2011-februar-trondheim by NATT&DAG

TRONDHEIM / 01 - FEBRUAR 2011

TORSTEIN HOLEN SVEINUNG SUNDLI MARIUS THORVALDSEN KIM AASLI DANIELLE INGEMANN +++

ODDA ER SUPERDUPER

Odd Magnus Williamson / Foto: Richard Eriksen

WWW.NATTOGDAG.NO

48 TIMER I EN UTOPI

16 SIDER MOTESERIE & MØTER BROMSTAD BILLIONAIRES

Natt&Dag - Siden 1988

STAVANGER 47 20 20 50 KVADRAT 47 20 20 51 BERGEN 47 20 20 52 HAUGESUND 47 20 20 53 SARPSBORG 47 20 20 54 OSLO CITY 47 20 20 56 STRØMMEN 47 20 20 57 TRONDHEIM 47 20 20 58 KRISTIANSAND 47 20 20 59

ANDREAS WIIG DANNY LARSEN ERIK J. BOTNER EIRIK HAUGO DINA TRELAND FREDRIK AUSTBØ J.P. SOLBERG MADS JONSSON MIKKEL BANG STIAN SOLBERG STAALE SANDBECH TORGEIR BERGREM TORSTEIN HORGMO KARI OPSAL KJERSTI BUAAS MARIUS OTTERSTAD CHRISTIAN FARSTAD CHRISTOFFER NILSEN EIRIK BALLO EIRIK SVENSEN FREDRIK NAERLAND GABRIEL ENGELKE GUSTAV TØNNESEN JAN HENRIK KONGSTEN JON ARNE AARHOUG JON KAARE SKIPLE KARSTEN KLEPPAN KIM OTTERMO KIM P. KARLSEN MAGNUS BONSEMO NAVID NAVID SEBASTIAN RAFEN STEFFEN AUSTERHEIM STU GRAHAM KVELERTAK PURIFIED IN BLOOD

WEBSHOP 47 20 20 60 SKIEN 47 20 20 61 KVADRAT GIRLS 47 20 20 62 AMANDA 47 20 20 64 SARTOR 47 20 20 65 ALESUND 47 20 20 66 STEINKJER 47 20 20 67 BUSKERUD 47 20 20 68 LAGUNEN 47 20 20 69

Join us on facebook.com twitter.com vimeo.com

MIKKEL BANG BS 7, Whistler BC. Foto: Dean Blotto Gray

session88

TRONDHEIM FEBRUAR

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon KINE JEANETTE SOLBERG ANDREAS TYLDEN

Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Assisterende redaktør ANDREAS FALKENBERG falkenberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaktør Bergen/Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN torp@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Skribenter TORE ANDVIG WENCHE BENDIXVOLD TORGEIR BLOK GAUTE BROCHMANN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN INGER LISE HAMMERSTRØM SUNNIVA HAVSTEIN LENA JOHNSEN KARI KRISTENSEN KNUT MARTIN KRISTENSEN AKSEL KIELLAND JAN TORE LUND SYNNØVE MACODY LUND LARS KRISTIAN MIDTSJØ LAURA ANN MORRISON MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL VEGARD SKJERVHEIM HANS CHRISTIAN SKOVHOLT CAMILLA TORP MARIE-ALIX VOISIN ISDAHL Fotografer STEPHEN BUTKUS RICHARD ERIKSEN MARIE-ALIX VOISIN ISDAHL LENA JOHNSEN LAURA ANN MORRISON LINDA NGYEN INGRID POP JOHANNA SIRING THOMAS SØRGÅRD

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS

Trykk SCHIBSTED TRYKK AS

NATT&DAG-PRISEN 2010 ................................................................................................................................ MTVS REALITY REVOLUSJON .......................................................................................................................... ODDA HOS PROGRAMLEDERPSYKOLOGEN ................................................................................................... 48 TIMER I BANGKOK ...................................................................................................................................... 48 TIMER I EN UTOPI ....................................................................................................................................... SAKTE LEKER VI OSS INN I MØRKET .............................................................................................................. KOKEBOOKING ................................................................................................................................................. TILBAKE TIL FREMTIDEN – MOTE FRA ET JENTEROM ................................................................................... MOTESERIE: SURVIVAL OF THE FITTEST ........................................................................................................ BY:LARM AKTUELLE DEATHCRUSH ................................................................................................................ UTELIV ............................................................................................................................................................... SHOPPING ........................................................................................................................................................ TØYER STRIKKEN – DANIELLE INGEMANN .................................................................................................... KUNST ............................................................................................................................................................... SCENEKUNST ................................................................................................................................................... KONSERT .......................................................................................................................................................... KLUBB ............................................................................................................................................................... MUSIKK: JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN, JAMES BLAKE, DESTROYER .................................................... FILM: FJELLET, BLACK SWAN, 127 TIMER, ENTER THE VOID ........................................................................ NATT&DAG MØTER BROMSTAD BILLIONAIRES .............................................................................................

Opplag 73.500 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

12 14 17 22 25 30 32 34 36 55 57 60 61 62 64 66 67 71 76 86

WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no Takk til GRAND HOTEL ARTESIA SPA WHITELIGHT STUDIOS MONTGOMERY AS

DETTE HØRTE VI PÅ 73

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 38

1/2011

SELECTEDBR ANDS.COM

OVERHØRT

...

BREV

OSLO 11 - DESEMBER 2010

VERDENS BESTE BAND:

PETER BERRY AND THE SHAKE SET

WWW.NATTOGDAG.NO

& MØTER PITCH FRA P3

NATT&DAG GUIDER

TIL VELDEDIGHET

NORGES ELDSTE NISSE ESKIL VOGT KJERSTI ANDVIG JAEGER +++

Kristin Kirkemo / Foto: Stephen Butkus

P3-prinsesse og HoetellDJ Christine Dancke har flyttet til Trondheim for å sexe opp musikken som sendes fra Tyholt. Vi tipper hun er her for å få litt Raw Manjuice også. Det verserer rykter om at onkel hip-hop Torstein Holen, som vi nettopp fikk vite at ikke var det norske navnet for Thirstin Howl, en gang i tiden har gitt ut en rap-skive sammen med Bad Spit. Natt&Dag betaler langt over hoinnerpris for å få tak i denne ASAP.

Det samme gjelder utgivelser av bandet Scratch med Sveinung Sundli, aka DJ Tech som dengang var et technoband som spilte tidlig eurodance.

Trondheims stolthet PELbO er nominerte til Spellemannsprisen. Vi satser på dørhåndtak på Blæst.

REMASTERED

Det ryktes om en hip-hopduo med postadresse 7040 som jobber med en EP kalt Greatest Knips. Vi gjetter at plateselskapet heter MDA.

JULEVERKSTED MED

KRISTIN KIRKEMO

Natt&Dag - Siden 1988

Yes! Jeg er ikke helt ute Jeg er kun ufrivillig morsom, nå middelaldrende og har falt av trender, men da jeg leste deres beskrivelse av Sigrid Bonde T i ND i går, følte jeg at jeg fortsatt er litt med. Hun er omtrent like sexy og morsom som Tommy Steine. Mvh Bjarne

Kjære Bjarne, Veldig hyggelig å høre! Og hyggelig at du la merke til en av de få trendene vi orket å registrere i 2010. At norsk humor er omtrent like morsom som puppene til Siggy B. T. den gang Odda tok bilder av dem på nachspiel og twitret de til VG. Det vil si omtrent like morsom som deg. Stå på! Mvh, – Red. Kjære Natt & Dag. Etter sigende har vi ikke annet til felles enn ett viktig trekk: Vi er begge noen riktig ynkelige krek. Jeg vet at dere i redaksjonen ikke er spesielt begeistret for programmet vårt ”Torsdag Kveld Fra Nydalen”. Det er greit. Jeg er enig i at noen elementer har vært litt skralle. Omtal det som trailertrash-komikk. Såpass får vi tåle. Problemet for min del er bare alle de fordømte groupiene deres, som støtt og stadig ødelegger byturer for meg. I går kom det bort en kar på Tilt og slang no greier som jeg vet han har tilrøvet av Aksel Kielland. Og da ble jeg skikkelig lei meg. Ikke fordi han fyren var no mer spissfindig eller treffende enn Aksel. Men fordi jeg hadde så sinnsykt lyst til å knekke nesa på både han og hun lille fitta i anorakk han stod med, og ikke kunne gjøre det. Så i og med at dere er det indirekte opphav til denne frustrasjon og dermed har litt av dette ”uspilte” blodet på deres hender, ønsker jeg en minimal oppreisning fra deres side. I magasinet som kommer krever jeg derfor et portrett av meg selv på forsiden med billedtekst: ”Odda er superduper”. Jeg ønsker også en billedserie i bladet hvor jeg fremstår fordømt tiltrekkende. Kanskje no pretensiøse turtleneck-greier i sort hvitt og noe i mere Terry Richardson style. (men ikke for vulgært) Jeg vil også at dere retusjerer dobbelthaken min, og bildene skal tas i Nobel-suiten på Grand. (der hvor Obama bodde) Om ikke dere innfrir disse ydmyke krav, sitter jeg på følgende informasjon: Ansatt xxxxxxxxxx i Natt og Dag har ved ett tilfelle, påvirket av alkohol og piller hatt sex med en mindreårig jente (uvitende red. anm.). Skribent xxxxxxxxxx har ved flere tilfeller kjøpt og distribuert coke og mdma. I tillegg til denne informasjon har jeg sporet opp telefonnummerne til de overnevntes foresatte. Så dersom ikke denne mail svares på med positiv tone innen 24 timer, kommer jeg til å ta en bekymringstelefon til vedkommendes foreldre og spørre i en bekymret men pedadogisk retorisk tone om ”dette er noe de har lært hjemmeifra”. Klokka går fittetryner Odd-Magnus Williamson

Hei Odd-Magnus Vi tar dette over telefon. – Red.

www.oslospektrum.no www.oslospektrum.no/facebook www.oslospektrum.no/twitter www.oslospektrum.no/nyhetsbrev

1/2011

Ifølge VG så er MGPaktuelle Carina Dahl Paris Hiltons nye BFF. Gratulerer, det er huuuge...

SKJERPINGS Nå er det nok! Plagen må opphøre! Til frokost, lunsj og kvelds blir nordmenn terrorisert av denne nesten fatale nye epidemiske sykdommen som skreller våre sarte smaksløker tomme for alt liv. Det er vi som griner. Innbydende ligger de der – røde juveler i Rimidisken – klare for å bli hakket i en deilig suppe, eller skåret i skiver som siste ingrediens i den perfekte Club Sandwich. Men død, fordervelse og menneskelig rasekrig, så jævlig smakløse tomatene ikke-smaker for tiden. Bleke, bløte, pappbiter med vannsmak. Til alle tomatimportører: Skjerpings!

ad i das bj Ăśrn borg b o xfres h capric e c larks cl o u co nv e rse de pe c h e doc ke rs fred perry g- star gabor g ant humm e l h u sh pu ppie s ke ds l aco s te marc me rre ll n ike n ilson no rberto costa osc aria p ari s i enne playboy pu ma repl ay ri e ke r roc kport tamaris ti g er to mmy h ilfige r vag abo nd van s

Va ga bo n d 999,-

S a n d v i k S v e i e n 1 7 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 1 4 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r Ă¸ m m a g a S i n , o S l o . w w w. n i l S o n S h o e S . c o m

OVERHØRT

TIDENS ÅND: FEBRUAR

...

PETTER NORTHUG De litt mindre seriøse mediene i Norge som NRK, TV2, Adresseavisen og Dagbladet har tatt med seg verdens kjedligste kis Thomas Alsgaard og rottet seg sammen mot Petter Northug. Jaha. Nå har vi endelig klart å produsere fram noe bra i Trøndelag, også får det ikke puste fritt heller? Remember Britney Spears, sier vi bare. Plutselig er Bold Northug on Crystal Meth top search på Google, og da er det Alsgaard det kommer til å gå utover.

1 1

INTERNETT – KURSIVETS MORDER Vi vet ikke hvem som bestemte at Caps Lock skulle ta livet av kursivet (N&D glimter til med rim, yo), men vi mistenker at Mark Zuckerberg og VG føler seg medskyldige. Mens vi venter på kursivets renessanse og legger til at det eneste det er lov til å skrive med Caps Lock er NATT&DAG, hyller vi oss selv for at vi kommer ut i papirform og om du absolutt skal kommentere det vi skriver, får du ta opp penna og kommentere under i din egen papirutgave. Comments (0)

2 1

ACNE PISTOL «LIGHTS» Acne Pistols - skoene til 3500,- alle blogga om, men ikke hadde råd til og i stedet kjøpte kopien av. Regelen er alltid som følger: når til og med Økonomisko har sin egen knockoff av bootsene til 199,- så er det ikke spesielt sexet lenger.

3 1

DEBUTPLATER  Skuespillere og modeller som vil bli ordentlige musikere bør se å skjerpe seg litt. Det holder ikke å sitte på Aku Aku og mimre om tiden da verden fortsatt virket som et spennende sted, man må ut i skogen og tenkte seg om litt innimellom også. Plateselskaper fortviler over at debutartiststanden er «tilbakestående» og «autistisk». Med andre ord: De skriver om seg selv som fem(ten)åringer da de drev med onani, drakk saft og ble stukket av en veps. Alt dette er behørig dekket i Lars Saabye Christensens Beatles.

4 1

PING-PUNG  Lommetennisen er tilbake.

5 1

KONGEN AV QUEENS’ NYE KLÆR Krisen fortsetter og den jevne amerikaner lever i en mer og mer desillusjonert virkelighet. Arbeidsledigheten holder seg stabilt rundt ti prosent, men siden man bare teller arbeidssøkende og ingen som har vært uten jobb i mer enn tre år, er det reelle tallet et sted mellom 16% og 17%. Den jevne amerikanske arbeidstaker har samme lønn i dag som han hadde i 1980 justert for inflasjon, altså ingen reallønnsvekst og bare negativ vekst i formuen. Allikevel produserer amerikaneren tre ganger så mye. Den amerikanske økonomien har vokst mangfoldige ganger. Så hvor forsvinner pengene? Til toppen. Og da snakker vi ikke om de ti prosent rikeste, selv om det drypper fint på dem også, nei, det aller meste av veksten går til den ene topprosenten. Én prosent av befolkningen eier nå 34% av landets verdier og det er her all veksten de siste tretti årene har endt. Den amerikanske drøm rakner og skyves over på en smoke screen av celluloid. Slik kan Doug, som jobber i budbilfirma, og Leah, som er advokatsekretær, fremdeles ha råd til å bo i et townhouse i Queens.

6 1

Vår største kultrelle eksportvare siden ostehøvelen, Madcon, er blitt superstars i Jerusalem! Titalls groupier med uzier i bukselinningen står linet opp utenfor hotellrommet hver gang våre stolte brune sønner gjester den hellige by … så mye for Thomas Seltzers avsløring om at Madcon er et hologram designet av rasister. Noe av det mest underholdende vi leste i den ellers dørgende kjedelige kulturdebatten i 2010 var hipsterintellektuelle, magasinfeinsmecker og eks-N&D-redaktørs slakt av Norges mest flammende forlag. Hevnen skal ha kommet i form av beinhard baksnakking. Tøft.

7 1

REALITYSHOWET NORGE Vi skjønner at det norske folk har vært litt for hekta på Reality-TV de siste ti åra når vi tror vi kan diskutere på facebook hvem som skal få lov å være i landet og ikke. Selv vil vi gjerne få velge bort hu ene dama som jobber på 7-eleven som er så sur hele tida og en utlending kantina på jobb fordi vi aldri får ekstra majones. Vi håper også at Mulla Krekar tar skjegget og skifter navn til Marie Antoniette.

8 1

1/2011

TEKST REDAKSJONEN Da er det tid igjen for den årlige bransjefesten. Drivende, drømmende gitarer og lavmælt trance-preget take-off går igjen blant mange av de unge bandene på plakaten. Foruten ulike avarter av shoegazing finner vi, nytt av i år, en rekke interessante og varierte hardcoreband. Kvinnelige singer songwriters som tar lydbildet sitt i mer eller mindre elektroniske

Vi håper ironiske påmeldinger til Robinsonekspedisjonen og pokekrig på Facebook er hipsterdødens ALLER siste krampetrekning. En god N&D-venn, kjent for å ryke i konflikt med kjendiser som blant annet Mary Kate Olsen, klarte å yppe på seg en av NRKs utenrikskorrespondenter i Asia og hans deiligere halvdel. Det utslagsgivende overtrampet var kommentaren «Skype… ja, hvis du vet hva det er?». Brillemann la ut på en indignert tirade i to timer, før den blonde armpryd kom til unnsetning og glattet over opptrinnet med en kanapé.

Radioresepsjonen ble slaktet av egne fans og vil tilbake på radio, Erlend og Steinjo ble slaktet av Radioresepsjonens fans og vil aldri mer lage radio. zzZzZZZzzzz… GRUPPESEX  Det er en kjent sak at kjønnsdriften blir sterkere i nedgangsalder, og i denne bitende vinterkulda har det resultert i et midlertidig cumback for god, gammaldags gruppesex. Bare velg dine partnere meg omhu, og husk at det alltid er morsommere i starten enn mot slutten.

BY:LARM

Vi lurer på hvor langt Norges mest kjente kjæreste til Norges mest kjente ulovlige nordmann er kommet på oppfølgeren… Kokainnytt: Den norske «artisten» som ble «narkotatt» i VG, er visstnok P3-ansatt. Artist? På P3?? Vi hører Skavlan-brødrene er glade i å feste Eyes Wide Shut-style …

retninger virker fortsatt populært. For øvrig er det kanskje påfallende lite elektronika i år foruten mer fra den utvidede discobølgen. Unge Proviant Audio virker svært lovende. Av etablerte artister med antatt mer potensial for det utenlandske markedet, finner vi for eksempel svartmetallerne 1349 og Ulver (foto). Årets by:Larm hadde for øvrig rekordstor pågang av demoartister og bærer preg av fin geografisk spredning, med band fra hele vårt fordervede Noreg. Vi gleder oss.

NYE TÔGSINGELEN GRATIS NATT&DAG gir vekk den nye Tôg-singelen «Pusten fra» til sine lesere. Gå inn på www.brilliance.no/pustenfra og tast inn passordet ’nattogdag’ og vips: Sporet er ditt. Til odel og eie. Ikke noe streaming eller andre restriksjoner.

NATT&DAGS ØLBAROMETER FOR TRONDHEIM Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Mormors stue .................................... 37

Blæst ................................................. 64

Fru Lundgreens .................................. 37

Olavs Pub .......................................... 65

Ricks ................................................ * 39

Bær & Bar ......................................... 66

DownTown ....................................... * 39

Brukbar .............................................. 67

Crash ............................................... * 49

Supa .................................................. 67

Familien ............................................. 49

Pair’a’Dice ......................................... 67

Bakgården Bar og Spiseri ................. 58

Frakken ............................................ * 67

Barmuda .......................................... * 62

Krambua ............................................ 68

Vista ................................................. * 62

Den Gode Nabo ................................. 69 Lille London ....................................... 69

OSLO: BOGSTADVEIEN / PALEET BERGEN: KLØVERHUSET

www.timberland.no

NATURE NEEDS HEROES

Timberland, , Nature Needs Heroes and Earthkeepers are trademarks of The Timberland Company or its affiliates. ion-mask is a trademark of P2i Limited. Bionic is registered with Return Textiles, LLC. © 2011 The Timberland Company. All rights reserved.

S11 EK_boot_N&D.indd 1

2/2/11 11:51 AM

OFW: KUNSTEN Å GÅ BAKVEIEN TEKST REDAKSJONEN Hei kjære leser! Her er en steg for steg guide til hvordan du effektivt penetrerer den trange bakveien på Oslo Fashion Week. BRUK HODET De fleste fashionistaene er enige i at bakveien kun fungerer dersom man er veldig desperat, og ser helst at man har en invitasjon og et sete med navnelapp. Trikset er å føle seg i modus for å prøve noe ekstra frekt.

1 1

VÆR FORBEREDT På mange nettsteder står det at man bør ta klyster før man entrer den røde løperen; tull. Gå på toalettet før du håndhilser på fiffen og vask deg godt på hendene - det holder i massevis.

2 1

TENK ALTERNATIVT KOSTYME Til han: sjokkrosa onepiece, Vaular-sveis og Raybans og high-fives. Til henne: klassisk/ rocka. Piff opp antrekket med tunge boots, spennende stiletter eller store statement-smykker. Har du ikke utseende med deg, tenk vågal, rar, sprø og krejsi fargesprakende. Tre på deg en kjøttbukse, blomstrete alien-boots, bodypaint på overkroppen, bleika pottesveis/ halvskinna og en cupcake på hodet som prikken over ehhh’en.

3 1

SLAPP AV Mange vil oppleve Oslo Fashion Week som smertefullt de første gangene, men dersom dere gjør det riktig trenger det ikke gjøre så vondt. Det viktigste er at du selv har lyst til å prøve, og at du føler deg trygg på din partner in crime.

4 1

SKRITT FOR SKRITT Når dere er klare for å prøve dere, la kvinnen ta hele og fulle styringen. Slik kan hun føre mannen inn noen centimeter om gangen, kanskje trekke ham ut og deretter føre ham enda litt lenger inn, helt til dere begge er inne i Kongressenteret.

5 1

LES OG LÆR Mange bekymrer seg likevel for at det skal komme «uhumskheter» av pesende bransjepenetrering. Men sannheten er at jo mer dere vet om hvordan motebransjen fungerer og hva som kan skje, jo tryggere vil dere føle dere i situasjonen. Gå inn på www.oslonights.no for inspirasjon.

6 1

VIKTIG HYGIENE Infeksjoner og irritasjoner etter moteuka fjerner litt av gleden ved å kile seg inn på Kongressenteret. Ha milde og nøytrale våtservietter for hånden.

7 1

Jobb med å legge ord i munnen på Skavlan Ta en bachelor i Tekst & skribent på Westerdals Høgskole for idè og kommunikasjon Vi tilbyr bachelorutdanning som gir spennende jobber. Etter endt utdanning kan du for eksempel jobbe med å skrive for TV og radio, skape reportasjer med alvor eller humor, lage reklame eller skrive manus. Eller med andre spennende ting. Se westerdals.no for mer informasjon.

1/2011

G-SPOTIFYLISTE

TEKST REDAKSJONEN Kjærlighet og knull i kjønn forening: Vi snakker Valentine’s Day. Selve dagen. Vi gjør derfor et hederlig forsøk på å patentere oss som De Store Valentins Dag-viterne med et knippe penetreffsikre pulelåter til deg og din utkårede. Velbekomme.

KORT REALITETSORIENTERING TEKST VEGARD SKJERVHEIM ”Det blir jo som å diskutere hva som er best av kamskjell og indrefilet” sa en bekjent til meg mens han spiste sin egen maske. ”Det blir jo alt for subjektivt.” Ja, kom hit da, lille harepus, så skal vi ha det gøy med å diskutere noe objektivt. Hele dagen sitter du

der med fiskesmilet ditt og søker felles grunn med din poliosyke venn Timmy på temaer så abstrakte at Jesus Kristus selv ville ristet på hodet og bedt deg bruke færre ligninger og være mer konkret. Samtidig vrir du av deg fraser om hvordan subjektiviteten må forstås og ivaretas og ikke minst RESPEKTERES, for den er skikkelig viktig. Min mening er min

mening, og den har jeg RETT til, så ikke kom her og kjør trikk med vinduene åpne. Du bruker hele dagen til å analysere teksturen i indrefilet og sette den opp mot kamskjellets rene smak, så neste gang du kommer med utsagn som ”Dette lar seg ikke gjøre å diskutere” kommer jeg til å vansire deg med en objektiv form for knyttneve.

1. Teen Porn - Living End 2. Holy Other - Yr Love 3. Woodsman - Insects 4. oOoOO - Burnout Eyes 5. Salem - OHK 6. Blue Hawaii - Blue Gowns 7. Cold Cave - Double Lives In Single Beds 8. Coolrunnings - When I Got High With You 9. Al Stewart - Turn Into Earth 10. Takkhalha - Play With Fire

Jobb med å lage maSkotten til ol 2014 Ta en bachelor i Grafisk Design på Westerdals Høgskole for idè og kommunikasjon Vi tilbyr bachelorutdanning som gir spennende jobber. Etter endt utdanning kan du for eksempel jobbe med å designe skateboard, lage cd-cover eller som webdesigner. Eller med andre spennende ting. Se westerdals.no for mer informasjon.

1/2011

NATT&DAG-PRISEN 2010 26. FEBRUAR /NATT&DAG-PRISEN SORIA MORIA / KL. 21:00 VOGTSGATE 64 / 0477 OSLO -

Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 책r og studenter fra 21 t.o.m. 31 책r, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

1/2011

OSLO LIVE 23, 24, 25 JUNI

KONTRASKJÆRET 2011

EARLY BIRD DAGSPASS* TIL NOK 200,- + AVG OG EARLY BIRD FESTIVALPASS* TIL NOK 600,- + AVG TIL SALGS PÅ WWW.BILLETTSERVICE.NO 815 33 1 33, POSTEN, 7-11 OG NARVESEN I EN BEGRENSET PERIODE. * “Early bird” billetter er til salgs frem til Torsdag 21 April eller frem til det er solgt 60% av kapasiteten til festivalen. Det som inntreffer først. Etter dette vil dagspass koste NOK 300,- + avg og festival pass vil gå opp tilsvarende. I døren, dersom det er noen billeter igjen, koster dagspass NOK 400,-

LUDACRIS FLORRIE FRED FALKE FR DJ FINAL N DE N TENSNAKE JUICY US

Mens alle så en annen vei gjennomførte MTV en revolusjon. På en måte. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON KINE JEANETTE SOLBERG For noen år siden ble det i visse kretser ansett som noe av en borgerplikt å beklage seg over MTVs begredelige forfatning. Kanalen som på dette tidspunktet i den rosenrøde etterpåklokskapens lys ble tillagt æren for alt fra sovjetkommunismens kollaps og apartheidregimets fall til oppdagelsen av poliovaksinen og oppfinnelsen av internett, ble ansett for å ha sunket til bunns i en hengemyr av endeløst repetitivt realitysøppel. Klageropene var mange, og MTV svarte på kritikken ved å lage enda en spin-off av Laguna Beach. I dag er det få som bryr seg om MTV; det er kun når Kanye West gjør noe eksepsjonelt uoverveid eller et av prisutdelingsshowene deres virkelig slår på stortromma at menigmann tar seg bryet med å heve øyenbrynene og kanskje plukke opp fjernkontrollen. MTV er i 2011 en dumpingplass for de mest lavpannede av lavpannede gameshowideer, de mest hjernedøde realitykonsepter («Ok, ok – hva med denne? En serie om datteren til Hulk Hogan?») og noen av de billigste fjernsynsproduksjonene som noensinne har fått æren av å få internasjonal distribusjon. Tiden da kanalen sto i heroisk motvind og talte makta midt i mot ved å vise Dire Straits’ «Money for Nothing» – koste hva det koste ville! – fremstår i dag som en nærmest mytisk, førhistorisk tidsalder. Men dette betyr ikke at kanalen ikke lenger utfører arbeid av største samfunnsmessige betydning. Det hele startet med The Real World i 1992, men det var ikke før suksessen med The Osbournes ti år senere at MTV øynet en reell mulighet til å droppe musikken og heller satse på at det raskt voksende antallet vestlige joggebukseforbrukere ville være villige til å holde liv i en kanal hovedsakelig viet

til billige realityproduksjoner og reklame for overprisede mobiltjenester. Siden den gang har MTV gravd seg stadig lenger ned i et hull av serier som gir seg ut for å skildre virkeligheten, men som åpenbart er manusbasert og regissert. Og det vil tilsynelatende ingen ende ta. For et drøyt år siden besøkte jeg New York for første gang, og benyttet da anledningen til å overvære en innspilling av The Late Show med David Letterman1. Talkshowet er en sjanger som alltid har stått i en mellomposisjon når det gjelder begreper som fiksjon og virkelighet; dets viktigste byggeklosser er mennesker som opptrer som seg selv, men samtidig finnes det ingen krav om at det man ser skal være ekte. Gjestene spiller idealiserte utgaver av seg selv; i tillegg til å være sminket og frisert etter alle kunstens regler, er alle anekdoter og hele deres opptreden også forhåndsgodkjent. Også som publikum får man på The Late Show streng instruks om hvordan man skal oppføre seg: I tillegg til at jubel, applaus og andre overdrevne reaksjoner er forventet i henhold til talkshowets dramaturgi, advares man mot å reise seg fra setet sitt eller på annen måte bryte med ens tradisjonelle rolle som entusiastisk gjest. Sikkerhetsvaktene følger godt med og vil slå hardt ned på alle overtredelser. Det hele er en veloljet maskin2 som produserer høystemt pseudovirkelighet på løpende bånd. Men likevel, det er jo bare show. Da jeg noen dager senere kvalm og kraftesløs tilbrakte hel en dag på hotellrommet, ble denne pseudovirkeligheten imidlertid aktualisert på ny, ettersom MTV hadde funnet det for godt å programmere inn en The Hills-maraton akkurat den helgen. Liggende halvtufs i tolvte etasje på det sydlige Manhattan, halvdøste jeg meg gjennom en syv-åtte timer med konstruerte og usedvanlig godt koreograferte intriger i Los Angeles3.

Ser jeg en en realityserie med fiksjonselementer eller en fiksjonsserie med realityelementer?” Jeg hadde selvsagt sett alle episodene før, men The Hills’ intrikat presenterte og estetiserte «dokumentarisme» besitter en nærmest hypnotisk kraft. Hvordan greier de å lyssette scenene? Hvordan greier skuespillerne å høres så naturlige ut? Og hvordan greier noen å leve med at de definerende øyeblikkene i livene deres er dramatiserte og innøvde? Spørsmålene blir bare flere det mer en ser. Samtidig presses det på fra den andre siden av barrieren mellom fakta og fiksjon. Man kan si hva man vil om Entourage – og det bør sies at den har vist seg langt mer levedyktig enn hva noen noensinne hadde grunn til forvente av en serie hvis grunnpremiss er «hadde det ikke vært skikkelig, skikkelig kult om du og alle barndomsvennene dine bodde i Hollywood og alt gikk skikkelig, skikkelig bra hele tiden?» – men det er liten tvil om at den vil bli stående som en serie hvis bidrag til å bryte ned skillet mellom fiksjon og virkelighet er av avgjørende betydning. Entourage er ikke bare den fremste kanalen for berømtheter som vil presentere karikerte utgaver av seg selv, den byr også fordekte versjoner av virkelige personer som Jeremy Pivens Ari Emanuel-stand in Ari Gold og Stellan Skarsgårds Werner Herzog-avatar Verner Vollstedt. Det er først og fremst småfiffig og internvitsete, men det tøyer – i likhet med disse MTV-programmene – rammene for hva som betraktes som «ekte». Forskjellen er imidlertid at der Entourage konsekvent gjør et poeng av sin lemfeldige omgang med virkelige personer og institusjoner, går MTVs arsenal av billig samlebåndsunderholdning for den diametralt

motsatte tilnærmingen. Består Disaster Date4 og Room Raiders av manus opplest av vanlige mennesker eller av manus opplest av struggling actors5? Er My Life as Liz en realityserie med fiksjonselementer eller en fiksjonsserie med realityelementer? Er The Hills og The City 70%, 50% eller 30% ekte? Er det noen som bryr seg?  Følgende øvelse er velegnet til å illustrere hva MTV har gjort med mediebildet: Sett deg ned en formiddag og se tre timer med MTV. Skru av TVen og spør deg selv om det du har sett var dokumentarisk («ekte») eller konstruert («fiktivt»). Spør deg så hvorvidt dette egentlig har noen ting som helst å si, og du vil innse hva MTV har brukt de siste ti årene på: Å fullstendig bryte ned skillet mellom fiksjon og virkelighet. Dette er ikke en barriere som er brutt ved elegante kunstneriske grep, snarere er det et resultat av en vedvarende og utrettelig prikking med det sløveste våpenet som finnes – lett underholdning. Gjennombruddet kommer som et resultat av at MTV har funnet en perfekt formel av banalitet, kjedsommelighet og produksjonsvolum, og representerer dermed heller ikke noen omkalfatrende innsikt eller fiksjonsfilosofisk revolusjon. Snarere handler det, som så ofte er tilfelle med disse tingene, om å tøye strikken så sakte og så lenge at ingen legger merke til at den er røket før et par år etter at det har skjedd. Jo visst har Revolusjonen blitt TV-overført; det var bare det at ingen forstod at det var dét som var på gang – og at ingen brydde seg når de omsider fant det ut.

1. Vi hadde uflaks. Ikke bare fikk vi sitteplasser på bakerste rad på balkongen; David Beckham er dessuten – uavhengig av forhåndsgodkjennelse – det kjedeligste intervjuobjektet i verden. 2. Noe overraskende egentlig, siden hele operasjonen tilsynelatende er styrt av interns kledd i matchende collegejakker. Kontrasten til NBCs Rockefeller Plaza og dets armé av uniformkledte heisbestyrere er med andre ord stor. 3. En fjerdedel av bildene jeg tok på denne turen er forøvrig avfotograferinger av TVen under en særs følelsesladet samtale mellom Heidi og Spencer. 4. Skjult kamera-program hvor man kan vinne opp til 60 dollar. 5. Og gjelder dette i så fall også Room Raiders Texas? 14

1/2011

Alle vennene dine, og alt de driver med, samlet på ett sted

tc h / m o ok.c o b e c a f

Du har mange venner, på mange ulike steder. Hvorfor ikke holde enda bedre kontakt med dem? Få vist alles Facebook®-, Twitter™- og Flickr™-oppdateringer som én samlet feed. Og når det ringer får du også vist den siste statusen deres fra Facebook®! HTC Wildfire. Du har aldri hatt vennene dine nærmere deg.

