer om eierskap til materialet. Som artist har du et helt annet rom for selvutlevering. Som produsent blir man ofte en slags prosjektleder; en som leder et gruppearbeid. Det er fint det, men det blir jo ikke like personlig. Jeg er et følelsesmenneske, vet du. Noen ser på musikkproduksjon som et nullsumspill der utøver og produsent haler og

drar i hver sin retning. Den enes innflytelse går på bekostning av den andres. Hvordan er styrkeforholdet i dag? – Jeg ser ingen med den posisjonen som The Neptunes hadde mellom 2001-2003 eller Timbaland hadde i 2006-2007, da de nærmest egenhendig dikterte hvordan hitlister skulle høres ut. Det nærmeste i dag er kanskje David Guetta med den house-greia si, eller RedOne som har gjort noen av de største hitene til Lady Gaga. Håkon Njøten i The Micropops omtaler deg som «verdens raskeste produsent». Jeg tror det var ment som et kompliment. Hva er din forse, sånn du ser det? – Jeg er ingen produsent som utelukkende former artisten i mitt bilde og styrer henne dit jeg vil. Jeg er nok mer old school i den forstand at jeg er flink til å få ut av artisten akkurat det han eller hun selv ønsker å få ut. Du har ikke vurdert å skaffe deg et kunstnernavn? – Nei, men det var et øyeblikk der jeg lurte på om jeg skulle bruke mellomnavnet mitt, Bratfoss, men det slo jeg fort fra meg. Men den googlinga kunne vært verre, altså. Bare tenk på Name. Thomas Eriksen (f. 1983) sin første singel «Fish out of Water» (Warner) er ute nå. Singel nummer to kommer senere i august. Det samme gjør langspilleren Cannibal.

BJØRN HELLFUCK

OLE BULL SCENE FREDAG 3. SEPTEMBER KL 22.00

KARPE DIEM USF RØKERIET TORSDAG 23.SEPTEMBER KL 21.00

BETH HART

OLE BULL SCENE ONSDAG 6. OKTOBER KL 21:00

SKAMBANKT OLE BULL SCENE Tom McRae

TORSDAG 30. SEPTEMBER KL 22:00

+ SPECIAL GUESTS

PURIFIED IN BLOOD

USF VERFTET SØNDAG 22. AUGUST KL 21.00

OLE BULL SCENE LØRDAG 2. OKTOBER KL 20:00

MELISSA HORN

BERGEN, USF VERFTET TORSDAG 21. OKTOBER KL 20.00

BILLETTER PÅ BERGENLIVE.NO BILLETTSERVICE 81533133, POSTEN GRIEGHALLEN 55216150, NARVESEN 7-ELEVEN, APOLLON 55315943 GRUPPER OG HOTELLPAKKER: 09901

fOtNOtER OM HARvEY Harvey Pekar1, forfatteren2 av tegneserien American Splendor3, ble funnet død4 i sitt hjem i Cleveland5 den 12. juli6, 20107. TEKST AKSEL KIELLAND Litteraturkritikeren, jazzskribenten og D-kjendisen Harvey Pekar er den selvbiografiske tegneseriens far. Selv om han ikke var den første til å lage selvbiografiske tegneserier (den æren tilskrives vanligvis Justin Green eller Shinji Nagashima), er Pekar utvilsomt mannen som har betydd mest for den selvbiografiske tegneserien som sjanger. Man kan fint argumentere for at ’harvey pekar’ er en egen sjanger, all den tid han den dag i dag avstedkommer stadig nye kull med kopister i Sverige og Nord-Amerika. Som en énmannsgenerasjon utgjorde Pekar bindeleddet mellom 60-tallets undergrunnstegnere og 80-tallets alternativbølge, og i kraft av dette var han også en av hovedårsakene til at tegneseriemediet maktet å få foten innenfor den finkulturelle døren i USA og Storbritannia på 80-tallet. I motsetning til sine samtidige 1

7/2010

kastet han ikke bort tid på å «dekonstruere» eller «subvertere» eksisterende sjangere. Med mottoet om «tegneserier er ord og bilder, man kan gjøre hva som helst med ord og bilder» under armen ga han seg heller i kast med å skildre verden slik han følte den på kroppen. Men man leser som kjent ikke forfattere fordi de er viktige. Man leser fordi man på et eller annet vis sitter tilbake med mer enn man hadde før man begynte. Nøyaktig hva det er i Pekars tegneserier som beriker, kan imidlertid være vanskelig å sette fingeren på. Hans selvbiografiske utlegninger kjennetegnes først og fremst av å være demonstrativt uspektakulære, og selv store omveltninger som giftemål og livstruende sykdom brytes ned til høyst hverdagslige banaliteter. En typisk American Splendor-historie handler om å ramle ned et par trappetrinn og slå armen sin; å prøve- og mislykkes i å selge plater til kollegene på

arbeidsplassen eller å forsøke å overbevise en person man har signert en bok for om at posen han har med seg er såpass klissete at han bør bytte den ut med en ny. Med sin altomfattende pessimisme, angst og hypokondri føyer Pekar seg inn i den samme jødiske nevrosetradisjonen som Woody Allen og Larry David – men han gjør det uten humor som bakenforliggende motiv. Harvey Pekar var som en Larry David uten vitser eller påfallende suksess; en sta, nevrotisk og sosialt usmidig mann som kjempet seg gjennom alle de små og store utfordringer som forsynet la i hans vei – og som insisterte på at verden fortjente å være vitne til det. 2 I motsetning til de fleste tegneserieskaperne som slo igjennom med den amerikanske bølgen av undergrunnsserier på 60- og 70-tallet, tegnet ikke Pekar tegneseriene sine selv. Det var Robert Crumb som innledningsvis hjalp

Pekar med å illustrere manusene, og siden har hans eventyr blitt tegnet av en relativt stabil stall med tegnere, i tillegg til gjestebidrag av storheter som Alan Moore, Eddie Campbell, Gilbert Hernandez og Darwyn Cooke. American Splendor dukket for første gang opp i 1976, utgitt av Pekar selv. Siden har bladet vært gjennom ulike formater og utgitt av forlag som Dark Horse Comics og DC Comics/Vertigo. I 2003 ble American Splendor filmatisert av Shari Springer Berman og Robert Pulcini til oscarnominasjon og allmenn omfavnelse. Og allerede i 1985 ble det laget en teaterversjoner av serien, med ytterligere sceneversjoner i 1987 og 1991, sistnevnte med Dan Castallaneta (Homer Simpson) i rollen som Harvey. Pekar selv oppnådde dessuten en viss kjendisstatus takket være en rekke opptredener på Late Night with David Letterman på andre halvdel av åttitallet, før 3

han ble strøket fra gjestelisten takket være sine mange fjernsynsdramatisk uelegante verbalangrep på Letterman og NBCs moderselskap General Electric. Historien slutter imidlertid ikke med Pekars død. Nettmagasinet SMITH Magazine fortsetter sitt Pekar Project, hvor en rekke unge tegnere illustrerer hans gjenværende manus, og neste sommer kommer tegneserieromanen CLEVELAND illustrert av Joseph Remnant. Annonseringen av et hyllestprosjekt kan heller ikke være langt unna. 4

Pekars største bragd var til syvende og sist kanskje å gi befolkningen i Cleveland en stemme og et snev av selvrespekt. Cleveland er en by hvor Depresjonen aldri helt slapp taket, og folketallet er halvert siden femtitallet. Etter at tungindustrien forsvant er byens vaklevorne selvfølelse hovedsakelig bygget 5

opp rundt institusjoner som The Rock’n’Roll Hall of Fame og et knippe idrettslag, samt det faktum at The Economist i 2005 kåret byen til det beste stedet å holde forretningsmøter i fastlands-USA. Pekars Cleveand er en annen verden. Pekars Cleveland er et tverrsnitt av et Amerika hvor landets mange sosiale problemer utkrystalliserer seg i all sin hverdagslige prakt. Det er en verden av lavtlønnsmottakere, hvor de store spørsmålene har å gjøre med sykeforsikring, pensjonsordninger og kampen for å leve et anstendig liv i henhold til sine egne idealer. Noe av det vakreste med American Splendor var å se den høyst intelligente og begavede Pekar takle de sørgelig banale utfordringene som en lav inntekt og hans egen mangel på vilje til å inngå kompromiss ustanselig lot skylle over ham, i hans evige streben etter heder og anerkjennelse fra det samme etablissementet han så ofte uttrykte sin misbilligelse med.

Pekar ble funnet av sin kone og tidvise medforfatter Joyce Brabner, og antas å ha omkommet i søvne etter lang tids sykdom. For en mann som brukte en betydelig del av sine publiserte ord og tankekraft på å utmale ulike ulykkesscenarier, må dette kunne regnes som en nådefull skjebne. Den brå avslutningen synes på mange måter ukarakteristisk og unaturlig brå målt opp mot den gjennomgripende dramaturgien i American Splendor, selv om Pekar formodentlig ville kunne fått noe ut av det faktum at den ansvarlige rettsmedisineren i Cleveland bar navnet Frank Miller. 6

Norsk trykkpresse har inneværende år – i likhet med foregående – vært spekket med skriverier om Karl Ove Knausgårds biografiprosjekt Min kamp. Overraskende få kritikere og kommentatorer har imidlertid lykkes i å definere prosjektets abnorme attraksjon – en attraksjon det synes rimelig å mistenke at ikke 7

primært er å finne i dets litterære kvaliteter. Snarere må mye av tiltrekningskraften ligge i kombinasjonen av Knausgårds selvutlevering, føljetongpubliseringen og det at prosjektet dermed er et verk som skrives mens det leses. Båndene til virkeligheten blir dermed både sterkere og en potensielt mer sentral del av leseropplevelsen. Knausgårds prosjekt representerer muligens noe av en nyvinning i en hermetisk lukket norsk litteraturverden, men som blant annet Jan Kjærstad har påpekt, er det flere som har arbeidet med lignende konsepter tidligere. For eksempel Harvey Pekar, for hvem hverdagslivet og kunsten har vært uløselig sammenfiltret siden 1976.

7/2010

MMA vS. MDMA Foto: Hilde Holta-Lysell Hvit shorts: E-Man aka Arnfinn Svart Shorts: Knut Thoresen Promotør: Redaksjonen Takk til: Pastor, Fighter Store

7/2010

MMA

- Mixed Martial Arts - Fullkontakt kampsport som tillater forskjellige kampstiler og teknikker, både stående og på bakken - Man vinner enten ved KO (Knock-out) eller TKO (Teknisk-knock-out). - Er ikke anerkjent som sport i Norge og ikke tatt opp i Norges Kampsportforbund - Norske utøvere må ut av landet for å konkurrere, og en av de mest kjente er Thomas ”Hellboy” Hansen som er en kjent utøver i Japan med flere internasjonale titler.

MDMA

- 3,4-metylendioksymetamfetamin - Virkestoffet i partydopet Ecstasy (1 pille NOK100) - Kan også kjøpes rent i pulverform (1 gram ca NOK 1300). Bør ikke snortes, om du ikke er E-Man. - MDMA trigger kjemiske signaler i hjernen som gir en følelse av velbehag, munterhet og økt intimitet med andre. - MDMA anvendes i medisinskkontrollert sammenheng på pasienter med posttraumatisk stresslidelse. Også i Norge.

7/2010

proudly done by UREDD | foto: Hilde Holta-Lysell

www.hg80.no

Illustrasjon: Andreas Tylden

INtERvJU MED EN fOtBALLGROUPIE Våre hellige fotballkuer vralter rundt på gressmatta og maner ”muuhh!” inn i kamera til stående applaus og evig forherligelse fra enhver glisende nordmann rusa på sport. Men det finnes selvsagt feite riper i den røde, hvite og blå fotballakken som vi mye heller tar bølgen for. NATT&DAG møtte Norges sjefsgroupie for en koselig chitchat om våre balldriblende gentlemen — og jentene som suger dem for cash og berømmelse. TEKST MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN & ANDREAS FALKENBERG Wayne’s Coffee Solli Plass, Oslo Vest Torsdag 15 juli. N&D: Før vi begynner å snakke om Skypeorgier og deilige shuttershadeskledte ballstjerner må vi stille et enkelt spørsmål: Hvorfor fotballspillere og ikke musikere eller annen klassisk groupiemat? SJEFSGROUPIE: Det er jo ingen hotte musikere i Norge da. Jeg har møtt noen i L.A, men her nei. Eller, da jeg var yngre hadde jeg så lyst å ligge med Morten… hva er det han heter igjen? Harket! Ikke Abel, han ligner på en flyndre. Men ellers nei. Dessuten er det ikke så mange musikere her i landet som liker jenter med platinablondt hår. Det er mer Mötley Crüe.

”Fuck livet, la oss spille håndball!” 28

7/2010

Så hva er fordelene til foppallgutta? De lukter godt. Alltid nydusjet, ikke sant. Og så har de fine klokker og fine biler. For å ikke glemme at de har fine KROPPER da, det er jo ganske viktig. I tillegg til at de har masse kontakter. Mange av jentene er ”artister” på lavbudsjett. Spillerne er glad i tøsene sine og vil du for eksempel bli popmusiker bruker de nettverket sitt og vips har du manager og skal spille inn plate. Men for min del har det mer vært at jeg har lyst til å komme på innsiden. Finne ut hva slags menn de egentlig er. Er det bare en dum gutt med gullfot som ble kjendis, eller skjuler det seg en advokat bak der? Advokat? Bak gullfoten? Hva mener du? Nei, om de er intelligente. At de kunne blitt advokater vel så mye som fotballspillere. Jeg tenner på intelligente menn. Og så går du etter fotballspillere? Jeg går etter et bredt spekter menn, alt fra leger til badboys. Bare ikke musikere. Men idrettsgutter er ofte enkle sjeler. Samtalene blir ganske overfladiske. Faren min var profesjonell håndballspiller og mor måtte jobbe mye med å komme på innsiden der. Hun klarte det da. Men man skulle ikke snakke for lenge om dype ting før det var: fuck livet, la oss spille håndball!

”De scorer mål for mus. De vil bli feiret med blowjobs, det er det de lever for.” Haha! Jeg er en smart jente og vil gjerne snakke om livet og sjelen og sånne ting, men hvis jeg er for smart med spillerne får de noia. Så det bruker jeg for å kødde med dem. Jeg sender Carew [Storebroren til Elisabeth] ti sms-er og får svar på to, fordi jeg er for smart for han. Ikke snakk sånn, sier han. Carew [Storebroren til Elisabeth] er ikke så fan av livet og sjelen? Ikke å snakke om det i hvert fall. Mange av spillerne er jo egentlig ålreite gutter. Men de er blendet av seg selv. Eller, den de har lyst til å være. Spillere vil bare bli elsket for det de ikke er. Karrieren. Bilene. Pengene. Hvis man virkelig ser dem og elsker dem for det de er får de noia. De scorer mål for mus. De vil bli feiret med blowjobs, det er det de lever for. Ikke helt uforståelig. Damer, fotball og playstation – i den rekkefølgen. Det er det handler om. Hehe.

Fotballspillere hater egentlig at jenter snakker om dette med media da. Når jente nummer 51 du har datet også går ut i Se&Hør med det for 10.000 kroner blir du ganske lei. Men hater og hater. Carew [Storebroren til Elisabeth] sier han hater pressen inntil han får posere foran kameraene med den nye silkedressen. Men hva er det fotballgroupier egentlig er ute etter? Jeg vil egentlig ikke bruke ordet groupie. Det gir meg assosiasjoner til groupiene på 70-tallet som hang med rockeband og var fans og sånn. De her er ikke interessert i sport. Starfuckers, det er det det handler om. Golddiggers. Golddigger og starfuckers, greit for oss! Men hvorfor? Det er ikke rocket science da. Jeg vi si 50 prosent er blåste golddiggers som bare er ute etter penger, glamour og status. Få seg et ligg og fart på karrieren. Hvorav ti prosent, nei maks fem prosent, får det til. Det er ikke

mange som forelsker seg for å si det sånn. Som de selvsagt aldri vil innrømme er grunnen til det i ettertid. Men det er ikke til å komme fra at hvis du dater vanlige fyrer, så starter du med blanke ark og det tar lengre tid å komme seg opp og fram. Lene Alexandra [Puppene hennes er OK] og Aylar [Høstet strålende kritikker for “Little White Chicks... Big Black Monster Dicks 17” og ”Yohan Barnevandrer”] klarte det. De er slue og manipulative jenter. Ofte mer slue enn gutta. Mange av dem er faktisk ganske naive. Hehe, så dere er en gjeng utspekulerte karrierister? Hva slags karrierer er det snakk om da? Nei, det er mye modeller, en del artister - det vanlige. Men det gjelder ikke alle. Du har en del jenter som er real. Snille jenter, som virkelig blir forelsket. Og ofte knust. Jeg kjenner to jenter som virkelig elsket Gamsten [Supersamen]. Men de var alltid så lei seg da de var sammen med han, han var aldri hjemme, tilbrakte aldri tid med dem. Det var trist. Det var forresten ikke tilfeldig at de ble sammen med han etter å ha vært med på Frøken Norge. Frøken Norge, BAM! Du har fått deg fotballkjæreste. Sånn er det. Men den egentlige grunnen er selvsagt selvbekreftelse, som psykologen min sier. Når det begynner å rote litt for mye her oppe må jeg gå til han, en veldig dyktig psykolog. Du søker bekreftelse på at du er bra nok, god nok. På utsiden skinner man kanskje, men innerst inne er vi alle små jenter som bare ønsker å bli elsket. Dypt det. Hvem er den mest ettertraktede fotballspilleren? I Norge eller i utlandet? Ta Norge først. Hvis vi har en casanova her i Norge heter han John Carew [Storebroren til Elisabeth]. Han har besøkt så mange steder både oppe og nede. Hva mener du, steder? Ok, ligget med absolutt alle glamourmodeller. Hehe. Og han bruker sønnen sin for å sjekke opp damer. Gutten er veldig søt da, så det fungerer bra tror jeg. Det er forresten bare Carew [Storebroren til Elisabeth] som er skikkelig rik av de norske spillerne. Gamsten [Supersamen] og Riise [rødhåret SMS-legende] og de er jo ikke så veldig rike? Og i hvert fall ikke de på lavere divisjoner… Spiller man i England har man 44 millioner i året ikke sant. Vi synes de alle tjener MER enn nok med penger. Men så har man noen yngre spillere også, Ruben Gabrielsen [LSKs unge hingst] for eksempel, som alle er så opptatt av og må adde på face. Han spiller på… Nei, nå husker jeg ikke hvilket lag, men han er i hvert fall veldig kjekk. I går fant jeg forresten ut hvordan man kan skjule facebookvennene sine! Det er så mange som stjeler facebookvenner, jeg må verne om nettverket mitt. Det er vanlig å stjele facebookvenner i miljøet? Jeg gjør det ikke, men andre. Det var en stor hollywoodpersonlighet som addet meg i går nemlig, og så ville jeg ikke at noen skulle se det. Jeg vil ha ham for meg selv. Hehe. Sikker på at du ikke ble lurt? Som med den «se, hvem som ser på profilen din»-appen? Nei, det funker, men jeg kommer ikke til å fortelle hvordan til dere! Det er viktig å være aktiv på facebook. Jeg er blitt kjent med mye interessante menn der. Jeg har en evne til å se hvem som skinner, hvem som har x-factor, bare av å se profilene til folk…. Vet du hva! Carew [Storebroren til Elisabeth] har slettet facebookprofilen sin i dag. Lillesøsteren min så det. Min teori er at treneren hans har lagt ned forbud mot det fordi han bruker så sinnsykt mye tid på det. Men jeg tviler på at han kommer til å klare å holde seg unna mer enn én dag. Riise [rødhåret SMS-legende] har også hatt en ”hemmelig” profil lenge, men vi vet jo at det er han….

spillerne er også ålreite. Og håndballgutter er herlige. Jeg har vært med på kamper med faren min siden jeg var liten jente. Men de tenker mye på sport. Det gjør jo alle idrettsgutter. Det kan som sagt bli litt trist. Jeg må være sammen med en som tenker på meg 24 TIMER i døgnet. Og så har de så mye skjult bak skogen. Jeg hater når de ikke ringer dagen etter. En gang lå jeg med en spiller som jeg ble forelsket i, men som ikke ville bli sammen med meg og da ble jeg helt gal. Jeg kunne drept han. Jeg terroriserte ham i tre måneder etterpå! Haha! Heisann. Hvem liker du minst av de norske fortballspillerne da? Gamsten [Supersamen] Hvorfor det? Han er så frekk. Og det er så teit at han kaller seg supersamen når han prøver seg på damer. Han ligner mer på en and. Han burde kalle seg det: superand. Får man fremdeles meldinger fra Riise [rødhåret SMS-legende]? Ah, han er en flørt, men nå skal han jo gifte seg. Han skriver fortsatt til damer at han synes de er digg men ikke noe mer enn det så vidt jeg vet. Men alle spillerne sender kjedemail da. Kjedemail? Skjedemail? Ja. Spillere som vil ha alle modeller som kan krype og gå sender kjedemail. Og kjede-sms. Kom til meg, la oss få det til å bli fukt i veggene. Carew [Storebroren til Elisabeth] skriver alltid du er så vakker, vennen min og du er en blomst, vakre vennen min - ja det er SÅ han: blomst, vakre vennen min. En gang svarte jeg hvor mange blomster har du å vanne da? Han ble helt satt ut. Haha. Hundrevis av mails om blomster daglig, vet du. Jeg skulle heller vært en agurk enn en blomst. Eller tomat. Tomat er digg. Tomatjuice er faktisk en «boble» i denne blekka. Hæ? Hadde spillerne bare sendt sms-er der det sto: JEG VIL HA DEG NÅ. Da hadde jeg kommet med en gang. Det er sexy. Men alle de der blomstene og fukten i veggene, herregud. Klamt. Eneste fukten jeg har i veggene er råteskader. Og når du møter dem ser de deg dypt i øyene og sier: du er så vakker, du er så fantastisk. Hadde jeg trodd på halvparten av det de sier til meg hadde jeg vært nødt til å gå med et speil i hånden konstant fordi jeg ikke kunne ta øyene fra meg selv, så fantastisk er jeg. Og så sender de meg hjerter på facebookchat. Jeg gidder bare sende et hjerte tilbake av og til. Og så sier jeg at jeg må gå og fise. Fise? Ja! Det synes jeg er gøy. De faller for rumpehumor? Nei, det er fordi jeg liker å vise dem at jeg gir litt faen. De er ikke vant til å høre sånt. Det setter dem ut. Det er min attitude. En gang var jeg på date med en spiller og så fortalte jeg at den ene puppen min henger litt mer enn den andre, og spurte om ballene hans også henger. HAHA. Det var en spøk, men han holdt på å dø. Hehe. Man ler mye med meg! Ja. Dropp dagens mageøkt, bare kom til meg! Haha! Du hadde ikke trodd jeg skulle være så kul, hadde du vel? Nei. Men har dere hørt at Wayne Rooney liker bestemorsporno? Fikk faktisk med oss det. Jeg synes det var artig. Han ble vel sikkert misbrukt som barn da vet du. Ok, men gi oss noe skikkelig dirt fra den norske fotballscenen da. Det er alltid like overraskende at man tror det er fritt frem å sende bilder av erigerte peniser før man i det hele tatt har hilst på en jente, bare fordi hun har et deilig bikinibilde

”Ronaldo er det mange som synes er deilig, selv om han er en liten dritt med alt for mye penger som bruker mer tid på å pusse skoene sine enn å snakke med folk.” Hva med utenlandske spillere da, hvordan er de? Det er mange hotte spillere. Ronaldo er det mange som synes er deilig, selv om han er en liten dritt med alt for mye penger som bruker mer tid på å pusse skoene sine enn på å snakke med folk. Jeg liker bedre de franske spillerne. De sikler på deg, men det er ikke noe grafsing. Kåtskap liker vi så lenge det er uskyldig kåtskap. De nederlandske landslag-

som profilbilde. Men dirt og dirt - det mest dirty er vel når de flyr over jenter til London, eller hvor enn de er, og sturer dem inne på et hotellrom og bare tar de frem for sex. Det har skjedd med flere jeg kjenner. Ah, Riberystyle - stashe opp 17åringer ved siden av minibaren… Så har du de månedlige festene til Davy Wathne [Sportsjournalist i TV2 som liker å ha sex med dørvakter, nei, kona til dørvakter], har

ikke vært der selv, men en venninne har, det er visstnok en orgieliknende affære med jenter og en haug gamle menn. Småjenter? Hvor gammel er han egentlig, 70 år? Jeg er jo en småjente for han, i 20-årene. Jentene er sikkert fra 18 år og oppover. Drugs? Det kan hende. Han er uansett glad i cola. Hehe, Coca Cola? Ja! Er det sant at fotballspillere liker å dele på damer? I god dele-på-godene-homoerotisklagånd? Jaja, de går alltid på samme jenter. Jeg får meldinger fra 4-5 spillere på landslaget, samtidig, når jeg vet de er på samme sted. Så da sender jeg et frekt understøysbilde tilbake for å ha det litt gøy med dem og så vet jeg at de sitter der og drar den sammen. For å holde dem rundt lillefingeren er det viktig å ikke gå i fella og ha sex med dem da. Da mister du overtaket. Det er det så mange jenter gjør feil. Man må være kostbar. Det er viktig å ikke bli for kåt, ikke sant. Man må holde ut. Man må trøste seg med at de er oppskrytt. Hehe. Har jeg hørt i hvert fall.

som hadde overtaket på hvem, så, hvem har egentlig overtaket her? Dere eller spillerne? Spillerne. Som rapperne sier: come here shorty, come here easy – det er tonen. Og jeg må jo gi motstand ikke sant, så jeg bare: ain’t nobody talking to me like that! Men det er klart spillerne har overtaket. Det er de som har pengene. I USA går fotballspillere på respect and responsibilty-kurs for å lære å håndtere damer på en bra måte, noe våre ballhelter også kunne hatt godt av? Fotballspillere vil respektere damer, og jeg er fortsatt jomfru? Haha! Neida, det hadde de absolutt hatt godt av. Alle de norske. Ansvar er det siste de tenker på når de sprayer sperm i alle himmelretninger. Det jeg synes er virkelig ille er når de presse jenter til å ta abort for å slippe mediaoppstyr. Jeg har noen venninner som har opplevd det. Hadde jeg blitt gravid med en fotballspiller hadde jeg aldri gitt etter, men presset ut de jævla tvillingene og gått ut med det i pressen og sagt at han suger i senga. Fikk du med deg at Ronaldo har betalt moren til barnet sitt 95 millioner for å få henne til å holde kjeft? Fy faen! Hadde det vært meg hadde jeg spyttet ham i trynet og gitt ham en tikroning.

