NATT&DAG Bergen november 2010 - Natur by NATT&DAG

WWW.NATTOGDAG.NO

BERGEN 10 - NOVEMBER 2010 - NATUR

DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN KITSCH#1:

KITSCH#2:

FØLING I FJÆRA

MED DJ SUNSHINE

MOODS OF NORWAY

KANNIBALISME & VANNPROFETI

MØTER

AGNES RAVATN

SETESDØLENE

DRUGGED David Lynch / Foto: Rune Bendiksen

Natt&Dag - Siden 1988

THE CRAZY CHEAP FRA KR. 20.950,SØR-AFRIKA THAILAND AUSTRALIA ARGENTINA COLOMBIA USA

DISCOVER THE WORLD THE BACKPACKER TWIST FRA KR. 16.850,COLOMBIA PERU BRASIL DUBAI AUSTRALIA BALI

PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

MACHU PICCHU, GALAPAGOS, SAFARI, SURFING, SHOPPING, HIKING, DYKKING, VULKANER...

TA KONTAKT MED EN AV VÅRE JORDEN RUNDT SPESIALISTER

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

THE BEST OF O’ASIA FRA KR. 13.980,HONG KONG FIJI AUSTRALIA BALI SINGAPORE VIETNAM

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

WITH STA TRAVEL USA COSTA RICA PERU BRASIL DUBAI INDIA

THE FREAKY WAY FRA KR. 15.950,-

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

BERGEN NOVEMBER Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Assisterende redaktør ANDREAS FALKENBERG falkenberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim CAMILLA TORP torp@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no

INNHOLD Illustrasjon ANDREAS TYLDEN

Publisher ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Salgsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS

Skribenter TORE ANDVIG GAUTE BROCHMANN RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS FALKENBERG EMMA CLARE GABRIELSEN ANDESR GOGSTAD PER B. GRANDE INGER LISE HAMMERSTRØM SUNNIVA HAVSTEIN AKSEL KIELLAND MARIA FOSHEIM LUND MENTALMELT MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL KAROLINE SKUSETH ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARIA LYNGSTAD WILLIASSEN

Trykk SCHIBSTED TRYKK AS

Fotografer RUNE BENDIKSEN STEPHEN BUTKUS SIGURD FANDANGO MARIANNE JENSEN INGRID POP SAGA SIG

Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

Opplag 72.500 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

51 FØLING I FJÆRA MED DJ SUNSHINE .............................................................................................................. FLISESPIKERI .................................................................................................................................................... SETESDØLENE DRUGGED SS .......................................................................................................................... KANNIBALISME VS VANNPROFETI .................................................................................................................. DAVID LYNCH – MENNESKET & METODEN ..................................................................................................... KITSCH #1: MOODS OF NORWAY .................................................................................................................... NÅR FØLER DU DEG MEST I ETT MED NATUREN? ......................................................................................... FOTOSERIE: SAGA SIG ..................................................................................................................................... RESTAURANT ................................................................................................................................................... MOTE & DESIGN: PHOEBE PHILO, THE GENTLEWOMAN, ROELAND OTTEN ............................................... KUNST ............................................................................................................................................................... SCENEKUNST: EVOLUSJONSLÆRE ................................................................................................................. KONSERT/KLUBB ............................................................................................................................................. MUSIKK: DEATHSPELL OMEGA, BRIAN ENO, JESSE JONES ......................................................................... TIDENS POPÅND: XIU XIU ............................................................................................................................... FILM: DOVREGUBBENS FALL, SYKT LIMBO, MENNESKEDYRET ................................................................... KORT & RÅTT: ÅSE MEYER .............................................................................................................................. NATT&DAG MØTER AGNES RAVATN ...............................................................................................................

15 19 21 25 29 32 34 35 47 51 53 54 56 58 67 68 77 78

WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no

DETTE HØRTE VI PÅ

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 68

10/2010

OVERHØRT

... OSLO 05 - MAI 2010

WWW.NATTOGDAG.NO

OSLOVOLDEN#3 KONFORMITETENS TYRANNI &

& MØTER STATSMINISTER JENS STOLTENBERG

TORE TVEDT +++

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

INTERVJU MED BØRRE SÆTHRE

Klagen gjelder avisen Natt&Dags bruk av to bilder hentet fra nettsamfunFORSVARSMINISTEREN Norgesvenne OM RIKETS net Facebook. Bildene er n MONOLITEN! SIKKERHET manipulert, men de tre GØY PÅ SMOKE personene på bildene er LANDET MOHAWK M/PETER BESTE klart gjenkjennbare. Bildene er brukt som illustrasjon til en artikkel om Norge i forbindelse med feiringen av nasjonaldagen. Artikkelen er også relatert til høyreradikaleren Tore Tvedt. Klagerne, via advokat, mener avisen har opptrådt i strid med god presseskikk fordi bildene er brukt uten samtykke fra dem.

HEIA NORGE

Sigg, satan og rock

Modell: Ina Braathen Kristiansen / Foto: Stephen Butkus

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

I’ll take you to the candy shop. En 19-åring fra Bergen – vi roper ikke hvem – var nylig på sexferie hos 50 Cent i New York. Det er den samme jenta/ kvinnen som han koste seg med da han var i Bergen forleden. Hører vi bryllupsklokkene i det fjerne? Hei, Volum Musikk i Nordre! Hvem er det som starter CD-sjappe i 2010? Vi ønsker selvfølgelig lykke til, fortsetter å laste ned torrents – og kjøper vinyl på Aftermath.

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

Bloggbitch Fusa, Jeansskaper og generell denim- og motenerd Pia Biermann, forlater senterlederstillingen sin på Mercur for å jobbe i eventbyrået Gyro i Oslo. Vi har stemt inn Nils Arne Eggen som ny senterleder. Vi har blitt undervist av ikke navngitt reggaeyoer at uttrykket «No Homo» er totalt misforstått i NATT&DAGs lokale klubbguide i Trondheim. Vi skal aldri skrive noe på engelsk igjen. I tillegg til dette ville han også si at hiphop ikke er homofiendtlig. Det er vi klare over, det var nemlig klubbanmelderen som var. Nå har jaggu kjendisbloggerne begynt å kreve rider på byen. Ti gjestelisteplasser, to kasser Cava og to terra bredbånd litt brennkvikt!

Natt&Dag - Siden 1988

Natt&Dag har ikke avgitt ordinært tilsvar, men avisen har i et brev til klagernes advokat anført at bildene lå tilgjengelig for hele verden og at Facebooks regler tilsier at slik bruk er tillatt. Videre er det vist til at bildene ikke er brukt i kommersiell sammenheng og at det ikke er noen sammenheng mellom bildene og innholdet i artikkelen. Pressens Faglige Utvalg konstaterer at de to bildene av de tre klagerne er publisert uten deres samtykke og at personene er fullt identifiserbare. Utvalget vil på generelt grunnlag ikke avvise at det i visse tilfeller kan være presseetisk akseptabelt å gjennomføre en slik publisering uten samtykke. Det kunne være aktuelt om bildene i seg selv hadde aktuell og allmenn interesse, men i det foreliggende tilfellet kan ikke utvalget se at slike forhold er til stede. For utvalget er det nærmest uforståelig at en redaksjon i det hele tatt har kommet på tanken å gjøre dette. At bildene har gjennomgått en kunstnerisk behandling, er i dette tilfellet ikke formildende. Utvalget vil understreke at man ikke kan tolke det slik at pressen gjennom Facebook og andre sosiale nettmedier har fått tilgang til en ny bildebank hvor alt materiale som ligger åpent tilgjengelig uten videre kan benyttes. Utvalget vil for ordens skyld også anføre at regler som nettsamfunnet måtte ha, selv om utvalget for øvrig ikke uten videre støtter Natt&Dags tolkning av disse, ikke kan frita redaksjoner fra å følge de presseetiske normene slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Det vises til plakatens punkt 4.10, der det heter: «Vær varsom med bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige.» I tillegg vises det til punkt 4.1: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.» Natt&Dag har brutt god presseskikk. Oslo, 21. oktober 2010. Marit Rein, John Olav Egeland, Øyvind Brigg, Håkon Borud, Camilla Serck-Hanssen, Eva Sannum, Stig Inge Bjørnebye. Hei Takker for hyggelige intervjuer på våren i år og etterfølgende fin artikkel. Var meget fornøyd både med tekst og bilder. Mottok avisen dere sendte og ble minnet om den idag da jeg så i Aftenposten nett at dere ble felt i PFU. Særlig skjerpende var at bildene var brukt i forbindelse med intervjuet av meg; Sitat Aftenposten: ”Artikkelen var samtidig relatert til høyreradikaleren Tore Tvedt”. Som du forstår og allerede var klar over så er Janteloven og norsk feighet verre enn jeg tror både dere og jeg, fra hvert vårt ståsted, tenker over til daglig. Artikkelen fråder jo over av raseri og hellig Messias-harme. Uansett hvor lite vi ellers er enige håper jeg dere bare står på enda hardere for å flå dette hykleriske og selvbedragerske Messiaslignende Jantelovssamfunnet i filler. Kan jeg en gang i fremtiden gi dere en liten håndsrekning i det nødvendige arbeidet er det bare å si fra:) Tore W. Tvedt

Da er det offisielt. NATT&DAGs utspekulerte, orkestrerte plan fungerte som et inviterende Franz-Jeger fra Berlin. Lista har aldri blitt lagt lavere.

Ryktet sier at Julie Chiku har stjålet kolleksjonen til Fam Irvoll…

10/2010

Bli med i BERGEN NATT&DAG SIN FACEBOOK-GRUPPE for gratisbilletter, konkurranser og premier. Tags: NATT&DAG, event, Bergen. De første påmeldte premieres.

P UW SUTLAENSD HO

HØST PÅ RICKS

2005 Bjørn Jensen m22b BT_Layout 1 02.08.10 22.39 Side 1

P UW SUTLAENSD HO

BERGEN ARTISTBYRÅ PRESENTERER

BjØrn jensen

PREMIERE: TORSDAG 11. NOVEMBER

RICKS TEATER

JULEB ORDS PA133 T BILLETTER: billettservice.no - 7-Eleven - Narvesen - Posten 33 KKE ILB- Tlf: U D: 815 7 1 0, 5 20 : IS ,PR SPILLES: TORSDAG - FREDAG -OLØRDAG rdinn ær: 81 KL 21.00 KL 19.00 KL 19.00 5,-

PREMIERE PÅ RICKS 23. SEPTEMBER

GRIM MOBERG - CHRISTOFFER SCHJELDERUP STIAN “BLIPP” GLOPHOLM - VIDAR HODNEKVAM

PREMIERE: TORSDAG 11. NOVEMBER

RICKS TEATER

SPILLES: TORSDAG, FREDAG OG LØRDAG

BILLETTAR: 815 33 133

BILLETTER: billettservice.no - 7-Eleven - Narvesen - Posten - Tlf: 815 33 133

SPILLES: TORSDAG - FREDAG - LØRDAG KL 21.00

KL 19.00

JULEB OR TILBU DSPAKKE D: 890 ,Ordin nær: 1 090,-

bslogo1_sortneg.pdf

KL 19.00

815 33 133

10-02-10

12:54:59

Billettkontoret Grieghallen - 55216150 Grupper / hotellpakker - 09901

GRIM MOBERG - CHRISTOFFER SCHJELDERUP STIAN “BLIPP” GLOPHOLM - VIDAR HODNEKVAM

JULEBORDSPAKKER: FORESTILLING, 3 RETTERS JULEMIDDAG - FRI OVERGANG TIL NATTKLUBB C

BESTILLING: 55 55 31 50 / petter@ricks.no - FORRETT + KALKUN, PINNEKJØTT el SVINERIBBE + RISKREM eller IS CM

CMY

Billetter kan kjøpes på: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten

FREDAG 5. NOVEMBER cc: 300,-

LØRDAG 6. NOVEMBER cc: 100,-

FRE 12. & LØR 13. NOV cc: 100,-

ROLLING DVERGENE DE MUSIKALSKE

CLONES

U2-EXPERIENCE

FRE 19. & LØR 20. NOV cc: 100,-

MIAMI VICE MACHINE bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

-A ROLLING STONES TRIBUTE BAND

FRE 26. & LØR 27. NOV cc: 100,-

FRE 3. & LØR 4. DES.

cc: 100,C

CMY

FRE 10. & LØR 11. DES cc: 100,-

FRE 17. & LØR 18. DES cc: 100,-

LIVE STANDUP

Hver onsdag kl. 21.00 og hver fredag kl. 20.30

www.standupbergen.no

LIVE KONSERTER - 7 BARER - SHOW - NATTKLUBB - CAFÈ - QUIZ - 3 DANSEGULV - HUMOR

WWW.RICKS.NO

OVERHØRT

TIDENS ÅND: NOVEMBER

...

BØGDEKNULLING Øyvind Alsaker og Lars Bohinen synes at det å få barn i en alder av 24 er alt for tidlig, men at på ”bøgda” er alt mulig. Selv debuterte de seksuelt i en alder av 33 i verdensmetropolene Florø og Vadsø.

1 1

BIOLOGISK KLOKKE Apropos barn, den biologiske klokka til vår egen publisher og husrockestjerne tikker på overtid. Vi søker derfor en eller flere velvillige kvinne(er) som kan skjenke oss noen skarve xx-kromosomer i et reagensrør med silkebånd som vi kan overrekke ham på redaksjonens årlige julebord på Egon. Meld dere til redaksjonen@nattogdag.no for bidrag.

2 1

BREAKING NEWS: INFORMASJONSALDEREN Det er alltid trivelig med brev i postkassa. Mindre trivelig er det å åpne innboksen hver morgen på redaksjonskontoret. Folk har mye å komme med om dagen, gitt. Uten å tråkke på noens tastatær nevner vi i fleng: Magnetiske penner, skuldervesker av resirkulert plast, siste nytt innen tekstiler, ukens motetips, Britt Karin Larsen fortsetter sin fortelling fra Finnskogen.

3 1

DUKKESTEMMER VGTVs store realitysuksess i høst gjorde oss oppmerksomme på et fenomen som vi etter noen trikketurer, handlerturer og byturer innser at brer seg som en epidemi i det ganske land. Små rosa babyaktige skapninger som kommer med ustoppelige kaskader av fnis og sukker og dukkepip. Ja, det kan være et effektivt sjarmtriks innenfor soverommets fire vegger, men utenfor negerer det all form for autoritet, respekt og integritet. Jenter: SLUTT Å SNAKKE MED IMBESILE DUKKESTEMMER, SNAKK MED STEMMEN DERE HAR. Takk.

4 1

GUD, DEN ALLMEKTIGE, SIER... …Ifølge bibelen - uriner på din neste, ta sats der det måtte passe, smak, slikk og sug i naturens tegn. Den pr-kåte (eller bare kåte?) soknepresten Einar Gelius har sørget for at det norske folk, nok engang, har fått bibelen i vrangstrupen – i hvert fall Gelius nye og omstridte bok Sex I Bibelen. Selv hevder han at boken består av 80% tekster hentet rett ut fra bibelen og de resterende 20% hentet fra hans eget liv, og det er sistnevnte som har fått eminente ringrevjournalister på Marienlyst, professorer fra universitetene og kristenfolket ledet av gamle gubber i munkekutte til å rive av seg kjønnshårene i sjokk over Gelius’ sosialpornografiske oppfordring til sodomi, gruppesex og annen uhellig kjønnsdrift. Nok sagt. ……………………………….. (sett inn egen punchline)

5 1

ORDSPILL Vin-vin-situasjon, hipstre.

6 1

KJÆRESTE NRK sank dypt, alvorlig dypt da statskanalen lagde TV-serie med Norges minst morsomme og mest påtatt sexy jente, Sigrid Bonde Tusvik, på jakt etter kjærligheten. At jenta ender med å falle for VG´s TV-hjerne og primus-motor sjarmerte kanskje noen av de 17 faste seerne, men faktumet er at de har datet det siste halve året etter at Sigrid måtte sende meldingen ”Egentlig drømmer jeg om å være Sienna” til en tilfeldig kontakt. Så moralen er: video killed the radiostar, og nettTV killed the realitystar. Virkeligheten har aldri vært kjedeligere og mindre virkelig på virkelighetsTV fremstilt som virkelighet. Virkelig.

7 1

(F)LASSERMANNEN De siste helgene er det blitt observert en mann mellom Youngstorget og Solli som går frem til tilfeldige bytryner, lener seg over fyllamaten og drysser flasset sitt over måltidet. Natteravnene har utlyst beredskap ”Rødt” og Oslopolitikammer har i samarbeid med Head’n’Shoulders plassert ut en ”dusjbuss” på Egertorget. Til NATT&DAG kunne Tore fra Sentrum Politidistrikt fortelle at med forbedret kontakt med folket og hyppigere innsamling av DNA og vitnebeskrivelser så de på utstasjoneringen av dusjbussen som svært vellykket og noe de ønsket å videreutvikle i fremtiden. Jorunn, markedssjef i Head’n’Shoulders var overlykkelig over den nyvunne oppmerksomheten rundt skadeomfanget av flass, og understreket at ”ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe” og viste til økte salgstall i sentrumsregionen. Noen av vitnene inne til dusjbehandling mente gjerningsmannen var Jan Thomas som gråter over barndommen sin på søken etter trøst og menneskelig kontakt hos fremmede, men da vi konfronterte politiet med dette fikk vi ingen kommentar. Det er opprettet en mail hvor MMS-bilder av mistenkelige Flassermenn ønskes innsendt; konkurranse@nattogdag.no. Det beste bildet premieres med oppmerksomhet og hverdagsheltestatus.

1 8

Boblere: Sexy Feet Under, Mette Anoreksikamhaug, vodka: livets vann, le av Bård Watn, Nils Foocked, stopp presten!, dedikerte asylsøkere, ”I know my rights!”, ”kor er kjempegøy”.

10/2010

Managerbransjen er visst ikke så lukrativ som man skulle tro. Manageren til Casiokids, Chris Wareing, blir snart å finne som ryddegutt på den tidligere jazzklubben BLÅ – nå filmsettet til OsloGirls. Godt at han kan komme hjem til smågodt-skåla og Lise Karlsnes, da. Hører vi bryllupsklokkene i det fjerne? Hu syngedama fra Haugasondi, hu som alle liker så godt, hu med pianoet, vettu. Hu har fått mye skryt og sånn. I det siste har det imidlertid bikket litt over, skal vi tro våre kilder. Både hu derre syngedama som har fått ufortjent mye tyn her i NATT&DAG (unnskyld) og hu «uskylden selv» (hu som ikke er X-Factor-dommer, hu andre) ble oppringt av vedkommende og spurt – hold deg fast, ikke om de kunne tenke seg «å gjøre noe sammen», et samarbeid av noe slag – men om de kunne fungere som hennes kordamer. Våre venner i SMUG har fått ny moteredaktør. Gratulerer. Tusen hjertelig takk for informativt og profesjonelt presseskriv med fin logo, flott font og businessengelsk av ypperste klasse.

En av NATT&DAGs fotografer skulle her om dagen ta bilder av en kjent norsk Playboy-modell og programleder på TV. Manageren satte imidlertid ned foten og sa nei fordi «hun så for kul ut og det ville ødelegge pinup-dukke-imaget». Om du liker å hoppe ut av et vindu eller bare liker å hive folk ut vinduer, anbefaler vi å gjøre det på Club Gossip i Trondheim. Kåte tunger skal ha det til at Garage Oslo vil gjenoppstå ganske så snart igjen, men med nytt navn, nye eiere og ny profil. Ut med rocken – inn med housen. Aldri skål med en japaner og bruk ordene «chin chin». Eller jo, forresten, si det neste gang du støter på én. Vet du hva Anthony Annan sa da han kløyp Muri i rompa? No homo, selvfølgelig...

CRYSTAL CASTLES OG !!! PÅ ROCKEFELLER TEKST REDAKSJONEN Hello kjære leser! Det er godt å se deg igjen her i konkurransespalta, ditt lille avslappende Pit Stop på veien, mens du cruisekontroller gjennom blekkas endeløse mørke. Her kan du ta et velfortjent avbrekk fra treknullende kannibaler, hatfulle rockere og annet gruff mens du nyter en rykende fersk kopp med velsmakende Gratisbillett!

Dagens meny er en kombo: Crystal Castles på Rockefeller søndag den 21 november og !!! samme sted mandagen etter! Ja du leste riktig; to stykk konserter back2back for prisen av PURE LOVE fra oss og Goldstar til deg. Send navn, nummer og ”CC!!!” i emnefeltet til konkurranse@nattogdag.no og vinn billetter til storstue klubb med vårt favoritt narkodanseband fra Canada, og vår gamle funk-punk-forelskelse med tre utropstegn. God Jul!

NATT&DAGS ØLBAROMETER PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00. KAFE SPESIAL ..........................

(0,4)

42,-

GARAGE ..................................... (0,4) 56,-.

VAMOOSE .................................

(0,4)

44,-

INSIDE ......................................

BRØD & VIN .............................

(0,4)

45,-

BAR BARISTA ............................ (0,5) 58,-.

HULEN ......................................

(0,4)

46,-

LOGEN BAR ..............................

KROHN PUB .............................

(0,4)

46,-

KVARTERET ............................... (0,5) 59,-.

VICTORIA PUB & CAFE ............

(0,4)

49,-

DR. WIESENER .......................... (0,4) 59,-.

ASPENDOS ...............................

(0,4)

50,-

BARFOT ..................................... (0,4) 59,-.

CACTI ART CAFE ......................

(0,5)

50,-

STRÆDET PUB .......................... (0,5) 62,-.

BARAN ......................................

(0,4)

52,-

ROLL & ROCK ...........................

HECTORS HYBEL .....................

(0,4)

52,-

HUSETS PUB (GJESTEHUSET) . (0,5) 62,-.

NOBEL BOPEL ..........................

(0,4)

53,-

FOLK & RØVERE ........................ (0,5) 62,-.

HENRIK ØL & VINSTOVE ..........

(0,5)

53,-

WESSEL BAR ............................. (0,4) 64,-.

BISKOPEN ................................

(0,4)

53,-

PRIVATEN .................................. (0,4) 64,-.

FOTBALLPUBEN ......................

(0,45)

54,-

TERMINUS WHISKEYBAR ......... (0,4) 67,-.

FINNEGANS .............................

(0,4)

54,-

THE SCOTSMAN ........................ (0,4) 67,-.

ELEFANTEN ............................... (0,4) 54,-.

ALTONA VINBAR ........................ (0,4) 67,-.

ONKEL LAURITZ .......................

(0,4)

54,-

CAFE KIPPERS .......................... (0,4) 68,-.

LEGAL .......................................

(0,4)

54,-

MADAM FELLE ........................... (0,4) 69,-.

UJEVNT ..................................... (0,4) 54,-.

DICKENS ................................... (0,4) 69,-.

PINGVINEN ..............................

54,-

LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,-.

LANDMARK ............................... (0,4) 55,-.

CONTRA BAR ............................ (0,4) 72,-.

VÅGEN FETEVARE ..................... (0,4) 55,-.

FELIZ ......................................... (0,4) 72,-.

CAFE OPERA ............................

(0,4)

55,-

BOCCA BAR ............................... (0,4) 74,-.

NABOEN ...................................

(0,5)

56,-

FRILLE ......................................

(0,4)

(0,5)

56,58,-

62,-

75,-

for Supertanker

Med 900.000 medlemmer får vi til svært gode avtaler, også for deg som er student. Les mer om fordelene på

NATT&DAGs STORE JULEFEST!

MR. PRO - EN OPPLYSNINGSSPALTE OM NARKOTIKA Hva er egentlig forskjellen på syntetiske versus naturlige preparater?

Lørdag 11. desember på Dansens Hus Meld deg inn på NATT&DAG på facebook for invitasjon. Her vil du også få oppdateringer om andre arrangementer, konkurranser, gjestelister og billetter.

NATT&DAG-PRISEN 2010

Vi mennesker har mange forestillinger om hva vi bør og ikke bør putte i kroppene våre. Ofte er meningene våre godt begrunnet gjennom forskning og uttalelser fra anerkjente ernæringsfysiologer, men ofte er de også basert på manglende forståelse av naturvitenskapelige prinsipper og falsk etymologi. Både når det kommer til ernæring, medisinering og rusbruk, kan vi se en sterk motstand til det folk flest kaller kjemiske stoffer. I virkeligheten er alle molekylære bindinger kjemiske, men her refereres det altså til stoffer som er framstilt i kjemisk industri, eksempelvis mange E-stoffer, eller gjennom ikke-industrielle synteser på et laboratorium, som for eksempel illegale rusmidler. I mange miljøer sverges det utelukkende til det naturlige. Folk foretrekker plantemedisiner framfor tabletter, eller rusgivende vekster framfor syntetisk framstilte psykoaktiver. De syntetiske stoffene, altså stoffer som er dannet gjennom en kjemisk syntese, blir ofte sett ned på og forbundet med kyniske bakmenn og stor risiko. I kjemien skiller vi på organisk, og uorganisk kjemi. Organisk kjemi tar for seg alle stoffer som produseres av levende organismer, men er mer spesifikt definert som alle stoffer som inneholder karbon, med noen få unntak. At et stoff er organisk sier derfor egentlig ikke så mye om opphavet til stoffet, men heller noe om dets bestanddeler. En vanlig misforståelse er at syntetiske stoffer er farligere enn de organiske nettopp fordi de er syntetiske. Ordet syntetisk sier imidlertid ingenting om stoffets egenskaper, kun om hvordan det har blitt dannet. Syntetisk DMT er for eksempel nøyaktig den samme typen DMT som vi finner i planter, og har nøyaktig de samme egenskapene. Det er med andre ord et organisk molekyl, uavhengig av om det har blitt syntetisert i et laboratorium, eller er dannet i bladene til planter som Psychotria viridis. Så har vi også noe som kalles semisyntetiske stoffer. Dette er stoffer dannet gjennom syntese hvor det har blitt tatt utgangspunkt i en allerede eksisterende organisk substans. Et eksempel på dette er LSD, et stoff som ikke forekommer i naturen, men som har blitt framstilt med utgangspunkt i naturlig forekommende ergotalkaloider fra soppen Meldrøye. I den psykotropiske planten Datura stramonium finner vi organiske, psykoaktive stoffer som tilhører gruppen tropanalkaloider. Dette er naturlig forekommende kjemiske

bindinger, som har sterke farmakologiske effekter på menneskekroppen. I tillegg til å produsere kraftige hallusinasjoner er alkaloidene også svært toksiske, og inntak kan lett føre til livstruende forgiftning. Til kontrast kan vi se på ketamin. Ketamin er et syntetisk stoff med både bedøvende og dissosiative virkninger, og produserer en bemerkelsesverdig endring av virkelighetforståelse hos rekreasjonelle brukere. Stoffet har også hatt stor betydning innenfor medisin, og har vist seg å være uunnværlig som anestetikum i krigssituasjoner. Storstilt misbruk over tid kan føre til negative bivirkninger, men forsvarlig medisinsk bruk, hvor det for øvrig anvendes langt høyere doser enn ved rekreasjonell bruk, er å anse som harmløst. Dette står som eksempel på at et stoff sitt opphav har null relevans til grad av toksisitet eller andre farmakologiske egenskaper. Dette er jo åpenlyst, men det råder allikevel en utbredt oppfatning av det motsatte mange steder. Særlig ser vi dette i såkalte alternative miljøer, hvor frykten for den etablerte vitenskap ofte overskygger sunn fornuft og evnen til kritisk tenkning. Vi har grunn til å være skeptiske til syntetiske og semisyntetiske rusmidler og tilsetningsstoffer, men vi har ikke nødvendigvis noe mer grunnlag for det enn vi har for å være skeptiske til de naturlig forekommende substansene. Alle stoffer må dømmes ut i fra deres farmakologiske virkninger, som utelukkende avgjøres av deres kjemiske struktur. Det er ingen grunn til å være skeptisk til medisiner og rusmidler kun fordi stoffet er et resultat av en syntese. Derimot er det ofte slik at naturlig forekommende stoffer og rusmidler, slik som cannabinoidet THC, har en lang historie av tester og forskning bak seg. Det betyr at vi vet mye om de farmakologiske effektene fordi vi har hatt muligheten til å observere og studere dem i mange år. I slike tilfeller kan man ha grunn til å være mindre kritisk til naturlige stoffer, og heller velge dette fremfor såkalte research chemicals, som ofte mangler helt grunnleggende studier av farmakologiske egenskaper, og som dermed kan vise seg å ha ukjente og potensielt skadelige bivirkninger. Med dette i bakhodet så bør man alltid undersøke nøye hva man putter i seg, og være kritisk til alle substanser som mangler helt essensiell informasjon om toksisitet, det være seg planter eller tabletter. I tillegg bør man selvsagt også være kritisk til kilden, både hva informasjon angår, og ikke minst opphavet til selve rusmidlene. – Mentalmelt

En vanlig misforståelse er at syntetiske stoffer er farligere enn de organiske nettopp fordi de er syntetiske.”

VI KÅRER ÅRETS BESTE TORSDAG 10. FEBRUAR 12

.......................................................................

SKJERPINGS!

Følg med på www.nattogdag.no for kommende nominasjoner og info om arrangementet.

10/2010

I vår aprilutgave publiserte vi Robert Wiles’ fotografi av Evelyn McHales’ selvmord som Månedens Fotografi. Vi ble i ettertid oppmerksomme på at bildet vi trykket var et kunstverk signert Ove Kvavik som hadde tatt utgangspunkt i originalfotoet av Wiles. www.ovekvavik.com

Studentpris Stavanger â&#x20AC;&#x201C; Bergen t/r i uken

Foto: Emile Ashley

Kr 250 hver vei

Alltid plass til beina.

* * *

Ingen ekstra skatter og avgifter Ingen ekstra servicehonorar Garantert ledig plass

www.kystbussen.no

* Priseksempelet gjelder for reiser mandag â&#x20AC;&#x201C; torsdag bestilt pĂĽ nett.

Jeg er fan av naturens rom. Den myke skoglyden. Den åpne havlyden.”

KLANG & TARE Lytting i fjæra med Child Of Klang. TEKST HÅVARD NYHUS FOTO SIGURD FANDANGO Si at du vil til Kjerringøy utenfor Nordlandskysten et sted. Fly til Bodø og følg skiltene mot Skivika eller Løpsmarka. Etter Løpsmarka

får du Løp hovedgård på høyre side, som angivelig «absolutt er verdt et besøk», men du skal videre, du fortsetter rett forbi og følger riksvei 834 forbi Kløkstad og Skaug og helt til Festvåg, der fergeleiet ligger. Her kjører du om bord i ferga og tas i land i Misten. Ta deg

videre til du kommer til kirka og handelsstedet som ligger synlig på venstre side av veien, om lag elleve kilometer fra fergeleiet. Stikk innom Markens Grøde Ysteri, en sesongåpen kafé som lager egne oster og et utvalg andre økologiske produkter. Her ligger også båtbyggeriet

til Ulf Mikalsen. På høyre side av Sirilund Handel, to hundre meter lenger ned i veien, finner du Zahlfjøsen som varter opp med egen vandresti, vuggeskulpturen Confidence av Ane Øverås, en utendørs lydinstallasjon; Marmelen av Elin Øyen Vister, nærmiljøkontor, 10/2010

Foto: Anja Strømsted Høvik

bibliotek, Hamsun-utstilling, atelier, galleri, husflidverksted og båtbyggeri. Ikke verst for en øy med 360 innbyggere. «Gå i land på Kjerringøy og stå med sug i magen», synger Halvdan Sivertsen. Gjør det. Kjenn litt på suget og vit at du nå basically har to alternativ. Du kan gjøre som Halvdan fortsetter: «Gå omkring i underet, finne fuglereir med dun i. Møte en maler, en som bor her, en som vet.» Eller du kan, slik DJ Sunshine aka Child of Klang aka Elin Øyen Vister, har valgt, motivert av nordområdepolitikken, en generell engstelse på jordas vegne og en fornemmelse av at det haster, begynne å ta opp lyder i den hensikt å lage et lydkart over øya. – Tanken bak akustisk økologi er å ta vare på og beskytte naturlige lydmiljøer som er en ressurs for både dyr og mennesker. De er i ferd med å forsvinne verden over. Når jeg samler lyder fra Kjerringøy får jeg samtidig en oversikt over hvordan det står til med det lokale lydmiljøet. Jeg praktiserer også dyplytting, eller Deep Listening som det heter. Lyttepraksis utvikla av komponisten og utøveren Pauline Oliveros. Det er ikke noe hokuspokus. Sett deg til rette et behagelig sted der du liker lyden, lukk øynene, varier mellom å fokusere på alle lydene på én gang og enkeltlyder du hører. Viktig også å lytte innover. Til tankene. Etter et par ganger vil du merke hvordan hørselen og rommene vokser seg større, og til slutt lytter du med alle porene i huden. Jeg har også andre prosjekter. Det som opptar meg mest, og som jeg jobber med både i plate- og lydinstallasjonsformat nå for tida, heter Soundscape Røst og handler om den truede sjøfuglbestanden på Røst. Jeg dokumenterer det nåværende lydmiljøet for all framtid og samler historisk lyd fra disse plassene. Jeg undersøker hvordan lyden av et

område kan skape sosial og kulturell identitet og hva som skjer når lydmiljø forandres eller forsvinner. Jeg synes arbeidet til den italienske komponisten David Monacchi er spennende. Han har blant annet et opptak fra jungelen der man kan høre en afrikansk pygméstamme synge i pitch med lydene fra naturen når de er på vei hjem fra jakt. Jeg er fascinert av slik lydlig frekvenstilpasning mellom dyr og mennesker. Kan du si noe om motivasjonen din? Om verden er en handelsbod – hva får du igjen for innsatsen? – Jeg er fan av naturens rom. Klang og ekko som oppstår i nærheten av en bratt fjellvegg. Demping av lyd mellom trær og mose. Den myke skoglyden. Den åpne havlyden. Jeg drømmer ellers om å utforske lydrom i ørkenen og i jungelen – og på Svalbard. Og under vann! Støyforurensning under vann er et økende problem. Jeg synes også det er dypt interessant å lytte der ingen andre lytter – eller kan lytte. Dette jobber lydkunstneren Jana Winderen med. Hun lytter til reker, flaggermus og andre dyr du ikke lytter til – eller har sjansen til å høre – til hverdags. Poenget er å komme til en plass der jeg kan åpne meg selv helt opp og skape intuitivt – slik at meg-et kommer ut i det jeg skaper. Jeg jobber derfor med å lytte mer til det indre i meg for å skape fritt. Kan du ikke bare «lytte innover» i byen? Hva er galt med det? – Altså, jeg har flytta til en plass hvor det er lite støy fra mennesker og industri. Det betyr at jeg kan høre naturen godt. Jeg må likevel helt ut på Eide på Kjerringøy for å få noenlunde stillhet. På Kjerringøy er det markante støykilder: bil, båt, småfly, bondegårdene og

Jeg er fascinert av lydlig frekvens-tilpasning mellom dyr og mennesker.” 16

10/2010

Når vi stenger den naturlige lytte-bevisstheten ute, stenger vi ute en hel dimensjon.” deres maskiner, hyttebygging og Forsvarets jetter som flyr lavt over øya. Helt grusomt. Gir meg en forståelse av hvor utrolig jævlig støyterror kan være i en krigssammenheng. Når jeg snakker om stillhet er det likevel ikke sånn at det skal være helt stille som i et lufttomt rom, men at lyden som jeg omgir meg med helst skal være naturskapt. Havlyder. Skogssus. Fugler. Dyr. Jeg liker selvfølgelig milde menneskelyder. Barnestemmer og snakk er bare fint, men jeg vil leve et sted hvor menneskeskapt støy ikke overdøver det naturlige lydmiljøet. Slik at jeg lever bærekraftig med alle organismer. Akustisk økologi ble utviklet på sekstitallet og utforsker lydforholdet mellom levende skapninger og deres omgivelser. Blåruss og 68’er-barn i trassalderen omtaler det helst som alternativt visvas. Hva er din take på det? – For det første så er jeg ikke opptatt av kred, så det spiller ingen rolle hva noen som helst sier. Dette er kunnskap som er med oss fra fødselen av. Som ligger i genene våre. Det er så enkelt som at når jeg er stressa, lytter jeg mindre til naturen og meg sjøl og da får jeg det som regel også mindre bra med meg sjøl. Det er en malerinne og tenker, Carolyn M. Kleefeld, som beskriver dette godt: «This wilderness is a place that allows me to be in a receptive and vulnerable state of being. Because I’m not dealing with the daily traffic of a city, I’m not having to use the defense mechanisms that dull my sensibilities». I en by er lydmiljøene ofte lo-fi. Der finnes det masse støy som danner en støymasse som er lite frekvensrik og maskerer all annen lyd. Dette gjør at vi mister kontakten med oss sjøl. For

å overleve i byen må vi blokkere mye lyd ute som egentlig kan ha viktig informasjon til oss. Vi blokkerer også andre menneskestemmer ute. Det «blir for mye», som det heter. Vi er skapt til å lytte etter fare og når vi stenger den naturlige lyttebevisstheten ute, stenger vi ute en hel dimensjon. I en sånn stressa, adrenalindrevet tilstand glemmer vi dessuten å lytte til oss sjøl. Støystress er et økende problem i alle storbyer. Det hevdes at det generelle støynivået øker med én desibel hvert eneste år siden vi hele tiden skrur litt opp for å overdøve naboen. Et annet problem er at slik støy gjør det vanskelig for småfugler å kommunisere. De mister språket sitt og sjansen til å skaffe seg partner. Dermed blir de stadig færre. Men jeg er ingen slavisk tilhenger av akustisk økologi, altså. Jeg omfavner mange retninger og synes ikke det er sånn at støy er roten til alt vondt. Jeg er jo stor fan av støykonserter. Jeg opplever dem som en renselse. Jeg kan være sliten og lei meg og føle at en vegg av støy kan dra dritten ut av meg, på en måte. En oppfordring til våre lesere? – Lytt mer til dine omgivelser! Blir det for mye, så trekk deg ut og finn en plass hvor du kan bearbeide inntrykkene. Balanser ytre lytting med indre lytting. Lyd er noe fundamentalt og viktig for menneskets – og dyrenes! – ve og vel. Elin Øyen Vister stiller ut en stedspesifikk lydinstallasjon Soundscape Røst – 2010 Sesong 1 Habitat 1 : Krykkje i samarbeid men Joonas Siren (FIN) i lokalene til Ny Musikk i Oslo, 3–5. desember. Plateversjonen av prosjektet kommer i 2011. Les mer på: childofklang.wordpress.com

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER hos haugenbok.no Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER hos haugenbok.no Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. 20 000 titler på lager klar for utsending. RASK LEVERING! Bøker på lager sendes samme dag vi får din ordre.

te i Samsoen ller leilegheit?