HTC Wildfire

htc.com

VIS HAN HVORDAN HAN KAN FÅ MYKERE HUD – PERFEKT FOR DE ROMANTISKE ØYEBLIKKENE

Gillette Energizing Moisturizer tilfører fuktighet og hjelper til med å beskytte nybarbert hud mot fuktighetstap.

8766_V-day_NO_Natt&Dag_241x360mm_incl4mmbleed_manipulation.indd 1

12/21/10 9:36 AM

TORSDAG KVELD FRA PSYKOLOGEN MED ODDMAGNUS WILLIAMSON TEKST CHRISTIAN FORSBERG FOTO RICHARD ERIKSEN FOTOASSISTENT SIRIN WINGE TAKK TIL DJ FUNKSJONSEMMA I et varmt loftsrom med store vinduer og duftlys på bordet ligger Odd Magnus Williamson anspent i en sort og hard resepsjonsstol og tvinner ti pekefingre. Vi har blitt med kjendiskomikeren til TV2’s programlederpsykolog, nærmere bestemt hos Montgomery AS i Parkveien 51, og skal være flua på veggen den neste timen

mens Odda får tømt egoet sitt ut over designbordet og inn på spillelista på iphonen vår. Daglig leder og psykolog, Hedvig Montgomery, ber han stirre kjendisbeistet rett i hvitøyet: Hvorfor er du her Odd-Magnus? Odda: Fordi jeg truet meg til coverbilde. Og etter samtale med redaktøren ble vi enige om å gjøre et litt annerledes intervju. Nemlig gjennom en konsultasjon med deg. Det at vi har tilbud om egen kanalpsykolog i TV2 sier jo litt om min virkelighet, og virkelighet er visstnok tema for denne utgaven. Det er ikke over før Erna Solberg synger,

... jeg setter pris på konstruktiv raljering og velformulert agg. Det er kult å møte brighte folk som dissekerer det du driver med.” Odda. Vi gir deg coverbildet, den teite coverteksten, Nobel-suiten på Grand og en klapp på skulderen. Hva vi tjener på det? Du plukket da opp blekka. Du, din uregelmessige leser, valgte å raske med deg akkurat denne utga-

ven av avisa, kanskje og nettopp på grunn av forsidebildet. Hva er dette, tenkte du kanskje, har dævelen blitt blaut? Vi trenger kjendiser. NATT&DAG benekter ikke fakta, vi fiksjo… unnskyld, transcenderer de. 1/2011

Psykolog Montgomery: Hvorfor truet du deg til coverbilde? Odda: Ehh…egentlig som et fuck you til NATT&DAG som ved gjentatte ganger har skrevet negativt om programmet jeg medvirker i. Jeg følte vel det var på tide å få en slags oppreisning eller hevn. Hva er vel bedre enn å få dem til å skrive noe så dumt som ”Odda er superduper” på forsiden. Virker som noen fra desken til Plan B har steppa inn haha! Psykolog Montgomery: Hva tror du er grunnen til at du bryr deg om hva NATT&DAG mener? Odda: På ordentlig? Basic Maslow. Jeg har vel et indre ønske om aksept og anerkjennelse fra det holdet. Jeg kommer fra samme bakgrunn og har de samme popkulturelle og litterære referansene som mange i N&D. Føler naturligvis nok en slags skuffelse over 18

1/2011

at de ikke synes det jeg driver med er bra. Men fuck, det er prisen for å gå fra sub til mainstream og det kan jeg leve med. Mitt hovedproblem er jo at N&D er premissleverandør for Do`s n Donts, og når man ender i Dont-kategorien må man forholde seg til så mange rasshøl som adapterer holdninger og parafraserer ting folk i N&D har skrevet. Psykolog Montgomery: Hvor møter du disse fordommene? Odda: Først og fremst i bybildet der det inntas alkoholholdig substans. Og la meg være tydelig på en sak: jeg setter pris på konstruktiv raljering og velformulert agg. Det er kult å møte brighte folk som dissekerer det du driver med. Folk som kritiserer er ofte folk som vil skrive selv og det har hendt jeg har tilbudt dem jobb som ghostwritere i programmet. Da blir de så søte og beskjedne!

Psykolog Montgomery: Det kan være lurt… man må finne en balanse. Odd: Men det er når man må forholde seg til dumskap jeg merker at tålmodighetskjelen fort koker tørr. Når avskum fra VG-debatten har drukket seg til mots for eksempel. Psykolog Montgomery: Hva vil du gjøre med det? Odda: Hvis man på en dannet måte har bedt vedkommende om å dempe seg eller gå, og det ikke blir tatt til etterretning så føler man jo på lysten til å ta en lighter i hånda, for å få mer impact i slaget, og klinke til. Men det kan man ikke gjøre. Psykolog Montgomery: Nei det kan du ikke. Odda: Så hva skal jeg gjøre i slike tilfeller?

Psykolog Montgomery: Du må gå hjem. Odda: Gå hjem? That’s it? Bare gå? Selv om det er de som er assho’s? Psykolog Montgomery: Altså. Du vil alltid tape. Uansett. Regelen er enkel. Du må gå. Det er vanlig for kjendiser å kjenne på dette. Det er alltid du som vil dumme deg ut. En kjendis har ikke lenger friheten til å forsvinne i mengden. Sniker du i køen, eller lar deg hisse opp og reagerer aggressivt er det du som får konsekvensene de neste ukene. Ikke motparten. Odda: Ja det er jo ofte konsekvenstankegang i forhold til avisoverskrifter som hindrer meg å ty til nevene. Orker ikke den ”Tommy Steine amok på brygga i Tønsberg” baggen. Men er det noe man kan gjøre for å forebygge? Psykolog Montgomery: En enkel kjendis-

Vet du hvem jeg ble mest starstrucked av? Tore Torell”

leveregel er at du må kjenne på dagsformen. Føle på om du har kapasitet til å være sosial og takle masing. Dette er noe du må jobbe med. Å være kjendis innebærer å velge bort noe samtidig som man får igjen. En tommelfinger regel er å holde seg unna utesteder og barneskoler på dine dårlige dager. Odda: Og jeg som synes barn er så sexy. Psykolog Montgomery: Ta det på alvor. Odda: Unnskyld. Psykolog Montgomery: Men hvilke fordeler vil du si at har du fått av situasjonen din? Odda: Off…det er kleint å snakke om. Men selvfølgelig ekstremt masse positiv oppmerksomhet som igjen genererer selvtillit, penger, masse bra bekjentskap og punani. Psykolog Montgomery: Punani? Odda: Jenter lizm. Psykolog Montgomery: Nettopp. Men

føler du at du kan du være like åpen og fritenkende nå som før? Ta jenter til eksempel? Odda: Ehm. Tja. På en måte føler jeg at jeg har blitt litt mer ydmyk og døll. Man blir mer bevisst på hva man sier og gjør og begrenser seg vel kanskje når du vet at folk spisser ørene. Psykolog Montgomery: Du er i en ansvarsposisjon. Ovenfor deg selv og kjendisstatusen din. Du er nødt til å ta med et nytt og kritisk element i vurderinger du gjør. Være seg jenter eller annet. Alt du gjør nå vil ha større og kanskje mer dramatiske konsekvenser for deg enn om du ikke hadde vært kjent. Odda: Ja. Vi snakket jo litt om folk som tar kontakt i fylla for å kritisere. Så er det jo også de som ”roser” men som egentlig bare vil ha noe av deg. En act-out av en karakter eller den og den joken servert. Og når du da

står på Fisk & Vilt og høflig forklarer at du synes det er litt flaut å skulle dra en ”Tina og Betina” akkurat der. Da blir enkelte folk faen meg sure ass! Psykolog Montgomery: Det du snakker om nå kalles gjensidighetsprinsippet. Har jeg fått noe av deg, vil jeg gi noe tilbake, og da vil jeg gjerne ha noe tilbake igjen. Det er grunnlaget for all sosial interaksjon og den første måten babyer kommuniserer med foreldrene på. Odda: Jeg kjenner meg jo igjen i følelsen. Jeg blir jo også starstruck av folk. Psykolog Montgomery: Av kjendiser? Odda: Nja ikke kjendiser, men av folk man ser opp til ut ifra personlighet eller arbeid. Jeg var i julelunsj hos Åse Kleveland i jula. Mye kultur og power. Gahr Støre, Håkon Gullvåg og mor Åse seff. Men vet du hvem jeg

ble mest strucked av? Tore Torell. Det å kunne høre om hvordan duer funker versus kaniner. Jeg finner det mer spennende enn grenselinjen i Barentshavet. Psykolog Montgomery: Men det er de samme mekanismene som fungerer her. Du finner en person spennende og identifiserer deg med han eller henne. Det er derfor man som kjendis ofte opplever at folk sier ”det er jo som jeg kjenner deg”. Gjennom identifiseringen gir man seg selv carte blanche i forhold til å ta kontakt. Odda: Men litt tilbake til NATT&DAG. De har jo nærmest hatt et paradigmeskifte i avisen de siste to årene. Kjendiser på forsiden, kjendiser inni bladet. Før skrev de om ep`n til Montee før den var produsert. Nå er det Alex Rosen og Voe og Paradise-Carl!?

1/2011

Psykolog Montgomery: Det er vel for å øke opplaget. Tror du ikke de er mer avhengig av kjendiser enn noen gang? Odda: Jo. Samtidig som de omtaler folk som Paradise-Carl som rotter et annet sted i bladet. Men sånn er det NATT&DAG: Rotta han må til i økosystemet, han. Dere derimot… Psykolog Montgomery: Alle er en del av dette, men du må tenke på deg selv. Odda: Ja akkurat nå tenkte jeg om jeg skulle laste ned barneporr på hovedserveren til NATT&DAG og tipse snuten. Men de hadde vel kommet unna med at det var lastet ned i en kunstnerisk kontekst til et eller annet intervju med en fiktiv barnemorder. Cunts. Psykolog Montgomery: Hvor kommer denne aggresjonen fra? Odda: Oi! Vet ikke. Alltid vært der. Da jeg gikk på Westerdals hadde vi i oppgave å besøke et miljø vi ikke hadde vært i. Jeg besøkte scientologi-kirken og tok en personlighetstest. De kunne også fortelle at jeg var aggressiv. Men det er vel det som er eksistensgrunnlaget til både terapeuter og scientologer, hæ? På død og liv finne en sprekk i fasaden til folk som dere kan fuge og fuge og fuge i årevis til 800 kroner timen. Psykolog Montgomery: Har du kanaler hvor du får ut alt dette? Odda: Jada. Jeg bruker Twitter til å lufte ut demonene. Psykolog Montgomery: Klokt. Odda: Ikke alltid dessverre. Før jul var 20

1/2011

jeg så dum å publisere et toppløsbilde av venninnen min Sigrid (Bonde Tusvik red. anm.) og legge det ut der. Psykolog Montgomery: Så hvorfor gjorde du det? Odda: Det var da hun hadde programmet Sigrid søker kjæreste I denne middagen flasha hun tits på et tidtspunkt. Eller tits-punkt, om du vil. Og jeg tok et bilde som jeg la ut med overskrift ”Sigrid søker BH”. Hva var motivasjonen? Bare et godt ordspill egentlig. Psykolog Montgomery: Med moderne teknologi kan man kommunisere både mye og fort. Noen ganger fortere enn det man rekker å tenke. Du må passe på å ha hodet med deg. Odda: Ja jeg vet. Og jeg har lært at sosiale medier pluss rus er ikke-kompatible enheter. Men edru er dette også litt av utfordringen med Twitter. Det er en helt egen kontekst med en helt egen diskurs. Når late journalister bruker ytringer der inne for å skape høy click-rate kan ting fort bli stygt. Jeg retweeta no greier om at Susanne Sundfør trakk seg fra Spellemannsprisen fordi hun var shemale. Når journalister ikke dechiffrerer joken ender de heller opp med å skape et doxa hvor innholdet bare blir misogynt og hetsende. Det er litt synd. Psykolog Montgomery: Skriv tydeligere vitser. Odda: Jeg vil spørre om noe. For disse kjendisgreiene er ganske nytt for meg og mye synes jeg er døvt, men noen ting synes jeg er ganske kult. For eksempel å være med på

... når bør varsellampene begynne å blinke på at du er i ferd med å bli en attention whore?” Fangene på fortet som jeg drømte om da jeg var barn. Psykolog Montgomery: Ja? Odda: Men jeg merker at jeg blir litt slukt av dette også. I starten da vi begynte med programmet (Torsdag kveld fra Nydalen, red. anm.) var jeg veldig bevisst på å alltid la arbeidet tale for seg og ikke gjøre noe bare for oppmerksomhetens skyld. Den grensen har man jo kanskje passert når man claimer førstesider, men når bør varsellampene begynne å blinke på at du er i ferd med å bli en attention-whore? Hvordan unngå å bli mer opptatt av omtalen enn mitt virke? Psykolog Montgomery: Når ethvert ledig sekund gir deg uro i stedet for ro. Odda: Så om jeg er rastløs må jeg ta meg sammen? Psykolog Montgomery: Når du hele tiden trenger input for å føle at du fungerer, er det et varselsignal, ja. Odda: Ja ok. Skjønner. For jeg er jævlig rastløs, men det handler nok mer om outputdelen. Må skrive en sketsj, et spillefilmmanus, en tweet. Det er kanskje bare classic ADHD. Jævlig skummelt det der tweet-greiene, forresten. Hvis man har formulert to-tre bra greier på en dag så føler man liksom at man

har gjort et dagsverk. Psykolog Montgomery: Ja, og det blir man ikke rik av. Odda: Nei. Jeg prøvde å selge en vits til kransekake-vitse fabrikken. Men de ville ikke ha. Psykolog Montgomery: Hva var vitsen? Odda: ”Vet du hva legen sa til den homofile psykologen? Du har Aids” Psykolog Montgomery: Da var timen over. Jeg setter deg opp på lista jeg Odd Magnus, så blir du innkalt til en samtale til. Men neste gang blir uten NATT&DAG, ok? Odda: Ok. Det er for øvrig ikke jeg som har funnet på den vitsen. Det er Thomas Seltzer. Vil ikke at du skal ha feil etterlatt inntrykk av meg heller. Hvor ofte er det vanlig å gå til en programleder psykolog egentlig? Psykolog Montgomery: Det dekkes vanligvis til to konsultasjoner i året. Odda: To timer i året? Er det nok til å endre mental adferd? Psykolog Montgomery: Det er nok til å ta en fot i bakken og se hvor man står. Odda: Hvor står jeg? Psykolog Montgomery: Superdupert.

Får pupper nok plass i samfunnet?

Hvordan hadde samfunnet sett ut om det hadde vært flere vitenskapskvinner enn vitenskapsmenn? Ville det vært noen forskjell? Har du lyst til å gjøre en forskjell? Utviklingen i samfunnet avhenger mye av hvem som skal finne løsninger og tenke nye tanker.

vi et rikt fagtilbud innen samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen.

I dag er det store flertallet vitenskapsfolk menn. Dette preger teknologien og ditt liv. Samfunnet trenger både jenter og gutter som studerer realfag. NTNU gir deg muligheten til å være med på å forme fremtidens teknologi.

Vi trenger flere gode hoder som har lyst til å flytte grensene for hva vi kan forstå og skape. Sjekk nettsidene våre, så finner du helt sikkert noe du har lyst å studere.

Ved NTNU i Trondheim er den teknologiske kunnskapen i Norge samlet. I tillegg til teknologi og naturvitenskap har

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

48 TIMER I BANGKOK Thailand er kjent for sine vennlige blikk og utstrakte hender. I virkeligheten er disse løgnaktige buddhakopiene vel så fulle av hat og undertrykt raseri. AV VEGARD SKJERVHEIM Hvis det er en ting jeg kommer til å huske med Bangkok er det at jeg mistet skoene mine på Haad Yuan. De var gode sko, selv om kløvede tunger vislet noe om at de var stygge uansett og at jeg burde være glad for å bli kvitt dem. Jeg fikk dem av faren min en uke før jeg dro til Thailand, og faren min er en snill og god mann. Derfor er jeg lei meg for dette med skoene. Det er langt verre enn med passet, som jeg mistet helt selvforskyldt da jeg etter fem valium fant det for godt å legge igjen håndbagasje med kredittkort, pass og alle viktige papirer på en rutebåt. Jeg kan ikke komme på noen annen forklaring enn at jeg mente det hadde vært en ærlig rutebåt som ikke ville stjele pass utenom i den ytterste fattigdom, og denne båten så utvilsomt ut til å være født rik. «Har ni käkat benzo?» var det noen frekke svensker som sa, men etter at vi hadde gitt dem onde (om enn sløve) øyne i et par minutters tid sluttet de å lefle med den slags utsagn.

Det kunne forresten være det samme med hele passet, jeg hadde informasjon fra pålitelig hold om at i Bangkok vokste det pass på små busker med røde bær, og at det bare var å forsyne seg hvis man hadde lyst. Til min forferdelse oppdaget jeg at virkelighetens Bangkok og mitt Bangkok var to forskjellige byer. I mitt Bangkok var thaiene et smilende folk med dårlige tenner, men måtte Herren slå meg i bakken med både lyn og klubbe hvis jeg noen gang har sett surere gatefeiere. Dette gjaldt forresten nesten alle arbeidsgrupper. Det var bare fabrikkeiere og horer som trakk på munnvikene en gang iblant. Myten om smilets land er herved henrettet av blodtørstige bangkokboere med grådighet og apati i øynene samt et åpenbart ønske om å spenne ben på tilfeldige turister. Hva vet jeg, men kanskje rødskjortene har foret folket med så mye brød og entusiasme at de har blitt mette på turister også. Hvem skulle trodd at en påstått demokratisk bevegelse med støtte i folket skulle frembringe så mange sure ansikter bare ved å preke om

måtte Herren slå meg i bakken med både lyn og klubbe hvis jeg noen gang har sett surere gatefeiere.” 22

1/2011

brød til alle og kanskje dele ut ett eller to. Jeg vet jo at det er en kynisk tanke som kanskje ikke passer i NATT&DAG, men kanskje gatefeierne ikke smilte så mye i treognitti heller? Vi ankom Bangkok med tog fra Surat Thani, en opplevelse i seg selv hvis du forestiller deg at du er jøde på vei til Dachau i møte med tyske voktere som proklamerer leggetid klokken åtte. Mindre nytter ikke når du må i seng så tidlig. De som tenkte på trivielle ting som Krimkrigen og bombingen av Dresden tror jeg hadde en kjedelig natt. Det er utallige hoteller i ulik prisklasse i Bangkok, jeg vil ikke fornærme dere med å fortelle hvor vi bodde. Da er det bedre å berette om at vi tok med oss en fotograf for en titt på Bed Supperclub, som visstnok skulle være blant de beste stedene i byen. Mer high brow, mindre horer, dyrere drinker og gjennomført design. Vi kom dit like over elleve og gikk igjen like over tolv. «Det her er jo helt Stravinsky», sa en jente jeg hadde blitt kjent med, og selv om jeg aldri har vært på Stravinsky og knapt vet i hvilket område det ligger, så er jeg sikker på at hun hadde rett. Vi kjedet oss veldig. Egentlig skulle jeg skrive en anmeldelse av Bed Supperclub, men jeg føler ikke at det var så mye spennende å si. Det mest bemerkelsesverdige som skjedde var at vi fikk gratis inngang fordi vi var journalister fra Norge og forberedte en femsiders sak om stedet

Kroppsspråk er et mektig sverd, som de sier på Bårdar Danseinstitutt.” og driften og blandingen av drinkene og alt sammen. Det er en av oss som kan det med å lyve, men jeg sier ikke hvem. Etter hvert som vi begynte å kjede oss mer og mer – enda vi ble fullere og fullere – dukket det opp en gammel kjenning som foreslo at vi skulle ringe en interessant dame han kjente og kjøpe noe thaispeed, og det syntes vi hørtes mye mer gøy ut. For de som ikke skulle inneha denne basiskunnskapen er thaispeed små røde piller som inneholder en blanding av opium og amfetamin. Vi gikk tilbake til hotellet og ringte henne, og før det var gått førti minutter hadde vi det mye heftigere enn på den oppskrytte lepra-klubben. Detaljer om rus har vi visst en annen spalte til, så jeg begrenser meg til å si at det var en sosial og behagelig opplevelse. Det morsomste var likevel damen vi hadde selskap av, som satt som knyst da vi prøvde å snakke engelsk til henne, men som på bemerkelsesverdig vis lo på alle de riktige stedene når vi

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

THE BACKPACKER TWIST FRA KR. 16.850,COLOMBIA PERU BRASIL DUBAI AUSTRALIA BALI

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

JAPAN AUSTRALIA ARGENTINA BRASIL PERU COSTA RICA USA

THE ULTIMATE JOURNEY FRA KR. 19.850,snakket norsk til hverandre. Ikke en eneste subtil vits gikk hun glipp av. Kroppsspråk er et mektig sverd, som de sier på Bårdar Danseinstitutt. Vi koste oss sammen i noen timer, før en av oss bestemte seg for å bryte opp, mens vi andre på dyktig vis deduserte oss frem til at Facebook på speed syv timer i strekk midt på natta når alle sover i Norge måtte da være et konstruktivt prosjekt. I dag har vi spist valium, det var en nødvendighet og jeg skammer meg ikke selv om det er meget umoralsk, og ved den nåværende fellesmiddagen jeg straks er på vei til å ta del i ender våre 48 timer i Bangkok. Jeg har ikke sagt så mye om han tatoverte lastebilsjåføren fra Sverige, men det skyldes at han var like spennende som hjulene på lastebilen han påstår at han kjørte. Selv tror jeg han var gatefeier, for han hadde et temmelig morskt blikk. Forøvrig hadde jeg et helvetes slit med å kaste thaihora med thaispeeden ut av rommet mitt den dagen jeg skulle sjekke ut. Hun bannet og raste og kastet flasker og nektet meg å åpne munnen helt til jeg gjorde noe så atypisk for min personlighet som å gå fullstendig fra konseptene. Da ble hun veldig rolig, pakket tingene sine og håpet jeg kom tilbake til Bangkok snart. Lærdommen i det hele skal jeg bruke til det fulle når jeg

kommer tilbake til Norge. Da skal jeg rase og skjelle mot alle, og som et resultat bli behandlet med den ytterste respekt. Den siste kvelden i Bangkok ble jeg så full at jeg ramlet i en busk, men det gjorde ingenting, for jeg fikk smake stekt kakerlakk, og det er noe jeg har drømt om siden jeg var seks år gammel. Jeg hadde riktignok forventet mer smak og mindre skall, men er det noe verden har lært meg så er det at er det noe man må regne med når man spiser, så er det at skallet har en tendens til å ta overhånd. Jeg skal reise om to dager og har fortsatt ikke noe pass. Epilog: Dagen før jeg skulle reise dro jeg til politistasjonen for å skaffe meg en politirapport for det tapte passet. Deretter ba jeg en hyggelig dame i resepsjonen finne adressen til den norske ambassaden. Hun skrev villige thaibokstaver på en søt liten papirlapp, men når taxien jeg tok videre ankom adressen viste det seg ikke bare at ambassaden var britisk, men at det norske motstykket lå på motsatt side av byen. Jeg kom fire minutter for sent. Dagen etter dukket jeg opp ti minutter før åpningstid for å få reisepapirene mine i god tid før flyet mitt gikk, men da satt det femten kåte nordlendinger som skulle gifte seg med snille og sympatiske thaidamer og blokkerte veien. Det tok to timer før jeg fikk hjelp. Jeg rakk aldri flyet.

DISCOVER THE WORLD PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

1/2011

R A U R B E F . 1 7 1 1 0 2 S R A M . 5 – NÅ KAN DU BESTILLE BØKER FRA ÅRETS MAMMUTBOKSKRED Bestill nå, motta bøkene like etter startskuddet 17. februar! Husk at noen av titlene har begrenset opplag. Det lønner seg derfor å være tidlig ute med din bestilling! Bruk kupongen på baksiden av katalogen eller internett: haugenbok.no Der finner du den samme bestillingskupongen, pluss hele katalogen med utfyllende omtale og kjøpsknapp. Søk og kjøp hos haugenbok.no Bestill før 1o. februar, og vi sender bekreftelse på hvilke bøker du vil motta. Du kan også bestille på telefon, faks eller e-post: Telefon 70 07 45 00 • Faks 70 07 45 50 • epost@haugenbok.no

JOHN STEINBECK 1–15 Før 698,–

Nå 248,– Spar 450,–

901 Den store amerikanske fortelleren og Nobelprisvinneren samlet i 15 bind: • Dagdrivergjengen • Paradisets enger • Den røde folen og andre fortellinger • Vredens druer • Om mus og menn • Øst for Eden 1–2 • Natt uten måne • Til en ukjent gud • Cannery Row • Turen med Charley • Alle tiders torsdag • Perlen • Det ukuelige sinn • Vår misnøyes vinter. • 3.386 s. Ib.

Historisk ATLAS 900 Verdenshistorien i kart, tabeller, bilder og tekst, presentert i spennende oppslag. Inndelt i seksjoner etter historiens epoker. Også norske forhold er dekket. Rikt illustrert i farger. • 238 s. Ib. • Stort format. • Kunnskapsforlaget.

9,–

9 Før 1.4

8,– Nå a3r 19.101,– Sp

haugenbok.no

,–

98 Før 1.2

8,– Nå 3ar9900,– Sp

Engelsk–norsk/ norsk–engelsk ORDBOK 902 Kunnskapsforlagets store dobbelte ordbok. Det overlegent største og beste hjelpemiddel du kan ønske deg. Bøkene er utviklet i Norge og inneholder til sammen 218.000 oppslagsord og uttrykk – og 523.000 oversettelser. • 2.197 sider • Stort format • Innbundet.

Flere + Sespesialtilbud vår onlinekatalog! www.haugenbok.no bestillingskupong på baksiden!

Slik ser en utopisk by ut. Speisa plantegning laget av arkitektfuturist Roger Anger. På 60-tallet var dette skikkelig avantgarde.

Vi testet virkeligheten i verdens største spirituelle fornøyelsespark. TEKST A. FALKENBERG / M-A. I. VOISIN FOTO MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN I en tett jungel nord-øst for Puducherry, langs Coromandel-kysten i den sørindiske staten Tamil Nadu, ligger byen Auroville. I senteret av byen finner man, omgitt av velpleide hager, en 30 meter høy og 36 meter i diameter gullforgylt golfball. Golfballen heter Matrimandir, eller Modertempelet, og er byens sjel. Inni ballen har noen Stanley Kubrick-fans med alt for mye penger fått installert en enorm 70cm2 150000€-krystallkule omringet av marmorsøyler og anatomisk formede meditasjonsmatter, i en ellers klinisk hvit velurkledd hall. Fra et fugleperspektiv (et gudeperspektiv) over byen, ser man innbyggernes sirkelrunde futuristiske privathus ligge spredt rundt i jungelen i en spiralgalaktisk formasjon med golfballtempelet som sentrum. Byens nabolag bærer navn som Aspiration, Certitude, Discipline og Grace. Fra de offentlige drik-

Deppa? Ta et glass iskald Mozart!

kevannstasjonene pipler «dynamisert vann» som er blitt gjort sunnere med gjennomlytninger av Bach og Mozart. Velkommen til verdens største utopi. Ofte en betegnelse for en perfekt men urealistisk, eller ugjennomførbar virkelighet, i Auroville derimot, har tusenvis av utopisøkere, siden 60-tallet, bygget og bosatt seg for å overkomme sitt ego og endelig fri seg fra vestens moralske, sosiale og materialistiske tvangstrøye. Her finner du ingen av the usual suspects; verken alkohol, drugs, politikk,

De tror de skal bli overmennesker. Du vet, de venter på det supramentale lyset som skal bringe dem videre i evolusjonen.”

religion eller penger. Men til gjengjeld masse kjærlighet, samhold og velintenderte handlinger. De hevder de ikke er en sekt. Så er dette Utopia? NATT&DAG er ankommet Auroville i det vi håper er passende utopisk bekledning (for ham: løs, ustrøket, grønnmønstret skjorte, kakishorts, sandaler. For henne: rødt sjal knyttet rundt hodet, haremsbukser, dingleørdebobber og sandaler). Etter besøket i golfballtempelet, går vi til gjestesenteret for å sjekke inn og handle diverse new-age-bøker av årvåkne, hjelpsomme aurovillianere med milde stemmer som ber om SALVATION. Søknaden vår om å få bo to netter i byen er godkjent, og vi har fri tilgang til den ellers avsondrede kjernen av utopien. Vi skal bo i gjestehuset Gaias Garden, Auroville-gartnernes tropiske tolkning av Edens hage, med fire-stjerners bostandard for prisen av fire kroneis. I et jungelholt bak huset finner vi en café. En tynn ku gresser og to tamilbarn tigger ved inngangen. Det snakkes fransk. En familie, noen dreadsjenter, to pene jenter, resten enslige voksne, alle sammen spiser de lunsj. Vi setter oss på hver vår barstol etter å ha bestilt omelette og crêpe fromage av en tamil ved navn «André». En annen tamil koster gulvet. Utenfor løfter tiggerjenta opp kjolen sin i dét en vestlig mann passerer henne. Han ignorerer barnet. En eldre blond dame

som spiser pommes frites, bærer en liten rosa ryggsekk med påskriften «A WAVE OF LIGHT». På nabobordet sitter en barføtt italiener i turkis tribalsinglet og blar i Auroville Today. Han avbryter den eldre damen og spør, på gebrokkent fransk: hvilke dager hun går kledd i svart. – Jeg går kun i farger. Ulike farger hver dag … torsdag er blå, fredag rød, lørdag er det regnbue … – Ok, men svart? – … søndag er det gull. Som solen. Lyset! – Du må jo gå i svart også. – …. – …. – Auroville er ikke vel ikke et sted for svart? Italieneren tenner en sigg. Det er ikke lov til å røyke i Auroville. – Du vet ukedagene er konstruert? Det er ikke en naturlig syklus, parerer italieneren. – Om alt var naturlig ville vi vært nakne. – Hm. – Hva gjør du her egentlig? – Skulle bare ta en sigg. Damen med ryggsekken forlater bordet og tar med seg det halvpiste fatet med pommes frites for å gi restene til tiggerbarna. Espressoen vi får servert er utsøkt. Klokken er 14.30 og lunsjtid er over. Á la francaise pakkes hele cafeen ned. 1/2011

AUROVILLE Auroville er en eksperimentell utopisk by som ligger i Villupuramdistriktet i Tamil Nadu-delstaten i Sør-India.

1 1

Byen ble grunnlagt i 1968 av Mirra Alfassa a.k.a. Mirra Morisset a.k.a. Mirra Richard (1878-1973), også kjent som The Mother.

1 2

Ideologien er i stor grad basert på skriftene til Sri Aurobindo (1872-1950), en indisk nasjonalist, frihetskjemper, filosof, mystiker, yogi, guru og poet.

1 3

Med integral yoga tror aurovillianerne at de kan oppnå et nytt nivå av supramentalitet, som ved neste steg i evolusjonen skal gjøre dem til Den Nye Supramentale Rase.

1 4

Byen er tegnet av det kjente franske futuristiske arkitekten Roger Anger (1923-2008), og mottar støtte fra UNESCO og indiske myndigheter.

1 5

Byen er utformet som en spiralgalakse. Byens senter, tempelet Matrimandir, er omgitt av fire sektorer (den internasjonale, kulturelle, industrielle og til slutt beboelsessonen), samt et omkringliggende grønt belte.

1 6

Pedohimmel? Her går angivelig sexmisbrukte tamilbarn på utopisk skole.

