2011-desember-oslo by NATT&DAG

OSLO 11 - DESEMBER 2011 // PERIFERI

Nakenfoto med Torbjørn Rødland Gaute Brochmann om Distrikt VS Bykultur

N&D MØTER: Cornelius JakhelLn Ruben Östlund Robert Andresen Bjørg Quigstad Engen Halvor Pedersen Henrik Pask +++

Emma Aars / Foto: Stephen Butkus

WWW.NAttOGDAG.NO

N&D ANMELDER: Immortals The Rum Diary Marit Larsen Play Drake Burzum +++

& MØTER Nina Witoszek

Natt&Dag - Siden 1988

Du trenger hjelp. Snakk med en ekspert.

Grav i fortiden. Bli kvitt smerten.

Det er urettferdig.

Sats på at det går over.

Det ﬁnnes ingen å gå til.

allegutta.no

Du kan hjelpe deg selv. Snakk med mennesker som selv vet hva det handler om.

Se fremover. Lær deg heller å bruke den.

Sånn er livet. Gjør noe nå.

Jo.

I løpet av livet opplever nesten alle vi mennesker personlige problemer som ikke går over av seg selv. Selvhjelp er å ta tak i problemene og gjøre noe med dem. Og selv om det heter selvhjelp, betyr det ikke at du må gjøre jobben helt alene. Selvhjelp handler om at mennesker kan hjelpe seg selv ved å komme sammen, bruke ærlige ord og forstå hverandre. La du merke til at det ikke står ”gi råd til hverandre”? Folk gir altfor mange råd, når det vi aller mest trenger er noen som lytter og deler egne erfaringer. Det handler ikke først og fremst om å bli bra eller kvitte seg med problemene, men om å lære seg å leve med dem, bruke dem og gå videre med dem. Den største eksperten på ditt liv er nemlig du. Vi ser at det virker. Vi tror på å komme i gang. På å se fremover. På optimisme – og ikke minst, på realisme. Selvhjelp er gratis. Det blir stadig ﬂere selvhjelpsgrupper rundt om i landet. Vi i Selvhjelp Norge byr på kunnskap og erfaringer, som sikrer at gruppene har nødvendige rammer og kjøreregler. selvhjelp.no telefon 23 33 19 00 post@selvhjelp.no

Vil du hjelpe deg selv – sammen med andre som vil? Ta gjerne kontakt med oss, så skal vi fortelle deg hvordan du kommer i gang.

Oslo, Akershus og Østfold (Oslo) telefon 23 33 19 07 hga@selvhjelp.no

Buskerud, Vestfold og Telemark (Tønsberg) telefon 483 56 038 annegrete@selvhjelp.no

Hedmark og Oppland (Lillehammer) telefon 952 00 053 knut@selvhjelp.no

Rogaland, Aust- og Vest-Agder (Stavanger) telefon 981 02 067 kk@selvhjelp.no

Møre og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag (Kristiansund) telefon 977 88 607 kari@selvhjelp.no

Nordland, Troms og Finnmark (Tromsø) telefon 467 78 204 ingerberit@selvhjelp.no

OSLO - DESEMBER 2011

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon Andreas Tylden Therese Kristiansen

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Ole-Morten Algerøy Tore Andvig Wenche Sundt Bendixvold Torgeir Blok Gaute Brochmann Andreas Dahl Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Inger Lise Hammerstrøm Rasmus Hungnes Jonas Hågensen Aksel Kielland Kari Kristensen Tete Lidbom Siren Løkaas Lars Kristian Midtsjø Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Mathias Rødahl Hans Christian Skovholt Vegard Skjervheim Oda Solberg Andreas Cappelen Pil Cappelen Smith Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Thea Østerberg Julie Østengen Håvard Ringen

Utgiver NATT&DAG AS

Hexperimentet ............................................................................................................................................. Nakenfotografering ................................................................................................................................. Er vi likeverdige, herr Direktør? ........................................................................................................... Kardemommeby må brennes til grunnen! ........................................................................................... Autistisk Autentisk .................................................................................................................................... Hundene ......................................................................................................................................................... Mat: Restaurant, Café og Bar .................................................................................................................. Uteliv: Konsert og klubb ......................................................................................................................... Litteratur & Tegneserie ........................................................................................................................... Kunst ............................................................................................................................................................... Hva er din guilty pleasure? ..................................................................................................................... Scenekunst ................................................................................................................................................... Musikk: One Year Wonder ......................................................................................................................... Musikk: Drake, Marit Larsen, Burzum .................................................................................................. Filmintervju: Ruben Östlund .................................................................................................................. Film: Immortals, Rum Diary, Play ............................................................................................................ TV & Spill ........................................................................................................................................................ Politikk: Voldtektshysteri ...................................................................................................................... NATT&DAG møter Nina Witoszek ..............................................................................................................

Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

10 12 21 25 28 31 41 45 48 50 53 54 57 58 65 66 74 77 78

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

Fotografer Atle Richter Schie Bradford Rogne Christian Belgaux Ingrid Pop Johanna Siring Marius Dybwad-Brandrud Stephen Butkus Torbjørn Rødland

Økonomi Netledger

Trykkeri

Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

DETTE HØRTE VI PÅ

Studere i utlandet? Sett tingene dine trygt hos oss! Spør etter studentrabatt.

810 12345

www.cityselfstorage.no

et selskap i Selvaag Gruppen

10/2011

Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

OVERHØRT

At dameblader er døve, er ikke akkurat noe nytt, men etter at et ELLEr annet dameblad har vært oppe for kritikk den siste tida (i forbindelse med redaktørens lille raserianfall/stotrende forsvarstale om at «jo, man LÆRER mye i dette bladet … eehh… om eh … trender og eh …»). Vi fant en ELLEr annen utgave fra 1998, og der kunne man lese om amish-folket, Kabuls modige kvinner, yrkesmodistene, guide til Amsterdam, Klamydia, Linn Ullmann, britisk interiør, grafisk design, kvinner som lider av celebrifila, afrikanske matretter og høstdepresjoner. Hva skjedde?

Alfred Hall (N) Andrea Dahle (N) Astaroth (N) AutoLaser (N) Beaten To Death (N) Bendik (N) Bloksberg (N) Carl Louis & Martin Danielle (N) Charlotte Thorstvedt (N) Cody (DK) Daniel Norgren (S) Dark Times (N) Den Svenska Björnstammen (S) Deportees (S) Emilio (N) Envy (N) Eye Emma Jedi (N) Execration (N) Gram Per Person (N) Gunnhild Sundli (N) Hedvig Mollestad Trio (N) I am Sound (N) I Break Horses (S) I Got You On Tape (DK) Ignug (DK) Jabba The Butt (N) Jonas V (N) Kaveh (N) Korallreven (S) Lemaître (N) Little Majorette (S) Machine Birds (N) Maribel (N) Masquer (S) Megafon (N) Mikhael Paskalev (N) Monica Heldal (N) Møster! (N) Prinspolo (ICL) Reptile Youth (DK) Sandra Kolstad (N) Siinai (FI) Sirkus Eliassen (N) Sisi (N) Sóley (ICL) Soup (N) Sykur (ICL) SynKoke (N) The Avalanche (N) Vestindien (N) Yngve & His Boogie Legs (N) whomadewho (DK)

Et av de andre store damebladene nekter forøvrig jentene som er featured i Min Stilspalten å skrive hva de vil. Dette er eksempler på ting redaksjonen ikke kunne tillate: Marquis de Sade som yndlingsforfatter, kritikk av klesdesigner Fam Irvoll og ordet «rimming». Kjekkas-forleggeren/ kommentatoren/forfatteren har blitt singel. Bare til opplysning. Flere eldre skribenter har forresten vært ekstremt opptatt av forrige Oslo-utgaves coverboy. Et par har vært på grensa til frustrerte når de har ytret: «HVORFOR HAN?» Vel, om aktualitet, temarelevans, eksklusivitet og good looks IKKE er coververdig … Hva vil dere ha? En femten år gammel jente med dådyrøyne halvnaken i en oversized parkas i skogen på forsida? Ok.

10/2011

FÅ gratis julegaver i år! TEKST REDAKSJONEN Vi har vinterrengjøring på kontoret og tømmer hyllene våre for DVDer, bøker, CDer og annet stash (også slenger vi med noen overraskelser!). Alt du trenger å gjøre er å svare oss på hvor godt du egentlig leser NATT&DAG med quizen under, og vips, så er du med i trekningen:

1. Hva betyr de fire bokstavene som står skrevet på tissen på side 13? 2. Hvilken hyperaktiv norsk intellektuell må roe nervene med Sobril hver lørdag? 3. Hvilken ung sint mann meldte seg inn i arbeider partiet etter 22 juli? 4. Hva heter Jean Genets selv biografiske roman?

5. Hva er et penere ord for affeksjon og forstillelse? 6. Hva vil Berlusconi ha mer av i parkene for å beskytte “jentene våre”? 7. Hvilken låt hadde Henrik Pask på hjernen som trettenåring? 8. Hvilken seksuell aktivitet bedriver de tre ungguttene med i skogholtet i bilde serien? 9. Hva er det beste fjernsyns programmet siden Seinfeld ifølge vår kommentator? 10. Hvilken ubehagelig sannhet fikk terningkast 6 av vår anmelder? Send dine svar til konkurranse@ nattogdag.no og merk hva du ønsker deg til jul med “DVDer”, ”CDer”, ”BØKER”, eller “Overraskelse!” God jul!

KUNST

Periferitips! TEKST REDAKSJONEN I anledning N&Ds periferinummer, som du til orientering holder i hendene nå, er det passende å anbefale deg å ta en tur ut til det perifere galleriet Blaker Meieri (ved Glomma og Blaker togstasjon), for å sjekke ut den perifere fotokunstneren Espein Tveit (han bor i Østfold) sine fotografier fra det perifere Norge og Sverige. Det dreier seg om et hundretalls repetetive rektangu-

N&D fikk klager for å ha «vist det kvinnelige kjønnsorganet» da vi hadde en jente med SHORTS på coveret i sommernummeret. NRK har fått FIRE klager på eksplisitt VAGINA-visning og gnikking til orgasme på onsdagskvelden. Hva skjer med rasshøl ‘a?

KONKURRANSE

lære sort-hvitbilder av menneskefrie fotballtribuner, og vet du hva? Det er faktisk veldig interessant, og på en og samme tid hedensk, sosiologisk, gjennomtrengende stille, og sublimt som faen. Tveit tilhørte kretsen rundt Forbundet Frie Fotografer som fornyet kunstnerisk fotografi på slutten av 1970-tallet, og regnes som en slags fotografers fotograf. Fra siden og andre sider, Espen Tveit, Galleri Blaker Meieri, 3, desember

Én dag i året går drømmer i oppfyllelse. Med et enormt utvalg Apple-produkter og -tilbehør kan du finne den perfekte gaven hos Humac.

Natt & Dag spesialtilbud:

Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

TIDENS ÅND

OVERHØRT

KONKURRANSE

...

DE STORE TINGENE Titt og ofte samles våre Folkevalgte i Storstua for å Diskutere på vegne av Deg og Meg. Eller Oss om du vil. De har spørretime med sine Tillitsvalgte Ordstyrere og Ledere for å komme frem til Noe Nytt. Nå nylig gjennomførte de en slik samling for å komme frem til dette Noe, og gjerne Nye, men tror du ikke en av Dem sa Noe Forferdelig!? Ja, noe så uventet uhørt at Vi satt igjen med klump i halsen og skjelvende hender på vegne av våre stakkars Folkevalgte som ikke kunne tro sine egne ører. Det kan da ikke være lov å stå på talerstolen for å komme med slike uforskammetheter? Nei. Rett skal være rett! Da begynner Vi heller å gråte og går ut av Storstua og inn på våre Kammers for å komme til hektene. Og det gjorde Vi. Altså Oss. Deg, Meg og våre Folkevalgte. Det kunne Pressen også fortelle Oss. Deretter fulgte Unnskyldningen. Til Oss. Slik at Vi alle ble fornøyde igjen. Og så fulgte forklaringen om unnskyldningen, og kommenteringen av forklaringen til unnskyldningen og hendelsesforløpet i prosessen som førte til Saken som avkreftet Mistanken om Årsaken til Hendelsen i utgangspunktet.

1 1

DOMMEDAG/APOKALYPSE Jaja. Så var vi der. Blir det storm på sola? Sprekker jordplatene på grunn av jordens eget drivstoff olja, som Gry Jannicke sier? Triller jordkloden ut av Melkeveien? Får vi bruk for de 1234 boksene med tomatbønner og snus og glidemiddel vi har stuet under parketten? Vi må innrømme at vi ikke har satt oss spesielt godt inn i de 12-23000 forskjellige teoriene som verserer om dommedagen i 2012, men vi er fan av Mayaindianerne og Triers siste film, så vi kan godt la oss distrahere litt fra alle de andre små, ubetydelige tingene som går til helvete på lille Tellus om dagen og sverme litt for Apokalypsen vi også. Deilig ord forresten, om du patter litt på det som en gammel kubaner: a-p-o-k-a-l-y-p-s-e.

2 1

PSYKOANALKLYSE Kommentarfeltene har mistet litt omf nå som alle tvinger deg til å logge på med fullt navn, men «mest-søkte-på-forslagene» til diverse søkemotorer tar deg fremdeles straka vegen inn bak det kollektive superegoets høflighet og empatiske evner, og ned i de slimete, mørkebrune, stinkende innvollene til den kollektive Underbevisstheten. La oss gi deg et eksempel: Skriver du inn barnemorderen Beiklysas navn på Youtube får du opp «Anders Behring Breivik hero», som mest populære søk. Litt lenger nede: «Anders Behring Breivik tribute» og «Anders Behring Breivik party». Virkelig? Er det mange nok utilregnelige personer her i verden til å lage en hel fest??

3 1

DEN NYE FORKJØLELSEN Bipolar er en mild depressiv virusinfeksjon i nesen, halsen og selvtilliten. Vanlige symptomer er nysing, snufsing, tett nese, kløende eller sår hals, hoste, hodepine, og trøtthet. Depresjonen varer som regel 3-5 dager, men hosten kan vare opp til tre uker. Bipolar er den vanligste infeksjonssykdommen hos nordmenn, og unge voksne har ca. 2-4 bipolare perioder per år. Depresjonshyppigheten er størst i ung alder, og avtar med en fjerdedel ved pensjonsalder. Bipolar i seg selv er sjelden livstruende, mens komplikasjoner som for eksempel betennelse og selvmedlidenhet kan være dødelig for utsatte personer. Flere hundre bipolarvirus har blitt identifisert, og virusene kan mutere for å overleve, som medfører at det er svært vanskelig eller umulig å utvikle varige medisiner eller vaksiner mot depresjoner. Viruspartiklene overføres som dråpesmitte i forbindelse med uteliv, gjerne sent på kvelden, på nachspiel, eller dagen derpå gjennom klaging, hosting eller nysing. Dråpene inhaleres enten direkte, eller overføres fra hånd til hånd via håndhilsing og mingling.

1 4

VARIASJON ER GODT FOR SJELA Nå tror vi at det snart nærmer seg at Kunstner nummer 1020203245894 titulerer arbeidet sitt: Untitled (*sett inn random ord i parentes*). Ikke vet vi, men kanskje det er på tide å komme opp med et nytt tittel-meme? Kreativitet er jo deres fag? Se&Hør tar seg liksom bryet med å blande «Endelig er hun forlovet», «Se, så forelsket!», og «Tar forholdet et steg videre», med en «Derfor holdt de forholdet hemmelig» en gang iblant. Det er lov å variere!

5 1

TALL

1 6

Justin Bieber er homofil. En BLIND, nyskilt, kåt poet fløy over dammen for business&pleasure, og viste imponerende fingerspitzengefühl for oslobabes. En kjent eldre kvinnelig artist ble observert med en veeldig ung manns hånd rotende rundt i trusa hennes en sein kveld på et utested i Hegdehaugsveien. På forrige lanseringsfest vi hadde på Gloria Flames var det en dame av UTENLANDSK OPPRINNELSE som anklagde NATT&DAG for rasisme fordi hun måtte stå i kø som alle andre. (Etterpå fikk du ligget med en av selgerne våre OG glemte igjen kåpa di i sofaen vår, så ikke klag ’a.) En etablert norsk kunstner skrøt på seg å være landets beste graffitiartist og tagget ned veggen til en bekjent på nachspiel. To av Oslos mest, eh, fotograferte fashionistas, overtalte en norsk komiker til trekant etter Komiprisen tidligere i år. Han fikk den ikke opp, og måtte se på de to ha sex istedet. Stakkars mann. Mer fra «Humor-Norge»: en av landets største (i begge av ordets betydninger) har fått tilbud fra pornoindustrien og takket nei, men «kunne godt ha prøvepult jentene på audition». Wooff! ENDA mer humor: en norsk Stavangerkomiker skal ha åpnet dørene sine hjemme i Los Angeles til tre norske globetrottere, men «bare hvis jeg får knulle en av dere». De trodde han kødda og dro lell. Men denne komikeren er mann for sine ord, noen timer uti den første overnattingen ble alle sammen kasta ut og måtte sove på gata.

0,1,2,3,4,5,6,7,8,9.

PAPPA(S)PERM Kulturmarxistene roper at pappa må få perm etter han har gitt sperm, og jaggu er endel av de på høyresida enige også. Det skulle bare mangle. Take daddy back.

7 1

HEIL FACE Den nye lynkjappe instant-friend-request-funksjonen på fjesboka gjør at bare man svinger litt for skjødesløst med musa, har man plutselig fått masse nye ufrivillige venner. Facebook har tatt steget fra total overvåking til tvangssosialisering!

8 1

BOBLER: Perfect tits, gabber, runde krager, niggaflip, smørmangel, bondepolitikerne-vil-ikke-at-noen-skal-ha-det-gøy-i-byen-så-nå-fårskjenkeringen-ha-det-så-godt-vi-skal-arrangere-festene-våre-ULOVLIG, fittetryneklubben, øl, øl, vodka. 8

10/2011

Har alle jentutter i Oslo fått seg Jeffrey Campbells litt på etterskudd, eller har BikBoks stjernekjendisdesigner designa ei LITA kopi?

DELTA OG VINN JAKKE FRA RESTERÖDS/BY:LARM TEKST REDAKSJONEN Vi har akkurat fått en varmende gave fra by:Larm: en streit, armygrønn kvalitetsparkas fra Resteröds som vi skal gi bort til en leser. Det finnes tjue nummererte av disse jakkene i hele verden, og vi er i besittelse av nummer 1. Med jakka følger endel ”goder”: Gratis inngang på by:Larm i 2013, halv pris på pass i 2012 og du er med i trekningen

av et års gratis WiMP. Jakka har kulhetsgrad 9,7, hva nå enn det betyr. Om du vil bruke den selv, gi den i julegave til en du har glemt å kjøpe gave til, eller kle på en naken teen (se coveret), er HELT opp til deg. SPØRSMÅL: På hvilket torg i Oslo har by:Larm hovedbase under festivalen? Registrer ditt svar på resterods.com/bylarm

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice .............................................. 34,Evergreen ...................................... * 41,Stargate ........................................... 42,QBA ................................................. 46,Rock In ............................................. 48,Unholy ............................................. 48,Tullins Cafe ...................................... 52,Parkteatret ....................................... 52,Luna Park ........................................ 52,Elm Street ........................................ 52,Welhaven Cafè ................................. 53,Fru Hagen ...................................... * 56,Horgans ......................................... * 56,Turkish Delight .............................. * 58,Fugazi .............................................. 58,VU ................................................... 58,Olympen .......................................... 58,Hells kitchen .................................... 58,Café Sør ........................................... 58,Fuglen .......................................... ** 60,Blå ................................................... 61,Gloria Flames .................................. 62,-

Bonanza ........................................... 62,Tilt ................................................... 62,Fisk & Vilt ........................................ 62,Revolver ............................................ 62,Mono ................................................ 62,Emil & Samuel .............................. * 62,Dattera Til Hagen .......................... * 62,Jacob Aal ....................................... * 62,Nighthawk Diner .............................. 62,Oslo Mekaniske verksted ................. 62,The Scotsman ................................ * 62,Saras telt ....................................... * 63,Last Train ......................................... 63,Internasjonalen ................................ 64,Sosialen ........................................... 64,Bushwick Bar .................................. 66,Pan .................................................. 66,Skaugum .......................................... 66,Suzy Wong ....................................... 66,Bjørungs .......................................... 68,Den gamle major ............................. 68,Latter ............................................. * 69,Beer Palace ..................................... 72,-

Opplev iPad 2.

Nå finnes det over 200 nye grunner til at du vil elske den. Med den utrolig tynne, lette og raske iPad 2 kan du surfe på nettet, lese e-post, se på filmer og lese bøker som aldri før. Og med iOS 5 og iCloud kan du gjøre enda mer. iOS 5 inneholder over 200 nye funksjoner, blant annet Aviskiosk – et sted du kan samle tidsskriftene dine, og iMessage – en flott måte å holde kontakten med vennene dine på.1 iCloud lagrer innholdet ditt og sprer det trådløst til alle dine enheter via push-teknologi.2 Stikk innom og prøv den utrolige iPad 2 hos Humac.

Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen iPad Smart Cover selges separat. 1 iMessage krever Wi-Fi. For iPad med 3G kan vanlige datapriser fra operatør komme i tillegg. 2iCloud krever iOS 5 på iPhone 3GS eller nyere, iPod touch (tredje og fjerde generasjon), iPad eller iPad 2 eller en Mac med OS X Lion eller en PC med Windows Vista eller Windows 7. Noen funksjoner krever en Wi-Fi-forbindelse. Enkelte funksjoner er ikke tilgjengelig i alle land. For noen tjenester er tilgangen begrenset til 10 enheter. TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

Dette er Henrik: Henrik Pask (26) a.k.a. «Hexa», er en norsk kunstner fra Bærum som bor og jobber i Oslo. Som nitten-åring begynte han å pensle seg inn på det ekspresjo-nistiske maleriet, men sluttet i demonstrativ vrede fordi det gjorde ham sur og forvirra. Arbeidet hans i dag består i hovedsak av tekst-, billedkunst og lyd.

Henrik «Hexa» Pask skriver ikke fra hjertet, men fra et sted ganske nært. TEKST Emma Clare Gabrielsen FOTO Christian Belgaux Hei, Henrik. Dommedagsreferanser er noe som har gått igjen i arbeidet ditt. Hva tenker du nå som 2012 er på trappene? – I 2004 føltes det som jeg satt på et venterom. Nå, i 2011, har døren blitt åpnet opp. Ikke på vidt gap, men den er åpen. Mange ser etter potente tegn på at den nye tiden er kommet. For å si det med internettpersonligheten zordan4ture: Det verste med at verden nå faktisk går under er at man må høre «hva var det jeg sa» fra MDMA-dealere på Tøyen med digeridoo. – 2012 er ikke dommedag ass, girl. Det er LOL-e dag. Og det er forresten ikke en dag. Tekstbasert arbeid er et av hovedvirkene dine. Hvorfor har du valgt å bruke det tekstuelle formspråket? – Hvorfor er vann vått? Vannskelig å si. – Hehe. Dust. Kan du lede oss gjennom tekstprosessen? – Tekstene mine er ment som en freestyle-estetikk for å skape et bilde av teksten. Ofte er det en form for automatskrift. Men etter at grunnstrukturen i en tekst er tilstede, kan det ta et år å modde (altså «modifisere»

for oss uvitende individer, jou. anm) et dikt. Det går fra tanke-lyd til å brytes ned i sekvenser og tillegges mening. I den rekkefølgen. Jeg synes bildene dine er mer litterære, mens tekstene dine er derimot mer billedlige. Skjønner du hva jeg mener? – Det har jeg ikke tenkt på før, men det stemmer nok. Hvis man tolker sånne type ting, for eksempel bloggingen jeg har drevet med, med en rent kulturell logikk, kan det oppfattes som uoppriktig. Men det jeg skriver er fra hjertet. Eller i hvertfall et sted ganske nært. Overdreven bruk av tegnsetting, kråketær opp i mente og store og små bokstaver er bare et estetisk valg. Du har tydelig latt deg inspirere av den amerikanske kunstneren Ryan Trecartin? – Jeg liker veldig godt freestylinga til Trecartin, selv om jeg er sykt lei av det akkurat nå. Jeg husker det aller første møtet mitt med den tekstuelle rytmikken. Det var da jeg hørte «An American Prayer» som kanskje trettenåring. Da spilte jeg klassisk gitar og jeg ble helt besatt. Jeg kunne ikke fatte at det gikk an å lage et så sømløst bindverk av ord og lyd. Hva synes du egentlig om kunstutdannelse? Du har ikke gått på akademiet, for eksempel? – Det var en kid som brant ned skolen sin, et sted utenfor Oslo i fjor. Skolen lå i et multikulturelt område med mye problemer

Jeg drømte at barn fra alle fem kontinenter stod samlet og holdt hender mens de stirret inn i flammehavet.” og bølling. Jeg drømte at barn fra alle fem kontinenter stod samlet og holdt hender mens de stirret inn i flammehavet. Ilden transcenderte de kulturelle forskjellene og vekket til live minnet om hvor vi kommer ifra. For vår falske historie er skrevet i blodet til de som kanskje kunne huske hvem vi er, og som søker sannheten. Men ut av minne-ilden strømmer et nærvær lik en mors stemme som hvisker til barnet sitt. En hvisken så sublim og hinsides vakker at den ville hvisket vekk alle dine jordiske bekymringer før du rakk å si «Bom-shakalaka Nihilisme». Notert. Jeg hørte at du og kjæresten din, Josefine Lyche fikk Ibsen-stipend og oppslag i lokalavisa der det stod om «New Age»paret som inntar Skien. Hva skal du jobbe med fremover når du flytter utenbys? – Vi skal blant annet arrangere en «fremtidskongress» i Skien over flere deler, med diverse foredragsholdere og utstillere. Utover det har vi noen andre løse planer, og

jeg holder på å skrive en bok, men kjenner jeg blir sur og forvirret av også det, så jeg har ambisjoner om å begynne med seriøs fysisk trening for å klare å fullføre. Hva skal du stille ut i desember? – Forskjellige thingz som handler om at livet er kult og gøy. Bare tekstarbeider. Jeg har faktisk bursdag samme dag. Jeg fyller 27. Er det ikke litt nervepirrende for en overtroisk som deg selv at du er 27 år i 2012? Skal ikke jinxe noe, men hei: 27 Club? – Kjære venner: Dere får unnskylde meg, men jeg ble plutselig så fryktelig trøtt og hadde satt pris på om dere lot meg være alene snart. Ok. – … er ikke de 27 Club-greiene litt vel off the hook egentlig? Før var det liksom én gjøgler i landsbyen, men nå er det så mye å downloade fra kosmos at man må bli i hvertfall 35 år gammel for å skjønne hva som er opp og ned på denna båten.

Henrik Pask er aktuell på NoPlace i Gamlebyen fredag 16. desember med galleriets avsluttende førjulsutstilling ””””TXT D TXT, 4SAKE D RST”””””””””. Sjekk også ut hehettoc.blogspot.com. 10

10/2011

Nyttårsaften 2022 – hvor er du da?

Hvor er du om 10 år? Kanskje har du giftet deg fått to barn og stasjonsvogn. Eller kanskje du underviser barn på Madagaskar eller jobber for en bedrift som er verdensledende innen utvinning av fornybar energi på en måte vi ikke engang har hørt om i dag? For ti år siden fantes verken Facebook, CO2-kvoter eller nasjonen Montenegro. Hvem vet hvordan verden ser ut i 2022. Utviklingen skjer fort, og det gjelder å henge med i svingene. Faktisk er det mange som i dag utdanner seg til jobber som ennå ikke finns. Hvilke valg tar du i 2012 som fører deg dit du er denne dagen?

Uansett hva framtiden bringer, tilbyr NTNU studier som gjør deg bedre rustet til å møte den. Sjekk vårt utdanningstilbud på www.ntnu.no/studier. I tillegg til teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud innen samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen. Vi trenger flere gode hoder som har lyst til å flytte grensene for hva vi kan forstå og skape. Framtiden skapes hele tiden. Vil du være med?

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Om å avbilde sin egen kompleksitet. Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Bradford Rogne (slickheadshots.com) – Ingenting er vanskeligere enn poesi. Torbjørn Rødland formulerer seg i veloverveide setninger over Skype. Det er fredagskveld på et tomt kontor og på skjermen veksler Torbjørns uttrykk mellom et trøtt morratryne og en tankefull entusiast. Men først en liten innføring: På papiret er Rødland en norsk bildekunstner som er bosatt i Los Angeles. Han har hengt på veggen hos alt fra samtidskunst-

museet i St. Louis, Stedelijk-museet i Amsterdam, Astrup Fearnley til Venezia-biennalen … lista ligger altså like høyt som den er lang. – Se på de beste rapperne. Bare se på Lil Wayne: Han nærmer seg virkeligheten gjennom språket, gjennom gjenkjennelige fraser og bilder. Målet er likevel å skape noe helt nytt, noe ingen har hørt før. Og nye uttrykk åpner for nye opplevelser som … Internettforbindelsen brytes og på skjermen henger profilbildet av Torbjørn statisk igjen. Vi fortsetter over chat mens jeg scroller gjennom fotografiene han har sendt over. Bildene til Torbjørn føles som å våkne utslitt, kåt og klarsynt fra en helvetes fest: når du

Jeg er opptatt av modeller som det motsatte av individer.” 12

10/2011

våkner opp fra en fyllekule i perfekt klarhet, morgenen etter du slapp bremsene, der alt føles helt levende og hver detalj i objektene som driver foran øynene dine er dirrende klare. Det har gått fem år siden jeg fikk øya opp for Rødlands arbeid: Det første møtet var med fotografiet «Banana Black». Som tittelen tilsier, er det altså en skinnende svartmalt og nokså erotisk banan – tilsynelatende et lite nikk til Andy Warhols Velvet Underground-cover og åpenbart appellerende til små suckers for fallossymboler. Selv sier Rødland at han lager bilder «av» og «om» verden, istedenfor å «ta» bilder, og at han representerer en type fotografi der kultur og minner er en integrert del av det å se. – Det er en verden der tradisjonelle motsetninger ramler sammen eller er avhengige av hverandre. Jeg tenker på motsetninger som intellekt/erotikk, hvitt/svart, søtt/sadistisk, natur/kultur. Det er en verden der individets

integritet ikke representerer den helligste verdien. Hvorfor denne dragningen mot motsetninger? – Et interessant aspekt med japanske bildekultur er mangelen på definitive skiller mellom godt og ondt. Du ser det for eksempel i Pokémon (Nintendos tegneserie og spillgigant, jou. anm.) der motsetningene er naturlige varianter av samme individ. Dette er ulikt den kristne tradisjonen, der helt ulike karakterer representerer helt adskilte prinsipper. Er det av prinsipp du ikke påtar deg kommersielle jobber i det hele tatt lenger? – Nei, jeg har valgt å ikke ta oppdrag. Et bilde som kan bidra til å selge en tjeneste eller et produkt er ufarlig. Det bare gjør den jobben systemet forventer. Hva er et farlig bilde da? – Et som ikke vil selge deg noe annet enn seg selv, sin egen kompleksitet. Et fritt

Minnesota Sharpie (2005)

bilde. Unnskyld meg mens jeg fremfører dette forsvaret for kunsten. Unnskyld meg mens jeg fremfører dette upassende spørsmålet, men er det ditt lem det står W.W.J.D på? – Ha! NEI. Jeg burde kanskje ha jobbet hardere med castingen for det bildet. Ja, det var ganske slapt. – Det er dessuten ikke mulig å fotografere eget lem med teleobjektiv og storformatkamera. Motefotografens versjon av å gjøre personlige bilder er jo ofte å fotografere pikken sin … eller hunden sin, for de som er mindre ambisiøse. Men hvorfor denne dragningen mot motsetninger … det spør jeg meg selv om også. Jeg tror kanskje den kommer fra kroppen. Vi tenker i begrepspar fordi vi er symmetriske kropper, med to hjernehalvdeler, oppdelt i to kjønn. Polariseringen hjelper oss å tenke, men samtidig begrenser den oss i faktisk å forstå.

Identifiserer du deg med modeller? – Jeg har vel sagt noe sånt en gang, ja. Jeg tror det handlet om erfaringen av å ikke tilhøre en minoritet. Når du er hvit heteromann, har ikke smerten din politisk eller historisk betydning. Men jeg er også opptatt av modeller som det motsatte av individer. Av en eller annen grunn var jeg ekstremt individualistisk som tenåring. Å se meg selv som en representant for noe større, noe mere generelt, er ren terapi. Fordi det suger litt gift ut av den ekstreme individualismen. «Modell» kan bety så mye. Jeg ser på bildene mine som modeller. Du ser på bildene dine som modeller for hva da? – Bildene representerer noe større enn seg selv. Altså, det som var foran kamera representerer noe større og mere generelt enn seg selv – enten det er et eple, en bygning eller en gutt. Fotografiet blir ofte dyrket for

her-og-nå-nivået, for evnen til å beskrive det fotografen ser. Jeg er like opptatt av evnen mediet har til å knytte an til noe mer generelt. Jeg tror interessen vår for virkeligheten er veldig begrenset. Hva noe betyr for livene våre er viktigere enn hva som faktisk finnes eller hva som skjer. Hva betyr noe for deg? – Dette er ingen original observasjon, men jeg må fortsette å lære, hvis ikke blir det destruktivt. Alt går på nysgjerrighet. Jeg må føle at jeg er i ferd med å forstå noe nytt, oppdage ny musikk og se kvaliteter i bilder som tidligere har vært i vranglås. Derfor forandrer bildene seg også. Utstillingen «Eighteen Analouge Double Exposures», min tørreste tittel så langt, på STANDARD i Oslo, ligner for eksempel ikke på noen utstilling jeg har gjort tidligere.

Torbjørn Rødland (født 1970 i Hafrsfjord, Stavanger) er en av Norges største bildekunstnere. Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, institutt for fotografi. I tillegg til en foto-CV som går helt tilbake til nittitallet, har han laget filmer som har blitt vist på Hiroshima City Museum of Contemporary Art i Japan, Athenbiennalen, P.S.1 i New York, samtidskunstmuseet i Chicago og Reina Sofia-museet. Av foto/ prosjekt-bøker kan vi nevne Andy Capp Variations, I Want to Live Innocent og White Planet Black. Neste utstilling er hos Air de Paris i januar. Men først: STANDARD i Oslo i desember. Rødland bor i Los Angeles, California. 10/2011

Nudist no. 3 (1999)

Den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mer utadvendt.”

