2011-mars-bergen

BERGEN: 03 - MARS 2010 // GUTTENUMMER

RAZIKA 48 TIMER I EN GUTTEKROPP: PARIS FASHION WEEK

GUTTER

SEX DRAP DENNIS COOPER

MAX KANALPENETRERING: EN TV-GUTTOPI

Tommy Olsson / Foto: Adrian Søgnen

WWW.NATTOGDAG.NO

TOMMY OLSSON N&D ANMELDER:

PJ HARVEY RETOX CUT COPY NICOLAS JAAR +++

& MØTER BROBYGGEREN FRA EVIGHETEN AKA THOMAS SELTZER GITTE WITT GEIR GRENI PETAR PETROV BLOODY BEACH FLINKE PIKER PATRIK SYVERSEN ALDRIC SPEER +++

Natt&Dag - Siden 1988

open minDs. free souls boss orange. The new fragrance for men

feaTuring orlanDo bloom

12:00 25/01/2011

File: 631080-1_BSS_NATTDAG

Media/Insert: NATTDAGG_

GG_360x518mm_Orlando1_2.pdf

_360x518mm_Orlando1_2

www.boss-fragrances.com shop online hugoboss.com

Trim HxW: 360mm x 518mm Bleed HxW: 368mm x 526mm

SYNKOKE – FOTO: SOLVEIG SELJ

OST & KJEX | HÅVARD GIMSE TINE THING QUARTET | DEN | CARTE BLANCHE LOGEN 18. MARS KL.

STUDENTIMPULSER FORFATTERPRAT MED TOMAS ESPEDAL | DEBATT MED JOHAN GALTUNG | FILM AV JONAS MEKAS | RADIOKAFE MED STUDENTRADIOEN GRATIS MAT | GRATIS ADGANG

FOTO: NIKOLAJ LUND

WWW.KNUDSEN.NO

OST & KJEX

FOTO: YANIV COHEN/CARTE BLANCHE

| BAERTUR | SYNKOKE | DANSKE STRYKEKVARTETT 18.00 GRATIS ARRANGEMENT KUN FOR STUDENTER

KONFERANSIER: FINN TOKVAM

WWW.FIB.NO/STUDENTIMPULSER

I SAMARBEID MED: KULTURSTYRET, KVARTERET, SAMFUNNET, IMMATURUS, BORG, ASF, RF, FILMKLUBBEN, HULEN, BACKLINE, KHIB, BAS, GRIEGAKADEMIET, STUDVEST, STUDENTRADIO, UPOP, HIB

NI 2011

U 25. MAI – 8. J

BERGEN MARS Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN torp@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter TORE ANDVIG TORGEIR BLOK RAGNHILD BROCHMANN THOMAS COOK ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN ANDERS GOGSTAD PER B. GRANDE INGER LISE HAMMERSTRØM SUNNIVA HAVSTEIN RASMUS HUNGNES SYNNØVE MACODY LUND LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL OLE ØYVIND SAND HOLTH KAROLINE SKUSETH CHRISTIAN VALEUR MARIE-ALIX VOISIN ISDAHL Fotografer FREDRIK BJERKNES EMBLA K. DAHLENG RICHARD ERIKSEN STEFFEN OFTEDAL INGRID POP CHRISTIAN SCHAANNING MADELEINE S. KARLSEN KARI TØNSETH

INNHOLD Illustrasjon ANDREAS TYLDEN

29

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG MEDIA

17

Trykk SCHIBSTED TRYKK AS

RAZIKA – OMSIDER PLATEKLARE ................................................................................................................... 14 DENNIS COOPER OM GUTTER & SEX ............................................................................................................. 17 INTERVJU MED ENFANT TERRIBLE TOMMY OLSSON .................................................................................... 20 EN TV-GUTTOPI ................................................................................................................................................ 25 LA-LA-LAND UNDER GITTE OMSTENDIGHETER ............................................................................................ 29 48 TIMER I EN GUTTEKROPP .......................................................................................................................... 34 BERETNINGER FRA ET GUTTEROM ................................................................................................................ 41 SCENEKUNST - VÅRTEGN ................................................................................................................................ 44 KUNST ............................................................................................................................................................... 47 RESTAURANT ................................................................................................................................................... 48 KAFÉ .................................................................................................................................................................. 50 MOTE/DESIGN ................................................................................................................................................. 54 KONSERT .......................................................................................................................................................... 56 KLUBB ............................................................................................................................................................... 59 BLOODY BEACH – LUFTIGE SVEV, BLODIGE FALL .......................................................................................... 62 MUSIKK - PJ HARVEY, CUT COPY, NICOLAS JAAR ......................................................................................... 65 FILM - CASTAWAY ON THE MOON, MONSTERS, NORWEGIAN WOOD ........................................................... 70 NATT&DAG MØTER BROBYGGEREN FRA EVIGHETEN ................................................................................... 78

Opplag 73.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

66

Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

26

DETTE HØRTE VI PÅ

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

6

2/2011

34

Vinnerne kommer, kommer du?

Bergen 16.-17. mars

Studenter, gründere, forskere og næringslivstopper diskuterer nyskaping på innovasjons- og entreprenørskapskonferansen Grow.

Meld deg på nå og få muligheten til å delta i årets Ide Grand Prix Stig og Stein har en drivende workshop om ideutvikling. Lær gode teknikker og metoder.

Her blir det høy stemning og stor ideproduksjon.

Bli med på Grow-festen 16. mars!

Utveksling av gode ideer skjer i sosialt samvær.

Du får det nyeste innen design fra Bergensregionen og musikalske smakebiter fra MOI. Hele programmet finner du på www.growbergen.no Sterkt reduserte priser for studenter og entreprenører.

Hva trigger investorene?

Møt de nye suksessene: Comcom, Vosstopia og Bergen Kjøtt.

Lær om innovasjon i BKK, Statoil og Janus.

Marco Elsafadi forteller om sosialt entreprenørskap.

Fuggibaggi design

ererer vekst

OVERHØRT

...

Raidersladder er alltid snacks! Hør på denne: Når Jerry Seinfeld kommer til Oslo om ikke så lenge så har han følgende raiderønsker: 1 mikrofon 1 trestol Westerdals School of Communication er Gud og Viral Markedsføring det hellige skrift som stadig prekes. Det nye viralkapittel 5 vers 12 later til å være å markedsføre (viralt) at den nye markedføringskampanjen har har hisset på seg (viralt) mange mennesker. ....

Rykter på byen skal ha det til at en FRPtopp og landets høyeste musiker med landets mørkeste reust (nikotingustne-) fingrer hverandre under den lave sola og høye himmelen. Det er ennå ikke mørkt, ere ikke det man sier?

Akk, enda en diva av dimensjoner røper sitt sanne ansikt etter X-factor, og har, ikke overraskende, skjelt ut folk og vært kjikkelig ufyselig bak scena! Det var noe annet enn det koselige, snille, uskyldige barnet som rømte fra krigen, gitt. Krevde fotmassasje, gjorde han og. Kjære lille venn: livet er ikke en Britney-låt (ref: ”Gimme Mo”) Heldigvis. Er det bare vi som synes han ser ut som en deilig tenåringsjente neddusja i Mahogony-farget spraytanmaling? Minstreeeeelller ikke… Tits or GTFO. En fandenivoldsk spinninginstruktør setter på gamle Madrugadalåter når det er tid for avspenning etter solo-sang-gribbens faste treningsøkt på onsdager på Oxigeno.

Hehe. Mye moro for den som sykkelkjeder seg, si(vert). En liten garde robet i øret vårt at han er well hung, så se vekk, Lucifer.

Vår kjære store maskulinfeminine pedokunstner har etter sigende – og i så fall dessverre - ramlet av vannvogna.

Nå inntas det en daglig cocktail eller 10 av Bol&Col. Godt han har nok assistenter in ze kitsjen...

8

2/2011

BREV Kjære natt&dag Unge voksne vet mer om snus enn resten av befolkningen Forskningsresultater fra Statens senter for Rusforskning SIRUS, har konkludert med at snus er minimum 90 prosent mindre skadelig enn sigaretter. Dette er fakta som er lite kjent blant nordmenn, både snusere og ikke-snusere. Det er imidlertid klar forskjell i kunnskap basert på alder. Dobbelt så mange yngre vet at snus er mindre helseskadelig enn sigaretter. (Over 1 av fire under 25 år vet at snus er 90 prosent mindre farlig enn sigaretter, mot 12,5 i hele befolkningen.). Unge voksne ønsker i sterkere grad at snus skal behandles forskjellig fra sigaretter i forhold til avgifter enn landsgjennomsnittet. 36,7 prosent av dem mellom 18 og 24 år ønsker at snus skal skilles fra sigaretter i sterkere grad mot et landsgjennomsnitt på 21,2 prosent.

Mvh Snusfornuftig @Snusfornuftig Gamle pensjonister vet mer om livet enn resten av befolkningen. Forskningsresultater fra Statens senter for livskvalitet SSLK, har konkludert med at livet er minimum 90% mer skadelig enn døden. Dette er fakta som er lite kjent blant nordmenn, både barn og unge voksne. Det er imidlertid klar forskjellig i kunnskap basert på alder. Dobbelt så mange eldre vet at livet er mer helseskadelig enn døden. (Over 1 av fire over 60 år vet at livet er 90% mer skadelig enn døden, mot 32,5 i hele befolkningen.). Gamle pensjonister ønsker i sterkere grad at livet skal behandles forskjellig fra døden i forhold til medgifter enn landsgjennomsnittet. 96,7 prosent av dem mellom 78 og 84 år ønsker at livet skal skilles fra døden i sterkere grad mot et landsgjennomsnitt på 21,2 prosent.

Smilegubben

Tweet tweet!

Er det noen der? Hvordan bruker man disse greiene her a? Er det noen vits i detta opplegget egentlig? Alle bare kødder og vil ha retweets og comments og promotere seg sjæl. Selv serriøse typer som Anders Heger og Knut Olav Åmås! Hvor faen er samfunnet på vei? Det er jo bare blogging og twitring og dritt!

Kjære Herr Samfunn, twitring og blogging er kommunikasjonsformer, medium for kommunikasjon. I likhet med for eksempel muntlig dialog, signalisering med flagg eller brevdue. Jeg finner det uhyre merkelig og fremfor alt forferdelig lite konstruktivt å omtale medium for kommunikasjon på den foraktfulle måten du til stadighet gjør i dine fettete papiravissider. Det er åpenbart på bakgrunn av den (manglende) erfaringen du har med innholdet kommunikasjonsformene benyttes til, og det er fryktelig lite logisk og gjennomtenkt. Man går ikke ut og skyter med hagle mot sympatiske brevduer på bakgrunn av en oppfatning om at brevdueeiere flest har en tendens til å feste noen fryktelig tåpelige beskjeder til dueføttene deres. Jeg deler din erfaring rundt majoriteten av bloggere/twitreres manglende evne til å engasjere/rimelig fraværende perspektiv på interesseverdien rundt eget standpunkt ift situasjonen i Libya, men kritikken din er fortsatt et klassisk møllspist eksempel på den bølge av fryktelig dårlig begrunnet aversjon mot det mest uskyldige vi har i samfunnet etter Natascha Kampusch: blanke ark fylt med ord man står fullstendig fritt til å lese/ikke lese, alt etter hva som behager en.

For oss som vokste opp i en tid der ”samtale” ble oppmuntret fra pre barnehage mens ”chatting” hadde en klang av skam, bør det være betimelig å spørre seg om det kanskje er på tide å innføre logikk som eget barneskolefag før en fremtidig ungdomsbølge av usjarmerende morse-misbruk gjør uskyldige sjømenn til skyteskive for Facebook-grupper som ”For oss som hater PR-kåte morse-brukere” og ”S.O.S. meg i ryggen din dyslektiske telegrafist”. En annen ting som slår meg når jeg leser din kritikk, Herr Samfunn, er at jeg har vanskelig for å forestille meg en mindre påtrengende kommunikasjonsform enn blogging og twitring. Å lese en blogg eller en tweet er så frivillig av natur at ditt forsøk på å anmelde voldtekt ikke bare blir henlagt, men i et fungerende rettsvesen også sender deg på tiltalebenken for grov intensjon om å manipulere systemet. Når du velger å lese en blogg eller følge en på twitter har du spredd bena for innholdet på så inviterende vis at det skal praktiseres en rimelig brutal form for analsex før jeg får sympati for at du ikke likte det.

Muntlig konversasjon kan være enerverende når den tar plass i din hørselssfære. Avisoverskrifter er det vanskelig å unngå når man skal kjøpe pannekaker og ost på butikken. Men en blogg, en blogg bare sitter der og er den mest beskjedne forglemmegeien. Hvem plages av en blogg? INGEN. En blogg eller en tweet skjenker mennesker med muligheten til å kommunisere et helt valgfritt budskap så ofte og så hyppig som de ønsker. Det foreligger et potensiale til å nå ut til et bredere publikum. Nevnte publikum har frihet til å absorbere hvilket budskap det vil til den tiden det vil og i det kvantum det ønsker. Selvsagt vil de fleste skrive søvndyssende beretninger om da tante Frode skiftet kjønn mens hun stekte vafler eller tredjerangs ordspill om Pølsa til Pettersen, men potensialet mediene har og dimensjonen det tilfører er da ubestridt positivt? Alle burde elske blogging og twitring, og det synes jeg du også skal når du får tenkt deg om, Herr Samfunn.

Dette er for øvrig en tekst jeg ikke har skrevet selv, all den tid jeg har blitt så miljøskada av all twitringen at det er for meg blitt plent umulig å formulere noe som helst på over 140 tegn, men jeg står allikevel 110% bak det, nå, som jeg gjorde i 2008 da teksten først så bloggosfærens skarpe lys. Og ja, du kan godt kjøre negertesten på det.

Zordan4ture

TIDENS ÅND: MARS

OVERHØRT

KONKURRANSE

...

EN BUSSJÅFØR Den gode gamle bussjåføren er tilbake. Hurra! Ut med han sure øst-Europeeren med nekro ringer under øynene og drapsblikk som kaster deg av ”bussen hans” fordi du har ekstra stor dunjakke på. Vi har opptil flere ganger den siste tiden møtt på flere syngende tjukkaser bak rattet med bredere smil enn barten til Petter Northug. Det liker vi!

1 1

VERDENS UNDERGANG Ja, det begynte for mange år siden, men nå ser det ut til at landets mest leste toalettrull med sin spekulative, hjernedøde drittjournalistikk når nye høyder. ”Slik blir du slank”, ”Slik blir du kjendis”, ”Dette får du kreft av”, ”Slik smiler du bredere”. ”Dette blir du dum av!” rett og slett.

Sorry ass, kjipt å rakke ned på noen som ligger nede, men det får være grenser, virkelig.

2 1

SKRIVEMASKINTEKST ER DEN NYE TRIBALTATOVERINGEN Da var det endelig fastsatt, etter at vi observerte ikke mindre enn tre hundre tatoveringsfantomer luske seg rundt i Oslos uteliv med selvkomponerte dikt på underarmen i Carbon Type, Splendid 66, Vintage Typewriter, American Typewriter, Mom’s Typewriter… har folk blitt late?

Orker ikke sitte gjennom en hel smertefull seanse for å få den kinesiske dragen på ryggen? ”Kjære tatoveringsmann, her er mitt første kjærlighetsdikt som jeg skrev på en serviett mens jeg drakk espresso på Caffè Rosati i Roma i 1988. Kan du fikse den her på underarmen, men litt kjapt, jeg må rekke ølsalget!”

3 1

KNEHØYE STRØMPER På menn!… nei. Nå som Herr Bitende Kulde endelig snart slipper taket fra den middelalderske torturmaskinen som er norsk vinter, kan vi slenge med en liten håpefull tidens ånd på fashiontrenden som alle elsker å elske, nemlig jenter og knehøye strømper. Like klassisk som blomsten selv?

4 1

Lite visste du om at Bislett er en yngleplass for kriminell aktivitet!

På sekstitallet ble det bedrevet ulovlig homofil virksomhet på Bislett bad- i dag serveres både thaimat og seksuelle tjenester en sprut unna, og de søte australske/ukrainske servitrisene på vår hangout i perifierien av Bislett rundkjøring har i følge onde (sanne?) tunger ikke de rettighetene de har krav på, da stedet lukter av ulovlig familiebasert virksomhet. Fyff. Fortsettelse følger!

Det har kommet oss for øret fra de øvre internasjonale dj-kretser at en viss norsk monark fra den evinnelige fjordiskoscenen tar den påklattede tittelen sin litt vel seriøst aka vedkommende oppfører seg som en oppblåst kødd. Hey dj, husk at du representerer oss nordmenn der ute! Vi har ikke sååå mange discohelter å klamre nasjonal identitet til!

EN POTET Her er en klassisk journalistisk nøtt som har etterlatt enhver redaksjon i kaotisk furore: skal vi gjøre et intervju med ildsjelene bak det nye Galleri Kråkebolle i Gamlebyen, eller slå av en prat med en kokt potet? Mens vi boret et hull i skallen med skrutrekker for å komme til bunns i denne livets innerste gåte, oppdaget vi til slutt, bortgjemt bak Kunstnernes nye Klær, at en kokt potet ikke sier alt for mye og ellers er søt og velsmakende. ”Så, Herr Potet, har du grodd deg fast i...”

7 1

MDMA Som med neongule SNC-vester er det for tiden heftig 90-talls revival på pulveret som gjør deg kåtere og gladere enn en nymfoman dromedar. Men skal du ta det?? Slenge deg på trenden? ”Å leve er å lide og valgets kval volder angsten i mennesket!” proklamerte Kierkegaard før han til slutt fylte smågodtposen med sorte krokodiller fremfor de nesten like fristende oransje.

1 8

Bi-winner, Northugs kjernesunne revefjes, én finger for lite, PMMA, når ballene er større enn pikken, navneslanking, ”Oslo er for lite for meg”, eksistensielt gris, alder er bare et tall, breakups, avdøde homopornoikoner, kamelfarget cape, Davy Wathnes tredje nipple, armhule er den nye vagina.

10

2/2011

I ungdomstiden pleide vi å kjøre rundt i en svart Mercedes S-klasse og kaste egg på uskyldige fotgjengere. Ikke særlig hyggelig, ikke veldig stolt av det nå i ettertid, men påfallende gøy der og da. En Midtstuengjeng ventet på Vinderen-stasjon på vei ned til byen, gutter i ny BOSS-blazer og jenter som har tilbrakt hundre timer foran speilet, alle måtte de tråkke resolutt over til den andre perrongen og ta T-banen hjem, etter at vi lot fem ferske Prior-missiler ta flyturen fra soltaket og ned i deres ubevoktede hyggesone. Sorry, blir klesvask i kveld Peder. Det er helt klart en fryktelig ting å gjøre. Feigt er det også.

Når folk forståelig nok, i rabiat raseri og med mord i blikket, instinktivt begynte å løpe febrilsk etter bilen, var det jo bare for sjåføren å ta hode mellom beina og så vidt puste på pedalen før de 314 hestene galopperte oss i sikkerhet. Det er en moralsk forkastelig ting å gjøre og man vet at det er det, men allikevel så gjør man det fordi man ikke bryr seg så mye om at de ikke kom seg på byen den kvelden.

Send inn din beste skadefrydshistorie til konkurranse@nattogdag.no og vinn de to mest klisjéfulle gutte-dvdene på denne siden av Bloodsport: Top Gear Great Adventures og Sons of Anarchy Season 1.

PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00.

5 1

6 1

TEKST REDAKSJONEN

NATT&DAGS ØLBAROMETER

FORELDRE + FACEBOOK = DOMMEDAG Av alle de uleselige stupide kapitlene i Facebooken, er ”Foreldre og Beibibilder” det morsomste og mest skremmende (slikt henger ofte sammen). Trenden har i det siste eksplodert i brutal virkelighet som: ultralydbilder av det lille trollet som profilbilde, foto av beibier som danser rundt i sin egen avføring, og foreldre som kaprer tilfeldige samtaler utelukkende for å spre spedbarnpropaganda om sin lille engel. Vi spår en hel generasjon med psykologiske vrak når de endelig vokser opp og oppdager at mamma og pappa har brettet ut alt fra bleier til livet, for alles og evighetens skue.

AAaahh… lukten av nevrose!

HIPSTERANTIISLAMISME Greit nok at det har blitt groovy å digge jantelov og være mer konservativ enn Morgenbladet², men er det ikke forfriskende å observere den sarte antiislamismen som siver inn i skallen på disse uutdannede flokkdyrene med klippekort på Oslos uteliv? Får det ikke mer sexy enn temperert antiislamisme, bare huske å prosessere det gjennom det ufarliggjørende duse hispterfilteret så vi alle kan kaste oss på trenden. AAaahh… lukten av samfunnsinnsikt hentet fra blogger og nyhetsartikler som allerede i utgangspunktet er enig med dine stupide antagelser!

BØLLEKONKURRANSE

I den noe blodfattige ørkenen aka utelivsOslo, skal det i løpet av mars dukke opp et nytt utested delvis oppkalt etter en forhatt amerikansk president, og som er noe så unorsk som speakeasy-basert, med alt det innebærer: hemmelig passord, innestemme og anonym dør…”et eller annet sted” bak Rockefeller.

Der inne vil det skjule seg en verden av, wait for it, minglere og bytryner. Er det bare en fristende vannspeiling?

Om ikke annet er det et nytt sted å bli drita når Chesterfieldsofaen på Jaeger begynner å bli litt vel klam.

Cute News Alert! Viktigere enn alt det maset i Midtøsten, Kocksugerne i USA og tulipansyndromet i Drammen, er det at verdens slemmeste black metal-morder, vår viktigste nasjonale eksportvare og stolthet, signer e-poster med noe så søtt og avvæpnende som et smilefjes :)

KAFE SPESIAL ..........................

(0,4)

42,-

GARAGE ..................................... (0,4) 56,-.

VAMOOSE .................................

(0,4)

44,-

INSIDE ......................................

BRØD & VIN .............................

(0,4)

45,-

BAR BARISTA ............................ (0,5) 58,-.

HULEN ......................................

(0,4)

46,-

LOGEN BAR ..............................

KROHN PUB .............................

(0,4)

46,-

KVARTERET ............................... (0,5) 59,-.

VICTORIA PUB & CAFE ............

(0,4)

49,-

DR. WIESENER .......................... (0,4) 59,-.

ASPENDOS ...............................

(0,4)

50,-

BARFOT ..................................... (0,4) 59,-.

CACTI ART CAFE ......................

(0,5)

50,-

STRÆDET PUB .......................... (0,5) 62,-.

BARAN ......................................

(0,4)

52,-

ROLL & ROCK ...........................

HECTORS HYBEL .....................

(0,4)

52,-

HUSETS PUB (GJESTEHUSET) . (0,5) 62,-.

NOBEL BOPEL ..........................

(0,4)

53,-

FOLK & RØVERE ........................ (0,5) 62,-.

HENRIK ØL & VINSTOVE ..........

(0,5)

53,-

WESSEL BAR ............................. (0,4) 64,-.

BISKOPEN ................................

(0,4)

53,-

PRIVATEN .................................. (0,4) 64,-.

FOTBALLPUBEN ......................

(0,45)

54,-

TERMINUS WHISKEYBAR ......... (0,4) 67,-.

FINNEGANS .............................

(0,4)

54,-

THE SCOTSMAN ........................ (0,4) 67,-.

ELEFANTEN ............................... (0,4) 54,-.

ALTONA VINBAR ........................ (0,4) 67,-.

ONKEL LAURITZ .......................

(0,4)

54,-

CAFE KIPPERS .......................... (0,4) 68,-.

LEGAL .......................................

(0,4)

54,-

MADAM FELLE ........................... (0,4) 69,-.

UJEVNT ..................................... (0,4) 54,-.

DICKENS ................................... (0,4) 69,-.

PINGVINEN ..............................

54,-

LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,-.

LANDMARK ............................... (0,4) 55,-.

CONTRA BAR ............................ (0,4) 72,-.

VÅGEN FETEVARE ..................... (0,4) 55,-.

FELIZ ......................................... (0,4) 72,-.

CAFE OPERA ............................

(0,4)

55,-

BOCCA BAR ............................... (0,4) 74,-.

NABOEN ...................................

(0,5)

56,-

FRILLE ......................................

(0,4)

(0,4)

(0,4)

(0,5)

(0,5)

56,58,-

62,-

75,-

God idé?

Finn hjelp til utvikling av idé og oppstart av bedrift på Kom-an.no Dette er nettstaden for deg som har idear, som vil starte bedrift og prosjekt, eller som allereie har starta.

Kom-an.no © 2011, foto: Simen Malmin

Søk nettverk, finn hjelp, finn kapital, finn kurs. På Kom-an.no finn du alt og alle innan entreprenørskap i Hordaland.

www.Kom-an.no Nettstaden Kom-an.no er eit samarbeidsprosjekt mellom Hordaland fylkeskommune, Fylkesmannen i Hordaland og Innovasjon Norge

MONOTEISMEKK PÅ LABBEN

DEN NYE SKATEADELEN

Mediene ville ha oss til å tisse i buksa ved tanken på de skumle islamistene i det Muslimske brorskap. Smilegubben har en beroligende analyse; DMB er Egypts muslimske versjon av KRF.

DET MUSLIMSKE BRORSKAP

KRISTELIG FOLKEPARTI

1.

Utformer sin politiske plattform på de islamske verdiene, som regel med en relativt konservativ tolkning av Koranen lagt til grunn.

Utformer sin politiske plattform på de kristne verdiene, som regel med en relativt konservativ tolkning av bibelen lagt til grunn.

2.

Vil ha et demokrati tuftet på islamske prinsipper.

Vil ha et relativt sekulært demokrati tuftet på kristen humanistiske verdier

3.

Sosialt konservativ politikk. Homser, alkohol og unisex er ut. Bønn, koran, moralisme og halal er inn.

Sosialt konservativ politikk. Homser, Monty Python, alkohol og ultralyd er ut. Downs, bønn, moralisme, Jesus og fysisk tukt, og hypokrati er inn.

4.

Vil ivareta rettighetene til religiøse minoriteter.

Vil ivareta rettighetene til religiøse minoriteter.

5.

Vil ikke stille i det kommende presidentvalget.

Så maktkåte at de fikk presset gjennom statsministerkandidaturet, attpå til en prest, på tross av å være nest minste parti i koalisjonen.

6.

Liker ikke Israel, men liker palestinere.

Ser ned på jødene.

Liker Israel, men ikke palestinere.

7.

Utviklet av intellektuelle lærde i opposisjon mot Engelsk kolonimakt.

Stiftet som reaksjon mot fascisme, sosialisme og klassekamp.

TEKST REDAKSJONEN Hvorfor navnet Dank?

– Strekker du den litt kan du si at Dank er et onomatopoetikon for lyden av et brett som treffer bakken. Navnet spiller også på en kollektiv oppfatning av skatere som en gjeng udugelige slackere. På engelsk brukes ordet Dank om bra weed, så vi satser på at noen uoppmerksomme stonere river med seg blekka når de er innom Narvesen etter Walters mandler.

Hvorfor ikke følge skatebladmalen når man skal lage et produkt vinkla mot verdens mest konservative målgruppe?

– Vi ønsker å distansere oss fra måten skating tradisjonelt blir fremstilt, i hvert fall her til lands. Vi vil prøve noe nytt, og satser derfor på en strammere layout, mer luft og skikkelig papir. Vi vil lage et produkt som lukter, kjennes og ser ut som kvalitet. Vi har mer til felles med blader som Grey, Color og Soma enn Thrasher.

Kan dere kickflip?

– Ja, i så godt som alle varianter. Vi kan også en hel haug med vanskeligere triks.

Hva er greia med flannelskjorte og oppbretta luer/chinos?

– Vi er ikke helt sikre, men etter 2006 har

det vært selve skateboarduniformen. Gjenger med mer enn fem skatere ser ofte ut som de skal spille bedriftsbowling. Det skal samtidig sies at skaterne var først ute, Carlings hoppet på bølgen mye senere. Flannelskjorter lukter forresten merkelig etter at du har skata i dem noen måneder.

Er jenter som skater, for å parafrasere Fotballfruen, yay or ney?

– Her burde vi sikkert sagt noe politisk korrekt, men det er kjedelig. Så «ney». Vi diskuterer skating utrolig mye sånn ellers, så det er ikke noe poeng for noen av oss å skulle ligge i skje med en dame og snakke om hardflips og Bobby Puleo.

Var alt bedre før?

– Ikke alt. Skating har streitet seg betraktelig opp de siste ti årene, norsk skating i dag er ganske langt fra «Kids». Hvorvidt dette er en bra greie eller ikke får være opp til den enkelte å bestemme. Noen savner kanskje baggy bukser og fiskehatter, men generelt sett står det bra til med skating i 2011. Vi er uansett for unge til å være bitre. Spør oss igjen om to år.

Dank kan kjøpes to ganger i året på Narvesen fra og med 18. mars for den nette sum av 59 kroner.

LITE FLINKE PIKKER TEKST FLINKE PIKER

BARBIE BOY Han var av den typen som man aldri skjønner seg på. Han kom innom hybelen min, knullet meg, og så gikk han. Jeg ble selvsagt stormforelsket. Jeg måtte gå en halvtime for å komme til ham, og jeg gikk alltid hjulbeint - og forelsket - hjem i 45 minutter etterpå. ”Sånn, nå kan du gå hjem”, sa han en kveld. Vi hadde akkurat hatt sex, og nå ville han sove. ”Hjem? Hva mener du?” spurte jeg. Han sa at det ikke var vits i å henge sammen, for vi skulle jo bare ha sex. ”Du har liten pikk og det der Barbie-sengetrekket ditt er faen ikke ironisk-morsomt en gang!”, brølte jeg og vagget hjem. Dagen etter sendte jeg ham en følelsesladd mail hvor jeg erklærte min kjærlighet overfor ham og det shitkule sengetrekket hans. Fikk aldri svar.

2 1

JO FLERE KOCHER, JO MER SØL TEKST TORE ANDVIG Siv Jensen har fått nye amerikanske venner.

Hun besøkte dem i USA og de gjengjeldte tjenesten ved å holde taler på FRPs landsmøte. Americans for Prosperity, en gruppe stiftet, finansiert og for det meste kontrollert av de notorisk mediesky Koch-brødrene.

Brødrene arvet et petrokjemisk selskap, Koch Industries, som faren bygget opp ved å bygge oljeraffinerier for Stalin. I 1980 da David Koch prøvde seg som visepresidentkandidat for liberterianerne fikk brødrene like godt støpt gullmynter med portretter av David og presidentkandidaten på. Myntene ble delt ut som et ledd i valgkampen. Koch-brødrene er begge gode for hundrevis av dollar-milliarder og deler femteplassen på listen over de rikeste i USA. Brødrene spanderer enorme summer på lobbyvirksomhet, blant annet mot regulering av alle typer helse og/eller miljøskadelige utslipp. Denne strategien er imidlertid ikke spesiell for Koch-gutta, men en slags standardøvelse blant mektige og

12

2/2011

pengesterke næringslivsaktører i USA. Mer spesielt med Koch-brødrene er måten de har satt opp og finansiert diverse ekstremt høyrevridde tenketanker og «grasrotbevegelser» på. De siste par årene har Americans for Prosperity muligens blitt den aller viktigste, spesielt i forbindelse med Tea-Party-bevegelsen der gruppens «Tea-Party Express» ble en av de viktigste organisatorene og finansieringskildene til bevegelsen. AFP og TPE var svært aktive både når det gjaldt mobilisering og finansiering av en rekke radikalt høyrevridde kandidater – blant annet den nå nyvalgte senatoren fra Kentucky, Rand Paul. Han har uttalt at forbudet mot segregering av kjønn og rase ikke (!) skal inkludere private bedrifter som restauranter og kafeer. Begrunnelsen er at dette representerer en såkalt «government overreach»; et statlig overtramp på eiendomsretten. På samme tid er han kategorisk motstander av abort – uansett omstendigheter, selv etter incest og voldtekt – angivelig uten at det innebærer «et statlig overtramp» på kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

DEBUTEN/MMMBOP ”Maybe doggystyle will work!”, sa han. Jeg var 15, jomfru, småbrisen og klar for å få det unnagjort.

Jeg mente han var for stor, og det tok han naturligvis som et kompliment. Egoet hans var til å ta og føle på, til tross for at han var en negergutt fra Kenya som akkurat hadde fått seg jobb på danskebåten. Han lokket meg inn i ansatt-lugaren sin, som besto av en seng og en radio som av en eller annen merkelig grunn ikke kunne spille annet enn Hanson.

Jeg spriket med beina, og han kjørte på. Ingenting gikk, før han vippet meg rundt, helte øl over pikken sin og presset seg inn i meg bakfra. Med andre ord debuterte jeg i doggystyle på danskebåten til tonene av Hanson mens øl skummet ut av musa.

1 1

BABY BOY Jeg pratet med ham på nettet, og etter mye mailing møttes vi. Han var langt i fra de 180 centimeterne han hadde skrevet på profilen sin; han var 165, rosa, bleik og tynn som en flatscreen. I det minste hadde han vært ærlig om at han var i overkant interessert i data. Han spanderte vin, mimret om IRC - og jeg ble overraskende kåt. Han ville spoone, han ville kose, han pratet med babystemme. Jeg gikk rett på, men det var som å pule en dverg av en lakserosa IT-ingeniør. Gudene måtte vite hvorfor jeg fikk orgasme. ”Hva er MSN-adressen

1 3

din?” er kanskje det siste jeg vil høre etter sex. But somebody’s got to do it ....

KATEDRALEN Fylla har nok en gang skylda. Jeg har hatt jentesex to-tre ganger i mitt liv, og hun her var jeg kåt på. Men hun hadde ikke shavet seg på tre dager, og i tillegg hadde hun født to barn på veldig kort tid. Det førte til at det var abnormalt god plass der inne, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av alle fingrene mine. Hun var så klar, så klar. Hun hadde ikke festet på ett år, og nå ville hun bare drikke seg drita og knulle. ”I feel you, sista”, tenkte jeg, og fingret i vei. Dagen etter fikk jeg utslett rundt munnen, og knyttneven min lider fortsatt av posttraumatisk stress-syndrom.

Det ligner på revmatisme.

4 1

SMil Hvor ofte møter man egentlig en som faktisk har tourettes? Aldri.

Men jeg møtte en som var med i SMil Norge og som hevdet at han hadde tourettes. Han synes det var opphissende å slå meg mens han brølte ut ting på kav trøndersk. Hvem faen tenner på trøndersk? Litt bank takler jeg, og det var ikke noe problem at han knullet meg mens han tok i bruk utestemmen.

Det som ble problemet, var at han rullet seg en Petterøes 3 etter knullet. Ett sted går grensen, og den går ved rulletobakk og Ring 3.

1 5

UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS Razika er voksnere nå. Men for all del, de holder det fortsatt ekte.

TEKST HÅVARD RINGEN FOTOKOLLASJ HÅVARD NYHUS Det er en fin opplevelse å få lov til å følge et bands dannelsesreise, fra infantilt ska-punk-orkester til sofistikert jenteromspop. Da Razika først ga livstegn fra seg, var det med den rett-itrynet-artede låten «Anarkikommando», på bergensoppsummeringen Opplett. Siden den gang har jentene gjort seg ferdig med videregående, fått seg jobber, begynt å studere, blitt signet til prestisjelabelen Smalltown Supersound og sluppet den aldeles nydelige singelen «Vondt i hjertet». Er de modne nå?

Marie Mo: Nja, jo, det er jo klart, vi har blitt eldre.

Embla Karidotter: Det er en naturlig utvikling. Da vi begynte med dette var vi jo veldig unge, og ettersom vi utvikler oss, så utvikler jo også lydbildet seg.

Marie Amdam: Vi begynte å spille punk.

Ikke fordi vi var så veldig punk, men fordi det var så lett.

Maria Råkill: Senere kom denne skaen inn i bildet.

Selv om punken er mindre fremtredende enn tidligere – og poppen har fått større spillerom – ligger fremdeles skaen der, som en

slags bærebjelke. Bandets store drøm er da også å få spille konsert på Jamaica, selv om – og det skal sies – drømmen uttales med en viss lattermild distanse.

Embla: Det hele begynte med at vi fant en gammel EP i øvingslokalet, som pappa hadde lagt igjen der. Av et gammelt bergensband som heter Program 81.

Maria R: Jeg husker Fjorden (Baby!, jou. anm.) øvde der da, og de bare: Wow! Hører dere på dette?

Embla: Ja, og vi bare: Så klart! Men så begynte vi å høre på det da, og vi ble bare helt blåst avgårde.

Marie A: Vi pleide å høre på dem før og etter øving for å kjøre oss opp.

Program 81-fascinasjonen har strukket seg så langt at de har bestemt seg for å kalle debutplaten – som slippes senere måneden – for Program 91.

Embla: Fordi vi er født da, ikke sant!

Maria R: Men vi inspireres av all den der bergensmusikken, The Aller Værste!, Alle Tiders Duster …

Marie Mo: … og Elektrisk Regn! (Begynner å synge på «Halvstein Helskev».)

Razika har alltid vært nødt til å deale med stigmaet som kommer av å være yngst, og samtidig eldre enn de rent faktisk er (les:

Det begynte med at vi fant en gammel EP i øvingslokalet som pappa hadde lagt igjen.”

14

2/2011

veslevoksne). Dette forholdet har blitt aksentuert av uttalelser om at de eneste de liker på skolen er lærerne og at de «hater russen».

Legg til en uheldig kommentar som falt om den uangripelige Tom Waits, og det begynner nesten å ligne et omdømmeproblem. Bare nesten, da.

Marie A: Vi har en tendens til å fremstå litt teite i intervjuer, vi mener jo egentlig ikke det der. Faktisk liker jeg en del Tom Waits. Vi er ikke lenger så opptatt av hva som er greit å høre på og ikke. Tidligere var det veldig mye sånn at vi ikke kunne høre på techno eller country fordi det liksom var teit, men nå hører vi på alt mulig.

Embla: Vi har blitt mer sikre på oss selv nå. Vi pleide å være veldig opptatt av hvordan vi så ut på scenen og sånn, at vi var veldig pynta og drev og spilte punk og sånn. Folk ble litt overrasket og forvirret av det.

Maria R: Nå vil vi bare være ekte, være oss selv, selv om det virker som en klisjé.

Embla: Vi er jo hipstere! Vi er jo en kjempeklisjé.

Vertskap for platen – nevnte Smalltown Supersound – er i utgangspunktet mer forbundet med elektroniske utgivelser enn skranglete ungpike-ska. Om de skiller seg litt ut på labelen, virker imidlertid Razika ganske uaffektert av det hele.

Marie A: De trykket opp en liten sånn promo-samler og det var jo litt rart å finne vårt navn der inne mellom alle remixene og editene.

Maria R: Men Joakim (Haugland, jou.

anm.) har virkelig tro på det vi driver med, for Smalltown handler det ikke om hva slags musikk det er, kun om de liker musikken.

Marie A: Joakim sa at vi minnet ham om Pavement. Jeg tror ikke han mente musikken, men mer det at vi skrangler en del.

Plateinnspillingen har foregått mellom slagene, mellom eksamener, mellom jobber; i det hele tatt: de gangene det har passet for både dem og produsent Matias Tellez. Men inkubasjonstiden er verdt det.

Embla: Matias får frem det beste i oss.

Marie A: Han har jo gjort oss en del glattere da. Men det er fortsatt Razika, liksom.

Skranglete og alt.

Med plateslipp rundt hjørnet går Razika en hektisk tid i møte med promotering og konserter. Ikke helt risikofritt all den tid – som Maria R tilkjennegir – bandet er «fryktelig lettlurte». Godt da, at musikkgeneral og skyggespiller Mikal Tellé bivåner det hele fra kulissene. Det er imidlertid ikke alt han kan kontrollere.

Maria R: To uker i Europa med Kakk (Kakkmaddafakka, jou.anm.).

Embla: Alle oss i en liten buss. Dele soveplass, herregud!

Marie R: Også snorker de sånn, det kommer til å bli … huff. Men det blir fint å komme seg ut, det blir det jo.

Program 91 (Smalltown Supersound) slippes 21. mars. Singelen «Vondt i hjertet» er ute nå. www.myspace.com/razika

edbergen Apple-forhandler siden 1981

Kom inn og prøv helt nye MacBook Air. Den mest mobile Mac-en på alle måter.

Den neste MacBook-generasjonen gir deg det nyeste av bærbar teknologi. Nye MacBook Air har både flash-basert lagring, Multi-Touch-styreflate, opptil 7 timers batteribrukstid, opptil 30 timers dvaletid*, prosessor og grafikk med høy ytelse – og mye mer. Alt dette i et elegant unibody-kabinett. Stikk innom EDBergen, og prøv tidenes tynneste og letteste MacBook.