Her finner du ingen av the usual suspects; verken alkohol, drugs, politikk, religion eller penger.” Aurovilles visjon og ideologi er skrevet av den egyptisk-franske grunnleggeren Mira Alfassa, kalt Mother, og den indiske guru Sri Aurobindo. En fusjon av evolusjonsteori og indisk yogafilosofi med vestlige hippieovertoner, som traff sekstiårenes tidsånd av space age-optimisme og kjærlighetsrevolusjon midt i hjertet. Med integral yoga tror aurovillianerne de kan oppnå et nytt nivå av supramentalitet, som ved neste steg i evolusjonen, skal gjøre dem til Den Nye Supramentale Rase. Som Scientologene med sine E-meters, og den t-bane-gassende japanske kulten Aum Shinrikyo med sine hjernebølgesynkroniserende hjelmer, sverger også aurovillianerne til ulike former for spirituell teknologi. I Auroville sentrum finnes derfor et EVOLUTION LABORATORY. Ulike typer teknologisk healing tilbys av byens 50 healingpraksiser, og det serveres solenergidampet «pur» mat i Aurovilles store felleskjøkken Solar Kitchen. For ikke å glemme den «solnedkjølte» iskremen i kiosken på hjørnet. Innbyggerne kjører rundt på hydroelektriske, dynamiserte motorsykler. Solenergidrevne gåstoler for Aurovilles kommende eldrebølge er under utvikling. I 1968 var Auroville et øde utarmert ørkenplatå med ett eneste bayantre. Landskapet har siden utformet seg som en gjenspeilning av utopiens idémessige mindscape. Arkitektvisjonær Roger Angers plantegning for Auroville som en galakseformet by, er en direkte arkitektonisk overføring av Aurovilles visjon om å bli kosmosets første samfunn i autentisk mental enhet. En rekke av 60- og 70-årenes avantgardearkitekter strømmet i sin tid til Auroville for å delta i det utopiske prosjektet. Auroville ble til under modernismen, med dens mer utpregede sosiale bevissthet og tydelige skille mellom borger og konsument. Det i motsetning til de mer estetiserte ikonbygninger skreddersydd for individuell utopisme, adskilt fra alle sosiale realiteter, som vi ofte ser i dag. Ved innvielsen av byen ble jordsmonn fra alle verdens land samlet i en urne under golftempelet. 20 millioner trær er siden plantet for passende mengde «urørt» natur. Da vi på kvelden spaserer rundt i bydelen Auromodele og trekker inn drag av den medbrakte himalayanske Malana Cream, spør vi oss imidlertid hvor mye samhold man kan observere i og rundt de store villaene. Gule sveitseraktige residenser med hager pepret av modernistiske eggformede skulpturer, soppformede hus som springer opp av jorden ved siden av turkise bassenger – alle adskilt fra hverandre av palmer, slyngplanter, høye hekker og vakthunder. Ikke en eneste aurovillianer å se, bare et dusin indiske gartnere, og noen veldig morsomme apekatter. 26

1/2011

I dag driver Aurovilles arkitekter primært med dreamcatching, som innebærer å motta arkitektoniske visjoner gjennom meditasjon. Få nye bygg har kommet til etter Angers død. Dagen etter, midtveis i en velsmakende vegetarbuffet til tolv kroner på restauranten Aurolec, spør en blid fransk tannlege i 40-årene om han kan slå seg ned ved bordet vårt. Bruno har vært aurovillianer i 18 år. Mediterer du mye?   B: Aldri.   Ikke? Vi trodde integral yoga var påbudt for alle aurovillianere?  B: Non non, dette er et fritt sted. Det er poenget. Man kan gjøre hva man vil. Det er derfor jeg er her. Jeg kan jobbe sånn som det passer meg. Jeg slipper å betale regninger. Får jeg lyst til å gjøre noe annet ett år, er det ingen som stopper meg.  (Kikker seg rundt, setter seg på andre siden av bordet og fyrer opp pipen han hadde på innerlomma).   … Men du har noen som er fanatiske. De gjør Auroville til en religion, og tilber Mother som en gudeskikkelse (legger håndflatene mot hverandre og ser opp mot himmelen, før han himler med øynene). Mother selv ønsket jo ikke at dette skulle være en religion, en sekt. De er fundamentalister. Som islamistene.  Hvordan er de, fundamentalistene? B: De tror de skal bli overmennesker. Du vet, de venter på det supramentale lyset som skal bringe dem videre i evolusjonen. Selv om det ikke har skjedd på 41 år, så mister de ikke håpet. De prøver i hvert fall å skjule desillusjonen. Det er som regel de eldste, de som var her fra begynnelsen og fikk møte Mother. De snakker om at sinnene deres «went blank» da de så inn i øynene hennes, og hevder å ha fått spirituelle tilkallelser fra Mother før de kom hit. De tror man kan forme sjelen til sine ufødte barn gjennom meditasjon. Dere vet, slike ting.   Det er etter hvert veldig mye som kan fikses med meditasjon. Men må man ikke hengi seg til Aurovilles filosofi for å bli godtatt som beboer?   B: Jojo, klart du må memorere tekstene til Mother og Sri Aurobindo, og lire av deg noen fraser under opptaktseansen. Men så lenge du jobber, bidrar til fellesskapet og ikke gjøre noe galt, så er det ingen som plager deg. Det er få felles spirituelle samlinger her,

folk holder på med sitt hver for seg. Man slipper stort sett å forholde seg til andre hvis man ikke ønsker det … Angrer du noen ganger på at du reiste hit?   B: At jeg kunne gjort noe annerledes? Jeg lever i nuet. Selv om tannlegelaben min ikke er i topp stand. Lyset går hele tiden. Det er innsekter og mygg. Jeg holder meg for meg selv, jeg er ikke så begeistret for alle som bor her … Men det er en frihet.   Det er vakkert her. Veldig god mat. Må være utrolig å slippe regninger. Hender det at du besøker Frankrike?  B: Hvert femte år kanskje. Maks.   Det er bare tre ganger det, siden du kom hit.  B: Hva har jeg der å gjøre? Jeg har jo ikke annet enn familie å besøke. Jobben min og livet mitt er her nå.   Hva vil du anbefale oss å gjøre i Auroville?   B: Hva kan vel være interessant for dere? La meg tenke. Ikke så mye egentlig. Dere kan jo sjekke ut Matrimandir og Auromodele. Fin arkitektur. Men den er jo egentlig ikke så imponerende lenger. Når jeg er i Europa og ser avantgarden i dag, ser dette ganske gammeldags ut. Dere må forresten passe dere for å gå ut om nettene. Da er det en del uvedkommende her, som drikker og lager faen. Ikke aurovillianere så klart, de er jo bare (løfter fingrene i et lite entusiastisk piecetegn), men fra de omkringliggende byene. En aurovillaner ble drept for et par år siden. Blind vold. Vi er ikke de eneste gjestene i Auroville. De rundt 50 gjestehusene tar imot turister som kan vise til «de rette intensjoner», og et genuint ønske om å sette seg inn i Aurovilles visjon og idealer. Et tilbud som skapt for de senere års trender av antiturisme, et såkalt motsvar til den neoimperialistiske, overfladiske og konsumdrevede vestlige turismen. Men utopien Auroville fremstår for oss stadig mer som en fransk-italiensk riviera med utsøkt økologisk mat og indisk tjenerskap. Som et hippienes Disneyland, virker Auroville som en komplett eksistensiell fornøyelsespark for spirituelt orientert vestlig middelklasse. En disney-virkelighet der man luker ut det ubehagelige, og programmerer inn det positive og hyggelige. – Aurovillianere møtes ikke så ofte lenger. Jeg sosialiserer ikke utenom i forbindelse med praktisk arbeid, sier en aurovilliansk ingeniør vi møter på stranden, «Repos». Han har vært med fra begynnelsen. – Diskusjoner … diskusjoner. Det er så knyttet til folks spesifikke mentale formasjoner. Ord er når alt kommer til alt ikke så betydningsfulle. Auroville har for meg nå blitt noe mer internalisert. Jeg trenger ikke møte andre aurovillianere for å føle samhold.

Beboere, gjester og skolelærere skal ha kjøpt sex av lokale tamilbarn for den nette sum av 5 rupi (50 øre).”

Over 2000 innbyggere fra mer enn 30 land, hovedsakelig vestlige, bor i Auroville i dag. I tillegg er cirka 6000 tamiler ansatt i byen.

1 7

Innbyggerne er engasjert i forskjellige aktiviteter som jordbruk, helsevesen, handel og administrasjon, men arbeider frivillig og får i stedet et månedlig beløp å leve for.

1 8

Skal være et totalt ikke-hierarkisk samfunn, og alle store beslutninger blir gjort på allmannamøter der alle har lik rett til å uttrykke seg.

1 9

1 10

I tillegg til å bli overmennesker, er målet å realisere menneskets enhet.

TING Å GJØRE SPASERTUR I AUROMODELE Det fineste området av byen. Kardemommebyfeeling. Små stier sirkler seg rundt imponerende arkitektegnede hus. Minner om den franske og italienske riviera, og det er vel egentlig det dét er. Auroville a.k.a Riviera Française d’Extrême-Orient™. Spis lunsj på Roma’s Kitchen.

1 1

SPIS MAT Maten i Auroville var konsekvent utsøkt. Urter, grønnsaker, fisk, skalldyr og kjøtt av ypperste kvalitet. Perfekt symbiose av indisk, fransk og italiensk. Siden de ikke serverer alkohol blir du også juiceekspert. Organisk druejuice funker til fish tikka for eksempel. Rødbete, eple og agurkjuice mixer harmonisk med mye sørindisk og bengalsk.

2 1

LEI SCOOTER OG BURN RUNDT Vi må innrømme at vi aldri leide scootere. Indisk trafikk er livsfarlig og vi er generelt trafikkpingler. Men det så veldig gøy ut. Kanskje nøkkelen til utopiet står i tenningen på en gammel Vespa?

3 1

AUROVILLE BEACH «REPOS» Do you ever do summer beach reading? I’d rather take poison, I’d rather chew ground glass – J. C. Oates. Allikevel, for de som liker strender (where dirt meets water), var den vel fin nok.

4 1

SHOPPE Oljer, såper, sjal, new age-bøker, røkelse, røkelsesholdere, duftputer, telys, belys, se-lyset-lys, nøkkelringer, Om-kjeder, organisk peanøttsmør, øredobber, nesedobber, keramikk, parfyme, langermete tunikaer, syltetøy og håndlaget papir.

5 1

Som du kanskje skjønner, var det ikke all verden å finne på i Auroville.

Utopiens paradoks: ulykkelige enkeltmennesker i den lykkelige utopien.â&#x20AC;?

Inni golfballtempelet har noen Stanley Kubrick-fans med alt for mye penger fĂĽtt installert en enorm 70cm2- 150000â&#x201A;Ź-krystallkule.

1/2011

Fancy hus i nabolaget Auromodele, der folk lever i kjærlighet og enhet med indiske tjenere. Bassenget er på baksiden.

De hevder de ikke er en sekt.” Utopiske samfunn har en tendens til å støte på et paradoks: en dobbel fremmedgjøring. For å skape en praktisk utopi må en gruppe intendert fremmedgjøre seg fra resten av samfunnet. Men ofte leder dette også til en individuell fremmedgjøring. Ulykkelige enkeltmennesker i den lykkelige utopien. Konflikt og misnøye med at ting ikke er blitt slik man håpet, vaker også under overflaten i Auroville. Selv den søteste jenta forvandles til en medusa når hun begynner å jobbe i Aurovillebyråkratiet, forteller ingeniøren. Folk får ikke den lønnen de er lovet, selv om det i god kommunistisk ånd normalt skal utbetales en fast månedsrasjon til hver beboers aurovillekonto. Etter å ha viet et år av livet sitt for å bestå prøvetiden som aurovillianer, har folk opplevd å få avslag uten begrunnelse. En dame ble kastet ut fordi hun tilbrakte tre måneder utenfor Auroville for å være i Tyskland med sin døende far. Ego er det mest fornærmende skjellsordet i Auroville. Daglig gjør aurovillianerne et psykologisk og emosjonelt arbeid for å bekjempe sine egoer. Alle yrker, tjenester og varer som produseres inngår i et system av total strukturert altruisme – en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre. Aurovillanernes høyeste overordnete hensikt er å gjøre godt. Restaurantene er sunne og gode, forskningen er økologisk og utelukkende velintendert, tannlegen er elskverdig, healingen er i hvert fall god, keramikken er organisk, røkelsen er beroligende, papayaen er koselig og de lokale IT-firmaene vil fremstille snille datamaskiner. De har til og med utviklet og patentert en mildere sementtype og det eneste plateselskapet i Auroville heter selvsagt; Sunshine Music. De 6000 lokale inderne, ansatt innen gartnervirksomhet, kjøkkentjenester og renhold, får betraktelig høyere lønn enn de ville fått ellers i India. Fransk baccalauréat tilbys gratis til barn fra de seksten omkringliggende tamilske landsbyene. Liten ripe i lakken hva gjelder skolene. I 2008 viste BBC et nyhetsinnslag som anklaget Auroville for å ha blitt en pedofiles utopi. Beboere, gjester og skolelærere skal angivelig ha kjøpt sex av lokale tamilbarn for den nette sum av fem rupi (50 øre). Den samme ettermiddagen besøker vi New Creation School. Det eneste som møter oss er et idyllisk skue av barn som ler og sparker ball, foran gullfiskdammer og hvite skolebygninger som likner kubistiske tolkninger av bestemors hagestoler. Men vi ser ikke så nøye heller. 28

1/2011

So this is utopia, It is? Well – I beg you pardon; I thought it was Hell – Max Beerbohm

Vi går gjennom skogholtet på vei hjem til Edens hage. Blikket vårt beveger seg konstant. Det finnes nemlig skorpioner i Auroville-jungelen. Det lønner seg å være på vakt. Mulig pedofilianklagene er blåst opp. Hvem vet. En lærer ble i hvert fall sendt hjem av Auroville-ledelsen, etter at indisk politi hadde avdekket seksuell omgang med flere mindreårige barn. Men er det urettferdig å skylde på Auroville for noe et enkeltmedlem har gjort? Eller blottlegger pedofiliripen kanskje en egentlig degenerert utopi? For hva er egentlig motivasjonen til mennesker som har konstruert sin virkelighet på basis av å gjøre det «gode»? Sett at motivasjonen i seg selv, for å gjøre det «gode», ikke nødvendigvis er ondsinnet, er det kanskje en stupid vei å gå? Hva om et slikt strukturert altruistisk prosjekt rett og slett er et feilslått og ikke minst umulig prosjekt? En håpløs blindvei forkledd som en opplyst paradegate? Hva om vi faktisk lever i et dystopi? Det er kanskje en myte at historien tar oss fremover, oppover og gjør tilværelsen «bedre». Bedre i forhold til hva? Det første du tenker er selvsagt: bedre enn en fattig inder. Men har du det egentlig så bra? Er du ikke nevrotisk, ulykkelig, deprimert og overarbeidet? Tamilene i Auroville fremstår faktisk lykkeligere enn de vestlige aurovillianerne selv. Kanskje vesten har blitt et dystopi? Og choo-choo! her kommer The Cluetrain. I en forlengelse av dette: hva om den eneste løsningen er å omfavne dystopiet? Den faktiske virkelighet. Hva om du må lære deg å elske dystopiet for å overleve? Elske alt søppelet: reklame, porno, reality-tv, blogger, krig, død, fordervelse, Radioresepsjonen. Konfrontere det, og le av det. Som en klok mann en gang sa: «It’s no longer about taking the time to stop and smell the roses – it’s about stopping to smell the neurosis.» Det nytter ikke å gjemme seg bort i en utopisk by og jobbe for det «gode», når din egentlige motivasjon for denne strukturerte altruismen er selvopptatthet og overlegenhetsfølelse, to komponenter som dystopiet har satt i deg. Mens vi satt der i Mahindraens baksete på vei til flyplassen og gomlet på hver vår lille dvergbanan, leste vi The Mothers tekster i et forsøk på å hente ut noen forsonende svar som kunne gjøre oss litt mildere stemt overfor en aurovilliansk verdensorden som synes å bestå av amoralsk slump og utvanna hippiepremisser. Kanskje vår generasjons redsel stikker så dypt, at det later til at vi ubevisst har formet nye forsvarsmekanismer mot mer idealistiske prosjekter? Studentopprøret

i 1968 var vel et alvorlig opprør mot urett og krig, og den samme opprørsgnisten ble tent blant de utopiske ideologene som brukte Auroville som en radikal spirituell remøblering av forbrukersamfunnets eksistensielle tomrom. Kanskje det er noe der, som vi kan bruke. Hva da? Alle slike samfunnsoppskrifter er på drift. De svømmer målløst omkring. Utopisk tenkning, eller mer presist, enhver tenkning som prøver å etablere en eller annen form for satt oppskrift på et fremtidig samfunn, slik aurovillianerne gjorde det allerede i 1968, projiserer bare dagens, eller datidens, paradigmer på morgendagens egentlige åpne sfære. Her ligger nøkkelen til å forstå alt som er boring. Ved å sette opp en fiks ferdig oppskrift på et fremtidig samfunn, en fremtidig tilstand, en fremtidig sannhet, blir man fanget i denne oppskriftens nåtidige virkelighet. På denne måten er aurovellianerne fanget i en reaksjonær og intetsigende 68-virkelighet som ikke lenger drømmer. Og på grunn av dette vil den aurovillianske utopien aldri overleve som noe annet enn det den er nå. Kanskje denne samme mekanismen ligger til grunn for de evinnelige motsigelsene som alltid dukker opp når riktig ettersyn utføres på en sekt? Langt mer interessant enn hippignålet om det «universelle», «enhet», «harmoni», er motsigelsen: aurovillianernes anti-humane spiritualisme. Det gjennomgripende pessimistiske bakteppet til denne tilsynelatende naive 68er-utopien. Flere av The Mothers tekster beskriver nemlig en nådeløs kosmisk ensomhet og en voldsom, nesten manisk, erkjennelsestrang etter tilværelsens innerste gåter. Ooops, hva skjedde med det «gode»? Menneskene – som i den lune og fredelige infodesk-brosjyren skulle finne samme i en universell enhet – blir skildret som vannskapninger, dømt til hvileløs søken i angst og ensomhet, destruert av ego, storbyene, forbrukersamfunnet, patriotisme, teknologi og politikk. Den moralske optimale størrelsen på verdenspopulasjonen ser ut til å være NULL. Ikke-eksistens er bedre enn eksistens. «Skal vi kunne snakke om en mening med våre liv som sådan, kan ikke meningen selv være betinget av våre liv». Menneskehetens triumf er i seg selv ikke noe mål. En livsmening må stå over livet for å kunne gi mening til livet, og det er her de utvalgte aurovillianerne skal bli plukket opp av en Overmenneskelig kraft mens vi andre forblir på jorden i en virkelighet av evig her og nå. Thank you, forgiving Mother, for all those options. Avgangshallen på Chennai International Airport. To unge gutter stjeler et magasin fra den intetanende butikkansatte som ser Two and a Half Men på STAR World India. Vi spiser popkorn og drikker, viser deg seg, alkoholfri Becks. Utenfor en enorm sammenhengende glassflate brer seg en udefinerbar horisont av bysilhuett og stjernehimmel.

MATTIPS ROMA’S KITCHEN Ligger i Auromodele, midt i jungelen. Fantastisk italiensk mat. Serverer også deilig bengalsk og nordindisk. Prøv sitron-/kaffe-/sjokoladesouffléne. Folk reiser langveis for en lunsj hos Roma. Dyreste spisested: all maten cirka 60 spenn for to personer.

1 1

AURELEC Kafeteria drevet av den alltid smilende Franz. Perfekt spis-så-myedu-vil vegetarmatbuffé. Utsøkte råvarer. Fin utendørs terrasse. Latterlig billig: tolv kroner per pers.

2 1

NEW CREATION CORNER Ligger langs med Auroville Main Road. Liten populær restaurant. Veldig god pizza. Vi fikk servert nyfisket perfekt tilberedt Dorade. Beste matopplevelsen i 2010.

3 1

AUROVILLE BAKERY Sofistikerte italienere og franskmenn har de siste 40 årene trent opp tamiler i respektive lands bakekunst. Smaker nå nesten like godt som Le Grenier à Pain i hjertet av Monmartre.

4 1

EN NORSK AUROVILLIANERS 15 FAVORITTFILMER: 1. DMT: The Spirit Molecule 2. The Secret Life of Mushrooms 3. What On Earth? Crop Circle Documentary 4. Waking Life 5. What the Bleep: The spiritual connection between quantum physics and consciousness. 6. Patch Adams 7. Living Matrix: Film on the New Science of Healing 8. What in the World Are They Spraying? Chemtrails Documentary 9. Requiem for a Dream 10. The War You Don’t See 11. Owning the weather: Weather Modification Documentary 12. Loose Change: 9-11 Documentary 13. Living Without Money 14. Shadow Government 15. The Quantum Activist

Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

TRONDHEIM SENTRALSTASJON OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • STAVANGER KLUBBGATA 1 www.forex.no

SAKTE LEKER VI OSS INN I MØRKET Overvåkning forkledd som spill – en virkelighet som er kommet for å bli. TEKST TORE ANDVIG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Vi lever i en tid der utviklingen av ny teknologi går raskere enn noen gang. Dette fører stort sett til store fremskritt i hverdagen, men vi har gjerne en tendens til å ta teknologien i bruk før vi har reflektert over mulige skyggesider. I dag tar spill i økende grad i bruk elementer fra virkeligheten, og dermed fusjonerer spillets virtuelle verden med den virkelige. Typiske eksempler er spill som Mafia Wars og Farmville på Facebook, der du spiller mot og med dine virkelige venner og betaler med virkelige penger for å oppnå fordeler slik at du kan slå dem. Neste skritt som vil føre oss enda nærmere en spillifise-

1/2011

ring av virkeligheten, er utviklingen av såkalt utvidet virkelighet. Teknologi som benytter smarttelefonenes mange sensorer og økte prosessorkapasitet til å supplere virkeligheten med elementer som ikke er der hvis du sanser virkeligheten gjennom telefonen. Denne teknologien kan brukes til å få kjedelige aktiviteter til å bli morsomme ved å integrere dem i spill, men ikke alt ved utvidet virkelighet er nyttig og uskyldig moro. Teknologien øker mulighetene for at både spillutviklere og andre kan overvåke deg. Min påstand er: Norges befolkning, denne horden av naive, navlebeskuende, prinsippløse pragmatikere, er på god vei til frivillig å gi fra seg sin frihet. Og med spillifiseringens avvæpnende effekt vil vi stolt

løpe rett i overvåkningens klamme favntak uten selv å skjønne det. Bakgrunnen for denne triste skjebnen er intrikat og unik, og vi ser tendenser som peker i samme retning over hele Vesten, men å overbevise nordmenn om overvåkningens farer har vist seg å være en ekstremt vanskelig oppgave. Manglende interesse for ideer og samfunnets komplekse strukturer, den høye graden av tillit til dette samfunnet, verdsettingen av åpenhet og mistenkeliggjøringen av nesten alle forsøk på hemmelighold, er nok de viktigste grunnene til at befolkningen fullstendig har kjøpt argumentet til pådriverne: ”De som ikke gjør noe galt har ingenting å skjule, eller noe å frykte.” ”Jøss, det var spennende og ny informasjon, da er det bare å kjøre på:

Overvåk i vei!” Konsekvensen av at vi kollektivt har kjøpt dette argumentet, sier nesten mer om refleksjonsnivået vi utviser enn noe annet. Ikke bare bærer uttalelsen bud om en dyster og ufri fremtid, den demonstrerer det lite reflekterte og nærmest ignorante forholdet vi har til demokratiet generelt og personvern og overvåkning spesielt. Narrativ 5.0 Du laster ned den nyeste treningsappen til iPhonen din. Skammer deg litt, for treningsapper er ikke akkurat det kuleste du kan tenke deg, men vissheten om at de er det eneste som greier å motivere deg til å trene, er akkurat sterk nok til å overvinne stoltheten. Mens du tar på deg joggeskoene blir du presentert

UTVIDET VIRKELIGHET (eng. Augmented Reality): Betegner programmer og app-er, primært for smartelefoner, som bruker sensorteknologi til å justere på noe i virkeligheten, gitt at vi iakttar virkeligheten gjennom smartmobiltelefonen. Allerede mye brukt, spesielt i museer for å gi objektene mer liv. Ikke like utbredt i Norge ennå, men et eksempel er Den Hemmelige Parken-iPhone-appen, der en tur i Frognerparken blir til et rollespill med deg i helterollen. De mange dataene man legger igjen gjennom å benytte disse programmene volder bekymring når det kommer til personvern. OVERVÅKNING PÅ INTERNETT: Bruker du Gmail, vit at Google ikke bare leser all mailen du får og sender. De skanner og lagrer den også. Både Facebook og Google benytter informasjonen du gir fra deg til å skreddersy reklame du sannsynligvis vil være interessert i, datalagringsdirektivet – omstridt EU-direktiv som tvinger nettleverandøren din å lagre alle trafikkdataene dine i minst seks måneder – innbærer for første gang at vi i Norge går bort fra at skjellig grunn til mistanke må påvises og godkjennes før dataen tilknyttet privataktivitet blir lagret. SPILLEFISERING (ENG. GAMIFICATION) (nerdehipsterslang): Betegner alle tilfeller der typiske mekanismer normalt forebeholdt spill blir brukt utenfor spillrammen. Jesse Schell er spillutvikler og direktør i firmaet Schell Games, i tillegg til å være professor ved det prestisjetunge universitetet Carnegie Mellon, og blir ofte regnet som ikke termens far, så i alle fall den som introduserte termen for den store offentligheten. Det er også hans idé om Spillokalypsen (eng. Gamepocolypse) som inspirerte denne artikkelen.

Hver pakke røyk du kjøper gir minuspoeng og må matches av tilsvarende mengde helsebonuspoeng for å unngå og gå i underskudd i livsførselsregnskapet i år igjen.” rer ikke bare ved å forstå, men også gjennom å praktisere. “Vi formes av praksiser på en annen måte enn vi formes av teser eller påstander. Praksisforming setter seg som måter å se på eller som vaner i kroppen. Det betyr at når vi lærer på denne måten, deltar vi i en forming av oss selv som vi ikke kan overskue” – Harald Fossheim, post doc i filosofi på ifikk ved UIO

for dagens oppdrag og rute. Hånlig flirer du av deg selv, full av selvforakt; ”Her er du godt over tjuefem år og for at du skal greie å trene, trenger du et dataprogram som gir deg en helterolle i en fantasi!?” Oppdraget fullføres ved at du løper som en tulling mellom noen tilfeldige steder, innen visse tider, mens du samtidig løser noen enkle oppgaver på veien. De kan løses via enkle kommandoer som du spytter i handsfree’en mens du hikster etter luft. Det er bare det faktum at selv om det er banalt, er det moro. ”Faens, nerdejævel”, mumler du til deg selv i det du svinger ut døra. Spesielt har teknologien som tar i bruk utvidet virkelighet et stort potensial. Spill er en særs effektiv måte å lære på fordi du læ-

Det er nettopp dette som gir grunn til bekymring, at det er en prosess vi har lav kognitiv tilgang til. Den endrer vår adferd ubevisst, samtidig som den benytter seg av mekanismer som hjernen vår er formet til å like. Det er derfor det er så viktig å ha en debatt om hvilke kjøreregler vi skal ha når det kommer til hvilke reguleringer som skal knyttes til teknologien. Hvis vi ikke finner måter å beskytte oss på, vil vi være ekstremt sårbare overfor alle typer aktører som vil fremme en type adferd, uten at vi tar en bevisst avgjørelse om vi ønsker denne adferden, eller om vi ønsker å la denne aktøren styre vår egen vilje. Problemstillingen må frem i offentligheten, og vi trenger en bred og grundig debatt om teknologi, overvåkning og personvern, men foreløpig er det som nevnt svært lite kunnskap om farene ved overvåkning, og hvor omfattende den kan bli med ny teknologi. Nå skal ikke folket klandres for mye, de lever hektiske liv og er avhengig av god og lett tilgjengelig informasjon. Den moderne norske dagspressen, derimot, med sin manglende kompetanse, bærer en større del av skylden. For nordmenn har alltid vært og er fortsatt et avislesende folk, men pressen greier ikke lenger å være i nærheten av å ivareta sitt samfunnsoppdrag. Det finnes sikkert unntak, men ingen forekommer i de avisene folket leser. Tydeligvis har ikke dagspressen sett det som sin jobb å opplyse befolkningen om de mange iboende farene som ligger i den stadig ekspanderende overvåkningen. Pressen har ganske enkelt unnlatt å illustrere den grunnleggende motsetningen mellom det flertallet forbinder med norske verdier, ”mot – ærlighet – demokrati – frihet – likhet - rettferdighet”, og det intrikate fenomenet en utstrakt overvåkning er, og det samfunnet som vil følge i overvåkningens kjølvann: Grunnen til at vi trenger et engasjert folk, er at et engasjert folk er det eneste som kan tvinge frem resolutt handling hos politikere, og virke som en effektiv motvekt til mektige interesseorganisasjoner, som vil være for økt overvåkning:

”Personvern er viktig for mange politikere, men dessverre ikke for velgere. Til syvende og sist må vi politikere først og fremst bry oss om det velgerne bryr seg om” – Rotevatn, leder av UV, til N&D.

En presse med den selvtilliten, som kommer med vissheten om at man har solid faglig kunnskap, god formidlingsevne og journalistisk kompetanse, er den mest plausible måten å få en massemobilisering i tilknytning til mer komplekse problemstillinger eller abstrakte verdier. Men hvordan kan befolkningen tvinge frem en nasjonal og offentlig refleksjon rundt overvåkning, teknologi og fremtidens demokrati, uten at de vet at deres verdier og deres identitet kan bli truet og kanskje fullstendig underminert ved å fortsette ufortrødent videre? Trommevirvel… med en ordentlig kompetent presse. Narrativ 6.0 Du har dårlig tid, og småjogger i retning av jobben. – En fanfare kommer fra en av lommene dine. Hva er det nå da? Dritt-telefon!” Stressa og forvirret fortsetter turen opp bakken i retning av bussholdeplassen, mens du kløner rundt i lommene dine på jakt etter den triumferende telefonen. Du får i aller siste liten slengt deg på bussen, i det den begynner å kjøre. Alt dette stresset for å unngå å komme fem minutter for sent på jobb og dermed unngå minuspoengene arbeidsgiveren har begynt å dele ut i forbindelse med forsinkelser. ”Slave!” mumler du irritert. Du får endelig sjekket telefonen, fanfaren var fra helsedirektoratet fordi du ved å stresse på vei til bussen, hadde fått høy nok puls til at det kvalifiserte til bonuspoeng, og pga. joggingen tidligere på dagen blir poengene tidoblet. Du fører umiddelbart bonuspoengene over på røykefondet. Hver pakke røyk du kjøper gir minuspoeng og må matches av tilsvarende mengde helsebonuspoeng for å unngå og gå i underskudd i livsførselsregnskapet i år igjen. Da får du økt egenandel ved legebesøk, eller eventuelt en økning i skatt det påfølgende året. Du rister på hodet og tenker: ”Moralnazier, hele gjengen. For en hjernedød gjeng med zombier vi er som godtar dette!” Når kampen mot overvåkningen så går fløyten, hvilke andre karakteristikker er det ved dagens norske samfunn som peker i en totalitær retning? Vi mangler utvilsomt et populistisk venstreorientert arbeiderklasseparti. Høyresiden derimot, de har FRP. FRP rekrutterer stort sett den klassiske arbei-

derklassevelgeren, med et folkelig språk og en klar, direkte analyse som stemmer med den virkeligheten ”folk flest” kjenner seg igjen i, og med løsninger som appellerer til dem. Selv om de av og til kan mistenkes for at dette kun er et dekke for den Ayn Rand inspirerte libertanerfacsismen som utgjorde partiets ideologiske utgangspunkt. Utover en vaklende venstreside og FRP, lider Norge under utpreget konformitetspress. Vi er også nasjonalistiske og selvgode. ”Best i verden, rikest i verden, snillest i verden”, ja vi er ikke langt i fra å være godheten reinkarnert som nasjon. Sportsmenn er heltene våre. Våre helter er altså en gjeng helsefanatikere som dyrker seg selv og kroppen sin, men aldri bruker hodet til noe mer mentalt krevende enn å fokusere på ”arbeidsoppgavene”. Uansett, fascister er glad i sport, dyrkning av fysisk dominans, og er stort sett skeptiske til åndsverk. Andre egenskaper ved det norske folk som styrker pessimismen min er at vi er selvtilfredse og lite nysgjerrige. Vi har stor tillit til at politi og makten generelt holder seg godt innenfor det akseptable i maktbruken de er nødt til å uttøve. Nordmenn ser særdeles lite velvillig på avvikere, og hvis du selv kan klandres for egen nød, om du for eksempel er rusavhengig, da er det nesten ingen som er så nådeløse og jernhardt fordømmende, foraktfulle og kyniske som oss. Bare se på hvordan det norske samfunnet er i sitt møte med de narkomane, hvilke forhold de tvinges til å leve under og hvor dårlig og moralistisk det lille av behandling de får er. Når vi i fremtiden, ved at spillifiseringen tar av, tydeligvis kommer til å bli massivt overvåket og kontrollert, når vi verken har en presse eller populistisk venstreside, og fra før av har en hang mot nasjonalisme og en lang tradisjon for mye konformitetspress og antiintellektualisme, ser jeg ikke mange hindringer på veien mot et fremtidig totalitært Norge. Kanskje er det eneste håpet vårt den store krisa som rammer deler av Europa og USA. Håpet er at krisa, ettersom den er den eneste økonomiske nedgangen på lang tid som for alvor treffer middelklassen, og da spesielt godt utdannete, tenkende unge, vil kunne fasilitere en fornuftig radikalisering; En oppvåkning fra den neoliberale søvnen, en åpning for noe nytt og bedre, noe mindre overfladisk, selvsentret og hyklersk, og et håp om at vi unngår totalitarismens gjenfødsel.