”Du må gjerne være i puberteten. Om du spiller i pornofilmer synes de også det er veldig hot. Og for ikke å glemme SILIKON. De elsker silikonpupper.” Løgner! Jeg har ikke ligget med mange. Eller, noen, men ikke mange. Og de er bedre til å drible? Vel. Fikk en fingerjobb av en spiller for litt siden og det var en god jobb det. Og Carew [Storebroren til Elisabeth] er en rock har jeg hørt, har ikke ligget med han. Men mange er visst oppskrytt. Nå har jeg jo kjæreste, og dater ikke fotballspillere lenger, har dem bare som venner. Men når jeg tenker etter skulle jeg gjerne testet flere fotballspillere. Har hørt at om man kjører på hardt nok kan de bli lamme i beina. Det skulle jeg gjort med GLEDE: gjort en fotballspiller lam i beina før en kamp! Haha! Lam? Hva snakker du om? Men ok. Hvordan går man fram for å hooke opp en fotballspiller? Gi oss en guide for dummies. Det meste kan kjøpes for penger. Du skal få en oppskrift. Noterer du? Ja, kjør på. Ok, hair extensions, spraytan, french manicure – ah, negldesigneren min er på ferie og kommer ikke tilbake før august, det er derfor mine negler ser så jævlige ut. Det går helt fint. Takk. Men ja,… lårkort skjørt, liten selskapsveske med krystaller, høyhælte sko med silke, gjerne i beige, deilig oppstopperrumpe selvfølgelig – ja, med det kommer du langt. Og så må du gjerne være i puberteten. Om du spiller i pornofilmer synes de også det er veldig hot. Og for ikke å glemme SILIKON. De elsker silikonpupper. Og så må du skinne, men ikke for mye. Problemet mitt er at jeg ofte skinner mer enn spillerne! Når jeg går på løperen og har dresset meg opp og sprayet meg brun og smiler og stråler ikke sant. Før jeg plutselig sier jeg må PROMPE. Hahaha. Du er virkelig glad i rumpehumor. Ja! Hvor går man ut for å treffe spillere? Gamle Cosmo og Barbeint var sikre kort, men nå er jo begge stedene stengt. Det var som om de innså at de hadde forsynt seg av det som var og overtalt eierne om at det ikke var noe vits å holde åpent lenger. Buffeten er tom! Haha, rene horehusene er det det var. La Belle Sole og Emil&Samuel er det nærmeste man kommer de stedene nå, ellers er de ofte på privatfestene på Grand Hotel. I London går de på Movida og Aura og et par hoteller i Mayfair-området, som jeg ikke husker navnet på nå. Der møter du Villa og de spillerne der. Carew [Storebroren til Elisabeth] og kompani også. I slutten av august reiser alle spillerne til Sardinia en ukes tid. Og så pleier de dra ned til Cape Town, noen ganger Dubai, filmfestivalen i Cannes. En gang jeg var i London måtte fotballspillerne jeg var der med plutselig til Dubai for å møte en annen dame og jeg ble sittende igjen med noen skuespillere. Var ålreit det altså, bare synd de var gift. I groupienes storhetstid på 70-tallet ble jo musikerne groupier for groupiene og groupiene holdt på med andre groupier og det ble i det hele tatt vanskelig å vite hvem

Det er viktig å ta igjen. Ikke mange som tørr det i Norge, norske jenter er litt feige sånn sett. Aylar [Høstet strålende kritikker for “Little White Chicks... Big Black Monster Dicks 17” og ”Yohan Barnevandrer”] gjorde det. Hun gikk til en venninne og bare ”nå driter vi ut John [Storebroren til Elisabeth] i Se&Hør”. Så ble han forbannet, men to uker etter var de venner igjen fordi hun har deilige lår, ikke sant. I andre land er det annerledes. Jeg har en kroatisk venninne som skilte seg fra fotballspillermannen sin og saksøkte ham for tapt arbeidstid og slik hemmet modellkarrieren hennes. Husker ikke hvor mange millioner hun ville ha. Ekteskapet hemmet modellkarrieren! Hehe. Ja, den saken var faktisk litt drøy. Samtidig kan ikke spillerne stole på jenter når de tjener 44 millioner i året. Blir det skilsmisse vil man ha minst ti av potten, det er jo egentlig rett og rimelig. Men for eksempel i Spania er de jævlig utspekulerte. De luksusprostituerte lurer spillerne til å gjøre dem gravide og så saksøker de dem i huet og ræva etterpå. Så det er viktig at spillerne tar ansvar. De må innse at når de flasher diamantringer og Rolexer og plukker opp jentene i Ferrari og flagger pengene i stedet for sjarmen – som det sjelden er mye av uansett, hehe – men da ber de om det selv. Vi synes det er veldig morsomt at dette er de samme gutta som hylles av fotballfeministene Aurdal og Sandnes, Klassekampen, forfattere og andre sutrete besserwissere i den venstrekritiske offentligheten som ellers hever pekefingre mot alt mulig. Liksom unison enighet om at disse gutta er unntatt kritikk, for de sparker fotball med flagget på brystet og leverer oppbyggelig, samlende sportsunderholdning for hele familien. Haha! Hva tenker du om den nasjonale heltestatusen deres? De er rike og spiller på store fotballag og fotball er en sport som er respektert over hele verden – det er klart de får heltestempel. Men det er litt som Victoria Secrets-modellene, alle jentene der blir jo ikoner, men de er ikke nødvendigvis de vakreste jentene i verden for det. Det er mange fotballspillere som ikke takler heltestatusen. Som det går til huet på. De blir arrogante og blærete og begynner å tenke mer med det nedre hodet enn det øverste. Føler du at dere jenter blir sett ned på? Det spørs helt hvem og hvordan jentene er. De som oppfører seg horete blir selvsagt sett ned på av spillerne. Nei, ikke av spillerne, men av samfunnet ellers? Generelt så er det status å være sammen med en fotballspiller da. Særlig de kjente og mest respekterte og rike. Om jeg hadde klart å bli sammen med Carew [Storebroren til Elisabeth], som jeg prøvde på en periode, så hadde jeg blitt untouchable. Da hadde alle jentene i byen dæva av sjalusi, vel, det gjør de allerede, men ENDA mer. De hadde stupt hele gjengen. 7/2010

Illustrasjon: Kristopher Hernholm

”Å gå den vaginale veien, som jeg kaller det, er den enkleste veien. Å ligge seg opp og frem er det simpleste man kan gjøre. Alle vet jo egentlig det.” Har ikke jentene moralske kvaler ved det de gjør? Selvsagt vil ingen innrømme noe som helst ovenfor andre eller seg selv. Men en ting er golddiggers som ikke vil innrømme at de ligger seg opp og frem, det er andre som heller ikke står frem som det de egentlig er. Fra

Mora i Ålesund som er skilt fra en fotballspiller og hvis største drøm er at dattera skal bli sammen med en fotballspiller og sender henne avgårde i korte skjørt til botfestene før hun har fylt 17, til sportsjournalister som prøver seg på alt og alle, de er faktisk veldig kåte, fjortisene som henger utenfor spiller-

inngangen i hotpants og UGGs – for ikke å glemme de mannlige horene, som jeg kaller dem, som gir faen i spillerne men henger med dem for å selv fange opp noen… søte nedfallsfrukter. Hehe. Noen downsides må det da være. En liten, smygende følelse av objektivisering kanskje? Hva mener du? Neida, å gå den vaginale veien, som jeg kaller det, er den enkleste veien. Å ligge seg opp og frem er det simpleste man kan gjøre. Alle vet jo egentlig det. Men å drive med det er ikke bra for selvbildet. Det å ligge med fyrer som totalt overser deg dagen etter. Tenk deg det for en jente med spiseforstyrrelser. En jente med angst. Det er jo mange av dem. Da jeg var yngre trodde jeg at jeg må finne en mann som får meg til å skinne. Jeg tenkte at om jeg kapret en mann som alle vil ha, så har jeg vunnet, da gjør han meg best. Men så innser man at det ikke er det det handler om. Man må skinne selv, og være seg selv god nok. Nå har jeg skint i ti år, ikke sant. Det er mange som lærer. Jenter vokser, tiden viser vei. Men noen blir ødelagt. Jeg jobbet med en svensk glamourmodell som dro til Vegas, og så begynte jeg å få MMSer der det sto ”Her er jag med min nya Pappa!” under et bilde av en glisende mann som holdt rundt henne som var gammel nok til å være bestefaren hennes. En annen norsk glamourmodell, som henger mye med en kjent norsk fotballspiller, har begynt å jobbe som ”vertinne” i London og Dubai. Hun tar penger for det. Hun er hore? Ja, ordentlig hore. Og hun prøver å verve andre jenter. En gang inviterte hun meg med på et oppdrag i London. Jeg luktet lunta da jeg kom frem og så et bord flankert av gamle griser og sa jeg var syk gikk tilbake på hotellet. Men hun fullførte. Og så legger hun ut bilder på bloggen sin av alle de dyre tingene hun kjøper. Hun har ikke videregående en gang. Hvem er Norges største fotballgroupie? Tone Damli Aaberge [Aksel Hennies nye taggepartner] var på alle VIF-festene en periode. Hehe. Men det er mange… Jeg får faktisk ganske mye meldinger. Haha! Avslørt! Vi har sett fotballspillere ute på byen og vel, de ser rett og slett litt lost ut i mengden av folk som ville ha noe av dem. Den ene ble disset av gangsterne på nabobordet og endte med å kjøpe drinker til dem. Er det ikke litt synd på spillerne også, som lever med så mye falske mennesker rundt seg?

FOLKETEATERET 3., 5. OG 7. SEPT. KL 1900 REGI EINAR BJØRGE DIRIGENT INGAR BERGBY KONGELIGE NORSKE MARINES MUSIKKORPS CARMEN INGRID DOMINIQUE DON JOSE THOMAS RUUD EDvARD HOEMS GJENDIKTINING

www.OPERAFESTIvAL.NO 30

7/2010

Nei, nei. De er blendet av seg selv, de elsker livet som de lever det. Men det er klart, om de skulle ønske å få seg ordentlige jenter kan det være vanskelig. Carew [Storebroren til Elisabeth] kommer for eksempel aldri til å få seg dame. Det sier vennene hans. Aylar [Høstet strålende kritikker for “Little White Chicks... Big Black Monster Dicks 17” og ”Yohan Barnevandrer”] er litt av en jente. Hun kan spille sine kort. Hvis ikke hun klarte å få han, kan ingen. Hun ble riktignok kanskje litt for porno for han. Et søk på internett og du hadde det in your face, ikke sant. Det passer ikke inn i medieprofilen hans. Han er porno nok fra før. Men det blir jo for sent en gang. Jentene gidder ikke vente, de gifter seg og får barn, og så sitter han der da, når karrieren er slutt. Jeg har alltid sagt at Carew [Storebroren til Elisabeth] trenger en høy, vakker brunette som har noe mellom ørene. Men så kommer han drassende på nok en 19-årig blondine fra Stockholm med silikonnebb så dum som brødfjøla mi, bare at jeg ikke engang ville skåret brødet mitt på henne. Hva med å begynne å lese litt? Hva er målet da? Gifte seg med en fotballspiller, bli en WAG? ALDRI. Du skal ha gullmus og glitre i fitta konstant om du skal klare å holde på en sånn en. Fotballgutter er aldri hjemme så det blir mye tomrom. De er egoistiske og setter alltid idretten først. Det blir lite tid til deg. Hvilken jente vil ikke ha tid til kjæresten sin? Drømmen om å forandre menn har vel de fleste vokst av seg. Det å trakte etter fotballspillere er først og fremst noe jenter mellom 15 og 25 år gjør. Etter hvert innser man å sette mer pris på det hjernemessige ved menn. Hvis du sammenlikner livene til ti fotballfruer med livene til ti jenter som er sammen med eiendomsmeglere, advokater, leger, motefolk osv, da ser du hvem som lever best – de reiser masse, har det godt økonomisk. Det er rolige sinn i rolige liv. Det får du aldri med en fotballspiller. Hva er det de lever for? Det blir tomme liv. Bare se på Victoria Beckham, hun ser så avmagret og ulykkelig ut. Hva skal man snakke om med en fotballspiller resten av livet? Nei, jeg kan aldri gifte meg med en fotballspiller. Jeg kan ikke gi musa mi til en mann som ikke kan diskutere hva lykke er, hva sjelen er. Som sagt, jeg tenner på intelligente menn. Åh! Før du skrur av den opptakeren må du få med dette gullkornet fra moren min: fotballspillere har så mye blod i beina at det blir tomt i hodet, det er derfor det går så treigt! Hahaha!

Du kan også oppleve bl.a: 3. - 19. september 2010

CARMEN 2010

Elizabeth Norberg-Schulz Tom Remlov Ingebjørg Kosmo Tor Espen Aspaas Einar Steen-Nøkleberg Kari Onstad Hvem drepte Astrakahn? Susanna frå Sunnfjord Mini Figaro Callas - La Divina Operatrikken og mye, mye mer! 3. - 19. september 2010

NATT&DAg PRESENTERER:

fOtBALLSJEKKESKOLE fOR DUMMIES Akkurat runda FIFA 2010 og spist tre knekkebrød med gulost og kaviar? Fortvil ikke, NATT&DAG hjelper deg videre med kveldens rekreasjonssysler. Vi har snakket med flere barmfagre eksperter, og kan her presentere de beste og mest effektive triksene får å score stang inn – også utenfor banen.

fOR HAM

fOR HENNE peobjektet til slutt aksepterer videochatten: dra ned joggebuksa og fiks frem sverdet som du fekter frem og tilbake så fort du kan, mens du gliser i kamera. Merk, denne koden er vanskelig. Om objektet skjærer en forferdet grimase, snur seg bort i terrorisert frykt og sletter deg fra alle kanaler, var du dessverre litt for treig med fektingen. Sånt skjer. Selv Super Mario og gamle pedofile menn på chatroulett kan ha en dårlig dag. Men vet du hva annet som er gøy voffsen? EN RUND BALL!

Kjærlighetsbrev 2.0 En god viral sexstrategi som handler om persontil-person-kommunikasjon. Mens du i gamledager måtte penne romantiske ord i løkkeskrift på et eggskallfarget brevpapir som du postet i den lille røde postkassen bak pølseboden på Lerkedal, kan du i dag nå hundrevis av potensielle hyrdestundsobjekter med et sexy mobilkamerabilde og en treffende slogan. En tids- og kostnadseffektiv distribusjonsmetode verdig den moderne sportsmann som leker den samme leken som steinsparkende Maradonasaurus og T-rex gjorde 200 millioner år før vår tid. Med tanke på ordlyden foreslår vi noe subtilt som: «Hei lille linerle, skal vi ha analsex?;)» Baksiden av sleezpokalen er at denne metoden påminner desperate fyllameldinger til alle hunkjønn på mobilen en sen trist natt etter at dama di dumpa deg for bestevennen og brant opp alle LP-platene dine med flammekaster. Så du må med andre ord leve i et permanent todagers fosterstillingshelvete, eller bare trøsteshoppe noen nye diamantøredobber på Harrods med lagvenninnene. Svinge sverdet for prinsessen «Hvorfor kan ikke livet være som et playstationspill?» er sikkert noe du har lurt på mange ganger mens du plotter inn cheatkodene som lar deg fly over alle brettene og rett til siste boss. For alt for ofte er det så lang, kjedelig loadetid på disse puppeobjektene at den regnbuefargede Mac-paraplyen ringer og spør om den kan lære et par triks. Om du har sendt digitalroser, datakonfekt og barisbilder men fortsatt ikke har kommet lenger enn en Skypesamtale, kan NATT&DAG røpe cheatkoden som tar deg videre til neste brett, pluss gir deg et kult nytt sverd. Når pup-

Frankenstein for sex «Fuck-you money» er et 80-talls uttrykk om astronomiske summer med dollars som finansfolk på Manhattan utslettet snille bestemødre og små søte kattunger, for at skulle pryde bankutskriftene. Penger nok til å forgylle hele penthouseleiligheten, inkludert vaskehjelpen i gull, og fly over ferskt antilopekjøtt med privat F-16 fra Zimbabwe til fredagsmiddagen i Hamptons. Heldigvis for deg er 80-tallet alltid in vogue for den unge nyrike. Med dagens «Fuck-you money» kan du påspandere nye silikonpupper på enhver sprellende fangst som kjedemailnettet har brakt hjem til Papa Shuttershades. En vinn-vinn situasjon i denne mennesketransaksjon. Den klåfingrede manikyrerte usynlige hånd i denne perfekte horekapitalismen. Ditt ærverdige vitenskapelige kunnskapsjag etter å bygge den perfekte knulledokke vil forøvrig føre til veldedighetspris og kroningen av doktor John Frankenstein, mannen som lapper sammen nye tomme zombier med påsydde kroppsdeler, som vi alle kan tømme oss i når verden bikker imot. Takk!

Fordelen med å tråkke opp denne stien fremfor å ta den vanlige oppskiltede grusveien er selvsagt at dette er en snarvei. En liten avstikker gjennom den mørke skumle skogen som fører deg kjapt opp til fjelltoppen av penger og berømmelse. Noen stygge kratt med torner, hoggorm, flått, brennesle, troll og slue ulver vil du nok møte på veien, men bare hold fokus på sommersolen av lykke som danser der oppe mellom trærne og eventyret ender nok som de alltid gjør, med snipp-snapp-snute, stukede silikonpupper med kjøttkniv som en nålepute. Men før du setter av gårde lille Rødhette, her er en kurv med rykende ferske provianter. NATT&DAG presenterer fasiten av svært nøye researcha oppstartstips til karrieren som puppeobjekt, så du endelig kan gjøre den skrøpelige syke bestemor stolt av dine heltedåder. (Du, som alle annen ungdom, burde for øvrig også lese boken ”Surprise kid” av Broken Condom, den er veldig god).

Søtt marsvin i bur Selv i disse bruk-og-kast-tider kan det alltids være greit å ha shit liggende. Litt sånn som verktøysboden til bestefar når du trenger en skrutrekker, teite metaforer når du skriver tekst, eller et lite kjæledyr som du kan kose med etter en lang dag med dribling og situps. Noen ganger er det beste du kan gjøre å skaffe deg et søtt, 17-år gammelt puppemarsvin, innlosjere det i et femstjerners luksusbur og plassere det i et endeløst løpehjul med Louis Vuitton-gulrot som belønning. Men husk at et lykkelig marsvin deler dagene med en eller flere i samme bur, så sørg for at du har flydd over flere gnagere sammen, da kan alle de nakne korstatoverte, piggsveisfriserte lagrompisene og du sammen, i samme rom, mens dere ser hverandre dypt inni øynene, klappe, klø og kose med marsvinene etter endt kamp, som et deilig sexy male-bonding-ritual. Dyrets favorittmat er for øvrig høy, friske grønnsaker, frukt, Champagne, kornblandinger og kokain, så husk å ha plenty av det. På kvelden kan du ta marsvinet ut i en større eksklusiv Luksusluftegård, men hold det da i bånd. Et siste tips for å unngå komplikasjoner: Ikke sitt og stirr på gnageren med tomme apatiske whiskyøyne, da kan det tro du er et rovdyr og løpe skremt tilbake til huset sitt, ødelagt for livet.

”For alt for ofte er det så lang, kjedelig loadetid på disse puppeobjektene at den regnbuefargede Mac-paraplyen ringer og spør om den kan lære et par triks.”

velkommen til bogstad camp & turistsenter!

Velg den fremtoningen, kjolen, utrigningen som gir deg kvantitativt flest sleske blikk fra eldre herremenn en lørdagskveld på byen, og legg profilbildet ut på Face.

1 1 2 1 3 1

By deg ut til alle ballkunstnerne ved å ta kontakt (på hvilken som helst måte, en poke holder). Sex for penger = evig lykke!

God tur!

OPPTATT AV HELSE OG HELHET?

NORSK AKADEMI FOR NATURMEDISIN

Bogstad Camp & Turistsenter er åpent hele året. Det er plass til ca. 800 enheter, og det er ca. 200 strømplasser. Vi har 36 hytter, hvorav 16 er utstyrt med dusj/WC. Alle hyttene har innlagt varmt/kaldt vann og en liten kjøkken-krok.

For mer informasjon, kontakt oss på: Ankerveien 117, 0766 Oslo Telefon: 22 51 08 00 - Faks: 22 51 08 50 E-post: mail@bogstadcamping.no Web: www.bogstadcamping.no

Plassen ligger ca 9 km fra Oslo Sentrum, med Bogstadvannet og Nordmarka som nærmeste nabo. På området finnes det bensinstasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle rettigheter. Alle hovedveier er godt skiltet frem til campingplassen. Det er gode bussforbindelser til og fra Oslo Sentrum.

BOGSTAD CAMP & TURISTSENTER

B O G S TA D

• Grunnstudium integrert medisin • Homeopati • Naturopati/Ernæring • Veteropati SMS: NAN navn + adresse til 1980 og få tilsendt studiekatalog!

www.nan.no 7/2010

Kom til Manpower når du trenger jobb. Vi tilbyr både heltids- og deltidsstillinger. Påfyll for korte CV-er og tomme lommer! www.manpower.no

Manpower Communication_0810

Tomt?

SvØMMEtRENEREN Kjennetegn: Atletisk, solbrun og utspekulert. Moren din elsker denne karen. Sjokkerende liten tiss pakket inn i altfor liten godtepose. Spillestil: Sjarmerer venninnene dine for å imponere deg. Favoritt: Klassens dronning. Er du smart, pen, kritisk er du ille ute. Takling: Bli med treneren inn i garderoben og få venninnen til å ta bilder. To fluer i en smekk.

GYMLæREREN Kjennetegn: Overdrevent hard mot gutta. Snill med jentene. Spillestil: ”Jeg skulle bare sjekke om det var varmtvann i dusjen”. Favoritt: Er du aktiv i gymen og takler utfordringene er du i faresonen. Takling: Sjekk skapet hans etter underbuksa du mistet i forrige uke.

HAR DU EN PEDOtRENER? TEKST REDAKSJONEN / ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM

Skrubbsår og sistevalg er ikke lenger den største nedturen på treninga. NATT&DAG hjelper maskotene i de olympiske pedoringer. Klipp ut og heng opp på din lokale ungdomskole.

HåNDBALLtRENEREN Kjennetegn: Iskald tomboy med piercing i øyenbrynet. Spillestil: Likegyldig ovenfor guttene. Pisker jentene til den svakeste knekker og må trøstes på bakrommet. Favoritt: Mus er mus. Takling: Kjør på.

SPEIDERLEDEREN Kjennetegn: Tilsynelatende god kristen med litt for stram khakishorts. Spillestil: Flasketuten peker på. ”Her gutten min, her skal jeg vise deg hvordan du tar et skikkelig tak”. Favoritt: Bøllen med pappas sprit på innelomma. Takling: Ole, Dole, Doffen-knute.

! 7/2010

Vinn en MacBook 13”

Hybel.no presenterer i samarbeid med Humac årets store semesterstartskonkurranse. Hvor mange boligannonser formidler Hybel.no årlig? 1. 40.000 2. 50.000 3. 60.000 Hvor mye koster det å legge ut en annonse på Hybel.no (Til leie eller ønskes leid) 1. 100 kroner 2. 200 kroner 3. All annonsering på hybel.no er gratis Hvor mange prosent rabatt tilbyr Humac studenter i Norge? 1. 4% 2. 5% 3. 6%

Gå inn på Hybel.no og delta i konkurransen! Deltar du i konkurransen har du også muligheten til å få tilsendt et helt spesielt semesterstartstilbud fra Humac - Nordens største Apple-forhandler.

MARAtONØvELSEN Øvelse gjør mester. Og forpester. Mest det siste. TEKST TORE ANDVIG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Hjernen min går på høygir. Hva skjer? Hva holder jeg på med? Jeg er omgitt av idioter. En flokk med ekshibisjonistisk anlagte narsissister, en gjeng selvforherligende representanter for den bevisstløse middelklassen. Alle samlet i kollektiv aktivitet på Rådhusplassen. Alle i tights og med startnummer. Jeg ser nedover og iakttar min egen kropp, til min forbauselse blir jeg oppmerksom på at også jeg er iført treningstøy og startnummer. Da husker jeg hvor jeg er og hva jeg gjør: Jeg skal løpe halvmaratondistansen i Oslomaraton. Hvordan endte jeg her?

tere de totalitære halvfascistiske verdiene til helsefundamentalistene og treningsnaziene (og i så henseende burde jeg boikotte og motarbeide løpet). Det ene prinsippet presser meg til å løpe, det andre til å la være. Heldigvis, etter mye grubling, fikk jeg en akseptabel idé: Løsningen var å infiltrere mosjonistene, være utskuddenes gravende reporter i nazimarsjen. Et slikt oppdrag kunne ikke tas lett på, og for å kunne gjennomføres måtte en serie praktiske problemer løses. Siden jeg ikke var i spesielt god form var det klart at jeg trengte noe som kunne få fokuset vekk fra egen smerte og over på løpet og deltakerne, dessuten kunne det vært fint med noe virke-

”I tillegg til fleinen trengte jeg selvfølgelig litt amfetamin for å holde distansen.”

Designcontainer.no

Litt etter litt demrer det for meg. Historien begynte en fuktig kveld med en utfordring fra en treningsnazi på jobben. Jeg, jobbens røykende, forfyllete junkie, full som en alke og våken på tredje dagen, svarer like elegant som beskjedent: «Visst faen kan jeg løpe halvmaraton. Fuck deg, jeg løper jeg… Lover.» Etter hvert som den store dagen nærmet seg fremstod min maratondeltagelse som et stadig større problem. Vanskelighetene skyldtes ikke først og fremst det at jeg røyker, drikker og doper, eller at den eneste kondisjonstreningen jeg får utelukkende finner sted på hovedstadens dansegulv. Hovedproblemet var mer av moralsk karakter, i form av et dilemma: 1) Det er pussy å trekke seg (man bør ikke være en pussy). 2) Oslo Maraton er et arrangement preget av å være en viktig plattform for å semen-

lighetsforsterkende. Valget falt på sopp. God norsk fjellflein. Problemet med soppen som med all psykedelia er at jeg umulig kunne regne med å bevare masken under hele løpet. Bisarr atferd med påfølgende stempling som avviker var en reel mulighet, men det var sjansen jeg måtte ta for å beholde min integritet. I tillegg til fleinen trengte jeg selvfølgelig litt amfetamin for å holde distansen. Selve løpsdagen begynte med at jeg, fyllesjuk og forfjamset, våknet opp etter en hard natt. Jeg rakk kun å pakke proviant og innta en kjapp frokost før avreise. Frokosten bestod av en shot Jameson, en brøytekant pepper og tre gram nytørket norsk fjellflein. Provianten var en vannflaske, en lommelerke med whisky, to Heineken, tjue kameler, en joint, et halvt gram pepper og selvfølgelig resten av fleinsoppen. Etter at frokosten var fortært og provianten pakket, gjenstod det bare å ta

på kostymet før jeg måtte løpe i retning av T-banen. Sjefen kom på t-banen akkurat i det soppen begynte å fenge. Jeg ble tvunget til å småprate om omsetning i sjappa og sommerferien i Berlin. Vi slo følge ned til rådhusplassen hvor det rådet komplett kaos. Grusom og hjernedød treningsstudio-dance runget over plassen fylt av tightskledde, svette og forbannet morgenfriske idioter. Konformitetspresset var trykkende. Gruppebilder med kollegaer måtte tas. Alle, inkludert meg, var antrukket i lik treningsuniform med firmalogo. Jeg måtte finne en måte å komme meg bort og få tatt litt mer moro. McDonald’s på Aker Brygge var eneste mulighet. Jeg la opp en linje på dasslokket mens jeg mumset fjellflein. Soppen hadde akkurat begynte å fenge nok til at veggen begynte å leve. De beveget seg frem og tilbake, og lyste opp i neonpastell. Jeg fniste, men tok meg rakt sammen, for jeg måtte kjappe meg tilbake til kollegaene og siste del av forberedelsene. Oppvarmingen var et mareritt. Akkompagnementet til den jævlige musikken var to lobotomerte og overivrige speakere hvis kall åpenbart var å teppebombe oss deltakere med en blanding av oppvarmingsinstruksjoner og klisjéfylte banaliteter til inspirasjon og oppmuntring. Jeg ble stressa og kjente et desperat behov for en sigg og en klunk whisky. Lommelerken ble heldigvis ikke lagt merke til, men siggen, derimot, den vakte oppsikt. Aldri har jeg sett så mange tobarnsmødre og familiefedre ha mord i blikket. For første gang i mitt liv var jeg glad for å se et betydelig politioppbud, og jeg frydet meg over hvor lett det var å terge helsefascistene. Jeg kunne ikke dy meg og åpnet en ølboks. Responsen var fantastisk. Reaksjonene varierte fra demonstrativ hoderisting og indignert visking, til at flere i min umiddelbare nærhet trakk seg unna i vemmelse.