Nye 13-tommers MacBook Air

Nye 11-tommers MacBook Air

EDBergen — 30 år som Apple forhandler Strandgaten 64 — i begynnelsen v Gågaten. | 5004 Bergen | 55 36 30 50 | www.edbergen.no | post@edbergen.no *Batteribrukstiden varierer etter bruk og konfigurasjon. Du finner mer informasjon på www.apple.com/no/batteries. TM og © 2010 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

NATT&DAG-PRISEN 2010 ÅRETS VINNERE: -

NATT&DAG-STIPENDET 2010: NESEBLOD FIKK 50.000,-

Vinnerne av Årets Aller Beste og NATT&DAGstipendet er en platebutikk, turistattraksjon og knutepunkt for alle med forkjærlighet for doble basstrommer, hyl fra helvete og riffing av satan selv, slik vi liker det. Det bittelille, overfylte, trange lokale har flere kultur/nasjonalskatter fra de siste 20 årene enn Nasjonalmuseet selv, og går med planer om, nettopp, å lage et museum. Hadde bare Oslo Kommune vist like mye interesse. Hit valfarter sør-amerikanere og japanere med det eksotiske målet Oslo, kun for å se og ta på originale Burzum demoer og annen black-memorabilia. Unikt, og utvisomt fortjent. Vi stoler på at dere bruker de 50.000 kronene klokt. Årets jury: Helle Vågland, Peer Osmundsvaag og Thomas Seltzer sa det slik: ”Kenneth og de andre på Neseblod driver en av verdens minste, men samtidig viktigste platesjapper, og fortjener honnør for det. MEN: De snakker om å starte Black Metal-museum, dette stipendet er et godt bidrag. Fenris kaller Elm Street for en Black Metal petting zoo, der italienere og meksikanske Blackpackere kommer for å TA på legendene. Med et sånt museumkan de forhåpentligvis slippe den verste latino-tafsinga, så sånn sett får prisen et humanistisk tilsnitt. Black Metal og humanisme hånd i hånd, DÉT er Norge anno 2011!”

ÅRETS NAVN: STAVANGER

ÅRETS NAVN: BERGEN EMILIO SANHUEZA Er: Styremedlem i Bergen Filmklubb, programleder for «Discopolis» på Studentradioen og DJ for Nabovarsel. Sanhueza stiftet Nabovarsel sammen med Romskip & Planeter allerede i 2004 og har siden vært en uvurderlig kraft i Bergens kulturliv – slett ikke avlastet av hans ventures inn i litteratur- og filosofistudier. Hans uanstrengte vesen og tilforlatelige omgang med skjønnånden gjør ham like ettertraktet som nødvendig når noe bra skal stables på beina.

Har blant annet jobbet med artister som Tobii, Put Your Hands Up For Neo-Tokyo og Advanced Language; og gjør tidvis noen frekke disco-edits i landskapet mellom «Detroit-minimalisme» og «Berlin-house» – begreper han er den første til å avfeie som ganske meningsløse. Kan bli: Bergens Jan Fredrik Karlsen. Bare en tanke kulere.

Ett steg nærmere nå.

TERJE VALLESTAD «Alle nye, kreative ideer blir skrinlagt som et resultat av de store gigantprosjektene som foregår i Bjergsted, på Tou og i Sølvberget. Nye ideer og ting som kunne gro for å få et pulserende og vitaliserende kulturliv, vil en i framtiden ikke ha råd til å gjennomføre.» Nådeløse ord fra mannen bak Sting og Litteraturuka, et arrangement så populært at Terje Vallestad ble truet med juling av [forfatter] som ikke fikk være med.

Det er imidlertid ikke bare derfor vi nominerer Vallestad. Som pådriver bak Hvitløksuka, jazzklubben, den noe subversive nyvinningen «drag stand-up», en rekke kunstutstillinger og byens frieste DJ-scene er hans kandidatur og innsats bare matchet av hans breddevirksomhet.

ÅRETS NAVN: TRONDHEIM Ole Aune og hans plateselskap Terratur Possessions vant NATT&DAG Trondheimsprisen ”Aller Beste 2010”. Blant de nominerte var Ståle Gerhardsen som har briljert med design, reklame og kunst og Marius ”EmmTee” Thorvaldsen for å ha booket nyskapende musikk til BrukBar&SUPA i en årrekke og dermed satt plassen på Europaklubbkartet. Men seieren var det altså Ole som tok, etter å ha vært en stolpe innen metal-miljøet i Trondheim. Både med plateselskapet sitt og festivalen Nidarosian Black Mass, har han samlet det som kryper og går av folk som piper i nærheten av metalldetektorer fra alle deler av Europa og dermed skapt et navn og et miljø for det i Trondheim, for ikke å snakke om plattform videre for nye band og metallhoder. Vi gratulerer med å la han blogge i avisa! ”Ikke bare er det spesielt å bli nominert til ”Årets Beste” kun 2-3 mnd etter jeg var smurt utover avisene stemplet som norges nye Tore Tvedt, men at jeg vant kom jo som juleaften på kjerringa. Det er et tegn på at folk faktisk setter pris på det jeg gjør og at folk skjønner at jeg er like nazi som Barack Obama. Det er artig å få igjen noe etter alt slitet. Å jobbe fra 06.00 til 24.00 er ikke uvanlig for meg, og spesielt Festivalen fjernet noen år av livet mitt. Men det er verdt det når man hører fra de som var der, og når ting som dette skjer. Fremover skal jeg konsentrere meg om plateutgivelser, jobbing, reising, noe arrangering på litt lavere nivå, og mer jobbing. Kankje litt DJ’ing også, om det er rom for det noe sted i byen her (JA SÅ TA KONTAKT DA VEL!).

Festivalen ble arrangert for siste gang ifjor, ettersom jeg føler sirkelen er sluttet. Det er ikke noe vits i å tyne det år etter år til arrangementet ikke er en spesiell event lengre, men kun nok en festival i mengden. Fjorårets festival var en gedigen suksess, og jeg gjør som Johann Olav Koss; gir meg på topp.

Bare tanken på Nidrosian Black Mass pt. 15 gir meg frysninger. Takk til alle de som har støttet opp hele veien; broderskapet i Nidaros, publikummere, artister, og andre støttespillere (dere vet hvem dere er), og takk til Natt&Dag og de som stemte på meg. Det settes umåtelig stor pris på. En hissig finger går til alle hverdagsheltene som sitter klistret på dataen og tror det de skriver på forum og andre nettsamfunn faktisk betyr noe. At dere tror et innlegg gjør at dere tar del i noe større. Jeg har ignorert alle mails fra dere, og holdt meg unna alle nettdiskusjoner for ikke å være på samme nivå, og det tok jo bare en uke så var dere opptatt av noe helt annet, og jeg kunne fortsette arrangementet uten noe mer pes. Takk for at dere er giddaslause, uføretrygda tapere som ikke gidder løfte en finger annet enn når det skal taztes priv. Respect the fuck off. Det var synd jeg ikke vant de 50 000 kr i Oslo i helga, siden jeg skal til Las Vegas i Juli, men det er kanskje like greit? Planen var å kjøpe lyseblå dress a la Dum Og Dummere. Gratulerer til Neseblod Records som vant prisen! Jeg har lagt igjen mye mer enn 50 000 kr i den sjappa(og mer skal det bli!), så jeg kan med hånda på hjertet si at jeg unner dem dette, og at jeg håper de fortsetter i 100 år til!”

NATT&DAG takker Ole for fine og ufine ord – og kommer til å stemme på han som årets rosablogger neste år.

Dverger, sex, livets vold og til slutt den endelige døden.

TEKST A. FALKENBERG / M-A. I. VOISIN FOTO RICHARD ERIKSEN Siden de glade New York-dager på 70-tallet da den unge poeten publiserte den legendariske punkrock-fanzinen Little Caesar, via en lengre periode i Amsterdams over middels eksentriske homoklubber der han påbegynte romansyklusen The George Miles Cycle – en av moderne litteraturhistories mest intense dissekeringer av menneskelige relasjoner og besettelse – har verdens kuleste forfatter, med en perverst plettfri prosa, dyrket en hemningsløs fascinasjon for åpningen av mannlige kjønnsorganer i den evige jakten på en indre perfeksjon,

enten det er via sex eller slakting. På tross av høyere lesertall i det herlig forskrudde Frankrike: Dennis Cooper er en Amerikansk Mester.

Du har akkurat fullført The Marbled Swarm.

En roman der fortellerstemmen er en pretensiøs og irriterende 22-årig fransk kannibal. I stemme ligner den visstnok på den veldig morsomme novellen i antologien Ugly Man, «The Anal Retentive Line Editor». Så vil komedieaspektet være framtredende?

Dennis Cooper: Jeg arbeider med tekst på samme måte som musikere mikser musikk; ting befinner seg i ulike lag. Humor er alltid et av lagene, men oftest som et lag, et middel, som tjener viktigere aspekter i teksten. Humor er fleksibelt, og man kan bruke

Mark dro ofte til Kansas for å ha sex med Burroughs mens vi var sammen” det til å distrahere leseren, forberede leseren på en overraskelse, gjøre språket vennligere, slike ting. Ettersom horrorsjangeren ofte bruker humor – det er en stereotyp greie – må jeg anvende humor på en subtil måte. For eksempel i boken min Guide, er det en lang scene med en psykotisk dverg som hakker i stykker en ung gutt. Det er en veldig voldelig og rystende scene, men siden morderen er en dverg så refererer det til komedie.1 Det

var et mål for meg å gjøre humor enda mer framtredende enn tidligere i Ugly Man, og jeg jobbet bevisst med å strukturere novellene som vitser. «The Anal Retentive Line Editor» er en veldig komplisert komedie sånn sett. Det er humor i The Marbled Swarm også, men den er mer underlig. Det er en uhyre kompleks roman, med et mysterium inni et mysterium inni et mysterium …

2/2011

17

Jeg er interessert i noen som er så oppslukt av en annen person, og at denne følelsen er så grensesprengende, at han tillater grusomme ting å skje – at han rasjonaliserer og estetiserer det på en slik måte at opplevelsen, gjennomførelsen, blir viktigere enn individet.”

Hvordan ble du interessert i pornografi, eller for å si det mer presist: det pornografiske språket?

DC: Da jeg var femten år bestemte jeg meg for å bli forfatter. Jeg bestemt meg for at jeg skulle skrive om sex og vold. Jeg leste Sade og det var et ganske stort mindfuck å se at det kunne være legitimt å interessere seg for dette. For meg har møtepunktet mellom sex og vold alltid vært veldig kraftfullt. Det skremmer meg og tiltrekker meg og det har gjort det siden jeg var veldig ung. Pornografi ble en interessant ting å studere fordi det er så presist, det er fritt for unødvendigheter, det er purt. Jeg misliker narrativ. Jeg har aldri likt konvensjonell litteratur. Narrativ skal bare være drivstoffet, som bensin i en bil, og jeg prøver alltid å anvende det på den måten, fordi jeg ikke stoler på det. Jeg prøver å anvende det mektige, veldig enkle pornonarrativet på fortellinger som ikke nødvendigvis inneholder sex, bare for å se hvordan det fungerer. Det er nyttig for å skjære igjennom og kutte ut underplot og psykologiske oppsett og alt det søppelet litteraturen normalt benytter seg av. Klippingen i pornografien interesserer meg også. Det samme gjør det erotiske evigvarende tredjeperspektivet. Folk er så veldig påvirket av det. De tenker om sex som å se på porno.

Forfører du leseren til å konfrontere ondskap?

DC: Jeg gjør det. Jeg vil at leseren skal føle det suget og drivkraften, slik de som er tiltrukket av dette føler. Men på en kontrollert måte. Så de ikke blir drevet til å utføre handlingen, mer at de får kjenne på kraften som ligger i slike handlinger. Jeg støtter jo ikke ondskap eller … whatever. Jeg glorifiserer det ikke. Men jeg har vel ikke den normale reaksjonen til slike ting som andre har, og jeg prøver å kopiere denne, min egen, tilnærming til vold og sex. Det er som regel også veldig emosjonelt for meg. I hjertet av det ligger det alltid tragedie og tap, og jeg vil at det emosjonelle skal være tilstedeværende, men uten at det blir for åpenbart, som et overdramatisk traagedy (Latter). Jeg vil at det skal føles veldig skremmende. Ofrene er alltid 18

2/2011

de karakterene jeg knytter meg sterkest til emosjonelt.

Ja, for samtidig er det også en merkelig ydmykhet og sweetness i tekstene dine – en rar sweetness ovenfor de lemlestede likene.

DC: Jeg er ikke sikker på om jeg er så sweet, men jeg er ikke et dårlig menneske.

Jeg er i stand til å tenke på ting som normalt forferder folk, og uskyldig utforske dem. Jeg stoler på meg selv og mine egne motivasjoner. Jeg stoler på min egen moral. Jeg er ikke redd for at det å fordype seg i slike ting vil gjøre meg gal eller ond. Sadisme eller masochisme har aldri interessert meg. Jeg er interessert i hva det betyr. Jeg er interessert i ideen om at noen gjør dette for å virkelig forstå seg selv og forstå personen de gjør disse tingene mot. Det er som et barn som tar fra hverandre et leketøy for å forstå hvordan det fungerer. Jeg mener, det er psykotisk å gjøre det samme med et menneske. Men impulsen er en uskyldig impuls i sinnet til personen som gjør dette. Jeg vil komme meg rundt det slemme, jeg er ikke interessert i det. Jeg er interessert i noen som er så oppslukt av en annen person, og at denne følelsen er så grensesprengende, at han tillater grusomme ting å skje – at han rasjonaliserer og estetiserer det på en slik måte at opplevelsen, gjennomførelsen, blir viktigere enn individet.

En liten digresjon: det er interessant hvordan forfattere som håndterer såkalt «ekstrem» eller «deprimerende» tematikk, ofte er de morsomste. Ta Ligotti for eksempel.2 Eller Schopenhauer og Zapffe som de morsomste filosofene.3 4Vi har utvekslet noen e-poster med Peter Sotos, og han er også en veldig vennlig og festlig fyr.5 Det er kanskje ikke det folk hadde trodd om de leste bøkene hans?

DC: Åh ja, Peter er sweet, han er en sweetie pie! Det er få som vet det. Og Ligotti er et interessant eksempel, du finner ingen mer sitrende nihilistiske enn ham. Jeg kan ikke engang lese det han skriver, fordi det er så utrolig mørkt og inhumant. Men han er morsom. Jeg antar at hvis du tillater deg selv å ta det så langt, så trenger du et type forsvar.

En slags kompensasjon for all the bad stuff?

DC: Ja ja, akkurat. Eneste måten man kan holde seg selv tilregnelig, vet du.

Sannsynligvis.

DC: Sannsynligvis (Latter).

Hva er det mest misforståtte aspektet ved arbeidet ditt?

DC: Det som plager meg mest er når jeg refereres til – særlig i USA, men andre steder også – som «den transgressive sjokkforfatteren», den «sex- og voldsbesatte Dennis Cooper», han som skriver om «fucked-up tenåringer». For meg er det så mye mer komplisert enn som så. Arbeidet mitt er dypt alvorlig og tekstene veldig komplekst oppbygd. Det er mange som erkjenner det jeg gjør, og jeg er heldig sånn sett. Men det er mange som umiddelbart avfeier det jeg gjør som «transgressivt».

Peter Sotos

Vi vet det er vanskelig å snakke om budskap og tematikk i litterære arbeid. Men prøver du å si noe om menneskets natur eller samfunnet mer generelt – på en måte som kan ligne, si, Houellebecq? Eller er dine intensjoner strengt personlige og selvransakende?

DC: Jeg mener at man kan lese min anarkistiske politikk inn i det jeg skriver. Det er en samfunnskritikk der. Men ikke på samme måte som Houellebecq eller Bret Ellis eller de folka der. Det er ikke satire. Jeg er ikke interessert i det. Jeg tror på individet og ikke på det kollektive. Det å skrive og det å lese er veldig ensomme og konsentrerte handlinger, man går gjennom den samme prosessen. Jeg

vil bruke det til å skape en veldig personlig forbindelse – én til én mellom leseren og meg.

Føler du noen ganger at språket begrenser deg?

DC: Språkets utilstrekkelighet er en av mine hovedinteresser som forfatter. Det er derfor prosaen min er som den er. Jeg prøver å bruke språket på en klar og tydelig måte, og samtidig erkjenne umuligheten … du vet, hvert ord er en korrumpering av det du virkelig tenker og føler. Jeg prøver derfor å gjøre det som skjer mellom setningene eller utenfor setningene veldig tilstede. Språk har jeg alltid følt som begrensende, men samtidig har jeg alltid vært enormt tiltrukket av å bruke språk.

Men jeg stoler ikke på det. Det er en kamp.

Det er virkelig en kamp å få tekstene til å fungere slik jeg vil de skal. Det tar så mye tid å skrive de små bøkene mine! (Latter).

I bøkene dine får penisen langt mindre oppmerksomhet enn munnen og anus. Hvorfor det?

DC: Det er flere årsaker til det. Den ene årsaken er at arbeidene mine, ikke alltid, men som regel, ekskluderer kvinner. Men selv om jeg er homofil og bruker mine egne fantasier, ser jeg ikke på arbeidene mine som om at de handler om det å være homofil. Så en av årsakene til at det ikke er så mange peniser i bøkene mine er for å gjøre det noe mer androgynt, og å komme bort fra det veldig mannlige aspektet ved akten. Alle har en munn. Og rumpa, alle har en rumpe. Det er et passivt organ. Og det er spesifikke ting som jeg henger meg opp i, som at rumpa er et annet ansikt, et ansikt som ikke dømmer, sånne type ting. Det bruker jeg mye. Også ideen om at rumpa er en del ved kroppen som personen som har den, ikke helt forstår.

Du kan se på den i speilet men du kan ikke oppleve din egen rumpe på samme måte som en som har sex med deg kan. Kanskje det er slik med vaginaer også, men det vet jeg ikke. Det er noe litt urovekkende med en person som primært er interessert i rumpa, for vedkommende med rumpa skjønner ikke helt hva han vil med den! Peniser er bare litt for … nah.

Foto hentet fra www.denniscooper-theweaklings.blogspot.com

Det var en som skrev et akademisk essay om «The act of rimming in the works of Dennis Cooper», var det ikke?

DC: Jo, det var utrolig kult. Jeg mener Avital Ronell er den mest intelligente personen i Amerika, så det var en av de største ærene jeg noen gang har opplevd.

Du har uttalt at anarkisme ofte blir forvekslet med umoral, men at tvert imot, så er moral selve kjernen av anarkistisk tankegods.

Du har også uttalt at den gleden eller begjæret leseren eventuelt får ut av mordene i bøkene dine, må leseren selv ta ansvar for.

Hvor viktig er etikk i dine arbeid?

DC: Anarkismen er en tro på menneskets moral. Det er en tro på at alle de ting som går galt på en eller annen måte kan spores tilbake til maktforhold og maktstrukturer.

Jeg har full tillit til mine leseres moral. Jeg forteller dem ikke hva de skal tenke. Jeg bare presenterer disse tingene, og bekymrer meg ikke for det.

For å nevne Peter Sotos igjen: du er en av veldig få kjente samtidsforfattere som har uttalt seg positivt, til og med beundringsverdig, om hans forfatterskap. Du har også uttrykt at bøkene hans utfordrer deg mer enn noen annen samtidsforfatter, da de reiser fundamentale og vanskelige spørsmål knyttet til hvordan du selv konstruerer dine egne arbeider. Vi synes det er veldig interessant.

Kan vi snakke om det?

DC: Ja, ja, det interesserer meg i veldig stor grad selv. Du vet Peter … jeg er interessert i å avdekke alle detaljer om hva alt betyr.

Peters tilnærming er så rett-på-sak. Jeg kan ikke, eller jeg får meg ikke til å omfavne og bli et medium for et slikt begjær og den slags vold. Jeg kan ikke det. Jeg må regulere det.

Jeg er en veldig pragmatisk person. Han er ikke redd for … jeg er ikke redd for det jeg heller … men han føler ikke at han trenger å undersøke det så mye som jeg gjør. Han vil på en måte vise nøyaktig hvem han er, uten noe form for modulering. Peter og jeg har diskutert dette. Han er veldig glad i arbeidene mine, men han har problemer med deres artfullness. Det er stunder jeg føler en veldig stolthet over hva jeg kreerer, at jeg har gjort

det rette. Men straks jeg ser på kraften i bøkene hans, lurer jeg på om jeg forholder meg litt for artsy-fartsy til det hele. Siden han virkelig går for det. I så forstand er han den eneste av mine samtidige forfattere som utfordrer meg. Jeg beundrer enormt det han gjør … han er virkelig en modig motherfucker!

(Latter) (Latter) Du delte en gang en kjæreste med William Burroughs, stemmer det?

DC: Hah! My goddness. Det er sant. Jeg husker jeg holdt litt på med Allen Ginsberg.

Han støttet meg da jeg var en ung poet. Sikkert av feil grunner. Eller, jeg vet at det var av feil grunner. Uansett, jeg gikk aldri til sengs med ham, men siden Allen var så opptatt av å henge med the cool thing, og på den tiden var jeg vel the cool thing, så forble han interessert i hva jeg drev med. Men han gjorde en stor feil da han tok med seg kjæresten sin, denne gutten Mark, til en av lesningene mine.

Mark ønsket på det tidspunktet å forlate Allen, så han endte med å dumpe Allen og bli kjæresten min isteden. Like før dette hadde Allen introdusert Mark for Burroughs, så Mark dro ofte til Kansas for å ha sex med Burroughs mens vi var sammen. Det var ikke noe problem for min del, men derimot et stort problem for entouragen til Burroughs.

Jeg har ikke annet enn respekt for Burroughs, selv om jeg ikke liker hans senere forfatterskap, men alle tror at han var en så stor innflytelse for meg, og det var han ikke.

Burroughs-folka har alltid hatt et rart forhold til meg, fordi jeg ikke høylytt proklamerer at han er den største forfatteren gjennom tidene. Uansett, de var i hvert fall kjemperedde for at Mark var min spion, at han kom hjem fra Kansas og fortalte meg hemmeligheter om dem (Latter). Hele affæren har egentlig forblitt ganske komplisert i mange år, ja, helt til Burroughs til slutt døde. Jeg vet at Mark faktisk skriver sine memoarer nå, så vi får lese hvordan han selv opplevde det hele.

Du har i mange år hatt lyst til å lage en pornofilm. Warm skulle være homosex krysset med Buffy the Vampire Slayer?

DC: Ja, den kom seg til Sundanceworkshopen, men det ble aldri noe av. Jeg

har skrevet fire manus til pornofilmer. Hver gang er det noen som sier at de ønsker å lage filmen, men så får de manuset i hende og da kan de plutselig ikke gjøre det. Jeg har ikke lyst til å lage noe som er for artsy fartsy, du vet, porno er porno. Men jeg synes porno kan være en interessant måte å leke med ting på. For to år siden skrev jeg for eksempel en film som het Nurse. En av scenene var med en gutt som forteller alle at han er tretten år – han er tydelig en 24-åring i virkeligheten – men i filmen blir alle superopphisshet over å kunne ha sex med en 13-årig gutt. Jeg er ikke pedofil og støtter dem ikke, men jeg er interessert i å utforske slike ting. Og her kunne jeg gjøre det samtidig som sexen i seg selv ikke ville være støtende. Pornoprodusentene hadde i utgangspunktet sagt jeg kunne skrive akkurat det jeg ville, men straks de så dette så bare NEI (Latter). Jeg må nok spare opp egne penger for å få prosjektet på beina.

Du har en av de beste bloggene på nettet, The Weaklings. Det er ganske imponerende hvordan du daglig bruker tid på å svare alle kommentarer. Har bloggen blitt et slags kunstnerisk prosjekt for deg?

DC: Takk for det. Jeg er ikke pretensiøs på det, det er heller blitt som en fulltidsjobb!

Jeg bare gjorde det man gjør med en blogg, og så startet folk å kommentere og det utviklet seg til å bli hva det er nå. Det er et stort fellesskap som følger bloggen, og den får sinnsykt mange treff. Da jeg var yngre laget jeg et litterært magasin kalt Little Caesar, så jeg liker å organisere og redigere. Jeg er vel også kjent for å hjelpe andre skribenter og kunstnere. Bloggen er faktisk så mye lest nå at om jeg publiserer folks arbeider, får jeg mailer fra forlag og gallerier. Jeg kan hjelpe folk med karrierene. Formatet er interessant, det er en perfekt konvergens av ting. Bloggen var så å si hovedfokuset mitt i de to årene jeg tenkte ut hvordan jeg skulle skrive The Marbled Swarm.

The Marbled Swarm kommer ut på Harper Perennial i slutten av 2011. Takk til Black Box for at de fikk Dennis til Oslo.

DENNIS COOPER (1953) Amerikansk forfatter, poet, kritiker, redaktør, blogger og kunstner. Oppvokst i Pasadena, California. Millionærfaren var omgangsvenn med Nixon og moren var suicidal. Bor nå i Paris sammen med sin unge russiske eks-prostituerte kjæreste Yuri. Viktigste inspirasjonskilder: Marquis de Sade, Arthur Rimbaud og Robert Bresson. 15 år gammel begynte han å planlegge det som skulle bli romansyklusen The George Miles Cycle, som det tok ham nærmere 20 år å fullføre. Syklusen er oppkalt etter hans muse George Miles.

Gutten var i flere år Coopers elsker før han begikk selvmord med en avsagd hagle på 30-årsdagen sin. 23 år gammel lanserte Cooper punkrock-fanzinen Little Caesar (1976). Noen bidragsytere: Andy Warhol, Lou Reed, Nico, Debbie Harry og Brian Eno. Fanzinen gjorde karrieren til en haug nye, unge forfattere, poeter og kunstnere.

Romanen God Jr.(2005) er fri for den sedvanlige sexen og volden, og handler om en sørgende stonerfar som søker tilflukt i et dataspill. Av flere regnet som et av de viktigste moderne litterære verk. Ugly Man (2009) er Coopers morsomste bok til nå.

Mottok i 2007 den franske Prix Sade for boken The Sluts (2005). Er seniorredaktør i Artforum, og har skrevet for blant andre Interview Magazine, Spin og Art in America. Har intervjuet folk som Leonardo DiCaprio, Courtney Love, Keanu Reeves, Stephen Malkmus, Christian Bale og Bob Mould. Har samarbeidet med kunstnere som Keith Mayerson, Mike Kelley og Richard Hawkins. Har siden 2004 gjort flere teaterproduksjoner sammen med den franske regissøren Gisèle Vienne og musikeren Stephen O’Malley. This Is How You Will Disappear ble vist i Norge i februar 2011.

Bloggen hans er den innflytelsesrike The Weaklings. Hans favorittpornoskuespillere er Pierre Buisson, Peter Kurst, Cory Adams og Jeff Hunter

1. Guide (1997): ”The porn had this strange, silly, magical ... I don’t know, charm. I guess it was mostly the fact that I was watching a dwarf, with all his fairy-tale baggage” 2. Thomas Ligotti: Den amerikanske kultforfatteren Ligotti nevnes ofte som den mest bemerkelsesverdige grøsserforfatteren siden Edgar Allan Poe og HP Lovecraft. Arbeidene hans skisserer en ekstrem pessimisme og beskrives ofte som ”filosofisk horror”. To sitater: ”There is nothing to do and there is nowhere to go, There is nothing to be and there is no-one to know” og ”To my mind, a well-developed sense of humor is the surest indication of a person’s humanity, no matter how black and bitter that humor may be.” 3. Arthur Schopenhauer: Det fortelles at Arthur Schopenhauer, den store pessimisten, iblant ropte til puddelen sin: ”Menneske!”, noe som lyder som langt mer av et brøl på tysk: ”MENSCH!” Da trakk hunden seg klynkende inn i kroken sin med halen mellom bena. LOL. 4. Peter Wessel Zapffe: Zapffe var en norsk forfatter, filosof, fjellklatrer og humorist. Avhandlingen ”Om det tragiske” er en sjelden velskrevet og svært pessimistisk analyse av menneskets kår. Den er dypt alvorlig, men også ironisk og satirisk i sin form. Zapffes teori er at mennesket har overutviklede evner (forståelse og selvinnsikt) i forhold til de omstendighetene det lever under og derfor ikke passer inn i naturen. Erkjennelsen av dette er dypt tragisk. 5. Peter Sotos: Amerikansk forfatter og musiker fra Chicago. Tidligere medlem av powerelectronics-gruppa Whitehouse. Sotos utforsker seksuell kriminalitet og sadistiske og pedofile impulser i sine arbeider. Bøkene hans er ofte førstepersons-narrativer, der den kriminelle bærer fortellingen. Hans bøker tolkes av enkelte som kommentarer på medias hyklerske forhold til seksuell kriminalitet.

2/2011

19

Fra nå av skal kunstskribenten Tommy Olsson (47) skrive om avføringen sin fra Oslo.

TEKST THOMAS COOK FOTO ADRIAN SØGNEN Performancekunstner, videokunstner («jeg var en sånn typisk videokunstner som kler seg naken og skjærer seg med en trasig flaske og skriker alt hva han orker»), kurator, skribent: Tommy Olsson (47) spiller mange roller. For tiden skriver han.

Kunstkritikk, egentlig. Alt, når det kommer til stykket. Eller, som han selv formulerer det: «Jeg kan skrive om hvilken rekesalat som helst.»

Mer om skrivingen senere. Men først til Bergen, hvorfra han nettopp har flyttet etter fire år. Noen kaller Bergen en storby i miniatyr. Og akkurat dette – byens størrelsesmessige begrensning – er et tveegget sverd: det er både byens fremste kvalitet og dens verste egenskap. Du spaserer enkelt gjennom sentrum på tolv minutter. Og du treffer alltid

alle du skulle ønske du ikke ville treffe når du minst ønsker å treffe dem.

Den svenske kunstkritikeren i norsk eksil skal flytte, jeg skal intervjue ham. Vi avtaler å møtes i hans snart utflyttede leilighet. Det skal vise seg at han bor i bygården ved siden av min, vi er naboer. Jeg går ned fire etasjer, ut på gaten, én meter til høyre, ringer på («så går du hele jævla veien opp», sier han i telefonen), går hele jævla veien opp, kommer inn, hilser, kikker ut vinduet fra kjøkkenet hans. Over bakgården. Ser inn på mitt eget soverom. Byen er liten.

– Det er for så vidt vanskelig å gjemme seg, og jeg begynner å gå tom for steder som fortsatt serverer meg. Men strengt tatt vil jeg si at byen er stor nok, sier Olsson, hvis livsførsel da også har vært relativt omflakkende de siste årene: – De facto har jeg bodd på et Norwegianfly i fire år.

Poesien ligger i at en mann planter sin siste aktive sædcelle i en død kvinnekropp.”

20

2/2011

Olssons karriere som videokunstner var slutt tidlig i dette årtusenet. I et intervju med en hovedstadsavis fortalte han hvordan 11. september ble et veiskille for ham. Etter denne datoen var det angivelig umulig å fortsette som videokunstner.

– Ja, det låter bra, det der. Det låter for bra til å være sant, sier Olsson, med et glis en con artist verdig. Han bryter ut i latter, fornøyd.

– Det er bare piss, jeg fant på det! Bare for å gjøre meg mer spesiell.

Han knegger, blotter tanngarden, ligner en hundre kilos bever. Den to meter høye svensken med de draculalignende øyenbrynene er kledd i militærbukser, han sitter i en toseter fra Ikea, fikler med sigarettene sine – en tyvepakning Marlboro – dunker sigarettens endestykke rytmisk i håndflaten, og slik holder han på i evigheter, i en endeløs rytme, før han tenner den.

PISS OG AVFØRING Livet som fulltidskritiker kan for utenforstående fremstå som en merkelig levevei, med flust av så vel høydepunkter som bunnoterin-

ger. Noe begeistrer, noe er elendig. Det meste befinner seg et sted midt i mellom.

– Jeg ser ikke så mye piss, jeg har utpreget god smak, fleiper Olsson, og moderer seg:

– Noe piss er det jo, det hender til og med at jeg skriver om piss, men jeg foretrekker å fokusere på det som er bra. Det er noen rykter rundt meg – at jeg er en jævla rå og brutal kritiker – men alt i alt er jeg ganske grei. Jeg går nesten aldri etter strupen på kunstnere; det er stort sett de store institusjonene som får mine sure oppstøt. Så hvis jeg holder på lenge nok … jeg holdt jo faktisk på å ta livet av Høstutstillingen et år.

En gang han skulle anmelde den årlige utstillingen i Oslo ble han stående og diskutere med en ung vakt. Hun ville forsikre seg om han var presse, om han hadde noe der å gjøre. Han hadde med seg sønnen, som løp rundt på egen hånd. Vakten var frekk. I alle fall mente Olsson det, og han hang henne ut i en anmeldelse som grenset til ren sjikane.

– Det var året før. Men året etter, da tok jeg i alt jeg kunne, og da sendte Høstutstillingens ledelse ut et spørreskjema til alle landets kritikere, og spurte om jeg hadde rett.

Som fantasyforfatter… alt du trenger er nok kaffe, liksom. Så finner du på noe rart om noen dverger som driver og tukler med et eller annet.”

Han ler fornøyd. Enda en gang.

– Så da jeg satt og leste dette, tenkte jeg: Faen, min makt er faen meg grenseløs!

Dette er liksom myten om skribenten Tommy Olsson, kort oppsummert: Han går på en utstilling, skal anmelde, skriver en helsides anmeldelse om noe helt annet. Om en tur på fylla. Eller om noe annet uvedkommende. Hans gonzotilnærming til anmeldervirksomheten gjør at han tidvis kan minne om en samtidens Hunter S. Thompson. Han skal dekke åpningen av Nobels Fredsenter i Oslo, men ender opp med å redegjøre for en Sex Pistols-låt. En tur til Carnegie Art Award kulminerer i to setninger om utstillingen, resten om «en taxitur på fylla».

– Jeg fikk jo sagt veldig mye om utstillingen ved ikke å si noe om den. Men der er bildet av den fulle kritikeren skapt, sier Olsson.

Han sitter i en slags lotusstilling i sofaen, i den nesten tomme leiligheten sin. En madrass ligger på gulvet. Spartansk. En mac står til lading. En gammel tursekk står lent inntil veggen. Vi sitter i en blomstrete sofa.

Han røyker uavbrutt sigaretter, luften er tykk av røyk, han reiser seg, åpner takvinduet.

Utenfra lyder byens utrettelige kakofoni: en bil får skrens, det uler i en alarm, Domkirkens kirkeklokker slår.

– Noen ganger prøver jeg å komme til noe ved å ta en omvei rundt noe annet. For å gå fra A til B må jeg noen ganger ta en avstikker til K. Og K kan være et helt annet referansepunkt, eller det kan være formen på min avføring om morgenen, selv om det sjelden er akkurat det.

Dette Olsson-syndromet er forsøkt diagnostisert av flere, blant annet en innsender

på kommentarfeltet på kunstkritikk.no: «hva synes folket om måten Tommy Olsson skriver om diareene sine røyking drikking oppkast og whatnot istedetfor kunsten han skal anmelde? er det markevarebygging han driver med eller hva er det?» Og videre: «klart det han har noen gullkorn men jeg snakker om tilfeller hvor han bruker halve teksten på asfalt vodka og oppkast istedetfor arbeidene…».

– «Han skriver jo bare om seg selv, og han er full når han skriver»; disse tingene blir jo aldri sagt av folk som har lest noe av meg etter 2004. Jeg har jo tross alt klart å gjøre en slags karriere ut av dette, og jeg møter stadig folk jeg aldri har sett, som dunker meg i ryggen og sier noe oppløftende.

Selv i kulturflaggskipet Morgenbladet, en tung, seriøs avis, får han tilsynelatende gjøre som han vil. Som en av overskriftene hans lød: «Hvorfor har du så stor kuk bestemor?»

– Det er også en grunn til å bli i Morgenbladet. Kunne jeg fått inn «Fitte, fitte, fitte» som overskrift i Dagbladet? Jeg tviler på det.

DVERGTUKLING OG ULVER I FÅREKLÆR Det skjer noe med kunstnere. Selv performeren Kurt Johannesens kunstnerskap ligner

snart et forfatterskap. Olsson mener dette er en tendens blant performancekunstnere: man trekkes mot teksten, før eller siden.

– Jeg tror egentlig at jeg tar sikte på å ende opp som skjønnlitterær forfatter.

Noen steder nevner han akkurat dette, eksplisitt, som en slags drøm, en utopi. I enden av tunnelen blinker det i et lys – en pensjonistaktig tilværelse som forfatter: som fantasyforfatter, i Cornwall, England.

– Nå tror jeg ikke det blir fantasy, og jeg tror ikke nødvendigvis det blir Cornwall heller, men … … det får stå som et symbol på det du skal strekke deg etter?

– Ja. Sånne omstendigheter er veldig attraktive. Stille og rolig, du trenger ikke gå ut.

Som fantasyforfatter … alt du trenger er nok kaffe, liksom. Og ti fingre. Så finner du på noe rart om noen dverger som driver og tukler med et eller annet.

Funksjonæren, fabrikkarbeideren, den offentlig ansatte ni-til-fire-arbeiderens taktfaste hverdag står i kontrast til den svenske skribentens arbeidsliv («all min våkne tid er arbeidstid, og en god del av den tiden jeg 2/2011

21

Nick Cave og jeg var portrettlike på et tidspunkt midt på nittitallet...” sover også, tror jeg»), som konstitueres av et generelt høyt aktivitetsnivå, mye reising og lite søvn, med deadlinespøkelset til enhver tid hengende over seg: tekst må produseres, det er ingen bønn.

– Jeg kan jo få skrivesperre. Det har ikke skjedd, men muligheten er jo der. Det er en sånn mytisk ting blant skrivende folk, at skrivesperre, det får du når your bad writing catches up on you. Alt dårlig som du har skrevet attakkerer deg plutselig en morgen og gjør det helt umulig å jobbe.

Men det har ikke du opplevd ennå?

– Nei. Men så er det veldig lite dårlig jeg har skrevet også.

Når han like gjerne skriver om sin egen avføring som det han egentlig skulle skrive om, er det uomtvistelig faktum at det droppes anekdoter over en lav sko i Olssons tekster. Slik får den gjennomsnittlig oppmerksomme leser med seg diverse kuriositeter, som at han på et tidspunkt passerte køer på utesteder fordi han lignet Nick Cave.

– Det er faktisk helt sant: Vi var portrettlike på et tidspunkt midt på nittitallet. Det finnes vitner på at jeg går forbi køen ved å mumle litt med australsk aksent.

Noen av anekdotene er imidlertid mer pikante enn andre, noen utelukkende humoristiske.

– Jeg traff en gammel skolekamerat på et fetisjparty i Oslo med et hundehalsbånd rundt halsen som sa han ikke hadde bestemt seg for om han var underdanig eller dominant. Da visste jeg det var over. Dette var i en periode der ren perversjon var hipt. Og da skulle du jo tilpasse deg denne subkulturens parametre – enten er du dominant, eller underdanig.

Han bryter ut i latter:

– Men, er du fashion victim og kommer inn der, da er du lost. Da må du bestemme deg jævlig kjapt.

Hvordan var et fetisjparty i Oslo på nittitallet?

– Ganske forsiktig. Jeg flyttet jo til Oslo fra Amsterdam, så jeg hadde jo naturlig nok vært på en god del fetisjparties allerede. Og der har du en kultur for å slite av folk klærne og piske dem til blods over en barkrakk, eller fistfucking på biljardbordet … dét skjedde aldri i Oslo, det var mer danskebåten i gummiklær.

BALLADEN OM GHB En episode som høstet nasjonal oppmerksomhet var da Tommy Olsson kuraterte avgangsutstillingen ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2009. Kontroversen skyldtes at en av studentene delte ut det narkotiske stoffet GHB – også kjent som «voldtektsdop» – til intetanende publikummere. Olsson fikk mye av skylden, men var ikke engang tilstede under episoden. Da var han gått hjem, for lengst.

– I ettertid har det jo blitt stående at jeg personlig gikk inn på Stenersen-museet og tvang små barn til å drikke GHB. Og det er jo overhodet ikke tilfelle.

Kunstneren gjør et forsøk på å rekapitulere hendelsen:

– En av studentene skulle stille ut masse marihuanaplanter. Men så skjønte han jo at plantene ville bli konfiskert i løpet av en halvtime. Så, om vi snakker realpolitikk og

økonomi, ville det vært et gigantisk tap. Så han gikk for plan B: montere et IKEA-kjøkken og koke opp GHB. Koke det opp; ikke helle det i drikkevannet, ikke lure dekanen til å drikke flere liter av det, selv om dét i ettertid kan sies å være en ganske god idé.

