2012-juni-trondheim by NATT&DAG

trondheim 6 - juni/juli 2012 // festival/LYKKE

N&D møter: Slutever a.k.a Karley Sciortino kari harneshaug Oslo Ess Kollen Sommerfestival Sandra Kolstad Bloksberg Andrew Haigh

MIO viser topp 10 sex i det fri

stor festivalguide Lykken er virtuell - N&D har vært på spillmesse i Austin, Texas

Amish 82 / Foto: Oscar Stoltenberg Johansen

WWW.NATTOGDAG.NO

hard feelings: amish 82 & MØTER

Tony «turbonegro» Sylvester N&D anmelder: TRAGEDY JAPANDROIDS KILLER MIKE JAE-R Weekend Dark Shadows

Lyckliga gatan? - Den feilslåtte lykkemaksimeringen i Norge post-22. juli

Natt&Dag - Siden 1988

FORTSATT NOEN LEDIGE PLASSER. SØK NÅ! www.noroff.no

(Studentarbeider)

- KUNST OG MEDIATEKNOLOGI FOR FREMTIDEN Møtet mellem dygtige studenter, lokale talenter og professjonelle fra resten av verden er en forutsetning for sukess i fremtiden. Det handler om å jobbe hardt for det du brenner for, knytte riktige kontakter og være synlig. DE BESTE IDEENE

DET NYESTE INNEN TEKNOLOGI

Som student på Noroff Fagskole får du opplæring i metoder for å klekke ut de beste ideene – individuelt og i team sammen med andre. Vi har det beste utstyret som bransjen bruker. Vi har knalldyktige lærere og forelesere som vet og kjenner til hvordan bransjen fungerer, slik at studenten hele tiden er oppdatert og får mulighet til å knytte kontakter.

Våre studieprogrammer kombinerer kreativitet med oppdatert teknologi. Solid erfaring med IT- og multimediaverktøy gir åpenbare konkurransefortrinn i et næringsliv som i økende grad etterspør spesialister.

SUKSESS I ARBEIDSLIVET Vi legger mulighetene til rette for at våre studenter skal sprenge grenser slik at de blir ettertraktet for arbeidsmarkedet etter endt studier. Mange av våre tidligere studenter har i dag gjort stor suksess i yrkeslivet. Og bak suksess ligger stor innsatsvilje og hardt arbeid.

EN SKOLE SOM TENKER INNOVATIVT Noroff er en skole i rivende utvikling. Vi presser oss selv og andre til å tenke nytt. En av grunnsteinene i vårt tankesett er troen på å dyrke sin lidenskap og få frem “nerden” i seg. Idag utgjør nerden en ny identitet i samfundet, en levende hybrid mellem teknologi, kunst og menneske. Nerd-uttrykket var før et mer negativt ladet ord, men i takt med den digitale utviklingen er nerden blitt et anerkjendende ord. Nerden er en, som har en meget spesialisert praktisk og teoretisk viten, og hele tiden arbeider med å forfine sitt uttrykk ofte i samarbeid med andre nerder.

REELLE UTFORDRINGER Du lærer best gjennom praktisk erfaring. Når du jobber med oppdrag fra ekte virksomheter, havner oppgaven automatisk i et større perspektiv. Du vil oppleve oppgaven som mer betydningsfull, og at utdanningen blir mer virkelighetsorientert.

ER NOROFF NOE FOR DEG? Ta kontakt med en av våre veiledere ved å sende epost til utdanning@noroff.no. Vi kan avtale en tid når det passer for deg!

VÅRE SAMARBEIDSUNIVERSITETER UNIVERSITY OF TEESSIDE, ENGLAND. Topp ti-listen av skoler for høyere utdannelse i Storbritannia. DEAKIN UNIVERSITY, AUSTRALIA Vunnet Den Australske Universitetsprisen. AFDA, SØR-AFRIKA En av verdens mest anerkjente filmskoler. Kvalifiserer for medlemskap i CILECT. UNIVERSITY OF GLAMORGAN, WALES Nominert til den prestisjetunge The Times University of The Year Award.

www.noroff.no

(Studentarbeider)

STIAN FIKK DRØMMEJOBBEN INNEN 3D

EVENTYRLIG FANTASY Thale handler om to åstedsvaskere, spilt av Erlend Nervold og Jon Sigve Skard, som kommer over en skjult kjeller i en hytte. I kjelleren skjules en aldri så liten hemmelighet som mange går langt for å skjule. Den unge, vakre huldra Thale spilles av Silje Reinåmo.

STUDIEBYER Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand

Gjennom riktig utdanning hos Noroff og videre studier i utlandet, hardt arbeid og stort engasjement har Stian Sørensen fra Kristiansand fått muligheten til å jobbe med storfilmer som Avatar, Harry Potter og Legenden om Narnia.

ÅPNET MANGE DØRER

NYHET (Foto: ©Euforia Film/Yesbox)

I dag er Stian ansatt i det norske spillutviklingsselskapet Funcom. Her jobber han med animasjon og motion capture på et av selskapets store satsninger The Secret World. I tillegg jobber han som frilanser på ulike prosjekter gjennom kontakter bla. i London og New Zealand. Stian trekker frem utdanning, hardt arbeid og “stå-på-vilje” som viktige suksesskriterier for å lykkes i en bransje med mange om beinet.

NETTVERK, ENGASJEMENT OG HARDT ARBEID “For å gjøre karriere innenfor 3D Design og animasjon må du ha en sterk interesse for 3D og animasjon. Og du må leke med ulik teknologi og kontinuerlig utfordre egne evner og ferdigheter som animatør og 3D-utvikler. Ellers er det viktig å delta på arenaer hvor man blir kjent med aktører i bransjen og hvor man får muligheten til å vise frem egne prosjekter og hva man kan. Konkurransen er tøff og det er vanskelig å skille seg ut. Mitt råd er derfor å tenke kvalitet framfor kvantitet, og bare stille ut de prosjektene man virkelig kan stå inne for. Ellers er det å skaffe seg relevant arbeidserfaring noe av det lureste man kan gjøre før man skal ut i arbeidslivet” anbefaler Sørensen.

VÅRE STUDIER • Grafisk Design • Filmproduksjon • Lyd- og Musikkproduksjon • 3D Animasjon og spilldesign • IT • Nettstudier

EGET PRODUKSJONSSELSKAP Jæger, Strønstad og Nordaas jobber i dag i det bergensbaserte produksjonsselskapet Yesbox Productions som Strønstad og Nordaas startet i 2004. Dette er selskapets første store produksjon, men selskapet har tidligere produsert flere kortfilmer med stor suksess. Yesbox første spillefilm «Sirkel» ble produsert i 2005 og blir regnet som en pioner blant uavhengige norske spillefilmer, da den mottok både Publikumsprisen og Ung Talent under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) samme år. I 2011 ble kortfilmen «Kjøttsår» nominert til Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.

HØSTEN 2012 ÅPNER VI NOROFF UNIVERSITY COLLEGE. • • •

Bachelor of Digital Forensics Bachelor of Interactive media - Specialisation in Animation Bachelor of Interactive media – Specialisation in Games

SØK NÅ! www.noroff.com

Noroff Event

SUKSESS SOM KOMPONIST

NOROFF INVITERER TIL

DIAMOND AWARDS 2012

Oslo: 21. juni - Bergen: 22. Juni. Tidligere Noroff student Raymond Enoksen (29 år) er en av Norges mest suksessfulle komponister innen TV og film og har laget musikk til flere av landets mest profilerte tv-serier. I disse dager er han også aktuell med musikk til storfilmen “Thale”. Stian har blant annet jobbet på følgende storfilmprosjekter de siste årene: Harry Potter, Legenden Om Narnia - Prince Caspian, James Bond - Quantum Of Solace, Prince Of Percia,

HULDERFILM TIL HOLLYWOOD

POPULÆR KOMPONIST I løpet av de siste åtte årene har Raymond vært blant de mest brukte TV-profil komponistene i Norge. - Jeg har laget musikk til flere kjente tv-serier som for eksempel Ingen Grenser, Snøballkrigen, 4-stjerners middag, Ønskedrømmen, Eurovision finalen i 2010 i tillegg til en rekke dokumentarer og spillefilmer, sier Raymond og kan fortelle om flere spennende prosjekter i tiden som kommer. - Akkurat nå lager jeg en ny musikkprofil til FBI på NRK1 og full score til et Norsk/Dansk barnedrama som heter “Barda”. Jeg er i tillegg aktuell som komponist i spillefilmen “Dunderland” som kommer på kino denne høsten. Ellers jobber jeg som arrangør for Det Norske Teatret og skal arrangere Lloyd Webbers Evita som har premiere denne høsten, sier Raymond.

KOMPONERTE MUSIKKEN TIL «THALE» (Foto: ©Euforia Film/Yesbox)

De tidligere Noroff studentene Camilla Fredrikke Jæger (23), Bendik Heggen Strønstad (29) og Aleksander Nordaas (29) står bak den norske fantasythrilleren «Thale» som 17.februar 2012 hadde kinopremiere over hele landet. Det er ikke bare i Norge at filmen vekker oppsikt, Hollywood har allerede vist interesse for filmen. Jæger, Strønstad og Nordaas har tidligere studert Filmproduksjon ved Noroff i Bergen og jobber i dag sammen i produksjonsselskapet Yesbox Productions.

INTERESSE FRA HOLLYWOOD

Raymond var delaktig i den norske storfilmen “Thale” som flere tidligere Noroff studenter sto bak.- Min rolle i “Thale” var å bygge opp et særegent musikalsk uttrykk. Jeg tok utgangspunkt i norsk folkemusikk og kombinerte det med konvensjonelle og etablerte amerikanske virkemidler, sier Raymond og understreker at “Thale” både var spennende og krevende å jobbe med. - Min gode venn og regissør på “Thale”, Aleksander Nordaas, er en fantastisk visjonær, men krever samtidig mye av musikken på et detaljnivå. Kombinasjonen av å spille inn mye musikk og stadig gjøre forandringer under tidspress var det mest utfordrende ved dette prosjektet, sier Raymond. Raymond underviser også ved Noroff i Oslo

I følge Strønstad har «Thale» skapt interesse fra internasjonalt hold. - Hollywood har vist interesse for filmen og er på jakt etter en remake, sier han. Allerede i januar ble «Thale» omtalt på en av verdens mest leste filmnettsider, Twitchfilm da den første traileren ble sluppet. Nettstedet spår norsk folklore en lys framtid. I tillegg er Thale plukket ut til filmdelen av den prestisjefulle musikkbransjefestivalen South By South West i Austin i Texas.

BESTE STUDENTARBEIDER 2011/2012. Vi priser vinnere innen Grafisk Design, 3D Animasjon og Design, 3D Spilldesign og 3D Film, Filmproduksjon samt Lyd- og musikkproduksjon. Bransjen er invitert - en anledning for å knytte kontakter for framtidig samarbeid og arbeidsrelasjoner. Oslo: Østre Elvebakke 3 - DIAMOND EXPO: 10.00 - 16.00 Wallmans Salonger - DIAMOND AWARDS: 16.30 - 23.00 Bergen: Terminus Hotell - DIAMOND EXPO: 10.00 - 16.00 DIAMOND AWARDS: 19.00 - 23.00 Facebook: Noroff Diamond Awards Se promovideo her: www.vimeo.com/42550230

Noroff Grafisk Design/illustrasjon Konkurranse

DESIGN DIN HETESTE SOMMER T-SHIRT

Vinneren får 2 billetter til ØYA Festivalen (7.-11.aug) og 3 t-shirts med vinnertrykket. Varighet: 1. Juni-25.juli

SLIK DELTAR DU:

Lag ditt bidrag - Last det opp - Del og få mest stemmer Gå inn på http://www.noroff.no/konkurranser/t-shirt

www.noroff.no

TRONDHEIM - JUNI/JULI 2012

INNHOLD

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Illustrasjon Ingrid Rognstad Uredd Kristopher Hernholm Anette Moi Andreas Tylden Marius Pålerud

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Wenche Sundt Bendixvold Rasmus Hungnes Aksel Kielland Crans Montana Even Brenden Trond Gausdal Elinor Ingemann Siri Hovland Kaldal Kari Kristensen Stein Ihle Pedersen Elise Skogrand Emma Clare Marie-Alix Isdahl Voisin Christian Forsberg Andreas Tylden Andreas Falkenberg Marte Olea Borg Maiken Bolset Ragnhild Brochmann Torgeir Blok Siren Løkaas Ole-Morten Algerøy Jan Wilhelm Andersen Martin Øsmundset Inger Lise Hammerstrøm Mathias Rødahl Karima Furuseth Håvard Ringen Fotografer Oscar S. Johansen Peter Kaaden Siri Hovland Kaldal Ingrid Pop Thomas Rodahl Dedekam

Økonomi Netledger

Festivaltid i Trøndelag ............................................................................................................................. Intervju: Synthpusene .............................................................................................................................. Topp 10 sex i det fri .................................................................................................................................... Festival: Perledykking i norskehavet ................................................................................................. Samfunn: Lykken er virtuell ................................................................................................................... Samfunn: Det blir så mørkt når du snakker .................................................................................... Samfunn: Må vi være venner? .................................................................................................................. Mote: guide til festivalsko ...................................................................................................................... Mote: bildeserie ”Slutever” .................................................................................................................... Byguide: Leder .............................................................................................................................................. Klubb & konsert .......................................................................................................................................... Uteliv ............................................................................................................................................................... Kunst ............................................................................................................................................................... Shopping ........................................................................................................................................................ Scenekunst: Symposium ............................................................................................................................ Intervju: Du skal hore mye ...................................................................................................................... Musikk: Bloksberg, Sandra Kolstad, Amish82 ................................................................................... Film: Weekend, The Cabin in the Woods, Men in Black 3 .................................................................. NATT&DAG møter Tony Sylvester ............................................................................................................

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

12 14 16 19 27 30 33 35 36 43 46 48 50 52 54 56 59 67 78

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

6/2012

Foto: GT

FORBEDRE VITNEMÅLET? VI KAN EKSAMEN.

For mer info: SMS A11 til 2242 Ring 73 88 40 20

danning 9 av 10 som søkte høyere ut star tet sine etter Sonans har allerede i forskjellig studier. Velg mellom kurs r både dagtempo, med muligheter fo m privatist og kveldsundervisning. So du trenger. hos oss får du oppfølgingen

so na ns .no/t ro nd he im

OVERHØRT

KONKURRANSE

...

En kjent langrenns- og pokermann prøvde seg på blond venninne av redaksjonen, og brukte gamle fotballspillermetoder: «Ryktene sier du ser bra ut ikveld. I call.» Dukket opp og skrøt av å ha vært på nachspiel før.

DUMDUM Boys stein torleif Bjella Melissa horn Blå prøysen

vinnere av alf prøysens ærespris 2011 vinnere av prøysenprisen 2011

aMUnD MaarUD henriK MaarUD & eriK harstaD

aasMUnD norDstoga MeD BanDprøysen goes jaZZ fire fyrer Me’n alf prøysen prøysenspelet tia og tiMen 2012 www.proysenfestivalen.no Billetter i salg hos Billettservice: www.Billettservice.no tlf 815 33 133

Køntri-artisten som reiste helt fra Whiskeytown til Oslo-området i begynnelsen av mai, ble observert på Youngstorgets ekte fiskesjappe etter stengetid. Etter å ha nektet ham servering, får kokken tilsvaret: «Jeg er David Radams», smeller det. «Hvis jeg ikke får mat så skal jeg nevne det på konserten min.» Norges mest kjente mellomstore-forlagssjef er blitt singel, og får hjelp av mediespirer til å finne dates. Det ryktes at flere av jentene ikke er stort mye eldre enn forlaget og at eventyreren skal ha fått nei av en NATT&DAGskribent. Vi heier på at det blir pole-dancing til slutt. Alfahann smalt stripper på tjukka. Da hun noen uker senere sendte melding der hun fortalte at hun hadde mistet barnet, viste han meldingen til alle på jobben og lo.

Hove

Kjære leser, Vi skal dekke festivalsommeren og trenger din hjelp. Send inn dine beste bilder fra festivaler i sommer og vær med i trekningen av flotte premier.

Bildene som velges ut publiseres på nattogdag.no ukentlig hele sommeren. God sommer! Hilsen redaksjonen

Månedens smil

David Dajani er blitt ryddegutt på Blå. Hold the press: Groupietilstander observert på Bushwick da en oslorocker a.k.a ulven du skulle ønske du var, tok en øl etter konsert. Gråtende jenter forlot lokalet i flokk. En annen oslomusiker kjent for sin gylne amulett tok seg av trøstingen av en hulkende jente.

Skjerpings

Mens vi pimpet cava i parken og laget gjøgler-ordspill på sosiale medier, var vår norsk-iranske riksyndling og NRK-reporter Amir Asgharnejad på full fart inn i et avhørsrom på Heydar Aliyev flyplass i Baku, Aserbadjan. Amir uttalte til P3 før han dro ut på sitt humoristiske korstog, at det han var mest redd for var å bli sittende alene på et avhørsrom med en gjeng politifolk som ikke kan snakke engelsk, noe som viste seg å bli en selvoppfyllende profeti. Månedens smil går til en som har testet ut ytringsfrihetens grenser i et land som ikke har ytringsfrihet. Amir jobber også med vanskeligstilte barn på dagtid.

MÅNEDENS DRINK

I forrige utgave kom vi til å trykke en feil i intervjuet med Magnus Devold. Vi skrev at han hadde vært på «KRIKfest med kristne ungdommer i Drammen», men dette var feil, festen det dreide seg om var FEST 2012, og dette er et helgearrangement i regi av Filadelfia Drammen Ungdom.

6/2012

En sommerlig Sea breeze Ingredienser: 50ml Smirnoff 21 40 ml grapefruktjuice 80 ml tranebærsjuice 1/4 lime Slik gjør du: 1. Fyll et highballglass med isbiter. 2. Ha i vodka, tranebærjuice og grapefruktjuice. 3. Pynt med en limebåt.

H * K REKLAMEBYRÅ Foto: GT/A. Juul

by:stammer

Hettisene

Du har sikkert sett dem. De går i hettegenser samme hva, samme hvor. De klikker om de ikke får ha på en hoodie. En typisk hettis sverger i tillegg til den svarte skinnjakka. Han er ikke ferdig påkledd uten. TIPS OSS om by:stammer. En by:stamme består av stammevenner som kler seg kliss likt.

trondheimtorg.no

TIDENS ÅND HVERDAGSRASISME Å bli kasta ut fra Trondheims mest trashy plass grunnet lukt må være et kompliment. Vi oppfordrer heller godt utdannede nordmenn og afrikanere til å heller stikke på Tetes Turnébuss på torsdager og generelt alle andre uteplasser enn de to uteplassene nederst i Nordre som kollektivt gikk inn for å kaste ut tre mennesker som ikke hadde gjort noe som helst annet enn å eksistere. It doesn’t matter if you’re black, brown, yellow or … uh, normal? Lukter ABBsint av dette. Vi vil med det samme påpeke at colognen Davidoff Cool Water som den ene plassen brukte som eksempel på godlukt er den verste lukta vi vet om foruten Jean Paul Gaultier Jean Paul og anbefaler heller Vulva Original. Ja, takk til menneskelige dufter - nei takk til whiskey tango.

