NATT&DAG Trondheim juni/juli 2010 - musikk og festival by NATT&DAG

WWW.NAttOGDAG.NO

tRONDHEIM 06 - JUNI/JULI 2010

30-ÅRS KRISEN

KARPE DIEM KVELERtAK EUROtRASH KAADA FINAL

NORSK MUSIKK DE SISTE 30

+++

ROCK ’N ROllEbYTTE

MUSIKERE ANMELDER ANMELDERE

MØtER

LARS SPONHEIM

EUROTRASH

tO GRUSOMME MUSIKKSJANGRE NATT&DAG MøTER NORGES ENESTE ROCKESTjERNE

RUNE RUDBERG FOtOSERIE MARK MCCOY

Rune Rudberg / Foto: Stephen Butkus

SEX AND tHE CItY 2 Natt&Dag - Siden 1988

MOTÖRHEAD

MEGADETH

SLASH

KAMELOT

TWISTED SISTER

IMMORTAL

GARY MOORE

BULLET FOR MY VALENTINE

tRONDHEIM JUNI/JULI

INNHOLD Illustrasjon KRISTOPHER HERNHOLM MARK MCCOY TRINE NORDHAMMER ANDREAS TYLDEN

Sjefredaktør ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Redaktør Oslo CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Salgsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN FREDRIK STEEN MARIUS SOMMERFELDT TORGEIR TELLE salg@innovationmedia.no

Redaktør Trondheim CAMILLA TORP torp@nattogdag.no Redaksjonsjef ODA FAREMO LINDHOLM lindholm@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Skribenter WENCHE SUNDT BENDIXWOLD GAUTE BROCHMANN RAGNHILD BROCHMANN ERIK GLAMBEK BØE ELISE DJUPEDAL CHIRAG PATEL MAGDI Y. ABDELMAGUID ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG RUNHILD GAMMELSÆTER PER BJØRNAR GRANDE SVEIN ERIK IHLEN MAGNAG KVALVIK NILS LAUSUND TETE LIDBOM ODA FAREMO LINDHOLM CHRISTINE M. MATHISEN LARS KRISTIAN MIDTSJØ ERLEND MOKKELBOST MARIA MOSENG GLENN OLSEN MATHIAS RØDAHL FREDRIK SAROEA KAROLINE SKUSETH PETTER W. G. SØRAUNET CAMILLA DAHL TORP ANDREAS TYLDEN MARIA LYNGSTAD WILLIASSEN

Økonomi NETLEDGER

Utgiver INNOVATION MEDIA AS Trykk SCHIBSTED TRYKK AS

TIDENS ÅND ...................................................................................................................................................... 8 JACK DALTON .................................................................................................................................................. 12 NORSK MUSIKK GJENNOM 30 ÅR ................................................................................................................. 15 RUNE RUDBERG .............................................................................................................................................. 20 KVELERTAK ...................................................................................................................................................... 27 EUROTRASH: TO GRUSOMME MUSIKKSJANGRE ......................................................................................... 28 MUSIKERE ANMELDER ANMELDERE ............................................................................................................. 31 FOTOSERIE: MARK MCCOY ............................................................................................................................. 34 UTELIVSENQUETE: HVA ER DIN FLAUESTE AVHENGIGHET? ....................................................................... 48 FINAL: ENDELIG BRÅVOKSEN ........................................................................................................................ 51 MOTE ................................................................................................................................................................ 53 KONSERTGUIDE .............................................................................................................................................. 54 KUNST .............................................................................................................................................................. 58 SCENEKUNST .................................................................................................................................................. 56 FESTIVALGUIDE ............................................................................................................................................... 60 MUSIKK: WATAIN, TEENAGE FANCLUB, JANELLE MONAÉ ........................................................................... 63 FILM: ALAMAR, SOMMERLUNSJ I ROMA, SEX AND THE CITY 2 .................................................................. 70 NATT&DAG MØTER LARS SPONHEIM ............................................................................................................ 78

Lesertall 133.000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Strandgaten 6 N-5013 Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Fotografer STEPHEN BUTKUS ARNE HALVORSEN TERJE HEIESTAD ERIK HOLSVIK HENRIK KILVÆR FRANCISCO MUNOZ JOHANNA SIRING ANTON SOGGIU

Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no En stor takk rettes til Torgrim Torve og Mark MacCoy.

LES AVISEN DIGItALt

WWW.NAttOGDAG.NO

Alt innen betalingsterminaler og butikkdata Kortidsleie - Kjøp - Leasing Tellix.no - Tlf: 21538000

Hertz Trondheim tilbyr gode priser til alle studenter hele sommeren! Ring: 73 50 35 00 4

6/2010

Student?

OVERHØRT

...

BREV

WWW.NAttOGDAG.NO

OSLO 05 - MAI 2010

OSLOvOLDEN#3 KONFORMItEtENS tyRANNI &

& MØtER StAtSMINIStER JENS StOLtENbERG

tORE tvEDt +++

INtERvJu MED bØRRE SÆtHRE

HEIA NORGE FORSvARSMINIStEREN

KARAOKE HVER

TORSDAG!

Det har kommet oss for øre og øyne at Kunstnernes Hus har blitt et regelrett shitty sted. Etter nye eiere har den gamle dama gått fra bohemenes høyborg til et gjennomkommersielt vestkansted med stripskjortede hårgelefantomer som vandrer rundt i Drømmen om Nerdia og fullblods PR-events i regi av sexy aktører som Spotify og Denja. Ikke Den, men Denja, en av Norges ledende produsenter av majonesbaserte salater og fårepølse. Nam! Så grattis med den verdige feiringen av 80-års dagen til et ikonisk Oslo-sted! Lenge leve dum Ca$h.

OM RIKEtS SIKKERHEt

Norgesvenne n MoNoliteN!

GØy på LANDEt M/pEtER bEStE

SMOKE MOHAWK

Modell: Ina Braathen Kristiansen / Foto: Stephen Butkus

Sigg, satan og rock

Natt&Dag - Siden 1988

Hei. Viser til stuntet deres med Monolitten i sentrum. Var det slik at det er mulig å få fatt i ett eks av den? Det hadde nok fått humøret på riktig nivå til fruens fødselsdag i slutten av mai. :) Mvh Carsten Ø. Håkonsen

Hoho! Kona de er heldig! – Red.

Dagen etter at jeg leste denne artikkelen i N&D, hadde jeg to unge kvinner på legekontoret. Begge hadde spilt opp til Tor med h. og hans likemenn. Begge følte seg i ettertid voldtatt. Begge er havnet i psykiatrien, tungt medisinert, som en direkte følge av det de i ettertid opplever som grove seksuelle overgrep – som de selv var med på til et visst punkt (med hotte mobilbilder og det hele), og så sklir det hele et helt annet sted. At slike som Tor finnes, er det lite å gjøre med, med at N&D kjører intervjuet som ukritisk lovprisning av det som også er bruk av unge kvinner – som ikke alltid har oversikten over det de er med på mens det skjer, er skremmende: ”Det her er det beste intervjuet jeg har vært med på noen gang”. Jeg hadde unt dere å være med på den langsomme gjenoppbygningen av personligheten til en som har raknet som følge av det som ender som overgrep. Så skulle dere fått sitte der og flire: ”Haha! Hva var vel livet uten fitte”? Hvem er dere egentlig? Jeg ønsker å møte deg, se deg inn i øynene og se hva jeg møter. Hilsen M./Livshjelp

Alle vet at rockestjerner tar drugs. I hvertfall de aller fleste og i det minste ei litta ei noe evig unge AC/DC kan stå innafor. Det er ikke lov å røyke inne i Norge. Heller ikke på AC/DCs enorme backstage rigget til for anledningen. Da fant Angus Young & Co likeså godt første og beste bøttekott nærmest scenen og boltret seg inn der blant koster og kluter fram til spilletid. Sokker? Nei, vi har mer enn nok med et spann å sitte på og spliff å røyke på. Props. For those about to rock, we salute you!

MUSIKKBAR PIANOCLUB NATTKLUBB

DRONNINGENS GT.12

7011TRONDHEIM

TELEFON: 73 80 95 50 FLEMMING@FRAKKEN.NO

WWW.FRAKKEN.NO

6/2010

These go to eleven: En fugl hvisker at forhenværende redaktør i Bergen Natt&Dag, Eirik Kydland, pønsker på noe. I firspann med blant annet Bylarm- og Slottsfjell-assosierte Behnam Farazollahi skal han lage et nytt norsk musikkmagasin. Designen vil Vinduet-frelseren og hedersmannen Rune Mortensen ta seg av. Derfor grunn til å tro at siste oppkomling i musikkblad-floraen kan bli mer seiglivet enn tidligere speilinger, slik som Mute...

Du er velkommen til å hilse på i Nedre Slottsgate 25. Der sitter monstrene og publiserer vold-ogvoldtektsoppfordrende kvasijournalistikk til alle døgnets tider. Om du ringer på mange nok ganger eller skriker høyt nok, så klarer du kanskje å overdøve barnepornoen fra mac-høyttalerne og rive redaksjonen løs fra den rituelle runkeorgien... eller vent litt, hva var det du skrev? ”...jeg hadde unt dere å være med på den langsomme gjenoppbygningen av personligheten til én som har raknet som følge av det som ender som overgrep.” Her antyder du ikke bare at intervjuobjektet er en voldtektsmann, og at vi promoterer og glamoriserer slike handlinger. Men du klasker like greit til med en god gammal sneversyntmellom-linjene-bedreviter-retorikk i god tro om at legelisensen din har utøvende makt i kommentarfeltet på nattogdag.no. Kanskje på tide å løfte blikket fra pasientjournalene (og i samme slengen tenke deg om to ganger før du poster de her?), og lese litt om hva vi har publisert på de mildt sagt triste og altfor utbredte fenomenene du henviser til: http://www.nattogdag.no/uteliv/artikler/oslovolden -2-intervju-med-en-voldtektsmann (publisert i NATT&DAG, november 2009) Du burde skamme deg. Din korttenkte dumhet i form av kommentaren over er et glansbildeeksempel på en polert og selvisk sannhetsfornektelse. Men før du går i skammekroken oppfordrer vi sterkt til å gå en runde med deg selv foran speilet, stirre deg dypt inn i øynene og stille deg selv følgende spørsmål: ”Hva er virkelighet?”, ”Kan det finnes andre måter å tenke på enn min?”, og til slutt ”Har jeg egentlig forstått hva jeg leser?” Det er forkastelig det du anklager oss for. Fuck you – Red.

OVERHØRT

tIDENS ÅND BONO ER NORSK OG SKAL IKKE KØDDES MED! Du vet han karen som alltid går med solbriller inne? Han som alltid har rett, danser med armene, nynner til musikken og alltid har bennern? Han er norsk, har null selvironi og heter BONO. Han er svett og forvalter opphavsrett til det meste av hva norsk psykedelia, drugs, nihilisme, sosial angst, maktsyke og trang til oppmerksomhet har produsert gjennom årene. Vigeland er selvfølgelig en av hans disipler, og dumme var vi som trodde grunnen til at Monolitten ikke er representert i turistsjapper er den slående likheten med en pikk/kukk/fallos osv. Dermed tok vi jobben i egne hender (hoho) og lagde dildo inspirert av faenskapet. Offentlig kunst på sitt mest stimulerende! MONOLITEN var født, men BONO er pro aktiv dødshjelp og sendte krav om at NATT&DAG skulle ned i knestående; klare til å ta imot spruten fra samtlige kommunegrå-ansatte med lav sædkvalitet og små baller. Trekk tilbake avisa! Fjern videoreklamen! Få vekk dildoen! Dere skal ikke selge den vel!? Man skal ikke tulle med offentlig kunst!”

1 1

LITTERATURFESTIVALEN Det var da endelig godt dere fikk sparket den påtatte, ensidige, provokatøren Stig Sæterbakken til fordel for noe litt mer tilgjengelig, omgjengelig og KOZ. Ungdom og barn er jo vår tids viktigste og hva de synes om menneskehetens mest fundamentale opplevelser og eksistensielle refleksjoner er selvsagt vesentligere enn utforskende forfattere. Litteraturfestivalen var et eneste stort GJESP og et hån mot det kunst i det aller minste kan handle om, nemlig UTFORDRE noe mer enn poesi om marihøner og hvordan lyset slår inn over skrivepulten mens jeg tenker på sexen med Torgeir i går og kanskje skal kjøpe en snickers på 7-11, eller kanskje ikke, men her kommer den vittige popkulturelle referansen til Lil’ Wayne… En ELENDIG statsdrevet sensurert festival uten ETT godt innslag. Gratulerer.

2 1

Et enklere NRK: 5080-skaperne og konferansierene ved årets Bergenspris, Sturle Vik Pedersen og Markus Gaupås Johansen, eventuelt ”Eidsvågs største sønner”, som de gjerne kaller seg, har fått seg nye jobber. Bård&Harald (Tufte&Eia) har ansatt dem som tekstforfattere på et nytt, undisclosed program som blir å se på skjermen til høsten. N&D vet litt om programmet, men sier ikke mer, da vi nødig havner på kant med NRKs informasjonsavdeling.

KRONIKK: KARPE DIEM Verdens tøffeste band, Iron Maiden, har med denne overhørten også vunnet NATT&DAGs ærespris i kategorien triveligste bandfolk. Ever. Etter endt konsert ville de ha med cateringansvarlig med på nachspiel. Hun måtte takke høflig nei fordi oppvasken etter førti staute briter måtte unnagjøres. Det synes vokalist Bruce Dickinson og trommerslager Nicko McBrain var urimelig deal. Derfor tok de rettem og sletten affære, brettet opp armene, gunna på gummihandsker, tok resten av oppvasken og dro med cateringmor på fest. Seriøst! Det er det kuleste vi har hørt noensinne. Hill! Hill!

ESKAPISME Vi skimter tydeligere konturer av undergrunn, mer aksept for eskapisme, mer distanse til normals, mer aggresjon mot det bestående og generelt små miljøer som blir sammensveiset mot de andre. Den jevne personen i RIMI-køen fremstår mer og mer som et underlig romvesen. Større fallgruver og noia, men også et tydeligere alternativ og grobunn for nyhet. Pass på hverandre!

3 1

AUNE SAND Som vi tidligere har presisert er Aune Sand og den stadig mer råtne VG-promoterte virkeligheten av salgbare karakterer, en gjeng med talentløse, onde, blodrasister. Verken mer eller mindre. Vi ønsker deg og dere fortsatt alt vondt. [ref. http://www.kjendis.no/2010/05/27/kjendis/ aune_sand/marianne_aulie/brak/11886740/]

4 1

HEI KJERSTI VATLE OG MISS HARMONICA! Ja det var nok oss som stjal kjolene. ”DARE TO BE DIFFERENT!” Noen må være tyv også :) Sorry. Litt busted om vi hadde steppet inn i Oslos glamorøse FASHIONWORLD med kjolen på, så den røde av tyll, som seinest var i maiutgaven av Henne, har vi klippet fra hverandre, sydd sammen og brukt som duk på kjøkkenet. Den grønne som var laget av flodde rotter og beibihud har vi donert til en uteligger på Plata.

5 1

6/2010

Apropos catering…. Samme person måtte smelle ingen ringere enn Britney Spears på lanken etter at hu grafsa med de skitne hendene hennes ned i en salatbolle med klar beskjed om at ”sånn gjør vi det IKKE her i Norge!”. Lars Ulrich, Metallicatrommis (tidenes mest oppskrytte trommeslager for øvrig), eks-tennisspiller, eks danske og innehaver av verdensrekorden i dårlig mann, nektet visstnok å gå på scenen sist gang bandet besøkte landet. Ulrich fikk nemlig ikke de sokkene han hadde bedt om i rideren. Vi skjønner deg godt, Larsemann. Klart sokkebusinessen skal verra på stell. Way to go...

10 år, 1000 konserter og 10 øl etter at svigermors adoptivdrøm Karpe Diem starta har vi begynt å kjenne på den dårlige samvittigheten for deres fraværelse i avisa. Middelmådige anmeldelser er en ting, men vi kunne kanskje gitt de mer enn én smilegift gjennom alle disse årene. Så nå som det er musikknummer, og gutta tilfeldigvis har raska med seg det som raskes kan i norsk musikk, inviterte vi Karpe til å plukke opp den gode gamle kronikk tradisjonen. De fikk en side til å spy ut all frustrasjon, kjærlighet, hat, rim og rykter, og løste det med et intervju med NATT&DAG, hvor de fikk skrive svarene. N&D: Dere er vanskelige å få tak i. Magdi: Ja, men dere har ikke intervjua oss på ti år. Chirag: Og dere har ti lesere, så dere er ikke akkurat øverst på lista vår. N&D: Ingen skade skjedd. Vi forstår at dere har mye å gjøre, og det at vi aldri har intervjuet dere er vår feil. Vi føler at det er mye kulere med rappere som skyter heroin i øyet, slår moren sin og voldtar søstra si/ søstra mi. Chirag: Ok. Magdi: Hva mer synes dere er fett...? N&D: Karikaturtegninger. Fuck religionene deres! Liker dere kunst? I fjor på en utstilling for Kunsthøgskolen delte en av studentene ut Sprite blanda med LSD som velkomstdrink til alle gjestene. Det var kunstverket hans. Han ble tatt av politiet, så for oss er han en kunstmartyr. Chirag: Fett. Håper bestemora di går på den kunstutstillingen neste gang. Magdi: Og møter han rapperen dere digger på vei hjem. N&D: Husker dere da vi trykka det bildet av en toppløs dame i hijab med koransitater over puppene? Det var et statement og vi brukte metaforer. En metaforisk ting altså. Med symboler. Dagspressen hadde aldri turt å gjøre noe sånt. Vi synes de gutta som banka opp Bård (Natt&Dag-journalisten som skrev saken. red. anm.) overreagerte. Chirag: Banka de ikke feil Bård? Magdi: Synd. N&D: Leser dere filmanmeldelsene våre? Vi ga ”Inglorious Basterds” og ”The Dark Knight” terningkast 2, og vi ga terningkast 1 til ”De Usynlige”. Ingen i dagspressen hadde turt det. Magdi: Dere er skikkelig modige. N&D: Ja, vi kjører den modige stilen. Ingen i dagspressen tør det. Chirag: Men du.. Vi har hørt at dere begynner å bli frustrerte oppe på Natt&Dagkontoret. Dere lager et blad som lever å være kule og provosere, men ingen blir provosert av trykkeriene deres mer. I hvert fall etter at Audun, Lada og Gaute (gamle Natt&Dag red. anm.) stakk. De ekte kara. Hva er planen deres nå?

N&D: ”De ekte kara..?” Magdi: Ja. Folk sier at nye Natt&Dag er omtrent like provoserende som nye PlanB/ Biip. Chirag: Ha, ha! N&D: La meg si det slik: Vi har mange kontroversielle ideer, og de vil skape debatt. Når vi får en idé på kontoret tenker vi: Ideen er god, men vil det skape debatt? Sist vi hadde idemyldring og brainstorma vilt tok det helt av! Planen er å gjøre en motesak med ekte lik som modeller. Tenk a! Ingen i dagspressen hadde turt å gjøre det. Magdi: Hvis jeg hadde dæva, og noen hadde kledd ut liket mitt i klærne til Fam Irvoll... Chirag: Jeg skal sørge for at det ikke skjer, bror. Magdi: Takk, bror. N&D: Hæ?! Er dere brødre? Chirag: Oh Lord... N&D: Fortell om musikken a. ”Aldri solgt en løgn” har solgt til gull allerede. Dere har vunnet Bendiksenprisen, og plata er blitt hyllet av et samlet anmelderkorps. Unntatt oss da! Vi gav den terningkast 4, og syntes den var helt average. Magdi: Takk. N&D: Takk? Hvorfor er dere så hvite? Chirag: Hva mener du? N&D: Hyggelige, høflige, sympatiske, konforme. Dere er jo ikke ekte utlendinger. Selv om dere visstnok snakker et annet morsmål, og har ekstreme religioner så holder ikke det. Magdi: Kjenner du noen innvandrere i det hele tatt? Har det egentlig jobbet noen i Natt&Dag noensinne? N&D: En i klassen min på ungdomsskolen var adoptert fra Sør-Korea. Marius het han. Dritfin fyr, selv om han virket noe indignert. Og konform. Chirag: Hva betyr det? N&D: Hør her. Målet vårt er å være Morgenbladet på speed, Klassekampen på weed og Le Monde Diplomatique med HIV. Chirag: På weed? N&D: Dere skjønner ingenting, dere. Dere er sånne type folk som intervjues av Thomas og Harald hver fredag. Dere er sånne type folk som moren og faren min liker. Magdi: Og problemet er? N&D: DE ER DØDSTEITE! Chirag: Ok. N&D: Vi skjønner ikke hvorfor hele landet er interessert i å høre på hva Karpe Diem har å si. Norge har ubevisst internalisert et politisk kutyme som er en slags pervers krysning av den postmoderne sannhetsfornektelsen, koselig og veik habermasiansk diskursetikk, så vidt innhyllet av en lett dialektisk hegeliansk tåke. Hvorfor antallet adressater mottakelige for vår stemme i det egalitære sosialdemokratiet Norge er så få er uforståelig. Chirag: Hvor mye absint drikker dere egentlig for å lire av dere det der? N&D: Mye.

proudly done by UREDD | foto: Hilde Holta-Lysell

www.hg80.no

KONKURRANSE

JANSELOV Erik Jansen, vinylentusiast og generell pågangsmotor i norsk rock, har tatt det djerve skritt å starte sitt eget plateselskap. Jansen Plateproduksjon tar dessuten ingen snarveier, men penser seg inn på singelens mest idylliske (og minst omsettelige?) våtmarker: Her trykkes bare singler slik de ble skapt for å trykkes – på den klassiske sjutommeren. Serien vil bestå av band og artister fra den norske undergrunnen med forankring i forskjellige stilarter. Alle sjutommersinglene vil komme i et begrenset opplag – fra tre til fem hundre eksemplarer. Ingen av sporene på disse singlene vil være tilgjengelig i digitalt format (helt til noen ripper dem, da). Først ut er verdens beste band og NATT&DAGsanksjonerte Peter Berry And The Shake Set, Drammens ny heavy psyche-helter Wind og kultfiguren Frode Skjold (tidligere The Indikation, Peau de Peche og Los Plantronics).

MUSIKK tIL FOLKEt! Musikk til folket! Vi har en flott, flunkende ny Geneva S liggende på kontoret. Herligheten har motorisert iPod-dokking, FM-radio samt klokke med vekking og alarmfunksjon. Ekstra lydinngang på baksiden.

NAtt&DAGS ØLBAROMEtER FOR tRONDHEIM

Olavs Pub ......................................... 65

Fru Lundgreens ................................. 37

Bær & Bar ........................................ 66

Ricks ............................................... * 39

Brukbar ............................................. 67

DownTown ...................................... * 39

Supa ................................................. 67

Crash .............................................. * 49

Pair’a’Dice ........................................ 67

Familien ............................................ 49

Frakken ........................................... * 67

Bakgården Bar og Spiseri ................ 58

Krambua ........................................... 68

Barmuda ......................................... * 62

Den Gode Nabo ................................ 69

Vista ................................................ * 62

Lille London ...................................... 69

Hver uke fremover vil vi gi bort billetter til deg og en venn. Følg med!

SKJERPINGS

Mangler du studieplass til høsten? webfag? IT? administrasjon? økonomi? journalistikk?

I NATT&DAGs musikk-nummer er det på sin plass å meddele våre kjære lesere at vi har listeplasser til en rekke konserter I samarbeid med Norges flotteste konsertlokale, Rockefeller. Alt du trenger å gjøre er å følge med på www.nattogdag.no for utlodding av billetter.

Hva er likheten mellom et stort plateselskap og XXXXXXXXXX? Ingen tar telefonen, svarer på email eller vet hva de holder på med. Uansett hvor avhengige vi som musikkavis er av dere fire store, har vi gang etter gang de siste par årene (internet, takk skal du faen meg ha!) opplevd slap service, ikke fått svar på henvendelser, ingen som ringer opp igjen, folk som legger på røret, ikke fått

Blæst ................................................ 64

Slapp av! Du kan fortsatt få en yrkesrettet fagskoleutdannelse fra høsten - hvor og når du vil over nett.Godkjent av Lånekassen. Søk idag!

ecademy.no

Se også www.nebyhifi.no for mer informasjon om spilleren.

KONSERt tIL FOLKEt!

Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Mormors stue ................................... 37

Gå inn på www.nattogdag.no og delta i konkurransen eller send epost til konkurranse@ nattogdag.no. Merk eposten ’Geneva S’.

skiver å anmelde i tide, intervjuobjekter som ikke gidder å stille opp eller måtte gå rundt grøten og kontakte George Michael personlig gjennom en felles bekjents nabos kusines tremennings tidligere klassekamerats svigermor. Vi vet bransjen ikke er lett om dagen, tro oss, men når de mindre uavhengige klarer det, bør dere det også.

velkommen til ekeberg oslo city camp !

Ekeberg Camping er eid av Norges Automobil Forbund, og er med i kjeden “NAF CAMP”. Plassen strekker seg over 70 mål og har plass til ca. 700 enheter, hvorav ca 100 har el. uttak for caravan. Utsikten fra Ekeberg er et besøk verdt for seg selv, her ser du ut over hele byen, fjorden og de omliggende åsene. Campingens beliggenhet ved Ekebergsletta gjør den til et naturlig valg for deltagere og supportere under Norway Cup, verdens største fotballturnering for barn. Ekeberg Camping gir deg muligheter til å bo i avslappende omgivelser med det meste innen rekkevidde. Severdigheter som Bygdøy med Vikingskipene, Holmenkollen, Vigelandsparken og Oslos utmerkede shoppingtilbud for å nevne noe. Vi holder døgnåpent i juni, juli og august.

6/2010

for mer informasjon, kontakt oss på: telefon: 22 51 08 00 - faks: 22 51 08 50 ekebergveien 65, n-1181 oslo www.ekebergcamping.no mail@ekebergcamping.no

EKEBERG OSLO CITY CAMP

EKEBERG

supertanker foto: ole musken

Du har krav på pause

(hvis du vil)

Hvis du jobber mer enn 5 1/2 time pr dag har du krav på pause. Har du fått deg sommerjobb, men er usikker på saker som kontrakt, lønn eller feriepenger? På loungdom.no kan du sjekke hva du har krav på og t.o.m. laste ned en arbeidskontrakt. Lurer du på noe eller trenger råd, ring LOs Sommerpatrulje på telefon 8 100 1999. Eller send sms til nummer 2030. Bruk kodeord SP <melding>. God sommer!

JACK DALtON VURDERER tRØNDER-FEStIVALENE

Zoom-vinnerne Jack Dalton er aktuelle med debutplata Never mute noise, just turn down sleep. De er et av de trønderske bandene som skal spille på en rekke festivaler i sommer. Vi samlet gjengen på Brukbar og lot dem, på fritt grunnlag, vurdere Trøndelags stolteste. TEKST WENCHE SUNDT BENDIXVOLD FOTO JOHANNA SIRING Øverst på arket står Sommerfestivalen i Selbu, en festival ingen av dem har vært på før. Latteren brer seg ganske ubarmhjertig rundt bordet når de ser line-upen. – E-Type!, bryter trommis Bjarne Lutnæs Olafsen ut. – De har kanskje ikke har vært så heldig med artistene, eller er det nettopp disse de ønsker at skal spille på festivalen? Ottar "Big Hand" Johansen!? Hvem i alle dager er det? Gitarist Ørjan Jensen Langnes bryter av og sier at han egentlig ikke er så gira på å få vite det. De er alle enige om at Åge og Dumdum Boys er bra, og at de sikkert kommer til å trekke mye folk. Bjarne er ivrig og fortsetter. – Chand skal dit! Han er en trivelig kar. En folkelig kar.

”Kunne tenke oss og spilt på Coachella i California...” Resten av gutta ser på Bjarne og ler. Tom synes man må se på hele innholdet og vurdere festivalen ut fra det. – Det er nok mange Frp-velgere som skal dit, men jeg tror nok dette er festivalen for folk flest. – Jeg oppfordrer alle å dra dit! Jo Erik i barnehagen sier det er gøy! 12

6/2010

Bjarne sier seg enig med Jimmy og tror det er litt det samme som EM i cross i Hedmark. – Men tenk om de hadde hatt stupetårn og et vann man kan fiske i! Det hadde vært perfekt! Hvis folkene fra Selbu skulle ringe oss, har vi døra på gløtt, for å si det sånn. Mye trøndersk Neste på lista er Steinkjærfestivalen, en av festivalene de selv skal spille på i sommer. – Ja, hva skal vi si om den? Jimmy utfordrer resten. – Det er mye norsk og et bredt spekter. Fett at det er mange trønderske artister, de andre som er med i Dayladore Collective skal jo spille der! Altså, bandkollektivet Jack Dalton er med i, forklarer Ørjan, som også er styremedlem. – Det blir fett! – Det er lite hip hop, konstaterer Bjarne og ser spørrende ut Ørjan skummer videre nedover line-upen. – De kunne virkelig spart seg for Bjørn Hellfuck, han kunne dratt til Selbu. Eller er det bare en skrivefeil? – Og Alice Cooper er vel ikke kongen, jeg har en live-DVD hjemme med ham som er sykt dårlig, men det er jo min mening, sier Tom. – Jeg si at dette er AP-festivalen. Festivalen for arbeiderfolket, sier Bjarne. – Og jo! Samsaya kommer. Samsaya er hip hop, sant? Ja, da er det hip hop her likevel! – Alt i alt så er dette en godkjent festival, sier Jimmy.

– Vi gleder oss til å spille der, for ikke å snakke om all sjømaten vi skal spise, skyter Tom inn. Gåtefullt – Jorddunst skal vi også spille på, bryter gjengen ut i kor. – Her var det en del ukjente, men Mondo Generator blir fett. Festivalen vinner en del på stemning her. Sjø, og sjømat. Bål og telt. Budsjettet er nok ikke så stort, men dette blir skikkelig stas. Drikke oss fulle og greier. – Hvor da? Selbu? spør Bjarne. Den mye omdiskuterte Storåsfestivalen er fjerdemann ut, og får ganske hard medfart. – Dette er trasig. Headlinerne, Sivert Høyem og Gåte, er ikke akkurat noe å slenge ræva i taket for, sier Ørjan. – Også han jævla Bjørn Hellfuck. Altså, det er jo greit med Gåte, men de spiller der hvert år, til og med når de har lagt opp. Og hvem er Stein Torleif Bjella? – Denne festivalen minner meg litt om en samle-cd, sier Tom. – Litt som Absolute Music eller noe i den duren. Kan nesten minne litt om Selbu. – Hvem faen er The Pirate? bryter Jimmy ut. – Åja, Pony The Pirate, så ikke hva som stod jeg. Det blir fett! Og The Pink Robots, som vi turnerte med for ei lita stund sia. Kult! – Det hadde gjort seg med noen flere utenlandske navn her. Jeg hadde forventa mer, sier Bjarne. – Nå høres det kanskje ut som vi slakter de festivalene vi ikke skal spille på selv, men så overfladiske er vi ikke altså.

God stemning Sist ut i vurderinga er Pstereofestivalen. – Hurra! Hipp hipp hurra! – Bare det står US bak banda er det jævla bra. UK er også kult, men S er ikke fullt så bra. Hele gjengen ler, men konstaterer at festivalen har et bra innhold og det er mye de vil få med seg, og Bjarne har nok en gang meninger han vil få frem. – Megafaun er dritbra! Men det er to ting med festivalen som er negativt, det ene er at No effects ikke spiller der hvert år, og at vi skal spille på en annen festival på lørdagen så vi går glipp av mye fett. Vi skal spille der på fredag, så det må folket få med seg! Dette er nok festvialvinneren. – Dette er en veldig trivelig festival, marinen, god stemning. Bare Megafaun spiller på fredag blir dette bra, avslutter Bjarne. Jimmy nevner Robyn. – Bra booking, hun trekker nok mye folk. Også er a fin, sier Bjarne ivrig. – Eller er hun det? Husker ikke åssen hun ser ut jeg. Er a fin? En lettere oppgitt gjeng ser bort på Bjarne, men han ser ikke ut til å bry seg videre hardt om det. – Nevnte jeg at Megafaun er jævla bra? Jack Dalton skal spille på totalt åtte nasjonale festivaler i sommer, men sier at det fortsatt kan dukke opp festivaler og andre konserter som enda ikke er avgjort. – Festivaler vi virkelig kunne tenke oss og spilt på er Coachella i California, Sonar i Barcelona og Roskilde. – Jo, også Selbufestivalen selvsagt, sier Bjarne.

advertentie_natt&dagg.pdf

29-04-2010

14:30:05

Booka Shade (live) • Ferry Corsten • Audio Bullys (dj set) John Dahlbäck • Tiefschwarz • Mauro Picotto • Dennis Ferrer Carl Craig • Danny Howells • Josh Wink • Dj T. • Wally Lopez SIS • Marco Bailey • Dr. Lektroluv • Ida Engberg • Style of Eye • Minilogue Damian Lazarus • Heidi • Joost van Bellen • Strangefruit & Olle Abstract • g-HA & Olanskii Tobii • Nils Noa • Claude Footloose • Christian sol • Diskjokke & Vinny Villbass DJ Friendly • Sam ‘o Neall • JE Haugfos • Cave

Tickets at: www.extrema.no 7-Eleven and Narvesen

FLERE ARTISTER SLIPPES SNART! S J E K K W W W. S T O R A A S F E S T I V A L E N . N O

-책rs krisen

Illustrasjon: Andreas Tylden

Finnes det noen som helst grunn til 책 feire v책r egen musikkhistorie? 6/2010

-års krisen Finnes det noen som helst grunn til å feire vår egen musikkhistorie?

VERStE ALBUMOMSLAG:

BEStE ALBUMtIttEL:

BABA NATION: Love Express – Har du glemt hvor gyslig stygg 90-tallsestetikken egentlig var, sjekk ut denne.

JOKKE & VALENTINERNE: Alt Kan Repareres – Enig!

KAIA HUUSE: Egentlig Kunstner – Selv fakkelsjonglerende ”kunstnere” i Sofienbergparken dukker ikke opp i bukser som disse.

GLUECIFER: Dick Disguised As Pussy – En glemt klassiker.

OLE I’DOLE: Blond Og Billig – Ærlighet varer lengst, og så videre.

D’SOUND: Doublehearted – Simone Larsen og resten av gjengen fotografert på sushi-restaurant. Æsj!

BEStE ALBUMOMSLAG: THE ALLER VÆRSTE!: Materialtretthet – Stupedama gone new wave. Legendarisk.

M2M: Shades Of Purple – Et intenst lilla platecover med en logo som minner om et tsjekkisk tyggegummimerke. MADCON: An inCONvenient Truth – Photoshop for dummies. Kanskje det verste coveret i norsk hiphop-historie?

