2011-desember-stavanger

STAVANGER/SANDNES 11 - desember 2011 // periferi

outlaw

Ottar stangeland N&D MØTER: overthrow poor edward videogutten Resept +++

WWW.NAttOGDAG.NO

N&D ANMELDER: Immortals The Rum Diary Marit Larsen Play Drake Burzum +++

på tur med overthrow Nakenfoto med Torbjørn Rødland

& MØTER jone andersen

Ottar Stangeland / Foto: Erik Sæter Jørgensen

Natt&Dag - Siden 1988

Du trenger hjelp.

Snakk med en ekspert.

Grav i fortiden.

Bli kvitt smerten.

Det er urettferdig.

Sats på at det går over.

Det finnes ingen å gå til.

allegutta.no

Du kan hjelpe deg selv.

Snakk med mennesker som selv vet hva det handler om.

Se fremover.

Lær deg heller å bruke den.

Sånn er livet.

Gjør noe nå.

Jo.

I løpet av livet opplever nesten alle vi mennesker personlige problemer som ikke går over av seg selv. Selvhjelp er å ta tak i problemene og gjøre noe med dem. Og selv om det heter selvhjelp, betyr det ikke at du må gjøre jobben helt alene.

Selvhjelp handler om at mennesker kan hjelpe seg selv ved å komme sammen, bruke ærlige ord og forstå hverandre. La du merke til at det ikke står ”gi råd til hverandre”? Folk gir altfor mange råd, når det vi aller mest trenger er noen som lytter og deler egne erfaringer.

Det handler ikke først og fremst om å bli bra eller kvitte seg med problemene, men om å lære seg å leve med dem, bruke dem og gå videre med dem. Den største eksperten på ditt liv er nemlig du. Vi ser at det virker. Vi tror på å komme i gang. På å se fremover. På optimisme – og ikke minst, på realisme.

Selvhjelp er gratis. Det blir stadig flere selvhjelpsgrupper rundt om i landet. Vi i Selvhjelp Norge byr på kunnskap og erfaringer, som sikrer at gruppene har nødvendige rammer og kjøreregler. selvhjelp.no telefon 23 33 19 00 post@selvhjelp.no

Vil du hjelpe deg selv – sammen med andre som vil?

Ta gjerne kontakt med oss, så skal vi fortelle deg hvordan du kommer i gang.

Oslo, Akershus og Østfold (Oslo) telefon 23 33 19 07 hga@selvhjelp.no

Buskerud, Vestfold og Telemark (Tønsberg) telefon 483 56 038 annegrete@selvhjelp.no

Hedmark og Oppland (Lillehammer) telefon 952 00 053 knut@selvhjelp.no

Rogaland, Aust- og Vest-Agder (Stavanger) telefon 981 02 067 kk@selvhjelp.no

Møre og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag (Kristiansund) telefon 977 88 607 kari@selvhjelp.no

Nordland, Troms og Finnmark (Tromsø) telefon 467 78 204 ingerberit@selvhjelp.no

r e r e t k a r a k e r d Få be t s i t a v i r so m p

m o s e r e r æ l t Mø l a k s u d n a vet hvord n e m a s k e å p s lykke , m o r e s s a l k g l Ve r e l l e r e i d u t s t t ne begge deler

nuar a j i t r a t s e l o Sk

ådg i r , j o Aro

ver

8 77 Ring 51 53 8 10 til 2242 A S M S d n e s eller tavanger sonans.no/s

STAVANGER/SANDNES - DESEMBER 2011

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Ole-Morten Algerøy Tore Andvig Trond Anfinnsen Wenche Sundt Bendixvold Torgeir Blok Gaute Brochmann Svein Brunstad Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Inger Lise Hammerstrøm Adele Holt-Iversen Rasmus Hungnes Jonas Hågensen Aksel Kielland Kari Kristensen Håvard Krokedal Tete Lidbom Siren Løkaas Lars Kristian Midtsjø Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Mathias Rødahl Ingeborg Sanner Øyvind Skarbø Vegard Skjervheim Karoline Skuseth Hans Christian Skovholt Steffen Simenstad Tommy Svela Oda Solberg Andreas Cappelen Pil Cappelen Smith Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Thea Østerberg Julie Østengen Håvard Ringen

32

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

29

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS

Fattig trøst .................................................................................................................................................. 12 Nakenfotografering ................................................................................................................................. 14 Er vi likeverdige, herr Direktør? ........................................................................................................... 23 Moll, vold og brennevin .......................................................................................................................... 26 Kardemommeby må brennes til grunnen! ........................................................................................... 29 På tur med Overthrow ............................................................................................................................... 32 D.I. Why? ........................................................................................................................................................... 42 Restaurant ................................................................................................................................................... 44 Uteliv ............................................................................................................................................................... 46 Hva ønsker du deg ikke til jul? .............................................................................................................. 49 Cappelens Forslag til lesning ............................................................................................................... 50 Kunst ............................................................................................................................................................... 52 Litteratur ..................................................................................................................................................... 54 Hva er din guilty pleasure? ..................................................................................................................... 53 Musikk: One Year Wonder ......................................................................................................................... 57 Musikk: Drake, Marit Larsen, Burzum .................................................................................................. 58 Filmintervju: Ruben Östlund .................................................................................................................. 65 Film: Immortals, Rum Diary, Play ............................................................................................................ 66 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 Politikk: Voldtektshysteri ...................................................................................................................... 77 NATT&DAG møter Jone Andersen ............................................................................................................ 78

Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

58

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

Fotografer Bradford Rogne Ingrid Pop Marius Dybwad-Brandrud Stephen Butkus Torbjørn Rødland Helle Navratil

Illustrasjon Anette Moi Andreas Tylden Therese Kristiansen

Trykkeri

14

01

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

8

DETTE HØRTE VI PÅ

65

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

6

11/2011

OVERHØRT

TYSK JULEMARKED I

LONDON Direkte fra Haugesund til London

MANDAG - TIRSDAG - FREDAG

18. nov. - 3. ja

At dameblader er døve, er ikke akkurat noe nytt, men etter at et ELLEr annet dameblad har vært oppe for kritikk den siste tida (i forbindelse med redaktørens lille raserianfall/stotrende forsvarstale om at «jo, man LÆRER mye i dette bladet … eehh… om eh … trender og eh …»). Vi fant en ELLEr annen utgave fra 1998, og der kunne man lese om amish-folket, Kabuls modige kvinner, yrkesmodistene, guide til Amsterdam, Klamydia, Linn Ullmann, britisk interiør, grafisk design, kvinner som lider av celebrifila, afrikanske matretter og høstdepresjoner. Hva skjedde?

n. 2012

Et av de andre store damebladene nekter forøvrig jentene som er featured i Min Stilspalten å skrive hva de vil. Dette er eksempler på ting redaksjonen ikke kunne tillate: Marquis de Sade som yndlingsforfatter, kritikk av klesdesigner Fam Irvoll og ordet «rimming».

Kjekkas-forleggeren/ kommentatoren/forfatteren har blitt singel.

Bare til opplysning.

Hyde P ar

k

690,-

pp Pris pr p ers twinrom on for 2 nette r i delt inkl fro kost på s 3* hote ll i Lond entralt on

Flere eldre skribenter har forresten vært ekstremt opptatt av forrige Oslo-utgaves coverboy. Et par har vært på grensa til frustrerte når de har ytret: «HVORFOR HAN?» Vel, om aktualitet, temarelevans, eksklusivitet og good looks IKKE er coververdig … Hva vil dere ha? En femten år gammel jente med dådyrøyne halvnaken i en oversized parkas i skogen på forsida? Ok.

KONKURRANSE

FÅ gratis julegaver i år!

TEKST REDAKSJONEN Vi har vinterrengjøring på kontoret og tømmer hyllene våre for DVDer, bøker, CDer og annet stash (også slenger vi med noen overraskelser!). Alt du trenger å gjøre er å svare oss på hvor godt du egentlig leser NATT&DAG med quizen under, og vips, så er du med i trekningen:

1

1. Hva betyr de fire bokstavene som står skrevet på tissen på side 15?

2. Hvilken hyperaktiv norsk intellektuell må roe nervene med Sobril hver lørdag?

3. Hvilken ung sint mann meldte seg inn i arbeider partiet etter 22 juli?

4. Hva heter Jean Genets selv biografiske roman?

KUNST

Periferitips!

I anledning N&Ds periferinummer, som du til orientering holder i hendene nå, er det passende å anbefale deg å ta en tur ut til det perifere galleriet Blaker Meieri (ved Glomma og Blaker togstasjon), for å sjekke ut den perifere fotokunstneren Espein Tveit (han bor i Østfold) sine fotografier fra det perifere Norge og Sverige. Det dreier seg om et hundretalls repetetive rektangu-

1

Haugesund Travel og Ryanair Service Desk Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

8

11/2011

DIN REISEPORTAL

Send dine svar til konkurranse@ nattogdag.no og merk hva du ønsker deg til jul med “DVDer”, ”CDer”, ”BØKER”, eller “Overraskelse!”

God jul!

TEKST REDAKSJONEN

N&D fikk klager for å ha «vist det kvinnelige kjønnsorganet» da vi hadde en jente med SHORTS på coveret i sommernummeret.

NRK har fått FIRE klager på eksplisitt VAGINA-visning og gnikking til orgasme på onsdagskvelden. Hva skjer med rasshøl ‘a?

5. Hva er et penere ord for affeksjon og forstillelse?

6. Hva vil Berlusconi ha mer av i parkene for å beskytte “jentene våre”?

7. Hvilken låt hadde Henrik Pask på hjernen som trettenåring?

8. Hvilken seksuell aktivitet bedriver de tre ungguttene med i skogholtet i bilde serien?

9. Hva er det beste fjernsyns programmet siden Seinfeld ifølge vår kommentator?

10. Hvilken ubehagelig sannhet fikk terningkast 6 av vår anmelder?

lære sort-hvitbilder av menneskefrie fotballtribuner, og vet du hva?

Det er faktisk veldig interessant, og på en og samme tid hedensk, sosiologisk, gjennomtrengende stille, og sublimt som faen. Tveit tilhørte kretsen rundt Forbundet Frie Fotografer som fornyet kunstnerisk fotografi på slutten av 1970-tallet, og regnes som en slags fotografers fotograf.

Fra siden og andre sider, Espen Tveit, Galleri Blaker Meieri, 3, desember

www.akademiet.no

litt mer

FOR DEG SOM VIL

r? e r e t k a r a k e r r e d l l e Be l l e r e n e g u ? d e r s e n g a n t pe Tre m o k e i d u t s l l e spesi

KARAKTERGARANTI AKADEMIET PRIVATIST tilbyr nå også fag på dagtid.

Du kan ta påbygning til generell og spesiell studiekompetanse.

Kveldsundervisning fra kl 17.30 - 20.45.

Gå inn på akademiet.no, under privatist finner du mer.

G R AT I S RÅDGIVNING

www.akademiet.no - sandnes@akademiet.no tlf. 51 90 55 30 - Langgt 1, 4306 Sandnes

TIDENS ÅND

OVERHØRT

KONKURRANSE

...

DE STORE TINGENE Titt og ofte samles våre Folkevalgte i Storstua for å Diskutere på vegne av Deg og Meg. Eller Oss om du vil. De har spørretime med sine Tillitsvalgte Ordstyrere og Ledere for å komme frem til Noe Nytt. Nå nylig gjennomførte de en slik samling for å komme frem til dette Noe, og gjerne Nye, men tror du ikke en av Dem sa Noe Forferdelig!? Ja, noe så uventet uhørt at Vi satt igjen med klump i halsen og skjelvende hender på vegne av våre stakkars Folkevalgte som ikke kunne tro sine egne ører. Det kan da ikke være lov å stå på talerstolen for å komme med slike uforskammetheter? Nei. Rett skal være rett! Da begynner Vi heller å gråte og går ut av Storstua og inn på våre Kammers for å komme til hektene. Og det gjorde Vi. Altså Oss. Deg, Meg og våre Folkevalgte. Det kunne Pressen også fortelle Oss. Deretter fulgte Unnskyldningen. Til Oss. Slik at Vi alle ble fornøyde igjen. Og så fulgte forklaringen om unnskyldningen, og kommenteringen av forklaringen til unnskyldningen og hendelsesforløpet i prosessen som førte til Saken som avkreftet Mistanken om Årsaken til Hendelsen i utgangspunktet.

1 1

DOMMEDAG/APOKALYPSE Jaja. Så var vi der. Blir det storm på sola? Sprekker jordplatene på grunn av jordens eget drivstoff olja, som Gry Jannicke sier?

Triller jordkloden ut av Melkeveien? Får vi bruk for de 1234 boksene med tomatbønner og snus og glidemiddel vi har stuet under parketten? Vi må innrømme at vi ikke har satt oss spesielt godt inn i de 12-23000 forskjellige teoriene som verserer om dommedagen i 2012, men vi er fan av Mayaindianerne og Triers siste film, så vi kan godt la oss distrahere litt fra alle de andre små, ubetydelige tingene som går til helvete på lille Tellus om dagen og sverme litt for Apokalypsen vi også.

Deilig ord forresten, om du patter litt på det som en gammel kubaner: a-p-o-k-a-l-y-p-s-e.

2 1

PSYKOANALKLYSE Kommentarfeltene har mistet litt omf nå som alle tvinger deg til å logge på med fullt navn, men «mest-søkte-på-forslagene» til diverse søkemotorer tar deg fremdeles straka vegen inn bak det kollektive superegoets høflighet og empatiske evner, og ned i de slimete, mørkebrune, stinkende innvollene til den kollektive Underbevisstheten. La oss gi deg et eksempel: Skriver du inn barnemorderen Beiklysas navn på Youtube får du opp «Anders Behring Breivik hero», som mest populære søk. Litt lenger nede: «Anders Behring Breivik tribute» og «Anders Behring Breivik party». Virkelig? Er det mange nok utilregnelige personer her i verden til å lage en hel fest??

3 1

DEN NYE FORKJØLELSEN Bipolar er en mild depressiv virusinfeksjon i nesen, halsen og selvtilliten. Vanlige symptomer er nysing, snufsing, tett nese, kløende eller sår hals, hoste, hodepine, og trøtthet. Depresjonen varer som regel 3-5 dager, men hosten kan vare opp til tre uker.

Bipolar er den vanligste infeksjonssykdommen hos nordmenn, og unge voksne har ca. 2-4 bipolare perioder per år. Depresjonshyppigheten er størst i ung alder, og avtar med en fjerdedel ved pensjonsalder. Bipolar i seg selv er sjelden livstruende, mens komplikasjoner som for eksempel betennelse og selvmedlidenhet kan være dødelig for utsatte personer.

Flere hundre bipolarvirus har blitt identifisert, og virusene kan mutere for å overleve, som medfører at det er svært vanskelig eller umulig å utvikle varige medisiner eller vaksiner mot depresjoner. Viruspartiklene overføres som dråpesmitte i forbindelse med uteliv, gjerne sent på kvelden, på nachspiel, eller dagen derpå gjennom klaging, hosting eller nysing. Dråpene inhaleres enten direkte, eller overføres fra hånd til hånd via håndhilsing og mingling.

4 1

VARIASJON ER GODT FOR SJELA Nå tror vi at det snart nærmer seg at Kunstner nummer 1020203245894 titulerer arbeidet sitt: Untitled (*sett inn random ord i parentes*). Ikke vet vi, men kanskje det er på tide å komme opp med et nytt tittel-meme? Kreativitet er jo deres fag?

Se&Hør tar seg liksom bryet med å blande «Endelig er hun forlovet», «Se, så forelsket!», og «Tar forholdet et steg videre», med en «Derfor holdt de forholdet hemmelig» en gang iblant. Det er lov å variere!

5 1

TALL

6 1

Justin Bieber er homofil.

En BLIND, nyskilt, kåt poet fløy over dammen for business&pleasure, og viste imponerende fingerspitzengefühl for oslobabes.

En kjent eldre kvinnelig artist ble observert med en veeldig ung manns hånd rotende rundt i trusa hennes en sein kveld på et utested i Hegdehaugsveien.

På forrige lanseringsfest vi hadde på Gloria Flames var det en dame av UTENLANDSK OPPRINNELSE som anklagde NATT&DAG for rasisme fordi hun måtte stå i kø som alle andre.

(Etterpå fikk du ligget med en av selgerne våre OG glemte igjen kåpa di i sofaen vår, så ikke klag ’a.)

En etablert norsk kunstner skrøt på seg å være landets beste graffitiartist og tagget ned veggen til en bekjent på nachspiel.

To av Oslos mest, eh, fotograferte fashionistas, overtalte en norsk komiker til trekant etter Komiprisen tidligere i år. Han fikk den ikke opp, og måtte se på de to ha sex istedet. Stakkars mann.

Mer fra «Humor-Norge»: en av landets største (i begge av ordets betydninger) har fått tilbud fra pornoindustrien og takket nei, men «kunne godt ha prøvepult jentene på audition».

Wooff!

ENDA mer humor: en norsk Stavangerkomiker skal ha åpnet dørene sine hjemme i Los Angeles til tre norske globetrottere, men «bare hvis jeg får knulle en av dere». De trodde han kødda og dro lell.

Men denne komikeren er mann for sine ord, noen timer uti den første overnattingen ble alle sammen kasta ut og måtte sove på gata.

0,1,2,3,4,5,6,7,8,9.

8 1

10

11/2011

Vi har akkurat fått en varmende gave fra by:Larm: en streit, armygrønn kvalitetsparkas fra Resteröds som vi skal gi bort til en leser.

Det finnes tjue nummererte av disse jakkene i hele verden, og vi er i besittelse av nummer 1. Med jakka følger endel ”goder”: Gratis inngang på by:Larm i 2013, halv pris på pass i 2012 og du er med i trekningen

Har alle jentutter i Oslo fått seg Jeffrey Campbells litt på etterskudd, eller har BikBoks stjernekjendisdesigner designa ei LITA kopi?

av et års gratis WiMP. Jakka har kulhetsgrad 9,7, hva nå enn det betyr. Om du vil bruke den selv, gi den i julegave til en du har glemt å kjøpe gave til, eller kle på en naken teen (se bilde over), er HELT opp til deg.

SPØRSMÅL:

På hvilket torg i Oslo har by:Larm hovedbase under festivalen?

Registrer ditt svar på resterods.com/bylarm

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00.

Melkebaren ........................... (0,4) 33,-

Gnu ..........................................

(0,4)

63,-

Alyana ....................................

(0,4)

49,-

Bar Bache ..............................

(0,4)

63,-

PIRen .......................................

(0,4)

52,-

Tango ....................................

(0,35)

64,-

folken ....................................

(0,4)

48,-

23+25 ......................................

(0,35)

64,-

Korvetten .............................

(0,4)

55,-

Harry Pepper ........................ (0,4) 64,-

(0,5)

55,-

Broremann Bar ...................

(0,33)

58,-

Holmen Bar ............................ (0,4) 64,-

Sky Club .................................

(0,4)

59,-

Dickens ................................... (0,4) 64,-

Rush ........................................

(0,4)

59,-

Megleren Øl&Vinstue ........

(0,4)

66,-

Stuen Bøker .........................

(0,4)

61,-

Taket ......................................

(0,33)

66,-

Emilio’s Tapas Bar ..............

(0,4)

62,-

Kontoret Bar ........................ (0,4) 66,-

Delhi .......................................

(0,4)

62,-

The Irish Don Lyne ..............

Cementen ..............................

(0,4)

63,-

Bilbao ...................................... (0,4) 66,-

CC .............................................

(0,4)

63,-

Timbuktu Bar .......................

(0,4)

72,-

Martinique ...........................

(0,4)

63,-

XXX ...........................................

(0,4)

XX,-

Helt Rått ..............................

7 1

BOBLER: Perfect tits, gabber, runde krager, niggaflip, smørmangel, bondepolitikerne-vil-ikke-at-noen-skal-ha-det-gøy-i-byen-så-nå-fårskjenkeringen-ha-det-så-godt-vi-skal-arrangere-festene-våre-ULOVLIG, fittetryneklubben, øl, øl, vodka.

TEKST REDAKSJONEN

Viking Pub .............................

PAPPA(S)PERM Kulturmarxistene roper at pappa må få perm etter han har gitt sperm, og jaggu er endel av de på høyresida enige også. Det skulle bare mangle. Take daddy back.

HEIL FACE Den nye lynkjappe instant-friend-request-funksjonen på fjesboka gjør at bare man svinger litt for skjødesløst med musa, har man plutselig fått masse nye ufrivillige venner. Facebook har tatt steget fra total overvåking til tvangssosialisering!

DELTA OG VINN JAKKE FRA RESTERÖDS/BY:LARM

(0,4)

(0,4)

64,-

66,-

fattig trøst Adelsmannen Poor Edward hadde to ansikter og orket ikke det. Han har imidlertid fått nytt liv etter sin død.

Tekst Trond Anfinnsen Foto HELLE NAVRATIL Ifølge mytene ble stakkars Edward Mordrake født med et ansikt i bakhodet. Om nettene hvisket ansiktet stygge ting til Edward, og i en alder av 23 orket han ikke mer og tok selvmord. Tom Waits har laget sang om den stakkars mannen, og brødrene Martin og Kristian Tungland Rinde har like godt kalt sitt musikalske prosjekt Poor Edward. Nå debuterer de med sin første fullengder: Time is gonna change you.

Hei, Martin og Kristian! Hvorfor navnet Poor Edward?

– Vi diskuterte forskjellige navn, og ville ha noe tøft. Vi er begge fan av Tom Waits, selv om det kanskje ikke høres så mye i musikken, men vi liker hele mannen, og estetikken rundt ham. Han har en låt som heter «Poor Edward», og vi fant ut at det klinger fint.

Kjenner dere historien bak sangen?

– Ja, den har litt forskjellige opprinnelser, både fra England og det fjerne Østen. Det var en britisk adelsmann som fikk en forbannelse over seg. Han fikk et ansikt i bakhodet, og denne onde tvillingen hvisket skumle ting til ham om natten, og drev ham til selvmord.

Er dette en sann historie?

– … Noen prøver å hevde det, men den er nok ikke det. Vi får veldig mange spørsmål om navnet, så vi har lagt ut en del om denne 12

11/2011

historien på nettsiden vår. På grunn av akkurat denne historien om Edward Mordrake, og sangen av Tom Waits, så får vi mange treff på nettet.

Dere lyder uforskammet vakkert og harmonisk på plate. Har dere levd svært harmoniske liv?

– Både ja og nei. Vi var jo gode venner da vi var små. Men så begynte han på ungdomskole, og så på videregående. Han ble liksom voksen, og syntes sikkert ikke det var så kult å være med meg.

De to synes helt sikkert det er kult å være med hverandre nå. Det musikalske samarbeidet deres, som har tatt vegen via de to ep-ene Summerrain (2008) og Soldiers & Sundays (2009), har kulminert i fullengderen Time is gonna change you. Det rykende ferske musikkstykket kommer ut på Stavangerselskapet CCAP. På sin egen hjemmeside beskriver de musikken som en «mixture av pop, rock med tendenser mot folk». Gitar og vokal er framtredende, med stort fokus på tekster og harmonier. Siden 2006 har duoen reist mye rundt i moderlandet og spilt, både som duo og med band.

Har det musikalske livet blitt intensivert som følge av denne debuten?

– Ja. Vi prøver å være så travle som mulig akkurat nå. Vi har jo jobber utenom, og tar oss en del fri for å reise. Vi har spilt i Bergen og i Oslo, og vi prøver å presse oss inn på

radio, og på den måten fortelle hvem vi er og hva vi holder på med. Det nytter ikke å være blyg, og vente på at noen skal ringe til deg.

Det første vi gjør når vi våkner om morgenen er å spise Janteloven til frokost, så må vi ut og si hei, dette holder vi på med Det er Martin som hele tiden snakker og vi skjønner at det er storebror Martin som er duoens talsmann. Lillebror Kristian sier ikke så mye før vi etterhvert bestemmer oss for at også han skal få snakke.

Når begynte dere å jobbe sammen?

– Jeg lurer på om det var i 2006. Vi har jo skrevet låter hver for oss, og spilt i band siden vi var små, men ikke sammen. Så begynte vi å potle litt sammen uten at det var meningen at vi skulle spille det for folk. Men så fant vi jo ut at vi fikk bedre respons på det vi gjorde sammen enn på det vi gjorde hver for oss. Da fant vi ut at vi ville spille for folk.

Dere kan ikke beskyldes for å ha funnet opp kruttet …

– Vi har aldri gått inn for å finne opp kruttet, og det har vi vært veldig klar over selv.

Jeg tror nok det har blitt vanskeligere å finne opp kruttet for de som driver med den slags, spekulerer Martin.

– Men selv om vi kanskje har tilbakeskuende referanser, eller at vi plasserer oss i en musikktradisjon som er gammel, eller at mye av det vi holder på er «gjort før», så har

vi likevel brukt mye tid på å finne vår egen plass i den greien. Og i all beskjedenhet så mener jeg at vi har klart det. Vi står jo i en americana-tradisjon, en overbefolket sjanger, der mye høres likt ut. Men vi har prøvd å være bevisste på hvem vi er, og det tror jeg du kan høre i musikken. Jeg håper i hvert fall det. Derfor betyr det ikke så mye at vi ikke har funnet opp kruttet. Vi har laget en ny kruttblanding … med gammelt krutt … eller foredlet kruttet...

Kristian stopper seg selv før han forviller seg altfor langt inn i den eksplosive kruttblandingen av metaforer.

For å realisere «Time Is Gonna Change You» tok Kristian og Martin med seg band og produsent til fjells. I en hel uke leide de hytte på Suleskard, milevis fra alle urbane distraksjoner. Produsent Ashley Stubbert startet med å gi guttene en kalddusj.

– Vi mente at vi hadde alle låtene klare.

Han hørte på låtene, og sa at vi måtte skrive dem om, eller skrive nye. Dere kan bedre enn dette, sa han.

Ble dere fornærmet da?

– Ja, litt. Det var et slag i trynet. Men han var flink til å fortelle oss det på en skånsom og konstruktiv måte. Da vi begynte å jobbe så vi resultatene. Det ble bedre.

«Time Is Gonna Change You» (CCAP / Cosmos Music Group) er ute nå. Brødrene drar på norgesturne i januar. www.pooredward.no

FOTO: LARS BOTTEN/PALOOKAVILLE

www.hoie.no.

Du kjenner det med en gang. Dyner, puter, pledd og sengetøy. Fra Høie.

Studio.indd 1

22.09.2011 14:21:27

Om å avbilde sin egen kompleksitet.

Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Bradford Rogne (slickheadshots.com)

– Ingenting er vanskeligere enn poesi.

Torbjørn Rødland formulerer seg i veloverveide setninger over Skype. Det er fredagskveld på et tomt kontor og på skjermen veksler Torbjørns uttrykk mellom et trøtt morratryne og en tankefull entusiast. Men først en liten innføring: På papiret er Rødland en norsk bildekunstner som er bosatt i Los Angeles. Han har hengt på veggen hos alt fra samtidskunst-

museet i St. Louis, Stedelijk-museet i Amsterdam, Astrup Fearnley til Venezia-biennalen … lista ligger altså like høyt som den er lang.

– Se på de beste rapperne. Bare se på Lil Wayne: Han nærmer seg virkeligheten gjennom språket, gjennom gjenkjennelige fraser og bilder. Målet er likevel å skape noe helt nytt, noe ingen har hørt før. Og nye uttrykk åpner for nye opplevelser som …

Internettforbindelsen brytes og på skjermen henger profilbildet av Torbjørn statisk igjen.

Vi fortsetter over chat mens jeg scroller gjennom fotografiene han har sendt over.

Bildene til Torbjørn føles som å våkne utslitt, kåt og klarsynt fra en helvetes fest: når du

Jeg er opptatt av modeller som det motsatte av individer.”

14

11/2011

våkner opp fra en fyllekule i perfekt klarhet, morgenen etter du slapp bremsene, der alt føles helt levende og hver detalj i objektene som driver foran øynene dine er dirrende klare. Det har gått fem år siden jeg fikk øya opp for Rødlands arbeid: Det første møtet var med fotografiet «Banana Black». Som tittelen tilsier, er det altså en skinnende svartmalt og nokså erotisk banan – tilsynelatende et lite nikk til Andy Warhols Velvet Underground-cover og åpenbart appellerende til små suckers for fallossymboler. Selv sier Rødland at han lager bilder «av» og «om» verden, istedenfor å «ta» bilder, og at han representerer en type fotografi der kultur og minner er en integrert del av det å se.

– Det er en verden der tradisjonelle motsetninger ramler sammen eller er avhengige av hverandre. Jeg tenker på motsetninger som intellekt/erotikk, hvitt/svart, søtt/sadistisk, natur/kultur. Det er en verden der individets

integritet ikke representerer den helligste verdien.

Hvorfor denne dragningen mot motsetninger?

– Et interessant aspekt med japanske bildekultur er mangelen på definitive skiller mellom godt og ondt. Du ser det for eksempel i Pokémon (Nintendos tegneserie og spillgigant, jou. anm.) der motsetningene er naturlige varianter av samme individ. Dette er ulikt den kristne tradisjonen, der helt ulike karakterer representerer helt adskilte prinsipper.

Er det av prinsipp du ikke påtar deg kommersielle jobber i det hele tatt lenger?

– Nei, jeg har valgt å ikke ta oppdrag. Et bilde som kan bidra til å selge en tjeneste eller et produkt er ufarlig. Det bare gjør den jobben systemet forventer.

Hva er et farlig bilde da?

– Et som ikke vil selge deg noe annet enn seg selv, sin egen kompleksitet. Et fritt

Minnesota Sharpie (2005)

bilde. Unnskyld meg mens jeg fremfører dette forsvaret for kunsten.

Unnskyld meg mens jeg fremfører dette upassende spørsmålet, men er det ditt lem det står W.W.J.D på?

– Ha! NEI. Jeg burde kanskje ha jobbet hardere med castingen for det bildet.

Ja, det var ganske slapt.

– Det er dessuten ikke mulig å fotografere eget lem med teleobjektiv og storformatkamera. Motefotografens versjon av å gjøre personlige bilder er jo ofte å fotografere pikken sin … eller hunden sin, for de som er mindre ambisiøse. Men hvorfor denne dragningen mot motsetninger … det spør jeg meg selv om også. Jeg tror kanskje den kommer fra kroppen. Vi tenker i begrepspar fordi vi er symmetriske kropper, med to hjernehalvdeler, oppdelt i to kjønn. Polariseringen hjelper oss å tenke, men samtidig begrenser den oss i faktisk å forstå.

Identifiserer du deg med modeller?

– Jeg har vel sagt noe sånt en gang, ja.

Jeg tror det handlet om erfaringen av å ikke tilhøre en minoritet. Når du er hvit heteromann, har ikke smerten din politisk eller historisk betydning. Men jeg er også opptatt av modeller som det motsatte av individer.

Av en eller annen grunn var jeg ekstremt individualistisk som tenåring. Å se meg selv som en representant for noe større, noe mere generelt, er ren terapi. Fordi det suger litt gift ut av den ekstreme individualismen. «Modell» kan bety så mye. Jeg ser på bildene mine som modeller.

Du ser på bildene dine som modeller for hva da?

– Bildene representerer noe større enn seg selv. Altså, det som var foran kamera representerer noe større og mere generelt enn seg selv – enten det er et eple, en bygning eller en gutt. Fotografiet blir ofte dyrket for

her-og-nå-nivået, for evnen til å beskrive det fotografen ser. Jeg er like opptatt av evnen mediet har til å knytte an til noe mer generelt.

Jeg tror interessen vår for virkeligheten er veldig begrenset. Hva noe betyr for livene våre er viktigere enn hva som faktisk finnes eller hva som skjer.

Hva betyr noe for deg?

– Dette er ingen original observasjon, men jeg må fortsette å lære, hvis ikke blir det destruktivt. Alt går på nysgjerrighet. Jeg må føle at jeg er i ferd med å forstå noe nytt, oppdage ny musikk og se kvaliteter i bilder som tidligere har vært i vranglås. Derfor forandrer bildene seg også. Utstillingen «Eighteen Analouge Double Exposures», min tørreste tittel så langt, på STANDARD i Oslo, ligner for eksempel ikke på noen utstilling jeg har gjort tidligere.

Torbjørn Rødland (født 1970 i Hafrsfjord, Stavanger) er en av Norges største bildekunstnere.

Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, institutt for fotografi. I tillegg til en foto-CV som går helt tilbake til nittitallet, har han laget filmer som har blitt vist på Hiroshima City Museum of Contemporary Art i Japan, Athenbiennalen, P.S.1 i New York, samtidskunstmuseet i Chicago og Reina Sofia-museet. Av foto/ prosjekt-bøker kan vi nevne Andy Capp Variations, I Want to Live Innocent og White Planet Black.

Neste utstilling er hos Air de Paris i januar. Men først: STANDARD i Oslo i desember. Rødland bor i Los Angeles, California.

11/2011

15

Nudist no. 3 (1999)

Den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mer utadvendt.”

16

11/2011

Denne utgaven av NATT&DAG har temaet «Periferi». Hva betyr «periferi» for deg?

– Ha, periferi er Melbourne. Da jeg bodde i Melbourne forstod jeg hvor sentralt Oslo er.

Du kan ta bussen til Berlin! Etter et par døgn på bussen i Melbourne er du fortsatt bare på vei inn i ørkenen. Periferi bygger karakter.

På fest i LA får du gjerne spørsmålet «WHY LA»? Det er det ingen som spør om i New York. I New York er folk overbevist om at absolutt alle ville bodd der, hvis de hadde hatt muligheten. Periferi er relativt. Periferi er ydmykhet.

Utdyp …

– Det er sunt å vite at du ikke bor i verdens midtpunkt. Det gir sunnere perspektiver, og du må selv skape aksen i livet ditt. Du kan ikke surfe på attitude og tradisjon.

Men en selv er vel alltid verdens midtpunkt?

– Jo, men du må jobbe for det. Det er sunt å måtte etablere din egen eller din families axis mundi. Ellers blir det hele litt meningsløst.

Hvor kommer interessen for landskap fra?

– Vanskelig å si. En blanding av mange forhold. Jeg vokste opp rett ved golfbanen i Stavanger. Skogen ble et sted å gjemme seg når ting ikke fungerte sosialt og jeg ikke ville bli sett. Det er den direkte personlige linken. Jeg begynte å fotografere meg selv blant trærne. Jeg tror interessen for landskap også har noe med å gå tilbake til start. En kunstner bruker alltid seg selv. Som norsk har jeg et innebygd forhold til skog og bilder av skog. Selv om foreldrene aldri introduserte meg til ski, snø, fjell og vidde, likte jeg kalenderbildene. Den subjektive kunsten begynner med den tyske romantikken og den tyske romantikken begynner med observasjonen av landskapet. Det høres kanskje litt teoretisk ut, men jeg tror jeg fungerer litt sånn: Da jeg begynte å høre på rock startet jeg med femtitallet, med rockabilly og rock’n roll. Ikke fordi jeg var en systematisk nerd, men helt intuitivt: det var den musikken som appellerte. En liten fun fact: Jeg liker soul-låter som handler om å forlate klubben. Jeg tenker på R. Kellys «Exit» eller Teddy Pendergrass’ «Come Go with Me» – låter som forsøker å sjekke opp lytteren og få deg meg på nachspiel.

Ok?

– Jeg får ALDRI musikkspørsmål.

Jeg trodde det var et av de utpulte spørsmålene. Du har jo brukt en del referanser til rockkultur hvertfall … og death metal.

BLACK. BLACK metal, mener jeg.

– Det er forskjell på death og black.

Jeg mente BLACK!

– Du er automatisk tilgitt. Jeg startet året med å lære meg å like death metal fra inngangen til nittitallet. Band som Incantation, Massacra, Morpheus Descends. Men mens jeg jobbet med bildene til STANDARDutstillingen endret musikken seg. Jeg fant fram til avantgardejazz-artister som Carla Bley, Jimmy Giuffre og Roland Kirk, du vet … han med den oppblåste tåren og tre saksofoner på brystet. Men likevel, hva skjer når jeg kjører hjem til Hollywood på motorvei 101 og Ryan Seacrest på KISS FM ruller igang «Mr. Saxobeat»? Skifter jeg kanal? Skrur jeg ned volumet? Å NEI, jeg skrur opp!

Kommer du til å bruke noen Mr. Saxobeatreferanser i bildene dine eller? Og hva kommer du til å gjøre fremover?

– Nå driver jeg og printer bilder til en solo-utstilling i Paris. Utstillingen åpner i slutten av januar, og jeg viser en fortsettelse av det som stilles ut på STANDARD. Så det blir flere multi-eksponeringer i svart-hvitt.

Etter den utstillingen skal jeg gjøre helt andre bilder. Jeg har begynt å se på interiørfotografier. Det er en sjanger jeg ikke har dyppet hodet oppi ennå, så da er det ikke så rart at jeg trekkes i den retningen. Jeg har jo gjort alt fra matbilder, stilleben, bygninger, landskap, figur og akt til portrett, dobbelteksponeringer, abstrahert fotografi.

Nyttårsaften 2022 – hvor er du da?

Hvor er du om 10 år? Kanskje har du giftet deg fått to barn og stasjonsvogn. Eller kanskje du underviser barn på Madagaskar eller jobber for en bedrift som er verdensledende innen utvinning av fornybar energi på en måte vi ikke engang har hørt om i dag?

For ti år siden fantes verken Facebook, CO2-kvoter eller nasjonen Montenegro. Hvem vet hvordan verden ser ut i 2022.

Utviklingen skjer fort, og det gjelder å henge med i svingene.

Faktisk er det mange som i dag utdanner seg til jobber som ennå ikke finns. Hvilke valg tar du i 2012 som fører deg dit du er denne dagen?

Uansett hva framtiden bringer, tilbyr NTNU studier som gjør deg bedre rustet til å møte den. Sjekk vårt utdanningstilbud på www.ntnu.no/studier.

I tillegg til teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud innen samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen.

Vi trenger flere gode hoder som har lyst til å flytte grensene for hva vi kan forstå og skape.

Framtiden skapes hele tiden. Vil du være med?

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Stillbilde fra filmen «Heart All This & Dogg» (2004)

Det du sier om at kunstnere bruker seg selv, nå tenker jeg på bildene som dealer med passivitet og følelsen av å være paralysert: Portretterer du deg selv?

– Det kan du nok si. Det kan være vanskelig å skille. Jeg fokuserer ofte på noe mindre personlig. For eksempel tenker jeg kanskje at fotografiet er stille av natur, at det ligger en passivitet i mediet. Hele verden er satt på pause. Først senere oppdager jeg at «oi! dette er jo meg». Jeg tilhører en generasjon kunstnere som ikke har trening i å tenke på seg selv som prosjektets midtpunkt. Men den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mere utadvendt. Det er interessant hvordan det å konstruere et bilde kan føre til at ting skjer: Når jeg ser en buss med turister som stopper og snapper, tenker også jeg at her står kameraet kanskje i veien for det som kunne vært en opplevelse, men det motsatte er også mulig: Å gjøre et fotografi kan også føre til opplevelser.

Jeg har lest en del kritikker av deg fra de siste åra, noen der du kritiseres for å bruke kunstprosjektet som «et påskudd for å sjekke modeller». Tidligere sa du at du er en kunstner som ikke tenker på seg selv som prosjektets midtpunkt. Hvordan synes du en lesning som IKKE betrakter arbeidene dine ut ifra «personligheten» din eller en personlig agenda, ville se ut? Og hvorfor er noen veldig kritiske til arbeidene dine, tror du?

– Personkritikken slår tilbake på kritikeren. Det er mye blinde følelser involvert, og bildene mine fyrer av og til opp folks fantasier. I all hemmelighet synes jeg litt synd på dem som tror at alle ambisjoner og handlinger dypest sett er motivert av sex. De fleste kritikere prøver å se prosjektet.

Føler du at noen egentlig «ser» deg, siden du sier «prøver å se»?

– Jeg forsøker selv å forstå hva jeg holder på meg, og for meg er det nesten en fulltidsobb, så da blir det mye å be om. Og hvis noen kommer opp med en god beskrivelse tenker jeg ja, men så enkelt er det jo ikke. Så det blir en dynamikk mellom behovet for å bli sett og behovet for friheten til å gjøre ting annerledes. Jeg har i stor grad meg selv å takke for misforståelsene. Jeg har ikke vært tydelig om hva prosjektet handler om. Det er alltid vanskelig å snakke om de nyeste bildene. Jeg forstår mer av dem når det har gått litt tid.

Kan hende jeg endrer fokus, men jeg blir ikke lei av bildene selv om det går ti år.

18

11/2011

RØDLANDS setninger om fotografi: 1. The muteness of a photo graph matters as much as its ability to speak.

2. The juxtaposition of photo graphs matters as much as the muteness of each.

3. All photography flattens.

Objectification is inescapable.

4. Photography cannot secure the integrity of its subject any more than it can satisfy the need to touch or taste.

5. Good ideas are easily bungled.

6. Banal ideas can be rescued by personal investment and beautiful execution.

7. Lacking an appealing surface, a photograph should depict surfaces appealingly.

8. A photograph that refuses to market anything but its own complexities is perverse.

Perversion is bliss.

9. A backlit object is a pregnant object.

10. To disregard symbols is to disregard a part of human perception.

11. Photography may employ tools and characteristics of reportage without being reportage.

12. The only photojournalistic images that remain interesting are the ones that produce or evoke myths.

13. A photographer in doubt will get better results than a photographer caught up in the freedom of irony.

14. The aestheticizing eye is a distant eye. The melancholic eye is a distant eye. The ironic eye is a distant eye.

15. One challenge in photo graphy is to outdistance distance. Immersion is key.

16. Irony may be applied in homeopathic doses.

17. A lyrical photograph should be aware of its absurdity.

Lyricism grows from awareness.

18. For the photographer, everyone and everything is a model, including the photograph itself.

19. The photography character ized by these sentences is informed by conceptual art.

20. The photography character ized by these sentences is not conceptual photography.

Det blir tydeligvis ikke Øystein Ustvedt heller, han som har skrevet boka Ny norsk kunst etter 1990, og mener at «norsk kunst har vært gjennom en gullalder, uten at det helt har kommet frem», der trekker han frem deg som en av de som har preget norsk kunst de siste tjue årene med fotografiene sine. Hva tenker du om det?

– Jeg var litt spent på hvordan han ville beskrive produksjonen. Det er jo begrenset hvor mye en får lov å presentere på torget, og det mest populære prosjektet mitt her i Norge er vel fortsatt plastpose-bildene jeg gjorde som student i Bergen. Hva jeg tenker om å være med i boken? Vel, det er veldig hyggelig, men jeg har inntrykk av at veldig mange er inkludert, så det ligger ikke en veldig sterk rangering i Ustvedts prosjekt, så vidt jeg har forstått. Men jeg har altså ikke sett boken ennå.

Har du sett «Letting Go»-musikkvideoen til Kristian Valen signert Ray Kay eller? Kjenner du Valen, kanskje? Dere er jo begge fra Stavanger og født i henholdsvis ‘70 og ‘74 OG bor i LA ...

– Jeg prøvde å se den en morgen på iPod’en, men nettet var svakt og så glemte jeg hele videoen. Jeg har aldri møtt Valen, men jeg kjenner mentaliteten. Menn fra Stavanger-området har ofte en hang til tung sentimentalitet pakket inn i et tynt lag av selvironi.

Mark Out (2011), fra årets utstilling på STANDARD

Foto: Henriette Framnes Time

Last ned vår praktiske app her – både for iPhone og Android

Blue Portrait (Nokia N82) (2009)

Supermodellen Malgosia Bela i Go To The VIP Room no. 6 (2007)

Burning Skull no. 4 (2008-2010)

Untitled (Illness) (2005)

Jeg lente meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i T-skjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte.”

Hvor kommer den Stavanger-sentimentaliteten fra?

– HAVET. Er det de overemosjonelle degos-genene fra de spanske sjømennene som forliste langs norskekysten back in the days?

– Også spanjolene kom fra HAVET. De kom i hele Stavangers kvinnelige befolkning og …

– En liten avsporing: Husverten min her i Laurel Canyon er mest kjent som produsenten bak The Freakmaker AKA Mutations, en film fra 1974 med Julie Ege i badekaret og en mengde … freaks.

Det var en artig liten fun fact. Men fortell om fotoshooten med Bradford Rogne, hva måtte du gjøre?

– Ingenting utagerende. Bradford er i modus for straight representasjon.

Allikevel kommer du litt skeivt ut?

– Jeg var i gode, skeive hender. Jeg lente 20

11/2011

meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i Tskjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte, litt sånn som dressmenn som holder ut armene og med et smil ser ned på mansjettknappene sine. Jeg gjorde alt Brad ba om. Det meste fungerte jo ikke. Slitsomt å bli flørtet med i en time. Det er vel et forsøk på å si at uttømt estetikk ikke er interessant i seg selv. For å si det sånn: Det er lettere å være i NATT&DAG hvis portrettet mitt er pinlig på en måte som jeg trives med.

Jeg leste et sted at du sa at «A cliché is only interesting if it contains a hidden truth». Er det en skjult liten sannhet i det slicke bildet du stilte opp i for oss?

– Mhm, det kan godt være. Men det bildet skjuler kanskje ikke så veldig mye. Eller tenker du på den fotografertes forfengelighet? De som ikke liker bildene mine tror av og til at jeg driver med en form for ironisk språkspill, men jeg er opptatt av å nærme meg verden, ikke av

å holde den på avstand. Det er ingen revolusjonerende observasjon at vi ikke ser verden som spedbarn – snarere gjennom lag av erfaring, språk og kultur – men fotografer later gjerne som om virkeligheten er lett tilgjengelig. I fotografiene mine er alle de andre bildene som har preget oss en integrert del av persepsjonen.

Hva er målet?

– Målet mitt har alltid vært å lage nye bilder, bilder som aldri før har vært sett i kunstverdenen. Målet har aldri vært å dyrke tomheten i klisjeene. Utrolig nok var dette første gang jeg satt i makeup-stolen. Pannen blir fort litt rosa her borte i solen.

Torbjørn forteller at han trenger å bo et sted over en lengre periode. Det fant han ut etter ti år lang nomadetilværelse: Han tråla gjennom Tokyo, New York, Berlin og Beijing og tilbrakte det resterende halvåret i Oslo, helt til en kollega av ham filte en nøkkel til leiligheten i Santa Monica. Så ble det Los Angeles.

Heller ikke sistnevnte er perfekt for Rødland, men han har altså mista troa på alternativene. Mer som en eliminasjonsprosess enn den store kjærligheten.

– Alle byer har sine mangler. Hvis du ikke MÅ bo et bestemt sted er det vanskelig å finne ut av. Tokyo er fantastisk, men ganske isolert og isolerende. Jeg trenger å føle meg som en

del av stedet jeg bor. I Japan vil du alltid være en outsider, uansett om du lærer språket og virkelig respekterer og forstår det høye høflighetsnivået. Språk er viktig. Jeg vil kunne gå inn i en liten butikk og snakke med folk. Det var derfor det ikke fungerte i Paris.

Er du en outsider?

– Jeg er vel det, og derfor er det viktig å finne folkene sine. Det paradoksale med å velge Los Angeles er at byen er veldig isolerende.

På hvilken måte er LA isolerende?

– Byen er lagt ut sånn at de som er for kjente til å sees offentlig skal føle seg normale mens de gjemmer seg. For at de såkalte stjernene ikke skal føle seg alene om sin ensomhet isolerer alle seg, i bilene og husene sine. Jo mer gjenkjennbar du er, jo mer bortgjemt.

Hvis du kikker litt ekstra på en knøttliten Olsen-tvilling på Whole Foods, får du kanskje et blikk som sier: «Jeg vet. Sorry. Vær grei og lat som ingenting, så er alt snart tilbake til normalen. La meg bare få betale for denne kartongen med kokosvann.»

Torbjørn Rødland er aktuell med utstillingen «Eighteen Analouge Double Exposures» på STANDARD (Hegdehaugsveien 3), fredag 9. desember–14. januar.

Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

psst!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valutaappen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

JuleĂĽpent 10-22(18)

Søndager 14-19 22. des 10-24

Er vi likeverdige, herr Direktør?

TEKST T. Østerberg / V. Skjervheim FOTO STEPHEN BUTKUS I Oslos kulturbærende institusjoner finnes det kjellerganger så dype at intet levende menneske har vært på bunnen. NATT&DAG tok på seg hodelykta og dro ut på ekspedisjon for å finne vanlige arbeidere i suppa av rampelysjournalister, tekstforfattere og rotter med kunstneriske ambisjoner. Hva tenker de om den meningsskapende eliten? Og hva slags bilde har de av

seg selv i selvrealiseringens tidsalder der det å ytre seg er det nye væskeinntaket?

Der man i tidligere tider satte skillet mellom fiffen og bermen etter penger, makt og avstamning, er det i dag det kanskje mer naturlig å benytte en kulturell markør når man skal snakke om en elite og en underklasse. På den ene siden har du kunstneren som utfolder seg kreativt i Kultur- eller Media-Norge, på den andre siden har du arbeideren, som opererer på det fysiske planet og bereder grunnen for kulturbransjens twitring og snakketilværelse.

Hva tenker arbeideren om meningsytrerne hvis hverdag han har som jobb å gjøre enklere og mer behagelig? Er det noe reelt klasseskille å snakke om i en tid der alle lærer to fremmedspråk i løpet av grunnskolen? Føler arbeideren seg underlegen, spytter han foraktelig i retning toppen, eller ser han på seg og teaterdirektøren som jevnbyrdige? NATT&DAG hadde mange spørsmål, men ingen svar, så vi undersøkte hvordan utkanten av Oslos kulturliv, de som jobber med mekanisk arbeid på ulike institusjoner, ser på den såkalte

eliten. Eller til syvende og sist; hvordan de ser på seg selv.

«[…] det var nok et tydeligere hierarki før enn nå. Jeg tror ikke en påkleder ville blitt intervjuet før i tida. Man begynner kanskje å forstå at det ikke bare er de som synes som gjør en jobb. Er man på restaurant skjønner man at det er kokken som har driti seg ut hvis maten er dårlig, det er ikke kelneren.

Sånn er det vel på teater også, at det kan være 25-30 mennesker på jobb selv om det bare står ett menneske på scenen.»

11/2011

23

FOTSOLDATENE Robert Andresen (49), jobbet påkleder på Nationaltheatret i 24 år.

Bjørg Quigstad Engen (52), jobbet som renholdsarbeider på VG-huset i tre år.

Halvor Pedersen (37), jobbet som scenetekniker på Operaen i 10 år.

24

11/2011

Robert Andresen (49) har jobbet som påkleder på Nationaltheatret i 24 år.

Han medgir at teknikere er teknikere og skuespillere er skuespillere, men insisterer på at det hersker gjensidig respekt og forståelse mellom gruppene og at alle er like viktige tannhjul i teatermaskineriet. Det er tydelig at han trives med oppmerksomheten, og han prater villig vekk om teatermiljøets fasetter.

Er det store forskjeller mellom en skuespiller og en tekniker?

– Nei! Ser man folk i bare trusa og vasker sokkene deres blir man godt sveisa sammen.

Det er mange jeg kan diskutere både musikk og politikk med i arbeidstida, men som man egentlig ikke har noe til felles med på fritida.

Men når man er sammen i mange timer daglig blir man jo godt kjent.

Hvordan føler du at du påvirkes av arbeidsmiljøet ditt?

– Det er ikke noe miljø, det er en livsstil.

Jeg tror man må være teaterrotte for å holde ut her i flere år. Det som fascinerer meg, og som kanskje fascinerer flere som jobber på Nationaltheatret, er at en teaterforestilling er mange kunstformer samlet på ett sted: klesdesign, lysdesign, lyddesign, scenografi og skuespill. Det er i tillegg forandrede omgivelser hele tiden, og jeg vet ikke om jeg

hadde klart å jobbe på Chateau Neuf eller Chat Noir, der de samme stykkene spilles om og om og om igjen. Det er HELT galskap.

Hvordan ser du på dagens kjendisjag blant unge og deres trang til å iscenesette seg selv gjennom sosiale medier?

– Jeg syns det er flott at folk får utfolde seg, men kjendiseriet syns jeg er tull.

Er det et skille mellom å ville få et kjent ansikt og det å ville bli skuespiller?

– Ja, det jobber skuespillere her som ingen vet navnet på omtrent, men som har jobbet her i mange år, og gjør en kjempejobb hver dag. I tillegg ser de dyktigste skuespillerne på seg selv som håndverkere, ikke kjendiser.

Hvordan tror du teaterets fremtid ser ut?

– Selv om man kanskje finner nye arenaer der man kan utfolde seg, er det ikke dermed sagt at de arenaene passer til å utøve dramatikk. Du burde nok være mer redd for jobben din! Det er så mange som skriver, og gudene vet, kanskje alle ender opp som «noe innen media» fordi de synes det er så «innmari interessant» (lys tilgjort stemme). Altså, faglærte skuespillere som har livserfaring og kan gjøre en Hamlet vil man bestandig ha behov for. Jeg tror ikke publikum vil ha lightversjoner av alt.

VG har over 1,5 millioner lesere daglig, og regnes kanskje for å være dags avisen til folk flest, men hva mener egentlig en av renholdsarbeiderne på VGhuset om dekningen av den største nyhetssaken i 2011? Da vi spurte Bjørg Quigstad Engen (52) var det heller praktiske problemstillinger som opptok henne.

Hva tenker du om VGs dekning av 22/7?

– Jeg har hatt mye kontakt med AUF gjennom Arbeiderpartiet, ettersom jeg var i politikken i mange år, og jeg setter pris på måten VG har dekket saken på. Men hvis jeg skal tenke på mitt eget må jeg bare si at jeg er så inni helvetes forbanna på Breivik for alt styret han har forårsaka rundt her. Jeg må bruke nøkkelkortkort for å komme meg fra en del av et rom til et annet nede ved resepsjonen. Alle sikkerhetstiltak har blitt strammet inn, og forårsaket masse stress for oss.

Hvis du kunne endret på noe ved stedet du jobber, hva ville det vært?

– Hvis jeg skal være veldig flåsete, så er det største behovet her på huset egentlig å kaste ut folk en hel time så vi får støvsugd i fred! Haha! Folk er jo ikke glad i verken å bli forstyrra eller å forstyrre, så man må trå litt forsiktig.

Føler du en spesiell tilhørighet til stedet du jobber eller ville du sagt ja om du ble tilbudt jobb hos en annen avis?

– Det var ren flaks at jeg fikk jobben på

VG-huset, altså. Jeg er en ganske spontan type, på et jobbintervju er jeg akkurat som jeg er ellers, jeg. Jeg søkte en periode på flere jobber, og da jeg var på intervju hos Østlandske rengjøring hadde de skjønt at jeg passet på VG-huset fra første sekund! Så fikk jeg tittelen stedlig leder, men jeg er utdannet husøkonom.

Halvor Pedersen (37) har jobbet for Den Norske Opera i ti år og insisterer på at han dermed – per definisjon – jobber med kultur, uavhengig av hvor i organisasjonen han er plassert.

Har du noen kreative ambisjoner selv?

– Jeg driver med masse kreativt hele tiden, musikk, foto, alt mulig. Om jeg vil gjøre karriere av det er en annen sak. Det krever ofte at man kaster seg ut i en tilværelse der man ikke vet når man får neste lønning.

Kanskje er det litt fordi jeg har blitt eldre, kanskje er jeg litt lat, men jeg setter i alle fall stor pris på at jeg vet når jeg får lønning neste gang. Det er mye trygghet i en fast ansettelse i nedgangstider som disse.

Hva er ditt forhold til de andre som jobber her, de med kreative arbeidsoppgaver, de som skriver, koreograferer, operasangere og så videre. Hvordan er relasjonen mellom dem og sceneteknikerne?

– Vi har et veldig godt forhold til kunstnergruppene, og det har blitt jobbet i mange år for å bli kvitt primadonnanykker. Er du kunstner og oppfører deg dårlig overfor teknikergruppene er det tilsnakk å få, og det har jeg nesten aldri vært vitne til. Alt som gjøres på en scene er et samarbeidsprosjekt mellom det tekniske og kunstneriske, og uten et godt samarbeid blir det ikke noen forestilling, det blir bare skit. I min tid her har jeg bare møtt én som har kalt seg selv stor stjerne, han fikk skikkelig tilsnakk og det var streikefare blant

de ansatte. Han nektet først å gå på scenen, men gikk til slutt på mot sin vilje. Det var vel fortjent, et par år etterpå ble han arrestert for å ha voldtatt hushjelpen sin, og ble skandalisert i Sverige.

Hva skjer hvis du skal diskutere musikk med en operasanger?

– De vinner. Neida, men det er en ganske høy andel av teknikerne som driver med musikk, det er jo ofte slik at man søker seg til en bransje der man har noen interesser.

Kunnskapsnivået her er godt over gjennomsnittet.

Hva ville du gjort om du hadde byttet plass med en regissør for en dag?

– Det ville jeg ikke gjort overhodet. Det er for mange folk å forholde seg til, og det har ikke jeg kapasitet til. Kortfilmregissør kunne vært hyggelig, altså den kreative delen er kjempeinteressant, men det er for mange praktiske problemstillinger. Instruere koret, fortelle folk hvor ting skal stå og så videre. Jeg hadde brukt fire ganger så lang tid på en forestilling som de dyktigste folka her på huset.

Hvordan gå frem for å få et mer variert klientell i operasalen?

– Tving dem hit! Da jeg var ung tok skolen oss med på forestilling, og det synes jeg ikke blir gjort ofte nok. Tving kommunen til å kjøpe forestillinger for en viss sum og sørg for å få unge til å se forestillingen, mener nå jeg.

Herregud, det er jo masse fete forestillinger, man trenger ikke ha så jævla snøring.

Hva snakker du om hvis du møter en journalist i heisen da?

– Jeg pratet med Anders Giæver en gang etter at en fra programmet Sjefsmeggene på P4 hadde sagt noe ironisk om ham på radioen. Han sa at han ikke tok det så høytidelig, og at hvis det var noe sjefsmegga ikke likte ved det han skrev, kunne hun tatt det opp personlig.

Har du en morsom historie fra VG-huset?

– Det var en av renholdsarbeiderne som hadde pusteproblemer om natta og sov dårlig. En dag sovna hun mens hun leste VG i lunsjen. Da hun duppa av var det noen som snudde avisa, og da hun våkna igjen skjønte hun ikke noe av hva som stod! Ellers har jeg en historie fra da dattera mi skulle føde tvillinger. Da jeg fikk høre at hun var på vei til sykehuset kasta jeg alt jeg hadde og løp inn i heisen. Der stod Olav Versto, og jeg fortalte at dattera mi skulle få tvillinger akkurat NÅ, og at han stod i veien. Senere spurte han alltid om hvordan det gikk med tvillingene.

designtorget.se

Hvis du tror du er i ferd med å lese et intervju med kvinnegruppen Ottar tar du skammelig feil. Det er faktisk ikke mulig å ta mer feil.

Tekst Tommy Svela Foto Erik Sæter Jørgensen Vi ser han oftest spyttende og brølende på scenen med hans evigvarende punklokomotiv Haggis, også kjent som Stavangers egentlige pøbelprosjekt. Du har garantert sett han på byen med en stakkars BI-student eller to slepende under armen som mest sannsynlig har sagt noe vondt om Motörhead. Du kan umulig ha gått glipp av denne mannen om du har beveget deg i sentrum av Stavanger etter at mørket har falt på. Du har sett han kaste pølse etter udugelige taxisjåfører for så å hilse pent på kjentfolk sekunder etter. På det glade 90-tallet rensket han byen for nynazister og vi kan takke han for at nynazist-miljøet i Stavanger ikke er like dominerende som det engang var. Elsk han eller hat han, slik er Ottar «Fat Animal» Stangeland og slik kommer han nok alltid til å være. Likevel dukket en ny side av Ottar opp da han lekket en snutt fra det nye countryprosjektet sitt. Vi tok en prat med han om fyll, vold og horer.

Hva skjedde med punkeren Ottar «Fat Animal» Stangeland, og hvorfor har du byttet ut treriffsgitaren med banjoklimpring?

– Først av alt, jeg har da aldri faen vært

noen pønker. Skinhead derimot, det er tatovert på brystet og vil senere befinne seg på magen, eventuelt rett over tissen hvis jeg lever så lenge. Jeg har ikke byttet ut tre grep med banjo, da køntri strengt tatt bare er forskjellige variasjoner av de samme tre riffene som ble brukt i pønken, bare med mer knekk i stemmen. Noe slankekur ligger heller ikke for meg så «Fat Animal» lever i beste velgående.

Jeg har gått gravid med ei køntriplate i nærmere ti år nå, så da jeg måtte inn for å sone en kort dom, så jeg mitt snitt til å ferdigstille plata.

Hva satt du i fengsel for?

– Voldsrelatert. Den saken er så dum, intrikat og lang at den får rett og slett ligge.

Er du tidligere straffedømt i Norge så er du ikke ferdig med straffen etter endt soning, den følger nevene dine hvor enn du går og er.

Her på berget er Mor Rettferd blind på begge øynene og vasser i kromosomer.

Fortell om de som medvirker på skiva. Ifølge ryktene er det ikke få. …

– Det har vært jævlig gøy å spille inn denne plata, mye fordi absolutt alle jeg har spurt om hjelp, nærmest har kommet springende for å bidra. Jeg har strengt tatt bare ringt rundt når jeg synes det trengs et ekstra instrument her og der på forskjellige sanger, og samtlige har stilt opp mot brennevin og dårlig stemning: Øystein Jacobsen, Hansi og 26

11/2011

Inge Helland. Alle utrolig dyktige musikere, bitre og drikkfeldige, noe som er en utrolig bra kombinasjon når man skal spille køntri.

Galne skjeggenisse Pete Johansen stilte opp sammen med Emma fra Gnu på fele. Syngemaggedeiser inkluderer Titti, Ingvild Bjorland, du vet hu deilige fra TV-Vest, og hun der roseJenny-med-hatten, eller Anja som hun egentlig heter. På diverse strenge-instrumenter så har Øyvind, Hansi og Inge bidratt, i tillegg har Erlend Aasland lagt på en del banjo. Dag Vagle har gjort en super jobb med baritonegitar samt en del koring. Rune Helland har spilt pedal-steel og en del musikkstudenter har vært inne å kuka litt. Begge døtrene mine har bidratt til koret sammen med en hel haug med venner og bekjente. Skal man spille køntri så må man dra inn familien, vet du.

Hvor lenge har du jobbet med Deathbarrel?

– Jeg nærmer meg vel snart et år på

innspilningen nå. Selve skrivingen tok 90 dager med en tredjedel av, på grunn av god oppførsel, haha. Alt finspikkeriet er blitt gjort underveis samen med en del av tekstene. Det har tatt lang tid dette her og ikke faen om jeg gir det fra meg før jeg er absolutt og 100 prosent sikker på at jeg leverer et produkt jeg kan stå for i ettertid. Plata kommer når den kommer.

Betyr dette at Haggis er historie?

– På ingen måte, det betyr bare at jeg nå

føler meg gammel nok til å kunne gi ut køntriplata jeg har gått svanger med så lenge. Du vet køntri funker best når det ryker som verst.

Da plata ble skrevet, var jeg nydumpa og satt i fengsel, midt på vinteren i et satans mørke og snø opp til haka og problemene bare hopa seg opp. Sånt blir det plate av. Haggis derimot kommer nok aldri til å dø, bandet er som et enormt, dumt beist som bare nekter å krepere. Så lenge vi får tilbud om å spille så kommer den svære ånnassen som Haggis er, til å leve. Dessverre.

Om du måtte velge én historie fra det beryktede Haggis-arkivet, hvilken skulle det være?

– Gud bedre, der er det mye å ta av gitt.

En personlig favoritt var da vi ble booket til å spille på verdens største punkrock-festival og trodde vi var skikkelige rockestjerner.

Helt til vi kom frem og ble tildelt teltplass og en kasse med varm Heineken. Som om ikke det var bisart nok, så ble vi kastet ut fra campingområdet fordi trommisen vår på daværende tidspunkt hadde vist tissen sin til noen ungdommer han tapte mot i fotball.

Bombetrusler i Santiago, Chile, bussvelt i Mexico, kasta ut av Århus av væpna styrker og togfylla i Kina. Listen er uendelig.

Blir Deathbarrel noe man får oppleve live? I så fall, blir det i samme ånd som vi er vant

til å se «Fat Animal»?

– Dette blir et turnerende band med mye live-planer. Det vil bli ganske langt ifra Haggis for å si det mildt. Da Deathbarrel er mer mørkt, dystert og nedtonet i utrykk, vil også live-settingen fremstå slik. Det jeg prøver på er jo å gjøre køntri fett igjen, gåsehud og whisky, harde knoker og knuste hjerter, mørke puber og slitne horer, dype furer i arrete fjes.