Men det stoppet slett ikke der; historien utviklet seg på dramaturgisk vis:

– Dette er dessuten en student som jobber så ad hoc at han monterte kjøkkenet under åpningen. Halvveis inn i åpningen maste han om at han skulle få inn en komfyr, og det klarte han. Bare dét er jo fantastisk!

– Så står han med en komfyr med treplugget kontakt – hvor faen finner du et sånt uttak i kjelleren på et museum? Altså, da gikk jeg fra utstillingen. Og jeg tenkte ikke mer på det. Jeg tenkte også at det var ikke så farlig om han fikk til å koke opp den der skiten eller ikke. Men det han da gjorde var å gå på en ny plan B – å stille ut to flasker medbrakt GHB.

Her er Olsson snart sprekkeferdig, den svenske kjempens ansikt forvrenges, han undertrykker latteren, samler seg, fortsetter:

– Men ingen reagerer, så han forsyner seg litt, og kameratene hans forsyner seg, og da var helvete løs. Og etterpå sier alle det var min feil!

Ballongen sprekker, Olsson ler høyt og fornøyd. En vandrehistorie er født.

– Bare fordi det er et bra arbeid, så skal ikke jeg ta all kred for det.

– Nei, verken ansvar eller kred, kanskje.

Og ett sted stopper jo en kurators ansvar?

– Ja, jeg er jo ikke pappaen hans! Og ikke støttekontakten hans, heller.

med å si noe om at jeg følte meg som en ulv … faen, hvordan var det da … som en ulv blant gulrøtter, eller, noe helt fjernt, i alle fall.

Tennene flekkes nok en gang opp i en beveraktig grimase, Olsson er i godt humør nå.

– Det var en formulering som var en total stream of unconsciousness. Jeg tror det var «som en ulv blant gulrøtter». Så begynte dette å mutere, og det ble til «en kjøttspiser blant grønnsaker».

– Og disse gulrøttene ble plutselig tildelt en utrolig fallisk betydning, og plutselig ble jeg anklaget for å ha skrevet noe helt vanvittig som jeg aldri hadde skrevet, gliser han.

For hvert ledd den går videre så blir det ett steg verre?

– Ja, det sluttet med en helside i Klassekampen der dette ble dratt opp som et eksempel på mannlig herskerteknikk.

Klassekampenkronikken spores selvsagt uproblematisk opp på nettet, og i lys av Olssons redegjørelse for én-fjær-blir-til-ti-hønsmekanismen som råder, er det fornøyelig lesning. Kronikkforfatteren skriver at Olsson føler seg som en «ensom kjøtteter blant kåte grønnsaker».

– Mamma Mia blir jo av en eller annen grunn misoppfattet som et tegn på kvinnelig frigjøring, fordi Meryl Streep har sex tre ganger. Men denne feillesingen var tatt til inntekt for at jeg var et sexistisk svin. Og det var den der gulroten, for du vet jo hva det er …

Han ler av sin egen vits som er i anmarsj.

– Far kommer hjem og slår gulroten i bordet!

DEN «SELVUTNEVNTE» PORNOGRAFEN Overalt hvor man leser om den svenske mannen med de mange rollene – om hans eget livs rulletekst blir en lengre affære, vil rollelistens mange roller likevel være spilt av den samme mannen, som et one man show – dukker en bestemt kuriøs betegnelse opp, nok en tittel: «selvutnevnt pornograf», står det.

– Altså, jeg var pornograf i min ungdom.

Da jeg stilte ut på Bergen Kunstforening ble jeg sensurert fra utstillingen. «Pornoskandale i Kunstforeningen», sto det på førstesiden av Bergens Tidende. Det var egentlig porno jeg laget, men en slags ambient porno: poetisk porno. Ikke pornografi som fungerte som pornografi. Det var ikke noe å runke til.

Selv om folk runker til det meste …

– Jo, men det var såpass rare kontraster her. Det kunne plutselig dukke opp en hårtransplantasjon midt oppi dette, eller en obduksjon … Men så jobbet jeg faktisk med porno, direkte, også dette på nittitallet. Jeg produserte og solgte porno i en periode. Og sto i en litt mystisk butikk og solgte gummiklær og pisker.

I retrospekt får den lyssky deltidsjobben et anslag av komikk. Og for undertegnede synes det som et stort steg fra å være interessert i porno til å bli produsent og distributør.

– Nja, det er fort gjort. Hvis du går på kunstakademiet og har tilgang til utstyr, så lar det seg gjøre, altså. Men hvor ordet «selvutnevnt» dukket opp vet jeg ikke. Men visse ord får jo en smitte: Hvis det står ett sted så står det snart et annet sted. For noen år siden anmeldte jeg Mamma Mia. Jeg avsluttet

UTENFOR HJEMLANDET, INNENFOR UTLANDET Selv har jeg knapt vært i Sverige. Alle mine inntrykk fra nabolandet kommer fra media, folk jeg snakker med eller fra litteratur.

Karl Ove Knausgård skriver om Sverige, om hvordan svenskene følger alle regler, at alle står på riktig side av rulletrappen og ingen tilfeldigvis dulter borti hverandre på gaten.

Regelbundet, stramt, formelt.

– Ja, svensker er jo Nordens tyskere. Det er ingen tvil om det, alt er veldig effektivt. Og rent! Rent og ryddig. Sverige er som England i forhold til nabostatene: Det er imperiet. Og, alle nordmenn forstår svensk, men du finner faen ingen svenske som skjønner norsk.

Jeg var pornograf i min ungdom.

Men det var en slags ambient porno: poetisk porno.

Det var ikke noe å runke til.”

22

2/2011

Tommy Olsson er en svenske i norsk eksil, en utlending. Og han utmerker seg også gjennom sin korporlige fremtoning (en to meter høy gigant med draculaøyenbryn glir ikke anonymt inn i massen, og han skriver selv at han i sin ungdom risikerte livet for sitt ytre: blått hår og jakkemerker med punkbandlogo på var heller ikke på den tiden en søknad om deltagelse i mainstreamens mer eller mindre attraktive fellesskap).

Er du en outsider?

– Det blir et definisjonsspørsmål. På den ene siden har jeg vært på innsiden hele tiden, men jeg kan jo si at jeg per definisjon er permanent outsider. Jeg tror det har med attityde å gjøre. Men det er vanskelig å insistere på å være outsider når man stadig får høre at man er landets viktigste kritiker. Og får tekstene sine utgitt i bokform, og er på TV og greier!

Det blir noe latterlig over å tviholde på å være outsider i den posisjonen.

Ja, jeg så deg på Nasjonalgalleriet på NRK forleden. Dette var noe med det poetiske i å…

– … i å pule på en død dame, hahaha!

Hvor ligger den poesien?

– Du vet ikke før du har prøvd! Men, her er det ikke så viktig om han [kunstneren

John Duncan, jou.anm.] har pult denne døde damen eller ikke, eller om det fantes en død dame. For det er et lydarbeid, et kassettbånd der du hører: dunk – dunk – dunk (Olsson banker armene sine i sofaens armlene, og simulerer det som skal høres ut som et samleie på tvers av dødsriket).

– Så er det et foto fra operasjonsbordet, når han blir sterilisert. Poesien ligger i at en mann planter sin siste aktive sædcelle i en død kvinnekropp og så kutter ut muligheten for videre befruktning. Folk er jo beredt til å akseptere at det finnes nekrofile, men ikke til å akseptere at det presenteres som kunst.

Tommy Olsson kom fra Oslo til Bergen, han returnerer nå, fra Bergen til Oslo, og det er som om en sirkel sluttes. Dette minner meg om noe. Sirkelen får meg til å tenke på et maleri av den franske kunstneren Henri Matisse, en av kunsthistoriens virkelige giganter.

Maleriet Dansen viser en grupper mennesker – fem nakne kropper – i fysisk forening. De holder hender, i en sirkel, kroppene gløder oransje, figurene kan minne om Picassos kvinner i Kvinnene fra Avignon, formene er forenklet. Denne sykliske manøveren som intervjuet avslutningsvis tar, minner meg om et annet verk også, det har med tittelen å gjøre: Paul Gauguins Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor går vi?

Gauguin var på Tahiti, Olsson skal ikke lengre enn til Oslo, men får utvilsomt en reise som setter spor han også, om enn ikke helt på attenhundretallskunstnervis: Han kjører til Oslo, skal tilbake dagen etter for å levere fra seg et kjøleskap, så tilbake. Men denne typen rytme kjenner han godt fra før:

– Jeg må sannsynligvis kjøre frem og tilbake i ett majestetisk grep. Slik var det da jeg flyttet hit også: leie bil fredag; kjøre fredag natt med flyttelass til Bergen; er i Bergen tidlig lørdag; bærer inn tingene; har sex; sover; våkner; har sex; spiser; kjører til Oslo; lasser på nytt lass; kjører tilbake til Bergen; tar veien om Gol; havner oppe på fjellet, med fare for sitt liv; er tilbake i Bergen søndag ettermiddag; har sex; sover; våkner; har sex; spiser; kjører tilbake til Oslo; er i Oslo mandag morgen. Altså … jeg tror jeg telte det til noe sånt som 200 mil og fem samleier i løpet av to døgn.

Det finnes en tid for alt, og nå er Tommy Olssons tid i byen ute. En leilighet står tom tilbake (slik er det når man flytter; et fullt askebeger, en ryggsekk og en uønsket sofa med blomstrete mønster er alt som vitner om at nettopp du har hatt ditt liv her, en leilighetsruin står igjen, tom, sjelløs).

– Jeg har bodd her med en dame, min kone frem til nylig. Og jeg har hatt et vikariat på Kunsthøgskolen i Bergen, men det vikariatet er slutt. Så det er slutt på forholdet, det er slutt på jobben, og rett etterpå så ble det vannlekkasje her. Og bare et par dager etter vannlekkasjen, så … Altså, jeg sover to eller tre timer hver natt. Den eneste gangen på et halvt år jeg har sovet åtte timer, det var da jeg hadde en kylling i ovnen. Så våknet jeg, og brannalarmene var jo slått av nettopp grunnet lekkasjen. Og kyllingen, den er jo godt kremert. Leiligheten er full av røyk, og jeg ligger og hoster, forklarer Olsson, som vet bedre enn å la slike omen passere uanfektet hen.

– Så det slo meg: Jeg må flytte – det begynner å bli klart at en epoke er over.

Tommy Olsson (f. 1963) kommer fra Lindesberg i Sverige. Han flyttet fra Bergen til Oslo i februar. Les anmeldelsene hans i Morgenbladet hver uke.

2/2011

23

VI SØKER ETTER:

VI JAKTER PÅ ENTERTAINERE: Vi ønsker å komme i kontakt med talentfulle personer som kan være en del av underholdningen i våre store produksjoner. Enten du danser, synger, tryller eller sjonglerer, om du er fakir eller klovn, vi er på jakt etter kreative personer som byr på seg selv. Du må kunne lage et show med stor underholdningsverdi.

Send noen ord om deg selv og hvor du har opptrådt, gjerne med bilder/video.

Kontaktperson: Gaute tlf. 920 64 003 gaute@connecting.no Connecting AS er et firma som jobber med events, sisteleddsaktiviteter, bemanning og mystery shopping. Vi er Vestlandets største aktør på aktiviteter og har noen av Norges største merkenavn som kunder.

Hovedkontoret ligger i Bergen med avdelingskontorer fordelt rundt i Norge. Vi er opptatt av å gi medarbeiderne varierende arbeidsoppgaver. Ønsker du å arbeide i et ungt og kreativt miljø?

Vi går inn i en meget spennende periode, og 1. april lanserer vi et nytt konsept innenfor event.

Det vil først lanseres i Bergen.

SALES mANAgER

BAcK OffIcE ANSVARLIg

Du skal hovedsaklig jobbe med et nytt event-konsept i Norge. Jobben din går ut på oppsøkende salg, selge inn konseptet som deretter overtas av prosjektleder som følger dette opp. Du vil være med på gjennomføringen av de største produksjonene og oppsummering med kunder.

Du skal jobbe med regnskap/ lønn, sekretærtjenester, HMS, kontrakter, opplæring av ansatte, bekreftelse til kunder og ansatte og kvalitetssikring.

Vi søker en ambisiøs person som jobber aktivt og strukturert, og kan vise til gode dokumenterbare salgsresultater. Du er selvstendig, strukturert og utadvendt med gode kommunikasjonsevner.

Vi søker en person som har erfaring med administrativt arbeid og regnskap,og med god skriftlig fremstillingsevne. Du er en person som har evne til å jobbe nøyaktig, selvstendig og strukturert, samtidig som du er fleksibel.

Videre er det viktig at du er utadvendt, har et godt humør og takler et høyt arbeidstempo.

Denne stillingen er 100 %.

Arbeidssted: Bergen sentrum Søknadsfrist: 21.mars

Denne stillingen er 100 %.

Arbeidssted: Bergen sentrum Søknadsfrist: 21.mars

WEB dESIgNER

gRAfISK dESIgNER

Du må kunne jobbe med: html, php, mysql, og fortrinnsvis ha erfaring med perl.

Vi ønsker å være blant de fremste i vår bransje innenfor web. Vi bruker web i forbindelse med rapportering til våre kunder.

Du må kunne jobbe med: Adobe Photoshop, Adobe Illustrator og PowerPoint/keynote.

Du har erfaring med å lage presentasjoner, tilbud, skisser m.m..

Denne stillingen er prosjektbasert.

Denne stillingen er prosjektbasert.

VI KAN TILBY Kreativt miljø Spennende stillinger med interessante, krevende og selvstendige arbeidsoppgaver. En bedrift i vekst Betingelser: Back Office ansvarlig: Lønn etter avtale Sales manager : Fast lønn + provisjon Designer: Lønn etter prosjekt.

Send CV med noen ord på pr. mail til: jobb@connecting.no Merk mail/brev med stillingen du søker på.

På designerjobbene sendes også portfolio.

Dersom du har spørsmål vedrørende stillingene du ta kontakt med Anne tlf: 481 23 691 eller sende pr. post til: Connecting AS, Chr. Michelsens gate 1-3 5012 Bergen

slørere:lleve v a G A ar D NATT& ittsmannen h tilstand.

n omsn i våke Gjenn r per dag ten. t a e n n jo ereks Og fem om

Hvorfor blir metall så sexy når det er vått?

Funker hver gang.

Vil et døgn foran mannekanalen Max gi tre vanlige 18-åringer hyppigere ereksjon?

TEKST CHRISTIAN VALEUR FOTO MADELEINE SCHULTZ KARLSEN Tv-titting handler mer og mer om differensiering av kjønn. Kanaler som FEM, TV2 Zebra, Bliss og Viasat4 har de siste årene prøvd å gjøre det enklere for seg selv og for seerne ved å spille på godt brukte, nærmest reaksjonære kjønnsstrenger.

Det nyeste tilskuddet på kjønns-tv-treet er MAX, en grønn mastodont, foret på motordur, tjukke dokureality-snålinger og bikerbabes i lærhotpants, en formidler av stereotypt testosteron i sin mest visuelle, firkantede form.

NATT&DAG inviterte tre vanlige gutter til 16 timer med manne-TV for å observere om de støter stereotypiene fra seg, eller automatisk suger dem til seg med øynene, lar dem svulme i penisen, for så å reprodusere dem med sleivkjeften.

fra dagens mannesamfunn hvis man ikke ser Mad Men. Jeg har ikke sett det.

Mats: Har du ikke sett det?!

Simen: Kan jeg bruke internett innimellom? Jeg er i en budkrig på Ebay. På fire Mad Men-glass. Whiskeyglass.

Dere kan bruke internett og gå på do i reklamepausene. Hvis dere absolutt må.

10:45 TV-SHOP

Sindre: Du vet broren til Ole?

Simen: Bole-Ole?

Sindre: Han har alle de apparatene.

Mats: Sånn abtronics gjør sinnssykt vondt.

Sindre: Hvor lenge brukte du det?

Mats: Fem minutter.

11:40 DJEVELENS LØPEGUTT

10:30 BRIEFING Reglene er enkle: Dere skal se på mannekanalen Max fra sendestart til sendeslutt. Dere må si ifra når dere får ereksjon.

Sindre: Høres ut som noe vi kan klare.

Vi skal sjekke om dere får flere eller færre ereksjoner enn gjennomsnittet for en vanlig mann, som ligger på elleve per dag. Og én ting til: Prøv å være vanlige gutter, ikke slitte mannsstereotypier.

Simen: Den er god.

Mats: Jeg sjekket tv-programmet før jeg kom. Mad Men går ikke i dag,

Simen: Nei, det gikk i går. Vi bør ha en Mad Men-dag.

Sindre: Jeg føler at man blir utestengt

Hvor mye har dere sett på Max?

Mats: Det er for langt ute i programrekken på tv-en min.

Simen: Jeg visste ikke at jeg hadde kanalen.

Sindre: Der var det reklame, ja. Etter syv minutter.

Hva slags programmer forventer dere å få se utover dagen?

Sindre: Jeg har sett promo for Max, det jeg forventer er vold og pupper.

Mats: Se: De har veldig mange sånne programmer: «Vi følger disse raringene».

Sindre: «Som gjør noe helt uinteressant».

Er dere fartsbøller?

Mats: Søsteren min kjører alltid ti under, da blir jeg dritirritert. Jeg kjører alltid litt fortere når hun sitter på, for å vise at det går an.

11:05 FARTSBØLLER

Sindre: Er dette den kjipe delen av COPS? Bare fartsbøter?

Simen: Hvordan kan dette være underholdende? En mix av COPS og Supersweet 16.

Simen: Er det han som kan snakke med djevelen? Oi. Se på henne.

Hvorfor plystrelyd, Simen?

Simen: Jeg trodde jeg skulle få ereksjon.

Hvilket kjønn har mest djevel i seg?

Sindre: Jeg holdt på å spytte ut damer med en gang. Men jeg kan ikke begrunne det.

Simen: (På telefon:) Vi er og ser på TV. Vi kommer ikke på skolen i dag. (Pause.) Nei, jeg hadde ikke sex med Faye i helgen.

Mats: Tror du djevelen klarer å drepe henne?

Simen: Han har sex med henne og så skyter han henne.

Sindre: Faye, Simen?

Simen: Hun ga meg et lite kyss. Og så vet jeg liksom ikke helt hvorfor.

12:30 PANTELÅNERNE I LAS VEGAS

Sindre: Er det noe man ikke kan lage TV om i Amerika?

Simen: Armbrøst er et fett våpen. Fortidens hagle.

Mats: Den der er fra 1970.

Har dere vært i Las Vegas?

Simen: Nei, men vi skal kjøre gjennom der, Mats. Om fem år.

Sindre: 800 eller 400? Gå for 600! Han har aldri vært i Tunisia, han der.

Mats: Her kommer dama si med pornosamlinga.

Simen: Jævlig kult med vintage pornoblader. Har dere spilt Mafia 2-spillet? Der kan man samle pornoblader, og så er de ekte.

Mats: Nå! Nå skal de skyte med armbrøsten.

Simen: Kan vi gå inn på superkul.no?

Sindre: Hvor får superkul.no pengene sine fra?

Unge, norske menn som drar til Las Vegas?

2/2011

25

13:00 DUSØRJEGEREN

SIMEN MEYER (18) Fra: Grefsen Favoritt-tv-kanal: Discovery Personlig eiendel: PCen Drømmer om å bli den neste: Atle Antonsen

Simen: Hva? Går de rundt med gønnere?

Dette er jo sivile folk!

Mats: Dette er manneprogram vet du.

Sindre: Jeg har sett det før. Det var ganske gøy, fordi det ble slåsskamp med noen rednecks som ikke ga seg, så de kom etter dem med høygaffel.

Simen: Se på disse gutta! Du lyser jo opp i mørket med det jævla håret ditt.

Mats: «We’re gonna hit Darrell’s mom.»

Sindre: Jeg er mer underholdt nå enn tidligere. Det er mest fordi disse karakterene er så ekstreme.

Hvor ofte bruker dere unnskyldningen: «Menn er jegere fra gammelt av?»

Simen: Vi bruker ikke den unnskyldningen.

Mats: Jo, den har du brukt, Simen.

Sindre: (snakker med Faye på telefonen) Hadde du sex med Simen på hytteturen? Nei, han sier det ikke, men mange andre sier det.

Simen: Hva sa hun?

Sindre: Hun sa dere hooka opp i tre minutter.

Går siste året på Medier og Kommunikasjon.

Spiller i skolerevy.

Sindre: Ereksjon?

Simen: Nesten. Kan jeg sjekke ebayen?

Du har fire minutter før Monstergarasjen begynner.

Simen: Jess. Jeg er fortsatt highest bidder!

17:00 MONSTERGARASJEN

Mats: Noen ganger, da jeg var liten, kunne jeg fantasere om at foreldrene til nabogutten skulle skille seg, så han skulle ha det dårlig.

Monstergarasjen får tankene til å vandre?

Sindre: Det fenger ikke. Det er noe med formen. Den eneste jeg kjenner som liker dette er fetteren min som bor i en dal med tolv andre mennesker.

Mats: Pupp eller ræv?

Simen: Jeg liker rumpe best. Men når du sier ræv høres det ut som rass. Det vil jeg ikke ha noe å gjøre med.

Sindre: Jeg fikk melding av Puppe-Trine forresten.

Simen: Så du den stygge diamanten på tanna hennes?

Er puppe-Trine storbrystet?

Mats: På puppene hennes står det «Søt, but dangerous».

Simen: Nei, det var Camilla.

Mats: Ja, ja. De er kliss like.

18:50 TOP GEAR

14:20 MONSTERGARASJEN

MATS VALØ (18) Fra: Lambertseter Favoritt-tv-kanal: Discovery showcase HD Personlig eiendel: Fish eye-kamera Drømmer om å bli den neste: Alex Rosen Går siste året på Medier og Kommunikasjon.

Spiller i skolerevy.

Sliter dere med at mannsrollen er blitt uklar?

Simen: Ja. Jeg sliter med det. Problemet mitt er ikke at kvinnene begynner å arbeide, problemet er feminisering av menn. Jeg hater fuktighetskrem.

Hvis du flasser i fjeset så lar du det bare være?

Simen: Nei, hvis det kommer til et sånt punkt …

Sindre: Dette kommer fra mannen som inviterte meg med på solarium?

Simen: Jeg har aldri tatt solarium. Bortsett fra den ene gangen. I fjor spilte jeg i revy, jeg skulle spille i singlet, av en eller annen grunn om vinteren får man kviser på ryggen.

Det hadde ikke noe med hudfarge å gjøre!

Mats: Jeg visste ikke at du hadde så sterke meninger om feminisering av menn, Simen.

Simen: Det er derfor jeg liker Mad Men så godt. Men det har ingenting med kvinneundertrykkelse å gjøre. Menn skal være menn.

Mats: Og fordi du er mann vil du bare se manneprogrammer?

Simen: Nei, nei, jeg elsker for eksempel dramafilmer. Jeg gråter når jeg ser Benjamin Button og The Notebook.

15:20 TOP GEAR SINDRE STRAND (18) Fra: Grefsen.

Favoritt-tv-kanal: Viasat 4 Personlig eiendel: Iphone Drømmer om å bli den neste: Knut Joner Går siste året på Medier og Kommunikasjon.

Spiller i skolerevy.

26

2/2011

Mats: Dette liker jeg, det minner om Autofil. Jeg så alltid på det før.

Sindre: Har du sett den hvor de tester bil vs parkoor? Det var dritkult.

Simen: Fy faen så raskt han beveger seg.

Du må være så sterk i fingrene når du klatrer.

Mats: Steike. Nei, nå er vi underholdt.

Simen: Jævlig kult med regnet. Hvorfor blir metall så sexy når det er vått? Funker hver gang.

Hvilken kanal ser homofile på?

Mats: Det første som holdt på å renne ut av meg var Bliss.

Simen: Jeg tror de kanskje ser på TVNorge. Will and Grace. Dharma and Greg.

Mats: Små gutter med store føtter og jenter med elefanthoder. Sånne dokumentarer.

Homofile liker dokumentarer om abnormaliteter?

Mats: Ja, de har så mye medfølelse.

Er alle tre hetero forresten?

Mats: Ja, ja.

20:00 CSI: MIAMI Er det beste med CSI Miami-introen med halvnakne damer på diskotek?

Mats: Jeg liker Horatio best, men dette er jo heller ikke dårlig.

Simen: Sperm.

Mats: Jeg hater slanger. Snakes on a plane var et helvete.

Sindre: Når ble det drept noen med pil?

Er det neglefilen til hun dama? Å helvete.

Mats: Hvis Agnes hadde blitt gravid nå, hva hadde du gjort, Sindre?

Sindre: Jeg hadde sagt: Oi. Hva hadde du sagt?

Mats: Jeg hadde fått panikk.

Simen: Mener dere dette? Jeg hadde sagt: Du er dum. Da har hun glemt å ta ppilla si.

Mats: Hadde du krevd abort?

Simen: Poenget er: Det er ikke mitt ansvar.

Mats: Og hva hvis hun kom med noen lover som gjør det til ditt ansvar?

Sindre: Finnes det lover for det?

21:00 ØL & KUBIKK

Sindre: Fy faen, så dødharry.

Simen: Jeg skjønner ikke. Skal hun pene, unge brunetten ha barn med han blondhåra?

Sindre: Jeg datt litt ut, jeg.

Har du hatt ereksjon for deg selv på do, Mats?

Mats: Nei. Du vet når du sitter på do og aldri blir ferdig? Det er det mest irriterende jeg vet. Så jeg fikk latterkrampe.

Sindre: Dette er jo komedie. Man kan ikke påstå at dette ikke er komedie. Dvergewrestling!

Mats: Sjekk hu puppetrynet. Er hun pulbar, Simen?

Simen: Hadde nok rygget over henne og skjeggbiffen hennes for en neve twist.

Sindre: Dette kan oppsummeres med den tekstingen der: «Fajita er dritings.»

22:00 BREAKING BAD

Simen: Jeg har lastet ned dette. Broren min anbefalte det.

Sindre: Jeg kunne ikke aktivt hengt med folk som har Ed Hardy-genser. Selv om han hadde kommet med veldig gunstige narkotikatilbud.

Tar dere dop?

Mats: Nei, gjør du?

Hvis jeg må. Hvor mange på trinnet deres bruker kokain?

Sindre: To.

Simen: Er det «de»? Er det han med lua?

Sindre: Jeg kan ikke si hvem det er. Det er dårlig moral

Simen: Hvem var det egentlig som drepte de to pakistanerne i Mexico?

Alle: Oi! Eksplosjon!

Simen: Endelig litt action og blod. Han mista beinet sitt! Kult!

Mats: Er det småvondt eller?

Sindre: Ah. Reklame …

Mats: Blir dere med å se Fem i hele morgen for å veie opp?

23:00 CONAN O’BRIEN Hvorfor ble dere så stille? Er det fordi Sindre veltet og knuste en lampe i reklamepausen, eller fordi Conan er gøy å følge med på?

Sindre: For meg er det en blanding.

Hvorfor er det flere mannlige kveldstalkshowverter enn kvinnelige?

Mats: Fordi menn er morsommere enn kvinner.

Eller mer slitsomme … Er det menns oppgave å være morsomme?

Simen: Å være useriøse i alle fall. Vi trenger et kjønn som kan ta det litt mer med ro, og et kjønn som tar ting mer seriøst.

«Det seriøse kjønnet». Nedtur.

Sindre: Conan er flink, altså. Du ser han kan dette med impro.

Kan gjennomsnittsmannen klare mer enn gjennomsnittskvinnen?

Simen: Nei, si det. Ja, men kanskje ikke.

Jeg tror det er en god balanse.

Det er ikke et svar. Det er babbel. Er dere redd for å innrømme at dere er bedre enn jenter?

Simen: Ja, for da høres vi så jævlig blærete ut.

Føler dere dere bedre enn jentene i klassen deres?

Mats: Nei og ja.

Babbel.

Mats: Jeg syns jeg er bedre enn jentene i klassen til å lage film. Jeg mener jeg er raskere enn dem. De greier aldri å gå rett på sak.

Er det noen av dere som har hørt David Toska prate? Jeg lurer så jævlig på hvordan han prater.”

Simen: Og så skal de alltid snakke så mye rundt ting.

Har dere noen kvinnelige forbilder?

Mats: Linn Skåber.

Simen: Jeg burde vel ha kommet på noen nå hvis jeg hadde noen.

00:00 THE BIG BANG THEORY

MATS: Kvinner er på vei til å ta over flere av de rollene menn har hatt i alle år.

Simen: Politikere og sånn? Eller generelle roller?

Mats: Det er moren min som sier det.

Sindre: Haha! Det er bare mamma som sier det.

Blir verden rosenrød med kvinnelig lederskap?

Simen: En balanse er svaret på det meste.

Gjesp.

Simen: Jeg vet det er dølt å si sånne ting.

Skaper Max balanse?

Mats: Nei, Max skaper forskjeller. Den putter menn og kvinner i båser som jeg, etter i dag, føler at de ikke hører hjemme i.

Sindre: Men det er vel ingen som tenker: «Hva skal jeg se på i kveld? Max!»

Mats: Skal jeg se den gode filmen jeg har lastet ned eller på folk som blir tatt i fartskontroll?

00:30 THE WAR AT HOME

Simen: Jeg syns denne serien passer på Max, for han der er en stereotyp mann.

Hvorfor er faren i The war at home stereotyp?

Mats: Han er dust.

Simen: Han er laidback. Han husket ingenting av det foredraget før noen nevnte at hun pene blonde hadde holdt foredraget.

Syns dere ikke han er usympatisk?

Mats: Jo. Veldig.

Simen: «Da menn var menn. Og damer sekretærer.» Man kan reklamene utenat etter hvert.

Mats: Det der var litt artig, da. Faren snakket om noe viktig, og så foreslo kona at de skulle ha sex, og da var det ikke så viktig lenger.

01:00 CSI Er det noen som fortsatt følger med på tv-en?

Sindre: Det begynner å bli litt vanskelig å fokusere.

Lar dere penisen bestemme hva dere ser på tv?

Sindre: Nei, jeg kan ikke si det, for jeg har nektet å se på Victoria Secrets fashion show, fordi det var så kjedelig.

Simen: Jeg gidder ikke sånne halvveise greier. Enten tv som jeg liker, eller porno.

Skulle dere ønske det var flere lettkledde damer på en kanal som Max?

Mats: Ja. Et norskprodusert, lettkledd program. Vi menn Mansion.

Sindre: Haha. «Det er Marita og Turid i kveld.»

Mats: Er det noen av dere som har hørt David Toska prate? Jeg lurer så jævlig på hvordan han prater.

01:55 CONAN O’BRIEN (REPRISE) Vi må begynne oppsummeringen. Er det et behov for en mannekanal som Max?

Simen: Det er ikke behov for Max, men sikkert behov for en mannekanal.

Mats: Det er bare et nytt sted de putter mer drit.

Hva slags tv-programmer savner dere?

Mats: Programmer som retter seg mot litt andre målgrupper enn den stereotype mannen. Som er en veldig amerikansk stereotyp.

Simen: Jeg savner volden. Eksplosjoner og litt mer skyting hadde ikke skadet.

Hva slag menn tror dere ser på Max?

Simen: Lett underholdte, primitive menn.

Dere er ikke lett underholdte? Dere ler jo av superkul,no hver gang den dukker opp?

Simen: Men de prøver jo ikke å underholde.

Hvordan fremstiller Max kvinnen?

Mats: Dårlig. Objekt.

Sindre: Dum. Ubetydelig.

Simen: Men jeg vil ikke si at de rakker ned på kvinner.

Godt sagt. Beste program?

Simen: Top Gear. Der fikk vi se menn som ikke trengte å gjøre så mye ut av seg selv.

Dagens høydepunkt?

Simen: Da skilpadden med et menneskehode på sprengte i Breaking Bad. Har vi havnet på 0 av 33 ereksjoner?

Sindre: Det må være mangel på … eller … de har jo hatt sine øyeblikk.

Konklusjonen er at menn ikke får ereksjon av å se på Max sammen?

Simen: Det er en kanal strippet for erotikk.

02:25 TV-SHOP Hvordan kan vi ved hjelp av dette eksperimentet unngå at vi er med på å forsterke mannlige stereotypier?

Mats: Si at vi ikke er den stereotypien Max tror vi er. Og at vi syns den stereotypien er kjedelig.

Burde jeg ignorere alle gangene dere har oppført dere som klassiske, kjedelige mannsstereotypier?

Sindre: Nei. Det må jo være en real fremstilling.

Vant du budrunden på Mad Men-glassene til slutt, Simen?

Simen: Ja. Og det kostet meg bare 61 dollar.

2/2011

27

NATT&DAG-PRISEN 2010 ÅRETS VINNERE: -

NASJONALE KATEGORIER:

ÅRETS SCENEKUNST NEXT TO NORMAL Musikal, Det norske teatret Next to Normal er en atypisk, moderne popmusikal, som så til de grader motbeviser fordommene som verserer rundt musikalsjangeren.

Next to Normal har en kompleks dra¬maturgi, flerdimensjonale karakterer og melodier som ikke fremkaller brekningsreflekser for folk som er allergiske mot forutsigbar låtoppbygging.

Med andre ord: en musikal for de som ikke liker musikaler. Next to Normal er selvfølgelig også en musikal for de som i utgangspunktet er glad i sjangeren. Full klaff, der altså. Frank Kjosås imponerer dessuten så til de grader at vi får en fornyet tro på at det går an å forelske seg i gutter under 1.60. Winner!

ÅRETS SKIVE Pow Pow

LAST DAYS ON EARTH (Fysisk Format)

Debuten Leaving Las Palmas fra 2007 var en flott affære med dets eksotiske rytmer, lettbente krautrock og naivistiske postrock, men fremstod i sin korthet som en helt streit homage til John McEntires Tortoise. Så skjedde det noe.

En trailer med alskens synther og elektroniske duppeditter ble hentet inn for å komplimentere lydbildet, utvide horisonten som det heter. Og med det skapte Pow Pow Last Days On Earth som allerede hylles av kritikerne som en moderne klassiker i innland og utland. Det legendariske og ytterst respekterte britiske musikk¬bladet UNCUT mente i sin anmeldelse av skiva at Pow Pow er ”Tangerine Dream for the MGMT generation”. Store ord og vel fortjent.

ÅRETS FILM KEEPER’N TIL LIVERPOOL Regi: Arild Andresen Gjemt bak en fryktelig plakat og enda verre tittel finner vi tiårets beste norske ungdoms-film: Utvilsomt blant 2010s dristigste digresjoner.

Men den beste filmen? Ja, det var det jaggu!

OSLO:

BERGEN:

STAVANGER:

ÅRETS KLUBB

ÅRETS KLUBB

ÅRETS KLUBB

FUGAZI

NABOVARSEL

AWESOME OG NITE SITE

Ingen jobber hardere og ingen jobber bedre.

Internasjonale så vel som nasjonale bookinger i toppklasse, kombinert med en klar kunstnerisk profil og en imponerende vilje til å jobbe på tvers av musikalske uttrykk, gjør Nabovarsel til Bergens klart beste og mest konsistente klubb. www.nabovarsel.info

Disse to herremennene har ikke bare evnet å revitalisere Sting – deres sjangerløse og hemningløst bassfylte dansegulv har enkelt og greit etablert et nytt klubbmiljø i Stavanger. Endelig finnes det en plass for å danse og utfolde seg til det siste fra progressive dance-produsenter, uten at det blir internt eller ekskluderende. Enten det er dubstep, tropical, ghetto, rave eller klassisk house, klarer de to å navigere med rytmen og stemningen som ledestjerne – sjangrer og hype kommer i andre rekke. At konseptet friskes opp med jevne påfyll av gjeste dj’s, burde tale for lang levetid.

De siste årene har Fugazi seilt opp som en av byens bedre klubber. Med flere av byens beste klubbkonsepter, og en bakgård tilrettelagt for klubbstemning har de klart å fylle lokalet både til hverdags og i helgene, og har med dette posisjonert seg sterkt i utelivs-Oslo. Våre lesere har talt, og vi har gleden av å publisere den rettmessige utelivsvinneren; Gratulerer, Fugazi, for prisen Årets Klubb 2010.

ÅRETS RESTAURANT THE NIGHTHAWK DINER Gratulerer da dere! Mr. Løkka a.k.a Mr. Vardøen fortsetter å gjøre det han kan best: være best på Løkka! Med behørig detaljbesettelse skapte han en ”autentisk” tredvetallsdiner midt i Oslos tjukkeste innflytterbydel: båser fra Mis¬souri, takvifter fra Ohio, sure agurker fra Brooklyn, pannekaker til frokost og økologiske burgere (eneste detalj som ikke var 100% troverdig, men velkommen lell). N&Ds anmelder ble så overbevist at han så en gjenspeiling i belysningen av gamle Chicago i de dagene hvor menn var menn og skjøt med maskingevær.

ÅRETS KUNST DORTMUND BODEGA Den gode Bodega har levert varer på løpende bånd, i 2010 og regelrett sprutet det ukentlige utstillinger ut av galleriet. Bodegaen har etter hvert etablert seg som en viktig visningsplattform og arena der mange talenter og garvede kunstner¬skap får vist seg frem for et blandet publikum. Av alle ting triller nå over én million kroner inn i den lille kneipa siden Norsk Kulturråd i 2010 vedtok å dele ut 5.3 millioner i et prøveprosjekt der de over en treårsperiode søker å styrke og profesjonalisere kunstner¬styrte visningssteder. Gratulerer som velfortjent vinner av årets kunstpris!

ÅRETS RESTAURANT SALSA Stedet der studenter, dersom de har en eksamen å feire eller en kjæreste å imponere, blar opp noen hundelapper ekstra bare for å kunne si, sånn i forbifarten: «forresten, vi spiste på Salsa i helgen». Salsa serverer upretensiøs og no bullshit-mat hvor alt er bygd opp fra grunnen.

Matanmeldere har ord på seg for å være sure, kritiske og snobbete. Det kommer som regel av at anmelderen ikke skal være på restaurantens side, men på kundens. Derfor gleder det desto mer å helhjertet gå inn for en uforbeholden anbefaling.

ÅRETS KUNST BGO1 Prøvde på noe litt Kunsthallen-lignende, bare i større proporsjoner – og med mange flere erfarne kunstnere. De fleste var vel imidlertid enige om at rommene kuratert fra utsiden av Bergen Kunstmuseum (særlig Entrées og deler av Tommy Olssons rom) var de som gjorde størst inntrykk. Betydningsfull for byens kunstdiskurs åkkesom. Det vet vi å anerkjenne. Og det har vi gjort. Gratulerer!

TRONDHEIM:

ÅRETS KLUBB: BRUKBAR/SUPA Vært BrukBart i snart 13 år, men har aldri hatt lengre køer enn i 2010 og har aldri vunnet NATT&DAGs beste klubb-pris før nå. Grattis!

ÅRETS RESTAURANT BRYGGEN ASIAN COOKING Den asiatiske perla på Bakklandet var fjorårets plass man gikk for på hale i land en kontrakt med masse nuller, feire forlovelsen for og så ta med elskerinna dagen etter. Og jaggu har de ikke byens fineste toaletter også. Gratulerer, dere har gjort dere vel fortjent til Årets Restaurant.

ÅRETS KUNST ARTSCENETRONDHEIM

NATT&DAG TAKKER ALLE SOM STEMTE OG GRATULERER ALLE VINNERNE!

Kunstlivet i Trondheim går gjennom Artscenetrondheim og ut til et bredere publikum, aka Resten Av Norge. Applaus og skål for velfortjent vinner av kunstprisen.

ÅRETS RESTAURANT OSTEHUSET Ostehuset Øst er både en butikk, en café og et bakeri på én og samme tid – et mathus med alle rettigheter. Beliggenheten på østkanten er ikke bare et symptom på bydelens renessanse – Ostehuset er snarere en fødselshjelper og pådriver for hele omveltningen. Du får servert et godt utvalg av hjemmelaget mat, og byens beste (og dyreste!) blingser. Nyt en kaffe i de store lokalene eller ta med deg noe hjemmelaget hjem når den gentrifiserte snobben i deg vil ut.

Miljøet preges av god og ekte mat som støttes av et rent, delikat og moderne, men røft og intimt interiør. Engasjerte og serviceinnstilte medarbeidere holder et høyt faglig kunnskapsnivå.