10/2011

Denne utgaven av NATT&DAG har temaet «Periferi». Hva betyr «periferi» for deg? – Ha, periferi er Melbourne. Da jeg bodde i Melbourne forstod jeg hvor sentralt Oslo er. Du kan ta bussen til Berlin! Etter et par døgn på bussen i Melbourne er du fortsatt bare på vei inn i ørkenen. Periferi bygger karakter. På fest i LA får du gjerne spørsmålet «WHY LA»? Det er det ingen som spør om i New York. I New York er folk overbevist om at absolutt alle ville bodd der, hvis de hadde hatt muligheten. Periferi er relativt. Periferi er ydmykhet. Utdyp … – Det er sunt å vite at du ikke bor i verdens midtpunkt. Det gir sunnere perspektiver, og du må selv skape aksen i livet ditt. Du kan ikke surfe på attitude og tradisjon. Men en selv er vel alltid verdens midtpunkt? – Jo, men du må jobbe for det. Det er sunt å måtte etablere din egen eller din families axis mundi. Ellers blir det hele litt meningsløst. Hvor kommer interessen for landskap fra? – Vanskelig å si. En blanding av mange forhold. Jeg vokste opp rett ved golfbanen i Stavanger. Skogen ble et sted å gjemme seg når ting ikke fungerte sosialt og jeg ikke ville bli sett. Det er den direkte personlige linken. Jeg begynte å fotografere meg selv blant trærne. Jeg tror interessen for landskap også har noe med å gå tilbake til start. En kunstner bruker alltid seg selv. Som norsk har jeg et innebygd forhold til skog og bilder av skog. Selv om foreldrene aldri introduserte meg til ski, snø, fjell og vidde, likte jeg kalenderbildene. Den subjektive kunsten begynner med den tyske romantikken og den tyske romantikken begynner med observasjonen av landskapet. Det høres kanskje litt teoretisk ut, men jeg tror jeg fungerer litt sånn: Da jeg begynte å høre på rock startet jeg med femtitallet, med rockabilly og rock’n roll. Ikke fordi jeg var en systematisk nerd, men helt intuitivt: det var den musikken som appellerte. En liten fun fact: Jeg liker soul-låter som handler om å forlate klubben. Jeg tenker på R. Kellys «Exit» eller Teddy Pendergrass’ «Come Go with Me» – låter som forsøker å sjekke opp lytteren og få deg meg på nachspiel. Ok? – Jeg får ALDRI musikkspørsmål. Jeg trodde det var et av de utpulte spørsmålene. Du har jo brukt en del referanser til rockkultur hvertfall … og death metal. BLACK. BLACK metal, mener jeg. – Det er forskjell på death og black. Jeg mente BLACK! – Du er automatisk tilgitt. Jeg startet året med å lære meg å like death metal fra inngangen til nittitallet. Band som Incantation, Massacra, Morpheus Descends. Men mens jeg jobbet med bildene til STANDARDutstillingen endret musikken seg. Jeg fant fram til avantgardejazz-artister som Carla Bley, Jimmy Giuffre og Roland Kirk, du vet … han med den oppblåste tåren og tre saksofoner på brystet. Men likevel, hva skjer når jeg kjører hjem til Hollywood på motorvei 101 og Ryan Seacrest på KISS FM ruller igang «Mr. Saxobeat»? Skifter jeg kanal? Skrur jeg ned volumet? Å NEI, jeg skrur opp! Kommer du til å bruke noen Mr. Saxobeatreferanser i bildene dine eller? Og hva kommer du til å gjøre fremover? – Nå driver jeg og printer bilder til en solo-utstilling i Paris. Utstillingen åpner i slutten av januar, og jeg viser en fortsettelse av det som stilles ut på STANDARD. Så det blir flere multi-eksponeringer i svart-hvitt. Etter den utstillingen skal jeg gjøre helt andre bilder. Jeg har begynt å se på interiørfotografier. Det er en sjanger jeg ikke har dyppet hodet oppi ennå, så da er det ikke så rart at jeg trekkes i den retningen. Jeg har jo gjort alt fra matbilder, stilleben, bygninger, landskap, figur og akt til portrett, dobbelteksponeringer, abstrahert fotografi.

ONE NIGHT - ONE STAGE - ONCE IN A LIFETIME

SENTRUM SCENE TORSDAG 2. FEBRUAR

4ll0er B U Rockefe 23 januar

SENTRUM SCENE

23. JANUAR

MS.

NB! FRI ALDER PÅ GALLERIET

LAURYN

HILL live

OSLO SPEKTRUM, 21. JANUAR

BILL. I S A LG NÅ !

BACKSTREET BOYS NEW KIDS ON THE BLOCK

••••••••••••••••••••• OSLO SPEKTRUM MANDAG 14. MAI ••••••••••••••••••••• “THE BEATLES

ARE BACK!” – VARIETY

FRI

AL DE RS GR

EN SE !

“THE ORIGINAL CAST FROM BROADWAY”

BUBLÉ FOLKETEATERET MICHAEL 20 - 25 MARS 2012 CRAZY LOVE TOUR OSLO SPEKTRUM TIRSDAG 17. APRIL 2012

WITH SPECIAL GUESTS:

Concert

•••••••••••••••••••••••••••••• FREDRIKSTEN FESTNING HALDEN, 17. JUNI 2012 ••••••••••••••••••••••••••••••

OSLO SPEKTRUM 20. FEBRUAR

MED EKSKLU SIVE GJESTEOPPT REDENER, FULLT SYMFO NI ORKESTER OG KOR.

SUPPORT: DJ TDK + DJ JAMIE

LØRDAG 18.02.12

FÅ NB! KUIGNJEN BILL.

OSLO SPEKTRUM

EKSTRASHOW Kl. 18 - 21! (FRI ALDERSGRENSE)

Stillbilde fra filmen «Heart All This & Dogg» (2004)

Det du sier om at kunstnere bruker seg selv, nå tenker jeg på bildene som dealer med passivitet og følelsen av å være paralysert: Portretterer du deg selv? – Det kan du nok si. Det kan være vanskelig å skille. Jeg fokuserer ofte på noe mindre personlig. For eksempel tenker jeg kanskje at fotografiet er stille av natur, at det ligger en passivitet i mediet. Hele verden er satt på pause. Først senere oppdager jeg at «oi! dette er jo meg». Jeg tilhører en generasjon kunstnere som ikke har trening i å tenke på seg selv som prosjektets midtpunkt. Men den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mere utadvendt. Det er interessant hvordan det å konstruere et bilde kan føre til at ting skjer: Når jeg ser en buss med turister som stopper og snapper, tenker også jeg at her står kameraet kanskje i veien for det som kunne vært en opplevelse, men det motsatte er også mulig: Å gjøre et fotografi kan også føre til opplevelser. Jeg har lest en del kritikker av deg fra de siste åra, noen der du kritiseres for å bruke kunstprosjektet som «et påskudd for å sjekke modeller». Tidligere sa du at du er en kunstner som ikke tenker på seg selv som prosjektets midtpunkt. Hvordan synes du en lesning som IKKE betrakter arbeidene dine ut ifra «personligheten» din eller en personlig agenda, ville se ut? Og hvorfor er noen veldig kritiske til arbeidene dine, tror du? – Personkritikken slår tilbake på kritikeren. Det er mye blinde følelser involvert, og bildene mine fyrer av og til opp folks fantasier. I all hemmelighet synes jeg litt synd på dem som tror at alle ambisjoner og handlinger dypest sett er motivert av sex. De fleste kritikere prøver å se prosjektet. Føler du at noen egentlig «ser» deg, siden du sier «prøver å se»? – Jeg forsøker selv å forstå hva jeg holder på meg, og for meg er det nesten en fulltidsobb, så da blir det mye å be om. Og hvis noen kommer opp med en god beskrivelse tenker jeg ja, men så enkelt er det jo ikke. Så det blir en dynamikk mellom behovet for å bli sett og behovet for friheten til å gjøre ting annerledes. Jeg har i stor grad meg selv å takke for misforståelsene. Jeg har ikke vært tydelig om hva prosjektet handler om. Det er alltid vanskelig å snakke om de nyeste bildene. Jeg forstår mer av dem når det har gått litt tid. Kan hende jeg endrer fokus, men jeg blir ikke lei av bildene selv om det går ti år. 16

10/2011

RØDLANDS setninger om fotografi: 1. The muteness of a photo graph matters as much as its ability to speak. 2. The juxtaposition of photo graphs matters as much as the muteness of each. 3. All photography flattens. Objectification is inescapable. 4. Photography cannot secure the integrity of its subject any more than it can satisfy the need to touch or taste. 5. Good ideas are easily bungled. 6. Banal ideas can be rescued by personal investment and beautiful execution. 7. Lacking an appealing surface, a photograph should depict surfaces appealingly. 8. A photograph that refuses to market anything but its own complexities is perverse. Perversion is bliss. 9. A backlit object is a pregnant object. 10. To disregard symbols is to disregard a part of human perception. 11. Photography may employ tools and characteristics of reportage without being reportage. 12. The only photojournalistic images that remain interesting are the ones that produce or evoke myths. 13. A photographer in doubt will get better results than a photographer caught up in the freedom of irony. 14. The aestheticizing eye is a distant eye. The melancholic eye is a distant eye. The ironic eye is a distant eye. 15. One challenge in photo graphy is to outdistance distance. Immersion is key. 16. Irony may be applied in homeopathic doses. 17. A lyrical photograph should be aware of its absurdity. Lyricism grows from awareness. 18. For the photographer, everyone and everything is a model, including the photograph itself. 19. The photography character ized by these sentences is informed by conceptual art. 20. The photography character ized by these sentences is not conceptual photography.

Det blir tydeligvis ikke Øystein Ustvedt heller, han som har skrevet boka Ny norsk kunst etter 1990, og mener at «norsk kunst har vært gjennom en gullalder, uten at det helt har kommet frem», der trekker han frem deg som en av de som har preget norsk kunst de siste tjue årene med fotografiene sine. Hva tenker du om det? – Jeg var litt spent på hvordan han ville beskrive produksjonen. Det er jo begrenset hvor mye en får lov å presentere på torget, og det mest populære prosjektet mitt her i Norge er vel fortsatt plastpose-bildene jeg gjorde som student i Bergen. Hva jeg tenker om å være med i boken? Vel, det er veldig hyggelig, men jeg har inntrykk av at veldig mange er inkludert, så det ligger ikke en veldig sterk rangering i Ustvedts prosjekt, så vidt jeg har forstått. Men jeg har altså ikke sett boken ennå. Har du sett «Letting Go»-musikkvideoen til Kristian Valen signert Ray Kay eller? Kjenner du Valen, kanskje? Dere er jo begge fra Stavanger og født i henholdsvis ‘70 og ‘74 OG bor i LA ... – Jeg prøvde å se den en morgen på iPod’en, men nettet var svakt og så glemte jeg hele videoen. Jeg har aldri møtt Valen, men jeg kjenner mentaliteten. Menn fra Stavanger-området har ofte en hang til tung sentimentalitet pakket inn i et tynt lag av selvironi.

Mark Out (2011), fra årets utstilling på STANDARD

Foto: Sigve Aspelund/Tinagent og Istockphoto

VIL DU GJØRE NOE GØY?

FRA OSLO LUFTHAVN KAN DU REISE HVOR DU VIL Vi har flest avganger og flest reisemål. Det er enkelt å komme seg til flyplassen med bil, buss eller tog. Det er ikke uten betydning hvilken flyplass du reiser fra.

Blue Portrait (Nokia N82) (2009)

Supermodellen Malgosia Bela i Go To The VIP Room no. 6 (2007)

Burning Skull no. 4 (2008-2010)

Untitled (Illness) (2005)

Jeg lente meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i T-skjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte.” Hvor kommer den Stavanger-sentimentaliteten fra? – HAVET. Er det de overemosjonelle degos-genene fra de spanske sjømennene som forliste langs norskekysten back in the days? – Også spanjolene kom fra HAVET. De kom i hele Stavangers kvinnelige befolkning og … – En liten avsporing: Husverten min her i Laurel Canyon er mest kjent som produsenten bak The Freakmaker AKA Mutations, en film fra 1974 med Julie Ege i badekaret og en mengde … freaks. Det var en artig liten fun fact. Men fortell om fotoshooten med Bradford Rogne, hva måtte du gjøre? – Ingenting utagerende. Bradford er i modus for straight representasjon. Allikevel kommer du litt skeivt ut? – Jeg var i gode, skeive hender. Jeg lente 18

10/2011

meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i Tskjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte, litt sånn som dressmenn som holder ut armene og med et smil ser ned på mansjettknappene sine. Jeg gjorde alt Brad ba om. Det meste fungerte jo ikke. Slitsomt å bli flørtet med i en time. Det er vel et forsøk på å si at uttømt estetikk ikke er interessant i seg selv. For å si det sånn: Det er lettere å være i NATT&DAG hvis portrettet mitt er pinlig på en måte som jeg trives med. Jeg leste et sted at du sa at «A cliché is only interesting if it contains a hidden truth». Er det en skjult liten sannhet i det slicke bildet du stilte opp i for oss? – Mhm, det kan godt være. Men det bildet skjuler kanskje ikke så veldig mye. Eller tenker du på den fotografertes forfengelighet? De som ikke liker bildene mine tror av og til at jeg driver med en form for ironisk språkspill, men jeg er opptatt av å nærme meg verden, ikke av

å holde den på avstand. Det er ingen revolusjonerende observasjon at vi ikke ser verden som spedbarn – snarere gjennom lag av erfaring, språk og kultur – men fotografer later gjerne som om virkeligheten er lett tilgjengelig. I fotografiene mine er alle de andre bildene som har preget oss en integrert del av persepsjonen. Hva er målet? – Målet mitt har alltid vært å lage nye bilder, bilder som aldri før har vært sett i kunstverdenen. Målet har aldri vært å dyrke tomheten i klisjeene. Utrolig nok var dette første gang jeg satt i makeup-stolen. Pannen blir fort litt rosa her borte i solen. Torbjørn forteller at han trenger å bo et sted over en lengre periode. Det fant han ut etter ti år lang nomadetilværelse: Han tråla gjennom Tokyo, New York, Berlin og Beijing og tilbrakte det resterende halvåret i Oslo, helt til en kollega av ham filte en nøkkel til leiligheten i Santa Monica. Så ble det Los Angeles. Heller ikke sistnevnte er perfekt for Rødland, men han har altså mista troa på alternativene. Mer som en eliminasjonsprosess enn den store kjærligheten. – Alle byer har sine mangler. Hvis du ikke MÅ bo et bestemt sted er det vanskelig å finne ut av. Tokyo er fantastisk, men ganske isolert og isolerende. Jeg trenger å føle meg som en

del av stedet jeg bor. I Japan vil du alltid være en outsider, uansett om du lærer språket og virkelig respekterer og forstår det høye høflighetsnivået. Språk er viktig. Jeg vil kunne gå inn i en liten butikk og snakke med folk. Det var derfor det ikke fungerte i Paris. Er du en outsider? – Jeg er vel det, og derfor er det viktig å finne folkene sine. Det paradoksale med å velge Los Angeles er at byen er veldig isolerende. På hvilken måte er LA isolerende? – Byen er lagt ut sånn at de som er for kjente til å sees offentlig skal føle seg normale mens de gjemmer seg. For at de såkalte stjernene ikke skal føle seg alene om sin ensomhet isolerer alle seg, i bilene og husene sine. Jo mer gjenkjennbar du er, jo mer bortgjemt. Hvis du kikker litt ekstra på en knøttliten Olsen-tvilling på Whole Foods, får du kanskje et blikk som sier: «Jeg vet. Sorry. Vær grei og lat som ingenting, så er alt snart tilbake til normalen. La meg bare få betale for denne kartongen med kokosvann.» Torbjørn Rødland er aktuell med utstillingen «Eighteen Analouge Double Exposures» på STANDARD (Hegdehaugsveien 3), fredag 9. desember–14. januar.

Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

psst!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valutaappen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

Er vi likeverdige, herr Direktør? TEKST T. Østerberg / V. Skjervheim FOTO STEPHEN BUTKUS I Oslos kulturbærende institusjoner finnes det kjellerganger så dype at intet levende menneske har vært på bunnen. NATT&DAG tok på seg hodelykta og dro ut på ekspedisjon for å finne vanlige arbeidere i suppa av rampelysjournalister, tekstforfattere og rotter med kunstneriske ambisjoner. Hva tenker de om den meningsskapende eliten? Og hva slags bilde har de av

seg selv i selvrealiseringens tidsalder der det å ytre seg er det nye væskeinntaket? Der man i tidligere tider satte skillet mellom fiffen og bermen etter penger, makt og avstamning, er det i dag det kanskje mer naturlig å benytte en kulturell markør når man skal snakke om en elite og en underklasse. På den ene siden har du kunstneren som utfolder seg kreativt i Kultur- eller Media-Norge, på den andre siden har du arbeideren, som opererer på det fysiske planet og bereder grunnen for kulturbransjens twitring og snakketilværelse.

Hva tenker arbeideren om meningsytrerne hvis hverdag han har som jobb å gjøre enklere og mer behagelig? Er det noe reelt klasseskille å snakke om i en tid der alle lærer to fremmedspråk i løpet av grunnskolen? Føler arbeideren seg underlegen, spytter han foraktelig i retning toppen, eller ser han på seg og teaterdirektøren som jevnbyrdige? NATT&DAG hadde mange spørsmål, men ingen svar, så vi undersøkte hvordan utkanten av Oslos kulturliv, de som jobber med mekanisk arbeid på ulike institusjoner, ser på den såkalte

eliten. Eller til syvende og sist; hvordan de ser på seg selv. «[…] det var nok et tydeligere hierarki før enn nå. Jeg tror ikke en påkleder ville blitt intervjuet før i tida. Man begynner kanskje å forstå at det ikke bare er de som synes som gjør en jobb. Er man på restaurant skjønner man at det er kokken som har driti seg ut hvis maten er dårlig, det er ikke kelneren. Sånn er det vel på teater også, at det kan være 25-30 mennesker på jobb selv om det bare står ett menneske på scenen.» 10/2011

FOTSOLDATENE Robert Andresen (49), jobbet påkleder på Nationaltheatret i 24 år.

Bjørg Quigstad Engen (52), jobbet som renholdsarbeider på VG-huset i tre år.

Halvor Pedersen (37), jobbet som scenetekniker på Operaen i 10 år.

10/2011

Robert Andresen (49) har jobbet som påkleder på Nationaltheatret i 24 år. Han medgir at teknikere er teknikere og skuespillere er skuespillere, men insisterer på at det hersker gjensidig respekt og forståelse mellom gruppene og at alle er like viktige tannhjul i teatermaskineriet. Det er tydelig at han trives med oppmerksomheten, og han prater villig vekk om teatermiljøets fasetter. Er det store forskjeller mellom en skuespiller og en tekniker? – Nei! Ser man folk i bare trusa og vasker sokkene deres blir man godt sveisa sammen. Det er mange jeg kan diskutere både musikk og politikk med i arbeidstida, men som man egentlig ikke har noe til felles med på fritida. Men når man er sammen i mange timer daglig blir man jo godt kjent. Hvordan føler du at du påvirkes av arbeidsmiljøet ditt? – Det er ikke noe miljø, det er en livsstil. Jeg tror man må være teaterrotte for å holde ut her i flere år. Det som fascinerer meg, og som kanskje fascinerer flere som jobber på Nationaltheatret, er at en teaterforestilling er mange kunstformer samlet på ett sted: klesdesign, lysdesign, lyddesign, scenografi og skuespill. Det er i tillegg forandrede omgivelser hele tiden, og jeg vet ikke om jeg

hadde klart å jobbe på Chateau Neuf eller Chat Noir, der de samme stykkene spilles om og om og om igjen. Det er HELT galskap. Hvordan ser du på dagens kjendisjag blant unge og deres trang til å iscenesette seg selv gjennom sosiale medier? – Jeg syns det er flott at folk får utfolde seg, men kjendiseriet syns jeg er tull. Er det et skille mellom å ville få et kjent ansikt og det å ville bli skuespiller? – Ja, det jobber skuespillere her som ingen vet navnet på omtrent, men som har jobbet her i mange år, og gjør en kjempejobb hver dag. I tillegg ser de dyktigste skuespillerne på seg selv som håndverkere, ikke kjendiser. Hvordan tror du teaterets fremtid ser ut? – Selv om man kanskje finner nye arenaer der man kan utfolde seg, er det ikke dermed sagt at de arenaene passer til å utøve dramatikk. Du burde nok være mer redd for jobben din! Det er så mange som skriver, og gudene vet, kanskje alle ender opp som «noe innen media» fordi de synes det er så «innmari interessant» (lys tilgjort stemme). Altså, faglærte skuespillere som har livserfaring og kan gjøre en Hamlet vil man bestandig ha behov for. Jeg tror ikke publikum vil ha lightversjoner av alt.

VG har over 1,5 millioner lesere daglig, og regnes kanskje for å være dags avisen til folk flest, men hva mener egentlig en av renholdsarbeiderne på VGhuset om dekningen av den største nyhetssaken i 2011? Da vi spurte Bjørg Quigstad Engen (52) var det heller praktiske problemstillinger som opptok henne. Hva tenker du om VGs dekning av 22/7? – Jeg har hatt mye kontakt med AUF gjennom Arbeiderpartiet, ettersom jeg var i politikken i mange år, og jeg setter pris på måten VG har dekket saken på. Men hvis jeg skal tenke på mitt eget må jeg bare si at jeg er så inni helvetes forbanna på Breivik for alt styret han har forårsaka rundt her. Jeg må bruke nøkkelkortkort for å komme meg fra en del av et rom til et annet nede ved resepsjonen. Alle sikkerhetstiltak har blitt strammet inn, og forårsaket masse stress for oss. Hvis du kunne endret på noe ved stedet du jobber, hva ville det vært? – Hvis jeg skal være veldig flåsete, så er det største behovet her på huset egentlig å kaste ut folk en hel time så vi får støvsugd i fred! Haha! Folk er jo ikke glad i verken å bli forstyrra eller å forstyrre, så man må trå litt forsiktig. Føler du en spesiell tilhørighet til stedet du jobber eller ville du sagt ja om du ble tilbudt jobb hos en annen avis? – Det var ren flaks at jeg fikk jobben på

VG-huset, altså. Jeg er en ganske spontan type, på et jobbintervju er jeg akkurat som jeg er ellers, jeg. Jeg søkte en periode på flere jobber, og da jeg var på intervju hos Østlandske rengjøring hadde de skjønt at jeg passet på VG-huset fra første sekund! Så fikk jeg tittelen stedlig leder, men jeg er utdannet husøkonom.

Halvor Pedersen (37) har jobbet for Den Norske Opera i ti år og insisterer på at han dermed – per definisjon – jobber med kultur, uavhengig av hvor i organisasjonen han er plassert. Har du noen kreative ambisjoner selv? – Jeg driver med masse kreativt hele tiden, musikk, foto, alt mulig. Om jeg vil gjøre karriere av det er en annen sak. Det krever ofte at man kaster seg ut i en tilværelse der man ikke vet når man får neste lønning. Kanskje er det litt fordi jeg har blitt eldre, kanskje er jeg litt lat, men jeg setter i alle fall stor pris på at jeg vet når jeg får lønning neste gang. Det er mye trygghet i en fast ansettelse i nedgangstider som disse. Hva er ditt forhold til de andre som jobber her, de med kreative arbeidsoppgaver, de som skriver, koreograferer, operasangere og så videre. Hvordan er relasjonen mellom dem og sceneteknikerne? – Vi har et veldig godt forhold til kunstnergruppene, og det har blitt jobbet i mange år for å bli kvitt primadonnanykker. Er du kunstner og oppfører deg dårlig overfor teknikergruppene er det tilsnakk å få, og det har jeg nesten aldri vært vitne til. Alt som gjøres på en scene er et samarbeidsprosjekt mellom det tekniske og kunstneriske, og uten et godt samarbeid blir det ikke noen forestilling, det blir bare skit. I min tid her har jeg bare møtt én som har kalt seg selv stor stjerne, han fikk skikkelig tilsnakk og det var streikefare blant

de ansatte. Han nektet først å gå på scenen, men gikk til slutt på mot sin vilje. Det var vel fortjent, et par år etterpå ble han arrestert for å ha voldtatt hushjelpen sin, og ble skandalisert i Sverige. Hva skjer hvis du skal diskutere musikk med en operasanger? – De vinner. Neida, men det er en ganske høy andel av teknikerne som driver med musikk, det er jo ofte slik at man søker seg til en bransje der man har noen interesser. Kunnskapsnivået her er godt over gjennomsnittet. Hva ville du gjort om du hadde byttet plass med en regissør for en dag? – Det ville jeg ikke gjort overhodet. Det er for mange folk å forholde seg til, og det har ikke jeg kapasitet til. Kortfilmregissør kunne vært hyggelig, altså den kreative delen er kjempeinteressant, men det er for mange praktiske problemstillinger. Instruere koret, fortelle folk hvor ting skal stå og så videre. Jeg hadde brukt fire ganger så lang tid på en forestilling som de dyktigste folka her på huset. Hvordan gå frem for å få et mer variert klientell i operasalen? – Tving dem hit! Da jeg var ung tok skolen oss med på forestilling, og det synes jeg ikke blir gjort ofte nok. Tving kommunen til å kjøpe forestillinger for en viss sum og sørg for å få unge til å se forestillingen, mener nå jeg. Herregud, det er jo masse fete forestillinger, man trenger ikke ha så jævla snøring.

Hva snakker du om hvis du møter en journalist i heisen da? – Jeg pratet med Anders Giæver en gang etter at en fra programmet Sjefsmeggene på P4 hadde sagt noe ironisk om ham på radioen. Han sa at han ikke tok det så høytidelig, og at hvis det var noe sjefsmegga ikke likte ved det han skrev, kunne hun tatt det opp personlig. Har du en morsom historie fra VG-huset? – Det var en av renholdsarbeiderne som hadde pusteproblemer om natta og sov dårlig. En dag sovna hun mens hun leste VG i lunsjen. Da hun duppa av var det noen som snudde avisa, og da hun våkna igjen skjønte hun ikke noe av hva som stod! Ellers har jeg en historie fra da dattera mi skulle føde tvillinger. Da jeg fikk høre at hun var på vei til sykehuset kasta jeg alt jeg hadde og løp inn i heisen. Der stod Olav Versto, og jeg fortalte at dattera mi skulle få tvillinger akkurat NÅ, og at han stod i veien. Senere spurte han alltid om hvordan det gikk med tvillingene.

2180-100

Super 110â&#x20AC;&#x2122;s www.frislid.no

til ĂĽrets julebord

Velkommen til ĂĽrets julebord

www.jacobaall.no

Ett sted. Alle anledninger. Aker Brygge

Majorstua

Bergen

Fredrikstad

LillestrĂ¸m

tlf. 22 87 77 77

tlf. 22 59 80 20

tlf. 55 30 71 00

tlf. 69 31 11 00

tlf. 63 80 30 00

....................... akerbrygge@jacobaall.no

....................... majorstua@jacobaall.no

....................... bergen@jacobaall.no

....................... fredrikstad@jacobaall.no

....................... lillestrom@jacobaall.no

Cornelius Jakhelln (født 1977) er forfatter og skriver fast for Morgenbladet og Klassekampen. Han er utdannet filosof fra Université de Paris IV-Sorbonne og University of Sussex. Under navnet Sturmgeist, Solefald og G.U.T. har han gitt ut 12 album med avantgarde black metal. Jakhelln driver 3rd Inhuman Music Regiment Berlin, en musikalsk arm av Kunstmilitsen som består av bl.a. det uniformerte diktcorebandet Himeriksskvadronen. Jakhelln bor i Berlin og kommer ikke tilbake til Norge på fulltid med det første.

Kardemommeby må brennes til grunnen! Tekst Jonas Hågensen Foto Ingrid Pop Etter 9/11 sa kunstkritiker Tommy Olsson at det ikke lenger var noe poeng å lage videokunst. Etter 22/7, kan svartmetallere med hang til nazi-inspirerte uniformer og norrøn folklore holde på som før?

«Vi må ikke slutte med (insert anything you like), for da vinner terroristen», blir for Cornelius Jakhelln et slags være eller ikke være. Tre dager etter terroren stod han fram i Fædrelandsvennen og sa han «kunne forstå» de tankene som gjorde at Anders Behring Breivik, heretter kalt Lacoste B (mer om dette siden), drepte 77 mennesker. Seinere utdypet

Jakhelln sitt syn i en kronikk i Morgenbladet. I teksten Æren og demokratiet adresserte han sine likesinnede; de «tikkende bombene». Og nå kommer forsyne meg boka: Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi. Er du en sint ung mann, Cornelius? – Om jeg er ung kan diskuteres, men om jeg er sint? Ja. Når jeg skriver og tenker om

politikk generelt og Norge spesielt, da er jeg sint. Det har noe med et eksil å gjøre. Jeg har nå bodd ute av Norge i tolv år, og jeg ser at verden går videre, mitt liv går videre, men Norge … der er det noe som stritter i mot. Det virker som om alt blir dummere og verre. Men: Jeg er fullstendig åpen for at det er jeg som tar feil. 10/2011

Foto: Valnoir Mortasonge

Harald Eia fikk jo fullstendig panikk da han ble sammenlignet med ABB. Jeg tar det med litt humor.” I kronikken skriver han om sin egen «radikaliseringsprosess» som foregikk mellom 2002 og 2006 i Paris: «Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som hvit nordmann og europeer følte jeg meg sviktet av politikere som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: Ingen forstår min fortvilelse.» Du var sint allerede i Paris? – Ja, med god grunn. Jeg blir fortsatt sint når jeg tenker på de folka jeg møtte der, men feilen jeg gjorde var å legge for mye i det. Og det er det jeg skriver om i boka, om en kunstner som lever med enorme interne motsetninger; om en som aldri greier å finne fred med seg selv. Hva kunne noen sagt til deg på denne tida for å hindre at du ble «radikalisert»? – Si det … det handler om rettferdighet. Jeg opplevde virkeligheten som urettferdig, at det lønte seg å være drittsekk. Og det føler jeg i dag også, når jeg leser nyhetene fra det rådende Oslo-anarkiet. Jeg er og blir en forurettet leserbrevskribent. Men da kommer dette paradokset: hvordan møte disse? På sine egne premisser, altså med ignorant rasisme og aggresjon eller med oven-fra-og-ned-forstå-seg-på-akademiker-versjonen … – Ja, det er jo Ivo de Figueiredo som påpeker dette i boka (i boka figurerer en «Espen» i fotnotene med kritiske spørsmål og betraktninger, som blir en dialog mellom Jakhelln og «Espen» gjennom hele boka. «Espen» er altså venn, Ibsen-biograf og kollega Ivo de Figueiredo, jou. anm.). Jeg vil fortsatt ikke møte disse som jeg møtte i Paris med forståelse. Men det å være drittsekk er jo ikke noe man er særlig god på om man lever av å skrive bøker. Drittsekkene, derimot, har lang trening i å være akkurat det. Det som er viktig for meg er å distansere meg, å skape et liv som jeg selv kan trives i uten å gå i dialog med folk som overhodet ikke er innstilt på det. 26

10/2011

Men det samme mener du ikke med de «tikkende bombene» du adresserte i Morgenbladet. De skal vi forstå? – Det er jo her jeg møter meg selv i døra. For de tikkende bombene er jo stort sett hvite, akkurat som Lacoste B, som kommer fra en mer eller mindre privilegert middelklasse-bakgrunn. Og det kan nok innvendes at jeg snakker om disse taperne (i Paris) i nedsettende ordelag, mens jeg har en tendens til å forstå de tikkende bombene. Det henger sammen med at jeg har vært innom dette tankegodset selv, og at de tilhører en samfunnskategori som jeg selv er en del av. Rett og slett fordi vi har samme bakgrunn: vi hadde de samme o-fagsbøkene, vi har spilt fotball sammen, vi har kanskje vært i speideren, vi har sett de samme tv-programmene. Så den mentale avstanden er ikke særlig lang. Det kan høres ut som om avstanden mellom å komme fra et SV-hjem på Kampen eller et Frp-rifle hjem på Hedmarken er ekstremt stor, men man har mange felles referanser, om ikke annet. Skremmer denne likheten deg? – Jeg har sittet og sett meg selv i tekstspeilet i tre år, og det begynte med et dokufilm-prosjekt, som jeg opplevde som ubehagelig (denne dokumentaren om Jakhelln har ikke kommet ennå, jou. anm.). Jeg hadde lyst til å ta til motmæle og jeg begynte å skrive. Jeg har og kommer til å fortsette med å lage kunst i et monumentalt og militant utrykk. Det står jeg for. Det kan ikke en Lacoste B få lov til å ødelegge. Men jeg utviklet en liten nevrose, ble paranoid på samfunnets vegne. Trodde at alle tror jeg er nazist fordi jeg har tysk navn og ridestøvler, uniform og liker mye av det nazistene likte, men så finner jeg en ro med at jeg finner meg selv. Jeg er ikke nazist, og jeg scorer ganske dårlig på landssvikertesten jeg påla meg selv i Raseri. Så hvis noen nå vil trekke paralleller mellom meg og Lacoste B så skal jeg ta det med humor. Harald Eia fikk jo fullstendig panikk (da han ble nevnt i samme åndedrag med Lacoste B av Klassekampens litteraturanmelder Susanne Christensen, jou. anm.), og det tror jeg skjedde fordi han har prøvd å bli seriøs, men for meg faller det på sin egen urimelighet, så det der tar jeg med stor ro.