Kan man ha en vellykket konsert uten blod og spytting (eventuelt spytting av blod) involvert?

– For all del, du må huske at selv om jeg via Haggis har prøvd å være slemmest i klassen de siste 15 årene, så er køntri jævlig mye hardere i både historie og uttrykksform. Å stå og skrike å bære seg på en scene foran en gjeng med neandertalere er kjekt som bare det, men det er ti ganger kvassere å måtte stå og spille en såpass naken form for musikk med tekster som faktisk betyr noe for meg.

Attpåtil for et publikum som hører etter. Det er ikke slik at jeg trakter etter samme kaoset med Deathbarrel som med Haggis, det er to vidt forskjellige sjangere vi snakker om. Nå og da blir bakteppet og omstendighetene rundt arrangementet vesentlig forandret. Det betyr ikke at jeg takker nei ti et realt «never av stål»oppgjør om noen skulle være så kjekke at de ville prøve.

Du har tidligere fortalt om ditt liberale syn på prostitusjon i blant annet mannebladet Alfa. Er du redd for at du en dag vil angre på slike utsagn?

– Liberalt syn sier du? Hm … jeg er vel bare en av de få som snakker høyt om den artige aktiviteten menn i alle aldre og samfunnslag hiver seg på i ny og ne. Hvis jeg skulle angre på slike uttalelser så måtte jeg også angre på selve akten, noe jeg absolutt ikke gjør. Nå skal jeg vokte meg veldig for å hive meg inn i politiske spørsmål, men det er ikke til å feie under teppet at voldtektsbølgen vi nå opplever i Norge kan linkes direkte til den nye prostitusjons-regelverket. Norge er et satans velfungerende land, men det har også en del tendenser til å kneble folket med alskens teite regler som voksne folk burde slippe å forholde seg til. En felles avtale mellom to voksne mennesker bør ikke reguleres av politikere og bedrevitere som ikke har levd en dag i sitt liv. Jeg liker å pule, koste hva koste vil. Som regel må du jo ut med en haug med drikkevarer og pretensiøst pisspreik i

håp om å få tatt på en pupp uansett. Det koster å være kar.

Skulle du ønske du levde i Den ville vesten tidlig på 1800-tallet?

– Jeg hadde regjert vesten tidlig 1800-tallet. Faen for ei bra tid. Menn var menn og alle drakk whisky og pulte horer. Du hadde ikke kommet med et slikt spørsmål som det forrige om vi hadde sittet rundt et bord i gamle vesten. Da kunne jeg skutt deg i hofta igjennom veska di for så å galant sjanglet opp i andre etasje og pult meg edru før neste skift kom og jeg vant en pose med gull i poker.

Jeg kjenner jeg blir helt svett og en smule kåt av tanken. Fy faen som jeg hadde kost meg!

Tenk å turnere i USA i 1882 med hest og kjerre? Å gud bedre så fett det hadde vært; bart og gonoré. Jiiiiiihah!

Er det dette tekstene i Deathbarrel handler om?

– Tekstene handler stort sett om kjærlighets sorg, brennevin og å stikke av fra samfunnet og starte på nytt. Du vet, på ei solfylt øy a lá «Big Rock Candy Mountain»: «Where the jails are made of tin and you can walk right out again as soon as you are in.

There’s a lake of stu and whiskey too. You, can paddle all around em in a big canoo».

Med andre ord en helt vanlig dag i Ottar Stangeland sitt liv?

– Ja. Hva gjør deg skikkelig forbanna nå om dagen? Homofile interiørarkitekter?

– Homofile interiørarkitekter blir vel å smøre litt tjukt på. Skal du fylle et sånt yrke så ligger det i sakens natur og kjerne at du er homo i utgangspunktet. Noe som gjør meg djevelsk forbanna for tiden er utviskingen av retten til å være mann med stor M. At det er sosialt akseptert at individer som bærer kuk kan tillates å gå med utringning, veske, bruke Lypsyl og snakke høyt om hvilken frisør de bruker. Hvor ble det av mennene? Er det sånne fløyelskatter damer vil ha? Noe annet som gjør meg sykt forbanna er hvisking. Å syke helvete som det trigger meg. Det og alkoholpolitikken i Stavanger, veskemenn og interiørarkitekter. Hele jævla gjengen.

Hvordan blir julebordet i år?

– Kjøtt, saus, poteter, whisky, øl, akevitt og Bjøro Hålands juleplate på repeat.

Mer om Deathbarrel og Ottar «Fat Animal» Stangeland på www.haggis.misantrof.net // www.studio110.no

Jeg prøver å gjøre køntri fett igjen, gåsehud og whisky, harde knoker og knuste hjerter, mørke puber og slitne horer, dype furer i arrete fjes.”

Ottar ”Fat Animal” Stangeland er hjernen bak Norges tøffeste band: Haggis. Bandet har knulla, slåss og laga dårlig stemning siden LillehammerOL. Etter en tur i kasjotten er det køntrien som er neste sjanger som skal brennes ned til grunnen. Ottar er Stavanger-skinheaden alle kjenner--han fyren med tatoveringer i trynet, en huleboer i hjernen, baller av stål og sæd av whisky.

11/2011

27

natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

Cornelius Jakhelln (født 1977) er forfatter og skriver fast for Morgenbladet og Klassekampen. Han er utdannet filosof fra Université de Paris IV-Sorbonne og University of Sussex. Under navnet Sturmgeist, Solefald og G.U.T. har han gitt ut 12 album med avantgarde black metal. Jakhelln driver 3rd Inhuman Music Regiment Berlin, en musikalsk arm av Kunstmilitsen som består av bl.a. det uniformerte diktcorebandet Himeriksskvadronen.

Jakhelln bor i Berlin og kommer ikke tilbake til Norge på fulltid med det første.

Kardemommeby må brennes til grunnen!

Tekst Jonas Hågensen Foto Ingrid Pop

Etter 9/11 sa kunstkritiker Tommy Olsson at det ikke lenger var noe poeng å lage videokunst. Etter 22/7, kan svartmetallere med hang til nazi-inspirerte uniformer og norrøn folklore holde på som før?

«Vi må ikke slutte med (insert anything you like), for da vinner terroristen», blir for Cornelius Jakhelln et slags være eller ikke være. Tre dager etter terroren stod han fram i Fædrelandsvennen og sa han «kunne forstå» de tankene som gjorde at Anders Behring Breivik, heretter kalt Lacoste B (mer om dette siden), drepte 77 mennesker. Seinere utdypet

Jakhelln sitt syn i en kronikk i Morgenbladet.

I teksten Æren og demokratiet adresserte han sine likesinnede; de «tikkende bombene». Og nå kommer forsyne meg boka: Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi.

Er du en sint ung mann, Cornelius?

– Om jeg er ung kan diskuteres, men om jeg er sint? Ja. Når jeg skriver og tenker om

politikk generelt og Norge spesielt, da er jeg sint. Det har noe med et eksil å gjøre. Jeg har nå bodd ute av Norge i tolv år, og jeg ser at verden går videre, mitt liv går videre, men Norge … der er det noe som stritter i mot.

Det virker som om alt blir dummere og verre.

Men: Jeg er fullstendig åpen for at det er jeg som tar feil.

11/2011

29

Foto: Valnoir Mortasonge

Harald Eia fikk jo fullstendig panikk da han ble sammenlignet med ABB. Jeg tar det med litt humor.”

I kronikken skriver han om sin egen «radikaliseringsprosess» som foregikk mellom 2002 og 2006 i Paris: «Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som hvit nordmann og europeer følte jeg meg sviktet av politikere som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: Ingen forstår min fortvilelse.»

Du var sint allerede i Paris?

– Ja, med god grunn. Jeg blir fortsatt sint når jeg tenker på de folka jeg møtte der, men feilen jeg gjorde var å legge for mye i det. Og det er det jeg skriver om i boka, om en kunstner som lever med enorme interne motsetninger; om en som aldri greier å finne fred med seg selv.

Hva kunne noen sagt til deg på denne tida for å hindre at du ble «radikalisert»?

– Si det … det handler om rettferdighet.

Jeg opplevde virkeligheten som urettferdig, at det lønte seg å være drittsekk. Og det føler jeg i dag også, når jeg leser nyhetene fra det rådende Oslo-anarkiet. Jeg er og blir en forurettet leserbrevskribent.

Men da kommer dette paradokset: hvordan møte disse? På sine egne premisser, altså med ignorant rasisme og aggresjon eller med oven-fra-og-ned-forstå-seg-på-akademiker-versjonen …

– Ja, det er jo Ivo de Figueiredo som påpeker dette i boka (i boka figurerer en «Espen» i fotnotene med kritiske spørsmål og betraktninger, som blir en dialog mellom Jakhelln og «Espen» gjennom hele boka. «Espen» er altså venn, Ibsen-biograf og kollega Ivo de Figueiredo, jou. anm.). Jeg vil fortsatt ikke møte disse som jeg møtte i Paris med forståelse. Men det å være drittsekk er jo ikke noe man er særlig god på om man lever av å skrive bøker. Drittsekkene, derimot, har lang trening i å være akkurat det. Det som er viktig for meg er å distansere meg, å skape et liv som jeg selv kan trives i uten å gå i dialog med folk som overhodet ikke er innstilt på det.

30

11/2011

Men det samme mener du ikke med de «tikkende bombene» du adresserte i Morgenbladet. De skal vi forstå?

– Det er jo her jeg møter meg selv i døra. For de tikkende bombene er jo stort sett hvite, akkurat som Lacoste B, som kommer fra en mer eller mindre privilegert middelklasse-bakgrunn. Og det kan nok innvendes at jeg snakker om disse taperne (i Paris) i nedsettende ordelag, mens jeg har en tendens til å forstå de tikkende bombene. Det henger sammen med at jeg har vært innom dette tankegodset selv, og at de tilhører en samfunnskategori som jeg selv er en del av.

Rett og slett fordi vi har samme bakgrunn: vi hadde de samme o-fagsbøkene, vi har spilt fotball sammen, vi har kanskje vært i speideren, vi har sett de samme tv-programmene.

Så den mentale avstanden er ikke særlig lang. Det kan høres ut som om avstanden mellom å komme fra et SV-hjem på Kampen eller et Frp-rifle hjem på Hedmarken er ekstremt stor, men man har mange felles referanser, om ikke annet.

Skremmer denne likheten deg?

– Jeg har sittet og sett meg selv i tekstspeilet i tre år, og det begynte med et dokufilm-prosjekt, som jeg opplevde som ubehagelig (denne dokumentaren om Jakhelln har ikke kommet ennå, jou. anm.).

Jeg hadde lyst til å ta til motmæle og jeg begynte å skrive. Jeg har og kommer til å fortsette med å lage kunst i et monumentalt og militant utrykk. Det står jeg for. Det kan ikke en Lacoste B få lov til å ødelegge. Men jeg utviklet en liten nevrose, ble paranoid på samfunnets vegne. Trodde at alle tror jeg er nazist fordi jeg har tysk navn og ridestøvler, uniform og liker mye av det nazistene likte, men så finner jeg en ro med at jeg finner meg selv. Jeg er ikke nazist, og jeg scorer ganske dårlig på landssvikertesten jeg påla meg selv i Raseri. Så hvis noen nå vil trekke paralleller mellom meg og Lacoste B så skal jeg ta det med humor. Harald Eia fikk jo fullstendig panikk (da han ble nevnt i samme åndedrag med Lacoste B av Klassekampens litteraturanmelder Susanne Christensen, jou. anm.), og det tror jeg skjedde fordi han har prøvd å bli seriøs, men for meg faller det på sin egen urimelighet, så det der tar jeg med stor ro.

I boka gir du den norske offentligheten strykkarakter og skriver blant annet at «jeg har opplevd den norske offentlighetens konformisme som plagsom inntil det truende» og kaller det hele et «meningstyranni». Men denne konformiteten må det bli slutt på, eller sagt på den populære «vi må ikke slutte med … for da vinner terroristen»-måten …

– Ja, det er interessant. Hvis du ikke har en fungerende frihet mellom kunst og tanke … hvis et hvert avvik fra normen blir avvist, da har vi et problem. Og jeg prøver å sprenge dette. Jeg mener Norge trenger en Kristoffer Schau, vi trenger litt krig i kulturen rett og slett (Schau lagde det famøse NRK radioprogrammet Et Norge i Krig som ble tatt av lufta etter én sesong, jou. anm.), det er et akutt behov for noen som skyver spakene på miksebordet opp til 11. Vi har fått en ny type kulturpersonlighet, sterke hvite menn som ikke er redde for å melde: du har Thomas Seltzer, du har Aslak Nore, du har Harald Eia og nevnte Kristoffer Schau. Folk som har vokst opp i det flerkulturelle samfunn og som skjønner at Kardemommeby-loven og brunskvetting er strategier som funka på 1960- og 70-tallet. Vi som er oppvokst i det flerkulturelle samfunn må finne ut hvor vi skal stå, og hvordan vi skal forholde oss til det. Min historie, beskrevet i boka, er selvsagt langt mer smertefull en den egentlig trenger å være. Men jeg er overbevist om at man er nødt til å finne ut av hvor man kommer fra, tilbake i tid, nettopp for å finne ut hvordan man skal forholde seg til en annerledeshet.

Og det er en forskjell på det å ha forfedre i et land og det å flytte inn til et land, man kan ikke late som det ikke spiller noen rolle.

Vi får mye godt med det nye, men også mye vanskeligheter, slik som Nore skriver i Ekstremistan: i et flerkulturelt samfunn blir vi bedre, sterkere, smartere, men også farligere. Men i motsetning til Lacoste B vil jeg altså ikke tilbake til 1950 …

Og her må vi, eller Cornelius, forklare hvordan Anders Behring Breivik blir Lacoste B. «Lacoste-genseren (…) peker mot et segment av befolkningen hvor smaken er like god som økonomien. Ved å bære Lacostegenseren ønsker Breivik å plassere seg i dette vellykkede segmentet. På de elendige bildene fra terroristens egen PR-pakke ser vi hans patetiske, selvtilfredse ansiktsuttrykk, og et lite stykke lenger ned, den diskré Lacoste-logoen. Heretter er den logoen for meg synonym med terroristen. I yngre og mer dumdristige dager ville jeg sikkert kalt ham «Lacoste», helt enkelt – men fordi det franske varemerket neppe vil sette pris på denne homonyme markedsføringen, legger

jeg gjerne til en B på slutten, både som initial for det tidligere etternavnet og som en betegnelse på varens kvalitet: Narsissist, Lacoste B er ditt navn. Slogan: «From the tennis court to the court of law». (…) Jeg må innrømme at jeg føler en viss skadefryd over at det er et så til de grader respektabelt merke som Lacoste som rammes, og ikke størrelser fra min subkulturelle banetidel.»

Er denne skadefryden en slags hevn fordi du selv ble offer for dårlige assosiasjoner da en ung finne brukte ditt artistnavn da han meide ned medelever og lærere, samt seg selv, i Jokela-massakren i 2007?

– Skadefryd er den eneste sanne glede.

Midt i alt dette mørke, er det et utslag av lettelse. At folk øverst i Bogstadveien også får føle litt på det … det er på sin plass.

For en som lager degenerert kunst kan det være farlig, det er alltid en psykologisk og sosial kostnad forbundet med kunsten. All kunst jeg elsker har på etter eller annet tidspunkt vært farlig.

Selv om Sturmgeist er rasende, og for så vidt Cornelius også, så føler jeg at det er noe positivt der inne, det er mye humor, tro og håp på mennesker …?

– Hvis jeg bare hadde syntes at menneskeheten var dømt og at alle bare kunne seile sin egen sjø, så hadde jeg aldri brydd meg med å skrive og tenke så mye om, på og for menneskene. Jeg kommer fra en humanistisk tradisjon, men jeg får ikke mye lyst til å bli humanist når jeg ser på de som kaller seg humanister. De som derimot gir meg troen på humanismen tilbake, det er antihumanistene og misantropene. Så det ligger jo en menneskekjærlighet i bunnen … lengst inne. Men Kardemommeby-moralismen, den burde brennes på bål.

Du skriver at du meldte deg inn i et norsk parti nylig …

– Ja nå kan du gjette …

Men det må jo være et utrykk for at du har et håp om at det betyr noe …?

– Jo, for all del. Det er jo derfor jeg gidder å kritisere. Kritikk er et byggende prosjekt. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet, som jeg personlig føler meg mest hjemme i. Men det er jo det partiet jeg har gitt mest pepper, men det er altså fordi jeg er et betalende medlem og at jeg vil ha noe å si. De sier jo at engasjement er en forutsetning for demokrati …

Tror du på det?

– Ja, og skulle kanskje håpe, eller forresten, «håpe» gjør seg alltid dårlig på trykk.

Off the record: hvis flere hadde engasjert seg så ville jo også landet sett annerledes ut.

Hahaha. Med håp for fremtiden …

2180-100

Super 110’s www.frislid.no

D e m r u t å p row h t over

Tekst/foto Erik Sæter Jørgensen Overthrow er metalbandet fra Tasta som tidligere i år gjorde en norgesturné som support for Kvelertak. Siden den gang har metalgutta nådd Urørtfinalen, bytta bassist og vært på coveret til oktoberversjonen av denne avisa. Vi ble med på turen da Overthrow slo følge med amerikanske Clutch, og opplevde hvordan det var å spille for utsolgte spillesteder i både øst og vest. Forresten, i tilfelle du stusser litt over et uventa Overthrowmedlem: Vestlandsbånda stikker dypt, så når Overthrow-trommis Espen blei kalt ut i oljens ærend steppa Purified in Blood-Anders opp med trommestikker og PMA.

1

32

11/2011

11/2011

33

mange gode julegavetips

Hva med et gavekort, produkter eller gavepakninger til noen du er glad i?

Hair & There ble kåret til Årets Frisørkonsern 2010

Hair & There har enerett på det internasjonalt kjente kurskonseptet Hair Construction

Sandnes Ikea, Forus 51 63 08 55

Sandnes Maxi Stormarked 51 66 48 42

Sandnes Amfi Vågen 51 29 40 19

Stavanger Kirkegt. 18 51 59 35 90

Stavanger Lars Hertervigsgt 4 51 53 22 84

Stavanger, Sunde Revheimsv 234 51 59 03 71

Stavanger Hundvåg 51 20 74 16

Stavanger Mariero 51 21 01 60

Asker • Gjøvik • Lillehammer • Oslo • Ålesund • Flekkefjord • Haugesund

www.hair-and-there.no

Sola Rådhusgt 28 51 65 07 92

Ålgård Magneten 51 61 50 80

11/2011

35

36

11/2011

11/2011

37

38

11/2011

KONKURRANSE

JAKKE

Gr at i s inn på by :l a rm 2013

alle jakker er n ummerert

halv pris på by:l armpass 2012

k val i t etsp l a gg

kulhetsgrad: 9 ,7

fi n nes kun 20 j a kker

PÅ HVILKET TORG I OSLO HAR BY:LARM HOVEDBASE UNDER FESTIVALEN? Dette er den offisielle nummererte by:Larm-jakka. Om du vinner denne jakka får du halv pris på by:Larmpasset for 2012, du kommer gratis inn på by:Larm 2013 og du er med i trekningen av av et års gratis WiMP (Finnes 10 stk WiMP-abo. - 50% sjanse for å vinne). Nokia sponser også vinneren av konkurransen med en flunkende ny Nokia Lumia 800.

Det finnes i tillegg 20 jakker for salg, samt hettegensere, t-skjorter og luer - alt i limited edition.

Produktene er produsert av Resteröds for by:Larm og for å vinne eller kjøpe denne jakken klikker du deg inn på resterods.com/bylarm.

resterods.com/bylarm

Én dag i året går drømmer i oppfyllelse.

Med et enormt utvalg Apple-produkter og -tilbehør kan du finne den perfekte gaven hos Tell.

Besøk Tell i Madlaveien.

Apple-ekspert siden 1992.

Madlaveien 10, 4008 Stavanger | Tlf 99316000 | www.tellit.no TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

Opplev iPad 2. grunner til at du vil elske den.

Med den utrolig tynne, lette og raske iPad 2 kan du surfe på nettet, lese e-post, se mer. iOS 5 inneholder over 200 nye funksjoner, blant annet Aviskiosk – et sted du e kontakten med vennene dine på.1 iCloud lagrer innholdet ditt og sprer det trådløst til alle dine enheter via push-teknologi.2 Stikk innom og prøv den utrolige iPad 2 hos Tell.

Besøk Tell i Madlaveien.

Apple-ekspert siden 1992.

Madlaveien 10, 4008 Stavanger | Tlf 99316000 | www.tellit.no iPad Smart Cover selges separat. 1 iMessage krever Wi-Fi. For iPad med 3G kan vanlige datapriser fra operatør komme i tillegg. 2iCloud krever iOS 5 på iPhone 3GS eller nyere, iPod touch (tredje og fjerde generasjon), iPad eller iPad 2 eller en Mac med OS X Lion eller en PC med Windows Vista eller Windows 7. Noen funksjoner krever en Wi-Fi-forbindelse. Enkelte funksjoner er ikke tilgjengelig i alle land. For noen tjenester er tilgangen begrenset til 10 enheter. TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

D.I.why?

Eg får faen ikkje pusta.

Tekst Håvard Krokedal Illustrasjon Anette Moi

Stavanger-kultur. De umiddelbare

assosiasjonene strekker seg fra kari

kerte kvasiraddiser med tourettesvokabular, til gassmaskegjøgleri i fiktive noiruniverser, slektstreff i arenaformat akkompagnert av falne stjerner, og et festivalsentrum som fremstår som en grotesk negasjon av en flyktningleir. Det sammensatte åpningsordet oser av politisk vanstyre, falsk folkelighet og korttenkt pengesløsing.

Det er så altfor lett å kritisere kulturpolitikken i Rogaland. Modererte versjoner av linjene ovenfor stjeler ukentlig spaltemeter i distriktstabloidene. En hel lokalpresse livnæres av å refse de kommunale etat-oligarkenes feilprioriteringer. Tafatte forsøk på å dissekere elefanten i rommet, resulterer likevel bare i overfladiske skrubbsår på en tykk hud de færreste egentlig har lyst å komme under.

Jeg er ikke Pål Jackman i svarthvitt på Cementen. Akutt åndedrettsbesvær er ikke en bivirkning av å komme hjem til mongolandet.

Det finnes enorme mengder lokalt initiativ i regionen, og rogalandskultur fortjener å bli tatt på alvor. Dette innebærer imidlertid ingen unison hyllest i ukritisk patriotrus. Viktigere enn noe annet er viljen til å søke etter røttene til de problematiske sidene av vestlandsvirkeligheten.

Norsk massekultur har tre grunnpilarer: industrisponsing, kommunal subsidiering og alkoholsalg. Dette medfører selvsagt ikke kunstnerisk diktering av alt som er støtta av selskaper eller det offentlige, og det gjør heller ikke alle arrangementer med skjenkebevilling identiske. Likevel setter disse tre faktorene grunnpremissene for kulturell virksomhet, og ikke minst den kollektive oppfatningen om hva og hvem kultur er. I den værharde Stavanger-regionen er det skuffende lite blest rundt dette. Tvert imot virker folk tilfredse.

Altfor tilfredse. Er vi virkelig så provoserende fornøyde, eller bare passive publikummere, oppdratt i et risikoløst velstandssamfunn, hvor vi er vant med å konsumere ferdigprosesserte kulturprodukter?

«Olja har ødelagt Norge», sier Thomas Seltzer og humrer i tredagersskjegget.

«Trygdekontor»-sjefen har rett i at overnevnte setning har blitt en nasjonal selvmedlidenhetskrykke. I vidunderlige nye Stavanger lyder likevel unnskyldningen mindre parodisk enn i et mørklagt Marienlyststudio.

Har man en samtale med tre personer i Stavanger-området, kan man vedde et vitalt organ på at minst en av dem har enten førsteeller andrehåndsinvolvering i oljebransjen.

Det sosiale og kulturelle energihegemoniet har både direkte og indirekte konsekvenser.

Fra et universitet som stadig tydeligere fremstår et rent petroleumsakademia, til Vikingdrakter og kulturelle årshøydepunkter som Oljemessa og Statoil-konserten i Bjergsted.

Oljebransjen praktiserer en moderne brødog-sirkus-politikk, og har posisjonert seg som enerådende premissleverandør for breddekultur i regionen.

En overtydelig illustrasjon av dette poenget er Statoils millionstipend, som sist ble mottatt av Kvelertak fra nettopp Sta-

vanger. Man kan selvfølgelig hevde at dette er en sjeldent positiv bruk av ellers samvittighetstyngende oljekroner, men det er ikke spontan idealisme som får næringa til å bla opp. Det handler om markedsføring, tilstedeværelse og kulturell definisjonsmakt. For ungdom med ambisjoner om å overleve som profesjonelle artister i dag, er kompromisser en ren nødvendighet. Hvordan man skal håndtere etiske dilemmaer som aspirerende rockestjerne er likevel ikke en like sentral problemstilling som hvordan man forholder seg til den hverdagslige, kontinuerlige kulturen; vår kultur.

Det finnes væsker som om mulig definerer folkekulturen tydeligere enn olja.

Majoriteten av kulturelle arrangementer er sentrert rundt kjøp, salg og inntak av alkohol.

Man kan sippe overprisa vin med litterære lepper på Sting, gå for rølpefylla på Checkpoint, eller bli beint fram ignorantdritas til overgreps-r&b på Beverly. Dette innebærer at en enormt stor del av vår sosiale interaksjon, utenfor arbeidssfæren, baseres på beruselse, samtidig som fritid generelt, og kulturelle begivenheter spesielt, blir synonymt med forbruk. I en tid hvor gjennomsnittlige tenåringsopprør når klimaks ved nasking av årgangssprit fra pappas mahognybarskap, er det å tenke utenfor det kommersielle utelivets rammer et sjeldent eksempel på noe faktisk radikalt og solidarisk. Halvhjerta kommunale tiltak strekker ikke til. Det trengs autonome rom i hverdagen, hvor alder og kjøpekraft er like ugyldige grunner for utestengning som etnisitet, legning og livssyn.

Poenget er ikke å predikere avhold, forvente at vi momentant slutter å tappe havbunnen for olje, eller at kommunal støtte nødvendigvis er et onde. Poenget er at noe må befinne seg under og utenfor, og at noen må våge å skape ved siden av den konvensjonelle kulturkonteksten. For individet kan vissheten om at det finnes rom til å uttrykke seg fritt, bokstavelig talt være livsviktig. Alternative kulturarenaer kan introdusere en for ideer, situasjoner, og mennesker man vanskelig finner på steder med tydelige økonomiske eller ideologiske forpliktelser. På det kollektive planet er uavhengig motkultur essensielt for å hindre kunstnerisk stagnasjon, utvide spekteret, og gi et reelt bilde av bredden i samfunnet. Og mest av alt, for å gi litt sårt tiltrengt pusterom.

Det er ikke spontan idealisme som får Statoil til å bla opp. Det handler om markedsføring, tilstedeværelse og kulturell definisjonsmakt.”

Håvard Krokedal Født 1990. Flytta til Oslo i fjor høst. Droppa ut av universitetet et semester senere, klippa håret, og fikk seg jobb i en barnehage i Oslo kommunes minst prioriterte forstadsghetto. Har siden midten av tenåra spilt i alt fra lokalromantiske norskpopband med P3-singler til misantropiske hardcoreband. Har satt opp konserter og festivaler i flere år. Utgir fanzina «Svart Samtid», som omhandler DIY-kultur, aktivisme, frigjøring og punk. Andre nummer kommer sannsynligvis i desember. Spiser ikke andre dyr, og identifiserer seg mer med gatenarkomane enn folk som drikker pils. Elske Stavanger, hater apati.

42

11/2011

Kløverhuset og Lagunen kjøpesenter Bergen

Kløverhuset og Lagunen kjøpesenter Bergen

restaurant

spis verden litt bedre Resept Cafè Østervåg 43, Stavanger www.resept-cafe.no Om du beveger deg nedover Østervåg i Stavanger sentrum, rett nedenfor fargegata, støter du på den caféen Resept. Utenfor står bord og benker med puter og pledd for de som vil nyte maten med litt frisk luft. På innsiden venter levende lys, rolig musikk, kaffeduft og koselige omgivelser i jordtoner, men først må du velge om du vil gå opp eller ned, for inngangsdøren er plassert mellom to plan – nemlig midt i trappa.

Men jeg har vært på Resept før, og vet at det er i overetasjen alle godsakene befinner seg. På disken står kaker, nøtter, sjokolader, energibarer og en pen, liten lapp om hva som er dagens rett.

Menyen er delt inn i småretter og tilbehør, litt større retter og hovedretter, etterfulgt av drikkekart med alt fra øl og vin til økologiske juicer og kaffe/te/kakao. Du trenger ikke være redd for at barna får pølse og påmfri.

Barnemenyen er nemlig fullkornspasta med soltørket tomatpesto, torgets grønnsaker og ferske urter. Hver dag serverer de også suppe med salat, økologisk bondebrød og en dipp som varieres etter utvalg og humør. Råvarene kjøpes ofte på grønnsaktorget ved Domkirkeplassen, og mye er økologisk. Detaljene står presisert i menyen. Glutenallergi? Spør, så fikser de det.

En fordel, men også en kilde til frustrasjon, er at de oppdaterer menyen ofte. Det er stadig nye retter å prøve, men vær forsiktig med å finne en favorittrett, for plutselig er den byttet ut. Prisene ligger et sted mellom 100 og 200 kroner for en hovedrett.

Jeg ble usikker på om jeg skulle bestille Banditt-burger eller Dragon Bowl, men valget falt på sistnevnte. Det er en asiatiskinspirert wok-rett med stekt tofu og masse grønnsaker

6

44

11/2011

i sur-søt-salt saus med ris og peanøtter. Jeg har hørt flere skryte av denne retten før, og den er visst en av de klassiske rettene som har kommet tilbake etter å ha vært tatt av menyen en periode. Her var det mye rare greier jeg ikke har spist før. Grønn chili? Er dette løk eller vannkastanjer? Jeg klarte i hvert fall å spotte selleristang som jeg egentlig hater over alt på jord, men så er det visst veldig sunt, så da gikk det ned like vel. Masse gode smaker, perfekt tilberedt tofu og ikke den tykke og oversøta chilisausen jeg er vant med.

Porsjonene kunne godt vært en anelse større, men så ble jeg til gjengjeld ikke overmett.

Ved siden av drakk jeg vann. På Resept får du vann med smak uten å betale ei krone! Jeg tok med meg en karaffel med lime, en med sitronmelisse og en med en gedigen kanelstang i. Overraskende godt, med litt julepreg.

Resept har tidligere vært et vegetarisk spisested, men i sommer kuttet de ut alle produkter fra dyr og kan nå heise veganerflagget til topps. Her snakker vi ikke spesialmat for særinger, men skikkelig god gourmetmat til folket, bare uten dyreplageri.

Alle vinner! «Men melk i kaffen da?» tenker du kanskje. Joda, det er melk i kaffen. Bare laget av naturens ingredienser. Prøv cappuccino med soyamelk, mandel latte eller en av de andre resterende åtte kaffedrikkene de har å by på. Du kommer ikke til å merke forskjell.

Jeg var på besøk midt i uka, og da er det som regel noen ledige sitteplasser i underetasjen. Kommer du innom en lørdag formiddag, kan du like gjerne snu i døren. Som regel er lokalet fylt av sultne og kaffetørste siddiser med sans for ren, økologisk og lokal mat.

Nå som det nærmer seg jul, tilbyr Resept også i år en treretters julemiddag. I fjor var det nøttesteik med kålrabistappe, poteter og rødvinssaus, med riskrem til dessert.

Adele Holt-Iversen

restaurant Studentersamfunnet 1. desember

BJØrn Berge

Storsalen 190 / 240 + avgift Dører 20:00 Konsertstart 21:00

1. desember

deBAtt: Lura Turistheim

6 Cafe de France Eiganesveien 8, Stavanger Den lyse og luftige innredningen er smakfull på en sånn måte at du ikke føler deg underkledd i Carlings-klær. Servitøren imponerer med sitt fag, og spiller samtidig med på sjargongen der vi sitter og drikker oss til matog vinkjennere. Etter at vi har inntatt suppe fra noe som ligner eggeglass, rå fisk, indrefilet, karamell-is, en smaksbombe av oster, og en tredelt dessert fra en annen verden, ber vi om en liten overraskelse. Spontant vartes vi opp med et halvtimes whiskeykurs. Vi kan knapt få fullrost Cafe de France nok, aberet måtte eventuelt være prisen. Kult at du må ringe på for å komme inn.