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 1/2011

Navn: Torstein Holen Alder: 37 Yrke: Kulturarbeider Beste Booking: Rock Stea dy Crew Verste Booking: Rapperen Paris, jeg tatoverte logoen hans på skuldra – han mista stemmen før konserten.

g Sundli Navn: Sveinun ½ 31 r: Alde av Familien fæstfikser, eier Yrke: Musiker, o ell : Gogol Bord Beste Booking lionaires. : Bromstad Bil Verste Booking

KOKEBOOKING N&D tok på seg spanderbuksene og skjenket Barbera D’Alba i glasset til gutta som har booka alt av musikk i Trondheim siden vi selv krøyp rundt i bleier, eller i alle fall brukte Clearasil to ganger om dagen. Det har vi slutta med – de, derimot, har ikke stoppet å booke. TEKST K. M. KRISTENSEN/K. KRISTENSEN FOTO JOHANNA SIRING Oppskriften på en vellykka kveld på byen kan variere på alt fra dagsform, til hvem du skal møte, hvor mye du har i lommeboka og hva du ønsker ut av natta. N&D møter fire kokker som må ta hensyn til alle dine og andres variabler, konkurrenter, raidere, masete management, ustabile artister, skjenkebevilling og bla bla bla. Hvorfor, av alle mulige yrker, pusleaktiviteter og sysler, starta de med booking? Torstein: Jeg var jævlig dårlig til å rappe, hehe. Mitt første møte med trønder-rap var i kjelleren til Kristian Teigen på Saupstad hvor vi møttes for å rappe. Alle de andre var så mye bedre enn meg at jeg der og da bestemte meg for å ordne konserter i stedet. Jeg kom rett fra Paris hvor hip-hop var ekstremt stort, nesten som å være i NY på søttitallet, og tenkte: Hva om vi klarer å gjøre det samme her, med rapping på norsk? Kim: Det starta tilfeldig for meg også. Jeg hadde ansvar for Jesper Nattmann og dj-bookinger, Marius Øfstie var ansvarlig for konsertbookingen, mens jeg og Jørgen Yri kom med innspill og tips. Etter at Marius gikk ut i pappaperm tok jeg over jobben permanent. Marius: Jeg sa ja til å være barsjef på BB det året Blæst åpna, og jeg ble dødstressa fordi alle bartenderne våre skulle dit å jobbe. Kriteriet mitt for å være barsjef var å få

slippe å lage fester og sånn, for det kunne jeg ingenting om. De nye eierne ville lage klubb i kjelleren og da måtte vi jo booke dj’s, noe jeg ikke hadde lyst til i starten, jeg ble bare stressa og ville slutte. Etter det første halvåret ble det plutselig morsomt, jeg tenkte at vi like så godt kunne få tak i de dj’ene vi selv hadde lyst på i stedet for å kun ta i mot henvendelser, og da løsna det. Sveinung: Jeg starta også tilfeldig. Jeg liker jo ikke musikk en gang. Oppdratt som folkemusiker, men innså at jeg ikke fikk pult som det; når du er fjorten år og står i bunad så får du ikke damer. Derfor starta jeg teknobandet Scratch som spilte tidlig eurodance og kalte meg selv DJ Tech mens jeg tagga DJ-navnet mellom gårdsbrukene i Fannrem. Etter at Gåte ble en greie så fikk jeg et stort kontaktnettverk og da måtte jeg jo bruke det til noe. Hva har vært den vanskeligste med å arrangere? Finnes det noen drittsekker der ute? Torstein: Noe av det vanskeligste er når du booker band du har elska hele livet; så du er livredd for at de er kjipe folk. Det var sykt vanskelig med Public Enemy, og trist å se hvor fucked Flavor Flav var. Kim: Stort sett oppfører band og turnéledere seg bra, men det finnes enkelt historier som kunne vært fatale, som den gangen vi hadde Dead Moon på Blæst, og trommisen ikke hadde lov til å drikke fordi han hadde en dødelig sykdom som gjorde at det rant fra levra hans. Han lurte seg unna tourmanager, fant seg en bar og ba dem line opp fem av

Du kan ikke booke en random dj og slenge opp noen høytalere på låven og forvente at det blir klubb.” Marius Thorvaldsen 32

1/2011

de beste shottene de hadde. De gikk ned på høykant og det gjorde han også. Sveinung: Det er ikke artistene som er kjipe, det er turnemanagerne som er de verste. Crew for eksempel, prøvde vi å booke med en snill mail, men de tror faen meg de er rockestjerner. Vi tilbydde heimert og damer - de skulle ha penger. En av de verste bookingene jeg har gjort er Bromstad Billionaires på Storåsfestivalen ifjor. Det sier vel seg selv at folk som driver med makka te hoinnerpris er umulige å forholde seg til, hehe. Torstein: Jeg har jobba med mange artister som har kommet fra slummen og fra jævlig vanskelig bakgrunn. Om de da kommer og ber om litt ekstra så synes jeg de fortjener det. Marius: Det verste jeg har sagt ja til, var nachspiel etter Kent med Olavsfestdagene. Bandet var hyggelig, men turnemanageren var veldig innstilt på å hause de opp som rockestjerner, sanke groupies, kreve sjampanje og generelt være vanskelig på flest mulig måter. Dj’er er stort sett greie, og de avpasser seg veldig fort stedet de kommer på, selv om du også her finner noen «superstjerner» som er mer opptatt av narkotika enn å spille musikk. Har heldigvis ikke møtt mange av dem. Har dere noen gang vært skikkelig starstruck? Torstein: Starstruck blir du når du møter folk som var store når du selv var liten gutt. Jeg ble overrasket da jeg skulle backstage for å møte Slick Rick. Jeg klarte knapt å snakke til han. Kim: Jeg fikk den samme følelsen med Thåström. Han var det vanskelig å prate med. Og da Marina Diamandis (Marina and The Diamonds) kom inn på backstagen på Pstereo, da ble det helt stille på området. Hun har en helt unik aura.

Marius: Jeg ble sykt starstruck da jeg booka Annie. Hun var jo så liten og søt. Det gikk heldigvis bedre etter hvert. Sveinung: Jeg var starstruck på Spellemannsprisen da jeg ble stuck i heisen med Morten Abel. Jeg klarte ikke å si et eneste ord til han. Det er den eneste gangen jeg har blitt helt stum i hele mitt liv. Jeg ennå ikke turt å prate med ham. Torstein: Jeg husker første året på Storås, da kjørte jeg mye bil tur-retur med Sveinung. Da fortalte han at yndlingsbandet hans var September When. Husker jeg lovte meg selv å ikke si det til noen. Jeg skjønte ikke hvordan han kunne fortelle det der til folk… Pleier dere og ringe hverandre av og til for tips og råd? Marius: Kanskje ikke, men jeg og Sveinung har jo snakka om en del utelivsting før. Ellers er det ikke mye prat. Hvorfor ikke? Sveinung: Jeg har kommet så langt at jeg vet jeg ikke skal gjøre som før. Da jeg åpna Storås Utested så var det første jeg tenkte at man må gå i krigen. Så kriga vi oss i hjel med Kim og Blæst og bydde noe helvetes mer for artistene, overkjørte dem og storkosa oss – og kasta bort en million på det. Det er klart det når man blir opplært av en geriljasoldat fra den kurdiske siden av Tyrkia, hehe. Har dere noen gang sagt til dere selv: Dette gidder jeg ikke mer? Torstein: Aldri. For meg handler det om et rush du får av å jobbe med et arrangement over lang tid, også få det adrenalinkicket når det står på som verst. Sveinung: Det går an å hoppe i fallskjerm også da, det er billigere enn å drive med arrangementsvirksomhet. Kim: Jeg har nesten 150 konserter i året, og når du av og til har kvelder som går så dårlig at du vurderer å spytte inn egne penger

Navn: Kim Aasli Alder: 34 Yrke: Booking av Pstereo, Blæst og livesentralen Byscenen Beste Booking: Robyn på Pstereo og Glas Vegas i Verkstedhalle n Verste Booking: Necro.

Navn: Marius Thorvaldsen Alder: 34 SUPA Yrke: Daglig Leder BrukBar/ A 2006 SUP på ix Matr ing: Book e Best til Kent på Verste Booking: Nachspielet Olavsfestdagene.

for at det skal se bedre ut, så er jo det en grunn til å tenke seg om. Da det kom 125 stykk på Sveriges beste liveband Silverbullit, med The Beautiful People og The Lionheart Brothers som support, var det ferdig med Tjuvstartfestivalen. Torstein: Dette er Trondheim. Du kan gjøre alt riktig, men likevel kommer det ikke folk. Det slo jeg meg til ro med ganske tidlig. Sveinung: Ja, men du jobber i kommunen Torstein. Da går det an å tenke sånn. Torstein: Du aner ikke hvor mye penger jeg har tapt personlig, så det argumentet holder ikke. Marius: Jeg booker jo veldig ofte ting som ligger meg nært til hjertet. Og da blir det litt sånn: Hva om du booker den store helten din også kommer han og er en idiot? Den verste krisa er ikke at det kommer lite folk, for det økonomiske jevner seg ut over en hel drifsperiode, men om du har en artist du selv er veldig glad i, også liker ikke publikum det i det hele tatt. Det er tungt! Det kan skje ganske ofte. Det kan være mye folk i klubben, men det treffer bare ikke. Sveinung: Jeg slutta med Storås nå nettopp, og nå gjør jeg et siste forsøk med Familien. Jeg har hatt mange som har booka for meg der. Aller siste forsøk er at jeg gjør det selv. Klarer jeg ikke det så er det ferdig. Jeg er dritlei av å tape masse penger på å tilby kule konserter. Jeg tror vi er overfora i Trondheim. Vi gikk fra å ha bare Veita Scene til å ha fryktelig mange scener som gjør middelstore band. På to år svei jeg av 700 000 på konsertdrift på Familien. Det var morsomt i starten men nå er jeg lei. Så det blir ikke noe mer Storås? Sveinung: Jo kanskje, men ikke med meg. Om det blir Storås 2011, hadde jeg godt kunnet tenke meg å ha Prodigy der. Marius: Hva med Prodigy på Pstereo da? Kim: Ja, si det.

Sveinung: Det er for lite kredibelt vet du, for Kim og gutta. Det er nesten som å booke Åge det. Kim: Vi har en fin blanding av kredible og familiære bookinger vi. Men husk at da vi booka Robyn i fjor visste ingen hvordan 2010 skulle bli for henne. Det eneste vi visste var at det kom tre utgivelser, noe vi forstod som tre EP-er … Vi var jo den første festivalen i verden som fikk lov til å slippe henne på programmet. Det ryktes at en norsk festival i år overbydde en annen festival med nesten 600 000 kroner for å få henne på plakaten! Sveinung: Det e så trasig me aillt som e kredibelt. Det betyr jo at det ikke kommer folk og at ingen koser seg Hæ? Sveinung: Ja. Men vet dere hva som er et godt eksempel på å være for dum i hodet i forhold til kredibilitet da? Det er når Storås i 2009 blir tilbudt Lady Gaga for en slikk og ingenting – for så å si «nei». Men sånn går det sikkert, når man bare hører på punk. Så hva vet dere egentlig om hverandres arrangementer? Går dere på hverandres bookinger? Sveinung: Jeg vet ingenting om Supa sine greier. Jeg har booka én dyr dj i hele mitt liv, og da var det ikke én sjel ekstra som kom. Jeg synes det er feil å bruke masse penger på en dj. Torstein: Jeg må få utfordre Sveinung der. Han har jo den der gamle holdningen om at dj’s ikke er kunstnere og at de får for godt betalt. Altså, dj’s i Trondheim får bare 15002000 per gig uansett, sånn har det vært i ti år. Det er en latterlig utnyttelse av kunsten. Hele rockemiljøet hadde den holdninga der ovenfor oss: «Spælle ainner folk sin musikk og tar pæng for det». Så kom plutselig disse rockestjerne-dj’ene og fikk spille i stedet for oss. Betalt fikk de også. Det er jo bare meg, Don Tomaso og noen få til som har fått

ordentlig betalt av dj’s i Trondheim. Rockedj’ene må skjerpe gamet sitt, så kanskje jeg også går på byen av og til. Sveinung: Men folket som går ut på rockeplasser driter da i hvem som spiller? Disse dj’ene som pynta med rare ting og vissnok skulle ha et navn og fancy image var jo like dårlige som platekompaniet-dj’ene. Forskjellen var bare at de skulle ha fem tusen kroner mer. Torstein: Men har det aldri rykka i kuken din noen gang Sveinung? Når du har vært og hørt på en ordentlig dj? Sveinung: Jo da. En av de beste djene jeg har hørt er en stor, tjukk, voksen og merkelig klump som spilte på nachspiel i Østersund på Storsjøyran. Marius: De fleste som går ut hvor det er dj’s går dit fordi det er øl og kjentfolk der. De fleste som går på festival drar dit fordi de vet vennene deres skal. Sånn sett kan man si at dj’en ikke spiller noen rolle, men det handler om settinga. Det som Torstein snakker om er riktig, at dj’inga er et håndverk og at på en klubb er dj’en det viktigste elementet fordi han driver kvelden fremover. Jeg har lite til overs for at kaffebarer og frisørsalonger skal ha dj’s, fordi du tar dj’en helt ut av sammenhengen. Plutselig skal alle folk booke konsert på tirsdager, eller ha musiker-dj’s på onsdager fordi stedene selger for lite øl, selv om de verken har interesse eller peiling på band eller dj’er. Kulturen blir alt for ofte brukt som en brekkstang for å få inn folk som kjøper øl. Da gjør du deg selv og byen en bjørnetjeneste. Er det for mange om beinet da eller? Marius: Det er nødvendigvis ikke for mange, det er bare noe feil med rammene det ofte puttes inn i. Men burde man da snakka mer sammen? Så man slipper at det er fire forskjellige konserter en fredagskveld som alle appellerer

til mye av det samme publikummet? Kim: Vi har noe som heter Scenesnakk, en forening som de forskjellige scenene er med i. En representant fra hver scene møtes en gang i måneden og snakker om planer og fremdrift og passer på at ting ikke krasjer. Marius: Scenesnakk fungerer ikke bra nok ennå, men har masse potensial. Kim: Tja. På Blæst har vi hatt konserter hver fredag i fem-seks år og de siste årene har vi hatt et snitt på over 200 betalende publikummere. Sveinung: Har dere det? 200 som betaler seg inn på konserter? Det skal du ha kred for! Marius: Det er jo resultatet av mangeårig målretta jobbing. Oppe på Brukbar, som er kafé og pub, så kan man ha forskjellige artister og dj’s. Men Supa er en klubb. Folk sto ikke å reiv av seg trynet der nede de første åra, men målretta jobbing over tid fikk det til å funke. Det er fordi vi utelukkende har satset på å være en klubb. Du kan ikke booke en random dj og slenge opp noen høytalere på låven og forvente at det blir en klubb. Amen! Til slutt: Når skal dere gi dere, og hvem skal vi se opp for i deres fotspor? Sveiung: Torsten Botten Andersen og Petter Winther Gaar Søraunet. Torstein: De som arrangerte årets 2xH har vært sinnsykt flinke. Han Rudi som var sjef der er en å merke seg. Lambsbread er også et navn å merke seg. Kim: Blant Husbråk-gjengen finnes det mange arrangørtalenter. Også Whats Going On viste lovende takter da de arrangerte konserter rundt i Norge med lovende lokale, og lovende britiske artister. Marius: Han Rudi-fyren virker flink. Andrew og Svein Erik som er med å booke Brukbar og Supa er etter min mening de to flinkeste i Trondheim akkurat nå. I tillegg har jo Raw Juice-gutta gjort en kjempejobb. 1/2011

TILBAKE TIL FREMTIDEN KRONIKK LARS KRISTIAN MIDSJØ Du blir oppringt av en fjern slektning. Hvilket bare kan bety én ting. De trenger en vakthund for sin lille prinsesse. Du kan ikke si nei. Men du kan lyve. Du kan si at du skal i en koselig parmiddag med ditt favorittpar. Du skal stå for en tre-retter du ble inspirert til å lage etter forrige weekendtur til København. Både trøfler, kamskjell og jordskokk. Venneparet har kjøpt seg ny leilighet, den er gjennomgående … Du kan fortsette i flere minutter om venneparet ditt. Men faktum er at både du og dine fjerne slektninger ikke ville klart å overbære en slik løgn. Faktum er at klokka er 15.30 på fredag ettermiddag, og du fortsatt står i underbuksa. Faktum er at du ikke har noe vennepar, eller ambisjoner nok til at det ville vært en plausibel løgn. Faktum er at du ikke har andre planer enn å drikke øl og spille Playstation med gutta. Og slikt vet fjerne slektninger. Derfor ringer de deg. Forespørselen kommer så bardust at du ikke klarer å komme opp med en bedre løgn enn: «Ja, høres jo veldig hyggelig ut! Dette er jo en fin mulighet til å bli bedre kjent med min yndlingskusine». Derfor ringer de deg.

Derfor sitter du lenket fast som vakthund for din femten år gamle kusine, 20 minutter utenfor Oslo på en lørdagskveld. Din jobb er å passe på at hun ikke går ut på grøftefylla slik som du gjorde da du var femten år. Og hennes jobb er å gjøre din jobb vanskeligere. Hennes jobb er å lure seg rundt porten (altså deg) for å dra på grøftefylla. Ingen av dere vil være der. Dere er cellekamerater. Sofaen føles langt mer behagelig enn i et vanlig fengsel. Den er laget for komfort, og ikke boligannonser. Den er laget for hjemmekvelder med pizza, Pepsi Max og apestreker på TV. Den er laget for virkeligheten. Som min yndlingskusine ser ut til å omfavne virkeligheten på sin egen måte. Store bilder av hester på veggene, pastellfarger omfavnet av filmstjerner hvor enn blikket måtte finne på å hvile. Og ikke minst; en svært aktiv datamaskin som kommuniserer med hele ungdomskolen gjennom forskjellige sosiale medier. Samtidig som hun leter etter bilder fra nyttårsaften. Fingrene hennes jobber flittig over tastauret: «For om jeg ikke er tagget på noen bilder fra nyttårsfesten har jeg praktisk talt ikke vært der.» Det materielle beviset er langt viktigere enn minnene fra en fest som av logiske årsaker allerede er glemt.

1/2011

Ikke bare har kusinen min fått pupper siden sist jeg så henne, men hun har tydeligvis også filosofert litt om virkningen av Facebook og grensesnittet mellom fiksjon og virkelighet. Nysgjerrigheten i meg våkner. Kanskje kusinen min faktisk er ganske kul? Hvem vet, kanskje vi har noe felles? Hva driver egentlig ungdommen med om dagen? Det viser seg at hun er svært interessert i mote og musikk. Det er jo spennende. Jeg inviterer meg selv inn i hennes virtuelle verden. Inn I en verden av moteblogger, youtubeklipp, nettbaserte realityserier og «behind the scenes» fra en helt ny motesfære for en ny generasjon av moteinteresserte. Hennes favorittblogg er laget av en svensk jente som viser hva hun tar på seg om morgenen og hvilke aktiviteter hun bruker kostymet til. Som regel er det cafébesøk. Min kusine sitter rett og slett å ser på en jente som er svært lik henne selv, på et vanlig pikerom som er nesten identisk med hennes eget pikerom. Det hele føles veldig virkelig. På samme måte som kusinen min har falt pladask for dette svenske forbildets måte å kommunisere på, har moteindustrien også trykket realismen til sitt bryst. Ikke bare sitter den tretten år gamle jenteromsbloggeren Tavi på første rad under Marc Jacobs sine visninger, men styrelederen for merket twitrer hver eneste time i to uker av forberedelsene til showet for ivrige «followers». Informasjonen som tidligere var forbeholdt en lukket elitistisk sfære har blitt hverdagskost for tretten år gamle jenter med internettilkobling. Ifølge Stefano Tochi, redaktøren i motemagasinet «W», har aldri mote vært så populært som nå. Industriens bakmenn har blitt superstjerner. Stylister, fotografer og skribenter blir tatt bilde av og forgudet i like stor grad som de «vanlige» kjendisene. Moteindustrien har valgt en langt mindre diskret strategi enn tidligere. Den evige fortellingen om en drøm har blitt til fortellingen om virkelighet, gjennom virkelige og brukergenererte medier. Alt skal av. Ingen ting skal skjules. Av med trusa.

Siden Burberry første gang livestreamet A/W 09-visningen i Milano har de fleste andre store motehus og designere diltet etter. Det er unison enighet. Mote har blitt demokratisk. Tilgangen på informasjon har blitt så stor at lekmannen har muligheten til å se visninger direkte fra Paris samtidig som Vouge sine redaktører. Under forrige Burberry-visning var det også tilpasset et «shoppingvindu», slik at man kunne handle klærne direkte fra internett to minutter etter at visningen hadde funnet sted. Et teknologisk framskritt som er skreddersydd til nye hjelpemidler som ipad, iphone og hvem vet hva. Og ikke minst skreddersydd for kapitalens harde krav om at varene til slutt skal ut fra et lager og over på en menneskekropp. Så fort som overhode mulig.

Virkeligheten selger. Slik som herrekolleksjonene de to siste sesongene. Dries Van Noten S/S 11 viste frem en mutasjon av 80-talls «Brooklyn B-boy» og forskjellige variasjonen av «mod looken» i en nedtagget kjeller i Paris. Lanvin A/W 10 dro oss inn i en verden av militærinspirerte plagg i et apokalyptisk univers. I januar bugnet det over av herretøy inspirert av tømmerhuggere, og tradisjonelle arbeidsklær for herrer under moteuka i Paris. Konsensus: Man skal være et ekte menneske.

De trange kårene som moteindustrien har gått gjennom de senere årene har gitt forretningsaspektet ved mote en høyere kraft. Det hjelper ikke lenger om kolleksjonen har aldri så mange forskjellige kulturelle referanser fra art noveau, gamle svart/hvit filmer eller annet konseptuelt vissvass. Kapitalens harde krav er like ærlige som de er virkelige. Og da trenger man kjøpere. Og fjorten år gamle jenter har jo ikke penger til en YSL jakke til 14000,- kroner. 40 år gamle kvinner har penger til slikt, og disse representer den største andelen av kjøpere i luksus-segmentet. Et mulig svar på hvorfor modeller i slutten av 30-årene har dukket opp som kampanjepiker igjen. Ganske enkelt fordi det taler direkte til kundegruppen som varene er tiltenkt, slik som all annen reklame. Som en direkte konsekvens har Claudia Schiffer blitt gjenintrodusert gjennom Chanel, Christy Turlington ble Escada sitt ansikt utad, og Naomi Campbell ble YSL sin nye muse. Samtidig har «full size» modellenes kurver fått sin renessanse gjennom V-magazine og andre diltendaltere. De store motehusene må tjene mer penger, og da er det nye skjønnhetsikonet blitt realistisk. Og på mange måter langt mer ærlig.

Blant herrene har tilnærmingen til virkeligheten en annen vri. Herrer er som kjent, mindre interessert i selve plaggene, og mer interessert i historien bak plagget. Historien om noe maskulint – som tømmerhuggere, bilmekanikere, dekadente arvinger eller cowboyer selger alltid. Sånn sett er herrenes drøm langt mer forankret i virkeligheten. Modeller fra sportsverdenen og skuespillere har blitt brukt flittig, og nå også sjakkspilleren Magnus Carlsen. Ironien her er at de slett ikke er vanlige mennesker, disse menneskene er jo «superhumans» i utgangspunktet. Forskjellen er bare at de ikke er profesjonelle modeller, men mennesker fra den «virkelige» verden.

Inne på pikerommet er tilværelsen fortsatt veldig ekte. Kusina mi har vært ute og smugrøyket to ganger, og invitert (noe jeg mistenker at er) en lettere brisen venninne inn på pikerommet. Alt forgår på internett. Vi har surfet oss gjennom det som har vært å oppdrive av nye bloggere og realitystjerner. Vi har gått gjennom en moderne historie som er så kort at vi begge kan dele den til tross for vår tretten års store aldersforskjell. Vi har sett alle døgnfluene dø og gjenoppstå i nye varianter. Fra «Big Brother» til «Big Blogger». Vi har sett uheldige skjebner søke lykken. De som trodde at om de bare kom seg på tv’en så ville alt ordne seg. Og de kom ganske langt på tv, men i livet ble de stemt ut. Til den tøffe og brutale virkeligheten. Fortreffeligheten av virkelighetstemaet i motebildet kan ikke mistolkes. Den er like tydelig som da Nas og Mobb Deep sin filosofi ble etterlignet av fashionistaene på midten av 90-tallet. Som Nas formulerte i sitt manifest: «Fake thugs, no love».

UREDD made this

M E R C U R S E N T E R E T. N O

HVA ER DET BESTE I LIVET AKKURAT NÅ? SEND DET I GAVE TIL FREMTIDEN!

Jonathan: Jakke Jean TV Hettegenser Dior/Follestad T-shirt Surface to air/Freudian Kicks

1/2011

Mote Lars K. Midtsjø Foto Steffen Oftedal Sminke Therese Dombek/Dior Hår Bia Camilla Eggum/Adam & Eva Hår assistent Sølve Haugereid Moteassistent Julianne Fjørtoft Fotoassistent Stephen Butkus Sminkeassistent Marthe Kroondijk Modeller Gustav, Marie, Jonathan, Liam, Warsame/Heartbreak

1/2011

Gustav: Jakke Opening Ceremony Genser Uniforms for the dedicated Bukse Fift avenue shoe repair Marie: Jakke Henrik Vibskov/Henrik Vibskov Boutiqe SkjĂ¸rt Acne

1/2011

ADAM OG EVA BAKKLANDET TO NOMINASJONER TIL ÅRETS FRISØR 2010

VINNER AV ÅRETS LÆRLING NEDRE BAKKLANDET 1 / TLF: 73 51 70 60 ONLINEBESTILLING: WWW.ADAMOGEVA.NO

Jonathan: Skjorte Woolridge Jeans Whyred T-shirt T. Michael Caps Jean TV Warsame: Jakke Uniforms for the dedicated/Freudian Kicks Piquet Whyred Joggebukse Dries Van Noten/Voga Skjerf Dior/Follestad Liam: Jakke Woolridge Jeans Acne Longsleeve Ann Demeulemester/Voga

1/2011

Maria: Ull tunika Henrik Vibskov/Henrik Vibskov Boutiqe Kjole Acne Belte Dries Van Noten/Voga Sko Acne Smykke Sys Bjarnhoff/MA 09 Hatt Reinhart Plank/MA 09 Gustav: Genser Whyred Skjorte D&G/Follestad Bukser Tiger of Sweden/Follestad Sko Whyred

1/2011

Jonathan: Genser Fifth Avenue Shoe Repair Jeans Acne Smykke Stone by Marie et Vanessa/MA09

1/2011

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Gustav: Jakke Norwegian Rain Genser Acne Piquet Whyred Bukse Surface to air Hansker Fingerman/Follestad Sko Whyred Maria: Jakke Rick Owens/MA 09 Bluse Surface to air Bukse Surface to air Sko Hope Veske Whyred Liam: Camojakke M65 T-skjorte Wu Tang Clan Jeans Levis 501 Boots Whyred Jonathan: Jakke Timberland Genser Dior Bukse Raf Simons Boots Timberland Warsame: Jakke Dries Van Noten Genser Hope Jeans Surface to air Sko Diemme Caps Jean TV

1/2011

Maria: Bluse Hope Halskjede BjĂ¸rg/Voga

1/2011

Crocker Pep! Jeans fra 399.– Se på jc.no!

Gustav: Genser Gant Bukse T-Michael Sko Acne Maria: Jakke Ann Demeulemeester/MA 09 Genser Acne Bukser Balenciaga/MA 09 Sko Acne

1/2011

Gustav: Jakke Norwegian Rain Genser Acnea Piquet Whyred Bukse Surface to air Hansker Fingerman/Follestad Sko Whyred Maria: Jakke Rick Owens/MA 09 Bluse Surface to air Bukse Surface to air Sko Hope Veske Whyred

1/2011

Jonathan: Jakke Jean TV

1/2011

Crocker Pep! Jeans fra 399.– Se på jc.no!

Foto: Bakgrunn Julia Savchenko, 1&3 Thor Renslemo, 2 Katja Govorushchenko © Iconogenic

STUDIER I MAKEUP OG MOTE VISAGIST Visagist-studiet er utformet for

MOTEKONSULENT Studiet til motekonsulent utdan-

MAKEUPARTIST Makeupartist-studiet inneholder

alle som ønsker å jobbe med makeup i forhold til skjønnhet, brud, foto, fashion, video og tv.

ner fagpersoner innen mote, trender og styling, og behandler både kreative og merkantile fag.

emnene til visagist, i tillegg til sminke for teater, kroppsmaling, spesialeffekter, spillefilm etc.

www.makeart.no

www.fashionart.no

www.makeart.no

Imageakademiet har tilbudt et bredt spekter av utdanninger i over 20 år, bl.a. gjennom Make Up Artistskolen. Studiene til visagist og motekonsulent tilbys som dagskole over ett semester (1/2 år) eller kveldsskole over to semestre. Studiet til Makeupartist tas som dagskole over to semestre. Studiene er godkjent for Statens lånekasse for utdanning.

Imageakademiet_NattDag0211.indd 1

Imageakademiet Fredensborgveien 24L 0177 Oslo Telefon 22 11 03 03 post@imageakademiet.no

01.02.2011 16:18:33

Vokal/gitar/bass: Linn Nystadnes (26) Vokal/gitar/bass: Åse Bredeli Røyset (26) Trommer: Andreas Larssen (29)

TREKANTDRAMA 1 gutt + 2 jenter = doedsoenske. TEKST EMMA CLARE GABRIELSEN FOTO INGRID POP Se her ja. Veggismat og kaffe! Er dere egentlig litt streite? Linn: Vi er ikke streite. Vi er bare så fyllesjuke i dag at vi oppfører oss pent. Dere ble booket til by:Larm og SW20 (SXSW, red.anm) bare et halvt år etter deres første konsert. Hvor kommer dere fra egentlig? Åse: Internettet. Hehe. Linn: Det har kun vært musikk etter videregående. Alt falt på plass da jeg kjøpte en el-gitar, men før det hadde jeg en kassegitar som jeg tørka støv av for at det skulle se ut som jeg spilte på den. Så dro jeg til England for å studere lydteknikk, og overtalte Åse til å ta bachelor i management for å fortsette å spille i band med meg. Da vi flyttet tilbake til Norge, så vi Andreas spille konsert med gamlebandet sitt, og døde litt, så flytta vi til Trondheim der denne ukjente trommisen bodde – etter én øvingshelg.

Andreas: Jeg skulle egentlig aldri spille band igjen. Jeg har alltid spilt i band og var lei av å ikke ha penger til mat … Men så går det én måned, og så savner du det. Linn: Da vi først begynte å spille live gikk det slag i slag. Vi var veldig heldige å bli booka til by:Larm i det første heatet med artister, og Lydverket fikk øynene og ørene opp for oss. Rett i fanget, tusen takk! Men ennå er vi helt nye. Det er obvious å tenke Mayhem som referanse og inspirasjonskilde? Linn: Vi har hørt mye på Deathcrushplata deres, som jo er en av de beste platene i verden. Så helt tilfeldig er det ikke. Vi ville jo ikke kalt oss Deathcrush om vi spilte black metal. Vi er ikke et black metal-band – heller no’ wave/støyrock. Dagens slappeste vits: Har du hatt en (Death-)crush på en av jentene, Andreas? Andreas: Hehe. Nei. Jeg har kjæreste. Linn: Vi passet på å bli venner med dama hans med en gang. Hun sitter ikke hjemme

Hvor mange band kan få plass i et tre i Sofienbergparken?”

og kaster darts på bilder av oss, tror jeg. Vi passet på å inkludere henne i alt, spiste middag og drakk øl med henne. Er det noe album på trappene? Åse: Vi brenner ikke inne med en plate nå. Vi har så vidt rukket å øve i høst, så det blir en stund til et helt album. Men vi har en syvtommer på vei: En split som vi skal gi ut med The Paranoid Critical Revolution fra New York. Linn: Vi har også en remix-serie gående. Det er helt sinnsykt; jeg tar meg selv i å gå å synge på min egen låt på gata, for det føles ikke som meg lenger! Ja, dere fikk en haug med artister til å remikse «Lesson #1 from»-serien deres. Blant annet 120 Days/Bygdin, Masselys/Salvatore, Fjorden Baby!, Next Life, Munn til Munn Metoden, Telephones og Anand Chetty. Hva var tanken bak det? Linn: Dette er en av de få låtene våre som jeg faktisk skrev hjemme, og tok med på øving. Der kom den sammen fort, men jeg så alltid mange andre muligheter til å tolke den. Det er derfor veldig kult å gi den fra seg, høre hvordan andre oppfatter den. Andreas: Det er gøy å høre musikken din gjennom ørene til artister du liker. En fin komme sammen-greie.

Skal dere ta dette «Lesson #1 from»-formatet videre? Åse: Ja! Andreas: Vi har teorietisk sett ti lessons. Det føles naturlig å dedikere dem til folk vi har sett opp til. Jeg kjenner folk som blir fornærmet på vegne av dem vi har dedikert dem til, og tar det som en lærepenge og tror vi mener vi er bedre enn dem. Det er ikke det som er poenget. Hva er greia med pressebildet deres, forresten? Liksminke i dust og romantisk lys? Linn: Vi var veldig bevisste på hvordan det skulle tas, hvordan lyset og fargene skulle være. Men det er ikke fordi vi prøver å være dust mot alle de andre som har den looken for tiden, det er litt cheeky bare. Andreas: Man må jo ha et pressebilde, og bandbilder er det kleineste i hele verden. Hva skal vi gjøre? Stå foran en murvegg? Intensjonen var å gjøre det kleint. Åse: «Vi ser tøffe ut foran jernbanesporet». Hvor mange band kan få plass i et tre i Sofienbergparken? Haha. Linn: Nå tråkka du på alle vi kjenner i én setning. Aktuelle på by:Larm (18. og 19. februar) og på JaJaJa i London 24. februar. 1/2011

dokkgata 8, trondheim - 400 00 974 man-lør: 11-01 / Søn: 13-01

KOS DEG PÅ CHOCO BOCO MED

STUDENTVENNLIGE PRISER! Ta en pause fra hverdagsstresset! På Choco Boco treffer du venner i hyggelige omgivelser, og du kan lene deg tilbake med dagens avis. La deg friste av en av våre kaffedrikker – eller kanskje et stykke kake?

CHOCO BOCO SOLSIDEN

CHOCO BOCO NORDRE

CHOCO BOCO BAKKLANDET

Elvehavn TMV-Kaia 3 Telefon 73 60 03 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 11.00–23.30

Olav Tryggvasonsg. 29 Telefon 73 92 33 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–02.00 lør: 10.00–02.00 søn: 12.00–23.00

Nedre Bakklandet 5 Telefon 73 50 43 35 man-fre: 09.00–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 10.00–24.00

UTELIV BAKKLANDET SKYDSTASJON Øvre Baklandet 33 Vælkømmin ska du vørra; til ei nasjonalromantisk stue med norske flagg på hylla, kongefamilien i sort/hvitt på veggene og klappkak på menyen. Å sitte på Bakklandet Skydstasjon gir følelsen av å være turist i egen by, eller å ha reist tilbake i tid. Den skjeve kafeen er komplett i gjennomført 1800-tallsstil. Det er visstnok også noen gjenferd fra samme periode i bakgården, skal vi tro de ansatte og gjestene. Vrøvl eller ikke, Skydstasjonen er fortsatt en av de fineste kafeene på Bakklandet, og litt paranormale aktiviteter stopper i hvert fall ikke oss fra å nyte en solbærtoddy og whisky! Tvert imot, spøkelseshistorier hører liksom hjemme her, akkurat som mobiltelefonforbudet og barneklærne til tørk over kakkelovnen. Spørsmålet er bare: gjør du?

1 1

CAFE LØKKA Dokkgata 8 Til alle joviale og beinkløvde trøndere med føttene godt festa, dere som foretrekker retro-nostalgi fremfor klinisk hypermodernisme: Vi har funnet deres nye stamsted: Cafe Løkka! Her lever 60-tallsestetikken i beste velgående, med en miks & match-interiør av gamle kirkebenker, bestemors lamper, engelske skole-stoler og utemøbler fra Wimbledon stadion. Og med egg & bacon, karbis-smørbrød og Elvisburger på menyen, og indie/soul/funk fra høytalerne, er dette et av byens mest laid-back og minst pretensiøse utested. I tillegg har de også et godt øl-utvalg, og en uteservering som både tar trøndelagsklimaet og den røykende gjesten på alvor. Hva mer kan man egentlig be om?