Høy D2-faktor. www.ostehuset.no

ÅRETS KUNST VITAMIN SANDNES I forbindelse med Sandnes sitt 150-års jubileum og med spørsmålet “Kan kunst benyse og stimulere framtiden til Sandnes?” gikk Vitamin Sandnes av stabelen. Martin Worst ved Rogaland kunstsenter beskrev det i forkant som en vitaminsprøyte for Langgata. Vi bivånet dessverre ikke resultatet men ut i fra hva vi kan se av dokumentasjon på flickr samt en ganske vital sammensetning av deltakende kunstnere sender vi en nominasjon i denne retningen. Medvirkende kunstnere var blant annet: Turi Gramstad Oliver (No), Monica Winther (No), Lucy Gunning (UK), Alex Schady (UK) og Hadas Kedar (Isr). www.rogalandkunstsenter.no

Gitte Witt (f. 1983) Norsk skuespiller, utdannet ved Hartvig Nissen og Lee Strasberg Institute (NY). Hovedrolleinnehaver i Exteriors.

Om å kle av den gamle hora Los Angeles.

TEKST EMMA CLARE GABRIELSEN FOTO INGRID POP Pilot season er en liten periode i året når en horde mennesker – med den samme drømmen – kommer valfartende til Hollywood. Alle sammen like optimistiske. Bare omtrent nittini prosent av dem må vende lutrygga hjem igjen.

– Det var imidlertid ikke utgangspunktet, forklarer Patrik Syversen som har regissert filmen Exteriors sammen med Marie Kristiansen.

– Det er bare temaet som filmen kretser

rundt. Filmen handler mer om mennesker som kjenner et sterkt behov for aksept og det å bli sett – og som vil ofre absolutt alt for å få det til.

Gitte Witt har hovedrollen i filmen som er et produkt av trioens egen lommebok og erfaringer fra Hollywoods bakgård der skuespillerkalver stormer dørene til skuespillerkveg for å slurpe i seg melkerester og nedtråkka gress i håp om å bli den neste Big Mac-en på drømmefabrikkens koldtbord.

Patrik: Det kommer fra en fundamental og universell følelse som alle kan relatere til, men som ble ekstra tydelig for meg da jeg

Det finnes utallige filmer fra Hollywood – men ikke om hvordan den utpulte byen virkelig er.”

begynte å jobbe i LA, og møtte skuespillere og regissører som alle gikk gjennom samme prosess. De er sårbare i en situasjon der de alltid står laglig til for hugg.

Marie: Det finnes utallige filmer fra Hollywood – men ikke om hvordan den utpulte byen virkelig er. Vi ville hovedsaklig lage film om det vi opplevde, mennesker vi traff, om skjebnen til den gemene hop som reiser dit for å prøve lykken. De fleste mennesker har behov for å bli sett gjennom en slags ytre domstol.

Gitte, du har selv trava rundt på castings og prøvefilminger, studert på Lee Strasberg, og sovet på sofaen til en True Blood-skuespiller i to måneder. Er denne rollen spesialskrevet for deg?

Gitte: Haha. Den er vel ganske tilpasset.

Patrik: Gittes karakter er en symbiose av alle menneskene jeg har møtt i LA. Man

ser mange like skjebner, men det er først når man ser et mønster og tendenser at det blir interessant å lage film av det.

Gitte: I utgangspunktet dro jeg til LA for å besøke noen som bodde der, men på vei hjem fikk jeg en casting slengt i trynet så jeg snudde på Gardermoen og dro tilbake. Faen heller, det er sånn jeg er. Der ble jeg kjent med Alan (skuespiller i True Blood, og co-star i Exteriors, red. anm) og endte opp med å bo i hans vanvittige store hotellsuite. Han fikk selskap – jeg fikk et sted å crashe. Jeg kjenner meg igjen i følelsen av å være naiv i nye møter, men i LA fikk jeg raskt oversikt over hvordan alt fungerte. Jeg følte på den absurde ensomhetsfølelsen av å være helt, helt lost. Alle vil jo ha kjærlighet. Å bli sett, elsket, og akseptert. Det var altså ikke vanskelig å dyppe inn i Skye-karakteren. Nå føler jeg at jeg har avmystifisert LA, og forholdet 2/2011

29

Pilot season Pilot season er en frenetisk, superkompetativ tid i Hollywood i måneden januar. Prominente produsere, manusforfattere og erfarne regissører designer, caster og showcaser seriebabyene sine i håp om å bli den neste store HBO-favoritten.

Omkring 26 millioner reiser inn til LA i året, cirka 80.000 per dag.

Over femti prosent er kvinnelige skuespillere.

Gjennom-snittlig sirkuleres 2,2 millioner filmmanus i LA til enhver tid, hvorav 28 av dem filmes. En pilot anses ikke som en fullstendig episode.

Patrik Syversen (f. 1982) Manusforfatter og regissør. Utdannet ved NISS Film og TV-akademiet i 2005 med fordypning i fiksjonsregi.

Regissør på blant annet Rovdyr. Aktuell med Exteriors og Hjelp, vi er i filmbransjen.

Hele auditionsettingen er skrudd. Du skal finne ærlige følelser i det mest uærlige som finnes.” er splittet. Det er trygt, fint, vakkert og bra.

Men også grusomt, ensomt, stort og uoversiktlig.

Hvorfor gjorde dere Exteriors på indiemåten?

Spesielt du Patrik har jo slått deg opp med mer kommersielle produksjoner …

Patrik: Sjanger eller form velger man ut i fra hva man vil si. Dette er en personlig film. Opplevelsene i LA kulminerte og jeg satt igjen med en masse følelser som endte i en film jeg skrev veldig fort. Men jeg kunne aldri laget den nå. Jeg kom rett fra en film som jeg ikke hadde skrevet selv, uten kreative tøyler, så manuset til Exteriors ble en slags avreagering. Jeg ville at det skulle være få mennesker 30

2/2011

involvert, der alle stod for det samme. I en produksjon som dette kan man ikke skylde på noen andre om det går gærent.

Marie: Vi kom jo veldig nær skuespillerne. Å filme realtime gjør at det oppstår en spesiell kontakt, men ulempen er selvfølgelig å ikke ha penger. Det har vært veldig vanskelig å få den ferdig.

Dere har kun brukt fire skuespillere. Hvordan jobbet dere sammen? Og hvorfor ble Gitte valgt som hovedrollen?

Patrik: Det var bare Gitte. Før manuset var ferdig, faktisk. Da jeg møtte henne var hun i samme situasjon som meg, og det vokste organisk frem da hun også kunne relatere

seg til storyen. I denne filmen har alle uttrykt noe personlig i prosjektet.

Marie: Skuespillerne hadde i stor grad mulighet til å tolke rollefigurene sine selv. De leste kun sine egne sider av manus og visste derfor ikke egentlig hva de andre karakterene holdt på med når de ikke spilte mot dem. Gitte hadde førstehåndserfaring med LA og skuespilleryrket, og vi opplevde byen sammen i en periode da vi var helt nye der.

Gittes rolle var veldig utfordrende. Store deler av filmen bæres på hennes skuldre.

Vil dere si at Exteriors er en kritikk til filmbransjen?

Patrik: Nei, jeg ønsker ikke å kritisere noen eller vifte med fingeren til filmbransjen.

Vi tar pulsen på den menneskelige drivkraften som handler om ønsket om aksept. Filmbransjen er like skitten som alle andre bransjer, men man lager film om det man kjenner nærmest.

Hvordan er det å jobbe som skuespiller og regissør i Norge kontra LA?

Gitte: Det er gigantiske forskjeller mellom LA og Oslo. Alt er større, og samtidig er jo alt down to basic. Det dreier seg til syvende og sist om kommunikasjon. Du møter mennesker på samme måte uansett hvor du er.

Patrik: Kunnskapsnivået til film er mye bredere i LA. Og de embracer mangfoldet.

Mange er nok opptatte av å opprettholde fasader. I Norge har man ofte mer nøkterne holdninger til yrket.

Rovdyr – din regidebut, Patrik – kan man si var mer kjønnsstereotyp innenfor horrorsjangerens rammeverk. Kvinnekarakterer i offerroller av ulike slag er ofte sentralt i filmene dine, hvorfor?

Patrik: For meg er filmene jeg har laget veldig feministiske. Det er en sterk kvinnekarakter som går fra å være i offerrolle til å hevde seg som overkvinnen. Det handler

Kjøp valuta før du drar

DesignContainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 LILLESTRØM ST. • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • STAVANGER KLUBBGATA 1

www.forex.no

Marie Kristiansen (f. 1982) Flermedial kunstner utdannet ved Oslo fotokunstskole i Oslo, Glasgow School of Art and Design, og Central St. Martins. Aktuell som fotograf/regissør Exteriors.

Foto: Christian Schaanning

om befrielse, noe jeg kan identifisere meg med. Jeg har alltid sett ting fra et kvinneperspektiv. Exteriors handler også om kvinner i offerposisjoner, men det er nyansene som gjør at de kommer dit. De plasserer seg selv i rollen selv, men hvorfor? Det evige paradokset når det gjelder for eksempel kvinnelige skuespillere, disse ekstremt sårbare sjelene som er opptatte av aksept, men velger et yrke der de alltid blir dømt. Det er selvpining.

Hva tenker du om underdanigheten en god del jenter, inkludert dere selv, frivillig gjennomgår for å nå høyere mål?

Marie: Jeg lurer på hvor den kommer fra og hva vi kan gjøre for å tilintetgjøre den. Er det virkelig frivillig? Hvorfor føler de at de må?

Dette temaet kan jeg jobbe med til jeg blir hundre år. Det er den usikkerheten som er roten til all den galskapen vi lager av underholding i dag. Folk puler på TV for å bli sett.

Det sier sitt.

Gitte: Det er like aktuelt her i Norge.

32

2/2011

Men i LA er alt satt på spissen. Det er veldig konkret, om det så gjelder forhold eller rolle.

Jenter har en tendens til å gå på akkord med seg selv. Ikke bare de svake, men også sterke jenter som utsletter seg selv. De vil redde andre, men så ender de med å være den som drukner.

Hvorfor tror du de gjør det?

Gitte: Det er et behov for å bli sett, samfunnet måles i hva du gjør og hva du har fått til når du møter noen. «Hvordan går det med deg, og hva gjør du?» – ikke «hvem er du og hvordan har du det?». Derfor ljuger alle. Sier at de venter på noe, har noen møter fremover, og så videre.

Patrik: Gutter har ofte andre måter å takle usikkerheten på. De er redde for nærhet og vil bryske seg på andre måter, mens jenter gjør alt de kan for å få nærheten.

Hvordan takler menn å stirre nærheten i hvitøyet?

Patrik: Menn bygger ofte en vegg. De

vil ikke la seg styre av følelser og omstendighetene, men vil heller ha full kontroll. I utgangspunktet er begge usikre og ønsker det samme. Ekstrem aggresjon og fasade av kontroll synes å være viktigere enn å være lykkelig. Det er som å bli skutt i trynet, for alt handler om maktbalanse. Et ønske om trygghet i form av noe som er uoppnåelig – særlig i LA.

Gitte: Vi jenter er flinkere til å slippe kontrollen ved å legge den i noen andres hender.

Hvilke karakterer i Exteriors identifiserer du deg mest med, Patrik?

Patrik: Det er fem karakterer. De to hovedrollene er jenter. Der ligger inngangsporten, og det er dem jeg identifiserer meg mest med. Jentene i filmen er opptatt av fasade utad, men er samtidig veldig sårbare og emosjonelle. Guttene er mer fiendtlige og distanserte til det følelsesmessige. Alle plasserer seg selv i en offerrolle, ubevisst eller bevisst.

Intervjuscener går igjen gjennom hele filmen. Var de improviserte?

Patrik: Ja, jeg fortalte Gitte aldri hva jeg skulle spørre henne om. Jeg tok på meg den kyniske hatten.

Gitte: Hele settingen var helt grusom. Det var kaldt, jeg satt i BH bundet fast med rosa parykk og var veldig sårbar mens Patrik stilte meg spørsmål. Det er den samme følelsen som jeg som skuespiller ofte går gjennom når jeg på audition gir alt av meg selv mens alle sitter og dømmer meg.

Så Witt svart?

Gitte: Hehe. Det er så forbanna provoserende selv om du er i rolle.

Patrik: Det handler om å holde opp et speil. Karakteren skal skrelle vekk alle lagene: Hvem er du? Hva gjør du? Hva vil du? Hele auditionsettingen er skrudd. Du skal finne ærlige følelser i det mest uærlige som finnes.

Exteriors har kinopremiere 25. mars

RICKS PRESENTERER QUIZNIGHT

www.standupbergen.no

?

presenterer: bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

WITH ANTHONY HILL

12:54:59

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

LIVE STANDUP

ONSDAGER KL 21.00 FREDAGER KL 20.30 Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift Forsalg på 815 33 133 eller billettservice.no

bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

TORSDAGER OG FREDAGER KL 20.30 INNGANG GJENNOM FINNEGANS C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

Billetter kan kjøpes på: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten

CONSTRUCTORS

COLLECTIVE

U2

JAN EGGUM 11. MARS - kl 21.00 bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

EXPERIENCE C

M

Y

FRE 4. MARS KL 21.00

CM

LØR 4. & FRE 5. MARS KL 24.00

MY

CY

LØRDAG 12. MARS

CMY

K

KL 24.00

MIAMI VICE JAN EGGUM

bslogo1_sortneg.pdf

MACHINE 18. & 19. MARS

m/ band

bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

10-02-10

12:54:59

12:54:59

11. MARS Kl. 21.00 C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

C

M

Y

CM

MY

FREDAG 8. APRIL CY

CMY

K

FREDAG 15.APRIL

WWW.BERGENFEST.NO

WWW.RICKS.NO

Vi er gutta fra Oppsal! Vi kan pule! Vi kan drekka! Og vi kan sloss!

TEKST LARS KRISTIAN MIDTSJØ FOTO STEFFEN OFTEDAL Slik lød det en gang på nittitallet.

Nå deler «gutta fra Oppsal» celle i Oslo kretsfengsel eller et rom ved et psykiatrisk anstalt et sted i utkanten av byen, og har 34

2/2011

blitt erstattet av en blek, lutrygget skikkelse med damemage som triller en barnevogn opp til neste stopp med cafélatte i Markveien.

Den pjuskete manken og de smale skuldrene avslører helt andre ferdigheter enn puling, drekking og slossing. «Den nye mannen er i krise!» I hvert fall om vi skal tro på det siste

årets bekymrede tanker fra en unisont enig presse.

Det sies at bak hver vellykkede mann, står en sterk kvinne. Navnet bak bylinen på hver bekymrede kronikk om «den nye mannen» bæres av nettopp denne kvinnen.

Og bak denne kvinnen sitter det også en

kvinnelig mellomleder fra den mellomstore mediebedriften. Men hvor er egentlig mannen oppi alt dette? NATT&DAG ble med gutta fra klesbutikken Freudian Kicks ned til Paris for å iaktta årets mest maskuline begivenhet: Paris fashion Week A/W 11.

Den uavhengige klesbutikken Freudian

Noen ganger kan man spørre seg hvem man lager klærne for. Er det homsene fra motebladene eller en mann med interesse for mote?”

FASHION WEEK PARIS Ble startet i 1973 som et alternativ til Haute Couture-visningene som til forskjell til «Pret a Porter» og «Ready to wear» har blitt vist frem for sosieteten siden 1868. Fashion Week Paris er delt opp i tre puljer; Haute Couture, Womens ready to wear og Mens ready to wear. Herreuka er den første av de tre forskjellige moteukene i Paris. A/W 2011 ble vist frem 20. – 22. januar. Inngår i «de fire store» som eller innbefatter moteukene i London, New York og Milano. Paris Fashion Week ansees gjerne som den mest innovative av de fire, der de prestisjetunge motehusene Dior, YSL, Balenciaga og Maison Martin Margiela viser frem neste sesongens kreasjoner.

Kicks åpnet det som ble snakkisen for ivrige fashionistas i den gamle Posthallen vinteren 2008. De to butikkinnehaverne Simen og Stian har siden den gang fraktet inn nye og obskure merkevarer som har distingvert butikken fra alle de store kjedene som ellers preger Oslos lille motesfære. Istedenfor å

stikke ned på et showroom i Karls Johansgate, reiser Simen og Stian årlig ned til Paris for å finne de skjulte skattene. NATT&DAG dilter etter.

Verdiløse menn To unge menn står utenfor en gammel

FREUDIAN KICKS Klesbutikk som åpnet opp i Prinsens gate i februar 2008.

For herre og dame med smalere merker som tidligere ikke har vært tilgjengelige på det norske markedet. Blant annet A.P.C, Surface to Air, Opening Ceremony, Soulland og Petar Petrov. www. freudiankicks.com er en av de få butikkene i Norge som gjennom nettbutikken selger mer til utlandet enn til det norske markedet.

Butikken gjør samarbeid med kulturinstitusjoner, kunstnere og musikere. Oslo Live, Matias Faldbakken, Andreas Tellefsen og Diskjokke er navn som har fått boltre seg i butikken. Foruten å selge internasjonale merkevarer lager Freudian Kicks egne kolleksjoner. Freudian Kicks regnes som en av de beste butikkene i mellomsegmentet i Skandinavia, og har fått omtale i store livsstilsmagasiner som Wallpaper, GQ, Vouge og Cosmopolitan.

PETAR PETROV Opprinnelig fra Bulgaria, men har vokst opp i Wien, der han også er skolert fra motelinjen Kunstakademiet. Viste frem sin første kolleksjon i Paris i 2003 – før han var ferdig på kunstakademiet. Kolleksjonen var så suksessfull at han aldri fullførte skolegangen. Studerte under den kjente herredesigneren Raf Simons, og er omtalt som hans protesjé. Er kjent for å blande funksjonaliteten til sportsklær med uttrykket til «high end»-mote. Petar Petrov sine kreasjoner er i dag å finne i over 160 utvalgte butikker verden over.

ærverdig bygning i Marais-distriktet. De har hendene godt knyttet sammen i frakkelommen mot januarkulda. Det er kaldt, surt og bittert. Gjennom en liten glippe fra vinduet kan man se en liten japansk kvinne som serverer rykende varm te fra et sølvfat til de norske innkjøperne. En varm velkomst til

SURFACE TO AIR Startet opp som et lite galleri, designstudio og butikk i 2000 av Aldric Speer og Jérémie Rozan.

Butikken stilte ut datidens ukjente Dash Snow, Fail og Banksy før de senere skulle bli store navn i kunstverdenen.

Designstudioet lager fremdeles reklame for andre merkevarer i moteindustrien. Blant annet Louis Vuitton, Uniqlo og Issey Miyake Designstudioet står også bak musikkvideoene til navn som The Streets, Justice, Chromeo og Kid Cudi. Surface to Air er kjent for sine samarbeidskolleksjoner.

Blant annet med designeren Siv Støldal, motefotograf Sølve Sundsbø og sportsmerket Asics.

I 2004 lanserte de sin første egenproduserte kolleksjon. Per i dag er Surface to Air sine kolleksjoner tilgjengelig i over 300 forskjellige klesbutikker rundt omkring i verden.

et hemmelig samfunn som ikke tillater noe som helst form for presse. En strak arm mot ansiktet kan ikke misforstås. Det betyr «ikke velkommen» på hvilket som helst språk.

Bak den lukkede døren har Simen og Stian blitt satt tilbake på skolebenken. De er på tredjegangsintervju for å få lov til å kjøpe inn 2/2011

35

Det ironiske er at den gule pelsjakka ikke kommer til å bli produsert engang. Det der er jo bare en showpiece!” de legendariske japanske skoene til butikken i Prinsens gate.

Mens de fleste varemerker tar imot potensielle kunder med spredte ben, er Visvim særs selektive på hvilket hjørne varene skal stå. Foran de fire svartkledde japanerne står gutta og viser frem bilder av de seneste oppgraderingene fra den norske butikken.

Et nyoppusset palass til de adelige skoene er akkurat hva Visvim krever for produktene sine. De mineløse ansiktene i det strenge landskapet av hvite pidestaller med sko får januarkulda utenfor lokalet til å føles som et koselig hjem. Helt til en pekefinger dukker opp foran vinduet igjen. De to unge mennene blir kastet ut fra fortauet.

Et hundeliv Den konstante lyden av høye heler og sirener er umiskjennelig. Det er lyden av Paris. Denne uka er den provinsielle storbyen fylt opp av verdens moteelite som har reist ned for å se visninger og kjøpe inn varer til butikker rundt om i verden. Eller bare drekka, pule og sloss som «gutta fra Oppsal» ville gjort i sin glanstid. Men om «gutta fra Oppsal» hadde vært her nå så hadde de satt store spørsmålstegn ved den feminine silhuetten som de nye store designerne som Rick Owens og Damir Doma har introdusert for herrer: Bukser med skjørt og lange t-skjorter som minner litt om en enkel kjole for kvinner. Denne uka finner man alle stilretninger i Paris; fra elegante klassiske herremenn og japanske aliens, til pjuskete guttejenter som leker med den gemene oppfatningen av hvordan en mann skal kle seg. Dette er en av de få gangene i året der man faktisk ser mennesker gå kledd med de plaggene man kan se på reklame-kampanjer og visninger. De få som har penger og er dedikerte nok til å putte 35.000,- i luksusvarer på kroppen for å se ut som fremmede. De brukes kun av sine egne, men det duger for dem. Kall det verdiløse menn.

Inne i et gammelt parkeringshus i Marais er det tettpakket med herreklær og ivrige selgere som har satt opp hver sine «stands» med forskjellige merkevarer og hver sin historie å fortelle. Capsule er messen for smale merker i mellomprissegmentet. Her kommer innkjøpere fra hele verden for å kjøpe inn merker som YMC, Soulland og Wood Wood.

Dette må være et av de mest maskuline stedene i hele verden. Fem hundre menn samlet sammen for å se på herreskjorter, tunge stoffer, kamuflasje og workwear. Det bugner over av klesmerker som har latt seg inspirere av jakt og klassiske herreklær for neste høst, og assosiasjoner til Malboro Man og Midnight Cowboy kommer fort frem. Mens moteverden som regel består av homser fra bygda som har fått det for seg at de har et kall om å pynte på verden, er dette lokalet fylt opp av 36

2/2011

tømmerhuggere som i virkeligheten lever av å selge klær.

De norske innkjøperne har kommet tilbake fra sitt to timer lange møte med det japanske merket Visvim. Det er tredje gangen de er på intervju for å få kjøpe inn varene til butikken. De er blide og fornøyde. Denne gangen har de blitt tatt inn i varmen av det smale japanske merket. Noe som er en enorm internasjonal anerkjennelse i seg selv. Visvim er som kjent ikke et prosjekt som de tjener store penger på, men varer de vil ha i butikken fordi de synes det er spennende å introdusere innovative sko til norske kunder. Et slags produkt som skiller den unike butikken fra de større kjedene som styrer detaljvarehandelen i Oslo by. Simen og Stian vandrer kjapt gjennom landskapet av workwear, jaktklær og denim for å se om det er noen overraskende gode nyheter de kan kjøpe inn til butikken.

Helt til de plutselig kommer på at de har avtalt et møte med merket Opening Ceremony som de skulle vært på for tjue minutter siden.

For pen På den andre siden av byen er alle velkommen inn til showroomet denne gangen. Opening Ceremony har virkelig skjønt det. Her blir gutta møtt av fire lekre skrepper som skal bondefange de norske gutta til å sette en stor ordre for neste sesong. Klærne ser derimot til å bli laget for tømmerhuggere: Tunge ullstoffer, boots som er laget i samarbeid med det gamle workwearmerket Pendleton. Alt inne på det store showroomet forgår på amerikansk vis – hver gang Simen tar på et plagg kommer den sexy røya bort og forteller hvor søt plagget er.

– Yeah this is so cute!, smiler hun.

Etter en halv kopp med te, kan man telle ordet «cute» tjue ganger, noe alle i rommet begynner å bli lei av. Hvilken gutt vil se søt ut uansett? De ignorerer sexbomba og angriper hver sin del av kleshenget som om de aldri skulle ha gjort noe annet før. Ikke et ord blir utvekslet, de er på hver sin side av rommet i dyp konsentrasjon. Når de er ferdige, henger de hvert sitt utvalg på et klesheng i midten av rommet. Nå er det tid for å argumentere:

– Det eneste jeg har bestemt meg for, er at vi ikke skal ha noe mer med ruter, sier Simen.

Stian tar bort to rutete skjorter fra kleshenget, samtidig som han velger ut en frakk.

Nå har kampen om sine utkårede startet.

Etter et kvarter med argumentering har kleshenget med de utvalgte varene blitt minimert til en liten pakke. Innkjøperne har gjort det de kan best – å velge ut skattene fra en enorm kolleksjon. Utvalget er så selektivt at den amerikanske piken begynner å mumle noe om en minimumsordre. Stian og Simen forklarer ganske enkelt at de må forholde seg til sin egen unike butikk når de gjør et utvalg. De

snakker henrykt om den nye skokolleksjonen til Opening Ceremony, men prøver å forklare den amerikanske ambassadøren at en butikk i Oslo ikke kan kjøpe inn i like stort volum som en butikk i New York. Plutselig er ikke alt så «cute» lenger. Stemningen blir etter hvert så trykket at de blir enige om å ikke sette noen ordre i det hele tatt, med mindre de får lov til å kjøpe inn et utvalg skreddersydd til sitt eget marked. De avtaler et nytt møte. De er på overtid, og alle må løpe til neste taxi for å rekke visningen til herredesigneren Petar Petrov.

Her kommer vintern En ring av mennesker står tettpakket sammen utenfor rue De Palais. Petar Petrov skal vise frem sin neste kolleksjon. Petrov har bakgrunn fra Wien, og gikk på kunstakademiet under Raf Simons. Designeren har vært et nytt og lovende talent innen herremote i snart åtte år, og er i ferd med å etablere seg for fullt. Eliten av verdens motepresse venter spent på hva den unge mannen har å vise frem for høsten 2011. Om han ikke høster

Kolleksjonen heter «The unlovable man», og er inspirert av den kjipe mannen som alle later som de hater.” gode kritikker fra de store magasinene som Vouge og GQ, eller får solgt seg inn i de store nøkkelbutikkene i verden, er han snart ute av gamet. Åtte år med tolv-timers arbeidsdager uten lønn tærer i lengden. Det er vinn eller forsvinn for Petar Petrov som ser ut til å fange motepublikummets interesse: Utenfor hovedinngangen til palasset dytter det elegante publikummet seg frem. Står det en svart prikk på invitasjonen kan du gli rett inn i varmen av det innvidde selskap, en gul prikk betyr at man må vente ute i kulden. NATT&DAG går inn bakveien.

Bak catwalken står en stresset Petrov og retter på plaggene til de første modellene som skal bære den nye kolleksjonen. Han blir nødt til å brenne bort noen tråder fra det ene buksebenet slik at den nystrøkne buksen kommer til sin rett. Her går ingenting på slump. Et team av sminkører og hårstylister tafser hysterisk på de østerrikske modellene som har blitt håndplukket til å være Petrovs ansikt utad. Guttepjokkene blir beordret rundt backstage med klare henvisninger til hvordan de skal gå nedover catwalken når den tid kommer. Ett minutt senere blir den første pjokken dyttet ut til lyskasterne og visningen er i gang. På første rad sitter moteredaktører fra de største aktørene i verden, Vouge, GQ, Arena og Homme sitter alle med bena i kryss sammen med innkjøperne og beskuer det nye talentets kreasjoner.

Petrov er usikker på hvordan pressen kommer til å ta imot lærjakkene hans som har et veldig røft uttrykk på grunn av en gammel og tradisjonsrik tilvirkningsmetode fra hjembyen Wien. En svett og distansert Petrov mumler med en spak stemme.

– Det er alltid slik. Man kan aldri være

sikker på om man har tatt de riktige valgene.

Dette er kvelden som avgjør hvilke valg som har fungert i løpet av den lange og tidkrevende prosessen. Lyden av blitzregnet blir overdøvet av Petrov sin kompis som spiller sine egne låter på akustisk gitar på et podium foran catwalken.

– Jeg er jo herredesigner. Og herrer er langt mer opptatt av funksjon enn et konsept.

Men allikevel så er pressen fortsatt veldig opptatt av konseptet og inspirasjonen bak.

Det gjør det hele litt vanskelig.

Petrov fortsetter.

– Noen ganger kan man spørre seg hvem man lager klærne for. Er det homsene fra motebladene eller en mann med interesse for mote?

Plutselig blir det iverksatt et smell av klapping og roping fra publikummet i salen.

En gul pelsjakke går nedover catwalken.

Dette kan ikke misforstås. Den ellers tause og strenge eliten har sett noe de likte. Stemningen kan beskrives som euforisk sett utenfra.

Petrov ler lettet.

– Det ironiske er at den gule pelsjakka ikke kommer til å bli produsert engang. Det der er jo bare en showpiece!

Selv om Petrov finner det hele ganske forvirrende kan han ikke skjule smilet som avslører at han er lettet. Den siste guttepjokken har gått seg ferdig, og Petrov må løpe ut for å takke en stappfull sal for oppmøtet. Assistenten hans spretter en flaske champagne.

To fulle menn En frynsete Adric Speer beklager den vonde odøren han er omgitt av, han kommer rett fra nachspiel etter flere av gårsdagens store fester, og har akkurat kommet seg på kontoret.

– Denne kolleksjonen er faktisk inspirert av Dash Snow. Den heter «The unlovable man», og er inspirert av den kjipe mannen som alle later som de hater, men innerst inne liker. Som han kjipe fyren som alltid kræsjer festen og lager et helvete når han kommer, ler Speer.

Inne på hovedkontoret til Surface to Air står designteamet foran en enorm tavle og går gjennom ideer for kolleksjonen til sommeren 2012. De går amok når fotografen prøver å dokumentere den konsentrerte stemningen foran tavla. Moteindustrien er så utsatt av tyveri av ideer at ingen føler seg trygge noen gang. Etter en beklagelse blir vi geleidet inn til visningsrommet. Mens gutta fra Freudian Kicks får en gjennomgang av neste høsts kolleksjon, får NATT&DAG et intervju med sjefdesigner og grunder bak Surface to Air, Aldric Speer.

– Vi startet med et reklamebyrå som ville ha en utstillingsplass til vennene våre. Og etter første utstilling var vi allerede i The Face, I.D og Vouge. Det var helt absurd!

Da Aldric Speer og partneren Jeremie Rozan startet Surface to Air i år 2000, ville de egentlig bare ha et lokale som kunne romme ville fester og små utstillinger av venners venner. Nå er Surface to Air et filmproduksjonsselskap, motemerke og reklamebyrå med kunder som Adidas, Hugo Boss og Louis Vuitton på kundelista. Jeremie Rozan regisserer musikkvideoene til Chromeo, The Streets og Justice, mens Aldric Speer har ansvar for den voksende kleskolleksjonen. Han er en kjent skikkelse fra sosieteten i Paris, og en del av det lille nettverket som gjorde Le Baron til verdens hippeste sted på midten av 2000tallet.

Det var han kjipe fyren som gjorde Surface to Air til et festlokale for datidens Banksy, Fail og Dash Snow. Det var et fristed for en generasjon kunstnere som ennå ikke hadde blitt antatt noe som helst sted. Det handlet om å skape et miljø og en energi som alle kunne dra nytte av. Aldric hadde jobbet som AD og innkjøper i Japan, og skjønte at folk var i ferd med å bli lei av de klassiske motemerkene som Gucci og Dior. Det var på den tiden da street-art og street-kulturen var relativt ny og ingen hadde kapitalisert på den enda.

– Vi solgte Banksy-bilder for 800 euro.

I dag koster de 100.000 euro, forteller en oppglødd Speer.

I dag tjener Surface to Air pengene sine på mote. Og det er ikke lenger et festlokale, men et stort hovedkontor i Le Marais, der 30 ansatte jobber på to egne kolleksjoner, og reklamekampanjer for en rekke andre motemerker.

– Vi startet med å trykke opp t-skjorter som så mange andre på den tiden, men vi var veldig tidlig ute med merkevaresamarbeid. Jeg husker den første ordren vi fikk fra utlandet. Det var en japaner som ville ha 200 t-skjorter. Vi måtte jobbe i tre døgn i strekk for å rekke å trykke dem opp, og tørke de selv nede i kjelleren for at han skulle rekke å ta de med til Japan. Det var da vi skjønte at vi måtte satse.

Speer tok etter hvert kontakt med sin gode venn, som på den tiden jobbet som assistent for Hedi Slimane i Dior Homme. De startet i det små med å designe noen mindre ting som gensere og bukser, før de startet med hele kolleksjoner som nå selges i et bredt distribusjonsnettverk over hele verden.

– Da jeg så stonerfilmen Dazed And 2/2011

37

OVERLEVELSESGUIDE TIL PARIS: LES ARCHIVES DE LA PRESSE Et stille pusterom i Marais for enhver magasinjunkie. Mannen bak kassa lar deg være i fred, og bak støvet finner du gamle Vouges fra 50-tallet og frem til nåtid. Et arkiv for alle som er interessert i å ta et dypdykk i historien til mote eller annen estetikk. Regn med å betale 150,- og oppover per magasin.

51 rue des archives paris 75003

LADURÉE Et av verdens fremste konditorier. Best kjent som oppfinneren av dobbeldekker-makronen, som sett i filmen Marie Antoiniette.

Louis-Ernest Ladurée var også en kjent forfatter før han startet konditoriet i 1862. I dag har konditoriet vokst til flere filialer, men flaggskipet står fremdeles i Champs-Elysées.

75 Avenue des Champs-Elysées, 75008 Paris

1 1

2 1

LA VERRE VOLE Et vinutsalg på høyt nivå, der viner i alle prisklasser er tilgjengelig. Når klokka er slagen 18:00, stenger de utsalget og setter ut bord for 18 gjester. Her får du muligheten til å kjøpe butikkens sortiment av viner (med et lite påslag) sammen med noe enkle og rimelige retter fra 150,- og oppover.

Med andre ord et vinutsalg som blir til en restaurant på kvelden.

Det er jo helt perfekt!

67, rue de Lancry, 75010

CAFÉ DE FLORE På hjørnet i hovedgaten i Saint-Germain finner du den legendariske cafeen som Jean-Paul Sartre og Simon de Beauvior en gang pleide å møtes på for å diskutere eksistensialisme over en klassisk kontinental frokost. En bauta som har vært der siden 1890.

Crossianten din serveres på sølvfat fra en hvitkledd kelner til en rimelige penge.

172, boulevard Saint-Germain, Paris 75006

4 1

PALAIS DE TOKYO Samtidskunstmuseet som aldri skuffer. Mindre etablerte kunstnere blir sidestilt med kjente navn. Kjøp også det svært gode magasinet de publiserer selv. Og ikke glem å få med deg en lunsj mens du er der.

13, avenue du Président Wilson 75116 Paris

3 1

5 1

Da jeg så stonerfilmen Dazed And Confuzed ble jeg helt overbevist om å lage en 70-talls-vibb på kolleksjonen.”

Confuzed ble jeg helt overbevist om å lage en 70-talls-vibb på hele kolleksjonen min, slik at det ble en rød tråd.

– Saken er at menn liker herreklær, de er ikke så konseptorienterte. Hvis merket har et konsept som er sterkere enn plaggene så funker det ikke. Jeg bare tenker på meg selv, 38

2/2011

hvis jeg skal kjøpe meg en jakke så vil jeg ha en jakke som er vellaget og ikke konseptuel.

Speer tar seg en tenkepause før han fortsetter om «den nye mannens» ønsker

– Da preppy-trenden var populær for en stund siden, var det så mange som tok det litt for bokstavelig og alle ble lei. Nå er alt litt

røffere, litt mer Marlboro man. Som i ånden til Margiela, der tingene alltid er kvalitet, maskulint og enkelt.

Speer sine filosofiske erindringer rundt mannens estetikk er like enkel som den er maskulin.

– Jeg liker ikke velkledde menn. Hvem er

det som gjør det egentlig? Det ser bare dumt ut om man prøver for mye. Man trenger ikke mer enn et par gode boots, et par gode jeans og en kledelig t-skjorte. Så enkelt er det å være en mann.

Det er ikke alltid størrelsen det kommer an på

Vil man gjøre verden til et bedre sted kan det noen ganger være de små ideene som gir størst utslag. Tenk bare på Newton og det fallende eplet. Ønsker du å studere er det ingen grenser for hvor viktige dine tanker kan bli.

NTNU tilbyr mange studier som passer for deg som vil bidra til en bedre verden. Enten du brenner for miljøkampen, vil finne en løsning på verdens sultkatastrofer eller forske fram framtidens beste måte for å utvinne energi.

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

I tillegg til teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud innen samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen.

Vi trenger flere gode hoder som har lyst til å flytte grensene for hva vi kan forstå og skape. Sjekk nettsidene våre, så finner du helt sikkert noe du har lyst å studere.

Ett godt hode kan utgjøre hele forskjellen.

Untitled-1 1

09-12-10 09:37:48

NY FILM KOMMER I MAI, 2011.

CHRISTIAN FARSTAD CHRISTOFFER NILSEN EIRIK BALLO EIRIK SVENSEN FREDRIK NAERLAND GABRIEL ENGELKE GUSTAV TØNNESEN JAN HENRIK KONGSTEN JON ARNE AARHOUG JON KAARE SKIPLE KARSTEN KLEPPAN KIM OTTERMO KIM P. KARLSEN MAGNUS BONSEMO NAVID NAVID SEBASTIAN RAFEN STEFFEN AUSTERHEIM STU GRAHAM MED FLERE. MED

EN FILM AV ERIK FRIESL.

GABRIEL ENGELKE Kickflip into bank, Barcelona. Foto: Lars Gartå

Join us on facebook.com twitter.com vimeo.com

session88

BERETNINGER FRA ET GUTTEROM Hun ligger fortsatt i sengen og snorker. Den klaustrofobiske luften av gammal søvnstank har forlengst vekket deg opp til et overraskende scenario: Du ligger på et tynt liggeunderlag plassert på gulvet.

KRONIKK LARS KRISTIAN MIDTSJØ Fra froskeperspektivet treffer synet av tjue eksklusive sneakers omstendelig plassert bortover på en rad (i rekkefølge). På veggen ved siden av henger en signert Star Trek-plakat. Her er det noe som ikke stemmer. Din nye oppvåkningsplass ser mistenkelig ut som gutterommet til din seksten år gamle lillebror. Lyden av en Xbox som fortsatt surrer møter lyden av en pc som fremdeles er «logged on» på chatten, som igjen møter lyden av din egen promp. Dette var ikke i planen da du og kompisene dine bestemte dere for å gå ut «å ragga brudar».

Ved siden av sengen hennes ligger en halvtom pizzaeske, en pakke hodetabletter, og et kjøkkenglass med to sneiper. Det eneste som skiller omstendighetene fra lillebrors gutterom er den grønne dildoen som ligger på nattbordet.

Du har havarert over hos din gode venninne.

La oss kalle henne Gutt.

Gutt er en meget spesiell kvinne. Ikke bare lar hun deg få trenge seg inn i hennes egen private sfære for å prompe på gulvet hennes. Men hun lever også i en verden som er identisk med et gutterom. Og nederst på gulvet ligger du. Lillebrors lillebror. Etterhvert som hjernen våkner opp fra slumremodus blir du straks mer oppmerksom på alle gjenstandene i rommet med konnotasjoner til guttens verden; en sportsvimpel, to capser, hiphop merchandise, en halv meter med DVD-samlinger i sjangeren Science Fiction og en bunke med tegneserier. Gutt verner klart og tydelig om sine interesser. Hun hører på hiphop og er opptatt av verdensrommet. Det kan ikke misforståes.

Så hvorfor er det slik at man må være en gutt for å fortelle om sine interesser gjennom fysiske gjenstander? Hvorfor finner man ikke lignende signalmarkører på et jenterom?

Enten det er gjennom en mobiltelefon, en sporty hettegenser, en t-skjorte fra hardcore punkens gullalder eller en caps snudd bak frem, har de små herrenes estetikk alltid vært basert på forskjellige livsstiler. Mens jentene på ungdomskolen hadde to valg: De var enten kledd opp som «sexy babe», eller den rake motsetningen – «freak»av ymse varianter.

Jentenes estetikk har vært forankret i ren skjønnhet siden oppveksten, mens guttenes estetikk har vært forankret i subkulturer. Som gutt var man enten skater, hiphopper, rocker eller punker. Således har jenter alltid vært mer opptatt av ren mote fremfor tilhørigheten til diverse subkulturer.

Derfor er det ikke så rart at jeg kaller min gode venninne for Gutt. Alle plaggene og gjenstandene i rommet formidler en historie om hennes livsstil og hvem hun er, på en helt annen måte enn en vanlig kvinne i starten av trettiårene. Det er ingenting som hinter om verdiløs design, mote eller andre femi ord. Gutter er som kjent langt mer opptatt av historien bak et plagg, enn selve plagget (om ren funksjon skal legges til side). For ren skjønnhet og mote har vel ingen målbar funksjon? Om Gutt får vite at jeansen hun skal kjøpe er laget på en gammel fabrikk i Japan etter et håndtverksmessig prinsipp som gir jeansen en tydelig detalj som skiller den fra andre jeans, blir Gutt mo i knærne. For henne er historien bak en slik jeans så spennende at de tusen ekstra grunkene hun må betale for gildet blir småpenger i forhold til den gode historien hun får med på kjøpet.