I boka gir du den norske offentligheten strykkarakter og skriver blant annet at «jeg har opplevd den norske offentlighetens konformisme som plagsom inntil det truende» og kaller det hele et «meningstyranni». Men denne konformiteten må det bli slutt på, eller sagt på den populære «vi må ikke slutte med … for da vinner terroristen»-måten … – Ja, det er interessant. Hvis du ikke har en fungerende frihet mellom kunst og tanke … hvis et hvert avvik fra normen blir avvist, da har vi et problem. Og jeg prøver å sprenge dette. Jeg mener Norge trenger en Kristoffer Schau, vi trenger litt krig i kulturen rett og slett (Schau lagde det famøse NRK radioprogrammet Et Norge i Krig som ble tatt av lufta etter én sesong, jou. anm.), det er et akutt behov for noen som skyver spakene på miksebordet opp til 11. Vi har fått en ny type kulturpersonlighet, sterke hvite menn som ikke er redde for å melde: du har Thomas Seltzer, du har Aslak Nore, du har Harald Eia og nevnte Kristoffer Schau. Folk som har vokst opp i det flerkulturelle samfunn og som skjønner at Kardemommeby-loven og brunskvetting er strategier som funka på 1960- og 70-tallet. Vi som er oppvokst i det flerkulturelle samfunn må finne ut hvor vi skal stå, og hvordan vi skal forholde oss til det. Min historie, beskrevet i boka, er selvsagt langt mer smertefull en den egentlig trenger å være. Men jeg er overbevist om at man er nødt til å finne ut av hvor man kommer fra, tilbake i tid, nettopp for å finne ut hvordan man skal forholde seg til en annerledeshet. Og det er en forskjell på det å ha forfedre i et land og det å flytte inn til et land, man kan ikke late som det ikke spiller noen rolle. Vi får mye godt med det nye, men også mye vanskeligheter, slik som Nore skriver i Ekstremistan: i et flerkulturelt samfunn blir vi bedre, sterkere, smartere, men også farligere. Men i motsetning til Lacoste B vil jeg altså ikke tilbake til 1950 … Og her må vi, eller Cornelius, forklare hvordan Anders Behring Breivik blir Lacoste B. «Lacoste-genseren (…) peker mot et segment av befolkningen hvor smaken er like god som økonomien. Ved å bære Lacostegenseren ønsker Breivik å plassere seg i dette vellykkede segmentet. På de elendige bildene fra terroristens egen PR-pakke ser vi hans patetiske, selvtilfredse ansiktsuttrykk, og et lite stykke lenger ned, den diskré Lacoste-logoen. Heretter er den logoen for meg synonym med terroristen. I yngre og mer dumdristige dager ville jeg sikkert kalt ham «Lacoste», helt enkelt – men fordi det franske varemerket neppe vil sette pris på denne homonyme markedsføringen, legger

jeg gjerne til en B på slutten, både som initial for det tidligere etternavnet og som en betegnelse på varens kvalitet: Narsissist, Lacoste B er ditt navn. Slogan: «From the tennis court to the court of law». (…) Jeg må innrømme at jeg føler en viss skadefryd over at det er et så til de grader respektabelt merke som Lacoste som rammes, og ikke størrelser fra min subkulturelle banetidel.» Er denne skadefryden en slags hevn fordi du selv ble offer for dårlige assosiasjoner da en ung finne brukte ditt artistnavn da han meide ned medelever og lærere, samt seg selv, i Jokela-massakren i 2007? – Skadefryd er den eneste sanne glede. Midt i alt dette mørke, er det et utslag av lettelse. At folk øverst i Bogstadveien også får føle litt på det … det er på sin plass. For en som lager degenerert kunst kan det være farlig, det er alltid en psykologisk og sosial kostnad forbundet med kunsten. All kunst jeg elsker har på etter eller annet tidspunkt vært farlig. Selv om Sturmgeist er rasende, og for så vidt Cornelius også, så føler jeg at det er noe positivt der inne, det er mye humor, tro og håp på mennesker …? – Hvis jeg bare hadde syntes at menneskeheten var dømt og at alle bare kunne seile sin egen sjø, så hadde jeg aldri brydd meg med å skrive og tenke så mye om, på og for menneskene. Jeg kommer fra en humanistisk tradisjon, men jeg får ikke mye lyst til å bli humanist når jeg ser på de som kaller seg humanister. De som derimot gir meg troen på humanismen tilbake, det er antihumanistene og misantropene. Så det ligger jo en menneskekjærlighet i bunnen … lengst inne. Men Kardemommeby-moralismen, den burde brennes på bål. Du skriver at du meldte deg inn i et norsk parti nylig … – Ja nå kan du gjette … Men det må jo være et utrykk for at du har et håp om at det betyr noe …? – Jo, for all del. Det er jo derfor jeg gidder å kritisere. Kritikk er et byggende prosjekt. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet, som jeg personlig føler meg mest hjemme i. Men det er jo det partiet jeg har gitt mest pepper, men det er altså fordi jeg er et betalende medlem og at jeg vil ha noe å si. De sier jo at engasjement er en forutsetning for demokrati … Tror du på det? – Ja, og skulle kanskje håpe, eller forresten, «håpe» gjør seg alltid dårlig på trykk. Off the record: hvis flere hadde engasjert seg så ville jo også landet sett annerledes ut. Hahaha. Med håp for fremtiden …

Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD tur!

2011: Den geografiske periferien ble for alvor kulturelt sentrum. Om konsekvenser, selvbedrag, den umulige veien tilbake til det tapte Eden – og grunner til ikke å ønske seg dit. Alt det følgende er sant, alt er selvopplevd, alt er autentisk. Tekst Gaute Brochmann ILLUSTRASJON therese kristiansen Oslo, 31. november Ekte håndverk? Jeg har en venn som speker en skinke. Varsomt dandert i en kasse han har snekret selv. Fylt med en mikstur av salt og urter som kan spores tilbake til yngre jernalder. Et stykke kjøtt fra en gris oppfostret på økologiske speltknekkebrød. Som dere skjønner snakker vi om ekte vare. Ekte håndverk formidlet via iPad-streamen av en slakter med to doktorgrader i tradisjonsmat. Og voila, et autentisitetsimperativ i skinkeform. Ikke gjemt vekk på et laftestabbur i Rauland. Men kneisende som et trofé på en balkong på Ringnes Park, nordre Grünerløkka. Rauland, Telemark, 22. august Ekte håndverk? Det var i sommer og det regnet hele tiden. I fjøset, som etter sigende hadde fungert vedlikeholdsfritt i en mannsalder, tok installasjon etter installasjon kvelden. Til og med den gamle vaskemaskinen, uten at det kan han hatt noe med all nedbøren å gjøre: En formiddag så vi at det veltet blåsvart røyk ut av døren til melkerommet og tok ingen sjanser, på med høytrykksspyler for å slukke brannen å påføre permanent skade på et allerede syre- og combiskadet treskeverk fra tidlig 80-tall. Vi ringte en av bøndene i bygda og sa at vi måtte vaske klær, så et par dager senere kom Odd-Magne dundrende opp med Hiacen sin. En furet, værbitt og trivelig kar som ikke hadde med noen gavepakke fra Electrolux, men en liten plastboks som tjente som verktøykasse. Så bevæpnet med en snekkerkniv slipt tynn som ei nål etter utallige runder på smergelskiva, et par skrutrekkere og en rusten tang, dukket han inn mellom smeltet plastikk og utbrent elektronikk mens han pratet i vei. Ja ja, det er snart jaktsesong, men jeg orker ikke skyte noe. Gå tre mil tilbake med 80 kilo på ryggen!? Vi får kjøpt på butikken, vet du. Like godt, det. Samme dyret, er det ikke?! Hehe. Det er for mye jobb, sa han. Er det ikke litt fint da, spurte jeg, med ekte jobb? Jo jeg håpte du ville si det, sa han, for nå må dere vaske for hånd resten av sommeren. Finnes jo ikke reservedeler til dette her. Hehe, neida, det løser seg nok. Han smilte og krafset seg i nakken mens han ruslet inn i fjøset og plukket med seg biter av gummislanger her og røsket ut noen ledninger av en elektrisk installasjon der. Før han returnerte til vaskemaskinen og reparerte den på en-to-tre. Norge, 2011 Retro er omsider ut, men i stedet for å finne på noe nytt har vi gått enda lenger tilbake. Og ikke bare det: Vi har forlatt den kulturelle periferien og gitt oss i kast med den geografiske. Indre by koker over med aktiviteter som normalt sett er forbeholdt grisgrendte fjellbygder: Kunstnere brygger øl i atelierene, og motefotografer mekker bil på fritiden mens akademikere, hipstere og folk flest kappes om hvem som safter og sylter, sveiser

og spikker eller baker og broderer best. For å komme i kontakt med noe ekte. Choose life. The simple life. Flytt til Halden, grav en åker, re-brand deg selv og håp at du slipper unna. Misvær, Nordland, sommeren 2008 Slipper unna hva da? Vi hadde akkurat kommet av flyet; sykler og sekker var slengt på en pick-up, og vi stod klare til å bli kjørt tyve mil til bygda deres ved den innerste fjordarmen og videre opp på snaufjellet. Men først en tur innom stamstedet, sa de. Så de andre kunne ta oss i nærmere øyesyn. Tre gårder var med på sambeitet, og før vi skulle bli kjent med dyra, måtte vi treffe skyldfolket: grovbygde geitebønder i grovbygde biler og jeg forventet et matchende skjenkested. En veikro med traktordekk som lysekrone. En laftet skjenkestue der ølet ble servert i bukkehorn. Eller i det minste et sted med storskogen i ryggen og fjordpanorama for føttene. Noe ekte som matchet disse menneskene som i alt sitt vesen og væren var som skåret ut av den landsdelen vi nå hadde forvillet oss til. Men «matchende og ekte» viste seg denne dagen – og resten av oppholdet – å være simultant ekskluderende. Eller mer; hva er greia med denne ekteheten, egentlig? Hvis ingen av dem som du tenker på som genuine skjønner meningen med begrepet eller bryr seg en døyt. Vi syntes jo lokalbefolkningen var helt rå, men fant ingen måte å kommunisere det på. Vi satt bare å kikket på dem snakke med hverandre – og til oss, for all del. Men kommunikasjonen gikk én vei. Som et utvidet innslag av Norge i Dag. Hvor syntes de det var fett å være når de forlot fjøset i noen timer midt på dagen? Senterkaféen på City Nord i Bodø. Ingen kaffekvern med håndsveiv, ingen spelt. Kjeldsberg og ostebriks. Pragmatikk er real. Ektehet handler ikke om stilvalg. Men å ikke bry seg. Eller i siste instans om ikke å tenke i det hele tatt. Kantinen på en kreativ jobb, Oslo, høsten 2011 Ta temperaturen på fenomenet, men pass på at det ikke stilles noen ubehagelige diagnoser: Les D2. Og forstå ut fra bildene at nasjonen omsider er ved å forenes. I en massiv kulturell mønstring der det urbant genuine og rotnorsk tradisjonelle har smeltet sammen – vikinger og Viestad – mens distriktene blir det nye sentrum og vice versa. Hvordan ellers kan man forstå reportasjer av typen: Møt en båtbygger fra Helgelandskysten. Bart og ruteskjorte Bar Boca verdig, oppstilt foran en båt som er teljet fram utelukkende med utstyr fra en tusen år gammel gravhaug. Skroget pusset med stålgrå skjeggstubber og satt inn med en blanding av fotsvette og ørevoks, alt egenprodusert og utført etter riter nedarvet gjennom fjorten ubrutte slektsledd. Det nikkes og smiles over Food-story-lunsjen; dette er saker! VG, Sputnik og karsk nuller ut SMUG, Vaular og fernet og omvendt. Slik at gjennomsnittskaren på Sagene og Savalen synkront kikker i en bok som om silderøyking i hjembygget steinovn mens han nynner til Stein Torleif Bjella og slurper på en likør av

Hva gjør vi når Brudeferden i Hardanger ikke gir den emosjonelle gevinsten vi hadde håpet på?” 28

10/2011

moreller og løvetann fra egen kjeller. Den norske mannen som aldri følte seg bekvem i tettbygde strøk har tatt sin påtvungne, dilletante nykker og på magisk vis omskapt dem til et trans-norsk, nygammelt machoideal. I SUV på Sognefjellsveien Eller kanskje ikke: Jon var akkurat ferdig med et foredrag om hvordan han som liten gutt hadde pleide å luske seg opp i kraftfôrsekken og spise alt hva han klarte. Eller «hvordan jeg falt i kraftfôrgryta som liten. Det forklarer det meste». Vi måtte gi ham rett. Uten å være direkte tykk var magemålet hans som på et oppblåst traktordekk. Hadde han hatt en giftering, ville den vært spesialbestilt; så stor at du kunne trekke en gammeldags femkroning gjennom den. Men Jon var ikke gift. Langt ifra. Tvert imot; det fantes ikke et feminint fiber i hele den veldige kroppen hans. Da vi traff ham første gang i starten av juni hadde han én CD i bilen: Beyonce, på repeat. Den gikk fortsatt da han kjørte oss tilbake i slutten av august. På veien delte han erfaringer fra arbeidet som yrkesjåfør. «Sikkerhetsbelter, sa han, kan være både bra og dårlig. Jeg hadde en kamerat som kjørte ut i fjor. Skikkelig. Han hadde sikkerhetsbelte på, men kompisen i passasjersetet, han hadde ikke det. Kompisen døde. Mens en annen venn av meg kjørte ut året før, veltet, og ble hengende opp ned, i beltet. Så han fór. Jaja». Uaffektert og smilende summerte han opp noen av tilværelsens kjensgjerninger. Ofte detaljert, aldri uten snev av refleksjon. For å få tiden til å gå, så han kunne komme hjem for å bygge en ekstra etasje på huset sitt, drikke seg til søvn med en kar av samme format for så å stå opp fem dagen etter for å gjøre ferdig slåtten: Følelser var redusert til anekdoter, kultur til staffasje og ingen vanskeligheter forekom større enn at de kunne løftes opp mellom tommel og pekefinger slik han snappet opp en ustyrlig geitekilling, for så å hardhendt slenge den på plass bak gjerdet ute av stand til å skape krøll i en ordnet verden. Vesten Hvordan kan vi, som nå engang har spist av kunnskapens tre, kunne kalibrere oss mot noe slikt? Det vi holder på med, er det trend? Ikke noe galt i det, men det er greit å innrømme det for seg selv. Neste spørsmål blir dermed hvor vi går videre når vi må bite i det sure eplet og innse at det å photoshoppe våre egne liv slik at de fremstår identisk med Brudeferden i Hardanger ikke gir den emosjonelle gevinsten vi hadde håpet på? Først resirkulerte vi alle stilartene fra 1900-tallet. Så tok vi skrittet tilbake til oldtiden. Men hvor går vi når ikke engang det er ekte nok? Til dyrene. Er det noe som er ekte og avklart, er det elg og apekatter. Jeg spøker ikke. Nøyaktig hvordan vi skal ikle oss pels og værhår vet jeg ikke, men trangen er der for lengst, og la meg sitere Gerard Wajcman fra The Animal that treats us badly: «Menneskeheten bruker tiden sin til å se på dyr. Vi går aldri lei av det. For oss representerer de utvilsomt den perfekte verden. Noe merkelig, noe annerledes enn oss selv, enn vår ustadige, fucka og kaotiske tilværelse. Vår eksistens som får deres verden til å fortone seg som så ufeilbarlig. Av og til er de så fremmede i sin perfeksjon, at vi blir stående stumme av forundring, og til tross for all vår

ondskap og irrasjonelle tilbøyeligheter, spør vi oss om vi ikke på en eller annen måte kan bli som dem og skape et så fantastisk samfunn som hos maurene eller pingvinene - der alle har sin plass og alt er på plass.» Men er det ikke der vi var? Eller tror vi er på vei tilbake til? Jeg har allerede vært der: Dyrehagen, Anker Bryggehotell, Svolvær, Lofoten, mars 2008 Det var VM i skreifiske, jeg stod bak bardisken og hadde en sommers erfaring i ryggen. Jeg stålsatte meg som en sjekteskipper med mørke skyer i kikkerten og orkanvarsel på øret. Anker Bryggehotell i Svolvær er et gammelt fiskemottak som var gjort om til skjenkested, rorbu-suiter og gourmet-restaurant. Ekte hvalbiff på grillen, boknafisk på menyen og lokalet fullt av nordlendinger. The real deal. Men kulissen dette skaper for hurtigruteturristene er én ting – de ser noe ekte. Nordlendingene har et enklere og samtidig mer komplekst bilde på det: litt kystkultur, litt pengemaskin, men mest av alt sosial arena der dette ikke er mer museum enn Robinet er det for oss. Det er livet deres, no questions asked: Og som i dyreverdenen: Strenge koder, dronningmaur og løvens konge og alt det der, med fullkommen løssluppenhet i instinktenes vold innenfor denne rammen; man drikker ikke til man er full, men til det er tomt og mennesker som blottlegger alt de har av livskraft, på godt og mest vondt i en del av verden der solen aldri går ned: Alt er synlig og jeg så alt og hvorfor var jeg der egentlig?

Når vi først snakker om natur: Memeurubu, uforanderlig Tradisjonen med at turisthyttene i Jotunheimen drives av folk som hater turister, er nesten like gammel som selve fjellene. Jeg tror nok gammelsjefen var glad i hytta si, men så den snarere som et kall enn en yrkesvei. Som om han var plassert på denne flekken på Guds jord for å guide de forvirrede sjelene som våget seg opp hit tilbake dit de kom fra så smertefritt som mulig. «Oslofolk» og «muslimer» var for ham akkurat like store skjellsord. Hadde han fått bygget vei inn langs Gjende tror jeg han hadde gjort det. Med bom. Han hadde i alle fall seilt inn gravemaskiner året før og bygd et digert kaianlegg stikk i strid med gjeldende lov og politiske vedtak. Vi brukte formiddagene på å rydde stein og grøftet, og jeg så turister i høyhælte sko, eller gore-tex til 15.000 som kom trippende ned fra Besseggen, skrålende og jævlige, og jeg tenkte, ja ja, du Sveine, du er gal, men kanskje er det bedre. Oslo, 1. januar 2012 Men det er ikke bedre. Og det er ikke noe stress å ikke være bonde. Glem alt det der. Vi har noe annet. Det er nemlig et penere ord på affeksjon og forstillelse: Kultur. Det er vår greie. Arne Næss sa en gang «Du kan godt være en intellektuell i Norge uten å være fjellklatrer – men du kan ikke kalle deg en norsk intellektuell». Smart. Shit, det er jo jeg som sier det også. Men det burde vært ham, for det er så riktig: Og jeg tror alle hadde vært tjent med å trekke fingeren opp av jorden og begynne å dyrke disse verdiene, ikke poteter.

10/2011

designtorget.se

FOTO STEPHEN BUTKUS

10/2011

natt&dag tilbake i tOppfOrm - øker lesertallet med 10.000 til 145.000 per utgave. bOOk dine kampanjer fOr 2012 hOs Oss nå. kOntakt Oss på: salg@nattOgdag.nO

OslO lOkal

OSLO 01 - FEBRUAR 2011

N&D ANMELDER:

JAMES BLAKE JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN ENTER THE VOID DESTROYER BLACK SWAN FJELLET 127 TIMER +++

ODDA ER SUPERDUPER

bergen WWW.NATTOGDAG.NO

48 TIMER I EN UTOPI

& MØTER ANDERS DANIELSEN LIE

16 SIDER MOTESERIE

lOkal

BERGEN 9 - OKtOBER 2011 // HORROR

& MØtER ERLEND HORN

n&d MøTer: AzRA HALiLOViC SON OF LiGHt StiG SætERBAKKEN HANNE KOLStØ

WWW.NAttOGDAG.NO

Machine Birds Leif and The fuTure Burning god LiTTLe ungdoMskuLen kjeTiL MøsTer LiarBird MeTeor 2011 forza 1982 Bone shakers +++

PERFECt SOUNDS FOREVER

KALD OG VARM PÅ SAMME tiD

Odd Magnus Williamson / Foto: Richard Eriksen

Natt&Dag - Siden 1988

NATT&DAG OSLO

OSLO 06 - JUNI/JULI 2011 // SOMMER & FESTIVAL

MUSIKK

TYLER, THE CREATOR EDDIE & SUZANNE HOPE I DIE VIRGIN PSTEREOFILOSOFI WOLVES LIKE US BIG DIPPER FEBER +++

POTENT VOYEUR, ULRICH SEIDL NEDERLAGETS

VERSTIVALGUIDE PLAYBOY MANSION

Per Ciljan Skjelbred / Foto: Thomas Sørgård

NATT&DAG TRONDHEIM

Natt&Dag - Siden 1988

NATT&DAG BERGEN

ger/ stavan es sandn

im trOndhe

lOkal

Verk / Foto: Øystein Grutle Haara

WWW.NATTOGDAG.NO

GJØR COMEBACK DESPERADO

SLUT O´HOI! - EN GROUPIE ANMELDER MUSIKERSEX

& MØTER LILLEPER

lOkal

STAVANGER/SANDNES 09 - OKTOBER 2010 - KRIMINALITET

NORGES TOPP 10 KRIMINELLE RØMLINGEN BANKRANER’N MANNEHORENE DE NORMALE PØBLENE +++

WWW.NATTOGDAG.NO

SOCIAL SUICIDE JULIE RUSTI

FEBERFANTASIER

RADIO PÅ TRYKK MUSIKKANMELDERNES HVISKELEK

Natt&Dag - Siden 1988

& MØTER JUSTISMINISTER STORBERGET

Sondre Haug - Social Suicide / Foto: Vegard Haug

NATT&DAG STAVANGER/SANDNES

Natt&Dag - Siden 1988

10/2011

Takk til Erik AndrĂŞ Nes (fotoassistent) Julie, Jonas, Ole-Thomas, Henrik, Steffen og Lars Gosling.

10/2011

KONKURRANSE

JAKKE

Gr at i s inn på by :l a rm 2013

alle jakker er n ummerert

halv pris på by:l armpass 2012

k val i t etsp l a gg

kulhetsgrad: 9 ,7

fi n nes kun 20 j a kker

PÅ HVILKET TORG I OSLO HAR BY:LARM HOVEDBASE UNDER FESTIVALEN? Dette er den offisielle nummererte by:Larm-jakka. Om du vinner denne jakka får du halv pris på by:Larmpasset for 2012, du kommer gratis inn på by:Larm 2013 og du er med i trekningen av av et års gratis WiMP (Finnes 10 stk WiMP-abo. - 50% sjanse for å vinne). Nokia sponser også vinneren av konkurransen med en flunkende ny Nokia Lumia 800. Det finnes i tillegg 20 jakker for salg, samt hettegensere, t-skjorter og luer - alt i limited edition. Produktene er produsert av Resteröds for by:Larm og for å vinne eller kjøpe denne jakken klikker du deg inn på resterods.com/bylarm.

resterods.com/bylarm

LANSERINGSFEST: NOVEMBER FREDAG 4. NOVEMBER - GLORIA FLAMES

Nordic Black Theatre Norsk maritimt museum FÅ RABATT Oslo internasjonale kirkemusikkfestival BRUK KULTURKORT Oslo jazz festival Oslo museum Filharmonien Oslo Nye Teater Film fra sør Black box teater Høstutstillingen Oslo Teatersenter CODA Skimuseet Munch museet Kringkastingsorkesteret Stenersenmuseet Cosmopolite Dansens hus Vigeland-museet NRK Opplevelser Den norske opera Nationaltheateret Ultima Dramatikkens hus Nobels Fredssenter Øvingshotellet 40

10/2011

blogg.oslokulturkort.no

NESTE NATT&DAG FEST: MER INFO: WWW.NATTOGDAG.no

RESTAURANT

...?

Italiensk for nybegynnere Cantina Cortina Folketeaterpassasjen «Scusi! Cinco Pesche!» Når du skal ut å spise italiensk, er det underlig betryggende å høre at de som lager maten snakker språket. Det øker riktignok forventningene en smule, men heldigvis greier den relativt nye italieneren i operapassasjen å innfri. Jeg møtte kokken tidligere på dagen da han kjøpte inn råvarer på Fiskeriet og spurte om det var greit at jeg stakk innom og spiste ved sekstiden. «Helt i orden», beroliget han meg med, og la til: «Vi har plass i baren.» Nå må jeg for ordens skyld nevne at jeg jobber på Fiskeriet og at Cantina Cortina jevnlig er innom og kjøper fisk av oss, så jeg er på hils med alle kokkene der. Helt objektiv og nøytral er derfor ikke denne anmeldelsen, men det er vel strengt tatt ingen anmeldelse selv om anmelderne aldri så mye gir seg ut for å være nettopp det – uhildede. En anmeldelse er per definisjon subjektiv. Uansett, nok avsporinger i denne omgang. Cantina Cortina har sitteplasser ute i selve passasjen, men også noen få bord «inne». Hvis jeg skulle bestille bord ville jeg bedt om å få et bord inne. Selv om det er litt trangt, og noen vil kanskje si litt mørkt, er det hyggeligere «inne» enn «ute» i passasjen. Om jeg var deg ville jeg bestilt bord fort, for det er ikke bare jeg som har oppdaget Cantina ser det ut til. Jeg forhører meg og ganske riktig er de stort sett fullbooket fra og med onsdag til lørdag. Hvis du skal kjøre «drop-in» må du med andre ord ha flaks eller komme innom på tirsdager da det er litt mindre rift om plassene. Menyen vil for en konservativ Italia-fetisjist være både fremmed og velkjent på samme tid. For selv om mange av rettene er velkjente, er de ikke delt inn i antipasto, primo, secondo og dolce. Her er de forskjellige rettene, som på en tapas-bar, delt inn i varme og kalde retter. For å følge opp tapasinspirasjonen er alle rettene småretter, og du velger selv hvilke og hvor mange du skal spise. Jeg lar som alltid betjeningen, i dette tilfellet kokken, bestemme menyen min. Han foreslår tre småretter pluss en dessert noe som skal vise seg å være rikelig med mat. Jeg var innimellom fristet til å gi meg, men etter at måltidet var inntatt hadde ikke én tallerken blitt sendt til oppvasken med matrester. Jeg startet gildet med et glass hvitvin, en enkel tørr Chardonnay, som gikk sånn passe godt sammen med første smårett; roastbiff av kalv med tunfisksaus. Klassisk italiensk. Jeg ville nok kalt sausen for tunfiskrøre, men det er uvesentlig og pirkete. Det viktige er om det smakte – og det gjorde det. I tillegg til en god tunfiskrøre ble roastbiffen servert med generøse mengder parmesan, en ost som passer like godt til tunfiskrøre som til kalvekjøtt. Tunfiskrøren var smaksatt litt, men

ikke for mye, dermed unngikk den å drukne smaken til det fantastisk møre kalvekjøttet. Underveis supplerte kokken retten med noen skiver av en helt fantastisk toscansk fennikelsalami. Smårett nummer to var breiflabb fra Fiskeriet. Kanskje jeg har filetert den selv, tenkte jeg mens den ble servert. En meget kompetent kokk/vinkelner anbefalte vin til. Han var enten veldig heldig eller dyktig, og jeg antar det siste for hele restauranten oser av kompetanse. Jeg kan ikke nok om italienske viner, og det hele virker ganske komplisert for meg. Det virker som hver eneste lille landsby ikke bare har sin egen vin, men sitt eget drueslag. Til breiflabben, som ble servert med stekte tomater og rikelig med god olivenolje, anbefalte vin-guruen en Bocca Bianco, en såkalt «orange-vin». Den ferske og velsmakende fisken, bare supplert med noen få enkle smaker, fremhevet den gode råvaren. Tilbehøret bestod utelukkende av stekte eller bakte cherrytomater, god olivenolje og litt bladpersille. Etter rett nummer to var jeg alvorlig bekymret med tanke på at den mektigste retten fortsatt gjenstod. Jeg var forsynt og vel så det. Jeg tok en liten pause, men ikke lenge etter at jeg igjen innfant meg ved bardisken, stod siste smårett foran meg. Sist ut var pastaklassikeren carbonara, pastaens svar på egg og bacon. De tre hovedingrediensene er egg, fløte og bacon, denne versjonen ble servert med en eggeplomme på toppen. Selv om retten er enkel, betyr det ikke at det er enkelt å få til en ordentlig god carbonara, som mange andre såkalt «enkle retter» fungerer carbonara som en lakmustest på kvaliteten på kjøkkenet. De er som suffle, få ingredienser, men lette og føkke opp. Carbonara kan skille klinten fra hveten når det gjelder kokker, for de har ingenting å gjemme seg bak. Cantina Cortina bestod testen med glans, og vinen, en Chianti Ruffiana, supplerte på forbilledlig vis. Etter at beltet var løsnet ytterligere et hakk og nok en sigarett røyket, var det på tide med dessert. Desserten var en melkesjokoladepanacotta; en liten vri på en italiensk klassiker. Panacotta er i likhet med carbonara, creme brule og suffle en slags fagprøve for kokker, og i tråd med resten av måltidet viste de italienske kokkene på Cantina Cortina at de er dyktige og vel så det. Nok en gang fulgte en fantastisk vin (Soave, en lys dessertvin) som følge til maten. Avslutningen på måltidet var like elegant og velsmakende som de andre rettene, og stod dermed i stil med resten av kveldens gastronomiske opplevelse. Cantina Cortina klassisk italiensk mat i ny form av god kvalitet og til en rimelig penge. Ingen av rettene jeg fikk kostet over hundrelappen. Tore Andvig

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

10/2011

CAFÉ

SAGENE LUNSJBAR ..........................................................

Opplev smakfull norsk husmannskost på sitt beste. .......................................................... Åpningstider: Mandag - tirsdag 11.00 - 24.00 onsdag - lørdag 11.00 - 01.00 // søndag 12.00 - 23.00 Adresse: Maridalsveien 153, 0461 Oslo Telefon: 984 48 900

«sI cheese!» Osteklokken Gimleveien 22 Det er ikke mange steder i Oslo det er verdt å skrive om som serverer frokost. De fleste stedene som serverer «frokost» nøyer seg med kjedelige bakervarer og fantasiløse baguetter, eller kanskje – hvis du er heldig – overstekte speilegg med brent eller myk bacon til. På grunn av denne situasjonen i hovedstaden ble jeg derfor positivt overrasket da jeg en kveld gikk forbi Osteklokken på Frogner. Dagen etter stakk jeg innom for å teste frokosten. Osteklokken åpner allerede klokken 09.00, og er dermed åpen for alle som har en dag hvor de ikke må fryktelig tidlig på jobb. Jeg stavrer inn i lokalet en tidlig torsdag morgen. Jeg er midt i en flytteprosess og har jobbet hele natten. Jeg skal på jobb klokka 15.00 og trenger desperat en liten pause. Hele atmosfæren på Osteklokken gjør meg

WWW.SAGENELUNSJBAR.NO

behagelig avslappet. I tillegg til å være en cafe tilbyr Osteklokken et assortert utvalg av høykvalitets oster og skinker, i tillegg til noen utvalg kolonialvarer i luksusklassen, deriblant gode olivenoljer. Jeg spør den vennlige mannen som står bak disken om han har noe han vil anbefale. Han foreslår dagens omelett med seranoskinke og trøffelolje. Selv om det var tidlig, følte jeg et behov for alkohol og kom frem til at et klassisk belgisk hveteøl ville være godt følge til omeletten. Det var en upretensiøs, men stilfull stemning på stedet noe som gjorde at jeg faktisk fikk slappet av mens jeg nippet til hveteøl og leste boken min. Omeletten ankom bordet mitt relativt raskt og var veldig god. Bruken av trøffelolje var ikke overdrevet, men gav omeletten en ekstra piff. Ølen var, som forventet, et godt følge. Det hele ble en hyggelig frokost og et avslappende friminutt fra en ellers hektisk dag. Tore Andvig

BAR Velkommen til en intim og koselig bar. Oslos studentbar nr. 1.

Evergreen

The Fly Fisher Eugenies gate 1 Jeg var ute og gikk en kveldstur med Arnfinn etter noen timer med opprivende TV-debatter og trengte frisk luft. Turen denne milde sen-høstkvelden gikk gjennom Stensparken. Mens vi gikk bortover merket vi at øltørsten kom snikende, og vi bestemte oss for å sjekke ut Bislett. Da vi kom frem ville vi ikke på noen av de moderne hipsterbarene på Bislett mot St. Hanshaugen. Vi fulgte trikkeskinnene nedover fra Thereses gate og fikk snart øye på noe som så ut som en klassisk brun pub. Utenfor stod noen halvfulle folk. Alderen deres varierte og det så ut som det eneste limet som bandt dem sammen var puben. Vannhullet vi hadde oppdaget het The Fly Fisher og viste seg å være Bisletts brune stamkneipe for den litt mer alkoholglade delen av lokalbefolkningen. Koselig og ujålete, tett mellom bordene og med et klientell som stort sett så ut til å kjenne hverandre. Et stamsted med andre ord, akkurat det vi hadde vært på jakt etter. Arnfinn hentet pils og vi satte oss ved det eneste ledige bordet og pratet litt. Stedet svarte til forventningene, det eneste som ikke stemte var

Månedens drink:

Åpent syv dager i uken 15.00 - 03.00

Sweet Baileys dreams Ha en kule vaniljeis og 6cl Baileys Hazelnut i en gryte på middels varme og la det smelte sammen. Hell det over i et glass og topp det hele med sjokoladekrem. Ingredienser: 6cl Baileys Hazelnut 1 kule vaniljeis Toppes med sjokoladekrem

Pilestredet 39. 42

10/2011

Sjokoladekrem: 1/3 kremfløte 1 eggehvite 100 g mørk sjokolade Pisk kremfløten og eggehviten hver for seg, og smelt sjokoladen. Vend alt forsiktig sammen. Avkjøles i kjøleskap før bruk.

cheezy åttitallsrock fra det lille anlegget. Klientellet bestod – som vi håpet – stort sett av vestkantalkiser med varierende grad av alkoholbehov og funksjonsdyktighet. Dette var langt fra noe slitent klientell. Alle virket stort sett oppegående og velfungerende, men flertallet hadde kanskje en tendens til å gi etter for alkoholtørsten sin i litt større grad enn sosial- og helsedirektoratet anbefaler. Dessverre måtte vi gi oss tidlig, men før jeg dro stakk jeg en tur innom toalettet. Toalettet hadde den riktige eimen av sneip og urin som brune puber skal ha. Jeg funderte litt over hvordan røyklukten kunne henge igjen nesten et tiår etter at røykeloven ble innført og lengtet til en svunnen tid da vi kunne røyke på utesteder og ikke være fanget i den langt verre aromaen av spy og promp som røyklukten alltid slo ihjel før røykeloven ble innført. På veien ut, etter å ha vasket hender la jeg merke til at stedet baserte seg på tøyhåndklær som man skulle legge i en skittentøyskurv etter bruk. Definitivt annerledes, gammeldags og sjarmerende. Hvis du er på Bislett og har lyst på en øl er The Fly Fisher definitivt et av de hyggeligste stedene du kan gå. Tore Andvig

Bambus Sushi serverer moderne asiatisk mat.

UTELIVSGUIDE

Julebordselskap til 80 personer. Åpent nyttårsaften. BAMBUS SUSHI • Kirkeveien 57 www.bambussushi.no / oslo@bambussushi.no Søndag – Mandag, helligdager og romjul: 14:00 – 22:00 Tirsdag – Onsdag: 14:00 – 23:00 • Torsdag – Lørdag: 14:00 – 24:00

A M U N D S E N B R Y G G E R I ...middag, ...lunsj Brygghuset brygger både ale og lagerøl...

t r folk fles ...stedet foI OSLO ! NY T T

& S P I S E R I ...eller en helkveld Scenen er stedet for underholdning...

Vi ønsker deg velkommen inn til storstuens mange dufter og smaker, en 16 meter lang ølbar, sannsynligvis Norges lengste. Ett velkomment avbrekk i hverdagen, i en lun og avslappet atmosfære.

Baren er vårt midtpunkt...

Amundsen Bryggeri & Spiseri. Stortingsgaten 20, inngang Roald Amundsens gate. www.amundsenbryggeri.no

Hovedmeny inkludert dessert og et glass vin eller julegløgg kr. 272,-.

DJ hver fredag og lørdag. Matservering fra kl. 1000 til 2300. CAFÉ CON BAR • Brugata 11 • www.cafeconbar.no •Tel: 22 05 02 00

Velg mellom Kylling Provencale, Scampi Caribbean og Biff Bordelaise.

En av Oslos aller beste pizzarestauranter.