AMFETAMIN (C9H13N ) (Dextroamfetamin, (2S)-1-fenylpropan-2 -amine), speed, pepper, macca/makka, joggesko. - Sentralstimulerende stoff som virker oppstemmende, øker konsentrasjonsevnene og kreativitet, fjerner søvnbehov, minsker appetitt. Øker blodtrykk. - Først brukt som antidepressiva på 30-tallet. - Delt ut til soldater på begge sider under andre verdenskrig. Og til stemmeteller i Oslo på 50-tallet. - Kjente brukere inkluderer blant annet Hitler og Jean Paul Sartre. - Derivater blir i dag brukt som medisin til hyperaktive og for å øke prestasjonene (særligunder intense eksamensperioder) til studenter ved eliteskoler. - Skader nyrer og kan føre til hjerteproblemer, hyppig bruk kan utløse psykoser og depresjoner.

FLEINSOPP (Psilocybe semilanceata) Sopp, shrooms, flein. - Det aktive virkestoffet i fleinsopp – psilocybin – er i familie med LSD. - Vokser i kjølige tempererte soner. Vanlig i Norge, helt opp til Troms. - Vokser ikke i skog, men på enger, i parker og på kirkegårder. Trives best på gjødslet mark; der for eksempel beitedyr har gått. - Virkestoff pr. sopp kan variere fra 0.2 til to prosent. - Rusen varer i fire til seks timer. - Rusen er gjerne preget av sterke farger, hallusinasjoner og latteranfall. - Undersøkelser kan tyde på at fleinsopp kan være effektiv mot migrene. - Kan utløse sinnssykdom og føre til nyreskader.

Kjøp valuta før du drar

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd 7/2010

NRK STORE STUDIO FREDAG 27. AUGUST KL. 18.00: OSLO-STUDENTENES KONSERT KORK ønsker velkommen til nytt semester i legendariske Store studio, et steinkast fra Blindern. Øl-trailer og DJ utenfor Store studio etter konserten. Torodd Wigum, dirigent – Petter Winroth, trombone. (STUDENTPRIS 100,-) MOTORSYKKELKONSERTEN AV JAN SANDSTRÖM, SAMUEL BARBER´S ADAGIO, ILDFUGLEN AV IGOR STRAVINSKY MM.

NRK STORE STUDIO FREDAG 24. SEPTEMBER KL. 18.00: NRK TV 50 ÅR! KJENNINGSMELODI-KAVALKADE MED KORK OG GJESTER. NRKS TV-FAVORITTER FRA ET HALVT ÅRHUNDRE!

Allerede hadde jeg fått en indikasjon på at mine antagelser om løpet, og dets deltagere, var korrekte. Konkurranse, beinhardt slit, statusjag og konformitet utgjør en kombinasjon av faktorer som i liten grad korrelerer med sympatisk oppførsel. Med skrekkblandet fryd gledet jeg meg til slutten av løpet og horrorshowet jeg kanskje kom til å bevitne når de fleste av oss ville være redusert til primærinstinkter.

”Dvergen hadde måne, tights og singlet.” Hjernen min går på høygir. Hva skjer? Hva holder jeg på med? Jeg er omgitt av idioter. Har jeg våknet opp i dugnad-Norges uestetiske mini-Nurnberg? Jeg er omgitt av fascister? Mosjonsnazier! Plutselig kjenner jeg en lynende smerte i låret. Lårhøne! Mens jeg prøver å identifisere lårhønas opphav, skjønner jeg at startskuddet må ha gått, og samtidig gått meg hus forbi. Hele den uorganiserte og ukoordinerte horden jeg befinner meg i har nemlig begynt å bevege seg. Jeg begynner å jogge, og snart kjenner jeg igjen noe hardt slå meg på låret, heldigvis uten å resultere i lårhøne denne gangen. Jeg ser ned mot låret og oppdager de mørke kreftene bak lårhøna. En aktiv albue tilhørende en innbitt og aggressivt utseende dverg. Albuen brukes opplagt bevisst i en desperat kamp for å posisjonere seg i feltet. Dvergen har måne, tights og singlet. Fråden står rundt munnen, og tungen henger bikkjeaktig ut av kjeften. Han puster i urytmiske, asmatiske hikst. Ansiktet hans er allerede forvridd i smerte og fargelagt med utmattelsens rødfarge. Latter er den eneste forsvarsmekanismen mot det grufulle synet, men med ett blir jeg usikker på meg selv. Er dvergen virkelig, eller er han mitt sinns utspekulerte hevn for å spise flein og løpe

Oslo Maraton, en ond spøk som takk for sist? Grunnen til at jeg funderer over dette, er at jeg pleier å se dverger på psykedelia, men da koselige utgaver: som leiende skippere over fotgjengeroverganger i høstmørket eller som surfere på Tinas neonlysende bølgespeil. Denne dvergen er tydeligvis av et annet kaliber: stygg, aggressiv og farlig, men like hysterisk morsom. I det jeg begynner å nærme meg Skøyen blir jeg brått dratt ut av soppens persepsjonsfest. Fokuset mitt skifter til oppdraget mitt. Hittil har jeg avdekket mye halvmorsom «carnage», men jeg mangler fortsatt en scene som utvetydig viser løpets sanne karakter. En situasjon som viser at oppfatningen min av Oslo Maratons egentlige karakter består av fascisme, narsissisme og ureflektert mørk konformitet, faktisk stemmer. Jeg nærmer meg Skøyen og er på vei til å gi opp, når en av disse situasjonene omsider manifesterer seg. Siste drikkestasjon er tom for vann. En betydelig ansamling illsinte deltakere roper og skriker. Uhøflige og motbydelige, som forventet. Jeg kunne på mange måter skjønne frustrasjonen deres, men utskjellingen av funksjonærene virker i overkant fiendtlig, og enda slemmere blir deltakernes oppførsel når det blir klart at alle funksjonærene som jobber på denne drikkestasjonen er psykisk utviklingshemmede. «Er dere helt idioter!?! Dere kan ikke gå tomme for drikke. Dette er et maraton for faen!» «Kan ikke la en gjeng hjerneskadde mongiser ha kontroll på siste drikkestasjon. Det er nødt til å gå til hælvete. Faen asså!» «Skjønner dere ingen ting, eller?» «Finn vann nå, ellers blir det lenge til dere får gå ut igjen uten tilsyn.» Ofrene for denne utskjellingen ser redde og forvirra ut. Flere er på gråten. Men verken tårene eller de andre krystallklare signalene om fortvilelse hos de uskyldige mottagerne påvirker maratondeltakernes selvrettferdige harme. Akkurat i det jeg skal snu og løpe tilbake for å blande meg får jeg en melding: «Emil og jeg står på Rådhusplas-

sen og venter. Vi har megafon, hundemaske og joint.» Glemt er brått den stygge scenen bak meg, fokuset mitt nå er endelig å kunne snakke med normale mennesker igjen, slappe av å røyke en joint. Jeg stusser over at jeg nesten ikke merker slitet, dopet har virket over all forventning. De siste kilometerne fra Skøyen og tilbake til Rådhusplassen nyter jeg fargene og livet som soppen tilfører: vann, landskap, og hvordan de forskjellige objektene synes å leve i dynamisk harmoni med hverandre, med musikken som ledestjerne og rusens troppefører. Mønster, farger og bevegelser jeg nå nyter som en følge av rusen er i general Simon Posford trygge hender. Livesettet jeg hører på spesialdesignet med tanke på sopprusen er hans verk. Cirka hundre meter før jeg når målstreken er dvergen min nok en gang skyld i en brutal vekking fra rusdrøm til virkelighet. Jeg oppdager at han – på tross av at han er klinkende edru og befinner seg midt i en betydelig folkemengde – helt usjenert og med den største selvfølgelighet, står og pisser på trikkeholdeplassen på Aker Brygge. Han føler seg åpenbart berettiget til å urinere offentlig i en folkemengde fordi han har løpt to mil i Oslos gater som deltaker i Oslo Maraton. Folkemengden, ser ut til å støtte denne oppfatningen: ikke en reaksjon, hans bisarre atferd får ikke så mye som et misbilliget blikk. Kanskje maratondvergen likevel er en hallusinasjon. Resolutt griper jeg sjansen til å få et sikkert svar. Jeg prikker dvergen forsiktig på skulderen. «Eksisterer du? Du er ingen hallusinasjon vel, men virkelig?», spør jeg. Dvergen skvetter himmelhøyt. Ansiktet vitner om rask utskifting av følelser. Panikk går over forbauselse, forbauselsen blir erstattet med raseri. Før han rekker å konvertere raseriet i vold skynder jeg meg bort. Jeg løper de siste hundre meterne til målstreken og forsvinner i folkehavet. Målområdet er kaotisk – utøvere, pårørende og tilskuere om hverandre. En sirene

går av rett bak meg. Heldigvis er det bare to venner som jubler meg i mål. Med særlig vekt på mongis-scenen og episodene knyttet til dvergen presenterer jeg min konklusjon for dem: «Jeg har observert at kongen ikke har klær. Den nakne sannhet om Oslo Maraton er lett å avdekke og viser at det ikke er annet enn en pervers, motbydelig, usivilisert og narsissistisk orgie for solipsistisk ureflektert konformitet med fascistiske innslag.»

MARATON Maraton har sitt historiske utgangspunkt i en gresk legende fra antikken, der soldaten Pheidippides løp mellom de to byene Marathon og Athen for å forkynne grekernes seier over perserne. Pheidippedes fullførte sitt oppdrag hvorpå han segnet død om. - Dagens distanse på 42 195 meter er ikke den originale distansen mellom Athen og Marathon. - Et halvmaraton er 21 kilometer. - Oslo Maraton arrangeres årlig i september og inkluderer fire distanser: maraton, halvmaraton, 10 km og 3 km.

TRENINGSHYSTERI - I 2004 hadde Oslo Maraton 1500 deltakere. I 2009 var antallet 11 000. - Mellom 2008 og 2009 økte antall deltakere med 4800. En økning som utgjør drøye 76 prosent. - Folk med høy utdannelse og høy inntekt dominerer deltakerlistene i arrangementer som Birkebeineren, Oslo Maraton og Sentrumsløpet. - Mellom 2000 og 2007 økte omsetningen til Oslos treningssentre med 87 prosent.

www.forex.no

7/2010

Foto: Øivind Haug

30 tipπere til England! Endelig engelske kamper på kupongen! Og enda bedre: Får du 10 rette eller mer, ved pause eller fulltid, på Lørdagskupongen i uke 32 eller 33, er du automatisk med i trekningen av en fantastisk fotballhelg i England. Vi trekker ut til sammen 30 turer – reise, opphold og to fotballkamper i Premier League inkludert. Lykke til! Matematisk vinnersannsynlighet 12 rette 1:531 441. Vinnersannsynlighet tur til England 1:800 (basert på 2007-tall)

Kjøp valuta før du drar

www.forex.no

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

JIMMY, 29 ÅR Spiller i Jack Dalton på Brukbar – Ikke å ha gått lei av Trondheim.

TOR BJARNE, 28 ÅR Bartender på Brukbar – Trekant med to jenter.

TONE, 23 ÅR Student på Brukbar – Jeg kan bite i tåa mi, både bakvendt og forvendt!

ÅSE, 27 ÅR Finansrådgiver på Brukbar – Å ha oppdratt småsøskna mine.

ANNE, 27 ÅR Student på Brukbar – Bytta bransje, fra reklame til scenografistudent.

TORUNN, 27 ÅR Frilansarkitekt på Brukbar – Sendt bamsen min til månen med kjemikalier og god tro som drivstoff.

REIDAR, 28 ÅR Utleier av hoppeslott på brukbar – Å stå opp om morgenen.

DAG, 24 ÅR Skoleassistent på Brukbar – Fanga en ørret på første kastet i går, på en halv kilo!

HvA ER DIN StØRStE PREStASJON HER I LIvEt?

AV: JOHANNA SIRING

JENS, 23 ÅR Student på Supa – Hår på tissen.

KRISTOFFER, 27 ÅR Revisor på Brukbar – Å overleve tre døgn på fjellet med kompisen min Fredrik.

FREDRIK, 21 ÅR Olje- og gassarbeider på Supa – Å rote med Anette Young fra Big Brother.

LISE, 26 ÅR Materialkoordinator på Brukbar – Tok verdens raskeste og høyeste bergog dalbane.

CAROLINA, 21 ÅR Student i NY på Brukbar – Fått en rasistisk afroamerikaner til å bli forelsket i en hvit dame.

SIMON, 25 ÅR Økonomistudent på Brukbar – Å ha sunget en hebraisk sang på radioen i Israel.

PIA, 21 ÅR Servitør på Supa – Å få stryk på heimkunnskap.

GEIR, 37 ÅR Spiller i band på Brukbar – Kjæresten min Pia, fordi hvis du elsker noen, så er det bare sånn det er.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 7/2010

natt&dag 03.08.10:visittkort

03-08-10

11:11

Side 1

Fra

49,-

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Nebbenes Hamar Brumundal TRONDHEIM Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu DOVRE RØROS Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo OSLO Melhus Klett Heimdal/Tiller STAVANGER Trondheim

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

! t e Nyh Oslo - Røros Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Nebbenes Romedal Myklegard Elverum Rena Koppang Atna Hanestad Alvdal Tynset Tolga Os Røros Ålen Haltdalen Singsås Kotsøy Støren Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

buss s s e r E k s p – R ø ro s – O s lo h e im Trond

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Arendal sentrum Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger

Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass fra Stavanger og Kristiansand

God benplass og justerbare seter Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

7/2010

Bayer, Bayerkorset, CONTOUR; GLUCOFACTS og simplewins er Bayers varemerker

TEST

Vi introduserer: Bayers CONTOUR® USB. Det første blodsukkerapparat med Plug & Play diabetes management software. + Få kunnskapen du trenger på en enkel måte for å senke din HbA1c. + Plug & Play-teknologi for umiddelbar tilgang til resultater og trender

+ Bayers GLUCOFACTS™ DELUXE diabetes management software kan gi deg verdifull kunnskap + Kunnskap du enkelt kan dele med din lege eller sykepleier

Kople til en helt ny måleopplevelse. For det er det enkle som vinner – simple wins.

GRØSET™

15.09.A.NO

Kjøp ditt apparat i dag. Kun på www.bayercontourusb.no

7/2010

Verktøyet for enhver anledning

Ti øre pr. lighter går til Hjelpestikkfondet!

Slett ikke verst i Norge, mener Crystal Castles. Selv om sumarnatta er litt i lyseste laget. TEKST ODA FAREMO LINDHOLM Etter å ha lest x antall skrekkhistorier om journalister som har løpt gråtende vekk fra intervjuer, for så å bivåne Alice Glass bånne en halvflaske whiskey på scenen på Oslo Live, var det med skrekkblandet fryd at NATT&DAG snek seg backstage for å stjele til seg to ord med Crystal Castles, bandet hvis debutplate nettopp fikk 39. plass i NMEs «Top 50 Greatest Albums of the Decade». Det hele ble imidlertid en særdeles avskrekkende affære, selv om bare halvparten av bandet, produsenten Ethan Kath dukket opp. Sammenlignet med mindre klubbkonserter, hvordan synes du store utendørsscener som dette funker for deres musikk? – Vi liker egentlig begge deler. Klubbkonserter er mer intime og vi vet at de fleste som er der kommer for å høre på oss. Når du spiller på en festival er det i motsetning masse folk som har vært der hele dagen, og som kanskje ikke bryr seg så mye. Men vi liker begge deler! 50

7/2010

Liveshowene deres fremstår som en ganske intens affære. Føler dere at dere mister noe av den intensiteten på større festivalscener? – Jeg tror faktisk ikke noe blir påvirket. Det er like intenst uansett om vi spiller på en klubb eller festival, eller ute på formiddagen for den saks skyld. Desperasjonen er der uansett. Hvorvidt folk setter pris på det på festivaler eller ikke, er ikke vårt problem. Vi er sanne mot oss selv, og den eneste forskjellen er at på klubber vet vi at vi spiller for våre folk. Den visuelle delen tror jeg egentlig ikke betyr noe. Noen ganger spiller vi i totalt mørke, andre ganger spiller vi i fullt dagslys. Jeg spurte lysmannen om han kunne skru av himmelen i sted, men det gikk visst ikke. Ha ha! Dere kom sammen gjennom en felles kjærlighet for de samme noise-bandene. Samtidig lager dere selv veldig dansbar musikk. Hvordan endte dere opp med kombinasjonen av noise og danserytmer? – Vi elsket det samme lokale bandet, Sick Lipstick, fra Toronto. Ingen vet hvem de er! Da vi møttes kjente Alice meg igjen som

han fyren fra et The Stooges-cover band og jeg kjente henne som jenta fra et band som het Fetus Fatal. Jeg fortalte henne hvor mye jeg likte Sick Lipstick, hvorpå hun spurte hva jeg gjorde i et The Stooges-cover band. Hun forsto ikke hvordan jeg kunne like 60-talls garage-musikk og undergrunns-noise. Det var sånn vi begynte å snakke sammen. Samtidig var jeg sterkt påvirket av New Order. Jeg pleide å gå rundt og kjøpe alt jeg fant av dem på vinyl, uten å egentlig vite hva jeg drev med. Det er der Crystal Castles sin danserytme kommer fra. Fra New Order. På den nye skiva er det også en stor Sigur Ros-inspirasjon, samt mye fra goth. Har dere et overordnet budskap dere prøver å kommunisere via musikken deres? – Definitivt, men det er veldig personlig. Det ville vært umulig for meg å oppsummere det nå, samtidig som hver sang er forskjellig. Hvordan har dere klart å samle en relativt stor, ung fanskare, gjennom ganske utilgjengelig musikk? – Jeg tror at det vi forsøker å kommunisere, på tross av at folk kanskje ikke får med

seg tekstene, fremdeles kommer tydelig frem gjennom stemningen i musikken vår. Vi har et ganske mørkt syn på tilværelsen. Jeg tror egentlig at alle sangene våre er mørke og triste. Det er den beste forklaringen jeg kan gi.

”Det ble for vanskelig, så da ble vi bare høye” Hvordan funker produksjonsprosessen deres? – Jeg lager musikken alene. Når jeg føler at jeg har fanget den stemningen jeg ønsker, viser jeg sikkert 70 sanger til Alice. Etter det bruker hun tid på alle og finner ut hvilke som betyr noe for henne, for så og skrive tekster til dem. Denne gangen jobbet hun på 35 av de 70 jeg sendte over, så vi fikk et stort problem da vi skulle velge hvilke som skulle med på Crystal Castles (II). Vi måtte kutte det ned til 14.

”Om du ser på Alice på scenen tror jeg at alle skjønner at det ikke går an å fake det hun gjør” Så hvordan funket elimineringsprosessen da? – Jeg tror vi var høye mens vi valgte låtene… Det ble for vanskelig, så da ble vi bare høye. Er dop en viktig inspirasjonsfaktor for dere? – Ikke mens vi lager musikken. Vi ønsker at det vi lager skal være så sant og naturlig som mulig. Om du ser på Alice på scenen tror jeg at alle skjønner at det ikke går an å fake det hun gjør. Hun er jo i fullstendig lidelse. Hva var hovedinspirasjonen bak den nyeste skiva? – Jeg var vel så vidt inne på det i sted. Vi ønsket å lage en mørk time, en mørk tid. Den skilte seg en del fra prosessen fra det første albumet. Den gangen var det bare plateselskapet som ønsket å samle forskjellige spor

fra demoer og 7” ned på en skive. Vi lagde aldri de låtene for at de skulle stå sammen på et album. Dette albumet er mer sammenhengende. Det er lagd for å flyte slik det gjør. Plager det dere at mange musikkjournalister plasserer dere i 8 bit-scenen? – Altså, det er mange bra band i den scena, men jeg syns ikke vi høres ut som noen av dem. Jeg kommer fra en garage- og metallbakgrunn. Da jeg var liten spilte jeg trommer i et hardcoreband, for så å spille bass i et garage/metall-band. Da jeg begynte å spille i Crystal Castles ble jeg veldig opptatt av circuit bending. Du kan ta ut lyd-chippen i ethvert elektronisk apparat og bruke det til å lage musikk med. Du kan for eksempell kontrollere bip-lyden i stoppeklokken din og bruke det til å lage en melodi. Mitt mål har vært å lage lyder som høres ut som om de

dør eller jamrer. Jeg ville finne lyder som puster! Jeg tror pressen bare blåser opp den circuit bending-greia til å bli noe mer enn det den er. Vi bygger egne lyder, men det er da mange som gjør. Når dere ikke er ute på turne, hva gjør dere da? Jeg har forstått det slik at du har valgt en ganske isolert livsstil? – Vi vokste begge opp i Toronto. Når vi ikke er på turne velger vi å isolere oss selv. Jeg har bygd en hytte i Nord-Ontario, i fullstendig ingenmannsland. Det er komplett isolasjon. Det er slik jeg personlig foretrekker det. Når Alice er hjemme i Toronto stikker hun rett tilbake til cross punk-vennene sine. De går sikkert rundt og riper opp biler akkurat nå. Ha ha! Ingen av oss har tv eller

internett, og det har ikke vennene hennes heller. De aner ikke hva Crystal Castles betyr. Hva tror du Crystal Castles betyr? – Jeg aner ikke. Jeg tror det finnes 20.000 andre, viktigere band som burde fått denne oppmerksomheten før oss. Jeg føler ikke vi fortjener den. Vårt mål var å spille noen kjellerkonserter på punk-scena i Toronto. Vi trodde kanskje noen tenåringer ville oppdage låtene våre om ti år, akkurat sånn som Alice og jeg driver og oppdager punkband fra tidlig 1980-tall nå. Det er alt vi hører på. Vi leter etter 7” deres, og tenkte kanskje at det ville bli på samme måte med vår musikk om ti-tjue år. Vi trodde aldri at vi skulle krysse havet. Men som sagt, vi har ikke internett, så det er litt vanskelig å vite.

”Det finnes 20.000 andre, viktigere band som burde fått denne oppmerksomheten før oss” 7/2010

Derrick «Pinky» Beckles er en kanadisk psykopat med en sjette sans for eksepsjonelt elendig TV som han redigerer sammen til en spillefilm av kontinuerlig menneskelig søppel. Sluttresultatet selges under konseptet ’TV Carnage’ og er kanskje verdens morsomste underholdning. TEKST ANDREAS FALKENBERG FOTO TV CARNAGE Nylig slapp han, perfekt timet med vårt sportsnummer, filmen Let’s Work It Out!!!. En nøye kuratert filmcollage av over to hundre treningsvideoer, der høydepunktene inkluderer pumpende trenigssekvenser med fitnessguruer som O.J. Simpson, Dolph Lundgren, Marky Mark, en scientolog, små barn, bodybuildere, doktorer og selvfølgelig pornostjerner. «Glorious cesspools of retardation« som Pinky selv sier. N&D: Gratulerer med den siste videoen og takk for at du har ødelagt TV for all tid. Jeg ser nå heller på «Tore Andre Flo Skal Vi Danse 2008» (youtube it) enn Fellini. Pinky: Takk for det! Det er den beste tilbakemeldingen jeg kan få: Folk som sier at TV Carnage har fått ALT PÅ TV til å se ut som Carnage. Jeg elsker å lage filmene! De er en innsikt og hyllest til hvordan mennesker relaterer seg til hverandre og er selvfølgelig helt «jaw-droppingly awful», perfekte med andre ord. Treningsvideoer er så allestedsnærværende og intense, de henvender seg hele tiden direkte til deg, noe som gjør deg gal etter

hvert. Men filmen er funny, veldig funny. Bare husk spypose. Har du lært noe nytt om menneskeheten etter å ha sett så mange treningsvideoer? – Det var deilig å innse det selvsagte; at vi er de eneste på denne kloden som trenger å se noen stå over en maskin og fortelle oss at vi må trene, og at vi faktisk gjør det. Jeg innså også hvor like pornofilmer og treningsvideoer er. Og jeg skjønner nå at nesten ingen trener, at forholdet mellom antall feite og antall treningsvideoer er FEIT!