2 1

AISUMA Kjøpmannsgt 57 Man skal klø seg en del ganger i hodet for å forstå at det lekre lokalet til Ai Suma faktisk er det gamle Dickens-lokalet, og når du ser menyen, så skjønner du at det er bare å glemme å bestille et literskrus med Tab X-tra til maten. Det er ikke for pretensiøst heller, da det er mulig å bestille pizza for de som går for det enkleste. Men om du er litt mer kravstor; se opp for både den panchettabakte salmalaksen eller peppersteken á la Madagaskar. Når det gjelder vin, går det i italiensk, da dette er en av få italienske restauranter i Trondheim med ekte asurblått blod. Trondheims lekreste do, helt klart – da du kan speile deg fra alle vinkler der. Helt greie priser som viser at Aisuma er for alle og enhver. Men la joggisen og hoodien være hjemme, så de slipper å henvise deg til Napoli på Romolslia.

3 1

AV: L. NGUYEN / K. KRISTENSEN

1/2011

MOTE NEWS/BUTIKK: SECRET SOCIETY Fanny Jahre, innehaver av Secret Society, meldte nylig at butikken som huser navn som Martin Margiela, Rick Owens, 18th Amendment, Pierre Hardy, Visvim, Common Projects og Junya Watanabe tar en pause fra februar 2011. På ubestemt tid. På samme måte som butikkens beliggenhet i Lallakroken på Briskeby er relativt hemmelighetsfull kan Fannys melding om «pause» oppleves likedan. – Vi tar en pause fra Secret Society på grunn av for lite action. Vi hadde så «flaks» at vi åpnet butikken akkurat da finanskrisen inntraff, og vi har egentlig aldri kommet opp av det sorte hullet. Jeg innser at dette også kommer til å vare en stund til og derfor er det best for både butikken og meg at vi tar en pause. Vi beholder riktignok lokalet og starter et kreativt rom. Her vil vi drive med design, både grafisk, interiør og fashion. Det blir utrolig spennende. Det blir en liten SECRET family! Tror du vi nordmenn snart setter mer pris på kvalitet, eller kommer vi oss aldri ut av high street-gjørma? – Jeg ser en trend i eksklusive basisplagg. Vi vil bruke mer penger på garderobens basisklær enn på high fashion. Det er veldig synd at alle de «små» butikkene

1 1

sliter nå, mens de som ender opp med å være synlige og i drift er high street som H&M, Zara, Lindex og den slags. Det er ikke bra! Mens dere tar pause, hvor skal vi shoppe? – Jeg synes de beste butikkene i Oslo er MA, Voga, Hunting Lodge og Freudian Kicks. MA

og Voga har store eksklusive brands, mens Freudian og Hunting har mindre, sære brands, pluss en fin miks av stash, sko, klær, kunst og bøker. Vi, Secret Society, håper å komme sterkere tilbake når markedet tillater det. Imens er vi, familien Secret, fremdeles Lallakroken. www.secretsociety.no

intervjuet med motekurator på Fashion Institute of Technology, NY-Valerie Steele, mens ASVOFFgrunlegger Diane Pernet på sin side forteller om å kle seg utelukkende i sort over flere tiår. Motedesigneren Damir Doma forteller at han kler seg i sort for ikke å gi ut for mye informasjon om seg selv. Magasinets lay-out er klassisk og simplistisk, akkurat som fargen sort. Bildeseriene oser at godt håndverk og god tids- og stedssans. Et av de to coverne er hentet fra serien «Black Crystal» med (plus-size) model Crystal Renn av Derek Kettela. Stylist Andreas Kokkino har ikledd Renn en blanding av sexy 50-tall og moderne bombshell. Smukt. Serien «Monte Carlo Star» er absolutt en severdighet, her er Monacos glamour og 90-tallets tilbakekomst i motebildet nedfelt i vakre foto av Matthew Frost og Celine Marioni. Min personlig favoritt er likevel serien «In the Mood for Love» av Hilary Walsh og Brett Bailey. En ekstremt gjennomført moteserie – over hele tyve sider – der alt fra location til modeller og rekvisitter bare stemmer. De tre kinesiske modellene Sonny, Soo Joo og Xiao er iført sort eleganse, smakfullt undertøy, glamorøse gulldetaljer med chanel-ish attitude. www.paperplanes.com

FILM: THE TOURIST The Tourist, med Angelina Jolie og Johnny Depp, har forståelig nok blitt temmelig dårlig mottatt av filmanmeldere verden over. Moteverdenen har imidlertid tatt i mot filmen med åpne armer. Neppe på grunn av filmens kvaliteter, men dens kvaliteter som et tidsmessig stildokument. Vi tenker særlig på Jolies mange fantastiske antrekk. Alle disse er laget spesielt til rollen, bortsett fra en grå vintagekjole fra Charles James anno 1950. Sistnevnte kombineres med nude pumps og lange hansker med liten splitt på innsiden av håndleddet som muliggjør en titt på klokken. Det er den slags små, men fantastiske detaljer som får alle vintageelskeres hjerte til å slå ett ekstra slag i det Jolies slanke håndledd kommer til syne på lerretet. Filmen er ellers spekket med fantastiske smykker, og Jolie bærer en helt enestående choker full av diamanter – denne er signert Robert Procop, og laget av en antikk tiara. Fashion heads greier fint å lide seg gjennom en film som dette for å nyte slike vakre kostymer. Dessuten drar den lett Åse-Klevelandske fremtoningen til Jolie opp.

KAMPANJE: CÉLINE PREE-FALL 2011 Phoebe Philo for Céline er som kjent helt fabelaktig. Likevel har flere tvilt på om hun makter å fortsette suksessen med Philoistisk utrykk i fornyet form for videre sesonger. Presset var stort på Philo, men hun har levert nok en gang. Célines pre-fall-kampanje, med sin sofistikerte friskhet, lukker munnen på kritikerne. Enn så lenge.

2 1

MAGASIN: PAPER PLANES Den fjerde utgaven av det spanske magasinet Paper Planes er ute i hyllene. Hvert nummer av dette engelskspråklige bladet lar en sangtittel diktere tema, og denne gangen setter Amy Winehouse sin «Back to Black» tonen. Vi får den sorte fargens motehistorie i

3 1

1/2011

4 1

MOTE: SUNNIVA HAVSTEIN

DESIGN MÅNEDENS INTERIØR Den fattige designavhengiges guide til tilfredsstillelse kan nå kjøpes for en relativt billig penge online. Miniversjoner av originale designmøbler har nemlig blitt en hit for samlere. Disse må ikke forveksles med dukkemøbler, da det er en eksklusiv “guilty pleasure” for voksne, og langt ifra barneleker. Møblene kan kjøpes på Vitra, mens “The Mini Designer Chair Collection”, hver kolleksjon på 9 stoler, totalt 5 kolleksjoner, kan kjøpes billig på www.japantrendshop.com. Modellene kommer i skala 1:12, med elegante detaljer som hedrer de mest ikoniske møblene og møbeldesignerne i det 20. århundre; Charles Eames,

1 1

Mies van der Rohe, Le Corbusier med flere. Sammenliknet med skattene fra Vitra, er de japanske av nevneverdig lavere kvalitet, men allikevel flotte nok til å tilfredsstille enhver stolfetisjist. En stor del av moroa ligger i at man

aldri vet hvilke stoler man får, da alle ligger i samme innpakning, slik som 70-tallets fotballkort eller 90-tallets pogs. Bare du ikke driter deg ut med å bytte en Arne Jacobsen mot en Eames Ottom er du safe. Velkommen i klubben!

Fremtidens mest etterspurte utdanninger

Universitetet for miljø- og biovitenskap Det levende universitet i Ås MÅNEDENS DESIGNERE, ARKITEKTER OG KREATØRER NEVNES I FLENG: Snøhetta, JDS Architects Monica Bonvicini, Herreros Arquitectos, Space Group, Lund Hagem Arkitekter, Atelier Oslo Renzo Piano. Oslo er nemlig kåret til den fjerde beste byen i verden av Wallpaper. Det betyr respekt innen “design, interior, fashion, art, lifestyle” som det heter seg på trendspråket, og hva mer kan man egentlig ønske seg? Applaus til byen vår!

2 1

MÅNEDENS KONSEPT: Will love tear us apart? “LOVE DESIGN” er et prosjekt som handler om det ambivalente forholdet mellom positive følelser slik som hengivenhet, lidenskap, nytelse og romantikk, og negative følelser slik som sjalusi, avstand, smerte og ensomhet. LOVE DESIGN er et samarbeid mellom 20 forskjellige designere, og presenterer et utvalg uvanlige sexleketøy og erotiske objekter, alle designet for å styrke eller forstyrre våre lystbetonte følelser av samvær og kjærlighet på alle mulige- og umulige måter. Målet bak konseptet er å besvare spørsmålet om hva som binder oss sammen- og skiller oss. Arbeidene er nå samlet i en bok med samme navn, utgitt av forlaget Daab Publishing, og kan kjøpes på www.amazon.com. Enjoy!

1 3

MÅNEDENS TYPOGRAFI Alfabetet den London-baserte designeren og illustratøren Malika Favre, fra byrået Airside, designet i 2009 for Wallpapers sex-issue, står fortsatt som 00- tallets mest sexy typografi; to lettkledde franske

4 1

pin-uper som lager typografi kun ved hjelp av hverandres kropper. Ultrafranske Favre har en grad i grafisk design fra Olivier de Serres i Paris, og sier om seg selv at hun kun inntar kaffe, croissanter og sigaretter til frokost og ost til middag. Designet faller ikke langt

UMB har studier innen: • Teknologi • Økonomi (Handelshøgskolen ved UMB)

• Lærer realfag • Landbruk • Utvikling • Urban design • Miljø

• Bioteknologi • Fornybar energi • Dyr • Biologi • Mat og helse • Landskap • Eiendom • Økologi

fra designeren altså. Se hele alfabetet og flere sexy arbeider på www.malikafavre.com.

Søknadsfrist 15. april mer studieinformasjon, se umb.no DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

1/2011

Natt&Dag og Oslo Nye Teater inviterer til før-premiere på Dickie Dick Dickens.

SHOPPING

Vi gir bort 150 billetter. Gå inn på facebook.com/nattogdag Tid og sted: 15. mars kl 19:00 på Oslo Nye Centralteatret. Natt&Dag inviterer til fest i Teaterkjeller'n rett etter forestillingslutt. Dj og hyggelige priser i baren.

DICKIE DICK D Johannes

JONER

ICKENS

STELLA SNELLA Nedre Bakklandet 3 Sannsynligvis en av byens mest sjarmerende små butikker, proppfull av kjoler, kåper, vesker og pumps. Stella Snella selger en fin miks av second hand, redesign og ny design fra blant annet Nina Jarebrink, Cheap Monday og By Inga. Innehaver og designer Hege Biermann er kjent for sitt alltid brede smil, og guider deg gjennom salget med en ærlig stemme. Både Hege og hennes medarbeider Mari redesigner også gamle kjoler – og vil du ha drømmekjolen, så er det i grunnen bare å ta turen over Lykkens Portal. Her er du garantert at du ikke ender opp med noe som ikke passer deg! Hver onsdag er såkalt «Superonsdag» og da er det nye varer og gode tilbud. Butikken har åpent onsdag - fredag fra klokka 10 – 17, og lørdager 10 – 16. www.stellasnella.blogspot.com

1 1

Monica

HJELLE

MAUD MELLOW Mercursenteret, 1. etg Maud Mellow henvender seg til jenter med bein i nesa, og det er ingen tvil om at de som jobber der har ekstra tjukke bein i nesa heller. Maud tilbyr et bredt utvalg av streetwear og streetfashion - en fin miks av avslappa klær til hverdags, i tillegg til gåbortklær som ikke er altfor strigla. Vi klapper i hendene for det. De fører blant annet Volcom, Aloha Hemp, Billabong, Levis, Modström, Nikita, Bjørn Borg, Quicksilver, Roxy, WeSC og Supreme Being – og det skal godt gjøres å ikke finne noe man liker der.

2 1

CORNELIAS HUS Jomfrugata 1 300 kvadratmeter proppfull med interiør, tekstiler, gamle franske møbler og klær til dame og barn. Her finner du et lite utvalg av skinnvesker fra Campomaggi, de velkjente Tolix- stolene, i tillegg til merker som Katvig, Molo, Odd Molly, Andersen & Lauth, Holly’s, Ida T og leker fra Sebra og Maileg. Cornelias hus er som en skattekiste, hvor man plutselig kan finne akkurat den ene tingen som man har surfa nettet etter i ukesvis. www.corneliashus.no

3 1 I samarbeide med

AHEAD Nordre Gate 4 Inne i veita, nesten helt bortgjemt ligger Ahead – men alle vet hvor det er, godt mulig fordi vi hører bassen de spiller fem meter i fra åstedet. Her jobber veteranene som fremdeles er de store trendsetterne i frisørbransjen; Morten, Thomas, Kenneth og Tina. Vi skulle så gjerne skrevet at det faktisk er Banksy selv som har vært og utsmykka veggene inne på Ahead, men må nøye oss med å si at det er en hyllest til den verdenskjente street-artisten. Hyggelige priser kan vi også fortelle at de har, og spør du om hodebunnsmassasje, er det femti prosent sjanse for at det er dubstep du får servert.

4 1

Akersgt. 38 22 34 86 80/815 33 133 www.oslonye.no

AV: L. JOHNSEN / K. KRISTENSEN

1/2011

MOTE

Whyred - Won Hundred - Uniforms For The Dedicated Cheap Monday - Forrest & Bob - Triwa - Suit - April 77 Wildfox - By Zoe - Rules By Mary - Qwstion - Håkki Penfield - Sixpack - Property Of - Sneaky Steve - bøker

TØYER STRIKKEN TEKST/FOTO LENA JOHNSEN Danielle Ingemann har fått internasjonal oppmerksomhet for sin neonfargede strikkeplagg. Danielle Ingemann har gjort selbrurosa trendy igjen. A4-ark stifta pent sammen, tegna på med tusj og fargeblyanter. Side opp og side ned med klær, sko og mønstre. På forsiden står det med store bokstaver «Fashion». Danielle var ti år, og hadde allerede planen klar; hun skulle bli designer. Som hun sier: «Jeg har alltid vært interessert i mote og design, og jobber målretta for å komme dit jeg vil.» Danielle gikk ut fra Ravensbourne University i London i fjor sommer, og har allerede høstet gode kritikker for sin fargerike avgangskolleksjon. Hun ble rangert som en av de tre beste blant de hundre elevene som viste kolleksjonene sine på Graduate Fashion Week. Hun fikk også en tredje plass i Juvenarte 2010, en utstilling i regi av ANSA, og for ikke lenge siden fikk hun oppmerksomhet på Dazed&Confused’s webutgave Dazed Digital. Fortell litt om bakgrunnen for denne kolleksjonen? – Jeg er jo en nordmann i London, og jeg har tatt utgangspunkt i våre gamle, norske mønstre. I Norge har vi en lang tradisjon med strikk, og jeg blander den tradisjonelle strikkingen med nye materialer og teknikker. Jeg bruker for eksempel silke, nylon, skinn og plast, og fornyer strikkekonseptet litt.

Du har nå vært hjemme i Trondheim et halvt år, hva har du gjort her? – Jeg har brukt tiden på å puste ut. Trondheim har en helt annen energi enn London, her får jeg virkelig slappa av. Pluss at byen er proppfull med masse fine mennesker! Hører også rykter om samarbeid med andre trondheimsdesignere? – Ja! Jeg har samarbeida litt med Johnny Love, som forresten er en stor inspirasjon for meg. Vi dro til Portugal og har jobba litt med strikken til den finfine høstkolleksjonen hans! Også jeg har et lite strikkeprosjekt for Briz. Det som er så fint med Trondheim, er at det er enkelt å finne folk som vil samarbeide kreativt. Alle som kan hjelpe, vil hjelpe. I London er det mye vanskeligere. Men planen er å dra tilbake til London? – Ja, skal du jobbe med kunst eller design, så kan du ikke bo i Norge. Det har faktisk vært lettere for meg å få oppmerksomhet som designer i utlandet, enn her hjemme. Så nå skal jeg tilbake i London å jobbe litt i moteindustrien, før jeg fortsetter med en bachelor i design. Noen tips til designerspirer? – Følg drømmene dine, og ikke hør på noen andre. Lærerne på ungdomskolen mente at jeg var «for smart» til å gå på tegning, form og farge på videregående. Å gå allmennfag skulle visstnok gi meg en ordentlig plattform å stå på, men var de kjedeligste og mest bortkasta åra i mitt liv. Vil du noe, go for it!

Trondheim har en helt annen energi enn London, her får jeg virkelig slappa av.”

Mercursenteret

www.demandandsupply.no 1/2011

KUNST GALLERI BLUNK To veldig søte piker på Blunk i februar: ANJA CARR 11. – 13. februar Frøken Carr avslutter sin mastergrad ved Kunstakademiet i Oslo i år og har mange baller i luften om dagen. Blant annet et nytt gallerikonsept på trappene i hovedstaden med det treffende navnet Pink Cube, som i motsetning til white cube vil ha nettopp rosa vegger. Tar man en titt på nettsiden hennes kan man kanskje forstå bakgrunnen. Hun forteller at utstillingen på Blunk fortsatt er under planlegging, men at blir snakk om en videoinstallasjon. Anbefales.

1 1

PERNILLE MEIDELL 25. – 27. februar Av Pernille får jeg vite at hun i det siste gjerne komponerer små musikalske nummer til enkelte av skulpturene sine som blir fremført under åpning med gitar og sang fra frøken Meidell selv. – Jeg har ikke mye klart foreløpig, men det kommer til å bli tre-fire skulpturer godt forankret i treverk, tråd og glass. Ellers er jeg veldig opptatt av Cy Twombly for tiden, om man kjenner til ham; hvit maling, treskulpturer, abstrakte former og minimalisme. Form og materiale opptar meg om dagen, og jeg er opptatt av å bygge konstellasjoner, som både kan representere gjenkjennelse av funnede objekter, og

2 1

undring over materialene i nye former. Jeg forsøker å manifestere denne gjenkjennelsen og

undringen gjennom objekter og installasjoner og tar i bruk ulike former for materialer, fra

treverk og metall, til stoff og tråd. Videre vektlegger jeg deres karakterer og egenskaper i

sammenstillingene, og forsøker å skape forsterkende situasjoner av deres tyngde, letthet, tetthet,

transparens, skjørhet, struktur, sammensatthet, dragning og bevegelighet.

GRÅMØLNA Hanne Lydia Kristoffersen Belonging 17. februar – 24. mai – Utstillingen vil bestå av tegning og video, sier Kristoffersen. – Det er tegning med fargeblyant på svart papir i store formater. Utstillingen heter jo Belonging, på norsk blir jo det tilhørighet. Det blir i tillegg tre videoer; tre litterære verk, jeg bruker videomediet som et slags visualisert lesebrett. Hvor det er historiene, altså teksten som er selve handlingen. Jeg har også collage som er tekstbasert, så jeg jobber på en måte sterkt visuelt, men likevel litterært parallelt. Alle verkene er splitter nye og har ikke vært vist før, så dette blir en slags stor premiere.

3 1

TRØNDELAG SENTER FOR SAMTIDSKUNST 11. februar – 6. mars Per Kristian Nygård Nygård er utdannet ved Konsthögskolan i Malmö og bor og jobber nå i Trondheim. Han er også en av hovedkreftene bak ArtSceneTrondheim (trondheimkunsthall. com) og nå aktuell med separatutstilling på TSSK. Forholdet mellom modernistisk arkitektur og ideologi er et gjennomgående tema i Nygårds arbeider. På TSSK kommer Nygård til å vise

4 1

1/2011

grafikk, skulpturer og objekter som motarbeider sitt materielle utgangspunkt og natur. Utgangspunktet for utstillingen er stålrørsmøbler og lignende med et spesifikt, gitt design og funksjon. Gjennom en lang og ekstremt kjedsommelig prosess bestående i blant annet ideologisk forvirring, destruerer Nygård objektene som en nærmest rituell handling før de gjenoppstår som objekter og skulpturer i spenningsfeltet mellom autonomi og funksjon – som både hånfulle og poetiske. Materialene i skulp-

turene referer til en tid i historien da alt var svart-hvitt og arkitekturen ideologiens siste instans. For eksempel i sosial boligbygging i Skandinavia og videre gjennom troen på design og hvordan objekter kan være med å forbedre hverdagen vår. Helene Torp – Kort fortalt er det videoanimasjoner jeg skal vise, det kommer litt an på utstyret jeg får tak i der oppe, men det blir vel sånn cirka fire ulike filmer, en blanding av eldre

5 1

og nyere ting. Så jeg kommer til å vise i Blackbox, og ellers dele hovedgalleriet med Per Kristian. Helene Torp er kjent for å utfordre og stille kritiske spørsmål på en personlig og gjenkjennende måte. Hun undersøker forholdet mellom egoet og den harde virkeligheten med bruk av humor og selvironi. Totalt spilletid er 50 minutter. Så sett gjerne av god tid.

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT

RRW NattogDag

27-01-11

11:23

Side 1

ROCK’N ROLL WOLF HOVEDSCENEN

En fargesprakende eksplosjon av en musikal basert på en av Europas største filmsuksesser

Av Elisabeta Bostan, Temistocle Popa og Gerard Bourgeois

Manusarbeid Tyra Tønnesen og Ragnar Olsen Regi Tyra Tønnesen Scenografi og kostymer Dagny Drage Kleiva Koreografi Jonas Digerud Lysdesign Eivind Myren Musikalsk leder Åsmund Flaten De som er med: Ingrid Bergstrøm (Geita), Pål Christian Eggen (Ulven), Kine Bendixen,Jan Erik Berntsen, Mads Bones, Hildegunn Eggen, Tor Ivar Hagen, Marianne Meløy, Hans Petter Nilsen, Helle Ottesen, Arne O. Reitan, Kingsford Siayor, Martha Standal, Fransiska Sveinall, Kristine Welde Tranås, Anne Guri Tvedt og Mats Uppman

PREMIERE PÅ HOVEDSCENEN 25. MARS Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Ny salong i Carl Johans gt.12 (Nærmeste nabo til Lille London) Tlf. 73 50 50 90

Trondheim sentrum: Carl Johans gt.1 - Øvre Bakklandet 64 Tlf. 73 53 13 00 Lade: Lade Arena Tlf. 92 20 22 72 - Heimdal: Heimdalsveien 3 Tlf. 92 20 22 52 Brekstad: Librasenteret Tlf. 72 52 49 20 - Stjørdal: Apotekergården Tlf. 45 50 78 78

SCENEKUNST

BIFF, B NG, POW! Slående anarkisme. TEKST CAMILLA DAHL TORP I februar er det klart for besøk av en anarkis tisk, boksende klovn på Teaterhuset Avant Garden. Katja Lindeberg, den profesjonelle klovnen, inntar bokseringen og inviterer publikum til å delta. Ved siden av klovnens boksering vil du finne musikeren Magnus Børmark, som du er mest vant til å se i grønn variant med bandet 22, spille selvkomponert musikk til forestillingen ved navn Klinsj. Børmark er en spilloppmann selv og på spørsmål om hvordan det er å jobbe ved siden av en profesjonell klovn kan Børmark fortelle at han har sett advokater som er mindre proffe i jobben sin enn det Katja er. Og Katja kan bekrefte at det å være klovn er ingen lek: – Ingenting kommer til deg uten at du virkelig vil det og jobber for det. Så jeg sitter og skriver side opp og side ned med prosjektbeskrivelser, går på 64

1/2011

møter, søker penger, finner samarbeidspartnere og markedsfører meg selv. Masse arbeid, men jeg får også masse igjen for det. Katja har gått klovneskole i Barcelona, Escola de Clown de Barcelona, og deretter klovnekurs i Canada og Sverige, og nå har hun startet en masterutdanning ved Stockholm Dramatiska Högskole i klovning for å fordype seg enda mer i kunstformen sin. Hun jobber med leken og impulsene, hvordan hun hele tiden kan være ærlig og tilstede sammen med andre: – Det bygger på en masse teknikker som må trenes og trenes. En følelse er en følelse, den kan være helt for jævlig, men alt er i forandring og går over til noe annet. Klovnen lever et sted mellom alle nyansene, mellom kaos og orden, mellom ren ekstase og panikk. For henne handler det mye om å vite hvem hun er. Jo mer ærlig hun tør å være på scenen, desto større sjanse er det for at hun kan møte deg der du er.

– Jeg synes det finnes en tendens i samfunnet der vi skal skjønnmale alt. Vi strever etter det perfekte, vi iscenesetter oss selv for at andre skal se hvor vellykket vi er. En klovn kan aldri spille det spillet. Hun er alt. Hun kan mislykkes, være vulgær, dum, teit, egoistisk, naiv, men alltid med masse hjerte. Hun viser de såkalte «feilene» våre, men gir det verdi fordi hun skaper et rom der vi kan le av det. Så hva kan publikum forvente seg av Klinsj? Katja håper at det både kan få deg til både å gråte og le, gjerne begge deler samtidig. Publikum blir veldig involvert i forestillingen, så hun vet aldri hvordan forestillingen kommer til å bli. Hun inviterer rett og slett de som vil opp på scenen. Og denne forestillingen er egnet for ungdom og voksne: – Med et voksent publikum kan man lage mer komplekse handlinger, det kan finnes flere lag, undertekster, og jeg kan ironisere, være sarkastisk, og gå lenger i følelsene. Med voksne kan jeg skape et

metaplan som barn ikke opplever. Og jeg oppfordrer alle som mener klovning bare er McDonaldsklovnen og ballongdyr, til å ta seg en tur på Avant Garden, sånn at vi kan få mulighet til å motbevise det. På spørsmål hvordan det er å ha trønderen Magnus Børmark på laget forteller Katja at Magnus er en veldig dyktig musiker som gjør at arbeidet med Klinsj har blitt veldig spennende. Han fyller i og forsterker, kommenterer og skaper kontraster til det hun gjør på scenen, ved å spille med hender og føtter på en stor, rar musikkmaskin i tillegg til gitar og sang. Og for at Magnus virkelig skulle få kjenne på energien i ringen, har de hatt øvinger der de har stått med boksehansker begge to og slengt hverandre bakken. Dynamikken mellom Magnus sin musikk og klovnens bevegelser, klovnens flerfoldige følelser og energien på scenen får du kun oppleve om du sitter i salen på Teaterhuset Avant Garden. Klinsj, Avant Garden 10. – 13. februar

Test Tour

GRATIS HEISKORT DESTINASJONER Grong

21. Jan

17-22

Vassfjellet

22. Jan

17-21

Hafjell

26. Jan

17-21

Kongsberg

28. Jan

17-21

Varingskollen

29. Jan

17-22

TV2 SPORTEN SNOWSHOW

Svarstad

4. Feb

17-22

Oslo Skisenter

5. Feb

17-21

Gratis heiskort, musikk og lysshow, drikke og snacks. Kule aktiviteter og konkurranser for alle. Burton Test Tour - Prøv årets brett fra Burton.

Ålsheia

11. Feb

17-22

Voss Fjellandsby 13. Feb

12-16

Hurdal

18. Feb

17-22

Gautefall

20. Feb

12-16

DELTA PÅ NORGES STØRSTE VINTEREVENT

Masse giveaways og mange fete premier fra bl.a Bollé, OzzoTube, Sennheiser, Burton, Rottefella m. ﬂ. Heiskort og generell info ﬁnner du på www.snowshow.no

PREMIER verdi over 100.000,-

Last ned gratis heiskort og få mer informasjon på vår nettside:

www.snowshow.no

When a Painting Moves… Something Must Be Rotten!

KONSERT IMPERIAL STATE ELECTRIC Blæst, fredag 4. februar The Hellacopters regnes som et av verdens beste rockeband, og nevnes ofte sammen med The Stooges, Nirvana, The Who og New York Dolls. For to år siden takket de for seg, men Nicke Andersson kjører stil og byr oss på et nytt prosjekt. Imperial State Electric er et band som lener seg på noe av det samme uttrykket som de siste Hellacopters-skivene, om enn med en noe sterkere vekt på powerpop. Med tydelige referanser fra de siste seksti årene og en sterk vokal vi kjenner godt igjen er Imperial State Electric noe som alle Hellacopter-fans burde få med seg! Kort sagt: Blæst serverer deg kvalitetsrock fra en av Skandinavias beste låtskrivere!

1 1

Pstereo, og skal være support for The Wombats’ turné i både Norge og England. Dette er bandet som gir selv de tøffeste gutta frysninger. Dette er obligatorisk Trondheim. Ta notat!

3 1

Tim White-Sobieski, Sunset Blues, 1999.

14. januar – 13. mars

MONIKA BRAVO, ALEXEY BULDAKOV, IVAN CANDEO, MYRITZA CASTILLO, RAÚL CORDERO, RAPHAEL DILUZIO, CHUS GARCÍA-FRAILE ORI GERSHT, JOSÉ MAÇÃS DE CARVALHO, FABIÁN MARCACCIO, ENRIQUE MARTY, KRISDY SHINDLER, SAM TAYLOR-WOOD, MARIANA VASSILEVA, BILL VIOLA, TIM WHITE-SOBIESKI, A K DOLVEN OG CRISPIN GURHOLT.

POLAR DEATH FEST Byscenen, fredag 25. februar Vinteren i Trondheim er hard, brutal og lang. Nå blir den enda hardere, men mest sannsynlig også litt varmere, i hvert fall denne kvelden, hvor Aftermath Music og Polar Artist går sammen om å lage Polar Death Fest; En helkveld med musikk inspirert av god gammaldags trash og deathmetal, med en sylfrekk line-up: Entombed, Monolithic, Manifest og Goat the Head. Spyr du av hipstere og fancy drinker vet du hvor du skal være denne kvelden.

TEAM ME Brukbar, lørdag 12. Februar Indie-yndlingene i Team Me har tidligere gjestet Trondheim og spilt for stinne brakker og glade mennesker. Heldigvis kommer de på besøk igjen, og denne gangen med en sykt fet EP rett rundt hjørnet. Det som startet som et enmannsprosjekt har eskalert til

2 1

å bli et fantastisk band som man bare må oppleve live igjen og igjen. Team Me tar deg med til et kjent og kjært musikalsk landskap som kan minne om Sufjan Stevens, Jónsi eller Truls and the Trees. 2010 var et bra år med masse festivalspilling for bandet, og 2011 blir ikke roligere. De er allerede bekreftet til en rekke festivaler, blant annet Øya og

Just Loomis ~As We Are

ALTAAR Samfundet, lørdag 12 februar ALTAAR består av Andreas Tylden (JR Ewing), Sten Ove Toft, Espen Hangård (KILLL, Diskord, NoPlaceToHide), Kenneth Lamond (JR Ewing, Snöras) og Didirk Telle (Obliteration). Bandet har i løpet av kort tid bemerket seg gjennom konserter på Øyafestivalen, Incubate, Henie Onstad Kunstsenter, turnert med Sunn O))) med sin ritualistiske, djeveldyrkende dronedoom. Bandet har også nylig blitt invitert til å spille på prestisjetunge SXSW i USA. Ta med ørepropper!

4 1 Just Loomis, Los Angeles Car Show, 2005

11. februar – 3. april

KAIZERS ORCHESTRA Storsalen, fredag 25. februar Kaizers spiller i Trondheim hvert år, og trenger strengt talt ingen videre introduksjon. Likevel, i år fyller de ti år og har et passe fett nok repertoar til at denne kvelden bør bli minst like bra som de forutgående kveldene du har hyla deg hes til ’Ompa til du dør’. Tiårsjubileet feires med to plateutgivelser fra triologien Violeta Violeta, og vi har allerede blitt servert en herlig forrett bestående av «Hjerteknuser» og «Philemon Arthur & the Dung». Vi er selvfølgelig sultne på mer, og gleder oss stort til å jafse i oss hovedretten!

5 1

Åpningstider:

Tirsdag og torsdag: 11-19; Onsdag, fredag, lørdag og søndag: 11-17; Mandag: Stengt

Gratis inngang. Munkedamsveien 15, Oslo www.stenersen.museum.no

KONSERT: WENCHE S. BENDIXVOLD

1/2011

KLUBB Månedens klubbguide har fått gjennomgå med foxyness fra klubbhovedstaden Berlin, og alle konseptene er også blitt sammenlignet med en eller annen drikkevare. You’re welcome. PANTHA DU PRINCE BrukBar, fredag 11. februar Om man kan sammenligne klubb med vin, ville jeg kalt Pantha Du Prince en Chianti – it’s complex. Alt som har blomstret i klubbmiljøet de siste fire-fem årene, kan man trygt si at Pantha Du Prince er en slags avart av. Her kan det forventes en pen miks med alt fra Detroit techno til minimal house – og man skal i grunnen være litt flink for å gjøre det pent. Denne mannen kan også skryte på seg gjestevokalisten til Animal Collective på et par av sine utgivelser – og nå tar han med seg knappene og instrumentene og gjør et live-sett på BrukBar denne fredagen.

1 1

HÅVVE OG MER KNUT I MONITOR Blæst, fredag 25. februar Hvem har ikke hatt lyst til å kverke en «rocke-dj» og bedt uteplassen sette på iTunes istedet? Da skal det også sies at av alle rocke-dj’s anbefaler Natt&Dag å spare disse to, da de er forbløffende oppdatert på indierocken – en sjanger som huser flere band enn det finnes mennesker i Kina. Og utover kvelden pleier de ofte å gli inn i elektronika-sjangeren sånn at du får danset litt.