1 1

APatisk jakt på SVin Det finnes mer enn nok annet å ta både AP og SV på enn å bedrive den unødvendige heksejakta som foregår nå. At Grete Faremo og AP kaster ut asylbarn mens strigla marxister står og ser APatisk på som SVin, er mye mer interessant enn at Jonas Gahr Støre er inhabil grunnet sitt store nettverk bygd opp av mange år med god jobbing, eller at «først og fremst statsråd, ikke kvinne» Thorkildsen har tatt en telefon for å være game mot voldtatte barn.

2 1

TELEOPERATØREN DEN NYE KREDITOREN Å kjøpe bussbillett i siste liten per sms skjer altfor ofte, og stadig flere tjenester kjøpes nå via denne tjenesten. Deretter kommer telefonregninga på herlige to tusen kroner, og teleoperatøren tjener grovt på å bli den nye kreditoren. Det er bare å kaste Mastercardet, Netcom fikser det for deg.

3 1

FYLLESHOPPING Jaså ja, vært på iTunes og handla deg East 17-låter igjen, di gamle nachspielhore.

OVERHØRT ...

Vår redaksjonsassistent Gabrielsen observert på heimertfylla med Årets Navn 2011 i Trondheim. Endte i klinings. Se bildene på nattogdag.no! Your Headlights Are On er oppløst, men i kjølvannet oppstår det nye bandet Broen. Vi følger spent med! Drink alert: BrukBar har fått drinken Jif&Tonic som inneholder blå curacau. Ja, du skjønner tegninga. He he.

1 4

RØYKESLUTT Den harde kjernen av festrøykere (som ifølge Willy Pedersen sokner til de «høyere sosiale lag», kultursegmentet, middelklasse) synes ikke røyk smaker noe digg eller ser kult ut lenger. Vel, vel. Hjalp det ikke med klikksiggen engang? Ka veit du om å knekk opp?

5 1

PASTELLMOTE Gina Tricot ser ut som en pakke marshmallows. Vi gruer oss til blåhvite norske jenter skal sporte babyrosa tights og hvite gjennomsiktige topper i månedene som kommer. Ingenting er som når en hel nasjon ser ut som et utdrikkingslag eller en prinsessebursdag. Ikke glem å toppe antrekket med en tiara.

6 1

HELHVIT MOTE Alle bloggerne går i hvite klær om dagen, skal man tro instagram og den såkalte bloggosfæren. Mangler bare ei lita hette, så er det rene Ku Klux FashionistaKlan. KKKodak-moment? Varmer opp til Sensation?

7 1

SCHAUZOFRENI / GRINERUNK Hva har skjedd med dette landet post-22/7? Hver gang vi møtes, Vinni, Kristopher Schau, kose-Knaus, inderlighetens mestere – what the fuck. Mennene er verst. Haha. «Jeg vil ikke være en sint ung mann»-syndromet? Grinerunker-tendensen.

8 1

SOMMER - ONENIGHTSTANDENES HØYTID C-date melder at kvinner vil ha sex i alkorus. Shock?! Horror?! Rettelse; kvinner ender med sex i alkorus, og vi kan skrive under på at de fleste - både kvinner og menn - hadde strøket over nittiåtte prosent av one-timerlista si om de hadde droppet det ekstra glasset.

9 1

STATSKIRKA AVVIKLES … ELLER? Fra og med 21. mai 2012 skulle ikke Evangelisk-Luthersk være offisiell statsreligion - eller som mediene beskrev: «Statskirka avvikles». Ehh? Slik som vi ser det, er alt som før. Staten betaler presten, Kongen må sokne dit, og Den norske kirke skal fortsatt være eneste tros- og livssynssamfunn med egen post på budsjettene til stat og kommuner … Er det noen som forstår noe som helst av dette? Kan ikke Siv Jensen eller noen oversette dette til litt enklere norsk?

10 1

GRETTEN GAMMEL GUBBE Vi har forresten laget låten om gretne gamle gubber som lukter kamferdrops. Den heter ”fra AKP til Frp”.

11 1 12 1

SMART NOK Vi aner en begynnende motstandbevegelse mot det nye oversynkroniserte sosial-digitale livet med konstant tilgjengelighet. Stadig flere innser klaustrofobien over det at det plinger i minst fem gadgets man til enhver tid omgir seg med hver gang en fjern bekjent finner det for godt å invitere hele vennelisten på et event eller det dumper reklame ned i innboksen. Folk skrur av eller kvitter seg med smarttelefonene sine til fordel for gamle Nokia 8110-ere eller reduserer kommunikasjonen med omverdenen til kun den prehistoriske EPOSTEN. Nye paranoia-induserende prøvefunksjoner på facebook (at du får vite når folk leser meldingene dine, at det skal begynne å koste penger for å highlighte updates, og at folk kan tvangsinvitere deg til å abonnere på updates i fb-grupper osv osv) får folk til å deaktivere kontoene sine. Og twitter er blitt kjedelig. Greit, nå er det jo bevist at digital multitasking ikke gjør mennesker mer intelligente eller bedre på nettopp multitasking, men tvert i mot korter ned attention span, gir dårligere konsentrasjon og forsårsaker distraherende og unødvendig stress. Så kanskje på tide å følge etter og bruke sommern til å avsynke seg og bonde med boka igjen. Eller bare stirre i veggen og konfrontere sine egne tanker, for de som tør det. BOLE IDOLE To utesteder i Nordre fikk besøk av politiet (Les: Razzia) der det ble funnet både dopingmidler og amfetamin, samt konfiskert kassaapparat. Alle er uskyldige til det motsatte er bevist så klart. Operasjon Gilde begynner å bli ganske heftig. Og vi som hadde planer om å kle oss ut som politi på sommerfesten, sånn som bolegutta pleier å gjøre. For dere husker hva som skjedde sist en mann på anabole steroider tok på seg en fake politiuniform? Ja, nettopp. Not to soon. Det var ikke en spøk. Dette er kjempealvorlig.

13 1

6/2012

Det var ikke akkurat vanskelig å få gutta i MIO til å kline på en photoshoot. Til deres forsvar har de gått på folkehøyskole. JA, VI VET JO ALLE HVA SOM FOREGÅR DER. Tyven, tyven skal du hete, ikke navngitt rockefrue og styreleder i rytmisk rødstrømpeforening - ikke nok med at du ramponerte en mastertutstilling, du dro tilbake til utstillinga med en minnepinne fylt med bilder av hærverket du hadde gjort. Respekt! Kudos for å troppe opp med sjampis til den fornærma kunstneren. Facebook friend request accepted? Vokalisten i et kjent nordnorsk/trøndersk hardcoreband kom med søte sjekketriks til noen i redaksjonen på Lundis etter 01.00. «Du ser streng ut, du er fin på håret da, skål!» Og sist men ikke minst: I love the dogs, yours of course. For ikke å nøye seg med en runde, går han bort til kjæresten og hvisker ham i øret: Du er en kosegutt du, du er en kosegutt. Vi bare: Hehehe(x).

Wu-Tang Clan og Onyx til Vannspeilet i slutten av juni - det er bare å ta av seg hatten for 2xS, altså Sveinung Sundli. For en TYPE!

ti frekke spørsmål til frekke hipster swingers Tekst Redaksjonen Foto Brage Smith med selvutløser Fire gutter i fjorten til førtiårsalderen bestemte seg for å danne punkband for å latterliggjøre gutter i lårkort, briller uten styrke og med longboard. Du vet, sånne som spiller synth og hører på Autolaser. Låten «Inn Te Trondhjæm» går som en farsott på Vimeo. Hei, dere! Hvorfor mobber dere folk som har lengre brett enn dere? – Vi mobber ikke, vi påpeker. Wrongboard skal ikke bæres, det skal skates. Mange har wrongboard, men ikke så mange har stått på det … Litt cred til de som faktisk bruker det! Mobber dere folk med briller med styrke også? Hvordan vet dere at brillene til hipsterne er uten styrke? – Nok en gang. Vi mobber ikke, vi påpeker. Vi har fått det bekreftet av opptil flere personer som vi anser som hipstere at de ikke har styrke i brillene sine. Vi påpeker med andre ord fakta. Når kommer det noe seriøst fra dere? – Hva betyr seriøst? Hvem bestemmer om noe er seriøst?? Er det dere i NATT&FAG som bestemmer det? Er det ikke mer homofilt å ha shortsen hengende under rompa enn lårkort? – Er det noe galt i å være homo? Hvem har sagt at lårkort shorts er noe homofile individer

bruker? Viste ikke at NATT&FAGredaksjonen er homofober! Gratulerer, dere har herved satt dere selv i bås! Og hvem har sagt at det er homofilt å ha lårkort shorts? Vi påpeker bare at vi synes det ser fint ut på jenter men om du er mann burde du revurdere å gå ut døra med så korte shorts. Det er forskjell på å by på seg selv og latterliggjøre seg selv. Gratulerer til dere som havna i NATT&DAG uten å gitt ut en eneste låt. Dette må vel klassifiseres som hipsteri? – Hipsteri/hysteri. Poteito/ potato! Vi har forresten gitt ut to låter, so fuck you! Der kan man si at dere gikk rett i fella/tråkka i salaten/bæsjet på leggen/ fikk skjegget i postkassa/tryna i varmpess! Hva feiler det dere? – Espen har gått musikkskole og vært kaptein på Klættferja som har resultert i at han er en jævel på trommer og har konstant sjøgang. Audun har spilt i korps og gått politiskolen, han er derfor en jævel på alt av instrumenter - trekkspill inkludert! Han er også en villstyring som ikke kan temmes. Audun fikk sitt første møte med musikk på Woodstock i 1993 der han så Elton John og fant ut at hipstere bruker briller. Magne aka Magnus er den med best utdanning i bandet, i tillegg til å fullføre barneskolen har han også artium i O-fag og heimkunnskap. Han skater også skateboard og har

vunnet Oppdal Open tre ganger. Brage droppa ut fra barneskolen og har vært tacoselger i Belgia. Han vant en gitar i en omgang ludo og har siden den gang skrevet og vrælt sanger. Hva feiler det DERE? Nei men sånn helt ærlig, hva feiler det dere? – Ok, la gå, Magne Boner er redd for veps, Audun er redd for kebab, Espen feiler det pent lite og Brage er redd korps. Men helt sånn særr!? hva feiler det dere!? Give us a break. Pink Floyd eller AC/DC? – Takk som byr begge deler. Men sett gjerne på Hendrix, Dylan, Sabbath og Zeppelin. De siste fire aner ikke vi hvem er. Hva er kjipest: å ikke få bli med på UT-awards eller NATT&DAG-prisen? – Like pinlig begge deler. UTAwards er dritt! Vi har jo tross alt en sang som handler om en hipster (NATT&ADG-redaksjonen) som hverken ble nominert eller invitert på UT-awards. Stilig. Hvor mange av dere har egentlig fullført ungdomskolen? – Tolv? Eller er det det som kommer etter videregående? Hipster Swingers består av Brage Smith, Magnus Bonesmo, Audun Kvam og Espen BergNilsen og har per dags dato gitt ut låten «Inn Te Trondhjæm» som blir en del av albumet Greatest Hits. De har maset seg til en spillejobb på Larvik Open i juni - more to come.

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser om ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

Mormors stue .................................... 37

Brukbar .............................................. 67

Samfundet ......................................... 42

Supa .................................................. 67

Fru Lundgreens .................................. 46

Pair’a’Dice ......................................... 57

Ricks ................................................ * 39

Frakken ............................................ * 67

DownTown ....................................... * 31

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Familien ............................................. 55

vKrambua .......................................... 68

Diskoteket .......................................... 59

Den Gode Nabo ................................. 69

Crash ............................................... * 61

Raus .................................................. 69

Cafe Løkka ......................................... 61

Bari .................................................... 69

Barmuda .......................................... * 62

Olavs Pub .......................................... 69

Vista ................................................. * 62

Lille London ....................................... 71

Blæst ................................................. 66

Kos ..................................................... 72

Bær & Bar ......................................... 66

Vega ................................................... 84

TRONDHEIM 23.-25. JUNI

500 ungdommer inntar Trondheim med: i Olavshallen FORESTILLINGER i Olavshallen KUNSTUTSTILLING på Solsiden UTEKONSERT på Dokkhuset KAMMERKONSERT på Nova FILMFORESTILLING i Studentersamfundet FESTKVELD UKM er norges største kulturarrangement for, av og med ungdom. Hvert år deltar 25.000 kreative musikere, dansere, skuespillere, filmskapere og kunstnere fra hele landet på lokale kulturmønstringer. På den nasjonale UKM-festivalen kan du oppleve 500 av de aller beste fra årets UKM-arrangementer.

ukm.no/festivalen

festivaltid i trivelige trøndelag (komplett guide på side 17) Kari Harneshaug: Mon tro om det bor en liten PJ eller Patti i denne Kari - der de fleste kvinnelige artistene (ja, vi sa ordet kvinnelig artist, og det er ikke galt i det hele tatt - det handler om stemmebånd, ikke kjønn) har gått litt mer lettbent når det gjelder komp, ligger det litt ekstra tyngde igjen hos Harneshaug. Takk og pris for det, på akkurat samme måte som «takk og pris for at PJ Harvey slapp album i fjor». Blood On Wheels (NO) 27. juli, Storåsfestivalen NATT&DAG har fått seg et ufrivillig stempel som «aktivister mot ballerock». Det er jævla synd når vi setter så stor pris på Blood On Wheels som vi gjør. Svettere og mandigere blir det ikke når vokalist Frank Reppen med en stemme langt utover internasjonal kaliber fyller mikrofonen. Vår egen musikkanmelder mente de var de neste kongene av rock etter å ha hørt bandets siste album som kom ut tidligere i år. Om du noen gang lurte på hva rock var for noe, bør du ta turen.

Susanne Sundfør (NO) 29. juni, Steinkjerfestivalen Susanne slo for alvor gjennom med The Brothel i 2010, og fikk strålende kritikker fra alle hold. Hun ble senere nominert til flere Spellemannpriser og valgte å takke nei til nominasjon i Kvinnelig Artist, for hun var først og fremst artist – og ikke kvinne. Pønkeren i Susanne skapte store medieoppslag og gjorde henne enda mer aktuell og populær. Vedder på hun solgte femti ekstra skiver på bare den uttalelsen. I vår ga hun ut oppfølgeren The Silicone Veil, som ligner fryktelig mye på The Silicon Valley. Sundfør skal spille i kirka på Steinkjerfestivalen, og kommer garantert til å spille for fullt hus, kremt kirke. Ingen tvil om at stemmen hennes trollbinder til og med de barskeste mannfolkene på Steinkjer som liker å drikke, spy og sloss.

Foto: Karl-Fredrik Von Hausswolf

Eat The Rich 24. – 25. august, Svartlamon Hvis du aldri har vært på Eat The Rich, så tror du kanskje at det dreier seg om karsk, hasj og punk, som for øvrig stemmer, men det er så mye mer! Det er gratis, du kan ta med medbrakt eller kjøpe Lamon Specials aka karsk, dahls og rødvin for en billig penge, slappe av i gresset, spise øko, for ikke å glemme stemninga! Dette er den helga i året hvor du mest sannsynlig blir kjempefull, våkner opp med hanekam dagen derpå og tilbrakte morgentimene i reggae-hjørnet. Høydepunkter fra 2011: TOALETT, Motorpsycho, hjemmelaga suppe servert fra nabovinduet, sterk karsk, reggeahjørnet, NRK og Bare Egil Band.

The Go! Team 27. juli, Storåsfestivalen Det kan sies mye om Storåsfestivalen og de rundene har vi vært gjennom så mange ganger at vi ikke gidder å engasjere oss lenger. Det som en gang var den beste festivalen i Trøndelag har bumpet betraktelig ned på lista. The Go! Team skulle egentlig spille i fjor, men siden festivalen ble avlyst har de valgt å stille opp i år. Dette er den beste bookingen deres og vi gleder oss spesielt mye til å høre låter fra debutskiva Thunder, Lightning, Strike. Sekstetten som også medvirker i spillet The Little Big Planet vet hvordan de skal lage show og happy Go! Lycky-stemning. Kanskje det blir laget Storåsbarn i år også da.

Foto: Stein Ihle Pedersen

Team Me (NO) 18. august, Pstereo I sommer tar Team Me et hat-trick under Pstereo, og rykker for tredje gang oppover på scenestigen. Det er gode tider for norsk pop, likevel minner arbeidsjernet Team Me om alt annet enn de mange norske hobbybandene som stadig virvler rundt på P3-lista, her jobbes det som bare bygdefolk kan. Sekstetten slapp i fjor høst debutalbumet To The Treetops til strålende kritikker over hele verden, og har siden da turnert kontinuerlig over hele verden for fulle hus. Bandet tar seg likevel tid til å komme tilbake til Pstereo, det vitner om gjensidig kjærleik og dedikasjon. Team me kan du også se på Bergenfest, Hove, Bygdalarm, Kollen, Ekstremsportveko, Slottsfjell, Raumarock, Sommerfesten på Giske

Peevish Penfriend (NO) 27. juli, Storåsfestivalen Det tok sin tid før Peevish Penfriend fant seg selv, og kom ut med sitt debutalbum, men da de endelig gjorde det, var det så til de grader fett. Man kan lett lures til å tro at albumet Home Foe Evengelical Boys kun er brilliant studioarbeid av produsent Jonas Skybakmoen, men etter å ha sett de live hele flere ganger i år, avkreftes det. På scenen er de også en femmer pluss på terningen uten tvil, og med vokalist Joakim Wangens rett og slett herlige stemme energisk skrikende mot oss, et post-punk band som leverer melodiøst, catchy og retro og moderne på en og samme gang, mener vi det er en skandale at ikke Peevish spiller på flere festivaler i år.

Christoffer Øien (NO) 28. juli, Storåsfestivalen Er ikke til å legge skjul på at Hr. Øien og NATT&DAG er bff’s og da Tete Lidbom nylig anmelde debutplata hans Monster skrev han følgende: «En av låtene Øien sendte inn til vurdering var ’The Wizard’, åpningslåten på Monster. Det var da og er fortsatt en av de fineste gitarbaserte poplåtene jeg har hørt siden Tiger Lous ’Oh Horatio’ fra svenskens debutalbum Sound of Crickets fra 2004. Tiger Lou var da bare 23 år, og ble raskt hyllet som et fantastisk låtskrivertalent. Christoffer Øien er 24 år når han nå platedebuterer med Monster. Har Trondheim og Heimdal fått et låtskrivertalent i broderlandets popklasse?». Vi gleder oss til å se Øien på en stor festivalscene. Fungerer det intime uttrykket like bra der som på en liten café?