ÅGE ALEKSANDERSEN: Ramp – En ung Åge gir fingeren til platekjøperne.

TURBONEGER: Party Animals – Og med det var festen over.

POSTGIROBYGGET: Melis – Snakk om å prøve å få dritt til å smake søtt.

DARKTHRONE: A Blaze In The Northern Sky – Fenriz og hans kompanjonger tok tidlig på 90-tallet en nattlig ekskursjon til skogen med et pocket-kamera. Lite visste de at dette skulle diktere fremtidig black metal-estetikk.

KAIZERS ORCHESTRA: Ompa Til Du Dør – For å gjøre vondt verre ble tittelsporet nylig kåret av P3s lyttere til 2000-tallets beste norske låt. Kødder du med oss?

BLACK DEBBATH: Welcome To Norway – Det enkle er ofte det beste, som da disse fem rockehumoristene poserte langs en vegg på Zoologisk museum.

NRK1: ”Norsk rocks historie er viktig”, sier en nordnorsk voice-over. ”Svært viktig.” Rockheim i Trondheim står snart klart for åpning med virtuelle rom der vi kan ta en ”tidsreise tilbake til norsk rocks gullalder”. En svett Prepple Houmb som gnisser skrittet mot mikrofonstativet; Åge Aleksandersens røde briller i en glassmonter. Om du ikke greier å vente til kalaset åpner, kan du kvele datamaskinen med den nettbaserte løsningen. Schous Plass på Grünerløkka i Oslo: Her kommer Popsenteret. Norske musikere blir for tiden filmet mens de gjenforteller røverhistorier. Skrønene kan til slutt oppleves på tv-skjermer plassert rundt omkring i bygget. Men ”arven” kan også oppleves på andre måter.

geren ”King For A Day”. Dette er også norsk musikkhistorie: hockeysveis og møbelbass; stadion og lårkort. ”Eeeeeeeveryone….needs a…friend sometime” crooner Elg i neste klipp. Fordi vi fortjener det. På Spotify finner du en pur ung Gry Jannicke Jarlum (noen som husker dokumentarserien om henne på TV3?) som synger sin ”Draculas sang”, og mens du beveger deg videre til ”Sampler from Voices Of Wonder – Metal Art Disco” fra 2003, får du med ett en impuls om å gi det nå nedlagte Trondheimsbaserte plateselskapet Progress Records en ny sjanse. Er du på søken etter mer folkekjære toner, klikk på utgivelsen ”Landeplage” fra 2008, og hør på norske, gullplatevinnende evergreens som ”Splitter Pine”, ”Hun er forelska i lærer’n”, ”La det swinge” og ”Nei,

”Dette er norsk musikkhistorie: hockeysveis og møbelbass; stadion og lårkort.” Ta turen ut av de dyre fasilitetene, bort til den lokale platesjappa og la fingrene leke med 10-spenns kassa. Her finner du det ene grønnjævlige coveret etter det andre, de fleste dokumentert i boka ”Norske plateomslag”. Jørn Hoel malt i akvarell; Returns fjelltoppmøter-powerpoint-cover og Go-Go Gorilla sitt album med en korsfestet Alex Rosén. Eller sett deg ned foran pc-en, klikk deg inn på youtube og møt sjefs-MILF, Torhild Sivertsen, i det hun fremfører Tomboy-schla16

6/2010

JØRN HOEL: En Blå Løk – Er det mulig?

BACKSTREET GIRLS: Sick My Duck – Ja, det er mulig.

ANAL BABES: Delirium Or Diarrhea – En av hovedstadens mest velkjente junkietryner, knipset med fisheye-kameralinse. Nå ettertraktet vare på bruktmarkedet.

TEKST REDAKSJONEN

VERStE ALBUMtIttEL:

så tjukk du har blitt”. Dette er den norske bredden. Hva med i undergrunnen? Boka ”Tre grep og sannheten” forteller i pinlig detalj historien om den norske punk og new wave-scenen på seint 70/tidlig 80-tall. Men når du klapper igjen bokcoveret og slår på den vedlagte skiva Anarki & Kaos: Norsk Punk 79-81 forstår du straks hvorfor du aldri har hørt på – eller om – disse bandene. Dette er norsk punk. Hva med den svarte musikken? Sofian

DELILLOS: Hjernen Er Alene – Lars Lillo Stenberg klarte med dette albumet og ikke minst tittelen å gjøre deLillos til mer enn et studentband. ARNE BENONI: One Life Stand – Fra 2001. Fitteprinsen Benoni mente alvor.

FORtRENGELSESMEKANISMEN SVIKtEt: CORNFLAKES FILTER TRUCKS SEVEN ZUMA LIBIDO

”Kristin Asbjørnsens ’negro spirituals’ ble neppe kjøpt av andre enn barføtte hvite kvinner i barselpermisjon.” forsvant og Vincens sitter langs Mjøsa et sted og spiller Playstation. Syltetøydronningen Noora Noor brukte tre millioner kroner på et album som solgte tre tusen, og Kristin Asbjørnsens ”negro spirituals” ble neppe kjøpt av andre enn barføtte hvite kvinner i barselpermisjon. Dette er norsk RnB. Lysglimt i mørket Det finnes heldigvis oppturer. a-ha, det eneste norske bandet som har toppet den amerikanske Billboard-listen, runder for tiden av sin karriere på arenascener verden rundt, og vi krysser fingrene for at Mags og co. håver inn noen slanter. Ikke at vi bekymrer oss så veldig for privatøkonomien til Morten Harket, men det finnes angivelig en avtalegiro som gjør at noen av pengene skal falle på nye, norske band. Trine Rein gjorde for sin del rent bord i Japan med sin ”Just Missed The Train”. Lene Marlin skapte eufori i blant annet Frankrike før hun – parallelt med Bondevik – tok en Bondevik. M2M gjorde stor suksess og turnerte med de androgyne Hanson-brødrene, men tok frustrasjonen mest ut på hverandre. Marion Ravn ble Marion Raven og dro på turné med Meatloaf, men bestilte heldigvis returbillett til Norge ganske kjapt. Underdogen Marit Larsen kom derimot godt ut av det hele, og tilbringer nå det meste av tiden

sin i land der det fremdeles selges plater. Fra Lippo Lippi ble ikke større enn de var på Filippinene. Madrugada gjorde for sin del rent bord i ferieparadiset Hellas. Turboneger klarte ved hjelp av Thomas Seltzers intellekt, Hank Von Helvetes uforutsigbarhet og Knut Schreiners lysende gitarspill å bli kultfigurer, men strakk de til slutt strikken litt for langt? Eller hva skjedde egentlig på den turneen med Marilyn Manson? Det store utland Mange har utvist god navigeringssans, men like mange har sovet i timen. Mest molbo var Jahn Teigen og kompanjongene i Popol Vuh som i 1973 takket nei til en gullkantet platekontrakt med Frank Zappa sitt selskap Discreet. Backstreet Girls ble på 80-tallet lovet gull og grønne skoger i USA, men speed og tilsvarende loking kom til slutt i veien, hvilket etterlot dem med et knippe gode historier, såre nesebor og lite annet. Samme skjebne led Babel Fish, Span, Gisli, Karin Park og Surferosa. Og på tross av en lengre turné med The Killers ble Mariann Thomassen vennlig eskortert av scenen da amerikanerne senere gjestet Hovefestivalen. Godt hun har Daniel Franck. Norges svar på Guns N’ Roses – ja, Silver såklart! – tilbrakte også en periode i USA og

-års krisen Finnes det noen som helst grunn til å feire vår egen musikkhistorie?

VERStE LOOK:

FLOPPEKLUBBEN:

GÅTE – Huldra og co. så jævlige ut. Og nå er de faen meg tilbake igjen.

LARS JONES – Markedsført som Norges svar på Sting, og det ble brukt enorme summer på å spille inn en musikkvideo på toppen av et fjell i 1996. Sist sett som mannen bak Moldes cupfinalelåt ”Vi slår dæm” fra 2009.

SWAY – Kritthvite Espen Lind sin rastaperiode ér og blir hard kost.

ROBERT POST – Sangfuglen fra Ålesund ga lovnader om internasjonal karriere. Nå er han borte (vant Spellemann, da), og har ikke en gang egen artikkel Norsk pop- og rockleksikon. Og det skal litt for ikke å bli nevnt der.

RALPH MYERZ & THE JACK HERREN BAND – Djeveltegn, flammer, Kiss-trøyer, conga og chillout-beats. Døvt.

BEStE LOOK: BACKSTREET GIRLS – Oslobandet bør applauderes for å holde knallhardt på stilen sin. Ravnsvart hår, svarte 501-jeans og svart skinnjakke siden 1984. Rollerbladesene de av og til fyker rundt på bryter dog litt med illusjonen. JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN – Bergensbandet har hatt godt av å vanke på mod-butikken Tilsammans. Men hva skjer med hestehalen til gitaristen? AGGIE FROST – Det begynner å bli en stund siden, men nakenbildet av Aggie Frost som prydet forsiden av Natt&Dag i mai 1999 gjør at tilgir all den kjølige elektronikaen. INGER LISE RYPDAL – GILF. Rype i 1968, rype i dag.

SHORTCUT – NRK-programleder, bråkebøtte og innehaver av den lammeste stilen noensinne. ZEROMANCER – Hvem hadde trodd Seigmen-medlemmene skulle overgå seg selv i dårlig stil da det startet et nytt band? Grattis!

JULEBORDKOMItEENS JA-LIStE: BABA NATION D’SOUND BRISKEBY DANCE WITH A STRANGER ERIK & KRISS JULEBORDKOMITEENS NEI-LISTE: SERENA MANEESH LASSE MARHAUG BLOODLIGHTS BRUTAL KUK ANINE STANG

BJØRO HÅLAND – I Dagens Næringsliv kunne vi nyss lese at Bjøro Håland og hans cowboystil var gjenstand for oppildnende diskusjoner mellom artistene som deltok på låta “Sammen For Livet” i 1985. I dag ser vi at Bjøro er den eneste som kom fra seansen med verdigheten i behold.

fikk en gyllen mulighet til å bli tenåringsidoler. Men de konfronterende monologene til kokafiserte produsentmoguler ble snart for mye for ten sing-gjengen, og det bar i stedet hjem til øvingslokalet under Sub Scene. Morten Abel flyttet i sin tid til London for å unnslippe hysteriet her hjemme, men fikk nok av sin anonyme tilværelse og returnerte til Norge med akkurat nok opplevelser til å lire av seg ”Birmingham Ho” (”And that was a Birmingham Ho / Hey, ho, hey, ho, hey”). Nå fyller han halve gymsalen på Sogndal ungdomsskole.

Akersgata etter at platen ”Melody A.M” solgte over en million eksemplarer utenfor landegrensene. Erlend Øye rettet tidlig hornbrillene mot utlandet, noe som resulterte i suksess for Kings Of Convenience, så vel som soloalbumet ”Unrest” fra 2003 – et samarbeid med heite europeiske produsentnavn. The Whitest Boy Alive har kun spilt et knippe konserter i Norge, men kan vise til et dedikert publikum i blant annet Sør-Amerika. Bare så leit at de har for vane å stjele rødtoppens briller. Datarock har fa-fa-farta over hele verden,

”Linsekompott og husokkupering er og blir et nødvendig onde for norske punk- og hardcoreband, være det Life... But How To Live It på 80-tallet.” Den gyldne middelvei Knallhard jobbing og moderate forventninger har vist seg å være en heldigere kombinasjon for norske musikere. Hjemmekjære Lindstrøm selger mye av sin disco-patent, men går helst for godt betalte konserter utenfor landet, sikkert mest fordi han foretrekker studiovirksomhet. Kompisen Prins Thomas – og den nybakte pappaen Diskjokke – produserer enorme mengder musikk og fremfører den på alt fra hipsterklubber i Singapore til store engelske festivalscener. Røyksopp var lenge et ukjent navn her til lands, men fikk omsider aksept i

og om de bytter ut fargerene på joggedressene er det mulig de kan gjøre det i mange år fremover. Norske jazzmusikere har hatt en høy internasjonal stjerne helt siden Jan Garbarek og Jon Christensen tok del i pianist Keith Jarretts kvartett tidlig på 70-tallet, en arv den nye generasjonen av musikere idag tjener på. Trompetist Mathias Eick turnerer med supertrommis Manu Katché; Bugge Wesseltoft er kurator for en festival i Kina og saksofonist Håkon Kornstad sparrer med gode musikere på intime klubber i New York. For å nevne noen.

HVOR ER DE NÅ? LOCOMOTIVES – Etter turneer i USA med Supergrass, The Allmann Brothers og The Cure ble det plutselig stille rundt dette norske bandet, og de lå kanskje en forbannelse over albumtittelen ”What’s Your Good Luck?” THE TUESDAYS – Et norsk ”The Bangles” fra Larvik? Det måtte gå til helvete. EPHEMERA – Søtladen gitarpop og mysende koseblikk ble erstattet med melkespreng og blodskutte øyne.

NATHALIE NORDNES – Mange trodde denne Bergensjenta var stjernemateriale. Sist observert bak sminkedisken på butikken MAC i Bergen. LORRAINE – Har visstnok prøvd å lure seg med på by:Larm som ”nytt demoband” under navnet Black Room de seneste årene. Samme besetning, samme sveiser, samme depperock. Spiller snart showcase på Gloria Flames. KINKY VIBES – Da deres drita bassist maktet å knuse bassen sin under første låt på Roskildefestivalen i 1996 var det kroken på døra for Bodøbandet.

FJORDEN BABY! – Ka skjer då?

WHIMSICAL – Sist vi så denne rapperen var han omringet av heite bitches og feite biler i en tilsynelatende dyrkjøpt musikkvideo. Flytta hjem til Tønsberg?

Linsekompott og husokkupering er og blir et nødvendig onde for norske punk- og hardcoreband, være det Life...But How To Live It på 80-tallet, JR Ewing sent på 90-tallet eller Kvelertak på 2000-tallet. Her er veien til suksess lang og illeluktende, men også full av god nedfallsfrukt. I rockens tjeneste Black metal, liksminke og nagler har tatt veien fra marginalt gutteromsfenomen til kunsthaller, jeans-kolleksjoner og catwalk. Men ”flytter de skiver”, som bransjefolk liker å si? Nja, det er kun det mest kommersielt eksplisitte bidraget, Dimmu Borgir – et band ekte svartmetallfans vedkjenner seg like mye som unge tyskerne gjør sine besteforeldres forhistorie – som faktisk har kommet høyt opp på salgslistene. De andre supplerer husholdningsøkonomien med småbruk i Østerdalen. Japanere har alltid latt seg fascinere av vestlig musikk, noe blant annet Kongsbergbandet Cato Salsa Experience kan skrive under på etter at de ved selvsyn møtte helfigurs pappversjoner av seg selv i Tokyos platesjapper på midten av 2000-tallet. De selvoppnevnte ”Kings Of Rock” – Gluecifer – dedikerte mange år til rockens tjeneste, og undergrunnsbandet fikk tidlig et publikum i Europa og USA. Har du lyst til å lese bitte litt om musikken og masse om backstage-catering og vokalist Biff Malibus mange turer på ramma, rask med deg «101 – Et år på turné med Gluecifer» neste gang du er på Tronsmo, eller hos en annen formidler av marginal rockelektyre.

Bigbang, eller Øystein Greni om du vil, bor og musiserer i Los Angeles, men lever på norske penger og er i solskinnsstaten California som et hvilket som helst annet usignet band å regne.

”Mørkere enn svartmetal? Svisj Danseband på NRK2” «En får værra som en er… Når en itte vart som en sku’» sang Ole Ivars. Så la oss glemme internasjonale ambisjoner en stakket stund. De gode historiene ligger helst rett foran nesetippen. For hvorfor fokuserer black metal-dokumentarist og fotograf Peter Beste i disse dager på det norske danseband-miljøet? Jo, trolig fordi den er mørkere enn svartmetallen noensinne var. Tror du oss ikke er Svisj Danseband på NRK2 bevis nok. ”Do you remember when is the lowest form of conversation”, raser Tony Soprano i en episode der de andre gutta sitter og mimrer om gamle dager. I Norge nøyer vi oss ikke om å snakke om brillene til Åge; svetten til Preple; og løken til Jørn Hoel – nei, vi bygger svære hus for å minnes dem. Så neste gang du står på farta til Trøndelag, spør deg selv: Hadde du besøkt det armenske fotballmuseet, det brasilianske skiforbundets treningsenter eller det australske hiphop-konservatoriet? Hvis ja, løs billett til Rockheim sporenstreks. 6/2010

-års krisen Finnes det noen som helst grunn til å feire vår egen musikkhistorie?

BEStE VIDEO:

MESt OVERVURDERtE BAND/ARtISt:

A-HA: ”Take On Me” Denne tåler tidens tann! Hvordan man maktet å lage en video som denne i 1986 er fremdeles et mysterium, og resultatet var hele seks MTV Music Awards-priser samt hylende kvinnfolk over den ganske verden. TNT: ”10 000 Lovers” Man blir aldri lei av å se kokainhoder svinse rundt på en gigantomanisk scene med verdens høyeste hår. Året er 1987, trommestikker rulles, falsetten får kjørt seg og Ibanez-gitarer kjæles med. Det må ha vært en deilig tid å være rockestjerne. IMMORTAL: ”Call Of The Wintermoon” Vi var usikre på hvilken av listene denne passet inn på, men ved nærmere ettertanke er jo dette renskåren kunst. Tre grovrøstede hordalendinger som sprader rundt i skogen med trollmannhatt og nagler mens de spytter flammer – alt sammen filmet med VHS-kamera på en solfylt vårdag. Sleng på Benny Hill-musikk og du har en Youtube-klassiker. SUSANNE SUNDFØR: ”The Brothel” Popmusikk med ambisjonsnivået til Bondevik-regjeringen. Altfor sjelden blir vi satt ut av musikk, men Susanne Sundførs ”The Brothel” satte følelsan i sving. Videoen, signert Eric Alvin Wangel, er dyster, enkel og effektiv. RØYKSOPP: ”Eple” Smarte som de er delegerte nordlendingene i Røyksopp ansvaret for ”Eple”-videoen til noen talentfulle briter, og resultatet ble nydelig. Beste anvendelse av barndomsfotografier i popmusikk siden de første deLillos-skivene.

INGRID OLAVA Idet sjekken på 800 000 blanke kroner ble overrukket Ingrid Olava under by:Larm i fjor var det mange som mistet livsgnist. For ser man bort ifra positive ting som at hun drikker jævlig mye så koker det hele ned til følgende: Døv stemme, døve moves, døve låter og døv vibb. Sorry folkens, vi har ikke med noen ny Joni Mitchell, Tori Amos eller Marianne Faithfull å gjøre her. Til og med hun gamle haugen Skin fra Skunk Anansie er råere enn Ingrid Olava.

VERStE VIDEO: THE MONROES: ”Sunday People” At dette ble en stor hit i Norge sier litt om hvor kørka folk var i 1983. For det er noe jævlig freaky med disse to, to-meter høye mennene med ett øyenbryn hver, der de lurker rundt i en slags The Madness med kromosomfeil-tåke. RAVI OG DJ LØV: ”Tsjeriåu” Har du mage for en Ravi med smokk i kjeften og gjensyn med de forbanna The Monroes-folka? Tekstingen er kanskje det verste – ”kas i mi sju in de maunin, en i nid ju evri nait, tsjeriåu, tsjeriåu, baibai!”. Mother, please make it stop. SWAY: ”Yum Yum Gimme Some” Nevemagneten Espen Lind kom seg utrolig nok gjennom 90-tallet uten en skramme, mens vi uskyldige bivånere aldri ble de samme igjen. De flagrende hvite og svarte rastaflettene er én eneste stor søknad om nakkeskudd. DIVERSE ARTISER: ”Venn” Du har kanskje glemt hvor døll denne var? Ta deg en tur på Youtube og se nordlendingene Sivert Høyem, Espen Lind og Lene Marlin synge og dele kåte blikk, mens Thomas Dybdahl, Sissel Kyrkjebø og Kurt Nilsen får sine tilmålte soloer. Solo får forresten også Bertine Zetlitz, men denne synger hun bøtte surt. På radene bak finner vi legender som Dina, Kine, Askil Holm, Samsaya, Karen Jo Fields og Sandra Lyng Haugen. La oss i alle fall håpe at pengene kom frem. KRISTIAN VALEN: ”Still Here” Få forsto vel noe som helst da Kristian Valen gikk fra å parodiere Morten Harket til å prøve å bli Morten Harket. Ensom ved pianoet, knullende på sofaen, kranglende i en bil som til slutt krasjer, og så stryker dama med. Det er kødd, ikke sant? Måtte det hele være en brikke i en svær, ambisiøs performance som avsløres om noen år.

MINOR MAJORITY Det er vanskelig å forstå at 1800 mennesker tropper opp i tid og utide for å høre Pål Angelskår og hans surmaga bandmedlemmer fremføre sin loffete og halvgrønsjete melankolske rock på Sentrum Scene. Vi ber herved innstendig NRK P3 å la oss slippe å få høre ”You´re such a sup-eherguhurl” noensinne igjen. Dire Straits-gitarer møter Eddie Vedder fra Ris? Nei takk. ANIMAL ALPHA Pantomime, Bunnpris-riff, krøllete hvitt hår, sminke, hyling, lakk og lær? At Animal Alpha ble signet på indielabelet Racing Junior, hyllet som norsk rocks redningsmenn (og biatch) er i dag hysterisk morsomt. Heldigvis floppa deres siste plate og de la inn årene i fjor. Men det er dessverre ikke over helt ennå, for snart kommer Djerv. Mer pantomime! Grøss og gru. DUM DUM BOYS Vi fikk også tårer i øynene da vi så ”Døden på Oslo S” og hørte ”Englefjes” i 1990, men hvor mye fornuftig musikk har kommet fra den kanten siden den gang? Vi husker ikke engang hva den siste platen heter, og de 150 festivaljobbene trønderne får hvert år burde nå gis til yngre og sprekere band. SPAN ”I am the papa” gaula Jarle Bernhoft i sin ”rocka” periode med Span. Med blant matprater Fritjof Nilsen ved sin side prøvde de å bli den norske ekvivalenten til Foo Fighters – bare dumt at de mangla elementer som hits og legendestatus. På tross av trøbbel i utlandet solgte de utrolig nok plater og fikk radioslagere her til lands, men i 2005 sluttet heldigvis Bernhoft i bandet for å late som om han hadde soul, mens resten av gjengen startet det allerede oppløste Dog Almighty.

FOLKETEATERET 3., 5. OG 7. SEPT. KL 1900 REGI EINAR BJØRGE DIRIGENT INGAR BERGBY KONGELIGE NORSKE MARINES MUSIKKORPS CARMEN INGRID DOMINIQUE DON JOSE THOMAS RUUD EDvARD HOEMS GJENDIKTINING

www.OPERAFESTIvAL.NO 18

6/2010

MESt UNDERVURDERtE BAND/ARtISt: Alle helt greie band og artister har fått sin sjanse i lille Norge.

BURDE IKKE ENGANG HA BLItt VURDERt: MULTICYDE En verkebyll uten sidestykke. Det jævla Flåklypa-sampelet på ”Not For The Dough” holdt på å ødelegge den norske filmklassikeren en gang for alle, og vokalist Silje ”Anea” Nymoen sin fryktinngytende vibrato i samspill med ”rapperne” Lars Larsen og Patrick (Patski Love) Hauge sine bidrag på ”Claptrap” er noe av det mørkeste som har herja norske hitlister. PENTHOUSE PLAYBOYS Den breikjefta sosiologen Ketil Rolness er en smart nok fyr, men som Jens Pikenes kan han føkke off. Når 1400 rødvinsmarinerte 40-somethings møtes på Rockefeller hver jul er det like før Torgata Bad sitt flisebelagte gulv åpner seg og de oppmøtte faller ned i et flammeinferno vi liker å kalle helvete. FLAVA TO DA BONE Sakset fra ballade.no: ”Norsk hiphop/ poptrio bestående av rapperen Henning «P. Luv» Hartung, DJen og rapperen Sabri «DJ Saber» Kitmitto fra Bøler og sangeren Annette Dorothy «AD John» Bjarøy fra Nesodden.” ”Even If The Rain” er og blir en ufyselig låt, og lite hjalp det at Elisabeth Carew covret den i fjor.

Du kan også oppleve bl.a: 3. - 19. september 2010

CARMEN 2010

Elizabeth Norberg-Schulz Tom Remlov Ingebjørg Kosmo Tor Espen Aspaas Einar Steen-Nøkleberg Kari Onstad Hvem drepte Astrakahn? Susanna frå Sunnfjord Mini Figaro Callas - La Divina Operatrikken og mye, mye mer! 3. - 19. september 2010

Ă&#x2DC;yafestivalen er stĂ¸ttet av Oslo kommune / kulturdepartementet / Utenriksdepartementet / innovasjon norge

SEX, DOP OG K Narkodom, fengsel, milliongjeld, overeksponering, seks tusen konserter og seks barn med seks damer. NATT&DAG møter Norges eneste rockestjerne. TEKST FORSBERG & TYLDEN FOTO STEPHEN BUTKUS

Designcontainer.no

Mandag, 31.05.10, klokken 08:50 RR: Hei N&D: God morgen! RR: Tja. Merker jeg er litt sliten... N&D: Bra helg? RR: Ja, det ble en litt hyggelig søndag. N&D: Ikke dumt det RR: Kan vi ta intervjuet et annet sted? Er fullt av folk her enda... N&D: Haha! RR: Hva med kroa rett forbi Moss? Marché tror jeg den heter. N&D: Da sees vi der.

Det har slått oss at du er Norges eneste virkelige store rockestjerne i landet. Hvordan har det seg? – Det er vel ikke noe annet enn at jeg er flink til å være meg sjøl. Jeg vet ikke om jeg skal se på det som et kompliment eller ikke. Hank Von Helvete sa i et intervju en gang at når det kommer til sex, drugs and rock’n’roll er det bare en person som gjelder, og han heter Rune Rudberg - og det er ikke vits for andre å prøve en gang. Synes det var morsomt, jeg. Da har du kanskje valgt feil musikksjanger, eller har det bare blitt sånn? – Jeg har ikke valgt noen ting og bryr meg ikke om at jeg har et kjent tryne.

Ser du på deg selv mer som en Mick Jagger fremfor en Christer Sjögren? – Ja, jo, det gjør jeg vel. Det har kostet en del å komme dit jeg er i dag. Llikevel har jeg fått respekt selv om det har vært et par overskrifter som jeg kanskje kunne vært foruten. Synes du det har ødelagt, eller har det vært mer som en boost? – Vel, den Skien-saken da jeg ble taua med håndjern av sju politimenn gjennom frokosten på et hotell klokka halv åtte på morgenen. Det var ikke spesielt kult. Hva skjedde egentlig? – Ikke noe annet enn et vanlig nachspiel med masse folk. Jeg kjente ikke halvparten en gang. Der som på alle andre fester var det

Kjøp valuta før du drar

litt av hvert som folk hadde i seg. Grunnen til at politiet kom var ei jente, som var på en annen fest, som venninna ikke fikk liv i. Hun var litt sur på eksen sin som var på festen der jeg var og påstod at hun hadde fått GHB av meg, men det var jo bare svadaprat alt sammen. Hun hadde jo ikke vært på festen en gang. Det var et sabla styr, men jenta våkna fin i formen rett etterpå. Det var ikke morsomt, men det var jævla morsomt før de kom, he he. Etter den storyen der snudde folk. Alt dette med tusen damer og greier, skillsmisse, sparken i Scandinavia, da tenkte jeg at nå er det slutt. Alt gikk ad undas. I løpet av en drøy måned senere hadde jeg mottatt over to tusen tekstmeldinger fra vilt fremmede

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd 6/2010

”…jeg ble taua med håndjern av sju politimenn gjennom frokosten på et hotell.”

KØNtRI tRI ”Det er vel bra at jeg ikke er rockeartist. Da hadde det jo tatt helt av og jeg hadde aldri kommet ned igjen.” mennesker som skrev ’stå på videre’. Da er det ikke vanskelig å fortsette når folk gjør seg bryet verdt ved å sende sånne hyggelige meldinger. Før det var det en del spydigheter og kommentarer på gata og i privatlivet. Men nå spør folk om jeg har det bra og hyggeligere enn det blir det ikke. Du opplever ikke mye jantelov? – Ikke nå lenger. Apropos Scandinavia. Et vers fra en sang

lyder som følger: ”Hils til alle i Scandinavia og si at jeg har det bra. Jeg kommer nok aldri mer igjen. Tok med meg 1,9 millioner spenn…” Fortell! – Det er en omskriving fra Scandinavia sin versjon. Da jeg fikk sparken fra bandet påstod Steinar Kristiansen (bandmedlem, red. anm.) i media at de hadde tapt 1,9 millioner kroner på stuntet mitt i Skien. I virkeligheten var det én dansegalla som hadde trekt seg.

Det var det som var gærent. Men de mista også halvparten av jobbene sine og måtte gå ned fra åtti til seksti tusen i honorar. I lengden tapte de på at de sparket meg. Nå har de lagt ned hele greia. Det var du som var bandet? – Ja, ser nesten sånn ut. Du er glad i stunts, Rudberg? – Jada. Det må jo skje litt. Det er en boom av folk som vil drepe for å bli kjendis, men får det ikke til... Det er vel bra at jeg ikke er rockeartist. Da hadde det jo tatt helt av og jeg hadde aldri kommet ned igjen. Hva tenker du om den nye generasjonen som vil på TV for å bli kjent? – Hvis det er utgangspunktet, at de vil

bli kjendiser, så varer det ikke lenge. For du er nødt til å være ærlig med deg selv og vise hvem du egentlig er. Og hvis den du egentlig er, er en som bare vil være kjendis, da er det ingen som vil ha deg etter en liten stund. Men jeg visste heller ikke hvordan man skal oppføre seg i begynnelsen, for jeg var kjendis i to-tre år før jeg skjønte hvordan jeg skulle takle det, eller før jeg visste at jeg var kjent, og da var det litt seint å legge om. Hva tenker du om Paradise Hotel for eksempel? – Jeg respekterer alle mennesker, enten de er artister eller kjendiser eller vanlige folk. Men dette her Petter Pilgaard-greiene skjønner jeg ikke noe av. Han ser jo ikke bare

www.forex.no

6/2010

harry er engang. Har jeg lyst til å gå i hølete, trang olabukse og boots så gjør jeg det. Hvis det er harry for noen, så får de slite med det problemet sjøl. Vi har hørt at du skylder jævlig mye penger? – For par og tyve år siden ble jeg slått personlig konkurs. Det begynte med et skattekrav på 260 000 som de to neste åra ble to skjønnsligninger. Så ble jeg slått konkurs på 1,7 millioner. Det gikk ti år og jeg ble slått personlig konkurs igjen. Da var det 3,4 millioner. Kun renter og avdrag på det første… Åh fy, da… – Jeg har ikke én krone i privatgjeld. Om en fem-seks år er det vel oppe i femten millioner. Dem får bare holde på. Neida, jeg betaler skatt og sånt, da. Det er altså du og Varg Vikernes som skylder staten millionbeløp? – He he. Det er nok et par til der ute. Du synger også på engelsk. Du har ikke vurdert å breake i utlandet? – Vurdert og vurdert. Jeg har fryktelig løst til å reise over. Jeg synes jo sjøl jeg tolker countryrock-greia veldig bra. Det hadde vært artig å vært der borte og testa nivået. Hvor ligger jeg? Det kan godt hende det jeg holder på med bare er tull, men det kan hende folk vil like det også. Vet du alltid ditt eget beste? – Njaa. Stort sett så gjør jeg det. I min verden gjør jeg ikke så fryktelig mye gærent. Jeg har vært på en og annen fest. Ok, så har det kommet folk som har sagt skal du ha en liten en. Sier gjerne ’ja’ jeg, bare for å være hyggelig. Plusspoeng, ikke sant. Det spiller jo ikke noen rolle. Jeg vil gjerne glede de som er der. Det blir som regel moro.

”Det er det desidert kuleste som finnes, så lenge du ikke blander det med alkohol.”