Sørensens Familiestuer Skagen 26, Stavanger Andre etasje av N.B. Sørensen har definitivt et av de beste kjøkken i Stavanger. Fra første til siste rett er det knapt noe rusk å trekke for. Når vi serveres en såkalt amuse-bouche av sild og snacks er vi allerede begeistret.

Smaksløk-oppvarmeren setter virkelig standarden for retter med distinkte smaker, som står perfekt til nærmest samtlige viner.

Laksen til forrett kjennes først for salt, men et glass Sancerre demmer opp. Wasabi, agurk og vårløk gjør retten fulkommen smaksmessig. Kalvebrissel med eple, rødbet og sauce Bercy er neste rett ut. Med all respekt for mors kjøkkenkunster, dette er kanskje det beste vi har smakt.

Måltidets hus Professor Olav Hanssens vei 11 Lyst og luftig lokale, selvbetjening og selvsortering; sjappa fremstår som ren og effektiv.

Tidstypisk og trendy, men også praktisk og spennende er det store utvalget med tamedhjemspesialiteter. Vi snakker her om sylta neper på glass og grissini rullet på jomfrulår i Toscana.

Du kan raske med deg mye rart på vei ut kassen. En bacalao, et kakestykke, en kopp kaffe og litt kjærlighet og omtanke kostet meg 100 kroner. Ikke verst.

5 Restaurant Nero Øvre Holmegate 9, Stavanger Fisk, hvilerett, andebryst til hovedrett, ost og dessert.

Halvparten av rettene er latterlig gode. Den knasende friske mohito granitten vi serveres til slutt frembringer lyster som ikke er upassende når stevnemøtet nærmer seg slutten på begynnelsen. Kelneren kunne gjerne løsnet litt på snippen i løpet av kvelden, men Nero er kanskje litt for de som liker det stivt?

Dersom belysningen hadde vært mer fokusert hadde stemningen

blitt varmere for to turtelduer på avveie. Vi betaler til slutt 3500,kroner inkludert driks. Det koster å være kar. For ikke å si keiser.

Lura turistheim Stavangerveien 16, Sandnes Lura Turistheim ligger usjarmerende plassert langs den travle Stavangerveien, en svært trafikkert riksveiavstikker i et antipittoresk ingenmannsland.

En sørpete parkeringsplass, bensinstasjoner og eksoskledde grantrær utgjør landskapet. Likevel, mens moderne restauranter med femstavelsestitulerte retter og panoramautsikt over Gandsfjorden bukker under for lave besøkstall, er det ikke uvanlig å måtte stå et kvarter i kø med romlende mage for å få bord ved Lura Turistheim. Og det gjerne midt i uka. Turistheimen skilter med å ha servert husmannskost i over seksti år, og vi noterer oss også på servietten at Arne Brimi en gang skal ha kåret stedet til Norges beste tradisjonskjøkken.

Sjøhuset Skagen Skagenkaien 16, Stavanger Sjøhuset er intimt, men bordene er såpass adskilt at forretningshemmeligheter kan holdes i hevd. Sjøhuset Skagens meny er usedvanlig smart presentert, med 4-5 forretter, hovedretter og desserter. Kjøtt og fisk tilberedes på alskens vis. Vil du ha sjømat, kan du velge mellom bacalao, blåskjell, eller dagens fiskefangst. vår supplerende tilleggsservitrise glemte å gi meg nytt glass når vinen skiftet farge halvveis inn i måltidet, var akkurat den sjarmerende streken i regningen som trekker opp helhetsinntrykket denne aftenen.

Sushi-Mat Nytorget 10, Stavanger For den som ikke lar seg skremme av Sushi-Mats mildt sagt ukonvensjonelle restaurantinnredning, er dette stedet absolutt å anbefale. Sjappa som ser ut som en kombinasjon av en tobakksforretning, Europris og svigerfars overfylte garasje, serverte svært god nigirisushi og sashimi, samt frekke makiruller.

Vi var to personer, og spiste oss stappmette på kvalitetssushi for 275 kroner.

City Brasserie Skagenkaien 28, Stavanger I Brasseriets førsteetasje serveres stedsriktig mat av selvsikre servitører. Den moderne restauranten langs den vakre sjøhuskledde kaien i sentrum av Stavanger skjemmes ikke av sitt fine (og noe forvirrede?) utvalg av fugl, sjømat og kjøttretter. Vi bestiller Tortellini med due til forrett, fulgt av skate i karrisaus med blåskjell til hovedrett. Jammen kan vi glede oss til et par av livets etter hvert nokså sjeldne førstegangsopplevelser.

Thai Cuisine Restaurant Kirkegata 41, Stavanger Det heter at sulten er den beste kokk, men vi antar at en kyndig kjøkkenansatt står bak den fargerike og innbydende

tallerkenen. Bitte litt varmere kunne maten muligens vært, men atmosfæren i lokalet har for lengst kompensert for dette.

Sammen med et glass iskaldt thailandsk Singa-øl har vi roet nervene og hygget oss nesten i hjel. Den om lag 40 kvadratmeter store restauranten må være blant byens triveligste. Innredning og belysning er perfekt.

4 Harry Pepper Øvre Holmegt. 15, Stavanger Chicken Quesadilla, Blackened Lamb, og Armadillo Ostekake.

Alle retter innfrir, selv om den velsmakende sausen jeg serveres til lammet er litt vel tjukk i konsistensen, og mistenkes for å ha ligget lenge i gryta. Med kun to servitører i en fullstappet restaurant lar vi oss begeistre over servicen og velvilligheten.

En chilensk rødvin smaker småsurt, men vi gleder oss heller over maten som er kommet kjapt på bordet. Fyldige porsjoner, gode smaker til mellomklassested å være.

Café Sting Valberget 3, Stavanger Byens legendariske utested, kulturhus og kafé åpnet trivelig og flott takterrasse i juni, og serverte helt streit mat til N&Ds utsendte. Vegetartallerkenen til 179 kroner var litt overpriset, men god, selv om den bar preg av et par kjappe løsninger og en noe inspirasjonsløs dag på kjøkkenet. Den renommerte sjokoladekaka som hele byen snakker om, virket forøvrig oppskrytt.

Pizzeria Al Forno Ole Bulls gate 14, Sandnes Pizzeria Al Forno tar mål av seg for å være en autentisk, italiensk restaurant, men presterte mer i retning av en gjennomsnittlig, men for all del helt okei, hverdagsrestaurant eller familiespisested. Mette og semifornøyde betalte vi nærmere 900 kroner for en kulinarisk reise som skulle ta oss til Italia, men som på grunn av for mange snarveier endte med å gå seg vill i Sandnes. Grei pizza, men kjipe salater og calamares. Overraskende god panna cotta til dessert.

3 Manee Thai Kirkegaten 42, Stavanger Nok et skudd på den allerede frodige thairestaurantstammen i Stavanger. Bar preg av å være i oppstartsfasen da N&D besøkte dem. Fine lokaler og grei pris, men med forbedringspotensial på maten. Vi spiste tre retter til tre hundre, og fikk god tom yumsuppe, men dvaske krabbekaker og granateplekjernedessert uten granateplekjerner.

KUltStUd inviterer til debatt om studentbyen Stavanger Panel med Per Arne Alstad, Fredrik Sele, Morten rønne og Bjarne Kvadsheim Kafé Akvariet Start 18:30 Gratis

2. desember

indie vår hage:

FJorden BABY! + dJ

Grottene 150 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

3. desember

KlUBB Hell PAtrol Møteplass for rock- og metalfans Grottene CC: 50 18 år 22:00-02:00

3. desember

HUSK! FolKenQU iz Hver tirS dAg Kl 20:00

CASioKidS

Storsalen 175 / 225 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

8. desember

lArS vAUlAr

Storsalen 175 / 225 + avgift Dører 20:00 Konsertstart 21:00

9. desember

120 dAYS

+ Afterparty i grottene med 120 days dJs, Stangeland Soundsystem, numusic dJ Storsalen 150 / 200 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

10. desember

ingenting 20 År!

+ Support: general Forsamling

Storsalen 250 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

10. desember

Studentenes Musikkforening Presenterer lØrdAgSgodt med: i SHot AliCe SHAdoWMind riSing in vAin Grottene Gratis Dører 21:00 Konsertstart 22:00

15. desember

BigBAng

Storsalen 275 / 325 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

Adventsglede hver søndag i desember i Kafé Akvariet - Førjulsstemning med gløgg og pepperkaker, adventslys og juleverksted

Mer program og billettsalg

www.folken.no

11/2011

45

uteliv

film

metal

O, jul med din vrede, again! Vi er privilegerte her i nord; i disse økonomisk og politisk ustabile tider så kan vi fortsatt grafse dypt ned i lommeboka og fråtse i hedenske juleritualer. Etter at julebordsesongen er over burde vi nok heller brent finstasen (bevismaterialet) og levert sjela til rens. Men er det ikke like greit å ta den helt ut i årets siste dager, og starte et nytt år med helt blanke hukommelser? 2012 kan jo ifølge svært pålitelige kilder visstnok bli vårt siste øyeblikk her på kloden …

Heite fritidsaktiviteter denne måneden.

tre obligatoriske konserter

BigBang Folken, torsdag 15. desember Førjulstradisjonen tro, så rocker disse gutta julen inn.

Vi skal være glad for at Greni tilbringer store deler av året i LA og kan servere solfylte vestkystsvibber, og ikke den hipstrete østkystvarianten.

1

lyd kan de garantert garantere.

De har beveget seg fra djup emokraut til elektronisk emo-disco, dette blir en svett kveld!

Casiokids Folken, Lørdag 3. desember Til tross for et tilsynelatende endeløst jetsetliv og godord som har blitt kastet etter bandet, for ikke å glemme de såkalte a-ha millionene, har Casiokids funnet et uavbrutt tidsrom til å spille inn et flunkende nytt album. Det blir vel servert noen smakebiter av det, blandet med røverhistorier fra deres turneturer i det vide utland.

1

120 Days Folken, fredag 9. desember Disse gutta er ikke lette å sette i bås, men en orgie i

1

tre obligatoriske klubbkvelder Jazzface Helt Rått, lørdag 3. desember Start kvelden med duggfrisk sushi og særdeles prisvennlig 2-for-1 happy hour i baren (hver helg fra klokken 2200 til midnatt.) Og for å toppe det hele så stiller en av byens mest erfarne og kanskje en av landets mest eklektiske DJ’s (undertegnede) bak spakene. Forvent bare én ting: sjangerløs gledesrus på det improviserte dansegulvet.

1

Cementen: Bakrommet Cementen Pub & Scene er byens alternative kulturbruk, bokcafe, nattpub & nattklubb. Cementen Scene (populært kalt bakrommet) har egen inngang på baksiden av bygget og opererer som nattklubb stort sett hele uken. Alternative DJ’s byr på soul, funk, ska og reggae til langt på natt.

1

Salsatorsdag Holmen Bar I første etasje på ærverdige Victoria Hotel, finner du Holmen Bar. Der skrus varmen opp hver torsdag, og i samarbeid med SalsaNor inviterer de på heftig hoftevrikking og hurtige rytmer. Arrangementet er åpent for alle, selv de som ikke våger seg ut på dansegulvet.

1

tre obligatoriske klubbkvelder R1 Ryders «All Nite» Dette kan kalles Funkitek og preges av paranoid og mørk house iblandet iskalde garagebeats. Varmer mitt hjerte!

1

Storm Queen «It Goes On» (vox) Fantastiske Morgan Geist og hans prosjekt Strom Queen returner til sine analoge røtter med denne disco-aktige og sjelfulle houseperlen. En perfekt oppfølger til fjorårets SQ-debut «Look Right Through».

1

46

11/2011

Audiojack «Get Serious» Mmm, dyp og uptempo London-house med en killer vokal-hook, «Let The Rhythm Take You». Du har bare lyst å drukne i tangentene.

1

Deilig musikk i alle sjangre finner du på mine mikstapes, så sjekk ut gratis nedlastninger på www. soundcloud.com/jazzface

uteliv: svein brustad

Videogutten på kino I desember kan du se den nye novellefilmen til Mannen som elsket Yngve-regissør Stian Kristiansen på kino.

Helt gratis. Filmen er basert på Tore Renbergs kortroman fra 2006, og har blitt til 33 minutter med uhyggelig barndomsnostalgi. I «Videogutten» treffer vi siddisene Hasse og Pål, som en dag møter en creepy kid i gymtimen.

Han tipser gutta om en kompis som har alle VHS-kassettene du kan ønske deg, komplett med kjønnsorganer og ekstremvold i beste videonasty-ånd. Ute i et forfallent hus på stavangerbygda finner de karen med huset fullt av videotape, og kjøleskapet fullt av RCcola. Uhyggastemninga forsterkes av skumle lyder og uventa besøk, og hva er det egentlig som skjer i den mystiske annenetasjen?

Siden filmen tar for seg den uskyldige ungdomstida er det ikke så mange bytryner på lerretet, men fra den vante gjengen er i hvert fall Arthur Berning (Mannen som elsket Yngve) og Marko Kanic (Jernanger) med. Det er aldri mangel på ekle eldre menn i Stavanger, så det er godt å se at filmbransjen tar tak der NAV feiler.

Stian Kristiansen har også laget film av Renbergs «Kompani Orheim», som kommer på kino til nyåret. Bak alle filmene står produksjonsselskapet Motlys, som nå har etablert seg i Stavanger med kontor i Pedersgata. De lover at det skal legges vekt på å bruke lokalkompetanse. Hvordan det går for vi se allerede neste år, da Stian Kristiansens neste prosjekt «Kyss meg for faen i helvete» skal spilles inn.

«Videogutten» vises klokka halv seks på kinoene i Stavanger og Sandnes helt frem til jul.

Billettene er gratis. Aldersgrensa er satt til 11 år, men passer best for tenåringer og oppover.

Det utskjelte 80-tallet (igjen).

TEKST Steffen Simenstad

Det har nesten blitt en av samtidens trender; å tilstå at vi liker 80-tallet,

til tross for at det var mye hårreisende (bokstavelig talt) ute og gikk på den tiden.

Og rent visuelt i hvertfall, er det ikke veldig mye fra den tiden jeg liker (selv om det hadde vært konge med en hvit skinnsofa a la Miami Vice i kjellerstuen). Folk så rare ut, ferdig med det. Og noen av disse rare folka laget musikk.

Bra musikk. Noen ganger genialt bra musikk faktisk. Litt plastikk-lyd kanskje, litt tynn produksjon, men låtene! Låter folk husker, låter folk vil høre igjen i dag. Ja, disse låtene er ofte så bra at selv ikke skikkelig midt-på-treet trubadurer eller coverband klarer å frarøve publikum gleden ved å høre disse låtene live.

Dette vet jeg av førstehåndserfaring.

Her i Stavanger har vi en gang i året et arrangement vi kaller noe så upretensiøst som Stavanger Allstars. Vi startet opp i 2008, og siden Stavanger var kulturhovedstad dette året, hadde vi to slike konserter det året. Siden det, og selvfølgelig grunnet at det ble slik en suksess, har vi holdt en konsert hvert år.

Stavanger Allstars er, i korte trekk, et til dels skiftende ensemble på cirka tjue musikere (inkludert undertegnende) fra diverse lokale band, som en gang i året går sammen om å spille et godt knippe hard rock- og heavy metal-låter fra 80-tallet live. De involverte musikere kommer blant annet fra band som Ingenting, Theatre of Tragedy, Pawnshop, Hellhole og mange flere. Låtene vi spiller byttes ut for hver konsert (det er nok av godlåter å velge fra), men de fleste musikerne stiller opp igjen og igjen.

Det er alltid stinn brakke på disse konsertene. Faktisk har det kun vært en gang det ikke var utsolgt; da hadde det ikke vært noen promotering av konserten i form av

plakater eller noe, men det var allikevel bare tre billetter igjen. Skyldes denne publikumstilstrømningen at vi spiller låtene så sinnssykt bra? Nei, jeg tror ærlig talt ikke noen av originalartistene ville blitt imponert.

Vi spiller dem med kjærlighet og respekt, ja.

Feilfritt? Nei, dessverre ikke (neida, ikke helt på trynet heller, bare ikke feilfritt). Tror ikke det er vår «stjernestatus» som drar folk inn dørene disse kveldene heller. Det er låtene!

«Holy Diver», «We’re Not Gonna Take It», «Final Countdown», «Girls, Girls, Girls!» Jeg kunne nevnt mange flere. Jeg vet du liker dem. Jeg vet du kan teksten på mange av dem. Jeg vet du ikke tør la alle disse cd-ene stå synlig i hylla.

I noen tilfeller er det selvfølgelig bare nostalgien, og en kan jo ikke like alle låtene like godt. Det kunne for eksempel aldri falle meg inn å eie noen skiver av verken Europe eller Bon Jovi. Ikke fordi jeg syntes disse blir «harry» eller noe, det er enkelt og greit et spørsmål om smak og behag. Men jeg må allikevel erkjenne flere av deres låter som meget holdbare, og som mye bedre forankret i rockehistorien enn mye av det som er skrevet siden vil kunne bli. Og jeg syntes faktisk det var like kult å spille «Final Countdown» som publikum syntes det var å høre den. Og publikum strømmer jo til for å høre disse låtene.

Neida, alt var ikke bra da heller, og jeg prøver heller ikke å si at alt er dårlig i dag.

Men mye av musikken fra 80-tallet er mye bedre enn 80-tallets generelle rykte skulle tilsi. Som et siste poeng, la oss reflektere litt over følgende: hva sier det ikke om kvaliteten på en låt når vi helst vil glemme vokalisten (Dee Snider), men låta – «I Wanna Rock» – trumfer alle andre estetiske parametere og gjør det plent umulig å ignorere fyren.

Stavanger Allstars har egen facebook-side med konsertoppdateringer.

twilight bar av Arthur Koestler

norgespremiere 12. januar 2012 Amfiscenen

Oversatt av Ole Johan Skjelbred. Med Ole Johan Skjelbred, Liv Bernhoft Osa, Nader Khademi, Tone Mostraum, Heidi Goldmann, Birgitte Larsen, Per Frisch og Per Christian Ellefsen. Regissør: Matthias Huhn.

Scenografi og kostymer: Michael Graessner. Maskør: Ingfrid Vasset. Lysdesign: Michael Graessner.

Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli. Regiassistent: Espen Dahl Hjort.

Billetter: 815 00 811 / www.nationaltheatret.no

Foto: Gisle Bjørneby

Stilt overfor truSSelen om JordaS undergang tar amatørene over

ONE NIGHT - ONE STAGE - ONCE IN A LIFETIME

SENTRUM SCENE TORSDAG 2. FEBRUAR

4ll0er B U Rockefe 23 januar

SENTRUM SCENE

23. JANUAR

MS.

NB! FRI ALDER PÅ GALLERIET

LAURYN

HILL live

OSLO SPEKTRUM, 21. JANUAR

BILL. I S A LG NÅ !

BACKSTREET BOYS NEW KIDS ON THE BLOCK

••••••••••••••••••••• OSLO SPEKTRUM MANDAG 14. MAI ••••••••••••••••••••• “THE BEATLES

ARE BACK!” – VARIETY

FRI

AL DE RS GR

EN SE !

“THE ORIGINAL CAST FROM BROADWAY”

BUBLÉ FOLKETEATERET MICHAEL 20 - 25 MARS 2012 CRAZY LOVE TOUR OSLO SPEKTRUM TIRSDAG 17. APRIL 2012

WITH SPECIAL GUESTS:

in

Concert

•••••••••••••••••••••••••••••• FREDRIKSTEN FESTNING HALDEN, 17. JUNI 2012 ••••••••••••••••••••••••••••••

OSLO SPEKTRUM 20. FEBRUAR

MED EKSKLU SIVE GJESTEOPPT REDENER, FULLT SYMFO NI ORKESTER OG KOR.

SUPPORT: DJ TDK + DJ JAMIE

LØRDAG 18.02.12

FÅ NB! KUIGNJEN BILL.

OSLO SPEKTRUM

EKSTRASHOW Kl. 18 - 21!

(FRI ALDERSGRENSE)

alexander (20) – Jeg ønsker meg ikke Ikea-kunst.

marianne (23) Consollgamer – Bestemorstruser.

Sunniva (19) Arkitekt – Gavekort, for det er sykt kjedelig.

Hege (19) Syklist – Sykdom. Vært syk to juler på rad.

hva ønsker du deg ikke til jul?

AV: XXX

lisbeth (22) Journalist – Tur til Mallorca (=kjønnsykdom).

marius (22) Konsertarrangør – Hello kitty matboks.

mats (22) DMT-forsker – Konsentrert spinat.

finn (28) Blikkenslager – Sokker.

joakim (22) Barnehageonkel – Svart Klespresser fra 1800-tallet.

cecilie (22) Skuespiller – Armbåndsur. Har for mange like.

eirik (24) Lærer – Ønsker meg minst ting til leiligheten.

christian (24) IT-konsulent – Kurt Nilsen-CD.

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper?

Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no.

Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 11/2011

49

LITTERATUR CAPPELENS FORSLAG TIL LESNING:

...?

Tarkovskis Stalker, filmatiseringen av Roadside Picnic

Piknik ved veikanten Tekst Andreas Cappelen

Det er mange ting du kan bekymre deg over

Det er utrolig irriterende når uten omjordiske besøker «den blå planeten» for en lunsj i det grønne uten å rydde opp etter seg. Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic (1971) fortelles av Redrick Schuhart, speider i en av «besøks-sonene» som er forvandlet til et vitenskapelig terra incognita; ukartlagte territorier okkupert av «so-so’s», «black sprays», «death lamps» og «meatgrinders». Med én til tre i overlevelsesodds begir speiderne seg inn i områdene for å forsyne det sorte markedet med etterlatte utenomjordiske artefakter. Schuhart beret-

ter om dattera med hår over hele kroppen som sammen med sin for lengst døde farfar sitter oppe og skriker om natten. Roadside Picnic er russisk sci-fi strippet for supervåpen, killer-robots og supernovas. I stedet får leseren servert en historie fortalt gjennom åtte år av en antihelt uten laboratoriefrakk.

Vitenskapelig sjargong byttes ut med en mytologi konstruert av desillusjonerte stalkere som forserer et fiendtlig landskap på jakt etter Ønskebrønnen. Strugatsky-brødrene beholder roen gjennom hele den 120 sider lange teksten og leverer en seig, men intens og filosoferende historie om menneskets kosmiske ubetydelighet.

HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Sosial, seksuell, kosmisk og kvantefysisk periferi Tekst Pil Cappelen Smith

I midten av kulturen skjer det ikke all verden. Der rår first world problems, og det er sjelden noe viktig på spill.

Man skal heldigvis ikke langt ut i mørket utenfor konsensusens varmende leirbål før man støter på all slags avvikere, og takke faen for det. Utkanten rommer det anstøtelige, det uakseptable, det kontroversielle. Minoritetsstemmen. Det man må lete seg frem til. Der ute finnes folk som for eksempel Jean Genet.

Genet (1910-1986) levde hele livet i absolutt opposisjon til de rådende moralske verdiene, og dyrket konsekvent alt som var heslig for borgerskapet i sine bøker og sitt liv. Han var horesønnen som selv ble en hore, punk i ordets opprinnelige forstand. Som bastard og homoseksuell ble han avvist av samfunnet, men Genet reagerte med å oppsøke fornedrelsen med grådighet. Den selvbiografiske Tyvens dagbok beskriver en tid i Genets liv der han levde som tigger, tyv og rent boy i de periodene han var ute av fengsel, men han

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

50

11/2011

beklaget aldri sin outsiderstatus. Tvert imot er uteliggertilværelsen for ham fylt av skjønnhet; forræderiet er den høyeste dyden og brutalitet og ondskap estetisk idealer. Dette framstår ikke bare som en overlevelsesmekanisme, slik for eksempel kunstneren Bob Flanagan brukte S/M for å ta tilbake eierskapet til kroppen sin fra den smertefulle sykdommen cystisk fibrose (dokumentert i filmen SICK: The Life & Death of Bob Flanagan, Supermasochist.) For Genet satte inn alt på å være den generøse tyven, the happiest hooker, putebiternes skamløse skytshelgen. I rennesteinen er han akkurat der han aller helst vil være; det er der livet gir mening for ham. Misjonen hans om å pervertere alt det konvensjonelle er et personlig heller enn et ideologisk prosjekt. Nå som bekjennende litteratur er blitt så presentabelt, og fascinasjonen for det trivielle virker endeløs kan det være interessant å se hvor lista er lagt av en vrengt sjel som faktisk har levd et kontrært, oppsiktsvekkende liv. Man leser ikke Genet ustraffet, er det blitt sagt. Godt å vite at det fins lesning som bærer i seg en risiko for et eller annet. Det må da telle for noe.

TEGNESERIE

Apefjes

TEKST Aksel Kielland

GANGES#4

Kevin Huizengas Ganges er kanskje den beste hefteserien som kommer ut i USA akkurat nå. Den eneste konkurransen kommer fra C.F.s POWR MASTRS og Jaime Hernandez sine sider i Love & Rockets, og hvilken som er best avhenger av hvilken dag det er og hva man ønsker at en tegneserie skal være. Ganges handler om Huizengas gjennomgangsfigur Glen Ganges som sliter med å få sove (med unntak av #2, som i stor grad er viet ordløse skildringer av et fantastisk bisart dataspill). Et eller annet sted i forstads-USA, virrer den søvnløse Ganges rundt i en overtrøtt ørske, fortapt i en labyrint av drømmeaktige hallusinasjoner og tilfeldige faktaopplysninger.

Huizenga bruker dette utgangspunktet til å skape sekvenser som er blant det absolutt ypperste mediet har produsert de siste tiårene; dette er tegneserier man ser på og studerer like mye som man leser. Ganges er en av disse sjeldne tegneseriene som ved sin blotte eksistens – og uten at spørsmålet i det hele tatt har blitt stilt – forklarer hva som er poenget med å lage og lese tegneserier.

SHOW ME THE MONKEY Denne spalten har tidligere skrevet om Sigbjørn Lilleengs «nært forestående» utgivelse Generator. Nå har det seg imidlertid sånn at Lilleeng har vært opptatt med bokprosjektet Apefjes, hvor han sammen med Tor Erling Naas har laget en ungdomsfortelling som er halvparten tegneserier og halvparten prosa.

Selve historien er litt for målgruppespesifikk til at det føles riktig å dytte tommelen i den ene eller andre retningen, men tegnemessig er det flotte saker. Lilleeng har tonet ned Brian Lee O’Malley-påvirkningen en smule, og smeltet den sammen med sine post-Paul Pope-ske tendenser. Resultatet er et produkt som visuelt sett lover særdeles godt for fremtiden. Når det gjelder leseropplevelsen må man konsultere nærmeste trettenåring.

INHABILITETSHJØRNET PRESENTERER De siste årene har Natt&Dags stolte mangeårige tradisjon med å hylle og promotere arbeidet til skribentenes nære venner havnet litt i skyggen av en noe mer tradisjonell tilnærming til inhabilitet og gratisavisjournalistikk. Så for å forhindre at denne arven går i glemmeboka, skal jeg koste på meg å promotere noe jeg

The only reason they call this The White House is ’cause there ain’t never been no real brothers up in here!” – Johan Galtung selv har vært med på å stelle istand: Årets siste nummer av det feministiske tidsskriftet Fett inkluderer et julehefte med nytegnet materiale av tegneserieskapere som Christopher Nielsen, Mats Jonsson, Henrik Bromander, Connor Willumsen, Molly O’Connell, Emelie Östergren og Ines Estrada. Alle tegner – naturligvis – noe som har et eller annet med noe kjønn og noe greier å gjøre, og resultatet er heller spektakulært. Willumsens seks sider er Flottansson Jr. III. Noen må gjerne kalle det «årets norske antologi», det føles litt drøyt å måtte gjøre det selv.

Apropos Det hvite hus; hvis det fortsatt er noen der ute som ikke har lest Steven Weissmans Barack Hussein Obama på WhatThingsDo.com bør man ta turen sporenstreks.

Samtidig kan man hive seg på Amazon og eBay – eventuelt sin lokale tegneserieforret-

ning – for å sikre seg Weissmans samlede ouevre, fra Lemon Kids til White Flower Day og Olaf Oedwards, Kid Firechief-stripene (feat. DJ Diaper & MC Nu-Born) i Gilbert Hernandez’ barnetegneserier-for-voksne-antologi Measles.

I gode nyheter er det verdt å nevne at Harvey Pekars enke Joyce Brabner nylig maktet å samle inn nok penger til et Pekar-monument som skal reises på Cleveland Heights Public Library. I dårlige nyheter kan det derimot nevnes at undertegnede etter et mystisk innbrudd i en bod i et leilighetsbygg i Bergen sentrum har blitt frastjålet kassevis med tegneserier.

Dersom noen får tilbud om å kjøpe Alan Moores Miracleman eller Grant Morrisons Zenith på vei gjennom Nygårdsparken lønner det seg å slå til. Uansett hva de skal ha for dem er det sikkert billigere der enn på eBay.

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar.

Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte.

Fraktfritt - på alle ordrer før jul.

Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 titler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

11/2011

51

KUNST

Jan Kjetil Bjørheim Bryne kunstforening, til 8. januar Bjørnheim stiller ut en installasjon, malerier og videoarbeid; maleriene med utgangspunkt i Rorschachs test, en kokonglignende skulptur med plass til en voksen kropp samt abstrakte videoarbeider.

– Vi har alle våre undringer.

Steder vi brenner, og steder vi slukner. Opplevelser av at møter, mennesker og makt

1

skaper mening og at livet er stort, sier Bjørheim.

– Så er det utfor igjen, begrepene slukner, noe grunnleggende perverst våkner. Det er som jeg mangler evnen til å bevare gleden, storheten. Det er i dette rommet jeg jobber, i disse skapene jeg leter. Noen ganger holder jeg genius i halen, andre ganger ser jeg bare vegger. Jeg er en samling motsetninger, mellom makt, begjær, og et brennende ønske å være noe.

Crispin Gurholt - Live Photo Hå gamle prestgård , 3. desember – 22. januar Crispin Gurholt har det siste tiåret laget en rekke arbeider han betegner som «live photo», nøye regisserte og konstruerte tablåer i form av video og fotografi. Crispin forteller at det på Hå også blir nye arbeider: – Vanligvis er tablåene mine veldig nøye bygget opp med sminke, kostyme, lys og så videre. På Hå vises et nytt foto og en ny video fra et prosjekt jeg gjorde i Ekebergåsen i sommer. I samarbeid med elever fra Prosjektskolen i Oslo lagde jeg noe som ikke var så konstruert, men litt mer åpent, og det har jeg kalt live photo unplugged, som en akustisk variant. Jeg brukte en type mennesker som de var, altså i de klærne de hadde på seg og det lyset som var tilgjengelig. Dette var veldig vellykket, og for meg en veldig frisk måte å jobbe på, i motsetning til

1

de veldig planlagte, regisserte og konstruerte tablåene som jeg gjør til vanlig. Resultatet er et stort fint foto og en video som jeg viser på Hå sammen med tidligere fotoprosjekter, det blir en god del arbeider med tilsammen ti videoer og en fire-fem fotografier.

– Forøvrig kan jeg nevne at den videoen som hører til det førstnevnte prosjektet i kveld, blir vist på en kunstfilmfestival i Paris. Tanken med å ha både video og foto er nettopp at de kan vises sammen – eller hver for seg. Jeg lager på en måte alt som autonome verk, men som likevel har linker til hverandre og passer i en større helhet. Live photo har jeg holdt på med siden 1999 og jeg har til nå 21 forskjellige tablåer.

Et annet prosjekt jeg jobber med, som ikke er visningsklart ennå, er å ta fotoene tilbake til maleri. Jeg begynte som maler, så drev jeg med installasjon, så foto/video og nå tilbake til maleri. Slik sett er det en sirkel som er i ferd med å sluttes.

Sidetracks: Painting in the Paramodern Continuum Stavanger kunstmuseum, 20. januar–13. mai Utstillingen viser verk av en rekke skandinaviske og internasjonale kunstnere som befinner seg innen et formspråk hvor figurative og abstrakte krefter kan betraktes som likestilte.

