2012-februar-oslo by NATT&DAG

OSLO 2 - FEBRUAR 2012 // FANTASI

KOAGULERT KULTUR: HVORFOR VERDEN STOPPET PÅ 90-TALLET

INTERVJU MED ET FOSTER: JEG SNAKKER RETT FRA LIVMORA.”

ANDERS MALM ANJA CARR ALEKSANDER NORDAAS TIM HECKER +++

Sofie / Foto: Richard Eriksen

WWW.NATTOGDAG.NO

ANMELDT: LANA DEL REY LINDSTRØM RICK ROSS SHAME MULDVARPEN MISSION: IMPOSSIBLE 4 +++

& MØTER MALIN “KAOS” KULSETH

MER AV DE T SAMME

Natt&Dag - Siden 1988

– Vinn VIP-billetter til snowboard-VM, last opp ditt triks på keepitgreen.no –

Netcom 3G

14:15

Spill inn film Alle filmer

Snowboard-VM

Mine filmer

Konkurranse

Regler

Last ned den oﬃsielle VM-appen med kart over området, program, billetter, transport, resultater og nyheter fra mesterskapet.

Kildesortering

Film og send inn ditt beste eller morsomste triks og du kan vinne VIP-billetter til hele klassen eller vennegjengen. Konkurransen varer frem til 16. februar, og ungdom mellom 13 og 20 år i Oslo kan delta. Velkommen til snowboard-VM i Oslo 10. - 19. februar.

plast

tekstil/ plast

plast

skumgummi/ plast

polykarbonat

â&#x20AC;&#x201C; Velkommen til et kildesortert snowboard-VM â&#x20AC;&#x201C;

GEVIR 30432

Foto: Simen StrĂ¸m Braaten

Jeg brenner for kreativitet, og ønsker meg en jobb hvor jeg kan leve av det jeg skaper. Du kan skape fantastiske ting med fantasien, men gode ideer kommer som regel ikke av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen, og som student eller elev hos Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer. Du kan godt si vi hjelper deg med å holde fast ved drømmen, så du kan bruke resten av livet på å leve ut – og leve av – ditt kreative potensial. Noroff er i dag en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner

Du treffer oss på landets største utdanningsmesser. Besøk

innen kreative fagretninger som design, film, musikk, spill, 3D

standen vår og ta en prat med våre hyggelige og hjelpsomme

og animasjon. Vi tilbyr også studier innen IT og sikkerhet,

lærere, ansatte og studenter. Delta i spennende konkurranser

samt videregående utdanning innen media og kommunikasjon.

og visning av studentarbeider. Du kan også få demonstrert

Vi har avdelinger i Kristiansand, Oslo, Bergen, Stavanger,

og prøve ut det samme utstyret som studentene våre bruker.

Fredrikstad og Trondheim. I tillegg tilbyr vi nettstudier innen

Inngangsdøren til Noroff er veien inn i et stort kreativt miljø.

de fleste fagretningene og samarbeider med universiteter og

Vi derfor har gleden av å invitere deg til fagdager med mye

høyskoler i utlandet for å tilby studentene våre bachelorgrader.

moro, workshops og kreativ inspirasjon ved alle våre skoler!

Til høsten starter vi opp Noroff University College, der vi

Følg med på våre nettsider www.noroff.no eller våre

tilbyr egne bachelorgrader i animasjon, spillutvikling og digital

Facebook-sider facebook.com/noroff for eksakte datoer

etterforskning. Skolen er lokalisert i Kristiansand, men vi tilbyr

og ytterligere informasjon.

også fjernundervisning til satelitter i Oslo og Bergen.

Gjør noe med drømmen. Sjekk ut www.noroff.no

OSLO - FEBRUAR 2012

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger ERIK SÆTER JØRGENSEN erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter OLE-MORTEN ALGERØY TORE ANDVIG WENCHE SUNDT BENDIXVOLD TORGEIR BLOK GAUTE BROCHMANN SIRI BROCHMEIER ANDREAS DAHL CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUS HUNGNES JONAS HÅGENSEN AKSEL KIELLAND KARI KRISTENSEN TETE LIDBOM ODA LINDHOLM SIREN LØKAAS JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS MATHIAS RØDAHL HANS CHRISTIAN SKOVHOLT VEGARD SKJERVHEIM ODA SOLBERG ANDREAS CAPPELEN RAGNHILD TOFT BROCHMANN ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN THEA ØSTERBERG HÅVARD RINGEN

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN ALEKSANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Økonomi NETLEDGER

DERFOR DRØMMER DU OM … ......................................................................................................................... 12 ROSAORDENEN ................................................................................................................................................ 14 EN KOAGULERT VERDEN ................................................................................................................................. 17 INTERVJU MED ET FOSTER .............................................................................................................................. 20 UFRI FANTASI ................................................................................................................................................... 22 FOTOSERIE: MATILDA ...................................................................................................................................... 24 UTELIV: KLUBB/BAR/KONSERT ..................................................................................................................... 32 UTELIV: TIM HECKER ....................................................................................................................................... 38 MAT: KULL ER GULL ......................................................................................................................................... 40 LITTERATUR: ANDERS MALM .......................................................................................................................... 42 KUNST ............................................................................................................................................................... 44 MUSIKK: BY:LARM-GUIDE ............................................................................................................................... 47 MUSIKK: LANA DEL REY, BLACK BANANAS, DREAMON ............................................................................... 48 FILM: VENTETIDENS GULLALDER ................................................................................................................... 54 FILM: MULDVARPEN, THIS MUST BE THE PLACE, SHAME ............................................................................ 58 FILM: BEGRENSNINGENS KUNST ................................................................................................................... 64 TV/SPILL ........................................................................................................................................................... 66 POLITIKK: VILLIGE VESTEN ............................................................................................................................. 69 NATT&DAG MØTER MALIN KAOS .................................................................................................................... 70

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 66.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

Ø M E R KE T ILJ

Fotografer ATLE RICHTER SCHIE CHRISTIAN BELGAUX STEPHEN BUTKUS RICHARD ERIKSEN JOHANNA SIRING PER CHRISTIAN HOLM

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN NIKOLAI FREUND INGRID ROGNSTAD KRISTOPHER HERNHOLM MARIUS PÅLERUD

Trykkeri

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

2/2012

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

Oppdag iPad 2 hos Humac.

Nå er det over 200 nye grunner til å elske den.

Reiseetuiet Keyboardcase for iPad 2 fra Logitech, nå kun 599,-* (normalpris 999,-). Et fjærlett reiseetui i aluminium, som også inneholder et Bluetooth-tastatur.

* Tilbudet gjelder ut februar 2012 eller så lenge lageret rekker. Vi tar forbehold om utsolgte varer, pris- og trykkfeil.

Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen Enkelte funksjoner, programmer og tjenester er ikke tilgjengelig i alle områder. iPad Smart Cover selges separat. Skinndekslene kan farge noe av under bruk. TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

OVERHØRT

5 I BAG’EN MED ANDREW RYCE ASC «Relevations» (PERC TRAX)

Drum-n-bass-produsenten ASC prøver seg på techno og resultatene er brutale. Jeg elsker hvordan den nesten ødelagte basstrommerytmen presser resten av låta frem til overflaten – det er en nesten stygg metallisk lyd som står i kontrast til resten av arbeidet hans. Når omsider basslinjen og melodien kommer inn, blir det en av de mest overbevisende eksemplene på ’metallisk funk’ jeg har hørt på en god stund.

3 1

Slik andre menn med monstrøse handlinger på samvittigheten historisk sett ofte er blitt beskyldt for å ha en undertrykt lidenskap for å sutte snabel, går det nå SM-rykter om mannen med Norges mest kjente initialer.

Gjennom arbeid for Resident Advisor, Pitchfork, FACT Magazine og XLR8R har Andrew Ryce blitt en av de mest toneangivende kritikerne av klubbmusikk. Vi er stolte av å presentere de fem låtene han har mest tro på i måneden som kommer.

BODDIKA & JOY O «Froth» (SUNKLOWUN)

I mars-nummeret for to år siden intervjuet vi en frittalende fyr som blant annet kunne fortelle oss at: “Jeg var sammen med ei litta søt frøken fra Uppsala da jeg var 39. Hu var 17. I ettertid har jeg blitt god venn med faren hennes. Han er to år yngre enn meg. Første gang jeg besøkte dem var ganske sprøtt. Hadde med begge rottweilerne mine i en knøttliten leilighet, men var jævlig trivelig, da. Snakka med foreldra om 80-tallet og greier. Men du vet, leiligheten hadde bare sånne tynne lettvegger, og jeg husker første morgenen litt sånn fyllesyk, håret rett til værs og en halvfeit i buksa, der satt hele familien og spiste frokost mens jeg hadde straffa dattera hele natta så sengen inne på jenterommet smalt og dundra i hele leiligheten.” I ettertid ble han visstnok konfrontert av familien, hvorpå han NEKTA for at han hadde stilt opp, og påsto intervjuet var fiktivt. Synd vi har det på tape. Og bilder fra dassen på lanseringsfesten.

Jeg er ganske sikker på at all oppmerksomheten vil gå til den herlige og snodige låta «Mercy», men hvis man snur plata finner man «Froth», som er minst like absurd. Som de fleste av denne duoens låter så langt er den sentrert rundt en latterlig enkel bassrytme. Så hard at den føles ut som et spark i magen. Satt sammen med en monoton rytme som kun flørter med det å være en ’melodi’, og en ullen vokal som snøvler seg gjennom låta, sitter du igjen med en forvirrende feberfantas av en låti, som likevel føles befriende i all sin galskap.

1 1

OSKAR OFFERMANN «Drive me home please» (WHITE)

Denne fyren er på vei til å bli en av de houseprodusentene jeg følger tettest, og dette er en av mine favorittspor av det han har laget. Masse rom og plass i låta til å la et fint organisk perkusjonsfundament vokse. Høres litt ut som en blanding av Italians Do It Better og Smallville, med en lekker synthlinje som plasserer seg et sted mellom tradisjonell dyp house og moderne balearisk musikk.

2 1

OBJEKT «Porcupine» (HESSLE AUDIO)

Som med Boddika og Joy O samarbeidet er det nok a-siden som kommer til å få mest oppmerksomhet på denne, men b-sporet «Porcupine» er et drømmebryllup mellom techno og bassmusikk som fortjener oppmerksomhet. Et av de første virkelig bra sporene på Hessle på virkelig lenge. Hyperaktiv synkopert perkusjon som jobber seg opp til klimaks før sangen sklir ut i en dyp fase med utstrakte akkorder – som dub-techno, men uten den virkelig tunge følelsen. Partiet når trommene kommer tilbake, mot slutten av låta, er rett og slett euforisk. Alt Scuba prøvde å gjøre på «Adrenalin»-singelen blir gjort mer effektivt på «Porcupine» .

4 1

VOICES FROM THE LAKE «S.T. - Vftl Rework» (PROLOGUE)

En remix av et Donato Dozzy-spor fra en Japansk veldedighets-CD blir igjen omarbeidet av Voices From The Lake. En lekker sak som totalt overgår orginalen. De erstatter orginalens techno-tunghet med skjøre, nesten tranceaktige rytmner, og gir rom for en drivende melodi som dekoreres med en stille kavalkade av droner og klimprete perkusjonselementer. Et sant bevis på at techno kan fremkalle en tåre i øyekroken like mye som andre sjangere.

1 5

KONKURRANSE

En ung humorist fra Nydalen skal visstnok være tekstforfatteren bak monologene til en eldre flaggbrenningskomiker.

VINN BILLETTER TIL TURBONEGER OG KICK-KONSERTER PÅ VULKAN UNDER ÅPNINGEN AV SNOWBOARD-VM NATT&DAG har fått et knippe billetter fra våre gode naboer i Atomic til to av det vi tror kan bli årets feteste konserter, Kick, og Turbonegers ”comeback” og første konsert på norsk jord siden 2009, med den nye, britiske vokalisten Tony Sylvester.

Vil du være med? Send inn navnet ditt til konkurranse@nattogdag.no for å delta i trekningen.

Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD TUR!

2/2012

Låta «Baby Can’t Stop» får en ekstra betydning nå som en elektronikavokalist stadig hacker Facebook-profilen til eks-kjæresten for å chatte med alle jentene på vennelista og si at de er dårlige i senga.

SKJERPINGS! Vi var alltid så happy med Mucho Mas i Hegdehaugsveien, men stedet har blitt elendig den siste måneden: kald mat, slapp salsa, ingen av servitørene kan norsk, de er uoppmerksomme og spiser middag i baren i stedet for å yte service til de forbannede middagsgjestene.

LOS&CO

HA MED STUDIEBEVIS HVER GANG DU REISER Er du student og reiser med studentbillett, må du kunne fremlegge gyldig bevis, f.eks semesterkort i en billettkontroll. Studentbillett gjelder kun for deg under 30 år. Det lønner seg å lese av kortet på hver reise, da er du sikker på at du alltid har gyldig billett. Les mer på ruter.no eller se vår studentbrosjyre.

OVERHØRT

NATT&DAG GRATULERER VINNERNE AV ÅRETS BESTE 2011 TRONDHEIM: Årets Mat/Restaurant: Matute Årets Kunst: Erik Tidemann Årets Mote/Design/Shopping: Onkel Henrys Tattoo Årets Scenekunst: Tolvskillingsoperaen av Bertholt Brecht (Trøndelag Teater)

MÅNEDENS DRINK Baransvarlig Chris Grøtvedt på Theatercafeen har valgt ut månedens drink for å kunne se frem imot sommeren.

En blond journalistmor tok et trekk av changapipa til en bekjent på den røde løperen utenfor Costume-Awards. Relativt hardcore psykedelia å velge til fashionfest. Vi lurer på hvordan det er å spotte universportalen “logos” i kjolesplitten til Vanessa Rudjord.

MOJITO L’ THEATERCAFEEN 4 cl Pampero Blanco 8-10 Mynteblader 4 limebåter 2 barskjeer hjemmelaget eucalyptus sukker 1 dash Fee Bothers Mint Bitter 2 dasher The Bitter Truth Orange Bitter Sodavann

Apropos fashionfest. Hvem inviterte Trinny fra Trinny and Susannah?

KONKURRANSE

Årets Bar/Uteplass: Café Løkka Årets Klubbnavn: Raw Juice Årets Album: Like Rats From A Sinking Ship (We Get Along Like A House On Fire) Årets Live Act: 22 Årets Navn/Trondheimprisen 2011: Gatemagasinet Sorgenfri Følg med på www.nattogdag.no for oppdateringer på hvem som stikker av med prisene i Stavanger, Bergen og Oslo.

TIDENS ÅND FLYHYBRIS Bjørn Kjos = Ikaros 2.0?

1 1

SVINDLE SVINDLERE A.K.A SCAMBAITING Ah, internett. Alle med interesse for uventede utfall av open sourceanarki og primal menneskelighet sluppet løs i digitalform, kan glede seg over fenomenet scambaiting. Vi snakker om det å svindle svindlere, primært de innen feltet «419» – også kjent som de nigerianske nettsvindlerne. En sverm av forum og nettsider har dukket opp den siste tiden der forskjellige svindelkunster blir diskutert, og en populær sjanger er å lure de nevnte svindlerne fra homofobiens høyborg (du husker den nye nigerianske anti-homo-loven? «Eat da Poo Poo»?), til å la seg avbilde i rosa dameundertøy, sminke og gjerne en vaskekost eller ti i hendene. Bildebevisene legges så ut til allmenn skuelyst og mye skadefro, anonym, hvit latter. Det hele har sparket i gang et komplekst og etisk ambivalent nettverk av offer- og bedragerirelasjoner. Hvem lurer hvem? Hvem er offer for hvem? Er man selv ansvarlig når man biter på et svindelforsøk? Er det rasistisk? Er det morsomt eller ondskapsfullt eller, gud forby, begge deler?! Selv Wikipedia er forvirret: «(Scambaiting) is, in essence, a form of social engineering that may have an altruistic motive or may be motivated by malice. It is primarily used to thwart the Advance-fee fraud scam and can be done out of a sense of civic duty, as a form of amusement, or both.» PRETTO KUNST-PRESSEMELDINGER Høytsvevende, pretensiøse pressemeldinger generelt har vi aldri forstått bæret av, tross masse mobilisert velvilje. Men nå begynner vi å mistenke Kunst-Oslo ha fått tak i en ny versjon av The Postmodernism Generator – den gamle virtuelle parodien på postmoderne jargon der du på bestilling kunne få tilfeldige ord smekket sammen til lange, utilgjengelige og (tilsynelatende) imponerende tekster. Syntaksen og grammatikken er i og for seg på stell, men totalt sett blir det så forvirrende og ikke-idiomatisk (og langt!), at man må scrolle ut i evigheten. Tips: Husk at tekster må få puste litt også! Kreds til dem som ikke kræsjlander i tredje avsnitt her: «Here the regression of language is a response to the setback which the machinery of progress experienced in this catastrophic moment in the history of space exploration. It follows from this that in order to not be constrained by the limitations of culture one would have to submit to a solipsistic isolation of one’s self from the very social organism that engendered this self.» (Alle jo kommer på åpningen uansett, but just sayin).

2 1

KONSERTENES DØD Stureplan-DJs selger ut norske arenaer mens rocken blir stuet bort i et lite kott og må ta til takke med fem drita karer som har gått feil og en lunken kasse med pils.

3 1 LUGG

John Olav Nilsen har fått seg ny sveis. Og nye venner? Bergensdelegasjonen vår traff ham på nachspiel på arkitektkontoret 3W. «Måtte bare prøve noe nytt», som han sa. Siktet han til sveisen eller miljøet?

1 4

Bobler: Seapunk, solstorm, Sverre Goldenheims penis, «komikk = vrengt sorg», Facebook timeline, labradoodles, 100 politifolk vs. 30 demonstranter, arveoppgjør, knullegutt, lolafterparty.com, Karen Marie Ellefsen som Lisbeth Salander. 10

2/2012

En blond skuespillerinne kjent fra en norsk ungdomsfilmsuksess knocka ut vår egen Terry Richardsonfotograf på fest med improvisert fly kickmove. Kongen av Bastøy var gentleman og påtok seg skylden etterpå. Daglig leder i avisa vår og nybakt pappa ble meiet ned av en bilist. Dama bak rattet viste seg å være en anerkjent filmprodusent som tidligere har hatt en finger med i spillet hos Amanda. En utenlandsk, elektronisk produsent brukte oslokonserten som anledning til å nyte godt av en avslappende, zombiefri session hos Norges gjestfrie psykiatritjeneste. Norges eneste booteylicious norsk-amerikanske popstjerne har halve kaniner liggende i fryseren. Misforstått Sex&Singelliv-uttrykket «Thank God we’ve got Mr. Rabbit» for damer som «Don’t need no man»? Tween-dattera til kongen av «Humor-Norge» ble tatt for å snike på trikken. Det ryktes forøvrig at modellbyrået TEAM sikler på henne. New Face, here we come! H-EIA, H-EIA … En alvorlig samfunnsdebattant innrømmet på nachspiel at “Generasjon Alvor” er en stor ironisk spøk. Det er imidlertid dessverre uvisst om han var alvorlig, for han var også veldig opptatt med å signere autografer. Seksuell trakassering/ stalking servert rykende fersk fra sms-opplysninga ADAM til en bekjent av redaksjonen:

VINN EN HELSIDES ANNONSEPLASS I NATT&DAG TEKST REDAKSJONEN Kjære lesere! Nå har Toro åpnet reklamelommeboka si og SPANDERER like så godt en helsides annonse til 12 forskjellige kulturarrangementer!

Så hvis du har noen bøtter med sementerte, men geniale festivalideer på loftet, er dette en god gammaldags ”gylden mulighet” til å brande seg selv og samtidig fylle hullene i landets kulturtilbud.

Gå inn på Facebooksiden Sjekk ut TORO sin Facebooktil side!Toro for å delta.

PS. Det må nevnes at man ikke nødvendigvis må arrangere festival, og alle som vil arrangere noe oppfordres til å søke!

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice .............................................. 34,Evergreen ...................................... * 41,Stargate ........................................... 42,QBA ................................................. 46,Rock In ............................................. 48,Unholy ............................................. 48,Tullins Cafe ...................................... 52,Parkteatret ....................................... 52,Luna Park ........................................ 52,Elm Street ........................................ 52,Welhaven Cafè ................................. 53,Fru Hagen ...................................... * 56,Horgans ......................................... * 56,Turkish Delight .............................. * 58,Fugazi .............................................. 58,VU ................................................... 58,Olympen .......................................... 58,Hells kitchen .................................... 58,Café Sør ........................................... 58,Fuglen .......................................... ** 60,Blå ................................................... 61,Gloria Flames .................................. 62,-

Bonanza ........................................... 62,Tilt ................................................... 62,Fisk & Vilt ........................................ 62,Revolver ............................................ 62,Mono ................................................ 62,Emil & Samuel .............................. * 62,Dattera Til Hagen .......................... * 62,Jacob Aal ....................................... * 62,Nighthawk Diner .............................. 62,Oslo Mekaniske verksted ................. 62,The Scotsman ................................ * 62,Saras telt ....................................... * 63,Last Train ......................................... 63,Internasjonalen ................................ 64,Sosialen ........................................... 64,Bushwick Bar .................................. 66,Pan .................................................. 66,Skaugum .......................................... 66,Suzy Wong ....................................... 66,Bjørungs .......................................... 68,Den gamle major ............................. 68,Latter ............................................. * 69,Beer Palace ..................................... 72,-

one night - one stage

once in a liFetime

backstreet boys neW kids on the block

Første konsert i Norge på tre år!

•••••••••••••••••••••••• oslo spektrum mandag, 14. mai •••••••••••••••••••••••• “Suveren Seinfeld”, VG

sUPPoRt: dJ tdK + dJ Jamie

a ComiC soUl & stageWaY PRoUdlY PResents:

ekstrashoW kl. 18-21

jerry seinFeld

tordag 3.15.12

Vestlandshallen

lørdag lgt utso18.02.12 oslo spektrum

(Fri aldersgrense)

trondheim spektrum

LIVE

onsdag 9. mai “THE BEATLES

atomic & Sky ageNcy ProudLy PreSeNt:

ARE BACK!” – VARIETY

vaLLHaLL, fre. bublé 15. JuNi oSLo FOLKETEATERET michael crazy love tour “THE ORIGINAL CAST FROM BROADWAY”

20 - 25 MARS 2012

oslo spektrum tirsdag 17. april 2012

www.davidguetta.com www.twitter.com/davidguetta www.facebook.com/davidguetta www.youtube.com/davidguetta

THE DØ Blå, 31.03

Concert

•••••••••••••••••••••••••••••• Fredriksten Festning halden, 17. juni 2012 ••••••••••••••••••••••••••••••

Katie Melua

MED EKSKLU SIVE GJESTEOPPT REDENER, FULLT SYMFO NI ORKESTER OG KOR.

Fredag 29. juni

Karpedammen, Akershus Festning

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN.

Blå, 13. april

LESERBREV

Hverdagsoraklene Sigmund Fraud og Carl Gustav Junk tolker drømmene dine. TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Hvem er jeg, EGENTLIG? Vanskelig å vite i disse nedgangstider, ikke sant? Men det som skjer når REM-søvnen kicker inn og fantasien frikeløper med underbevisstheten på ryggen, sier alt om hvem, hva og hvorfor du er som du er. Vi la godvilja til og hentet inn to av psykoLOLgiens fremste for å lese, lytte, tipse og svare deg.

kaste av deg skylden og skammens bitende kappe, du har ikke behov for flere verktøy enn de du har tilgjengelig. Barnet bryter seg ut av sitt fengsel og kan etter å ha håndtert sine utfordringer endelig bli til en voksen, tenkende kvinne. – Sigmund Fraud

Til Sigmund. Jeg drømte om ulver en natt. Det var natta etter at jeg hadde sett filmen 300, og drømmen var tydelig inspirert av scenen i filmen hvor Gerard Butler må bekjempe en superdiger ulv for å bestå manndomsprøven, helt alene på vinternatta utenfor Sparta. Forskjellen var at i min drøm var det flere ulver, opptil syv stykker. De flokket seg rundt meg, som ulver. Det hele endte med at jeg drepte de alle sammen. Én etter én. Med hendene. (Ruth Emilie Rustad Martinsen, 17 år)

fraud … hello. denne drømmen er noe av det lolleste, eh, drømte den quatro ganger og alt; jeg ligger i en max svær seng, i et max svært rom, i et max svært mansion, du vet. og i rommet er en strippestang, og på strippestanga en kropp som tilhører venninna mi. men hun er ikke naken at all, hun er ikledd en samedrakt, og fra det max svære anlegget spilles det JOIK på max volum. enkelt; venninne ikledd samedrakt gir meg en strip-tease til joik. jeg fikk totalt lady-boner. jeg er ikke lesbisk, og jeg synes samer er helt for jævlige. er jeg skap-samofil? please help meeej. (Ingvild Lothe, 21 år)

Her har vi en underbevissthet i opprør. Filmscenen er en naturlig metafor for et hinder for fremdrift som må bekjempes og tilbakelegges før man kan komme seg videre og evolve som person. Du har valgt å bruke ordet «manndomsprøve», noe som peker mot at drømmen har et seksuelt motiv. Antallet ulver er uklart, du nevner «opp til syv stykker». Dette tyder på forvirring, du er usikker på hvordan du skal håndtere utfordringene dine, de kan virke uklare og overveldende i sin natur. De «flokker seg rundt deg», eller binder deg fast, du står på stedet hvil. Drømmen får en positiv resolusjon når du dreper ulvene, «Én etter én. Med hendene.» Du har tro på din egen evne til å

I og med at dette er en drøm som gjentar seg, må man anta at den handler om noe som er essensielt for deg. Du skriver at drømmen er «noe av det lolleste» og har generelt brukt mye humor i gjenfortellingen, men det er et underbevisst gufs av desperasjon over det hele. Du prøver å fortelle deg selv noe meget, meget viktig med denne drømmen, men du er redd for å innrømme ovenfor deg selv hva det dreier seg om. Det vi kan konstatere først som sist er at du ikke er skapsamofil. Når venninnen din lar samedrakten falle er det et symbol på at hun kvitter seg med en stor smerte og står ren og naken tilbake. Kroppen tilhørte kanskje en venninne, men drømmen er din,

2/2012

og det er du som må frigjøre deg fra en negativ innflytelse her representert ved noe du finner uestetisk: Samisk kultur. Inntrykket forsterkes av at det ikke bare er drakten som utgjør det samiske innslaget, men også en «JOIK på max volum». Dette er overtydelig symbolikk, både drakten og musikken utgjør noe påtrengende som rokker ved den vanlige harmonien og elegansen som forbindes med striptease. Når du ser deg selv, her representert gjennom din venninne, kvitte deg med det uestetiske elementet som forstyrrer din harmoni, får du en «lady-boner»; gjennom renselseshandlingen oppstår en positiv følelse av aktiv seksualitet. – Sigmund Fraud Dr. Junk, vær så god, her har du drømmen min: Jeg tar på en slags tremaske, som nesten er en hjelm også, over hodet; den knirker og lukter tjære som en gammel seilbåt. Tingesten er urgammel. Masken fungerer som en slags brille, en særegen optikk, som får omgivelsene til å fremstå som todimensjonale kubistiske, forenklede, figurer, før de begynner å snurre rundt og oppløses i stadig villere virvelformer. Masken/optikken knirker og gnurer, men da jeg blir skremt av de voldsomme forandringene den lar meg se rundt meg og vil ta den av viser seg den seg – o skrekk – å være en munn som biter over hodet mitt. Den er umulig å fjerne og maskekjeven strammer. Surprise me, dr. Junk! Kjetil Røed (38) Kjetil. Til tross for at jeg mistenker at denne drømmen er litt pyntet på (nylig sett Inception eller?), er det åpenbart at dette er en maskes bekjennelse. Denne drømmen handler om en streben med identitet. Den urgamle masken er rollene du ikler deg hver

morgen når du står opp av senga. Du skriver at masken fungerer som en slags brille/særegen optikk, et klart tegn på at du begynner å møte deg selv i døra. Omgivelsene du ser gjennom maskens «briller» er det du selv er redd andre skal se i deg. Altså «todimensjonal, kubistisk og forenklet». Det at forandringene skremmer deg er helt naturlig, det er overveldende, og masken trekker både støy og ubehag inn i livet ditt. Mitt første råd er å stille deg foran speilet, ta en grundig titt på deg selv og spørre: Hvem er jeg og hvem vil jeg egentlig være? Det ser ut til at du trekkes mellom høyt og lavt. Masken du beskriver kan også være kondomet som smelter inn i ditt eget skjød på samme måte som masken i virkeligheten smelter inn i din egen identitet. Iverksett en seksual-etisk diskusjon med deg selv når jeg forteller deg at kondomet representerer one-night-standsexen. Å sove ved en ny kvinnes barm hver natt. Det du kanskje egentlig lengter etter er ei hand å halde i. Så kan du gå tilbake til speilet og si høyt at «Jeg er meg, og jeg duger». – Carl Gustav Junk Til Carl Gustav Junk. I natt drømte jeg at jeg ramlet ned et stort hull i et fjell med en gammel togvogn og ned på et togspor som var nedlagt og kjempelangt. Så gikk jeg mange kilometer med skrapvogna på slep helt til jeg kom frem til en togyard med gamle togvogner hvor jeg kunne pante togvognen jeg ramlet med og drasset på. Våknet før jeg fikk betalt, men jeg pantet flasker på Kiwi first thing etterpå. Kong Halvor AKA Halvor Harsem (23) Aah. En kort, men megetsigende drøm fylt av symbolikk. Detta liker jeg, Halvor. La meg

LESERBREV

gå rett på sak: Det store hullet du beskriver er en gapende fitte, og den gamle togvogna er sædcellene dine. Det faktum at toget må slepes kan indikere en eller flere relasjoner med kvinner som sliter deg ut. Du skriver at togsporet var «nedlagt og kjempelangt» – noe som betyr at denne eller disse kvinnene er eldre og har flere barn fra tidligere ekteskap. Pantingen av togvognen symboliserer forplantning: Din sædcelle er bare pantsatt i egget, og du får ingenting tilbake før ungen er født. At du bruker ord som «ramler», «sleper» og «drasser» – nokså negativt ladede ord – forteller meg at du synes dette er slitsomt. Det er nok på tide å revurdere disse seksuelle eskapadene med MILFs. Som Agnar Mykle en gang sa: «Aldri reiste en nordmann med nattog for fornøyelsens skyld.» Uansett hvor pikk-hungrige og erfarne disse kvinnelige ekspresstogene er, så ETER de deg sakte. Bli igjen på perrongen og hold deg til en jente på din egen alder MINUS. – Carl Gustav Junk Hei Junk. Jeg har mange ubesvarte spørsmål som trenger svar! Hjelp meg. 1. Jeg drømte at jeg la egg. 2. Jeg drømte at du fingra kusina mi. 3. Jeg drømte at mamma lagde en rosa materie som skulle redde verden, men bare familien min gikk til himmels. 4. Jeg drømte at jeg tok venninna mi Mari med strapbånd, uten at det lå noe seksuelt i det. 5. Jeg drømte at min far var en reke. I følge sengekamerater gjør og sier jeg også rare ting i søvne: 6. Jeg har reist meg og rappet hele refrenget til «The Message» av Grandmaster Flash. 7. Vært i dialog med meg selv: «Glad i deg. Glad i deg og!». 8. Satt meg opp, foldet

hendene og sagt «Jesus, Jesus, Jesusbarnet» (jeg er ikke kristen). 9. Hatt lange samtaler med folk på Skype «Jeg hører deg ikke! Nå hører jeg deg, nei når faller du bort igjen! Hallo? Hallo?» 10. Undervist i engelsk-spansk. 11. Reist meg opp av senga og tatt på meg klær fordi jeg trodde det lå en fremmed mann i senga mi. (Det var kjæresten min som jeg har vært sammen med i over et år). 12. Holdt en fem minutter lang forsvars/ unnskyld-tale til en som var lei seg fordi jeg hadde slettet henne fra Facebook. 13. Gått inn på rommet til mamma og pappa og spurt: «er det noen turisthytter til leie?». Marie Dahl Lund (24) Hoi! Du er jo rene drømmedama, Marie. Ho ho. La meg tråkle gjennom underbevisstheten din punkt for punkt: 1. Hvem kom først av Adam og Eva? Adam, selvsagt, ingen bryr seg om kvinners orgasmer. Ingen bryr seg om kvinners menssyklus heller. Egg-drømmen forekommer ofte under eggløsningen til kvinner, da dere har en lei tendens til å tro dere er fugler. 2. Jeg har ikke fingret kusina di. Men det interessante her er at om du bryter ned de siste ordene i setningen og fjerner «in» i «kusina», blir det «Jeg drømte at du fingret KUSA MI». 3. Den rosa materien symboliserer din mors menstruasjon. 4. Hva vil det si å ta noen med «strapbånd»? Regner med at du mener «strap-on», da ordlyden er mistenkelig lik og lett å blande i taleform. Altså: Å ta venninna di med strap-on er verken at du, som du selv sier, er kåt på henne eller en form for penis envy – dette handler kun om at du vil EIE venninna di. Du føler deg truet av henne, og vil gjerne penetrere henne og se henne klynke og lide litt, for når du har tatt «hinna» hennes (selv om hun sikkert ikke er jomfru), vil du ha en slags makt over henne. 5. Ah, denne drømmen er en klassisk «Kjetil Rekdal», som jeg liker å kalle det. En ung kvinne reduserer sin far til en kokt reke som følger av en ødipuskom-

pleks hun har kommet seg over, men ikke ennå forstått. Ikke ulikt «Vibeke Løkeberg», der unge menn reduserer moren sin til en løk. Fellesnevneren for både reka og løken er at de har flere lag. Løken, altså kvinnen, har flere lag til kjernen, mens reken, mannen, har ett. For å komme til kjernen i sin far, drømmer datteren om å klemme rundt hodet på reka, vri og dra av skallet – ikke ulikt hvordan man onanerer en manns erigerte penis. Når det gjelder punkt 6-13, har du blitt grundig lurt. HAHAHAHA. Kult gjort av kjæresten din og familien. Gjør det ikke litt vondt å kjenne på at de har kødda med deg alle sammen? At alle dine nærmeste vet noe du ikke vet, at de pleier å møtes hjemme hos foreldrene dine en gang i måneden for å parodiere ansiktsuttrykkene dine etter du har blitt fortalt hva du «gjorde i søvne», og le rått fordi du går på spøken gang på gang. Nå er det på tide å ta hevn. Vet du hvor mye du kan komme unna med ved å skylde på at du gjorde det i søvne? Nå som alle rundt deg har diktet opp en lidelse, må du for faen utnytte det til det maksimale. Vær utro, stjel penger fra under madrassen til faren din, gå på do uten å skru av lyset, spis opp alle kakene i kjøleskapet. Hevnen er søt. – Carl Gustav Junk Kjære SF, jeg jobber i denne avisa, så det er sikkert veldig no-no at jeg sender inn, meeeen jeg har en drøm jeg ikke helt klarer å gi slipp på. For jeg drømte at jeg var i et seksuelt forhold med et mørkhåra jente-spedbarn som jeg bar rundt på ved rumpeballene, slik at hun lå og hvilte inntil magen min med fremsiden av kroppen sin. Hun hadde på seg en bleie og blødde kraftig fra underlivet, og jeg knadde rumpa hennes

som bare det. Ehh. Hun snakket forresten som en voksen dame. Jeg ville være alene med henne, så vi krympet oss til bittesmå Tommelise-mennesker og seilte på en flåte av et ELLE-magasin og bodde inni et gladpacktelt fylt av rødt glitter. Det kom stemmer som sa: «Pul henne», og så gjorde jeg det. Omsider leverte jeg henne tilbake til familien hennes som bodde i slummen i Mexico City, men jeg våget ikke møte foreldra, så jeg dytta henne gjennom en plankeåpning i gjerdet. Så var jeg på en fest i Hegdehaugsveien, der Jenny Skavlan var gaffateipa til ryggen til en gigantisk hårete mann – som en koalababy på ryggen til koalamamma. Jeg satte meg ved siden av og begynte å nappe ut alle kroppshårene hans. Så dusjet jeg naken foran alle. Våkna opp kåt. Hva betyr dette? Emma Clare (20) Helt ærlig og udistansert: Det underliggende temaet her er at du skammer deg over ditt eget libido. Det at du treffer denne hårete mannen du prøver å demaskulere med Jenny Skavlan på ryggen. Du prøver å avvæpne den maskuline seksuelle kraften. Tenk over hva slags forhold du har til Jenny Skavlan. Synes du hun er attraktiv? Synes vennene dine at hun er attraktiv? Når det gjelder spedbarnet, føler du at denne babyen har blitt voldtatt av samfunnets penis. Du lar samfunnets penis voldta deg, som igjen gjør at libidoen din blør og blir skamlagt. Babyen er, ikke overraskende, deg. Du rømmer med dette spedbarnet fordi du skammer deg over dine seksuelle drifter. Det jeg prøver å si er at du har noen issues med din kåtskap. Du føler at andre ugleser deg fordi du er frigjort seksuelt. Du krympet dere ned til bittesmå mennesker fordi du føler deg alene og at ingen forstår deg. Etter min ydmyke mening, er det er noe skada over hele drømmen. Det er noe som ikke helt fungerer som det skal. – Sigmund Fraud 2/2012