LES MER OG BESTILL på haugenbok.no - velkommen som kunde.

www.haugenbok.no - epost@haugenbok.no - tlf: 70 07 45 00

Rabatt - på mange lærebøker.

Skal du flytte for deg sjølv og bu i eigen koffert? Eller hadde du tenkt deg noko større? Bruk Sognepengar til eigen bustad. Då får du det berre SO BRA!

Sparebanken Sogn og Fjordane meirennbank.no

mobil.ssf.no ssf.no

Kameraten min foreslo at vi skulle putte kuken i et tre”

NESDENDROFILI Gir du Eva eplet tar Ragnar hele treet. TEKST EMMA CLARE GABRIELSEN FOTO XXX Vi står under magnoliatreet i Hedens hage på Tøyen og spiller Tetris med de en gang snøhvite blomstene som seiler ned fra greinene. Gjennom nedfallet dukker Ragnar opp og hilser med begge hendene før han lener seg mot stammen og beskuer parken. Der våryrhet eller høstromantikk setter stemningen for den jevne mann, legger det grunnlaget for selve handlingen han nå skal fortelle om. Noen bestiger fjell, andre bekjemper jungler eller kartlegger ørkener for å tilfredsstille naturbehovet. Ragnar gikk rett i strupen på livets tre, dro ned smekken og penetrerte det. Hvorfor valgte du å ha seksuell omgang med et tre? – Det hele skjedde omtrent på den tiden jeg fant ut at det var noe spesielt med å være i badekaret sammen med min kusine, og det er vel i den alderen man begynner å eksperimentere. Jeg var i puberteten, og på besøk på en bondegård hvor det bodde en

jevnaldrende gutt. Han viste meg mange av naturens underverker, og en dag da vi var ved fjæra gikk vi ekstra langt inn i skogen. Kameraten min foreslo at vi skulle putte kuken i et tre, og jeg skjønte tegninga. Han fulgte meg til et par trær med gode hulrom i ulike former. Vi holdt på en liten stund hver for oss. Hvordan føltes det da du traff den rå og harde kjernen? – Det var tørt, akkurat like deilig som å presse kuken mot et murhull. Noen trær har sprekker og hull som kan minne om en vaginal åpning. Trær er jo organiske i formen, som en vagina eller en konkylie. Fikk du flis? – Nei. Har du reflektert over handlingen din? Føltes det som voldtekt eller en handling med samtykke? – Treet hadde ikke så mange muligheter til å forsvare seg. Mulig det finnes noe som trær, jord, vann og vind kan sende til hverandre og som varsler om farer eller lignende, men vår akt ble altså ikke brutt. Jeg følte det var en slags forplantning i Tellus. En dypere

Jeg anbefaler heller å stikke pikken i jorda, det kan minne mer om ei fitte.” 18

10/2010

naturforståelse ble åpenbart for min del, og kanskje naturen kjenner meg enda bedre nå også. Jeg mener dette kan være bra for verden og for mennesker, men jeg anbefaler heller for andre å stikke pikken i jorda, da jeg synes det kan minne mer om ei fitte. Ordet «fitte» kommer jo av ordet våtmyr. Tror du dendrofili er best egnet for jenter? – Kanskje trær egentlig er mer egnet for jenter. Jeg husker jo ei spesiell svaksynt jente i klassen min som hadde en slags spesiell kontakt med trærne i langfriminuttene. Knakk av greiner og onanerte med de. Kom du inne i treet, eller hoppa du av i svingen? – Jeg blueballa og hoppa av i svingen. Veit ikke om jeg var gammal nok til å få utløsning da engang. Jeg har i ettertid hatt sex i bunkerser, skogholt, på fjell og ved diverse badesteder, så naturen er en veldig positiv medspiller i mitt seksuelle miljø. Har du andre parafilier? Altså gjentatte, intense seksuelle tilskyndelser, fantasier og handlinger som inkluderer objekter som mange normalt ikke knytter til seksuelle aktiviteter eller situasjoner? – Jeg har en i overkant kreativ hjerne med både hyperseksuelle og ultravoldelige scenarioer. Ulumskheter kan oppstå i de aller fleste situasjoner, men det er noe jeg har lært meg å leve med.

Var du spesielt glad i sløyd på ungdomsskolen? – Jeg var interessert i skjæresaga, men den fikk jeg ikke bruke aleine, så da gikk jeg for det meste rundt og pussa på fjøla mi. Jeg pleide å bore hull i pultene mine med passer hver dag.

DENDROFILI – Det fabelaktige er at vi mennesker er i stand til å tenne på nesten hva det skal være. Jeg nevner fortløpende: å synke i kvikksand, bli stekt (lekestekt) som en kalkun, tannregulering og antenner. Man har sett etter om det finnes noen som tenner (antenner?) på lynnedslag, men det er det ikke. Grunnen til det ligger antakelig i at lynnedslag ikke kan iscenesettes. Ellers finnes det neppe noen statistikk på hvor mange dendrofile det måtte finnes rundt omkring - enn si hvor mange tannreguelring-o-file eller antennofile. Det vi med sikkerhet kan si, er at det finnes mange mennesker som har hva vi kaller «spesielle tenningsmønstre». Den dagen seksualitet inklusive den uvanlige blir positivt mottatt og selvfølgeliggjort i vår kultur, vil vi også kunne få tak i tenningsrikdommens kvantitet – ikke bare kvaliteten. Kilde: Esben Esther Pirelli Benestad Sexolog NACS, Førstelektor UiA

Hvis du kjenner igjen disse stillingene, har du kanskje hemorroider?

www.meda.no

Prøv i så fall Alcos Anal. Fås reseptfritt i apotek. Les pakningsvedlegg før bruk. Virkestoff: Natriumoleat.

Studiestart i januar 2011

MOTEKONSULENT Ønsker du å jobbe med mote, trender og styling? Imageakademiet ved Make Up Artistskolen i Oslo har gjennom de siste 20 årene vært en ledende skole for utdanning innen menneskers fremtoning. Vi tilbyr nå studiet Motekonsulent - en praktisk, kreativ og yrkesrettet utdanning i motefaget. Studiet er godkjent for Statens lånekasse og skolen har rullerende opptak.

Studiet består av fagene: 1. Farger og stil innen mote 2. Produktlære og designprosess 3. Motehistorie og trendlære 4. Visuell presentasjon 5. Økonomi, salg og markedsfør. 6. Juridiske emner. Studiet kan gjennomføres på 1/2 år fulltid eller 1 år deltid (kveld). Neste klasse starter 10.01.11. Hva kan du om mote? Test dine kunnskaper på vår nettside.

w w w.fas h io n ar t.n o

DRUGGED Vi fant! Vi fant! Norges musikkhåp i et skogholt: tre rånere fra Setesdal fostret opp på Black Flag og baconpølse som hater deg.

TEKST A. FALKENBERG & M. I. VOISIN ILLUSTRASJON A. TYLDEN I anledning N&Ds store naturnummer luftningene ved elven virket opplivende på våre sinn. Selv da vi vasset gjennom dype myrer og skrek ”å trøste og bære meg heller!” hver gang vi plumpet nedi et mosehull, forble stemningen på topp. Lunsjen besto av to brødskiver med bananpålegg, grilla marsmallows og en kopp solbærtoddy,

før vi ruslet videre på stiene mens fullmånen sto klar på himmelen og stjernene tindret. Tiden stod stille. Ja, selv vinden syntes å ha gått i hvile som vår egen avslappede puls, da vi møtte på tre trivelige staute karer fra Setesdal. N&D: Goddag! Hva er Drugged SS? – Drugged SS: Drugged SS er motstykket til alt som anses som ”kult” i dagens musikk-Norge. Konformitet er et stikkord for alle musikkmiljøer her i landet, uansett hvor

mye folk nekter for det. Det gjelder både den hippe, såkalte undergrunnen og punk-/ hardcorescena. Folk adopterer trender og retningslinjer som allerede er utarbeidet, og må se til kollegaband, Bergen, eller utlandet for å få en pekepinn på hvordan ting skal gjøres. I DruggedSS opererer vi uavhengig av alt annet. Personlig har vi ikke hørt en ny punk-/ hardcore-utgivelse på mange år. Det finnes ikke platesjapper her i regionen, og nedlasting er fake. Internett er opium for folket.

DruggedSS er på mange måter en musikalsk langefinger i trynet norsk musikkliv. N&D: Hvem er dere egentlig? Vi gjorde et halvhjertet forsøk på å researche oss frem til navn og alder, uten resultat. – DSS: Vi er tre folk fra Setesdal på 19-21 år. Roar og Halvard er kjernen i bandet. Vi har også med Ole-Johnny på trommer. Roar synger, og Halvard spiller gitar. Halvard flytta til Setesdal fra Østlandet da vi gikk på ungdomsskolen, men han er godtatt som en ekte døling.

10/2010

Alle bandnavn suger, dette er vårt.” N&D: Hvordan oppsto Drugged SS? – DSS: Vi har alltid drevet med hardcore, men har ikke sett noe grunn til å spille det inn for andres fornøyelse. Men i 2009 var vi lei av å høre om det norsk presse omtaler som ”hardcore” og bestemte oss for å vise folk hva hardcore faktisk er. Noe ganske annet enn hva fuckings Asbjørn Slettemark får betalt for å preike om. Vi blir jævlig provosert når vi ser et sjangerbegrep som har definert oppveksten vår bli misbrukt av ignorante fuckups i Oslo. N&D: Hvorfor navnet Drugged SS? – DSS: Gidder ikke svare. Alle bandnavn suger, dette er vårt. N&D: ”I Hate What You Think About My Life” høstet bra anmeldelse i punkebibelen MAXIMUM ROCKNROLL og fikk generelt mye oppmerksomhet her og i utlandet. Hvordan har dere tenkt å forholde dere til en 22

10/2010

eventuell suksess? Er det mulig å holde på en kompromissløs posisjon utenfor alt? – DSS: Det eneste den anmeldelsen førte til var at teipen blei utsolgt (mer spenn til Ormeyngel, ikke oss) og at noen geeks fra internett rippa teipen i jævlig dårlig kvalitet og posta den på alle hypebloggene på punkveven. Så vi er egentlig ganske pissed på at vi fikk så mye oppmerksomhet utafor Norge. Vi fikk en haug av meldinger fra shitty folk på Myspace som skulle si hvor jæææævlig bra vi var. Så da måtte Roar, som er best i engelsk, bruke mye tid på å oversette for Ole-Johnny, før vi ga de alle et svar der vi poengterte hvor crappy det bandet deres fra Florida eller Nashville er. Folk tror de er på samme nivå som Drugged bare de spiller inn noe rævva shit hjemme i stua. Det holder ikke mål. N&D: Dere har planer om å bli boende i Setesdal. Hva har dere imot byen? – DSS: Man trenger ikke være stolt av hjembygda, men man skal erkjenne sitt opphav. Oppvekststedet definerer deg, og flukten til en større maurtue vil aldri kunne skjule merkene det setter. I et småsted som

Setesdal kan man lage musikk uten å bli påvirket av en scene eller et miljø, og man er fri for tredjeparter som pusher på for at ting skal gjøres ”riktig”. Om alle hadde holdt seg til hjemstedet sitt hadde vi også unngått det kulturmonopolet Oslo, Bergen, og Trondheim har i dag. Det er det vi hater mest med storbyene, at alt konsentreres der selv om det ofte er folk fra distriktene som bidrar og skaper noe. Vi har ikke vært i Oslo siden en klassetur i 9. klasse. N&D: Er det ingen musikkmiljøer dere assosierer dere med? – DSS: Nei, her i Dalen er det ingen band. Bortsett fra death metal-nørdsa som covrer Suffocation-låter. Ormeyngel-folka prøver å inkludere oss i den greia de holder på med (Okkultokrati, Haust osv), men det skjer ikke. Vi spiller ikke live, og vi har egentlig bestemt oss for ikke å gi ut noe mer på selskapet

deres. Vi liker banda, det var jo derfor vi tok kontakt da vi ville ha noen til å gi ut kassetten vår, men de folka vil så mye mer enn bare å gi ut teipen. N&D: Hva vil de? – DSS: De vil ha oss med på å spille konserter og være en del av deres scene. Det er ikke sånn Drugged funker. Å stikke til Oslo for å spille på garasjen der. Det er for øvrig ikke aktuelt for oss å være en del av noe som helst miljø. Orker ikke tanken på å spille support for eller sammen med ”likesinnede” band og måtte smile og si at de låter fett. Derimot virker det ikke som andre band i Norge tenker sånn, tvert i mot. Bare ryggslikking og pikksuging hele veien til Bergen. N&D: HEHE. Hva inspirerer dere? – DSS: Black Flags Damaged og Iron Maidens Powerslave inspirerer oss. Det er de to eneste skivene vi alle har felles. Vi fikk de

Det er ikke stort annet å gjøre enn å høre på Flag, drekka og pule damene på rundgang.”

Vi hater først og fremst suksess.”

Setesdalskogen, oktober 2010 / Foto tatt av Drugged SS for Natt&Dag

skivene i starten av tenåra, og selv om vi har sjekka ut ting seinere har ingen band eller utgivelser klart å toppe det, så de siste par åra har vi gitt opp å finne inspirasjon andre steder. Bortsett fra det gjør det noe med deg å leve isolert midt i Norge og drive dank på bygda. Vi jobber døgnskift på bensinstasjonen og drekker oss drita fire ganger i uka. Det er ikke stort annet å gjøre enn å høre på Flag, drekka og pule damene på rundgang. Vi stikker sjelden utafor regionen, men observerer resten av landet gjennom internett og TV. Og da frister det ikke så jævlig å stikke til storbyen for å si det sånn. Vår verden er det eneste vi bryr oss om og godtar. Folk som har vokst opp i distriktene – og blitt boende – veit hva vi prater om. N&D: Vi har dessverre aldri vært i Setesdal, men googlet det og fikk opp en masse vakker natur, pluss en del turismesider, Setesdalburkaen og et blogginnlegg om mye dårlig seksualmoral. Hva er forholdet deres til naturen? – DSS: Det er digg å ikke se trynet på andre. Men når du vokser opp i skauen får man ikke det romantiske forholdet til naturen

byfolk prater om. Det er utallige tilfeller av byfolk som har flytta til bygda for å realisere ”Markens Grøde”, men som ender opp med å bli utfryst av lokalfolket, og da blir plutselig ikke bygda den drømmetilværelsen de hadde håpa på. Å bo i nærhet av naturen, eller på gård, er ikke en jævla ferie. Det er hardt arbeid dagen lang og ikke noe kaffe latte i mils omkrets. Når det gjelder natur og turisme så er det jo det vi har å by på. Litt som Rhodos. Vi hater turister. Men de får gjerne besøke sølvsmia, den er fin. N&D: Hva gjør en låt god for dere? – DSS: Attituden. Både tekst- og musikkmessig. Ikke no bullshit, og ikke no sjangertriks. No mosh, no crowdpleasing. Ikke at vi har noe crowd forsåvidt. N&D: Mye hatefull musikk har vokst frem i Norge. Hva er det med landet her som fostrer hat? – DSS: Om dere tenker på black metal så er vi faen ikke fan av det. Langt hår og Matrix-frakk er ikke på moten i Setesdal, og det er den eneste holdninga vi har tilfelles med resten av rånerne her. Vi flipper fingern til enhver long sleeve vi ser når vi kjører rundt

Alle tror de er noe og vil uttrykke det for en hver pris. Jeg blir kvalm. ” her. Men det er nok av hatfremkallende greier over alt. Vi hater først og fremst suksess. Janteloven står høyt her vi kommer fra, og det er vi et produkt av. Janteloven er den beste institusjonen i det norske sinnet, og bør oppmuntres i stedet for å kritiseres slik den ofte blir i det jævla amerikaniserte landet vi lever i. N&D: Hva er det verste med Norge? – DSS: Sosialistisk Venstreparti. Både lokalt og på landsbasis. N&D: Har dere egentlig en agenda? Ideologisk? Gjøre en forskjell? – DSS: Nei, skiller du deg for mye ut på bygda får du bare bank av rånerne. N&D: Hvorfor hater dere svenske band? – DSS: Den hippe svenske folkesjela skinner igjennom i alle banda derfra. Et generelt fokus på image og uttrykk som er litt for mye av det gode. Så å si det stikk motsatte av

janteloven. Alle tror de er noe og vil uttrykke det for en hver pris. Jeg blir kvalm. N&D: Hva er de fremtidige planene for Drugged SS? – DSS: Ikke en dritt. Om vi vil, så slipper vi en ny utgivelse, men det er ikke noe behov akkurat nå. N&D: Fordi folk rippa den forrige? – DSS: Fordi vi ikke føler noe behov for det selv. Vi har bevist hva vi er gode for, og trenger ikke gladgjøre publikum. Men vi sa jo at om ikke folk slutta å poste rippen så gidder vi ikke spille mer. Det står vi ved. N&D: Hva får dere i godt humør? – DSS: Full tank på bilen, pølse på stasjon, weed som faktisk lukter noe, fylla.

10/2010

atologi s erm

Testet Og anbefalt

Fjern alle spor etter helgen – med 50 % mindre rødhet.* Hvis du ikke barberer deg på helgene, kan mandag morgen føles ekstra tøff. Begrens hudirritasjonen ved å bruke Braun Series 3 med triple action-barberhode som kutter lange hår like enkelt som korte. På den måten får du en mykere start på mandagen. braun.com

Braun Series 3 med Triple Action FreeFloat™ System. Designed to make a difference. *Sam m enl i g net m ed b a r b er m a ski ner i m i d t seg m ent et

KANNIBALISMEN Velkommen til Den Årlige Overnaturligprisen! TEKST T. ANDVIG & A. FALKENBERG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Her i NATT&DAG er vi selvsagt glade for alternativer til tunge tradisjons bunnede institusjonelle dogmatiske religioner som ikke passer den intime spirituelle opplevelsen verdig det moderne frigjorte mennesket. I den sammenheng vil vi årlig dele ut prisen til vår alternativfavoritt blant de nominerte kandidater. Momenter som: ”en antydning til logisk konsistens på tross av fantastisk kosmologi” og ”ikke dummere enn en boks med BiC-penner”, vil bli vektlagt i den siste avgjørelsen. Den første kandidaten i år er et heller upopulært men kanskje misforstått (smaker visstnok som Stangekylling) ytterpunkt, nemlig kannibalisme. Her representert ved sekten Aghori som primært holder til i India. Kandidat nummer to er vannprofeti. Et mer trendy og kult siste nytt-fenomen fra de organiserte nyåndelige. Prinsessen og halve kongeriket er visstnok fans og Dagbladet lagde nylig helside om guruen Masaru Emoto. Dette blir spennende! Vi ønsker begge alternativene lykke til. Etter presentasjoner av kandidatene blir prisen utdelt, deretter følger et lengre intervju med vinneren.

Sinnet er det hjernen gjør...”

1. kandidat: Kannibalismen. – Den primitive sekten har ritualer, etegilder, der det eneste på menyen er menneskekjøtt. VGs utsendte ble sjokkert vitne til et av disse barbariske ritualene. Hentet fra saken ”´Bestefar blir brunsj” Aghori asketer er monister1 og tilhengere av den hinduistiske guden Shiva2. De adhererer til den felles hinduistiske troen på frigjøringen (moksha) fra reinkarnasjonssyklusen (samsara). Denne frigjøringen er for dem erkjennelsen av selvets identifisering med det absolutte. På grunn av denne monistiske doktrine hevder Aghori asketer at alle tilsynelatende motsetninger er identiske, og at den vanlige hindustiske distinksjonen mellom renhet og urenhet fundamentalt sett er illusorisk. Aghori asketer lever på offentlige åpne kremeringsplasser i Varanasi, hinduenes hellige by. 3Der smører de sine nakne kropper inn med asken fra de brente likene, og spiser og drikker fra det samme menneskekranium som de bruker til å tigge penger. De spiser menneskekjøtt fordi sjelen er en substans som finnes iboende i kroppen, og mediterer sittende i lotusstilling på det avspiste liket. Liket symboliserer asketens egen kropp og det kannibalske ritualet symboliserer transcenderingen av hans lavere selv mot det mektige, altomfattende Selvet. Grunnen til at de omfavner disse for oss ”makabre” praksiser er for å bekjenne seg ikke-dualismen4. De transcenderer, helt bevisst, det de anser som sosiale tabuer, for å erkjenne det illusoriske ved alle konvensjonelle kategorier.

VANNPROFETI

2. kandidat: Vannprofeti. – Nå er det viktig at pressen virkelig hører på hva som blir sagt og går i dybden av hva vannprofeten Masaru Emoto står for, sier Ari Benhs far Olav Bjørshol til Dagbladet. Fyll opp et glass med springvann, sett det på kjøkkenbordet og plasser Tivolihøytaleren vendt mot glasset. Bla frem french touchpionerene Daftpunks andre album Discovery på den tilkoblede ipoden, og trykk play. Ved lyden av den funky houselåta våkner vannet brått opp fra den våte drømmen om sexy modellflaskevann fra Brasil. Det nå bevisste vannet setter seg opp i vannsengen, strekker ut sine sine to hydrogenatomer og gjesper irritert før det innser til sin store forskrekkelse at aggressiv lyd angriper fra alle kanter. Gjennom de store glassvinduene på dets foreløpige bopel – Hotell IKEA-glasset – kan vannet så vidt skue konturene av trekabinettet med integrert radiomottaker og høyttaler, som skyter kraftige salver med dødelige lydbølgeprosjektiler av samples, loops og trommemaskiner. Sørgelig nok vibrerer vannet umiddelbart sammen i en usymmetrisk masse av ikke-

lenger-vakker-krystallignende energiløs form. Et helt døgn blir det stygge og skitne vannet liggende i denne tilbakestående ikkefruktbare formen på hotellrommet sitt, mens det dagdrømmer om bedre tider i en isbre i Jotunheimen. Den klaustrofobiske følelsen av å være et bevisst vesen som aldri kan kommunisere med sine vannkompiser er nå ekstra tyngende, og vannet blir derfor oppstemt når det ser en stor hvit A4-kvadrat åpenbare seg utenfor glassveggen. På tross av den kraftig reduserte intelligensen etter det ondskapsfulle housemusikkangrepet, klarer det norske vannet å huske japanskkurset fra H2O University og forstå det elegante symbolet på kvadratet som KJÆRLIGHET. Når alle konnotasjonene av dette vakre ordet kognitivt har blitt absorbert av vannet, vibrerer det til det antar en perfekt kompleks krystallform som ligner veldig på en unik symmetrisk snøkrystall sett under mikroskop. Vannet innholder nå utenomjordiske egenskaper, blir hellet over i en finere femstjernes plastflaske og solgt på internett til den nette sum av $35.

1. Monismen er det filosofiske eller metafysiske standpunkt at alle verdens prosesser og fenomener tilbakeføres til ett grunnprinsipp. Den monistiske lære innen Ahgori anser det guddommelige som immanent i alle aspekter av virkeligheten. 2. Shiva er en av de høyeste guddommene i hinduismen. Han er den som ødelegger alt ondt, som forstyrrer skaperverkets orden, og som legger grunnlaget for at et nytt univers kan bli skapt. Han avbildes ofte med fire armer sittende i en yoga-stilling. Shiva liker å beruse seg, og er kjent for å bruke både alkohol, cannabis og opium. 3. Enhver kremeringsplass er et hellig sted for en Aghori asket. 4. Dualismen står for det synspunkt at kroppen og sjelen er to fundamentalt forskjellige substanser som eksisterer hver for seg. 10/2010

Aaaah. Veldig god innstas fra begge parter! Det er alltid heftig kniving til siste åndeligdrag. Dette blir spennende. La oss åpne konvolutten for å se hvem som er vinneren. Klare? Wow, vinneren er… Kannibalisme! [applaus, hoiing, noe buing] Kannibalisme: Jeg er så beæret over å motta denne prestisjetunge prisen og vil gjerne takke Shiva, mamma og pappa og det indiske cricketlaget. Men først og fremst vil jeg takke motstanderen min for metafysisk stupiditet. Tusen hjertelig takk også, til alle dere opplyste vestlige som tilber verdenshistoriens dummeste Coca-Cola Religioner, og takk til dere andre som lar de holde på. Særlig dagspressen; gratulerer med nyervervet ubrukelighet. Takk for meg. [buing, hoiing, noe applaus] N&D: Gratulerer med prisen! Det var kanskje ikke helt forventet? Du har vel ikke det beste ryktet? Selv blant de såkalt verste ismer. Kannibalismen: Du sikter sikkert til spisingen av mennesker? Jeg bruker faktisk sosiale tabuer som en bekreftelse på min tro, og ekstra morsomt er det å vri en av de mest universelt foraktede handlinger til noe av det vakreste og mest selvutviklende. Jeg er den gode måten å spise mennesker på. Din kropp er din sjel og din sjel er din kropp. Det finnes intet skille. Når du spiser et annet menneske resirkulerer du dette menneskets sjel ved at du resirkulerer kroppen til mennesket. Spiser du andre mennesker utvikler du også egenskaper og attributter som de selv hadde i seg. Mine egne overbevisninger er etter mine begreper mye mer konsistente enn holistisk tro på engler eller vår venn vannprofeten som spiller bedårende kirkemusikk for et ondskapsfullt vannglass. Jeg er egentlig ikke så overrasket over seieren.

mer abstrakte spirituelle dimensjoner kan forstås som et vakkert tilsvar til tidenes tilstand. En lykkelig mellomting. Men i en forlengelse av det, blir det da enda viktigere og interessant hvordan maktapparatet forholder seg til organisert nyåndelighet. På den ene siden har man enkeltindivider som utforsker spiritualisme, på den andre siden har man helt åpenbare scams som vannprofeti. Du skiller selv mellom din egen tro og det du kaller virkelighet, og du har anvendt din forståelse av sistnevnte i dine observasjoner av norsk presse og dekningen av de organiserte nyåndelige. Kannibalismen: Jeg har siden ankomsten til Norge spist en rekke lik som har inneholdt ulike kunnskaper om norske forhold. Disse har styrket min forståelse. Jeg har også, som alle andre, fulgt med på hvordan pressen har blitt et talerør for nyåndelig kynisk stupiditet. Denne nysgjerrigheten førte etter hvert til at jeg undersøkte hvordan pressen rapporterte andre saker, langt viktigere for den jevne norske borger. Da gikk nysgjerrighet over i fascinasjon. N&D: På hvilken måte? Fascinerende norsk media høres ut som et oksymoron. Kannibalismen: Det fascinerende var at en av de helt sentrale institusjonene i et demokrati systematisk kan underprestere i det omfanget og i den grad jeg har observert at norsk nyhetsmedia faktisk gjør. Det at det norske demokrati likevel fortsetter å levere gode resultater er ikke noe grunn for ikke å være alarmert over en presse som aldri egentlig utfordrer hegemoniet. N&D: Ok, fascinert av undergang… Kannibalismen: Shiva er destruksjonens gud. Det går bare en vei. Jeg bare sier mitt før jeg blir borte. N&D: Fortsett. Kannibalismen: En av de mange fengs-

helt forståelig at folk tiltrekkes av mystiske overnaturlige dimensjoner når alternativene er tungrodd religion eller nihilistisk ateisme.” N&D: Men med den pågående normaliseringen av den organiserte nyåndelige New-Agebevegelsen i Norge var vel ikke seieren så selvsagt? Kannibalismen: Juryen bestod heldigvis av kunnskapsrike individer, som jeg vil benytte anledningen til å takke nok en gang. N&D: Juryen bestod av små barn. Kannibalismen: Skal ikke mer til for et commonsensisk utfall. N&D: Skal jeg sette på ovnen? Kannibalismen: HE HE… veldig morsomt. N&D: Ok, makaberjokes og feiring til side, la oss ta på oss nerdebrillene. Noen vil kanskje påpeke det idiotiske i at du, som en forhatt isme, skulle ha bevissthet mens vann ikke har det, men vi snakker jo sammen så… Kannibalismen: Jeg eksisterer bare til saken er ferdig. N&D: Ok. Hva? Samma. Utgangspunktet for prisen var jo å ta innover seg den økende interessen for de mer mystiske overnaturlige dimensjoner, som det for øvrig er helt forståelig at folk tiltrekkes av når de andre alternativene er tungrodd religion eller nihilistisk ateisme. Det at mange omfavner

lende særegenheter i norsk nyhetsmedia er den tilsynelatende generelle aversjonen mot å rapportere fakta med mindre kravene til naiv empirisme er tilfredstilt. Nå etter et par måneder med konstant mediekonsum mener jeg å ha avslørt tre underliggende fenomener og mekanismer, som resulterer i den ekstreme forsiktigheten og nærmest instinktive uviljen norsk presse har til å avdekke, påpeke eller konstatere fakta. Disse tre særegenhetene bærer en god del av ansvaret for de manglene som preger norsk presses måte å dekke nyhetssaker på. Den første, og etter min mening, klart viktigste av fenomenene, er den fundamentalistiske forståelsen av konseptet “upartiskhet” som er rådende tolkning av prinsippet i dagens norske medieverden. Den lave kompetansen om fagområdet samfunnsvitenskap spesielt, men også vitenskap og vitenskapelig metode og logikk generelt, er også et stort problem. Pressens manglende kunnskap fratar den evnen til å forstå, og dermed evnen til å plassere saker i en riktig kontekst. Det siste fenomenet er klassikeren selv: politisk korrekt moralisme (vi skal ikke være autoritære, folk skal ta stilling selv, hvis det finnes sannhet har ikke noen privilegert tilgang på denne blablabla)

Master i Funksjonshemming og deltakelse - NY 90 stp (alternativt 120 stp)

Deltid – samlingsbasert over 3 år Oppstart: januar 2011 Studiets fem emner: • Velferdsstatens strukturer (10 stp) • Funksjonshemming (15 stp) • Deltakelse (15 stp) • Vitenskapsteori (20 stp) • Masteroppgaven (30 stp – evt 60 stp)

10/2010

Kontaktperson: Seksjonsleder Kirsti Koppen, tlf. 770 58100, kirsti.koppen@hih.no Søknadsfrist: 15. november Nærmere informasjon: www.hih.no

Jobbnorge.no

Omfatter alle typer funksjonsnedsettelser - spesiell vekt på utviklingshemming Gir god kompetanse i organisering av servicetiltak for mennesker med behov for bistand.