”Jeg elsker å hate sport. Det er først og fremst såpeopera for menn.” Jeg vet! Det er faktisk over én million overvektige i sunne friske Norge. Vil du si at sport generelt er et bra Carnage-tema? – Jeg elsker å hate sport. Det er først og fremst såpeopera for menn. «Åh, hvilket lag

skal han velge?», «Jeg hørte treneren si at han var en shitty spiller bak ryggen hans», «Åh han hadde tre lyskeskader i 2006!», «Åh nei, de skal bytte ut tekstilstoffet i klubbdraktene!», «Åhhh han har fått ny hårsveis!». Take it easy guys! Haha! Ser du på deg selv som en kurator? Hvilken profesjonell tittel henger på den imaginære kontordøren din? – Ja, jeg ser på meg selv som en kurator. Jeg kuraterer sammen maiskorn som media har spylt ut i dass og setter de tilbake på en kolbe så folk kan nyte et deilig måltid. Prøver du å formidle eller erklære et eller annet om oss mennesker med videoene, kanskje slik en videoartist ville gjort det – eller er det bare funny? – Selvsagt finnes det masse kritikk i filmene, men ved å bruke materiale som er så åpenbart smakløst og idiotisk er det først og fremst humor jeg går for. Det finnes i hvert fall ikke noen overordnet agenda, jeg prøver bare å sette sammen det menneskeheten allerede har satt ut i verden. Men det er mange ganger jeg blir satt ut av tanken på at folk faktisk står bak kamera mens de lager disse uendelig dårlige filmene og TV-showene

og bare «Cut! Great take! We nailed it. Next scene!» og du tenker for deg selv: «Are you fucking kidding me?» Carnage overkill. Hvilke temaer har gitt mest humor gjennom tidene? – Undertrykt homoseksualitet manifesterer seg i så mange former, det er kanskje favoritten. Ellers er tenåringer og drugs alltid vinnere. David Hasselhoff og Gary Coleman er mine favorittskuespillere. Som carnage-ekspert, hvordan ser du TV utvikle seg i fremtiden? – Forhåpentligvis vil det forbli desperat. Det er desperasjonen som om gir oss de beste bitene med… maiskorn. Jeg forutser at TV først og fremst vil bli en uintendert serie med spin-offs som til slutt blir så kompleks at folk bare gir opp. TV er virkelig på et rekordlavt nivå for tiden, noe som tross alt gir rom for en del gode serier, men det er en overveldende andel virkelige «Made for retards» TV-serier som har masse fans. Folk her i USA blir stadig dummere og samtidig mer stolte av det. Og godt er det. Gå inn på www.tvcarnage.com og kjøp videoen.

7/2010

Foto: Eyvind Larsen Steinnes Navid Navid, Fs rock STAVANGER 47 20 20 50

KVADRAT 47 20 20 51

BERGEN 47 20 20 52

HAUGESUND 47 20 20 53

SARPSBORG 47 20 20 54

OSLO CITY 47 20 20 56

STRØMMEN 47 20 20 57

TRONDHEIM 47 20 20 58

KRISTIANSAND 47 20 20 59

WEBSHOP 47 20 20 60

WWW.SESSION.NO

SKIEN 47 20 20 61

KVADRAT GIRLS 47 20 20 62

AMANDA 47 20 20 64

SARTOR 47 20 20 65

ÅLESUND 47 20 20 66

STEINKJER 47 20 20 67

BUSKERUD 47 20 20 68

MOtE Et par speilblanke pilotbriller, en caps (oftest en bøttehatt), en pistol og knehøye sokker. Hunter S. Thompson er månedens stilikon. Antrukket i Ralph Lauren fra topp til tå, og skodd med sine klassiske converse-sko. Her sitter gonzojournalistikkens far trygt plassert på en Harley ute i den Californske ødemarken sammen med Hells Angels på slutten av 60-tallet. Fotografert av Annie Leibovitz. Buy the ticket, take the ride...

1 1

I Prinsens gate tar de ikke sommerferie. Mens du, jeg og vi to har drukket billig champagne på stranda, filosofert om Rochefort og stjålet badeballer, har herremennene fra Freudian Kicks pusset opp butikken, produsert en liten kleskolleksjon., og latt Bjørn Jørund Blikstad installere en ny vegg til månedens butikk. De som så januarutgaven av Wallpaper kunne se Bjørn Jørund Blikstads arbeid på forsiden. Dere andre kan besøke butikken og samtidig få med dere det som har ankommet av nye varer fra Freaudian Kicks sin egen kolleksjon. Prinsensgate 10 B, eller www.freudiankicks.com

1 2

Varemerker vannes ut. Det er naturens logikk. Det sikreste tegnet er når svigermoren din fra Ålesund forteller deg hvor begeistret hun er for akkurat det samme merket som du tilfeldigvis har på deg. «Det er jo utrolig flott kvalitet!» «Også er det så moro med klesdesignere som gjør noe litt nytt, og med en tvist!» Et merkevare som i dette hensende har sklidd litt ned på stigen de siste tre årene er Acne Jeans, med sine stadig flere og kjedeligere kolleksjoner. Merket har blitt plukket opp av middelklassens mest effektive merkevaremordere; gamle surfegroupies og ex-phil-studenter på vei til Bali. Hvilket betyr at svigers går rundt på leting i Ålesund by og sniffer opp godsakene i dette øyeblikk. Ved presentasjonen av s/s 2011 kan det virke som om designerne på Acne Jeans har fått frykten i seg, og snekret sammen noe som verken snakker til svigers eller ferie-studenter på Bali. Sjefsdesigner Jonny Johansson mimrer tilbake til ungdomsklubben på 70-tallet i Sverige. Der solbrillene var det viktigste våpenet på dansegulvet. I denne kolleksjonen har solbrillene blitt designet brilledesigneren Thierry Lasry. Skoledansen ble holdt på Le Chateaubriand i Paris under herrenes moteuke, der vår kjære Nils Bech fremførte «Because tonight» av Patti Smith Group på

1 4

3 1

Månedens fotografi: Nude with stars, 1971 - Lucien Clergue

Mote har blitt demokratisk sies det. Bloggejenta Tavi sitter på første rad under Marc Jacobs sin visning, plassert som en premiehund til alles beskuelse. Samtidig twitres og blogges det på de mange moteforum om teknologi og fremtid. Månedens sitat.

1 5

”Har Prada virkelig begynt å selge varer over internett?” ”Hva skjer med champagnen da?” ”Er ingenting luksus lenger?” På internett sitter sutrepavene med smarte pseudonymer og skjelver i buksene. Redd for all propaganda mediene spår om motens fremtid. Sosiale medier, den papirløse hverdagen og 24 timers arbeidsdager i den nye hverdagen som lakeier under Kinas kommende herredømme. På slutten av 90-tallet kalte det «behind the scenes marketing» og gerljamarkedsføring, nå kaller de det sosiale medier.

bardisken mens motekritikerne drakk sin coupè de champagne. Som de fleste andre herrevisningene fra Paris og Milano ble

Å drømme om en demokratisk verden er lettere enn å faktisk realisere den. Der den samme eliten fortsatt bestemmer hva du skal ha på deg, hvor du kan få kjøpt det, og tydeligvis også bestemmer om du kan drikke champagne til aktiviteten, eller ikke. Målet har mange veier sies det, og om veien til målet er å unngå å bruke ordet «elite», så rekker de fortsatt over målstreken. Prada ble anslått til en verdi på 56 milliarder dollar ved siste estimering. Om internett, blogging, twitter, live-streaming av visninger og DIY-estetikk ikke har klart å demokratisere en flere hundre års kulturindustri skapt av, og for eliten. Så har den i hvert fall fått en hel generasjon til å tro det. Du tar jo på deg klær hver morgen etter at du har stått opp fra senga, sant? Klart du har pipling! Du har sminka deg sjæl siden fjerde klasse, så hvorfor skulle ikke du legge ut en veiledende filmsnutt på youtube om den fantastiske sminken du har kjøpt? Raf Simons sier det så fint i under en Q&A for style.com:

”When fashion moves so fast, it takes away something I always loved, which is theideathatfashionshouldbeslightlyelusive.Hardtograsp,hardtofind.Wesay this word, elite, like it’s bad to be elite, but is it? Shouldn’t there be some things, fashion included, that you can enjoy as creativity, as a message that requires thinking over?” Raf Simons

månedens visning også kritisert for å fremstille den mannen som en pjuskete gutteskikkelse av en tusseladd. Diskursen har gått vi-

dere. Er mannen i krise? Har han blitt overkjørt av multitaskende kvinner? Hvem veit, og hvem bryr seg, det ser i hvert fall bra ut!

Konseptet er ganske enkelt. En supermodell, en popstjerne på en sandstrand. Supermodellen er toppløs mens hun løper lett ved strandkanten. Popstjerna synger til supermodellen, og supermodellen og popstjerna omfavner hverandre. En enkel påminnelse om hvor vakkert «hud» kan være. Månedens tilbakeblikk går til Helena Christensen og Chris Isaak i musikkvideoen «Wicked Game» som motefotografen Herb Ritts regisserte i 1989. Et siste sprell på stranda før sommeren er over.

1 6

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

7/2010

UtELIv I skrivende stund plasker det ned i Trondheim by. På dagen er gatene er fylt med pensjonister fra Sør-Europa og store familier fra Nord-Sverige. Når det blir kveld, blir det kveld, og så blir det med det. Byen er dau. Det finnes ikke folk. Det finnes ikke konserter. Utenom noen hederlige unntak skjer det faktisk ingenting. Da er det godt å vite at det snart er august og Pstereo. Du har sikkert fått med deg at Robyn, Dum Dum Boys, Åge og John Olav Nilsen med gjeng kommer, men hva med klubb:Pstereo-konsertene? Her får du en oversikt over klubbkonsertene du burde få med deg: SERENA MANEESH 20. august. Byscenen, 150,- (festivalpass), 200 forsalg, 18 år. Serena Maneesh er fantastisk på plate, og heldigvis, for deg om du tar turen på Byscenen denne kvelden, enda bedre live. Innadvendte, men mer høylytt enn et gjennomsnittlig metalband droner de videre på låtene fra sine fra det selvtitulerte debutalbumet og årets SM2 - Abyss in B Minor. Medlemmene har fartstid fra blant annet The Loch Ness Mouse, Silver og 120 Days, noe som kanskje er grunn nok til å ta turen om du har sett noen av de nevnte live før. At de har hatt spillejobber med Oasis, Arctic Monkeys og Nine Inch Nails er jo på grensen til sell-out og egentlig ikke hvert å nevne, eller?

1 1

BEARDYMAN 20. august. Brukbar/Supa, 00.30, 40,(festivalpass), 80,- forsalg, 20 år. Beardyman er en beatboxer, en sabla god beatboxer. Han er faktisk to ganger britisk mester i faget. Live utvider han repertoaret med noen elektroniske dingser og vips så har du hysterisk og morsom underholdning du samtidig kan danse til. Du tror kanskje at beatboxing kan bli vel smalt for danseglade trøndere, men Beardyman ser ingen begrensing og har opptrådt på blant annet BBC og selveste Glastonbury. Børst støv av mp3-samlingen og varm opp med Rhazels «If your mother only knew»!

2 1

THE CUMSHOTS 21. august. Storsalen, 150,(festivalpass), 200,- forsalg, 18 år. Det er noen år siden The Cumshots «turnerte» Trondheim, siden den gang har de tatt noen store steg fram og til siden. Bandet med Kristoffer Schau aka Max Cargo i spissen har levert en av de beste klubbkonsertene undertegnede har sett (Storås utested, 2007). På By:Larm i år var de mer pompøse en Donkeyboy, men det er da ikke bare negativt. For når refrenget til I Drink Alone (tidenes hyllest til hjemmealenefylla) sparker i gang, skal de få lov til å gå over i deilig heavy metalmodus.

3 1

BC 20. august. Blæst, 00.30, 100,(festivalpass), 150,- forsalg, 20 år. Glem Sivert Høyem, helt seriøst ikke mas mer om at han har Norges mannlige beste stemme. Det han har er nemlig Norges kjedeligste stemme. Innehaver av Norges beste røst er snarere Hr. Andreas Elvenes. Når du får servert stemmen hans sammen med BCs mørke disco-synthpop kan jeg banne på at du får et fandenivolsk smil om munnen. BC spiller låtene Depeche Mode var for rusa til å skape, med stemningen til to musikalske ytterpunkter i Joy Division og Sunn o))). Dette kan utvilsomt bli en av festivalens høydepunkt.

4 1

7/2010

SOCIAL SUICIDE + DOMINIC 20. august. Fru Lundgren, når konsertene på Marinen er ferdig, 70,(festivalpass), 100,- forsalg, 20 år. Social Suicide er Norges mest lovende hardcoreband. De er unge, kristne og ekstremt dedikerte. Live blir de triveligste gutta fra Bergen til et kollektivt oppkast av faenskap. De spiller tightere enn de mer erfarne bandene i klassen og Sondre på vokal har en screamovokal som er minst ti ganger så stor som den tynne kroppen sin. Musikalsk ligger de et sted

5 1

mellom Converge og Gallows. Og selv om navnet tilsier noe annet er de ikke i nærheten av noe dølt metalcore-oppgulp. De kommer med debutskiva i høst og skal varme opp for nevnte Gallows på Garage 21. august. Dominic representerer en litt mindre aggressiv del av hardcoren. Likevel er mye av låtmaterialet komplekst og mørkt. Samtidig har de en unik evne til å snike inn melodier i låtene uten å virke pop-flørtende eller platte. I fjor slapp de andreskiva Nord på Fysisk Format (sjekk ut

LP-utgivelsen for et av historiens vakreste cover laget av Kristoffer fra Kaospilot). Nord er en seigere utgave av Dominic enn hva de har vist på tidligere utgivelser, men utvilsomt mer helstøpt. Helstøpte er gjengen fra nord også live, de har turnert Europas bakgater i mange år med suksess. Lungrens blir en lekegrind denne kvelden. Banna bein.

UTELIV: TETE

KUNSt UKS Tarje Eikanger Gullaksen 20. - 29. august Tarje viser to arbeider på UKS, Unfinished symphony, nylig vist i Berlin, og verket Two trees som er helt nytt og blir vist for første gang. Two trees består av to 16 mm projeksjoner av to trær, det ene treet i Hangzhou, en gave fra Richard Nixon da han møtte Mao i 1972. Det andre treet står utenfor Mahabodi-tempelet i India og skal formodentlig være plassert på samme sted som Buddha opplevde oppvåkningen. Unfinished symphony er et filmatisk portrett av en rekonstruksjon av laboratoriet til psykiater, psykoanalytiker og forfatter Wilhelm Reich.

1 1

OSLO KUNSTFORENING Preben Holst / Things that Never Happened and Other Stories 14. august – 05. september – Jeg skal bare gå av sykkelen her… sånn. Tittelen er Things That Never Happened and Other Stories, det er tittelen på mange serier som jeg lager nye kapitler til

3 1

Så det er en blanding av nytt og gammelt? – Ja det er det, en blanding av tre forskjellige serier, fotografier, noe video, og objekter. Også blir det sannsynligvis en hytte der inne jeg har tenkt å bygge. En barne-hytte i full størrelse, som et slags dukkehus, men litt mer rått, ikke av typen folk har i hagen, nærmere typen man kan finne i skogen. Det blir rundt tolv bilder til sammen, og antakeligvis to videoer. Både landskapsbilder uten mennesker, og noen andre som er litt mer portretter, hovedsaklig av barn. Jeg har holdt på med prosjektet ganske lenge, og dette er et utvalg av en større gruppe arbeider. Litt av greia er at jeg kan lage en ny utstilling med nye problemstillinger og vinklinger, og det kan hete det samme. En annen ting, dette nummeret har et fokus på sport, er du interessert i fotball VM eller Tour de France? – Haha, jeg ser ikke på noen sport, ingen i det hele tatt. Haha, det er bra for det gjør ikke jeg heller, men du fikk kanskje med deg hvem som vant fotball VM? – Tilfeldigvis da den filmen jeg så på var ferdig så kom jeg over de siste tre minuttene av ekstraomgangen. Så jeg fikk med meg målet, det er alt jeg så av VM.

SOFT Hanne Frey Husø - Morfologi om morgenen 5. august - 5. september – Jeg skal vise en animasjonsfilm som er en blanding av dukkefilm, tegnefilm og stillbilder. Klassisk animasjonsfilm kan du si, ikke 3d studio max, altså ikke digital. Du jobber med 3D også? – Nei det gjør jeg ikke. Jeg jobber kun statisk enn så lenge. Det er komponert akustisk originalmusikk til filmen med tuba, trekkspill og ukulele. Scenografien, dukkene og tegningene fra filmen er arkivert i utstillingslokalet.

2 1

KUNSTNERFORBUNDET 12. august - 12. september Utstillinger med Per Ung, Stian Kluge / Steffen Håndlykken, Anne Line Sund, Joachim Cossais. – Det er fortsatt ikke helt klart hvordan utstillingen vil ende opp, sier Stian Kluge. – Vi arbeider med det nå og har noen alternativer. Så det er litt vanskelig å si noe særlig på dette tidspunktet. Tittelen er «bar to MAY uf», det tar utgangspunktet i en bibelsk skikkelse som heter Bartimaeus, og er en slags forkrøplet lydskrift av det. Bartimaeus var en blind person som fikk synet tilbake av Jesus. Vår greie kretser forhåpentligvis ikke så mye rundt det stadiet, men dreier heller om den steinen eller det mineralet som heter pyritt som til forveksling er veldig likt

5 1

7/2010

gull, det er det som har blitt kalt narregull. Som folk har forvekslet med gull, men som er verdiløst i forhold til gull. Forøvrig startet Kluge & Håndlykken nylig det kunstnerdrevne galleriet 1857 som i slutten av august huser bøker fra den årlige designprisen «The Most Beautiful Swiss Books«. Av 411 nominerte bøker ble 30 stykker valgt ut som «2009’s most beautiful Swiss books». Joachim Cossais: – Jeg er ikke ferdig med å lage ting, men i korte trekk; det blir i hovedsak maleri, det er på en måte en museal variant med enkeltarbeider, det er ikke noen type konseptuell hatt på hele prosjektet. Det er enkeltstående arbeider, maleri og noen små skulpturer. Jeg ble invitert til å være med for ikke så veldig lenge siden, så jeg har

tatt det litt på hælen. Jeg hadde en utstilling på GAD samtidig da jeg fikk invitasjonen, og kunne ikke si nei til Kunstnerforbundet. Jeg vet ikke om jeg skal gå inn og analysere mine egne arbeider, det er på en måte ikke… Hehe neida du skal få slippe det. En annen ting, det er et fokus på sport i dette nummeret av N&D… – Jeg har malt han Muammar al-Gaddafi. Jeg vet ikke om han er spesielt sportsrelatert, han eier sikkert noe fotballag eller et eller annet. Sport altså, det er steinskulpturer, det er ikke noe særlig sportsrelatert i utstillingen, men som alle andre er jeg veldig interessert i fotball akkurat når det er VM. Utover det er det vel ikke så mye sportsinteresse hos meg utover at jeg har fektet og drevet med frisbee golf.

GALLERI KNEKT I de tidligere lokalene til Galleri Bastard (drevet av Anders Smebye) har ett nytt kunstnerdrevet galleri funnet seg til rette. Mickael Marmann forteller at galleri Knekt vil være et fleksibelt prosjektrom i Oslo som satser på unge kunstnere. – Et av målene er å legge til rette for samarbeidsprosjekter mellom yngre og mer etablerte kunstnere. Det kommer også til å være rom for andre prosjekter, som debatter, filmvisning og forelesninger. Foreløpig er tanken å holde åpninger i helgen, for deretter å ha galleriet åpent en ukes tid i etterkant. Jeg kan røpe at det vil bli utstillinger med blant annet Frode Markhus, Nina Skarsbø, Kristian Skylstad, Frido Ever, Hans Christian Skovholt. Foreløpig vil informasjon om kommende utstillinger være å finne på underskog og facebook, også er det en blogspot-side underveis. Forresten, det er et fokus på sport i dette nummeret, har du fulgt med på fotball VM? – Jeg er ikke noen super fotballentusiast, jeg ser på fotball, men uten å skjære av meg håret hvis laget mitt taper, hvis du skjønner. Høydepunktet eller snarere bunnen under VM var vel grisespillet til Holland. Tour de France er jeg ikke særlig interessert i bortsett fra dopingskandalene som kommer i etterkant.

4 1

Alle barna dro til England, unntatt Cliff, han dro til Tenerife.

FOTOGALLERIET Dark Currents (Johan Bergström, Mårten Lange og Signe Vad) 19. august - 26. September – Galleri Melk har nå eksistert i ett år, sier Bjarne Bare. – Så det er en blanding av at vi feirer vår ettårsdag som kunstnerdrevet galleri og at vi trer inn i en mer etablert institusjon. På MELK har vi holdt fokus på skandinavisk, men vist mest norske kunstnere. Nå har vi invitert to svensker og en dansk fotograf som vi tror kommer til å blæste i nær fremtid. Felles for arbeidene til de tre er et dystert, men samtidig naivt og humoristisk tema.

6 1

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT

For fullstendig program og billetter: www.nationaltheatret.no / 81500811

ScENEKUNSt STAND UP PÅ UTESCENEN Latter, 6. – 14. august Vil du skvise de siste dråpene ut av sommerferien? Eller har du begynt å studere/jobbe/søke NAV igjen, og trenger noen lattersalver å smøre på antiklimakssåret? I så fall kan Latter være behjelpelige med det. I august åpner de medisinkofferten, og tilbyr legende humor-remedier hver tirsdag, fredag og lørdag klokken ni – utendørs! Norske, svenske og internasjonale komikere kommer for å heale deg. Slukne postferielommebøker kan glede seg over at prisen ikke er så aller verst heller: En drøy hundrings for to timer underholdning. Dersom du er griseblakk etter sommerens eskapader, holder det muligens å knuse sparegrisen?

1 1

STAND UP-FESTIVALEN 2010 Latter, 18. – 21. august Sliter du med abstinenser etter fotball-VM? Rastløs i kroppen kanskje? Sover dårlig? Sporadiske spasmer? Latter tilbyr humormetadon i bøtter og spann. De arrangerer nemlig teatersport på tampen av måneden. Kjente fjes som Jonas Rønning, Pernille Sørensen, Espen Thoresen og Else Kåss Furuseth kommer for å kjempe om publikums gunst. Idrettsgrenene er blant annet Stand Up Stafett og Stand Up Landskamp mellom erkerivalene Norge og Sverige. På Nykommeraften kan du la et knippe ferskinger få deg varm i trøya før de store sluggerne entrer scenen. Det arrangeres også komiDOL. Les mer på www.standupfestivalen. no.

2 1

ÅPENT HUS PÅ OSLO NYE Oslo Nye, 21. august 21. august kan du oppleve Oslo Nye – backstage! Dørene åpnes klokken 11, og et kvarter senere kan du bli med på omvisning i teatrets kriker og kroker. Dersom du ikke er en utpreget morgenfugl, eller er fan av lange lørdagsfrokoster, er det også mulig å joine omvisningen klokken 12.30 eller

3 1

13.30. Hvis du er interessert i historie, kan du være med på I Annas fotspor på Østkanten – En vandring i de underpriviligertes Kristiania klokken 12. Vandringen arrangeres i forbindelse med forestillingen Trollbyen. Guidene er forfatter Karsten Alnæs og teatersjef Catrine Telle. Vandringen starter i museumsleiligheten i Tøyengata 38 b, og du kan melde deg på herligheten fra og med 9. august. Fra klokken 13 til 14 kan du overvære en åpen prøve på Spin Doctor på Centralteatret. Dersom du går med en skuespiller i magen, kan du dra på åpen audition fra 14 til 15. Du kan melde deg på i resepsjonen fram til klokken 13.30. IBSENFESTIVALEN 2010 Nationaltheatret, Dramatikkens Hus, Ibsenmuseet m.m., 26. august – 11. september Henrik Ibsen, verdensberømt for sine kottisser, skal feires. Utforskes. Dekonstrueres. Og fornyes. I løpet av 17 dager går over 50 arrangementer av stabelen: Tradisjonelle teateroppsetninger, performance, dans, lesninger, samtaler og mye mer. Teaterforestillinger fra Sverige, Tyskland, Kina, Argentina, India og Hellas gjester Nationaltheatret. Finalen av Ibsenstafetten, en nasjonal teaterkonkurranse for videregående skoler, finner sted den 6. september. Teaterelever fra hele landet har regissert egne forestillinger med utgangspunkt i Ibsens dramatikk. Ibsenmobil er en konkurranse for alle mellom 15-25 år: Lag en liten filmsnutt inspirert av et utvalg av Ibsens samtidsdramaer, og bli med i trekningen om en iPhone 4 og en helaften på Nationaltheatret for deg og ti venner. Les mer på www. nationaltheatret.no.

4 1

HEDDA GABLER Nationaltheatret, 28. august Regidebutant Peer Perez Øian hevder at vår higen etter økonomisk og individuell frihet er et paradoks. På den ene siden søker vi trygghet og økonomisk stabilitet, på den andre siden vil vi utfolde oss kreativt og bedrive selvrealisering på høyt nivå. Med dette utgangspunktet gyver han løs på Hedda Gabler. I oppsetningen møter vi Hedda i et miljø av vestkantakademikere. Sjargongen er gjennomsyret av sarkasme og

5 1

ironi, men stemningen er jovial, selv om alle konkurrerer med alle. De tre herrene Brack, Tesman og Løvborg er alle enere på sitt felt, og yter Hedda motstand på hver sin måte. Hedda, på sin side, streber etter å være en ener på alle områder, og når hun ikke klarer å innfri de skyhøye forventningene hun har til seg selv bryter helvete løs… NÅR VI DØDE VÅKNER? Vestre gravlund, 26. – 29. august Vært på teater på en kirkegård før? …Ikke det? Lyst til å prøve noe nytt? Nå har du sjansen. Teaterkompaniet Røde Rom tenderer mot å benytte seg av litt utradisjonelle spillerom, som Dattera til Hagen eller… vel… en gravlund. Skuespillertruppen ser nemlig større potensial i en kirkegård enn den gemene hop. For Røde Rom er det ikke bare en sørgeplass, men like fullt en arena der man kan glede seg over alt det de som ligger der har bidratt med. I anledning Ibsenfestivalen vekker de til live en rekke av våre nasjonale helter: Edvard Munch, Camilla Collett, Marcus Thrane, og selvfølgelig sjefen sjøl: Ibsen. To svarte engler og en spøkelsesguide geleider publikum gjennom herligheten. Forestillingen er gratis, og spilles i skumringen…

6 1

FJELDFUGLEN Grusomhetens teater, 30. – 31. august Har du sett Et dukkehjem tre ganger? Fem? Ti? Lyst til å se noe annet kanskje, oppdage et av Ibsens ikke fullt så kjente stykker? Fjeldfuglen er Ibsens uferdige operalibretto (for deg som ikke er så rå på italienske operauttrykk: libretto betyr «liten bok» og er teksten til en opera). Den er basert på myten om Jostedalsrypa, som streifet omkring i den norske fjellheimen under svartedauden. Grusomhetens teater hadde urpremiere på sin tolkning av Fjeldfuglen i fjor, og høstet gode kritikker i norske medier. Stykket ble nominert til Heddaprisen i kategorien Årets Begivenhet 2009. Forestillingen er også invitert til Dehli Ibsen Festival i India. Og Grusomhetens teater fornekter seg ikke – teateruttrykket er ekspressivt og stilisert. Med andre ord: Dersom du vil se noe utradisjonelt, både form- og innholdsmessig, sjekk ut Fjeldfuglen, da vel.

7 1

Gutten i røyken.