I likhet med de mange designsamarbeidene

der to ulike verdener ofte krysses blir Gutt forført inn i en verden bak plagget. Slik som når Nike gjør et samarbeid med en kunstner som skribler litt på den gamle retromodellen, eller når det unge klesmerket Opening Ceremony gjør et samarbeid med det gamle skogsarbeider-merket Pendleton. Et slikt samarbeid er en effektiv måte å forføre Gutt tilbake til nybyggertiden i USA på starten av 1900-tallet, og vekk fra det faktum at hun er en fremmedgjort og sårbar konsument av mote i 2011.

Herrenes ønske om en livsstil fremfor ren skjønnhet kommer tydelig frem i motebladene som er rettet mot herrer. Både herrebladet Fantastic Man og den gamle klassikeren Man About Town tar for seg kultur som i utgangspunktet ikke har noe konkret med mote å gjøre. I disse bladene er åtti prosent av sidene fylt opp av saker om gourmetmat, biler og vin sammen med portretter av forfattere, kunstnere eller filmstjerner. For herrer er fortellingen om mote underlagt den generelle populærkulturen. I damebladene er fortsatt fortellingen mote basert på historier om skjønnhet. Damebladene har beholdt den gamle femtitallsmalen med korte tekster om «hvordan se bra ut på julebordet» eller en rigid befaling på hvordan du kan følge «de neste store trendene». På den måten kan Elle nesten sammenlignes intellektuelt med innholdet i Vi Menn, hvis man er vant med å lese blader som Man About Town.

Inne på fashionspot.com, som er det største brukergenererte moteforumet i verden, diskuteres de nyeste kolleksjonene, kampanjene og sminketrender hyppig. Og siden mote generelt sett har en mye større oppslutning blant kvinnelige lesere, er 95 prosent av alle medlemmene på fashionspot kvinner.

Hvilket gjør det ganske naturlig at det er damemote som diskuteres oftest. Inne på det lille underforumet om historiske stilikoner på fashionspot er det imidlertid gutta som er aktive. Bilder av gamle ikoner som Carey Grant, Steve McQueen, Alain Delon og David Bowie har selvsagt blitt postet. Det interessante her er at kjønnskvoteringen inne på moteforumet plutselig er ganske jevn. Gutt sitt distanserte syn på mote gjør at hun er mer opptatt av å se ut som en forfatter, idrettsutøver eller filmstjerne.

Om damebladene er kjønnsdiskriminerende i sin natur, eller om mote egentlig er underlagt populærkultur, skjønnhet eller ren kunst er et helt annet tema. Men de empiriske observasjonene fra bladhylla på Narvesen eller fashionspot er helt klare og tydelige. Herrer leter etter en høyere mening bak antrekket de tar på seg.

Tilbake på gutterommet skimtes farger fra nesten identiske joggesko, som ved små detaljer skiller seg litt fra hverandre. Om Gutt finner noe hun liker, så kjøper hun gjerne flere av samme produkt. Hun er ikke så lett å forføre, men når hun først har funnet noe hun liker så holder hun seg trofast. Hun samler.

Det ligger i mannens natur. Vinyl fra 70-tallet, sneakers, årgangsvin eller bandmerchandise kan sees som en forlengelse fra samlemanien fra barndommen da He-Man-figurer, Transformers eller basketkort var de sterke signalmarkørene. Dette er Gutt sin måte å vise kjærlighet til verden. Hun byr rett og slett på seg selv.

2/2011

43

VÅRTEGN Våren er her. Ut å pess, inn å dainns.

TEKST KAROLINE SKUSETH Mars måned er, i takt med premature vårtegn som hestehov og fuglekvitter, viet mulighetene for økt bevegelsesfrihet hva scenekunst angår. Det dreier seg nærmere bestemt om dans, i noe utradisjonell innpakning. Først ut er Ingri Fiksdal med sine Orchard Ballads: rytmikk, sanselighet, frykt, ambisjon og forråtnelse presentert gjennom en «fantastisk og krevende koreografi», danset av Fiksdal selv. The Orchard Ballads er et samarbeidsprosjekt med komponisten og musikeren Ingvild Langgård, som ellers opererer under artistnavnet Phaedra.

Hun høstet nylig overbevisende kritikker for sitt debutalbum The Sea som ble sluppet på Rune Grammofon i januar, og sammenlignes med artister som Susanna And The Magical

Orchestra – en slags psykedelisk folk, med klangbunn i norske fjorder og skoglandskap.

Til tider kan det kanskje dukke opp referanser til tiden da man trakk rundt i cordfløyelslengbukser og batikk, men på den gode måten.

Så er platen endatil spilt inn i en kirke om natten, og utgitt på hvit vinyl. Det trykker på mange av de riktige knappene.

The Orchard Ballads, som altså tar form som en koreografert konsert, er inspirert av prosessene som forårsaker naturens fornyelse, der lys nødvendigvis er balansert av mørke. Ingri Fiksdal har lang fartstid i samarbeid med regissør Miriam Prestøy Lie, senest i Bergen med PresentENDing i 2009. De to bidro også med den fabelaktige Presenting:/ DEAD AND WRAPPED IN PLASTIC ved Oktoberdans i 2008, der de inntok det naturhistoriske museum med variasjoner over

Til tider kan det dukke opp referanser til tiden da man trakk rundt i cordfløyelslengbukser og batikk. ” 44

2/2011

Laura Palmer, utstoppede fugler og Britney Spears. Det var en begivenhet man gjorde godt i å få med seg, og det er ingen grunn til å anta at The Orchard Ballads stiller i en annen klasse. Andre arbeider av Fiksdal/ Lie teller titler som The Happy Place (2006), PRAVDA (2008), Krasnoyarsk (2008), As if death was your hottest kiss ever (2009) og GRUS (2009/10). Sistnevnte kan (med litt godvilje) defineres som noe så spesielt som horrorsamtidsdans – med et krabbende barn i en av hovedrollene.

Når det nærmer seg slutten av måneden får vi også sjansen til å møte to av protagonistene i Bergens dansemiljø i en ny og spennende setting. Caroline Eckly og Yaniv Cohen, som ellers danser i Carte Blanche, har i samarbeid med kunstneren Andrea Spreafico mål om å bryte noen av de markerte grensene som eksisterer mellom dans og figurativ kunst (la oss for sikkerhets skyld nevne teater også, siden vi først er i gang) ved å ta dansen inn i et rom som ellers forbindes med et annet og mer statisk kunstnerisk uttrykk.

Spiren til Kill Me Baby One More Time oppsto under workshop-prosjektet Try In House I i 2009, der danserne ved Carte Blanche hadde

muligheten til å utforske sine egne koreografier i samarbeid med eksterne kunstnere. Da gikk prosjektet under arbeidstittelen Corps de Ballets/Ballet-corps, og fungerte som en scenisk installasjon der danserne bød seg frem for publikums nysgjerrighet ved å la seg inspisere som figurer på utstilling – før dansen tok dem. Det er deilig å se et slikt initiativ ta form: det stilles spørsmål ved en rekke regler som er opplest og vedtatt, blant annet det trygge skillet mellom scene og sal.

Her er poenget at hver enkelt tilskuer skal få sin høyst personlige opplevelse av denne sceniske representasjonen, hvert tablå ulikt og avhengig av hvor man befinner seg i rommet.

Og temaet? Eros og Thanatos, kjærlighet og død: forførelse, vold, kropper pakket i plast.

Det blir nok alt annet enn kjedelig. // Ingri Fiksdal (NO) / The Orchard Ballads / 10.-12. mars / klokka 19.00 / Studio Bergen // // Caroline Eckly / Andrea Spreafico / Yaniv Cohen (NO) / Kill Me Baby One More Time / 24.-27. mars / klokka 19.00 / Galleri S.E. (Kalfarveien 76) //

Studenter reiser for halv pris.

Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m.

31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

10. – 12. mars Ingri Fiksdal (Norge) The Orchard Ballads (Dans) 24. – 27. mars Caroline Eckly/Andrea Spreafico/Yaniv Cohen (Norge) Kill me baby one more time (Dans) 6. – 8. april winter guests / Alan Øyen (Norge) Flawed (Dans) 15. april Romeo Castellucci (Italia) Kunstnerpresentasjon og samtale 15. – 16. april Anne Juren med Annie Dorsen (Østerrike/Frankrike/USA) Magical (Teater) 30. april + 1. – 2. mai Zachary Oberzan (USA) Your Brother. Remember? (Teater) + 1. mai Filmvisning Flooding with love for the Kid 10. – 12. mai impure company/Hooman Sharifi (Norge) To be, means to resist, resist what you are not (Dans) PrøveRommet 14. mars / 28. mars / 11. april / 9. mai

HØYDE PUNK TE R FRA HE LE V ER DEN | WWW. BIT-T E AT ERGA R A SJ EN. NO

Billetter bestilles på www.billettservice.no / telefon 815 33 133 / Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter. Mer info: www.bit-teatergarasjen.no / info@bit-teatergarasjen.no / telefon 55 23 22 35 Bli tilhenger på facebook.com/BITTeatergarasjen / Følg oss på twitter.com/teatergarasjen Last ned vår gratis applikasjon for iPhone, iPad og iPod Touch i App Store. Følg med for månedens tilbud!

BTkortet

HØYDE PUNK TE R FRA HE LE V ER DEN | WWW. BIT-T E AT ERGA R A SJ EN. NO

ginungagap.no

BIT TEATERGARASJEN SITT PROGRAM MARS / APRIL / MAI

NOEN HAR BEDRE SJANSE ENN ANDRE….

Det er ikke sikkert at du lykkes på byen, men sjansen øker uten svette føtter

25. FEBRUAR–8. MAI 2011 STENERSEN, RASMUS MEYERS ALLÉ 3 ÅPENT 11–17, TIRS–SØN • WWW.KUNSTMUSEENE.NO

Natt og Dag annonse take me to.indd 1

2/1/2011 3:33:34 PM

KUNST CAMILLA SKIBREK Tag Team Studio, 11. mars – 13. mars Camilla Skibrek stiller ut på Tag Team Studio! Ho er, med eigne ord, og eg siterer: «ein konstruktør og håplaus romantikar». Ho arbeider med installasjonar som inneheld vindskeive og ubalanserte tredimensjonale strukturar, fotografi, teikningar og readymades, men også innimellom med performance og samtidsdans. Ein gong i blant blandar ho organiske materialar saman med strengt konstruerte rigide vindskeive og ubalanserte former, som hentar inspirasjon til sin eksistens frå den russiske konstruktivismen og håplaus romantisisme.

Damsgårdsveien 35 www.tag-team.no

1 1

TAKE ME TO YOUR LEADER! THE GREAT ESCAPE INTO SPACE Bergen Kunstmuseum, til 8. mai Eg er ein sucker for sci-fi! Eg skreiv særemne om sjangaren sine norske inkarnasjonar på vidaregåande, så eg er ekspert på området. Diverre fekk denne utstillinga kritikk for å vere ein smule fantasilaust kuratert då ho var på Nasjonalmuseet i Oslo i fjor, men kan hende er kurateringa forbetra denne gongen? Her fins iallfall sterke enkeltarbeid, eg er til dømes ein sucker for Mike Kelley, og hans Superman Recites Selections from ’The Bell Jar’ and Other Works by Sylvia Plath (1999-2000) er phat kunst 4 ya mind. På bildet kan lesaren sjå Fremstillinger av uvirkelige verdeners muligheter setter effektivt vår egen verden i perspektiv av Børre Sæthre, men det har alltid vore mi personlige oppfatning at den eksplosjonen der liknar veldig på ein eksplosjon frå Star Wars. «Verdsrommet er staden!», som Sun Ra sa.

Rasmus Meyers allé 9, www.kunstmuseene.no

2 1

JOAN JONAS Reading Dante No. 5, til 27. mars Ooh, dette gler eg meg til. På 70-tallet var Jonas ei føregangskvinne innan happenings med inkorporert video, og jobba gjerne i grenselandet mellom dans, teater og biletkunst. Denne utstillinga kjem til å vise oss arbeid frå serien Reading Dante, der Jonas prøver å oversetje Den guddommelege komedien til noko visuelt ved å referere til sitt eige visuelle vokabular. Eller som Jonas seier sjølv: «I called it Reading Dante because it allows me a great deal of freedom.» Eg har lenge tenkt at eg skulle lese Dante sjølv, så at Joan Jonas les det for meg her er jo ein bonus. Eg såg eit arbeid av kunstnaren i Yokohama i 2008, og gler meg som ein unge til å sjå meir. Utstillinga er eit samarbeid med Borealis-festivalen.

Rasmus Meyers Allé 3 www.kunsthall.no

3 1

DAVID LAMIGNAN LARSEN Premiss, 11. mars – 13. mars Eg ser det som mi oppgåve å formidle gode kunstopplevingar til lesaren, og eg ser meg dermed nøydd til bite i det mogeleg inhabile eplet og gjere mi plikt: å fortelje dykk om ei utstilling som gjeng føre på eit galleri eg sjølv er involvert i drifta av. Utstillinga det er snakk om er David Lamignan Larsen si utstilling på den nye kunstnarstyrte staden Premiss. Lamignan Larsen gjekk ut frå akademiet i Trondheim i fjor med ein dokumentar om klovneporno frå San Francisco og besøk av sjangaren si føregongskvinne, Hollie Stevens. Han driv også med rap-musikk og Qwan Ki Do. Qwan Ki Do-karriera hans starta då han som liten gut vart rana for alt han hadde utanom boxershortsen av to menn som hevda dei hadde ein apekatt å gje bort. Korleis han enda opp som kunstnar er uvisst.

Damsgårdsveien 35 www.prmss.no

4 1

INGA BLIX The Materiality Visningsrommet USF, til 20. mars I skrivande stund er det framleis kaldt, det byrja faktisk å snø igjen for nokre dagar sidan. Og eg som trudde det var vår! Her har eg levd i 26 somrar og (trudde eg) (tilnærma lik) 26 vintrar, men enno forstår eg ikkje korleis dette med «årstider» fungerer. Dersom det framleis er vinter og kaldt, som det tenderer til å vere på vinteren, den kalde årstida, så

5 1

passar det fint å ta ein tur til USF, for der fins det tepper som Inga Blix har laga av innfarga ull. Ho jobbar i følgje pressemeldinga for tida språklig og konseptuelt i forlenginga av eit konstruktivistisk formspråk, men det står ikkje noko om kor vidt ho er ein håplaus romantikar eller ikkje.

Georgernes Verft 12 www.visningsrommet-usf.no

KUNST: RASMUS HUNGNES

2/2011

47

RESTAURANT NAMA SUSHI & NOODLES Lodin Lepps gt 2B Her forleden var vi tre par som spiste på Nama. Alle unntatt min venninne og jeg gikk for sushi. De var storfornøyd. Min venninne tok Spareribs (239,-). Hun var også storfornøyd. Jeg tok en Barbeque kylling (235,-). Igjen storfornøyd. Mer å være storfornøyd med? Ja, servicen. Dessertene også. Denne gangen ble vi virkelig imponert over stedet.

Borte er vanskelige servitører og forvirrende logistikk. Denne kvelden virket det som om stedet begynner å bli kjempepopulært igjen. Sjampisen sprudlet, nye cosmopolitan-drinker kom på bordet og vennene mine ble mektig imponert over rieslingen (Georg Breuer, 489 kroner).

Regningen: 4215 kr ~ 4500 kr m/driks, er ikke rimelig, men verdt det. Man følte jo til slutt at man befant seg på et trendy sted i Manhattan. Man må betale for sånt.

1 1

Se vårenS meSt Spektakulære utS tilling;

Til Valhall!

Vå p e n o g s t r i d g j e n n o m 5 0 0 0 å r En utstilling om våpen menneskene har brukt i fortiden. Symbolikken bak hvert enkelt våpen og mytene rundt kampen og krigeren, sett på en annen og ny måte. Fremstilt i sammenheng med krig, død og grav vil sverd og dolker oppleves i en annerledes og utfordrende kontekst.

Utstillingsåpning 3. april 2011 kl. 12:00

ArkEologiSk muSEum Åpningstider: Tirsdag 11.00–20.00, onsdag – lørdag 11.00–15.00 søndag 11.00–16.00, mandag stengt. Peder Klows gate 30 A. Tlf. 51 83 10 00/51 83 26 00 www.arkeologiskmuseum.no

ASPENDOS CAFÉ & RESTAURANT Neumanns gate 7 Etter å ha vært på filmen Kongens tale, og sugd inn den døyvende, diskrete atmosfæren av eleganse, stil og dannelse, blir en snack på Aspendos ganske skuffende.

Navnet Aspendos skal jo gi en kultivert følelse, det refererer til dette eldgamle teateret like utenfor Antalya. Bygd under den kloke keiseren, Marcus Aurelius, og i dag regnet som antikkens best bevarte teater.

Men det ble et altfor stort sprang fra engelsk overklasse til en rimelig bergensk tyrkisk-italiensk restaurant. Kebabporsjonen var bitteliten og dyr (199,-), altfor kostbar til å være på et slikt sted.

Min engelske mor – som forøvrig overvar kroningen av George VI – var også med. Hennes Lasagne (99,-) var virkelig god. Min venninnes Spaghetti Bolognese (99,-) var helt middels. Det er litt koselig på Aspendos: De gule veggene er fine og behagelige.

Bildene freshe og ubetydelige.

Servicen hyggelig, men litt sen.

Dette er stedet for et kort måltid,

SAMRAB THAI RESTAURANT & TAKE AWAY Øvregaten 2 Samrab Thai har tatt over lokalene til Mekong River. Det ser nå mye bedre ut, men noen fantastisk restaurant er det ikke. De nye, importerte møblene fra Thailand, har jeg før karakterisert som fine, men for små til norske menn.

Denne gangen hadde jeg med meg et norsk par. Begge høye og vakre. Han 2.08 m. Det gikk helt fint. Men det var iskaldt i lokalet.

Det er et problem med mange bergensrestauranter om vinteren.

Dersom det blir kaldere i været, er de ikke i stand til å regulere temperaturen, og det blir, spesielt for gjestene som ankommer tidlig, iskaldt.

Vi møtte opp klokka tolv til lunsj. Iskaldt, til og med når man sitter der i tweed-jakke, burburryskjerf og langunderbukse under en kraftig Boss-bukse. Det trekker en del ned. Servicen var trivelig, men litt uprofesjonell.

For eksempel når man tømmer i

NIHAO Klostergaten 12 Nihao har hatt en trang fødsel. Da den startet i september 2010 var det sjelden mer enn ett bord eller to som var opptatt. Nå begynner det å se bedre ut. I det siste ser jeg at det begynner å fylles opp. Det gleder meg. Jeg liker nemlig den smilende eieren. Jeg går daglig forbi, og når jeg ser eieren/kokken, sier jeg «hei», selv

om det heter «nihao» på kinesisk.

På Nihao finner man romslige åpningstider, enorm meny (egentlig alt for stor) og skikkelig trivelig og hjemlig service. Maten er helt middels, alt fra Orientalske vårruller til Biff chopsuey, til Svinefilet m/sursøt saus og Sprøstekte bananer m/is. Ordinært ja, men 189 kroner for alt dette er jo rimeligere enn en hovedrett på de fleste spisestedene. I tillegg får man lunsjretter til 69

1 2

men absolutt ikke stedet for en minneverdig kveld.

3 1

vin, så tømmer man ikke ensidig i til den eller de som drikker opp først, man tømmer i sånn cirka like mye til alle. Og da vi ba om regningen, holdt servitøren gladelig på med ymse småjobber, før hun smilende kom bort til oss etter andre gangs veiving med visaen, og et litt bryskere: «Regningen takk!» Forrettene, Ferske vårruller (59,-) og Sataykylling i peanøttsaus (49,-), var smakfulle. Den beste retten var Biff i karrisaus (120,-). Rimelig var den også. Anbefalt. And i rød karrisaus (150,-) var også god, men det ble etter min smak for mye frukt iblandet kjøttet.

Overraskende god men litt dyr vin til stedet å være (Sauvignon Touraine, 369 kroner). Forresten hvorfor er rimelige restauranter så ofte utsolgt for den rimeligste vinen? Er det noe de spekulerer i – eller er det slik at alle gjestene bestandig går for den rimeligste?

«Nå, hva gir dere?», spurte jeg venneparet. «Svak firer», sa han. «Tre på meg», sa jeg, før vi forlot restauranten for å se Rooney treffe klokkereint mot byrivalen. Det var for øvrig en sekser.

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away 4 1

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

48

2/2011

kroner. Kokken på Nihao jobbet tidligere på Yang tze kiang.

Det beste ved stedet, ved siden av den trivelige servicen, er atmosfæren. Det er usedvanlig stilig på Nihao: Svarte stoler, blå- og hvitrutete duker og stripete vegger. Virkelig en hyggelig nykommer!

RESTAURANT: PER B. GRANDE

RESTAURANT

Fremtidens mest etterspurte utdanninger

Universitetet for miljø- og biovitenskap Det levende universitet i Ås UMB har studier innen: • Teknologi • Økonomi (Handelshøgskolen ved UMB)

• Lærer realfag • Landbruk • Utvikling • Urban design • Miljø

IS I RUBBEN NYE DICKENS Kong Olav V’s Plass 4 Dickens flyter på beliggenheten.

Kanskje er det byens beste beliggenhet hva en restaurant angår?

Gjestene som sitter og skuer utover får et lavt og delikat inntrykk av Torgallmenningen i all sin langstrakte velde. Om man står utenfor og titter inn på gjestene som spiser, er det imidlertid fort gjort å tro at dette er mer glamorøst enn det i virkeligheten er.

Med en slik beliggenhet er det garantert at det kommer gjester. Derfor er det fristende å slakke av, ta det med ro, se pengene strømme inn uten at man trenger å gi jernet.

Dickens er ikke et direkte slapt sted, men det er hele tiden noe som lugger: fra de travle servitørene setter ned glasset med Cola Zero; til kjappismåten de sier «ha det» på. 42 kroner for en cola (glass, ikke flaske) der store deler av glasset er fylt med is, gir assosiasjoner til en Abba-låt som munner ut i «in a rich man’s world». Ja, riktig, det er money, money, og kveite til 305 kroner. Nesten Hanne på Høyden-nivå.

2

Vi gikk for lunsj. Bergensk fiskesuppe (forrett) til 99 kroner var ok. Club sandwichen (169,-) var en katastrofe, ingen smak, alt for hardt brød og pommes fritesen så overstekt at fritesene fløy hit og dit utover bordet når man forsøkte å spidde dem med gaffelen. Nei, dette var den verste club sandwichen jeg har smakt på mange, mange år. Nachosen (169,-) var bedre og Bølgens burger (204,- med ost & bacon) har alltid vært ok og ikke noe mer.

Til samfulle 204 kroner er den dessuten blant byens dyreste burgere. Pluss for store porsjoner. Servitøren vår var hyggelig på høyrøstet og humoristisk vis. Men oj, oj, oj så travel, da gitt! Når du spør om vi likte maten, bør du stå der inntil vi har rukket å svare.

Torgallmenningen trenger en skikkelig god restaurant. En knallbra kafé ville også gjort seg.

Dickens dekker et behov, men dessverre gir de ikke turistene som havner der den minste indikasjon på hvorfor Norge er det landet som de siste ti årene kan skilte med flest verdensmestere i kokkekunst. Tvert imot, med slik mat til slike priser, begynner ryktene å svirre om at Norge er kulinarisk tilbakestående..

Per Bjørnar Grande

• Bioteknologi • Fornybar energi • Dyr • Biologi • Mat og helse • Landskap • Eiendom • Økologi

Søknadsfrist 15. april mer studieinformasjon, se umb.no 2/2011

49

RESTAURANT

KOSTBART HØYDEOPPHOLD HANNE PÅ HØYDEN Fosswinckelsgate 18 Enkelte restauranter i byen tar over 300 kroner for en hovedrett. Ja, jeg har opplevd opptil 320 kroner for en hovedrett, men aldri 369 kroner – og det for Ovnsbakt sei! Jeg spurte servitøren om prisnivået, og hun skyldte på prisen for kortreist mat. Ja, ok da. Skanken av reinsdyr fra Filefjell (369,-) kommer innunder kategorien kortreist mat, men den pannestekte torsken og rødspetten med rotgrønnsaker, er de også kortreiste? Eller kanskje de har reist den lange veien fra Barentshavet? Det hele blir enda mer fortegnet med tanke på den kortreiste maten jeg har spist andre steder i byen. Der har jo prisnivået vært anstendig.

Ellers var de tre lokale ostene gode (160,), selv om jeg savnet den klassiske trillevognen som man finner på de fleste topprestau-

3

KAFÉ BRUNELLO Olav Kyrres Gate 31 Jeg har lenge hatt fordommer mot Brunello. Det virker så himla kjedelig der. Og så liker jeg ikke steder som har sånn halvveis selvbetjening. Det er det på Brunello, og det får meg til å tenke på studentkantina. Når man betaler for mat som verken er statlig eller sponset, liker man ikke å gå rundt å hente seg ting, gang på gang: «Å skitt, saltkaret også!» Man liker å se en lekker servitør nærme seg bordet for å servere godissene med et søtt & subtilt smil. Men sosialdemokratisk dugnadsånd til tross, det er bare å innrømme, stedet har sine kvaliteter. For eksempel Foccaciaen var denne gangen så god at jeg måtte ha to – til tross for at den kostet 86 kroner. Rekerundstykket til 73 kroner holdt ikke

1 1

50

2/2011

ranter der man – fra et utvalg på rundt tyve oster – selv kan velge seg ut en fem-seks ostebiter etter eget forgodtbefinnende. To av venninnene bestilte Tilslørte Høydenpiker (120,-) og klaget over at det smakte altfor surt.

Jeg har bladd mye i menyer på diverse michelinstjernerestauranter, men nesten aldri kommet over slike priser. Og når det er slike priser, er det som regel fordi det er råvarer som sevruga-kaviar, trøfler, foie gras terriner og annet eksklusivt snadder som drar prisene henimot det hinsidige. Men Ovnsbakt sei og Epledampet rødspette? Nei, dette går over min forstand. (Det må innrømmes at seiretten hos Hanne inneholdt sjøkreps.)

Hva ellers skulle kvalifisere til slike priser?

Servicen? Tafatt men hyggelig. Interiøret?

Betydelig forbedret, men ingen duker på bordet, ingen tøyservietter, ingen rader med

helt samme standard – selv om rekene var pillet for hånd (phu!).

Fremdeles litt kjedelig i dekor og stil, og litt vanskelig å lese avisene ettersom spotlightene kun konsentreres om enkelte bord.

Snakket med en som frekventerer stedet fordi man har internettoppkobling. Et absolutt pluss.

Men nå er maten blitt så god (og det er det viktigste) at jeg tror jeg vil besøke stedet oftere.

BARBARISTA Stølegaten 8 BarBarista serverer en Foccacia med brie & soltørkede tomater som ved første tygg får en til å bryte ut i et salig: «oj, oj, oj!»

Rent smaksmessig er dette en av de beste jeg noensinne har spist. Estetisk har jeg sett langt mer avanserte kreasjoner, men når det gjelder mat og romaner foretrekker jeg jo innhold framfor form. Derfor full skår for maten.

Interiøret på BarBarista er stilig og lokalet er større enn det først virker som. Gode lenestoler gjemt bak i kafeen for de som benytter kafeer til å sitte lenge og lese. Ok utvalg av aviser, bøker og

magasiner fins også. I det hele tatt er BarBarista et gjennomtenkt sted.

2 1

SAKRISTIET Jacobsfjord (Bryggen) Umulig å finne, men fint å være der. Sakristiet ligger dypt inne i Bryggen, blant de virkelige turistifiserte butikkene, og rent estetisk går Sakristiet så kameleonaktig inn

3 1

velformede vinglass og utsøkt bestikk. Til og med ølet ble servert i et helt alminnelig glass.

Ellers ble jeg jaget ned i første da jeg sto og ventet utenfor toalettet i andre. Ok, det er ikke restaurantens skyld at man blir skjelt ut av en hysterisk gjest som tror man vil trenge seg inn på selskapet deres? Men det ga en ettersmak av noe nasty som muligens preger totalopplevelsen.

Som du skjønner, dette var en kuriøs kveld, og det på et sted hvor jeg har gode minner. Da stedet het Cornelia og jeg jobbet for en professor i privatrett i Allégaten, pleide jeg å spise lunsj inne i det koselige avlukket. En dag sa servitøren: «Nå har du sittet i den lille sofaen hver bidige dag i seksten måneder. Den er din!» Når linsene ble erstattet av kjøtt og fisk, har jeg nå og da spist på På høyden uten noen gang å bli spesielt imponert. Heller ikke denne gangen. Det vil si

i trebebyggelsen at man kan risikere å gå rett forbi selv om man vet hvor kafeen er. Sakristiet er en åpen kafé med lutet tre fra gulv til tak. Tre sofaer i henholdsvis klassisk tredvetall, og funkisstil omkranser de, ja, lutete veggene. Jeg pleier å være litt kritisk til kafeer som verken serverer lettbrus eller koffeinfri kaffe. Det er et tegn på at man er sirumpa og antimoderne, og tror at livet var så mye bedre den gang man levde på mjød og råd fra spåkoner.

Men det er mye bra med Sakristiet. De serverer virkelig kjempegod sjokolade (39,-) og gulrotkaken (48,-) var god med mye deilig krem. Det beste med stedet er lesemulighetene. Så godt tilrettelagt er det at jeg glatt leste meg gjennom ti sider av Vicos Den nye vitenskapen. Akkurat det gjør du ikke på hvilket som helst utested. Seriøse norske aviser ligger brettet ut på den breie 60-tallskommoden, og leselys finnes i hver krok. Sistnevnte er, som sagt, sjelden og et stort, stort pluss. Avslappende er det også. Bare så synd at det kun er helgeåpent.

den Langtidsbraiserte skanken av reinsdyr fra Filefjell var virkelig nydelig. Alt fra kjøttet som bare datt confit-aktig fra beinet, til potetmosen. Men 369 kroner? Jeg kommer ikke over det.

Og jeg vil heller ikke godta det. Med slike priser blir det å spise ute noe en gjør hvert skuddår. Ingenting på dette stedet rettferdiggjør prisnivået, verken det at stedet serverer innovativ vestlandsmat, eller at Hanne Frosta er kokkekjendis og blitt kåret til Årets kokk.

For hvor er snøen som falt i fjor? Jeg kan glatt nevne fem bergensrestauranter med like god mat som Hanne på høyden. Bedre service og mer forseggjorte detaljer også. Prisnivået har jeg allerede sagt for mye om.

Per Bjørnar Grande

LIE-NIELSEN Christian Michelsensgate 6b For noen år siden var interiøret hos Lie-Nielsen i Christian Michelsens gate slik at byens estetikere måtte lukke øyne. Nå er det black & white minimalisme; stilig kjempespeil med gullramme og mørk parkett på gulvet. Estetisk milevis over det man finner på lignende steder. Og når det gjelder konditori og interiør, råder det her i byen en merkelig smakløshet. Ta en tur rundt i byen, og det eneste konditoriet som virkelig holder interiørmessig er Lie-Nielsen i Christian Michelsens gate. Selv om dette er et travelt konditori, holder servicen et jevnt høyt nivå.

Blant servitørene finner man for eksempel den forrige eieren av Retro. Hun er et unikum rent sosialt.

Sist jeg var innom bestilte jeg er Foccacia med kylling (63,-).

Den var så god at jeg bestilte enda en Foccacia, denne gangen med skinke (63,-). God den også.

Ellers er det bare å sitte på de høye stolene, stirre utover det traurige været og nyte godsakene.

4 1

RETRO Klosteret 16 Kanskje ikke like spennende, verken menymessig eller møbelmessig som under de forrige eierne, men stedet holder i massevis ennå.

Dette er kafeen for lørdagsfrokost. Egg & bacon (85,-) består av to solide speltbrødskiver med to egg og perfekt stekt bacon.

Speltbrød & brie var virkelig kjempegodt. Og 28 kroner for en så påkostet sandwich er svært sympatisk. Vår forespørsel om koffeinfri cappuccino (36,-) bød på problemer, men skåren på kaffen endte på en god, gammeldags G. Alt her minner om gamle dager, og det er nok derfor enkelte velger å komme langveisfra bare for å få en følelse av den tapte tid. Eplekaken (36,-) var både kompakt og saftig - en sjelden kombinasjon. Men vi savnet kremdærten. Myk service og god utsikt over en av byens fineste plasser, gjør også Retro attraktivt.

5 1

KAFÉ: PER B. GRANDE

VI ÅPNER NY OG STØRRE BUTIKK LØRDAG 2. APRIL KL 12 - GODE ÅPNINGSTILBUD!

KOM OG KLE DEG OPP! BOOGALOO - SKOSTREDET 16 www.facebook.com/boogaloobergen

åpningstider 11-17

OPPSKRIFTEN

SMILEGUBBENS SKREILOINS Smilegubben har tatt på seg kokkehatten og vil tilby deg som kanskje er lei av å bruke mye penger på halvveis-mat ute, muligheten til å lage maten selv, hjemme. Vi vil hver måned presentere en rett med en av sesongens beste råvarer. Rettene vil variere fra gourmet til husmannskost, men vil alltid være laget fra grunnen av – med ferske råvarer av høy kvalitet. Smilegubben tar deg i hånden og guider deg steg for steg gjennom hele matlagingsprosessen med detaljerte instruksjoner. Guiden er laget med tanke på at selv en novise skal kunne følge den frem til suksess.

Skreiloins på en seng av pastinakkpuré med trøffelolje servert med en lun tomatsalsa (saus), beurre blanc og portobelleosopp med bacon og hasselnøtt krunsj.

Imponér gjester med det beste vi har av norske råvarer. Februar og mars er perioden vi har tilgang til en av verdens mest ettertraktede råvarer, skreien. Loinsen eller ryggfileten er selve indrefileten på skreien, og tomater, sopp, og trøfler er nydelig tilbehør. Siden fisken er så mager tåler den ganske fett tilbehør og bacon og smørsauser er ypperlige partnere. Smilegubbens skreiloins prøver å kombinere disse elementene i en frisk og god helhet.

Tore Andvig

6

For full oppskrift og veiledning gå inn på nattogdag.no

Årsstudium i musikk fjellhaug.no

60stp 52

2/2011

Årsstudium i musikk (60 stp) med vekt på bl. a. hovedinstrument og musikkpedagogikk.

I studiet inngår også en praksisdel og musikkprosjekt. Studietur til Asia i vårsemesteret.

Søknad går gjennom samordna opptak (studiekode 258777) Søknadsfrist 15. april.

Se www.fjellhaug.no, tlf 23 23 24 00

LITTERATUR

«TAKK OG PRIS FOR HARRISONS NARKOTIKALOV» TEKST OLE ØYVIND SAND HOLTH I en tvangsidealistisk tro på at litterære preferanser sier mer om en persons beskaffenhet enn formen på kraniet, pleide jeg å tenke at Ari Behn og jeg måtte ha mye å snakke om. Jeg hadde forlest meg på macho-romantiske guttebøker av Hemingwayskolen og flytta til Oslo med en tindrende drøm om å ruse meg i hjel. Problemene oppsto da dette viste seg uforenlig med min gamle, selvdestruktive ambisjon om å LESE ALT. Det virket derfor som et fornuftig kompromiss å begrense seg til bøker som hadde et eller annet med nihilisme å gjøre. Fett nok, men hvis du først begynner å grave er det jo til slutt vanskeligere å finne bøker som IKKE har ordet nihilisme smurt utover vaskeseddelen, og da var plutselig ikke dette målet så kult, heller, en mistanke som ble grundig bekreftet da jeg skulle bla litt uforpliktende i bind to av Min Kamp og dumpet rett opp i et essay der Knausgård diskuterer nøyaktig det Dostojevskij-injiserte hovmodet jeg led under.

Litt av poenget hadde jo uansett vært å sette seg et overkommelig delmål, siden jeg ikke leser nok (mer enn deg, kanskje, men ikke i forhold til dem det er naturlig å sammenligne seg med). Tanken med alt dette er bare å påpeke at jeg faktisk bryr meg oppriktig om dette her, og at jeg har blandede følelser for å anbefale noen bøker overhodet, siden de bare ødelegger livet ditt. Dette skal derfor handle om en hyggelig spenningsroman med lett fordøyelig moral (om enn mye blod-utgytelse).

«True Grit» er når dette leses hot shit på kino, boka har akkurat kommet på norsk for første gang med tittelen «Et ekte mannfolk» og dette nummeret skulle jo handle om gutter,

sant? Godt mulig boka er bedre enn filmen, det er absolutt ikke poenget og jeg ville uansett ikke visst noe om det, jeg har nemlig ikke vært på kino siden jeg spontanejakulerte under «Pocahontas» og ble mobbet i førti dager etterpå fordi alle de andre trodde jeg prøvde å skjule at jeg gråt; det var slik jeg begynte med disse litteraturgreiene. «True Grit» er en klassisk western, og ble skrevet i 1968 av Charles Portis, forskanset i en fiskerhytte i Arkansas og tilsynelatende upåvirket av den tidas motkulturelle strømninger: «Jeg vet at guvernør Smith er motstander av brennevinsforbudet, men det er på grunn av hans rase og religion, og det er ikke hans skyld». (Den desidert beste boka jeg har lest OM motkulturen på sekstitallet, «The True Adventures with the Rolling Stones» ble tilfeldigvis også skrevet i isolasjon i en hytte i Arkansas, men det er en helt annen/lengre/verre historie.)

«True Grit» utspiller seg i 1873, og fortelleren er en aldrende, religiøs og blodkonservativ peppermø, som skrøner om hvordan hun som fjortenåring slår seg sammen med to tvilsomme dusørjegere for å hevne drapet på faren sin, ute i det ville vesten. «Som Cormac McCarthy, bare morsom», har det blitt sagt om Charles Portis, og «True Grit» er en av favorittbøkene til krimesset og The Wiremedforfatteren George Pelecanos, men den norske utgaven har fått en mer barnevennlig blurb signert Roald Dahl. Det dreier seg nemlig om en lettlest roman som faktisk passer «folk i alle aldre» (og begge kjønn), det her.

Og den norske tittelen er jo helt misforstått.

Men boka er dødbra, altså, beste jeg har lest på lenge. Hvis du heller vil lese noe som handler om «ekte mannfolk» kan du jo bare konsultere Ari Behn.

KJØPE BØKER? © iStockphoto - Layout FineArtMedia

På lager - vi sender samme dag Rask og fraktfri levering* Avbetaling fra kr. 200,Rente- og gebyrfritt Opptil 90 % rabatt * (Gjelder ordrer over kr. 248,-)

haugenbok.no Norges raskeste nettbokhandel @

HAUGEN BOK AS - POSTBOKS 175 - 6101 VOLDA - EPOST HAUGENBOK.NO - TLF 70 07 45 00

2/2011

53

ORGASMEGARANTI FOR HENNE

MOTE WHYRED – ROLAND HJORT Under Stockholm Fashion Week viste Whyred det Elin Kling beskrev som en «comeback kolleksjon».

Den viste hvor svenske Whyred burde være på det svenske motekartet. Generelt under SFW kunne man se flere farger enn vanlig, særlig med tanke på at det nettopp var høst/vinter-kolleksjonene som ble vist. Whyred brukte farger som oransje, grønt, aubergine og coral. Etter visningen beskrev sjefsdesigner Roland Hjort herrekolleksjonen slik: «ultra-mod, tweed og Paul Weller». Han henviser til et ikonisk fotografi av Mr. Weller på vei ut av klubb; «the perfect modern guy». The Modfathers antrekk besto av tweedjakke, korte hvite jeans og «toofsloafers» (loafers med dusk). www.whyred.se

1 1

MEN’S FILE Magasinet som fokuserer på en slags mod-style i alle former har nå kommet ut med nok et nummer fylt av gamle kjøretøy, motehistorie, hot rods, northern souls, surf, skate og noe rockabilly (motorsyklene og rockabilly-greiene vil nok være grunn nok alene for nevnte Paul Weller til å brenne ned Men’s File-kontorene, men …). En herlig miks av og for personer med stor forkjærlighet til gamle stilarter fra alle kategorier.