En rosa boks fylt med kroppsvæsker og jevnlige kunstner-faceoffs, er det underlige tilskuddet til den stadig ekspanderende skogen av kunstnerdrevne oslogallerier. TEKST THEA ØSTERBERG FOTO CHRISTIAN BELGAUX N&D: Er PINK CUBE en metafor for fitte? Anja Carr: Jeg liker at folk flest tenker fitte, mens kunstverdenen tenker institusjonskritikk når de hører PINK CUBE, ettersom white cube er det man kaller hvite gallerirom. Hvorfor rosa? – Jeg tar alltid utgangspunkt i noe jeg har en personlig pasjon for, og samtidig kan uttrykke noe universelt. De fleste jenter har hatt rosadilla en gang. Jeg vil ta vare på det intense forholdet man kan ha til farger i barndommen, selv om jeg våknet opp en dag og fant ut at min kjærlighet til rosa var et resultat av markedskrefter og kjønnsdeling. De fleste har en mening om rosa, og det passet bra når planen var å lage et ikke-nøytralt visningsrom. Hvorfor er utstillingene i PINK CUBE «battles» der to kunstnerskap vises samtidig? – Jeg vil tilby det beste fra både separatog gruppeutstillingssituasjonen: kunstnerne får god plass og mye frihet, men slipper egokjøret. De kan i tillegg skylde på romløsningen eller den andre kunstneren hvis de ikke blir fornøyd. Jeg vil trigge konkurranseinstinktet og skape nye fruktbare møter. Kan du fortelle om prosessen med utstillingene? – Jeg prøver å sette sammen folk som ikke kjenner hverandre fra før, og inviterer derfor både utenlandske og Oslo-baserte 14

2/2012

kunstnere. På forrige utstilling monterte Sara Christensen et verk i form av en bøtte med «rennende væske» over TV-en med Jacqueline Forzelius sin video. Det førte til at Jacqueline valgte å spille techno-låten fra en annen video ekstra høyt ut i rommet, slik at det påvirket Sara sine arbeider. Er PINK CUBE en forlengelse av din egen kunst? Og er det sant at det er ekte kroppsvæsker i malingen på veggene her? – Ja, man kan si at rommet med den unike malingen er et kunstverk i seg selv. Jeg tror på magi og utførte et lite ritual i forbindelse med blandingen av malingen. Om det er ekkelt kommer an på hvordan man ser det, tror jeg. Refererer du bevisst til popkultur og internettfenomener i kunsten din? Bacon er for eksempel noe jeg forbinder med internetthumor og memes. – Internett er vel en naturlig del av min generasjons estetiske arv. Jeg har en forkjærlighet for tidlig internettestetikk, men vil heller skape mitt eget visuelle univers. Bacon-greia begynte med en kjøttperformance jeg gjorde på Kunstskolen i Bergen, inspirert av Marina Abramovics kyllingperformance. På Kunstakademiet fant jeg etter hvert ut at bacon fungerte som holdbart overflatemateriale på skulpturer. Men du er jo vegetarianer, hva symboliserer bacon for deg? – Joda, hehe, men bacon er det eneste kjøttet jeg fortsatt har lyst på. Veldig ekkelt,

Jeg vil ta vare på det intense forholdet man kan ha til farger i barndommen.” men lukter sinnsykt godt. En type ambivalens, gjenkjennelighet og elsk/hat-forhold. Hvorfor valgte du å heise en russisk limousin ned utenfor inngangen til Stenersenmuseet med kranbil på Kunstakademiets avgangsutstilling? – Jeg ville skape et eksklusivt, eksotisk og trangt rom for performance; nemlig innsiden av bilen, som er dekket av myk, rød fløyel. Mange trodde det var noen viktige personer inne på museet som hadde ankommet i bilen, selv om det er umulig å kjøre frem til inngangen. Jeg liker sånne spontane møter mellom virkelighet og fiksjon; jeg ville bryte med forventningene til museumssituasjonen. Jeg har også et personlig forhold til den bilen, men det er en annen historie. Kan vi ta en pause? Jeg må drikke litt cola [Anja er alvorlig redusert etter åpningen kvelden/ morgenen i forveien, red.anm.] Er improvisasjon og det intuitive en viktig del av arbeidene dine? – Ja, jeg har generelt troen på magefølelse og instinkter – en viktig kontrast til hvordan samfunnet styres ellers. Når jeg jobber med PINK CUBE eller performancer, lager jeg en ramme jeg står fritt til å improvisere innenfor. Ord er ofte begrensende for meg, så

det handler mer om sansing. Jeg og en venn satt her til klokken ni i morges og snakket om at vi mennesker sannsynligvis har mistet noen bokstaver i språket vårt opp gjennom historien, og at det kanskje er derfor noen ting uttrykkes bedre gjennom kunst. Hva synes du om kunstscenen i Oslo ellers? – Det er mye bra energi på de kunstnerdrevne stedene; Tidens Krav, Holodeck, Dortmund Bodega, NoPlace, One Night Only, Podium, Saltarelli Salong osv. Synes også Kunsthall Oslo er stas, spesielt siden de viser så mye performance. Er det noe du ikke liker? – Astrup Fearnley Museet var ganske kjipe når Marte Hodne Haugen og jeg ikke fikk ta med Bossekk-galleriet («søppelsekk» på bergensk) inn på museet da vi var på Oslo-turné. Heldigvis ordnet det seg, siden Galleri Bossekk kan opptre både som galleri og person. Hehe, nå får jeg aldri stille ut der, men da vi dukket opp uanmeldt med Bossekk på Munch-museet fikk vi derimot vår egen vakt som tok bilder av oss og var helt med. Neste utstilling i PINK CUBE er 10. februar. Sjekk ut anjacarr.com og pinkcube.no

Hvem vil du skal bestemme din framtid?

Ingen av oss har kontroll over hva som skal skje i morgen. Men noen av de valgene du tar i dag vil i stor grad påvirke din framtid. Vil du for eksempel være med å utforme teknologien vi skal bruke, drømmer du om å tegne framtidens hus eller ønsker du å bli verdens beste fransklærer? For ti år siden fantes verken Facebook, CO2-kvoter eller nasjonen Montenegro. Hvem vet hvordan verden ser ut i 2022. Utviklingen skjer fort, og det gjelder å henge med i svingene. Faktisk er det mange som i dag utdanner seg til jobber som ennå ikke finnes.

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Hvilke valg tar du i 2012 som fører deg dit du vil være om 10 år? Uansett hva framtiden bringer, tilbyr NTNU studier som gjør deg bedre rustet til å møte den. Vil du vite mer om hvordan det er å være student ved NTNU?

Bli kjent med NTNU

Billetter på www.Billettservice.no • 815 33 1 33 • 7-11 • posten • narvesen

Hvor var du den dagen du forstod at tiden har stanset? I år er det tyve år siden det skjedde noe nytt. TEKST GAUTE BROCHMANN ILLUSTRASJON INGRID ROGNSTAD EN TILSTAND AV STILLSTAND Utviklingen går ikke bare fremover, den øker også frekvensen. I dag vil ethvert nytt hipsterkrumspring bli blogget ut av Williamsburg og lande på en iPad på Vindern – eller i Vladivostok for den saks skyld – i løpet av 0,14 sekunder. Tanker og trender har ingen hindringer hva tid og rom angår, syklusene blir stadig kortere og verden mer omskiftelig. Ulike tendenser avløser hverandre fortløpende og det aller nyeste er alltid den ultimate valutaen. Slik har det alltid vært, og slik er det i stadig større grad. Alle vet det. Det er simpel barnelærdom. Eller? For selv om forutsetningene for en kreativ spleisefest med transglobalt omfang er større enn noensinne, er skaperkraften nesten fraværende. Og den har vært det lenge. Vi lever i en så sirumpa periode at vår eneste nyvinning må sies være en slik desperat mangel på originalitet at det utgjør et historisk imperativ. De ulike mediene følger sine respektive baner, men alle er fanget av den samme gravitasjonen: Vår kulturelle utvikling har stått på stedet hvil i gode tyve år. Film, mote, musikk, kunst, litteratur og design og estetikk som sådan: Alle har hvert på sitt vis unngått å fornye seg selv siden inngangen til 90-tallet. Dette kan kanskje fortone seg som en vel radikal påstand, men bevisbyrden er overveldende straks vi velger å låne øye eller øre til den. Artikler om retrobølgen og kulturell stagnasjon preger internasjonale publikasjoner om du ser etter. Sjekk for eksempel Kurt Andersen-artikkelen i siste nummer av Vanity Fair. Men egentlig er det enda mer effektivt å rusle inn i en brukthandel og bla i et tilfeldig magasin. Uten å kikke på årstallet. Moteseriene viser bilder av spedlemmete, outrerte, unge mennesker med halvbustede hår, lettere distansert holdning og definert retroinspirert stil. Musikksidene preges av hip-hop, pop-ikoner eller selvbevisste hipsterband. Det

spekuleres i hvordan Tarantino, Lynch eller Coen-brødrene vil stake ut den videre kursen for filmmediet. Mens kunsten er så post-altmulig at kategorier er overflødige. Det kan være den aktuelle januarutgaven av iD. Eller et tilfeldig nummer fra 92-årgangen. Ikke bare hva innhold angår – også grafisk stil, format, reklamer og fremtoningen som sådan ville lignet så mye at selv profesjonelle ville slitt med å datere dem. Og hvis dere fortsatt ikke kjøper logikken, reverser metoden og mål utviklingen fra 1992– 2012 mot tilsvarende tidsintervall: 1972– 1992. Se for dere en kar med viltvoksende kinnskjegg, enorm skjortekrage og minimalt med ironisk sans; hånd i hånd med ei dame uten bh under den blomstrete kjolen, på vei til et politisk møte i en skranglete folkevognbuss. Eller alminnelige næringslivsledere med skulderlange hårmanker, brilleinnfatninger som veide en halv kilo og frisk sleng i buksebena: Ikke bare de ekstreme arketypene, men hele verden av 1972 hadde vært tidsreisende på linje med vikinger med brynje og hjelm om de hadde gjort entré ved inngangen av 90-tallet. Ser du TV fra 1972 er det bilder fra the lost world. Mens det drøyeste med et NRK-tilbakeblikk til 1992, er hvor lite Jon Herwig Carlsen og Karen Marie Ellefsen har forandret seg på tjue år. Går vi videre bakover i historien, er mekanismen den samme: Tenk dere en ung, dresskledd mann som tiltaler alle utenfor familien med «De» og hans unge venninne hvis opprør består i to åpne knapper i blusen: Begge går de med hatt og begge defineres de som voksne i en alder av en-og-tyve år. Vi skriver 1952, populærkulturen finnes ikke og «ungdomstid» er ukene rundt konfirmasjonen. Tyve år frem i tid til et post-Beatles, postWoodstock-samfunn har verdens utseende endret seg fundamentalt – både to og tre ganger. Og det er ikke noe underlig med det: Gjennom hele kulturhistorien, fra renessansen og fremover, har nye stilarter avløst gamle, der mantraet har vært at endringene har vært stadig mer omfattende. 2/2012

Og enhver idiot ville sett det med det samme. Hvor slående er ikke kontrasten til bilder fra Gulfkrigen der gutta henger ut i ørkenen og hører på Naughty by Nature. Er du mindre enn godt skolert i rap eller utvikling av amerikansk krigsmateriell, er den situasjonen også nåtid. 2012. Det er ingen forskjell.

Helt til noe skjedde. På midten av åttitallet begynte prosessene å sakne farten. Som mainstream utgjorde selvsagt pasteller, skulderputer og hockeysveis umiskjennelige karakteristika, men under den brusende overflaten, hadde strømmen begynte å stanse opp. Som om et århundre med løpske subkulturer, mutasjoner og stadige overskridelser ved tiårets avslutning sementeres: 90-tallet handler fra starten av om å gjenoppdage klassiske idealer og gjenbruk. Og det gjør det beviselig fremdeles også – attpåtil på samme ironisk uforpliktende måte da som nå. Vi har bare byttet ut kritisk historielesning med det som den britiske skribenten Simon Reynolds på treffende vis beskriver som «en generell stemning av eklektisk ironi» i sin bok Retromania. Alle kjenner plateåret 1991. Etablerte sjangre kulminerer mens en serie subsjangre løftes opp fra undergrunnen; begge sementerer de et uttrykk som i dag fremstår som uendret, eller i det minste utviklet i langsomt tempo langs ferdigstiplede løp. Rap og elektronika blir mainstream, poprocken skaper sin siste ikke-retro-sjanger med grungen. Her hjemme får vi en sort metallscene som verden ikke visste fantes. Siden den gang har vi ikke sett annet enn gjenbruk og gamle ideer på nytt; en gjennomgående fusjonering av musikkhistorien der en alt-er-lov-holdning har ført til at vi i dag står igjen med én populærmusikalsk sjanger, eksemplifisert ved en svart sangerinne som er photoshoppet beige og produsert og mikset slik at hun høres ut som Justin Timberlake. Eller omvendt. Filmskaperne vi idag regner som nyskapende, var etablerte navn allerede for tyve år siden. Ikke bare de som er nevnt innledningsvis, men folk som David Fincher, Abbas Kirostami, Lars Von Trier og Pedro Almodovar, for å ta en håndfull regissører som var Cannes-favoritter da som nå. Eller Woody Allen, Ridley Scott eller Martin Scorsese for den saks skyld. Og selv om deres respektive karrierer løper pent av sted, er det absurd å tenke på at ingen har evnet å utfordre deres hegemoni i løpet av disse tyve årene som har gått. 1990 endret måten vi så film på: Før Reservoir Dogs og Miller’s Crossing var vold enten jævlig tøft eller skikkelig ekkelt. Nå er det bare morsomt og ufarlig. Fordi film herfra og ut er grunnleggende ironisk. Med populærkulturen – ikke virkeligheten – som referansegrunnlag. En fantastisk bedrift og nyvinning som gav god energi i et par-tre år. Siden har det ikke skjedd noe som helst. Jeg er ikke ferdig ennå: Fashion og trend har blitt et absurd teater der retrospiralen løper som et dypt møbiusbånd som ingen klarer å frigjøre seg fra. Veien ut av åttitallets eksess var gjenoppdaget minimalisme og klassiske idealer. Disse ledet straks til 40-50-60-70-tallet som rotasjonsgrunnlag for referanser. Nå er 90-tallet på vei inn igjen for fullt. Se på et 1992-cover av Harper’s Bazar der Linda Evangelista annonserer «The Era of Eleganse». Det var renhetsidealer og tidløshet da. Som alle forsidene på ACNE-paper nå. Hva kunsten angår, hadde man i 1992 for lengst gått lei av at alt er lov. Den største entusiasmen rundt dekonstruksjonismen og postmodernismen hadde avtatt, og man stod tilbake med en situasjon der kunstnerisk praksis i all hovedsak handlet om å kommentere kunsten som institusjon og praksis. Hvis ingen tror på kunsten, på forskjellen på bra og dårlig kunst, eller forskjellen mellom kunst og ikke-kunst – hvordan skal man da lage verkene som definerer samtiden? For å gå konkret inn på noen spesifikke bransjer: Sett i sammenheng med hva tidligere tiår har stått for av definerende uttrykk og kulturelle bautaer, er de siste tyve årene så å si helt tomme. Tenk dere et klipp fra Vietnamkrigen med lyden av Jimi Hendrix over bildene. Vi er øyeblikkelig hensatt til en annen, helt spesifikk og umiskjennelig æra. 18

2/2012

FORTAPELSE VS. SKAPELSE Så kan jo dette avfeies som et nostalgisk hjertesukk – en personlig følelse av at ingen ting lenger oppleves så sterkt i min barndoms grønne dal. Vel, det er ikke tilfelle her. Den stagnasjonen jeg peker på startet lenge før min kulturelle bevissthet. Alt var ikke bedre da jeg vokste opp på 90-tallet. Det var klin likt. Og det hadde vært det en god stund. Og allerede da var det gamle raddiser som hylte og skrek om at ungdommen må være rebelske og handlekraftige slik de selv hadde vært det. 68-ere som tutet oss ørene fulle om at vi må skylde på forbrukersamfunnet, på overload av kommersielle medier eller en eller annen usynlig overstyring som trekker oss ned og sløver oss. Dersom vi leter etter årsaker til stagnasjon, tror jeg imidlertid at det blir å starte i feil ende. Det er vi selv som velger mekanismene vi er underlagt. Vi lever tross alt i et demokrati der vi kan endre ting om vi føler for det. Spørsmålet bør vel heller være: Hvorfor gidder vi ikke? Hvorfor velger vi å bevege oss i stadig mindre sirkler der vi ikke bare resirkulerer bilene vi kjører, klærne vi går i, filmene vi ser og musikken vi hører på – men selve tenkesettet vårt? Hvorfor? Prøv å Google en Audi 1992-modell. Du vil se en bil slik vi kjenner biler; ikke akkurat fresh, men langt fra noen veteran. Sammenlign 92-modellen med tilsvarende modell fra 72, og du har et rent klenodium. Det påfallende er imidlertid at innenfor lakk og look er endringene betydelig større i vår egen tid. For akkurat som kulturen i hele sin bredde har koagulert, kan situasjonen synes å være motsatt i den verden som de ulike mediene forsøker å representere: Politikk, økonomi, miljøspørsmål og ikke minst teknologi, har i løpet av de siste to tiårene snudd vår virkelighetsforståelse på hodet. I 1992 var det øst mot vest, to supermakter, USA og USSR. Vi snakket i fasttelefon og data var sci-fi. Bærekraft handlet om hjemmedyrkede grønnsaker. Muslimene var heltene fra Balkan-krigen. En evig diskusjon er om kunsten speiler verden eller verden kunsten, der standardsvaret er at det går begge veier. Men ikke nødvendigvis i like stor grad til enhver tid. Det kan hevdes at de i perioder med stivbente samfunnsformer og stabil verdensorden, er kulturlivet som har forspranget. At de radikale stemmene ligger mange år foran hovedfeltet og uttrykker den verden som er på vei. Sett i lys av dette, vil enkelte hevde at vi lever i en notorisk ustabil krisetid ledsaget av løpsk teknologi. En tid der ingen er i stand til engang å forstå rekkevidden av den miljømessige, økonomiske eller digitaliserte virkeligheten vi hver dag forholder oss til – og langt mindre utrykke den på en måte som oppleves som sterkere enn virkeligheten selv.

Problemet med en slik argumentasjon, selv om jeg tror det er noe sant i den, er at verden alltid har vært et kaotisk sted. Usikkerhet og følelsen av en ukontrollert ekspanderende og ustabil verden, var like stor i kolonitiden eller under Cuba-krisen. Det som skiller dagens problemer fra gårsdagens er ikke er at våre er mer kompliserte, det er fraværet av kreativitet i måten vi forholder oss til dem på. I Klassekampen og Le Monde skrives det side opp og side ned om det besynderlige faktumet at selv nå, midt i kapitalismens største krise noensinne, er venstresiden ute av stand til å komme opp med alternativer. Selv vi, som står i stormens øye, der en ideologisk skapt tyfon raser rundt ørene våre,

makter ikke å komme med ideologiske tilsvar. Det protesteres, så visst, men selv Occupy Wall Street-bevegelsen er definert av at de er en løs sammenslutning som egentlig ikke står for noe som helst. Selv såpass alvorlige problemer som planetens undergang i form av menneskeskapte klimaendringer, adresseres via etablerte konvensjoner og konforme forum der handel med klimakvoter er ansett som det beste virkemiddelet. Uten at noen ser ut til å være i stand til å tenke ut en alternativ strategi, langt mindre snakke høyt om den, eller, Gud forby, forsøke å få den gjennomført.

SLITET MED Å VITE Det sies at generasjonene fra 90-tallet og fremover er ødelagt; at forbrukersamfunnet har kvestet all dømmekraft og empati. At internett, spillkultur og nye og gamle medier har gjort oss mer avstumpede, mindre kritiske og i det hele tatt ganske så åndelig svekket. Jeg tror det er en feilvurdering. Problemet er det motsatte. Vi er for smarte. For kritiske. Ikke at Ola og Kari er så brainy at det gjør noe, men kollektivt sett vet vi rett og slett for mye. For å forfølge en trend til dens logiske konklusjon trengs et minstemål av naivitet – eller i det minste en vilje til å akseptere spesifikke standarder uten å distansere seg. Og for å skape en trend, trenger du folk som følger trenden. Når vi ikke gjør opprør mot kapitalismen, designer nye biler eller skaper radikale ungdomsbevegelser, er det fordi slike virksomheter krever et moment av tro. En tilstand der man slutter å stille spørsmål eller ta forbehold. Posisjonen synes imidlertid umulig i det øyeblikk du bevisstgjøres de sosiale kategorier den slags fanatikere sorterer under. Kulturteoretikernes yppersteprest, Terry Eagleton beskriver dette i sin betimelig titulerte After Theory der slike relativistiske strømninger settes opp som vår tids fremste bumerke. I praksis betyr det at den uttalte ironibølgen fra tidlig 90-tallet for lengst er over, men at den har skyllet oss fra tørt land, og vi er vasket ut i en strøm som sakte driver oss til havs. Den stranden vi forlot tilhører et land der vi trodde på ting. Kall den for den moderne verden eller hva som helst. Poenget her er så konkret som at når vi først har hatt en generasjon som ser seg selv utenfra og er bevisst på tings iboende flertydighet, er det ingen vei tilbake til troskyldigheten. Dagens unge kan ikke gjøre opprør ved å gjenskape en eller annen blåøyd, ny-ærlig motreaksjon. I stedet må vi pent la strømmen føre oss videre til vi finner et nytt land og nytt fotfeste. Hasse Hope kan snakke om en ny alvorsgenerasjon, men når «alvor» er en trendlabel man bevisst velger seg, hvor alvorlig er det egentlig? Du kan ikke bestemme deg for å være inderlig. Enten er du det, eller så er du det ikke. Alle bevisste forsøk leder automatisk til selvbevisst affeksjon. Tenk Jack Kerouac i 52 eller Hunter S. Thompson i 72. Begge uttrykte de sitt syn på verden gjennom kompromissløse livsførsel og en umiskjennelig ærlighet. En livsførsel som i seg selv endret tanken om hva samfunnet var og kunne være. Man kan kanskje si at de bare spilte roller, men poenget er ikke hva de egentlig var, men at de fremstod så overbevisende at folk trodde på dem og lot seg bevege. I 1992 ble alle som forsøkte seg på noe lignende automatisk sortert i en kategori for romantiske kunstnermyter. Redusert til en type, ble kulturradikalisme komplett passé. En person som forsøkte å bli en Kerouac eller Thompson for 90- eller 00-tallet var enten: a) en posør uten substans; b) en komplett idiot; eller c) så bevisst på rollen han eller hun

spilte at vedkommende ikke kunne gjøre den troverdig og ville ende opp som frivillig eller ufrivillig komisk. I møtet med disse alternativene skygget naturligvis folk med kulturelle ambisjoner unna. I stedet for å produsere musikk, film, kunst og klær der kunstneren blottstiller seg eller utbasunerer radikale standpunkter, valgte dagens kunstutøvere et tryggere alternativ: å kommentere tidligere tiders kunstetterlatenskaper. Jeg skal ikke hevde at Kurt Nilsen og Gitarkameratene hans tenker over dette når de traller på cover-låtene sine, eller at folk flest ser på seg selv som postmodernister. Men det trenger de heller ikke, man er automatisk og ufravikelig underlagt sin egen tid, enten man vil eller ei. Folk flest var ikke modernister på 60-tallet heller. Men de catchet automatisk opp på moderne uttrykk. Når gamle kunstformer; film, poesi, kunst, musikk, arkitektur, har mistet sin brede gjennomslagskraft utover underholdningsverdien, er det fordi de ikke lenger makter å nå frem til folk. Og det er ikke publikum sin skyld. Når T.S. Elliot, Picasso eller Bergman hadde bred appell i samtiden, var ikke det fordi folk var så mye mer skolerte enn nå. Men det som ble uttrykt betød noe, det rørte samtiden. I dag vil artister med ambisjoner utover entertainment bare nå frem til de som aktivt velger det; de som bevisst leter etter alternative måter å se verden på. Det brede lag av befolkningen har imidlertid erstattet slike sysler med den naturlig postmoderne eksersisen det er å iscenesette seg selv. Ikke så merkelig da, at den store litterære begivenheten i løpet av denne tyveårsperioden er verket til en mann som tar denne selvdyrkelsen til et slags uttalt nullpunkt. Hvem jeg tenker på? Hint: initialene hans er KOK. HVA BLIR FREMSIDEN AV FREMTIDEN Da jeg som barn på tidlig 90-tall begynte å kjøre ski i Hafjell, tilhørte bakken tre meget lett gjenkjennelige grupperinger. Snowboardere med baggy klær og ekstravagante Bula-luer; telemarkkjørere i vadmelsbukser og med hjemmespikket trestav; og slalåmfolket med sine fargesterke skidresser og hjelm, skydd og foraktet av de andre grupperingene. Og det stanset ikke ved klærne. De på brett likte å fylke seg midt bakken for å hoppe, trikse og slacke. Telemarkingene likte seg best dypt inne i skauen. Mens alpinistene kjørte porter. Tre religioner. Å bytte disiplin var å konvertere, et dypt verdivalg man ikke tok lett på.

Men snart endret dette seg. I løpet av fire-fem år, møttes alle stilmessig på midten. Ved inngangen til 00-tallet fusjonerte trekløveret fullstendig, slik at alpinski nå nesten er enerådende, redesignet slik at lekenheten fra snøbrettkulturen og kjøregleden fra telemark er inkorporert. Utover det har det ikke skjedd all verden, annet enn en gradvis foredling av dette ene produktet. Dette understrekes ved at ski- og snowboardfilmer nå er identiske med de som ble produsert for femten år siden. Litt glattere og smoothere, jo da, men som uttrykk? Helt uforandret. Et talende bilde på hvordan et tilfeldig felt langt utenfor de tradisjonelle kulturelle disiplinene følger akkurat samme mønster, uten at noen noensinne har formulert en teoretisk tanke. Jeg sier ikke at det er bra eller dårlig. Men konstaterer at samme mekanisme griper inn i alle kulturer: Vi foredler det eksisterende, men skaper ingenting nytt. En samlet skiverden har brukt tyve år på å kultivere en hybrid. Terje Håkonsen skapte en helt ny sport i løpet av et par sesonger. Slik har verden blitt. Og er det kan hende like greit? I stedet for å rase rastløst fra prosjekt til prosjekt tar vi oss tid til å dvele og foredle det vi allerede holder på med – uten å bry oss om hva det egentlig betyr. Javel, så klokka har stanset. Javel, 2032 blir akkurat som i dag. Er det så big deal? Jeg mener, da kan vi jo se inn i framtiden også.

1992 = 2012: HISTORIEN REPETERER SEG SELV FILM

MOTE

1992: Aladdin 2010-tallet: Biler 2 Den store gjenoppfinnelsen av animert film som ultimat pengemaskin kom på starten av 90-tallet og har fortsatt med uforminsket kraft frem til i dag. Dagens Aladdin ville vært tegnet på data, men ellers er alle Disney-verdiene intakt i dagens filmer. Ikke minst nyvinningen av ironi som kom for fullt med ånden Genie som helt uproblematisk var troverdig eventyrfigur og tidsreisende wiseguy som parodierte Kjell Kristian Rike på en gang.

1992: Vox Pop 2010-tallet: Vox Pop Navnet på serieportrettmetoden utviklet av I:d og The Face på midten av 80-tallet. Ut med inautentiske modeller – inn med ekte kids. Rett-opp-og-ned-fotografier av motens egentlig protagonister, den stilbevisste gateungdommen: Claire, 22, shop girl, vintage dress, mum’s jacket, H&M-stockings. Fortsatt nytt i -90, stadig nyttig nå. Britisk subkultur da, standard visningsformat nå. Fra I:d, til the Sartorialist og Hanneli Musapartas hjemmeside. Motebloggens høyre ben, kjendispressens venstre.

1I 1992: Unforgiven 2010-tallet: True Grit Clinter’n spiller seg selv som gammel, Jeff gestalter John Wayne, men formelen er den samme: Western handler ikke lenger om et sted ute på prærien, men amerikansk filmbransje på 50- og 60-tallet. Et perfekt eksempel på den sjangermessige selvbergingen og retroelskende nostalgien som ble innledet på tidlig 90-tall og fortsetter med uforminsket styrke.

V 1

1992: Reservoir Dogs 2010-tallet: Drive Frem til 90-tallet var vold brutalt, entydig og tøft. Fra og med Tarantino endrer dette seg til å bli det nye kool. Blandingen av bevissthet om at det er fiksjon du lager, annen film som fremste referansegrunnlag og et element av ironi uansett hva som vises, har vært så skoledannende at det er lett å glemme at det en gang var annerledes. Et så effektivt grep at ingen hittil har kommet seg løs.

II 1

1992: Darkthrone - A Blaze In The Northern Sky 2010-tallet: Throne Of Katarsis - Ved Graven A Blaze In The Northern Sky er på ingen måte en original utgivelse, men forandret altså (norsk) metal fundametalt i 1992. 20 år senere gis den fortsatt ut under forskjellige navn og konstellasjoner

1992: Turbonegro - Hot cars And Spent Contraceptives 2010-tallet: The Carburetors på Melodi Grand Prix Rocken er tidløs og kommer aldri til å dø selv om Stein Østbø (VG) skrev nekrologen allerede på midten av 90-tallet. LOL. Si hva du vil om Turbo anno 2012, men i 1992 var bandet så bredbeint og ekte at selv Iggy Pop burde skiftet navn til Iggy Poop. To tiår senere står fem aldrende menn i unison YMCA-drakt og spiller de samme riffa uten snev av verken ironi eller troverdighet.

II 1 1992: Batman Returns 2010-tallet: The Dark Knight Rises Batman Returns markerer sammen med animasjonsfilmen den definitivt sterkeste trenden i dagens filmverden. Superheltfilmer/oppfølgere har siden den gang blitt en egen industri, som tross teknisk oppgradering i all hovedsak følger akkurat det samme mønstret som for tyve år siden. Understreket av at dagens Christian Bale i likhet med Michael Keaton har Frank Millers definerende Retro-Batman fra sent 80-tall som fremste forbilde.

III 1

1992: Frida 2010-tallet: Jørgen + Anne = Sant Vi har ikke glemt gamle Norge, og selv om vi nesten ikke lagde film for tjue år siden, biter vi oss i halen allikevel. Med Frida får vi et radikalt brudd ungdomsfilm som sosiopolitisk sirkus-noir fra Wam & Vennerød eller Løkkeberg. Der erstatningen er basert på smarte, ærlige og selvbevisste pubertetsportretter. En jevn strøm av relativt gode filmer fulgte over to tiår, med den veldig gode, nært beslektede Jørgen + Anne som en foreløpig kulminasjon.

IV 1

1 II 1

1992: D.I.Y 2010-tallet: D.I.Y Do It Yourself. Punkernes styligetos ble popularisert med grungekongen Kurt Cobain, enklere tilgang på secondhand-klær og billigkjedenes stadig bedre fortolkninger av elegant, men casual catwalkmote: steinvaska jeans, svarte tights, gjennomsiktige damebluser, tømmerhoggerskjorter, «personlige hodeplagg» og upretensiøse tøysko. Begynnelsen på nedstrippet og kalkulert miss-match som den eneste veien til individuell, kreativ og autentisk stil. I 1992- burde du helst kjenne din undergrunnscene for å ligge i moteteten, i dag gjør Top Shop, Monki og Acne jobben for deg: mykt preslitte jeans, retro-refererende skinnjakker og t-skjorter i bomullsstoffer like behagelig tynne som kjært arvegods fra 80-tallet.

1992: Hennes & Maurits 2010-tallet: Hennes & Maurits Når og hvordan fikk du dine første moteklær? For mitt vedkommende dreide det seg om Hennes & Maurits Rowells, butikkjedens postordrealternativ. Et merke i sin egen rett á la Levis, og norske bygdebarns første kjennskap til en komplett moteverden med ulike subgenre: Rocky, Hennes, Casual, Kids. Kjole til mamma, snekkerbukse til meg. Lite visste vi at H&M handlet om avansert trendkopiering. Og kanskje var det uvesentlig. Da som nå. Bransjens beste og billigste catwalkekvivalenter, look no further.

III 1

Gerhard Richter Documenta 9 Hva: All klassisk kunst fortsetter uten at noen bryr seg Ingen gidder lenge å spørre om maleriet er dødt. Fordi svaret uansett ikke spiller noen rolle. Gamle helter som Richter var hot shit i 1992 og er det fortsatt. Det finnes ufattelig mange mennesker som hater alt som bare lukter av alt de feilaktig kaller modernisme, og siden kunsteliten har malt seg inn i et hjørne ved å si at alt er kunst og at alt er like god kunst, vel, så får de bare innse at dette er noe de er nødt til å leve med. Som i Richters tilfelle er helt OK, selvsagt.

IV 1

Norge får en samtidskunstscene! Hva: Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley Om vi setter det litt på spissen, og det gjør vi, så hadde ikke Norge noen samtidskunstscene før 1990. Joda, foto, installasjon, performance og alle andre sprell eksisterte, men godt på utsiden av etablissementet. Endringen ved starten av 90-tallet og frem til nå kan ikke overvurderes. 1992 setter samtidig startskuddet for det fenomenet vi kjenner så godt: At det ikke er kunstneren, men Institusjonen, kuratoren og kritikeren som tar over som de mest definerende aktørene.

V 1

1992: Bill Clinton 2010-tallet: Barack Obama USA ledes av «Den første sorte presidenten».

1992: Benchmark Hva: Frank Gehry begynner å tegne Guggenheim i Bilbao Når det nye Guggenheim-museet i Bilbao åpnet dørene i 1997, hadde det vært på tegnebrettet i noen år, det vil si: Inne i data’n til Gehry. Og det som kom ut, ble hyllet som en de-konstruktivistisk triumf og masse teoretisk tant og fjas Frank selv slo fast at var helt på siden: Museet innleder i stedet en tid der datamaskiner gir økt frihet til å skape akkurat de former man ønsker, paret med en tidsalder der det ikke finnes ideologiske begrensninger.

POLITIKK

III

IV 1 1992: CC Cowboys - Tigergutt 2010-tallet: Plumbo - Råkk’n Råll Harry Ruralrock har alltid solgt mer i distriktene enn hva storbyeliten mener er bra. Ja, du kommer ikke lenger enn Ring 3 om du ikke spiller sleivete post-springsteenrock med en dæsj country, jovialt glimt i øyet, Jack & Jones-kolleksjonen fra 2001 og «folkelige» tekster på ungdomsskolenivå. Tiden står stille på bøgda.

Banksy Første soloutstilling Hva: Opphevet skillet mellom høy og lav en gang for alle Ja, dere, det var faktisk en gang hvor man faktisk kunne si at noe ikke var kunst. Alt hadde vært lov lenge i 1992, men du måtte liksom være kunstner med stor K for å ha det privilegiet. Der graffitigutten og stensil-fantomet Banksy markerer et klart vannskille, ved at gata ble tatt inn i galleriet – som gatekunst. Ingen skiller, alt er lov.