JOHN GABRIEL BORKMAN Nationaltheatret, 31. august – 1. september John Gabriel Borkman er et gjestespill fra Schaubühne am Lehniner Platz i Tyskland. Og det er ikke et hvilket som helst gjestespill. «Et nytt kapittel i Europeisk teaterhistorie har begynt» skrev Le Monde i sin anmeldelse av forestillingen. John Gabriel Bork-

8 1

7/2010

man har også vunnet den franske utmerkelsen Grand Prix de la Critiquie for beste utenlandske regi. I regissøren Thomas Ostermeiers versjon av stykket er Borkman portrettert som en mann besatt av makt – villig til å gå over lik for å oppnå suksess. Ostermeiers tolkninger av Ibsen de siste årene har vært toneangivende: Han leverer sterke, moderne Ibsenoppsetninger, samtidig

som han bevarer originalteksten. Forestillingen spilles på tysk. Får dette deg til å skjelve i buksene, fordi tysken din er litt rusten? Eller fordi språkkunnskapene er totalt fraværende? Slapp av. Forestillingen tekstes på norsk.

SCENEKUNST: JULIE ØSTENGEN

TIBE T:HEODOR

Foto: Harald Øren

MUSIKK

KARAOKE HVER

TORSDAG! ENO, tO, tRE, fIRR Eirik Kydland hadde bedre ting å gjøre enn å være redaktør for NATT&DAG Bergen. I august kommer han med et nytt, etterlengtet helnorsk musikkmagasin. TEKST REDAKSJONEN FOTO ENO

MUSIKKBAR PIANOCLUB NATTKLUBB

DRONNINGENS GT.12

7011TRONDHEIM

TELEFON: 73 80 95 50 FLEMMING@FRAKKEN.NO

WWW.FRAKKEN.NO

7/2010

Hurra! På tide med et nytt norsk musikkmagasin. Hvem og hva er ENO for noe? – ENO er Norges nye musikkmagasin – startet opp av Behnam Farazollahi, designgeni Rune Mortensen, faderlig økonomioverhode Bjørnar Paulsen og meg selv. Men ikke minst er ENO de tretti råflinke bidragsyterne fra hele landet, det er de som har gjort dette mulig. ENO som i Brian Eno. Hvorfor ikke Brian Wilson eller Brian Jones? Eller kanskje Davy Jones? – Brian Eno er en felles helt for oss som startet magasinet, navnet hinter også frampå om noe av sjangerbredden man vil se i magasinet. Alt fra sær lydkunst til svett nattklubbfunk. I tillegg elsker Brian Eno å prate en hel masse om musikk, slik vi også gjør. Vi tenkte faktisk en stund på å kalle magasinet Jagger, men droppet det etter å ha prøvd ut assosiasjonsleken der man sier et ord og lukker øynene. Det gamle rynketrynet poppet opp. Skrekk og gru! Når man sier Brian Eno og lukker øyene, dukker det derimot opp farger, mønster og rytme. Litt som Brian Eno-appen, eller forsiden på vårt første nummer. Flere har prøvd seg på å lage musikkmagasin, ja, strengt tatt de siste 20 årene. Noen med hell, de fleste uten. Beat, Rock Furore, Fan, Puls, Mute, City Slangzine. Hva blir slagplanen til Eno? – All den tid NSB fortsatt ikke kan tilby nettilgang på toget må det fortsatt være behov for gode, tjukke og pent uttegnede magasiner man kan bla i? Vi har uansett laget et magasin som vi har savnet å lese, uten å tenke legge noen spesiell strategi utover det. Viser deg seg ikke gang på gang at ekte entusiasme og lidenskap er den beste markedsplan? Usannsynlige suksesser er uansett verden full av. Hvem trodde for eksempel at

autotune ville spille en viktig – og konstruktiv – rolle i popmusikken? Har den norske befolkning en overfladisk interesse, eller hvordan ligger vi an, egentlig? – 10.000 mennesker kjøper seg fullt Øyapass. Og selv om det delvis er på grunn av ølen de deler med en god venn, lukten av fuktig festivalgress, en gammel forelskelse som blusser opp eller følelsen av å være et sted der det skjer, så er musikken kjernen for alle disse opplevelsene. Slik ønsker vi også å behandle musikk i ENO, vi vil nysgjerrig søke berøringspunktene der lyder og melodier og støy forlater og treffer mennesker, snarere enn å fortelle om en plastskive med elleve spor plassert i en gjennomtenkt rekkefølge. Slik håper vi å kunne appellere til de som til en hver tid er lenket til de mest oppdaterte musikkblogger, men også til de som forelsket seg til lyden av Mods og «Me to går alltid aleina». Må man tenke bredde i printmediumets vanskelige verden, eller er det nisjene som vil overleve tilsutt? – På våre spillelister kommer Darkthrone, Wacka Flocka Flame, Maria Mena og Donna Summer på rekke og rad. At skajenter snakker om Grieg, metalmusikere snakker om futuristiske komponister eller at eksperimentelle poeter skriver om Mariah Carey … alt det er helt naturlig for oss. Jeg tenker stadig sjeldnere «dette var jaggu smalt!» eller «dette var jommen bred musikk!». Det speiler også magasinet, og vi tror det er flere der ute som har det samme forholdet til musikk som oss. Hva kan vi lese om i første nummer? – Du kan lese intervju med en av tidenes viktigste, og årets mest aktuelle, rappere. Du kan bli med hjem i hagen til både Femi Kuti og dikteren Arild Nyquist. Det blir blant annet intervjuer med Harald Eia, Ruben Sverre Gjertsen, Susanne Sundfør og CEO fra The Tough Alliance. Det fine av alt: Alle får tid og anledning til å snakke om musikk. I tillegg blir det enkelte eksperimentelle saker der vi ønsker å utforske nye måter å skrive om musikk på. Så. Hvor får man tak i denne herligheten? – I Narvesen-kiosker over hele landet. Perfekt å plukke med seg når du er innom for en pølse. Musikkmagasinet Eno er ute på gata fra 9. august.

”Vi har uansett laget et magasin som vi har savnet å lese, uten å tenke legge noen spesiell strategi utover det.”

KLUBB

Nei faen! Jeg kom borti delete all-knappen.

Outdoor Extrema Oslo

JUSt SAY NOA: AUGUSt Det hersker en fin liten skrøne om vår housegudfar G-Ha (se side 12). Den er for bra til å ikke bli landskjent. Han har dåpsnavnet Geir Holger Aspenes for de som kun kjenner han som, ja, G-Ha. Det blåser godt rundt øra hans om dagen. Og før jeg skal prate om alt det kjedelige dj-skrytegriene, så må vi le litt. Geir satt på en tysk flyplass og ventet på å boarde flyet i det han hører over calling-anlegget: «Can please Mr Gayr Æspenis come to the counter?» Kunne man funnet et bedre navn på en bøg pornostjerne? Anyway. G-ha og Olanskiis smått legendariske Sunkissed feirer ti år i august med en bråte gjester som skal feire gildet tre dager til ende under Øyafestivalen. Ikke nok med det — de har flytta FdoodFoodkveldene sine fra Skaugum til Fugazi hvor de fyller brakka hver uke. Nevnte jeg at det er på hviledagen søndag? Kan i samme slengen fortelle at en gjeng svensker som opererer under paraplyen Kollektiv Tirsdag gjør braksuksess på samme klubb på tirsdager i sommer. Det er deilig å være svensk i Oslo. Når jeg tenker meg om, må det være deilig å være fra Nederland også. Den hollandske festivalarrangøren Extrema arrangerte sin første norske versjon av festivalen de har kjørt i treskolandet med stor suksess i femten år. For de som har bodd på månen den siste tiden gikk den av stabelen på Kalvøya 26. juni. Siden jeg jobbet litt med festivalen er jeg muligens en smule inhabil, men å dra nesten ti tusen nordmenn på en festival uten rockeband er utrolig godt jobba. Det varmer mitt hjerte, da det banker ekstra hardt for norsk klubbkultur (om noen ikke hadde fått det med seg). De hadde imidlertid glemt en vesentlig detalj i sine beregninger, nemlig at nordmenn drikker og spiser med begge

henda. Ølkøene var lengre enn et vondt år. Å sette opp noen barer ekstra bør vel være det minste problem til neste år. Booka Shade var iallfall festivalens høydepunkt for svært mange da de rocket hovedscenen i stor stil. Kalvøya var en perle i finværet denne lørdagen. Men å få seg noe å spise var ikke enkelt. Etter åtte timer uten mat var jeg rådvill. Heldigvis møtte jeg to bamsebrakere i DJ Claes og Olle Abstract. De viste vei til pølsegryta — som jeg nesten tok et svalestup oppi. Sjelden har grillpølser smakt bedre. Takk! Når vi er inne på festivaler. En fransk DJ ved navn Sebastien Leger skulle etter planen snurre skiver under Sommerøyafestivalen som fant sted på Langøyene utenfor Oslo. Festivalen var dessverre ikke crowded og når franskmannen skjønte det, stakk han likegodt tilbake til hotellet på fastlandet igjen. Makan! Etter mange connecting-flights på Charles De Gaulle flyplass i Paris har jeg ikke fått noe bedre inntrykk av franskmenn, og etter deres innsats/oppførsel i VM i Sør-Afrika er jeg sikker i min sak når de vinner min «møkkafolkkåring». Skjerpings! Jeg stakk innom studioet til Knut Sævik og Pål Strangefruit her om dagen for å mase dem til å gjøre en remix for meg. Jeg fikk i samme slengen høre ting fra deres kommende album, og det lover meget bra. Uten å røpe for mye var det alt ifra cinematiske introer til full on dansebomber. Jeg gleder meg iallfall til å høre det ferdige resultatet. De går også under navnet Mongulian Jet Set for de som ikke er opplyst på klubbfronten. Og til slutt, ta vare på hverandre. RIP Erlend

”De hadde imidlertid glemt en vesentlig detalj i sine beregninger, nemlig at nordmenn drikker og spiser med begge henda.”

7/2010

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER hos haugenbok.no Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER hos haugenbok.no Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. 20 000 titler på lager klar for utsending. RASK LEVERING! Bøker på lager sendes samme dag vi får din ordre. LES MER OG BESTILL på haugenbok.no - velkommen som kunde.

www.haugenbok.no - epost@haugenbok.no - tlf: 70 07 45 00

Cafe 3B feirer 25 år,

og hver onsdag og torsdag feirer vi jubileumsåret! Brattørgata 3B, åpent alle dager 20.00 - 02.00

www.cafe3b.no

Rabatt - på mange lærebøker.

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

Pete Doherty and the Darkness.

Foto: Karl Max

SOMMERtID. ALLtID DUNGEN Skit I Allt (INDIE)

Og med det kom sommeren. Det er tydeligvis svensk platemåned i august, og hva er vel bedre å feire det med enn et flunkende ny plate med et av verdens beste band: Dungen. Ja, du leste riktig. Først som sist: kjenner du ikke til dette bandet, har du seriøst misset ut. Jeg vet jeg gjorde det helt til en kompis spilte låta «Familjen» for meg for noen år siden. Tungt beruset. Og hvilken åpenbaring det var! Du kan lese alt om hva jeg mener om svensk musikk i anmeldelsen av Grand Magus, men det er altså ikke å stikke under en Svinesundsbro at svenskene fortsatt leverer topp musikalsk kvalitet i internasjonal klasse, og da med Dungen på toppen. Under omstendighetene er det en brutal kulturkrasj å sitte på en kald betongbelagt uteservering utenfor Gardemoen flyplass med en øl og lettsindig psykedelisk folkrock på iPhonen. Skit I Alt er Stockholmbandets syvende utgivelse, sett bort ifra en håndfull obligatoriske singler og EPer. Litt historie: Dungen består hovedsakelig av mastermind Gustav Ejste. Han skriver alle låtene og tar seg av de fleste instrumen-

SKIvER BIG BOI Sir Lucious Leftfoot: The Son of Chico Dusty (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Fra skyggen til himmels. Til tross for at Outkast aldri kan bli «dårlige», tilhører jeg utvalget som mener André og Antwan nådde høyden sin med Aquemini, og fikk unødvendig mye skryt for Speakerboxxx/The Love Below. Til tross for at sistnevnte eksperiment endte opp som en gedigen suksess med syyyke 11 millioner

tene i studio. Kontrollfreak, ja, men det blir det ofte bra musikk ut av. Live har han for øvrig med seg Reine Fiske, Mattias Gustavsson og Fredrik Björling. Slik vi kjenner dem er det også denne gangen tungt folk-inspirert, psykedelisk retrorock i best mulig progressiv forstand. Dungen har aldri hatt noen distinkte refrenger, men legger all sin styrke i svevende arrangementer og tidløse popmelodier (Ejste selv mener Dungen ikke spiller pop, mystisk nok) i et tidløst lydbilde som like gjerne kunne vært produsert i 70-årene som i 2010. Fløyelsmykt og deilig som en tjue år gammel jentekropp er det (insert sjokkert smiley). Alt er veldig riktig med Dungen. Vokalharmoniene, den overstyrte leadgitaren, storslagent pianospill og papptrommelyden uten snev av klang. Også synger de på morsmålet da. Slik liker nå i hvertfall jeg veldig godt. Skiva har ingen umiddelbare hitlåter sett bort ifra tittelsporet og det nakkehårreisende avslutningssporet «Marken Låg Stilla». Utover det er det heller lite å utsette på Skit I Allt. Årets sommerplate som garantert funker minst like bra når høstdepresjonene kicker inn rett rundt hjørnet. Imponerende håndtverk som forventet. Andreas Tylden

solgte eksemplarer (godt hjulpet av gigant-hiten «Hey Ya!»), var det “bare” én million som anskaffet seg soundtracket Idlewild tre år etter, og siden André mer eller mindre har gitt opp rappingen på et seriøst plan, hadde i alle fall jeg begynt å gjøre meg klar for de endelige spikrene i kista for den legendariske Atlantaduoen. Ja, for det er vel ingen som trodde at Big Boi kunne styre skuta på egenhånd? Big Boi, den coole, men mest streite og «kjedelige» av de to gamle kompisene. Big Boi, som selvfølgelig leverte go’-vers her og der, men som alltid måtte finne seg i å leve i skyggen av André. Big Boi, som fikk mer oppmerksomhet for pitbull-kennelen sin enn rapferdighetene, og som gang på gang måtte finne seg i å se barn-

domskompisen bli ramset opp som en topp5-rapper av samtlige rappere i gamet. Da ryktene om et nytt soloalbum fra Antwan Patton begynte å gå, var det ikke en gang nok til å antyde kribling i kroppen til undertegnede. Å jasså, et nytt Speakerboxxx, sier du? Cool, men hva med Andréskiva da? Men så feil kan man altså ta. For én dag i mars 2008 dukket plutselig «Royal Flush» opp fra intet, og ikke bare endte den opp med å bli Grammynominert, låta var straight fire! Bedre enn noe vi hadde hørt fra den kanten på år og dag, og mest overraskende av alt; Big Boi drepte den, til tross for vers fra både André 3000 og Raekwon. Det skulle likevel gå hele to år før den første offisielle singelen fra Sir Lucious Leftfoot: The Son of

Chico Dusty ble sluppet, og man kan trygt si at kriblingen denne gangen var særdeles tilstedeværende. Superlåta «Shutterbug» slo nemlig ned som lyn fra klar himmel i vår, og ble etterfulgt av en regelrett teppebombing bestående av glimrende spor som «Fo Yo Sorrows» (m/George Clinton og Too $hort), «General Patton» og «Follow Us», som plutselig gjorde Big Bois ordentlige solodebut til en av de mest hypede utgivelsene denne sommeren. Og når albumet nå endelig er her, er det ingen tvil om at Big Boi for alvor har tatt på seg ansvaret med å bære Outkast-fakkelen videre, selv om han eventuelt blir nødt å gjøre det helt på egenhånd. Eller egenhånd blir kanskje litt feil å si, for her har vi også med flere fra den gode gamle Dungeon Familygjengen. Spoken words-kjempen Big Rube, sangfuglen Joi, Goodie Mob-medlemmet Kuhjo, og ikke minst Sleepy Brown, både på mikrofonen og sammen med Rico Wade og Ray Murray, kollektivt kjent som produksjonsteamet Organized Noize. Sammen med nye talenter som Janelle Monaé, B.o.B. og Yelawolf hjelper de Big Boi med å levere det som utvilsomt kan vise seg å være årets beste raputgivelse. Her finnes det ingen fillers, ingen gjennomsiktige hitforsøk, ingen «nå skal jeg hommen teste ut nye sjangre»eller «hva er det kidsa i dag liker for noe, mon tro?»-spor. Bare 57 minutter med hardtslående, variert, fantasifull og Outkast-tro rapmusikk. Som rapper har Big Boi tatt mangfoldige steg oppover i gradene, og det er ingen tvil om at han har hatt godt av å jobbe for seg selv. Han er mer on point med flowen sin enn noensinne, og bærer låter på egenhånd uten problemer, noe som ikke var tilfellet tidligere. Dermed gjør det heller ingenting at André ikke får lov av Outkast-plateselskapet Jive Records til å være med på albumet (true story), selv om det selvfølgelig er umulig å drømme seg bort i hvor enormt dette kunne ha blitt med et 3000-vers på hver låt. Men seriøst, kjøp denne skiva — i dag! Mathias Rødahl ANGELS MOTEL Lovestorm & Temporary Honeys (MTG MUSIC)

Godt, men forgjengelig håndtverk. Vokalist Stein Roger Stordal fant i 2008 ut at han skulle samle sammen et lite knippe av sine beste musikerkompiser for å forme gruppa Angels Motel. Bandet er satt sammen av tidligere medlemmer fra blant annet Animal Alpha og Green Carnation og nå slipper de altså debutalbumet Lovestorm & Temporary Honeys. I løpet av den relativt korte tiden de har holdt på, har Angel Motel rukket å samle opp ett godt knippe gode live-anmeldelser, så det var med en viss spenning jeg satte skiva inn i anlegget. Angels Motel befinner seg i grenselandet mellom storslagen rock og pop. Fokuset ligger tydelig på de gode melodiene og lagtung instrumentering, ispedd en hel del tunge synth-riff. Lite overraskende slo derfor Muse-referansene inn som en tsunami allerede på åpningssporet «Echo» og befester seg igjen i den overpompøse outroen på «Who Could Tell». Det er bare å bekrefte at Angel Motel har endt opp som en ganske så klisje-preget affære. Dessverre bærer Lovestorm & Temporary Honeys et gjennomgående preg av å låte forutsigbart og treigt, noe det selvfølgelig ikke hadde trengt å gjøre. Jeg savner enda mer tyngde, enda mer råskap. Det hele låter rett og slett overprodusert. Miksingen er også tidvis uheldig, i den forstand at Stordals vokal forsvinner i bassgrums

TRIST

SØPPEL

når han synger i sitt dypeste stemmeleie. Det råder ingen tvil om at dette er flinke musikanter, men det er noe utrolig kjedelig ved kombinasjonen pop-rock og harry-synth, når du så å si kan forutsi alle akkordprogresjoner. Nok om det negative. For Lovestorm & Temporary Honeys har helt klart sine høydepunkter. Særlig når de legger bort synth’en og heller fokuserer på råere gitarriff og drivende bassgang, som i kjempelåta «Close At Heart». Håndverket er gjennomgående bra, og det er jo strengt tatt det viktigste, men det hele blir rett og slett forgjengelig til tider, og gutta sitter på langt mer talent til at det skal være et nødvendig utfall. Oda Faremo Lindholm

vi snakker lover’s ballader (her representert ved to av hans største hits «Night Shift» og «One More Chance»), retrodancehall med 80-tallssnert, futuristisk technoraljering, rastareggae, Slick Rick-inspirert rapping eller soca. Busy mestrer det som bare rakkeren. Allsidigheten er hans store fortrinn, sammen med en klar diksjon og velskrevne tekster. Nå er det kanskje et par år siden Busy var på sin foreløpige formtopp, men han er langt fra avskrevet som premissleverandør for progressiv dancehall. Synd yderst S da at dette rasket av et album skal representere ham som artist i år. De som ikke baserer seg på riddimalbum, mixtapes og dancehallradio. Det er nemlig mye kreti og pleti på D.O.B. I motsetning til to år gamle Loaded som utelukkende var spekket med hits, og hadde en slags rød tråd. Noe av årsaken er selvsagt at Busy i likhet med alle andre dancehall og reggaeartister spiller inn låter for en mengde produsenter, labels og konstellasjoner noe som betyr at ikke alt kan klareres. Et evig problem i sjangeren. Det er likevel ikke nok til å forklare følelsen av at D.O.B. er kjapt sydd sammen av VP Records for å ha et album på markedet til festivalsesongen – når Busy Signal er på turne i Europa og USA. Greie markeder å ha på lag for noen som kommer fra et land hvor ikke bare albumet, men alle varianter av musikk som koster penger, har utspilt sin rolle. Jeg elsker Busy Signal men jeg kan med handa på hjertet si at jeg nok aldri kommer til å gi denne plata en runde til. Jørgen Nordeng

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL JAZMINE SULLIVAN FT. FAT JOE Holding You Down Remix (SONY MUSIC)

En av sommerens råeste R&B-singler får remix-hjelp fra Joey Crack. Låta for deg som lengter tilbake til New York ano 1997. LIL JON FT. R.KELLY & MARIO Ms Chocolate (UNIVERSAL MUSIC)

Under Lil Jons galskappersonlighet ligger det en særdelesm dyktig produsent som vet å lage heftige clubbangere, og dette er en av dem. Strobelys er forøvrig anbefalt tilbehør. PAUL WALL FT. RAEKWON, JAY ELECTRONICA & YELAWOLF Live It (WARNER MUSIC)

Mye godkarer på ett og samme brett her, bare synd at Yela ikke legger et av sine flotte rapvers. RICK ROSS FT. JAY-Z & JOHN LEGEND Free Mason (UNIVERSAL MUSIC)

Jay-Z-verset fritt oversatt: ”Ok, det var morsomt å leke en liten stund, men nå er det på tide å få hodet ut av ræva og leve det virkelige livet, paranoide tullinger”. Kunne ikke sagt det bedre selv. CAM’RON, JIM JONES & JUELZ SANTANA Salute (TBA)

Oi, så hardt! Oi, så Dipsetoverbevisende! Oi, så lyst jeg fikk til å monge ut på en klubb!

BUSY SIGNAL D.O.B. (VP RECORDS/IMPORT)

Middelmådig relikvie. Mavado og Vybz Kartel er kanskje de to største dancehallartistene i nyere tid, og har begge hver sin helt egne stil. Ingen av dem har imidlertid noe å stille opp mot den praktisk talt altomfattende spennvidden som Busy Signal legger for dagen. Enten

THE-DREAM Love King (RADIO KILLA/DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Oppskrift med datostempling? En forholdsvis interessant side ved musikken til The-Dream, er hvordan samtlige av låtene hans hadde passet like naturlige inn på alle de tre albumene han har gitt ut siden 2007. Vi snakker selvfølgelig ikke om den lengste artistkarrieren i historien, men dog. Atlanta-produsentens musikalske utvikling har ikke akkurat vært overveldende. Heldigvis gjør ikke det noe som helst. I alle fall ikke enda. Men jeg merker at enda et album med det samme signatur-soundet fort kan bli den berømte dråpen. For der debutskiva Love Hate var et ekstremt friskt pust på R&Bscenen, og oppfølgeren Love Vs. King ga oss Dream-fans akkurat det vi ønsket, bærer tredjeskiva Love King preg av at den godeste Terius begynner å gå litt på tomgang. Han er fortsatt kjærlighetsbarnet til R.Kelly og Prince (no homo), benytter seg fortsatt av morsomme detaljer for å lage tekster som skiller seg ut i mengden, skriver fortsatt historier som får jentene til å føle at han virkelig forstår dem, og lager fortsatt forbannet catchy låter. Spørsmålet er bare hvor

7/2010

lenge den samme oppskriften kan fungere. I mine øyne gjør den altså det fortsatt, men om det samme gjelder for neste års Love Affair, vil kun tiden vise. Personlig håper jeg i alle fall at vi snart får se en litt annerledes side av 29-åringen. Men hvis vi først skal snakke om Love King, er det altså ikke til å skyve under en stol at The-Dream har gjort det igjen. Fyren som egentlig er en vandrende selvmotsigelse, med sitt ekstra valpefett, bulldogg-ansikt og smågutt-stemme, klarer på sitt magiske vis å lage de mest sjarmerende låter, samtidig som den sexy produksjonen han spikrer sammen med sin alltid like tilstedeværende partner Tricky Stewart, gjør albumet til et sikkert sjekke-soundtrack. Ulikt de nevnte inspirasjonskildene og idolene er The-Dream derimot ingen superstjerne, og innehar heller ikke den samme sex-appealen som de to legendene. Ingen kommer til å fylle opp stadioer eller kaste BH-er og truser etter Terius, som mer er en studio-artist å regne enn noe annet. Dette gjør også at hans sexgud-tekster av typen «I make every nigga irrelevant, I’m sex intelligent», heller ikke blir spesielt troverdige. Da er Dream mer interessant når han er på sitt mest ærlige og forklarer sin utkårede at han forstår hvordan spillet fungerer. «I ain’t waiting on cupid, nigga I do this, do this money, probably change your mind», etter å ha blitt fersket alt for seint hjem etter en bytur, og gjør det godt igjen med innkjøp av en dyr «make up bag». Ærlig og skamløst, akkurat slik den alltid like kontrollerte Dream er. Og med tanke på at privatlivet hans ser ut til å følge skivene hans (kjærlighetskongen gjorde det nylig klart at han er separert fra sin kone og babymama Christina Milian, i etterkant av et par pikante paparazzibilder med sin egen assistant på stranda i Karribien), regner jeg med at den kommende Love Affair vil bli en saga bestående av kjærlighet, svik og kåtskap. Hva som er spill og hva som er virkelighet, vet jeg ikke, men så lenge musikken holder samme høye nivå, kan The-Dream for min del være en så stor asshole han bare vil. Jeg mener, det var jo ikke akkurat sånn at jeg sluttet å høre på R.Kelly da hans appetit på å urinere småjenter i ansiktet ble offentlig kunnskap heller… Mathias Rødahl

ingen måte, men spørsmålet er likevel hvor lenge artister som Dwele klarer å overleve på musikken alene. Spesielt når man ser klare tegn til både frustrasjon og oppgitthet hos artisten selv. Jeg er likevel ikke spesielt redd for at Dwele skal gi seg med det første. Det jeg heller er engstelig for, er den nedoverbakken som låt-kvaliteten har tatt fatt på de senere årene. Noe som liksom ikke skal være mulig. Dwele har fortsatt fløyelsstemmen i orden, men låtmaterialet imponerer denne gangen like lite som mannens to Oslo-konserter. Sorry, I had to say it. Joda, han slår til med den særs koselige «What’s Not To Love», og han fungerer finfint ved siden av Monica Blaire på «Detroit Sunrise», men flere høydepunkter klarer jeg faktisk ikke å trekke fram. Det er selvfølgelig morsomt når gladgutten DJ Quik dukker opp på sistesporet «I Wanna», men verken han, David Banner, Raheem DeVaughn eller Slum Village klarer å redde denne skiva. På coveret av W.ants W.orld W.omen er det bilder av Dwele i tre forskjellige versjoner, og det er kanskje her problemet ligger. Albumet spriker nemlig altfor mye, og er ikke i nærheten av å ha den røde tråden vi finner på glimrende Subject og Some Kinda. Jeg har fortsatt troa på Dwele, men det begynner virkelig å haste nå. Dude, where the hell is our Weekend Love? Mathias Rødahl

LIL JON Crunk Rock (BME/UNIVERSAL REPUBLIC)

HÅVARD RINGEN CEO Illuminata (MODULAR/SINCERELY YOURS)

Et monster av en poplåt rett og slett. Stor, vakker og ekte – slik det skal være. PERFUME GENIUS Mr. Petersen (MATADOR/PLAYGROUND)

Låten om læreren du alltid skulle ønske du hadde. Så ektefølt at det gjør vondt, så vakkert at alt annet mister mening.