N&D: Jeg vil hakke på det samme: at pressen genuint sett ikke vil eller tør eller har kompetansen til virkelig å utfordre status quo. Du som har slukt både media- og konsumenthjerner, hva er årsaken? Kannibalismen: Den jevne borger i disse tider av informasjonsoverkill glemmer i hvor stor grad den vanlige pressen faktisk fortsatt konstruerer og opprettholder virkeligheten. Og at denne virkeligheten egentlig er ganske reaksjonær og tyngende. Den tillater bare en type frihet. Samfunn er komplekse og moderne demokratier er de mest komplekse blant dem. Disse demokratiene er avhengige av godt informerte borgere, for det er borgerne som skal ta de politiske beslutningene, som til slutt vil resultere i suksess eller krise. Avgjørelser tatt uten en god og riktig forståelse av virkeligheten øker sjansen for uheldige følger. Kun med en god forståelse av virkeligheten vil man over tid kunne ta avgjørelser der man med noenlunde høy grad av sikkerhet kan forutsi en stor andel av konsekvensene og hvorfor de vil inntreffe. Borgerne må kunne feste lit til at den informasjonen som de blir gitt kan festes lit til. Det vil si: at det finnes en institusjon som skal sikre informasjonens validitet. Denne validiteten må sikres ved at institusjonen som formidler den er, og blir ansett av befolkningen for å være; kompetent, upartisk, kritisk, saklig og sannhetssøkende. I dagens moderne demokratier er det nyhetsmediene som utgjør denne institusjonen. Nettopp fordi nyhetsmediene er en demokratisk institusjon, og ivaretar grunnmuren i demokratiet, som er folkets forståelse av virkeligheten, har mediene også ansvaret for at de lykkes i rollen som folkeopplyser. Når mediene er konstitusjonelt privilegerte, det vil si at de er gitt og tiltenkt en rolle spesifisert i konstitusjonen, er det klart at institusjonen er ansvarlig for best mulig å møte sine konstitusjonelle plikter. Hvis media presenterer en sak i en misvisende kontekst, og grunnen til at konteksten er skjevt presentert er fundamentalistisk upartiskhet, ja da har medias manglende forståelse av upartiskhet ført til at de har feilet i sin konstitusjonelle plikt. N&D: Hva mener du med at saker blir presentert i feil kontekst? Kannibalismen: Forresten, vil du ha litt hjernechips? N&D: Eh, nei takk. Det er litt som med heroin, man vil nødig plutselig innse at man elsker menneskekjøtt. Men bare goml i vei du. Kannibalismen: [smatter] Jeg tygger på hjernen til en tidligere medieanalytiker i NRK. Skal vi se, må bare få svelget det ned. N&D: Hvor kjapt inntreffer virkningen? Kannibalismen: Ganske øyeblikkelig. Der. Jo altså, hvis media ikke selv sitter på kompetanse til å skjønne, analysere og popularisere de forskjellige forskningsdebattene, vil media i for stor grad bli tvunget til å måtte innta et fundamentalistisk upartisk utgangspunkt. Derimot vil en aktør med faglig kompetanse lettere kunne gi et riktigere inntrykk av forholdet mellom to synspunkter når det gjelder plausibilitet, presisjon, gode og dårlige argumenter, hva som er normal tolkning av data og hva som er en original, utradisjonell, spekulativ tolkning. Hvis media hadde høy grad av fagkompetanse, ville silingen av god informasjon fra støy bli forbedret. Kompetansen vil virke som et slags spamfilter som analyserer informasjonen som blir presentert og hierarkisk kategoriserer og rangerer den

Når lommeboka nekter deg kjøretøyet du fortjener...

Den materialistiske forståelsen av sinnet blir i økende grad validert av resultatene innenfor den kognitive nevrovitenskapen. ” etter faglige kriterier. Til slutt vil man basere sin tilnærming til situasjonen på resultatene av en slik filtreringsprosess. N&D: Hva er det ved Dagbladets dekning av vannprofeten som feiler? Kannibalismen: Dagbladets artikkel ville vært helt fin hvis den hadde befunnet seg innenfor en annen kontekstuell ramme, og at det ut fra den kontekstuelle rammen man valgte, fremgikk helt utvetydig, selv for en dårlig informert leser, at vannprofetens filosofi er latterlig og er religiøst kamuflert svindel og kvakksalveri. Den enkleste og nedrigste måte å lure søkende mennesker for enkel profitt. Den eneste måten å beholde en form tett opp til den vi så i Dagbladet og samtidig være kompatibel med pressens forpliktelse til å søke sannhet og være en kritisk folkeopplyser, er hvis den var tydelig plassert i en seksjon forbeholdt satire. Der ville artikkelens ironiske undertone holde som virkemiddel for å få frem hvor langt utenfor mainstream vannprofetens religion befinner seg, og hvor absurd og dum metafysikken hans er for metafysikere med faglig integritet. Artikkelen i Dagbladet var skrevet med antydning til en ironisk undertone, men var ikke satt i en kontekst som tydelig kommuniserte til leseren hvor ekstreme påstandene til vannprofeten er. Dagbladet valgte å ikke gi artikkelen et tydelig satirisk bakteppe, men isteden å bruke saken som en del av avisens vanlige nyhetsdekning. Da er ikke den lett ironiske undertonen journalisten benytter seg av nok til å gi leseren den informasjonen som er nødvendig for å gjøre seg opp en fornuftig mening om det ontologiske og metafysiske innholdet i vannprofeti-filosofi. Saken mangler alle fakta en leser trenger for å kunne kontekstualisere vannprofetens tanker i forhold til virkeligheten. N&D: Alltid tenkt at det må sitte langt inne for en journalist å lage sånne saker. Det morsomste var denne uttalelsen: ”Jeg [vannprofeten] undersøkte vann utsatt for skjellsord (din dust) og go-ord (takk) på japansk, og studerte krystallene etterpå. Førstnevnte var deformerte, de andre vakre.” Kannibalismen: Når Dagbladet presenterer vannprofetens uttalelse stiller de ingen spørsmål, eller påpeker hva dette utsagnet egentlig forteller oss. Ikke bare indikerer påstanden at vann forstår språk, men tydeligvis alle språk. Eller begrenser vannets språkforståelse seg til japansk? Kanskje vannets språkforståelse begrenser seg til lokale språk? Hvordan forstår vannet språk? Det vi vet om språk er at det er kun ekstremt kompliserte strukturer som kan ha potensial for språk. Vann består av en relativt lite komplisert molekylær struktur. Så langt har menneskene bare funnet én struktur kompleks nok til å romme potensial for språk, nemlig, den deilige og smakfulle menneskelige hjerne. N&D: Det er derfor du spiser menneskehjerne? Kannibalismen: Ja, det er en av grunnene, men dette ritualet dreier seg først og

fremst om min doktrine vedrørende relasjonen mellom kropp og sjel. Sjelen er, som nevnt, en fysisk del av kroppen og kan ikke separeres fra den. Vi vet at alle egenskapene som normalt tilskrives forskjellige forståelser av konseptet sjel er situert i hjernen, stort sett i frontallappen. Har en død person noen utpregede positive personlighetstrekk, som du gjerne vil tilegne deg for å forbedre egen person – slik jeg har gjort ved å tygge i meg nordmenn med noen innsikter om norsk media – er ikke tanken om å innta det fysiske objektet som innehar de ønskede egenskapene en kontraintuitiv tanke. Den materialistiske forståelsen av sinnet blir i økende grad validert av resultatene innenfor den kognitive nevrovitenskapen. Det vil si at denne virkeligheten, mitt andre væren, bekrefter min tro. Det er konsensus blant hjerneforskere om at denne påstanden er sann: ”sinnet er det hjernen gjør.” For forskere involvert i dagens kognitive vitenskap er dette en påstand som gitt dagens viten er trivielt sann, en påstand de i sitt daglige virke som vitenskapsmenn sannsynligvis ikke tenker mye over. Mer imponerende er det at dataene som taler til fordel for påstanden, er så overbevisende, at nesten alle, et overveldende flertall av filosofer som er involverte i problemstillinger som berører sinnsfilosofi, er enige med sine kollegaer vitenskapsmennene. Graden av konsensus blant filosofene når det kommer til å godta at påstanden ”sinnet er det hjernen gjør,” går ikke bare på at den er sann, men akseptert fakta, og derfor må debatten nå ta utgangspunkt i hva påstanden har av implikasjoner for aktuelle spørsmål. Hva impliserer påstanden når det kommer til fri vilje for eksempel? N&D: Kanskje vi til neste års Overnaturligpris burde sette deg opp mot kristendommen? Kannibalismen vs. Kristendommen. Kannibalismen: Jeg vet ikke om jeg hadde vunnet, for selv om dere ikke er særlig troende her oppe i nordvesteuropa, finnes det et stort potensial for å vekke til live en sterk kristennostalgisk sympati. Skittent spill, som inkluderer manipulasjon av en grumsete understrøm, som utgjør en emotrend basert hovedsakelig på reaksjonær nostalgia, må til for å gi kristendommen en sjanse. For uten skittent spill, ville en kort sammenligning av våre henholdsvise metafysikks evne til å takle den viktige innsikten vi var inne på tidligere, “sinnet er det hjernen gjør”, gi meg rett. Premisset er helt plausibelt med min metafysikk, der faktisk spising av hjerner blir brukt som et sentralt ritual for å eksemplifisere det faktum at sjelen og den fysiske kroppen er en og samme ting, og at sjelens og dens egenskaper er en del av sinnets fysiske struktur. Kristendommens nesten nødvendige dualisme gjør sannsynligheten for at det finnes en immateriell sjel som deler egenskaper med et fysisk betinget sinn, og hvordan noe immaterielt skal være avhengig og hvile på en fysisk struktur, vanskelig påstander å svelge. Kristendommen hviler på et sinnskonsept og et sjelskonsept som er mye lettere å harmonisere med dualisme, enn materialisme. Jeg tar den fighten. Adjø. […] N&D: Men om… hallo? Kannibalismen?

...er det godt å vite at kontoen er i ferd med å bygge seg opp! Starter du en spareavtale i SKAGEN Fondene nå, kan du kanskje få råd til et glis både med og uten motor. Med 250 kroner spart i måneden i SKAGEN Vekst kunne du fått…

kr 195 kr 195 762 762

Med 250 kroner spart i måneden i SKAGEN Vekst kunne du fått…

Ved sparing i madrassen: kr 50 750

Ved sparing i bank: kr 73 261

gjennomsnittlig avkastning 4,20 %) (Årlig gjennomsnittlig avkastning 14,5 %) Ved sparing i bank: (Årlig kr 73 261

Med 250 kroner spart i måneden i SKAGEN Vekst kunne du fått… (Årlig gjennomsnittlig avkastning 14,5 %)

kr 195 762

Gjelder perioden fra 01.12.1993, da fondet SKAGEN Vekst ble startet, til 30.9.2010 Gjelder perioden fra 01.12.1993, da fondet SKAGEN Vekst ble startet, til 30.9.2010

(Årlig gjennomsnittlig avkastning 14,5 %)

(Årlig gjennomsnittlig avkastning 4,20 %)

Ved sparing i referanseindeks*: 109 473

Ved sparing i madrassen: kr 50 750

(Årlig gjennomsnittlig Ved sparing i referanseindeks*: 109 473avkastning 8,5 %)

Ved sparing i bank: kr(Årlig 73 261

gjennomsnittlig avkastning 8,5 %)

(Årlig gjennomsnittlig avkastning 4,20 %)

*Referanseindeks: OSEBX/MSCI AC Verdensindeks (50/50). Referanseindeks før 1.1.2010 var OSEBX. Ved sparing i referanseindeks*: 109 473

Gjelder perioden fra 01.12.1993, da fondet *Referanseindeks: OSEBX/MSCI AC Verdensindeks (50/50). Referanseindeks 1.1.2010 var OSEBX. (Årlig gjennomsnittlig avkastningfør 8,5 %) SKAGEN Vekst ble startet, til 30.9.2010

Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Fremtidig avkasting vil blant annet avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, fondets risiko, samt kostnader ved forvaltning. Avkasningen kan bli negativ, som følge av kurstap. Sparing i aksjefond er forbundet med høyere risiko enn banksparing.

*Referanseindeks: OSEBX/MSCI AC Verdensindeks (50/50). Referanseindeks før 1.1.2010 var OSEBX.

Cyklister i havstokken, 1894. Utsnitt. Av Einar Hein, en av Skagenmalerne. Bildet tilhører Skagens Museum.

Enkelt. En spareavtale i SKAGEN Fondene opretter du med BankID-brikken du bruker i nettbanken din, helt uten papirarbeid. Du kan spare så lite som 250 kr i måneden. Les mer på www.skagenfondene.no/spareavtale eller ring oss på 04001. Du er også hjertelig velkommen til en uforpliktende prat på et av våre kontorer.

Kunsten å bruke sunn fornuft

10/2010

Kom til Manpower når sparegrisen står og hyler! Hos oss får du jobb! Manpower finner du over hele Norge. Jobb når du vil, hvor du vil – og med hva du vil. www.manpower.no

Manpower Communication_1110

Slakte før jul? På jakt?

MENNESKET & METODEN – Føler du at folk alltid tar deg seriøst når du setter i gang og snakker om de greiene her? – Ja, jeg blir aldri gjort narr av. Særlig ikke når folk møter opp ansikt til ansikt på denne måten. TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO RUNE BENDIKSEN Og det var det vi rakk. Vår tilmålte tid med storfisken er akkurat over. Og jeg får ikke tid til å gjøre utsagnet til skamme. Mest sannsynlig

hadde jeg ikke gjort det uansett. Av én enkelt grunn: David Lynch er en filmkunstner par excellence; en av vår tids aller største. Vi skylder ham ikke mindre enn litt folkeskikk som takk for hva han har gitt oss. Selv om han snakker svada som en ravende goon.

Men la oss ta det fra starten: Intervjuer er interessante av mange grunner, der ordene som faller sjelden er det viktigste. Det jeg kommer til å huske best fra denne seansen, er det foruroligende, religiøst halvforklarte lyset i øynene på andre journalister i vestibylen på

Grand Hotell. Som snakket først om og siden med Lynch som om han var den hjemvendte Jahve i egen person. Spørsmål blir dermed: Bør ord og tanker som vi vanligvis avfeier som notorisk naivisme, outrert nachspill-lingua eller skjær galskap 10/2010

Jeg angrer nesten alltid på å lære noe om filmskapere jeg liker, men sjelden mer enn i tilfellet David Lynch.” plutselig tas inn i varmen fordi de kommer fra en mann som er usedvanlig begavet på ett bestemt felt? Og hvilken bedre anledning til å få besvart dette enn når meditasjonsmisjonæren David har lagt turen innom gamle Noreg? Er det egentlig noen vits i å møte David Lynch? Eller burde vi i stedet ha fulgt hans egen, litt ambivalente oppfordring: Å la verkene være i fred og utforske omstendighetene rundt tilblivelsen og mannen bak så lite som mulig? 1. OM Å MØTE DAVID LYNCH A) Respekt: Én gang til, så vi reduserer antallet såre tær noe: Ingen her har noe imot meditasjon. Og ingen bestrider David Lynchs’ rolle som filmkunstner. Mannen har siden første film vært et fenomen. Ikke bare gjennom sitt suverene håndlag med mediet og den unike stemmen: Hver produksjon markerer seg med en vilje og evne til å utfordre hva film er og kan være. Der Inland Empire beviste at han ikke bare henger med i samtiden – han er en av de få som egenhendig definerer den. B) Skepsis: Men verket er én ting, mannen bak noe annet. Kan det virke som. Jeg angrer nesten alltid på å lære noe om filmskapere jeg liker, men sjelden mer enn i tilfellet David Lynch. En del bakomfilmer og biografisk info gir et klart inntrykk av en mann som har funnet det rette momentet for å frigjøre sin egen kreative energi. Samtidig som jeg opplever dette som noe høyst spesifikt. Ikke bare for ”David Lynch som kunstner”. Men for ”David Lynch og film”. Understreket av den formidable skuffelsen det var å se utstillingen han besøkte Foundation Garnier i Paris med. Min skepsis

10/2010

er altså eldre enn det mismotet jeg fikk av stemningen i vestibylen på Grand. 2. OM MENNESKET VS. METODEN A) Uten at jeg vet det sikkert: En av mine favorittkommentatorer i norske medier, Aslak Bonde, er neppe noen enestående kunstner. Men det betyr ikke at han mangler vidd eller evne til å la sin tankegang ha et slags allmenngyldig tilsnitt. I midten av oktober skrev han om en fremherskende tendens i norsk hverdag: Eksemplets makt. Som i samfunnsplanlegningen akkurat nå er det store mantraet, solgt inn som ”best practice”. Eksemplets makt. Funker noe et sted, kan det mer eller mindre ukritisk dupliseres utover det ganske land. Men Bonde har ikke helt trua. Fordi det etter hans utstrakte erfaring er slik at det bak alle vellykkede prosjekter står mennesker mer enn metode. B) David Lynch er nok alt i alt en langt større kapasitet enn Bonde. I kraft av evnen til å ta inn verden rundt seg og omforme hans personlige verden til universell film. Men det at resultatet er så bra, gir ikke automatisk prosessen relevans: Det Bonde peker på, er at misjonering av egen suksess ikke nødvendigvis er noe poeng. Ikke i samfunnsdebatten. Og, skulle jeg tro, enda mye mindre i kunsten. Hadde alle verdenskunstens største kanoner samlet seg til kreativ konferanse, ville muligens alle enes om at en eller annen personlig taktikk må til for å frigjøre skaperkraften. Ellers tror jeg ikke det hadde vært særlig konsensus om noe som helst. Slik sitter jeg og funderer utenfor perleporten: Lynchs’ innsikt er interessant som noe instrumentelt (et redskap for å lage god film), men også noe nødvendig individuelt.

Muligens så individuelt at det ikke er så mye poeng i å snakke om det, tenker jeg, i alle fall ikke for oss som liker filmene hans. Så går porten opp. Vi vinkes inn. Jeg håper jeg tar feil. 3. TALKING TO THE BIG-FISH A) Underveis: David Lynch er en utsøkt høflig mann med en utpreget dannet fremtoning. Vi får ikke så mye tid med ham; og må dele flaten med en helfrelst disippel fra = Oslo. Det er bare til det beste. Hun stiller spørsmål som hadde fungert best i et intervju med Gandalf, hvilket opplagt er mer formålstjenelig for å teste hypotesen enn den lettere kverulerende tonen jeg hadde anlagt om jeg var alene. ”Hvis den harmonien du beskriver finnes”, piper hun ”Hvorfor er det så mye krig i verden?” ”Av to grunner”, sier David med et gravalvor som gjør meg oppriktig ubekvem: ”Enten fordi folk ikke vil fordi de ikke ønsker det gode. Eller fordi de forsøker seg med en overflatebehandling. Hvordan kan man skape fred uten reell godhet? Hvordan kan man fremme en fredsplan uten først å få bukt med den felles negativiteten som preger oss?” Med dette retoriske spørsmålet innledes en talestrøm fra hvor jeg bare skal gjengi noen få, talende ordlyder. ”The power of unified field” ”Beyond the border of intellect” ”The depression of the mind” ”Flow of creativity expands the counsciusness”. = Oslo skyter inn: ”We have a princess that can talk to angels and some people laugh at her!” David Lynch: That’s typical! But all that is inside all human beings. But pretty soon, what she knows will be known to everyone. All will be yours in enlightenment. You must capture the palace first, then all will be yours. You must be the creator, then the creators enters it. It sounds abstract, but it’s there”

Jeg hater å ha rett. Og spør på trass om noen konkrete forhold i livet hans, om hvorfor han kjøpte huset han bor i. Om hva slags forhold han har til den fysiske siden av verden som omgir ham. Kanskje håper jeg at han skal blunke lurt til meg for å antyde at han spiller for galleriet og at hans syn på meditasjon egentlig er litt mindre klin kokkos. Det skjer ikke. Han svarer pent og uinteressert. Huset han bor i er minimalistisk og tegnet av sønnen til arkitektlegenden Frank Lloyd Wright. Han kommer fra villmarka i Montana og tilbrakte hele barndommen i skauen. Så mye at han er lut lei, føler seg ferdig med det og foretrekker lyset i L.A. Tilbake til åndeverdenen. B) Etterpå: David Lynch har skrevet en bok som heter Catching the Big Fish. Den handler om kreativitet og bevissthet og meditasjon. Språket er av en slik art at selv et barn kan forstå det. Muligens bunner dette i en tro på at vi alle profitterer denne tilnærmingen. Resultatet er et uggent lite dokument. Hvis man først skal snakke om overfladiskhet, står ikke det tilbake for det fremste i den kategorien. Intervjuet forsterker inntrykket. Jeg føler svaret på spørsmålet i innledningen er ”nei”. Vi burde ikke intervjuet David Lynch. Eller mer: Han burde ikke latt seg intervjue. Av respekt for sitt eget prosjekt. Ingen ting av det han sier styrker filmene hans. Ingen ting gir økt innsikt. Og det at det er han selv som velger å fokusere på dette, svekker mannen ytterligere. Det gjelder vårt korte møte. Og alle andre intervjuer jeg har sett av ham. Det er én måte og se det på. Det finnes et par andre også. Mannen er utsøkt hyggelig, og alle som skaper ting har rett til å grave seg inn i noe som bare gir mening for dem. Og å snakke om det, hvis de vil. Egentlig plager ikke det Lynch sier meg på langt nær så mye som den hud- og hodeløse andektigheten han møtes med. Trenger du et ankerfeste, gå til en prest, ta en skitur eller få et barn. Liker du god film, se David Lynch på kino.

ET ALTERNATIV TIL KVALITET

Moods of Norway er en perfekt destillering av nordmenns forvirrede forhold til den norske naturen. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Det er vanskelig å konstruere brede generaliserende analyser av den norske folkesjelen uten å, i en eller annen forstand, trekke inn den norske naturen. Hærskarer av sosiologer og trendforskere har tiår etter tiår drevet en tvilsom bevisførsel i den hensikt å påvise at det norske folk elsker naturen, blant annet ved å postulere at den epidemiske forkjærligheten for umalt furupanel har sin rot i en desperat lengsel etter skogen, snarere enn mer åpenbare syndebukker som latskap og gjerrighet.

Designcontainer.no

Nordmenn setter ikke større eller mindre pris på naturen enn andre folkeslag, men man har med årene blitt ukledelig tilfreds med tanken på å oppfattes som et folk som elsker naturen. Og som en nasjon som i løpet av de siste hundre årene har foretatt den nasjonale ekvivalenten av en klassereise fra nedre arbeiderklasse til øvre middelklasse, er nordmenn patologisk opptatt av hva ikke-nordmenn mener om dem. Årsaken er åpenbar: Sammenlignet med våre naboer – for ikke å si Europa som sådan – har vi beskjedent med kulturhistorie og et heller stusselig militært rulleblad. Men vi har natur og vi har mye av den. Og siden vi gjennom århundrenes løp ikke har maktet eller giddet å kle den med så mange byggverk av verdi, har vi i stor grad

innfunnet oss med å gjøre vår mangel på kultur til vår fremste salgsvare. Alle våre eksportindustrier er primær-, eller i beste fall sekundærnæringer, og alle de bestselgende postkortene er ribbet for mennesker, hus og andre bevis på at nordmennene noensinne har satt sin fot i Norge. Alt Norge bruker til å profilere seg i utlandet er ting som fantes der før de første germanske stammene fulgte isbreenes tilbaketrekning nordover. Og alle de stendige ramaskrikene om rørlegging av fosser og utplassering av strømmaster beviser én ting: Nordmennene er fullstendig klar over at deres innblanding ikke gjør annet enn å forringe verdien av landet og ressursene de har blitt til del. Denne duale idoliseringen av den utvendige naturen og angsten for nordmennenes psykologiske natur danner fundamentet for filosofien som ligger til grunn for all norsk eksportindustri: La oss ha så lite befatning med ressursene våre som overhode mulig før vi skiper dem ut av landet. Hvis vi besudler dem med ideene våre, er det ingen som vil ha dem. Kontrasten til vårt nærmeste naboland er stor: I Sverige er produksjonen av mer og mindre smakfulle og rimelige hverdagsplagg en storindustri. Merker som H&M, Acne, Filippa K, Our Legacy og Cheap Monday – i tillegg til IKEA, Saab og Volvo – har skapt et bilde av Sverige som et foregangsland når det kommer til å demokratisere stil og god smak.

Dette har i tur gitt svenskene et bilde av seg selv som et velkledd, effektivt og egalitært folkeslag. Til sammenligning har Norges to mest omtalte suksesser på samme område gjort lite for å bedre nordmennenes ry og selvbilde. Riktignok er Dressmann et godt alternativ dersom man er blakk og på desperat jakt etter en dress og samtidig fullstendig likegyldig til hvordan den ser ut. Men at verdens rikeste land pusher stygge billigdresser i Baltikum gjør ikke all verden for selvbildene til noen av de involverte partene. Dressmann er det motsatte av mote: Dressmann handler om å gli best mulig inn i mengden for minst mulig penger. Det handler om å gjøre sitt ypperste for å unngå å sende signaler til omverdenen, et forsøk på å definere seg vekk fra klær som meningsbærende symboler. På diametralt motsatt side av aksen finner vi nasjonens desidert mest omtalte kleseksport de siste årene: Moods of Norway. Moods of Norway representerer en forståelse av klær hvor det rent visuelle – i betydningen fargekombinasjoner, materialvalg og snitt – er noe rent sekundært. Det er jo dette som er selve definisjonen av mote: Det sentrale er det kontekstuelle og konseptuelle i budskap, image og estetiske relasjoner. Hvis ikke kreasjonene makter å oppmuntre til refleksjoner rundt disse tingene dreier det seg ikke om mote, da er det kun snakk om helt, helt vanlige klær.

Og i en slik sammenheng er Moods of Norway interessant – først og fremst fordi de gjør alt det ovenstående på en fundamentalt uintelligent og fornærmende dum måte. Det er klær og budskap beregnet på et publikum som er så vant til at dets intelligens undervurderes, at det har begynt å kreve at ting dummes ned før det presenteres for dem. Det er det nyrike Norges mest usmakelige og ukledelige skyggesider samlet sammen i én uspiselig estetisk formel. «Cocktail Farming» og sammenstillingen av martiniglass og traktorer sier mer om det åndelige klima i Norge på 10-tallet enn all verdens seksbindsselvbiografier: Det er fortellingen om en nasjon som tilfeldigvis har snublet over en enorm formue i sin egen bakgård, og som etter at de allernødvendigste oppgraderingene av infrastruktur og folkehelse var foretatt, har brukt denne formuen på å sikre seg en komfortabel tilværelse hvor midlene muliggjør en altomfattende latskap og mangel på nysgjerrighet og fantasi. Moods of Norway er den perfekte destilleringen av denne siden av nordmennenes natur; å gå rundt med Moods of Norway-logoen på brystet er ensbetydende med å med hevet hode sole seg i glansen av sin egen høyst tilfeldig ervervede rikdom. Selvfølgelig selger det. Men hvorfor dette evinnelige fokuset på oppkitschet norsk bygdekultur? I de tilfellene hvor det ikke holder å smykke seg med den uberørte naturen vender nordmennene seg

Kjøp valuta før du drar

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd 10/2010

refleksmessig til den delen av sin kultur som i størst grad bærer preg av naturen den har blitt til i. Og det mer avleggs og irrelevant, det bedre. Bak det flortynne laget av forenklede rekontekstualiseringsgrep er Moods of Norway en feiring av distriktspolitisk naturromantisering, tilfeldig nedarvede kulturelle symboler, krampaktig tidsmessighet og en altomfattende ønske om å forenkle og banalisere. Og ikke minst: nordmenns evige lengsel etter å definere seg selv som outsidere og underdoger. Den eneste grunnen til at Moods of Norway er i stand til å kapre markedsandeler er at de i manges øyne – deriblant det mer enn velvillige Innovasjon Norge – representerer «noe litt annet» enn hva våre smakfulle naboer i øst og syd gjør. Og ingenting klinger bedre i norske ører enn dette med at vi er «noe litt annet». Svenskene er en stormakt hva populærkultur og hverdagsestetikk angår; Finland greier, på tross av alkoholismen og fatalismen å forsyne verden med mobiltelefoner og toneangivende møbeldesign, og islendingene har for lengst tilranet seg Vilt & Vakkert Naturfolk-nisjen. Selv danskene makter rutinemessig å legge vekk pølsene, pornografien og hverdagsrasismen lenge nok til å fornye europeisk film og maskinstrikke noen smakfulle ullplagg. Nordmenn er ikke så gode på dette med stil, veit ikke helt hva som foregår; har ikke viljen til å etablere innovasjonsindustri i stor

Moods of Norway er mote for mennesker som ikke liker mote, på samme måte som Marianne Aulie er kunst for folk som ikke liker kunst og Torsdag kveld fra Nydalen er humor for personer som ikke liker å le.” skala; lider under en forbausende dogmatisk statshumanisme og har tilsynelatende ikke til hensikt å fornye noen ting som helst. Og det er i alle disse desperate forsøkene på å snu sine tilkortkommenheter til noe man ikke behøver å skamme seg over – i å definere seg vekk fra alle våre naboers dyder – at man finner den norske nasjonalkarakteren. Det sier seg selv at denne institusjonaliserte formen for negativ oppbyggelighet ikke er noe som oppstår uten at det er betraktelige mindreverdighetskomplekser i sving. Og det er nettopp dette som er Moods of Norways grunnleggende estetiske filosofi: Klærne er kanskje ikke så fine – selv merkets mest ihuga tilhengere aldri går så langt som å si dét; snarere forklarer de sin entusiasme med at «gutta er jo he-elt [sprø/sprelske/ gærne]!» – men de er i det minste noe annet enn det disse fascistiske smaksnazistene i våre naboland pumper ut i stor skala. Moods of Norway er fundamentalt sett et alternativ – et alternativ til smakfullhet og kvalitet. Impulsen bak Moods of Norway kan altså sees som en form for trass. «Vi skal ikke gjøre

sånn som alle disse svenske foretakene som kveler befolkningen med sin gode smak - vi gjør noe annet». Institusjonalisert smakfullhet er absolutt et problem og trass er utvilsomt utgangspunkt for mange av de siste hundre årenes viktigste kulturelle bevegelser; det er for eksempel utenkelig å forestille seg punk uten trass. Men Moods of Norway-trassen, den norske folketrassen, er ikke en slik trass. Moods of Norway-trassen er en slapp, rettroende konsensustrass. Og det er derfor tabloidmediene trykker dem til sitt bryst: Deres store fakter, overtydelige symbolbruk og barnehage-aktige visuelle retorikk er som skapt for å kommunisere i tabloidformat. Moods of Norway er umiddelbart fattbart for folk som ikke bryr seg om mote, og er først og fremst myntet på dem som aktivt forakter den. Moods of Norway er mote for mennesker som ikke liker mote, på samme måte som Marianne Aulie er kunst for folk som ikke liker kunst og Torsdag kveld fra Nydalen er humor for personer som ikke liker å le. Voldtekten av norske kultursymboler kan dog ikke fortsette i det uendelige. Og i

rettferdighetens navn skal det sies at Norge 2010 forestiller seg å ha andre eksportindustrier enn olje og mineraler. I tillegg til å formidle fantastiske naturopplevelser til forvirrede kontinentaleuropeiske bobilturister er vi markedsledende når det kommer til vår tids ultimate ukvantifiserbare aktivitet – internasjonalt fredsskapende arbeid. Sirkelen vil være komplett den dagen – og den kan umulig være langt unna – da Moods of Norway presenterer sin nye kolleksjon av crazyfargede dresser mønstret med små ikoniske ansiktsportretter av Erik Solheim og Johan Galtung. Hvis de da ikke går for sin egen Simen Staalnacke, hvis plastiske dødsmaske kontinuerlig stirrer mot nettavislesere over det ganske land, og som med bedende øyne, vettskremt smil og ukuelig optimisme synes å stille spørsmålet: «Det er ikke noe galt i å feire sin egen arrogante latskap, populistiske banalitet og perverse forestilling om berettigelse, er det?»

www.forex.no

10/2010

HELENE (25) Nordfjord – Når jeg sitter under et teppe og nyter en god middag fra primus ute i skogen.

ANNIKA (15) Bergen – Når jeg går tur eller rir på hest.

KATHRINE (15) Bergen – Når jeg er på telttur på fjellet med venner.

MARLENE (16) Bergen – På lange fjellturer langt inne i skog og mark med venner.

SHARON (32) Danmark – Når det er sol ute og jeg er på fjellet.

MASTER (23) Thailand – Når jeg sitter toppløs i cabrioleten min en solskinnsdag.

EIVIND (23) Hardanger – Når jeg er hjemme i Hardanger og nyter den ville og vakre naturen der.

RITA (33) Førde – Når jeg går turer i skog og mark, spesielt om høsten.

NÅR FØLER DU DEG MEST I ETT MED NATUREN?

LINA (20) Nesodden – Når jeg er på sommerhuset vårt på Vestlandet.

KEVIN (22) Hareid – Når jeg tar meg en dagstur i skogen eller på fjellet. Gjerne med en appelsin i lommen.

STIAN (21) Larvik – Når jeg er på fisketur på fjellet med en sixpack og en Jägermeister.

MARIANNE (23) Sarpsborg – Når jeg er ved sjøen, i skogen eller på fjellet, gjerne med gode venner.

ANDREAS (21) Bergen – Når veg er på hytten på Osterøy, og gjerne på fisketur.

ERIK 19) Tromsø – Når jeg går en tur på fjellet, eller er på fisketur.

JULIE (13) Bergen – Når jeg snorkler i sjøen i syden, Kroatia for eksempel.

LEIF (63) Stord – Når jeg går tur alene langt unna folk, og hører fuglene kvitre.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 34

TEKST / FOTO: MARIANNE JENSEN

10/2010

FrisĂ¸r- & hudpleieinstituttet | MBK

S I N GNIA Høsttilbud på Opel Insignia Sports Tourer

INSIGNIA

Family Edition 110 hk diesel til kampanjepris! Opel Insignia gir deg tysk kvalitet og teknologi som fungerer, og ble premiert med Årets bil i Europa 2009. Opel Insignia Sports Tourer (stv). gir deg mye plass og den sterke turbodieselmotoren bidrar til god biløkonomi med lavt forbruk.