Med verk av Dag Erik Elgin, Jesper Christiansen, Kaspar Bonnén, Matthias Weischer, Toon Verhoef, Marlene Dumas, Luc Tuymans, Leonard Richard, Mary Heilmann, Toby Ziegler, Daniel Richter, Troels Wörsel og Hurvin Anderson. Direktør ved museet Peter Meyer, som også har kuratert utstillingen forteller: – En understrøm i modernismen er at mange kunstnere har jobbet med det figurative

maleriet på en eller annen måte.

Tanken er å forholde seg til kunstnerne som har balansert mellom å behandle maleriet som språk på lerretet, og samtidig har fortalt noe om virkeligheten på en eller annen måte. Det er ganske karakteristisk at siden 60-tallet så har det meste av kunst som beskjeftiger seg med virkeligheten gjort det gjennom andre folks måter og se på virkeligheten på, en kan si at det er en stil som kopieres. Det kan kanskje være interessant å tenke modernismen som et langt tids-kontinuum i stedet for å se det som abrupte hendelser. Hvis en kikker på modernismen så kan en få inntrykk av at den kun handler om fashion og markedsføring, men det handler egentlig om hvordan kunsten utvikler seg.

På 1950- og 1960-tallet foregår det en betydelig diskusjon om oppfattelsen av samtidighet. En tekst i katalogen behandler nettopp dette og andre oppfatninger av samtidighet som eksisterer i vårt samfunn. Det er altså en utstilling av samtidskunst som forsøker å revurdere modernismen i dag.

– Senere i februar har vi en utstilling som heter «Hvaltegn og dyrespor» av en dansk kunstner som heter Pernille Kløvedal, hun lager avtrykk av dyr og har blant annet laget avtrykk av en hel grindeval som er fem-seks meter lang.

er ikke som teater hvor du er en del av et stort apparat med scenografi, kostyme, regi og sminke, du har all makt i egne hender som forteller, og er veldig fleksibel.

– Fortellerkunsten er naken, sier Tomas, -du har ingenting å gjemme deg bak.

– Fortellerkunsten, i den formen fortellerlauget presenterer den, kom til Norge fra Storbritannia etter å ha spredt seg gjennom Europa på 70 og 80-tallet. I dag er Norge unike i europeisk sammenheng fordi vi har en egen høyere utdanning for fortellerkunst, forteller Liv Brita.

– Fortellerkafeen ble startet fordi vi savnet en scene for fortellinger for voksne. Når du jobber med fortelling er gjerne ni av ti oppdrag for barn, som er spennende, men vi hadde behov for en scene hvor vi kan lytte til fortellerkunst for voksne. –Og selv om barn ikke er nektet adgang, passer ikke nødvendigvis

alle fortellingene for dem, de kan bli nokså brutale, selv for meg, ler Tomas.

Frost blir definitivt en annerledes juleforestilling, og etter forestillingen kan de som vil selv bidra med egne fortellinger, jeg begynner å øve nå.

Touscene.com

Hvis ingen går i fella …

Rogaland Teater, Spilles til og med 17. desember

1

kunst: hans christian skovholt

scenekunst Juleforestillingenes tid er over oss, og i desember fristes vi av klassikeren Nøtteknekkeren, Midgardsormen teaterlag, Barnas Store Julerevy, og Prøysensk jul på Rogaland Teater. Når juleoverdosen kommer, like sikkert som julen på kjerringa, finnes det heldigvis alternativer. Er du så heldig å finne billetter til Sonny på Rogaland Teater kan du nyte Kaizers Orchestra i musikalform, og får du ikke billetter denne gangen kan kanskje en moderne Alice være medisin?

I januar gjester Carte Blanche Sandnes Kulturhus med forestillingen Object Constant. Rui Hortas koreografi framføres for første gang på 14 år, og første gang med et norsk kompani. Det blir fantastisk!

Frost, Stavanger Fortellerkafé Tou Scene, 9. desember Stavanger Fortellerkafé har tradisjon for å lage en juleforestilling, 52

11/2011

eller kanskje rettere sagt en vinterforestilling oppunder jul, og i år er turen kommet til Frost.

Stavanger Fortellerlaug startet opp med sine fortellerkafeer i 2008, og har siden 2009 holdt til på Tou Scene. Lauget består av fem ildsjeler som henter inn ulike fortellerkunstenere gjennom hele året, men oppunder jul, da er det laugets egne medlemmer som står på scenen.

– Vi har alle ulike måter å fortelle på, og vi har ulik smak og stil, forteller Tomas Kinck Wold og Liv Brita Brodal. –Laugets medlemmer har jobbet med ulike elementer de forbinder med forestillingens tema og tittel, nemlig Frost. Jeg jobber med humor i min del av fortellingen, og forteller om hva som skjer når en mann som ble nedfrosset i 1994 blir tint opp og vekket til live. Hva skjer med ham? Blir han forsket på og utsatt for ulike tester? Plasseres han i sitt naturlige 1994-habitat?

Blir han utstilt for publikum? Det

hele blir både absurd og småkomisk, forteller Tomas.

Liv Brita derimot presenterer en mer blodig fortelling. –Jeg baserer min fortelling på et sagn fra Grønland. Hvert år på hellige tre kongers dag kaster selene hammen sin og danser i menneskeskikkelse på isen. I fortellingen ser en fisker en av selkvinnene og forelsker seg i henne. Han gjemmer hammen hennes så hun ikke kan svømme tilbake i havet med de andre selene. Det skulle han ikke ha gjort! To av laugets andre medlemmer Marianne Stenerud og Nina Næsheim bidrar også til Frost, -De bidrar med krim og iskalde julegrøss, men også lunere og varmere fortellinger.

Men hva er egentlig fortellerkunst?

– Fortellerkunsten er på et vis den reneste formen for scenekunst, sier Liv Brita.

– En forteller, et rom og en tilhører er alt som behøves for å skape en fortelling. Fortelling

Nøtteknekkeren Sandnes Kulturhus, Spilles 2.-5. desember Møte Rogaland Teater, Spilles 3. og 10. desember Stavanger fortellerkafé Tou Scene, 9. desember Nærværforestillingene Sandnes Kulturhus, Spilles 6.-7. desember Gale Jul Sandnes Kulturhus, Spilles 15.-18 desember

Når nøttene blir vrange Sola Kulturhus, Spilles til og med 18. desember Alice Rogaland Teater, Spilles til og med 31. desember Sonny Rogaland Teater, Spilles til og med 31. januar Dyrene i Hakkebakkeskogen Sola Kulturhus, Spilles til og med 15. januar Carte Blanche Object Constant Sandnes Kulturhus, Spilles 31. januar og 1. februar scenekunst: ingeborg sanner

Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD tur!

litteratur

eloquent vandals Eloquent Vandals: Kontur Forlag. 304 sider. Norsk og engelsk språk.

Praktbok om Nuart-relatert gatekunst.

TEKST REDAKSJONEN Nuart-festivalen i Stavanger har i løpet av de siste ti åra blitt en viktig faktor innenfor gatekunsten. Med boka «Eloquent Vandals» rekker en å oppsummere hva som har skjedd, og fundere litt over veien videre. Å lage bøker er noe gatefolket har blitt flinke til. Når kunsten din kanskje bare varer i noen timer, er fotodokumentasjon et must.

Har du mange nok fotoer, fra kule nok plasser, er det bare å fordele de utover arkene dine og lage bok. I beste Nuart-ånd er derimot ikke denne boka noe gjør-det-selv prosjekt. Boka er gitt ut på Kontur forlag, og både trykk og design er tipp topp.

Boka tar for seg historien til festivalen, og er bygd opp med noen essay først, og så masse bilder. Teksten er upretensiøs og ikke overdrevet lang, så du gidder faktisk å lese innledningen før du flipper videre til de fargerike bildene. I tråd med at både gatekunsten og festivalen er gjennomsyra internasjonal, er teksten både på norsk og engelsk. Det dukker opp noen spark her og der, enten det er kjipe rikfolk eller den allmenne dølling, men Nuartfolket holder seg som regel i skinnet. Etter mange år på utsida, har de blitt en del av det etablerte kunstmiljøet i Stavanger. De mest interessante tankene er funderingene over 54

11/2011

begrepet det offentlige rom. Kan en banal tagger være et tilskudd til samfunnet?

«Eloquent Vandals» konsentrerer seg om tida fra 2006 til i dag. Det var da Nuart blei sin egen gatekunstgreie, og litt løsere knytta til det opprinnelige Numusic. Mange kjente navn har vært innom Nuart de siste åra, og høydepunkter som Nick Walker sin Mona Lisa, Vhils monumentale veggutgravninger og italienske Blu sitt nylig revne Tou-verk er behørig dokumentert. Alt er ordnet kronologisk, så hvis det er et spesielt verk du er på jakt etter er det lett å finne frem. Tekstene fra de ulike kuratorene er tyngre materie enn innledningen, men de gir ekstra dybde for de som ønsker det. Først og fremst er «Eloquent Vandals» ei velrealisert bok, som har et klart tema og en klar målsetting. Den vil behandle gatekunsten som har prega byen vår på en seriøs og kunnskapsrik måte, samtidig som en vil lage et solid fysisk produkt. Begge deler har blitt vellykka, og derfor er vandalboka rett og slett ei god kunstbok.

Boka har høy julegavefaktor, og er du tilfeldigvis en rødvinsdrikkende yatzyspiller med sprayboksinteressert avkom er det anbefalt å stikke innom Norli og plukke med det et par eksemplarer. Bok nummer to kan du gi til den kule tanta di som egentlig skal på tur til Goa, men som nøyer seg med jentetur til Røldal.

Charles Bukowski

skitten fyr TEKST KRISTIAN WIESE

Det er ikke vanskelig å lene hodet bak

over, lukke øynene og forestille seg

Los Angeles sine enorme forsteder og drabantbyer. South Central Los Angeles om sommeren for eksempel. Herregud, hele området fungerer jo som en gigantisk drabantby.

Med alle de problemene det måtte medføre.

De lave, slitte bygningene, spritsjappene og kolonial fortetningene. Arbeidsløse afrikanere som spiller terningspill eller domino med hverandre. Hvite vagabonder som roper og skriker til hverandre. Alt sammen hulter til bulter. Den varme luften som slår mot deg.

Asfalt som er så varm at du tror den er i ferd med å smelte. Friske høye palmer og palmer med slitte, nesten brune blader. Det er så lett å forestille seg dette. Hvis du har vært der vel og merke.

Men det er kanskje ikke så mange av dere som har besøkt disse områdene. Ikke jeg heller. Det passer bedre å få inntrykk som dette servert gjennom N.W.A., Menace to Society og om ikke lenge GTA5. Nå vel, hvis du likevel er hypp på å utvide din horisont, men ikke våger å legge neste ferietur gjennom Compton, Inglewood eller Long Beach, og selv om du ikke har XBox 360 eller PS3 finnes det mange andre alternativer. Et av dem heter Charles Bukowski. Du har hørt om ham, ikke sant? Oppvokst i South Central LA og nesten hele livet bodde han i forstedene rundt Los Angeles. Det er Bukowski som har lært meg

det jeg vet om drabantbyene rundt Los Angeles, mest Bukowski, men kanskje også litt fra gode gamle Eazy. R.I.P.

Bukowskis siste bok er ennå ikke tilgjengelig på norsk, men hvem kan ikke lese engelsk? Dessuten, hvem har ikke per dags dato en Ipad som gjør at du lekende lett kan laste boka rett ned i fanget. Det gjorde jeg.

Og i løpet av et par fingertrykk på skjermen er jeg på nytt sammen med gode gamle Buk. Og det er som å komme hjem til en gammel venn. En gammel forfyllet venn vel og merke.

Ja, jeg er fan og leser alt jeg kommer over.

Det samme burde du gjøre. Det finnes neppe noen annen forfatter som passer leserne av N&D bedre enn Bukowski. Han var stort sett dritings, kjederøykende, tenkte konstant på kus og skrev forbannet godt. Og den siste boka hans er ikke noe dårligere enn de forestående. Den er faktisk sjukt bra. Det er den samme tonen. Den samme desperasjonen i tekstene og den samme humoren. Uansett hvor på trynet han enn måtte være klarer han bestandig å få inn humoren.

More Notes of a Dirty Old Man tar for seg alle de klassiske Bukowski-temaene som sex, sprit og gambling. Boken som kom ut tidligere i år består av artikler og historier tidligere publisert i Open City og High Times og plukker opp trådene fra forgjengeren Notes of a Dirty Old Man. Bra bok det også forresten.

Og jeg er helt sikker på at vi en gang for alle kan enes om at Bukowski enkelt og greit forblir «The Dirtiest Old Man in Los Angeles».

Foto: Margaret M. de Lange

Bergen: Christiesgate 5, 55 32 50 00 Bærum/Kolsås: Brynsveien 140, 67 13 23 00 Drammen: Ellingsen Møbler, 32 83 39 31 Førde: Atle Naustdal, 57 82 13 76 Gjøvik: Kiil InteriørDesign, 61 24 73 80 Haugesund: In-Design, 52 72 90 52 Kristiansand: Møbelmiljø, 38 02 40 22 Kristiansund: Løkkemyrveien 1, 71 58 40 43 Lillestrøm: Voldgate 2B, 63 81 36 00 Moss: Ekholtveien 114, 69 02 06 00 Oslo/Skøyen: Karenslyst Allé 7, 22 55 71 08 Ski: Åsenveien 8, 64 85 09 20 Stavanger: Marieroveien 21A, 51 88 18 88 Trondheim: Dyre Halses gt 1B, Solsiden, 73 50 70 90 Tønsberg: hjørnet Tollbodgaten/Storgaten, 33 33 27 00 Ålesund: Smibakken 3, Breivika, 46 62 30 01 Stockholm: Regeringsgatan 65, 08-214170 Göteborg: A&Co, 031-7730100 For mer informasjon: www.slettvoll.no

Boligkjøperforsikring skaper balanse mellom kjøper og selger

5

gode grunner til at kjøper bør ha

boligkjøperforsikring: • Eierskifteforsikring er selgers forsikring, boligkjøperforsikring er kjøpers motvekt.

• Boligkjøperforsikring gir kjøper trygghet hvis det oppdages feil eller mangler ved boligen.

• Boligkjøperforsikring er en liten kostnad i forbindelse med bolighandelen.

• Kjøper får tilgang til spesialiserte advokater og profesjonell hjelp når de trenger det.

• Forsikringen sparer kjøper for tid og penger hvis noe oppdages, og man unngår økonomisk risiko.

Boligkjøperforsikring tegnes gjennom eiendomsmegleren din senest ved kontraktsignering.

in association with

www.help.no

tlf 07 123

post@help.no

MUSIKK

Derfor kastet jeg mine CD-er på historiens skraphaug.

TEKST ANDREAS TYLDEN

Platesalget i USA gikk fra nærmere 15 milliarder solgte enheter i 1999 til drøye seks milliarder ti år senere i 2009. 2011 vil antageligvis vise til halvparten av det igjen. Realiteten er et brutalt faktum når et band eller en artist rir hypebølgen og entrer Billboard Top 100-lista.

Tolv måneder senere spør vi hvor ble av «X» eller «Y» sammen med resten av røklet gjemt dypt inne i glemmeboka. Uhell i hell, som det heter.

Idol, X-factor og x antall såkalte talentkonkurranser spyr ut den ene «superstjernen» etter den andre uten at vi kan huske ett eneste navn dagen etterpå. Her til lands har giganten Platekompaniet forlengst kastet det meste av CD-lageret på dynga til fordel for spill og DVD-er. Dette hendige digitalformatet – «umulig å ripe» med «superb stereo quality», arvtakeren til fossilet LP-en, som på starten av 80-tallet revolusjonerte både bransjen og teknologien i seg selv, har møtt sin endelige undergang. Vi har sett det komme lenge. Men hva er årsaken til apokalypsen? Hvorfor har publikum sluttet å kjøpe musikk, og hva skjedde etter tusenårsskiftet som skrumpet inn levealderen på musikk så fatalt at en gjennomsnittlig fylleorgasme varer lenger?

Før jeg setter i gang med mine teoretiske tirader skal det innrømmes at jeg også har måttet ta et skjebnesvangert valg – ett jeg har sett komme og fryktet lenge. Jeg skulle flytte til en ny mindre leilighet og med et gigantisk flyttelass på slep måtte noe ofres et sted på veien. Rundt to tusen CD-plater fikk nytt hjem i seks sorte mapper av billig, fake skinn. Plastikken kastet jeg på dynga i samme åndedrag som jeg bestemte meg for å slutte å kjøpe CD-er. Gisp. Men herr Tylden, hva er det du sier!? Joda, neida, men altså. Jeg kjøper mer vinyl enn noen gang, det skal sies. Jeg svir av latterlige summer hver eneste måned på et format som ble erklært død av Philips da CD-pressene ble satt i gang for fullt for 40 år siden. Til mitt forsvar er uansett vinylformatet tilbake. Til og med på Platekompaniet følger nisjebutikkene og tar inn vinyl til den store gullplaten (pun intended). Men på langt nær i samme grad som i de gyldne tider.

Nok om det. Hva er grunnen til at musikk har fått så kort levetid i det vi går inn i 2012? Eksemplene er mange. Hvor mange Franz Ferdinands, Klaxons, Doves, Arctic Monkeys, Interpols, Strokes, Futureheads, Arcade Fires, Fleet Foxes, Mars Voltas og The Darknesser har ikke blitt stemplet som rockens redningsmenn de siste ti åra av blant annet britiske NME – en gang i tiden

en av verdens aller viktigste musikkpublikasjoner, i dag en spekulativ hypemaskin som kan knuse et band like kjapt som de kan sende et annet rett opp mot stjernehimmelen. Hvem har skylden for at alt gikk til helvete? La meg omformulere: Hvem har ansvaret for å få skuta på rett kjøl igjen? Er det de multinasjonale plateselskapene som ikke har klart å henge med i svingene? Er det MTV og de «kapitalistsvina» som er mer opptatt av overprodusert hjernedød realityTV og vocoder-pop skapt for et satt marked på lik linje med Coca Cola™ og Cornflakes™? Eller er det platekjøperne, musikkelskerne som har sviktet og funnet andre ting å bruke tid og penger på? Er det pressen, er det rett og slett jeg som musikkfantast og anmelder (elitistisk meningsytrer?) som har skylda?

Svaret er, sosiologisk sett, så dølt og banalt enkelt at vi lever i en bruk- og kastkultur der vi tar det meste for gitt – som et par billige tennissokker fra Cubus. Det andre aspektet som på mange måter er mer reelt, er tid. Tid og rom. Vi har rett og slett ikke tid til å vente på at en artist skal bruke to år på gi ut en oppfølger til en fantastisk overhypa debut som et samlet pressekorps kommer til å gi terningkast whatever uansett. Like lite tid som vi har til å lese en bok, skrive et brev (wut, for hånd?!), ringe familie, bruke mer

enn et kvarter på en potetkokinga eller hva det måte være. Du skjønner tegninga med de rare notene på.

Den pessimistiske innfallsvinkelen er at det heller ikke hjelper at, takket være internett og andre teknologisk framskritt som har gjort det såre enkelt for, ja, hvem som helst å spille inn en skive på gutterommet, spare opp fire helger med fyllepenger, trykke opp et opplag og gi ut skiten selv. Tross dystre nedgangstider for alle involverte aktører, har det aldri blitt gitt ut så mange skiver- og singellåter som det gjør i dag. Inflasjonen er et faktum, dessverre. Vi har blitt blærete og bortskjemte. Så fort vi er ferdig med å tørke oss bak med en artist, er vi på utkikk etter en ny én. Then again, på den positive siden er det såre enkelt å skille driten fra, ja, du vet, når man først har dårlig tid i utgangspunktet.

Det er selvsagt unntak. Arenaer blir fortsatt fylt til randen verden over (hall, kristen konservativ whitetrash-country) og Oslo troner konsertstatistikken i Skandinavia (til tross for at, ironisk nok, Oslo-publikummet ikke strekker skikkelig til). Det betyr at musikken fortsatt, heldigvis, lever i beste velgående selv om det tradisjonelle – salgstallene, de større suksessene over lenger tid – tilhører historiens dynge sammen med plastikkemballasjen til CD-ene mine.

11/2011

57

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER ATLAS SOUND Parallax (4AD / PLAYGROUND)

To skritt frem og to tilbake.

Atlas Sound er Bradford Cox fra Deerhunter sitt soloprosjekt og det burde etter alle solemerker være en advarsel. For soloprosjekter har ofte en følelse av overskudd og, ofte en følelse av distanse eller useriøsitet sammenlignet med hovedbeskjeftigelsen. Men hos Bradford Cox finner man en dyp og ubetinget kjærlighet til alt han gjør musikalsk, og Parallax føles ikke det grann mindre viktig enn Halycon Digest, Deerhunters siste. Parallax er en forestilt idé som er utrettet til perfeksjon.

Når Atlas Sound strømmer ut av ditt foretrukne lytteapparat så lytter du; fengslende er vel klisjéen jeg leter etter. Men det tar litt tid. Om vi skal holde oss til klisjéen og fengselsmetaforen, kan man kanskje si at plata er som et liv i tyveriets ærend.

Først er det småbrekk, og det hele virker ikke så spennende, men for hver runde, for hver forbrytelse, blir man dratt dypere og dypere, og til slutt er det ingen vei ut. Parallax har frarøvet deg all annen lyst enn å høre på dette ene albumet. Dop hadde kanskje vært en bedre metafor; i begynnelsen er det en joint i ny og ne, til slutt er det ren jævla heroin. Storheten ligger i en

5

slags symbiose mellom fortid og fremtid her, som gjør at plata ender opp med å låte ekstremt nåtid, og ikke minst, veldig rett.

Det er ikke riktig retrofuturisme dog, det er bare veldig her og nå.

Cox blander melodiske triks fra en enormt stor og tradisjonsrik låtskrivertradisjon og dekonstruerer dem, før han setter dem sammen i en fremtidsrettet kontekst. Det er like deler crooner og stoner, studionerd og diy-entusiast, nyvinning og nostalgi. Magien inntreffer i nettopp dette skjæringspunktet, hvor boblende synther og sfærisk romklang møter hooks som Neil Diamond kunne stått inne for, at magien oppstår. At Bradford Cox på en gang klarer å være så i kontakt med historien og titte inn i krystallkulen, på en så uanstrengt måte, er intet mindre enn imponerende. Det er vanskelig å plukke frem enestående låter her, fordi plata først og fremst fungerer som en helhet. Men måten førstesporet, «The Shakes» vokser frem, som fra en sky av hvit støy er pent gjennomført; det drømmende hooket på «Mona Lisa» er et for historiebøkene; og «Terra Incognita» er låtskriverkunst fra øverste hylle. Mest av alt dog, så fungerer Parallax på et ikke-åpenbart, mer subtilt nivå.

På et nivå man ikke merker, før man har fullstendig falt.

Håvard Ringen

ENCOFFINATION O’ Hell, Shine In Thy Whited Sepulchres (SELFMADEGOD RECORDS/IMPORT)

Doomedag.

Black Sabbath skal, enda en gang, reunites med ny plate og turné på agendaen. Det understreker på mange måter at såkalt «okkult» dommedagsrock og sjangerens mangfoldige former og fasonger har vært og er i vinden om dagen. Fra norske Devil til svenske Graveyard, via britiske Electric Wizard til amerikanske Pentagram som endelig har fått den oppmerksomheten og statusen de fortjener, til tross for at de har holdt på like lenge som Sabbath selv. Nå skal det sies at alle disse banda opererer i det mer lyttervennlige hjørnet, for i det andre har vi mer ekstreme doomband med røtter i death metal fremfor hårete 70-tallsrock.

Likefullt er de av samme opphav.

Encoffination fra California er ett av disse. O’ Hell, Shine In Thy Whited Sepulchres inneholder åtte bekmørke og forstyrrende spor innpakket i en noe rotete og grøtete produksjon i en slags hyllest til døden med kirkeklokker, disharmonisk orgel og blytunge gitarriff i snegletempo. Guffent og ubehagelig rett og slett, for oss som setter pris på slikt og beslektede herligheter som Winter, Portal, Hooded Menace og Incantation. Ingen høydare dette, men topp for sesongen.

Andreas Tylden

4

KORALLREVEN An Album by Korallreven (HYBRIS/ACÉPHALE)

Den som venter på noe godt.

Dette albumet har latt vente på seg. Det har tatt nesten to år fra svenskene slapp sin første singel til de nå er klare med sitt debutalbum. I mellomtiden har de sluppet fire relativt strålende singler, som har gjort sitt til at forventningene til An Album by … er ganske så skyhøye. Og etter x antall gjennomlyttinger, så er det vanskelig å si seg riktig skuffet, men det er tilsvarende vanskelig å si seg … fullstendig fornøyd. Fra Korallreven slapp sin første singel, «Loved-Up», til An Album by … nå er ute, har den svenske ny-balearikaen gått sin seiersgang verden rundt, og den har kommet og gått. Den typen idiosynkratisk svensk popmusikk føles ikke lenger like fresk som den gjorde for to år siden, men så har også uttrykket til Korallreven forandret seg, riktignok subtilt, under denne tidsperioden. Det er en merkbar forskjell på «Loved-Up» og sistesingelen «Sa Sa Samoa», men til tross for all sin forskjellighet, så passer de begge perfekt inn i denne samlingen. Og her bør det kanskje sies noe om mixen på denne plata, rekkefølgen er nemlig upåklagelig. Måten nye og gamle låter smelter sammen på, og til sammen skaper den helhetlige følelsen et godt album bør ha, er ganske fantastisk. I andre anmeldelser har Korallreven blitt beskrevet som strålende kuratorer av kontemporær pop, heller en glitrende artister. For Korallreven handler det om så mye mer enn musikk, først og fremst handler det om sensibilitet og god smak.

Det er et konstant nærvær av noe utpreget delikat på denne plata, en slags sublim skjønnhet, som kommer av å ha forstått noe om popmusikken som veldig

5

BURZUM From The Depths Of Darkness (BYELEBOG/PLASTIC HEAD/TUBA)

Paa gjengrodde stier.

Etter å ha blitt varm i trøya – post-fengsel – med skivene Belus og Fallen, smeller vår mann Varg Vikernes nok en ny skive i bordet, tittelen er From The Depths Of Darkness. Ny med forbehold, for dette er en re-innspilling av den mektige og sterkt innflytelsesrike debuten og ikke like spennende andreskiva Det Som Engang Var. Re-innspillinger er som regel en uting da det ofte vitner om a) kreativ tomgang; b) utsikter til raske penger; og c) begge alternativer.

Sistnevnte kan det umulig være med tanke på at Vikernes skylder den norske stat drøye førti millioner blanke kroner, og da spørs det om en re-innspilling av en av tidenes black metal-skiver kommer til å blidgjøre kemneren på noen som helst måte. Alternativ a? Tsja, Vikernes har bevist, spesielt med Belus, at han fortsatt har det i seg, og vel så det – i alle

4

58

11/2011

fall musikalsk sett. Selv sier han at From The Depths of Darkness ble spilt inn «fordi jeg har alltid ment at originalen ikke rettferdiggjør musikken, og jeg ville høre sangene slik de var ment å låte tilbake i 1991 og 1992 da de ble laget, og dele med dem som måtte være interessert». Selv har jeg den oppfatningen av at originalen låter mer enn bra nok som den gjør, og at den har blitt et blueprint hundrevis har prøvd å kopiere i over tyve (!) år.

Riktignok har Varg helt rett. Her hører jeg hvor gjennomtenkte og velspilte riffene faktisk er. Ja, ganske sofistikerte greier, egentlig. Mye av stemningen har han også klart å gjenskape. Spesielt når «Spell Of Destruction» og «A Lost Forgotten Sad Spirit» kicker inn og jeg får de samme frysningene i hele kroppen som jeg fikk i 1992. From The Depths Of Darkness fungerer overraskende bra, men jeg kommer selvsagt til å sette originalen på platespilleren any day fremfor dette.

Andreas Tylden

Verdig arvtaker til So Far Gone DRAKE Take Care (YOUNG MONEY/CASH MONEY/UNIVERSAL MUSIC)

Mens den fantastiske gratis-mixtapen So Far Gone kan regnes som en av de viktigste (og første) framstøtene fra den såkalt «nye R&B-en», var Drakes offisielle debut Thank Me Later derimot for en liten skuffelse å regne. Albumet hadde absolutt flotte øyeblikk, men klarte ikke helt å følge opp magien som hadde plassert Torontounggutten i alles søkelys et år tidligere. Når han nå har gjort ferdig oppfølgeren Take Care, er det derimot åpenbart at han igjen har turt å hente inn soundet fra hjembyen, og endelig klart å levere en verdig arvtaker til den klassiske gateskiva. «You say I’m old news, well who’s the new star», spør Drake på åpningssporet «Over My Dead Body», og utfordrer tvilerne før han går rett inn i sitt definitivt rette element på «Shot For Me». For der de lærde strides om Drakes rapferdigheter, er det derimot lite å si på R&B-delen, som i sin tur skiller ham fra mange konkurrenter med hans ofte svært private utleveringer. «Girl I can’t lie, I miss you/You and the music were the only things that I commit to/I never cheated, for the record, back when I was with you/But you believed in everything but me girl, I don’t get you», utleverer han om gammel kjærlighet som i kjent stil ble ødelagt av unødvendig sjalusi («I could tell that you been crying all night, drinking all summer/ Praying for your happiness, hope that you recover/This is one I know you hated when you heard it/And it’s worse because you know that I deserve it»). Og det er nettopp denne ærlige følsomheten som har gjort Drake til en favoritt blant jentene, mens macho-rapgutta står på sidelinjen med sine anklager om homofili og pingle-tekster. «I’m hearing all of the jokes, I know that they tryna push me/I know that showin’ emotion don’t ever mean I’m a pussy/Know that I don’t make music

5

få er i stand til å skjønne. Dette transcenderer egentlig styrken på låtmaterialet, og blir stående igjen som Korallrevens virkelige storhet. Så hvorfor er man ikke fullstendig fornøyd? Forklaringen blir dessverre av det subjektive

for niggas who don’t get pussy» parrerer Drake elegant på akkurat dette med den Rick Ross-assisterte («Only fat nigga in the sauna with jews») og Just Blaze-produserte «Lord Knows». Rap-biten fungerer forøvrig betraktelig bedre denne gangen, til tross for at Drake fortsatt ikke er noen topp5-kandidat på MCfronten. Et faktum som blant annet blir tydelig når en viss André Benjamin dukker opp på glimrende «The Real Her» og gjør det han gjør så sinnsykt mye bedre enn alle andre («I see the pecking order/Quote-unquote «bad bitches» work the whole floor/Those that get laughed at sit off in the corner/Like a lab rat, nobody want her/Niggas that are married don’t wanna go home/We look up to them, they wish they were us/They want some new trim/We lust for some trust/Now the both of us are colorblind/Cause the other side looks greener»). Ouuufff! Og mens Drake og hans faste produsentkompis 40 regelrett stjeler hele Gil Scott-Heron x Jamie XX-låta «I’ll Take Care of You», og gjør den om til albumets tittelspor med en Rihanna-«oppussing» av den avdøde rapgudfarens unike stemme, vises det litt mer fantasievne på avslutningslåta «Practice», som til tross for sitt «jeg skal redde deg fra ditt gamle liv»-tekst, både sampler og benytter seg av tekstlinjer fra den klassiske Juvenile-griselåta «Back That Azz Up». Også den utgitt på Cash Money Records, men da i 1998, under New Orleans-selskapets dominanseperiode. Et hyggelig nikk til gammel storhet, og et eksempel på musikkforståelsen og ydmykheten som gjør Drake til alt annet enn nevnte «yesterdays news». Og når jeg helt på tampen av denne anmeldelsen ikke en gang har rukket å nevne mine egne favorittspor «Doing It Wrong» (hjulpet Stevie Wonder på munnspill) og «Crew Love» (med Toronto-kompisen Weeknd), sier det jo litt om hva slags glimrende album Drake har klart å diske opp denne gangen. Utvilsomt et av årets beste skiver!

Mathias Rødahl

slaget. Det er rett og slett vanskelig å føle seg fornøyd når forventningene er enorme. I tillegg er det for mange låter fra denne plata som allerede har blitt spilt halvt i hjel. Også er det noe med denne subtiliteten, Korallrevens

skjønnhet er av det snikende slaget. Man merker ikke riktig hvor bra det er når det står på, men i ettertid så er det vanskelig å forestille seg at man kommer til å høre bedre popmusikk i år.