3 1

TELEPHONES SUPA, lørdag 12. februar News from Space: The Return of Telephones. Jeg kan høre discoTrondheim juble allerede, da det som en gang i tiden var Trondheimsbaserte Telephones, kommer og viser oss oppskriften på Disco og slikt på Supa igjen. Nå må vi trøndere bare innrømme at han egentlig er Bergenser som pendler til og fra sin hjemby og Berlin, men det er vel et dobbelt kvalitetsmerke innen sjangeren. Nå har det seg slik at Telephones også lager musikk med bandet sitt, bestående av ikke ukjente Chmmr (finn fram et gammelt N&D og les om denne eks-Skurken) og Dominic – og denne lørdagen serverer de noe diskotropisk. Tusen takk – vi tar en Pina Colada.

2 1

MOTOR CITY DRUM ENSEMBLE SUPA, lørdag 26. februar Noen ganger får jeg lyst til å bare skrive blæblæblæbæblæ når SUPA gjør spennende bookinger – for hva bryr vel du deg om det? Du kommer jo bare til å drikke deg dritings og si på mandag at du var på SUPA og dansa til dubstep uansett. Vel, om du leser dette: Dette er ikke dubstep. Det er house. Og techno. Og soul. Jeg trodde sjangerpolitiet arresterte artister som skrøyt på seg så mange sjangre samtidig, og jeg pleier som regel ikke å like artister med navnet motor i seg

4 1

3 I BAGGEN 3 I BAGGEN HÅVVE Blæst 1. Rubik Richard Branson’s Crash Landing 2. Hungry Kids Of Hungary The Vacationer 3. Team Me Weathervanes and Chemicals

2 TETE OG 1 BADEHETE BrukBar, Familien & Fru Lundgreen 1. Theophilus London Flying Overseas (Brukbar) 2. Yelawolf Billy Crystal (Brukbar) 3. Ghost Ritual (Lundis)

FELLA BrukBar/SUPA 1. Grooveman Spot Going On 2. Frank Mitchell Jr. Booty Lock 3. House Of Jezebel Love & Happiness

CAPTAIN CHARISMA Karismatisk allround-type 1. A-Trak Ray Ban Vision 2. Niki & The Dove Mother Protect 3. Telephones The Ocean, The Sand, The Lorenzo

MARTIN K Gudfar i miljøet og DJ på CRASH 1. Deadmau5 Brazil (2nd edition) 2. Prodigy Smack My Bitch Up 3. Marina Rei Primavera

BIT BOI BrukBar/SUPA 1. Gonzales Never Stop 2. LBCK Start (Fare Soldi Alla Frutta Remix) 3. Aeroplane Without Lies (Breakbot Remix)

heller – men nå som det er nøye gjennomhørt, må jeg bare si at det gjelder å sprette en flaske med bobler eller to til dette. CAPTAIN CHARISMA FEBRUARY TOUR Lørdag 5. februar @ KOS, fredag 11. Februar @ Familien, fredag 18. februar @ Blæst Kaptein på sitt eget lag, Magne G, tar like så godt turen innom Blæst, Familien og Kos for å spre det karismatiske budskapet denne måneden. Electroclash og hip-house står i fokus, men det hender kapteinen snurrer i vei en Biggie-låt eller annen folkeakseptert hip-hop også. Og undertegnede har til og med tatt ham i å spille Baltimore club. Komplekse sett, men alltid veldig rent, pent og veldig dansbart. Nå har du muligheten til å joine ham på turné, eller velge deg ut en plass du vil høre ham på.

5 1

POESI SLAM Ramp, tirsdag 8. februar Klubb og klubb, fru Blom. Men nå driver vi jo ikke med flisespikkeri heller; om noen spør hva en klubbguide er, så svarer vi bare med «techno og sånn». Over til noe som ikke er så veldig techno: I lang tid er det blitt arrangert et månedlig konsept på Ramp ved navn Poesi Slam, der alle er velkomne til å lese opp egenkomponert poesi, mens Trondheims hyggeligste innen hip-hop snurrer plater. Det koster en tjuer å komme inn – som denne gangen går til støtte for UFFA. DJ Arise skal stå for hyggen bak platespillerne, noe som fort kan resultere i mye av den halvgamle skolen. Av erfaring bør du komme tidlig for å få sitteplass, det vil si klokka åtte.

6 1

WORLD CLASS ELECTRO CRU Fredag 18. februar @ SUPA Ta alt det Juri Gagarin pleier å spille på Feber eller oppe på BrukBar og legg det på glemmehylla for en liten stund – her går BPM’en opp et par hakk. For deg som er for voksen for Raw Juice og for barnslig for La Mirage – World Class Electro Cru gir deg grime, kwaito, kuduro, garage, UK funky, house og hip-hop – og topper det med litt MC’ing når alkoholnivået når ghettodritings. På en skala fra 1-10 så er dette en 8,5, uten at disse gutta trenger å bli kjepphøye av den grunn.

7 1

URPREMIERE 5. FEBRUAR

Torshovteatret Med Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Kai Remlov og Mariann Hole. Regi: Thomas Seeberg Torjussen. Scenografi og kostymer: Tuva Hølmebakk og Camilla Lindbråten. Lysdesign: Ryan Bourne. Masker: Greta Bremseth. Dramaturg: Gerd Stahl. Tlf. 815 00 811 / www.nationaltheatret.no

KLUBB: THE KACI KOOLMAN 5

1/2011

KAIA (19) Student – Hvem er det jeg hater da? folk fra barneskolen, Kåre conradi, Ari behn og hele den der bohemske sosse kongerike pisset.

MUSTAFA (22) Jobber med fiskeproduksjon – Mulah Krekar, Osama Bin Laden, George Bush og Gucci Mane.

BENJOE (20) Student – Rita Otervik. Jeg hater henne av alt på jord. Ingen flere, holder meg til henne.

JØRGEN (21) Butikkmedarbeider – Soulja boy og generelt alle realitydeltagere. Alt talent i norge er funnet, hold dere hjemme. Og folk med tribal tattoos, og de som går med singlett på vinteren.

PETTER ANDREAS (21) Butikkmedarbeider – Lady gaga, Jens Stoltenberg, Rihanna og Politiet. Da blir verden et bedre sted.

INGVILD (24) Cafèmedarbeider – Kristian Valen.

STEPHANIE (24) DJ – Jessica Alba, fordi hu e så jævlig fin.

SOLVEIG (22) Driv dank – Marius. Han der ungen til Mette-Marit.

HVIS VERDEN VAR ET REALITYSHOW, HVEM HADDE DU STEMT PÅ?

TEKST / FOTO: LAURA-ANN MORRISON

BENEDICTE (22) Student – Alexander Rybak. Han er ikke helt god i hodet, Han er nesten pedofil og har ingen sosiale antenner. Bort. tvert. Og Carina Dahl, Egil svartdal, Tommy Steine, 22 og alle motstandere av Dag ingebrigsten.

CHRIS (22) Dyrebutikkmedarbeider – Barack Obama, men helst det muslimske brorskapet i Egypt.

JØGGE (22) Shoplifter – Kjell Skoglund.

ULRIK (24) Selger – Alle fra USA. Ikke alle, men USA liksom.

JOACHIM (21) Profet – Rupert Burdoch, Barack Obama og Erik & Kriss.

LOTTE (19) Butikkmedarbeider – Mormonere.

SARA (19) Student – Partysvensker.

TARJEI LOL (21) Trygdesnylter – NATT&DAG-redaktøren.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 68

1/2011

| Foto: Marcel Leliënhof / tinagent

jeg ikke kjenner hjem på te

Dinamo

Jegskal invitere noen

Jeg er 44 år gammel og heter Channeh. Opprinnelig er jeg fra Gambia. Jeg driver med politikk, elsker lutefisk og liker å lese. Jeg blir glad når jeg er sammen med familien min og trist når jeg ser forskjellene i samfunnet. Jeg drømmer om å jobbe på Stortinget.

Tea Time er en kampanje der norske muslimer inviterer ikke-muslimer fra eget nærmiljø hjem på te, rett og slett for å bli litt bedre kjent. Det eneste alle som inviterer har felles er en muslimsk bakgrunn, og et ønske om å vise et større bilde av norske muslimer enn det som ellers får plass i mediene. Fra uke 10 vil det bli holdt teselskaper over hele landet. Enten du vil invitere, bli invitert eller bare vise din støtte til kampanjen, se: facebook.com/teatime

tea

time

Takk til våre samarbeidspartnere:

Jeg heter Hussain og er 41 år gammel. Opprinnelig er jeg fra Afganistan. Familien min bor i Pakistan og jeg bor på hybel. Snart skal jeg kjøpe en egen leilighet. Jeg liker å lage mat, jobben min og Norge. Sammen med en kompis går jeg på norskkurs.

tea

Takk til våre samarbeidspartnere:

time

| Foto: Marcel Leliënhof / tinagent

jeg ikke kjenner hjem på te

Dinamo

Jegskal invitere noen

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER AGNOSTIC FRONT My Life My Way (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Verden er i stadig forandring. Utviklinga, og fremskrittet lar seg ikke stoppe. Crunkcore? Post-dubstep? Blackened shoegazer? Trendene skifter raskere enn sin egen skygge. I det du klarer å klikke «read more» på hjemmesida til The Fader er det allerede for seint. Er ikke lett å henge med i svingene. Da er det godt å ha et trygt og godt sted å komme tilbake til, der tida bortimot står stille, og alt er akkurat som det var i fjor. Som den brune puben på hjørnet. Sånn er Agnostic Front. De fremste fanebærerne for den mest macho delen av NYHC har holdt det gående siden det ikke var noe som het NYHC (30 år, eller?), og viser ikke tegn til å sakke tempo. Hverken på utgivelse- og turneringsfrekvens eller i selve tempoet på den smått metallifiserte primalhardcoren sin. My Life My Way er utgivelse nummer … faen, hvem teller, og inneholder ikke overraskende ingen overraskelser. Som Motörhead. AF er vel også kommet så langt i karrieren sin at om man har et par-tre låter som setter seg og glir rett inn i live-repertoaret så er det egentlig greit. Låter man kan ta med videre. «For My Family» fra forrige fullengder Warriors er et sånt øyeblikk, en av høydarne fra hele katalogen av mosheanthems. Er det noen sånne her? Tja, tittelsporet, både i spansk og engelsk versjon er vel det nærmeste vi kommer. Tror kanskje heller jeg vil anbefale lillebrødrene i Madball sin siste utgivelse fremfor My Life My Way, om du bare trenger en brukerdose av moshmiddelet til NYC-gutta. Men som jeg ser har du den allerede, eller så er du egentlig bare litt under middels interessert. Da holder det med Victim In Pain og Set It Off. Hvis ikke: Du får det du vil ha, posserefrenger, gaterespekt, moshpartier, ølpunktendenser, litt spanske gloser og flere døde homies enn på et South Central Cartel-album. Jørgen Nordeng

Såååå stor er tissen min!

Foto: Rune Bendiksen

DEN NATURLIGE ANDREPLATA JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN Det Nærmeste Du Kommer (VOW/VME)

Det prates ofte om vanskelige andreplater. Det er vel en av musikkterminologiens mest brukte klisjéer, uten å overdrive. Det er også veldig ofte sant: andreplater er vanskelige å naile. De høres gjerne litt tvungne ut, som om maskineriet bare går, uten den nødvendige oljinga. Men når det er sagt, så vil jeg bare få påpeke først som sist, at andreplata til John Olav Nilsen & Gjengen, ikke bærer nevneverdige spor etter en vanskelig unnfangelsesprosess. Det Nærmeste Du Kommer føles som en så naturlig videreføring av debuten som mulig. Det høres litt voksnere ut, litt mere sofistikert, ikke fullt så rått, men fortsatt uhyre bra og spennende. Det merkes allerede på førstesporet, «Lengsel I Luften». Det innledende trommesporet og de skingrende gitarene kan få en til å tro at man blir servert noe prepubertalt Broder Daniel-aktig, men i stedet utvikler låten seg til noe mye mer delikat: northern soul-trommer, New Order-gitarer, britisk eleganse og bergensk føleri. Akkurat dette er et nøkkelgrep ved Det Nærmeste…, det hadde vært så enkelt for Nilsen & Co og dyrket det rå føleriet, bare smørt tykt på med emosjonelle floskler og melodiøse banaliteter. Det hadde sikkert funket også. Men de velger den høye veien: Utrykket poleres heller og umiddelbarheten tones noe ned. (Radiosingelen

«Skrekkfilm» er et unntak). Og det er et meget klokt trekk, for om lytteren hadde blitt servert nøyaktig det samme som på debuten, så ville levetiden på denne plata blitt drastisk forverret. Når det er sagt, så er det ikke noe revolusjonerende nytt man blir servert her. Det er heller en dreining i retning sofistikert pop på bekostning av rå rock. Kremeksemplene på dette er «Emilie» og «Hundeår». Førstnevnte drives av et delikat akustisk gitarparti, og slentrer ufortredent av gårde i bedagelig og tilbakelent tempo. Den nekter liksom å skli ut, men opprettholder hele tiden en enorm emosjonell tilstedeværelse. «Hundeår» er vel så delikat, med sine Durutti Column-aktige gitarer og sine svevende Manchester-synther og all sin lengtende melankoli. For alle connoisseurer av britisk 80-tallspop burde dette stå igjen som et av årets tidlige høydepunkter. Men nå skal jeg ikke bli for panegyrisk her, dette er tross alt ikke et perfekt album. Selv om det er nært. Noe av det som forhindrer det i å bli dét, er det som blir regnet som John Olavs største styrke: tekstene. Han nekter å gå på akkord med sin egen fortellerstil, og i sine beste øyeblikk er det fantastisk og hjerteskjærende, men når det ikke funker, når han presser inn syv stavelser der det bare er plass til fire, da står det i fare for å ødelegge for musikken. Heldigvis funker det oftere enn ikke. Håvard Ringen

TRIST

spesielt godt å si om en gjeng med såpass laidback og chille karer. Denne gangen fortsetter gutta der de slapp med fjorårets Nokke Feita 2, og serverer enda en samling med vittige tekster og latterlig bra flows over en imponerende samling av utvalgte instrumentaler. Hvem andre i norsk hiphop kan for eksempel flyte like naturlig over Lil Waynes «I’m Singel» («Altfor ute»), club-beats fra Lil Jon («Nokke pong på det»), klassiske R&B-instrumentaler fra Jodeci («Milliondrømmen» som forøvrig er så genial at jeg nesten ikke kan tro det) og TLC («Eg e han der fyren»), samt en haug med feite sørstats-bangere, og med den oversikten og forståelsen til å velge ut et såpass random knippe produksjoner som musikalsk bakgrunn? Du vet det ikke er snakk om spesielt mange, og hvis du ikke forstår hvorfor dette betyr mye, så kommer du nok heller aldri til å forstå hvorfor Eminem ikke er verdens beste rapper(!). Og jeg vet jeg ofte kan virke som en kåt fjortisjente når jeg omtaler A-Laget, men jeg har rett og slett vanskelig for å holde tilbake iveren når det er snakk om et såpass enestående fenomen i norsk rapsammenheng. Som Vågard nylig slo fast i et intervju med Kingsize, faller ikke Laget og deres grisete og ærlige tekster inn under det man vanligvis forbinder med norsk rap (som jo har en tendens til å enten være veldig snilt eller veldig flaut), de har derimot klart å finne sin helt egen greie uten bli dårlige kopier av amerikanske helter. At innflytelsene fra den amerikanske sørstatene er tilstede er dog åpenbar, men gjøres hele veien hundre prosent troverdig, noe som er imponerende i seg selv. En del av meg ønsker å se A-Laget blowe opp, men innerst inne håper jeg likevel at de for alltid fortsetter å holde seg på den regionale og interne bølgen de håndterer så utrolig bra. Og hva skal man vel med nasjonale groupies når tøsene i Bergen tydeligvis er så talentfulle at de inspirerer til norsk rapmusikk av denne overlegne kvaliteten? Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

GINUWINE FT. TANK Heaven (WARNER MUSIC)

Gamlegutta vet best, og her har du oppskriften på hvordan en R&B-ballade skal høres ut. A-LAGET Milliondrømmen

NMG/G-HUSET

jeg blir raskt utslitt og forvirret, for plater som hopper mellom sub-sjangre som det var sølepytter syns jeg er skikkelig slitsomt. Det vil si, jeg må tenke litt på den der. Hotel Shampoo har en merkelig innbydende effekt. Det har en varme i seg, som er vanskelig å forklare. I bunn og grunn må Hotel Shampoo karakteriseres som frittgående psykedelia, men det er veldig mye mer enn dét også. Det spriker jo, som sagt. Vi finner masser av folk-influenser, litt spor av sør-amerikanske toner og en god del kammerpop, pluss en hel del andre små krumspring som jeg ikke engang vil begynne å definere, men eksentrisk, det er det. Noe av appellen kan nok ligge i det at Rhys’ låter oppleves som små versjoner av noe større. De er, som regel, ekstremt detaljerte. De er også veldig egenrådige, i den forstand at de ikke lar seg diktere av gitte normer for popkomposisjon. Som tilfelle er på «Honey All Over», en låt som inneholder mangfoldige taktskifter, meloditvister og lekre detaljer. En annen fascinerende side ved Rhys er måten han evner å være en fullkommen hippie i det ene øyeblikket («Sensations In The Dark»), for så å servere sofistikert, nesten Bacharach-aktig kammerpop i neste («VitaminK»). Hotel Shampoo kan kanskje best beskrives som et uhyre vennlig album. Det beveger aldri lytteren i nevneverdig stor grad, det er ikke ryggmargsmusikk. Men det føles trygt, koselig, likandes. Som ei hytte, fyr i peisen, sensommer, sånne ting. Håvard Ringen

MATHIAS RØDAHL

A-LAGET Nokke Feita 3 Bergenserne som fortjener å blowe opp, men som jeg håper aldri gjør det. At dagspressen anmelder en norsk rapmixtape på lik linje med offisielle album betyr enten at vi har å gjøre med noe jævla hipster-hypet opplegg, eller at det er snakk om en samling med sykt rå låter. I A-Lagets tilfelle er begge deler tilfelle. Lars Vaulars undergrunnsregjerende kompiser begynner for alvor å motta den respekten de fortjener fra den etablerte bransjen, men er nok fortsatt for uinteresserte i å runke bransjekuken til at de kan oppnå et gjennombrudd på lik linje med kollegaen. Dette er likevel det som gjør gutta så interessante i en sjanger der stadig flere forsøker så godt de kan å hore seg inn i rampelyset med diverse pinlige bidrag. Det blir som kjent best når man ikke prøver for hardt, og A-Laget prøver ikke i det hele tatt. De ER det nitti prosent av landets rappere skulle ønske de kunne bli, og leverer låt på låt med knusende ro og skyhøy selvtillit. Nokke Feita-serien har bevist at A-Laget er blant de beste, om ikke den aller beste rapgruppa Norge har å by på, noe som føles

FAIL! KISS LOL

(NMG/G-HUSET)

GRUFF RHYS Hotel Shampoo (TURNSTILE MUSIC/VME)

Bll. Mrk. Eksentrisk. Hotel Shampoo er Rhys’ første album siden 2007. Tittelen spiller på hans mani for å samle på hotellrom-remedier, da spesielt små shampoflasker. For Rhys har disse små flaskene blitt klenodier som minner ham om sine femten år som turnérende artist, hver flaske har et mer eller mindre solid minne festet til seg. Således kan nok dette albumet leses som en kontemplasjon over egen karriere, uten at det er overdrevent sentimentalt – verken musikalsk eller tekstlig. Det er likevel visse oppsummerende tendenser, i den forstand at plata toucher innom det meste av musikalske krumspring Rhys’ har begitt seg ut på, solo såvel som med Super Furry Animals. Og for et karnival denne plata er. Virkelig, fullstendig all-over-theplace. Og mot all formodning, så funker det ganske bra. Jeg pleier å foretrekke plater som er mer fokuserte. Det er kanskje det at

Og dere lurer fortsatt på hvorfor jeg hyper A-Laget som en Justin Bieber-fan? ELIZABETH Ain’t Ready (WWW.KINGSIZE.NO/ELIZABETH)

Hvis ingen i «bransjen»gir denne dama en sjanse, gir jeg opp og blir snekker (eventuelt rørlegger). Våkn opp ’a, trendnisser! DJ KHALED FT. RICK ROSS, PLIES, LIL WAYNE OG T-PAIN Welcome To My Hood (WARNER MUSIC)

We The Best-kompisgjengen ruller inn på 28”-felger med enda en sertifisert nabolagsanthem. BOBBY V I Like (EMI)

Det ble liksom ikke noe særlig mer etter «Slow Down», men Mister Valentino har fortsatt slowjam-magien i seg når alt klaffer.

1/2011

Ei nok i angstens sved å bades; du må igjennom martrens ild.

JAMES BLAKE James Blake (ATLAS/A&M / UNIVERSAL)

Årets beste album? Årets beste album. Det er ikke ofte man blir målløs av musikk lenger. Som ung skjedde det hele tiden, at man hørte musikk som hadde en substansiell fysisk effekt. Men etter hvert som man hører mer og mer musikk, og mer og mer nybrottsarbeid er unnagjort, så blir det fryktelig sjeldent. Men av og til, en sjelden gang, så dukker det opp slike artister som James Blake, som påfører en det ene stendahlsyndromet etter det andre. Sette seg ned, lytte til Blake, det føles som et privilegium. James Blake har møysommelig og perfekt timet bygget opp sin egen status før dette slippet. Via flere ep’er og singler som hver for seg har vist de forskjellige sidene ved hans kunstneriske talent (tenker særlig på vokal-manipulasjonen på CMYK, bruken av stillhet og den klassiske sensibiliteten på Klavierwerke – og den hjerteskjærende popteften på «Limit To Your Love»). James Blake skulle være albumet som sveiset sammen alle disse sidene til et helhetlig uttrykk. Og det gjør den, så til de grader. James Blake skal ikke hylles for at han gjør noe fullstendig nytt, men han skal hylles fordi han gjør det han gjør helt avsindig bra. I korte trekk er Blakes musikk en slags hybrid mellom dubstep og soul, men å avstumpe det til dét, blir lettere idiotisk. I sentrum for utrykket står Blakes litt enkle, men ekstremt følsomme vokal, klangfulle og rene akustiske instrumenter, samt delikate dubstep-rytmer. Men vel så spennende er det som foregår i kulissene: Blake er en mester i bruken av klang og tilfeldigheter, måten stillheten i låtene blir vektlagt for å skape emosjonell tyngde er verdt å notere seg. Samtidig låner han mesterlig fra My Bloody Valentine når det kommer til å legge lyd på lyd for å skape klimakser (bare hør «Wilhelms Scream»).

1/2011

Disse elementene alene burde vært nok til å genierklære Blake, men guttungen har enda flere attributter det er verdt å skryte av. Hans evne til å holde igjen er en av dem; Blake behersker antydningens kunst til fingerspissene. Melodiene hans drives ofte frem av enkle repetitive hooks, som vokser og vokser i løpet av sangen og som til slutt ikke gir lytteren noe annet valg enn å bli beveget, som nevnte «Wilhelms Scream» er et eksempel på. På sitt mest engasjerende skaper Blake mye av den samme rå, emosjonelle nærheten som Antony & The Johnsons, noe mindre teatralsk riktignok. Det føles ekte, personlig og spesielt å lytte til James Blake, og det på en måte som er sjelden. Dette er i sannhet en unik lytteropplevelse. Håvard Ringen DIDDY/DIRTY MONEY Last Train To Paris (BAD BOY/UNIVERSAL MUSIC)

Du er ganske retard hvis du fortsatt hater på Diddy. På slutten av 90-tallet var det en selvfølge for mange å hate på Sean «Diddy/Puff Daddy» Combs. Som lederen av «the shiny suit»bevegelsen ble Bad Boy-sjefen sett på som hiphopens antikrist, og på lang vei gjort personlig ansvarlig for den ekstreme kommersialiseringen som sjangeren gikk gjennom på den tiden. I dag er du derimot én av tre ting hvis du fortsatt hater på Diddy; stuck in the 90’s, du er en håpløs hiphop-nerd eller musikalsk sneversynt (eventuelt alt sammen på en gang). Ikke det at Diddy er noen glimrende artist. Tvert i mot, alene er han ganske så uinteressant. Men i motsetning til en rekke av verdens «stjerner», har Diddy innsett sine egne begrensninger, og i stedet tatt i bruk sin kontinuerlige strøm av makt, penger og nettverk til å skape hyggelige album ved hjelp av mer talentfulle venner og bekjentskaper. Hans forrige «solo»album Press Play overbeviste i stor grad undertegnede da det kom i 2006, så jeg er egentlig ikke overrasket over at Last

Train to Paris ble bra. Likevel, jeg hadde ingen anelse om at den skulle bli SÅ bra. I likhet med Press Play har han også denne gangen fått med seg en haug av kjente navn, men der han for fire år siden leflet med både det ene og det andre, byr Last Train to Paris på et mer helhetlig lydbilde. Vi snakker glimrende rap og R&B som er akkurat kommersielt nok til å fenge massene, men samtidig frir til «de med peiling». Som vanlig er Diddy skivas «weakest link», men det ødelegger ikke det ferdige produktet siden han heldigvis har gitt over store deler av rampelyset til sin nøye utvalgte stall av gjesteartister. Ja, også Kallena og Dawn da, som selvfølgelig utgjør gruppa Dirty Money sammen med vår gode venn. Sistnevnte er kjent fra Diddys Making the Bandgruppe Danity Kane, og skinner fortjent over store deler av Last Train to Paris. Skinner gjør også stjernelaget bestående av blant annet Usher, Chris Brown, Swizz Beatz, Wayne, Drake, Rick Ross, Notorious BIG (RIP), Wiz Kalifah og Trey Songz. Sammen skaper de en knakendes god samling av grommusikk. Med unntak av den forferdelige Skylar Grey-gjestede «Coming Home», er så godt som alle sporene minneverdige opplevelser, men spesielt «Yeah Yeah You Would» med gamlemor Grace Jones, fest-anthemet «Ass on the Floor», Chris Browns hjertevonde «Yesterday», «Loving You No More» med Drake, og selvfølgelig den Usher-sexy «Looking For Love» (som er alt Atlanta-sangerens eget album burde ha vært) må nevnes. Skal jeg peke på noe som helst annet enn det nevnte makkverket «Coming Home», må det bli at man faen meg har å gi Bilal mer ansvar enn å være bakgrunnssanger når man først skal ha med soul-geniet på skiva si. Dette er likevel ikke noe som hindrer Last Train to Paris i å være en av de absolutt beste skivene fra 2010. Og det er jo også årsaken til at vi velger å ha med denne anmeldelsen, selv om det har rukket å bli 2011. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

I-OCTANE My Life.. The Next Chapter (IMPORT)

Befriende lite retro. Moderne reggae med rastabudskap har ikke hatt sin aller beste periode på Jamaica de siste årene. I hvert fall av det litt mer rufsete slaget, artister som Tarrus Riley og Romain Virgo har ledsaget en etterlengta revitalisering av tradisjonell reggae. Etter en ekstremt bra start på det nye årtusenet med artister som Buju Banton, Capleton, Sizzla og Anthony B i spissen ble det nesten for mye av det gode ei stund. De var selvsagt egentlig overlevninger fra 90-tallet, og avlet igjen en generasjon med rastaartister med noe varierende livsgrunnlag. Hvor er Fantan Mojah og Mr. Perfect i dag? I-Octane er uten tvil den viktigste artisten i sjangeren på mange år. Han har enda ikke fått den store hypen i Europa, men det er stort sett fordi at han i motsetning til for eksempel Fantan Mojah er gigantisk på Jamaica, og ikke trenger å overleve på pigmentfattige reggaeprodusenter med euro på innerlomma. For det er det en stor del av de såkalt kulturelle artistene gjør. Ikke at det er noe galt i det, nøyaktig samme ting skjer i og for seg i hiphop. I–Oc-

INGER LISE HAMMERSTRØM ARIEL PINK’S HAUNTED GRAFFITI Before Today I mangel av flere eksentriske pønkfolk utgivelser tar jeg med meg denne inn i 2011 også. THE LIONHEART BROTHERS Matters of Love and Nature O jævlar, hvilket comeback! CROSBY, STILLS & NASH Crosby Stills & Nash Endelig fikk jeg en riktig inngang til dette stjernelaget. «Helplessly Hoping» gikk rett hjem, og ga meg ståpels og tårer i øyekroken. STINA STJERN Days Like Waves Singelen «Even So» lover godt for den kommende plata. Produsert av et par løvehjerter, så jeg setter min lit til at Stinas vakre støypop kommer til sin rett.

tane er likevel noe annet. Det er noe befriende lite retro over det I-Octane gjør. Riddimsene som benyttes er dagsferske, og ikke bare gjenskapte gamle Studio 1-rytmer, og selv om han har en slags Jah Cure-aktig stemme, høres han også hjemme ut mellom dagens største dancehallartister. Vybz Kartels hovedprodusent Russian sin emofiserte r’n’b-dancehall passer han som dreads i rastalue, og han har en slags atonal post-Mavado-dreis som er melankolsk, frastøtende og innbydende på samme tid. My Life er hans første album, eller slik det gjerne er med 99 prosent av reggae, hans første samling av låter. I-Octanes låter har en type subtil melodiføring som gjør at det ved første gjennomlytting fremstår lettere anonymt og monotont. Lar du det synke inn avdekker imidlertid noen knallsterke låter seg. Jada, det mangler flere av hans store hits her. Jada, det fins et kjedelig øyeblikk eller to. Neida, det har ingenting å si. Som introduksjon til I-Octane som artist funker det mer enn bra nok, og karakteren gjenspeiler mere I-Octanes kvaliteter som artist en My Life som nøye sammensatt albumopplevelse. Jørgen Nordeng

BRODER DANIEL Cruel Town Ettersom det lovende norske plateåret ennå ikke har kommet i gang, søker jeg tilfredsstillelse i en gammel klassiker fra søta bror.

GHOSTFACE Apollo Kids (DEF JAM)

Sterkeste kort i stokken. Han er Wu-Tang Clan sitt desidert sterkeste kort på nyere tid, og er noe så sjeldent som en lyricist som konsekvent leverer solide album – år etter år. For mens det legendariske rapkollektivet i sin helhet ikke har klart å holde seg relevante, og de hver for seg slipper album som verken lever opp til gammel storhet eller hva som forventes av et album som er sluppet etter 2007, viser Ghostface Killah gang på gang at han ikke bare kan konkurrere låtmessig mot dagens hotteste rappere, men også gjenskape magien vi husker fra skiver som Iron Man, Supreme Clientelle og Bulletproof Wallets. Der hans forrige skive, Ghostdini: Wizard of Poetry in Emerald City var et R&B/ soul-inspirert stykke moro, tar Ghost det denne gangen tilbake til rap i sin reneste form med Apollo Kids, som ustrategisk nok dukket opp i butikkhyllene da de fleste var ferdig med å ramse opp musikkåret 2010. Dette førte til et marginalt førsteukesalg på bare 13.000 eksemplarer i USA, men hvem bryr seg vel om det når Ghost har vært så hyggelig å samle en overveldende gjeng med kjente og kjære rapvenner som Killah Priest, GZA, Busta Rhymes, Cappadonna, Joell Ortiz, The Game, Jim Jones, Black Thought, Sheek Louch, U-God, Raekwon, Redman og Method Man på tolv glimrende hiphop-låter? Og i en verden hvor kjedelige tekster har blitt regelen framfor unntaket i den kommersielle delen av rap, sørger Ghostface selvfølgelig for at du trekker på smilebåndet gjennom hele albumet med sine alltid like lættise linjer («Yeah, I cheat and I fuck other bithces/ Ya’ll just lame, sucka for love ass niggas»). Hvis ikke Apollo Kids hadde blitt sluppet helt på tampen av 2010, skal jeg love deg at denne hadde vært på flere favorittlister. Mathias Rødahl

THE LIONHEART BROTHERS Matters Of Love And Nature (RACING JUNIOR 2011)

Ut av Kirsebærdalen. Med Dizzy Kiss etablerte The Lionheart Brothers seg som et sofistikert poporkester i et Beach Boysmøter My Bloody Valentineslandskap. Den var snill nok for hitlistene og farlig nok til å vekke respekt i de musikalske kretser. Uttrykket beveget seg likevel aldri utenfor den varme Kirsebærdalens grenser. Til det måtte det til to års inspirasjonskarantene før løslatelsen kom og Matters of Love and Nature var et faktum. En seks spors plate med kompromissløs, uforutsigbar og manipulerende dommedagspop som reflekterer et band med høye ambisjoner og stor kreativt kapasitet. Den store variasjonen i låtene, kombinert med vekslingen mellom et melankolsk og dystert lydbilde og den snille løvehjertepopen viser et band som tør å nærme seg de farlige grensene, og utforske nye landskap. Og akkurat som Astrid Lindgren med Brødrene Løvehjerte ble anklaget for å ha gitt ut en uansvarlig og forferdelig bok som oppfordret til selvmord, risikerer nok The Lionheart Brothers også å støte fra seg en del tidligere fans. MoLaN er en plate som hensynsløst bryter kontrakten med discopopfansen fra Dizzy Kiss. Den åpner lett og gjenkjennelig med «In the woods», en klassisk oppbygd poplåt i Lionheart-style,

og etablerer med det lytteren i landskapet, men det er først når den avløses av ti minutter lange «The Drift» at den rister av seg tvilerne. Med et lett og manipulerende poparrangement i bunnen trekkes de gjenværende motvillig inn i en drøm som de ikke kan avgjøre om er et mareritt eller ikke, men som de velger å bli i. «Singing Aura Lee» omfavner deg med den klaustrofobiske følelsen av å være fanget i et vakuum mellom to drømmeplan. Det et vakkert, apokalyptisk, og skremmende, men du er for nysgjerrig på hva som venter bak neste riff til å backe ut her. Og som en belønning eller straff, alt ettersom, trekkes du ned på et tredje plan, og selv om det er uutholdelig, og du lengter tilbake til den trygge virkeligheten, vinner du nytt mot, og lar deg berolige av det trygge og vakre løvehjertekoret. Siden avløses du av singelen «The Desert» som like gjerne kunne vært å finne på den siste Serena Maneesh-plata, og løfter deg med lett 3.50 pop. For så å belønne deg med den vakreste avslutningen i «You should never have looked» som like gjerne kunne vært avslutningssporet på en dommedagsfilm som overraskende nok ender godt. MoLaN er et bevis på at The Lionheart Brothers har å holde seg til hverandre i fremtiden og fortsette å føde fedrelandet musikk som det kan være stolt av i internasjonal sammenheng. Jeg heier på spellemannpris! Inger Lise Hammerstrøm

Nå tennes tusen julelys. Hver gang du kjøper et produkt fra Nitedals går mellom 3 og 10 øre til et humanitært formål gjennom Hjelpestikkefondet.