299 900,-

Kampanjepris: Velg mellom spennende pakker og spar inntil kr 12 000,Agentpakke Pluss nå kr 14 900,-

Komfortpakke nå kr 7 900,-

Sportspakke nå kr 8 900,-

• Navigasjon m/fargeskjerm • Bi-Xenon m/smart beam • Mobil m/Bluetooth • Adaptive frontlys • Tåkelys foran • El betjent park brems

• Parkeringshjelp foran/bak • To sone klimaanlegg • Siktpakke • Sete komfortpakke

• 18” aluminiumshjul • Sportsstoler • Mørke bakvinduer

www.opel.no

– Din nye Opel-forhandler i Oslo! Mobile Oslo • Gladengveien 12 • Tlf. 23 24 30 00 • www.mobile-oslo.no CO2 utslipp 133–136 g/km, 5,0–5,1 l/100 km gjelder drivstofforbruk blandet kjøring. Euro 5. Reg. og lev.omk. på kr 7 500,- kommer i tillegg. Avbildet bil har ekstrautstyr. Importør General Motors Norge AS.

SVERDDANS FOTO SAGA SIG

10/2010

Den første boke studiene er en

Få en god start på semesteret m

Kjøp en Mac, og få med en LaCie 8GB minnepinne på kjøpet. Tilbudet gjelder kun studenter og så langt lageret rekker.

Minnepinne er formet som en nøkkel, slik at du alltid kan ha med deg 8GB på nøkkelknippet.

La EDBergen vise deg hvordan en studentvennlig Mac kan hjelpe deg bruk fra første gang du slår den på, og leveres fullpakket med alt du tr Med iLife kan du være enda mer kreativ

dimensjon.

Enhver Mac leveres med iLife, Apple’s prisbelønte samling av kreative verktøy. Det er enkelt å være kreativ med bilder og musikk eller bruke ﬁlmer og podcaster til å gi skolearbeidet en ny

Kom i gang, raskere

En Mac kjører Mac OS X, verdens mest avanserte operativsystem, som det er lett å komme i gang med, er enkelt å bruke og inneholder en rekke nyskapende funksjoner som gjør læring og sosialisering enklere.

Bruk Microsoft Office

Du kan bruk Mac og dele er. Du kan f slags ﬁltype noe som gjør det enkelt å u studerer sammen med.

EDBergen AS

Strandgaten 64 - i begynnelsen av Gågaten | 5004 Bergen | 55 36 30 50 |post@edbergen.no | edbergen.no

TM og © 2009 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen, MacBook Pro, iLife 09, Mac OS X, iChat og iSight er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Microsoft Office selge

edbergen

en du trenger til MacBook Pro.

Apple-forhandler siden 1981

med våre studentpriser og tilbud.

med å få mest mulig ut av livet som student. Enhver Mac er klar til renger for å forbedre studiearbeidet– og like viktig – ditt sosiale liv.

e og del med PC-er

ke Microsoft Ofﬁce på din e dokumenter med PCfaktisk dele nesten alle er mellom Mac-er og PC-er, utveksle ideer med de du

De riktige kontaktene

En Mac er laget for rask og enkel tilkobling til ethvert Wi-Fi-nettverk. Det er også enkelt å koble til de ﬂeste kameraer og skrivere - du trenger ikke å installere drivere.

Vær sosial fra første stund

Med en Mac er det enkelt å holde kontakten med nye venner på skolen - og med familien hjemme. Med iChat- programvaren og innebygd iSight-kamera kan du videochatte fra første stund. Og hvis du har tid til å gi en liten hilsen til foreldrene dine, er det bare å sende en e-post.

es separat. Navn på andre produkter og selskaper som nevnes her, kan være varemerker for sine respektive firmaer. Videochatting krever bredbånds Internettilknytning, avgifter kan komme i tillegg.

10/2010

For 20 år siden lekte Mark Zuckerberg med Lego. Uten venner.

I dag har grunnleggeren av Facebook 500 millioner venner og eier et selskap som er verdt mer enn man kan forestille seg. Hans idé har bidratt til at millioner av mennesker over hele verden er gjenforent med gamle venner – og har fått nye venner. Hvem kunne ha forutsett at et nettsted der man forteller om seg selv skulle bli en slik suksess? Når det gjelder fremtiden er det slik at enkelte får den til å skje, andre lar den bare skje, mens noen lurer på hva som egentlig skjedde. Mark Zuckerberg har definitivt fått den til å skje. På NTNU studerer og jobber mange som skaper fremtidens hverdag, kanskje flere enn noe annet sted i Norge.

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Vi leter etter deg som er nysgjerrig og ønsker å flytte grenser. Ved NTNU i Trondheim er den teknologiske kunnskapen i Norge samlet. I tillegg til teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud i samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen. Sjekk ut våre nettsider, så finner du sikkert noe du ønsker å studere. Og forresten – Mark Zuckerberg studerte datateknologi da han grunnla Facebook.

RESTAURANT NIHAO Klostergaten 12 Endelig en rimelig restaurant midt på Nordnes! Nihao som betyr «God dag» åpnet i september, i lokalene til Nye Munkestuen. Det var like greit at Nye Munkestuen ble nedlagt: Når en restaurant kun satser på forhåndsbestillinger og grupper, kan de i grunnen bare legge ned. Når man i tillegg bare tilbyr én fast meny, er absolutt alt på restaurantens premisser. Da ser man formelig for seg kokker med dollarglis og sluknede stjerner i øynene. Slik er det ikke på Nihao. Her finner man romslige åpningstider, enorm meny (egentlig alt for stor) og skikkelig trivelig og hjemlig service. Maten er helt middels, alt fra Orientalske vårruller til Biff chopsuey, til Svinefilet m/sursøt saus og Sprøstekte bananer m/is. Ordinært ja, men 189 kroner for alt dette er jo rimeligere enn en hovedrett på de fleste spisestedene. I tillegg får man lunsjretter til 69 kroner. Til orientering: Kokken på Nihao jobbet tidligere på Yang tze kiang. Riktig så pent har det blitt på Nihao. Ja, det må innrømmes at grunningen er tatt fra Nye

1 1

Munkestuen, men nye blå- og hvitrutete duker og stripete vegger er nytt. Virkelig et hyggelig nytt bekjentskap! KROATHAI ÅSANE STORSENTER Åsane storsenter Finnes det et mer deprimerende sted enn Åsane storsenter? Jo, selvsagt. Oasen er verre. Men den er jo så fæl at det hele blir småpoetisk. På Åsane storsenter er det nesten like mange butikker som i byen og kvaliteten på dem er jo helt ok. Ingen spesialbutikker, men mainstreambutikker som både er moderne og tiltrekkende. Men hvorfor denne overveldende weltschmerz hver gang jeg befinner meg inne på Åsane storsenter, og hvorfor denne følelsen av overlegenhet, nesten forakt? Det er jo mange i Åsane som tjener det dobbelte av meg, og som er minst like anstendige. Kanskje er det min kulturelle kapital som fungerer som et skjold? Slik tenkte jeg da jeg satt på Kroathai med stedets spennende lunsjtapas til 149 kroner. En restaurant inne i et kjøpesenter er en dødare, spesielt om man ikke har klart å gjøre stedet uavhengig av omgivelsene rundt. På Kroathai er man midt i løypa med utsikt rett mot Åsane bibliotek. Trist, trist og atter trist. Maten er god: Tapasen inneholdt et rikelig utvalg av kylling- og biffspyd, scampi og salat. Leste forleden i femstjerner.no om en

2 1

gjest som mente at servicen var en katastrofe. Jeg forstår hva han mente, men tror kanskje han har mistolket. Damen som serverte var nok litt stram i masken, men ellers både dyktig og effektiv. Jeg hadde tenkt å innlede med nødvendigheten av en spesialrestaurant i Åsane. Åsane er jo i seg selv en av Norges største byer. Tenk seg til: En by med førti tusen innbyggere og ikke én eneste skikkelig restaurant! Men Kroathai på Åsane vil, med unntak av maten, føye seg inn i rekken av storsenterrestauranter. PEPPES PIZZA OLE BULL PLASS Olav Kyrres gate 11 Den som ikke lenger føler seg tiltrukket av Peppes tradisjonelle westernstil, har nå anledning til å sitte i glasstilbygget, som er mye strammere og penere, men kanskje ikke så koselig som lenger inne i restauranten. En av svakhetene med Peppeskonseptet er at det blir veldig liten kontakt med servitørene – noen ganger kun ved bestilling og betaling. Men den servitøren som rådet over tilbyggområdet, var meget hyggelig, slik at den lille kontakten ble som den etterlengtede kvalitetstida som alle nå snakker om. Peppes fristet denne kvelden med store pizzaer til 199 kroner. Vi gikk for en stor New Amerika (ordinær pris 246 kr). De karrimarinerte rekene var virkelig deilige – og akkurat

3 1

passe for to når man avrundet det hele med en Oreo Dream (75 kr). Og hvis man nå går for disse typiske peppesrettene, må man jo bare innrømme at det smaker godt, slik comfort food skal smake på en urtrist mandagskveld når vinden røsker i de nakne trærne og man kikker ut og ser en eller annen bergenser hutrende over Ole Bulls Plass på vei hjem med knekt paraply og sydentur i blikket. YR CAFÉ & RESTAURANT Marken 32 Sist vi skrev om Yr, anbefalte vi den med som kafé. Nå har de både lunsj og en skikkelig kveldsmeny, så da kan vel stedet like godt gå som restaurant. Åpningstidene er også kraftig utvidet. Jeg ankom Yr, ikke akkurat våryr, mer høststemt etter å ha skippet frokost og tatt meg helt, helt ut på spinningtimen. Servitøren anbefalte Burgeren (165 kr) hvis jeg var veldig sulten. Det var jeg – samtidig som burger-retten gjerne tjener som lakmustest på hvor god maten på et spisested er. Denne var middels. Alt rundt burgeren var bra, men selve burgeren var for mye farse, så den lå et sted mellom Aroma- og Bølgenburgeren på den ene siden og Lidoburgeren på den andre. Det vil si, når man sammenligner et burgersted med kreasjonene hos Aroma og Bølgen, blir det lett tamme saker. Men jeg vil påstå at også et så røft & upretensiøst

sted som Scotsman serverer bedre burgere enn Yr. Servicen på Yr er fremdeles hakket over de fleste stedene. Fine kommentarer, og akkurat når man trenger dem. Selv om

jeg liker Yr, mangler det et eller annet på konsept. Stedet er litt utydelig, for mye alt og ingenting. Dersom Yr blir tydeligere på hva de driver med, kan stedet straks bli enda mer spennende.

AROMA RESTAURANT & BAR Rosentkrantzgate 1 Aroma har i løpet av årene tatt steget fra en middels lunsjrestaurant med varierende service til å befinne seg blant byens tre beste lunsjsteder. Aroma, Bølgen & Moi og Stragiotti er vel de tre jeg vil sette øverst. Og skulle jeg kåre den beste lunsjrestauranten i byen, må det nok bli Bølgen. I 2008 skrev jeg at Aromas hamburger (168 kr) kanskje var enda bedre enn Bølgen & Moi sin. Det stemmer ikke lenger, men god er den. Aroma er et sted der alt

er på stell; her finner man aldri matrester på bordet eller utente lys. Alt er gjennomført og tilført noe så sjeldent som metroeffekt. Kald eleganse er vel et annet ord for det. Veldig få bergensrestauranter har den samme urbaniteten ved seg. Faren ved det er jo servicen, og den kunne med fordel ha vært enda varmere og vennligere. Men ellers er det jammen lite å utsette på stedet – spesielt til lunsj.

4 1

5 1

RESTAURANT: PER B. GRANDE

RESTAURANT

SMÅGODT, MEN STØRRELSEN TELLER SOHO Håkonsgaten 27 Soho stengte i sommer. Det begynte med lukt av gass og endte med oppussing. Oppussingen må ha vært minimal – i hvert fall i førsteetasjen. Det vil si, det originale avlukket ser ikke lenger ut som arkitektutgaven av King Crimsons bule. Nå er det i stedet nøytralt og hvitt. Oppe i andre har de virkelig fått sving på interiøret med flott storblomstret tapet mot en svart bakgrunn (stilig). Men beveger man seg ned trappene igjen, legger man imidlertid merke til de utrolig kjipe flisene som ikke er skiftet siden meieridagene (Soho-bygget var en gang et meieri). I det hele tatt ser vi ikke

store forandringen rent interiørmessig. Her kunne det vært gjort mye mer slik at gjestene virkelig merker at det råder en ny stil og et nytt konsept. Når det gjelder restaurantkonseptet, er tingene i forandring. Ut med gourmetkonseptet og inn med tapas. Sushien har overlevd og blir nå kombinert med tapas. Tapas + sushi = motemat. Det gjør i grunnen ingenting. Så lenge det konkurrerer med – eller sågar er bedre – enn det gamle kjøkkenet, er jeg helt for. Når det gjelder tapasen, som vi bestilte, ble det for lite og for dyrt. Jeg har funnet ut at tapas må ha blitt til av to gode grunner: #1 For å tjene ekstra penger; #2 For å oppleve ekstra mange

smaker. Det første punktet er basert på at tapas-porsjonene ofte er små og overpriset – som på Soho. Rundt 105-110 kroner i snitt for tapasretter bestående av slikt som fire thai scampi (114 kr), to kyllingspyd (107 kr) eller tre marokkanske kjøttboller. Disse tre kostet til sammen rundt 325 kroner. Da skal man jammen spise mye brødmat i tillegg for å bli mett. Den beste tapasen vi spiste var Svinefilet på spyd (107 kr). Det var også den største tapasretten, og den smakte meget, meget bra. Dersom du dypper svinefileten i soyasaus, blir smaken ekstra deilig. Ellers opplevde vi trevlig svensk service, selv om vi ble litt snurt da hun opplyste om at kjøkkenet var stengt slik at vi ikke fikk

bestilt dessert. Den trevliga servitøren mente vi skulle bestille en kremaktig drink i stedet. Hun anbefalte Solera (105 kr) og den gjorde jobben som dessert – i tillegg til at vi fikk tyllet i oss mer alkohol! På grunn av den gode servicen hadde det vært hyggelig å gi høyere skår. Men det ble for dyrt og for lite. Dessuten var oppussingen skuffende. Jeg hadde ikke hatt noe imot å avslutte anmeldelsen med følgende: «Endelig et sted som stiller byens to Escalòn-restaurauranter i skyggen.» Men dessverre, Soho er, verken på smak eller pris, i stand til å overgå Escalòns tapaskonsept. Per Bjørnar Grande

10/2010

RESTAURANT

CUM ON FEEL THE NOIZE POTETKJELLEREN RESTAURANT Kong Oscars gt. 1A Helt siden BT-leserne kåret Potetkjelleren til byens beste restaurant, har jeg vært forarget. Forarget fordi jeg mener at dette er feil. Etter ti år som anmelder, og kanskje den eneste i hele byen som har vært på hver bidige restaurant i Bergen, vet jeg hva jeg snakker om. Dommen er at maten på Potetkjelleren er veldig bra (ja, bedre enn jeg «ville» at den skulle være). Noen av rettene var faktisk i verdensklasse, slik som Hjortefileten. Vi gikk for en treretter til 495 kroner. Og ettersom vi skulle jobbe neste dag, skippet vi vinmenyen, og gikk for dagens champagne til 98 kr per glass.

kens venterett og petits fours bidro til å heve totalopplevelsen. Jeg sa til min venninne, idet vi entret Potetkjelleren: «Jammen er det lenge siden vi har hatt et ordentlig gourmetmåltid». Og det var det vi fikk. Det som imidlertid trekker ned er omgivelsene. Det blir rett og slett for bråkete. Som del av en større gruppe gjør det lite, men om formålet er en klassisk paraften, må man forberede seg på et forferdelig surr. Poteten kan brukes til det meste, men ikke dyp, fortrolig samtale. Minus også at en av servitørene åpnet bakdøra slik at vi i løpet av en ti minutters tid holdt på å fryse i hjel. Mitt søskenbarn som bor i Oslo er så forbannet på svenske servitører at han en gang

være full da jeg var edru, forsøker jeg – nokså fånyttes – med en aldri så liten boikott. Da er det godt å ty til steder som Baran, Barfot og Landmark.

KAFÉ LANDMARK Rasmus Meyers Allé 5 Her forleden ga Dagbladet Landmark en femmer både på miljø og sjekking. Samtidig som de fremhevet energinivået på stedet. Men det var på kvelden. På en lørdag kl 12.00 var det bare min venninne og meg. Merkelig, tenkte jeg. Har Smakverket tatt alle Landmarks lunsjgjester? Det er i og for seg ikke så rart ettersom maten er bedre på Smakverket. På den andre siden, Landmark er en stayer som serverer ok mat i originale lokaler. Dette stedet med sine bølgeblekksofaer og kosebamsestoff til langt opp på veggene, oser jo kvalitet – selv om det ikke er av det klassiske slaget. Vi spiste en veggisburger (140 kr) og en vanlig hamburger (140 kr), begge med tzatziki og potetbåter. Tamt men ganske godt, om man kan si det slik. Cola light ble servert i flaske med masse is i glasset. Ikke noe dispenserdritt her, nei. Nå som jeg er fornærmet på Café Opera, etter at de beskyldte meg for å

1 1

Imsdalsflasken var forresten latterlig dyr. 58 kroner for en flaske vann. Ja, ja, jeg har jo betalt opp mot 100-lappen for en flaske vann på michelinrestauranter på kontinentet. Den eneste skuffelsen var terrinen av oksehale. En typisk norsk terrine og langt fra den fantastiske fløyelsesmjuke foie gras’en som de beste gourmetrestaurantene varter opp med. Denne var imidlertid god, men mer i smakskategorien tørket kjøtt. Ellers holdt risottoen, hjortefileten, osteanretningen og sjokolademoussen m/pæresorbet et så høyt nivå at jeg ville vært imponert om jeg fikk servert dette på en restaurant med michelinstjerne. Derfor overrasket det meg at Dagbladet her forleden bare ga stedet fire. En kok-

10/2010

KAFÉ KNØDEREN Lyder Sagens gt. 22 Her foreleden entret vi kafeen klokka 10.55, altså fem minutter før åpningstid. Når de så at vi sto utenfor, åpnet de straks. Da kan man ikke klage på at de brukte litt lang tid på å preparere sandwichene. Men da min Sandwich m/parmaskinke og manchego ble plassert på bordet, var tida inne for å klage. Ingen manchego og kun et lite flak med skinke. Pris 85 kroner! Det er jo uhørt. Da jeg klaget, fikk jeg straks en ny. Ikke blant byens beste & mest avanserte sandwicher, men helt ok, og et stort pluss for at de straks laget en ny. På Kafé Knøderen spiller gjestene sjakk og bidrar med å snu platene på vinylspilleren. Slik skal en ekte kafé være. Knøderen er imøtekommende, avslappet og trendy, nærmest skreddersydd etter Natt&Dags parametre for en idealkafé. Selvsagt kan man kritisere møbelmelangen, men det bidrar også til det trivelige mangfoldet. Og jeg gjentar for ørtende gang: Hvorfor er ikke Knøderen åpen på kveldstid?

forlangte at vi skiftet restaurant da vi fikk en servitør fra nabolandet. Jeg skjønner ikke reaksjonen, og ikke stemmer han engang Frp, men SV! Svenske servitører er jevnt over høfligere enn norske (svensker er jo jevnt over mer formelle enn nordmenn). Vår svenske servitør var både varm og imøtekommende. Gjennom hele måltidet holdt hun en perfekt balanse mellom det formelle og det omsorgsfulle. Når alt dette positive er sagt, vil jeg imidlertid holde fast ved at Potetkjelleren fremdeles befinner seg bak Colonialen og Boha. Men en av byens beste på mat er den definitivt. Per Bjørnar Grande

SMAKVERKET Rasmus Meyers allé 3 Smakverket har gjort det smarteste en velfungerende kafé kan gjøre. Den har ikke gjort noe. I hvert fall ikke mye. Menyen er stort sett den samme. Og hvorfor i all verden skal man forandre noe som funker så bra som Smakverket? Det er blitt så populært at ankommer du en lørdag formiddag ved ett-tiden, kan du bare glemme å få bord. Vi fikk så vidt bord klokka tolv. Kyllingciabattaen var fremdeles på menyen. Og hvorfor ta ut en innertier fra menyen? Hørte dere det Lucullus, dere som fjernet verdens beste kveiterett. Visse ting må ikke tas ut, det gjelder bestenoteringer som burgeren på Bølgen, gratinerte reker på Pascal, ueren på Boha, entrecoten på Salsa og rengineken på Pars. Man kan variere mye, men disse rettene som stedene huskes for, må alltid være der, og da tilgir vi Smakverket for at ciabattaen har gått opp fra 110 til 125 kroner på et halvår.

4 1

2 1

NOBEL BOPEL Welhavens gt. 64 Endelig har Møhlenpris fått en trendy kafé. For noen år siden kjøpte jeg en toppleilighet i Zetlitz gate. Jeg tenkte ikke over at man måtte traske over Nygårdshøyden og ned mot byen bare for å få seg en enkel kaffe. Det var grunn nok til å flytte. Nobel Bopel er ikke akkurat noe kjempenobelt sted: Kafeen er plassert i det absolutt styggeste huset på hele Møhlenpris. Da jeg bodde på denne siden av byen, tenkte jeg ofte, da jeg passerte nr. 64, at jammen har det vært mye framskritt i

3 1

verden, men arkitektonisk har det mest gått nedover. Kafeen er imidlertid ganske fin, ikke fin i klassisk forstand, men i funkisforstand. Og utvalget av vin er gjennomtenkt. Sandwich med kjøtt (74 kr) var deilig, både den sterke italienske salamien og surdeigsbrødet. Brunsjretten (speilegg, bacon, pølser fra Solheim kjøtt, blåbær og brød) til 145 kr (litt dyrt) holdt høy standard. Ikke noe mesterverk, men ok+. Dette stedet er en god konkurrent til Knøderen i Nygårdsgaten. Jeg følte meg i grunnen mindre fremmedgjort på Nobel. Tror det var fordi servicen var så hyggelig.

LILLE BAR & KJØKKEN Vaskerelven 16 Idet man kommer inn på Lille, går ned trappa og inn til lokalet hvor det serveres tapas, føles det som om man entrer en sceneoppset-

ning av Samuel Beckett eller Jon Fosse. Mørkt, merkelig & traurig. Min mor så plutselig ut som et spøkelse med downlysene mot seg. Det er virkelig en helt pussig atmosfære, ikke stygt, ikke direkte trist, men en overveldende følelse av fremmedhet, du vet, denne obstfelderske følelsen av å ha havnet på feil klode. Godt at servicen er så bra. Den retter opp mye. Men ærlig talt, Lille, gjør gjerne et forsøk på å piffe opp atmosfæren. Som sagt, hyggelig service – selv om jeg kjente et snev av skepsis da en av servitørene, i det vi ankom, lå med ryggen mot bardisken. Tapasen er cirka fire ganger så billig som den man får på Soho. Rundt 25 kroner. Det er fantastisk! Og noen av rettene er kjempegode, slike som chorizo-pølsene, kyllingvingene og manchegaosten. Kjøttboller i tomatsaus spiste jeg bedre på Soho (men de var fire ganger så dyre). Så prismessig er dette fantastisk, ja faktisk er prisene så lave at det virker avslørende på de tapas-stedene som fremdeles krever en 100-lapp pr. tapasrett. La Lille vise vei!

5 1

KAFÉ: PER B. GRANDE

Global Tapas & Sushi -the complete social eating experience-

Et av Bergens mest fantastiske steder har bygget om og endret konseptet, og fremstår idag som helt ny. Vi har nå Bergens mest unike og spennende restaurantkonsept, med både TAPAS & SUSHI

Takeaway på både tapas & Sushi Catering

Soho tilbyr catering, i liten og stor skala, kontakt oss for mer info.

Ønsker du å booke Soho til et privat arrangement ? (Bursdagsfest, firmafest etc)

Kontakt oss, på Soho er alt mulig! Vi tilbyr også vin-, champagne- og brennevinsmaking, samt sushi- og tapaskurs. Soho skreddersyr arrangementet etter dine ønsker.

55 90 19 60 / www.sincoas.no / soho@sincoas.no

Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

INDIE DISTRIBUTION PRESENTERER MÅNEDENS ANBEFALINGER

SOLEFALD

VREID

MANIFEST

BREED

Norrøn Livskunst Indie Recordings

Goddamnit Indie Recordings

Written In Blood Violent Media

Another War Facefront

Med Norrøn Livskunst går Avantgarde black metal pionerene Solefald tilbake til det tidlige 1900-tallets Norge, da en ung nasjon så tilbake på sine kulturelle røtter med glød og begeistring. Utvilsomt deres sterkeste album til dags dato.

Goddamnit er VREID sin aller første DVD utgivelse.Inneholder bandets konsert fra Inferno festivalen,Rockefeller i Oslo 10.04.2009 filmet med 7 kameraer og ypperlig produsert. Inneholder også mengder med bonusmateriele i form av bandintervju,klipp fra ulike turneer og i studio og ikke minst hele videobloggen fra 2009 turneen i Nord-Amerika.

Written In Blood er norske MANIFEST`s tredje fullengder. Albumet kombinerer det beste fra moderne thrash metal med et knusende groove og en massiv, dynamisk produksjon.

Breed er tilbake med nytt album og legger nok en gang sin tro i groovebasert metal.De viser fingeren til musikkpolitiet og durer på med sin kompromissløse, brutale,mørke og melodiøse metal.Seige låter,kjappe låter,massive riff og gjennomtenkte tekster. ”Breed fortjener verdensherredømme med denne skiva!” 6/6 SCREAM MAGAZINE

I salg nå! I salg nå!

I salg nå!

INDIE DISTRIBUTION AS • HASLEVEIEN 38 • 0571 OSLO • NORWAY • TLF: 23121780 • FAX: 23121781 • THOMAS@INDIEDIST.NO • WWW.INDIEDIST.NO • WWW.MYSPACE.COM/INDIEDIST

MOTE

DESIGN

PERSON Phoebe Philo ble hyret inn av Céline for to år siden og har ikke bare børstet støvet av det gamle Chanel-wannabe-motehuset og gjort det til moteverdens mest lysende diamant i dag. Bak enhver god kolleksjon står Phoebe Philo, hevder New York Times’ moteekspert, og «philoism» er en gangbar term verden over. Enkelte mumler om at hypen er over og at Phoebe ikke makter å følge opp. Feil. Her er tre, tilfeldig valgte, grunner: 1. Philo er konsekvent i sitt beinharde fokus på seriøse kvalitetsstoffer, solid håndverk og streng minimalisme. Dermed greier verken hermete designkonkurrenter eller high street å kopiere henne. 2. Philos anti-it-veske: The Classic Flap Box Bag. Så understated at ord blir fattige. 3. Skoene fra Célines Resort 2011-presentasjon. Kvinnens ankler har aldri kommet bedre til sin rett. www.celine.com

MÅNEDENS KONSEPT Fra Gina Tricot til Louis Vuitton! Marihuana har vært lovlig som medisinsk bruk i California siden 1996. Du trenger kun å forklare legen hvorfor du så sårt trenger en tjall for å lindre smerten, og deretter ta med erklæringen til et hvilket som helst utsalgssted. Disse stedene har, til tross for svært god fortjeneste, ikke akkurat vært en glede for øyet. Det har imidlertid Sparc (San Francisco Patient and Resource Center) gjort noe med. Tidligere har de typiske bulene, der tribaltrøyer og lugubre toaletter regjerer, vært normal prosedyre, men da de hyret designer og arkitekt Larissa Sand (Sand Studios), fikk pipa en annen lyd. Interiøret består nå av minimalistiske bord og benker i eik, gamle apotekesker plassert i stålhyller og små doser gress delikat dandert i petriskåler i glass. Med sexy jazz på

1 1

høytaleren og weed i aller farger og fasonger, er du kun én resept unna å bli medlem av denne gressklubben i ypperste klasse.

Sand legger for ordens skyld til: «nothing against marijuana, but fine wine is my drug of choice» … vel, valget er ditt.

MÅNEDENS TYPOGRAFI Månedens typografi tåler all slags vær, og er en del av lunchpausen. De er nemlig plassert i parken, og går under dekknavnet «benk». Den tyske designeren Roeland Otten fikk idéen da han registrerte hvor dårlig kommunikasjon det faktisk er mellom menneskene i byparkene. Han laget derfor alfabetet i benker – hver bokstav er én sitteplass – og håpet på at bokstavene skulle inspirere til ord og dermed få folk til å ta kontakt med hverandre. Fonten er utviklet etter bruksområde; seriffer brukes hvis det er nødvendig i forhold til funksjonaliteten, og det veksles mellom versaler og minuskler – vurdert ut fra det som er mest komfortabelt. Det virker for eksempel mer behagelig å sitte på en liten h enn en stor… Om ikke tanken om nye bekjentskaper lar seg gjennomføre, er uansett benkene en innovativ kombinasjon av grafisk og industriell design.

2 1

BUTIKK Maison Martin Margiela forblir et av de tyngste og mest spennende motehusene i verden. Den elusive og hemmelighetsfulle belgiske designeren har levert avantgardistisk minimalisme og androgynitet i nesten tyve år, men, som alle vet, forlot Martin Margiela selv motehuset offisielt i 2008. Dieselgründer Renzo Rosso, som nå eier store deler av det eksperimentelle motehuset, uttalte følgende: «Martin has not been here for a long time. He is here, but not here», og holder liv i det enigmatiske som kjennetegner MMM. I samme slengen la han til at de har et «new fresh design team on board» som fokuserer på «young, realistic energy for the future.» Kanskje er det på grunn av denne «unge og realistiske energien» at MMM nå endelig åpnet nettbutikk. Her finer du de nyeste plaggene og tilbehøret. Det må legges til at Margiela muligens har det kuleste webdesignet noensinne. www.maisonmartinmargiela.com

2 1

MAGASIN De viktigste motemagasinene kommer to ganger i året. THE GENTLEWOMAN er et slikt magasin. Nummer to i rekken kom ut medio september, men forblir i hyllene frem til uke 49, gitt at det ikke blir utsolgt. Gentlewoman er Fantastic Man’s søsterpublikasjon og er ledet av redaktør Penny Martin. I denne utgaven finner vi intervjuer med designer og stilikon Ashley Oslon, journalist og tidligere redaktør av Vogue Paris Joan Juliet Buck, komiker Julia Davis, Sky News-anker Lukwesa Burak, kunstner, enke og musiker Yoko Ono, motefotograf Inez Lamsweerde og innehaver av Patak’s Meena Pathak. I tillegg til dette finner vi moteserien «Long Looks» hvor fotograf Terry Richardson, stylist Jonathan Kaye og modell Eniko Mihalik utforsker den meget aktuelle, lange og feminine silhuetten. På side 112 finner vi noe høyst interessant, noe så typisk for dameblad som sminketips. Her har fotograf Willy Vanderperre, stylist Oliver Rozzo og modell Abbey Lee samarbeidet med Chanel Makeups creative director, Peter Philips, om «Blush», som sidene er navngitt. Peter Phillips går igjennom de seks viktigste rouge-teknikkene og resten

MÅNEDENS DESIGNER (OG CATCH):  Da Dr. Jesper Sørensen lanserte sine egendesignede kirurgiske redskaper scoret han full pot på kulhetsskalaen. Den kunstsamlende, sigarrøkende, danske plastiske kirurgen er kledd i skreddersydd Brioni fra topp til tå, og sies å ha en komplett samling av Italienske Vogue, og muligens en Fritz Hansen stol eller to i criben. I tillegg til å ha sin egen klinikk i Vest-London bruker han ti uker i året «on the road», med sitt Hasselblad rundt halsen; med en lidenskap for motefotografi. Designet hans baserer seg på funksjonaliteten innen mikrokirurgi. Han mener blant annet at selv om det kirurgiske inngrepet er lite, bør ikke nødvendigvis instrumentene være det; lengre instrumenter gir bedre støtte, mens de små kan forårsake upresist arbeid, noe man sjeldent ønsker når det er puppene som står i fare. Vel, den usedvanlig attraktive Dr. Sørensen har nettopp utviklet et eget instrument beregnet for hakeimplantat, så vurderer du å legge deg under kniven, er dette mannen å gjøre det hos! Bestill time på www.drsorensen.com.

3 1

4 1

PRODUKT I august 2006 ble limited edition-neglelakken Black Satin lansert av Chanel. Den gang ble ventelistene ulidelig lange og fashionistas punget til slutt ut beløp som var fem-ti ganger høyere enn butikkpris for det sorte gullet. Fortsatt ser vi de sorte neglene på motepersonligheter og kjendiser – den ble en moderne klassiker. Denne høsten lanserer Chanel sin nye limited edition-serie — Khaki. Den kommer i tre varianter, «Khaki Vert», «Khaki Brun» og «Khaki Rose», og alle er meget delikate farger med minimalt med skimmer. www.chanel.com

3 1

av teamet har satt alle kluter til for å utforme bildene som klassiske, tidløse og delikate, mens skribent Felix Burrichter har skrevet en meget informativ tekst som står bra til magasinets minimalistiske layout og generelt resten av innholdet. Jeg er personlig overbegeistret for The Gentlewomen som har tatt damebladsjangeren til et høyere nivå. Et nivå hvor minimalistisk layout, informative tekster, moderne levesett, gammeldags kvalitet og seriøst vinklet motestoff går opp i en høyere enhet. www.thegentlewoman.com

MOTE: SUNNIVA HAVSTEIN

MÅNEDENS INTERIØR Den sveitsiske industridesigneren This Reber har laget «ApfelBrett Pro» - et skjærebrett i tre formet som en MacBook Pro. Nothing more, nothing less. Kjenner du noen som liker både matlaging og Mac (eller bare epler)?  Logg inn og kjøp på www.thismade.ch.