Thåström (SE) 4. august, Olavsfestdagene Sist vi så Thåström live i Trondheim var stemningen så tydelig preget av angst og nerver at stemningen i salen ble deretter. Ettersom han fremførte den ene dystre låten etter den andre, og hendene hans ristet mer og mer ble hele opplevelsen anstrengende god, men også ganske krevende for de spesielt interesserte. Før Joachim

6 12

6/2012

Thåström gikk solo i 1989 ledet han både Ebba Grön og Imperiet, men det er først som soloartist at han virkelig har gjort det mest geniale i hele sin musikkarriere. Xplodera Mig 2000 var en plate åpenbart så rå og nær at de fleste kunne bli skremt. Dette blir uten tvil en kjempefin kveld, også kan man jo vurdere å dra hjem før Dum Dum Boys rekker å sette i gang med sine ti liv. Thåström kan du også se på Bergenfest

Tempo-scenen @ Pstereo Konsert, 17. og 18. august Amish 82:Synthpopbandet fra trivelige Trondheim Amish 82 har mottatt både fire og fem på terningen fra oss for to unike og fine album. Det er ikke til å putte under en saccosekk at vi er særdeles begeistret for trondjemmere som byr på annet enn rock’n’roll, og det er her Amish 82 kanskje imponerer mest. På plate møter vi de som litt smådystre og tankefulle - live er de jubalongband numer én, og litt ekstra deilige. Conurbia: De bare må oppleves. Rølpete i oppførselen, dog ganske seriøse i teksten. På Trondheim Calling datt taket ned da de spilte - det sier vel alt?

Sameblod 17. august, Pstereo Enkel og men hyggelig electropop fra vårt naboland, nylig signert på trønderske Riot Factory. Om du har hatt gleden av å se Amish 82 innenfor fylkesgrensene før, bør du definitivt sjekke ut disse også. Dette er musikk man både smiler og danser lett til.

syre.se

Partners:

PATTI SMITH GLASVEGAS LARS WINNERBÄCK THÅSTRÖM

& HER BAND

(US)

(UK)

LALEH THE HIVES MELISSA HORN REBECCA & FIONA ELDKVARN MAGNUS UGGLA ANNA TERNHEIM KAIZERS ORCHESTRA KVELERTAK KAPTEN RÖD MARKUS KRUNEGÅRD TANT STRUL DEPORTEES DEN SVENSKA BjÖRNSTAMMEN jOEL ALME jAKOB HELLMAN & NERVERNA MARCUS FOSTER (UK) NORLIE & KKV ICONA POP NAUSE jOHN DE SOHN ALINA DEVECERSKI LUNE LONEY DEAR ALEKS THE MEGAPHONIC THRIFT QULINEZ PANDA DA PANDA FRITjOF & PIKANEN VÅNNA INGET KNIVDERBY MAGNUS EKELUND & STÅLET SYSTRASKAP LINNEA OLSSON URBAN CONE …OCH BOKNINGARNA FORTSÄTTER!

Yran_helsida_NattogDag_241x360.indd 1

2012-05-15 17:05

synthpusene Affektive Amish 82 om lynne, klær, manker og DDE. Tekst Wenche Sundt Bendixvold Foto OSCAR STOLTENBERG JOHANSEN Hei, Amish 82, grattis med ny plate! Hvor tar dere inspirasjonen fra? HAHA, KØDDA. Ok, svar da. Jørgen: Alt som vi har hørt på og sett på. Snorre: Rosa soloppganger og gamle videofilmer. Bjørn: VHS. Jørgen: Den karakteristiske VHS-lyden. Snorre: Sånn Frida med hjertet i håndenlyd. Det er litt surt, men det er vakkert likevel. Jørgen: Litt ute av pitch, litt sånn inn og ut. Litt støy, Snorre: Når vi lager lydene vi gjør og sånn så kan det høres ut som sånn retrogreier, men vi mener jo det her, det er ikke en ironisk distanse til 80-tallet. Det er oppriktig. Albumtittel So We Must Meet Apart - kommentar? Snorre: Den oppsummerer vel tekstene på skiva veldig bra. Det er en tematikk som går igjen. Vi har jo noen låter som er fantastiske live og som ikke fungerer like bra på radio. Den er veldig oppriktig og aktuell for oss. Bjørn: Den er veldig nær enda, merker jeg. Jørgen: Ofte når man gir ut musikk så er det en så lang prosess fra man skriver den og produserer den til den blir gitt ut. Da tilhører det litt fortida, men det som er morsomt med denne plata er at den fortsatt sitter i kroppen. Snorre: Også høres den ut som den skal, den gir de følelsene som den skal gi. Bjørn: Jeg tror dybde er et ord som summerer opp den retningen vi har gått. Den er dypere denne gangen. Sier ikke alle musikere det? Jørgen: Jeg skjønner hvor du vil med dette, men det må jo være lov til å være ærlige. Og hvis man har lyst til å være litt tankefull og bruke det som et element i musikken, så trenger ikke det å være cheezy. Snorre: Men det meste vi gjør er cheezy. Sånn rent bortsett fra at Aston Villa vant den europeiske cupen, Madonna debuterte (med musikk …) og Rod Stewart ble rana i LA, hva var det kuleste som skjedde i 82? For dere ble vel født i 84? Snorre: Michael Jackson ga ut Thriller. Ashia ga ut Ashia. Bjørn: Falklandskrigen. Nei, det var ikke så kult. Snorre: Bjørn ble sannsynligvis unnfanga på tampen av 82. Det var kult. Jørgen: Vant Aston Villa sier du? Ja. Hvordan føles det å bli objektivisert av

en horde unge jenter i alderen 20-21 år som så vidt lytter til musikken mens de kler av dere med blikket? Jørgen: Det lover godt. Hva var spørsmålet igjen? Bjørn: Fra scenen så synes jeg det ser ganske jevnt ut jeg. Snorre: Åh, ped. ant. Du må ikke krangle på det. Jørgen: De kan godt få kle meg av med blikket, de kan kle meg av med det de vil for min del. Bjørn: Jeg er i min egen verden når jeg er på scenen jeg, så jeg kan ikke tenke på sånne ting da. Snorre: Jeg tror faktisk ikke Bjørn får det med seg. Jeg tror vi har flest kvinnelige lyttere, men det har nok med musikken og gjøre. Bjørn: Hvorfor er det sånn da? Snorre: Fordi den er veldig dansbar, også er den fin. Også tøffer vi oss veldig lite, og når vi tøffer oss er det en helt åpenbar ironi i det. Vi er ikke et veldig maskulint band på scenen. Bjørn: Vi er ikke så opptatt av det altså. Det er nok at vi vandrer rundt med swingjakkene våre av og til. Jørgen: Tidligere har det vært en del gutter mellom 18 og 25 som liker amiga og commodore som har likt elementer i musikken vår. Dere er fullt klare over at dere er alt det Eskild Brøndbo kritiserer? Med tanke på pene klær og hårfrisyrer? Snorre: Er vi det? Det er nok en sånn generasjonsting. Vi har jo litt til felles med D.D.E. Stilig … Bjørn: Men vi er betraktelig slankere. Snorre: Vi har synth-soloer i stedet for trekkspill. Bjørn: Er det noe galt i å kle seg pent da? Jeg skjønner ikke greia. Snorre: Hva er det som er så trøndersk med å se ut som en slask? Vi har alltid lett etter noen vi kan ha en beef med. D.D.E er bra vettu, for vi kan gå inn der og si at vi faen meg er mer folkelige enn D.D.E! Jeg tror de ser på oss som noen synth-pyser fra Trondheim. Vasker dere de røde J-Lo jakkene? Hvorfor har ikke gitaristen fått J-Lo jakke? Og hvor ofte går dere til frisøren? Jørgen: Bra observert. Snorre: Han har J-Lo skjorte da. Bjørn: Men vettu, det her lurer jeg også på. Hvorfor har ikke jeg fått en sånn jakke? Jørgen: Fordi du var ikke med i bandet da vi anskaffa de. Så enkelt. Snorre: Jeg går ikke så ofte til frisøren, sist gang jeg klipte meg var det Jørgen som

tok alt håret mitt med maskin. Jørgen: Amish går ikke til frisøren, vi klipper hverandre. Det ser ut som du går til frisøren, Jørgen. Ligner på sveisen til Kenneth Bolme. Jørgen: Jeg dro til Kenneth Bolme etter første gangen jeg klippa meg selv. Snorre: Du dro dit for å rette opp en skade? Jørgen: Jeg våknet opp en morgen etter Eat The Rich med en slags hanekam. Snorre: Problemet var at han laget hele hanekammen helt bak, også gikk han med caps og det så ut som han hadde en rottehale. Helt jævlig. Hvor LAMME synes dere NATT&DAG er, på en skala fra 1-10? Nå er dere ærlige! Jørgen: Jeg synes NATT&DAG er ganske lamt jeg, ass. Snorre: Dere er ganske kule og har en ironisk distanse til alt, typisk forsvarsmekanisme for da slipper dere å stå inne for noe. Men dere skriver mye kult også, så det veier opp. Jeg lander på 5. Jørgen: Jeg leser jo blekka, men det er lite tilfredsstillende så jeg sier 8. Snorre: Men du 8, det er strengt altså. Men hva skal du gi Dagbladet Søndag hvis du gir NATT&DAG 8 liksom? Jørgen: Dagbladet gidder jeg ikke plukke opp engang. Snorre: Men hvis han sier 8, så kompenserer jeg med 4. Bjørn: Jeg gir ikke tall på slikt, men jeg synes at avisen fanger opp en god del som andre ikke fanger opp da. Så sånn sett så synes jeg at ting er okei. Jeg skulle kanskje dissa dere og benyttet sjansen nå, men jeg gidder ikke. Hva må vi gjøre for å få vite hvem Douche Bagen er? Vi gjør hva som helst. Setter opp karakteren på plateanmeldelsen og alt Jørgen: Hvem som er douche bagen av oss? Må det være en av oss? Litt feigt å si at det er han som spiller sax på konsertene deres vel? Snorre: Jeg skulle til å si det, at selvfølgelig er det saxofonisten! Snorre: Hvis det var en douche bag en gang i tida så fins den ikke lengre. Vi har tatt et oppgjør med oss selv. Bjørn: Den låta kom fra en observasjon du gjorde ute på byen, Jørgen? Du så en som du syntes så skikkelig douche bag ut. Jørgen: Jeg dømmer sjeldent folk altså, men når jeg først dømmer så er det ekstremt. Ja, du var ikke akkurat hyggelig i sted. Snorre: Du kostet oss sikkert akkurat to tall i forbindelse med plateanmeldelsen.

Det meste vi gjør er cheezy. » Jørgen: Nå følte jeg meg slem så jeg gjør om til en 7-er iallfall. Hva er kjipest; å konstant få spørsmål om at dere har en stortingspolitiker i bandet, eller ikke få det i det hele tatt? For det hadde vært litt fornærmende om vi ikke hadde spurt også? Better recognize! Jørgen: Jeg synes jo det er helt uvesentlig. Jeg har jo kjent Snorre hele livet og hva man gjør på jobb det har ingen betydning. Snorre: Jørgen og jeg slutta å være fiender nyttårsaften 2000. Vi hadde en beef på ungdomsskolen. Vi var erkefiender. Jørgen: Også sendte vi julekort til hverandre hvor det sto: la oss ikke gå inn i det nye årtusenet med hat. Snorre: Og da ga vi hverandre en klem og ble venner. Kosemose<3. Dere fikk masa dere til å spille på Tempo-campen under Pstereo i år. Hadde vi vært en festival, hadde dere så klart vært headliner. Blir de tellers noe spilling? Snorre: Vi skal ikke spille noe særlig i år. Vi skal gjøre storbyene i forbindelse med albumslippet, men ikke så mye festivaler. Vi spiller ikke så ofte live, har ikke så veldig lyst til det heller. Vi hadde aldri blitt noe turnéband. Hvorfor ikke? Snorre: Jeg tror det henger igjen fra da vi starta. Veldig mye av musikken vår spres på andre måter enn band som turnerer masse og selger masse cd-er. Vi gir jo ikke ut cd engang. Veldig mye av musikken vår er ikke laget for live-sett, så det er et ganske stort sprik også på det vi gir ut og det vi spiller live. Også er godt over halvparten av publikumet vårt utenfor Norge. England, USA, Japan, Tyskland og Litauen. Jørgen: Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet for at jeg sa at dere var en 7-er på lamhetssakalaen, ass. Jeg har lyst til gå nedover. Snorre: Å se, nå softer’n opp vettu. Jørgen: Men jeg skulle bare tøffe meg da. Vil du si 5? Jørgen: Ja, 5 er bra. Da føler jeg at det vipper litt, og det er bra. Det er ingen skam å snu. Jørgen: Det er ofte at man gjør feil her i livet og da må man innse det og erkjenne det ovenfor seg selv.

Amish 82 består av Jørgen Meyer, Snorre Valen og Bjørn Boassen. Slapp sitt andre album på ett år (!), So We Must Meet Apart 25. mai, og har releasefest på Blæst med MIO som oppvarming 1. juni. Samme dag som NATT&DAG har releasefest. Uff, disse prioriteringene. 14

6/2012

chilimobil.no

Nyhet!

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris. ring for kr

0,19 per min.

Bytt til chilimoBil: få 500 KroNer eKstra å riNge for! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet. Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil! Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (2,99/MB)

Det er sterkt

topp 10 sex i det fri NATT&DAG tok med seg tre av de mest nakne i nude-diskobandet MIO for å illustrere de beste plettene å penetrere. Tekst Redaksjonen Foto Siri Hovland Kaldal

Veita ved 4Sound Trondheim har mange smågater, og du har bestandig en veit i nærheten. Ta hensyn til spontane lyster og gjennomfør en kjapp en på gata, slik de gjør i Spania. Om du ikke ønsker opplagte kikkere kan dette være noe for deg da det er ikke så mye trafikk i disse gatene, og stort sett bare lokalkjente som bruker de på kveldstid. Her kan man risikere å være i fred under hele akten, eller man kan oppleve at man får en kikker eller to. En veldig win win-situasjon. Pluss: For nybegynnere Minus: Kan møte på fulle og useriøse folk

1 1

Skogen bak Ni Muser Denne utlevde, offentlige hora byr på mye historie, så man skal være litt forsiktig med å tråkke de gamle på tærne. Et historisk sted hvor faren for å bli sett er høy. Om sommeren er bakgården på kafeen full helt frem til stengetid, så det kan være lurt å vente til etter 01.30 med å utfolde seg. Dog, om du liker tanken på å bli ferska er skumringa perfekt, da er trafikken fra E6 med på å overdøve høylytt stønning. Blant teknikker som anbefales er en kjapp doggy bak et av trærne det beste alternativet. Mye kvister og urin på bakken er kanskje ikke det hotteste. Om du ønsker å bli sett er nok ikke dette plassen du møter kikkere, de du mest sannsynlig møter på vil ringe snuten før du rekker å dra på deg buksa. Det finnes tross alt folk som blir støtt av slike ting. Pluss: Historisk grunn Minus: Svært offentlig

1 2

Parkeringsplassen ved Idrettsbygget på Dragvoll Jamført med Piren er dette det mest populære stedet for dogging/crusing i Trondheim. Ukjent begrep for deg? Kort fortalt betyr det å ha sex med fremmede på offentlige steder. Ofte avtaler man på forhånd på sosiale medier, mens andre liker å cruise rundt etter action. I doggingmiljøet er også kikkere en del av gamet. På en parkeringsplass som denne er det enkelt å parkere bilen og se på at andre har seksuell omgang. Hvis nysgjerrigperen i deg blir tirra på dogging kan det være lurt å elske med partneren mens andre ser på, og hvis du liker det kan du gå til det skrittet at dere bytter partnere, eventuelt har gruppesex. Det meste av denne hyggelige aktiviteten foregår fra klokka 21.00 og utover. Pluss: Mye aktivitet / Minus: Se opp for folk som øvelseskjører!

3 1

6/2012

Telefonkiosken i Lamoparken Aldri pult i en telefonkiosk, sier du? Telefonkiosken i Lamoparken er en av de få som faktisk står enda, og selv om den ikke brukes til annet enn kjappe dopdeals, så er det et opplagt sted for å ta seg en time out. Nå er kiosken rimelig liten, og passer best for én eller to personer. Med en heldekt vegg er den ekstremt godt tilrettelagt for onani, men like gjerne en penetrasjon med din bedre halvdel eller en tilfeldig pappenheimer du plukka opp på vei hjem fra byen. Kiosken ligger bak et tre rett ved gangveien, så om du er en synger på første verset i faget er dette stedet å begynne. Blowjobs, handjobs, og doggy er de beste alternativene til en høy og smal kiosk. Glasset på sidene kan bli litt kald mot den bare rumpa, så ta med et pledd eller lignende for ekstra komfort. Pluss: Veldig indie / Minus: Trangt

4 1

Bymarka Dette er et av de fineste offentlige stedene du kan ha sex på hvis du ønsker å være alene. Hvis du først orker å kjøre bil/ta trikken til Bymarka så kan du like gjerne gjøre en helaften ut av det. Ta med fiskestenger, pledd og noe godt å drikke. Bruker du dong, tar du med deg denne hjem – vi kaster ikke gummi i naturen altså. Bymarka er så stort at du kan gjøre akkurat hva du vil, hvor lenge du vil uten å bli hørt eller sett. Du kan også legge inn en pause med å dra til Elgsætherhytta for å spise vafler og drikke kaffe. Hvis man derimot ikke har noe i mot at folk gløtter innom så er det lurt å holde seg i nærheten av stiene, der folk ferdes. Det fine med Bymarka er at man kan ha samleie i alle mulige stillinger uten at det blir ubehagelig, akkurat slik man gjør i senga. Rundt Lianvannet er det flere spotter som egnes til et lite eventyr, det samme gjelder også Skjelbreia. Dette stedet er også populært blant eldre kvinner (lest på kvinneforum), så pass på hvor du tråkker om kvelden, kanskje ser du noe du absolutt ikke vil se. Husk for all del og forlat plassen slik du fant den. Pluss: Variasjon av stillinger Minus: Kjedelig for de mer erfarne

6 1

Djupvika Djupvika, den gamle nudisten. Våre hippieforeldre la alt til rette for at det skulle være lov til å kose seg skikkelig utendørs – dessverre var ikke naboer og joggere like gira på bare rumper som det vi er, og i 2005 ble stranda lagt ned som nudiststrand. Når det er sagt så skal det legges til at vi fortsatt kan oppdage nakne solbadere i de litt mer skjerma delene av stranda – dette gjelder også for de som liker å gjøre mer enn bare å sole seg. Etter barnefamiliene og idrettslagene har kastet inn badehåndkleet florerer det av falloser og vulvaer som former nye bidrag til Trondheim by. Mørk skog, nakne svaberg, brusende hav, alt etter smak og behov. Om man helst vil være alene er det ingenting i veien for det, men om du ønsker kikkere eller swinging, er mulighetene gode for det også. Pluss: Mulighetenes strand Minus: Populært sted for barnefamilier

7 1

Sjøbadet Sjøbadet har eksistert siden slutten av 1800-tallet, og brukes like hyppig nå som den gang da. Dette lekre konseptet består av tre avdelinger med separate kvinne- og herreavdelinger hvor man kan sole seg naken, faktisk det eneste stedet i Trondheim som tar hensyn til naturalister. Det er først etter stengetid at det virkelig blir interessant. Riktignok er det er et