MEMPHIS • Thorvald Meyersgt. 63 • Tel. 22 04 12 75 Åpningstider man. til ons. 1100 til 0100 tors. til lør. 1100 til 0330, søn. 1200 til 2400

CAFE DI ROMA • Sofienberggata 6 Tel: 22 37 64 44 • www.cafediroma.no Åpningstider man. - lør. 1030 til 0100 søn. 1300 til 0100

Rimelige og kjempegode indiske matretter. Mr. Bay Asian Cooking • Olav Selvaags Plass 1, 0252 Oslo • Tlf. 22 83 22 01

ALBERTINE • Hallingsgate 3 Tel. 22 60 57 78/90 88 27 99 • www.albertine-indisk.no Åpningstider alle dager 1300 til 2300. Matservering til kl. 2300

Be Cool Stay in School! But Party at

ons-søn 22.00 - 03.00

UTELIV TOPP 3 BAR: TORGGATA BAR Torggata 16 Fredag Og Lørdag 17 – 03 Har du alltid hatt en drøm om å drikke alkohol i damedusjen (vi vet vi har), kan du gjøre det nå som Torggata Bad har blitt Torggata Bad. Med høy champagneføring og snasent interiør er det hakket mer fancy-pantsy enn de andre stedene som omkranser høyborgen Rockefeller, heldigvis uten at man får brekningsfornemmelser av klientellet av den grunn. Vi stiller spørsmål ved hvorfor alle nye utesteder i sentrum skal befinne seg innenfor en radius på 20 m2, men slitasje på sko spart er slitasje på sko spart, så vi klager ikke. Well done.

1 1

BAR ROBINET Mariboes Gate 7 En uforanderlig staude i Oslos utelivsflora som på grunn av kultstatus og plassmangel ikke trenger mer enn en tre centimeter bred papirlapp som dørskilt. På gode dager blir man bestekompis med de ni andre det var plass til den kvelden, på dårlige utveksler man bare kroppsvarme og visittkort i dus papp, men kos er det uansett. Robinet er kompisen du drar til når alt er vondt og vanskelig, og du bare trenger å se bunnen av et dypt cocktailglass. Trolig det eneste utestedet i Oslo som ville overlevd et atomangrep.

Because the night belongs to us! Gratis leie for selskaper o.l www.johnsbar.no telefon: 40 00 70 78 universitetsg. 26

2 1

LAUNDROMAT Underhaugsveien 2 Vi har observert at hustypografen til Laundromat dessverre har skaffet seg en cand.mag i WordArt (vi synes også den fonten var veldig fin da vi var ni år), men bortsett fra det er det jo et heidundranes sted med joviale porsjoner mat og joviale mengder øl, pent plassert ved siden av Store Stå (beklager, alltid morsomt). I løpet av våre mange besøk der kan vi aldri huske å ha sett noen vaske klær, så dette «øl + vaskeri»-konseptet virker en smule tynnslitt – la oss kalle en spade, og et utested for et utested.

3 1

TOPP 3 KLUBBEVENT: CRAIG RICHARDS (FABRIC) Fredag 9. desember. 23.00. Jaeger Craig Richards er resident-DJ og musikkdirektør på den allerede legendariske London-klubben Fabric. Er du som oss, er du allerede semi-erigert over tanken på hva dette innebærer. Richards har vært med på å forme de siste årenes enorme utvikling av klubbmiljøet i London, som etter en liten dødtid har blitt ekstremt toneangivende (dubstep og alt det der). I sentrum for alt dette står Fabric med sine tre dansegulv og seriene med Fabric og FabricLive- mikser. Vil du oppleve en del av de siste årenes britiske klubbhistorie så dra på Jaeger 9. desember. Dette er stort. CC: TBA // ID: 23 år

1 1

SPIS PÅ ROYAL REVOLVER! TIRS-LØR:15.00-22.00 SØN:12.00-20.00 (MAN: STENGT!)

PROGRAM DESEMBER FRE 2 DES

PALACE OF PLEASURE + INDIESEKSUELL CLUB CC: 100 KR 21.00 20 ÅR

LØR 3 DES

THE CROOKES (UK) CC; 100 KR 21.00 20 ÅR

TOR 8 DES

MICHAEL JONES AT ROYAL REVOLVER CC: GRATIS 21.00 20 ÅR

TIR 13 DES

WIDOWSPEAK (US)

LØR 17 DES

WOLVES LIKE US + IZAKAYA HEARTBEAT + PSYCHWARD CLUB CC: 100 KR 21.00 20 ÅR

MAN 19 DES THE SWITCH AT ROYAL REVOLVER CC: GRATIS 21.00 20 ÅR

ONS 21 DES

SVARTE GREINER + TREMORO TARANTURA CC: 80KR 21.00 18 ÅR

CC: 100KR 21.00 18 ÅR

10/2011

2 1

JAMES ZABIELA (RENAISSANCE) Fredag 9. desember. 23.00. The Villa Et ankepunkt ved elektronisk musikk er at halvparten av tiden bruker musikerne på å mentalt masturbere over alt det fancy musikkutstyret de har. ’Sjela er borte’ og alt det der. James Zabiela har så til de grader tråkket i (kabel)salaten her, han har vært med på å utvikle Pioneer sine CDJ-systemer og har generelt mange fine blinkende knapper (og en iPad!), men jaggu har han ikke blitt en dyktig DJ underveis. Musikken? Tenk nerdevennlig tech-house med et streif av Aphex Twin. Vi skyr vanligvis ’IDM’-navnet, men her kan det brukes uten å miste ansikt. CC: TBA // ID: 23 år

3 1

WWW.REVOLVEROSLO.NO MØLLERGATA 32 44

JULEKONSERT MED OST & KJEX / MUNGOLIAN JET SET Fredag 16. desember. 23.00. Parkteateret Etter over et år med utelivsguide så føler vi at kvoten for tørre ostevitser og tørre kjeksvitser når Ost & Kjex er med i bildet er brukt opp for denne gang, så vi lar det være med en varm anbefaling. Var du på denne kvelden i fjor gikk du trolig som oss rundt med en god følelse i hodet helt frem til en gang utpå nyåret. Vi krysser fingrene for at dette blir en årlig tradisjon, og det ser bra ut, for nå er det klart for juleost og julekjex med julemongoler en gang til. Ryktene vil ha det til at de denne klart har klart å sjanghaie to hele kor. Awesome! CC: TBA // ID: 20 år

ANNENHVER SØNDAG: MR.SHANKLYS SOCIAL CLUB ELLER ANDRE NERDETE KLUBBER PÅ KJØKKENET.

Uteliv

LØR 10.DES SUNKISSED:

LØR 17.DES SHARI VARI

G-HA OLANSKII & COLTSFOOT

TOPP 3 KONSERT:

TODD TERJE & DØLLE JØLLE

- House -

WWW.BLAAOSLO.NO

1 1

KOEJU LIVE CLUB SESSIONS:

LØR 03.DES

WWW.BLAAOSLO.NO

KLUBB JUICY:

STEVE1DER (US) CHRIS STALLION & PATSKI LOVE _

LØR 14.JAN KLUBB FULL PUPP

SØN 18.DES

PRINS THOMAS & BLACKBELT ANDERSEN

FRANK ZNORT QUARTET

- Skranglejazz, 50s og 60s -

NMH SLAGVERKENSEMBLET ARVE HENRIKSEN & EIVIND AARSET _

FRANK ZNORT QUARTET

NM I STEIN, SAKS & PAPIR

- Rap, dubstep, glitch-pop & pop elektronika

- Balerisk, tropical, house -

SØN 4.DES

FRE 2.DES

SILJE & CHRISTINE

- Skranglejazz, 50s og 60s -

- Prog, balerisk, house -

FRE 27.JAN KLUBB JUICY:

KOMMENDE ARRANGEMENT

THE MAGICIAN (BE) CHRIS STALLION & PATSKI LOVE - Nydisko -

TOR 09.FEB

KEN MODE (CAN) KYLESA (US) CIRCLE TAKES THE SQUARE (US)

SØN 4.DES

FRANK ZNORT QUARTET

BRENNERIVEIEN 9C 0182 OSLO TLF: 40004277

- Metal -

- Skranglejazz, 50s og 60s -

LØR 10.FEB

TOR 8.DES

TIR 13.DES

UNNI WILHELSEN & PETTER CARLSEN

DE LA PENHA (PT) WITH GUESTS

RONNY HAUGELANDS BINGO

LØR 25.FEB

RONNY HAUGELANDS BINGO

SILJE & CHRISTINE

LØR 31.DES

ÅRLIGE NYTTÅRSFEST

- Rap, dubstep, glitch-pop og pop elektronika

- Etnosang og beats a la Dilla

- Bingo, skål, allsang -

FRE 16.DES PARADISE HOETELL

- Bass / elektronisk -

TUNE YARDS (US)

ONS 28.DES

DJ RASHAD & DJ SPINN

- Bingo, skål, allsang -

- Festrap KIDS LOVE BASS:

- Folk -

- Skranglejazz, 50s og 60s -

ONS 14.DES

SIRKUS ELIASSEN

2 1

FRANK ZNORT QUARTET

FRE 09.DES

FIRST AID KIT (SE)

SØN 25.DES

- Intimklubb -

- Viser -

SVARTE GREINER Onsdag 21. desember. 21.00. Revolver Bak navnet Svarte Greiner skjuler nordmannen Erik Skodvin seg, bedre kjent som halvparten av Deaf Center og mannen bak plateselskapet Miasmah. Hans album Knive fra 2006 er noe av det mest interessante som har kommet ut i Norge de siste ti årene. Tenk dyster ambient med sagsampler, cello og skjøre kvinnestemmer, ispedd store doser cinematikk. Låttittelen «Budeie Med Sigd» oppsummerer lydbildet på en god måte. I motsetning til mange andre musikere som rører seg innenfor ’ambient’-feltet, klarer Svarte Greiner å oversette musikken til live-formatet på en spennende måte – Vi har fortsatt gåsehud fra konserten i Emanuel Vigeland Mausoleum en stund tilbake. CC: TBA // ID: 20 år

WWW.BLAAOSLO.NO

DAVID EUGENE EDWARDS Torsdag 8. desember. 20.00. John Dee Gjennom bandprosjektene 16 Horsepower og Woven Hand har David Eugene Edwards bygget opp en unik musikalsk stilart – en miks av folk, bluegrass, country, tradisjonell rock og Joy Division, samt Edwards dypt religiøse tekster som omhandler temaer som Jesus, skyld, straff og hester, mange hester. Live er Edwards en intens opplevelse, halvparten av tiden ser det ut som han skal skli ut i et merkelig epilepsianfall, resten av tiden er han bare skummel. Du kødder nemlig ikke med en mann som får selv cowboyhatt og fjærøredobber til å se maskulint ut. Til Oslo kommer han alene i forbindelse med en bokutgivelse. Få med deg denne. CC: 225,- // ID: 18 år

FRE 13.JAN PARADISE HOETELL

- Godt nyttår! -

BLÅ IPHONE APP

DESEMBER TIRSDAG 13.DESEMBER

TORSDAG 01.DESEMBER

Julekonsert:

Lars Vaular - SLIPPFEST

Music For A WHILE Kvernberg/Eick/Augestad/Carstensen/Taxt/ Hausken

LØRDAG 03.DESEMBER

ONSDAG 14.DESEMBER

EGIL OLSEN - SLIPPFEST

GJESTER:

MED Gjester

MARIBEL

ONSDAG 07.DESEMBER

Wild Beasts

FREDAG 16.DESEMBER

(UK)

FREDAG 09.DESEMBER

Sprits Of The Dead Cosmic Delay Tussmørke +

Bang the Dj

LØRDAG 10.DESEMBER

GET DANCY! Live: STRFKR (US)

SØNDAG 11.DESEMBER

Sunday Digestive: REAL ESTATE Mandag 12. desember. 20.00. John Dee Chillwave-bølgen traff oss hardt (pun intended) medio mai 2010, eller var det en gang i 2009? Vi husker ikke. Opp kom alle disse bandene som laget utvasket gitarmusikk med laptopeffekter, tenk Memory Tapes, Neon Indian, Toro Y Moi, Washed Out etc etc. Noen ganger minner det litt for mye om den ’Dus – melk og juice’-greia Tine kom med for noen år siden, for skal man på død og liv lage musikken sin så utrolig ullen, så har man som regel noe å skjule (sånn som at man ikke er så veldig flink til å lage låter), men Real Estate har fått til noe en del andre ikke har – de er catchy i all sin ullenhet. CC: 150,- // ID: 18 år

OST & KJEX

MUNGOLIAN JET SET LØRDAG 17.DESEMBER

Julekonsert:

SUNTURNS supp: morten myklebust SØNDAG 18.DESEMBER

Sunday Digestive:

The HanDsome DEVILS

MAGNUS HÆNGSLE

3 1

WWW.PARKTEATRET.NO

WWW.BILLETTSERVICE.NO

10/2011

UTELIV

MOTÖRHEAD Mandag 5. desember. 20.00. Sentrum Scene Utsolgt for en evighet siden, så vil du se vorta til Lemmy må du støvsuge finn.no. Det er sikkert noen som kjøpte billett for et halvt år siden og siden har strøket med (forventet levealder for Motörhead-fans ligger trolig litt under gjennomsnittet), så det burde være en overkommelig oppgave. Apropos vortene, vi fikk nyheten om at de skulle fjernes og selges på Ebay en stund tilbake, men foreløpig har vi ikke sett noe til dem. Hadde vært noe å ha på peishylla. CC: 465,- // ID: 18 år

AZEALIA BANKS Torsdag 15. desember. 21.00. Blå Vi føler oss rimelig sikre på at dette blir en sånn «å ja, hu derre så jeg Blå før hu ble stor»- øyeblikk, så har du lyst til å gå inn i 2012 med et ekkelt glis rundt munnen og hipstertanken full av god cred er dette noe for deg. Azealia Banks er en breial dame fra Harlem med et enormt potensial og en fot i de fleste fanbaser. Når hun covret Interpol var det som et drømmebryllup mellom de som er fra ghettoen og de som ønsker de var fra ghettoen. CC: 150,- // ID: 18 år

OPETH Fredag 9. desember. 20.00. Sentrum Scene Sist gang undertegnede forsøkte å ytre seg negativt om Opeth endte det med et par heller skarpe e-post, så uklok av skade kjører vi på igjen. Angivelig «planetens mest unike band» (i følge Kerrang), men vi velger å si «planetens mest homogene fan-gruppe». Har man på et eller annet tidspunkt vært involvert med det norske skolevesenet har man vært passiv Opeth-lytter. De som nyter melodisk metall har det med å være veldig klare på at, jo, de nyter melodisk metall, og de spiller det av i tide og utide. «Hør når strykerne kommer inn etter ni minutter. Gåsehud ass». CC: 320,- // ID: 18 år

Siste utstilling før Astrup Fearnley Museet flytter! Langåpent torsdag 8.desember

PAul ChAn untitled (after lacan’s last laugh) 2008, 2-kanals videoprojeksjon, 30:99

Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen åpner september 2012.

VideoSpace 03.11–31.12.2011 Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn / Wed–Sun 12 –17 facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

10/2011

Uteliv MARIUS SOMMERFELDT KLUBB Fredag 13. januar. 22.00. Dattera Til Hagen Vi har aldri skammet oss over litt nådeløs selvpromotering, ei heller denne gang. Fra januar vil vårt hjertebarn og vår partyfikser Marius Sommerfeldt ha sin egen fredag på Dattera Til Hagen. Hver måned ut hele 2012, med gjeste-DJer og månedens Lars. Forvent sene kvelder med ny disko, gammel house og alt annet som er godt. Noe navn på konseptet har han enda ikke, så gode så vel som veldig dårlige forslag kan sendes inn til oss. CC: TBA // ID: 20 år

Torsdag 01/12

Fredag 02/12

Lørdag 03/12

Bogesessions

André Jazzmal / Diskorama

Pelle Peter Jensen (DK) / Pål Strangefruit

Torsdag 08/12

Fredag 09/12

Lørdag 10/12

Bogesessions

Selecta Harmony / DJ Omar

DJ Sin / JSN (Lot Lot)

Torsdag 15/12

Fredag 16/12

Lørdag 17/12

3X3: Halasan Moonlighting: Øyvind Morken Bazar (DK) & Captain Credible Live: Babu Raku Orchestra

Muriazz / Oslo Disko: Telephones & Gatto Fritto (UK)

Bogesessions

OSLO SOUL EXPERIENCE Lørdag 17. desember. 22.00. Leiligheten Soul Experience burde strengt tatt vært med i guiden hver måned, for det er alltid så stas, men for å opprettholde enn viss variasjon og ikke virke kvalmende multikulturelle så dropper vi den en gang i blant. Men nå er det jul og er alle er glade, så da åpner vi våre hjerter for litt god soul enda en gang. For kun en lapp med bilde av Peter Christen Asbjørnsen på kan du danse bort tanker om kalkunstuffing og edelgraner. Dibs på hu med afro. CC: 50,- // ID: 20 år

MELODISK PUNKROCK OG EMOCORE-KVELD Lørdag 17. desember. 21.00. Taxi Take Away Noen måneder tilbake hadde vi litt uskyldig moro med å i forbifarten kalle Taxi Take Away for en klubb (en mislykket politisk brannfakkel), noe som skapte vannglasstorm og generell furore på stedets facebooksider. Vi beklager, og kan hvis ønskelig gå tilbake til vår gamle betegnelse, som var ’høl’, men det er en lang og fin bar dere har fått dere altså, og vi beundrer deres kamp for å være evig upopulære (nå ødelegger vi igjen, HAHAHA). Stå på krava etc. Anyways, dette er sånn 90-tallsemo med små brune sykler og ikke sånn moderne «jeg kutter meg fordi jeg strøk i engelsk»-emo. Burde bli bra. CC: Gratis!

Torsdag 22/12

Fredag 23/12

Lørdag 24/12

Bogesessions

God Jul

Mandag 26/12

Tirsdag 27/12

Onsdag 28/12

Torsdag 29/12

Fredag 30/12

Romjul på Dattera: Romjul på Dattera: Romjul på Dattera: Romjul på Dattera: Romjul på Dattera:

Brenn Busken! Live: Martin Hagfors

Live: Machine Birds

3X3: Audun Hjort presenterer

DJ Name

Kids Love Bass JuleNielsen & Holiday Rave AqueHvidtsten Brenda Walsh & Donna Martin

Desember

Dattera til Hagen www.dattera.no

DESEMBER PÅ GLORIA FLAMES LØRDAG 3 DESEMBER

YOYOYO ACAPULCO

& THE TITA NAH NAH NAH´S TORSDAG 8 DESEMBER

KLUBBXTERPENTINE PRESENTERER:

U-FOES

LØRDAG 10 DESEMBER

SHINING & JENNY HVAL Lørdag 7. januar. 21.00. Rockefeller Når hun ikke masturberer med tannbørster og leker mini-Jan Erik Vold spiller Jenny Hval aka. Rockettothesky med Shining, som fortsatt ikke har bestemt seg for om de skal drive med jazz, metall eller noe helt annet. La oss kalle det jazzmetall. Vi vet ikke helt hva vi skal forvente av denne krysspollineringen av diverse utskudd i Musikk-Norge, men blir det halvparten så bra som da Motorpsycho hilste på Supersilent så blir det fin kveld. Bråkete blir det garantert (tror vi). CC: 250,- // ID: 18 år

STAR WARS IN CONCERT Onsdag 18., torsdag 19. og fredag 20. januar. 19.30. Oslo Konserthus Orkesterfremføring av filmmusikk er vanligvis kleinhetens hellige gral, men her kan vi ikke takke nei, for dette vil garantert bli så episk at det vil få Muse til å virke som et nøkternt lo-fi band. Sånn går det altså når den eldre garde skal få kidsa til å gå på klassisk konsert, minner litt om da renholdsvesenet monterte opp basketkurver over søppelkurvene noen herrens år tilbake (vi vemmes ennå). Urpremieren på «Skrillex in Concert» er angivelig rett rundt hjørnet. Gratis Natt&Dag til alle som møter opp i fullt Storm Trooperkostyme. CC: 275,- // ID: Fri alder

UTELIV: ANDREAS DAHL

DEATH BY UNGA BUNGA

SUPP: THE ALCOVES SØNDAG 11 DESEMBER

FLAMME FORLAG & LIKE SPINNING ONSDAG 14 DESEMBER

BACK PAGES RELEASE! SUPP: WEST BANK ROBBERS TIRSDAG 20 DESEMBER

FIKTIV FASIT MUSIKK QUIZ – JULEAVSLUTTNING! MANDAG 26 DESEMBER

GRANDMAS FUNKYARD TIRSDAG 27 DESEMBER

BRAT PACK

WWW.GLORIAFLAMES.NO 10/2011

LITTERATUR CAPPELENS FORSLAG TIL LESNING:

Tarkovskis Stalker, filmatiseringen av Roadside Picnic

Piknik ved veikanten Tekst Andreas Cappelen Det er utrolig irriterende når uten omjordiske besøker «den blå planeten» for en lunsj i det grønne uten å rydde opp etter seg. Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic (1971) fortelles av Redrick Schuhart, speider i en av «besøks-sonene» som er forvandlet til et vitenskapelig terra incognita; ukartlagte territorier okkupert av «so-so’s», «black sprays», «death lamps» og «meatgrinders». Med én til tre i overlevelsesodds begir speiderne seg inn i områdene for å forsyne det sorte markedet med etterlatte utenomjordiske artefakter. Schuhart beret-

1985 - 2010

25 1985-2010

25 1985 - 2010

Sosial, seksuell, kosmisk og kvantefysisk periferi Tekst Pil Cappelen Smith I midten av kulturen skjer det ikke all verden. Der rår first world problems, og det er sjelden noe viktig på spill. Man skal heldigvis ikke langt ut i mørket utenfor konsensusens varmende leirbål før man støter på all slags avvikere, og takke faen for det. Utkanten rommer det anstøtelige, det uakseptable, det kontroversielle. Minoritetsstemmen. Det man må lete seg frem til. Der ute finnes folk som for eksempel Jean Genet. Genet (1910-1986) levde hele livet i absolutt opposisjon til de rådende moralske verdiene, og dyrket konsekvent alt som var heslig for borgerskapet i sine bøker og sitt liv. Han var horesønnen som selv ble en hore, punk i ordets opprinnelige forstand. Som bastard og homoseksuell ble han avvist av samfunnet, men Genet reagerte med å oppsøke fornedrelsen med grådighet. Den selvbiografiske Tyvens dagbok beskriver en tid i Genets liv der han levde som tigger, tyv og rent boy i de periodene han var ute av fengsel, men han

10/2011

ter om dattera med hår over hele kroppen som sammen med sin for lengst døde farfar sitter oppe og skriker om natten. Roadside Picnic er russisk sci-fi strippet for supervåpen, killer-robots og supernovas. I stedet får leseren servert en historie fortalt gjennom åtte år av en antihelt uten laboratoriefrakk. Vitenskapelig sjargong byttes ut med en mytologi konstruert av desillusjonerte stalkere som forserer et fiendtlig landskap på jakt etter Ønskebrønnen. Strugatsky-brødrene beholder roen gjennom hele den 120 sider lange teksten og leverer en seig, men intens og filosoferende historie om menneskets kosmiske ubetydelighet.

beklaget aldri sin outsiderstatus. Tvert imot er uteliggertilværelsen for ham fylt av skjønnhet; forræderiet er den høyeste dyden og brutalitet og ondskap estetisk idealer. Dette framstår ikke bare som en overlevelsesmekanisme, slik for eksempel kunstneren Bob Flanagan brukte S/M for å ta tilbake eierskapet til kroppen sin fra den smertefulle sykdommen cystisk fibrose (dokumentert i filmen SICK: The Life & Death of Bob Flanagan, Supermasochist.) For Genet satte inn alt på å være den generøse tyven, the happiest hooker, putebiternes skamløse skytshelgen. I rennesteinen er han akkurat der han aller helst vil være; det er der livet gir mening for ham. Misjonen hans om å pervertere alt det konvensjonelle er et personlig heller enn et ideologisk prosjekt. Nå som bekjennende litteratur er blitt så presentabelt, og fascinasjonen for det trivielle virker endeløs kan det være interessant å se hvor lista er lagt av en vrengt sjel som faktisk har levd et kontrært, oppsiktsvekkende liv. Man leser ikke Genet ustraffet, er det blitt sagt. Godt å vite at det fins lesning som bærer i seg en risiko for et eller annet. Det må da telle for noe.

TEGNESERIE

Apefjes

TEKST Aksel Kielland GANGES#4 Kevin Huizengas Ganges er kanskje den beste hefteserien som kommer ut i USA akkurat nå. Den eneste konkurransen kommer fra C.F.s POWR MASTRS og Jaime Hernandez sine sider i Love & Rockets, og hvilken som er best avhenger av hvilken dag det er og hva man ønsker at en tegneserie skal være. Ganges handler om Huizengas gjennomgangsfigur Glen Ganges som sliter med å få sove (med unntak av #2, som i stor grad er viet ordløse skildringer av et fantastisk bisart dataspill). Et eller annet sted i forstads-USA, virrer den søvnløse Ganges rundt i en overtrøtt ørske, fortapt i en labyrint av drømmeaktige hallusinasjoner og tilfeldige faktaopplysninger. Huizenga bruker dette utgangspunktet til å skape sekvenser som er blant det absolutt ypperste mediet har produsert de siste tiårene; dette er tegneserier man ser på og studerer like mye som man leser. Ganges er en av disse sjeldne tegneseriene som ved sin blotte eksistens – og uten at spørsmålet i det hele tatt har blitt stilt – forklarer hva som er poenget med å lage og lese tegneserier.

SHOW ME THE MONKEY Denne spalten har tidligere skrevet om Sigbjørn Lilleengs «nært forestående» utgivelse Generator. Nå har det seg imidlertid sånn at Lilleeng har vært opptatt med bokprosjektet Apefjes, hvor han sammen med Tor Erling Naas har laget en ungdomsfortelling som er halvparten tegneserier og halvparten prosa. Selve historien er litt for målgruppespesifikk til at det føles riktig å dytte tommelen i den ene eller andre retningen, men tegnemessig er det flotte saker. Lilleeng har tonet ned Brian Lee O’Malley-påvirkningen en smule, og smeltet den sammen med sine post-Paul Pope-ske tendenser. Resultatet er et produkt som visuelt sett lover særdeles godt for fremtiden. Når det gjelder leseropplevelsen må man konsultere nærmeste trettenåring. INHABILITETSHJØRNET PRESENTERER De siste årene har Natt&Dags stolte mangeårige tradisjon med å hylle og promotere arbeidet til skribentenes nære venner havnet litt i skyggen av en noe mer tradisjonell tilnærming til inhabilitet og gratisavisjournalistikk. Så for å forhindre at denne arven går i glemmeboka, skal jeg koste på meg å promotere noe jeg

The only reason they call this The White House is ’cause there ain’t never been no real brothers up in here!” – Johan Galtung selv har vært med på å stelle istand: Årets siste nummer av det feministiske tidsskriftet Fett inkluderer et julehefte med nytegnet materiale av tegneserieskapere som Christopher Nielsen, Mats Jonsson, Henrik Bromander, Connor Willumsen, Molly O’Connell, Emelie Östergren og Ines Estrada. Alle tegner – naturligvis – noe som har et eller annet med noe kjønn og noe greier å gjøre, og resultatet er heller spektakulært. Willumsens seks sider er Flottansson Jr. III. Noen må gjerne kalle det «årets norske antologi», det føles litt drøyt å måtte gjøre det selv. Apropos Det hvite hus; hvis det fortsatt er noen der ute som ikke har lest Steven Weissmans Barack Hussein Obama på WhatThingsDo.com bør man ta turen sporenstreks. Samtidig kan man hive seg på Amazon og eBay – eventuelt sin lokale tegneserieforret-

ning – for å sikre seg Weissmans samlede ouevre, fra Lemon Kids til White Flower Day og Olaf Oedwards, Kid Firechief-stripene (feat. DJ Diaper & MC Nu-Born) i Gilbert Hernandez’ barnetegneserier-for-voksne-antologi Measles. I gode nyheter er det verdt å nevne at Harvey Pekars enke Joyce Brabner nylig maktet å samle inn nok penger til et Pekar-monument som skal reises på Cleveland Heights Public Library. I dårlige nyheter kan det derimot nevnes at undertegnede etter et mystisk innbrudd i en bod i et leilighetsbygg i Bergen sentrum har blitt frastjålet kassevis med tegneserier. Dersom noen får tilbud om å kjøpe Alan Moores Miracleman eller Grant Morrisons Zenith på vei gjennom Nygårdsparken lønner det seg å slå til. Uansett hva de skal ha for dem er det sikkert billigere der enn på eBay.

Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på alle ordrer før jul. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 titler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

10/2011

KUNST SALT  Nytt tilskudd i det kunstnerdrevne Galleri-Oslo. Saltarelli Salong eller SALT holder til i et gass og splintertett rom i Møllergata 37 i strøket som tidligere huset Oslos første sosiale boligbygg, stiftet i 1851, populært kalt «Bolig’n». Sorgenfri hospits for menn med kjønnssykdommer holdt også til her frem til 1922. Sebastian Kjølaas (en av kreftene bak initiativet), forteller at neste utstiller blir Kim Henning Andreasen 9. desember, deretter er det åpent følgende lørdag og søndag. – Jeg fikk jeg nettopp vite at Quisling torturerte folk i kjelleren her, så her er det masse historie. Galleriet er jo forøvrig oppkalt etter Jacopo Saltarelli som var gullsmed, modell og mannlig prostituert under renessansen. I politiregisteret fra perioden står det at Leonardo Da Vinci og tre aristokratvenner ble tatt med mens de gangbanget Jocopeti, de sodomerte ham og ble fengslet i to måneder, men det var ingen vitner som dukket opp i rettsalen så de slapp fri. Hore og madonna i samme kropp, det er jo bra! www.saltarelli.no

Farhad Kalantary A New Beginning 3. november 30. desember

Galleri Christian Torp Ivan Galuzin 26. januar–19. februar Det sies at utstillingen vil kretse rundt noen av de erfaringene Galuzin har gjort seg siden han ble fratatt det norske passet og immatrikulert i det russiske militæret. Etter et år deserterte han sammen med to andre fra Sibir. De skal har rodd over Østersjøen og kommet inn i Norge gjennom Finland og Sverige. Etter å ha søkt asyl skrev Galuzin en bok om hvordan det var å være i asyl, men det hjalp ikke så veldig, det var visst noen som hadde brukt det trikset allerede. Diverse handlekraftige kontakter og advokater har imidlertid hjulpet ham med å skaffe en oppholdstillatelse i Norge nå. www.christiantorp.com

VIDEO ‘A New Beginning’ er en større separatutstilling av Farhad Kalantary. Denne omfattende videoinstallasjonen består av mer enn 20 individuelle projeksjoner. Videoene er ordnet som flere mindre verker, men utgjør samtidig et samlet verk. ‘A New Beginning’ er filmet i avsidesliggende områder av Iran og Marokko og satt sammen av inntrykk, bilder og lyder – som en reise gjennom dagliglivets poesi.

Dortmund Bodega  Grønlandsleiret 55 Hei, hva skjer med det derre galleriet deres som vi dreiv og hypa så mye? – Var vel mer vi som hypa dere ? Vi har jobba mye. Ble jo litt kjedelig å kjøre så høyt tempo

når alle andre plutselig ville gjøre det samme. Forøvrig fikk vi leverskader og nyresvikt på slutten og måtte legge ned. Legge oss inn. Legge noe fra oss. Legge til noe.  Hva skjer nå da?   – Vi åpner nytt sted i Grønlandsleiret (ved politihuset, der

Galleri Maria Veie  Victoria Pihl Lind Universal Man 13. januar–12. Februar – Jeg har jobbet med to skuespillere: Torbjørn M. Davidsen og Jimmie Jonasson, sier Victoria. – Filmene heter Universalman og Hong Nai. Utstillingen iscenesetter aktører som tar språket i bruk på sine egne premisser

og overskrider skillet mellom tenkning og representasjon og mellom privat og offentlige rom. Karakterene er utsatte personer, men de utleverer seg til omgivelsene på en så ubeskjeden måte at de paradoksalt nok hever seg over betrakterens dømmende blikk. Galleriet har forøvrig flyttet til nye lokaler i Schweigaardsgate 56.  www.gallerimariaveie.no

Velkommen til åpning torsdag

Stenersen-museet

3. november, kl 18.00

10/2011

37-bussen stopper). Galleriet blir betraktelig større. Bodegan like brun, hyggelig og intern som vanlig. Første utstilling er 9. desember klokka 20.00.  Hvem stiller ut? – Første utstilling blir samlede verker av Simen Dyrhaug.

KUNST

Kunstnernes Hus Statoil Art Award 2011  9. desember–8. januar Deles ut annethvert år, forrige gang fikk Lars Lauman prisen på intet mindre enn en halv million kroner. Årets nominerte (som også stiller ut på Kunstnernes Hus for anledningen) er Ane Mette Hol, Marte Eknæs, Tori Wrånes og Institutt for Degenerert Kunst. Vinneren blir kunngjort 16. desember. www.kunstnerneshus.no

Standard Torbjørn Rødland Eighteen Analouge Double Exposures  9. desember–14. januar  Vi får av Rødland vi at utstilling består av – akkurat – atten analoge dobbelteksponeringer i svart-hvitt (sølvgelatin). Alle eksponeringene er gjort utenfor og rundt huset der Rødland bor i Laurel Canyon. Dobbelteksponeringer i kamera bygger ikke-kontrollerte ikke-realistiske fotografiske bilderom. Forøvrig kan vi nevne at Standard har en rekke nye kunstnere i stallen, en av dem er Ann Cathrin November Høibo som åpner utstilling på galleriet etter Rødland 20. januar.   www.standardoslo.no

KHiO / Kunstakademiet Åpent Kunstakademi 15. – 16. desember Åpent Kunstakademi hvilket innebærer at akademiet åpner sine dører for omverdenen, en ypperlig sjanse til å få ett innblikk i hva som rører seg bak murene. Hvem vet, kanskje også en mulighet til gjøre et julegavekunstkupp av fremtidige storheter. Forøvrig pleier det å serveres rikelige mengder gløgg og julegodt.  www.khio.no

Utstillingen holdes åpent tre dager i uken, i tre uker.   Har dere program?  – Vi har et program, men holder det lukket inntil videre. Kan si at Anders Eibakke viser nye arbeider over nyttår. Velkommen skal alle være.

