2011-oktober-bergen

BERGEN 9 - OKTOBER 2011 // HORROR

& MØTER ERLEND HORN

N&D MØTER: Azra Halilovic Son of Light Stig Sæterbakken Hanne Kolstø

WWW.NAttOGDAG.NO

Machine Birds Leif and The Future Burning God Little Ungdomskulen Kjetil Møster Liarbird Meteor 2011 Forza 1982 Bone Shakers +++

PERFECT SOUNDS FOREVER

KALD OG VARM PÅ SAMME TID

Verk / Foto: Øystein Grutle Haara

Natt&Dag - Siden 1988

FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

BERGEN - OKTOBER 2011

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no

56

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no

Opplag 66.000

Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

Skribenter Ole-Morten Algerøy Torgeir Blok Wenche Sundt Bendixvold Ragnhild Brochmann Thomas Cook Sigurd Ese Andreas Falkenberg Christian Forsberg Per Bjørnar Grande Anders Gogstad Inger Lise Hammerstrøm Ole Øyvind Sand Holth Rasmus Hungnes Aksel Kielland Kari Kristensen Eirik Kydland Tete Lidbom Lars Kristian Midtsjø Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Ringen Mathias Rødahl Karoline Skuseth Andreas Tylden

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

27 Den store stärkeprøven .......................................................................................................................... 12 Magnus’ makeløse mesterverk ............................................................................................................... 14 Sjokkeffekten .............................................................................................................................................. 17 Ove Vanebo – intervju ................................................................................................................................ 20 Zzzzzzombiegenerasjonen ...................................................................................................................... 25 Verksmannen ................................................................................................................................................ 29 Homage til hackney .................................................................................................................................... 33 Musikk ............................................................................................................................................................. 38 Restaurant ................................................................................................................................................... 44 Klubb ............................................................................................................................................................... 46 Smaulesning: Nokturnal epidemi .......................................................................................................... 48 Kunstguide .................................................................................................................................................... 52 Scenekunst: Sareptas krukke ................................................................................................................ 54 Litteraturintervju: Angst og presisjon ............................................................................................ 56 Soloppgang .................................................................................................................................................. 59 Musikk: Corrupted, Wilco, Pelbo ........................................................................................................... 60 Filmintervju: Sideskifte ............................................................................................................................ 66 Film: Pina, Le Havre, Kong Curling ......................................................................................................... 68 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 NATT&DAG møter Erlend Horn ................................................................................................................. 78

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

59

www.nattogdag.no Takk til Heartbreak

Fotografer Stephen Butkus Thomas Furu Atle Richter Schie Helle Navratil Øyvind Grimsrud Sævig Borghild Ree Strand Eirik Gjesdal Steffen Oftedal

1

Ø M E R KE T ILJ

24

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

M

Trykkeri

01

Illustrasjon Kristopher Hernholm

8

17

DETTE HØRTE VI PÅ

68

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

6

9/2011

Bli med på Klimafestival W

Høstens Klimafestival går av stabelen 17. – 22. oktober og byr på et variert program med vannfestival, filmer, utstilling og konferanser.

ÅPNER MED BILDEUTSTILLING 17. – 26. OKTOBER Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) og Bergen kommune har funnet hverandre i et felles engasjement for klima og miljøspørsmål. Klimafestivalen og BIFF har invitert fotograf Ragnar Axelsson til å stille ut på Chagall og Galleri GATE . Bildeutstillingen med tema fra klimaendringer i Antarktis markerer starten på Klimafestivalen.

FILMSAMARBEID MED BIFF 17. – 22. OKTOBER Klimafestivalen og BIFF samarbeider også om daglige filmvisninger: • THE LAST DAYS OF THE ARCTIC dokumenterer fotograf Ragnar Axelssons mange reiser til Grønland og Alaska.

• GASLAND dokumenterer det teknologiske fenomenet ”fracking” - hydraulisk gassdrilling - og hva slik virksomhet forårsaker av miljøforurensing.

• THE BIG FIX har den katastrofale utblåsningen i Mexicogulfen i fjorsom hovedtema.

• COOL IT! Filmen har som hovedbudskap at et ensidig fokus på å holde snittemperaturen i sjakk

ikke er tilstrekkelig for å løse klimaut fordringene.

• WINDFALL belyser debatten rundt vindkraftutbygging.

FRAMTIDENS BYER MØTES I BERGEN 17. – 18. OKTOBER Framtidens byer er et samarbeid mellom staten og de 13 største byene i Norge om å redusere klimagassutslippene – og gjøre byene bedre å bo i.

KLIMA OG MENNESKERETTIGHETER 20. OKTOBER Fritjof Nansen er høyst relevant også i dag. Benytter vi våre ressurser i Nansens ånd, og setter vi menneskeverdet foran nasjonale interesser? Bergen kommune inviterer til konferansen ”Arven etter Nansen”.

FAGDAG OM REDESIGN 21. OKTOBER Konferansen legger til rette for inspirasjon og interaksjon med fokus på globale utfordringer, nye

arenaer for kommersiell samhandling og vår evne til å tenke nytt innenfor kjente rammer.

Lær blant annet om bruk av nye innovative og bærekraftige materialer av Transplant, et tverrfaglig designstudio med base i Sunnfjord.

VINDKRAFT - ET MILJØVENNLIG ALTERNATIV? 21. OKTOBER Klimaforum debatterer vindkraft som fornybar energikilde – som også kan dominere landskapet og forstyrre menneskers nattesøvn og fugle-og dyreliv generelt.

VANNFESTIVAL PÅ AKVARIET 22. OKTOBER Klimafestivalen avsluttes med Vannfestival på Akvariet. Det blir aktiviteter for barn med Bergen Kystlag, Bergen sjøfartsmuseum viser funn fra byfjorden, det blir ansiktsmaling og vannquizkonkurranse, og Terje Isungset ønsker velkommen til en verden av is, vann og musikk.

www.bergen.kommune.no/klimafestivalen

OVERHØRT

LEDER

...

Gulleiv Wee, tidligere motkulturelt rockeikon og bassist i September When, har begynt å jobbe i et datafirma.

Let there be light.

Lenge siden vi har sett et mer illustrerende bilde på gauche caviar, enn da vår radikale tjommi og verdens åttende mest siterte forfatter ankom Blindern i en kortesje av svarte SUV-er med sotede vinduer, og stiger ut ikledd sort dress som en annen presidentkandidat …

En viss vestkantvagina lå i boblebadet på nach hos et kjendispar for noen uker siden, og tagg etter å få ha trekant med dem. De nektet, vestkantvaginaen spydde, og en uke senere twitret hun at hun ikke liker kortvokste menn.

Norges bruneste blondine AKA smurfe-Turid visste ikke at det gikk an å ha så store pupper som en eks-FREDAG-/ DN-journalist uten å ha silikon.

En utelivsbaron fra Youngstorget ble i skrivende stund invitert til å delta i Urquells VM i øltapping. Dette lover godt for Oslos skjenkeframtid. Go Döner’n!

Tappert!

Nå sankes det stemmer med trendy partiavis.

Hevder rosa hår og gull-lepper er det nye dykehair...

8

9/2011

Det brysomme barnet La de små barn komme seg vekk.

Hva skjer når Bergen outsourcer barnehageplassene sine til Indre Arna?

Da Jens Lien skulle regissere Den brysomme mannen (2006) var han særlig opptatt av én ting.

Filmens nitide omgang med livstilskataloger og kjøkkenoppussing var ikke bare en oppdatering av den klassiske dystopiforestillingen – den gjorde den mest av alt skremmende norsk. På en gren bakom sang sivilisasjonskritikeren Pushwagner, som tegnet filmplakaten. Men det var ingen av disse tingene som opptok Jens Lien aller mest. Det sirlig tilverkede skrekkscenarioet der Oslo – eller «Oslo» – kunne minne om hovedstaden i Orwells 1984, ville falle litt sammen om det ikke var for det aller viktigste: Byens gater måtte ryddes for barn.

Hvilket bringer oss til Bergen sentrum og byens barnehagepolitikk. Om hensynet til barna og småbarnsforeldrene ikke er noen politisk kampsak, kan det muligens være en tanke å appellere til bystyret på annet vis: Hva skjer med byen Bergen når barna forsvinner? Ja, har egentlig byen bruk for barn? Greier den seg kanskje like greit uten? Hvordan vil Bergen se ut den dagen småbarnsforeldre ikke lenger orker å pendle tur-retur-tur-retur Arna, men i stedet flytter dit (slik byråd for barnehage og skole, Filip Rygg har gjort)? Hvorom allting er, byer må ønske seg barnefamilier dersom de skal ha håp om å holde på dem. En titt over dammen viser hva som skjer når lysten ikke lenger er der.

Amerikanske tilstander: I stedet for appellere til en bred alderssammensetning, har USAs urbane sentre lenge valgt å legge til rette for det ordføreren i New York, Michael Bloomberg har kalt «The Luxury City»: «Hvis New York er en butikk, er det ingen Wal-Mart», har han uttalt. «Den prøver ikke å være den lavest prisede varen i markedet. It’s a highend product, maybe even a luxury product». Som sine ordførerkolleger har Bloomberg forelsket seg i «the dream demographic» – en kombinasjon av rikfolk (med voksne barn) og rastløse nomader (studenter, single, barnløse) uten krav til skole- og helsevesen; en demografisk profil det er lett å håndtere politisk. Barnefamiliene har svart med å hive seg i flyttebilene og sette kurs for forstedene.

Har dere tenkt over hvor annerledes amerikanske byer er, hvor genuint fremmede de kan være? Storslagne og utmattende i all sin velde, elskverdig sørvis og vennlige glis, jo da, men det er også noe foruroligende ved disse byene. Noe helt vesentlig mangler. Slik enhver som har strenet gatelangs i New York, LA eller San Francisco ikke kan ha unngått å legge merke til: Men i alle dager? Det finnes jo ingen barn her!

Nøkkelen til gode byer (å leve i) ligger ikke i det spektakulære, men i det trivielle og sanselige, i et kronglete smau der en ball spretter og noen løper etter, i veistubben der noen lærer å sykle uten støttehjul, på lekeplassen der noen har tatt med boller til alle. I veikrysset der bilene må stanse litt lenger fordi en hel barnehage er på ekskursjon.

Disse møtene konstituerer den gode byen.

Nettopp derfor er det så nedslående når Bergen Kommune bruker skarve femten dager på å utarbeide en barnehageplan (skolebruksplanen fikk til sammenligning syv måneders behandlingstid). Nettopp derfor er det så forstemmende når byrådet ikke ønsker å styre byutviklingen, for eksempel ved å kreve at det bygges familieboliger i nye sentrale byggeprosjekter, men i stedet overlater førerskapet til laissezfaire. Det vitner om slurv, ansvarsfraskrivelse og manglende bevissthet om de helt avgjørende tingene som ligger til grunn for en god by. Til syvende og sist slår det også tilbake på dem (oss) selv. Når den funksjonsblandede byen blir avviklet, forsvinner også det varierte folkelivet og den uformelle sosiale kontrollen som gjorde de gamle bygatene til ideelle lekeplasser for barn.

Om Bergen fortsetter å outsource de aller minste til Arna, Fyllingsdalen og Nattlandsfjellet, har de ikke bare sviktet småbarnsforeldre og deres legitime (og lovpålagte!) rett til barnehageplasser der de faktisk bor, de har kanskje aller mest sviktet seg selv. En by som ikke makter – eller prioriterer – å ta hånd om de aller minste, er ingen god by. Det er en by som kan fungere som kulisse i den neste Jens Lien-filmen.

Håvard Nyhus (far til Samuel, 16 måneder)

seun kuti

EGYPT80

STED: USF VERFTET/Røkeriet

DATO: 29.10.2011

KONSERTSTART: 22.00

BILLETTER: 320,- HOS BILLETTSERVICE, REVY OG TEATERSERVICE, APOLLON (20% avslag med bt-kort/stud)

I samarbeid med Bergen Jazz Forum & Bergens Tidende

BIMF 2011 mottar støtte fra: Bergen Kommune, Hordaland Fylkeskommune & Norsk Kulturråd

TIDENS ÅND

OVERHØRT

KOLLEKTIV På tross av at buss erstatter trikk på flerfoldige strekninger den siste tiden, står den kollektive linje sterkt. Lutfattige studenter med kinnskjegg og boblevest kryper sammen og deler på toalettpapir for å spare penger til TV-lisensen, så de kan stue seg sammen i sovesofaen til Jørgen for å se på «Kollektivet» på TV2. Som om ikke det var festlig nok, går kjæresten på rundgang i madrass-Oslo mens Kjell-Magne Bondevik sitter på kontoret sitt og lurer på hva som skjedde.

1 1

DRITTSLENGING Hva er forskjellen på utelivs-Oslo og en bunch selvhatende fjortisjenter? Det skal du bare gi så jeæævlig faen i, og lukk den bildøra før jeg lager speilegg av de ekle tårevåte kinnene dine, din møllspiste hore.

2 1

HVALPLASSERT iPHONEMORRO En tsunami av utstudert spekktakkel valfartet over touchscreen-land mens Humor-Norge stod med ryggen til. Bottoms up! Free Willy! Hvalen har da ikke gjort noe galt.

3 1

MENNESKELIGE SKILT Noe har skjedd med arbeidsmarkedet. Den usynlige hånden har kilt oss under føttene lenge nok til at vi har tatt steget ut av skapet og inn i Den Vestlige Storby-kulturens glade slavedriveri.

Hvorfor betale for annonsering eller reklame når man kan kjøpe mennesker for noen hundrelapper til å flagge priskutt med gule bannere over hele Karl Johan? Det er mange svar på det spørsmålet. Men å starte daglig syttendemai-tog med billig arbeidskraft i den hensikt å selge bøker (eller annet som ikke forsvant fra hyllene de første tre årene de lå ute til salgs), det svaret, det skurrer mer enn den batteristyrte hunden han med dreadsene i krysset Dronningensgate/Karl Johan alltid skal prakke på deg.

4 1

LEO AJKIC Steinansiktet fra Bosnia/Bergen er høstens snakkis, stuntreporter og grovkjefta retweet-maskin.

5 1

KJETTERI OG BLASFEMI Det går mot mørkere tider inne på soveværelset når pikene diskuterer preferanser som «for Guds skyld, øm men bestemt» samtidig som de går amok med pappas medlemskort på Biltema. Dette kan koste! Men det kommer jo selvfølgelig helt an på kjettingen.

6 1

LOLLYWOOD Det var en gang i kryptons år 2011 at den avdanka Baywatchhannen David Hasselhoff dukket opp i en reklamefilm for Oslo City. Så, tror du sannelig ikke at selveste George Clooney spaserer inn i DNB-reklamen. Hahahaha.

Dette her er så gøy.

7 1

MITT LILLE LAND Mens resten av platesalget går til helvete, ble «Mitt Lille Land»plata revet ut av hyllene og solgte 69.000 eksemplarer i løpet av én uke.

8 1

NAKEN-LEKK Etter Scarlett Johansson og Blake Livelys mobilnakenbildelekk, har flere Oslo-jenter NOK en gang kledd av seg og sendt MMSer ved «feiltakelser» til mannlige medborgere. Det varmer i høstkulda. Keep ‘em coming.

9 1

GJØKK YOU Uttrykket «å gjøkke» har spiret og grodd i det dype kjølvannet av Joachim Triers Oslo, 31. August. Den inderlige bromancescenen på benken i parken har planta seg som et pessimistisk punktum på enhver setning som avsluttes med et liiite glimt om håp.

Nå har vi et liiiite håp om at det snart går over. (Det gjøkke det, vøtt.)

10 1

Bobler: Google docs, diktskriving, «hø hø», biteklining, generasjoner, oversvømmelse, Mr. Saxobeat, enda en preggersboom, Foxy Knoxy, Pippa-backlash, («er hun egentlig så fin?»), på hue og ræva ut!

10

9/2011

Konkurranse

...

Cesilie Holck og Erlend Nødtvedt, som tidligere har skrevet om nettopp rus i denne avisa, skulle slippe bøkene sine – henholdsvis Lille hjelper og Bergens beskrivelse – på Cacti Art Cafe 29. september. Tomas Espedal og den hjemvendte Cecilie Løveid var også tilstede. Kjipern da, at Mattilsynet også kjente sin besøkelsestid. I det innehaveren gnidde sine hender i hellig forventning over kveldes forestående omsetning, kom Tilsynet brasende inn døra og stengte resolutt ned hele baren.

De hadde angivelig ikke sett maken til ræva oppvaskmaskin. Etter et par timers kaos («går det an å kjøre bokslipp uten åpne kraner?») kom gudskjelov noen opp med ideen om å drikke øl av plastglass.

Puh! Alt kan kopuleres: Bergens kanskje største rockestjerne per dags dato viste lite hensynsfullhet og pulte i stykker (!) en skulptur som sto klar og skulle stilles ut dagen etter på Bergen Kjøtt. Det kunne han sikkert kommet unna med, om det ikke var for at han signerte vandalismen med sin egen tagg.

Utstillingen, som heter «Skulptur Bergen», åpnet 16. september.

De som stiller ut, en rekke tidligere studenter fra kunsthøgskolen, er: Anne Marthe Dyvi, Anja Ulset, Bjørn Mortensen, Ingrid Furre, Katla, Kent Fonn Skåre, Magnhild Øen Nordahl, Niklaus Wenger og tidligere professor II Stein Rønning. khib.no En av NATT&DAGs fotografer havnet i slåsskamp utenfor Landmark her forleden.

Men det var visst kompisen sin skyld. Vi gir ordet til fotografen (som har initialene NS): «Altså, det var fotovennen min som hadde en dårlig dag.

Han fikk nedpå litt for mye og bestemte seg for å hate hipstere. Og de er det ganske mange av på Landmark. Han gikk rundt og skrek folk opp i ansiktet og spurte ’Er det noen som vil ha klær?’, ’Hvem vil ha klær?’. Jeg skjønte ikke helt hva han mente med det, og det gjorde ingen andre heller.

Så han fikk gå i fred.

Hipstere er jo dessuten veldig konfliktsky. Men da vi skulle dra derfra var det plutselig en som ville bråke litt. Da steppet jeg inn siden kompisen min var så full. Jeg banket han som yppet seg og slo ham fire-fem ganger i trynet. Haha! Etterpå bommet jeg røyk av noen som hadde sett på». (For ordens skyld: N&D tar avstand fra vold og NS er permittert med umiddelbar virkning. Særlig.)

DIKTKONKURRANSE DELTA OG VINN HUB-SKO “Den ene er ulik den andre, og den andre er ikke som den første, men sammen er de like.

Sammen kan de gå.

Alene er de komplett ukomplett, men sammen går det bra.

Den ene tror kanskje den er komplett, men det er det bare den som tror.

Den andre vet den først er ukomplett, men tror selv at den er komplett.

Det er derfor det er krig på jorden!”

Hvis du tror at du kan skrive et bedre dikt om sko enn Vidar Vassnes, kan du sende inn bidraget ditt til konkurranse@nattogdag.no for å vinne et par HUB-sko som du kan bruke til å hinke gjennom høstløvet, frikeløpe over våt asfalt, gi bort, fylle med øl, slå ihjel, lukte på eller hva pokker du skulle få glede av å gjøre med dem.

Husk å få med størrelse og navn! Det sko’ berre mangle ;)

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00.

Kafe Spesial .......................... (0,4) 42,Vamoose ................................. (0,4) 44,Brød & Vin ............................. (0,4) 45,Hulen ...................................... (0,4) 46,Krohn Pub ............................. (0,4) 46,Kvarteret .............................. (0,5) 49,Victoria Pub & Cafe ............ (0,4) 49,Aspendos ............................... (0,4) 50,Cacti Art Cafe ...................... (0,5) 50,Baran ...................................... (0,4) 52,Hectors Hybel ..................... (0,4) 52,Henrik Øl & Vinstove .......... (0,5) 53,Biskopen ................................ (0,4) 53,Fotballpuben ...................... (0,45) 54,Finnegans ............................. (0,4) 54,Elefanten ............................... (0,4) 54,- Onkel Lauritz ....................... (0,4) 54,Legal ....................................... (0,4) 54,Ujevnt ..................................... (0,4) 54,- Pingvinen .............................. (0,4) 54,Nobel Bopel .......................... (0,4) 55,Landmark ............................... (0,4) 55,- Vågen Fetevare ..................... (0,4) 55,- Cafe Opera ............................ (0,4) 55,-

Naboen ................................... (0,5) 56,Garage ..................................... (0,4) 56,- Inside ...................................... (0,4) 56,Bar Barista ............................ (0,5) 58,- Logen Bar .............................. (0,4) 58,Dr. Wiesener .......................... (0,4) 59,- Barfot ..................................... (0,4) 59,- Strædet Pub .......................... (0,5) 62,- Roll & Rock ........................... (0,5) 62,Husets Pub (Gjestehuset) . (0,5) 62,- Folk & Røvere ........................ (0,5) 62,- Wessel Bar ............................. (0,4) 64,- Privaten .................................. (0,4) 64,- Terminus Whiskeybar ......... (0,4) 67,- The Scotsman ........................ (0,4) 67,- Altona Vinbar ........................ (0,4) 67,- Cafe Kippers .......................... (0,4) 68,- Madam Felle ........................... (0,4) 69,- Dickens ................................... (0,4) 69,- Logen Haven .......................... (0,4) 69,- Contra Bar ............................ (0,4) 72,- Feliz ......................................... (0,4) 72,- Bocca Bar ............................... (0,4) 74,- Frille ...................................... (0,5) 75,-

edbergen Apple-forhandler siden 1981

Står på alle prøver.

Kom til EDBergen og se hvorfor Mac er fasiten, både til studier og fritid.

Sjekkliste før studiestart  Kjører Microsoft Office*  Kompatibel med det du har fra før  Perfekt for bilder, film og musikk  Kobler seg rett på skolens nettverk  Rask, pålitelig og enkel å bruke

EDBergen — Spør oss om studenttilbud og studentfinansiering Strandgaten 64 - i begynnelsen av Gågaten | 5004 Bergen | www.edbergen.no | post@edbergen.no | 55 36 30 50

TM og © 2010 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen og MacBook Pro er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Andre firma- og produktnavn kan være varemerker for sine respektive eiere. Videochatting krever en bredbåndstilkobling til Internett. Kostnader kan påløpe. Microsoft Office selges separat.

Den store stärkeprøven Har Jim Stärk fremdeles tidsånden på sin side?

TEKST Håvard Nyhus FOTO Per Sollerman Til å være pålitelige leverandører av det som på litt nedlatende vis gjerne omtales som «gla’melankolsk høstmusikk», eventuelt «peis-rock», har Jim Stärk aldri blitt rammet av de samme karakteristikkene som blant annet har blitt Minor Majority og Magnet til dels. Som Audun Vinger skrev i herværende avis da han anmeldte No Time Wasted (2003): «Den puslete kosen som ligger som et kvalmende piperøykteppe (…) har blitt løftet opp og vekk her».

Ulikt kollegene fra Majorstua og Askøy, som tusler over plankegulvet i bare tjukkelabber, har nemlig Jim Stärk evnet å inkorporere noe genuint bittert og forgremmet i legeringen sin. Kanskje det er hemmeligheten? Eller er de kanskje bare mye bedre til det de gjør?

Eller er det stemmen til Einar Stokke Fadnes som gjør utslaget? Noen vil kanskje mene at røsten låter litt affektert; som om han prøver for mye. Men vet du hva? Det er sånn han snakker også. Det litt nasale og slepne amerikadraget er der helt naturlig. Fakta! Kan nesten ikke bruke det mot ham da. Også er han en gudbenådet låtskriver, da.

Hei, Einar! Omsider! Gratulerer med ny plate! Men hvorfor har det tatt så gudsjammerlig lang tid? Hvor lenge er det siden sist, fem år?

– Takk! Ja, vi valgte å ta en pause. Det var udramatisk og en naturlig avgjørelse. Etter én plate i året og tre hundre livejobber var vi egentlig litt slitne. Jeg har skrevet jevnlig de siste årene, men det har rett og slett tatt litt lengre tid nå enn tidligere. Kanskje jeg har blitt mer selvkritisk med årene? Jeg flyttet til Brasil og ble der i seks måneder. Det var meningen at jeg skulle skrive, men jeg kom hjem med to låter. Også er det temaene, da. Reise og flytting, svik, håp, skuffelse og kjærligheten. Slike ting tar tid.

EP-en Morning Songs (2004) lå 23 uker på VG-lista og er angivelig tidenes mest solgte EP i Norge – kanskje delvis fordi den traff tidsånden så inni hampen godt. Nå skriver vi 2011 og tidsånden er nødvendigvis en litt annen, Rihanna er ikke lenger en ukysset konfirmant på Barbados et sted, og John Olav Nilsen har sluttet å kjøre truck. Spørsmålet er derfor: Kan dere bli like store igjen?

Er det i det hele tatt en målsetting? Eller er dere tilfreds med å kjøre litt mer low-key?

– Vel, vi må nok tråkke opp noen stier om igjen. Samtidig er musikkhistorien er full

av band og god musikk i alle former som «forsvinner», for så å dukke opp igjen senere.

Kunst kommer jo ofte i sykluser. Vi har vært tålmodige og heldige. Det var jo noen år med turneer som resulterte i null penger, men utrolig mange fete konserter. Det var en svak oppadgående kurve som toppa seg med EP-en og den påfølgende plata Jim Stärk. Selv om vi ikke starter på scratch, føler vi nok at vi starter litt på nytt. Samtidig føler vi oss fremdeles verdsatt, ja til og med savnet. Dersom «low-key» ikke betyr det samme som slurv, kan jeg godt gå med på det. Eller kanskje med-key.

Flere av de nye låtene – «Rainy Love Sounds», «I Know», «Don’t Follow Me» og «In The Long Run» – fikk sin ilddåp allerede i juni, på Norwegian Wood-festivalen. Lurt å «gi vekk» de nye låtene så lenge før plateslippet? Eller er det nettopp dette som er god slippstrategi anno 2011?

– Vi var rimelig spilleklare, platen var jo ferdig miksa allerede i mai. Etter en lang pause – med det som delvis er en ny konstellasjon – var nok behovet ekstra stort for å presentere nye låter og et litt nytt sound.

Om det er lurt, vet jeg ikke. Men det er fint.

Tidligere har jo slike ting smelta litt sammen: Øving, studio, plateslipp, turne, låtskriving,

øving, studio, plateslipp … og på’n igjen.

Morgenbladet driver og kårer Norges hundre beste skiver om dagen. Tre-fire plater avsløres hver uke. Holder du utkikk etter egne utgivelser der?

– Sier du det? Det har jeg ikke fått med meg. Om en av våre plater skulle havne der er det jo hyggelig, det måtte vel i så fall være den selvtitulerte. Men jeg er ikke så veldig opptatt av listeplasseringer, bare litt spent rett etter plateslipp. Det er jo tross alt levebrødet mitt. Men altså, jeg blir ikke så skuffa om vi utelates fra den lista der. Til det har det blitt gitt ut alt for mye god jazz i Norge.

Er det slik at vi skal regne dere for et bergensband nå? Hvor mange av dere holder til her?

– Det er bare jeg som bor i Bergen. De tre andre i bandet holder til i Oslo. Det medfører jo litt reising, men det er bare fint. Jeg må ha en dør ut fra Bergen. Noe bergensband blir vi nok aldri, men jeg kan godt bli bergenser.

Jeg traff Helge Jordal bak scenen under Bergenfest og han spurte meg om jeg hadde blitt bergenser. Det kan jeg nok aldri bli, svarte jeg. Da spurte han om jeg trivdes i Bergen, noe jeg svarte ja til. «Vel», sa han. «Da er du bergenser».

Rainy Love Sounds (Sweet Recordings/Universal) er ute nå. Plata er produsert av allestedsnærværende Martin Horntveth (Jaga Jazzist, KILLL). Jim Stärk er Einar Stokke Fadnes, Inge Sørbrøden (bass), Erland Dahlen (trommer) og Trond Mjøen (gitar). De spiller på Parkteateret 27. oktober. www.jimstark.no 12

9/2011

ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS:

ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS:

ROCKEFELLER 14. OKT.

OSLO SPEKTRUM FREDAG 4. NOVEMBER

STEVE-O

FRI ALDERSGRENSE!

David Garrett FOLKETEATERET

21. Nov.

FOLKETEATERET 19. NOV.

FOR BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELEVEN

EKSTRAKONSERT!

10. DESEMBER

OSLO SPEKTRUM FREDAG 4. NOVEMBER SIVERT HØYEM FOLKETEATERET SENTRUM SCENE

+ ENVY

FOR BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELEVEN

OSLO SPEKTRUM FREDAG 14. OKT.

NEW ALBUM “OCEANA” COMING OUT SOON | SMASHING PUMPKINS.COM

11. NOVEMBER

LGT

O 22. OKTOBER UTS

smashing_50x70.indd 1

26.09.11 15.51

SENTRUM SCENE 20. NOV.

CSS

DOPES TO INFINITY TOUR ROCKEFELLER 15. NOV.

+ IS TROPICAL

ROCKEFELLER

20. NOV.

SENTRUM SCENE

7. DESEMBER

med KORK (Kringkastingsorkesteret)

UKA I TRONDHEIM 8. OKT. + OSLO SPEKTRUM 11. OKT.

TH E ST RA ITS ROC KEFELLER 25. OKT.

SKRILLEX LIVE

OSLO SPEKTRUM 22. NOV.

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO

Magnus’ makeløse

Donald, Serafin og Plym danner forelegg når Hoem Iversen lager festival.

Unnskyld, konsertserie.

Tekst/Foto Håvard Nyhus

Hei, Magnus Hoem Iversen, daglig leder for nyvinningen Perfect Sounds Forever. Line Ira og Edda Magnusdottir er også med på laget. Seriøst, trenger Bergen enda en festival?

– Det er det enkelt å svare på: Nei! Bergen trenger ikke flere festivaler, langt ifra. Det finnes mange av dem som er gode allerede.

Heldigvis er ikke Perfect Sounds Forever en festival, men en konsertserie. Vi kommer til å arrangere konserter gjennom hele året. Vi kjører en ganske intens konsentrasjon med konserter nå i oktober, av flere grunner: Dels for å gi Bergen en fantastisk fest og en bra happening på høsten, og dels for å fortelle byen at vi har kommet. I tillegg handler det om å formidle hva slags musikk vi står for, og hva folk kan vente seg fremover. Det kan sikkert være fristende å kalle fire dager med musikk etter hverandre for en festival, men vi har gått litt bevisst inn for å skille oss fra festivalbegrepet som sådan. Én scene, og ikke for mange band hver kveld, slik at

du slipper å forholde deg til et komplisert program, og eventuelt springe som en pisket hund fra venue til venue. Vi vil heller ikke stappe altfor mange folk inn i lokalet. Slik kan alle nyte konserten uten å føle seg som en Kong Oscar-sardin. Kjøper du billett til PSF er du garantert konsert. Billettene er forresten spesialdesignet, med gullskrift.

Alt sammen foregår, som dere sier: «i de unike lokalene» på Bergen Kjøtt. «Unike», det kan vi godt akseptere, men hva er det som er så bra med det gamle slakteriet?

Synes det lukter blod, vi!

– Det gamle slakteriet er veldig kult på mange plan. For det første er det en helt ny venue, som ingen har kjørt større arrangementer på før. Det er spennende, og føles fresht. For det andre ser det jo helt vanvittig rått ut der inne, og da mener jeg rått som i «uslepet og beinhardt». Det minner meg om fete venues i Berlin eller New York. For det tredje er Bergen Kjøtt veldig på vei opp innen kunst- og kulturbildet i Bergen. Spennende folk jobber og skaper her, og mulighetene det gir oss som arrangører er noe vi også vil ta

Instrumentet til Serafin og Plym er helt vanvittig rått.”

14

9/2011

tak i. Ellers mener vi at Bergen trenger nye gode venues. Vi er lei av å klemme oss ned i kjellere, eller se konserter på en storskjerm bak en søyle.

Ideen bak instrumentet som pryder plakaten deres kommer angivelig fra en gammel Donald-stripe kalt «Det syngende totem».

I historien finner Donald og nevøene et gammelt indianertotem og noen kuler i diverse farger. Når de putter kuler på totemet, begynner det å spille forskjellige toner, avhengig av rekkefølgen på kulene.

Det er en fin historie, og jeg tror det ligger en dypere mening begravd her et sted, men hvordan kan den overføres til konsertserien på Bergen Kjøtt?

– Vel, nå heter vi jo Perfect Sounds Forever, ikke minst inspirert av den gamle Pavement-EPen ved samme navn. Det er et navn som umiddelbart kommuniserer det vi vil ha: Jævlig fete konserter – for alltid. Da vi da fikk høre historien om indianertotemet, som spiller nettopp perfect sounds, føltes det som en god match. I tillegg liker vi ideen om et fantasiinstrument, som ingen har sett eller hørt om før.

Litt som Serafin og hans makeløse mesterverk? Husker du den? Verdens beste barnebok! Serafin og den lille vennen hans, Plym, bygger et kjempestort instrument. Var det et hamster som het Herkules der også, tro? De

bygde iallfall svære instrumenter og storstilte kråkeslott. Odd Børretzen er også fan, vet jeg.

Og jeg mener, han er jo … Odd Børretzen. Jeg tenker mye på den boka. Ennå.

– Instrumentet til Serafin og Plym er helt vanvittig rått! Dette er absolutt noe for framtidige prosjekter. Men hvis jeg ikke husker helt feil var deres instrument ganske digert, og litt mer komplekst enn vårt indianertoteminspirerte instrument, så det kan ta litt tid. Forresten, hvis du har lyst til å se på instrumentet i sin fulle prakt, så kommer det til å stå på Bergen Kjøtt som en installasjon under alle konsertene.

På nettsiden deres står blant annet musikkmagasinet ENO på takkelisten, men da vi konfronterte ENO-redaktøren, Eirik Kydland, med dette, så skjønte han ingenting. «Jeg har da ikke gjort noen verdens ting for dem», bedyret han. Hvem av dere ljuger?

– Begge. Garantert. Men det er folk på takkelisten som har inspirert oss også. Vi takker ENO fordi vi er fans av bladet, liker å lese i ENO, og fordi vi føler at bladet er med på å skape dypere interesse for musikk og musikkkritikk. Og selvfølgelig fordi annonsen vår fikk så fin plassering i det siste nummeret.

Første runde med Perfect Sounds Forever arrangeres på Bergen Kjøtt 12. – 15. oktober. perfectsoundsforever.no

9/2011

15

Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

psst!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

Oliviero Toscani regnes som en levende legende innen både foto og reklame. Bildene hans, ikke minst de han har tatt for oppdragsgiveren Benetton, har hele tiden evnet å skape diskusjoner.

Etter tiden i Benetton satte han blant annet fingeren på homofiles rettigheter ved å avbilde to homofile i elskov for herremerket Ra-Re.

Toscani mislyktes som politisk kandidat for det italienske partiet Rose In The Fist i 2006. I 2007 avbildet han den anorektiske Isabelle Caro i en kampanje mot anoreksi. For tiden jobber han med La Regione Toscana, et forskningssenter for moderne kommunikasjon kalt «La Stepia». Toscani er bosatt i Toscana hvor han også produserer vin og olivenolje. I tillegg driver han med oppdrett av hester. Lørdag 15. oktober skal han ha workshop på FotoFest på Fotofagskolen i Trondheim.

Fotofest ble etablert høsten 2010 av Norsk Fotofagskole i Trondheim og er et viktig bidrag til den store fotointeressen i Trondheim og regionen forøvrig. Denne uformelle kvalitetsfestivalen går over tre dager i oktober hvert år, hvor internasjonale fotografiske ikoner, kjente nasjonale og internasjonale fotografer, samt unge nyetablerte har deltatt.

I år skilter «festivalen» blant annet med navn som Marrokaneren Malik Nejmi – spesielt kjent for sine rørende dokumentarfotoserie «Taboo Child» av utstøtte barn i Kenya; og Erik Almås – San Francisco-basert Trondheimsmann med eventyrlig verdenssuksess for sine delikate og drømmeaktige fotografier.

I tillegg står prominente fotografnavn som Claire Rosen, Simon Cederquist og Melk Galleri på plakaten.

All festivalaktivitet foregår i skolens nybygde lokaler.

Selve festivalen er gratis – mens billetter til workshopene fås kjøpt på fotofagskolen.no

United Colors of Benetton

Oliviero Toscani har aldri vært kontroversiell, bedyrer han.

Det er bare at vi insisterer på å tolke ham slik.

Tekst Kari Kristensen Foto Toscani Studios/Fotofagskolen Han brukte et Jesus-sitat på en jeans rompe i Italia for å tale Vatikanet midt i mot, han avbildet blodige soldatklær fra det som tidligere het Jugoslavia, og han tok bilder av døende AIDS-offer. I tillegg fotograferte og intervjuet han fanger på dødscel-

lene i USA i en Benetton-kampanje. Oliviero Toscani har aldri vært redd for å sjokkere, mener … vel, alle andre. Selv fastholder han at alt foto, uansett omstendigheter, bare er en nøktern avbilding av virkeligheten. Det er nemlig vi som velger å bli sjokkert, hevder han. Nå er Toscani klar for å innta Norge og Fotofest i Trondheim – ikke bare for å fortelle om sine bilder. Han mener også at vi må

lære oss å delta i resten av verden på en mer solidarisk måte. Og dette skal vi være nødt til å høre fra en italiener.