5 1

lukket område, men det er lekende lett å hoppe over porten, så lett at det nesten virker som om det er meningen. Om du ikke har lyst til å hoppe over porten, er det mange fine hjørner man benytte til å seksuell omgang. Selve den åpne plassen er et perfekt sted å bedrive akten om du har et ønske om å bli kikket på, det er også der og ved veien kikkerne holder til. Det er en majoritet av menn som drar dit for å kikke eller

penetrere fremmede – damer og par oppfordres til å dra. Sjekk gjerne internett før du drar dit, så vet du om det er folksomt eller ikke. Men uansett hvilken dag du velger å dra er du sikret kikkere. Når det kommer til omgivelsene er dette et av byens fineste steder. Du ser rett ut mot Munkholmen, og er du heldig får du med deg en rosa solnedgang. Pluss: Utsikt / Minus: Overvekt av menn, mye vind

Taket på Dokkhuset Denne for de vågale. Dokkhuset har en av byens fineste uteserveringer og ikke minst så er det er respektert sted hvor respektable folk går. Det sier seg selv at om du ønsker å knulle der på en solskinnsdag, er du ganske fucked. Høhø. Men på en dag hvor det er overskyet er det muligheter for å ta en kjapp en på taket uten at du nødvendigvis blir kastet på hue og ræva ut. Ganske jazzete og urbant hvis du tør, og du får masse street-cred. Pluss: Fin musikk Minus: Vær forberedt på utestengelse

1 8

Unisextoalettet på Tulla Fisher Det er ikke alle offentlige toalett som er like innbydende som doen på Tulla Fischer. Her finnes det kun unisextoaletter, og de ligger vegg i vegg med hverandre. Toalettene er i kjelleren så det er ingen som reagerer om et par går ned trappen samtidig. Dessuten er det rent og pent der, med stemningsmusikk for å overdøve eventuell stønning. Doene er veldig små, du har ikke så mange muligheter, men det er kanskje ikke plass du er på utkikk heller. Den beste comforten lager man selv. Pluss: Muligheter for å vaske seg etter akten Minus: Små doer

9 1

Marinen Åh, du vakre Marinen. Du har tatt vare på oss i alle de år, fra vi var små miniatyrmennesker til vi er voksne og gamle nok til å gjøre det vi vil. Marinen er bestandig fullt om sommeren, og de fleste som henger her er ungdommer, studenter og ikke minst joggere. Likevel er det samleiets bestemor. Her har folk hatt sex i tide og utide, og ingen blir forbauset om de ser en hvit rumpe stikke frem bak en busk. På dagtid skal man likevel være litt forsiktige, spesielt ved lekeplassen. En annen ting å huske på er også at de fleste busker og trær er superpopulært for urinererne. Pass på hvor du tråkker og legger deg ned, sa brura. Dette er nok heller ikke et sted hvor kikkere befinner seg, og det som kanskje er mest skuffende er at ingen bryr seg om du har sex her. Likevel, vi takker Marinen for at den er her for oss. Pluss: Grønt gress / Minus: Barn og tiss

1 10

6/2012

FESTIVAL Vi mistenker en meget ekstatisk Øyagründer Claes Olsen med tårer i øyekroken. The Stone Roses (UK)

N&Ds anmelder ble så imponert at han synes det var vanskelig å skrive om deres nye album uten å bli banal. Chromatics (US)

En av årets store hypes, tross noe så smalt som old school trash metal fra verdens navle Kolbotn. 20

Nekromantheon (NO)

NATT&DAG tok spiker´n ned i festivalprogrammene for sommeren og kom opp med over 50 perler av noen artister du burde sjekke ut. TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON Ingrid Rognstad Dam-Funk (US) Øyafestivalen, 10. august Kall ham gjerne den moderne funk-ambassadøren, LA-baserte- og Stones Throwsignerte Dam-Funk har skapt en renessanse for åttitallets boogie, modern soul og electro-funk (Les: P-Funk). Det er organisk og galaktisk på en og samme tid, hvor åttitallsfunken blir gjenskapt i et nytt univers av utallige synths og trommemaskiner. Albumet hans Toeachizown er blitt en instant classic og «Hood Pass Intact» ble en hit både som instrumental og med Dam-Funk selv og gamlefar Mc Eiht på vokal. Hans siste tribute-mix til Prince er heller ikke å forakte. Alene leverer Dam-Funk sett som er langt over ålreite, men når han i tillegg har med bandet sitt, blir dette som en reise ut i rommet. Som vår venn og eks-skurk Fella ville sagt det: Denne mannen faker ikke funken.

Refused (SE) Øyafestivalen, 10. august «Refused Are Fucking Dead», synger Dennis Lyxzen på The Shape Of Punk To Come som skulle vise seg å bli bandets swansong og som til alles overraskelse solgte nærmere en kvart million uhørte enheter. Refused kan ene og alene krediteres for alt som klassifiseres hardcore/ punk i dag (ja ja ja, med forbehold) der ovennevnte plate anses som en av vår tids mest innflytelsesrike utgivelser. Så kom altså nyheten om en svært etterlengtet reunion, et karrieretrekk som kommer til å snu Øyafestivalen på hodet. «Give me beauty or give me death»!

The XX (UK) Hovefestivalen, 27. juni Vårt første møte med The XX var da de spilte på Øya i 2010, og snakk om å bli slått i bakken med umiddelbar kraft! Trioen fra London ga ut sitt selvtitulerende debutalbum året før, og fikk knallsterke kritikker fra de mest betrodde mediene. Ikke så rart for dette er et album som tre år senere fremdeles troner høyt med lun bass i bakgrunnen og gitarriff som like gjerne kunne vært tatt fra synther. Med en blanding av elektronika, indiepop, R&B og soul begir The XX seg ut i en drøm som varer helt til siste spor på skiva. På den nye skiva har indiepoperne latt seg inspirere av klubbing, så forvent deg et mer elektronisk preg denne gangen.

A$AP Rocky (US) Øyafestivalen, 9. august A$AP Rocky – som insisterer på å skrive S-en med teit dollartegn – gikk som en farsott på internett i 2011. A$AP Rocky er østkystens svar på Odd Future Wolf Gang med A$AP selv som frontmann i gruppen A$AP Mob. Med hip-hop av den nye skolen i form av broken (but still cheezy) beat, samt hans måte å forstå den gamle skolen a’la Bone Thugs’n’Harmony på, har denne unge herremannens LongLiveA$ap-mixtape blitt lastet ned på de fleste tenåringsrom i fjor – og blitt de eldre hipsternes nye fave-rapper. Plata med samme navn kommer i år, og livesettene hans sies å være like ville som ODWGKTA sine. Det lukter gull av denne mannen, så da er det kanskje like greit med det dollartegnet i navnet likevel.

Lana Del Rey (US) Hovefestivalen, 27. juni For de som fikk med seg live-opptredenen til Lana del Rey på Saturday Night Live, vil det kanskje være grunn nok til å skygge banen når hun entrer scenen, men vi vil likevel oppmuntre deg til å gi det et forsøk. Få artister kan skilte med så stor oppmerksomhet på så kort tid, og noe må da ligge til grunn for all denne hypen. Selv ga vi skiva en lunken anmeldelse, men kan ikke annet enn å fryde oss ved tanken på alle som kommer til å synge med på «It’s you, it’s you, it’s aaall for youuu». Så høy blir pop- og guilty pleasure-faktoren at selv det mest hardbarka kredhuet risikerer å få et par gode Eurovision-frysninger og synge med.

A-laget (NO) Vannspeilet, Hove 29. juli, Sommerfesten på Giske Disse mangler hverken selvtillit, hype eller tilstedeværelse og er kjent for å levere på scena. Store P leverer noe av det heftigste av sofistikert gangstaraplyrics, og vi gir trioen ekstra kudos for at Girson alltid ender opp i baris. Tredjemann, Vågard, fronta coveret vårt for to måneder siden og evner på snodig vis å løfte flåkjefta ignorant-rap til en slags kunstform. I tillegg har han gjort bergensdialekten sexy. Det er kanskje enda mer imponerende.

M83 (FR) Hovefestivalen, 29. juni En hardbarka fan minnes M83 på amfiscenen for tre år siden, en konsert som til tross for et drømmeaktig sett med låter var noe kjedelig for hans vedkommende, ettersom sjefen selv fokuserte mer på dama han hadde ovenfor seg på scenen enn publikummet som hadde møtt opp for en reise gjennom en stjerneklar natt tilbake til 80-tallet, tenårene og uendelige gressletter. Nå har imidlertid Anthony Gonzalez strammet opp både bicepsen og liveperformancen og stiller med fullt band og en slagkraftig perkusjon som løfter samtlige signaturlåter opp mot nye høyder. M83 har åpenbart nytt godt av forflytningen til Englenes By, både i arbeidet med den nyeste dobbeltskiva, men enda mer merkbart på scenen. Tips: kom tidlig for å se han flekse litt ekstra for hver streng han slår på gitaren. Lov med litt LA-value for penga.

Highasakite (NO) Hovefestivalen 29. juni, Ranglerock 13. juli, Fjøsfestivalen 21. juli, Utkantfestivalen 27. juli, Sommerfesten på Giske 28. juli, Øyafestivalen 9. august, Sildajazz 11. august, Pstereo, 17. august Det er intet nytt under solen at Highasakite er NATT&DAG-favoritter. Med Ingrid Helene Håviks rene og inderlige stemme vakkert akkompagnert av Trond Bersu på trommer og Øystein Skar på tangenter, er dette noe av det mest spennende som har skjedd på pop-fronten her til lands den siste tida. Plata All That Floats Will Rain fikk da også en femmer på terningen av oss. Oppsummert: Moderne indierock (les: pop) med referanser til den gamle stoner-rocken og ryddig lydbilde med støy kun der det trengs.

Chairlift (US) Pstereo, 18. august Fra å ha prøvd å forstå åttitallet i 2006 med førstealbumet Does You Inspire You som endte i lunkne mottagelser, leverte Chairlift et andrealbum i fjor som ikke bare var gjennomtenkt og vel gjennomført, men der de klarte å få med seg det viktigste åttitallet har å by på. Elektropop med jentestemmer trenger ikke behage alle og enhver, og det er her Chairlift skiller seg ut: stemmen til vokalist Caroline Polachek høres ut som en blanding av Annie Lennox, Shirley Manson og Saffron.

6/2012

FESTIVALGUIDE Brandt Brauer Frick (DE) Hovefestivalen, 27. juni En innvending mange har mot house og elektronisk musikk generelt er den klassiske setningen «de spiller jo ikke instrumentene selv!», bare spør en hvilken som helst rocke-kid på Hove. I 2009 dukket det opp en video på youtube av tre stramme tyskere i dress som lagde house, men som faktisk gjorde alt selv, helt ned til repeterende piano-hooks og perkusjon. Kanye West digget den og resten er klubbmusikkhistorie. Siden den gang har Brandt Brauer Frick utviklet seg til et helt houseensemble (verdens første?) på åtte stykker, men til Flekken blir kun kjernen med, ja, du rettet riktig: Brandt, Brauer og Frick. Uhyre dansbart.

Maya Jane Coles (UK) Hovefestivalen, 28. juni Det er vanskelig å booke noe mer tidsriktig enn det Hove gjør når de huker tak i et av de mest omtalte housenavnene om dagen: Maya Jane Coles. Den lille London-Dama med den kule sveisen og tatoveringene har linet opp kvalitetssingel etter kvalitetssingel, før hun nådde et foreløpig karrierehøydepunkt med en drøy DJ KicksMix tidligere i år. Vi sitter litt med følelsen av at dette kan bli det aller beste du kommer til å oppleve på dansemusikkfronten på festivaler i sommer, så kjenn din besøkstid.

Nicolas Jaar (US) Øyafestivalen, 10. august Hvor sakte kan dansemusikk gå før det ikke er dansemusikk lengre? Sakte, mener chilensk-amerikanske Nicolas Jaar, som plasserer de fleste låtene sine rundt 100 BPM (beats per minute), langt lavere en vanlig klubbmusikk som ligger rundt 120-130. Likevel kjenner vi at det rykker litt i dansefoten når vi setter på den glimrende langspilleren Space Is Only Noise fra i fjor, som ble sluppet til jubel fra en samlet presse og nådde helt til topps på listen til Resident Advisor over fjorårets beste skiver. Groupietips: Han studerer komparativ litteratur. Les deg opp, kvinne.

Snoop Dogg (US) Hovefestivalen, 28. juni Jaja, gamlefar-gangster med museflettene er jo Norgesvenn blitt! Siden sist har han vel rukket å skrive en låt eller to for pornobransjen også. Legender har det med å få lov til å lækse litt på laurbærene, og vi tilgir Snoop for å stå litt i skyggen av sitt gamle seg om dagen. Forrige gang vi så Snoop rappe én halv låt på nattklubb i Saint Tropez med Paris Hilton diltende rundt som den mest rumpeslikkende groupien, var det likevel en Snoopern i levende live, og vi regner med at det blir en opplevelse å sjekke ham ut på Hove også. Får bare håpe han kommer seg forbi tollen.

Rihanna (US) Kollen, 29. juni Rihanna er vår tids Madonna, på den tiden Madonna var sin tids Madonna, altså før hun ble en tilsminket leverflekk av en muskelbunt. Og for alle dere der ute som mener Lady Gaga eier denne tronen: fuck you. Denne solbrune bomben av et kvinnemenneske kommer til å sette fyr på Kollen. (I billedlig forstand, ikke fysisk. Med mindre en av de evinnelige jointene hennes tar fyr i gresset, vel og merke.) Active Child (US) Hovefestivalen, 27. juni Melodrama-alert! Men garantert en vakker opplevelse om du er i riktig bakrusromantisk humør. Active Child har med seg harpe på scenen og synger med sin klassisk skolerte koriststemme over lydbilder som kommer til å bli stående som markør for tidsånden anno 2010-tallet: episke elektroniske landskap av strømmende minimal r&b og post-dubstep – og melankoli, melankoli, melankoli.

Heyerdahl (NO) Øyafestivalen, 11. august I skrivende stund har ikke det nye oslobandet Heyerdahl livedebutert, så vi vet ærlig talt ikke hva du kan forvente deg av denne konserten. Men mye virker lovende ved popindiegutta. Med medlemmer fra band som Beezewax, Hiawata! og Accidents Never Happen er det iallfall ikke noe i veien med cv-en. De skal gi ut singel på et nytt label fra gjengen rundt The Killers, og debutplata – innspilt på Kråkernes fyr og inspirert av de «små norske historiene» – høres ut som en blandings av Simple Minds, Ultravox og Brian Eno.

5 Turbonegro (NO) Kollen 30. juni, Bergenfest 23. juni, Malakoff 21. juli, Måkeskrik 27. juli, Klubb-Pstereo (Byscenen) Turbolente tider med hest, sykdom, to slappe album på rappen, tom trommestol og Idol-Hertis’ evinnelige reise mot Gud Kveld Norge. «The Age Of Pamparius» er nesten tjue år siden. Shiiiit. Men med briten Tony Sylvester ombord på ny skute gleder vi oss til nytt seilas med Happy Tom, Euroboy og Rune Rebellion, og la oss håpe det blir like fett som releasefesten til Prince Of The Rodeo-sjuern på et stappfullt Råkkern en gang utpå nittitallet. Etter en hyggelig prat med Tony og etter at vi bivånet ei litta back-to-roots-konsert forrige måned, har trua kommet tilbake, og punken i deathpunk ser ut til å ha funnet fotfestet igjen. «Where’s the fucking cash?!»

6/2012

Iceage (DK) Hovefestivalen, 26. juni Superhypet punkrock fra Danmark. De aggressive tenåringene i hvite tennissokker og collegegensere som brøler «You’re nothing» til publikum mellom låtene er femten år for sene ifølge de mest hardbarke puristene, men hylles i Pitchfork og New York Times for å ha fornyet sjangeren. Var By:Larms største snakkis da den første konserten gikk helt ræva, og den andre var helt sinnsyk (ifølge fansen), så her vi å gjøre med et live-wildcard.

Anja Viken (NO) Kjørrefjordfestivalen 14. juli, Bygdalarm (klubblarm) 7. juli, Bergenfest, Brakstock, Periferifestivalen Så sent som i oktober gikk Anja Elena Viken rundt i Bergen som en vanlig tjueåring. Ålreit, det gjør hun kanskje ennå, men så sent som i oktober var det iallfall ikke tvingende nødvendig å putte henne på coveret av NATT&DAG, noe Bergensredaksjonen så seg nødt til å gjøre i februar. Hun puslet med sitt, hørte litt på jazz i sokkelleiligheten sin og studerte sånn passe motivert på lærerskolen. Så hva skjedde? Hvorfor ville det plutselig være en unnlatelsessynd av verste sort om vi ikke hev oss rundt og gjorde covergirl av henne? Vel, det begynner med noen kids som hiver egg. Dette skjedde: Anja bor hjemme hos moren sin. I fjor sommer, kort tid etter at hun fylte tjue, skal hun på byen og har, om ikke pyntet seg, så iallfall kledd seg opp i dertil passende gevanter. På veien får hun øye på noen kids som gjemmer seg oppe i noen busker og peprer folk som går forbi med egg. Hadde dette skjedd bare noen måneder tidligere, da hun fremdeles var tenåring, ville Anja syntes at dette var en fet ting å gjøre. Nå griper istedet panikken henne: «Jeg bare: Ey, gutter! Ey, ikke kast på meg nå. Jeg skal på byen. Jeg ringer politiet, jeg lover. Jeg ringer!». Hun tar opp paraplyen, som et skjold, og løper, mens hun tenker: «Faen, Anja, ti år gamle kids, og du er dritredd. Nå har du nådd bunnen.» Vel hjemme igjen setter hun seg ned og skriver den passende titulerte «Gatekredibilitet», låta som i særklasse har fått flest rotasjoner på N&D-Bergen-kontoret det siste året. Live? Tenk deg John Olav Nilsen i drag.

First Aid Kit (SE) Pstereo 17. august, Øya 11. august, Døgnvill 23. august, Rått&Råde 24. august Takk for svenskene! De kommer til Norge for å skrelle bananer, feste hardt som ingen andre kan og stepper inn blant headlinerene når andre ikke klarer å nå opp. Søstrene i First Aid Kit spås en stor fremtid, en internasjonal fremtid. Folkduoen som startet opp i 2008 ga ut debutplaten sin The Lions Roar i januar og har i løpet av kort tid blitt omfavnet av både bransje og fans. Sukkersøtt, yndig, sjarmerende og veldig kreeed.

Young Dreams (NO) Øyafestivalen, 10. august I 2010 fikk Mikal Telle, sjef i Tellé Records, som blant annet har Röyksopp, Annie og Kings of Convenience på samvittigheten, tilsendt et knippe mp3-filer han siden har omtalt som «den beste demoen jeg noensinne har mottatt». Demoen besto av fire spor og var signert Matias Tellez som hadde puslet med «noe litt større» enn den mer beskjedne singer-songwriter-tradisjonen han lenge hadde forvaltet med slik en kyndig hånd (Tellez ble blant annet Årets Urørt som 18-åring i 2008). Nå var imidlertid tiden inne for å mønstre et større mannskap. Med utestedet Vamoose! (RIP) som sosialt omdreiningspunkt og en så eklektisk gruppe artister som High Llamas, Brian Wilson, Stravinsky og Waldo de los Rios som emulerte forbilder, ble Young Dreams – et noe løst definert bandkollektiv – sjøsatt. Den autorative musikkbloggen Refinery29 omtalte dem som et «Fleet Foxes put through chillwave delay pedals» og traff godt med den karakteristikken. Ingen snau oppgave å videreføre så intrikate komposisjoner i live-format, men med et snaut dusin medlemmer/band-assosierte å dra veksel på, går det nok bra likevel.