Albumet holder ikke mål, men det gjør denne låten. En gigant av en überfølsom r’n’b-banger. R. Kelly eat your heart out. Handler om rompe.

Can we have some focus please? «I wish I had a dollar for every dollar you think I have… I wish I made music that appealed to the masses», slår Dwele fast på åpningssporet av sitt nye og fjerde album W.ants W.orld W.omen, og avslører at realiteten ikke lenger er like lekende enkel og tilforlatelig som da han slapp Subject i 2003, en klassiker av en neosoul-skive som – ironisk nok – blant annet inneholdt låta «Money Don’t Mean a Thing». Ikke at jeg tror den godeste Detroit-sangeren er i dette gamet for å bli millionær. Sammen med kolleger som Bilal, Raheem DeVaughn og Eric Roberson har han kjempet i oppoverbakke mot en bransje som ikke akkurat verdsetter musikk som neppe vil nå lenger enn CD-samlingen til spesielt interesserte og klubber der neo-soulens lojale fans ferdes. Gjør dette musikken mindre verdifull enn millionselgende artister som Beyonce og Lady Gaga? På

7/2010

Komplett soundtrack for grisefylla. ”Hæ, lever Lil Jon fortsatt?” sier du kanskje, og spørsmålet er langt fra dumt. Det har nemlig gått et par år siden Atlanta-produsenten og hans en gang så dominerende crunk-sjanger føltes relevant. Faktisk må vi helt tilbake til 2004 for å finne Lil Jones forrige album Crunk Juice, som langt på vei markerte slutten på den i mange øynes ignorante musikkstilen. Personlig var jeg derimot blant crunkens store forkjempere, både grunnet mye innestengt agro, men også fordi det var få ting som fungerte bedre i klubbene på den tiden enn disse beinharde og chanting-fremkallende låtene over synth-baserte og 808-drevne instrumentaler. Med tekster som baserte seg rundt temaer som «jeg kjenner deg ikke, dra til helvete!», «du er ikke herfra, dra til helvete!» og «Vi gir faen!» hadde Lil Jon og hans Eastside Boys laget helvete og slåsskamper på amerikanske klubber siden 1997, og til slutt ble det så ille at enkelte låter ble bannlyst på grunn av den høye bråkefaktoren. Det måtte med andre ord ta slutt, og til tross for at Lil Jon på et tidspunkt begynte å rocke et halskjede med påskriften «Crunk Ain’t Dead», var det nettopp det sjangeren var. Jon nektet på sin side å gi opp movementen sin, og fortsatte å jobbe videre med albumet Crunk Rock, som egentlig skulle ut i 2005, men som ble lagt på hylla i fem lange år siden plateselskapet TVT forsvant på samme måte som hele crunksjangeren. Med tanke på at Lil Jon begynte å snakke om en mix av rock og crunk, var jeg egentlig bare glad for at skiva ikke kom ut (rock og rap er sjelden en god mix), men etter tips fra min crunk-medsammensvorne, Jørgen «Name» Johnsen, ga jeg Crunk Rock en sjanse når den nå – omsider – ble sluppet. Og jammen er vi ikke tilbake på det tidlige og hissige 2000-tallet igjen! Jon er til og med så Rødahlvennlig at han begynner moroa med en låt med selveste Pastor Troy, et samarbeid som for de innvidde er ekstra hyggelig, siden Jon og den gode crunk-pastoren lenge var bitre uvenner. Lil Jon kommer ikke med noen lamme rockeforsøk på Crunk Rock, men leverer et album som både byr opp til slåsskamp («Throw It Up

(RADIO KILLA/DEF JAM/UNIVERSAL)

(E1 MUSIC)

Marky Mark and the Tits.

BEST AKKURAT NÅ

THE-DREAM Yamaha

DWELE W.ants W.orld W.omen

legne på musikkfronten. I dette tilfellet gjelder det heavy metal. Grand Magus spiller moderne heavy metal slik bare politisk korrekte svensker kan, fra det nokså primitivt malte omslaget av en sint ulv i måneskinn, svulstig pressebilde med tidsriktige (?) fakler og et tidløst lydbilde som sender oss nedover rockeelva de siste 30 årene. Typisk svensk med andre ord. Men er dette noe bra? Har vi ikke hørt alt dette før. Ja visst har vi det, men det gjør som regel lite når man snakker om godt håndverk. Grand Magus låter betraktelig snillere denne gangen og har hentet fram alle classic rock-riffene fra øverste hylle inn i sin groovy-Manowarmøter-Sabbath-krigsinspirertenorrøne-whatever verden. Øldrikkende allsang i ragnarock med glasset til værs, om du vil. Kall det gjerne harry, men med slik bredde-appell er det litt merkelig at bandet ikke er større enn det de er. Hammer Of The North holder seg godt i løpet av den knappe halvtimen. Bittelitt kjedelig blir det derimot i lengden, mye grunnet en underliggende monotonitet i låtmaterialet. Produksjonen er det ingen ting å utsette på. Vokalist og bassist Janne Christoffersson låter heller ikke spesielt flatterende når han er på sitt mest grønsjete. Fysj. Utover dette gjør han og bandet en formidabel jobb på deres femte skive så langt. Bare få på skinnjakka og jekke en øl nå, så er alt greit. Andreas Tylden

BIG BOI Sir Lucious Left Foot: The Son Of Chico Dusty (DEF JAM / UNIVERSAL)

Den idiotiske tittelen satt til side, så er dette det albumet som gir meg troen på hiphop i 2010. Og som pusher forventningene til Øya fra toposfæren ut i stratosfæren. BEST COAST Boyfriend (MEXICAN SUMMER/IMPORT)

Fuzz, sommer, vestkyst, pop, forelskelse og harmonier fra himmelen: kan man ønske mer? Neppe.

GRAND MAGUS Hammer Of The North (ROADRUNNER/BONNIER AMIGO)

Allsang i ragnarock. Stockholmsbandet Grand Magus er nok et eksempel på at våre kjære naboer i øst har vært, er, og vil alltid være oss nordmenn over-

Perfume Genius / Foto: Angel Ceballos

Pt.2», «G Walk» m/Soulja Boy og «Killas» m/ The Game, Elephant Man og Ice Cube), pulings («Ride Da D» med crunk-spøkelsene Ying Yang Twins, og den grindin’fremkallende «Ms. Cocolate» m/ R.Kelly og Mario) og ikke overraskende en stor dose festing («Like a Stripper» m/Pleasure P og Shawty Putt, «Work It Out» m/ Pitbull og selvfølgelig daterapeanthemet «Shots» med den irriterende, dog fest-garanterende duoen LMFAO). Jeg anbefaler på ingen måte denne skiva for alle der ute, men har du planer om å kjøre i gang en fest der målet er å bli så drita som overhodet mulig, starte et par slåsskamper med ubudje gjesta før hele festen ender i en stor orgie som sendes inn til Daredorm.com, så er det ingen dum idé og anskaffe seg Crunk Rock. Mathias Rødahl PERFUME GENIUS Learning (MATADOR/PLAYGROUND)

Uendelig trist/uendelig vakkert. Det er alltid et sjangsespill å inkludere ordet genial i artistnavnet: det skaper en viss fallhøyde. Men det er jo ikke så farlig når man lever opp til det. Et geni defineres gjerne som en person med ekstraordinære evner innenfor et felt. Perfume Genius’ felt er tre-

minutters poplåter, eller rettere sagt: Treminutters full-mann-medmye-følelser-og-piano-poplåter. Tekstene er ofte banale; på grensen til det pinlige, men sånn er da ofte kjærligheten også, hva? Melodilinjene er enkle og repetative, men så tåredryppende og ektefølte at simplisiteten aldri føles problematisk. Perfume Genius skriver seg inn i en tradisjon av relativt melodramatiske homofile menn som utleverer seg selv og sine gjennom – ofte triste – kjærlighetsberettninger. En tradisjon kanskje først og fremst forbundet med Antony Heggarty. Nærmere i denne sammenhengen er imidlertid canadieren Chris Garneau, som deler den samme forkjærligheten for ærlige banaliteter og hjerteskjærende akkorder. Tenk en Antony (and the Johnsons) strippet for tekstlig, musikalsk og teatralsk staffasje. Igjen sitter vi med en brutalt åpenhjertig artist, som ikke gjemmer seg bak kostymer eller kreerte forestillinger. Learning har debutplatesoundet. Denne uvørne, rufsete perfeksjonen som springer ut av å bare måtte si noe, den enorme oppriktigheten og skapertrangen man bare sitter ved første forsøk. Jeg sier ikke at Perfume Genius allerede har peaket, jeg sier bare at han aldri kan lage et nytt album som er bra på akkurat denne

måten. Learning heter plata, men jeg håper av hele meg at Perfume Genius aldri lærer en eneste ting til så lenge han lever. Hvorfor kødde med slik hjerteskjærende skjønnhet? Håvard Ringen JULIAN LYNCH Mare (OLDE ENGLISH SPELLING BEE/IMPORT)

Hverdagsmagi. Julian Lynch sin ganske idiosynkratiske folkpop er ikke helt enkel å forstå seg på. Den er fin, bedagelig, snirkler seg avgårde i et avbalansert tempo, men det er noe som ikke sitter helt. Jeg får et problem: Denne lyden Lynch produserer sier meg ingenting. Om ham selv, eller hva han føler – den kommuniserer ikke. Dermed synker det hele i verdi. Det er ihvertfall førsteinntrykket. Men man skal aldri stole på førsteinntrykket. Etterhvert åpenbarer nemlig «Mare» seg og man forstår at dette ikke er en enveiskommunikasjon fylt av tomme selvfølgeligheter – det er så mye, mye mer enn det. Hvis man skal holde seg til analogien som allerede er etablert, så er dette albumet mer som en hverdagslig samtale hvor det tilsynelatende ikke blir sagt noe særlig, men etterhvert forstår man at det en rekke små nyde

BEST AKKURAT NÅ

seg ned og høre litt etter, for på «Help Is On The Way» overskygger Million han totalt. Kjipern da, i hvertfall for min del, at han ikke kunne supplert dette med noen tunge crunkhallbeats, litt hiphop eller dancehall i gata til «Miss Fatty». Everyday har i stedet et par låter som beveger seg opp i house/soca (alt etter som du ser på det), og det føles ikke like mye som hjemmebane. Singelen «Superstar» kan sikkert funke for The Voice og den slags, men jeg tror ærlig talt ikke det appellerer til samme folk som for eksempel Don Carlos-gjestede «World Crisis». Det er ikke dårlig, bare litt feil. Et hederlig unntak som gir meg enda mer lyst til å høre Million gjøre «skikkelig» dancehall er Supercat-pastisjen han og Joey Fever gjør sammen på «Young Gunz». Fantastisk bra. Jørgen Nordeng MYSTERY JETS Serotonin (ROUGH TRADE/PLAYGROUND)

Nedprodusert. Men britpopen var ikke død – den lever i beste velgående i form av Mystery Jets. Seratonin – som forøvrig er en glitrende albumtittel – er deres tredje album. Mystery Jets har alltid vært preget av et enormt uforløst potensiale. De to foregående albumene har vært spekket med nesten-låter, låter som mangler ørsmå detaljer før de sitter. Samtidig har albumene alltid vært midt på treet-album, fordi de alltid har inneholdt hakket for mye fyllmateriale, og hakket for mange låter som bryter med hverandre. Mystery Jets er et utrolig likandes poporkester, og jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive at de med Seratonin var kvitt de barnesykdommene som preget de foregående platene, men dengang ei. Mystery Jets har forsatt sitt å ta tak i. Denne gangen har de engasjert eksperthjelp på produksjonssiden, uten at det har hjulpet dem nevneverdig. Chris Thomas er bragt ombord for å meisle ut Mystery Jets uforløste potensiale. Han har tidligere produsert Badfinger og Roxy Music, såvel som Elton John og Pink Floyd. Og det er tegn som tyder på at han begynner å bli slepphendt. Mystery Jets er på sitt beste når de er kantete, skarpe og poengterte, det er dette lydbildet som passer best til deres låtstrukturer. Det er ikke en vurdering, det er en kjennsgjerning. Og allerede på åpningssporet Alice Springs forstår man at noe er galt. Det er ikke en låt jeg er særlig glad i, med all sin emosjonelle stadionprakt, men det er en bra låt, og en låt som kunne vært virkelig stor om produksjonen hadde vært tilstrekkelig stram. I stedet flyter det ut både her og der og ebber ut i en emosjonell smørje. Dette skjer ofte. Seratonin kommer likevel ut på plussiden av barometeret. Det gjør de på grunn av det enorme potensialet de besitter; det er så tilstedeværende at det ikke kan unngå å skinne igjennom i blant. Mystery Jets har en gudebenådet meloditeft, de skriver hits. «Flash A Hungry Smile» og «Dreaming Of Another World» er klassesanger. Så når låtskrivingen er så bra, er det irriterende at produksjonen er så middelmådig. Håvard Ringen

4 ANDREAS TYLDEN MUSEO ROSENBACH Zarathustra (SONY MUSIC ENT.)

Hvem faen er Yes? THE APRICOT Tba (TBA)

Oh du hellige jul! Dette må da være det beste som har kommet fra Norge på lang tid. FOCAL POINT First Bite Of The Apple (KISSING SPELL/IMPORT)

Ja, hadde bare George Harrison spilt soloen på ”Far Away From Forever”… THE VSS Nervous Circuits (HYDRA HEAD)

En av nittitallets mest undervurderte skiver på det groveste TEENAGE FANCLUB Live @ Slottsfjellfestivalen 17.07.10 Perfekt opptreden av aldrende mykemenn.

MILLION STYLEZ Everyday (UNIVERSAL)

Slett ikke dårlig, bare litt feil. I 2006 slo svenskjapanske Million Stylez fra Snabba Cash-bydelen Sollentuna gjennom internasjonalt med dancehallmonsteret «Miss Fatty Fatty». Låta var gjort over den samme midtempo rytmen som Baby Chams «Ghetto Story», et stuk som passet gumman perfekt. I tida siden har han sluppet debutalbumet sitt From A Far, en bunch med singler, og posisjonert seg som en av de største ikke-jamaicanske artistene innen dancehall reggae. Siden sin spede start i et halvdøvt hiphopband jeg ikke husker navnet på rundt millenniumet, har han rukket å bli en ekstremt dyktig sanger, noe som gjør at den mer nu roots-aktige stilen han har satset mest på de siste årene kler han veldig bra. Og det leiet, som ikke er langt unna det norske Nico D holder på med reint stilmessig, dominerer andrealbumet Everyday. Det er greit for meg. Låter som tittelsporet og «Love We A Deal With» er nemlig blant de mest hardtslående argumentene jeg har hørt for at Million hører til i eliteserien – sammen med Maikal X og Ziggi fra æresdivisjonen i Nederland, Alborosie fra Serie A og Gentleman fra Bundesligaen. Sistnevnte burde kanskje sette

THE ROOTS How I Got Over (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Fristil-fremkallende sommerskive. Det finnes enkelte artister det er umulig å avfeie talentet til, som åpenbart har en gudegitt gave til å spille instrumenter, synge eller for den saks skyld rappe, men som likevel sliter med å skape fullverdige albumopplevelser. «Javel, men hvorfor skriver du dette i en The Roots-anmeldelse?», lurer sikkert flere av dere på akkurat nå, men faktumet er at den elskede gjengen fra Philadelphia i mine øyne faller inn under denne kategorien. Joda, de har sine

«What They Do»s, «You Got Me»s, «Break You Off»s og «The Seed»s, men hele album? Th’ fuck outta here! I likhet med mye lyrikerbasert rap, har ikke Questlove og company klart å levere inn album som holdt på interessen fra start til slutt. I alle fall ikke for de av oss som ikke bedømmer et album kun ut i fra antall syllables. La oss være ærlige, de er først og fremst en live-attraksjon, og har alltid “slitt” med akilleshælen Black Thought. En særdeles talentfull lyriker, er du gæren, men det er en grunn til at The Roots, med all sin mediaomtale, hype, verdensomspennende fanskare og nære vennskap til en rekke superstjerner, ennå ikke har klart å selge til platina – fjorten år og ti album i gamet. Ikke at kvalitet nødvendigvis betyr høye salgstall, men jeg tør vedde på at halvparten av deres konsert-publik ikke kjøper musikken på CD. Men samme det, jeg har plenty med respekt for gutta, og du finner samtlige av skivene deres i platesamlinga mi. Poenget mitt er at jeg virkelig liker deres nye fullengder, How I Got Over, som endelig viser fram et mer souldrevent og ikke minst balansert sound enn de mer eksperimentelle og mørke albumene de har lekt seg med de seneste årene, noe i alle fall undertegnede lenge har savnet. Med hjelp fra gjesterappere som Blu, Dice Raw, Phonte og Peedi Peedi, blir heller ikke albumet “rappet i hjel” av Black Thought, som her heller fungerer som en hard kontrast mot det myke soundet, og på den måten faller mye mer til rette i lydbildet. How I Got Over er et sommeralbum i ordets bokstavelige forstand, og passer like godt inn på en BBQ i Brooklyn, som i bakgården på Dattera Til Hagen: Dette er garantert en skive som kommer til å framkalle jam-følelsen din etter inntak av et par kalde sommerpils. Men husk, samme hvor kritisk jeg har vært til Black Thought, er det alltid…. ALLTID…bedre å la ham gjøre jobben sin enn å dra fram den «beste» fristilen din og ødelegge den lugne feelingen dette Rootsalbumet skaper. Mathias Rødahl

pure UREDD

lige øyeblikk, slike små øyeblikk som livet er laget av, som gjør det hele verdt å leve. Julin Lynch lager stor kunst i det han kanaliserer små stykker hverdagsmagi over i popformatet. Skjønt, så mye tradisjonelt popformat finnes det ikke å spore. Lynch har gått Chicago-skolen, om man kan si det. Det vil si at han lager sine små trudelutter i samme ånd som Tortoise, Sea & Cake og Jim O’Rourke. Melodiene er tilsynelatende harmløse og ofte nærmest kjedelige, men etter som man lærer seg å kjenne dem, etter x antall gjennomlyttinger, så oppdager man magien. Lydbildet er varmt og sofistikert, selv om det nærmest ikke er produsert og har en distinkt gutteromsfølelse ved seg. Håvard Ringen

21-26 september RIMINI PROTOKOLL MAIKE LOND & RIINA MAIDRE & VON KRAHL TEATER ANN LIV YOUNG HOOMAN SHARIFI/IMPURE COMPANY TRØNDELAG TEATER HEINE RØSDAL AVDAL & YUKIKO SHINOZAKI BENESTVEDT/WRÅNES-PRODUKSJONER HENRIETTE PEDERSEN BANDLIEN/PELMUS HANS ROSENSTRÖM IVO DIMCHEV FÉ TAREK ATOUI

BEST AKKURAT NÅ

ODA FAREMO LINDHOLM BIG BOI FEAT. JANELLE MONÁE Be Still (DEF JAM RECORDINGS)

”Visdomsord fra lovende stjerne og verdens kuleste mann. Det er bare å legge seg flat”. !!! The Hammer (WARP/VME)

”Driv for de noe mørkere sommerdagene”. TOTO Africa (SONY MUSIC)

”Biri, I love you.”. DJ HARVEY REMIX Rushing to paradise (HOUSE OF HOUSE)

”Hvor var du fredag 16. juli?”

THE VSS Nervous Circuits (HYDRA HEAD)

Dansemagi, skrik og skrål. Re-utgivelser er i som regel en uting når originalversjonen er fin nok som den er, men når en skive har gått ut av trykk, stiller

www.avantgarden.no 7/2010

det seg selvfølgelig annerledes. Dette er tilfelle med hard-tofind The VSS – bandets eneste fullengder gitt ut på Honey Bear Records i 1997. The VSS sprang ut av asken til Boulder, Colorado-bandet Angel Hair (ble i ettertid til Pleasure Forever og Year Future) – pionérer innen et relativt smalt uttrykk, men en ytterst viktig inspirasjonsskilde for en rekke band og sjangre i dag. The VSS dannet med ønske om å gå vekk fra screamopakka (slik screamo var ment å være – ikke det rælet man assosierer med

uttrykket i dag) og hente inn mer avantgarde postpunk-elementer som Bauhaus, Siouxsie And The Banshees, Wire og tidlig Sonic Youth inn i sin allerede kaotiske punkrock-formel. Det første som slår meg, tretten år senere, er at Nervous Circuits låter overraskende dansbar. Lenge før Pulp, lenge før Franz Ferdinand, lenge før Crystal Castles. Så veldig mye mer er det faktisk ikke å si, bortsett fra at produksjonen dessverre er litt i det slappeste laget med tanke på at fryktelig mye har skjedd på den fronten

siden 1997. Platens åtte låter funker derimot fortsatt som kukk i fitte og er way forut sin tid. Den flotte innpakningen har også en ekstra CD med en haug av filmtopptak (nekro men absolutt verdt schpenna) fra deres mange USA-turnéer samt uutgitte låter. Jeg oppfordrer herved Norges befolkning til å få øyne og ører opp for Nervous Cicuits. Når det er sagt burde noen starte opp et band som dette. Det er sårt trengt. Andreas Tylden

lang referanse-liste, og dét er ganske kjedelig lesestoff. Så la meg korte det ned til dette: Wild Nothing liker The Wake, bass og synthlinjene til New Order, emosjonaliteten til Robert Smith, sensebiliteten til Sarah records, estetikken til Postcard og stemningene til Cocteau Twins. Og det er dette de forsøker å omsette. Det skulle egentlig ha fortonet seg som en umulig oppgave, men Wild Nothing er rett og slett noen makeløse musikalske talenter, og av mangel på bedre norske vendinger: de nailer det. Grunnen til det er at de først og fremst låner staffasje fra sine helter, og ikke håndfaste musikalske idéer. Dette manifesterer seg i at det er vanskelig å finne konkrete referansepunkter. Wild Nothing

pakker virkelig alle de tingene de elsker ved åttitallet inn i låtene sine, og de gjør det så godt at man nesten glemmer dem. I tillegg presenterer de en hel haug med egne idéer. Og det er gode idéer. Bare sjekk ut melodilinjen i «Chinatown», synthlinjen og drivet i «Confirmation», eller den nostalgiske sentimentaliteten i «Summer Holiday». Jeg kunne fortsatt slik i en halv evighet. Nesten alle låtene på Gemini har noe med seg, noe som er fryktelig vakkert og vanvittig bra. Håvard Ringen

Monoliten og jeg.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

WILD NOTHING Gemini (CAPTURED TRACKS/IMPORT)

mAstErstudiEr i FrEd OG KONFLiKt ELLEr iNtErNAsJONALE studiEr Ta kurs utviklet av PRIO i Oslo, fullfør graden i Sør-Afrika eller Australia. Fortsatt ledige plasser!

årsstudium (60 stp.) i Fredsog konfliktstudier med 6 ukers studieopphold i tanzania.

Studier i OSlO | Studier i utlandet : 30 universiteter : 10 land : Alle fag info@bjorkneshoyskole.no : www.bjorknes.no/hoyskole : tlf 23 23 38 20 www.facebook.com/bjorkneshoyskole

7/2010

Eksepsjonell heltedyrkelse. Å emulere sine helter er en skummel geskjeft. Helter er ofte helter for en grunn – de har gjort noe som det er få forunt å klare. Derfor blir forsøk på å etterligne gjerne annenrangs, for å si det pent. Wild Nothings helter var operative på 80-tallet, de hadde en masse følelser, de var beskjedne, kledd i anorakker, og de fikk aldri, aldri, jenta si. Så når Wild Nothing forsøker å emulere den vakreste soveromspoppen som noen sinne er kreert, så står de ovenfor en grandios oppgave. Nå kunne denne anmeldelsen lett ha utartet seg til en eneste

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

RIP Jerry.

XXX

tOPP StEMNING tOPP StEMNING tOPP StEMNING !!! Strange weather, isn’t it? (WARP/VME)

!!! über alles. Brooklyn-baserte Chk Chk Chk har vært ute og reist siden sist. Under tilblivelsen av Strange weather, isn’t it har bandet brukt tid i Berlin, New York og Sacramento, med hovedvekt på den tyske hovedstaden. Vokalist Nic Offer lovet derfor gruppas mest «berlinske» album noensinne. Berlinsk kan jo bety så mangt, men som du sannsynligvis antar har Strange weather, isn’t

it altså endt opp som Chk Chk Chk mest dansbare skive så langt. Offer ble visst nok så imponert over Berlins natteliv at han mener det ville resultert i en musikalsk revolusjon dersom man kunne få til noe lignende i USA. Hvorvidt dette er bandets første steinkast i en påbegynnende amerikansk klubbrevolusjon skal ikke jeg gjette for mye på, men på !!!’s fjerde skive er det heller få av bandets opprinnelige punkelementer som henger igjen. !!! har heller lagt hovedvekt på danseelementer, med klare nikk til både techno- og housescena. Det hele har resultert i en særdeles

vellykket Happy Mondays anno 2010-aktig affære. Bandets opprinnelige trommis, Jerry Fuchs, døde i 2009, etter å ha falt ned en heissjakt (!). Dette tilfører naturlig nok også Strange weather, isn’t it ett lag av mørke oppi all festingen, men spør du meg lover kombinasjonen død og Berlin godt. Skiva består av ni spor, der åpningssporet «AM/FM» og sistesporet «The Hammer» skiller seg ut som de strekeste, tett fulgt av «Hollow» og «Jump Back». Det låter hardt, groovy og basstungt. Man skjønner kjapt at !!! har fått seg noen nye referanser siden sist.

Dunkle synth-toner, i spedd driv og suggerende rytmer preger skiva. Kombinasjonen av New Order-aktige danserytmer og det kjølige Berlin-soundet har her latt seg løse på en utrolig lekker måte. I visse partier høres Offer nesten ut som über-kule David Gahan! Ikke verst, ikke verst. Og det er når de dyrker sitt nye, mørke sound at Strange weather, isn’t it funker aller aller best. I det noen av sporene blir for lystige tar jeg meg fort i å kjede meg, så moralen denne gangen blir altså: Mer mørke, mer synth. Great success! Løp og kjøp! Oda Faremo Lindholm

0408 TDF 241x86,5mm N&D_Layout 1 03.08.10 22.58 Side 1

TOUR DE FORCE PRESENTERER:

Fra skaperne av 4, MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER Satire fra Ceausescus Romania, hvor alt var mangelvare - unntatt beksvart humor

PREMIERE: 6. AUGUST

Ny kultkomedie fra regissøren av NAPOLEON DYNAMITE, med bl.a. Jemaine Clement fra Flight of the Conchords og Sam Rockwell i hovedrollene.