Hvordan vil du beskrive sjokk eller horror som tilstand?

– Sjokk er noe helt annet enn horror. Jeg mener man kan bli sjokkert over noe som ikke er horribelt i det hele tatt, mens horror er noe som er horribelt, noe man ikke liker

som man ikke ønsker å se eller oppleve. Sjokk er ikke et negativt ord i mine øyne – jeg blir aldri sjokkert. Mennesker med begrensninger blir sjokkerte. Jeg kan bli forferdet over noe jeg er sterkt uenig i, misliker, eller ikke ønsker å se eller oppleve. Jeg er for eksempel veldig forferdet over italiensk politikk og over mennesker som ikke forstår seg på det, men ikke sjokkert som sådan.

9/2011

17

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Oliviero Toscani

Kunst må oppfattes som kontroversiell, hvis ikke er det ikke god kunst.”

Jeg er forferdet over egoismen som lever i Norge. Idet Norge ble rikere, ble nordmenn mye mer egoistiske.

Hva legger du i det? Den norske egoismen?

– Dere ønsker ikke å være med i EU fordi det betyr at dere må bli mer sjenerøse. I stedet ønsker dere å være helt for dere selv og ikke dele med oss andre. En dag kommer dere til å gå ned på kne og be om å få bli en del av det europeiske fellesskapet igjen.

Dere vil tigge. Når dere igjen blir et fiskeland uten olje, så vil dere be om å få dele med oss andre. Et annet eksempel på hvordan Norge utmerker seg er at jeg giftet meg med en

norsk kvinne og hun har italiensk pass. Vi har tre barn, og de har alle både norske og italienske pass, mens jeg som har anstrengt meg i denne situasjonen, ikke får noe igjen. Hvorfor er det slik? Om en nordmann gifter seg med en italiener, får han eller hun italiensk pass, men ikke motsatt. Dere er et veldig særegent land og alt dere vil ha er penger. Jeg betaler gjerne skatt til Norge, men jeg ønsker ikke å bo der da det rett og slett er for kaldt for meg.

Og dere er alt for særegne.

Folket også, eller bare klimaet?

– Klimaet er for kaldt – folket finner jeg pussige. Dere drikker litt for mye, og det er

absolutt ikke et godt tegn. Da må det være noe galt. I Italia drikker vi en del vin, men vi blir ikke aggressive av det og heller ikke fulle.

Fulle og sære er dere, og dere vil ikke gi meg pass. Fin historie det. Og dere vet jo ikke hva det vil si å være uselviske når dere holder all oljen og rikdommen for dere selv. Nasjonalistiske er dere også. Dere har alt dere kan ønske dere – TV, et godt utdanningssystem, muligheter og velferd, så hva mer vil dere ha?

Nordmenn må bli mer sjenerøse, og ta del i Europa og hjelpe grekerne, for eksempel.

Jeg mener, dere drar jo dit hele tiden. Dere er veldig privilegerte, og burde vært mye mer sjenerøse. For all del, dere har gitt en hel del og hjulpet den tredje verden, men nå snakker jeg ikke bare om penger, jeg snakker om kultur.

Så du mener at alle de andre europeiske landene ble med i EU for uselvisk å dele med andre?

– Alle gikk inn med gjerrighet. Men dere ønsket ikke å handle med oss. Dere ønsket å stå for dere selv med deres egoistiske mentalitet. Jeg hadde vært redd for dere dersom dere hadde vært over hundre millioner.

Heldigvis da, at vi er et lite land …

– Ja, heldigvis for verden.

Hehe. Ser du på deg selv som fotograf eller som noe mer enn det?

– Jeg er bare en fotograf og jeg ønsker å spre meg selv og uttrykke hva jeg tenker og ser. Det er det eneste målet jeg har, og det eneste målet en kunstner bør ha. Men kunst må oppfattes som kontroversiell, hvis ikke er det ikke god kunst. Jeg jobber også med reklame, men om du tenker deg om, så er alt man ser og gjør reklame. Alt som havner i offentligheten og all kommunikasjon er reklame; til og med politikk. Aviser er også produkter som trenger salg og dermed trenger reklame.

Når du prater, så kommuniserer du noe, altså du reklamerer. Så reklame for min del handler om alt vi foretar oss. I tillegg finnes kommersiell reklame som fronter produkter og merker. Men husk; Michelangelo malte for kirken og Det sixtinske kapell for å reklamere for religion; Den Hellige Ånd, Jomfru Maria og Jesus, og de eksisterer jo ikke engang, hehe.

Hvordan reagerte du da en mann i Norge drepte nesten hundre uskyldige ungdommer i Guds navn?

– Det var en forferdelig handling, det var ikke engang sjokkerende, det var virkelig helt forferdelig. Og den forteller oss at vi ikke burde være rasistiske. Heldigvis var han norsk, hadde han vært fra et annet land enn Norge og spesielt den tredje verden, hadde det skapt enorme problemer. Men det lærer oss at til og med nordmenn kan gjøre slike type handlinger, og at rase egentlig ikke eksisterer. Det var en god lærepenge for alle.

Hele verden ble nettopp eksponert for Troy Davis’ henrettelse – Europa har ikke diskutert dette så mye siden «We, On Death Row»kampanjen din. Du ble på den tiden spurt om du fremdeles ville være mot dødsstraff «dersom din datter ble myrdet». Da svarte du bare: «Hva om min datter var morderen?»

– Det var et veldig feigt spørsmål jeg ble stilt den gangen, så jeg svarte det som naturlig var. Still deg selv de to spørsmålene, de er viktige. Eller hva om din sønn hadde drept sin bror, ville du drept ham fordi han drepte sin bror? Da hadde du mistet to sønner i stedet for én. Dette er spørsmål alle bør stille seg selv når det gjelder dødsstraff.

Er vi også medskyldige når vi lar slike henrettelser forekomme?

– Selvfølgelig er vi det. Dødsstraff er ikke rettferdighet, og jeg synes ikke vi mennesker skal ha lov til å gjennomføre noe slikt. Et drap er et drap, og det spiller ingen rolle om du gjør det i justisens navn eller i Guds navn eller jeg vet da hva. Det er rett og slett bare urett. Og det spiller ingen rolle om den man henretter er skyldig eller ikke, det forandrer ikke oppfatningen jeg har av dødsstraff. Vi skal ikke drepe. Dødsstraff er en måte å fremme noen sin makt på. Regjeringsmakt, administrasjonsmakt og så videre. Men det de ikke forstår, er at det ikke hjelper. I Texas for eksempel, hvor dødsstraff praktiseres mest, er det fremdeles høyest crime-rate i USA også.

Så det hjelper bare ikke. Dødsstraff er bare en pinlig prosedyre, og som menneske finner jeg det veldig umenneskelig. Det er rett og slett en primitiv måte å forvalte rettferdighet på.

Hvor går grensen for uttrykk? Hvor langt skal man gå?

– Så langt man kan.

Oliviero Toscani kommer til FotoFest på Fotofagskolen lørdag 15. Oktober.

9/2011

19

Ove Vanebo: Født: 2. mai, 1983. Politiker og formann i FpU, siden 2008. Utdannet jurist ved Universitetet i Oslo.

Ideologisk ståsted: Klassisk liberalist/liberatarianer/ «høyreliberalist».

Det her er ikke noe quick-fix og så er alt i orden igjen.”

20

9/2011

Om partiet du elsker å hate.

Tekst S. Ese & C. Forsberg Foto Stephen Butkus 2011 har vært en flerdimensjonal shitstorm langs alle akser. Hjemmeter ror, global økonomisk nedsmelting, eurosonen på dødens rand, samt en halvering av oppslutningen fra regjeringsvalget 2009.

Hæ? Vi snakker selvsagt om hele det «opplyste Norges» politiske gapestokk, pariakaste og hatobjekt; Frp. Hvem kan være bedre egnet til å transkribere den siste tidens politiske elendighet, enn Ove Vanebo? Jurist og formann i FpU. Ove har blod på skjorta og insinuerer at han fortsatt er sår i rumpa etter lokalvalget.

Passende nok skriver juristen også en bok om krisehåndtering i disse dager. Vi setter oss ned for å drøfte løst og fast, de ting 40 prosent av landets befolkning ikke gidder å slepe seg til valgurnene for.

– Året starta med at jeg våkna opp fyllesjuk i Thailand, og siden har det bare gått nedover, sier Ove. Ble det rekreasjonstur med TV2 på deg også?

– Hahaha! Neida, det har vært helt utrolig. Når du har vært i politikken noen år blir du jævlig kynisk – de sidene har på en måte redda meg. Altså: når man sitter midt oppi det, er det nesten så man gir faen og kobler ut mesteparten av følelsesapparatet.

Gir faen i hva, tenker du?

– Uansett hvor mye kjeft du får, hvor mange folk som ringer og griner og er triste, så blir du ikke berørt av det. Det er en del mekanismer i politikken som gjør at folk blir kyniske. Da Birkedal-saken endelig roa seg, sov jeg i atten timer i strekk. Det har vært et sjukt år. Det har liksom ikke vært én sak. Det har vært nye ting hele tiden, og så sier en eller annen noe idiotisk, det blir et nytt oppslag, og du må kommentere. Man går litt lei, men jeg blir motivert av det også. Jeg blir så fandenivolsk at jeg tenker: nå skal de hvertfall ikke få knekke meg. Når man får så mye dritt mot seg selv må man klare å håndtere det i situasjonen. VG prøvde å få en uttalelse på at jeg hadde vurdert å trekke meg, og ville ha meg til å fortelle hvor fælt det var. Det er et stort problem i politikken at ledere går av når det er vanskelig. Vi trenger færre ledere som går av og flere som går videre. Det må bli en holdning.

Hvordan kan den fandenivoldskheten overføres til partiet?

– Et parti kan mene og ytre det meste så lenge man kan begrunne det på en fornuftig måte, og der kan vi bli flinkere. Vi er veldig gode på overskriftene, men vi kan bli bedre

på brødtekstene for å få med oss akademikere og Blindern-gjengen. De er ikke så opptatte av selve standpunktene, men hvordan de begrunnes. Det er en del av pakka. Jeg tror det som var interessant med Frp i starten var at det var noe annerledes, og at denne annerledesheten kanskje har blitt litt mindre i takt med at partiet er blitt større. Om det er sånn at det bare er noen få milliarder som skiller oss og de andre, blir spørsmålet etterhvert om hvorfor man skal stemme på Frp. Og hvis det kun er innvandringspolitikken som skiller oss fra de andre, er det ekstremt problematisk. Man må ha noe mer enn det, og da tror jeg vi hadde tjent på en del debatter som hadde gjort oss upopulære. Vi burde tatt den sykelønnsdebatten som var for ett eller to år siden og sagt at vi ikke kan akseptere at folk skal få full lønn når de er borte fra jobben. Det er sikkert en del som hadde blitt irriterte, men jeg tror vi hadde fått en del folk på gølvet som er lei av juks og snylting på velferdsstaten i tillegg til økt respekt for å ha turt å ta et standpunkt som er mer korrekt både sosialøkonomisk og politisk.

Tilbake til samtiden: Dårligste skolevalg på nesten ti år, og dårligste kommunevalg på 16 år. Hva skjedde?

– Et problem er at det er ganske sprikende forklaringer på hvorfor det gikk galt. En ting er jo selvfølgelig alt det som har skjedd med Trond Birkedal, stemninga etter 22/7, og at partilederen plutselig brekker ryggen som fører til ny lederdebatt og alt det der, men jeg har ikke noen tro på at det er enkeltting som ødelegger for partiet. Det sies jo at det ikke er de store katastrofene som tar livet av deg, men alle de små ulykkene. Og dette gjelder også partiet. Jeg tror mange har et inntrykk av at det er noe galt med Frp … både menneskene, politikken og holdningene, som jeg tror det vil ta tid å snu. Det her er ikke noe quick-fix og så er alt i orden igjen. Det må være en gjennomgående analyse og gjennomgang av hele partiet for å se på menneskene som er med i partiet, og de man tiltrekker.

Om du ser på store deler av den urbane befolkningen, så er det en utbredt å umiddelbart avfeie Frp, ofte uten begrunnelse, som ren idioti eller noe man rett og slett ikke vil forholde seg til. Hva har du å si til dem?

– Det er et poeng i seg selv at folk ikke skal hate deg. Alle kan ikke like partiet og stemme på oss, og mange gir meg beskjed om at de aldri kommer til å stemme på oss.

Men greia er at det må være et mål i seg selv at de skal tenke som så at: vel, vi er uenige med Frp, men de har noen poenger, eller de

har bra folk eller er likanes mennesker. Jeg tror det er et problem for en stor del av den dannede middelklassen at det blir et sosialt kriterium å mislike Frp. For en del mennesker er det mer et sosiokulturelt spørsmål enn et politisk standpunkt. Noe av det beste jeg liker ved partiet er at man har en avslappet, eller, liberal politikk på en del områder, også verdipolitisk, og der tror jeg det er store muligheter til å nå ut også til mer urbane velgere.

Men da må partiet bli flinkere til å fokusere på de mer liberale sidene av partiet, og tone ned andre ting. Civita lagde nylig et notat på «Hvordan er byvelgerne?» og der viste det seg at de er folk som er over gjennomsnittet sekulære og liberale. En profil FpU har kjørt i veldig mange år.

Er det noen konkrete tiltak du tenker på?

– Pffføøøøøyyyy.

Hva kan Partiet gjør for å høyne anseelsen blant urbane byfolk? Slik at de faktisk diskuteres og ikke bare kontant avfeies?

– Det er mange ting man BØR gjøre.

Som innvandring og det pjaltet der. Jeg tror det har blitt alt for mye snakk om islam som religion. Vi bør bli flinkere til å snakke om verdier, altså hvilke verdier samfunnet skal bygges på, og folk må være mye flinkere til å skjønne at folks kultur er mer enn religion. Jeg må si at jeg blir irritert når en del personer skal leke teologer og si at «ja, sånn er islam EGENTLIG» … hva slags kompetanse har man egentlig på spørsmålet? Denne moralen om vestlige verdier, er det bare noe man sier for å sette opp en slags front mot det man ikke liker? Det er fort sånn det kan oppfattes. Da tror jeg det er et potensial der til å forklare at: «hør nå her, dette er igrunn ganske positivt, for det vi vil er å snakke om de tingene som er bra med det norske samfunnet, som ytringsfrihet, toleranse og likeverd.» Og at det er DET som skal bli det positive budskapet, istedenfor å krangle om en religion og så videre.

Hvorfor er «venstre-intellektuelle» så mye mer synlige og vokale enn representanter fra motsatt fløy?

– Jeg har skrevet et foredrag om hvorfor intellektuelle ikke hører til på høyresida, statistisk sett, og det tror jeg det er flere med-

virkende faktorer til. Jeg tror skolesystemet og dens belønningssystem er noe av grunnen til at mange veldig intelligente mennesker er skeptiske til kapitalisme og markedsøkonomi.

Man belønner ofte en bestemt type teoretisk kunnskap som kanskje ikke har så stor anvendelsesverdi i, tja, næringslivet. Så de som er veldig flinke på den biten i utdanningssystemet føler at det er dette som bør belønnes i samfunnet forøvrig. Så opplever man senere at den sløve gutten som var elendig i historie eller samfunnsfag plutselig lykkes i næringslivet. Se bare på Røkke og John Fredriksen.

De kommer seg ut i samfunnet og får seg en jobb fordi de svarer til markedets etterspørsel. Da er det lett for mange høytutdanna mennesker å tenke at her er det et eller annet galt. Da må det være noe galt med kapitalismen som system hvis de personene som ikke er spesielt intellektuelle belønnes. Markedet er jo ikke opptatt av hvem som er flinkest eller mest intelligent, men hvem som klarer å lage det andre vil ha. Mange av oss på høyresida går alt for mye etter pengene, og de som er mer opptatt av å forme ord og verdier enn å tjene penger, de går til universitetsstillingene og så blir det naturligvis en del «lukkede» miljøer. På samme måte som en del på venstresida ikke føler at de passer inn i Frp eller næringslivet, så danner de sine egne miljøer på Blindern. Jeg tok et kurs om kriminologi i våres, bare for å se om det var så galt som folk sier, og det var det! Jeg kom i debatt med Kristian Andenæs (instituttleder for kriminologi og rettssosiologi på Universitetet i Oslo, red. anm), som forsåvidt er en smart fyr. Han erkjente at det var veldig mange venstreradikale dogmer som preget analysene, gammal marxistisk vranglære, men la til at han ville få større problemer med arbeidsmiljøet sitt dersom han måtte jobbe med folk som var veldig konservative eller markedsliberale! Og derfor får man miljøer overalt med en bestemt type mennesker som bestemmer. Like barn leker best. De intellektuelle liberalistene tilpasser seg og går da vekk fra universitetene. Jeg tror det er en liten del av forklaringen.

Rent hypotetisk, hvor vil du si norsk politikk står uten Frp?

– Det er vanskelig å si fordi det som

Folk bruker fem hundre kroner på frisør, men å betale en hundrelapp ekstra i året hos legen er helt ille.”

9/2011

21

Klassisk liberalisme: Liberalismen vektlegger å begrense den politiske makten og fremheve individets friheter i samfunnet. Frihandel og frie markeder står også sentralt i den tradisjonelle ideologien. Ettersom liberalismen anser individet som drivkraften i samfunnet, står liberalistiske ideologi også i motsetning til totalitære og/eller kollektivistiske ideologier som kommunisme, sosialisme og fascisme. Det finnes flere retninger innenfor liberalismen, men den tradisjonelle høyreliberalismen kan oppsummeres med mer frihet til individet, mot at individet påtar seg mer ansvar for sin egen livssituasjon, være seg økonomisk, sosialt eller juridisk.

UNGE LEDERE Visste du at NATT&DAG og VGTV har laget en miniserie om ung domspartilederne?

Gå inn på vgtv.no, og du finner intervjuer og debattsending me d alle lederne i progra mmet ”Unge Ledere” under Nyheter.

6

jeg håper ikke at alt det positive med Norge er nødt til å ende opp i en politisk konsensus i sentrum hvor ingen tør å si noe.” er spesielt med Norge er at under den liberale oppvåkningen på 70- og 80-tallet var det ellers i Europa de konservative partiene som tok til seg de liberale elementene. Frp var blant få partier som sa at, ja, vi er et liberalistisk parti. Og det betyr jo at vi har fanga opp en del av trendene som de andre partiene ikke turte eller klarte å ta opp. Spørsmålet er hva vi gjør videre. Da vi startet opp, hadde Norge bare én TV-kanal, Televerket hadde ingen konkurrerende teleselskaper, og det var nesten helt utenkelig at vi skulle ha private sykehus. I dag er det mer frihet, og noen av de andre partiene har også fulgt etter til en viss grad i innvandringspolitikken. Og da er jo spørsmålet om vi skal bevare det de andre har gjennomført og bli et konservativt parti, eller om vi skal prøve å finne ut hva svarene på framtidas spørsmål er. Vi har vokst veldig mye og blitt store på grunn av ting vi har sett komme, som ikke ga uttelling i starten, men som kom senere. Skal vi finne svar på spørsmål som melder seg om 10-20 år, som ikke nødvendigvis er veldig populære nå, men som vil være det i fremtida? Vil partiet tåle å gå kraftig ned? Nå har vi jo gjort det da forsåvidt, haha, i det valget som var nå. Jeg tror nok at det har kommet veldig overraskende på en del i partiet at såpass mange ting som vi var for og de andre var i mot, har blitt akseptert.

Selv ikke SU vil fjerne TV2 idag.

Etterhvert som Frp har vokst seg store har det nesten blitt et mål i seg selv å jobbe imot dere. Det er mange eksempler på det, blant annet noe så spesielt som at landets største parti, DNA, med tilnærmet seksti års herredømme, går ut i media og sier at de skal knekke den såkalte Frp-koden. Nå nylig fikk alle være med TV2 på horejakt med Hoksrud, eller ta en av VGTVs største suksess-serier i år, Sex & SingelSiv. Vi så ingen serie Pilleblå om Bondevik og antidepressiva, eller Motell Ceasar om Stoltenberg-familiens makt og rusmisbruk.

Det trenger ikke bety noe i utgangspunktet, men det sier allikevel noe om at selv om det 22

9/2011

kanskje ikke er mer akseptert, noe vi vil tro det er, så er det iallfall påfallende mye lettere å få gjennomslag for stereotypisering av Frp-ere. Det vi prøver å si er: Hva er det som gjør deg så farlig, Ove?

– Det er flere forskjellige forklaringer. Den ene er som i Beach Boys-sangen «Heroes and Villains». Det er en etablert spilleregel i det politiske systemet at for å være helt, må du ha en skurk. Da må man finne det partiet som det er lettest å tegne et fiendebilde av, og det er liten tvil om at et parti som vil kutte i presse-, landbruks-, og bistandsstøtten fort blir skurken. Men jeg synes det blir veldig forutsigbart, og det er det som er mest trist oppi det hele. For i Norge er det veldig normalt å bruke moralske og estetiske termer som «dette er hjerterått» og dette er «ufint» eller «vulgært» når man diskuterer. Kunne man ikke heller si at «jo, jeg hører hva du sier, men jeg er uenig fordi det og det ikke stemmer»? Norsk politisk debatt er veldig banaliserende, og i veldig stor grad preget av moralisering, og derfor tror jeg at det er veldig lett å ta Frp. Det er klart at folk som jobber i media har en veldig tydelig politisk tilhørighet som nok kan gjøre at det er lettere å kritisere oss. Og det synes jeg er legitimt i mange tilfeller, men det er også lett at det kan skinne igjennom. Det ville jeg sikkert latt skje selv med de meningen jeg har. Det vil alltid være jakt på helter og skurker. Istedenfor å klage på det, får vi heller tilpasse oss.

Apropos helter og skurker: i denne utgaven har vi gjort et intervju med PK-helt Eivind Trædal, som kunne fortelle at moral er lik Norge. Hva er moral for lederen av FpU?

– Når det gjelder samfunnet så er jeg veldig lite opptatt av morallover. Jeg veldig imot at man for eksempel har forbud mot kjøp av sex, jeg tror ikke det er noen god idé at man straffer folk som bruker narkotika, og jeg synes begrensninger på ytringsfriheten er feil, så sånt sett er jeg veldig skeptisk til at politikere skal forme samfunnet på grunnlag av en eller annen moralsk overbevisning.

I samme intervju avviser Trædal hele trykkoker-effekten, teorien om at troll sprekker når de kommer ut i sola. Trædal avfeier det som en ren tankemodell uten faktiske bevis. Han argumenterte med at en ekstrem ytring som kommer frem i en avis, hvorpå tilsvaret ikke kommer før senere, umulig kan ha en positiv effekt ettersom skaden allerede har skjedd.

Hvordan stiller du deg til det?

– Jeg synes det er veldig underlig. Det finnes en del forskning som tyder på det, CEPOS (dansk partipolitisk uavhengig borgerlig-liberal tenketank, red. anm.) gikk nylig gjennom lovgivningen i forskjellige land når det kommer til såkalt hate-crime, og det de kom frem til at det ikke er noen ting som tyder på at land som for eksempel USA, som har en mer liberal holdning, har mer hatkriminalitet enn land med en mer restriktiv lovgivning som Tyskland eller Finland. Det som er et av hovedpoengene i mye av forskningen som er blitt gjort på disse områdene, er at det er klart at negative ytringer kan ha en virkning, men det er ekstremt sjelden man ser det i stabile demokratier, og at det kanskje er andre faktorer som gjør at man ser ekstremisme. Det er jo særlig land med lite politisk frihet man finner terrorister: Iran, Afghanistan, deler av Midtøsten. Det er land om har få sivile og politiske rettigheter, og når man ser at det er der terrorister kommer fra i mange tilfeller, så er det en ganske sterk indikator på denne effekten, og jeg synes det er ganske utrolig å kunne si at det ikke finnes en trykkoker-effekt. Carl I. Hagen har jo for gått ut og sagt at noe av det han er mest stolt av med Frp er at det har bidratt til at det ikke er et Dansk Folkeparti eller Sverigedemokratene i Norge. Så jeg tror på den trykkoker-effekten inntil noen kan komme med solid forskning som motbeviser det.

Vi har altså blitt servert en rapport som sier at en hel generasjon dyrker politisk korrekthet, og magasinet D2 kan etter en intervjurunde fortelle oss at det er lik «alvor», med to moralske streker under svaret.

– Jeg tror at man må skille mellom form og innhold her. For jeg har ingen problemer med at man har en alvorlig grunntone. Men at det er nødt til å bunne ut i en politisk konsensus, det er et dumt resonnement.

22/7 har definitivt gjort noe med debattklimaet, men jeg håper ikke at alt det positive med Norge er nødt til å ende opp i en politisk konsensus i sentrum hvor ingen tør å si noe.

Som lederen av FpU nå, med hele bildet av hva som har skjedd det siste året. Hvor ønsker du å ta Frp videre?

– I veldig lang tid har mange partier nærmet seg mot sentrum. Og da tror det er behov for et parti som tør å trekke opp et større skille mellom hva som er et privat og hva som er et offentlig ansvar, og et parti som tør å ta en del upopulære avgjørelser, men som likevel bruker lang tid på å forklare at vi har rett. Vi har vært gode på bred rekruttering, nå må vi bli bedre på den som er litt smalere. Det er en del folk der ute som jeg vil tro har sympati med oss, men som ikke føler at Fremskrittspartiet er deres parti, og da er det vår jobb å lage nye arenaer. Der bør vi starte. Det trengs et alternativt syn på velferdsstaten, som i utgangspunktet var ment for å forhindre nød og elendighet ettersom Norge var et fattig land.

Nå mener jeg at den naturlige konsekvensen, ettersom Norge har blitt et rikt land, burde bli at man bygger ned velferdsstaten. Nå har folk faktisk råd til å betale for sine egne tjenester.

Det som er så utrolig er at når man snakker om å øke egenandelen med kanskje en hundrelapp, da er det krise, men hvis man snakker om å øke skattene med en hundrelapp per person er det plutselig helt legitimt. Det er det samme resultatet: at folk får mindre penger, men av en eller annen merkelig grunn så er det veldig positivt med trekk i form av skatt.

Det er en helt utrolig holdning i Norge. Så folk vil bruke 500 kroner i måneden på frisør, men å betale en hundrelapp ekstra i året hos legen er helt ille. Jeg tror at høyresida må ha et litt større prosjekt med skattelette nå, og det betyr at folk i større grad må bli ansvarlige for sitt eget liv. Vi kan ikke bare være for å ha like stor velferdsstat som venstresida vil ha, og samtidig ha skattelette.

Hvor bærer ferden din videre, Ove?

– Jeg har kommet inn i fylkestinget, men jeg tror både partiet og jeg har godt av at jeg gjør noe annet en periode og så heller komme tilbake igjen senere. Det tror jeg også vil styrke min sak, for man ser det at folk som bare har vært i politikken får lite troverdighet enten man liker det eller ikke. Jeg mener at politikken også er en jobb, og det er jo profesjonalisering overalt ellers i samfunnet, så hvorfor ikke i politikken også? Jeg tror ikke at broilerbegrepet nødvendigvis er negativt.

Det handler altså om troverdighet … og at jeg må overbevise meg selv at jeg kan gjøre noe annet enn bare å være politiker.

Frisk som ein fisk utan forsikring? So bra!

I Sparebanken Sogn og Fjordane er vi godt kjende med livsdraumar og dans p책 roser.

Stikk innom kontoret v책rt i Bergen - vi kan love at du som vil sikre framtida di blir tatt godt imot. At du vel Sparebanken Sogn og Fjordane si personforsikring er berre So bra!

Du finn oss i Christian Michelsens gate 4 ssf.no - meirennbank.no

Ønsker du jobb i Europa?

NAV EURES arrangerer europeisk jobbdag

JOBBMESSE Lillestrøm Kultursenter, Kirkegata 11, Lillestrøm

Onsdag 12. oktober 2011, kl. 12.00 - 18.00 Arrangementet er åpent for alle studenter, arbeidssøkere og jobbskiftere. asjon om dine jobbmuligheter i Europa. Der vil du også treffe mange bedrifter fra Romerike.

Jobb i Europa? Les mer på www.eures.no. Ta med oppdatert engelsk CV. Jobb på Romerike? Les mer på www.nav.no Ta med oppdatert norsk CV.

For mer informasjon kontakt nav.eures.oslo@nav.no

GRIP SJANSEN!

En ung generasjon nordmenn tror seg moralsk overlegne oss andre.

ABB er fortsatt deres terrorist.

KRONIKK ANDREAS FALKENBERG Fra Burzum til Honningbarna. Begge 19 år gamle. Den ene brant ned stav kirker og avskydde det etablerte samfunnet, den andre elsker mamma og pappa og sosialdemokratiske verdier. Når vi skisserer posisjonene slik, er sistnevnte åpenbart «bedre» enn førstnevnte. Men vi vet jo samtidig at dette ikke er sant. Hva innebærer denne dissonansen? Er Burzum-albumet Filosofem underholdning, eller snarere Krieg, sann motstand?

D2-artikkelen om den nye «alvorsgenerasjonen» er et hån mot ordet alvor. La oss for all del, med forskeren Tormod Øia som frembrakte datamateriale, kalle en døll spade for en døll spade: kjedelighetsgenerasjonen.

Saken viser oss gjennominstitusjonalisert, konservativ ungdom, fremstilt med representasjonskategoriene «lykkelige» og «vellykkede». Den «tullete» og «ironiske» Generasjon X (var ABB ironisk?) er på sin side ødelagt av nihilisme, får vi vite. Det refereres her selvsagt til hvermannsens forståelse (tilværelsen er meningsløs) av et bunnløst komplekst filosofisk konsept. Den stygge, ja, ironien, er jo at nåtiden og særlig PK-generasjonen aldri har vært mer passivt nihilistisk (det de gjør er meningløst og drevet av egeninteresse), og at Norge har fostret en av verdenshistoriens verste massemordere som en konsekvens av denne tilstanden.

Men en gang for alle: nihilisme er ikke psykologisk sykdom, «et mørkt syn på livet», eller skribleriene Aslak Nore drev med frem til han var 25, før han påbegynte et eller annet «seriøst». Nihilisme handler om sannhet.

Om viljen til å erkjenne en ytre sannhet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet. En intethet. Nihilisme er en spekulativ mulighet over dette intet. Det er også en mer nyansert, sindig og fasettert tilnærming til livet enn disse politisk korrekte «store ord». Du, jeg, døllegenerasjonen og ABB, står alle ovenfor den samme virkeligheten. Nihilisme er i så forstand også demokratisk, sånn apropos (show, don’t tell) store ord. Det essensielle spørsmålet blir i hvert fall: Klarer vi å leve i denne intetheten uten å ty til ulike adspredelser, «meningsfulle» narrativ, narkotikamisbruk, selvfornektelse …? Døllerne burde vel heller fått omformulert spørsmålet til: «tør dere å leve i denne intetheten …?», siden de, på tross av sine «vellykkede» liv, scorer høyere på «frykt for fremtiden» enn tidligere generasjoner.

Faktum er at ingen virkelig store tenkere, fra syretrippende genimusikere til visjonære politikere, noen gang har styrt livet sitt etter slike reaksjonære og moralistiske leveregler, som i D2-saken trist nok fremstilles som det «nye alvoret». Ibsen, Munch og Bjørneboe vrir seg rundt i gravene mens Ingeborg «grine for tv-kameraene» Gjærum og Eivind «engasjement = substans» Trædal, lirer av seg den ene pinlige og nedsettende PK-selvsagtheten etter den andre. I Gjærums lille verden finnes to ytterpunkter: «trygg jobb og rekkehus», som hun selv ønsker seg, og «grøftefyll i helgene» som de andre driver med. Det skinner ikke akkurat intellektuell og kreativ briljans av de nye norske ungdomsverdiene heller: «offentlig, likhet, autoritet, sparing, rigiditet, altruisme, helse og religion». Forskeren Øia kaller generasjonen for «grusomt kjedelig» og «noen stringla streitinger».

«They do not know it, but they are doing it.»

– Karl Marx (kjent raddis og kulturmarxist)

Den konserverende Sosialdemokratiske Realismen er sterkere og mer ugjennomtrengelig enn noensinne.”

Ungdommer i et vestlig land som akkurat har opplevd et av verdenshistoriens verste terroranslag, som i løpet av sin levetid vil erfare en virkelighetsomformende maktforskyvning fra vest mot øst, som nå går inn i enda en ny finanskrise og som forhåpentligvis vil oppleve at oljen snart tar slutt, disse hånliggjør og sammenligner opposisjon mot det bestående med «teit» «raddis» «hippietilværelse» og dopeksperimentering på ravefest i Goa. Et bedre eksempel på fullkommen ideologisk hjernevasking skal du lete lenge etter, eller, jeg fant det visst i P’yŏngyang (kan derfor i samme slengen anbefale boken: The Cleanest Race: How North Koreans See Themselves and Why It Matters).

Den unge norske PK-generasjonen er det beste og mest krystallklare eksempelet på det den slovenske filosofen og ideologieksperten Slavoj Žižek virkelig hater her i livet.

Ja hater. Ikke misliker, er uenig med, men avskyr. Hele Žižeks politiske tenkning, det som ligger til grunn for alle hans «provokative» politiske utsagn gjennom tidene, motivet for hans kontinuerlige angrep på den verdikorrekte venstresiden, den nitidige problematiseringen av begreper som «toleranse», alt dette kan oppsummeres med filosofens essensielle hatred of the beautiful soul. Det Žižek forakter mer enn noe annet er «the assumption of cost-free moral superiority».

Ingenting oppsummerer Norge anno 2011 og særlig denne PK-generasjonen bedre, enn en fullstendig tatt-for-gitt-antagelse om moralsk overlegenhet. Ondskapen, stupiditeten og den ideologiske bensinen implisitt i en slik antagelse er uendelig. Denne grunnleggende antagelsen om moralsk overlegenhet forklarer langt på vei: 22. juli, ABB, Burzum, hvorfor jeg skriver dette, hvorfor Norge ikke lenger har noen radikale intellektuelle, hvorfor kultur er det nye opium-for-folket, hvorfor Norge vil oppleve mer vold fra de som faller utenfor, hvorfor listen er endeløs … Moral er en måte å handle på, ikke et isolert repertoar av ulike valg. Denne antagelsen om moralsk suverenitet er ideologisk nettopp fordi den er så uangripelig.

Den stoiske roen vi ble hyllet for etter angrepet, kan samtidig vise seg å være apatisk selvgodhet. Vi kommer aldri til å forstå noen ting av den norske virkeligheten før vi tør å snu noen av disse tunge paradokssteinene.

Når den franske filosofen Bernard-Henri Lévy, i samtale med Jonas Gahr Støre på Litteraturhuset, forsiktig antyder at vi selv har skapt ABB, så har han selvsagt rett. At publikum tilstede klapper og jubler, den ene gangen i løpet av hele samtalen, utelukkende når Støre lirer av seg et patetisk nasjonalistisk forsvar mot dette (som han selv ikke tror på), bekrefter BHLs analyse med trampeklapp.

Vi lever i representasjoner, disse symbolske vevene som bare finnes i våre hoder. En begivenhet er virkeligheten til representasjonene som kollapser. En brutal gjeninnsettelse av det reelle. Stadig orkestrerer media falske begivenheter. 9/11 var imidlertid en ytterst reell begivenhet. Representasjonene som opprettholdt bildet av den amerikanske drømmen kollapset. Min generasjons foreløpig eneste ordentlige begivenhet, terrorangrepet 22. juli, ble dobbelt negativ. Mange uskyldige mennesker ble drept, og det bestående, som frembrakte denne negative begivenheten, ble perverst nok forsterket. I det ekstreme unntakslandet Norge er den konserverende Sosialdemokratiske Realismen nå så sterk og ugjennomtrengelig, at de nødvendige representasjonene faktisk overlevde en slik begivenhet. Vi kan le av «dumme» amerikanere som reagerte på 9/11 med patriotisme og hat, mye verre er den selvgodheten og akselereringen av status quo som i enda større grad preger Norge måneder etter angrepet.

Hvis moralsk overlegenhet og konservering av det bestående er den stadig mer tyngende normalen, da blir negasjon per definisjon revolusjon.

Det handler ikke om terroristen ABB, det handler om oss.

9/2011

25

FACEBOOK.COM/SESSION88

VIMEO.COM/SESSION88

TWITTER.COM/SESSION88

WWW.SESSION.NO

STAVANGER 47 20 20 50

KVADRAT 47 20 20 51

BERGEN 47 20 20 52

HAUGESUND 47 20 20 53

SARPSBORG 47 20 20 54

TORSTEINHORGMO FS 720 - OLAV STUBBERUD PHOTO

OSLO CITY 47 20 20 56

STRØMMEN 47 20 20 57

TRONDHEIM 47 20 20 58

KRISTIANSAND 47 20 20 59

WEBSHOP 47 20 20 60

SKIEN 47 20 20 61

KVADRAT GIRLS 47 20 20 62

AMANDA 47 20 20 64

SARTOR 47 20 20 65

ÅLESUND 47 20 20 66

BUSKERUD 47 20 20 68

LAGUNEN 47 20 20 69

I en gjennomsvett sauna ligger Subgutt_19 lenket fast med både ermer og bein mens han puster sine siste åndedrag. Euforisk av lykke fra nattens ville utskeielser.