John Maus (US) Øyafestivalen, 9. august John Maus er en sammensatt skrue: Radikal filosof, Ariel Pinks tidligere makker og ifølge mange mannen bak et av fjorårets beste album. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er en hyllest til Badious revolusjonære tekster, med Maus tunge, dystre, autoritære stemme over Moroder/Jarre/Vangelis-aktig synthpop, ispedd inspo fra middelaldermusikk, actionfilmsoundtrack og (selvfølgelig) kjærlighet. Maus gjør et forsøk på å få folk til å føle noe mer enn det de blir tilbud i havet av apolitisk, ironisk blogrock. Kjent for intense enmanns-liveshow der han står og brøler over egne låter uten band eller annen backup. En act folk enten elsker, eller ikke skjønner en dritt av (Maus egen kommentar: «If I can get up there and nearly have a heart attack every night, if a human being can push themselves to the absolute limit of their physical existence and people can still go ’What’s the point?’, then that’s the point! To point out how we can’t take our existence for granted.»)

Chromatics (US) Øyafestivalen, 10. august Fem år brukte Chromatics på sitt siste album, og da det endelig kom ble N&Ds anmelder så imponert at han synes det var vanskelig å skrive om det uten å bli banal, men tydde likevel til ord som «liv» og «død». Nuvel. Nå dreier det seg ikke om noe vi aldri har hørt før, det er bare et av de mer vellykkede og perfeksjonerte stykkene lyd som er kommet fra Italians do it better-labelets uuttømmelige hvelv av nedbrutt vinyl og alltid skakke, alltid vakker-melankolske, alltid sexy italodisco/synthpop. Chromatics har tatt over stafettpinnen etter Glass Candy, som har mistet litt mojo i det siste som IDIBs beste artister, og vi kan bare håpe de er like hotte på scenen som Ida No og Johnny Jewel.

Thurston Moore (US) Øyafestivalen, 8. august Den godt over to meter høye, godt over 50 år gamle New York-gudfaren av støyrock er glad i Norge – spesielt Øyafestivalen. Denne gangen kommer han dessverre uten følget i Sonic Youth, som i disse dager er inne i uviss fremtid grunnet en skilsmisse mellom Moore og bassist Kim Gordon. Men herregud, fyren duger solo, to glimrende plater de siste fem årene burde være bevis på det. Skulle det likevel ikke være nok, kan du få med deg Sonic Youth-gitarist Lee Ranaldo på Blå 12. + 13. juni, og eksen Kim Gordon på samme sted 2. juni. Nevnte vi at han er singel? (To soon?)

MEW (DK), KAIZERS ORCHESTRA, SPIRITUALIZED (UK), RAGA ROCKERS GRANDADDY (US), FIRST AID KIT (S), JONAS ALASKA, BIG K.R.I.T (US) DEN SVENSKA BJÖRNSTAMMEN (S), KYLESA (US), AVI BUFFALO (US), STEIN TORLEIF BJELLA, TEAM ME, JEFF THE BROTHERHOOD (US) RUSTIE (UK), MIKHAEL PASKALEV, TOTALLY ENORMOUS EXTINCT DINOSAURS (UK), CHAIRLIFT (US), HIGHASAKITE FREMMED RASE FREMFØRER “PISSPREIK”, SIGURD JULIUS, SWEDEN, DRIVER DRIVE FASTER (UK), SAMEBLOD (S), EYE OF HORUS CONURBIA, BLOMST, KARI HARNESHAUG, AMISH 82, FLASHBACK CARUSO

TIBE T:ØMMERMENN foto: Geir Mogen

TRONDHEIM, MARINEN 17. OG 18. AUGUST 2012 FESTIVALPASS KJØPER DU PÅ BILLETTSERVICE.NO OG PSTEREO.NO

FESTIVALGUIDE Bon Iver (US) Øyafestivalen, 11. august For noen var det første møtet med Bon Iver hans debutplate, For Emma, Forever Ago, men det var med sitt selvtitulerte andrealbum at Bon Iver gikk fra å være en passe godt skjult indieskatt til å bli allemannseie. En ting er at plate nummer to er mye, mye bedre enn debutplaten, men det er hvordan Justin Vernon har laget musikken som virkelig er imponerende. Han må være en av de første i indieverden som bruker dubbla basskaggor, det gamle metalltrikset, og likevel får det til å høres så fint og riktig ut. Siden den tid har han prestert å bryte lovene for tid og rom ved å vinne «årets album»-priser med samme album to år på rad, gitt ut et nytt album, og skapt en renessanse for følsomme gutter i flanell. Da Bon Iver sist spilte i Oslo ble det utsolgt før noen egentlig rakk å summe seg, så benytt anledningen nå, det kan bli lenge til neste gang.

Ceremony (US) Øyafestivalen, 11. august Da vi ved en tilfeldighet så Ceremony i London for to år siden satte vi både pinten og blodpuddingen i halsen, i det tidenes mest (anti)karismatiske frontfigur siden Ian Curtis, slukte mikrofonen hel og kastet seg ut fra et tre meter høyt PA-anlegg. Igjen på scenen stod to skjeggete tidsriktige slubberter og en ladyboy med gothsminke som var i ferd med å knuse gitaren sin. Et merkverdig band dette, som henter inspirasjon fra både 80s straight edge, HC/power violence, og dopbefengt britisk new romantic. Og heldigvis et band som vet å levere live show (hva er det for noe?). This is hardcore.

EL DOOM & THE BORN ELECTRIC (NO) Øyafestivalen, 8. august Egentlig burde vi holde oss for gode til å fronte El Dooms nye progaffære, The Born Electric, som i fullt alvor mener at Iron Maiden er historiens verste band (fy!). Men det er nå slik at god musikk skal ut til folket. Organisk, musikalsk og et herlig liveband. Pluss for trommesettet.

Janelle Monáe (US) Slottsfjell, 19. juni Amerikanske Janelle Monae blir skrytt hinsides mye av. Hun er blitt beskrevet som nye Erykah Badu, og flere mente at hennes opptreden på Øya ifjor var den ubestridt beste av dem alle. Er du RnB- eller soul-fan, eller bare «vanlig musikkinteressert», bør du derfor sørge for å være det det skjer i år.

Maribel (NO) Hovefestivalen, 26. juni Nå som Serena Maneesh er på hiatus, har Maribel tatt over tronen som Norges beste shoegazeband. Vi fikk servert en saftig live-opptreden under Årets Beste-prisen i februar, og gleder oss til å se de ute i sommervarmen. Der det er støy er det håp.

Bushman’s Revenge (NO) Øyafestivalen, 10. august Hvorfor dette bandet ikke er på alles lepper aner vi ikke. De har i rundt fem år blandet hardrock med jazz og «fri musikk» på en utsøkt måte, og kom nettopp ut med to nye album – langspilleren A Little Bit Of Big Bonanza (med fantastiske låttitler som «Jeg Baker Kokosboller» og «Hent Tollekniven Ivar, Det Har Stranda En Hval») samt coverplata Never Mind The Botox. Gled deg til en konsert med rock i fri utfoldelse.

Nekromantheon (NO) Hovefestivalen 27. juni, Øyafestivalen 10. august En av årets store hypes, tross noe så smalt som old school trash metal fra verdens navle Kolbotn. Dette er altså ungkarer med lidenskap for gammel Slayer og Dark Angel som garantert vil gjøre susen i solsteika. Patronbelter og Nike Air Force!

5 6/2012

Anna Ternheim (SE) Sommerfestivalen på Giske, 28. juli Sommerfestivalen på Giske er ikke snauere enn at de har www.verdensbestefestival.no som nettadresse, men med bookinger som dette lar vi det passere. Vi kunne kalt henne Sveriges Ane Brun om det ikke var for at Ane Brun er såpass svensk hun også. Åkkesom, «To Be Gone» fra 2004-skiva til Ternheim, Somebody Outside, trumfer stadig alt annet som er blitt produsert på begge sider av grensa.

5 Patti Smith (US) Olavsfestdagene 30. juli, Bergenfest 23. juni Okei, Olavsfestdagene bruker kirkepenger og offentlig støtte på pop/rock til konsertprogrammet, og de andre trønderske festivalene er dødssure fordi de ikke har et like bra program selv. Liker ikke å bli pissa på vi heller altså, men uansett så er dette den trønderske festivalen med flest spennende bookinger. Rockens førstedame, Patti Smith har rukket å fylle hele 65 år, og har siden hun ga ut albumet Horses vært en svært viktig skikkelse. Hennes singer-songwriterkarriere er gjennomgående kjent, og med låta «Because the Night» åpnet hele verden sansene. Dette er for øvrig en av låtene som har blitt mest remikset gjennom tidene, spesielt på 90-tallet av syngedamer med ulike trance-beats. Fet booking, sier både mor og datter.

Ole Christan Haagenrud (NO) Grieg in Bergen-festivalen, 2. juli Haagenrud er knapt 23 år gammel (f. 1989), men har allerede markert seg som en av Norges fremste pianister, ikke minst hjulpet av at Leif Ove Andsnes har tatt ham under sine vinger. Guttungen har da også en del å slekte på: Hans bestefar, Henry Haagenrud, er regnet som en av Norges ypperste akkordpianister, og hans far, Per Gisle Haagenrud, har spilt fiolin i Bergen Filharmoniske Orkester i alle år. Denne, og tre påfølgende kvelder, byr Ole (delvis i tospann med fiolinisten Dalia Dedinskeite fra Litauen) på klassiske stykker av blant annet Haydn, Beethoven, Piazzolla og Arvo Pärt. Grieg in Bergen er en tiukers lavintensitetsfestival fra 18. juni til 25. august med konserter hver mandag, onsdag, fredag og lørdag.

Prodigy (UK) Parkenfestivalen 18. august, Bergen Calling 16. august En av de feteste opptredene på Roskilde i 2010 var Prodigy på kveldinga. Med fri flyt av bagdrops og den ene monsterhiten etter den andre, danset hele den Orange Scene i over en time. Nå blir kanskje ikke stemninga helt den samme når sceneplassen fylles av rånere fra 90-tallet og heimert, men med så mye backingtracks kan det vel umulig slå feil. Vi slår et slag for Prodigy, pionerene innen big beat. Takk for at dere var med på å høyne musikkvaliteten på 90-tallet, det skal vi aldri glemme.

Tortoise (US) Slottsfjellfestivalen, 20. juli Noen konserter krever det lille ekstra av lytteren, men til gjengjeld er belønningen som regel stor. Vi mistenker at Tortoise på Slottsfjell blir en slik opplevelse. I over tjue år har de vridd seg unna kategorisering, men hvis vi sier at de på et eller annet tidspunkt har delt medlemmer med band som The Sea And Cake, Slint og bandet til Bonnie «Prince» Billy, gir det deg kanskje en idé. Ikke aktuell med noen verdens ting, bortsett fra at de er et veldig bra band.

Teenage Fanclub (UK) Bygdalarm, 6. juli Europas fremste eksponenter for musikalsk fønvind møter Øystese midt i Hardangerfjorden. Det skulle legge til rette for et sjeldent harmonisk ekteskap tuftet på milde vokalharmonier, skotsk melancholia, britisk meloditeft og epletrær i full blomst. Alt hva hjertet begjærer! Sjekk også ut Spildemost når du er i strøket, verdens beste eplemost fra den lokale Spildegarden. Vi lover deg, eplejuice blir aldri det samme.

Nils Petter Molvær (NO) Slottsfjellfestivalen, 21. juli Mmmmmolvær! Synes du jazz vanligvis er slitsom saksofononani er dette noe for deg. Nils Petter Molvær lager kosejazz – så dus at det nesten blir en parodi, men heldigvis er han en så dyktig musiker at det alltid høres bra ut. Det er lett å glemme hvor stor denne fyren er innenfor visse sirkler, men 200 000 solgte av én og samme plate burde gi deg et hint. Så kompetent er han at han får lov til å avslutte hele festivalen, med en unik konsert etter mørkets frembrudd. Vi har ett ord, og bare ett ord, til deg: stemning.

The Stone Roses (UK) Øyafestivalen, 8. august Snart må da Øya gå tomme for storheter fra overgangen mellom 80- og 90-tallet, eller hva? Neida. På ingen måte. Og godt er det. For i år krokes det opp med storfavoritten over alle storfavoritter, The Stone Roses, som i sin tid ledet an, sukk, Madchester-bølgen: Selve synopsen av sommermusikk dette, tungt inspirert av både klubbmusikk, blues og California anno 1967. Vi mistenker en meget ekstatisk Claes Olsen med tårer i øyekroken.

Lindstrøm & Todd Terje (NO) Øyafestivalen, 8. august To nordmenn som er mye større i utlandet enn det de noen gang kommer til å bli i Norge. Våre hårete hvite ben takler ikke DISCO like bra som de gjør der ute. Hvorfor denne nye disco-bølgen oppsto akkurat i kalde kjipe Norge aner vi ikke, men vi er utrolig stolte av å ha det som eksportprodukt. Det er dette og Salmalaksen.

Mazzy Star (US) Øyafestivalen, 8. august Mang en ung melankoliker har mistet sin vanskeligstilte møydom til «Fade Into You», selve ur-klinelåta. Derfor burde det bli et gledelig gjensyn for mange nå som Mazzy Star har funnet tilbake til hverandre og turnerer igjen. De tok 90-tallets shoegaze-bølge på kornet, men gjorde den i en popvariant, og skaffet seg noen millioner fans og et par hundre etterligninger på veien. Vokalist Hope Sandoval er alltid like urørlig og down (det ser konstant ut som noen har kjørt over katten hennes for fem minutter siden), men det funker, så lenge musikken er så forbanna bra.

The Devil’s Blood (NL) Øyafestivalen, 9. august Tross ubegrenset mengder med top notch tjall og andre kreativt stimulerende godsaker, har nederlandsk rock ikke akkurat hatt mye å vise til annet enn ett og annet garasjerockband og progrock-gjøglerne Focus. The Devil’s Blood derimot har snudd på rockeflisa med übercatchy 70-talls inspirert djeveldyrkende psychrock. Neuken in de keuken, som vi gleder oss. Har du fyr?

Little Dragon (SE) Kollen, 30. juni Disse svenskene altså. Vi aner en sniksvenskifisering av landet. De kommer hit til landet i hopetall, stjeler våre underbetalte caféjobber og mindre tiltrekkende kjæresteemner, før de reiser tilbake, rike på penger og dårlig sex. Men de får det til, det skal de ha. Her har de stablet på beina et Gøteborg-band som har samarbeidet med Gorillaz, fått med en låt på Fifa og som kommer til å få Kollen til å danse enda mer enn av Rihanna. Mens vi har hvem da? Jarle Bernhoft?

Kjøp billettal.pdåk roskilde-festiv

BJÖRK/ISL BON IVER/US THE CURE/UK MEW/ DK THE ROOTS/US BRUCE SPRINGSTEEN & THE E STREET BAND/ US JACK WHITE/ US

AMADOU & MARIAM/ MALI APPARATJIK/ INT BEHEMOTH/ PL RUBÉN BLADES/ PAN THE CULT/ UK SIVERT HØYEM/ N PAUL KALKBRENNER/ DE ALISON KRAUSS & UNION STATION feat. JERRY DOUGLAS/ US M83/ FR MAC MILLER/ US MACHINE HEAD/ US MAGTENS KORRIDORER/ DK MALK DE KOIJN/ DK JANELLE MONÁE/ US NASUM/S LEE RANALDO/ US REFUSED/S SANTIGOLD/ US THE SHINS/ US SPLEEN UNITED/ DK LARS WINNERBÄCK/S WIZ KHALIFA/ US 120 DAYS/ N THE ABYSSINIANS/JAM ADDISON GROOVE/ UK ALABAMA SHAKES/ US THE ALAEV FAMILY/ ISR/TJ SAM AMIDON/ US AMSTERDANCE feat. JESSE VOORN, DENNIS CHRISTOPHER and SAM O’NEALL/ NL ANALOGIK/ DK ARAABMUZIK/ US ARS NOVA/ DK A$AP ROCKY/ US BALOJI/ CD BARONESS/ US THE BARONS OF TANG/AUS BELLOWHEAD/ UK BERNHOFT/ N BIG K.R.I.T./ US BLITZ THE AMBASSADOR/ GHA BLONDES/US BOMBA ESTÉREO/COL BOWERBIRDS/US JAKOB BRO/DK CEREBRAL BALLZY/US DJ MILES CLERET/UK CLOCK OPERA/UK COLD SPECKS/CAN COMMIX/ UK CONJUNTO ANGOLA 70/AGO COPENHAGEN COLLABORATION/DK

CRIOLO/BRA MIKAL CRONIN/US CROWBAR/US DALGLISH/US DAUGHTER/ UK DEAD SKELETONS/ ISL DEVILDRIVER/US DJANGO DJANGO/ UK DOMINIQUE YOUNG UNIQUE/US DRY THE RIVER/ UK EL PARAISO presents CAUSA SUI, EL PARAISO ENSEMBLE and PAPIR/ DK ELEKTRO GUZZI/A EVIDENCE/US FIRST AID KIT/ S NILS FRAHM/DE LES FRERES SMITH/FR FRIENDLY FIRES/UK GRIEVES & BUDO/US GURRUMUL/ AUS H2O/US HANK3/US JULIA HOLTER/ US HOSPITALITY/US I GOT YOU ON TAPE/ DK JONATHAN JOHANSSON/ S JUPITER & OKWESS INTERNATIONAL/CD KELLERMENSCH/DK KORALLREVEN/ S KRIGET/ S

LARSEN & FURIOUS JANE/DK LITURGY/US THE LOW ANTHEM/US MACKLEMORE AND RYAN LEWIS/US MAJOVCI GROUP/MKD MARTYN/NL THE MEGAPHONIC THRIFT/ N MODESELEKTOR/ DE R. STEVIE MOORE/US MOHAMMAD REZA MORTAZAVI/ IRN MUTINY ON THE BOUNTY/ LUX NIKI & THE DOVE/S OF THE WAND AND THE MOON/ DK ONEOHTRIX POINT NEVER/US ORQUESTA TÍPICA FERNÁNDEZ FIERRO/ARG OWINY SIGOMA BAND/ UK/KEN PENGUIN PRISON/US PERFUME GENIUS/US CELSO PIÑA/ MEX KIMMO POHJONEN / SAMULI KOSMINEN and PROTON STRING QUARTET/ FIN PRETTY LIGHTS/US PUNCH BROTHERS/US RANGLEKLODS/ DK