4 1

DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

10/2010

KUNSTHALLEN 5 . N O V. – 2 2 . D E S . 2 0 1 0 Å P N I N G 5 . N O V. K L 2 0 . 0 0

TOMO SAVIC-GECAN UNTITLED, 2010 N O. 5 . 8 O K T. – 2 2 D E S . 2 0 10

W W W.KUNS THALL .NO

KUNST MUNCH – MESTERTRYKK Bergen Kunstmuseum, Lysverket, 2. oktober – 9. januar Det er ikke bare ungdommen som får breie seg i kunstmuseene ved Lillelungeren, her skal det også vernes om de eldre kulturskatter. Gamle Edvard må vel sies å være kronrepresentanten i så måte. I høst kan man få et innblikk i prosessene rundt hans mest kjente malerier, gjennom en samling på femti litografi og tresnitt med mange av de samme motivene. Hold øynene åpne for hundre år gamle genifingeravtrykk mellom skrik og madonnaer. Rasmus Meyers Allé 9

1 1

CAROLINE SLOTTE: GOING BLANK AGAIN Galleri S.E., 16. oktober – 21. november Slotte er en slags reversert arkeolog i sin bearbeidelse av gamle bruksgjenstander. Ved helt eller delvis å fjerne det detaljerte motivet på en porselenstallerken, manipulerer hun gjenstandens historie, slik en kan tukle med et minne, eller grave et dinosaurbein tilbake ned i jorda: Eternal sunshine of the spotless mind! Men om metoden er aldri så ekskluderende, rent bokstavelig, så gjør den diskursen rundt desto mer tettpakka, av høy- versus lavkultur; såvel som å appellere til det allmennmenneskelige i nostalgi, hukommelse, slekters gang. Hvis alt går som det skal, og en ser nøye etter, får en kanskje øye på en nesten rørende idealisme i det å nærme seg kunstfeltet med en slik uanfektet raushet. Utstillingen er en del av Slottes treårige stipendiatprosjekt. Kalfarveien 76

2 1

BGO 1 Bergen Kunstmuseum, Stenersen, 29. oktober – 30. januar Det er noe på gang i Bergen Kunstmuseum. Smakverket ved Stenersen har blitt til teknoklubb for de unge og freshe i helgene. I høst klinkes det til med en svær gruppeutstilling med lokale og samtidig virkende kunstnere, ikkeno’ retrospektive greier – nå er det andre boller, og de er nybakte. Halvparten av rommene på Stenersen skal disponeres av museets egne kuratorer, mens det resterende arealet blir overlatt til Anne Szefer Karlsen (Hordaland Kunstmuseum), Cato Løland og Randi Grov Berger (Entrée) og Tommy Olsson (du veit). Sammenlagt skal de organisere førti ulike kunstnere, blant dem Sex Tags, Kjetil Kausland, Malin Lennström-Örtwall og Pedro Gomez-Egaña. Rasmus Meyers Allé 3

3 1

PHIL COY: AN ATTEMPT TO AVOID THE DISSATISFACTION THAT EVERYTHING RELEVANT WILL NOT BE RECORDED (LONDON – BERGEN) Visningsrommet USF, 15. oktober – 21. november I disse digitaltransportable tider er det kanskje ikke så rart når dette er den andre utstillingen i Bergen på relativt kort tid som involverer å sende greier på kryss og tvers av nasjoner (jamfør Müller og Ådlandsvik sitt husprosjekt på HKS i september). Denne gangen er det imidlertid ved hjelp av lyd at ferden skal dokumenteres: I en trekasse har Phil Coy sendt avgårde opptaksutstyr kobla til et svært batteri, slik at kunstverket lager seg selv ved å ta opp den hørbare delen av sin egen reise. Litt som den lydhermende stæren i Twin Peaks (eneste tilgjengelige vitne til Laura Palmers mord) – i prinsippet vil det, før eller senere, dukke opp noe helt signifikant, bare en venter og lytter lenge nok. Georgernes Verft 12

4 1

TOMO SAVIC´- GEKAN: UNTITLED No. 5, 8. oktober – 2. desember Samtidig, et helt annet sted: Dette er en dobbel utstilling. Den ene delen foregår i Kunsthallens No. 5, og den andre, vel, om ikke i en parallell dimensjon, så i det minste i en tilsvarende kunstinstitusjon, nærmere bestemt i Jeu de Paume i Paris. Idéen er at de to rommene skal være identiske i utforming, utstyrt med én vegg som beveger seg, meget langsomt og i forhold til de besøkende i det andre rommet. Står du her i Bergen, vil du altså bli konfrontert med en vegg som ignorerer deg, men imidlertid justerer seg etter aktiviteten i sitt søsterrom i Paris. Hvordan det nå enn foregår. Umiddelbart nokså sci-fi-politisk-poetisk – til tross for at du i bunn og grunn blir stående i et tomt, hvitt rom og klø deg i hodet. Savic´-Gekan har tidligere stilt ut blant annet ved Manifesta og Veneziabiennalen. Rasmus Meyers Allé 5

5 1

KUNST: MARIA LYNGSTAD WILLASSEN

10/2010

EVOLUSJONSLÆRE Metropolis (1927), Atlantic Film

Født sånn eller blitt sånn? TEKST KAROLINE SKUSETH Viva La Evolución! På vei inn i årets vintermørke inviteres vi til å ta et par støvlesteg tilbake og betrakte mennesket i et evolusjonsperspektiv. Dette er nemlig hovedtematikk i begge stykkene som settes opp på BIT Teatergarasjen i november. Annie Dorsen kommer fra De forente stater med to såkalte chatbots som opprinnelig brukes i forbindelse med kundeportaler der jobben anses som enkel nok til å takles av forhåndsprogrammert mekanikk. Den amerikanske regissøren og performance-kunstneren er kjent for sitt samfunnskritiske fokus, og har fått internasjonal anerkjennelse for flere av sine arbeider. Hun har undervist ved flere universiteter og er kanskje mest kjent for broadwaymusikalen Passing Strange, som er inspirert av at Bush den yngre aldri hadde vært utenfor USA – før han tok over roret som verdens mektigste president. Forestillingen 54

10/2010

har senere blitt filmatisert av selveste Spike Lee (Do the Right Thing, Malcolm X, Summer of Sam). I Hello Hi There tar Dorsen utgangspunkt i den berømte fjernsynsoverførte samtalen mellom filosofen Michel Foucault og lingvisten Noam Chomsky fra 1971, der de diskuterer anarkosyndikalisme som den mest rettferdige samfunnsmodellen. Ideologien baserer seg på den klassiske motviljen mot arbeiderstaten, og bygger på at begrepet ’rettferdighet’ vil være overflødig i et fremtidig idealsamfunn der mennesket ikke har noe begrep om hva dette – og ikke minst fraværet av det – innebærer. Samtalen føres mellom to chatbots som er programmerte til å velge sine svar ut fra en håndfull algoritmer, med de konsekvensene det medfører. Resultatet blir ulike dialoger for hver forestilling, nesten som om samtalen hadde vært improvisert mellom to mennesker. Dette leder oss tilbake til poenget: hva er egentlig kunstig intelligens? Kan en maskin erstatte et menneske?

Forestillingen har fått strålende kritikker i tysk og amerikansk presse, og fremheves særlig for sitt sofistikerte blikk på forholdet mellom menneske og maskin. Michaela Reichart i Kronen Zeitung skriver følgende i sin anmeldelse: «Dialogen er noen ganger klok, selv vittig, skjønt også banal og platt. Det er skremmende å oppleve hvordan den likner menneskelig kommunikasjon». Evolusjon er også et grunnleggende forelegg i Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergens Ressentiment – Pavane til en død prinsesse, men her legges det mer vekt på det mellommenneskelige, og diskusjonen som gjerne går under kosenavnet «Født sånn eller blitt sånn?». Tittelen refererer til både Kierkegaard, Nietzsche og Ravel, uten at dette er avgjørende for å nyte forestillingens innhold; Ressentiment har sine røtter dypt plassert i samtidsproblematikk som treffer mennesker i alle aldre. Spørsmål reises om prestasjonsjag både i forskning og skoleverk, og lar publikum ta et oppgjør med sine egne holdninger

til disse essensielle spørsmålene. Vi møter en forsker som presenterer sine resultater for en komité og som utfører en rekke tester både på skuespillere og publikum – som får en klar funksjon som laboratorierotter. Er det mennesket som virker på testene, eller omvendt? Kandidaten er en treboks med høyttalere på et stativ med hjul, en maskin, og har blitt tillagt menneskelige egenskaper som empati og impuls. Kanskje finnes det et menneske bak der et sted – man er imidlertid aldri helt sikker. Menneskets betydning reduseres altså ytterligere. Om maskiner kan overta alle menneskets funksjoner, har det da egentlig livets rett? Annie Dorsen / Hello Hi There / 11.–13. november / klokka 19.00 / Studio USF Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen / Ressentiment – Pavane til en død prinsesse / 23.–27. november / klokka 19.00 og 18.00 / DNS Småscenen

TID FOR Julebord

En komplett sosial matopplevelse Etter en aldri så liten "face-lift" er Soho nylig åpnet igjen! For å gi den komplette, sosiale matopplevelsen er atmosfæren og konseptet på Soho knyttet sterkt sammen. Som slagordet nå sier: "Soho - global tapas and sushi, the total social eating experience".

Variert meny

Menyen på Soho er bygget opp etter å tilfredsstille ethvert mathjerte. På Soho kan du få alt fra enkle og kjære kjøttboller til de lekreste retter tilpasset den mer sære gane, som kamskjell grillet i parmesan. Sushi er fortsatt populært, og Soho kan nå, som før, tilby Bergens lekreste Sushi-retter. Soho er alltid på søken etter nye opplevelser og smaker. Menyen fornyes derfor stadig, og det tas inn spennende ingredienser som kokkene kan utføre sin magi på.

Unik totalpakke

Ta med venner, familie, daten eller kollegaer på en øl etter jobb, en bedre middag som tilfredsstiller alle behov, og sene drinker i andre etasje med god musikk og hyggelig bevertning. Den totale pakken er levert - du trenger bare stille med godt humør! Vi har også mulighet til å holde fester og andre sammenkomster. Vi kan benyttes i forhold til årsdager, firmapresentasjoner, "venners -venner-fester", "rød løper-arrangementer", og julebord. Her kan vi hjelpe deg med å sy sammen den perfekte pakken, tilpasset dine ønsker. Vi har svært dyktige medarbeidere som alle har supre ideer til akkurat ditt selskap. fakta

Soho har også to velfylte barer med alt man kan

ønske seg av drinker. Vi har svært anerkjente bartendere som alle har enestående kompetanse innen internasjonale og klassiske drinker. Bartenderne utvikler spennende drinker som passer til maten vi serverer eller avisen du ønsker å lese etter jobb. Vi ønsker å lære gjestene våre at det finnes mer enn bare god vin som supplerer et fantastisk måltid. Når dette er sagt kan Soho også tilby servering i baren ut i de sene nattetimer. Bergen har i dag ingen bar som kan matche denne totalpakken vi kan servere på Soho. Med andre ord: Soho er en helkveld i seg selv. Her finnes det ingen grenser - the sky is not even our limit.

SOHO Kitchen & Lounge Besøksadresse: Håkonsgate 27, 5010 Bergen Tlf.: 55 90 19 60 Åpningstider: Søndag - mandag: Stengt Tirsdag - torsdag: Restaurant: 17.00 - 22.00 Bar: 17.00 - 00.00 Fredag - lørdag: Restaurant: 17.00 - 23.00 Bar: 17.00 - 02.30 www.sohokitchen.no

www.sincoas.no

TID FOR julebord - 07|2010

annonsebilag fra magnet media as

KONSERT DANCE WITH A STRANGER Madam Felle, 6. november Hvis konferanse-funk er din greie.

1 1

BO KASPERS ORKESTER 8. november, Røkeriet USF Svensk jazzpop i Lisa Ekdahl-tradisjonen, bare mye bedre enn den litt IKEA-sanksjonerte kafé-popen som Ekdahl forvalter. Til arrangøren: Ikke budsjettér med stor omsetning. Hovedbestanden av publikum må rett hjem til barnevakten ved konsertslutt.

2 1

TBA på www.hulen.no

ÅGE ALEKSANDERSEN OG SAMBANDET 12. november, Røkeriet USF Uten Åge – ingen Chand.

3 1

SIGVART DAGSLAND 12. november, Logen Teater Vi har det litt på samme måte med Dagsland som med KrF. Men se forbi den fromme poseringen, og det er mulig å få øye på samfunnsrefseren. En posisjon vi bør akte.

4 1

Blink 182, Maroon 5, Eifel 64, Five Star, Three Degrees, 2 Unlimited, 4 Non Blondes, 808 State, Stars On 45, UB40, All 4 One, Boys II Men, 3rd Eye Blind – dette vitner om en svært skummel navnetradisjon. JAZZKLUBB: MEDERIC COLLIGNON 19. november, Sardinen USF Eklektisk kornettist og vokalist som blander scat, beatbox og falsett, til tross for (eller på grunn av?) sin klassiske utdannelse.

8 1

6 1

BJØRN EIDSVÅG 24., 25. og 26. november, Logen Teater Eg lure nå på koffor ser e’kje meir Eidsvågkonserter? / Koffor, koffor når eg kjenne det goa du gjør med meg / Det kan nesten virka som om eg prøve å unngå deg / Og eg føle meg redd for nåden og glea du skjenke meg / Forunderleg, forunderleg

22 (+ SUPP. GLUEY) 18. november, Hulen Gåte-avlegger som legger hodet på blokka. Matchbox 20, 20/20, Sum 41, Level 42,

IRA IRA PRESENTERER: TEAM ME 19. november, Landmark Gruppas alternative popmusikk – gjerne sammenlignet med Sufjan Stevens, Animal Collective og/

GRANT-LEE PHILLIPS 12. november, Kvarteret (Teglverket) Poor man’s Jeff Tweedy? Pøh! November-månedens must-see.

5 1

ODD NORDSTOGA 17. november, Grieghallen Luring og femtekolonist i den rurale konspirasjonen som har hjemsøkt vårt land?

7 1

9 1

10 1

eller Jonsi – har et akustisk utgangspunkt (Marius Drogsås Hagen, navet i seksmannsorkesteret var først helt alene), men er så rikt og lekkert orkestrert at akkurat dét er fort gjort å glemme. MAJOR PARKINSON 26. november, Kvarteret Odda-band uten Frode Grytten-referanser. Tenk at det kan nytte!

11 1

SALEM AL FAKIR 26. november, Hulen Her er ingenting å se, bare keep on walking…

12 1

AVGARDE: BERGEN NOISE BAND + GLOW + KANONKAMERATENE 4. desember, Sardinen USF Bergen Noise Band, blant annet med Kjetil Møster, innleder kvelden med 40 minutter eksperimentell rock, jazz, improvisasjon og støy. Deretter går det, som man sier, slag i slag. Kanonkameratene står for det visuelle og Mathias Spahlingers «Nah, getrennt» fremføres av Jostein Gundersen på blokkfløyte. Ta med hørselvern. For Guds skyld, ta med hørselsvern.

13 1

DUNGEN 1. desember, Logen Teater Om vinylformatet kom til live og inkarnerte seg selv. Lyden av riller, stift og svensk eksportkunst.

14 1

KONSERT: HÅVARD NYHUS

10/2010

KLUBB

Gravid?

Jordmor Kjersti har tid! Hos meg får du time når det passer for deg. Kontor i Industrihuset, tre min. gange fra Studentsenteret. 20 prosent studentrabatt!

KLUBB: UTELIV! TEKST ANDERS GOGSTAD Det arrangeres altfor få utendørs- og fjellarrangementer senhøstes i Bergen. Og været er definitivt ingen unnskyldning. Derfor: Flytt fjellfestene til senhøsten! Høsten er egentlig den optimale tiden for fjellfester. Ingenting slår opplevelsen når det blåser crisp fønvind inn fra de sørlige breddegrader, og dunkelheten gir perfekte forhold til å visualisere omgivelsene og deko. Men ikke bare det. På sommeren, tiden for flest utendørsfester, er det dessuten altfor lyst ute. I tillegg blir festene bremset av innpåslitne mygg og knott. Deretter, utpå morrakvisten, er det ikke til å unngå at streite, friske turgåere kommer tuslende forbi og ser rart på deg der du har vært oppi fjellet og danset hele natta. Kulturkollisjon kalles det, til tross for at fjellravere faktisk er aktive sunne friluftsmennesker de også. Turfolket tar med seg matpakke og termos ut i det fri. Men det gjør gudbedremeg meg faktisk DJ-ene også. Like vanlig – og essensielt, vil noen mene – som lydutstyr er propanapparatet til å koke suppe. Det beste med utendørsfestene er likevel lyden. Utendørs lydanlegg gir bedre lyd en lydanleggene på innendørsklubber. Det er noe med bassopplevelsen og trøkket ute i det fri som ikke kan oppleves andre steder. Og selvsagt spiller kontakten og samspillet med naturen en viktig rolle oppi det hele. En kan utnytte lysforholdene mye bedre, eksempelvis ved å slenge på mer fluoriserende maling på trærne. Sammen med musikken kommer man i kontakt med seg selv og sitt eget urmenneket. Repeterende beats og deko trigges på denne måten av de stedsforankrede og organiske aspektene, nemlig naturen, fjellet, skogen, luften og himmelen. Fjellfester har dessuten en del trekk som kan minne om indianske pow wow-ritualer og potlatch, men dette lar vi forbli liggende i denne omgang. Samlet sett har det innendørsorienterte klubbfolket mye å lære av psytrance-scenen,

Ring eller send SMS på 900 15 226 for timebestilling eller se www.jordmor-kjersti.no

som arguably er mer bevisste og flinkere til å ta i bruk naturens potensial. Knapt noen annen scene innenfor klubbmiljøene er i stand til å fullbyrde fester på samme måte hva energi, interaktivitet og nonverbal kommunikasjon angår. On that note og mens vi venter på flere utefester, la oss se hva som skjer i november. Feel Good Friday har booket Iben Elster til å spille fredag 5. november på Barfot. Support blir Romskip & Planeter. Klubbprisvinneren Klubb Intim med Tilt, Brute Lee og 2R er for fullt på banen igjen. Lørdag 6. november spiller Lisa Kay & Cenk Unis fra Amsterdam (Elevator Passion/NL/DE/TR) på Karma i kjelleren, mens Tobii chillout spiller oppe i longen. Byens nyste klubb, Electric Café, har et fenomenalt program å by på hver lørdag hele november. Byens minst bevarte hemmelighet er at den sagnomsuste og eminente Erik Stervs Technoblogg på UPOP dått enno, snart vil forsvinne fra cyberspace. I denne anledning blir det farvelparty for technobloggen 13. november. Her er det oppmøteplikt. Så spiller Telephones (ex DJ Dureves) uka etter, nemlig lørdag 20. november. Powerblytt spiller siste lørdagen, mens Røyksopp spiller et DJ-set lørdag 4. desember. Alt dette på Electic Café, altså. Det definitive høydepunktet denne måneden er imidlertid Pikselbass/Basspiksel lørdag 20. november på Studio USF. Pikselfestivalen og Basstronomisk Institutt går sammen og presenterer det nyeste av det nye innen bass, squee og open source-basert dansemusikk, i tillegg til at noen av de fremste klubbVJ-ene i verden kommer. DJ Iwana (Yvonne Buer) er allerede bekreftet, mens live-artistene kan skilte med bergenske Automatpiss.tool, Panetone fra Brasil og finske Mesak. Kom på Pikselbass/ Basspiksel og opplev fremtiden. Ellers er ukedagene tamme, men på onsdager er Klubb Kvilestove på Café Opera blitt den nye plassen å gå. Vi raves!

Kulturkollisjon kalles det, til tross for at fjellravere faktisk er aktive sunne friluftsmennesker de også.”

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

10/2010

KLASSIKER

SKIVER CHIDDY BANG The Preview (EMI)

Wow, trendy-rap som faktisk er bra! Jeg har automatisk noia for all musikk som blir omfavnet som trendy og hipt, siden hypen altfor ofte handler om alt annet enn selve musikken. Jeg skal ikke bruke spalteplass på å ramse opp masse oppskrytte artister («kremUffiehostCoolKidskremt…»), men innrømmer at Chiddy Bang var en av disse gruppene som jeg … vel, ikke akkurat felte tårer over å gå glipp av under årets Oslo Live. En rapgruppe som sampler indie-rock virket strengt tatt ganske avskrekkende, men jeg er heldigvis ikke eldre enn at jeg klarer å innrømme mine feil, og etter gjentatte lyttinger på duoens nye EP, The Preview er det ikke til å komme unna at vi snakker om en riktig så hyggelig utgivelse. Ikke bare er rapperen Chiddy jævla dyktig til bare å være tyve år gammel (til alle som mener at man må unnskylde Soulja Boys hjernedøde tekster fordi han er ung… han er like gammel), men produsent Noah «Xaphoon Jones» Beresin har faktisk klart å lage åtte spor som skiller seg relativt drastisk ut fra det meste vi har hørt av rapmusikk fram til nå. Og det er ikke bare på grunn av nevnte samples. For selv om «singelen» «Opposites Of Adults» benytter seg av MGMT-hitlåta «Kids» som forlegg, blir det ikke den harry remaken det lett kunne ha blitt, noe som i og for seg er ganske imponerende. Hvis jeg skal sammenligne The Preview med en annen artist, blir det i så fall kanskje Kid Cudi, men jeg synes likevel dette er mer interessant siden Chiddy altså byr på skikkelig rapping i stedet for Cudis langtekkelige syngeprating (ja, jeg vet jeg ga Kid Cudi en femmer i fjor, men jeg tror kanskje jeg var litt for snill…). The Preview byr på mange fine øyeblikk, men den kanskje beste låta her er åpningssporet «The Good Life», som er co-produsert/co-skrevet av Pharrell Williams, og som det forøvrig helt uten noen sammenheng hadde vært hyggelig å høre en pompøs J.U.S.T.I.C.E. Leagueremix av. Den store styrken her er likevel at vi får åtte låter som ikke havner i glemmeboka, men som står ut på hver sin måte, noe som er alt annet enn enkelt når man skal sette sammen en skive. Personlig er dog ikke Chiddy Bang heelt min greie, men det er likevel ingen tvil om at dette er to svært lovende karer, og siden jeg alltid har gitt ekstrapoeng for originalitet og nyskapning (som funker), ender The Preview derfor på en svak femmer – og ikke en sterk firer. Mathias Rødahl

DIE ANTWOORD $O$ (INTERSCOPE/UNIVERSAL)

Frykt og avsky i Sør-Amerika. «Mange kritikere skriver anmeldelser for å si noe om seg selv, sin intelligens og formuleringsevne.» – Stein Mehren. Forbannet nok har smartassene oppe i statskanalen fratatt meg muligheten å fremstå som intellektuell, da de for lengst har tatt på seg æren for å avsløre Die Antwoord som konseptuel kunst. Baah! Det overlater undertegnede til seg selv og sin egen formuleringsevne. Flaks, for jeg er åpenbart ikke så himla intellektuell ettersom jeg har

10/2010

MEGET BRA

falt for Die Antwoords usmakelige kompott av vår ungdoms musikkhistorie. Fra Eminems selvmedlidende rapsvisker, via Aquas begjærende barbiepop til fandens avkom, Rosa Helikopter og Crazy Frog. Og når gruppens selvutnevnte rapgeni, Ninja, rapper på irriterende sør-afrikansk aksent om sitt henholdsvis store lem og ego, flankert av den skamklipte horungen Yolandi som veksler mellom å trygle om beskyttelse fra tha ninja, «resspekt my authoritii!» til å proklamere seg som Rich Bitch, er det ikke rart det vekkes frykt og avsky i de intellektuelle kretser. $O$ er en samling guilty pleasures som har invadert den siviliserte sfære, og jeg er altfor naiv til å beskytte min ære, ved å avskrive denne plata som skit. Jeg makter ikke legge skjul på hvor jævlig fet jeg synes $O$ er. Jeg elsker Die Antwoords horete flørt med syndens gleder og urban techno. Fra det selvoppfyllende åpningskuttet «In Your Face» som sender assosiasjonene i retning M.I.A, til monsterhiten «Enter The Ninja», Scooter-flørten «What Kyk Jy», det klassiske featuring en kredibel rapartist aka Evil Boy, i kuttet med samme navn, Jennifer Lopez-hyllesten «Rich Bitch» og perverst forførende «Fish Paste». Men siden går det over i et knippe bare halvbra låter som varer altfor lenge, og får deg til å glemme at dette var det feteste du hadde hørt siden Rihanna og Jay Z’s «Umbrella». Og det forbanner meg at det fratar meg imaget som obsternasig NATT&DAGjournalist som smeller til med toppkarakter for å markere meg mot resten av anmelderkorpset. Men jeg makter ikke dele ut mer enn en firer, selv om jeg digger konseptet og de seks første låtene, og med det kan jeg om ikke annet erklære meg selv for å være på Die Antwoords nivå. For som Ninja så klokt og treffende sier «If you hate it it’s because you’re not on my level!» Jeg elsker det, og har altfor lite vett til å skamme meg over det. Fokk. Inger Lise Hammerstrøm EVOCATION Apocalyptic (CYCLONE EMPIRE/INDIE)

Apokalyptisk atypisk. Det er nødvendigvis ikke slik lenger, men det var en periode da alt som skulle til var å komme fra Norge og kalle musikken sin black metal. Vips hadde du platekontrakt og gjorde streite turnéer på kontinentet for et europeisk publikum sultne på norsk eksotisk musikkeksport. Sånn var det også for våre kjære brødre i øst med swedish death metal og påfølgende nøkkelord som «old school», «metal heritage», «Sunlight studios» (i nyere tid Necromorbus Studio) og sikret dermed automatisk gratisbillett til metallballet. I dag er begge disse sjangerstemplene, som oftest, nettopp bare tomme sjangerstempel uten innhold, mål eller mening – en tom melkestasjon for folk a) uten kreativ sans; og b) dårlig musikalsk innsikt forbeholdt en ukritisk kjøpemasse uten respekt for det opprinnelige. Ok, noe strengt dette her, men det er nå slik at man aldri skal lære far sin å pule, eller hva? Svenske (sic!) Evocation er et band jeg har vært nysgjerrig på i lang tid nettopp på grunn av de spiller såkalt «klassisk svensk death metal». Store ord. Store forventninger. Nonchalant, i låt nummer fire allerede, konstaterer Evocation med sitt tredje bidrag til metallverden at dette, tyvärr, er essensen av hvorfor death metal, ironisk nok, møtte sin sikre død i 1993. Hvorfor? Jo, fordi det gikk inflasjon i et hav av generiske band hvor alt og alle hørtes likt

BRA

SKEPTISK

TRIST

KISS TVEITAN

ut (true norwegian black metal, anyone?). Her må det skytes inn at å kopiere det gamle absolutt kan funke, noe svenskene har gullmedalje i (Ghost, Bastard Priest, Katalysator osv.), men gjøres ikke dette med stil og overbevisning har du problemer. Store problemer. Min største innvending med Apocalyptic er den skamløse flørtinga med, grøss, atypiske deathcore-breakdowns og melodisk At The Gates-aktig riffing allerede ødelagt av en horde drittband. Harryfaktor over hele dødslinja, dette. Misforstå meg rett, jeg er en forkjemper for nytenkning i metal OG hyllest til det klassiske, med Evocation blir bare uinteressant og faller mellom to gravkister, for å si det sånn. Og da kan ikke Apocalyptic reddes med et par fete riff her og et par fete riff der. Andreas Tylden

BEST AKKURAT NÅ

JØRGEN NORENG KJØTT Diskografi (http://users. notam02.no/~joranru/ kjott/) Mildt sagt legendariske Kjøtt gir bort diskografien sin gratis på nett fra 1. november. God jul! TWO FIGHTERS AGAINST A STAR DESTROYER Song About Minimum Wage PK-politiet raljerer over Hovefestivalen, som har baller til å betale i dyre dommer for Chamillionaire, når minstelønna i Texas er så lav. LOLocaust! TWO FIGHTERS AGAINST A STAR DESTROYER Some Artists From Jamaica Og her er det homsehat i reggae som får gjennomgå. Homsehat er ekstremt døvt, men dette er verre. LOLopollooza! FRENCH MONTANA FEAT. FAT JOE We Run NY God gammeldags hiphoppeising, sånn som de gjorde det i gamle dager. LIL BOOSIE Incarerated Fengselsfuglen fra Baton Rouge leverer et av høstens mest gjennomførte rapalbum.

FORBIDDEN Omega Wave (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Fortsatt ikke tøffest i klassen. Nå kan det ikke være mange igjen av 80-tallets thrash metal-helter som ikke har blitt gjenforent, hva? Reunion-feberen har herjet noen år, og har gitt band som Death Angel, Exodus og Overkill en ny vår. Fint det, for 00-tallet har vært herjet av Thrash Revivalband som i stor grad bare har kopiert forbildene sine uten nevneverdig mye egenkapital å legge på bordet. Med Municipal Waste og Evile som et par hederlige unntak. Da er det ekstra gøy når gamlegutta kommer og viser hvor skapet skal stå. Nå er altså

Jesse Jones - EMI / Foto: Anton Soggiu

JESUS JONES JESSE JONES Drabantmusikk (TEE PRODUCTIONS/EMI)

Jesse gir ut hitsa før han gjør seg klar for storimport. En av de mest irriterende tingene man som norsk rapfan må forholde seg til, er det alltid like slitsomme spørsmålet «Tror du at vi bor i Bronx eller?» Premisset skal liksom være at siden Norge ikke er like «farlig» som amerikanske storbyer, så er det ofte tilstedeværende kriminelle aspektet i rapmusikk altfor fjernt for oss nordmenn. Spesielt usakelig synes dessuten kritikerne det er hvis man faktisk rapper om den slags ting her til lands, siden «Oslo er ikke Compton». Til dels er dette sant, siden nordmenn flest aldri har hatt noen kontakt med kriminelle miljøer, og lever livet sitt trygt i sofaen foran TV-skjermen. På den annen side er uttalelsen selvfølgelig helt på trynet, siden det alltid har eksistert knallharde, kriminelle miljøer – også i Norge. Spesielt i hovedstaden, men ellers i landet og. Påstanden om at norsk «gangsterrap» ikke kan være noe annet enn en fantasi, faller derfor på egen urimelighet, siden hverdagen for mange unge nordmenn absolutt inneholder dopsalg, grov vold og alt annet dette medfører av elendighet. Også for mange av landets rappere. En av disse kidsa var den sertifiserte fengselsfuglen Jesse Jones aka norsk raps kanskje mest kritiserte utøver nå om dagen, som har fått mange norske hiphop-kids til å tvile på Tommy Tees dømmekraft, etter at han signet Haugenstua-rapperen til sitt respekterte Tee Productions-label. Jesses tekster ligger absolutt i «gangster»-båsen, noe det heller ikke gjøres forsøk på å legge skjul på all den tid tittelen på albumet er 12 Blokker Og 1 Vei Inn, og dessuten ikke holder tilbake når det kommer til syndsbekjennelser («En dag jeg stod

og chillan, og tenkte på mitt, en snut kommer bort til meg og begynner å prate piss/Jeg tok fram en kniv, stakk ham i nakken, løp andre veien og skreik ’Ey, fuck dem!»). Forøvrig en sann historie. Dessuten er Jesse Jones milevis fra den typisk norske lyricist-rapperen, med sin enkle og til tider banale rapflow, fritt for corny metaforer og kompliserte rimemønstre. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg har hatt med folk som ikke forstår hvordan jeg kan like Jesse, og tror egentlig at den eneste vedtaket som kan gjøres, er at enten så forstår du greia, eller så gjør du det ikke. Man kan henge seg opp i hans noen ganger usakelige rimvalg og merkelige bortvelging av ord («Ingen vet hva jeg vil finne på neste/Bare at jeg er schpa, at jeg er sta, du vikke teste», «Jeg var et lite barn, men jeg gjorde det jeg nødt til»), men hvem bryr seg vel om dét når fyren dropper klassiske linjer som («Foreldra hakke nådd dem, de ser for mye TV/Jeg har noen barn i Groruddalen som skyter deg med glede», eller den breiale «For rett pris, så får du Tommy Tee-beats…. NEI, du fåkke Tommy Tee-beats!»), og alt sammen over nettopp glimrende Tommy Tee-produksjoner. Dessuten er det jo faktisk den monotone flowen som gjør ham såpass lett-tilgjengelig, ikke ulikt 2Pac, en annen rapper mange enten elsker eller hater (uten sammenligning forøvrig). Femspors-EPen Drabantmusikk, bestående av Jesse-«hits» som «Drabant (kjendis-remix)», «Blir i City» og «For Rett Pris», er en finfin smakebit på det kommende albumet, og rykket overraskende høyt opp på iTunes-albumlista da den ble sluppet i oktober. Når det er sagt, er det likevel ingen tvil om at Jesse Jones fortsatt er litt uslipt i kantene, men som jeg alltid sier til opposisjonen: «Jeg hører på Jesse Jones før den kjedelige og uoriginale, kan-ikke-skrivelåter-battlerap-kompisen din anytime!» Mathias Rødahl

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

er du gravid, eller? Alle ønsker å gi barnet sitt den beste starten i livet. De fleste velger derfor å ikke drikke alkohol når de er gravide, selv om de blir møtt med nysgjerrige spørsmål eller press. Mange slutter også å drikke allerede når de planlegger å få barn. aksepterer du et «nei takk»?

A L K O H O L F R IT T S VA N G E R S K A P

www.helsedirektoratet.no/gravid

turen kommet til Forbidden. Ikke det mest legendariske bandet fra epoken, selv om debuten Forbidden Evil og oppfølgeren Twisted Into Form regnes som sterke utgivelser. Forbidden er kanskje mest kjent for å ha vært bandet hvor Rob Flynn (Vio-Lence, Machine Head) starta sin musikalske løpebane. Debuten inneholdt sågar et par spor signert han, og trommis Paul Bostaph har i seinere år unnagjort tjeneste i Slayer, Exodus og Testament. Ingen av disse er med nå, men

3/5 originalmedlemmer er ikke dårlig tyve år lenger ned i veien. Har så Forbidden noe å tilby etter alle disse åra? Tja, Omega Wave lyder ekstremt bra, produksjonen er blytung, og teknisk sett er musikerne i toppform. Ikke minst gjør gitaristene ekstremt bra arbeid. Ved første gjennomhøring blir det derimot litt anonymt i lengden. Riffene, melodiene og refrengene er bare nesten der hele veien, og jeg sitter ikke igjen med noen umiddelbare høydare. Men jo flere runder jeg gir Omega

Wave, jo mer vokser enkeltsporene frem, og plata avslører seg som et av årets mest melodiøse thrash-album. Noe klassiker blir den neppe stående som, men at den vasker gulvet med de to siste albumene fra tiden før splittelsen på 90-tallet, er det ingen tvil om. Det er likevel knivskarp konkurranse i nisjen her om dagen, og da kommer Omega Wave akkurat til kort, og det skyldes enkelt og greit låtmaterialet. Jørgen Nordeng

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL T.I. FT CHRIS BROWN Get Back Up (WARNER MUSIC)

Seriøst T.I., her slipper du en bra låt for første gang på år og dag, og så bærer det rett tilbake i jailern igjen?? C’mon son! EL DEBARGE FEAT. FAITH EVANS Lay With You (UNIVERSAL MUSIC)

Det legendariske DeBargemedlemmet rerturnerer til musikken etter 25 år med kokainsnorting, noe det åpenbart har blitt bra musikk av. PIMP C FEAT. RICK ROSS & SLIM THUG Midnight (RAP-A-LOT)

Noe sier meg at Pimp C ikke har like mange låter som 2Pac liggende, så vi får kose oss med «The Naked Soul of Sweet Jones» så lenge vi kan. ERIC BENET Sometimes I Cry (REPRISE RECORDS)

Jeg hadde også felt tårer hvis jeg var eksen til Halle Berry, men Eric kan i alle fall trøste seg med at hans «nye» singel er en sertifisert baby-maker.