”Ok, så har det kommet folk som har sagt skal du ha en liten en. Sier gjerne ja jeg, bare for å være hyggelig.” dum ut, han høres dum ut og. De siste to-tre åra har jeg konsekvent sagt nei til talkshow og sånt som ikke har med musikk eller shortcar å gjøre. Jeg føler jeg er kjent nok, vært kul og gitt mye av meg sjøl hele veien, og media har egentlig gitt meg så forbanna mange ørefiker tilbake. De kunne valgt å gjøre det på en annen måte. Men jeg er nå en gang sånn at jeg er opptatt av tillit, og den beste måten å få tillit på er å vise folk at de har din. Desto mer åpent og ærlig jeg prater om meg selv, desto bedre opplever jeg folks reaksjoner. Og sånn håper jeg at de fleste andre er også. Er du litt naiv? – Jeg har nok vært det. Det har vært noen ganger hvor pennen er lagt ned og man blir sittende å prate og så skjønte jeg fort, når jeg leste intervjuet etterpå, at det var der det begynte. Men Se&Hør er ålreite. De ringer alltid og sjekker om det er noe hold i tips de får, og om jeg sier at jeg helst vil la det ligge, så er det greit for dem. De gir litt tilbake for alt jeg har gitt gjennom åra, og det er hyggelig. 22

6/2010

Hva er det drøyeste du har vært med på noen gang? – Uff. Du må ikke stille meg sånne spørsmål. Alt for mye å velge i. På det kan jeg egentlig bare svare at jeg har vært med på veldig mye morsomt. Å gradere noe, nei, det synes jeg… Hva mener du med morsomt? – Først og fremst å spelle. Er vel ingen andre som har så mange jobber som meg. Jeg har også fått en ny generasjon publikum. For 8-10 år siden snudde det helt fra å være et publikum på 40+, nå er det fra 18 til 25 år. De kan alle tekster, unggutter som ungjenter. Å spille på russetreff, gatebilfestivaler. Nå har jeg kommet dit der jeg ikke trenger å skille mellom privatpersonen og artisten. Når jeg kommer og spiller forventer folk at det skjer litt, og at det er litt action på scenen. Under pausen er ikke jeg en person som kryper bak på backstagen. Da er jeg gjerne ute og tar en øl med folket. Det er halve greia. Du vet, puber det er plass til 150 støkker, og det er

hundre på utsiden som ikke kommer inn. Jeg gjør heller det enn å spille i en halvfull idrettssal. Spiller du noe særlig i hovedstaden og de andre storbyene? – Ja, jeg spilte på Blå tidligere i år. Blå? – Ja, puben på Bekkestua. De hadde aldri forhåndsolgt så mye billetter til en konsert før. Ikke dermed sagt at Rune Rudberg skal trekke fullt hus på Bekkestua. Det var jævla moro. Det er nok en del skap-fans der ute. Pubene jeg spilller på må som regel ryddes, for da danser folk på bord og krakker til det er pinneved igjen. Helt Texas. Tenker du noe særlig på storbymentaliteten til folk med ironisk distanse, rockeelitisme og se-ned-på holdning. Le av dansebandSvisj? – Jeg er vel den norske artisten som er mest brukt på vorspiel og nachspiel blant ungdommen, men det er klart at... eller jeg vil tro at de fleste unge gutter ser på dette som ”sånn vil jeg være når jeg er 48 år”. Du hører aldri de som går på dansebandfestival le av folk i Oslo, så jeg vet ikke hvem som har størst mindreverdighetskomplekser. Janteloven. Det blir det samme som å si ”fy faen, han der var harry”. Jeg vet ikke hva

Hva har du testa, Rune? – Nei. Må vi ta hele den rekka der? Nei, det kan jeg ikke si. Kan du ikke si det? Kom igjen Rune. Hva er det du har testa? – Nei, det blir for gæli. Hos oss er alt lov. Kan ikke du anmelde dop for oss? – Vel. Det jeg kan si er at det ene er lov i landet, det andre er ikke. Det som er lov, nemlig alkohol, er den farligste jævelen av dem alle. Fulle folk, det er alltid et eller annet dritt som skjer. Om de har fått i seg noe annet er det bare hyggelig. Alle oppfører seg likt, det er det du ser det på. Man ler likt, går likt. Hva tenker du om det? – Jeg tenker mitt om det. Jeg synes det finnes ting som kanskje burde vært lov. Som hva da, hasj? – Nei, blir bare trøtt av det. Kokain? – Nei. Ting som man blir våken av. Vi diskuterte GHB i bilen i sted… – Der nevnte du det. Det er det desidert kuleste som finnes, så lenge du ikke blander det med alkohol og har kontroll på hva du driver med… Ja, nå begynner jeg her. Vi prøvde å diskutere oss frem til hvor det kommer fra. Fotografen her mener det brukes som sedativ på hester. – Det kommer fra et stoff som heter GBL, men det er syv ganger sterkere. Da må du i tilfelle ta så lite som mulig. Vi hadde fest på det en gang, sølte på bordet mitt og morran etter hadde lakken etset bort. Når det er sagt er det ikke et narkotisk stoff. Ser det ikke på blodprøver, heller. Hå hå! – Jeg var tretti år før jeg prøvde noe som helst. Ble introdusert til slikt av Scandinavia, de samme som ironisk nok gav meg sparken femten år senere for nulltoleranse. Jeg var egentlig motstander, men fikk amfetamin. Da stod vi tre dager i strekk i Istedsgate i København med døra på vidt gap og styrte på. Jeg er veldig fascinert av sånne ting, partydop. Har lært meg mye om det. Jeg mener bestemt at man helt klart kan finne trygge måter å gjøre alt mulig rart i verden på. Du kan ta en flaske brennevin på styrten, men det går ikke så veldig bra med deg da. Jeg blir så jævlig provosert hvis det kommer såkalte verdensmestere og sier ”går du på det?” Men ”faen” sier jeg, ”går du på øl” fordi du er ute og drekker i helgene. Man går jo

Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

www.forex.no OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • TRONDHEIM SENTRALSTASJON

På lager - vi sender samme dag Rask og fraktfri levering* Avbetaling fra kr. 200,Rente- og gebyrfritt Opptil 90 % rabatt * (Gjelder ordrer over kr. 248,-)

KJØPE BØKER?

haugenbok.no Norges raskeste nettbokhandel @

HAUGEN BOK AS - POSTBOKS 175 - 6101 VOLDA - EPOST HAUGENBOK.NO - TLF 70 07 45 00

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER hos haugenbok.no Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER hos haugenbok.no Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. 20 000 titler på lager klar for utsending. RASK LEVERING! Bøker på lager sendes samme dag vi får din ordre. LES MER OG BESTILL på haugenbok.no - velkommen som kunde.

www.haugenbok.no - epost@haugenbok.no - tlf: 70 07 45 00

Rabatt - på mange lærebøker.

”…vi tenkte på å lansere en dildo etter mediestyret. Den skulle være blå med Rune Rudberg i gullskrift.” ikke på noe selv om man tar seg en fest. Så lenge du ikke må ta deg litt til for å komme ovenpå. Om du trenger en øl for å komme deg opp om morran, da har du et alkoholproblem. Eller en stripe for å komme gjennom dagen har du også et problem. Ingen av de problemene har jeg noen gang hatt. Det er heller det at andre har problemer med det. Du sier ’sosialt’ og ’party’, men har du et intellektuelt forhold til det? Tenker du på det å utforske deg selv? – Jeg har blitt en viten mann opp gjennom, og det er ikke fordi jeg har blitt eldre... du blir jo mer våken. Du engasjerer deg mer i samtaler som du kanskje ikke hadde giddi å hørt på engang. Alkohol blir du bare dummere av. Nei dere, nå kommer Bjørn Terje (manager, red.anm.) til å rive av seg det lille håret han har igjen på huet. Det er viktig å presisere at jeg ikke ufarliggjør dop. For min del har det blitt vesentlig redusert, men jeg har blitt for gammel til å si at det er aldri... he he. Jeg liker å holde det privat på gården hjemme. Du får invitere oss til fest! – Ja, for da har jeg litt på dere også, ha ha. Tilbake til musikken. Folk sier at om VG-lista hadde tatt med bensinstasjonssalget, så hadde danseband tronet toppen? – Ja, og radiostasjoner. Jeg blir aldri spilt på radio i Norge. Aldri. Ikke engang når jeg kommer med en ny CD. Men det er ikke derfor jeg lager plater. Det er en greie jeg ikke har skjønt i det hele tatt. Jeg har aldri vært en danseband-artist heller, egentlig. Jeg vokste opp med Vikingarna, men har alltid likt countrymusikk og puddelrock. Hva er det det gir deg? Hvorfor begynte du med dette? – Jeg er veldig Eagles-fan, det går veldig mye av det i countrymusikk. Flerstemt vokal og jævlig bra gitarspelling. Feler og greier. Mye flinke folk. I danseband har man jo bytta ut dette med saxofon og sju kilometer med klang. Er det noe du vil ha, men ikke kan få? – Jeg kunne tenkt meg å hatt det som andre: Vært gjeldsfri, hatt et normalt bankkort, bankkonto, kjøpt meg et hus, eid egne ting. Sånne ting. Det ønsker jeg meg. Det tror jeg aldri at jeg kan få. Dere kan skrive at om det er noen der ute som har lyst til å bidra med det, så er de hjertelig velkommen. Vi må jo snakke litt om dette berømte dildobildet. For det første er det helt fantastisk hvordan du taklet hele greia. Ikke en gang ti PR-byråer hadde klart å klekke ut en like glimrende plan. – En VG-reporter ringte og lurte på om det var meg på dette bildet, eller om det var manipulert. Jeg ante ikke hva slags bilde han snakket om, og sa at jeg hadde mange bilder liggende. Jeg sendte han bildet på mms før han ringte opp igjen og fortsatt lurte på om det var meg. ”Jeg kan jo ikke ljuge meg unna denne”, sa jeg. Jeg kler ikke å ta en Kåre Conradi, det er ikke meg. ”Hva er det som egentlig er så mye pes med detta”, sa jeg. ”Jeg har jo mye kulere bilder hjemme”. Da mistet han rett og slett telefonen i gulvet og fikk ikke spurt om noe mer. Han ble helt satt ut, og slik ble overskriften også. Hvem tok bildet? – En kompis av meg. Alle de blå er ikke like lange, bare så det er sagt. Min var veldig kort. Dette blir kanskje litt på privaten, men er det noe godt? – Nei, ikke inn, men det kiler litt, det gjør det. Jeg tok den ikke helt inn. Var det et engangstilfelle? – He he, njaa… Jeg ble på godt norsk ikke pult i rævva, som mange trur. Sjans for at vi kan få titte litt på de andre bildene? – Ha ha. Skal du ha fra nå i natt? Ja ja, bring it on! – Nei, nei. Faen, er du gæren eller! Det er media som har skapt og bygd alt dette damestyret, pornobiten og alt det der. I utgangspunktet har ikke jeg vært noe verre enn folk flest, men jeg har ikke fornekta om det har vært noe heller. Men det klart at i dag er jeg takknemlig for at media har skapt det ryktet for meg, for en kan jo ikke ha det noe bedre enn det. Å være åpen og fri synes jeg er helt topp. Det tror jeg veldig mange andre mennesker skulle ønske de var også.

Vi tok med en liten sak vi lagde til forrige nummer. Det er en dildo av Monolitten. Monoliten som vi kaller den... – Den boksen kjenner jeg igjen! Har du sett den? – Nei, men de boksene der er sånne du får kjøpt for å støpe din egen... ja. Jeg har sett noen sånne.

”Begge fortenna hans satt igjen i panna mi.” Du har vært borti de før? Vi brukte bare samme esken vi fikk silikonen i... – Ja, jeg får meg fitte overalt jeg, uten å være der engang. Det er jævlig vanskelig altså, å holde den i vater og greier mens du skal støpe formen. Du må ha hjelp for å si det sånn. Så det er mange Runer der ute? – Tja, det er nok kopier av kopier. Men vi

tenkte på å lansere en dildo etter mediestyret. Den skulle være blå med Rune Rudberg i gullskrift. Da var jeg litt full av faen, men hadde ikke noen til å finansiere greiene, så det ble ikke noe av. Hank von Helvete fikk en rolle ved det norske teater og Gahl endte på Den Nasjonale Scene i Bergen. Du endte opp på sexhibition? – Ja. Jeg feira bursdagen min der i tre dager. Rocco og alle damene bodde hos meg, så jeg måtte holde ut. Hang litt med han på den tida, men han fikk beskjed om at han alltid kommer til å være nummer to, så da ga han seg. Du veit den eneste forskjellen på han og meg er at for meg har det kosta masse penger og han har tjent litt på det. Så hva synes du om porno? – Porno er bra det. Så lenge det er innafor vanlige rammer... Har du gått på en kjæreste/samboer-smell før? – Nei, men jeg har opplevd et par sinna ekser. En gang ble jeg vekket av at eksen til dama jeg var hos sto over meg med en full ølflaske klar til å slå inn huet mitt. Så jeg spratt opp naken og alt, fikk malt denna fyren tvers igjennom en bokreol og ut i gangen så det bare var karmen igjen av utgangsdøra. Begge fortenna hans satt igjen i panna mi. Jeg husker jeg måtte spille på danskebåten seinere

på kvelden med den kaka i panna. Men det endte med at jeg syntes så synd på ham at jeg tok han inn og lot ham få tømt seg litt, gråte litt på skuldra og prata sammen. Også kjefta vi litt på eksen hans sammen. Har det kommet noen uventa unger på døra? – Nei, de som har kommet har jeg visst om. Men det er vel ting som kommer til å sjokkere meg mer her i livet enn om det skulle skje. De er hjertelig velkommen alle sammen! Hvor mange unger har du? – Seks. Med samme dama? – Nei. Bare én med hver. Ja, faen, har jo et rykte å ta vare på. Haha. Det var kanskje ikke sånn det skulle være, men men. Er det jenter som har vært målet med musikken og kjendislivet? – Nei. Det har det ikke vært, men det er klart at de første åra jeg var på scenen så skjønte jeg fort at, ja, her var det fordeler. Senere spilte jeg i Trondheim og dro innom samme lokalet dagen etter. Da sto de samme jentene foran et nytt band. Da skjønte jeg at ikke er jeg som utnytter meg av situasjonen, men at det var jeg som ble utnytta. Rune Rudberg slipper nytt album i løpet av sommeren. Gå inn på www.nattogdag.no og vinn signerte CDer.

6/2010

”Mye å holde styr på for seks mann med downs syndrom.”

KVELERtRANG Seks unge, skjeggete, tatoverte menn fra Stavanger har vekt stor internasjonal interesse. Og det før de har gitt ut en eneste plate. TEKST REDAKSJONEN FOTO HENRIK KILVÆR Kvelertak ble startet opp i 2007 og det tok ikke lang tid før ballen begynte å rulle. Hvem er disse karene som alle snakker om om dagen? – Det er ikke så mye mer bak bandets opprinnelse enn at vi er en kompisgjeng som synes det er fett å lage låter, henge ut og generelt være et band. Ikke akkurat dritspennende. Dritspennende eller ikke, Kvelertak har allerede rukket å spille på Roskildefestivalen og Øyafestivalen; de har turnert den obligatoriske punkeruta opptil flere ganger og blitt A-lista på P3. De kom på andreplass på NRK Urørt og vant nylig Lydverkets/Hovefestivalens/Festival Publics konkurranse om å spille på årets Leeds- og Readingfestivaler. Tidligere i år spilte de inn det selvtitulerte debutalbumet med Kurt Ballou fra bandet Converge i Salem, Massachusetts. I sommer skal de ut

på omfattende Europaturné med Converge og Kylesa. Hva skjer a?

”Vi har vel bare vært på rett tid til rett sted”. – Tsja, apparatet er vel ikke så stort som en skulle tro, bookingbyrået vårt Goldstar, plateselskapet Indie Recordings og managamentet Great Moments hjelper oss med en del drittkjedelige ting. Det trengs siden det etter hvert har begynt å bli en del å holde styr på for seks mann med downs syndrom. Vi er fremdeles i startfasen, vi har jo ikke fått gitt ut en plate en gang, men den oppmerksomheten vi allerede har fått lover jo veldig bra for fremtiden. Vi har vel bare vært på rett tid til rett sted, hatt flaks med å hooke opp med de rette folkene og vært et tilstrekkelig bra nok band. En god miks av skills og tilfeldigheter, altså, forteller vokalist Erlend Hjelvik.

Hvorfor har dere valgt å synge på dialekt? – Det er ikke så mye mer motiv enn at jeg liker best å uttrykke meg selv på dialekt. Av en eller annen grunn føles det som om jeg jåler meg jævlig til hvis jeg synger på bokmål eller engelsk. En annen faktor er at jeg digger norskspråklig black metal som Taake og Ljå. Snodig nok fikk jeg tre i Norsk på videregående, men fem i engelsk, men det var kanskje mest fordi norsklæreren min vare en skjøge. Som med all god musikk er det vrient å putte Kvelertak i noen musikalsk bås. Viagrarock har blitt lansert som begrep, og treffer vel sånn passe bra. Selv nøyer bandet seg med en mer deskriptiv variant: «riffbasert musikk med masse trommer og skrikevokal». Kurt Ballou, gitarist i det legendariske bandet Converge fikk æren av å stå for bandets første forsøk på å fange Kvelertak på tape. Ballou har det siste tiåret stått bak noen av de viktigste undergrunnsutgivelsene (les: hardcore/ punk/metal). – Kurt var på toppen av vår ønskeliste av produsenter. Hans produksjoner har alltid

vært fantastiske, akkurat hva vi var ute etter. At han sa ja til å jobbe med oss var det beste som kunne skje med denne plata. Kurt hadde en plan fra begynnelsen og hadde mulighet til å produsere akkurat det vi var ute etter, sier gitarist Bjarne Lund. Hertis har blitt kristen, Paradise Hotel-deltakere får platekontrakt, TNBM har blitt en trist skygge av seg selv, Rockheim monterer fremdeles sponplater og Ralph Meyers blir sikkert nominert til neste års Spellemann i kategorien rock. Hva synes dere om ståa? – Jeg har ikke peiling på hvordan det står til med norsk rock, men vet i alle fall at det er opptil flere bra norske plater på vei; Konsortium, Purified In Blood, Haust, Lydia Laska, så det er jo bra. Ellers er det jo festlig å ha noe å le av, som at black metal har inntatt en arena som tidligere var forbeholdt homofile. Ingenting er hellig, eventuelt uhellig, alt ettersom. Kvelertak kommer ut på Indie Recordings 21. juni. Les anmeldelsen på side 63. 6/2010

EURO HARD CORE Hei kjære leser, her er to grusomme musikksjangre du hater, og vi derfor prøver intenst å like. To ubudne gjester på festen din som lager kvalm, kaster ostepop og tagger ned toalettet med spritusj mens de ler dumt. Møt Hardcore og Hardstyle – de tilbakestående stebrødrene til Smak og Behag.

TEKST ANDREAS FALKENBERG ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM

av bestemte merker som for eksempel: det italienske Australian og Kappa, eller det nederlandske Cavello. Sko har som regel alltid vært joggesko, aller helst Nike Air Max Classics eller New Balance. Skinheads-utrustningen består først og fremst av klassikeren, svart eller grønn bomberjacket: aller helst Londsdale. Harringtonjakke (for eksempel Baracuta) er også vanlig. Bukser er som regel streite Levis jeans, noen ganger snittet opp i sømmen slik at de blir litt mer baggy. Militærbukse er også akseptert, men da aller helst svart/hvitt/grått. Påtrykk av typen ”Only The Strong Survive” eller ”Rotterdam Terror Crew” er typisk. Også bestemte frisyrer er essensielt. Jentene i miljøet har kastet femininet på bålet og kjører det samme utstyret som gutta. De shaver hele bakhodet og begge sidene, beholder håret på toppen og har alltid hestehale. Noen Gabbere og Hardcore fans sverger til merkene Pit Bull Germany, Troublemaker, Doberman og Consdaple. Som du kanskje allerede har gjettet er dette merker som er forbeholdt den ovn-glade delen av det tyske folk. Alle er de kjente populære merker innad i nynazistiske miljøer og derfor problematiske i Gabbermiljøet.

ANTI-MUSIKK Gabba er arbeiderklasseeskapisme; Europa ligger i ruiner og Heideggers syn på teknologien som utelukkende autonom er endelig fullbyrdet når disse Benelux-skapningene vugger og hakker seg frem og tilbake til mitraljøsen av en stakkatotromme signert Roland Alpha Juno. Det er ingen ironi her. En sjanger som ble påbegynt som Hooligan-musikk er ikke ironisk. Den rike og avslappete middelklassen i Amsterdam versus den gråe, aggressive og høyrevridde arbeiderklassen i Rotterdam. Hatske paroler fra syngende Feyenoord-hooligans som i trash-estetikkens navn ble ispedd 200bpm med avstumpede laserbasslinjer og narkomelankolske skrikende trance-fanfarer, og omgjort til catchy anthems skreddersydd for fotballstadioner. Hooligan Rave var ikke lenger et utenkelig oksymoron. Fascistiske oppfordringer til kollektiv vold blandet med rave-kulturens håpløst naive mantra om Peace Love Unity and Respect. Et hybrid av de mest usmakelige ytterpunkter i et perfekt fullendt konsept.

”En toegget dildo som kjøres opp i den europeiske bevissthet og stimulerer til fordervelse.” Strengt uniformert ungdom med tomme apatiske svarte øyne som ser inn i et intersubjektivt K-hole mens de marsjdanser alene under full flombelysing i en fabrikkhall utenfor Düsseldorf. Dessillusjon, stillstand, avsondrethet og innavl. Inkarnasjonen av et europeisk århundre med ulykkelige omstendigheter. En identitet som forvitrer i søppel. Mellom de metallisk skjærende synthpartiene, dypest der nede i det grunneste breakdown, under de primitive brølene om blod og hevn – der ligger Europas amfetamindrevne hjerte og pumper frenetisk sine siste vers. Gabber er så langt fra velvære og lykke det er mulig å komme. Så langt fra velvære og lykke som det er kognitivt mulig å tenke seg et uttrykk. Så langt fra veganspisende, naturleskende, idérike, referanserunkende Brooklyn-baserte musikere som stiller til alles skue sin egen skjøre skrøpelighet, med temperamentsfulle, barnslige, ”artistiske” utbrudd. Den grandiose bulldoseren av seriøsitet og pretensiøsitet som ligger i enhver hardtarbeidende musikers utløp om kjærlighet, lykke, lys, magi og sommerfugler. ”Intelligent” hip-hop om hvor vanskelig det er å vokse opp i en drabantby, tankevekkende samfunnsbetraktninger og ung livsvisdom som skal kurere verden… Hitmakere og humørspredere. Koz. Alle legger de seg på den minst utfordrende sinnsstemningen en skremt verden trenger i dag: overkommelig velbehag. Sound-alikes, look-alikes, thinkalikes. Gabber er usunn musikk. Motsatsen til det høflige, sympatiske og omtenksomme. Motsatsen til de mest basale kvaliteter vi ønsker i mennesker. Gabber er fundert på 28

6/2010

resignasjon og kapitulasjon. Det er ikke en gang politisk musikk, rebelsk musikk, ”Fuck the goverment!”–musikk. Det går ikke fremover, det er ikke noe nyvinning eller sex eller fashion, det er bare tomme, strenge, dumme regler, karakterdyrking og falskhet. Vold og rus fordekt som krampeaktig sosialisering mellom Europas sorte får. En toegget dildo som kjøres opp i den europeiske bevissthet og stimulerer til fordervelse. Perfekt. Hvordan det høres ut? Ordet Gabber betyr (noe misvisende) ”venn”. Misvisende fordi det mest sannsynlig er den minst vennligstilte musikken i hele verden. Europeisk Gabber (som hovedsakelig foregår i Beneluxlandene, Tyskland, Sveits og Italia) oppsto på tidlig 90-tallet som motsats til alt som kunne påminne om musikalsk behag og finesse. Det var opprinnelig, først og fremt, nederlandsk Hooliganmusikk fra Rotterdam. Essensen av gabber-lydbildet er monotone rytmer, forvrengte stakkato marsjerende basslinjer, veldig høy fart (opp mot 220bmp) og repetitive enkle melodier. [til opplysning: Hip-Hop/Dub 60-90bpm, House 120-135bmp, Techno/elektronisk generelt 120-150bpm, D’n’B/Jungle 155-180bpm]. Sinnsstemningen er generelt aggressiv, hatsk, tom og dum. Mange spor inneholder vokaler

om krig og redsel, samplet fra filmer som Full Metal Jacket, Nightmare, Pulp Fiction og Hellraiser. I usmakelighetens navn samples det også heftig fra hissige hip-hop-låter av typen Public Enemy, NWA, Eminem og DMX, og noen ganger rapper og MCer de bleike, skallede, nederlenderne (dessverre) selv. Tekstmessig handler det nesten utelukkende om vold, hat, narkotika og sex. De mest ”samfunnsbevisste” gabber-låtene dreier seg som regel om psykiske lidelser, konspirasjonsteorier og apokalyptiske åpenbaringer. Den totalitære sjangerformelen er beinhard. ”Fri vilje”, ”yrende kreativitet” og ”lefling med sjangerkodene” er forbeholdt ”ikke-sjangre” som for Gabberne vil si ”all annen musikk”. Pusher du grensene for mye i studio, er det enkelt og greit ikke Gabber lenger, og du kan si auf wiedersehen til all Gabber-kred, alle Gabber- kompisene og alle tenna dine. Hvordan ser de ut? De fleste er mellom 16 og 20 år gamle og merkelig nok gutter. Noe særlig lenger enn fire år, holder folk rett og slett ikke ut det vannvittige kjøret. Outfit som lydbildet er strengt totalitært og kan etter trendperioder deles inn i enten tracksuits eller mer klassisk skinheads-utrustning. Tracksuits skal være

Bare dansing og fun eller noe mer som lusker i mosen? På grunn av det ekstreme tempoet og aggresjonen i musikken, samt de barberte skallene, klær som er nesten prikk like skinheadsog nynazistkostymet; er det utrolig nok noen som slumper til og tenker at alle Gabbere er høyreekstreme. Gabber og rasisme er et betent tema. De aller fleste Gabbere er ikke rasister, og majoriteten tar sterk avstand fra det høyreekstreme. Men man antar at ca 10% av Gabbere i Nederland (klart største gruppen) har rasistiske tilbøyeligheter. Det finnes egne nederlandske gjenger som går under navnet Lonsdale-gjenger som fortsatt hører på Gabba og er rene rasistiske gangs. ”Faschos” som de blir kalt i Tyskland. Eksempler på låter som: ”Superior Race”, ”We dominate”, ”Power Station Holocaust”, ”Thousand-Year Reich”, ”Ku Klux Cunts”, eller hele Hitlertaler synkronisert til en 200bpm basstromme (Dj Adolf), gjør det vanskelig å trekke frem ironikortet. De pizzasnurrende mammadaltene i Mussolinis hjemland er som alltid noe mindre forsiktig med fascistiske tilbøyeligheter, med hitlerbart på fest er det kjent at italienske Gabbere helt klart har tatt opp flest tydelige nynazistiske symboler. Men en viktig forklaring på det hele er faktisk dansing og fun. Det er nemlig en viktig praktisk og mer biologisk forklaring (kan man si) på omblomstringen av nynazister i miljøet. Flere harde ”tøffinger” fra skinhead og hooligan miljøer fikk på 90-tallet brukt Gabbakulturen, der estetikken allerede var lik, til å kaste seg inn i sårt etterlengtet hedonisme og guilty pleasure. En motsats til øl, brune barer, gitarspill, gamle tyske drikkeviser og promping med gutta, ble psykedeliske stoffer, rave og beinhard maskintechno. Også nakne silikoninfiserte, dansende, ravejenter på ecstatsy hadde en større tiltrekning en bleike skingirls. Drugs? Alkohol, speed, ketamin.

tRASH HARD StYLE TECHNOBOY

ungdommer skyter armene i været. Ta en titt på videoer fra Q-dance sine events, de gigantiske scenekonstruksjonene, dekorasjonene, de verbale kunngjøringene og selve symbolikken. Altså, parallellene til Albert Speers spektakulære naziarkitektkunst og naziapparatets instrumentale massesuggesjon er slående. Så du noensinne de vanvittige lyssøyle-arenaene til Herr Speer? Gjerne sammen med himmelhøye svastika-faner? Litt av et syn! Vel, selvsagt uten overlegg og på et betydelig mer skolert vis banet han vei for det som senere skulle bli Europas mest høylytte togvrak i dancegenren. Albert hadde nok vridd seg i graven, men det hadde nok også greske, eventuelt romerske arkitekter gjort også, over Alberts giga-nazi-extravaganza. Sirkelen er altså sluttet. Men la oss for guds skyld ikke glemme italienernes umettelige hunger for eksponering, totalt strippet for ydmykhet. Jeg tror det holder å peke på Italias popkulturelle mobilisering på 80tallet med Emporio Armani og Italo Disco i spissen. Gjør vi en kjapp oppsummering av tresko, kvisete ungdom, appetitt for usmakelige lydbilder, totalitaristisk estetikk, et umettelig eksponeringsbehov og stormannsgalskap besitter vi de avgjørende byggeklossene i den siste store harddance epidemien. Hvis du vil smake på giften gikk du dessverre glipp av norske ”Hardstyle DNA”s seneste event den 30. april, men skal vi tolke stjernebildene, kommer det nok mye mer.

”Spør du en tilfeldig Technoboy-fan om å beskrive idolet sitt – altså meg – med en setning, kan du være sikker på at det aller først du vil høre er ”han er kongen av hardstyle”. Og det vil jeg påpeke, at det er ganske utrolig og selvfølgelig flatterende for meg å bli sammenlignet med en av de største legendene som musikkindustrien noen gang har fostret. Men når det er sagt, alle som har sett meg opptre i løpet av min ti år lange karriere skjønner hvorfor sammenligning tross alt er treffende. Klesstilen min er kanskje mindre outrert enn den vi husker fra Kongen av Rock ’n’ Roll, men den er også flamboyant, trendy og først og fremst en videreføring av min personlighet. Jeg har blant annet en enorm kolleksjon med Nike-sko i alle former og fasonger og kanskje til og med noen blå i semsket skinn hehe [Technoboys joke ligger i henvisningen til Elvis-låta Blue Suede Shoes red. anm.]. Selvsagt vil ingen noen gang kunne slå Elvis´ karakteristiske hoftevrikkende dansestil som fikk tusener av jenter til å dåne, men jeg er også i konstant bevegelse og har alltid et lite fotballlag med vakre deilige halvnakne danserinner i tettsittende klær som danser rundt dj-boothen, mens lasershowet lyser opp tusenvis av hylende fans. Jeg hater artister som ikke gir ett hundre prosent! Men uansett, den viktigste sammenligningen mellom Elvis Presley og meg er at vi begge ER vår musikk. Når du sier Hardstyle, sier du Technoboy.” Dude… sammenligner du deg med fuckings Elvis Presley? Seriøst? Cristiano Technoboy Giusberti fra Bologna i Italia, kongen av Hardstyle, som sampler ”funny” one-linere fra amerikanske sitcoms og Hollywood-komedier og legger disse på toppen av 160bpm marsjtrommer og hylende Hardtrance skrik – du er Elvis-materiale? Sjangeren din (som tross alt er 10 år gammel) er så infantil og dum at det ikke finnes én overkommelig formulering om noen ting noe sted på hele internett. Bare Manchester United-avatarer i chatrom som LOLer om speednedtur, slåsskamper og nye klær fra Cyberdog. De få anekdotene jeg fant om ditt liv var så sitrende deprimerende, om vi slenger de oppi en gryte, rører litt rundt og tar av lokket, vil menneskeheten dø ut kjappere enn du kan si Zyklon Boring. Dette er alt jeg har lært om deg. (hagla ligger klar ved tastaturet) Rundt juletider kranglet du visstnok med Brad Pitt og George Clooney (!) om det beste pastautstyret. Dette initierer den mest absurde menneskelige situasjonen jeg kan tenke meg. At superstjernene Brad og George, mens de ferierte langs med Comosjøen, inviterte deg over for litt pasta, Hardstyle, metamfetamin og fashiontips – og at det hele endte i en intens diskusjon om den beste makaroni-maskinen. Jeg feller en tåre for menneskeheten om dette er sant.

HONOURABLE tRASH

Du har også ”beef” gående med Scooter, som du anklager for å ha stjålet materiale til sitt siste album [det stemmer: hver eneste låt på hele albumet har Scooter helt skamløst stjålet av Hardstyle-produsenter red. anm.]. En feid mellom Technoboy og Scooter om Hardstyle-materiale er så uendelig mørkt, Burzum ringer og spør om han kan lære et par triks. I innovasjonens navn har du kommet opp med en ny hybridsjanger som heter The Undersound. Ditt siste påfunn er en CATWALK forran dj-boothen. Du har et 100% ikkeironisk, blodseriøst, nedlatende og arrogant forhold til alt dette. Du er mangemillionær. *Lock N’ Load* Arrivederci slemme verden… Trashobservatør: Dj Chem X om Hardstyle Hardstyle er en blanding av det styggeste fra Holland: Osende, pubertale, kvisete, keitete tenåringsgutter oppfostret på flysirene-disco og tresko. Tresko er en essensiell kulturell referanse her, bare se på dansestilen ”jumpstyle”. Hvis du hadde bedt en performanceartist om å forsøke og ”være en tresko”, ville det ganske sikkert ha sett ut som ”jumpstyle”. Tresko inspirert av en gullgraver-dans fra USA på 1800-tallet. Krombøyd sparkedans, med knyttede never, tannløst smil og gjerne tilhørende viser om å bli styrtrik på kort tid. Til gjengjeld var denne dansen helt sikkert oppfunnet av nederlendere som utvandret

til USA på midten av 1800 tallet. En annen mulig forklaring er det nederlandske språket. Hvis jeg hadde vært eksponert for, og oppfostret på, den fonetikken der - hele livet - vil jeg tro toleransenivået mitt for marsjdreven, glorete, folkemusikk-dance hadde vært betraktelig høyere. Faktisk kan vi underbygge hypotesen med Gabber og nederlandsk club og det hele begynner å fremstå empirisk. Av hva den italienske diasporaen og dens innflytelse på Hardstyle angår, kan vi starte med å nevne det verste av italiensk saueflokkkultur; Overveldende fallos-forestillinger sentrert rundt en lederskikkelse, storslått fanfare fremfor faktisk prestasjon, iscenesatt for å bevege massene emosjonelt. Italienerne har alltid vært jævlig flinke til dette, på godt og vondt, og hardstyle er på mange måter flaggskipet for hva totalitaristisk populærdance angår. Kulturelt sett snakker vi kanskje om den nøyaktig samme mekanismen som får ungdommer til å søke seg inn i nazimiljøet for å føle tilhørighet. Den gjengse hardstyle-fanboyen er (visuelt sett) slående lik den nyfrelste unge nynazisten. 90tallets Bomberjackets fra Alpha har sendt stafettpinnen videre til post millennium Jersey-Shore t-shirts fra Dsquared. Den karismatiske lederskikkelsen manifesterer seg på nytt i det vi bytter ut den spinkle maleren fra Østerrike med en noe mer kraftig bygget metroseksuell platesnurrer fra Bologna. Tusener av søkende

UK Hardcore / Happy Hardcore / Trancecore / Freeform Fløyter, smukker, glowsticks, allsang, Mikke Mus-vokaler og MCs. Vokaltrance i 160bpm+ og fullt fish ’n’ chips helvete. Settes i direkte sammenheng med dancescenens største kreftbyll: hardhouse og white trash dopkjør i britisk ravekultur. UK Hardhouse / Stupid House Det mørkeste menneskeheten har skapt siden pedoringer. Fanfarer, sirkusmusikk, oppmuntret narkomisbruk, sampler av folkemengder som jubler, gjennomkommersiell EVIL pengemaskin, null selvironi, überpretensiøst. Får meg til å ville tømme ut fjerdedelen med britisk blod jeg har rennende rundt i årene. God Kill the Queen. Speedcore Pissekonkurranse blant produsenter om hvem som kan maxe trommemaskinen til 1000bpm. Over 1000bpm blir sjangeren magisk forvandelt til Extratone, der du trenger et Extralife for å overleve den auditive Holocausten. Anti-musikk. Anti-følelser. Anti-menneske. (Disciples of Annihilation – N.Y.C Speedcore er fet). Terrorcore / Terror Masse layers og lydkilder spilt av samtidig (”busy” track) skaper et enda mer anmassende og brutalt lydbilde enn Gabber og Speedcore. Sampler hyllende skrik fra horror og death filmer. Og for å runde av terrorkaken: forvent også gitarsampler over enn 600bpm basslinje.

6/2010

! t e Nyh

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

STAVANGER

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Nebbenes Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu RØROS Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

Oslo - Røros Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Nebbenes Romedal Myklegard Elverum Rena Koppang Atna Hanestad Alvdal Tynset Tolga Os Røros Ålen Haltdalen Singsås Kotsøy Støren Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

s ssbus – e r p s s E k – R ø ro O s lo h e im Trond

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Arendal sentrum Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger

Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass fra Stavanger og Kristiansand

God benplass og justerbare seter Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

ROCK ’N ROllEbYTTE:

MUSIKERE ANMELDER ANMELDERE

Hvem vokter vokterne, er det noen som spør. Hvem anmelder anmelderne, spør vi. Og hvor kommer dette selvoppnevnte kritiker-mandatet fra? Det faktum at kun én av Norges tolv mektigste anmeldere trakterer et instrument? Vel, som de sier: The tables have turned.

Oppgaveteksten som ble sendt ut til et utvalg musikere: ”Velg deg en plateanmelder, utsett vedkommende for en kort vurdering og avslutt det hele med et terningkast. Velg deg en anmelder de har en beef med; en de leser med glede og vellyst; eller en du bare har et helt ok forhold til. Ta gjerne utgangspunkt i flere anmeldelser – ikke bare én – og forsøk å si noe om anmelderens modus operandi; hva er hans (hennes) prosjekt, stil, språklige tics, styrker, tilkortkommenheter? Lengde: 900 tegn (med mellomrom) – altså en kort avisanmeldelse.” Kun én av musikerne – David Vogt i Norges mest reale band, Real Ones – lot seg affisere av lengdeangivelsen.

band og rykende fersk deltager av MGP. Tidligere var Sleggemark programleder i Pyro, redaktør i Norges tyngste musikkbransjeblad Farojournalen og promotør av mørk og hard musikk. Nå er han TV-fjes, eks Idol-dommer, stor fan av pop-yndlinger som John Mayer og follower av Voe, Didrik Solli Tangen og Sandra Lyng Haugen på Twitter. Han ligner mer og mer på meg. Kult. HELGE OLSEN, BERGENS TIDENDE Anmeldt av David C. Vogt, Real Ones Ingen bergensk anmelder er mer fryktet enn mannen som gjerne gir lokale helter terningkast 2. Olsen er streng, men kunnskapsrik, og anmeldelsene virker som oftest rettferdige. Hans dyktighet vises best i analysen av tekstene, faktisk fremstår han noen ganger mer som en litteraturkritiker enn en musikkritiker. Anmeldelsen av Lars Vaulars nye plate er et godt eksempel: stort sett hele anmeldelsen vies en (interessant) kritikk av tekstenes nihilistiske grunnholdning, mens musikken avspises med en bisetning og karakteristikken ”deilig”. Olsen er langt ifra den eneste som sliter med å si noe innsiktsfullt om musikk på et par linjer. Ord blir fattige i forhold til musikkens rikdom. Sånn sett er den beste formen for musikkritikk egentlig cover-låter. Man “kritiserer” låten når man spiller den, ved å fremheve essensen i den og formidle stemningen i den på en måte som ikke er mulig med ord. Det er kanskje litt strengt å la dette poenget trekke ned for den ellers kompetente Olsen, men så liker han jo selv at det er litt strengt. David C. Vogt

Karpe Diem / Foto: Geir Dokken

KARPE DIEM ANMELDER NORGES HIPHIP-tREKLØVER MATHIAS RØDAHL, NATT&DAG ”What can I say, da. Jeg føler ikke så mye norsk rap apart from Bergen, da. Thats just me, da”. For de som ikke vet det, så sier Mathias ”da” etter hver setning. Helst en engelsk setning. Mathias vet at han vet mer om hiphop enn alle de bedre betalte folka i dagspressen. Det gjør at han bærer et slør av bitterhet om smilet sitt. Han er dessuten en norsk raplegende, og har levert eviggrønne versj på ”Østen” som en tredel av Pen Jakke. Vi smiler litt hver gang mannen som oversatte «whats up with that, homeboy» og «breakdancing» til «hva er oppe med det, hjemmegutt» og «pausedansing», snakker om at norsk rap er corny. Kompromissløs dude, uansett. Props.

ANDREAS ØVERLAND, POPSALONGEN Andreas ser mad sur ut. Når han en sjelden gang ler så ler han Oslos ondeste latter. Chirag har fått Andreas til å le en gang. Da sa han: «...og så ble babyen født, ikke sant. Med blod over hele seg og råttent øye med larver i». Andreas Øverland har i motsetning til mange andre anmeldere aldri latet som han ikke kjenner noen av artistene han har anmeldt personlig. Det er real. Han tar ey-hvorfor-ga-du-megikke-seks-din-fitte-kritikken på byen som om det var nothing for han. Ice cold.

”Nå jobber han i Popsalongen på P3... Kniiiiiis.” Det som trekker Andreas ned er rett og slett at han ikke er så kul som vi trodde han var. En stund trodde vi han var larger than life. På den tiden han var steinhard undergrunnsjournalist for NATT&DAG/Lydverket var han en ekte cowboy. Over kaffe har han mang en gang småertet oss for å ha laget et par poplåter. Nå jobber han i Popsalongen på P3... Kniiiiiis. SILJE BORGAN LARSEN, VG Bare sånn cirka i det siste: Joddski 5, Jaa9&OnklP 5, Petter 5, Big Ice 5, Familjen 5, Nas&Damien Marley 5. Dama er positiv. Ruller høye terningkast jevnt over, og er mye penere enn Øverland og Rødahl. Hun sprer love, og får love tilbake her. Synes de fleste anmeldere burde ta litt etter henne når det gjelder terningkasta. Hun er dessuten én av veldig få anmeldere som ikke har spilt i et halvbra band før, og later som om folk har glemt det. Som om google ikke finnes. Som om kvasir ikke er en sterk rotnorsk søkemotor. Som om Karpe Diem ikke er født i, og eier denne byen her. Vi vet hvem alle dere er, bitches. Kyss på kinnet! Karpe Diem

”Han anmeldte mitt debutalbum. Det ble stygt.” Det er lenge siden han slaktet Lene Marlin med sitater som: ”Ikke en eneste gang forteller hun noe utover selvfølgeligheter og blasse dagboknotater.” Slettemarks nye jobb har medført at han må bruke mindre tid som anmelder – og mer tid på TV. Dette er synd da han fremsto

THOMAS STRZELECKI, EKS-DAGBLADET Anmeldt av Fredrik Saroea, Datarock Som artist må man lære seg å leve med anmeldelser. Det er nå engang slik at anmelderne, på godt og vondt, påvirker livene våre gjennom måten de bidrar til markedsposisjon og mediarelevans – som igjen har konsekvenser for slagstall, radiorotasjon og booking. Om en anmeldelse er negativ, bør den derfor, som hovedregel, dysses ned. Det finnes imidlertid måter å vri seg unna på... Den første slakten vi fikk var signert Thomas Strzelecki i Dagbladet. Utgivelsen var den hjemmebrente, håndmalte rosa 3-tommers CDen Demo/Greatest Hits. Her fant man alt fra låten

6 ASBJØRN SLETTEMARK, NRK LYDVERKET Anmeldt av Håkon Njøten, The Micropops Jeg har de siste årene vært deltager i det meste Asbjørn Slettemark har ytret meninger om. Jeg er nok hans perfekte synseobjekt. Eks-Idol, vokalist i eget

som stabil og konsekvent i sine ytringer. Jeg får nevne at han anmeldte mitt debutalbum med The Micropops i 2008. Det ble stygt. Jeg ble slaktet. Overskriften lød ”Tam taffelpop” og deretter gikk det bare en vei før han avsluttet med: ”En håpløs amatørmessig coverinnpakning holder begeistringen godt nede på bakken”. En ærlig anmeldelse som likevel – på merkelig vis – sanket en treer på terningen. Om jeg er enig? Nei, det kan jeg jo ikke være. Men han hadde noen innvendinger som skapte ettertanke, og når jeg ser tilbake på platen, så var ikke coveret sendt fra Gud på noen som helst måte. Det er kun én ting som får magen min til å vri seg: Om Asbjørn, slik han framstår i dag (#Pop-Asbjørn), hadde anmeldt debutplaten eller vårt kommende 2010-materiale, ville det blitt en helt annen karakter. Da hadde han kunnet nyte sommerlig pop mens han twitret fra balkongen om Sandra og Voe. Håkon Njøten

”Maybelline” med slogans fra sminkemerket Maybelline (”Maybe She’s Born With It” og ”Maybe It’s Maybelline”), til videospillet ”Romsvelene” – løst basert på klassikeren ”Space Invaders”, bare at UFOene ver byttet ut med sveler som drypper av syltetøy og rømme. Thomas Strzelecki valgte å gi platen terningkast tre, ledsaget av en surmaget begrunnelse: utgivelsen var angivelig ”mørk”, ”dyster”, ”streng” og ”humørløs”. Så uken etter satte vi like godt inn en annonse i Dagbladet med Strzelecki sitt terningkast og det innsiktsfulle sitatet ”her er det mulig jeg har misforstått”. Jeg gir derfor Thomas Strzelecki terningkast seks siden han satte seg så grundig inn i utgivelsen han vurderte. Fredrik Saroea 6/2010

Når du trenger litt mer dybde!

Kings of Convenience / Foto: Niels Christensen

Illustrasjon: Marvin Halleraker

PEDERSENS BEREtNINGER

SMS:

Morgen ND til 2O3O! Nå kan du lese MORGENBLADET

i 4 uker helt GRATIS! Bestill raskest på www.morgenbladet.no/gratis

BERNT ERIK PEDERSEN, DAGSAVISEN Anmeldt av Eirik Glambek Bøe, Kings of Convenience Musikkanmelder Pedersens beretning om den store musikalske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Den kommersielle platebransjen er et synkende skip. Papiravisene går det heller ikke bra med om dagen. De som skriver om plateutgivelser i avisene har altså to nedadgående trender å stri med. Slike rammebetingelser går hardt utover jobbtrivselen til dagens anmeldere. Jeg startet denne anmeldelsen med et kulturelt sveip. Når jeg gjorde det ga jeg meg selv anledningen til å definere tidsånden. Samtidig fikk jeg smuglet inn et budskap om at jeg er en fyr som har peiling – både på det ene og det andre. Det kan være ganske irriterende å høre på. En mann som driver mye med tidsåndsdefinering er Dagsavisens Bernt Erik Pedersen. Han slaktet vår siste plate på en utrolig irriterende måte. Det er ikke ofte jeg reagerer sånn på dårlige anmeldelser. Slakt kan til og med gi meg en god følelse, spesielt når den er så velfundert at jeg føler meg gjennomskuet. Den følelsen fikk jeg ikke av B.E.P. Allerede i innledningen kommer Pedersen skjevt ut: ”KoC har vært fra hverandre i fem år.” (Nei, vi har turnért og jobbet kontinuerlig sammen de siste fem årene.) ”Erlend har bodd i Berlin og drevet med elektronika.” (Nei, Erlend har spilt gitar i gitar/bass/ orgel og trommebandet Whitest Boy Alive og bodd i Bergen for det meste). ”Eirik har blitt interiørpsykolog.” (Nei, jeg har studert psykologi og drevet kampanjer mot bilifisering og folkefiendtlig arkitektur. Interiør bryr jeg meg fint lite om). Så kommer anmeldelsen. Men Pedersen vil visst ikke snakke om musikken vår. Nei, han vil heller snakke om eksistensberettigelsen til musikken vår. ”Har KoC noensinne hatt noe å si?”, spør han. ”Nei, og i alle fall ikke med denne siste platen”, slår han fast. Det er en ganske frekk og oppblåst ting å si. Hva vet han egentlig om hva jeg har opplevd? Og om hvorfor jeg lager musikk? Hvor kommer denne allvitende innsikten i mitt og Erlends liv fra? Pedersen lar det skinne igjennom at han baserer anmeldelsen på sin forkjærlighet for John Olav Nilsen og Gjengen. Det viktigste Erlend har gjort i det siste er ikke å turnére jorden rundt med vårt band og selge ut spillesteder med to- og tre tusen mennesker. Nei,

6/2010

det viktigste han har gjort er å ha ”oppdaget” John Olav Nilsen, slår han fast. Vel, jeg liker også John Olav Nilsen og Gjengen, men det blir som å sammenligne bananer og blomkål. Ok, Pedersen liker ikke KoC. Det kan jeg leve med. Men skal han først slakte må han vise seg i stand til å vurdere musikalske kvaliteter. Hva kan han si om musikken? Når jeg leser hans andre anmeldelser ser dette ut til å være en gjennomgående svakhet ved hans arbeid: Han anmelder ikke musikk, men artister som kulturelle fenomener. Anmeldelsene er preget av liten vilje til å sette seg inn i artistenes arbeid. I stedet bruker han opp det meste av sin tilmålte spalteplass på fraser om artistenes plass i offentligheten. Han kritiserer artister på grunnlag av sin personlige idé om ”den tiden vi lever i akkurat nå”. På denne måten gjør han seg til eksponent for den særnorske enighetssyken som sier at det finnes kun ett svar til enhver tid. Etter mitt syn undergraver denne holdningen én av de fineste tingene med musikk: At det alltid finnes minst én låt som forstår deg, selv når du befinner deg på en ensom planet. I mangel av et musikalsk ordforråd pøser Pedersen på med fikse og følelsesladde adjektiver. Hør bare på denne: ”Deres kantete, huggende alternativ-rock framstår værbitt, forblåst og stridig” (om Syntax Terrorkester). Hadde jeg ikke kjent bandet, ville jeg virkelig ikke ant hva han snakket om. Med denne personlige og pompøse tilnærmingen, fristiller Pedersen seg selv fra kravene om rimelighet og objektivitet. Dette vil jeg si er et privilegium kunstnerne bør få ha i fred. En anmelders jobb er å hjelpe folk å navigere i jungelen av ny musikk. Da bør man kunne holde hodet kaldt og vite forskjellen på slanger og snegler. PS! Det hender vi får kritikk som jeg er helt enig i, og som jeg tar til meg. Tre eksempler: ”Now he lavishes lava lamp’d lyricism...”. Her blir jeg tatt på kornet, siden jeg er redd for å lage enkle tekster, kompenserer jeg noen ganger med å skrive grumsete og uforståelig. ”13 låtreiser i guttas endimensjonale og forhåndsdefinerte univers er en tålmodighetstest undertegnede ikke består”. Her blir vi arrestert for å være for strenge i tilnærmingen – et poeng jeg tidvis kan være enig i. ”Peacetime Resistance’ goes one loveas-war metaphor too far”. Bra poeng om metaforbruk. Jeg var ikke klar over at krig er en klisjé-metafor på engelsk. Eirik Glambek Bøe

Runhild Gammelsæter

STEIN ØSTBØ, VG Anmeldt av Runhild Gammelsæter, Thorr’s Hammer, SUNN O))), Khlyst. Å være plateanmelder er en musikkelskers drøm. Du får høre ny musikk først. Musikken sildrer gjennom nervene fra det indre øret og dens klang og tone oppleves i emosjonelle og motoriske sentre i hjernen for aller første gang. Det er kraftige saker – musikk man ikke har referanser til kan få hjernen til å gå bananas, slik nerveforskere har foreslått skjedde da folk slåss i midtgangene på premiæren til Stravinskys Vårofferet i 1913 og da tenåringsjentene gikk i ekstatisk hyletranse når Elvis sang.

”Å bli slaktet av ham har blitt et kvalitetsstempel” Som plateanmelder skal du gjøre denne farlige jobben for folket. Du er munnskjenken som skal prøvesmake om det er gift eller vin. Du skal fordøye musikken og komme tilbake med ord som beskriver opplevelsen. Ingen har besudlet din oppfatning – det er hva du synes som teller og

millioner av mennesker kommer til å la seg påvirke. Dine ord kan bestemme hvor mye en plate selger; om artistene kan leve av musikken. Det er et helsikes ansvar å anmelde skiver! VG var engang landets største avis. Kaptein på skuta, Stein Østbø ga Alexander Rybak terningkast seks med kommentarer som ”Herlig klebende og lettbent refreng”, mens andre avisers munnskjenker ga én og sa ”Tafatt, banal og full av nødrim”. Foruten ordet ”herlig” er observasjonen lik, vurderingen av om det er bra eller dårlig er motsatt. Han ga både Røyksopps platinaselgende Melody A.M. og Turbonegers Apokalypse Dudes terningkast 3. Apokalypse Dudes solgte i hvetebolle-kvanta, ble kåret til Norges beste rockeplate ever og det ble ropt ”Fuck VG!” fra publikum på Turbokonserter. Her har det forekommet skivebom så graverende at man burde vurdere våpenlisensen. Da han slaktet Burzums mesterverk, Belus, ble det klart for meg at anmeldelsene hans ikke nødvendigvis er slett arbeide eller dårlige observasjoner: De er opp-ned. Vin er gift. Faktisk blir jeg helt koko når jeg leser anmeldelsene hans. Det er som å være i bakvendtland, jeg er i et rom fylt med speil, venstre er høyre, galt er rett.

Elendige kvaliteter trekkes frem som positive, ting som er rå og skjøre omtales som amatørmessige og det hele svøpes i formeninger om det er politisk korrekt eller ikke. Det føles abstrakt og naturstridig. La oss dvele ved Belus, “en flørt med åsatroens mer negative sider”, skriver Østbø. Som å si at Christina Aguilera bedriver en flørt med sexens mer negative sider – hvilke negative sider? Videre skriver han ”Gjentagelsene er så massivt gjennomført at dynamikken forsvinner.” Hvordan kan han anerkjenne det repetitive uten å få med seg det dvelende og transeinduserende som river inn og fjetrer en til musikken, og samtidig konkludere med at dynamikken forsvinner? Dynamikk er pr. def ”læren om sammenhengen mellom bevegelse og kraft”. Her beveger det seg fra lavmælt uakkompagnert vokal til ekstrem riffing i harmoniskifter som bare hører Burzum til. Det er henrivende. Belus er ikke ”så primitiv og nærmest amatørmessig at sporene trolig har ligget i Vikernes’ skuffer i mange, mange år.” Dette er ikke en demo fra 1992. Dette er Burzum anno 2010. Burzum har behold noe andre band har tapt – og tilført noe nytt andre ikke har funnet. Det er møtet ved milepælen detta. Årgangsvin. But I digress. Tilbake til mannen som ga Belus en ussel toer. Hva lytter han etter? Hvordan høres musikk ut i hans hode? Han er et enigma for meg. Kan basilarmembranen i ørene hans være skrudd opp-ned? Har han motsatt musikksmak som de fleste andre? Eller har han et keent øre for tonefrekvenskorrigert vokal, tekster om banale ting og produksjon for transistorradio? Tror han det er dette folk vil ha? Hvis han liker en plate er det ugler i mosen. Å bli slaktet av Østbø har blitt et kvalitetsstempel og et tegn på kommende internasjonal suksess. Runhild Gammel-sæter

Øyvind Holen

ØyVINd HOlEN, d2, BT, Ny TId Anmeldt av Vågard Unstad, A-laget Det var en gang – og det er ikke så lenge siden – at blogging og twitterhype ikke var begreper. Dette var før jungeltelegrafen hadde tatt over for de store mediehusene. En tid da folk leste anmeldelser i aviser og fikk med seg terningkast. Det var en tid da anmelderne styrte. Det var på mange måter en tung tid, med mindre man likte gubberock, indierock eller viser. Tror du meg ikke? Vel, Sigrid Hvidsten og Thomas Shctreckmerckelezbezki anmeldte rapmusikk, og folk tok dem på alvor. Som autoriteter. Innen rapmusikk. Det var trist, forvirrende og vondt. Heldigvis hadde du en håndfull talentfulle anmeldere. Øyvind Holen var en av disse. På denne tiden hadde han en dominerende posisjon for oss bergenske rapfans – han var rapanmelder i Bergens Tidende. Her anmeldte han

alt fra kommers klubbrap til sær nørderap til beinhard gangstarap – Holen viste en fantastisk evne til å ta rapmusikk av alle typer på alvor. Dette fikk voksne, så vel som pubertale rapentusiaster til å slå opp i del to av BT hver tirsdag, for å se hva Holen hadde å anbefale denne uken. Vestlandets konservative storavis var i en liten periode viktig for lokale hiphopkids takket være Holen. Absurd, men vakkert. I tillegg til sin interesse for de ulike grenene som kontinuerlig oppsto innen amerikansk hiphop, var Holen kanskje den første mediepersonen til å få med seg det gryende hiphopmiljøet i Bergen. Et miljø som i dag dominerer norsk rap, og som har sørget for en utrolig nivåheving i en sjanger som strengt tatt slet litt her til lands. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at Bergen er den byen i Norge med flest rappere, og en del av dem er faktisk bra! Som lokal hiphopentusiast var det stort når Holen anmeldte tidlige mixtapes

med de lokale hiphopheltene Tier’n & Lars, en duo som stort sett ble ignorert i alle andre medier. Tier’n og Lars? Jepp, Lars som i Lars Vaular. Rett opp og ned, og den solbrillesangen vet du. Holen var godt mulig den første mediekisen i Norge som så potensialet i Lars Vaular. Det fortjener han kredd for. Holen har ikke mistet formen, mye fordi han holder seg til sin oppskrift: Han anmelder rapskiver fordi han kan noe om rapmusikk og har en forståelse og kjærlighet for sjangeren. Vel, han anmelder mer enn bare rapskiver. Holen er en anmelder som virker genuint interessert i et variert spekter av musikk og kultur. Han pleide nemlig å være tegneserieanmelder. Smak på den komboen, dere. Rapmusikk og tegneserier. Beste komboen siden sex og dop. Nå må noen bare gi Sigrid Hvidsten en jobb der ingen ser eller hører henne. Mammaperm, sier du? Hurra! Vågard Unstad

Join our club. Flamme Forlags boksingler trykkes i små opplag. De gis ut i et sabla tempo. Og de forsvinner før du rekker å stave «samleobjekt». Derfor har vi opprettet Singelklubben. Ikke en bokklubb, ikke en datingtjeneste – men noe enda bedre: Som medlem blir du forsynt med nye boksingler uten å måtte lee på en finger. Meld deg inn ved å sende en sms med teksten FLAMME SINGELKLUBB + navn, adresse og e-post til 2025, eller gå inn på www.flammeforlag.no/singelklubben. Hver bok koster max. 60 kroner. Porto kommer i tillegg.

Anne-Karin Furunes Dialogue With Light 23/06 – 22/08

Omvisninger hver søndag kl 13 Daglige omvisninger under Olavsfestdagene Åpningstider 10-17 alle dager. Bispegata 7b, 7012 Trondheim

6/2010

Fotoserie: Mark MacCoy

Mark McCoy: Vokste opp i en obskur elveby i Illinois, USA. Tok bachelorgraden i klassisk kunst ved Northern Illionois University og master på New York City School Of Visual Arts før han ble 23 år. Bor i dag i NY. Spilt i en rekke semilegendariske band som Charles Bronson, Das Oath, Ancestors, Holy Molar og Veins. Driver plateselskapet Youth Attack Records sammen med Thalia Mavros og har i en årrekke vært en sentral figur i det amerikanske hardcore/punk-miljøet. Ga ut sin første bok, Wounds, i 2008 bestående av en samling kollasjer med fokus på menneskets impulsive begjær for selvdestruksjon og hyller konseptet om døden som en vital utviklingsprosess for å oppnå en høyere indre forståelse. McCoys narrative arbeid utforsker konsepter som identitet, seksualitet og psykologisk forgrening av utviklende handlingsmønstre. Jobber innen en rekke former for uttrykk som tegning, maling, fotografi, klassiks klipp-og-lim og fotokopiering i en ”continual critical self-analysis and intensive research into the esoteric occult and parapsychology”. Hans arbeider har blitt vist frem på en rekke kunstarenaer og i magasiner som ANP Quarterly, Vice Magazine, Skuscraper, Re/Fuse og Harvest Magazine. Dette er kun et lite utdrag av McCoys arbeid. www.ihatemarkmccoy.com

6/2010

Manpower Communication_0510

Festivalsommer? Manpower har jobben n책r du trenger noen

ekstra kroner. Hos oss kan du jobbe n책r du vil, hvor du vil og med hva du vil. Kontakt oss i dag!

www.manpower.no

Fotoserie: Mark MacCoy

6/2010

Bayer, Bayerkorset, CONTOUR; GLUCOFACTS og simplewins er Bayers varemerker

Ta kontroll over DIN diabetes med Bayers CONTOUR® USB – det gjør meg ikke lenger noe å måle meg i full offentlighet. Jente 16 år med type 1-diabetes

Bayers CONTOUR® USB blodsukkerapparat gir deg med diabetes en UNIK OPPLEVELSE av å måle blodsukker og gir deg mulighet til å følge resultater og trender direkte på apparatets skjerm eller på PC. Ta det med deg på reise, fordi det er: + ENKELT å bruke + LITEN i størrelse + Trenger LITE BLOD + Har “RÅTT” DESIGN + OPPLADBART batteri med god holdbarhet + Har OLED fargeskjerm + Ingen Koding™-teknologi + Lagrer 2000 blodsukkerresultater, du trenger ingen dagbok + Norsk FORKLARENDE tekst – ingen feilkoder + 500 Mb lagringskapasitet for annen informasjon

– jeg har blitt engasjert i mitt blodsukkerapparat. Både fordi det er et veldig pent apparat, et lite apparat, det tar ikke stor plass og fordi det var litt spennende at det kunne koples til maskinen. Mann 26 år med type 1-diabetes

Plug in. Know more. Take action.

+ Første apparatet i Norge med integrert programvare + + +

– Bayers GLUCOFACTS™ DELUXE. Gir deg en UNIK opplevelse av å måle blodsukker Umiddelbar tilgang til resultater og trender Hjelper DEG å dele dine blodsukkerresultater med helsepersonell på en enkel måte: via e-post, PDF-utskrift eller ved å kople til apparatet ved besøk

Pris kr. 699,-.

GRØSET™

07.10.A.NO

For bestilling og mer informasjon, gå inn på www.bayercontourusb.no • Kontakt: diabetes@bayer.no, Tlf. 24 11 18 00

Fotoserie: Mark MacCoy

6/2010

om jeg bare hadde gjordt ting anderledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

FES T MU

I VA

SI K

KEN

LAS TER FRA

L-

NED

USI K

SIC

.OV

I . CO

OVI Musikk Velg blant millioner av låter! Oppdag nye utgivelser eller gamle klassikere og få anbefalinger og tilbud hver uke.

Fotoserie: Mark MacCoy

6/2010

3 DAGAR G N I P M A C D E M OK N 5 6 9 T S A D EN ervice.no Förköp hos billetts

östersund 29–31/7

www.storsjoyran.se

Fotoserie: Mark MacCoy

6/2010

robyn (s), DumDum boys, the pains of being pure at heart (us), Åge aLeksanDersen, John oLav niLsen og gJengen yacht & the straight gaze (us), shining, [ingening] (s), megafaun (us), hanne hukkeLberg, israeLvis, banD of skuLLs (uk), rubik (fin), navigators, moDDi, Jack DaLton, goLDieLocks (uk), kveLertak Lars vauLar, When saints go machine (Dk), bLooD on WheeLs, soup, st heLen

TIBE T:AREMARE Foto: Geir Mogen

Lokker deg snart ut på dypt vann.

TRONDHEIM, MARINEN 20.-21. AUGUST biLLettservice.no | pstereo.no

CECILIE, 21 ÅR Frakken – Converse.

JULLIE, 20 ÅR Frakken – Facebook.

YLVA, 21 ÅR Frakken – Paradise Hotell.

LIV BENTE, 40+ ÅR Servitør på Frakken – Sigaretter.

CAMILLA, 23 ÅR Frakken – Litt for mye alkohol.

TOR, 22 ÅR Frakken – Dårlig tysk technomusikk (det må til for å komme i gang om morran).

MORTEN, 25 ÅR Frakken – Oppmerksomhet.

AKO, 29 ÅR Frakken – Facebook.

HVA ER DIN FLAUEStE AVHENGIGHEt?

AV: JOHANNA SIRING

EIRIK, 30 ÅR Familien – MILF’s

ALEKSANDER, 25 ÅR Familien – Hyppig tvinning av hårlokkene mine.

VEGARD, 28 ÅR Familien – Porno.

PETTER, 21 ÅR Familien – Krølltang/hårspray.

FOX, 23 ÅR Familien – Kei$ha (tik tok).

STEPHANNIE, 23 ÅR Familien – Herredeodorant.

INGRID, 20 ÅR Familien – Vokalisten i Bolla og Lilleband.

ØYVIND, 23 ÅR Familien – Edderkoppkabalen.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 48

6/2010

Nattbussen - dit jeg bor • Nattbussen starter i Olav Tryggvasons gate* • Avgang kl 01, 02 og 03 • Nattbussen kjører 14 ruter som dekker det meste av Trondheim * Rute 175 til Byneset starter nederst i Munkegata.

Les mer på www.team-trafikk.no

 

  E d va rd M u n c h : L ø s r i v e l s e / S e p a r a t i o n , 1 8 9 6 © Munch-museet/Munch-Ellingsen Gruppen/BONO 2010

SUMMER EXHIBITION 30 APRIL - 26 SEPTEMBER 2010 SUMMER EXHIBITION 30 APRIL - 26 SUMM E R SEPTEMBER E X H I B I T I O N 2010

E d va rd M u n c h : L ø s r i v e l s e / S e p a r a t i o n , 1 8 9 6 © Munch-museet/Munch-Ellingsen Gruppen/BONO 2010

Åpningstider 1 . 9 . - 3 1 . 5 . t i r s - f re 1 0 - 1 6 Lør-søn 11-17. Man stengt Stengt 1. og 17.5.

30 APRIL - 26 SEPTEMBER 2010

Å pn einntg1s3t i.doegr 2 4 . 5 . Åp 1.6.-31.8. Åpent alle dager 10-18 1 . 9 . - 3 1 . 5 . t i r s - f re 1 0 - 1 6 E n t ré 7 5 / 4 0 Lør-søn 11-17. Man stengt S t e nÅgptn1i n. gosgt i d1e7r. 5 .

A d re s s e

5 .gt i2r s4-.f5re. 1 0 - 1 6 Å p e1n. 9t .1- 331. . o 1 . 6 . L- 3ø1r -.s8ø. nÅ1p1e- 1n7t . aMl l a e ndsat e gnegr t1 0 - 1 8

A d re s s e

S t e7n5g/ t4 01 . o g 1 7 . 5 . E n t ré Åpent 13. og 24.5.

www.munch.museum.no A d re s s e

   

Tø y e n g t . 5 3 , 0 5 7 8 O s l o www.munch.museum.no

   

Tø y e n g t . 5 3 , 0 5 7 8 O s l o

1.6.-31.8. Åpent alle dager 10-18

Tø y e n g t . 5 3 , 0 5 7 8 O s l o

E n t ré 7 5 / 4 0

www.munch.museum.no

Olafiaklinikken Byens beste sjekkested E d va rd M u n c h : L ø s r i v e l s e / S e p a r a t i o n , 1 8 9 6 © Munch-museet/Munch-Ellingsen Gruppen/BONO 2010

SUMMER EXHIBITION 30 APRIL - 26 SEPTEMBER 2010 SUMMER EXHIBITION 30 APRIL - 26 SEPTEMBER 2010 SUMMER EXHIBITION 30 APRIL - 26 SEPTEMBER 2010

E d va rd M u n c h : L ø s r i v e l s e / S e p a r a t i o n , 1 8 9 6 © Munch-museet/Munch-Ellingsen Gruppen/BONO 2010

Åpningstider 1 . 9 . - 3 1 . 5 . t i r s - f re 1 0 - 1 6 Lør-søn 11-17. Man stengt Stengt 1. og 17.5.

Åpent 13. og 24.5. Å.p6n 1 . -i3n1g. s8t.i d Åepre n t a l l e d a g e r 1 0 - 1 8

A d re s s e

E 1n . 9t.ré - 3 17.55/. 4t0i r s - f re 1 0 - 1 6

www.munch.museum.no

DU KAN HA CHLAMYDIA

UTEN Å MERKE DET

Tø y e n g t . 5 3 , 0 5 7 8 O s l o

Lør-søn 11-17. Man stengt Stengt 1. og 17.5. Åpent 13. og 24.5. Å.p6n 1 . -i3n1g. s8t.i d Åepre n t a l l e d a g e r 1 0 - 1 8

A d re s s e

En 1 . 9t.ré - 3 17.55/. 4t0i r s - f re 1 0 - 1 6

www.munch.museum.no

Tø y e n g t . 5 3 , 0 5 7 8 O s l o

Lør-søn 11-17. Man stengt Stengt 1. og 17.5. Åpent 13. og 24.5.

A d re s s e

1.6.-31.8. Åpent alle dager 10-18

Tø y e n g t . 5 3 , 0 5 7 8 O s l o

E n t ré 7 5 / 4 0

www.munch.museum.no

-en del av Oslo universitetssykehus HF

BESTILL HJEMMETEST FOR

CHLAMYDIA PÅ RIKSHOSPITALET.NO

ENDELIG BRÅVOKSEN Den nye Arne Nordheim ser ut som han er sytten år gammel. TEKST ERLEND MOKKELBOST FOTO ANTON SOGGIU ”I am FINAL. This is my awesome website” står det på FINALS spartanske 1995-aktige hjemmeside, som mang en webmaster har tilbudt seg å gi en overhaling uten å få tilslag. Men Youtubeklipp fra et stappfullt Blå; bidrag på den franske hipsteretiketten Kitsuné og remikser av norske navn som Jaga Jazzist og Lindstrøm, vitner om at den 22 år gamle Halden-gutten Magnus Hoiberg har ting på gang. Du er ganske så ung, gitt. – Ung-ish! Jeg er 22, men ser ut som jeg er 17. Jeg har alltid hatt problemer på utesteder, og faktisk opplevd at dørvakter har kommet opp på scenen underveis i konserter og bedt meg vise legitimasjon. Lite veit de at jeg er gammal innvendig. Si noe om din musikalske oppvåkning. – Magnus Uggla med låta ”Jag Mår Illa”.

Men det var noen år senere jeg ble inspirert til å lage musikk selv, og det var uoriginalt nok gjennom Daft Punk sin Discovery. Den hørte jeg som 13-åring. Også DJ Qbert da, en av historiens beste turntableister. Jeg så noen videosnutter av han, kjøpte to platespillere og begynte å øve. 25 timer i døgnet.

”Hvorfor skal man være så jævla ekte egentlig?” Final stakk av med gullpokalen under NM i DJ-grenen turntablism i 2006 og 2007, og kom deretter på en historisk 5. plass i VM i London. Samtidig produserte han masse egen musikk, og det amerikanske plateselskapet Stones Throw benyttet seg flittig av Magnus Hoibergs tjenester. Du finner ham på både Dudley Perkins og Guilty Simpson-pla-

ter. Den unge haldenseren begynte imidlertid snart å kjede seg. – Det er house som holder meg våken om natta. Og da folk som blant andre A-Trak begynte å dytte house inn i hiphopen var det skikkelig inspirerende. Det er så mye preik om ektehet i hiphop. Du skal sample de og de obskure platene og kun bruke den og den trommemaskinen. Hvorfor skal man være så jævla ekte, egentlig? Du har fremdeles en liten finger med i hiphop-gamet, som DJ for kompisen LidoLido? – Han fyren der er helt sykt talentfull. Jeg møtte ham på nettet for noen år siden, og da var han bare 14 år gammel. Jeg krevde rett og slett å være DJen hans. Vi lager også mye musikk sammen, og akkurat nå en plate der vi kun bruker lyder vi har samplet på flyturene vi har tatt sammen. Barneskrik og flymotorer. Det kan bli ganske spesielt. Du har begynt å få kunstnerlønn, et statlig stipend fordelt over to år som gir deg

arbeidsro til å sove lenge om morgenen og økonomiske muskler til å drikke Crystal. Er du bortskjemt? – Meg og Arne Nordheim, liksom! Sweet, tenkte jeg. At de lar en fyr som mekker bråkebeats ha det som jobben sin. Det var sikkert mange uteksaminerte Barratt-Due-elever med femten års intens felegnikking bak seg som følte de fortjente stipendet mer enn meg, men sånn ble det ikke, gitt. Du er opptatt av at du ikke lenger DJ, men le artist. Hjelp oss med forskjellen. – På scenen bruker jeg diverse ting som midi-kontrollere, synther og samplere for å gjøre det hele til en skikkelig pumpende konsertopplevelse. Jeg har brukt endeløst med timer på musikken min, og da blir det for dumt å bare være han flinkis-DJen som står borti hjørnet og spiller av egne ting. Sjekk ut FINAL på www.final.no

6/2010

CHRISTIAN

RADICH KOMMER TIL TRONDHEIM I SOMMER!

og alle kan seile med:

27/06 - 01/07: Seiltokt Stord-Trondheim

03/07 - 10/07: Seiltokt Trondheim-Antwerpen

13/07 - 21/07: Regatta Antwerpen-Ålborg

24/07 - 29/07: Ålborg-Kristiansand

10/08 - 15/08: Hartlepool-Oslo

02/07: Åpen fjordtur på Trondheimsfjorden

Billettsalg pågår: www.billettservice.no

med JaZZmaZZørene

informasjon og billettsalg: se www.radich.no

JUNE 27TH - JULY 4TH, VOSS, NORWAY

www.ekstremsportveko.com

MOtE Månedens fotografi er hentet fra julinummeret til Harper’s bazaar 1935, og har tittelen ”Nude with parasol”. Nokså presist beskrevet er det bilde av en naken kvinne som ligger under en parasoll. Kvinnen er ukjent, men øynene bak kameraet er den legendariske sports- og motefotografen Martin Munkacsi sine. Som en av grunnleggerne av motefotografiet, har Munkacsi tatt en serie fotografier av mennesker ved én eller flere parasoller gjennom 30-tallet. En accessoir som Munkacsi markedsførte inn i motens verden. En av verdens aller mest kjente fotografier ”Carmen” (Homage to Munkacsi), er Avedon sin hyllest til den eldre svennen, sitert med de varmeste tanker: ”He brought a taste for happiness and honesty and a love of women to what was, before him, a joyless, loveless, lying art. Today the world of what is called fashion is peopled with Munkácsi’s babies, his heirs... The art of Munkácsi lay in what he wanted life to be, and he wanted it to be splendid. And it was.” - Richard Avedon

1 1

Nylig ble jeg spurt av en kollega om jeg kunne klart å sette sammen en 41-siders moteserie i løpet av én arbeidsdag. Med all beskjedenhet svarte jeg ’ja’ – selv om vi begge visste at det var en løgn. Diskusjonen prosederte videre om praktiske løsninger og produksjonskostnader som er forbeholdt motemetropoler. Bakgrunnen for denne samtalen var Bon sin siste utgivelse, med nettopp en 41-siders moteserie, fotografert av Andreas Sjödin,

1 2

stylet av Naomi Itkes og Marcus Söder. Dette er enda en bekreftelse på svenskenes profesjonalitet og seriøse tilnærming til motefenomenet, og med Bon N 53 tar det svenske bladet ytterligere noen skritt ut i det internasjonale farvannet av gode motemagasiner. I månedens magasin kan du lese motekronikøren Daniel Bjørk sine betraktninger omkring feminisert herremote, Hanne Melin sitt essay om luksus som kultur, samt være med på et dypdykk i Michael Gallaghers kultarkiv av moteblader fra 1900-tallet. God lesning! Magasinet kan du få kjøpt hos Narvesen og Ark Bokhandel.

Bak de elegante solbrillene ligger ”Princess Grace” rullet inn i den tidsriktige turbanen på en liten strand langs den Franske rivieraen et sted. Tjue år før hun skulle dø av skadene hun påførte seg i en bilulykke. Månedens stilikon, Grace Kelly, er ambassadør for klassisk skjønnhet, adelig eleganse og borgelig smak. Både i sin tid som skuespiller i Hollywood og som Prinsessen av Monaco – på den tiden det lille landet var synonymt med europeisk elite, gamle penger og klassiske motehus som Givenchy, Balenciaga, Dior og Hermés. En svunnen tid da Monaco ikke bare var null skatt, kriminelle penger og nyrike russere. En tid som for alltid vil leve videre gjennom Grace Kelly. Net-a-porter.com har laget en egen hyllest til det avdøde ikonet. De har skapt en egen side der butikken har funnet et utvalg av plagg som på forskjellig vis representerer Prinsessens smak. På samme tid viser Victoria & Albert Museum i London frem et stort utvalg av hennes garderobe gjennom hele sommeren. Du kan blant annet oppleve kostymet fra Rear Window, titte på Oscarkjolen fra 1955 eller se den orginale Kelly-baggen fra Hermés.

1 3

Det er noe rart med et plagg som er så skulpturelt og vakkert at det egentlig hører hjemme i en skulpturpark, men samtidig også fungerer i det daglige liv. Om månedens plagg ikke egner seg så godt til Grethe Waitz-løpet, så bærer de ihvertfall en kvinnes verdighet og eleganse. Skoene er designet av Barbara Bui, som en del av S/S kolleksjonen og kan kjøpes på Voga i Professor Dahls gate for den nette sum av 9495,-. Et sjeldent god investering for de av dere som har fått igjen for mye penger fra skattemyndighetene.

1 5

God sommer!

Chris Moore er en anerkjent fotograf for International Herald Tribune, der han i sin tid startet samtidig som Suzy Menkes. Dette gjør Chris Moore til en av de eldste pressefotografene i motebransjen. Nå har den gamle ørnen publisert sin egen blogg der han skuer tilbake på

1 4

klassiske reiser til Paris, London og Milano gjennom tidens løp. Månedens blogg kan oppleves litt som å titte gjennom farfars gamle fotoalbum, bare at det er langt mer interessant. Dessuten er det flere refleksjoner rundt Comme des Garcon. fashionflicker.blogspot.com MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

6/2010

pure UREDD

KONSERt OBLITERATION, DJERV OG MONGO NINJA Familien, 24. juni Musikk av det hardere slaget på Familien er blitt ekstremt sjeldent. Det har sågar gått rykter om at utestedet bevisst har nektet å booke noe som helst av rock, metal og hardcore – for i stedet å få plass til mer joviale innslag. Heldigvis har ikke det satt noen stopper for Øya-festivalens teaser-turné, hvor de har tatt med seg Obliteration, Djerv og Mongo Ninja. Djerv og Mongo Ninja er to Osloband som begge består av

1 1

21-26

september Rimini PRotokoll Hooman SHaRifi ann liv Young Heine avdal mfl.

6/2010

på kort tid skapt et av Norges mest spennende metalnavn, ikke minst med tanke på framtiden. Rett før de besøker Trondheim er de på turné i USA, med Maryland Deathfest som høydepunkt (med blant andre Entombed, Obituary og Converge). Det lover bra.

en hytte for Kamelot den 6. juli og, så da er det bare å håpe de får ånden over seg der også.

N.A.S.A Blæst, 10. juni Amerikanske N.A.S.A har nesten kommet seg til månen med sin blanding av hip hop og funk. De har heldigvis beholdt beina på jorda, og skal ta turen til Blæst i lille Trondheim i sommer. N.A.S.A. en forkortelse for North America/ South America. Navnet refererer til prosjektets ekstremt bredbeinte samarbeidsfaktor. Sam Spiegel (Squeak E. Clean) og Ze Gonzaes (DJ Zegon) er nemlig veldig glade i å samarbeide. På deres første utgivelse The Spirit Of Apollo fra 2009, har de så mange store gjesteartister at bookleten deres ser ut som plakaten til en stor europeisk festival. Bare se: Tom Waits, Ol’ Dirty Bastard, Santogold, MIA, Karen O (Yeah Yeah Yeahs), Cool Kids, Dj AM, Amanda Blank og David Byrne og det var bare noen av dem. At i hvertfall to av gjesteartistene har vært døde en god stund er bare interessant, kom å dans!

KAMELOT Blæst, 6. juli Hvis progressiv, symfonisk, power metal ikke er noe for deg, er neppe Kamelot av særlig interesse. For de andre derimot, er bandet noe av de stolteste Norge har fostret, iallfall om vi ser mellom fingrene at bandet er fra Tampa i Florida. Vokalisten er imidlertid norsk og heter Roy Khan. Gjennom Roy har Kamelot nesten rukket å bli like norske som amerikanske. Før inspillingen av både The Black Halo fra 2005 og Ghost Opera fra 2007 har Roy Khan tatt med seg sine amerikanske kompanjonger til å henge i en ekte norsk hytte for å mane fram den rette stemningen. Blæst blir vel som

MUSIKKFEST TRONDHEIM Trondheim, 5. juni Det er snart sommer. Det er snart klart for bading. Det er snart klart for festival-maraton. Men festival kan være utmattende, tøft og smertefullt – og så er det fryktelig dyrt, da! Da er det betimelig at Musikkfest tar ansvar og lager gratis musikkfest (duh!) rett utafor døra. Det blir satt opp scener rundt om i byen, med fokus på forskjellig musikalske utrykk. Det blir alt fra lokal punk, til D.D.E og korps denne dagen, så det er sikkert lurt å skaffe seg en oversikt over hvem som spiller hvor. Disse bandene er noen av de vi synes du bør få med deg: Like Rats From a Sinking Ship, Oskar, Your Headlights Are On, Jack Dalton, Amish 82, Rehab Royal, The Hex, New Frequency og The Dailey Hum!

KISS Utenfor Lerkendal Stadion, 8. juni Trondheim er ikke Oslo; Trondheim er heller ikke Bergen. Trondheim er Trondheim. At det gjør at vi som bor her må sitte å se de store bandene fly ut og inn av Oslo og Bergen til enhver tid, kan være smertefullt. Det har også vært ganske smertefullt og fotfølge Kiss gjennom karrieren. Med sin første plate på elleve år kom

Kiss i fjor ut med albumet Sonic Boom. Og for å være helt ærlig var jeg ganske klar til å omdøpe den til Sonic Faliure, men Paul Stanley og gutta imponerte. Albumet var ikke veldig bra, men det var ikke forferdelig heller. Og skal vi tror Stanley blir konsertene i Europa også helt OK: ”Kiss Alive 35-turnèen var bare starten. Sonic Boom Over Europe kommer til å legge den forrige turnèen i støv. Det blir en ny scene,

2 1

5 1

www.avantgarden.no

et knippe mer eller mindre kjente musikere. Djerv har for eksempel Agnete Kjølsrud fra Animal Alpha på vokal, mens Mongo Ninja har Hele Norges Kristopher Schau i front. Spennende kanskje, men Obliteration er hovedattrakjonen. De unge gutta fra Kolboten har

3 1

4 1

en ny setliste, nye kostymer og et nytt album. Vi kommer til å ta med hele vår musikalske historie på scenen, og med det tar Kiss et gigantsteg fremover i våre platåsko. Vi er giret. You want the best? You GOT the best!”

KONSERT: TETE LIDBOM

VARSKO!

GERHARDSEN-UNGDOMMEN Gjør din plikt - og spis din chili. TEKST CAMILLA DAHL TORP Varsko her! 3. juli rører VARSKO!-dyret på seg igjen. Dyret, hvis hovedgeskjeft er kreativ design og illustrasjon, pleier å rette fokus mot det som skjer i Trondheimsregionen gjennom plutselige utstillinger, foredrag og happenings. Har du vært på VARSKO!-tilstelninger tidligere, har du imidlertid liten idé om hva som er i vente denne gangen. VARSKO! er alltid noe nytt. Alltid noe annet. På en av årets lyseste kvelder, kryper de igjen ut av hiet.

”Vi må ha litt friskhakket chilli innimellom piffien.” En av sjelene som utgjør teamet er Ståle Gerhardsen. Han lover en sommerfestlig fest på den nyetablerte Byscenen. – Eventet, som er nummer åtte i rekken, heter helloVARSKO! og er et felles initiativ fra VARSKO! og HelloTypo. Eventet vil smake av typografi. Herlig og sommersøtt. For å få arrangementet opp og stå har VARSKO! fått med seg en håndfull samarbeidspartnere, forklarer han.

– Kreativt Forum Trondheim, Grafill Trøndelag, Byscenen, BrukBar/Supa og Sukker skal sammen med oss sørge for å lage en festlig dag med good vibes opp over ørene. Gerhardsen forteller at de ikke minst er stolte av å kunne presentere den spanske illustratøren og hotshoten Alex Trochut. – Vi er veldig fornøyde med den bookingen, han er så hot akkurat nå at han sikkert har feber. Du kan ikke plukke opp et magasin uten at han er nevnt. Han forteller at de dessuten har fått de norske rettighetene til å screene den prisbelønte filmen Typeface. Og selvfølgelig blir det konsert på slutten av kvelden. Det blir i det hele tatt mange godbiter å suge på, lover Gerhardsen. – VARSKO! er en utstilling, en fest, et seminar, en kinosal, en discobule, en is på en varm sommerdag. VARSKO! er din beste venn. Hva er så VARSKO! sitt mandat? Hva slags pliktfølelse er det som driver dere, Gerhardsen? – Trondheim trenger events som bryter mønster og endrer vaner. Vi må ha litt friskhakket chili innimellom piffien. helloVARSKO! arrangeres 3. juli.

KNUT LAZY

REIERSRUD LESTER

BAND

THE

(NO) SWAMP

ERIC

BLUES

BIBB BAND

(US) (US/NO)

REIDAR LARSEN & THE STORYTELLERS (NO) / BERGEN BLUES BAND (NO) CAROLINA NICK

MOSS

CHOCOLATE &

THE

DROPS FLIP

(US)

TOPS

JIMMY

JOHNSON

(US)

TAD

ROBINSON

(US)

RITA ENGEDALEN (NO) / NORA JEAN BRUSO (US) / EARL THOMAS (US) WENTUS BLUES BAND (FIN) / TERRY LEHNS (N0) / DAMER I BLUES (NO) SPOONFUL

BILLY

BAND

JT ut remixer som det ikke smaker internett av, men heller en vel tilberedt storby a.k.a Vancouver/ British Columbia/Canada. U Tern faller i kategorien ”a dj’s dj”, så forvent trainspooting av guttene med Ubiquity-skjorter og dårlig munnhygiene.

KLUBB SKURK 26. juni

1 1

OMAR S 14. august Oi Oi Oi. Shit! Er det sant? Det er vel bare Moodyman som er større enn Omar S. Riktig, det står skrevet DETROIT over hele denna fyren. Den eneste som måtte gjøre ham rangen stridig er kanskje J Dilla. Anyway, dagjobben til Omar S – på Fordfabrikken i Detrot – består av å kvalitetsmerke bildeler med en tusj, den samme tusjen som han (personlig) merker alle vinyltagsa sine med. Real? Hell yeah!!

1 3

U TERN 16. juli Oh Canada!! U Tern har vært på ønskelista til de fleste promotørene i Norge siden han slapp Cookie Jar vol.1. Gjennom forumet til Diplo & Low Bee – også kjent som Hollerboard – har han klemt

1 2

LAURITSEN

(NO)

(NO) /

BUCKSHOT

MARGIT

STAUT

BAKKEN /

(NO)

HUNTERS

BAND

BIG

BILLY

DEZ

GIBSON

(NO) (FRA)

(US/NO)

EGIDIO “JUKE” INGALA BAND (ITA) / TIM LOTHAR & PETER NANDE (DK) TROND YTTERBØ & RUNAR BOYESEN’S BLUES FOLK & ROCK ‘N’ ROLL REVUE (NO) TEXAS

TWISTERS

(NO)

JOLLY

JUMPER

BIG

MOE

(NO)

KNUT HEM & TERJE KINN (NO) / FLESH CREEP (PL) / STINA STENERUD (NO) VETRHUS BLUESBAND (NO) / SPIDER (NO) / ROBERT TAYLOR BAND (US/NO) LINE KÅSA & OLAV TORGEIR KOPSLAND (NO) / THE URBAN BLUES BAND (NO) DANIEL KARLSSON & ARVID HILL (S) / GOSPEL 2010 (NO) / DAGBLADET QUIZ design www.funkledesign.no

Skurk kan vel sies å være det trekløveret som satte klubb-Trondheim på Norgeskartet en gang for alle. Etter fire år med faste fester i Trondheim og Oslo – og de to siste årene på Hove, har de bestemt seg for og legge ned konseptet før det blir pinlig og flaut. Chmmr flytter til Berlin, Ali Kebabishhh stabler et hiphop konsept på beina og Fella har gått i collab med tyskerne og startet La Mirage. Gutta har bestemt at de skal lete frem settene de spilte for fire år siden, noe som borger for mytji baile og baltimore. Dresscode? Google Diplo 2006.

BLUES

KLUBB: SVEIN ERIK IHLEN

6/2010

KUNSt SHUFFLE ATLE HYNNE Trøndelag senter for samtidskunst, 11.06–11.07 Atle Hynne beskriver sin kunstproduksjon som skulpturelt maleri. Arbeidene kretser rundt symboler og tegn fra dagligliv og massekultur, og utrykker en ambivalens mellom det meningsfulle og det trivielle. Skulpturmaleriene hans er ofte fargerike og massive, flere tidligere verker består av klosser i ulike konstruksjoner og farger – kanskje ikledd burberryruter eller kamuflasjemønster. Hynne har tidligere hatt flere separatutstillinger, og vil vise nye arbeider på Trøndelag senter for samtidskunst.

1 1

ÅSE FRØYSHOV Trondheim Kunstmuseum, 09.05 - 13.06 Jammen har tekstilkunsten hatt en renessanse de siste åra. Den har blitt både morsom og frekk etter at den ble satt inn i en konseptuell ramme hvor gammel og litt ”sidrumpa” tradisjon møter nymotens tendenser. Det har dessuten florert av nitidige broderier med ukvemsord og underliv, av strikketaggere og heklafigurer à la Supermario. Nok nå..? Vel, uavhengig av mediets reaktualisering, er Åse Frøyshov en av våre fremste tekstilkunstnere fra sin generasjon. Hun var bosatt i Trondheim i årene 1977-1997. I denne perioden preget hun også kunstlivet her og hadde sin gjennombruddsutstilling i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i 1981. Hun har også hatt to separatutstillinger i Galleri 54 i Soho i New York. Hun arbeider i et abstrakt formspråk, og gjerne i sterke farger. I sine nyeste tepper er hun inspirert av en reise hun hadde i India for et par år siden.

TAL R OG PER KIRKEBY Galleri Ismene, 05.06 – 01.07 Det er to danske drenge som besøker Galleri Ismene i sommer. Per Kirkeby er en gammel traver hvis kunstneriske praksis ikke lar seg kategorisere så lett. Han er kanskje Skandinavias viktigste maler pr. i dag, men virker også som poet, arkitekt og filmskaper. Han har vært representert på Veneziabiennalen, stilt ut på Tate Modern, Guggenheim og MoMa. Hans yngre kollega Tal R er definitivt også en spennende kunstner. Krysser du Picasso og Matisse med et flashy TV-show blir resultat kanskje noen i nærheten av Tal R’s billedspråk. Han opererer også i design- og motebransjen, hvor han har re-designet Arne Jacobsens stol ”Egget”, og laget klesskolleksjon under labelen ”Moonspoon Saloon”. Kunstnerne viser nye grafiske arbeider på Galleri Ismene.

3 1

2 1

DARKNESS AT NOON MARIKEN KRAMER Trøndelag senter for samtidskunst, 11.06–11.07 Mariken Kramer gikk ut fra Kunstakademiet i Trondheim i 2001, og har siden markert seg tydelig på den norske kunstscenen som medlem av the G.U.N. Ladies

4 1

(get used to the name) og gjennom prosjekter som The Withe Tube på Tøyen T-banestasjon. I sine soloarbeider tar hun i bruk ulike media, ofte kombinasjoner av skulptur, video og fotografi. Temaet i videoarbeidene er menneskelig adferd, og hun går både psykologisk og sosiologisk til verks – ofte med humor og

lekenhet som en inngangvinkel til dypere refleksjon. Filmprosjektet Darkness at Noon er produsert i 2010, og har lånt tittelen fra Arthur Koestlers roman fra 1940. Lydbildet er produsert av Leon Muraglia, som blant annet har spilt i det kritikerroste krautrock/ elektronika-bandet Salvatore.

DOLK OG PØBEL Trondheim Sentralbanestasjon, 28.04-27.09 Gatekunsten er på full fart inn i galleriene, og mange streetartkunstnere opererer både innenfor og utenfor kunstinstitusjonen. Dolk og Pøbel er to av Norges desidert mest respekterte streetart-kunstnere og nå har de altså har fått NSBs velsignelse til å gå løs på togstasjonene i Trondheim og Oslo. Hvis du ikke har vært innom sentralbanestasjonen enda, har du faktisk hele sommeren og halve høsten på

5 1

6/2010

deg! Utstillingen er sammensatt og består av motiver trykket og foliert på fasadene, arbeider på boards, samt nye arbeider av Pøbel malt med sjablong på vegg inne på stasjonen. Som en del av utstillingen vises kortfilmen Living Decay av Davide Fasolo, som dokumenterer prosjektet ”Ghetto Spedalsk” som Dolk og Pøbel samarbeidet om i Lofoten i 2008.

KUNST: CHRISTINE MALNES MATHISEN

Det er duket for store konsertopplevelser på Oslos nye sommerarena! Både på Operataket og innendørs står høydepunktene i kø.

OPERATAKET

19.6

JORDEN RUNDT PÅ 80 DAGER GRATIS STORSKJERMVISNING PÅ OPERATAKET

23.6 24.6

TEN TENORS OG DIVINE BIG BANG / SKAMBANKT ST. HANSFEST

- THE

SMOKE MOHAWK / LIONHEART BROTHERS 2.7 7.8 14.8 20.8 21.8

AL GREEN / NOORA NOOR / QUEENDOM / TINE THING THOMAS DYBDAHL OG ANE BRUN FESTKONSERT MED OPERAORKESTRET OG JOHN HELMER FIORE GÅTE LARS WINNERBÄCK / MELISSA HORN

HOVEDSCENEN

29.6-1.7

LET IT ROCK MED BLA. FRODE ALNÆS, PAAL FLAATA OG EL CUERO

3.7

LINDESNES TREKKSPILLKLUBB (FÅ BILLETTER)

29.7 31.7 11.8 16.8 16.8

KARI BREMNES ULVER ØYAFESTIVALEN - THE NATIONAL OSLO JAZZFESTIVAL - TOOTS THIELEMANS OSLO JAZZFESTIVAL - ORNETTE COLEMAN

SCENE 2

26.7-8.8

JO STRØMGREN KOMPANI - A DANCE TRIBUTE TO THE ART OF FOOTBALL

DIVERSE:

15 FOAJÉKONSERTER PÅ 1. BALKONG I JULI 22.8

OSLO KAMMERMUSIKK FESTIVAL INNTAR OPERAEN

OPERAEN.NO / 21 42 21 21 FOR BILLETTER OG MER INFORMASJON BILLETTER TIL KONSERTER PÅ OPERATAKET KAN DU OGSÅ KJØPE HOS BILLETTSERVICE.NO / 815 33 133

FESTIVAL

SCENEKUNSt SPRING AWAKENING Trøndelag teater, frem til 19. juni ”Spring Awakening” hadde premiére på Broadway i 2006, og har de siste årene gått sin seiersgang over hele verden. Musikalen bygger på Frank Wedekinds drama ”Vårløsning”, og forteller om unge menneskers seksuelle oppvåkning i en konservativ tysk småby. ”Spring Awakening” er et friskt pust av en musikal, og Trøndelag teaters versjon er særdeles godt iscenesatt og velregissert. En helstøpt og estetisk opplevelse – verdt å få med seg enten man liker musikaler eller ikke. Trøndelag teater spiller vårens store musikalsatsing helt frem til 19. juni. Regi: Kjersti Haugen.

1 1

TEKST ELISE DJUPEDAL ILLUSTRASJON TRINE NORDHAMMER

mot Nidelva, i samme bygning som puben Rabarbra, så om man først tar turen kan i samme slengen ta seg en sommerlig helaften på Bakklandet. Handlingen er flyttet fra den russiske landsbygda til et trøndersk gårdsbruk. Vi møter hypokonderen Jakob Stavrum, som etter beste evne prøver å gjøre kur til nabojenta. Øyvind Brandtzæg, Kathrine Strugstad og Petter Winther Gåre Søraunet gestalter stykkets roller. Regien er ved Espen A. FRIERIET Bakklandet Antikvariat, 3. - 6. juni Helt i motsatt ende av skalaen kan Trondheim by på klassisk farse i intime omgivelser på Bakklandet Antikvariat. Mellom bokhyller og gamle lenestoler kan man oppleve en upretensiøs visning av Tsjekovs gamle lystspill ”Frieriet”. Antikvariatets lokaler vender ut

2 1

”NO BORDERS - NO ONE IS ILLEGAL – A DIALOGUE” Kristiansten festning, 5. - 13. juni Teater Polyfon er et kompani satt sammen av asylsøkere og innvandrere. 5. til 13. juni viser de performancen ”No borders - no one is illegal - a dialogue”

5 1

6/2010

SKJØNNHETEN & UDYRET Munkholmen, 11. juni - 2. juli Teaterlaget BULs sommerteater har lange tradisjoner. Helt siden 1984 har teaterlaget spilt stemningsfulle familieforestillinger på Munkholmen. Turen ut til holmen er en opplevelse i seg selv, og stemningen i det gamle tårnet

3 1

på Kristiansten festning. Vi kan se fram til en annerledes og spennende opplevelse basert på performanceprinsippet ”Site Spesific” – et uttrykk som tar utgangspunkt i spillestedets kvaliteter og muligheter. Uttrykket er resultatet av et samarbeid mellom ungdommer fra Frankrike,

er gjerne magisk. Tidligere har BUL vist klassikere som ”Alice i eventyrland”, ”Charlie og sjokoladefabrikken” og ”Peter Pan”. I år er det imidlertid det klassiske eventyret om ”Skjønnheten og Udyret” som står på plakaten. HÅKON & KARK Korsvika, 17. - 20. juni Historien om jarlen Håkon, trellen Tormod Kark og deres skjebne fortelles med brask og bram i ville vakre naturomgivelser. Korsvikaspillet har lange tradisjoner i Trondheim, og alt tyder på at årets utgave blir verd å få med seg. Øyvind Brandtzæg, Tore B. Granås, Julie Dahle Aagård og Gunn Mogseth spiller stykkets sentrale hovedroller. Ensemblet består forøvrig av både profesjonelle og amatører. Regi: Nora Evensen

Post festum Svettende nylon, ånde av sprøstekt løk og alkohol i svelget skisserer et svakt minne av det gårsdagen hadde å by på. Det virket tilsynelatende som et kupp, tomannsteltet fra Clas O jeg tok med på Steinkjerfestivalen. Men med ett jeg snudde meg skjønte jeg at kondensen skyldes flere faktorer enn morgensola. Stikkende svie og snurpet åpning indikerer at krake fant make. Ikke var det mye å skryte av heller. En strandet hvalross

med fraværende stil og størrelse har satt meg i saksa. Presset halvveis ut i pantefjellet lurte jeg på om dette var medaljens bakside. Vel hjemme etter timer i en overlesset NSBvogn kjenner jeg kløen. Det svir. Har noen erstattet tampongen med en partert lime? Akkompagnert av synlige hudfargede rosiner føles ikke påfuglen like innbydene som den pleier å være. Velkommen skal du være, Chlamydia Trachomatis. Førstadiet til barnløshet er tross alt en av de vanligste bagasjene på vei hjem fra festival. Rosin-sara

4 1

Italia, Spania og Estland, som en del av EU-programmet ”Youth in Action”, ledet av Angie Hiesl, en anerkjent performance-artist fra Tyskland.

SCENEKUNST: PETTER W. G. SØRAUNET

Hei. Back in the days hadde jeg heftige herpesanfall flere ganger i året. Nå er det imidlertid lenge siden jeg har satt noe til byllene. I hvert fall på meg selv. Ei vennine jeg hooka med på Pstereofestivalen i fjor, ser ikke ut om dagen. Det siver ut verk overalt og hun størkner visst fast i lakenet hver natt. Lurer om hun fikk

Kjære Natt og Dag!! For et par måneder siden var vi en gjeng som stakk på Storåsfestivalen. Det ble faktisk ingen penetrering på noen av oss, men alle tolv sov i samme telt. Har ikke snakket med de andre om det, men i det siste har jeg kjent har-kår kløe og slitt med nattesøvnen. Lurer på om det kan være den der festivallusa? Skabb? Bortsett fra raggsokker, var vi stort sett nakne. Slak line 38

denne smitten fra meg? Er det sant at herpes aldri forsvinner? I tillegg kan det se ut som hennes nye kjæreste har begynt å utvikle munnsår. Er dette også min feil, eller kan jeg bare skylde på henne da? Tomboi 23

Yo! Under Sommerfestivalen i Selbu hadde jeg tilfeldigvis sex på blodfylla. Jeg husker ingenting, bortsett fra at hun hadde piercing i navlen. Jeg vet derfor ikke om vi brukte kondom eller om gikk på p-piller. Det så ut som hun hakket og snortet noen piller ut på kvelden – er det sånn man tar p-pillene? Og beskytter p-pillene mot alt? Jeg har nem nemlig fått noen vortelignende utvekster rundt kjønnsorganet. I begynnelsen var det bare ned i håret, hvis du skjønner, men nå vokser det seg oppover mot magen. Kommer hele kroppen til å bli dekket? Siden vi skal på biltreff i Børsa i kveld, må jeg prøve å gjøre de litt mindre synlig. Pleier alltid å bli pulings når vi møtes på Esso. En kompis sa det kunne være lurt å skjære vekk klumpene med brødkniv. Det funker, ikke sant!? DC 18

FEStIVALER NORWEGIAN WOOD Frognerbadet, 10. – 13. juni Normalt finner vi fnisete, kvisete fjortiser på Frognerbadet, men når juni nærmer seg, forvandles utebadet til en flott festival med stikkordene ”de gamle vet best”. På toppen av kransekaka jublet vi høyt på kontoret da legendariske Van Morrison (Them) og Jackson Browne ble annonsert i årets line-up. Den store praten oppstod derimot da monsteret Mastodon og ringrevene i Raga Rockers ble booket inn på én og samme dag. Noe schizofrent, men sånn skal nå en festival være. Se opp for barnevogner og pass på å ikke tråkke på pikniklunsjen til Giske.

1 1

EXTREMA OUTDOOR Kalvøya, lørdag 26. juni Lørdag 26. juni braker det løs med utendørsfest på Kalvøya utenfor Oslo. Nei, verken Neil Young eller Teenage Fanclub kommer, men det gjør konseptet Extrema. Extrema – fra nordvest-Europa et sted – har de siste årene opplevd stor suksess som omreisende konsept. Deres evne til å forvalte elektronisk musikk; og vilje til å glede festglade folk ute på en svingom, står ikke tilbake for landslagskollegen Junkie XL. Festivalen pakker samtlige semitrailere, tar med seg full produksjon og en finfin booking man normalt bare opplever på mørke svette klubber. Vi nevner noen: Booka Shade, Carl Craig, Mauro Picotto, Ferry Corsten, samt våre egne godgutter Nils Noa, G-HA, Olanskii og en haug andre.

2 1

eldste er den også. Som vanlig er programmet spekket med hundrevis av artister i alle former, farger og fasonger. Ikke de virkelig store navnene denne gangen, men med Prince (!) på plakaten er det bare å justere sommerkalenderen og skaffe seg billett sporenstreks. NORWAY ROCK FESTIVAL Kvinesdal, 7. – 11. juli Hå hå! Høy harryfaktor fra en annen verden, men du og du for en imponerende line-up festivalen har snurpet sammen etter drøyt fire år som Norges svar på Sweden Rock Festival. Mye klamt tullball mellom slaga, men Motörhead, Megadeth, Queensryche, Enslaved, Purified In Blood og Sebastian Bach alene er verdt turen ned på sørlandet. Skinnvest til folket!

6 1

OSLO LIVE Oslo, 14. – 17. juli Våre venner i Oslo Live kliner til igjen etter fjorårets braksuksess (sett bort i fra stormen fra HELVETE under Silver-gigen). Nytt i år er økt billettpris: 200,- for dagspass og 750,- for festivalpass. Et hån mot musikken om du ikke setter av helgen til fest, moro og musikk ute på Kontraskjæret denne langhelgen. Se festivalavis-bilaget for mer informasjon!

7 1

BUKTA Tromsø, 15. – 17. juli Musikk til folket i nord også, enda bedre: Buktafestivalen. Programmet i år (som året før) består av hårete rock, slik de liker det der oppe. Langt i fra noe gæli med det, for hvem kan motstå Dinosaur JR, The Sonics, Clutch, Big Bang, John Olav Nilsen & Gjengen og Juliette Lewis i episke omgivelser fritt for flåsete storbymentalitet? Nettopp.

8 1

SLOTTSFJELL Tønsberg, 15. – 17. juli Det er fint lite som slår sommeren i idylliske Tønsberg, og som med alle kriker og kroker i det ganske

9 1

HOVE Arendal, 29. juni – 2. juli Hovefestivalen slet med heftig turbulens, før den rakk å etablere seg skikkelig. Heldigvis fikk de ryddet opp i rotet og reiste seg som ”Hove nr 1 i Europa”, slik den britiske avisen The Daily Telegraph skrev. Hurra! I år består programmet av en overraskende stor andel hard musikk (les: metal) og en god dose norske band. Godt, godt. Utover det var det nok mange som fikk kaffen i halsen da selveste Nas med Damian Marley ble annonsert. Big ups, Hove!

3 1

STORÅSFESTIVALEN Storås, 30. – 31. juli Storåsfestivalen er Trøndelags svar på Roskildefestivalen, bare ikke like mye tjall, men plenty av nakenhet og gjøgleri (på en god måte). Altså, det nærmeste man kommer hippiekultur her til lands. Du kommer også inn gratis om du har vært så smart at du har tatovert festivalens (forferdelige) logo på kroppen. I skrivende stund er ikke det helt store programmet spikret, men vi håper i alle fall badestampene er på plass i år også.

land, arrangeres det festival også her – på toppen av et majestetisk slottsfjell midt i byen. Dette tatt i betraktning har festivalen en variert og god musikkprofil som spenner fra streng avantgarde jazz til amerikansk liste-hiphop til pop av ypperste klasse. Aller mest gleder vi oss til å se de populære lokalheltene i Jaga Jazzist og Shining, Obs, obs: Se etter NATT&DAG på årets festival. LOST WEEKEND Askøy, 5. – 7. August Lost Weekend ligger på Askøy, i havgapet et lite stykke utenfor Bergen. Igjen må vi si at omgivelsene i seg selv er verdt turen hit. Om du er så heldig og er spillende artist på årets festival, gled deg til båtturen inn til festivalområdet. Etter konserten kan du bokstavelig talt hoppe fra scenen og ut i vannet for å renske av deg all rockesvetten. Program ikke klart i skrivende stund.

10 1

ØYA Oslo, 10. – 14. august Vi sier som vi sa i fjor: Hva er det å si om Øyafestivalen som ikke har blitt sagt før? Takk Allah for at noen stepper opp og arrangerer verdens beste festival rett utenfor døren til oss Oslofolk. Mulig det bare er lykkerus, men programmet blir bare bedre og bedre for hvert år som går. I år gleder vi oss stort til å se Iggy & The Stooges, Serena Maneesh, Pavement, Tony Allen, Trash Talk, Baroness, La Roux, LCD Soundsystem, Lillebjørn Nilsen og 1349 blant et hav av gull og glitrende diamanter.

11 1

PSTEREO Trondheim, 20. – 21. august Først må det sies at Norges svar på Bruce Springsteen, Åge Aleksandersen Og Sambandet, skal spille på årets Pstereo. Så må vi nevne Israelvis, 90-tallets symbiotiske trønderrockflaggskip: Delvis utskjelt, delvis genierklært. Pstereo arrangeres nede på marinen ved Nidelva i det som gjerne omtales som fantastiske omgivelser.

12 1

Dorrians gym.

4 1

ROSKILDE FESTIVAL Roskilde, 1. – 4. juli Det ble sagt en gang at Roskilde er en eneste stor konsentrasjonsleir for sommerkåte fjortisgrungere med Shangri-La-skjerf rundt hodet, en kasse Tuborg på slep og ei litta ei på innerlomma. Mulig det, men Roskilde er unektelig Europas beste festival på de fleste punkter. Nordens

5 1

6/2010

HOLE IN THE SKY Bergen, 25. – 28. august Uuugh! Dere som har fulgt med NATT&DAG det siste året, vet at hardere saker sakte med sikkert har fått innpass i form av anmeldelser, intervjuer og lignende. Derfor er det selvskrevent å ha Hole In The Sky i en festivaloversikt: Norges – om ikke Europas – feteste metalfestival med fokus på black – og death metal. I år, som året i forveien, har de overgått seg selv. Vi bøyer oss i støvet: Urfaust, Grave Miasma, Obituary, Watain,

13 1

Dead Congregation, Cathedral (foto), Venom, Repugnant, Suffocation, The Devil´s Blood, Obliteration… listen er lang. Som om ikke det er nok, venter vi alle spent på en to-be-announced headliner. Vi holder pusten og krysser fingre på… du vet… Dette er kun et knippe av åretsmange festivaler. Gå inn på www. nattogdag.no for full oversikt.

FESTIVALER: ANDREAS TYLDEN

KLUBB

Wall of death.

Exit Festival 2008

JUSt SAY NOA: tOPP FEM UtENLANDSKE FEStIVALER Festivalsommer? Vel tiden flyr når man har det fett, eller var det når man ble eldre? Åkkesom, virker som vi går en fin festivalsommer, og -høst!, i møte. Ikke minst med tanke på den elektroniske varianten, den som ligger mitt hjerte nærmest. SONAR Barcelonas stolhet og muligens verdens beste eletroniske festival klinker til i år også – i juni. Plastikman, Chemical Brothers, 2manydjs og en bråte til står for underholdningen i dunkeform. Det er en grunn eller to til at folk drar til Sonar gang på gang på gang. Sjekk ut selv, og føl magien. EXIT Serbias Exit festival har ifølge pålitelige kilder Europas beste dansescene. Med Ricardo Villalobos, Josh Wink og Erol Alkan bak mixern burde dansing være mulig borti øst også. Og ikke minst er vi godt representert med både Røyksopp og Ost & kjex live. Fett. BURNING MAN Denne har jeg nevnt tidligere i denne spalten. For de som ikke har hørt om Burningman, så er det en festival i Nevada-ørkenen borti statene. I motsettning til mange andre festivaler, er det en ikke-kommersiel event. Ingen artister blir annonsert og den har et tydelig hippiepreg, på sett og vis det nærmeste vi kommer Woodstock den dag i dag. Carl Cox ble så inspirert av Burning man at han dedikerte sin nye Global Underground-CD til den, og mener han fikk en opplevelse som forandret livet hans. Store ord fra en stor mann. Oppfordringen er: I slutten av august burde du fly over atlanteren.

LOVE FAMILY PARK Denne festivalen er blant de mindre i størrelse, men langifra på kvalitet. Den er tysk – både i location og lineup. Med Sven Vath, Loco Dice (foto), Reboot på plakaten og ja, du skjønner opplegget. Ps: De feirer femten år denne sommeren, og med billige flybilletter er denne gobiten ikke så vanskelig å besøke, verken for deg eller lommeboka. CREAMFIELDS Måtte jo ta med en engelsk kjempe, ellers hadde de vel blitt litt grinete der over dammen. Klubblandet er ikke lenger den giganten de en gang var. Anyway, de kan mønstre en hissig lineup. De enormt populære Swedish House Mafia, James Zabiela, Dubfire, og ikke minst de gamle heltene i Leftfield – angivelig med alle de gamle vokalistene. Fett hva? Og forresten ligger beitemarkene rett utenfor Liverpool. Siste helg i august. God sommer. Sees på klubb!

”I motsettning til mange andre festivaler, er det en ikke-kommersiel event. Ingen artister blir annonsert...”

6/2010

I SAMARBEID MED LIVENATION SWEDEN

OLAVSHALLEN - STORE SAL ONSDAG 29. SEPTEMBER KL. 20.00

BILL: BILLETTSERVICE.NO [815 33 133] NARVESEN, POSTEN & 7-11 HOTELLPAKKER: THONHOTELS.NO/SHOW (81552442) www.stageway.no | www.peterjoback.com

BYSCENEN

ONSDAG 08. SEPTEMBER KL. 22.00 BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO [81533133] NARVESEN, POSTEN & 7-ELEVEN www.stageway.no | www.misfits.com

www.stageway.no | www.warnermusic.no | www.thebaseballs.com

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER

Foto: Erik Holsvik

DOUZE POINtS... KVELERTAK Kvelertak (INDIE RECORDINGS/INDIE DISTRIBUTION)

Blod + mjød + Ballou = WOW! Satan, hva i helvete var det som akkurat traff meg? Jeg er ør i hodet, fortumlet, mangler ord, men du verden, jeg er lykkelig. Det føles som om jeg har våknet opp av dvale, plutselig husker jeg hvilken berusende effekt rock i sin aller reneste og mest potente form kan ha på meg. For jeg skal innrømme at jeg var litt lunken, riktignok har det blitt summet lenge om Kvelertak, men jeg hadde ikke i mine villeste fantasier kunnet forestille meg hvilken genuin maktdemonstrasjon Stavanger-bandet skulle komme til å debutere med. For vær sikker, dette er et av de råeste norske debutalbumene jeg har hørt noensinne. Forresten drit i debut, drit i norsk, drit i alt, dette er slike plater som understreker at rocken virkelig ikke er død. At navnet kler dem godt er en underdrivelse, Kvelertak går i strupen på deg fra første gnistrende riff, legger deg i bakken, river deg i filler som en flokk med sultne ulver. Joda, ”Ulvetid” er en passende tittel på åpningssporet, en av de feteste black metallåtene jeg har hørt på lenge, og Kvelertak er strengt tatt ikke en gang et black metal-band, selv om de tar i bruk en god del av genrens effekter. Med ett bein plantet i klassisk rock, og det andre i punk og hardcore, befester bandet seg som ledende i begge genre. Ikke mange band i verden kan mønstre en tilsvarende kraftfull kombinasjon av musikalitet, aggresjon, freidighet, arroganse og gigantiske baller. Hardt og melodiøst, glinsende, svart og strømlinjeformet, men med brodd, ja til og med sjel. For det er liksom ingen tvil om at dette er en plate brygget på pur kjærlighet, en hyllest til rocken og til livet, på tross av alt snakket om døden, rik på referanser; til Stooges såvel som Turbonegro, Stones og Burzum. I noen grad er det nærliggende å sammenligne dem med svenskene i Totalt Jävla Mörker, men Kvelertak har adskillig mer humør, henger seg ikke opp i politikk, og er flere (avkappede) hestehoder foran på fengende melodier og refrenger. Tekstene er for det meste uhøytidelige variasjoner over norrøn mytologi, natur og kultur, og det er bare et pluss at de fremføres på kav stavangersk.

Det siste kunne ha vært et handicap i forhold til et internasjonalt gjennombrudd, men bandet ser ut til å ha lykkes i å snu dette til sin fordel, noe den forestående sommer-turnéen med Converge burde være et bevis på. Ikke bare er de norskspråklige tekstene med på å gi særpreg, det sørger også for en viss novelty-effekt, noe de dog strengt tatt ikke trenger. I denne genren her er det uansett aldri enkelt å dechiffrere hva som skrikes, så måten det gjøres på er adskillig viktigere. Her er det bare å applaudere vokalist Erlend Hjelviks naturlige autoritet og rabiate tilstedeværelse, man kan formelig føle fråden om kjeften på ham, og han balanserer fint mellom gutturale brøl og intense, desperate skrik. Men dette er selvfølgelig ikke hans show alene, også rytmeseksjonen leverer over evne, og de tre gitaristene veksler mellom bredbeinte riff og gnistrende, kåte gitarsoloer som tatt ut av de våteste drømmene til James Williamson, Knut Schreiner og Kurt Ballou. At jeg nevner sistnevnte er slett ingen tilfeldighet, for nettopp Ballous innsats som produsent kan neppe overvurderes. Converge-gitaristen stod på toppen av guttas ønskeliste, plata er innspilt i hans Godcity Studio på østkysten i USA, og jeg kan knapt tenke meg noen som er bedre egnet til å være med på å foredle bandets overlegent breiale, muskuløse og brutale necro n’ roll (deres egen beskrivelse). Det viktigste er allikevel ikke bare at Kvelertak låter F.E.T.T., men at Kvelertak har låtmaterialet til å matche den gode lyden, og svaret på det tror jeg allerede at du vet. Etter å ha hørt på skiva mer enn ti ganger får jeg fremdeles gåsehud av trøkket, raseriet, energien, nerven og alle de lekre detaljene som det vartes opp med. Det progressive brekket midtveis i ”Fossegrim”, det episke gitar-klimakset på ”Ordsmedar av Rang”, den kontante trommeintroen på ”Nekroskop”, listen fortsetter. Sannheten er at det faktisk ikke finnes et kjedelig øyeblikk på denne plata, snarere snakker vi en kontinuerlig kavalkade av forrykende høydepunkter. Faen, det er lenge siden jeg har følt den her typen entusiasme. Uansett; hånda på bordet, ti kniver i hjertet, mor og far i døden, du kommer neppe til å høre en råere rockeplate enn dette med det første, dette er allerede en klassiker! Glenn Olsen

brenner Cali-hyllesten ”LAX”, og selv om man noen ganger tar seg i å lure på om Oral rapper på norsk eller amerikansk, er det ingen tvil om at eksentrikeren (sammen med nevnte Pete’n og Vågard) gir oss det nærmeste vi kan komme skikkelig Cali-flow på norsk. Jeg elsker virkelig Big Ice sine produksjoner, som i likhet med fjorårets utgivelse holder et særdeles høyt nivå. Men dessverre synes jeg ikke beat-sjefen har vært selektiv nok når det kommer til rapperne på plata, noe som trekker moroa litt ned. Med rett artist-lineup kunne Trunk of Funk nemlig ha blitt et skikkelig mesterverk. Mathias Rødahl

BIG ICE Trunk of Funk

THE GASLIGHT ANTHEM American Slang

(DA PLAYBOY FOUNDATION)

(SIDEONEDUMMY/TUBA)

Det nærmeste vi kommer Cali-flow på norsk. Norsk hiphop har i stor grad alltid vært østkystinspirert, og selv om mange nye og i stor grad unge artister har latt seg inspirere av både sørstatene og West Coast de seneste årene, måtte Big Ice og hans Playboy Foundation-crew lenge finne seg i mye harselering fra et miljø som ikke likte at noen ”lekte gangsta”. Men de som vet, de VET, og etter årevis med solid forankring i G-Funkens hjemland, har den West Coast-rendyrkende produsentveteranen endelig begynt å få respekten han uten noen som helst tvil fortjener også her hjemme. Sakte, men sikkert begynte etablerte og kjente norske rappere å dukke opp på beatsene hans, og i fjor ble det virkelig official med den flotte dobbeltskiva Stackin’ Beats, der Ice-a-Lotti samlet artister fra både USA og Norge for en overbevisende maktpresentasjon. Når han nå gir ut oppfølgeren Trunk of Funk, er moroa kuttet ned til én disk, denne gangen med et større fokus på norske navn. Og selv om etablerte MC’er som Son of Light og el Axel holder det godt nede for norske engelskspråklige rappere, er det ironisk nok likevel de norske versene som står bak den erke-amerikanske skivas beste spor. Jaa9 & OnklP viser hvorfor de fortsatt er å regne blant landets råeste på mikken med ”Du Hakke No Å Si”, og sistnevnte imponerer dessuten videre sammen med Joddski og Lars Vaular på den sjeldne øst/vest/nord-samlende ”Du Hakke No Å Si”, som er en av Trunk of Funks absolutte standout-tracks. For de av dere som har lest en del av anmeldelsene mine og fått litt feeling av hva mine preferanser er, burde det derimot ikke være noen overraskelse at det er Bergens-gutta Pete’n og Vågard (A-Laget) som i mine øyne regjerer over sine mer kjente rapkolleger på Trunk of Funk. Store Is, Verbalen og Pete er en sjeldent perfekt match, og jeg innrømmer at jeg for tiden bedriver lobbyvirksomhet i det små for å få til en album-colabo fra sureshot-trioen. Men hvis det er Bergens fineste (no homo) som fungerer best på Big Ice sine flotte vestkyst-beats, følger nordlendingene ikke langt bak. Rapveteranen Joddski imponerer nemlig med overlegen flow og framførelse på både nevnte ”Du Hakke No Å Si” og ”Herlig Frekk”, som også velsignes av nordNorges dyktige ”arvtakere” Mats Dawg og RSP. Til slutt må jeg selvfølgelig også nevne Nesoddens stor sønn, Oral-Bee, som til tross for mye misforstått hating fra det norske rapmiljøet, i alle år har hatt selvsikkerhet og integritet nok til å holde seg til sin mildt sagt spesielle og enestående rapstil. En stil som selvfølgelig kler Playboy Foundation-kompisens beats som hånd i hanske. Slikt må man bare respektere. Beezy

Sønner av New Jersey. Sjelden har jeg hørt et band som i så stor grad innfrir de forventningene man måtte ha basert på hvilken amerikansk stat de kommer i fra. Geografi burde være irrelevant, men jeg kan vanskelig se for meg at The Gaslight Anthem ville ha hatt tilsvarende troverdighet om de kom fra, tja, Snåsa. Den etterhvert så populære kvartetten scorer høyt på ærlighet og inderlighet, og har definitivt de rette, rotekte working classkredentialene man trenger for å følge i Bruce Springsteens godt opptråkkede og overdimensjonerte fotspor. Sjefen selv har etter hvert tatt på seg rollen som en slags gudfar for bandet, en gjesteopptreden på konserten deres på Glastonbury i 2008 førte til en tredobling av salgstallene deres, og The Gaslight Anthem høres unektelig ut som Springsteens rebelske sønner. På amfetamin. Med en intensitet og energi man bare kan misunne dem, varter de opp med en sømløs blanding av jordnær arbeiderklasserock, rockabilly-nostalgi og punkrocknerve. American Slang er som oppfølgere flest, større, tøffere, bredere og mer actionpakket, om ikke bedre enn det kritikerroste gjennombruddet The ’59 Sound fra 2008. Lydbildet er adskillig mer polert og luftig, 50-tallsestetikken byttet ut med et mer direkte og punka uttrykk, men det gis også rom for mer ettertenksomme ballader som for eksempel ”The Queen of Lower Chelsea”. Her viser bandet seg på sitt mest nakne og nedstrippa, smart! Vokalist Brian Fallons dype bariton har en rufsete, sjelfull klang som kler materialet godt, tekstene er enkle, direkte og hudløse, men aldri banale eller sutrete. Med en emosjonell tilstedeværelse et band som Green Day bare kan drømme om er det lett å tilgi The Gaslight Anthem mangelen på friske idéer, dette bandet handler uansett mer om hyllest enn innovasjon. Glenn Olsen

4 Go-Go Gorilla har endelig funnet formen igjen.

TRIST

B.O.B B.o.B Presents: The Adventures of Bobby Ray (GRAND HUSTLE/WARNER MUSIC)

Fra blogg til billboard. Før Drake og Kid Cudi dukket opp på radaren med hver sin særegne blend av rap og sang, hadde ungutten B.o.B allerede begynt å lage sine egne ringer i musikkindustri-vannet, dog uten å ha noen nevneverdige hitlåter å vise til. Og selv om hypen rundt Atlanta-sønnen var forholdsvis stor, innrømmer jeg at jeg aldri helt så for meg at han kom til å breake skikkelig på det kommersielle markedet. Denne holdningen forandret seg derimot da jeg fikk hendene i den flotte mixtapen May 25, som ble sluppet gratis på nettet tidligere i år. Her dukket nemlig den hyper-

KEMNERN

catchy og Bruno Mars-gjestede singelen “Nothin’ on You” opp, som virkelig ropte breakthroughsingle lang vei. Det skulle heller ikke ta lang tid før låta fikk oppmerksomheten den fortjente, og klatret til slutt opp på toppen av den amerikanske singel-listen, der den dominerte lenge nok til å motta platina-status. Og vips, så var B.o.B ikke bare et populært navn blant musikkbloggere og hipstere, men også klar for The Voice og P3. Med “Nothin’ on You” og den neste opplagte singelen “Airplanes” (med amerikansk sure shot-radiorefreng fra Paramore-vokalist Hayley Williams, og Eminem på remixen), hadde 21-åringen plutselig nok ammunisjon i ryggen til å gjennomføre den sjeldne bedriften det er å debutere som mannlig soloartist på førsteplassen av Billboards albumliste med B.o.B Presents: The Adventures of Bobby Ray. Dette er selvfølgelig særdeles hyggelig, men hvor bra er egentlig skiva? I mine øyne dessverre ikke like bra som jeg hadde håpet på. Det er ingen tvil om at unggutten er svært talentfull, men han har fortsatt en del å gå på når det kommer til å lage solide låter. I alle fall et helt album fullt av dem. De to nevnte singlene hadde jo ikke vært de samme monstrene uten sine respektive gjesteartist-refreng, og selv om dette kan være tilfeldig, er også resten av favorittsporene mine på denne skiva nettopp samarbeid med andre artister. Da snakker jeg om den bouncy “Bet I” (som jeg trakk fram i “Best akkurat nå”-spalten for en tid tilbake) og selvfølgelig Janelle Monaé-godbiten “The Kids”. Men der disse låtene har et klart særpreg, blir det for mange spor på B.o.B Presents: The Adventures of Bobby Ray som rett og slett ikke gir meg noe spesielt annet enn et ønske om å skippe videre til neste låt. Og DET hadde jeg ikke forventet meg på debutalbumet til B.o.B. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

ANDREAS TYLDEN KVELERTAK Kvelertak (INDIE RECORDINGS)

Me fyrar ei lida ei i rockens namn. GRAND MAGUS Wolf´s Return (RISE AVBOVE/TUBA)

Bedre sent enn aldri! MEGADETH 1985 - 1992 (DIVERSE)

Samtlige skiver remiksa og remastra. Hadde glemt hvor fett dette bandet egentlig er. TEENAGE FANCLUB Shadows (PEMA/VME)

Ikke bandets beste, men godt gjenhør er det. POSSESSED Seven Churches (BACK ON BLACK)

Re-utgivelse av banebrytende klassiker på vinyl. Snasent.

6/2010

MALE BONDING Nothing Hurts (SUBPOP/TUBA)

Fra Seattle til London og tilbake igjen. Det har tatt sin tid, men Male Bondings blotte eksistens bør tolkes som et signal på at grunge endelig er i ferd med å bli en stueren genre igjen. Trioen har sin base i ett av Londons hippeste nabolag, og har passende nok funnet seg et hjem på kvalitetsetiketten Sub Pop. Passende fordi bandet kort oppsummert høres ut som et amalgam av samtlige band

JANELLE MONAÉ The ArchAndroid (Suites II and III of IV) (BABY BOY/WARNER MUSIC)

Klassisk, stilsikkert, tidløst… og damn sexy! 24 år gamle Janelle Monaé har alt som skal til for å lykkes i musikkbransjen; en fantastisk stemme, særegenhet, forståelse for briliante melodier, unike danseferdigheter (tidligere ballet-danser), og sist, men ikke minst: En naturlig skjønnhet som vil få enhver gutt til å se nervøst ned i bakken hvis han kommer nærme nok (trust me, jeg har møtt henne ansikt til ansikt). Hvis hun ville, kunne hun nok ha gjort det stort i rekken av mer tradisjonelle artister som Alicia Keys, Beyonce og de der, men heldigvis er frøken Monae alt annet enn tradisjonell. Ser du henne for aller første gang under en konsert, vil du kanskje tro dama er smågal, der hun hopper og spretter rundt som en energizer-bunny, mens hun lirer fra seg fantastiske låter med en stemme som svinger fra skriking til fløyel-konsistens. Jeg kan ikke si mange nok ganger hvor ekstremt deilig det er å se en vakker kvinne som ikke lar skjønnheten sin begrense seg til å bli en pyntedukke som framfører ufarlige låter, og som kun tar “risker” ved å late som hun er mer seksuelt

i Seattle-labelets etterhvert så omfangsrike katalog, med Nirvana som den mest påtrengende inspirasjonskilden. Kurt Cobain la vel heller aldri skjul på hvem han selv var inspirert av, og jeg mistenker gutta i Male Bonding for å ha saumfart grungekongens lister over favo-plater i oppveksten. Uten at det gjør noe som helst. Med en frisk og uerbødig tilnærming står MB fint på egne ben, Nothing Hurts er fylt til randen av rastløse riff, kontant tromming og sukkersøte melodier som kjemper for å trenge igjennom lagene med støyende

gitarer og manisk, sen-pubertal energi. Ikke alle låtene sitter like godt, og forsøkene på å begi seg ut i mer dvelende shoegazeballaderi faller heller flatt, men frenetiske støypop-perler som ”Year’s Not Long”, ”Weird Feelings” og ”Nothing Remains” bør kunne sikre Male Bonding spillelisteplass hos en ny generasjon med slackere som allerede har de nødvendige platene med Hüsker Du, Mudhoney, Dinosaur Jr., etc. på ipod’en sin. Glenn Olsen

vågal enn det hun antagelig er. For der Janelles kolleger gir oss sexy blikk, og tvinger seg inn i trange korsetter, spandex og skyhøye hæler for å få oppmerksomhet, stiller hun selv gjerne med en vill grimase om ansiktet, og alltid i sin signatur-smoking og medfølgende saddle-sko. Klassisk, stilsikkert, tidløst…og damn sexy! Men stil og skjønnhet bærer ingen artist alene, og selv om Janelle Monaé er en treat for the eye, er det likevel musikken som er hovedatraksjonen. Hennes EP fra 2007, Metropolis Suite I of IV: The Chase fikk musikkelskere til å virkelig få opp øynene for det sjeldne talentet, og i år kom endelig det som langt på vei kan kalles hennes debutalbum, The ArchAndroid, (som byr på hennes to neste “suites” fra konsept-serien Metropolis). Og la meg bare slå det fast med en gang - dette er fantastiske saker! I samme geniale spor som Metropolis-EP’en, men likevel enda mer skreddersydd, gjennomført og minneverdig. Hun er vanskelig å plassere i én spesiell bås, men bakgrunnen som musical-artist er absolutt tilstedeværende, det samme er hennes vennskap og samarbeid med geniene i Outkast. Hennes alltid like sterke inspirasjonskilde, Alice in Wonderland ligger selvfølgelig også og lurer i bakgrunnen, og i løpet av

de 68 minuttene albumet varer, dukker referanser som Simon & Garfunkel, Annie, The Hives (som jo også deler Janelles klessmak), Luther Vandross, The Mamas & The Papas og ikke minst Lauryn Hill opp i hodet, dog hele tiden trygt forankret i Monaés særegne og trygge havn. Vi tas inn i energisk galskap, sukkersøte utflukter, ultra-funky dansespor, og mektige ballader fra en svunnen tid. Skiva er så mesterlig orkestrert, at det egentlig er en fornærmelse å trekke fram enkeltspor, men man kan jo selvfølgelig nevne låter som den Saul Williams-gjestede “Dance Or Die”, bassgang-flytende “Locked Inside”, Janelle-typiske “Cold War”, single-mesterverket “Tightrope” (m/Big Boi), vakrevakre “Neon Valley Street”, utrolig morsomme “Make the Bus” (m/ Of Montreal), Röyksoppaktige “Wondaland” og Sade/ Stevie Wonder-barnet “Say You’ll Go”. Mye musikk anno 2010 kan kanskje virke grensesprengende, genuint og originalt, men få gjør det på en like overbevisende måte som Janelle Monaé. Fuck en hype, forelsk deg heller i en solid dose konsentrert musikalsk talent fritt for desperate gimmicks. Grattis Diddy, etter årevis med søking har du endelig fått et nytt artistgeni på Bad Boy! Mathias Rødahl 6/2010

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL JANELLE MONAÉ Say You’ll Go (BAD BOY/WARNER MUSIC)

Aldri har en stemme virket så helbredende på mine slitne ører. LARS VAULAR FT. VERK OG BJØRN EIDSVÅG Leah (NMG/G-HUSET/BONNIER AMIGO)

”Eg så meg sjøl i deg/du ga meg varig preg/eg mister fjes for deg/eg kommer til å dø for deg”. Bergensrapperen Verk tar emo-rap til et nytt nivå sammen med Vaularen og Norges mest populære prest. MYSTIKAL FT. FIEND I Don’t Like You (TBA)

Hva vet du om å være like bra (hvis ikke bedre) på mikrofonen etter seks år bak murene? Mystikal kommer til å bli et problem denne sommeren! THE-DREAM FT. DIDDY Champagne (UNIVERSAL MUSIC)

Jeg vet ikke hvordan greia er i Los Angeles, men hadde man kalt låta ”Cava”, hadde den sikkert blitt en slager i Oslo. LIL JON FT. R.KELLY OG MARIO Ms. Chokolate (BME RECORDINGS)

Jeg vet folk hater på Lil Jon, men i min verden har crunk aldri vært død. Og hvem vet vel hva som kan skje nå som Pastor Troy og Jon endelig er kompiser igjen. I’m so excited, daaaaaaa!

FOALS Total Life Forever (TRANSGRESSIVE/WARNER)

Hodet under vannet. Britenes to år gamle debutalbum, Antidotes, førte dem høyt opp på hjemlige hit-lister, godt hjulpet av grasrotstøtte i blogkretser. Her i Norge har Foals fremdeles til gode å skape seg et navn, trass i en flott konsert på HoveFestivalen i 2008, men det er ikke utenkelig at kvintettens andre album kan rette opp i denne ubalansen. Tålmodige lyttere vil nemlig finne mye å glede seg over på en plate som ikke er spesielt krevende, men allikevel tar litt tid å synke ned i. Coveret er i så måte ganske korrekt beskrivende for innholdet på Total Life Forever, når det fremstiller bandet flytende under vann, høres musikken ofte også ut som om den er spilt inn i et studio under havet, snarere enn i Svenska Grammofons Studio i Gøteborg. Her har tidligere Clorgitarist Luke Smith hjulpet bandet med å foredle uttrykket fra debuten, i en modningsprosess som har gjort TLF mindre teknisk og cerebralt, og mer innbydende, melodisk og voksent. Parallellene til Bloc Party er fremdeles tilstede i måten begge band søker å forene post-punkens rytmikk med elektronikaens estetikk og pop’ens melodiske tankesett, men våre nye venner velger en leken og mindre alvorstynget tilnærming enn ”storebrødrene” fra London. Yannis Philippakis har åpenbart tatt noen sangtimer siden sist, og synger nå varmt og innsmigrende om mennes-

6/2010

kelighet og melankoli. Lydbildet er deilig glossy og broderes ut med varm elektronikk, som på ”Spanish Sahara”, det perfekte lydspor til de siste minuttene av en lang og fuktig natts ferd mot morgensola. I utgangspunktet en ballade, som sakte bygger seg opp mot et forløsende klimaks, og allerede har blitt en remixyndling. ”Alabaster” er rikere på kontraster, dens mangel på nettopp klimaks vil sikkert kunne frustrere noen, mens andre som meg vil glede seg over nydelige vokal-harmonier og kimende, lyseblå gitartoner som glir sakte inn og ut av et pumpende, industrielt rytme-komp. ”Black Gold” og ”This Orient” kan få lov til å representere motsatsen, de ligger tettere opp mot debutens nevrotiske og spastiske tempopop, men viser allikevel et band som er langt rundere i kantene enn sist, og vinner mye på det. Mens Antidotes låt som om det kunne ha vært laget av maskiner, er Total Life Forever helt og holdent menneskelig. På tross av enkelte svakheter vet jeg allerede nå at dette er en av de platene jeg kommer til å høre mest på i sommer. Glenn Olsen

lytteren på samme vis, selv begynte undertegnede å grine på Rockefeller for noen år tilbake. Intet mindre. Denne gangen låter det mer amerikansk enn hva vi er vant til. Blant psykedeliske post-Beatlesque låter finner de rom til slidegitar og Americaaktig soft rock. Mer en hyllest til det glade liv i California enn triste gråværsdager i Glasgow, altså. De har nok også lagt merke til hva ”Seattle-scenen” og eksempelvis Band Of Horses har holdt på med de siste årene og tatt det innover seg. Mindre bra er trommeslager Francis Macdonald som så og si spiller de samme fire flate hele veien, låt etter låt. Dette gjør at det kan være vanskelig å riktig skille låtene fra hverandre, spesielt når de catchy refrengene – slik vi kjenner og forventer dem av Teenage Fanclub – uteblir. Then again, jeg mistenker at alt dette muligens er intensjonen da de sikkert mener at plata skal høres fra a til å. Og da vokser den for hver lytt. Ingen festplate, dette, men gud som man koser seg med Teenage Fanclub. Andreas Tylden BEST AKKURAT NÅ

RATATAT LP4 (XL/PLAYGROUND)

Alle gode ting er fire. LP4 er, som tittelen antyder, fjerde album ut fra Brooklyn-duoen Ratatat, som i tillegg har to utmerkede uoffisielle remix-plater på samvittigheten der de hevet kvaliteten på en drøss forskjellige hiphop-låter ved å tilføre sitt eget patenterte synth og gitarduellerende lydbilde. Gutta har lenge hatt et unikt og spennende uttrykk, men ikke alltid visst hva godt de skal bruke det til, og mangelen på en stemme å feste fokus på, har ofte vært prekært. Deres standhaftige satsning på instrumentalmusikk (visstnok fordi de hverken evner å synge eller skrive tekster selv, og mener gjestevokalister er utelukket) har vært distraherende/irriterende, men bærer nå omsider frukter. På LP4 løsner det, tempo og intensitet er skrudd betraktelig opp fra forgjengeren, og mye av det nye materialet har en klubbdimensjonert banger-kvalitet som kler duoen godt. Mike Strouds gitarspill tenderer som vanlig mot det symfoniske, og harmonerer upåklagelig med Evan Masts barokke synth-melodier. Nytt av året er et svært kledelig etnisk tilsnitt, låter som ”Bob Gandhi” og ”Bare Feast” nyter godt av henholdsvis tablatrommer og sitar, og bringer frem mentale bilder av Stroud som en sjaman som får gitaren sin til å synge, slik en slangetemmer får cobraen til å danse, i takt med musikken. Så mye for savnet av vokal. Artige samples brukes på akkurat den riktige måten, og en bit dialog fra Terrence Malicks Days of Heaven settes inn i en helt ny sammenheng, i en uforlignelig og sømløs blanding av rock og electronica. Glenn Olsen

TEENAGE FANCLUB Shadows (NEMA/VME)

Sommeren har kommet. Det er neppe en tilfeldighet at skotske Teenage Fanclub gir ut sitt tiende album i det vi går inn i en ny etterlengtet sommer, og det alltid med åpne armer. Det er få artister i dag som innehar like solid popteft, som ser fremover, men likevel holder fast ved 60-tallets estetikk. For Teenage Fanclub låter fortsatt unektelig som The Byrds, bare med bedre produksjon. Shadows er som forventet; snill, varm, behagelig gitardrevet pop med vekt på svulstige vokalharmonier. Teenage Fanclubs kjernevirksomhet er stadig knyttet til solide, men enkle og effektive arrangement. Når de treffer full blink (slik de har til vane å gjøre), er det ingen som er i nærheten av å trollbinde

GLENN OLSEN KVELERTAK Kvelertak (INDIE RECORDINGS)

Beste på lenge, lenge, lenge. BLACK BREATH Heavy Breathing (SOUTHERN LORD/TUBA)

Kurt Ballou vet å plukke dem. Mon tro om jeg skal spare den her til jeg begynner å bli lei av Kvelertak-plata? Den er i alle fall nesten like fet! ACID TIGER Acid Tiger (DEATHWISH/IMPORT)

Nytt prosjekt med Convergetrommis Ben Koller. Minner litt om Drive Like Jehu, noe som jo utelukkende er et pluss. HEALTH Disco 2 (LOVEPUMP UNITED/TUBA)

Et av mine favorittband lar seg remixe, igjen med stort hell.

THE TEMPTATIONS Still Here (UNIVERSAL)

Gubbesoul på både godt og vondt. Mest vondt. Når noen nevner The Tempations tenker nok de aller fleste på den legendariske vokalgruppas evige hitlåter som “My Girl”, “Papa Was a Rollin’ Stone”, “Ain’t to Proud to Beg” og “Just My Imagination”, og neppe på om gutta har et nytt album på vei. Men tro det eller ei, det har de faktisk. Spørsmålet da er om dette er noe å glede seg over. Først bør det kanskje nevnes at The Temptations anno 2010 ikke har spesielt mye å gjøre med The Temptations som ble dannet for rundt 50 år og 50 album siden. Line-upen har blitt skiftet ut utallige ganger siden den gang, og i dag er 68 år gamle Otis Williams det eneste gjenværende originalmedlemmet. 2010-versjonen av The Temptations hevder likefullt at de “fortsatt er her”, og da skal jeg jammen gi dem en sjanse. Jeg har fortsatt Sentrum Scenekonserten med kvintetten og kollegene i Four Tops friskt i minne

Finn én feil.

EN tROMMANtISK AFFÆRE THE DRUMS The Drums (MOSHI MOSHI RECORDS)

Dunkel romantikk på aller lystigste nivå. I skrivende stund har plutselig solen bestemt seg for å skinne sine varmende stråler ned på Oslo by. Det er faktisk tjue grader, skyfrihimmel og varm bris. Garderoben må skiftes ut, menyen endres og soundtracket tilpasses. Bort med sinnamusikk og kjølig stemning, inn med Steely Dan og gla’ rock. Og jeg vil påstå at et av sommerens desidert beste nye bidrag til sistnevnte kategori nettopp havnet i min besittelse. Makan! Håpet har ligget latent helt siden The

Drums slapp EP’en Summertime i oktober i fjor. På The Drums finner vi fra EP’en låtene ”Let’s go Surfing” og ”Down by the water”. At disse låtene også har fått plass på bandets første fullengder er enkelt å forstå. Førstnevnte må lett kunne sies å være gruppas største hit og mest gjenkjennbare låt. ”Down by the Water” byr videre på dunkel romantikk og sjarmerende tuba i bassgangen. En sikker vinner av en låt. The Drums evner å gjøre banale musikalske ideer til nysgjerrighetstriggere. Bandet skaper store spenn mellom tematikk og musikalsk utforming, for eksempel ved å la vonde følelser ikles naive synth-riff og klapping. ”Everybody got to love someone, but I just want to love you dear!”, synger

Jonathan Pierce i ”Down by the water”. Etter å ha gjort meg bekjent med hele albumet vil jeg returnere utsagnet: I love you too, Pierce! På ”Skippin Town” kan man formelig kjenne skateboardet plassere seg under føttene og teen-angsten stige, i det San Francisco-lufta pistrer deg i luggen. Topp stemning! Tidlig The Cure går west coast-refereansen har blitt nevnt i forbindelse med The Drums ett utall ganger tidligere, men den er fremdeles svært treffende. Og ingenting skriker SOMMER! høyere for meg enn 1980-talls-inspirert surf rock. Musikken til The Drums er gjennomgående sjarmerende, klumsete og behagelig. Låta “Best friend” må videre være en av verdens kanskje hyggeligste vennehyllester,

der Pierce maler musikalske bilder gjennom tekster som “Every day i waited for you. Every day, on the hood of your car”. Jeg savner plutselig tenårene og nabovenninnene mine. Det er noe befriende med den gode stemningen som gjennomsyrer The Drums. Selv om det tidvis er tragiske temaer som uforløst kjærlighet og det som verre er som tas opp, er skiva langt unna noe deppealbum. Solskinnspop ispedd synth og tenårsmelankoli gjør den nær, men oppløftende. Man kan kjenne seg igjen i angsten, men samtid la seg forføre av de drivende popmelodiene. Denne tosidigheten gjør The Drums til et av årets mest spennende album. Oda Faremo Lindhom

velkommen til bogstad camp & turistsenter!

OPPTATT AV HELSE OG HELHET?

NORSK AKADEMI FOR NATURMEDISIN

• Grunnstudium integrert medisin • Homeopati • Naturopati/Ernæring • Veteropati SMS: NAN navn + adresse til 1980 og få tilsendt studiekatalog!

www.nan.no

Bogstad Camp & Turistsenter er åpent hele året. Det er plass til ca. 800 enheter, og det er ca. 200 strømplasser. Vi har 36 hytter, hvorav 16 er utstyrt med dusj/WC. Alle hyttene har innlagt varmt/kaldt vann og en liten kjøkken-krok.

For mer informasjon, kontakt oss på: Ankerveien 117, 0766 Oslo Telefon: 22 51 08 00 - Faks: 22 51 08 50 E-post: mail@bogstadcamping.no Web: www.bogstadcamping.no

Plassen ligger ca 9 km fra Oslo Sentrum, med Bogstadvannet og Nordmarka som nærmeste nabo. På området finnes det bensinstasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle rettigheter. Alle hovedveier er godt skiltet frem til campingplassen. Det er gode bussforbindelser til og fra Oslo Sentrum.

BOGSTAD CAMP & TURISTSENTER

B O G S TA D

6/2010

Cafe 3B feirer 25 år,

og hver onsdag og torsdag feirer vi jubileumsåret! Brattørgata 3B, åpent alle dager 20.00 - 02.00

www.cafe3b.no

TOUR DE FORCE PRESENTERER

PREMIERE: 25. JUNI FRA SKAPERNE AV 4, MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER Dave! Open up the door, man. It´s me, Pedro!

Gylne tider

Watain / Foto: Funeraldiner

(en konsert som forøvrig ga meg varige mén etter å ha sett altfor mange fulle par i 50-60-årene kline åpenlyst med altfor mye tunge), og jeg likte jo det jeg ble servert fra scenen der. Men i likhet med live-versjonen av dagens Temptations, er mye av magien forsvunnet, og noe sier meg at det skjedde for mange herrans år siden. Det er ikke det at Still Here er ræva, men den er blant annet et bevis på at det sjelden lønner seg å reparere noe som ikke er ødelagt. Det er nemlig ingen som forventer at en gruppe som The Temptations skal fri til dagens unge R&B-scene med titler som “Shawtyismygirlooyeah” og ikke minst Auto-Tune (kun på én låt, but still…). Igjen vender tankene mine tilbake til konserten på Sentrum Scene, der jeg fikk litt for mye samlebånd-følelse til å bli skikkelig grepet av øyeblikket. Da var det noe annet med Four Tops, som virkelig så ut til å stortrives på scenen, til tross for at de ikke hadde like skinnende og flamboyante antrekk som de gull- og lilla-antrukne Temptations. Altså, det er faktisk en del fine spor her, og harmoniene er på plass over hele skiva, men dette har blitt gjort bedre, både av Temptations selv og andre grupper formet etter samme R&B-lest. Heldigvis forsøker gamlegutta seg aldri på å lage skikkelig nymotens musikk, og holder tempoet rolig og vuggende, slik at deres trofaste fans (de som drikker seg fulle og kliner på konsert den éne kvelden i året) ikke skal bli alt for fremmedgjort til å kjøpe albumet deres. Dette er altså ingen plate å forføre noen under 50 år til, men kan funke bra når foreldrene dine skal ha sex. Mathias Rødahl WATAIN Lawless Darkness (SEASONS OF MIST/INDIE)

Lovløst mørke. Det har gått en stund siden det ukjente og mystiske svenske black metal-bandet Watain tømte et halvfullt Skuret (red.anm; konsertlokalet til musikkskolen NISS i Oslo) på grunn av ulidelig likstank av død og fordervelse. I dag har imidlertid Watain vokst til å bli ett av de større bandene i

undergrunnen, mye takket være konstant turnering og tung ”markedsføring” i de riktige kanalene. I forkant av denne utgivelsen varslet de ”the rebirth of black metal”, og både den visuelle og den musikalske delen har fått en definert og tydelig strek. Watain har heller aldri vært et vanskelig band å forstå, de spiller en ortodoks black metal slik vi kjenner den og har hørt den tusen ganger før. Det er litt fra den norske skolen, noen nikk til den svenske storhetstiden, og obligatoriske henvisninger til banda som startet det hele; Celtic Frost, Venom, Bathory, Possessed og tyskerbataljonen (Kreator, Sodom, Destruction osv.). Likevel har svenskene, siden debuten Rabid Death’s Curse fra 2000, klart å skape et eget uttrykk og vokst med det – på godt og vondt. Bandets forrige, Sworn To The Dark, var en hyggelig affære som nådde langt utenfor demoeni-20-eks-er-best-kretsene med sin sinna rett fram black metal uten fjas og komplikasjoner. Med forholdsvis catchy refrenger (ja, refreng i black metal finnes), hint av smart melodibruk og riff fra helvete i retning klassisk metal låt det bra. På Lawless Darkness viderefører de hva de gjorde på forgjengeren, og i løpet de første lytterundene låter det akkurat som det; Sworn To The Dark. Så hva skjedde med ”the rebirth of black metal”? Hold på hestene. Låtene denne gangen er flere og lengre og krever derfor tid før de penetrerer. Det er ikke før skiva har fått spille seg god og varm at detaljene avsløres én etter én. Tittelsporet ”Malfeitor” og avslutningen ”Waters Of Ain” overrasker stort, og det er kanskje her denne påståtte gjenfødselsen kommer tydeligst frem. Det er kanskje intet nytt i å dra inn Iron Maiden-esque elementer i ekstremmetal, men fytti helvete så bra det funker. Og derfor savner jeg da også mer av det: Mer soloer, mer twingitarer, mer heavy metal, mer klassiske riffing du kan headbange til mens du ofrer deg på et alter til satan sjøl. Dette alene scorer høyt på terningen, men det må også innrømmes at altfor mange låter blir for middelmådige og rett frem i mine ører. Vi sier en

til gode å se dem både knuse og overbevise på Hole In The Skyfestivalen i august. Andreas Tylden PURIFIED IN BLOOD Under Black Skies

Satire fra Ceausescus Romania, hvor alt var mangelvare - unntatt beksvart humor

PREMIERE: 23. JULI

(NIGHTLINER/UNIVERSAL)

Regnværsmetall. Alarmprisen for beste liveband står fremdeles som et vitnesbyrd på hvilket enormt potensiale som bor i dette Stavanger-ensemblet, og det var gledelig da de fant sammen igjen i 2008 etter å ha fått ryddet opp i diverse interne etiske dilemmaer. Hvorvidt dette har hatt noen innflytelse på retningen Purified In Blood har dreid Under Black Skies i gidder jeg ikke å spekulere i, men sammenlignet med det fire år gamle debutalbum låter det i alle fall vesentlig mørkere denne gangen, med en åpenbar dragning mot svartmetallen. Den skarpe metalliske hardcorebrodden har måttet vike til fordel for mer grovkalibrede riff, og det hissige engasjementet har i stor grad blitt erstattet av tungsinn og gravalvor. Bandet høres rett og slett litt mer desillusjonerte ut, slik man jo ofte blir når man blir eldre, og det er noe livstrett og resignert over deler av materialet her. Ett unntak er ”tittelsporet”, ”Under Den Sorte Himmel”, en grim bastard av en låt som forener maskingeværriffing, gallopperende basstrommer og mannskor på en forbilledlig måte, og dessuten profiterer på å ha norsk tekst. Finnes det noe som heter black hardcore? I så fall vil jeg gjerne ha mer av det! Når det er sagt, her skorter det ikke på metallkompetanse eller monstrøse riff, og Purified In Blood står ikke noe tilbake for internasjonale aktører det er naturlig å sammenligne dem med, ta Slayer eller Entombed. Problemet er vel snarere at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, og mens Under Black Skies er grei så lenge den står på, føler jeg ikke noe større behov for å høre på den igjen på en stund. Glenn Olsen

”The most original, challenging, and perverse film of the year so far” – Village Voice “Brilliant Greek black comedy, with a hint of Michael Haneke” – The Guardian

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

6/2010

FILM ALAMAR Regi: Pedro González-Rubio Som seg selv Jorge Machado, Natan Machado Palombini og Nestór Marín Denne filmen går ut til alle foreldre som putter susp og sykkelhjelm på junior bare han skal ut med søpla. I Alamar lar pappa sin fem år gamle sønn tasse rundt i fjæra på egenhånd mens alligatorene ligger og glefser i vannskorpa ti meter ut. Noe småen takler helt strålende. Vi befinner oss altså langt fra velferdsstaten ideologisk og geografisk – vi er på et kolossalt rev i Mexico-golfen. Med kontrasten sivilisasjon vs. svømmehud som naturlig dreiepunktet, fortaper Maya-far og sønn seg i elementene – og hverandre – før sistnevnte vender hjem til sin italienske mor i Roma på permanent basis. Alamar tituleres ”dokufiksjon” men nøyaktig hva dette innebærer er litt ullent, da eventuell regi og dramatisk oppbygging er mer usynlig enn i dokumentarer flest. Vi snakker stemning, følelse og naturopplevelser som handler om en dypere eksistensialisme enn elgjakt og ekstremsport. Resultatet av disse ambisjonene har blitt beskrevet som hypnotisk i sin skjønnhet og en eksponent for det ultimat eksotiske. Men dette forekommer i overkant entusiastisk. Det finnes filmer som bringer oss nærmere både natur og mennesker – og sammenspillet mellom disse. Men når det er sagt: Alamar er en behersket, human og – dessverre – skremmende aktuell film fra et område i verden som i disse dager er selve bildet på naturens sårbarhet og menneskets manglende sensibilitet. Gaute Brochmann Premieredato 11. juni

Dear John. Dette er ukebladenes Blå sider i filmformat; en airbrushet skillingsvise i solnedgang signert Søtladne bror, selve Sviskeprinsen Lasse Hallström. Vi snakker om selve livet, liksom, om far og sønn, mann og kvinne, krig og sinnssykdom. Evig kjærlighet, forsakelse og tilgivelse. John er elitesoldaten som treffer drømmedama Savannah hjemme på perm. Men, i likhet med et annet nylig melodrama av verste sort, Remember Me, varsler et diskré 2001 i åpningen av filmen at dramatiske ting snart skal skje: Krasj, krig og call of duty. Mange, lange brev blir etter hvert few and far between. Men vil ikke kjærligheten seire? For tenkende mennesker er den ultra-overfladiske og totalt ukritiske omgangen med livets alvor som fremvises i Dear John like deler uforståelig og uspiselig. Og liker du slikt? Vel, det er som å spise sukkerspinn til frokost syv dager i uka: Infantilt og direkte helseskadelig uansett hva dine egne smaksløker enn måtte finne på å fortelle deg. Ta deg sammen! Gaute Brochmann Premieredato 11. juni

SOMMERLUNSJ I ROMA Regi: Gianni Di Gregorio For dere som ikke bryr dere om superhelter uansett hvor festlige de måtte være

HOT TUB TIME-MACHINE Regi: Steve Pink I rollene: John Cusack, Clark Duke, Craig Robinson, Chevy Chase, Rob Cordry, Sebastian Stan, Lyndsy Fonseca, Crispin Glover Hadde vi levd i 1986, hadde filmen garantert blitt markedsført med: ”Likte du Hangover, kommer du til å elske denne!” Men selv om Chevy Chase’s gylne tiår utgjør historisk setting, er det slett ikke filmer med ”Hjelp, vi…”-forstavelse som er hovedinspirasjon her. Fjorårets definitive suprise-hit var en heiastur til Vegas. Og før du rakk å reise deg fra setet å si ”kukz & balle” hadde maktmenneskene i Hollywood kastet seg rundt for å ta lost-weekend fra begrep til sjanger. Slik sett er ikke dette hasteproduktet (med den litt Snakes on a Plane-aktige tittelen) særlig overraskende: Tre middelaldrende, solid mislykka karer drar til fjells for å gjenoppleve glansdagene fra 80-tallet. Og så blir det hele mer bokstavelig enn de hadde tenkt seg. I en film som ikke prøver å utkonkurrere inspirasjonskilden hva stil og finesse angår, selv om det neppe hadde vært særlig vanskelig, beveger den seg i stedet i stikk motsatt retning og satser på at enda drøyere, døvere ballehumor fra nederst i skittentøyskurven vil gjøre susen. ”Hooker… we don’t have that. Would you accept an escorte?” / ”Escorte!? Well, as long as she escortes my penis into her vagina!” Skjønner? Dermed kommer vi til punktet hvor noen er forbanna fordi det ikke ble sekser på terningen. Mens andre sikkert føler bunnoteringen burde være selvskreven. Men det er basert på smak, og her driver vi objektiv kritikk. Og konkluderer med at dette er en lite gjennomarbeidet, men utover det, ganske inspirert sjangerfilm. Fullkomment stupid, men forsonende ærlig og åpen om sin egen idioti. Gaute Brochmann Premieredato 4. juni

DEAR JOHN Regi: Lasse Hallström I rollene: Channing Tatum, Amanda Seyfried, Richard Jenkins, Scott Porter, Henry Thomas ”You know how some say we only use 10 % of our brains? I think we only use 10 % of our hearts….” Owen Wilsons udødelige sjekkereplikk fikk godtfolk til å le seg halvt fordervet verden over. Et fåtall tok imidlertid ikke spøken og strøk seg i stedet tankefullt for pannen og tenkte at, hm, se der, der er vi inne på noe virkelig viktig. Og sorterer du under denne kategorien, kan du glede deg stort til

NANNY MCHPEE AND THE BIG BANG Regi: Susanna White I rollene: Emma Thompson, Ralph Fiennes, Maggie Gyllenhaal, Maggie Smith, Rhys Ifans Kvinner over førtitre uten Streep som etternavn får tynt med rolletilbud. Derfor er det ikke underlig at flinke skuespillerinner selv går i bresjen for å stable prosjekter på beina. Ført i pennen og produsert av dem selv, med en tittelrolle som tilfeldigvis passer som hånd i hanske for ei skarp dame over sin første ungdom. Emma Thompson dro trikset allerede 1995 med manus til Ang Lees formidable Fornuft og Følelser. Den sikret henne både

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN KICK-ASS Regi: Matthew Vaughan Sjangerens redningsmann_#01: Matlei mindreårig i våtdrakt. IRON MAN 2 Regi: Jon Favreau Sjangerens redningsmann_#02: Megaloman moromann i jernskjorte.

6/2010

screenplay-Oscar og drømmemann (for de som ikke kjenner den pikante historien: hun droppa Kenneth Brannagh og kroka Mr. Willoughby!) Så hun kan hvis hun vil, hun Emma. Men Nanny McPhee kommer aldri til å avlede lignende triumfer. Andre verdenskrig: Tre lortete bondeunger får besøk av fiine søskenbarn fra London. Bråk og kaos følger. Far er i felten, mor avmektig. Men ut av det blå kommer et myndig kvinnfolk med etikk på timeplanen og en tryllestav som ville blåst Hitler, Gandalf og Saruman rett til skogs. Men verdens fremtid nedprioriteres til fordel for barneoppdragelse. Dette er tradisjonell britisk craftmanship + solid Hollywood. En combo som paradoksalt nok begge parter taper på, da det som burde bli riktig koselig og spektakulært i stedet oppleves stivt og glorete. Gaute Brochmann Premieredato 4. juni BEST AKKURAT NÅ

AKIN ESSEN SELEE AUF

Ja! Es ist Mannheim Hardcore Festival auch in diesem Jahr!

MARIA MOSENG THE ICE STORM Regi: Ang Lee Kjølig gjensyn med middelklasse-Amerikas diskré sjarme i Ang Lees glassklare mesterverk. GYLNE TIDER Regi: Cristian Mungiu +++ Burlesk gjensyn med Ceausescu fra den nye, rumenske filmvinen. KICK-ASS Regi: Matthew Vaughn Pubertale og prepubertale superhelter du tidligere kun har sett i Japan.

PONTYPOOL Regi: Bruce McDonald I rollene: Stephen McHattie, Lisa Houle, Georgina Reilly og Hrant Alianak Veien fra inspirasjon til ferdig filmepos kan være historien om stadig foredling. Men langt oftere er det en reduktiv prosess. Som å ta et lite bilde og så forstørre det ved hjelp av en gammel kopimaskin. For så å forstørre kopien: Tripp trapp tresko, fra kafébord-snakk til dreiebok til ferdig film – der ideen blir mer utydelig og utflytende for hver generasjon. Og utgangspunktet til Pontypool var nok allerede i børjan av den lavoppløste sorten. Dette ser ut som en film gjort av horrorfans mer enn fagfolk. En forsøkt alvorlig affære som i beste fall kan beskrives som litt artig; selv om en like presis karakteristikk kan være ’fullstendig mislykket’. På en radiostasjon i det rurale Canada opplever tre kollegaer at verden utenfor går amok i beste sendetid. Trygt plassert nede i kjellerlokalene sine, kringkaster de en katastrofe de ikke ser – men via diverse kilder får fortalt: Lokalbefolkning har blitt menneskeetende zombier. Ingen ekstrapoeng for å våge seg utenfor den merkede løypa, altså, kammerspill til tross. Men det er når Bruce presenterer forklaringsmodellen at dette virkelig bikker over i det imbesile. Påfulgt av en tredje akt der de merksnodigste innfall florerer som bakterier i et skittent sår. Pontypool karer til seg et ekstra poeng ved en artig innledning. Som lover noe filmen på ingen måte er i stand til å holde. Du kjenner typen fra Cooper-tes-

SOUL KITCHEN Regi: Fatih Akin I rollene: Adam Bousdoukos, Moritz Bleibtreu, Birol Ünel, Anna Bederke, Pheline Roggan I de aller, aller fleste tilfeller kan man godt respektere et kunstnerskap uten å like det. Eller i det minste forstå at det har den posisjonen det har. Du kan irritere deg over David Lynch, kjede deg til Abbas Kiarostami eller la deg provosere av von Trier. Men objektivt sett innehar prosjektene, hvert på sitt vis, en form for kvalitet, konsistens og koherens som gjør det umulig å si at de er direkte dårlige. Vi snakker om de virkelig store kritikeryndlingene, og jeg, som andre, har mine meninger. For eksempel kan jeg oppleve filmene til Nanni Moretti som komplett uutholdelige. Eller at Martin Scorseses ekstreme tekniske dyktighet øker parallelt med at filmene hans blir mer og mer uinteressante. Samtidig som jeg skjønner at folk bryr seg om dem. Men midt i denne harmoniske filmforståelsen har det altså satt seg en torn. Og den tornen er Fatih Akin. At jeg finner filmene hans usigelig uengasjerende, er én ting. Mer problematisk er det at jeg med min beste vilje ikke kan spore noen som helst form for kvalitet eller relevans der – selv etter at smak og behag er koblet fra. Det første møtet med den opphausete Mot Veggen kan ikke beskrives som noe annet enn et sjokk. Den Andre Siden var akkurat like ille. Og nå altså Soul Kitchen, som tross alt er ørlite mer levelig, men mest fordi ambisjonsnivået er skrudd helt ned. ”Livet er det som skjer mens du er opptatt av å legge andre planer” er en tag-line så makabert vulgær at jeg blir fysisk uvel. Og filmen følger opp tonen den slår an. Zinos er en slacker med fin dame, grei helse og en utrolig møkkete restaurant. Men så reiser frøkna til Kina, ryggen ryker i et kjøleskapløft – og ikke lenge etter er den skitne stoltheten Soul Kitchen også i ferd med å glippe. Vi har sett det førti tusen ganger før: Den forsofne taperens kamp mot systemet;

ten på skolen: Første-runden på 1:15, så spy og krampe halvveis ut i fjerde. Og en nuggen i karakterboka, upåklagelig pågangsmot til tross. Gaute Brochmann Premieredato 23. juli SOMMERLUNSJ I ROMA Regi: Gianni Di Gregorio I rollene: Gianni Di Gregorio, Valeria De Franciscis Italiensk film om oldinger, for oldinger og på oldingers premisser: Noe av det vi kommer til å se mindre

anti-helter under hver stein og den utprøvde ensemble-komikken á la High Fidelity som motor. Utført uten originalitet, filmteknisk finesse eller personlig stil. Hvis noen kan forklare meg hva som er bra med dét, er jeg lutter øre. Imens får dere bære over med meg mens jeg utdyper elendigheten punkt for punkt: 1) Karakterer: En serie hule, endimensjonale stereotyper røres sammen i en historie nøyaktig like overraskende som visernes bevegelser på en urskive. Er du fattig - er du snill; er du finansmann - er du slem. Lovely losers, stort hjerter, ingen hjerner, én egenskap pr. person, ingen selvinnsikt, ingen flertydighet. Som Hollywood på sitt verste – bare at denne får lovordene kastet etter seg. 2) Filmform: Fortellingen er standardisert langt forbi det banale. Ikke bare fordi strukturen er tradisjonell som trøndersodd, men på grunn av at bi-karakterer, innfall, enkeltscener og elementer som avviker fra den nødvendigste handlingen ikke har noen egentlig spontanitet. Her finnes ingen overskridelser, ingen utskeielser. Det overdådige og ukontrollerbare vi kjenner fra for eksempel Emir Kustaricas produksjoner er helt fraværende, og erstattes med enkle, lite gjennomarbeidede klisjeer av aller billigste merke. 3) Tematikk: Den dypere klangbunnen som man forventer å finne gjemt et eller annet sted i grumset eksisterer simpelthen ikke. Om det er tyrker-i-Tyskland-goodwill som gjør at folk ikke stiller spørsmål ved dette, eller glede over å få lov til å gi seg det basale i vold uten at noen hever pekefingeren, er uvisst. Men faktum er like forbasket at Soul Kitchen, akkurat som sine forgjengere, ikke makter å si et kvidder om hvordan verden er i dag. Ingen ting i måten mennesker agerer på, ingen ting i deres følelsesliv eller reaksjonsmønstre peker på noe samtidig eller definerende. Om det kanskje er allmenngyldig og varig visdom som formidles her? Ikke prøv deg! I så fall bare menneskets evige idioti og behov for å reprodusere floskler. Gaute Brochmann Premieredato 16. juli

av når den altfor lite omtalte digitaliseringen av norske kinoer skamferer filmtilbudet her til lands fra neste år av. En skam, selvsagt, for produksjoner som Sommerlunsj i Roma gjør akkurat det filmediet er aller best på: Kaster oss hodestups inn i en virkelighet som er like absurd og fjern som troverdig og taktil; like deler ekte og eksotisk. En arbeidsledig, godt voksen mann tar seg av sin hauggamle mama; et fysisk redusert men åndelig ubendig menneske. Han aksepterer sin rolle og slukker

sorgene i Chablis, men en dag kommer gårdseieren og påpeker at mor og sønn er fire år på etterskudd med leia. Så for å ettergi noe av dette, foreslår han å parkere sitt eget utgamle opphav i leiligheten for noen dager. En ordning som motvillig aksepteres, men snart er det flere som får ferten av denne uortodokse avlastningsinstitusjonen. Dette er di Gregorios første regi-jobb. Oldemødrene debuterer alle som én. Og hele filmen inngir en besnærende stemning av høystemt alvor og lattermild

STOP 24® er en serie luktfrie antiperspiranter som effektivt hindrer sjenerende svette og lukt. Fint for deg og fint for omgivelsene. Fås kun på apotek. www.stop24.no

Tørr og trygg med STOP 24®

INDIE DISTRIBUTION PRESENTERER MÅNEDENS ANBEFALINGER

KVELERTAK

MONGO NINJA

Kvelertak Indie Recordings

No Cunt For Old Men Indie Recordings

Gjørdegklarforåretsdebutalbum! Kvelertakharskaptsinegen sjanger,Necro’n’roll;medfokus påsterkelåter,likebeinhardesom catchy,medmelodiøse, illsintepunk-/hard-rockogmetalltendenser. Inneholdersinglene“OrdsmedarAv Rang”og“Mjød”kjentfraNRKP3.

Mongo Ninja er tilbake med nytt album. Energisk og intenst thrash/ punk/metal med idioter fra blant annet The Cumshots (Kristopher Schau) og Blood Tsunami (Pete, Bård).

DANKO JONES Below The Belt Bad Taste Records

Danko Jones er tilbake med nytt album! “Below The Belt” inneholder 11 knallfete låter der Danko viser en mye hardere og kraftigere sound samtidig som de beholder harmoniene fra de nyere utgivelsene.

“Perfekt plate” 6/6 Asbjørn Slettemark, MANN I salg 21 juni.

IMPERIAL STATE ELECTRIC

Imperial State Electric Indie Recordings Dette er det nye bandet til The Hellacopters sjefen Nicke Andersson. Bandet spiller kraftfull og energisk rock og beskrives som ”the missing link” mellom The Beatles og Alice Cooper, eller broen mellom The Byrds og Sex Pistols. Spiller på Øyafestivalen 11. august.

I salg nå!

INDIE DISTRIBUTION AS • HASLEVEIEN 38 • 0571 OSLO • NORWAY • TLF: 23121780 • FAX: 23121781 • INFO@INDIEDIST.NO • WWW.INDIEDIST.NO • WWW.MYSPACE.COM/INDIEDIST

likegyldighet. Ikke spektakulær og tidvis noe søvndyssende å bevitne, men holder du deg våken tror jeg du vil huske den til dagen du selv bikker nitti. Gaute Brochmann Premieredato 18. juni STREETDANCE, 3D Regi: Max Giwa, Dania Pasquini I rollene: Charlotte Rampling, Nichola Burley, Richard Winsor, Flawless, Diversity Crew Dansefilmens tilsynelatende renessanse kan se ut til å stå overfor en utfordring. I 80-tallsfilmene var dansen en synd, og karakterene måtte kjempe for sin rett til å utøve sin lidenskap. Hvilke problemstillinger står de danseglade overfor nå? Nå som dansen for lengst har fått påtaleunnlatelse? Egentlig ingen som helst. Men problemer kan skapes. Streetdance 3D prøver å finne en konflikt mellom institusjonsdansere – dansere som betaler for å bli dansere med lønnede lærere – og gatedansere som lærer seg dansen selv. En slags Fame vs. Footloose. Dermed får vi de stereotypiske grupperingene – de tøffe, tykkhudede, mot de arrogante selvnyterne. Og selv om dette er en ungdomsfilm, setter voksne bak kamera sitt tydelige preg på den ved å instruere ungdom til å være slik voksne antar ungdom er når de er tøffe. Vis litt attitude, lizm. Ekstrem selvbevissthet og krangler der man argumenterer med dans, kan også fort bli ufrivillig morsomt. Dialog eksisterer på et minimunsnivå for å gi plass til den ene danseduellen etter den andre. Danserne imponerer, og det er gøy å se på. Men man kan lett bli mettet etter 40 minutter. Filmen vinner noe spenning på at man skal prøve å fusjonere balletteleganse med den sintere gatedansen, men resultatet er heller skuffende – spesielt når klimaksnummeret ikke klarer å overgå alt vi har sett tidligere i filmen. Magnar Kvalvik Premieredato 25. juni

påført graviditet (yes, her snakker vi moderne kvinne!) som stikker den berømte kjeppen i hjulet. Det er faktisk ikke så lite imponerende at en film skrevet av en kvinne/for en kvinnelig hovedrolle/med et ungt, kvinnelig publikum i siktet, klarer å produsere et kvinnebilde som er så komplett infantiliserende. Her latterliggjøres alt fra gravide damers løpske hormoner, sexlyst, humørsvingninger, til ideen om at den moderne kvinnen kan klare seg uten mannen. Det balanseres dog en smule ved at samtlige av filmens karakterer kjemper om å overgå hverandre i umodenhet. Platthetene serveres på en bakgrunn av et tannøst, romantisert, øko-New York, garantert syntetisert av diverse statistikkanalyser av målgruppepreferansene. Hvordan har en mann som har instruert episoder av Six Feet Under og Big Love rota seg bort i denne smørja? Meg Ryan og Tom Hanks blir episke i forhold. Hvor er yrkesstoltheten folkens? Maria Moseng Premieredato 1. september THE JONESES/ DEN PERFEKTE FAMILIEN Regi: Derrick Borte I rollene: Demi Moore, David Duchovny, Laure Hutton +++ En satire over amerikansk materialisme og forbrukerkultur fra pro-

Fu ck er du op pd ea dli ne ÈN

duktplasseringens sjefsideolog, HW, var kanskje ikke det første du trodde du kom til å få se. Men det er nye tider, og denne type selvironi har sannsynligvis blitt mer salgbar i en tid der privatkapitalen renner bort som kald sand mellom fingrene. Så, blir vi bydt på enda en dose amerikansk selvterapi, ala Up in the Air? Tja, ideen er først og fremst bemerkelsesverdig frekk og konseptuell: Når den alt for perfekte familien Jones flytter inn i ”Wisteria Lane”, skjønner vi fort at det er noe muffins. Den som kjenner uttrykket ”keeping up with the Joneses,” som tittelen spiller på, har vel lukta lunta allerede. Lykken er å kunne måle seg med naboen, og de sexye Joneses er ingen vanlig familie, men et rent markedsførings-stunt. Utstyrt i hode og røv med merkevarer og nye produkter er de reklame der du minst venter det – i din egen omgangskrets. Mulig det er kalkulert feighet, men dessverre tar forutsigbar melodrama snart kvelertak på den spisse satiren. Da står vi igjen med hollywoodske dogmer som ”penger er ikke alt” og ”kjærligheten overvinner alt.” Verken Duchovny eller Moore har derfor sjans til å ro dette i land. Særlig skuffende all den tid ideen var så god. Maria Moseng Premieredato 9. juli

Blide lykter.

NY ØRKENVANDRING

ga ng til ...

BEST AKKURAT NÅ

SEX AND THE CITY 2 Regi: Michael Patrick King I rollene: Sarah Jessica Parker, Cynthia Nixon, Kristin Davis, Kim Cattrall and Chris Noth Girl-Power og kvinnefrigjøring. Vi husker alle argumentasjonen. Og det var noe i den, selvsagt: I HBOs Sex and the City fikk på slutten av 90-tallet servert jenter som tok stålkontroll over eget liv. Enkelte av oss fremholdt at dét var en veldig god ting. Men at seriens heltinner var totalt intetsigende uavhengige av karriere og konto. Som tilsvar fikk vi høre at vi følte oss truet bare fordi de oppførte seg som menn. Hvorpå vi svarte at det at de var menn ikke var det sentrale problemet, nesten tvert om. Igjen for døve ører. Argumentasjonen førte altså ikke frem. Og jeg tror grunnen til at mange jenter tviholdt på feministperspektivet, var at den langt på vei var en løgn. Godt underbygd av spalitister i inn- og utland som sloss om å patentere den definitive forklaringen på seriens betydning, tilsynelatende uten å se det åpenbare. Litt som når en medieekspert skulle forklare hvorfor Therese Johaug dro flere treff på nettet enn Bjørgen under OL, mindre suksess til tross: ”Underdog-syndromet”, sa eksperten. ”Vi liker å lese om Johaug fordi ingen hadde ventet at hun skulle gjøre der bra i det hele tatt.” OK, vi lar den henge. For i stedet å vende tilbake til Manhatten. For jeg tror at grunnen til at Carrie ble så pop, i likhet med den reelle forklaringsmodellen i eksemplet ovenfor, er av den basale sorten. I Frk. Bradshaws tilfelle den enkle kombinasjon av at hun lever et passe glamorøst liv med vakre klær samtidig som hun, unnskyld ordbruken, ser skikkelig fæl ut. I likhet med vennene sine. De kan retusjeres og trenes så mye de vil – utrolig lite attraktive er de åkke som. Rett nok ikke noe styggere eller penere enn folk flest. Men det er noe i de desperate forsøkene på å se bra ut utelukkende gjennom materielle anstrengelser, blandet med en iboende usikkerhet og en tilsynelatende visshet om at de egentlig gjør seg selv ulykkelige, som gjør at det som

MAGNAR KVALVIK IRON MAN 2 Regi: Jon Favreau Robert Downey jr. Nuff said. LANDSBYLÆREREN Regi: Bohdan Sláma Tsjekkisk bonderomantikk. Yeah! HOT TUB TIME MACHINE Regi: Steve Pink Noe hjernedødt på en søndag...

THE GOOD, THE BAD, THE WEIRD Regi: Kim Jee-woon I rollene: Jung Woo-sung, Lee Byung-hun, Song Kang-ho, Kim Gwang-il, Ma Dong-suk, Oh Seo-won, Ryu Chang-sook Vi tager: Ett stykk kupert ørkenlandskap, ett svart damplokomotiv, ett bevæpnet følge til hest og en nervøs togkupé. Så: Skuddene knaller, lokomotivet stanser, røverne entrer og kvinnene skriker. Før døra til verditransporten har blitt splintret til pinneved vet vi hvor vi er. Vi er i Det Ville Vesten – eller Østen. The Good, The Bad, The Weird er koreanske Kim Jee-woons westerndebut og et ærlig forsøk på å blande en velkjent amerikansk genre med asiatisk kampsportfilm av det humoristiske slaget. Alt pent pakket sammen med lange nikk til Sergio Leones klassiker og et friskt bakteppe av 1930-tallets lovløse Manchuria og et okkupert Korea et sted i det fjerne. Med andre ord; et gammelt teaterstykke oppført foran nytt sceneteppe.

THE BACK-UP PLAN Regi: Alan Poul I rollene: Jennifer Lopez, Alex O’Loughlin, Michaela Watkins og Eric Christian Olsen Så er det dags for J-Lo å utfordre romkomdronningene Bullock og Aniston igjen. Som om The Bounty Hunter, The Ugly Truth, The Proposal og hundre andre plattheter det siste året ikke har gitt oss nok eksempler på hvor deprimerende visjonsløse folk i filmbransjen er. Her oppsummert i velting av vinflasker og en handicappa hund som humoristiske høydepunkt. Tvisten denne gangen, på ”ensom, selvrealisert babe faller ufrivillig for sensitiv småskjegget hunk”, er en kunstig

Det starter godt. Filmfotografen kliner til med en seig panorering over lange jernbanelinjer. En gribb grafser til seg et råttent kadaver og svusj – vi er over på togrobberi og opptakten til en kvikk shoot-out med krutt i. Men så stopper det liksom opp. Akkurat som toget. Vi ser et topphemmelig skattekart – det som The Bad har i oppdrag å røve – bli stjålet av The Weird, mens den som stanset toget, The Bad, blir avspist med et par gullringer. I tillegg stifter vi bekjentskap med The Good, som selvfølgelig er ute etter The Bad – som igjen, viser det seg, er ute etter The Weird og ikke kartet hans. Litt pirrende? Litt forvirrende? Nei. Ikke når plot og karakter ikke forandrer seg en tomme fra første til siste kruttsalve. Se heller traileren. Den har alt som behøves – den vaiende boy band-luggen til The Bad inkludert. Ragnhild Brochmann Premieredato 25. juni

manifesterer seg på overflaten er fundamentalt lite tiltrekkende. For oss gutta, that is. For jentene må det altså ha vært omvendt. Som med Baby og nesen hennes i Dirty Dancing. Gjenkjennelsesfaktoren er påtagelig: det kunne vært deg som fikk smake Patricks sultne øyne. Og drømmen er ikke så fjern i Sex and the City heller: Du kan ikke bli 25 % Penelope Cruz om du bruker ti mill. på plastisk kirurgi. Men 75 % Carrie får du får under en tusenplapp på H&M. Denne kombinasjonen av glitter og glam uten at det under noen omstendighet er truende eller står i fare for å bli utsatt for the male gaze gjorde serien til frisone og comfort-room. Og legg merke til at ingen sier at serien var dårlig; den fungerte som den skulle, den. Et fenomen man kan si og skrive mye om. I motsetning til den nye filmen, som dere jo alt om fra før: Sex and the City 2 er nemlig alt dere kan forvente dere, bare med litt mindre spark enn før. Husker dere den musikkvideoen til Shania Twain der hun er ute i ørkenen, ”That Don’t Impress me Much”: En middelaldrende dame sminket så voldsomt at bare lepestift og maskara syntes på en tilsynelatende 2-dimensjonal flate innhyllet i en flagrende leopard-something. Mens svette, ubarberte mannfolk kom gående, kjørende og ridende i seksualiserende slow-motion? I så fall har dere allerede sett Sex and the City 2 også: den er helt lik. Dyrere, selvsagt, og veldig, veldig mye lenger. Men utover like innholdsløs og tom. På mange måter riktig smakløs, alle intensjoner om å forfekte akkurat det motsatte til tross. Men samtidig ikke stort verre enn de foregående. Sex and the City 2 er litt mindre inspirert, muligens, og sett fra en feministvinkel mindre skarp og poengtert. Men det er som sagt ikke gitt at det er rett inngang til å kritisere denne filmen. Jeg tror at det er ordinære kvinner som kompenserer vidd med vakre klær som er det sentrale. Og i så måte er dette like bra som det foregående. Gaute Brochmann Premieredato 4. juni

FILM: GAUTE BROCHMANN

6/2010

George Clooney ble pissed off da han møtte sin kvinnelige motspiller på settet. Med skjegg. Kim Bodnia på sin side derimot var strålende fornøyd med sin motspiller.

SE I NÅDE GUNNAR GOES GOD Regi: Gunnar Hall Jensen I rollene: Gunnar Hall Jensen m.fl. Det er to følelser som tidlig manifesterer seg, for så gradvis å vokse seg sterkere og sterkere gjennom hele denne filmen: Dyp medynk og kald forakt. Medynk med denne stakkarslige, mentalt skrøpelige mannen som er så utstudert hjelpeløs i forhold til seg selv og den kulturen han er født inn i. Forakt for det komplette fraværet av selvinnsikt og magemål som legges for dagen når han skal forsøke å kommunisere sin egen dårskap med verden rundt seg. Da forrige Gunnar-film kom i 2003, debaterte man hvorvidt denne utrolige pinlige og naive inntredenen i offentligheten ble reddet av djervheten i prosjektet. At blottstillelsen på en måte rettferdiggjorde at det som ble fremvist var platt og patetisk. Jeg endte, som mange andre, opp med et slags ’tja’. Ti bind Knausgård og to millioner norske facebook-profiler senere, er det ikke mye igjen av slik godvilje. Vi er mer enn vant til at tilfeldige nobodys desperat forsøker å belemre oss med sin egen, ordinære tilværelse, og Gunnar Goes God kan dermed ikke innkassere et eneste plusspoeng for den ultranarsissistiske formen. Hvilket er svært dårlige nyheter. For om innpakningen er uinteressant nok, seiler innholdet opp som noe av det aller mest forstyrret smakløse du kan se på kino i år. For å si det enkelt: Å se Gunnar Hall Jensen ta en innsikt som enhver idiot har registrert, grunnet over og båret med seg et helt liv, for så å presentere det som noe nytt og tankevekkende, ja, det er tungt å svelge. Temaet er den vestlige verdens konsumsamfunn og hva slags åndelighet vi har mistet. Og det inderlig tragiske og smått komiske er ikke bare at den godeste Gunnar først begynner å ane konturene av dette i en alder av førti år. Men at han på toppen av det hele presenterer sin forsinkede oppvåkning i films form. Med salvelsesfull patos en profet verdig. Det å følge Gunnar i hans vonde verden hjemme i forstaden, ned til klosteret i Egypt og tilbake igjen, er som å høre et voksent menneske bruke to timer på inngående å forklare deg at Bibelen handler om tro, håp og kjærlighet. Som om denne erkjennelsen var fersk som vårløvet på trærne. Måpende blir man sittende å høre kverna gå, om og om igjen, mens man venter på noe som indikerer at dette er en innledning til noe annet. Eller i det minste en nylesning av det opplagte. Men nei. Du arme sjel! Les Kierkegaard. Eller Hesse, hvis det er for tungt. Eller Lost Horizon,

6/2010

for å ta en flis av en bok du burde klare. Eller se en av filmatiseringene. Eller en hvilken som helst annen film: Fight Club, American Beauty. Vår kultur er så full av bevissthet rundt fenomenet at det å stå fremfor kjøleskapet og si ”I wanna eat something. Not because I’m hungry – but because I’m empty” ikke engang ville klart seg som en parodi på en parodi på Sopranos. Her er det imidlertid ramme alvor, og mens det som kjennetegner eksemplene ovenfor er en vilje til å angripe dette evige temaet – for å utfordre det og teste det i ytterste konsekvens, stamper Gunnar rundt sin egen akse med bind for øynene. For å levere en så overfladisk, radikalt klisjéinfisert og banal film at det nesten ikke er til å begripe at den er sann. Komplett med en hamster på en tredemølle som metafor på det moderne menneskets liv. Ikke ironi, ikke et skjevt smil, bare rent og skjært fravær av intelligens. Gud hjelpe oss. Gunnar Goes God blir således et slående og brutalt tidsbilde, tross alt. Ikke på grunn av det våset deltakerne i filmen lirer av seg. Men gjennom understrekingen av at enhver imbesil i våre dager ikke bare er teknologisk i stand til å utbasunere sitt komplette fravær av kulturell og historisk forståelse – hans kringkasting blir sågar applaudert. Det hele toppes med det faktum at det finnes nok likesinnede til at prosjektet faktisk realiseres og treffer et publikum. Hos Gunnar ender filmen med at han skjønner at han nok ikke kunne vært munk, selv om det er fint å være det. Han reiser hjem til familien, før han og guttungen drar på hytta med fiskestang under armen: To filmer, ti års prosess, millioner av offentlige kroner – og du ender opp med å gjøre det enhver stutum av en nordmann gjør hver eneste helg: Ut i naturen, der kan du slappe av fra hverdagens mas og kjas. Bravo bravissimo og gratulerer med dagen. Om ikke annet en slags lykkelig slutt: Gunnar og de mentalt forkrøplede samarbeidspartnerne hans er nå omtrent i sync med resten av befolkningen. Selv om det ikke akkurat plasserer dere på et skremmende høyt spirituelt nivå. Så vær så snill og tørk av dere de selvtilfredse flirene dere satt med etter at visningen var over. Stolthet burde vike for skamrødme, da litt selvinnsikt iallfall er et forsonende trekk. Det kunne gjort at følelsen vi sitter igjen med lener seg mer mot den første av de to som nevnes innledningsvis. Og ikke den andre, slik tilfellet dessverre er nå. Gaute Brochmann Premieredato høst 2010

FAME OG FIttE TEKST GAUTE BROCHMANN Eksamensforestillingen til sisteårs-studentene på Teaterhøyskolen er alltid interessant å bevitne. Ikke bare for å kikke i krystallkulen på leting etter neste generasjons film- og teatergjengangere. Seansen er også svært fornøyelig i seg selv; en snodig mikstur av ambisiøs scenekunst, festforestilling for venner og bekjente, ungdommelig energi og unison innsatsvilje – gjerne kombinert med betydelig sprik i ferdighetsnivået. Årets variant innfridde flere av punktene, men i jakten på rent talent og fremtidige førsteelskere, skilte 2010-utgaven seg betydelig fra de foregående. Som elevdrevet stykke differensierte det i påfallende liten grad mellom god og dårlig. Både i form, innhold og tilblivelse ledet det i stedet tankene aller mest mot nevnte russerevy-format. En utrolig sterk russerevy, det skal sies, men ikke akkurat på grunn av en overdrevet sofistikert tilnærming. Snarere tvert imot; dette fungerte fordi svært enkle, karikerte og opplagte roller ble spilt veldig bra. Stykket er en reality-spoof: en blanding av Paradise Hotel og FAME, altså musikalen. Høy gjenkjennelsesverdi, effektive sit-com-fakter og en voldsom energi trakk klart opp. Alle forsøk på å si noe meningsfullt om medier, kjendiseri eller samtiden som sådan, var mindre vellykket. Selve tilnærmingen er også helt uoriginal og langt mindre subtil enn i etablerte klassikere som Nissen på Låven der det faktisk er et betydelig anstrøk av bittersøt ettersmak i latteren. Det er kanskje mest takket være en rolleliste preget av lite påtrengende, men samtidig skarpe karaktertegninger.

FAME fungerer ikke slik i det hele tatt; her er det absolutt ingen overraskelser, og taktskiftene fra ablegøyer til alvor oppleves som like meningsløse, statiske og forstyrrende. I stedet er årets kull aller best når det kan brøles ”ÅHH, NÅ ER DET NOE FITTE PÅ GANG!” eller ”JA MEN HERREGUD, Æ KAN DA RIST LITT PÅ MUGGAN!” En gjennomført buskishumor de gjør veldig bra. Og det er ikke noe galt i å lage god komedie, selvsagt. Alt jeg sier er at det var en dårlig idé å la studentene få styre selv da den varianten som ble valgt, var valgt ut etter minstemotstands-vei-prinsippet. Selv om det sikkert ikke fortonet seg sånn når de unge, håpefulle hauset hverandre opp med flotte one-liners og bra enkeltelementer på idémyldringsmøter i de sene kveldstimer. Dermed blir det store ankepunktet at det å parodiere en haug tullinger – som uansett ikke kan sette tre ord etter hverandre – neppe er en sentral utfordring i en filmnasjon der det å kommunisere verbalt med kameralamper brennende i pannen fortsatt synes å være et uoverkommelig hinder. Det er bare ett av ganske mange eksempler på utfordringer man elegant sniker seg forbi med denne oppsetningen, og som man garantert vil måtte ta innover seg straks man er ute av det lune, trygge reiret som institusjonen Teaterhøyskolen utgjør. Hvem som er årets skuespillere å se opp for? Jeg aner virkelig ikke. Bortsett fra at hele hurven bør ha en fair sjanse til å kunne få et engasjement på en hvilken som helst revy-scene, om ingen ting annet viser seg å fungere.

”Høy gjenkjennelsesverdi, effektive sit-com-fakter og en voldsom energi trakk opp”

AKtUELLE KINOFILMER: JUNI - JULI

KICK-ASS Regi: Matthew Vaughn

ALAMAR Regi: Pedro González-Rubio

SOUL KITCHEN Regi: Fatih Akin

DRAGETRENEREN Regi: Dean DeBlois og Chris Sanders

AN EDUCATION Regi: Lone Scherfig

PONTYPOOL Regi: Bruce McDonald

HARRY BROWN Regi: Daniel Barber

NANNY MCPHEE Regi: Susanna White

HEMMELIGHETEN I DERES ØYNE Regi: Juan José Campanella

YOUTH IN REVOLT Regi: Miguel Arteta

CASH Regi: Daniel Espinosa PROFETEN Regi: Jacques Audiard A SINGLE MAN Regi: Tom Ford

GAINSBOURG – ARTIST, REBELL, IKON Regi: Joann Sfar

5 SOMMERLUNCH I ROMA Regi: Gianni Di Gregorio WE LIVE IN PUBLIC Regi: Ondi Timoner DOGTOOTH Regi: Giorgos Lanthimos LIBANON Regi: Samuel Maoz DJEVELENS TREKKSPILL Regi: Ciro Guerra

3 PRINCE OF PERSIA Regi: Mike Newell HOT TUB TIME MACHINE Regi: Steve Pink

APRILTÅRER Regi: Aku Louhimies ALICE I EVENTYRLAND Regi: Tim Burton YOHAN – BARNEVANDRER Regi: Grete Salomonsen

1 CLASH OF THE TITANS Regi: Louis Letrerrier

STREETDANCE 3D Regi: Max Giwa og Dania Pasquini

THE BACK-UP PLAN Regi: Alan Poul

BROTHERS Regi: Jim Sheridan

DEAR JOHN Regi: Lasse Hallström

EN GANSKE SNILL MANN Regi: Hans Petter Moland

THE LAST SONG Regi: Julie Anne Robinson

Vinner av 2 Oscar® og 2 Golden Globe • Beste hovedrolle – Jeff Bridges • Beste originalsang – “The Wear y Kind”

I salg 30. juni!

! 6/2010

Med Edie Falco kjent fra Sopranos!

Sitter som et skudd!

Nurse Jackie byr på både hard realisme, svart komedie og hjertevarm drama i én og samme dose – Aftenposten

I salg 16. juni

Hele første sesong

www.sfnorge.no

EN FILM AV

PÅ KINO FRA 23. JULI inception-no.com

KAADA SNAKKER IKKE SVADA Da det viste seg at Kaada slett ikke har noe behov for å fortelle om det han arbeider med, endte vi med å snakke om dét i stedet. TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO ANTON SOGGIU – Inspirasjon? Romantikk eksisterer i alle fall ikke i min hverdag. … Hvordan jeg lager ting? Jeg lukker døra til studio og kjører i gang. Ideene kommer fortløpende; jeg må ikke sette meg å se på noe sånn der natur, altså. … Det er… prosessen som er meningsfull. Ikke det å skulle snakke om den. Det å prate om sin egen musikk er den kjipeste delen av jobben… I alle fall den vanskeligste, eller… Nei, jeg vet ikke…

”Jeg ramlet baklengs nedi gryta med Mongoland” John Erik Kaada ser opp, tar enda en kunstpause, slår ut med hendene. ”Jeg vet ikke, jeg”, gjentar han og smiler lett unnskyldende. En rutine som allerede har blitt gjentatt så mange ganger i løpet av samtalen at jeg begynner å lure på om motvilje er et for mildt begrep – om kanskje aversjon er en bedre betegnelse når det kommer til det å fortelle om hva han holder på med. Men når det er sagt: Det er tilsynelatende ikke snakk om egentlig å mislike. Snarere en erkjennelse av at det å ta verk og virke fra musikk til noe muntlig simpelthen er veldig vanskelig uten at helt vesentlig ting går tapt på veien. Så er du interessert i informasjon, får du

gå på wikipedia. Da John Erik ikke akkurat er mannen som slår om seg med triumfer og bravader. Vi kan for ordens skyld nevne at han allerede har nitten kinofilmer under beltet, ung alder til tross. Blant dem O’Horten, Mannen som Elsket Yngve og snart den nye Bent Hamer-filmen Hjem til Jul. At han to ganger har blitt headhuntet til Cannes for å spille på festivalen. Og at det ligger en band-karriere, en solo-karriere og en platekontrakt i utlandet inne i ligningen. ”Jeg ramlet baklengs nedi gryta med Mongoland… Og siden har det gått slag i slag… tja” Stort mer er det visst ikke å si om det. Utover det enkle faktum at Kaada ikke lager de fleste, men tydeligere og tydeligere de klart beste norske soundtrackene. En påstand som så avgjort ikke er hans egen, men min. Hvilket han verken bifaller eller egentlig kommenterer, utover et vennlig ”takk, det var hyggelig.” Hvorpå vi igjen beveger oss over på arbeidet som komponist. Uten å egentlig komme noen vei der heller. Ok. Kanskje Anton og du skal ta noen bilder, så kan vi plukke opp tråden etterpå? – Ja, god idé, det er godt å ta en pause nå. Nå når jeg begynner å snakke svada om følelser og sånn igjen. Det handler ikke om det, vet du. Tyve minutter senere: Det lille du antyder om musikken din og hvordan du arbeider, går mye på intuisjon og følelser. Hvorfor tror du at du hele tiden av-

bryter deg selv og avfeier dette som svada? – Ja, jeg merker jo at jeg biter meg selv i halen hele tiden. Jeg er bare så lei av kunstnere som snakker i vei om egne følelser. Som skamløst legger ut om sin egen barndom, som snakker om det første øyeblikket de tok i den der trompeten, som om det skulle være noe… nei, jeg vet ikke… Hvis det ikke fungerer å beskrive hvorfor du lager musikk, kanskje du kan si noe konkret om rutinene dine? – Jeg tror at grunnen til at jeg får laget så mye er at jeg trives som eremitt. Det sosiale får jeg utløp for når jeg er på turné, jeg har jo den delen også. Men mellomtingen finnes ikke for meg. Det er ikke noe tid til å sitte og pjatte i parken en hel da. Men jeg har veldig lite lyst til å forsøke å forklare hvor musikken kommer fra… det blir fjernt. Det er en livsstil og en jobb. Av og til slitsomt, av og til veldig kult… Nei, jeg vet ikke, det blir feil uansett hva du kaller det. Kunstner? Det er veldig lite staut. Det hadde vært veldig mye enklere å kalle seg noe annet. Snekker. Elektriker. Hva som helst. Men ”Kunstner”!? Det er veldig ustaut. Har du en far som er gruvearbeider og talsmann for barka machoverdier siden det tilsynelatende er så problematisk å, eh ”snakke om følelser?” – Heh, ja… Far er foretningsmann. Og fisker på si. Så det kan være noe der. Hjemme får jeg kjeft av kona fordi jeg flykter inn i musikken hele tiden. Er det noen problemer i heimen, tar jeg frem gitaren. Det blir en slags

virkelighetsflukt tror jeg. Det er i alle falle det store samtaleemnet på den fronten for tiden. Betyr det at det er den egenterapeutiske siden ved arbeidet som dypest sett motiverer deg til å fortsette med dette her? – Hm, ja, kanskje. Jeg har ikke tenkt på det slik før, men muligens er det noe der. Det er i alle fall det å lage ting som er det gøye. Ikke det å sitte og digge sitt eget skaperverk. Jeg blir ofte helt satt ut av hvor flinke enkelte musikere er til å snakke om seg selv. Som på stående fot kan skrive et essay om seg og sitt og sin egen stil – om hvor nyskapende og unik den er… selv om alle vet at det er helt feil, det de sier, og… nei, jeg vet ikke. Føler du deg som en outsider? – Jeg jobber ikke som del av et fellesskap, nei. Og det er helt greit, jeg trives best alene. Egentlig er det bare stress når regissøren kommer opp og skal snakke også, da er det bedre å få sendt en mail, så slipper jeg å sitte klar med vafler og brunost. Jeg tror kanskje man er avhengig av å isolere seg og ikke behøve all verdens sosial oppbacking. Jeg vet det er mange som ikke takler å sitte alene å drive skuta fremover. Og hvis man ikke fikser dét, holder man ikke så lenge. Tror jeg. Men du kan ikke si noe mer konkret om hva du opplever som essensen av det du holder på med? – Jeg jobber på intuisjon; du må stole på magefølelsen. Det er mye føling, men ikke så mye rom for føling… Om du skjønner? Fortsatt ikke helt, kanskje? – Man kan ikke føle for mye. 6/2010

LARS SPONHEIM 58 ÅR Tidligere: Småbruker, Venstre-leder, Næringsminister, Landbruksminister. Nå: Småbruker, Fylkesmann i Hordaland.

”Sauer er forskjellige. Akkurat som dere to.”

6/2010

MØtER LARS SPONHEIM

FOTO FRANCISCO MUNOZ Gratulerer med ny jobb! Fylkesmann! Det har en fin schwung; høres litt embetsstat og wergelandsk ut. – Jo, takk.

”Fylkestinget er en samling av landets dårligste politikere”; det er ”en blindvei” og en ”politisk kortslutning”. Dette er utsagn signert Lars Sponheim. Møter du deg selv litt i døra nå? – Ja, det gjør jeg. Men det er noen som sier at da skal du oppgi vikeplikten. Og dette er jo sitat som er hentet fra et litt lengre resonnement, da. Det handler om det som skjer når litt for mange fylkespolitikere inntar landsmøtet og plutselig utøver nasjonal politikermakt, uten å ha tilsvarende format. Det er et demokratisk problem.

Fylkesmannen er Kongens og regjeringens representant i sitt fylke. Han skal bidra til at Stortingets og Regjeringens retningslinjer blir fulgt opp. Det er sikkert ikke noe stress når fisketur-buddyen din er sjef, men hvordan blir det å tjene en mørkeblå herre, si om tre år? – Det er et spørsmål jeg håpet jeg ikke skulle få. For alt det der har jeg liksom utsatt litt. Haha.

Men du må sitte hele perioden på seks år eller? – Nei, nei, det er jo ikke noe fengsel dette her.

Er fylkeskommunen en salderingspost for avdanka stortingspolitikere? Stedet de går for å dø? Slik som TV 2 og fotballspillere? – Jeg mener jo at jeg er den best kvalifiserte. Jeg har vært statsråd i seks og et halvt år, jeg har ledet svære departementer, jeg satt i finanskomiteen i åtte år. Med respekt å melde, dette er jo mye mer enn de...

1 1

Ålreit, ålreit. Du er kvalifisert. Men Øystein Djupedal? – Jeg har ikke noen meninger om

ham.

Audun Lysbakken sier at ingen gjør ham så forbanna som deg. Hvordan er det andre veien? Hvem provoserer

deg? – Jeg blir ikke så provosert av folk. Men jeg ble jo veldig forbanna på selve valgkampen i fjor. Klimaet ble sånn at Kristin (Halvorsen, journ.anm) satt og holdt kjeft når Siv Jensen begynte å snakke om å internere folk som kom over grensa i buss. Ikke faen! De er jo ikke dømt for noe som helst. Og jeg mener, internere finnes jo ikke engang som norsk rettsbegrep. Det er noe man gjorde på Grini i sin tid. Det ble på sett og vis noe poetisk over ditt politiske sorti. Du klarte å hekte den på en politisk samtale du ikke lenger ville være en del av. Var du egentlig litt på jakt etter en vei ut? – Det har jeg spurt meg selv også. Kanskje litt i underbevisstheten. På slutten av valgkampen, da ingen snakket om klima og miljø, og Siv fikk danse rundt med sine strategiske problemstillinger, da var jeg veldig fed up, altså. Jeg har grublet litt på det der.

Den politiske martyren. Han som ofret seg for å holde Frp unna makta. Er det en posisjon du kan like? – Tja, jo, nei. Akkurat det er ikke så viktig for meg. Men jeg ser jo at det ble en vakkert sorti.

Jan Simonsen sa for noen år siden at ”det eneste som skiller Venstre og Frp er asyl- og klimapolitikken.” – Gjerne det, men det er jo ikke det ”eneste” det da. For å ta asyl, det handler om et grunnleggende menneskesyn. Og klima handler jo om de største linjene; om hele langsiktigheten. Det er jo det som i hovedsak skiller populisme og ikke. Vi er anti-populister. Så når Siv Jensen begynner sånn ”jo, vi er litt uenige i asyl- og klimapolitikken, men vi kan vel finne fram til løsninger for det?” Nei, sier jeg da. Vi kan jo ikke samarbeide om småbedrifter, liksom.

Du er glad i Led Zeppelin? – Ja, jeg så dem i Danmark i, tja... ’75 var det vel. Men det er Frank Zappa som er den største. Jeg reiste rundt i hele Europa på Zappa-konserter. Også var det liksom jazzrock som var min greie. Blood, Sweat & Tears, Chicago og sånn. Det var jo ikke så mange av disse som kom til Norge, men jeg vokste jo opp i Halden, så da dro vi bare over grensen til Götahallen i Göteborg.

På Harry-tur? – Det er ikke noe galt å dra til Sverige bare motivet er bra. Det er dumping av billig svinefett som er problemet. Det er å gjøre en fin og tradisjonsrik grensekultur mellom to folk til noe veldig smått.

Så det finnes en slags mytologisk gullalder der bare oppbyggelige ting ble utvekslet? – Nei da. Men på den tiden var det ikke bare sprit og svinekoteletter. Dette var jo under raggartiden...

Da gikk det vel en del i porno også? – Jo, men handelen gikk begge veier. Svenskene kom over med disse svære amerikanske bilene sine og kjøpte byggevarer og margarin hos oss. Jeg er egentlig bygutt, vettu. Jeg er den inkarnerte venstrevelgeren. Halden-gutten som ble bonde; østlendingen som ble vestlending; akademikeren som ble kroppsarbeider.

Det er ikke en aldri så liten tilsnikelse å kalle seg kroppsarbeider, da? Du har sittet på Stortinget i fire perioder. – Jeg har da iallfall drevet gard i tretti år. Det gjør du ikke ved å sitte på kafé.

Men har du vært helt hands on i driften? – Jeg har nå iallfall vært hjemme hver helg da. Nesten.

1 6 1 6

Hvordan er det å jobbe med sauer? – De er ikke så flokkdyr som mange tror, de er mye mer individuelle. Ja vel? Hvordan arter det seg? – Individer er forskjellige. Akkurat som dere to.

Sauer har en helt distinkt personlighet? – Det var å trekke det litt langt, men de har ulikt temperament og forskjellige fryktreaksjoner.

”Jeg har nok med å være nisse på innsida, om jeg ikke skal være det på utsida og.” Er du glad i smalahove? – Nei, ikke egentlig. Akkurat som jeg ikke går med bunad. Det er noe som Oslo-folk med tante på Vestlandet kjøper seg. Når du likevel bor midt i nasjonalromantikken, så gidder du ikke det. Jeg har nok med å være nisse på innsida, om jeg ikke skal være det på utsida og. I Oslo blir jeg hele tiden invitert til å holde festlige taler der folk tyller ned smalahove med akevitt. Og etterpå får de en eller annen diplom fra Voss smalahovelag eller noe sånn. Det byr meg i mot. Smalahove er det simpleste på sauen. Det er helt alminnelig hverdagsmat.

Hva er Sponheim sitt forhold til legalisering? Vi kjenner en del, eh, liberale Unge Venstre-folk. – La meg si det slik. Jeg kom inn på Stortinget i ’93 og har vekselvis vært til høyre og venstre for ungdomspartiet. Det de imidlertid har vært veldig konsekvente på er rus. Vi ”voksne” er mer opptatt av å ikke distansere befolkningen; vi ønsker ikke å terrorisere dem med saker de ikke er klare for før om tredve år. Svært mye av ruspolitikken handler om timing. Også er det litt pragmatiske hensyn å ta, da. Særlig når du sitter i regjering med Bondevik. Haha!

Det er kommet to biografier om deg denne vinteren. Hvilken skal jeg lese om jeg er mest interessert i drama, fiksjon og kontrovers? – Jeg tror de komplementerer hverandre godt. Det er ikke slik at én er snill og én er slem. Snarere tvert i mot. For meg er det mest interessant å lese den uautoriserte. Men de macho-greiene som de har gjort et så stort poeng ut av, at det er håpløst for jenter å være rundt meg og sånn. Det kjenner jeg meg overhode ikke igjen i. Ikke de som kjenner meg heller. Den autoriserte er jo mer lettlest, da. Den uautoriserte, som disse BTjournalistene har skrevet, har noen langtekkelige passasjer om Hordaland som ingen kan ha interesse av.

6 1 1

Er det en sjanger du liker? Den politiske biografien? – Nei. Leste du Bondevik sin? – Bare de sidene som var relevante for meg.

Altså de som handlet om deg? – De som var en del av den historien som jeg kunne bekrefte var sann eller ikke. Jeg prøvde å lese Odd Einar Dørum sin, men han satte seg selv så i sentrum at det ble litt vanskelig. Plutselig var han i situasjoner der jeg vet at han ikke var tilstede. Han hadde sikkert bare hørt om de så mange ganger at han begynte å tro det. Det er jo menneskelig det, men det er også problemet med sånne bøker. De blir så preget av den fortellingen du ønsker å fortelle om deg selv.

Du og Statsministeren er imidlertid gode busser og sier de samme tingene. Hvorfor er ikke Jens i Venstre? – Nei, det sier jeg og. Jeg mener at både Jens og Jonas egentlig er sosialliberalere. Og det sier jeg til dem hele tiden, og hvis andre overhører det må Jens alltid unnskylde seg. Da sier han at det bare er økonomhodene våre som er like.

Du har et veldig fast håndtrykk. Hvor viktig er det i politikken? – Jeg har alltid hatt det. Delvis fordi jeg er sterk, og delvis fordi jeg hater å ta i en svamp.

Hvem har det mest svampaktige håndtrykket? – Jeg tror de fleste som har noe å fare med har lært at de må ha et fast håndtrykk.

1 1

Knut Arild Hareide? Jan Tore Sanner? – Jeg har ikke tatt dem så mye å

handa. Som politisk dyr, er det likevel noe du ikke kan fordra i politikken? – Jeg har aldri vært noen tilhenger av disse papirene som hele tiden sendes fram og tilbake; svære mapper du må dra med deg hjem for å lese. Jeg sier som Thorvald Stoltenberg: Hvis du vil at jeg skal lese det, da må du kunne formulere poenget ditt på en A4-side.

Det samme sa Ronald Reagan. Han nektet angivelig å lese dokumenter som var lengre enn én side. – Om statssekretærene i stedet bare kunne si det til meg, så lover jeg at jeg skal ta poenget lenge før de selv er klar over at de har gitt det til meg. Tekst er altfor omstendelig.

Men du er glad i bøker? – Ja, ja, jeg er jo glad i å lese. I vinter hadde jeg mye tid til det. Da pløyde jeg gjennom bøkene til han der Mistry.

Rohinton Mistry, han med Balansekunst? – Ja, den er favoritten, en fantastisk bok. Jeg har lest alt av ham. Også er det den om han australieren som kommer til India, eh... Shantaram! Det er også en utrolig bok, du blir bare drevet gjennom den. Jeg registrerer at den er kommet på min kones nattbordhylle nå.

Han australieren, han smører vel på litt ekstra? Men det er kanskje et virkemiddel du ikke er helt ukjent med selv heller? – Ja, den er brutal, det er den. Jeg liker å drikke Mumbai-te til.

Du har hatt dine feider med Dørum. Samtidig har du hatt en jevn bevegelse fra næringsliv-Venstre og over til Dørum-fløyen: sosionom-Venstre. Innrømmer du nå at Dørum hadde rett hele tiden? – Nå er jeg blitt bestefar, og ja, det sosiale engasjementet mitt er nok preget av en venstredreining. Når det er sagt, jeg tror nok at Odd Einar er en annen type enn det mange tror. Politisk står han jo tungt i Oslo-gryta der hatet mot Rune Gerhardsen overskygger all annen samfunnsanalyse. Brune-Rune som de kaller ham. Haha.

6/2010

trondheimtorg.no

HK Reklamebyr책 Foto: Arild juul