RED FANG/US ROCKWELL/ UK ROVER/FR ROYCE DA 5’9”/US SAGE FRANCIS/US SHLOHMO/US SON PALENQUE/COL SPECKTORS/ DK SPECTOR/ UK SPOEK MATHAMBO/ZA STAFF BENDA BILILI/CD DJ STATIC w/ TEMU, BLOOD SWEAT DRUM + BASS and GUESTS/ DK SUICIDE SILENCE/US TALK NORMAL/US JØRGEN TELLER & THE EMPTY STAIRS feat. LAZARA/DK/BEL TER HAAR/ DE TERAKAFT/MALI TODAY IS THE DAY/ US THE TODDLA T SOUND/ UK TOUCHY MOB/ DE BOUBACAR TRAORÉ/MALI TRASH TALK/US TUNE-YARDS/US THE VACCINES/ UK MAÏA VIDAL/ FR WARBRINGER/US DANYEL WARO/REU WEEDEATER/US YELAWOLF/US

WARM-UP 1. – 4. juli (Apollo Countdown / Pavilion Junior)

ADRIAN LUX/ S THE BEARDY DURFS/ DK BEASTIE RESPOND/ DK BÄDDAT FÖR TRUBBEL/ S CEREKLOTH/ DK COPENHEAVY/ DK DANGERS OF THE SEA/ DK DEATHCRUSH/ N DIG & MIG/ DK THE ECHO VAMPER/ DK ELOQ/ DK F.O.O.L./ S THE FREDERIK/ DK FRENCH FILMS/ FIN FRITJOF & PIKANEN/ S GHOSTIGITAL/ ISL GIRLSEEKER/ DK GOVERNOR OF ALASKA/ DK HELSINKI POETRY/ DK ICONA POP/ S INDIANS/ DK DAWDA JOBARTEH/ GAM/DK KESI/ DK KHALAZER/ DK KLUMBEN & RASKE PENGE/ DK SANDRA KOLSTAD/ N KÚRA/ ISL/DK LINKOBAN/ DK MASH UP INTERNATIONAL/S NELSON CAN/ DK NORTHERN STRUCTURES/ DK REDWOOD HILL/ DK RUM 37/ DK MATHILDE SAVERY/ DK SHINY DARKLY/ DK SLENG/ DK SLOWOLF/ DK SPRUTBASS/ N JULIUS SYLVEST/ DK TEAM ME/ N ULIGE NUMRE/ DK SOFFIE VIEMOSE/ DK VAAGSBYGD HANDY/ N WAR FOR YOUTH/ DK/S

Dra på en musikalsk opplevelsesreise, gå på oppdagelse blant innovative kunstinstallasjoner og kule events, slå deg løs i alternativ gastronomi og bli en del av en unik internasjonal stemning. Roskilde Festival er en opplevelse utenom det vanlige. 1.576.000 m2, 77.499 deltagere, 40 nasjonaliteter, 9 dager, 50.000 telt, 30.000 frivillige, 200 band, 8 scener, 100 kunstnergrupper og designere, 10 campingbyer, 150 matboder og barer, 1 million liter øl, 1 badesjø, 1 skatepark, 1 allmennyttig formål – og deg.

Watch the orange feeling

roskilde-festival.dk

FESTIVALGUIDE Com Truise (US) KlubbPstereo (Klubben, Samfundet), 18. august Denne kvelden blir en reise tilbake til det heslige dog lekre åttitall, men er samtidig så moderne at det nesten gjør litt vondt i hipstermagen. Com Truise, ennmannsprosjektet fra det store Eplet, kommer med myke deilige basslinjer som kan assosieres med Prince’ Minneapolis-funk, kjølig electro og lunken chillwave. Kall det gjerne coldwave om du henger med på sjangeromformuleringa som skjer på LAN-partyene hver uke.

Soul Clap (US) Hovefestivalen, 26. juni Oh, joy! Duoen Elite og Cnyce i Soul Clap er oppvokst med hip-hop i morsmelka, og det har resultert i en deilig organisk og beatbasert house med gode basslinjer, godt inspirert av åtti- og nittitallets hip-hop og r&b. En naturlig, moderne videreføring av P-funken fra syttitallet og en «Hallo, det her kan du faen ikke gå glipp av»-event for alle som er glad i beats og house. Soul Clap spiller et livesett på Flekken under Hovefestivalen, den beste skogsklubben i landet.

6 Joy Orbison / Joy O (UK) Øyanatt på Dattera til Hagen, 10. august I 2009 kom da ukjente Joy Orbison med singelen «Hyph Mngo / Wet Look», som raskt høstet gjetord i bassverdenen. Det var dubstep og UK garage mikset til perfeksjon. Etter den tid har Joy Orbison, eller Joy O som er navnet han går under nå, gradvis beveget seg bort fra dubsteppen og heller laget sin egen sinnsyke versjon av klassisk 4/4-techno, ispedd Usher-sampler og overraskende cut-ups. Kommer garantert til å gi alt han har på Dattera til Hagen. Det må du og.

Manu Chao (FR) Melafestivalen, 25. august Dette er en franskfødt mann med spanske foreldre som vi egentlig trodde hadde vokst opp i Mellom-Amerika. Dette er også mannen som har hatt flest hits som ligner på hverandre. Ærlig talt, hvem hører forskjell på «Me Gustas Tu» og «La Primavera», og hvem klarer egentlig å skille «Bienvenido a Tijuana» fra «Welcom to Tijuana»? Men hvem bryr seg, det er slik musikken er laget, og vi kjøper det like lett som vi røyker ganja. Og mistenker at Manu Chao ville sagt det samme selv. Sett av dagen til bakoverlent jakt etter metaforiske skyformasjoner.

Kreayshawn (US) Hovefestivalen, 27. juni Mer swag (som visstnok pumper ut av eggstokkene hennes) enn rappteft? Mer swag enn talent? 12-årige eller 21-årige eller hvor gammel hun nå enn er, Kreayshawn, er uansett musikalsk kvalitet hypet så det holder og har ikke mindre enn 2 500 000 visninger av låta «Gucci Gucci» på tuben. I tillegg har hun rukket å regissere en video for Lil Wayne og blitt samplet/ eventuelt disset av samme fyr. Rapp for hvite jenter som prioriterer DIY-estetikk og råd til dop fremfor high fashion («Let’s hear it for my hoes/ Hoes/ In the second-hand clothes/ They use their dollar bill to put the powder in they nose.»)

New Order (UK) Slottsfjellfestivalen, 21. juni Du kan si hva du vil om hvordan New Order har forvaltet arven fra Joy Division, men du kan ikke si noe på at de har laget noen av 80-tallest mest toneangivende låter. «Blue Monday» og «Ceremony» er så svære at de nesten ikke er låter lengre – det er noe mer. Det så lenge ut som det virkelig var over for bandet etter at originalbassist og kronidiot Peter Hook fikk nok i 2007, men jaggu har ikke New Order kommet tilbake igjen, og bra er det. Årets booking sammen med Wu-Tang?

OFWGKTA (US) Øyafestivalen, 11. august Noen ganger er det klin umulig å ta dette hip-hop kollektivet seriøst, andre ganger skulle man tro de oppfant hip-hopen på ny. Med sleivleppa til Tyler selv har de skapt dårlig stemning i flere leire, blant annet hatt en beef med seriøse acts som Dam-Funk. Slikt går så klart rett hjem til fansen. Odd Future Wolf Gang Kill Them All skilter med en helt annen beat (jepp, det er den nye broken beaten), et helt annet sound, i tillegg de skitneste lyricsene. Av alle er det Hodgy Beats, Earl Sweatshirt og Tyler, The Creator man burde se mest opp for, i tillegg til autotunevidunderet Frank Ocean som endte med å få mixtapen sin Nostalgia/Ultra lista på topp som årets album i fjor. Til sammen er de mer eller mindre tolv stykk, og denne gjengen laget et massivt show på Hove i fjor også. Vi tviler ikke på at de gjør det igjen.

Morgenbladet øker mest!

Dannelse er ikke lenger en vestlig dyd.

16.–22. oktober 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 41 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

www.morgenbladet.no

Popliberalismen Alle vil være liberale. Men svært få er enige om hva ordet betyr.

side 35–37

samfunn

Leder

Ber om ydmykhet

Si ja til minnelund!

Frykten for feilmedisinering og bivirkninger er velbegrunnet.

Politidirektør Øystein Mæland undrer seg over at mediefolk er så skråsikre i kritikken av politiet. side 2

Jeg måtte velge det som var valgt for meg, la Guds plan få det rette nivå i min forestilling, sier Hans Fredrik Dahl på 70-årsdagen. KuLtur SIde 32

Rune Slagstad ber 200årsjubilanten UiO om å støtte minnelund for 22. juli-ofrene. side 4

5 Wu-Tang (US) Vannspeilet, 29. juni Dette er farlig nære årets festivalbooking – uansett sjanger. Kremen av klanen er samlet som Wu-Legends i form av ingen ringere enn Ghostface Killah, Raekwon, Method Man og GZA. Det er hele to tiår siden Wu-Tang Clans debut Enter The 36 Chambers gjorde rent bord over hele verden – et album spilt inn i mono (!) på gutterommet til RZA. Nå, nesten tjue år etter, reiser gutta over dammen (uten produsent RZA etter et nokså turbulent forhold den siste tida) igjen. Måtte tollpasseringen gå greit.

baksiden

SeLvportrett, HArItoN puSHwAgNer, 2009

Historie nedenfra

Antony Beevor i samtale om sin tredje bok fra andre verdenskrig. ideer side 2 2

Må aldri slippe ut!

Har den nasjonale krigshistorien plass for en helt som Erik GjemsOnstad? SAmfuNN SIde 8

Tsjekkoslovakiske barn fikk tyggegummi av staten for å samle kastanjer. SAmfuNN SIde 4

Kvinner er begjærlige, menn er besindige. Ny bok om forbrukets ekspansive historie. bøker side 32

Pushwagners versjon I seks dager har han dokumentert sin egen rettsprosess. Se Pushwagners egne tegninger fra Oslo Tinghus. SIde 24–27 Gudmund Hernes: Forfallet i USA bør mane politikere og medier til å ta et særlig ansvar.

Det store bildet

00-tallet demonstrerer verdens «interconnectivity», skriver Jonas Gahr Støre. SAmfuNN SIde 16

Sol og vin

Den globale oppvarmingen ødelegger for franske vindruer, men gavner de tyske. SAmfuNN SIde 14 BAKSIdeN

Etter «Norge på kryss og tvers» er Egil Hegerberg ingen dårlig Kyrre Nakkim. kuLtur side 27

Kriminologene deler ikke Nils Christies syn på hvilken straff Anders Behring Breivik fortjener. ideer side 23

En upassende mann

Bak jernteppet

Trangen til noe nytt

Det forvrengte landskapet bak terrorangrepet 22. juli. side 6–10

Willy Pedersen har ombestemt seg. Nå vil han legalisere cannabis. SAmfuNN SIde 12

Sex som gastronomi Munken Arnfinn Haram har lest Cupido, bladet for kåthet og glede. kuLtur side 38

Poet i balanse

Jan Erik Volds nye dikt er både avklarede og fandeniVoldske. bøker side 36

Der det skjer

Mer sentralt enn Lofoten International Art Festival blir det ikke. kuLtur side 34

Hatets hær

Lisa Bjurwald gir et rystende innblikk i høyreekstremismen, skriver Øyvind Strømmen. bøker side 39

Morgenbladet topp 100, 91. plass: Norsk spacegitar!

side 28 TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

Morgenbladet er Norges femte mest leste, riksdekkende avis, og en nasjonal møteplass for lesere som er interessert i bakgrunnsanalyse, kritikk og debatt innenfor kultur, politikk og forskning. Vi kommer ut en gang i uken, men leses hele uken. TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

SOMMERTILBUD Les Morgenbladet i 3 måneder for kun kr

Slik bestiller du: SMS: MORGEN S til 2030 Nett: www.morgenbladet.no/sommer Telefon: 23 33 91 80 Kampanjen varer til 12.august 2012 og gjelder nye abonnenter i Norge. NATTOGDAG 24

6/2012

Bare Valg-Egil

Fri hasj!

Presser sine egne

De rødgrønne på Stortinget krever mer etikk i regjeringens bruk av Oljefondets penger. samfunn side 10

Åshild Mathisen: Nina Karin Monsen ble angrepet som kvinne, men tok det som en mann.

Rustie (UK) Pstereo, 17. august Sent i fjor kom det en plate på legendelabelet Warp Records som tok mange innenfor bassmusikkverdenen på senga. Rustie blandet litt klassisk dubstep, litt Warp-nostalgi (tenk LFO, og Aphex på sitt minst vrange) og litt Skrillex (!) med noe som høres ut som soundtracket til de gamle Sonic-spillene på Sega. Resultatet ble en vakker grøt av elektroniske lyder, ulikt det meste som har blitt gitt ut før. Her er det noe for alle lyttere: opplagte drops til kidza og electro-historie for de voksne. Vi skal ligge i gresset og nyte alt sammen.

www.morgenbladet.no

samfunn

Det hellige prinsipp På gjensyn

Haakon Lie var ikke en person man sa adjø til, skriver hans biograf Hans Olav Lahlum. samfunn side 8

iLLustrasjon: kristoffer niLsen

19.–25. august 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 32 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

Leder

Det spesielle med universitetssektoren er at vi ikke husker når den sist var fornøyd.

Fr anz Geffels: Slaget ved Wien, 1683. Europeiske tropper beseirer tyrkiske tropper 12. september 1683.

Det finnes en traumatisk nostalgi i Leonard Richards bildeunivers. side 31

foto: Lessing Photo

Leder

Koker ned til grått

Stein Husebø har gitt aktiv dødshjelp, men ønsker ikke en lov som tillater det. side 2

Nå 100 00 lesere 0 !

www.morgenbladet.no

kuLtur

Angrer ikke

Spiritualized (UK) Pstereo, 18. august Lenge leve spacerocken! Blant flere brit-popband som gjør comeback i år er Spiritualized booket eksklusivt til Pstereo. Siden 2003 har helseproblemet til J Spaceman tydelig preget bandet, men nå skal alt være i den skjønneste orden. I april kom gjengen med ny skive Sweet Heart Sweet Light der «Hey Jane» er en av de typiske Spiritualized-låtene som er lett å like.

Juan Atkins (US) Øyanatt på Dattera til Hagen, 9. august Hvor mange mennesker i verden har en hel musikksjanger uløselig knyttet til navnet sitt? På 80-tallet var Juan Atkins én av tre unge menn fra Detroit som la fundamentet for det vi i dag kjenner som techno. Under Model 500-navnet ga Atkins ut klassikere som «No UFO’s» og «Night Drive (Thru Babylon)» – låter med en helt ny sound ingen hadde hørt før. Legger du til over 30 års erfaring som DJ er det klart for en legendarisk aften på Dattera til Hagen.

samfunn

Gallows (UK) Slottsfjell, 21. juli En av de definitivt sykeste moshpitene som lages verden rundt er det Gallows som skal ha æren for. Og hvis du opprinnelig ikke hadde noen planer om å havne inn i moshpiten kan du bare legge fra deg den tanken med en gang og hive deg inn. Frank Carters helt spesielle evne til å beordre publikum og holde på de gjennom en hel time er av de virkelige sjeldne, og vi håper Wade MacNiel klarer å følge Carters fotspor med stil. Hardcorebandet som har eksistert siden 2005 debuterte med Orchestra of Wolves – fortsatt en av de beste hardcoreskivene som har kommet ut på mange mange år!

29. mai – 4. juni 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 21 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

THE CONGOS + LEE «SCRATCH» PERRY + MAX ROMEO (JM) Øyafestivalen, 10. august En 76 (!) år gammel legende og en av gudfedrene til moderne reggae og dub kommer til Oslo! På 70-tallet produserte Lee «Scratch» Perry låter for legender som Bob Marley i sitt eget Black Ark studio, før han gikk lei av seg selv og studioet og brant det ned til grunnen. Rimelig eksentrisk fyr altså. På rideren til gamlefar står det blant annet at han skal overnatte på et hotell som godtar at han røyker cannabis. En gammel norsk festivallegende fra et besøk han hadde i Trøndelag sier at av hotellene i Midt-Norge var det kun Britannia som stilte opp med røykerom. Hvem stiller opp i Oslo?

rab

198,–

att

natt&dag 24.04.12_visittkort 24.04.12 08.19 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde hos haugenbok.no!

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Hva har en norsk massemorder og en fransk intellektuell superstjerne til felles? Fra Må vi være venner? 50 ... som nasjon kan vi ikke være bekjent av en offentlig samtale hvor fakta og presisjon er en frivillig aktivitet for spesielt interesserte. LES OM Den store mørkleggingen

BLOGG: Når behovet for å kjenne seg normal bikker over i et behov for å være ekstrem.

Fra Du skal hore mye, intervju med ”Slutever”

Fortell meg om din avatar, og jeg skal si deg hvem du er. Tekst Rasmus Hungnes Illustrasjon Andreas Tylden AUSTIN, TEXAS: Cheesy troféer henger strødd rundt på veggene, innimellom flatskjermene der reklamen ruller som en kule. Fire småjenter spiller corny rockeklassikere, vi drikker drinker med perverse navn og urealistiske smakstilsetninger i absurde kombinasjoner. Buttery nipple, Royal fuck, Duck fart, 3 legged monkey. En ungmø klamrer seg med imponerende lårstyrke til en brutalt vibrerende mekanisk rodeo-okse, et par korpulente medlemmer av crowden synger hjertelig med på en femi-punket framføring av «Smells like Teen Spirit», og det begynner å

demre for oss at dette ikke er ironi, men 60th Street. En gate fylt til randen av vannhull og barer med mer eller mindre tematisk innredning. Dersom gaten hadde befunnet seg i Japan ville den vært sjarmerende. Her, midt i det tjukkeste vesten fremstår den først og fremst som kitsch. «Keep Austin weird», heter det lokale slagordet. Det virker som de mener det. Men hva gjør egentlig NATT&DAG her, uken før South by Southwest-festivalen? Joda, vi har nettopp overvært de intense rundborddiskusjonene ved Star Wars: The Old Republic Guild Summit. Kort oppsummert er Star Wars: The Old Republic (SWTOR) et Massively Multiplayer Online Role Playing Game (MMORPG – tenk World of Warcraft (WoW),

spillet som for tiden er endorset på TV av sjølveste Texas Ranger, Chuck Norris) satt i Star Wars-universet. Star Wars er ... nei, la oss gå ut fra at du vet hva det er. Et guild, derimot, vet du kanhende ikke hva er. Et guild, på norsk «laug», er en gjeng med mennesker som liker å samle sine avatarer i disse MMORPGene for å raide eller kjempe seg gjennom deler av spillet som er designet for samarbeid mellom store grupper spillere. Motivet handler gjerne om å skaffe seg heftige virtuelle eiendeler eller få adgang til segmenter av historien som ikke er tilgjengelig dersom man egotripper. NATT&DAG dro til spillutviklerstudioet BioWare i Austin med et klart mandat: Dykk ned i det dypeste nørdehelvetet og – litt mer ullent –

«finn ut hva som er greia». Star Wars-fansen er tross alt beryktet for sin ekstreme troskap, og kombinert med MMORPGens beryktede rykte (for mer informasjon, se South Park-episoden Make Love, Not Warcraft (sesong 10, episode 8), eller 2083 - A European Declaration of Independence, s.842 og s.1382, der «Andrew Berwick» forklarer hvordan det sosiale tabuet knyttet til MMO-spilling kan brukes til å dekke over planleggingsfasen av en «operasjon») ventet vi et spektakulært skue: South Parks hemningsløse kostymedrama og bastante utsagn om inkonsistente narrative elementer i Star Warsuniverset fra kranglevorne dissidenter. Austins slagord handler jo som sagt om å være «snåle» … Til vår store forskrekkelse skulle det imidlertid vise seg at disse folka, guild-lederne som her var samlet for å diskutere fremtiden til sitt favorittdataspill, mest var en jordnær, ja, kunne nesten sagt normal gjeng. 6/2012

Helt Texas

Det er ikke alle som har mulighet til å gå ut i det virkelige liv og bli dritgod i basketball eller dødsgod i fotball. – Sebastian Koffeld TIL KØYS MED FIENDEN: Lederne av tre forskjellige norske laug, Sebastian Koffeld, Eirik Hafskjold og Kristian Aalen Berg, er samlet på et trangt hotellrom. Ålreit, sier vi. Hvorfor satt nettopp 200 voksne menn og kvinner og hylte som små jenter da BioWare viste frem launch-traileren for den seneste oppdateringen til SWTOR? Hva er det som appellerer slik med MMOer? – Det sosiale, sier Eirik Hafskjold fra guildet Starfighters. – Uten tvil. Å bli kjent med folk og spille sammen, det er livet, det. – Du har en viss type fellesskap i MMOspill som man ikke får i andre spill, mener Kristian Aalen Berg. Han er sjef for lauget Impetus Norvegicus. – I WoW og andre MMO-er kan man arrangere store sosiale happenings inne i spillet med sine karakterer. En gang fikk vi alle til å legge seg ned i sanden på Tatooine, skrive navnet på guildet, pratet jævlig mye piss og den greien der. Det er jo ikke bare oss som er der, det er jo masse ukjente folk der også. Vi gikk til hovedområdet til vår fraction, stilte oss opp ved området der de med lav level kommer ut, så stod vi der, kanskje seksti stykker, og bukket til dem, gjorde masse morsomme ting som det. Flekset digitale muskler. Er det den typen sosiale ting du også er opptatt av, Hafskjold? – Ja, eller jo. Eller, nei. – Men det er jo morsomt da! kontrer Aalen Berg. – Joda, det er bare det at veldig mange, hundre hos oss, for eksempel, gjør noe, jobber sammen mot et mål over lengre tid, blir kjent, prater sammen. Vi har jo møttes i virkeligheten også, gått på kino, reist til Sverige

– Ti millioner timer spilletid hvert døgn Daniel Erickson er lead game designer for Star Wars: The Old Republic. «Han vet alt om Star Wars: du kan spørre ham hva en tauntaun eter til frokost», sier PR-personen som geleider oss gjennom spillutviklingsstudioet og inn til sjefdesigneren.

på DreamHack, det er det sosiale som er … selvfølgelig spillet også. Det å møtes. Sebastian Koffeld fra guildet This is why I’m Hoth er omsider blitt varm: – Jeg begynte med SWTOR da mange av vennene mine flyttet rundt i verden, og vi hadde lyst til å gjøre noe annet enn å bare sitte og snakke på Skype, som jeg syns er ganske kjedelig, så da fant vi ut at vi kunne spille et spill sammen. Vi begynte for et halvt år siden. Vi satt inne i spillet og pratet i fem-seks timer, så da kan vi like gjerne gjøre noe. Så vi ble super-hardcore gamere. Men vi liker å gjøre ting i virkeligheten også, gjøre ting bedre enn andre. Vi er veldig konkurranseorienterte, og det er det lett å være i et spill. Man kan konkurrere hjemmefra, sitte komfortabelt, spise, drikke, hva enn man vil, og bare føle at man er best på noe. Det er ikke alle som har mulighet til å gå ut i det virkelige liv og bli dritgod i basketball eller dødsgod i fotball. Det er også en viktig grunn til at mange spiller MMO-er: det er en måte å få den selvfølelsen på. – Det fins naturligvis en bakside av den medaljen også, legger Aalen Berg til. – Kanskje man lykkes i én verden på en måte man ikke gjør til vanlig, og lar den ordentlige verdenen gli litt for langt vekk. Man bruker fort for mye tid. Det har man jo ofte sett skje. NETTOPP, ET SÅKALT FRIÅR har fått en litt annen klang etter at en viss «Justiciar Knight» satte av et helt år til «hardcore raiding» som forskuttert belønning («martyrgave») til seg selv. Fyren har forøvrig listet opp andre interesser også: «Friends, fitness (weightlifting and spinning), snowboarding, opera, theatre, art exhibitions, antiquities,

Ok, Daniel Ericksson. Hva eter en tauntaun til frokost? – De eter en spesiell type vegetabilsk materiale, som vokser i den kalde planeten Hoths vulkanske indre. Erickson var inntil nylig også lead writer for SWTOR. Spillet har tatt et team på omtrent tjue forfattere femti arbeidsår å skrive. Spillet har nå blitt solgt i godt over to millioner eksemplarer til kjøpere som i snitt spiller fem timer hver dag. Det blir jo mer enn ti millioner timer spilletid i døgnet, det. – En av utfordringene med Star

MMOs, science fiction, Freemasons, European architecture, European history, European art in general, genealogy, heraldry, political/ stock/currency/commodity analysis, travelling - learning about different cultures.» Alt dette, i tillegg til frimurerlosjen og rypejakt. På dette punktet i teksten hopper vi en dag frem i tid, og stiller BioWare-sjefen sjøl, Dr. Greg Zeschuk et spørsmål om MMORPGens mulige farer. Hva har doktoren å si til MMOens forsvar? – Yeah, det er nok mange fordommer ute og går, sier han. – Man er kanskje redd for å bli sugd inn, gjort avhengige av en virtuell verden. Enkelte frykter nok også abonnementsavgiften som gjerne følger med slike spill, å ende opp fattig og nødlidende på gaten med en laptop som eneste eiendel, desperat søkende etter trådløse hotspots. Sannheten er imidlertid at MMO både byr på «sosiale og morsomme steder å oppholde seg på», hevder han. – Dette er slik jeg ser det: Du sitter og ser på TV. Fem timer hver kveld. Da er det mye bedre for deg å spille en MMORPG som SWTOR. Mye mer engasjerende, inntagende, kontaktbringende. Du bruker hjernen, du samhandler med andre mennesker. Det er virtuelt, men virkelig. Og bedre enn å skru av alle systemer og skru på TV-en. Det er en aktivitet du kan drive med, og en kilde til underholdning. For enkelte er det også en stor og viktig del av livet, mange spiller en MMO over lange tidsperioder, det kan være noe å engasjere seg i på langtidsbasis. TILBAKE TIL HOTELLROMMET, dagen før. Vi snakker om spillet som tidsluker, stedet der timene går for å dø. – Det er jo en vanlig sak. Vi har jo alle vært der med World of Warcraft, sier guild-lederne. – Der tok det av. Så dere bruker mindre tid på SWTOR? – Man har jo jobb og kjæreste og sånt, sier den ene. – Man har lært å balansere, fortsetter den andre.

Wars er at det er så gigantisk, forklarer Ericksson. – Det er ikke bare den mest populære vestlige franchisen. Det er antageligvis den største med tanke på tilhørende produkter, bøker og tegneserier, og man må i grunn kjenne det fra ende til annen, fordi fan-basen gjør det. En av de store utfordringene ved å beherske læren om Star Wars-universet, er å få de delene som motsier seg selv til å gi mening, for det er steder i det utvidete universet som står i direkte kontrast til hverandre. Vi prøver å være

– Og når man først er på, så er man effektiv. – En annen ting er jo at vi er guild-mastere, driver nettsider og alt mulig. Det er mye annet som er relatert til spillet, som det også må brukes en del tid på. Da kan man ikke spille så mye. – Det er én ting med MMO-spill, begynner Aalen Berg. – Hvis man fordyper seg i det så spiller man gjerne bare dét spillet. Det er også mange som bare spiller den typen spill. På grunn av det sosiale. Men for all del, det er jo sosialt i Battlefield (et militært skytespill, jou. anm.) også, man har jo en in-game chat der man sier FUCK YOU! – Ja, det er ikke så mye positivt som kommer ut av Battlefield-chat, sukker Koffeld. Tilbake til Dr. Greg Zerschuk. – Det handler til syvende og sist om engasjement, forklarer han. – For å gå tilbake til TV-eksempelet: TV-titting er en passiv øvelse. Spill er aktive og dynamiske. I et vellaget spill kan spilleren bli dypt emosjonelt involvert. I et spill som SWTOR kan du utforske fantasier. Hvordan ville det føles å være på den mørke siden? Å være en sith, gjøre ondskapsfulle handlinger. Man kan ikke gjøre det i det virkelige livet. Man kan lese en bok om det, men man kan aldri egentlig gjøre det, eller, det vil si, man kan jo alltids gjøre ondsinnede greier, men da havner man gjerne i fengsel. Spill gir deg muligheten til å tillate deg selv å bli projisert inn i en karakter, å virkelig oppleve andre perspektiver. Andre medier genererer hele andre følelser. TV, bøker og filmer er alle voyeuristiske av natur, man ser på dem. Det kan riktignok være en slags utveksling mellom en selv og mediet, men man dirigerer det ikke. Det er ikke en selv som tar valgene. I spill – spesielt våre spill, da – er det du som rettleder, du som tar avgjørelsene, det er interaktivt, og det er aktivt. Fullt intervju med Dr. Greg Zeschuk, en av BioWares grunnleggere, kan leses på www.nattogdag.no

tro selv mot disse delene. Dersom vi støter på logiske problemer, for eksempel forårsaket av tidligere forfattere som ikke har vært oppmerksomme på hverandre, gjør vi en retcon (retroaktiv kontinuitet: betegnelse på tiltak for å tilpasse et narrativs tidligere elementer til senere behov, jou. anm.). Det har vært flust av latterlig nørdete, dog intenst interessante debatter på gang i forfatterrommet, rundt hva som er Den sanne kanon, hvilke hendelser som «virkelig» har hendt, og hva som kun er «tomme rykter».

Så hvor i Star Wars-sagaen passer The Old Republic inn? – Det foregår omtrent tre tusen år før Darth Vaders oppstandelse. Dette er den tiden Obi Wan Kenobi snakker om i filmene, de hundrevis av generasjonene da den gamle republikkens riddere fremdeles fantes, en tid med tusener på tusener av jedier, sith i tusende fold, og disse var samfunnets hovedkrigere. SWTOR har Star Wars-tech med en nærmest føydal-europeisk feel, hva utrustningsnivå og konfliktmengde angår.

Et lengre intervju med SWTORs lead designer, Daniel Erickson, inkludert utfyllende informasjon om Star Wars-inspirert kokkekunst og retroaktiv kontinuitet, finner du på www.nattogdag.no 28

6/2012

husk å veksle før du reiser

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før du reiser. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til våre filialer for valutaveksling, med åpningstider som passer deg. FOSENKAIA 1, TRONDHEIM STASJON • Tlf 73 52 22 00 • Man - Fre 8–20 Lør 9–16 Søn stengt www.forex.no

SAMFUNN

Det blir så mørkt når du snakker. Tekst Aksel Kielland Illustrasjon Marius Pålerud Ved siden av den målrettede sosialise ringen og det overrumplende høye nivået av angst og overkompensert utilpasshet man kan observere på hvert fortau, hver galleriåpning og hvert gatekjøkken, er det mest problematiske ved å flytte til Oslo at man plutselig på daglig basis er nødt til å forholde seg til osloboernes patologiske hang til å pønske ut – og ta i bruk nye slangbegreper. Det er ikke godt å si om det skyldes kjedsomhet, illusjoner om tidsklemmer eller en ustyrlig destruktiv impuls som ikke får hvile før den har tømt det norske språk for all spissfindighet, eleganse og presisjon, men det finnes tilsynelatende ikke det substantiv, adjektiv eller adverb som i henhold til osloboerne ikke er bedre tjent med å erstattes av et ord som slutter på dobbel konsonant og -is. DET FINNES INGEN gode grunner for å referere til potetgull som ’pottis’. Hvis man ikke har tid eller krefter til å uttale alle de tre stavelsene i ’po-tet-gull’, ligger det for lengst assimilerte ’chips’ der og venter på en som en venn i natten. ’Pott-tiss’ er en hel stavelse lenger, og kan – formodentlig – bety forskjellen på liv og død for mennesker som forestiller seg å være så travle at de ikke har plass til trestavelsesord i vokabularet. ’Tyggis’ har for lengst sneket seg inn i ordbøkene, og vil utvilsomt snart få selskap av ’pottis’, ’lættis’, ’kalkis’ og – om lag et kvarter før Antikrist moonwalker inn på scenen – ’diggis’. Et tilsvarende problematisk aspekt ved osloslangen er den komplett tilfeldige og meningsløse innlemmelsen av engelske ord og uttrykk i dagligspråket. Én ting er å appropriere ord og vendinger fra andre språk som en slags forbrødringsgest eller for å berike det norske språket – en annen ting er formålsløs famling i blinde, som den komplett uforståelige osloske bruken av det engelske ordet ’funny’. Det osloske ’funny’ er verken funny-peculiar eller funny-haha, men funny-100% overflødig. Et snaut tiår etter jeg første gang hørte dette ordet brukt på norsk forstår jeg fremdeles ikke hva ordet betyr i en norskspråklig kontekst, og å dømme etter de flakkende blikkene og ørsmå, nølende pausene til menneskene som bruker det, er dette på ingen måte noe jeg er alene om. Det osloske ’funny’ er funny-[et eller annet adjektiv]. Dessuten er vi etterhvert så språklig og kulturelt forbrødret med engelskmennene og amerikanerne at enhver form for samkvem utover et lett kyss på kinnet vil fortone seg som straight up incest. Og dette er bare toppen av isfjellet; problemet strekker seg hele veien fra behørig meningsuttømte adjektiver 30

6/2012

som begynner med ’lynch-’ til den innbilt legitime bruken av det herostratisk døve ’bump’. Det ovenstående er likevel bare irritasjonsmomenter; noe å kaste seg ut i når man føler stemningen blir litt for god eller rive seg i håret over på dager da man står opp og ikke synes man ser nok av Per Egil Hegge i speilet. Riktignok er det en irritasjon som avskaffer lysten til å fortsette en samtale raskere enn tanken på en moteblogg ødelegger gleden ved å se et velkledd menneske på gata, men det er likevel kun irritasjon. Det finnes imidlertid aspekter ved osloslangen som er mer problematiske enn som så, og det mest problematiske slangordet av dem alle er den moderne bruken av ordet ’mørkt’ for å beskrive alle tanker, forestillinger og gjerninger som ikke passer inn i ens personlige, idealiserte verdensbilde. Denne bruken av ordet ’mørkt’ er nå så utbredt at det ikke lenger er snakk om et oslofenomen, men det var her det ble popularisert, og det er her det må rykkes opp med rota. Vi har alle hørt dette «mørkt», og de aller fleste av oss har også brukt det: Eiendomsmeglerselvtillit er «mørkt». Paradise Hoteldeltakernes verdenssyn er «mørkt». Partysvenskefylla er «mørk». Japansk pornografi er «mørkt». Tysk julebordstrance er «mørkt». Den himmelropende mangelen på gangsyn som ligger til grunn for samrøret mellom politikere og private rådgivningsfirmaer er «mørk». Sjelene til mennesker som med viten og vilje vinner den internasjonale finalen i Grand Prix og dermed påfører statskanalen ekstrautgifter i 200-millioners klassen er «mørke». Anders Behring Breiviks forestillingsverden er «mørk». «MØRKT» ER EN fantastisk treffende beskrivelse når man prater med en person som er hundre prosent enig med en i ett og alt. Problemet er bare at det er så bombastisk og demonstrativt upresist i møte med alle andre. Når man omtaler noe som «mørkt» på denne måten oppnår man i praksis ingenting annet enn å forvise det man beskriver til den store, uformelige båsen som er prydet med skiltet «Ting jeg ikke liker og ikke ønsker å forholde meg til». Dermed mørklegger man stadig større deler av det offentlige rom, med det resultat at mulighetene for en presis og konstruktiv samtale blir stadig mindre. I kjølvannet av de mange debattene som har piplet frem etter massakren 22. juli 2011 og den påfølgende rettsaken mot Anders Behring Breivik, har det gjentatte ganger blitt tatt til orde for en åpnere og mindre fordomsfull norsk offentlighet. Det har blitt argumentert for å slippe til stemmer utenfor de sedvanlige sirklene av medietravere og tradisjonelle grupperinger, og det har til og

med forekommet oppriktige – og utvilsomt velmente – forslag om å innlemme de frådende internettskrømtene som åler seg rundt i kommentarfeltene, og spyr sin uforpliktende galle utover alt og alle som i henhold til deres hjemmesnekrede logikk har gjort seg fortjent til deres rettskafne vrede, i den siviliserte samtalen. Massemordet som fant sted i fjor sommer har naturlig nok preget nasjonen, men det er likevel viktig å ikke miste hodet fullstendig og gjøre innrømmelser i hytt og gevær. Årsaken til at det er uakseptabelt å ta de anonyme indignasjonsmaskinene som yngler i kommentarfelt og på diskusjonssider inn i varmen, er ikke i første rekke budskapet deres: Med sin ordknappe stil og grunnleggende forakt for all som heter rettskriving, grammatikk og sivilisert språkbruk diskvalifiserer disse menneskene seg fra å bli tatt seriøst lenge før de i det hele tatt får lagt fram meningene sine. I et sivilisert samfunn er det offentlige ordskiftet nødt til å holde et visst nivå, og som nasjon kan vi ikke være bekjent av en offentlig samtale hvor fakta og presisjon er en frivillig aktivitet for spesielt interesserte. NÅR BÅNDENE MELLOM språk og virkelighet blir så løse som de er på visse populære norske nettfora, blir det umulig å skjelne mellom hvem som sier noe fornuftig og hvem som sier noe dumt på en fornuftig måte. Hvor mye ekstra tålmodighet har ikke den norske offentligheten med Kåre Willoch på grunn av hans fortryllende talegaver? Og hvor mange logisk vanntette resonnementer kan ikke Hanne Nabintu Herland ødelegge med sin bisarre, teatralske stil? Retorikk og presentasjon er avgjørende for hvordan et budskap blir oppfattet, og dersom hele den offentlige samtalen reduseres til upresise omtrentligheter, blir det ikke lenger mulig å oppfatte noen ting som helst. Med den moderne bruken av ordet «mørkt» gjør ellers veltalende og velformulerte mennesker seg skyldig i nøyaktig det samme som de rabiate utropstegnmisbrukerne på internett: Man formørker den offentlige samtalen, og gjør den dummere og mindre konstruktiv. Forskjellen er imidlertid den at der internettkrigerne motiveres av en eller annen form for uttrykksbehov – om enn bare behovet for å bli lagt merke til – er bruken av ordet «mørkt» først og fremst motivert av forfengelighet. Å sortere vekk tanker, meninger og gjerninger ved å forvise dem til det diskursive mørket, er i praksis en form for pertentlig innredning av

sitt eget mentale rom. Alt som ikke oppleves som etisk eller estetisk gangbart skyves ut i mørket. Alt – være det seg irriterende musikk, ustilig oppførsel, rasistiske holdninger eller massedrap – males med samme børste, og den børsten er dyppet i «mørkt». 22. juli har rettet søkelyset mot en rekke aspekter ved det norske ordskiftet som lenge har vært problematiske, og selv om det som Øyvind Strømmen har påpekt, ikke er holdbart å begrense seg til å kritisere debattens tone, tjener det ingen hensikt å bevisst arbeide for å gjøre den offentlige samtalen mindre tydelig. Først når språkbruken er såpass presis at det lar seg gjøre å forstå hva folk mener, kan man komme noen vei. Bruken av ordet «mørkt» spiller en liten, men slett ikke uviktig, rolle i dette spørsmålet, og som symptom på en moderne norsk upresishet er den et interessant fenomen. DET ER IKKE VANSKELIG å forstå det tiltalende og forlokkende ved denne begrepsbruken. «Mørkt» er et utpreget demokratisk begrep som ikke krever noen spesielle retoriske ferdigheter og hvis gevinst er den samme for alle. Samtidig blir begrepet et slags smykke – et bevis på ens egen edelhet og manglende evne til å håndtere verdens bedervelse. Presis og detaljert språkbruk har en tendens til å etse seg fast i det som beskrives; flette det inn i et nettverk av ord som ikke står i et en-til-én-forhold til det beskrevne. Resultatet er at språket farger av på virkeligheten, og reduserer den til mer eller mindre fantasifulle kombinasjoner av de samme gamle niogtyve bokstavene. Det er av denne grunn bevisst upresise begreper som «bra folk» er så populære; ved å være vag forhindrer man at det man holder høyt reduseres til vasne ord og klisjeer. Med det «mørke» er det motsatt; det «mørke» har godt av å trivialiseres, og man skal være ganske så hensynsløst jålete for å insistere på å ha også sine hatobjekter i fred for språkets grålig definerende lys. Floskelen om at trollene skal frem i sola for å sprekke har mye for seg, og når man beskriver det stygge, det dumme og det onde ut av det retoriske mørket tvinger man både seg selv og andre til å se det for hva det er. Før det går helt over styr med lys-og-mørke-metaforene, foreslås dermed herved et femårig moratorium på å bruke «mørkt» om alt annet enn det konkrete fraværet av lys. Betrakt det som en utfordring, osloboere.