KRONIKK Lars K. Midtsjø «It’s a dark beautiful fairytale …». Slik startet motejournalisten Cathy Horyn sin omtale av Rodarte sin s/s 10 kolleksjon for N. Y Times. «Knitted, ripped, and shredded in shades of blood red and black, a Rodarte gown shows the remnants of what it once was and the beauty into which it has transformed», fortsetter Horyn. På catwalken vandrer modeller ikledd draperinger i svart og blodrødt med påmalte tribal-mønstre for å illustrere apokalypsen. Slik blir verdens undergang sett med moteøyne. Historien om det mørke eventyret i moteverdenen er ikke ny, vi har sett den mange ganger tidligere.

Ordsammensetningen «It’s a dark beautiful fairytale …» har blitt brukt så mange ganger at den har blitt tømt for mening for lengst.

Paradoksalt nok ligger det mer bak den hule setningen enn det som kommer vandrende nedover catwalken.

I 2005 viser den britiske avisen The Daily Mirror Kate Moss som sniffer kokain på forsiden.

De store kundene som H&M, Burberry og Chanel dropper Moss. Ikke bare mister hun millionkontrakter, men hennes omdømme får seg noen riper hun aldri kan kvitte seg av med. Senere gjør hun det slutt med Pete Doherty og legger seg inn til avrusning. Det er da en start.

I vinter gikk John Galliano litt over styr.

I en tirade på «La Perle» skrek han opp i ansiktet på noen jødiske jenter: «people like you should be dead» og «your mothers and your forefathers should all be gassed». Den uheldige episoden ble filmet. Galliano ble umiddelbart sparket fra Dior.

Motens walk on the wild side er imidlertid ikke noe nytt fenomen. For de som husker det, ble Gianni Versace skutt ned av en desillusjonert horegutt etter en lang karriere i cola-rus. En vane han delte med sin søster og nåværende sjef for Versace, Donatella. Andre husker mordet på Maurizio Gucci som skjedde noen år senere etter at hans far Aldo Gucci ble dømt for skattesvindel på et uttall millioner.

I et av de få intervjuene som Rick Owens har gitt til offentligheten, forteller han åpenlyst om sin fortid som alkoholisert sexjunkie på gruppesex-klubber i LA. I hvilken annen bransje kan dette skje åpenlyst? I hvilken annen kommersiell bransje kan man risikere å åpne opp faglitteratur med tolv siders illustrerende homoerotisk bondage-sex?

John Galliano Kate Moss

I 2007 ender den kjente moteredaktøren Isabella Blow sitt liv på et baderomsgulv. Hun er full av rottegift.

For to måneder siden kom boken «Sleeping With the Enemy: Coco Chanel’s Secret War» ut. Der ble Coco Chanel sine mørke hemmelighet som Nazi-spion avdekket. Ettermælet til skaperen av den «svarte draktens» var besudlet for evig.

Steven Klein for Vouge Homme Japan

Selvmord, skandaler, narkomisbruk, spiseforstyrrelser, destruktiv sex, rasisme, drap og depresjoner … alt blir fortalt som et langt eventyr fra menneskets mørke side. Mens den siste havdelen av 2000-tallet har vært preget av resesjon og økonomiske bekymringer i den virkelige verden, har dødsfall og skandaler preget moteverdenen. Blant de mange som hviler på den andre siden, ligger over hundre mote-casualties. Det er bare i løpet av 2000-tallet. Fire, walk with me.

Isabella Blow

I 2009 ble den tjue år gamle og sør-koreanske modellen Daul Kim funnet død i sin egen leilighet. På forhånd annonserte hun selvmordet på sin egen blogg.

I 2004 kjører en Cadillac i full fart mot Chateau Marmont hotel i Los Angeles. Sjåføren har mistet kontroll over fartøyet. Bak rattet sitter den 83 år gamle Helmut Newton som døde av krasjet. En av postmodernismens aller største motefotografer, kjent for et ekstremt seksuelt ladet uttrykk, helt uten grenser, er død.

Daul Kim

Helmut Newton

I 2010 ble moteskaperen Lee Alexander McQueen funnet død i sin egen leilighet. I tillegg til å henge seg hadde han kuttet opp pulsåren i en rus av kokain, sovepiller og smertestillende. Selvmordet skjedde ni dager før han skulle ha visning for sitt eget merke.

Lee Alexander McQueen

Coco Chanel

Galskapen, dystopien og motens dragning mot det ekstreme – det være seg sex, kjønn eller døden – er velkjent. Det har vært bortimot umulig å lese et motemagasin uten å komme over et fotografi inspirert av bondagesex, depresjon, død – eller tekster som har referert til mørket på annen slags måte. Klær har blitt designet med bondage-inspirerte bånd, knuter eller svarte latex-lignende kreasjoner i svart. Neo-goth- og grunge-uttrykket fra Gareth Pugh, Rick Owens, Givenchy og Ann Demeulemeester har blitt allemannseie.

Fra en ellers tilbaketrukket tilværelse har de mørke kreasjonene blitt dratt frem i lyset av seksten år gamle bloggere. Nye muser som Daphne Guinness, Diane Pernet og Edie Sedwick har stått opp igjen fra de døde igjen.

Uttrykket «… is the new black» har aldri gitt mer mening. Dystopien har fått et ansikt.

Ifølge den tyske sosiologen Rene Konig er mote en kommentar på vegne av fellesskapet: «fashion is as profound and critical a part of the social life of man as sex, and is made up of the same ambivalent mixture of irresistible urges and inevitable taboos». Med andre ord så kan det tenkes at mennesker som tiltrekkes av det ekstreme, i form av nytelse eller selvpining, også har en forkjærlighet for mote. Nettopp fordi mote er så ekstremt i seg selv. Utforskning av kroppen, iscenesettelsen og den innstendige nødvendigheten av nyheter som skal selges. Konig avslutter: «In a sense fashion is a continuous homage to all the deeper psychological factors of the human condition». Ikke rart at subbgutt_19 vil være med på eventyret. Coco Chanel sa en gang at «mote alltid må dø, før den blir født på nytt».

Så får vi håpe at Gallianos tirade på «La Perle» var slutten på en ond spiral. Og at fargene som har gjort seg synlige på de siste kolleksjonene bærer bud om en ny vår. Eller en ny høst, da.

Diane Pernet

9/2011

27

BURTON SNOWBOARD JAKKE FØR: 3599,-

NÅ: 1499,*begrenset antall!

Burton Crucible

OSLO BOGSTADVEIEN • OSLO BYPORTEN • OSLO STORO STORSENTER • LØRENSKOG TRIADEN STORSENTER • SKI STORSENTER • JESSHEIM STORSENTER CC GJØVIK • SANDVIKA STORSENTER • TØNSBERG FARMANDSTREDET • SANDEFJORD HVALTORGET • KRISTIANSAND SØRLANDSSENTERET BERGEN ÅSANE STORSENTER • TRONDHEIM MERCUR SENTERET • TRONDHEIM TORG • BODØ GLASSHUSET • TROMSØ NERSTRANDA SENTER WWW.SWAG.NO

Preben «Verk» Vetti ønsker å vise sårbarhet, men uten å miste ansikt.

Tekst Eirik Kydland Foto Øystein Grutle Haara I «Gategutt», TV2-dokumentaren om Haugenstua-rapper Jesse Jones, er det flere minneverdige øyeblikk: Dramatiske drabantbyopptøyer i Sverige, Gunnar Greves energiske managerkarikatur fra

virkeligheten og hovedpersonens besøk i sin tidligere fengselscelle. For meg er det likevel noen tilsynelatende helt uviktige sekunder som har lagt seg øverst i bunken av lagrede inntrykk: Omtrent femten minutter ut i filmen ser vi store deler av Bergens musikkmiljø samlet på eller bak scenen på 5071-festivalen i Loddefjord. God, inkluderende kompisstem-

ning overalt. Øl og vitser, før Jesse Jones blir tatt med bort i et stille skogholt av filmteamet for å svare på noen spørsmål. Så, midt under intervjuet kommer plutselig en ung mann halvveis glidende, halvveis sjanglende forbi, i en stor baseballjakke, med lyse krøller på hodet og fingrene reist i den tvetydige gesten som enten kan bety fuck off eller peace out, alt

ettersom hvilken vei du vinkler fingrene. Personen roterer fingrene rundt og man får inntrykk av at han egentlig mener begge deler, før han skjener ut i granskogen. Den fascinerende skauskikkelsen viser seg å være 26 år gamle Preben Vetti, bedre kjent som rapperen Verk.

Og selv om han strengt tatt bør huskes for sin musikk og sine tekster og ikke for en 9/2011

29

Jeg jobber med å bli mer presis nå, slik at også folk i Oslo kan forstå tekstene mine.” ufrivillig stuntopptreden i filmen om Jesse Jones, føles scenen ladet med en slags mening. Uten at jeg skal påberope meg å være noen særlig god menneskekjenner, gir disse sekundene i filmen Verk et skjær av en lone rider som i samme åndedrag sier både «ligg unna» og «fred ut» rett opp i ansiktet på deg.

– Vel, jeg vet ikke om det klippet sier så veldig mye om meg, annet enn at jeg var på vei ned i skogen for å drikke vin med to venninner. Eller kanskje jeg allerede hadde vært og drukket vin? Alkoholen kicket i alle fall inn i hodet rett før jeg gikk på scenen, men jeg følte det gikk bra likevel. Samtidig er det nok sant at jeg i mange år følte meg som en ensom ulv i Bergens rapmiljø.

Det forteller Preben «Verk» Vetti når vi møter ham i Teaterparken i anledning det snart forestående slippet av albumet Baby Blue. En plate du bør glede deg til om du i falt for Verks iørefallende og særpregede gjesteinnhopp på Lars Vaulars forrige plate, Helt om dagen, helt om natten. På låten «Leah» setter Verk selve trubadurbjørnen Eidsvåg på sidelinjen med et intenst og bildeskapende vers, mens han på «Synger på siste verset» leverer noen snirklete linjer som er med på å løfte sporet til et av Vaular-albumets beste.

Men det er ikke bare ved Vaulars side Verk har bemerket seg. Sammen med produsentkompisen PeeWee har han gitt ut to lovende mikstaper under navnet V-Rommet.

Også her får vi en titt inn i Verks verden, en ordtett blanding av mer eller mindre begripelige troper, følelsesladde betroelser og utradisjonell, uforutsigbar flyt. Som Natt&Dags anmelder Mathias Rødahl allerede har skrevet om kommende Baby Blue, er platen «milevis fra det upersonlige beistet norsk rap er i ferd med å bevege seg mot. I stedet får vi en sample-basert og forholdsvis skitten skive, med et sound som får tankene til å gli tilbake til midten av nittitallet. ( … ) Det hele drevet av Verks enestående vokal, som er vanske-

30

9/2011

lig å beskrive på noe annen måte enn at du virkelig kan høre både sjel og hjerte når han nærmest kaster ordene i ansiktet ditt».

Når vi treffer Verk, viser det seg at han også snakker som han rapper. Setningene kommer hulter i bulter, han veksler mellom svevende betraktninger, avbrutte tankerekker og noen rettfrem og dønn ærlige ord. I tillegg sitter han og vrir seg rastløst på parkbenken mens han prater, ikke ulikt hans litt odde, sjarmerende tilstedeværelse i konsertsammenheng. I det ene øyeblikket tøff og breial, så veldig beskjeden og forsiktig. I brystlommen på den rutete flanellskjorta har han stukket en notatblokk, men dytter den dypere ned, som for å skjule den, når jeg spør om den er til å notere ned låttekster når de kommer flygende.

– Jeg liker egentlig ikke at den synes. Det hender jeg skriver ned noe, men det er mer av gammel vane at jeg har den der.

Ok, så hvorfor begynte du å rappe?

– Da jeg begynte å rappe for sju–åtte år siden, var det som et slags ungdomsopprør.

En måte å få utløp for usikkerhet og frustrasjon på. Samtidig handlet det om å vise de eldre guttene som hengte ut på Nesttun-terminalen at jeg kunne være tøff på en smart måte. Jeg er en beskjeden gutt, men i hiphop fant jeg en måte å uttrykke meg på, en måte å markere meg på.

Var det noen spesielle artister som fikk deg inn på hiphop-sporet?

– Jeg husker godt da jeg hørte Wu-Tang som ung. Det var utrolig tøft. Musikk, men også alt rundt, hele pakken. Det var spennende å ikke forstå dette helt – det var jo et fremmed uttrykk – men likevel merke at det var en rebell i musikken, som ville ut. Årene etter dette var jeg veldig opptatt av hva som gikk an og hva som ikke gikk an innenfor rapmusikkens grenser. Men det er jeg heldigvis ferdig med nå, og det som skjer i hiphop nå inspirerer meg ikke noe særlig.

Verk forklarer at han, som mange av oss andre, har tilbrakt timevis i Bergen offentlige biblioteks rikholdige musikkavdeling for å sjekke ut diverse plater. Særlig seksjonene for soul, electronica og funk er hyppig blitt bladd i.

– Det med sjanger blir mindre og mindre viktig jo mer jeg skriver. For meg er det nå mye mer avgjørende å gå etter den riktige følelsen i en låt enn å gjøre noe som er «ekte hiphop».

Kan det at du ikke er så opptatt av sjanger ha hatt innflytelse på måten du rapper på?

Du har jo en veldig rastløs, ordrik flyt som skiller seg ut fra mye annet?

– Da jeg skulle skrive mine første rim, hadde jeg få peilere å gå etter her i Bergen, annet enn Spetakkel. Så for meg handlet det om å utvikle en flyt der linjene kunne møtes slik at jeg fikk sagt det jeg ville si. Grunnen til at jeg bruker så mange ord, er ikke at jeg prøver å virke smart eller noe, men fordi jeg hele tiden jobber med å finne en vei gjennom ordene for å komme til poenget. Etter hvert har jeg skjønt at jeg ikke trenger å bruke så mange ord. Jeg jobber med å bli mer presis nå, slik at også folk i Oslo kan forstå tekstene mine. Og ja, det stemmer at jeg er rastløs.

Jeg er alltid ute etter å finne roen, men jakten på den gjør meg bare mer urolig.

Rastløsheten har flere ganger den siste tiden drevet Verk over fjellet til Oslo («Bergen er en fin by, nettopp derfor er det smart å komme seg vekk i blant»). Her har han blant annet jobbet mye med hiphop-nestor Tommy Tee («Det er jo en drøm som går i oppfyllelse – jeg føler virkelig at jeg må skjerpe meg og levere mitt beste hver gang jeg går i studio med Tommy») med låter som kanskje vil dukke opp på et fremtidig album en eller annen gang. For som med Baby Blue – som så å si har vært ferdig siden 2009, men fortsatt ikke er utgitt – virker det ikke som om det haster med planlegging og offisielle utgivelser, så lenge Verk kan skrive låter og utvikle seg.

– Drivkraften min nå er å skrive dypere ting. For å forsøke å forstå meg selv bedre.

For å forsøke å forstå hvorfor jeg gjør de tingene jeg gjør. Mange sier at de bruker musikk som terapi, men jeg mener man må være forsiktig med det, særlig i hiphop. Man

kan fort bruke så mange ord i tekstene at man går lenger enn man egentlig trenger. Du kommer ikke unna det du har sagt i tekstene, skjønner du?

At det skal være gøy å høre på også for en nøytral lytter?

– Ja, det er viktig for meg å balansere mellom kunst og underholdning. Det må ikke bli for utleverende, men låtene må samtidig ha en sterk følelse. Jeg ønsker å vise sårbarhet med musikken min, men uten å miste ansikt. Det er forresten én av få ting som er bra med norsk hiphop i dag, at machokulturaspektet fra amerikansk rap ikke står så sterkt her. For meg er nemlig det tøffeste av alt om man klarer å vise både sårbarhet og modighet i musikken.

Du sier du vil balansere mellom kunst og underholdning …

– … altså, kunst … det blir kanskje feil å si det, men samtidig … altså, nå hadde jeg egentlig tenkt å si at sangtekster ikke bør være eller kan sammenliknes med poesi, men så kom jeg til å tenke på et par av mine egne tekster. Og de er jo faktisk poesi, såeh … hehe.

Hehe. Selv om det er en del humor i låtene dine, er det ikke mye ironi og fjas. Du er en drømmer, en romantiker?

– Hm … ja, kanskje. I går hvisket en jente til meg at jeg er «forelsket i forelskelsen», som om det skulle være en psykisk lidelse eller noe?

Gal av forelskelse, er det ikke det man sier?

– Jo, kanskje hun har et poeng. Jeg er veldig glad i rusen som forelskelsen gir, og jeg har brukt den rusen til å skrive mange av tekstene mine. Og fordi jeg er avhengig av å oppsøke denne rusen i forelskelsen, har jeg nok opplevd lite ekte kjærlighet i mitt liv.

Altså, da tenker jeg på skikkelige kjæresteforhold. Så kanskje du kan kalle det en sykdom likevel, sier Verk, og tenker seg om:

– Men skriv gjerne at den avhengigheten er noe jeg nå prøver å vende meg av med.

Verks «Baby Blue» kommer ut en gang før jul. Han sier også at det kommer til «å skje ting med V-Rommet fremover, jeg lover!». soundcloud.com/verk-545

9/2011

31

HOVEDBIBLIOTEKET GJENÅPNER DØRENE MANDAG 10.10. KL.10.00

Et nattlig streif i Øst-London, ispedd betraktninger og anekdoter om et nabolag i forandring.

Tekst/foto/illustrasjon Erlend Skjeseth Buss nr.242. Old Street/Shoreditch High Street. Klokka 18:42, 9. septem ber 2011:

– JEG SNAKKA IKKE HØYT FOR FAEN! Han lytter! Det er det som skjer hver gang, han lytter og glaner.

– JEG VET DA FOR FAEN IKKE HVA PROBLEMET HANS ER! Det er så utspekulert.

Nå har det foregått i årevis. Han er en jævla homofob. …

– Alle i London er utlendinger. Jeg kjenner ikke én brite! Ikke én!

Det er fredag kveld i Shoreditch. Sommeren er på hell og mennesker haster gjennom striregnet akkompagnert av brølende dobbeltdekkere på regntung asfalt. Her er korte skjørt, stramme bukser og bleike fjes. Og sirenene, lyden av Hackney, alltid tilstedeværende.

– Det er litt stusselig her. Ganske kaldt egentlig.

– Hva mener du?

– Altså, det er jo varmere inni sentrum. …

– Fucking twat!

– Kan du ikke svinge rundt a? Pokker. Det er andre gangen på en uke.

– En som er knivstukket. Og nå har purken stengt av gata.

«Night in London is a brief period of infinite possibility», skrev journalisten HV Morten en gang på 1920-tallet. Det er kanskje noe i det. For en sindig skandinav kan byen være voldsom nok på dagstid, men det er i kveldingen at stemningen blir skarpere, farligere. Det berømte smogen som før lå lavt over London er borte, men den harde, gotiske stemningen på nattestid forblir og inviterer til dystopiske fantasier. De fleste urbane og middels bereiste nordmenn er klar over at Øst-London er kraftsentrum for byens mangfoldige mylder av unge skapende. Men de fleste beretninger som når livstilsorienterte publikasjoner begrenser seg som regel til de sentrumsnære kvartalene. Utstyrt med fordelene som mangeårig resident i området gir, blir dette et forsøk på en reiseskildring inn i hjertet av Hackney.

Så i kveld skal vi videre, vekk fra det overeksponerte Old Street (en gang et nybrottssted, nå invadert av finansarbeidere og ad-men) lengre inn i Hackney-natta, til det hinterland som ligger utenfor rekkevidde for de uinnvidde.

Mørkets Hjerte I beatnikens ånd skal bena tas fatt. Beste rømningsvei ut av nattelivsgryta er Kingsland High Road, som strekker seg nordover som en pulserende åre mot Dalston. Det er lite igjen av det som en gang var jaktmarkene til mange av byens bemidlede aristokrater i førindustriell tid. Blant sosialblokker, kebabsjapper og utallige afrikanske frikirker stikker det innimellom frem et nygotisk spir eller restene av et viktoriansk teater. Dalston var en gang et utilgjengelig sted med frynsete rykte, arnested for cockney mafia og nyankomne kjeltringer fra koloniene. For utenforstående var dette en gang byens Heart of Darkness – fryktet, ukjent og svart. Og nettopp den referansen er passende all den tid Joseph Conrad skrev boka mens han lå til behandling på sykehjem i Dalston etter sitt opphold i Kongo.

Hvis du er noe litteraturkyndig og trives best på reise med en forfatterstemme i bakhodet kan Iain Sinclairs bok Hackney, That Rose-Red Empire anbefales. I boka gjør forfatteren som situasjonistene, han følger konseptet la derive, det vil si han går gatelangs og dokumenterer det han ser og opplever, ned til minste tekstur og detalj, spedd nostalgiske anekdoter om en fordums tid. Sjangeren er ofte båssatt som Psychogeography og Sinclairs prosa er rabulerende, assosiasjonstung lektyre, en mytologi og kjærlighetsode til Hackney, farget av Sinclairs tette forhold til den avdøde forfatter J.G Ballard. Regeneringen av Dalston er dokumentert med en skeptisk avstand.

Området er nå gjenforent med resten av byen ved hjelp av opprustningen av East London Line, forøvrig den eldste t-banen i verden. Dalston, fortsatt preget av afrikansk og tyrkisk kultur, er nå i ferd med å bli tatt over av en ny og aggressiv innvandrer; den hvite hipsteren. Og med dem følger et kobbel av eiendomsutviklere med mektig privat kapital som sikler over billige tomter. Kombinert med et fattig byråd som selger unna offentlig eide tomter til spottpris kan det argumenteres for 9/2011

33

De er som moderne pilegrimer med løfter om syndforlatelse for en oppvekst i forstadens trygge villaer.” at området gjennomgår en voldsom omveltning. Det merkes også at sentrum for sommerOL neste år ligger i Stratford, i den østlige utkanten av Hackney, med ditto forsterkning av infrastruktur og oppussing av bygningsmassen.

Hva slags effekt dette vil ha på området over tid er usikkert. Mange er allerede skeptiske til om den eksisterende befolkningen egentlige vil tjene noe særlig på det.

Nok om det. Tilbake til Dalston, selve destinasjonen for kvasse kids. Mange drikkehull i Dalston er blitt appropriert av et kjøpekraftig og sultent publikum. En karibisk dancehall er åsted for det seneste tilskuddet på indiescenen, mens du kan gjenoppleve den ambivalente stemningen i tenårenes ungdomsklubb i en gammel tyrkisk billiardhall, selv om du har bikket over tretti. Akkompagnert av nittitalls-RnB (ironisk konsumert av klientellet – oppriktig ment fra den tyrkisk DJ-en?) strekkes ungdomsårene til bristepunktet.

«Everybody hates a tourist», sa en smart brillefrans fra Sheffield en gang. For de «fastboende» må det være litt av et skue når hordene av fylle-flanerende ungdommer inntar området i utstudert drakt. Men narkolangerne er iallfall blide og imøtekommende; tilpasningsdyktige opportunister med en sjargong tilpasset de nyankomnes sosiolekt.

Som innflytter får en kun sporadiske innblikk i de lokales liv og virke. I viktorianske tider ble sosialpornografi satt i system ved at velstående borgere fra beste vestkant kunne dra

34

9/2011

på sightseeing i slummen. Hackney gikk fra pastoral idyll til tettpakket fattigstrøk på kort tid. I disse dager er Hackney et mekka for motebeviste ungdommer med kunstneriske ambisjoner. I hopetall flokker de til nedslitte viktorianske mursteinshus med sopp i veggene og mus i skapet, som moderne pilegrimer med løfter om syndforlatelse for en oppvekst i forstadens trygge villaer.

Å bo i Hackney er kanskje litt som å være på en kontinuerlig leirskole på størrelse med Bergen by, omgitt av Englands fattigste.

Bo-Bo (borgeoise bohemians, jou. anm.) ville noen kalle det. For de lokale er de toffs eller public school kids. Tyrkeren som driver matsjappa på hjørnet supplerer organisk mat ved siden av Dr.Oetkers ferdigpizza, for det er som han sier bare rikinger som handler der, og han ga etter til slutt. Visste du forresten at Hackney har fostret blant annet Marc Bolan, Michael Caine, Sid Vicious, og Alfred Hitchcock? Det utvalget sier kanskje mer om Hackney enn det en reiseskildring kan formidle. Mer kjent er det kanskje at det var her Amy Winehouse og Pete Doherty sank dypere ned i dopen, vekk fra det eksponerte Camden, med fatale konsekvenser.

Nattevandringen har nå tatt en vending mot øst. Med Dalston Junction bak oss befinner vi oss i Ridley Road Market.

På dagtid er dette selve manifestasjonen av et East End marked, en brutal, ærlig og fullstendig upolert opplevelse. Om du er ute etter batikkskjørt til en tjuekroning, obskure fiskesorter, pirat-dvd eller kanskje litt verktøy, så finner du nok det her. Ridley Road er mer Lagos enn London. Det eneste som minner deg om at du er i Vest-Europa er det evige gråværet som henger tungt over blafrende markiser, samt innslagene av overvektige og rødmussede arbeiderklasse-briter. Utvalget består hovedsakelig av afro-karibisk mat, med innlag av eksotiske rariteter fra fjernt og nær.

Lyden av markedet er en kakofoni av brølende

frukthandlere og ravende svovelpredikanter, og en stram fiskelukt setter seg i nesa. Med det kan anbefales, spesielt om du er en av dem som ikke legger for mye vekt på renslighet, økologisk mat og rekonstruert rustikk, for Ridley Road tilbyr ingen av delene.

Pop-up Siden få av innflytterne til Hackney har tanker om å slå seg til ro her blir flyktigheten til tider påfallende. Men snur du på flisa kan man kanskje hevde at det er nettopp denne flyktigheten som fostrer mye av nyskapningen i området. Hackney som katalysator genererer kreativitet i mange former, prosjekter som utfordrer eksisterende konvensjoner i skjæringspunktet mellom kunst og arkitektur.

Midt i kaoset som er Ridley Road Market ligger en av de etter hvert mangfoldige Pop-upprosjektene i Hackney. Pop-up er blitt en samlebetegnelse på prosjekter med begrenset levetid som utnytter tomrom i byen, ofte med kulturelle, sosiale eller gastronomiske agendaer. Ofte er de en syntese av husokkupasjon, geriljaurbanisme og spekulativ design. De siste årene har dette blitt en populær modell for grupper av unge arkitekter og designere som har vansker med å tilegne seg oppdrag i nedgangstider. Eksempelvis ble en nedlagt bensinstasjon til en kunst-kino, et forlatt parkeringshus til et ekspansivt kunstkollektiv med tilhørende bar (med en utsikt over Londons skyline som vanskelig kan overgås) og et tomrom under den enorme motorveien M25 (som slår ring rundt London) til et livlig kulturverksted gjennom sommeren. Dugnadsånden regjerer og gir verdifull innsikt og tidlig erfaring i hvordan en kan gjennomføre et prosjekt fra tegnebrett til ferdig produkt.

Ridley’s er navnet på restauranten og er et samarbeid mellom en nyutdannet arkitekt og en gruppering av kunstnere og designere. Zoe Yee Chan, fra Atelier ChanChan, er arkitekten bak Ridley’s. Vi griper tak i hun:

– Ideen vokste ut av et ønske om å designe et prosjekt som både kunne tilføre og være inspirert av markedets dynamikk. De «lokale» var i utgangspunktet ikke veldig positive.

Området, og markedet spesielt, blir ofte kontaktet av ulike grupper som er interessert i å få innpass, ofte filmmakere på leting etter den perfekte location med sosialrealistisk bakteppe, sier Zoe. – Vi hadde tilgang til en liten tomt ved siden av selve markedet og ville gjøre noe som inkluderte de lokale aktørene. Gjennom dialogen kom vi frem til ideen om et prosjekt som tilfører en teatralsk dimensjon til markedet.

Det arkitektoniske konseptet kan oppsummeres som et hevet podium, en scene der gjestene er aktører, fullt synlige for markedsaktørene og tilfeldig passerende på gatenivå.

Det handler kort og godt om the spectacle of eating. All mat som serveres kommer fra markedet, blir tilberedt på bakkenivå av frivillige kokker før hele bordet vinsjes gjennom en åpning i taket, der det forankres mellom 25 gjester. Slik blir matens reise fra råvare i markedsboden til ferdig rett på podiet en koreografert og transparent sekvens. Konstruksjonen består hovedsakelig av stillas-moduler, tre og pvc-gardiner, altså materialer som enten er blitt donert eller funnet i området. Slik utgjør selve byggekostnadene en slikk og ingenting.

– Vi har hatt en utrolig positiv tilbakemelding fra de lokale, forteller samarbeidspartner Suzanne fra The Decorators, et kollektiv av bestående av en arkitekt, en psykolog og en designer, alle med fartstid innenfor den kreative scenen i Øst-London.

– Markedsaktørene spiser lunsj her og ofte kommer de med mengder av mat som er til overs når markedet stenger. I utgangspunktet var de skeptiske til oss, men jeg føler at vi har plassert oss imellom byråkratene som regulerer markedet og markedsaktørene på en positiv måte.

Vi fant ut at det er lettere å selge kunst når folk er fulle.”

Ridley’s er i så måte et godt eksempel på hvordan det kan være mulig å overkomme den sosiale spenningen som oppstår rundt gentrifisering, selv om det foregår i liten skala. Og kanskje er slike initiativ gode jærtegn på at økonomiske nedgangstider kan føre til kreative nyvinninger.

Folkhemmet Det lakker og lir, men nattevandringen fortsetter, nedover Graham Road retning Hackney Central. Undertegnede har hørt nyss om en ny squat lenger øst. Bybildet i denne delen av Hackney er av nærmest forstadsmessig karakter, slik det gjerne er i London så fort du kommer deg ut av det relativt begrensede sentrum. Monotonien av lave viktorianske mursteinshus er kun brutt av såkalte estates, veldige komplekser som huser byens mindre velbeslåtte i subsidierte boliger. Forskjellen fra tilsvarende eksempler i Norge, er at disse ofte ligger plantet midt i pittoreske landsbygater, muligens et resultat av at Øst London ble systematisk bombet i filler under Blitsen.

Siden bydelens fabrikker og bolighus lå sammenklistret i en tettpakket smørje, ble det som to fluer i en smekk for tyske bombefly.

I etterkrigstidens husmangel fikk en utvannet versjon av arkitektonisk modernisme fritt spillerom i byens åpne sår. Inspirert av svensk samtidsarkitektur, som forholdsvis uhindret av krigens gang opplevde et kvantesprang på førti- og femtitallet, satte britene i gang et omfattende byggeprogram. I ettertid er det tydelig at det å forsøke å gjenskape den arkitektoniske manifestasjon av det svenske sosialdemokrati i Londons komplekse

sosiale rom kanskje ikke fungerte like bra. At England er et klassedelt samfunn er vel ikke nytt for noen. Britiske myndigheter, i sin iver etter å kvantifisere alle aspekter av menneskelig adferd opererer ofte med to variabler når et nabolag skal rangeres, nemlig teenage pregnancy og guncrime. Hackney skårer høyt på begge (en respektabel tredjeplass på landbasis). Det er med andre ord ikke fritt for sosial friksjon, noe sommerens begivenheter illustrerte. Mare Street passeres, en av slagmarkene, The Battle of Mare Street. Her braket ungdom fra blokkene sammen med opprørspoliti mens en armada av trendnisser bevæpnet med hipstamatic apps dokumenterte det hele på trygg avstand.

Audiens hos nattens fyrste Nattevandreren fomler med kartet. Adressen er uleselig. Gata er stille bortsett fra et dusin kids på BMX-er. En avisartikkel om et ganske voldelig ran i forrige uke dukker opp på netthinna.

Pedophobia handler ikke om å være redd for pedoer, det betyr å være redd for barn. Om du noensinne er stilt ovenfor en flokk sinte trettenåringer uten framtid i en bakgate i London så vil du nok fort skjønne hva det innebærer.

Heldigvis dukker intervjuobjektet opp i tide (ikledd pels og solbriller i bekmørket) og vi begir oss inn i det som ligner en liten hytte i utkanten av parken.

– Den eneste regelen jeg har er at så lenge du ikke skader noen så kan du i grunn gjøre hva faen du vil, sier mannen som av en bekjent ble omkalt som The King of Hackney.

Hans egentlige navn er Andreas Grant.

Han vokste opp i Stockholm med svensk mor og jamaicansk far. Etter mange år i TV- og

markedsføringsbransjen sa han opp jobben, pakket sakene og satte kursen mot London.

Fristilt fra hjembyens rotterace, men down and out i London. Etter en kort periode med diverse strøjobber ble det plutselig en dag klart at det var slutt på pengene. Å være pengelens i London er en utakknemlig situasjon. Det var da ideen om å bli husokkupanter ble til. I en sidegate til Brick Lane i Øst-London fant han sammen med en daværende kjæreste et forlatt hus som skulle bli hans første squat.

– Det var bare å sparke inn døra, så var det vårt.

Det som startet som et galleri utviklet seg etterhvert til å omfatte både bar og scene.

– Vi fant fort ut at det er lettere å selge kunst når folk er fulle, ler Andreas. Han har en brølende latter.

Andreas’ siste prosjekt ligger ved parken London Fields, i hjertet av Hackney. Parken og det nærliggende Broadway Market, er det pulserende hjertet for bydelens yngre garde.

Vel og merke for den forholdsvis homogene masse av innflyttere. Parken er omkranset av høyblokker med sosialboliger på alle kanter.

For et tiår siden var parken ofte arena for oppgjør mellom rivaliserende gjenger fra ulike estates og ble kjent på folkemunne som «the murder mile». I de senere årene er det en veritabel catwalk. Tattisser og hotpants på skinnmagre skrepper i sommersola. Fulle hipstere på fixies. London Fields er et skue på sommerstid.

Selve squaten var en gang oppholdsrom for parkens oppsynsmenn. Siden ble det et realt crack-den, som tatt fra en råtten Guy Ritchie-film. Nå er det andre boller. Huset er fylt til randen av det som kanskje best kan beskrives som ready-mades, en samling av kuriositeter og skrot, dog med en viss kuratorisk organisering. Drum & base i bakgrunnen, og vår mann er kledd i pels og solbriller.

Whisky står på bordet, vi er på «kontoret« i annen etasje.

This is Not a Bar var navnet på det opprinnelige prosjektet og navnet har hengt ved, nå i sin fjerde inkarnasjon. Mens de fleste slike squats handler om en gruppe likesinnede med enten politiske eller kunstneriske fellesnevnere, opererer Andreas stort sett på egenhånd.

– Det handler ikke om noe kollektivt for min del. Jeg er egentlig ikke spesielt god til å samarbeide med andre. Det er kanskje derfor jeg gjør dette på mine premisser. Dette er mitt prosjekt og det har vokst ut av mitt behov for å utrykke meg selv. Andre husokkupanter hater meg, men det driter jeg i.

Et par unge jenter titter blygt ut fra et soverom i andre etasje.

– De har ikke noe annet sted å bo, forklarer Andreas.

– Så de bor her.

I tillegg til å male er Andreas poet, og arrangerer spoken word- og performancekunst-kvelder. Inspirert av beatpoesiens løssluppenhet og med dylanske vendinger i lyrikken er han nå en kjent figur på Londons kunstscene. Alt som finnes av inventar i huset kommer fra gata.

– Øst-Londons gater er fulle av forlatte møbler. Om natta er jeg ute å cruiser etter møbler. Det er da jeg virkelig ser hvordan Hackney er satt sammen. Det som virkelig fascinerer er de usynlige grensene. Tar du et par skritt fra det som virker som en velstående gate i en idyllisk landsby-setting, befinner du deg plutselig i ghetto fucking gangland.

Andreas er en velartikulert fyr og samtalen flyter i takt med whiskyen. Da NATT&DAGs utsendte til slutt tumler ut i parken er allerede markedshandlerne i Broadway Market i gang med forberedelsene til lørdagens inntog av lav-adel. En kommentar fra mannen i solbriller blir hengende i lufta:

– Det ser kanskje trygt og velstående ut, men det er viktig å være klar over at dette er deres område, de var der først. You need to know the codes.

9/2011

35

anbefalt:

b a

drikke:

Angel

A: Efes Pool Club & Bar 17B Stoke Newington Road London N16 8BH Romslig tyrkisk billardhall med sen stengetid. Som om Vice magazine arrangerer junior VM i billard for hipstere - på danskebåten!

Stratford

h g

B: Shacklewell Arms 71 Shacklewell Lane London E8 2EB www.shacklewellarms.com Dunkelt ‘vertshus’ i utkanten foran (nesten) hemmelig disco og scene. Stamsted for goblins.

Svett og brunt!

c

C: The George 40, Parkholme Rd, Hackney, London, E8 3AG Skikkelig pub med en god blanding av locals og inflyttere.

Beste jukeboxen i by’n.

f

mat: D: The Dove Freehouse and Kitchen 24-28 Broadway Market London E8 4QJ Britisk pub med belgiske undertoner, midt i broadway market.