Håvard Ringen

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

MUSIKK

Leverer som avtalt MARIT LARSEN Spark (EMI)

Marit Larsen er en pålitelig artist med jevn utgivelsesfrekvens. Hennes yndige stemme og spinnende poplåter ført an av kassegitar og smakfullt komp, har blitt en hit hos norske platekjøpere. Godt da, for de konservative, at Spark ikke skiller seg nevneverdig fra de to foregående skivene.

Hennes erfaring gjennom samlivsbruddet, knyttes det kynisk nok, forventninger til. In-

4

L.E.P. BOGUS BOYS Now Or Neva (INTERNETT)

Aldri si aldri.

Sjelden vare. At noe er så fordømt lite originalt og nyskapende, og samtidig så sjukt fett, hektende og engasjerende. L.E.P. Bogus Boys er glad i krutt, men fant det verken opp eller sto nær når det smalt. De bare viderefører en tradisjon. Uten å nødvendigvis skulle prøve å fornye den. Jeg hadde ærlig talt sett navnet til disse gutta mange ganger, og styrt raskt unna. «Bogus»delen vekker assosiasjoner til krampaktig morsom hipsterrap, tighte, stripete gensere og ironisk distanse. Hvor feil kunne jeg ta.

Ingen av delene finner du her (på noe jeg tror er deres tredje mixtape/gateplate). Og minst av alt ironisk distanse. Dette er rett frem som en rullebane, eller rett opp og ned som klokka seks i ordene til grisegutten Akinyele fra Queens, NYC. Og nettopp hvis jeg kan trekke frem følelsen du får av særs lite lystig Queensbridge-rap fra seint 90-tall, som Capone N Noreagas første, så er vi nærme.

Men først og fremst tenker jeg kanskje Mobb Deep, der de var rundt fjerdealbumet Murder Muzik. Et oversett album, og så kjølig og iskaldt at man får gåsehud av det. Den gang var Prodigy og Havoc allerede millionærer, så troverdigheten var ikke den samme som hos L.E.P. Bogus Boys. Som interessant nok kommer fra Chicago, de siste årene kjent for å gi oss mer pusete, unnskyld, reflekterte rappere som

5

60

11/2011

gen band har vel kommet bedre ut av kjærlighetssorgen enn Fleetwood Mac hvis popbauta fra 1977, Rumours, malte ut skilsmissen til to av bandets par (!). Det er som kjent i grumset kunstnere jobber best. Denne gangen er det frøken Larsens tur, men det er ingen «Go Your Own Way» eller «Second Hand News» her.

Selv om hun opererer i samme musikalske univers. Likevel, hun tør dypdykke i elendigheten på flere av kuttene. Som i «Last Night » hvor hun synger «My best dress, reminds me of you». Så yndig og sårbart som bare

Kanye West og Common. Som de har null til felles med. Ikke føles de så veldig beslekta med Chicago-mobsterrapperne heller.

Jeg tenker Do Or Die og den slags. Neida. L.E.P. er usminka, upolert, ubarberte, utrendy og så jævla til stede utover det dystre beatlandskapet de vandrer i at det er ingen tvil om at dette er lyden av levd liv. Uten å forherlige det på noen måte. Dette var akkurat det jeg trengte, det er lenge siden jeg har fått en så skitten dose gaterap. Det er som ei vitamininnsprøytning. Jeg tror fremtida til L.E.P. er en del lysere enn de selv vil like å innrømme, og at dette kommer til å stå som et av mine favorittplater i år.

La meg gi deg noen ytterligere salgsargumenter. «White House».

«Click Clack». «Johnny Cochran».

«Zombie Land» (morsomt nok med antitesen Lupe Fiasco).

«Baghdad». «Streets Talking».

Hvis disse titlene får deg til å kjenne det bruse i blodet, ja da er dette ditt soundtrack til vintermørket. Hvis du bruker kveldene dine på å matche garderoben din opp mot Drake sin, ja, du skjønner resten.

Jørgen Nordeng CASS MCCOMBS Humor Risk (DOMINO/PLAYGROUND)

Morsomheter fra en deprimerende mann, Cass McCombs er godt på vei til å bli skjeggete menn med flanell-skjorter og dårlige erfaringer med jenters go-to-guy. Men for å sementere den rollen, spørs det om

3

han ikke bør slutte å lage slike album som dette. Gitt katalogen til McCombs fremstår dette som et nærmest schizofrent album, som en karusell av oppstemthet.

Men på den andre siden: Det er fortsatt et relativt mørkt album.

Det er også ganske klart at dette er et slags overskuddsalbum, og det må forstås ut i fra den settingen. Humor Risk er slik sett en passende tittel; det ligger en god del risiko i plutselig å skulle være happy (relativt sett). Det bobler og sprudler mest på platas første låt, «Love Thine Enemy», som høres ut som et forsøk på å gjøre Wilco i rockemodus. Det er slett ikke noen dårlig låt, men i all sin derivative natur så blir den litt blek. Og etter denne låta blir det i det hele tatt litt blekere alt i alt, mest i den forstand at det begynner og høres mer ut som Cass McCombs slik vi kjenner ham. På «The Living Word» får vi klassisk McCombs, en litt uvanlig, men ikke direkte rar struktur, fine og sørgmodige harmonier, og gode tekster. Men det er ikke en McCombs i toppform, det vil si, han har sjelden hørtes friskere ut, men samtidig virker det som om han holder tilbake litt, som om vi ikke får hele historien. Kanskje har det litt med at McCombs tjener på å la følelsene flyte fritt, og når de ikke er der, så holder ikke låtene helt mål. Nå innser jeg at det som jeg skriver her står i fare for å virke litt surmaga, og det er ikke meningen å la Humor Risk lide unødvendig fordi undertegnede ikke får det han er ute etter. Det er bare det at plata virker litt unødvendig. Det

Marit Larsen kan. Tidvis befinner hun seg på kanten til klisjefylt, men hennes nyvunnede kvinnelige styrke redder henne fra det.

Som en såret, men fattet og tapper engel. En uslåelig kombinasjon, som aller best kommer til uttrykk på «Don’t Move». Et klassisk Marit Larsen-kutt som oser moden kvinne, og beviser at hun godt kan bruke nedre del av stemmeregisteret litt oftere. På «What if» får vi servert en snerten R&B-vri, som hun kjapt trekker ned til americana-planet igjen.

Det er altså ingenting rebelsk og utagerende

er hans tredje langspiller på like mange år, og all den tid det er beundringsverdig å gi ut album på løpende bånd, så er det også en del som skal sies for å holde tilbake. McCombs to foregående album, WIT’S END og Catacombs, var preget av, foruten ett altoppslukende mørke, en helhet som ikke eksisterer her. Humor Risk spriker litt for mye, det blir et litt for fragmentert album som er litt vanskelig å ta. Og selv om det ikke er noen riktig dårlige låter her, så føles det unektelig som et hvileskjær i en ellers upåklagelig katalog.

Håvard Ringen RIHANNA Talk That Talk (UNIVERSAL MUSIC)

Same ol’ G … ahm, R. Til tross for beskjedne 23 år på jordens overflate, har Rihanna rukket å oppnå svært mye i løpet av sin tid som artist, og fikk nylig en ekstra turbo-injeksjon her hjemme etter å ha tatt turen innom både Bergen og Oslo i august og oktober. Kombinasjonen knallvakker sexbombe med frekk munn og skreddersydd hitmusikk garanterer salgsresultater, noe hun nylig beviste med sin 11. førsteplassering (!) på Billboards singelliste, takket være den flotte hyllesten av destruktiv tenåringskjærlighet, «We Found Love». Michael Jackson har til sammenligning 13. Men desverre gjentar Rihanna trenden fra fjoråret, da hun varmet opp med flotte singler, for deretter å skuffe da resten av albumet kom. For

4

ved Larsens tredje album. Som forventet.

Bortsett fra på «Coming Home» hvor hun drar popfetisjen et godt stykke i retning både ABBA og Celine Dion, i en og samme låt.

Naughty! Denne er Sparks definitive hit, og blir nok en eter-yndling til langt ut i det nye året. Intet nytt under solen for poprinsessa fra Lørenskog sitt vedkommende altså. Godt levert som ei pålitelig mjølkeku, men skal hun henge med i neste runde, spørs det om hun må løsne litt på snippen.

Inger Lise Hammerstrøm

nei, det er definitivt ikke slik enkelte merkelig nok har fått seg til å skrive, at Talk That Talk på noen som helst måte er sangerinnens beste album. Tvert i mot får vi den samme, trygge oppskriften hun har servert siden Good Girl Gone Bad (2007), med sine oppdelte doser høytempo dansemusikk, P4-vennlige gitarballader, karibiske toner og lefling med sjangeren som måtte være i tiden når skiva slippes, og som vanligvis pleier å være sporene som fungerer best. I dette tilfellet nevnte «We Found Love», som med sin Calvin Harris-snekra «La oss glemme hverdagen i 03:28 minutter»-produksjon skiller seg stort fra resten av skiva.

Den oralsex-hintende «Cockiness (Love It)» er en annen av albumets mest interessante spor, med sin spennende låtoppbygging og generelle sexy tekstlinjer, men står også som et eksempel på Rihannas played out sexoppheng. Alt blir som kjent best med måte, og ungjentas stadige forsøk på å sjokkere med grove tekster og lettkledde antrekk begynner å nå smertegrensen.

Heldigvis har hun selv uttalt at hun nå planlegger å tone ned sitt sexy image for å ikke bli en klisjé. Det tror jeg kan være smart, da det i lengden kan bli svært slitsomt å høre på en jente som nettopp har oppdaget hva tingen mellom beina kan brukes til. Som vanlig er forøvrig Norge representert med en serie Stargate-produksjoner, inkludert tittelsporet som gjestes av selveste Jay-Z, men som likevel ikke er mye å hoppe i taket over.

At produsentduoen har valgt å slenge med fantasiløse «Roc Me Out« (aka Talk That Talk-versjonen av godlåta «Rude Boy» fra 2009, også den produsert av Stargate) på lasset, overrasker dessuten, men er vel strengt tatt en litt tilbakekommende tendens for de to hit-geniene. Talk That Talk er hakket bedre enn forrige års Loud, men også litt for bundet av egne pop-premisser til å overraske og utfordre utenfor den satte listestandarden. Er du ikke stor nok til å tørre å bevege deg litt utenfor den samme, gamle oppskriften nå da, Robyn?

Mathias Rødahl Small Black Moon Killer (SOUNDCLOUD.COM/SMALL-BLACK)

Et velkomment eksperiment.

Mixtapen som fenomen er veletablert innen hiphopens sfære, men blant popartister er den et relativt uutforsket felt. Hvert år er noen av de beste hip-hop-albumene som slippes mixtapes. Styrken ved å gi ut album på denne måten er at alt gjøres utenfor aparatuset, det finnes ingen kreative begrensninger, ingen klarering av samples og i det hele tatt, ingen bekymringer. Det er en fri arena for å prøve ut ting man ellers blir sensurert eller kneblet på. Således gir det fullstendig mening for hip-hopere å gjøre det, ved for eksempel å pushe grensene for hva som er akseptabelt eller rappe over allerede etablerte hits. Men hvilken funksjon kan mixtapen ha for poppen?

For Small Black fungerer

4

natt&dag tilbake i tOppfOrm - øker lesertallet med 10.000 til 145.000 per utgave. bOOk dine kampanjer fOr 2012 hOs Oss nå. kOntakt Oss på: salg@nattOgdag.nO

OslO lOkal

OSLO 01 - FEBRUAR 2011

N&D ANMELDER:

JAMES BLAKE JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN ENTER THE VOID DESTROYER BLACK SWAN FJELLET 127 TIMER +++

ODDA ER SUPERDUPER

bergen WWW.NATTOGDAG.NO

48 TIMER I EN UTOPI

& MØTER ANDERS DANIELSEN LIE

16 SIDER MOTESERIE

lOkal

BERGEN 9 - OKtOBER 2011 // HORROR

& MØtER ERLEND HORN

n&d MøTer: AzRA HALiLOViC SON OF LiGHt StiG SætERBAKKEN HANNE KOLStØ

WWW.NAttOGDAG.NO

Machine Birds Leif and The fuTure Burning god LiTTLe ungdoMskuLen kjeTiL MøsTer LiarBird MeTeor 2011 forza 1982 Bone shakers +++

PERFECt SOUNDS FOREVER

KALD OG VARM PÅ SAMME tiD

Odd Magnus Williamson / Foto: Richard Eriksen

Natt&Dag - Siden 1988

NATT&DAG OSLO

OSLO 06 - JUNI/JULI 2011 // SOMMER & FESTIVAL

MUSIKK

TYLER, THE CREATOR EDDIE & SUZANNE HOPE I DIE VIRGIN PSTEREOFILOSOFI WOLVES LIKE US BIG DIPPER FEBER +++

POTENT VOYEUR, ULRICH SEIDL NEDERLAGETS

VERSTIVALGUIDE PLAYBOY MANSION

Per Ciljan Skjelbred / Foto: Thomas Sørgård

NATT&DAG TRONDHEIM

Natt&Dag - Siden 1988

NATT&DAG BERGEN

ger/ stavan es sandn

im trOndhe

lOkal

Verk / Foto: Øystein Grutle Haara

WWW.NATTOGDAG.NO

GJØR COMEBACK DESPERADO

SLUT O´HOI! - EN GROUPIE ANMELDER MUSIKERSEX

& MØTER LILLEPER

lOkal

STAVANGER/SANDNES 09 - OKTOBER 2010 - KRIMINALITET

NORGES TOPP 10 KRIMINELLE RØMLINGEN BANKRANER’N MANNEHORENE DE NORMALE PØBLENE +++

WWW.NATTOGDAG.NO

SOCIAL SUICIDE JULIE RUSTI

FEBERFANTASIER

RADIO PÅ TRYKK MUSIKKANMELDERNES HVISKELEK

Natt&Dag - Siden 1988

& MØTER JUSTISMINISTER STORBERGET

Sondre Haug - Social Suicide / Foto: Vegard Haug

NATT&DAG STAVANGER/SANDNES

Natt&Dag - Siden 1988

MUSIKK den mer eller mindre som en hiphop-mixtape. Small Blacks debutalbum fra 2010, New Chain var et ganske fint, men litt traust stykke filtrerte åttitalls-pastisjer gjort i tidsriktig chillwave-format.

Det var pent og pyntelig nok, men manglet slagkraft og falt igjennom sammenlignet med artsfrender som Toro y Moi og Washed Out. De virket litt fanget i preteksten om å lage tidsriktig musikk, den følelsen eksisterer ikke her. De virker klar over at de kan gjøre hva de vil, og de gjør det. Denne friheten kommer til overflaten ved at de har med seg Heems fra Das Racist på et par spor, ved at de kan velte seg i uklarerte samples og ved at de høres enormt frigitte ut, som om noen har fjernet lenkene. I den forstand virker tittelen på debutalbumet rimelig ironisk.

Noen stor kunstnerisk prestasjon er aldri Moon Killer, men den planter et par interessante ideer, både hos Small Black spesielt og i pop-sfæren generelt. Den viser at det ikke nødvendigvis trenger å eksistere en mur mellom hipster-rap og hipster-pop, at disse marginale sjangrene godt kan overlappe hverandre, og den viser at mixtapen er et like velkomment element i poppen som i hip-hopen. Small Black har også fått testet ut et par ting som definitivt funker for dem. Tittelsporet, «Moon Killer», sprudler på en måte som Small Black ikke har gjort tidligere, og denne gleden, nærmest ekstasen, tilfører dem en ekstra dimensjon og viser at dette er en retning å følge. De får også prøvd seg på pop-collage i låter som «Love’s Not Enough» og «Late Night

Alfred Hall (N) Andrea Dahle (N) Astaroth (N) AutoLaser (N) Beaten To Death (N) Bendik (N) Bloksberg (N) Carl Louis & Martin Danielle (N) Charlotte Thorstvedt (N) Cody (DK) Daniel Norgren (S) Dark Times (N) Den Svenska Björnstammen (S) Deportees (S) Emilio (N) Envy (N) Eye Emma Jedi (N) Execration (N) Gram Per Person (N) Gunnhild Sundli (N) Hedvig Mollestad Trio (N) I am Sound (N) I Break Horses (S) I Got You On Tape (DK) Ignug (DK) Jabba The Butt (N) Jonas V (N) Kaveh (N) Korallreven (S) Lemaître (N) Little Majorette (S) Machine Birds (N) Maribel (N) Masquer (S) Megafon (N) Mikhael Paskalev (N) Monica Heldal (N) Møster! (N) Prinspolo (ICL) Reptile Youth (DK) Sandra Kolstad (N) Siinai (FI) Sirkus Eliassen (N) Sisi (N) Sóley (ICL) Soup (N) Sykur (ICL) SynKoke (N) The Avalanche (N) Vestindien (N) Yngve & His Boogie Legs (N) whomadewho (DK)

62

11/2011

G». Førstnevnte baserer seg på Drakes «I’m On One» og Nicky Minajs «Your Love», og rekontekstualiserer dem og gjør noe helt annet og ganske glitrende utav dem. «Late Night G» mixer Carpenters og Christopher Cross på en måte som er ingenting mindre enn himmelsk. Ellers er det mye stallfyll. Så oppsummert er «Moon Killer» et interessant og kjærkomment eksperiment, selv om den er et stykke fra å være noen glitrende plate.

Håvard Ringen SUNTURNS Christmas (Spoon Train/Cosmos)

Mer jul i monitor takk.

Tilhører du de som mistet julefølelsen i samme forbindelse som jomfrudommen, og har gitt opp håpet om å få den tilbake?

Julefølelsen altså. Da skal du sjekke ut Sunturns soundtrack til juletida. En finfin blanding bjelleklang, emo og nostalgi.

Sunturns er en bandkoalisjon i Oslos indiescene, bestående av mylittlepony, The Little Hands of Asphalt, Einar Stray og Monzano.

Personlig har jeg vanskelig for å skille de nevnte bandene fra hverandre, så når de først er på det kapitalistiske kjøret, og har tonet sammen til juleplate, kan de like gjerne innse fordelen av fusjonering. Folkete indiepop med Brian Wilson-referanser er stikkordet. Ikke et dumt utgangspunkt for julealbum. Sunturns har beundringsverdig nok brukt sommeren på å pimpe gløgg og mane fram julestemning. Resultatet er ti spor med en balansert dose klokkespill, juletematiske tekster

4

og lune toner som varmer et mørkt novemberhjerte. Det hører med til historien at gutta har effektivisert innspillingen med å spe på med seks julelåter fra katalogen til henholdsvis mylittlepony og Low. Hvorpå Lows «Just like Christmas» er det definitive høydepunktet. Den har alt jeg ønsker av en julelåt, med den universelle julefeelingen kombinert med kjære geografiske referanser.

Myke toner pakket inn i vatt, og en låt om et band i snødrevet på vei fra Stockholm til Oslo. Mer trenger du strengt tatt ikke for å skape litt julemagi. Sunturns viser med flere eksempel at de har knekt koden selv også. Nydelige «The Closest I Can Get», er selve lydsporet til siste dansen på juleballet. Den langsomme takten kombinert med ensom klang, sender tankene mot en folketom gymsal med lydømfintlige vegger, og jeg ser for meg det ensomme paret som danser til bandets siste låt. Tidlig 60-tall, vannkjemmet hår og keitete gutter dresset i duse pasteller. Sukk! Sunturns ruler når de skamløst forfører følelsessenteret. De kontrastfylte låtene med julemelodi og tekster om julenissen som ikke finnes kunne jeg gjerne vært foruten.

Christmas representerer med det den sentimentale nostalgiker så vel som den nøkterne betrakter.

Sistnevnte hører ikke hjemme på en juleplate. Om dere går svanger med en oppfølger kan det jo være en idé å smi mens pepperkakene ennå er varme. For dere er et kjært tilskudd til julemusikken, og vi liker dere så inderlig godt når dere slipper hemningene og kaller ei jul for ei jul.

Inger Lise Hammerstrøm

Foto: Andrew Amorim

LARS VAULAR Du Betyr Meg (NMG/G-HUSET/COSMOS MUSIC)

Hiphopen etter hiphopen.

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg fælt til å anmelde oppfølgeren av Helt om natten, helt om dagen.

Både fordi jeg klinte til med en brautende sekser forrige gang Vaular slapp skive, og fordi de fleste vel kunne se at han allerede på den tiden var i ferd med å gli over i helt andre sjangerlandskap enn «rap». Den nervøsiteten dempet seg ikke akkurat ved første gjennomlytting av Du betyr meg, for dette er ikke en rapskive i ordets originale betydning. Vel, kanskje egentlig ikke i noen som helst betydning. Post-hiphop er tydeligvis den nye båsen, og den sitter jo fint den altså. For her er det rap, og det er beats, og det er sang, og det er synth. Men det er noe annet … noe jeg ikke har hørt før. Og det tar noen runder i CD-spilleren før det setter seg, men da setter det seg til gjengjeld som tyggis under pulten. På mange måter er hvert spor en ny subsjanger, et nytt sound, et nytt prosjekt, men med en eller annen rød tråd som fungerer

5

som bare faen. Det føles nært og personlig med Thomas Eriksen og Anand Chetty bak samtlige produksjoner, og ikke minst fordi man denne gangen har samlet hele wonderkid-kompisgjengen på én og samme plate. Vi snakker Vaular med drypp fra Fjorden Baby!, A-Laget og John Olav Nilsen & Gjengen. En jævla unik maktoppvisning, og sikkert litt sjalusi-irriterende for andre kompismusikkollektiv der ute som tror de har noe av det samme på gang. Men nok runking nå. Du har sikkert allerede fått med deg at Du betyr meg er forløsende (for noen sikkert kjedelig) fri for låtene som gjorde Vaularen til norsk popstjerne. Ingen basstunge, synthdominerende steke-anthems, ingen glade hoppesanger om solbriller, men derimot elleve spor som stiller ganske tunge krav til deg som lytter. «Denne er for radio, min hemmelige radio», synger Lars på åpningssporet «Aldri for pen for pønk», og noe sier meg at han ikke mener P3. Tekstene denne gangen er muligens enda mer komplekse og introverte enn tidligere, og jeg merker at jeg ikke skal forsøke å gå inn i noen håpløs akademisk tolking av dem.

Sånn må det kanskje bare være.

Istedet henger jeg meg opp i Vaulars fascinerende flow og rytmelek på «Nede i byen» og «Supernaiv», hvor fantastisk funky «Hundre sanger» er (Anand, du er et monster!), gåsehuden som reiser seg på ryggen under personlige «I disse dager», hvor fett det blir å spille «Når eg kommer hem» (med super-flettevers fra Store P og Vågard) på neste hjemmefest , og ikke minst hvordan Lars bare kaster inn en overlegen hiphop-låt («I min leilighet») mot slutten av skiva for å vise hvor lista fortsatt ligger, selv om han nå har resten av miljøet fjernt i bakspeilet (men for noen vers fra OnklP, @V4g4rd og Flex da!). Og selv om enkelte hiphop-hoder sikkert kommer til å hate på Du betyr meg, burde miljøet istedet være takknemlige for at Lars Vaular fortsatt selv anser seg å være «sinnsykt hiphop» i en tid hvor mye norsk rap har blitt kjedelig flinkis-drevet, generisk og forutsigbart. Det funker å være seg selv folkens, men da må man faktisk ha et ordentlig talent, ikke bare en Westerdals-ishk bransjehype. Mon tro hvem som er neste mann ut til å ta en sjanse?

Mathias Rødahl

MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – MADRID - LIMA // BUENOS AIRES - AUCkLAND - SYDNEY - SAIGON // FRA kR. 17.450,BEIjING - OSLO

Hadde det i alle fall bare vært morsomt …

CIR.CUZ Alt Til Sin Tid (COSMOS)

Min avsmak for enkelte deler av norsk poprap er veldokumentert, så det er mulig det blir litt feil av meg å anmelde den ytterste fløyen av sjangeren, representert av Sarpsborg/Skien-duoen Cir. Cuz. Men som vi skal komme fram til senere i denne anmeldelse, så er jo verden faktisk ikke rettferdig. Først katastrofalt upassende promotert som «det nye Karpe Diem» av plateselskapet Cosmos (gamle Bonnier), som nå litt mer korrekt har valgt å referere til M.A.T.Z og Lex Press som en «popgruppe» i presseskrivene sine. Latterliggjort av sine rap-«kolleger», dog ikke helt inne i varmen til den «folk flest»-smiskende delen av bransjen, stiller Cir.Cuz seg likevel i annen posisjon enn for eksempel Erik & Kriss. I likhet med duoen fra Bærum, som åpenbart har vært en stor inspirasjonskilde, serverer Cir.Cuz også en blanding av cheezy produksjoner, allsangmonotone refrenger og vers som er vanskelig å ta seriøst for en rapkjenner. Men der Kriss ble invitert til å være med på National Cypher tidligere i år, hadde det på sin side vært totalt utenkelig å se Cosmos nye rapmelkeku i samme setting. Det finnes nemlig ikke étt eneste bindeledd mellom gruppa og det norske rapmiljøet, noe jeg ikke tror vil forandre seg med det første. Men problemet er likevel ikke skamløsheten og det hyper-kommersielle uttrykket. Det er derimot noe uvanlig døvt og ukult over Cir.Cuz, som rett og slett er umulig å overse, samme hvor mye jeg forsøker å gi Alt Til Sin Tid en sjanse. Musikken er så totalt strippet for egenart, fantasi og talent, at man nærmest river av seg håret i frustrasjon over at andre norske rappere med alle disse

1

YELAWOLF Radioactive (SHADY RECORDS/UNIVERSAL MUSIC)

Bestem deg da, mann!

Det var omtrent så jeg fikk klump i halsen da jeg første gang hørte fantastiske «Pop The Trunk», et av sporene på Yelawolfs gjennombruddsmixtape Trunk Muzik som droppet i januar 2010, og som også bød på uforglemmelige øyeblikk som «Lick The Cat», «F.U», «Speak Her Sex» og ikke minst «Love Is Not Enough». At den «oppdaterte» versjon av tapen som ble sluppet senere på året (etter at han signet med Interscope Records) føltes litt mangelfull, til tross for at den inneholdt flere av de samme sporene, var ikke noe som holdt meg oppe på natta. Heller ikke at han tidligere i år valgte å skrive under med Eminem og hans Shady Records, i likhet med lyricist-kvartetten Slaughterhouse.

På mange måter var Yelawolf og Eminem et samarbeid som virket fornuftig. To hvite rappere som har vokst opp med svart kultur, begge fra crappy familieforhold, og med et imponerende ord- og flow-arsenal til sin rådighet. Men bransje er bransje, og Eminem har ikke akkurat levert sitt beste materiale på skive den siste tiden.

Til tross for at han fortsatt har rapkunstene i seg, noe han

4

kvalitetene aldri kommer til å få den samme sjansen til å spre musikken sin. Men selvfølgelig, Cosmos er ikke her for å gi verden kvalitetslåter, de er her for å tjene penger på den norske befolknings «dumbed down» musikksmak, for deretter å skryte av det på Twitter. Og det er selvfølgelig lov det. Men når vi snakker om en gruppe som fant på navnet sitt i løpet av 30 minutter etter mas fra plateselskapet, er det unødvendig å si at man har å gjøre med musikk som er laget på helt feil premisser, med et uoriginalt lydbilde som kun kan beskrives som en blanding av Akon og Erik & Kriss + et uoppnåelig ønske om å høres ut som Karpe Diem. Og det hadde liksom vært greit nok, så lenge man ikke gjorde det utenkelige, og lagde en skamløs kopi av Magdis svært personlige «Tusen Tegninger».

Avslutningssporet «Frelser» må nemlig sies å være norsk raphistories drøyeste eksempel på flow-biting, så ille at jeg tar meg selv i å lure på om Magdi har vært hos logoped siden forrige album, eller om jeg egentlig sitter og hører på en Torsdag kveld fra Nydalen-parodi.

At ingen i Cosmos, som jo også er «hjemmet» til Karpe Diem satt ned foten og sa «Faen i hællvette gutta, det hær e jo plagiaat!!», vil nok alltid være et bransjemysterium av dimensjoner. Then again, kanskje det ikke er meningen at jeg skal forstå meg på karer som lirer av seg linjer som «hun er en stjerne, hun er modell/viser seg toppløs i FHM/hun er en diva, er spesiell/kaster klærne som en profesjonell» når de skal beskrive drømmedama, og kanskje jeg og mitt «elitistiske» musikksyn må la folk få lov til å lage den drittmusikken de selv vil. Men én ting er i alle fall sikkert, og det er at der jeg kommer fra, så er det aldri ok at en voksen mann synger «na-na-na-na-na-na-na». Aldri.

Mathias Rødahl

vanligvis beviser på andres låter.

Så … har den edruelige Marshalls evne til å fylle albumene sine med kjedelige spor smittet over på Yelawolfs debut-studioalbum?

Jeg tror det rette svaret er både og. Radioactive har nemlig blitt en svært sjanger-variert skive, med et spenn som beveger seg helt fra knallharde Memphis-beats til soft rock-aktige radiofrierier.

Sistnevnte, representert av spor som «Made In The U.S.A», «Everything I Love The Most» og «Radio» kan nok skape problemer for enkelte raplyttere. Da må det likevel nevnes at «Radio» på mange måter er en slags finurlig parodi av musikken man må lage for å få kommersiell spilletid om dagen, men med en tekst som gir referanser til klassiske raplåter og blant annet serverer linjer som «You’ll never hear Black Star cause the program director is mostly deaf/and you’ll never hear Triple 6 cause we live in the midst of the bible belt». Men denne blandingen av «hvitt» og «svart» sound burde ikke komme overraskende for fans av Yelawolf, som valgte å slå seg sammen med Lil Jon på den strippeklubb-passende førstesingelen «Hard White (Up In the Club)», for deretter å hente inn den exrappende stadiorockeren Kid Rock for andresingelen «Let’s Roll», ingen av dem forøvrig i nærheten

av å være skivas beste øyeblikk.

Da må vi nemlig skippe fram til spor seks og «Throw It Up», som i mine øyne er den beste Yela-låta siden «Pop The Trunk». Kanskje til og med bedre. Og selv om Eminem her leverer et mildt sagt oppsiktsvekkende vers, er det først og fremst den tidligere Three 6 Mafia-dronningen Gangsta Boo og låtas fantastiske WillPower/ Eminem-produksjon som sørger for at man reiser seg med mean mug og knyttede never så fort pianoet begynner å spille. Andre høydepunkter er Shawty Fatt/ Mystikal-samarbeidet «Get Away» (hallo, han har med Mystikal for faen?!), aggro-angrepet «Growin’ Up In The Gutter» (med Rittz), kjøretur-perfekte «Good Girl» og «The Hardest Love Song In The World», og til dels Diplo/ Borgore-produserte og dubstepleflende «Animal», med den vakre Rihanna-inspirasjonskilden Fefe Dobson på refrenget. Men til tross for mange fine brikker, føles puslespillet aldri helt komplett, og det hadde nok vært smart å konsentrere albumsoundet litt mer før man ga ut denne sjangerorgien.

Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY AUCkLAND - LOS ANGELES - OSLO FRA kR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

9.450,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.250,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

SURFEkURS 5 DAGER SYDNEY FRA kR. 3.990,BYRON BAY

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

SPANSk SPRÅkSkOLE I BUENOS AIRES FRA kR. 2.550,7 DAGER TRADITIONAL INkA TRAIL FRA CUZCO FRA kR. 3.150,4 DAGER

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI TIL ZANZIBAR FRA kR. 8.790,10 DAGER jOBB FRIVILLIG MED hVIT hAI FRA kR. 4.650,I CAPE TOwN 7 DAGER

ASIA INDIA

FRA kR.

4.750,-

VIETNAM

FRA kR.

6.550,-

BALI

FRA kR.

6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED PANDAER OG OPPLEV FRA kR. 12.500,kINA 14 DAGER

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

11/2011

63

GD

FæDrelanDsvennen

TønsberG blaD

øsTlanDeTs blaD

FreDriksTaD blaD

Drammens TiDenDe

«ÅRETs BEsTE NORsKE KOMEDIE!» MORGENBLADET

PÅ DVD OG BLU-RAY NÅ!

FILM

Ruben Östlund er ute med pekefingeren igjen.