1992: 1992 2010-tallet: 1992 Her kunne vi ha skrevet «retro», men idet retro nå er ’92 om igjen, holder det å finne frem Twin Peaks, Beverly Hills 90201, Calvin Kleins undertøysreklamer Versaces yppige postergirls og et bilde av a-ha. Når du har gjort dét, kan du legge bildene ved sidene av et tilfeldig utvalg American Apparelreklamer, den siste designkampanjen til H&M (med Versace) og en tilfeldig gatemoteserie fra Brooklyn, Brick Lane eller Grünerløkka. Penere nå, mer ekte da.

GENERELT

V 1

KUNST

MUSIKK 1992: Ole Ivars - Lørdagskveld 2010-tallet: Ole Ivars - 34 Noen ganger er det mer enn greit å vite hva man får. Hvorfor reparere noe som ikke er ødelagt? Men det går an trimme sjappa litt, også. Selv etter 34 plater.

1992: Kate Moss 2010-tallet: Kate Moss Oppdaget og unnfanget av fotograf Corinne Day for The Face i 1990. Den skranglete jenta som brøt og omdefinerte supermodellparadigmet ledet av Cindy Crawford og Claudia Schiffer. Ut med klassisk skjønnhet, inn med egenart, sårbarhet og hardkokt businessteft. Supermodellen ikke lenger forstått som «den vakreste», men «hun som har dét». Kvaliteten «it» innstiftet som en kjendis’ viktigste egenskap: evnen til fortløpende å definere og redefinere looken til en ny era. Tyve år senere er Kate Moss fortsatt modellenes udiskutable ener, Vogues grande dame, fotografenes yndling og indiemotepressens rebellprinsesse.

1992: Boris Jeltsin 2010-tallet: Vladimir Putin Russisk makt konsolideres på udemokratisk vis og diktaturet får bare et annet ansikt. Pressefriheten innskrenkes.

II 1

1992: Benchmark Hva: TV-seriene Friends og Seinfeld Frem til 1990 var livet noe du levde fra innsiden og ut. Du kunne gjøre karriere eller gjøre opprør, men uansett fordi du trodde at det ene eller andre betydde noe. Men så, rett fra New York: Selve hverdagslivet, Jerry og Georges berømte «nothing» er ikke bare den naturlige konsekvensen av å leve. Tvert imot, dette er bare en ting som alle andre, noe man kan se utenfra, romantisere og iscenesette. I form av daglig selvrealisering og små ritualer som kunne snakkes om i det uendelige i en situasjon frigjort fra familie og fortid. Facebook var bare et forsterkende middel, i hodene våre var vi gryende superstjerner i våre egne liv allerede i 1992.

II 1

1992: Benchmark Hva: Ford Mondeo lanseres Ford legger 80-talls-favoritten Sierra i graven og ser seg om etter en ny modell som kan fange fremtiden. Svaret er Mondeo, som kommer i 1992 og har rullet av samlebåndene siden. Med dempet fremtoning og håndbrekket på når det kommer til nye designløsninger, fremstår modellen som symptom på hele periodens manglende vilje til å gi tekniske kvantesprang et adekvat formspråk.

III 1

Damien Hirst debuterer Hva: Opphavet til the Postmoderne superstArtist Verdens rikeste kunstner med to milliarder på bok. Som tidligere kunsthøvdinger á la Warhol gjør han hva han vil, men som eksponent for ironigenerasjonen, avdeling kunst, har han ikke bare frihet i form av å kunne lage film eller male eller få en fabrikk til å male for seg: Med Hirst spiller det ikke noen rolle med teori – om han er sell-out eller businessmann eller kunstromantisk. Let’s face it, kunst handler om smartness: Et oppløst, amoralsk og regelfritt uttrykk for en amoralsk, oppløst, regelfri samtid.

II 1

Nicolas Borrid Hva: Relasjonell estetikk og farvel til teorien Da tekstene til Borrideau ble samlet og gitt ut i 1999, hadde han i lengre tid påpekt at publikum, institusjon, interaksjon kunstner – verk – betrakter var like viktig / viktigere enn kunsten i seg selv. Et poeng alle som har vært på en vernissasje vet er sant. Akkurat som det ikke kan forklare hele kunsten. Vår franske venn demonstrerte dermed to ting som har vært sant siden. A) Du går på utstilling for å se på folk og B) Teori fungerer ikke lenger.

III 1

1992: Gro Harlem Brundtland 2010-tallet: Jens Stoltenberg Etter en årrekke i sjefsstolen, oppnår Norges Statsminister landsmoder-/landsfader-status.

III 1

1992: Afghanistan (feat. Sovjet) 2010-tallet: Afghanistan (feat. USA) Da: Den Sovjet-støttede republikken bryter sammen. Landet kastes ut i borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer. Nå: Den USA-støttede republikken bryter sammen. Landet kastes ut i borgerkrig mellom konkurrerende mujahedinkrigsherrer.

IV 1

1992: Ny vår i Øst-Europa 2010-tallet: Ny vår i de arabiske landene Løfterike revolusjoner med navn fra botanikkens verden avløses av resignasjon og avmakt. En følelse av «var dette alt?» synker inn.

V 1

1992: Benchmark Hva: Civilization, Premiership Manager, Wolfenstein 3D Yeye, vi vet at multiplayermulighetene og grafikken er bedre. Men på fantasifronten, er det nesten ufattelig hvordan alle sjangrene allerede var etablert, eller ble snekret sammen akkurat på dette tidspunktet: Sport og managerspill, adventure og første person skyting, strategi og plattform. Alle konseptene var her allerede. Angry Bird, eat your hearts out!

IV 1

1992: Benchmark Hva: Hva som helst, la oss si en tallerken 70-tallstallerkner har sånn hippie-tegning dekor eller oransje blomster mens 80-tallstallerkner har trekanter og firkanter i sterke farger og swatch-klokke-look. Og så: 90-tallstalerkner – klassisk hvit med liten retro-touch. 00-tallstallerkner – klassisk hvit naturell. 10-tallstallerkner – klassisk hvit craftmanship detalj.

V 1

2/2012

Lesbesex med Ane Dahl Torp. Å waterboarde Fredrik «Jenny» Skavlan. Telefoner fra Westerdals. Norges nye samfunnskommentator snakker ut om å sitte inne. Dette er saken: I oktober ifjor twitret kunstner Marianne Aulie meldingen “BABY! <3 <3 <3”. Snart kunne hun fortelle at hun altså ventet sitt andre barn. Så sa hun at barnefaren skulle forbli hemmelig. Så lurte alle på hvem faren var. Så sa Aune Sand at han var faren. Så sa han at Marianne var vidunderlig å elske med, og at han fikk en brunst av gammel storhet over seg og at hun ble gravid på første forsøk. OG SÅ røpet Marianne at hun allerede hadde utviklet et spesielt forhold til det strenge fosteret. Som hun fortalte: «Barnet snakker til meg fra magen. Det sier ifra om at dette skal vi gjøre, eller dette skal vi ikke gjøre. Det er helt magisk. En kveld jeg skulle på kino og middag, sa det for eksempel ifra om at ’Nei, du skal bare på kino’. Andre ganger gir den beskjed om at jeg bare skal slappe av på sofaen.» Som første avis i verden fikk NATT&DAG eksklusiv audiens hos Marianne Aulie og Aune Sand sitt frittalende foster. Spenn deg fast.

TEKST EMMA CLARE GABRIELSEN ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM Hei, foster! Har du selvironi? – Den er tilstedeværende, ja. Men den er vag og tvetydig. Det blir som å spørre om Nils Gunnar Lie har skjegg. Har han det? La oss legge Nils Gunnar Lie til side en liten stund og heller snakke om deg: Hvordan går det?  – Det går bra. Blir litt lenger.  How come? – How cum. Nååååh, du dro et ordspill! Good for you. – Takk. 20

2/2012

Kan jeg få en stemningsrapport? Hvordan ser det ut der inne? – Ikke så verst. Litt som det plysjkammerset i Blue Velvet. Lunt. Dúst orange lys. Benjamin Bergmann har faktisk dekorert min mors livmorvegg. En spennende, livlig café-scene. Er det sant? – Ja, helt sant. En «brokete forsamling» forestiller det. «Horer», «skjøger», «levemenn» og «bohemer» hulter til bulter. «Krøplinger». «Drankere». «Vagabonder.» Hei! Der er det jaggu en «harlekin» og! Høres ut som det jevne nachspiel på … – Det høres vel mer ut som B. Bergmann er fullstendig mongoloid i hodet sitt.

Og hva er så du? – Jeg er vel en «levemann» selv. Eller «playgirl» som det heter på det engelske sprog. Beste erobring hittil? – Jeg har faktisk ligget med Ane Dahl Torp. Rimelig stolt over det. Crazy lesbian. Gratulerer, hvordan gikk du fram? – Min far måtte «do the talking». Og så kom hun inn for å se på Bergmann-maleriet. Det ene tok det andre, og slik var det. Hva gjør du akkurat nå? – Jeg hører stemmene til mor og far på utsiden. Hva sier de? – De ser en del på Lynsj, da. Og Syber-

berg. De diskuterer. Mamma er cinefil, heter det det? Cineast? Men kjære Marlon Brando Aulie Sand … – Er DET navnet mitt? Marlon? Marlon Sand? Er jeg gutt nå plutselig? EMMA SVAR. Nei jeg glemte meg! Beklager. Du er nok en jente. – Marlene Sand? Er det meg? Happy? – Hmmm, nei, det skulle vel gå greit? De vet vel hva de gjør? De er ikke HELT ute av kontroll disse foreldrene mine? Eller? Det er du som er insideren her. – In the belly of the beast? Jeg har litt problemer med å se ting «fra utsiden», ja. Fill me in.

Snu på det: Hva er det største problemet med samfunnet vårt, sett fra innsiden? – Usikker. Det finnes bare én kanal å tune inn på her. Neida. Foreldrene mine har forresten fått tak i en kopi av den legendariske The Day The Clown Cried. Sett den? Jerry Lewis? Nei … Er ikke fullt så kultivert som deg. Skal du bli kunstner også eller? – Er de kunstnere, mor og far? Har hatt mine mistanker til mor, men far og? Hva DRIVER han med? Han har da en og en halv film på rullebladet: DIS fra 1995 og så er den dette filmdiktet Dådyr som han har holdt på med siden slutten av nittitallet. Også er’n veeeeeeeeldig glad i damer. Ass-man. Så er han flink til å steke vafler og har en lei tendens til å bli slått ned. – Hmmmm, er han en rumpe-entusiast? An ass-man? Er det min mors rumpe som engasjerer? Jeg klandrer ham ikke, den er VELDIG fin sett fra innsiden. Er du glad i ræv du og? – Som det sies: I’m not an ass man. I’m a tit man. I like big-ass boobs. … hvor får du den humoren din fra? Den er ikke like tilstede hos foreldrene dine? – Ikke? Humoren kommer fra livmoren. Eller, vent nå litt: «Jenny Skavlan har hatt fingeren mellom bena»-tweeten til mor di var jo veldig morsom, synes jeg. Hørt noen flere vitser? – Er ikke vitser rimelig … dødfødt? Jeg føler at mor og far er omgitt av latter i alle fall. Hører humring rett som det er. Champagne, kalles det. – Champagne og hån? Er det HÅN? Jeg har et fint ordtak: Uansett hvor kua går så følger rumpa etter. Hva synes du? Hva mener du med dette? – Jeg mener at det også kan forstås i overført betydning: Uansett hvor dådyret snur seg så er stussen bak. Du som har sittet inne en stund, har du noen tips til fosteret til Lars Vaular og kjæresten Malin Kaos (som forøvrig er i smilegift-intervjuet på siste side i dette nummeret, red. anm.)? Du snakker jo «så rett fra levra». – Jeg snakker rett fra livmora. Touché. – Det beste tipset jeg kan gi er å se etter åpninger der ingen andre ser. Alltid hodet først. Vi prøvde å komme i kontakt med ovennevnte foster via samme type telepati som vi brukte for å nå fram til deg. Men til ingen nytte. Hvorfor kommer vi bare igjennom til deg? – Jeg er vel spesiell, da. Mottakelig. En dag her for litt siden kom det faktisk et skarpt og hvitt lys opp gjennom livmorhalsen. Det var ikke mamma som satt og kopierte rumpa på Allkopi, var det? Hva for en sponsoravtale er det hun har fått? Det er et samarbeid der Allkopi reproduserer Aulie/Sands verker, altså skanner inn og trykker på nye materialer – slik at kunsten blir tilgjengelig for flere. – Og hver fugl synger med sitt nebb, som det også heter. Nebb meg her og nebb meg der. Det er mye snakk om «nebb» ute på byen. Hva er dette såkalte «nebbet» alle skvaldrer om? Hæ? Er du full? – Hysssj. Vent litt, jeg leser VG og Dagbladet. Det er noe skriverier om mamma der. «Skavlan tegnet gravid Aulie splitter naken, med en sint klovn over skulderen og melk sprutende ut av brystet.» Denne Fredrik Skavlan må passe seg litt. Å ja? Or else..? – I will fetus on his grave. I’ll go midwifeal on his ass. Hvorfor går han under kallenavnet «Jenny»? Er han homo? Denne Fredrik «Jenny» Skavlan virker som han er litt full av seg sjøl. Ja, det kan bli litt mye «Jenny» noen ganger. – Jeg er verken redd ham eller den ekle kona hans. Hva ville du gjort om du endte opp på et rom med de to? – Fredrik «Jenny» og kona? Da ville jeg tatt frem waterboardet mitt – det går på fostervann by the way – og fosterwaterboardet dem noe GRUNDIG. Har du lest noe av Bård Torgersen? – Lord Waterbård mener du? Jeg begynte

på Alt skal vekk – som han også omtalte som en «litterær utskrapning» – det ble litt mye for meg. Paranoid. Jeg la den bort. Men mamma smugfølger forelesningene hans på Westerdals, bare så du vet. Det er der hun får ideene til «mediestunts» og så videre. Er du redd for å bli «utskrapet»? – Ehhhh, ja? Okay. Du trenger ikke ta DEN tonen … – Hmmm, hvorfor ikler denne dragartisten Fredrik «Jenny» seg Ramones-klær? (…) … sorry, de ringte fra Westerdals … you were saying? Har du blitt kontaktet av Westerdals allerede? – Ja, de vil at jeg skal holde et foredrag. Se for deg DET du! Ja. Ser det for meg. – Mikrofon har jo alltid vært et fallossymbol. Så … – READ MY MOTHER’S KJØNNS-LIPS, for å si det sånn. Hvis du kunne valgt foreldre selv, hvem ville du valgt? – Hmmmm, dette kan muligens virke sårende, men … foreldrene til Richard Pryor, kanskje? Moren din er villig til å amme deg til du blir tre år, hvordan stiller du deg til det? – Har hun sagt det? Er ikke regelen at man ikke skal amme noe som GÅR? Døh! Det er min oppgave å stille spørsmålene her! Hvor ble du unnfanget? – Jeg ble unnfanget i Tangier, faktisk. Det var på den tiden jeg lå i pappas venstre testikkel og var, som alle s-celler, nervøs for at han skulle gå hen og klappe laksen. Slå apen. Kvele jøden. En stille Anders. Hva det nå heter. Trives du best i livmor eller testikkel? – Testiklestad! Jeg ble unnfanget under slaget på Testiklestad. He he, ja, du er meg en liten kriger. Førstemann til egget var du óg. – Jeg vet. Det var hard konkurranse. Jeg utsvømte en hel drøss med fager-rumpede jenter. Samt et par filmregissører. Den neste Kubrick kom ikke frem. Hva kan Norge vente av deg? Du er den neste …? – Den neste Hal FOSTER. HA HA HA! Jeg mener det, jeg blir kunstteoretiker. Hva er din første teori, miss Foster? – Hmmm … «Recreational Aesthetics» heter den. Spa, sjampis og såkalt spekulativ realisme i «skjønn» forening. En fondue-gryte av spennende tanker. En rivendes DIS-kurs … Hvordan er været der ute i dag? Ikke for å snakke om været, altså. Jeg lurer virkelig. Vel, nå er det mørkt ute. – Her er det mørkt inne. Backer du NATT&DAG eller foreldrene dine i PFU-klagen som følge av denne samtalen? – Nå synes jeg NATT&DAG har fått mye her, på tide å backe familien etter dette. Som han Tolstoy skrev: «All happy families are alike; each unhappy family is unhappy in its own way.» Familien Sand/Aulie har godt av å være litt «alike» de au. Eller? ELLER? Er det ikke bra at folk er litt forskjellige da? – Jeg lå og så på VGTV i den sedvanlige fosterstillingen her om dagen, og fikk med meg det «dyptgående» Intervjuet gjort av han VG-kvisa Mads A. Andersen som hadde en såkalt åpenhjertig samtale med far. Én ting irriterte meg enda mer enn trynet til VG-Mads, som forøvrig er mer pretto enn krystallstjerna til onkel og champagnesprettinga på taket her til sammen: Far snakket om det han synes er vakkert her i livet, og så er det eneste journalisten henger seg opp i hvordan far får disse jentene til å stille opp. Er dere kommet så langt inn i den kyniske medieavgrunnen der ute i VIRKELIGHETEN at det ikke går an å ta inn over seg at folk kan kle av seg eller opptre lykkelige av, ja, ren og skjær lykke? Men faen da, det er ikke noe FEIL ved at far synes nakne nitten-år-gamle jenter som løper gjennom åkre er vakkert. Når slutta noe vakkert å få lov til å være vakkert? Hæ? Jeg er mer bekymret over at hele Norge griner og synes det er vondt, vakkert, vanskelig og viktig at verdens døveste mann AKA Anders Danielsen Lie tar selvmord i Oslo, 31. august. «Kom igjen, liksom.» Så, så. Det kommer til å årne seg, dette. – Det gjøkke det, vøtt. 2/2012

29 28

26 38

37 39

40 23 41 21

19 20 18

69 74

80 78

71 75

64 68

45 61

47 49 48

90 50

10 8

9 7

58 52

6 5

92 3

2 1

55 53

57 56 54

Lite ironisk, da. Fantasysjangeren er den minst fantasifulle av dem alle. TEKST LINDHOLM/BROCKMEIER ILLUSTRASJON NIKOLAI FREUND Mulighetene er uendelige. Allikevel ender vi stadig opp med mer av det samme. Samme matpakke som igår. Samme kafeen som forrige gang. Samme hotell som forrige sommer. Vi venter på fortsettelsen av en gammel historie, heller enn å skrive en ny. Stikkordet begynner på t og ender på rygghet. Ålreit, så om vi jakter på tryggheten i hverdagen, velger vi kanskje å kompensere med det motsatte når vi leser om drager, trollmenn og romskip? Vel, svaret på det er … NEI. Vår påstand: Fans av fantastisk fiksjon lengter om mulig bare enda mer etter trygghet enn andre gjennomsnittsmennesker. Litteraturkritikeren Vladimir Propp (18951970) hadde en teori om at det kun eksisterer syv grunnfortellinger og at alle historier som noensinne er fortalt bare er varianter av disse. Fantasysjangeren klarer seg tilsynelatende fint med et enda smalere register. Og ikke tro at det blir bedre med tiden. At sjangeren har en rikholdig backkatalog å spille på, har slett ingen frigjørende funksjon – det er snarere noe som knebler: Det blir bare flere sjangerkonvensjoner som skal bekreftes, flere cues å sertifisere . Tendensen er derfor klar: Fantastisk fiksjon blir stadig mindre fantasifull. I sjangre som lener seg tungt på mytologi og kulturarv er det kanskje ikke spesielt overraskende. Det viser seg at man kan smelle sammen en kassasuksess i bokbransjen, tv-bransjen eller filmbransjen ved å kaste et par-tre mer eller mindre (reaksjonære) klassiske elementer i gryta og røre rundt. Formelbasert fantasi er trygt,

underholdende og tilgjengelig i stor skala. Se bare på den massive oppslutningen rundt Firefly/Serenity!1 At unge menn og særlig kvinner lar (amerikansk) filmindustri diktere hva de bør fantasere om, kan umulig være en god ting. På den annen side, så gjør det jo formelbasert sjekking noe enklere. Og hvem har sagt at standardiserte romanser ikke er gøy? Forelsket i nabojenta eller kanskje sitter du inne og ruger på Den Neste Store Norske Fantasy-filmen? For å få fisken på kroken er det bare å sette flest mulig av følgende punkter i system: 1. TREKANTDRAMA Det finnes tusen forskjellige varianter av trekantdramaet. En traumatisk trekant skaper spenning og investerer publikums følelser fra første øyeblikk. Her er et knippe potensielle varianter: a) Kvinne møter mystisk mann med ubeleilig døgnrytme. Fenges fryktelig av dette. Nytt og spennende, si! Familien er skeptisk, men kjærligheten overvinner som kjent alt. Dessuten, 200 års erfaring i sengen gjør noe med mojo’en din. Ikke minst utholden heten. Men vent! Noen har vært oppe om nettene ENDA lenger enn din opprinnelige utkårede. Viking er han og. Valgets kvaler.2 b) Gutt og jente vokser opp sammen. En dag går verden under og gutt og jente kastes ut på flukt i verdensrommet, i samme, trange fremkomstmiddel. Bittersøt musikk oppstår. Det er litt ekkelt, men også veldig, veldig deilig. Men de forbudte følelsene er for sterke og kjærlighet blir til hat. Gutt søker

Fans av fantastisk fiksjon lengter om mulig bare enda mer etter trygghet enn andre gjennomsnittsmennesker.” 22

2/2012

utvei gjennom nye kvinnelige bekjent skaper. Jente lurer på hvor faren hennes er. Jente vender tilbake til ødelagt jord og gifter seg med atlet. Jente gnir nytt forhold i ansiktet på bror/Gutt. Gutt søker trøst hos trygg og pålitelig partner. Men ingenting er som søskenkjærlighet! Gutt og jente, bror og søster. Er det så farlig a?3 c) Gutt redder Prinsesse og har usedvan lig god kjemi. Etter å ha havnet i uføre (enda en gang) må Gutt og Prinsesse reddes av Mann. Mann og Prinsesse har en stormfull relasjon. Mann ofrer seg for Prinsesse, og hun står nå fritt til å dyrke sin kjærlighet for Gutt. Trollmann dukker opp! Han kan fortelle at kjærligheten de har for hverandre strengt tatt skyldes ned komst fra samme livmor, heller enn triggede hormoner. Æsj. Mann er heldigvis ikke død allikevel og kan tilfredsstille prinsesses lyster. Mistanke reises også rundt hvorvidt Gutt kanskje egentlig liker gutter.4 d) Kampsportutøver møter Mystisk Mann. Nysgjerrighet vekkes. Problem oppstår. Mystisk Mann viser seg å være skyteskive for utøverens spesi fikke kampsortgren (kalles heretter Skyteskive). Kampsportutøver og Skyteskive forsøker platonisk forhold, da de ikke kan leve uten hverandre. Platonisk forhold mellom mann og kvinne umulig. Resulterer i kjønnslig omgang ved porten til helvete. Porten åpnes. Noen år senere dukker ny skyteskive opp. Denne gangen blond. Da platonisk forhold mellom mann og kvinne for lengst har vist seg å være umulig, innledes dramatisk, seksuelt forhold som ender med at Blond Sky teskive ofrer seg for at Kampsport utøver kan nå neste turnering.5 e) Jente flytter til ny by og møter mys tisk gutt. Gutt glitrer og syns klumsete og selvutslettende jente er fantastisk (selvsagt …!). Jente blir venner med

spennende Varulv. Glitrende Gutt innser at spennende Varulv er bedre for Selvutslettende Jente og drar til Italia. Selvutslettende Jente kaster seg ut i stadig mer risikofylt ekstremsport, da hun a) ikke kan leve uten Glitrende Gutt b) hallusinerer om Glitrende Gutt ved å flørte med døden. Varulv blir irritert. Glitrende Gutt reddes fra brennende stjerne og frir til Selvutslettende Jente. Selvutslettende Jente innser at det må giftemål til før hun kan få seg et ligg. Selvutslettende Jente sier ja. Det nye paret drar på bryllupsreise til Sør-Afrika og blir gravide på første forsøk. Hurra! Men! Glitrer babyen og? Ja. Det er dumt. Baby utarmer Selvutslettende Jente på rekordtid innenifra. I det det viser seg at fostersekken også glitrer, må Glitrende Gutt trå til med tenner. Monsterbaby viser seg heldigvis å være Varulvs store kjærlighet. Hurra! Selvutslettende Jente dør, men våkner snart med ett nytt glitrende ytre.6

2. SKJØNNHET Ingen vil se en småtjukk og kvisete ungjente la seg forføre av tynntjukke korpstapere med fett hår. Selv Todd Solondz7 har gitt opp slikt. Og skulle du mot formodning befinne deg i et miljø fullt av utenomjordiske skapninger med mer eller mindre humanoide trekk, vil det garantert være én aktuell partner tilstede som er like pen som deg (det finnes alltid minst én type aliens som er klin like mennesker). Dessuten: Selv de styggeste skapninger er vakre på film. Senest bevist ved at Nicholas Hoult er spådd å få pikene til å dåne gjennom sin gripende zombiekarakter i den kommende Twilight-filmen. En kjekk zombie …? Og kanskje skyldes dette oppvekst på 1990-tallet, men Ellijah Wood var ikke akkurat STYGG som hobbit han heller. Til og med Rosie Cotton8 ble ganske så snyggt portrettert. Likhetstrekkene mellom fantastisk underholdning og tenåringskomedier er aldri større enn på dette punktet. Stikkord: She’s all that.

20 21

29 22 26

12 16

13 15

23 25

6 24

48 37 4

71 70

68 57

67 58 66

59 65

60 61

3. SEKSUELL SPENNING MED PÅFØLGENDE ANGST I en situasjon hvor (vanligvis) en vakker ung kvinne dras mellom to vakre og tilsynelatende unge menn er det innlysende at den seksuelle kjemien simpelthen gnistrer. Men ikke alltid umiddelbart. For når den sjelsettende kjærligheten melder seg er det umulig å forstå omfanget av den, og den fysiske attraksjonen kan kjapt feiltolkes som avsky. Kvalme? Svimmelhet? Iskalde grøss? Kjærlighet begynner som kjent med krangel. Men veien mot sengekos kan være seig og komplisert. For hva om din utvalgte sitter fast i en barnekropp? Betyr det at din kåtskap er lovstridig, eller veier det tyngre at niåringen du lyster etter har levd i to hundre år? Og dersom du forelsker deg når din utkårete er nyfødt, hvor lenge må du vente før du kan geleide henne inn i elskovsreiret ditt? Her må moralfilosofien settes på prøve. Eller, hva om du vil dele din nyinnkjøpte Hästen-seng med en lyssky skapning med overnaturlig luktesans? Ikke bare vil du på månedlig basis måtte låse deg inne på badet om natten når tante Flo er på besøk, men sengen vil jo selvsagt knuses på første forsøk. Dette blir dyrt. Når det er sagt, er det også relasjonsmessige utfordringer med kjønnslysten mellom attraktive karakterer. For dersom én trekkes mellom to må det jo velges. Og hvem skal velges? Den trygge, høflige, elegante, men akk så traurige middelalderprinsen eller den fyrrige, frekke og utilregnelige utfordreren? Kan man velge begge? Skal man rett og slett velge venninna? Betyr det at man er lesbisk, eller er det bare en fase? Noe må uansett gjøres. For hva er verre enn å miste møydommen utenfor ekteskap/ til en tilfeldig bekjent? Det må da vitterlig være å beholde den for alltid. Og hva

om jomfrudommen gror igjen etter endt samleie? Spørsmålene er mange, og det er slett ikke sikkert man kommer seg uskadet gjennom, no pun intended. 4. FRYKT Det vil alltid være en ytre fare å frykte. Et slags monster. Men den største fare vil alltid komme innenfra («nothing to fear but fear itself»), og helst er hovedpersonen truet av sine egne hormoner. Lar du deg forføre av feil grunn, eller av feil skapning, kan det ha stor betydning. For husk, ingen seksuell omgang uten alvorlige konsekvenser. Dette vil forandre livet totalt. For alltid. a) Døden. Eller, ikke nødvendigvis DØ DEN, da. Men du mister i det minste sjelen din, bare spør David Boreanaz.9 b) Evig partnerskap. Gir du bort blom sten din, vil mannen som får den alltid eie en bit av deg. Det er romantisk, men noe kjedelig i evigheten. Ikke kommer man seg ut av uføret, heller. For hvem vil så pløyd jord, egentlig? c) Graviditet. Ligger du med noen, blir du gravid. Sånn er det bare. It’s math. På første forsøk, sverger. Det er ikke bare virkelighetens Unge Mødre som snubler forbi kondomhylla. Og dersom elskoven er et resultat av ekte kjærlig het, da vil mannens sekret nødven digvis inneha magiske kvaliteter som fører til at selv vampyrer kan smelle ungjenter på tjukka. Med et monster foster som spiser deg innenfra inntil du dør. Og blir vampyr (se 1e). Nå er ikke sex den eneste grunnen til å være redd for Døden. På en måte representerer jo Døden det ukjente, og enhver hovedperson med respekt for seg selv vil enten møte en

hjelper på veien, eller selv ha en forhistorie preget av tåke og hukommelsestap. Hvilket bringer oss til neste punkt: 5. UKJENT BAKGRUNN Hvem er han? Hvor kommer han fra? Og hvorfor er han bare oppe om natten? Hvorfor har han slike mystiske piercinger? Alle disse spørsmålene og flere til, kan forklares med følgende punkter: a) Indre fiende. Trusselen ligger i hoved personen selv, den ukjente indre fiende. Hvis man faktisk kjenner seg selv på andre, skulle en tro man til enhver tid var omringet av vampyrer, monstre og mordere. Et barn vil ut av vommen, men hvilken vei? Klokken slår tolv og hvilket monster blir kveldens not so bell of the ball? b) Skjulte handicap. I eventyrenes verden blir karakterer med uheldige handicap gjerne (midlertidig) hjulpet av så vel onde dronninger som magiske gud mødre. Den store kjærligheten er vanskelig, og vil som oftest møte utfordringer i form av ubeleilig døgn rytme/elementavhengighet, eller util gjengelighet, om du vil. For dersom man som halvt fisk avstandsforelsker seg i en prins vil dating-mulighetene være svært begrensede. Reker og hvitvin i vannkanten er hyggelig, det, men i lengden noe traurig. c) Superkrefter. Svimmel? Kvalm? Klissete på håndleddene og har mistet speilbil det? Da har noen sannsynligvis blitt utsatt for en type forvandling og nye talenter må skjules for omverdenen. 6. OPPFØLGEREN Kanskje det beste konseptet ved all fantastisk underholdning. Publikum vil nødvendigvis til

enhver tid ha mer av ovennevnte elementer. Og hva er mer naturlig enn bare å fortsette historien i det uendelige? Dette resulterer i historier som beveger seg fremover i samme fart som en gjennomsnittlig amerikansk såpeserie for å kunne fylle stadig flere utgivelser. Én oppfølger, minst, er uunngåelig, da å skape et helt fantastisk univers for kun én bok tross alt er bortkastet arbeid. Og vips! Så er du der. Bok blir film. Film blir oppfølger blir skoledagbøker, plakater og DIY-fanprodukter solgt på etsy.com. Og cd-utgivelser. Men hva skjer i virkeligheten? Hvordan reagerer virkelighetens publikum på fantasiens fantasiløshet? Ungdomsjenter skriker seg hese etter hulbrystete menn i tyveårene. De står i kø utenfor bokhandelen ved midnatt når oppfølgeren slippes. De ligger i telt utenfor kinoen for å få billetter til filmpremieren. De tilbringer helgen på Harry Potterton på Colosseum kino. Deretter går de hjem for så å innse at de aldri selv vil tangere denne eksistensielt absolutte kjærligheten som kan gi dem evig liv. En skuffelse som skaper tomrom som kan fylles på to måter: 1. Oppfølgeren (se punkt 6.) 2. Utenomekteskapelig (og kanskje også utenomkjærlig) samkvem med hulbrystede tenåringsgutter (evt. eldre om du befinner deg mer enn fem mil fra nærmeste storby) som fører til graviditet (se punkt 4: Dødsfrykt) som igjen fører til alenemødre (se punkt 4c), som gjerne gjør suksess på TV, eller kanskje helst på blogg (hvor de deler sine tanker om den altomfattende kjærligheten de nå føler for sitt barn). Norsk filmindustri oppfordres herved til å utvide satsingen på fantastiske historier med en filmserie basert på Margit Sandemos klassiske epos Sagaen om Isfolket. Den burde inneha alle ovennevnte elementer, og flere til. Umiddelbar og garantert suksess!

1. I et hav av forskjellige tiltak har fansen blant annet samlet inn flere millioner dollar til oppfølgerfilmer og arrangerer enorme veldedighetsvisninger på bursdagen til skaperen av serien; Joss Whedon. Pengene doneres selvsagt til hans favorittorganisasjon. 2.Jfr. True Blood. 3.Jfr. Battlestar Galactica. 4.Jfr. Star Wars. 5.Jfr. Buffy. 6.Jfr. Twilight. 7.Amerikansk filmregissør og skaperen av kultfilmen Welcome to the Dolllhouse, der stygge Dawn Wiener lever verdens verste liv. 8.Fru Samwise Gamgee. I LOTR, ja. 9.Mest kjent som Angel i Buffy, vampyrenes skrekk. De siste årene har han vært spesialagent i serien Bones. 2/2012

Ullvest Velouria Vintage Skjorte Cos Smykke Modellens eget

Foto Richard Eriksen H책r/makeup/styling Lotte Shephard/Pudder Modell Sofie/Heartbreak Assistent Marte Borg 24

2/2012

Bluse Topshop Genser Velouria Vintage SkjĂ¸rt Velouria Vintage

2/2012

Skjorte Fretex SkjĂ¸rt Fretex

2/2012

Ullvest Velouria Vintage Skjorte Cos Smykke Modellens eget

2/2012

Bluse Zara Genser Acne

2/2012

Spring i s f u n flirty &

C o lo r f u l

VAG A B O N D 5 5 0,-

VAG A B O N D 4 9 9,-

bronx caprice c l o u c o n v e r se d e p e c h e f r e d p e r r y ke d s l a c o st e marc merrell mexx m j u s m o h e d a n i l so n o sc a r i a r e e b o k r e p l a y r i e ke r tamaris ten points tommy hilfiger vagabond

S a n d v i k S v e i e n 17 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 14 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r Ă¸ m m a g a S i n , o S l o . n o r d b y S h o p p i n g c e n t e r m e l l e r S ta , S t r Ăś m S ta d . w w w. n i l S o n S h o e S . c o m

LANSERINGSFEST: JANUAR TORSDAG 19. JANUAR - SURROUND // MONO

NESTE NATT&DAG FEST: MER INFO: WWW.NATTOGDAG.NO

Hos oss varer studielånet ditt lenger. DJ hver fredag og lørdag. Tlf.: 22 20 46 16 •Tullinsgt. 2 • 0166 Oslo 21 år etter klokken 22:00 Ukedager 10:00 - 02:00 • Fredag 10:00 - 03:00 Lørdag 11:00 - 03:00 • Søndag 12:00 - 01:00

2/2012

CAFE

Innbilte opptakskrav: Longboard, iPhone, briller, 5000 followers, fixed bike, ironisk bart, høyvannsbukser, caps, rutete skjorte og et kamera fra krigens dager. Reelle opptakskrav: Se westerdals.no

Søknadsfrist for våre seks ulike bachelorprogram er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no

UTELIV GRA IS ADGATN G Gjelder al arrangem le enter

TOPP 3 BAR: JAEGER Grensen 9 Jaeger har strengt tatt mottatt nok honnør den siste tiden, men alle som booker Ricardo Villalobos er garantert en plass i utelivsspalten (sånn må det bare være), og siden de også fyller år klarer vi ikke å holde våre klissete fingre unna. Har det virkelig gått et helt år siden vi for første gang lå og kavet i snøen i Grensen? Skal si tiden går fort når man er småpæra hele tiden. Forhåpentligvis tar ikke Jaeger «en Villa» med det første, men man vet aldri i disse trange technotider.