1/2011

Hvem fant på det ræva ordspillet i tittelen? Suck my ass.

BEHARGELIG ALVOR DESTROYER Kaputt (MERGE/IMPORT)

Tilværelsens veldig så fornøyelige letthet. Destroyer er sånn et artig bandnavn, det gir noen assosiasjoner som er så langt ifra det faktiske musikalske produktet som det går an å komme. Det er et fint metall-navn, men Destroyer lefler ikke med denslags. Faktisk lefler de med det absolutte motstykke, så smooth pop som det går an å forestille seg – Kaputt er en odyssé av silkemyke lyder. Fra 70-tallets fm-rock, via smooth jazz, og til slutt innom fløyelsglatt new romantic-pop, Dan Bejar – som er Destroyer – behersker det hele til fingerspissende. Nå har nok denne anmeldelsen allerede fremmedgjort en del lesere. Dessverre er det mange som deler Will Sheff fra Okkervil River sitt syn på denne musikken, det at den er djevelens eget produkt, og at den er soundtracket som spilles i det helvetes flammer puster deg i nakken. Vel, hvis dette er galt, så

vil jeg ikke være god. Destroyer er gjerne det glatteste på denne siden av Sade, men det er så mye, mye mer til Kaputt enn balsammusikk som stryker deg medhårs. Bejar har en vanvittig forståelse av musikkhistorien og en fantastisk evne til å kontekstualisere denne. Når han denne gangen tar fatt på den smoothe musikken, så er det i homagens øyemed. Dette er en utilslørt hyllest til romantikken, til håndverket, til et uhemmet føleri som liksom virker malplassert i en moderne kontekst, men som Bejar formidler upåklagelig. Og det er gjort uten ironi, uten distanse, og i fullt, beundringsverdig alvor. Kaputt innledes av singelkuttet «Chinatown». En fantastisk fm-rock pastisj som nesten fremstår som en sedat versjon av Gerry Raffertys «Baker Street», bare bedre. Bejar tematiserer et forhold som ikke kan vare: «I can’t walk away, you can’t walk away», crooner han, akkompagnert av dekadente saksofoner og en kvinnelig kumpan ved navn Sibel Thrasher, som synger kliss likt (vår egen)

Elvira Nikolaisen. «Chinatown» er et mesterlig åpningskutt, det setter tonen for resten av plata, hinter om hva vi kan forvente, og pirrer interessen til det maksimale. «Blue Eyes» tar det litt ned igjen, i den forstand at det bare er en strålende poplåt. På «Savage Night At The Opera», viser Bejar litt av bredden på lerretet sitt. Her er det en tydeligere 80-tallsfølelse, det kanaliseres ABC og ny-romantikk, men fortsatt på en sedat og destroyeresk måte, det tar aldri av. Bejar utforsker alle kvalitetene som ligger i denne musikken han elsker, men på sin egen, idiosynkratiske måte. Han benytter seg glitrende av de triksene som funker, men dropper de som ville gjort prosjektet for åpenbart. Det føles nesten fåfengt å skulle peke ut høydepunkter her, i den forstand at plata er et eneste stort ett. Men singelkutt nummer to, «Kaputt», kan muligens fremheves. Den er vel den låten som tydeligst artikulerer det som må sies å være platas overordnede tematikk. I Pitchfork ble den beskrevet som

en moderne versjon av Leonard Cohens Death Of A Ladies Man. Og det stemmer, dette er en playboys siste dekadente svanesang, «Kaputt» tydeliggjør dette. «Waisting your days, chasing some girl, okay, chasing cocain, through the backrooms of the world, all night», synger Bejar innledningsvis, og følger det opp med linjer om forloren popstjernestatus og svunne drømmer. Det er en fantastisk fortelling om ting som ikke gikk som det skulle. Kaputt føles på mange måter fjern, all den tid den formidler historier om dekadente kjærlighetsforhold og popstjerner som ikke får det til. Men Bejar formidler det på en måte, og i en kontekst, som får det til og føles så menneskelig, han gjør på mange måter det samme som Kanye West gjorde på sist album: Han formidler og setter lytteren inn i en absurd livsstil og virkeliggjør den på en måte som gjør at den (mot alle odds) sier noe pregnant om våre egne liv. Det føles viktig, og substansielt å lytte til Destroyer. Håvard Ringen

NORMAL ønsker en slutt på straffeforfølgelsen av voksne cannabisbrukere. Skattepenger skal ikke gå til å straffe mennesker som i all hovedsak kun skader seg selv. De som utvikler problemer(*) skal møtes med hjelp -ikke politi! Flere og flere land i Europa prøver ut mer skadereduserende tiltak, og det med gode resultater. Norge må også tørre dette. Kilde: * 9% utvikler problematisk bruk. FNs narkotikakontor (UNODC)

1/2011

BEST AKKURAT NÅ

treer til en svak firer. Beklager om jeg sådde splid i bandet nå jenter, men dere er vel først og fremst artister og ikke drama queens? Ehhh. Og med det ønsker jeg Norma Sass lykke til på ferden, og håper forbannelsen snart opphører. Inger Lise Hammerstrøm MOGWAI Hardcore Will Never Die But You Will

JØRGEN NORENG KILLER MIKE Burn Han har en klassiker i seg, bare Big Boi eller noen gir han sjansen. SHY FX FEAT. KANO ETC Raver (MJ COLE REMIX)

This is England. TECH N9NE Bad Season Mixtape Din favorittrappers favorittrapper får snart respekten han skal ha. Takk til XXL og Whoo Kid for å hjelpe til. CHAN DIZZY Strange Face, No Sell Out, Hello Badmind Ikke kjempemye spennende på dancehallfronten, men han her var funniest nykommer i fjor. BRUNO MARS/DAMIAN MARLEY Liqour Store Blues Jada, begynner å bli gammel, men hvorfor er ikke dette den største reggaelåta siden «Come Around»?

NORMA SASS Hunting for Treasures (BAUTA/TUBA)

Potensialforbannelsen. Med to sterke plater på anmeldersamvittigheten denne måneden kan jeg ikke unngå å anmelde Norma Sass i lys av dem. Spesielt ikke uten å se bort fra våre landsmenn i The Lionheart Brothers. Jentene har siden Zoom-seieren i 2009, blitt omtalt som et lovende band med stort potensial, og når de nå kommer med debutalbumet, er det på tide at det forløses. Hvilket det for så vidt gjør. Med sjarmerende, inviterende og sommerlige poplåter fremført med The Glenton Raknes sensuelle og sterke vokal har «Hunting for Treasures» et låtmateriale som kommer til å gå rett hjem hos festivalfolket denne sommeren. Hadde de bare hatt en mer ferdigutviklet kritisk sans, og kuttet fra elleve til åtte-ni spor, og puttet de resterende låtene i potensialboksen, kunne dette vært en langt sterkere debut. Mens «So hip they’re hopeless», «Japan», «Robbery» og tittelsporet fremstår som sterke poplåter med stor publikumsappell blir de andre å regne for fyllstoff. Og seks av elleve låter er i overkant mye fyll. Problemet er egentlig ikke at de ikke er gode nok, men at det blir for likt, og med det avslører de en uutviklet musikalske selvinnsikt de kunne spart seg for ved å kutte noen låter. Men nå skal ikke jeg forsvare plata for det den burde hatt, og hvor bra den hadde vært da. Som alle andre debuterende unge band, må Norma Sass stå for det de har levert, og da kan de ikke få påtaleunnlatelse bare fordi de er unge og lovende, for det var også Lionheart Brothers, Sissy Wish og Susanne Sundfør, for å nevne noen, den gangen de debuterte, og sanket toppkarakterer i landets musikkredaksjoner. Dette betyr på ingen måte spikeren i kista for jentene, jeg kommer til å følge med dem enda noen år, og det er jeg sikker på at fansen også vil gjøre. Som nevnt har de tross alt en fantastisk vokalist som kan hevde seg mot de fleste av våre kvinnelige vokalister, og med henne løftes plata fra en

(ROCK ACTION / VME)

Døv-metall. Ved første øyekast virker det som om alt er ved det gamle her hos Mogwai. Coveret er nydelig, plata er bedre titulert enn noen i 2010 og låttitlene varierer fra det gode til det hysterisk morsomme. Nå er det mange herrens år siden sist gang jeg gledet meg over en Mogwai-utgivelse, men dette virker oppriktig talt veldig lovende. Og det starter bra, i klassisk Mogwai-stil. Førstesporet, «White Noise», er alt annet enn tittelen hinter om. Her er vi umiddelbart tilbake til gamle dager, fullstendig blottet på forsøk på «å gjøre noe nytt», og det høres veldig bra ut. Låten evner aldri å være fullt så emosjonell som Mogwai på sitt beste, men den gir forhåpninger om at plata kan være av gammel klasse. Dessverre kommer den første fallgruven allerede på andresporet. Her blir vi servert et slags kraut-oppkok som kanskje aldri burde blitt servert. God kraut er en kunst, fortreffelig når det mestres, dørgende kjedelig når det ikke gjør det – som «Mexican Grand Prix» dessverre er et eksempel på. Det skal sies at Mogwai gjør en hel del riktig på Hardcore Will …, men ofte går de seg også litt vill. Det skurrer for eksempel når de på mer eller mindre smakløst vis prøver å illustrere at de har noe som helst form for baller. Det henger tungt, men det er grotesk og føles nærmest overgripende («San Pedro»). Men heldigvis er det ting som er ved det samme gamle også her: Mogwai har alltid mestret kontrasten mellom det stygge og det vakre, og denne teften viser de at de fortsatt besitter. Denne kontrasten er best når den blir utspilt i løpet av én låt, men det fungerer også i spennet mellom «San Pedro» og «Letters To The Metro». Den sistnevnte blir stående tilbake som vakrere og mer substansielt emosjonell enn den egentlig er, kontrastert opp mot brutale og stygge «San Diego». Men én fantastisk låt (og et par gode) er ikke nok til å redde Hardcore Will … Summa summarum så ender platen opp med å fremstå som den kommer fra et band som sliter med å produsere friske idéer, og som samtidig er motvillige til å ty til de gode de hadde tidligere i karrieren. Det er jo klart at et band skal utvikle seg, og vokse, men det må ikke skje på bekostning av den musikalske kvaliteten. Og det er et gjennomgående tema her: Mogwai fremstår som best når de ser seg bakover og som verst når de prøver «å gjøre noe nytt». Håvard Ringen

SOCIAL DISTORTION Hard Times And Nursery Rhymes (EPITAPH)

Intet nytt under solen. Ingenting er overraskende med Social Distortions nye utgivelse. Ikke platetittelen som nok en gang reflekterer rockelivets beinharde sider, ikke låtoppbyggingen med drivende, tunge og skitne gitarer i bunnen av vers, refreng, vers og en dæsj «yeah, yeah», ikke de selvmedlidende låtene om knuste hjerter, bitterhet og livet i arbeiderklassen, ikke den obligatoriske countrycoverlåten, denne gangen Hank Williams «Alone and Forsaken». Det eneste som kan tilskrives av nytt til deres syvende plateutgivelse er at det er mer rock og mindre punkrock. Der Sex, Love and Rock ’n roll og White Light, White Heat,

White Trash var hakket hvassere med både låter og tekster, føles Hard Times and Nursery Rhymes som den henger litt bakpå og aldri klarer å komme opp til det nivået. At tempoet er roet ned, er jeg sikker på at er et bevisst valg, men med det kommer tekstene bedre frem, og når de preges av ukriktiske rim og klisjéfylte historier blottstiller Mike Ness og co sin akilleshæl, eventuelt styrke, døm selv: «Put he pedal to the metal, baby turn the radio on, we can run to the far side of nowhere». Når det er sagt, så skal man ta Social D for hva det er, pur rawk ’n roll. De har holdt dette rockelokomotivet gående i snart 30 år, og akkurat som sin åpenbare inspirasjonskilde, Bruce Springsteen, har de lyktes å opparbeide seg en trofast fanskare som bare fortsetter å vokse. Nettopp det kan de nok takke den trygge forutsigbarheten sin for. I en god blanding fengende låter med nerve treffer de alt fra gamle rockegubber til pønkejenter og gutter, og fyller store konsertarenaer. De skal ikke beskyldes for å ha funnet opp kruttet, men de har funnet en rockeformel som ikke krever fornyelse. Hard Times … oppfyller den formelen på alle måter, med bad ass-røsten bærer Mike Ness deg gjennom nok en klassisk rockeskive. Er du en svoren Social D fan, kan du trygt investere i denne utgivelsen, vær imidlertid forberedt på at den trenger et par runder ekstra i spilleren før den sitter. Etter det vil nok «Diamond in the rough», «Machine gun Blues» og «Bakersfield» få sine fortjente ekstrarunder. Som ekte rockelåter treffer de hjerterota og frister deg til å spille de om att og om att. Har du ennå ikke blitt introdusert for bad assene fra California, er nok de to foregående platene å anbefale som inngangsport. Skulle du bli hekta, er det ingen grunn til å frykte at utgivelsene stopper med denne plata. Som mr. Ness lover på siste låt («Still Alive»): «I’ve been to hell and back/I ain’t fallin off this track». Her kommer det flere leveranser av selvmedlidende Californiarawk så lenge det er liv i skrotten. Intet nytt under solen der, altså. Inger Lise Hammerstrøm

Armen min er ikke så tynn, det er bare en optisk ”illusjon”.

BEST AKKURAT NÅ

HAHAHAHA JAA9 & ONKLP Lasse (SONY MUSIC)

HÅVARD RINGEN JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN Hundeår (VOICES OF WONDER / VME)

Heroin + kjærlighet + pop = magi, viser det seg. JAMES BLAKE James Blake (ATLAS/A&M / UNIVERSAL)

Stendahlsyndrom! Jeg får ikke puste! THE GLUE Still Loving You (HTTP://SOUNDCLOUD.COM/ THE-GLUE)

Hvem faen er The Glue? DESTROYER Kaputt (MERGE / IMPORT)

Hvis ikke James Blake er årets album, har vi jo alltids Destroyer. HERCULES & LOVE AFFAIR My House (MOSHI MOSHI / TUBA)

Oioioi, tilbake i god form gitt. Fin video og.

Skratten sitter løst, men det hadde vært kult med litt alvor også. I år har Jaa9 og OnklP bestemt seg for å gjøre noe så 2011-ish som å slippe to EP-er i stedet for et fullt album. De to utgivelsene heter Lasse og Geir (kommer i mars), og er selvfølgelig inspirert av Wam og Vennerød-filmen med samme navn fra 1976, som de to gladgutta fra Lillehammer mener å kjenne seg igjen i. Men selv om «stuntet» med å gi ut to korte utgivelser for å drøye album-feelingen for de mer og mer musikalsk historieløse og illojale kidsa tilhører en ny del av musikkindustrien, er det ikke noe særlig annet ved Lasse som tilsier hverken trendy eller nyskapende. Og for mange er nok akkurat det en positiv ting. Spesielt Jaa9 & OnklP-fansen som har fulgt de to kompisene siden deres legendariske Bondegramatikkmixtape i 2003, og som ikke kunne ha brydd seg mindre om den stadig mer utbredte technobeat-trenden norsk rap er inne i. I likhet med forrige skive, er det nok en gang den hyggelige Mossingen Mats «Slipmats» Lie Skaare som sørger for størsteparten av beatsa, som på store deler av Lasse byr på et ganske 80-tallsinspirert funk-sound (tenk «Partysvenske»). Personlig kunne jeg ha vært

forruten akkurat det, siden det blir litt for mye tjo og hei-feeling over denne biten av skiva, og siden jeg ikke er spesielt glad i «tøyserappingen» som norsk hiphop merkelig nok alltid har virket å være veldig tiltrukket av. Ikke at Jaa9 og OnklP tøyser med musikken sin, men med tanke på spesielt sistnevntes overlegne talent på mikrofonen, hadde det likevel vært stor stas å se gutta steppe opp med litt mer voksne og reflekterte låter framover. Et godt eksempel på at gutta mestrer nettopp dette, er jo den fantastiske singelen «Konfliktsky» fra fjorårets Sellout!, og vi får dessuten også en liten smakebit på Lasse-sistesporet «Du eller jeg», men ellers blir det for det meste fest, røverhistorier og skratting. Og det synes jeg er litt synd. Alle som kjenner Pål, vet at fyren har en historie det hadde vært sykt interessant å høre i en litt mer alvorlig og utleverende sammenheng, så dette får være en oppfordring til å bruke det udiskutable raptalentet til å vise fram nettopp den siden ved seg selv, i stedet for å safe med mer party-orientert musikk. Altså, jeg forstår at ralle-anthems som «Ut av byen» og «Partysvenske» sikkert er morsomt for vorspiel og P3, men det er likevel først på det nevnte sistesporet, og ikke minst den Nasty Kutt-produserte bangeren «High Five» at 9 & P virkelig viser fram hvorfor de tilhører toppen av det norske raphierarkiet. Mer av det hadde vært kult. Mathias Rødahl

1/2011

FILM 127 TIMER Regi: Danny Boyle I rollene: James Franco, Kate Mara, Amber Tamblyn Det er ikke ofte man nøler med å anbefale en film som er såpass toppkalibrert som denne, men altså, her risikerer du å sitte igjen med noen nasty bilder på netthinna som er vanskelige å bli kvitt. Ikke så mye fordi Boyle spekulerer i sjokket, men fordi det er alt for vanskelig å fortrenge at dette er gjenfortellingen av historien om Aron Ronstons skjebnesvangre canyon-utflukt i Utah i 2003. Milevis fra folk faller Ronston neddi en sprekk, og ender med høyrehanda godt kilt fast under en urikkelig stein. Øyeblikket der det går opp for vår helt hvor totalt kjørt han er, er så fenomenalt gjengitt av James Franco at ståpelsen ikke legger seg før rulleteksten og de 127 timene er tilbakelagt. «En actionfilm hvor helten ikke beveger seg», slik lyder regissørens egen tagline, og sammenligningen med fjorårets Buried er opplagt, selv om 127 timer på ingen måte sverger til en misforstått uttrykksmessig minimalisme. Vi plasseres fra første stund i et univers av penetrerende sanseinntrykk, ikke minst i et effektivt overdrevet lydbilde, og suspensen bygges rundt minimale detaljer som viser seg avgjørende for liv og død. Som vanlig med Boyles prosjekter, oser det av sjelden filmisk krea-

5 Sammenlignet med sine kolleger av attentatmenn og snikmordere er Jack en mester i faget.

Når en jobb i Sverige

tivitet og visuelt overskudd, og ganske mye desperat humor. Noe som ikke bare blir en emosjonell trykkventil, men som holder monotonien milevis unna i de 94 minuttene med forventingsterror i Francos selskap. Maria Moseng Premieredato: 11. februar BURLESQUE Regi: Steven Antin I rollene: Christina Aguilera, Cher, Kristen Bell Bland Showgirls med litt Chicago, Cabaret og en flau smak av selveste Coyote Ugly, og strippingens svar på Haute Couture har fått sin hyllest i Burlesque (kle og te deg som en dansende glamourmodell uten å miste integriteten). Filmen er likevel mest laget for at Christina Aguilera («that slut with the mutant lungs», som hennes rivalinne sier det) skal kunne få debutere som skuespiller i en rolle der hun kan spille seg selv. Filmen åpner også for et comeback for Cher, som vanlig komplett umulig å bestemme alderen på. Her: en blanding av gammel horemamma og Angelica Houston i Adams Family. Cher og Aguilera henholdsvis smyger og vrikker seg over lerretet som to voksede, plastisk opererte dragqueens i en amerikansk mor/datter- konkurranse. Det dypeste øyeblikket mellom de to er scenen der Cher sminker Aguilera og konkluderer med innsikten «det kosmetiske ansiktet er et kunstverk» – en scene så mettet med ufrivillig ironi at den nysminkede måpingen til stygg/pene Aguilera gjør deg så deppa at du får lyst til å kauke «Beautiful» med autotune. Hovedproblemet er likevel det totale fraværet av en engasjerende historie. Ingen virkelig konflikt,

antatt, gjør han det klart for sin kontakt at dette oppdraget vil bli hans siste.

Å så sinna!

PÅ BLU-RAY OG DVD! LEIE 9. FEBRUAR / KJØP 23. FEBRUAR

Bli fan av SF Norge på Facebook!

1/2011

www.sf-film.no

BEST AKKURAT NÅ

får et tøffere utløp enn

ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé I rollene: Nathaniel Brown, Paz de la Huerta, Cyril Roy Mind-blowing! I mangel av et dekkende norsk ord. Og mye mer det egentlig ikke vits i å si. Så kan man jo spørre seg om dét er synonymt med at filmen er så viktig. Eller dyp. Eller i det hele tatt bra. Vel. Kanskje ikke. Uten at det spiller all verdens rolle. For bare helt sjelden er det så lett å anbefale en filmopplevelse som når Gaspar Noé inviterer oss med ned i avgrunnen. I enda større grad enn i Alene mot alt og Irreversible ligger her en banal og melodramatisk historie i bunn: To små søsken mister foreldrene som barn og sverger å holde sammen – for alltid, uansett! Men om handlingen har eskalert, er formen sprengt ut

ingen viktige mennesker, ingen stor kjærlighet og hold deg fast: INGEN sex. Burlesque-parolen «Se men ikke røre» skaper vitterlig en klam, urørlig hånd som hviler én centimeter fra hjertet ditt til siste finale i pupper, vrikk og sang. Synnøve Macody Lund Premieredato: 28. januar

av alle proporsjoner: Psykedelia møter barokk møter noir sentrert rundt sex og dop i voldsomme kvanta. Som du kanskje har registrert, befinner vi oss på toppen av karakterskalaen. Og om du spør deg om det bare er fordi det er så mye av alt, så vel: Ja, langt på vei. I en tid hvor alle tror de har sett alt, hvor det nærmest er vitenskaplig bevist at mediet var tømt for muligheten til å overrumple, sparker altså Gaspar inn en vegg og viser at vi tok feil. Hvilket han fortjener all mulig heder for. Og når det er sagt: Det krever en ekstrem beherskelse å lage en så ballstyren film som dette spetakkelet. En personlig triumf for Noé – og en fest for alle oss andre. Gaute Brochmann Premieredato: 27. januar (Cinematekene)

SYNNØVE MACODY LUND BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky You won’t know what hit you. KONGENS TALE Regi: Tom Hooper Britene gjør det igjen. En klassiker fra første flimmer. FJELLET Regi: Ole Giæver Jeg sier det igjen; takk Gud for Ellen Dorrit Petersen.

EN MANN SOM SKRIKER Regi: Mahamat-Saleh Haroun I rollene: Youssouf Djaoro, Diouc Koma, Djeneba Kone, Heling Li Vi er ikke akkurat bortskjemte med afrikanske dramaer på kino her på berget, så man kan jo fristes til å legge velviljen til, men til det står denne filmen for støtt på egne ben. Om enn litt shaky, mest fordi dialogen veksler mellom å være minimalistisk og autentisk noen ganger, og andre ganger teatral. Langt på vei forløper imidlertid det stille dramaet i sin egen distanserte, fortellermessige eleganse. Vi er i Tsjad, hvor den aldrende svømmemesteren Adams stolte jobb som badevakt er truet av hotellets nye kinesiske eiere. Hva som verre er, sønnen Abdel seiler opp som konkurrent, og et kjærlighetsfullt far-sønn forhold muterer i en sørgelig historie om svik og misunnelse. I gatene truer borgerkrigen, og når myndighetene etter hvert krever enten cash eller muskler, er det fristende for Adam å melde sønnen inn. Og det er etter hvert som nettet knyter seg, og familiedrama blir til krigsdrama, at den distanserte fortellerstilen rett og slett blir litt for nøktern for sitt eget beste. Karakterene forsvinner under vår emosjonelle radar, og den tragiske forsoningen blir dermed for påtatt sentimental. Det som starter som en elegant analyse av mannlig stolthet, ender dermed som en klønete, og ganske selvsagt, kritikk av krigens vold på folkevettet. Maria Moseng Premieredato: 18. februar

KONGENS TALE Regi: Tom Hooper I rollene: Colin Firth, Helena Bonham Carter, Geoffrey Rush, Derek Jacobi, Robert Portal Filmen som omsider skal besørge «Mr. Darcy» med en overmoden Oscar, er en noe besynderlig forening av sportsfilm og kostymedrama. Og, naturligvis, en sann historie! Vi er i 1930-tallets England, gradert i kledelig gråblå palett, og Albert, den aldrende monarkens sønn, sliter med et sosialt handicap som er av den kjipere sorten. I sær når radiomediet har gjort sitt inntog og tvunget monarkiet til å omfavne verbal promovering. Med sin hjelpeløse stamming er prinsen tvunget til å holde seg i kulissene, og siden han ikke er fremst i arverekka, er ikke det et egentlig problem. Helt til kongen dør, og storebror truer med å

TITS or GTFO

Osprey Farpoint den optimale reisesekken

55 og 70 liter inkl dagstursekk

REDTÅSPISSGEFUHL BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky I rollene: Natalie Portman, Mila Kunis, Winona Ryder, Vincent Cassel Når Aronofsky byder på varene er konfekteska full av mektig, sentimental elendighet, som fort kan parkere seg et sted mellom svelg og drøvel. Likevel, eller kanskje nettopp på grunn av det totale fraværet av subtilitet, er mannens produksjoner ofte gjenstand for hype, og Black Swan er intet unntak. Selv om man kan mistenke at gylne glober, gubber og andre fabeldyr denne gangen først og fremst står i gjeld til Portmans utrettelige dedikasjon til endeløse økter med ballettrening, en autisme nærmest kun overgått av (nei, nei ikke karate-kidden, men) Mark Wahlberg, som visstnok boksa rundt i bakhagen i samfulle fire år som oppvarming til den kommende The Fighter. All eventuell gnål over skuespillkunstens fallitt er da likevel poengløst her, hvor Portman faktisk presterer betydelig mer enn en presisert plié eller to: Hun holder den gradvis rablende ballerinaen på knivseggen mellom gråtkvalt monotoni og overspill, og er i all sin nærmest aseksuelle perfeksjon helt glimrende castet. Heldigvis. For dette kunne fort blitt en banal affære som påkalte lite annet enn gamle, kjeie minner. Jeg er blant de som syntes junkie-musikkvideoen Requiem for a Dream er en av tidenes oppskrytte, og plasserer lett det sensasjonalistisk trauste melodramaet The Wrestler i samme kategori. At den aktuelle «fortolkningen» av Svanesjøen, om man må bruke regissørens egne ord, er både stilmessig svulstig, tematisk overtydelig, og omtrent like tilbakeholden som en tåkelur, er derfor ingen overraskelse. Premisset er heller ikke påfallende originalt: Den skjøre ballerinaen får drømmerollen, men strever noe voldsomt – ikke bare med prestasjonspress, kontrollerende mor, streng trener og kompetitivt miljø. Men med å slippe løs libidoet uten å slippe ånden ut av flaska, og spøkelsene ut av hjørnene. Det handler om å finne balansen mellom engel og djevel, sort

abdisere for å dyrke det frivole livet med sin gudeløse amerikanske elskerinne. Inn med en uærbødig talepedagog som skal coache kongsemnet frem mot rene konsonanter – den umulige oppgaven med velkjent suspens. Og en fornøyelig rad av scener, som i stedet for sportsfilmens

svane og hvit svane, virkelighet og fantasi, frisk og gæren, og så videre. Symbolikken er tilsynelatende enkel, og det er absolutt noe pompøst over filmens insistering på det voldsomme dramatiske potensialet i en strengt tatt ganske konvensjonell konflikt, hvor livet på scenen speiler seg i livet bak scenen, og vice versa, helt til det hele går rundt i tull. Diagnostiseringen av kunstnerisk disiplinering med morskomplekser er gjort atskillig mer særpreget forstyrrende i Hanekes Pianolærerinnen, og vår Portman-ballerina nærmer seg her mer den stumt androfobe Catherine Deneuve, for de som har sett Polanskis Repulsion, et åpenbart forbilde for Aronofskys psykothriller. Dialogen er sjelden god, den er faktisk til tider ren såpe. Samtidig er det egentlig ingen grunn til å tro at realisme her står øverst på Aronofsky liste over ambisjoner, og dette er for så vidt ingen snakkefilm, men heller en film som skriker og stønner i filmspråk – lys, skygge, rytme, her er det ikke minst påkalt å nevne kinematograf Matthew Libatiques heftige paranoiafoto. Og der ligger jammen også filmens solide substans: Ren, rå og spekulativ ekspresjonisme som ikke analyserer et psykologisk tilfelle, men menneskelige drifter manifestert i en kompleks kunstform: Mange har sagt at dette ikke er en film om ballet, men det er nøyaktig det det er – en filmatisk konsekvens av ballettens grunnleggende motsetningsfulle estetikk. Romantiserende: Det disiplinerte apollinske mot det ukontrollerte dionysiske, lidenskap formidlet gjennom beherskelse, spontanitet der enhver bevegelse inngår i et predeterminert mønster. Og eksistensielt: Ballettstudioets endeløse speilsal, reduksjonen av identitet til kropp, kropper til synkronisert elitisme. Billedliggjort med en konsekvens som er drevet like langt utfor stupet som den stakkars plagede ballerinaen. Dekadent, pretensiøs – men likevel rett så uimotståelig og overraskende underholdende – galskap. Maria Moseng Premieredato: 4. februar

sedvanlige pompøsitet, spiller på underfundig komikk, rødglødende kjemi, og ikke minst, Colin Firths underbare sårhet i rollen som stolt, men knekt, prins. Her videreføres den elegante britiske tradisjonen for å plassere karakterer og individpsykologisk drama i en større kontekst, hvor

skildringen av historiske hendelser tjener som annet enn pittoreske, dramaturgiske kulisser. En ganske nydelig og oppriktig inkluderende filmopplevelse, som forsøker å gjøre mye, og som gjør det godt. Maria Moseng Premieredato: 11. februar

Osprey Farpoint 70 liter En av de letteste reisesekkene på markedet

Kr 1 499,-

Osprey Farpoint 55 liter Veier kun 1,8 kilo inkl. dagstursekk

Kr 1 299,-

10% rabatt på Osprey Farpoint sekkene og andre reiseeffekter på nomaden.no Benytt deg av kampanjekoden

Butikken ligger i Uranienborgveien 4, rett bak slottet i Oslo. Tlf: 23 13 14 15 Man - lør: 10-18 (16)

Nettbutikk www.nomaden.no Psst! Du finner oss også på facebook.com/Nomaden

1/2011

– Er vi framme snart? – Nei.

VOI VOI FJELLET Regi: Ole Giæver I rollene: Ellen Dorrit Petersen, Marte Magnusdatter Solem Mye er allerede sagt om Fjellet, ikke minst i herværende avis – symbolet på den nye norske dugnadsånden, de nye kreftene mot etablissementet, opprøret mot kvalitetstradisjonen, disse ting. Det er ikke måte på. Få av disse ordene er nok Giævers egne, han er bare en fyr som ikke gadd vente fem år på å lage film. Og som i stedet tok med en liten flokk med dertil egnende kvalifikasjoner opp på Norefjell, for å lage filmen om to kvinner som forsøker å nøste opp floker fra fortida. Umiddelbart er det heller ikke noe særlig opprørsk over Fjellet, ingen ikonoklasme eller avslørende angrep mot hegemoniet, heller tvert imot – den bare er, i hele sin kompletterte minimalisme. Uten å mane frem den vante velvilligheten som gjerne sniker seg inn

1/2011

på en stakkars filmanmelder når det kommer til vår nasjonale filmarv. To av norsk filmhistories fineste eksemplarer er laget på fjellet: Arne Skouens Kalde spor (1962) og Erik Løchens Jakten (1959). Sammenlignet med disse er Fjellet en ganske klassisk film, det vil si at den er verken teatral eller modernistisk, men realisitsk, rett og slett. Motsatt en ganske utbredt norsk fortellerform, og litt på samme måte som det gjerne er i virkeligheten, ligger det sentrale like mye i hva karakterene undertrykker, som hva de ytrer med faktiske ord. Så kan det altså se ut som Giæver utfordrer hegemoniet litt likevel. Med en usedvanlig velfungerende dialog. Noe en film med to karakterer og en visuelt begrenset location naturligvis er helt avhengig av. Faktisk er dette i stor grad en film om språket – hvordan det forråder oss, hvordan et enstavelsesord kan bære med seg flere år med frustrasjon, hvordan kommunikasjonen hele tiden bryter sammen og

bygges opp igjen i et forhold. Til å være en film om dyp sorg er dette derfor tidvis overraskende morsomt, nettopp fordi vi gripes av gjenkjennelsens komikk – når Nora og Solveig fåmælt krangler om hvordan man setter opp et telt, eller hvem som har glemt å ta med nok kaffe. Det er ofte et rent studium i passiv aggressivitet. Dette er ikke en film om fjellet, men valget av location er alt annet enn likegyldig – fjellets folketomme åpenhet legger et klaustrofobisk press på jentenes havarerte forhold, over tregrensa er det få steder å gjemme seg. Handlingen består mest av små dramatiske mikrokurver – kjappe stemningsskift, ofte utløst av en feil replikk, mens det kinematografiske blikket på fjellheimen er langt fra Kittelsen eller Tidemand og Gude, verken særlig romantiserende eller demoniserende. Først i de siste avgjørende scenene åpner bildene seg opp, skuer utover, og gir en slags følelse av at situasjonen kanskje kan

beherskes. På toppen venter ingen snøskred, som i Ibsens Når vi døde vågner, bare utsikten. Og en mild antydning til forsoning. Fram til da er panorama i stor grad erstattet med en nær framing, som gjør bredformatsfotografiet unormalt klaustrofobisk, og her er nok a close-up av kvinner som heldigvis kan spille. Ellen Dorrit Petersen er sedvanlig nok en av norsk films mer solide. Det kompenserer langt på vei for den truende mangelen på visuell variasjon, som det minimale oppsettet legger opp til. Bare unntaksvis tipper det over mot det monotone. Det er trist, men ikke trauig, og hovedgrunnen til det er at Giæver ikke dyrker den traumatiske hendelsen som har fått kvinnene opp på fjellet i flashback og subjektive bilder, bare gjør den til et usynlig, men ekte, spøkelse. Da har man den minst pretensiøse, og dermed beste, norske filmen på en stund. Maria Moseng Premieredato: 25. februar

OFFIsIElt utvalg tORONtO FIlm FEstIval

vINNER JurYENS SpESiAlpriS vENEzIa FIlm FEstIval

vINNER BESTE SkuESpillEr, ViNCENT GAllO vENEzIa FIlm FEstIval

OFFIsIElt utvalg lONDON FIlm FEstIval

JEREMY THOMAS pRESEnTER En JERZY SKOLIMOWSKI fILM VInCEnT GALLO, EMMAnUELLE SEIGnER “ESSEnTIAL KILLInG” En SKOpIA fILM pRODUKSJOn CO-pRODUSERT AV CYLInDER pRODUCTIOn, ELEMEnT pICTURES, MYTHBERG fILMS I CO-pRODUKSJOn MED CAnAL+ pOLAnD, SYREnA fILMS CO-fInAnSIERT AV AKSOn STUDIO TASK fILMS MED STøTTE fRA DET pOLSKE fILMInSTITUTT, IRSKE fILM BOARD, nORSK fILMInSTITUTT, MOTIOn pICTURE pUBLIC fOUnDATIOn Of HUnGARY, EURIMAGES SMInKE BARBARA COnWAY fRISøR GABRIELLA nÉMETH KOSTYMEDESIGn AnnE HAMRE fOTO ADAM SIKORA pRODUKSJOnSDESIGn JOAnnA KACZYnSKA LYD ROBERT fLAnAGAn MUSIKK pAWEŁ MYKIETYn SJEfSKLIppER RÉKA LEMHÉnYI KLIpp MACIEJ pAWLInSKI ExECUTIVE pRODUSEnTER JEREMY THOMAS, AnDREW LOWE, pETER WATSOn CO-pRODUSEnTER InGRID LILL HøGTUn, GAUTE LID LARSSEn, JAn-ERIK GAMMLEnG, JOZSEf BERGER, ED GUInEY MAnUS JERZY SKOLIMOWSKI, EWA pIASKOWSKA pRODUSEnT EWA pIASKOWSKA, JERZY SKOLIMOWSKI REGI JERZY SKOLIMOWSKI ©2010 SKOPIA FILM, CYLINDER PRODUCTION, ELEMENT PICTURES, MYTHBERG FILMS, SYRENA FILMS, CANAL+ POLAND. ALL RIGHTS RESERVED.

Première 25. februar!

r e t t e l l i b o n i k Vinn izzafest og p amilien*! f e l e h for familie?

Phone… home…

erne d o m t s s me iliehistorie! e g r o N Har du in sprøeste ldfaem til r og by 1 01 n, a rie, nav n 28. februar 2 Fortelnl d o t is h din ne

Send in @sfnorge.no in t på e bli lagt u il v modern e n torie * este his film.no* De sprø sider www.sftt våre ne Min senile tante så et massasjeprogram på tv og lærte seg der at hun måtte finne noe hardt og banke seg forsiktig med. Det eneste hun fant var en hammer! Vi var sjokkerte når vi trodde hun hadde blitt slått! Ingrid 32 år, Hurum

Første gang pappa skulle møte kjæresten min sto han og ventet i oppkjørselen med sverd og truet med å drepe ham om han kom ut av bilen! Isabelle 28 år, Hamar

Vinn p iz

zafes

Dama mi er mye eldre enn meg. Fattern er crazy, ble sammen med dattera hennes. Koko! Kjell 24 år, Drammen

www.sf-film.no

1/2011

MIRAL Regi: Julian Schnabel I rollene: Willem Dafoe, Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Vanessa Redgrave, Yasmine Elmasri, Omar Metwally Dette innlegget i IsraelPalestina-konflikten er upolemisk på grensen til det intetsigende, og begynner som en slags biofilm om den velstående palestinske kvinnen Hind Husseini, som åpner et barnehjem for palestinere i 1948. Her ender Miral, omtrent 30 år senere, en opprørsk jentunge som vi etter hvert skjønner er filmens egentlige forteller – i virkeligheten basert på den palestinske journalisten Rula Jebreal. Innimellom disse to følger vi en rekke karakterer, i en springende struktur som mest av alt minner oss om at filmen en gang har vært en bok. Som episodisk ensemblefilm fungerer det aller mest følelsesmessig punkterende. Vi ser idealismen i forskjellige drakter, mens tragedier og følelser snurrer i Schabels aldri hvilende, og ofte litt ufokuserte, billeduttrykk. Fintfølende er det kanskje, men verken helt politisk eller helt personlig engasjert, og man når aldri, som i for eksempel Dykkerklokken og Sommerfuglen, helt ned i nyansene av karakterene hans. Det å skape et historisk og sosialt drama der årene gradvis samles i en eksemplifiserende hovedrolle, ville være en eksemplarisk måte å menneskeliggjøre midtøstenkonflikten på, om ikke ungdommene hadde forblitt brikker i en konflikt som her blir skjematisert på grensen til det fordummende. Da ville jeg heller brukt tida på et gjensyn med Libanon og Vals med Bashir. Maria Moseng Premieredato: 25. februar

t hos

Peppe

s! *Spis så my e pizza min.v du vil ann (0 + 1 st ,4l) pe 5 pers k r pers oner. . f o r inntil Kinob illetter går til SF No en av rges k inofilm er. ** Info rmer i mailen ønske dersom r din h istorie du ikk e publis ert.

ONKEL BOONMEE SOM KAN ERINDRE SINE TIDLIGERE LIV Regi: Apichatpong Weerasethakul I rollene: Thanapat Saisaymar, Jenjira Pongpas Den selvsikre thailenderen-med-det-lange-navnets seneste film er det nærmeste man kommer en drøm med åpne øyne – upålitelig som hukommelsen og tilsvarende åpen for tolking. Til å være en spøkelseshistorie er dette usedvanlig forsonende – den første døde kvinnen vi møter toner uten videre spetakkel inn på det tomme setet ved middagsbordet, i en av filmens mange uforglemmelige scener. Blant de andre finner vi et temmelig spenstig seksuelt møte mellom en prinsesse og en mallefisk, og noen litt for innpåslitne rødøyde apeånder som får en til å undre hva annet av b-filmens horrorvesener som lurer i jungelmørket.

Filmen er en ladet klump som siger utover i alle retninger, mer enn et narrativt transportbånd, og fortoner seg dermed uforholdmessig latterlig eller absurd ved gjengivelse. Utgangspunktet for herligheten er den titulære onkel Boonmee, med nyreproblemer og en fot i graven, som har trukket seg tilbake til barndomshjemmet i jungelen – tilsynelatende også tilholdssted for hans tidligere eksistenser, og spøkelset av hans døde kone, som beleilig toner frem for å gi råd om møtet med døden. Perspektivet er dermed forskjøvet fra mennesket, ut mot et atskillig mindre forgjengelig og begrenset observasjonspunkt. Og forutsatt at du evner å orientere hvilepulsen mot filmens rånetempo klipperytme, er det et ganske deilig sted å oppholde seg. Maria Moseng Premieredato: 4. mars

BEST AKKURAT NÅ

binen er med andre ord litt full, hvilket naturligvis betyr: mindre plass til tilskueren. Med den konsekvens at empatien svikter, etter hvert som den ene skjebnen etter den andre nuller hverandre ut. Synd, særlig fordi prosjektet viser estetiske ambisjoner, som de statiske scenene i flykabinen ikke klarer å følge opp. Dette en film om liv og død, som faktisk handler om det: livet. Og døden. Enten man vil dø, er redd for å dø, eller redd for at noen man liker, eller til og med elsker, skal dø. Et viktig tema, det kan man vanskelig være uenig i, og en human ambisjon man skal ha respekt for. Samtidig er det et tilnærmet kunstnerisk selvmordsforsøk å satse på en sjanger som er så mye brukt i det glade Hollywood at selv bestemor på Toten er dramaturgisk ekspert. Katastrofefilmens læringskurve er forutsigbar, og det hjelper ikke at man ganger den med åtte. Vi har ikke lært stort annet enn at det finnes få interessante kameravinkler i et fly. Maria Moseng Premieredato: 18. mars THE WAY BACK Regi: Peter Weir I rollene: Colin Farrell, Ed Harris, Jim Sturgess, Gustaf Skarsgård Weirs førte film på syv år er basert på boken til den polske løytnanten Slavomir Rawics: den ubegripelige historien om hvordan han og et knippe fanger rømmer fra en kommunistisk arbeidsleir i Sibir, 1941. På grunn av kommunismens lange fingre måtte de gå tusenvis av mil, gjennom Russland, Mongolia, Tibet og Himalaya-fjellene – til nøytral grunn i British India. Sann historie? Uvisst. ’Based on a true story’ bryr meg vanligvis fint lite, men her føles det for en gang skyld viktig hvor vekten bikker i forholdet mellom fakta og fiksjon. Fordi det er den vanvittige viljen til overlevelse mot alle odds som er filmens hovedkarakter. Dersom dette faktisk ble gjennomført er det, ja nettopp, ubegripelig, og dermed hakket mer severdig. Hovedkarakteren Janusz spilles noe anonymt av den britiske Jim Sturgess, Ed Harris er robust amerikaner, mens Colin Farrell får rølpe rundt og leke uberegnelig kriminell med russisk aksent. Men rømlingene fra fangeleiren har ikke akkurat krefter til å leke nøtt eller sannhet rundt leirbålet, og forholdet dem i mellom forblir små prikker i store landskapsbilder av henholdsvis endeløse vinterskoger, snøvidder og ørkensand. Likevel er det hjertefølt og ekstremt velgjort. Historien fortelles voldsomt og bredpensla, med små øyeblikk som setter

MARIA MOSENG 127 TIMER Regi: Danny Boyle Ensomheten. FJELLET Regi: Ole Giæver Tosomheten. ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé Evigheten.

PAX Regi: Anette Sjursen I rollene: Ellen Dorrit Petersen, Anneke von der Lippe, Kristoffer Joner, Ida Elise Broch, Ane Dahl Torp, Thomas von Bröhmsen, Kyrre Haugen Sydness, Pia Tjelta Det som markedsføres som Nordens første katastrofefilm har ikke mindre enn to bilulykker, én flyulykke, én selvmordsbomber og opp til flere dødsfall. Blant karakterene finner vi en hjertesyk, en nonne, en kirurg med samvittighetskløe, en krigsfotograf, en berømt dirigent og et ulykkelig skilsmissebarn. Og har du kasta et blikk på rollelista ser du at den utelukkende består av nasjonens mer eksponerte filmfjes. Flyka-

Jeg må bæsje.

iansen basert på To re regi st ian Kr ist

hver fanges reise i et slags personlig perspektiv. Kanskje ikke tydelig nok, men skal man reise langt må man jo som kjent spare på kreftene. Synnøve Macody Lund Premieredato: 25. mars TO PÅ RØMMEN Regi: Byron Howard, Nathan Greno Med et budsjett på svimlende 1,5 milliarder kroner er dette verdens nest dyreste film. Og oser av penger gjør det: Fra den rotete starten til den typisk klisjéfylte slutten, overøses du av kvalitetshåndverk fra verdens dyktigste tegnere, animatører, komponister og lydteknikere. Alt ser og høres

fett ut, og 3D-brillene har aldri spent større muskler. Med så stor innsats, må Disney gjøre alt de kan for å tjene pengene tilbake. Derfor har de tenkt bredt, i en historie enda mer forutsigbar enn vanlig, møblert med erke-stereotyper som knapt fyller en eneste dimensjon på deling. Hva gjelder adapsjonen av Grim-eventyret Rapunzel, har Disney tatt seg friheter som vanlig, og fordummet det ned til noe som skal passe for alle aldre uten å støte noen. Selvfølgelig har de også peisa på med klissete sang og dansenumre. Forhåpentligvis blir ingen av disse låtene radiohits. For en gangs skyld er det ingen dyr som snakker. Takk!

renbergs roman Charlotte

Isabel Hansen

Isteden uttrykker de seg med overgestikulerende bevegelser som funker mye bedre, til tross for at hesten litt for opplagt er basert på en hund. De norske stemmene gjør en grei jobb, selv om de til tider er helt usynkronisert med leppene. Men noe av humoren forsvinner nok i oversettelsen. Og, som enhver Disney-film er også To På Rømmen stappfull av plot-hull og logiske brudd, men så er jo dette et eventyr uansett. Torgeir Blok Premieredato: 4. februar

FILM: MARIA MOSENG

AKTUELLE KINOFILMER: FEBRUAR - MARS

ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé

EN MANN SOM SKRIKER Regi: Mahamat-Saleh Haroun

BURLESQUE Regi: Steven Antin MIRAL Regi: Julian Schnabel

KONGENS TALE Regi: Tom Hooper

ONKEL BOONMEE SOM KAN ERINDRE SINE TIDLIGERE LIV Regi: Apichatpong Weerasethakul

BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky

THE WAY BACK Regi: Peter Weir

FJELLET Regi: Ole Giæver

GUNNAR GOES GOD Regi: Gunnar Hall Jenssen

127 TIMER Regi: Danny Boyle

KONGEN AV BASTØY Regi: Marius Holst

WINTERS BONE Regi: Debra Granik

TO PÅ RØMMEN Regi: Byron Howard, Nathan Greno

PAX Regi: Anette Sjursen

på kino 11. februar www.facebook.com/jegreiseralene

HARRY POTTER OG DØDSTALISMANENE — DEL 1 Regi: David Yates

motlys presenterer

ROLF KRISTIAN LARSEN * AMINA ELEONORA BERGREM Fotograf

PÅL SVERRE VALHEIM HAGEN * INGRID BOLSØ BERDAl * tRINE WIGGEN * MARTE AARSETH * MARKO KANIC * HENRIETTE STEENSTRUP * GUSTAF HAMMARSTEN PHILIP ØGAARD Produksjonsdesign TUVA HØLMEBAKK & CAMILLA LINDBRÅTEN Kostymesjef SOFIE RAGE LARSEN Lydsjef MORTEN SOLUM Lyddesign GISLE TVEITO Komponist JOHN ERIK KAADA Klipper LARS APNESETH line producer mina holdhus produksjonsleder Rebecca Padoin eksekutiv produsent sigve endresen Manus TORE RENBERG Produsent YNGVE SÆTHER Regissør STIAN KRISTIANSEN FINANSIERT AV NORSK FILMINSTITUTT, NORDISK FILM & TV FOND, FILMKRAFT ROGALAND, FILM STORY, STORYLINE STUDIOS, NRK, SANDREW METRONOME OG MOTLYS

1/2011

Design Tank Foto helge hansen

Kjære Gud. Hvorfor er jeg så bøg?

HJELP, VI ER I SLAGET TEKST MARIA MOSENG Man behøver ikke være over gjennom snittet engasjert for å ha fått med seg at tonen i den norske filmdebatten er oppjustert bare en ørliten pitch. Vi er så smått i ferd med å riste av oss et lunkent tjueti med to-tre overraskende oppturer, og optimismen akkompagneres naturligvis av de allerede mye omtalte 40 norske filmene som kjemper om premiereplass i løpet av året – nesten dobbelt så mange som den matematisk formulerte filmmeldingen så mange liker å kritisere. Vi står dermed foran sannhetens time i et kinomarked mer nådeløst enn noen gang: Så mange som 19 av de 40 titlene er produsert uten støtte fra NFI, det betyr at konkursene står i kø for den som ikke bikker over de

1/2011

gylne 10 000 solgte billetter som garanterer den nye formen for statskronasje, forlokkende kalt etterhåndsstøtte. - Hvem skal ut? Du, og andre 4 mill er de glade dommere. Det får være nok tall. Mens det kommende vårsleppet av yre titler allerede er behørig kommentert i diverse av nasjonens medier, skal vi her nøye oss med utvalgte bemerkninger. Alle gleder seg naturligvis til ny eksistensiell krise i tospannet Trier-Vogts etterlengtede Oslo, 31. august. Samt ny polanskiesque pshykothriller fra Pål Sletaune, Babycall, i oktober. Før den tid blir det spennende å se om indiefilmene Fjellet, Pappa kom hjem og Brevet til Kongen klarer å velte den såkalte norske kvalitetstradisjonen – et begrep i all ydmykhet adoptert inn i Vagant-debatten om norsk film, som trekker paralleller til den frekke franske nybølgegenerasjonen på 1960-tallet, og den

kjeie, konvensjonelle, livsfjerne franske filmen de opponerte mot (cinema de qualité). Historisk tyngde trykker på skuldra til filmgutta. Og naturligvis er det gutta som fortsatt er i grotesk overtall. Om ikke annet er parallellen legitimert av at likestillinga i norsk filmbransje den samme som på 1960-tallet. Det vi tydeligst vil merke, er imidlertid følgende erkjennelse: VHS-generasjonen har nå erobret filmbransjen, slik den gjorde på TV i 95. Ikke nok med at oppfølgeren til tidenes mest imbesile filmkonsept (jo da, Tomme Tønner) har saltet veiene i januar. Eventyrlige Tappeluft Pictures har smidd Død Snø- og Kurt Josef-lenkene, og satser med Hjelp, vi er russ og Hjelp, vi er i filmbransjen på å gjenskape 80-tallshelter som Spinal tap og Airplane. Alta møter Nydalen og masse andre kjendistryner, som forstås må med, hvis dette skal bli

en ordentlig folkefest. Og igjen sitter vi med bildet på en nasjon som er såre takknemlig bare noen prøver å underholde dem. La oss bare håpe på mindre revy, mer ekte provokasjon og kanskje en aldri så liten antydning til refleksjon over det lille av norsk virkelighet som finnes bak villige amerikana-sterotypier. Samtidig kommer meldinga om at samme selskap har tremillioners-velsignelse fra filminstituttet til å sjøsette sin Himmelblå-pastisj Hellfjord, der Wirkola har innledende regi. Det loves røverhistorier fra Finnmark med Twin Peaks-tilsnitt. Alt sammen mens norsk films svar på kiosklitteraturen, konseptet Varg Veum, triller ut den ene krimfarsen etter den andre i ren parodi på seg selv. Om alt annet går skeis, kan vi i det minste få feire at postmodernismen omsider har erobret filmnasjonen Norge.

UTE PÅ BLU-RAY OG DVD NÅ!

Vinn reise for 2 til Frankrike på www.sf-film.no KJØP DEN HOS DIN NÆRMESTE FORHANDLER

natt&dag 31.01.11:visittkort

01-02-11

15:12

Side 1

! t e Nyh

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

STAVANGER

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu RØROS Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Røros Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Romedal Myklegard Elverum Rena Koppang Atna Hanestad Alvdal Tynset Tolga Os Røros Glåmos Ålen Haltdalen Singsås Kotsøy Støren Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

sbuss– s e r p E k s – R ø ro s O s lo h e im Trond

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger

Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass fra Stavanger og Kristiansand Fast holdeplass fra Trondheim

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

Hai på dai!

NAKEN I NORD Män som simmar

Likevel, ingen festival uten skuffelser. Det begynner å bli en stund siden vi har sett en Werner Herzog-film her på berget...” TEKST MARIA MOSENG Det lyder kanskje litt for velkjent, når det som i britiske The Telegraph blir kalt «verdens fjerneste filmfestival», er Norges største. Det beviser vel ikke annet enn at man like gjerne kan surfe på videre på polareksotikaen som etter hvert har blitt en selvskreven strategi i brandingen av Film-Norge. I år fikk snøkinoen på Tromsø internasjonale filmfestival imidlertid konkurranse av blekrosa mannerumper fersk fra badstua. Gammelt triks, men altså et (billig) promostunt for hjerteknuseren Fortellinger fra Saunaen, hvor det stumme broderfolket etter århundrer i stillhet endelig kler av seg til skinnet. Metaforisk. Blant andre publikumsyndlinger var den svenske dokukomedien om mannlige synkronsvømmere, Män som simmar, som utfordrer det lille som måtte være igjen av macho i det svenske mannebildet, etter at de metroseksuelle fortrengte hockeyspilleren engang på 90-tallet. Finner og svensker er det fortsatt forskjell på, altså. Og nordmenn,

forstås, allting tydet på at Ole Giæver lykkes med å bli profet i egen by med Fjellet – en kvinnefilm (for alle) av en manneregissør. Det er tiden for å kle av seg og vise følelser. Til å spille så mye på lokal og regional identitet, er filmfestivalen i Tromsø ellers påfallende lite provinsiell. Og det er ikke fordi byen er full av euforiske filmtryner og andre «søringa» som kan begeistres over kommunens midlertidige tøying av skjenkeloven, og endelig lære seg at det heter «ka du trur» med r. Det skyldes delvis at møtepunktene med festivalgjester, som i år inkluderte Oscar-aktuelle Debra Grannik, er mange. Og det skyldes mest av alt en programmering med noenlunde tillit til publikums sjelsevner. Enkelte prestisjefilmer er selvsagte, som Black Swan, Winters Bone og 127 timer, som uansett i umiddelbar fremtid vil få muligheten til å fortrylle kinopublikummere i det ganske land, noe de med sikkerhet vil gjøre. Like selvsagt var det åpenbart at thaifilmen nå skal kalles gjenoppdaget, etter at Tim Burton og gjengen var så klin gærne å gi gullpalmen til Apic-

hatpongs meditasjonsverk Onkel Boonmee i våres. Sideprogrammet viste hans eldre titler, deriblant Syndromes and a Century, etter min mening en betydelig mer sjenerøs opplevelse enn Boonmee. Landsmannen Pen-ek Ratanaruangs filmer er like salig forstyrrende, men de har heldigvis vært «oppdaga» av norske kinodistributører før, noen husker kanskje Ploy, eller til og med Last life in the Universe. Hvis ikke; se de! Men ikke en doven søndag. Likevel, ingen festival uten skuffelser. Det begynner å bli en stund siden vi har sett en Werner Herzog-film her på berget, og hans Lynch-produserte My son, my son what have ye done avslørte at vi kanskje ikke har gått glipp av noe særlig. David + Werner forener det verste fra begge og avler en selvhøytidlig og absurd moderne tragedie om galskap og modermord. Med strutser, flamingoer, sabler, Chloe Sevingy, Willem Dafoe og andre banaliteter, hvordan kunne det bli så ørkesløs kitch? Helt opp til forventningene og all Canneshypen levde heller ikke den fem og en halv timer lange Carlos, basert på livet til terrorprinsen som gikk under navnet «sjakalen». Mektigheten, regissert av Oliver Assayas (Irma Vep), er en geopolitisk thriller med seriøse ambisjoner, men heller ikke mer. Hvem var egentlig den indignerte venezuelaneren som trente med palestinske geriljasoldater og ledet tidenes mest spektakulære gisseldramaer? En overmodig, skyteglad idealist og trusetyv?

Ja vel. Nedklippet versjon slippes på disk denne måneden, og kan likevel være verd en kikk, om du for eksempel trenger å erstatte Boardwalk Empire med en litt mer moderne historietime. Og så høydepunktene – i år to semidokumentarer, som beviser at vi etter seks år med youtube fortsatt ikke har gått tom for måter å fortelle virkeligheten på. Banksy-filmen Exit through the Gift Shop er enten det er sant eller ljug, en intelligent kommentar til subkulturens kommersialisering og en kunstbransje latterliggjort av sin egen hype. Ikke det at Oscarnominasjon noen sinne var garanti for mer enn litt svulstig middelmådighet, men dette er en mindføkker du ikke vil gå glipp av. Det samme gjelder The Arbor, årets høydepunkt, og enda en britisk opptur etter fjorårets Fish Tank. Foreløpig ser den ikke ut til å nå lenger inn på kinolerretene enn festivalunntakene, men man kan jo håpe. Historien om avdøde Andrea Dunbar - arbeiderklassejente, skuespillforfatter, trebarnsmor og alkoholiker, høres kanskje ut som ditt verste kitchen sinkmareritt. Men Clio Bernards perle holder seg langt fra både sosialporno og askepott, og formidles i stedet med forunderlige metoder, der skuespillere lipsyncer venner og families virkelige fortellinger, mens Dunbars stykker spilles på gata hvor dama selv hadde bodd. Konstruert, teatralt og like fullt 110 % sviende virkelighet. Se den også, du! 1/2011

& MØTER BROMSTAD BILLIONAIRES Hvem er egentlig disse to artistene, som i følge mange bessewissere er rapsjangerens svar på Turboneger? FOTO THOMAS SØRGÅRD Ok, et par spørsmål for å varme opp. Når møttes dere første gang? A: Vi møttes første gang hjemme hos Bad Spit, da jeg kom med sju liter smuglersprit og smelte på bordet. S: Da var jeg søtten-atten år, skitfull og spydde under kjøkkenmatta, sov litt, og gikk hjem til bestemor.

Hvem ser dere for dere er fansen deres? S: Straightedge gutter på 18-20, som er litt tøffe i trynet i fylla, de liker Bromstad Billionaires. A: Vi er dørstokken som folk må gå over for å bli skikkelig narkis.

Men det jeg lurer på er, hvordan blir man egentlig billionaire av å krite bort makka? S: Med gode kontakter, steinharde torpedoer og ei lang utlånstid.

Alt dere sier er sant går jeg ut ifra? Dere snorter makka hver dag? S: Mellom oss to og nærmeste omgangskrets har vel det meste vi snakker om mer eller mindre stemt med realitetene på gitte tidspunkt opp igjennom tida. Det betyr

6 86

1/2011

ikke at det er sånn det ligger an på hverdagsbasis. Og jeg må bare si at jeg har fått en del relativt absurde henvendelser vedrørende amfetaminbruk siden vi begynte å lage disse låtene. Hvis du hadde møtt deg selv på gata, hva hadde du tenkt da? S: Idiot. Garantert. Jeg hadde aldri likt meg selv. Det tror jeg ikke. A: Nei faen. Jeg synes det er rart at andre folk liker oss og jeg. S: Ja, vi hadde jo forventa mye mer hat liksom.

Apropos hat. Dere spilte på Storåsfestivalen som var? A: Ja, det ble jo drama uten like. Det er jo kun siden Storås er noen av de mest uprofesjonelle folkene ever. Det kan dere sitere meg på. Det er helt tilbakestående folk.

Åssen da? A: De ville ikke gi oss det vi hadde på den tekniske raideren, og når vi skulle starte konserten så holdt bandet før oss på langt over tida si. Så når vi først gikk på begynte de å signalisere etter et kvarter at det var siste låta, og det var jo bullshit. Så da sier vi ifra at hvis lydmannen slår av mikrofonene våre, så oppfordrer vi publikum

til å banke han opp. Så endte det opp med at de kuttet mikrofonene våre etter hvert. Og da slapp jeg bare mikrofonen og gikk av scenen, og da begynte de å syte om at vi ødela utstyret. S: Vi ble behandla som om vi hadde vunnet en lokal talentkonkurranse og burde være glade for å i det hele tatt få spille. Helt latterlig. Og Hovefestivalen i fjor, rabalder der også? A: Selve konserten gikk bra, det var etterpå det ble styr. Vi hadde verdens beste bandkontakt, som var med oss på en firedagers fylletur som endte med avklipte artistbånd. A: Det funnye er jo at når vi var på vei i bila hjem derfra, så ble vi ringt opp av en bandkontakt som sa: «Faen Prodigy vil ikke gå på scenen hvis de ikke får makkers, kan ikke dere hooke opp noe?» S: Ja, Prodigy ville ha i seg makkers, de måtte i hvert fall ha ett eller annet dop. Nektet å spille før de fikk dop og om ikke vi kunne hjelpe dem. A: Det var lættis. Men vi sa jo selvfølgelig nei siden vi ikke fikk komme inn.

Så dere blir ikke booka dit igjen? A: Hove er bra folk, Toffen stilte opp med skjorta vi ga han året etter i Dagbladet, kudos for det. Problemet var jo de innleide vaktene, folk blir så greie å ha med å gjøre når de får på seg uniform og refleksvest. Freeze, kis.

Er det konserter der dere ikke har fått noe pes eller blitt kasta ut? S: Vi har hatt en bra konsert på VIP, ellers har det vært labert. A: Vi har fått pes egentlig overalt vi har spilt. S: Men vi fikk ikke betalt. En vakker dag …

Så er det verden som er urettferdig eller dere? A: Det er jo ikke Sølvguttene de booker da, de må jo skjønne at det blir likedan som i fjor, da vi ble booka etter netthypen vi fikk rundt den autotune-låta. S: Vi fikk en forespørsel om å spille som pauseunderholdning under verdenscupen i skiskyting. Jeg sa til han fyren at han måtte laste ned greiene og høre på det og ringe meg etterpå og si om det var like aktuelt. Jeg fikk SMS om at han skulle ta kontakt senere hvis det var noe annet arrangement som passa bedre. Siden har jeg ikke hørt en skit. A: Det hadde kommet til å være det flaueste opplegget ever.

Vi fikk en forespørsel om å spille som pauseunderholdning under verdenscupen i skiskyting.”

Får man noen groupies som Bromstad Billionaires-medlem? A: Nå er vi jo begge i et monogamt

forhold. S: Men det kan jeg si, en kompis av meg dro ut på byen og sa til folk at han var med i Bromstad Billionaires, og han ble med ei kjerring hjem. Pulings, kis. Vi er tunga på vektskåla. A: For å si det sånn, forespørslene har jo skyrocketed etter at vi ga ut skiva. Gjennomsnittsalderen har gått betraktelig nedover, though.

1 6

Hva er den mest homoseksuelle handlingen dere har gjort? A: Dette.

Hva synes dere om folk med pannebånd? A: Skal de ha noe rundt hodet må det jo være bandasje. Eventuelt et bula pannebånd fra 90-tallet, det er gangster shit. Må være skishop-shit.

For du er glad i snø er du ikke? A: Glad i snø. Alltid snøstorm oppå Bromstad. Vinter hele året.

Har dere noen gang møtt en kul politimann? S: Nei, men jeg har møtt veldig mange som tror de er det. Jeg har ingenting til overs for politiet, spesielt narkotikapolitiet. Det er en yrkesgruppe som skor seg like mye på elendighet som de som selger narkotika, men de er enda verre fordi de utbasunerer at de «hjelper folk» og «beskytter samfunnet». I tillegg hever de seg over all nyere forskning som viser at de gjør mer skade enn godt, det viser jo de mange idiotiske uttalelsene til Arne Johannesen på glimrende vis. Don’t get me started om snut med mindre du har fire sider til.

Hardeste trønderske kjendisen? A: Terje motherfucking Tysland. Og det går mye på at han trakk Colt 45 mot purken når han var på fylla sammen med kona og de skulle bli kasta ut fra en plass og de skulle ta med seg dama til fyllearresten, det skal han ha props for. Terje Tysland er gangsta.

1 6

Så han hadde fått gratis makkers? S: Ja, eller kompisen min, Alf Skille fra Midtnytt.

Og wackeste trønderske kjendisen? A: Sveinung Sundli. Siden han er den største feskarn etter pess. Jeg kjenner ikke han personlig, men han er en stor tosk. Jeg vet ikke av en kar i bybildet i Trondheim som er mer hata enn han. Men problemet er at han liker å være hata, så det gjør han enda teitere. Jeg skulle egentlig sagt at Sveinung Sundli er en kul kis, det tror jeg hadde starta mer beef egentlig. Men han kan gjerne få booke oss på Familien hvis han gir oss noe penger. Haha. Dessuten har vi hørt fra meget sikre kilder at det var han som satte fyr på UFFA-huset. Kun at han blir dømt vil gjenvinne tilliten vår til politiet og rettsapparatet. Hvis en tredjeperson skulle blitt medlem i Bromstad Billionaires, hvilke egenskaper hadde dere sett etter i jobbintervjuet? S: Av musikere er det kun Dagfinn Bjelland som er aktuell. Dagfinn Bjelland er utrolig dyktig på skalaer, pentaton, dur og moll. Ellers har vi planer om å åpne en folkehøyskole til høsten, og stillinger blir utlyst fortløpende.

Jeg er jo litt lubben, hva må jeg egentlig gjøre for å bli Bromstad hardbody? S: Nei, vi må jo sette opp program til deg. Du kjører fireukers makkerskur og så to uker russere og fire uker winstrol så er du der.

1 6 1 6

Hva er Bromstad Billionaires drømmespørsmål fra en journalist? A: Har du lyst på dop. Har du lyst på dop? A: Tosk.

Og med det tror jeg vi avslutter. Har dere noe mer på hjertet? A: Watch out for nye ep’en som er ute i vår en gang. Men ikke før et majorlabel hoster opp en decent distrodeal. Selv om det er mer cash i 200-spindel på Clas Ohlson. Og forresten, fra 1. mars heter vi kun «Bromstad», grunnet søksmål og rettighetstvister. Mer er vi frarådet å si av vår advokat. Bromstad Billionaires har ut EP’en Makka te hoinnerpris som en intern parodi på kokainkulturen som regjerer i hiphop. Snart aktuelle med «Greatest Knips EP».

1/2011

E V I G E URB

! 0 1 0 2 HET

LT U K S Å R E T ET I KÅR

DU TROR DET NÅR DU SER DET! NRK P3

SUNNMØRSFILMDAGSAVISEN POSTEN MAGASINET

BERGENS TIDENDE

GOD KVELD NORGE

UTE PÅ BLU-RAY OG DVD NÅ! Bli fan av SF Norge på Facebook!

For konkurranser og mer info sjekk ut www.sf-film.no