Galleri LNM   Ingvild Kjær Tofte  12. januar–5. februar – Arbeidstittelen er «I umiddelbar nærhet», det blir en stilleben og maleri-installasjon, sier Ingvild. – Maleriene er et faktisk visuelt ekko, eller et mulig ekko av de tingene som er i rommet, det er et slags spill mellom gjenstander, skygge og malerisk gjengivelse av disse. Skyggene er viktige da noen er reelle, og andre er påmalte. På LNM blir det altså en del stilleben-variasjon, og noen frittstående malerier som handler om muligheter mellom lys og skygge – og visuelle forekomster. En kan si at det begge disse arbeidsformene knytter seg til forgjengelighet og forgjengelige motiver som ligger i mulighetene som lys og skygge lager.  www.lnm.no

Bilde: Munch-museet

Munch’s Laboratorium

Veien til Aulaen 4. sept. 2011- 8. jan 2012 Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle vegg-maleriene i Europa. Munchs fullskala skisser til veggmaleriene i Aulaen vises nå for aller første gang i Munchmuseet. Utstillingen gir samtidig et fascinerende innblikk i den intense og spennende konkurransen mellom to av datidens mest profilerte norske billedkunstnere, Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

For mer info: www.munch.museum.no

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT

10/2011

Galleri TRAFO,

Annen Etasje, Lensmannslia 60, Asker. Åpningstider: tor 12-18,fre, lør og søn 12-16. Eller etter avtale. Separatutstilling med RUTH ELISIV EKELAND, maleri på mdf og lerret. www.gallerisemmingsen.no

GALLERIGUIDE Galleri Semmingsen kan nå presentere bredden av galleriets kunstnere i lokalene på Bellevue på Nesbru. Åpningstider man, tir og ons 10.00 -16.00 eller etter avtale. ah@gallerisemmingsen.no, mob. 90594117. På nettsiden påmelding for nyhetsmail og utvalg av kunstnere. Bilde: Munch-museet

Munch’s Laboratorium

Veien til Aulaen 4. sept. 2011- 8. jan 2012

GAlleri A

Vibes gt. 13 0356 Oslo Norway tlf: 22 59 11 55 / 992 622 07 - post@galleri-a.no Åpningstider: tirs-tors 12-18, fre 12 - 17, lør 12-16, søn 12-15

A-laget: UTVAlG vinter 2012 Galleriet viser galleriets faste utstillere samt noen debutanter Adam den Haene / Alekssandra Niemczyk / Alexander Westberg An Doan / Anders Gjennestad / Benjamin Bergman / Bjørn lyng Charlotte Bergesen / Christian Skipperud / Dolk / espen eiborg Kjetil Jul / Martin Whatson / Noah Alveberg / Per Heimly Stephanie Skabo / Sverre Schyberg Olsen Thomas Nesland Olsen / Tor-Arne Moen

Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle Munch’s Laboratorium vegg-maleriene i Europa. Munchs fullskala skisser Tøyengata 53 0578 OSLO til veggmaleriene i Aulaen vises nå for allerTelefon første 23 49 35 00 Telefax 23 49 35 01 4. sept. 2011-gang 8. jan i2012 E-post info.munch@munch.museum.no Munchmuseet. Bilde: Munch-museet

Veien til Aulaen

Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle vegg-maleriene i Europa. Munchs fullskala skisser til veggmaleriene i Aulaen vises nå for aller første gang i Munchmuseet.

Utstillingen gir samtidig et fascinerende innblikk i den intense og spennende konkurransen mellom to av datidens mest profilerte norske billedkunstnere, Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

JULEUTSTILLING 2011: Grafikk av et bredt utvalg kunstnere: Jannik Abel, Per Kleiva, Søssa Magnus, Ingeborg Stana, Lars EllingChristopher Rådlund, Eva Harr, Örjan Righard og mange flere. Stort & smått i alle prisklasser! Skovveien 29, Oslo • Tel: 24118700 • www.galleribriskeby.no

For mer info: www.munch.museum.no For mer info: www.munch.museum.no

Farhad Kalantary 3. november A New Beginning 30. desember

Stenersenmuseet, Munkedamsveien 15 | Telefon 23 49 36 00 E-post: postmottak.stenersen@stenersen.museum.no Bilde: Munch-museet

Munch’s Laboratorium

JULEUTSTILLING i perioden

19. n ov. - 18. des. 2 011 Maleri – grafikk – foto – skulptur

tors-søn 12-17:00 (jan-feb etter avtale) T: 90 531 911

w w w . h o l e a r t c e n t e r . c o m

Simen (24) Parkteateret: Tekstforfatter – Gossip girl… ikke helt kult ettersom jeg er gutt.

Cullen (32) Parkteateret: Trøbbelmaker – The beauty of Norwegian women… I can’t keep myself from looking even though I have a wife.

Eivind (28) Parkteateret: Bartender – Mika… jeg er egentlig en jazz-person.

Hva er din «guilty pleasure»?

Bem (26) Parkteateret: Selvstendig næringsdrivende – Bladet GQ, fordi det handler bare om overfladiske ting, sånn type jenteblad for gutter.

Kaia (22) Qadis: Utviklingsstudier – Britney Spears… punkrock er egentlig min favorittsjanger.

Elise (28) Parkteateret: Klesdesigner – Se & Hør, det er jo bare flaut I seg selv.

AV: Johanna Siring

Mathias (24) Parkteateret: Jurist – Britney Spears… det er punk-rock som egentlig er greia mi.

Stina (22) Qadis: Barnehageassistent – Å gå på Qadis, de spiller ikke min type musikk og så må man være sosial, noe jeg i grunn ikke er. Ryes og Mono er egentlig stamstedene.

Vanja (22) Qadis: Stage-hand – Mc Donalds, fordi det er dårlig mat og kjeden har ingen verdier som jeg står for.

Hanna (21) Qadis: Barnehage – E-type, egentlig hører jeg på Hip hop og reaggaeton,

Hugh (20) Qadis: Arbeidsløs – Bum-fucking.

Wee (26) Qadis: Arbeidsløs (horer rundt) – Smårips, helst de som er rundt 20 eller yngre, de må i hvert fall ha sengelappen!

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 10/2011

SCENEKUNST Nøtteknekkeren Operaen, 26. november–22. desember Hvordan finansieres operaen? Jo, ved at en rekke ambisiøse foreldre betaler ballettleksjoner for smårollingene sine, som på sin side – en gang i året, i noen få sekunder – får være med som smånisser og dansende sukkertøy i en forestilling som har tradisjoner omtrent tilbake til landnåmstiden. Så fylles salene av tanter og onkler, besteforeldre og søskenbarn. Resten av billettene blir kjøpt opp av folk som får psykiske problemer i jula hvis den ikke er prikk lik den forrige. På veien ut kan du fjernadoptere en marmorstein fra operataket hvis du vil gi litt ekstra støtte.

A Dance Tribute To Ping Pong Dansenes hus, 1.–7. desember Jo Strømgren er tilbake med oppfølgeren til «A Dance Tribute to the Art of Football» fra 1997. Denne gangen handler det om bordtennis som er opphøyet til en åndelig lære. Rollen som den asiatiske guruen blir spilt av en dukke. Kompaniet er kjent for sin bruk av gibberish, nærmere bestemt tullespråk, og bruk av skuespillere som dansere. Med disse virkemidlene kommuniserer forestillingene uavhengig av språk og opprinnelse, og kompaniet har tilbragt mye tid på utenlandsturneer. Vi gleder oss til 2025 da «A Dance Tribute to Curling» kommer, og enda mer til 2047 da teamet skal være bridge.

Kunst Nationaltheatret, 16. november–26. januar Kan kunst splitte opp et vennskap? Martin og Sigurd er gamle venner, men vennskapet blir satt på prøve da Sigurd kommer hjem med et eksklusivt moderne kunstverk, som bare er et hvitt lerret. Yngve vil megle mellom sine to venner. «Med Rezas manus i trygge hender hos regissør Kjetil Bang-Hansen, og Kim Haugen, Mads Ousdal og Trond Espen Seim i rollene som de tre kameratene, ligger alt til rette for høykvalitetskomedie på Amfiscenen», skriver teatret på hjemmesiden. Det høres ut som plankeoppgaven på norskeksamen spør du meg. Men du slipper i alle fall å høre Herborg «Kråka» Kråkevik gaule viser på Det Norskes Teatrets kjærlighetserklæring til fedrelandet «Kjære landsmenn!» noen hundre meter bort i gata.

Minus 2 Nationaltheatret, 21. november–7. januar Paul og Julius skal dø av kreft, men føler seg ikke helt ferdige med livet enda og rømmer fra sykehuset, kun iført pyjamas og med dryppstativet hengende etter. Dette er avskjedsforestillingen til hovedrolleinnehaver Per Jansen. Manusforfatter Samuel

Banchetrits kone døde etter å ha blitt mishandlet av sin elsker og han skrev stykket til sin svigerfar. Svigerfaren og den avdøde konen hadde spilt sammen i dramatikerens første stykke. Per Jansens datter, Ine spiller i forestillingen sammen med sin far. Nils Ole Oftebro har regien, og sammen spilte han med Jansen og den andre hovedrollen Sverre Anker Ousdal i «Kunst» i 1997,

samme år som Jo Strømgrens «A Dance Tribute to the Art of Football». «Kunst» spilles nå på Amfiscenen med Ousdals sønn i en av hovedrollene. Ousdal den eldre har i likhet med sin rollefigur hatt kreft. Tilfeldigheter? Neppe?

SCENEKUNST: Oda E. Solberg

twilight bar av Arthur Koestler

norgespremiere 12. januar 2012 Amfiscenen 54

10/2011

Oversatt av Ole Johan Skjelbred. Med Ole Johan Skjelbred, Liv Bernhoft Osa, Nader Khademi, Tone Mostraum, Heidi Goldmann, Birgitte Larsen, Per Frisch og Per Christian Ellefsen. Regissør: Matthias Huhn. Scenografi og kostymer: Michael Graessner. Maskør: Ingfrid Vasset. Lysdesign: Michael Graessner. Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli. Regiassistent: Espen Dahl Hjort.

Billetter: 815 00 811 / www.nationaltheatret.no

Foto: Gisle Bjørneby

Stilt overfor truSSelen om JordaS undergang tar amatørene over

Bygdeidyll

Tekst Ulrikke Nordseth Når man under smalltalken i ølkøen på Parkteatret kommer i prat med en ganske heterofil kjekkas; uten ironisk ansiktshår, hornbriller og Cheap Mondays; sjelden rase altså, håper man alltid det samme. «Hvor kommer du fra da?» Jeg holder pusten … «Oslo.» Faen. Da kan det være det samme. «Ok. Ha en fin kveld». Disse byguttene – frie for referanser og riksmålbrukere til de grader. The city ain’t all it’s cracked up to be. Månedens tema er periferi, og jeg vil i den anledning by på en city-guide til Eidsfoss; «Verdens minste by». Dette godt bevarte arbeidersamfunnet befinner seg et stykke inn i Vestfold, og lyser opp etter milelang kjøring forbi butikker som «Trines Fashion», hjemmebrentkanner i grøftekanten, og tenåringsmødre med buffalosko. Når du har gitt opp håpet

og kræsjet med elg, trimmede mopeder og BMWer på tomgang, er det kun fem minutter igjen til du er fremme. For de som mangler ord som «harrabikkje» i vokabularet, er det bare en 50 minutter lang togtur fra hovedstaden. For vår del består togturen denne gangen av tyvlytting til samtaler om Urge, og hvor utsøkt det smaker i kombinasjon med vodka. De snakkende går av i Sande, vi sitter på videre til Eidsfoss. Eidsfoss er et lite industristed ved innsjøen Eikeren i Vestfold, en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu – iallfall ikke uten bil. Dette var en gang min eneste virkelighet. Oslo var et fjernt land bestående av Karl Johan, Oslo City og Body Map. Jeg er her nå som turist. Utenfra er det enda mindre. 300 innbyggere, på hils med alle. Eidsfoss er som revet ut av en glansbildebok; det nærmeste du kommer Bakkeby-

grenda. Alle husene er røde og små med hvite karmer. En romjulsdrøm. Det er med stolthet jeg tar med gjester hit. De beste gjestene er disse byguttene; å se reaksjonen deres når de skjønner at stedene Alf Prøysen synger om eksisterer, også utenfor sangtekstene. Som en av dem sa på avreisedagen «Eidsfoss er en utopi». En tur til Eidsfoss innebærer et besøk på Norges eldste landhandleri; der alle innbyggerne har hver sin kriteliste, og det holder for barnebarna å be om «røyk til bestemor» for å få tjue South State. Pusserstallen, den gamle lokstallen til toget som gikk der fra 1901-38, er nå konserthus. Den arkitektonisk vakre kraftstasjonen fra 1915 gjør fortsatt den elektriske jobben for Eidsfoss’ beboere og Bettumverkstedet, original smie fra 1770, rommer atelier og verksteder. Forbi en liten bro over fossen finner du Galleri Fryd. Galleriet har

fungert både som møteplass for de som bor her, og som arena for å formidle unge, ferske skudd på kunstnerstammen – og de skikkelig durkdrevne. På Gamle Eidsfoss Kro serveres norske spesialiteter, gjerne med hjemmeplukket sopp til, og er du på utkikk etter en utelivsopplevelse på et litt annet plan enn Fisk og Vilt og Jæger, kan du gjerne ta turen innom Kroa. Skjer det først noe på Kroa, er alt som kan krype og gå av Eidsfoss’ befolkning til stede, og er du ute etter å score med en bygdeoriginal er dette the place to be. Hadde det ikke vært for ildsjeler og idealistiske hjerter ville hele bygda blitt jevnet med jorden etter rivingstillatelsen på 70-tallet, men takket være høye stemmer og en million dugnadstimer, står Norges vakreste sted der like gjenstridig – den dag i dag. Det sku bo folk i husan.

10/2011

Boligkjøperforsikring skaper balanse mellom kjøper og selger

gode grunner til at kjøper bør ha

boligkjøperforsikring: • Eierskifteforsikring er selgers forsikring, boligkjøperforsikring er kjøpers motvekt. • Boligkjøperforsikring gir kjøper trygghet hvis det oppdages feil eller mangler ved boligen. • Boligkjøperforsikring er en liten kostnad i forbindelse med bolighandelen. • Kjøper får tilgang til spesialiserte advokater og profesjonell hjelp når de trenger det. • Forsikringen sparer kjøper for tid og penger hvis noe oppdages, og man unngår økonomisk risiko.

Boligkjøperforsikring tegnes gjennom eiendomsmegleren din senest ved kontraktsignering.

in association with

www.help.no

tlf 07 123

post@help.no

MUSIKK

Derfor kastet jeg mine CD-er på historiens skraphaug. TEKST ANDREAS TYLDEN Platesalget i USA gikk fra nærmere 15 milliarder solgte enheter i 1999 til drøye seks milliarder ti år senere i 2009. 2011 vil antageligvis vise til halvparten av det igjen. Realiteten er et brutalt faktum når et band eller en artist rir hypebølgen og entrer Billboard Top 100-lista. Tolv måneder senere spør vi hvor ble av «X» eller «Y» sammen med resten av røklet gjemt dypt inne i glemmeboka. Uhell i hell, som det heter. Idol, X-factor og x antall såkalte talentkonkurranser spyr ut den ene «superstjernen» etter den andre uten at vi kan huske ett eneste navn dagen etterpå. Her til lands har giganten Platekompaniet forlengst kastet det meste av CD-lageret på dynga til fordel for spill og DVD-er. Dette hendige digitalformatet – «umulig å ripe» med «superb stereo quality», arvtakeren til fossilet LP-en, som på starten av 80-tallet revolusjonerte både bransjen og teknologien i seg selv, har møtt sin endelige undergang. Vi har sett det komme lenge. Men hva er årsaken til apokalypsen? Hvorfor har publikum sluttet å kjøpe musikk, og hva skjedde etter tusenårsskiftet som skrumpet inn levealderen på musikk så fatalt at en gjennomsnittlig fylleorgasme varer lenger?

Før jeg setter i gang med mine teoretiske tirader skal det innrømmes at jeg også har måttet ta et skjebnesvangert valg – ett jeg har sett komme og fryktet lenge. Jeg skulle flytte til en ny mindre leilighet og med et gigantisk flyttelass på slep måtte noe ofres et sted på veien. Rundt to tusen CD-plater fikk nytt hjem i seks sorte mapper av billig, fake skinn. Plastikken kastet jeg på dynga i samme åndedrag som jeg bestemte meg for å slutte å kjøpe CD-er. Gisp. Men herr Tylden, hva er det du sier!? Joda, neida, men altså. Jeg kjøper mer vinyl enn noen gang, det skal sies. Jeg svir av latterlige summer hver eneste måned på et format som ble erklært død av Philips da CD-pressene ble satt i gang for fullt for 40 år siden. Til mitt forsvar er uansett vinylformatet tilbake. Til og med på Platekompaniet følger nisjebutikkene og tar inn vinyl til den store gullplaten (pun intended). Men på langt nær i samme grad som i de gyldne tider. Nok om det. Hva er grunnen til at musikk har fått så kort levetid i det vi går inn i 2012? Eksemplene er mange. Hvor mange Franz Ferdinands, Klaxons, Doves, Arctic Monkeys, Interpols, Strokes, Futureheads, Arcade Fires, Fleet Foxes, Mars Voltas og The Darknesser har ikke blitt stemplet som rockens redningsmenn de siste ti åra av blant annet britiske NME – en gang i tiden

en av verdens aller viktigste musikkpublikasjoner, i dag en spekulativ hypemaskin som kan knuse et band like kjapt som de kan sende et annet rett opp mot stjernehimmelen. Hvem har skylden for at alt gikk til helvete? La meg omformulere: Hvem har ansvaret for å få skuta på rett kjøl igjen? Er det de multinasjonale plateselskapene som ikke har klart å henge med i svingene? Er det MTV og de «kapitalistsvina» som er mer opptatt av overprodusert hjernedød realityTV og vocoder-pop skapt for et satt marked på lik linje med Coca Cola™ og Cornflakes™? Eller er det platekjøperne, musikkelskerne som har sviktet og funnet andre ting å bruke tid og penger på? Er det pressen, er det rett og slett jeg som musikkfantast og anmelder (elitistisk meningsytrer?) som har skylda? Svaret er, sosiologisk sett, så dølt og banalt enkelt at vi lever i en bruk- og kastkultur der vi tar det meste for gitt – som et par billige tennissokker fra Cubus. Det andre aspektet som på mange måter er mer reelt, er tid. Tid og rom. Vi har rett og slett ikke tid til å vente på at en artist skal bruke to år på gi ut en oppfølger til en fantastisk overhypa debut som et samlet pressekorps kommer til å gi terningkast whatever uansett. Like lite tid som vi har til å lese en bok, skrive et brev (wut, for hånd?!), ringe familie, bruke mer

enn et kvarter på en potetkokinga eller hva det måte være. Du skjønner tegninga med de rare notene på. Den pessimistiske innfallsvinkelen er at det heller ikke hjelper at, takket være internett og andre teknologisk framskritt som har gjort det såre enkelt for, ja, hvem som helst å spille inn en skive på gutterommet, spare opp fire helger med fyllepenger, trykke opp et opplag og gi ut skiten selv. Tross dystre nedgangstider for alle involverte aktører, har det aldri blitt gitt ut så mange skiver- og singellåter som det gjør i dag. Inflasjonen er et faktum, dessverre. Vi har blitt blærete og bortskjemte. Så fort vi er ferdig med å tørke oss bak med en artist, er vi på utkikk etter en ny én. Then again, på den positive siden er det såre enkelt å skille driten fra, ja, du vet, når man først har dårlig tid i utgangspunktet. Det er selvsagt unntak. Arenaer blir fortsatt fylt til randen verden over (hall, kristen konservativ whitetrash-country) og Oslo troner konsertstatistikken i Skandinavia (til tross for at, ironisk nok, Oslo-publikummet ikke strekker skikkelig til). Det betyr at musikken fortsatt, heldigvis, lever i beste velgående selv om det tradisjonelle – salgstallene, de større suksessene over lenger tid – tilhører historiens dynge sammen med plastikkemballasjen til CD-ene mine. 10/2011

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER ATLAS SOUND Parallax (4AD / PLAYGROUND)

To skritt frem og to tilbake. Atlas Sound er Bradford Cox fra Deerhunter sitt soloprosjekt og det burde etter alle solemerker være en advarsel. For soloprosjekter har ofte en følelse av overskudd og, ofte en følelse av distanse eller useriøsitet sammenlignet med hovedbeskjeftigelsen. Men hos Bradford Cox finner man en dyp og ubetinget kjærlighet til alt han gjør musikalsk, og Parallax føles ikke det grann mindre viktig enn Halycon Digest, Deerhunters siste. Parallax er en forestilt idé som er utrettet til perfeksjon. Når Atlas Sound strømmer ut av ditt foretrukne lytteapparat så lytter du; fengslende er vel klisjéen jeg leter etter. Men det tar litt tid. Om vi skal holde oss til klisjéen og fengselsmetaforen, kan man kanskje si at plata er som et liv i tyveriets ærend. Først er det småbrekk, og det hele virker ikke så spennende, men for hver runde, for hver forbrytelse, blir man dratt dypere og dypere, og til slutt er det ingen vei ut. Parallax har frarøvet deg all annen lyst enn å høre på dette ene albumet. Dop hadde kanskje vært en bedre metafor; i begynnelsen er det en joint i ny og ne, til slutt er det ren jævla heroin. Storheten ligger i en

slags symbiose mellom fortid og fremtid her, som gjør at plata ender opp med å låte ekstremt nåtid, og ikke minst, veldig rett. Det er ikke riktig retrofuturisme dog, det er bare veldig her og nå. Cox blander melodiske triks fra en enormt stor og tradisjonsrik låtskrivertradisjon og dekonstruerer dem, før han setter dem sammen i en fremtidsrettet kontekst. Det er like deler crooner og stoner, studionerd og diy-entusiast, nyvinning og nostalgi. Magien inntreffer i nettopp dette skjæringspunktet, hvor boblende synther og sfærisk romklang møter hooks som Neil Diamond kunne stått inne for, at magien oppstår. At Bradford Cox på en gang klarer å være så i kontakt med historien og titte inn i krystallkulen, på en så uanstrengt måte, er intet mindre enn imponerende. Det er vanskelig å plukke frem enestående låter her, fordi plata først og fremst fungerer som en helhet. Men måten førstesporet, «The Shakes» vokser frem, som fra en sky av hvit støy er pent gjennomført; det drømmende hooket på «Mona Lisa» er et for historiebøkene; og «Terra Incognita» er låtskriverkunst fra øverste hylle. Mest av alt dog, så fungerer Parallax på et ikke-åpenbart, mer subtilt nivå. På et nivå man ikke merker, før man har fullstendig falt. Håvard Ringen

ENCOFFINATION O’ Hell, Shine In Thy Whited Sepulchres (SELFMADEGOD RECORDS/IMPORT)

Doomedag. Black Sabbath skal, enda en gang, reunites med ny plate og turné på agendaen. Det understreker på mange måter at såkalt «okkult» dommedagsrock og sjangerens mangfoldige former og fasonger har vært og er i vinden om dagen. Fra norske Devil til svenske Graveyard, via britiske Electric Wizard til amerikanske Pentagram som endelig har fått den oppmerksomheten og statusen de fortjener, til tross for at de har holdt på like lenge som Sabbath selv. Nå skal det sies at alle disse banda opererer i det mer lyttervennlige hjørnet, for i det andre har vi mer ekstreme doomband med røtter i death metal fremfor hårete 70-tallsrock. Likefullt er de av samme opphav. Encoffination fra California er ett av disse. O’ Hell, Shine In Thy Whited Sepulchres inneholder åtte bekmørke og forstyrrende spor innpakket i en noe rotete og grøtete produksjon i en slags hyllest til døden med kirkeklokker, disharmonisk orgel og blytunge gitarriff i snegletempo. Guffent og ubehagelig rett og slett, for oss som setter pris på slikt og beslektede herligheter som Winter, Portal, Hooded Menace og Incantation. Ingen høydare dette, men topp for sesongen. Andreas Tylden

KORALLREVEN An Album by Korallreven (HYBRIS/ACÉPHALE)

Den som venter på noe godt. Dette albumet har latt vente på seg. Det har tatt nesten to år fra svenskene slapp sin første singel til de nå er klare med sitt debutalbum. I mellomtiden har de sluppet fire relativt strålende singler, som har gjort sitt til at forventningene til An Album by … er ganske så skyhøye. Og etter x antall gjennomlyttinger, så er det vanskelig å si seg riktig skuffet, men det er tilsvarende vanskelig å si seg … fullstendig fornøyd. Fra Korallreven slapp sin første singel, «Loved-Up», til An Album by … nå er ute, har den svenske ny-balearikaen gått sin seiersgang verden rundt, og den har kommet og gått. Den typen idiosynkratisk svensk popmusikk føles ikke lenger like fresk som den gjorde for to år siden, men så har også uttrykket til Korallreven forandret seg, riktignok subtilt, under denne tidsperioden. Det er en merkbar forskjell på «Loved-Up» og sistesingelen «Sa Sa Samoa», men til tross for all sin forskjellighet, så passer de begge perfekt inn i denne samlingen. Og her bør det kanskje sies noe om mixen på denne plata, rekkefølgen er nemlig upåklagelig. Måten nye og gamle låter smelter sammen på, og til sammen skaper den helhetlige følelsen et godt album bør ha, er ganske fantastisk. I andre anmeldelser har Korallreven blitt beskrevet som strålende kuratorer av kontemporær pop, heller en glitrende artister. For Korallreven handler det om så mye mer enn musikk, først og fremst handler det om sensibilitet og god smak. Det er et konstant nærvær av noe utpreget delikat på denne plata, en slags sublim skjønnhet, som kommer av å ha forstått noe om popmusikken som veldig

BURZUM From The Depths Of Darkness (BYELEBOG/PLASTIC HEAD/TUBA)

Paa gjengrodde stier. Etter å ha blitt varm i trøya – post-fengsel – med skivene Belus og Fallen, smeller vår mann Varg Vikernes nok en ny skive i bordet, tittelen er From The Depths Of Darkness. Ny med forbehold, for dette er en re-innspilling av den mektige og sterkt innflytelsesrike debuten og ikke like spennende andreskiva Det Som Engang Var. Re-innspillinger er som regel en uting da det ofte vitner om a) kreativ tomgang; b) utsikter til raske penger; og c) begge alternativer. Sistnevnte kan det umulig være med tanke på at Vikernes skylder den norske stat drøye førti millioner blanke kroner, og da spørs det om en re-innspilling av en av tidenes black metal-skiver kommer til å blidgjøre kemneren på noen som helst måte. Alternativ a? Tsja, Vikernes har bevist, spesielt med Belus, at han fortsatt har det i seg, og vel så det – i alle

10/2011

fall musikalsk sett. Selv sier han at From The Depths of Darkness ble spilt inn «fordi jeg har alltid ment at originalen ikke rettferdiggjør musikken, og jeg ville høre sangene slik de var ment å låte tilbake i 1991 og 1992 da de ble laget, og dele med dem som måtte være interessert». Selv har jeg den oppfatningen av at originalen låter mer enn bra nok som den gjør, og at den har blitt et blueprint hundrevis har prøvd å kopiere i over tyve (!) år. Riktignok har Varg helt rett. Her hører jeg hvor gjennomtenkte og velspilte riffene faktisk er. Ja, ganske sofistikerte greier, egentlig. Mye av stemningen har han også klart å gjenskape. Spesielt når «Spell Of Destruction» og «A Lost Forgotten Sad Spirit» kicker inn og jeg får de samme frysningene i hele kroppen som jeg fikk i 1992. From The Depths Of Darkness fungerer overraskende bra, men jeg kommer selvsagt til å sette originalen på platespilleren any day fremfor dette. Andreas Tylden

Verdig arvtaker til So Far Gone DRAKE Take Care (YOUNG MONEY/CASH MONEY/UNIVERSAL MUSIC)

Mens den fantastiske gratis-mixtapen So Far Gone kan regnes som en av de viktigste (og første) framstøtene fra den såkalt «nye R&B-en», var Drakes offisielle debut Thank Me Later derimot for en liten skuffelse å regne. Albumet hadde absolutt flotte øyeblikk, men klarte ikke helt å følge opp magien som hadde plassert Torontounggutten i alles søkelys et år tidligere. Når han nå har gjort ferdig oppfølgeren Take Care, er det derimot åpenbart at han igjen har turt å hente inn soundet fra hjembyen, og endelig klart å levere en verdig arvtaker til den klassiske gateskiva. «You say I’m old news, well who’s the new star», spør Drake på åpningssporet «Over My Dead Body», og utfordrer tvilerne før han går rett inn i sitt definitivt rette element på «Shot For Me». For der de lærde strides om Drakes rapferdigheter, er det derimot lite å si på R&B-delen, som i sin tur skiller ham fra mange konkurrenter med hans ofte svært private utleveringer. «Girl I can’t lie, I miss you/You and the music were the only things that I commit to/I never cheated, for the record, back when I was with you/But you believed in everything but me girl, I don’t get you», utleverer han om gammel kjærlighet som i kjent stil ble ødelagt av unødvendig sjalusi («I could tell that you been crying all night, drinking all summer/ Praying for your happiness, hope that you recover/This is one I know you hated when you heard it/And it’s worse because you know that I deserve it»). Og det er nettopp denne ærlige følsomheten som har gjort Drake til en favoritt blant jentene, mens macho-rapgutta står på sidelinjen med sine anklager om homofili og pingle-tekster. «I’m hearing all of the jokes, I know that they tryna push me/I know that showin’ emotion don’t ever mean I’m a pussy/Know that I don’t make music

få er i stand til å skjønne. Dette transcenderer egentlig styrken på låtmaterialet, og blir stående igjen som Korallrevens virkelige storhet. Så hvorfor er man ikke fullstendig fornøyd? Forklaringen blir dessverre av det subjektive

for niggas who don’t get pussy» parrerer Drake elegant på akkurat dette med den Rick Ross-assisterte («Only fat nigga in the sauna with jews») og Just Blaze-produserte «Lord Knows». Rap-biten fungerer forøvrig betraktelig bedre denne gangen, til tross for at Drake fortsatt ikke er noen topp5-kandidat på MCfronten. Et faktum som blant annet blir tydelig når en viss André Benjamin dukker opp på glimrende «The Real Her» og gjør det han gjør så sinnsykt mye bedre enn alle andre («I see the pecking order/Quote-unquote «bad bitches» work the whole floor/Those that get laughed at sit off in the corner/Like a lab rat, nobody want her/Niggas that are married don’t wanna go home/We look up to them, they wish they were us/They want some new trim/We lust for some trust/Now the both of us are colorblind/Cause the other side looks greener»). Ouuufff! Og mens Drake og hans faste produsentkompis 40 regelrett stjeler hele Gil Scott-Heron x Jamie XX-låta «I’ll Take Care of You», og gjør den om til albumets tittelspor med en Rihanna-«oppussing» av den avdøde rapgudfarens unike stemme, vises det litt mer fantasievne på avslutningslåta «Practice», som til tross for sitt «jeg skal redde deg fra ditt gamle liv»-tekst, både sampler og benytter seg av tekstlinjer fra den klassiske Juvenile-griselåta «Back That Azz Up». Også den utgitt på Cash Money Records, men da i 1998, under New Orleans-selskapets dominanseperiode. Et hyggelig nikk til gammel storhet, og et eksempel på musikkforståelsen og ydmykheten som gjør Drake til alt annet enn nevnte «yesterdays news». Og når jeg helt på tampen av denne anmeldelsen ikke en gang har rukket å nevne mine egne favorittspor «Doing It Wrong» (hjulpet Stevie Wonder på munnspill) og «Crew Love» (med Toronto-kompisen Weeknd), sier det jo litt om hva slags glimrende album Drake har klart å diske opp denne gangen. Utvilsomt et av årets beste skiver! Mathias Rødahl

slaget. Det er rett og slett vanskelig å føle seg fornøyd når forventningene er enorme. I tillegg er det for mange låter fra denne plata som allerede har blitt spilt halvt i hjel. Også er det noe med denne subtiliteten, Korallrevens

skjønnhet er av det snikende slaget. Man merker ikke riktig hvor bra det er når det står på, men i ettertid så er det vanskelig å forestille seg at man kommer til å høre bedre popmusikk i år. Håvard Ringen

Bak den BlĂĽ containeren

NĂ¸ff said.