Tekst Ole-Morten Algerøy Foto Marius Dybwad-Brandrud

Ruben Östlund, snart kinoaktuell med

Play, forteller at han nettopp er kommet hjem fra Strasbourg. Der presenterte han filmen for et dommerpanel bestående av EU-parlamentets medlemmer, men måtte se seg slått av franske Snøen på Kilimanjaro. «Det er så jævlig mange fransktalende representanter i det der EU-parlamentet …», forklarer han. Han virker imidlertid fornøyd og skjenker seg et glass appelsinjus.

Mm, det der så godt ut! Play er basert på faktiske hendelser. Hva var det som vekket interessen din ved denne ransbølgen som fant sted i Göteborg for et par år siden?

– Det første jeg la merke til var at ranerne var veldig unge, mellom 12 og 14 år, og at de gjennomførte disse ranene ved hjelp av en retorisk felle – et rollespill. Jeg klarte ikke la være å bli fascinert av denne sindige og sofistikerte metoden. Knepet heter «the brother trick», og går ut på at ranerne konstruerer et problem som ikke finnes. For eksempel kunne de hevde at et av ofrene hadde stjålet mobiltelefonen til noen de kjenner, og med dette problemet som alibi lurte de med seg barna til et sted utenfor allfarvei, for så å rane det de hadde av verdisaker. Det andre som fascinerte meg var at ranerne var svarte og ofrene var hvite, noe som ble presisert i artikkelen: «Fem svarte raner tre hvite». Med dette som utgangspunkt begynte jeg å researche, jeg leste gjennom alle rapportene, det fantes 40 rettssaker og da selvsagt et enormt mørketall, og så intervjuet jeg flere av de involverte. Det ble gjennom intervjuene veldig tydelig at ranerne, til tross for den lave alderen, bevisst hadde

spilt på dette stereotype og fordomsfulle bildet av den svarte mannen.

Var det til en viss grad dét du ønsket å gjøre med filmen også, å spille på fordommene til publikum?

– Jeg vil at man som publikum hele tiden skal konfronteres med det forutinntatte bildet man har av disse guttene, måten man selv ser på dem. Filmen er gjort ut ifra et skandinavisk perspektiv, selv tilhører jeg jo denne normative gruppen. Så for meg var det også interessant å utforske mitt eget blikk på «de andre». Men det var også mange andre aspekter jeg var interessert i, for eksempel at ranerne kom fra den ene siden av byen og ofrene fra den andre siden.

I hvilken grad er filmen en kommentar til svensk integreringspolitikk?

– Det blir den jo uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv har jeg ikke vært helt sikker på hva det var jeg ville kommentere, men det er åpenbart noe som ikke fungerer.

Det at man har anledning til å skape disse fordommene, disse forestillingene om hverandre, kan være et resultat av at man ikke har nok personlige erfaringer med den andre gruppen.

Göteborg er, akkurat som alle andre europeiske byer, en oppdelt by: de som har penger bor på den ene siden, og de som ikke har penger bor på den andre siden. På denne måten har man gode forutsetninger for å konstruere bilder av hverandre.

Hvor mye av filmen handler om omgivelsene rundt dette spillet? Om de passive menneskene på trikken, på kjøpesenteret, og så videre. Hvilket samfunn er det du prøver å beskrive?

– Det var gjennomgående i rettssakene at barna hadde veldig høy terskel for å be om

hjelp, de ville ikke tape ansikt liksom. Han som var produsenten min på Gitarmongo fortalte at da han var barn sendte foreldrene ham ut for å leke med en lapp rundt halsen hvor det stod hvor han bodde. På den måten forventet foreldrene at noen ville ta ansvar om det skulle hende noe. Slik er det ikke i dag. Barn er oppdradd til å ikke prate med fremmede, og voksne er redde for å blande seg opp i andres barneoppdragelse. Dessuten tror jeg tilskuerne valgte å forholde seg så passivt til situasjonen i frykt for å bli oppfattet som rasistiske eller fordomsfulle. Når dét er sagt så hendte det jo ved flere anledninger at voksne prøvde å gripe inn på forskjellig vis …

Jeg erindrer eksempelvis en ganske sint pappa?

– Ja, ranene fikk store konsekvenser for de berørte familiene. Flere av ungene turte ikke lenger å gå alene til skolen, de begynte å sove i foreldrenes senger og oppsøkte psykolog. Det er klart at dette fører til en følelse av maktløshet og frustrasjon hos foreldrene, noe som kommer til uttrykk i en av de siste scenene.

Vil du driste deg til å sammenlikne tematikken i De Ufrivillige og Play?

– Gruppen og gruppementaliteten er temaer jeg forsøker å skildre i begge filmene. Et aspekt ved dette som jeg synes er veldig interessant ble eksemplifisert ved et spørsmål jeg fikk av en fransk tv-journalist: «So, you don’t like black people?». Det fikk meg til å tenke, hva er det som gjør at man ser på disse fem individene som representanter for en gruppe?

Hvordan har det seg at disse fem karakterene får representere svarte mennesker? Om et individ fra en gruppe vi ikke føler tilhørighet til, gjør noe avvikende, lar vi dette avviket bli representativt for hele gruppen.

Det er helt absurd når man begynner å zappe mellom kanalene.

Alt ser faen ut som den samme filmen!”

I De Ufrivillige forteller du flere parallelle historier. Hvorfor har du valgt å kun fokusere på ett plott i Play?

– Delvis var det fordi jeg ville forsøke å bevege meg videre, men også fordi jeg følte at jeg kunne få inn så mange ulike aspekter og perspektiver ved bare denne ene historien.

Men jeg lykkes jo ikke helt i å bare fokusere på én historie, jeg måtte hente inn noen andre elementer for å skape en slags dynamikk.

Kameraarbeidet til Marius Dybwad-Brandrud, med lange tagninger og zoomshots, har nærmest blitt en slags signatur i din filmografi.

Hvordan bidrar kameraarbeidet til å formidle budskapet i filmene dine?

– Ideen er å gi publikum et overblikk som i det ene sekundet kan oppleves som humoristisk – og i det neste ubehagelig. For tilværelsen er slik, den er verken det ene eller det andre.

Jeg vil etterlate publikum alene med filmen, jeg vil ikke fortelle dem hva jeg synes er morsomt eller tragisk, det får de vurdere selv.

Hvorfor har du valgt å legge deg på en linje med såpass dokumentarisk regi?

– Jeg vil heller kalle det naturalisme eller realisme, ofte føler jeg at folk blander disse begrepene. Dokumentarisk betyr jo at aktørene ikke spiller noen karakter, at de har sine naturlige egenskaper og beveger seg i miljøer og situasjoner som ikke er iscenesatte.

Realisme betyr at man har et uttrykk hvor man prøver å etterligne virkeligheten og det er nettopp dét jeg driver med. Det er helt absurd at når man ser på TV og begynner å zappe mellom kanalene, at for faen alt ser ut som den samme filmen! Hvordan har det seg at det fiktive uttrykket vi har på film i dag ikke er mye bredere? Jeg ser jo med en gang at ingenting står på spill når Tom Cruise dingler fra et helikopter – han ville jo aldri gått med på noe slikt! Jeg prøver å forholde meg til det fiktive uttrykket på en annen måte.

Play (Plattform / Arthaus) har kinopremiere 27. januar.

11/2011

65

FILM

Hysteria Regi: Tanya Wexler Med: Maggie Gyllenhaal, Hugh Dancy, Rupert Everett, Gemma Jones, Jonathan Pryce Good vibrations.

Engelsk lystspill slik britene liker det: kostymert selvironi med Wildks panche og stiv overleppe. Eller for å si det med filmens første rullegardin: «A film based on a true story. Really».

Storyen er som følger: Oppgitt ung lege, Dr. Grenville (Dancy), går på veggen over hospitaletablissementets manglende forståelse for moderne medisin. «Det er bakterier som er problemet!», roper Grenville, mens overlegene rister på hodet.

Med andre ord befinner vi oss i historismens lune og lunefulle

4

plysjmørke, hvor 80 prosent av Londons kvinner – får vi vite – led av hysteri i en eller annen form.

Altså, tiden hvor progressiv legevitenskap, freudiansk analyse og salige innfall barker sammen med konservative krefter og utsøkt dobbeltmoral.

Midt i denne grenseoppgangen havner Dr. Grenville, idet en ny praksisplass åpner seg hos Dr. Dalrymple. En ekspert på hysteri med – og hold deg fast – fingeronani og orgasmegaranti som metode. Den nye læregutten blir snart en mester, men hva gjør man når leddene stiver, hånden svikter og orgasmen – terapien – uteblir? Svar: Elektronikk!

Det er her Hysteria er et overraskende friskt skudd på den engelske komediegrenen. Fortellingen om, og synet av, kvinner

i alle aldre og alle fasonger som blir behandlet (tilfredsstilt) bak et minisceneteppe av gull og purpur, er overraskende underholdende og rødmefremkallende kost: Olje og musk på lanken og lanken oppunder skjørtene, til kvinnene synger og doktorene tørker svetten av moralens rene panne. Skrudd – akkurat som 1880-tallet selv.

Legg til uskyldsren romantikk, en god rolleprestasjon av Hugh Dancy og en kvikk Maggie Gyllenhaal, og fortellingen om en tidligmoderne brytningstid har blitt til en god blanding av upretensiøst historiehygge og vennligsinnet moro. En utmerket familiefilm, hadde det bare ikke vært for innholdet.

Ragnhild Brochmann Premiere 25. november

hverandre, egentlig? Hvorfor denne lette, nervøse flørt uten tilløp til kjærtegn? Og hvorfor vise hverandre antydninger til dissonant emosjonell ladning hvis møtet er en første date, hvis mening er å seile pent på dypets overflate mens alt ennå er trygt?

Ved samtaletema, skuespillernes uforklart skiftende minespill og skiftende språkdrakt – fra engelsk (James’ språk) via italiensk, til fransk (hennes språk) og tilbake igjen – markerer Kiarostami aktivt et uvisst og iscenesatt territorium mellom to mennesker. Det eksakte forholdet dem imellom forklares aldri, like lite som hovedaktørene noen gang er i stand til å forklare hverandre hva de eventuelt har, ikke har, eller ønsker at de hadde.

Slik fungerer det kjærlighetens wasteland regissøren ønsker og skisserer godt, uten å være i stand til å forløse den emosjonelle dybden tematikken rommer. Til det er samstillingen handling og boken-som-tematiskrammefortelling for generell, om meningen er at kopi-original-problematikken skal tangere parets forhold/ikke-forhold. På samme måte er karakterenes påfallende uendrede personligheter – tiltagende tvetydighet til tross – et fint, men for statisk grep.

Pluss for befriende fravær av forklaringstrang og kausalitet, men en større konseptuell stringens hadde fått dramatikken til å skinne sterkere.

Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember

The Rum Diary Regi: Bruce Robinson Med: Johnny Depp, Amber Heard, Giovanni Ribisi, Aaron Eckhart, Richard Jenkins Ikke alle kan være Terry Gilliam.

Det begynner med Johnny Depp på et trasha hotellrom og replikken: «I tend to avoid alcohol … when I can», før morsom musikk hinter til at det kommer han absolutt ikke til å klare. Tittelen tilsier en alkoholisert hverdag og alle husker jo hvordan det gikk forrige gang Depp spilte Hunter S. Thomson. Men dette er ingen ny Fear and Loathing, og den surrealistsk komedien det legges opp til, følger ikke.

Mannen befinner seg i San Juan på 60-tallet. Han får jobb som horoskopskribent i en avis, blir kompis med noen journalister, ser på hanekamp og involveres i en plan om å bygge et ulovlig hotell. Men mest av alt kjører han bil. Over landeveier, gjennom byen, ned trapper og ut på en brygge. Istedenfor et tema med tradisjonell historieoppbygning, består filmen av en serie mer eller mindre urelaterte episoder, lappet sammen av bilkjøring.

Hver gang du tror du har funnet en rød tråd, hopper tema over til noe nytt. Det eneste konsekvente er bilpassasjerer som prater så mye om hvor fint det er i Puerto Rico at det kan minne om et program på Travel Chanel. Den siste halvtimen forandrer stilen, og det virker som poenget er å lage en slags opphavsberetning om Hunter S. Thomson, før han ble spesielt interessant.

Mange scener er alt for lange og får filmen til å fremstå som energiløs og kjedelig. Det er fine bilder, koselig musikk, og Puerto Rico virker som et fint feriested, jo visst, men handlingen er for schizofren til å henge med på.

Der Terry Gilliams (regissøren av Fear and Loathing) trumfkort nettopp var å fremstille galskap på en leken måte, snubler Bruce Robinson i sine egne karakterer.

Den utradisjonelle oppbygningen fungerer ikke, og føles som en skolestil der hver setning begynner med: Og så kjørte vi til …

Torgeir Blok Premiere 25. november

2

Møte i Toscana Regi: Abbas Kiarostami Med: Juliette Binoche, William Shimell, Jean-Claude Carrière, Agathe Natanson, Gianna Giachetti, Adrian Moore, Angelo Barbagallo, Andrea Laurenzi Pittoresk wasteland.

En mann, en kvinne, et forhold. Kanskje.

Gjennom én dag og ett langvarig møte, treffer vi to beslektede mennesker over en samtale om mannens nyeste bok, Certified Copy. Et nytt verk – ikke om kunsten i reproduksjonens tidsalder – men om kopiens historiske parallelleksistens med originalen, fra Romerriket og frem til i dag. Tese: Kopien verken er eller har noen gang vært originalen mindreverdig, ergo bør originalitetsdiskursens forrang devalueres og kategoriene likestilles. Mener mannen, mener James.

Utfra bokens tematikk og James’ logiske rasjonale, pakkes handlingen ut stykke for stykke. Kvinnen forsøker å utfordre tesen med referanser til eget kunstgalleri, til eget liv, til andres opplevelser og praktiske eksempler, mens James lytter, nikker, smiler – interessert, ikke usjarmert, men også aktpågivende. Samtidig beveger bilen seg på vei til et sted hun ønsker å vise ham. En hyggelig opptakt til et møte preget av en forventning, en tiltrekning og en innforståtthet det i tiltagende grad er vanskelig å sette fingeren på.

For hvor godt kjenner de

4

66

11/2011

FILM

PÅ DVD OG BLU-RAY NÅ!

En ubehagelig sannhet PLAY Regi: Ruben Östlund Med: Yannick Diakité, Kevin Vaz, Anas Abdirahman I Göteborg i tidsrommet 2006 til 2008 ble nesten 40 barn ranet av en liten gruppe ungdommer med innvandrerbakgrunn. Med dette som utgangspunkt har Ruben Östlund laget filmkunst (slik svenskene kan best) om en feilbarlig integreringspolitikk, psykologi på mange plan og om fordommene vi helst vil grave ned.

De Ufrivillige fra 2007, for ikke å glemme kortfilmsuksessen Händelse vid bank fra 2009, satte Östlund på kartet som en ambisiøs regissør og som skandinavisk kultureksport av den aller fineste sorten.

Der De Ufrivillige tar for seg, gjennom flere parallelle historier, enkeltpersonens konflikt med en gruppe, portretterer Play i stor grad konflikten to grupper imellom, gjennomgående dedikert til ett hovedplott.

Ved å spille på våre fordommer og tradisjonelle oppfatninger av gjengkultur, samt ved å konstruere og presentere ikke-eksisterende problemscenarioer, klarte Göteborg-kidsa på imponerende vis å lure sine ofre. Med ett av disse ranene som ramme for historien, lar rekken av sidepoeng seg elegant utspille i kulissene: De passive tilskuerne man despe-

6

rat streber etter å ikke kjenne seg igjen i, blir nærmest et slags bilde på det kalde samfunnet vi kanskje lever i. Også de pårørendes respons bidrar til å nyansere konflikten i enda større grad.

Play er i aller høyeste grad en politisk film, dog på en observerende heller enn diagnostiserende måte. Den er kritisk uten å være moraliserende. Östlund mønstrer et ubehag og en kleinhet som tidvis slår over i klaustrofobi. Som publikummer tvinges man hele tiden til å konfronteres med sitt eget (dårlig funderte?) syn på det som foregår.

Måten Östlund får skuespillerne til å kommunisere med hverandre og omgivelsene på, samt det eminente kameraarbeidet til Marius Dybwad-Brandrud, er andre faktorer som bærer fortellingen fram. Sistnevnte gir deg følelsen av å være en av de handlingslammede tilskuerne som filmen også skildrer, grunnet sitt nøkternt observerende og tidvis passive uttrykk. I likhet med ranerne spiller filmen på våre forutinntatte sosiale forestillinger. Slik blir publikums rolle som observatør nærmest en reell karakter i fortellingen. Play er som å bli vekket av en stor bøtte isvann om morgenen – for så å se seg selv i speilet og skjønne litt mer.

Ole-Morten Algerøy Premiere 27. januar

11/2011

67

FILM

A Dangerous Method Regi: David Cronenberg Med: Keira Knightley, Michael Fassbender, Viggo Mortensen, Vincent Cassel, Sarah Gadon Sjeselong-drama.

Hvor ble det av David Cronenberg? Her har han valgt det endeløst fascinerende temaet psykoanalyse og prestert å gjøre det både tungt og nærmest irrelevant. Historien om Carl Gustav Jung, Sigmund Freud og den uhelbredelig gale kvinnen som førte psykoanalysen på banen, blir fort en seig kjærlighetshistorie som gjør at du lener deg ambivalent tilbake i stolen. Jeg forventet den intense spenningen fra Cronenbergs tidligere film History of Violence iblandet galskapen i Videodrome, i stedet fikk jeg et visuelt

3

vidunderlig, men intetsigende kostymedrama der to professorer diskuterer spørsmål man ikke har stilt.

Det er befriende at det kastes rundt på psykoanalytisk sjargong og historiske detaljer som det forventes at vi skal være intelligente nok til å forstå. Til tider føles det som man er flue på veggen i de opphetede diskusjonene mellom storhetene Freud og Jung hvor de legger grunnlaget for en nytenkning knyttet til tidlig 1900-tallets patriarkat, det potensielt positive ved enhver seksuell raritet og monogamiets tåpelighet.

De finkjemmede herrene leverer fine prestasjoner: Intense og individuelle rolletolkninger der karakterenes gebrokne engelsk fargelegger, og småborgerlig narkotikabruk understreker den

historiske koloritten. Både Fassbender (som behersket og verdig aristokrat), og Mortensen (som karismatisk raring), er uventede og friske trekk. Keira Knightly, på sin side, gestalter dessverre en overdreven intensitet som får det til å virke som hun mest gjør seg til for en prisutdelingskomité.

Litt for langdrygt fokus på kjærlighetskonflikter skjemmer også. I en historisk skrupuløs fortelling som dette kunne man kanskje heller fokusere på underbevisstheten og den «transference» som skjer mellom Jung og menneskene rundt ham, i stedet for bare å gjøre dem – familie, elskere, venner, kolleger og pasienter – til virkemidler i en ulykkelig kjærlighetshistorie.

Siren Løkaas Premiere 2. desember

Trang fødsel Arietta Regi: Hiromasa Yonebayashi Med: Mirai Shida, Ryûnosuke Kamiki, Shinobu Ohtake (japansk originalversjon) Nøktern og overbevisende debut.

Arietta er den japanskeanimasjonskraftstasjonen Studio Ghiblis tolkning av Mary Nortons historie om lånerne, de knøttsmå folka som bor i vegger og andre avkroker og «låner» greiene dine. Manus er skrevet av Hayao Miyazaki, regissøren bak klassiske Studio Ghibli-perler som Chihiro og Heksene og Prinsesse Mononoke, samt Keiko Niwa, som var involvert i manusforfatteriet til den noe rotete affæren Tales from Earthsea (2006). Regissør Hiromasa Yonebayashi har tidligere operert som animatør for en

5

rekke prominente anime-filmer, og gjør en overbevisende debut i registolen. Har animasjonsregissører en registol?

Den forrige filmatiseringen av Lånerne, fra 1997 med tjukkasen John Goodman på rollelisten, har jeg ikke sett, så jeg er ikke i stand til å sammenlikne den med Arietta. Men siden den har rimelig lav user rating på IMDb, og siden teaser-traileren alene med sine drøye 30 sekunder er uutholdelig å se på, velger jeg allikevel å hevde at Lånerne fra 1997 er en skikkelig drittfilm, selv om den er regissert av Peter Hewitt, også kjent som Pete Hewitt, mannen bak Bill og Ted drar til helvete.

Arietta er derimot en god adapsjon av bøkene. Eller, nå har jeg riktignok ikke lest bøkene, så jeg er overhodet ikke i stand til å

vurdere dem opp mot filmen. Alt jeg vet er at jeg har sett Arietta, og jeg likte det. Upåklagelig animert; størrelsesforholdet mellom lånerne og menneskene med deres forskjellige fasiliteter åpner for noen visuelt interessante scener. Selv om den ikke er like episk i sitt omfang som Studio Ghiblis mest storslåtte, stormannsgale filmer er dette absolutt verdt å få med seg.

En nøktern, men på samme tid underholdende og rørende film, som skulle passe så hatten passer som kinounderholdning for hele familien i romjulen. Eller på hjemme-video senere, for den saks skyld. Det viktigste er at vi alle går sammen om å støtte Arthaus’ flotte distribusjonstiltak med vår kjøpekraft.

Rasmus Hungnes Premiere 25. desember

The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 Regi: Bill Condon Med: Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner Slik Harry Potter og Dødstalismanen Del 1 plutselig byttet ut den drivende eventyr-rytmikken med et saktegående lokaltog, har også The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 fått transportetappens søvndyssende form.

Borte er den smektende actionromantikken, operakoret og de høyoktane synthstrykerne. Tilbake står fortellingen om et tilnærmet normalt amerikansk bryllup, et lykkelig ektepar og en serie hvetebrødsdager fullbyrdet med øm og uspennende elskov.

Kun lystige dynedun på villstrå og brukne sengestolper dagen derpå, avslører den ville vampyrsexen pressen lovet.

Slik passerer godt over en halv time. En nødvendig del av historien og en sympatisk homage til fansen, men også et godt eksem-

2

pel på hvorfor rulleteksten alltid kommer med det samme prinsen har kysset Askepott.

Ung (nesten) problemfri kjærlighet uten tredimensjonale karakterer, stort skuespill og dramatiske begivenheter egner seg bedre som fotoalbum.

Først etter halvgått løp kommer påminnelsen om den twilightske dissonansen: mennesket Bella er gravid med vampyren Edward.

Er det mulig? Og hva nå?!

Men selv ikke fødselen av en kanskje-demon, og Bellas potensielle død, generer det tiltrengte taktomslaget. Jacob surmuler som før, ulveflokken murrer, vampyrene samler seg og ektemannen fortviler – men dramatisk og spennende? Nei. Først når veene kommer og filmen straks er slutt, nærmer Breaking Dawn seg sitt gamle jeg.

Legg til pregløs vokalpop så fort handlingen varsler et mildt emosjonelt høydedrag, og kjedsommeligheten er komplett. Til neste år.

Ragnhild Brochmann Premiere 18. november

o n . lm n fi t s n fote o u L k i w. og film w st |w

ts n u k d n a l d Nor

ljø. t mi nd v i t utla krea t og inn- og d o g fra 012 de, ril 2 .no nen lærere p n a e .

5 Sp gjeste tfilm st 1 sfri .kuns ge i d t a k w n y S r. D Søk o / ww NKF 9 n nge . i r 4 o d r ig PB g w.v utfo w e v w l g i e å l Fag Kab 63 60 9 0 83 6 06 .no Tlf 7 s@nfk f t.nk pos

e kun l i o r e k s ing g n n a a mf e fagutd l fi rig og Toå

NORDLAND KUNST- OG FILMFAGSKOLE

68

11/2011

HELTENE FRA ”NISSENE PÅ LÅVEN” ER TILBAKE!

Blu-ray og dvd i salg allerede 14. desember!

KJØP DEM HOS www.sf-film.no

FILM

EN NY, SOLID THRILLER I STIL MED ZODIAC OG SEVEN. PRODUSERT AV MICHAEL MANN OG REGISSERT AV HANS DATTER AMI CANAAN MANN.

60 KVINNELIK. 3 TIÅR MED FORSVINNINGER. DETTE ER TEXAS KILLING FIELDS.

The Mill And The Cross Regi: Lech Majewski Med: Rutger Hauer, Charlotte Rampling, Michael York, Joanna Litwin, Dorota Lis, Bartosz Capowicz, Marian Makula Kunstnerisk frihet etter kunstens regler.

Dusige bilder av tåkete natur, barn som lager prompelyder med armhulen, folk som tortureres til døde, bondekoner som vasker dørkarmer og en vindmølle som vinker fra en fjellknaus i bakgrunnen. Det tar omtrent 27 minutter før noen prater, men innen da har du for lengst skjønt at historien ikke vil bli fortalt via dialog.

En rynkete Rutger Hauer spiller Pieter Brueghel den eldre, en flamsk kunstner på 1500-tallet

som likte å blande dagligdagse gjøremål med eksepsjonelle handlinger i sine malerier. Hele filmen er en reise inn i et av hans kunstverk, der Jesus blir spikret til korset, blant bønder, kuer og kråker. «My painting should be big enough to tell many stories», sier Hauer, og lar deg hilse på stadig nye skjebner. Diverse bondevirksomhet klippes sammen med vold og levende begraving, musikk, dans og kjærlighet.

Mens du svever rundt i en merkelig blanding av maleri, green screen og ekte landskap, kompenseres mangelen på dialog med høylytt romklang.

Bildene snakker for seg selv og det blir aldri kjedelig, men du må ta deg god tid og la blikket vandre med tankene. En scene

der en ung mann på piknik med sin kone, plutselig angripes og piskes til døde av uniformerte menn på hest, vil nok sitte igjen.

Da han henges opp på en stang og fugler spiser ansiktet hans, skaper mangelen på forklaring en ekstra klangbunn for meningsløshet.

«Do you think you can express this?», spør en mann, hvorpå Hauer fryser hele verden med en håndbevegelse, og sier «of course». Dette er så kunstig som kunstfilm kan bli, men det passer for så vidt for en polsk analyse av et flamsk maleri fra 1500-tallet. Å si den er for spesielt interesserte blir derimot en underdrivelse.

Torgeir Blok Premiere 25. desember

Ra.One Regi: Anubhav Sinha Med: Shahrukh Khan, Arjun Rampal, Kareena Kapoor, Priyanka Chopra, Sanjay Dutt, Satish Shah, Dalip Tahil, Shahana Goswami, Suresh Menon Lukten av grillet kylling.

Tidenes dyreste Bollywoodfilm begynner med en advarsel mot røyking og en liste over folk som filmskaperne vil gi en klem. En tøff type dreper tre jenter med sverd og sier «girls just fall for me» mens de faller til bakken.

Overdramatisk musikk er tilpasset hvert ord, og sterke farger minner om dag-TV på Disney Channel. Kulissene er som ut av Babylon 5, med blinkende lys og skjermer som viser liksominformasjon.

Hovedpersonen er en dataspilldesigner som lager

en superskurk kalt Ra.One. Da denne rømmer fra spillverdenen blir designeren selv til superhelt og tar opp kampen. De to sloss i overbelyste actionscener med 90-talls dataanimasjon uten logikk eller fysiske lover, og en bikarakter kaller det «love at first fight». Mye er lånt fra Terminator 2 og The Matrix, med lange sekvenser direkte kopiert, bare avbrutt av dansenummer med auto-tunet synging. Superskurken forsvinner i én time, og filmen blir en kjærlighetshistorie isteden, før noen husker hva de holdt på med og Ra.One kommer tilbake.

Det øses på med billig humor. Helten får alltid slag i balla og en homofil sikkerhetsvakt slikker seg om munnen for hver piercing metalldetektoren hans oppdager. Da en dame blir slått i hodet kommer det høylytt

fuglekvitter. Musikken henviser ofte helt bokstavelig til hva det er vi ser på, tekstinga er ikke alltid tima med replikkvekslinger og slow-motion brukes på de merkeligste steder. Plutselig kommer en anti-reklame der helten forklarer publikum at røyking er dødelig.

Men i kinosalen vibrerte det av latter og smittsom filmglede.

Folk snakket høyt og klappet når store stjerner dukket opp. Noen hadde med en grillet kylling hvis lukt lå som tåke i salen. Det var morsomt som faen og skapte en utrolig kinoopplevelse. Vel er alt uhorvelig banalt og overdrevet, men det er gjort med glimt i øyet og stort budsjett. Som en Tromafilm på steroider, er Ra.One en eneste kavalkade av «so-bad-it’sgood».

Torgeir Blok Premiere: 26. oktober

4

MED

SAM WORTHINGTON AVATAR

CHLOE MORETZ KICK-ASS

JEFFREY DEAN MORGAN JESSICA CHASTAIN WATCHMEN

TREE OF LIFE

pÅ bLu-RAY OG DVD

21. DESEMbER 70

11/2011

4

Førjulsgave til unge filmelskere

1 Fyll på ungdomskortet senest lille julaften.

2 Vis kvitteringen i skranken hos SF Kino.

3 Velg filmen du vil se. God fornøyelse!

facebook.com/kolumbus.no

twitter.com/kolumbus_no

www.kolumbus.no

ksom på at Vi gjør oppmer ukes innen billetten må br 011. utgangen av 2

FILM

Immortals Regi: Tarsem Singh Med: Henry Cavill, Mickey Rourke, Freida Pinto, John Hurt, Kellan Lutz, Stephen Dorff, Isabel Lucas Kongen av eye-candy.

Tarsem Singh brukte over tolv år og en stor del av sin egen formue på å lage forrige tiårs største visuelle runk: The Fall. Immortals er hans tredje film, og følger

5

i samme spor: Symmetriske bilder av geometriske former, ekstravagante kostymer fra et annet univers, optiske illusjoner av psykedeliske landskap, og et manus så tynt at man knapt legger merke til det.

Vi er i Hellas for noen tusen år siden. Guder i gullundertøy, soldater i sandaler, et sexy orakel, Mickey Rourke og en minotaur med hode av piggtråd

bedriver tiden med å rive hverandre i fillebiter med magiske våpen. Det henger ikke alltid på greip, og hvis man vil påpeke plothull får man hendene fulle.

Immortals kompenserer ved å være en visuell orgasme, der hvert bilde er nydelig komponerte malerier av fargerik voldsporno.

Hodene flyr, armer og ben kuttes, spyd og sverd penetrerer

steroidemuskler som eksploderer i blod. Brennende kjettinger deler hele mennesker i to, i en lekeverden der bare de som parteres blir viet slow motion.

I motsetning til The Fall, som regissøren stolt annonserte var helt uten dataanimasjon, ejakulerer han nå pixler som sparkelmasse over manushullene. Landskapene er overstilisert til en sånn grad at det er umulig

å late som de er ekte, men ser så fete ut at man gir faen.

Også 3D-effektene er finurlig utnyttet. Todimensjonale veggmalerier får umulig dybde og perspektiver blir merkelig forvrengt. Tredimensjonalt blod spruter ut av hodeløse skuldre i slow motion og kroppsdeler dasker deg kjærtegnende i trynet.

Den neste filmen til Tarsem Singh kommer på kino al-

lerede i april. Det blir en komisk gjenfortelling av Snøhvit, med Julia Roberts som den slemme dronningen. Det kan virke som om auteuren fra India akter å selge sjelen til Hollywood, og det anbefales derfor å få med seg Immortals som den siste kompromissløse øvelsen han gjør.

Torgeir Blok Premiere 25. november

JULESHOPPING I STOCKHOLM ELLER GÖTEBORG! Med Skyways flyr du direkte fra Bergen og Stavanger til både Stockholm og Göteborg.

Gå på julebord, kjøp julepresanger og besøk de stemningsfulle julemarkedene i Gamla Stan, Skansen og Liseberg.

Billetter fra 597 KR. Se tidtabeller og book på skyways.se eller hos ditt reisebyrå.

Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

72

11/2011

FILM Killer Elite Regi: Gary McKendry Med: Jason Statham, Clive Owen, Robert De Niro, Dominic Purcell Drepende kjedelig.

«Husk at vi ikke er SAS-offiserer lenger. Nå er vi businessmenn og bankmenn, og det er derfor de kaller oss The Feathermen. Vi er forsiktige. Du er også ex-SAS».

Styltete dialog som dette antyder en uerfaren manusforfatter som ikke vet annet enn å skrive klamme introduksjonsreplikker som forteller akkurat hvem karakterene er, og hva de vil.

Dette er Matt Sherrings første langfilmmanus og å sitte gjennom hans makkverk er som å la en tattoveringslærling merke deg

1

for livet, uten avslag i prisen.