Artikler som «A Short Story of Khaki», «What is Northern Soul?», «Who is Franklin & Marshall?» og «Eastman Leather» er gode og vel-researchede. Personlig ble jeg mest fascinert av «A View of Saint James»; om den franske strikkefabrikken Saint James som startet med spinning av garn allerede i 1850. www.mensfile.com

2 1

ORGASMEGARANTI FOR HAN

NORWEGIAN RAIN Flere og flere får øynene opp for Norwegian Rain, ja, faktisk så mange at deres signaturmodell, «Raincho», er utsolgt i både inn- og utland. Heldigvis finnes det andre modeller å få tak i fra designerne som kombinerer skreddersøm med vanntett høyteknologi. Norwegian Rain-hypen kan kobles til de japanske butikkene «Land of Tomorrow» og «Edition» som nå fører merket. Fra høsten av vil ytterligere fire japanske butikker, samt én i Milano og flere andre europeiske toppbutikker tilby sine kunder sylskarpt regntøy fra Bergen. Selvsagt finner du også Norwegian Rain i Norge, i Oslo og Bergen, på T. Michaels butikker.

Oslo: Kirkegaten 20/Gamle Posthallen. Bergen: Skostredet 9 www.norwegianrain.com

3 1

WWW.HOTSHOP.NO DÆLENENGATA 36/CARL BERNER, 0566 OSLO ÅPNINGSTIDER: MAN-LØR 11-21 /// SØNDAG 12-21

TEL 23229965

TOM FORD EYEWEAR S/S 2011 «… The point is to avoid looking ’retro’ and always look completely modern», uttaler Tom Ford.

Kampanjen beviser at 60-tallet også kan være kilde for noe genuint moderne, og ikke bare servil nostalgi. Det er Ford selv som har fotografert kampanjen og mannen mestrer det tverrfaglige med slik letthet at det setter mange andre som prøver på det samme i tilsvarende uheldig lys.

Tom Ford er definitivt også en brillegigant, den beste i følge mange, inkludert meg. www.tomford.com

4 1

MOTE: SUNNIVA HAVSTEIN

54

2/2011

DESIGN

«Kongene på haugen» Morgenbladet

MÅNEDENS INTERIØR Cathrine Kullberg Lightning var representert både på Stockholm Furniture Fair og Norway Now i februar i år. Under den travle designuken i Stockholm kunne man for første gang oppleve Norway Now-utstillingen på det stilige Sign-hotellet rett ved jerbanestasjonen. Kullberg lanserte i 2007 Norwegian Forest, og har allerede etablert seg som en skandinavisk designklassiker. De delikate lampene er utformet i skjør bjørkefinér, med laserkuttede motiver fra de dype norske skoger, omhyggelig plassert langs sylinderformen, som skaper en varm lyskontrast idet lampen tennes. Veldig stemningsfullt!

Lampene er allerede omtalt i et titals ledende designmagasiner, og har vel snart vært Europa rundt på utstillinger. Neste Norway Now-utstilling tar for seg fashion, og kan sees i Stockholm 6. – 13. april. Lampene kan kjøpes i diverse interiørbutikker. www.cathrinekullberg.com

1 1

Aftenposten Stavanger Aftenblad Fædrelandsvennen

Foto: Anton Soggiu

MÅNEDENS KONSEPT Back Room – Adults Only. Den tyske designeren Mike Meiré inviterte publikum med på bakrommet under imm cologne tidligere i år. Der kunne man finne designklassikerne til blant andre Marcel Breuer og Eilieen Gray i fetisjistiske omgivelser; drapert med lenker, stropper, overvåkningsutstyr og masker.

Utstillingen konfronterte oss med møblenes mørke alter-ego, som en kontrast til design skapt med rene og vakre tanker, slik resten av messen står for. www.mikemeire.com

2 1

MÅNEDENS DESIGNER I disse vegetariske dyrevernsdager, har den spanske industridesigneren Roger Arquer kommet opp med noe så søtt og politisk korrekt som musefeller som ikke skader musa. De fire forskjellige musefellene er alle laget av vanlige husholdningsobjekter som lysepærer og flasker, altså gjenstander man vanligvis ikke vil relatere til en felle. Etter at musa er fanget, kan objektene igjen tas i bruk slik de pleier, og musa slippes fri. Funksjonaliteten styres av tyngden på materiale, en fjær, en mutter og en lokkebit.

Lurt mus! Arquer har en MA i produktdesign fra Royal College of Art i London. www.rogerarquer.com

3 1

MÅNEDENS TYPOGRAFI Finske Iina Vuorivirta fra Beckmans Designhögskola fikk også vise sitt talent under designuken i Stockholm. I sitt prosjekt «The matter of small things» har detaljene fått styre, og ved hjelp av kurvene til E, t og A har hun skapt et klesstativ, en lampe og et bord. På jakten etter oversett skjønnhet inviterer hun til å ta en nærmere kikk på bokstavenes individuelle former. Vuorivirta sier hun alltid har med seg et forstørrelsesglass; ikke fordi hun ser dårlig, men fordi hun liker å utforske detaljene i vanlige objekter; hun vil vise oss det glemte eller det som tas for gitt i de dagligdagse formene vi omgir oss med hele tiden. Her har hun altså tatt for seg «de fine kurvene i en t, de solide bena til en A og de selvsikre linjene til en E.» www.beckmans.se

4 1

På DVD 9. mars

DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

2/2011

55

KONSERT NESE RASTAFARI COMMUNITY 10. mars, Victoria cafe & pub Original norsk reggae med duggfrisk og dansbar «groove». Tekstene er skrevet av Åsmund Nesse frå Bømlo, og dreier seg om det som sunnhordlendinger flest er opptatt av: Sjøsprøyt og kjærlighet.

1 1

MOTORPSYCHO 10. og 11. mars, Landmark Psych deg opp, ditt naut.

2 1

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

KYUSS LIVES 11. mars, USF Verftet Det nærmeste du kommer.

3 1

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

THE TELESCOPES (+ THE FAUNS) 18. mars, Hulen Label-kolleger med My Bloody Valentine, The Jesus and Mary Chain, Oasis og Primal Scream i Creation Records på 90-tallet. Dere hadde oss på «bloody».

4 1

JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN 19. mars, USF Verftet Glem det. Utsolgt.

5 1

BIGBANG 23. mars, USF Verftet Den riktige konstellasjonen – med Olaf og Nikolai.

6 1

LUKESTAR 25. mars, Hulen Stjernene av falsett-indie.

7 1

JENNY HVAL 25. mars, Kvarteret – Teglverket Jakten på den hvite hvalen er herved avblåst.

1 8

CHINA MOSES 25. mars, USF Verftet – Sardinen Datteren til DeeDee Bridgewater har bakgrunn som forfatter, produsent og låtskriver. Stemmen kan utkonkurrere opphavet.

9 1

KAKKMADDAFAKKA 26. mars, Kvarteret – Teglverket Does humor belong in music?

10 1

NAS 26. mars, USF Verftet Nas, nas, nas over hele linja.

11 1 PETE DOHERTY 30. mars, USF Verftet Kanskje kommer kongen. Med vekt på «kanskje».

12 1

14 1

HOPALONG KNUT 1. april. Hulen Hopp, Karoline. Hopp!

THE LEMONHEADS (+ THE GILDED LINES) 6. april, Hulen Fremfører nittitallklassikeren It’s a shame about Ray i sin helhet.

13 1 56

2/2011

HONNINGBARNA (+ OSLO ESS) 2. april, Hulen Fittesatan anarkikommando!

15 1

Minner ellers om Borealisfestivalen som har masse digg samtidsmusikk å by på i perioden 22. – 26. mars.

Sjekk programmet på www.borealisfestival.no

KONSERT: HÅVARD NYHUS

MUSIKK

«Kongene på haugen» Morgenbladet

Aftenposten Stavanger Aftenblad Fædrelandsvennen

HER KOMMER WINTHERN TEKST HÅVARD NYHUS Hei, Josefin Winther! Hvorfor skal vi kjøpe plata di, Raising armies, som nettopp er sluppet?

– Dalai Lama sa «Døm din suksess etter hva du måtte gi opp for å få den». Jeg har vrengt hjertet mitt, jobbet to år i studio med min fantastiske produsent Kristian Fanavoll Tvedt, jeg har vært en dårlig venn, et elendig søsken, ekstremt selvopptatt, har maxet kredittkortet og tatt ut forskudd på feriepengene, og jeg er blakk. Jeg bedømmer denne platens suksess som veldig god, og jeg tror det skinner gjennom hvis man hører på den.

Jeg er ikke døv. Den er fin.

Hvordan skiller den seg fra sin forgjenger, Be proud or stay out of it?

– Vel, denne er i et litt annet sjangerlandskap. Før hadde jeg en forestilling om meg selv som en rockeartist, selv om jeg egentlig alltid har skrevet pop. Det ble på en måte til at jeg «kledde på» låtene rockesound. Det fungerte, men jeg føler at jeg har kommet mye nærmere å forløse mitt sanne potensial som artist nå. Platen er sannere rett og slett.

For produsenten min, som har gjort begge platene, blir også oppgaven mer takknemlig, fordi han har friere tøyler. Dette har resultert i pauker, gospelkor, kirkeorgelet i Storetveit

kirke, byens beste gitarister på gitarsoloer og masse deilig musikk.

Susanne Sundfør-testen: Først og fremst kvinne eller først og fremst artist?

– Først og fremst menneske.

Noen skjellsettende opplevelser i oppveksten som gjorde at du bare måtte bli artist?

– Jeg oppdaget at jeg kunne synge da jeg satt på jenterommet som 9-åring og hørte på soundtracket til The Lion King. Jeg forstod at jeg elsker pop da jeg sparte i flere måneder for å få råd til en McMusic-plate som hadde Coolios «Gangsta’s paradise». Jeg skjønte at det først og fremst er gjennom låter at jeg skal uttrykke meg som menneske da jeg fikk Jeff Buckleys Grace i gave som 15-åring.

Er det noe galt med øynene våre eller spottet vi deg på Det store korslaget på TV2 her forleden?

– Det er ingenting i veien med øynene deres! Dere så meg synge og danse til go’-låter på skjermen, ja. Sell out? Fuck that shit. Det var sykt gøy, jeg møtte utrolig mange bra folk, knyttet kontakter og ble hekta på å danse fellesnumre.

Hvem er mest Mann i Norge?

– De tøffeste er de som ikke vet det selv.

Jeg tror jeg må si Jan Thomas. Han er en av de minst feige offentlige personene jeg vet om.

Raising armies er ute nå! www.josefinwinther.com

På DVD 9. mars 2/2011

57

KLUBB

Ensemble fR cairn cd konono no.1 musica nl temprana us steve Reich arnold de/us dreyblatt CECILLIA ARDITTOAR ASAMISIMASANO KAJ AUNEDK BERGEN FILHARMONISKE ORKESTERNO PIERRE BASTIEN/PHONOPHANIFR/NO BIT20 ENSEMBLENO CHRISTIAN BLOMNO THOMAS BONVALETFR BRAINERUK JÉRÔME COMBIERFR LAURENCE CRANEUK ENSEMBLE FANFARONNERNO FMKVNO HABBESTAD/BALTAZAR/MAUMUSNO/FR PIERRE JODLOWSKIFR JOAN JONASUS SIMON KATANUK TROND LOSSIUSNO KJETIL MØSTERNO KRISTIN MULDERSNO LE JURYNO ODDA SKOLEKORPSNO TATSUYA NAKATANIJP NY MUSIKKS KOMPONISTGRUPPENO TANJA ORNINGNO BERNARD PARMEGIANIFR FAUSTO ROMITELLIIT SKRIVEKUNSTAKADEMIETNO VANILLA RIOT NO/NL/SL ROLF WALLINNO + MANGE FLERE FULLSTENDIG PROGRAM PÅ

WWW.BOREALISFESTIVAL.NO

22–26 mars BILLETTER SELGES PÅ WWW.BILLETTSERVICE.NO, TLF 815 33 133 MED FORBEHOLD OM ENDRINGER

58

2/2011

KLUBB: PÅ STRIPEN TEKST ANDERS GOGSTAD Bergen har sin egen utelivs- og klubbstripe.

For å se litt stort på det, kan vi si at det går en stripe fra Vamoose, Kvarteret, Legal og Fincken, via Garage og Ujevnt Bar og ned rundt hjørnet til Smaksverket, Landmark og Bølgen & Moi. Til sammen blir dette mange meter med utelivsmoro. En skulle tro at en slik stripe er med å dekke de behov for hva en måtte ønske seg av klubbtilbud. Så hvorfor ikke bare gå inn et tilfeldig sted, undersøke hva som skjer på innsiden og lodde stemninga, uten nødvendigvis å være orientert om hva som skjer der på forhånd? Det er på denne måten en kan oppdage noe nytt – i ordets rette forstand. I tillegg til kveldens program, har hvert sted sin egen identitet hengende i veggene. Klientell, personale og interiør vil alltid gjennomsyre et utested – enten det spilles tekno, wave, eller boogaloo.

I disse tider, når en drukner i invitasjoner til ditt og datt, blir mye av informasjonsformidlingen strømlinjeformet. En invitasjon vil imidlertid funke mye bedre ved å gi et omriss, en indikasjon eller en idé om hva som kan være i vente. Det beste er å holde litt igjen, ikke kjøre på med alskens garantier om «god stemning» og så videre. En annen hake er at en del av den helhetlige opplevelsen risikerer å forsvinne. Etter å ha lest seg opp på masse detaljert informasjon om et klubbevenement, risikerer man «de stigende forventingers misnøye», som det heter. Forventningene lar seg enkelt og greit ikke innfri. Klubbene har lagt seg på samme linje som det øvrige konsum- og varesamfunnet, og blitt altfor produktorientert. Når en uteplass legger ut hele DJ-ens spilleliste på forhånd, eller gir lovnader om flerfargers prismebelysning med laser, da er opplevelsen av det ukjente, det utilsiktede og spontane spolert på forhånd.

En kan ikke sammenstille en klubb med en vare, fordi klubben er noe som må oppleves der og da. Ingen kveld er lik en annen. Eneste form for garantilovnad på klubb jeg kunne

tenke meg er en plass med god bass, og et lydnivå på 107 db eller mer.

På mange måter kan det derfor være like morsomt å bare droppe innom en tilfeldig plass langs byens klubbstripe. Uten å vite noe om hva som skjer på innsiden ligger forholdene til rette for å oppdage ny musikk og treffe folk du ikke har møtt før. Kall det gjerne for psykogeografisk klubbvandring. Vi sier et høyt og rungende «ja, takk» til klubbing med et minimum av forhåndsinformasjon. La kveldes program forbli i det dunkle! Hold oss på pinebenken!

Kalenderen for mars er myntet på dem som allerede vet hva de begir seg ut på. Utenfor klubbstripen ligger Kosmo, som kjører ganske tight program om dagen. 5. mars er det tid for Intim: Tilt, Brute Lee på platespillere, og 2R på video. Kveldens hovedshow blir Siesta Submarina, foreløpig en usignert artist fra Trondheim med fokus på ambient/ dub/tekno. Tango Orange er Terje Bakkes nye kveld, som har premiere 19. mars. Ikke nok med dette. Lørdag 26. mars blir det Delikatessen, med Urv og Mostly, en klubbkveld med nokså mye sunnhet og mental næring.

Alt dette på Kosmo. Mat i stilen. På Victoria skjer det noe hver helg, der Fwanko og Dr. Taco dukker opp uannonsert. Fwanko spiller dessuten på Folk & Røvere 5. og 19. mars.

Da blir det som vanlig mye ståhei, og at EQen på anlegget bestandig er feiljustert får vi bare leve med. Langs stripen kommer vi ikke utenom Landmark. Legendariske Powerblytt med Frk. Blytt & Powerlars (The Work) spiller her lørdag 5. mars. Powerblytt startet opp i 2005, og har bidratt med mye av 00-tallets elektroniske dansemusikk.

Shake That! er Campari & Challas klubbkveld. Denne Landmarkskvelden 1. april blir det 80 talls- kjør med nyveiv, postpønk og ramsalt pop. Og så blir det noe pynt og film og greier. Apropos klubbing midt-i-ukedagene, er Café Opera suveren. Onsdager er det Klubb Kvilestove med Rolv B og gjester, mens HEAT! byr på afro, tropisk disko, rocksteady, ska og noe latino innimellom.

TUR / RETUR HAUGESUND

BREMEN

inkl. skatter og avgifter

,fra107

LONDO

N

115,-

fra

ALICANTE

158,-

fra

Sjekk RYANAIR lavpriskalender og hotell pakkepriser på:

Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o

Foto: Ashley Studio

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

CÆSAR (29) Bar-manager, Barfot – Cecilie Brækhus.

ANDREAS (25) Finans, Barfot – Otto Jespersen fordi han rocker som Trolljeger!

MAREN (24) Statsvitenskap, Barfot – Dagfinn Lyngbø fordi han gjør verdens beste Sid-stemme.

MARIUS (25) Bokser, Barfot – Lars Monsen fordi han kan overleve på hva som helst.

ØYSTEIN (23) Fotograf, Elefanten – Varg Veum fordi han drar damer.

ISELIN (27) TV2-dame, Elefanten – Erik Thorstvedt fordi han er en blanding av myk og macho.

INGRID (24) Blogger, Kosmo – Vet ikke, be han ringe meg!

JORID (25) Masterstudent, Kvarteret – Kåre Willoch fordi jeg tror han er god i sengen.

HVEM ER MEST MANN I NORGE?

AV: KARI TØNSETH

IRENE (22) Radiohost, Kvarteret – Helge Jordal på grunn av stemmen hans.

SERGE (33) Grafisk designer, Garage – The price, cuz all foreigner likes the royals.

NADIA (28) Ukjent, Garage – Pappa, for han er verdens snilleste.

KATRIN (28) Illustratør, Garage – Kjæresten min, fordi han er flink å massere og lage mat.

CHRISTOFFER (24) Psykologistudent, Legal – Jeg. Jeg er kjekk, morsom og kan tilfredsstille en kvinne.

MINA (20) Arkitektstudent, Legal – Bjørn Eidsvåg, fordi han har så mye selvironi på Twitter.

RUNE (23) Arkitektstudent og tømrer, Legal – Terje Håkonsen, fordi han fikset Mia Hundvin streit igjen.

KIM (22) Pizzabud, Legal – Det står mellom Mullah Krekar og hun som løftet ham.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

60

2/2011

Vi svevde ut av NATT&DAG-prisen på Soria Moria, gutta!

Bloody Beach innrømmer at Sentrum Scene-crewet ble litt stresset da Arne hoppet fra ti meter og landet på kneskålene.

TEKST HILDE STAALESEN LILLEØREN FOTO EMBLA K. DAHLENG «Det er liksom ikke så nøye hva folk synes, fordi de spiller den tøffeste rocken uansett.» Det sier gudfar og manager Mikal Telle som har spådd at 2011 skal bli Bloody Beach sitt år. Selv beskriver de lyden sin som «neu-surf-punk ispedd litt reggae, eller NSPILE hvis vi skal være pirkete.

Den skal helst fremføres med mye energi og høyt volum.» Vi tok en post by:Larm-prat med BB om tøffe stunts, Jamaica, Finland og den kommende platen.

Hvordan var det? by:Larm?

– Du, by:Larm var jævla kaldt. Dyrt øl og mye sånne folk som bare går rundt med sånt schtøgt glis rundt munnen. Men, det er jo alltid gøy å spille konsert. Vi hadde akkurat spilt fem konserter på rappen og det tilsvarer jo halvparten av alle konsertene vi noensinne har spilt. Responsen var overveldende. Vi kjørte skikkelig mindfuck på oss selv, med Last Train som har noe sånt som hundre i kapasitet på torsdag. Trangt og svett. Også spilte vi på Sentrum Scene som tar noe sånt som 1700 mennesker på fredag. Nå skulle vi egentlig vært tøffe i trynet og sagt at det var fullt, men det var det ikke. Men det var bare sinnsyyyk god stemning begge steder. Om det var Ola Nordmann eller Ahmet Ertegun

som så oss vet da ikke vi, men det føltes som om alle var enige om at dette var gøy. Det lå et slags usagt «dette var feita, la oss gjøre det igjen snart» i lufta begge stedene.

Fikk dere «minglet med de riktige folka»?

– Å mingle med de riktige folka innbærer at man må ha lyst til å være med de rette folka og kanskje til og med oppsøke de. De folka der er ikke de rette folka å bruke tid på i vår bok. Men de rette folka må gjerne komme bort og være med oss. Alle kan henge med oss.

Arne Håkon skal visstnok ha «tatt helt av» under en av konsertene og blant annet ha hoppet noen gode meter ned på scenen. Det gikk rykter om benbrudd. Går det bra eller, Arne?

– Jeg hadde jævla vondt etterpå, men det gikk over etter cirka ti sekunder. Jeg hoppet en åtte-ti meter ned på scenen, og landet med kneskålene først med lillefingrene hakk i hæl.

Tror crewet på Sentrum Scene var litt stresset når vi spilte, men de ble glade og fulle etterpå.

Hallgeir Skretting Enoksen i Purified In Blood gjorde noe tilsvarende i høst og skadet seg ganske stygt på scenen. Må man gjøre tøffe stunts i ny og ne for å bli tatt på alvor som rockere?

– Tror ikke noen tar oss mer seriøst fordi

Plata kommer til å bli bedre enn alt annet vi har gjort. Er ikke det nok da? Ikke stress oss!

62

2/2011

Arne har lyst til å klatre og hoppe litt, det handler vel mer om å vise folk hvor gøy man har det. Men optimalt sett så skulle vi bare kjørt en sånn dj-greie hvor vi bare spiller inn låtene og tar med en ipod og står og myser ut i rommet når vi «spiller konsert». Fy faen, tenk så mye penger spart på utstyr, øvingslokale og reise.

Spesielle musikalske eller umusikalske kilder som inspirerer?

– La oss heller male deg et bilde som viser hva det handler om: Bland den karismatiske Paul Giamatti med herlige Sandy West.

Se for deg at denne damemannen setter på Lee Perry og The Panthers på stereoen, mens vedkommende spiser en sterk lam madras og drikker moscow mules. Så tar denne personen seg en sigg før hun/han ligger med seg selv.

Hvor er det optimale stedet å spille, og hvordan oppfører drømmepublikummet seg?

– Drømmestedet å spille er på et luksushotell i Cape Town rundt et basseng. Drømmepublikummet er gutter som kjøper drinker til oss og damer som danser toppløse foran scenen.

Hvordan er Bloody Beach-publikummet i virkeligheten?

– Et typisk BB-publikum er gjerne en bergenser med stort hår, skeve ska-tromsøværinger, koole jenter, kortsvindlere, bartendere, karismatikere – til tider vår egen vokalist!

Et foreløpig høydepunkt i bandets fire år lange levetid?

– Første gigg. Vi hadde ikke spilt sammen på et halvt år, kunne bare så vidt låtene, halve bandet hadde vært godt nede i krukka i flere

timer før vi spilte. Vinbar i baksetet på vei fra Bryne til Bergen, med Chris (Holm, jou.anm.) som dj. Dette var forrige sommer. Etter det har alle giggene vi har gjort vært en kontinuerlig opptur.

Det ryktes at dere skal spille inn plate på Jamaica og i Finland i vår?

– Vi har vel egentlig lyst til å reise til Jamaica og spille inn i et godt gammeldags dubstudio hvor tekniker og produsent mikser, mens vi spiller inn og muter ting og legger på ekko underveis, tror det kunne blitt fett med et bergensband. Tror vi ville spilt bra siden vi alle hadde vært mer eller mindre litt redde for å dø. Finland er jo mye nærmere og tryggere, men et par uker med sauna og vodka, og vi ville nok hørt mer aggressive ut.

Er låtene klare? Hvordan blir platen?

– Noen av låtene er klare. Mye er ting vi bare kommer til spille og spille på til det er ferdig. Platen kommer til å gjøre alle som hører på helt skrudd i hodet. Du kommer ikke til å skjønne hva som skjer. Noen av låtene kommer man til å skjønne med en gang, noe skjønner man når man blir eldre. Eneste vi vet er at den plata kommer til å bli bedre enn alt annet vi har gjort. Er ikke det nok da? Ikke stress oss!

Hvordan ser ellers 2011 ut for dere?

– Første singel «Quembo Que?» er på gang, det blir plate, plakater og små nisjefestivaler. Begynne å spille utenfor vårt egen lille såpeboble.

EP-en «Bonanza» kan lastes ned gratis på www.bloodybeach.tumblr.com 7-tommeren er ute i løpet av måneden.

BERGEN - GRIEGHALLEN FREDAG 29. APRIL PRESENTERT AV BERGENFEST WWW.BERGENFEST.NO

billetter i salg nå via billettservice.no // tlf 815 33 133 // billett & hotell tlf 09901 W W W . A S T H M AT I C K I T T Y . C O M

B E RG E N F E ST 2 0 11 ONSDAG 27 A PR I L - SØN DAG 1 M A I

HÅKAN

RAPHAE L

DAGSPASS

DAGSPASS

HELLSTRÖM

LØRDAG30APR

B E RG E N L I V E PR E SE N T E R E R

BIG BANG

SAADIQ

USF VERFTET ONSDAG 23. MARS KL 21.00

LØRDAG30APR

John Olav Nilsen & Gjengen med gjester

Bergenhus Festning - Plenen Fredag 19. August kl 20.00

RON SEXSMITH RICK’S TEATER

F RE DAG 2 9 A PR

ME AND MY ARMY

LOGEN TEATER

TORSDAG28APR

ARTGARDEN

THE REAL GROUP

BERGEN LIVE PARTNER

BILLETTER PÅ BERGENFEST.NO // BILLETTSERVICE 81533133 // GRIEGHALLEN 55216150 // GRUPPER OG HOTELLPAKKER: 09901

MELD DEG PÅ NYHETSBREV FOR INFORMASJON OM FLERE KONSERTER OG SISTE NYTT BERGENFEST.NO

BILLETTER PÅ BERGENLIVE.NO // BILLETTSERVICE 81533133 POSTEN // GRIEGHALLEN 55216150 // NARVESEN, 7-ELEVEN APOLLON 55315943 // GRUPPER OG HOTELLPAKKER: 09901

BTkortet

BODONI

Tenk om...

– vi fikk all kunnskapen inn med morsmelken få

st

u d i kat a e

sms Send » til «NLA

en

dt

2440

lo

gen tils

«Før ble man klok av å drikke melk» – nå må man studere i tillegg...

NLA Høgskolen tilbyr grunnskolelærer- og førskolelærerutdanning, årsstudier, bachelor- og mastergradstudier innen pedagogikk, kristendom/religion, interkulturell forståelse og kristendom og idrett. Vi tilbyr også ex.phil, ex.fac og videreutdanning.

Søknadsfrist 15. april. Se www.nla.no

NLA Høgskolen Bergen N æ r H e t o g V e r d i e r . K u N N s K A p o g Ko m p e tA N s e

!

T E D N A L T U I STUDER SSEN STøTTES Av LåNEkA m So R gE IN NN DA UT

, foR DEg ovER 18

åR

BESTILL våR BRoSjyRE I DAg! www.IBS-EDUcATIoN.No

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER ACID HOUSE KINGS Music Sounds Better With You (LABRADOR/TUBA)

Fordømrande fløyelsmykt.

Acid House Kings er et slikt merkverdig band som nesten ingen egentlig har hørt om, men som innenfor sin egen lille nisje, virkelig er konger. De er for tweepoppen hva Dave Matthews Band er for douchebag-rocken, uten sammenligning for øvrig.

AHK er faktisk et bra band. Music Sounds Better With You er gruppas første album på seks år, det er med andre ord en begivenhet i tweepop-land. Da AHK sist var albumaktuelle var denne musikken, og dette bandet, en integral del av musikksmaken min. Siden den gang har den år for år fått en mindre fremtredene rolle, men dæven, det er fint å ha dem tilbake, selv om jeg ikke nødvendigvis var klar over at jeg savnet dem. AHK handler om tre ting: fløyelsmyk, refererende gitarpop; romantikk; og romantisering.

Musikalsk er Music … ti låter som ekkoer 60-tallets girl groupharmonier, med overdreven bruk av klapping og med myke gitarer og mykere stemmer sentralisert i lydbilde. Det hele er fryktelig medhårs, såpass at jeg har full forståelse for at dette kan være vanskelig å fordøye for mange.

For undertegnede derimot, går det glatt ned. Tekstlig handler det om kjærlighet, kjærlighet og enda mere kjærlighet. Ofte om en svunnet sådan. Førstesingelen «Would You Say Stop» – forøvrig en lått snytt ut av skaftet til Phil Spector og formet i et hav av castanjetter og France Gallinspirasjon – tar for seg frykten for å bli bedratt. Og det er ganske hjerteskjærende når vokalist, Julia Lannerheim, synger: «And if someone ever breaks my heart, I still hope it is you». Music … inneholder et par aldeles strålende låttitler. Blant annet, «I Just Called To Say Jag Älskar Dig» og «Heaven Knows I Miss Him Now».

Det er, i tilmålte doser, vanvittig deilig å lytte til AHK. Man får lyst til å løpe rundt som hodeløse kyllinger og forelske seg i det ene øyeblikket for så å få hjertet knust i det andre. Men dessverre er det litt med musikken som det er med en handling som dét. Det holder ikke i lengden. Presseskrivet for albumet proklamerer at plata holder seg like fantastisk 40. gangen som første gangen, og det er ren løgn. De første gjennomlyttingene holder Music … bemerkelsesverdig høyt nivå, men den taper seg ganske raskt.

Det er et problem med AHK, men også med tweepoppen som sjanger. Den er fryktelig lett å like, men tilsvarende lett å bli lei av. Etter fire, fem runder så får man samme fornemmelse som man får når man spiser det andre sukkerspinnet på tivoli. Det blir bare for mye sødme. Men for all del, mens det er bra er det virkelig bra.

Håvard Ringen

4

I just had sex And it felt so good A woman let me put my penis inside her

I KRIG OG ÆRLIGHET PJ HARVEY Let England Shake (UNIVERSAL)

Med utgangspunkt i hjemlandet England, som Polly Jean Harvey kjenner på godt og vondt, tar hun tak i retrotematikken krig; det universelle ondet som fra tidenes morgen har preget menneskehetens tilværelse. Fra kunstnerisk hold har temaet de siste årene måttet vike for postapokalyptikk, utopisk lengsel og USA-kritikk. Derfor er det på høy tid med litt hverdagsrealisme igjen, og særlig velkomment er det når det kommer fra Englands førstedame. Der hun tidligere har bydd på sitt sårbare indre, drar hun oss nå inn i denne tidløse konflikten. Gjennom narrative tekster har hun skapt et dramaturgisk musikkstykke som representerer et stort spekter av krigens mange ansikt. Og uten at det er selvopplevd, evner hun å vekke en troverdighet som om det var sin egen historie hun utspant mellom tonene. Som på den skjøre «All & Everyone» hvor hun maler et brutalt og vakkert portrett av det som kan tolkes som D-dagen – hvor du formelig kjenner den tunge blodstanken og dødens ubehagelige nærvær.

Med den kraftfulle og variable stemmen lever hun seg inn i de tapre soldatenes fortvilelse, enkenes sorg og de siviles hjelpeløshet. Men

6

mest av alt domineres det vokale uttrykket av en guddommelig tilstedeværelse, preget av skuffelse og bedrøvelighet over menneskehetens repetitive feiling. Tittelsporet er imidlertid det mest beundringsverdige med platen, hvor hun har samplet Four Lads samfunnskritiske swinglåt – «Istanbul» – og gjort den til et tivoliaktig bunnarrangement akkompagnert av melankolsk autoharpe, og bittersøt vokal. Ikke ulikt Four Lads, da de utøvde sin kritikk mot verdens innblanding i Tyrkias navneskifte av hovedstaden, fra Konstantinopel til Istanbul – som de sang: «… that’s nobodys business but the turks». Samplevalget avslører henne som en gjennomført artist med velutviklet sans for virkemidler og detaljer, samtidig som hennes politiske ståsted uunngåelig nok, kommer til uttrykk. «Let England shake, weighted down with silent dead. I fear our blood won’t rise again.» For selv om hun gjerne fremstår som en gåtefull kunstner som vegrer seg for å la seg plassere politisk, makter hun ikke å undertrykke sin nådeløse ærlighet her. Men det er ingenting å skamme seg over, når det er så elegant innpakket i episke tekster og storslått musikk. PJ Harvey har atter bevist hvem som er dronningen. Eller gudinnen tror jeg heller vi kaller det.

Inger Lise Hammerstrøm

AVANT The Letter (VERVE FORECAST)

Myron tar det tilbake med sexykoselig fullengder.

Til tross for sin relativt unge alder (32), er Myron Avant i ferd med å bli litt av en veteran innenfor den amerikanske R&B-scenen, og har rukket å levere seks soloskiver siden debuten My Thoughts for elleve år siden. Siden den gang har han gitt oss klassiske klinelåter som «Separated», «Read Your

5

TRIST

Mind», «4 Minutes», «When It Hurts» og ikke minst «Making Good Love» fra hans største suksess, andrealbumet Ecstacy, som solgte over fem millioner skiver verden over. Og selv om Avant aldri helt har klart å oppnå den slags salgstall igjen, har Cleveland-sangeren likevel holdt seg relevant på R&B-markedet, godt takket være hans evne til å levere det han kan aller best, nemlig klassike slowjams som ikke har forandret seg nevneverdig i stil siden begynnelsen av årtusenskiftet. Men til tross for at sangeren med den myke stemmen imponerende nok har klart å lage minst én slowjam-hit til hvert eneste album, er det derimot ikke alle fullengderne som har vært like imponerende i sin helhet, inkludert fjorårets selvtitulerte utgivelse, som strengt tatt var hans minst minneverdige skive så langt. Derfor er det ekstra hyggelig at Myron denne gangen har klart å koke i sammen et album som virkelig leverer varene. Der flere av hans mannlige kollegaer over fylte 30 feiler med sine forsøk på å holde følge med den yngre R&B-scenens dansegulvbaserte musikk, fokuserer Avant på sitt trofaste Kiss FM-publikum og alle andre elskere av sorte silkelaken og sukkersøt, grown and sexy R&B. En annen ting som heller ikke har forandret seg siden 2000, er Avants stemme og melodier, som fortsatt klarer å holde et forholdsvis koselig og uskyldig nivå, noe som jo er smart når man er i ferd med å entre den noen ganger creepy «onkel»alderen. Ikke at han har kuttet ned på de dampende sextonene, det skulle da bare mangle, og både den fantastiske «Hot 16» (heldigvis ikke en sang om hotte 16-åringer!), «Body Police» og «Your Body is the Business» kan med enkelhet legges inn på pulesang-lista di på iTunes … for de som opererer med det da, kremt. Men i tillegg til å være en mester innenfor sexmusikksjiktet, er Avant spesielt kjent for sine mollfylte historier om tapt kjærleik, og The Letter er selvfølgelig intet unntak. Den emo-framkallende singelen «Kiss Goodbye» var den første, lovende smakebiten fra albumet, og får selskap av den nesten like triste «Where Did We Go», som til tross for sine flotte vers, dessverre blir litt ødelagt av et ikke fullt så vellykket refreng. Til tross for en naturlig oppgradering i sound og lyd, vekker The Letter altså minner fra de glade R&B-dagene på tidlig 2000-tall, og da får det heller bare være at Avant (forhåpentligvis i en eller annen form for syk, syk rus) har valgt å slenge inn en coverlåt av Totos «Africa» som bonusspor. Ikke at «Africa» eller denne versjonen er overstadig grusomme, men det får nesten være måååte på å værra cheezy da!?

Mathias Rødahl

FAIL! LOL

dreier seg. Først og fremst metal, og først som sist rævva metal.

For merkelig nok har de gått bort i fra thrash-attakket på debuten og inn i et kontemporært uttrykk som altfor mange holder på med om dagen; Devildriver, Whitechapel, Killswitch Engage, Avenged Sevenfold og det røklet der. Et slags post-Pantera era anno 2011 – nu-metallens triste ettermæle med nedstemte gitarer, trigga trommehelvete, gutturale brøl, utvaska thrashriff, dølle deathcore-breakdowns med kalde produksjoner der alle, ALLE låter likt. Det ene bandet kjipere enn det andre. Kanskje urettferdig å putte Cavalera-brødrene i denne båsen, men de har nå sagt at det var nettopp de som startet dette ovennevnte faenskapet med Sepultura. Skal de være med på leken får de tåle kritikken, som det heter. Nei, dette blir altfor generisk og intetsigende, du.

Synd, for dette hadde jeg virkelig sett frem til.

Andreas Tylden

BEST AKKURAT NÅ

JØRGEN NORENG PHILTHY RICH Trip’N 4 Life Livewire-gjengen FTW! Philthy er nest råest, etter J. Stalin.

LEFTSIDE Dance (Dance People)/ Leftside & Shaggy-Jump Up Around Teggae Reggae er det dummeste sjangernavnet ever, men faen som dette kicker ass.

WC That’s What I’m Talking Bout EP Lover bare så jævlig godt for comebacket til denne legenden. West Coaaaaast!

BURGABOY FT. DONAE’O Where’s Da Mansdem At Litt hipster kanskje, men satelen så knallhardt og! UK er i flammer om dagen.

ALBOROSIE, SKARRA MUCCI & WENDY RENE After Laughter Riddim Genistrek å basere en reggaeriddim rundt samme Wendy Rene-klassiker som Wu Tangs «Tearz» sampler.

THE CAVALERA CONSPIRACY Blunt Force Trauma (ROADRUNNER)

Først og fremst metal, først som sist rævva metal.

Det er gledelig å se det brasilianske brødreparet Cavalera holde koken under det klamme bandnavnet Cavalera Conspiracy, til tross for at «Sepultura» på sin side fortsatt styrer på med sitt. Nå, tre år etter den absolutt lyttbare og tidvis dritfete debuten, Inflikted, serverer de oss oppfølgeren Blunt Force Trauma. Som vi alle vet er altså dette det vanskelige andrealbumet, en skive band oftest lager fra scratch innen en gitt tidsramme i motsetning til en debut man gjerne har jobbet med over lenger tid. Det er nå fansa og kritikerne skal få høre hva Cavalera Conspiracy egentlig

3

CUT COPY Zonoscope (MODULAR/UNIVERSAL)

Lillebrorkomplekset.

Ok, her er et partytriks.

Sett på andresporet på den nye Cut Copy-plata, «Take Me Over», og spør hvilken låt det er en cover av. Når folk finner ut at det ikke er en cover av «Everywhere» av Fleetwood Mac, vil de bli så frustrerte at de drikker dobbelt og rister intenst på hodet. Jeg lover dere, det er morro. Når frustrasjonen over at det går an å stjele så åpenlyst har lagt seg, kan du også påpeke at låten inneholder klare elementer rett utav «Down Under» av Men At Work, og en ny bølge intensiv drikking og hoderisting

5

2/2011

65

vil bre om seg. Morro. Men fra spøk til revolver, det er som de sier: Idioter låner, genier stjeler.

For «Take Me Over» er, når alt kommer til alt, et strålende stykke henvisende popmusikk.

Tyveriet tyder også på en tendens på dette albumet, det er fylt med tjuvgods. Og fra virkelig hele fjøla. De første par gangene jeg lytta igjennom albumet, ble jeg sittende i villrede og lure på hva slags utpreget retningsløst stykke musikk jeg egentlig hadde hørt.

For denne plata dekker veldig mange sjangere og sub-sjangere, så mange at det tar tid før det setter seg, før man klarer å få orden på hva dette egentlig er for noe. Men i erindringens bløte lys er alt ok, for det setter seg ette rhvert, og da skjønner man at albumet inneholder tydelige Cut Copy-eske idéer manifestert i forskjellige uttrykksformer. De lefler med kraut-aktig pop på «Need you Now», nevnte åttitalls pastisjer på «Take Me Over», så over i en slags glam-rock-somhouse-pop-sak i «Where I’m Going». Og dette er bare de tre første låtene. Etter dette roer det seg, eller rettere sagt, spisser det seg noe. Cut Copy finner etter hvert en viss form. Men de pleier fortsatt gjennom et mylder av forskjellige retninger. Heldigvis gjøres det med en viss egenart.

Og Cut Copys egenart ligger i at de utforsker disse forskjellige retningene på en distinkt og delikat måte, som fremviser en enorm forståelse og kjærlighet til prosjektet. Musikalsk er denne plata oppe og snuser på LCD Soundsystems gigant fra fjoråret, men den når ikke helt opp der, på bakgrunn av at den tematisk, tekstlig, er nesten tom. Dette gjør ikke så mye for musikken, men den gjør at albumet som pakke, ikke når helt opp. På mange måter kan en si at Cut Copys tredjealbum, Zonoscope, ender opp som LCDs veldig talentfulle, men litt grunnere lillebror.

Håvard Ringen

men til tross for mageplasket og løftet om et siste forsøk, ga den nå 40 år gamle crooneren seg heldigvis ikke med dette comebacket. Årets album Elgin, forøvrig sangerens ordentlige fornavn (et navnskifte var med andre ord en nødvendighet …), er nemlig langt bedre enn både A Man’s Thought og Back II Basics fra 2005, noe som selvfølgelig er en hyggelig overraskelse for de av oss som gjerne ser at mannen kommer seg tilbake dit han hører hjemme. Et siste oppstøt fra enhver 40 år gammel artist lover sjeldent bra, uansett sjanger, men med Elgin viser Ginuwine at han fortsatt har mye å komme med femten år etter at han stormet inn i R&B-bransjen. I de dagene forandret han soundet på sjangeren sammen med Timbaland, Missy og Alliyah, et sound han derimot forlot og aldri helt kom seg tilbake til. Den offentlige misnøyen hans med Timbaland er veldokumentert, og selv om de to gamle vennene gjorde et lite comeback sammen på A Man’s Thoughts, vil nok aldri det tette musikalske samarbeidet deres bli noe i nærheten av hva det en gang var. Noe som er synd både for oss og Ginuwine, som er i like stort behov av en vei opp til toppen av hitlistene, som det vi er av en Timbaland-låt som kan kalles bra. Nå leverer Timbaland faktisk et spor på denne skiva også, men den Trina-gjestede «Batteries» kan neppe kalles Elgins store høy-

depunkt, og høres mer ut som et av det tidligere beat-geniets leftovers. Og da kan du jo tenke deg selv. I likhet med Avant (en annen R&B-veteran som også er anmeldt på disse N&D-sidene), har Ginuwine valgt å holde det rolig stort sett gjennom hele sitt nye album, noe som selvfølgelig er like greit, siden ingen har lyst til å se en mann halvveis til 80 forsøke å vri av seg danse-moves på linje med Chris Brown. Noe sier meg forøvrig at Ginuwine gjør både dette, OG ikke minst i baris under konsertene sine, men det får heller være en annen sak. Fansen må jo få sitt. La oss heller konse på Elgin (faen, for et weird navn), som altså sikter på ballade-publikummet, og som varmet opp til releasen med de fin-fine singlene «What Could Have Been», «Break» og selvfølgelig Tank-assisterte/skrevne «Heaven». Sistnevnte er en av de fineste sakene jeg har hørt på lang tid, og må nesten vurderes som bryllupsvals når/om den tid kommer. I’m just saying.

Elgin inneholder ikke noe som ligner på gamle schlägere som «Pony» eller «Same Ol’ G», men det burde det heller ikke være noen som forventer av Ginuwine i 2011. I stedet er det mye dype åndedrag mellom tenna, samt produksjoner som ikke høres så altfor dyre ut, men likevel ender opp som helt godkjente låter.

Ikke i nærheten av «Heaven», men likevel helt innafor.

Mathias Rødahl

Baywatch på Jaarbanen.

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL

NICOLAS JAAR Space Is Only Noise (CIRCUS COMPANY/IMPORT)

TYLER THE CREATOR Yonkers Sett på no’ ordentlig rap a!

JESSE JONES FT. LARS VAULAR Skjult ID «Disse journalistene spanderer bare fordi jeg er Lars.»

MARCUS ONLY, DREAMON & YOLANDA SELIMI Feel Nei, ikke bare fordi hu derre Yolanda tar seg godt ut. Fin, norsk R&B-låt jo!

SNOOP DOGG FT. DEVIN THE DUDE & KOBE I Don’t Need No Bitch #speakthereal.

LIL B Life’s Zombies Snakker vi Bay Areas «Glir forbi»?

GINUWINE Elgin (WARNER MUSIC)

Ingen Pony, men ikke noe esel heller.

Med unntak av godsingelen «Last Chance», var det langt mellom høydepunktene på Ginuwines 2009-album A Man’s Thoughts,

4 66

2/2011

Så mye mer enn bare støy!

Det er et overveldende stykke musikk Nicolas Jaar presenterer med Space Is Only Noise. Det er slik at det blir vanskelig å skulle forklare, men det er vel anmelderens oppgave å i det minste prøve. Noen ganger er det ærefullt å skulle ta for seg virkelig gode plater, andre ganger føles det nesten skremmende.

Space Is Only Noise kan vanskelig leses fragmentarisk, det er lite poeng i å ta for seg enkeltlåter, all den tid dette verket står seg best som en helhetlig entitet.

Dette er virkelig et sublimt stykke musikk. På overflaten virker det nærmest innholdsløst og kjedelig, men under der ligger det et hav av emosjoner og interessante detaljer. Jaar har evnen til å lage musikk som er nesten umerkbar, men på samme siden noe av det mest interessante du vil høre i år.

Space … har noe av den samme innvirkningen stor kunst har, den må prosesseres, analyseres, før den virkelig betaler seg.

Space … blir bare mer interessant når man tar med i betraktningen at Jaar bare er 21 år gammel. For dette er ikke et ungdommelig verk, snarere er det bortimot så voksent elektronisk musikk blir. Tidligere har Jaar sluppet flere ganske strålende 12’’ og singler på sin egen Clown & Sunset-label, men disse har ikke helt klart å peke

6

frem mot denne plata. Tross alt blir Jaar, eller har han blitt, betraktet som en house-produsent.

Space … er derimot noe annet, noe fullstendig annet. Albumet opererer riktignok innenfor et techno-format, og det har en elektronisk basis, men alle retningene det flyr i gjør sitt beste for å fjerne sjangerbegrensingen totalt. Her finner vi lyd-collager, longe-aktig popmusikk, laptopnerding, vokal-manipulasjon, og på «Too Many Kids Finding Rain In The Dust», noe så merkverdig som sørstats-gotikk pakket inn i dyp dub. Men uansett hvor fjern, merkelig og ute Jaar blir, så er han umiskjennelig seg selv; det er en tydelig signatur på alle låtene.

Jaar blir nødt til å sammenlignes med dette års andre glitrende debutant, selv om likhetene er færre enn ulikhetene.

James Blake og Jaar deler noe av den samme forståelsen for hvordan rommet kan utnyttes i musikken. Pausene i musikken blir utnyttet til det fulle og de delene av plata som vanligvis ville vært hvileskjær eller tomrom, blir en integral del av helheten.

Den spenningen som oppstår mellom det statiske i pausene og det dynamiske i musikken er nøkkelen til hvorfor denne plata er stor. Det gjør at plata mesterlig blir bunnet sammen fra låt til låt.

På mange måter motsier hele platen sin egen tittel, for her er rommene så uendelig mye mer enn bare støy.

Håvard Ringen

BEST AKKURAT NÅ

INGER LISE HAMMERSTRØM

ut i blodårene og Enyas heksebrygg har blitt absorbert i hver eneste muskel og formet et stykk profesjonell musiker. Med den selvsikkerheten det innebærer, krever hun å bli anerkjent for den artisten hun er – og for mange kan det nok bli i overkant poetisk og eksperimentelt, for andre en pust i hipsterbakken. Men får du muligheten til å se henne live, skal du ikke la sjansen gå fra deg for en times sensibel reise i Jenny Hvals univers. Undertegnende så henne i kulturkirken Jacob under by:Larm, og hadde

det ikke vært for et par heseblesende pressefotografer og en forstyrrende bærebjelke hadde opplevelsen vært komplett. Vel verdt å sjekke ut både på skive og i konsertsammenheng. Det er bare å skru av, skru opp, gå hjem eller gå lenger frem. For som hun selv synger «Not all limbs have erections, sometimes even you have to decide which is up and which is down». Opp til deg altså.

Med en svak knekk i håndleddet retter undertegnede tommelen opp for Viscera og Jenny Hval.

Inger Lise Hammerstrøm

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

SIC ALPS Napa Asylum Takk Gud for Drag City Records som tar heroinrocken inn i varmen og distribuerer den ut til oss avhengige.

CAPTAIN BEEFHEART Safe As Milk En obligatorisk R.I.P og hatten av for en av rockens wunderbarn.

Kozemozeoverdoze!

PJ HARVEY Let England Shake Herrejesus for en dame.

DEATHCRUSH TBA Upretensiøs noiserock fra landsmenn med beundringsverdige skills, musikalsk tyngde og koolt image. Erre mulig? Nå er det på høy tid med plateutgivelse!

JOURNEY Don’t Stop Belivin’ Tidenes skrivesoundtrack, dj-låt og gulity pleasure. Er oppe i et tosifret antall daglige runder i spilleren.

JENNY HVAL Viscera (RUNE GRAMMOFON)

Jenny Erik Volds samlede verker.

Det er noe med intime kroppsreferanser som vekker oppmerksomhet, selv hos vår provokasjonskåte generasjon. Med identifiseringsdyktige tekster basert på sine sensible sanseorganer byr Jenny Hval på en klam, intim og ærlig affære, med detaljrike referanser til blant annet klitoris, ereksjoner og ymse kroppsvæsker. Ikke ulikt hennes forrige kunstneriske bidrag, romanen Perlebryggeriet, om biologistudenten Jo, som fanges i mykologiens uransakelige verden – med tråder av lukter, lyder og smaker som veves inn i hverandre og visker ut skillet mellom fantasi og virkelighet.

En eksperimentell tilnærming til menneskets virkelighetsoppfatning, hvilket kjennetegner Jenny Hval som forfatter og musiker.

Hun har en misunnelsesverdig evne til å gi presise skildringer av primale sanseerfaringer, og veve de inn i briljante trippelmetaforer som på mytiske «Milk of marrow» – «… my voice turned to milk in your mouth/ I gave you words/ the milk was from my breast». Det skal litt til å balansere et verk basert på så uredd intimitet i møte med de mytiske og eksperimentelle arrangementene Viscera bærer.

Det som lett kunne bikket over i et hvilket som helst kleint samtidskunstverk, ender i et beundringsverdig musikkepos som reflekterer en av nasjonens mest eminente låtskriver og musiker. Hun har en stø og konstant tilstedeværelse platen i gjennom, og lar deg ikke slippe unna uten minst ett poetisk skudd. Som en kvinneversjon av Jan Erik Vold overlater hun ikke ett eneste ord til stemmebåndets tilfeldighet, men former det i virkningsfulle toner og stemmeleier. Hele platen bærer Hvals unike DNA, med alt det innebærer av personidentifisering. Du kan høre hvordan Kate Bush har penetrert sinnet hennes, hvordan PJ Harvey har svøpt over stemmebåndet, Velvet Underground har latt seg pumpe

5

THE BACKPACKER TWIST FRA KR. 16.850,Foto: Jørgen Gomnes

LUKESTAR Taiga (PHONE ME RECORDS/TUBA)

Rebell, med og uten årsak.

Det er ikke et album det er helt lett å bli klok på dette nyeste Lukestaralbumet. Det er på mange måter unektelig godt – det er bare noe man må anerkjenne. I tillegg inneholder det veldig mange gode idéer. Men så er det noe med det, en snikende, underliggende følelse av kjedsomhet – nærmest en trøtthet.

Taiga har fått navnet sitt etter en bestemt type skog. Nærmere bestemt den subartiske barskogen man finner i områdene før tundraen, den er vanlig i store deler av Sibir, men finnes også i Canada og Alaska. Og det er fullstendig naturlig at albumet har fått nettopp dette navnet. Taiga er et veldig organisk album.

Melodilinjene på dette albumet er, for å ty til en klisjé, nærmest levende. De er i alle fall alt annet enn lineære. Taiga er indierock spilt i post-hardcorens nerdete lys og med den organiske sensibiliteten til progrocken. På sitt beste er det fascinerende og imponerende, på sitt verste er det irriterende intetsigende.

Taiga åpner bra. «The Greatest Bear» sitter fra de første gitartonene, helt fra begynnelsen hører man at dette er indierock slik indierock skal være. Låten tar ikke nevneverdig hensyn til ting som klassisk låtstruktur og konvensjoner, og det jobber utelukkende til dens fordel. Den er både klassisk og utradisjonell på

4

MARCUS ONLY & DREAMON Affection (INDIE)

Norsk R&B som definitivt ligner på noe.

Moderne R&B er en hard nøtt svært få her i landet, om noen i det hele tatt, har klart å knekke.

En sjanger som sjelden blir tatt spesielt alvorlig ved siden av mer kredible saker som indie, electro og rock, men som likevel har fått en trofast lytterskare, og da spesielt blant den urbane og ikke minst yngre skaren musikkelskere som har vokst opp på siden av det mer «typisk norske soundet».

Det er dermed ikke spesielt overraskende at det er fra nettopp denne siden vi nå begynner å få en ny bølge med forsøk på norsk R&B. En av de som virkelig har surfet på den de seneste månedene, er Oslo-unggutten Dreamon som via et par fine mixtapes og boost på nettsider som Kingsize.no og 730.no, samt ADHD-lignende tendenser på Twitter og Facebook har opparbeidet seg en aldri så liten hype med sin overbevisende blanding av rapping og synging.

Nylig var han blant de få urbane artistene som fikk muligheten til

4

samme tid. Andresporet fortsetter i samme gate, «Miracles On An Angry Line» følger formelen, eller mangel på sådan, fra forrige låt. Også en sterk låt. Etter det går Taiga inn i et mindre imponerende landskap. «Posers Of Doubt» virker for eksempel ikke fascinerende i sin annerledeshet, men mer som om den mangler plan og formål, som om den snirkler rundt seg selv, og aldri blir noe annet enn en uforløst floke av en låt.

På tittelsporet er Lukestar tilbake på en mer interessant vei igjen, her introduseres vi for et nytt element, og et kjærkomment et. Låten åpner med ganske delikate highlife-gitarer, som tydelig er inspirerte av de siste års afropop-revival. Lukestar lar gitarene virke som krydder til den allerede velutviklede Lukestar-formelen, og det funker veldig fint.

Det tilfører et noe stakkato, men ganske så dansbart element til musikken deres. «Saint Toby» er en annen låt det er verdt å nevne.

Først og fremst på grunn av den særs vakre harmoniseringen i melodien, men også for hvordan frenetiske trommer spilles opp mot denne og skaper et veldig interessant spenningsmoment.

Taiga er på sitt beste så inspirert og bra som indierock blir. Dessverre finnes det en skyggeside til dette albumet. Lukestar er fantastiske når de setter det statiske opp mot det dynamiske, men noen ganger virker det som om det glemmer det dynamiske litt, og det er da det feiler.

Håvard Ringen

å spille på årets by:Larm, og kort tid før han fikk vist seg fram for bransjepublikummet, slapp han mixtapen Affection sammen med R&B-kompisen Marcus Only, best kjent for sitt bidrag på A-Leehitlåta «World So Cold». Utgivelsen ble små-cheezy nok sluppet i anledning Valentine’s Day, men ingen har vel mistet livet av litt god, gammal R&B-cheezyness, og faktisk er Affection noe av det mest vellykkede vi har blitt servert innenfor sjangeren her til lands. Jeg skal innrømme at jeg var litt småskeptisk når det kom til Marcus Onlys ferdigheter på feltet, men ble nødt til å bite i meg tvilen etter et par gjennomlyttinger. Gutten kan absolutt synge, og viser kanskje enda viktigere en forståelse for låt- og vokaloppbygging som jeg enda ikke kan huske å ha sett maken til her til lands (muligens med unntak av Haugesund-crooneren Lopez, som forøvrig også dukker opp på Affection). Det er selvfølgelig fortsatt et godt stykke igjen til de amerikanske R&B-kollegaene, og stemmen til unge herr Only fungerer klart best når han ikke presser den altfor mye, men lover likevel svært godt. Dreamon showcaser på sin side ikke noe

COLOMBIA PERU BRASIL DUBAI AUSTRALIA BALI

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

JAPAN AUSTRALIA ARGENTINA BRASIL PERU COSTA RICA USA

THE ULTIMATE JOURNEY FRA KR. 19.850,-

DISCOVER THE WORLD PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

2/2011

67

synging denne gangen, men holder seg til rappingen, noe han som vanlig leverer med den samme tightheten som har gitt ham den siste tidens oppmerksomhet og positive spådommer.

På den annen side er det umulig å ikke hente fram Drake-faktoren i framførelsen hans, og en amerikansk-uttalelse som ikke snnå sitter helt som den skal, hvis jeg skal være pirkete. Det er ingen tvil om Dreamon er et av den norske rapscenens store, nye talenter, men jeg håper han framover forsøker å finne fram til en litt mer egen flow. I likhet med Drake, blir Dreamon også fort litt vel monoton i lengden, men alt dette er noe vi forhåpentligvis får en oppgradering på når han slipper sin neste mixtape, som ifølge artisten selv blir atskillig «hardere». Nå er det heldigvis ikke slikt at «hardt» nødvendigvis betyr bedre enn «fløtemykt» i min bok, noe som gjør at jeg absolutt setter pris på mye ved denne gratistapen, som til tross for sine altfor mange spor (17, burde ha vært kuttet ned til 13-14) byr på noen virkelige godbiter.

Låter som er spesielt verdt å sjekke ut inkluderer «If I Could Be You», remaken av Alicia Keysklassikeren «You Don’t Know My Name», «Right Now» med nevnte Lopez, Dreamon-videosingelen «Never Be Another You», Dida og Adam Tensta-gjestede «In My Zone», «Be My Girlfriend» og ikke minst det flotte Yolanda Selini-samarbeidet «Feel» . Det blir spennende å se om Dreamon klarer å ta steget opp i den offisielle artistsfæren dette året, og selv om jeg tviler på at en ren R&B-artist som Marcus Only kan slå gjennom her i Norge, burde i alle fall en framtid som låtskriver for artister fra andre siden av dammen være under planlegging hvis han ikke ønsker å stresse med artistdrømmen her hjemme.

Og da mener jeg altså ikke at han ikke burde det. I just #speakthereal daaaa.

Mathias Rødahl SAIGON The Greatest Story Never Told (SUBURBIAN NOIZE RECORDS)

Husker du Saigons debutalbum?

Det skal ikke mye til for å forstå frustrasjonen New York-rapperen Saigon følte, da Atlantic Records i 2007 bestemte seg for å utsette utgivelsen av hans mye etterlengtede debutalbum The Greatest Story Never Told. På den tiden hadde han allerede jobbet et par år med skiva, og ikke minst kommet seg ut av et kriminelt liv som førte til at han tilbrakte store deler av tenårene bak lås og slå. Albumet var ment å bli det store gjennombruddet til Saigon, som allerede da var spådd en lys framtid på raphimmelen, spesielt i en tid da mange var på utkikk etter en New York-rapper som kunne ta kronen tilbake til hiphopens fødested.

Men med stadige utsettelser og rot fra plateselskapet, ble det også intern gnisning mellom Saigon og produsent Just Blaze,

5

som står for 16 av 18 spor på skiva. En offentlig og på mange måter ganske pinlig nettkrangel som satt ytterlige kjepper i hjulet for utgivelsen hiphop-hoder verden var desperate etter å få høre, og som Saigon selv mener er den beste rapskiva de siste tjue årene. Akkurat dét skal selvfølgelig tas med en stor dose selvinnsikt-salt, men når albumet nå endelig har droppet via indie-selskapet Suburbian Noize Records, flere år etter at den virkelig store hypen døde ut, er det likevel klart at Saigon og Just Blaze har koket sammen en bunnsolid dose rapmusikk. Ikke uventet begynner den ufortalte historien bak murene, og bruker de første låtene til å stadfeste Saigons posisjon i hiphop-verden med en hodenikkende intro bestående av bangerne «The Invitation» (med Q-Tip) og Jay-Z/ Swizz Beatz-gjestede «Come on Baby » (som dessverre er forandret fra originalversjonen grunnet manglende klarering av det originale samplet). Sai tar oss også tilbake til de samme gatene og miljøet som gjorde at han endte opp hvor han gjorde, og tar et hardt oppgjør med gamle kjenninger fra gatelivet. På «Enemies» rapper han blant annet «Don’t flatter yourself, it doesn’t take a genious to spell thug, convince a kid at the mear age of 12 to sell drugs», før refrenget tar over med kjensgjerningen «With friends like you, who need enemies», mens han på «Friends» fortsetter med linjer som «I used to try to watch for the cops, but my pops said Brian you should stop and watch for your friends. I wish I woulda listened to him». Saigon har også en høne å plukke med pengegriske pastorer i ghettoen, som samlet inn penger fra hans fattige familie og venner for å dekke sitt eget forbruk («It was always so strange, it was odd / To see my mom scratching up change to give it to God / I think we all knew, nobody saying shit / You was using that to pay your car payments / We was mother fucking paying your mortgage / We was living in the projects you know we couldn’t afford it» – «Preacher»). Men mens han åpenbart har hatt mye bitterhet i kroppen underveis i prosessen av å gjøre ferdig dette albumet, forsøker Saigon også å være en oppløftende kraft for de som fortsatt lever et vanskelig liv, blant annet på den Kanye West-produserte (en av to låter som Just Blaze ikke står for) og Marsha Ambrosius-gjestede godbiten «It’s Alright», hvor han slår et slag for alle alenemødre som oppdrar barna sine uten en mann i huset. «To all the ladies having babies on they own / These nigga’s ain’t shit ma, for real, yo you better off alone / If he ain’t smart enough to know why he should stay / Then what can he possibly teach your seed anyway?»). Skal vi se etter svakheter, vil nok enkelte purister fortsatt hate vocoder-refrenget på «Believe It», men selv om det et

par år gamle hooket kanskje kan virke litt foreldet i dag, er det likevel fortsatt en låt som får meg til å ville reise meg og slenge henda i været. Kort oppsummert: Selv om det har tatt flere år å få The Greatest Story Never Told ut, er det ingen tvil om at kvaliteten på låtene har tålt tidens tann, og selv om albumet nok ikke blir noen storselger, både med tanke på det tradisjonelle rapsoundet og den mer eller mindre drepte hypen, kommer den harde kjernen av hiphop-hoder garantert til å trykke denne velproduserte og lyriske sterke godsaken til sitt bryst.

Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

HÅVARD RINGEN YOUNG DREAMS Flight 376 Bæærgen!

FJORDEN BABY! Himmelen Bææærgeen!!

RAZIKA Vondt i Hjertet Bæææærgeeen!!!

GIL SCOTT-HERON & JAMIE XX I’ll Take Care Of You Den beste låta fra en målbindende god plate. Også vil jeg benytte anledningen til å coine begrepet soul-step.

TYLER THE CREATOR Yonkers Odd Future fortsetter å levere. Yonkers er bonkers :)

SIC ALPS Napa Asylum (DRAG CITY RECORDS)

Ukritisk kritisk lo-fi.

Som uhelbredelig merkevarehore lar jeg mine musikkvalg påvirkes av labeltilknytning. Drag City Records er en av disse som nyter av den svakheten – med 2000-tallets cooleste rockchick, Jennifer Herrema og hennes RTX i stallen følges utgivelsesplanen deres med stor interesse. Da Sic Alps ble annonsert i årsskiftet, ble de derfor nedjaktet og tatt inn i varmen. Med umiddelbare assosiasjoner til sjamanorkesteret RTX, leverer de en god søknad til

4

undertegnendes musikksfære, men tjue låter i et lite variabelt terreng av shitgaze/lo-fi-låter er i overkant. Det kan virke som utvelgelsesprosessen har gått ukritisk for seg, hvor de har gitt rom for skisser på én-to minutter for å dra ut tiden til en klassisk 50 minutters fullengder. Allikevel, Sic Alps er et særs velkomment tilskudd til en platesamling med heroinrockabstinenser. Napa Asylum byr på en god kombo dekadent og skitten low-fi rock med assosiasjoner til det beste fra 60 og 70-tallets psykedelia, via syrekongen Syd Barreth, Stones sprikende Exile on Main Streetskive og seff en dose Lou Reed.

En suksessrik oppskrift mange har nytt godt av, men som de fleste nye band preges Sic Alps mer av formen enn innholdet. En helbredelig barnesykdom for de med sterke gener, og jeg har trua på at disse gutta skal stige opp av smørja med god backup fra sine ressurssterke labelvenner.

Det er uteliggerhymnen «Do you want to give $$», gitarhooket på «Saint Peter Writes his book» og fengende «Cement Surfboard» gode tegn på – og dette er bare noen av de fete sporene Napa Asylum har i godtepåsan. Turné på agendaen – kjære landsens festival bookere, huk inn og sprit opp programmet med en gjeng hippe Friscorockere! Pliz?!

Inger Lise Hammerstrøm

lige sengekammer-sound, i stor grad signert Tank selv og hans produksjonsteam, Song Dynasty.

Allerede med førstesingelen «Emergency» ble det klart at gnukkefakturen på albumet kom til å bli høy, og den alltid like forplantningsklare Tank holder kjødets lyst gående gjennom hele den forholdsvis korte og konsise skiva med intimlek-inspirerende spor som «Sex Music», Drakegjestede «Celebration», «Scream» og «Foreplay» (med Chris Brown), før han forsvinner over i det romantiske hjørnet på «Amazing» og «You Mean That Much to Me», og til slutt avslutter med verdens tristeste sang aka coverfavoritten «I Can’t Make You Love Me» (originalt ført i pennen av Bonnie Raitt, men kanskje best kjent via Prince sin fantastiske versjon). Den vokal-stødige Tank leverer selvfølgelig også et svært minneverdig bidrag, og gir alle emo-heads der ute noe å sippe til der han synger i vei på låtas nådeløse toner («I’ll close my eyes/ Then I won’t see/The love you don’t feel/When you’re holding me»). Neimen faen, så trist detta skulle være da!

Mathias Rødahl

TANK Now Or Never (WARNER MUSIC)

Kosle gnukkemusikk fra proffen sjøl.

En av de vanligste begrunnelsene mange bruker når de ikke vil gi pop- og R&B-artister den samme respekten som deres respektive rocke-kollegaer, er at de fleste av disse ikke skriver og lager sitt eget materiale, men bare er pene syngedukker som får servert ferdige låter på sølvfat. I mange tilfeller stemmer jo også dette, men de senere år har skribentene og produsentene bak disse låtene fått en stadig mer synlig rolle, noe som blant annet inkluderer tidligere «behind the scenes»-folk som Ne-Yo, Keri Hilson og The-Dream. Den jeg respekterer aller mest når det kommer til dette herlige R&Bfaget, er 35 år gamle Durrell «Tank» Babbs, som har holdt det gående både som sanger, låtskribent og produsent siden 2000. Ikke bare har han servert sine egne klassikere som «Maybe I Deserve», «Slowly» og «Cake & Ice Cream», han har også stått for noen av mine absolutt største R&B-favoritter opp igjennom, som Jon B («Lately», «Stronger Everyday»), Omarion («O», «I’m Tryna»), Marques Houston («Naked», «How You Just Gonna»), Chris Brown («I Wanna Be»), Ray Lavender («Stay») og Pleasure P («Under»). Tanks forrige album, Sex Love & Pain var en usedvanlig godbit, og hans nye fullengder Now or Never fortsetter i eksakt samme spor med sitt sedvan-

5

PROTOJE 7 Year Itch (DON CORLEON)

4 COLLIE BUDDZ Playback EP (SHADYVILLE CARIBBEAN)

Mano-A-Mano.

Ståkke sånn kjempemessig til med reggae om dagen. Livet går sin gang på Jamaica, og tar nye, uventa vendinger. Ikke alle for det bedre, om du spør en gammel grinebiter. Hvitmannsreggae er i ferd med å kjøre seg fast i et gudsjammerlig kjedelig oppsett.

Men kommer det til Collie Buddz, så har aldri vært noe særlig spennende artist. Bortsett fra gjennombruddshiten «Come Around» har han ennå tilgode å overbevise som annet enn en annenrangs hybrid mellom Gentleman og Sean Paul. Perfekt for 21 år gamle Annika från

2

Uppsala med hvita dreadlocks och hang til backpackerturisme.

Neida, ikke riktig så ille. Når han konsentrerer seg om det han kan (marijuana), som på Kushcoveren fra før jul funker det fint.

På denne EP-en, som skal døyve sulten før andrealbumet hans kommer, er det derimot mer nay enn yay. Balladene «Serious» og «Holiday» er henholdsvis suggererende vakker og nesten engasjerende. Ellers er den roligere delen av materialet spikre i karrierekista i all sin likegyldighet. Så er det mulig det bare er jeg som er for punka i smaken, men når Collie prøver å lage r’n’b-inspirert dancehall går han totalt på snørra for meg. Det funker like bra som når Lil Wayne lager rock. Collie burde glemme Akon-drømmene og levere litt retro-dancehall. Det behersker han i hvert fall tildels.

Protoje avlyste av uvisse grunner konserten sin i Oslo nå for en måned siden, og jeg kan ikke si jeg brydde meg nevneverdig. Etter å ha hørt grundig på debutalbumet 7 Year Itch har merskumpipi fått en annen lyd. Protoje er internasjonal i sitt tilsnitt, og fremstår som den roots-beslekta artisten fra Jamaica som har størst potensial for å slå gjennom på verdensbasis. Smarte tekster, klar uttale og gjennomførte konsepter gjør han til en slags parallell til Damian Marley, uten pappas klamme hånd hengende over seg. På en måte er Protoje den artisten Collie Buddz etterstreber å være, uten å helt lykkes. Protojes produsent Don Corleon er i ferd med å få en andre vår. Han revolusjonerte dancehallen for snart ti år siden, før han la ned blueprintet for ny roots med hits som «Seasons riddim» i 2005.

De siste åra har det vært litt motbakke, men nå satser han heller på å jobbe tett med få artister og har meldt seg ut av det store jamaicanske rotteracet som ødelegger så mange talenter.

7 Year Itch har et gjennomført, skal man si classy sound som er anelsen mer organisk og mindre generisk enn man er vant til. Han får til og med brukt djevelens instrument (saksofon) uten å gå helt på snørra, mens kassegitarene faktisk unngår å bli «Redemption Song»-klisjete. Når han lar bandet gå i fri dubdressur på «Wrong Side of The Law» aner vi konturene av en ny vei for jamaicansk ræggi. Et skritt frem og to tilbake. Protoje har et stykke å gå før han er fremme, men fremtoningen hans, og han ukarakteristisk sympatiske fremtoning gjør at han overvinner skepsisen. Greit, han har ikke verdens største register reint vokalteknisk, og har nok litt å gå før han er Mr. Nesta inkarnert, men for meg var dette en særs hyggelig overraskelse. Nesten så man får lyst å røyke hasj.

Jørgen Nordeng

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

Studere alternativ medisin?

* Homeopati * Naturopati * Veteropati Søknadsfrist: 15.april | Studiestart: august 2011

....................................................................................................

Kontakt oss for mer informasjon om studiene, fag og yrkesmuligheter!

Tlf. 22 98 98 50 | www.nan.no | mail@nan.no

Norsk akademi for naturmedisin

68

2/2011

Nå ere billettkontroll.

TILBAKE TIL FRONTEN RETOX Retox (DOWNLOAD @ RETOXRULES.COM)

Åtte låter – seks minutter og 29 sekunder med følgende uttalelse på bandets hjemmeside: «There is a relationship between society and the music it creates. Where it´s simply music, and not a revolution, it is a revolutionary tool. More importantly, music is an effective form of communication and a menas of emotional expression. A stern ’fuck you’ to the powers that be is an obvious reaction to moderen times.

Retox is that reaction to stagnant and boring

6

cultures, as well as the countercultures that have slipped into a sea of pointlessness. The band is a reaction to the world that the members and their comrades live in: Lives littered with frustration; lives soaked in violence. Featuring members of acts such as The Locust, Head Wound City, Holy Molar, All Leather, Some Girls and The Festival Of Dead Deer.

With music, as with Retox, there is no choice but to retoxify.» Fjonge ord som ikke akkurat forteller så veldig mye spennende annet enn at dette er en slags motreaksjon til alt og alle som kaller seg «subkulturelle», «alternative», «vi spiller hardcore, men høres egentlig ut

som et tredjerangs Foo Fighters-coverband på metamfetamin med skrikevokal», eller hva det måtte være. Når det er sagt er det alltid en farlig vei å ta da slike «offisielle» uttalelser ofte slår tilbake ved at man nettopp legger premisset og/eller ord i munnen på lytteren, som for eksempel med Watains mildt sagt pinlige reklamekampanje i forkant av utgivelsen Lawless Darkness: «The rebirth of black metal», som annonseringen låt. Fail. Heldigvis snakker musikken mer enn nok for seg selv, og listen over band de respektive medlemmene spiller og/eller har spilt i bør si mer enn nok om hvor i landskapet Retox ligger. Som nevnt, åtte låter

under seks minutter. Smack! Seks, forbanna, forrykende, intense, infernalske minutter med ukonvensjonell og eksperimentell punkrock uten at det sklir helt ut, uten at det opprinnelige forsvinner i skeive takter og meningsløs vi-gjør-performance-art-fuck-konvensjonellhardcore, for fallhøyden er ekstremt stor i tilfeller som dette. Man kan spørre seg hvorfor energi, krefter og kreativ ånd ikke er satt inn i eksempelvis The Locust, men sånn går nå dagene der borte i California. Retox er definitivt den beste utgivelsen som har kommet fra den kanten de siste årene. Terningkast sexy.

Andreas Tylden

2/2011

69

FILM AMORS BALLER Regi: Kristoffer Metcalfe I rollene: Kåre Hedebrant, Harald Borg Weedon, Fridtjov Såheim, Eira K. Stuedahl Lucas alias Kåre Hedebrant alias gjennomsiktig mobbeoffer i La den rette komme inn har fått hår på tissen. Han flytter fra Stockholm til Grimsrud, Norge, omtrent i den alderen hvor interessen for det mellom beina begynner å bli overdøvende. Melder sin hengslete kropp på fotball fordi han er forelska i en jente. Men hun er kjæreste med kapteinen på laget. Og Lucas’ eneste venn er den feite sønnen til treneren – den obligatoriske pervoen i enhver ungdomskonstellasjon, som naturligvis egentlig er god på bunn. Og av gårde går det, til landets største sjekkemarked – yes, Norway Cup. Her handler det ikke om å få nye venner fra Laos og Burkina Faso. Det handler om å få pult.

Med andre ord en ungdomsfilm som selger seg inn til nettopp ungdommen, med programmessig banning, puppesnakk, homofleiping og mangel på subtilitet i fortellingen, og det er jo flott. Castet er forunderlig vellykket, en sær balansering mellom personligheter og de sedvanlige og litt intetsigende (stereo-)typene fra ungdomsskolen – og hele tilstanden av forvirrende hormonkaos er skildret stemningsfullt om ikke hundre prosent autentisk.

Hedebrant viser komisk talent, selv om han biter seg litt vel mye i leppa. Dialogen er vel ikke den beste, mange av replikkene er direkte rare, og det blir ofte litt kleint. Men når jeg tenker meg om er det sånn jeg husker mye av ungdomstida.

Maria Moseng Premieredato: 25. mars

4

BEST AKKURAT NÅ

TORGEIR BLOK ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé Film uten sikkerhetsbelte.

EXIT THROUGH THE GIFT SHOP Regi: Banksy Vinner den Oscar er det en takketale jeg vil se.

BEST WORST MOVIE Regi: Michael Stephenson Dårlig film har aldri vært bedre.

mot lumske miljøer, baksiden av globaliseringa og mediebildets hvite flekker. Idylliske strender skimter man bare når liket av en gjeng illegale immigranter flyter opp på dem. Og, ja, hvorfor ikke, i en kinovirkelighet som ellers er dominert av happy materialisme og den høymettede enden av pantone-skalaen.

I stedet rommer filmen Uxbal, en pussig helt, formgitt av kroppen til en Javier Bardem som stadig overrasker med sin elastisitet. Solnedgang og salsa med Julia Roberts er erstattet med prostatakreft, aleneforsørgeransvar og bipolar (eks-) kone. Hva verre er – mannen organiserer illegale afrikanske og kinesiske arbeidsimmigranter. Utnytter de, men bryr seg om dem. På ordentlig. Masse etiske knuter. Og, nevnte jeg, han snakker med døde. Med alt dette på blokka, er det nok smart at manus følger den strake linja regissøren ellers i karrieren har brukt energien på å brekke opp.

Koselig er det ikke, men viktig, og hadde Iñárritu i tillegg holdt igjen med følelsespornoen, hadde tragedien vært utholdelig og.

Maria Moseng Premieredato: 25. februar ESSENTIAL KILLING Regi: Jerzy Skolimowski I rollene: Vincent Gallo, Emanuelle Siegler, Nicolai Cleve Broch, Stig Frode Henriksen Enkelt utgangspunkt med komplekse tematiske og etiske tentakler: (Vincent Gallo! som) Mohammed tas til fange av amerikanere i Afghanistan, påføres en velkjent og beryktet one-piece (type: oransje), og transporteres etter litt sjarmerende waterboarding til et ukjent og snøkledd europeisk land, hvor det lykkes ham å rømme. Det blir katt og mus i skauen med hunder og helikopter. Og resten av filmen er han barbeint, sulten og alene mot verden.

En modig tålmodighetsprøve, kanskje like mye fordi vi med vilje stenges ute fra hovedrollens psykologi – det er nok av subjektivt skildrede syn og lydbilder, men ikke noe som kan forklare oss hvem denne mannen er – er Mohammed god, ond, smart, dum? Han er et vesen som prøver å overleve. Men hva er det menneskelige ved et menneske?

Og hvilke drap kan betraktes som essensielle? Slike spørsmål forøker regissøren her å stille oss på sitt vis. Med en cinematisk formulering som dessverre ikke gir den tiltrengte skubbet. Plottet er mekanisk – forhindringer og redninger skjer av for innlysende dramaturgisk nødvendighet.

Klipperytmen er for monoton, og også fotografiet mangler variasjon – mulig mangelen på nærbilder er et bevisst valg for å unngå å spille for mye på vår innlevelse. Men distansen, og dermed engasjementet, blir for stor. Da hjelper det ikke engang at Nicolai Cleve Broch og Stig Frode Henriksen gjør upåklagelig innsats i sin tjue sekunder lange helikopterscene.

Maria Moseng Premieredato: 25. februar

3

I AM NUMBER FOUR Regi: D.J. Caruso I rollene: Alex Pettyfer, Timothy Olyphant, Dianna Agron, Teresa Palmer, Dianna Agron Når navnet til Michael Bay står på plakaten, vet du at du kan legge igjen hjernen utenfor kinodøra. I Am Number Four er rett og slett ravende tull fra begynnelse til slutt. Fra første sekund dundrer det løs på en tropisk planet, der flygende kjempemonstre jakter på kjekke menn med overlegne kampsportferdigheter. Vi skjønner umiddelbart at de skalla styggingene med gjeller på nesa er filmens bad-guys. I løpet av kort tid har de svingt sine neonlysende sabler og redusert kjekkingene til støvpartikler. Deretter en kort voice-over som forklarer at vi skal følge den fjerde helten som har flyktet til jorden, før enda en kjekk fyr på vannscooter tar salto

3 BIUTIFUL Regi: Alejandro Gonzalez Iñárritu I rollene: Javier Bardem 45 gode minutter tok det meg å erkjenne at denne filmen faktisk foregår i Barcelona, en by man jo ellers kjenner sin besøkstid i. Gaudí og gjengens dekorerte by er her askegrå, nitrist. Sett gjennom et kamera som nærmest aldri unner oss en liten tilt opp mot åpen himmel, eller bare, å kunne hvile øyet i litt behagende slyngplantearkitektur. Som i Amores Perros og Babel ser Iñárritu verden gjennom et halvtomt glass og søker

3

70

2/2011

og skyter laserstråler ut av armer og bein. Alt dette i løpet av de første fem minuttene.

Vi har altså å gjøre med en helt tidsriktig tenåringsfilm, der alt går fort og ikke et sekund skal være kjedelig. Det hele utspiller seg i velkjent high-school setting: Helten møter en søt dame og må hamle opp med ekskjæresten, som selvsagt er skolens store idrettsstjerne, samtidig som han sloss mot slemme romvesen.

Dialog og action er så overdrevet at vi havner langt inn i «so-badit’s-good»-kategorien, og det kan virke som om filmen er ment å være en parodi. Heldigvis har filmskaperne klart å være litt selvironiske ved for eksempel å la karakterer selv kommentere hvor stereotypiske de er, noe som trekker opplevelsen opp.

Torgeir Blok Premieredato: 18. mars

JØRGEN + ANNE = SANT Regi: Anne Sewitsky I rollene: Maria Annette Tanderø Berglyd, Otto Garli, Aurora Bach Rodal, Vilde Fredriksen Verlo, Silje Breivik, Terje Rangnes Herregud så deilig det er med forelskelse! Men kanskje aller deiligst når man er barn, den aller første.

Som å danse naken i sprederen. Sånn trodde jeg Sewitskys Jørgen + Anne = Sant skulle være.

Helt sånn er den ikke. For, som forfatteren av boka, Vigdis Hjort, tar Sewitsky ung lidenskapelig kjærlighet på alvor.

Når Jørgen Ruge begynner i samme klasse som Anne, blir Anne vilt forelsket. Hun elsker ham faktisk, selv om de voksne sier at det ikke går an å elske når man er så ung. Men først må hun få ham til å bli kjæresten sin. En vanskelig sak når det fins en jente som Ellen i klassen – Pene-Ellen med erfaring fra reklamebransjen. Og man har klippet panneluggen selv.

Vi kunne ha fått en søt og barnlig sommerflørt med små skrubbsår og store følelser. I stedet får vi en spenningsfilm. Om betydningen av nære vennskap, om den intense opplevelsen av å ville ha noen og om trangen til å ta voldsomme midler i bruk for å få det man ønsker seg. Og Anne er ikke et A4-barn, like lite som dette er en A4-barnefilm.

Samtidig som den på troverdig vis behandler barnlig forelskelse, bæres den av skrekkhistorien om nabojenta Helga som elsket seg til vanvidd. Er Anne som henne? De to historiene utspiller seg parallelt og i raskt tempo.

Velvoksne følelser, men likevel beundringsverdig barnlig og jordnært. Mye takket være en gjeng unge skuespillere som er så intenst tilstede at vi nesten glemmer at de er barn, og ikke små voksne.

Ragnhild Brochmann Premieredato: 25. Februar

Wilson! Wilsooooon!

5

HUSHJELPEN Regi: Im Sang-soo I rollene: Jeon Do-youn, Lee Jung-jae, Youn Yuh-jung, Seo Woo, Park Ji-young, Ahn Seo-hyun, Hwang Jung-min, Moon So-ri, Kim Jin-ah Hitchcock som gjesteredaktør for koreanske Vogue Living: elegant høyspenning med erotiske overtoner i kjølige omgivelser.

Eller rett og slett svart humor av et mindre kjent merke: litt samfunnssatire, litt menneskelig bekmørke og litt karikert melo-

4

URBAN REKVED CASTAWAY ON THE MOON Regi: Hae-jun Lee I rollene: Jae-yeong Jeoung, Ryeo-won Jeong De som ved første ord i tittelen får impulsstyrte assosiasjoner til Tom Hanks skjeggete enmannsshow, kan slappe fullstendig av. Lik frisyre til tross, dette er moderne moralfabel på sitt mer oppfinnsomme – det høres alvorlig ut, men absurdkomedien er vittig og underspilt, og den heroiske surviveren får gjennomgå. Så absolutt et stikk til alle som ikke trodde den skipbrudne eller den øde øya kunne gjenoppfinnes.

Tynget av gjeld og dameproblemer hopper Kim i Han-elven som renner gjennom Seoul, Sør-Korea, bare for å konfronteres med enda et nederlag: Med sand på brilleglassene og tang i dresslomma driver storbylivets outkast inn på elvebredden igjen som et stykke menneskelig rekved. Han tar mistroisk beina fatt, men innser kjapt det som blir filmens ganske så genialt bærende paradoks: Han befinner seg på en øde øy. Nærmere bestemt det lille, noe forsøplede, fuglereservatet Bam. Med utsikt til sin gamle arbeidsplass, finansdistriktets skyline og passerende turistbåter i det fjerne, men like fullt, prisgitt naturens glemte og upålitelige lover. Det er ingen som leser hans «Help» skrevet i sanden. Og selv om utviklingskurven vi etter hvert skjønner skal følge, hvor livet gradvis igjen skal få verdi, er en forutsigbar historie i grunn, er den alt annet en kjedelig. Jae-yeong Jeoung i hovedrollen er en fornøyelig underspilt antihelt som med våknende iherdighet går i symbiose med øyas underlige, forsøplede flora og etter hvert får et nytt livsprosjekt, formidlet med perfekt balansert bisarr realisme: sin egen framstilling av nudler. Og det er da vi skjønner at dette er kampen for å vinne

5

stoltheten tilbake. Mer enn Robinson Crusoe, er dette dermed slektningen til Henry David Thoreaus Walden, eller Erlend Loes Doppler for den saks skyld. Grave i mold og drepe en fisk med bare hendene. Verdiløse kredittkort får ny verdi som fuglemøkkskrape. Kim vil ikke bli reddet. Help blir til Hello.

Som om diagnosen da ikke skulle være komplett, av et samfunn som forbruker mennesker, mennesker som lar seg forbruke, og en generell oppgradering av «Storbyene og åndslivet» som den gode Simmel formulerte rundt 1900, tar filmen følgelig en 180 graders dreining. Rent bokstavelig. For på andre siden av elven sitter jaggu en agorafobisk hikikomori ved telelinsa – en representant for det pussige asiatiske fenomenet hvor ungdommer burer seg inne og lever på mor og far, i stedet for å ta opp sine jevnaldrenes merittjakt. Innbegrepet på desillusjon, og et talende sykdomstegn i samfunnsformer som ikke kanaliserer misnøye med systemet inn i offentlige protester. Fra vinduet i hennes selvvalgte fengsel – et jenterom med stadig voksende søppelhauger – blir den skipbrudne et yndet studieobjekt, og etter hvert starter en omstendig, anakronistisk «brevveksling» mellom de to. Kanskje faller «Sør-Koreas Roy Andersson» her for fristelsen til å bli noget søtladen, men man kan jo ikke klandre mannen for å ville gi folket håp. Det er vanskelig å finne hverandre i storbyen, men det går, liksom.

Det er muligvis ikke denne siste erkjennelsen som er den som gjør oss klokere, men det er alt i alt bare en litt uverdig avslutning på det som ellers er en visuelt intelligent, glitrende fotografert og uvanlig ambisiøs komedie.

Maria Moseng Premieredato: 18. mars

en film av Hae-jun Lee

“ ... en visuelt intelligent, glitrende fotografert og uvanlig ambisiøs komedie.”

Natt&Dag

Vinner av

Publikumsprisen

Europafilm presenterer en BanzaBanzak produksjon “kimssi pyoryugi“ min-hEui hong · so-yEon Jang · JaE-yEong JEong · kim sEong-gEun · ryEo-won JEong · gyo-hwan koo · JEong-won lEE · sang-hoon lEE · sang-hun lEE · sang-il lEE Byung-sEo kim nam na-young hong-Jip kim sEung-chEol lEE, sung-Jin lEE gongJakso hwasung moo ryung kim woo-suk kang BanzakBanzak sEoul film commission haE-Jun lEE foto

klipp

originalmusikk

lyd

produksjonsdesign

produsent

ansvarlig produsent

produsert av

med støtte fra

manus og regi

SNART PÅ KINO! Gastaway 241x360.indd 1

02-03-11 12:27:48

drama blandet sammen med asiatisk splatter?

Stereotypen Hushjelpen: hvit bluse, svart skjørt og hvitt forkle.

På vei opp og ned trappene med frokostbrett og støvkost. Litt sexy, litt naiv, veldig søt og riktig snill.

Snill mot husfruen, snill mot den lille datteren og ekstra snill mot husets herre på herrens egne premisser. Og litt utilpass. Eller kanskje ikke?

Nei, Im Sang-soos remake av originalen fra 1960 – også fra Korea – setter seg ikke fore å gi en dybdeborende skildring av forholdet tjener/vertskap.

Hushjelpen er kanskje ikke helt til pass med arbeidsgivernes suverene spilleregler. På den andre siden er det ikke så farlig heller; at han kommer om natta, at hun blir gravid og at den bitre tjenerkollegaen føler seg forpliktet til å skumle i krokene, fortelle det videre og lage kvalm. Tvert imot er hun ganske fornøyd, fortsetter å tro det beste om alle – og får det verste tilbake. Alt mens ordene faller enkelt mellom de involverte.

Det er med andre ord bildene mer enn dialogen som driver intensiteten framover. Sang-Soo styrer klar av britenes taletrengte upstairs-downstairs-drama og lager i stedet et ubehagelig interiørmagasin med ditto typer til å bebo rommene. Et mørkt og tyktflytende drama med endimensjonale karakterer og en overraskende spenningskurve.

Ragnhild Brochmann Premieredato: 25. februar

BEST AKKURAT NÅ

På Blu-ray og DVD nå!

www.sf-film.no

MARIA MOSENG CASTAWAY ON THE MOON Regi: Hae-jun Lee Urbanisme er muligvis oppskrytt.

MONSTERS Regi: Gareth Edwards Det er muligvis CGI også.

EURODOK 16. – 20. mars på Filmens Hus Mer enn talking heads.

MONSTERS Regi: Gareth Edwards I rollene: Scoot McNairy, Whitney Able Den high-concept klingende tittelen lukter av B, gørr og effexploitation men lyver stramt: Trolljegeren og Godzilla er langt unna, her har vi en poetisk-politisk allegori over intet mindre enn USAs forhold til verden. Satt i form av en regidebuterende spesialeffektmaker med et budsjett farlig nær null. Noen ganger må man rett og slett bare være takknemlig for de pansrede sjelene som ikke er redde for å bli stempla som pretensiøse, og dermed i enkelte tilfeller kan slumpe til å bringe verden videre.

Monsters er på ingen måter en lytefri film, blant annet har manus noen dramaturgiske svinger som føles direkte amatørmessige. Filmens erobring er derimot at den plasserer seg i et sjanger- og uttrykksmessig landskap som føles forunderlig nytt, og dermed, helt uforutsigbart. De lumske utenomjordiske monstrene som formerer seg i «the infected zone» på grensa mellom USA og Mexico, gjør naturen like demonisert som haien til Spielberg og fuglene til Hitch-

5

På Blu-ray og DVD nå!

72

2/2011

www.sf-film.no

cock. Vi ser ikke, men hører, og skimter spor – en rasert landsby, en bil i et tre, et helikopter i elva.

Scenarioene etter sigende skutt på location etter virkelige orkanherjinger. Gjennom sonen krysser frilansfotografen Andrew og Sam, dattera til sjefen – konstant i livsfare, eller? Edwards har tatt to skuespillere og et minicrew med rundt i diverse jungelgrodde locations i Nord- og MellomAmerika, brukt folk og vrakgods som fantes på stedet, og lagd en film som spør oss hva et monster egentlig er.

Maria Moseng Premieredato: 1. april

før det viser seg at det slettes ikke skal handle om politikk.

Vår mann møter sin kvinnelige match, og vi befinner oss plutselig i en romantisk komedie, før hun forsvinner igjen og filmen forsvinner inn i en sci-fi fortelling.

Har du sett Blade Runner, Total Recall og Minority Report, vil du nok kjenne igjen den spretne historien som typisk Philip K. Dick; stilige menn med hatt, et magisk, drømmeaktig bybilde, og en hovedperson som ikke selv vet hvem han er. Også typisk er sci-fielementet gjort heller subtilt, og ikke essensielt for filmen. Det vil si at det ikke handler så mye om teknologiske ideer i seg selv, som det handler om konsekvensene av disse.

Slutten er noe forutsigbar, men alt i alt er det et frisk pust fra Hollywood, som sikkert vil tilfredsstille både de actionsultne, og de som sitter i klinesofaen på Ringen kino.

Torgeir Blok Premieredato: 25. mars

BEST AKKURAT NÅ

NEVER LET ME GO Regi: Mark Romanek I rollene: Carey Mulligan, Andrew Garfield, Keira Knightley Skrekk og gru, men Amor Fati! – tross alt.

Never Let Me Go tilhører den typen film hvor det er naturlig å oppsummere med en enkel moral. Dessverre, siden forlegget – Kazuo Ishiguros Booker Prize-nominerte bok – vant anerkjennelse nettopp på grunn av vanskeligheten med å definere prosjektet.

Først og sist møter vi protagonisten og «omsorgspersonen» Kathy. Så vidt fylt tredve, alene i en bil og på vei til en «donor» mens livet fram til nå rulles opp. Tre barn på en kostskole: henne selv, Tommy og Ruth. Tre bestevenner som får forrykket balansen i vennskapet idet Ruth stjeler Tommy fra Kathy og idet barna – snart små voksne – får vite at skolens stramme regler og høye gjerder er satt opp for å holde dem friske og fastlåst inntil begynnelsen på «kompletteringen». De er odlet opp som replikaer av originaler i det fri, og skal snart dø parallelt med organdonasjon.

Med andre ord, godt opplegg både for sci-fi thriller, etisk konfliktdrama og pop-pulp film på vei mot noe annet og eget. Men der Ishiguro beveger seg mot en kondensert formulering hva det også vil si å være menneske i reproduksjonens tidsalder, nøyer Romanek seg med å tegne et trist og mildt c’est la vie-bilde.

Kameratene mister håpet, men beholder troen og kjærligheten.

Sliter litt med vanskjebnen, men resignerer og lever som folk flest fram til slutten. For når alt kommer til alt – alle skal tross alt dø uansett, som Kathy sier i siste scene. Slik blir Never Let Me Go nok et generelt menneskelig portrett mer enn et dissonant drama. Mer tankevekkende premiss enn gjennomarbeidet tenketank.

Ragnhild Brochmann Premeieredato: 29. april

3

THE ADJUSTMENT BUREAU Regi: George Nolfi I rollene: Matt Damon, Emily Blunt, Anthonie Mackie, Terence Stamp Dette er noe så sjeldent som en romantisk, eksistensiell sci-fi komedie, med et politisk/religiøst konspirasjonsplot. Med andre ord en real sjangerlek som du burde vite så lite som mulig om før du ser, da manuset hopper frem og tilbake og erter forventningene dine.

Jeg kan imidlertid røpe er at Matt Damon gjør en ganske god jobb som fremadstormende politiker med beina godt plantet på jorda. Filmen starter med å harselere over valgkampanjer,

4

RAGNHILD BROCHMANN ANNE + JØRGEN Regi: Anne Sewitsky = sant.

127 DAYS Regi: Danny Boyle Utrolig nok = sant.

BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky Utrolig nok.

ÄNGLAGÅRD – ALLE GODE TING ER TRE Regi: Colin Nutley I rollene: Helena Bergström, Rikard Wolff, Molly Nutley, Reine Brynolfsson Seksten år har gått siden sist, og livsglade Fanny vender atter en gang tilbake til den svenske landsbyen.

Nesten alle karakterene fra de to første filmene er på plass, bortsett fra et par som har flyttet bort. Noen har giftet seg og noen har blitt skilt. Noe særlig mer handling enn dette er det vanskelig å gjenfortelle, for filmen har inget hovedplott eller retning.

De første filmene var begge store kinosuksesser, noe regissør Colin Nutley ønsker å minne oss om, da treeren til dels er sammensatt av klipp fra de tidligere filmene. Heller ikke nye scener er særlig nye: Biler og sykler triller fortsatt over den samme skogsveien, folk ringer hverandre for å fortelle at «nu kommer dom» og enda en begravelse blir avbrutt av en uventet gjest.

Regissørens teatererfaring kommer tydelig til syne, da resten av filmen består av folk som går ut og inn av diverse dører mens de lirer av seg sporadiske replikker. Det finnes en håndfull morsomme poenger, jo da, men det er ikke nok til å redde filmen.

Det faktum at regissøren er gift med hovedrolleinnehaveren i virkeligheten, gjør filmen litt meta-morsom – spesielt siden deres virkelige datter nå figurerer i treeren, som nok en ung jente som ikke vet hvem faren sin er.

Her er det altså duket for ekte såpe, både foran og bak kamera.

Torgeir Blok Premieredato: 11. mars

2

FILM: MARIA MOSENG

Jeg er Dina med lugg.

Kjøp den råeste biker-serien nå! www.sf-film.no

SEIG FURU NORWEGIAN WOOD Regi: Tran Anh Hung I rollene: Rinko Kikuchi, Kiko Mizuhara, Kengo Kora, Tetsuji Tamayama, Reika Kirishima Ikke mer enn et rusk i risåkeren å regne kanskje, men den ene asiatiske forfatteren med egen litteraturfestival i Norge har antakelig brakt mer enn én enkelt ryggsekkturist til kirsebærblomstrende mangaland. Norwegian Wood var dermed adapsjonen som lå an til å bli en annerledes crowdpleaser i den fagre filmvåren. Og se: En tenksom trøblet outsiderkarakter, et par skjellsettende incidenter av den mer dramatiske sorten, 60-tallsnostalgi så det holder, en del besatt kjærlighet og litt eksplisitt pinlig sex/kroppskonfrontasjon. Du hadde begynt å savne en Saabye-Christensen-adaptasjon sier du? Ja, vær så god. Mer eksotisk var det altså ikke.

Til tross for mønstringen av tidenes drømmegjeng – fransk-vitnamesiske Tran Ahn Hung i klappstolen og Mark Lee Pin Bing bak linsa, som sammen tidligere har gjort noe ufattbart magisk på søskenportrettet Når solen står som høyest, en lang visuell orgasme.

Sårvakkert og poetisk lydspor av Johnny Greenwood fra Radiohead. Rinko Kikuchi, den døve jenta i Babel, gjør en fenomenal gestaltning av den i ærlighetens navn litt masende karakteren Naoko. Og-så-videre. Vakkert som en lunken maiettermiddag med dansende epleblomster er det, men det føles som om både Tran og Murakami har unormalt lite å si oss. Og rusket i dette finstemte klokkeverket, er et dårlig manus: oppstyltet og selvhøytidelig – kjedelig rett og slett. Karakterer som er å så rare, men å så karakterløse, og hvordan skal vi da føle smerte ved at fortellerens bestekompis tar selvmord?

Er du blant de ti prosentene av landets befolkning som ikke har lest bokversjonen, handler dette om Toru i ungdoms- og studieti-

4

da i et 60-tallets Japan. Et samfunn preget av ulmende og filmatisk spennende ungdomsopprør, uten at det får en nevneverdig rolle i manus – der livet til vår tragiske helt i langt større grad domineres av jentehistorier. Og absolutt ikke på noen måte som trivialiseres: Vi har den gradvis mer ustabile Naoko, dama til bestevennen som tok selvmord, med et problematisk forhold til det meste, deriblant seksualakten. Og vi har den manipulerende Midori, en Lolita som blant annet plager den stakkars ridderlige Toru med overrumplende griseprat på offentlige steder. Sex, død, sorg, galskap – og kjærlighet. Følelser. Du har kanskje sett japanske tenåringer gå amok tidligere, men dette er altså ikke den type film.

Murakamis bok synes jeg å erindre som er en nokså delikat, og ikke minst humoristisk retrospektiv fortelling – filtrert gjennom en mimrende Toru som på sitt vis berettiget den litt såre ungdomsnostalgien. Adaptasjonen har kasta dette på båten, uvisst av hvilken grunn, muligvis for å kunne bygge ut sorg, tragedie og irrasjonelle tics med større armsving. Ingen dødssynd kanskje, men så absolutt en dårlig avgjørelse. Unge sinn med arr på sjela, men melankolien blir aldri mer enn et todimensjonalt og uengasjerende bilde.

Murakami har skrevet mye bra, men Norwegian Wood er verken det beste eller det mest typiske, så kanskje ligger den første dårlige avgjørelsen allerede her. Hvem skulle for eksempel ikke likt å sett en filmatisering av den halvsurrealistiske Sauejakten, gjort av Gaspar Noé (Enter the Void) eller Apichatpong Weerasethakul (Onkel Boonmee) – ut av kroppen og inn i sauen, kom igjen! Her kom jeg ut av kinosalen med behovet for å riste noen. For Norwegian Wood er et vakkert, men litt blekt, vinterfjes.

Maria Moseng Premieredato: 18. mars

Bli underholdt av Top Gear på DVD når du ikke ser gutta live!

www.sf-film.no

2/2011

73

PÅ FORHÅND – UNNSKYLD!

facebook.com/KlovnNorge

På Bergen Kino 18. mars Følg oss på www.facebook.com/bergenkino

ATOPISK HISTORIE TEKST MARIA MOSENG Om du ikke føler at film- og video kunst har noen spesielt lang historie her på berget, er du antakelig ikke alene. Til tross for tidvise figureringer av gamle røvere som Marianne Heske, Kjell Bjørgeengen og Kjartan Slettemark, er fenomenet en hvit flekk i historieboka. Og ettersom Nasjonalmuseet har sviktet sin historiske oppgave, er det symptomatisk at initiativet nå kommer fra kunstnerne selv. Nærmere bestemt fra film- og videokunstkollektivet Atopia – kontorene bak videokunstvitrinene som kan bivånes fra stoppet til 21-bussen i Sannergata. I årevis har gjengen på fire sømfart landet for glemte kunstnere, celluloidstriper, umatic-bånd og andre finurligheter. Et tidkrevende detektivarbeide, siden noe arkiv over slike former foreløpig ikke eksisterer.

Og i mars er det klart for trinn én av Retrospective: Film & Video Art Norway, som i denne omgang omfatter perioden for videoens fødetid og bevegelsesbilder generelt fra 1960 til 1990. 36 kunstnere og over dobbelt så mange verk skal fylle to etasjer på Stenersen – noen usual suspects, få av dem i samlingen i Nasjonalmuseet. Navnene vil bakmenn og -kvinnene foreløpig ikke ut med, ganske enkelt av den grunn at de ikke

vil fremheve noen kunstnere på bekostning av andre. Intensjonen er ikke å skape kanon, men å skape historie. Og det blir garantert en unik sjanse til å se eksperimentelle kortfilmproduksjoner fra 60-tallet sammen med mytiske videoinstallasjoner på gamle tv-apparater. Unge film- og videokunstnere er også invitert til å lage videoportretter av ti av kunstnerne, som vil bli vist på utstillingen, og kan danne en refleksjon over generasjonsmøtet mellom ulike kontekster for teknologi, kropp, og kunstneridentitet. Bolex, Fluxus og tv-kritikk møter den audiovisuelt overstimulerte Youtube-generasjonen.

Utstillingen er blant annet et forsøk på å etablere en lokal referanseramme for en utvalg verk som ikke tidligere har vært tilgjengelig, og representerer slik sett et klassisk pionerarbeide. Det stiller naturligvis det ikke alltid like populære spørsmålet om hvordan vi definerer tilhørighet til toppluenasjonen.

Spesielt ettersom norske film- og videokunstnere siden tidlige tider har vist arbeidene sine i utlandet, og alltid har jobbet i et internasjonalt felt. Så gjenstår det store spørsmålet: hva er norsk video- og filmkunsthistorie? Det bare å kjenne sin besøkelsestid på Stenersen.

Retrospektiv. Film- og videokunst i Norge, 1960-90 åpner 25. mars.

Ettersom Nasjonalmuseet har sviktet sin historiske oppgave, er det symptomatisk at initiativet kommer fra kunstnerne selv.”

Norwegian Wood Basert på romanen av

Haruki Murakami

AKTUELLE KINOFILMER: MARS - APRIL

Skrevet og regissert av Tran Anh Hung

6

4

2

ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé

EN MANN SOM SKRIKER Regi: Mahamat-Saleh Haroun

BURLESQUE Regi: Steven Antin

5

HUSHJELPEN Regi: Im Sang-soo

MIRAL Regi: Julian Schnabel

KONGENS TALE Regi: Tom Hooper

THE WAY BACK Regi: Peter Weir

PAX Regi: Anette Sjursen

BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky

NORWEGIAN WOOD Regi: Tran Anh Hung

ÄNGLAGÅRD – ALLE GODE TING ER TRE Regi: Colin Nutley

FJELLET Regi: Ole Giæver

3

127 TIMER Regi: Danny Boyle

BIUTIFUL Regi: Alejandro G. Iñárritu

MONSTERS Regi: Gareth Edwards

I AM NUMBER FOUR Regi: D.J. Caruso

WINTERS BONE Regi: Debra Granik

ESSENTIAL KILLING Regi: Jerzy Skolimowski

1 GUNNAR GOES GOD Regi: Gunnar Hall Jenssen

Temasang av The Beatles Musikk Jonny Greenwood

På kino over hele landet fra 18. mars www.arthaus.no | www.facebook.com/arthaus.no

2/2011 norwegian wood. natt og dag. 118 x 350.indd 1

75 22-02-11 14:53:37

Jeg ser…jeg ser…en deilig leser.

Regissør Geir Greni malte seg opp i hjørnet som heter Sverige TEKST MARIA MOSENG Greni langfilmdebuterer denne våren med Umeå4ever – vennskapskome dien som bare måtte ut, selv om NFI sa nei. I Umeå har han ennå ikke vært. Kan dette likevel bli den første norske filmen som slår an hos søta bror?

For tiden er finansiering omtrent det første man spør om når det kommer en ny norsk film – du er kanskje lei av å snakke om penger, men det er vel en grunn til at bloggen din heter filmhore?

– Ja, det var vel mens jeg ennå tenkte jeg kunne få noen ting, hehe. Jeg var villig til å skyte filmen hvor som helst, bare det ga noen penger. Det gikk jo ikke helt som planlagt kan man si. Men jeg hadde en del folk med meg som var hypp på å lage filmen. Og så begynte jeg helt bevisst å male meg inn i et hjørne, slik at det ikke ble med praten. Nå setter vi en innspillingsdato, sa jeg. En måned før raste den siste finansieringsmuligheten sammen.

Var det statskroner eller private?

– Filminstituttet var allerede ute, jeg hadde prøvd alle konsulentene. Jeg er omtrent den i verden som har gjort flest kortfilmer som har gått på kino, jeg har vært på alle store festivaler, og så videre, men de sa «nei, det går ikke». På det tidspunktet hadde 76

2/2011

jeg med Nordens største distributør, Nordisk film, og jeg hadde salg til NRK. Det meste var klart, skuespillerne, alt, og jeg skjønte at hvis jeg pakket sammen da, kunne jeg bare pakke sammen for godt.

Det var hjørnet du var malt opp i?

– Ja, jeg tenkte – kan jeg leve med å ikke lage film? Da gikk jeg ut og lånte to millioner kroner.

Det var ikke noe alternativ å gjøre den på nullbudsjett? Skyte på iPhone eller speilreflekskamera?

– Det er ikke egentlig det som koster penger. Dessuten er dette ikke en typisk lavbudsjettsfilm, og som sagt før, har jeg to ting å lære av Ole Giæver: Det ene er å få foreldrene mine til å ta opp lånet, det andre er å gjøre film med to damer og ett fjell. Selv om jeg har gjort mye før, var jeg nok litt naiv, og tenkte dette ble en lett film å skyte. Det er reiser og masse forskjellige skuespillere hele tiden. Jeg vet ikke hvor jeg hadde huet når jeg trodde det var lett. Hver dag var en kamp.

På den andre siden er det vel noen fordeler ved en gjennomført indieproduksjon?

– Absolutt, jeg tenkte hele tiden – går dette til helvete er det hundre prosent meg.

Jeg har fått lov å gjøre min film. Jeg har hørt regissører stå mellom en NFI-konsulent på den ene siden, og en produsent på den andre,

og plutselig står de der og filmer et manuskript ingen de mener er det beste, men et kompromiss. Alle er opptatt av å være med å bestemme, men til slutt er det ingen som egentlig bryr seg. Når du er i en posisjon hvor du er villig til å ofre sikkerheten din, for å gjøre det du holder på med, da gjør du det av riktige grunner. Det føltes godt å komme dit.

Men hva var det som gjorde at du bare måtte lage denne filmen?

– Ofte med norsk film, har jeg følelsen av at man vil lage en stor film med et stort, tungt tema. Det skal alltid handle om noe viktig – gjerne narkotika eller rasisme. Men resultatet er likevel ofte en triviell film, med et stort viktig tema. Det er kanskje det motsatte jeg prøver å gjøre med Umeå4ever. Det er tilsynelatende trivielt, en lettbent kjærlighetshistorie eller komedie, som egentlig handler om viktige mellommenneskelige ting som angår de fleste: vennskap, kjærlighet, hvorfor du har tatt de valgene du har, selvtillit. Små ting alle strever med.

Hva med Umeå i tittelen, er det også et ledd i prostitusjonen? Er det noen lukrative filmfond i området?

– Det var egentlig ikke grunnen. Jeg har aldri vært i Umeå, men jeg synes det hadde en bra klang. Tittelen Umeå4ever er litt spekulativ, kan jeg vel innrømme. Tanken

Jon Skolmen er jo mer kjent i Sverige enn i Norge.” min var å lage en film som kunne gjøre det bra i Sverige, det har ingen norsk film gjort tidligere. Tittelen plasserer filmen i et kjent svensk filmlandskap. Jeg vet at noen sikkert vil bli irritert, Fucking Åmål, Lilja forever, og så videre, men det er bedre enn at de ikke skal merke det i det hele tatt. Jeg vil heller at noen skal si fy faen så døll tittel. Også i castingen tenkte vi på hvilke skuespillere som ville fungere i Sverige, derfor endte vi opp med Jon Skolmen som faren til hovedrollen.

Det måtte bli Jon.

– Ja, han er jo mer kjent i Sverige enn i Norge (fra fenomenet Sällskapsresan, journ. anm.). I castinga av moren var vi først i kontakt med Liv Ullmann, den eneste norske kvinnen som er kjent i Sverige. Deretter Lill Babs og Harriet Andersson, før vi endte med Marika Lagerkranz, mindre kjent i Norge kanskje, men stor i Sverige.

Umeå4ever kommer på kino 1. april.

Hans-Erik Dyvik Husby er

En mann En stemme En legende

KOMMER PÅ BLU-RAY & DVD 16. MARS!

For konkurranser og mer info sjekk ut www.sf-film.no

Bli fan av SF Norge på Facebook!

Brobyggeren fra Evigheten er aktuell på debattprogrammet Trygdekontoret hver tirsdag kl 21:30 på NRK3.

Jeg er fra Evigheten – det motsatte av Follo.”

Som en bro over trøblete vann.

FOTO RICHARD ERIKSEN En barneskoleversjon av Stanislavskijs metode pluss en okkult vandrestav fra NRKs kostymelager delt på en peppermakrell og en Mana-juice ganger Thomas Seltzer med pusteøvelser er lik NATT&DAGs intensivkurs i optimisme.

Thomas (går inn i karakteren): Tretten tusen trassige trolltrillinger trillet tretten tusen trommetrinne trantønner til Trojas trylleteaters trappetrinn. Det var tolv år i Steinerskole i én setning det. Verbal trolldeig, si.

Hvordan er evigheten?

– Det er et balansert sted. For det trente øyet er det kosmos, for det utrente øyet er det kaos. Jevnt over lunt.

6

sjonen. Jimmy Webb-puristene hater hennes versjon, men jeg vil prøve å bygge en bro mellom Jimmy Webb-puristene og Tone Damli.

Hvem skal du bygge bro med?

– Jeg har kommet hit for å bygge broer mellom mennesker, og legge plaster på medieskapte sår. Samfunnet deres er veldig kaldt og hardt, og arbeidsmarkedet er godt for en brobygger.

Er du det statlige svaret på programlederpsykolog?

– Jeg er ikke statlig ansatt per se, men jeg regner med at staten vil ansette meg etter hvert. Håper det. Programlederpsykolog vet jeg ikke hva er. Jeg er psykologen for alle som jobber i media, ikke bare de som jobber i TV 2.

6 1

Er du et distriktspolitisk verktøy for øygruppene på vestlandet? Vil du egentlig bare finne den neste Tone

How’s it hangin’, bro?

– Det går bra. Det er kaldt. Men temperaturen vil etter hvert stige – også i intervjuet.

6

Damli?

– Ingen har sammenlignet meg med denne Tone Damli før, men en gang måtte bli den første.

Hvem er du?

– Jeg er en mann fra Evigheten som har kommet hit for å helbrede samfunnet ved å bygge broer mennesker imellom.

Jobbet tidligere i helsevesenet.

…

– Hun gjør faktisk en fantastisk versjon av Jimmy Webb-låta «The Moon is a Harsh Mistress», som jo ble nasjonalsang for club7-generasjonen med Radka Toneff-ver-

1 78

2/2011

1

1 6 1 6

Hva med oss dødelige?

– Dere jobber også i media.

Eh.

Ghostwriter du bøkene til Thomas Seltzer?

– Nei, han har skaffet meg jobben her gjennom det omfattende nettverket sitt.

Bortsett fra det har jeg ingenting til felles med ham.

6 1

Hva synes du om Seltzer?

– Han representerer en passiv nihilisme som jeg tar avstand fra.

Hva gjør du om du får rekesalat i skjegget?

– Da trår apparatet rundt meg til med en hjelpende hånd. Jeg har en egen tjenerstab, det får meg til å føle meg verdifull og da kan jeg yte mer i andres tjeneste. Med tjenere rundt meg så slipper jeg å føle meg bitteliten inni meg, og det er til samfunnets beste at jeg ikke føler meg sånn.

Har du møtt janteloven?

– Ikke ennå, men jeg regner med å møte ham utover sesongen i Trygdekontoret. Denne kulda jeg kjemper mot har mange ambassadører som ser seg truet av meg. De er livredde for kraften jeg har, og de kommer til å slå hardt tilbake. Men den negativiteten de kommer med, kommer til

6

Selv hadde jeg en lang periode med amfetamin, men det har jeg lagt bak meg.”

Hvor stor er staven din?

– Vandrestaven min er 1.50 meter høy, omtrent på samme høyde som en moderne langrennstav. Den er smykket med et okkult symbol fra en tidligere NRKproduksjon som jeg ikke vet så mye om, en blanding av solkors og en såkalt dream catcher. Eller drømmefanger fra Drømmefabrikken aka NRK, kan du si.

1 6 1

Hvor mange Follo-ers har du på Twitter?

Seriøst?

– Nå har jeg bare 700, men ikke fra Follo. Jeg er fra Evigheten – det motsatte av Follo.

Hva med brobrennere? Hvem er din nemesis?

– Jeg vet ikke om dere fikk instrukser fra Seltzer og dette apparatet rundt meg, men dere får ikke lov å nevne Gandalf i dette intervjuet. Det er en lang historie.

1

Hva med den vise mannen fra Fangene på Fortet?

– Den vise kjenner jeg ikke, men jeg kjenner Passepartout. Vi studerte vernepleie sammen på Sorbonne. Han heter egentlig Louis.

6

Han røyker mye hasj, hører vi.

– Det ble mye eksperimentering i mai-dagene i ’68 på Sorbonne, og han har tatt med seg de vanene videre i livet.

Selv hadde jeg en lang periode med amfetamin, men det har jeg lagt bak meg. Nå skal jeg skrive en bok om det.

1

1 6

å gå rett gjennom kroppen og ned i en slags stomi-pose.

1 6

Endetarmageddon på Tveitanklinikken?

Hehehe.

– Jeg har tatt tarmskylling på Tveitanklinikken, ja. Jeg gjorde det primært for å lage harmoni i kroppen, sekundært for å finne en Nokia 1611 som forsvant i 1999, den folkevogn-modellen med de store gummitastene. Da var det faktisk hun glamourmodellen som var med på Robinson, Cathrine Aschim, som sjekket om røret var på plass.

6 1

Kjerringa med staven!

Nørd.

– Det er ikke en stav. Bare en liten tapp, Kjerringa med tappen.

Mein Amf?

Heh. Hvordan samarbeider du med Trygdebeistet?

– Vi veksler på å servere påstander til Trygdekontoret, som har gått bra så langt.

Jeg har ikke personlig kontakt med ham, men han er på andre siden av helsesektoren enn meg. Jeg jobbet tidligere i helsesektor til jeg møtte veggen, og han var det en kaller «en bruker».

Hvordan var det å møte veggen?

– Det ble et stort hull formet som meg. Heldigvis var det en vegg designet av Hanna Barbera, de som lager Snurre Sprett.

1

Hvordan kom du ut på andre siden?

– Jeg gikk inn i veggen som en middelaldrende akademiker, og kom ut som et barn av kosmos.

6

Mørkt bygger-o-lemma: bygge bro over Alvdal eller ned til Flamme Forlag?

– Flamme Forlag har på sett og vis prøvd å bygge bro mellom en slags lun indieforestilling av verden som de har skapt, og storkapitalen som betaler for dem. Det setter jeg veldig pris på.

1 1

Er Bendik Woldelig?

– Han er litt Ivo Caprino-aktig, så vidt jeg har hørt. Han har en lav og

knirkete stemme. Utover det vet jeg ikke så mye om han. Men han prøver å skape trivsel for sin kundegruppe, og det er fint.

Vet du noe vi ikke vet?

– Mange av de som var på Sexhibition på Rockefeller på 90-tallet – både som publikum og underholdere – samles nå i stedet på Alternativmessen. Og Paulo Coelho har et valiumproblem.

6 1 6

Det har alle leserne hans også.

Hvem er du i senga? Går du ned i bro?

– Det er en teknikk innen seksualitet som heter brobygging – å kondisjonere kvinnen fra klitoral til vaginal orgasme. Man stimulerer med hånd mens man penetrerer, og etter hvert kan man kondisjonere kvinnen til å få orgasme. Denne epoken vi lever i nå, eller som dere har kommet til, er veldig klitoral: veldig overfladisk og grunn. Som mann fra tradisjoner, foretrekker jeg det vaginale, så jeg prøver å lage en bro mellom det.

Vi så et klipp der du ble ille berørt av orgiesamfunnet. Har du noen dårlige erfaringer med orgier?

– Jeg har aldri vært med i en orgie selv. Men jeg har sett det på film, og det er et veldig ensomt sted. Men jeg er åpen for det meste.

1

Bros before ho’s?

– Evigheten er ikke et patriarkat, selv om mange tror det. Vi må spørre Gaya, altså Moder Jord.

6 6 6

Kjenner du henne?

– Ja.

1 1

Var det der du øvde deg på klitoral og vaginal brobygging?

– Ja, hun lærte meg teknikken.

Hvordan er hun?

– Vi hadde et lite forhold mens jeg gikk på Sorbonne. Hun er en streng, men raus herskerinne. Moder jord er en harsh mistress. Eventuelt hasj-elskerinne.

Har du en Nazipenis?

– Nei, jeg er jo gammel Reichianer, så jeg er opptatt av det seksuelt undertrykte og kanaliserende man ser i fascisme. Det er også en teknikk jeg har lært meg å bruke.

1 6

Moder Jorddeling.

Hvem vil du si er landets største optimist?

– Jan Teigen. Lage Fosheim.

Jan Fredrik Karlsen på tredjeplass.

Thomas Seltzer lagde en gang en liste over Norges fineste damer somble trykka i Massiv. Han lista opp kjærestene sine og redaksjonssjefen vår som han har stalka siden hun var fjorten.

Kan du liste opp dine favoritter?

6

1. Helle Vaagland/Märtha, Eli Hagen og de andre gla’-jentene på kvinne kanalen Fem.

2. Ingrid Espelid

3. Gro Harlem Brundtland (ung)

4. Anita Roddik, grunnleggeren av Body Shop. Roddick??

5. Venke Knutson

6 1

Venke Knutson? Har hun vært oppi noen skandaler i det siste?

Ja, hun ble gravid for andre gang.

– Dette var en bra blanding av New Age og penger. Roddik var mye i media gjennom nittitallet. Kjekk mix. Jeg burde ha med Lisa Williams, som snakker med de døde. Og Mira Craig er flott.

Hvilke mentale og/eller fysiske øvelser kan man gjøre for å bli like positiv som deg?

– Pusteøvelser.

6

Å puste?

– En populær teknikk jeg oppfant heter Mindfullness, og det går ut på å være tilstede her og nå gjennom pusten.

Man puster inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Det er fortsatt litt problematisk å puste gjennom nesa fra den tiden jeg hadde et amfetaminproblem, så det går inn og ut gjennom munnen.

6 1 6

Hyperventilering gjør en positiv på kort sikt.

– Positiv og svimmel.

Hvilken klikk spiser du lunsj med i NRK-kantina?

– Arne Scheie, Daniel Børge Akerø og Andreas Disen. Gubbegjengen min. Spiser mye fiber.

Poison eller Poison Idea?

– Det kanke bli poison Idea, for de hadde inskribert på en av platene sine innerst på lakkfeltet at «Positive=boring», noe jeg er helt uenig i. Da er jeg mer poison som uttrykker en slags kosmisk balanse eller dualitet i «Every rose has its thorn».

1 6 1

Hva er din thorn?

– Jeg har ingen torne som dere dødelige. Jeg har bare en liktorne.

6 1

Hvem er den verste brobrenneren i Norge?

– Tom Nordli.

Ett av The Secrets slanketips til tjukke folk er å ikke se på andre tjukke.

Hvordan holder du motet oppe?

– Ved å ikke se på tjukke folk. Jeg ser minst mulig på dem. Min kropp er mitt tempel og ingen søppeldynge som den onde matvareindustrien skal få boltre seg på, og ingen tjukke folk skal komme inn i den sfæren – i hvert fall ikke på fritiden. Er jeg på jobb hender det jeg må deale med dem. Ergo litt problematisk å deale med Seltzer, som nå har vippa opp i tresifra.

Hva om lyset i enden av tunellen er en to-tonns lastebil i full fart mot deg?

– Ta løpefart og gi den god klem.

2/2011

79

ar jon as tin es rd te in ev rik nø ts es m

n! ale kd yr M t er sid de ts de lan av Ein

Logolink AS. Foto: Sverre Hjørnevik

mm mm mm mm

www.vossfjellandsby.no