MUSIKK

Leverer som avtalt MARIT LARSEN Spark (EMI)

Marit Larsen er en pålitelig artist med jevn utgivelsesfrekvens. Hennes yndige stemme og spinnende poplåter ført an av kassegitar og smakfullt komp, har blitt en hit hos norske platekjøpere. Godt da, for de konservative, at Spark ikke skiller seg nevneverdig fra de to foregående skivene. Hennes erfaring gjennom samlivsbruddet, knyttes det kynisk nok, forventninger til. In-

4 04.desember 100 for 100

El Cuero

gen band har vel kommet bedre ut av kjærlighetssorgen enn Fleetwood Mac hvis popbauta fra 1977, Rumours, malte ut skilsmissen til to av bandets par (!). Det er som kjent i grumset kunstnere jobber best. Denne gangen er det frøken Larsens tur, men det er ingen «Go Your Own Way» eller «Second Hand News» her. Selv om hun opererer i samme musikalske univers. Likevel, hun tør dypdykke i elendigheten på flere av kuttene. Som i «Last Night » hvor hun synger «My best dress, reminds me of you». Så yndig og sårbart som bare

06.desember

Steinar Raknes Trio 11.desember 100 for 100

Amund Maarud 13.desember 100 for 100

TBA

18.desember 100 for 100

Jonas Alaska Forsalg på www.tigernet.no Alle konserter starter kl 22:00 60

10/2011

L.E.P. BOGUS BOYS Now Or Neva (INTERNETT)

Aldri si aldri. Sjelden vare. At noe er så fordømt lite originalt og nyskapende, og samtidig så sjukt fett, hektende og engasjerende. L.E.P. Bogus Boys er glad i krutt, men fant det verken opp eller stod ved siden av da det smalt. De bare viderefører en tradisjon. Uten å nødvendigvis skulle prøve å fornye den. Jeg hadde ærlig talt sett navnet til disse gutta mange ganger, og styrt raskt unna. «Bogus»delen vekker assosiasjoner til krampaktig morsom hipsterrap, tighte, stripete gensere og ironisk distanse. Hvor feil kunne jeg ta. Ingen av delene finner du her (på noe jeg tror er deres tredje mixtape/gateplate). Og minst av alt ironisk distanse. Dette er rett frem som en rullebane, eller rett opp og ned som klokka seks i ordene til grisegutten Akinyele fra Queens, NYC. Og nettopp hvis jeg kan trekke frem følelsen du får av særs lite lystig Queensbridge-rap fra seint 90-tall, som Capone N Noreagas første, så er vi nærme. Men først og fremst tenker jeg kanskje Mobb Deep, der de var rundt fjerdealbumet Murder Muzik. Et oversett album, og så kjølig og iskaldt at man får gåsehud av det. Den gang var Prodigy og Havoc allerede millionærer, så troverdigheten var ikke den samme som hos L.E.P. Bogus Boys. Som interessant nok kommer fra Chicago, de siste årene kjent for å gi oss mer pusete, unnskyld, reflekterte rappere som

Kanye West og Common. Som de har null til felles med. Ikke føles de så veldig beslekta med Chicago-mobsterrapperne heller. Jeg tenker Do Or Die og den slags. Neida. L.E.P. er usminka, upolert, ubarberte, utrendy og så jævla til stede utover det dystre beatlandskapet de vandrer i at det er ingen tvil om at dette er lyden av levd liv. Uten å forherlige det på noen måte. Dette var akkurat det jeg trengte, det er lenge siden jeg har fått en så skitten dose gaterap. Det er som ei vitamininnsprøytning. Jeg tror fremtida til L.E.P. er en del lysere enn de selv vil like å innrømme, og at dette kommer til å stå som et av mine favorittplater i år. La meg gi deg noen ytterligere salgsargumenter. «White House». «Click Clack». «Johnny Cochran». «Zombie Land» (morsomt nok med antitesen Lupe Fiasco). «Baghdad». «Streets Talking». Hvis disse titlene får deg til å kjenne det bruse i blodet, ja da er dette ditt soundtrack til vintermørket. Hvis du bruker kveldene dine på å matche garderoben din opp mot Drake sin, ja, du skjønner resten. Jørgen Nordeng CASS MCCOMBS Humor Risk (DOMINO/PLAYGROUND)

Morsomheter fra en deprimerende mann, Cass McCombs er godt på vei til å bli skjeggete menn med flanell-skjorter og dårlige erfaringer med jenters go-to-guy. Men for å sementere den rollen, spørs det om

han ikke bør slutte å lage slike album som dette. Gitt katalogen til McCombs fremstår dette som et nærmest schizofrent album, som en karusell av oppstemthet. Men på den andre siden: Det er fortsatt et relativt mørkt album. Det er også ganske klart at dette er et slags overskuddsalbum, og det må forstås ut i fra den settingen. Humor Risk er slik sett en passende tittel; det ligger en god del risiko i plutselig å skulle være happy (relativt sett). Det bobler og sprudler mest på platas første låt, «Love Thine Enemy», som høres ut som et forsøk på å gjøre Wilco i rockemodus. Det er slett ikke noen dårlig låt, men i all sin derivative natur så blir den litt blek. Og etter denne låta blir det i det hele tatt litt blekere alt i alt, mest i den forstand at det begynner og høres mer ut som Cass McCombs slik vi kjenner ham. På «The Living Word» får vi klassisk McCombs, en litt uvanlig, men ikke direkte rar struktur, fine og sørgmodige harmonier, og gode tekster. Men det er ikke en McCombs i toppform, det vil si, han har sjelden hørtes friskere ut, men samtidig virker det som om han holder tilbake litt, som om vi ikke får hele historien. Kanskje har det litt med at McCombs tjener på å la følelsene flyte fritt, og når de ikke er der, så holder ikke låtene helt mål. Nå innser jeg at det som jeg skriver her står i fare for å virke litt surmaga, og det er ikke meningen å la Humor Risk lide unødvendig fordi undertegnede ikke får det han er ute etter. Det er bare det at plata virker litt unødvendig. Det

NORSKE

polarheltbilder 1888–1928 Utstilling 9. november 2011 – 28. januar 2012 Samtidig utgis boken Norske polarheltbilder 1888–1928 i samarbeid med Press forlag

ROALD AMUNDSEN, 1909. Foto: Anders B. Wilse Design: Tank

MUSIKK

Åpningstider

MANDAG–FREDAG 9–19 LØRDAG 9–14 I julen, se nb.no Henrik Ibsens gate 110, Solli plass, 0255 Oslo www.nb.no Marit Larsen kan. Tidvis befinner hun seg på kanten til klisjefylt, men hennes nyvunnede kvinnelige styrke redder henne fra det. Som en såret, men fattet og tapper engel. En uslåelig kombinasjon, som aller best kommer til uttrykk på «Don’t Move». Et klassisk Marit Larsen-kutt som oser moden kvinne, og beviser at hun godt kan bruke nedre del av stemmeregisteret litt oftere. På «What if» får vi servert en snerten R&B-vri, som hun kjapt trekker ned til americana-planet igjen. Det er altså ikke noe rebelsk og utagerende

er hans tredje langspiller på like mange år, og all den tid det er beundringsverdig å gi ut album på løpende bånd, så er det også en del som skal sies for å holde tilbake. McCombs to foregående album, WIT’S END og Catacombs, var preget av, foruten ett altoppslukende mørke, en helhet som ikke eksisterer her. Humor Risk spriker litt for mye, det blir et litt for fragmentert album som er litt vanskelig å ta. Og selv om det ikke er noen riktig dårlige låter her, så føles det unektelig som et hvileskjær i en ellers upåklagelig katalog. Håvard Ringen RIHANNA Talk That Talk (UNIVERSAL MUSIC)

Same ol’ G … ahm, R. Til tross for beskjedne 23 år på jordens overflate, har Rihanna rukket å oppnå svært mye i løpet av sin tid som artist, og fikk nylig en ekstra turbo-injeksjon her hjemme etter å ha tatt turen innom både Bergen og Oslo i august og oktober. Kombinasjonen knallvakker sexbombe med frekk munn og skreddersydd hitmusikk garanterer salgsresultater, noe hun nylig beviste med sin 11. førsteplassering (!) på Billboards singelliste, takket være den flotte hyllesten av destruktiv tenåringskjærlighet, «We Found Love». Michael Jackson har til sammenligning 13. Men desverre gjentar Rihanna trenden fra fjoråret, da hun varmet opp med flotte singler, for deretter å skuffe da resten av albumet kom. For

ved Larsens tredje album. Som forventet. Bortsett fra på «Coming Home» hvor hun drar popfetisjen et godt stykke i retning både ABBA og Celine Dion, i en og samme låt. Naughty! Denne er Sparks definitive hit, og blir nok en eter-yndling til langt ut i det nye året. Intet nytt under solen for popprinsessa fra Lørenskog sitt vedkommende altså. Godt levert som ei pålitelig mjølkeku, men skal hun henge med i neste runde, spørs det om hun må løsne litt på snippen. Inger Lise Hammerstrøm

nei, det er definitivt ikke slik enkelte merkelig nok har fått seg til å skrive, at Talk That Talk på noen som helst måte er sangerinnens beste album. Tvert i mot får vi den samme, trygge oppskriften hun har servert siden Good Girl Gone Bad (2007), med sine oppdelte doser høytempo dansemusikk, P4-vennlige gitarballader, karibiske toner og lefling med sjangeren som måtte være i tiden når skiva slippes, og som vanligvis pleier å være sporene som fungerer best. I dette tilfellet nevnte «We Found Love», som med sin Calvin Harris-snekra «La oss glemme hverdagen i 03:28 minutter»-produksjon skiller seg stort fra resten av skiva. Den oralsex-hintende «Cockiness (Love It)» er en annen av albumets mest interessante spor, med sin spennende låtoppbygging og generelle sexy tekstlinjer, men står også som et eksempel på Rihannas played out sexoppheng. Alt blir som kjent best med måte, og ungjentas stadige forsøk på å sjokkere med grove tekster og lettkledde antrekk begynner å nå smertegrensen. Heldigvis har hun selv uttalt at hun nå planlegger å tone ned sitt sexy image for å ikke bli en klisjé. Det tror jeg kan være smart, da det i lengden kan bli svært slitsomt å høre på en jente som nettopp har oppdaget hva tingen mellom beina kan brukes til. Som vanlig er forøvrig Norge representert med en serie Stargate-produksjoner, inkludert tittelsporet som gjestes av selveste Jay-Z, men som likevel ikke er mye å hoppe i taket over.

At produsentduoen har valgt å slenge med fantasiløse «Roc Me Out« (aka Talk That Talk-versjonen av godlåta «Rude Boy» fra 2009, også den produsert av Stargate) på lasset, overrasker dessuten, men er vel strengt tatt en litt tilbakekommende tendens for de to hit-geniene. Talk That Talk er hakket bedre enn forrige års Loud, men også litt for bundet av egne pop-premisser til å overraske og utfordre utenfor den satte listestandarden. Er du ikke stor nok til å tørre å bevege deg litt utenfor den samme, gamle oppskriften nå da, Robyn? Mathias Rødahl Small Black Moon Killer (SOUNDCLOUD.COM/SMALL-BLACK)

Et velkomment eksperiment. Mixtapen som fenomen er veletablert innen hiphopens sfære, men blant popartister er den et relativt uutforsket felt. Hvert år er noen av de beste hip-hop-albumene som slippes mixtapes. Styrken ved å gi ut album på denne måten er at alt gjøres utenfor aparatuset, det finnes ingen kreative begrensninger, ingen klarering av samples og i det hele tatt, ingen bekymringer. Det er en fri arena for å prøve ut ting man ellers blir sensurert eller kneblet på. Således gir det fullstendig mening for hip-hopere å gjøre det, ved for eksempel å pushe grensene for hva som er akseptabelt eller rappe over allerede etablerte hits. Men hvilken funksjon kan mixtapen ha for poppen? For Small Black fungerer

Mr. Bay Asian Cooking • Olav Selvaags Plass 1, 0252 Oslo • Tlf. 22 83 22 01

HOS OSS VARER STUDIELÅNET DITT LENGER DJ HVER FREDAG OG LØRDAG

CAFE TLF.: 22 20 46 16 TULLINSG. 2, 0166 OSLO 21 ÅR ETTER KLOKKEN 22:000

UKEDAGER FREDAG LØRDAG SØNDAG

10:00 - 02:00 10:00 - 03:00 11:00 - 03:00 12:00 - 01:00

10/2011

MUSIKK den mer eller mindre som en hiphop-mixtape. Small Blacks debutalbum fra 2010, New Chain var et ganske fint, men litt traust stykke filtrerte åttitalls-pastisjer gjort i tidsriktig chillwave-format. Det var pent og pyntelig nok, men manglet slagkraft og falt igjennom sammenlignet med artsfrender som Toro y Moi og Washed Out. De virket litt fanget i preteksten om å lage tidsriktig musikk, den følelsen eksisterer ikke her. De virker klar over at de kan gjøre hva de vil, og de gjør det. Denne friheten kommer til overflaten ved at de har med seg Heems fra Das Racist på et par spor, ved at de kan velte seg i uklarerte samples og ved at de høres enormt frigitte ut, som om noen har fjernet lenkene. I den forstand virker tittelen på debutalbumet rimelig ironisk. Noen stor kunstnerisk prestasjon er aldri Moon Killer, men den planter et par interessante ideer, både hos Small Black spesielt og i pop-sfæren generelt. Den viser at det ikke nødvendigvis trenger å eksistere en mur mellom hipster-rap og hipster-pop, at disse marginale sjangrene godt kan overlappe hverandre, og den viser at mixtapen er et like velkomment element i poppen som i hip-hopen. Small Black har også fått testet ut et par ting som definitivt funker for dem. Tittelsporet, «Moon Killer», sprudler på en måte som Small Black ikke har gjort tidligere, og denne gleden, nærmest ekstasen, tilfører dem en ekstra dimensjon og viser at dette er en retning å følge. De får også prøvd seg på pop-collage i låter som «Love’s Not Enough» og «Late Night

G». Førstnevnte baserer seg på Drakes «I’m On One» og Nicky Minajs «Your Love», og rekontekstualiserer dem og gjør noe helt annet og ganske glitrende utav dem. «Late Night G» mixer Carpenters og Christopher Cross på en måte som er ingenting mindre enn himmelsk. Ellers er det mye stallfyll. Så oppsummert er «Moon Killer» et interessant og kjærkomment eksperiment, selv om den er et stykke fra å være noen glitrende plate. Håvard Ringen SUNTURNS Christmas (Spoon Train/Cosmos)

Mer jul i monitor takk. Tilhører du de som mistet julefølelsen i samme forbindelse som jomfrudommen, og har gitt opp håpet om å få den tilbake? Julefølelsen altså. Da skal du sjekke ut Sunturns soundtrack til juletida. En finfin blanding bjelleklang, emo og nostalgi. Sunturns er en bandkoalisjon i Oslos indiescene, bestående av mylittlepony, The Little Hands of Asphalt, Einar Stray og Monzano. Personlig har jeg vanskelig for å skille de nevnte bandene fra hverandre, så når de først er på det kapitalistiske kjøret, og har tonet sammen til juleplate, kan de like gjerne innse fordelen av fusjonering. Folkete indiepop med Brian Wilson-referanser er stikkordet. Ikke et dumt utgangspunkt for julealbum. Sunturns har beundringsverdig nok brukt sommeren på å pimpe gløgg og mane fram julestemning. Resultatet er ti spor med en balansert dose klokkespill, juletematiske tekster

og lune toner som varmer et mørkt novemberhjerte. Det hører med til historien at gutta har effektivisert innspillingen med å spe på med seks julelåter fra katalogen til henholdsvis mylittlepony og Low. Hvorpå Lows «Just like Christmas» er det definitive høydepunktet. Den har alt jeg ønsker av en julelåt, med den universelle julefeelingen kombinert med kjære geografiske referanser. Myke toner pakket inn i vatt, og en låt om et band i snødrevet på vei fra Stockholm til Oslo. Mer trenger du strengt tatt ikke for å skape litt julemagi. Sunturns viser med flere eksempel at de har knekt koden selv også. Nydelige «The Closest I Can Get», er selve lydsporet til siste dansen på juleballet. Den langsomme takten kombinert med ensom klang, sender tankene mot en folketom gymsal med lydømfintlige vegger, og jeg ser for meg det ensomme paret som danser til bandets siste låt. Tidlig 60-tall, vannkjemmet hår og keitete gutter dresset i duse pasteller. Sukk! Sunturns ruler når de skamløst forfører følelsessenteret. De kontrastfylte låtene med julemelodi og tekster om julenissen som ikke finnes kunne jeg gjerne vært foruten. Christmas representerer med det den sentimentale nostalgiker så vel som den nøkterne betrakter. Sistnevnte hører ikke hjemme på en juleplate. Om dere går svanger med en oppfølger kan det jo være en idé å smi mens pepperkakene ennå er varme. For dere er et kjært tilskudd til julemusikken, og vi liker dere så inderlig godt når dere slipper hemningene og kaller ei jul for ei jul. Inger Lise Hammerstrøm

Foto: Andrew Amorim

LARS VAULAR Du Betyr Meg (NMG/G-HUSET/COSMOS MUSIC)

Hiphopen etter hiphopen. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg fælt til å anmelde oppfølgeren av Helt om natten, helt om dagen. Både fordi jeg klinte til med en brautende sekser forrige gang Vaular slapp skive, og fordi de fleste vel kunne se at han allerede på den tiden var i ferd med å gli over i helt andre sjangerlandskap enn «rap». Den nervøsiteten dempet seg ikke akkurat ved første gjennomlytting av Du betyr meg, for dette er ikke en rapskive i ordets originale betydning. Vel, kanskje egentlig ikke i noen som helst betydning. Post-hiphop er tydeligvis den nye båsen, og den sitter jo fint den altså. For her er det rap, og det er beats, og det er sang, og det er synth. Men det er noe annet … noe jeg ikke har hørt før. Og det tar noen runder i CD-spilleren før det setter seg, men da setter det seg til gjengjeld som tyggis under pulten. På mange måter er hvert spor en ny subsjanger, et nytt sound, et nytt prosjekt, men med en eller annen rød tråd som fungerer

10/2011

som bare faen. Det føles nært og personlig med Thomas Eriksen og Anand Chetty bak samtlige produksjoner, og ikke minst fordi man denne gangen har samlet hele wonderkid-kompisgjengen på én og samme plate. Vi snakker Vaular med drypp fra Fjorden Baby!, A-Laget og John Olav Nilsen & Gjengen. En jævla unik maktoppvisning, og sikkert litt sjalusi-irriterende for andre kompismusikkollektiv der ute som tror de har noe av det samme på gang. Men nok runking nå. Du har sikkert allerede fått med deg at Du betyr meg er forløsende (for noen sikkert kjedelig) fri for låtene som gjorde Vaularen til norsk popstjerne. Ingen basstunge, synthdominerende steke-anthems, ingen glade hoppesanger om solbriller, men derimot elleve spor som stiller ganske tunge krav til deg som lytter. «Denne er for radio, min hemmelige radio», synger Lars på åpningssporet «Aldri for pen for pønk», og noe sier meg at han ikke mener P3. Tekstene denne gangen er muligens enda mer komplekse og introverte enn tidligere, og jeg merker at jeg ikke skal forsøke å gå inn i noen håpløs akademisk tolking av dem.

Sånn må det kanskje bare være. Istedet henger jeg meg opp i Vaulars fascinerende flow og rytmelek på «Nede i byen» og «Supernaiv», hvor fantastisk funky «Hundre sanger» er (Anand, du er et monster!), gåsehuden som reiser seg på ryggen under personlige «I disse dager», hvor fett det blir å spille «Når eg kommer hem» (med super-flettevers fra Store P og Vågard) på neste hjemmefest , og ikke minst hvordan Lars bare kaster inn en overlegen hiphop-låt («I min leilighet») mot slutten av skiva for å vise hvor lista fortsatt ligger, selv om han nå har resten av miljøet fjernt i bakspeilet (men for noen vers fra OnklP, @V4g4rd og Flex da!). Og selv om enkelte hiphop-hoder sikkert kommer til å hate på Du betyr meg, burde miljøet istedet være takknemlige for at Lars Vaular fortsatt selv anser seg å være «sinnsykt hiphop» i en tid hvor mye norsk rap har blitt kjedelig flinkis-drevet, generisk og forutsigbart. Det funker å være seg selv folkens, men da må man faktisk ha et ordentlig talent, ikke bare en Westerdals-ishk bransjehype. Mon tro hvem som er neste mann ut til å ta en sjanse? Mathias Rødahl

MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – MADRID - LIMA // BUENOS AIRES - AUCkLAND - SYDNEY - SAIGON // FRA kR. 17.450,BEIjING - OSLO

Hadde det i alle fall bare vært morsomt … CIR.CUZ Alt Til Sin Tid (COSMOS)

Min avsmak for enkelte deler av norsk poprap er veldokumentert, så det er mulig det blir litt feil av meg å anmelde den ytterste fløyen av sjangeren, representert av Sarpsborg/Skien-duoen Cir. Cuz. Men som vi skal komme fram til senere i denne anmeldelse, så er jo verden faktisk ikke rettferdig. Først katastrofalt upassende promotert som «det nye Karpe Diem» av plateselskapet Cosmos (gamle Bonnier), som nå litt mer korrekt har valgt å referere til M.A.T.Z og Lex Press som en «popgruppe» i presseskrivene sine. Latterliggjort av sine rap-«kolleger», dog ikke helt inne i varmen til den «folk flest»-smiskende delen av bransjen, stiller Cir.Cuz seg likevel i annen posisjon enn for eksempel Erik & Kriss. I likhet med duoen fra Bærum, som åpenbart har vært en stor inspirasjonskilde, serverer Cir.Cuz også en blanding av cheezy produksjoner, allsangmonotone refrenger og vers som er vanskelig å ta seriøst for en rapkjenner. Men der Kriss ble invitert til å være med på National Cypher tidligere i år, hadde det på sin side vært totalt utenkelig å se Cosmos nye rapmelkeku i samme setting. Det finnes nemlig ikke étt eneste bindeledd mellom gruppa og det norske rapmiljøet, noe jeg ikke tror vil forandre seg med det første. Men problemet er likevel ikke skamløsheten og det hyper-kommersielle uttrykket. Det er derimot noe uvanlig døvt og ukult over Cir.Cuz, som rett og slett er umulig å overse, samme hvor mye jeg forsøker å gi Alt Til Sin Tid en sjanse. Musikken er så totalt strippet for egenart, fantasi og talent, at man nærmest river av seg håret i frustrasjon over at andre norske rappere med alle disse

YELAWOLF Radioactive (SHADY RECORDS/UNIVERSAL MUSIC)

Bestem deg da, mann! Det var omtrent så jeg fikk klump i halsen da jeg første gang hørte fantastiske «Pop The Trunk», et av sporene på Yelawolfs gjennombruddsmixtape Trunk Muzik som droppet i januar 2010, og som også bød på uforglemmelige øyeblikk som «Lick The Cat», «F.U», «Speak Her Sex» og ikke minst «Love Is Not Enough». At den «oppdaterte» versjon av tapen som ble sluppet senere på året (etter at han signet med Interscope Records) føltes litt mangelfull, til tross for at den inneholdt flere av de samme sporene, var ikke noe som holdt meg oppe på natta. Heller ikke at han tidligere i år valgte å skrive under med Eminem og hans Shady Records, i likhet med lyricist-kvartetten Slaughterhouse. På mange måter var Yelawolf og Eminem et samarbeid som virket fornuftig. To hvite rappere som har vokst opp med svart kultur, begge fra crappy familieforhold, og med et imponerende ord- og flow-arsenal til sin rådighet. Men bransje er bransje, og Eminem har ikke akkurat levert sitt beste materiale på skive den siste tiden. Til tross for at han fortsatt har rapkunstene i seg, noe han

kvalitetene aldri kommer til å få den samme sjansen til å spre musikken sin. Men selvfølgelig, Cosmos er ikke her for å gi verden kvalitetslåter, de er her for å tjene penger på den norske befolknings «dumbed down» musikksmak, for deretter å skryte av det på Twitter. Og det er selvfølgelig lov det. Men når vi snakker om en gruppe som fant på navnet sitt i løpet av 30 minutter etter mas fra plateselskapet, er det unødvendig å si at man har å gjøre med musikk som er laget på helt feil premisser, med et uoriginalt lydbilde som kun kan beskrives som en blanding av Akon og Erik & Kriss + et uoppnåelig ønske om å høres ut som Karpe Diem. Og det hadde liksom vært greit nok, så lenge man ikke gjorde det utenkelige, og lagde en skamløs kopi av Magdis svært personlige «Tusen Tegninger». Avslutningssporet «Frelser» må nemlig sies å være norsk raphistories drøyeste eksempel på flow-biting, så ille at jeg tar meg selv i å lure på om Magdi har vært hos logoped siden forrige album, eller om jeg egentlig sitter og hører på en Torsdag kveld fra Nydalen-parodi. At ingen i Cosmos, som jo også er «hjemmet» til Karpe Diem satt ned foten og sa «Faen i hællvette gutta, det hær e jo plagiaat!!», vil nok alltid være et bransjemysterium av dimensjoner. Then again, kanskje det ikke er meningen at jeg skal forstå meg på karer som lirer av seg linjer som «hun er en stjerne, hun er modell/viser seg toppløs i FHM/hun er en diva, er spesiell/kaster klærne som en profesjonell» når de skal beskrive drømmedama, og kanskje jeg og mitt «elitistiske» musikksyn må la folk få lov til å lage den drittmusikken de selv vil. Men én ting er i alle fall sikkert, og det er at der jeg kommer fra, så er det aldri ok at en voksen mann synger «na-na-na-na-na-na-na». Aldri. Mathias Rødahl

vanligvis beviser på andres låter. Så … har den edruelige Marshalls evne til å fylle albumene sine med kjedelige spor smittet over på Yelawolfs debut-studioalbum? Jeg tror det rette svaret er både og. Radioactive har nemlig blitt en svært sjanger-variert skive, med et spenn som beveger seg helt fra knallharde Memphis-beats til soft rock-aktige radiofrierier. Sistnevnte, representert av spor som «Made In The U.S.A», «Everything I Love The Most» og «Radio» kan nok skape problemer for enkelte raplyttere. Da må det likevel nevnes at «Radio» på mange måter er en slags finurlig parodi av musikken man må lage for å få kommersiell spilletid om dagen, men med en tekst som gir referanser til klassiske raplåter og blant annet serverer linjer som «You’ll never hear Black Star cause the program director is mostly deaf/and you’ll never hear Triple 6 cause we live in the midst of the bible belt». Men denne blandingen av «hvitt» og «svart» sound burde ikke komme overraskende for fans av Yelawolf, som valgte å slå seg sammen med Lil Jon på den strippeklubb-passende førstesingelen «Hard White (Up In the Club)», for deretter å hente inn den exrappende stadiorockeren Kid Rock for andresingelen «Let’s Roll», ingen av dem forøvrig i nærheten

av å være skivas beste øyeblikk. Da må vi nemlig skippe fram til spor seks og «Throw It Up», som i mine øyne er den beste Yela-låta siden «Pop The Trunk». Kanskje til og med bedre. Og selv om Eminem her leverer et mildt sagt oppsiktsvekkende vers, er det først og fremst den tidligere Three 6 Mafia-dronningen Gangsta Boo og låtas fantastiske WillPower/ Eminem-produksjon som sørger for at man reiser seg med mean mug og knyttede never så fort pianoet begynner å spille. Andre høydepunkter er Shawty Fatt/ Mystikal-samarbeidet «Get Away» (hallo, han har med Mystikal for faen?!), aggro-angrepet «Growin’ Up In The Gutter» (med Rittz), kjøretur-perfekte «Good Girl» og «The Hardest Love Song In The World», og til dels Diplo/ Borgore-produserte og dubstepleflende «Animal», med den vakre Rihanna-inspirasjonskilden Fefe Dobson på refrenget. Men til tross for mange fine brikker, føles puslespillet aldri helt komplett, og det hadde nok vært smart å konsentrere albumsoundet litt mer før man ga ut denne sjangerorgien. Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY AUCkLAND - LOS ANGELES - OSLO FRA kR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

9.450,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.250,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

SURFEkURS 5 DAGER SYDNEY FRA kR. 3.990,BYRON BAY

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

SPANSk SPRÅkSkOLE I BUENOS AIRES FRA kR. 2.550,7 DAGER TRADITIONAL INkA TRAIL FRA CUZCO FRA kR. 3.150,4 DAGER

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI TIL ZANZIBAR FRA kR. 8.790,10 DAGER jOBB FRIVILLIG MED hVIT hAI FRA kR. 4.650,I CAPE TOwN 7 DAGER

ASIA INDIA

FRA kR.

4.750,-

VIETNAM

FRA kR.

6.550,-

BALI

FRA kR.

6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED PANDAER OG OPPLEV FRA kR. 12.500,kINA 14 DAGER

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

10/2011

FæDrelanDsvennen

TønsberG blaD

øsTlanDeTs blaD

FreDriksTaD blaD

Drammens TiDenDe

«ÅRETs BEsTE NORsKE KOMEDIE!» MORGENBLADET

PÅ DVD OG BLU-RAY NÅ!

FILM

Ruben Östlund er ute med pekefingeren igjen. Tekst Ole-Morten Algerøy Foto Marius Dybwad-Brandrud Ruben Östlund, snart kinoaktuell med Play, forteller at han nettopp er kommet hjem fra Strasbourg. Der presenterte han filmen for et dommerpanel bestående av EU-parlamentets medlemmer, men måtte se seg slått av franske Snøen på Kilimanjaro. «Det er så jævlig mange fransktalende representanter i det der EU-parlamentet …», forklarer han. Han virker imidlertid fornøyd og skjenker seg et glass appelsinjus. Mm, det der så godt ut! Play er basert på faktiske hendelser. Hva var det som vekket interessen din ved denne ransbølgen som fant sted i Göteborg for et par år siden? – Det første jeg la merke til var at ranerne var veldig unge, mellom 12 og 14 år, og at de gjennomførte disse ranene ved hjelp av en retorisk felle – et rollespill. Jeg klarte ikke la være å bli fascinert av denne sindige og sofistikerte metoden. Knepet heter «the brother trick», og går ut på at ranerne konstruerer et problem som ikke finnes. For eksempel kunne de hevde at et av ofrene hadde stjålet mobiltelefonen til noen de kjenner, og med dette problemet som alibi lurte de med seg barna til et sted utenfor allfarvei, for så å rane det de hadde av verdisaker. Det andre som fascinerte meg var at ranerne var svarte og ofrene var hvite, noe som ble presisert i artikkelen: «Fem svarte raner tre hvite». Med dette som utgangspunkt begynte jeg å researche, jeg leste gjennom alle rapportene, det fantes 40 rettssaker og da selvsagt et enormt mørketall, og så intervjuet jeg flere av de involverte. Det ble gjennom intervjuene veldig tydelig at ranerne, til tross for den lave alderen, bevisst hadde

spilt på dette stereotype og fordomsfulle bildet av den svarte mannen. Var det til en viss grad dét du ønsket å gjøre med filmen også, å spille på fordommene til publikum? – Jeg vil at man som publikum hele tiden skal konfronteres med det forutinntatte bildet man har av disse guttene, måten man selv ser på dem. Filmen er gjort ut ifra et skandinavisk perspektiv, selv tilhører jeg jo denne normative gruppen. Så for meg var det også interessant å utforske mitt eget blikk på «de andre». Men det var også mange andre aspekter jeg var interessert i, for eksempel at ranerne kom fra den ene siden av byen og ofrene fra den andre siden. I hvilken grad er filmen en kommentar til svensk integreringspolitikk? – Det blir den jo uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv har jeg ikke vært helt sikker på hva det var jeg ville kommentere, men det er åpenbart noe som ikke fungerer. Det at man har anledning til å skape disse fordommene, disse forestillingene om hverandre, kan være et resultat av at man ikke har nok personlige erfaringer med den andre gruppen. Göteborg er, akkurat som alle andre europeiske byer, en oppdelt by: de som har penger bor på den ene siden, og de som ikke har penger bor på den andre siden. På denne måten har man gode forutsetninger for å konstruere bilder av hverandre. Hvor mye av filmen handler om omgivelsene rundt dette spillet? Om de passive menneskene på trikken, på kjøpesenteret, og så videre. Hvilket samfunn er det du prøver å beskrive? – Det var gjennomgående i rettssakene at barna hadde veldig høy terskel for å be om

hjelp, de ville ikke tape ansikt liksom. Han som var produsenten min på Gitarmongo fortalte at da han var barn sendte foreldrene ham ut for å leke med en lapp rundt halsen hvor det stod hvor han bodde. På den måten forventet foreldrene at noen ville ta ansvar om det skulle hende noe. Slik er det ikke i dag. Barn er oppdradd til å ikke prate med fremmede, og voksne er redde for å blande seg opp i andres barneoppdragelse. Dessuten tror jeg tilskuerne valgte å forholde seg så passivt til situasjonen i frykt for å bli oppfattet som rasistiske eller fordomsfulle. Når dét er sagt så hendte det jo ved flere anledninger at voksne prøvde å gripe inn på forskjellig vis … Jeg erindrer eksempelvis en ganske sint pappa? – Ja, ranene fikk store konsekvenser for de berørte familiene. Flere av ungene turte ikke lenger å gå alene til skolen, de begynte å sove i foreldrenes senger og oppsøkte psykolog. Det er klart at dette fører til en følelse av maktløshet og frustrasjon hos foreldrene, noe som kommer til uttrykk i en av de siste scenene. Vil du driste deg til å sammenlikne tematikken i De Ufrivillige og Play? – Gruppen og gruppementaliteten er temaer jeg forsøker å skildre i begge filmene. Et aspekt ved dette som jeg synes er veldig interessant ble eksemplifisert ved et spørsmål jeg fikk av en fransk tv-journalist: «So, you don’t like black people?». Det fikk meg til å tenke, hva er det som gjør at man ser på disse fem individene som representanter for en gruppe? Hvordan har det seg at disse fem karakterene får representere svarte mennesker? Om et individ fra en gruppe vi ikke føler tilhørighet til, gjør noe avvikende, lar vi dette avviket bli representativt for hele gruppen.

Det er helt absurd når man begynner å zappe mellom kanalene. Alt ser faen ut som den samme filmen!”

I De Ufrivillige forteller du flere parallelle historier. Hvorfor har du valgt å kun fokusere på ett plott i Play? – Delvis var det fordi jeg ville forsøke å bevege meg videre, men også fordi jeg følte at jeg kunne få inn så mange ulike aspekter og perspektiver ved bare denne ene historien. Men jeg lykkes jo ikke helt i å bare fokusere på én historie, jeg måtte hente inn noen andre elementer for å skape en slags dynamikk. Kameraarbeidet til Marius Dybwad-Brandrud, med lange tagninger og zoomshots, har nærmest blitt en slags signatur i din filmografi. Hvordan bidrar kameraarbeidet til å formidle budskapet i filmene dine? – Ideen er å gi publikum et overblikk som i det ene sekundet kan oppleves som humoristisk – og i det neste ubehagelig. For tilværelsen er slik, den er verken det ene eller det andre. Jeg vil etterlate publikum alene med filmen, jeg vil ikke fortelle dem hva jeg synes er morsomt eller tragisk, det får de vurdere selv. Hvorfor har du valgt å legge deg på en linje med såpass dokumentarisk regi? – Jeg vil heller kalle det naturalisme eller realisme, ofte føler jeg at folk blander disse begrepene. Dokumentarisk betyr jo at aktørene ikke spiller noen karakter, at de har sine naturlige egenskaper og beveger seg i miljøer og situasjoner som ikke er iscenesatte. Realisme betyr at man har et uttrykk hvor man prøver å etterligne virkeligheten og det er nettopp dét jeg driver med. Det er helt absurd at når man ser på TV og begynner å zappe mellom kanalene, at for faen alt ser ut som den samme filmen! Hvordan har det seg at det fiktive uttrykket vi har på film i dag ikke er mye bredere? Jeg ser jo med en gang at ingenting står på spill når Tom Cruise dingler fra et helikopter – han ville jo aldri gått med på noe slikt! Jeg prøver å forholde meg til det fiktive uttrykket på en annen måte. Play (Plattform / Arthaus) har kinopremiere 27. januar. 10/2011

FILM

Hysteria Regi: Tanya Wexler Med: Maggie Gyllenhaal, Hugh Dancy, Rupert Everett, Gemma Jones, Jonathan Pryce Good vibrations. Engelsk lystspill slik britene liker det: kostymert selvironi med Wildks panche og stiv overleppe. Eller for å si det med filmens første rullegardin: «A film based on a true story. Really». Storyen er som følger: Oppgitt ung lege, Dr. Grenville (Dancy), går på veggen over hospitaletablissementets manglende forståelse for moderne medisin. «Det er bakterier som er problemet!», roper Grenville, mens overlegene rister på hodet. Med andre ord befinner vi oss i historismens lune og lunefulle

plysjmørke, hvor 80 prosent av Londons kvinner – får vi vite – led av hysteri i en eller annen form. Altså, tiden hvor progressiv legevitenskap, freudiansk analyse og salige innfall barker sammen med konservative krefter og utsøkt dobbeltmoral. Midt i denne grenseoppgangen havner Dr. Grenville, idet en ny praksisplass åpner seg hos Dr. Dalrymple. En ekspert på hysteri med – og hold deg fast – fingeronani og orgasmegaranti som metode. Den nye læregutten blir snart en mester, men hva gjør man når leddene stiver, hånden svikter og orgasmen – terapien – uteblir? Svar: Elektronikk! Det er her Hysteria er et overraskende friskt skudd på den engelske komediegrenen. Fortellingen om, og synet av, kvinner

i alle aldre og alle fasonger som blir behandlet (tilfredsstilt) bak et minisceneteppe av gull og purpur, er overraskende underholdende og rødmefremkallende kost: Olje og musk på lanken og lanken oppunder skjørtene, til kvinnene synger og doktorene tørker svetten av moralens rene panne. Skrudd – akkurat som 1880-tallet selv. Legg til uskyldsren romantikk, en god rolleprestasjon av Hugh Dancy og en kvikk Maggie Gyllenhaal, og fortellingen om en tidligmoderne brytningstid har blitt til en god blanding av upretensiøst historiehygge og vennligsinnet moro. En utmerket familiefilm, hadde det bare ikke vært for innholdet. Ragnhild Brochmann Premiere 25. november

hverandre, egentlig? Hvorfor denne lette, nervøse flørt uten tilløp til kjærtegn? Og hvorfor vise hverandre antydninger til dissonant emosjonell ladning hvis møtet er en første date, hvis mening er å seile pent på dypets overflate mens alt ennå er trygt? Ved samtaletema, skuespillernes uforklart skiftende minespill og skiftende språkdrakt – fra engelsk (James’ språk) via italiensk, til fransk (hennes språk) og tilbake igjen – markerer Kiarostami aktivt et uvisst og iscenesatt territorium mellom to mennesker. Det eksakte forholdet dem imellom forklares aldri, like lite som hovedaktørene noen gang er i stand til å forklare hverandre hva de eventuelt har, ikke har, eller ønsker at de hadde. Slik fungerer det kjærlighetens wasteland regissøren ønsker og skisserer godt, uten å være i stand til å forløse den emosjonelle dybden tematikken rommer. Til det er samstillingen handling og boken-som-tematiskrammefortelling for generell, om meningen er at kopi-original-problematikken skal tangere parets forhold/ikke-forhold. På samme måte er karakterenes påfallende uendrede personligheter – tiltagende tvetydighet til tross – et fint, men for statisk grep. Pluss for befriende fravær av forklaringstrang og kausalitet, men en større konseptuell stringens hadde fått dramatikken til å skinne sterkere. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember

The Rum Diary Regi: Bruce Robinson Med: Johnny Depp, Amber Heard, Giovanni Ribisi, Aaron Eckhart, Richard Jenkins Ikke alle kan være Terry Gilliam. Det begynner med Johnny Depp på et trasha hotellrom og replikken: «I tend to avoid alcohol … when I can», før morsom musikk hinter til at det kommer han absolutt ikke til å klare. Tittelen tilsier en alkoholisert hverdag og alle husker jo hvordan det gikk forrige gang Depp spilte Hunter S. Thomson. Men dette er ingen ny Fear and Loathing, og den surrealistsk komedien det legges opp til, følger ikke. Mannen befinner seg i San Juan på 60-tallet. Han får jobb som horoskopskribent i en avis, blir kompis med noen journalister, ser på hanekamp og involveres i en plan om å bygge et ulovlig hotell. Men mest av alt kjører han bil. Over landeveier, gjennom byen, ned trapper og ut på en brygge. Istedenfor et tema med tradisjonell historieoppbygning, består filmen av en serie mer eller mindre urelaterte episoder, lappet sammen av bilkjøring. Hver gang du tror du har funnet en rød tråd, hopper tema over til noe nytt. Det eneste konsekvente er bilpassasjerer som prater så mye om hvor fint det er i Puerto Rico at det kan minne om et program på Travel Chanel. Den siste halvtimen forandrer stilen, og det virker som poenget er å lage en slags opphavsberetning om Hunter S. Thomson, før han ble spesielt interessant. Mange scener er alt for lange og får filmen til å fremstå som energiløs og kjedelig. Det er fine bilder, koselig musikk, og Puerto Rico virker som et fint feriested, jo visst, men handlingen er for schizofren til å henge med på. Der Terry Gilliams (regissøren av Fear and Loathing) trumfkort nettopp var å fremstille galskap på en leken måte, snubler Bruce Robinson i sine egne karakterer. Den utradisjonelle oppbygningen fungerer ikke, og føles som en skolestil der hver setning begynner med: Og så kjørte vi til … Torgeir Blok Premiere 25. november

Møte i Toscana Regi: Abbas Kiarostami Med: Juliette Binoche, William Shimell, Jean-Claude Carrière, Agathe Natanson, Gianna Giachetti, Adrian Moore, Angelo Barbagallo, Andrea Laurenzi Pittoresk wasteland. En mann, en kvinne, et forhold. Kanskje. Gjennom én dag og ett langvarig møte, treffer vi to beslektede mennesker over en samtale om mannens nyeste bok, Certified Copy. Et nytt verk – ikke om kunsten i reproduksjonens tidsalder – men om kopiens historiske parallelleksistens med originalen, fra Romerriket og frem til i dag. Tese: Kopien verken er eller har noen gang vært originalen mindreverdig, ergo bør originalitetsdiskursens forrang devalueres og kategoriene likestilles. Mener mannen, mener James. Utfra bokens tematikk og James’ logiske rasjonale, pakkes handlingen ut stykke for stykke. Kvinnen forsøker å utfordre tesen med referanser til eget kunstgalleri, til eget liv, til andres opplevelser og praktiske eksempler, mens James lytter, nikker, smiler – interessert, ikke usjarmert, men også aktpågivende. Samtidig beveger bilen seg på vei til et sted hun ønsker å vise ham. En hyggelig opptakt til et møte preget av en forventning, en tiltrekning og en innforståtthet det i tiltagende grad er vanskelig å sette fingeren på. For hvor godt kjenner de

10/2011

FILM

PÅ DVD OG BLU-RAY NÅ!

En ubehagelig sannhet PLAY  Regi: Ruben Östlund  Med: Yannick Diakité, Kevin Vaz, Anas Abdirahman I Göteborg i tidsrommet 2006 til 2008 ble nesten 40 barn ranet av en liten gruppe ungdommer med innvandrerbakgrunn. Med dette som utgangspunkt har Ruben Östlund laget filmkunst (slik svenskene kan best) om en feilbarlig integreringspolitikk, psykologi på mange plan og om fordommene vi helst vil grave ned. De Ufrivillige fra 2007, for ikke å glemme kortfilmsuksessen Händelse vid bank fra 2009, satte Östlund på kartet som en ambisiøs regissør og som skandinavisk kultureksport av den aller fineste sorten. Der De Ufrivillige tar for seg, gjennom flere parallelle historier, enkeltpersonens konflikt med en gruppe, portretterer Play i stor grad konflikten to grupper imellom, gjennomgående dedikert til ett hovedplott. Ved å spille på våre fordommer og tradisjonelle oppfatninger av gjengkultur, samt ved å konstruere og presentere ikke-eksisterende problemscenarioer, klarte Göteborg-kidsa på imponerende vis å lure sine ofre. Med ett av disse ranene som ramme for historien, lar rekken av sidepoeng seg elegant utspille i kulissene: De passive tilskuerne man despe-

rat streber etter å ikke kjenne seg igjen i, blir nærmest et slags bilde på det kalde samfunnet vi kanskje lever i. Også de pårørendes respons bidrar til å nyansere konflikten i enda større grad. Play er i aller høyeste grad en politisk film, dog på en observerende heller enn diagnostiserende måte. Den er kritisk uten å være moraliserende. Östlund mønstrer et ubehag og en kleinhet som tidvis slår over i klaustrofobi. Som publikummer tvinges man hele tiden til å konfronteres med sitt eget (dårlig funderte?) syn på det som foregår. Måten Östlund får skuespillerne til å kommunisere med hverandre og omgivelsene på, samt det eminente kameraarbeidet til Marius Dybwad-Brandrud, er andre faktorer som bærer fortellingen fram. Sistnevnte gir deg følelsen av å være en av de handlingslammede tilskuerne som filmen også skildrer, grunnet sitt nøkternt observerende og tidvis passive uttrykk. I likhet med ranerne spiller filmen på våre forutinntatte sosiale forestillinger. Slik blir publikums rolle som observatør nærmest en reell karakter i fortellingen. Play er som å bli vekket av en stor bøtte isvann om morgenen – for så å se seg selv i speilet og skjønne litt mer. Ole-Morten Algerøy Premiere 27. januar

10/2011

FILM

A Dangerous Method Regi: David Cronenberg Med: Keira Knightley, Michael Fassbender, Viggo Mortensen, Vincent Cassel, Sarah Gadon Sjeselong-drama. Hvor ble det av David Cronenberg? Her har han valgt det endeløst fascinerende temaet psykoanalyse og prestert å gjøre det både tungt og nærmest irrelevant. Historien om Carl Gustav Jung, Sigmund Freud og den uhelbredelig gale kvinnen som førte psykoanalysen på banen, blir fort en seig kjærlighetshistorie som gjør at du lener deg ambivalent tilbake i stolen. Jeg forventet den intense spenningen fra Cronenbergs tidligere film History of Violence iblandet galskapen i Videodrome, i stedet fikk jeg et visuelt

vidunderlig, men intetsigende kostymedrama der to professorer diskuterer spørsmål man ikke har stilt. Det er befriende at det kastes rundt på psykoanalytisk sjargong og historiske detaljer som det forventes at vi skal være intelligente nok til å forstå. Til tider føles det som man er flue på veggen i de opphetede diskusjonene mellom storhetene Freud og Jung hvor de legger grunnlaget for en nytenkning knyttet til tidlig 1900-tallets patriarkat, det potensielt positive ved enhver seksuell raritet og monogamiets tåpelighet. De finkjemmede herrene leverer fine prestasjoner: Intense og individuelle rolletolkninger der karakterenes gebrokne engelsk fargelegger, og småborgerlig narkotikabruk understreker den

historiske koloritten. Både Fassbender (som behersket og verdig aristokrat), og Mortensen (som karismatisk raring), er uventede og friske trekk. Keira Knightly, på sin side, gestalter dessverre en overdreven intensitet som får det til å virke som hun mest gjør seg til for en prisutdelingskomité. Litt for langdrygt fokus på kjærlighetskonflikter skjemmer også. I en historisk skrupuløs fortelling som dette kunne man kanskje heller fokusere på underbevisstheten og den «transference» som skjer mellom Jung og menneskene rundt ham, i stedet for bare å gjøre dem – familie, elskere, venner, kolleger og pasienter – til virkemidler i en ulykkelig kjærlighetshistorie. Siren Løkaas Premiere 2. desember

Trang fødsel Arietta Regi: Hiromasa Yonebayashi Med: Mirai Shida, Ryûnosuke Kamiki, Shinobu Ohtake (japansk originalversjon) Nøktern og overbevisende debut. Arietta er den japanskeanimasjonskraftstasjonen Studio Ghiblis tolkning av Mary Nortons historie om lånerne, de knøttsmå folka som bor i vegger og andre avkroker og «låner» greiene dine. Manus er skrevet av Hayao Miyazaki, regissøren bak klassiske Studio Ghibli-perler som Chihiro og Heksene og Prinsesse Mononoke, samt Keiko Niwa, som var involvert i manusforfatteriet til den noe rotete affæren Tales from Earthsea (2006). Regissør Hiromasa Yonebayashi har tidligere operert som animatør for en

rekke prominente anime-filmer, og gjør en overbevisende debut i registolen. Har animasjonsregissører en registol? Den forrige filmatiseringen av Lånerne, fra 1997 med tjukkasen John Goodman på rollelisten, har jeg ikke sett, så jeg er ikke i stand til å sammenlikne den med Arietta. Men siden den har rimelig lav user rating på IMDb, og siden teaser-traileren alene med sine drøye 30 sekunder er uutholdelig å se på, velger jeg allikevel å hevde at Lånerne fra 1997 er en skikkelig drittfilm, selv om den er regissert av Peter Hewitt, også kjent som Pete Hewitt, mannen bak Bill og Ted drar til helvete. Arietta er derimot en god adapsjon av bøkene. Eller, nå har jeg riktignok ikke lest bøkene, så jeg er overhodet ikke i stand til å

vurdere dem opp mot filmen. Alt jeg vet er at jeg har sett Arietta, og jeg likte det. Upåklagelig animert; størrelsesforholdet mellom lånerne og menneskene med deres forskjellige fasiliteter åpner for noen visuelt interessante scener. Selv om den ikke er like episk i sitt omfang som Studio Ghiblis mest storslåtte, stormannsgale filmer er dette absolutt verdt å få med seg. En nøktern, men på samme tid underholdende og rørende film, som skulle passe så hatten passer som kinounderholdning for hele familien i romjulen. Eller på hjemme-video senere, for den saks skyld. Det viktigste er at vi alle går sammen om å støtte Arthaus’ flotte distribusjonstiltak med vår kjøpekraft. Rasmus Hungnes Premiere 25. desember

The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 Regi: Bill Condon Med: Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner Slik Harry Potter og Dødstalismanen Del 1 plutselig byttet ut den drivende eventyr-rytmikken med et saktegående lokaltog, har også The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 fått transportetappens søvndyssende form. Borte er den smektende actionromantikken, operakoret og de høyoktane synthstrykerne. Tilbake står fortellingen om et tilnærmet normalt amerikansk bryllup, et lykkelig ektepar og en serie hvetebrødsdager fullbyrdet med øm og uspennende elskov. Kun lystige dynedun på villstrå og brukne sengestolper dagen derpå, avslører den ville vampyrsexen pressen lovet. Slik passerer godt over en halv time. En nødvendig del av historien og en sympatisk homage til fansen, men også et godt eksem-

pel på hvorfor rulleteksten alltid kommer med det samme prinsen har kysset Askepott. Ung (nesten) problemfri kjærlighet uten tredimensjonale karakterer, stort skuespill og dramatiske begivenheter egner seg bedre som fotoalbum. Først etter halvgått løp kommer påminnelsen om den twilightske dissonansen: mennesket Bella er gravid med vampyren Edward. Er det mulig? Og hva nå?! Men selv ikke fødselen av en kanskje-demon, og Bellas potensielle død, generer det tiltrengte taktomslaget. Jacob surmuler som før, ulveflokken murrer, vampyrene samler seg og ektemannen fortviler – men dramatisk og spennende? Nei. Først når veene kommer og filmen straks er slutt, nærmer Breaking Dawn seg sitt gamle jeg. Legg til pregløs vokalpop så fort handlingen varsler et mildt emosjonelt høydedrag, og kjedsommeligheten er komplett. Til neste år. Ragnhild Brochmann Premiere 18. november

o n . lm n fi t s n fote o u L k i w. og film w st |w

ts n u k d n a l d Nor

ljø. t mi nd v i t utla krea t og inn- og d o g fra 012 de, ril 2 .no nen lærere p n a e . 5 Sp gjeste tfilm st 1 sfri .kuns ge i d t a k w n y S r. D Søk o / ww NKF 9 n nge . i r 4 o d r ig PB g w.v utfo w e v w l g i e å l Fag Kab 63 60 9 0 83 6 06 .no Tlf 7 s@nfk f t.nk pos

e kun l i o r e k s ing g n n a a mf e fagutd l fi rig og Toå

NORDLAND KUNST- OG FILMFAGSKOLE

10/2011

HELTENE FRA ”NISSENE PÅ LÅVEN” ER TILBAKE!

Blu-ray og dvd i salg allerede 14. desember!

KJØP DEM HOS www.sf-film.no

KINOGAVEKORT GI BORT EN OPPLEVELSE TIL JUL - HYGGELIG Å GI, MORSOMT Å FÅ GAVEN SOM PASSER TIL ALLE VELG SELV VERDI PÅ GAVEKORTET Kan kjøpes på oslokino.no eller en av Oslos kinoer

ALLE KINOENE ER ÅPNE 1. JULEDAG!

FILM

EN NY, SOLID THRILLER I STIL MED ZODIAC OG SEVEN. PRODUSERT AV MICHAEL MANN OG REGISSERT AV HANS DATTER AMI CANAAN MANN.

The Mill And The Cross Regi: Lech Majewski Med: Rutger Hauer, Charlotte Rampling, Michael York, Joanna Litwin, Dorota Lis, Bartosz Capowicz, Marian Makula Kunstnerisk frihet etter kunstens regler. Dusige bilder av tåkete natur, barn som lager prompelyder med armhulen, folk som tortureres til døde, bondekoner som vasker dørkarmer og en vindmølle som vinker fra en fjellknaus i bakgrunnen. Det tar omtrent 27 minutter før noen prater, men innen da har du for lengst skjønt at historien ikke vil bli fortalt via dialog. En rynkete Rutger Hauer spiller Pieter Brueghel den eldre, en flamsk kunstner på 1500-tallet

som likte å blande dagligdagse gjøremål med eksepsjonelle handlinger i sine malerier. Hele filmen er en reise inn i et av hans kunstverk, der Jesus blir spikret til korset, blant bønder, kuer og kråker. «My painting should be big enough to tell many stories», sier Hauer, og lar deg hilse på stadig nye skjebner. Diverse bondevirksomhet klippes sammen med vold og levende begraving, musikk, dans og kjærlighet. Mens du svever rundt i en merkelig blanding av maleri, green screen og ekte landskap, kompenseres mangelen på dialog med høylytt romklang. Bildene snakker for seg selv og det blir aldri kjedelig, men du må ta deg god tid og la blikket vandre med tankene. En scene

der en ung mann på piknik med sin kone, plutselig angripes og piskes til døde av uniformerte menn på hest, vil nok sitte igjen. Da han henges opp på en stang og fugler spiser ansiktet hans, skaper mangelen på forklaring en ekstra klangbunn for meningsløshet. «Do you think you can express this?», spør en mann, hvorpå Hauer fryser hele verden med en håndbevegelse, og sier «of course». Dette er så kunstig som kunstfilm kan bli, men det passer for så vidt for en polsk analyse av et flamsk maleri fra 1500-tallet. Å si den er for spesielt interesserte blir derimot en underdrivelse. Torgeir Blok Premiere 25. desember

60 KVINNELIK. 3 TIÅR MED FORSVINNINGER. DETTE ER TEXAS KILLING FIELDS.

MED

SAM WORTHINGTON AVATAR

Ra.One Regi: Anubhav Sinha Med: Shahrukh Khan, Arjun Rampal, Kareena Kapoor, Priyanka Chopra, Sanjay Dutt, Satish Shah, Dalip Tahil, Shahana Goswami, Suresh Menon Lukten av grillet kylling. Tidenes dyreste Bollywoodfilm begynner med en advarsel mot røyking og en liste over folk som filmskaperne vil gi en klem. En tøff type dreper tre jenter med sverd og sier «girls just fall for me» mens de faller til bakken. Overdramatisk musikk er tilpasset hvert ord, og sterke farger minner om dag-TV på Disney Channel. Kulissene er som ut av Babylon 5, med blinkende lys og skjermer som viser liksominformasjon. Hovedpersonen er en dataspilldesigner som lager

en superskurk kalt Ra.One. Da denne rømmer fra spillverdenen blir designeren selv til superhelt og tar opp kampen. De to sloss i overbelyste actionscener med 90-talls dataanimasjon uten logikk eller fysiske lover, og en bikarakter kaller det «love at first fight». Mye er lånt fra Terminator 2 og The Matrix, med lange sekvenser direkte kopiert, bare avbrutt av dansenummer med auto-tunet synging. Superskurken forsvinner i én time, og filmen blir en kjærlighetshistorie isteden, før noen husker hva de holdt på med og Ra.One kommer tilbake. Det øses på med billig humor. Helten får alltid slag i balla og en homofil sikkerhetsvakt slikker seg om munnen for hver piercing metalldetektoren hans oppdager. Da en dame blir slått i hodet kommer det høylytt

fuglekvitter. Musikken henviser ofte helt bokstavelig til hva det er vi ser på, tekstinga er ikke alltid tima med replikkvekslinger og slow-motion brukes på de merkeligste steder. Plutselig kommer en anti-reklame der helten forklarer publikum at røyking er dødelig. Men i kinosalen vibrerte det av latter og smittsom filmglede. Folk snakket høyt og klappet når store stjerner dukket opp. Noen hadde med en grillet kylling hvis lukt lå som tåke i salen. Det var morsomt som faen og skapte en utrolig kinoopplevelse. Vel er alt uhorvelig banalt og overdrevet, men det er gjort med glimt i øyet og stort budsjett. Som en Tromafilm på steroider, er Ra.One en eneste kavalkade av «so-bad-it’sgood». Torgeir Blok Premiere: 26. oktober

CHLOE MORETZ KICK-ASS

JEFFREY DEAN MORGAN JESSICA CHASTAIN WATCHMEN

TREE OF LIFE

pÅ bLu-RAY OG DVD

21. DESEMbER 10/2011

FILM

Immortals Regi: Tarsem Singh Med: Henry Cavill, Mickey Rourke, Freida Pinto, John Hurt, Kellan Lutz, Stephen Dorff, Isabel Lucas Kongen av eye-candy. Tarsem Singh brukte over tolv år og en stor del av sin egen formue på å lage forrige tiårs største visuelle runk: The Fall. Immortals er hans tredje film, og følger

i samme spor: Symmetriske bilder av geometriske former, ekstravagante kostymer fra et annet univers, optiske illusjoner av psykedeliske landskap, og et manus så tynt at man knapt legger merke til det. Vi er i Hellas for noen tusen år siden. Guder i gullundertøy, soldater i sandaler, et sexy orakel, Mickey Rourke og en minotaur med hode av piggtråd

bedriver tiden med å rive hverandre i fillebiter med magiske våpen. Det henger ikke alltid på greip, og hvis man vil påpeke plothull får man hendene fulle. Immortals kompenserer ved å være en visuell orgasme, der hvert bilde er nydelig komponerte malerier av fargerik voldsporno. Hodene flyr, armer og ben kuttes, spyd og sverd penetrerer

steroidemuskler som eksploderer i blod. Brennende kjettinger deler hele mennesker i to, i en lekeverden der bare de som parteres blir viet slow motion. I motsetning til The Fall, som regissøren stolt annonserte var helt uten dataanimasjon, ejakulerer han nå pixler som sparkelmasse over manushullene. Landskapene er overstilisert til en sånn grad at det er umulig

å late som de er ekte, men ser så fete ut at man gir faen. Også 3D-effektene er finurlig utnyttet. Todimensjonale veggmalerier får umulig dybde og perspektiver blir merkelig forvrengt. Tredimensjonalt blod spruter ut av hodeløse skuldre i slow motion og kroppsdeler dasker deg kjærtegnende i trynet. Den neste filmen til Tarsem Singh kommer på kino al-

lerede i april. Det blir en komisk gjenfortelling av Snøhvit, med Julia Roberts som den slemme dronningen. Det kan virke som om auteuren fra India akter å selge sjelen til Hollywood, og det anbefales derfor å få med seg Immortals som den siste kompromissløse øvelsen han gjør. Torgeir Blok Premiere 25. november

RØA HUD & KROPPSPLEIE Permanent og tilnærmet smertefri hårfjerning Trygg for alle hudtyper - og solbrun hud

Vi gir deg et liv uten uønsket hår behandlingen utføres av autorisert helepersonell eller lege med Soprano XL i Diodelaser.

Priseksempler Overleppe, hake kr Hals Hele ansiktet Mellom bryn Armhulder Hel rygg Skuldre Bikini Legger Lår Magestripe Armer

Vækervn. 210, 0751 Oslo Telefon: 22 50 95 00 Booking: www.roahud.no

10/2011

kr 750 kr 1.500 kr 1.500 kr 500 kr 1.600 kr 5.000 kr 3.000 kr 1.500 kr 3.000 kr 4.000 kr 1.000 kr 2.000

FILM Killer Elite Regi: Gary McKendry Med: Jason Statham, Clive Owen, Robert De Niro, Dominic Purcell Drepende kjedelig. «Husk at vi ikke er SAS-offiserer lenger. Nå er vi businessmenn og bankmenn, og det er derfor de kaller oss The Feathermen. Vi er forsiktige. Du er også ex-SAS». Styltete dialog som dette antyder en uerfaren manusforfatter som ikke vet annet enn å skrive klamme introduksjonsreplikker som forteller akkurat hvem karakterene er, og hva de vil. Dette er Matt Sherrings første langfilmmanus og å sitte gjennom hans makkverk er som å la en tattoveringslærling merke deg

for livet, uten avslag i prisen. Fet skrift advarer først om en «verden i kaos» før Statham leker leiemorder, med De Niro som makker og Owen som rival. Han finner en blodig unge i en bil og legger håndvåpenet på hylla, men da De Niro blir tatt til fange av en arabisk sjeik plukker han opp pistolen igjen. Han blir lurt til å kverke noen briter, mens en gjeng gamle karer snakker om det i et mørkt rom. Når de ikke er pinlig overforklarende, består replikkene gjerne av gamle klisjeer som: «Bare fordi du er paranoid, betyr ikke det at de ikke er ute etter deg». Filmen forsøker å lure oss til å tro at en fyr i motorsykkelhjelm er Statham, og vil at vi

skal bli triste når han blir skutt. Dessverre er det så opplagt ikke ham, at det er flaut. Ristende kamera prøver å piffe opp tamme slåssescener. «Basert på sanne hendelser»-stempelet hjelper ikke, da forfatteren av boka som filmen er basert på, har innrømmet at alt bare er oppspinn for lenge siden. Filmen har fet lyd og det er litt morsomt å se en loff bli brukt som lyddemper, men det er det eneste positive som er å si. At en straight-to-video-Steven-Seagalstrabase som dette i det hele tatt blir satt opp på kino, er en fornærmelse mot et betalende kinopublikum. Torgeir Blok Premiere 4. november

FRA DEN PRISVINNENDE REGISSØREN ABBAS KIAROSTAMI

”En enestående film … Superb” TIME OUT

”Binoche gløder i hvert sekund på lerretet” TOTAL FILM

”En delikat bittersøt film som utspiller seg i det romantiske Italia” THE HOLLYWOOD REPORTER

Juliette Binoche

Tower Heist Regi: Brett Ratner Med: Ben Stiller, Eddie Murphy, Matthew Broderick, Casey Affleck, Alan Alda Høyt henger de … Selv om jeg så gjerne ville, fant jeg ikke noe i Tower Heist som fikk meg til å le. De hadde vel ikke satt Ben Stiller og Eddie Murphy på plakaten hvis de prøvde å lage en seriøs innbruddsfilm, hadde de? Jeg skiftet sittestilling ofte og ble oppmerksom på de andre i kinosalen. Ingen av dem lo heller. For en film som summerer opp handlingen i tittelen, tar det utrolig lang tid før den kommer til poenget. Den første timen fungerer nesten som et doku-

drama om hvordan det er å ha en skyskraper som arbeidsplass. Da hovedpersonen (Stiller) endelig bestemmer seg for å gjøre innbrudd, følger en klumsete og lite oppfinnsom planlegging som ikke kan måle seg med de dårligste Olsenbanden-filmene. Da innbruddet kommer i gang, er det så langt ut i filmen at det føles som om tittelen har avslørt slutten. Dette er regissert av mannen som ga oss Rush Hour og X-Men 3. Det minner om en billigere utgave av Ocean’s Eleven, og ganske visst jobbet da også en av manusforfatterne på begge filmene. En annen som er kreditert for manus kan skryte av å ha skrevet Indiana Jones 4,

i tillegg til tidenes flopp: Speed 2. Filmskapere med så vaklende rulleblad er avhengig av star power for å unngå finansielt fiasko. Da Robert Redford takket nei til en rolle, gravde de derfor opp MASH-legenden Alan Alda. De glemte bare å gi ham noen morsomme replikker. Eddie Murphy får heller ikke denne gangen det comebacket vi (delvis) unner ham, og Ben Stiller ser sliten ut med grått hår. En tåpelig scene der en bil henger ut av et vindu, er flott filmet og pirrer en stund høydeskrekken. Det underholder akkurat nok til å spandere terningkast to. Torgeir Blok Premiere 11. november

50/50 Regi: Jonathan Levine Med: Joseph Gordon-Levitt, Seth Rogen, Anna Kendrick, Bryce Dallas Howard Ikke syk nok. Da en superstreit perfeksjonist får vite at han har kreft i ryggen, prøver kompisen hans å utnytte diagnosen for å få sympatisex. Man skulle kanskje tro det var utgangspunktet for en av de mørkeste komediene noensinne, men dette er ingen svulstig farse. Isteden får vi et småkoselig drama med en håndfull humoristiske kommentarer fra Seth Rogen. Han banner og snakker om kuk og fitte i kjent stil: «Nobody likes putting a dick in their mouth, that’s why they

call it a blowjob. It’s a job.» Da han buster ei dame for å være utro, følger en kraftsalve som er filmens høydepunkt. Hovedpersonen må holde ut en masete mor, og en surrete terapeut som er akkurat så søt at vi skjønner hvordan det vil gå. Han blir venn med andre kreftpasienter som gir ham kaker med weed, etterfulgt av slow-motion-montasje med hyggelig bakgrunnsmusikk. Andre bikarakterer og historietråder flagrer løst og leder ingensteds hen: Hovedpersonen jobber med en radioreportasje om en vulkan, faren hans har alzheimers, og en av kreftkompisene sliter med sykdommen … Javel, og hva så? Gløm det. For en gang skyld reklameres det ikke for at filmen

er inspirert av sanne hendelser. Det føles likevel som den er skrevet mest for å fortelle hvordan manusforfatteren opplevde å få kreft, og uten tanke for om det nødvendigvis skaper god film. Konseptet er ikke utnyttet nok, og humoren kunne tjent på å dra ting mye lengre. Som typisk treerfilm er den ikke direkte dårlig, men heller ikke noe du vil utsette dine venner for. Med mindre du har kreft selv, vil du nok finne 50/50 like engasjerende som noe TVNorge kunne sendt en onsdagskveld. Torgeir Blok Premiere 11. november

FILM: HÅVARD NYHUS

Møte i Toscana En genuin kjærlighetshistorie

PÅ KINO 25. DESEMBER! 10/2011

O s car ® n O m i n e rt 2011 film & kino

nettavisen

tara

aftenposten

adressa

filmmagasinet

dagBladet

natt & dag

nrk p3

SPILL

umotivert vold, SØKSMÅL, SOPP OG HUSMORSPORNO TEKST Rasmus Hungnes

“en av de sterkeste

historiene jeg har sett på film på mange år” Natt & Dag toronto international film festival BEST CANADIAN FEATURE FILM

best film venice film festival VINNER AV DoN QUIjoTE-pRISEN

i salg på dvd nå! KJØP DEN HOS

10/2011

Da jeg var ung, var Nintendo og Sega eiere i konflikt. På samme måte som man måtte være fan av enten East 17 eller Take That, måtte man velge Mario, den italienske rørleggeren som eter sopp for å bli høy og blir nedtrykt og svak når han gjør feil, eller det blå, antropomorfe pinnsvinet Sonic. Selv var jeg Sega Mega Drive-spiller, og følte meg uvel bevandret i Marios psykedeliske joggeturer gjennom fargesprengte verdener for å redde Prinsesse Peach (eng.: vagina) Toadstool (eng.: paddeavføring) fra den antagonistiske Bowser (au.eng.: bensinpumpe), også kjent som King Koopa, spilt av Dennis Hopper i den fortreffelige surrealistiske filmen Super Mario Bros. (1993) med Bob Hoskins i hovedrollen som Mario. Jeg var mer interessert i sagaen om Sonics kamp mot den onde vitenskapsmannen Dr. Robotniks plan om å gjøre alle skogens søte dyr om til onde, biomekaniske drapsroboter. Et av de få Marioproduktene jeg var i besittelse av, var romanen basert på filmen basert på spillene, en historie som rasjonaliserer og avmystifiserer det meste fra Mario-brødrenes overmenneskelige spenst til soppens rolle som det godes støttespiller, og lærer oss at King Koopa og hans undersåtter holder til i en annen dimensjon der dinosaurene aldri ble utryddet, men i stedet utviklet seg til humanoider, og dermed sivilisasjon. Nå har Mario tatt steget inn i den tredje dimensjon, eller, det vil si, illusjonen av den tredje dimensjon, på din Nintendo 3DS med det billedskjønne Super Mario 3D Land. En real nostalgitripp, på samme måte som Sonic Generations (PC, PS3, Xbox360, 3DS): Nye variasjoner over velkjente tema. Mario og Sonic opptrer til og med i samme spill for tiden, i noe så meningsløst som Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games (Wii, 3DS). Tidene, de er-a-i-endring, de løper fra oss i Super Sonics fart. Dersom du ønsker løpeturer i supersonisk fart i førstepersonsperspektiv med Tron-aktige kyberrom-visualiteter, kan pengene satses på indie-spillet InMomentum (PC), som handler om å holde momentet oppe og aldri stoppe. Selv får jeg det ikke til, men øvelse gjør muligens mester. La oss heller ikke glemme klassikeren Run Jesus Run (browser, PC, Mac), en spurt gjennom fortellingen om Jesus og hans disipler, som kjent fra Markus-, Lukas- og Johannes-evangeliene. Det tar ti sekunder å spille gjennom, og dessuten er det gratis. Passer fint for ressurssvake og andre økonomisk bevisste.

Himmelen, et tilbakevendende tema i den nye utgaven av Bibelen, er også et Leitmotiv i rollespilltitler om dagen. Zelda: Skyward Sword (Wii) foregår et sted der folk kommuniserer ved hjelp av stønn, sukk og hikst. Men frykt ikke, alt er tekstet på engelsk, og som vanlig er det ganske festlig å vifte seg gjennom den grønnkledde Links fargerike univers med Wiikontrolleren. The Elder Scrolls V: Skyrim (PC, PS3, Xbox360) har en noe mørkere palett, både når det gjelder farge og stemning. Det starter grusomt nok i det din dødsdømte karakter er på vei til huggestabben. Der du ligger klar som blekk til halshugging, penetrerer en ildsprutende drage atmosfæren. Og godt er det, for hvis ikke ville det ikke blitt et særlig langt spill. Og langt er det: Vær beredt på lange fotturer til fjells. Utvikleren Bethesda fortjener egentlig ikke så mye goodwill om dagen, etter at de som en annen bølle gikk til søksmål mot indie-utvikleren Mojang, som nylig slapp sandkassen Minecraft (PC, browser) ut fra betafasen. Bethesda syns at Mojangs kommende prosjekt Scrolls har et navn som kan forveksles med deres eget The Elder Scrolls. Dessverre er spillet moro lell, og dersom du velger å ofre en del av livet på Skyrim, bør du holde din karakters digitale øyne åpne for boken «The Real Barenziah», en historie om alvekvinners promiskuøse ungdomstid, et prakteksempel på husmorsalveporno. To The Moon (PC), som ser ut som et rollespill men spilles som et point’n’click-adventure, sikter også mot himmelen. En emosjonelt ladd revy gjennom en døende manns minner. Dette er historiefortelling på høyt nivå, et indiespill som fortjener en plass på dataspillenes stjernekart.  Saint’s Row: The Third (PC, PS3, Xbox360) er sannsynligvis årets minst politisk korrekte spill. Det er omtrent akkurat slik som de som hater spill tror at spill er, og føyer seg fint inn i rekken med spill drevet av umotivert vold og smakløs humor, der drap- og råkjøringsspillet Carmageddon (det er en oppfølger på vei!), drap- og urineringsspillet Postal 2 (det er en oppfølger på vei!), drap- og biltyverispillet Grand Theft Auto (det er en oppfølger på vei!) og drap- og voldtektspillet Battle Raper (det er forhåpentligvis ingen oppfølger på vei!) også befinner seg. Anbefales til alle som ikke lar seg påvirke av kulturelle utrykk (slik som meg). Andre kan gjøre råkjøringen på 3DS i Mario Kart 7. Ellers kan vi bare håpe at Telltale lærer av Skyrims smuss og hyrer The International Jurassic Park Erotic Fan-Fiction Writer’s Association til å skrive den neste episoden av Jurassic Park (PC, Mac, PS3, Xbox360), så blir det kanskje litt mer spennende å «spille».

Top Chef er det beste fjernsynsprogrammet siden Seinfeld .” TEKST Aksel Kielland Sekstitallsfetisjister kan mase så mye de bare orker om Mad Men og Pan Am; folk som forveksler intertekstualitet med kvalitet kan gjerne få gnåle om Community og Venture Bros., og fornuftige mennesker må for all del hevde at Breaking Bad, Curb Your Enthusiasm og It’s Always Sunny In Philadelphia er det beste som går på tv. Men hvis man skal være helt oppriktig – noe de ledende moralfilosofene synes å være enige om at vi skal – lar det seg ikke fornekte at Top Chef er det beste fjernsynsprogrammet som er laget siden Seinfeld. Problemet med Top Chef er at det er så avhengighetsdannende at man ender opp med å utsette seg for et utall kvalitetsmessig uholdbare kopier i forsøk på å håndtere abstinensene i tiden mellom sesongene. I allmennopplysningens navn presenteres derfor her seks dyrekjøpte lærdommer fra et moderat misbruk av realitybaserte matlagingsprogrammer:

1.) Vinnerne i konkurransebaserte matlagingsprogrammer fremstår alltid som anonyme eller uspiselige i første halvdel av konkurransen. Man kan derfor spare seg en god del hodebry ved å studere hvilke av konkurrentene som blir størst andel positiv oppmerksomhet til del. Det større porsjon av sin fortettede livshistorie en deltaker får presentere i ett sammenhengende klipp, det større er sjansen for at vedkommende må reise hjem i inneværende episode. Dersom andre deltakere uoppfordret påpeker hvor sympatisk vedkommende er, er deltakeren så godt som garantert å ryke rimelig raskt. Vinnere kjennetegnes ofte ved at måten de fremstilles på endres dramatisk i andre halvdel av serien. De mest brukte utviklingskurvene er fra uspiselig til kompleks & sympatisk, og fra unnselig til kompleks & undervurdert. 2.) Det er ikke konkurrenten med den beste maten som vinner. Avgjørelsene om hvem som vinner og hvem som må reise hjem, er en helhetsvurdering som program-

mets dommere tar i samråd med produsentene. I disse vurderingene teller den dramatiske kurven og kandidatens særpreg og tv-vennlighet på lik linje med hans eller hennes ferdigheter på kjøkkenet. 3.) Gordon Ramsays uspiselighet og grad av absurditet er lik avstanden fra Storbritannia delt på programmets lengde. Jamfør henholdsvis den britiske og den amerikanske versjonen av Kitchen Nightmares. 4.) I matlagingsbaserte realityprogrammer er oppvask en visuell kode som betyr det motsatte av suksess. De eneste tilfellene hvor man ser skitne tallerkener og kjøkkenredskaper er i programmer om restauranter som er i ferd med å gå konkurs på grunn av udugelige eiere (se punkt 3), eller når produsentene bak konkurransebaserte programmer ønsker å understreke at deltakerne befinner seg i hardt vær. Fraværet av oppvask er helt essensiell for illusjonen om det plettfrie kjøkken, som igjen er en fundamental forutsetning for begjærsproduksjonen som er matlagingsprogrammenes logiske sluttprodukt. Manglende maksimering av begjærsproduksjon er en av hovedårsakene til at matlagingsbaserte realityprogrammer ennå ikke har fått et virkelig gjennombrudd i Norge.

5.) Ved siden av det ovennevnte, er norsk matlagingsrealitys to største utfordringer: a.) at nordmenn er relativt vanskelige å få til å gråte på tv, selv når restaurantene deres er i ferd med å gå konkurs, og b.) at man fortsatt har til gode å lage gode norske oversettelser av essensielle sjangerfraser som «let’s go!» og «let’s do it!». 6.) I et sekulært samfunn vil all underholdning i større eller mindre grad tendere mot terapi. Hva gjelder matlagingsreality kan man tegne opp en skala hvor amerikanske Top Chef utgjør et slags nullpunkt hvor balansen mellom matlaging og mellommenneskelig relaterbare historier er omlag 50/50. I den ene enden finner man programmer som The Next Iron Chef og Top Chef Masters hvor hovedvekten ligger på det kulinariske, og publikum kun unntaksvis inviteres til å relatere til deltakerne på et følelsesmessig nivå. I motsatt side av skalaen finner vi Hellstrøm rydder opp hjemme, hvor den norske nasjonalgourmeten kurerer samlivsproblemer, patologisk melankoli og fattigdom ved hjelp av gode råvarer, enkle, men raffinerte oppskrifter, og frasen «det du sier til meg er at …». I sesongen som nå er under innspilling reiser Hellstrøm til Afghanistan, Gaza og Afrikas horn for å se hva han kan få til. 10/2011

POLITIKK

Det er skremmende å se hvor lett det er å lage hysteri i Norge, hvor lett det er å skape en gjenfortelling av virkeligheten som ingen stiller spørsmål ved. TEKST TORE ANDVIG Jeg er en politisk junkie og det er veldig sjelden jeg ikke greier å se en politisk debatt, men denne uken, den første i november, har presentert meg for et par stykker jeg ikke greide å se. Jeg har rett og slett blitt for flau og frustrert. Istedenfor å følge med har jeg enten skrudd av eller endt opp med å kaste ting på TV-en i ren maktesløshet. Jeg snakker selvfølgelig om voldtektsdebattene. Men jeg må tenke meg nøye om for å skjønne hvorfor. Hva var det med debatten som fremprovoserte den voldsomme reaksjonen min? Riktignok er det irriterende å være vitne til begynnelsen av nok en moralsk panikk. Nesten alle momentene som kjennetegner en klassisk moralsk panikk er på plass. En serie hendelser som truer folks sikkerhet eller følelse av sikkerhet (voldtektene). Fullstendig panikk i media som hauser opp problemet, når det faktisk ikke har vært en dramatisk økning av fenomenet. Politikere og media går sammen i en twin åtter-dynamikk der de konstant overbyr hverandre når det gjelder dramatisk karakterisering av problemet og en svak gruppe som blir utpekt som årsak til problemet; unge brune og svarte asylsøkende menn. Det eneste vi mangler er en politisk overreaksjon rettet direkte mot gruppen som blir sett på som en trussel. Et eksempel kunne være forslaget til noen i Frp om å internere samtlige i denne gruppen, et annet kunne være å utstyre dem med en radiochip med en GPS-sender så de lett kan plasseres på eventuelle åsteder, eller nekte unge menn å kjøre etter at det har blitt mørkt. Jeg vet ikke hva det siste skrittet vil bli, men jeg venter i angstfylt spenning. Det er bekymringsfullt når et samlet hylekor av presse og politikere ukritisk roper på mer politi, mer overvåkning og ingen har noen reservasjon overhodet, utenom

Venstres Trine Skei Grande. Hennes reservasjon er imidlertid skuffende pragmatisk, og baserer seg på at overvåkning ikke virker så godt som kontrollfetisjistene liker å tro. Men selv om det overdrevne hysteriet og maset om kontroll og politi er irriterende, er det noe mer som stikker under raseriet mitt. Likevel kan jeg ikke noe for at jeg må skrike til Skartveit og Skarsbø Moen og den selvrettferdige indignasjonen som de to oppviser i debatten. Hvorfor ikke gjøre som Berlusconi; plassere tankser i parker for å passe på «jentene våre» (som Fabien Stang på karakteristisk sexistisk vis omtaler oslokvinner på!). Når et så viktig fenomen som voldtekt først får oppmerksomhet, er det dessuten problematisk at overfallsvoldtektene stikker av med all omtalen. Dette når de langt vanligere voldtektene – såkalte «daterapes» – er et langt mer omfattende og komplisert problem. Vi kan allikevel håpe at noe positivt kommer ut av debatten, nemlig at voldtekt og annen seksualisert vold får økt status i politiet slik at flere voldtekter raskere vil bli oppklart. Igjen ser vi hvor skjør vår liberale rettsstat er, med en gang det dukker opp noe vi oppfatter som en fare, er vi ikke sene om å kaste alle prinsipper på sjøen og rope etter trygghet – koste hva det koste vil. Frp har i tråd med partitradisjonen allerede vært på banen og argumentert for at alle asylsøkere må interneres, et forslag selv ikke Silvio ville våget. Mens andre roper på mindre fascistiske, men like fullt lettvinte løsninger, som bedre belysning og fjerning av busker. Jeg har ingenting imot mer lys, så hvis du leser dette innlegget og sier «Tore er mot lys», da tar du feil. Jeg er bare ikke overbevist om at lysets magiske effekt vil gjøre en stor forskjell. Jeg tror heller ikke på overvåkning eller mer synlig politi. Jeg tror derimot på etterforskning. Alle som har prøvd å sette seg

Hvorfor ikke gjøre som Berlusconi; plassere tankser i parker for å passe på «jentene våre»” 76

10/2011

litt inn i fakta rundt overfallsvoldtekt vil se at dette i hovedsak dreier seg om serieforbrytere, altså at et lite antall gjerningsmenn står for mange av tilfellene. Derfor er det etterforskning og oppklaring som mer enn noe annet tiltak vil føre til nedgang i antall overfallsvoldtekter. Det er også det eneste som virkelig nytter. Noen få oppklaringer og vips er bølgen borte. Det betyr ikke at overfallsvoldtektene helt vil forsvinne, men at antallet igjen vil gå tilbake til normalen, kanskje enda lavere hvis politiet bruker mer ressurser enn tidligere på å etterforske overfallsvoldtektene. Uansett vil effektiv etterforskning av utførte overgrep alltid være det beste preventive tiltaket og det eneste som har en dokumentert effekt. Derfor er det avgjørende at de beste etterforskerne i politiet etterforsker voldtekter, og at drap og voldtekt utløser lignende ressursbruk. Likevel vil det til syvende og sist kun være en endring i menns kvinnesyn som vil kunne hindre at voldtekter blir begått, men dette er et fenomen det er mye vanskeligere og langt mer tidkrevende å endre. Midt i denne panikken som har siget inn over oss er det blitt fullstendig tabu å være rasjonell. Det gir grunn til bekymring når ellers relativt fornuftige kommentatorer som Arne Strand fullstendig mister hodet og aggressivt hevder at de eneste som har innvendinger mot eller burde føle seg mer utrygge av økt overvåkning, er kjeltringer. Det er som om han har skrevet om det berømte verset i Maskinen: «Alla som inte dansar är våldtäktsmän» til «De som ikke vil overvåkes mer er voldtektsmenn». Vel jeg er kritisk til overvåkning og er verken en kjeltring eller voldtektsmann, pøbel kanskje, men stort sett bare en antiautoritær demokrat som er bekymret over den retningen samfunnet har begynt å bevege seg i når det kommer til overvåkning og kontroll. De siste ukene er det ikke mange som har turt å stille et kritisk spørsmål ved hysteriet som hersker i media og blant politikere, og de få har for det meste blitt forbigått med taushet. Ingen av de narrativt drivende aktørene har tatt seg bryet med å imøtegå innvendingene deres.

Det er viktig å ha i bakhodet at Oslo, til tross for oppsvinget i voldtekter, er en av verdens tryggeste byer. Det faktum at sjansen for å bli voldtatt er langt større på et vanlig nachspiel enn ved å gå alene hjem er heller ikke forandret. De fleste blir voldtatt av noen de kjenner og ikke på gata. Du har større sjanse for å bli voldtatt av kjæresten din i kveld enn du har for å bli offer for en overfallsvoldtekt, selv om du er drita og danser naken langs med Akerselva halv fire natt til søndag. Mer synlig politi, som Skarsbø Moen og Skartveit (altså VG) krever, vil bare flytte kriminaliteten til mindre patruljerte områder og gater. De fleste som har satt seg inn i statistikken mener at det ikke kan knyttes en klar sammenheng mellom økt synlig politi til hverken nedgang eller oppsving i antall kriminelle handlinger som blir begått totalt i byen. Men hvorfor la små ting som fakta komme i veien når man kan lage moralsk panikk og vedlikeholde et trusselbilde? Det er skremmende å se hvor lett det er å lage hysteri i Norge, hvor lett det er å skape en gjenfortelling av virkeligheten som ingen stiller spørsmål ved. Hvor lett hysteri får innpass og styrer debatten. Hvor lett det er å få alle deltagere i en debatt til tilsynelatende å kutte ut hele sitt rasjonelle vesen og godta et skjevt bilde av virkeligheten som tilpasses en agenda og gir denne best mulig gjennomslagskraft. Voldtektsdebatten illustrerer hvor vanskelig det er å komme til orde med rasjonell kritikk av den dominerende virkelighetsforståelsen, evaluere den med kritisk fornuft og rasjonalitet. Der selv det å moderere den dominerende fortolkningen av virkeligheten ved å konstatere udiskutable fakta, kan bli sett på som et skamløst brudd på den moralske konsensusen om hvordan virkeligheten skal skildres. Det er den totale gruppetenkningen som er så provoserende og skremmende. Tenk om det var noe mer kynisk, noe mer autoritært, noe mer antidemokratisk enn økt overvåkning og mer politi det ble argumentert for. Hvis narrativet hadde vært dramatisk nok hva ville vi vært villige til å gå med på av tiltak for å verne om vår trygghet? God Jul!

Foto: Margaret M. de Lange

Bergen: Christiesgate 5, 55 32 50 00 Bærum/Kolsås: Brynsveien 140, 67 13 23 00 Drammen: Ellingsen Møbler, 32 83 39 31 Førde: Atle Naustdal, 57 82 13 76 Gjøvik: Kiil InteriørDesign, 61 24 73 80 Haugesund: In-Design, 52 72 90 52 Kristiansand: Møbelmiljø, 38 02 40 22 Kristiansund: Løkkemyrveien 1, 71 58 40 43 Lillestrøm: Voldgate 2B, 63 81 36 00 Moss: Ekholtveien 114, 69 02 06 00 Oslo/Skøyen: Karenslyst Allé 7, 22 55 71 08 Ski: Åsenveien 8, 64 85 09 20 Stavanger: Marieroveien 21A, 51 88 18 88 Trondheim: Dyre Halses gt 1B, Solsiden, 73 50 70 90 Tønsberg: hjørnet Tollbodgaten/Storgaten, 33 33 27 00 Ålesund: Smibakken 3, Breivika, 46 62 30 01 Stockholm: Regeringsgatan 65, 08-214170 Göteborg: A&Co, 031-7730100 For mer informasjon: www.slettvoll.no

Vi møtte damen bak vitsen. Landets kanskje mest (hyper)aktive intellektuelle er fra Polen, får livsveiledning av en heks i Warszawa, og mener norske menn mangler balls ... FOTO Atle Richter Schie Hvorfor har mindretallet alltid rett? – Mindretallet er en periferi, og periferien har alltid rett uansett hva flertallet sier, fordi flertallet pleier å være despotisk. Det er dessverre sant i alle kulturer. Før eller senere utvikler de en slags arroganse. Så selv om minoriteten ikke har rett, så er det viktig at de blir hørt. Vi må tenke sånn. Det er en sikkerhetsmekanisme, i tilfellet flertallet blir alt for autoritært og fiendtlig mot kreativitet.

Hvordan står det til med periferien her i Norge? – Norge er sexy fordi det er en intellektuell periferi! Jeg elsker periferien og det er derfor jeg bor her. Det er også derfor jeg bor i Oslo, som er periferi i et land hvor distrikter er sentrum. Vi har bygget et bilde i hodene våre om at periferien er i, la oss si, Troms, men det er tvert om. Periferien er Oslo. Og jeg jobber på Senter for Utvikling og Miljø, som er i periferien av Universitetet. Så du ser jeg bevisst har valgt mitt ståsted i verden.

Foruten deg selv, hvem mener du er den største nålevende intellektuelle i Norge? – Nansen. Fordi hans ånd er levende, som Lenins ånd er levende i Russland.

Men ingen med et faktisk legeme? – En intellektuell for meg er en perifer person som virkelig forvrenger og motstår konvensjoner og dogmer og hele den virkeligheten som heter comme-il-faut. La meg komme med en anekdote. Da jeg studerte i Oxford var jeg invitert på en stor fest, en såkalt high table dinner. Jeg var sammen med en russisk dame, og sammen så vi på alle disse fantastiske akademikere, alle disse kjendiser som hadde store navn og hadde gjort store saker, og hun sa: look at this crowd, so many academics, and none of them is an intellectual! Det er et godt svar, og jeg har et liknende svar. Om det finnes noen fremtredende intellektuelle i Norge? Jeg mener at det i hvert fall finnes veldig gode, inspirerende intellekter.

10/2011

Fin finte. – Jeg har alltid vært inspirert av Bjørneboe. Og det jeg har lest av George Johanessen, selv om jeg mener at han tar feil hele tiden. Men uenighet spiller ingen rolle, han er et interessant og inspirerende intellekt. Bernt Hagtvet, som i moden alder har blitt suicidalt heroisk og original. Og Fredrik Barth, som er usynlig nå fordi han er veldig, veldig syk. Dere bør intervjue ham snart, det er et privat ønske som en betaling for dette intervjuet. Han er en av de klokeste mennene i Norge.

1 6

Hvorfor er Thomas Hylland Eriksen en trussel mot Norge? – Han er ingen trussel.

Men du har jo sagt det. Du kalte han ”en hovedfiende av det liberale demokratiets fremtid”! – Nei nei nei! – det må være feilsitering! Jeg mener han siviliserer Norge – kanskje litt for mye. Jeg vil gjerne at Shabana Rehman skal løfte ham slik hun gjorde med Mullah Krekar. For å bevise fysisk at Thomas ikke er en trussel mot Norge - noe som var hennes konklusjon med Krekar. Thomas er en velmenende ung gutt selv om han er nesten femti. Han vet alt om alt og har lest alle encyklopedier og siterer nye fakta hele tiden og tar all oksygen fra luften rundt ham. Utrolig intelligent! Men hans problem er at han er for snill. Jeg bør deporteres, ikke Thomas! Man kan si han er en intellektuell - der må jeg kanskje korrigere meg selv - men som intellektuell bør du ha litt mer skarpe tenner. Han er for høflig. For å korrigere det inntrykket så spiller han litt dårlig på saksofon, ikke sant, for å vise at han er litt jazzy. Hehe. – Jeg har alltid en skyldfølelse når det kommer til Thomas Hylland Eriksen. Fordi jeg ser at jeg har en veldig stygg sjel i forhold til han. Og det gjør meg irritert.

Sikker på at det ikke er omvendt? – Nei. Han kan være manipulerende, og av og til feig. Men aldri slem. Jeg tror mange drømmer om å være mad and bad. Men det krever guts å være det. Å være i periferien krever at du har guts hele ditt liv. Du blir ikke et medlem av establishment av det.

6 1

Du spør ofte hvor det er blitt av de norske vikingene. Vi er helt enige ass.

– Haha.

Hvordan skal det gå med et land der Stortinget er blitt en mobbefri barneskole-sone hvor folkevalgte reagerer på konfrontasjoner med å løpe ut og grine på gangen? – Unnskyld sterke ord, men når et samfunn mister ballene, så begynner dekadansen. Mitt inntrykk er at nå har vi menn og kvinner, men stort sett menn, som mer og mer inngår i den kategorien som man i California kaller half caff-half decaff. Sånn er norsk politi. Sånn er det man vil at det norske militære skal være. Når jeg leste aviser og deres kampanje mot norsk krigføring i Afghanistan, så er jeg selvfølgelig imot krigføring i Afghanistan, men kampanjen var også forbundet med fordømmelse av det som de stakkars soldatene går igjennom, alle traumer og så videre. Men soldater er jo skapt for å gå gjennom traumer! Å produsere soldater uten guts er som å bare kaste snille bomber! Alternativet må være å fjerne militæret fullstendig. Jeg snakker ikke om feminisering av menn her, jeg liker ikke det uttrykket. Norske kvinner er sterke. Det handler om hele det over-psykoanalyserte mannsbildet med Knausgård, min kamp og min far … Jeg vil ha mer myke cowboys med baller!

6 1

Hvor stiller Per Sandberg i den analysen? – Han er half cafff half decaff han også.

Men du, den sauevitsen du dro bare litt over én måned etter 22. juli i Aftenposten, om Norges håndtering av angrepet; «Here is the place where men are men, but the defenceless sheep are very nervous».….hva mente du egentlig med den? – Come on. Dere skjønner veldig godt hva jeg mener. Vi vil bare ha deg til å se det med egne ord. – Ehem. Det er en veldig stygg avslutning på min Signert-spalte. Jeg har stjålet et irsk ordtak som dreier seg om… seksuelle inklinasjoner hos menn. Noen av vennene mine sa at nå Nina, nå har du gått over the top. Nå må du gi deg. Så jeg fikk kjeft. Men altså, jeg betrakter også meg selv som en sau, jeg er veldig nervøs av og til.

Etter det med sauepulinga var det en del unge, barske samfunnskommentatorer som twitret at du var blitt gal.

Er du genial eller gal? – Der går det en tynn grense. På torsdag våkner jeg og tenker: Nina, du er genial. På fredag våkner jeg og tenker: Nina, du er gal. Og på lørdag er jeg deprimert og trenger Sobril.

6 1 6

Tar du Sobril hver eneste lørdag? – Nesten hver lørdag.

Du sier du er betatt av intellektuell aktivitet som en ”erotisk søken”, og krydrer alltid essayene dine med mye rumpereferanser. Kan du lære oss mer om hvordan man bedriver en sånn cerebral humping? Kan du VISE oss? – Jeg tror vi undervurderer hva den intellektuelle eros mellom mennesker kan være. Nå for tiden tenker jeg mye på forholdet mellom Heidegger og Hannah Arendt. Det var en utrolig stor clash der fordi hun var jøde og han var antisemitt, men det var en fantastisk intellektuell trekning og spenning mellom de to. Jeg tror de var forelsket i hverandre helt til de døde som 70-80-åringer. Så sterkt kan det være. Selv om det biologiske er over, så fortsetter den intellektuelle eros. Ut av noe sånt kommer det ofte en sånn tenkningens molotov cocktail. Og det tror jeg er det morsomste i hele livet. Når det dreier seg om det å vise rumpa, så er det en neologisme jeg har forsøkt å utvikle i mine romaner. Det handler om en slags rumpifisering, der man viser rumpa til det som er veldig respektabelt og pompøst og kjendisaktig. Jeg tror det er for lite av dette i Norge. Selv om akkurat dere to stiller ganske interessante spørsmål og har en humor jeg liker.

Thanks! Apropos erotikk. Du er jo en forførende essayist …

Det periferiske har alltid rett uansett hva majoriteten sier. ” Nina Witoszek: Ivrig og akrobatisk kritiker av den norske folkesjela og skravleklassen og står bak gullkorn som: “Mens muslimer tror på Gud, tror nordmenn at de er Gud!”. Forfatter, samfunnsdebattant, litteraturviter, kulturhistoriker, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, utdeler av en årlig diktatorpris, og Fritt Ord-prisvinner av 2005. I år har hun gitt ut boken The Origins of the “Regime of Goodness”, skrevet en opera om de polske bygningsarbeidere som bygget den norske operaen og kommet med i hvert fall én ubetimelig sauepulingsvits. Nevnte vi at hun ble utvist fra Polen fordi hun oversatte Orwells «Animal Farm» da hun arbeidet i et undergrunnsforlag, OG jukset til seg en irsk litteraturpris for novellesamlingen «Fables of the Irish Intelligentsia», som hun ga ut under pseudonymet Nina Fitzpatrick (hun måtte levere prisen tilbake)?

«Nå blir ikke Kit Fai blid», sa Nina, men lot oss likevel leke med Arne gamle boksehansker.

1 6

…blir du sur om vi spør deg om alle de unge studentene du har tatt som elskere? – Jeg har et harem, ja.

1 6

Da går det vel i ”bæ bæ lille…”

Er det haremet som er i fjerdeetasjen her? – Nei, jeg har det selvsagt i garasjen. Der foregår det forferdelige og politisk ukorrekte ting, og finsjeler som Arne Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen har ingen adgang. Når dere kommer neste gang kan dere få et intervju med mitt harem.

Du ga nylig ut en bok om “Det norske godhetsregimet”. Hvor mye moral tror du vi rekker å spre ut i verden før oljebrønnene er gått tomme? – Norge må skynde seg. Men ikke fordi oljebrønnene blir tomme, fordi her har man jo funnet mer olje. Og etter oljen blir det sikkert gull, og etter gull blir det diamanter. Norge har så mye flaks. Når du har en så voldsom flaks får man bare mer. Og når du har disaster blir det mer disaster. Sånn går det i bølger, det er en historiens lov. Så Norge befinner seg i en bonanza-periode. Det er Lucy in The Sky With Diamonds! Etter et par år blir det så mye rikdom og så mye Kos at vi blir for dekadente for å drive med moralsk undervisning.

6 6

Hva kommer til å fuele Norges selvbilde etter oljen? – Skavlan. Du har laget opera om de polske arbeiderne som bygget operaen. Hva skal din neste opera handle om?

Please si Stortinget. – Det blir den finansielle krisen i verden. Jeg har allerede første sang klar. Den begynner med: I screw you, You screw me, We screw the state, and then we flee.

Som gammel ihuga ironiker, fikk du med deg den ironi- versus alvorsgenerasjondebatten? – Nei? Jeg må ha vært i utlandet. Ironi er en forsvarsmekanisme. Jeg kommer jo fra periferien, fra Polen, det mest usexy landet i hele Europa. Vi hadde kommunisme, men det var med forferdelig vær og masse stygghet og ingen ting å beundre bortsett fra suicidal heroisme. Kubanere har i det minste tropisk sosialisme og danser og synger mens de har ingenting å spise. Ironi ble en slags mental eller intellektuell terapi. Ironi skaper avstand til alt, inkludert meg selv. Det er en type buddhisme. Men ikke en passiv buddhisme. Ironi er en aktiv buddhisme.

6 1

Hva synes egentlig du om han alvorsTrædal-fyren da? Han er jo en av dine studenter.

PRIKK PRIKK PRIKK. – Han som skal lage det miljøtidsskriftet? Han er en utrolig alvorlig student. Veldig farlig for meg. Jeg kan ikke spøke der. Da skal han motsi meg med en gang.

Hvis du fikk dele ut en Dumt Ords Pris. Hvem ville du gitt den til? Førstepris til SV for slagordet “Barnehager til alle!!”. Jeg vil ikke tilbake til barnehage. Og andreplass til Dr. Bjørn Nistad som skrev i Aftenposten i år: “Sovjetunionen fungerte som en flernasjonal stat fordi de fleste delte en felles drøm og alle kulturer var like mye verdt.” Dette er et uttrykk for en fullstendig kulturell demens. Men alltid forfriskende å lese. Det dummeste har ikke vært sagt, men gjort: Nobelpris til Obama i 2009. Jeg synes Nobelkomiteen har spekulert på Obama på samme måte som man har spekulert på finansmarkedet. Begge har kræsjet i praksis.

Hvilket land/stat er mest anti-intellektuelt av: USA, Kina, Mongolia, Grønland, Vatikanet og Norge? – Nå skal jeg være alvorlig som Eivind, min student. De mest antiintellektuelle land er land der bondementalitet vinner. Det betyr Irland, Polen, Norge. Men de mest antiintellektuelle landene har ofte også de mest briljante tenkere. Fordi de må være ekstra eller trippelt mer briljante enn de vanlig intellektuelle i andre land fordi det er så mye motstand. Det er et dialektisk forhold der. Jeg har alltid ment at Norge har vært mer briljant enn Sverige sånn sett. Og bare tenk på land med intellektuelles kultus som Frankrike - de produserer den ene perforerte teorien etter den andre som er bare tull. De skaper brød med luft inni der det er ingenting å spise. Det er som en sånn misjmæsj du steker i ovnen… hva heter det igjen… ikke potetmos, men…

Lasagne? – La oss si at de produserer lasagne eller souflè med luft og kanel og ikke noe annet. Du kan se det som egentlig å være antiintellektuell. Det behøver ikke å være en ulempe å være i periferien.

1 6

Blir du aldri lei av å kommentere Norge? – Ikke bare lei, nå begynner jeg snart å kaste opp!

6 1

Så etter Norge er det kvinner, Burma og steining?

Hvis du kunne plukke et hvilket som helst nytt land fra globusen, hvilket ville du valgt? – Neste land for meg er Burma. Det er fullstendig tabula rasa for meg. Jeg er også opptatt av Iran, fordi de steiner kvinner. Det er fjorten land i verden i dag som steiner kvinner, og det er en utfordring. Men jeg er ikke feminist, mind you.

Etter oss, syndeutfloden! – Jeg har vært i paradiset for lenge, det skjer noe galt med deg av det. Du må til helvete for å gjenfødes. I livet mitt har jeg hoppet over mitt eget lik hvert sjette år. Det er viktig å gjøre det med jevne mellomrom. Ellers stivner du helt. Som det norske sosialdemokratiet. Er det derfor du også byttet navn til Nina? Var ikke Walentyna godt nok for deg, eller var det noe du måtte rømme fra? – Jeg har alltid forsøkt å være annerledes. Jeg skiftet navn da jeg var 4 år gammel og bodde i Krakow. Her i Norge, hvor halvparten av kvinner heter Nina, skulle jeg egentlig gått tilbake til Walentyna.

1 6 1

Polakker er mest kjent for å pusse opp badene våre, men du er en som pusser opp vår karakter!

Hvordan er timelønnen egentlig a? Får du lønn som fortjent? – Det jeg tjener penger på er veldig ofte kjedelig. Min hobby, som er polemikk og å forstyrre litt på de aksepterte sannheter, får jeg lite penger for. Hvis jeg virkelig var interessert i å tjene penger burde jeg satset på en karriere som veldig muskulær vaskedame eller tannlege. Du som er polakk må jo være en djevel på vodkaflaska. – Jeg drakk mye vodka da jeg var student i Polen. Det gjorde at halvparten av min hjerne ikke fungerer som den bør i dag. Jeg tenker at dersom jeg ikke drakk så mye vodka ville jeg allerede vært en Marie Curie eller en Eva Joly. Det eneste jeg drikker nå er en amerikansk vin som heter Rancho Zabaco fra Sonoma County.

Er vodka polsk eller russisk egentlig? – Det er en drikk for de fortvilte. Det går en vodkalinje gjennom Europa, med de siviliserte stammer i den sørlige delen, og barbarene i nord.

1 6

Nå har vi barbarene laget vår egen linje. Skjenkeringen!

Apropos skjenking, har du på deg miniskjørt og hæler som når opp til skjørtekanten når du går hjem fra byen? – Min store drøm nå er å være i stand til å gå i badedrakt. Jeg har et stort ønske om å vise dere kroppen min, men jeg kan ikke lenger gjøre det. Aldri, i hele mitt liv, skal jeg være i stand til å gjøre det. Å nei, hvorfor ikke? – Jeg var i en brannulykke i fjor. Og deler av overkroppen min er brent. Det var en peis som eksploderte på balkongen. Jeg lå i koma i tre uker og holdt på å dø. Det er virkelig min drøm å kunne se på meg selv uten fortvilelse. Jeg ser kvinnekropper og miniskjørt på tv og gråter. Forestill dere det. Det er en utfordring. Nå må jeg jobbe med hjernen.

6 6 1

Du er veldig fin i stripete heldrakt også.

Begynner den journalistiske sjangeren “voldtektsbølge” etter hvert å komme i samme kategori som svine- og fugleinfluensa-hysteri? – Nei, hver panikk har sin egen rytme og egen logikk. Men selvfølgelig er hver panikk styrt av media. Det er så mange ting å være i panikk over, men media velger ut sine panikker. Når det gjelder voldtektsbølgen mener jeg den er forsinket. Bølgen har vært der hele tiden. Og det er fordi politiet har vært indolent og impotent. Så nå er politiet under lupen og de kan ikke være indolente og impotente lenger. Det som er tragikomisk er at to uker etter 22 juli var det natteravner som spaserte i Oslo og så en voldsscene, og forsøkte å komme i kontakt med politiet i Oslo, og det var ingen som svarte, og de ble omdirigert til Bergen, der heller ingen svarte, og så ble de omdirigert til Trondheim, og da fikk de svar om at nå kan kanskje politiet reagere. Hele oslopolitiet var på BI-festen og passet på studentene ifølge DN. Haha! Ehehe…? – Kanskje denne hjelpeløsheten i kriser er et trekk ved vår moderne Kos-generasjon med stor K? Norge skal være et land som er fri fra synd, voldtekt, marihuana, overdrivelser, ironi, og for mye koffein og for mye guts. Altså Europas moralske folkemuseum med “Trekant” på TV som terapi. Det er en drøm å berøve folk for alle disse ting som er skadelige. Problemet er at også luft er skadelig. Luft blir ganske skadelig om Norge fortsetter med disse CO2-greiene. Snart vil ikke folk få lov til å puste.

1 6

Vi nærmer oss 2012. – Jeg tror på dommedag – men ikke i 2012!

Alle de som tror på dommedag er så vage rundt hva som faktisk kommer til å skje. Har du en mer klar og tydelig apokalypse å komme med? – Jeg har en privat heks i Warszawa. Jeg må ha en heks, ellers ville jeg aldri overlevd. Jeg er så accident prone. Hennes spådom er at ingen ting kommer til å skje i 2012, og at det blir en stor skuffelse. Men jeg venter på noe stort, noe fantastisk. Det finnes minst 12 ulike teorier om hva som kan skje. Jeg er veldig forvirret nå, og studerer alle teoriene veldig nøye. Jeg har til og meg lest NASA-prognoser. NASA mener at jordas akse er i ferd med å skifte, og at det skal forårsake masse problemer. Når jeg har trukket konklusjoner skal jeg skrive en stor kronikk. Da får dere vite hva som er prognosen. Men jeg har som sagt konsultert min heks, og hun har pleier alltid å ha rett.

Hvordan er denne heksen? – Hun er jødisk, har rødt hår, en katt, og en stor spåkule. Så alle hekseparameterne er til stede, det er en anstendig heks, og man tror på henne. Hun har en stor kundekrets, til og med mafiabosser. Bakgrunnen hennes er fantastisk, hun er født i Auschwitz og er en frukt av et forhold mellom en tysk soldat og en jødisk kvinne som døde i gasskamrene. Jeg tror hun ble beskyttet av denne soldaten da moren ble drept, og kom seg ut av Auschwitz med et sånt tredje øye. Hun er veldig spesiell. Dere skal få telefonnummeret hennes. Dere må for all del ikke skrive dette!!!

10/2011

Oslo kommune Renovasjonsetaten

Oslofolk gjĂ¸r nĂĽ matavfall om til biogass

og gir plastemballasje nytt liv.

Takk for at du kildesorterer. renovasjonsetaten.no