Lun og fin om vinteren.

d

F: A Little of What You Fancy 464 Kingsland Road, London E8 4AE http://alittleofwhatyoufancy.info Dyrt i London kontekst, men verdt penga. For de som er lei fish & chips og kebab, men reserver bord i forveien.

kafé: G: Cafe Otto 18 - 22 Ashwin St London E8 3DL Café, scene, avant-garde musikk sponset av Wire. Japansk/Britisk, del av Dalstons uoffisielle kulturhus med teater, galleri og bar på taket.

H: Dalston Lane Cafe 170 Dalston Lane London E8 1NG Lindring for den fyllesjuke.

English Breakfast, med kvaliteten oppgradert.

Central London

Whitechapel

Slik flyr du til London: Haugesund: Ryan Air flyr direkte til Stansted fra Haugesund Lufthavn (Karmøy). www.golondon.no GoLondon er også behjelpelige med å formidle billetter til Premier League, så vet du det.

Bergen: Norwegian flyr direkte til Gatwick fra Flesland. Stavanger: SAS flyr direkte til Heathrow fra Sola.

36

9/2011

DAVID GUETTA SNOOP DOGG ANTONY & THE JOHNSONS M/KORK (FR)

(US)

6. - 30. OKTOBER

(US)

CRYSTAL FIGHTERS (ES) SIVERT HØYEM (SE) MELISSA HORN HARALD EIA, BÅRD TUFTE JOHANSEN OG ATLE ANTONSEN ARVE TELLEFSEN OG JØRGEN LARSEN I NIDAROSDOMEN KITCHIE KITCHIE KI ME O MONTÉE VIDAR BUSK M/S. MØLLER PELBO + TEAM ME HEDVIG MOLLESTAD TRIO FUCKED UP (CA) GOLD PANDA (UK) G-SIDE (US) RASK FEST M/E-TYPE OKTOBERFEST M/HAYSEED DIXIE TRØNDERFEST M/DDE, BCG OG DAG INGEBRIGTSEN AND THE DYNAMITE KIDS 1969-FEST DANCE NIGHT KATE PENDRY BYE OG RØNNING LØRDAGSRÅDET EVENTYRKONSERT PROMENADEKONSERT BOKBAD MED DAG SOLSTAD, ANNE B. RAGDE OG OLAUG NILSSEN

BILLETTER OG INFO PÅ UKA.no

Musikk-Bergen:

TEKST HÅVARD NYHUS

Burning God Little Notes on being snowblind EP (Nabovarsel) Burning God Little heter egentlig Martin Hartgen. Notes On Being Snowblind er debutskiven hans og spesielt «Tusen Bita» fanget oppmerksomheten vår. En lengtende, noe ubestemmelig vokal viser seg å være på kav tromsødialekt. Whut? Nei, det er da ikke så rart. Tenk på Biosphere, Bjørn Torske og Frost og sånn. Via sitt omfattende nettverk har Nabovarsel, som er ansvarlig for utgivelsen, trukket inn en rekke medhjelpere som løfter produktet ytterligere. Omslaget er laget av Mario Urban Mannsåker som vanligvis gjør design for rampeungene i Kakkmaddafakka.

På Notes On Being Snowblind bruker han foto og fontdesign til å skape en brytningseffekt som står godt til Burning God Littles lydbilde og … friksjon. I tillegg har Nabovarsel hentet inn ND_Baumecker og Sam Barker (Voltek) til å gjøre en remiks. At personer fra Berghain/ Ostgut Ton i Berlin sa seg villige til å remikse dette, sier jo litt, da! Hva? facebook.com/BurningGodLittle

Bone Shakers Do It Right EP (DIY) Kvartetten Bone Shakers konstitueres av Christian Andersen, Erik Aasen, Espen Iversen og Andreas Lindborg fra Søfteland/ Bergen. Sammenligninger (for de er kommet!) med band som Gluecifer, Turboneger og The Hellacopters er greie skussmål å ta med seg videre. Måtte hell og lykke følge dem på veien! Bone Shakers spiller på Garage 8. oktober og på Klubb Fantoft 15. oktober. Ses der! soundcloud.com/boneshakers

38

9/2011

Ungdomskulen Gimme Ten (Tuba Records) Har dere hørt maken!? Stadig er det mange som klamrer seg fast til forestillingen om at låter skal være 3+ minutter. Ungdomskulen sier: Niksiderisei! Denne sommeren tok trioen på seg oppgaven med å dokumentere at treminutterregelen slett ikke er hellig og spilte i stedet inn ti én-minuttere: et bibliotek av rocke-snutter, bygget for utålmodige ører.

Resultatet er Gimme Ten, en syvtommer med ti rastløse innspillinger som gir deg et hurtig spark i baken, før de svinner hen – som dugg for solen. Det låter til forveksling som et morgenbad i høstregnet, og sier definitivt noe om vår tids (manglende) evne til (langvarig) konsentrasjon og (ettertrykkelig) fordypning.

Den Berlin-baserte colombianeren Carlos Vasquez har laget musikkvideo til hver og en av sangene. Medregissør er finske Petri Henriksson, Ungdomskulens in-house designer, som også har designet coveret. Ungdomskulen er i tillegg aktuelle med sin første singel fra neste langspiller. «Facemask» heter den og låter, som de selv sier, som et «rosa bremsespor i gaten». ungdomskulen.com // tubarec.com

Forza Forza (Your Favorite Music/Musikkoperatørene) Forza oppsto på et asylmottak i Bergen i 2002, og består av syv gutter med forskjellig nasjonal bakgrunn som blander harde Balkan-rytmer med myk pop. Selv forteller de at de er «like inspirert av Tupac Shakur som av sentraleuropeisk sigøynermusikk».

– Bandet er på en måte et speilbilde av det moderne urbane landskapet, og vi blander det beste fra alle kulturer og sjangere, sier Babak.

I 2010 ble gruppen plukket ut til by:Larm. Dette ga bred omtale i norske medier, og Forza opptrådte på en rekke festivaler.

Høsten 2010 var låta «Mr. King» playlistet på NRK P3 i ti uker, og i januar 2011 kom Forza til Urørt-finalen. Opp gjennom årene har mer enn tjue musikere vært innom Forza, som i dag består av Milad Qashqai, Rudi Bakken, Jaser Sayun, Ole Kristian Einarsen, Per Kristian Slåttli, Sebastian Uthaug og Babak Ziai. facebook.com/forzaonline

Foto: Johnny Nordskog

Leif And The Future Songs of Youth (Brilliance Records) Denne har vi ventet lenge på, hva? Helt siden Leif & Gjengen fikk bronse i Urørtfinalen i 2010. Og hvor lenge er det gått siden radiohiten «Let you go», nå? Halvannet år? Alt for lenge iallfall!

Hei, Leif! Hva har dere drevet med i mellomtiden?

– Jobbet sammen med Oslos indiehub Bjarne Stensli i Harrys Gym Studio, forsket på analoge synther og store popmelodier.

Og sannelig, resultatet er en frekk og melankolsk, dansbar sound som minner om soundtracket til Leifs barndom med Duran Duran og a-ha. Musikken beveger seg vekk fra punkdesperasjon, og over til større poplandskap med inspirasjon fra Durutti Columni,

krautheltene Neu!, Here We Go Magic og … verdensmusikken. Som den alltid forstandige Sven Ove Bakke i Dagbladet skriver: «Leif spiller med pophjertet utenpå jakkeslaget».

Nå gir vi ordet til manager Ruben Nesse i Brilliance Records:

– Alle bærer sin egen skjebne og Leif bærer sin. Helt fra han som elleveåring i Canada kjøpte sin første Duran Duran-kassett, jaktet kenguru i Australia og kysset sin første kjæreste fra Polynesia – på Hawaii. Som ung drømmer dro Leif rundt i Europa med et gammelt Canon-kamera for å fange sjeler.

Songs of Youth fanger den intense følelsen av å være ung, sette føttene ut i verden og oppleve kjærligheten, døden og nærheten, når uskyld blir erfaring. leifandthefuture.com // brilliance.no

Foto: Fred Jonny

Machine Birds «Time» (Nabovarsel) «Time» er en vever liten låt som er bygget opp av synthlandskapene og melodiene til Marte Maaland Eberson og stemmen til Maria Skranes. Den representerer også et steg videre fra «One Last Try», som førte de to elevene ved Griegakademiet til andreplass ved årets Urørt-finale. Mest gledelig er det å registrere at det som fort kunne blitt en svulstig og antydende affære i stedet blir en stilsikker og besluttsom sak. I «Time» hører vi spor av Björk, Cocteau Twins og This Mortal Coil.

Spørs om vi ikke må hyre inn disse damene til en Smuglesing snart. soundcloud.com/machine-birds

1982 Pintura (Hubro) I en tid der CD-salget daler, har kampen om å finne på blestgenererende pseudo events nådd sin logiske endestasjon. 13. september gikk Improvisasjonstrioen 1982 – og en gjeng henførte tilhengere – i felles prosesjon til Puddefjordsbrua, der den første flaskeposten, bestående av en minnebrikke med 1982s siste album, Pintura, på høytidelig vis ble kastet ut på sin ferd. Det samme skal skje andre steder i verden, forteller kapellmester Øyvind Skarbø. Fra «egnede steder» i Cape Town, San Francisco og Ålesund blir tilsvarende flaskeposter overlatt til havets varetekt og forsyn.

1982 består av Nils Økland (feler), Sigbjørn Apeland (trøorgel) og Øyvind Skarbø (trommer).

1982trio.com // hubromusic.com

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar.

Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte.

Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-.

Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

Norges raskeste ne

Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 -

?

20.000 t i tler p 책 l a ge r

ettbokhandel

- epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

N책 ogs책 p책 mobil

mobil.haugenbok.no

LANSERINGSFEST: SEPTEMBER Lille bar&kjøkken // Fredag 2. september // Dj Marius Sommerfeldt//Dj Karsten Skodvin

FOTO: Øystein Grutle Haara

NESTE NATT&DAG FEST: MER INFO: WWW.NATTOGDAG.no

42

9/2011

pina. natt og dag annonse 04.10.11 14.08 Side 1

Jazz

3D

pina EN FILM TIL PINA BAUSCH FRA WIM WENDERS

Dans, dans –– ellers er vi fortapte

Øving er for rockeband av Øyvind Skarbø At jazzfolket ikkje evner å lage gode bandnavn burde ikkje komme som nokon overraskelse. Enten tek du navnet til den som bookar jobbane og festar på talet medlemmer i form av trio, kvintett, oktet og så vidare, eller så tek du første bokstaven i navnet til alle involverte og lagar eit nytt ord: JøKleBa (Jørgensen, Kleive, Balke) og MoHa! (MOrten Olsen, Anders HAna) er band som har brukt klisjeen med æra så vidt i behald. Andre eksempel, som DaBrHaHi (Dale-BrækhusHalvorsen-Hillersøy) ligg kanskje ikkje like godt i munnen. I alle tilfelle, spelar du jazz og skal lage band så er dette dei to alternativa du har.

Då er rockemiljøet straks meir kreativt.

Her brukar ein like lang tid på å diskutere logoen på klistremerka, som den totale levetida til eit jazzband – eller prosjekt, som det gjerne heiter. Der eit langvarig bandprosjekt i jazzen tyder at dei har spelt tre jobbar for døra, spelt inn ei plate og trykt inn ein releasekonsert før det er kroken på døra, er rock- og popmiljøet mykje meir trufast. Ein bygger uttrykket, produktet og fanbasen over tid. Gevinsten av dette er umulig å få til på ein prosjektperiode på fire dagar.

Men det spørs om ikkje ein kunne møttest litt på halvvegen. Band i jazz/impro/ samtid-segmentet må tørre å holde på bandkonstellasjonar og utvikle desse over tid. På den andre sida kunne rockeband fort spart seg ein del sløsing av tid om dei lærte seg å øve. Det gjennomgåande forløpet her er å først spele gjennom songen. Stort sett er det noko som ikkje stemmer. Så ein spelar songen ein gong til. På dette tidspunktet har ein som regel enda ikkje kome noko

nærmare kva som er feil. Den mest vanlige løysinga då er å la det ligge til neste øving.

Det ein naturligvis burde gjere her, og aller helst etter første gjennomkøyring, er litt målretta problemsøking for så å jobbe med det eksakte problemet isolert. Prøv sjølv, sjå at bandet ditt effektivt blir betre, og plutselig får du kanskje ein god grunn til å trenge fine klistremerke.

Filmfestivalen i Berlin

PÅ KINO FRA 4. NOVEMBER

Månedens plateanbefaling Kjetil Møster: Blowjob (+3db Records) Ein som både har blitt ettertrykkelig klassifisert som merkevare og samtidig kan øve grundig er Kjetil Møster. Det spennande lokale plateselskapet +3db gir denne månaden ut soloplata hans Blowjob. For ordens skyld er det her snakk om «solo» som i kun han. Møster har virkelig smakt på poplivet som mangeårig medlem av Datarock, men har i det siste igjen sett meir fokus på dei improvisasjonsrelaterte banda sine. Kjetil tek med seg ein bakgrunn der Slayer står høgt i kurs og fusjonerer dette med ein tenorsaksofon, ofte på høgt volum, maltraktert gjennom gitarpedalar. plus3db.net Månedens konsertanbefaling Liarbird, USF Verftet 28.10 Og om du no først vil ha saksofon og gitareffekter i samme band, anbefalast det å sjekke ut Liarbird på Bergen Jazzforum 28. oktober. Rollelista står lese som eit Dream Team med navn som Håkon Kornstad, Ingebrigt Håker Flaten, komponisten sjølv Ola Kvernberg og fem andre.

Det er kanskje meir eit prosjekt enn eit band, men dei har øvd så usannsynlig bra. bergenjazzforum.no

Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum.

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

9/2011

43

RESTAURANT

Tenner i veggen & reinsdyrhorn i taket

man ikke akkurat gledens forsyn velle fram.

Kameraten min ville spandere vinen. Vi gikk for en Riesling, Domaine Bott til 450 kroner. Da vi fikk regningen, var prisen plutselig blitt 850 spenn. Ja vel? Vi tittet på menyen en gang til. Hadde vi sett feil? Tja. Det var så godt som umulig å se at det var en annen riesling som kostet 450. Noen uker senere gikk jeg tilbake, klinkende edru, for å forsikre meg om at vi ikke hadde blingset fullstendig.

Nei da, dette er rett og slett lureri. Her ansporer man gjestene til å bestille feil vin.

Jeg klaget og servitøren ga seg med en gang (er dette kan hende noe som skjer gjentatte ganger?). Men den velbeslåtte overlegen bare lo: «Hø-hø, nei da, gjer ingenting, vi betale! Ja da, det e heilt i orden.» (Han ga sikkert enormt mye i tips også).

Som restaurantanmelder er det imidlertid min plikt å stå opp. Dette var på grensen til bedrageri. Jeg ble i det hele tatt lite imponert over stedet. Neste gang jeg spiser sushi blir det på Nama.

Per Bjørnar Grande

Bryggekanten Torget 2 (Zachariasbryggen) Zachen har virkelig fornyet seg. Nattklubblokalene er blitt veldig stilige.

Ellers kan man ikke kritisere Zachen for ikke å være folkelig nok. Bryggekanten med sitt hvite, lutete, rustikke og minimalistiske interiør, gir en avslappet og moderne norsk hverdagsfølelse. Det er i grunnen ingen av restaurantene inne på Zachen som jeg vil karakterisere som særlig stilige. Jo, ok, Sushi Sagra ser stilig ut, men de skuffet for mye til at jeg vil beskrive stedet med ytterligere velvillighet. Det jeg likte best med estetikken på Bryggekanten var den enorme lysekronen, hvitglasert med ekte reinsdyrhorn stikkende ut fra glasset! Dristig og røft!

Forøvrig er det – dersom man står oppreist – en utsøkt utsikt utover Vågen. Bare synd at tykke, tykke vinduslister er plassert slik at man like gjerne kunne hatt bind for øynene når man sitter og spiser. Det var lite gjennomtenkt. For det er jo utsikten på Bryggekanten som er stedets forse, ikke maten.

Det vil si Husets hjemmelagde is (69 kr) var virkelig god, og man kunne velge blant tre-fire smaker. Indrefilet av okse (275 kr) besto av en usedvanlig liten porsjon. Når man spiser en toretter halv ti på kvelden skal det ikke være nødvendig med kveldsmat etterpå. Men etter denne miniporsjonen, hvor indrefileten (som skal være det møreste kjøttet) var ganske seig og forsiktig krydret, måtte jeg faktisk kaste i meg en boks tunfisk og bønner før jeg køyet. Akkurat det provoserer meg. Ja, jeg blir forbanna på de stedene som serverer for lite mat, enten det er Bryggekanten, Red Sun eller Cornelia. Og skulle jeg fortsette sammenligningen med andre restauranter, er maten på Bryggekanten ikke i nærheten av den man får på et sted som Naboen. (Jeg nevner Naboen fordi de har noe av det samme husmannskostkonseptet gående.) Bryggekanten er heller ikke på nivå med Steakers og Big Horn – mer middelmådige steder som det også er naturlig å sammenligne med. Når det er sagt: Bryggekantens hjemmelagde is var bedre enn den man får på de aller fleste stedene i byen!

Ellers var servicen bra. Det vil si, ingen tok imot oss, og det drøyde ganske lenge før noen kom bort til bordet, men jeg likte serveringsdamen. Hun tok kritikken akkurat som man bør ta kritikk. Ikke så mye som et lite forsøk på å forsvare seg (les: bortforklare). Ellers var hun både høflig og dannet.

Sannsynligvis slo hun ikke inn desserten på grunn av kritikken. Slike små gester er alltid forsonende.

Per Bjørnar Grande

stoler med alt det signaliserer av hastverk og mangel på komfort. Heldigvis var det noen bord med ok stoler. (Pluss for at det er stort rom mellom bordene.)

Men, mine damer og herrer: sett bort fra disse tingene, er dette definitivt Zachens beste nykommer. Når det gjelder matkvalitet ligger dette langt over Sushi Sagrada og Bryggekanten. Kamskjellene var virkelig deilige og passet perfekt til blomkålpureen.

Den syltede løken ble for dominerende på smak, så den lot jeg stort sett ligge. Men tre små kamskjell er jo altfor lite. Jeg skjønner egentlig ikke dette med å servere så små porsjoner, for det er faktisk ikke råvarene som konstituerer brorparten av regningen. Kom igjen byens restaurantfolk, vis nå litt raushet overfor gjestene! La oss i det minste bli mette

når vi har spist for 700 kroner per stykk! Selv etter forrett, hovedrett, og en halv dessert på hver, og to flasker av den deilige Fritz Haagvinen til 495 kroner per flaske, var vi stadig sultne. Forøvrig: Fritz Haag passet perfekt til kamskjellene, merk dere det dere som er ute etter gode mat- og vinkombinasjoner.

Mine venner er, etter mitt syn, som regel noe i overkant positive når de er ute og spiser.

Denne gangen hadde jeg med en østerriksk venninne. Hun pleier å legge listen noe høyere. Dessuten er hun dyktig på detaljer. Hun uttalte at dette var «noe av det beste» hun hadde smakt på en norsk fiskerestaurant. Dagens høydare var Fjord-uer (235 kr) som avga en virkelig fantastisk rik smak. Den var rett og slett en sekser. Også Breiflabben (275 kr) var usedvanlig god på smak. Min venninne gikk

for Dagens rett, en torskerett til rimelige 179 kroner. Hun kommenterte at kombinasjonen torsk/risotto/kantarell var «svært heldig».

Når det gjaldt Sjokolademoelleuxen (109 kr) var alle storfornøyd – ja, unntatt meg, da. Den manglet litt på konsistensen, syntes jeg. (Bringebærsorbeten som gikk sammen med sjokoladen, var imidlertid utsøkt god.)

Men her sto jeg alene, og de andre mente jeg skulle gi stedet en enda høyere skår enn det jeg nå gjør.

Alt i alt synes jeg det ble for mange småfeil, og stedet byr på et litt for uspennende interiør. Likevel: Det er i alle fall veldig gemyttlig å kunne anbefale en av de nye stedene på Zachen. For når det gjelder matkvalitet, er dette på høyde med byens bedre fiskesteder.

Per Bjørnar Grande

Juks & bedrag Sushi Sagrada Torget 2 (Zachariasbryggen) I løpet av sommeren 2011 åpnet tre nye restauranter på Zachariasbryggen. Første gangen jeg dro på Zachen for å teste, valgte jeg restaurant etter estetikken. Sushi Sagra er den klart peneste av de tre nye. Men «fint interiør» er også det peneste å si om stedet. Det vil si: Mixed sushi til 390 kroner var helt greit. Det var ikke servicen. Den var treg og usikker, og man fikk overhodet ikke følelsen av å være velkommen. Er dette fremtiden? Denne unnvikende, gledeløse stilen? Kanskje er det konsekvensen av vår tids økende narsissisme? Huff, da!

Jeg møtte opp sammen med en kamerat av meg fra Namsos. Han er overlege og sushifrelst. Han syntes stedet så fint ut. Men ingen av oss likte de høye setene. Høye stoler gir en følelse av at man bare kan sitte en kort stund. Helst vil man jo synke ned i noen gode, mjuke stoler og la servitørene kretse behagelig omkring en. Vel, denne servitøren møtte ikke opp så ofte, og når han møtte opp, følte

2

2

Anbefalt Sjømatkirken Torget 2 (Zachariasbryggen) Etter å ha spist på to av de tre nye restaurantene på Zachen, var forventningen til Sjømatkirken laber.

Og da vi – som vanlig ikledd noe smart og casual – ankom foajeen i førsteetasjen, lå det hvite papirbiter og fløt overalt. Det var da jeg så for meg en oktobertest der alle de tre nye restaurantene på Zachen ender opp med sure smilefjes.

Når det gjelder Sjømatkirken, var det enkelte ting å trekke for. Slikt som kun tre bitte små kamskjell i kamskjellforretten, veldig lang ventetid mellom forrett og hovedrett, en servitør med dårlige vinkunnskaper og en forferdelig tungvint måte å splitte en regning på. Dessuten er jeg motstander av høye

4

44

9/2011

ginungagap.no

BERGEN 20. – 29.

OKTOBER

HØY DEP U N KT ER F R A H ELE V ER DEN | WWW. BIT-T E AT E RGARA S JE N. NO

HØY DEP U N KT ER F R A H ELE V ER DEN | WWW. BIT-T E AT E RGARA S JE N. NO

Ny scENEKuNsT FRa iNN- OG uTlaNd. 10 daGER, 15 KOmpaNiER, FOREsTilliNGER, iNsTallasjONER, wORKshOps, FEsTivalsENTER, sEmiNaRER OG pRøvEROmmET scENEKuNsT! FOR BillETTBEsTilliNG OG øvRiG iNFO: ta kontakt på telefon 55 23 22 35 eller per e-post til billetter@bit-teatergarasjen.no // www.bit-teatergarasjen.no Lik oss på facebook.com/BITTeatergarasjen Følg oss på twitter.com/teatergarasjen Last ned vår gratis applikasjon for iPhone, iPad og iPod Touch i App Store.

BTkortet

KLUBB

RIP Jassbox TEKST Anders Gogstad Innimellom kommer det oppsikts vekkende utspill fra utelivets bakmenn.

Nylig ble det slått opp en sak som handlet om «føre seg skikket» på utestedene.

En av byens utelivsbaroner flesket til med et forslag om å innføre såkalte «tafsevakter». Vi velger å tro at utspillet var godt ment, men er sannelig ikke sikre. Utspillet ble fulgt opp av både politikere og dørvakter, og alle var skjønt enige om at dette var et himla godt forslag.

Mer nærliggende er det å tolke utspillet som ledd i en velregissert omdømmestrategi; bransjen ønsker å gjøre sin hoser grønne hos byens styrende organ. Alternativt kan vi se på utspillet som et rop om økte bevilgninger til vaktholdet. Mellom linjene lå en antydning om å sette en stopper for gærne (utenlandske?) menn som ikke vet å deale med synet av lettkledde damer, og som stalker dem hele veien hjem til døra.

Selv tror jeg tafsingen er så institusjonalisert at det skal godt gjøres å kvitte seg av med den. Som gjenstridig og innarbeidet ritual i festkulturen vil den nok klamre seg fast i lange tider ennå. Sånn er det bare. Folk er klåfingra.

Klubbkulturen er imidlertid – tro det eller ei – mer veloppdragen. På klubb kan folk danse i fred, omgitt av en slags usynlig sirkel. Ingen kommer på innsiden av en slik autonom grense med mindre den dansende markerer at her er det velkommen inn (og vel så det). La oss kalle det esoterisk new ageklubbing på høyt plan. Musikken blir såpass driftig at ingen gidder dansegulv-mingling.

Jeg våger påstanden: På klubbene er det for lite tafsing. Minglingen og den tette kontakten er havnet i bakevja fordi klubblivet er klamt omfavnet av konseptualisering og fagdidaktiske vendinger. Utsvevende teorier om lydlære innen dansemusikken, DJ-enes og deko-kunstnernes portfolio hever naturligvis standarden på utelivet, men til hvilken pris?

46

9/2011

Er klubbingen blitt så raffinert og sofistikert at funken, svetten og gritten er helt fordunstet?

En kan saktens spørre seg.

Under dekke av at klubbing er (høy?) kultur, holder folk seg i sømmene helt til nachspielet overtar. Først da kan tafsingen (omsider) ta til. Resultatet er ofte overkompensering.

I oktober skjer det mye gøy, da: Appleblim (UK / Skull Disco) / Mari Kvien Brunvoll / Alex Nowitx / Tanja Orning spiller på Landmark, lørdag 15. oktober. Og ja, det er naturligvis Nabovarsel som arrangerer festen.

Applebim er i toppsjiktet i en ny musikkretning som har sitt opphav i London og Bristol.

Etterdønningene fra dubstep, 2step, UK Garage og slikt har kulminert i sjangeren UK Bass. Absolutt interessant. Jeg mener det.

Absolutt interessant. Nabovarsel er hele tiden på leit etter fornyende dansemusikk, noe som blir en realitet med Skull Disco, som byr på en blanding mellom tysk minimalisme, fransk house og US techno.

Fra og med lørdag 8. oktober flyter King Klang lydsystem inn på Cafe Opera. Vi snakker selvfølgelig om byens nye reggae-kvelder.

Mr. Lavalava. I ekte jamaicansk soundsystemstil spiller King Klang-folka syvtommere og dubplates. Og som de – noe kryptisk – sier: «stil og fasong hardt som betong».

For øvrig er Svenssons og Torkels tropiske Heat!-kvelder flyttet til Kafe Krystall, på torsdager. Og mer afro-kjør blir det i slutten av måneden lørdag 29. oktober, med Seun Kuti’s Egypt 80. Seun overtok like gjerne hele bandet etter Feli, og denne kvelden blir en massiv og ur-rytmisk funky kveld. Det var altså på USF. Ellers er det med vemodighet vi registrerer at Jassbox gir seg på Terminus.

Om det var kravstore overnattingsgjester som ville ha ro om kvelden som er årsaken vites ikke, men vi ser iallfall frem til at Jassbox så snart som mulig gjenoppstår på en annen plass. Ha en fin klubb-oktober så lenge, da folkens!

TEGNESERIE

NÅR DU ØDELEGGER UNIVERSET PÅ DEN MÅTEN FÅR DET MEG TIL Å FØLE AT DU TAR MEG FOR GITT

TEKST Aksel Kielland Amerikanske superhelttegneserier selger dårlig. Uansett hvor mange bil letter superheltfilmene selger på kino, fortsetter salget av månedsheftene å synke. I 2011 har de bestselgende heftene gjennomgående solgt mindre enn 100 000 eksemplarer per måned, hvilket er latterlige tall for en bransje som fortsatt betrakter seg som leverandører av masseunderholdning. I et anfall av desperasjon har derfor DC Comics – forlaget

som utgir Batman, Supermann og Green Lantern, og som i løpet av de siste ti årene har blitt utkonkurrert av Marvel Comics hver eneste måned – bestemt seg for å gå drastisk til verks. Og som alle avgjørelser i den kommersielt anlagte delen av amerikanske tegneseriebransjen, er beslutningen tatt på sparket, og i beste fall tenkt gjennom halvannen gang av en gruppe executives som tjener sine millioner på å lisensiere grafikk til pysjamaser og matbokser, før den slippes løs på verden.

Det DC har satt seg fore er intet mindre enn å reboote hele sitt univers. Dette har de gjort flere ganger tidligere, men da har det skjedd i tegneseriene, som del av intrikate historier hvor univers smelter sammen, går til grunne, og fødes på nytt i et regn av ild, blod og misforståtte pseudovitenskapelige teorier.

Denne gangen er det snakk om gjennomsiktige forretningsavgjørelser tuftet på like deler åpenbar desperasjon og programforpliktet profittjag; et utilslørt forsøk på å rehabilitere en rekke potensielt innbringende franchiser ved å med makt presse dem inn i nisjene en forestiller seg at de hører hjemme i.

Det vil si at Batman og Green Lantern fortsetter omtrent som før, mens Supermann er ugift, foreldreløs (ganger to), og kledd i t-skjorte og dongeribukse. DCs moderselskap Warner Brothers har lenge pratet om viktigheten av å etablere en Supermann «med edge», og når de nå har muligheten til å gjøre hva de vil er altså svaret: Jeans. Nåvel.

Superheltkontinuitet er uansett i beste fall en sadomasochistisk øvelse for mennesker som ønsker å lese på seg Aspergers syndrom, og har ingenting å gjøre med bra tegneserier. Så hva betyr omleggingen i praksis?

Først og fremst at antallet leselige DC-serier har steget fra fire-fem til i overkant av ti. Men livet er for kort til å lese greie superhelttegneserier. Og selv om Grant Morrisons Action Comics, Peter Milligans Justice League Dark og Brian Azzarello og Cliff Chiangs Wonder Woman har potensial; selv om JH Williams’ Batwoman vil være verdt å kjøpe for tegningene alene, og selv om DCs månedlige utgivelsesplan ikke lenger vil være i stand til å røre en til tårer av ren og skjær sympati, skam og vemmelse, så gjenstår det faktum at forlagets to eneste virkelig gode månedlige utgivelser – Batman Incorporated og Xombi – har forsvunnet fra markedet. Og i en verden hvor det knapt er mulig å oppdrive en superhelttegneserie fra de to store forlagene som ikke ligger og vaker et sted i den kroppstempererte dammen mellom selvfinansierende konseptutvikling for potensielle spillefilmer, animasjonsserier og stygge Converse-modeller, og ubehjelpelige fetisjobjekter skapt utelukkende for å tekkes et hensvinnende nisjemarked bestående av enslige, arbeidsledige trettiåtteårgamle amerikanske menn, er dette et betydelig tap.

Marvels relanserte Daredevil er i skrivende stund den eneste superhelttegneserien fra de to store forlagene som fortjener en helhjertet anbefaling. På den annen side løper Supermann rundt i olabukse. Jeg vet ikke om jeg er for gammel eller bare ikke gammel nok.

DCs 52 nye månedlige titler kan kjøpes og leses via ComiXology-appen på iTunes. Dersom du var forutseende nok til å bestille den for noen måneder tilbake, kan Daredevil kjøpes i din lokale tegneseriebutikk.

I gots the species of faeces that pleases the neices” – Johan Galtung

Ellers er Brødrene Hernandez endelig ute med årets utgave av Love and Rockets: New Stories. Jaimes Browntown fra fjorårets utgivelse er noe av det sterkeste mannen har prestert i løpet av sin tretti år lange karriere, og det er ingen grunn til å forvente mindre denne gangen. Inga Sæthres Fallteknikk har den flotteste kirurgiscenen jeg noensinne har sett i en tegneserie, og er siden en tid tilbake tilgjengelig fra Cappelen Damm, som også har oversatt David Mazzucchellis obskønt kritikerroste Asterios Polyp. Husk også å gå i butikken og kjøpe fjerde bind av – Lars Fiske og Steffen Kvernelands Kanon (No Comprendo) – Norges for tiden beste tegneserie. Dessuten ligger det noe rart på ooo1981ooo.com.

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar.

Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte.

Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-.

Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 titler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

9/2011

47

design

www.orangeriet.no |

layout

Reaktor |

foto

Erik Berg

SMAULESING

corps de Walk 20. & 21. oktober kl 20:00

Coda – oslo InternatIonal danCe FestIval | sCene 2, operaen Billetter: www.operaen.no | tlf 21 42 21 21 www.carteblanche.no | teatersjef bruno Heynderickx

Nokturnal epidemi av Thomas Cook

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Torgallmenningen, hvilken som helst natt i en helg, er overbefolket av zombie-aktige gjenger på vei fra et av utestedene i plassens umiddelbare nærhet via nattmat til taxikø (det at selve allmenningen forlengst er erklært alkoholfri – her får ingen restauranter eller lignende skjenke alkohol – er ikke til hinder for dens funksjon som transportetappe og oppholdssted for overstadig berusede mennesker). Derom hersker ingen tvil.

Selv krysser jeg denne byens storstue opptil flere ganger daglig, ettersom leiligheten min ligger ved Fløyen og alt annet ligger på andre siden av byen, og observerer slik på ukentlig basis det nokturnale stemningsskiftet.

På veggen over skrivebordet mitt: Et fotografi av plassen datert en gang før bybrannen i 1916, før den påfølgende gjenoppbyggingen og før alle bygningene ble underlagt en felles fasadeplan. Tidligere var det mangfoldet som regjerte, noe som fremkommer klart av bildet.

Ikke ett bygg er likt, vi ser tårn og spir og ornamenter i bygningskroppene, flaggstenger som står ut av fasadene, det kunne like gjerne vært et fotografi fra Wien eller Praha.

Tidstypiske kjennetegn, joda: Syv hester med vogner står oppstilt, kuskene står på fortauet bak og konverserer (i det hele tatt ses en rekke hester, som trekker på varer av forskjellig slag, stort sett – datidens varetransport); alle som er på vei over plassen har dessuten på seg hatt, såvel kvinner som menn som barn.

Velkledde er de ennå – det er likevel mer elg enn hest på byens piazza om man krysser plassen nattestid. Halvt bevisstløse raver hor-

dene over Torgallmenningen klokken halv tre hver torsdag, fredag og lørdag natt. Ettersom jeg, som nevnt, selv må krysse plassen på vei til og fra leiligheten min, blir jeg stadig minnet på graden av horror som regjerer i de urnorske drikkehjerter, innprentet i våre kropper og sjeler. Agnar Mykle skriver dette, i Sangen om den røde rubin – Ask har tilbudt Embla en drink før de skal på fest, hvorpå hun repliserer: «Hvis du syns vi behøver det så.»

Det fortsetter: «Han ble plutselig så merkelig til sinns, følte seg som en gymnasiast; nei, mere som en representant for det verste av alt, Natt-Norge, Mannfolke-Norge, det Norge som ikke kan ankomme til danselokalet på lørdagskvelden uten å ha vært attom nova og hentet falsk styrke og falsk latter i mørket, de fattige hjerter som ikke vet annen utvei enn å la seg koke i sprit, det Norge som har lengsel (intet land i verden vet som Norge hva lengsel er), men som er uten håp.»

Mykles Norge vedvarer altså, og tanken om Torgallmenningen en lørdag natt er intet korrektiv til denne femtitallets diagnostisering av den norske folkesykdom som på forunderlig vis inntreffer hver helg, med kirurgisk presisjon hva gjelder frekvens. Den skyller over landets innbyggere som en influensa. Og vi har selv krysset plassen, vi har selv stått i kø på Trekroneren (byens beste pølsebod er imidlertid ikke det verste stedet å stå dersom man først har havnet utpå, skjønt, bildet av min gode kamerat med en halvmeter i hånden som jeg har lagret på telefonen, sier mer enn tusen ord), vi sjangler også gatelangs, som representanter for Natt-Norge, Mannfolke-Norge, Helge-Norge. Med bismak i munnen. (Av øl, antagelig.)

Bildet av min kamerat med en halvmeter i hånden, sier mer enn tusen ord.”

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza Smaulesing er en slentrende spalte om bylivets tun, luner og laden. En hyllest til byen som skapning, masse, organisme og møteplass. Skribenten driver til daglig bydelskafeen Nobel Bopel på Møhlenpris.

48

9/2011

BERGEN, 31. AUGUST

Bergen, 31. august av Håvard Nyhus I TILLEGG TIL Å VÆRE den beste norske filmen jeg kan minnes å ha sett, var det noe annet som slo meg i kinosalen under visningen av «Oslo, 31. august».

Anders Danielsen Lie har fått mye berettiget skryt for sin rolleprestasjon, jada jada, men kom an: Det er jo Oslo – byen, tilstanden, organismen – som stjeler showet her! Som Thomas Seltzer vurderte ham (henne?) i augustnummeret av herværende avis: «Europas kanskje feteste hovedstad». Vi så tendenser til

å dyrke hovedstaden som hovedperson i Triers forrige film også – Reprise (2006) – men den gang ble kanskje all flørtingen med bydelene Frogner/Uranienborg noe ekskluderende for de (stakkars!) som ikke kjenner følelsen av å vandre nedover Bygdøy Allé en sen augustdag når en siste klang av sommersol dveler mot borgerskapets bygårder. Vet dere hva? Jeg kjenner sågar forstandige litt.vit.stipendiater (Hei, Kristoffer!) som «ikke følte seg kondisjonert» for den filmen. Jaja, sånn kan det gå om dere tråkker et helt liv oppe på Nygårdshøyden, barn.

But I digress. Der Reprise kan hende ble for lukket, makter Trier denne gangen å formulere et nidkjært og sødmefylt kjærlighetsbrev til hele byen. Scenen der Anders kommer hjem til byen han har mistet og taxien svinger ut av Ekeberg-tunellen kan kanskje trekkes frem. I det et solbadet og okergult Oslo skimtes i tunellåpningen kicker a-ha’s «I’ve Been Losing You» inn for fullt.

Som Ulrik Eriksen i Morgenbladet skriver: «I det øyeblikket får man lyst til å rive den nye Bjørvika-tunellen som umuliggjør en slik entré.»

But I digress igjen. Det er dette jeg skal frem til: Tør vi etterlyse et tilsvarende kjærlighetsportrett til Bergen!? En film med stedsans og bydelssensibilitet som svermeren i oss alle kan tilslutte? Tør vi be om en film der Bergen – denne diggbare byen vi elsker – forsøkes gjengitt som noe annet enn en hanseatisk museumskulisse filmet fra helikopter og metodisk beregnet på tyske bobilturister (Varg Veum); et Wam&Vennerødsk narkotikahelvete (Vegas); eller en overtemperert og karikert studenthybel (Jeg reiser alene)? Tør vi?

(Når dette skrives blir jeg gjort oppmerksom på at Andrew Amorin (John Olav Nilsen & Gjengen) og Lars Vaular nettopp har fått et uvettig stort beløp mellom hendene til lage en kortfilm, titulert Alt faller sammen, som skal vises allerede under BIFF (19.-26.okt.). Produsent er Jan Aksel Angeltvedt (NOKAS, Villmark). Ålreit, da vet dere hvor lista ligger, gutter.)

VI TAR DEG DIREKTE TIL STOCKHOLM Skyways flyr nå med en tidlig morgenavgang fra Bergen til Stockholm.

Så rekker du hjem igjen til middag!

Utreise mandag - fredag kl. 06.30 og 15.55* *16.20 mandager 16.15 søndager Retur kl. 08.30 og 18.10* *18.00 søndager Billetter fra 597 KR. Book på www.skyways.se eller hos ditt reisebyrå. Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

9/2011

49

natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

Christian (26) Ukritisk – En som tar meg bakfra uten beskyttelse og skriker at han har aids for at hullet skal bli strammere.

Andrea (20) Arkitekt – Å gifte meg her og leve resten av livet i helvettes regnværet.

Jan (50) Hovmester – Terror.

Kim Andre (20) Lord – Nygårdsparken klokken fire på natten.

HVA ER HORROR FOR DEG?

AV: Nikita Solenov

Erik (20) Gardist – Være alene på store, åpne plasser.

Andreas (29) Filmskaper – Å sitte fast og ikke kunne bli reddet.

Kristian (20) Kjekkas – Heiser.

Bjørn (53) Filosof – Noe du fornemmer at er skummelt…

Steven (21) Prinsesse – Å bo i Gudbrandsdalen.

Martin (22) Stylist – Å gifte meg her og leve resten av livet i helevettes regnværet.

Amir (20) Fotballspiller – Jenter som ligner på gutter.

Iselinn (21) Markedsfører – Å bli gammel og stygg.

Th. Kittelsen

25.11.11–19.02.12 Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 www.kunstmuseene.no 9/2011

51

KUNST Entrée Danilo Correale 7. oktober – 6. november Artist talk 10. oktober De som ikke kom seg på Manifesta i 2010 kan prise seg lykkelige, for da får man gleden av å ikke ha sett det trekanalers videoarbeidet «We are making history» som man kan se på Entrée denne utstillingsperioden. Det er nemlig spennende å se nye ting! Danilo Correale lager historie ved å «bryte opp grammatikken som det digitale bildet er bygd opp av, pierce overflaten og avdekke det velkjente trikset bak trikset», alt i form av en slags meta-greenscreen/Chroma Key/bluescreen-film. Interessant tematikk. Kanskje det er fint å se på også! entree-visningsrom. blogspot.com

1

Galleri S.E. Gruppeshow med kunstnere fra Bergen 1. til 16. oktober Yuko Sakurai 22. oktober til 26. november Galleri S.E. viser i første halvdel av oktober en ungdommelig utstilling fylt til randen av arbeider utført av unge kunstnere basert i Bergen.

Merk at man i kunstverdenen blir ansett som ung i det minste inntil man er førti. I følge Veien til førerkortet, derimot, er man «ung» fram til 25, «middelaldrende» fra 25 til 50 og «eldre» når man er eldre enn 50. Etter ungdomsutstillingen blir det malerier av Yuko Sakurai å skue; hun jobber med monokromt maleri, eller reduktive flater om du vil. Jeg liker ikke sånt. Jeg elsker det, og siden jeg for en stund siden snublet innom gjesteatelieret hun jobber på, har jeg sett fram til å se hvor tjukt hun ender opp med å smøre malingen på. galleri-se.no

1

Premiss Kristian Skylstad/Stian Gabrielsen: Being Is Being Used to Be Being Blurred 28. – 30. oktober Stian Gabrielsen viser trilogien Being Is, Being Used to Be og Being Blurred. Det samme gjør NATT&DAGgjengangeren Kristian Skylstad! Skylstad har tidligere skyggeskrevet skuespilleren Joseph Gordon-Levitts selvbiografi Clouds are gathered on the knife, og i samme bokutgivelse finnes også Gabrielsens My Act Was Always Deadpan, ei soge som kretser rundt utdrag fra den avdøde Bill Murrays selvbiografi fra 2015. Disse to kunstnerne (gitt at Skylstad har blitt kunstner igjen, etter at han i fjor avsluttet sitt kunstnerskap) har en grei tendens til å ofte samlokalisere sitt kreative output; denne gangen i én enkelt videotrilogi, lokalisert i Premiss’ lokaler i de gamle lokalene til Bergen Kampsportsenter. prmss.no

1

Mai Hofstad Gunnes, Oh how time flies, 2009, still from video. Courtesy of the artist.

No.5 og Bergen Kunsthall Oh how time flies, kuratert av Erlend Hammer 7. oktober – 6. november Details, kuratert av What, How and For Whom til 30. oktober Dette er en utstilling som tar for seg av både tid og hukommelse, eksempelvis Paolo Chiaseras vanvittig tidkrevende maleri som ikke er malt på noe annet enn seg selv, og Mai Hofstad Gunnes’ videoarbeid som kopler sammen Cat Power anno 1998 med Madonna 1983, og på denne måten «utvikler et slags dobbeltportrett av to kvinnelige artister og to tiår». Interessant

1

Lydgalleriet (+ Visningsrommet USF) MINIMAL til 15. oktober Lydgalleriets utstilling i forbindelse med EKKOfestivalen viser arbeider av kunstnere som jobber med

1 52

9/2011

lydkunst som man også kan få noe ut av å se på. Kunstopplevelsen blir dog ikke komplett før man går inn i interaksjon med arbeidene: Tristan Perichs lydskulptur består av en drittladning høyttalere som man kan jogge fram og tilbake langs

og få en liknende opplevelse av musikalitet som den man får hver gang man spiller på kjærlighet-på-pinne-fløyter. Peter Vogels elektroniske skulpturer er utstyrt med fotoceller som reagerer på betrakterens nærvær, og hvis man har nerver til det

kan man gripe inn (med hender) i Joyce Hinterdings tegninger i grafitt og bladgull, strømførende materialer, og lage ganske søt støy-«musikk». Blyanttegningene blir skadet og smurt utover, kult, håper det er kult for kunstneren. lydgalleriet.no

tematikk, hvis vi er heldige er det spennende å se på i tillegg! Husk også å sjekke ut «Details» på Bergen Kunsthall, som behandler temaet «soft» fascisme. Kanskje er ikke kunstutstillingskuratering den mest effektive måten å drive politisk aktivisme, eller er det det? Dette er andre gang «Details» skrives om i NATT&DAG, så informasjonen blir jo spredt … Hallo? Er det noen som leser disse tekstene? kunsthall.no

KUNST: Rasmus Hungnes

LANDMARK PROGRAM OKTOBER 1. OKT. EKKO 3. OKT. PRØVEROMMET 4. OKT. KHIB FORELESNINGSREKKE: RICARDO BASBAUM 5. OKT. FORFATTERSLEPPET: BEATE GRIMSRUD I SAMTALE MED MARIT EIKEMO MED MER 6. OKT. FORFATTERSLEPPET: EN KVELD I PROSAENS TEGN, OPPLESNINGER OG SAMTALER 7. OKT. ÅPNINGSFEST FOR UTSTILLINGEN OH HOW TIME FLIES 8. OKT. FORFATTERSLEPPET: OPPLESNINGER OG KONSERT MED MOONPEDRO 8. OKT. NOVELTY SOUNDS 13. OKT. HYBRIS FILOSOFIKAFE 14. OKT. SLIPPFEST ROV3, KONSERTER OG HØYTLESNINGER 15. OKT. NABOVARSEL: APPLEBLIM, MARI KVIEN BRUNVOLL, ALEX NOWITZ, TANJA ORNING 17. OKT. NY MUSIKK: SONG CIRCUS 18. OKT. PLAYDATE: CORTEX/ HONEYLEAP + FREDRIK LJUNGKVIST 19. OKT. BERGEN ARKITEKTFORENING 23. OKT. PIKSEL PROGRAMSLIPP 25. OKT. BIFF AVSLUTNINGSFEST 26. OKT. NORSK FANZINEKONGRESS II 30. OKT. PLATTFORM I FORBINDELSE MED DETAILS UTSTILLINGEN LANDMARK 10 ÅR — BURSDAGSKVELD! 22. OKT. SNASEN WASSERFALL LOT LOT DJS + OVERRASKELSE KVELDEN STARTER MED ET SPESIALPRODUSERT STYKKE DER KRAUTROCK MØTER STØYROCK MØTER VOKALKRAFT MØTER KUNST: KURT JOHANNESSEN STEPHAN MEIDELL ØYVIND HEGG-LUNDE ØYVIND SKARBØ ANDERS BITUSTØYL EVA PFITZENMAIER NATALIE SANDTORV JOHANNE BIRKELAND UTMARK — BERGEN STØYFEST JAZKAMER EDITION 27. OKT. JAZKAMER HAIR STYLISTICS ANLA COURTIS 28. OKT. JAZKAMER METAL ROBERT PIOTROWICZ / LASSE MARHAUG BLACK PACKERS 29. OKT. JAZKAMER THE BIG PICTURE ASTRO AMBOLTHUE Landmark er åpen tirs-søn 11 – 17 og åpner på kveldstid ved arrangementsstart Bergen Kunsthall viser i oktober utstillingene Details og Oh How Time Flies. Gratis adgang for alle på fredager mellom 17 – 22.

W W W. K U N S T H A L L . N O Foto: Jazkamer / Bergen støyfest.

SCENEKUNST

SAREPTAS KRUKKE Oktobers scenekunstprogram tilbyr blant annet en tur på Brann Stadion.

TEKST Karoline Skuseth FOTO Anja Beutler Selv om ryktene har versert om at høsten «ennå» ikke har kommet – på tross av at det i skrivende stund har vært mulig å ta kalde dusjer utendørs i over to uker – er det nå på tide å innse den bitre sannheten: mørket er over oss. Men ikke heng med hodet av den grunn! Med mørket kommer koselige saker og ting som lodne pledd, rykende kopper og varme armkroker, og sist men ikke minst; skumle historier. Enda bedre er det når de er «baserte på virkeligheten», hvilket tilfellet er hva oktobers første scenekunstanbefalning angår. Bergensbaserte Kompani Krapp har hentet Rene Migaliaccio fra Black Moon Theatre Company i New York over Atlanteren, og i samarbeid presenterer de et av forfatteren Jean Genets mest berømte skuespill; The Maids. Stykket er inspirert av en hendelse som også har sneket seg inn i

lektyren til berømte franske eksistensialister og psykoanalytikere (les: Jean-Paul Sartre og Jaques Lacan), nærmere bestemt det bestialske dobbelmordet utført av søstrene Christine og Léa Papin i Le Mans i 1933.

I dette øyeblikk bør sarte lesere kanskje vurdere å bla om til klubbguiden, detaljene som følger er ikke pakket inn i flanell: Christine og Léa pellet nemlig ut øynene på sin husvertinne og hennes datter for hånd, etter å ha drept dem med en kjøkkenkniv og en hammer. De skal angivelig også ha vært elskerinner. Christine ble dømt til livstid i fengsel og døde av tæring fire år senere, mens Léa ble løslatt etter åtte år fordi hun var «dum». Alt i alt altså en saftig dramatisk karamell. Det til side bør man ikke ta lett på Genets adaptasjon av historien, som har fått et Beckettsk tilsnitt i kraft av at mordet på skuespillets Madame (som i Kompani Krapps tolkning er umiskjennelig lik Jessica Rabbit) faktisk aldri skjer, men til gjengjeld fabuleres om gjennom

en rekke sadomasochistiske ritualer der søstrene bytter på, rent symbolsk, å ha kniv i hånd.

Tilstandene blir nok ikke fullt så bloddryppende under årets METEORFESTIVAL, men kanskje dryppende av andre ting. Vi får blant annet besøk av flere lokale publikumsfavoritter; deriblant tidligere-koreograf-nåteaterregissør (og nyslått vinner av Bergens kulturpris på 100 000 kroner) Alan Lucien Øyen. Hans siste produksjon, Fugl i magisk regn med tårer, har rukket å få strålende anmeldelser etter premieren på Dansens Hus i hovedstaden tidlig i september. Andre som pryder seg med denne ærestittelen er italienske Romeo Castellucci, som bidrar med installasjonen Persona, og britiske Forced Entertainment med forestillingen Tomorrow’s Parties. Jeg har aldri klart å glemme mitt første møte med sistnevnte – etter å ha sett Bloody Mess i 2005 hadde jeg rare drømmer om aper i flere uker. Fruktfatet bugner på flere

felt: Naja Lee Jensen inviterer til en scenisk installasjon på Brann Stadion, NONcompany viser oss fruktene av sin ekspedisjon, MaisonDahlBonnema presenterer tredje del av sin samtidsopera og Vincent Dupont pirker borti døden; både metafysisk og svært reelt. I tillegg knyttes det forventinger til Turning into Saints av det ferske bergensbaserte samarbeidet mellom Grith Ea Jensen og Susanne Irene Fjørtoft, som har planer om å hensette oss til de gamle mytenes verden ved hjelp av dukketeater, og ikke minst til Martin Slaatto som senest fikk oppmerksomhet for sitt Pastillstup på Dansens Hus i hovedstaden – en tolkning av Brynhilds berømte pastilleske.

I tillegg kommer Ane Lan, De Utvalgte og Manah Depauw, henholdsvis med betraktninger over vestlig fenomenologi, etisk biologi og masseritualer. Programmet er med andre ord like mangefasettert som et flueøye – her finnes alt annet enn en unnskyldning til å holde seg hjemme. Kanskje vi sees?

// Kompani Krapp & Rene Migaliaccio / The Maids / 6.-8. oktober / USF Verftet // // METEOR 2011 / 20.-29. oktober / Finn et programhefte! // 54

9/2011

EVENTYR BLIR IKKE STØRRE ENN DETTE! ”…SCENESHOWET OG STORSKJERMEN I BAKGRUNNEN, SOM SKAPER EN TEGNESERIEAKTIG 3D-DYBDE, ER

SPEKTAKULÆRT” VG

BATMAN LANDER I BYEN AFTENPOSTEN

KUNlin4ger!

OPPLEV BATMAN ”LIVE” PÅ SCENEN EN NYSKREVET HISTORIE MED STUNTS, MAGI, KAMPSPORT, LUFTAKROBATIKK OG EN FLUNKENDE NY BATMOBILE

OSLO SPEKTRUM 11 - 13 NOVEMBER E

ND VE PÅOM LE ER LIVE.C SE LDATMAN BWIWW.B

Billetter: 815 33 133 eller 815 11 211 | Gruppesalg (min 10 pers.): 815 11 211 Hotellpakke: 815 52 400 | www.billettservice.no www.oslospektrum.no | www.batmanlive.com

BATMAN and all related characters and elements are trademarks of and © DC Comics.

(s11)

forestil

LITTERATUR Født 1966 og debuterte atten år gammel med diktsamlingen Flytende paraplyer (1984). Fikk sitt gjennombrudd med den såkalte S-trilogien; Siamesisk, Selvbeherskelse og Sauermugg, og har hittil gitt ut ti romaner. Har også vært aktiv som oversetter, essayist og redaktør for skriftserien Marginal.

I sommer lanserte han første utgivelse i serien «Stig Sæterbakkens utvalgte» på Bokvennen forlag. Planen å utgi en oversatt roman i året, med etterord av Sæterbakken.

Gjennom natten vil utgis på engelsk av forlaget Dalkey Archive Press.

ANGST

Gjennom natten og inn i dagen med Stig Sæterbakken.

TEKST Ole Øyvind Sand Holth FOTO Atle Richter Schie

– Jeg har blitt vant til at alle snakker om det, at det er så dystert og så mørkt, det jeg skriver. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg tenker bare på det som noe grunnleggende menneskelig, og derfor interessant. I forhold til sorgerfaringen, som er helt sentral i den nye boka, er jo sorg noe vi absolutt ikke ønsker og som livet vårt går ut på å beskytte oss mot og forhindre. Men når det skjer, det vi ikke ønsker, så tror jeg at det nesten alltid også vil innebære et element av befrielse. En slags rikdom.

Det er blitt dag: Dagen etter lanseringsfesten for Gjennom natten, Stig Sæterbakkens tiende roman. Forfatteren har på seg svart dress. Han røyker sigarillos. Stemmen er dyp.

– Jeg tenker egentlig på tittelen som ganske lys. På grunn av det første ordet. Tittelen er jo et sitat, fra det eventyret som Karl fortalte til Ole-Jakob: «Uansett hvor din vei måtte føre deg, vil jeg være ved din side og beskytte deg.

Gjennom natten og inn i dagen». Egentlig hadde jeg tenkt at det skulle være tittelen: Gjennom natten og inn i dagen. Den har et håp i seg. Samtidig er det selve det forferdelige, fordi det er nettopp dette løftet Karl Meyer svikter som far. Det var det han ikke klarte.

Han klarte ikke å være der for sønnen, da det gjaldt som mest.

Sæterbakken snakker langsomt, med lange pauser, som om han også i samtale søker å utrykke seg med den samme nådeløse presisjonen som kjennetegner språket i hans når han skriver.

Gjennom natten handler om tannlegen Karl Meyer, og den dype sorgen han opplever da sønnen Ole-Jakob tar sitt eget liv.

– Han ser for seg at alt bare vil bli en endeløs fortsettelse, hvor alt handler om å døyve fortvilelsen, mens han bare ønsker å være i 56

9/2011

den fortvilelsen. Den eneste måten å komme seg ut av fortvilelsen på, må være å forvandle den til noe enda verre. Til forskrekkelse, til skrekk, til død. Det er nøkkelen, ser jeg for meg, til hans destruktive trang.

Fortvilelse og skyldfølelse driver Karl Meyer ut på en marerittaktig reise nedover det europeiske kontinentet. Målet er Slovakia, der har han fått høre at det finnes et hus hvor den som tør å gå inn vil bli konfrontert med sitt livs verste redsel.

– Egentlig kom ideen om huset med ideen om sorg. Jeg hadde lyst til å ta det helt ut. Men det er også veldig inspirert av … det høres jo ut som en dårlig skrekkfilm, som en av personene i romanen sier. Det er jo dét det er. Og jeg synes det var naturlig, at det var slik det skulle ende, med noe ekstremt, noe skrekkfilmaktig.

Som samtidig har et renselsesmotiv i seg. Jeg tenker at nesten alle skrekkfilmer har det. Du skal bli konfrontert med noe, og forhåpentligvis overleve og komme styrket ut igjen. Igjen: Gjennom natten og ut i dagen. Det er nøkkelen til enhver skrekkfilms oppbygning.

Var skrekkfilmer en bevisst inspirasjon?

– Ja. Jeg elsker skrekkfilmer. Problemet er at det er så utrolig få skrekkfilmer det går an å elske. Gode skrekkfilmer er en veldig mangelvare. Uansett om de kan være skremmende i partier, så er de som helhet nesten alltid en skuffelse. Så det jeg ville med den delen av boka som utspiller seg i huset, var at det skulle være skuffende. Man forventer at noe forferdelig skal åpenbare seg. Jeg ville at det skulle ende omvendt. At det er en person som til slutt trygler og ber om å få bli konfrontert med noe helt forferdelig. Som ikke skjer. Og dét er det forferdelige: At det forferdelige ikke åpenbarer seg. At det grusomme er ikke det grusomme, men fraværet av det. Tomheten. Som er mye mer forferdelig enn noe han kunne møtt i det huset. Til slutt står han bare der, alene. Det er tomt. Det er bare han.

Når jeg spør hva Sæterbakken selv frykter mest, ber han først om en øl til. Et nytt «hair of the dog that bit me», som han sa om den første. Etterpå unngår han spørsmålet.

– Jeg husker at da jeg ennå var for ung til å se skrekkfilmer på kino, hadde jeg en fast avtale med den eldre søsteren min, om at hun skulle se filmene for meg. Vi hadde en fast ordning, der hun kom hjem fra kino og la seg på en madrass på rommet mitt og gjenfortalte hele handlingen i filmen, før vi sovna.

Og jeg husker da hun hadde sett The Shining, at vi måtte ta det over to kvelder. Det ble for skummelt, rett og slett. Jeg måtte avbryte henne, med pipestemme, halvveis.

Hva kommer det av, tror du, at man som leser eller forfatter opplever en glede ved å gå inn i noe som i utgangspunktet er vondt?

– Jeg tenker på det som litteraturens mirakel. Banalt sagt, at det kan gi en så stor fryd å fordype seg i så mye elendighet. Men det som gjør det til en så stor glede, er det du nevnte: den språklige presisjonen. For leseren ligger det en potensiell lykke i bare å se at det går an å beskrive noe så presist. Og da spiller det ingen rolle hva det er. Og derfor er det jeg ikke tenker på det jeg holder på med i kategorier som svart, dystert, pessimistisk, eller det motsatte. For meg er det ugyldige kategorier. Sagt enkelt så jobber jeg egentlig bare med presisjon.

– Jeg er bare opptatt av språket, og vet at hvis jeg får til det språklige, som handler om å være så presis som det overhodet går an å være, da er resten der. Da har jeg det jeg trenger. Og i den presisjonen så ligger lykken og lindringen. Noen ganger tenker jeg så radikalt som at en roman som helhet er egentlig bare et påskudd. En anledning for lysende enkeltsetninger. Men de kan selvfølgelig ikke oppstå i et vakuum: De er nødt til å ha en sammenheng for å bli til.

Stig Sæterbakken kaller seg selv «en farlig god leser». Det er en evne som også har gitt utslag i tre essaysamlinger om litteratur. I den nyeste av disse, Dirty Things (2010), står nøkkelteksten «Å skrive er å utrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov». Der skriver han blant annet at «overfølsomhet og språkfølelse er to sider av samme sak». Jeg har lenge hatt lyst til å spørre om akkurat den setningen.

– Svaret på det er enkelt: Angst. Var det ikke det Alfred Kubin sa en gang, at «angsten er min ene kapital». Angst er overfølsomhet, overdreven virkelighetskontakt. Jeg har alltid levd med angst. Stort sett klarer jeg å håndtere det, men av og til tar den overhånd, og da blir jeg syk. Men den må samtidig være der. Det er kilden til den optimale presisjonen. Den litt for store virkelighetskontakten: Du klarer ikke la være å ta alt inn, legge merke til alt, oppfatte alle nyanser. Det som må til for å kunne bruke språket presist, er å sanse ekstremt presist.

Hva er skrivingens rolle i angsten?

– Det som holder en i hop. For meg er det helse i det å skrive.

Du svarte aldri på hva du selv frykter mest?

– Jeg var med den svenske forleggeren min på en konferanse, da jeg akkurat hadde skrevet første utkast til Gjennom natten. En kveld ble vi sittende rundt et bord sammen med en gjeng fedre som var med sønnene sine på en fotballturnering. Og da sendte jeg det spørsmålet rundt bordet. Hva folk trodde de ville blitt møtt av i det huset i Slovakia.

Og en av dem svarte: kunne man ikke bare helt på bensin og tent på hele huset? Den setningen tok jeg med i romanen. Mens litteraturens funksjon, tenker jeg, er det motsatte: Det er å åpne døren og ønske velkommen inn.

Gjennom natten (Cappelen Damm) er ute nå.

Vanskelig Vanskelig å lese Vanskelig å lese pensum? å lese pensum? pensum?

Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med Fålese studielitteratur somSjekk lydbøker fra NLB. Etforgratis tilbud for alle som har problemer med å vanlige bøker. ut www.nlb.no mer informasjon! å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon!

Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon!

NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no

RICKS PRESENTERER Miami Vice Machine

www.standupbergen.no

STANDUP JULESHOW 2011

Anthony Hill STANDUP BERGEN

www.standupbergen.no Ons. kl. 21.00 Fre. kl. 20.30 18 år/leg 20 år/ leg

Lørdag 8. oktober

LIVE STANDUP

ONSDAGER KL 21.00 FREDAGER KL 20.30

Hver torsdag Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift fredag Vi Hver serverer: Forsalg på GRIM 815 33 133 eller billettservice.no Fredag 9.

Sept kl 24.00 CHRISTOFFER MOBERG SCHJELDERUP Pinnekjøtt -20.30 Svineribbe KL www.standupbergen.no Lørdag 10.

Sept kl 24.00 U2 Ekte råvarer, laget fra grunnen med ekte kjærlighet

GABRIEL EXPERIENCE IGLESIAS Billetter kan kjøpes på: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten FREDAG 30.

SEPTEMBER Fre. 14. og lør. 15. okt.

Hovedrett: Kr 379, Onsdag 9. november.

0,,5 0 3 3 retters julemeny: Kr 549,1 / 2 , LØRDAG 1. OKTOBER 0,-/ 280 QUIZ-NIGHT

RUNE

med Anthony Hill.

: 25 PRIS

:

Talent Farm as presenterer

PRIS

20 ÅR/LEG. CC. 100.-start 24.00

RICKS TEATER

TOMAS

NESSE LOTHE ???

PREMIERE 3. NOVEMBER mandag 27. februar + Support Torsdag: Finnegans: 20.30

the JAYHAWKS

O 14. OKTOBER - 10.STEVE DESEMBER the JAYHAWKS Søndag. 20. november Julebordspakke

Fredag: ricks: OG 20.30 SPILLES FREDAG LØRDAG I NOVEMBER OG Bill DESEMBER kr. 350,- (+ avg.) 18 år leg.

1 Julebordspakke Rick's Teater ov.

(Jackass)

Julebordspakke 2

+ Support

Standup Juleshow på Ricks og 3 retters kr 759,man.

27. feb. 2012 Show Klypa på 33retters 849,Standup Juleshow påRicks Ricksog ogJULESHOW retterskr kr2011 759,Bill kr. 350,-Standup (+ avg.) med 18 år leg.

9. n Juleshow på Ricks og 3 retters kr 759,STANDUP www.billettservice.no 33133 Show med Klypa på Ricks og 3 retters kr 849,Showtlf. 815 med Klypa på Ricks og 3 retters kr 849,-

RICKS TEATER ricks

RICKS TEATER

Posten, Narvesen, 7-Eleven

Album “Mockingbird Time” ute 12.09. www.jayhawksofficial.com www.talentfarm.no www.ricks.no

30. SEP & 1. OKT KL 24.00

Vi serverer:

PinnekjøttSTANDUP - Svineribbe

”TAKK FOR SIST”

SISTE 2 SHOW FRE. 30. sep. FÅ BILL. LØR. 1. okt. FÅ BILL.

SISTE 2 DAGER KL.20.30 www.billettservice.no, posten Grieghallens bill.knt. 55 21 61 50

Ekte råvarer, laget fra grunnen med ekte kjærlighet JULESHOW 2011

ThDSePeAKnKtEir1ely t oo R O ULEuBch Jm info Hovedrett:

rmation tour Kr 379,

STEVE-O

2 3 retters julemeny: Kr D549,PAKKE S NYTT SHOW - RICKS TEATER R O BESTILLING JUL: EB GRIM 55553150 / 932 32 740 / post@ricks.no PREMIERE 3. NOVEMBER Periode: 14. okt. - 10. des. (tors-fre-lør) www.billettservice.no - www.bergenhelg.no tlf. 09901

MOBERG

CHRISTOFFER SCHJELDERUP

Iglesias er en av USAs mest kjente og Beryktet og frykte populære standup-artister for tiden, og har t! Mange har nok fått med seg Stev venners eskapade e-O og hans lett de siste årene spilt for utsolgte hus med r i MTV-programm fordervede JULEBORDSPAKKE 1mmed mange talenter, og har også hatterstog Jackass-filmenJULEBORDSPAKKE forestillingene “I’m not fat...I’m Fluffy” og e.Men Steve-O er 2 en mann or er su fy ks si sk es s in so flu m er stan te typen. I år er ha “Hot&Fluffy”.Videoene hans på YouTube har på Bryggekanten dup-komiker, om 3 retters julemiddag julemiddag påenBryggekanten n ute på turn3é retters tour!” og søndag n av den m ed “T millioner av treffShow og fan-skaren er likeså.

20 he no en ve tir m ely tooRUNE ber er det publikSTANDUP-JULESHOW, med KLYPA, Nattklubb på RICKS. mucNattklubb h informationpå TOMAS søndRicks. um i Bergen som ag på Ricks!

NESSE skKr.759,al bli infoLOTHE Kr. 849,- pr.pers. rm pr.pers. ert! Forvent en ga l 3. NOVEMBER Bestilling: 55 55 31 50 / www.zb.no/?page_id=480 Bestilling: 55 55 31 PREMIERE 50 / www.zb.no/?page_id=480

20. november. ric

Julebordspakke

ks teater

BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO (81533133) NARVESEN, POSTEN & 7ELEVEN

Standup Juleshow på Ricks og 3 retters kr 759,Show med Klypa på Ricks og 3 retters kr 849,-

E E

MUSIKK André Martin Hadland aka Son of Light (f. 1975 i Mandal). Er en av de mest prominente artistene på Tommy Tee sitt plateselskap, Tee Productions, hvor han i 1997 ga ut debuten Deep Green (under navnet N-Light-N), en skive som har opparbeidet seg klassikerstatus i det norske hiphopmiljøet. Albumet satte en ny standard for engelskspråklig rap i Norge, og Son of Light regnes gjerne for å være landets beste raplyriker. Han slapp også EP-en The Homecoming i 2006, men fulgte ikke opp med oppfølgeralbumet, War of the Words før i år, hele 14 år etter debuten.

I hildringstimen er det altså godt å seile, skjønner vi.

Fjorten lange år tok det Son of Light å komme ut av natten.

Tekst Mathias Rødahl FOTO Johanna Siring Son of Light sitter på Litteraturhuset i Oslo og mimrer tilbake til ungdoms årene på Sørlandet, hvor han og kompisene Terje og Espen formet gruppa med det ekstremt hiphop-ekte navnet Fifth Element.

Det var også rundt denne tiden at undertegnede traff den da 19 år gamle rapperen for første gang. Året var 1994, stedet møtelokalet Folkvang i Fredrikstad, hvor statsminister Einar Gerhardsen 46 år tidligere hadde tatt et oppgjør mot kommunistene i arbeiderbevegelsen med sin berømte Kråkerøy-tale.

Lang natts ferd Sørlendingens ankomst til plankebyen bød kanskje ikke på en politisk vekkelse, men likevel var det et første møte med et mer seriøst og lidenskapelig hiphop-syn enn det jeg fram til da hadde fått oppleve som rapinteressert 15-åring. Mye har skjedd i livet til «Lyset» siden den gang, blant annet albumklassikeren Deep Green og et albumopphold på 14 provoserende lange år. Men når han nå endelig har sluppet oppfølgeren War of the Words, en hel ungdomsgenerasjon etter debuten i 1997, er det uten tvil med hjelp fra mye av den samme lidenskapen som har fulgt ham siden tenårene.

Har du mye av han puristen i deg fortsatt?

– Ja, det har jeg. Men puristen i meg har utviklet seg … om ikke blitt mer moderat. Jeg har i alle fall valgt å fokusere på litt andre ting å være purist på. Jeg har aldri ønsket å diktere en sannhet for folk, men samtidig må jeg ytre det jeg mener. Og jeg føler at det kanskje ikke alltid faller i like god jord. Men det er på en måte den skolen jeg kommer i fra, og jeg ser ingen grunn til å forandre på det nå.

Er rappingen like viktig for deg nå som det den var på den tiden?

– Ja, det er det, men på en helt annen måte. Før var det utrolig viktig å rappe og bli kjent med og i uttrykksformen. Men til tross for at det lyriske selvfølgelig alltid er viktig for meg, er jeg nok mer opptatt av musikk nå.

Og det er nok kanskje på den måten jeg har utviklet puristen i meg. Jeg er mer opptatt av bredere musikalske uttrykk. Faren min spilte i Motown-coverband, og mamma var hippie, så jeg kommer liksom fra Motown og protestmusikk. Egentlig har jeg alltid vært åpen for andre sjangre, men når man skal finne seg selv og er veldig anti-foreldre, blir man kanskje overfokusert på det man gjør. Jeg merker jo at det er lettere for meg å ta del i andre typer prosjekter, og å være musikalsk frisinnet i forhold til tenårene og 20-årene, da man virkelig var purist, og alt skulle være boom-bap, du vet.

Det må være lov å si: ’Du er en veldig hyggelig person, men musikken din stinker’.”

Det har gått utrolige 14 år siden du slapp din klassiske debutskive, Deep Green, men likevel er den blant årets mest etterlengtede norske rapskiver. Hva tror du det er med musikken din som har holdt deg relevant i så lang tid?

– Først og fremst er jeg utrolig takknemlig for at folk fremdeles er interesserte. Jeg vet ikke om jeg hadde giddet å vente på noen i 14 år selv, hehe. Men vi er et lite land, og jeg tror kanskje noe av det handler om at jeg gjør noe annet enn vanlige MC-er, hvis man kan bruke det uttrykket. Og de prosjektene jeg har valgt å være med på i løpet av den tiden jeg har vært «borte», har vært interessante. Jeg tror også at folk ser at det er en utvikling der som gjør meg interessant som artist. Jeg ser aldri på meg selv som ferdig utviklet. Da kan man jo like så godt legge opp.

Norsk rap har forandret seg mye siden 1997. Hva er positivt og negativt med sjangeren i 2011?

– For å få folk til å forstå at jeg ikke har det der gammel-bitter-mann-syndromet, så må jeg poengtere at det har utviklet seg til å bli en utrolig sterk ting i Norge. Norskspråklige artister har utviklet seg til å bli jævlig bra. Engelskspråklige har utviklet seg til å bli ganske bra, og vi har fått stjerner både nasjonalt og internasjonalt. Det jeg derimot ikke takler, er den hit-chasing-kulturen. Frykten for å gjøre noe originalt. Frykten for å ikke være formatert. Jeg har aldri forstått den. Og jeg blir engasjert når jeg prater om det, fordi jeg synes det er så jævlig cheesy til tider. En så utrolig «lett utvei»-stil. Og jeg synes også

at media nører opp under dette fenomenet.

Her i landet har vi noe som er veldig spesielt, på den måten at pressen tar direkte kontakt med artisten på Twitter og sånne ting. Jeg synes det er helt … jeg tenker, er det ingen andre enn meg som reagerer på det? Blir ikke det for close? For meg er det uhørt. Det må være en grense der. Du kan eie musikken til en artist, men du kan ikke eie artisten.

Ja, eller at artisten går direkte til media og spør «funker det her?»

– Absolutt, ikke minst. Og det er kanskje nesten verre faktisk. For en artist må jo holde seg for god til det. Selvfølgelig må pressen få lov til å prøve seg, men det kameraderiet der … jeg har aldri vært en del av gutteklubben Grei, fordi jeg tror de fleste vet hvor jeg står.

Jeg føler ikke at det er viktig å snakke dritt om folk, men det er viktig å si hva du mener.

Hvorfor tyr norske rappere så fort til ordet «hater» hvis man mottar litt kritikk? Hva tror du redselen for å både si og høre noe negativt kommer fra?

– Jeg tror folk er så opphengt i den norske oppfinnelsen, janteloven, at de tenker det er jantelov med en gang noen kritiserer noe, men det stemmer jo ikke. Man må jo få lov til å si «Du er en veldig hyggelig person, men musikken din stinker». Det er ikke jantelov.

Jeg er ikke misunnelig. Jeg har ikke lyst til å lage drittmusikken din. Jeg har ikke problemer med at du tjener 14 millioner kroner på drittmusikken din, men du må innse én ting … folk som tømmer søppel, de jobber hardt de også, men på slutten av dagen, så jobber de bare med søppel.

Son of Light er for tiden aktuell med sitt kritikerroste andrealbum War of the Words, som er produsert i sin helhet av Tommy Tee, og byr på gjesteopptredener fra blant annet Talib Kweli, Madcon og Tingsek. War of the Words er anmeldt på side 64.

9/2011

59

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER

LINDSEY BUCKINGHAM Seeds We Sow (EAGLE RECORDS/PLAYGROUND)

Kongen av (voksen-)pop.

Det slår meg at den oppvoksende generasjon – «kidsa», som de gjerne kalles – ikke har noe nevneverdig forhold til Lindsey Buckingham.

Og det er en skam; en stor skam. Kanskje noen tror det er hun dama fra Fleetwood Mac. Og det er forsåvidt ikke så rart, all den tid Lindsey har et jentenavn.

Men faktum er at denne mannen er en av tidenes låtskrivere. Det han gjorde med Fleetwood Mac er én ting, men faktumet at han har holdt enormt nivå også som soloartist, noe som gjør talentet hans desto mer påtagelig. Og nå, i en alder av 61 (!) år, har han sluppet sin kanskje fineste plate noensinne. Seeds We Sow er en tour de force av selvtillit, trygghet, finesse og kreativitet. Med tanke på det livet han har levd, all den kokainen, alle de damene, hele det åttitallet, så er det faen meg stort å fremvise slikt overskudd.

Fra åpningssporet og tittelkuttet er tonen satt. Buckinghams intrikate og sensitive fingerspill blir satt opp mot den karakteristiske og overraskende vitale stemmen hans, i en låt hvor det skjønne og dvelende spilles opp mot det intense og umiddelbare på en ganske fantastisk, og etterhvert, erketypisk Buckingham-måte.

Denne låten setter ikke bare tonen for dette albumet, men oppsummerer i et nøtteskall hva Buckinghams låtskriverprosjekt handler om: ferdigheter og flinkhet kombinert med sensibilitet og følelser. Mye av Buckinghams suksess ligger i at han er så bevisst på hva han gjør bra, og i at han rendyrker og spiller på disse tingene. Stemmen hans har en ganske enestående evne til å spille på mange register, gjerne i løpet av én og samme låt. Som han viser på den uovertrufne «Stars Are Crazy», hvor stemmen hans varierer mellom tre intensitetsnivåer, som gir låten en helt egen dynamikk, og som

5

60

9/2011

er, mildt sagt, imponerende i sin komposisjon. Og da har jeg ikke engang nevnt den emosjonelle kraften som låten besitter, som er slående, nesten overveldende.

Denne teksten beviser nok at undertegnede er fryktelig glad i Buckingham, og det gjør nok at han slipper unna med en del ting som andre vil betegne som «platte», «uinspirerte» eller «i overkant voksne». Og jeg skal være enig i at ikke alt på denne platen er like genialt, men enkelte spor er blant det beste som er gitt ut i år, og det står jeg for.

Nevnte «Stars Are Crazy» er en kandidat til årets absolutt fineste låt. Også «Rock Away Blind» er fantastisk, sammen med «Gone Too Far» og «She Smiled Sweetly». Stevie Nicks har nylig uttalt at det kan komme et nytt Fleetwood Mac-album neste år. I mellomtiden er det bare å sette denne plata på repeat og line opp ei ny stripe.

Håvard Ringen J. COLE Cole World: The Sideline Story (ROC NATION/SONY MUSIC)

Moden debut fra Jay-Z’s nye protegé.

Min personlige hovedpreferanse innen rapmusikk ligger plantet dypt inne i de amerikanske sørstatene, og derfor blir det gjerne til at jeg ofte ikke gir andre, og da spesielt østkystbaserte artister den oppmerksomheten de kanskje fortjener. Nå er J. Cole strengt tatt oppvokst i North Carolina, men som selverklært fan av rappere som Nas, Canibus og Eminem, i tillegg til flere år som student i New York, kan man trygt si at 26-åringen definitivt tilhører den østkystbaserte delen av amerikansk rap. I mine øyne betyr det ofte smått sjelløs flinkisrap, men med utgivelsen av Coles nye debutalbum, må jeg nok likevel innrømme at en del av fordommene mine har vært ubegrunnede. Cole World: The Sideline Story viser seg nemlig å by på et imponerende stort spekter

5

av glimrende fortellerkunst og Coles egne, flotte produksjoner, og mer enn noensinne blir det klart hvorfor han var den første rapperen som ble signet til JayZ’s Roc Nation. Til tross for en litt treig start, glir albumet raskt inn i et behagelig spor, hvor den også blir liggende på cruise control fram til den ærlige familiesagaen og sistesporet «Breakdown». «Sideline Story» nikker til den glimrende Cru-klassikeren «This Ain’t Funny» (1997), og er et typisk eksempel på J Coles styrke som produsent, med samplebruk av den gode, gamle typen, noe han også viser på Missy Elliott-gjestede «Nobody’s Perfect». Sporet er en av mine desiderte favoritter her, med et flott sangrefreng fra Virginias hiphop-dronning, samt et vakkert sample fra Curtis Mayfields «Think» (soundtracket til Superfly). Andre gjester som dukker opp er Trey Songz («Can’t Get Enough» og Jay-Z («Mr. Nice Watch»). I tillegg til nevnte Missy er det spesielt Drake som gjør fin figur med sitt bidrag på «In The Morning», en av få spor som ikke er produsert av J. Cole selv.

Ved siden av et flott musikalsk bakteppe, er det tekstene som gjør at Cole World: The Sideline Story skiller seg ut fra mye annen rap vi får servert om dagen.

Muligensk ganske typisk for et debutalbum hvor en artist får utløp for alt som har skjedd i livet fram til da, men likevel. På «Lost Ones» følger Cole i Commons fotspor og snakker åpent om abort, hvor han også gir en stemme til sin tidligere kjæreste som måtte forholde seg til en tjue år gammel J. Cole med gravidnoia («Did you forget all those conversations that we had way back/Bout your father and you told me that you hate that nigga/Talkin’ bout he a coward and you so glad that you aint that nigga/Cause he left your mamma when she had you and he aint shit/Here you go doin’ the same shit»). Denne åpenheten om sitt eget liv, og spesielt forholdet til en far som åpenbart ikke vant noen pris for beste forelder, går mye igjen her, og gjør albumet til en svært personlig og intim affære. «Why we cheat? I’ll never know/Is it cause we rap? Heaven’s no, lotta niggas rap though, never blow/A heterosexual, girl you fine, from head to toe/Could it be cause my father let me know/That he cheated, and somehow I never told», rapper Cole på «Never Told», som tar opp utroskap, både hans eget og farens, noe som jo ikke alltid er like dagligdags i en ofte sjåvinistisk og én-dimensjonal rapverden. Det har uten tvil vært en lang vei å gå for J. Cole når han nå endelig slipper sin debut i en alder av 26 år, men ventetiden har også sørget for et modent og reflektert førstealbum, som forhåpentligvis er starten på en lang rekke gode utgivelser.

Mathias Rødahl

THE CUTE CRASH COMBO Olympus Mons (MBO/MBN)

Rural ballerock.

Før jeg setter på plata er forventingene mine relativt lave, men presseskrivet møter meg i døra og varsler om at dette er store saker.

«I 2009 slapp The Cute Crash Combo sitt selvtitulerte debutalbum til strålende kritikker og massiv radiospilling.» Forventningene høyner, men daler ganske

2

Perspektiv på tid CORRUPTED Garten Der Unbewusstheit (NOSTALGIA:BLACKRAIN/IMPORT)

Den sjokkerende og triste nyheten kom rett før jul. To av tre grunnleggere av Japans desidert feteste band gjennom tidene med potensial for skinnende gull herfra til helvete, vokalist Hevi og gitarist Talbot, har takket for seg etter 17 år med trofast tjeneste. Et hardt slag for bandet som startet som en relativt primitiv doomaffære – med røtter i hardcore/punk og med sterkt politisk engasjerte tekster sunget på spansk. Bandet som, over tid, med en haug obskure og ettertraktede hard-to-find-singler og fire fullengdere – utviklet seg til å bli et av postrockens store monstre. Ja, soundtracket til selve apokalypsen. At to nøkkelpersoner nå har forlatt skuta (etter denne innspillingen vel og merke) markerer slutten på Corrupted slik vi kjenner dem og vitner om et band som har tatt mange merkelige valg opp gjennom.

Corrupted har aldri gitt intervjuer eller latt seg avbilde. De spiller fortsatt på squats, hovedsakelig rundt sin hjemby Osaka. I Europa er de sjelden, med unntak av helt sjeldne one offs med flere års mellomrom. Hadde de bare ønsket det, ville Corrupted i dag vært et stort undergrunnsfenomen i samme posisjon som eksempelvis Sunn O))), eller Mogwai for den saks skyld, begge to tungt inspirert av Corrupted. Samtidig står det stor respekt, en slags forbitret beundring, av disse sære og trassige valgene.

Som sin forgjenger, El Mundo Frio, tikker Garten Der Unbewusstheit inn på over en time fordelt over tre spor: «Garten» (28:45), «Against The Darkest Days» (4:34) og «Gek-

6

fort tilbake til utgangspunktet.

Jeg leter på nettet for å finne anmeldelsene, men finner ikke mye bortsett fra de tre i presseskrivet.

Mulig dette funker på radio også denne gangen, men utover det så vil det neppe skje noe mer.

Dette har verden hørt før, alt for mange ganger. De satser stort på refrengene og massive gitarriff.

Referansene til 70-tallsrocken er klart tilstede, som på debutplata deres. Samtidig prøver CCC tidvis å høres tidsriktige ut i utrykket

kou No Daichi (The Land Of Moonlight)» (30:22). Plateselskapet Nostalgia:Blackrain forteller på vegne av bandet at «følelsen av et minutt og et sekund føles som en evighet, og følelsen av 60 minutter og 3600 sekunder som et øyeblikk.» Selve tittelen («Ubevisthetens hage») henviser til livssyklusen fra fødsel til død – og igjen oppstandelse av nytt liv etter «dødens ruiner». Har man vært så heldig og se Corrupted live, stemmer denne beskrivelsen veldig bra. Selv har jeg hatt gleden av å se dem live i London i 2008 som er en av de største konsertene jeg har opplevd noensinne. Én eneste låt over to og en halv time var det, og det føltes nettopp som en blanding av en evighet og et kort øyeblikk.

Til å være fem små asiater, har de kreert et mektig og storslagent verk. Dypsindig og dystert, emosjonelt og ekte. Et resultat av ekstensivt studioarbeid med hundrevis av feedback- og gitarovertoner. Fra ambient, akustisk gitar til blytunge vegger av vreng, minimalistisk trommespill og Hevis dype røst som nærmest spøkelsesaktig hvisker tekstene av gårde før han bryter ut i gutturale brøl. Spansken har han lagt fra seg og gått tilbake til morsmålet som gjør lytteropplevelsen enda mer eksotisk for en nord-europeer som meg.

Derfor er det, som nevnt innledningsvis, fryktelig synd at uvissheten henger som en mørk sky over byen Osaka og bandet Corrupted, selv om de gjenstående medlemmene har valgt å fortsette. Etter fem års ventetid hadde jeg store forhåpninger til at Garten Der Unbewusstheit ville overgå El Mundo Frio og var forberedt på å finne opp et nytt terningkast 7.

Sekseren får duge denne gangen.

Andreas Tylden

med et ganske rart og pregløst utfall. Før neste sang har rukket å starte har jeg allerede glemt hvordan den forrige låta hørtes ut. Det hele låter idéløst og stang ut. Denne plata hadde garantert slått gjennom på bygdefester der gutta kan spille luftgitar for å imponere ungjentene som shotter Galliano i sofaen. Her er det rom for cowboyboots, tribaltattoos og allsang av klisjéfylte tekster.

Det lukter veldig Namsos og Nord-Trøndelag over det hele. For

senest fem år siden dominerte nordtrøndersk ballerock og dets begrensninger hele mentaliteten til musikkmiljøet i Trondheim.

Hvis du prøvde deg på noe som helst annet enn fuzzgitar og bar overkopp fikk du høre det. Det er nye tider nå, og jeg trodde oppriktig talt vi var ferdige med dette her. Det eneste som skiller disse bandene fra D.D.E er at de synger på engelsk og henger på litt mer urbane utesteder.

Wenche Sundt Bendixvold

www.4sOund.nO

OslO MOss Gjøvik sandefjOrd MOlde BerGen TrOndheiM TønsBerG krisTiansund hauGesund sandnes sTavanGer

MUSIKK DAVID GUETTA Nothing But The Beat (UNIVERSAL MUSIC)

Dritt er dritt, selv om det slukes rått av blondiner med silikon.

Det er kanskje urettferdig av meg å anmelde en fyr som David Guetta etter å ha brukt øret mitt på reflekterte hiphop-lyrikere som J. Cole og Son Of Light, men festen er som kjent nødt til å fortsette, og jeg går definitivt inn i denne albumomtalen med et smått åpent sinn. Til tross for enkeltes misforståelse av at undertegnede er landets nye kommers-hater, har jeg garantert steket mer til Guetta enn de fleste av MediaNorges hitmusikk-forsvarere. Jeg liker hverken låter fordi de er suksessfulle, eller fordi de er sykt undergrunn og dermed går over hodet på folk flest. Bra musikk er bra musikk, enten den kommer fra Bruno Mars eller Zoo Kid. Når det kommer til Guetta og hans kolleger på den hvitkledde daterape-musikkscenen, tiltaler musikken meg helt klart mest når jeg er påvirket av alkoholens edle dråper, men selv da håper og mener jeg at jeg har en viss kritisk sans. «The Time» (Black Eyed Peas) og «I Know You Want Me» (Pitbull) er for eksempel låter som aldri kan forsvares, mens jeg lett innrømmer å ha snublet rundt med hevede armer og et sløret glis om kjeften til Guetta«classics» som «Memories», «Love Is Gone» og selvfølgelig «Sexy Bitch». Og jeg vil vennligst ha meg frabedt all form for smålig ovenfra-og-ned-dømming som følge av den typen ærlighet. Det morsomme med denne typen musikk, er at den for det meste kun fungerer i to typer scenarioer som ikke kunne ha vært mer forskjellige; nemlig når du er drita, og når du jogger. Altså, jeg elsker såkalt høykulturelle emotoner fra si … Bon Iver og James Blake, men det gir meg jo ikke korrekt stekebakgrunn på dansegulvet, og er ikke minst helt umulig å løpe raske intervaller til på Elixia-tredemølla. Og det er på disse arenaene Guetta er konge. Hjemme i stua alene og edru, not so much. Så ja, jeg kan absolutt kose meg med Guettas kjendisspekkede spor som «Without You» (Usher), «I Can Only Imagine» (Chris Brown og Lil Wayne) og ikke minst klinebonanza-på-dansegulvet-starteren «Little Bad Girl» med Taio Cruz og Ludacris, MEN … there is a time and a motherfucking place for everything. Og nå er det heller ikke sånn at Guetta serverer oss

3

VideoSpace

3.10.2011

03.11–31.12.2011

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

Surrounding

Bacon & Warhol Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

62

9/2011

05.05–23.10.2011

denne typen «godlåter» gjennom hele Nothing But The Beat. Vi får også pinligfæle ting som «I Just Wanna Fuck» (Timbaland), «Turn Me On» (hvor Nicki Minaj transformeres fra duggfrisk rapper til harry dancekjerring), og ikke minst Snoop Dogg-samarbeidet «Wet», som visstnok aldri var ment å bli gitt ut, men som ble det da låta lakk ut på nettet og ble populær blant fans av dritmusikk. Yeah I said it, driiitmusikk.

Seriøst, jeg er anmelder, jeg har ikke bare lov; jeg er rett og slett forpliktet til å dømme. Og da gjerne på en barnslig arrogant og personlig måte. Nå vet jeg at det er veldig i tiden å stille seg positiv og anerkjennende til folk som Guetta for å være på kidsas side, men som æresmedlem av Speak The Real Crew (og 32-åring) kan jeg ikke synke ned på et såpass desperat nivå. Er det drit, så er det drit, samme hvor mange fjortenåringer man har som fans, og selv om Nothing But The Beat altså byr på et lite knippe oppturer, er det langt fra nok til å nå opp til noe mer enn «nja» på skalaen.

Mathias Rødahl I WAS A KING Twilight Anniversaries (HYPE CITY)

Som nyrørt solbærsyltetøy.

O’ du herlige for en tjuvstart på helgen! Torsdag ettermiddag, og ny I Was a King-plate i innboksen. Egersundbandet har siden slutten av 2000-tallet stått for kvalitetsleveranse av sjeletilbedende folkpop.

Med et anstendig forhold til referansepunkter som Lemonheads, Guided By Voices og Dinosaur Jr. på sitt softeste har de funnet veien inn i indiehuenes kredible platehyller. Kjappislåter på rundt to minutter, og Frode Strømstads feminine vokal har blitt bandets varemerke. Siden debuten med Loosing Something Good for Something Better i 2007 har de levert jevnt og trutt. Twilight Anniveraries fremstår dermed som et bidrag til å opprettholde denne jevne utgivelsesfrekvensen. Som en stadfestelse på at: «Hei, vi driver fortsatt på. Har forandret oss litt. Mindre støy og mer pop. Kjøp tolvtommeren vår som kommer i oktober! … Også synger Anne Lise Frøkedal på den ene låta.» Elektronikaflørten Winter Sleep med Frøkedal på vokal kunne likeså gjerne vært å finne på en Harrys Gym-plate.

En utfordring for autisten i meg å akseptere, men det er tross alt EP-ens sterkeste kort. Bortsett fra denne har skiva ingen umid-

4

VideoSpace 5

seg, heller blir man varm og god, for dette er ensomhet med positivt fortegn, «solitide», som (DEAR JOHN/TUBA) engelskmenn kaller det. Det Kom høst, du skjønne milde. er ensomhet med funksjon, og De fleste som stifter funksjonen er å lage fantastisk bekjentskap med Loney vakker musikk. Hall Music er Dear tror i starten at bare Loney Dears andre ordentde heter Lonely Dear. Og det er lige studioplate, men hans sjette ikke så rart, for hele utrykket Dronningensgate 4, Oslo 12 –17 · www.afmuseet.no Han gav ut fire CD-er før lyser av ensomhet, hver tone,· Ons–søntotalt. facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley han fikk kontrakt med Sub Pop, hver vending, hver akkord som ga ut Loney, Noir på nytt. nærmest drypper av melankoli.

Og det er denne platen Hall Men det er ikke så man blir lei LONEY DEAR Hall Music

delbare hits, men for tilhengere av Frode Strømstad og kompanis deilige folkelige popmusikk er det stas med nye bidrag i inidepopens høysesong. Som nyrørt solbærsyltetøy om høsten, treffer den det sensitive følelsessenteret, og får deg til å sukke av fryd og nostalgisk lykke. Og når jeg leser presseskrivet som domineres av namedroppinger i form av musikalske bidrag, der i blant Daniel Smith og Robyn Hitckcock, får det meg til å lure om all disse musikalske tilsetningene virkelig er nødvendig? For akkurat som jeg bare vil ha mors heimalga solbærssyltetøy, krever jeg heller ikke noe mer enn Strømstads heimsnekra poplåter. På den annen side: Dersom musikalske samarbeid trigger arbeidslysten, kan de godt ha med seg BanjoKari for min del. Bare jeg får Egersundpop i innboksen jevnlig.

Inger Lise Hammerstrøm LEIF & THE FUTURE Songs Of Youth (BRILLIANCE)

Leif og den nære fortiden.

Med et bandnavn som Leif & The Future er det nærliggende å forvente seg eksplisitt fremtidsrettet musikk. Men på dette punktet skuffer Leif, det er lite futurisme å hente her. Men bandnavnet kan tolkes på andre måter som kanskje gir mer mening. Når man velger å inkludere The Future i bandnavnet, så betyr det sannsynligvis at man har et godt forhold til den (fremtiden), og det er en slags fremoverrettet positivitet å spore her. Men særlig fremtidsrettet er det ikke.

Musikalsk har i stedet Leif & The Future lagt seg på en slags revisjonistisk nostalgitripp. Låtene på denne plata er trygt forankret i det samme ungdomsromantiske nyveivslandskapet vi kjenner fra M83, men det blir aldri så mye, eller så outrert, som franskmannens musikk. Og kanskje viktigere, det blir aldri riktig så ektefølt eller bra som M83. Det er noe sedat over følelsesformidlingen til Leif & co, det stikker liksom ikke så dypt. Og når man er følelsesformidlingsbransjen, så skal det helst vises spor av ganske virkelige traumer. I stedet virker det som om Leif inderlig ønsker å formidle noe ekte, men ikke har riktig ballast eller evner til å få det frem. Når det er sagt: Selv om Leif kanskje ikke er emosjonell nok til riktig og lykkes med prosjektet sitt, så er Songs of Youth alt i alt en ganske bra plate. I hvert fall i den forstand

3

Music minner mest om i stilen.

Det er kanskje litt tidlig i Loneys karriere å snakke om en «retur til form», men Hall Music er en opptur fra smått skuffende Dear John fra 2009, hans første plate innenfor plateselskapssystemet.

Hall Music er en imponerende enhet, plata føles fullendt og helhetlig, og alle låtene har en klar følelse av at de hører sammen.

Sådan blir plata også nesten et forsvarsskriv for albumformatet.

03.11–31.12.2011

MUSIKK at den ikke egentlig inneholder noen dårlige spor, men på den andre siden, ingen virkelige høydare heller. Nærmest kommer de på «22», som ligger tett opp mot det emosjonelle registeret som er nødvendig for å få denne musikken til å fungere. Men Songs of Youth skal i alle fall ha for at den har en klar plan og en tydelig idé om hva den vil være, det er en stramt regissert plate.

Den er ikke fullstendig vellykket, men det er et tydelig prosjekt.

Og det viser potensial. Håpet får vel være at Leif, in the future, kan bygge på det her, og komme tilbake med en plate som tør å føle mer og som tar et litt fastere grep rundt hjerterota.

Håvard Ringen MEGADETH Th1rt3en (ROADRUNNER/WARNER MUSIC)

Abolute Power Ballads.

Dave Mustaine, altså.

Ikke den enkleste kniven i metalskuffen. Skuff er forresten et fantastisk ord for å beskrive Th1rt3en, som i likhet med hva tittelen indikerer, ikke er veldig heldig for Megadeth. Etter noen år litt sånn på kanten var formkurven til ’Deth stigende, og Endgame fra 2009 var en forholdsvis sterk affære. Megadeth var i ferd med å karre seg opp dit deres samtidige fra 80-tallet befant seg: ved inngangen til en ny vår. Det har de selv satt en effektiv stopper for. Skulle ikke det at gode, gamle Dave Ellefson kom tilbake i rekkene være med på å ta det enda litt høyere? Tydeligvis ikke. At Mustaine ikke er noen Ronnie James Dio akkurat, det fikk vi med oss under sommerens begredelige Big 4-opptreden i Göteborg. Da er det greit å begrense seg til å snerre tøffasaktig, som på Endgames tour de force «Head Crusher». Men neida. Mustaine har selv uttalt at Th1rt3en er som «skikkelig gammel klassisk Sabbath med litt av den moderne edgen til Queens of The Stone Age.» Og der ligger vel hovedfeilen.

Megadeth skal ikke langt bort fra lesten sin før de faller i gjennom.

Ikke bare det, men på Th1rt3en uteblir de sterke låtene. Flere av sporene har vært utgitt før, og det lukter hastverk i befippelsen av plutselig å være i vinden igjen. Vel, vinden har stilnet, og Mustaine står midtfjords og ror for harde livet. En annen ting som må kunne kalles uheldig er valg av produsent. De har byttet ut det gamle Sabbath-medlemmet Andy Sneap, som blant annet har hjulpet Exodus, Accept og Testament

3

med å gjøre comebacks. Og det med Johnny Karkazis, mest kjent for Disturbed og 3 Doors Downproduksjoner. Det er ikke ofte jeg henger meg opp i produsent, men her høres det virkelig. Skal man trekke frem noe udelt positivt, må det være gitarspillinga, som fortsatt er upåklagelig. Men dette er dessverre ikke 80-tallet, og når riffene er forutsigbare, tekstene under pari og helheten syltynn, hjelper det ikke.

Jørgen Nordeng HEDVIG MOLLESTAD TRIO Shoot!

(Rune Grammofon)

Bare en stygg andunge.

Progrock er manifesteringen på to pene mennesker som til alles store forbauselse får et … stygt barn.

Naturen er brutal og uberegnelig.

Hedvig Mollestad, kjent som gitarist i gjøglepunkkvartetten Vom, studerer jazz og spiller rock. To for mange, forenlige genre. Jeg er ikke fan. Men jeg er fan av Hedvig Mollestad. Den som har sett eller hørt henne i aksjon vet hvor himla god gitarist hun er. Hennes eminente gitarplukking går ikke noen upåaktet hen, og du behøver ikke å ha tatt Lillebjørn Nilsens gitarkurs for å fatte at skillsa hennes overgår AKKS-nivå og vel så det. Derfor er en soloskive fra den kanten mer enn velkomment.

Greia er at hun har studert jazz, og naturlig nok vil hun også spille det, men ikke uten rocken. For da hun i 2009, under Moldejazz, ble tildelt årets jazztalentpris, var Hedvig Mollestad Trio et faktum.

Med en god dose rockehistorie anno 70- og 80-tallet har hun og trioen smeltet det sammen med jazzens sensuelle melodiveier.

Selv om navnet og omslaget nok appellerer mest til jazzfolket, tror jeg det er tungrockhuene som kommer til å ha mest glede av denne skiva. Rockegutta kommer til å få hakeslepp, og gi henne velfortjent kredds og klapp på skulderen. Åpningssporet som bærer det freshe navnet «Gun & the E-Kid wav.», gir umiddelbare assosiasjoner til Black Sabbath og co, og vil nok bli en umiddelbar hit i de rocka kretser. Røft og juicy produsert med en melodilinje som huker tak i hukommelsen og blir der. Men i mangelen av en bærende vokal, blir plata i lengden for de spesielt interesserte å anbefale. Live er det helt sikkert en fornøyelig opplevelse. Gleder meg allerede. Hedvig Mollestad Trios barn låter ikke så aller verst allikevel, nok til å overbevise meg om at det nok bare er en stygg

5

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

andunge jeg har med å gjøre.

Noen runder i spilleren, så er jeg helbredet for progrockangsten min. Du og. Jeg lover!

Inger Lise Hammerstrøm PELBO Days Of Transcendence (RIOT FACTORY)

Ned i dypet.

Før jeg i det hele tatt hørte igjennom Days Of Transcendence begynte jeg å drømme om meg selv inne i en tubaformet ubåt på vei mot havets bunn. På vei ned ble dypets stillhet til støy, og trykket så svimlende at den eneste lyden jeg etter hvert hørte var den skeive Tv On The Radio-låta «I Was A Lover» skrape øregangene mine slik jeg bare kan forestille meg tinitus kan. En støyende, samtidig flott drøm, for tubarockernes andrealbum er blitt presentert som et mye mørkere verk enn hva den selvtitulerte debutskiven var. Days Of Transcendence åpner med «Captain Of Glory» som på dronete vis ikke stopper før den når hele syv minutter. Hele albumet strekker ikke ut i mer enn en drøy fotballomgang, men det tok virkelig et helt mesterskap å virkelig sette ordentlig pris på det. I overkant høye forventninger skal nok ha noe av skylden for at skiva trengte så lang tid på å sette seg.

Men forventninger er det lov til å ha når fremadstormende Pelbo slår seg sammen med Stian Westerhus (produksjon og miksing), og Helge Sten, kanskje bedre kjent som Deathprod (mastring).

Etter den heseblesende singelen «Join Their Game» drar Pelbo tempoet ned med platas absolutte høydepunkt «The Devil In The Bible». «Waltz» tar fint over og konstaterer at Ine Hoem er på sitt beste på de roligere låtene og partiene på plata, samtidig som hun er skremmende lik Your Headlights Are On sin fantastiske vokalist Ingrid Helen Håvik. Jevnt over er de fleste låtene på Days Of Transcendence uten noen store overraskelser. Trond Bersu spiller fortsatt trommer på en måte som ville gjort selveste Bonham ivrig og Kristoffer Lo imponerer like mye med tubablåsingen nå som på debuten. Om jeg likevel er litt skuffet? Utvilsomt. Om Pelbos andrealbum er dårlig?

Absolutt ikke. Til det er bandets konsept og gjennomføringen av det altfor bra. Selv om enkeltlåtene kanskje ikke strammer like godt rundt hjertet denne gangen har Pelbo fortsatt til gode å ikke imponere meg.

Tete Lidbom

5

jORDEN RUNDT OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY – AUCkLAND – LOS ANGELES –OSLO FRA kR. 10.950,OSLO – SALVADOR/BUENOS AIRES – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY/BRISBANE – MANILA – TAIPEI – TOkYO – OSLO FRA kR. 18.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

8.160,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.950,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

wORkING hOLIDAY STARTPAkkE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEw ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA kR. 1.350,-

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.800,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

TRADITIONAL INkA TRAIL 4 DAGER, FRA kR. 2.590,CUZCO kARNEVALPAkkE 7 NETTER, FRA kR. 5.950,RIO DE jANEIRO

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR FRA kR. 8.750,ADVENTURE 10 DAGER SAFARI jOhANNESBURG – CAPE TOwN 20 FRA kR. 10.650,DAGER

Foto: Sara Arnald

Det er en plate man lytter til i sin helhet, ikke en hvor man plukker ut enkeltspor. Og Hall Music er best når man vier den oppmerksomhet, når man går inn for å lytte til plata, ikke bare ha den på i bakgrunnen. (Som plata noe ironisk oppfordrer til, med all sin sødmefylte melankoli.) Men det er mye mer ved Loney Dear enn den umiddelbare skjønnheten.

Låtene har en egen kvalitet, de fremstår som postrock-versjoner

av melankolsk folkpop ala (gammel) Sufjan Stevens. De er broderende og progressive i natur, og vokser seg ofte frem fra det stillferdige og vare, til det grandiose og overveldende.

Som på den aldeles strålende låten «Young Hearts». Her åpnes det med Loney Dears nakne stemme, snart akkompagnert av et vakkert pianoparti, og fra der vokser det taktfast, bygger seg opp og opp, og i løpet av låtens

siste minutt, blir låten mer intens for hvert sekund som går, før den ebber ut i stille, hvit støy.

Sant skal sies at det finnes låter på denne plata som fungerer som stallfyll, men det funker i albumkontekst, likefullt så blir det ikke toppscore for Hall Music. Men det er et album som passer godt som en kickstart på platehøsten, med stor vekt på ordet «høst».

Håvard Ringen

ASIA

INDIA

FRA kR.

4.500,-

VIETNAM

FRA kR.

6.550,-

BALI

FRA kR.

6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA kR. 10.950,-

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

9/2011

63

MUSIKK

Norges «Detox» lever opp til forventningene SON OF LIGHT War Of The Words (TEE PRODUCTIONS/UNIVERSAL MUSIC)

Da Son of Light (dengang N-Light-N) slapp det klassiske debutalbumet Deep Green i 1997, redefinerte det standarden for norsk engelskspråklig rapmusikk, og skapte ikke minst store forventninger for Tee Productions nye superlyriker. Det skulle likevel ta utrolige fjorten år før Mandalrapperen nok en gang var klar med ny skive, noe som selvfølgelig har vært grunnlag for skepsis til om han fortsatt kan være musikalsk relevant så lang tid (en hel ungdomsgenerasjon) i etterkant av debuten. Svaret er gudskjelov et ubetinget ja. For dette er bra saker, og til Lyset-fansens store glede, holder han seg til mye av de samme formlene som gjorde Deep Green så glimrende i utgangspunktet. Samtidig har han også oppgradert sounden sin, dog uten å høres ut som noe særlig annet vi har fått servert på rapfronten de siste årene. Sluttproduktet er rett og slett en svært lyttbar skive. Som den rapnerden/ lyricisten han er, åpner Son of Light War of the Words på en fantasifull måte med «Rewind», hvor diverse setninger blir spolt tilbake gjennom hele sporet. Son of Lights lek med ord, språk, historier og stemninger fortsetter på andre låter som «Get Yours» (som rent produksjonsmessig forøvrig minner ekstremt mye om The-Dreams «Cringing». Mashuptips!), «Hypnotic», «Masters of War», remix-

5

favoritten «Lift it Up» og ikke minst den Session 9 (skrekkfilm)-inspirerte «Session 10», som byr på historiefortelling slik bare Lyset kan. Men War of the Words er på ingen måte noen ren rapnerd-skive, og balansen med mer mainstreamvennlige spor er med på å ta albumet til et høyere nivå. Dette gjelder spesielt når han slår seg sammen med dyktige kompiser som Madcon, svenske Tingsek og selvfølgelig Talib Kweli, som hjelper til på selvinnsikt-anthemt «Be Yourself». En annen godbit er det pianobaserte sluttsporet «Safe n Sound» med Son of Lights gamle Fredrikstad-kompis Andreas Ihlebæk. Mine personlige favoritter er imidlertid sporene med Yosef og Tshawe. Det er kanskje litt trist at man må skru på en Son of Light-skive for å høre det beste Madcon-gutta har å by på, men business er som kjent business, og her viser de muskler når de først får muligheten.

Den glimrende singelen «UNI» med Yosef og Tingsek burde absolutt ha fått mer radioplay enn den har gjort foreløpig, og «Letter To The Here And Now» gir oss et hyggelig gjensyn med den seriøse og reflekterte Tshawe over en særdeles digg Tommy Tee-produksjon.

War of the Words er et lettelsens sukk for alle som har ventet på skikkelig norsk hiphop, fritt for gimmicks og åpenbare radiofrierier, og selv om fjorten år selvfølgelig er alt for lenge å vente på en oppfølger, gjør kvaliteten på denne skiva det enklere å tilgi den lange inkubasjonstiden.

Mathias Rødahl

ROOTS MANUVA 4everevelution (BIG DADA/VME)

Dvask revolusjon.

Premissleverandøren for karibisk-britisk hiphop i årene før grime snudde alt på hodet har vært med like lenge som, tja, DMX. Uten sammenligning for øvrig, men det kjennes som hundre år siden jeg oppdaga «Next Type Of Motion» under glansdagene til backpackerrap. Roots Manuva sin tilsynelatende bekymringsfrie tilnærming til det å blande sin karibiske og britiske bakgrunn inn i den da totalt amerikanskdominerte hiphopen, var imponerende. Hans samtidige gjorde enten halvdårlig dansemusikk eller etterapa yankeene totalt.

Ting har skjedd i den gamle hora England i mellomtida. Nå har han en helt ny generasjon med grime og dubsteprappere å hanskes med, i tilegg til en britisk scene som aldri har vært så vital. Det forholder han seg heldigvis ikke til. Roots Manuva ville ikke tjent noe på å hive seg på trender. Et skikkelig brutalt ærlig stykke retrobass, derimot, hadde vært på sin plass. Synd da at 4everevolution halter avgårde i tåka. Roots Manuva har alltid vært som en egen musikksjanger i seg selv. Det har vært selve styrken. Det betyr ikke at han ikke må fornye seg litt, eller lage låter som sitter. Det er tre år siden forrige studioalbum. Den gang redda knallsinglene «Again & Again» og «Buff Nuff» en halvslapp helhet. Denne gangen er han ikke så heldig. Tekstmessig er han inne på saker, og leverer sitt mest politiske album til nå. Det er hardt å få tak på noen ting som helst her, det går og går og kommer aldri til døra.

4everevolution er litt som den konserten med Roots Manuva jeg så i Katowice, Polen for et par år siden: ufokusert og uengasjert

3

RETOX Ugly Animals (THREE ONE G/IPECAC/TUBA)

This is hardcore.

Godeste Justin Pearson er i slaget om dagen.

Det vil si, det har han egentlig vært de siste tjue årene med eget plateselskap (Three One G), bøkene From The Graveyard Of The Arousal Industry og nylig utgitte How To Lose Friends and Irritate People og hyperaktiv musiker i en bråte band som Struggle, The Locust, Swing Kids, Holy Molar, Head Wound City, The Crimson Curse, Some Girls, Leg Lifters, All Leather og, sist ut, i aggressive og angstfylte Retox. En aldri så liten (bokstavelig talt) ildsjel og inspirasjonskilde – også for undertegnede – som til stadighet pusher grensene og kjemper for DIY, på godt og vondt. Utover Pearson selv består Retox av kollega Gabe Serbian (The Locust), Michael Crain (The Festival Of Dead Deer) og new kid on the block med det finurlige navnet Thor Dickey. Som med bandets selvtitulerte syvtommer-EP er

5

64

9/2011

debutfullengderen Ugly Animals ferdigspilt før du har rukket å rive av trusa på en one night stand og fyrt opp siggen etter en voldelig runde med ubrukelig fyllesex. Elleve pissed off-låter med gjennomsnittslengde på under minuttet som strengt tatt, per definisjon, ikke kan kalles en fullengder. Det blir på mange måter mer korrekt å beskrive Ugly Animals som en slags kaotisk adrenalinsfylt slåsskamp med blodsmak i munnen og en steinhard bennern i pølsebuksa.

Retox er ikke veldig langt unna ovennevnte band, men har til gjengjeld en unik simplistisk formel for hardcore/punk/støy frontet av Pearsons sarkastiske og sylskarpe kommentarer til det konforme samfunn og en grå hverdag av apatisk janteloveri.

Mellom slagene – støtene om du vil – har de også funnet rom til et par potensielle hits i form av videosingelen «Thirty Cents Shy Of A Quarter» (årets låt!) og «Piss Elegant». Om ikke den mest originale, så en av 2011s mest vitale rockeutgivelser.

Andreas Tylden

opptråkking av gamle stier, med følelsen av pliktløp hengende i lufta som sur, gammel tøroc røyka på maispipe og sammenrulla tabloidavis. Hvor mange ganger skal man høre på ei plate før man anmelder den, er en populær diskusjon. Problemet med 4everevolution er: hvor ganger må jeg egentlig høre på den i det hele tatt? Det er ikke det at det er dårlig. Det er bare så gudsjammerlig … unødvendig.

Jørgen Nordeng SICK OF IT ALL Nonstop (CENTURY MEDIA/+)

Tilbake til scratch.

New York-bandet Sick Of It All har holdt koken siden 1986 og er en av de få gjenlevende hardcore-banda fra glansperioden da denne delen av musikkspekteret var upløyd mark, begrepet kjemisk fritt for sjangermisbruk (ref: norske journalister og bondeknøler i det ganske land united – skjerp dere!) og realnessen på fullt beredskap. Peaket kom på første halvdel av 90-tallet med major label-kontrakt i ryggen og to suksessfulle videoer på MTV – en tid da slikt ofte var alfa omega for et bands suksess eller ikke. Suksessen kom og visnet fort igjen og bandet forsvant tilbake inn i undergrunnen, men fortsatt som konger innen sitt segment. Nå ser de tilbake og gir ut en slags best-of-plate med nyinnspilte schlägers, eldgamle så vel som, merkelig nok, splitter nye. Om det er et tegn på kreativ tomgang eller introduksjon til nye fans er ikke godt å si. Jeg velger å tro Nonstop er ment som en slags oppsummering av nærmere 30 år (!) med nonstop dedikasjon til sitt liv og virke og en imponerende spilleglede for et band som antageligvis har turnert mer enn Stones og Dylan til sammen. Men er dette virkelig

4

nødvendig? Brøkdelen av nyere låter høres identisk ut som originalversjonene og de eldre mister finessen som gjorde dem til klassiske hardcore/punk-anthems i utgangspunktet. Herlige «Scratch The Surface» og spesielt «My Life» (originalt en Straight Aheadlåt – bandet Lou Koller sang i før SOIA) høres nærmest ut som et voldtektsforsøk av et random kontemporært rævva breakdown deathcore-band (HORROR!), mens oppturen er låter som ikke har blitt kludret altfor mye, eksempelvis «Just Look Around» og «Injustice System» (originalversjonene låter ikke veldig bra rent produksjonsmessig). Disse røsker seriøs balle. Hva sitter man igjen med da? Jo, de fire vise ord: Første-demoen er best.

Andreas Tylden LIL WAYNE Tha Carter IV (CASH MONEY/UNIVERSAL MUSIC)

Én million her og én million der.

Jeg var nærmest i ekstase da Lil Wayne droppet tredjeinstallasjonen av sin Carter-serie for noen år tilbake, og slang rundt meg med genierklæringer i øst og vest. Muligens litt fordi jeg var så provosert over all rapfansen som ikke klarte å se at Weezy var mer enn Auto-Tune og «Lollipop». Ikke at det er noe galt med noen av delene, men i rapmiljøets snevre verdenssyn henger man seg jo som kjent veldig opp i den slags.

Rent musikalsk var Tha Carter III likevel en bauta av en skive, som i sin tur tok Wayne opp til superstjernestatus, en status han mer eller mindre har beholdt siden den gang, til tross for at hverken I Am Not A Human Being eller rap/rockhelvetet Rebirth (begge fra 2010) klarte å selge til platina. Dette var derimot ikke noe problem for Waynes seneste utgivelse og fjerde Tha Carter-skive, som overraskende

4

gjentok den breiale bedriften fra 2008, da han solgte én million eksemplarer av Tha Carter III i første salgsuke. Men kan de to skivene sammenlignes? «6 Foot 7 Foot» er ingen «A Milli», og «How to Love» er ingen «Lollipop», men det er likevel ingen tvil om at skiva til tider bærer på betydelig tyngde. Det løsner bare ikke skikkelig før fenomenale «She Will». Og joda, Drake-refrenget på nevnte spor byr på klare referanser til sommerens Khaled-banger «I’m On One» og Drakes egen «Trust Issues», men det er nå like hyggelig for det. Hyggelig er det også når T-Pain kommer inn på ekskjæreste-«kritiske» «How To Hate», hvor Wayne dog ikke er like snill med illojale tøsejenter («She used to always say, fuck my niggas/And when I went to jail, she fucked my niggas» …

«So much for being the perfect couple/I put in overtime, I was working doubles/I wish you the best, good luck boo/Weezy F, for fuck you»). Etter at Tallahassee’s finest har croonet ferdig, bærer det så over til det harde igjen, når undergrunnens mest suksessfulle aka Tech N9ne tar over showet sammen med Outkast-helten Andre 3000 på «Interlude» uten Wayne, som kommer tilbake så det holder på flotte Rick Rossgjestede «John». Men deretter stopper det liksom opp igjen.

Hverken «Abortion», «So Special» (med John Legend), «President Carter» eller nevnte «How To Love» er spesielle standout-låter, og selv om det er fint med besøk fra Jadakiss, Bun B, Nas og Busta Rhymes på «It’s Good» og «Outro», kan jeg ikke akkurat si at jeg higer etter rewinds når disse er ferdige. Det er fullt mulig at det er jeg som har sklidd litt av Weezy-toget i årene etter Carter III, men det virker åpenbart at nivået og fokuset har falt flere hakk siden 2008.

Mathias Rødahl

MUSIKK

SENT 20. oktober: Tôg live + opplevelser i kø 18 -årsgrense kl. 19-23

LEGOfestival for alle: 8. - 23. oktober Se åpningstider og hele høstprogrammet:

www.tekniskmuseum.no WILCO The Whole Love (DBPM/TUBA)

Hele kjærligheten, på én plate.

Dette er albumet som kan, for alvor, sementere Wilcos plass i panteonet for Virkelig Store Band. Det å kunne se tilbake på en så kvalitetstung katalog er få band forunt, men det nytter ikke å hvile på laurbærene om man skal oppnå legendestatus, man må levere. Så, leverer Wilco med The Whole Love? Vel, ja, det gjør de – i massevis. Allerede fra åpningssporet «Art Of Almost» så forstår man at dette kommer til å bli en strålende lytteropplevelse. Her får vi Wilco på sitt mest erketypiske, hvor eksperimentering og skjønnhet går hånd i hånd, i nærmest perfekt symbiose. Jada, det er fort gjort å bli panegyrisk her, men så er det også jævla flott. Og Jeff Tweedy & co ser seg

5

HANK WILLIAMS 3 Ghost To A Ghost/Guttertown

5 Attention Deficit Domination

4 3 Bar Ranch Cattle Callin’

3 Kugalskap.

Jeg flirer med Hank Williams 3, og kanskje litt av han. Men mest med. Sønnesønnen til countryens svar på 2Pac er spik spenna gæren, det visste vi. Endelig fri fra plateselskapenes klamme klør trøkker han like godt til og slipper 4,3 timer med musikk på samme dag, fordelt på ett dobbelt og to enkle album. Det glade vanvidd. Skal vi gjøre det enkelt, i motsetning til det HW3 gjør selv, kan vi dele inn diskografien hans i to. Den ene siden, som han er best på og mest kjent for, er herlig politisk ukorrekt keep it real-ekte outlaw country. Noen synes Hank er for mye, at han er en posør og en vandrende klisjé.

Ja, sier jeg, og derfor elsker jeg han. Denne siden får vi på dobbelt-cden Ghost to a Ghost/ Guttertown. I helt ny drakt, vel å merke. For der countrysiden til HW3 har stått litt på stedet hvil siden klassiske Straight To Hell, tar han denne gang uventa

aldri tilbake, hvert spor følger det forrige i imponerende helhetlig stil. Harmoniseringen i refrenget til andresporet «I Might» er ren kunst, spesielt spilt opp mot det rå boogie-kompet som driver versene. Det er «all right», som Tweedy synger i låten. Det er alltid et problem med band som Wilco, som har en så innarbeidet og idiosynkratisk stil, at de blir selvtilfredse i uttrykket, at de hviler for mye på sine egne styrker og glemmer … innhold. Men det er heldigvis ikke tilfelle her.

Wilco kunne godt ha sluppet et album som lente seg tungt mot den eksperimentelle siden, og løsnet litt på låtskriversiden, og alikevel sluppet unna med det.

The Whole Love forsømmer aldri låtene. Wilco høres sultne og relevante ut fra start til slutt; selv om det ikke alltid er like spennende, er det alltid kvalitetstungt.

Til å være et virkelig godt album,

er The Whole Love et ganske lite slående album. Men så er også det Wilcos virkelige styrke: de er pene på overflaten og smått geniale i detaljene. Storheten ligger ikke i selve eksperimenteringen, men i måten de holder tilbake på. Evnene til å lage utilgjengelig kunst er der, men de blir brukt i tilgjengelighetens tegn. Som i «Red Rising Lung» hvor hvit støy og slidegitar bytter på å fungere som stemningsskapende ambient og et forsterkende melodiøst virkemiddel, det er subtilt og sublimt. Til tross for fantastiske låter, har The Whole Love egenskaper som ikke er fult så bra. Enkelte ganger blir det litt for flatt, litt for pent og pyntelig, og detaljrikdommen blir litt for subtil, men for fansen, og fans av god låtskriving generelt, er dette en diamant.

Håvard Ringen

vendinger. Vi får servert et makabert overflødighetshorn av et album. En berg-og-dalbane der vi sveiper innom cajunske takter (på fransk), neo-folk, drikkeviser, sakrale og mildt sagt forstyrrende skits, metalliske øyeblikk og utbasuneringer. Mildt sagt psykedelisk i støytene, men også Hanks kanskje største øyeblikk til nå. Det kjennes litt ut som han er fremme, der han i det ene øyeblikket lar hunden sin «synge» med, og i andre øyeblikket lar Tom Waits og Les Claypool slippe til. Det kjennes bare rett, om ikke så veldig rimelig ut. Vanskelig, ja, men jeg blir å bruke tid på denne, og når han bare lar låtene gjøre pratinga er dette både vakkert, frastøtende, engasjerende og forvirrende på samme tid.

Ektefølt, sårt og troverdig.

Den andre siden av Hank Williams Den Tredje er den eklektiske bråkemusikanten vi kjenner som sparringspartner for Pantera-Phil i Arson Anthem og Superjoint Ritual. Denne siden er litt vanskeligere å svelge.

Assjack-prosjektet hans var bra men ikke noe easy listeningprosjekt akkurat. Attention Deficit Domination er i så måte lekende lett å forholde seg til. Tradisjonell Doom av det psykedeliske slaget, som fungerer bra, men aldri når de helt store høyder. Hankern sin nasale og skjøre stemme er komprimert og forvrengt til tusen, og blir en liten prøvelse gjennom 70 minutter. Imponerende at han både gjør alle instrumenter, samt mixer selv,

selv om det er litt statisk til tider.

Kommer neppe til å bli stående som en av Hanks viktigste plater dette her, men fornøyelig nok til at jeg beholder den i sirkulasjon på iPoden. «Goats’n’Heathens», det mest eksperimentelle og eksplisitt ekstreme sporet, og Pentagramske «I Feel Sacrificed» er høydare. Eyehategod-sludge møter Pentagram/tidlig Sabbath, men psych i bunn, og nesten Melvins-aktig melodiføringer på vokalen. Høres ut som selveste drømmebandet, men feiler akkurat på målstreken.

La oss ta 3 Bar Ranch Cattle Callin’ da. Ok. Ideen her er å spille infernalsk thrash/ death/grindcore mens de beste kvegauksjonistene fra sørstatene raljerer i full fart over. Sikkert en hysterisk morsom idé på peppernedtur eller THC-overdose, mer nedtur å høre på for oss utenforstående. En prøvelse, vil jeg strekke meg til å kalle det. En fotnote og kuriositet i Williams’ sin uoversiktlige katalog, som nok gjør seg best i små doser på nachspiel. Det er likevel så sjukt herlig å ha med en artist som bare gir så totalt fuckings faen som hillbilly-Hank gjør. Stormannsgal? Jepp. Uforutsigbar?

Jepp. Pretensiøs? Jepp. Forvirrende? Å, ja da. Selvmotsigende?

Tja. Vil vi ha det på noen annen måte? Neppe det.

Jørgen Nordeng

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

9/2011

65

FILM

New York Times-journalisten David Carr: fra borderline til byline.

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO Magnolia pictures Dokumentarfilmen Page One: Inside The New York Times (2010) er mange ting. Litt for mange, mener noen. Blant dem spaltist i nettopp The Gray Lady (som avisa gjerne kalles), Michael Kinsley:

«(…) Så er det litt om Judith Miller som skrev ukritiske artikler om masseødeleggelsesvåpen i Irak og slik beredte invasjonen, så er det litt om Jayson Blair som plagierte og fabrikkerte artikler, så er det litt om smertefulle nedbemanninger, så er det litt om parasitt-nettsider som stjeler nyheter, så er det litt mer om dårlig økonomi igjen, så er det litt mer om Irak igjen, så er det litt WikiLeaks, så er det litt om å få lesere til å betale på nett, så er det litt om Steve Jobs og Ipad, så er det Irak igjen, og så er Watergate (…)».

Ja, men høres dette så ille ut, da? Høres ut som den godteposen, jo! Og ikke nok med det: Gjennom det hele henger vi over skulderen til David Carr. Det finnes neppe noe sånt som en typisk Times-journalist, men hva det enn er som karakteriserer dem: David er antagelig det stikk motsatte. Som tidligere crack-narkoman begikk han en av USAs bratteste klassereiser og regnes i dag blant avisas kjæreste og mest velrenommerte medarbeidere (selv om ganglaget og røsten fremdeles har noe litt Jarle-aktig ved seg). Som han skriver i selvbiografien The Night of the Gun (2008): «Here is what I deserved: hepatitis C, federal prison time, H.I.V., a cold park bench, an early, addled death. Here is what I got: the smart, pretty wife, the three lovely children, the job that impresses.»

Med unntak av et lite tilbakefall for fem år siden («I tried to be a nice, suburban alcoholic and see how that would go. That lasted … well, it ended in handcuffs»), forteller Carr at han i dag har vært nykter siden nittitallet.

I anledning hans komme til Bergen og byens 66

9/2011

filmfestival fikk vi aller nådigst innvilget en kort epost-audiens. Hvem er denne fyren med spenst til å sprette opp fra rennesteinen og inn i Verdens Fremste Og Feteste Avis?

Hei, David Carr! Page One har blitt kalt «informativ», «tidig», men også «lettvinn», «utdatert» og «uten en eneste åpenbaring».

Din kollega Michael Kinsley kalte den «a mess». Nå spør jeg deg!

– Jeg ikke er enig med Michael hele tatt, jeg tenker at han må ha sett en annen film enn resten oss. Ikke bare er det en god dokumentar, men det er en ekte film, en med innsats, drama og … resonans.

Du synes ikke den bruker for mye tid på å argumentere for det åpenbare faktum at journalistikken er i krise? Når den, med sin enestående adgang til Renzo Piano-tårnet, i stedet kunne dokumentere denne krisen fra innsiden?

– Vel, opptakene er fra 2009. Alt vi gjorde var å vri våre hender i angst. Krisen var høyst reell og hang over redaksjonen som en sky.

Du må huske at det på denne tiden var folk, noen av dem ganske respektert, som mente at vi ville gå konkurs hvert øyeblikk. Og når det er sagt, så synes jeg filmen gir et enestående gløtt inn i avisen. Du ser oppsigelser, folk som bekymrer seg for oppsigelser, og redaktøren som må sjonglere hensyn og jobber midt iblant dem.

Midt oppe i alt dette, rusler du omkring forholdsvis ubekymret – som om problemene ikke riktig angår deg. Alt virker kanskje bagatellmessig når man har vært på rock bottom? Som du sier til en yngre og bekymret kollega: «Når du har vært crackavhengig alenefar på welfare er det å kanskje bli permittert fra The New York Times ikke noe å mase om.»

– Jeg har aldri vært noen worrier. Alt som skjer med meg fra nå av er, som vi sier i USA, «gravy». Jeg har reist langt fra den stasjonen i livet jeg egentlig var tiltenkt. Jeg må nesten le når jeg titter ned på visittkortet mitt. Jeg

Min tidligere psykiater bor i Oslo. Jeg tror jeg drev ham dit med mine bekjennelser.” har levd et veldig heldig liv. Som en katt og hans ni liv. Eller vent, jeg hater katter. Jeg er en heldig hund. Dessuten, i dag har avisen begynt å betale avdragene i tide, så jeg tror vi klarer oss.

Har du sett dokumentaren om den første Clinton-kampanjen, The War Room? Du kan minne om valgkamplederen James Carville i den filmen. Dere spiller begge rollen som den ubehøvlede blant det som ellers er en ganske strigla gjeng. Han som bestandig forteller sannheten, selv når det er en dårlig idé …

– James inviterte meg her forleden til å snakke for klassen sin i New Orleans og det var helt enormt. Smart fyr, smarte kids.

Etterpå tok han meg med på en kjøretur i området. Jeg elsker New Orleans, og James er blant våre fremste historiefortellerne så da kan du tenke deg. Men det er forskjeller på oss: Han er mye tynnere enn meg, tjener mye mer penger enn meg og er jævlig mye smartere. På den annen side så arbeidet både hans kone og min kone for det republikanske partiet på nittitallet, så ja … kanskje du er inne på noe.

En annen dokumentar som gir et glimt inn i hovedkvarteret til Den grå damen er Bill Cunningham New York (Zeitgeist Films, 2010), en film om den noen-og-åttiårige motefotografen som kuraterer to av avisens fotospalter, avisens «On the Street» og «Evening Hours». Hvilken film skal vi si at ser The Gray Lady best?

– Det blir som å spørre meg om å velge blant mine venner. Jeg mener at Cunningham-filmen er et portrett av en stor kunstner som arbeider på et svært bredt lerret. En bemerkelsesverdig film om en bemerkelses-

verdig mann. Page One er mindre poetisk og mer ambisiøs; som et ensemblestykke som bruker ulike tegn til å sette sammen et puslespill. Jeg synes begge filmene er fremragende, på sine premisser.

En annen gøyal karakter i avisen er Bruce Headlam, din redaktør. Som krigstrøtt og frustrert patriark som må porsjonere lojalitet både oppover og nedover i systemet, kan han minne om den hardt prøvede Jason Bateman i Arrested Development. Om Mr. Headlam ikke er kjent med den serien, kan du vennligst videreformidle dette som en anbefaling?

– Selv tenker jeg på Bruce som en kort Cary Grant: urban, beleven og med en rolig og giftig humor. Han vil bli henrykt over å bli nevnt i samme åndedrag som Arrested Development, spesielt Jason Bateman.

Har du vært i Norge før? Jeg har hørt at din kone er somewhat Norwegian?

– Nei, jeg har vært i Sverige, men det driter vel dere i. Min tidligere psykiater bor i Oslo. Jeg tror mine bekjennelser fra sjeselongen drev ham dit. Jeg ble født i Minnesota, så jeg vet mye om nordmenn, men jeg forstår at klimaet er langt mer temperert enn i Minnesota, hvor du nesten må gå med romdrakt om du skal utendørs. Min kone er norsk, dansk, islandsk og irsk. Da hun hørte at vi fikk mulighet til å dra på sponset tur til Bergen, gjorde hun det helt klart at det skulle vi. Alle vi har snakket med forteller oss hvor heldige vi er. Og nettopp det føler vi oss også.

Page One: Inside The New York Times (Regi: Andrew Rossi) vises på BIFF. Følg David Carr på twitter: @carr2n

Årsstudium i musikk fjellhaug.no

Årsstudium i musikk (60 stp) med vekt på bl. a. hovedinstrument og musikkpedagogikk.

60stp

I studiet inngår også en praksisdel og musikkprosjekt. Studietur til Asia i vårsemesteret.

Søknad går gjennom samordna opptak (studiekode 258777) Søknadsfrist 15. april.

Se www.fjellhaug.no, tlf 23 23 24 00

Ko

nt ra

te

no

rD

av

id

Ha n

se

n

21.–29. oktober 2011 Åpning med Didrik Solli Tangen Trikketryllefløyten Barokkanerne med Sparbo og Hansen Tosca & Co i Kulturkirken Jakob Operagalla i Universitetets Aula Konserter i Oslo Konserthus Hvordan lede Primadonnaer v/ Tom Remlov Hans og Grete på kjøret m.m. www.operafestival.no/ 915 97 892

FILM Jegerne – Falske Spor Regi: Kjell Sundvall Med: Rolf Lassgård, Peter Stormare,Kim Tjernström, Annika Nordin, Lo Kauppi Sure menn, kvinner og finner.

Handlingen i Jegerne – Falske Spor foregår i en bygd på bygda i Sverige.

Politikorpset i bygda består av bygdetullinger som ikke klarer å skille mellom følelser og sak når de skal etterforske et drap.

Derfor blir forsterkninger tilkalt fra storbyen; uheldigvis henter de inn en etterforsker som har vokst

3

opp i akkurat denne bygda og har familiebånd til de fleste involverte.

Og godt er det: Hvis ikke ville det ikke blitt en særlig lang film.

Filmen er en klassisk øvelse i good cop vs bad cop: Peter Stormare gjør en hederlig innsats som den selvbedragerske, voldelige og manipulative purken Torsten. Rolf Lassgård spiller en god rolle som den storsinnede, avbalanserte og sannhetssøkende purken Erik Bäckström. Begge må de lide seg gjennom en berg-og-dalbane av konflikter og frustrasjoner, før katarsis inntreffer og de løser

sine kniper med sine respektive metoder. Jeg finner det vanskelig å avgjøre om Kim Tjernström gjør det bra eller dårlig i rollen som den kuede unghingsten Peter, der han sprader rundt som en katatonisk krysning av Keanu Reeves, Robocop, en nyvoldtatt Edward Norton og Daniel Radcliffes underkjeve. Uansett gjør hans prestasjon ikke bare vondt å se på, men også å høre på, for dette er en film full av kontraster: Sterke følelser, svake mennesker; store menn, små hotellrom; og hard vold, fløyelsmyk sangstemme.

Hvis du liker boyband og svensk krim kommer du til å elske dette.

Som en til tider gripende historie om selvbedrag fungerer dette helt ok, men ender opp med å føles som å drikke en cola.

Den bruser litt, men dør fort hen.

Her fins også et knippe tråder som blir hengende og svaie løst i luften. Med mindre dette er den typen film som må sees flere ganger, før man oppdager hva som egentlig skjedde. Hvilket jeg har inntrykk av at det ikke er.

Rasmus Hungnes Premieredato: 16. september

Barnepiken Regi: Tate Taylor Med: Emma Stone, Bryce Dallas Howard, Mike Vogel Skal vi trivialisere rasisme?

Barnepiken er en feminin film om morsomme husfruer som blir rasende da deres døtre ymter frempå at de kanskje ikke kommer til å gifte seg med det første likevel.

Også handler det om sterke kvinner som viser styrke på en rørende måte. Kvinnene legger stolthet i å lage god mat og opprettholde anstendige fasader, og mannfolka blir bare trukket frem når damene sloss seg imellom om hvem som kan tilfredsstille dem best.

Det hele utspiller seg i et raseskilt Sørstats-Amerika en

gang på sekstitallet, og filmen er forkledd som en slags frigjøringshistorie om negrotjenere som må oppdra bortskjemte, hvite barn.

Vi møter rasistiske trophy wives, deres svarte tjenere og den hvite kvinnen som vil skrive bok om hvor dårlig de blir behandlet.

Filmen er basert på en suksessroman med samme navn og det hele virker rett så overbevisende, men før noen får knute på g-strengen må jeg dessverre avsløre at det ikke er basert på en sann historie. Romanen er skrevet av en hvit kvinne som ble født i 1969, og alt er bare oppspinn. Vel vitende om at den hjerteskjærende rasismen kun er et dramatisk grep for at heltinnene skal få skinne, blir det straks litt verre å ta filmen seriøst. Dette er

ingen ny The Color Puple. Men det er nok ikke meningen heller, for Barnepiken er på sett og vis en komedie.

Tiden er nydelig gjenskapt med fantastiske øyne for detaljer, flott lyssetting og flinke kameramenn. Skuespillerne glimrer også med flotte prestasjoner, i denne virkelighetsnære fortellingen som aldri fant sted.

Og den er faktisk utholdelig for menn også. Lars Monsen vil neppe plukke den ned fra hylla, men dersom du er en middels metrofil fyr som vil imponere en dame med at du har en myk side, er dette slettes ikke et dårlig valg.

Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

Kidnappet Regi: Vibeke Muasya Med: Simon Logue Larsen, Connie Nielsen, Lars Mikkelsen Filmskapere fortapt i Afrika.

En dansk gutt drar på ferie i Afrika og mister fotballen sin. Da han tar opp leitinga møter han limsniffende småunger, gangstere med uladde pistoler og han spiser fisk for første gang. Det er duket for et eventyr ingen vil vite av.

Moren hans dukker plutselig opp på TV og tilbyr en stor finnerlønn for sin bortkomne sønn.

Dette fører til at alle og enhver kjemper om å presse mer penger ut av situasjonen og politiet begynner å etterforske henne for ulovlig adopsjon. Ingen av disse historiene leder noensteds hen.

Bakgrunnsmusikken er til tider behagelig og filmen har fine farger, men halvbakte stereotyper og kamelsvelgende manus trekker assosiasjonene i retning «barnefilm». Men det er før et utvalg dårlig utviklede karakterer plutselig blir skutt i hodet. Markedsgruppen blir med ett litt mer uklar.

Filmen har ingen form for dybde, og er ikke søt eller magisk heller.

Klippingen er stakkato, skuespillet teatralsk og dramaturgien usedvanlig desperat, noe som tyder på amatørmessig håndverk fra debuterende regissør og manusforfatter Vibeke Muasya.

Noe av problemet er at danskene har regjert på toppen av Skandinavias filmverden i årevis.

Nesten konsekvent har deilige danske filmer ligget milevis foran

det meste som kommer fra Norge og Sverige, og en ny dansk film er en fristelse få filmnerder kan motstå. At Mads Mikkelsens bror, Lars Mikkelsen, står på rollelista, pirrer nysgjerrigheten, men ender i skuffelse da han bare er en unødvendig brikke i en kabal som kun går opp om man jukser.

Handler dette om rasisme?

Er poenget å informere om kulturelle forskjeller? Ville frøken Muasya forklare hvorfor fattige folk gjør desperate ting? Neida.

Kidnappet, eller Lost in Africa, som den så søtt heter på engelsk, er lite annet enn en enkel historie satt sammen av intetsigende scener skviset inn på tilfeldige plasser.

Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

4

Skal vi danse?

Pina Regi: Wim Wenders Med: Regina Advento, Malou Airaudo, Ruth Amarante Wim Wender’s Pina og Werner Herzogs Cave of Forgotten Dreams viser at dokumentarfilmen endelig har omfavnet 3D-en. Å tilføye en tredje dimensjon til levende bilder er et virkemiddel som til nå har vært forbeholdt høybudsjetts blockbustere, og det er deilig å se et motstykke til dette på kinolerretene i Norge.

Videre skal det sies at Pina først og fremst er en danseforestilling. Og for en som ikke har noe nevneverdig forhold til samtidsdans utover det obligatoriske pensumet i grunnskolen, kan filmen beskrives som en energisk og fascinerende innføring. Tyske Pina Bausch er en av historiens viktigste koreografer innenfor dansens avantgarde og var i tillegg en nær venn av Wim Wenders over en tyve års periode. Omtrent like lenge planlagte de to å lage film om Pinas scenekunst, men først da 3D-teknologien ble realitet følte Wenders at han med respekt for hennes arbeid kunne gjennomføre prosjektet.

«3D er nesten skreddersydd for dansen», uttalte Wenders da han gjestet filmfestivalen i Berlin tidligere i år. En strek i regningen for produksjonen var at 68 år gamle Bausch døde bare to dager før innspilling, men selv om hun ikke er synlig deltagende i filmen er hennes kunstneriske tilstedeværelse naturligvis dominerende. Et leksikon bør dog prioriteres om man er ute etter bakgrunnsinfo om koreografen – dette er nesten utelukkende en visuell opplevelse hvor få ord blir sagt.

Når jeg velger å se en dokumentarfilm om Pina Bausch og ikke en av hennes danseforestillinger, forventer jeg å få vite mer om hennes liv og hennes kunstneriske visjoner.

4

68

9/2011

Selv om mangelen på dette antakeligvis er en blanding mellom et bevisst valg fra Wenders’ side og et resultat av Pinas død, lever ikke filmen opp til forventningene på dette punktet.

De få kommentarene signert danserne i hennes prestisjetunge kompani stimulerer ikke behovet for å vite mer om hennes historiske betydning, om Tanztheater-tradisjonen hun er en del av og ideene bak denne. Det visuelle er med andre ord det som bærer filmen fram.

Med dét sagt er det visuelle håndverket utrolig gjennomført og vakkert. Pina eksemplifiserer filmmediet som kunstformidler og slår fast at filmen ikke bare har evnen til å gjengi kunst, men også til å tilføye noe til kunsten. Valg av locations er det mest åpenbare eksempelet med Pina. Den mest minneverdige scenen er lagt til en t-banevogn hvor landskapet både utenfor og inni vognen tilføyer et element til dansen man aldri kunne opplevd i et scenerom. Også kameraføringen gir oss en helt ny innfallsvinkel til den krevende koreografien, med filmatiseringen av Café Müller (1978) som et særlig høydepunkt.

En viktig debatt bør være hvorfor dokumentarfilmen ikke gjør det bedre på kino og hva som kan gjøres for å endre på denne trenden. I en hverdag hvor folk flest forbinder dokumentarfilmen med belærende TVproduksjoner om dyreliv og krig, kan kanskje Pina øke forståelsen for dokumentarfilmens bredde og potensial. Pina er en storslått kunstopplevelse, dog kanskje i lengste laget, som til tross for de irriterende plastikkbrillene er en fornøyelse å se på kino. Det skal også nevnes at dette er Arthaus’ første 3D-film, og undertegnede krysser fingrene for at flere filmdistributører slenger seg på laget og starter en tradisjon for alternativ 3D-filmformidling.

Ole-Morten Algerøy Premieredato: 4. november

2

På Bergen Kino 28. oktober Følg oss på www.facebook.com/bergenkino

UTE PÅ DVD OG BLU-RAY 12. OKTOBER

FILM Knerten i knipe Regi: Arild Østin Ommundsen // Med: Adrian Grønnevik Smith, Åsleik Engmark, Pernille Sørensen, Jan Gunnar Røise Et fallisk rop om hjelp fra sjelens innerste hulrom.

Det tredje og (forhåpentligvis) siste avdraget i filmatiseringen av Anne-Cath. Vestlys romanserie om småtassen Lillebror og hans levende trepinne Knerten er dessverre ikke like dårlig som forgjengeren. Jeg hadde sett fram til å kunne skrive et totalslakt der jeg forklarer hvordan denne dumme serien korrumperer våre barns sinn og gjør fremtidsutsikten dyster, men det blir denne gangen kun et moderat slakt. Allikevel er jeg glad for at vi slipper Knerten 4 («fire» med engelsk uttale); om

2

ikke annet, fordi serien er så kjedelig.

Premisset er interessant nok: Lillebror er en autistisk unge som på grunn av sine foreldres overbeskyttelse har et distansert forhold til den ytre virkeligheten.

De mener det godt, men mammas moderlige mykhet og fars patetiske feighet gjør Lillebror ute av stand til å skille mellom fantasi og fakta. Det har gått så langt at hans fantasivenn, furukvisten Knerten, ikke bare ytrer meninger og fungerer som et talerør for Lillebrors id: Nå har trekølla klart å kopulere med en kvinnelig eikepinne som har født en dendroid liten bastard.

Det kan dog sås tvil ved hvorvidt Lillebror faktisk er gal eller synsk: Hans empati med pinnen er i følge filmen så sterk at han klarer å spore opp Knerten ved hjelp

av lyd, tilsynelatende helt uten forutsetninger for å vite hvor den er. Er hans visjoner av en levende pinne et uttrykk for en dyp, åndelig kontakt med verdenssjelen?

Knerten-serien minner om Jan Svankmajers Otesanek, men fremstår som forholdsvis tannløs.

Svankmajers perverterte film om paret ute av stand til å produsere barn, som bøter på dette sjelslivets hull ved å grave opp, nære og oppdra en rot fra bakgården, er så forstyrrende at jeg ble nødt til å kvitte meg med DVDen umiddelbart for å kunne forholde meg rolig i mitt eget hjem. Etter pressevisningen av Knerten i knipe, derimot, reiste jeg ut på bygda for å kløyve ved og dele opp trestokker med motorsag.

Jeg følte ingenting.

Rasmus Hungnes Premieredato: 23. september

Ikke helt inn i boet Kong Curling Regi: Ole Endresen Med: Atle Antonsen, Jon Øigarden, Ingar Helge Gimle, Kåre Conradi, Steinar Sagen, Jan Sælid, Linn Skåber, Ane Dahl Torp, Else Kåss Furuseth, Anne Marit Jacobsen, Ulf Brunnberg, Bård Tufte Johansen, Harald Eia, Hans Morten Hansen En ubestemmelig og stusselig by på Østlandet et sted: Det avdankede og sykdomsrammede curlinglaget må gjenforenes og vinne mesterskapet for å redde en venn. Slik kan handlingen oppsummeres. Det skulle vel være et helt greit plot å etablere? Nah, her tar det en evighet. Hei, vent! Vi trenger en nemesis! Det skulle vel være en grei karakter å etablere all den tid Kåre Conradi er i ferd med å gjøre dette til sin foretrukne modus, og Jesus Quintana i The Big Lebowski tjener som et opplagt forbilde å modellere etter? Nah. Til tross for

3

www.sf-film.no 70

9/2011

en festlig parykk (filmen er god på parykker, det skal den ha) blir Stefan Ravndal og hans Plumbo-sponsede kumpaner i Team Ravndal verken festlige eller tydelige nok. Mest fordi de nesten ikke er med i filmen. Skulle ikke dette være en curling-film, da?

Motviljen mot å tilvirke konkurranseforholdet mellom Team Paulsen og Team Ravndal er noe pussig all den tid filmen resten av tiden går løs på Hollywood-formelen med hengivenhet og vellyst, både hva arketyper og produktplassering angår. Noen storyteller er imidlertid regissør Ole Endresen (Uti vår hage) ikke. I stedet lener han seg på gamle tricks of the trade: Resultatet er en serie sketsjer – mer enn en film som sådan. Så glad er øyensynlig Endresen i den ikke-lineære sketsjeformen at selv når filmen er ferdig, kan han ikke dy seg: over rulleteksten begynner tabber og bortklipte scener å avspilles.

FILM

K MED OPAC B M O K AY OG BLU-R PY! DVD, L CO DIGITA

PÅ DVD OG BLU-RAY FRA 19. OKTOBER! Inn og ut av fortellingen, som rekvisitter på gjennomreise, møter vi følgelig både høy og lav; skallet og blåhåret. I to minutter er Ane Dahl Torp, i rollen som gal, pillespyttende kunster, Atle Antonsens potensielle love interest, før hun like ubeskværet skrives ut igjen.

I tre minutter er nyslått Skavlan-bekjenner Else Kåss Furuseth kjempefestlig sladrekjerring som vi ønsker å bli bedre kjent med, så … poff … er hun vekk. Jøss, er ikke det der han Trond Fausa Aurvaag? Poff! Borte!

Er ikke det Bård&Harald der borte? I rollen som … seg selv? Minst tid i solen, justert for fontstørrelse på plakaten, er imidlertid blitt Steinar Sagen til dels. At ikke Hele Norges Bamseklem får mer tid på lerretet er bare trist og leit. Får laste ned en ny podkast, da.

Hva får vi i stedet? Litt av hvert. Noen halvkveda og kritiske viser om psykiatrien og dertil overdiagnostisering; noe om hvor viktig

det er at far er tilstede (så det er grunnen til de blå ringene rundt øynene til Jan Sælid!); og noe om overfeminiseringen av samfunnet – representert ved fargene gult og rosa – og mannens ditto kastrerte tilværelse i Kvinnens vold. For å understreke dette blir Linn Skåber oppnevnt som Atle Antonsens verge innledningsvis i filmen. For virkelig å understreke dette blir filmens kvinnebestiger (Jon Øigarden) utsatt for Anne Marit Jacobsens SM-vrede i filmens siste ligg.

Slik millimeterne avgjør på curlingbanen, er komediesjangeren et økosystem der alle verdier må finjusteres for at vilkårene for liv skal være tilstede. Med unntak av Atle Antonsen og Jon Øigarden er Kong Curling litt off. Livet er for kjipt.

Håvard Nyhus Premieredato: 23. september

BIL N E N VIN NO -FILM. 2 F S Å P 1 .01.20

KONK

URR

R N S TA ANSE

9.1 TER 1

RE O G VA 0 . 2 0 11

31 R TIL

9/2011

71

FILM

THE HIDDEN WAR I salg på DVD 5. oktober

SMALL TOWN MURDER SONGS I salg på DVD 5. oktober

Le Havre Regi: Aki Kaurismäki Med: André Wilms, Kati Outinen, Jean-Pierre Darroussin, Blondin Miguel Ideologi-nostalgi på kysten av Normandie.

Le Havre foregår i Le Havre, rett over fjorden fra Storbritannia. Plottet settes i gang da gutten Idrissa stikker av fra containeren han og hans medflyktninger har flyktet fra Gabon i. Containeren, bestemt for London, har strandet på havnen i Le Havre. Marcel Marx, skopusser, støter på ungen under en lunsj, og siden han savner mening i tilværelsen da hans kone befinner seg i en sykehusseng, tar han gutten under sin vinge og begir seg ut på et eventyr for å gjenforene ham med sin kjære mor.

Filmen fortsetter å utfor-

4

ske den søte, teatralske stilen som kjennetegner mange av Karismäkis tidligere filmer, for eksempel Mannen uten minne, og føyer seg inn i «sjangeren» som mye av både Jim Jarmuschs (Coffee and Cigarettes) og Roy Andresons (Sanger fra andre etasje) produksjon kan kategoriseres som: Det er trist og morsomt, følsomt og kaldt. Både skuespill, replikker og kamerabruk er sparsommelig utført, og setting og musikkbruk er preget av proletariat-romantikk. Det kreves at tilskueren suspenderer sin mistro, og går med på at skuespillet er «dårlig» og manuset preget av stereotypier med hensikt. Dette er urealistisk sosialrealisme. Det er smånaivt, småvittig, småtrist og ikke så veldig mye av noe annet enn kitschy nostalgi.

Men det lille andre som er, er veldig godt utført, og filmen blir

en behagelig opplevelse for både øyne, øre. Kinn å klappe på. Og derfor går man gjerne med på den kitschy nostalgiens relevans som (noe mer enn) et uttrykk for filmskaperens personlige estetiske preferanser. Selv om filmen har en noe ensporet og enkel moral: Hvis alle er snille med hverandre, går alt bra til slutt.

Kanskje det stemmer, men jeg undres over hvor mye tilskuerens eget idégrunnlag påvirker den intellektuelle opplevelsen av denne filmen. Det er mulig den kan vise seg å bli en elsk-eller-hat-affære, basert på en politisk skala der ytterste høyre representerer total avfeiing, ytterste venstre representerer total omfavnelse.

Uansett: Trommisen i Little Bobs band rocker hardt.

Rasmus Hungnes Premieredato: 16. september

The Thing Regi: Matthijs van Heijningen Jr. Med: Jonathan Walker, Mary Elizabeth Winstead, Trond Espen Seim, Kim Bubbs Das Ding an sich.

«Six little Nigger boys playing with a hive; A bumblebee stung one and then there were five.»

Slik går det sjette verset i Agatha Christies berømte, Ti små negerbarn. Ti mennesker invitert til en øde øy, bare for å henrettes i tur og orden. At mordene skjer er ille nok, men verst – ikke minst for

3 THE WHISTLEBLOWER I salg på BLU-Ray & DVD 5. oktober

CHERRY I salg på DVD 19. oktober Sønner av Norge Regi: Jens Lien Med: Sven Nordin, Åsmund Høeg, Sonja Richter, Trond Nilssen «Vil dere se et herlig knull, gutter?!»

En filmtrailer skal slå an tonen, vise snurten av høydepunktene og vekke appetitten. Filmen selv skal leve opp til forventningene og gi dramatisk lengde og bredde der traileren nøyer seg med kortformens appell. Noen ganger støter vi på mellomformatet, trailerfilm.

Hvordan både gjøre opprør og takle et alvorlig traume med en applauderende 68’er til far og meningsfelle? Basert på Nikolaj Frobenius’ «løgnaktige» oppvekstroman fra Oslos verste vestkant, Teori og praksis, møter vi unggutten Nikolaj. Vi ser en familie som feirer jul med bananer («gul jul,

3

72

9/2011

alle sammen!»), vi ser en trygg og glad, men lettere mistilpass sønn få tilbud om å overvære far penetrere mor: «Vil dere se et herlig knull, gutter?!» og vi ser Nikolaj gripe om punken når moren dør og faren går fra «gal» men trygg, til manisk hippie.

Men, der den fengende traileren ser ut til å presentere høydepunkter fra et handlingsmettet og rikholdig dobbeltportrett av far og sønn, blir de samme scenene flate og intetsigende idet strekkene mellom knull, punk og bananer ikke bringer oss nærmere hovedpersonene og relasjonen dem imellom.

Her er det først og fremst dialogen som svikter. Far og sønn snakker sammen og Nikolaj snakker med kameratene, men både talt og taus nærhet er lettere distansert og forsøksvis

humoristisk, mer enn noen gang nær, varsom og egentlig morsom.

Som så ofte utelukker det ene det andre. Sven Nordin er intens og tilstedeværende som alltid, men får nesten for mye fysisk armslag og for lite verbalt spillerom.

Det siste problemet – ikke ulikt Spielbergs Super 8 – knytter seg til tidskoloritten. Lagt til 1979 – omtrent samme epoke som sistnevnte – vier også regissør, Jens Lien unødvendig mye tid og lerret til «autentisk rekonstruksjon». Nyttig og stemningsskapende innledningsvis – på randen av det distraherende etter hvert som handlingen i liten grad evner å overskygge den visuelle retrofesten.

Med andre ord: flott som trailer, kjedelig som film.

Ragnhild Brochmann Premieredato: 9. september

FILM

känd för sina trevliga gäster The Art of Getting By Regi: Gavin Wiesen Med: Freddie Highmore, Emma Roberts, Michael Angarano Kunsten å holde ut to samfulle timer på kino.

En giddelaus emogutt som bare liker å tegne, surrer rundt og er misforstått. Men så møter han en blondine med farskomplekser, som drar ham inn i en farlig verden av sosiale sammenkomster. Alt emogutter vil ha, er visst blondiner som snakker om ekskjærestene sine. Og alt søte blondiner vil ha er kvasse emogutter som siterer Oscar Wilde.

Ikke sant?

For å understreke hvor finurlige de er sammen, blir enhver scene akkompagnert av oppløftende gitarklunking. Han sniker et glimt av henne mens hun sover, og hun ler av at han får morrabrød. Gitar.

Guttens første møte med alkohol går som det må gå i amerikanske tenåringsfilmer. Gitar. Også må han debutere seksuelt, her fremstilt som et slow motion kyss i sepia, og selvfølgelig: mer gitarklunking.

Plutselig blir de to uvenner og gutten hører på den samme gitarlåta på repeat. Han forsvinner inn i en verden av … overbelyst vandring langs lite trafikkerte gater, med litt hardere

gitarmusikk i bakgrunnen. Heldigvis løses problemene akkurat som de løses i virkeligheten: en arbeidsmontasje med enda mer oppløftende gitarklunking er redningen.

Ribbet for virkelige temaer, godt skuespill eller interessante bikarakterer, er filmen som en dårlig episode av Dawson’s Creek. Det finnes verre, men manusforfatteren burde uansett ha blitt stoppet fra å fortelle hvor hardt han hadde det som tenåring. Å skrive om egne erfaringer er ingen frelsesgaranti.

Torgeir Blok Premieredato: 28. oktober

leseren – er den skrekkblandede fryden knyttet til ventingen og uvissheten: når vil det skje igjen, hvem blir den neste – og ikke minst – hvem er morderen når det ikke kan være noen av dem (eller kan det det?).

Med John Carpenters film med samme navn som forelegg, (The Thing, 1982), lar van Heijningen sine menn og kvinner møte frykten for det ukjente i isødet.

Vi treffer et norsk forskerteam stasjonert i Antarktis idet de finner et romskip og et vesen dypt nede i isen. Vi ser de amerikanske

ekspertene ankomme basen. Og, vi ser den kyniske professoren (Thomsen) grøsse av stille glede, mens nordmennene synger Sami Ednan i høyt humør. Så tiner isen.

Beistet er en parasittisk hamskifter som fortærer og kloner byttet sitt i en og samme manøver. Med andre ord, sci-fi-varianten av den skrekkeligste skrekken – angsten for at en av dem du har nærmest rundt deg er noe ganske annet enn det de gir seg ut for å være.

Men, der Agatha Christie bygger opp spenningen med kirurgisk presisjon og monoton eleganse,

mangler van Heijningens, The Thing den nødvendige intensiteten. Tingen i seg selv er godt animert og skrekkinnjagende der den først gjemmer seg, og siden galopperer rundt som en blanding av én, to og snart tre av deltagerne. Men intervallene forut for, og mellom angrep og action, mangler både klaustrofobi, suspens og dermed reell uhygge. Når rollegalleriet heller ikke byr på spennende bekjentskaper, blir det lite igjen utover das Ding an sich.

Ragnhild Brochmann Premieredato: 28. oktober

Tropa de Elite – Nådeløs Fiende Regi: José Padilha Med: Wagner Moura, Irandhir Santos, André Ramiro, Pedro Van-Held Baltimore på portugisisk.

Tropa de Elite-filmene er Brasils svar på The Wire.

Politimenn, politikk og fattigdom vikles inn i en gatekrig om penger og narkotika. Der den første filmen var en litt mer lettfordøyelig introduksjon til problemstillingen, er den andre som en dyrere og mer imponerende storebror. Vi fortsetter å følge lederen for det tøffeste elitepolitiet i Brasil, og hans nådeløse kamp

mot kriminalitet, korrupsjon og et raknende familieliv. Våpen på avveie fører til regelrette massakrer, mens politimenn sloss seg imellom om hvem som skal få bestikkelser fra dealere. Midt oppi det hele driver gravende journalister og setter ytterligere liv i fare, og det er tilsynelatende ingen vei ut av elendigheten.

Det er ikke et must å ha sett den første filmen, men du vil få mer ut av dem som helhet om du gjør det. For det går fort i svingene og det er mye navn og steder og partier å huske på.

Brasilianere stopper ikke for å trekke pusten mellom dialoger eller skyteepisoder, og med mindre

du forstår portugisisk kan det kanskje være litt tøft å henge på til tider.

Dette er den mest suksessfulle filmen fra Brasil noensinne, og flere brasilianere gikk for å se denne enn Avatar. Men hold deres hester, dette er ingen ny City of God eller Carandiru. Tipper denne vil gjøre like stor suksess i Norge, som Max Manus gjorde i Brasil.

Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

2

4

FILM: HÅVARD NYHUS

Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

50år

Bergen filmklubb opprettet i 1992 Cinemateket i Bergen. I kinosalen Cinemateket USF har det vært kontinuerlig drift siden den gang. Det kan vi blant annet takke Bergen filmklubb for.

Cinemateket i Bergen gratulerer Bergen filmklubb med jubileet!

9/2011

73

SPILL

Oppdal kulturhus 27-29 Oktober 3 DAGER 20 FILMER SCI-FI

HORROR

PREMIERER

FANTASY UTSTILLING

GJESTER Project Zomboid

Spøkingens riker Dead Island PC, PS3, Xbox360 Project Zomboid Windows, Mac, Linux projectzomboid.com

Konsert med:

Realms of the Haunting Windows GOG.com

ÅPNINGSFILM

3D HORROR FRA KOREA KRIGSHORROR FRA NEW ZEALAND MONSTERHUMOR FRA KANADA GUNSTIGE HOTELLPAKKER EUROPAPREMIERER HEMMELIG VERDENSPREMIERE FESTIVALPASS 390 KRONER

KJØP FESTIVALPASS NÅ!

LIK OSS PÅ FACEBOOK www.facebook.com/ramaskrik www.ramaskrik.net 74

9/2011

Is it time?

Browser, gratis jaimefraina.com

Amnesia: The Dark Descent Windows, Mac, Linux frictionalgames.com

Ichi Windows, gratis ichi-game.com

The Path Fatale Mac, Windows tale-of-tales.com

Hatetris Browser, gratis qntm.org/hatetris

TEKST Rasmus Hungnes Fra spøk til alvor: Min påstand er at når det spøker i spill er det mye skumlere enn på film. Det er noe med innlevelsen; kanskje er det et uttrykk for egoisme.

Eller kanskje er det snakk om ansvarsfølelse: Det er spillerens skyld dersom det går dårlig for figuren man kontrollerer i spillet.

(U)passende nok kom zombie-actionrpg’en Dead Island nylig ut; (u)passende fordi (spillet foregår på en øy og inneholder mangfoldig avfyring av våpen, og) det er Halloween denne måneden. I tiden rundt Halloween passer det seg å hengi seg til skumle spill, dersom man er ute etter den passende Halloween-stemningen. En annen zombieaktualitet: Indie-spillet Project Zomboid. Dette er en «overlevelsessimulator», som går ut på å overleve selv om de fleste andre i verden allerede har blitt bitt av zombie-basillen og ønsker å gjøre det samme med din karakter i spillet. Det finnes en gratis pre-alpha-versjon, og hvis man liker den, kan man forhåndsbestille og få tilgang til en mer ferdig, men allikevel uferdig versjon av spillet.

I nyere tid har jeg vandret rundt i Realms of the Haunting fra gamle dager, nyutgitt på gog.com. Det er mørkt som innsiden av kroppen din før den splittes opp og lyset slippes inn. Narrativet er omfattende og bringer deg blant annet til Helvete. Det er noe med spill der man drar til Helvete som tiltaler meg, jeg nevner i fleng: Fear Effect, Doom. Doom ble forøvrig nylig tatt av den rigide listen over «kontrollerte» spill i Tyskland, fordi myndighetene mener det nå kun er av kunstnerisk og vitenskapelig interesse – altså ikke gøy.

Realms of the Hauntings arkaiske grafiske stil og de utdaterte, men stilrene og unike spesialeffektene i de mangfoldige filmsekvensene til tross: Når det gjelder å gjøre deg anspent og bringe deg nærmere døden i form av magesår og hjerteattakk er denne gamlingen effektiv.

Apropos døden: Is it time? av Jaime Fraina er et interessant eksempel på spill som uttrykk for eksistensiell angst: Du styrer en gammel kvinne gjennom slutten på hennes liv, som stort sett foregår i huset hennes, og må passe på at hun ikke kjeder seg i hel, blir for sulten eller sliter seg helt ut. Hver kveld, når hun legger seg, eller når hun mister bevisstheten av prøvelsene slutten av et liv byr på, er det opp til deg, spilleren, å ta stilling til om livet fortsatt er verdt å leve. Høres det trist ut? Frykt ikke: Spillet tilbyr en dedikert tast for å gråte.

Apropos en tast: Ichi (japansk: 1) benytter seg kun av én tast. Det er et lystig puzzlespill, som booster din IQ akkompagnert av lett musikk. Hvis du friker ut av for mye horror er Ichi ditt legemiddel. Det første og siste er gratis! Hvis du er mer på den negative siden, men allikevel vil spille puzzle-spill, kan du åpne browseren din og finne frem Hatetris: en variasjon over Tetris som konsekvent serverer den brikken man har minst bruk for.

Hvis du etter denne vanvittig negativt ladde spillopplevelsen utrolig nok skulle ha behov for enda mer frykt og dødsangst:

Det ekstremt stressende Amnesia: The dark descent ble lansert i 2010 av Frictional Games, folkene bak Penumbra-serien, men ble reaktualisert under Notgames Fest som gikk av stabelen i Köln i august. Notgames Fest var en messe dedikert til spill som ikke er spill, på den måten at de har et satt mål, som er å vinne, men snarere er opptatt av å frembringe emosjoner hos «spilleren».

Festivalen ble kuratert av belgiske Tale of Tales, som blant annet har laget (ikke-)spillet The Path, en variant av Rødhette og Ulven der regelen er at reglene må brytes, samt Fatale, basert på Oscar Wildes skuespill om den Bibelske historien om Salomé, som krevde å få Johannes Døperens hode servert på et fat. I Fatale bebor man rollen som Johannes Døperen helt til han blir halshugget helt i begynnelsen av (det jeg ikke vet hva annet jeg skal kalle enn) spillet. I tiden som gjenstår flyr man naturligvis rundt som Johannes Døperens ånd, og spøker.

TV

Nostalgiindustrien Tiårsmarkeringen for 11. september bør forpaktes med oppsyn og aktsomhet, og ikke som en påskudd for en reunion med gamle og kjære videoopptak.

TEKST HÅVARD NYHUS I boken Retromania: Pop Culture’s Addiction to its Own Past skriver Simon Reynolds, britisk musikkjournalist og forfatter, om populærkulturens attrå etter egen fortid. Hvorfor har det arkeologiske fått en så dominerende plass i populærkulturen, spør Reynolds. Hvorfor lar vi oss besette hver gang en gammel utgivelse fyller 10, 20, 25, 30, 50 år? Hvorfor hele tiden denne higen etter å pakke inn «klassikere» i nytt papir?

Rekken av jubileum er endeløs: enten det er det første gitarkjøpet til George Harrison, den første fyllekulen til Kurt Cobain; den første menstruasjonen til Sigrid Undset; eller det første kysset til Olav H. Hauge – markeres skal det! Hey, la oss sette av et helt år!

Reynolds argumenterer for at vi nærmer oss kulturøkologisk katastrofe. Nostalgiindustrien, med sin frenetiske arkiv- og arkeologvirksomhet, er i ferd med å gå tom for fortid å prosedere. Løsningen? Som en oljeøkonomi på altfor høyt turtall: Gjør enda mer ut av hvert jubileum.

9/11-nostalgien Denne måneden har media markert at det er ti år siden 11. september. De har skredet til verks med den samme innstillingen: Folkens, vi må aldri la en anledning til å snakke om gamle dager gå til spille! Med voldsom appetitt har media kastet seg over muligheten til å dykke ned i arkivene sine. Som en Happy Hour på hell gjaldt regelen om å gjøre så mange bestillinger som mulig ved baren før det var for sent.

NRK tok ledelsen: I tillegg til å vise flere 9/11-dokumentarer hver dag (!) en hel uke i forveien, satte de av hele søndagen en Urix Spesial. Christian Borch satt slik at ildkulen fra det andre flyet slo inn rett ved skulderen hans i en eneste lang eksplosjonsmaraton på syv timer (for sikkerhets skyld hadde NRK også photoshoppet kulissen slik at New York så enda mer fyrig ut). Ressurssvake TVNorge svarte med å sette opp «11. september: Ti år etter», en Emmy-belønnet dokumentar fra eh, 2002. Animal Planet hadde sin egen vri på tragedien og viste dokumentaren «Saved», som handlet om hvordan dyr hjalp terrorrammede familier med å komme seg på beina igjen. Som den amerikanske forfatteren og kommentatoren Touré tørt bemerket: «wallowing in the deep pool of 9/11 pain is good for business».

Til sammen konstituerte helga 9.–11. september en foreløpig konsumerings-

topp i det som er blitt en storindustri: 11. september-nostalgien. Hver dag produseres nye dokumentarer, filmer, mobilkameravideoesnutter, reportasjer og kronikker (du leser en nå). Som en bilkræsj du kjører forbi, er det nærmest umulig å titte vekk. Slik blir vi alle hensatt til en tilskuerposisjon: sittende og konsumere et eneste langt samlebånd av styrtende fly, fire fighters og fallende tårn. En samling piksler hvis gjentatte, gjentatte og gjentatte visninger er i ferd med å skrubbe vekk den menneskeligheten som en gang preget dem. Som en ihjelspilt voksenfilm på VHS er det snart bare skurrete katastrofe-porno tilbake.

Videoen av de fallende tvillingtårnene er i dag mest et bilde på tapt signifikans, og minner til forveksling om annen arkivfoto som akkompagnerer en typisk nyhetsvignett; bildene er redusert til en artefakt over noe som en gang virkelig evnet å ryste oss. Det vet også filmskaperne som svarer med «nye og spektakulære» bilder som «du aldri har sett tidligere!». (Ikke ulikt strategien som brukes når plateselskapet lokker fansen til å kjøpe gamle utgivelser på nytt ved å legge til ekstraspor med demoer og konsertopptak «du aldri har hørt tidligere».)

Fortiden i våre hender Så hva er poenget? Vel, appellen er kanskje slik: Tiårsmarkeringen for 11. september bør forpaktes med oppsyn og aktsomhet, og ikke som en påskudd for en reunion med gamle og kjære videoopptak. Når NRK og resten av Media-Norge forvalter tiårsmarkeringen som om det er gått ti år siden ungdomsskolen og det er på tide å samle gjengen igjen, bør de være klar over at slike sammenkomster har svært lite for seg. Den resten av ømhet og reverens som en gang lå der, har det med å forsvinne med alt for hyppige gjensyn.

Memory Lane er kanskje brolagt med gode forsetter, men når alle kommer på en gang blir det fort overtråkk.

Når markeringer tar beslag på kveld etter kveld, og avisside etter avisside, bør de ansvarlige spørre seg hva som egentlig er motivet. Har det lenger noe som helst med ofrene å gjøre? Eller er det kanalene og avishusene som har blitt avhengige av sitt eget arkivmateriale?

Eller som Reynolds ville spurt: Når Stones spiller gamle sanger om igjen og om igjen og om igjen: Har det noe som helst med utgangspunktet å gjøre lenger? Eller er de – som media – fanget i skytteltrafikken mellom arkivet og scenen?

9/2011

75

FOTBALL FOTO Øystein Grutle Haara NATT&DAG klarte ikke å forsvare fjorårets sølv den årlige Mediaturne ringen i fotball, men gjorde en helhjertet og respektabel figur i den såkalte Dødens gruppe der de blant annet delte skjebne (ryke ut i gruppespillet) med TV2s ekspertlag – som blant annet stilte med tidligere Premier League-proff Claus Lundekvam.

Et annet TV2-lag, med Sporten-anker og tidligere Fyllingen-proff Jan-Henrik Børslid som sentral spielführer, vant finalen mot kristenavisen Norge idag (som ble drevet av en helt spesiell glød, en slags ild; kan dere skjønne det?).

Turneringens beste spiller var, slik NATT&DAG vurderte det, Bergen student-TVs Helge Kalleklev.

NYHETER • BLOGG • KAMPOVERSIKT

GRATIS!

ENDELIG EN APP FOR DIN KLUBB! LAST NED APP TIL ENGELSKE FAVORITTLAG PÅ:

GOLONDON.NO/FOTBALL

GoGunners • GoChelsea • GoFulham • Go Liverpool • GoUnited • GoSpurs • GoCity • GoBlues • GoBlackpool • GoBaggies GoEverton • GoForest • GoStoke • GoSunderland • GoQPR • GoHammers • GoIpswich • GoLeeds • GoRovers • GoReading GoWigan • GoVilla • GoDerby • GoNewcastle • GoWolves Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk • Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no 76

9/2011

FOTBALL

Foto: Øyvind Hjelmen

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o 9/2011

77

Foto Øystein Grutle Haara

6 1

Hei, ungfole! Gratulerer! Også bare 24 år gammel, da gitt!

– Jo, takk. Takk for det.

Du er den yngste i bystyret da, sant?

– Nei. Jeg tror det er noen 18-åringer som er kommet inn også. De ble kumulert inn fra 30. plass og sånn. Jeg mener vi teller tretten stykker under 25 år. Men jeg var den yngste på sikker plass underveis i valgkampen.

Whut? Trodde vi skulle snakke med deg fordi du var yngstemann, jeg?

– Unge Høyre kjørte en kampanje for å få sine medlemmer på listene og ettersom Høyre fikk inn hele 24 eller 25 – jeg husker ikke i farten – representanter, noe som er fjorten mer enn de hadde kumulert, så ble det jo en del. Etter 22. juli har det vært veldig fokus på dette med å stemme ungt, så mange har krysset og kumulert på den måten.

1

Er det noe sånt som for ung for bystyret?

– Vel, det er nok av de erfarne gubbene som veier opp, for å si det sånn. Synes det er et fint spekter nå.

6

Er bystyrets sammensetning ideelt sett som en gauskurve? Noen ungsauer, noen gamliser, og mest i midten?

– Vet ikke. Men snittet er vel litt over førti.

1

Om idrettsutøvere peaker i en alder av 28, når peaker politikeren?

– Jeg tror ikke det er noen fast alder der politikere er på topp. Poenget er å representere et tverrsnitt av befolkningen. Da trengs alle grupperinger. Det verste ville være om alle i bystyret var ferdiglagde politikere på cirka førti.

6

Blir det byråd uten Frp nå? Få med Byluftslisten eller De Grønne – så er dere nok! Vi har regnet på det!

– La meg si det slik: Etter valget ble de fire borgerlige partiene invitert opp på kontoret til Mæland for en sonderingssamtale, vi var sånn to–tre stykker fra hvert parti. Det var meg og Julie (Andersland) fra oss. «Kan Venstre sitte med Frp?», spør Mæland.

«Nei, sier vi. Vi ønsker et byråd uten Frp.» «Notert», svarer hun. «Da kommer vi til å prøve uten dere.»

6

Er det slik dere snakker sammen?

– Poenget var å ha en ryddig og fin tone.

Høyre og KrF sine forhandlinger med Frp kan bryte sammen når som helst, de skal blant annet gjennom bompenger og rushtidsavgift. Og Frp kan fort se seg tjent med å være i opposisjon en stund, med tanke på det elendige valgresultatet sitt. Alt dette kan skje, og da må vi være klare til å sette oss ned ved forhandlingsbordet. Byluftslisten har vel gått lengst i å si at de er med, gitt at de får gjennomslag for byluft.

6

6 1

Og der er vel dere helt i synk?

– Ja, ja. Endre Tvinnerheim, som startet Byluftslisten, var jo medlem av Venstre før.

Hva synes du egentlig om sånne lister som kun har én sak? Strider ikke det mot politikkens vesen? Handler ikke politikk om ideologi; om å ha en bred plattform?

– Jo, jeg for min del ville aldri stått på en sånn liste.

Til det har jeg et altfor helhetlig syn på politikk; ting henger sammen med hverandre og bør samles i et politisk program.

Hvem blir vår neste ordfører?

– Om det blir den konstellasjonen som forhandler nå, ligger det vel an til Trude Drevland …

6

… åh, Gud bedre …

– … Høyre er jo blitt så store at de antagelig vil kreve både byrådsleder- og ordførertaburetten. Eventuelt er kanskje Lisbeth Iversen (KrF) en kandidat. Jeg er iallfall ganske sikker på at det ikke blir Gunnar Bakke.

1 6 6

Visste du at Gunnar Bakke egentlig er kokk?

Haha!

Hvor bor du?

– Jeg bor opp mot Løvstakken, i Søndre Skogveien. Det er ikke akkurat solsiden, men for en fattig student er det en del variabler som er viktigere enn sol. Rimelig husleie, for eksempel.

Ricky Gervais-kollega Karl Pilkington sier at det bedre å ha utsikt til noe pent, enn å bo i noe pent. Det er bedre å bo i en brakke å titte over til et slott enn vica verca. Litt sånn er det kanskje med Solheimsviken også? Den panoramautsikten mot Fløyen og Ulriken!

– Åh, Pilkington! For en mann! Han er kanskje inne på noe. Området jeg bor i skårer jo lavest på alle levekårsundersøkelser, så det er ikke noe fasjonabelt strøk akkurat. Jeg bor der mest fordi mormor og morfar vokste opp der og derfor disponerer to rekkehus som ligger tvers over veien for hverandre.

Det betyr at jeg bor i første, kusinen min i andre og broren min i tredje etasje.

6

1 6

Lett å samle generasjonene til søndagsmiddag, da!

– Jaja, kjøttkaker og god stemning.

Men som bystyrerepresentant får du vel bedre råd?

– Det er ikke all verdens. Slik det ligger an nå, altså at jeg bare blir en vanlig bystyrerepresentant, så tilsvarer det en tjue prosent stilling og honoreres med 80 000 kroner i året. Så det blir en slags deltidsjobb ved siden av masterstudiene. Men om vi kommer i byråd, kan jeg fort ende opp som heltidspolitiker. Antagelig blir jeg da en såkalt gruppeleder. Det betyr at jeg blir kommunalråd og leder av en komité.

Da er du plutselig yrkespolitiker, da! Liker du klangen av det?

– Nei, ikke helt. Det er jo blant annet en svært ustabil tilværelse. Det er mange tilfeller der halvstuderte broilere plutselig står tilbake uten jobb – eller skikkelig utdannelse – den dagen partiet må forlate byrådet. Men om jeg får en heltidsjobb som følge av å være folkevalgt, så skal jeg ta den sjansen, altså. Det er ikke så ofte du får en sånn mulighet.

Egentlig burde vi være takknemlige for at så mange orker å engasjere seg i politikken.

1

1

På TV2s valgomat omtalte du deg selv verken som nordmann eller bergenser, men som europeer. Vennligst forklar!

– Det var for å markere at jeg er veldig tilhenger av EU og det europeiske prosjektet. Jeg forstår ikke hvorfor vi skal sitte på fjellhyllen vår her oppe og nekte å være med på integreringsarbeidet som foregår der ute. Globale problemer krever globale løsninger.

Er Venstre flinke nok å presisere at de tilhører en slik europeisk åndstradisjon?

– Nei, ikke i det hele tatt. Hele EU-saken har vært vond for oss. Vi har et stort mindretall som er for, og et lite flertall som er mot. Selv tilhører jeg den blokken som ikke stikker hodet i sanden.

Venstre har vært for feige og ikke turt å ta skikkelig stilling. Det har i det minste Senterpartiet og Høyre gjort.

6

Er Venstre flinke nok til å presisere at de er det liberale alternativet på det norske partimarkedet?

– Unge Venstre har alltid vært veldig flinke til det, og jeg synes moderpartiet har blitt flinkere de siste seks årene. Da Sponheim arresterte Arbeiderpartiet og SV i den siste partilederdebatten under valget, da de leflet med tanker om å internere asylsøkere, det var et godt eksempel på den stolte, liberale arven. Unge Venstre er jo et politisk verksted og kan tillate seg å komme med mer ytterliggående forslag.

Vi var de første som gikk inn for heroinassistert behandling. Det var på et landsmøte i 2006. Da ble vi slaktet opp og i mente av the establishment, fordi det angivelig var altfor radikalt. Spol et par år frem, og Stoltenberg-utvalget går inn for nøyaktig det samme. Det viser at vi er i forkant. Kanskje for mye noen ganger.

1

Hvorfor har nettopp ruspolitikken blitt din fanesak?

– Først og fremst fordi jeg har sterkt engasjement for de som har falt helt utenfor. For det andre handler det om at jeg ikke tåler forutinntatte holdninger om hvordan verden er. Ruspolitikken er et felt som plages veldig av forestillinger som ikke er gyldige lenger. «Nei til sprøyterom», er eksempel på en slik forestilling.

6

Men er ikke erfaringen med sprøyterom i Oslo at det ikke funker så sabla bra?

– Jo, men Oslo er et unntak. Blant annet fordi de bare holder åpent i seks–åtte timer. Andre steder i verden kjører døgnåpent. Du kan ikke bare vise til Oslo og ignorere de 92 andre sprøyterommene i verden.

1

Du har etterlyst en rusmiddelpolitikk «basert på fakta, ikke ideologi». Starter ikke all politikk med ideologi?

– Eh, jo. Men jeg mente vel at vi må ha en praktisk – og ikke moralsk – innfallsvinkel. Når det handler om liv og død, bør det overlates til fagfolk å vurdere hva som funker og ikke. Og fagmiljøene er unisone på at sprøyterom har noe for seg. I fjor lå Bergen på topp i overdosedødsfall i Europa. Jeg tror alle må erkjenne at det vi har drevet med ikke funker. Da kan vi fortsette med små justeringer, eller vi kan gå for en radikalt annerledes tilnærming.

1

Og da bør vi se til …?

– Til Frankfurt! Der har de samlet alle lavterskeltilbud i såkalte kontaktsentre rundt omkring byen. Skadereduksjon, forebygging, behandling og rehabilitering: Rusomsorgen må bygge på alle disse fire grunnpilarene. Disse samhandler.

Dersom du tar vekk én, så faller alt sammen.

6

Det virker så opplagt når du legger det frem slik. Hvordan forklarer du da at din hovedmotstander, Marita Moltu (KrF) ser helt annerledes på det. Har hun onde hensikter?

Er hun dum?

– Nei, nei, vi har det samme målet, men hun har misforstått poenget med skadereduserende tiltak, altså sprøyterom. Det er ment for at de som bruker det skal få behandling på et senere tidspunkt, i stedet for å dø. Motivasjon for behandling henger sammen med livskvalitet. Om du tar vekk den desperate jakten på et nytt skudd, og i stedet lar staten formidle heroin, kan det oppstå et rom der den rusavhengige får overskudd og får lyst til å bli rusfri. Dette har ikke KrF skjønt. De har hengt seg opp i slagord om at «rus til den rusavhengige er like dumt som alkohol til alkoholikeren».

1

6

Du har også tatt til orde for utendørs ølservering på Torgallmenningen.

– Ja, er det så rart da? Tenk på alle de store fine plassene rundt omkring i Europa der folk sitter med en pils i sommersola. Hvorfor kan vi ikke ha det slik i Bergen?

Unnskyld, men har du gått over Torgallmenningen en sen fredag eller lørdag? Har du ingen betenkeligheter med at bergensere er i stand til å forvalte det ansvaret?

– Joda, det er mye … jeg har vært en del på byen selv på de tidspunktene der og det er klart det er mye der. Men vi må klare å skille mellom det vi ikke liker og det vi vil forby. Om jeg skulle forby alt jeg liker, hadde det vært mye som ikke var tillatt. Ikke alle som er like flinke til å skjelne der.

1

78

9/2011

Jeg har lest at en viss Johan Ludvig Mowinckel er ditt politiske forbilde. Hva er det for en dude?

– Han er den siste statsministeren til Venstre, fra 1933–1935. Han var fra Kalfaret og representerte det borgerlige Venstre. Han var kjent for å være en svært inspirerende taler. Jeg har hørt noen av dem.

Men det var TV2 som spurte meg om det der med forbilder, også er jeg så lei av de som bare svarer Gandhi og Nelson Mandela hele tiden. Så det var litt derfor og.

1

Hva er det med italiensk fotball?

– Aldri fått noen fetisj for den engelske fotballen, slik mange har. Jeg var i Roma da jeg gikk på ungdomsskolen og da ble jeg helt frelst.

Siden har det vært Italia og spesielt FC Roma for meg. Også er det alt rundt da: korrupsjonen, onde klubbeiere, klubbpresidenter som i praksis tilhører mafiaen … hele atmosfæren.

6

I en Twitter-korrespondanse mellom deg og broren din omtales vår kjære leder som Silvio Stoltenberg. Er det en tone som er tilstrekkelig anstendig?

– Eh, jeg husker ikke helt sammenhengen, men tror det var i forbindelse med noe LO-greier. Og akkurat der, i LO-/Ap-land, der er det mye snusk, altså. Så ja, akkurat i den sammenhengen synes jeg navnesammenstillingen var berettiget.

1

Da uteliggermagasinet Megafon mistet statsstøtten, sa du at du skulle «ta opp saken med Trine Skei Grande». Hvordan gikk det?

– Jeg har forstått det sånn at hun skal ta opp saken når Stortinget åpner igjen. Megafon er del av en ordning for gatemagasiner der du får støtte en viss periode, før den plutselig stopper. Vi stiller spørsmålet om ordningen er for rigid og om den bør tilpasses lokale forhold.

6

Du er god kompis med forhenværende redaktør i Megafon, Thomas Anthun Nielsen.

Onde tunger vil hevde at du ikke skiller mellom vennetjenester og politikk. Kommentar?

– Altså, jeg kjenner ham godt, ja, men dette var noe jeg gjorde fordi kvaliteten på magasinet kan gå ned om støtten forsvinner. Da må de rusavhengige selge et dårligere produkt. Det ville være utrolig synd, og gjøre hverdagen deres enda tøffere.

1

Fortell om tattisen din, da!

– Det er det newzealandske nasjonalsymbolet, en såkalt sølvbregne. Jeg reiste til New Zealand etter videregående og hadde det veldig kjekt. Jeg var veldig inne i Ringenes Herre på den tiden, den er jo spilt inn der, så jeg dro mye rundt for å oppsøke alle mulige innspillingssteder. Da jeg kom tilbake til Bergen, ville jeg ha et minne om turen, så da ble det en slik.

6

På den såkalte Miljødagen gjorde du noe veldig døvt. I en appell mot de såkalte monstermastene avsluttet du med å sitere Orlando Bloom i Pirates of the Caribbean: «No cause is lost if there is but one fool left to fight for it», sa du. Som representant for det dannede Venstre, var dette en litterær referanse som sømmer seg?

– Eh, det er nok referanser som det er riktigere å komme med, men i sommer, da alt virket tapt, føltes den veldig … passende. At du plukker den frem nå, viser jo også at den vakte oppmerksomhet. Da spiller det ingen rolle om du tyr til et Will Turner- eller Proust-sitat.

1

Og etterpå lenket du deg fast eller?

– Nei, jeg gjorde ikke det. Av flere grunner.

Natur & Ungdom har en budsjettpost som heter «bøter». Det har vi ikke i Venstre.

6

Erlend Horn (24) er født og oppvokst på Kronstad i Bergen. Han studerer sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, og har vært aktiv i Studentparlamentet siden 2007. Erlend har tidligere vært fylkesleder i Hordaland Unge Venstre, leder av Bergen Liberale Studenter og daglig leder i Bevar Hardanger.

I september ble han valgt inn i Bergen bystyre. www.horn2011.no

9/2011

79

NORGES STØRSTE FILMFESTIVAL RABATTKORT

RABATTKORT I SALG NÅ!

10 BIFF-filmer kr. 600,-

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

19.- 26. OKTOBER 2011

AbOVO

www.biff.no