PREMIERE: 13. AUGUST

www.tourdeforce.no

7/2010

fILM CENTURION Regi: Neil Marshall I rollene: Michael Fassbender, Dominic West, Olga Kurylenko, Noel Clarke, David Morrissey Centurion gjør alt den kan for at vi skal legge den på minne. Den prøver å gjøre sterke inntrykk. Masse sterke inntrykk. Metoden er en mengde visuelle skildringer av brutale drap i close up. De blir til slutt så mange at de forsvinner som en dråpe i alt blodhavet. En slags drapsantologi. Hvilket drap husker du best? En liten gruppe romerske krigere blir jaget gjennom nordbritiske skoger av en slags romertidens Javier Bardem aka Anton Chigurh – en skikkelse som er umulig å slippe unna, en som alltid finner de jagede og til en hver tid vet hvor de befinner seg. Her er denne skikkelsen en skarpsynt, hevngjerrig, superfarlig, hot kvinne. Men nerven som preget den evige jakten i No Country for Old Men blir så godt som betydningsløs i Centurion. Man vet så altfor godt at det hele skal ende med et slag der kroppsdeler flagrer, så hvorfor ikke bare komme til poenget med en gang? Det som for undertegnede vekker størst interesse er Dominic Wests forsøk på å legge McNulty fra The Wire bak seg. Men det er vanskelig å venne seg til West som romersk kriger. Den pøblete etterforskeren i Baltimore ser i grunnen bare ut til å ha forvillet seg inn i en tidsmaskin som har flyttet han til en fremmed epoke. Det gjelder i grunnen for de fleste i denne filmen. Blod, gørr og løse legemer til tross, dette går altfor fort i glemmeboka. Magnar Kvalvik Premieredato 30. juli

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN DRAGETRENEREN Regi: DeBlois og Sanders Så lytefri at det ikke gjør noe at den er litt sjelløs. DOGTOOTH Regi: Giorgos Lanthimos Så sær at det ikke gjør noe at den har ganske mange lyter. INCEPTION Regi: Christopher Nolan Verken så sær eller lytefri som folk vil ha det til — men riktig artig.

GET HIM TO THE GREEK Regi: Nicholas Stoller I rollene: Jonnah Hill, Russel Brand, Sean Combs Hvorfor er ikke alt gøy når alt er gøy? Get Him to the Greek tar tilsynelatende det beste fra den uforlignelige Forgetting Sarah Marshall. Men ender allikevel opp som fullkomment forglemmelig. Den totalhavarerte skandalerockeren Aldous Snow får sin revival-sjanse da blodfan og platestudio-geek Aaron overtaler ledelsen til å booke ham til en grandios gig på The Greek, L.A. Men Snow residerer i dypet av skyggens dal og Aarons lodd blir å dykke ned i kloakken for å

7/2010

fiske ham ut. Slik går The Dirt fra guttedrøm i bokformat til høyst konkret materie. I et møte som skal merke dem begge for livet. Eller egentlig ikke. Det store ankepunktet er nemlig at hendelsene aldri får egentlige konsekvenser: Det bannes, bones og brennes friskt. Men når røyken legger seg, er alt som før. I Sarah Marshall glir hver eneste gag elegant inn i utviklingen av forhold og følelsesliv. Mens The Greek er diametralt motsatt. Masse mas, lite mening og minimalt med moro. Så hvorfor failer Stoller? Sist satt Jason Siegel med hjertet i handa og skrev manuset i eget blod. For så å sementere ærligheten med sin egen, splitter nakne tilstedeværelse i filmens hovedrolle. Universet er altså det samme. Men gravitasjonspunktet er plukket ut. Og alle de små planetene som før gikk i perfekte baner, suser rundt uten mål og mening og ender med å knuse hverandre. Gaute Brochmann Premieredato 20. august

INCEPTION Regi: Cristopher Nolan I rollene: Leonardo DiCaprio, Joseph Gordon-Levitt, Ellen Page, Ken Watanabe, Marion Cotillard, Cillian Murphy Etter at Warners markedsføringsavdeling har brukt vel et år på å forhåndsmørne publikum, går teppet endelig opp for Nolans etterlengtede mindfucker. Og med nydelig fortellerteknisk presisjon og en surfing mellom parallelldimensjoner vi nærmest ikke har sett siden den forjettede modernismen, hamrer saligheten løs på vårt numne persepsjonsapparat. En hardcore oppvisning i filmisk ingeniørkunst – jess! Men bare delvis makter den å dekke over den akk så bitre sannheten: Dette er ikke noen ny Matrix eller Blade Runner. Her er ingen melankolske nyanser eller rablende gåtefullhet som setter seg i sjelen. Tenk heller James Bond med lette kubrickske komplikasjoner, anført av Leos plagede pannerynker, og du nærmer deg. Blant mye gøy med fysiske lover, får psykologien nemlig en heller grunn behandling, og det er jo en nærmest utilgivelig ironi, når det meste av filmen skal forestille å foregå inne i karakterenes hjerneprojeksjoner. Mer enn én gang rekker man å irritere seg over den naive fremstillingen av vårt underbevisste, og i tillegg tvinges vi til å godta en kjærlighetstragedie av greske dimensjoner som berettigelse for hele showet: Tanketyven Cobb (Leo), som bryter seg inn i hodet på folk, sliter med minnet om sin døde kone. Hun har en lei tendens til å plage han «på jobb», og vi plages tilsvarende med visualiseringen av heltens selvbebreidelser og replikken «du lovde vi skulle bli gamle sammen». Slik blir grunnpremisset i filmen overfortalt, kanskje i frykt for å miste publikum i drømmelabyrinten, men på en måte som både føles uoriginal og likegyldig. Og jeg føler meg skuffende lite føkka i skallen. Men pretensiøs action er kun skuffende all den tid man venter

seg noe mer. Dette er nå likevel den heftigste fysikktimen jeg har hatt på en stund. Maria Moseng Premieredato 21. Juli MARMADUKE Regi: Tom Dey Norske stemmer: Christoffer Staib Phil, Håvard Bakke, Lena Meiran, Per Skjølsvik, Suzanne Paalgard, Jeppe B. Laursen m. fl. Snakkende firbente og inderlige utpenslinger av vær-deg-selv-ideologien har funket for Disney i ni av ti tilfeller. Og kanskje derfra har Regency hentet inspirasjonen til å transformere den koselige lille tegneseriestripa om en klossete Grand Danois til oppbyggelig og karakterstyrkende familieunderholdning som sikter omtrent like bredt som en vannspreder. Og nå kan man kan jo så mye med data! Ordentlige hunder som danser, styrer og snakker i vei. Med en suppe kokt på high school-såpe, familiesåpe, litt Tom og Jerry destruksjonskomedie, og litt prompevitser (bokstavelig talt), har dette likevel blitt et klinisk sjarmefritt produkt. Mulig slap-sticken appellerer til Teletubbies-segmentet, men den messende outsiderproblematikken sladrer om at ambisjonen har vært annerledes. Tegneserien om Marmaduke ble unnfanget på 1950-tallet, og ille er det hvor lite som er gjort for å modernisere bildet. Far forsørger familien, mens mor er hjemme og rydder. Og ikke fordi jeg vil fråtse i politisk korrekthet, men de kulturelle stereotypiene er nærmest like arkaiske – herunder en guacamolespisende latinokatt og gjenglederens håndlangere dubba med ”innvandreraksent”. Filmen vises kun i en versjon hvor alle har norske stemmer, bikkjer som folk, og det flate lydbildet er en selsom opplevelse som får meg til å tenke på Tøydukke Anna med en rar og ny lengsel. Da er det meste sagt. Maria Moseng Premeieredato 23. Juli

MICMACS – DET GLADE VANVIDD Regi: Jean-Pierre Jeunet I rollene: Danny Boon, André Dussollier, Nicolas Marie, Jean-Pierre Marielle, Yolande Moreau, Dominique Pinon Vi har allerede sett at Jeunets ømhet for sære, sjenerte originaler er utrettelig. Her fortsetter han å bruke filmmediet som en unnskyldning for å kjede alle sine sære innfall sammen, og kolorere det med en eksessiv gultonet palett og andre eksentrisiteter. Men vekk er den kvelende romantikken og skjebnedramaet fra Amelie og En langvarig forlovelse. Og vi er nærmest tilbake ved galskapen fra Delicatessen. Det er et heldig valg. For det betyr at Jeunet heller har brukt energien på å perfeksjonere den visuelle komikken, og selv om han kunne jobbet litt mer med impulskontrollen, er dette mest av alt en elegant strøm av oppfinnelser, prosjekter og tilfeldigheter som henger sammen på de fornøyeligste vis. Bazil, vår beskjedne helt, lever med en kule i pannebrasken, men finner selskap på skraphaugen sammen med en gjeng utskudd med merkelige ideer, unormale kroppsfunksjoner og andre lyter. Det bisarre eventyret tar form når Bazil får med gjengen på en intrikat sabotasje av virksomheten til et par ondsinnede våpenfabrikanter, som blant annet er ansvarlige for farens død i en landmineeksplosjon. En hevnaksjon som når Rube Goldbergske dimensjoner. Litt tegneserie, litt MacGyver, men med en ikke helt ubetydelig politisk snert, som blant annet minner oss om at Frankrike rager stolt blant verdens største våpeneksportører. Men mest av alt er dette en ren feiring av skapergleden. Maria Moseng Premieredato 27. august

Skal vi transe, kanskje, O´Connor?

KLIPP OG LIM, LIKE fIN? SPLICE Regi: Vincenzo Natali I rollene: Adrien Brody, Sarah Polley, Delphine Chanéac, Abigail Chu Kongen av body horror, David Cronenberg, har gradvis forlatt biologien til fordel for psykiatrien, og er nå i gang med et trekantdrama om en av psykoanalysens mest anspente konfliktakser: Viggo Mortensen som Freud, Michael Fassbender som Jung og Keira Knightly som hans pasientelskerinne, Sabina. Ingen oppsiktsvekkende utvikling kanskje, for Cronenberg altså, men trolig skuffende for de som ønsket seg en ny tilbaketrekning til kultverdenen. Godt er det derfor at noen prøver å føre arven videre, og til oppgaven er Vincenzo Natali, mer eller mindre innrømmet, selvutnevnt. Mer enn kroppshorror bør man vel heller kalle dette en artig, men ikke alt for helstøpt, laboratoriethriller. Med et truende point-of-view-shot fødes vi bokstavelig talt inn i en vitenskapelig virkelighet som gradvis blir mer mørk og klaustrofobisk. Vi er et sjøpølseaktig vesen med en pussig likhet med en kjøttfull, omskåret penis, og vi får navnet Fred. Vi er produkt av hemningsløs genshopping fra ulike arter, og blir født fra en kunstig livmor, assistert av et ivrig par bioingeniører som allerede har fått stjernestatus og forsideoppslag i Wire for bedriften. Hele herligheten er drevet av et stort farmasøytisk selskap, som nøyer seg med å utvikle kurer for en rekke sykdommer ved hjelp av proteiner funnet i de nye eminente livsformene. Men hva skjer om man spriter opp gen-coctailen med menneskelig DNA? Man får en filmatisk mulighet til å spissformulere det moralske skredet som starter når

naturvitenskapen tumler i vei uten etikken, uten at det i dette tilfellet unyttes til så veldig mye mer enn litt odd komedie og et par spekulative overskridelser. For vi vet jo alle, at når man fristes til å leke Gud, ja, da er ikke Frankenstein langt unna. Det er likevel én grunn til at denne filmen er riktig så spektakulær, og det er det lille menneskemonsteret som fødes av forskernes skjebnesvangre nysgjerrighet – i starten ikke stort mer enn en plukka kylling, men med en vekstrate som sprenger alle diagrammer, står våre venner snart med en pubertal og kjærlighetshungrende kreatur mellom hendene, og etterfølgende et delikat Elektra-kompleks. Mer forstyrrede enn grose er dette egentlig, mest av alt fordi lille Dren, som de kaller henne, gestaltet av like deler menneske og overbevisende CGI, er en yndefull skapning som setter i gang forskernes moderlige og faderlige instinkter. Og med ambisjon om å gi karakterene en nærmest freudiansk dybde, prøver filmen på noe så besynderlig som å være et slags Alien-relasjonsdrama. Det er ufrivillig komisk til tider, og dialogen er ikke god, men det er ikke noe uinteressant forsøk på å gjøre den underliggende etiske problematikken ekkel og nærgående. Med en giftig haletipp som er både morderisk og uforutsigbar, er Dren på ingen måte drømmebarnet, og relasjonene mellom mor, far og barn blir gradvis mer groteske, før regissøren går seg helt vill i en brå og forvirret avslutning. Det er med andre ord ikke den nye Fluen. Ikke alle kan, som Cronenberg, lage grenseoverskridende sci-fi uten at det føles alt for spekulativt. Det blir det i Splice. Men kultklassikerpotensiale? Så absolutt. Maria Moseng Premieredato 30. juli

nattogdag.indd 1

02.08.2010 20:40:44

Gay på landet.

Et YNDIGt LAND ARMADILLO Regi: Janus Metz Ryktet løper milevis foran dette dokumentariske nådestøtet, som i tillegg til å sanke heder på Croisetten, allerede har lykkes i noe langt viktigere — å plante uforglemmelige raljeringer og bilder på danskenes (selvsensurerte) netthinner. I årevis har de blitt forledet til å tro de sendte sine eventyrlystne drenge ned til Afghanistanen for å dele ut tyggis til barna, sigaretter til gamlefar, og spørre pent om de ikke nu kunne se til at oppføre seg ordentlig, for så bygger vi dere en skole eller to. Men Danmark er et land i krig. Og det er ikke et pent syn. Og her får vi det. Etter at den vestlige innsatsen, den norske inkludert, har brukt åtte-ni år på å skape et Taliban som er mer radikalt og militant enn noensinne, er skillene mellom sivile og slagmark kringlete og innvevde. Da skal det mer enn tyggis til for

BEST AKKURAT NÅ

MAGNAR KVALVIK INCEPTION Regi: Christopher Nolan Lett hjernetrim. DOGTOOTH Regi: Giorgos Lanthimos Tyngre hjernetrim. CENTURION Regi: Neil Marshall Total utkobling.

PREDATORS Regi: Nimród Antal I rollene: Adrien Brody, Laurence Fishburne, Alice Braga og Danny Trejo Se for dere Arnold Schwarzenegger gestalte utmagret, jødisk musiker i Pianisten. Eller eldstebror på Darjeeling Limited. Litt feil? Muligens, men langt fra så fullgærent som når rollebyttet reverseres og Adrien skal fylle camokremen til Arnie. En håndfull soldater og kriminelle havner uti bushen. De kjenner ikke hverandre, husker ingen ting, men finner snart ut at liv og helse er i en akutt utsatt posisjon. Vel, dere vet resten. Vi er altså tilbake: Til jungelen. Og på en måte 1987. Noen mener kanskje at 2000-tallets gjennom-animerte fantasy har skrapt bort sjarmen til sjangeren. Mulig det. Men Predators demon-

7/2010

å sjarmere en herjet afghaner. Tidlig i filmen ser vi nyankomne soldater trampe rundt i de nysådde markene til fattige bønder, før de på fumlende vis forklarer de lokale at det var helt nødvendig. For å kunne skape fred. Så de kan bygge skoler til barna. Senere er det et par geiter som går med i skuddvekslinga med talibanere, og etter hvert både gamle, kvinner og barn. Noen som har lyst på tyggis? I et Afghanistan som fremstår mer og mer som et okkupert land, blir soldatene svar skyldig, selv om de fortsetter å klamre seg til legitimeringsstrategien. ”Det er sgu et fucked up land”. Hvorfor? Slik at de kan fortsette å beholde det som lekeplass? Det er noen plagede adrenalinjunkier regissør Metz og fotograf Lars Skree stiller oss overfor, men uten å heve den moralske pekefingeren til lettvinte høyder. For et av spørsmålene som synes å styre deres livsfarlige flue-på-veggenekskursjon er: Hva kjemper gutta for? Hvorfor

strerer med all tydelighet at det uansett ikke er noen vei tilbake. Meningen her er vel å gjenskape magien og gi oss litt old-school action. Men, akk! Predator er et barn av sin tid med glinsende bolemuskler og beinharde oneliners á la «If it bleeds, we can kill it». Helhjertet, barokk maksimalisme. Men også en teknisk triumf og superstram spenningsfilm. Nå er disse kvalitetene renset vekk og erstattet med postironisk tafatthet, tidenes fattigste forsøk på å gjøre actionhelt av en akademiker – og Laurence Fishburne i en hysterisk lite vellykket rolle som krysningen av Yoda, Morpheus og Gollum. Ett tvilsomt hakk over bunnscore på grunn av åpningen; se de første tre minuttene på Viasat til høsten. Men jo høyere du elsker originalen, desto viktigere er det å spare deg for resten. Gaute Brochmann Premieredato 6. august THE KARATE KID Regi: Harald Zwart I rollene: Jaden Smith, Jackie Chan, Taraji P. Henson Blant det nye årtusenets bølge av remakes må dette være en av de mest dumdristige, megalomane og overflødige. Og heller ikke så rent lite spekulativ, ettersom de innebygde show-off-kvalitetene nærmest er dømt til å imponere hopen åkkesom. Likevel er The Karate Kid anno 2010 verken noen lettvint blockbuster eller sjarmløs pastisj. Og bare det, min venn, er ingen liten bragd. Hvorfor? Den erkeamerikanske fortellingen om å nedlegge egne redsler, er flyttet fra romantiske californiske strender og backlots til et autentisk Beijing. Det gir et gatebilde med labyrintiske hutonger som skapt for katt-ogmus-lek og et usammenlignbart visuelt alternativ til originalen. Legg til Den forbudte by, muren, og et par fine templer, og sjansene til å få i det minste et par

blir de ikke hjemme ved joysticken? Eventyr, kameratskap, sier de selv, mens en intelligent kompilering av ikoniske hverdagsscenarier avslører et oppdrag fylt av rastløs venting, udefinert angst, fremprovosert menneskeforakt og abstrakte fiendebegreper som konkretiseres i et pronomen – ”han”. ”Hans” hensikt er angivelig å ”destablilisere sikkerheten i Helmand med henblikk på å underminere befolkningstilliten til ISAF-styrken” får vi vite. Det er ikke mye å bygge kampånd på, og en av dokumentarens filmatiske genistreker er at vi er med; voktende, desillusjonerte. Til det smeller, og vi ligger der med nesen i ørkensand, mens sårede soldaters oppsperrede sjokktryne gir oss en actionrealisme vi aldri riktig lengtet etter. Vi har sett det før, bare ikke på ordentlig. Det er ”kraft edermame sejt” å være i kamp avreagerer soldatene, og det er nesten så man skjønner det, der man sitter og kjemper med å begripe at det vi

spektakulære tablåer, skulle være tilstede. Karate kid blir Kung Fu kid, og i avslutningssekvensen får vi en freidig oppdatering av det ikoniske trane-sparket. Same story, men nytt kreativt innpakningspapir, og karakterer det stort sett er mulig å leve seg inn i, inklusive Jackie Chan. Og, som Chan maser om i hvert bidige junket-intervju, sønnen til Will Smith har virkelig lært seg imponerende mye Kung Fu på tre måneder. Slåss-scenene til tolvåringene er minst like brutale som i voksenverden – det føles nesten litt heftig for en familiefilm av dette kaliberet. Ellers er det fortsatt en rørende, og naturligvis rablende usannsynlig, underdogfortelling. Maria Moseng Premieredato 13. august

ser ikke er fiksjon. Hver dag i livsfare, og så endelig får man muligheten til å blåse hodet av noen onde skjeggete fyrer. Store geopolitiske analyser får vi ikke, men det er heller en styrke enn en svakhet, fordi det holder fokus på det nære, detaljerte, viktige og morbide. Her, i de nederste leddene av stormaktspolitikken, er det selve ideen om det siviliserte mennesket som står på spill. Uten å være et polemisk pasifistmanifest, lykkes Armadillo med å gjennomhulle den dyrebare billedkontrollen som har forfulgt de fleste krigshandlinger etter lærdommen i Nam. Og selv om vi i disse tider vokter oss vel for å sette likhetstegn mellom sannhet og dokumentar, får vi denne gangen flerfoldige bevis på at bildet fortsatt kan brenne. Maria Moseng Premieredato 27. august

Eddie Vedder fant omsider lyset.

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG ARMADILLO Regi: Janus Metz Ubehagelig eksotisk. TAQWACORE - THE BIRTH OF PUNK ISLAM Regi: Omar Majeed Ubegripelig eksotisk (Øyakino). DOGTOOTH Regi: Giorgos Lanthimos Ubegripelig estetisk.

TROLLMANNENS LÆREGUTT Regi: Jon Turteltaub I rollene: Nicholas Cage, Jay Baruchel, Alfred Molina, Monica Bellucci BNoe av det mest interessante med denne filmen er å bevitne forskjellen på skuespillere som har vært med lenge og på større prosjekt, og unge startgropskuespillere som så intenst ønsker å gjøre uutslettelige inntrykk for å nå enda lenger. Trollmannens læregutt flytter trolldom og magi fra den fantastiske verden til vestlig sivilisasjon i moderne tid. Etter at trollmenn og –kvinner først har kjempet en

beinhard kamp en gang for lenge siden, dukker de opp igjen på Manhattan i 2010. Der fortsetter kampen midt i livet til en stakkars, stressa student som har jenter og nerdeting å tenke på. Denne studenten, Dave, blir spilt av utrolig slitsomme Jay Baruchel som åpenbart har gått samme skole som Shia Labeouf, med overspill til å få eksem av. Nicolas Cage, trollmannen som blir guttens læremester, er trøtt og gjør ting på rutine, uten å vise særlig tro på dette filmprosjektet. På sett og vis kunne deres karriereutgangspunkt passet bra for karakterene, men når evnene til å vekke sympati er såpass

fraværende blir det vanskelig å engasjere seg i dette. I tillegg føles historien så omfattende og rik på detaljer, at den ikke får plass i en fortellertid på 90 minutter. En sammenligning med de store eventyrfilmene (Ringenes Herre, Harry Potter etc.) føles urettferdig, men akkurat dét understreker hvor middelmådig Trollmannens læregutt er. Magnar Kvalvik Premieredato 30. juli

FILM: MARIA MOSENG

armadillo. natt og dag. 118 x 360_armadillo. natt og dag. 118 x 360 02.08.10 16.52 Side 1

PÅ KINO 27. AUGUST

GRAND PRIX SEMAINE DE LA CRITIQUE CANNES

Den danske suksessdokumentaren

EN FILM AV JANUS METZ

fILMtRIKS TEKST MAGNAR KVALVIK Det er noe fotballspillere begår like ofte som de forbanner det. Det er noe de gjør like før de beskylder noen andre for det samme. Og på nytt igjen rett etterpå. Alle klager og beskyldninger er forgjeves. Filmingen fungerer. Filming er fotballens nye ferdighet. Men hva har filming med film å gjøre?

”Fotballen ut av filmen!” ”Filmingen ut av fotballen!” Fotball og film har aldri gått særlig godt i lag. Man har prøvd å bringe fotballen til filmen flere ganger, og stort sett har det resultert i pretensiøs, overflatisk handling med slitsom klipping og altfor tette nærbilder av selve spillet. Andre veien har fotballspillere forsøkt å implementere filming i fotballen. Uten hell det også. For like mye som det har etablert seg som en nødvendig ferdighet, har det vanæret sporten på groveste. Det verste er likevel ryktet som både film og fotball får på seg med de utelukkende negative konnotasjonene kombinasjonen fører med seg. For oss som elsker både fotball og film – hver for seg – er det en uendelig pine å måtte bevitne disse fåfengte, desperate forsøkene på fusjonering. Filmingens suksess er til fordervelse for både fotball og film. I alle fall så lenge vi kaller synden for «filming». Vi må gjøre noe. Nå! Filmnerder og fotballidioter: Det er på tide å danne en dobbel front, sette ned foten og stolt utbasunere: «Fotballen ut av filmen!» og «Filmingen ut av fotballen!» Men jeg er i ferd med å miste håpet. For filming i fotball ser ut til å ha kommet for å bli. Så da spør jeg heller: Hvorfor kaller vi det ”filming”? Fotballspillere springer ikke rundt med kamera og filmer. Det er en ubrukelig analogi. Hvorfor i svarteste skal den verste siden av fotballen ramme den beste siden av kulturen? Hvorfor går ikke dette heller utover musikk, for eksempel? Man hører aldri at noen synger seg til straffespark, eller korer seg til gult kort. Og hva er det disse superpopulære sangidolene vanligvis gjør? Jo, de synger i smerter om uendelig lidelse, om hvor utrolig vanskelig de har det og hvor ille det er å ikke bli trodd på, hørt på, og buhuhu... Jeg ser Arjen Robben, Filippo Inzaghi og Knut

Anders Fostervold foran meg hver gang jeg hører Espen Lind lire av seg enda en hjerteknusende klagesang (mens regnet høljer ned i videoen). Jeg hører «When Susannah cries» hver gang Didier Drogba ligger nede med spasmer innenfor motstanderens 16-meter. Når det er sagt, «filming» er i grunn et særnorsk uttrykk. I England er termen «diving» mer vanlig. Dette forsterker mitt håp om at det bare er å stramme opp språkbruken, så kan i alle fall film få gjenopprettet sitt gode navn og rykte. Film og fotball kan skilles retorisk, og dermed også i praksis. Og selv om jeg personlig synes det er aller best å la fysjomen gå utover listepopen, er neppe stuping så populært at det vekker den store harmen om vi lar dritten gå utover badedraktsakrobatene i stedet. Dessuten er «stuping» en mer presis beskrivelse på enkelte av fotballhistoriens verste svindelforsøk, som for eksempel Jürgen Klinsmanns formidable svalestup i VM-finalen 1990. Nevnte Fostervold la til og med inn en skru i sitt svev i et oppgjør for Molde mot Stabæk her hjemme. Den store faren er likevel at fotballspillere selv vil insistere på at skuespill den beste benevnelsen – da har vi eventuelt en krig gående. Noe av det som kjennetegner fotballsvindelen er den skandaløst lange tida som går mellom sammenstøt og «offerets» reaksjon, de unaturlige fallbevegelsene (som når man tilter hodet bakover, presser brystkassa framover, hever armene i været, og bøyer kneleddet slik at beina forsvinner under kroppen i det man faller), de unaturlige smertebevegelsene (ligge å sprelle med beina, slå armen i bakken gjentatte ganger, vifte med armen som for å tilkalle hjelp), og mangel på sammenheng mellom sammenstøt og smertesentrum (fotballspillere får alltid vondt i ansiktet, uansett hvor de eventuelt blir truffet). Hvis dette er fotballspilleres forståelse av skuespill, underbygges forestillingen om fotballspillere som grunne pottitgull-hoder. Men det er dét som er hele poenget. Insisteringa kan nemlig fungere som en form for utspekulert boomerang-humor (fotballspillere elsker – virkelig elsker – practical jokes), et slag tilbake og en harselering med skuespillere som stadig portretterer fotballspillere som enkle sjeler. I så fall er det et hardt slag som skuespillere virkelig bør ta til seg. De kommer sikkert til å svare med enda flere hjelpeløse fotballfilmer. En evig runddans. Det tar aldri slutt.

[Krigen kryper under huden på deg]

7/2010

JEAN-PIERRE JEUNET ER EN MESTER I HISTORIEFORTELLING.” ain’t it cool news

HHHHH Filmmagasinet

HHHHH

EN FILM Av JEAN-PIERRE JEUNET

Natt&Dag

Regissøren av “DEN FABELAKTIGE AMÉLIE FRA MONTMARTRE” & “DELICATESSEN”

PÅ K I NO F R A 2 7 . AUG U S T !

SvEtt I SLOW MOtION

Vi nøler ikke når vi kaller sportsfilmen den mest pompøse sjangeren i filmhistorien. Den undertrykte blåsnippens egokur. Den svarte mannens fight-back. Redningen for barnehjemsbarnet, outcastet, hva som helst. Ikke desto mindre snakker vi her om filmhistoriens største selvmotsigelse. Ta en hvilken som helst sportsgren, og det eneste som berettiger moroa, er at gullet aldri er gitt. Å etterape denne uforutsigbarheten, burde være intet mindre enn dramaturgisk selvmord. Og likevel har dette altså vist seg som en usedvanlig vellykket og universaliserende klisjémaskin. Filmproduksjon for dummies, lett som latte? Ta en middelmådig underdog og klipp inn en bad ass Goliat som trenger å få passet påskrevet, den obligatoriske treningsmontasjen, trenerens kvasidype peptalk, et høysymfonisk lydbilde, så mye frekk slow motion det er plass til på rullen, og du har den ultimate formelen for de våte dagdrømmers realisering. Stallone i Rocky. Russel Crowe i Cinderella Man. Will Smith, gjennom sønnen riktignok, i The Karate Kid. Forenet over film- og sportsverden står nemlig all verdens perfeksjonerte mekanismer for å skape stjerner. Og de gamle grekerne raljerer som et ekko gjennom en filmindustri som til det kjedsommelige har insistert på at baseballspillerne er våre

moderne Hektorer eller Akilleser. Vi har flere ganger fått bevitne at den metaforiske kampånden til og med kan redde verden: Seabiscuit, den atypiske veddeløpshesten som ga 1930-tallets deprimerte Amerika noe å tro på. Mandelas sosiale bandasjering av en forderva nasjon i Invictus. Tilbakeslaget mot kolonimakten i Bollywood-cricketfilmen Lagaan. Vil du ha tvisten på formelen snur du det ganske enkelt på hodet, med Raging Bull og The Wrestler, som ytterste representanter for utpinte maskuliniteter, oppmalt med høystemt inderlighet. Antiheltkategorien har også et uuttømmelig komediepotensial, med Cool Runnings, filmen om det jamaicanske bob-teamets OL-fiasko i 1988, som odd nr. 1. Eller hva med en hysterisk Ben Stiller i Dodgeball? Og en enda mer hysterisk Will Ferrel som obskøn isdanser i Blades of Glory. Når guttas filmsjanger over alle filmsjangre skarpstiller på kvinnesegmentet, er det imidlertid ikke nok med slomo-sekvenser som fin-analyserer spytt og svettedråper. Mens både Tin Cup og Jerry Maguire med hver sin førsteelsker har mediert mellom dickflick og chickflick, krever kategorien sin sportsgren for å fullendes. Rulleskøyter – Drew Barrymore i Whip it! Cheerleading – Kirsten Dunst i Bring it On. Isdans – hockey-hunk blir isprins i Cutting Edge.

Og til deg som tar salt på grøten med større glede enn du ser tippekampen på lørdag har vi likevel noen anbefalinger. Her er sportsfilmene for deg som hater sport: En forårsdag i helvede. Jørgen Leths (kongen av dansk sykkellyrikk) nærmest antropologiske studium av det legendariske helvetesrittet Paris-Roubaix i 1975, en tid da sykkelsporten fortsatt var jomfruelig og tilsynelatende bolefri. På brostein og gjørmete bondeveier utspiller det seg et drama om kroppsfunksjoner, som gjennom Leths atmosfæriske detaljering blir et rart, arkaisk ritual. Guidet av en voiceover som vet hvordan man setter ord til bilder. Zidane. A 21th Century Portrait. Et Camus-inspirert antiportrett av ikonet. Real Madrid mot Villareal 23. april, 2005, sett gjennom kunstnerne Douglas Gordon og Philippe Parenos 17 synkroniserte kameraer. De følger Zidane, og bare Zidane, som svetter, tar seg til hodet, og bretter sokkene opp og ned, mens Mogwai knaker på soundtracket. Hvem hadde trodd fraværet av baller kunne være så hypnotisk? Loneliness of the Long Distance Runner. Ikke Iron Maidenlåta, men Tony Richardsons angry-young-man epos fra 1962. Definerte den britiske nybølgens nihilistiske autoritetsangrep. Olympia. Og Leni Riefenstahls problematisk vakre propaganda fra 1938, så klart. Slår Chariots of Fire som den største OL-filmen. Lagaan. Ja, og så denne. Det blir ikke mer campy enn når Bollywood lager sportsfilm. Haraball, cricketkamp, og tente bønders opprør mot kolonimakten går opp i en enhet mer gjensynsvennlig og fornøyelig enn en kransekake. Maria Moseng

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over AKtUELLE KINOfILMER: AUGUSt - SEPtEMBER SHREK — LYKKELIG ALLE SINE DAGER Regi: Mike Mitchell

6 ARMADILLO Regi: Janus Metz

WHEN YOU’RE STRANGE Regi: Tom DiCillio

DOGTOOTH Regi: Giorgos Lanthimos DJEVELENS TREKKSPILL Regi: Ciro Guerra SOMMERLUNCH I ROMA Regi: Gianni Di Gregorio THE KARATE KID Regi: Harald Zwart WE LIVE IN PUBLIC Regi: Ondi Timoner

TROLLMANNENS LÆREGUTT Regi: Jon Turteltaub CENTURION Regi: Neil Marshall DEN PERFEKTE FAMILIEN Regi: Derek Borte HOT TUB TIME MACHINE Regi: Steve Pink PRINCE OF PERSIA Regi: Mike Newell SEX AND THE CITY 2 Regi: Michael Patrick King

ALAMAR Regi: Pedro Gonzales-Rubio INCEPTION Regi: Christoffer Nolan

SPLICE Regi: Vincenzo Natali STREETDANCE 3D Regi: Max Giwa og Daniela Pasquini

HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

2 GET HIM TO THE GREEK Regi: Nicholas Stoller KILLERS Regi: Robert Luketic MARMADUKE Regi: Tom Dey NANNY MCPHEE Regis: Susanna White PONTYPOOL Regi: Bruce MacDonald PREDATORS Regi: Nimród Antal SOUL KITCHEN Regi: Fatih Akin THE A-TEAM Regi: Joe Carnahan

1 DEAR JOHN Regi: Lasse Hallstrøm THE LAST SONG Regi: Julie Ann Robinson

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

7/2010

”Alt stemmer!” STAVANGER AFTENBLAD

Kjøp eller lei den idag! www.sfnorge.no

RØDt, HvItt OG ZWARt Harald Zwart har lært seg hvordan det funker i Amerika. Og hvordan man får Jackie Chan til å støvsuge tepper. Det eneste problemet han hadde da han filmet The Karate Kid var at han hadde litt for mye gryn. TEKST MARIA MOSENG FOTO TORBJØRN SØNSTRØD – Dette er ikke en barnefilm. Det er en film som Slumdog Millionaire. Jeg ville ikke at kampscenene skulle være lette eller morsomme. Jeg tror at når du er tolv år og sloss, er det like opprørende, kanskje mer, enn når du er voksen.

”Jeg går aldri inn i et filmprosjekt med nerver...” Grand Hotell, Oslo, juli 2010: Norge feirer mannen som har sett folder av verden ingen annen nordmann har, og man kunne lokkes til å tro at janteloven for lengst var død og begravd. Når Zwart løper inn i Norges åpne, klappende armer, er det heller ingen som har unnlatt å få med seg at han er kompis med Will Smith. Stikkordene for vår nye ambassadør er god, gammeldags dedikasjon og teft. Et innbringende parallell-løp med reklameproduksjon og en rekke strategiske valg, herunder å si ja når Sony Pictures ba han regissere Pink Panter 2. Ikke fordi det ga han greencard hos kritikerne, men det fikk han inn i varmen hos produksjonsselskapet som nå står bak en av sommerens mest gylne pengemaskiner. Det er midt i grønneste agurktida og norsk media lar seg villig absorbere i Sonys markedsføringskampanje for The Karate Kid. Og det skader ikke at Zwart har tatt med sine nye bestevenner som får bevise for et starstruck norsk pressekorps at de også i virkeligheten er morsomme som en amerikansk sitcom. Jaden Smith mobber pappa Wills ører. Se&Hør får sitt bilde av Jackie Chan med lusekofta. Og så er det tid for en snakk med Harald. Vi vil ha Zwarts trestegsguide til Hollywood-suksess. Vite hva han ser når han kikker i speilet. Men fyren er bemerkelsesverdig lite selvopptatt. Og hvem trenger le

hoverende når tallene taler for seg selv: – Sony tjente inn pengene de hadde investert i løpet av 48 timer. 117 millioner i Amerika, over 200 i verden. Det er før vi har startet i Europa. Håper du får prosenter… – Nei, jeg har et standard, tradisjonelt honorar, og jeg er veldig fornøyd med det. Måten det funker på i Amerika er at du blir betalt i din neste film om din forrige var en suksess. Alt er bare bra, forsikrer mannen, som hadde nærmest patologisk få betenkeligheter med å røre ved en av amerikanerens store kulturskatter fra 80-tallet. – Jeg går aldri inn i et filmprosjekt med nerver. Her tenkte jeg bare: hvordan kan jeg gjøre dette til min film? Og hvordan kan jeg hedre originalen? Vi visste så klart at folk ventet på disse ikoniske øyeblikkene, som pålene, fluen og wax-on-wax-off. Så vi bestemte oss for å la disse være i bakgrunnen. Hvis du ser godt etter, ser du at han i en av scene gjør ”tranen” på skyggen på veggen. Det er der alt sammen. Det er slik vi valgte å hedre originalfilmen. I filmen er wax-on-wax-off blitt til jacket-onjacket-off. Hvem kom på jakke-ideen? – Det var faktisk Jackie (Chan). Vi kunne vanskelig gjøre det bedre – wax-on-wax-off er jo temmelig genialt. Det er hele ideen om at du lærer en ferdighet mens du tror du holder på med noe helt annet, som er kjerneideen. Jeg og Jackie diskuterte hva vi kunne gjøre med de tingene en unge har. Når du tar av deg jakken er det fire bevegelser begravd i den ene bevegelsen, sa han plutselig. Der var den. Deretter jobbet vi baklengs, og gjorde dette til det ene problemet moren har med han. På den måten kan man se det like mye som en leksjon i respekt, som en faktisk leksjon i kung-fu. Til hovedrollen har Will Smiths sjarmørsønn imponerende nok lært seg både kung fu og kinesisk på tre måneder. Men er det ikke litt voldsomme greier for en tolvåring, selv om han så å si er født inn i paradigmet? – Jaden har en moden sjel – når du ser han i øynene, møter du dybde og intelligens.

Han er veldig fokusert, og han gjorde ganske dramatiske ting i Persuit of Happyness med faren. Så jeg var sikker på at han kunne klare det. Jeg visste også at han var atletisk, så det var bare et spørsmål om å gi han tid. Og jeg gledet meg til all moroa vi kunne ha. Som foreldrene har han en god humoristisk sans. Det samme gjelder Jackie, så dynamikken mellom dem, som et filmpar, var noe jeg så frem til. Noen hevder at sammenlignet med den europeiske filmindustrien er regissøren i Hollywood mer av en produsentstyrt marionett. Er det en myte? – Ja, det er det. Jeg lagde en film i Sverige, før jeg lagde min første Hollywood-film, med Michael Douglas som produsent. Og da jeg kom over, tenkte jeg: Dette er slik det skal være! Allting er enklere. De gir regissøren mer makt, og de gir deg muligheten til å gjøre jobben best mulig. Det er selvfølgelig også et spørsmål om å høre på folks ideer og argumentere for egne valg. Men de er smarte folk, som virkelig vet hvordan man lager film. Der jeg tror at produsentmuskelen tar over, er i de tilfeller regissøren ikke kan levere. Men så lenge du holder deg til timeplanen og budsjettet, lar de deg være akkurat så mye i fred som du trenger å være. Jeg har gjort et par filmer i Hollywood nå, og min erfaring er at de bruker lang tid på å finne den riktige regissøren til en jobb. Da vil de rett og slett gi han den beste muligheten i verden til å gjøre jobben sin. Når kom du inn i prosessen her, og hvordan var du involvert i manusarbeidet? – Jeg kom inn på et stadium der regissører vanligvis kommer inn. Jaden var allerede med, Jackie var på trappene. Det jeg gjorde, sammen med kona, var at vi bygde en hel modell av huset til Jackies rollekarakter, som vi belyste med små lamper og alt mulig. Det var sånn jeg kom på ideen om skyggeeffektene som brukes når de trener, og ideen om at de selv kunne bli et skyggeteater. Det tok jeg med meg inn i filmen. Deretter brukte vi måneder på å snakke med kung fu-eksperter, kinesiske filosofer, barnepsykiatere – hvordan

vises det at barnet ditt blir mobba på skolen, hva er tegnene, osv. Det er det jeg liker med måten Smiths jobber på, det er innsatsen som brukes på research og prøver. Vi brukte store mengder tid før vi begynte opptakene. Harald forsikrer om at Smith-familien var fantastiske produsenter og at filmen ble til med humor og latter. Lett som smør, tilsynelatende. For en ting er sikkert – Harald Zwart har internalisert den hollywoodske måten å snakke om arbeidet sitt på. Ingen plaget kunstner. I Amerika er det enkelt, man lager film for å tjene penger og ha det gøy, og her er alle suksesskriteriene oppfylt. Men la oss heller ikke glemme at han er på promoteringsturné, sponsa av produksjonsselskapet. – Den største utfordringen var egentlig at vi var en diger Hollywood-produksjon i Kina. Et mannskap på 500. 90 sjåfører. 90 biler. En dag jeg skulle filme Jadens close-up i en bil, kom jeg til parkeringsplassen, og der stod det 22 trailere. Dette er galskap, sa jeg, det har ingenting å gjøre med den filmen vi lager. Så jeg sa fra til produsentene om at vi var nødt til å jobbe som om vi lagde den independentfilmen vi ville lage. Vi parkerte alt og tok med oss det som fikk plass i én bil. Det var fleksibelt, selv om det innebar at både Will og Jackie måtte hjelpe til med å bære utstyr og støvsuge tepper. På denne måten kunne vi få til location-scenene, som den der Jaden skater gjennom de smale gatene i Beijing. Her i Norge synes man det er stas at du er en nordmann som made it i Hollywood. Hvor opptatt er amerikansk presse av at du er norsk? – Omtrent like mye som av at Ridley Scott er engelsk. Det vil si ikke i det hele tatt. Halvparten tror dessuten at jeg er hollandsk. Og det er jeg jo. Nasjonalitet er det ingen som bryr seg om. Og der glapp den. Ideen om at noen som helst utenfor nasjonen har fått med seg at lille Norge er i Hollywood. Filminstituttets forhåpninger om at ”norsk” film har fått kred i den store verden. Da får vi trøste oss med at Hollywood for en stakket stund tross alt var i Norge. I Fredrikstad, til og med. 7/2010

”Dere skjønner, jeg har ADHD.” LENE ALEXANDRA ØIEN, 28 ÅR Tidligere: Silikon-boostet puppedame, agnostiker. Nå: Flatbrystet treningsinstruktør, nyfrelst.

MØtER LENE ALEXANDRA ØIEN

FOTO STEPHEN BUTKUS

6 1

Åssen henger de om dagen? – De henger ikke. Ikke så mye som får hengt der, nei. Er du en kroppsfiksert person, Lene? – Spørs hvem man sammenligner

med. 78

7/2010

Tsja, jenter generelt. – Jeg var veldig kroppsfiksert før. Nå er jeg mer opptatt av helsen min. Helse handler om det fysiske, psykiske og det sosiale. Det henger i hop. Det er viktig at man har det bra på innsiden. Det hjelper ikke hvor store pupper du har hvis du føler deg shit på innsiden.

Når snudde du? Når kom denne moralen? Har du blitt kristen? – Ja ja! Men det var ikke han som sa det til meg

Hun mener vel Gud. – Jeg skjønte vel at det var andre ting som var viktigere. Se ut i verden, ikke bare tenke på hvordan man så ut fordi man blir ikke lykkelig av det.

Han?

”Jeg kommer garantert til å få slakt.”

”Det må jo være en høne der for at det skal komme et egg. Uh, det her er naturfag.” Du, den «My Boobs Are OK», handler ikke den om å være selvsikker og trygg på egen kropp, puppa dine og sånn. Hvorfor tok du da ut silikonet av hyllene dine? – Det er mange grunner til det. For det første så hadde jeg egentlig hatt lyst til det i mange år. Jeg var ikke helt stabil da jeg tok silikon heller. Jeg følte at jeg ikke trengte det lenger.

Hva mener du med ustabil? – Nei, altså, fnis… altfor kroppsfiksert. Du vet, litt sånn koko. Det var liksom ingen hjemme, om dere skjønner.

Fornekter du fortiden din? – Nei. Hele livet mitt er en lang historie, og alt jeg har gjort har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg angrer ikke på noe av det jeg har gjort. Jeg synes det er morsomt. Jeg ler når jeg ser tilbake på livet mitt. Når jeg kommer på gamlehjem kommer jeg til å ha masse historier å fortelle. Det lønner seg å komme på gamlehjem med meg, for å si det sånn.

Hvordan ser en perfekt kropp ut? – Det er ingenting som er perfekt, I promise you. Du kan prøve så lenge du bare vil og prøve å bli perfekt, men det er ikke noe som heter det. Det handler om noe helt annet, og det er det jeg har forstått. Det er egentlig ikke lov i Norge, men man må bli glad i seg selv, elske seg selv, digge seg selv. Du vet, yeah I’m the shit, hehe. Jeg føler meg mye mer vel nå som jeg nærmer meg 30 enn da jeg var 20. Det blir bare bedre og bedre. Akkurat som vin.

Hvor viktig er det å trene? – Det er utrolig viktig å trene. Det har alltid vært stammen i livet mitt. Det forebygger sykdommer, det er bra for sexlysten, det er bra for psyken, det forebygger angst, du får mer energi. Trening hjelper for alt, spør du meg.

6 1

Åh herregud, for en kjedelig samtale. Det er da masse negativt rundt trening. Trening er for nerds. Mer

sexprat. Ja, hva er det negative med å trene synes du? – Oi, det har jeg ikke tenkt på. Det spørs jo hvem som ser, ikke sant. Det er veldig mange som sier at det går for mye tid til trening. Det er jo en typisk unnskyldning.

Mørkt len-O-lama: Appelsinhud eller appelsinjuice fra konsentrat. – Juice. Det er da ingen som vil ha appelsinhud, HAHA? Det er da tabu, er det ikke?

Ok. Låst fast i tredemølla eller middag på McDonalds hver eneste dag i ett år? – Løpe hver dag i helt helt år?

1 6 1 6

Ja. – Aw my god. Begge deler er jo helt forferdelig. Det er jo liksom poenget, da. – Nei uff, jeg kommer til å dø på den tredemølla.

Får man enorme Hulken-bein om man løper så mye? – Nei, du blir markert og fin. Hm. Jeg går for Forrest Gump.

Hvor mange push-ups tar du? – Nei det kommer helt an på dagsformen

1 6

Er det en form for silikon? – Hehe, nei det er rå muskelkraft det.

Bygger du opp puppa dine igjen? A naturale. – De er mye bedre å kjenne på etter at de ble naturlig

1 6

Kan man ta silikon inn og ut sånn uten videre? – Det kan man, men blir mye arr, da.

Er sport den nye religionen? – Nei, det håper jeg ikke. Fotball for eksempel tar veldig mye plass, så på en måte ja. Jeg synes det er veldig uinteressant å se mannfolk løpe etter en liten ball. Jeg synes derimot det burde vært mer nærbilder og trangere drakter i fotball. Jasså. Mer baller? – Ja du vet, rumpe, lår. Tights hadde vært fint. Eller hot pants. Kort badeshorts hadde vært hot.

1 6 6 1 1 6

Hvem er Norges kjekkeste sportsstjerne? – Jeg synes John Carew. Har du fått sms av han du og, eller? – Ja.

Hva skrev han? – Det er privat.

Buuh! Så streng. – Høres jeg streng ut?

Ja, du liker å være sjef, eller hva? Øverst eller under? – Haha. Altså, jeg liker ikke å bli hersa med. Det går rykter om at du er ekstremt streng på sitatsjekk. Husker du ikke hva du sier, frøken gullfisk? – Nei. Fniiiiiis. Jeg er veldig in the moment. Det får holde.

1 6 1 6

Hva kom først, høna eller egget? –…

… – Er dette en IQ-test eller noe?

Neida. Vi bare spør. – Jeg har hørt’n før, men husker ikke svaret. Høna kom jo ut av egget, men det må jo være en høne der for at det skal komme et egg. Uh, det her er naturfag, men det er så lenge siden jeg hadde det.

1 6 1 6

Du melder pass? – Ja.

Vi har titta litt på twitteren din. – Oi, har dere det? Dere skjønner, jeg har ADHD. Har du? – Nei, jeg har ikke det, men du vet.

Vi siterer: «Noen ganger føler jeg meg som en mann, men det er en god følelse.» Hva mener du? – Sånn skal man egentlig ikke si, for det er jo helt feil i forhold til likestilling og ting og tang. Jeg vet ikke jeg, man føler seg litt tøffere. Vis man tar hang-ups, da føler man seg litt mann.

6 1 1

Har du noen gang ønsket at du var en mann?

Utovertiss! – Nei, jeg har ikke det, altså.

Pøh. Tror jeg ikke noe på. 99% av alle gutter og menn har tenkt minst engang at vi skulle ønske vi var

jente. – Er det sant? Ja, for da kan du onanere så mye du vil, liksom? Hehe. Jeg er veldig glad for å være jente. Du vet, ta på meg de høye helene mine, ta på kjole, fjolle meg til og fjase litt innimellom. Det er nødvendig, mener jeg. Hvilken pornofilm er du mest fornøyd med? – Jeg har ikke spilt i pornofilm. I hvert fall ikke profesjonelt.

6 1 6 1 1 6

Bare amatør? – Haha, neeei. Ingen kommentar.

Når kommer den hjemmelagde treningsvideoen din?

Personlig penetrening. – Man vet jo aldri. Det er så mye snikkameraer nå om dagen. Penishodekamera. Det hadde gjort seg.

Æsj. Ekkelt.

”Det er sikkert Robbie Williams.” Hvem er den mest kjente personen du har klina med? – Oi. Du det aner jeg ikke. Det er sikkert Robbie Williams, men det er old news.

Hva er du flinkest til? – Åh gud, hva jeg er flinkest til. Jeg er veldig flink til å spise mat. Fort og mye. Jeg liker å tenke på meg selv som et kjøretøy som trenger bensin for å fungere i hverdagen. Og da må man passe på hva slags drivstoff man putter på. På hverdager spiser jeg sunt og til helgen kliner jeg til med en burger

6 6 1 1

Rører du alkohol?

Går du på fylla? – Ja, men med måte.

Hva er måte? Folk snakker alltid om måte. – For meg handler det om å slappe av med venner og ikke krabbe langs fortauskanten. Jeg er litt over den perioden hvor jeg blir hentet mellom to søppelkasser bak Fridays, liksom.

Har du blitt det? – Ja

Haha. Classic. – Moren min pleier alltid å si at «datteren min er bare så og så gammel, men hun har levd i 40 år». Vi lever jo bare en gang, og da er det jo greit å oppleve litt av hvert. Det er livserfaring, er det ikke?

Hva er det drøyeste du har gjort noen gang? – Jeg synes ikke jeg har gjort så mye drøyt. Det er en del ting som ikke egner seg på trykk heller.

6 1 6 6

Åh jo da!

Hos oss er alt lov. Du er trygg i våre hender. – Ingen kommentar.

Hva er det Lene Alexandra lever av i 2010? – Jeg gjør en del TV-ting. Jeg er den som har gjort mest reality i Norge. Realitydronningen som de kaller meg. Jeg gjør litt konferansierjobber og en del kunstneriske greier som ikke betaler, men får betalt for senere. Musikken da? – Ja, det er det jeg mener. Man får betalt i royalties. Jeg er inne i en fase hvor jeg er i utvikling og jobber med nytt album. Man får ikke betalt for å være i studio, det koster penger. Jeg lever egentlig på lønn fra 2008.

Er du redd for kritikerne når dette nye albumet kommer? – Jeg kommer garantert til å få slakt. Alle sier jo det. Man må bare gjøre det man har lyst til. Det er det viktigste.

Hva blir det denne gangen? – Det kan jeg ikke røpe. Jeg er i en eksperimentell fase. Jeg tester ut veldig mye forskjellige sjangre…

Som? – Neei, det vil jeg ikke si, fnis. Greia er at jeg har vært i en boble før. Jeg har ikke sett så mye annet enn det lille rosa discoverdenen min. Nå har jeg fått et hull på denne ballongen og begynt å oppdage musikk. Jeg kunne jo gitt ut album rett etter Skal Vi Danse, men ville heller ta det helt med ro.

Er det musikk som er greia, eller er det trening? Vi leste at du skal bli den nye Kari Jaquesson. – Nå synes jeg du er litt trangsynt. Mennesker kan faktisk gjøre flere ting og det irriterer meg, for i Norge er det sånn at enten skal man gjøre det eller det. Jeg kan gjøre mange ting vis jeg har lyst til det. Trening har jeg holdt på med hele livet og kommer alltid å fortsette med det. Jeg har aldri sagt at jeg skal bli Norges nye trimdronning, men det var jo en veldig kul overskrift da.

1 1 1 1 1

Jammen da har vi et dilemma da. – Nei det har vi ikke.

Jo jo, hør nå. – Nei, jeg kan klare begge deler.

Nei, du må velge én av dem. – Pft. Lene Alexandra skal gjøre akkurat det hun har lyst til. Hvis du må jobbe med én av tingene. – Jeg gidder ikke svare på det. Du er dum. Hahahahaha.

7/2010