Well er som utestedet Smuget: De samme «hippe» folka fra 80-tallet, hårsprayband-plakatene som fortsatt pryder veggene, den samme jappeburgeren på menyen og blinkende danskebåtlys hvor hen du befinner deg i lokalet. (I og for seg ikke noe galt i det, for det er jo et åpenlyst faktum at Smuget på et tidspunkt snart kommer få en ny renessanse nå som halve Oslos uteliv stenger dørene, eller hva?) All’s Well That Ends Well er det mest cheesy og glætte musikken jeg har hørt på, ja, nettopp, seksten år hvor absolutt ingenting har blitt overlatt til lytteren. Forutsigbart og fryktelig voksent (les: eldgammelt), totalt blottet for finurlighet eller noe som helst tegn til musikalske utfordring og progresjon. Hvor er de røffe kantene, frekkheten, de nydelige melodiene fra Candyman? I presseskrivet heter det at All’s Well That Ends Well omhandler en stygg skilsmisse og har fungert som en prosess for å drive ut de berømte fæle kjærlighetssorgdemonene. Stakkars Steve. De eneste tegnet til dette er endeløse rekker av pompøs tekstlinjert om hvor stort hull han har i hjertet Skivas beste spor, ironisk nok, er en av disse sviskene i form av «Don’t Say It’s Over». Her er Lukather & Co definitivt inne på noe med melankolske, mørke mollmelodier over et semi-episk arrangement spekket av fine detaljer. Hvorfor i all verden har han ikke da utnyttet seg mer av dette? Altså, når du først har et sønderknust hjerte og skal lage plate ut av det, bør du komme opp med noe mer og bedre enn usmakelig gitaronani, overpolert flinkisrock og edgy heismusikk på vei rett ned til bunnetasjen helvete. Det er mye fint her og der, men det holder på ingen måte et forventet, interessant nivå i 2011. Synd, for jeg likte deg så godt, Steve. Andreas Tylden

DAVID BANNER & 9TH WONDER What Did I Do? (TBA)

Det uvanlige samarbeidsalbumet Death of a Pop Star lar vente på seg, men dette må jo bare bli glimrende.

STEVE LUKATHER All’s Well That Ends Well (ASCOT RECORDS/INDIE)

Skadeskutt smultring søker tramp stamp. I utgangspunktet er det, i kontekst NATT&DAG anno 2010, riv ruskende galt å anmelde Steve Lukathers syvende soloalbum eksklusivt forbeholdt gitarronkere med hengiven kjærlighet for Tom Anderson-gitarer, 40-åringer med høyt hårfeste, distriktskjerringer med tramp stamp og sans for «rocka» gitarhelter med finjustert smultring og sist men ikke minst blodfans av moderne tids mest populære gulity pleasure-band: Toto. Steve Lukather er altså gitaristen og pågangsmotoren bak Toto – bandet som ene og alene skapte det såkalte uttrykket elsk/hat med de evige dritthitsa «Africa», «Hold The Line» og «Rosanna». Hvorfor? Jo. 1: November viste seg å være en stusselig utgivelsesmåned med lite å velge i. 2: Det er alltid morsomt å lese/høre på noe annerledes enn hva man som regel gjør. 3: Steve Lukather gav ut det riktig så solide soloalbumet Candyman helt tilbake i 1994 (joda, som den musikksultne 16-åringen jeg var, gikk dette velspilte poprock fusion-whatever albumet rett hjem etter at det ble prakket på av en innflytelsesrik storebror til en kompis.) But I digress. Hvordan låter Steve Lukather seksten år senere, og hva har skjedd? Har han kastet seg på afrobeat-bølgen? Eller kanskje han har gått for chillwave-pakka? Ingenting, absolutt INGENTING har skjedd. Verken musikalsk eller estetisk. All’s Well That Ends

RENOVASJON BRIAN BRIAN ENO Small Craft On A Milk Sea (WARP/VME)

Sinna-Eno. Da det ble klart at dette – mildt sagt! – etterlengtede soloalbumet fra Brian Eno skulle bli sluppet på Warp, var konsekvensen skyhøy forventning og spenning blant fansen. For ordens skyld: jeg er ikke blant dem. Det ble forventet at det en-gang-så-avantgarde britiske plateselskapet skulle gi den gamle helten så mye fritt spillerom han bare ville, og at dette ville resultere i umiddelbar magi. Det kan hende Eno har fått fritt spillerom, men på åpningssporet «Emerald And Lime» er det lite umiddelbar magi å spore. Eno har alltid vært fascinert av muzak-aktige elementer, men her dras fascinasjonen for langt og minner nesten mer om en homage til ubetydelig bakgrunnsmusikk. Men det blir bedre, mye bedre, så snart Eno slutter å børste lytteren medhårs. Vi får en smakeprøve allerede på andresporet, hvor lytteren blir ledet inn i komposisjonen med elementer av sonisk støy og nesten glitch-aktige partier. De preger ikke denne

låten, men de gir medsmak. Eno fortsetter å bygge opp forventningene gjennom et par korte spor, før et voldsomt og befriende sinne bryter løs i «2 Forms Of Anger.» Det er i disse musikkstykkene Eno er på sitt beste, i stemningene han skaper i forkant av «2 Forms Of An Anger» og den overøsende energien han fremviser på dette sporet. Umiddelbart etter kommer nedturen. «Bone Jump» er platas desidert svakeste spor og har ingen annen funksjon enn å minne oss om hvor bra det var på sporet i forveien. Slik er det ofte på Small Craft On A Milk Sea, Brian Eno bruker kontrastene i sitt uttrykk for alt hva de er verdt. De svake sporene er irriterende i sin mundane utforming, men de er langt fra uten funksjon, de bygger opp under de utagerende og aggressive sporene som danner den kreative ryggraden på denne plata. Pausemusikken, det ambiente og lydlandskapene er rammeverket som fremhever de vulkanene av støyrock og sinne som tidvis bryter ut. Denne leken med kontraster er det som virkelig gjør denne plata bra, og som viser prov på Enos genialitet. Håvard Ringen

MADBALL Empire (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Familieverdier i fokus, gaterespekt og testosteron. Ahhhh, ny Madball. Selv etter tyve år i bransjen huskes enda Madball best som protegeene til Agnostic Front og Sick Of It All. Ikke rart siden Madball-vokalist Freddy Cricien som kjent er lillebroren til AF’s Roger Miret. Musikalsk er det også helt rett, vi snakker gode, gamle, no bullshit-skola av NYHC. Hainn Roger er også med på Shatterproof, et høydepunkt med høy tøff i trynet-faktor. Empire er mer av det samme som gjorde Set It Off til et av 90-tallets sterkeste hardcorealbum, og resten av diskografien til perfekt musikk å starte slåsskamper til. Korte, energiske og rett-frem hardcorelåter med et lite metallisk tilsnitt og nesten rapinspirert vokal. Som sagt, ikke noen nytenking å spore, bare ei akkurat passe 2010-oppdatering av soundet. Det låter forresten uhyre tungt og bra, og har kanskje enda litt mer metalriffing enn tidligere, men ikke nok til å skremme bort gamle fans. Madball blir aldri prog, emo eller soft. Litt som AC/DC i sin uforander-

lighet, selv om Madball er nærmere Rose Tattoo om vi snakker grad av bad ass-vibber som siver ut av «rillene». Vi snakker halvannet minutter lange eksplosjoner av aggresjon, testosteron og gatementalitet, og tikker inn sånn rundt regna Reign in Blood-tid. Få kan gjøre låter som «R.A.H.C» uten å høres lettere patetiske ut. En hardcorelåt om hardcore, med mer keep it real-prat enn ei rapplate fra New York-rapens glansdager på 90-tallet. «You Want Hardcore? Real Hardcore/ They Say Fuck Hardcore It’s Dead.. We Kept This Thing Alive You Fucking Assholes ». Anthem! Madball er ekte, og gjør et stort poeng ut av det. Det er befriende med så uredd, rett frem og så lite innvikla eller ironisk musikk som Empire byr på i disse dager. Vi snakker familieverdier i fokus, gaterespekt og fuck deg om du fucker med oss. Når metalcore er synonymt med unge sminkegutter som Bring Me The Horizon og Killswitch Engage, og det meste av hardcore er post-post et eller annet, med pinglete emo-gutter i spissen er dette kjærkomment tilbake til røttene. Forskjellen er bare at Madball aldri har forlatt sine. Fans av for eksempel Hatebreed, som ikke har kommet dit, bør kjenne sin besøkstid. Jørgen Nordeng BRUNO MARS Doo-Wops & Hooligans (WARNER MUSIC)

En miks av godmusikk og strandlåter fra helvete. Da B.o.B.0 endelig slo igjennom kommersielt med den super-catchy singelen «Nothin’ On You», var det ikke takket være ham selv, men produsent Jim Jonsin og den fram til da ukjente 24-åringen Peter Gene Hernandez, bedre kjent som Bruno Mars. Sistnevntes enkle, men fantastiske refreng satt pikehjerter i brann verden over, og la ikke bare grunnlaget for gjennombruddet til B.o.B., men selvfølgelig også for Bruno selv. Med super-hiten friskt i minne, la han ned magien sin på Travie McCoys (du vet han fra Gym Class Hero som fucket opp og mistet den brystfagre Katy Perry til ex-junkien Russell Brand) dobbelt platina-selgende singel «Billionaire», samt skrev Cee-Lo’s enormt populære internett-hit «Fuck You!». Det var med andre ord ingen stor overraskelse at Brunos førstesingel «Just The Way You Are» toppet Billboards singelliste fire uker i strekk i sommer, men heller ei at debutalbumet Doo-Wops & Hooligans ikke havnet lenger opp enn på en tredjeplass med bare 55.000 solgte skiver i disse singel-fokuserte tider. Spørsmålet er bare om de 1.945.000 «Nothin’ On You»-kjøperne som ikke lot seg friste av Doo-Wops & Hooligans, burde angre på sin mangelfulle album-oppbacking av den lille mannen fra Hawaii. Vel, både og. Hvis det er én ting du alltid kan være sikker på når det kommer til et album fra en singer/songwriter med Fedorahatt, så er det jo at det vil være et par spor med det samme, kjipe pop-reggae-kompet som blant annet gjorde Jason Mraz til en ufortjent landeplage. DooWops & Hooligans er intet unntak. Forskjellen er derimot at Bruno Mars faktisk er en svært dyktig sanger og vokal-komponist, og hvis man ser bort fra nevnte strandlåter fra helvete, byr dette albumet på mange fin-fine spor, til tross for at den rene og pene stemmen hans strengt tatt fungerer bedre på litt glættere låter enn det vi blir servert her. «Just The Way You Are» er selvfølgelig en sikker vinner med sitt finpolerte pop&rockradiosound, men det er også flere andre standout-tracks på denne svært korte skiva (11 låter fordelt på 35 min). Åpningssporet «Grenade» vil nok – i likhet med førstesingelen – fungere svært godt på radio, enten det er snakk om P3 eller den streitere fetteren P4 (noe som også er den store styrken til Mars), mens den

10/2010

...?

sjarmerende «Our First Time» virkelig viser fram den fantastiske stemmen som sørget for at «Nothin’ On You» kommer til å bli spilt i bryllup mange år framover i tid. Deppe-låta «Talking To The Moon» er enda en sikker P4-hit, mens Damian Marley-samarbeidet «Liqour Store Blues» faktisk fungerer bedre enn man skulle tro, selv om den nok ikke overbeviser de mest hardcore reggase-elskerne der ute. Helt ærlig, så hadde jeg vel forventet mer av denne debuten, og spesielt på sistesporet «The Other Side» blir det åpenbart at Bruno Mars fortsatt har litt igjen å gå på, når ringreven Cee-Lo dukker opp med sin gudegitte stemme og vrir fokuset over på novemberreleasen The Lady Killer. Men det var hyggelig så lenge det varte da, Bruno … nesten alle de 35 minuttene du hadde å by på. Mathias Rødahl

sjø av likelydende chillwave-band. Small Black skylder nesten like mye til Animal Collective, som de gjør til åttitallet. Noe som blir tydelig på den nesten tribale og messende «Hydra». Denne låten forkaster fullstendig «vanlige» låtstrukturer og bygger seg heller gradvis opp gjennom et repeterende tema. Det er langt fra platas beste låt, men den beviser at Small Black har flere strenger å spille på enn ditt gjengse chillwave-orkester. New Chain er på sitt beste når den er på sitt minst eksperimentelle; poplåter er Small Blacks virkelige forté. Som den lengtende «Photojournalist» eller det dansevennlige tittelsporet. Chillwave kommer garantert til å bli en snakkis på hipster-julebord rundt omkring, og hvis du vil trekke frem noe bra ved sjangeren, så er New Chain et trygt, men til tider litt kjedelig, kort å spille. Håvard Ringen

BEST AKKURAT NÅ

PIMP C The Naked Soul of Sweet Jones (RAP-A-LOT)

Mestrenes mester byr på et verdig farvel. I fare for å gjenta min egen anmeldelse av UGK sin sisteskive, har det nå gått nesten tre år siden gruppas sjefsfigur Pimp C endte sitt korte liv på et hotellrom i Los Angeles med kroppen full av syrup. Et stort tap for rapscenen generelt, men selvfølgelig ekstra hardt for fans av den (dessverre) utdøende sjangeren av souldreven og playalistic gangstarap, som i mange år var synonymt med Houston, Texas og omegn. Men til tross for det tragiske dødsfallet, fant UGK-tilhengere likevel trøst i at Bun B førte arven videre, både med sine egne, flotte soloskiver, samt det nevnte dobbeltalbumet UGK 4 Life, som jo markerte slutten på den legendariske Texas-gruppa. Som die-hard fan av Pimp C (og ikke like stort fan av Bun B), var det likevel ingen tvil om at undertegnede hadde stort behov for en siste soloskive fra Port Arthur-pimpen, noe vi nå altså er så heldige å få, til tross for at den godeste Chad Lamont Butler allerede har godgjort seg i den oljefylte Texas-jorda i snart 1000 dager. Av nettopp den grunn, har mange trofaste fans uttrykt redsel for at The Naked Soul of Sweet Jones kom til å bli tilpasset dagens marked, siden Pimp C selv ikke var tilstede med talkum og flat hånd for å holde kontroll over eget produkt (mye takket

5 HÅVARD RINGEN HOW TO DRESS WELL Love Remains (LEFSE/IMPORT)

For å være helt ærlig, så hører jeg ikke på stort annet. THE GLUE A Broken Heart (WAV/SOUNDCLOUD.COM/THE-GLUE)

Årets beste edit, remake, rework, re-edit, whatever … klasse! TINDERSTICKS 1&2 (ISLAND UK/UNIVERSAL)

Det er høst for faen…

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

EDWYN COLLINS Losing Sleep (HEAVENLY/TUBA)

Ikke årets beste album akkurat, men kanskje det mest sjarmerende og rørende. LUCKSMITHS Get-to-Bed Birds (MATINÉE/IMPORT)

Ok da. En siste EP. Sedvanlig nydelig.

være sommer-lekkasjen av den Drake-gjestede låta «What Up?», som fikk diverse kommentarfelt på nettet til å renne over av misnøye), men heldigvis er det ingen grunn til uro. Eller som Bun B selv fortalte under et intervju i september: «Størsteparten av dette soloalbumet ble laget av Pimp C. Det er akkurat hva han ville si, det er akkurat hvordan han ville at det skulle låte». Og akkurat det er det ingen tvil om, for her er det meste så autentisk Pimp C som det går an å bli. Bare introen alene er jo faen meg verdt skiva alene, der han dropper visdom og crooner så vakkert som bare Pimp C kan om «foreign cars & foreigns hoes». Derfra fortsetter det videre som om året igjen var 1996 og damene fortsatt ville «fuck my car», og man kan bare konstantere at Bun B faktisk ikke overdrev alt for mye da han nylig erklærte at The Naked Soul of Sweet Jones kom til å bli årets beste album. Her blir man nemlig servert godlåt på godlåt, med et vidt spekter av gjesteartister som alle for det meste glir udistraherende inn og ut, enten det er Houstonandregenerasjonen i form av Slim Thug og Chamillionaire (som endelig høres relevant ut igjen), gamlegutter som E-40 og Too $hort, Pimp C’s egne protegeer i Da Underdawgz, eller Lousiana-radarparet Webbie og Lil Boosie. To gjesteartister som derimot får en til å heve litt på øyebrynet, er Young Jeezy (som Pimp C før sin død kritiserte offentlig for å lyve om dopdealerbakgrunnen sin) og Rick Ross (…av nettopp samme grunn. Bomben om Ross sin bakgrunn som fengselsbetjent ble jo sluppet etter UGK-rapperens sin død), men det er likevel ingen tvil om at begge disse låtene funker som faen rent musikalsk. Det eneste sporet jeg personlig ikke har spesielt stor sans for, er den nevnte Drake-låta, men ikke fordi jeg ikke tror at Pimp C ville hatt med den kanadiske superstjernen på skiva si, jeg er bare drittlei soundet hans akkurat nå, og «What Up» høres dessuten litt for mye ut som et singel-forsøk. Ser man derimot bort i fra dette førstesporet, er The Naked Soul of Sweet Jones langt på vei alt man skulle ønske seg fra et siste Pimp C-album, og gjør det ikke akkurat enklere å innse at epoken for denne typen musikk mer eller mindre er over. RIP til Pimp C og hans enestående country rap tunes. Mathias Rødahl

SMALL BLACK New Chain (TUBA)

Veldig 2010 ass. Det er rart hvordan enkelte begreper synes å la seg legitimere av det musikkmiljøet det beskriver, mens andre blir kategorisk avføyd som medieskapt, og derfor ikke er legitimt. Som med trip-hop på nittitallet: denne sjangeren ble aldri akseptert av dens egne utøvere. Mens en sjanger som big beat uten vanskeligheter ble akseptert. Chillwave er en av disse sjangrene som har sneket seg inn i det musikalske vokabularet de siste to årene, uten nevneverdig håndspåleggelse blant sine egne utøvere. Allikevel ser jeg ingen annen utvei enn å kategorisere Small Black som erketypisk chillwave. Det er noe umiskjennelig åttitallsk over New Chain, men det blir presentert i en så nøye sammensveiset symbiose at det kan være vanskelig å trekke frem beviser på akkurat hva som gir denne følelsen. Det blir raskt kjedelig og overflødig å komme drassende med de samme gamle New Order- og The Cure-referansene, og når sant skal sies, så blir det litt urettferdig, for Small Black er mye mer. Selv om fundamentet er en base av virkelig gode ting fra åttitallet, så evner også Small Black å presentere nye idéer – selv i en

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

10/2010

AVEY TARE Down There (PAW TRACKS/VME)

Kirkepop. Animal Collectives styrke har alltid ligget i kombinasjonen av flere kvaliteter, i en slags sammen-ervi-dynamitt-feeling. Derfor er det skummelt når denne sammensatte greien skal spaltes opp og det skal lages et soloalbum

med bare én av ingrediensene. Men egentlig burde man ikke bekymre seg; Panda Bear har jo bevist at det går an å lage strålende plater uten resten av potpourrien. Så hvordan klarer Avey Tare seg? Ganske så bra han og. Avey Tare har klart å lage et ganske nostalgisk album, som selvfølgelig ikke minner om stort annet enn Animal Collective. Når jeg sier nostalgisk, så mener jeg

det i den forstand at Down There sender tankene i retning det aller tidligste av ACs materiale, faktisk helt tilbake til deres første studioalbum Spirit They’re Gone, Spirit They’re Vanished. Men Avey Tare fokuserer mest på den poppete siden av tidlig AC, og det gjør han lurt i. For Tare har et nesten hjerteskjærende godt grep rundt det å produsere melodiøse poplåter. Når det er sagt: Det er tross alt et AC-medlem vi snakker om her; denne musikken er ikke direkte smooth. Down There er spilt inn i en gammel kirke i New York med bandkollega Deakon bak spakene. Sammen har de gjort det beste ut av de klangmuligheter de rurale omgivelsene har supplert dem med. Produksjonsestetikken har de valgt å holde på et ganske lo-fi og nærmest grumsete nivå – ikke ulikt lydbildet på de tidligste Animal Collective-platene. Dette hjelper på med å understreke platas back-to-basics-følelse. Det er vanskelig å trekke frem enkeltspor som markerer hva som er direkte bra med denne plata, mye fordi det er en veldig helhetlig opplevelse, men også fordi anmeldereksemplaret som ble gjort tilgjengelig for undertegnede, var en 35 minutter lang stream, uten skille mellom låtene. Men dét kan ha vært en positiv faktor. Behovet for å fordype seg i enkeltspor forsvant og opplevelsen av plata ble en nesten meditativ opplevelse. En veldig, veldig god, meditativ opplevelse. Håvard Ringen

OSLOPREMIERE 25. NOVEMBER EN GITAR, MIKROFON, BARKRAKK OG ET GLASS VANN. DET VAR ALT BENNY BORG TRENGTE FOR Å TROLLBINDE EN FULLSATT KOLBEN Østlandets blad

PERFEKT SOM CASH Moss avis

BEST AKKURAT NÅ

Shugo Tokumaru

ANDREAS TYLDEN BRIAN ENO Small Craft On A Milk Sea (WARP/VME)

Color Climax. TORGNY Chameleon Days (VME)

Høst. MF DOOM FEAT. BIG PENN KLINGON Expectoration Live (GOLD DUST/VME)

Upåklagelig. UNBROKEN Live @ ULU, London 16.10.10 Episk. WEAPON From The Devil’s Tomb (AGONIA RECORDS/INDIE)

Kruttsalve.

WAKA FLOCKA FLAME Flockavelli (WARNER MUSIC)

Slapp av’a folkens, Waka er ikke såå rå… Waka Flocka og hans aggressive ignorant-rap har interessant nok blitt den nye hypen blant hipsters og UiOelever, som strengt tatt ikke har spesielt mye til felles med denne dreads-ristende bråkemakeren fra Georgia. Wakas forbindelse med Gucci Mane er selvfølgelig den store grunnen til co-signingen fra de «korrekte», i og med at Gucci også tilhører det samme merkelige «ignorant rapper som får kult-status i hippe og smarte miljøer»-fenomenet. Det er vel kanskje også derfor jeg personlig ikke har hengt meg nevneverdig på Waka-bølgen (er hverken hipp eller smart), selv om jeg vet at jeg garantert hadde trykket fyren til mitt bryst da jeg selv var inne i min verste ignorant-periode for

noen år tilbake (da fritt for ironi, kun drevet av en stor dose aggro og menneskehat). For min del gir nemlig denne hypingen litt for ofte en lite velsmakende «haha, se på den rare og dumme apekatten i buret!»-smak i munnen, og da snakker vi kleint x 100. Én ting er å skru på denne typen musikk på byen for moro skyld, en annen ting er å faktisk gi den respekten den fortjener. Når det er sagt, er det selvfølgelig mulig å kun fokusere på musikken, til tross for at man kanskje ikke hadde invitert Waka hjem i familieselskap på Nesodden etter endt Fisk & Vilt-helg, og det er selvfølgelig ingen tvil om at bangere som «Hard In The Paint» og «O Let’s Do It» er åpenbare clubgenistreker. Men at Wakas debutalbum Flockavelli er den episke utgivelsen mange utpeker det til å være, er bare historieløst. Greit, skiva fortsetter helt klart i samme flotte «riv ned klubben»spor som utallige rappere fra Georgia, Tennessee, Mississippi etc. har holdt det gående i siden 90-tallet, men er likevel ingen klassiker. When the Smoke Clears: Sixty 6, Sixty 1 (Three 6 Mafia) er en klassiker. Put Yo Hood Up (Lil Jon & the East Side Boyz) er en klassiker». Fuckings We Ready, I Declare War (Pastor Troy) er en klassiker. Poenget mitt er altså at vi har hørt dette før, og da særdeles mye bedre. Men ikke misforstå »alt var bedre før»holdningen min med at Waka er dårlig, det synes jeg ikke at han er. Han er bare ikke en fyr som bør opphøyes til noe mer enn det han er; en ok crunk-rapper med en dyktig produsent (Lex Luger), Gucci Mane-cosign og et navn det er jæævla fett å rope høyt på repeat når man er drita full. Og beklager hvis jeg høres litt sur ut, men jeg har nettopp hørt på hissig crunk en time i strekk. Mathias Rødahl SHUGO TOKUMARU Port Entropy (SOUTERRAIN TRANSMISSIONS/TUBA)

Pop slik pop skal låte. Shugo Tokumaru blir ofte beskrevet som Japans svar på Jens Lekman, det er iallfall den mest populære måten å prøve og selge ham inn

på det vestlige markedet. Det er selvsagt også fullstendig feilaktig. Det er lite ved Tokumaru som minner om Lekman, bortsett fra at de er menn med gitarer, forholdsvis unge og begge maler med den fryktelig brede og mangefaseterte penselen ved navn indie. En mer passende beskrivelse ville vært å kalle ham en japansk Sean O’Hagan, eller til og med dra Paul McCarthy inn i ligningen, bare med en større elsk for det psykedeliske og med røffere kanter. For Tokumaru er en popsmed av rang, og da mener jeg virkelig ypperste klasse. Han kan måle seg med poplåtens aller fremste, uten sammenligning rent stilistisk. Det være seg Ray Davies, Brian Wilson, Van Dyke Parks eller Randy Newman. Og som med disse artistene – om man enn skal dra en parallell – så kommer storheten i låtene først frem når de har blitt familiære. Ved første gjennomlytting så er det ikke noe spesielt ved låtene på Port Entropy, men etter hvert som man blir kjent med dem, begynner man å legge merke til alle de små særpregene som gjør dem til virkelig flotte poplåter. Man legger merke til hvor elegante melodiene i virkeligheten er, hvor lekker de er utstyrt med delikate detaljer og hvor subtilt Tokumaru bruker stemmen sin. Man lærer seg også å se bort fra de litt mindre attraktive trekkene, som hangen til å avslutte låter med karnival-psykedelia eller den litt for røffe produksjonen. Slike ting har jo ærlig talt ikke så mye å si i lengde. I bunn og grunn er Port Entropy intet mindre enn et tverrsnitt av alt som har vært bra med klassisk popmusikk de siste 50-årene, pakket inn i en god dose japansk annerledeshet, men ikke for mye. Plata balanserer på kanten av å være litt for ute, men den holder seg alltid på den riktige siden. Den faller riktignok litt i kvalitet mot slutten, men sett under ett er dette en aldri så liten maktdemonstrasjon hva godt pophåndtverk angår. Håvard Ringen

Akersgt. 38 22 34 86 80/815 33 133 www.oslonye.no

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

10/2010

STOP 24® er en serie luktfrie antiperspiranter som effektivt hindrer sjenerende svette og lukt. Fint for deg og fint for omgivelsene. Fås kun på apotek. www.stop24.no

Tørr og trygg med STOP 24®

TINNITUS? “Et høreapparat med lydgenerator kan bidra til å redusere tinnitusplager” ReSound har noen av de mest avanserte høreapparatene på markedet, og flere modeller har lydgenerator. Kontakt din høresentral/ØNH-klinikk for nærmere informasjon om hvilket høreapparat som passer ditt hørselstap/tinnitus-plage.

GN ReSound AS - Postboks 132 Sentrum - 0102 Oslo - Tlf: 22 47 75 30 - post@gnresound.no - www.resound.no

ALLTID TOPP STEMNING PÅ WWW.NATTOGDAG.NO Daglige oppdateringer på nett.

DEN ABSOLUTTE SANNHET. DEATHSPELL OMEGA Paracletus (NOEVDIA/SEASONS OF MIST/INDIE)

Den absolutte sannhet. Frustrasjon -en, -er (tilstand av skuffelse over) manglende tilfredsstillelse av et behov; ’inneklemt aggresjon’; motgangsfølelse. Jeg har store problemer med å beskrive hva slags musikk dette her er. Virkelig. Sett på overflaten –den ytre kjerne – spiller franske Deathspell Omega rå, teknisk og progressiv metall utviklet over mange år siden oppstarten i 1998, den gang de bare var nok et Darkthrone-inspirert, black metal-band. Et jævlig bra ett, vel og merke. Det høres tydelig at disse ukjente herremennene bak dette mytiske bandet over tid har utviklet seg til å bli et monstrøst inferno få kan sammenlignes med. Det store vendepunktet kom i 2004 med Si Monumentum Requires, Circumspice (Gud) – første del i en trilogi, hyllet av undergrunnen som et av 00-tallets beste metall-utgivelser. Så kom oppfølgeren Fas - Ite, Maledicti, in Ignem Aeternum (Djevelen) i 2007 og satte standarden skyhøyt. Dette var hinsides alt som fantes av konvensjonelle grenser og desto lengre inn i

ukjent territorium, i all positiv forstand, det hele underbygget av en mytisk, metafysisk, ortodoks-satanisk innpakning der verken offisielle navn på bakmennene eller bilder ble offentliggjort for allmennheten (sett bort ifra den finske vokalisten Mikko Aspa). En uslåelig kombinasjon altså, for oss som liker grensesprengende, djeveldyrkende musikk – eller rett og slett GOD musikk. I mellomtiden kom EPene Kénôse, Veritas Diaboli Manet in Aeternum: Chaining the Katechon og Mass Grave Aesthetics, alle tre solide tegn på et band i konstant bevegelse, og nå, som trilogien skal avsluttes med Pracletus (Mennesket), er det knyttet enorm forventning til produktet.

bekrefter for meg, heldigvis, at Deathspell Omega ikke lenger er et black metal-band. Det hadde vært en kraftig undervurdering, for i en tid der musikk kommer og går, brukes og kastes, er det deilig etterlengtet med en plate som krever maksimal oppmerksomhet, en sjeldenhet i disse tider. Dette her er betraktelig mer enn hva både bandnavn, låttitler og cover tilsier, for under overflaten av kaos og dissonans nevnt innledningsvis – den indre kjerne – blir man dratt inn i et komplekst univers først og fremst spekket av særpreget stemning før én eneste riffstrofe, trommerull eller vokallinje rekker å feste seg på hjernebarken. Du advares herved: Dette tar tid.

Overvelde [-ld-] -et; -else 1 ta makten fra; gjøre målløs: all denne hyllesten overvelder meg/la seg overvelde; (i pres. pt.) Peterskirken gjør et overveldende (c: meget sterkt) inntrykk/overveldende flertall. 2 overøse; overdynge: bli overveldet med gaver. I ren gledesrus over nytt materiale, sitter jeg i stua hjemme, etter 22 runder på anlegget så langt, totalt overveldet av ti forholdsvis korte låter, frustrert over at jeg har brukt en uke på å skrive denne anmeldelsen. Det

Eufori [ev-] el. ev-r -en velbehagsfølelse som følge av svekkelse under sykdom el. av stimulerende midler. Når detaljene først blottes frem og viser muskler, må det også konstateres at Deathspell Omega heller ikke lenger bare er svart. Her er alle regnbuens farger samlet i herlig, nærmest syreaktig musikkrus. Det mest overraskende denne gangen, er det dynamiske mellomspillet mellom hvert respektive spor –satt sammen til ett eneste langt orkestralt stykke – drøye 40 minutter med pur sonisk

lykkerus. Derfor er det meget interessant, og ikke minst ambisiøst, å trekke sammenlignbare tråder mellom Paracletus og store verker som Bitches Brew og Dark Side Of The Moon som alle har sine fellestrekk: Utforskende, nytenkende, og ikke minst fantastisk bra spilt (ja, sammenligningen mellom Deathspell Omega, Miles Davis og Pink Floyd er ytterst reell i mine ører). Alle har dessuten tålt tidens tann, noe også Deathspell Omegas navnløse trilogi kommer til å gjøre – toppet av deres beste verk så langt. Alfa og omega; Av latin. Det vesentlige, essens, kardinalpunkt, kjerne, kvintessens, marg, poeng, springende punkt. Jeg sitter fortsatt igjen totalt målløs og fullstendig overkjørt av noe uforklarlig, likevel vanvittig suggererende og voldsomt lokkende for sjelen. Ord blir faktisk fattige i meningsløse forsøk på å beskrive noe som ikke kan beskrives. Det eneste jeg føler nå er euforisk lykke, for som med all virkelig, virkelig god musikk, på tvers av kulturer, referanser, smak og behag, er det det eneste som skal til. Andreas Tylden

GJENVUNNET HISTORIE: GJESTEUTSTILLING

FRA 10. OKTOBER 2010

Søknadsfrister:

Stipend USA 2011-12 Utstillingen GJENVUNNET HISTORIE forteller den jødiske historien til en by og et område i Europa som før annen verdenskrig tilhørte Tyskland, og som i dag er en del av Polen. Utstillingen viser en 800 år lang historie, fra tysk middelalder og til vår egen tid.

Bachelor: hovedfrist 2. desember 2010 Master, PhD, forskning: 5. januar 2011

www.noram.no

JØDISK MUSEUM I OSLO Åpent: Tirsdag 10:00 - 15:00, Torsdag 14:00 - 19:00, Søndag 11:00 - 16:00 Adresse: Calmeyersgt. 15, Telefon: 22 20 84 00 JØDISK MUSEUM OSLO

10/2010

TIDENS POPÅND Velkommen til en selvhatende, selvopptatt, selviscenesettende genierklært og selverklært drittsekks indre sjelsliv. Vel, en flik av det. TEKST MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN FOTO PRESSE N&D: Da moren din døde hørte du på ”Henry Cowell, Joy Division, Detroit techno, The Smiths, Takemitsu, Sabbath, Gamelan, Black Angels og Cecil Taylor”. Hva hørte du på da du selv trodde skulle dø? Jamie Stewart: Det var faktisk Cory Mccullochs mor (eks-medlem av Xiu Xiu, red. anm.), som døde da vi hørte på det mens vi jobbet på albumet Knife Play. Moren min lever forsatt. N&D: Ops. Sorry. JS: Men jeg hørte mye på Penderecki da jeg ble diagnostisert med cystisk fibrose i fjor vinter. Det kan høres latterlig ut, men det nivået av intensitet føltes som det eneste riktige da. N&D: Du har skrevet en del om selvmord- og dødslengsel, men det var vel ganske kjipt å plutselig stå ovenfor en ufrivillig, langsom, pinefull død? JS: Det varte bare en måned før de oppdaget at jeg var feildiagnostisert, men det var ganske jævlig. Jeg holdt det for meg selv, unntatt for Jonathan Meiberg (del av sideprosjektet Blue Water White Death, red.anm.) for det ble vanskelig å skjule at noe var galt da vi spilte inn førstealbumet vårt Gall og brystet mitt lagde pipelyder som en døende påfugl og jeg måtte svelge 50 piller om dagen. Jeg er fremdeles ikke kvitt luftveisproblemene og det ser ut som jeg må lære å leve med det. N&D: Gall er albumet som ble nylig utgitt på Graveface (sic!) Records er det ikke? JS: Jepp. Jeg er veldig motstander mot ideen om å beskrive albumene mine, så ikke spør meg om å beskrive det. N&D: Kan du beskrive albumet? JS: Jeg kan si at det ikke høres ut som

Shearwater og ikke som Xiu Xiu og at vi spilte alt inn i løpet av en intens og merkelig uke uten forberedelser, resten får du høre selv. N&D: Hvordan har du det i kveld egentlig? JS: Ganske dank1følende. Vi er i Florida og alt føles som røyk og mold2.

Det er utrolig kjedelig å turnere når du ikke drikker.” N&D: Er du full?3 JS: Jeg kunne ønske det. Det er utrolig kjedelig å turnere når du ikke drikker. Veldig u-rock ’n roll og mer ansvarlig og dedikert til å prøve å spille så godt vi kan’ n roll. Fuck, jeg elsker å drikke. Mesteparten av tiden er jeg reservert og i råttent humør, men alkohol gjør meg glad og gir meg en mer spiselig karakter. Noe av det jeg liker best her i verden er å kjøpe en flaske dyr vodka, drikke hele alene på en lørdagskveld mens jeg ser tv, og så gå rundt i nabolaget med en boks spraymailing og duct-tape. N&D: En gjennomgående rød tråd i Xiu Xius musikk, tekster og videoer er det forstyrrende humoristiske/humoristisk forstyrrende. Hvorfor er du interessert i den spenningen og tvetydighet? JS: Det er vel egentlig bare det som definerer min indre eksistens. To tog av tankerstrømmer kjører gjennom hjernen min til enhver tid. En om katter i froskedrakter og en om folkemordets historie. Det er på ingen måte ”kult” og jeg kunne ønske sinnet mitt heller var som konstant svanesang, men det er noe dypt inni meg som er tiltrukket av ideen om belgfrukt er med øyne og kjønnsor-

ganer, samtidig som moren min er begravelsesagent og faren min tok selvmord og døden alltid har vært rundt meg. Den dikotomien er nok en måte å være tro mot realiteten, men også gjøre narr av døden for å unngå å bli helt psykopat. N&D: Du har lenge polarisert indiescenen i elsk-hat-posisjoner og kritikerne dine sier du kunne vært en av vår generasjons viktigste popartister om du bare hadde vokst opp og kuttet ut de voldsemosjonelle posttenåringsselvhatende tekstene dine. JS: Det tenker jeg stadig på selv. Noen ganger, eller ganske ofte, bikker jeg og vi, Xiu Xiu, over i det selvabsorberte og egosentriske, men stort sett er det ektefølt og ærlig og jeg vet egentlig ikke om noen annen måte å gjøre det på. N&D: Hva med den romanen du skrev om egne diverse bisarre seksuelle opplevelser fra alderen 6-30 år? JS: Ah, det bokprosjektet sugde! Jeg er glad ingen ville publisere det. Det begynte som et spoken word-prosjekt og skulle forblitt det. Det var vel noe om det å ha analsex i en alder av 6 med en annen 6-åring, suge på en pupp og melken som kommer ut smaker tobakk fordi hun er storrøyker, å bli bæsjet ned ved et uhell mens vi gjør det doggystyle på en fest, miste jomfrudommen og så bli forfulgt av personen jeg mistet den til i 12 år, og å slå hull i haken da jeg prøver å breakdance og så blø ned en plateselskapssjef mens han gir meg en blowjob under en gatelykt. Og det fortsetter og fortsetter. Sanne historier som er morsomme å fortelle, men jeg har ikke talent for å skrive lengre enn haikudikt og treminutters poplåter. N&D: Hvor er det greia di for brent hår kommer inn her? JS: Aner ikke hvor det kom fra eller hva det handlet om. Ideen var å samle inn hår

fra mennesker over hele verden på turné, og deretter å lese navnene deres mens jeg brente håret og inhalerte røyken. Jeg tenkte det kunne være en ny opplevelse. N&D: Du laget en video av seansen, men det så ikke ut som om du syntes det var spesielt tilfredsstillende eller spennende. For å være ærlig ser du ganske sur ut. JS: Det er sånn jeg ser ut. Nei, jeg vet ikke. Det var merkelig. Jeg følte meg veldig skitten etterpå, men jeg angrer ikke. N&D: Når var sist gang du var stolt av deg selv? JS: Det er vanskelig for meg å svare på fordi jeg i utgangspunktet føler meg som en taper og at jeg suger i alt jeg bryr meg om. Men Blue Water White Death-prosjektet er ikke det verste. N&D: Du har klaget en del på bloggen din om den lille drittbyen du er nødt til å bo i for tiden av grunner du ikke vil si noe om, men hvor er den og hvordan er det? I nærheten av naturen? JS: Ingen av delene, og det er det som er problemet. Det er ikke en stor by hvor det er lyst og masse som skjer og heller ikke på landet der det er idyllisk og rolig og rent. Det er noe midt i mellom i midten av ingenting-Amerika og det suger. Jeg er før øvrig veldig glad i natur og å være alene i skogen. Bortsett fra vodka er fugletitting en av de få gledene i livet mitt. Gall av Blue Water White Death er ute nå, konsert med Xiu Xiu på Mono søndag 7 november.

1. Mørkt, fuktig evt. uoversettelig slackerord for potent pot/ røyking av potent pot. 2. Muggvekst, ofte brukt om mugg på hasj som man helst skal unngå å røyke fordi det kan gi lungeproblemer. 3. Spørsmål stilt før vi sjekket Urban Dictionary.

XIU XIU: At Jamie Stewart er vår generasjons Morrissey er på mange måter en diskutabel påstand. + men det er i alle fall sikkert at Jamie er den type artist som finner hverdagsopplevelser som å kose seg med en sjokkis i sofaen med en spyende og gråtende bulemisk asiater ved sin side estetisk tiltrekkende (ref. multiinstrumentalist Angela Seo i video til ”Dear God, I Hate Myself”) + Og at han i løpet av 9 album med Xiu Xiu (hvis bandnavn er en hommage til den 15-årige jenta med samme navn som ble holdt sexslave av kinesiske generaler under kulturrevolusjonen) + der Jamie er å regne som det eneste kjernemedlemmet (de andre skiftes ut med jevne mellomrom, ifølge Jamie selv fordi han er en drittsekk). + har klart å på stadig nye måter å pakke forstyrrende selvhat og selvutlevering sammen med like doser morbid humor inn i sitt overskridende popstøy-ambient-lapskaupsformat. + så sammenlikningen med gamlefar Moz er kanskje ikke helt på jordet. Kanskje.

10/2010

8344_RareExports_Annonce_NO_208x278mm.indd 1

01/11/10 14.54

GMT ProducTions & no MonEY ProducTions PrEsEnTErEr

NESTEN HELE VEIEN HJEM HJEM TIL JUL Regi: Bent Hamer I rollene: Trond Fausa Aurvåg, Fridtjåv Såheim, Cecilie Mosli m. fl. Før i tiden var norsk film preget av småpussige folk som kommuniserte med få ord og enda færre fakter i fortellinger det ikke var helt lett å si hva handlet om. Et ambisiøst nasjonalt spor vi ved inngangen til 00-tallet forlot til fordel for mer kommersiell film av litt under middels kvalitet. Foruten Bent Hamer. Han har holdt fast ved prosjektet. Og leverer med Hjem til jul det som burde vært en typisk norsk film, men i stedet er siste skudd på Bents personlige stamme. Vi møter en serie halvskakke figurer som lusker rundt på juleaften. Alle har sine problemer med tilhørende agenda, og det er det hverdagslige – men ikke nødvendigvis lille – som dominerer, ikke overraskende konsentrert rundt ulike avskygninger av samlivsproblemer og familieforhold. De forskjellige fortellingene griper fra tid til annen inn i hverandre, men mest er det snakk om en parallell sameksistens, knyttet sammen tematisk og geografisk; ytterligere forent ved en felles form for åpenhet i forhold til hvor mye de forteller oss – og hvordan de gjør det. Her er Hamer på hjemmebane. Han har en øvet hånd når det gjelder å skisse opp åndslivet til godt voksne menneskers uten å tegne flere streker enn nødvendig. Og som i filmografien for øvrig, opplever jeg håndteringen av det tilforlatelige som det sterkeste i filmen. Jo mindre komplisert, desto bedre: Hamer har et skarpt blikk og et stort hjerte. Men av og til lurer jeg på om hjernen står helt i stil. Når skisseringene pensles ut, er det veldig mange kvaliteter som forvitrer faretruende fort. I hans forrige film, O’Horten, var traileren påfallende mye bedre enn selve filmen; ren og symbolfri. Mens den fulle versjonen ble belemret med metaforer av typen

FILM DEVIL Regi: John Erick Dowdle I rollene: Logan Marshall-Green, Chris Messina, Bojana Novacovic og Bokeem Woodbine Hadde jeg vært kulturminister (i verden) skulle jeg trumfet gjennom et lov som forbød resolusjon i skrekkfilm. Da ni av ti forsøk på å skremme oss hadde vært dobbelt så effektive om de bare hadde hatt vett i seg til å slutte et lite kvarter før. Det ukjente er alltid spooky greier. Det verste er ikke bare at forklaringene kvester spenningen de siste minuttene av filmen, innføringen av en eller annen avsindig ulogisk logikk har også en tilbakevirkende effekt.

68 nattogdag.indd 1

10/2010 22.10.2010 17:26:32

«månestein på vei gjennom rommet» som trekker det hele ned til et helt annet nivå. Slik er det også i Hjem til jul: Ta ekteparet som sliter med å finne frem til den dype, ektefølte nærheten i samlivet. Såheim og Mosli er dyktige nok til å spille ut dette uten ekstra staffasje. Men i tillegg til det mellommenneskelige, kastes det inn en gammal julestjerne som bare Såheim klarer å tenne, i år som i fjor. Men som slukker straks han går ut døra. Et bilde som bulldoserer inn en åpen dør og river med seg den spinkle, men tydelige overbygningen i samme slengen. Heldigvis er ikke denne stilen gjennomført med særlig konsekvens. Lange passasjer er strålende, der folk bare gjør ting, helt uten følgetekst. Fortellingen om uteliggeren på vei hjem til sine gamle foreldre er veldig fin veldig lenge. Alt vi trenger å vite står skrevet i ansiktet og dagligtalen; presisering trenger vi ikke. Men så er det som om noe svikter hos Hamer, og plutselig kommer det ut av det blå en lang harang om hvordan mannen var bygdas største fotballspiller, at han brant en viktig straffe og at det derfra gikk rett til helvete. En forklaringsmodell vi kjenner fra Ace Ventura – Pet Detective. Og jeg er faktisk ikke helt sikker på om Hamer seriøst synes dette er et talende bilde eller om han begår en klassisk pastisj for å minne oss om at det er fiksjonsfilm han holder på med. Jeg håper inderlig at på sistnevnte og at nysnøen er ett pek til Snowflake – selv om dette er lite trolig, og neppe noen god idé i alle fall. Hjem til jul er nemlig en ganske sart film og helt avhengig av at publikum er emosjonelt til stede i atmosfæren som skapes. Og avbrudd, om det er av den ene eller andre grunnen, oppleves som svært kontraproduktivt. Slik står Hjem til jul tilbake som en fin film. Der Hamer igjen, noe paradoksalt, ser ut til å imponere mest når han forsøker minst. Gaute Brochmann Premieredato 12. november

Som gjør at helhetsopplevelsen står igjen som fundamentalt uinteressant. Slik også i Devil. En gruppe mennesker står fast i elevatoren. Snart stiger temperaturen både i heis og hoder. Så når lyset plutselig går, er det ingen som blir overrasket over spetakkel og skrik og slafsing. Og når vi igjen ser hånd for oss, er det blod over alt og bitemerker som bare kan tilskrives Satan selv. Grøss og gru; ingen hadde trivdes i en slik situasjon og det er jo opplagt spennende nok å sitte og gruble over hvem han Tykje har tatt bolig i denne gangen. Klaustrofobisk og festlig. Så hadde vår venn John Erick hatt litt teft, ville både heisen og historien blitt hengende i løse luften. Men nei: Han er fast bestemt på å mate sammenhengen inn med teskje. Og det var den filmen. Hadde jeg hatt makten, hadde et slikt grep blitt forfulgt strafferettslig. Så langt har ikke

samfunnet kommet. Og vi straffes med filmer som dette. Gaute Brochmann Premieredato 26. november GAZAS TÅRER Regi: Vibeke Løkkeberg I rollene: Gazas innbyggere Jeg blåser i om krigsskip er klipt inn for å understreke bestemte poeng. Akkurat som det er meg revnende likegyldig om Vibeke og husbonden har tilbrakt dager og netter på Vestbredden eller ikke. Og for så vidt hvor kulene kommer fra, og om de ble avfyrt med intensjon eller ikke. Det å se myrdede og lemlestede barn, kryssklippet med sønderknuste familiemedlemmer og overlevende som har mistet absolutt alt, ja det har sin slagkraft uavhengig av presisjonen i konteksten. Og herdet som man er, oppleves det nesten bittersøtt å erkjenne at en krigsdokumentar fortsatt kan gjøre så kraftig inntrykk.

Det er selvsagt uendelig mye å si om det politiske aspektet: Vi vet at konflikten har to sider. At Israels krigføring er uproporsjonal. At palestinernes påfunn med å skyte raketter inn i sivile bosetninger ikke hjelper mot noe som helst. Kanskje er det uriktig å vise en film som ikke tar innover seg hvordan verden ser ut fra innsiden av nattbrillene og gassmaskene til elitesoldatene som skyter sivilistene. Men uriktig i forhold til hva, kan man spørre seg. Dette er en film som oppleves som like rystende som viktig, fordi selve lidelsen er så sterk og ekte – uavhengig av om argumentasjonen og virkelighetsforståelsen til ofrene er korrekt eller ikke. En hard og overrumplende film som går usedvanelig langt og lykkes med det den forsøker på. Gaute Brochmann Premieredato 5. november

sigende har gutta fått unger å forsørge (ja, tydeligvis litt spermier igjen), det betyr at gagene er mindre dødelige og desto mer grose. Hjemmevideo-estetikken er erstattet med HD og 3D-effekter, ofte så godt som meningsløse, all den tid bildet stort sett oppløses i kroppsvæsker, for eksempel har et av sjarmtrollene for vane å urinere på de involverte, inklusive kameramannen. Kanskje er det her man finner det siste som er igjen av effektivt opprør i prosjektet – i en sær latterliggjøring av 3D-gimmicken. Knoxville og Steve-O føler seg kanskje som helter, mens de appellerer mest til vår indre fascist som vil se rusavhengige idioter vri seg i smerte. Jackass var en gang det syke underholdningsindustrisamfunnets solariserte samvittighet. Men det er grenser for hvor lenge det er fascinerende å betrakte vesener som gjør narr av grunnleggende instinkter, ikke bare dødsangst og selvoppholdelsesdrift, men vår (noen ganger ubeleilige og hemmende) empati, fornuft og innlevelsesevne. Om jeg enda ler, er det stort sett kun i forsvar. Maria Moseng Premieredato 5. november MACHETE Regi: Robert Rodriguez, Ethan Maniquis I rollene: Danny Trejo, Robert De Niro, Jessica Alba, Steven Seagal, Michelle Rodriguez, Don Johnson, Lindsay Lohan I en æra der brorparten av filmindustrien fortsetter å reflektere over vår filmkulturelle arv gjennom remakes av 80-tallsklassikere og fetisjering av actionhelter, begynner Rodriguez’ kjærlighet til expolitationfilmen å føles ikke bare retro, men utvasket og gammaldags. I limbo mellom USA og Mexico er deadpantrynet Danny Trejo tatovert ekspurk og mordermaskin Machete, som noen kanskje vil gjenkjenne fra den fake trailersekvensen i parhestene Rodriguez/Tarantinos Grindhouse-pastisjer. Fra fake trailer til fake b-film altså, her mexploitation – men kreative neologismer endrer ikke på faktum at fenomenet har utspilt sin rolle når regissøren insisterer på å kursivere samtlige av referansene sine. Visst, den overtydelige bruken av analyserende close-up er av og til artig, når kamera utpeker en vinåpner vet man for eksempel hva det betyr. Det er imidlertid mest et irriterende vink til publikum om at det er her det skal det flires. Utenom det kitsch-aktige i eksaltert skuespill og machodialog, er det gore og eksessive effekter som er spetakkelet – med i hvert fall én minneverdig utnyttelse av innvoller. Men mest er det påstanden om Jessica Albas seksuelle interesse i vår neandertaler-helt Trejo, som oppleves som direkte grenseoverskridende. Motsatt b-filmen består castet i hovedsak av meganavn – i likhet med The Expendables spiller de mer stjerner enn roller, og lykkes ikke med stort mer enn å minne oss om det vi allerede vet – at film er illusjon og ikke virkelighet. Maria Moseng Premieredato 26. november

britisk, det er kuriøst og det er sikkert sant. Men like fullt: Mr. Nice er en av de mest ultratradisjonelle Rise And Fall. Ever: The swinging sixties: Møt Howard Marks. Fra hasjrøykende student til sober lærer til han plutselig står der med bilnøkkel i hånda. Tilhørende kjøretøy er smekkfull av droger. To sekunders tvil. Så nøkkelen i tenningen. Og ingen vei tilbake. Resten vet vi: Sex og kjærlighet. Øyeblikk av tvil. Møter med loven. Narrow escapes. Et liv på lånt tid. I en film som ødelegges delvis av en typisk britisk hang til biografisk etterrettelighet – dels Hollywood-modellen som modell for å formidle faktaene. Jeg forstår ikke hvorfor folk er så redde for å ljuge i fiksjonsfilm. Dette er ikke noe vitneprov i en rettssak. Rose regisser ikke under ed med hånda på lov på lovboken. Marks kom seg opp og frem ved svindel i stor stil. Det er det eneste faktum Rose egentlig hadde behøvd å ta innover seg i arbeidet med Mr. Nice. Gaute Brochmann Premieredato november

OSLOPREMIERE 25. NOVEMBER EN GITAR, MIKROFON, BARKRAKK OG ET GLASS VANN. DET VAR ALT BENNY BORG TRENGTE FOR Å TROLLBINDE EN FULLSATT KOLBEN Østlandets blad

PERFEKT SOM CASH Moss avis

BEST AKKURAT NÅ

3 HJERTEBANK Regi: Xavier Dolan I rollene: Xavier Dolan, Monia Chokri, Niels Schneider og Anne Dorval Jeg mistenker Xavier Dolan for å være en hermegås. Quebecianeren har fått mye oppmerksomhet for filmene sine, kanskje mest fordi han er veldig ung. Med Hjertebank leverer han sin andre spillefilm i en alder av 21 år. Imponerende. Men samtidig ikke, da det han her gjør er å sitere, kopiere, ja nærmest plagiere en håndfull filmer og regissører. Særlig Wong Kar-Wais In the Mood for Love er Dolans støttehjul. Det ser vi i kostyme, foto, handling, og musikk, alt er så godt som kliss likt, bortsett fra at vi er i Quebec, ikke Hong Kong. Noen abrupte zoom-ins er det eneste jeg ikke umiddelbart kjenner igjen fra en annen film. Dolan plukker videre fritt fra Godard, Ozon, Almodóvar og Bertoluccis The Dreamers. I likhet med sistnevnte er dette et trekantdrama. Homofile Francis og hans venninne Mary forelsker seg begge i Nicolas med lange øyevipper og gullokker. Spørsmålet er om Francis gjengjelder noen av følelsene, og i så fall hvem sine? Dolan spiller selv Francis, og gjør en langt bedre rolle som skuespiller enn regissør. Monia Chokri portretterer en sammensatt Mary, som grenser til det usympatiske. Dessverre er historien platt og uengasjerende, og nei, det hjelper ikke med små, innskutte mockumentary-aktige snutter hvor jenter klager over sine utilfredsstillende kjærlighetsliv. Maria Fosheim Lund Premieredato 26. november

JACKASS 3 Regi: Jeff Tremaine I rollene: Johnny Knoxville, Bam Margera, Steve-O, m. fl. Gjengen har allerede sin fanskare, mens resten av verden klarer seg uten, så mye mer er det vel egentlig ikke nødvendig å si om denne samlingen perfeksjonert stupiditet som til tross for etiketten «movie» knapt kan kalles film. Med enda mer dedikasjon og teknologi overgår treeren forgjengerne i å analysere diaré-prosjektiler i slow-motion og ping-pong med pikken. Etter

MR. NICE Regi: Bernard Rose I rollene: Rhys Ifans, Chloë Sevigny, David Thewlis, Omid Djalili Det er historien om den blivende narkotikabaronen som tok sats fra rennesteinen for å fly høyt og heftig – for til sist å bli fanget i flukten. Tatt til filmen gjennom Scarface, Blow og American Gangster, for å nevne noen. En filmatisk arketype. Gjerne med ganske solid forankring i virkeligheten. Derfor burde Bernard Rose ha tatt et solid skritt tilbake i møtet med Howard Marks relativt bemerkelsesverdige liv og spurt seg selv: «Hva er det her som er helt unikt og ikke sender en mulig filmatisering inn i skyggen til Tony Montana?» For ja, det er

GAUTE BROCHMANN ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé Lost in Sensation. THE SOCIAL NETWORK Regi: David Fincher Like YOU WILL MEET A TALL DARK STRANGER Regi: Woody Allen Global snåsmani.

RED Regi: Robert Schwentke I rollene: Bruce Willis, Mary-Louise Parker, Morgan Freeman, John Malkovich, Helen Mirren, Karl Urban, Brian Cox. Noen ganger er det fint å la forhåpninger om troverdighet, logikk og nyvinning ligge og bare la seg underholde av action og romantikk. Har man en slik innstilling til Red, og det har man jo gjerne til filmer tilrettelagt fenomenet Bruce Willis og hans kapabiliteter, kan man fint fornøyes. Med flott støtteapparat rundt seg i form av Morgan Freeman, John Malkovich og Helen Mirren blir dette faktisk riktig så bra. Willis gir ansikt til (ord som «spiller» eller «portretterer» er bevisst unngått her) den pensjonerte CIA-agenten Frank Moses, som ønskes pulverisert av sin tidligere arbeidsgiver. Selvfølgelig på grunn av et oppdrag han og teamet hans var involvert i for flere tiår siden. Filmen sliter med å forklare oss noe veldig vagt om et eller annet som skjedde en eller annen gang i Guatemala, det forblir kryptisk, og det spiller ingen rolle. Vi krever ikke så mye overtalelse for å følge Willis på en roadtrip gjennom USA, akkompagnert av sitt kidnappede kjærlighetsobjekt Sarah, for å advare og samle sammen den gamle gjengen. De eneste overraskelsene her er Helen Mirren med maskingevær i en ellers lite voldelig film, og et cast som har en relativt høy gjennomsnittsalder. Faktisk er filmen en aldri så liten kommentar til alderdom og ensomhet og hyllest til kameratskap. Overraskende ålreit. Maria Fosheim Lund Premieredato 5. november

Akersgt. 38 22 34 86 80/815 33 133 www.oslonye.no

10/2010

DOVREGUBBENS FALL TROLLJEGEREN Regi: André Orvedal I rollene: Otto Jespersen, Hans Morten Hansen, Tomas Alf Larsen og Johanna Mørck Pitchen er superb. Den rene, enkle ideen med svære, høyoppløste animerte troll puttet inn i kornete dokumentarstil er uten tvil verdt prinsessen og halve kongeriket. Traileren viste at teknologien er på plass. Blair’s Paranormal Which Activity er fortsatt en gangbar mynt som fortellergrep. En klar retning for hovedperson og handling syntes å være staket ut. I det hele tatt: Det var usedvanlig mye som talte for at Trolljegeren skulle være filmen som tok norsk film ut av grua og i retning det forgjettede Soria Moria. Slik gikk det ikke. Av ganske mange grunner. Og det utrolige irriterende er at det ikke er kostnadsspørsmål eller ressurser som er problemet, bare ferdigheter og håndlag. Det gjør at Trolljegeren står igjen som et talende eksempel på hvordan et strålende utgangspunkt forvitrer i møte med manglende kustus når det kommer til forvaltningen. For å gå rett til sakens kjerne: Mye av elendigheten skyldes et høyst mediokert manuskript. Hovedfienden mangler. Motivasjonen til helten er ullen. Fraværet av sub-plot og kompleksitet er slående – ikke som et intellektuelt savn, men som den mest effektive modellen jeg kan finne for å forklare hvorfor jeg kjedet meg ganske mye under denne visningen. De små tilløpene til overraskelser er enten ting vi visste utmerket godt fra før (kristenmanns blod). Eller tildragelser som ikke får noen konsekvenser i det hele tatt (mann med rabies). Jeg savner at noen av deltagerne har en hidden agenda. Jeg savner twists and turns. Og en fortelling som ikke er nøyaktig slik jeg visste den var da jeg så plakaten. En manglende oppfinnsomhet som kan kompenseres med høyoktan fremdrift og fantasikapital investert i ren action. Tenk Død Snø. I Trolljegeren er actionsekvensene flotte, av og til. Men etter en stund er det ikke så givende å

10/2010

se Otto jogge rundt med lommelykter av ulike størrelser. Hvert troll burde møtes med en helt egen, snedig taktikk, men her er det bare blits, blits, blits og blits. Nå skal vi ikke avsløre mer enn traileren, men det er ganske symptomatisk for denne filmen at vi snytes så ettertrykkelig for det som burde vært norsk films mest episke sluttkamp noen sinne. For i stedet å bli avspist med litt lett jogg og så, ja dere vet, den der lampa igjen. Som om T-Rex i Jurassic Park hadde løpt etter bilen etter den berømte ringer-i-vannglassene, snublet i det ødelagte strømgjerdet, ramlet tilbake ned i bingen sin og knekt nakken. Ja, det er jo en helt logisk variant, men ikke akkurat prekært effektivt i underholdningsøyemed. Og så var det O. J. i den bærende rollen. Spenstig valg som burde kunne fungere. Det gjør det ikke. Han er simpelthen ikke en god nok skuespiller, og jeg skulle virkelig gjerne sett Bjørn Floberg i rollen som mutt og desillusjonert men beinhard Troll-slayer. Jespersen er sikkert valgt fordi han er ansett som morsom, men jeg tror den komiske slagkraften hadde vært langt kraftigere med en iskald og bekmørk hovedrolle – plottet er mer enn skrullete nok i seg selv. For all del: Trolljegeren har en god samling kvaliteter i skreppa si også: Kjærligheten til detaljer gir bonuspoeng og en god del situasjoner og enkelthendelser er fine og festlige – sydd sammen i en helhet som gir et hederlig sluttprodukt. Trolljegeren er en ganske proff film når det gjelder å være ryddig og forståelig. Men i et moderne eventyr som dette tross alt er, er ikke det nok. Enten burde det vært ti ganger så mange og troll og nonstop action. Eller man kunne hatt en utfordrende historie der en mystisk og forunderlig verden bød et oppkomme av triks og treats hver gang vi kikket under et nytt rotvelt. Mange fine filmideer er fine i skumringen med forsteines i fullt dagslys. Så også denne. Gaute Brochmann Premieredato 29. oktober

SAMMY’S EVENTYR Regi: Ben Stassen Stemmer: Isabelle Fuhrman, Tim Curry, Jenny McCarthy, Melanie Griffith, Kathy Griffin Tenk deg en person som lever et helt vanlig liv som stort sett består av å drive rundt. Han har noen mål det ikke blir noe av. Han har en kompis han skilles fra og møter igjen. Han har en kjæreste han skilles fra og møter igjen. Uten at det skaper særlig engasjement hos noen av de involverte. The End. Ikke utpreget fascinerende. Legg til at personen det er snakk om er en dårlig animert havskillpadde i en fortelling som omhyggelig fjerner all den spontaniteten, vitaliteten og uforutsigbarheten som virkeligheten besørger i selv den tristeste tilværelse. Ja, da har du en så uthulet forstemmende og fortærende dyrefilm at jeg tror selv Fredrik Hauge vil få en uforklarlig trang til å løpe ned i fjæra med en spade for å lage hakkemat av småsei, svartbak og sjøstjerner. Vi har noe som heter Disney. Som inngående har forklart alt som er verdt å vite om kombinasjonen av søtladne familieverdier og skravlende dyr. Hvordan det da er mulig, med inngående flid, å renske konseptet for alt som er bra og underholdende – og med like inkvisitorisk iver beholde alt som er dårlig – ja, det er ganske enkelt vanskelig å fatte. Når animert film først er dårlig, blir det ofte stygt. Og opplevelsen av å se denne belgisknederlandske samproduksjonen er omtrent like trivelig som å kikke på en selunge som kveles langsomt i råolje eller døende delfiner i gamle drivgarn. Gaute Brochmann Premieredato 5. november

BEST AKKURAT NÅ

MARIA FOSHEIM LUND KVINNER UTEN MENN Regi: Shirin Neshat Når kunst blir til film og vice versa. THE SOCIAL NETWORK Regi: David Fincher Poke! Like! YOU WILL MEET A TALL DARK STRANGER Regi: Woody Allen Adspredelse mens vi venter på at Allen returnerer til New York.

SOMEWHERE Regi: Sofia Coppola I rollene: Benicio Del Toro, Michelle Monaghan, Elle Fanning, Stephen Dorff, Laura Ramsey, Robert Schwartzman Legendariske Chateau Marmont på Sunset Boulevard, andrehjemmet til Johnny Depp, Tom Cruise og Stellan Skarsgaard. Han har alt. Kjendisstatus, penger og biler. Damer å legge ned. Strippere til å ligge med og å sovne til – tvillinger til og med. Dobbel nytelse. Dobbelt tragisk. Hele tiden det samme. Hele tiden alt – og ingen ting. Bortsett fra datteren på 11. Et ekte liv som minner om verdien av innhold. En fortelling med henvisning til Coppolas egen oppvekst på hotellet med faren, Francis Ford, sier Sophia. Sier også at det handler om allmennmenneskelige problemer: Om absolutt tomhet, absolutt ensomhet og om manglende evne til å snu båten. Om mulig-

heten av å være levende, men død likevel. Men er det viktig? Kommer vi nærmere sakens kjerne når kjernen er fraværende? Borte er Lost in Translations tydelige rollefigurer, nyanserte dialog og tomme, men søkende blikk. Stephen Dorff og Dakota Fanning er ikke en far/datterutgave av Murray/Johansen. De er nær hverandre og velspilte, men ikke nær oss. Borte er også den visuelle fylden og overskuddet rundt Marie Antoinettes forsøkt meningsfylte livsførsel. Ikke engang hotellteppene og hotellbarene har sugende nyanser som korridorene i Tokyo. Fornyende? Mer poetisk? Mer meningsfortettet? Nei. Somewhere er en fortelling i samme skjæret og langs den samme snødekte veien som Coppola alt har brøytet opp tidligere. Ingen avstikkere, denne gangen, bare rett frem. Ragnhild Brochmann Premieredato desember SYKT LYKKELIG Regi: Anne Sewitsky I rollene: Agnes Kittelsen, Joachim Rafaelsen, Maibritt Saerens, Henrik Rafaelsen Avstanden mellom uttalt mål og faktisk resultat er en fin indikator på kvalitet. Og bare ganske sjelden er spriket så stort som i tilfellet Sykt lykkelig. I omtalen finner man én film. Mens det vi ser på kino, er noe fullstendig annet. Eller knapt noe i det hele tatt, egentlig. En debutfilm der iver og energi gir så minimal avkastning at det nesten er imponerende. Det viktigste med en film er troskap mot sin egen intensjon. Fra Dumbo til Dum og Dummere til Det Hvite Båndet – suksess måles i hengivenhet til konseptet og evnen til å skape et unikt univers. Sykt Lykkelig feiler i så måte helt utrolig omgående: Karakterens situasjon og motivasjon er ikke til å få øye på. Det forsterkes eller forårsakes av grov feilcasting, der ingen av skuespillerne fanger det skapte grann av den mennesketypen de skal gestalte. Intensjonen er kultivert vs. bondsk. Resultatet Grünerløkka vs. Grünerløkka. Svakt tegnende figurer som på toppen av det hele boltrer seg på utsiden av tid og rom og forstand som vi kjenner det: Tenk sprelsk, naken pardans – midt i snøen, midt på et jorde. En lyssky affære i fullt dagslys mens barna kommer hjem fra skolen og ektefellene er Gud vet hvor og gjør Gud vet hva. I en film som jeg vil huske best for en serie reaksjonsmønstre som er veldig vanskelig å knytte til menneskerasen. Litt alarmerende at det feiles så grovt med å gjennomføre en såpass enkel filmidé. Men det er noe i den helhjerta kollapsen som gjør at jeg allikevel gleder meg til Sewitskys neste film. Gaute Brochmann Premieredato 5. november

THE GOOD HEART Regi: Dagur Kári I rollene: Brian Cox, Paul Dano, Isild Le Besco, Bill Buell, Stephen Henderson, Daniel Raymont Vi er i et New York som føles like gjenkjennelig som det Norge Mulder og Scully i sin tid besøkte. Hovedkarakteren Jacques er ihuga misogynist og bareier med dårlig hjerte, og havner i sykesenga ved siden av hjemløse Lucas, som har forsøkt å ta livet sitt. Gammal sneip som han er, trenger han en arvtaker, og peker seg ut ungfolen Lucas. Slik begynner en tradisjonell lærermester&læregutt-fortelling, hvor wax-on-wax-off byttes ut med opplæring i drinkservering og kaffebønnekverning. Og hvilken innsikt skal Lucas nå forvalte? At baren MÅ bevares som en ur-maskulin sone. Så kommer flyvertinnen April innom. Godtroende Lucas er mottakelig for kvinners list, hvilket Dano forsøker vise gjennom et kroppsspråk som i beste fall er en homage til «spæsserne» i von Tri-

ers Idiotene. Aprils feminisering av baren med duker og blomster måker vei for filmens klimaks: en krangel! Parallelt utvikles en ekkel historielinje om Jacques sin surrogatfamilie på Tahiti. Slutten er så forutsigbar og tunghendt at den ikke er verdt å nevne. Det er rett og slett en skikkelig gubbefilm islandske Dagur Kári har kokt sammen med sitt første engelskspråklige prosjekt. Regissøren har dessverre også latt seg fascinere av det raffe amerikanske independentfilmspråket à la 90-tallet, en stil som i USA forlengst er ferdigsnakka. Maria Fosheim Lund Premieredato 19. november BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG KEEPER’N TIL LIVERPOOL Regi: Arild Andresen Ungdommens uimotståelige råskap. HJEM TIL JUL Regi: Bent Hamer Ny rural kose-tristesse fra en av nasjonens få auteurer. THE HOUSEMAID Regi: Kim Ki-young Julaften i november: Koreansk filmskjønnhet, helt gratis på mubi.com.

THE OTHER GUYS Regi: Adam McKay I rollene: Samuel L. Jackson, Dwayne Johnson, Mark Wahlberg, Will Ferrell, Michael Keaton, Ray Stevenson og Paris Hilton Mark Wahlberg i rollen Ben Stiller var født for; den gneldrete, lille hissigproppen? For en uforlignelig dårlig idé. I en film som av denne og lignende årsaker kan tenkes å appellere til A) folk som liker å tenke sub-levels i amerikansk underholdningsfilm. Og B) Idioter. To politimenn ragger rundt i L.A. som helter. Til overmotet og døden innhenter dem og tronen blir stående åpen. Og hvem andre enn korpsets to største fjols bestemmer seg for å tilkrige seg sin plass i blålyset. Paramount tjener bra på billigfilm om dagen og The Other Guys dro inn kostnadene pluss på premierehelgen i USA. Og om du skulle være så uheldig å forville deg inn på denne, kan du jo slå i hjel tiden med å grunne over nøkkelen til suksessen. For eksempel hvordan man best mulig investerer grunkene for å få avkastning, her demonstrert ved følgende: 1) Aldri overvurder publikum. 2) Stjerneskuespillere er dyre, men trekker folk. Skyt derfor hver scene maks én gang. Ikke kast bort et sekund på prøver av noe slag. 3) Dropp manus, kostyme og alle avdelinger som ikke har med CGI å gjøre. Videre er filmen et talende bilde på gladvoldens endring gjennom tiårene: På 80-tallet var alle macho-harry uten at noen skjønte det. 90-tallet hadde testosteronklisjeer i hovedrollene, men både filmskapere og publikum så ironien. Nå: Alle vet at alt bare er tull, der heltene selv bedriver metroseksuel slarving om hva den maskuline rollen består i. Det er nok nå. Gaute Brochmann Premieredato 12. november

FILM: GAUTE BROCHMANN

10/2010

KATH

ERINE

Limbo

HEIG

L AS HTON KUT CHER

SYKT LIMBO TEKST GAUTE BROCHMANN En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Men det er ikke så ofte at nøyaktig samme

PÅ BLU-RAY & DVD

17. NOVEMBER

elendighet kommer to ganger nesten helt synkront. De to aktuelle norske filmene Limbo og Sykt lykkelig er så like at det grenser til duplikasjon. Dessverre for begge to.

STORYLINE LIMBO To par låses sammen ved at det ikke finnes andre hvite mennesker i mils omkrets. Det tydelige stedstapet forsterker dynamikken innad i familiene – og mellom dem. Vi snakker utroskap, tilgivelse og blek norsk hud på hvite strender.

SYKT LYKKELIG To par låses sammen ved at det ikke finnes noen andre mennesker i mils omkrets. Det tydelige stedstapet forsterker dynamikken innad i familiene – og mellom dem. Vi snakker utroskap, tilgivelse og blek norsk hud i hvit norsk sne.

KVINNELIG HOVEDROLLE SYKT LYKKELIG Søt TV-skuespiller gjør en middels troverdig rolle som naiv kone med familien som førstepri. Skriver seg dog inn i filmhistorien gjennom én enkelt, corny replikk: «Bist du Homo?»

LIMBO Søt TV-skuespiller gjør en middels troverdig rolle som naiv kone med familien som førstepri. Skriver seg dog inn i filmhistorien gjennom én enkelt, corny replikk: «Din katolske fitte».

MANNLIG HOVEDROLLE LIMBO Henrik Rafaelsen i rollen som en dustete sørlending med pløsete kinn og moderat sexmoral.

SYKT LYKKELIG Henrik Rafaelsen i rollen som en dustete sørlending med pløsete kinn og moderat sexmoral.

KVINNELIG BIROLLE SYKT LYKKELIG Vag rolletolking fra dansk skuespillerinne som rett og slett ikke har noen naturlig plass i dramaet.

LIMBO Vag rolletolking fra svensk skuespillerinne som aldri finner sin naturlige plass i dramaet.

MANNLIG BIROLLE LIMBO Snill og god og vil vel, men lyver for madammen – og ender opp med å miste henne.

10/2010

SYKT LYKKELIG Snill og god og vil vel, men lyver for madammen – og ender opp med å miste henne.

hjertebank. 118 x 360. natt og dag_hjertebank. 118 x 360. natt og dag 01.11.10 11.09 Side 1

SCIENCE IS FICTION TEKST MARIA MOSENG Trodde du du visste alt det er verdt å vite om sjøstjerner? Muligvis ikke. I filmverdens ytterkanter er undervannsliv, alternativ seksualundervisning og kjønnspolitikk ikke uforenelige størrelser. «To mate, you don’t have to have a penis!», roper Isabella Rosselini eksaltert fra innsiden av sjøstjernekostymet i Green Porno, et av internettalderens mer sjeldne forsøk på forening av naturvitenskap, revy og komedie. De innvidde husker kanskje også Man Rays surrealistfilm fra 1928, L’etoile de mer, hvor det hermafrodittiske vesenets skjønnhet på intrikat vis fikk lov til å representere mannens begjær etter den problematiske foreningen med det enigmatiske kvinnevesenet. Den dypeste undergrunnen av livet under vann, har du imidlertid ikke sett før du har sett de historisk undervurderte filmene til den franske biolog/filmskaperen Jean Painlevé. Her får sjøstjernen, samt flere av det submarine livets mange snedige organismer, stå som antropomorfe representanter for alternative livsstiler. Den androgyne sjøstjernen, den selvbefruktende maneten, og den stakkars sjøhest-hannens dramatiske svangerskap og fødsel. Alle en slags havets misfits, som får kanalisere Painlevés underliggende livspolitikk. Som filmskaper er fyren atskillig mindre kjent enn den toppluekledte kaptein Jacques Cousteau (sikkert et like egnet objekt for en Wes Anderson-film om besatte menn i sivilisasjonens ytterkanter, dog), men betraktelig mer analytisk, humoristisk og allegorisk. De halvsurrealistiske undervannsfilmene hans

Létoile de mer

fokuserer gjerne på en enkelt organisme, med titler som Freshwater Assasins, The Love Life of the Octopus og mer lakonisk, The Sea Urchin. Først og fremst en samling av naturens tilfeldige skjønnhet – der reker og sjøpinnsvin sett gjennom mikrocinematografiens abstraherende linse blir en oppvisning i arkitektonisk eleganse, vektløs koreografi og marin-erotikk. Vitenskap og estetikk, hverdag og mirakel, akkompagnert av en tørr, sparsom voiceover, enkelte allegoriske kryssklipp og soundtrack som inkluderer alt fra Duke Ellington til elektronika-pioneren Pierre Henry. Obskurt, sier du? Utilgjengelig? Nei da. En rekke av Painlevés filmer er nå ute på samle-dvd, både med originalt lydspor og med det alternative Yo La Tengo-soundtracket som ble produsert i 2001 under tittelen Sounds of Science. Science is Fiction samler 23 utvalgte av fyrens over 200 filmmirakler, og er en sjelden anledning til å dyrke din Nasjonal Geographics-pasjon med det kulturelle alibiet intakt. Den absolutt fremste grunnen til å la seg fascinere er den vellykkede kombinasjonen av vitenskaplige detaljer, hverdagsanekdoter og estetisk nyskapelse. Painlevé, som lagde sine første filmer på 1920-tallet var både en dedikert biolog og en kreativ formidler, utvilsomt påvirket av dada- og surrealistmiljøene han sirkulerte i. Sistenevntes intrikate kunstgrep for å underliggjøre hverdagslivet, fremstår nærmest som overflødige når man ser Painlevés filmer. Alt man virkelig trenger er å stirre hardt nok inn i naturens verden for å finne sjokket, mysteriet, surrealismen – rekekannibalisme og skalldyr som parrer seg i polyamorøse kjeder på fem. Kan man be om mer?

PÅ KINO 26. NOVEMBER

sélection officielle

un certain regard festival de cannes

«Det eneste ekte i verden er å gå fra forstanden av kjærlighet» alfr ed de mu sset

H J E RT E B A N K [Heartbeats]

En film av xavier dolan AKTUELLE KINOFILMER: NOVEMBER - DESEMBER MACHETE Regi: Robert Rodriguez

ARMADILLO Regi: Janus Metz

HJEM TIL JUL Regi: Bent Hamer

I AM LOVE Regi: Luca Guadagnino

BENDA BILILI! Regi: Renuad Barret

RED Regi: Robert Schwentke

GOING THE DISTANCE Regi: Nanette Burstein

SYKT LYKKELIG Regi: Anne Sewitsky

SJOKKDOKTRINEN Regi: Michael Winterbottom

HJERTEBANK Regi: Xavier Dolan

KEEPER’N TIL LIVERPOOL Regi: Arild Andresen

WALL STREET – MONEY NEVER SLEEPS Regi: Oliver Stone

MR. NICE Regi: Bernard Rose

YOU WILL MEET A TALL DARK STRANGER Regi: Woody Allen

HONNING Regi: Semih Kaplanoglu

FRITT VILT III Regi: Mikkel Brænne Sandemose

INCEPTION Regi: Christoffer Nolan

THE OTHER GUYS Regi: Adam McKay

LIMBO Regi: Maria Sødahl

GROWN UPS Regi: Dennis Dugan

JACKASS 3D Regi: Jeff Tremaine

SAMMY’S EVENTYR Regi: Ben Stassen

THE SOCIAL NETWORK Regi: David Fincher GAZAS TÅRER Regi: Vibeke Løkkeberg

THE AMERICAN Regi: Anton Corbijn I EN BEDRE VERDEN Regi: Susanne Bier MICMACS – DET GLADE VANVIDD Regi: Jean Pierre Jeunet PÅ VEI Regi: Jasmila Zbanic

MED ÅPNE ØYNE Regi: Haim Tabakman SALT Regi: Phillip Noyce

! 10/2010

MENNESKEDYRET TEKST GAUTE BROCHMANN Hva er natur? Hardangervidda og Jostedalsbreen? Jo, på sett og vis. Men slik de omtales i dagligtalen er de snarere eksempler på en romantisk idé som oppstod for drøye hundre år siden. Om hvordan nordmannen kan realisere seg selv gjennom frisk luft, nasjonalistiske vyer og fysisk anstrengelse. Det vil si et

sosialt og kulturelt produkt. Som alt annet. Men det betyr ikke at fjell og vidde ikke er natur. For alt er jo natur også. Det vil si: Alt er natur når man fjerner kulturen. Vi skal ikke fiske frem de filosofiske flosklene for å nærme oss hva dette består i, men slår fast at av alle underkategoriene, er menneskenaturen den mest interessante. Og peker her ut tre aktuelle filmer som belyser tematikken.

ENTER THE VOID (2010) Regi: Gaspar Noé Behøver menneskets natur og være noe mørkt og makabert? Ikke nødvendigvis, men det er liten tvil om at det vi får hvis vi fjerner det siviliserte, fremstår som noe rått og hardt. Og få om noen presenterer oss for dette med slik lutter brutalitet som Gaspar Noé. Alene mot alt og Irrversible er begge milepæler i nyere filmhistorie, der sofistikert historiefortelling og estetisk fingerspissfølelse blir brukt til å vise frem det vi frykter og avskyr mest i oss selv. Enter the Void er en videreføring av dette prosjektet. En påfallende estetisert og meget vakker film som på én side er tematisk og narrativt tydelig. Samtidig som vi tas med på en abstrakt reise ut av vårt daglige, sosialdemokratiske jeg – og inn i noe helt annet. Langt fra så utpreget smertefull å se på som forgjengerne, men enda mer intens: Sex, drugs og død handler om utvidelse av sansene, og i Enter the Void tas vi ut av den måten vi er oppdratt til å erfare verden på, og over i det som kan sees som et mer grunnleggende erfaringsnivå. Enkelte vil føle at filmen tar pulsen på deres sanne jeg, andre at dette ikke angår dem i det hele tatt. Og så får disse to diskutere seg imellom. En fantastisk film, ikke overraskende egnet for et vidt spekter av reaksjoner.

1 1

Enter the Void hadde premiere i en uferdig klippet variant i Cannes i år. Forhåpentligvis dukker director’s cut opp på norske kinoer litt utpå nyåret.

MUNDO CANE (1962) Regi: Paolo Cavara + Gualtiero Jacopetti Til glede for alle nyfrelste 60-tallsentusiaster med gryende kreft i lungene og Mad Men på hjernen, re-lanseres nå en av tiårets viktigste dokumentarfilmer på DVD. Mundo Cane betyr «En Hunds Verden» eller «Et Hundeliv» og var en kommersiell og kunstnerisk suksess tilbake i 1962. En film der ideen er å vise verdens usminkede bakside. Arne Hestnes’ oppfordring om at «det burde følge spypose med billetten» sier veldig mye om hva man var vant til å få servert i Don Drapers velordnende gullalder,

men lite om selve filmen. Coveret varsler også exploitation, hvilket er dypt misvisende. Men det betyr ikke at dette er dårlig eller uinteressant. Tvert imot. Filmen sett med dagens øyne er ikke sjokkerende på en kvalmende måte, men Mundo Cane oppleves snarere som et nostalgisk og nådeløst dokument over menneskets iboende irrasjonalitet – og måten vi forsøker å normalisere dette på. Ved å sammenstille materiale fra urfolk verden over med adferden vi ser i den vestlige verden, makter Cavara og Jacopetti å vise hvordan sex, matvaner, religion og andre helt grunnleggende temaer for menneskerasen er definert av

det basale og uforståelige – langt mer enn kjølig orden. Legg til at et grundig og velvalgt researcharbeid presenteres gjennom et presist og underholdende filmspråk, og vi står igjen med en liten must-see. Ikke noen knyttneve i trynet i form av hva man orker eller ikke orker å se på. Men en klam hånd i nakken; et kaldt og snikende ubehag som får oss til å spørre oss om hva vi egentlig ser på neste gang vi møter blikket til det der inne i speilet.

TRASH HUMPERS (2009) Regi: Harmony Korine Hvis du lurer på hva denne filmen handler om, er det bare å tolke tittelen rett frem. Trash Humpers = Søppel-jukkere. Nå er dette riktignok bare en liten del av det hele: I Harmony Korines definitive retur til filmbransjens mugne kjellerstue, er det en slags forvridd primalutgave av det humane vi presenteres for. Vi befinner oss i et eller annet forstads-Amerika der vi gjennom usedvanlig grovkornede og utflytende bilder følger en gruppe mer eller mindre menneskelignende vesener som reker gatelangs og gjør mer eller mindre menneskelignende ting. Filmen bør oppleves snarere enn tolkes, og i stedet for å bevege oss ut på for dypt vann, slo vi på tråden til Harmony for å høre hva han tenker om seg selv som menneske, sånn for å antyde hva slags personlighet og verdensbilde denne foruroligende og severdige filmen skriver seg fra: When you looked into your bathroom-mirror this morning, what did you see? – I see a beaten down man with greatness in him. I see a

once great boxer. I see Muhammed Ali. If its really early in the morning then I see Groucho Marx. I see puffy eyes and busted lips. I can’t belive I’m still goin. Which place gives you the most sincere feeling of submission? – No place. I like to kick ass. I will only submit with a gun to my head. Fuck that. When was the last time you did something to prove yourself? – The other day i killed a deer on accident. It jumped in the road and I smashed it with my car. It’s head was severed and it landed on my trunk fully intact. After the accident I wiped the blood off my car and then drove to an old friends house who lived down the street. I took the deers head and put it on his door step and then ran his doorbell. I jumped in the car and drove home. I did this to prove to myself that i was still a great man. What do the term «profound» mean to you? – When I see a beautiful stripper with a huge ass dancing on stage, shaking her ass at lightning speed, moving her ass in really quick circular motions, I feel love, I feel it is a truly

profound universe that I live in. Beside sex, what physical act gives you the greatest pleasure? – Playing basketball and eating chicken. When was the last time someone truly made you wanna hurt them? – Yes, I have this impulse all the time. When I see fat people with no teeth eating hard candy i feel this way, I think to myself ’why cant they just give this up?’ Then I take my fist and punch the wall. What is the U.S.’ greatest achievement? – Beauty pagents. Who (if any) makes you feel sorry for yourself? – I dont ever feel this way. How do you handle doubt? – I kick it in the ass. I spit on it. I dance with it a bit and then I set it on fire. I put it in an envelope and send it to this angry lesbian I know who stores it in a safe in the bathroom of her house. Who’s the greatest? – Me and Muhammed Ali.

2 1

3 1

10/2010

Mundo Cane og Mundo Cane 2 er ute på DVD i Norge nå.

Trash Humpers kan kjøpes på DVD eller lastes ned fra trashumpers. com

blæst design

bilDEnE Du alDri fikk sE

En film av vibEkE løkkEbErG

«Den ultimate antikrigsfilmen.» the hollywood reporter «Treffer med voldsom kraft.» variety «Gjør et uutslettelig inntrykk.» bergens tidende «En hard og overrumplende film som går usedvanlig langt og lykkes med det den forsøker på.» natt&dag

filmsuksessen er på kino fra 5. november nero media

“Ny juleklassiker!” Film & Kino

“Should leave all but the cynical and stony-hearted feeling warm and fuzzy inside.” Screen International

HOVEDPROGRAMMET

VINNER BESTE MANUS

TORONTO INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

FILMFESTIVALEN I SAN SEBASTIAN

www.hjemtiljul.no

På Bergen Kino 12. november Følg oss på www.facebook.com/bergenkino

KORT & RÅTT Vil du lage film? Se godt på Åse Meyer. Hun bestemmer om du får lov eller ikke. TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO INGRID POP Vi har ikke for vane å trekke de grå eminenser fra dypet av Dronningens gate 16 inn i disse spaltene. Men gjør her et hederlig unntak: Fra februar neste år, tiltrer nemlig Åse Meyer som kortfilmkonsulent. En jobb det bare finnes én av. Så med tanke på at 99 % av alle filmskapere må mekke seg en liten før de får lov til å lage en stor, er det i praksis slik at hun bestemmer hvilke regissører som skal finansieres og slippes løs på det norske folk de neste årene – og hvem som ikke får et rødt øre Om det å lage film er himmelen for deg, husk at Åse holder nøkkelen til perleporten. Og så er det bare å rusle bort å banke på? … Eller? Hva skal egentlig til for å lure noen kroner ut av deg? – For det første må jo folk ha en idé, og så bør de sparre med venner og fagfolk for å finne ut av om det er en god idé. Så hvis vedkommende mener at dette er verdt statens ressurser og får kranglet seg til et møte: Hva er det første du ser etter? – Det er jo et menneskelig treff, og jeg danner meg jo et intuitivt bilde av personen; det dreier seg om kraft og troen på eget prosjekt. Det handler ikke om å like eller ikke like, men en fornemmelse av selve drivkraften. «Hvorfor vil du fortelle denne historien», pleier jeg å spørre. «Og hvorfor vil du fortelle den på film? Hvorfor ikke skrive en bok?»

Hva er rett svar der? – Hehe, det er ikke noe «rett svar», men det må ligge en større motivasjon i bunn enn at det er kult å drive med film. Det er utrolig mange som har lyst til å prøve seg. Vi har en situasjon der unger sitter og lager film med web-cam på jenterommet eller tar utdanning på NISS eller i utlandet – og vi kan altså ikke velge alle. Så mange får nei, og når dommen felles, sitter du med klubba. Er du glad i makt? – Nei! Jeg er ikke noe maktmenneske. Alle skal møtes med respekt, og selv om jeg tror at de aldri vil få til det de prøver på, skal de tas på alvor. Hvorfor tok du jobben da? Og hva kvalifiserer deg til denne myndigheten? – Ehm. Jeg har vel jobbet med veldig mye forskjellig innen filmfeltet. På veldig mange nivåer og sett veldig mye. Dessuten synes jeg det er gøy å treffe nye folk, se verden med nye øyne og få et innblikk i hva som rører seg der ute. Og bare for å ha det presisert: Det er andre enn meg som er med og bestemmer her. Hva er en god kortfilm? — Det er en film som klarer å formidle en historie eller følelse eller tanke på en interessant og presis måte. Ofte ved bruk av knappe virkemidler. Dessuten synes jeg det er gøy å se noe jeg ikke har sett før. Og … jeg liker å le. Åse setter seg tilbake. «Ikke skriv det», sier hun. «Da begynner folk å tro at jeg ser etter

Jeg synes det er viktig å ha et bredt spekter der vi tørr å slippe til mange sjangere og formater.” noe spesielt. Og det gjør jeg ikke». Før hun gjentar det hun allerede har slått fast et par ganger «Ingen programerklæring». For det er enda noen måneder til hun overtar. Etter en kar som heter Kalle Løchen. Enkelte av dere kjenner ham kanskje vagt fra posten Kalles Corner på Cinemateket. Andre vet meget godt hvem han er. Og etter å ha intervjuet stort og smått i norsk film de siste årene har en pussig naturlov blitt avdekket: Uansett hvor forskjellige intervjuobjekter, samme hvilken periferi i bransjen de huserer rundt i: Alle snakker varmt om Kalle. Av frykt. Eller kjærlighet. Eller begge deler. Så også Åse. «Få med at Kalle har gjort en kjempejobb». Jada, svarer jeg. Og tenker på årets kortfilmfestival i Grimstad som hadde null x null gode filmer. Hva kan du gjøre får at ting skal bli enda bedre? – For det første vil jeg jo fortsette i samme sporet. Jeg synes det er viktig å ha et bredt spekter der vi tørr å slippe til mange sjangere og formater. Norsk kortfilm har jo hatt et godt rykte internasjonalt. Men det lages jo veldig mye kortfilm, og derfor kan det også være langt mellom gullkornene Hun kremter og ser ned et øyeblikk. Så lener hun seg frem og smiler. Nei ikke skriv det, sier hun. Men sånn der off the record, fortsetter hun

og ser meg inn i øynene. Og sier en del ting som jeg ikke får lov til å dele med dere, men som faktisk gjør meg ganske optimistisk på vegne av hele ansettelsen. La det stå for min regning: Åse Meyer har et forbløffende sunt forhold til norsk film, utmerket smak og en personlighet som varsler om vilje og gjennomføringskraft. Om vi bare kan få en antydning av preferanser – hvilke filmopplevelser husker du best? – De der jeg har vært sammen med en ny kjæreste og sittet og klint og ikke sett noe av filmen i det hele tatt. Og så filmene til von Trier, de tidlige. Dancer in the Dark. Jeg ble veldig emosjonelt grepet av den uten helt å vite hvorfor. Fassbinder da jeg var yngre. Og jeg har jo arbeidet i Film fra Sør, og kan vel si det slik som at jeg liker film som fungerer som en slags reise. I den menneskelige forståelsen. Universelle temaer som tas opp gjennom lokale historier fra være seg Toten eller Kuala Lumpur. Og som blir gyldige og tillegges kunnskap. Uhm, høy list for de vordende søkerne til millionene du forvalter? – Ja. Høy list. Det er bra. For meg selv. Og dem. En siste hilsen til de håpefulle? – Ja. Dere bør være dame. Og helst fra Sørlandet. 10/2010

Jeg er veldig opptatt av å være intelligent. Men så går det litt i stå av og til. Da må man ty til urinsex.”

10/2010

MØTER AGNES RAVATN

Kvinnen som sa neia til Eia. Er du smartere enn Bård Tufte og Harald Eia? – Jeg er smartere og morsommere, men jeg ble trykket ned av det brede og folkelige…

Hva ligger mellom barken og veden? – Blant annet insekt.

Da var det etablert. For de som ikke kjenner deg, hvem er du egentlig? – Jeg er en forsagt kvinne fra Vestlandet som har gitt ut et par bøker, og fått en slags journalistjobb i hovedstaden.

Hva skal til for å skrive en bok? – Omtrent ingenting. Det ser man jo. Femti nye norske forfattere debuterer hvert år. Det blir fem hundre på ti år, det. Men for faktisk å skrive en bok må man ha tålmodighet fra en annen verden.

Du kommer selv fra et lite høl, Ølen. Vårt nye favorittband, Drugged SS, mener at oppvekststedet definerer deg, og flukten fra en større maurtue aldri vil kunne skjule merkene den setter. – Det stemmer.

Hva slags merker har du? – Jeg har masse arr på sjelen, og angst som aldri slipper taket. En sosial psykosomatisk angst som kommer veltende hver gang jeg vender tilbake til heimplassen.

Er det derfor du trakk deg fra Storbynatt? Eller gjorde du det fordi Eia og Tufte har begynt å gå på tomgang? – Ja, det er veldig tydelig at de har tapt seg. Det eneste som holdt meg tilbake i programmet var at det hadde stått i lokalavisa at jeg skulle på TV. Det kommer bare én kjendis fra Ølen fra før og det er Elin Tvedt. Jeg så en reell mulighet til å bli konkurrenten hennes, og det var derfor jeg holdt ut i programmet så lenge som jeg gjorde.

Det var ikke fordi Eia klådde på deg? Vi har hørt historier. – Jeg tror han foretrekker glamourmodeller. Jeg var ikke fin nok for han.

Du er en såkalt forfatter. Hva skriver du om? – Jeg skriver om meg selv i oppdiktede skikkelser. Tror jeg. Jeg skriver stort sett om kommunikasjonsproblemer og misantropi med positivt fortegn.

Hva er misantropi? – Det er å være så misfornøyd med seg selv at man overfører den misnøyen på alle man treffer.

Du er black metal-tekstforfatter du da. – Hehe. Jeg er mindre misfoster enn black metal-folka. Jeg vil alltid ha en liten lillefinger inne i den skikkelige verdenen. Men det er nok bare forfengelighet som gjør at jeg ikke er black metal-trommis.

6 6 1

Hva er din beste naturopplevelse? – Jeg har ingen bra naturopplevelser.

Verste da?

– Ikke det heller. Jeg er stort sett totalt likegyldig til naturen. Det er min akilleshel. Jeg skulle gjerne ha vært en person som hadde sterke naturopplevelser. Det er noe flott ved det. Særlig at andre har det. Naturen har aldri gjort inntrykk på meg, den er bare en unødvendig kulisse. Hva er det mest unaturlige du har gjort? – Det mest unaturlige jeg har gjort er å jobbe med TV-programmet Storbynatt.

Du har sagt at man må være stormannsgal? – Man må være ganske koko for å tro at man har noe på hjertet som er av offentlighetens interesse. Man må også ha et sterkt formidlingsbehov, og et element av ekshibisjonisme i seg.

Mørkt Ravatn-O-lemma: æresgjest på Torsdag Kveld Fra Nydalen eller sandwich med Bård og Harald? – Sandwich med Bård og Harald. Man må alltid velge det minst verste av to onder. Også virker de veldig renslige.

1 6 1

Har du noen gang blitt forveksla for å være hu tubamor i Jaga Jazzist? – Hahaha. Bare moren hennes.

Vi går til neste spørsmål. Du stilte opp i Dagbladet for å si at du er redd for å bli kjent igjen på gata. Hvor lenge tenkte du på den? – Hvor lenge jeg… Hva mener du? Var det veldig gjennomtenkt? – Det er veldig stor forskjell på TV og avis. TV er et veldig kraftfullt medium. Jeg tror ikke det noe fare for å bli kjent igjen når man har et bilde på trykk i Dagbladet.

1 6 1 1 6

…Eller NATT&DAG – Ja.

Sier det mest om Dagbladet eller deg? – Det sier mest om 2D-formatet. Touché.

Innrøm at det var et PR-triks! – Det var en genistrek. Ved å først skulle være med på et TV-program, og så trekke seg ut rett før det er for seint, får jeg både massiv respekt fra kultureliten, pluss at jeg får masse misunnelse av det lavere sjiktet av befolkningen. Jeg har vunnet på alle fronter. Jeg er tross alt kjent for å være en taktiker.

1 6

Pleier du å hoppe av i svingen? – Ja.

Smal porno, med andre ord.

Når kommer sextapen? – Jeg tror ikke… jeg har så bred appell. Jeg appellerer bare til nynorske intellektuell pornoblogger.

Man blir veldig tjukk av å drikke alkohol. Pot også, for den saks skyld. Mathunger vet dere. Gå heller rett på speed.”

6 6

Hva tror du på? – Den rene fornuft og nynorsk porno.

Overtr-O-lemma: englevakt eller snakke med de døde? – Jeg vil helst kunne snakke med de

døde. Hvorfor tror du det har det blitt legitimt for dagspressen å skrive ukritisk om overtro og annen bullshit? – Folk er mottakelige for det. Jo mer sekularisert Norge har blitt, jo mer klin kokkos har folk blitt. Også hva de er villige til å tro på.

1 6 1 6

Hva er undertro? – Det er det agnostikere driver med.

Har du noen gang vært utro? – Nei.

Du skriver også for avisa Dag Og Tid. Hva om vi slår oss sammen med dem… – Og lager avisa Ny Tid! Hohoho!

6 1

Nei …homseavisa DAG&DAG?

6 1 6

Einar Gelius! Hva synes du om den nye boka hans? – Jeg ble litt pirret av den.

Eller GOD DAG, GODAG, for litt eldre homser. – Ja, det er jeg med på. Hvem skal være redaktør?

Jasså. Hvis Einar Gelius, hva gjør du? – Hvis Einar er Gay-lius.

Vi har lest på Twitter at han runker bloggen din. Når skal du la han komme? – Jeg kan ikke forhindre at han gjør det, så det skal han få styre fritt. Hva er det som er så bra med å røyke pot, egentlig? – Man blir veldig tjukk av å drikke alkohol. Pot også, for den saks skyld. Mathunger vet dere. Gå heller rett på speed.

Har du noe overhørt til oss? Ere noen rykter i dine kretser? – Odd Einar Dørum er bipolar. Og bifil. Bifolar. Hehe.

Tilbake til skrivingen din. Hvorfor er alt meningsløst? – Alt er ikke meningsløst. Når man tenker på at verden har eksistert så lenge som den har eksistert (KJSKJLHL), og om noen millioner år så skal solo vokse og…

6 1 6

Solo? – Solo og Fanta skal vokse og fusjonere – og da blir alt meningsløst.

Alle andre enn deg. – Det har med den norske nazismen å gjøre. Dyrking av det rene og opprinnelige. Markens grøde.

1 6 1 6 1

Du tenker på hedonisme? – Nei.

6 1 6

Håhå!

Hva er Moods of Norway? – Flettfrid Andresen i LSD-rus.

Guri Schanke på valium!

Hva ligger i menneskets natur? Eventuelt: hvem ligger du med om dagen? Ikke si Harald Eia. – Jeg har kjæreste. Det blir jo sagt at de fleste voldtekter skjer i heimen.

Du vil ikke si navnet hans, med andre ord. – Nei.

Du har sagt til oss tidligere at det beste og verste med å leve i Norge er at man kan leve et helt liv uten å støte på et ekte problem? – Det er det beste og det verste. Ingen bekymringer. Bare postmoderne eksistensialisme-onani. Ikke har vi problemer, og ikke har vi sosio-økonominanske… Mye ordrot nå. Har du et behov for å bevise noe? – Jeg er veldig opptatt av å være intelligent. Men så går det litt i stå av og til. Da må man ty til urinsex.

Dendrofili, da. Har du lekt med naturen? Har du flisespikka? – Nei, men jeg kjenner jenter som har spikka seg en dildo.

6 1 6

I speider’n? – Voksenspeider’n. Utrolig glatt og fin i bjørk. Har du hørt om den dyslektiske elgen som trodde han var skogens kongle?

– Nei.

6 1 6

Ikke vi heller.

Hvis et tre faller i skogen, når kommer neste bok? – Til våren. Ved bjørkesprett. Har det noe med dildoen å gjøre? – Det er en dildo mellom permer.

Hvorfor tror du natur er så viktig for oss nordmenn? – For andre nordmenn, mener du. 10/2010

Ekspressbåten Stavanger–Haugesund–Stord–Bergen Billettbestilling: flaggruten.no – Tel. 05 505 En tur med Flaggruten tar deg med langs Norges vakreste kyst og kryssende fjorder. Turen tar ca. 4 timer mellom Stavanger og Bergen. Her kan en nyte flott utsikt i behagelige båter. Det er kiosk om bord der en kan nyte et lite måltid samt forfriskninger.

l a i s e p S for tilbud nter stude

De billigste billettene kjøpes på nett. Gratis trådløs tilkobling er tilgjengelig.

Fra sentrum til sentrum

SOTRA

AUSTEVOLL

Opplev FjordNorge fra Flaggruten

STORD

BØMLO

KARMØY

Flaggruten har flere avganger hver dag i begge retninger: Stavanger – Føresvik – Kopervik – Haugesund – Mosterhamn – Leirvik – Rubbestadneset – Hufthamar – Flesland – Bergen.

Ekspressbåt Stavanger–Bergen 50 år Design og trykk: Bryne stavanger offset (92561) 50 x 70 cm