1 1 FEBRUARY 2012 THURSDAY 2ND 8:00PM

MIDNIGHT BURLESQUE FRIDAY 3RD

DJ NOTEVARP SATURDAY 4TH

DJ EDA FRIDAY 10TH SATURDAY 11TH FRIDAY 17TH

DJ TOINI SATURDAY 18TH

DJ EDA

3 1

FRIDAY 24TH

DJ MECHANICATZ SATURDAY 25TH

KLUBB MAGNUS pigalle.no Grønlandsleiret 15 Garderobe kr. 25,-

GLORIA FLAMES FEBRUAR 2012

LOKK Torggata 18b (Inngang Badstugata) Strengt tatt en suppejoint, men har de øl så har de øl, og har de øl så er de (nesten) en bar. Med tanke på den noe begrensede tilgangen på (gode) utesteder i Oslo, så har vi måttet fire litt på kravene (se frem til topp tre dagligvarebutikker og rundkjøringer mot slutten av året). Suppevors var et ord som oppsto mot slutten av det herrens år 2011, og finnes det noe håp for menneskeheten tar vi det med oss inn i 2012. Har man veldig dårlig tid kan man alltids helle sin øl/vin/drink oppi suppa og nyte en kulinarisk kombinasjon utenom det vanlige.

FISK & VILT Pløens Gate 1 Fisk & Vilt aka. Fist & Vilt aka. kjøttmarked – antitesen til Mono og syntesen av en kveld på byen. Vanskelig å google, men lett å like, mye takket være en raff bakgård som er åpen om sommeren. Om vinteren alltid passe sørpe, på flere måter. Åpent til 03:30, så det gir liten bonushalvtime til de som trenger det, men se opp for høy tetthet av kvinnelige performancekunstnere og andre som har et skråblikk på det meste, og gjerne ønsker å dele det.

2 1

TOPP 3 KLUBBEVENT: THE VOID: LUCY (STROBOSCOPIC ARTEFACTS) Fredag 24. februar. 22:00. Hausmania Hurra! Endelig lager Hausmania ordentlig klubb. The Void er et duggferskt klubbkonsept som forhåpentligvis blir grunnfast utover tjue-tolv. Til den første utgaven har de fått med seg Stroboscopic Artefacts-sjef Lucy, som til tross for hva navnet skulle tilsi er en italiensk herre med sans for det eksperimentelle. Wordplay For Working Beesalbumet dukket opp i fjor og var fylt til bremmen av industriell paranoia og urban kynisme. Vi sier som Lionel Richie og håper på topp stemning all night long (nana na na). ID: 23 år

TORSDAG 9 FEBRUAR

KLUBB XTERPENTINE PRESENTERER:

SHEVILS

1 1

ONSDAG 15 FEBRUAR

MÅKESKRIK 2012 KICK-OFF FEST MED:

LONELY KAMEL & HANNE KOLSTØ FRI ENTRE!

BY:LARM PÅ GLORIA FLAMES: TORSDAG 16 FEBRUAR

SANDRA KOLSTAD BLOKSBERG

EIK

FREDAG 17 FEBRUAR

REPTILE YOUTH (DK) JABBA THE BUTT STAER LØRDAG 18 FEBRUAR

THE NEW TIGERS (FI) SIMIAN GHOST (S) BEGLOMEG .............

TORSDAG 23 FEBRUAR

PEEVISH PENFRIEND

ST HELEN

WWW.GLORIAFLAMES.NO 32

2/2012

LINKWOOD (PRIME NUMBERS /SHEVCHENKO) Lørdag 11. februar. 23:00. Jaeger En gang i blant dukker det opp en artist som på en perfekt måte klarer å blande det gamle og det nye. Linkwood høster friskt fra housemusikkens korte, men spennende historie, samtidig som han ikke er redd for å blande inn dypere saker når det trengs. Har du vært fast inventar på Retro-kveldene på Jaeger eller Moonlighting på Dattera Til Hagen så bør du få med deg denne. Litt kjipings at klubbguiden blir JaegerGuiden©, men det er harde tider så da tar vi det vi kan få. CC: 100,- // ID: 23 år

2 1

DAVID RODIGAN Torsdag 16. februar. 22:00. Jaeger Reggaekvelder har det med å følge den ufravikelige likningen jamaikansk musikk = hasj × sommerleiren til SU, men Jaeger slår et slag for det musikalske aspektet ved reggaekulturen i februar. 60 år gamle David Rodigan er prisbelønt reggae- og dancehalldj, som senest i år ble tildelt den britiske imperieordenen for sitt arbeid med musikk. Kanskje ikke det mest velklingende navnet i lille Norge, men i britisk radio er David Rodigan en institusjon, og få, om noen, når opp til denne mannens kunnskap om reggea og dub. ID: 20 år

3 1

UTELIV

Be Cool Stay in School! But Party at

TOPP 3 KONSERT: TIM HECKER Fredag 10. februar. 21:00. Revolver Hvorfor kan ikke vi legge egg når Tim Hecker? Montrealeren har banet seg veg inn i mange hjerter med sin potpurri av ambient, båtstøy, pianokasting og moderne klassisk. Egentlig helt umulig å klassifisere, så vi lar det bli med forsøket, men fantastisk musikk er det, uten tvil. Radio Amor er platen vi alltid kommer tilbake til, uansett vær, sinnstemning eller grad av alkoholpåvirkning. Hans seneste album Ravedeath 1972, med låttitler som «Hatred Of Music» og «Studio Suicide, 1980» viser en Hecker på sitt aller sinteste og vrangeste. Vi gleder oss enormt til denne. CC: 140,- // ID: 20 år

1 1

ons-søn 22.00 - 03.00

Because the night belongs to us! Gratis leie for selskaper o.l www.johnsbar.no telefon: 40 00 70 78 universitetsg. 26

ROES ELRL V V OO FEBRUAR

2-4

Kl.21.00

BLOKSBERG + MMM + BODYBOAT

kr. 100

DÅSEDISCO PRES.:

SAMUEL JACKSON FIVE + CULKIN(SE)

kr. 100

Kl.21.00

9-11

D’ANGELO Mandag 6. februar. 20:00. Sentrum Scene D’Angelo har vært i buksene til mange, og mange har brukt D’Angelo til å komme ned i buksene til noen. Bare hør etter neste gang du hører «Untitled (How Does It Feel)» og hør hvor drøye ting han faktisk synger. Så mye bukser ble det at D’Angelo har tatt en tolv år lang pause, preget av alkohol, kokain, bilulykker og alt annet som er gøy. Hans sagnomsuste tredjealbum har blitt R&B’ens Chinese Democracy, men skal visstnok være rett rundt hjørnet nå (…). Det blir spennende og se om han faktisk dukker opp på SS, og å se hvor lubben han har blitt. CC: 595,- // ID: 18 år

2 1

GRATULERER MED DAGEN! Blå Industrilokalet i Brenneriveien fyller 15 år i februar. Sjappa har overlevd tre presidenter, en og en halv gulfkrig, dubstep, Bondevikregjering og uterøyking, De har gitt byen tusenvis av kulturtilbud med konserter, klubb, litteraturkvelder, filmklubb, bingo osv osv osv. En stayer av de sjeldne som har trosset eierskifter og andre tumulter for å komme sterkere tilbake. Gang etter gang. Vi jubler for Blå og håper på 15 nye år! For en smakebit av hvor variert tilbud Blå har å tilby kan vi starte med å anbefale en kveldsbuffé med en eller flere av disse: Ukentlig Litteraturmat tirsdager kl 19, Ronny Haugelands Bingo onsdag den 8. og 22., Frank Znort Quartet en søndag kl 17, eller vår Osloprisnominerte, Olanskii, sin prisvinnende klubbaby Sunkissed lørdag den 18.

3 1

Kl.22.00

TIM HECKER(CA)

INDIESEKSUELL

Kl.20.00

BENDIK + MARIBEL + OVERTHROW + DARK TIMES + VESTINDIEN

PRINSPOLO(ICL) + ANJA ELENA VIKEN + THULEBASEN(DK) + MASQUER(S) + CASA MURILO

JABBA THE BUTT STAER + JARSE(FI) + TUUSANUUSKAT(FI) + BARRY ANDREWSIN DISKO(FI)

Kl.21.00

140kr

16-18

23-25

BY:LARM:

Kl.22.00

SUBCONSIOUS DUBSTEP NIGHT kr. 50

BY:LARM:

BY:LARM: +

THE BLOODY VIRUS(UK) + HOLLIES (US) BLACK MAGIC + + YOON BLOOD TSUNAMI + PSYCH WARD CLUB kr. 150 kr. 120

ANNENHVER SØNDAG: Mr. Shankly’s social club eller andre nerdete klubber på kjøkkenet.

SPIS PÅ REVOLVER! tirs-lør: 15.00–22.00 søn: 12.00–20.00 (man: stengt).

REVOLVER

MØLLERGATA 32

2/2012

UTELIV Krishnas Cuisine ble etablert i 1992. I januar 2009 flyttet vi fra Majorstuekrysset til våre nye lokaler i Colosseum senteret. Maten er den samme populære som vi har servert i alle disse årene.

SPOKEN WORD: HENRY ROLLINS Lørdag 4. februar. 14:30. John Dee Spoken word var greia med stor G i alternative kretser en del år tilbake, men nå er det gått en stund siden vi betalte 270,- for å se en fyr skravle på en scene. Men, er det én som kan få oss til å punge ut så er det Henry Rollins. Den tidligere vokalisten i Black Flag har enda mye på hjertet, og reiser verden rundt for å si sine meninger om det meste. Litt som stand-up, men uten alt det kleine. CC: 270,- // ID: 18 år

Velkommen! Helt siden starten har vi hatt mange fornøyde gjester, også fra pressen: “Fortjent gull” Aftenposten, ‘94 “Guddommelig” Robinson og Fredag, Dagbladet ‘94 “Gnistrende grønnsaksgodt” Arbeiderbladet ‘96 “Prakteksemplaret” Økonomisk rapport ‘02 “Oslos beste spisested price vs. performance” City ‘03 “Stappmett til spotpris” (rimeligste spisested på Oslo vest) Aftenposten, ‘06 “Dette er et av de aller beste matkjøpene i Oslo” VG ‘08 “Veggismat i godhetens kvalitet” Medium ‘09 “Krishna Cuisine er en perle, og klart verdt å lete opp” Natt & Dag ‘10

Sørkedalsveien 10, 0369 Oslo www.krishnas-cuisine.no Mandag – Fredag 11.00 – 20.00, Lørdag 11.00 – 19.00 Take away, vegansk og glutenfritt alternativ. Catering tlf. 22 69 22 69

Krishna annonser.indd 1

23.11.11 15.54

Prøv vår À la carte meny eller ”Dagens hundrings” av norske råvarer. Og ikke glem vår helårs bakgård med gode drinker, og live DJs. Onsdag til Lørdag

Ta med gode venner og godt humør, vi sees!

LITTLE DRAGON Tirsdag 7. februar. 20:00. Parkteateret Disse svenskene altså. Vi aner en snik-svenskifisering av landet. De kommer hit til landet i hopetall, stjeler våre underbetalte caféjobber og mindre tiltrekkende kjæresteemner, før de reiser tilbake, rike på penger og dårlig sex. Men de får det til, det skal de ha. Her har de stablet på beina et Gøteborg-band som har samarbeidet med Gorillaz, fått med en låt på Fifa og som kommer til å pakke parkteateret enda tettere en Karin Dreijer. Mens vi har hvem da? Jarle Bernhoft? Faen. CC: 230,- // ID: 18 år

Æ Onsdag 8. februar. 22.00. Mono Æ har bestemt seg for å konkurrere med !!! (husker noen dem?) og Various Artists om å ha det vanskeligste bandnavnet å google. Fikk bare opp en artikkel fra Nordlys med tittelen «Æ skal voldta dokker med en ciderboks!». Det går

www.sosialen.com Møllergata 13

unna der oppi nord skjønner vi. Men helt seriøst, av alle ting å bli voldtatt av er nok en ciderboks det kjipeste. Lukter sikkert pære i mange uker. Anways, Æ (bandet altså) er Erling Ramskjell fra Schtimm. Høres unektelig litt metall ut, men dette er ekte nordlandsk visepopglede. Lekkert. CC: 100,- // ID: 20

KYLESA + CIRCLE TAKES THE SQUARE & KEN MODE Torsdag 9. februar. 20:00. Blå «Jente med baller» er kanskje et litt misvisende ordspråk å bruke, men hvis vi snakker om metaforiske baller så har Kylesa-vokalist/gitarist Laura Pleasants ganske mange av dem. De som var på Roskilde forrige sommer fikk erfare dette. Nevnte vi at de har to stykker på trommer? Ja, de har to stykker på trommer. Med seg på en aldri så liten norgesturné har de med screamo-folket i Circle Takes the Square og hardcore/støyrockerne KEN Mode. En beinhard aften på Blå. CC: 250,- // ID: 20

CASPIAN Fredag 10. februar. 21.00. John Dee Men post-rocken var ikke død. Post-rockerne har bare trukket seg tilbake til hulene sine for å plotte og igjen ta over musikkverdenen med øredøvende crescendoer og melankolske gitarlinjer. Mu-haha! Det ble bare litt mye når amerikanske colleger spydde ut 1000 nye post-rock band i uka for å mette et marked som aldri eksisterte i utgangspunktet. Caspian har i mellomtiden holdt hodet over vannet, mye takket være at de har en tung fot inne i metall-miljøet, og generelt sett er bedre enn de fleste andre av instrumentalrockerne. CC: 175,- // ID: 18 år

2/2012

UTELIV TODD RUNDGREN Søndag 19. februar. 20:00. Parkteateret Todd Rundgren har vært høyt og lavt i musikkverdenen i snart 40 år. Han har produsert alt fra Meat Loaf til New York Dolls og XTC, han har fostret opp Liv Tyler, tatt alle mulige psykedeliske droger, spilt alle mulig instrumenter og laget musikk innenfor alle sjangere, inkludert så forskjellige områder som powerpop, progressiv rock og house. Bylarm og Vinduet har hooket tak i mannen for en konferanse og en mini-turne, hvor han skal få plukke fritt fra sin lange karriere. Jej! CC: 375,- // ID: 20 år

TRYGDEKONTORET – TRYGD ACROSS NORWAY TOUR Torsdag 23. februar. 20:00. Rockefeller Trygdekontoret har lenge vært høyt elsket i N&D-redaksjonen og den noe utilregnelige utelivsavdelingen. Ikke fordi vi alle går på trygd, men fordi det er det mest fornuftige som har dukket opp på TV på fryktelig lang tid. Vi er så langt nedi lomma på statskanalen at vi like godt nominerte Thomas Seltzer til årets navn og anbefaler live-varianten av Trygdekontoret med tydelig røst. Gjester er Leo Ajkic, Heine Fjordland, Anne Kat Hærland og Odd-Magnus Williamson. Stay trygda! Cc: 270,- // ID: 18 år

Torsdag 02/02

Fredag 03/02

Lørdag 04/02

Bogesessions

Bright Eyes / Seth Skizzo

DOMMEDAGSDISCO

Torsdag 09/02

Fredag 10/02

Lørdag 11/02

Bogesessions

Miau Miau / Kent Horne

Soulbase / Olof Uhlin (sthlm)

Torsdag 16/02

Fredag 17/02

Lørdag 18/02

Bogesessions

DJ Muriazz / Rulefinn

Mathias Stubø (Proviant Audio) / Moonlighting m/ Øyvind Morken

Torsdag 23/02

Fredag 24/02

Lørdag 25/02

Bogesessions

Mattis With

Anger Management / Too Much Caviar

Dattera Til Hagen

Februar

www.dattera.no

04. Feb

Oslo Ess

spiller KJØTT - utsolgt! 10. Feb Turbojugend presenterer:

TALIB KWELI Lørdag 25. februar. 20:00. Sentrum Scene Talib Kweli er i Norge for n’te gang. Han er en av de få rapperne som har nådd kommersiell suksess uten å rappe om velformede bakender, men i stedet har tatt seg universitetsutdannelse og tatt for seg sosiale problemer og politiske saker, nå senest Occupy Wall Street. Kweli slo igjennom med Mos Def and Talib Kweli Are Black Star som fikk selv en hip-hop-lunken utelivsredaksjon med på notene. Nytt soloalbum kom senest i fjor og nytt Black Star album ventes i løpet av 2012. En aktiv herremann som tar med seg Stavanger og Bergen før han kommer til Oslo. CC: 350,- // ID: 18 år

Aktiv Dødshjelp CC: 100,-

14. Feb Musikknyheter presenterer:

Kosmik Boogie Tribe + The Devil and The Almighty Blues CC: 120,-

16. Feb – 18 feb TUNE-YARDS Lørdag 25. februar. 21:00. Blå lItT iRrItErEnDe BaNdNaVn ja, en trend vi gjerne skulle vært foruten. tUnE-yArDs eller Tune-Yards for enkelthetens, oppsto når Merill Garbus bestemte seg for at hun er født på beste østkant i Connecticut, USA, men vil så gjerne bli som de som er fra Kenya, Afrika (legg til litt godvilje på rimet her, takk), med rytmeorkester og alt som hører til. Ideen kunne gått på trynet, på så ufattelig mange måter, men resultatet er irriterende funky. CC: 200,- // ID: 20 år

THE JAYHAWKS Tirsdag 28. februar. 21.00. Rockefeller The Jayhawks tok seg en liten lur på slutten av 00-tallet, men er nå tilbake og surfer elegant på flanellkosepop-bølgen som Fleet Foxes med flere har

dratt i gang. Evig optimistiske Dagbladet rullet like greit en 6’er på terningen for deres nye album og hevder Jayhawks er «americanasjangerens svar på Lennon/ McCartney». Store ord, store ord. Blir du skuffa over konserten så regner vi med at Dagbladet refun-

derer billettbeløpet, så her har du ingenting å tape, bare stoltheten og en tirsdagskveld i februar. CC: 350,- // ID: 18 år

By:larm CC: 150,-

23. Feb Kiss Kiss Bang Bang:

The Laundrettes + Cables

CC: 100,24. Feb

Siena Root

CC: 120,-

(SE)

29. Feb

Flying Shoes

CC: 100,---------------------------

Forsalg på www.tigernet.no Alle konserter starter kl 22:00

UTELIV: ANDREAS DAHL

2/2012

gir bort

500.000 kr i reklameplass til ditt kulturarrangement Kreativitet og kunnskap er ikke alltid alt. Er du konsert- eller festivalarrangør? Skal du stille ut kunst eller sette opp et nytt teaterstykke? Har du laget film men trenger hjelp til markedsføring? Påmelding på TOROs facebookside! Vi vil hjelpe ditt arrangement!

Som stolt sponsor av Osloprisen gratulerer vi de nominerte: Årets Scenekunst KONDOLERER ODE 2011 JEG VAR FRITZ MOEN

Årets Live Act DEATH CRUSH JONAS ALASKA ULVER

Årets Navn RUNAR EGGESVIK BLACK BOX OLA SMITH-SIMONSEN

Årets Klubb HEARTATTACK MOONLIGHTING TOMMY TIRSDAG

Årets Restaurant LE BENJAMIN CANTINA CORTINA ST. LARS

Årets Film HODEJEGERNE FJELLET OSLO 31. AUGUST

Årets Kunst TIDENS KRAV D.O.R BRÜSSEL NOPLACE

Årets Bar BUSHWICK BAR TURKISH DELIGHT THE CROSSROAD CLUB

Årets Skive SIGNS OF FERVENT DEVOTION RUMBLE IN RODOS NARCO LUX HIGH SCHOOL PIRATE LOVE A FORESTFUL OF THREES THE APRICOT

Årets Stemme THOMAS SELTZER AGNES RAVATN JO RØISLIEN

Du rekker alltid en god middag før du må løpe for å rekke konserten!

TILSA TT

KON

IKKE RINGSMID

TORO Velbekomme legger til rette for en sosial og aktiv fritid ved å levere en hel serie med ferdigretter du kan nyte før du løper ut døra. Nå kommer tre nye smaker med inspirasjon fra India og Thailand - helt uten konserveringsmiddel. Sjekk ut TORO sin Facebook side!

UTELIV

Den kanadiske lydkunstneren Tim Hecker kommer til Oslo for å ødelegge musikken sin. TEKST ANDREAS DAHL FOTO PRESSE Opptak av Vil du bli millionær og cubansk radio begravd i lappetepper av støy. Med sin eksperimentelle tilnærming har Tim Hecker nådd en posisjon få andre innenfor elektronisk musikk har klart. I fjor spådde han musikkens undergang med albumet Ravedeath 1972, nå kommer han til Oslo for å ødelegge sin egen musikk. Vi tok en kort prat med kanadieren om pianokasting, islandske kirker og livespilling i mørket. Jeg leste at ditt forrige album ble skapt i løpet av en sommerdag i en kirke på Island? – Jeg snakket med en venn av meg som bor der (den australske musikeren Ben Frost, red. anm.) om å ta noen ideer jeg hadde til et nytt nivå. Vi fikk ideen om å leie en kirke og bruke kirkeorgelet i musikken min. Vi var først i den store Hallgrímskirken, men lyden ble alt for massiv og voldsom, så opptakene på albumet er fra en mindre kirke utenfor Reykjavik. Det ble en varm og intim lyd på det som jeg er veldig fornøyd med. Hvor mye av opptakene endte på albumet Ravedeath? – Jeg hadde noen motiver som jeg hadde jobbet med på forhånd, og i ettertid arbeidet

2/2012

jeg en del med opptakene, men mesteparten av musikken du hører stammer fra den ene dagen. Coverbildet av mennene som dytter et piano ned fra taket er veldig iøynefallende. Hvor stammer det fra? – Jeg fant det ved å google bilder av ødelagte musikkinstrumenter, en besettelse jeg hadde en stund. Jeg fant bildet som senere ble brukt på coveret og ble veldig opptatt av det. Det gikk så langt at jeg klarte å spore opp de originale negativene. Jeg hang opp en forstørret kopi på veggen hjemme, tok et bilde av bildet, og det ble albumcoveret. Hva er historien bak bildet? – Det er et ritual som førsteårsstudentene på MIT (Massachusetts Institute of Technology) gjennomfører hvert år. De tar et piano opp på taket av bygget og kaster det ned. Bildet er av det første pianoslippet på 70-tallet. Jeg liker spontaniteten i det de gjorde, det er egentlig ingen dypere mening bak det. Ravedeath føles for meg ut som det mest voldsomme albumet du har laget til nå. Er du på vei til å utvikle en mer støyaktig lyd? – Jeg ville ikke kalle det voldsomt selv. Det er rolige deler og intense deler, men hvis du plukker fra hverandre de intense delene så er de ikke bygget opp av noe som er ag-

Jeg tror ikke det er mulig å klassifisere musikken min. Jeg liker usikkerheten folk har til musikkens motiv og mening.” gressivt eller voldsomt. Det er mer summen av det hele som blir ganske massiv. Musikken min blir tolket på alle mulige måter, så det du sier blir bare en ny tolkning. Jeg tror ikke det er mulig å klassifisere musikken min. Jeg liker usikkerheten folk har til musikkens motiv og mening. La oss snakke litt om livespilling. Det blir ofte sett på som vanskelig å oversette «atmosfærisk» musikk til et liveformat? – Når jeg spiller live ønsker jeg å skape en fysisk og visuell opplevelse i stedet for å prøve å gjenskape det jeg gjør på plate, som er umulig. Jeg liker best å spille i mørket fordi det fjerner hele det aspektet med at folk skal observere hva du gjør. Når jeg spiller live er det på en veldig uromantisk måte, jeg står stort sett plassert bak en mikser. Når hele det visuelle aspektet forsvinner blir man sittende igjen med kun ren lyd, som kan være en sterk visuell opplevelse i seg selv. Det er vanskelig

å forklare. Jeg husker godt en konsert jeg hadde i Bergen for noen år tilbake, det er en av de få konsertene jeg har hatt med lyset på. Det var noen nødutgangslys over meg som ikke kunne slås av. Nordmenn, ass. Er det noe rom for improvisasjon når du spiller? – I høyeste grad. Jeg har en grunnstruktur som forankrer meg i et bestemt tema, men jeg har mange muligheter til å improvisere utover det. Omtrent hver tredje måned liker jeg å blande inn en god del nye stykker, og når jeg har holdt på med dette i over ti år så sier det seg selv at det blir en ganske stor mengde strukturer jeg kan bruke. Jeg er veldig glad i å gå tilbake og ødelegge min egne sanger som jeg lagde for noen år siden, så det blir nok en del av det når jeg skal spille i februar. Tim Hecker spiller på Revolver 10. februar

SCENEKUNST

www.tekniskmuseum.no

Foto: Sigurd Fandango

TWILIGHT BAR Nationaltheatret 12. januar – 13. mars «Nothing is more sad than the death of an illusion», skal forfatteren til Twilight Bar ha sagt. Arthur Koestler visste hva han snakket om. I sine unge

år var han en aktiv kommunist, men ble så skuffet over Stalins regime etter et opphold i Moskva at han skrev boken «Darkness at Noon». Boken ble utgitt i 1941 og formet vestens syn på sine totalitære naboer i øst. I hans eneste teaterstykke, Twilight

Bar blir jordkloden overtatt av utenomjordiske vesener som vil drepe alt liv fordi vi har den mest ulykkelige planeten i verdensrommet. Menneskene har 72 timer til å bevise at vi er lykkelige og dermed livet verdig, og innfører lykketvang!

FORVANDLINGEN Nationaltheatret 14. januar – 27. mars Av tidligere anmeldelser, omtaler og priser kan det se ut som om Gísli Örn Gardarsson med sitt kompani Vesturport Teater er teaterverdenens frelsere. Han har til og med kurtisert Nick Cave til å skrive musikk for forestillingene sine. Gísli har både regi og hovedrollen som Gregor Samsa som en dag våkner og finner ut at han har blitt et insekt. Vi snakker Kafka, vi snakker fysisk teater og vi snakker om høye svev. Og det høres jo unektelig ganske fantastisk ut; han tilbringer den 90 minutter lange forestillingen klatrende i taket.

Foto: L-P Lorentz

SONNY Operaen 15. – 26. februar Sonny er et gjestespill fra Rogaland Teater hvor regionens store sønner har slått seg sammen. Mannen som elsket Yngve-forfatter Tore Renberg har tolket Kaizers Orchestras sangtekster om til en scenisk fortelling om krig, svik, kjærlighet og død. Sonny og Vincente er kamerater, men begge har forelsket seg i Victoria. Vi får både nyskrevet og gjenkjennelig kaizersk ompamusikk til vi dør. Og selvfølgelig blir det gassmasker.

SEX -SPESIAL Stud.50,Andre100,-

(18 år)

Torsdag 9. februar 19- 23

* Live: Albumaktuelle MARIBEL * Uke seks markeres med fokus på historisk og ny vibrerende teknologi * Utstilling og foredrag ved sexolog Stine Kühle Hansen

Foto: Emile Ashley

VI SOM ER HUNDRE Det Norske Teatret 23. februar – 7.mars Svensk-tunisiske Jonas Hassen Khemiris stykke Vi som er hundre er en forestilling om en kvinnes liv. Hovedpersonen er i de tre skuespillernes skikkelse på en og samme gang 20, 40 og 60 år og har ulike synspunkt på hvordan livet burde leves.

Både små hverdagshendelser og de store verdensproblemene diskuter hun heftig med seg selv med en stor dose humor. – Vi som er hundre kan ha flere betydninger, sier skuespiller Kristin Grue. – Hundre som i 100 prosent, som i en av mange, eller som at vi er gamle og på vei til å dø.

VIVA MANDIC Black Box 23. og 24. februar Viva Mandic er en times lang egotripp hvor utøveren Marko Mandic sitter på scenen innpakket i plast med to projektorer som viser klipp fra hans liv som skuespiller. Til slutt ekstraherer han kjernen i sin karriere og person manifestert som et glass som han fyller med sin egen svette. Marko spør seg hva som er meningen med stykket, hvorfor han begynte med kunst og hvem dette er laget for. Svaret er radikalt ærlig: Meg, meg, meg! Stykket må ikke forveksles med andre av hans performances. Extract Mandic er en 15 minutter lang monolog hvor han samtidig runker bak en plate.

* Sex og singelliv blant telefonnistinnene (Telemuseet) * Etnolog Kari Telste fra Norsk Folkemuseum forteller om seksualopplysning gjennom tidene * Pub-quiz, såpebobleshow og mer

SCENEKUNST: ODA E. SOLBERG Foto: Marcandrea

2/2012

RESTAURANT GRILLERIET, FOLKETEATERPASSASJEN FREDAGSPILS FRA 16:00 MED DJ FRA KLOKKEN 18.00 – 03.00 03.02 STRANGEFRUIT & KASH 04.02 ANDRE BRAVO

10.02 11.02

DJ NUHHH & MATTIS WITH (LOT LOT) DJ BREAKNECK

KULL ER GULL ST. LARS Thereses gate 45 St. Lars er NATT&DAGs tidligere matanmelder Andreas Viestads restaurant på Bislett. Viestad balanserer som vanlig akkurat på grensen mellom glad entusiasme og nerderi, og som vanlig lander han akkurat på riktig side (glad entusiasme). St. Lars har fått navn etter den originale grillkongen, eller rettere sagt grillkokkens (og komikernes, faktisk) skytshelgen: St. Lars. Kjøkkenet på St. Lars er derfor utstyrt med en ekte kullgrill og menyen bærer preg av at denne er i flittig bruk. Det er en god ting for mat grillet med kull smaker bedre enn mat grillet over gass, kullsmaken gir særpreg. Sliten etter en lang dag med filetering av fisk og koking av hummer på min dagjobb Fiskeriet, tok jeg 17-trikken opp til Bislett stadion. Jeg er heldig og får bord omtrent med det samme. En hyggelig servitør spør om jeg vil ha noe i glasset mens jeg ser på menyen. Jeg ber om hvitvin, som kommer raskt. Å velge fra menyen viser seg vanskeligere enn jeg hadde forventet. Egentlig får jeg lyst på minst fire av forrettene og tre av hovedrettene, særlig margbein, sjøkreps, gravet elg og hestetartar. Jeg har egentlig aller mest lyst på sjøkreps, men vet at de vi fikk inn på jobben i dag – og jeg regner med at St. Lars har samme leverandører – ikke var så fine, så jeg står over. De ordentlig fine skalldyrene kommer for øvrig alltid til byen etter onsdag, og dette er en onsdag. Jeg bestemmer meg omsider for kveita til hovedrett, og gravet elg til forrett. Den hyggelige servitør nr. 2 kommer med en ypperlig riesling som ville funket bra til forretten, om de hadde ankommet noenlunde samtidig. Det skulle nemlig vise seg at St. Lars, i det minste denne kvelden, levde etter det prinsippet «Schlafern» en gang lærte meg på ungdomskolen. Schlafern var en iraner med masse livsvisdom, og «de tre T-er» var noe han hadde lært i fengsel: Ting Tar Tid. Det var tilfellet på St Lars også. Vann og brød ble stadig fylt på av de enestående servitørene, men maten lot vente på seg. Tjue minutter på en forrett der det bare er å skjære opp elgen og dandere den på tallerkenen, er for lenge. Heldigvis skulle det vise seg at retten var god.

17.02 18.02

DISKJOKKE & MIRJAM MARTINSEN LANSERING AV SMUG NO. 5 SE SMUG.NO FOR LINE UP

24.02 VINNY VILLBASS & DJ PURPLE 25.02 TORE JAZZTOBAKK (OST & KJEKS) GRILLERIET.NO

2/2012

TLF: 22 83 56 00

Ripsgeleen og flatbrødet var nesten like godt følge som rieslingen. Om de i det hele tatt hadde brukt sprit til gravingen, hadde de vært ytterst forsiktige med den. Det setter jeg pris på. Jeg foretrekker graving gjort på svenskemåten, altså kun med sukker, salt og urter – i dette tilfellet timian. Den eneste spriten som duger til graving av vilt er – slik jeg ser det – mandelpotetakevitt, noe som gir en unik smak. Hovedretten bød på en halv kjempeskive med kveite. Kveite er en fisk du trygt kan spise hele uken, men den er kanskje best på mandager, da du kan være sikker på at den i det minste er tatt før helgen. Helt fersk kveite er smakløs og kjedelig, sammenlignet med en som har fått modne en ukes tid. Men også nå var «de tre T-er» gjeldende. Dersom kveite grilles mer enn et par minutter på hver side blir den tørr, tilbehøret krever nok noe lenger tid, men å la det gå nesten en halvtime fra forretten var konsumert? Tre telefoner, to sigaretter og fire kapitler av Matt Taibbis «The Great Derangement» på lydbok er i overkant. Heldigvis var kveita så velsmakende at tiden ble fort glemt da den stod på bordet. Kveita var så stor og feit at jeg er ganske sikker på at den var vill. Den karamelliserte og grillede fennikelen var nydelig. Det samme var den grillede salaten. Til denne retten var vinen utsøkt, en Chardonnay fra nabodistriktet til Burgund. Den hadde akkurat et lite hint av anis eller lakris i ettersmaken, noe som komplimenterte fennikelen. Ellers var den fyldig og fruktig nok til den feite, gode fisken. Hovedretten var utvilsomt kveldens gastronomiske høydepunkt. 6+! Jeg hadde valgt brødpudding med smørbukksaus til dessert. Det var en positiv overraskelse at sausen ikke bare smakte karamell, men ganske nøyaktig Smørbukk. Det er kanskje ikke så vanskelig å få til dersom det eneste dessertkokken gjorde var å smelte smørbukk, men jeg ble likevel litt satt ut av dette, men det kan jo bare være jeg som er litt rar (noe man aldri kan se bort fra). Likevel, all ære til dessertkokken. Ventetiden var heller ikke like påtagelig mellom hovedrett og dessert. Brødpuddingen stod i stil med resten av måltidet, og det skulle litt til. Alt i alt: en ypperlig opplevelse. Tore Andvig

TEGNESERIE

Daredevil #1

TEKST AKSEL KIELLAND Det er ingenting som sier «veltilpasset, fremadstormende ung mann» som en stor bunke pornografiske tegneserier. Og hvis man skal trekke fram én trend som preget amerikanske tegneserier i 2011 var det kunstnerisk ambisiøs porno. Antologiene Thickness og Sock kunne skilte med noen av de beste arbeidene Jonny Negron, Michael DeForge, Brandon Graham og Noel Freibert publiserte ifjor, og den plutselige interessen for griseri blant unge tegnere fikk flere av de mest lesverdige amerikanske kritikerne til å skrive lange tekster om tegneserieporno. Robin Bougie har de siste årene arbeidet utrettelig for å holde den amerikanske pornotradisjonen i hevd, med utgivelser som Dear Mr. Bougie, Maximum Superexcitement, antologien Sleazy Slice og tidsskriftet Cinema Sewer, og Josh Simmons’ bidrag i Sleazy

Slice #3 var en av de beste amerikanske tegneseriene i 2009. Kritiker Matt Seneca, som etterhvert begynner å få dreisen på sexscenene i sin nettserie Affected, har lansert tanken om at sextegneserier er for Europa hva superhelttegneserier er for Nord-Amerika. Fra et håndverksstandpunkt dreier det seg i begge tilfeller til syvende og sist om å skildre menneskekropper i relasjon til omgivelsene, og mens amerikanerne som alltid er mest komfortable med spektakulær, konsekvensløs vold, tenker europeerne mykporno så fort noen nevner ordet «anatomi». To av den europeiske tegneseriens største tegnere har da også gjort brorparten av sin karriere innen tegneserier av varierende pornografisk hardhet. Faktisk er det i Norge vanskelig å oppdrive arbeider av Guido Crepax som ikke inneholder minst én penetrasjon per side (The Man from Harlem er et hederlig,

The only difference between this ’intervention’ and a surprise party is y’all nerds forgot to bring the syrup, son!” – Johan Galtung

På jakt etter sommerjobb?

men kjedelig, unntak). Milo Manara har på sin side tegnet en haug tegneserier basert på anstendige manus, men i hans hender blir de automatisk pornografiske, selv i de ytterst sjeldne tilfellene hvor man ikke engang ser så mye som en brystvorte. Når det kommer til porno og japanske tegneserier dreier det seg om en materie som er så omfangsrik, grumsete og uoversiktlig at det på alle måter føles tryggest å holde seg langt, langt unna, selv om Brandon Graham iblant legger ut formalistisk interessante faksimiler på sin nettside royalboiler.wordpress.com. For fans av mer kuriøse (dvs. mer stuerent kuriøse) saker, kan man anbefale PictureBox’ utgivelse av Takashi Nemotos Monster Men Bureiko. Samme forlag arbeider etter sigende også med en stor omfattende utgivelse med den alltid like fortreffelige King Terry. En anbefalingsspalte som dette er i henhold til sjangeren raus med rosen, og det kan dermed være vanskelig å skjelne helhjertede anbefalinger fra uoverveid hyperbol utgytt i opplysningsøyemed. Derfor følger her en forsøksvis liste over de beste nye tegneserieutgivelsene undertegnede leste i 2011. Blant utgivelsene som ikke nådde opp finner man: Optic Nerve #12, Thickness #1-2, Xombi

#1-6, Animal Man #1-4, Blaise Larmees 2001, Lose #3, Gangsta Rap Posse #2, og Prison Pit #3. Kramers Ergot #8, Yuichi Yokoyamas Color Engineering, CFs Sediment og Drew Beckmeyers Everything Unseen #2 hadde sikkert også vært på lista dersom jeg hadde fått lest dem i tide. 2011s beste tegneserieutgivelser er uansett (i alfabetisk rekkefølge): Batman Incorporated #7 (Grant Morrison & Cliff Burnham, DC Comics) Batman Incorporated: Leviathan Strikes! (Grant Morrison, Cameron Stewart & Cliff Burnham, DC Comics) Daredevil #1-3 & 7 (Mark Waid, Paolo Rivera & Marcos Martin, Marvel Comics) Everett (Connor Willumsen, www.connorwillumsen.com) Ganges #4 (Kevin Huizenga, Fantagraphics) Garden (Yuichi Yokoyama, PictureBox) Hellboy: The Fury (Mike Mignola & Duncan Fegredo, Dark Horse Comics) Love & Rockets: New Stories #4 (Gilbert & Jaime Hernandez, Fantagraphics) Det offisielle nyttårsforsettet for 2012 er dermed å gjøre neste års oppsummering mindre hvit, mannlig og amerikansk.

Sommerjobbmesse 2012 NAV EURES (www.eures.no) arrangerer sommerjobbmesse i Oslo. Her møter du flere spennende bedrifter som har behov for ferievikarer i sommer. Sted: Oslo Kongressenter, Samfunnssalen (ved siden av Sentrum Scene) Arbeidersamfunnets plass 1, 0181 Oslo Tid: Mandag 5. mars kl. 13.00 - 17.00 Velkommen! Husk å ta med flere eksemplarer av oppdatert CV.

2/2012

LITTERATUR

Anders Malm (f. 1980) debuterte i 2009 med novellesamlingen Våkenetter. Romanen Massemenneske (2012) er hans andre bok. Den er ute på Aschehoug nå.

Når han ikke skriver bøker vil Anders Malm aller helst være usynlig. TEKST THEA ØSTERBERG FOTO CHRISTIAN BELGAUX Oslo, en tirsdag ettermiddag: Til å være en forfatter som skriver om å bevege seg umerkelig blant massene i storbyen, er det påfallende lett å identifisere Anders Malm der han sitter med en halvliter i hånda inne på Aku Aku i Oslo. Skjegget og hårsveisen er nøyaktig slik det så ut da jeg googlet han, og der sitter han, innerst i lokalet, akkurat slik han sms-et. Nøyaktig hva er det som gjør Massemenneske til en dystopi? Mot slutten av romanen synes hovedpersonen å forsone seg med visse aspekter av samfunnet han lever i. – Dystopien forholder seg til samfunnet som karikaturtegningen forholder seg til den karikerte. Trekk i samtiden forstørres og forvris, men likevel er det en sannhet der. Jeg hadde lyst til å skrive en dystopi fordi jeg tiltrekkes av det postapokalyptiske. Det harde og fabrikkaktige, og det morbide og ekle fascinerer meg også. Det samfunnet som skisseres i boka ser jeg for meg som et slags Bjørvika, det er et landskap nesten uten mennesker. Om man går der på kveldstid er det mennesketomt, bare glass og betong.

Kan man lese romanen din som en kritikk av det norske samfunnet? – Kanskje ikke nødvendigvis en direkte kritikk, men jeg forsøker å vise til en utvikling som bekymrer meg. I boka skriver jeg om «Det store synlighetsprosjektet», og det foregår jo et stort synliggjøringsprosjekt nå ved at vi selv gjør oss synlige gjennom å dokumentere livene våre frivillig. Dermed kan også myndigheter og storkonserner lagre mer informasjon om oss som de kan bruke til sin fordel. Man vet for eksempel at Facebook selger personopplysninger, og hvem kan vel vite hvor opplysningene ender opp og hva de brukes til? Er det så farlig å leve i et kontrollert samfunn hvis man er et ærlig menneske? Er det ikke bare kriminelle som har noe å frykte? – Nei, det er bevist at lagret informasjon har blitt brukt til forferdelige ting opp i gjennom, for eksempel under andre verdenskrig og jødedeportasjonene. NS hadde et helt enkelt adressearkiv som gjorde det lett for dem å finne norske jøder og sende dem til tilintetgjørelsesfabrikkene. Når man vet at enkle informasjonsarkiver har blitt brukt til noe så forferdelig før, kan man bare tenke seg til hvor omfattende dagens informasjonslag-

Oslo er den tredje mest overvåkede byen i verden.” 42

2/2012

ring er. Nå kan man nærmest rekonstruere en persons liv gjennom informasjonen som fins på Facebook. Hva er negativt ved det? – Når man vet så mye om en person, kan man studere reaksjonsmønstre og hvilke beslutninger man gjør på basis av det de vet. De vet hva du gjør på hvilket beslutningsgrunnlag, og da kan man begynne å snakke om tankekontroll og sånt. Det er farlig, for det gjør at man kan kontrollere mennesker etter hvert. Steven Pinker kom nettopp med boka The Better Angels of Our Nature der han hevder at verden aldri har vært fredeligere, og at den positive utviklingen bare vil fortsette. Bryter ikke dette litt med tesen din? – Jeg leste faktisk et motsvar til Pinker om at det ikke er så enkelt som han fremstiller det i boka. Clockwork Orange handler jo også om hvor langt man er villig til å gå for å holde et samfunn trygt. Totalitære samfunn som Nord-Korea har nesten ikke kriminalitet, men til hvilken pris? Er det verdt å kaste friheten på båten for å gjøre et samfunn trygt? Hva må endres for at vi ikke skal ende opp i den dystopien du fremstiller i Massemenneske? – Først og fremst ved å la være å innføre datalagringsdirektivet, det syns jeg er et skremmende ekkelt tiltak med den uttalte hensikt å begrense alvorlig kriminalitet, men

det er jo et ektefødt barn av amerikansk terrorlovgivning. Man tar en amerikansk løsning som dupliseres utover i Vesten, men som kanskje ikke har noen virkning i det hele tatt ettersom de kriminelle alltid vil finne nye omveier. Likevel kommer det et statlig insentiv som ikke ser noen verdi i et privatliv. Vil det gå så ille i virkeligheten som du skisserer i boka? – Det er et faktum at det blir mer og mer overvåkning, og når man først har innført et overvåkingssamfunn vil det ikke forsvinne. Oslo er den tredje mest overvåkede byen i verden, men i romanen har jeg forsøkt å skape et ikke-sted hvor jeg benytter kryssende geografiske referanser i både steds – og personnavnene. Det gjør kanskje at det føles nærmere for leseren. Er det ondskap å bygge et samfunn på verdier som – slik du ser det – kan lede til fremmedgjøring og ufrihet for individene? – På første side i romanen er det et sitat fra Platons Staten, der konklusjonen er at hvis man har mulighet til å unndra seg all straff, og for eksempel bli usynlig, så vil man gjøre akkurat som man vil. Myndighetene er av samme oppfatning fordi de mener at alle må være synlige, ellers vil de se sitt snitt til å gjøre fæle handlinger. Synet på ondskap fra statens side er at mennesket er en jævel, og hvis det ikke holdes i sjakk gjennom overvåkning og kontroll vil det gjøre noe dumt.

CLARK (23) Revolver: Jobber for Coca Cola – Hoppe naken i fallskjerm, ultimate frihet!

HENRIK (22) Revolver: Franskstudent – Å bli rikskjendis, så… takk.

THEA (24) Revolver: Butikkmedarbeider – Å redde verden med hårfjerningskrem og gjort Siv Jensen om til en frosk. Jeg liker min verden glattbarbert!

HVA ER DIN VILLESTE FANTASI?

ADRIAN (28) Revolver: Jazz-danser – Reise til Jamaica fordi det er varmt, finnes masse frukt, sol og strender. Og mango!

HANS (22) Revolver: Jobber i militæret – Cuba, fordi det er enden av regnbuen.

AV: JOHANNA SIRING

MAGNUS (20) Revolver: Student – Å kunne styre tiden. Så kunne jeg f. eks. sittet på toget og sparket en gammel dame i leggen og spytta på henne for å se hvordan folk ville reagert. Og så spole tilbake tiden igjen.

SONYA (20) Revolver: Student – Å hatt en enhjørning, fordi de har regnbuer rundt seg.

SIGURD (22) Revolver: Student – Eie en seilbåt og seile over hele verden!

MIKAEL (21) Revolver: Fotograf – Basehoppe fra et høyt fjell (terrain flying.)

TIRIL (22) Revolver: Foto-assistent – Å knulle 10 menn på en gang uten å få kjønns- sykdommer. Men nei det her er bare fylleprat! Haha!

ELISABETH (24) Revolver: Medisin student – Win the lottery and travel the world.

Nordic Black Theatre Norsk maritimt museum FÅ RABATT Oslo internasjonale kirkemusikkfestival BRUK KULTURKORT Oslo jazz festival Oslo museum Filharmonien Oslo Nye Teater Film fra sør Black box teater Høstutstillingen Oslo Teatersenter CODA Skimuseet Munch museet Kringkastingsorkesteret Stenersenmuseet Cosmopolite Dansens hus Vigeland-museet NRK Opplevelser Den norske opera Nationaltheateret Ultima Dramatikkens hus Nobels Fredssenter Øvingshotellet 2/2012

blogg.oslokulturkort.no

MONICA (21) Revolver: Student – Ha slede og reinsdyr og levert pakker i pipa til alle snille barn og lekt karmakongen.

KUNST 1857 Telephone  3. februar – 11. mars – Vi lager et stort byggverk som tar form av et fyrtårn som egentlig er et verktøy for en screeningsituasjon, sier Stian Eide Kluge ved 1857. – Det er på mange måter en kunstnerfri videoutstilling med et 148 timer langt filmprogram hvor man ikke vil kunne skaffe seg en oversikt over hva som foregår. Vi er opptatt av den screeningsituasjonen som allerede er velbrukt innenfor kunst-institusjoner der noen setter opp et filmprogram, eller at det er en gjestekurator som er i byen og slenger opp en smart kanon av ting man burde vite hva er, i en slags belærende didaktisk irriterende form. Lenge har vi tenkt at det ville være morsomt å ha video og film inne i hallen vår og prøve å finne en anledning til det, i tillegg er det utrolig kaldt der om vinteren og det er dårlig akustikk døgnet rundt. Det vil fungere på den måten at du

kommer inn i salen og der står det et fyrtårn som er rundt åtte meter høyt, du kan da gå spiraltrappen opp og komme opp på et platå hvor du er omgitt av glass, slik vi tenker et fyrtårn ser ut ideelt sett. Da har videoprojektoren erstattet fyrlykta og projiserer bildet ikke roterende, men statisk ut på betongveggen som du ser gjennom vindusrutene. Det er også litt vesentlig at det er et filmprogram, men du vil ikke ha noen oversikt over hva som vises. Du kommer inn og går opp og sitter der så lenge du vil og da vil den ene tingen avløse den andre, enten det er kunstfilm, eller spillefilm, musikkvideo, youtube eller hva som helst. Vi håper å åpne 3. februar, men det har tatt mer tid en beregnet å bygge tårnet så vi har stadig måttet utsette åpningen. Det blir jo også varmt der inn i motsetning til resten av rommet, man vil sitte i en relativt høy grad av komfort, så det er en måte å løse en filmvisningssituasjon ute i betonghallen.

KUNSTNERNES HUS João Maria Gusmão og Pedro Paiva, Hans-Peter Feldmann, Elad Lassry 24. februar – 22. april  – Fotografi og film vil dominere den kommende utstillingsperioden, sier Ida Kierulf ved Kunstnernes Hus. – De tre utstillingene er selvstendige presentasjoner, men fremstår alle som studier av hvordan bilder leses og begjæres i dagens visuelle kultur. Hans-Peter Feldmann regnes som en av foregangsfigurene innenfor konseptkunsten, og har siden han begynte sitt virke på 60-tallet skapt et omfattende billedarkiv av offentlige og private fotografier fra magasiner, aviser, tidsskrifter og fotografialbum. Elad Lassrys lager gjerne intenst fargemettede stilleben, fotocollager og studioportretter som tar opp i seg og videreutvikler arven etter Feldmann. João Maria Gusmão & Pedro Paiva er mest kjent for sine 16mm filmer, men arbeider også med skulptur, installasjoner og tekst. På Kunstnerens Hus vil Gusmão & Paiva vise et stort antall 16mm-filmer fra de seneste årene.

Bilde: Munch-museet

Munch’s Laboratorium

Veien til Aulaen 4. sept. 2011- 8. jan 2012 Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle vegg-maleriene i Europa. Munchs fullskala skisser til veggmaleriene i Aulaen vises nå for aller første gang i Munchmuseet. Utstillingen gir samtidig et fascinerende innblikk i den intense og spennende konkurransen mellom to av datidens mest profilerte norske billedkunstnere, Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

FOTOGALLERIET Andreas Bunte & Melvin Moti - Analogue Stories til 4. mars Utstillingen Analogue Stories presenterer to kunstnere hvis arbeid er knyttet til hverandre gjennom deres sterke interesse for historiske hendelser, uforklarlige vitenskapelige fenomener og de litterære presentasjonene av dem. Gjennom grundig forskning avdekker kunstnerne skjulte dokumenter, gjenstander og annet materiale som utfolder og knytter sammen et sett av historier eller fenomener, som virker uferdige og uten sammenheng ved første øyekast. Det analoge filmkameraet blir et viktig verktøy i denne prosessen og en metafor for å visualisere de lagdelte og fantastiske historiene, som ifølge Melvin Moti, ofte bare eksisterer i vårt eget sinn, i vår egen private kino.

For mer info: www.munch.museum.no 44

2/2012

KUNST

BA acting BA scenography

D A

a sk Li

ic ist cil: t ar oun Ro c Ke be M lly rt eg C W St op ils ua pe on r t r/ Pa vo l

vis

eg ia

NOPLACE Tommy Høvik 9. – 19. februar  I Tommy Høviks installasjoner er det i hovedsak collage, assemblage og video som kommer til uttrykk. Han har sendt oss verkslisten til kommende utstilling. Chapter 1: I will never be a carpenter. Chapter 2: Naughty By Nature. Chapter 3: Love in a hopeless place. Chapter 4: No one’s gonna drag you up to get into the light were you belong …

gl is

ea lt

bestillinger gjort over Internett til fjerntliggende bedrifter som produserer nisje-gjenstander som etset granitt, gravert keramikk, plaketter og lignende. Denne konseptuelle og kommersielle arbeidsmetoden er balansert ved å produsere «kreative» atelierverk der de setter inn sin egen hånd et sted i prosessen.

i Oslo. På sin kommende og kanskje største utstilling hittil, kontempleres det rundt menneskehetens historiske utvikling av metoder for lagring og videreføring av kapital, makt, kunnskap og kunstgjenstander. Alle arbeidene tilnærmer seg disse spørsmålene på forskjellige måter, mange produsert gjennom

0047  Aeron Bergman & Alejandra Salinas - Lords of the capital, why not remain here and lengthen your days?  17. februar – 25. mars  Kunstnerkonstellasjonen Bergman og Salinas har de siste årene vært mer og mer tilstede med kunstneriske bidrag

rfo

iti

application deadline: March 1 www.hiof.no/scenekunst

* join us at the NTA Info Day at Black Box Teater Oslo 4.2., 15.30-18.00 or at the NTA Open Day in Fredrikstad 16.2., 12.00-14.00 !

UKS One Night Only  Dette konseptet ble opprinnelig startet i de tapte lokalene til Spasibar i St. Olavs gate og har siden hatt UKS som tilholdssted. Konseptet er inne i sitt femte år og teller nærmere 100 utstillinger. En av initiatorene, Fadlabi forteller oss at de i løpet av våren har planlagt nærmere 20 utstillinger. Derav kan nevnes Petter Buhagen, Janne Talstad, Iselin Lindstad Hauge og en utstilling som kurateres av en veldig kul tysk fyr som heter Victor Wang. Hehe, og det beste blir selvfølgelig en utstilling kuratert av meg selv som har tittel «The African Art Show». Se forøvrig www.onogallery.com

UKS Marianne Vitale  17. februar – 25. mars Marianne har ry på seg for å være en kameleonaktig kunstner som ofte skifter sjanger, arbeidsmetode og materiale, som alt fra skulptør, filmskaper, perfomancekunstner og animatør og mange variabler mellom det. – Vi har produsert deler av utstillingen sammen med Ibid Projects i London, og Zach Feuer i New York og vi har produsert en

bok sammen, sier Linus Elmes ved UKS. – Det kommer tre verk som har vært med på utstillingen i London, videre produserer vi en ny og veldig stor installasjon her, og dessuten setter Marianne sammen eller kuraterer et filmprogram med korte filmer laget av New York-baserte kunstnere, filmskapere, poeter og musikere som vil bli vist i kinoen. Det er første gang Marianne Vitale vises i Norge, og det blir en introduk-

sjon til hennes kunstnerskap som blir ganske omfattende. Det er litt av ideen med den nye hovedprogrammeringen som vi gjør med fire omfattende utstillinger i året hvor vi har råd til å sette opp større produksjoner og har råd til å gå inn og samarbeide om publikasjoner og den type ting.

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT

2/2012

facebook.com/Forsmak vulkanoslo.no

MUSIKK MÅNENDENS ANMELDELSE

Det gjelder å trå riktig. NATT&DAG guider deg gjennom By:Larm-jungelen. TEKST REDAKSJON Etter mye kluss med kulturstøtte og det som et kort øyeblikk så ut som en usikker framtid, er by:Larm på banen igjen og arrangeres for femtende gang i hovedstaden. I år kliner de like godt til med husholdningsnavn som Magnet, Bigbang, Mayhem, Sondre Lerche, El Caco, Jarle Bernhoft, Ane Brun og Lars Vaular. Fint det! Sedvane tro er det imidlertid de mindre og mer ukjente navnene som gjør festivalen til noe eget. Møt denne årgangens NATT&DAG-favoritter. Vi begynner bakerst i alfabetet: Årabrot, årets Spellemenn i kategorien metal, har blitt hyllet av kritikerne for albumet Solar Anus, og med sitt kompromissløse og noe utenom det vanlige liveshow, er de oppskriften på en suksessfull by:Larm-konsert. Sammen med Execration og Nekromantheon står disse tre monstrene for årets hardeste innslag og kommer garantert til å trekke kåte delegater på jakt etter eksotisk norsk metal. Det samme gjelder stavangerbandet Overthrow som kommer til å gjøre det stort i 2012 om alle brikkene

faller på plass. I den andre enden av spekteret finner du orakelet LidoLido, Norges nye hiphop/pop/RnB-håp. Vi krysser fingra for at ingen mokkamenn ødelegger performancen hans denne gangen. Den norske hiphopen er i dag representert av Envy som har gjort stor suksess i 2011, og vant verdens største live-konkurranse, Emergenza, i august. Håpet lever videre, gutter! Ryktet skal ha det til at Gerilja øver hver eneste morgen klokken 09.00 og jobber fortsatt med debutalbumet til store forventninger. For kun et par drøye år siden kunne ikke medlemmene i Dark Times spille. I løpet av denne tiden har de imidlertid lært seg å spille en slags obskur blanding av ironiløs hardrock og pop, som spesielt jentene er veldig glade i. Ja, og vi i NATT&DAG, da. Et lovende navn i Musikk-Norges DIY-undergrunn, helt klart. Skittent og sexy. El Doom bør være kjent for de fleste som mannen bak www.dritfetegitarer.com og spiller i en rekke band, blant annet The Cumshots, Thulsa Doom og Black Debbath. The Born Electric er en slags solovariant av disse og tar dypdykket ned i progrocken. Elsk eller hat med andre

ord. Selv går vi for en herlig one night stand. Smask! Singer/songwriters finnes det nok av i Norge, men det er få som ikke har latt seg sjarmere av 23-åringen fra Åmli, Jonas Alaska. Som en slags gjenfødt Bob Dylan, uten å bli plagiat på noen som helst måte – som en slags Nick Drake, bare med bra låter. Neida. Joda. Årets hippiekonsert står Beglomeg for. Eller psykedelisk death punk, om du vil. Storslagent og passe tjalla med blåserekke, tunge bassbeats og en rytmeseksjon Funkadelic verdig. Apropops hippie, og ikke veldig langt unna Beglomeg rent bemanningsmessig, har vi Pirate Love. Det skal sies at livekonsertene varierer noe. For det meste fra bra til sykt bra. Nå som Serena Maneesh ligger på stedet hvil, tar Maribel plassen som Norges yppersteprester av shoegaze. Klarer de å formidle Reveries til liveformatet har vi en shoeleklar vinner. Boblere: Kitchie Kitchie Ki Me O, Hanne Kolstø, Casiokids, Deportees, Highasakite, Iceage, Lemaître, Team Me.

TORSDAG 16. FEBRUAR

FREDAG 17. FEBRUAR

LØRDAG 18. FEBRUAR

Fullt program på www.bylarm.no // Kjøp billetter på www.billettservice.no

Mono Gerilja Klokken 00.30 – 01.00

John Dee Gerilja Klokken 21.00 – 21.30

Gamla Beglomeg Klokken 01.00 – 01.30

Rockefeller annex Overthrow Klokken 21.00 – 21.30

Stratos Lemaître Klokken 20.30 – 21.00

Gloria Flames Beglomeg Klokken 21.30 – 22.00

Last Train Pirate Love Klokken 23.00 – 23.30

Sentrum Scene Execration Klokken 22.00 – 22.30

Sentrum Scene Envy Klokken 21.00 – 21.30

Kulturkirken Jacob Iceage Klokken 23.00 – 00.00

The Crossroad Club El Doom & the Born Electric Klokken 22.30 – 23.00

Rockefeller LidoLido Klokken 21.30 – 22.00

Boblere:

Jaeger Lemaître Klokken 23.00 – 23.30

LidoLido

Revolver Maribel Klokken 21.30 – 22.00 Rockefeller Jonas Alaska Klokken 22.30 – 23.00 Sentrum Scene El Doom & the Born Electric Klokken 23.00 – 23.30 Revolver Dark Times Klokken 23.30 – 00.00 Nokia teltet Team Me Klokken 23.30 – 00.00 Rockefeller annex Execration Klokken 00.00 – 00.30 Boblere: Nokia Teltet Hanne Kolstø Klokken 09.30 – 22.00

The Crossroad Club Deportees Klokken 00.30 – 01.00 Rockefeller Kitchie Kitchie Ki Me O Klokken 00.30 – 01.00 Herr Nilsen Highasakite Klokken 20.00 – 20.30 Nokia teltet annex Highasakite Klokken 23.00 – 23.30 Victoria/Nasjonal Jazzscene Hanne Kolstø Klokken 23.30 – 00.00 Rockefeller Deportees Klokken 23.30 – 00.00 Sentrum Scene Casiokids Klokken 00.00 – 00.30

Sentrum Scene Årabrot Klokken 23.00 – 23.30 Rockefeller annex Dark Times Klokken 00.00 – 00.30 Sentrum Scene Nekromantheon Klokken 00.00 – 00.30 John Dee Pirate Love Klokken 00.00 – 00.30 Gamla LidoLido Klokken 00.30 – 01.00 John Dee Maribel Klokken 00.30 – 01.00 Boblere:

LINDSTRØM Six Cups Of Rebel (SMALLTOWN SUPERSOUND)

Seks kopper syre. Første gang jeg kjørte igjennom denne plata, var på fest. Og det med en ganske god andel Lindstrøm-fans til stede – den holdt ikke én gjennomkjøring. To beskrivende ord gikk igjen for å forklare hvorfor den måtte av: hektisk og stress. Men dette er jo en ærlig sak; noen plater er ikke laget for fest og morro. Siste Lindstrøm-plate, den med Christabelle, var så definitivt laget for fest og morro, Six Cups Of Rebel er altfor opphengt i merkelige, syrete og fjerne detaljer til å kunne funke på den gjengse fest. Når det er sagt, jeg innser at det finnes fester hvor denne funker perfekt. Men la oss legge kombinasjonen Lindstrøm og fest litt til side, det har jo ikke så mye å si. Viktigere er det hva slags album Six Cups of Rebel egentlig er. Det er rart, det er veldig hvitt, og det putter verdensrommet tilbake i space-discoen. Den siste påstanden fortjener litt forklaring. Six Cups … plasserer seg nemlig litt utenfor hva man tradisjonelt vil beskrive som space-disco, det er for å nevne én faktor ikke særlig kosmisk. Men det er spaced out, som i fjernt. Det er faktisk såpass ute

at det er enten utrolig vanskelig eller bent frem umulig å bli helt klok på. «Magikk», med all sin hvite funk, er for eksempel en låt som tar tid, men som åpner seg og setter seg, altså en vanskelig låt. Mens «Call Me Anytime» inneholder den mest kaotiske introen jeg noensinne har hørt og kommer aldri riktig til hektene igjen. Når det er sagt, selv om det ikke alltid er så greit å følge med i svingene, så er Lindstrøm fortsatt Lindstrøm. Flåsete sagt, men det er også beskrivende for hvilket talent som bor i låtsnekkeren; det er alltid noe der. Six Cups … er et album som oser av overskudd, og det er et album som virker å følge omtrent hver eneste impuls som slo inn under innspillingen. Det er en bra ting fordi det er unektelig et veldig morro album; et album som aldri kjennes begrenset eller strengt. Men tveeggetheten viser seg i at det titt og ofte går seg litt vill, og selv om det som regel finner formen igjen, så blir det hakket for merkelig til tider. Six Cups … er såpass sterkt at det er et av nyårets beste album, men det kommer nok ikke til å stå seg. Én ting er imidlertid sikkert: Dette kommer helt sikkert til å stå igjen som et av 2012s rareste album. Håvard Ringen

MÅNENDENS LESNING

Denne måneden får våre venner i musikkbladet ENO konkurranse i form av gratismagasinet Gaffa. Deres første nummer er ute på gata

15. februar. GAFFA har eksistert i Danmark siden 1983 og ekspanderte til Sverige i 2010. Nå står Norge for tur. Men trenger Norge et nytt musikkmagasin? Vi ringte redaktør Øyvind Rones. – Den mest åpenbare forskjellen mellom GAFFA og ENO er jo at GAFFA er et gratismagasin. Med tanke på profil, så snakker vel ENO mer til musikknerdene, mens GAFFA kommer til å være mer for alle. Vi satser også hardt på nett, hvor folk skal kunne få alt av de ferskeste oppdateringene om hva som skjer i norsk og internasjonal musikkliv. NATT&DAG gleder seg og ønsker løkke til.

MÅNENDENS KONSERT I februar åpner Vulkan omsider dørene og debuterer med et brak i form av Snowboard-VM. Turbonegro spiller sin første konsert i Norge på tre år og spiller i skrivende stund inn et nytt album. Happy-Tom forteller at vi har noe å glede oss til: «Fy flate, så bra dette blir, ass. Dette er rett og slett noe av

den beste musikken jeg har hørt noensinne». I tillegg kommer Bostonbandet Dropkick Murphys med traltepunken sin og Tommy Tee med sitt entourage. Kvelertak kommer også, før de trekker seg tilbake for å forberede nytt album. Det hele skjer på Vulkan og Fabrikken 10. – 19. februar.

Mono Iceage Klokken 00.00 – 00.30

2/2012

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER sene har funnet tilbake formen som fikk fjortiser som meg til å klikke i vinkel. Ja, jeg har selvsagt vokst fra dette og lytter med ironiske ører, men noen ganger er det deilig å ta musikk for det det er, og ikke tenke på hva som er musikkpolitisk korrekt. Her er det er nok av gode låter til å gjøre Reborn In Defiance til en verdig oppfølger til State Of The World Address. Om ikke annet en nostalgisk reise tilbake til gode minner fra 90-tallet Andreas Tylden BLACK BANANAS Rad Times Express IV (DRAG CITY)

BIOHAZARD Reborn In Defiance (NUCLEAR BLAST/WARNER MUSIC)

Gjenfødt harry. Bandet med verdensrekord i harryness, Biohazard, vender tilbake fra intet (les: pornoindustrien og reality-TV); bandet som fikk 98% av undertegnedes generasjon til å klippe av hestehalen, bytte ut Death-skjorta med flanellskjorte, naglebelte med hundekjetting og Levi’s-bukser med Dickies. Bandet som innførte Brooo’kln street struggle realness til en sulten masse dritalei generisk metal som aldri hadde hørt om Cro-Mags eller Sick Of It All før. Bandet som etter Rage Against The Machine (og Anthrax’ samarbeid med Public Enemy) var de første til å fusjonere rap og metal med formidabel suksess i form av andreskiva Urban Discipline (1992) og oppfølgeren State Of The World Address (1994). Det tok derimot ikke lange tiden før varsellampene blinket rødt og gjorde Biohazard mer utdatert enn musikkavdelingen til VG. Siden har de gitt ut hele fem album uten at noen har brydd seg stort utenom tyskere og amerikanske wiggers. Det er bassist/vokalist Evan Seinfeld som for det meste har stjålet showet de senere år da han stilte opp i det pinlige, men, bevares, svært underholdende, realityshowet Supergroup sammen med Sebastian Bach, Ted Nugent, Scott Ian og Jason Bonham. Men aller mest da han giftet seg med pornodronning Tera Patrick og gikk inn i bransjen under navnet Spyder Jonez. En smule ironisk med tanke på Biohazards «social awareness» og über-cheesy tekster om vold og sexisme, fattigdom og urettferdighet, korrupsjon og kapitalisme. I skrivende stund er det dog usikkert om Seinfeld fortsatt er med i bandet (ja, han spiller på skiva). Biohazard 2012. Om noen skulle være i tvil, er alt som før i det åpningslåta «Vengeance Is Mine» setter «standarden» med «You think you know me/Fuck you and the lies you hide behind». LOL. Et par runder i spilleren med «urbane» tekster på ungdomsskolenivå og cheesy breakdown metal/hardcore konstaterer at Reborn In Defiance, som fryktet, er fremført av aldrende menn i førtiårene uten mye til selvinnsikt eller musikalske antenner. Spesielt på «Vows Of Redemption» når Seinfeld og Billy Graziadei veksler mellom å rappe over et komp et sted mellom grunge og metalblues. LOLx2. Men så. Etter den tiende runden, med alle sperrer og filtre nede, slår det meg at Reborn In Defiance, utrolig nok, begynner å låte bra og sette seg under huden. Det er tydelig at harrytas-

2/2012

Muskelgruppen. I 2004 tok Jennifer Herrema med seg noen av medlemmene fra Royal Trux og dannet RTX. Hakket mer progressivt, men med den samme vulgære og utfordrende attituden. På deres siste utgivelse fra 2007, Western Xterminator begikk de en maktdemonstrasjon med klassikere som «Balls to Pass» og «Black Bananas». Så ble det stille. I mellomtiden har flere band yppet med tronen, Ariel Pink’s Haunted Graffiti gjorde et hederlig forsøk i fjor, men Die Antwoord med sine anarkistiske sjangeroverskridelser er nok de som er nærmest i ideologien. Uimotståelig søtt, ekkelt og klissete som nettopp sorte bananer, gir Black Bananas deg cravings og brekningsfornemmelser fra første spor. Rad Times Express IV er en skamløs, men beundringsverdig godt styla miks av foxy funk, cheezy FM-rock og harde 80-talls synther, ispedd et gjennomgående ekko av Royal Trux og RTX. Jennifer Herrema og gutta tør videreføre idéer andre musikere ikke en gang tør å tenke. Her kokes kje i mors melk mens gitarer vrenger seg i syndige hooks. Det kreves muskler å balansere såpass mange genre uten at det låter som en psykotisk schizo. Med sin umiskjennelige androgyne og rølpete vokal holder hun villdyret i tømmene. «Hot Stupid» for eksempel, en George Clinton møter vintage Royal Trux (du kan nesten høre konturene av «Waterpark» i kulissene), er en delikat ode til både Parliament og Herremas egen musikalske fortid. Uten noen form for selvrespekt blander de sammen alt som tilsynelatende faller dem inn. You gotta know the rules to break the rules, heter det, og Herrema kan så visst reglene. Det er ingen tvil om at hun og resten av bandet vet hva de driver med, derfor kommer de også ut av det med æren i behold. Denne gangen også. In Herrema we trust! Inger Lise Hammerstrøm

CORROSION OF CONFORMITY Corrosion Of Conformity (CANDLELIGHT/TUBA)

Ja til konformitet. Jeg skal innrømme at jeg ikke har det store kjennskapet to Corrosion Of Conformity annet enn å ha fulgt med bandet jevnt og trutt siden videoen til «Vote With A Bullet» begynte å rotere på MTV en gang på starten av 90-tallet. Dette er altså, som med alle andre artister og band om dagen; backto-roots-original line-up-pakka. Før det mer kjente ansiktet utad, Pepper Keenan (Down), ble med i bandet (det sies at han er med igjen fra neste skive av). Corrosion Of Conformity startet opp allerede i 1982 og var en av

de aller første såkalte crossoverbanda som blandet en hel del undersjangere med hovedvekt på punk/hardcore og metal og over tid spisset seg ned til hva mange i dag kaller stoner/sludge/doom. På midten av 90-tallet kom det «kommersielle» gjennombruddet med skiva Deliverance. Historie til side og innrømmelse nummer to: Jeg ikke har veldig mye til overs for Black Sabbath-dyrkende ørkenrock med hatten på snei og joint i munnviken. Kreativiteten holder seg som oftest innenfor stramme vilkår, og det hjelper heller ikke på at band av slik kaliber har kommet og gått i dusinvare de siste årene. Derfor er det ekstra hyggelig at Corrosion Of Conformity til tross holder et høyt nivå med masse smittende spilleglede, catchy låter og god klassisk crossover rock’n’roll de fleste kan like. Mike Dean, Reed Mullin og Woody Weatherman spiller rett og slett dritfett sammen. Det er lite å utsette annet enn et noe monotont lydbilde og nedstrippa produksjon som igjen, strengt tatt, er hele poenget med Corrosion Of Conformity. Ja til konformitet, sier nå jeg. Andreas Tylden

TATOVERTE JEG ARMENE MINE FOR DETTE? LANA DEL REY Born to Die (INTERSCOPE /UNIVERSAL)

Tilfellet Del Rey bør være kjent nå. Dersom det mot formodning ikke er, her følger en kort innføring: Jente prøver seg som popstjerne, jente mislykkes, jente går i skjul, jente dukker opp igjen i nærmest ugjenkjennelig form, jente er nå backet av all verdens pr-maskineri, jente har tatt en mengde tatoveringer, jente blir hypet, jente slipper album. Spørsmålet er om man kan ta noe så åpenbart konstruert som dette seriøst? På den ene siden er det jo fin musikk på denne plata. På den andre siden slåss vi med et pr-team som har hevet så mange trend-etiketter de makter etter et pent ansikt, for å se hva som kleber seg fast. Nå trenger ikke konstruerte popstjerner i seg selv være et problem i 2012. Såpass herdet er vi etterhvert. Men for at aversjonene skal utebli, må musikken backe opp hypen. Fett image holder ikke hele veien. Lana Del Reys musikalske uttrykk bærer på det samme genmaterialet som den estetiske pakka, men fremstår som noe mindre ektefølt. Melodiene er lengtende og triste, ikke ulikt en Chris

DA PROFESSOR The Laboratory (DON CORLEON/IMPORT)

Debut med sprut. Reggaegutta må begynne å tenke litt nytt. Hele industrien gjennomsyres av sub-par materiale, kjøpte og betalte radiojockeyer og badmen med for mye penger og for lite talent. Rootssjangeren står i stampe og det er ikke mange nye artistkandidater til å ta over tronen. Noen unntak fins det dog. Når det gjelder produsenter: Don Corleon er en av de som skiller seg ut i mengden. I fjor høst applauderte jeg hans forsøk på å ta tilbake duben fra gjøglerfolket, og han har reddet seg inn fra en lettere generisk vandring inn i stillestående samarbeider med gjespefremkallere som Gentleman. Corleon har allerede revolusjonert jamaicansk musikk to ganger, og nå er han i ferd med å gå sin helt egen vei. Don-protesjeen Protoje (oi, da!) sitt debutalbum var muligens fjorårets mest interessante debut, og viste at det går an å bygge nye karrierer uten nødvendigvis å skulle hore seg til over hele øya og spille inn for Gud og hvermann. Da Professor sitt album følger opp denne fint. Han har pondus, ganske mye faktisk, til å være såpass ny artist som han er. I tillegg er det noe med stemmen, en x-faktor som hadde fått Adil og Mia til å holde fingrene sine langt unna stjernesmellknappene. Da Professor utstråler en slags personlighet og man tror på det han sier: det høres ikke ut som han bare står og repeterer tomme rastafloskler – som så mange av sine kolleger. Jeg blir litt svett når man beveger seg inn i tjolaheioghopp-reggae på et par spor her, men ellers er det helt

klart: et av årets reggaealbum er allerede ute. Av og til slår det virkelig gnister: «Peace & Unity», med sin Eek-A-Mouse-pastisj av et refreng, og maskingeværspytting gir deg bakoversveis, mens «By My Side» ser han hoppe mellom sår crooning og toasting, og «Wake Me Up»: en av de vakreste loverssangene på lenge. Sleng på det uventa samarbeidet med rock steady-legenden Ken Boothe, og du har et av de mest spennende debutalbumene fra Jamaica de siste årene, 2012 sitt første pliktkjøp og en god grunn til å skru opp bassen til 12. Jørgen Nordeng FIRST AID KIT The Lion´s Roar (WICHITA)

Cowboy møter popgudinner. «Oh, the bitter wind is coming in, and I´m already missing the summer, Stockholms cold, but I’ve been told I was born to endure this kind of weather.» I ett og samme

Isaak i toppform, mens produksjonen er moderne r’n’b ala Weeknd, med masse romklang, reverb og tydelig hi-hats. I utgangspunktet en god idé, men det funker ikke riktig i praksis. I møtet mellom det moderne og det gammelmodige, oppstår noe klamt som gir hele prosjektet et anstrøk av å prøve for hardt. Jo da, av og til sitter det som en joystick på gutteværelset. «Video Games» er et sjeldent lykketreff og fremstår som en forsonende faktor på Born to Die. Her fungerer kombinasjonen smektende, nostalgisk låt og reverb-tung produksjon svært godt. Produksjonen fremhever en flott låt, i stedet for å dekke over en dårlig én – en kamuflasjemetode som særlig avsløres på «Off to the Races» og «This is What Makes Us Girls». Det er likevel fristende å konkludere: Dersom låtene og veet hadde blitt mer rendyrket, kunne dette fremstått som et mye sikrere og mer gjennomført produkt. For all del, det er ting å hente her, men gullkornene drukner litt i mangel på entusiasme og – for å bruke et slitenst idol-uttrykk – feeling. Og ja, helt sikkert, hadde jeg ikke vært en slik bitter trendnisse kunne jeg raskt endt opp med å like Born to Die. Håvard Ringen

vers forener søstrene Söderberg nostalgisk musikkhistorie med ungdommelig nåtid. Som lengselen til en ensom cowboy på de øde og kalde slettene møtes to unge jenter med en sentimental dragning mot en svunnen tid. «Emmylou» er en køntriode til frøken Harris, Johnny Cash, Gram Parsons og June Carter. En hyllest med tydelige elementer fra samtlige køntrilegender, samtidig har den en såpass klar egenart at låten lett får innpass blant våre fineste klassikere. Tittelkuttet, som åpner i velkjent First Aid Kit-stil med Klara Söderbergs kjølige og androgyne vokal, akkompagnert av framtredende kassegitar, går etter hvert over i en nydelig orkestrert låt som kommer til å sitte til langt ut i vintermånedene. Deres uendelig vakre stemmer som grenser til guddommelighet leder deg gjennom et stykke musikk med nerve, mystikk og vitalitet. Med en anstendig distanse til inspirasjonskildene viser de en

modenhet og profesjonalitet som er få 19-og 22-åringer forunt. Selv om kombinasjonen av The Byrds-folkete køntri, Emmylous køntriknekk, Nick Drakes nøkterne sårbarhet, Lykke Lis kjølige pop, The Tallest Man on Earth’s Dylan-flørt, iblandet det umiskjennelige køntri-uttrykket ligger langt oppe i dagen, finner du et tydelig preg av egenart i The Lions Roar. «There’s nothing new under the sun, all that will happen has already begun», synger de forkynnende og resignert på «I Found a Way». Klara og Johanna er så mye mer enn et speilbilde av sine inspirasjonskilder. Med en far i musikkbransjen, og som bidragsyter på plata (!), har de stått og gått i musikk siden de var små. Det er nok også derfor de framstår som så fullkomne musikere tross sin unge alder. På The Lions Roar beviser de at kan prestere på samme nivå som de etablerte, om ikke bedre. Så watch out, Emmylou! Inger Lise Hammerstrøm

Microsoft University gir deg betalt opplæring, sertifisering og jobb.

Våre partnere søker 70 nye medarbeidere innen utvikling, rådgivning og salg. Søk i dag, så kan du sikre deg jobben allerede nå: www.microsoft.no/university

Søknadsfrist: 1. mars 2012

1 søknad = 17 potensielle jobbtilbud!

MUSIKK

TAPT KJÆRLIGHET/ TAPT MULIGHET THOM HELL Suddenly Past VOICES OF WONDER/VME)

Bilde: Munch-museet

Munch’s Laboratorium

For mer info: www.munch.museum.no 50

2/2012

Det er få her til lands som kan poplåten like godt som Thom Hell. Anders Tjore selvsagt, Sondre Lerche og Martin Hagfors, kanskje. Men Thom Hell er helt der oppe. Og det strekker seg lenger enn å ha en egen evne til å skrive fine melodier, Thom Hell kan også en ting og to om låtstrukturer og om arrangementer. Suddenly Past er et fryktelig solid popalbum, og Thom Hell tar i bruk hele posen med oppsparte tricks. Men det som skiller albumet ut fra røkla, er hva det handler om. Suddenly Past er i realiteten en elegi over Hells forhold til Marit Larsen, og nettopp det er albumets – på én og samme tid – store styrke og svakhet. Det som veldig ofte har vært Hells fortrinn som popsnekker, er hvor mørkt han tør å gå, hvor selvutleverende han kan være og hvor vakkert han klarer å uttrykke seg. Problemet med Suddenly Past er av den overflatiske sorten; den emosjonelle dybden viser seg ikke før man virkelig går låtene etter i sømmene. Og dette virker litt som en oversett mulighet for Hell, på dette albumet ligger alt til rette for at han med god grunn kunne gått virkelig dypt. Allikevel føles det som et utpreget lett album, på overflaten. Musikalsk er nok Suddenly Past Thom Hells letteste album. Poppen hans har alltid vært lett å forstå, men vrang nok til at den holder en stund, og den er verken lettere

ANTHONY HAMILTON Back To Love (RCA RECORDS/SONY MUSIC)

Tilbake til kjæreiken, men hvor er smerrrten? Det var med et aldri så lite håp om en sårt tiltrengt soul-revolusjon, at jeg ga meg ende over til Anthony Hamiltons andrealbum/ kommersielle debut Comin’ From Where I’m From tilbake i 2003. Tre år etter D’angelo sitt foreløpig siste album, og like lenge etter at Hamilton selv stod på scenen i Norge sammen med nettopp D’angelo på Quarten (dog som backup-sanger). Der soul-scenen ikke så ut til å få noen åpenbar arvtaker etter Kong D, var Hamilton og hans unike, såre stemme en åpenbar kandidat med sitt nærmest perfekte album fyllt av hjerteskjærende, følelsestunge låter som «Since I Seen’t You», «Charlene», «I’m a Mess» og ikke minst det flotte tittelsporet. Men da det to år senere var på

eller vanskeligere enn tidligere her, men det er lysere, litt muntrere, litt mer vår enn tidligere, og særlig mer enn man skulle forvente forutsetningene tatt i betraktning. Men lyrisk er ikke dette albumet noen joyride, og dette skaper en ganske interessant kontrast. Det klareste eksempelet på dette er passende nok en av platas beste låter. «Killing Me» er bedagelig og slentrende i utforming, men lyrisk går den dypt. «You’re killing me, and you’re getting away with me», synger Hell under det delikat orkestrerte refrenget, «I need to feel your kiss, one last time», følger han opp med, og dreper alle illusjoner om at bruddet kanskje var tosidig. På «One Last Chance» finner vi Hell nærmest trygle om en ny sjanse, mens musikken ikke helt makter å underbygge alvoret. Den antemiske radiohiten «Tonight» er en låt som sikkert raskt kan bli feiltolket som positiv, men igjen krasjer innhold og form på en interessant måte. Dessverre er det ikke formmessig tvetydighet eller kontekstuell tyngde som er poppens største virkemiddel. Det er følelser og banalitet. Og Suddenly Past føles som sagt som en mulighet Thom Hell har latt slippe gjennom hendene. Det er jo åpenbart et godt album, man sitter bare med følelsen av at dette kunne vært enda mer utleverende, sårere og blottstillende. På en annen side virker det som om det går bra med hovedpersonen her – og det er jo godt. Håvard Ringen

tide å følge opp genistreken med andrealbumet Soulife, var det åpenbart at noe manglet. Stemmen var fortsatt den samme, men selv om det høres fryktelig corny ut, var det som om litt av selve sjelen hadde forlatt åstedet. Siden den tid har vi fått tre andre Hamilton-skiver, som heller ikke har vist seg å leve opp til Comin’ From Where I’m From, og på tampen av 2011 kom altså hans seneste utgivelse, Back to Love. Jeg har åpenbart sluttet å håpe på noen gjentakelse av 2003, men jeg stiller meg positivt overrasket til denne skiva, som helt klart byr på flere fin-fine øyeblikk. «Pray For Me» tar oss til church med sin bønn om kjærleiksforsoning; «I’ll be the man that you want / I’ll be the man that you need church every Sunday / prayers every Monday, Tuesday, and Wednesday, and Thursday, and Friday just bring my baby back to me», mens «I’ll Wait» henter fram den sedvanlige og ulykkelige

Hamilton-kjærligheten med linjer som «I’ll wait for you to fall in love / I’ll hold myself for only you / I’ve tried to settle down before / Said I’ve tried it before / There’s no other love that will do». Men det er derimot ikke før man begir seg ut på bonusmaterialet av albumets deluxe-versjon, at man virkelig får et glimt av den gåsehudgivende Hamilton jeg fortsatt setter så utrolig høyt. «Did you ever stop to think at all / This will tear a hole in me / Did you ever even care at all / That I’d be questioning/ Will I ever love again / Will I ever trust again», øser han ut på fantastiske «Broken Man», mens grown man-anthemet «I’m Ready» gjør det klart at dette ikke er musikk for klubb-hoppende tenåringer. Alt i alt en fin skive, som dessverre byr på for få standout-låter, og ikke minst den hjerrrten og smerrrten som Hamilton hadde så enormt mye av for et snaut tiår siden. Mathias Rødahl

MUSIKK THE MEGAPHONIC THRIFT The Megaphonic Thrift (NEUES/TUBA)

Smakfull røre. Det er neppe Motorpsychos katalog som har gått flest runder i spilleren hos bandmedlemmene i The Megaphonic Thrift. Førstesingelen, «Raising Flags» fra deres andre album er imidlertid slående lik trønderprogbandets «Sinful, wind-borne» fra Blissard. Man skulle nesten tro det var en hyllest. Drivende gitarer akkompagnert av obligatorisk distortion i en blyg popflørt. Sonic Youth er likevel den klareste, og mest gjennomgående referansen på plata, men det er linken til Motorpsycho som er interessant, for da snakker vi om å plukke fra hverandre en sjanger som etter hvert begynner å bli så til de grader ihjelspilt. Shoegaze eller støyrock, det synes å ha gått inflasjon i sjangeren de seneste årene. Motorpsycho har aldri sortert under den paraplyen, men har hatt mye av de samme elementene. Så når The Megaphonic Thrift rørte sammen sitt andre album med den hensikt å bevege seg bort fra støyen og istedet skape tydeligere melodier, ble resultatet altså en smak av trønderheimens rocketrio og det fineste 90-tall. Fort gjort at vaffelblir pannekakerøre, gitt. Anyway, eminent balansert mellom pop, støy, jazzelementer og indierock har bergensbandet skapt en mer melodisk plate. Interessant nok resultat, men hvor ble det av hitene? Jazzflørten «Fire Walk With Everyone», nevnte «Raising Flags» og drømmende «Moonstruck» (kul låttittel), er det nærmeste de kommer i denne omgang, men ingen av de skriker seg til en plass i nynneboka. Det er likevel gitarene som er skivas definitive høydepunkt. Vekslende mellom å drive fram melodiene og angi stemningene, tar Richard Myklebust og Njål Clementsen de gjeve hovedrollene. Live kan dette bli en riktig så berikende konsertopplevelse. Og med en imponerende turneliste som omfatter flere av Europas beste spillesteder, vil nok The Megaphonic Thrift spille seg inn i hjertene på mangt et indiehue denne våren. Inger Lise Hammerstrøm

RICK ROSS Rich Forever (MMG)

Fuck drømmene dine, ninja. Det fantes en tid da det kun var imponerende rapferdigheter og eksepsjonelle beat-valg som holdt Rick Ross og hans breiale Baws-image i live, men med årene har rapfans rett og slett glemt hele fengselsbetjent-flausen, og jammen tror jeg ikke Ross har gjort det selv også. I 2012 er det nemlig ikke noen kommersielle rappere med like mye kredibilitet og generell gatepopularitet som Rozay, og stemningen kommer garantert til å være magisk når feiten ruller ut på Sentrum Scene 26. mars. Men før den tid har Ross gitt oss en mixtape for å hjelpe på ventetiden fram til hans mye etterlengtede femtealbum God Forgives I Don’t, og ikke uventet får vi en gratisskive som topper mange offisielle raputgivelser. MMG-sjefen byr på sitt sedvanlige pompøse og mean-mug’ende sound, med gjesteopptredener fra noen av bransjens beste (Nas, 2 Chainz, John Legend, Drake, Pharrell Williams, French Montana Meek Mill osv), og gir gutta boys i alle aldre enda mer musikk å tøffe seg til på fest og byen. Dere vet hvem dere er (og ja, jeg er en av dem). Ross ér og blir en bauta med sin helt særegne posisjon blant dagens rappere, men en utgivelse med uttalige priceless uttalelser av typen «Fuck your dreams, nigga» (Diddy), «Being dead broke is the root of all evil» og fantastiske «100 dollars

a sock … two anchles, you do the math». kommer selvfølgelig ikke til å gå hjem hos alle. Da er det jo så fint at man istedet kan velge seg noe knakandes positiv og oppløftende boom-bap, mens resten av oss river av seg i barisen og holder det nede til «Yella Diamonds», «F*ck Em», «New Bugatti», «Off The Boat» og ikke minst den mye omtalte singelen «Stay Schemin». Hvor er en takløs Lamborghini når man trenger den?? Rich Forever er ikke på det samme nivået som for eksempel Teflon Don og Deeper Than Rap,

Kringkastingsorkestret

men som mixtape trenger den heller ikke å være det, og slipper likevel unna med en femmer. For hva annet kan man egentlig gi en skive som dette? Joda, det er litt for mange spor, og vi mangler de totalt åpenbare klassikerne som hver Rick Ross-skive har levert. Men igjen, dette er en mixtape, en oppvarmer til det som nok vil bli en av årets desidert beste skiver … OG den er fortsatt bedre enn albumet favorittrapperen din brukte tre år på å lage. Tenk på det du, din hiphoper. Mathias Rødahl

pRogRam

KoRK.no

pRogRAm 9. – 12.02

TRAILER TRASH TRACYS Ester (DOUBLE SIX/DOMINO/PLAYGROUND)

The Tracy & Mary Chain. I hine hårde dager, i denne internettalderen, hvor informasjon dukker opp og forsvinner raskere enn du kan få sagt «Mark Zuckerberg», hvor tørsten etter stadig nye inntrykk er viktigere enn den elementære trangen til vann, så er det vanskelig for et band som Trailer Trash Tracys (TTT) å opprettholde momentum. Likevel, til tross for å ikke ha en eneste forutsetning gående for seg, så har de klart nettopp det. Årsaken er den enorme, iboende kvaliteten som lå i den første singelen deres, «Candy Girl». Denne har gjort det mulig for TTT å fortsatt ha buzz etter nesten fire år(!) med stillhet. Men det fordrer ikke nevneverdig godt; ligningen én monsterlåt pluss fire års stillhet er ikke ofte lik et supert album. Men, tenke seg til, TTT kommer slett ikke ille fra det. Riktignok er «Candy Girl» fortsatt den store låten her, en låt som best kan beskrives som den flotteste låta The Jesus & Mary Chain og Kevin Shields aldri lagte sammen, men de har laget en relativt solid popplate dypt forankret i den britiske shoegazing-tradisjonen. Men Ester er ikke en fullt så derivativ plate som «Candy Girl» kanskje skulle forutsi. På den andre siden er det vanskelig å lage en plate forankret i noen som helst tradisjon uten å emulere et par band som har vært, så det er uunngåelig at Ester høres noe uoriginal ut. Spørsmålet er hvor ille det egentlig er. Det har jo ikke så mye å si så lenge TTT lager gode låter, en god låt som er mye som en pastisj, er fortsatt en god låt. Og TTT har nok gode låter til å komme fra det med æren i behold, men dessverre ikke så mye mer. Foruten nevnte høydare, kan også «You Wish You Were Red» nevnes. En låt som holder seg til suksessformelen som gjør «Candy Girl» til en så god låt; det er veldig mye TJaMC der, men det er også en viss egenart. Og det er når TTT på sitt minst apologetiske hermer etter heltene sine at de låter best. Når de prøver å være egne, i større grad, faller de dessverre litt igjennom. Men Ester er en fin plate, og ikke minst er den en fin introduksjon.

På mange måter er jo en lunken debut med enkelte storlåter den beste måten å introdusere seg selv på. TTT vil ikke slite særlig med presset neste gang. Håvard Ringen WILEY Evolve Or Be Extinct

ons. 29.02 19:30

nRK stoRe studIo KoRK KammeR - sKuddåRsfest med KRIngKastIngsoRKestRets musIKeRe

lør. 3.03 15:00

unIveRsItetets auLa I osLo supeRLøRdag – noRsK toneKunstneRsamfund 100 åR

eIvInd aadLand, dIRIgent sIRI toRjesen, sopRan

ons. 04.01 18:00 tors. 05.01 ons. 16:00 21.03 og 19:30 18:30

NRK StoRe Studio HåvaRd gImse , KLaveR Magne Amdahl: Festfanfare (urfremføring). BARNAS NYttÅRSKoNSeRt, medvon FANtoRANgeN og Beethoven: Silje FRA Fartein Valen: Mignon & Zwei Gedichte Goethe. Ludwig van KlaverkonsertCAthRiNe nr. 3 i c-moll, op. 37. Jean Sibelius: Symfoni nr. 1 i e-moll, WiNNeS tReViNo, diRigeNt BARNe-tV

tor. lør. 19.01 24.03 19:30 15:00

NRK StoRe Studio unIveRsItetets auLa I osLo meloditimeN – KlASSiSKe godBiteR pÅ ReKKe og RAd supeRLøRdag med sjefdIRIgent og sjefspIanIst tHomas diRigeNt og FioliNSoliSt – KNut ARVid eNgegÅRd, søndeRgåRd , dIRIgent CHRIstIan IHLe HadLand ,

(BIG DADA/VME)

Norgesvenn og urokråke holder seg nesten i skinnet. Wiley trenger en manager. En psykolog. Ei uke på medietreningskurs. Og en A&R. Rett og slett hjelp. Den humørsyke norgesvennen, som i fjor avlyste Oslo Live-konserten sin på dagen, for å prioritere jointrøyking og Playstation, er mildt sagt uforutsigbar, og ikke alltid sin egen bestevenn. Hans eksentriske og heseblesende fremtoning har ført til rykter om alt fra akutt kolakjør til bipolare lidelser (sistnevnte avfeies forresten bastant på «I’m A Weirdo» («… but I’m Not Bipolar»). Uansett er Wiley et godt, gammeldags unikum. Han er grimens kanskje fremste rapper, men sliter med å finne fokus oppi alle prosjektene sine. Sånn albummessig har det stort sett vært rimelig ujevne utgivelser, dels skjemmet av lettkjøpte dansefrierier, uinspirert filler og en og annen uforklarlig avstikker ut i ingenmannsland. Her kommer sistnevnte blant annet i form av en tre minutter lang skit hvor han blir tatt i tollen for å ha røyka weed. Den er verken morsom eller nødvendig, for han banker poenget sitt igjennom bra nok på låta den bygger opp til, «Immigration». Stødigere rapper enn Wiley skal du derimot lete lenge etter. Han skinner, funkler og stråler over store deler av Evolve Or Be Extinct. Tittelsporet og åpneren «Welcome To Zion» er reine maktdemonstrasjoner. Han leker med språket, han er selvutleverende, han er komplett overfladisk, urimelig, sutrete. Men selve fremføringa er alltid krystallklar og punktlig så det holder. Det høres ut som han ikke anstrenger seg i det hele tatt, at det bare renner ut av ham. Mange håper på et reindyrka knallhardt grimealbum, men i likhet med fjorårets 100% Publishing er ikke Evolve Or Be Extinct helt der heller. Heldigvis inneholder den ikke noen like

KoRK.No

Lofoten KoRK på tuRné: Lofoten InteRnasjonaLe KammeRmusIKKfest aRvId engegåRd, dIRIgent

ons. 28.03

lør. fre. 13.04 04.02 19:30 15:00

tor. 26.04 19:30

08.12.02 ons. 9.05 19:30

lør. 12.05 15:00

tor. 24.05 ons. 19:30

29.02 19:30 fre. 1.06 18:00

lør. 03.03 15:00

ons. 21.03 19:30

op. 39 Klassisk musikk og mye moro!

nRK stoRe studIo KoRK KammeR – tHe CRossoveR edItIon tRombonIst

petteR WInRotH med venneR spILLeR musIKK oveR aLLe genRegRenseR Hemmelig gjesteartist: Hilde Marie Kjersem

eRiK KoNtRABASS Champagnegaloppen KLaveRSuNdquiSt, Francis Poulenc: Klaverkonsert & Sinfonietta. Sergej Prokofiev:/ Klassisk av symfoni, nr. 1 op. Melodi Rubinstein / 25 Czardas av Monti / Valdresmarsjen / Duo concertante av Bottesini og mye mer KautoKeIno maRI boIne og KoRK

andeRs eLjas, dIRIgent

uNiVeRSitetetS osLo domKIRKe AulA i oSlo sCHoLa CantoRum oguRFRemFøRiNg KoRK sébastIen RouLand, dIRIgent thomAS SupeRløRdAg med KåRe noRdstoga , oRgeL Maurice Duruflé:AARViK, Requiem. diRigeNt – tRYgVe oBo SøNdeRgÅRd, Camille Saint-Saëns: Symfoni nr. 3 i c-moll, op. 78 - Orgelsymfonien Kjell Habbestad: Obo-konsert (urfremføring) / Robert Schumann: Symfoni nr. 4 i d-moll, op. 120 nRK stoRe studIo fILmmusIKK: WesteRn!

IngaR beRgby, dIRIgent Musikk fra How the West was Won, Danser med ulver, spaghetti-westerns og mye mer. Konferansier: Håkon Heggstad

loFoteN KoRK pÅ tuRNé: loFoteN iNteRNASjoNAle KAmmeRnRK stoRe studIo muSiKKFeSt Arvid EngEgård, diRigeNt KoRK KammeR oboIst

tRygve aaRvIK med venneR

Benjamin Britten: Phantasy Quartet, op. 2. Wolfgang Amadeus Mozart: Obo-kvartett i F-dur, K. 370. Egil Hovland: Cantus VIII, op. 129. Samuel Barber: Summer Music for blåsekvintett.

unIveRsItetets auLa I osLo supeRLøRdag I sKjebnens maKt

tHomas søndeRgåRd, dIRIgent Johan Halvorsen: Symfoni nr. 2 i d-moll, ”Fatum”. Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 5 i c-moll, op. 67, ”Skjebnesymfonien” den noRsKe opeRa & baLLett, HovedsCenen tHomas søndeRgåRds avsKjedsKonseRt som sjefdIRIgent

NRK StoRe Studio IngeR dam jensen, sopRan Program bekjentgjøres senere. KoRK KAmmeR – SKuddÅRSFeSt med KRiNgKAStiNgSoRKeStRetS muSiKeRe nRK stoRe studIo noRges musIKKHøgsKoLes dIpLomeKsamensKonseRt

KaLLe Kuusava , dIRIgent LIv HILde KLoKK, fIoLIn W. A. Mozart: Symfoni nr. 32 i G-dur, K. 318. Igor Stravinsky: Fiolinkonsert

i D-dur. Jean Sibelius: Symfoni nr. 3 i C-dur, op. 52 uNiVeRSitetetS AulA i oSlo SupeRløRdAg – NoRSK toNeKuNStNeRFoRBuNd 100 ÅR

eiViNd AAdlANd, diRigeNt – SiRi toRjeSeN, SopRAN – hÅVARd gimSe, KlAVeR Sanger av Magne Amdahl og Fartein Valen / Geirr Tveitt: Klaverkonsert nr. 5, op. 156 / Jean Sibelius: Symfoni nr. 1 i e-moll, op. 39

KoRK.no Billettbestilling, konsertinfo, filmklipp, konsertopptak, NRK StoRe Studio Opplev KORKs digitale hjemmekonsert fra Store studio. KoRK KAmmeR – the CRoSSoVeR editioN tRomBoNiSt Direkte på nett i HD-kvalitet!

petteR WiNRoth med VeNNeR SpilleR muSiKK oVeR Alle geNRegReNSeR Hemmelig gjesteartist: Hilde Marie Kjersem

lør. 24.03 15.00

uNiVeRSitetetS AulA i oSlo 2/2012 SupeRløRdAg – med SjeFdiRigeNt og SjeFSpiANiSt thomAS SøNdeRgÅRd, diRigeNt – ChRiStiAN ihle hAdlANd, KlAVeR Francis Poulenc: Klaverkonsert & Sinfonietta / Sergej Prokofiev: Klassisk symfoni, nr.1 op.25

MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

drøye radiosmiskere som det kollegaene hans i Roll Deep har gjort i det siste. Singelen «Boom Blast» er vel det nærmeste stekehouse-hinting vi kommer, og den er egentlig mer morsom enn slitsom. «Miss You» er litt over sutrestreken, men for det meste er Wiley i godt slag. Jørgen Nordeng YOUNG JEEZY Thug Motivation 103: Hustlerz Ambition (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Småtamt motivasjonskurs. Buzzet rundt Young Jeezy var enormt da han i 2005 forlot gruppa Boyz ’N Da Hood for å forfølge en solokarriere, som til de grader ble en suksess med klassiske mixtapes, gode kritikker og platinasalg for hans to første skiver, samt en massiv co-sign fra gata. Med genuin oppbacking fra beryktede Black Mafia Family stod det ikke heller akkurat på kredibiliteten til rapperen, som har bygget opp et image som «The Snow Man» – og da snakker vi selvfølgelig om

S U RF E TUR F R A K R I AU S T R A L I A . 3.990 ,-

andre hvite ting enn snø. Men et eller annet sted før og rundt tredejskiva The Receccion begynte Jeezy så smått å falle av, både musikalsk, kommersielt og hypemessig. Hans tidligere nemesis Gucci Mane skiftet plass etter å ha vært underdog, og Rick Ross ble den nye «sjefen» innenfor kokainrap-sjangeren, til tross for sin alt annet enn gangster-bakgrunn. Dette sistnevnte faktumet har Jeezy også brukt mot Rozay flere ganger, men uten å vinne særlig støtte eller sympati blant rapfansen. Det viser seg tydeligvis at når alt kommer til alt, så er det musikken som teller, og det her har ikke Jeezy klart å følge helt opp. Tekstene hans har tapt seg, hele den breiale/alltid en vittig punchline-stilen hans har på en måte blitt skiftet ut med en smått kjedeligere versjon av ham selv. Og istedet for å høre «ad lib-kongens» mange trademarks på byen («Yeeeeeeeah», «Let’s get it», «Daaaaaaaaaamn»), har nå Rick Ross-gryntelyder og WAKA, WAKA, FLOCKA FLOCKA tatt over. Å si at ingen brydde seg da Jeezy

nylig ga ut sitt fjerdealbum Thug Motivation 103: Hustlerz Ambition, er dog en overdrivelse, da det faktisk var over 230.000 som stakk ut og kjøpte det i første salgsuke, men det har definitivt vært et tap av momentum rundt snømannen siden bare noen få år tilbake. Og desverre er TM103 et eksempel på nettopp dette. Det er Jeezy, men ikke helt den gode, gamle Jeezy. Vi får servert fete nok produksjoner, gjesteopptredener fra noen av bransjens største og mest interessante navn (Jay-Z, Lil Wayne, Andre 3000, T.I., Fabolous, Jadakiss, 2 Chainz, Freddie Gibbs ++), og det er jo ikke sånn at han selv har blitt dårlig, men låtene (som det dessuten er litt for mange av: 18 spor …) kommer og går uten at lytteren sitter igjen med den velkjente gate-inspirasjonen Jeezy tidligere var en mester på. Kanskje er det fordi han har mistet den selv? Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

INK A TRAIL TIL MACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

SAFARI NAIR OBI TIL FR A KR. 8.75 Z ANZIBAR 0,-

OVERBEVISENDE MIXTAPE UTEN DRAKE-FEELING DREAMON Practice Makes Perfect (INDIE)

Det begynner å bli en del rappere som ifølge diverse media-outlets skal være framtiden til norsk hiphop, og en av dem som kanskje har fått høre dette mer enn noen andre det siste året, er Manglerud-unggutten Dreamon. Etter å ha holdt seg varm via en rekke enkeltlåter, videoer og mixtapes på «amatørnivå», fikk 22-åringen tidligere i vinter endelig innpass i bransjevarmen, da han ble en del av stallen til Universal Music. I november kom den første offisielle singelen, «Closer», og heldigvis ser det ikke ut til at Universal-samarbeidet har gjort Dreamon mindre sulten. Rett før N&D sin deadline slapp han nemlig på egenhånd gratis-mixtapen Practice Makes Perfect, et prosjekt han har jobbet med i hele to år, og som på ingen måte gjør spådommene om stjernestatus mindre relevante. Skiva serverer nemlig en imponerende dose med variert musikk, delt opp i en up-tempo rapdel, og en roligere R&B-del. Og selv om den første halvdelen er et solid stykke arbeid, med bangers som den pompøse «Wake Up», New Orleans-funky «Don’t Touch Me» og minimalistiske «Baddest Bitch», er det først når Dreamon glir inn i det softe og ærlige hjørnet at han virkelig viser fram hva han har å by på. Nå sier jeg ikke at hvem som helst kan lage feite club-bangere, men det tar likevel en spesiell type artist å åpne seg opp uten at det blir for kleint, noe Dreamon gang på gang har vist at han mestrer. Det skal heller ikke skyves under noen stol at blant annet sistnevnte låt, med cocky tekster som «No

4 ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

E A L A ND Å NEW Z0 P E IV D Y SK 1.25 ,F R A K R.

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

2/2012

THE WORLD

I ain’t trying to fall in love, but we can get freaky girl, I just thought that I should let you know», føles mindre troverdige fra Dreamon enn når han legger player-faktene til side på for eksempel «Do You Think About Me», et av tapens absolutte høydepunkt med sin snasne Sino-produserte beat og finurlige «I Want You Back»-outro. En annen favoritt er flotte «Mahkaiyah», som med produsent-Dreamons sampling av Jon B-klassikeren «They Don’t Know» selvfølgelig overbeviser undertegnede, men ikke minst også på grunn av sin fin-fine og rett fra hjertet-tekst, som den mystiske frøken Mahkaiyah garantert vil sette pris på. De sedvanlige Drake-kloneanklagene, som jeg til dels kan si meg enig i på diverse annet Dreamon-materiale, er denne gangen ikke relevante, og det er fint å se at han byr på et såpass stort låtmangfold istedet for å legge seg i det fristende feltet med formatert radiomusikk. Ja, for hvis du mener låtene på Practice Makes Perfect er rene Drake-kopier, da har du rett og slett ikke peiling på hva du snakker om. Det har derimot undertegnede (insert kvalmt glis), og jeg vil derfor igjen bare si at Dreamons favorittstempel (til tross for den noen ganger litt skurrende engelskuttalen) og generelle «han vi har troa på»-status fortsatt er særdeles velfortjent. Desverre ødelegger enkelte spor for helhets-kvaliteten og et terningkast fem, blant annet «Dry Out» med svenske Meemo Jacobs, som høres mer ut som en ung YouTube-amatør enn en albumklar sangerinne. Men med «øvelse gjør mester» som motto, er det dog ingen grunn til å uroe seg, og jeg er mer enn sikker på at Dreamons kommende debutalbum blir enda et steg i riktig musikalsk retning. Mathias Rødahl

NORDIC MUSIC PRIZE BEST NORDIC ALBUM 2011

De nominerte er:

Ane Brun It All Starts With One

Anna Järvinen Anna Själv Tredje

Björk Biophilia

Goran Kajfes X/Y

Gus Gus Arabian Horse

Iceage New Brigade

Lykke Li Wounded Rhymes

Malk De Kojn Toback To The Fromtime

Montée Renditions Of You

Rubik Solar

Siinai Olympic Game

The Field Looping State Of Mind

VINNEREN ANNONSERES TORSDAG 16. FEBRUAR, BY:LARM, OSLO Hør de nominerte albume i WiMP: www.wimp.no/nmp Få WiMP gratis i 30 dager: se wimp.no eller send WiMP til 2225

FILM

Internett har endret filmkritikken, men heller ikke den nye kritikken tar høyde for hvordan internett har endret filmen. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD Det er idag opplest og vedtatt at internett har skapt en ny form for film kritikk, men det er likevel ikke en mer etablert truisme enn at det vil sitte medievitenskapstudenter og skrive masteroppgaver om det i en del år fremover. De fleste som får betalt for å skrive om film på papir har på et eller annet tidspunkt sett med skrekk på hvordan entusiastisk uhonorerte bloggere tar stadig mer oppmerksomhet, ofte på bekostning av de gamle fastlønnede veteranene. Men man behøver ikke være redd for å miste jobben for å føle en viss skepsis mot filmbloggernes inntog i offentligheten. Den nettbaserte filmkritikken er tilsynelatende basert på utømmelige reserver av entusiasme (disse menneskene er ikke interessert i film – de elsker film), og i motsetning til cinematekrottegenerasjonen kvier ikke dens skribenter seg for å helhjertet omfavne amerikanske underholdningsprodukter på den amerikanske underholdningsindustriens egne premisser. Montages.no – i praksis det nærmeste vi i dag kommer et betydningsfullt norsk filmtidsskrift – kåret i fullt alvor Ringenes Herre-trilogien til 00-tallets beste film. Det at såpass få reagerte på at en gjeng oppegående, skriveføre norske noenogtjueåringer fant det for godt å utrope en tolv timer lang barnefilm om hårete føtter, flammende vaginaer og sviktende bilaterale samtaler til det ypperste verden hadde prestert av levende bilder mellom 2000 og 2009, er betegnende for i hvilken grad internett har omdefinert hvordan vi tenker om kritikk generelt og filmkritikk spesielt. Det at så godt som ingen reagerte med mer enn et oppgitt «jaja, det er vel en sånn verden vi lever i nå», sier enda mer. For et tiår siden hadde en slik kåring blitt sett på som problematisk populistisk. For tjue år siden ville den vært utenkelig. I 2010 virket den bare altfor rimelig. På grunn av filmbransjens produksjonsmodeller og komplekse økonomi, er filmkritikken den kritiske disiplin som i størst grad har blitt påvirket av internetts inntog i medieverdenen.1 Ettersom filmer er dyre og tidkrevende å produsere, og lanseringen av dem gjerne skal samkjøres med en rekke mer eller mindre integritetsutslettende spinoffprodukter i en rekke land, har Hollywood det siste tiåret etablert et system hvor de mer kostbare langfilmprosjektene har en tilstedeværelse i underholdningsnyhetene i flere år før de får premiere. Og ettersom internettøkonomien har bidratt til å viske ut grensen mellom underholdningsnyheter og kritikk, har dette i tur ført til en ny type filmjournalistikk bestående av en evigvarende strøm av artikler og blogginnlegg i kjølvannet av hver minste lille flik av informasjon som offentliggjøres om en kommende storfilm. Brorparten av disse

skriveriene er flortynn forventingsjournalistikk – håpefulle spekulasjoner om hva som kan komme, ispedd én og annen faktaopplysning pluss et vell av skribentens egne mer og mindre relevante faktakunnskaper – en blanding av spesialisert ønsketenkning og fantasering på andres premisser. Første gang dette slo meg som påfallende var da jeg høsten 2010 tok meg å spørre en venn av meg om han hadde fått med seg at de hadde kunngjort tittelen på den kommende Batman-filmen. For ordens skyld bør det understrekes at denne mannen er en av mine favorittmennesker i hele verden og at vi aldri er i beit for samtaleemner. Det hadde seg rett og slett sånn at vi begge var såpass spente på Christopher Nolans tredje Batman-film at vi ikke så noe galt i å ha en liten samtale om tittelen snaue to år før den skulle ha premiere. Med de klisjémessig verdensvante minene på plass diskuterte vi så klokheten av tittelen The Dark Knight Rises og sannsynligheten for at filmen ville nå opp på samme nivå som forgjengeren. Vi kom aldri til noen konklusjon, men maktet begge å presse ut av oss en anselig mengde faktaopplysninger og betraktninger som ellers bare ville ligget og støvet ned våre respektive venstre hjernehalvdeler. I tiden som har gått siden dette har jeg til sammen brukt flere timer på å lese lekkede plottdetaljer og bekymringsmeldinger om den utydelige lydmiksen, samt studere offisielle pressebilder, trailere og lengre piratkopierte utdrag, avfilmet med mobiltelefon i en kinosal. Når jeg til sommeren omsider får satt meg ned og sett filmen blir det med andre ord konklusjonen på en prosess som har vart i bortimot to år, og timene jeg tilbringer i kinosalen vil i så måte kun utgjøre en brøkdel av den tiden jeg har brukt på prosjektet The Dark Knight Rises. Under arbeidet med denne artikkelen har jeg lest et blogginnlegg om et nytt pressebilde til Ridley Scotts kommende Prometheus, hvor skribenten nok en gang understreker at det er Space Jockeys vi ser på disse bildene, og at filmen dermed på tross av alt vi har blitt fortalt fra offisielt hold faktisk er en Alien-film. Jeg har lest det blogginnlegget to ganger, og jeg er ikke engang Alien-fan. Når artikkelens overskrift likevel ikke er Gratisavisskribent kaster bort livet sitt, er det fordi dette ikke er noe jeg er alene om. Stadig flere mennesker bruker en stadig større del av sin filminteresserte tid på å lese nyheter, rykter og spekulasjoner om kommende filmer. Man diskuterer castingvalg, plott og hypotetiske prosjekter. Man sier at den og den obskure karakterskuespilleren hadde vært perfekt for den og den rollen; man sier at hovedrolleinnehaverens mindre anerkjente filmer faktisk er å foretrekke framfor hans kanoniserte hovedverk; man sier at tegneserien er bedre. Kort sagt: Man venter. Venter og gleder seg.

Timene jeg tilbringer i kinosalen vil kun utgjøre en brøkdel av den tiden jeg har brukt på prosjektet The Dark Knight Rises.” Men denne ventingen er ikke noe publikum gjør i et vakuum. Idag bruker alle Hollywoods større sjangerfilmproduksjoner betydelige ressurser på å opprettholde nærvær og interesse hele veien fra filmprosjektet først blir kunngjort fram til filmen så har premiere. Denne tiden fylles med stadig snedigere markedsføringstriks – ofte markedsføringstriks som er såpass lite kommunikative at de i seg selv ikke kan sees som markedsføring. Det er først når et entusiastisk publikum tar tak i dem, og denne interessen så gjøres til en nyhetssak, at markedsføringen effektueres. Dersom fremtidens filmhistorikere gjør jobben sin, vil 00- og 10-tallets filmproduksjon bli husket vel så mye for sine markedsføringskampanjer som for sine filmer. Selve filmene blir ofte en skuffende og sørgelig ordinær slutt på en ellers innovativ og mesterlig håndtert prosess, som i realiteten har utspunnet seg over mangfoldige måneder og en rekke ulike medier. I denne vedvarende prosessen er publikums forestillinger, fantasier og idealbilder av hva filmen skal være det viktigste. Det er et spill med et visst rom for improvisasjon innenfor klart definerte grenser, og som i alle andre spill skapt av store kommersielle aktører, er den innbilte interaktiviteten nøye kontrollert, slik at det kun ytterst sjelden er snakk om noen virkelig dialog. Grunnen til at dette har blitt en såpass viktig del av både filmpromotering og nettbasert sosialisering er at publikums meddiktning er et uvurderlig markedsføringsverktøy, samt at det lar filminteresserte sitte og øse av triviakunnskaper de ellers aldri får bruk for. En av bivirkningene av å se mye film er jo nettopp at man ender opp med en stor ansamling av faktakunnskaper som i det store og hele er ubrukelige i det virkelige liv. Før internett var dette noe folk flest brant inne med i ensomhet, idag er det en sentral del av en films liv både før og etter premieren. Ikke bare har denne typen interaktive reklamekampanjer for lengst blitt en egen kunstform, i mange tilfeller er det umulig å sette opp et absolutt skille mellom filmen og det innfløkte og kunstferdige flettverket av fordekt markedsføring. Markedsføringen og informasjonsarbeidet antar karakter av et slags gesamtkunstwerk (enda et par hakk gesamtere enn filmmediet) som kulminerer i selve filmen. Likevel er det kun den halvannen til tre timer lange filmen som gjøres til gjenstand for kritisk oppmerksomhet.

Matt Reeves’ Cloverfield var en høyst forglemmelig monsterfilm, men promoteringsforestillingen som gikk forut for den var intet annet enn mesterlig. David R. Ellis’ Snakes on a Plane var på sin side formodentlig den mest hypede filmen i internettets tidsalder, og når man idag ser Snakes on a Plane og lar seg frustrere og irritere av det forbløffende usmarte manuset og de ukarismatiske antagonistene, er det lett å glemme hva som var det viktige med dette filmprosjektet. I begge disse tilfellene er det vanskelig å si hvor markedsføringen sluttet og kunstverket begynte, men det er ganske åpenbart at produsentene løp tom for kunstneriske kvaliteter et par minutter inn i filmen. Den kommende The Dark Knight Rises er ikke bare en film, det er en kompleks multimediaproduksjon som ved siden av tegneserier, dataspill, fastfoodinnpakning og stygge klær innebefatter et imponerende fantasifullt spill med publikum og media. Uansett hvor vellykket The Dark Knight Rises enn ender opp, er det tvilsomt om den kommer til å inneholde noe mer nyskapende enn den første kryptiske promolydfilen som stavet ’#TheFireRises’ når den ble omgjort til grafikk. Kritikerens viktigste oppgave er å beskrive og analysere – dernest kvalitetsbedømme – det han eller hun ser. Uansett hvordan man vrir og vender på det, fremstår det derfor som et problem at disse sentrale aspektene ved moderne filmproduksjon ytterst sjelden gjøres til gjenstand for kritikk. Både den nye, nettbaserte filmjournalistikken (fundert som den er på nostalgisk entusiasme og et altomfattende fravær av kritisk grunnholdning) og den gamle filmkritiske tradisjonen – med sitt vel så nostalgiske forhold til de kritiske idealene som for over et halvt århundre siden ble etablert av en gjeng franskmenn med en patologisk mistenksomhet mot amerikansk kulturindustri – er i praksis like dårlig rustet til å si noe fornuftig om dette fenomenet. Og inntil noen bestemmer seg for ta markedsføringens gullalder på alvor, er både kritikere og publikum – for ikke å snakke om den stadig større gruppen mennesker som befinner seg et sted midt imellom – henvist til å sitte innsauset i en materie man i beste fall anerkjenner med den ulidelige anglisismen «guilty pleasure». Med andre ord: Vente og glede seg, mens man fantaserer om hvilke avdøde filmkritikere – «tenk så fett det hadde vært med Pauline Kael» – som hadde vært ideelle for jobben.

1. Musikkritikken har riktignok fått en annen rolle enn den hadde i tiden før alle kunne streame lydklipp og laste ned album på et par minutter, men det finnes idag mer interessant kritikk av populærmusikk – også innenfor den rent deskriptive sjangeren – enn noensinne. 54

2/2012

Leie: 1. feb. 2012 Kjøp: 8. feb. 2012

Leie: 15. feb. 2012 Kjøp: 22. feb. 2012

Leie: 15. feb. 2012 Kjøp: 29. feb. 2012

Leie: 22. feb. 2012 Kjøp: 22. feb. 2012

Leie: 25. jan. 2012 Kjøp: 1. feb. 2012

Leie: 8. feb. 2012 Kjøp: 15. feb. 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

en film av

ROMAN POLANSKI

FILM

«one of the funniest and most intelligent films of the year» - daily mail

jodie

kate

christoph

FOSTER WINSLET WALTZ

john c.

REILLY

VARG VEUM – DE DØDE HAR DET GODT Regi: Erik Richter Strand Med: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Lene Nystrøm, Jørgen Langhelle, Bintu Sakor, Eindride Eidsvoll Dusinvare. Så var det på’an igjen. I ellevte og nest siste kapittel (vi kan formelig høre Seim puste lettet ut nå) i Veums filmhistorie, tar regissør Erik Richter Strand helten tilbake til Bergen etter Jason Bourneflørten i Budapest i forrige runde. Betyr det at skoene passer litt bedre denne gangen? Ja og nei. Det fine er at vi er tilbake i Bergen og regissørens tilforlatelige omgang med byens rekvisitter, enten det dreier seg om å fremstille De store hagers herreklubber eller rivaliseringen mellom buekorps (henholdsvis Dræggens og Skansen). Det er også påfallende lite brosteinsjarme og postkortmotiv (enkelte av Veum-filmene har vært litt for mye beregnet på tyske bobilturister), og ditto mye striregn, kontorrekvisita og nedslitte

havnelager. Fargetonen er grå, grå og gul-grå, og den eneste gangen vi får se den gule og røde fasaden på Bryggen er når et lik flyter i havn rett utenfor (hvorfor den skyldige valgte å dumpe det her, er imidlertid helt uforståelig). Resultatet er kanskje den mest bergenske filmen så langt i Veum-serien. Regissøren har imidlertid ikke klart å forvalte mysteriet like godt – en ganske viktig ingrediens i krimsjangeren. Tilbake står en skjematisk opprulling der skurken(e) røper seg altfor tidlig og rollekartoteket er opplagt fra første scene. Et annet problem er ondskapens dimensjon, den er enkelt og greit ikke plausibel nok. Om regissøren vil ha oss til tro at Bergens beste borgere (og toppledere i kommunal sektor), ser seg berettiget til å bedrive systematisk trafficking for å mette sine smått perverse lyster, vel, da må han litt lenger ut på landet. Sadismen som settes i spill her blir elleve nummer for stor for vesle Bergen. For øvrig er intet nytt i forholdet mellom Trond Espen

Seims detektivfigur og Bjørn Floberg politiskikkelse. Og takk for det. Elleve filmer inn er denne dynamikken stadig seriens fremste kjennetegn og beste feature. Varg Veums kjærlighetsliv har det imidlertid aldri blitt skikkelig dreis på. Lene Nystrøm fungerer gudskjelov bedre enn sin forgjenger (stakkars Kathrine Fagerland, som måtte skrives ut av serien), men ikke så veeeldig mye bedre. Selv om Nystrøm åpenbart prøver veldig hardt, har samboerforholdet til Varg stadig behov for akutt opptining. PS: Filmens tittel, De døde har det godt (etter en novelle av Gunnar Staalesen, som ikke har noe som helst med filmens handling å gjøre), framstår som uformidlet og med liten resonans. PPS: Eindride Eidsvoll er deilig usympatisk i rollen som obduserende lege. PPPS: Falne Engler (regi: Morten Tyldum, 2008) fremstår som bedre og bedre jo lengre ut i Veum-rekken vi kommer. Se den på ny! Håvard Nyhus Premiere 20. januar

THIS MUST BE THE PLACE Regi: Paolo Sorrentino Med: Sean Penn, Frances McDormand, Judd Hirch, Harry Dean Stanton, David Byrne, Shea Whigham Så absurd at det er vakkert. En mann i begynnelsen av femtiårene står og smører på seg et nytt lag av svart eyeliner utenpå restlaget fra dagen i forveien. Han legger den burgunderrøde leppestiften med innøvd ekspertise – og han bruker hårspray for å få så mye volum i håret at selv den mest skandaløse av 80-tallets glamrockere ville vært imponert. Hvor han skal? Han skal i butikken for å handle inn matvarer for uken. Vi befinner oss i hverdagen til Cheyenne, en tidligere popstjerne som ikke har hatt noe

med musikkbransjen å gjøre på flere tiår. I stedet lever han det late liv i Dublin ved hjelp av royalties. Dagene brukes på å gjøre så lite som mulig; med sin tenårige bestevenninne kontemplerer han stadig og vemodig over øyeblikket da to unge brødre tok livet av seg på grunn av musikken hans. Likevel: fra den distinktive adferd som tilhører de som har hatt et liv med overdreven narkotikabruk og til den påtatte naiviteten i stemmen, så oppviser Cheyenne en ubestridelig humor og kløkt. Tematikken er noe flyktig og tilsier at man må være klar for å se en film som ikke kan sammenlignes med annet enn en full mann som prøver å gå i en rett linje. En dag får Cheyenne beskjed om at hans far ligger for døden hjemme i USA. Cheyenne kommer fram etter sin fars død.

Ettersom han ikke har snakket med faren på tretti år, tar han avskjed ved å gjøre seg kjent med deres tapte tid og farens ukjente fortid. Faren ble torturert i fangeleiren Auschwitz under annen verdenskrig. En gjenlevende nazist hadde blitt farens besettelse og Cheyenne bestemmer seg for å finne denne nazisten. Sorrentinos’ fortellermåte er uberegnelig, men hans filmatiske ekspertise utdyper kontrasten mellom det vakre i hverdagens absurditet og den kneblende depresjonen i søken etter svar. Selv om jeg gikk ut av kinosalen med følelsen av å ha sett tre separate, men overlappende filmer i overveldende tempo, var det en fornøyelse for både kropp og sjel. God film! Siren Løkaas Premiere 24. februar

“le dieU dU carnaGe”av YASMINA REZA

basert på teaterstykket

«replikkvekslinger på et frydefullt høyt nivå» - filmmagasinet se trailer her:

2/2012

På KINO 10. febRuAR

FILM

på kino 24. februar

CRUISE-KONTROLL? MISSION IMPOSSIBLE – GHOST PROTOCOL Regi: Brad Bird Med: Tom Cruise, Jeremy Renner, Simon Pegg, Paula Patton, Michael Nyqvist Til sommeren fyller Tom Cruise 50 år. Femti år. Tenk litt på det. Det er imidlertid et vannskille som kanskje kommer aller mest overraskende på hovedpersonen selv, i den grad han velger å ta det inn over seg, da. «Jeg, femti? Pøh! Se på denne overkroppen som jeg velger å flashe påfallende lenge i en actionsekvens i Moskvas gater. Skal denne tilhøre en femtiåring, kanskje? Trukke det». Så, har Tom Cruise vunnet igjen? Tar han siste stikk enda en gang? Har verktøyet Mission Impossible – som aldri har sviktet ham, men kanskje holdt ham kunstig i live blant Hollywoods mest ettertraktede selv etter at hans tid (gitt alle konvensjonelle parameter) skulle være ute – kommet ham til unnsetning enda en gang? (Cruise har ikke hatt en eneste hit siden M:I-treeren fra 2005; Valkyrie og Knight And Day er best tjent med å forbigås i stillhet). Hvem gliser bredest denne gangen? Tom Cruise-haterne? Mr. Pepsodent himself? Vel, slik det alltid er, alle finner vel sine egne grunner til å innkassere seieren. En gal professor med usunn høy IQ, Hendricks (gestaltet av vår svenske venn Michael Nyqvist, jeg skriver «gestaltet» og ikke «spilt» for det er sannelig ikke mye han får å spille på her) har lyst til å bombe verden for å få litt fart på evolusjonsprosessen som i hans øyne går så altfor, altfor sakte. Det eneste han mangler er noen russiske atombombekoder. Ethan Hunt drar til Kremlin for å stoppe ham. Oh shit, hele greia går i lufta. Ethan og

J. EDGAR Regi: Clint Eastwood Med: Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Armie Hammer, Judi Dench, Dermot Mulroney, Lea Thompson En engstelig mann. Clint Eastwood forteller biopicen J. Edgar som et barn: konstaterende snarere enn analyserende, malende snarere enn dybdeborende. Men der barnehistorier gjerne nyter godt av ville innfall og destabiliserende avstikkere, er J. Edgar like seig og humørløs som hovedpersonen selv. J. Edgar Hoover, grunnleggeren av FBI og byråsjef i 37 år; en farlig mann, en fryktet mann og ikke minst: en fryktsom mann.

gjengen hans – enerverende comic relief Benji (Simon Pegg), eye candy Jane (Paula Patton) og mystisk fyr med indre demoner Brandt (Jeremy Renner) – er i trøbbel og trer inn i spøkelsesmodus: Ghost Protocol iverksettes. All støtte og kommunikasjon med departementet der hjemme opphører, og om noe skulle gå til helvete vil ingen vedkjenne seg problembarnet. Siden går turen til Dubai (der filmen foregår en times tid uten at filmskaperne ser seg beføyet til å introdusere én eneste arabisk karakter) og til Mumbai, en by som tidligere het Bomb-day. Denne harelabb-metoden, der byene – eksteriøret – ikke utnyttes, men bare er kulisse for et hotell (Dubai), en hjemmefest (Mumbai) eller et partikontor (Moskva), er dessverre symptomatisk for regiformelen til Brad Bird. Byer og karakterer introduseres på løfterikt vis, men ingenting følges opp. Hvorfor skal vi bli kjent med familien til den polske atomkodeprogrammereren om vi aldri får se dem igjen? Hvorfor setter Ethan livet på spill for å redde en ganske tilfeldig russer ut av fengsel? Om Bird utviser en klønete omgang med livets mer delikate sider (scenen der Brandt drikker seg til mots og betror seg til kollegene er med dette nominert til neste års Razzies), har han imidlertid et godt øye for actionsekvenser, det skal sies. Siste ankepunkt: Som enhver Jason Bourne-fan vet, det kuleste med disse filmene er jo hvordan de foregår i fete, europeiske kulturbyer der transporten dem imellom utføres langs skinner. Utslaget på indeksen «Budapest+togvogn» er i denne filmen altfor lavt. Håvard Nyhus Premiere 27. januar

En kortvokst, intens sannhetssøker med klokketro på egen politisk intuisjon og byråets stadig lengre tentakler. Skal vi tro regissør Clint Eastwood. Men hvordan formidle et komplekst bilde av en notorisk sfinx? Ugift, tilnærmet udødelig og sågar kanskje homofil? Istedenfor å legge hovedtrykket på én av de underliggende forholdene som produserte Hoover – familie, seksualitet, politisk klima – velger Eastwood heller å fortelle «alt». Det vil si: litt om alt. Litt om en mor som minst av alt ville ha en skeiv sønn, litt om en trå, men bratt karriereklatring, litt om byråets innstiftelse og litt mer om det livslange forholdet

til FBI-høyrehånd, Clyde Tolson. Et profesjonelt, intimt og kanskjekonsumert partnerskap. Slik står samtlige dører på klem, mens livshistorien fortelles og gjenfortelles i det uendelige: av regissøren, av Hoover (memoarnotater til ulike sekretærer) og endelig, av partneren, Clyde som kommer med milde innsigelser mot en kjær venns selektive og angstbiterske erindringer. Legg til at hovedrolleinnehaverne tynges ned av tregt manus og mimikkløse aldringsmasker (er dette seriøst de beste maskene dere fikk til?), og ørkenvandringen er komplett. Ragnhild Brochmann Premiere 20. januar

se trailer her:

2/2012

FILM WAR HORSE Regi: Steven Spielberg Skuespillere: Jeremy Irvine, Emily Watson, David Thewlis Ut å slakte hester. Er du en supersentimental bondefjott med overdreven interesse for hester? Hvis ikke bør du holde deg langt unna Spielbergs siste smørje. Basert på en barnebok ribbet for metaforer og symbolikk, summerer tittelen godt opp de over to timene som denne kalkunen varer: Det handler om en krig og en hest. Snipp, snapp, snute. Det hele fortalt med så tykke lag av klissete sukkersødme at det saboterer lavkarbodietten din. Hesten blir sendt rundt i første verdenskrig og møter tyskere

og belgiere, som alle snakker engelsk med påtatte aksenter selv når de snakker med hverandre. Spielberg liker som vanlig å zoome inn og ut på ansikter samtidig som han løfter kamera opp og ned med kran, et triks han denne gang melker til det gjør vondt. Gang på gang får vi hestefjes forstørret og forminsket, som om dyret har vrinsket «I’m ready for my close-up» mellom tagningene. De scenene som ikke utspiller seg i krigen, viser diverse gårdsdrift. Da hesten lærer seg å pløye et jorde blir det fremstilt som det mest fantastiske siden karate kid smørte inn biler med turtle wax. En gås jager en pengeinnkrever ut en gårdsport og får filmen til å virke som en fjern oppfølger til

Heldiggrisen Babe. Kvalmende banal dialog, overdramatisk musikk og karakterer som ikke har annet fore enn å titte på hester med tårer i øynene, fungerer som fill-in-materiale. En kulissepreget krigsfremstilling så forenklet og voldsfattig at målgruppen ikke kan være annet enn småjenter med årsabonnement på hestemagasinet Penny, får en til å undre hvem som har fått for seg at prepubertale jenteskrotter også interesserer seg for krigshistorikk? Det føles som om Spielberg har laget filmen bare for å stilne en masete datter, noe som faktisk viser seg å stemme. 2men1horse er mindre kvalmende enn denne møkka. Torgeir Blok Premiere 3. februar

ELLE MELLE DEG FORTELLE MULDVARPEN (ENG. TINKER TAILOR SOLDIER SPY) Regi: Tomas Alfredson. Skuespillere: Gary Oldman, Colin Firth ++ Under et foredrag på Forsvarets Stabsskole fortalte Sir David Omand, tidligere toppsjef i britisk etterretning, om hovedskillet blant folkene i MI6 – mellom «camel drivers» og «chess masters». Kamelkjørerne er en lang tradisjon i britisk hemmelig tjeneste, fra Alexander «Bokhara» Burnes i Afghanistan og T.E. Lawrence i Midtøsten til Fitzroy MacLean i Øst-Europa. Det var eventyrere, womanizers og villmenn, omgitt av fiendtlige mennesker i det britiske imperiets ugjestmilde utkanter, og kom seg unna med sjarm, trickery og flaks. James Bond og de fleste moderne agenter slekter fra denne typen senvictorianske menn. Sjakkspillerne var derimot en gruppe som kanskje har sitt opphav i Enigmadeschiffreringen i Bletchley Park under annen verdenskrig, men som for mange er identisk med «the spy game» under den kalde krigen. Det var et spill uten glamour, uten vakre damer, uten helter og klare fiendebilder. Det var denne virkeligheten John le Carré skapte seg et navn på å skildre. Helt fra The Spy Who Came in From the Cold (finnes det en bedre tittel, dere?) – der hovedpersonen Leamas innleder et forhold til en grå bibliotekar – vil le Carré bryte med Ian Flemings action-helter. Le Carrés storhetstid kulminerer med den episke Karla-triologien, om kampen mot den russiske spionmesteren med samme navn. Og det er første bind i denne som nå er filmatisert. Riktignok finnes en fabelaktig BBC-serieversjon av Tinker Tailor Soldier Spy, med Alec

2/2012

Guinness som hovedpersonen Smiley. Regissør Tomas Alfredson (La Den Rette Komme Inn, 2008) har brukt den samme gråbrune fargekoloritten som i serien, som maner fram en mørk og illevarslende følelse av Storbritannia mellom imperiets oppløsning og Thatcher. I begynnelsen av filmen bytter Gary Oldman til Smileys karakteristiske briller (tenk Herbjørn Sørebø fra 80-tallet). Da kan vi liksom begynne. Det handler om å avsløre en muldvarp i toppen av britisk etterretning, derav den ganske flate norske tittelen. Muldvarp-plottet er såpass komplisert at det er vanskelig å gjengi, men kretser rundt to mislykkede britiske operasjoner i utlandet: Operatøren Jim Prideaux blir avslørt i Ungarn, og villmannen Ricki Tarr (det nærmeste vi kommer en camel driver her) havner i en masse trøbbel i Istanbul. Under ligger spørsmålet: Hvem er the mole? Er det tinker, tailor …? Både le Carrés romaner og BBC-serien kan være utsøkt langsom og kjedelig. Filmen er faktisk ikke det, selv om det kan virke slik, på grunn av de fabelaktig introverte skuespillerprestasjonene. Det tar tjue minutter før Smiley sier et ord, før det går han taus og dyster rundt. De britiske og amerikanske anmelderne har vært over seg over hans prestasjon, men også biroller som Colin Firth og John Hurt samt unge hotshots som Benedict Cumberbatch og Tom Hardy overbeviser stort. Jeg og et par andre le Carré-entusiaster irriterte oss dog noe over at Cumberbatchs rollefigur Peter Guillam er homo i filmen, til tross for at han er den omtrent eneste helt streite skikkelsen i boka. Men det understreker et kjent poeng fra britisk etterretning:

Nyinnspillingen av John le Carrés klassiske kaldkrigsthriller leverer” – Aslak Nore (OP-5) Ingen er bedre rustet til å leve et spionliv basert på løgn og bedrag enn skaphomser. Alfredsons regi er det også lite å utsette på. I en så lite actionspekket film blir de bærende symbolene ekstra viktige, og du verden så effektiv Alfredson er. Briller, sjakkbrikker, dokumentmapper, lightere: du har aldri viet dem mer oppmerksomhet som kinogjenger enn her. Anyway: Jeg skal ikke røpe hvem muldvarpen er. Men jeg har lest at skuespilleren studerte intervjuene med dobbeltagenten og «the spy of the century» Kim Philby, som gav den tidligere MI-6-etterretningsmannen le Carrés navn til russerne, og hvis biografi muldvarpen her er løselig basert på. Og det er mange likhetstrekk mellom desillusjonen som Philby og de andre Cambridge-spionene følte, og den muldvarpen i Tinker Tailor bærer på. En følelse av at Storbritannia er et for-

dums imperium, en følelse av moralsk likhet mellom det kapitalistiske vest og kommunistiske øst. Men i alle fall var denne filmen virkelig bra. Jeg satt og humret første halvtimen av den nitidig tidskoloritten. Så ble det bare veldig spennende, selv om jeg kjenner historien fra før. Det gleder meg stort at Hollywood fremdeles er i stand til å lage intelligente thrillere av denne typen. La oss håpe det innevarsler en trend? Ingenting ville gledet meg mer enn om remakes av le Carrés fortellinger blir fashionable nå. Neste bok i Karla-triologien, The Honourable Schoolboy, er faktisk aldri filmatisert. Og Smiley’s People er det endelige oppgjøret med Karla … The Little Drummer Girl hadde også fortjent en bedre filmversjon enn denne fra 1984. Aslak Nore Premiere 27. januar

Anmeldelsen er hentet fra den nye bloggen OP-5 som drives av parhestene Aslak Nore og Asbjørn Slettemark. Bloggen er i sin helhet viet krimlitteratur, spionfilmer og true crime (og litt Zlatan Ibrahimovic). Flere stikkord? «Ideen til OP-5 dukket opp da Asbjørn og jeg møttes for første gang, under en fancy middag på Manhattan», sa Nore til Dagbladet FREDAG her forleden. «Midt i forretten kom samtalen inn på Jason Bourne og Carl Gustaf Gilbert Hamilton. (…) Etter to flasker og en halv forrett var vi dypt inne i diskusjoner om Michael Connelly (…) og 70-talls spionklassikere som Three Days Of The Condor.» Det skulle være et sett markører som viser hvor landet ligger. Andre stemmer som bidrar på bloggen teller blant annet Inger Merete Hobbelstad og Christian Finnskog. www.op-5.no

FILM MONEYBALL Regi: Bennett Miller Skuespillere: Brad Pitt, Chris Pratt, Jonah Hill, Robin Wright, Philip Seymour Hoffman, Kathryn Morris World Series, du liksom. Idrettsfilm er en sjanger skadeskutt av klisjeer. Enten det er fotball, snowboard, boksing eller bowling – handlingen er alltid tåpelig opplagt. Og det er en god grunn til at det er slik: for formelen fungerer unektelig. Det er simpelthen oppløftende å følge en underdog som kjemper med et obligatorisk problem som vokser seg så stort at det etter 70 minutter virker som alt har vært forgjeves, før en trener kommer inn i garderoben og holder en preken som gjør at alt løser seg. Det som avgjør om en sportsfilm blir husket er altså ikke spillet, men spillerne. Enten de er morsomme, tragiske, tøffe eller innestengte, er det vitalt at de har sterk appell. Dette har skaperne av Moneyball tilegnet seg. Slik har de gjort filmen til et reinspikka karakterstudie med ditto lite fokus på selve idretten. Den ytre handlingen er fortsatt balltre og homeruns og

alt det der, men det er bare for å bygge en scene hvor den beinharde manageren Billy Beane, spilt av Brad Pitt, skal få skinne. Med en no-bullshit-attitude administrerer han sulamitten ved hjelp av en statistikknørd, spilt av den elskverdige tjukkasen Jonah Hill. Som idrettsfilmenes Glengarry Glen Ross, skyter pistolkjeften til Pitt vidunderlige seanser av flytende replikker, så schi-schnu-snappy at det bare er en beat som hindrer det fra å bli årets hip-hop låt. Dessverre tar filmen for gitt at publikum har ustoppelig interesse og forståelse for baseball, en sport hvis amerikanske sluttspillfinale kalles World Series, helt uten ironisk klang. Filmen vil derfor være av like stor interesse for de moderat sportsinteresserte som Social Network var for dem uten facebookprofil. Begge filmer er forøvrig skrevet av samme person, Alan Sorkin. Han har også fått jobben med å skrive manus til filmen om Steve Jobbs, et prosjekt som antakeligvis vil høste større jubel i vårt epleinfiserte land. Torgeir Blok Premiere 6. januar

hungersdød. Fassbender spilte også den gang hovedrollen, og nå er superduoen tilbake for å fortelle at mannlig seksualitet er en forbannelse. Som en blanding mellom Patrick Bateman og Hank Moody, forsøker den sosiopatiske hovedpersonen å knulle bort all bevissthet, fanget i et dilemma der mangelen på følelser er både spinat og kryptonitt. Temaet skal være sexavhengighet, men istedenfor å sjokkere får vi malt et portrett av en mannemann som skammer seg over å være en vandrende penis, uten egentlig å forklare hvorfor. Da hans patetiske søster dukker opp og gråter om å bli tatt vare på, er kravet om varme som en kastrering. «I love you» har aldri hørt så stusselig ut og hennes behov for å bli verdsatt er like smertefullt som hans lengsel etter å forsvinne. Fortellerstilen er fremragende, med kunstneriske sceneoppbygninger der hvert bilde pirrer det neste med perfekt pacing. Intime nærbilder og lange tagninger skaper en styrkeprøve av en film, som dro dype sukk fra kinosalen da rulleteksten endelig kom. Det var tungt å reise seg fra kinosetet, men etter en postkopulativ sigg fristet det likevel til gjentagelse. Torgeir Blok Premiere 13. januar MAKTENS MENN Regi: George Clooney Med: Ryan Gosling, Evan Rachel Woods, George Clooney, Philip Seymour Hoffman, Paul Giamatti I like Mike. «Beware the Ides of March», advarer en spåmann i Shakespeares verk ved samme navn. Det er Julius Cæsar som får advarselen: «Pass deg for midten av mars». 15. mars i året 44 før Kristus ble Julius Cæsar forrådt og drept av medlemmene i sitt eget senat. I Maktens menn (eng. The Ides of March) kastes vi inn i den moderne amerikanske politikken. Shakespeare og måneden mars lurer i bakgrunnen. Vi følger Stephen Meyers, den unge pressesekretæren til Guvernør Mike Morris, en av Demokratenes presidentkandidater, under det viktige primærvalget i delstaten Ohio. Her vikles Meyers inn i kandidatens seksuelle intriger og lobbyist-konglomeratets uendelige konspirasjoner. En formidabel liste over USAs beste og mest etablerte skuespillere – og to av de peneste! – viser oss presidentløpets udemokratiske bakside med kløkt og overbevisning. Den unge pressesekretæren starter et forhold til en av presidentkandidatens 19 år gamle praktikanter. Det viser seg imidlertid at han ikke er førstemann til fatet; hun har også rukket å ha sex med selveste presidentkandidaten, og – du gjettet riktig – blitt gravid. «The shit just hit the fan», som de sier og unge Meyers må ordne opp. Regissør George Clooney bruker den seksuelle intrigen til å belyse de interne kreftene som stadig forandrer på reglene og lokker presidentkandidatene til å handle mot sin egentlige vilje og uttalte overbevisninger. Umuligheten av å opptre ærlig i spillet som er amerikansk toppolitikk hadde imidlertid vært mer spennende om det ikke var for de langdryge kjærlighetsscenene som hele tiden skal kontrasteres mot mediekjøret. For øvrig er det fascinerende å se hvordan Hollywood fremstiller Republikanerne; i det fjerne castes de i en slags dennesidig Voldemort-rolle, en uuttalt ondskap hvis navn ikke engang kan nevnes. Siren Løkaas Premiere 24. februar

SHERLOCK HOLMES: A GAME OF SHADOWS Regi: Guy Ritchie Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Stephen Fry, Jared Harris, Rachel McAdams Kan alt, vet alt, ser alt. I år som i forfjor er Robert Downey Jr.s multisensoriske Sherlock en udelt fornøyelse. Vakker, fryktløs, kokett og vittig. Passe manisk, passe heroisk og akkurat passe ulik alle andre enn seg selv. Nok en gang lar jeg meg begeistre over Guy Ritchies overraskende tro Holmes-inkarnasjon – reformuleringen av Sir Arthur Conan Doyles moderne helteskikkelse. Genial – selvfølgelig – men først og fremst høyst partikulær og høyst severdig. En teatral MacGyver med et rikt arsenal av påfuglske fakter. Også Jude Laws Watson er i like godt humør som før. Om ikke enig, så tro til Holmes faller. En sjarmerende sidekick med et ømt blikk og varme følelser. Igjen ligger de homoerotiske vibrasjonene som en mild og smigrende understrøm, og det er alltid tilfredsstillende – slik det skal være – når paret møtes igjen, kvitter seg med kvinnelig drivgods og gir seg vennskapet og eventyret i vold. Hørte vi Butch Cassidy and the Sundance Kid? Men så var det eventyret. Der den første filmen hadde en stram oppbygning med klar intrige, markante topper og bratte fall, er det mindre engasjerende turterreng denne gangen. Som før tangerer filmstilen friskt og effektivt Sherlocks rastløse sanseapparat, men skurken, Professor Moriarty

– velspilt og godt castet til tross – rekker aldri å bli en verdige nemesis idet det stramme plottet mangler. Heller ikke den Jack Sparrow-stylede sigøynerkvinnen, Sim (Rapace), blir mer enn et reservedekk. Nyttig, men uvesentlig for fremdriften. Med andre ord – underholdende kino først og fremst på grunn av Holmes, Watson, og en Downey Jr. med nok levd liv til å sette krutt i kjernematerialet. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember SHAME Regi: Steve McQueen Skuespillere: Michael Fassbender, Carey Mulligan, James Badge Dale Fuck the pain away. En mann står opp uten å vekke dama som ligger ved siden av ham. Han rusler naken rundt i en steril leilighet og ignorerer en desperat kvinnestemme på telefonsvareren som tigger om å få prate med ham. Han runker i dusjen. Vi befinner oss i den følelsesløse verdenen til en mann, hvis hvert sekund handler om å balansere på randen av ejakulasjon. Han ser på porno, kjøper horer og har en anonym kontorjobb hvor han runker mer på dassen enn han arbeider. Når han får orgasme uttrykker ansiktet hans derimot alt annet enn nytelse. Tung musikk forteller at han skammer seg. Regissør Steve McQueen gjorde brakgjennombrudd med det mektige dramaet Hunger, hvor han med gnagende stillhet og en visuell høvel torturerte publikum mot en uforglemmelig

Radarparet Matt Lucas og David Walliams følger opp sin suksess“Little Britain” med nok en ellevill serie. Denne gangen får vi innblikk i livene til de ansatte på en av Englands travleste flyplasser.

I SALG 22. FEBRUAR

For tilhengere av SONS OF ANARCHY. En Motorsykkelbande forsøker å ekspandere, men interne problemer, uventet rivalisering og politiet står i veien.

i salg 15. februar

FILM: HÅVARD NYHUS

2/2012

FILM

Filmregissør Aleksander Nordaas foretrekker stramme budsjett. TEKST TORGEIR BLOK FOTO PER CHRISTIAN HOLM Trolljegeren har skapt presedens for at det er okay å kødde med overnatur lige, norske vesener, og timingen kunne ikke vært bedre for Aleksander Nordaas sin kommersielle spillefilmdebut, Thale: en moderne fabel om en hulder i et badekar. Nordaas synes selv det er heslig å bli tatt bilde av. Det kan kanskje ha sammenheng med at han gjør det såpass godt på den andre siden av kamera, så godt at han headhuntes av hollywoodagenter. Som representant for vårt lands nyoppdagede exploitation-talent har han derfor mulighet til å vise at Norge kan kappete med resten av filmverdenen. NATT&DAG fikk audiens hos Alexander mens han satt i studio og la siste hånd på Thale-klippen. – Det handler om to åstedsvaskere som kommer over en skjult kjeller hvor de finner en hulder, sier Aleksander. – Vi snakker om sjangeren fantasy/ thriller. En naken dame med langt hår og hale? – Det er en kjent sak at huldra ikke går i kjeledress. Aner vi en ny tendens? Har Asbjørnsen og Moe blitt sexy? – Det har nok vært en del erotikk i folkeeventyra, ja, og i mange sagn er huldra 64

2/2012

forførerisk. Men vi har gjort huldra til vår egen skikkelse og skapt et nytt eventyr. Vil publikum le, skrike eller gråte? – Litt av alt. Forhåpentligvis har jeg klart å balansere det. Det begynte som et lite prosjekt, og vi gikk muligens veldig ambisiøst til verks, men samtidig var målet hele tiden at det skulle bli så bra at det ikke ville bli betraktet som en lavbudsjettsfilm. Budsjettet er rundt syv millioner kroner. Du har tidligere laget spillefilm uten budsjett, som du ga bort gratis på nettet? – Ja. I 2005 ga vi ut Sirkel. Nå har jeg ikke vært inne og sjekka på en del år, men sist hadde den rundt 30.000 downloads. Det åpnet veldig mange dører. Som å bli headhunta av Hollywood? – Ja, det er mye å fordøye om dagen. Jeg har blitt knyttet til 3 Arts Entertainment som blant annet har Sandra Bullock og Keanu Reeves i stallen. Det er en surrealistisk greie, men betyr kanskje også at vi har fått til noe som funker. Hvordan er det å gå over til en verden der det handler mer om penger? – Det har jo slått oss for lenge siden at vi ikke kunne holde på gratis i evigheter uten å miste både hus og hode, men den dagen det slutter å være artig å lage film og det kun handler om penger, da finner jeg på noe annet.

Og hvis Thale havner på piratebay? – HVIS den gjør det? Den kommer jo ut der, det er jo ikke til å stoppe. Heldigvis er bransjen kommet så langt at den ser potensialet i å streame film og slik gjøre dem lettere tilgjengelig for publikum, noe som vil redusere piratvirksomheten. Men jo da, det hadde selvfølgelig vært artigere om folk betaler for den. Vi må jo tjene til livets opphold vi óg. Med filmer som Rovdyr, Fritt Vilt, Trolljegeren, kan det virke som Norge er i ferd med å bli Skandinavias Tromaville. En fabrikk for mindre selvhøytidelige sjangerfilmer som setter underholdningsverdi over kunstnerisk vidløftighet? Er vi inne på noe? – Jeg er veldig glad for at det har blitt stuereint å gjøre sånn film i Norge. Det er veldig folkelig, og Euforia Film skal ha mye kred for at de tør å satse på det. Publikumstallene viser jo at interessen er der. Utlandet har også blitt interessert i hva som rører seg her til lands, og det er rikelig med stoff å ta av. Vi har bare såvidt begynt å skrape i overflaten. Blir Goddag mann økseskaft en norsk Texas Chainsaw Massacre, eller er det mulig å gjøre Den syvende far i huset sexy? – Det kan funke. Norske folkeeventyr er en stor godtepose å ta av. En bra oppgave for filmstudenter, men det er ikke mitt neste prosjekt.

Hva blir det da? – Jeg har skrevet en bok som heter Kadaver, som jeg har veldig lyst å lage film av. Samtidig har vi et animasjonsfilmprosjekt om barneboken i Morgentåkedalen. Men det er et enormt prosjekt, for animasjon koster jo penger og man må jo klatre stigen. Vi utvikler noen prosjekter i Hollywood som også kan komme på banen. 2012 blir et ekstremt spennende år, men vi må ha is i magen for å se an hva som er gunstig. Jeg er jo bare 29 år og har laget to spillefilmer. Hva kan jeg egentlig om å lage film? Det er viktig for meg å ikke gape over et prosjekt som jeg kan gjøre mye bedre om fem år, istedenfor å kaste meg ut i det nå. Hvis du legger vekk tvilen på egen kyndighet, hva ville du gjort dersom du disponerte budsjettet til Avatar? Gira eller helt paralysert? – Akkurat nå ville jeg følt et stort ubehag ved å ha et sånt budsjett. Jeg er så vant med å jobbe med små historier at jeg bare hadde blitt overveldet av hva som ble tilgjengelig. Men det kommer kanskje til å bli forandret etterhvert. Kanskje om ti år, kanskje aldri. Men for meg er det alltid historien som er viktig, og ikke hvor mye penger man bruker. Thale har kinopremiere 17. februar. www.facebook.com/thalemovie

Calling All Change Makers! Berghs School of Communication was voted worldâ&#x20AC;&#x2122;s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation. Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media. The second year of the program is an optional year devoted to an advanced internship. Successful students accepted into the second year spend up to a year at one of the worldâ&#x20AC;&#x2122;s best agencies. Berghs is now recruiting students from all corners of the world! Check out the dates when we come to your town and register at www.berghs.se.

SKJERPINGS, IDDIOTER! TEKST AKSEL KIELLAND NRK har gitt opp. Alle tegn tyder på at Charlo Halvorsen & Co. har gitt opp håpet om at det norske fjernsynspublikummet noensinne skal omfavne andre humorprogrammer enn Nytt på Nytt. Og man kan forstå logikken: TV 2 har – hvor utrolig det enn måtte høres ut – landets suverent beste og mest komplekse komiserie på sendeplanen (Dag), mens det for statskanalens del begynner å bli frøktelig lenge siden suksessene med Team Antonsen og Borettslaget.

Nytt på nytt har på sin side levert jevnt og trutt år ut og år inn. Det er kanskje ikke morsomt, men det både lukter, ser og høres ut som humor, og et publikum som har blitt alet opp til å le på kommando krever ikke så veldig mye mer. Jon Almås gjør seg godt på TV, Knut Nærum glimter fortsatt til innimellom, og når Jan Åge Fjørtoft iblant dukker opp i panelet koker man faktisk med gass. Med en sånn suksessformel for hånden kan man trygt skrinlegge Trygdekontoret og alle andre forsøk på intelligent humor og humoristisk intelligens.

Nytt på nytt er faktisk så vellykket at NRKs største bekymringer handler om hva de skal gjøre når programlederne dør av alderdom. Derfor lanserte de nylig Tweet4tweet – et program som er så likt Nytt på nytt at programskaperne ser seg nødt til å presse inn et ordspill på Beat for beat, i et desperat forsøk på å trekke oppmerksomheten i en annen retning (programmets navn skulle selvfølgelig vært Nytt på nytt Jr., til nøds Nytt på nett), – og Brille, sin egen, behørig neddummede versjon av Stephen Frys ærverdige QI. Riksavisene slaktet Tweet4tweet, men satte pris på den fjasete, gubbeaktige tonen i Brille. NRK tok notis. Men Tweet4tweet var ikke egentlig så galt. Riktignok hadde den relativt ukjente griserapperen Vågard Unstad i første sending bedre timing og TV-tekke enn programlederne, og riktignok kunne programmet ha hatt godt av strammere manus og/eller et knippe gudbenådede improvisatorer, men hovedproblemet koker ned til et aspekt norsk TV har vanskjøttet i flere år nå – nemlig publikum. De to første sendingene av Tweet4tweet hadde tilsynelatende et publikum bestående av tolv mennesker, hvorav to var døvstumme, én manglet hender og én tenkte på noe annet. De resterende åtte gjorde sitt beste for å lage lyd når de fikk beskjed om det, mens de resten av tiden satt der som en gjeng lemfeldig sammenraskede alzheimerspasienter på utflukt, uten snev av evne til å gjøre den eneste jobben et studiopublikum er til for å gjøre: Å heve stemningen. Å se Tweet4tweet er som å se et humorprogram hvor lattersporet er lagt på i etterkant av en person som ikke forstod et ord av hva som ble sagt. Verken Øyvind Vogts nennsomt strukturerte vitser (enkelte av dem så bløte at man er redd for å bli vogtskadet) eller Hasse Hopes imploderende antihumor (hit-to-shit-ratio: 50%) passer inn i den trauste formelen som Nytt på Nytt har brukt 13 år (!) på å etablere. Jenny Skavlans Jon Almås-imitasjon gjør det, men hvorfor skal en 25 år gammel kvinne

sitte og lese scriptede vitser på en måte som var gammeldags da en 35 år gammel mann gjorde det for ti år siden? For å tekkes et publikum som ikke ville gjenkjent en morsom vits om de fikk den levert på døra? Mangelen på kjemi mellom programdeltakerne og publikum er et tegn på at Tweet4tweet bringer til torgs en ny sensibilitet, men det er likevel et problem som ikke er en profesjonell kringkaster verdig. Derfor bør produsentene vurdere å ty til teknikken NRK i mange år gjorde stor suksess med i Du skal høre mye: På grunn av bordoppsettet i Rorbua var omlag halvparten av publikum henvist til å sitte med ryggen til programlederne og gjestene, og måtte dermed vri hodet over skulderen gjennom hele programmet dersom de skulle ha noe håp om å se hva som foregikk. Dette resulterte i sin tur i ugunstig spente muskler og svekket blodtilførsel til hodet, hvilket fikk denne delen av publikum til å gapskratte dersom noen bare så mye som ymtet frempå om mulighetene for at det var en hestpeis i omløp. I frykt for å bli sett på som humørløse tørrpinner – alle nordlendingers største frykt – hang resten av publikum seg på, og vips så hadde man skapt såpass god stemning i Nord-Norge at man kunne merke det også sør for Dombås. Noe må i alle fall gjøres. NRK har med pavloviansk systematikk gjort sitt ypperste for å avle vekk sitt publikums humoristiske sans, og bør derfor ikke være forundret over at det ikke ler når kanalen igjen omsider forsøker seg på humor som ikke passer inn i den vante Nytt på nytt/Eia–Johansen/Robert Stoltenberg-malen. Kanskje burde man bare gi opp nordmennene og busse inn publikum fra andre siden av svenskegrensa – muligens vil det være tilstrekkelig å saumfare Oslos utesteder med en hundefangerhov. Eventuelt kan man forsøke å forsyne sitt studiopublikum med en vegg av skjermer hvor teksten «SKJERPINGS, IDDIOTER!» kontinuerlig blinker gjennom hele innspillingen. Det er i alle fall verdt å prøve.

Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

2/2012

SPILL

SÆDDRYPPANDE SERVIETTAR TEKST RASMUS HUNGNES Postal-serien er eit viktig innslag i det valdelige spelet si historie. Postal sjokkerte i 1997 ved å vere ein valdsorgie utan mål og meining, der du kontrollerer The Postal Dude, ein person som går postal. Uttrykket «going postal» stammar frå det sørgjelege faktum at sidan 80-talet har ei lang rekke postarbeidarar i USA gjennomført massedrap som konsekvens av stress på arbeidsplassen. Oppfølgjaren Postal² frå 2003 gav spelaren meir fridom til å vele kven han ville urinere på medan han kjøpte mjølk eller gjekk i banken, og var ein interessant liten sak som framleis framstår som ganske ellevill. No er The Postal Dude tilbake, blakk og på utkikk etter inntektsgivande arbeid, og ein kan slik sett kalle Postal III ein arbeidslivsimulator. Ein av dei første, absurde jobbane han gjer, fekk meg til å minnast den gongen eg jobba som toalettvaskar på campingplass. Ah, kva eg ikkje lærte om livet den sumaren … Postal-duden blir sett til å rydde opp samankrølla runkeserviettar frå pornosjappegolvet med ein reverserbar støvsugar, for seinare å forsvare dei stakkars pornokonsumentane frå ein gjeng militante feministar med dei same sæddryppande klutane. Dette er eit spel der dei fleste får gjennomgå – miljøaktivistar, islamistiske terroristar, Segway – og på grunn av sitt kyniske livssyn har spelet eit enormt subversivt potensiale. Satire kan vere eit effektivt våpen. Diverre framstår spelet som uferdig, både teknisk og kunstnarisk. Det sparkar ukontrollert og ureflektert i alle retningar, som ein sutrande unge i trassalderen. Dessutan er det fullt av plagsame bugs, og ikkje ein gong kontrollsystemet fungerer som det skal. Dette trass (eller kanskje på grunn av; det er noko

som kjenst passé med å gjere narr av Sarah Palin og Osama Bin Laden,) at spelet har vore i utvikling i årevis. Det er kan hende ikkje utan grunn at spelet kom ut rundt juletider utan stor ståhei. Snarare verka det nesten som om utgivarane sjølv gjekk inn for å hysje ned kaoset som er Postal III: Det er berre nyleg at Running With Scissors erstatta førehandsbestillingsbanneret frå toppen av nettsidene sine med informasjon om at spelet er tilgjengelig, medan Steam-sida for spelet har forsvunne frå Internettet si overflate. Det gjer ikkje så mykje: Postal III er nok berre for spesielt interesserte, medan barn og andre folk heller kan leike reinhaldar i indie-spelet Dustforce, spelet som let deg koste medan du utfører spektakulære parkour-moves i 2D. Eller du kan juice opp fjorårets saftigaste politisk ukorrekte spel, Saint’s Row: The Third, med utvidingspakka Genkibowl VII. Viss du vil. Medan Postal III er den typen spel som bekreftar alle fordommar folk som trur dei ikkje likar spel har mot spel, er Dear Esther er ein fottursimulator i førsteperson-perspektiv. Det er ein digital indre monolog, eit semi-interaktivt landskapsmaleri. Dessutan inneheld det holemaleri i stort tal. Dear Esther er så lite spelaktig at det vanskeleg kan kallast eit spel. Originalt utvikla som ein Half Life 2-mod, no, etter eit utal nominasjonar og utmerkingar, har thechineseroom sett sitt snitt til å tene litt pengar til mat på bordet og laga ein polert kommersiell versjon, med oppdatert grafikkmotor og ny-innspelt musikk og forteljarstemme. Men det er framleis billeg. Dear Esther er eit eksempel på eksperimentell historieforteljing som ein bør utsetjast for. Litt creepy, men på ein annan, meir subtil måte enn spel som følgjer hovudstraumen, slik som Resident Evil Revelations som nyleg kom ut på 3DS: Absolutt underhaldande sidan du ikkje har noko betre å gjere.

Postal III er ute no, PC // Dustforce er ute no, PC // Genkibowl VII er ute no, DLC til Saints Row: The Third PS3, Xbox360 og PC // Dear Esther kjem ut 14. februar, PC // Resident Evil Revelations er ute no, 3DS. 2/2012

POLITIKK

Atter en gang må vi se mot USA for håp i Europa. TEKST TORE ANDVIG Hæh, tenker du. Og ja, du har rett. Det er ingen hemmelighet at USA er dårlig stilt. Elendig stilt faktisk, men i motsetning til oss i Europa, som ikke ser mosen for alle trekronene, vet enhver amerikaner ikke bare at de sliter, men hvorfor. En forståelse den blant annet har ervervet på grunn av fremveksten av aktive grupperinger med konkrete analyser – som Occupy-bevegelsen. Dette har åpnet øynene til mange amerikanere. Etter førti år i konservativ dvale, er folket på vei ut. Årets person ifølge Time: «The Protester». 2011 har stått i protestantens tegn. Alle demonstrasjonene, opprørene og revolusjonene – fra den arabiske våren, til opptøyene i Europa, til fagforeningsbråket i Wisconsin og Ohio, til Occupy – alle har de sprunget ut av den samme konflikten: Folket har sagt at «nok er nok» til den styrende eliten. Overalt krever folk igjen frihet og mulighet til selv å være herre over sin egen skjebne. Hvorfor USA? Håpet om forandring kommer av den enkle grunn at det i USA har oppstått en bevissthet om at systemet deres er ødelagt. Erkjennelsen stammer ikke bare fra innsatsen til Occupy, men skyldes mest hvor ødelagt det politiske systemet har blitt. Wall Street utførte en svindel verden aldri har sett maken til. Ikke bare går de skyldige fri, men de har fortsatt å utbetale milliarder av dollar i bonuser til seg selv og hverandre. Når en situasjon blir såpass ekstrem, vel, da åpnes det et rom der forandringer kan skje. Og, ulikt sine hardt rammede søstre og brødre i Europa, har amerikanerne en opplagt fordel: De kan stemme på politikere som har makt til å endre systemet.

Spanjoler, italienere og grekere vet også at de blir overkjørt, men de står maktesløse tilbake all den tid det er tyske og franske politikere som sitter med de politiske verktøyene. Slik er de ribbet for mulighet til å påvirke sin egen skjebne. Eurolandene har nemlig satt egne lojale teknokrater på tronen i de mest kriserammede medlemslandene, på de folkevalgte regjeringers bekostning. Dette har blitt gjort uten noen godkjenning fra de respektive landenes egen befolkning.1 «Et kontinent med prøvekaniner» vs. «Et kontinent på vei ut av 40-års dvale» Med ledighetstall som best kan sammenlignes med tallene fra The Great Depression, er situasjonen – det er ingen grunn til å legge noe imellom – tilnærmet håpløs. Og verre skal det bli når inkompetente politikere prøver ut et massivt, økonomisk eksperiment på egne befolkninger. Det politikerne har bestemt seg for å finne ut, er om de kan å spare seg til overskudd på statsbudsjettene i en dramatisk nedgangstid. Slik er befolkningene i Europa henvist til å være prøvekaniner i politikernes enorme sosiale og økonomiske eksperiment, og de har ikke engang gitt sitt samtykke. Vi begynner å ane svaret, og som forventet fungerer ikke det som aldri har fungert før. Sparepolitikken virker ikke i Hellas, Spania eller Irland. Derimot har Island, som gikk motsatt vei, hatt større suksess. Problemet i Europa er de ledende politikernes mangel på forståelse av situasjonen de står ovenfor. Europa har ikke først og fremst et gjeldsproblem, men et arbeidsledighetsproblem og en valuta med store systemproblemer. Euroen er en felles valuta for mange forskjellige økonomier, men uten nok felles institusjoner til at de er tilstrekkelig integrerte. Tyskland og Frankrike har også designet valutaen, så de to

landene nyter alle fordelene uten å måtte ta på seg de verste risikoene.2 Situasjonen i Europa er i det hele tatt ganske langt unna det bildet de fleste medier prøver å tegne. Situasjonen i Spania er for eksempel slett ikke såå ille. Frem til 2008 hadde landet kun små underskudd, sågar stundom små overskudd på statsbudsjettene (selv i dag har ikke Spania større statsgjeld enn Tyskland målt som prosent av BNP). Men Spania hadde en boligboble, uten de nødvendige verktøyene til å bremse den. De kunne ikke sette opp renten, ettersom de gjennom euroen i praksis hadde bundet opp renten sin til å følge utviklingen i den tyske økonomien. Tyskland hadde lav rente på grunn av beskjeden vekst. Spania hadde høy vekst, men var tvunget til å ha samme lave rente. Boligboblen ble ytterligere forverret av at EU på samme tid tvang gjennom en liberalisering av det spanske finansmarkedet. Italia, på sin side, sliter med ti år uten vekst. Virkemidler for å gi økonomien et lite ekstra puff, hindres av euroen. De kunne verken sette ned renten eller trykke penger, fordi det styres av Den europeiske sentralbanken. Ei heller kunne de kjøre opp underskuddene på kort sikt for å øke veksten i økonomien (fordi de har vært gale nok til å følge euroens idiotiske regler om å holde underskuddene lave). Situasjonen i USA er på mange måter verre. Landet har gått fra å være et demokrati til et plutokrati, et samfunn der de rike styrer.3 Den amerikanske drømmen har dødd, ja, nå har selv illusjonen om dens eksistens avgått med døden. Amerikanske politikere og valg kjøpes offentlig og lovlig. Den kandidaten med mest penger vinner i 94 prosent av avstemningene. Disse pengene kommer stort sett fra plutokrater og de største bedriftene i USA. Bedrifter er forresten å regne som

personer i USA. Det har Høyesterett bestemt. De er borgere med samme rett til ytringsfrihet som andre borgere, i tillegg er penger lik ytringer og ytringer er beskyttet i grunnloven. Ergo kan bedrifter bruke ubegrenset med penger i alle valgkamper de måtte ønske. I USA forsvinner nå middelklassen i et forrykende tempo. Hundre millioner mennesker, en tredjedel av befolkningen, er kun en liten uforutsett utgift eller en månedslønn unna å kastes ut i en fattigdomstilværelse. Så hva er grunnen til at jeg likevel insisterer på at håpet kommer fra USA? Vel, for det første har USA vekket til live populismen på venstresiden, som sammen med Occupy-bevegelsen har greid å overbevise amerikanerne om hvor problemet ligger. En titt på noen ferske meningsmålinger bekrefter inntrykket: • 90% mener rike og store bedrifter har for stor innflytelse. • 66% mener det er en stor konflikt mellom de rike og fattige. • 80% vil skattlegge de rike og store bedrifter mer. • 70% vil øke minstelønnen. • 84% er sterkt misfornøyde med kongressen • 9% synes kongressen gjør en ok jobb. I Europa vet de færreste hva krisen går ut på. Da blir det vanskelig å ha en fornuftig formening om hvilke politiske tiltak som må iverksettes. Dette problemet er altså mindre påtagelig i USA. Ta med at enda flere har det ille i USA og at korrupsjonen er så synlig at venstresiden har vært nødt til å utvikle en populisme som har konsolidert og informert middelklassen og arbeiderklassen. Når du i tillegg tar høyde for at amerikanerne faktisk kan stemme på politikere med myndighet til å forandre systemet, gjør dette totalt sett USA til The Beacon of Hope, selv i dag.

1. Både i Italia og Hellas ble valgte regjeringer erstattet med teknokrater uten partitilhørighet. Disse jobber for og med ECB (Den europeiske sentralbank) for å gjennomføre innsparingstiltakene EU krever. Selv om de ikke er valgt, har de likevel fått støtte i de respektive landenes parlamenter, men ingen velger har fått sjansen til å stemme for eller mot politikken EU har satt dem til å implementere. 2. Fordi Helllas, Spania, Irland og Italia sliter, holder eurokursen seg lav, Det tjener tyske eksportører på ved at den lave uroen i praksis sørger for at eksportvarer blir underpriset, noe som stimulerer til økt eksport. Obligasjoner og statsgjeld. Hint: Felles valuta, ikke felles utstedte obligasjoner. 3. Det står svart på hvitt i et internt strategidokument i en av de bankene som nå er for store til å gå under, den ikke akkurat venstreorienterte City Group. 68

2/2012

Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. mars. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde hos haugenbok.no!

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

MALIN «KAOS» KULSETH (23): Presseansvarlig for by:Larm og Musikkfest Oslo, i tillegg til å være labelboss for Smalltown Girl (en underlabel til Smalltown Supersound), og jobber med Slottsfjellfestivalen. Har tidligere vært PR-ansvarlig i Konsertforeningen Betong. daglig leder for underageklubben Juvenile Rock Club (som ble kåret til årets rockeklubb i 2009, av Norsk Rockeforbund), og barnehagetante. Som tenåring blogget hun på fjols.blogspot.com, der hun blant annet skrev dikt og hengte ut gamle, stinkende lærere («Hvis man skulle laget en parfyme i hans navn ville den luktet kattepiss, ekskrementer fra småbarn, rullings og sur kaffe»).

2/2012

Bolle i ovnen og mange baller i lufta! Vi snakker selvfølgelig om by:Larm-pressesjef, Smalltown Girl-labelboss og Vaular-førstedame Malin «Kaos» Kulseth (23). FOTO ATLE RICHTER SCHIE

6 6 1 6 6

Vi er blitt advart mot denne samtalen fordi vi etter sigende kommer til å få kjørt oss. – Har dere? Ja, vi har hørt at du er jævlig stor i kjeften? – Det har jeg også hørt rykter om.

Fra hvem da? Fra kjæresten din, LARS VAULAR?

Rett opp og ned! – Ohhh. Ja, ikke sant. Ha-ha.

For å være ærlig har vi aldri helt skjønt hvem du er. Hvor kommer du fra? Hvor skal du? Kan du ta oss med? – Hvem jeg er? Jeg er 23 år og har ramlet inn i musikkbransjen uten å egentlig planlegge det noe særlig. Hvor jeg skal? Aner ikke. Men jeg driver og starter en del egne ting, og det kommer jeg sikkert til å fortsette med. Ja, dere kan få være med. Vi skjønner fortsatt ingenting. Men hva er egentlig greia med «Kaos-Malin», er du en rotebøtte? – Jeg er ganske rotete. Men det er en tenåringshistorie bak det navnet. Jeg kalte meg frk. Kaos da jeg begynte å blogge som 15-åring. Kaos klinger godt.

1 6 1 6

Liker du Kaosritual? – Hva er det?

NESTE SPØRSMÅL.

Hvordan kommer man seg opp og frem som 20-årig jente i en gubbebransje som musikkbransjen? – Man har dritflaks. Jeg ble oppdaget på gata nærmest. Som en fæsjen mådel liksom? – Det var da jeg jobbet med ungdomsklubben Juvenile Rock Club. Jeg prøvde å mase meg til en assistentjobb på by:Larm. Etter å ha mast ganske lenge uten å høre noe, begynte jeg å gi opp. Jeg jobbet i barnehage, og innstilte meg på at jeg bare måtte jobbe fulltid der. Men så fikk jeg plutselig en telefon rett før jul i 2009, der jeg ble spurt om jeg ville jobbe som pressesjef i by:Larm.

Fint lite eventyr. Kan du lære oss ditt beste pr-triks? – Jeg har noen jeg pleier å ringe hvis jeg skal få noe ut.

1 1 6

Hjelper det å grine seg til kulturstøtte? – Hehe.

Var det du som sto bak sytinga til Mogård Larsen? – Ja, jeg regisserte det meste i den saken. Neida, jeg hadde faktisk munnkurv. Hva er egentlig tanken bak den levende pikken-skråstrek-pølsemannen på årets by:Larm-t-skjorter? – Den gule kuken!

Skal den representere fruktbarhet? Levedyktighet? Fallos? – Designerne våre hadde en veldig klar idé om hvor vi skulle med designet. Det skulle være noe som var funny og veldig synlig. Det er jo et slags fallossymbol.

6 1 6 6

Stor falloshøyde der ass. – Ja, vi har ganske stor falloshøyde på by:Larm i år. Men du, har det noe med boller i ovnen å gjøre? – Neeei? Jo. – Hvem er det som har sladret?? Si det!

En liten fugl tvitret. – Ah, man kan jammen ikke stole på noen i disse dager. Den gule kuken har ingenting med bolle i oven å gjøre. Snakker du også med babyen, som Marianne Aulie? – Nei. Ikke enda. Men jeg har skjønt at babyen begynner å utvikle hørsel om tre-fire uker, så da kan jeg kanskje begynne.

Greit, nok foster. Nå scoret vi tabloidpoenget vårt! Er du fryktet i bransjen? Mange synes du er skummel selv om du er bitteliten. – Jeg begynner å skjønne at jeg er det. Kanskje ikke i bransjen, men mer blant folk som følger meg på twitter. De er sånn at hvis de skal møte meg sammen med venninner, så sender de en melding først og sier: «å, er du sammen med hun Malin? Jeg vet ikke om jeg tør å komme, jeg må ta noen øl først». Det er veldig mange som tror jeg er sint og sur og kjip. Det er egentlig greit det.

Pressesjef må være den døveste jobben i by:Larm. Kun forholde seg til sånne som oss og verre. Er du ute etter pulten til Joakim Haugland? – Definitivt. Jeg synes vi lett kunne byttet jobb. Så lite som han er på kontoret kunne jeg sikkert gjort begge jobbene våre samtidig. Og ja, det er ganske døvt å være pressesjef iblant, spesielt i ukene før festivalen når alle innser at de har glemt å søke om akkreditering. Tror det er enda verre enn å spille konsert, det å ha folk som griner etter gjesteliste. Særlig mediefolk som synes de er så SINNSSYKT viktige.

Skjønner du hva Joakim Haugland sier? Jeg tror det er ingen i Norge som skjønner hva han sier. – Ikke alltid. Det er veldig ofte jeg bare later som.

I hvert fall ikke etter to drinker. – Og han er så glad i å si så jævlig mye på en gang. Men etter hvert innser du at han bare sier det samme om igjen, de samme poengene og de samme historiene, bare litt vridd på. Men Joakim er en av de få som virkelig kan stille meg til veggs.

Vet du noe som vi ikke vet? – Jeg vet veldig mye dere ikke vet. Men jeg er ganske sikker på at dere vet mye jeg ikke vet også.

1 6 1

Akkurat det svarte Jens Stoltenberg også, på samme spørsmål! – Jeg vet mye om Stoltenberg også.

Men som kjæresten til Lars, får du value for penga? – Å ja, nå har vi jo kjøpt treromsleilighet på lille-Tøyen.

6 1

En liten materialist, du. – Jeg får det jeg ber om.

6 1 6

Hvem var det? – Det var en i NRK, tror jeg.

1 1 6

Hvor mange har du pult? – Jeg vet ikke.

Stemmer det som det sies at de kvinnelige musikkjournalistene er de kåteste groupiene? – Ja. Noen. Det var en gang Lars møtte meg etter et intervju og var helt rød i fjeset fordi journalisten hadde vært så pågående.

Andreas Øverland? – Ja, han er jo en veldig kåt kvinnelig musikkjournalist.

Har du mange groupies da? – Jeg vet ikke om jeg kan kalle det groupies, men det er ofte, eller ikke ofte, men det hender at folk som følger meg på twitter sender meg melding på facebook og skriver: «du er søt». Og så svarer jeg «du er lame».

Over eller under hundre? – Langt under hundre. Mellom 20 og 30.

Hvem er Norges viktigste musikkperson? – Er det egentlig noen spesielt viktige musikkpersoner i Norge? Det er mange flere jeg ser ned på, enn opp til. Jeg ser veldig opp til Lina Thomsgård fra Sverige. Hva er du mest flau over i musikkhylla eller itunes din? – Mamma og pappa har gitt ut til sammen en ganske stor bunke med plater, i diverse band. Det er kanskje min største guilty pleasure. Jeg pleier å sette det på og gaule med når jeg har hjemlengsel.

Liker du egentlig musikk? – Ganske godt, men … ganske lite også. Hehe. Neida. Jeg liker musikk. Men ikke nå for tiden. Det er lenge siden jeg har hørt på musikk.

1 6 6 1 6

Mørkt kaos-O-lemma: tryne på rød løper eller tryne på rød løper? – Jeg skulle helst gått på tryne på rød løper.

6 1 6

Hehe.

Du kjemper for underdogsa altså? – Ja. Det er noe veldig fremmed for meg det å gå på en rød løper med vilje. Liker du Underdog? Hehe.

Hva drømte du i natt? – Åh, jeg hadde kjempemange drømmer i natt! Den beste våknet jeg av fordi jeg lo. Vaskemaskinen min funker ikke for tiden. Så jeg drømte at Lars hadde lånt noen blondetruser av meg. Da var han fin.

Hva er baksiden med å ha spisse albuer? – At man lurer på om folk misliker de spisse albuene veldig.

Er du god til å slåss? – Jeg har skikkelig ofte lyst til å slåss, men jeg har aldri fått prøvd meg. Jeg har en følelse av at jeg kunne slåss skikkelig bra, selv om jeg er spinkel og ikke så veldig muskuløs.

Du har utelukkende signet kvinnelige artister og labelet ditt heter Smalltown Girl. Lukter vi et statement? – Det er ikke tenkt som noe statement, og det er vel heller ikke utelukkende kvinnelige artister, med mindre kvinner også har penis. Men det er nesten bare jenter, enn så lenge. Anana begynner å jobbe med album nå. Så har vi Carmen Villain, som jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til – en supermodell som skal «begynne med musikk». Men det er faktisk dritbra.

Men jenter kan jo ikke spille! – Jenter kan spille. Det er mange dårlige singersongwriterjenter, men det er mange dårlige singersongwritergutter også.

1 6 6 1

Hørhør!

Er du autist? – Jeg pleide å si at jeg var autist da jeg var tenåring. Men jeg tror jeg er mer nerd enn

Så du er ikke skapfeminist? – Jo.

Er du ordentlig feminist også? – Ja. Mer det enn skapfeminist. Jeg synes det er veldig feil å si at vi er helt likestilt, og jeg synes det er feil å ikke bry seg om det. Jeg kan ha sterke meninger. Jeg er ikke en aktivt utøvende feminist, men mentalt er jeg feminist.

autist.

1 6 6

Sadist? – Ja.

Vi gravde frem den gamle fjortisbloggen din og kom over noen gullkorn. – Ånei.

… dette stykket poesi blant annet: *Kremt* «Noen ganger er det lov å drepe og noen ganger er det lov å dø. Og noen ganger er det ålreit. Sånn er det bare.» – Det er faktisk et sitat fra stefaren min og moren min. De er veldig morsomme. Vi var på kjøkkenet, jeg husker ikke helt i hvilken sammenheng, men det endte med at vi sa: Noen ganger er det lov å drepe og noen ganger er det lov å dø. Og så avsluttet stefaren min: og noen ganger er det ålreit. Vi trodde det var noe du hadde lært på Steinerskolen. – Det jeg lærte på Steinerskolen er at det er lettest å skrive dikt når man bare tuller. Da fikk man alltid god karakter.

1 1 1 6

Tenker du mye på døden? – Ganske lite.

Har du noen vonde minner fra barndommen da? – Jeg har jo musikerforeldre, så ja.

Det høres ut som du har et ganske ambivalent forhold til musikk? – Jeg har det. Mest fordi det er så mye musikk som er dritt. Ok, takk. Det var alt. da sees vi på by:Larm-nach med kamillete hos deg. Adios! – Det blir koselig. Vi har jo en stor fin leilighet med stor fin balkong.

Vi lovet oss selv å ikke snakke om Spellemann men vi må spørre likevel. Hvem ville du lagt i bakken: Plumbo-vokalisten eller Kaizers-Terje? – Jeg hadde tatt Plumbo. Har ser litt spinklere ut enn Kaizers-Terje.

2/2012

“Nordisk mesterskap i Rocksang, Jordal Amfi 1958. På scenen: Per ”Elvis” Granberg”

! t e r e t n e s P o P il t n ie e v t e n n u f r a h e s is D h a r D u?

Opplev over hundre år med norsk populærmusikkhistorie, let etter dine egne minner eller vær stjerne for en dag!

Du finner Det På schous – neDerst På Grünerløkka! voksen: 90 Barn: 50 | tirs-fre: 11-18 | torsdag:11-20 | lør-søn: 11-17 | Mandag: stengt