Fet skrift advarer først om en «verden i kaos» før Statham leker leiemorder, med De Niro som makker og Owen som rival. Han finner en blodig unge i en bil og legger håndvåpenet på hylla, men da De Niro blir tatt til fange av en arabisk sjeik plukker han opp pistolen igjen. Han blir lurt til å kverke noen briter, mens en gjeng gamle karer snakker om det i et mørkt rom.

Når de ikke er pinlig overforklarende, består replikkene gjerne av gamle klisjeer som: «Bare fordi du er paranoid, betyr ikke det at de ikke er ute etter deg». Filmen forsøker å lure oss til å tro at en fyr i motorsykkelhjelm er Statham, og vil at vi

skal bli triste når han blir skutt.

Dessverre er det så opplagt ikke ham, at det er flaut. Ristende kamera prøver å piffe opp tamme slåssescener. «Basert på sanne hendelser»-stempelet hjelper ikke, da forfatteren av boka som filmen er basert på, har innrømmet at alt bare er oppspinn for lenge siden.

Filmen har fet lyd og det er litt morsomt å se en loff bli brukt som lyddemper, men det er det eneste positive som er å si. At en straight-to-video-Steven-Seagalstrabase som dette i det hele tatt blir satt opp på kino, er en fornærmelse mot et betalende kinopublikum.

Torgeir Blok Premiere 4. november

FRA DEN PRISVINNENDE REGISSØREN ABBAS KIAROSTAMI

”En enestående film … Superb” TIME OUT

”Binoche gløder i hvert sekund på lerretet” TOTAL FILM

”En delikat bittersøt film som utspiller seg i det romantiske Italia” THE HOLLYWOOD REPORTER

Juliette Binoche

Tower Heist Regi: Brett Ratner Med: Ben Stiller, Eddie Murphy, Matthew Broderick, Casey Affleck, Alan Alda Høyt henger de …

Selv om jeg så gjerne ville, fant jeg ikke noe i Tower Heist som fikk meg til å le. De hadde vel ikke satt Ben Stiller og Eddie Murphy på plakaten hvis de prøvde å lage en seriøs innbruddsfilm, hadde de? Jeg skiftet sittestilling ofte og ble oppmerksom på de andre i kinosalen. Ingen av dem lo heller.

For en film som summerer opp handlingen i tittelen, tar det utrolig lang tid før den kommer til poenget. Den første timen fungerer nesten som et doku-

drama om hvordan det er å ha en skyskraper som arbeidsplass.

Da hovedpersonen (Stiller) endelig bestemmer seg for å gjøre innbrudd, følger en klumsete og lite oppfinnsom planlegging som ikke kan måle seg med de dårligste Olsenbanden-filmene.

Da innbruddet kommer i gang, er det så langt ut i filmen at det føles som om tittelen har avslørt slutten.

Dette er regissert av mannen som ga oss Rush Hour og X-Men 3. Det minner om en billigere utgave av Ocean’s Eleven, og ganske visst jobbet da også en av manusforfatterne på begge filmene. En annen som er kreditert for manus kan skryte av å ha skrevet Indiana Jones 4,

i tillegg til tidenes flopp: Speed 2. Filmskapere med så vaklende rulleblad er avhengig av star power for å unngå finansielt fiasko.

Da Robert Redford takket nei til en rolle, gravde de derfor opp MASH-legenden Alan Alda. De glemte bare å gi ham noen morsomme replikker. Eddie Murphy får heller ikke denne gangen det comebacket vi (delvis) unner ham, og Ben Stiller ser sliten ut med grått hår.

En tåpelig scene der en bil henger ut av et vindu, er flott filmet og pirrer en stund høydeskrekken. Det underholder akkurat nok til å spandere terningkast to.

Torgeir Blok Premiere 11. november

50/50 Regi: Jonathan Levine Med: Joseph Gordon-Levitt, Seth Rogen, Anna Kendrick, Bryce Dallas Howard Ikke syk nok.

Da en superstreit perfeksjonist får vite at han har kreft i ryggen, prøver kompisen hans å utnytte diagnosen for å få sympatisex.

Man skulle kanskje tro det var utgangspunktet for en av de mørkeste komediene noensinne, men dette er ingen svulstig farse. Isteden får vi et småkoselig drama med en håndfull humoristiske kommentarer fra Seth Rogen. Han banner og snakker om kuk og fitte i kjent stil: «Nobody likes putting a dick in their mouth, that’s why they

call it a blowjob. It’s a job.» Da han buster ei dame for å være utro, følger en kraftsalve som er filmens høydepunkt.

Hovedpersonen må holde ut en masete mor, og en surrete terapeut som er akkurat så søt at vi skjønner hvordan det vil gå. Han blir venn med andre kreftpasienter som gir ham kaker med weed, etterfulgt av slow-motion-montasje med hyggelig bakgrunnsmusikk. Andre bikarakterer og historietråder flagrer løst og leder ingensteds hen: Hovedpersonen jobber med en radioreportasje om en vulkan, faren hans har alzheimers, og en av kreftkompisene sliter med sykdommen … Javel, og hva så? Gløm det. For en gang skyld reklameres det ikke for at filmen

er inspirert av sanne hendelser.

Det føles likevel som den er skrevet mest for å fortelle hvordan manusforfatteren opplevde å få kreft, og uten tanke for om det nødvendigvis skaper god film.

Konseptet er ikke utnyttet nok, og humoren kunne tjent på å dra ting mye lengre.

Som typisk treerfilm er den ikke direkte dårlig, men heller ikke noe du vil utsette dine venner for. Med mindre du har kreft selv, vil du nok finne 50/50 like engasjerende som noe TVNorge kunne sendt en onsdagskveld.

Torgeir Blok Premiere 11. november

2

3

FILM: HÅVARD NYHUS

Møte i Toscana En genuin kjærlighetshistorie

PÅ KINO 25. DESEMBER! 11/2011

73

O s car ® n O m i n e rt 2011 film & kino

nettavisen

vg

tara

aftenposten

adressa

Bt

Ba

filmmagasinet

dagBladet

natt & dag

nrk p3

SPILL

umotivert vold, SØKSMÅL, SOPP OG HUSMORSPORNO TEKST Rasmus Hungnes

“en av de sterkeste

historiene jeg har sett på film på mange år” Natt & Dag toronto international film festival BEST CANADIAN FEATURE FILM

best film venice film festival VINNER AV DoN QUIjoTE-pRISEN

i salg på dvd nå!

KJØP DEN HOS

74

11/2011

Da jeg var ung, var Nintendo og Sega eiere i konflikt. På samme måte som man måtte være fan av enten East 17 eller Take That, måtte man velge Mario, den italienske rørleggeren som eter sopp for å bli høy og blir nedtrykt og svak når han gjør feil, eller det blå, antropomorfe pinnsvinet Sonic.

Selv var jeg Sega Mega Drive-spiller, og følte meg uvel bevandret i Marios psykedeliske joggeturer gjennom fargesprengte verdener for å redde Prinsesse Peach (eng.: vagina) Toadstool (eng.: paddeavføring) fra den antagonistiske Bowser (au.eng.: bensinpumpe), også kjent som King Koopa, spilt av Dennis Hopper i den fortreffelige surrealistiske filmen Super Mario Bros. (1993) med Bob Hoskins i hovedrollen som Mario. Jeg var mer interessert i sagaen om Sonics kamp mot den onde vitenskapsmannen Dr. Robotniks plan om å gjøre alle skogens søte dyr om til onde, biomekaniske drapsroboter. Et av de få Marioproduktene jeg var i besittelse av, var romanen basert på filmen basert på spillene, en historie som rasjonaliserer og avmystifiserer det meste fra Mario-brødrenes overmenneskelige spenst til soppens rolle som det godes støttespiller, og lærer oss at King Koopa og hans undersåtter holder til i en annen dimensjon der dinosaurene aldri ble utryddet, men i stedet utviklet seg til humanoider, og dermed sivilisasjon.

Nå har Mario tatt steget inn i den tredje dimensjon, eller, det vil si, illusjonen av den tredje dimensjon, på din Nintendo 3DS med det billedskjønne Super Mario 3D Land. En real nostalgitripp, på samme måte som Sonic Generations (PC, PS3, Xbox360, 3DS): Nye variasjoner over velkjente tema. Mario og Sonic opptrer til og med i samme spill for tiden, i noe så meningsløst som Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games (Wii, 3DS).

Tidene, de er-a-i-endring, de løper fra oss i Super Sonics fart. Dersom du ønsker løpeturer i supersonisk fart i førstepersonsperspektiv med Tron-aktige kyberrom-visualiteter, kan pengene satses på indie-spillet InMomentum (PC), som handler om å holde momentet oppe og aldri stoppe. Selv får jeg det ikke til, men øvelse gjør muligens mester. La oss heller ikke glemme klassikeren Run Jesus Run (browser, PC, Mac), en spurt gjennom fortellingen om Jesus og hans disipler, som kjent fra Markus-, Lukas- og Johannes-evangeliene.

Det tar ti sekunder å spille gjennom, og dessuten er det gratis. Passer fint for ressurssvake og andre økonomisk bevisste.

Himmelen, et tilbakevendende tema i den nye utgaven av Bibelen, er også et Leitmotiv i rollespilltitler om dagen. Zelda: Skyward Sword (Wii) foregår et sted der folk kommuniserer ved hjelp av stønn, sukk og hikst. Men frykt ikke, alt er tekstet på engelsk, og som vanlig er det ganske festlig å vifte seg gjennom den grønnkledde Links fargerike univers med Wiikontrolleren. The Elder Scrolls V: Skyrim (PC, PS3, Xbox360) har en noe mørkere palett, både når det gjelder farge og stemning. Det starter grusomt nok i det din dødsdømte karakter er på vei til huggestabben. Der du ligger klar som blekk til halshugging, penetrerer en ildsprutende drage atmosfæren. Og godt er det, for hvis ikke ville det ikke blitt et særlig langt spill. Og langt er det: Vær beredt på lange fotturer til fjells. Utvikleren Bethesda fortjener egentlig ikke så mye goodwill om dagen, etter at de som en annen bølle gikk til søksmål mot indie-utvikleren Mojang, som nylig slapp sandkassen Minecraft (PC, browser) ut fra betafasen. Bethesda syns at Mojangs kommende prosjekt Scrolls har et navn som kan forveksles med deres eget The Elder Scrolls. Dessverre er spillet moro lell, og dersom du velger å ofre en del av livet på Skyrim, bør du holde din karakters digitale øyne åpne for boken «The Real Barenziah», en historie om alvekvinners promiskuøse ungdomstid, et prakteksempel på husmorsalveporno. To The Moon (PC), som ser ut som et rollespill men spilles som et point’n’click-adventure, sikter også mot himmelen. En emosjonelt ladd revy gjennom en døende manns minner. Dette er historiefortelling på høyt nivå, et indiespill som fortjener en plass på dataspillenes stjernekart.

Saint’s Row: The Third (PC, PS3, Xbox360) er sannsynligvis årets minst politisk korrekte spill. Det er omtrent akkurat slik som de som hater spill tror at spill er, og føyer seg fint inn i rekken med spill drevet av umotivert vold og smakløs humor, der drap- og råkjøringsspillet Carmageddon (det er en oppfølger på vei!), drap- og urineringsspillet Postal 2 (det er en oppfølger på vei!), drap- og biltyverispillet Grand Theft Auto (det er en oppfølger på vei!) og drap- og voldtektspillet Battle Raper (det er forhåpentligvis ingen oppfølger på vei!) også befinner seg. Anbefales til alle som ikke lar seg påvirke av kulturelle utrykk (slik som meg). Andre kan gjøre råkjøringen på 3DS i Mario Kart 7. Ellers kan vi bare håpe at Telltale lærer av Skyrims smuss og hyrer The International Jurassic Park Erotic Fan-Fiction Writer’s Association til å skrive den neste episoden av Jurassic Park (PC, Mac, PS3, Xbox360), så blir det kanskje litt mer spennende å «spille».

TV

Top Chef er det beste fjernsynsprogrammet siden Seinfeld .”

TEKST Aksel Kielland Sekstitallsfetisjister kan mase så mye de bare orker om Mad Men og Pan Am; folk som forveksler intertekstualitet med kvalitet kan gjerne få gnåle om Community og Venture Bros., og fornuftige mennesker må for all del hevde at Breaking Bad, Curb Your Enthusiasm og It’s Always Sunny In Philadelphia er det beste som går på tv. Men hvis man skal være helt oppriktig – noe de ledende moralfilosofene synes å være enige om at vi skal – lar det seg ikke fornekte at Top Chef er det beste fjernsynsprogrammet som er laget siden Seinfeld. Problemet med Top Chef er at det er så avhengighetsdannende at man ender opp med å utsette seg for et utall kvalitetsmessig uholdbare kopier i forsøk på å håndtere abstinensene i tiden mellom sesongene.

I allmennopplysningens navn presenteres derfor her seks dyrekjøpte lærdommer fra et moderat misbruk av realitybaserte matlagingsprogrammer:

1.) Vinnerne i konkurransebaserte matlagingsprogrammer fremstår alltid som anonyme eller uspiselige i første halvdel av konkurransen. Man kan derfor spare seg en god del hodebry ved å studere hvilke av konkurrentene som blir størst andel positiv oppmerksomhet til del. Det større porsjon av sin fortettede livshistorie en deltaker får presentere i ett sammenhengende klipp, det større er sjansen for at vedkommende må reise hjem i inneværende episode. Dersom andre deltakere uoppfordret påpeker hvor sympatisk vedkommende er, er deltakeren så godt som garantert å ryke rimelig raskt. Vinnere kjennetegnes ofte ved at måten de fremstilles på endres dramatisk i andre halvdel av serien. De mest brukte utviklingskurvene er fra uspiselig til kompleks & sympatisk, og fra unnselig til kompleks & undervurdert.

2.) Det er ikke konkurrenten med den beste maten som vinner. Avgjørelsene om hvem som vinner og hvem som må reise hjem, er en helhetsvurdering som program-

mets dommere tar i samråd med produsentene. I disse vurderingene teller den dramatiske kurven og kandidatens særpreg og tv-vennlighet på lik linje med hans eller hennes ferdigheter på kjøkkenet.

3.) Gordon Ramsays uspiselighet og grad av absurditet er lik avstanden fra Storbritannia delt på programmets lengde. Jamfør henholdsvis den britiske og den amerikanske versjonen av Kitchen Nightmares.

4.) I matlagingsbaserte realityprogrammer er oppvask en visuell kode som betyr det motsatte av suksess. De eneste tilfellene hvor man ser skitne tallerkener og kjøkkenredskaper er i programmer om restauranter som er i ferd med å gå konkurs på grunn av udugelige eiere (se punkt 3), eller når produsentene bak konkurransebaserte programmer ønsker å understreke at deltakerne befinner seg i hardt vær. Fraværet av oppvask er helt essensiell for illusjonen om det plettfrie kjøkken, som igjen er en fundamental forutsetning for begjærsproduksjonen som er matlagingsprogrammenes logiske sluttprodukt. Manglende maksimering av begjærsproduksjon er en av hovedårsakene til at matlagingsbaserte realityprogrammer ennå ikke har fått et virkelig gjennombrudd i Norge.

5.) Ved siden av det ovennevnte, er norsk matlagingsrealitys to største utfordringer: a.) at nordmenn er relativt vanskelige å få til å gråte på tv, selv når restaurantene deres er i ferd med å gå konkurs, og b.) at man fortsatt har til gode å lage gode norske oversettelser av essensielle sjangerfraser som «let’s go!» og «let’s do it!».

6.) I et sekulært samfunn vil all underholdning i større eller mindre grad tendere mot terapi. Hva gjelder matlagingsreality kan man tegne opp en skala hvor amerikanske Top Chef utgjør et slags nullpunkt hvor balansen mellom matlaging og mellommenneskelig relaterbare historier er omlag 50/50. I den ene enden finner man programmer som The Next Iron Chef og Top Chef Masters hvor hovedvekten ligger på det kulinariske, og publikum kun unntaksvis inviteres til å relatere til deltakerne på et følelsesmessig nivå. I motsatt side av skalaen finner vi Hellstrøm rydder opp hjemme, hvor den norske nasjonalgourmeten kurerer samlivsproblemer, patologisk melankoli og fattigdom ved hjelp av gode råvarer, enkle, men raffinerte oppskrifter, og frasen «det du sier til meg er at …». I sesongen som nå er under innspilling reiser Hellstrøm til Afghanistan, Gaza og Afrikas horn for å se hva han kan få til.

11/2011

75

POLITIKK

Det er skremmende å se hvor lett det er å lage hysteri i Norge, hvor lett det er å skape en gjenfortelling av virkeligheten som ingen stiller spørsmål ved.

TEKST TORE ANDVIG

Jeg er en politisk junkie og det er veldig sjelden jeg ikke greier å se en politisk debatt, men denne uken, den første i november, har presentert meg for et par stykker jeg ikke greide å se. Jeg har rett og slett blitt for flau og frustrert. Istedenfor å følge med har jeg enten skrudd av eller endt opp med å kaste ting på TV-en i ren maktesløshet. Jeg snakker selvfølgelig om voldtektsdebattene. Men jeg må tenke meg nøye om for å skjønne hvorfor. Hva var det med debatten som fremprovoserte den voldsomme reaksjonen min? Riktignok er det irriterende å være vitne til begynnelsen av nok en moralsk panikk. Nesten alle momentene som kjennetegner en klassisk moralsk panikk er på plass. En serie hendelser som truer folks sikkerhet eller følelse av sikkerhet (voldtektene). Fullstendig panikk i media som hauser opp problemet, når det faktisk ikke har vært en dramatisk økning av fenomenet. Politikere og media går sammen i en twin åtter-dynamikk der de konstant overbyr hverandre når det gjelder dramatisk karakterisering av problemet og en svak gruppe som blir utpekt som årsak til problemet; unge brune og svarte asylsøkende menn. Det eneste vi mangler er en politisk overreaksjon rettet direkte mot gruppen som blir sett på som en trussel. Et eksempel kunne være forslaget til noen i Frp om å internere samtlige i denne gruppen, et annet kunne være å utstyre dem med en radiochip med en GPS-sender så de lett kan plasseres på eventuelle åsteder, eller nekte unge menn å kjøre etter at det har blitt mørkt. Jeg vet ikke hva det siste skrittet vil bli, men jeg venter i angstfylt spenning.

Det er bekymringsfullt når et samlet hylekor av presse og politikere ukritisk roper på mer politi, mer overvåkning og ingen har noen reservasjon overhodet, utenom

Venstres Trine Skei Grande. Hennes reservasjon er imidlertid skuffende pragmatisk, og baserer seg på at overvåkning ikke virker så godt som kontrollfetisjistene liker å tro. Men selv om det overdrevne hysteriet og maset om kontroll og politi er irriterende, er det noe mer som stikker under raseriet mitt.

Likevel kan jeg ikke noe for at jeg må skrike til Skartveit og Skarsbø Moen og den selvrettferdige indignasjonen som de to oppviser i debatten.

Hvorfor ikke gjøre som Berlusconi; plassere tankser i parker for å passe på «jentene våre» (som Fabien Stang på karakteristisk sexistisk vis omtaler oslokvinner på!). Når et så viktig fenomen som voldtekt først får oppmerksomhet, er det dessuten problematisk at overfallsvoldtektene stikker av med all omtalen. Dette når de langt vanligere voldtektene – såkalte «daterapes» – er et langt mer omfattende og komplisert problem. Vi kan allikevel håpe at noe positivt kommer ut av debatten, nemlig at voldtekt og annen seksualisert vold får økt status i politiet slik at flere voldtekter raskere vil bli oppklart.

Igjen ser vi hvor skjør vår liberale rettsstat er, med en gang det dukker opp noe vi oppfatter som en fare, er vi ikke sene om å kaste alle prinsipper på sjøen og rope etter trygghet – koste hva det koste vil. Frp har i tråd med partitradisjonen allerede vært på banen og argumentert for at alle asylsøkere må interneres, et forslag selv ikke Silvio ville våget. Mens andre roper på mindre fascistiske, men like fullt lettvinte løsninger, som bedre belysning og fjerning av busker. Jeg har ingenting imot mer lys, så hvis du leser dette innlegget og sier «Tore er mot lys», da tar du feil. Jeg er bare ikke overbevist om at lysets magiske effekt vil gjøre en stor forskjell. Jeg tror heller ikke på overvåkning eller mer synlig politi. Jeg tror derimot på etterforskning. Alle som har prøvd å sette seg

Hvorfor ikke gjøre som Berlusconi; plassere tankser i parker for å passe på «jentene våre»” 76

11/2011

litt inn i fakta rundt overfallsvoldtekt vil se at dette i hovedsak dreier seg om serieforbrytere, altså at et lite antall gjerningsmenn står for mange av tilfellene. Derfor er det etterforskning og oppklaring som mer enn noe annet tiltak vil føre til nedgang i antall overfallsvoldtekter. Det er også det eneste som virkelig nytter. Noen få oppklaringer og vips er bølgen borte. Det betyr ikke at overfallsvoldtektene helt vil forsvinne, men at antallet igjen vil gå tilbake til normalen, kanskje enda lavere hvis politiet bruker mer ressurser enn tidligere på å etterforske overfallsvoldtektene. Uansett vil effektiv etterforskning av utførte overgrep alltid være det beste preventive tiltaket og det eneste som har en dokumentert effekt. Derfor er det avgjørende at de beste etterforskerne i politiet etterforsker voldtekter, og at drap og voldtekt utløser lignende ressursbruk.

Likevel vil det til syvende og sist kun være en endring i menns kvinnesyn som vil kunne hindre at voldtekter blir begått, men dette er et fenomen det er mye vanskeligere og langt mer tidkrevende å endre.

Midt i denne panikken som har siget inn over oss er det blitt fullstendig tabu å være rasjonell. Det gir grunn til bekymring når ellers relativt fornuftige kommentatorer som Arne Strand fullstendig mister hodet og aggressivt hevder at de eneste som har innvendinger mot eller burde føle seg mer utrygge av økt overvåkning, er kjeltringer. Det er som om han har skrevet om det berømte verset i Maskinen: «Alla som inte dansar är våldtäktsmän» til «De som ikke vil overvåkes mer er voldtektsmenn». Vel jeg er kritisk til overvåkning og er verken en kjeltring eller voldtektsmann, pøbel kanskje, men stort sett bare en antiautoritær demokrat som er bekymret over den retningen samfunnet har begynt å bevege seg i når det kommer til overvåkning og kontroll. De siste ukene er det ikke mange som har turt å stille et kritisk spørsmål ved hysteriet som hersker i media og blant politikere, og de få har for det meste blitt forbigått med taushet. Ingen av de narrativt drivende aktørene har tatt seg bryet med å imøtegå innvendingene deres.

Det er viktig å ha i bakhodet at Oslo, til tross for oppsvinget i voldtekter, er en av verdens tryggeste byer. Det faktum at sjansen for å bli voldtatt er langt større på et vanlig nachspiel enn ved å gå alene hjem er heller ikke forandret. De fleste blir voldtatt av noen de kjenner og ikke på gata. Du har større sjanse for å bli voldtatt av kjæresten din i kveld enn du har for å bli offer for en overfallsvoldtekt, selv om du er drita og danser naken langs med Akerselva halv fire natt til søndag.

Mer synlig politi, som Skarsbø Moen og Skartveit (altså VG) krever, vil bare flytte kriminaliteten til mindre patruljerte områder og gater. De fleste som har satt seg inn i statistikken mener at det ikke kan knyttes en klar sammenheng mellom økt synlig politi til hverken nedgang eller oppsving i antall kriminelle handlinger som blir begått totalt i byen. Men hvorfor la små ting som fakta komme i veien når man kan lage moralsk panikk og vedlikeholde et trusselbilde?

Det er skremmende å se hvor lett det er å lage hysteri i Norge, hvor lett det er å skape en gjenfortelling av virkeligheten som ingen stiller spørsmål ved. Hvor lett hysteri får innpass og styrer debatten. Hvor lett det er å få alle deltagere i en debatt til tilsynelatende å kutte ut hele sitt rasjonelle vesen og godta et skjevt bilde av virkeligheten som tilpasses en agenda og gir denne best mulig gjennomslagskraft. Voldtektsdebatten illustrerer hvor vanskelig det er å komme til orde med rasjonell kritikk av den dominerende virkelighetsforståelsen, evaluere den med kritisk fornuft og rasjonalitet. Der selv det å moderere den dominerende fortolkningen av virkeligheten ved å konstatere udiskutable fakta, kan bli sett på som et skamløst brudd på den moralske konsensusen om hvordan virkeligheten skal skildres. Det er den totale gruppetenkningen som er så provoserende og skremmende. Tenk om det var noe mer kynisk, noe mer autoritært, noe mer antidemokratisk enn økt overvåkning og mer politi det ble argumentert for. Hvis narrativet hadde vært dramatisk nok hva ville vi vært villige til å gå med på av tiltak for å verne om vår trygghet? God Jul!

www.hatlehols.no

Nyhet!

Retro Som jorden går i bane rundt solen går trenden i sirkler, og nå er det glade 70 tall over oss!

Vår nye modell RETRO er inspirert av 70-talls trenden med skarpere farger, trepanel og litt røffere stil.

RETRO leveres i tre fronter; Palisander, Pære og Kremhvit. Skrogene følger frontene for et g jennomført helhetsinntrykk.

Kan kombineres med alle våre speil og Saga servanter.

www.linn-bad.no

78

11/2011

6 & 1 møter

jone andersen Når du som Arbeiderparti-politiker anmelder din egen ordførerkandidat for ærekrenkelse blir det bråk. Det vet Jone Andersen (33) alt om.

FOTO ERIK SÆTER JØRGENSEN Det sies gjerne at det skjer ting i Stavanger fordi alle er enige, i motsetning til andre byer der det bare krangles. Hvorfor det?

– Stavanger er en lyseblå by, og Stavanger Høyre ligger nærmere AP sentralt enn sitt eget moderparti.

6

Kommer det til å fortsette sånn med vår nye høyreordfører?

– Christine Sagen Helgø vil fortsette samarbeidslinja, men det ser ut til at den nye generasjonen høyrefolk ønsker å bryte med det gamle rogalandshøyre. Eller kommunisthøyre som jeg kaller det.

6

AP gjorde noen omrokkeringer før valget, og fikk seg ny ordførerkandidat. Hvorfor det?

– Vi behøvde noe nytt etter at Kian (Odd Kristian Reme, red. anm.) hadde ledet partiet i fire valgkamper.

1

Men du var ikke noen fan av at Cecilie Bjelland skulle bli ny kandidat?

– Jeg støttet Cecilie Bjelland sitt kandidatur før valget. Det er i ettertid at jeg har opplevd ting som har fått meg til å stille store spørsmålstegn ved om hun er rett person for partiet.

1

Men var ikke litt av poenget å få noen som brøt med det gamle?

– Hun har nok en lederstil som passer bedre i det private næringsliv enn i et demokratisk parti.

1

Dersom Bjelland er helt feil, hva blir da helt rett? Stort spørsmål: Hvis du kunne bestemme over stavangerpolitikken en periode, hva hadde du prioritert?

– (lang pause) Uansett hva en sier blir noen forbanna. Sånne spørsmål er lett å svare på før en går inn i politikken, og vanskelige et-

6

terpå. Jeg hadde i hvert fall satsa knallhardt på boligbygging. Stavanger er i ferd med å bli en sånn by som London, hvor bare de rikeste har råd til å bo.

Så derfor bestemte politikerne å slå ned på masse ulovlige leiligheter, og gjøre leilighetsmarkedet enda trangere.

– Jeg har sett på de kravene, og det er ikke alt som er like lett å forstå i en by som består av 100 år gamle trehus. Det som virkelig irriterer meg er politikere som har vært med siden 60- og 70-tallet og som prater høyt om hvordan det er «en skam» slik de eldre blir behandlet. Dette er folk som har vært med og prioritert midlene i alle år. De har vært klar over eldrebølgen som kommer, men det er først når de begynner å bli gamle selv at de bryr seg.

1

Skjelle ut andre politikere, det liker vi. Er det taktisk levelig?

– Meget mulig at det ikke er taktisk å snakke rett fra levra, men jeg er så lei av politikere som aldri vil mene noe som helst fordi de er redd for å ikke bli forfremma.

Likevel er jeg ikke dummere enn at jeg forstår at du verken blir stortingsrepresentant eller statsråd av alltid å si det du mener.

1

Hvordan tror du at folk ser på deg?

– Jeg håper ikke jeg blir oppfattet som en sint og aggressiv type. Heller en lettere oppgitt og sarkastisk fyr. Politikken består i altfor stor grad av selvhøytidelige mennesker som definerer seg selv ut i fra vervet.

6

Det har vært mye snakk om trusler i det siste. Har du noensinne slått ned noen?

– Fra jeg var liten frem til i dag har jeg utelukkende fått juling, og ikke gitt noe som helst.

1

Når konfliktnivået i et parti blir så høyt at det leveres inn anmeldelser, er det kanskje greit å stemme på noen andre. Er Stavanger tjent med et sterkt Arbeiderparti?

– Stavanger er tjent med et sterkt AP som vet hva det vil.

1

1 6

Og har vi det?

– Per i dag har vi ikke det.

Ap eller ikke: Politikerne i Stavanger syntes åpenbart at én milliard for et nytt konserthus var helt okei. For litt siden blei det klart at den første oppsetningen blir en Mods-musikal. Du er kjent som en folkelig kar, er Mods på konserthuset verdt én milliard?

– Hehe. Ikke hvis vi skulle revet konserthuset etterpå, men hvis målet er å nå flest og bredest mulig, er det ikke sikkert at en Modsmusikal er så dumt. Vi kunne satt opp verk av østeuropeiske barokkomponister som ingen har hørt om, men da hadde det kanskje ikke kommet så mange.

6 1

Du liker å synge Tore Tang på byen?

– Jeg har aldri sunget den på byen, men jeg har sunget den på fest.

Er det egentlig lov å fronte finkulturelle preferanser når du skal være en folkelig fyr? Eks-Frp-er Trond Birkedal sa jo at han ikke ville si at han likte klassisk musikk, fordi det «ikke passa med imaget».

– Jeg tror at det er på vei ut at kulturell preferanse skal ha noe å si. Den personen jeg kjenner som har størst samling klassisk musikk er en Frp-er fra Bryne. Det er ikke akkurat stereotypen du ser for deg.

Du kom du kom ikke inn i bystyret denne gangen. Hva tenker du om det?

– Det var helt greit. Jeg har ei datter på seks år som jeg har fått et mye bedre forhold til nå. Nå er jeg for eksempel som regel hjemme når hun skal legge seg. Et ordinært bystyremedlem er gjerne medlem i både utvalg og grupper, og det blir minst to møter i uka på kveldstid. I tillegg har du forskjellige forenin-

1

ger og interesseorganisasjoner som forventer at politikere stiller opp.

Så det funker ikke å være politiker og ha familie?

– Du må ha en tolerant og forståelsesfull bedre halvdel.

6 6 1

Og det har du?

– Ja. Hun har vært overraskende sporty.

Har hun vært like glad for alt oppstyret i det siste?

– Det ble litt mer reaksjoner enn jeg

trodde.

Men du skjønte det ville bli bråk?

– En jeg snakket med sa at han trodde dette kom til å bli en stor rikssak. Jeg trodde vel egentlig det kom til å bli en bitteliten notis i Stavanger Aftenblad. Så endte det vel opp et sted midt i mellom, men det ble nok litt mer oppstyr enn jeg hadde forventa.

1

Likevel fortsetter du i politikken?

– Ja, jeg er ikke innstilt på noe annet, men nå som jeg er varamedlem i bystyret er det deilig å kunne planlegge andre ting.

6

Du sa du skulle på fotballkamp med … Chippenham Town?

– Ja, vi er en gjeng som skal på kanaltur i England, og en fotballgal kompis satte i gang og startet norsk supporterklubb.

Så nå skal bli tatt imot og klubbhuset og full greie. Det er rart hva en plutselig får tid til.

Chippenham Town spiller forresten i Southern Premier League denne sesongen. Det er nivå sju i England.

6

Eh, mobilen din ringer. Hva slags melodi er det der?

– Du kan si mye om Dallas, men det er tidenes kjenningsmelodi.

1

Jeg opplevde ting som fikk meg til å stille store spørsmålstegn ved om hun er rett person for partiet. ”

11/2011

79

NORGESPREMIERE 2.DESEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 2.DESEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 21.DESEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 25.DESEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes