2012-april-trondheim by NATT&DAG

trondheim 4 - APRIL 2012 // kill your darlings

Statoils oljesøl - om å lobbe for klimaundergang

KULTURSTØTTE 2012: Hva får du for pengene?

fjellvettreglene

WWW.NATTOGDAG.NO

Spætt Media: Analog vs Digital

& MØTER stian walluM Mellom bomber og nazimote - 48 timer i Burma

elisabeth jakobsen Haraball Iron Sky Pavol Liska Bigb Thunders Michael Gira Lars Haga Raavand Thora Dolven Balke Sverre Malling Maria Veie Mariken Halle Bård Kleppe Clara Bodén KORO NFI

Elisabeth Jakobsen / Foto: Elisabeth Jakobsen (selvportrett)

ANMELDT: Game Change The Rocka Dødsengel Kiwanuka Paul Weller The Hunger Games

Natt&Dag - Siden 1988

MARINEN, 17. OG 18. AUGUST 2012

TIBE T:ØMMERFLÅTE foto: Harald Øren

Fredag & Lørdag

MEW (DK) - KAZERS ORCHESTRA - BIG K.R.I.T (US) - TEAM ME - AVI BUFFALO (US) - RAGA ROCKERS - KYLESA (US) - RUSTIE (UK) - JONAS ALASKA TOTALLY ENORMOUS EXTINCT DINOSAURS (UK) - DEN SVENSKA BJÖRNSTAMMEN (S) - SWEDEN - HIGHASAKITE - MIKHAEL PASKALEV DRIVER DRIVE FASTER (UK) - SIGURD JULIUS - FREMMED RASE FREMFØRER “PISSPREIK” - SAMEBLOD - STEIN TORLEIF BJELLA

Logistikkstudier

Vernep

Ă&#x2DC;konomistudier

Idrettsstudier

Sykeple

Juss og samfunnsfag

IT studier

SĂ¸knads

www

pleie

eie

sfrist 15. april

w.himolde.no

Bachelor / årsstudier • • • • • • • • • • • • • • •

Vernepleie Sykepleie IT og logistikk Informasjonsbehandling Logistikk og S C M Petroleumslogistikk, Kristiansund Internasjonal logistikk, Ålesund Sport Management Idrett Juss og administrasjon Juridiske fag (Juss) Statsvitenskap Revisjon Økonomi og administrasjon Bedriftsøkonomi

Master / videreutdanning • • • • • • • • • • • • •

Master i helse- og sosialfag Psykisk helsearbeid Psykososialt arbeid med barn/unge Aldring og eldreomsorg Omsorg ved alvorlig sykdom og død Voldsrisikovurdering Voldsrisikohåndtering Praksisveiledning Kunnskapsbasert praksis MSc Logistics MSc Event Management MSc Team Sport Management Master i samfunnsendring, org. og ledelse

TRONDHEIM - APRIL 2012 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Fotografer Rune Aasprung Trond Gausdal Torstein Høe Siri Hovland Kaldal Elisabeth Jakobsen Tove Sivertsen Stephen Butkus kristian skylstad Marie-Alix Isdahl Voisin Janne Vettestad

Illustrasjon Andreas Tylden Marius Pålerud Nikolai Freund Kristopher Hernholm Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Hva er selvsensur? ..................................................................................................................................... 12 Cut the crap med Spætt media ................................................................................................................ 14 NATT&DAGs guide til fjellvettreglene ................................................................................................. 16 Makten, metoden og meningen bak milliardene øremerket kultur ......................................... 21 Mer menneske med Thora Dolven Balke .............................................................................................. 26 48 timer i Rangoon ...................................................................................................................................... 28 Moteserie: Stoned ...................................................................................................................................... 32 Byguide: Gagastil ........................................................................................................................................ 45 Shopping&Mote ............................................................................................................................................ 46 Klubb&Konsert ............................................................................................................................................ 48 Hvilken kroppsdel ville du ofret først? ........................................................................................... 51 Litteratur: Hvalfallmannen Lars Haga Raavand ............................................................................. 52 UTELIV ............................................................................................................................................................... 53 Musikk: Susanne Sundfør, Kiwanuka, Paul Weller .......................................................................... 59 Intervju: Haraballer av stål .................................................................................................................. 64 Film: The Hunger Games, The Rocka, Game Change ........................................................................... 67 Intervju: Bigb Thunders ........................................................................................................................... 73 Intervju: skaperne bak Iron Sky ........................................................................................................... 74 NATT&DAG møter Stian Wallum ............................................................................................................... 78

Økonomi Netledger

Skribenter Wenche Sundt Bendixvold Gaute Bragtvedt Torgeir Blok Maiken Bolset Marte Borg Gaute Brochman Christian Forsberg Karima Furuseth Trond Gausdal Emma Clare Gabrielsen Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Rasmus Hungnes Torstein Høe Siri Hovland Kaldal Aksel Kielland Kari Kristensen Joakim Langfjæran Tete Lidbom Siren Løkaas Sunniva McLees Crans Montana Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Kristoffer Rambøl Mathias Rødahl Hans Christian Skovholt Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Martin Øsmundset Håvard Ringen

INNHOLD

Ø M E R KE T ILJ

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

Trykkeri

www.nattogdag.no 8

WWW.NATTOGDAG.NO 74

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

4/2012

FOLKET HAR TALT: Trondheim og Trøndelagskysten mest attraktiv 69 % kan tenke seg å bo i regionen

En landsomfattende undersøkelse* viser at Trondheimsregionen er det området i landet hvor flest har lyst til å bo, jobbe og studere. Regionen anses som den tryggeste regionen i landet, som den beste på forskning og utdanning, og som det stedet hvor man får mest bolig for pengene.

Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

I tillegg viser resultatene fra NHOs Nærings-NM at Sør-Trøndelag er Norges beste næringsfylke. Trondheimsregionen er den regionen som skaper flest arbeidsplasser og har høyest verdiskaping på landsbasis, og kommunene Hitra og Frøya skårer høyest på vekst.

64 % kan tenke seg å studere i regionen Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

Derfor trenger vi også deg og din kompetanse. Her finner du både spennende jobber, studier og muligheten for et godt liv i en region som er i sterk utvikling. Velkommen!

66 % kan tenke seg å arbeide i regionen Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

Les mer på www.stfk.no/muligheter * Omdømmebarometeret 2011

Foto: Therese Lee Jansen, Geir Mogen, Morten Granhaug, FHL.

Trondheim

Osen

Roan

Åfjord

Rissa

Bjugn

Ørland

Frøya

Hitra

Snillfjord

Leksvik

Agdenes

Orkdal

Hemne

OVERHØRT

LEDER

...

...?

Narkosiktet høyrepolitiker bedyrer at det var overgangen fra småkonge i Bergen til backbencher-tilværelse i Oslo som ledet ham ut i fristelse. OK, om du insisterer. Hver mann har rett til sin sannhet. En ung, fremadstormende politikerspire virker bastant, rolig og frittalende på tvskjermen og via sosiale medier, men vi hører stadig flere historier om at medaljen har en bakside: Bitchy oppførsel og generell kjip halvpsycho attityd som avskrekker medmennesker. På en annen side, er kanskje ikke det en god egenskap for fremtidig politikerkarriere? Løkke tel! Norges mest berømte tungespiss og resten av kroppen som hører med, er visstnok et dyr i senga. Altså, en iguan?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

En profilert norsk moteredaktør og en profilert norsk mannebladjournalist er visstnok på vei til å bli seriøse med hverandre. En nysingel, halvt degos puppemodell med sukkersøte tatoveringer holder på med en liten spjæling på 22. Den damas manneveier er uransakelige. Hvorfor tok du ikke en av oss?

«Selvsensur er å ta inn over seg omgivelsenes behov og krav», forklarer psykolog Hedvig Montgomery. NATT&DAG har i denne utgaven jobbet med tema selvsensur, altså om det å tilpasse seg eller kreve plass, droppe en idé eller snakke rett fra levra. Vi starter med å utforske temaet i Et pålegg om bevisst førsel på side 12. Videre har vi sett på Norges unike kulturstøttetilbud. I år pøser staten ni milliarder kroner utover kulturfeltet, men hva slags kultur får vi egentlig igjen for pengene? Og hvordan bestemmes det hvem som skal få penger? Gaute Brochmann er på saken med Kulturdyneløftet på side 19 og innevarsler at norsk films gullalder begynner den dagen en stor bolk av støttepengene i stedet brennes av på raketter til de nye jagerflyene. Kunstner Thora Dolven Balke følger opp resonnementet på side 24, hvor hun kan fortelle at «det å være kunstner i Norge innebærer en enorm trygghet» og videre at «kunstnertilværelsen i andre land innebærer en

God lesning, Christian Forsberg Sjefredaktør

MÅNEDENS DRINK

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

4/2012

TV 2s morsomste same og fritidsmisantrop på twitter, er blitt forelsket. Og faen som man skal få høre det. Et mer vellykket angrep av intimtyranni i form av en kjærlighetserklæring på facebook skal du lete lenge etter. Etter at den første bølgen av vantro og mistanker om ironi eller facerape hadde lagt seg, tydet alt på at hvert ord var sant, og at den utkårede virkelig har ballene hans i en skruestrikke. Og joda, vi ble sjarmert. For fint var det. #kjærlighet ...

helt annen mental situasjon og fallhøyde». Les mer om å unngå kunstverdenen for å nærme seg virkeligheten i intervjuet Mer menneske. En annen virkelighet vi har forsøkt å nærme oss denne gangen er i Myanmar, bedre kjent som «militærdiktaturet Burma». Vår redaktør i Oslo, Marie-Alix, reiste til den tidligere hovedstaden Rangoon. Det som møtte henne var en virkelighet langt unna den som ble forespeilet i TV2s fredsmiddag med Aung San Suu Kyi. Du kan lese 48 timer i Rangoon på side 28. «Det er nødvendig å være ukomfortabel med hva du gjør», forteller Michael Gira fra bandet Swans på side 50. Gjennom en lang karriere har de blitt kjent for sine intense liveopptredener og stadige søken etter nye måter å holde musikken i live på. På samme vis: Scenekunstner Pavol Liska forteller på side 57 at deres kompani jobber med å utforske nye måter å fange oppmerksomhet på – og at nettopp det kan forutsette en tilstand av kjedsomhet. Som han sier: «Jeg er ikke så redd for å kjede publikum, jeg nyter det. Kjedsomhet er en undervurdert tilstand». Skaperne bak Iron Sky opplevde derimot alt annet enn kjedsomhet i prosessen frem mot lanseringen av filmen. Utstyrt med bare en kort filmtrailer som ble sluppet for noen år tilbake, samlet det seg snart nesten tretti tusen betalingsvillige og delaktige fans om prosjektet. I intervjuet på side 74 kan du lese om hvordan de omsatte denne entusiasmen, og hva den betyr nå som filmen skal ut på kinoer over hele verden.

En vårlig Gin Tonic 1. 2. 3.

Kutt opp en agurk i skiver og legg de oppi ginflasken. Sett flaska i kjøleskapet. Etter noen dager er den klar til servering:

Isbiter. 4 cl Tanqueray London Dry Gin. Tonic. Pyntes med en skive lime og nytes i vårsola!

L I R P

ai) m t t i (og l

PÅER-

T N E T D E U ST FUND M A S

Forklaring på symbolene:

- Rock

- På Klubben

- Pop

- På Knaus

- Dj

- Filmklubben

- I Edgar

- Metal

- Foredrag

- I Biblioteket

- Jazz

- På hele huset

- Electronica

Edg

Arrangementer:

E FRE

TOR

Edg

12.04

EDGAR SESSIONS: CHRISTOFFER ØIEN

TOR

12.04

STAND UP-FOREDRAG: KVINNER, MENN OG ALLE VI ANDRE

13.04

DEN STORE VILLE VESTEN-FESTEN

FRE FRE

13.04

MATHIAS STUBØ

FRE

13.04

ERLEND ELVESVEEN

L R

14.04

MICHAEL PASKALEV

L R

14.04

STEREORIGHTS (DK)

TOR

19.04

DANSESHOW MED NTNUI DANS

FRE

20.04

IN FLAMES (SE)

FRE

20.04

THE UPTIGHTS

L R

21.04

YOUNG DREAMS

E FRE

L R

21.04

HONEYTRAPS

E FRE

ONS

25.04

BOKSTAVELIG TALT: HELGA FLATLAND

E FRE

TOR

26.04

BOKSTAVELIG TALT: FRODE GRYTTEN

FRE

27.04

SUSANNE SUNDFØR

FRE

27.04

BENEVA VS. CLARK NOVA

L R

28.04

ELEKTROSAMFUNDET: YOUNGMAN (UK) + AUTOLASER, MINDFLOW OG P3 CHRISTINE

ONS

02.05

TINIE TEMPAH

SØN

UKENTLIGE SØNDAGSFILMER

ONS

Edg

LILLELØRDAG LIVE HVER ONSDAG

E FRE

- In flames/ on fire

- I Storsalen

SJEKK UT SAMFUNDET.NO FOR FLERE ARRANGEMENTER!

E - billett inkl. FRE i inngang

- Åpent (hver dag) - Alkohol (hver dag)

TIDENS ÅND BOLING FOR COLUMBINE Adressas Fitnessblogger er sammen med en haug med andre bavianer arrestert for pushing av anabole steroider – midler som gjør at unge gutter faktisk stryker med av hjerteinfarkt, får depresjoner og så videre. Skandale? Ja. Den største dopingskandalen i Norge noensinne – og alt dette er styrt fra trønderhovedstaden. ABB var også på anabole steroider, does that tell you anything? Ja: Boling For Columbine. Da kidsa drepte kidsa på Columbine High School i USA fikk først Marilyn Manson og dataspill skylda. I ettertid kunne Michael Moore avsløre at de samme kidsa var på bowling dagen før, og at det kunne likesågodt utgjøre den samme faren. Vi følger spent med videre på norgeshistoriens største dopingskandale mens vi BOLing out Loud. Andre nydelige forslag til ordspill: Overhørt på Kaliber: Ta deg en BOLe, BOLe i ovnen … og så videre.

1 1

SKATTEN MIN <3 Mars/april – den tiden av året da folket deles i tre. De fornuftige som har klart å bruke staten som sparebøsse og får igjen, de ufornuftige som har vært gnien hele året og må betale for det nå og enkeltpersonsforetakene som sitter en måned i strekk og går gjennom kvitteringer med alt fra dasspapir til diamantringer som kan brukes til å skrive av absolutt alt på skatten. Norge <3

2 1

FARER VED MDMA-BRUK På samme måte som at hasjen har fått advarselen «kan føre til batikk, alveklær og leilighet på Svartlamon», har nå MDMAen på Ibiza fått advarselen «kan føre til jobb som konservativ stortingspolitiker» Begrepet sentralstimulerende midler fikk forresten en ny betydning med ordene: «Jeg var ensom i Oslo».

3 1

GET RICH AND STOP PARKING Nu er det jo inget nytt under solen at Trondheim er rangert som verdens dyreste by å bo i, men da vil vi også legge til at man må slutte å parkere for å ikke bli ruinert. Det har nå nådd sin all time high til 25 kroner timen i Midtbyen. Så om du absolutt må ha med deg bilen, får du parkere på gratishaugen ved Bispehaugen. Dog, det kjapt kan koste deg 3000 igjen. Ikke bør du egentlig bare slutte å parkere, du kan slutte å kjøre bil med det samme.

4 1

INHABILITET, KORRUPSJON OG GRAVENDE JOURNALISTIKK Landets nye gravende journalistikk-blekke Dagbladet, har fått blod på tann og gått all in for å fjerne enhver minister i landet. Samtidig sitter vi og skjelver i buksene for at de skal oppdage at NATT&DAG-festene brukes til å rekruttere flere lesere. FAENS KORRUPTE AVIS, ASS.

5 1

BARNETINGET<3 Vi synes det er kos at SV ønsker å gi barn stemmerett, men å gi alle barna ministerposter var kanskje å ta litt i? HÆ HÆ HÆ.

6 1

OVERHØRT

LEDER Håper det kjennes godt med månedens NATT&DAG i hendene! I april lar vi deg bli kjent med den lekre coverjenta Elisabeth Jakobsen som er en annerledes fotograf; vi har diskutert det analoge kontra det digitale med Spætt Media; vi har tatt med testpanelet vårt på fjellet; og bakerst i avisen har Smilegubben og Gifttrynet hatt en skikkelig hyggestund med den første redaktøren i Trondheim NATT&DAG – nå kulturredaktør i Adressa, Stian Wallum. Opp i alt dette guider vi deg alltid til de beste konsertene, klubbarrangementene, kunsten, scenekunsten, moten og uteplassene. Alt dette fordi vi vil deg vel. Det beste i livet er gratis.

... Den aller nyeste elektroniske musikken får man om man passerer en leilighet i Kirkegata nå om dagen. Om du vet hvor det er, hopp innom. Stikkord: Whose House? Samtidig klager en viss event-booker, dj og brillefin bartender ansatt ved en viss uteplass på Leutehaven på at alle samler seg utenfor leiligheten hans for nachspiel hver helg. La denne mannen slippe å sitte med nachspielmonopol i Trondheim: Spre dere folkens! G.O.D.S åpner uteserveringa til Cafe Ramp på Svartlamon 20. april og det ryktes om nytt materiale! Fra G.O.D.S. altså. Hurra! Kaptein På Skuta skal visstnok ha tatt en Kaizers og tømt øl over en fyr fra Evig Poesi. Herregud, så kjedelig. Finn på noe verre enn det, da. Lær litt av Conurbia. Conurbia slutter aldri å imponere; ikke nok med at han ene spydde over hele Diskoteket en lørdag i mars, nå er de booka til TEMPO-scenen på Pstereo også. I tillegg til Kari Harneshaug og Blomst. Topp stemning! Husk å hjelp til med å skjenke full Conurbia tidligst mulig, så vi har noe sladder til septemberutgaven.

Fem i baggen tekst Gaute Bragtvedt Fæm fra bæggen, kiis! DJ Bra:Tvedt aka Gaute Bragtvedt gir oss et lite hint om hva vi kan forvente på gulvet når han spiller. Sjekk forøvrig klubbguiden for å finne ut når og hvor han holder hus med Whose House?!!

Ben Affleck skal visstnok være interessert i en teaterspire i Trondheim. Altså på den profesjonelle måten, ikke den seksuelle.

Fritz Kalkbrenner «Ruby Lee» Den kanskje litt mindre kjente broren til Paul Kalkbrenner slapp 16. mars Suol Mates for å gi oss en liten smakebit på våren som er i anmarsj. At Fritz er inspirert av både soul, hip hop og funk er det kanskje ikke så vanskelig å se for seg, spesielt når han sampler Bill Withers, som må sies å være en populær mann etter å ha blitt sampla av det som er av tyske produsenter, fra Henrik Schwarz til Fritz Kalkbrenner. En herlig drivende og kremete houselåt for sexy vårkvelder, som burde sette stemninga ved de fleste varmende anledninger.

Kakao Musikk gjør det rimelig greit for tida, og trekker fullt hus på hvert «På En Torsdag»arrangement. Kudos til en topp gjeng med masse stå på-vilje!

Todd Terje «Inspector Norse» Gutten som foretrekker full pupp fra Oslo har satt standarden for det som er elektro-året 2012, og det så tidlig som i januar. I fare for at noen skal bare droppe

innom introen av låta og konkludere med at dette ikke var noe spesielt, vil jeg dra en slibrig parallell og sammenligne dette med å få ei dame til å gå full pupp på deg. Jeg påberoper meg ikke noe ekspertise (eller?) på området, men det tar litt tid før man kommer til godsakene, og det er forarbeidet som forsterker premien. I denne låta særlig det som skjer fra cirka 3:30 og utover. Jeg utfordrer deg herved til ikke å føle en nådeløs trang til å høre låta ti ganger på rad etter første gjennomlytt. Det er ikke ofte det kommer slike godbiter i januar, men Todd Terje har allerede produsert en av årets definerende låter. Bad Rabbits «She’s Bad» (Soul Clap & Gadi Mizrahi Remix) Soul Clap burde ringe en bjelle for de fleste som har interesse for og hører på elektronisk musikk. Gutta fra statene har lenge hatt et slags retrospekt-syn på å produsere og remikse musikk, men samtidig har de hatt beina godt plantet i fremtiden til house. Kjent for sine drivende discoreworks og hardtslående houseanthems, har de vært relativt

velspilt på funktion-anlegg verden rundt. Med et album seilende opp som en reell kandidat til årets album 2012 i EFUNK, er det ikke noe vits å sove på disse gutta. Daniel Steinberg «Joy & Happiness» Fjerdemann ut er Daniel Steinberg, den Berlin-baserte produsenten som i mars slapp EP-en Arms & Legs (som forøvrig er veldig verdt å sjekke ut i sin helhet). Låta «Joy & Happiness» må sies å være symptomatisk for hvorfor Nu-Disco for alvor har slått seg frem som et populært valg når det kommer til dansegulv. Catchy beats med disco-samples er dømt til å tvinge frem rockefoten i selv den sureste trøndersjel. Wil Maddams «Cut and Cap» 90’s Garage, 2-step og UK Funky har alle vært sjangere jeg har satt pris på å flere år, og derfor er det spesielt jævla konge at det kan se ut som Deep House i stadig større grad henter elementer fra den britiske klubbkulturen. «Cut and Cap» er på mange måter en kaotisk orgie i kutta beats og cymbals med herlig organ-driv. Verdt å sjekke ut sent på lørdagskvelden!

Petter Northug tror Vålerenga tar seriegull. F U, Petter.

LEGALIZE IT Godt inspirert av den såkalte Portugal-modellen, ønsker Trondheim Venstres Ina Roll Spinnangr å få inn marihuana på apotekene – tenkte bare varsle om at man får tak i masse marihuana rett utafor apotekene allerede altså. ER DET IKKE LOV Å RØYKE HASJ?!

6 1

BRATTØRA NYE DUBAI Ja, Petter Stordalen, vi har skjønt greia med at det ikke lønner seg å betale arbeidsgiveravgift. Men at du skulle ta alle gullbarene dine og putte på hotelltaket ditt på Brattøra, er kanskje å ta det litt langt? Brattøra ligner en krysning av Dubai og Quatar nå. Og ikke er det spesielt sexet å stå ute på restauranten på Rockheim heller, når det eneste man kan se ut mot er rett inn i ja, nettopp Dubai.

6 1

PADDA Materialismen når nye høyder: iPad var et sexy supply fra Apple da den kom - nå ser vi ungdom henge på Trondheim Torg med padda si (Kudos til Frode Halvorsen for det fine nicknavnet forresten) og sutre fordi de ikke har penger og jobb. Hva med å skaffe seg jobb først, og så padde?

6 1

PÅSKEKRIM Hva skjer med tabloidene våre? Ikke nok med Dagbladet - VG har også startet med granskning av hele regjeringa og oppfordrer folket til tips. Litt av en spennende påskekrim vi skal følge med på.

6 1

Boblere: ”De ekle hasjgreiene”, pækkern, “Alt godt” (bra vi endelig ble ferdig med mvh), dødsvold, spadevold, emopropaganda, Politikeren: den nye Amy Whinehouse/Bobbi Brown, vårork. 10

4/2012

Riot Factory har signert enda et nytt spennende band i stallen sin; Sameblod. Vi stussa litt på navnet, men da vi hørte musikken var vi overbevist. Sameblod er jo ikke det første synthbandet til Riot Factory med et stusselig navn. Det gjør oss meget triste å se at det er opphørssalg på Session, samtidig som at Olav Trygvassonsgata ser ut som en spøkelsesgate. Gårdeiere, hei hei! HALLO! Vi leker politilogg: Mann observert da han prøvde å stoppe en pirattaxi ved å slenge penisen på panseret. Etterpå gikk han og pulte vinduet til Burger King. Alt dette observert av Ståle Gerhardsen. Der fikk «Har du lyst på kuka, det e bare å kakk på ruta» en ny mening.

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser om ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

Mormors stue .................................... 37

Brukbar .............................................. 67

Fru Lundgreens .................................. 39

Supa .................................................. 67

Ricks ................................................ * 39

Pair’a’Dice ......................................... 57

DownTown ....................................... * 31

Frakken ............................................ * 67

Crash ............................................... * 61

Krambua ............................................ 68

Familien ............................................. 49

Den Gode Nabo ................................. 69

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Lille London ....................................... 71

Barmuda .......................................... * 62

Bari .................................................... 69

Vista ................................................. * 62

Bar Circus .......................................... 45

Cafe Løkka ......................................... 61

Kos ..................................................... 72

Blæst ................................................. 66

Raus .................................................. 69

Olavs Pub .......................................... 65

Vega ................................................... 84

Bær & Bar ......................................... 66

Lille London ....................................... 71

n e k k ø j k e + m m ø r d t t i d r e Not Med Samsung Galaxy Note kan du gjøre noe du ikke kan med andre mobiler: drodle! Du kan klippe, redigere og forklare. Og dele det umiddelbart. Klipp bort overskapet, tegne inn en ny bardisk eller sette farge på gulvet. Smartere blir det ikke.

Årets Mobiltelefon 2012

Samsung_NO_Galaxy_Note_KOK_Natt_Dag_Oslo_241x360_120406.indd 1

2012-03-30 15.55

HVA ER SELVSENSUR?

Å tilpasse seg eller ikke tilpasse seg. Det er spørsmålet. Tekst Christian Forsberg Illustrasjon Nikolai Freund – Ikke-korrekthet i mindre doser er velkomment, i store doser er det derimot sosialt selvmord. Deri ligger balansen, sier Hedvig Montgomery, psykolog og spesialist på krisehåndtering i media. Avtaleboka er med andre ord full av kjendiser og TV-personligheter. – Glem aldri at folk faktisk dømmer – og jo mer avstand, jo mer fordømmelse. Derfor føles det godt å se noen dumme seg ut på tv. Da kan vi helhjertet og skamløst fordømme, samtidig som det får oss til å føle oss som bedre mennesker selv. Selvsensur kan høres litt voldsomt ut. Er det bare et annet ord for det å tilpasse seg? – Selvsensur handler om i hvor stor grad du ser på det du gjør og tenker ut ifra omgivelsenes forventede reaksjoner og tanker. Om du overvåker deg selv og prøver å gjøre ting som andre vil sette pris på, eller om du mest lar deg styre av det du selv føler. Alle driver vi med slik kontroll i en eller annen utstrekning. Når du sklir på isen vinterstid og slår deg, reiser du deg sannsynligvis raskt og ser deg rundt for å se om noen har sett deg. Hvis det er noen der, går du videre og later som ingenting nesten uansett hvor vondt det gjør. Du vil jo ikke «dumme deg ut». Er du alene, er det mer i orden å felle en liten tåre og kanskje til og med kjenne at benet er brukket. Noen er veldig opptatte av andres meninger og det 12

4/2012

å passe inn, andre føler seg i større grad frie til å gi uttrykk for egne meninger på tvers av omgivelsenes forventninger. Når du er i tvil om hvordan du bør oppføre deg, ser du hva andre gjør? Eller søker du i dine egne erfaringer og verdier? Det ene er ikke nødvendigvis moralsk bedre enn det andre – å tilpasse seg for mye gjør deg til en øyentjener som ingen virkelig kjenner, å tilpasse seg for lite kan gjøre deg hensynsløs. Hva bør man være oppmerksom på? Er det en magefølelse eller noen signaler man kan fange opp som sier: «Ey, den der kan du fint spare deg for?» Checklist, please! – Du lever alltid i en kontekst – det er alltid noen rundt deg. Hvordan vil dine nærmeste påvirkes av det du sier eller gjør? Livet er en balansegang mellom å si hva man mener og å tilpasse seg. Skal du si eller gjøre noe kraftfullt, som å fortelle kjæresten at noe hun gjør irriterer deg, så må du også ta i mot reaksjonene. Ved å ta inn reaksjoner underveis, vil du både bli bedre hørt og kunne korrigere deg selv dersom du går for langt i å tråkke på henne. Ellers er hovedregelen veldig enkel; har du sterke følelser når du skriver en e-post eller et statement, vent med å poste det. Du ser andre og vurderer konsekvenser bedre når du ikke er rasende, fortvilet eller euforisk. Hvor mye er det greit å sensurere før det går på selvet løs? Hvor mye kan «kamufleres» før det går på bekostning av troverdigheten eller autensiteten? – Det kommer nok an på hva som er

Å sensurere seg selv er å ta inn over seg omgivelsenes behov og krav. målet ditt. Skal du være en god selger, er tilpasningsdyktighet langt viktigere enn å gi uttrykk for egne verdier. Og det å gjøre det godt i jobben kan gjøre det vel verdt å være en sosial kameleon. Men det betyr også at det er stor forskjell på deg etter hvilket miljø du er i og hvem du snakker med. Er du politiker, vil det gi deg et troverdighetsproblem, så her vil det lønne seg å søke mer i indre verdier og kanskje til og med våge å være litt kontroversiell, men til gjengjeld fremstå som hel ved og ekte. Skal noen virkelig kunne elske deg, så må de kjenne deg for den du er. Det betyr at du må tone flagg. I mediasammeheng kan man tilsynelatende erstatte selvsensur med selvutlevering: Nylig var Audun Lysbakken gjennom fallkatarsis-oppstandelse på to dager og kom «sterkere ut av det». Og ifjor viste Liv Signe Navarsete-episoden – der den første oppstandelsen snart fikk en backlash og folk i stedet begynte å sette pris på det «autentiske utbruddet» hennes – at takhøyden for ikke-korrekt mediehåndtering tilsynelatende er større enn det mange later til å tro? – Jeg tror vel ikke at vi skal trekke frem noen av disse hendelsene som spesielt ærerike, men det vil alltid være velkomment

å føle at man blir kjent med en person og ikke en papp-figur. Så feil er velkomment, men for mye feil eller for lite selvkontroll vil med rette gjøre oss i tvil om vi ønsker å bli ledet av denne personen. Jeg tror vel ikke at det norske folk gjennom sin oppslutning om disse to pygme-partiene sier at de har stor tiltro til kontrollen til disse lederne – heller tvert i mot. Det bør også være grunn til å forvente en høy grad av både ekthet og selv-kontroll hos en statsleder. Men viser de sterke verdier som vi identifiserer oss med, så vil vi også finne at deres feilskjær er tilgivelige. Hvor viktig er denne selvsensur-mekanismen? Klarer vi oss like greit uten? Være en slik ærlig-rett-fra-levra-type, eventuelt en arrogant og høytstående UD-politikerkarakter? – Ingen av oss klarer seg uten et visst nøktern blikk på hvem vi er og hva vi gjør. Det å sensurere seg selv er også å ta inn over seg omgivelsenes behov og krav. Lar du dine egne tanker, behov og verdier ta hele scenen, er du sannsynligvis en hustyrann. Men tilpasser du deg andres forventninger uten å la egne følelser og verdier styre, står du der ganske uten ryggrad.

cut the crap Filmskaperne i Spætt Media har rekord i å drepe hverandres idéer. Heldigvis blir de alltid enige. TEKST/FOTO SIRI HOVLAND KALDAL Med mer enn 70 kinoreklamer bak seg, har Spætt Media siden 2005 blitt go-to- folkene for film i Trondheim. Hei, Magnus Skatvold og Henrik Flatås! For ett år siden starta dere AS og ble partnere. Hvem av dere er sjef og har det siste ordet? M: Henrik er jo fotografen så han tenker veldig visuelt. Oftest tar jeg regi. Men det er ikke én som er sjef, fordi det er kreative prosesser, og det funker ikke med en enerådende sjef som alltid har siste ordet. Vi er ikke enige i alt, og tar gjerne en god krangel på settet. Vi dyrker denne diskusjonen. H: Når jeg står bak kamera kan jeg for eksempel se for meg et utsnitt. Da kan Magnus gi beskjed om at vi dropper det klippet, og jeg skjønner ikke der og da hvorfor. Men jeg vet at han alltid har en plan, og stoler på at han har kontrollen. Rollene glir over i hverandre, og filmen blir til underveis også. Disser dere hverandres idéer? M: Henrik har ti nye idéer hver dag som han legger på bordet, og noe av det som dukker opp er bare helt genialt, mens noe funker dårligere. H: Vi er veldig høflige egentlig. M: Motargument! H: Vi pakker det inn og forklarer, sånn: «Er ikke sikker på om dette er best for kunden …». Vi gir konstruktive tilbakemeldinger. H: Idéfasen kan vare opptil to uker, men til slutt må du bare velge en ting og gå for det. Noe må bort. I hvertfall i reklamefilm. Vi kan planlegge en film på 45 sekunder, så kommer kunden og sier: «Faen, vi har ikke råd til mer enn 30 sek». M: Vi har kutta bort noen av de fineste 14

4/2012

bildene vi har tatt, bare fordi det ikke funka i historien. Vi har jobba med reklamefilm i fem år, vi er vant til å tenke kort, korte ned historier og effektivisere. Mange reklameregissører gjør det bra nettopp fordi de har blitt så flinke til å være effektive når de forteller en historie. H: Vi tester ofte filmene vi jobber med på venner og bekjente som stikker innom kontoret. Humor er vanskelig. Hva ler folk av i en kinosal liksom? M: Vi er ydmyke og sier aldri: «Hæ, skjønte du ikke det? » Mamma er min største kritiker, for hun er sinnsykt ærlig. H: Også må vi huske at vi er ikke alltid i målgruppa for filmen selv. La oss prøve en spontan idémyldring. Hvordan ville du filmatisert uttrykket «Kill your darlings»? M: Det første jeg ser for meg er … jeg får et bilde i hodet av en som drukner masse barn. H: Ser for meg et bilde av masse folk i en kirke med fine, lange kåper. Enkelte blir plukket ut og tatt med og drept, selv om de egentlige er likeverdige. Uten at de har mindre verdi. Så filmer man ut og skjønner hvorfor disse måtte bort. For eksempel former de gjenværende en bokstav eller noe som gir mening. Spætt Media har lagd reklamefilm for flere hundre tusen kroner. Hvor kresne kan dere være på hvilke jobber dere tar? M: Selv om vi har kommet langt i det vi gjør, lenger enn vanlige frilansere, kan det heller ikke bli sånn at vi takker nei til mindre jobber. Det er jo de som holder oss i gang. I perioder vi har det travelt kan vi være litt cocky og si nei, eller kreve veldig mye bare for å prise oss ut. H: Måten å si nei er på en måte å ha en stor ambisjon om prosjektet – for stor ambi-

sjon til at kunden kan kjøpe det. Hvis man da får ja, så har man nok midler til å leie inn folk til å få det til. M: Det der høres ikke bra ut, altså … H: Men sånn er det om vi er pressa på tid for eksempel. Vi håper på å utvide og ansette flere folk framover. Tar reklamejobbing livet av kreativiteten? Kunne dere egentlig ønske at dere kunne lage analoge, sære kortfilmer istedet? M: Enkelte folk som har studert film eller driver med film sier: «Magnus, du er så flink. Hvorfor driver du med reklamefilm? Når skal du finne på noe som kommer fra hjertet ditt?» Jeg blir nesten litt provosert av det snobberiet der da. Vi synes det er sinnsykt kult å lage reklamefilm og det er helt greit å være ferdig med et prosjekt etter en måned eller to. Hvis Spætt Media skal lage spillefilm må det være noe vi brenner veldig for og har lyst til å leve med i flere år. H: Vi har vært flinke til å selge fram den artige idéen til kunden, den som vi har lyst til å lage selv. Og fram til nå har det gått veldig bra. M: Vi er på en måte kommersielle kunstnere. H: Det har ikke vært aktuelt for oss å lage analog film. Vi kan ikke gjøre dramatiske endringer i verden, og det er bare å innse at i forhold til workflow er det digitalt som gjelder i 2012. Billigere og mer effektivt. M: Hvis man skal se stort og tabloid på det, så har det vært et skille nå, der den analoge filmen i løpet av noen år vil dø ut. Om ti

år er det ingen som skyter analogt. Blir dere nervøse for konkurranse på grunn av tilgjengeligheten på bra teknisk utstyr? M: Vi må følge med i timen på hva som skjer digitalt, for å henge med på det en 18-åring driver med på fritida si. Men trenden med at alle eier dyre kamera skremmer oss ikke. Det kan virke som man kommer likt ut, men det tekniske er ikke avgjørende. Den gode idéen derimot! H: Å lage film er så mye mer enn bildekvaliteten! Det handler om å fortelle en historie, bygge på en stemning eller en følelse. Og klippinga skal være underholdende og få fram drivet. Hva er det som bekymrer dere? M: Det verste som kan skje på settet er at en skuespiller slår seg vrang. En gang var det en statist som begynte å kreve mer penger, og nekta og gi seg. Han ville ødelegge innspillinga om han ikke fikk tusen spenn der og da. H: Der var Magnus flink, hehe. Hele settet ble stille. Magnus tok fram strengstemmen og sa: «Enten er du med eller så peller du deg av settet». Det funka som fjell. M: Hahaha. H: Ellers er vi opptatt av å tenke nytt. Vi vil ikke havne i en rutine. M: Det jeg er mest redd for er å falle i et spor der vi ser at noe funker i én film, og underbevisst kopierer dette til neste film. Vi vil ha variasjon og dreper egne hjertebarn, ideér som står oss nære, hele tiden. Vi er massemordere. Mer drap!

Det er bare å innse at i forhold til workflow er det digitalt som gjelder i 2012.»

Footloose_urban_natt&dag.pdf

CMY

15.03.12

12:29

furet vĂŚrbitt NATT&DAGs guide til fjellvettreglene.

4/2012

TEKST REDAKSJONEN Foto Siri Kaldal Det er påske igjen. Høytiden hvor vi feirer at Jesus fikk bank og ble hengt på et kors til spott og spe, for så å gjenoppstå som en zombie et par dager senere. Vi gjør stas på den som oftest ved å pynte hjemmet med gule nipsfigurer og dekorerte rester etter døde fjærkre, før vi på påskeaften avslutter med å spise sukkertøy fra en oval pappeske. Det er en trivelig og jovial høytid, så vi jatter med og blir litt andektige, sånn som på julaften. Men vi nordmenn har ikke gitt oss med fargebestemt nips. Vi blir som kjent født med ski på bena, noe som også er årsaken til at norske jenter er løse i underlivet, så vi la like gjerne til skiturer i påsketradisjonene. Men der oppstår problemet for dagens ungdom. Eggene og de gule dukene ligger og venter i en pappeske på loftet, men det er gode muligheter for at sist du var i nærheten av ski var i sammenheng med et eller annet barneskirenn du forlengst har fortrengt. Du trenger åpenbart hjelp, i form av en informativ guide. Vi lastet derfor bilen med turmat og vårt vante testpanel, Galvan Mehidi og Mats Værlien, før vi kjørte opp til Bymarka for å teste føret, se om fjellvettreglene gjelder for folk med autoritetsproblemer og for å finne ut hvor kult det egentlig er å dra på skitur i 2012. Panelet består av: Mats Værlien, også kjent som Matta og Ben Baller i Sørsia Gerilja: Konspirasjonsteorist og turmenneske. Glad i dyr. Galvan Mehidi, også kjent som Galvan og den muslimske varianten av Hasse Hope: Sprengstoffekspert og avdanket vert for Trondheimsprisen. Aldri sett snø før. Her er det en skråning, vi kan sette oss her? Galvan: Skal vi ikke heller sette oss på flaten borti der?

Nei, det er ingen som setter seg på flata på skitur. Har du aldri vært på skitur før?

Man bør sette seg i ly av vinden. Galvan: Oj, hva er de kulene oppå der?

Det er Gråkallen, det er et romforskningssenter. Matta: Romforskningssenter? Overvåkingsstasjon. Galvan: Ååh, foliehattgeriljaen kommer.

Er det ikke radarer? Jeg har bodd her hele livet og aner ikke hva kulene er. Matta: Gradert informasjon. Galvan: Det er fordi ingen gidder å spørre. Folk bare sitter og finner opp masse konspirasjonsteorier fordi ingen forteller oss hva det er, men det er jo ingen som har spurt. Galvan: Faen så fint det er her. Fikk lyst til å ikke drepe alle hvite jeg nå.

1: legg ikke ut på langtur uten trening: Den første regelen er å ikke legge ut på langtur uten trening. Hva har dere å si om det? Matta: Det gjør vi jo ikke akkurat. Galvan: Vi trener jo ikke uansett, hvorfor skal vi begynne når vi skal på langtur?

6 1 6

Det er jo derfor dere skal begynne.

Pumper dere på Kaliber? Galvan: Pumper generelt jeg. Gettin’ my swell on. Matta: Haha, pff.

Åh, kan jeg få litt kvikklunsj forresten? Galvan: Appelsin, jeg vil ha en appelsin! Kan jeg få en appelsin?

Har du ikke fått appelsinene dine i dag? Galvan: Nei. Matta: Fem om dagen, Galvan.

Ja, så dere trener på Kaliber Gym før dere skal på langtur? Galvan: Aldri. Matta: Kjører en testo-kur, så er det rett på fjelle

2: meld fra hvor du går.

Melder dere fra hvor dere går da? Matta: Det har vi jo glemt

å gjøre. Galvan: Jeg har bare sagt jeg skal på fjellet jeg. Dere bør kanskje melde fra da. Matta: Ja. På Twitter. Jeg har ikke noen dekning her jeg. Galvan: Jeg må spise ferdig først.

3: vis respekt for været og værmeldingen

6 1

Viser dere respekt for været og værmeldingene? Galvan: Ja.

Hvordan da? Galvan: Tar regndansen, eller snødansen før jeg drar. Nei vet da faen jeg, jeg gjør egentlig ingenting. Det finnes ingen værgud bortsett fra Allah. Matta: Hahaha. Galvan: Ler du?

4: vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever Er dere rustet mot uvær og kulde, og har dere med ryggsekk og utstyr? Matta: Vi har jo faktisk ryggsekk og utstyr med.

Men det var jo en dame som fikset det for dere. Galvan: Men det står det jo ikke noe om i fjellvettreglene. Matta: Det er jo kvinnedagen da. Det er passende.

Dere er kanskje mest rusa mot uvær? Matta: Glad i fjellreven ja. Galvan: Haha! Jeg er mer en snøkar tror jeg. Jeg liker ikke rev. Fjellrev altså.

1 6 1

Ja, skjønner.

Vi tok den.

5: lytt til erfarne fjellfolk

6 6

Lytter dere til erfarne fjellfolk da? Galvan: Ja.

Vært på fitnessbloggen tidligere i dag? Galvan: Ja. Bjørn Dæhlie. Driver han fortsatt? Matta: Nei. Galvan: Hva er det han gjør nå? Matta: Selger hytter i Oppdal eller noe sånt. Galvan: Seriøst? Det er ganske gangsta da. Gå fra å være verdensmester i ski til å selge hytter liksom. Matta: Hvor mye erfaring har dere da? Det er jo stort sett dere vi hører på i dag.

Snakker vi om snø?

6: bruk kart og kompass Alle: Oi, det har vi glemt. Får twitre noen og spørre etter veien.

7: gå ikke alene Går dere noen ganger alene da? Matta: Nei. Gift: Neivel. Galvan: En gang når jeg var liten og var på aketur med barnehagen. Det var et svært åpent område, og jeg brukte så lang tid og nektet å høre på barnehagetanta. Så de gikk, også gikk jeg etter fordi jeg trodde de hadde forlatt meg.

8: vent i tide. det er ingen skam å snu

9: spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig Graver dere dere ned i snøen om nødvendig? Matta: Bare når det er helg. Galvan: Jeg har lyst til å prøve soveposen her jeg. Matta: Lyst til å prøve soveposen, du. Må jo nesten få lov til det da. Har dere dekning dere?

Ja. Galvan: Har ikke engang telefon jeg. Men er ikke det der en telefonmast da?

Militærmast. Matta: Avlyttingsmast. Galvan: Nei, slutt med de foliehattgerilja-greiene dine. Faen meg konspirasjonsteorier i hytt og gevær her. Matta: Haha. Galvan: Tror du seriøst alle er ute etter å ta deg? Matta: Ja. Meg spesifikt. Fotografen: Nå må dere finne på noe interessant, fordi jeg har begynt å ta bilde av de som intervjuer dere.

6 1

Føler dere at noe mangler? Galvan: Varme. Matta: Bål.

Bitches? Matta: Bål og bitches. Galvan: Tak og vegger. Gift: Bål, bol og bitches? Det mangler et hus kanskje? Galvan: Det mangler et hus. Vi skulle vært i Dubai. Der kan man gå på ski innendørs. Kan man sitte i bakken og spise kvikk-lunsj? Galvan: Det tror jeg ikke er lov, det tror jeg er haram.

Har globaliseringen ødelagt for skisporten? At vi begynner å interessere oss for surf og sånne tullete ting? Galvan: Ja, også longboards. Fuck dere med longboards. Alle som har longboards i verden, fuck.. det kan vi faen meg rante om akkurat nå. Longboards er en trendy, jævla … åhh, jeg blir så sur. Men det er jævlig kult å gå på da.

Møt Galvan, selvmotsiger nummer én. Galvan: Nei, men når du kjører skateboard blir det dumper når du kjører over småting. Longboards, skjer ikke. Så det er jævlig kult å gå på, men fuck dere som går på det. Trendy jævla swag/session-hengere.

De er ikke trendy. Galvan: Men de tror de er trendy. Gift: Akkurat.

Er dette noe dere kunne tenke dere å gjøre hver påske? Matta: Ja, hver påske. Galvan: Ja, faktisk. Men da må det være fint vær. Jeg må ha med shitloads med kvikk-lunsj. Knark og kvikk-lunsj? Galvan: Knark og kvikklunsj.

6 1 6 6

Hvor mange pakker med røyk må man ha med seg? Matta: En kartong. Minst.

I tilfelle man må grave seg ned? Matta: Ja. Må være forberedt. Galvan: Hvorfor har man ikke med seg dynamitt da? Sånn hvis man blir tatt av skred og snør ned? Matta: Haha. Hva faen skal du med dynamitt? Galvan: Sprenge deg ut for faen. Hva tror du?

Eller napalm. Galvan: Napalm ja. Ny fjellvettregel. Ta med hårspray og en zippolighter.

Ta med alt som ikke er lov på flyet. Galvan: Ja, fucking right! Jeg er med på den jeg. Matta: Er det bare jeg som blir litt nervøs når en muslim driver og snakker om dynamitt?

1 1 6

Nei.

6 6

Det er sant det. Var det en fin tur? Matta: Det var en helt grei tur.

Hvilken låt har vi lyst til å høre på nå? Har vi lyst til å høre på Admiral P for eksempel oppi fjellet her? Galvan: Snakke litt ja? Fordi det er jo ingen her å snakke med. Det er jo faen meg bare oss. «Kan du komme hit og snakke litt med meg. Legg fra deg skiene for faen, hei hei.» Matta: Haha, hæ? Er vi fornøyd nå eller? Gift: Ja, faen orker ikke mer jeg. Matta: Lei du nå? Gift: Ja, dritlei. Matta: Det er jo ingen skam å snu da.

Påske igjen om et år. Matta: Er jo ikke sikkert det. Det er jo 2012.

Synes dere det er en skam å snu? Matta: Ja. Galvan: Jaja, herregud. Matta: Det er dritfeigt. Det er bare homser som snur. Galvan: Haha! Den tok jeg bokstavelig, skjønner du? De snur? Herregud. Matta: Men det er feigt, ja. Galvan: Men for faen da. Nå har jeg loka bort telefonen jeg. Matta: Du satt jo nettopp med den! Galvan: Gjorde jeg det? Matta: Ja. Galvan: Nei? Blir du fortumset av høyfjellslufta? Galvan: Jeg får noia når jeg ikke har sosiale medier over alt.

6 1 1

Du blir litt stressa av det? Galvan: Jeg blir stressa fordi jeg ikke kan melde hvor jeg er, ikke sant? Hvis jeg forsvinner kan de se at jeg sa på twitter: «sitter og chiller’n ved et tre, ved masta, borte ved ballene». Da vet de hvor jeg er, sant? Nå kan de ikke det.

4/2012

Atomic & Sky Agency proudly preSent:

SUPPORT: CaRl lOUiS & MaRTin Danielle / DJ BROileR

TRONDHEIM SPEKTRUM

TORSDAG 3. MAI

Billetter på www.BillettService.no • 815 33 1 33 • 7-11 • poSten • nArveSen www.billettservice.no • www.thevoice.no • www.skyagency.no • www.atnight.se • www.avicii.com • www.facebook.com/avicii • www.twitter.com/avicii • www.atnightmgmt.com • www.ashalliance.com

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad ... intervju med Thora Dolven Balke på side

Hva skjer dersom 700 millioner kulturstøttekroner istedet hadde blitt brukt på raketter til de nye jagerflyene ... les Kulturdyneløftet på side

Dette likner ikke TV2s ”fredsmiddag” med Aung Saun Suu Kyi ... 21

les 48 timer i Rangoon, Myanmar på side

ABB-rettssaken blir kunst Tekst Emma Clare Foto Karl Erik Brøndbo Kulturnavn vi ikke er vant til å se i sammenheng med rettssaker (og som neppe ville rukket opp hånda i samme klasserom som massemordere, for den saks skyld) liner opp for å dekke ABB-rettssaken. Det historiske eventet skal rapporteres av Kristopher Schau for Morgenbladet og kunstner Sverre Malling skal være rettstegner for Klassekampen. Vi tok en prat med Sverre Malling om det å tegne ondskapens ansikt.

Hva tenkte du da du fikk tilbudet? – Jeg tenkte på om jeg virkelig hadde lyst til å ta oppdraget, og i det hele tatt evner å gjøre det, både som tegner og med tanke på alt trykket. Rettstegningen er en type dokumenterende tegning som nærmest erstatter fotoapparatet, og dermed er en helt annen form enn den jeg vanligvis forholder meg til. Mine tegninger er som regel ikke så umiddelbare og intuitive, for å si det mildt. Jeg arbeider ofte ganske strengt og mer omstendelig. Dokumenterende tegning er ikke akkurat det jeg er kjent for. Tvert imot, jeg er kjent for å tegne en litterær fiksjonsverden, hvor detalje-

rikdommen og den nitidige gjennomføringen er klart tilstede. Så med andre ord, er jeg rette mannen til å gjøre jobben? Men saken er såpass oppsiktsvekkende og spesiell, og vekker helt klart min nysgjerrighet. Jeg ønsker å få et innsyn i en misgjerning som grenser mot det ubegripelige, og utfordre meg selv til å tegne han uten kategorisk fordømmelse. Vi har vært i dialog med deg om å tegne et cover for NATT&DAG, og du har alltid vært veldig klar på at du ikke er en illustratør. Blir dette kunst? – ”Illustratør”er et elastisk begrep. I mitt arbeid har jeg gleden av å ha regien selv, og

ikke nødvendigvis tjene en arbeidsgiver som har klare forventinger om jobben, hvor det ofte dreier seg om å selge noe. Et “fritt” bilde er på annen side mer kompleks og farligere. Men igjen, disse tingene er varierende. Breiviksaken engasjerer meg på personlig plan og derfor er jeg villig til å nedlegge mye av meg selv ned i arbeidet. Sånn sett blir det mitt prosjekt. Å tegne Breivik kan sees på som forlengelse av mitt kunstneriske prosjekt i rett og slett å ville utforske noen gjennomgripende ytterpunkt. Jeg kjenner jeg får litt prestasjonsangst av å tenke på hva publikum kan forvente av meg. 4/2012

Save the best piece for last

PÅ KINO 4. APRIL KJØP DE TRE FØRSTE FILMENE PÅ BLU-RAY NÅ! FROM HASBRO THE COMPANY THAT BROUGHT YOU

T R A N S F O R M E R S FROM THE DIRECTOR OF

H A N C O C K

TAY L O R

ALEXANDER

KITSCH

SKARSGÅRD

LIAM

RIHANNA

NEESON

THE BATTLE FOR EARTH BEGINS AT SEA WWW.BATTLESHIPFILMEN.NO

PÅ KINO 11. APRIL

KULTUR

Om makten, metoden og meningen bak milliardene som staten pøser utover kulturfeltet i 2012. Tekst Gaute Brochmann Illustrasjon Marius Pålerud Spytte sponsoren din i fjeset etter å ha mottatt sjekken? Ofre din egen velferd ved å takke nei til pengene som kastes etter deg? Eller bare droppe hele kunsten? Én av tre må til. Og ditt eneste valg er hvilken darling du vil gjøre det av med. Gamle Norge er best i verden på kulturstøtte. Noe annet kunne vi ikke vært bekjent av. Men er vi best på kultur? Med sedvanlig energi omsatte daværende kulturminister Trond Giske ord til handling for å sikre at ett prosent av statsbudsjett ble øremerket kulturformål. Et ytterst hårete og ambisiøst mål som ser ut til å bli innfridd om et år eller

to, bevilgningene stiger jevnt og trutt; vi har som kjent penger nok. Og det er jo vel og bra. Så bra at det ikke er grunn til å kverulere, vil noen hevde. Men samtidig som Kulturdepartementet alene har snaue ni milliarder blanke kroner som de må finne nye eiere til i løpet av 2012, har Audun Lysbakken effektivt illustrert at dette er en utdelingsjobb som politikerne ikke kan ta hånd om på egenhånd. Så hvem er det egentlig som sitter med lanken på kranene og bestemmer hvem som får hva – og hvem som ikke har rett på noe som helst? Hva skjer på veien fra kontordøren til Anniken Huitfeldt og inn på forbrukskontoen til en blid og bemidlet kunstner? Bli med på en roadtrip om makten, metoden og meningen bak de 9 000 000 000,- kronene

som staten pøser utover kulturfeltet i 2012. La oss til å begynne med få på plass noen faglige premisser for den videre diskusjonen. Første stasjon: kulturforsker Bård Kleppe ved Høgskolen i Telemark. Ålreit, Bård. Er disse støtteordningene våre like framifrå som det er lett å få inntrykk av? – Norsk kulturstøtte kjennetegnes ved at den retter seg mot de fleste kunstformer og at den i forhold til andre land er romslig. Norge bruker mye penger på kultur, rett og slett.

Strukturmessig er det typisk at det offentlige i all hovedsak står bak støtten – samtidig som stat og kommune i liten grad har innflytelse på detaljerte avgjørelser. Videre har vi i Norge en slags «ja takk, begge deler-holdning» der vi prioriterer tunge institusjoner samtidig som man støtter det frivillige, det frie og det private feltet. Kravet om at kulturstøtte skal skape økonomisk vekst – som man finner i mange andre europeiske land – er det norske kulturlivet ikke i like stor grad belemret med.

NFI har forsøkt å tie i hjel vårt samarbeid – Mariken Kalle med Kalle Boman. 4/2012

KULTUR Bård Kleppe Utdannet kulturviter fra Høgskolen i Telemark, med MA i tverrfaglige kulturstudier. Kleppe har jobbet som kulturforsker ved Telemarksforsking siden 2008 og har gjennomført en rekke forskningsprosjekter om kulturpolitikk, kunstneres arbeidsvilkår og kunstformidling. Kleppe utarbeider hvert år Norsk kulturindeks og er også forfatter av den norske profilen til Europarådsprosjektet Compendium of Cultural Policies and trends in Europe. Maria Veie Utdannet som kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo. Startet i 2009 Galleri Maria Veie, et visningsrom for ung samtidskunst. Har gjort seg bemerket i samfunnsdebatten som skribent og kritiker av kunst- og kunstinstitusjoner (blant annet som outspoken kritiker av KORO). www.gallerimariaveie.no Gro Kraft Direktør i KORO. KORO (tidligere Utsmykningsfondet), er statens fagorgan for kunst i offentlige rom og er landets største kunstprodusent. I 2009 hadde institusjonen et totalforbruk på om lag 50 millioner kroner. www.koro.no

Det ville bli ramaskrik blant kunstnerne om ordningen skulle desimeres slik Veie foreslår. – Gro Kraft Og hvem har makta? – Kunstnerorganisasjonene synes å miste noe makt, muligens til fordel for noen sentrale personer som har mange verv i kulturlivet og mye innflytelse. Uten å gå spesifikt inn på navn, synes det å være noen sentrale personer, kunstneriske ledere, direktører, journalister og kommentatorer som har mye definisjonsmakt – og dermed også økonomisk makt. Så hvis du skal koke ned norsk kulturpolitikk til en essens? – Bredden. Det å motta støtte betyr ikke bare at man får litt romsligere budsjetter: Det er også et signal om at vi som samfunn, eller Norge som nasjon om du vil, setter pris på det vedkommende driver med. Støtteordningene bærer i seg et anerkjennende signal. Dermed bekrefter forskningen langt på vei det som må kunne sies å være en allerede rådende oppfatning. For det er jo så enkelt: Lei deg fem kvadrat i Gamlebyen, kast litt hvitmaling på veggene, invester i tre kasser Tuborg, be noen HF-studenter trekke med seg litt rusk og rask inn i lokalet, og voila: Så skal du se at du spretter opp som en egen post på neste års statsbudsjett. Tilsynelatende, that is. Selv om det er mye penger i omløp, er det ikke nok til alle. Vil du ha en sjekk skrevet ut i ditt navn, er du pent nødt til å spørre pent. Som igjen betyr at du må finne noen å henvende deg til. Og det er på dette punktet at kulturstøtte går fra å være offentlige normer til subjektiv utvelgelse. Du vet disse mellomlederne som sitter med lomma full av penger de ikke har arbeidet for, og som de ikke kan bruke på seg selv: Hva er det som motiverer dem til å stå opp om morgenen? Et brennende og uegennyttig ønske om kvalitet for hver krone? Gleden ved etter22

4/2012

rettelig og ryddig forvalting av gjeldende regler og prosedyrer? Er kan hende maktfølelsen nok i seg selv? Bevæpnet med hundresiders dokumenter der hvert bidige aspekt ved norsk kultur er kvantifisert og listet opp, kan de garantert dokumentere at de følger opp departementets målsettinger til punkt og prikke. Men sier dette nødvendigvis noe om kvaliteten? Er norsk kultur like god som investeringen skulle tilsi? Og hva og hvem er det i så fall som står til hinder? Møt to gode naboer. Møt KORO og NFI.

CASE #01:

KORO og MARIA VEIE Norges største kunstsamler er Norge selv. Hvem er denne KORO som på vegne av deg og meg hamstrer samtidskunst for flere hundretalls millioner hvert år? I Norge er det slik at minst én prosent av kostnadene til et offentlig bygg skal brukes til utsmykning. Vår første tanke i møtet med slike begreper, er de loslitte tekstilene som samlet støv i korridorene på barneskolen. Omtrent så langt unna oppfatninger om dagens kunstscene og turer innom NoPlace eller Bodegaen som du kan komme. Like fullt: Dette vår absolutt største oppkjøpsordning for samtidskunst. Og verkene på din gamle barneskole kan i sin tid ha vært utført av Hannah Ryggen eller Ragnhild Enge, for alt vi vet. Så hva var KORO igjen? Det står for Kunst i Offentlige Rom, og er institusjonen som tar ansvar for hvem, hva og hvordan når sykehus

og etater skal få frisket opp hverdagen sin. Gjennomføring av kunstprosjekter i statlig eide bygg har siden opprettelsen i 1976 vært KOROs hovedoppgave. I 1998 ble ordningen styrket, og i alle statlige byggeprosjekter avsettes i dag automatisk en prosentandel på inntil 1,5 prosent av byggekostnadene til kunst. NATT&DAG går til gallerist Maria Veie som har uttalt seg kritisk om KORO i blant annet Kunstforum og Klassekampen. Hei, Maria! Hva er hovedproblemet med KORO slik institusjonen forvaltes i dag? – Problemet er ikke nødvendigvis KORO, men at deres eksistens blir en svær, statlig sovepute. Ved å henvise til KORO mister man fokus på museenes begrensede innkjøpsbudsjett. Jeg har ikke grunnlag for å si at KORO kjøper såkalt dårlig kunst eller forvalter midlene kritikkverdig, men jeg synes det er svært problematisk at en så stor andel av offentlig kjøp av samtidskunst prioriterer kunstens funksjon. I et ethvert byggeprosjekt er det et mål at verket skal passe inn i en gitt kontekst, men hva skjer med alle de verk som skapes med utgangspunkt i det kunstneren selv initierer? Jeg frykter at de aller fleste av disse beste verkene kun presenteres på en utstilling for kunstnerens nærmeste kolleger og visningsrommets mest lojale publikum, for deretter å ende opp på et lager. Hvis vi ser bort ifra verk på lerret eller treplate, finnes det et svært begrenset privat marked, og det er heller ikke en utviklet bedriftskultur for investering i norsk samtidskunst. Og om den finnes, er det fortsatt et sterkt fokus på maleriet. Hva burde være annerledes her? – Jeg vil utfordre KORO på hvorvidt det er mulig å benytte en større andel av budsjettet til innkjøp av ferdige verk. Kanskje det også kan utvikles ordninger hvor museer kan låne ut verk til offentlige bygg? For det må finnes utallige møterom og fellesarealer som ville være egnede utstillingsrom for verk som kunstnere har skapt for en utstilling, og ikke kun med tanke på å banke et utsmyk-

ningsoppdrag. Sagt på en annen måte: Har staten et ansvar for lagring og visning av verk som har blitt skapt gjennom offentlig støtte, for eksempel med midler fra Kulturrådet? Norge kan beskrives som en svært privilegert boble i verden hvor staten er så rik at den i stedet for å kjøpe ferdige verk kan sette ned et utvalg som skal diskutere seg frem til én kunstner som så skal arbeide fram mot et verk. Poenget er at denne staten fratar de private ansvar. I det samme landet har man ingen allmenn oppfatning av at samtidskunst er viktig, og det finnes begrenset kunnskap om kunst etter Edvard Munch. Hva bør, på et grunnleggende nivå, være hovedfokus når det offentlige går inn som storoppkjøper av samtidskunst? – Kvalitet. Ikke kunstens potensielle funksjon, eller hvordan verket kan tenkes inn i et gitt bygg. Dermed må en større andel av midlene gå til museer og andre visningsrom som kan forvalte en samling. Dette innebærer ikke at jeg synes kunstprosenten av statlige byggeprosjekter bør reduseres, men kanskje at en tredel av dette kan øremerkes innkjøp av ferdige verk? For er det ikke viktigere at staten investerer i det absolutt beste av norsk samtidskunst – enn at kunsten er skapt og «passer inn» i det enkelte bygg?

KORO svarer på kritikken Statlig sovepute, sier du? Neste stopp: KOROs direktør Gro Kraft. Sover dere i timen, Gro? – La oss bare klargjøre at det soves lite her. KORO er norske kunstneres største arbeidsgiver. Omtrent 200 kunstnere ferdigstilte sine kunstprosjekter i 2010. Drøye 200 kunstverk ble dette året alene utplassert på steder der folk ferdes, hvor de har sin arbeidsplass, går på skole eller universitet – der vi tilbringer hverdagen vår. Staten ved KORO tar altså et betydelig ansvar for massivt mer visning enn lagring.

KULTUR

Ivar Køhn NFIs avdelingsleder for produksjon og utvikling. På twitter: @ ivkoh. Norsk filminstitutt (NFI) er underlagt Kulturdepartementet og er statens forvaltningsorgan på filmområdet og rådgiver i filmpolitiske spørsmål. Gjennom forskrifter og mandat har NFI ansvaret for å sette regjeringas filmpolitikk ut i livet. NFI blir ledet av et styre og direktør Nina Refseth. www.nfi.no Mariken Halle Regissør og produsent, uteksaminert fra Filmskolan i Göteborg i 2010 med eksamensfilmen Kanskje i morgen. Har startet og driver produksjonsselskapet Vapen och Dramatik sammen med Clara Bodén og Ronja Svenning Berge. Vant hovedprisen under Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011 med No sex just understand. Arbeider for tiden med spillefilmdebuten Verden venter.

Og når det gjelder beslutningsprosessene deres? – Siden KORO tar sitt oppdrag på vegne av kunstnere, brukere og stat på det største alvor og er uten kommersielle interesser for egen del, er det intet kunstprosjekt som gjennomføres uten en grundig analyse av situasjonen kunsten skal inn i. Deretter velges metodikk. Om metodikken består av direktekjøp, direkte oppdrag eller konkurranse – eller en blanding av disse – er det aldri KORO selv som beslutter dette. To særdeles viktige stemmer i valg av kunst tilhører kunstneren og brukeren. Kunstneren finnes i to versjoner. Først den som er kunstkonsulent/prosjektleder, normalt en velutdannet kunstner, deretter kunstneren som engasjeres i form av et direktekjøp eller bes om å skape noe særskilt – noe stedsspesifikt. Gjennom planlegging og gjennomføring ligger det kvalitative vurderinger til grunn i alle drøftinger. Alt dette for at kunstverket som til slutt monteres er det best mulige og mest relevante for den situasjonen det skal inn i. Hva synes egentlig kunstnerne selv om ordningen? – Den «statlige soveputen» er hvert år arbeidsgiver for 150-200 kunstnere som jobber som kunstkonsulenter/prosjektledere. Vi møter sjelden gallerist Veies holdninger i vår kontakt med kunstmiljøet. De fleste kunstnere som henvender seg til KORO med synspunkter på metodikk henvender seg ikke for å selge et spesifikt kunstverk, men med en oppfordring om flere åpne konkurranser og flere oppdrag. Det er heller ingen kunstnere som har henvendt seg til KORO de senere årene og utfordret prosentavsetningen til kunst i statlige bygg. Tvert imot får KORO

tilbakemeldinger om at kunstnerne verdsetter denne statlige ordningen svært høyt. Vår kvalifiserte gjetning er at det ville bli ramaskrik blant kunstnerne om ordningen skulle desimeres, slik Veie foreslår.

CASE #02:

NFI, MARIKEN HALLE OG CLARA BODÉN 700 millioner kroner deles hvert år ut til norske filmer. Så hvorfor har ikke et par av Norges mest lovende filmskapere fått et eneste rødt øre? Norske filmer er til forveksling like. Trygge og trauste i både form og innhold. Gjerne med en litterær grunnmur som fundament for et reisverk av tradisjonell dramaturgi; du vet, sirlig oppkledd i billige psykologiske poenger. Og trygt forankret i en eller annen etablert sjanger. I den forbindelse er det revnende likegyldig om det er en større andel norsk film på kinoene, om vi klarer å mase greiene våre på utlandet eller om bransjen er «profesjonalisert». Faktum er at norsk film er dørgende kjedelig, og spørsmålet er hvem som har skylden. Det er nærliggende å tenke at med ekstreme bevilgingsøkninger og et regn av støttekroner, må det være filmskaperne selv som må ta ansvaret. Slik er det ikke. Mariken Halle ble uteksaminert fra filmskolen i Göteborg for et par år siden med en eksamensfilm som kanskje bare Joachim Trier kan matche, med

NFI må forstå at det ikke er de som skal skape originalitet, de skal gjenkjenne – Mariken Kalle originalitet.

tanke på det som har blitt prestert de siste ti årene. I fjor sommer fulgte hun opp med å vinne hovedprisen i kortfilmfestivalen i Grimstad. Noe som burde være mer enn nok til å få grønt lys til arbeidet med langfilmplanene som allerede forelå. Slik gikk det imidlertid ikke. – Vi søkte om utviklingsstøtte til en langfilm kalt Verden Venter, sier Mariken. – Den handler om tre svenske skuespillere som jobber som servitører i Oslo en sommer. De skal tjene mest mulig penger for å starte et aksjeselskap. Filmen handler om det å skaffe seg et rom for å gjøre det man vil med livet sitt. Høres jo vel og bra ut! Hva gikk galt? – NFI mente at det ikke fantes tilstrekkelig erfaring i produsentleddet. Vi fikk tidlig signaler om at vi som nystartet selskap ikke kvalifiserer til å søke støtte til kinofilm. Vi innledet derfor et samarbeid med en erfaren produsent, svenske Kalle Boman. Han har fulgt oss gjennom årene på Filmhögskolan og jobbet veldig tett med oss på vår forrige langfilm, Kanskje i morgen. Han har femti års erfaring med filmproduksjon og jobbet med de filmskaperne vi beundrer aller mest, som Bo Widerberg og Roy Andersson. Og han produserte Ruben Östlunds første langfilm Gitarmongo og var initiativtageren til opprettelsen av Plattform Produktion (Ruben Östlunds selskap, jou. anm.). Men det holdt ikke? – NFI har forsøkt å tie i hjel vårt samarbeid med Kalle. Vi spurte flere ganger på mail om ikke Kalle og Anna, som han jobber med, skulle være med på møter med NFI. Dette fikk vi aldri svar på. NFI holdt fast på at det ikke var «nok erfaring i produsentleddet». I avslaget fra NFI står det: «Det er særlig lagt vekt på at det ikke finnes tilstrekkelig erfaring i produksjonsleddet, noe som etter NFIs vurdering svekker prosjektets muligheter til å oppnå en høy kunstnerisk og produksjonsmessig kvalitet». De hadde bestemt seg for at vi ikke kvalifiserte og tviholdt på det hele veien.

Hva sier dette om de grunnleggende problemene ved NFI? – «Selv ikke Bobby Peers har fått lage langfilm», fikk vi høre på et møte hos NFI. Det er et alvorlig, grunnleggende problem at NFI ser på seg selv som institusjonen som bestemmer hvem som skal få lov til å lage film. Det er et problem både NFI og vi som produsenter er med på å opprettholde og det fører til spekulasjoner, kompromisser og mye venting for veldig mange. Produsentene må ta ansvar selv og lage de filmene de virkelig vil lage – ikke skylde på at det ikke fantes riktig ordning hos NFI. Og NFI må forstå at det er deres oppgave å støtte visjonær filmkunst der det skjer – og i den takt det skjer. De må forstå at det ikke er de som skal skape originalitet, de skal gjenkjenne originalitet. De skal ikke skape kvinnelige filmkunstnere, de skal gjenkjenne dem når de søker. De skal ikke skape ordninger der man kan eksperimentere, de skal kjenne igjen et eksperimenterende manus og en eksperimenterende produsent. Og det er ikke noe dere kunne gjort for å imøtekomme systemet? – Da vi var i dialog med NFI i sommer og de betvilte vårt produsentskap, foreslo vi å vise store deler av materialet for produksjonskoordinatorene. (De som bestemmer om man kvalifiserer som produsent, jou. anm.). Vi fikk beskjed av konsulenten om at det var helt irrelevant for dem å se. I hvilken annen bransje er det irrelevant å se produktet for å vurdere produsenten?! Vi mistenker at NFI bruker forskrifter litt som det passer dem for å stenge folk ute, slik at det ikke skal bli for lett å kvalifisere seg til å søke langfilmsstøtte. Det er sikkert enklere for NFI å bare gi til de samme store selskapene igjen og igjen. De som vet hvordan man skriver rapportene riktig og er vant til å håndtere NFIs system. Men det er ikke dette som er NFIs oppgave. NFI skal støtte den visjonære filmkunsten der den befinner seg til enhver tid. Det må de forstå og gjøre med mye større ydmykhet, mer energi og skarpere blikk enn de gjør i dag. 4/2012

KULTUR

EPILOG Repressiv toleranse og alt det der.

NFI svarer på kritikken Større ydmykhet og skarpere blikk? Vi sender oppfordringen direkte videre til NFIs avdelingsleder for produksjon og utvikling, Ivar Køhn. Hei, Ivar! Hvor er det uenigheten egentlig ligger i denne saken? – Dette bunner i noe så trivielt som tolkning av forskriftens krav om «betydelig profesjonell erfaring med filmproduksjon». Vi mente at dette kravet ikke var oppfylt når det gjelder Verden venter. Kalle Bohman var koblet på som en rådgiver, mens vår holdning var at det nystartede selskapet til Halle og Bodén enten måtte ha en ansvarlig lineproducer eller være i samarbeid med et annet selskap som kunne stå ansvarlig i henhold til det norske regelverket. Det er for så vidt samme regler som i Sverige, men der kunne Kalle Bohmans svenske selskap stå som hovedprodusent i forhold til Svensk filminstitutt. Og Halle og Bodén er ikke skodd for denne oppgaven selv? – Kravet om «betydelig profesjonell erfaring» er ikke bare en vennlig oppfordring, men en lovmessig forutsetning for at NFI skal kunne vedta tilskudd. Forskrifter er til for at vi

i NFI ikke bare skal gjøre som det passer oss, men at det skal skje en likebehandling. Motivasjonen for et krav om profesjonell erfaring bunner for øvrig nettopp i det Mariken Halle mener er viktig; at produsentene selv skal ha ansvaret for de filmene de ønsker å lage. NFI skal verken skape, utvikle eller styre prosjekter, men vurdere det som noen søker tilskudd til. NFI skal prioritere søknader i forhold til forskrift – og i forhold til hva vi mener har størst potensial til å nå egne ambisjoner. En erfaren og profesjonell produsent kan selvfølgelig økonomiregler og innehar formelle krav, men vil kanskje først og fremst bidra til å styrke potensialet for at filmskaperen utvikler sin originalitet og når sin kunstneriske visjon. Så hvor langt står dere egentlig fra hverandre? – Jeg er ikke enig med Halles fremstilling i denne saken, og vi har nok forskjellig syn på nødvendigheten av produsenter med profesjonell erfaring. Jeg tror imidlertid at hun representerer en stemme fra en ny og spennende generasjon filmskapere, og tar til meg utfordringen om å vurdere prosjekter med større ydmykhet, mer energi og skapere blikk. Og jeg er selvfølgelig helt enig med henne i at produsentene må ta ansvar selv – og gjerne finne annen finansiering enn NFI. Det er bra at det produseres film utenfor det statlige systemet!

Det virker opplagt og uunngåelig: Vi må jo ha et system. I prinsippet betyr det at noen alltid vil være misfornøyde, gjøre motstand og kreve endring. I tilfellet Kultur-Norge er det likevel fristende å hevde at disse spirene til opprørske holdninger dypest sett møtes med sympati og godvilje fra dem som sitter med makt og myndighet. Er det kanskje ikke slik at offentligheten vil oss vel, og at den har kontanter nok til å etterleve intensjonene? Kulturbyråkratiet synes i likhet med andre norske institusjoner å være preget av en relativt sunn blanding av disiplin, gangsyn og storsinn – noe som innebærer at litt (et nøkkelord) obsternasighet blir ønsket velkommen. I tilfellet Mariken Halle er det lett å se for seg at noen mindre modifikasjoner ville gitt øyeblikkelig tilgang til pengebingen: Bare demp retorikken en smule og ring til Motlys eller Paradox, så er vi der, OK? En enkel operasjon, et par eposter og alle er happy igjen. Så hvorfor fortsette å mase om disse kosmetiske detaljene i stedet for å bringe diskusjonen videre? Kritikken mot systemet går gjerne langs to linjer: 7. mars i år skriver Astrid Meland i VG om hvor mange idiotiske påfunn og røverforeninger som lurer skattekroner ut av en godtroende stat. Før hun lister opp den ene organisasjonen mer latterlig enn den andre, toppet med at homsene i Bamseklubben dro inn 35.000 blanke skattekroner. Med andre ord: Staten må følge mer med. En uke i forveien fremmer Torbjørn Røe Isaksen det som på sett og vis er det motsatte synspunktet. På Minervas nettsider hevdet han at det er for mange kulturpolitiske føringer som følger med kronene som deles ut. Staten må altså følge mindre med. Begge innspillene er myntet på praksisen til rødgrønne regjeringspartier, og begge innleggene er publisert i kjølvannet av Lysbakken-affæren («jentekurs-gate»). Men altså fra diametralt motsatt hold. Og paradoksalt nok bommer begge på det som bør være sakens kjerne: At støtte i seg selv kan tenkes å være ødeleggende for norsk kulturliv. Om vi kikker bak fagre ord og stolte statistikker: Hva er sammenhengen mellom mye penger og uinteressant kultur? I Norge er det offentlige samfunnets velvilje ovenfor kulturfeltet så stor og tilsynelatende betingelsesløs at det kan virke som en naturlov at kjærligheten også må gå den andre veien. Dette har ført til at begreper som undergrunn og alternative scener ikke finnes. Reisen fra fem avspillinger på Radio Nova via ukas Urørt til opptreden hos Skavlan behøver ikke å ta mer enn et par-tre uker, og etter det er det bare å peile seg inn på plateinnspilling med KORK og plass på Mette-Marits julealbum, som Audun Vinger så treffende sukket i DN i starten av januar. I trykksverte som betegnende nok bekrefter det samme problemet som den beskriver: Det finnes knapt et mer talende bilde på de utviskede skillene mellom kultur og motkultur enn helgeutgavene til Dagens Næringsliv. Som når de ifjor skrev om de nyetablerte og kunstnerdrevne galleriene i Oslo: På den ene siden omfavnet av finanselitens egen publikasjon; på den andre siden tildelt sjenerøse støtteordninger – og deretter? Helt stille. Fordi hypen har blåst over og kvaliteten ikke var nok til å overleve nyhetens interesse? Eller fordi normalisering,

Jeg er ikke enig med Halles fremstilling i denne saken, og vi har nok forskjellig – Ivar Køhn syn på nødvendigheten av produsenter med profesjonell erfaring. 24

4/2012

glanset papir og forpliktende skattekroner suger energien ut av selv de mest anarkistisk anlagte? Enhver kunstner med respekt for seg selv vil sikkert fnyse av slike påstander, forfekte sin autonomi, og si at selv om hun har råd til Bremykt og blåbærmuffins, betyr ikke det at hennes kunstneriske integritet svekkes. Mon det. Målt i ressurser som brukes og de resultatene som foreligger, er det mest fristende å konkludere med at vi ikke får valuta for pengene våre. All «kultursatsning» til tross: Norge fremstår ikke som mer kultiverte enn andre folkeslag, og spydspissene våre er slett ikke hvassere. Det at kunstnere og kulturarbeidere lever godt, er naturligvis hyggelig for dem det gjelder. Og kanskje er det en sjablong at du ikke kan spille punk på en sponset gitar, men dude: Every action is a re-action. Og når det ikke er noe å reagere på, når du lever i en verden uten motstand: ja, da blir det ikke noe særlig action heller. Surstoff, nå! Det er en enkel sannhet som det er vanskelig å få øye på, fordi det spesielle med dagens situasjon – slik Bård Kleppe poengterte innledningsvis – er at det norske systemet omfavner absolutt alt og alle. Dermed ender vi opp i et stort, lyst rom, der det er så høyt under taket og langt til veggene at ingen ser at de er lukket inne. Men som vi alle utmerket godt vet: Sitter du lenge nok på et sted uten ventilering, uansett hvor svært det måtte være, så blir lufta ganske snart utrolig dårlig. Uten at noen merker det. Før en eller annen tar ansvar og slår hull et sted. Det kan virke ufornuftig. Som å være på skoletur i 6. klasse. Hvorfor snike seg vekk fra resten av flokken, opp på et høyt fjell helt alene? Det er farlig, resten av flokken er på vei til en artig grottevandring i et trygt taulag – og hele klassen skal uansett på guidet tur opp på det samme, forbanna fjellet dagen etter!? (Ledet av en erfaren produsent, nei, unnskyld, fjellfører?) Jo, ganske enkelt fordi veien opp er viktig for hva du ser og opplever på toppen. Perspektivet blir simpelthen annerledes. Det er fint at ingen brekker nakken om (når) de går på trynet i norsk kulturliv, men bestigningen blir tilsvarende sikker: Gevinst er – som i økonomien og livet forøvrig – forbundet med risiko. Skal det skapes noe som ikke går i glemmeboka med det samme, er det å stake ut sin egen kurs den eneste veien å gå. Vesensforskjell Dermed er vi ved hovedpoenget: Når Mariken Halle nekter å jenke seg etter reglene til NFI, er det en viktig og pregnant trasshandling. Det tilsynelatende ubetydelige kompromisset med å engasjere en erfaren produsent fra et norsk selskap, er egentlig helt vesentlig. Selve motviljen er et poeng i seg selv. Hun og Clara Bodén vil skape film på egne premisser, og nettopp i denne holdningen ligger muligheten til å få til noe betydningsfullt. Ved å følge reglene vil hun i stedet snikes stille inn i det store hvite rommet av kulturpolitisk tvangsharmoni, der gode forsetter følges opp med så mye kapital at kulturens mest grunnleggende premisser – dissidens, egenart, opposisjon og nytenking – simpelthen drukner i møte med problemet: Hvorfor være uenig med noen som så åpenbart vil deg vel? Slik ender kanskje Ivar Køhn opp med å ha rett allikevel. Det burde lages mer film uten offentlig støtte. Eller enda bedre: La oss se hva som skjer dersom tre fjerdedeler av NFIs 700 millioner støttekroner hadde blitt brukt på forsvarsbudsjettet for å finansiere raketter til de nye jagerflyene våre. Vi setter pengene på at første avfyrte missil hadde vært startskuddet til norsk films gullalder.

Ny prosjektperiode 2012 - 2015

Utviklingsprosjekter – kunst for barn og ungdommer

Søknadsfrister: 1. mars, 1. juni, 1. september, 1. desember W W W . K U N S T L Ø F T E T. N O Artikler * Søknadsinnformasjon * m.m.

illustrasjon Scanpartner / Luka Petric foto GT Nergaard

HAIR HOVEDSCENEN

Regi og bearbeidelse Koreografi Scenografi og kostymer Lysdesign Musikalsk leder Oversettelse

Carl Jørgen Kiønig Patrick King Milja Salovaara Morten Reinan Åsmund Flaten Helge Hagerup

Medvirkende: Jon Lockert Rohde, Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Hans Petter Nilsen, Gunnhild Sundli, Kohinoor Nordberg, Mari Haugen Smistad, Sheldon George Blackman, Lars Soligard, Per-Theodor Paulsen, Leila Jung, Amalie Eggen, Ståle Tørring, Marianne Meløy, Aud Kristine Horseng, Lavrans Haga, Martha Standal, Jon Ole Olstad og Samantha Gurah

SPILLES PÅ HOVEDSCENEN TIL 23. JUNI Spilles man - fre 19.30, lør 18

av Gerome Ragni, James Rado og Galt MacDermot

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Er det mulig å gjøre noe empatisk i et kynisk og kaldt gallerirom? Tekst Marie-Alix Isdahl Voisin Foto Kristian Skylstad – Norge er en ganske absurd kontekst å være kreativ i, sier Thora Dolven Balke. – For meg har det vært en nødvendighet å gå gjennom en kollaps. I årene etter akademiet skjønner man at strukturer man har brukt masse tid på å legitimere ikke har den makten eller relevansen man har tilegnet dem. I en forlengelse av kollapsen bestemte Thora seg for å flytte fra Oslo til Los Angeles og begynne på skole igjen – en skole som befinner seg bak en bar, for å være presis. Med det resultatet at hun snart kommer hjem igjen fra statene for sin første separatutstilling siden 2006. Thora har vært aktiv i mellomtiden altså – ikke la deg lure av den nylige vågard unstad – og et fellestrekk ved mye av det hun har foretatt seg, da hun drev galleri Rekord, som kurator, i gruppeprosjekter, er nettopp en subjektiv tilnærming og ulike strategier for å bevege bort fra den profesjonaliserte kunsten og situasjonen den er avhengig av. Thoras kunst har derfor kjennetegnet

at den ikke likner så mye på andres kunst. Verkene består ofte av spor etter menneskelig aktivitet. Et trasha soverom med et dødt dyr på sengen, sammen med lydklipp fra dødpunktene i horrorfilmer, for eksempel. Lydverk med Marilyn Monroes «I wanna be loved by you» vrengt og sunget baklengs. Polaroider fylt av stillhet, med det truende og kaotiske og metaforisk voldelige luskende bakenfor. Og nå kan altså en post-kollaps og morgengroggy Thora fortelle gjennom et kornete skypebilde, at hun ser ting på en ny måte. – Det er relevant å miste troen i blant, så det blir tydeligere hva som er verdt å strekke seg etter. Når du kommer deg utenfor hele det systemet som er hjemme, innser du at det å være kunstner i Norge innebærer en enorm trygghet. For veldig mange utenfor Norge har det å jobbe med disse tingene en helt annen konnotasjon, det innebærer en helt annen fallhøyde og mental tilstand. Hva tror du det gjør med kunsten og kunstnerne, den tryggheten? – Med såpass gode støtteordninger kan man utsette voksenlivet lenge og man får muligheten til å utvikle et kunstnerskap basert

Drikker dere hele dagen? – Ikke mer her enn i Oslo. 26

4/2012

på lekenhet og mer irrasjonelle metoder. Det er vanskelig å være politisk i Norge fordi vi strengt tatt ikke deltar i den politiske virkeligheten til resten av verden. Samtidig merker man at han man har viktige og nye argumenter å tilføye når man velger å gjøre det, fordi man ser ting utenfra. Så, LA og skolen bak en bar: Mountain School, det høres strengt tatt mer ut som noe som hører hjemme på høyfjellet? Hva har du fått ut av å gå der? – Det er en skole i en bar. Aha. – Tanken er at man skal komme så langt bort fra en vanlig foredragssituasjon som mulig. Først og fremst går jeg her for å være i LA. For å komme meg bort fra Oslo, for å ha en ny samtale. Mountain er en veldig åpen og fri skole for de som vil bort fra en mer akademisk etterutdanning i kunst. Det er nærmest et sosialt eksperiment. Man kaster 16 personer sammen og gir en masse input fra ulike folk – NASA-forskere, politikere, jurister, Vogue-redaktører. Så er du forberedt på å være kritisk til det du får presentert, å se det i forhold til ditt eget prosjekt, til ditt eget hode, i forhold til de andre. Det som også er bra, er at du ikke skal lage kunst. Ikke? – Nei, så du får ikke den konkurransen og selvbevisstheten man ofte kan ha i en gruppe når man representerer mange ting. Noe som er befriende etter å ha deltatt i den

norske kunstscenen lenge. Kunstscenen her i LA har jeg holdt meg helt unna. Jeg er ikke så interessert i kunst om dagen, jeg har ikke vært det på lenge. Drikker dere hele dagen da? – Ikke mer her enn i Oslo. Hvordan er det å være i LA? Produserer du ting ved siden av å gå på skolen? – Jeg har vokst opp, som mange andre, med USA som en stor del av min visuelle, estetiske og intellektuelle utvikling. Så det å komme her og se hvor konkret hele settingen er, så forfallen den er, all debris fra det sosiale systemet, det er overveldende. Å se hvor mange som ikke har et sted å bo, å møte folk som er i samme posisjon som meg, men jobber fire ganger så mye for samme levestandard. Jeg er på mange måter fotograf, og når man kommer til et nytt sted har man et overfladisk blikk, man er en slags fetisjturist, og det blir man fort konfrontert med. Den dobbeltkarakteren man får av å tenke på fascinerende ting man ser som et materiale, samtidig som man må filtrere det på et humanistisk plan, er forstyrrende. Det er et av de største problemene med å jobbe med kamera generelt sett, fordi man tar et skritt tilbake og ikke kobler seg opp til det som menneske – sosialt og empatisk. Og her i LA er det så mye som krever den tilstedeværelsen. Her blir du konfrontert med en samtale og en person hele tiden. Det jeg skal vise på galleri Christian Torp kommer i hovedsak til å være materiale herfra.

Thora Dolven Balke: Drev det kunstnerdrevne, sentrale 00-tall-galleriet Rekord fra 2006-2009. Har deltatt på flere gruppeutstillinger og var blant annet en av kunstnerne som var utstilt på den danske paviljongen under Veneziabienallen i 2009, på The Biennale of Jafre i 2009 og på Astrup Fearnley-museet under utstillingen «Lights On» – Norwegian Contemporary Art i 2008. Kuraterte Lofoten International Art Festival (LIAF) i fjor, sammen med Linn Pedersen, der de valgte samarbeidspartnere «ikke med tanke på analyse eller et behov for å bli sett, men for skape noe for sin egen skyld, for øyeblikkets skyld.» Michel Auder var en av kunstnerne som deltok. Medvirket inntil nylig i Phaedra, musikkprosjektet til kunstner Ingvild Langgård, en gang beskrevet som: «Musikk for de sære, melankolske jentene som insisterer på at dette livet burde være mer virkelig.»

Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad for å nærme seg virkeligheten. Du tar ofte tematisk for deg det hverdagsnære, men også momenter som er en radikal distraksjon fra det hverdagslige, for eksempel noe truende, eller mer voldelig. Hvorfor er du interessert i forholdet mellom disse tilsynelatende ytterpunktene? Kan du si noe om dette forholdet? – Når jeg snakker om det voldelige, er det ut fra personlige erfaringer om at virkeligheten plutselig kan skifte. At du opplever alt rundt deg på én måte, og så skjer det noe som er så drastisk at det farger alt i forhold til hvordan du ser ting rundt deg. Etter et visst punkt, etter en opplevelse av å miste noen, ble fotografiet for meg så ekstremt som et medium som dokumenterte øyeblikk, at det var en stund jeg ikke klarte å se gjennom kameraet uten å få den ekstreme følelsen, av noe sorgfullt nærmest, at nå er øyeblikket tatt og nå er det borte. Samtidig har jeg jobbet med lyd og som installasjonskunstner, og laget fiksjon med forskyvninger. Jeg jobber mye med narrativ. Det at noe som i utgangspunktet er trygt, faller fra hverandre på et vis og plutselig blir truende. Interaksjon med andre mennesker kan være brutal i sine små forskyvninger.

Du har vært aktiv i mange år og gjort mye, men i motsetning til mange jevnaldrende kunstnere, er du nesten fraværende på nett. Hvorfor? Hva tenker du om synlighet? – Googletreff definerer ikke kunstnerskap. Presentasjon på internett kan også gjøre et kunstnerskap overtydelig og gjøre det overflødig å oppsøke utstillinger eller se arbeider i rommene de er tenkt for. Mange av de kunstnerne jeg selv synes er ekstremt bra, er karakterer som ikke er synlige som subjekter. Jeg har tro på kunstnerskap som utvikler seg langsomt, som velger å la verkene tale for seg, er tilstede i alternative fora og ikke har en tydelig medierolle. Men jeg tror også på den andre rollen, de som risikerer anseelse for å levere et sterkt budskap. Jeg pleier ikke trekke frem kjønn i intervjuer med mindre det er direkte relevant for det vedkommende driver med, men jeg vil gjerne høre hva du tenker om det i denne sammenhengen: Får kvinnelige kunstnere den oppmerksomheten de fortjener i Norge? – Jeg har tenkt mye på det, men det er vanskelig å svare på uten å generalisere. Jeg tror den unge mannlige kunstneren får mer

oppmerksomhet, blir iscenesatt på en annen måte, enn den unge kvinnelige kunstneren. Forskjellen er først og fremst økonomisk. Samtidig ser jeg også at menn og kvinner er veldig forskjellige i måten de uttrykker seg på, hvordan de er out there. Oppmerksomhet kan være en forbannelse i like stor grad som en velsignelse. Er du kvinne og jobber med deg selv i kunsten, ender det på en annen side ofte med at alt leses inn en feministisk kontekst. Når vi diskuterer kunstnere som Alina Szapocznikow, Eva Hesse eller Louise Bourgeois på skolen, dukker alltid spørsmålet opp: but is she a feminist? Det er synd, for det er kunstnere som gir faen i det. Jeg synes Virginia Woolf formulerer det bra, når hun sier at det ikke er før man slutter å lage ting som en representasjon av kjønn, mann eller kvinne, man kan være fri fra det å gjøre ting i aggresjon, i opposisjon, eller fra en slags lås av det å være i den kategorien. Jeg har tro på det. For min egen del er det viktigere å slippe bitterheten, eller tanken, om at jeg skal ha mindre mulighet enn andre. Jeg lurer på hva du tenker om forholdet mellom på den ene siden det du selv vil skape, og på den andre siden profesjonalisert kunstvirksomhet. Det er mulig jeg tar feil, men jeg ser på arbeidene dine som grunnleggende sett en søken etter noe mer menneskelig. Og jeg lurer på hvordan en søken som det, en ny måte å føle og fornemme på, er kompatibel med den tunge

symbolske definisjonsmakten som ligger i institusjoner, nettverk og gallerier? – Måten jeg ser sammenhengen på er med desillusjon. Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad for å nærme seg virkeligheten. Jeg har problemer med situasjonen man er plassert i som kunstner, alle rommene og mekanismene som er satt opp rundt deg. Mange gjør interessante ting i gallerirommet. Men det er et veldig kaldt sted. Kunstmessen er et kjølig og kynisk sted. Du kan ikke få det til å bli noe annet enn det. Det handler om å tenke på hvor du vil være som menneske i forhold til det. Da jeg var på Veneziabiennalen så jeg det som min rolle å tilføye noe både improvisert og tilfeldig og nært i den settingen. Men jeg har ikke lyst til å bare være den som peker på det hele tiden. Her er det interessant det du sier om det mer menneskelige, for min egen del er det viktig å ta det videre på et annet plan, og at det jeg gjør skal være empatisk. Men det er en stor utfordring. I forhold til det å fotografere, har det aldri vært viktig for meg å bli teknisk dyktig, at bildene er helt skarpe eller riktige, fordi måten jeg ser det på, måten minner finnes for eksempel, er ikke skarpt, ikke tydelig, minner er fulle av feil. Jeg blir mer og mer interessert i ting som føles helt feil. Thora Dolven Balke, EUREKA, 19. april, galleri Christian Torp, Oslo. 4/2012

Iron Cross Music Band - Myanmars største rockestjerner.

I Myanmar, bedre kjent som militærdiktaturet Burma, står virkeligheten fremdeles mellom to hermetegn. Tekst/Foto Marie-Alix Isdahl Voisin En viktig del av jobben som fryktinn gytende og faderlig diktator, er som kjent å turnere landet og bli fotografert mens du ser på alt som kan ses på. Ikke noe unntak for Myanmars diktator gjennom to tiår, eks-president Than Swhe. Vi befinner oss i en hellig pagode på toppen av en av Rangoons høyder, og ser på en bildemontasje over tre vegger med Than Swhe som viser seg frem i ulike varianter av den obligatoriske diktatorposeringen. – Om Than Shwe ikke fremdeles var i makt, ville ikke disse bildene henge her. Det er vår nye burmesiske venninne som snakker. La oss kalle henne Hlaing – vi tar ingen sjanser på andres vegne i et fremdeles kontrollerende regime, og ærlig talt husker vi ikke helt hva hun heter heller. Hlaing følger opp dette utsagnet med flere vitser rettet mot generalens flate, firkantede rumpe og delvis synlige rumpesprekk, der han er avbildet knelende med hodet i bakken og blikket opp mot en gullbuddha. Det høres ikke ut som første gangen Hlaing drar vitser på diktatorens bekostning. Med et nøytralt ansiktsuttrykk legger Hlaing til at hun med glede hadde drept Than Shwe om anledningen til å ha ham på tomannshånd hadde bydd seg. En buddhist som beordrer slakt av munker er ikke en troverdig buddhist. Man gjør dumt i å la seg lure av burmesernes rykte som smilende, milde og konfliktsky – det er overflaten. Hlaing har det i kjeften, eller rettere sagt: i den lille søte munnen under kinnene med påsmurte hvite

tamarindsirkler. Bekjentskapet kom for øvrig til etter at Hlaing gjorde et halvhjertet forsøk på å selge oss en ubrukelig brekende padde, og så bestemte seg for å droppe resten av arbeidsdagen for å henge med oss. Hlaing tjener angivelig mer på padder enn på å fullføre graden sin på universitetet, selv om man ikke kan påstå at hun ser ut til å være besatt av å tjene de store pengene. Vi forstår hvorfor noen laget en blogg med bilder av diktatorer som glor på ting, der vi står og ser på dette tomme, sirkulære, totale se-meg-se-på-ting-blikket. Diktatorblikket er oppsummert i sin essens på bildet der Than Swhe står, akkurat der vi står, og ser på bildemontasjen av seg selv. Det som slår oss er at det ikke engang prøver å overbevise andre, eller seg selv. Hlaing gjør narr, og vi ler. Det er som om den totalitære ideologien ikke er ment å bli tatt på alvor – den fungerer som et enkelt ytre og instrumentalt grep for manipulasjon, den er ikke lenger basert på løfte om sannhetsverdi, bare ren utenom-ideologisk vold. Hlaing har selv vært politisk fange, innsatt i det notoriske fengselet Insein (uttales insane). Hlaing og fire andre familiemedlemmer ble arrestert for å oppholde seg i en gruppe på flere enn fire, det tillatte antallet. Det har vært harde tider for familieselskap i Myanmar. Etter ett år med den nye åpenhetspolitikken kan Hlaing snakke høyere. Men det er fremdeles umulig å finne en burmesisk restaurant med flere enn fire stoler rundt et bord. De enkle turisters referansegrunnlag. Flyturen fra Bangkok til Rangoon er kun 60 minutter, men overgangen fra Thailands

snakkende rulletrapper, buddhistiske Ronald McDonalder og kortskjørtede pedodrømmer på Prada-platåer, er merkbar. Vi skal ikke påstå at verden fremstår i sepia eller hente fram andre nedslitte Cuba-aktige klisjeer, men det er et faktum at Myanmar i stor grad har vært isolert fra resten av verden siden 1962. I hovedsak har burmeserne gått glipp av to ting: kapitalisme og demokrati (eller «democrazy», som burmeserne uttaler det). Bare fem år tilbake var dette også et sted hvor man brant demonstranter levende sammen med lik. Landets overgang til et sivilt regime i fjor, da militæret byttet ut uniformene sine med det tradisjonelle manneskjørtet longyi, har foreløpig ikke gitt seg de store, i hvert fall ikke synlige, utslagene. Virkeligheten fremstilt på TV2s «fredsmiddag» med Aung San Suu Kyi, korrelerer med andre ord ikke helt med det første som møtte oss da vi ankom Rangoon. Tatmadaw and the people, cooperate and crush all those harming the union-skiltet med store bokstaver fra en murvegg. Det kan jo hende de rett og slett ikke har giddet å ta ned skiltet, men de bevæpnede Tamadaw-soldatene under kunne tyde på at oppfordringen var høyst reell. Ellers er det overraskende lite fokus på sikkerhet. Innenlands er boardingpass unødvendig. Et klistremerke med en fuglelogo på brystlomma, og du kan rusle ut på flybanen. I et land med 60 millioner innbyggere kan det hinte mot at sikkerhetskontrollen finnes et annet sted. Eller, at turister er de eneste som reiser. Myndighetene holder fast på de presentable og tillatte reiserutene som har sluset de få tilreisende middelklasseturistene gjennom

Du kan nyte drinken «Adolf Hitler» i den trendy baren Fifth Reich, med en holocaustmassakre som gulvdekorasjon. 28

4/2012

landet siden 90-tallet. Militæret har lenge prøvd å tjene sårt tiltrengt cash på turisme. De fem P-ene – Pagodas, Pariahs, Pigs, Priests og Prostitutes – er fremdeles relevante når Rangoon skal beskrives, selv om de førte gang ble skriblet ned av Orwell i 1922. Grisene er færre og de mindreårige horene er riktignok flyttet ut til de lovløse grenseområdene mot Thailand og Kina, det såkalte Golden Triangle, der også verdens andre største eksport av opium og Asias største av metamfetaminpillene yaba foregår. Strengt tatt er det sikkert der vi burde vært, men det er grenser for hvor mye livsfare man gidder å utsette seg for i journalistikkens tjeneste. Ordet på gata er at det nå bare er lathanser som sløver seg ned med opium, i en stadig ekspanderende asiatisk økonomi er metamf blitt en slags Østens svar på jappetidens kokain. I Rangoon har vi mer fokus på øl enn sentralstimulerende. Vi drikker oss brisne på Mandalay beer sittende keitete på hver vår miniatyrstol. Samtlige gatekafeer har disse trendy stolene i barnehagestørrelse. Vi har spist nok en suppe uten smak i en gate der det henger et skilt som indikerer hest og kjerre-forbud. Myanmar har vært isolert nok til å ikke oppdage smaksforsterkere. Rangoon er det rurale Myanmars største og mest moderne by. Pagoder i massivt gull skinner mellom de alltid tiltrekkende elementene av råtnende imperialistisk arkitektur. I havnen ligger nord-koreanske skip. Sør-Øst-Asias fattigste land er rike på gull og edelstener og sparer ikke på varene. I en flytende park med vannliljer der tenåringer kliner i slow-mo under papirparaplyer, flyter et drageformet gullskip som ser ut som det er hentet fra en arkaisk manga-tegneserie. Et for øvrig overthe-top-klisjébilde på asiatisk romantikk som vi ikke kan forstå at reiseguiden vi rasket med oss før vi gikk på flyet, har oversett. Dette er noe annet en deiligst.no.

Fakta Myanmar (tidl. Burma): 60 mill. Sørøst-Asias fattigste land. Verdens andre største opiumprodusent. Verdens dårligste helsesystem. Det andre mest korrupte landet etter Somalia. Ca 20-30000 prostituerte - hvorav 60% er under 18 år – som hovedsaklig jobber i Kina og Thailand. På grunn av vestlige sanksjoner finnes ikke internasjonalt telefonnettverk eller bankautomater – de eneste vestlige selskapene tilstede er oljeselskap. Rikt på naturressurser, blant annet gull, sølv og edelstener. Militærjuntaen: Militærdiktatur fra 1962. Aung San Suu Kyi markerte seg som opposisjonsleder under 8888-demonstrasjonene i 88, og satt i husarrest de neste 20 årene. Nye store ikke-voldelige demonstrasjoner ledet av munker i 07, der militæret responderte med vold. Burmesiske videojournalister sendte bilder ut av landet via Democratic Voice of Burma, en radiostasjon basert i Norge. Syklon Nargis tok livet av 140.000 i 08. Da reformorientert U Thein Sein ble ny president i ´11, erklærte han at Myanmar skal bli et ”sivilt” regime. Flere politiske fanger er sluppet fri, men terrorisme og konflikter med ulike minoritetsgrupper truer freden.

Nazi chic.

Kinesiske postere myntet på stolte burmesiske foreldre.

Døden er ikke en like stor overraskelse her som andre steder Over gaten ligger den lokale bokhandelen, en rusten tralle fylt med bøker. Den skal vise seg å inneholde originale etikettebøker fra kolonitiden, en haug med ensfargede pamfletter fylt med den sirkulære, komplett uforståelige burmesiske skriften, og Molloy av Samuel Beckett. Vi benytter anledningen til å spørre etter Burmese days. For researchens skyld hadde det vært passende å lese Orwells portrett av Burma. Så vidt vi vet skal den dreie seg om en desillusjonert, rotløs karakter som ikke klarer å få kjærligheten sin for det «udannede» burmesiske folket til å gå opp med tilhørigheten til det vanskjøtte, ignorante britiske kolonistyret han som hvit mann for alltid vil være identifisert med. Trallebokhandleren rister på hodet. – Hadde dere hørt om Myanmar før dere kom hit? – Ja. – Virkelig? – Ja, klart. – Det virker som hele verden vet hvem Aung San Suu Kyi er, men ingen vet noen ting om Myanmar. Sannheten er at vi ikke visste noe som helst om Myanmar, ikke engang at det ikke lenger heter Burma, før vi begynte å lese oss opp på landet etter å ha bestilt billetter, men vi vil jo ikke skuffe trallebokhandleren og lar løgnen passere. Shopping i Rangoon er en interessant affære. I løpet av tiden det tar deg å krysse en handlegate kan du få med deg litt av hvert. En småbarnsfamilie på moped, der moren er utstyrt med en Waffen SS-hjelm? Helt

normalt. Suvenirer med bilder av hvordan syklon Nargis raserte Myanmar? Tja, hvorfor ikke? Er ikke en naturkatastrofe som tok livet av 140 000 mennesker en hendelse som er verdt å huske? Vante kategorier og verdier er likevel åpenbart litt på vranga. Kjønnsrollemønstre er heller ikke spesielt fastlåste. Technicolor-plakater av babygutter med rosa lipgloss, capser på snei og miniatyrtisser struttende ut av buksesmekker, ligger strødd utover fortauet ved siden av posters av Aung San Suu Kiy. Målgruppen: stolte foreldre. En butikkeier bruker gjerne sønnen sin som modell for jentebarneklær dersom hun ikke har en tilgjengelig jente innen rekkevidde – og da snakker vi full pakke med parykk, sminke og yndige YMCA-poseringer med hendene. Moren nekter å ta imot betaling da vi spør om vi kan få kjøpe bilder fra shoowbooken, som hun selv har fotografert, stylet og fotoshoppet til merkelig konseptuell perfeksjon. Bildene er det nærmeste vi har kommet kunst i vårt Rangoon-opphold til nå. Ellers er det vanskelig å ikke se det meste som objekter for kuriøs turist-fetisjisering. I det hele tatt er landet en prøvelse å forstå for selvbevisst hvit ungdom som lar ironien filtrere alt som kommer seilende deres vei. Det hører med til historien at burmesere – alle de tilsynelatende oppriktig vennlige damene og mennene omkring oss med munner fulle av blod, som ikke er blod, men beet-rot – ikke forstår ironi. Nazi chic-trenden er for ordens skyld ikke like utbredt og gjennomført som i SørKorea, der du kan nyte drinkene Adolf Hitler og Dead i den trendy baren Fifth Reich, med

en holocaustmassakre som gulvdekorasjon. Men en fascinasjon for de Hugo Boss-kledde nazistenes stil, er å spotte, og kanskje har naziideologien også en viss resonans i et autoritært og hierarkisk samfunn, men det dreier seg ikke om mer enn det. Hlaing forteller at hun aldri har hatt holocaust som pensum på skolen, og den jødiske befolkningen er lik null. – Dere hadde ikke reagert dersom hvite folk gikk med t-skjorter med bilde av the rising sun flag, parerer Hlaing. Nei. Og senere finner vi ut at Vans allerede har laget sneakers med den japanske imperialistiske hærens flagg som motiv. Burmas største rockeband gjennom tjue år, Iron Cross Music Band, fronter seg uaffektert på store plakater med SS-ørnen og jernkorsbeltespenner. De viser fingeren fra scenen og synger bare om kjærlighet. Et tema man er blitt oppfordret til å fokusere på i kreative outputs. En viss popkulturell innflytelse fra vesten er likevel tilstede. I en kommentar funnet under et av få youtube-klipp av Iron Cross, der den notoriske gitaristen Chit San Mg viser frem sine tapping-ferdigheter, står det: «if he would go out play in american idol or something.. man i am sure he will become more famous than justin bieber!». Iron Cross skal ha konsert samme kveld, men vi er for udugelige til å finne ut hvor. Vi går oss vill i bakgatene uten gatelys, og innser at å navigere i Rangoon nattestid krever ikke mindre enn negativ promille. Vi drar tilbake til hotellet, for å drikke opp hotellbaren og bli holdt våkne av blastende burmesisk ghettotech fra en gatefest på andre siden av dammen for hotellet vår, og dopplereffekt fra minst 10 000 motorsykler (sykler er forbudt i Rangoon). To timer før den intenst oransje asiatiske soloppgangen tar over vinduet vårt, hører vi en eksplosjon. Den påfølgende stillheten er den eneste stillheten vi skal høre

i løpet av en hel natt. 20 mennesker er drept og 95 skadet i et fabrikklokale. Gud vet hva de drev på med der på den tiden av døgnet. Rave? Døden er ikke en like stor overraskelse her som andre steder. Det har jevnlig gått av bomber i Rangoon det siste året. Tidligere har diverse separatistgrupper tatt på seg ansvaret. Hlaing forteller oss at tre dager før dette, døde to kvinner i et bombeattentat i en butikk. Nattens eksplosjon etterforskes, men årsaken kommer til å forbli uavklart. Burmesere har lært å forholde seg til en virkelighet som konstant står mellom hermetegn. Dette er landet hvor en statlig ansatt kan påstå at FNs tall om at én tredjedel av burmesiske barn er feilernærte er helt uriktig, fordi det korrekte tallet er 31.2 prosent, og albumtittelen Very Strong Wind blir dempet for sine radikale assosiasjoner til det mer tålelige Breeze. Bildet blir komplisert av at militæret er genuint overtroiske. Hlaing forteller oss om de mange merkelige politiske utslagene som har sprunget ut av disse forestillingene. En gang tilsa numerologien at tallet ni burde forbys, og Than Swhe beordret at alle sedler måtte skiftes ut – med det resultatet at mange burmesere gikk personlig konkurs. En annen gang satset man på å utvikle biodiesel fra planten jatropha – militæret mente det ville tale til massene fordi det burmesiske navnet på planten lød som Aung San Suu Kiy baklengs. Planten viste seg å være giftig, og sultne barn havnet på sykehus etter ha testet den ut som føde. I dag er Burmas BNP halvparten så stor som nabolandet Kambodsjas, men datteren til generalen får 50 millioner dollar til å arrangere bursdagsselskap. Militærets overtro er kanskje bare ideologisk matchet av vestens forestilling om at boikott (foruten et par oljeselskap) er det mest effektive virkemiddelet for å inkludere Myanmar i det demokratiske selskap. 4/2012

Små søte, melankolske burmesiske gutter.

Tamarind-pulver: Myanmars økologiske svar på solkrem.

Velutdannede franske par med matchende, praktiske reiseantrekk lengter etter å overkomme sine kulturelle forståelseshorisonter. Den asiatiske kapitalismen med autoritære verdier har uten konkurranse fått skylle inn over landet, med ja, autoritet. Og kinesiske selskaper er som kjent ikke alltid like opptatt av det vi liker å omtale som menneskerettigheter. – Burmesere HATER kinesere, er Hlaings kommentar. Propaganda kan ta mange og komiske former – som ikke minst kommer av hvor imponerende dørgende kjedelige nyheter man får når militærpersonell agerer journalister. Lenge delte Myanmar bunnplasseringen på pressefrihetsstatistikker sammen med NordKorea, men har nå forbedret seg med seks plasseringer. Toppnyhetene i avisen The New Light of Myanmar og på Myanma TV under hele oppholdet vårt, er detaljerte, tekniske oppdateringer på konstruksjonen av en ny, og angivelig verdens lengste, bro. Statlige rapporter leses opp tall-for-tall i timer i strekk og fremstår etter hvert mer som et stakkato, hypnotiserende mantra enn et nyhetsinnslag. Vi stirrer på skjermen og lurer på om det pøses ut noen subliminale hersketeknikker mellom ordstrømmen, men konkluderer etter fem minutter med at burmesere åpenbart skal kjedes til underkastelse. Det er forståelig at burmeserne foretrekker godkjente taiwanske dramaserier om kjærlighet, fremfor nyheter. Underholdningsinnslagene er litt mer juicy. En langhåret, muskuløs popstjerne har endelig returnert til Myanmar etter å «ikke ha oppholdt seg i landet» på tjue år, og den smått begynnende trenden med at de mest urbane Rangoon-jentene velger jeans fremfor longyi, blir tolket med et tv-innslag der et par importerte thailandske skjønnhetsdronninger 30

4/2012

snakker varmt om tradisjonelle burmesiske drakter. Det kan virke som utlandet i hovedsak stopper opp etter Thailand og Nord-Korea. Om burmeserne ikke forstår vår ironiske fascinasjon for deres statlige medier, så har de imidlertid, i motsetning til sine tilsynelatende mer kuete og hjernevaskede brødre i vennelandet Nord-Korea, lenge forhold seg med en avstand til offisielle «fakta». Det har aldri vært en utbredt personlighetskult rundt Than Swhe (og i hvert fall ikke rundt den nye presidenten og nobodyen Then Sein), og den nevnte avisen omtales helst som The Dim Light of Myanmar. Vi går tom for penger, og ettersom kredittkort er verdiløse i Myanmar, har vi et problem. Vi innser at vi er fattigere enn en burmeser som tjener 3500 Kyat (21 kroner) i uken. Å ringe til utlandet for hjelp er ikke mulig. Vi er ikke backpackere, og synes det er noe dritt. Det føles klaustrofobisk, og slett ikke fritt, slik visse reiseromantikere kanskje liker å innbille seg. Nå blir det ikke suppe og øl til alle måltider, vi må velge mellom suppe eller øl, og å stilne sulten med de burmesiske dvergpeanøttene som følger med ølet gratis. Situasjonen er på en annen side effektiv for reiseopplevelsen. Sulten må distraheres med enda flere inntrykk. Ubehaget gjør oss, til oss å være, sjeldent proaktive turister. Derfor står vi der vi står, og ser på en parade av munker omringet av like mange turister, utstyrt med kameraer som en beroligende distansering fra det religiøse opptrinnet vi ikke har forutsetninger for å forstå. Munkenes siste måltid for dagen, klokka 10.00, er et fast ritual som har utviklet seg til et slags religiøst fesjå. Vi vurderer et øyeblikk å ta bilde av det franske naboparet

med hver sin overdimensjonerte 40 000-kroners linse, men lar det ligge, og ser heller på den pedagogiske og overbærende sjefsmunken instruere turistene så de ikke står i veien. Slik white trash-briter er et unngåelig funn på Lanzarote, er velutdannede franske par med matchende, praktiske reiseantrekk og lengsel etter å overkomme sine kulturelle forståelseshorisonter, en uunngåelighet i de mer off-piste reisedestinasjonene på kloden. Ikke med dette å si at de burmesiske munkene ikke er noe man kan ha vanskelig for å slutte se på. Og det handler ikke bare om at de er absolutt overalt. Munkene er unektelig mer sexy enn de kristne tørrpinnene i presteburka. De burmesiske munkene er i det hele tatt litt som den norske russen – det er i den samme perioden av livet at mange er i kloster – gitt at russen hadde vært martyrer i tillegg. Under safran-revolusjonen i 2007 marsjerte de i gatene til juntaen meiet dem ned. I kolonitiden sto de på gatehjørnene og slang dritt etter hver brite som passerte. Poenget er, der vestlige prester virker en anelse trege og passive der under prestekjolene, er det i stedet en sober, behersket aggresjon og ungdommelig virilitet og tydelig god fysisk struktur ved de rødkledde munkene som er ja, tiltrekkende. Munkene vet dessuten å blikkflørte. Den ikke-vestlige pragmatismen ser ut til å komme på banen og erstatte skinnhellighet her. Solnedgang. Hlaing har tatt oss med til Shwedagon. Pagoden og platået rundt ser ut som en krysning av en disney-esque religiøs fornøyelsespark og den MDMA-induserte krystallbutikkscenen i Gaspar Noés Enter the void. 2000-årig gull møter blinkende

neonlys, edelstener, buddhafigurer med Mona Lisa-smil og skrikende tegneseriedrager. Det eneste som minner om noe skittent menneskelig, er den tynne hinnen av fotsvette på de glattpolerte flisene. Hlaing forteller at det er her britene hundre år tidligere ble båret rundt piggyback av uheldige burmesere, etter at de ble nektet inngang, fordi briter ikke liker å ta av seg skoene sine. Det er her en hårlokk av Buddha ligger under 60 tonn gull. Det er her burmesiske fjortiser mediterer ikledd de trendy hakekors-t-skjortene sine. Vi føler oss rett og slett litt transenderte, og tilskriver det sulten og et overveldende møte med religion, eller rettere sagt, religiøse monumenter. Noen vestlige tunger vil ha det til at det er buddhismen som har vært årsaken til at burmeserne i så mange år har latt militærjuntastyret skure og gå. Et regime som har båret alle totalitære bumerker – propagandaen, fengslene, sikkerhetstjenesten, informantene, massakrene – men som har manglet den ideologiske overbygningen. Et slags resignert diktatur. Forestillingen bygger på at buddhismens mål om intersubjektiv realisering og sjelefred, svekker den politiske motstandskraften. Sett bort fra at det er en total neglisjering av de politiske forholdene, og tyder på liten forståelse for religion, så er det klart det kan være fristende å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom burmeserne plutselig bestemte seg for å selge alt gullet og edelstenene de har smykket de cirka 500 000 pagodene sine med. Men vi er ikke helt sikre på hva de hadde fått tilbake. Vennligheten og ærligheten vil alle uansett senere, snart, skryte av i en annen sammenheng, når Bangkok er ferdig utpult og hordene kommer til Rangoon som turister. Aung San Suu Kyi stiller til valg denne måneden. «The Lady» er ute på norske kinoer 27. april (les anmeldelse på side 69 – filmen er ikke noe særlig).

Kaizers Orchestra●DePress Loney Dear●Behemoth Susanne Sundfør●Montee Jonas Alaska●Oslo Ess●Sondre Lerche

Gabrielle●Mikhael Paskalev●Bare Egil Band●D.D.E. Baskery●El Cuero●Departure●Hedvig Mollestad Trio El Doom & The Born Electric●Bendik●The South Mongo Ninja●Sandra Kolstad●Cute Crush Combo●Zaed Ninja Sigurd Julius●Scum De La Norvége●Pånnivågn NB: Helt ny festivalcamp! Idylliske ‘Holmen’, helt inntil festivalområdet! Generalsponsor

29.-30. Juni 2012 www.steinkjerfestivalen.no Billetter selges på: www.billettservice.no

Hovedsponsor

Foto Tove Sivertsen Styling Silas Henriksen Makeup Maaike Beijer/Mac, Angelique Hoorn H책r Irene Peters/Mogeen Modell Lian/Paparazzi

4/2012

Topp American Apparel (224 kr) Ullbukser Jacob (pris pĂĽ forespĂ¸rsel) Plastsko H&M (129 kr)

4/2012

Bl책 collegegenser American Apparel (432 kr) Original wool poncho American apparel (560 kr) Jeansshorts H&M (249 kr)

Hvite jeans H&M (129 kr) Vintage rosa skjorte Carla Palermo (160 kr) Vintage jakke Carla Palermo (250 kr)

4/2012

Vest People of the labarynths (7 000 kr) Heklet topp H&M (149 kr) Disco jeans American Apparel (656 kr)

4/2012

Skinnjakke People of the labarynths (16 000 kr) Vide bukser American Apparel (384 kr)

4/2012

Vintage strikket topp Carla Palermo (160 kr) Refleksbukser Jacob (pris pĂĽ forespĂ¸rsel)

4/2012

i t - Sj

ad net m tv in er iSt k ra S to r

e tvikl

SyStemintegrator

webu

markedSfører

peSi aliS t

ova tør

ro p S ld e

S du

tu tS

r i eå

r me

an l t

t de

am r og Se r databa p r Strato i n i m d a

Su SyStemkon

it-S

SikkerhetSkonSulent

piLL

ik v ut

ør

inn

ut vi

ap p

ite

m ar k

in ta da

Sy St e

r le

lent

én utdanning kSpert e g in m a Stre tleder proSjek

arlig v S n a S drift ler r k e i v Si gn e d ut m l e i t b SyS mo

uSen medieprod

nettve rk adminiS Strator dat Sal a gSin baS eek ge n Sp e iør rt mu ltim edia pro ut SyS ro vi k duS tem bo ent lin u f tv re tp gS ikl ing mt ro er idS en gr iør de am Si g ne m er r er

giv

ut vi

råd

webredaktør

kundebehandler

mange muligheter

itstudent.no

NĂ&#x2026; KAN DU LAGE BURGEREN DIN AKKURAT

SLIK DU VIL

Trippel ost, uten sylteagurk eller seksdobbel burger? Null problem. Med appen WhopperÂŽ Lab kan du sette sammen din egen burger, velge hentetid og benytte ekspresskassen i restaurant. Last ned appen til iPhone eller Android.

1. Bygg burger i appen

2. Sett hentetid

3. Hent i ekspresskassen

WHOPPER

速

LAB

lanseringsfest + dreamon Familien, 1. mars

NESTE NATT&DAG-FEST i mai: diskoteket

Hybel.no - Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

4/2012

HJELPER TIL MED Å SLUKKE BRANNEN

HJELPER TIL MED Å BESKYTTE MOT

BRENNENDE FØLELSE STIKKENDE FØLELSE RØDHET LUGGING TØRRHET

Beskytt huden din mot fem tegn på hudirritasjon ved barbering. Bruk Gillette® Irritation Defense barbergel, som smører og kjøler huden for å hjelpe til med å bekjempe brennende, stikkende følelser og rødhet. Gillette® ProGlide barberhøvel har tynnere og finere blad for en behageligere barbering.* For å hjelpe til med å bekjempe tørrhet, fukt den nybarberte huden med Irritation Defense Moisturizer. *de fire første bladene sammenlignet med Fusion

T H E B E S T A M A N C A N G E T™

Absolutt mørke er kun teoretisk mulig. 5 øre per eske går til Hjelpestikkefondet.

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

KONSERT: ”Han er blitt en av verdens mest kjente, og beste multiinstrumentalister” Lindstrøm på Blæst. side 49 KLUBB: Dype røtter, dype crates – far og sønn Widding Langsholdt pakker to generasjoners 7”-samlinger med Rhythm & Soul” Fadern&Sønnen på Diskoteket side

MOTE : Den 20-tallsinspirerte stilen er perfekt for deg som ønsker å tilføre litt oh-la-la-glamour inn i hverdagen.. side 46

gagastil Du har garantert sett henne. Fotograf Elisabeth Jakobsen (22) er Trondheims egen Lady Gaga. TEKST SIRI HOVLAND KALDAL

Alle er vel glad i oppmerksomhet?»

Med stort, blått hår, tunika med blekk sprutmotiv, skinnshorts og grønn strømpebukse med masse hull i, er hun lett å få øye på. Se, rett der borte! Hei, Elisabeth! Er du i overkant glad i oppmerksomhet eller? – Er selvfølgelig glad i oppmerksomhet, alle er vel det? Men bare den man egler opp til selv. Jeg er ikke så begeistret for oppmerksomhet som ikke er velfortjent. Det er bare jævlig. Egentlig tror jeg at jeg opplever mye morsomt i forhold til de fleste andre på grunn av utseendet, men det er bare å ta det med et smil. Hva sier folk du møter på gata? – Jeg får mye blikk og kommentarer fra barn. «Se mamma! Det er ei havfrue» eller «er det en heks?». Det er verre i små byer der folk ikke ar vant til å se folk med blått hår, da skal folk ofte absolutt ta på håret mitt. Ellers har jeg opplevd et par ganger at turister i Trondheim vil ta bilde sammen med meg, som om jeg var en attraksjon. Du driver og tatoverer deg også ser jeg. Er det også for å skille seg ut? – Nei, de fleste tatoveringene tar jeg fordi det er minner jeg vil bevare. For eksempel denne på leggen, en kråke som sitter på en grein og holder et perlekjede i nebbet. Da jeg var lita, hadde besteforeldrene mine et kråkereir ved siden av huset, og den kråka stjal alt av skinnende gjenstander. Vi fant blant annet gifteringen til bestefar i reiret. Stilen din avspeiler seg i det fotografiske arbeidet du gjør. Masse farger og eventyraktige tema går igjen. Er dette blitt ditt varemerke? – Jeg begynte å ta bilder da jeg var 14, med familiens crappy videokamera som hadde en slags fotofunksjon. Da tok jeg bilder som var mer morbide eventyraktige, antageligvis fordi jeg var mer utagerende og måtte få noe ut. Akkurat det henger vel igjen litt enda, hehe.

Hva har to år på Norsk fotofagskole gjort med stilen? – Jeg har lært utrolig mye siden jeg begynte som fotograf og frem til nå. Jeg hadde på en måte mer fantasi uten grenser før, og det savner jeg. Nå har jeg gått skole og blitt mer voksen (eller ikke …). Det at jeg vet om «regler» for foto, og at alt skal være perfekt etter mitt øye, gjør det mer krevende å lage bilder nå. Ellers har stilen forandra seg ved at jeg går mer mot et «fashionuttrykk», i forskjell fra det mørke eventyrgreiene jeg drev med før. Jeg tok nesten bare bilder av meg selv først, og mange av de jeg tok for flere år siden liker jeg ikke selv i dag. Hvorfor tar du så mange selvportrett? Er du egosentrisk eller liker du ikke andre folk? – Må det være enten eller? Jeg er vel mer opptatt av å skape noe, enn hva eller hvem jeg tar bilder av. Dessuten er det veldig praktisk å ta bilder av seg selv. Ofte når jeg får en idé er klokka ett på natta, og da er det bare jeg som er tilgjengelig … Egentlig ser jeg svært få av mine bilder som selvportrett, det er mer sånn at jeg går inn i en rolle som en skuespiller for å skape det uttrykket jeg er ute etter. Også er det et pluss at det er ingen som syter og skriker over at de har dobbelthake eller at ræva er for stor eller liten, hehe. Neida. Jeg har ikke noe imot å ta bilder av andre, tvert imot. Det er lettere å ta bilder av andre, men kanskje ikke alltid så lett å finne det uttrykket man leter etter. Bilbilder, glamorbilder, erigertpenisbilder … de takker jeg fint nei til. Jeg har ikke noe lyst å ha navnet mitt på slike bilder. eller for den del ta de bildene. Hvem har du lyst til å ta bilde av? – Hvis jeg fikk velge: Lady Gaga, fordi hun er hot. Johnny Depp, fordi han er hot … Og hvis det skulle være en norsk person, Kristopher Schau, fordi han er hot! www.elisabethjakobsen.com // elisabethjakobsen.tumblr.com 4/2012

shopping

mote

her kommer våren Syv trender du må kjenne til. Tekst Sunniva McLees Fashion Week i verdens motemetropo ler er over og ut for denne gang, og vi sitter igjen med mange tips for hvordan vi skal kle oss til høsten. Denne sesongen finnes det noe for enhver; den sukkersøte romantikeren, den sporty guttejenta, den ultra-glamorøse femme fatale, den kule surfer-

baben og den eksperimenterende moteentusiasten. Her kommer endelig våren, folkens! Her kommer den varme (vi krysser fingrene!), fine, og ikke minst stilige tida. I jungelen av trender som blir pumpet ut av diverse motehus hver sesong kan det imidlertid være vanskelig å holde styr på alt sammen. Men frykt ikke! Her får du en oversikt over syv trender som vil markere seg tydeligst denne vårsesongen.

www.shineshop.no

MONKI TIL TRONDHEIM Forbered deg på enda mer Monki-business på Mercursenteret. Tekst Sunniva McLees

Nå er ventetiden endelig over! 26. april åpner Monki sin syvende butikk i Norge, og det på Mercursenteret.

For litt over et år siden inntok Weekday Trondheim til stor glede for moteglade trøndere, og nå følger endelig søsterkjeden, Monki, etter. Selv definerer Monki seg som en flørt mellom gatestil og skandinavisk mote, og merket tiltrekker seg stilbevisste personer som vet hva de vil ha. Dette gjenspeiler seg tydelig i Monkis vårkolleksjon der merket er sterkt inspirert av selvsikre kvinner, komfortable med sin særegne, personlige stil. Den H&M-eide kjeden ble etablert i 2006, og på fem år har merket nytt stor suksess, med til sammen 56 butikker verden over. Mye takket være Monkis unike og spennende butikkonsept som skaper en shopping-opplevelse litt utenom det vanlige. Den splitter nye butikken på Mercursenteret skal strekke seg over to etasjer, hvor Monkis arkitekter ønsker at kunder skal få ta del i en spesiell historie. Her får man muligheten til å entre et vakkert, men giftig, post-apokalyptisk Monki-univers, preget av olje og stål.

Merket selger klær til fine priser i størrelsesorden 10–1500 kroner. Utvalget oppdateres jevnlig, med fokus på å kunne gi kunden akkurat det de ønsker for å ligge i forkant i moteveien. Den store åpningen er altså 26. April, og dørene åpner klokken 10.00. De første 50 får et gavekort på hundre kroner, og i tillegg vil alle kunder denne dagen bli tildelt give-aways. Merk av datoen i kalenderen, og gjør deg klar for litt Monki-business. HOW TO SHINE ONLINE Den lekre butikken Shine i Jomfrugata har endelig fått nettbutikk! Denne oppdateres på nyheter daglig, funker meget godt som nettbutikk men også som en teaser på hva Shine har å by på; den viser utvalget og produktene fra sin beste side. For de som ikke bor i midtbyen (eller i Trondheim om du vil), så koster frakten 99,kroner og leveringstiden er på én til tre dager. Av vårens og sommerens nyheter i Jomfrugata, vi vil spesielt få lov å nevne jakker, kjoler og topper fra IRO – chic fra Frankrike. Shine fører merker som Isabelle Marant, IRO, Forte_forte, Rutzou, Vanessa Bruno, Alex Monroe, Petit Bateau, med flere.

Hvitt På Hvitt Hvitt er en sikker vinner på sommeren, og denne sesongen har mange designere, som i fjor, lagt sin store elsk på denne trenden. Flere viste frem hvite, androgyne og minimalistiske plagg med sterke, rene linjer, mens andre valgte en mer romantisk vri. Så hvis du har den obligatoriske blondekjolen hengende i klesskapet, er det bare å finne den fram. Hvis du vil være helt med i gamet kombinerer du hvite plagg med hverandre for en stilig lag-på-lag effekt.

1 1

Under The Deep, Blue Sea En trend som virkelig har utmerket seg er undervannstrenden. Ricardo Tisci for Givenchy transformerte sine modeller til nydelige, moderne havfruer, dekorert i glitrende paljetter, skimrende sateng og eksotiske materialer som skinn fra ål og hai. Gigantiske haitannkjeder prydet modellenes halser. Karl Lagerfeld inviterte sine gjester inn i et magisk undervannsunivers da han presenterte Chanels vårkolleksjon. Der viste han frem inspirerende eksempler på hvordan man gjennomfører denne trenden; clutchvesker formet som skjell, små, hvite perler i håret og metalliske sko. Tenk korallrev, sjøhester, blåtoner, sjøstjerner, og brusende bølger for å bli en kul og oppdatert Ariel anno 2012.

2 1

The Roaring Twenties Film er en stor inspirasjonskilde for motedesignere, og denne sesongen

3 1 46

4/2012

er det tydelig at mange av de største motehusene har blitt inspirert av én spesifikk film; Baz Luhrmans versjon av den klassiske romanen «The Great Gatsby» som har premiere i desember. Den 20-tallsinspirerte stilen er perfekt for deg som ønsker å tilføre litt oh-la-la-glamour inn i hverdagen. Lek at du er en moderne Daisy Buchanan, og pryd deg selv i korte kjoler med lavt liv, fjær og broderier, eller lange Art Deco kjoler. Champagne og Charleston er obligatorisk! Pyjamasparty Over til en trend for den litt mer vågale. Denne sesongen er ikke pyjamasen lenger bare forbeholdt soverommet. Nå kan du nemlig også vandre gatelangs i den. Men det er ikke snakk om den gamle, halvslitte pyjamasen du fikk for mange år siden av tante Olga til jul. Pyjamasene du har «lov» til å gå ut i består av lekre og sensuelle materialer som silke og sateng. Den skal helst være dekket av et print, gjerne paisley, som er en annen glovarm trend denne sesongen. Og hvis du synes det blir litt heftig å bruke begge deler samtidig, hvorfor ikke bare gå for én av delene? Husk å bruke høye hæler til denne trenden – du vil jo tross alt ikke se ut som om du nettopp har stått opp!

4 1

Skjønne Pasteller I vår gjør pastellene sitt store inntog. Se for deg lyse, vakre og deilige iskremfarger, som baby-blå, mintgrønn, lys sitron og sukkerspinn

5 1

rosa. La deg inspirere av Phillip Lims vårkolleksjon som besto av et fantastisk sammensurium av friske, sarte pasteller i en herlig harmoni. Det er også kult å kle seg i kun én utvalgt pastellfarge fra topp til tå, noe som gir deg garantert sommerfølelse på 1-2-3! Flower Power Blomsterprint florerte på catwalkene verden over. Søstrene Mulleavy bak merket Rodarte lekte seg med Van Goghs ikoniske solsikker, mens det nye stjerneskuddet, Mary Katrantzou, bød på magiske digitale prints som viste eksplosjoner av ulike blomsterhav. Det er ingen tvil om at i vår skal det blomstre frodig, og jo mer, jo bedre. Mix og match ulike blomsterprints med hverandre, eller kombiner med pasteller.

6 1

Sporty Chic Nå nærmer det seg OL i London med stormskritt, og det har ikke motedesignerne lagt skjul på. Stella McCartney, som i samarbeid med Adidas skal lage alle plagg for Storbritannias utøvere under arrangementet, viste sporty materialer i blant annet netting, og stilrene linjer i sin vårkolleksjon. Slike elementer ble også sett hos Alexander Wang, bare hakket røffere. Den atletiske stilen var også fremtredende hos Isabel Marant, hvor hun hadde implementert baseball-trøyer med talltrykk. En snazzy prikk over i-en er å bruke en caps, gjerne i skinn.

7 1

klubb Benga ble avlyst, og hva har du tenkt å gjøre med det? April innevarsler en god klubbvår med to relativt ferske og lovende konsepter, et gammelt gjensyn, familiebesøk fra Oslo og fistpumping fra Bergen. Trondheim har for lengst beryktet seg som en bassby – og det er fint dét, altså – men er godt å se såpass bredde i utvalget. Utvilsomt et sunnhetstegn. Check:

APRIL 2012

Tropical Whale Vybez pres. Sinjin Hawke Supa, 21. april Tropical Whale Vybez, Trondheims desidert mest visuelle klubbkonsept, har fikset en aldri så liten nugget av en bassbooking. Sinjin Hawke er spennende av to grunner: han har et navn som ligner Hudson Mohawke og han høres ut som Hudson Mohawke. Men, dette er faktisk to komplimenter få kan skilte med, og hans siste EP på lille belgiske Pelican Fly låter tungt og vått. Som DJ Khaled under vann. Holder en knapp på at Barcelona-baserte Hawke kan høyne honoraret sitt betraktelig for 2012. Whale Vybez også.

Sinjin Hawke «Crusade» Sinjin Hawke & Dj Sliink «Gas Pump» Sinjin Hawke & MORRI$ «One Kiss» Fadern & Sønnen Diskoteket, 21. april Dype røtter, dype crates – far og sønn Widding Langsholdt pakker to generasjoners 7”-samlinger med Rhythm & Soul. Ikke bare er det en nydelig tanke i seg selv, det er også helt glimrende stemning når familien Widding Langsholdt sprer støvete, fri og autentisk sjelmusikk over det trange gulvet på Diskoteket. Ages 23-60.

Fredag 06.04 DJ ERLEND MOKKELBOST(Montée og JR Ewing) Lørdag 07.04 NORMAN BLAKE(TEENAGE FANCLUB)Acoustic Lørdag 07.04 MODERN LOVERS (UK) W/ NORMAN BLAKE (TEENAGE FANCLUB) Fredag 13.04 DJ SIR Lørdag 14.04 PLATFORM & CLOUDBUSTING m/FAITH SFX m.m Onsdag 18.04 RAUMA ROCK Presenterer: ØRESUS Fredag 20.04 CRAZYNIGHTS m/ ASBJØRN SLETTEMARK & TORGRIM ØYRE Lørdag 21.04 Blæst & Pstereo presenterer: DEN SVENSKA BJÖRNSTAMMEN (S) Lørdag 21.04 THE MESSAGE m/DJ BØREK Mandag 23.04 MANDAGSGRILLEN! Musikkquiz Tirsdag 24.04 PØKK! m/ PETTER&SIV + EN EN EN Torsdag 26.04 ORANGO Fredag 27.04 LILLASYSTER (S) + Support: EYE OF HORUS Fredag 27.04 DJ KENNETH BOLME & JOCKE Lørdag 28.04 DEPARTURE Lørdag 28.04 DJ BIG BANK HANK Mandag 30.04 NATT TIL 1.MAI: RIPOFF & FEETPUNK Torsdag 03.05 LINDSTRØM Fredag 04.05 HARRYS GYM

Linda Hopkins «It’s In Your Blood» (Colombia) Lenny Williams «You Got Me Running» (ABC) Pure Energy «Party On» (Prism) Whose House??!! Brukbar, 14. april Juri, Knut og Bra:tvedt er inne i sin tredje Whose House??!!, og vi har trua. De sistnevnte er kjent god smak innen nye og internasjonale fire flate, mens førstnevnte setter en old schoolbias på kvelden. Også oppe på Brukbar, da. Kan bli særs trivelig.

TEV pres.: Downtown BRGN live m/ Siesta Submarina, Christian Tilt, Thomas Danger Supa 20. april TKNO fra BRGN! Downtown BRGN er et old boys-lag av teknoentuisaster fra Bergen og hvem er vel bedre til å huse dem enn Trondheim Elektroverksted, en av de få som tar tekno på alvor i Trondheim. Thomas Danger er kjent for å kunne levere passelig harde sett, men har etterhvert sonet seg inn på mer minimale saker. Vi håper selvfølgelig det blir hardt, det veit du godt. Tilt lover dype, abstrakte saker og Siesta Submarina kobler opp hans alltid erkeanaloge sitt.

Thomas Danger «Moskus» Siesta Submarina «The Void» Datarock «Catcher In The Rye»

Fritz Kalkbrenner «Ruby Lee» Krystal Klear «We’re Wrong» Lewie Day «That’s The Thing»

Telephones Diskoteket, 13. april Etter snart to års fravær ringer endelig telefonen i Trondheim igjen. Unge Telephones rykker stadig ut av sin Berlineksil og har de siste årene levert fersk house, italo-disco og new wave til Norge, Sverige, Tyskland, Polen og Hellas. Etter en særs vellykket 12” på Prins Thomas’ Full Pupp har han nytt selskap med storheter som Gatto Fritto, Hunee og Rune Lindbæk, og er nå en av de mest spennende og distinkte innen det vi liker å kalle norsk diskoeksport. Kosmisk disko, balearisk proto-house eller tropisk techno – det blir uansett godt å ha ham tilbake igjen.

Willie Colón «Set Fire To Me» (Inferno Dub) Stroke «Tokyo Amazon» Azoto «Any Time Or Place»

mer om konserter, DJs og quiz på blaest.no av: crans montana

4/2012

Konsert

Mikhael Paskalev Samfundet, lørdag 14. april Mannen fra Ålesund som ingen egentlig visste hvem var, vant Urørtfinalen 2011, sammen med Jonas Alaska og resten av bandet. Etter den tid har han gitt ut video til det eneste vi har hørt fra han, låta «I Spy». Filmen er for øvrig folkelig, og veldig morsom, og ikke minst skaper en tillitt mellom artist og lytter/seer, den var definitivt ikke tilstede på Urørtfinalen. Om Mikhael og «I Spy» blir en One Hit Wonder vet vi ikke enda, men definitivt verdt å prøve seg på en konsert med ham. Håper han spiller i de hvite kalsongene. #Trus

På en torsdag: Sturle Dagsland Café Løkka, torsdag 19. april «To akustiske gitarer, én gutt med englestemme og voldsom vilje til å formidle. Sturle Dagsland har tatt steget ut fra sin egen drømmeverden og inviterer oss inn.» Vi takker ja til både Sturle og gratis kakao.

G.O.D.S Ramp, fredag 20. april Kjenn varmen! G.O.D.S åpner utisen på Ramp. Dette blir definitivt en av de fineste kveldene i april. Ikke blir det bare sommer og sol og pils, men guttene er også ute med nytt materiale!

In Flames Samfundet, fredag 20. april In Flames var nylig representert i Metal Evolution, kunne ikke huske hvilken episode det var, men etter en wiki-runde fant vi ut at det heldigvis var Trash. Dette er riktignok ikke det mest kredible du kan se denne måneden, men det spiller virkelig ingen rolle. Melodiøs Death Metal fra sitt fineste. Gøteborg-bandet spiller ikke ofte i Norge, riktignok fordi de er kjent i resten av verden. Alle som så dem på Norway Rock Festival eller i Spektrum vet at dette ikke blir en døll konsert, men et fyrverkeri av en konsert. Bør få med seg denne om du greier å få tak i billetter! Support er Overthrow, som for øvrig jobber med debutskiva si.

Den Svenska Bjørnstammen Blæst, lørdag 21. april Er dette bra, eller er det bare tull? Vanskelig å bestemme seg. Live-opptredenen på årets Gullruten på teven var krise, men det er ikke til å komme fra at Den Svenska Bjørnstammen får folk til å danse Norge rundt. Er oppskriften på en skikkelig god danselåt svensk vokal og rytmer som minner om Reggeaton? Mulig det, og det skal ingen krangle på. Bandet har vunnet flere priser for «Vart jag mig i världen vänter», og de har vel også vunnet mange hjerter med denne ene låta. Resten av albumet er ikke noe å rope hurra

for, men når man avslutter med hiten, så er publikum fornøyd. Blæst rigger om storsalen til studentbule, og alle er fornøyde. Gla danjs. Øvre aldersgrense: 24. (Flaks for oss)

somhet for Lovesick, sammen med Christabelle, men har også vunnet hele tre spellemannpriser i kategorien elektronika. Verdt å sjekke ut, dette er elektronika på sitt fineste!

Lillasyster Blæst, fredag 27. april Det er lenge siden Lillasyster har vært på besøk i Trondheim, og ekstra gledelig er det at de har kommet med et nytt album, LILLASYST3R. Bandet som sto opp fra hardcorebandet LOK, har hatt en rekke låter spillelistet på radio, men er kanskje mest kjent for sin coverversjon av Rihannas «Umbrella». Lillasyster anno 2012 har byttet bort noen medlemmer, men av det vi har hørt er de fortsatt good and oldie, slik vi kjenner dem. Første singel fra den nye platen har vært A-listet på svensk radio siden september, og selv om presseskrivet ikke sier noe om gode anmeldelser fra denne plata, så har de fått god kritikk før i alle fall. Vi tar i mot naboen med åpne armer, alltid!

Susanne Sundfør Samfundet, fredag 27. april Susanne Sundfør har nettopp gitt ut ny plate, og skal vi spå noe rundt utgivelsen, deles femmerne og sekserne fra både Yatzy-mestrene på Heimdal og andre landsmenn. Og det er helt okei, fordi Susanne fortjener det. Selv om det er rolig, sårt, jazzete, poppete og alt det der, så er det utrolig hvordan hun sluker til seg publikum. Hun fikk mye oppmerksomhet rundt debutskiva si, men det var først da hun ga ut The Brothel at hun virkelig fikk vist seg frem. Halvparten av det hadde riktignok mye og gjøre med Spellemannstuntet hennes, men hei, jenta er smart og vet hvordan å få oppmerksomhet. Hun blir sikkert nominert til flere spellemannpriser neste år, legger hun pønkeholdningen på hylla og tar i mot for beste kvinnelige artist? Uansett, sist hun spilte på Samfundet, ble det utsolgt, og som det eneste stedet som selger ut konserter, blir det nok utsolgt denne gangen også.

Boblere: Rasmus & Verdens Beste Band lørdag 28. april, Ila Brainnstasjon

Lindstrøm Blæst, torsdag 3. mai Lindstrøm åpner mai i Trondheim, til russens skuffelse er denne for de over tjue år. Da Lindstrøm spilte på Primavera Sound i fjor, var det for et internasjonalt og dansegla’ publikum som aldri kunne få nok, selv om klokka var 04.00. Om det blir det samme på byens rockebule gjenstår å se, men vi gleder oss vi! Selv om vi ikke hører så mye om ham i Norge har han blitt en av verdens mest kjente, og beste multiinstrumentalister. Han fikk spesielt mye oppmerk-

Departure lørdag 28. april, Blæst Stargazer (supp: Hovistuten og Eye of Horus) lørdag 21. april, Byscenen Young Dreams lørdag 21. april, Samfundet Christoffer Øien torsdag 12. april, Samfundet

av: wenche sundt bendixvold

4/2012

MAT

lycheliga gatan Tekst Torstein Høe Lyche Kjøkken og Bar Studentersamfundet, Elgesetergate 1 Lyche er den eneste restauranten som driftes i studentenes egen bastion Studentersamfundet, selv om du får mat også på Edgar. For deg som ikke er altfor kjent med det store runde, røde huset på andre sida av elgeseterbrua kan det være mektig forvirrende på innsida, så flaks for oss at Lyche har sin egen inngang på utsiden. Vi tropper opp med middels forventninger siden hele huset, inkludert restauranten med kokker og servitører, blir driftet av frivillige studenter som ikke mottar betaling for sine tjenester. Dette fører selvfølgelig til at prisene blir mye lavere enn på «vanlige» restauranter, så det er lett å tro at nivået også blir deretter. Førsteinntrykket når vi kommer inn er meget godt. Innredninga er preget av mørke bruntoner, tre og flislagte flater. Stedet ble pusset opp i 2010 og framstår veldig stilrent og moderne. Vi slår oss ned ved nærmeste «bås» med buede sofaer ca. midt i lokalet, noe som gir god oversikt.

6 1

Kul innredning, bortsett fra de plastikkstolene foran baren.

Ja, men vi skulle kanskje vært her litt senere, når det har blitt skikkelig mørkt ute. Nå blir det litt lyst.

En kjapp titt på menyen avslører interessante matretter som framstår langt over forventningene. Her finnes både grillet iberisk svin, greske lammepølser med chorizobakt potet og selvfølgelig en solid burger, blant annet. Det som skiller seg mest fra andre serveringssteder er prisene, de er mye lavere enn snittet. Det står at de tar bestilling ved bordet, men [1] forvirrer dem ved å bestille litt drikke i baren, noe som fører til at vi må vifte med henda for å få bestille mat litt senere. Servitøren vår beklager og sier hun trodde vi hadde fått bestilt. Hyggelig.

NORDENFJELDSKE KUNSTINDUSTRIMUSEUM

Munkegaten 3 -7, 7013 Trondheim, Tel. 73808950 www.nkim.no Åpent: man - lør 10 - 15 tors 10 -17 søndag 12 - 16 mandag stengt

4/2012

6 1 6

Du veit det er din feil at det ble kluss for dem nå?

Ja, ja …

Satser på hovedretten confiterte andelår med appelsinsaus, pastinakkpuré og ovnsbakte grønnsaker (129 kroner)

Går for lunchretten grillet foccacia med and og spansk geitost (79 kroner). Musikken er i overkant høy, men ålreit, og området foran baren er preget av studenter som henter mat og forsvinner opp trappa, antakelig til Edgar tror vi. Det gjør at stemninga blir litt urolig. Selv om det er litt tidlig på kvelden er det greit med

besøk her. Maten kommer på bordet etter et passende antall minutter og presentasjonen er bra, uten å imponere. Vi gyver løs. Mmm, god og saftig confit! Appelsinsausen kommer fint fram og matcher bra med pastinakkpuréen, men sprø (som det står i menyen) det var den altså ikke.

Foccaciaen var sprø i kantene, men resten var gjennomtrekt i pesto-olje. Geitosten var derimot herlig smeltet sammen med anda, nå ble jeg glad!

Vi slafser i oss med velvilje. Det virker ikke som noen passer på oss, og ingen lurer på om maten smaker. Andelåret var kjempegodt, men hvis jeg skal pirke på noe blir det i overkant mye pastinakk med både puré og kokte biter, samt at som en hovedrett så blir det litt lite. Her må det dessert til.

Til den prisen er det imidlertid vanskelig å bli skuffet. Foccaciaen kunne godt vært tykkere så den ikke ble gjennomdynket, men smaken var på topp! Etter at vi er forsynte tar det ikke lange tida før studentservitøren vår kommer bort for å rydde av, men for å få dessert og kaffe må vi nesten holde henne tilbake. Panna cotta står på menyen, og det er jo en enkel, men god klassiker.

Gift kommer tilbake fra toalettet og har kilt fast buksesmekken. Vi blir sittende i en lengre samtale om «å ikke få opp buksesmekken» betyr at man vil åpne eller lukke den. Panna cottaen kommer fort på bordet, men allerede etter første skje er dette en skuffelse. Den er hard og bærer preg av å være gammel, og vi spiser den ikke opp. Regninga på slutten av måltidet blir derimot en hyggelig affære, og vi går derfra med forsiktige smil om munnen.

3 4 4

Service

Miljø

4 6

Mat

Pris

Totalvurdering

Lyche er en restaurant drevet av og for studenter, og representerer et velkomment og billig alternativ til en ellers monoton studentdiett. Klientellet er selvfølgelig preget av studenter, og lista er ikke lagt fryktelig høyt. Til å være driftet av frivillige er stedet imponerende, og prisene er tilsvarende bra. Sammenlignet med byens mange serveringssteder havner imidlertid Lyche midt på treet.

STian larsen, 29 år Musikkprodusent – Jeg har alltid har ønsket å være svensk, så derfor velger jeg å ta bort halve hjernen.

dag-erik Engø, 24 år Shippingangent – Grethe, hun er min extension. I tillegg er hun jente, de er det lett å kvitte seg med.

jørn robert s. skruvnagel, 25 år Student – Venstre nyre, fordi jeg tror den høyre har mer funksjon siden jeg er høyrehendt. Jeg hadde ofret den for ”The-one-and-only”.

brage k.s. / christer breivik Lege og byggstudent – Vi skal ofre en fot hver og bli sydd sammen til en. Følg prosessen på @ ArvidRattlaas.

hvilken kroppsdel ville du ofret først?

AV: siri kaldal

niki mæhle, 26 år Medialærer – Halebeinet, for det er vondt å falle på det. Men mindre evolusjonen begynte å gå bakover, det hadde vært artig å få hale!

bjørn-harald sønsthagen, 28 år Medialærer – Telles ikke håret som kroppsdel? Ok, venstre lillefinger da.Fordi alternativene er verre, og jeg tror jeg kan sjule det greit.

ingerid raftevold, 25 1/2 år Audiograf – Puppene. De har jeg klart meg uten i 25 år. Jeg kunne ofra dem for penger...eh, ikke sånn da!

marianne sundberg, 34 år Xxx – Mandlene. Jeg trenger dem ikke, og det er mer kreatvit enn å svare blindtarmen.

marianne ruud, 26 år Høgskolelektor – Perineum (området mellom vagina og endetarmen. red. anm.)

asle rennesansemenneske Bussjåfør og student – Prostatakjertelen, så jeg slipper å bli fingra hvert andre år etter jeg blir 30.

remi eik, 24 år Fotografisk bartender – Nesa, slik at jeg aldri kan lukte bæsj igjen.

A. lotta vigina, 28 år Heismontør – Hodet. For da kan jeg være helt anonym og slippe å bli tatt bilde av!

Einar Granum KunstFaGsKolE 12.mai skal vi ha åpen dag på skolen. Vi inviterer deg som tenker på å søke om studieplass kommende skoleår. Denne lørdagen skal vi også arrangere musikkfestival på skolen. Søknadsskjema finner du på www.granum-kunstfagskole.no

Frist: 15. mai 4/2012

LITTERATUR

Hvalfallmannen Han blir kalt et usedvanlig poetisk talent av noen, mens andre synes boka hans er anstrengt og pompøs. Lars Haga Raavands debut handlet om havet og døden. Nå skriver han om skog. Tekst Kristoffer Rambøl Når hvaler dør synker de langsomt, mens fisk og hai forsyner seg av kroppene. På havbunnen venter bakterier og mikroorganismer på restene, og bruker opptil 75 år å bryte dem helt ned. Hvalkadavrene blir sentrum i nye økosystem. Denne oppdagelsen ble utgangspunktet for Lars Haga Raavand (24), fra Trondheim (barndom) og Fredrikstad (ungdom), da han i 2008 skrev de første diktene i debutsamlingen Hvalfall, som elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han jobbet videre med boka i tre år, og i vinter var den omsider klar. Hvalfall består av dikt og lyrisk prosa fra havbunnen, samtidig som den forteller en historie om to brødre, hvor den ene er død. Hei, Lars! Hvalfall, fin tittel. Kom den tidlig? – Ja, den var der helt fra starten av, og jeg er veldig fornøyd med den. Jeg synes hvalfall som naturfenomen er et fint poetisk bilde, samtidig som ordet i seg selv er sterkt og passe rart. Den oversjøiske handlingen i boka foregår på Hvaler utenfor Fredrikstad. Det er litt morsomt? – Det er i hvert fall et ekstremt godt sammentreff at stedet jeg forbinder med havet heter Hvaler. Jeg gjorde det egentlig ikke for å være morsom, det bare blei sånn. Når begynte du å skrive? – Da jeg var seksten og bodde i Frankrike, hehe. Jeg var på utveksling og hadde hjemlengsel. Jeg var rett og slett litt trist,

også satt jeg der, da, i Frankrike og skreiv dikt, litt klisjé kanskje, men sånn var det. Det meste jeg skreiv var selvfølgelig noe ræl, som jeg skammer meg litt over hvis jeg leser nå, men av og til kan jeg faktisk se at det var noe der. Du er fascinert av havet? – I Fredrikstad har man jo havet tett på, så jeg er i hvert fall vant til å være i nærheten av det. Etter videregående dro jeg til Båtsfjord i Finnmark for å bli fisker, skulle tjene penger, men etter tre uker blei det så trasig der oppe, uten venner, så jeg dro hjem igjen. Jeg kom meg aldri ut på noen båt. Var det ikke rom for å diskutere poesi? – Hehe, nei, jeg fikk ikke inntrykk av det. Jeg var ute og drakk med noen fiskere et par ganger, de var litt ville, så jeg vet ikke om det hadde vært bra for meg å være der for lenge. Det var status å bli flydd til Kirkenes med luftambulanse for å pumpes, så jeg fikk meg bare ikke til å snakke om at jeg skreiv dikt. Det var kanskje ikke like status å ha blitt kåret til månedens poet i Skolekammeret på Dagbladet.no? – Nei, det holdt jeg helt kjeft om. Så du dro hjem til Fredrikstad? – Ja, og begynte å jobbe i skogen istedenfor. Skogen? – Jeg var linjerydder, gikk under høyspentledninger og skar ned trær med motorsag. Det var kjempefint, den beste jobben jeg har hatt noen gang.

Ut i havet igjen: Det er fortsatt Moby Dick som er den store hvalboka? – Absolutt. Og den er jo helt fantastisk; den språklige villskapen, og ikke minst fordi den er jævlig morsom. Den har helt klart inspirert meg, den og Oceanen av Göran Sonnevi (vinner av Nordisk råds litteraturpris i 2006, jou. anm.). I tillegg har jeg lest mye faglitteratur i arbeidet med Hvalfall, forskningsrapporter om dyphavet for eksempel, veldig spennende. Andre favorittpoeter? – Jeg har alltid vært fan av Rolf Jacobsen, og særlig den første boka hans Jord og jern fra 1933. Av dagens norske ser jeg opp til Øyvind Rimbereid, som bor her i Bergen. Internasjonalt er danske Inger Christensen et forbilde. Tom Egil Hverven i Klassekampen skrev at du er et usedvanlig poetisk talent? – Ja, og det var veldig stas, for man er jo ganske responssøkende som debutant. Men jeg fikk en dårlig anmeldelse i Bergens Tidende, hvor det stod at boka var anstrengt og pompøs. Det la en liten demper på stemninga, uten at jeg ble helt knust. Jeg kjenner meg foreløpig ikke igjen i forfattere som sier at de dårlige anmeldelsene huskes bedre enn de gode, for meg er det motsatt. Kanskje det betyr at jeg begynner å bli trygg på meg selv, at jeg vet at jeg selv liker det jeg skriver. Av og til kan jeg lese i Hvalfall og bli litt imponert over at jeg har skrevet den. Hvorfor synes du selv at du er god? – Jeg synes min styrke som poet er

Jeg var linjerydder, gikk under høyspentledninger og skar ned trær med motorsag. Beste jobben jeg har hatt!

språklig lekenhet og fandenivoldskhet, at jeg våger meg på de store tingene. Alle må jo ikke skrive om havet, døden, naturen, men hvis man først gjør det må man ha mot til å satse skikkelig. I Hvalfall er det to brødre, en av dem er død. Har du opplevd noe slikt? – Nei. Jeg har en tvillingbror som står meg veldig nær, men han lever i beste velgående, vi bor faktisk sammen. Det er klart da jeg skrev om en død bror i boka, tenkte jeg på hvordan det ville vært hvis noe slikt hadde skjedd, men når alt kommer til alt er det bare et litterært grep. Er dere tvillinger av den typen som er helt like? – Vi er eneggede, ja, men jeg synes egentlig ikke at vi er så veldig like. Men, igjen, det er mange som ikke kjenner oss så godt, som tar feil av oss, så vi er nok ganske like. Døden er jo ganske trist. Er triste dikt best? – Jeg tror forfattere ofte skriver fordi det har terapeutisk virkning, hvis man er i en kjempehappy periode har man kanskje ikke så stor trang til å skrive. Men samtidig forsøker i hvert fall jeg å veie opp for trist handling med språklig glede, at det skinner gjennom at jeg er glad i å skrive. Tomas Espedal skriver i Imot naturen at en bok om lykke blir en kort bok. – Det tror jeg også. Hvordan blir din neste bok? – Det er jo vanskelig å si om det blir en bok i det hele tatt, men jeg jobber med et nytt prosjekt; skogspoesi denne gangen. Noen av diktene handler om linjerydding, så det er vel ganske opplagt at det er en link til min tidligere karriere som skogsarbeider. Det var kanskje bra jeg fikk den jobben og ikke blei fisker, for havboka fikk jeg jo skrevet uansett.

Lars Haga Raavand (f. 1988) bor i Bergen og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han har ellers bodd på Lade, i Klæbu, på Kråkerøy og i Frankrike. «Hvalfall» (Aschehoug) er hans første bok. Den er ute nå. 52

4/2012

Uteliv Tekst Torstein Høe / Kari Kristensen Verdt å få med seg: Vår bys kjente og kjære baristaplass nummer én og kafé i særklasse, Dromma, også kjent som Dromedar, feiret 15 år i mars og skal fortsette å feire det i løpet av våren. Nytt sexy kaffekart kommer i mai. Stay tuned, junkies. VÅRYR, SA DU? Bettans «Danser Mot Vår» spilles på repeat på kontoret om dagene, altså når ikke Highasakite sin «All That Floats Will Rain» gjør det. Det er april, og uteserveringa er aktuell som aldri før.

BrukBar Ingen over, ingen ved siden. Dahls og Bulmers, Elise og Andrew, Bezzewizzer og høylytt prat. Også kalt røykekupéen på vinters tid, men på sommeren blir denne både utvidet og får ny glød.

1 2

Dokkhuset Taket på Dokkhuset kan nytes selv når det ikke spilles jazz der. Dette er plassen du samler en skokk med venner eller lurer deg vekk for en liten vindate. Helmaks stemning – når været spiller på lag.

3 1

Ni Muser Bakgården på Ni Muser brukes gjerne av kulturfiffen hvor de nyter et glass vin i timen. Disse har mer enn godt av at du kommer og gjør litt trønder av deg. Mormors Ja, Mormor er virkelig ikke å kimse av. Stort sett ingenting er gjort med den uteserveringa de siste femten årene, men hva spiller det for noen rolle når man har sol og øl? For folket, det vil si oss og dere.

1 4

Cafe Løkka Også litt av en herlighet på vinterhalvåret, men om sommeren utvides serveringa kraftig, og når sola kommer og flaskepils og reker er på plass, er det fred på jorda.

1 1

Annas Kafé Nedre Bakklandet 20 D Bakklandet har fått et nytt tilskudd i kafémangfoldet, denne gangen er det en liten, lys og på mange måter gammeldags kafé. Lokalene består av flere langbord, sparsommelig innredning og kakedisk. Her får du kjøpt vegetarmat, hjemmelaget med økologiske ingredienser og fairtrade-varer, og alt kan også fås som take-away. Prisene er hyggelige, og skulle du være interessert kan du kjøpe både tallerkener og kopper. På den ene veggen er det ryddet en stor hvit whiteboard-sky hvor det er meninga at man kan drive med kreativt arbeide i fellesskap, men det er like fort en lekekrok for barn, og med stellebord på toalettet og god plass til barnevogner, er det lett å tro at stedet har nettopp mødre med barn som målgruppe. En fersk croissant med syltetøy, rømme og kaffekopp ved siden til en femtilapp er ikke å forakte. Vi ønsker Anna lykke til.

1 5

CREDOUKA 11.–20. april på Credo, Ørjaveita 4 Nyoppussa Credo er klare for ukesfestival, om du ønsker å kjøre hæla i taket og tenner i tapeten, kan dette helst gjøres før oppussingen. Kultur, kunnskap, mat, drikke og en anelse rølp, alt dette av høy kvalitet i rene pene omgivelser. Akk, så flott. Her er to av våre favoritter fra denne festivalen:

fra Nord-Rhône, mens det svenske indierockbandet Weeping Willows står for musikken. Billetter: 350,-

Gert Nygårdshaug og Domaine Faury Tirsdag 17. april Gert Nygårdshaug forteller om sin tid som fattig forfatter med utgangspunkt i Frederic Drum, hovedpersonen i hans første krimserie. Lionel Faury fra Domaine Faury forteller om vin

Världens Bästa Grillparty Fredag 20. april Gourmet i junkform, og ikke akkurat matpolitisk korrekt. Selv om det er pølsefest, er pølsebrødene også hjertelige velkomne til denne årlige storheten bestående av Credos magiske pølser og juicy cocktails. Musikken er det Håkkilandslaget Thomas Brodda, Mats Stenslet, SuperChris samt et par andre fra Håkkis entourage som står for, og det forventes en blanding av noe fra den jamaicanske ø, englebyen i kalifornien og Tenerife. Billetter kr. 200,-

Søstrene Karlsen TMV-kaia 25, Solsiden April er måneden utepilsen kommer tilbake for fullt for den gjengse nordmann (med mindre du gjør som oss og nyter utepils hele året), og for en fortsatt vinterkald trønder er det på Solsiden det skjer. Søstrene Karlsen, hvis du ikke har lagt merke til det, har framstått som et stort hull i bakken gjennom store deler av vinteren, men skal i løpet av mars ha bygget flunkende ny uteservering. Vi lurer litt på åpningsdatoen siden det i skrivende stund fortsatt ser ut som en krigssone, men håper den kommer snart. Det betyr nemlig at vi kan nyte både mat og drikke i over to etasjer på den største uteserveringa på Solsiden. Dét er ikke feil.

sYnes Du Det er Digg MeD konstant støY i ørene? får Du av og til tinnitus etter en tur på konsert eller ut på bYen?

forMstøpte støYpropper

Vi kan tilby ulike støypropper som beskytter hørselen din, samtidig som god tale- og musikkopplevelse ivaretas. De formstøpes etter dine ører, og kan skaffes med ulike typer filter og farger. Vi tilbyr nå gavekort på formstøpte støypropper til Jul Vite mer? Ta kontakt for en uforpliktende samtale om våre formstøpte støypropper.

Din lokale forhanDler på hørselsvern og høreapparater

AudioPlus avd. Trondheim Prinsensgt. 34, 7011 Trondheim. Tlf: 954 32 497 | Webside: www.audioplus.no Facebook: AudioPlus As

4/2012

SCENEKUNST

Tekst / foto Trond Gausdal SUPERTORSDAG Torsdager på Antikvariatet Det er torsdag og tid for en pause fra Kony 2012 og asylsøkerbarn. Kakao Musikks torsdagskonserter på Cafe Løkka arrangeres bare annenhver uke, og det er nødvendig å finne flere tilbud. Turen går derfor til Antikvariatet og deres faste torsdagskonsept: Supertorsdag. – Hva er det du har dratt meg med på nå, spør en venn jeg har klart å overtale til å blir med. – Impro-teater. Han virker skeptisk. – Må vi sitte helt foran? Jeg blir vel ikke nødt til å delta eller noe slikt? – Vi har et lite kommunikasjonsproblem, medgir den ene halvdelen av impro-duoen Stian & Eva, bestående av Stian Hovland Pedersen og Eva Næss. De er ikke på scenen i kveld, bare Eva, for i kveld er det Improoperatørene med gjester. Den andre gjesten er Sven Veine. Han startet Improoperatørene i 1999, men nå har den yngre garde tatt over. – Jeg har en litt zen-tilnærming til det, sier en av disse fra den nye generasjonen. – Du må kvitte deg med egoet for å gå inn i rollen. En feil jeg gjorde veldig mye i starten var å se for meg hvordan en scene skulle utvikle seg, men det går jo aldri sånn. Det er det som er så morsomt, at ingen i publikum eller på scenen vet hvilken retning det tar. – Ikke prøv å være god, tror jeg Keith Johnstone sa. Det var han som fant opp teatersport. Ikke prøv, bare gjør. – Akkurat det er kanskje nyttig lærdom i dagliglivet også? – Ja, du improviserer jo hver dag i møte med andre, når du møter en halvbekjent og begynner å snakke om været. Jeg var mye mer socially awkward før jeg begynte med impro. Bokbaren på Antikvariatet er fullt og latteren sitter løst etterhvert som scenene utfolder seg. Mange av formene kjenner man igjen om man har sett litt impro-teater før, enten live eller i TV-programmer som Whose Line Is It Anyway?. – Vi er tre grupper som veksler på å ha disse kveldene. Det er oss, også er det IMPROschmimpro og Improoperatørene, forteller Stian & Eva som sammen med Antikvariatet er initiativtakerne til Supertorsdag. – Har hver gruppe noen

4/2012

spesielle kjennetegn?, spør vi. – IMPROschmimpro er kanskje de som mest følger de formene som ble etablert av Keith Johnstone. Improoperatørene gjør det også en del, men i kveld var de jo veldig anarkistiske. – Men dere prøver å ta det i en litt annen retning? – Ja, vi bruker ikke former så mye. – Er det mulig å lage improvisert drama? Uten komikk? – Vi har prøvd på det innimellom. – Det finnes jo et format som heter langform, der kan det være mye alvor. Men innimellom må man nesten tillate at det blir litt latterbrøl. Fordi det er spontant, så er publikum spontane og de kan reagere så forskjellig på det du kommer med. – Og jeg har tenkt litt på, det som er et lite problem med det er at om du har et alvorlig tema, så må det behandles ordentlig. Hvis vi mislykkes der så er vi ufin mot det alvorlige temaet. Hvis vi lykkes er det kjempebra, men når vi søker humor så kan vi tåle at det går feil. Men det har jo skjedd. Det kan skje at en scene blir god, og vi slutter å søke latteren. – Jeg var med på en scene en gang der det ble tatt opp en avissak om en mann som hadde fryst ihjel i huset sitt fordi de hadde stengt av strømmen. Det var en scene som fungerte, flere i publikum satt og gråt. – Jeg husker den. Den var magisk. I kveld er det derimot ikke fullt så alvorlig. Tematikk som dyremishandling, mord, alkoholisme, voldtekt og et bredt assortiment fysiske og mentale handikap blir behandlet mer eller mindre vellykket, alltid på en lett og spøkefull måte. – Hva synes vi så langt? – Det er litt både-og. Noen ganger bikker det litt over. Jeg har jo sett mye av det samme på Whose Line Is It Anyway?, men det er ikke like morsomt i Norge. – Er det en språkbarriere? Det må være på engelsk? – Det er lettere når det er på engelsk. Du får en liten distanse til det. Nå blir det ofte veldig kleint. Men det er kanskje litt av poenget? Det er gøy å se improvisatorene slite litt, og vi som publikum har den bonusen at vi kan sitte og tenke ut egne utviklinger uten presset som følger av å stå på scenen. Slik kan vi føle oss morsomme, vi og. – Får du noen gang panikk? – Jo, men der er det viktig

å ha gode partnere som kan komme inn og redde scenen når du ikke vet hvordan du skal fortsette. Som den scenen i kveld, da jeg bare begynte å lese fra et bokomslag, så kom Øyvind inn og satte konteksten at jeg leste inn en trailer. Etter at impro-gruppen RAMP som pleide å ha ukentlige forestillinger på Blæst ble oppløst, har impro-miljøet i Trondheim savnet å ha en fast scene. – Vi ønsket å ha en fast dag, så vi knyttet rett og slett til oss alle som driver med impro i byen så vi kunne ha det fast hver torsdag. Og det er et veldig krevende lokale. Vi har ikke hjelp fra teknikk som tar lys, vi har ikke hjelp fra noen som helst. Det krever mye mer av alle, så jeg tror alle som er med vokser på det. – Ja, det er ikke lett å gå på scenen her, det er avkledd. Du har ingen hjelpemidler, så du må bare gi av deg selv. Akkurat dét ser ikke ut til å være noe problem i kveld. Det er tydelig at Improoperatørene elsker å være på scenen, og publikum ler uansett om det går rett eller galt. Vi kjenner reglene og heier på dem. – Det går litt opp og ned, men det er jo sånn det skal være, sier de i pausen. – Det er de dårlige scenene som gjør de bra scenene bra. – Jeg likte det som var på svensk! – Er det språkbarrieren igjen? – Det er kanskje det. Noe av det er genuint morsomt. Jeg er bare glad jeg slipper å … – Ja? – … å være på nachspiel med dem. Neste gang vi kommer hit må vi sitte lenger bak, så vi kan kommentere underveis. Neste gang, ja. Da er det Stian & Eva med to musikere som har satt seg fore å sabotere så mye de kan. Temaet er umoral. Lurer på hva de finner på. Supertorsdag med Stian & Eva, Improoperatørene, IMPROschmimpro og diverse gjester kan oppleves hver torsdag på Antikvariatet.

Jeg var mye mer socially awkward før jeg begynte med impro.»

MULTIPLIÉ 2012 19.–25. april I april arrangerer DansiT (senter for dansekunst i Sør-Trøndelag) festivalen Multiplié, en festival som, slik de selv skriver: «bøyer og tøyer ideer om hva dans kan være, og hvem som er en potensiell danser og koreograf». Ålreit, Mari Flønes og Ingeborg Dugstad Sanders fra DansiT, hva kan dans være? – For oss er det viktig å vise at folk som ikke nødvendigvis er utdannede dansere også kan være på en scene. Dans trenger ikke bare være for de som er skolerte og polerte, men for alle som har noe de vil uttrykke gjennom bevegelse og kropp. – Og all bevegelse kan uttrykke noe! Man må ikke kunne ta foten opp til øret for å uttrykke seg gjennom kroppen. For mange er dans et litt skrekkelig begrep, det er for de som er med på Skal vi danse og So You Think You can Dance på TV-en. Det handler om å være god og bli kastet ut om du ikke er god nok. Og man danser i hvert fall ikke ute på byen før man har fått i seg fem øl. Da, kanskje. – I Multiplié dansefestival vil vi få dansen ”litt ned på jorda” og vise at det ligger potensiale i dansen for alle. Ett prosjekt vi har i samarbeid med Den kulturelle skolesekken er med Panta Rei danseteater som heter «Verksted for vennskap». En gruppe ungdommer fra Trondheim Kommunale Kulturskole skal møte en gruppe ungdommer fra Ramallah i Palestina. De skal møtes her i Trondheim i løpet av festivalen og skape dans som vises under Panta Rei sin forestilling. Hva skjer da? – Det er litt uventet, man vet ikke hva resultatet av et sånt prosjekt blir. Kultur møtes gjennom dans. Både dette og andre forestillinger har identitet og kulturell bakgrunn som et lite undertema. Er dette første gang festivalen har med en «danseviter»? – Det er andre gangen vi gjør det. Det handler om å språkliggjøre ting som omhandler dans. Hun skal blant annet lede samtaler mellom artister og publikum og være en katalysator for dialog og ettertanke så man kan få en utvidet forståelsen for dans. Det kan kanskje ofte være vanskelig å vite hva man skal se etter i en danseforestilling?

– Ofte når man ser kropper på scenen så leter man etter en historie. Det er ikke noe feil med det, men det er kanskje noe man er vant med fra å se serier på TV eller teaterstykker der det er en historie du skal forstå. Dansen er mer umiddelbar. Du må ikke ha skjønt koden for å få noe ut av det. Når man er på konsert og hører på musikk står man bare og hører på og nyter, det er ikke sånn at du må få med hvert eneste ord av teksten ellers har du ikke skjønt konserten. Den holdningen kan man gjerne ha med når man ser dans. Det er en annen måte å oppleve på enn å sitte og spørre «hva gjør de nå?», ”hvorfor gjør de sånn?». – Når et menneske står der kan det være vanskelig å se forbi det, se forbi konteksten, det kan gjøre abstrakt dans litt vanskelig. – Kanskje det har vært et tema i bunnen, men det er ikke viktig for tilskueren å forstå det, det er ikke sånn at de uttrykker en spesifikk ting. Det er et tema som ligger til grunn som skaper et estetisk uttrykk som kan nytes i sin egen rett. Men det virker som konteksten er ganske viktig i mange av forestillingene på programmet, som i «Verksted for vennskap»? – Ja, det er jo det. Men ofte når du ser dans kan det være en kontekst og en tematikk, men det er ikke en historie du skal forstå fra A til Å. Det trenger ikke være narrativt. Noen ting gir deg helt konkrete assosiasjoner og forteller deg en historie, noen ting gjør det ikke. Det er ingen riktig eller feil tilnærming fra publikum sin side. Om det er en feil tilnærming, så er det kanskje å sitte og føle at man ikke forstår. – Det er synd om det skal hindre for at man åpner opp for hele opplevelsen. Hvorfor skal man forstå alt? Når du går på konsert så kjenner du det om musikken setter seg i brystet på deg. Mange former for dans ønsker å gi de samme opplevelsene. Multiplié 2012 arrangeres på ulike scener i Trondheim. På programmet står blant annet dansekunstnerne Kirstie Simson og Adam Benjamin, danseviter Cecilia Olsson, Panta Rei danseteater, Danselaboratoriet, Danseteateret55+ og H2dance med Svartlamon Hardkor. Mer informasjon på www.dansit.no

Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

GEVIR 30432

Foto: Simen StrĂ¸m Braaten

Gjør noe med drømmen! Søk opptak på våre studier innen film, musikk, design, spill, animasjon, 3D eller IT

på www.noroff.no Du kan skape fantastiske ting med fantasien. Men gode ideer kommer som regel ikke bare av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen. Som student ved Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer. Noroff er en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner innen kreative fagretninger. Du finner oss i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad. Les mer om hvordan du kan leve ut ditt kreative potensial på www.noroff.no Nytt av året er at at vi også tilbyr egne bachelorstudier i animasjon, spill og digital etterforskrning på Noroff University College.

Dyrk din lidenskap. Søknadsfrist 15. april 2012

KUNST

Line Solberg Dolmen BLUNK, 20. – 22. april Line Solberg Dolmen er utdannet fra Kunstakademiet i Tromsø, og arbeider primært med tekstil, installasjon og foto. For tiden undersøker hun potensialet for fysisk rom dannet i og under arkitektoniske reisverk og strukturer, gjennom verk som innehar taktile kvaliteter og tangerer begrep som statisitet, bevegelse, implosjon/eksplosjon og forgjengelighet. Line har også opprettet og drevet visningsrommet Kurant i Tromsø siden 2009.

Bachelor-utstilling Babel / Galleri KiT, 18. april – 6. mai Det er igjen den tiden på året hvor et knippe studenter forlater redet på Kunstakademiet i Trondheim med en bachelorgrad i billedkunst. Utstillingen, som i år bærer tittelen Nachleben, er spredt over Babel (Mellomveien 4), Galleri KiT (Innherredsveien 7) og plassen utenfor Solsiden. Vernissasje er onsdag 18. april kl. 18:00, med påfølgende etterfest på Lademoen Kunstnerverksteder. Åpent mandag-fredag 14-19 og lørdag-søndag 12-18.

Tidsaspekt: Systemkrise TSSK, 14. april – 6. mai En slags ad-hoc basert utstilling på bakgrunn av en del av hendelsene i fjoråret: – Et forsøk på å definere det

1 58

4/2012

Tore Reisch: Digging Where We Stand BLUNK, 13. – 15. april – Det blir utstilling av en stor skulptur som dreier seg litt om hvordan vi bruker naturmaterialer, sier Tore. – Nå har jeg snudd litt på flisa og lagd en gravemaskin-arm i treverk, den er fullskala så den kommer til å fylle hele rommet. Reisch gikk ut med en mastergrad fra Kunstakademiet i Trondheim i fjor, se også www.torereisch.no

Anne Grefstad: Kids’ Stuff Nils Aas Kunstverksted, 25. april – 28. mai – Det blir helt nye bilder, fire malerier og nærmere tolv papirarbeider, forteller Anne. – Mine malerier er på mange måter bygget opp som collager. Forskjellen mellom mine bilder og collage i klassisk forstand er at ingenting er limt eller klistret på flaten; alle motivene er malt. Kollagen er det sammenklipte, analogt «samplede» bilders kunst. Opprinnelig skapt i trass mot maleriets purisme og avskjermede forhold til verden. Collagen setter elementer sammen og skaper relasjoner mellom dem. Disse relasjonene gir meg en mulighet til å skape bilder av sammenhenger som ikke er synlig med det blotte øye.

som ikke er definert, kan du si, presiserer TSSK. – Vi har invitert Thomas Kvam, Andrea Lange, Shwan Dler Qaradaki, Kristin Tårnes og duoen Silje Figenshou og Joar Nango.

Til sammen fem ulike prosjekter der Shwan Dler Qaradaki viser videoen Salte Kyss – 1 som tar utgangspunkt i hans egen biografi, det at han som ganske ung flyktet fra Kurdistan/Nord-Irak og

har vært elleve år i en buffer der han ikke har kunnet sendes tilbake. – Vi kommer også til å vise et videoverk av Andrea Lange, pluss at vi kommer til å ha en slags satellitt av hennes prosjekt

i Oslo Kunsthall som heter Atelier Populaire og varer parallelt med utstillingen her. Thomas Kvam kommer til å vise en fortsettelse av sitt anti-krigsverk som refererer til Krieg dem Kriege av Ernst

Friedrich. Kvam gjenopprettet en nettside (NowThatsFuckedUp. com) som fantes i USA frem til 2006 der amerikanske soldater kunne dele krigs-bilder fra Irak og Afghanistan mot å få porno i retur. Silje Figenshou og Joar Nango kommer til å vise sitt prosjekt Kløkt, som er et slags arkivprosjekt med folks løsninger på helt konkrete problemer. En kan si at det tar litt utgangspunkt i samisk selvbygger-tradisjon, dette med å ta skjeen i egen hånd når en ikke kan stole på systemet. – Vi har også invitert Kristin Tårnes som gikk ut fra KiT i fjor til å gjøre et verk til utstillingen. Hun jobber med en videofilm. Og så er det sånn at hver kunstner skal presentere sitt prosjekt på fem ulike arrangementer der hver av dem møter en teoretiker, en forfatter, en sosialøkonom, en litteraturviter, en poet og representanter fra kirken. Vi prøver å se på systemer som går i krise fra litt ulike synspunkter, og sette sammen ulike ting for å se hva som skjer i møtet mellom disse ulike synsvinklene. Bildet er en kirsebærblomstring i et område der tsunamien herjet Japan i fjor.

kunst: hans christian Skovholt

MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

... Michael Kiwanukas musikk er av en helt annen verden. Anmeldelse side

Alle som har vært på Olafiaklinikken vil vel være enig i at den kjipe følelsen du sitter med da, den fortjener en sang. Intervju med Haraball på side

Sterke låter og utenomjordisk inderlighet redder henne fra trivialiteten. 66

Anmeldelse side

SKIVER BEAR IN HEAVEN I Love You, It’s Cool (DEAD OCEANS/HOMETAPES)

Same same, but different. Brooklyn-baserte psykedeliske synth-popband kan det trygt sies å være tretten på dusinet av på denne siden av århundret. Band som Yeasayer, Animal Collective og Gang Gang Dance har befestet seg som solide aktører i sjangeren, og har åpnet slusene for en hærskare av batikk-kledde post-hippies som jamrer løs på alle sine cymbaler. Opptråkkede stier til tross, har Bear In Heaven markert seg som en viktig lagspiller på den stadig voksende scenen. Gjennombruddet deres, etter godt over ti års musikalsk aktivitet, kom med den kritikerroste 2009-utgivelsen Beast Rest Forth Mouth, og følgelig har det blitt knyttet store forventninger til I Love You, It’s Cool. Siden sisteplaten har de rocket seg ned et par hakk, og byttet ut noisete gitargrums til fordel for kaldere og mer rendyrkede elektroniske elementer; vi snakker swooshende gitarer krydret med laserpistoler, drømmende vokal og trommemaskin. Førstesporet «Idle Heart», en synth- drevet og krautete låt, setter stemningen for resten av platen. Tenk forgreininger i mainstreaim-pop, blandet med vokalist John Philpots stemme med sine distinkte likheter til Neil Tennant (Pet Shop Boys). «Cool Light» og «Kiss Me Crazy» driver platen videre over samme lest, til de når et slags klimaks i «Space Remains», og runder av med den sedate «Sweetness & Sickness». Presumptivt er ikke Bear In Heaven så veldig opptatt av å lage en plate med utpregede hits, men heller en slags

strøm av sanger som flyter inn i hverandre, noe som jevnt over fungerer ganske bra. Summa summarum kan man kanskje konstatere at Bear In Heaven ikke akkurat lefler med banebrytende og innovativ musikk, men allikevel tenke: Samme det, vel! Når musikken klarer å engasjere både hode og føtter, spiller det heller kanskje ikke så stor rolle at noen før dem sikkert har gitt ut nesten akkurat samme plate. Karima Furuseth Estelle All of Me (ATLANTIC RECORDS/WARNER MUSIC)

Er det virkelig noen som digger denne dama? Da London-jenta Estelle slo igjennom med den smått hiphop-klisjefulle singelen «1980» i 2004, var det først og fremst som en «syngende rapper», noe som med årene jo har forandret seg til det motsatte. I 2012 er vi mer vant med å se den tidligere guttejenta i korte kjoler og høye hæler, mens hovedfokuset definitivt ligger på syngingen. Og selv om jeg aldri var noe spesielt stort fan av Estelle «the rapper», skulle jeg likevel ønske at hun hadde holdt seg innenfor dette segmentet. Jeg innrømmer at jeg liker «American Boy», men der stopper det også ganske brått for meg når det kommer til Estelle. Ikke bare det at låtene hennes sjelden fenger noe som helst i meg, det er noe med stemmen hennes, og da spesielt når hun beveger seg i høye oktaver, som virkelig skurrer i ørene mine. All of Me er nok et eksempel på dette fenomenet, hvor 32-åringen til stadighet sklir over i denne skjøre delen av stemmeleiet

sitt, og dermed høres nærmest vaklende og falsk ut. Melodiene er på sin side også veldig vage, og irriterer meg grenseløst, da de aldri ser ut til å ha noe som helst mål og mening. Det overrasker meg derfor at såpass mange dyktige musikere/artister, inkludert Kanye West og John Legend har satt sin elsk på frøkna, som aldri har klart å sette noe særlig preg på en låt hun har gjestet. At Estelle ønsker å være en ny Lauryn Hill er ganske åpenbart, noe hun blant annet viser ved å kopiere prate-skittene fra The Miseducation … og ikke minst med linja «I just wanted to pull out the Miseducation again» (på sporet «Speak Ya Mind» – uten at det på noen som helst måte plasserer All of Me i nærheten av Hills debutklassiker. Hverken Chris Brown, Trey Songz og Rick Ross klarer å redde henne med sine gjesteopptredener, og når supertalentet Janelle Monáe dukker opp på sistesporet «Do My Thing», blir forskjellen mellom medioker og storslått altfor åpenbar. Det eneste stedet det virkelig funker for meg på denne skiva, er når Estelle forlater den lyse viningen til fordel for en sterk, klar og nærmest Mary J Blige-aktig vokal på fine «Thank You». Men det er tydeligvis ikke der Estelle liker å være selv, og dermed sitter jeg igjen med et album som gir meg svært lite i en verden hvor det finnes atskillig bedre soulsangere. Hvis dette virkelig er «All of»Estelle, er det kanskje på tide å pakke sammen, og faktumet at førsteuke-debuten med litt over 15.000 solgte eksemplarer er hennes beste så langt, indikerer ikke akkurat noe annet. Mathias Rødahl

Foto: Rune Aasprong

NO POSERS PLEASE DISKORD Dystopics (CHARITY/XL RECORDINGS)

Norsk metal gjør det fenomenalt bra om dagen og nivået har aldri vært høyere. Sist ut er Oslo-bandet Diskord som med debuten Doomscapes fra 2007 fikk alle med sansen for progressiv death metal til å klikke i vinkel. Undertegnede inkludert. Ved første lytt kan Diskord virke som en frustrerende affære, for med Dystopics har de, misforstå meg rett, gjort ting enda mer komplisert enn ved første runde og pakket inn tolv låter med mer informasjon enn hva en gjennomsnittlig fan av metallmusikk tåler i løpet av en runde. Dette selvfølgelig med mengder av positive fortegn, for her er det mye kjøtt på beinet.

Når du først har kommet skikkelig under huden på udyret, ja, du skjønner tegningen. I referanseboka maler Diskord Autopsys atonale downbeat doom og Atheists tekniske upbeat metal med store blodrøde bokstaver. Skivas tolv spor har god variasjon og er spekket med komplekse detaljer uten å distansere lytteren fra musikken. I stedet dras du inn i et dystopisk univers fortalt og fremført med overbevisende innlevelse. Stort pluss for det fine skylinefotoet av Oslo by i bookleten som en slags metafor til all dritten som foregår under fasaden. Noe vi alle kan kjenne oss igjen i, eller hva? I sum gjør dette Diskord til et unikt band med eget sound og særpreg. Imponerende håndverk, rett og slett. Andreas Tylden

4/2012

MUSIKK DEATH BY UNGA BUNGA The Kids Are Up To No Good (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Mod is in the air. Death By Unga Bunga er nok et bandnavn jeg ubevisst har registrert på netthinnen. Fra plakatvegger til facebookevents har de hatt en høy frekvens av tilstedeværelse de siste årene. Det eneste jeg visste før jeg satte The Kids are up to no good i spilleren var at DBUB var en relativt ung gjeng garagerockere med modfetisj. Og at de var fra Moss, men det er irrelevant. Eller ikke, det gjør de automatisk til en del av Oslo-scenen, og de påvirkningene det medfører. Little Hands of Asphalt-mannen, Sjur Lyeid har stått bak spakene, og det gir vel en ikke ubetydelig tøtsj av Oslo-lyden? Vel, jeg kan heldigvis konstatere at DBUB er et friskt

Kultur

Kreativenitt! et

pust til en ellers indiepop/ rock-infisert Oslo-scene. Mine referanser trekkes først og fremst mot Sverige og tidlig 2000-tall. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg får The Hives-vibber, og det er ikke fordi mine garasjerock-referanser kommer til kort der, men den snerrende vokalen til Sebastian Ulstad Olsen er tidvis så lik Howlin-Pelles. Tittelsporet er både med sin tempo-skiftende komposisjon og veksling mellom smud jamming og aggro gitarer med nevnte vokal på toppen, en skamløs The Hives-ode. Her kommer gamle minner til overflaten. Tiden da So What programmet var fullstappet av den fineste undergrunns garagerock fra inn- og utland, og enhver konsert ga deg følelsen av å være del av noe legendarisk. For min egen del tenker jeg på Flaming Lips-konserten der nede, høsten

2003. Da vokalisten overtalte samtlige publikummere, pretensiøse som upretensiøse, til å sette seg ned på huk. Jeg får følelsen av at DBUB innehar noe av den samme magien til de finske garagerockerne. I det minste kan man håpe. Det er noe med den kollektive energien og den ungdommelige råskapen som skinner gjennom lagene av svigermorsjarm. TKAUTNG er lyden av festlokalet våre foreldre fikk sitt første kyss i, Dick Dalesk surfrock, Uma Thurman og John Travolta i heit mamba og Clint Eastwood ridende gjennom en brennhet ørken. Ikke et spor av samtid altså. På med tighte dressbukser og hvite herreskjorter, gutter som jenter, twist and shout! Denne våren står i garagerockens tegn, og DBUB har soundtracket! Inger Lise Hammerstrøm

det vanlige. Spennvidden er omfattende fra tradisjonell black metal og klassisk heavy metal til lavmælt ambience og dronete postrock, en schizofren oppskrift mange har prøvd seg på i de senere år – og en modell som i det fleste tilfeller feiler. Dødsengel er dermed unntaket som kan bekrefte regelen. I anmeldelsen av forgjengeren Mirium Occultum, mente undertegnede at Dødsengel er fremtiden av norsk black metal – kjemisk fritt for den såkalte, utpulte terminologien «True Norwegian Black Metal» – for med Imperator har Dødsengel

åpnet ytterligere dører og sprengt grenser langt utover det den konvensjonelle sjangeren som regel har å by på. Det gleder at Kark og Malach har funnet andre inspirasjonskilder enn nede i metalkista, der de fleste roter nok fra før av. Pink Floyds detaljrike og storslagne tilnærming til musikk er et godt ledemotiv, og har mange fellestrekk med Dødsengel anno 2012. Av den grunn er det nok «stor fare» for at skiva vil nå ut til betraktelig flere enn den indre menigheten. Den bør den i alle fall. Andreas Tylden

leken plate, skjønt, begge disse adjektivene bør tas med en klype salt. Ekstasis er et album fylt opp av relativt krevende musikk, som befinner seg i den samme proffemen-hjemmesnekrede verdenen som for eksempel Atlas Sound. Julia Holter lager unektelig hjemmesnekret musikk, men det er på et helt annet nivå enn de fleste lo fi-artister befinner seg på. Det er sjeldent sprikende blir brukt som et superlativ, men om Ekstasis virker det treffende, selv om det bare passer halvveis. Plata vil nemlig veldig mye, og lykkes med det meste. Ta for eksempel «In The Same Room» som er en strålende og subtil poplåt i seg selv, med sammenvevde vokalspor som smelter delikat sammen med lag på lag av synter, harpe og et enkelt rytmespor. Men den hadde nok ikke virket like fantastisk hadde den ikke vært klemt sammen mellom de mer abstrakte «Our Sorrow» og «Boy

in the Moon». De tre låtene er fundamentalt forskjellige, men de samsvarer med hverandre på et høyere estetisk plan. Altså er plata sprikende, men samtidig imponerende helhetlig. Den leser nærmest som en musikalsk utgave av Clement Greenbergs teori om mediumspesifik kunst: Lyden binder de forskjellige popmusikalske ideene sammen i et distinkt uttrykk, det handler om å la selve lyden stå i fokus. Julia Holter har egenart, men hun presenterer ikke noe direkte nytt, hun stjeler (i små doser) fra der det måtte passe seg. Det være seg Brian Eno eller Fennesz, Laurie Andersson eller Arthur Russell, Klaus Nomi eller Joanna Newsom, og plasserer det i sin egen versjon, og hun gjør det med intensjon og presisjon. For å parafrasere Godard: det er ikke hvor du tar det fra, det er hvor du tar det til. Håvard Ringen

Engasjem

FILMKUNST & ANIMASJON ROCK & METAL VOKALVERKSTED TEATER & SCENEKUNST KREATIV SKRIVING FOTOGRAFI

Vi kan skryte av mye: Fagene, fellesskapet, måter å møtes, humor, glede, den korte veien til Oslo, studieturer til Praha, Barcelona, Paris, London, Berlin, Amsterdam, Istanbul, Roma, Dublin eller Madeira ... eller det nye konserthuset med 250 plasser, topp lyd- og lysanlegg og forestillinger og konserter. Et godt år kan gi deg sjøltilliten, erfaringen og kunnskapen du trenger for veien videre i livet. Og ikke minst: Kan gi deg tid til å øve, trene, bli god i det du er mest interessert i.

Velkommen til et år på Buskerud Folkehøgskole!

Se mer på www.buskerud.fhs.no

DØDSENGEL Imperator (TERRATUR POSSESSIONS)

The Dark Side Of The Doom. Det er få i landet som er like kreative som Ålesund-duoen Dødsengel: bestående av aliasene Kark og Malach Adonai. Bandets tredje fullengder, den mest ambisiøse så langt, klokker inn på intet mindre enn to og en halv time, og med det trer inn i nytt territorium hva norsk (black) metal angår. Imperator er et tidkrevende verk bygd opp av 22 spor med et stemningsregister utenom

Julia Holter Ekstasis (RVNG INTL/TUBA)

Abstrakt ekspresjonisme. Det er ikke nødvendigvis noe galt med å være pretensiøs, og det er Julia Holter et glitrende bevis på. Hun uttalte nylig i et intervju med Pitchfork at hun var lei av late soveromsmusikere, som bare synger noe dritt i en mikrofon og kaller det kunst. Holters musikk er mer substansiell enn som så, hun vil noe mer, riktignok et noe abstrakt mer, men likefult er det noe høyverdig her. Ekstasis er hennes andre plate på kort tid. Den ble spilt inn samtidig som fjorårets Tragedy, en plate basert på det greske skuespillet Hippolytus. Ekstasis har ikke den samme konseptualiteten i bunn, men sammen med debuten danner den et bredt bilde av Julia Holters musikalske univers. Ekstasis er en mer tilgjengelig og

4/2012

MUSIKK

Michael Kiwanuka Home Again (POLYDOR/UNIVERSAL MUSIC)

Her var det nærme terningkast seks gitt. Retro-soulbølgen har slått innover oss med varierte resultater de seneste årene, og som relativt sterk kritiker av denne (ofte) late måten å «skape» musikk på, lar jeg meg sjelden bli revet med av fenomenet, til tross for utgivelser fra flinke artister i både inn- og utland. Da den sedvanlige norske bransjehypen rundt britiske Michael Kiwanuka begynte å gli rundt i kredkorrekte kanaler, var Rødahl derfor raskt oppe med trendskjoldet. Både fordi vi snakket om en engelsk soul-sanger

Nite Jewel One Second Of Love (SECRETLY CANADIAN/TUBA)

Für poppen. Dette er en rar plate. Ikke fordi den forsøker å være rar, men fordi den forsøker å ikke være det. Det er noe med tilgjengeligheten som er vanskelig å svelge, som om den burde være vanskeligere. Det har med forventninger og historie å gjøre. Nite Jewels katalog vitner om en artist som lener mot den mer kunstferdige delen av disco-popen, og særlig har musikken hennes båret preg av en klar mystikk. På One Second of Love er mystikken fraværende, og vi sitter igjen med sval disco-pop som stryker lytteren med hårene; mystikk og ambisjoner er ofret til fordel for romantikk og melodi. Og de første gjennomlyttingene er ganske utfordrende nettopp fordi plata er så lite utfordrende; det er lett å avfeie den som substansløs og enkel. Men det er mer til One Second of Love, enn hva som først treffer øret. Det er rundt sjette eller syvende roteringen at plata åpenbarer seg og viser sitt sanne jeg, en gang mellom sjette gangen man hører nest siste sporet «Autograph» og syvende gangen man hører førstesporet «This Story». Plutselig forstår man at det er fåfengt å lete etter noe kunstferdig her, og at man heller bør ta den outrerte popen for det den er. Særlig «Autograph», i sin Saint Etienne anno Good Humor-prakt, er definerende. Låten er en herlig homage til det fineste ved popmusikken og står frem som en slags signifikant for det overordnede prosjektet her: Kjærlighet, gjerne av typen tapt, og feiende flott pop. Den stakkato og robyneske «She’s Always Watching You» er en annen standout låt, den kommer aldri opp på svenskens intensitetsnivå, men den har mye av den samme iboende tenåringsforelskelsen og

(briter og soul/R&B funker sjelden, spør du meg) og fordi hele snakkisfaktoren støtet meg bort før jeg engang hadde rukket å sjekke ham ut. Og ja, jeg vet at det er en forferdelig barnslig måte å forholde seg til musikk på, men her i gården handler det som kjent mer om lidenskapen enn bransjepolitikken. Faktisk måtte det en konsertinvitasjon fra min gode venn, Østfoldmedfødting og journalistkollega Ruben Gran til, før undertegnede innså at skepsismen var av den totalt bortkastede sorten. Et personlig, musikalsk nederlag, kun trumfet av min arrogante avfeielse av Rihanna som potensiell popstjerne i 2005. For da Kiwanuka (som jeg nå endelig

angsten som «Dancing On My Own» eller «Be Mine». Hvis Robyn er festen, er Nite Jewel dagen derpå. Det finnes en nøkternhet i Nite Jewels prosjekt, som gjør at de fineste detaljene er subtile og umiddelbart vanskelige å legge merke til. Men hører man på, for eksempel det Style Counciljazzete partiet mot slutten av «Mind & Eyes», så er det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk. Dessverre er denne sjarmen til andre tider fullstendig fraværende. På låter som «No, I Don’t» og «Unearthly Delights» roter Nite Jewel seg bort fra den klare og krystalliserte popmusikken og inn i et mer grøtete og uklart terreng. Heldigvis er disse låtene kun små feilskjær, og ikke særlig definerende for helhetsinntrykket. «I’m a broken record, you have heard this before», synger Nite Jewel på åpningssporet. Og på mange måter er det sant, det er ikke noe på denne plata man ikke har hørt før. Men likefullt er det et fint og ektefølt portrett av kjip kjærlighet og flott pop. Håvard Ringen Too $hort No Trespassing (DANGEROUS MUSIC/EMI MUSIC)

Oaklandsk kåtskap holder fortsatt koken. Mange rappere sliter ofte med å opprettholde storheten fra sine første skiver, og de aller fleste forsvinner fra bransjen etter å ha gitt ut en katalog som kan telles på én hånd. Med dette i tankene, er det derfor rett og slett helt sinnsykt å tenke på at Oakland-pimpen Too $hort slapp sitt 19. album (!) i slutten av februar. Nå har selvfølgelig karrieren til 45-åringen hatt en smått nedadstigende kurve siden storhetstiden på 90-tallet, da hver eneste av hans mange utgivelser solgte over en million eksemplarer, men det har likevel ikke hindret Short Dog fra å for eksempel sikre seg en «nylig»

begynner å lære navnet på uten hjelp fra Google) og hans duggfriske band i begynnelsen av mars spilte seg gjennom 24-åringens debutalbum, Home Again på NRK P3 Sessions, mens den i et øyeblikk tilbakekomne snøen trykket ned resten av Oslo utenfor vinduene på Grønland-legendariske Pigalle, var det liksom ingen tvil om at man opplevde et musikalsk øyeblikk som vil bli pratet om i noen år framover. Men retro-rælet ja, hva med det? Vel, der mange artister har valgt å legge seg på ren kopiering av gamle, gode toner, er Michael Kiwanukas musikk av en helt annet verden. Det høres jo vintage ut, helt fra den tverfløytedrevne og Curtis Mayfield/Temptationspåvirkede introen «Tell Me a Tale» til Van Morrison-aktige «Now I’m Seeing», men det er liksom ikke vits å namedroppe alt og alle som har vært med på – enten aktivt eller passivt – å inspirere et album som dette. Og selv om Home Again lett kunne ha vært noe du fant i en støvete platebunke på Fretex, er det alt annet enn de skamløse og feige retrokopiene vi desverre har blitt servert så altfor mange ganger nå. Med fantastiske spor som «I’m Getting Ready», «I’ll Get Along», tittelsporet «Home Again», «Always Waiting» og «Now I’m Seeing», spredd over et musikalsk spekter av soul, rock og blues, bringer Kiwanuka og hans enestående stemme fram både tåredryppende øyeblikk, smil, gåsehud og generell harmoni i hjerte og sjel. Litt vel slapt blir det dog til tider, men jeg skal ikke diskutere altfor hardt mot de av dere som mener at Home Alone er en moderne klassiker. Jeg skjønner hva dere mener. Skiva trenger du i alle fall i iTunes’en din, det er nå helt opplagt. Mathias Rødahl

hit med Lil Jon-bangeren «Blow The Whistle», og være med som gjesteartist på Kelis’ populære «Bossy», begge så sent som i 2006. Respekt kommer han dog alltid til å ha fra sine kolleger, noe gjestelista på No Trespassing er et eksempel på, med hyggelige bidrag fra blant annet Snoop Dogg, E-40, Twista, Kokane, Devin The Dude og 50 Cent. Og albumet, det holder stand som bare det. Der mange rappere på hans alder (ikke at det i det hele tatt finnes «mange» dem da …) blir snillere eller kjedeligere med årene, har Too $hort valgt å holde seg til det han kan best, nemlig tekster om damer, horer og sitt forhold til dem begge. Takler du med andre ord ikke linjer som «Pull it out and say: «Bitch, I’m hung!»/Take her somewhere and make her come» («Got Her Like») og «I need a porn star/I got a big ass dick, and I was born hard/I want some professional head/I’m tired of having sex in the bed» (fra porrstjerne-anthemet «Porn Bitch»), er dette muligens ikke albumet for deg. Men som sagt, det musikalske er absolutt på stell her, med nevnte «Got Her Like», «Playa For Life», Chase Hattan-gjestede «The Magazine», old school-flotte «Shut Up Nancy» og den glimrende «I’m a Stop» (med 50 Cent, Twista og Devin) som personlige favoritter. Og er du ikke fast leser av Fett, samtidig som du lar deg underholde av en tankegang hvor «drømmen» er å gå fra husmor til platinablond babe («So you stare at the magazines/Dreaming, wishing you could have those things/But all you do is cook and clean/feels like somebody just took your dream/ And your husband said it/It won’t happen, forget it/You’re laughing, but it ain’t so funny/Cause you know you could have been a Playboy bunny»), vil jeg på det bare opplyse om at Spotify ikke er lenger enn et tastetrykk unna. Mathias Rødahl 4/2012

MUSIKK

Cool new guy in the bluesmobile WILLIS EARL BEAL Acousmatic Sorcery (Limited Edition) (CHARITY/XL RECORDINGS)

At 27 år gamle Willis Earl Beal tilsynelatende fremdeles bor hjemme hos bestemoren sin i Chicago og ble oppdaget av hittegodsbloggen Found Magazine da han etterlyste en nice pretty girl på en flyer, og ikke gjennom det sedvanlige digitale pr-maskineriet, har sjarmert mange. Så mange faktisk, at XL Recordings like gjerne bestemte seg for å signere en avtale om fire

(!) utgivelser allerede før han hadde gitt ut noe som helst. Markedstilpasset quirkyness og talent har vist seg å være gangbar mynt en eller to ganger før, og, heldigvis, for Beal likeså. I motsetning til mye annet hørbart der ute, klarer Beal å framkalle en hel del veldig levende scenarioer; i det ene øyeblikket står han på en skraphaug, mens han hamrer løs på tilfeldig skrot flankert av Tom Waits anno Mule Variatons. I det neste kanaliserer han Blind Willie Johnsons blues og Sam Cookes kraftfulle røst på en så uanstrengt og lite til-

gjort måte at en kan spørre seg om materialet virkelig er nytt, eller en long lost skatt som har skjult seg under bomullsåkrene i årtier. Og selv om det kanskje kan være vanskelig å plassere Beal innenfor én referanseramme – samtlige artikler om Beal namedropper forskjellige artister og sjangere han potensielt låter som – gaper han aldri over for mye til at det høres ut som nok et anstrengt hipster-lol. Bare se, for eksempel, så deilig ektefølt og tilbakelent han er på den lavmælte «Evening’s Kiss», hvor han rimer vakker poesi med linjer

som like gjerne kunne ha vært strofene i en rap: «I’m still disillusioned and cool catatonic/Always in a daze without smoking that chronic/Ask me how I’m feeling; well I’m full of shit n doubt/Ask me who I’m with and I’ll tell you I’m without». Videre drodler Beal en liten historie i den skranglete «Sambo Joe From the Rainbow» hvor han ber Sambo Joe fiske ham opp av elven og opp til himmelen, og avslutter håpefullt med å hviske «Please save me». Karima Furuseth

Tanlines Mixed Emotions (YOUNG TURKS/PLAYGROUND)

Retro. 2009-retro. Skal vi kreve av moderne musikk at den er ny? Dette har vært en populær problemstilling blant musikkritikere i det siste, særlig i kjølvannet av Simon Reynolds bok Retromania fra ifjor. Problemet, slik Reynolds ser det, er at det ikke lenger produseres nye ideer, det er bare gamle som resirkuleres. Så hvordan skal man stille seg til et band som Tanlines, som ikke engang stjeler fra den brede pophistorien, men ganske åpenbart knabber fra en historie som springer fra 2009? Tidvis høres de så mye ut som en symbiose av Cut Copy og Vampire Weekend at det knytter seg i magen og brekningsmekanismene setter inn. Men på en annen side så forteller dette kun halve historien, for det er mer til Tanlines enn tyveri. En kan si at tyveri kun opererer som et skall, men på bunn finner vi et par låtsnekkere som virkelig kan sakene sine. Kan vi med integriteten i behold avfeie det at de ligner så mye på nevnte band som et slags uhell? En låt som «All of Me» gjør dette spørsmålet tydelig, all den tid låten er såpass bra at det er umulig å ikke la seg bevege. På overflaten er den lite annet enn en pastisj på senere års indiedisco, typ Cut Copy møter Friendly Fires. Men under der finnes det en låt, med ektefølt angst og ganske reell emosjonell dybde. På den ene siden er det altså noe derivativt vås, på den andre siden er det en sånn type låt som gir deg lyst til å danse bort sommernetter. Med «Yes Way» er det det samme, her med en basslinje som er mer enn oppbrukt og en vokalfrasering som ikke kunne vært mer Vampire Weekend,

Foto: Sofia Fredricks Sprung

SUSANNE SUNDFØR The Silicone Veil (VIRGIN MUSIC) Knirkebeineren. Det er med en viss ærefrykt jeg anmelder Susanne Sundfør. Hun har unektelig befestet sin posisjon som rikskverulant, hardcore feminist og ikke minst en av vår samtids beste musikere. Den første som introduserte meg for henne, fortalte hvordan han hadde begynt å grine av «The Brothel», og jeg skulle siden møte flere som hadde latt hennes musikalske magi røske tak i deres innerste følelsessenter. Jeg har nok et mer anstendig forhold til Sundførs musikk, men desto høyere forventninger, både til kvalitet og dens appell til meg. Akkompagnert av Trondheimssolistene på

4/2012

fem av ti spor, flankert av våre fineste produsenter og musikere stilles det høye forventninger til hennes andre fullengder. The Horntvedts, ved Line og Lars, er godt representert både på musikalske bidrag og i produksjonsrollen, Jørgen Trææen er mikseren, Sundføren kan så visst velge fra øverste hylle. Det som slår meg etter første lytt, er hvorfor så mye av det elektroniske arrangementet er så oppe i dagen likt Lykke Lis Wounded Rhymes? Det er noe skuffende uoriginalt ved pulserende pauker i Sundførs musikalske univers, og knirkete beats a la Røykssopp i 1999, wtf? Men sterke låter og en utenomjordisk inderlighet redder henne fra å falle i den trivielle fellen. Når hennes klagesang når sitt klimaks på tittelsporet, evner hun å fange min

oppmerksomhet og gi den litterære assosiasjoner. Jeg tenker på Per Olov Enquists kjærlighetsroman »Styrtet Engel», og Maria og Pinons historie om det tohodete monsteret Pinon som ble holdt fanget i en gruve i Mexico. Historien er sann, men tillagt mer kjøtt av Enquist, som har gitt liv til Pinons utvekst. Ja, det andre hodet er en kvinne, Maria, og hun er Pinons kone, som lever gjennom Pinon. Hun har ikke stemme, men synger visstnok til Pinon. Hun kan synge ondt og hun kan synge vakkert. Når hun synger ondt piner hun Pinon, når hun synger vakkert fyller hun ham med kjærlighet, og det er omtrent sånn Sundfør oppleves. Det er ikke til å komme bort i fra at hun har en kraftfull stemme. «De levde og døde innfanget i

hverandre. Først ulykkelig, så – det var vel lykke. Han bar henne som gruvearbeideren bærer sin pannelampe; gjennom denne lampen falt mørke og lys (…)». Slik oppleves The Silicone Veil også, det som i utgangspunktet er nok et musikkstykke av samtiden, er tillagt så mye jus og dramatikk at det blir interessant. For når alt kommer til alt, var Pinon bare en gruvearbeider med utvekst i hodet. Susanne Sundfør leverer på ingen måte noe nytt under solen. Selv om det tidvis er kraftfullt og guddommelig vakkert. De elektroniske elementene har vi hørt før, både hos Lykke Li og Sufjan Stevens, og ikke minst Björk. Ekte kjærlighet er når du faller for noe du ikke hadde sett etter eller forventet. Inger Lise Hammerstrøm

men med en melodi i bunn, hvis subtile eleganse får det til å revne i hjerterota. På «Lost Somewhere» blir det så mye at man havner helt i villrede. Er det homage, tyveri eller bare kløktig bruk av referanser? Låten er i seg selv ikke særlig bemerkelsesverdig, sval, semi-elektronisk pop med klare afrikanske inspirasjonskilder, en litt svakere utgave av nevnte Vampire Weekend. Men så er det refrenget da, som er stjålet fra Beach Boys «I Know There’s an Answer», men i stedet for «I Know», synger Tanlines «You Know», en liten og ubetydelig forskjell. De stjeler fra Beach Boys, men de stjeler også fra Cut Copy, som på sin side stjal fra Fleetwood Mac på sin «Take Me Over». De stadige henvisningene smelter sammen til en veldig utydelig smørje det ikke er lett å bli klok på. Mixed Emotions er virkelig en treffende album-tittel. Vi kan ikke kreve at all ny musikk kommer med ett sett nye ideer, men vi kan kreve at det finnes en slags intensjon der, om å lage noe man tror på, noe som engasjerer. Og under all staffasjen til Tanlines er det et eller annet som virker verdt å tro på, men de behøver en overflatebehandling. Håvard Ringen Tyga Careless World: Rise of the Last King (Young Money/Cash Money/Universal)

Mer prins enn konge. Etter indie-albumet No Introduction (2008) og en hel haug med flotte mixtapes, er det endelig tid for major label-debuten til Compton-unggutten Tyga (som mange av dere sikkert allerede vet ruller med bransjens «hotteste» team, Young Money/Cash Money Records), og jeg innrømmer glatt at jeg er mer imponert av 22-åringens nye

MUSIKK album enn jeg forventet. Sparket i gang av sin Mado Kara Mierusamplende intro, som selvfølgelig skal spille på det valgte kongetemaet, flyter han gjennom et par Jess Jackson-produksjoner før han allerede på låt nummer to går inn i albumets første standout-spor «Lil Homie», laget og gjestet av Pharrell Williams. Låta tar oss tilbake til Neptunes/N.E.R.D.gullalderen, et sound som passer Tyga veldig godt, der han går fram og tilbake med «Big Dog» Williams. Herfra fortsetter ferden videre med både flere høydepunkter, med også spor som dessverre ikke klarer å tilfredstille på samme måte, noe som sier seg selv på et såpass langt album (18 låter). Tyga har allerede laget lyd med

singler som blant annet «Faded», «Rack City» (to av skivas beste spor) og «Far Away», sistnevnte er med sitt Chris Richardson-refreng (Young Money-sanger «kjent fra American Idol») av den mer radiovennlige typen, og dreier seg i likhet med mange av låtene her om ung kjærlighet. At store deler av skiva handler om dette og det sedvanlige «we made it»-temaet, er en annen ting som trekker litt ned, men man kan kanskje ikke forvente stort dypere problemstillinger fra en såpass ung rapper? Litt kjedelig blir det i alle fall i lengden, til tross for fin-fine saker som «I’m Gone» (som forøvrig er så ekstremt Drake-ish at det nesten blir litt drøyt), «Celebration» (T-Pain <3) og «King & Queens»

(med Wale og Nas). Et personlig hatobjekt er Chris Brown-gjestede «For The Fame» med sitt jævla slitsomme refreng, og litt ironisk er det jo også at Tyga lager en låt om ei dame som ikke er sammen med ham på grunn av stjernestatusen, når dama hans i virkeligheten er den «kjente» stripperen/gladjente-modellen Blac Chyna. Ikke akkurat en frøken som ser lett på de tingene der, altså. Careless World: Rise of the Last King er med andre ord et album som treffer både høyt og lavt, men likevel ender opp på den positive delen av skalaen, takket være mange bra og varierte produksjoner og ikke minst Tygas egne ferdigheter som rapper. Mathias Rødahl

stemmen sin uten å presse den over bristepunktet) og hennes Bobby Newberry-gjestede versjon av La Roux’ «Bullettproof». Skivas desiderte høydepunkt er likevel hennes selvproduserte sistespor «Hit The Ground Runnin», som ligger på et helt annet nivå enn resten av låtene, og er det eneste bidraget med noe som helst hitpotensial. Melody Thornton kan altså levere varene, men da må hun gi opp fantasien om at hun er den amerikanske stjernehimmelens nye vokalsensasjon. Mathias Rødahl PAUL WELLER Sonik Kicks (ISLAND/UNIVERSAL)

Skrekk-scenarioet. Det er en tung beskjed å få: En av de virkelig store har vært i studio, og laget noe «eksperimentelt», og resultatet har blitt, stadig ifølge ham selv: «grensesprengende». På papiret leser en uttalelse som dette som en selvpåført dødsdom; det funker så og si aldri. Men denne gangen er det heldigvis Paul Weller, The Modfather, demi-god og all-over ikon, som uttaler seg. Det er liksom grenser for hvor ille det kan bli. Og det viser seg raskt at det grensesprengende og eksperimentelle er noe man må ta med en solid klype salt. Paul Weller er etterhvert blitt en gammel mann, og for eldre herrer skal det tydeligvis ikke så mye til for at noe blir, igjen: «grensesprengende og eksperimentelt». Det begrenser seg til litt kreativ studio-triksing, litt romklang, noe panering og det faktum at ikke hver låt er fullstendig lineær, som det pseudo-symfoniske mellomspillet «Serene». Men det er jo en bra ting, vi vil jo ha Weller slik vi liker ham, slik vi kjenner ham. Og i den forstand skuffer på ingen måte «Sonik Kicks»; den er umiskjennelig. I det hele tatt er det lite på låtsiden som skiller Sonik Kicks fra resten av katalogen til den modne Weller. Ingen av de tre første låtene på dette albumet ville vært malplasserte på Wellers forrige album, protestplata Wake Up The Nation. Her går det unna i et galopperende og heseblesende tempo – noe for hektisk for undertegnedes smak. På «By The Water» er Weller i den modusen jeg elsker ham i: tilbakelent, emosjonell og sjelfull som bare faen. Weller pløyer igjennom det han kan av stilarter her, fra den nevnte og heseblesende åpningen, til mer sjelfulle og ettertenksomme ting, til reggae-aktige ting på «Study», og mer streit voksenrock på «Garden». Sonik Kicks er en plate på solid grunn, langt i fra det revolusjonerende verket som Weller fabulerte om i forkant. Men for mesteparten av fansen ender det opp som akkurat det de vil ha. For oss som liker den mer sjelfulle delen av modfaderens produksjon, ja, så blir det litt lite sjel. Håvard Ringen

4 TY SEGALL AND WHITE FENCE Hair (DRAG CITY)

Hello, safe ride! Sist helg ble jeg skysset hjem av en taxi-sjåfør som spilte The Doors fra det han mente var det feteste anlegget i byn. Den korte turen gjennom Waldemar Thranes gate rakk jeg å høre både «Light My Fire» og «Roadhouse Blues», og ikke et øyeblikk sneiet vi innom det obligatoriske samtaleemnet om voldtektsbyen Oslo. Jeg kunne bare lene meg tilfreds tilbake og la kveldens inntrykk senke seg. Da jeg på mandag satte Hair i spilleren, fikk jeg et gledelig flashback til helgens taxitur. Den diplomatiske kombinasjonen utagerende gitarer, hamrende keyboard, softe hooks og ydmyke nikk til 50-tallets råeste rockerytmer fikk meg til å glemme hverdagens rutiner og trivialiteter. Ty Segall og Tim Presley aka White Fence har herved motbevist to-storei-en-sekk-syndromet. Som to motpoler smelter de sammen og gir garasjerock anno 2012 en ny dimensjon. Første spor, «Time», etablerer stemningen som en god Tarantino-film, nonchalant tilbakelent, men spennende nok til at du vil høre hva som skjer bak neste riff. 3 minutter og 26 sekunder ut i låta druser de innfriende nok til med en gitarvegg som vekker deg fra den komatøse marsjgangen. Fra andre sporet «I am not a game», briljerer de med musikalske referanser til nettopp Ray Manzarek og co. Det retrospektive tangentspillet alene er verdt en gjennomlytt. Og gitarene! Herrejesus. Gitaren i seg selv pleier vanligvis ikke trekke til seg min fulle oppmerksomhet, men på Hair blir jeg tidvis så forført at jeg finner meg selv i å – klisjefylt nok – lene meg tilbake i kontorstolen og bare lytte til den. Den fyldige lyden smelter seg inn i øregangene og etterlater kroppen i en religiøs tilstand av harmoni. «Crybaby», som er en åpenbar ode til John Waters filmklassiker med samme navn er en av skivas høydepunkt. Elegant blandet med datidens rockabilly-elementer og nåtidens rølpete garagerock. Hair kjeder deg ikke et sekund, og den har mange runder i spillere

til gode før du blir lei. Hadde jeg bare tatt kjørenummeret til den taxisjåføren hadde livet vært komplett og fritt for trivialiteter en stakket stund. Inger Lise Hammerstrøm Melody Thornton P.O.Y.B.L Slutt å skrike, jeg hører ikke låtene dine! Hvis navnet Melody Thorton høres kjent ut, husker du henne sikkert som en av medlemmene fra popsuksessen Pussycat Dolls, hvor 27-åringen hadde rollen som gruppas sangerinne-alibi. Det er altså hun som dukker opp her og der og drar litt sånn eekstra på vokalen med sin svarte og kraftfulle stemmeprakt. Det skulle med andre ord bare mangle at frøkna fikk vist seg fram på egenhånd. Eller skulle det nå egentlig det? Én ting er nemlig at en stor stemme på ingen måte betyr at artisten lager interessant musikk, og det andre, og kanskje mest relevante, er at Melody Thorntons stemme strengt tatt ikke bør omtales som «stor». Hun er absolutt flink nok til å gå videre i de første rundene av Idol, men jeg hadde ikke satset pengene mine på mer enn det. Thorntons debut-mixtape P.O.Y.B.L (Piss On Your Blackbook) [Whatever the hell that means, jou. anm.] byr nemlig på litt for mange småflaue «Nå skal jeg faen meg vise fram stemmen min»-øyeblikk, som ofte ender med skjærende toner og den alltid like pinlige bassgryntingen man gjerne bruker for å kamuflere manglene stemmekraft. Spesielt fælt er det på introen, hvor det blir så altfor åpenlyst at hun så gjerne vil, men ikke helt får til, noe som også er en gjenganger i spor som «Smoking Gun», «The One That Got Away» og ikke minst hennes «No Church in the Wild»-cover «Lipstick & Guilt». Når Thornton derimot ikke kaster seg ut i vokalrunking og forsøk på Amy Winehouse-sangnivå, fungerer det mye bedre. Gitarballaden «Loving You Better» er ikke noe mesterverk, men blir en etterlengtet pustepause blant all skrikingen, i likhet med «Someone to Believe In» (hvor hun for en gangs skyld får vist fram

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

4/2012

MUSIKK

Haraball synger om downs syndrom og Olafiaklinikken. Selv velger de å kalle det musikk «som spruter sæd». Tekst ANDREAS TYLDEN FOTO Rune Aasprong Hei! Hvem er så dere med dette rare bandnavnet? Høres ut som en danse bandversjon av Madball, jo! Jon Eivind: Nettopp! Før eller seinere ville det dukket opp et country Svisj-band som het Haraball. Men vi tok det først. At det vekker forvirring tenker vi bare er et godt tegn, at det tar litt tid å godta. Haraball er et litt sånn søtt uttrykk som ofte brukes av folk som ikke drikker så ofte, som «skeier ut» når dem tar seg en fest. Det var smått ironisk fra vår side i begynnelsen, men så ser vi jo at det funker. Dere høres ut som en breial bastardunge til OFF! og Black Flag. For folk som ikke kjenner til slike referanser, hvor i musikkhierarkiet hører dere hjemme og hva spiller dere egentlig? William: Hehe, godt sagt. Vi elsker OFF! og Black Flag og liker den sammenligningen.

JE: Det er som heavy metal bare at det er dobbelt så hardt og går dobbelt så fort. Black Flag, Minor Threat og ikke minst VOID er blant våre favoritter. De nuller kjapt ut det meste av det som blir kalt punk og hardcore i dag. Dere er ringrever i norsk hardcore/punk. Men så forsvant dere i nesten ti år og har brukt like mange år på å starte opp Haraball. Hva skjedde underveis? W: Nei, du vet, utdannelse, jobb også videre. Så har jeg «smakt litt på livet» etter at jeg wimpa edgen. Jeg har hørt mye på annen type musikk også, mens jeg har spilt masse tennis. Men min store lidenskap innen musikk har alltid vært hardcore og punk. Rastløsheten og faenskapet har ligget der latent. Det var en befrielse når jeg omsider fikk samla gutta ifjor, etter ti år med lobbyvirksomhet. Vi bare blasta i gang og jeg syns det låt hønnfett fra første øving. Deilig med litt substans i livet igjen.

Jeg ønsket at det skulle «sprute sæd», og det føler jeg vi har fått til.

velkommen til bogstad camp & turistsenter!

Bogstad Camp & Turistsenter er åpent hele året. Det er plass til ca. 800 enheter, og det er ca. 200 strømplasser. Vi har 36 hytter, hvorav 16 er utstyrt med dusj/WC. Alle hyttene har innlagt varmt/kaldt vann og en liten kjøkken-krok.

For mer informasjon, kontakt oss på: Ankerveien 117, 0766 Oslo Telefon: 22 51 08 00 - Faks: 22 51 08 50 E-post: mail@bogstadcamping.no Web: www.bogstadcamping.no

Plassen ligger ca 9 km fra Oslo Sentrum, med Bogstadvannet og Nordmarka som nærmeste nabo. På området finnes det bensinstasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle rettigheter. Alle hovedveier er godt skiltet frem til campingplassen. Det er gode bussforbindelser til og fra Oslo Sentrum.

BOGSTAD CAMP & TURISTSENTER

4/2012

B O G S TA D

Flere av dere spilte i de legendariske banda Tiebreak (som også gikk under navnet Gaybreak en periode) og Fairplay, som senere ble til Fairfuck. Haraball er en videreføring av disse to. Ikke mye selvsensur å spore der i gården. W: Gaybreak! Haha. Nesten glemt bort det nicket der. Haraball er absolutt en videreføring av Tiebreak og Fairfuck, men det er hardere, vassere og råere. Vi har vært veldig fokusert og bevisst på det musikalske uttrykket, og jeg syns vi har funnet et coolt og tydelig Haraballsound, veldig kjapt. Jeg ønsket at det skulle «sprute sæd», og det føler jeg vi har fått til. JE: Det som funket så bra med Fairfuck var at vi spilte rein tidlig 80-talls hardcore/ punk i en tid da nesten alle gjorde youth crew eller andre HC-stilarter. Det var oss og Amdi Petersens Arme fra København. Kanskje vi får til noe av det samme igjen, fått dempa denna crabcore/tweenwave greia? Fairfuck traff også veldig bra med låta «Smoke» som var pro røyking, til glede for alle røykere som var lei av alt detta avholdsmaset. Jeg hørte fra en kompis på turné som møtte en tysker som lurte på om låta var ekte eller om det bare var ironisk. Han ble kjempeglad da han hørte at hele bandet selv røyka. Vi har tatt med oss det

beste fra begge banda, den råe kraften som lå i TB soundet og faenskapet til FF. Tekstene til Haraball handler om å «psyke seg opp før aidstest på Olafiaklinikken, å sammenligne seg selv med en med downs syndrom (og tape duellen!) og 50-åringer som skryter av sin seksuelle CV». Ikke mye straight edge youth crew igjen her, gitt. Heller youth taboo, eller? JE: Youth Taboo most def. Det er så mye å hente der, når du kommer deg unna de klassiske temaene. Tidlig 80-talls punk, de ga helt faen og sang om hva de ville, de hadde ingen å please. Det handlet bare om å få ut aggresjon. Alle som har vært på Olafiaklinikken vil vel være enig i at den kjipe følelsen du sitter med da, den fortjener en sang. Og når du er så nedfor at du blir sittende og misunne folk med downs, så skriver du om det. Men nå er det faktisk sånn at de mørkeste og mest negative låtene våre er de som er mest allsangvennlige. «The Rope» for eksempel føles som en skikkelig gladlåt, selv om den handler om å henge seg. The Rope slippes på Fysisk Format 13. april. Release på The Rope på Internasjonalen torsdag 19. april.

Et ledende europeisk universitet med banebrytende forskning.

Norges beste uteliv i landets eneste storby.

Foto: Sigve Aspelund / Tinagent

187 studier. Finn studiet som passer for deg p책 facebook.com/blikjentmeduio eller p책 uio.no

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Passe fiktivt og passe ambisiøst: et tankevekkende tidsportrett. Hunger Games anmeldt på side

Regissøren og produsenten av sci-fikomedien Iron Sky opphever grensen mellom profesjonelle filmskapere og fansen. Intervju på side

... det må være andre kvaliteter ved Palin som gjorde at McCain tok henne med på laget. 74

Game Change anmeldt på side

Tyrannosaur Regi: Paddy Considine Med: Peter Mullan, Olivia Colman, Eddie Marsan Litt tam rennesteinsrealisme fra Storbritannia. Tyrannosaur inneholder scener med voldtekt, dyredrap, konemishandling, gatevold, rasisme, skamferte barn, alkoholisme, brunblomstret tapet og stygt interiør. Samtidig prøver den å være en slags kjærlighetshistorie. Settingen er en urtrist britisk arbeiderklasselandsby, hvor de fleste tilsynelatende sysselsetter seg selv med å skrike til naboene at de må holde kjeft. Alle vi møter er ødelagt på en eller annen måte og snakker for det meste i en blanding av trusler og banneord. Den eneste gangen vi ser noen smile er i en begravelse.

The Lady Regi: Luc Besson Med: Michelle Yeoh, David Thewlis, William Hope, Sahajak Boonthanakit Filmatisert wikipedia-artikkel. The Lady begynner med en misvisende dramatisk introduksjon. Året er 1947 og vi blir umiddelbart dratt inn i en blodig militær operasjon hvor Aung San Suu Kiys far (en helt i folkets øyne etter at han befridde Burma fra britene) og alle hans medarbeidere blir brutalt myrdet i en maktovertagelse begått av det militære regimet. Så skifter plutselig tempo, historien tas opp igjen i 1988 og Suu Kiy er lykkelig kone og tobarnsmor i England, landet til farens tidligere fiender. Da moren hennes får slag, må hun imidlertid dra tilbake til hjembyen Rangoon for å ta seg av henne. Noen politiske åpenbarin-

ger og en valgkamp senere, dømmes hun til femten år i husarrest. Luc Besson har lagt ut på en famlende reise i livet til en levende legende, og prøver å forklare hele konflikten i Burma med alt det innebærer av historie, kultur og naturskatter; det er flott det, men hvor blir det da av Aung San Suu Kiy oppi alt dette? Familielivet er både det mest følelsesladde og feilslåtte. Det er hjerteskjærende når hennes mann og to sønner kjemper forgjeves for å få sett henne igjen, samtidig som de skal leve sine enkle britiske liv. Rørende telefonsamtaler og enkle familiesituasjoner viser hvor fortvilende det må være å observere hjelpeløst fra sidelinjen. Suu Kyi spilles perfekt i de sekvensene hvor hennes høviske pasifisme skal inspirere burmeserne ved taler og kjente sitater, men når denne modusen

Verst av dem alle er Joseph; en middelaldrende alkoholiker med ukontrollerbare raserianfall som eksploderer i ansiktet til alle som så mye som titter i hans retning. Da han blir kjent med den velmenende fretexarbeideren Hannah, begynner han imidlertid å få tanker om å forsøke å forandring seg. Selv om hun er en religiøs veldedighetsarbeider som gjerne vender det andre kinnet til, er hun også den med størst demoner, i form av en ektemann hvis snilleste måte å vise affeksjon på, er å urinere på henne mens hun sover. Skuespillerne er svært overbevisende tapere, og filmen fungerer godt som karakterstudium. Den gjorde meg både frustrert og forbanna, og fremprovoserte sterke ønsker om å hevne meg på den patetiske mannen som

gråter og lover å aldri slå kona si igjen. Selv om man kanskje ikke skulle tro det, blir det hele likevel litt tamt. Storyen er helt grei, men byr ikke på noe du ikke har sett før og det virker som den debuterende regissøren Paddy Considine ikke har vært selvsikker nok til å ta av seg silkehanskene. Alt for koselig bakgrunnsmusikk er helt malplassert, og klarer ikke gjøre forholdet mellom hovedkarakterene søtt, samme hvor mye den prøver. En liten twist mot slutten er ganske fiffig, men sammenliknet med hardtslående mesterverk som Irreversible eller Ex-Drummer, blir Tyrannosaur en ganske ufarlig lettvekter. Torgeir Blok Premiere: 20. april

overføres til intime familiesituasjoner, blir det fryktelig stivt. Man får aldri komme under huden på Aung San Suu Kiy. Og hennes stoiske framtreden kjenner vi jo allerede fra mediedekningen. Ironisk nok forklarer da også Suu Kiy sin mann hvor mye hun misliker dette media-spetakkelet. Om det finnes snev av sannhet i et slikt utsagn, har imidlertid Luc Besson skivebommet med dette overdådige melodramaet. Blottet for politisk dybde og personlige innblikk, velger han heller å innkassere visuelle poeng på de burmesiske urinnvåneres merkverdigheter: tatoverte ansikter, Kayan Lahwi-kvinner og folkedrakter. Hjertet er nok på rett sted, men Aung San Suu Kiy og «hennes» undertrykkede folk fortjener mer enn dette. Siren Løkaas Premiere: 27. april 4/2012

FILM

Gripende action, endelig The Hunger Games Regi: Gary Ross Med: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Stanley Tucci, Donald Sutherland, Elizabeth Banks, Lenny Kravitz En underholdende kritikerlek: å lage liste over mulige og gyldige filmforelegg. The Hunger Games: Robinson, Big Brother, Battle Royal, Call of Duty, Lord of the Flies, The Gladiator osv. I dette tilfellet er det unødvendig – filmatiseringen av Suzanne Collins’ første trilogiroman er seg selv nærmest. Helstøpt, besnærende og uten for mange, for flinke og for åpenbare lån. 19:56:08 I et post-apokalyptisk Nord-Amerika, Panem, arrangeres hvert år The Hunger Games, en iscenesatt alle-mot-alle-tevling signert nasjonens totalitære maktsentrum, Capitol. Lekenes mål? Prevensjon mot opprørsvilje. Middel? Bestialsk fysisk og psykisk terror pakket inn i glanspapir. Form? Realityshow! Tjuefire unge deltagere fra tolv distrikter valgt ut via lotteri for å kjempe mot hverandre til én står igjen. Brød, sirkus og friskt barneblod til kollektiv forlystelse og Capitols kalkulerte glede. Inntil Katniss (Lawrence) melder seg frivillig for å spare søsteren. Hva er det med Jennifer Lawrence og hvorfor trenger actionfilmen fortsatt pil og bue? Det siste først. En av The Hunger Games mest slående kvaliteter, er evnen til å bruke den uunngåelige volden og den inhumane grusomheten for alt det den er verd uten å skjene over i det spekulative, det kjedsommelige eller det ukritiske. Her er buen og

tyrannosaur. natt og dag 29.03.12 18.40 Side 1

nattogdag.indd 1

vinner world cinema beste regi beste skuespillere sundance filmfestival 2011

25.03.2012

the guardian

empire

Når boblene brister Regi: Hans Petter Moland Medvirkende: Joseph Stiglitz, Michael Lewis, Carlota Perez, Sophus Reinert, Erik Reinert, Øystein Stray Spetalen, Georgios Papandreou Mens finans- og kulturelite har fjonga seg med dressjakker, slips og vin til 85 kroner glasset, sitter jeg udusja og tilbakelent i en burgunderrød sofa med 23,35 kroner på kontoen og undres over hvorvidt det er aksept for å konsumere medbrakt bollepose, pinlig klar over at garderobeplikten på Folketeateret har brakt Mikke Mus-trøya jeg fikk av mamma ut i plenum. Sammen skal vi se en dokumentar om finanskrisen. Produsent Odd Arvid Strømstad åpner aftenen med å erklære at Hans Petter Moland har dykket ned i en «utrolig komplisert

en film av

DESIGN: WWW.EXIL.NO

pa kino fra 20. april WWW.ARTHAUS.NO WWW.FACEBOOK.COM/ARTHAUS.NO

4/2012

pilen en god forklaringsmodell. Fra de første bildene, Katniss på jakt i skogen, fanger den stramme buestrengen ved det myke kinnet filmens forbløffende sobre forhold til død og djevelskap: kunsten å dvele ved det intense øyeblikket rett før handlingen skjer, med visshet om at valget enda finnes. Sinnbildet på den absolutte konsentrasjonen, elegansen som det-tross-alt-menneskelige automatvåpenet ikke rommer. Så var det Katniss Everdeen. Hvem andre fra Hollywood enn Lawrence kunne ha gjort henne nå? Sterk uten å være statisk, attraktiv uten å være opplagt, og i stand til å gjøre standardreaksjoner gripende: avskjeden med søsteren, angsten før kampen, sorg over tap av liv og så videre. Tradisjonelle scener, nyansert spill og et filmfoto som aldri forkjæler de ladede øyeblikkene mer enn nødvendig. Pluss i margen skal også Woody Harrelson og Stanley Tucci ha, samt scenograf og kostymedesigner. Endelig en fremtidsvisjon mer lik en tidlig-modernists uklare idé om en mulig postmodernisme, snarere enn en nok en safe high-tech variant i hvite, grå og metalliske toner. Kostymene bygger en fin bro mellom set-design og karakterer, og forbløffende nok er 30-tallets depresjonsbekledning parret med Marie Antoinette, Galliano og det sene 90-tallets fargerike pop-univers, en god blanding når et tenkt post-Amerika skal gjøres troverdig. Et passe fiktivt, passe ambisiøst og nettopp derfor tankevekkende tidsportrett. Ragnhild Brochmann Premiere: 23. mars

materie» som de har brukt et år på å gjøre «så forståelig som mulig». Det slår meg at jeg, med min MZ-matte og totale mangel på forståelse for hvordan verdensøkonomien fungerer, utgjør et veldig passende testpanel. Filmen åpner med såpebobler foran skyskrapere og klipper seg gjennom innledende kommentarer fra amerikanske økonomivitere før Moland tar oss til kommunen Vik i Norge, som gikk bankerott etter å ha investert fremtidige kraftinntekter i amerikanske obligasjoner for å kjøpe seg litt veistrekning. I den forbindelse leverer Øystein Stray Spetalen filmens mest treffende – og forståelige – kommentar, til stor jubel fra salen: «Når folk tar på seg fin dress og kommer med hyggelige visittkort og er flinke til å snakke for seg – asså, det er et kjennetegn på svindlere, det!». Forhenværende ordfører i Vik

og en av hans kolleger sendes ut på reise for å finne svar på hvordan de ble så grundig lurt. Dessverre forsvinner fokuset på Vik gjennom store deler av filmen før det hentes inn igjen mot slutten. Filmen kunne klart seg fint uten dette litt krøkkete forsøket på rød tråd – eller med mer av det. Mange eksperter har mye fornuftig å si om årsakene til finanskrisen og veien videre, og jeg prøver virkelig å forstå gjennom halvannen time. Tidvis er jeg også både engasjert, provosert og oppgitt over økonomiske systemer og vestlig kynisme, men litt for mange ekspertutsagn går dessverre over hodet på meg. Jeg forlater salen skuffet over fortsatt ikke å kunne forklare for mine eventuelle barn hvorfor økonomien gikk heden i det herrens år 2008. Martin Øsmundset Premiere: 23. mars

FILM

Haywire (aka Knockout) Regi: Steven Soderbergh Med: Gina Carano, Channing Tatum, Ewan McGregor, Michael Douglas, Michael Fassbender, Antonio Banderas I’m not Bourne bad, I’m just drawn that way. Et globetrottende spioneventyr på tvers av metropoler: check. En ukjent hovedperson som forteller sin historie ved å huske tilbake: check. Et uskyldig sidekick som blir ufrivillig involvert: check. Intense og realistiske basketak filmet med håndholdt kamera: check. Biljakter gjennom trange gater og øde landeveier, klatring ned takrenner og hopping over gjerder, leiemordere som forræder hverandre i hytt og gevær: check, check og check!

Jo da, Gina Carano spiller Jessica Bourne. Hun tiltales kanskje som Mallory Kane gjennom hele filmen og det er ingen offisielle linker til Bourne-trillogien, men opplegget er så likt at vi kan ikke annet enn å forholde oss til dette som en spin-off. Forskjellen er at frøken Carano har pupper. Store pupper. Hun er ikke bare uovervinnelig, men sexy også, skjønner? For hva er vel tøffere en barsk kar som banker dritten ut av stilige spioner med skjulte motiver? Ei smekk frøken som gjør akkurat det samme. Mhm, Laura Croft step aside, altså. Med eklektiske Steven Soderbergh i registolen, har et imponerende antall superstjerner sagt ja til å bli med på festlighetene. Michael Douglas,

Antonio Banderas, Michael Fassbender og Evan McGregor er bare toppen av lista, i tillegg til en haug av «hvor har jeg sett ham før»-tryner. Filmen er helt streit spionaction og jeg liker pupper jeg, men likevel falmer den litt i skyggen til storebror Bourne. Handlingen er noe kludrete og en loungy jazz-låt som spilles i bakgrunnen gjennom mesteparten av filmen, blir en unødvendig og parodisk poengtering av hvor funky og kult det hele skal være. Det virker try-hard gimmicky og flåsete. Jeg har forresten alltid trodd at det ikke var kult å slå jenter, men Haywire får det til å virke ganske underholdende. Torgeir Blok Premiere: 30. mars

The Rocka Regi: Robert Næss Med: Hans Bastian Borg, Brage Kvasbø, Thor Staff Christiansen, Kristin Magnus, Harald Borg Weedon, Arne Hvidsten, Mia Borg Weedon, Cybele Bøttger Hebæk, Thomas Seltzer, Ronni le Tekrø Rock’n’ølmage. Bastian er et naivt og velmenende naut som ruller ut i en midtlivskrise og bestemmer seg for å leve ut guttedrømmen. Utrustet med et beskyttende lag spekk rundt midjen og manglende sans for selvinnsikt, får den 44 år gamle fjompen det for seg at han skal bli rockestjerne. Kompiser og familie tropper opp, men ingen har hjerte til å fortelle at det egentlig bare er for å være hyggelig. Ingen tror at dette skal gå veien. Ikke kinopublikum heller, for The Rocka er ikke en feel-good historie om en fyr som overvinner oddsa. Tvert imot er det en tragikomisk perle som ville gjort Ricky Gervais forlegen. Filmen balanserer på kanten av en troverdig dokumentar, og jeg er sannelig ikke sikker på hva som er ekte og hva som er oppspinn. Alt Bastian gjør er så dumt at du tviler på om det er kan være sant, men er likevel litt for hysterisk til at det kan være skriptet: Han klarer så vidt å holde seg oppreist på et skateboard som ruller ned en slakk bakke, ei dame han spiser middag med blir overrasket da han kaller det en date, og han tafser datterens venninne mens ho flørter med et yngre bandmedlem. Etterhvert dukker Thomas Seltzer opp for å si at det var først da han kuttet sitt bekjentskap til Bastian at hans egen karriere tok av. Arne Hvidsten låner tullingen penger, men blir ikke happy da han får se hvor mye av det som blir brukt på alkohol. Bastian svarer bare med vidunderlig ignorante ansiktsuttrykk og perfekt komisk timing. Filmen fremstår som en norsk versjon av Spinal Tap med en intravenøs overdose av selvironi, og jeg kan ikke huske sist gang jeg har ledd så mye på kino. Både jeg og mitt følge hadde vondt i lattermusklene da The Rocka var ferdigrocket. Torgeir Blok Premiere: 20. april

Iron Sky Regi: Timo Vuorensola Med: Julia Dietze, Götz Otto, Christopher Kirby, Tilo Prückner, Udo Kier, Peta Sergeant, Stephanie Paul Sieg hell yeah! Iron Sky både velsignes og fordømmes av historien om hvordan den ble til: Regissert av en finsk fanboy som tidligere lagde Star Trekparodier i kjelleren til moren sin, en kar som forsøker å omvelte blockbuster-industrien ved å gjøre alt på egenhånd og skippe studiosystemet med sine innarbeidede rutiner for kvalitetssikring. Med et moderat budsjett har han brukt seks år på å skape drømmefilmen akkurat slik han ville. Denne informasjonen gjør noe med kinoopplevelsen: Jeg blir mektig imponert over dataanimasjon stort sett på høyde med det man har blitt vant til fra Hollywood. Jeg tillater større slingringsmål fra en regissør som ikke har all verdens erfaring, og jeg unnskylder nerdevitser med sluttpoenger man ser milevis i forkant. Noe er faktisk litt morsomt, som da man forstår at den svarte astronauten også har svart romdrakt, eller da han jages av

nazister som melder om «a male negro, unarmed, but possibly angry». Spørsmålet er bare hvor mye man skal unnskylde i skapergledens ånd? Filmen er nesten morsom, nesten spennende og nesten actionfylt; men ikke helt. Det er mange latterlige utgangspunkt som forspiller muligheter til vitsemakeri, actionsekvensene virker som de er til mer for å vise kul dataanimasjon enn for å skape spenning. Og selv om universet er helstøpt, er storyen dekket av krater og bærer preg av å bli til på et nachspiel der gode kamerater har ledd av hverandres vitser. Likevel er Iron Sky en sjarmerendes tullefilm med masse glimt i øyet, som underholder godt med et par øl innabords. For å holde på variasjonen i dyrehagen av filmproduksjon, må man kanskje tillate at noen dyr ikke er helt stuereine. Og dersom du lurer på hvordan den samme filmen hadde blitt om den var produsert og polert av for eksempel Dreamworks, vel, da er svaret ganske enkelt: da hadde det aldri blitt noen film. Torgeir Blok Premiere: 4. april

I SALG PÅ DVD OG BLU-RAY

4. APRIL 4/2012

Leie: 4. april 2012 Kjøp: 18. april 2012

Leie: 11. april 2012 Kjøp: 11. april 2012

Kun leie: 18. april 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

Leie: 11. april 2012 Kjøp: 18. april 2012

Kun leie: 4. april 2012

Leie: 25. april 2012 Kjøp: 25. april 2012

FILM TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – MADRID - LIMA // BUENOS AIRES - AUCkLAND - SYDNEY - SAIGON // FRA kR. 17.450,BEIjING - OSLO OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY AUCkLAND - LOS ANGELES - OSLO FRA kR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIjI

AUSTRALIA

FRA kR.

9.450,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.250,-

FIjI

Game Change Regi: Jay Roach Med: Ed Harris, Julianne Moore, Woody Harrelson Drill baby, drill! Om du skjelver ved tanken på at Sarah Palin kunne vært en hjertestans unna presidentembetet, vil du elske Game Change. Om du liker henne, sitter du antagelig å skriver hat-mail til produksjonsselskapet akkurat nå. Men hva med deg som sov i trygg visshet om at Palin-McCain sin «Real America»-strategi var dømt til å tape uansett, men som er nysgjerrig på det politiske og kulturelle fenomenet Palin, vil du ha noe hente? Nei, i grunn ikke. Til det blir det litt for mye amme- og joggebukse-Sarah i HBO-filmatiseringen av Game Change. Skaperne av Game Change gjør nemlig få forsøk på å forklare Palins appell. Da er de mer interessert i å gjenta hvor dum hun er. Der forfatterne av boka – Mark Halperin (Time) og John Heilemann (New York Magazine) – sveiper over hele valgkampen i 2007-2008, har filmen en spissere agenda og konsentrerer seg

FRA kR.

10.450,-

SURFEkURS 5 DAGER SYDNEY FRA kR. 3.990,BYRON BAY

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

i stedet om de juicy delene som involverer Alaska-guvernøren. For eksempel scener som involverer ganske eh, basic historieleksjoner: «Ok, Sarah», sier en av rådgiverne mens han peker på et kart over Europa: «Dette er Tyskland. De var de slemme under både 1. og 2. verdenskrig». Det er med andre ord opplagt at det må være andre kvaliteter ved Palin som gjorde at McCain tok henne med på laget. Hva disse består i, er imidlertid filmen mindre interessert i å undersøke, annet enn kort å skissere kampanjeledernes motivasjon, som kort kan oppsummeres som et forsøk på å supplere McCain med det han selv ikke har: jaktegenskaper («She likes to moose hunt», sier Rick Davis, en av rådgiverne til John McCain. «This is a woman with a gun, John. The base is going to do back-flips») og resonans i folkedypet. Symptomatisk nok får vi imidlertid aldri se Sarah på elgjakt, til tross for at denne tilforlatelige omgangen med gevær, villmark og naturkrefter helt opplagt utgjør en stor del av hennes appell. Vi blir heller ikke introdusert for den ertelystne

og, du vet, sexy Sarah; eller den tøffe guvernøren med 80 prosent (!) oppslutning hjemme i Alaska. Frarøvet all spenst og ære, fremstår hennes dokumenterte popularitet mest som en gåte. Hva er det som tross alt ga kraft til hennes sjarme og demagogi? Filmen gjør få eller ingen forsøk på å besvare dette. I stedet blir vi avspist med en uregjerlig og surmulende kvinne i overgangsalderen som savner babyen sin og aldri slutter å taste på blackberryen sin. Resultatet kjennes forstilt og overtemperert, og Palins hyppige stemningsskifter oppleves mest som barduse (fra resignert og trøstesløs til total hybris i løpet av sekunder). Når det er sagt: kudos til Julianne Moore som til tider ser (men kanskje ikke høres) forbausende lik ut kvinnen hun er modellert etter. Det samme gjelder også de andre rollene som gestaltes, med unntak av ektemann Todd Palin som pussig nok ikke ligner i det hele tatt. Ble noen syke i siste liten? Håvard Nyhus «Game Change» ble sendt på HBO 10. mars. Du finner den på piratebay.

SPANSk SPRÅkSkOLE I BUENOS AIRES FRA kR. 2.550,7 DAGER TRADITIONAL INkA TRAIL FRA CUZCO FRA kR. 3.150,4 DAGER

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI TIL ZANZIBAR FRA kR. 8.790,10 DAGER jOBB FRIVILLIG MED hVIT hAI FRA kR. 4.650,I CAPE TOwN 7 DAGER ultimate STA Travel er det som vil k fol for et yrå seb rei vår helt et ign des k utforske verden. Vi fik fikk meget og e, rut ndt -ru den unike jor nskapsrike reisegod assistanse av kun under reisen. og konsulenterbåde før for å svare ige gel jen tilg id allt å huske STA var se som vi kommer til rei en k fik vi pes for kjø på spørsmål, og kan som opplevelser er ikke noe god start.” resten av livet. Gode en er vel Tra STA d kontakt me penger, men det å ta

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

4/2012

Ekstremt høyt & utrolig nært Regi: Stephen Daldry Med: Tom Hanks, Sandra Bullock, Viola Davis, John Goodman, Max von Sydow, Jeffrey Wright Ekstremt fint og veldig enkelt. Oscar Shell mistet sin far 11. september 2001, men dette er ingen historie om slemme menn i fly eller det traumatiserte Amerika. Det er en liten historie med et gigantisk bakteppe, en slags Titanic der kjærlighet er byttet ut med desperat savn og skyldfølelse. Oscar finner tilfeldigvis en nøkkel i en konvolutt som ligger i bunnen av en blå vase. På konvolutten står det «Black», og overbevist – etter mange år med allegoriske skattejakter i regi av sin far – om at den er ment for ham, begir han seg ut på jakt etter riktig nøkkelhull. Sandra Bullock, Tom Hanks, og Thomas Horn, den lille gutten med de intense øynene, utgjør den forlokkende rollebesetningen i dramaet. Det må jo bli koselig. Det blir det. I tillegg gjør Max von Sydow (Shutter Island) en fin birolle som taus leieboer og hjelper. Extremely loud & Incredibly close (eng. tittel) fortelles oversiktlig med flashbacks der et troverdig vennskap mellom far og sønn fremkaller stadige «aaaw»-lyder.

Resten er fortalt ganske rett frem og uten så mye hokus pokus. Det er ikke så rart, historien er magisk nok i seg selv. Men har Stephen Daldry klart å tilføre den bokadopterte historien noe mer? Nei. En skulle tro Stephen Daldry – etter å ha servert oss den sjarmerende historien om Billy Elliot – ville klare å hanskes med enda en historie om en spesiell gutt som kjemper mot strømmen. Her finnes få kreative grep og heller ingen utpregede rolleprestasjoner. Det er aldri fristende å forlate setet, men allikevel er det en historie med et så stort potensiale at den fortjener mer filmatisk assistanse enn det Daldry har valgt å gi den. Når det er sagt: Til tross for at Daldry har ligget på latsiden er det en fin, liten film som garantert vil få det til å kile i tårekanalene. Maiken Bolset Premiere: 20. april W.E Regi: Madonna Med: Abbie Cornish, Andrea Riseborough, James D’Arcy, Oscar Isaac, Richard Coyle Du vet, fall og oppstandelse. Grepet, «tvillingskjebne»: Slik den virkelige Julie Powell fant kilden til revitalisering via et transhistorisk samliv med kokebokidolet Julia

Childs, er W.E historien om Wally Winthorp fall og oppstandelse fortalt med og via «sjelevennen» Wallis Simpson. Kvinnen som fikk King Edward til å ofre alt, et kongerike for en kvinne. Men hva ofret hun?, spør Madonna. Et betimelig spørsmål med et enkelt og ubesvart svar: (for) mye? Motivasjonsmangel: Der Julies idoldrevne bloggeprosjekt var en godt motivert og filmatisk effektiv måte å bruke fortiden til å revitalisere nåtiden på – og vice versa – mangler Wallys heltedyrkelse motiv og motor: «En ensom, lettere mishandlet trofékone finner primært helsebringende trøst i å trekke parallelle livslinjer mellom seg selv og et modig forbilde». En legitim idé – hvem har vel ikke hatt et idol, Madonna? – men ikke nok til å gjøre «skjebnevevingen» til et bærende og fruktbart plot. Når det er sagt skal Andrea Riseborough ha ros for å puste varmt liv inn i den magre, mistillitserklærte Mrs. Simpson, middels dialog til tross. Eller sagt på en annen måte (og med Julie and Julia i mente): det er ikke først og fremst fortidens skyld at samtiden og samrøren fremstår som enkel og uengasjerende. Slik bringer ikke karakteren Wally og Madonnas personlige fortellervilje oss stort nærmere spørsmålet om Mrs. Simpsons liv som valgt og utvist ekskongekone på tross av delvis god casting, pent filmfotografi og velorkestrert kostymedesign. En film formidlet med udelt kjærlighet til subjektet, men for ufokusert og for biografisk selektivt til å begrunne ikke bare ett, men to samliv. P.S. Et gjett til slutt: Madonnas yndlingsregissør? Sofia Coppola. Ragnhild Brochmann Premiere: 9. mars

FILM: HÅVARD NYHUS

FILM

Drømmenes teater

44 år gamle Bigb Thunders insisterer på å bli internasjonal rockestjerne. Koste hva det koste vil. For eksempel nakenscener i dusjen. Tekst Torgeir Blok Foto Janne Vettestad Hovedrollen i «rockumentaren» The Rocka kommer slentrende inn på Schaus bryggeri. Han liker å bli kalt Bigb Thunders, men heter egentlig Hans Bastian Borg. Til tross for rockeimaget er han helt presis (klokka 1300) og bestiller et glass vann. Han har på seg den gule t-skjorta som snart vil bli verdenskjent, og det ser ut som han har vært på turné i tjue år. Han gir en CD til NATT&DAG og forteller om bandet Bang Bang. – Det begynte med at jeg stod i et øvelseslokale og så meg selv i et svært speil. Jeg hadde nettopp blitt skilt, og psykologen min hadde bedt meg om å tenke tilbake på

de drømmene jeg hadde før jeg ble gift. Jeg hadde vært gift i tjue år og det var kanskje 30 kilo siden, men jeg husket drømmen om å bli internasjonal rock-star. Ålreit, så hvordan går det med denne rockekarrieren? – Det går veien det her, med egen film på kino og sånt. Jeg har 1650 venner på facebook og har vært på turne – til og med spilt i London. Etter at filmen kommer ut, er målet å gi ut skive. Vi har låtene ferdig og de kommer på Spotify og iTunes om to uker. Så vil vi spille flere konserter rundt omkring og leve livet. Hvordan er det å se seg selv på lerretet? – Nå har jeg gjort det så mye, men før filmen klarte jeg ikke se hjemmevideoer engang. Etter å ha blitt fulgt av et kameracrew

Psykologen min ba meg om å tenke tilbake på de drømmene jeg hadde før jeg ble gift.

i to år og blitt filma mens jeg sklir på rumpa nedover gelender og sitter og trommer på setet på t-banen midt i rushen, så er ingenting flaut lenger. Også skater du, riktig? – Jeg har to brett: et som jeg rappa fra sønnen min og et fra da jeg var tjue. Jeg har lyst å tuppe avgårde, men synes det er litt flaut. Den skateboomen som har kommet nå, hvor jeg ser at folk ikke kan skate, men har de største og dyreste bretta likevel, det fjerner noe av skjelettet fra skateboardkulturen. Jeg skata da det var ulovlig. Man måtte løpe fra politiet og fant den kjappeste veien fra Rosenkrantzgate og opp, så snuten ikke kunne henge etter. Men det er ikke like gøy når det er blitt allemannseie? – Jo da, men jeg synes der er rart å se middelaldrende menn på longboard. Og om jeg detter nå, så brekker jeg vel hele meg. Hvordan skiller du mellom rockelivet og privaten? – Jeg går i forskjellige klær. Det er litt som å være transvestitt. Denne t-skjorta ser

jo bra ut på bilder, men jeg spilte i dress på Rockefeller for å prøve å virke seriøs, så det kan gli litt over i hverandre. Ditt livs største øyeblikk? – Jeg har et veldig tett forhold med sønnen min, og når jeg står i London og spiller og konserten går jævlig bra, og jeg titter opp på ham og han står der og holder tommelen opp, det er vel det som er fotografert mest i hue. Verste øyeblikk, da? – Det var grusomt da vi var ute og kjørte bil fra sted til sted i en 9-seters van uten airbags. Du mener at det var verre enn å bli filma naken i dusjen? – Ja, den scenen kom fordi regissøren anklaga meg for å feige ut, så jeg lot ham få fullt innblikk. Han kom opp på rommet mitt da det stod vinflasker og take-away-bokser overalt og jeg lå naken i dusjen og hadde nervesammenbrudd. Du vet, alt for kunsten. «The Rocka» (regi: Robert Næss) har premiere 20. april.

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 4/2012

FILM

Regissøren og produsenten av sci-fi-komedien Iron Sky opphever grensen mellom profesjonelle filmskapere og fansen. Tekst Torgeir Blok Foto Presse Dark side of the Moon: Regissør Timo Vuorensola og produsent Tero Kauko maa var i Norge en knapp dag for å promotere Iron Sky, en sci-fi actionkomedie om nazister på månen. NATT&DAG fikk innvilget middagsaudiens på en italiensk restaurant, og nøt belgisk øl mens finnene fortalte hvordan det var å gå fra å spille inn Star Trek-fanfilmer i kjelleren til mora si, til å ha en egen arme av fans. Fansen deres er nemlig ikke av den avslappa sorten som bare klikker «like» på facebookgrupper. Dette er fans som har investert tid og penger på å bli en del av filmen. Ja, også er det jo de som er overbevist om at nazistene på månen er ekte. – Ja visst, det er mange som tror det, sier Timo (heretter TV). – Det var sånn det begynte: Vi lurte på hva det ville bety. Hvis det finnes nazister på månen så må de jo spise og drikke noe. De må ha oksygen og energi. Vi begynte å grave i alle disse detaljene, og får fortsatt ukentlig kontakt fra nye mennesker som takker for at vi bringer til overflaten ting som regjeringen prøver å dysse ned. Andre igjen sier at vår film er enda en konspirasjon som forsøker å dekke over sannheten. – Folk har sendt oss ting som vi har tatt med i filmen, sier Tero (heretter TK). Hva slags ting? TV: Vi fikk hjelp fra mange forskjellige folk til bakgrunner, design, 3D-modeller og statister. 74

4/2012

TK: I Frankfurt skulle vi spille inn en scene hvor vi trengte en hel haug statister. Vi slet hele tiden med budsjettet, så vi sendte ut en melding til den tyske fanbasen. Vi kunne ikke tilby noe betaling, men lovet en interessant dag hvor man fikk møte regissør og skuespillere. Veldig fort hadde vi hundre folk som ville komme. Det var en vinn-vinn situasjon: Alle var kjempefornøyde og vi fikk spilt inn scenen. TV: Vi trengte også radiodialoger til bakgrunnsstøy, og ba fans ta opp samtaler på egne språk og sende det til oss. TK: Det har vært et samarbeid på mange nivåer. Da vi var i Cannes for å forsøke få finansiering, lurte vi hva slags rosévin vi skulle tilby investorer. Vi spurte fansen online, og innen én time hadde vi femti svar med forslag til rimelige og gode lokale roséviner. En annerledes form for filmskaping? TK: Grunnlaget er veldig tradisjonelt: Det er ikke et demokrati. TV: Det er et diktatur. Det er den eneste måten det fungerer på. Du må ha noen på toppen som bestemmer, men filmer blir aldri laget av én person. Filmskapere trenger folk til å gjøre ting, og om det er profesjonelle, amatører, eller fans som hjelper til, har lite å si så lenge det blir gjort. Hvor stort er dette fansamfunnet? TV: Det har mange nivåer. Syv millioner har sett traileren og ti millioner har vært på hjemmesiden. Vi har en app som heter «Demand Iron Sky» hvor fans kan kreve å få se filmen på sin lokale kino, og til nå er det 50.000 folk som har gjort det. Så er det mel-

I Finland har vi et utrykk som heter «å gå bak saunaen». Hvis du må drepe noen, så er det best å gjøre det der. lom tyve og tretti tusen folk som har sendt oss penger. Alt fra én og opp til 60.000 euro. TK: På et tidspunkt begynte vi å selge t-skjorter og for to år siden ga vi publikum muligheten til å investere i filmen. Budsjettet var på 7,5 million euro, og er den største finske produksjonen noensinne. En million euro kommer fra fansen. Uten dem ville vi aldri ha klart å gjennomføre det og dersom vi tjener penger på filmen, så gjør de det også. TV: Vi gjorde noen opptak i New York og brukte fansen der også. En pensjonert politikonstabel kom blant annet med meninger om hvordan det så ut når man skjøt kriminelle. Så hjelpsomt … men hvorfor er det alltid New York som blir ødelagt på film? TV: Det er en såpass vakker by at den tåler litt juling. TK: Det er et morsomt, men vanskelig sted å filme. Veldig dyrt og man må egentlig ha masse tillatelser. Vi stod på gatehjørner og så politimenn komme mot oss, ropte action og fortet oss å filme det vi trengte. Da politiet spurte hva vi drev med sa vi at vi akkurat skulle til å gå. Så gikk vi tjue meter bortover gata og filma en ny scene, helt til neste politimann kom forbi.

Fikk dere laget den filmen dere ville, eller måtte dere drepe noen darlings underveis? TK: I Finland har vi et utrykk som heter «å gå bak saunaen». Hvis du må drepe noen, så er det best å gjøre det der. Det ligger en hel haug med lik bak denne filmens sauna. Komedier handler om rytme, og vi spilte inn mange hysteriske scener som trakk ned tempo i den ferdige filmen og måtte klippes bort. Jeg håper vi kan gi ut en extended dvdversjon til hardcore fansa. TV: Vi må det. Jeg kunne ikke leve med alle de bortkasta scenene vi filma ellers. Folk på IMDB er litt skeptiske til hele nazi/ komedie opplegget … TV: Ja, det har vært sånn fra begynnelsen: enten så elsker du det, ellers så fatter du ikke greia. Filmen deler publikum. Ingen er «meh». TK: Men dette med nazister på månen, det er «normale» greier, altså. Når du virkelig begynner å grave finner du ut at jorda er hul, øglemenn styrer alt og det er mange flere nazister på Mars. Iron Sky hadde premiere 4. april. www.ironsky.net

BouvEt reklamebyrå bbf10 / øyedrops

Send RACE til 1984 og delta i konkurransen om en jorda-rundtreise for to personer.

Premiere onsdag 11. april kl. 20.00 Hver mandag og onsdag på tv 2

VÅTT, VILT OG VAKKERT!

some people have all the fun Tlf: 61 23 60 37 www.heidalrafting.no post@heidalrafting.no

SPILL

Vi ser sammenhenger overalt Vi satt og lurte på hvilke spill vi skulle skrive om til april-utgaven av det urbane kulturmagasinet NATT&DAG. Det var da Yakuza: Dead Souls dumpet ned i postkassen. «Hm,» tenkte vi høyt. «KANSKJE DETTE ER ET TEGN PÅ AT VI SKAL SKRIVE NOE OM YAKUZA: DEAD SOULS?» Vi lot vår Sony PlayStation®3 absorbere BluRay™-platen som inneholdt informasjonen som skulle omkodes til digital underholdning. Dessverre fant vi det lite underholdende, så vi gav opp kort tid etter starten: En intens shootog bite-out mellom noen gamle

yakuzi og en zombie-vaktmester, hvorpå en nybakt yakuza-zombie kastes ut av vinduet og deiser i bakken på gaten utenfor. For all del, dersom du er en sucker for kombinasjonen japansk mafia og levende døde kan nok dette tilfredsstille deg, men dersom du vil ha et spill som starter med at en mann kastes ut av et vindu, kan du heller satse på Anachronox, Deus Exs ikke like populære bror, nylig på nytt nyutgitt på gode gamle Good Old Games. Vi liker ambisiøse spill, og dessuten digger vi sci-fi (vi er faktisk eksperter på emnet,

skrev særemne om det på videregående, nemlig), så selv om Anachronox er besatt av bugs og andre kryp anbefaler vi det – TIL DEG! Og din personlige Microsoft® Windows™-computer. Det er riktignok litt buggy, men herreminhatt, man må da orke å gjøre en liten innsats for å trenge inn i disse fantastiske fantasiverdenenes dybder. Dersom man liker juicy sci-fi av Jodorowsky, slik som tegneseriene The Incal eller Technopriests, er det en viss overhengende fare for at denne arkaiske noir-komedien kan falle i smak rett ut av vinduet.

Yakuza: Dead Souls er ute nå på PS3 Anachronox er tilgjengelig for PC på GOG.com

Ode til ikke å ha spilt Street Fighter X Tekken Street Fighter X Tekken befant seg også i vår postkasse, så vi lot disken penetrere vår PS3s vidåpne hull – dessverre viste det seg å være Xbox 360-versjonen av spillet som hadde forvillet seg inn i vår kasse, så vi kunne ikke si så masse om kvaliteten selv om vi hadde villet. Men siden Street

Fighter og Tekken er to av de mest populære sparke- og slåspillene som eksisterer i vår tid, burde det jo være ganske bra. Tekken så bra som Street Fighter, matematisk sett. Om man befinner seg i det mer pasifistiske hjørnet av bokseringen, men allikevel ønsker å spille spill som behandler temaet

«kroppslig kommunikasjon», kan man prøve alpha-versjonen av Way, et 2-player-spill der man må samarbeide med en ukjent person om å løse puzzles, uten andre kommunikasjonsmidler enn veiving med liv og lemmer. Man må med andre ord produsere et kroppsspråk. Det eneste språket de forstår.

Street Fighter X Tekken er ute nå på PS3 og Xbox360, kommer til PC i mai og til PS Vita til høsten Way er tilgjengelig kostnadsfritt i alpha-versjon på makeourway.com

Kultur

Kreativenitt! et Engasjem

FILMKUNST & ANIMASJON ROCK & METAL VOKALVERKSTED TEATER & SCENEKUNST KREATIV SKRIVING FOTOGRAFI 76

4/2012

Velkommen til et år på Buskerud Folkehøgskole!

Se mer på www.buskerud.fhs.no

Uff, hva skjedde i går? Mens vi satt med skjegget i innboksen og lurte på hva vi skulle skrive om, kom Yesterday dumpende ned i mailboxen, så vi sjekket ut dette pek og klikk-eventyret. Vi liker pek og klikk-eventyr ganske godt, og er derfor fornøyd med å se at sjangeren fremdeles blir holdt liv i. Men ofte kan slike spill være frustrerende opplevelser: Vi liker nemlig ikke å sitte fast og bli tvunget til å bruke livet på piksel-jakt, som det heter når man må la sin musepeker saumfare bakgrunnene om og om igjen i time etter time. Da føler vi at vi kaster bort livene våre. Vi er nemlig ikke like privilegerte som hovedpersonen i Yesterday, en kar som har kommet i besittelse av noe som kalles evig

liv, samt en heftig blackout etter én alkymistisk cocktail for mange på satanistfesten i går. Heldigvis for oss andre har utvikleren Pendulo lagt inn noen hendige funksjoner som gjør det til en utfordring å klare å bli sittende fast i utstrakt piksel-jakt, så spillet har en jevn flyt. Dessuten er det ganske kort, så man trenger ikke ofre mer enn fire-fem timer av sitt liv til det. Mamma, jeg er ferdig! Naturligvis når det ikke helt opp til adventure-spill-guruen Tim Schaefers Lucasarts-produksjoner, som Full Throttle, Monkey Island og Grim Fandango. Schaefers nåværende studio, Double Fine, gav forøvrig nettopp ut Stacking til PC, et spill hvor man hopper rundt som den minste

Yesterday er tilgjengelig til PC, Mac og iPad Stacking er ute nå på Steam, PSN og Xbox Live Arcade Psychonauts er tilgjengelig til PC på GOG.com, finnes også til PlayStation2

delen av et matruska-sett, med mulighet til å okkupere de større matrjosjka-dukkene og utnytte deres personlige matrusjka-egenskaper for å løse de mangfoldige mampëwka-gåtene som naturligvis må løses. Kan minne om det vilt undervurderte Messiah, hvor man som rampete liten engel kan besette alle andre karakterer i spillet, eller Omikron: The Nomad Soul, hvor man spiller som en sjel som manifesterer seg i hvilken organisme som helst. Stacking er bygget på et interessant konsept, og vel verdt å ta en titt på, men er ikke fullt like heftig som Double Fines noe eldre, psykologisk penetrerende plattformer Psychonauts. De gamle er fremdeles eldst.

SPILL: Rasmus Hungnes

Dette er et av de sjeldne tilfellene hvor det å se på TV faktisk kan være ganske så skadelig. Tekst Aksel Kielland Fredag 22. juli 2011 skulle jeg og en venn av meg spille plater på et utested i Bergen. På tross av ettermiddagens hendelser troppet vi opp med platene våre, og sammen med de ti-femten menneskene i lokalet ble vi stående og følge tv-dekningen i et par-tre timer, før en av gjestene gikk bort til bartenderen og spurte om det ikke gikk an å skru av. Han orket ikke mer. Sterkt preget av en vag og uklar ærbødighet overfor de avdøde, gikk vi i gang med å spille Kirsty MacColl-, Beautiful South- og Paul Quinn-platene våre, og kvelden forløp rolig, med beskjedent besøk. Ingen danset. Dagen etter våknet jeg til nyhetene om at terroristen hadde maktet å ta livet av over åtti mennesker. I de påfølgende dagene vandret jeg rundt i ørska, kontinuerlig fraværende og besatt av å få med meg den minste lille oppdatering på nettsidene til NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG. Da det etter noen dager var tid for å gå i solidaritetstog, måtte jeg bare slutte. Jeg orket rett og slett ikke mer,

og ved å holde meg unna folk og livnære meg på en stram diett av Marc Marons gamle WTFepisoder, gjenvant jeg i løpet av et par dager en viss sinnslikevekt. I likhet med så mange andre nordmenn hadde jeg aldri kunnet forestille meg at jeg ville reagere såpass sterkt på noe jeg selv ikke var direkte berørt av, og i likhet med så mange andre nordmenn tok det meg en stund å finne en balanse mellom nysgjerrighet, medfølelse, bearbeidingsbehov og masochisme. Og nå er det på’n igjen. 16. april begynner rettssaken mot Anders Behring Breivik, og det er all grunn til å tro at den massive nyhetsdekningen vil begynne god tid i forveien. Uansett hvor lite fintfølende og uproporsjonert grotesk denne dekningen ender opp med å bli, har det norske samfunnet behov for at saken dekkes ned i minste mikroskopiske detalj. Dette er helt avgjørende dersom vi skal ha noen som helst forhåpninger om å bearbeide nasjonale så vel som private traumer, forhindre at både absurde og mer velfunderte konspirasjonsteorier får fotfeste, og bevise for oss selv og omverdenen

at vår sosialdemokratiske filosofi er solid nok til å håndtere slike angrep. Men det er ingen som i kraft av å være norske samfunnsborgere har plikt til å følge hele dekningen. Én ting er å sette seg inn i saken så langt det berører en selv og samfunnet man er en del av; det å i et anfall av malplassert pliktfølelse eller makaber nysgjerrighet la seg synke ned i den grumsete sumpen av patologisk narsissisme og insulært, depersonalisert hat som utgjør massemordets angivelige begrunnelse, er noe helt, helt annet. Brorparten av nyhetsdekningen av terrorangrepene har vært en direkte formidling av den forvirrede blandingen av avmakt, ærbødighet, usikkerhet og grotesk fascinasjon som har preget stemningen i folket. Samtidig har mange tatt til orde for at man må utvide debatten og begynne å inkludere stemmer og synspunkter som tidligere ikke har blitt funnet verdige en plass i den offentlige debatten. Man har åpnet slusene, og det som har presset seg på er en uformelig eim av aggressiv forurettethet og en ulmende, evig unnvikende blanding av legitim kritikk av norsk innvandringspraksis og en refleksmessig blut und boden-nasjonalisme. Rundt omkring i det ganske land sitter noen hundre anonyme nordmenn foran sine dataskjermer og uttrykker sitt uforbeholdne hat mot islam og sin forbeholdne støtte til

gjerningsmannen på diskusjonsforaer og andre kanaler hvor man ikke stilles til ansvar for sine ytringer. Ved å ikke bruke fullt navn, norske rettskrivningsregler eller gjenkjennelig grammatikk, har disse menneskene skapt illusjonen om et langstrakt Skygge-Norge, hvor mangel på forståelse, empati og kontakt med medmennesker forsteines til et uformelig hat som på parasittisk vis åler seg rundt ethvert symbol og enhver retorikk som kan bidra til å gi det et skinn av legitimitet – og dermed forlenge dets liv noen korte øyeblikk til. Det er hat uten kjerne – en misnøye så uforpliktende, bedervet og uartikulert at det strengt tatt er flatterende å kalle det et hat. Og det er denne misnøyen dekningen av rettssaken til syvende og sist vil formidle og male ut i uke etter uke. TV-dekningen av rettsaken mot Anders Behring Breivik er en nødvendighet for nasjonen, men det er vel så nødvendig at hvert eneste av nasjonens individer er beredt til å skru av TV-er og nettlesere så fort man merker at gjerningsmannens mytomane og fascistiske tankegang er i ferd med å infisere en selv. Anders Berhing Breivik har allerede myrdet seg inn i norgeshistorien, det tjener ingen hensikt å ofre mer tid og krefter på ham enn hva som er nødvendig for at vi som nasjon skal kunne komme oss videre. Dette er et av de sjeldne tilfellene hvor det å se på TV faktisk kan være ganske så skadelig.

www.ldh.no

Liker du å jobbe med mennesker, vise omsorg og ta ansvar? Ta bachelor i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole Søk til www.samordnaopptak.no

Våren 2012 har vi også opptak til videreutdanning i Palliativ omsorg og videreutdanning i nyfødtsykepleie. I samarbeid med Diakonhjemmet Høgskole tilbyr vi Master i helsetjenester til eldre. Lokalt opptak. Studiestart høsten 2012.

Søknadsfrist: 15. april

Videreutdanning i operasjonssykepleie har søknadsfrist 1. oktober 2012 og studiestart januar 2013.

4/2012

Gonzojournalistfloskling, forsvaring av mediemonopolet og generell kos – Smilegubben og Gifttrynet har møtt tidligere Terapi- og NATT&DAG-redaktør – nå kulturredaktør i Adressa; Stian Wallum. For en hyggestund! Foto Trond Gausdal Hei Stian, var Smilegift favoritten din i NATT&DAG og eller? – Vi var utspekulerte nok til å lure inn de verste spørsmålene på Smilegubben med en slags skjult overkoselighet. Vi var onde.

Hæ, fantes det ironi på nittitallet? – Vi var allerede postironikere på den tida, og ny-emo. Allerede da var det snakk om at ironien var død.

6 1

Sier du det ja, den nye humoren kommer jo nå. – Den nye nye humoren

ja. Eskild Brøndbo uttalte i Dagbladet at trondhjemmere tenkte for mye hva de hadde på seg. Kommentar? – Ja, bandene utenfor Trondheim har alltid syntes trondheimsbandene har vært altfor opptatt av bekledning istedet for musikk.

Ja, for herregud, du er jo fra Namsos. – Ja, men jeg ble jo redaktør i NATT&DAG likevel.

Vi synes du har gjort deg fortjent til en wikiside nå, er du ikke enig? Til å være en offentlig person,

6 78

4/2012

vet vi jo ingenting om deg? – Dere er hjertelig velkommen til å lage en, så kan jeg justere eventuelle feil. Men jeg finnes jo på internett da, jeg har jo vært på twitter i flere år og til og med facebook, så jeg er da ikke helt under en stein. Dessuten har jeg jo skrevet en del tekst som ligger der ute på internett. Ja, for eksempel «Trondheim er på kjøret» – Ja, det er et kåseri som handler om at vi bare tenker på bilkjøring.

Vet du at du har glemt space mellom punktum og stor bokstav opptil flere ganger? Sånt er jo trekk i lønn her i gården. – Uff da. Jeg må skylde på dem som har lagt det ut. Det var et oppdrag jeg gjorde for en ekstern arbeidsgiver for en revy som het Observatørene.

Å ja, skulle det være morsomt? – Var meninga det ja. Har hørt opptak fra opplesninga og kan bekrefte at det var opptil flere i salen som lo.

Opptil flere – gratulerer med dagen. Lo? LOLa, mener du vel? – Ja, de LOLa.

For du vet hva LOL betyr ja? – Ja, vil dere høre meg si det? Det betyr Laughing Out Loud. Jeg har lært en del. Da jeg kom til byen som sivilarbeider på Rosenborg Skole i pre-LOL tida, fikk jeg kræsjkurs ved at det kom en fyr og sa «YO kæs, kan æ sætt opp en piece?». Da ble jeg usikker.

Hvem var kulest da, Tommy Tee eller Turboneger? – Jeg syntes jo Turboneger var kulest. Men det var to store issues under festivalen; det ene var at Tommy Tee visstnok hadde tagga på en vegg ved Solsiden.

OMG, det er så last century! – Ja. Men da fikk jeg dosen med Trondheims The Bronx. Jeg var gutten med slalåmski i Vassfjellet liksom, mens alle på skolen sto på brett. En etterlevning fra nittitallet.

Satt opp en piece, kæs? – Ja. Da følte vi at vi jobba i Washington Post - kunne vi verifisere dette ryktet? Hadde vi bevis? Det andre issuet var at Hank Von Helvete dissa Are Sende Osen og mente svartlamonfolket ikke vasket seg og ropte kuk og fette under hele konserten. Og det var spesielt. En full sal med fjorten- og femtenåringer som sto og hørte på en tredveåring snakke om fetta og kuken. Da flira jeg.

Laget militærnektermagasin du da, så kos. – Ikke langt unna, vi var billig arbeidskraft. Både jeg og Gaute Busch var militærnektere da vi starta opp det som ble NATT&DAG – og det var egentlig litt spesielt. Sivilarbeidere som gruppe var laughing stock i NATT&DAG, husker jeg. Da vi hadde joggeskotest ble de aller verste skoene assosiert med militærnektere og svartlamonfolk. Men de var rause med oss. Vi banket på døra til NATT&DAG Oslo og spurte om de ville leke med oss, og det fikk vi. Vi måtte betale endel for å få være med å leke, men det var fint. Vi var inne i den store gutteklubben, og de var fornøyde med å få en Trondheimsbranch.

The Bronx flytta jo skikkelig inn i Trondheim på nittitallet. – Ja, var mange taggehuer og sånn.

Og da kom Soneterapi? – Soneterapi var faktisk det første frøet som senere spiret og ble til NATT&DAG Trondheim. Soneterapi var ei A4-blekke som vi trykka bort på Lade Offset.

De trykka falske tusenlapper også, eller hundrelapper. – Soneterapi var ikke akkurat seddelpresse, he he. Men en dagspresse for Sonefestivalen i 98.

Du LOLa? – Pre-LOLa. Det var ikke akkurat slik vi hadde sett for oss det sunne ungdomsarrangementet.

Det ble jo folk av de ungdommene som hørte på da? – Ja, de sitter vel i redaksjonen deres nå?

Det er korrekt. Vi sto fremst på Tommy Tee og dissa Dum Dum Boys. Savner du Terapi?

Enn at du lot kommuneavisa bli kjøpt opp av «store», slemme, NATT&DAG. – Ja, enn det. Vi ble ikke kjøpt opp da – det kommunale prosjektet var over. Men vi hadde ikke lyst til å slutte å lage avis.

Er det mye du har skrevet i Terapi og NATT&DAG tidligere som du angrer på nå - eksempelvis? – Jeg angrer på at jeg tillot meg selv å ha en dobbelside med

ego gonzojournalistikk om at jeg satt og så på TV en hel kveld. Skikkelig selvopptatt greie med «alt jeg tenker er genialt»-vibber. Vi sleit med å skille journalistikk fra kommentarjournalistikk og tullejournalistikk. Hæ, finnes det forskjell? – Vi skrev en gang på en overhørt at en uteplass i Trondheim var en jævla nedsnødd drittplass, bare fordi kompisene våre ikke slapp inn der en gang. Da fikk vi grisekjeft av de som nettopp hadde starta plassen. De finnes ikke lenger – I outlived them.

Det er jo ordentlig seriøs journalistikk. Har du fått pes for noe mer? – Vi var så snille vi vet du. Jo, vi hadde et sex-nummer, der Osloredaksjonen laget en guide til hvordan sjekke opp muslimske jenter …

Oh no, they didn’t …? – Det endte med at han som skrev det, måtte gå under jorda og bo på hemmelig adresse i fjorten dager fordi en gjeng med femten pakistanske unggutter ringte på døra til en fyr med det samme navnet som journalisten og ga feil fyr juling. Så en tilfeldig mann ble banka

i Oslo på grunn av den saken – ikke pent. Samme sak sto jo i vår utgave, så vi var litt på allerten, kan man si. I Trondheimsutgaven fikk vi pes for at vi skrev altfor mye om kjentfolk av redaksjonen i starten. I ettertid ser jeg at det stemte. Det er jeg ikke kjempestolt over. Gi deg, det er da ingen andre enn de som er innafor den første og andre sirkelen som er kule å intervjue, vel? – Nei, vi hadde jo ikke større nettverk enn det. Vi var en samling av folk som var flinke til å skrive. Egentlig var vi ganske nerdete. Den gjengen som laga NATT&DAG i 2002-2003 var en gjeng med kvalitetsfolk som har gjort det bra i ettertid; de jobber nå i Aftenposten og Morgenbladet, blant annet.

Er det håp for oss også? Hvis ikke, må vi nesten få jobbe i Adressa. – Hehe, noen må jo stoppe på Heimdal også, på vei sørover …

Når vi får kritikk for at vi bare skriver om vennene våre, blir vi glade – det betyr jo at vi har venner! – Eller det er usaklig kritikk, fordi dere ikke har noen venner.

Det var usaklig. Hva er du stolt av da? – Det jeg er mest stolt over i NATT&DAG var en gonzoartikkel fra natt til første mai på Marinen: «Det er av barn og fulle folk du får få høre sannheten – hva er da bedre enn å intervjue fulle barn?»

OH, litt Hemingway over den. – Der tok du det giftige gliset man ikke kan stole på.

Neida. Joda. – Jeg ba de forutse fremtida, bruke de til spåkoner rett og slett. Ble en fin sak. Mest fordi vi turte si at det var fulle barn på Marinen, og det skal det jo ikke snakkes om.

Mange er enige i at Kulturadressa har tatt seg opp betraktelig etter du tok over som kulturredaktør. Kommentar? – Abonnerer dere på Adressa?

Øh, nei. Vi har ikke råd … – Men dere som er interesserte i Trondheim, må jo abonnere på Adressa!

Vi ungene har facebook som sikker nyhetskilde. Og dessuten vil vi ikke støtte opp om monopolet … – Jeg også synes det er dumt med monopol. Men det er jo egentlig ikke det, vi konkurrerer jo med …

Øh, Byavisa? Arbeideravisa på nett? Haha. – Ja, og NATT&DAG, P3 og P1. Vi konkurrerer om lesernes tid og der er konkurransen større enn noensinne. Så oppmerksomhetsmessig så har vi ikke monopol. På seriøs nyhetsjournalistikk og samfunnsoppdragsjournalistikk i Trondheim så er vi nok alene.

Er dere alene om det? Det er jo vi som driver med samfunnsoppdra-

gelse – Det er en viss forskjell på oppdrag og oppdragelse … Vi får jo momsfritak for at vi har et samfunnsoppdrag som for eksempel å stille kritiske spørsmål til makta.

Av hvem da – UTAwards? LOL – Nei, Mediebedriftenes Landsforening. På grunn av god journalistikk blant annet om «De glemte barna» og arbeidsforholdene på Marienborg. Og så håper jeg at vi kan bli enda mer kritisk på kulturfeltet framover – at vi ikke bare blir en avis som dekker det som skjer på scenen, men at vi også kan se litt bak kulissene.

Men dekker dere egentlig det som skjer på scenen da? Stikker på Motorpsycho-konsert og skriver om det? – Ja. Det skal vi gjøre i morra. Også var vi på Røros på vinterfestspillene i helga.

Ja, også har dere oppdaget Trondheim Calling også! – Ja, vi hørte det var så stor misnøye i fjor, med at det bare var tjue sider om Trondheim Calling på papir på et halvt år.

Ja, husker dere dekka at brannalarmen gikk – Ja. Vi dekte litt for lite i fjor – særlig på nettet. Litt fordi ressursene våre gikk til UT-Awards den helga, og det var dumt at det kolliderte. Samtidig var det lærerikt for meg å se den enorme reaksjonen fra dem som sier at de driter i Adressa. Hehe.

Synes du det er rart at folk reagerer mot en avis med såkalt monopol? Er ikke det ganske naturlig egentlig? – Det er helt naturlig at folk ikke til enhver tid er fornøyde med oss. Og jeg tror også at det at vi er alene og i tillegg prøver å være totalavis gjør at subsjangere innen kultur føler at de ikke får nok oppmerksomhet. Det samme er sikkert tilfelle innen næringsliv og politikk også. Men vi prøver å være fair.

Haha, er det tilfeldig også – det at enkelte politiske parti får mer dekning enn andre? – Er det én ting jeg til stadig får høre så er det folk utenom rockemiljøet som mener vi skriver alt for mye om rock. Samtidig hører jeg gjennom jungeltelegrafen at vi gir blanke i rockescenen i Trondheim.

6 1

Topp, det gjør vi også. Neida. He he.

Jeg synes ikke dere gjør noe annet enn å skrive om Motorpsycho.

Da blir du i alle fall skuffa denne uka, vi skal skrive masse om Motorpsycho!

1 6

Så klart. Da venter jeg til neste uke med å abonnere.

Vi har faktisk også skrevet om Motorpsycho denne uka. – Vi har starta med restaurantanmeldelser da, det regner jeg med dere er fornøyd med?

Topp! Kult med «Rocka Middag» da! Haha – Ja, liker dere ikke det? Rocka Middag var en klikksuksess.

Hahaha, for det gjør dere? Dere er jo makta!

Det og Rachel Nordtømme. – Ja, klart det. Hun var virkelig den store klikksuksessen. Om vi hadde vært kyniske og ikke tenkt på samfunnsoppdraget vårt, hadde vi hatt Nordtømme og Paradise Hotel på kultursidene på nettet hver dag.

Når skjedde det at dere stilte kritiske spørsmål til makta, den dagen du nevnte ordet klasseskille på kultursidene? – Hey hey. Vi er nominert til årets avis i Norge nå da.

Sier du det ja. Har dere mest lesere på Heimdal og Tillern? – Nei, vi har faktisk flest i sentrum og omegn. Da jeg jobba i NATT&DAG med en gjeng nordtrøndere hadde vi en sak som het «Bønder i byen», som handlet

6 1

1 6

OH, SNAP! – Det betyr «der fikk du quoten»! Men leste dere den ene kommentaren på journalisten.no, som støttet meg?

om at trondhjemmere ikke hadde fått til noe som helst de siste femten årene. Vi mente seriøst at vi hadde empirisk bakgrunn til å påstå det.

Var vel dere namzozinger som bygde Dora? – Stemmer det, var vi som kom i 1940 og bygde Dora. Trondhjemmere som får til noe, flytter jo til Oslo eller London, og etterlater Trondheim i gjørma til oss nordtrønderne!

De lager klubbkonsepter i Oslo, tror jeg. – Ja, eller blir frisører. Trondhjemmere er flinkere til å prate, mens nordtrønderne er flinkere til å spille. Slik konkluderte vi.

Nordtrønderne er flinkere til drikke og slåss og drive med dop i alle fall, det sa han ene i Bromstad Billionaires og han er opprinnelig fra Namsos. – Hæ, er Bromstad fra Namsos og nå? Da har det gått for langt, mener jeg. Da er det ingenting igjen i Trondheim altså! Jeg har hørt en låt om å kakk opp.

Vet du hva kakk opp betyr? – Det er vel å kakke opp en linje med dop med bankkort. Sett det på film.

Ti poeng til deg! Noen i redaksjonen vår kommer fra bygda og kan fortelle at de laget seg fleinsopp-te som fjortis – gjorde du også det? – Nei. Itjnå fleinsopp. Bare heimert.

Slossing? – Blitt slått ned ja, og vært i leikeslosskamp. Men nå høres jeg ut som han Knut Arild Hareide.

Haha, Røyskatt. – Det sprekeste jeg kan fortelle at jeg spilte konsert i Namsos med Tugboat og fikk betalt i karsk. Vi var det første bandet som spilte og fikk betalinga over lengst tidsrom. Så da de andre spilte, satt jeg i fanget til Terje Tysland og fortalte hvor geniale tekstene hans var.

Gutta på byen igjen? – En flaske vin e sånn passe, to flaska vin e fyll, i kveld ska æ drekk ei hel kasse kjære, for di skyld.

6 6 1

Sexy. – Ellers er jeg ganske kjedelig skandalemessig.

Vel, ifølge journalisten.no har du lekt litt Lysbakken og hatt flere hatter på samtidig. Hvordan forholdt du deg til det å være kulturjournalist og samtidig drive plateselskap? Lysbakken tok jo av seg den ene av de to hattene til slutt. – Ja, han tok jo av seg den ene hatten og gikk. Journalisten.no laget sak på Marthe Valle, som var på plateselskapet mitt fikk spille på Ut-Awards samtidig som jeg var prosjektleder for showet. Det blåste fort over – fordi jeg hadde vært åpen på koblingen med alle mine sjefer. Det må ha vært en dårlig dag på jobben for gravejournalisten i fagbladet Journalisten. Det kan du sikkert snakke masse med Lysbakken om. – Ja, jeg har hatt litt medfølelse med han de siste par ukene, fordi jeg nettopp hadde fått meg en ny stor jobb, og det hadde han også. Også dumma han seg ut på noe som virker ganske smått, og da ble jeg nervøs for om jeg hadde alt på stell. Men det er kanskje litt ivrig å sammenligne seg selv med en statsråd?

Det går nok fint, han er ikke statsråd lenger … – Ja, dessuten er kanskje Adressa større enn SV også?

Nei, hvem hadde skrevet den, Marthe Valle? Høhø. – He he nei. Det var en journalistkollega som mente saken var blåst ut av proporsjoner. Det som var bra var at jeg selv var nærmest patetisk engstelig for bindingene og hadde involvert sjefredaktør Gunnar Flikke og kulturredaktør Sigrun Berge Engen i disse bekymringene. Dermed falt anklagene ganske fort. Problemet etter hvert var at Marthe Valle ble populær og jeg fikk fast jobb i Adresseavisen. Da måtte jeg slutte med plateselskap. (Telefonen til Stian ringer) Det var desken. Vi er så glad vi ikke jobber i en dagsavis, siden vi har releasefest hver gang det kommer ut en ny avis. – Det var den største overgangen fra NATT&DAG til Adressa. I NATT&DAG laget vi ti-femten sider i måneden, og feira det knallhardt. I Adresseavisen lager vi ca ti sider kultur hver dag. Det går noen sikringer kjapt da. Også blir du litt mer avstumpa – litt mindre kunst, moro og fest. Men selv oppe på Heimdal kan det være jubel over ting.

Den beste forsida dere hadde var da RBK tapte mot Follo. Da LOLa vi. – Den vant vi pris på for beste førsteside.

Over til noe mer hyggelig. Spiller du yatzy? – Ja, jeg spiller med seksåringen hjemme.

Så bra, kanskje seksåringen kan lære deg noe nytt? For når vi spiller yatzy er det noe som heter liten straight, mens hos dere på Heimdal, så virker det som det bare er femmere ute og triller? – På alle de lokale utgivelsene som vi «driter i» i følge rockefolket, mener du? Det henger jo på grep … Når det gjelder de femmerne du snakker om, så kan det jo være det er fordi vi får hundre plater inn, så har vi kapasitet til å anmelde en ti, tjue av dem, og da har man gjerne allerede filtrert litt.

Er alle lokale og nasjonale verdt en femmer? Det virker som alle innenfor de norske grensene får toppkarakter, mens Paul McCartney stakkar, får en lusen toer. Er det fordi han ikke er i slekt med Skybakmoen? – Ja, det er fordi McCartney ikke er i slekt med hverken Slettebak Wangen, Wallum eller Skybakmoen.

Macca har et problem på Heimdal. – Man anmelder ut i fra om bandet har lyktes med det de tenkte å lage, i tillegg til et forsøksvis objektiv bra eller dårligvurdering. Og en coverplate av Paul McCartney ser jeg glatt for meg kan være en toer. Men jeg tror den fikk en treer.

Tre i Adressa er jo to hos oss. Er dere redde for å gi dårlige terningkast i frykt for å få juling på byen? Det er da vel bare Namsos-rockerne som gir vekk juling? – Hm, i det siste har det virket som om det var Trondheimsmusikerne som var mest ivrig etter å slåss? Uansett; er det noe jeg som redaktør ikke kommer til å gjøre noe med, er det anmeldelser som allerede er skrevet. Men vi kan sikkert ha seminarer der vi diskuterer «hva er en femmer» og «hva er en firer». Det som er synd er at fireren etterhvert er blitt et terningkast som oppfattes som treer. Det er større omkostnin-

ger med tanke på juling ved å gi dårlig terningkast til lokale band. Men det er ikke derfor det er gode terningkast ute og går, det er fordi rocken i Trondheim er blitt bedre, siden jeg holdt på med det. Vi fikk femmer vi også. I Adressa, formoder jeg …? – Så klart. Men i Dagbladet fikk vi treer – og det er jeg sur for ennå.

1 6 1

På seg selv kjenner man andre.

Du har vært gira på å skrive om en slosskamp i rockemiljøet i Trondheim nå nylig. Er det ikke litt kjipt å vite at folk knuser glass på folk på grunn av Adressas kulturdekning? Adressa er nevnt i politijournalen – kommentar? – Hvis det dere sier stemmer så varmer det mitt hjerte at vi kan være så viktig i livet til folk at de er villige til å ty til vold. Utenfra virker det nesten sykt at det å havne i regionavisa skulle være så viktig. Jeg blir litt forfjamsa. Nå skjønner dere hvorfor ikke jeg tør å dra på byen så ofte. Hvordan kan du være så grei og snill og samtidig ha vært redaktør for NATT&DAG? Vi er nemlig ett hundre prosent gjennomførte rasshøl. – Jeg var nok litt mer rasshøl da jeg var like gammel som deg. Nei, vet du hva, jeg var faktisk snill da også. Jeg fikk kritikk av en som nå er høyt på strå i Medie-Norge som da jobba i Adressa, for at jeg var så safe og lite edgy. Det har vært en drawback for meg.

Får du lyst til å ta igjen for det? – Ja, jeg slår til med en frekk tweet i ny og ne.

Frekk tweet ja, sjekka den siste tweeten din. «Jordras på Vikhammer». Legg på et haha i den, så blir den en smule frekk. – Er det virkelig ingen som er sure på meg? Etter at jeg begynte å følge med på sosiale medier og sånn har jeg blitt overrasket over hvor mye Adressa-hat det er der ute. Men vi hata jo Adressa da jeg jobba i NATT&DAG også, fordi vi ikke følte vi fikk nok pressedekning.

Kan det stemme at en kjent trøndersk festival ble kalt inn på sitt røde vegg til vegg-teppe med trusler om mindre mediedekning grunnet sitt store Rachel Nordtømme-engasjement på facebook? Trodde vi hadde ytringsfrihet i Trondheim også. – Nei, sånn var det ikke. Jeg og Ole Jacob Hoel hadde lest en hundre tråders lang uthenging av oss og Adressa på facebook som var såpass hatefull, at vi lurte på om det lå noe mer bak, om det var noe vi kanskje ikke visste om. Så da ba vi oss selv på møte med noen av de mest hatefulle, men også mest innflytelsesrike. Men hva om det ikke var hat, men ironi? – Ja, kanskje vi ikke forsto LOLinga? Jeg må ta forbehold om at vi ikke skjønte metanivået. Vi trua ikke med noe mindre dekning eller andre hint, for det ville jo vært å …

Så ingen monopolisme og misbruk av makt her altså? – Jeg har mottatt ganske mange slengkommentarer som jeg bare lar gå, siden jeg har privilegiet å jobbe i en avis der jeg kan skrive hva jeg vil hver dag, så da må jeg ha høy terskel den andre veien.

Så det var akkurat like hyggelig som det intervjuet her? – Ja, omtrent like hyggelig som dette. Hehe.

Terje måtte rulle ut av sitt eget styre. Adressa slo seg da på store Heimdalsbrystet over at redaksjonen er så frigjort at de kan kritisere sine egne eiere. Kommentar? – Jeg synes presisjonsnivået i det spørsmålet var veldig spesielt …

Det låt bedre på bokmål, hehe. – Det som er eksepsjonelt er jo det at vi har dekket maktspillet om oss selv. At det var uenigheter mellom RollDanielsen og enkelte av de andre eierne.

Men fikk dere satt ham i et godt lys? – Vi kritiserer ikke på nyhetsplass, vi dekker saken. Kommentatorene kan mene ting, men den saken var i aller høyeste grad nyhetsdrevet. Vi gjorde nyttige ting i forhold til kredibiliteten når vi dekket Midt-Norges største konkurs.

Hvordan var det å se han i helsetrøya i Sorgenfri? – Det var et jævlig bra scoop av Sorgenfri. Det irriterer meg at vi ikke fikk til noe sånt.

Ja, tror du at dere hadde fått han til å stille opp i helsetrøya i Adressa? – Jeg tror ikke Terje Roll-Danielsen synes vi har vært kjipe i den saken.

Adressa kaller seg MidtNorges frie stemme. Kan ikke heller vi få claime det slagordet? – Synes dere det er så bra?

Synes du at dere er Midt-Norges frie stemme? – Ja, det mener jeg. Det er klart vi legger begrensninger på oss selv i forhold til PFU, Vær Varsom-plakaten …

Hva er det? – Heh … Vi er frie, men også ansvarlige og må vurdere nøye hva vi publiserer. Det så vi spesielt etter 22. juli. Hele Medie-Norge ble satt på prøve etter terroren, og det er en hendelse som beviste at Adresseavisa er blant Norges beste aviser, med tanke på hvordan vi håndterte det.

DET er kred, som vi pleier å si. Er vi irriterende forresten? – Det er vanskelig å svare så snappy og kult når man er sjef.

Irriterte du mange med Terapi og NATT&DAG? Eller tror du at du irriterer mer med Adressa? – Jeg prøver hardere på å ikke irritere i Adressa, men ender nok med å irritere mer nå.

… kneble ytringsfriheten? – Mm. Men vi sa ifra om at vi ikke likte å bli kalt ting på nettet.

Trondhjemmere som får til noe, flytter jo til Oslo eller London, og etterlater Trondheim i gjørma til oss nordtrønderne!» 4/2012

l i r p a . 1 2 â&#x20AC;&#x201C; . 18

trondheimtorg.no