Eiendomsmeglerselvtillit er ’mørkt’. Paradise Hotel er ’mørkt’. Grand Prix er ’mørkt’. ABBs forestillingsverden er ’mørk’.

6/2012

Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

SAMFUNN

Terror Se terroreposet på nattogdag.no

OSLO 05 - MAI 2010

WWW.NAttOGDAG.NO

OSLOvOLDEN#3 KONFORMItEtENS tyRANNI &

tORE tvED+++t

& MØtER StAtSMINIStER JENS StOLtENbERG

INtERvJu MED bØRRE SÆtHRE

HEIA NORGE FORSvARSMINIStEREN

OM RIKEtS SIKKERHEt

Norgesve nn MoNoliteNen !

GØy på LAND Et M/pEtER bEStE

SMOKE MOHAWK

Sigg, satan og rock

Modell: Ina Braathen Kristiansen / Foto: Stephen Butkus Natt&Dag - Siden 1988

5/2010

Faksimile: Tegneserie av norsk kristenfundamentalistisk og høyrenasjonalistisk terror av Kristopher Hernholm i NATT&DAGs Alt for Norge-nummer mai 2010.

Norge er et eksperiment der man søker å eliminere alle uoverensstemmelser. Av Andreas Falkenberg Mandag 12. april 2010, mens ABB slapp en lang rompehår-blaffende føner ut i det stadig mer sementerte promperommet på Hoff, var jeg og en kollega på et gatekjøkken nord for Drammen. Ved bordet vårt satt nazisten Tore Tvedt med et Mjølnir-kjede rundt halsen og en kaffekopp i hånda. Han smilte tilfreds og snakket lett og ledig om ferieturer til den franske rivieraen på 70-tallet, og et kommende massedrap på «svikere», som for den aldrende SS-sympatisøren var ensbetydende med «Arbeiderpartifolk». Vi intervjuet Tvedt i fire timer. I en serie artikler om nasjonens tilstand søkte vi ytterliggående mennesker og ideer som truet det norske sosialdemokratiet. Etter å ha saumfart underverdenens kriker og kroker og snakket med mer eller mindre kvalifiserte synsere – akademikere, forfattere, politikere, journalister og ulike ekspertetater – var den for oss oppsiktsvekkende konklusjonen likevel klar: Norge hadde ingen reelle fiender. Norge var et unikum i verden. Den ellers så iltre opponenten Nina Witoszek hyllet janteloven. Unge lesere priset konformiteten. Mens høyreekstremismen i USA og Europa bugnet over i alarmerende hat, uttalte PST-sjef Janne Kristiansen selvsikkert at det høyreekstreme miljøet i Norge lå dødt. «Jo da, internett er nok kommet for å bli, så det er noe vi følger med på», bemerket Martin Bernsen, informasjonssjef i PST, «men foreløpig ser det ikke ut til å ha noe særlig innvirkning. Som sagt, det er svært lite aktivitet i slike miljøer i dag. I virkeligheten ikke mer enn to-tre personer som oppdaterer en nettside. Vi tror også at veien er relativt lang fra å sitte og lese en nettside til å bli et aktivt medlem i en høyreekstremistisk gruppering.» VÅRT NAIV-NIHILISTISKE utgangspunkt hadde altså tatt oss hit, til et faretruende hyggelig kaffeslabberas med en avdanka

nazist og hans harmløse ZOG-teorier. Det var bare å bite det i oss. Som de mange ulike «ekspertene» vi snakket med, så å si alle som kommenterte saken, belærte oss gang på gang: I Norge har vi ingen fiender; vi er så uovertruffent velfungerende. Bare misantroper ville anført noe annet. Fredag 23. april, uka etter, kjøpte ABB en våpenkoffert, et militært Pelican-case. Den første anskaffelsen terroristen gjorde til «utrustningsfasen». Det første innkjøpet som ifølge aktoratet kan knyttes direkte til 22. juli-massakren. 1. mars 2012. Det franske debattprogrammet Avant Première har komponert den unge publikumsmassen slik at den reflekterer landets stolte multikulturalisme. En gul gutt er plassert ved siden av en hvit jente som nonchalant lener hodet sitt på skulderen til en svart pjokk som sitter ved siden av «kompisen» sin med turban. I en nøytral lilla sofa sitter den 75 år gamle franske filosofen Alain Badiou foroverlent mot meddebattanten, personen som er innhentet for å pepre den store apen med stadige teoretiske bedøvelsesskudd. Le grand singe, den store apen, det er kallenavnet respektfulle franske rivaler har gitt den verdenskjente filosofen. Mer enn å diskutere slenger de, som aper og franskmenn ofte gjør, dritt til hverandre. Hver gang meddebattanten går tom for teoretisk skyts, noe han gjør ganske ofte, lader han opp gunner’n med artige obskøniteter, som han skyter langt under gorillaens beltespenne, ned mot det denne TV-titteren uunngåelig må konstatere at er Badious imponerende penisbulk. Men altså, hvorfor slik amper Jerry Springer-stemning mellom to distingverte herremenn? Forfatteren av Væren og Hendelse gjester programmet med en ny liten antidemokratisk 90-siders pamflett. Et tilgjengelig skriv, utformet for å kunne leses i løpet av en «halvlang metrotur», der filosofen argumenterer hardnakket for at franskmenn burde avstå fra å stemme i det kommende valget,

og snarere gå til angrep på det han kaller et evigvarende partipolisk oligarki. Valget tjener kun fienden. Badiou henvender seg direkte til den unge multikulturpaletten i studio, veiver med armene for økt oppmerksomt slik franskmenn og aper ofte gjør, og sier i beste sendetid på statskanalen France 2 at han håper skrivet vil overbevise ungdommen om å hoppe av den halvlange metroturen på vei til urnene, trosse sin «viktigste demokratiske oppgave», og heller dra hjem for å forberede militant motstandskamp mot det bestående. Det er klart det blir bråk og god TV-underholdning av slikt. EN NORSK MASSEMORDER med hjemmesnekret wikiideologi og en fransk intellektuell superstjerne. De har likevel én ting til felles: forakten for sosialdemokratiet. Foraktens innhold og hva de ønsker å oppnå kunne ikke vært mer ulik, men intensiteten, denne rene viljen til noe annet, er tilsvarende aggressiv. Når de synsende norske «ekspertene» gang på gang har prøvd å redusere Den unge sinte mann-figuren til terroristen ABB, så kunne de like gjerne tredd den samme figuren over huet på professoren i Paris. I pamfletten utfører Badiou like greit et karakterdrap på François Mitterrand, den tidligere sosialistiske presidenten, han henger ut intelligentsiakolleger som rasister, sammenligner Sarkozy med nazister, og latterliggjør enkeltpersoner i media med knusende spydigheter. De makthavende politikere er på ingen måte ærverdige som «folkets representanter», skriver Badiou kvast, de er tvert imot mektige utelukkende som følge av at de behersker maktens spill. Poltikk handler derfor om reell konflikt og reelle fiender. Kun de konserverende og pyntelig reformerende, de hvis jobb det er å opprettholde orden og kontinuitet, tjener på den kuende vrangforestillingen om noe annet. Jeg minnes fremdeles debatten på Litteraturhuset, 11. september 2011, mellom filosofen Bernard-Henri Lévy og Jonas Gahr

Støre. La oss for ordens skyld understreke at Lévy, som har vært på reisefot og fulgt utviklingen i internasjonal terrorisme i over førti år og gitt ut over tretti bøker, nettopp er antitesen til Badiou politisk. De er bitre fiender. Under debatten hintet Lévy likevel om noe som sammenfaller med Badious polemiske pamflett. Det for nordmenn utenkelige: At det som gjør oss til et slikt enestående, uovertruffet flott og velfungerende samfunn, alt dette «velmenende», samtidig er kilden til det absolutt verste, det som i størst mulig grad snevrer inn den norske virkeligheten til å handle om én bestemt mennesketype. En type som i stadig økende grad eliminerer forskjeller og gjør oss påfallende arrogante og ignorante. For Lévy var dette en av de grunnleggende strukturelle årsakene til konflikt i det norske samfunnet. På hvilken måte? Det er ikke vanskelig å forstå at det som i utgangspunktet er velmenende nettopp er appellerende, både for den som mener vel, og for den som opplever gode intensjoner. Det er derimot vanskeligere å tenke seg at dette tilsynelatende «velmenende» etterhvert kan bikke over i noe som ikke lenger er «velmenende» i det hele tatt, men tvert imot opportunistisk og maktfremmende. Når det «velmenende» gradvis tappes for mening og blir makt. Når etikk blir ideologi, så å si. ENKLERE ER DET kanskje å tenke seg at maktfremmende strategier kamuflert som noe «velmenende» vil være særlig godt maskert, som igjen underbygger ideen om at det er vanskelig å tenke denne overgangen fra etikk til ideologi, som også antyder at det «velmenende» er et særlig effektivt instrument, både for de som bevisst anvender det til noe maktfremmende, men også for dem som mer ubevisst lar seg forføre. Lévys poeng, grovt skissert, var nettopp at Norge er et spesielt og usammenlignbart tilfelle i denne sammenhengen. På grunn av våre eksepsjonelle forutsetninger – «verdens rikeste land», «usammenlignbart velfungerende», «selvopptatt», «hypersosialdemokratisk» og «konserverende» – preges den norske virkeligheten i ekstrem grad av dette «velmenende», og da er vi ifølge Lévy også særlig utsatt for denne farlige overgangen fra etikk til ideologi. Når Kjell Magne Bondevik sier: «Norsk moral er god eksport», kan du være sikker på at overgangen nærmer seg sin fullbyrdelse. 6/2012

MOTE

INTERVJU + GUIDE + FOTOSERIE

Tekst redaksjonen Peter Kaaden er en tysk fotograf født i Essen og bosatt i New York. Han har tatt bildeserien av Karley ’Slutever’ Sciortino til dette nummeret av NATT&DAG. Hva var ideen for shooten? – Det var egentlig ikke en idé. Jeg ville ta bilder av Karley fordi jeg synes hun er vakker og interessant - noe som er rimelig sjeldent,

i mine øyne. Vi gjorde shooten i leiligheten hennes. Hvordan du bor, sier vel endel om et menneske? Uansett var det for moro skyld, vi tok bilder mens vi hang ut. Kjente dere hverandre fra før? – Det ”ekte” New York er lite. Og jeg er en stor fan av bloggen hennes og det hun gjør, så jeg spurte om jeg kunne ta bilder av henne, og siden hun likte arbeidet mitt, ble hun med på det. Jeg pleier å ta bilder av venner eller folk jeg har et

slags forhold til. Noen ganger også folk jeg gjerne vil BLI venner med, heh. Interessante folk. Vakre folk. Rare folk. Det varierer. Å bare se pen ut holder ikke, det blir litt for kjedelig. Du har en ganske ”raw” stil, hva inspirerer deg? – Det er mange fotografer jeg beunder. Boris Mikhailovs arbeid er det som har hatt størst innflytelse på meg, både i min personlige fotodokumentering, motefoto eller portretter. Alt skytes på film, derav det rå uttrykket.

NATT&DAG guider deg til å få en fot innafor festivalsko-moten. Tekst redaksjonen

VIP-støvlene Favoritt-festival-støvlene fra Hunter som «nothing tastes like skinny feels»-Kate Moss introduserte og dermed sprengte festivalfashionbarometrene for noen år tilbake, har nådd gullalderen. Disse gullstøvlene er det vakreste rælet vi har sett i år. Grillz for den selvironiske fashionista, der all søle blir til gull. Enveisbillett til backstageområdet.

Kjepphøye hæler «Hmmm. Jeg tror jeg pakker med meg disse (insert noe Jeffrey Cambell-liknende upraktisk av høy hæl-sorten), så jeg skal se ekstra fashionabel og elegant ut på (insert festival) i sommer» Nei. Grei huskeregel: Du blir avslørt som ekstremt selvbevisst når du velger skotøy som er upraktiske selv på den røde løper. Jeffrey Clumpfot-sko har dessuten aldri gjort noe bra for den kvinnelige gangen. Pluss at du kommer til å lage svære hull i bakken som ANDRE uskyldige festivalgjengere kommer til å falle ned i, og kanskje til og med brekke beinet fra fallet. Det vil resultere i dårlig samvittighet, dårligere stemning og en svær bot for uforsettlig karaktermord.

Barbeint Uansett hvor herdede føtter du har fått av å frikeløpe rundt på stranda, er ikke rullesteiner og sand i nærheten av å måle seg med søppelfyllinga du kommer til å møte på det i-teorien-grønne festivalgresset. Du skal være ganske hardhuda for å komme deg helskinnet gjennom en festivalsommer med bare føtter. Pluss: unisex.

Espadrillos Du ser for deg at dine lange nøttebrune ben skal strekke seg opp, opp og opp til skjørtekanten på den flagrende, vintage-mønsterkjolen din med ekstra hjelp fra noen lekre espadrillos (uttalt med lespe-S). I virkeligheten vil du vandre rundt med to mursteiner av gjørme på hver fot etter maks tre timer ut i festivalprogrammet, når stråhælene har sugd til seg flytende dritt til bristepunktet. Ikke en god idé dersom du intenderer å faktisk få med deg noen konserter. Er planen å bare henge ut på backstage-restauranten på Øyafestivalen, så kan du komme unna med rene føtter, men da er du til gjengjeld en ganske døv person.

Hvite sko Plimsolls (over) er noen av de fineste gamle traverne i skoløypa, men HVITE sko hører hjemme på asfalt i storby. Den samme gylne fargeregelen gjelder her, som den gjelder for jenter med mensen: hold deg unna den hvite shortsen. Svarte Plims derimot, er ”go”.

Flippy floppys Vi lever i 2012. Det er ingen som bryr seg om pedikyrer. La fotsopp, tånegler og tåpels flyte når du smetter inn i et par flipflops i sommer. Føttene er like frie som om de skulle være barbeinte, bortsett fra et par stramme gummistropper som holder sålene på plass. Du blir brun, trenger ikke bekymre deg for tåfis, kan løpe fra farer (hvis du kjipper dem lavt over bakken), og de passer til både menns og kvinns. Unisexy.

1 Gummihæler Til tross for at hæler er selvskreven no-no på festival, er disse gummibootsene hederlige unntak. Alle vet at man skal ha med seg gummi på festival. Disse funker i gjørme, snø, slaps eller tørt gress - og ikke minst på klubbkvelder. Pluss for kinky ridestøvel-vibe på den sorte utgaven, og pluss for casual «funker-til-alt»-vibe på den litt lavere brunstøvelen til venstre.

Uteligger-Columbus Ahhh, her tenker menn med sansen for penisforlengere at slike store, løse, uknyttede støvler matcher akkurat deres eget barske, laidbacke selvbilde! I realiteten ser du ut som en retardert Christopher Columbus som har gått i land på feil kontinent og i feil historiske epoke og ikke har lært å knytte skolisser. Du skal bare tusle rundt på en plen og drikke øl og snakke med søte jenter, ikke forsere en regnskog. Bare det at harryspetakkelet Jared Leto har lagt sin elsk på denne moten, burde få deg til å styre unna.

1 Converse Som vin og menn: blir bare finere med åra. Er en klassiker innenfor festivaluniformen, og det med god grunn. På den annen side er det det streiteste du kan gå med på festival, og ikke noe for deg som vil skille deg ut i mengden.

Rockegummistøvel Om du går for ‘Katten med støvlene’ møter ungdomsskole-rocker denne sommeren, kommer du til å se ut som en gjøk. I rockegummistøvler. Disse støvlene er som gamle menn som synes det blir «chill» med helg. Strebersk.

6/2012

Foto Peter Kaaden Styling Karley Sciortino

6/2012

Leie: 30. mai 2012 Kjøp: 6. juni 2012

Kjøp og leie: 6. juni 2012

Leie: 6. juni 2012 Kjøp: 13. juni 2012

Kjøp og leie: 20. juni 2012

Leie: 20. juni 2012 Kjøp: 27. juni 2012

Kjøp og leie: 27. juni 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

17.08

Klubb-Pstereo: Opeth (SE) + supp. Soup

18.08

K l u b b - P s t e r e o : C o m Tr u i s e ( U S )

24.08

The Samuel Jackson Five + Ni (FR) + Synkoke

31.08

Hellsongs (SE)

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

BYGUIDE MOTE: «Det viktigste er at man har begge hendene frie til øl eller annen morsom drikke.» side

MAT: «gryterett, taco og frossenpizza og toppet det med en tolitersboks med is og cola etterpå. Det er jo ikke rart at mange sliter med helsa og har magetrøbbel i vår generasjon.» side 49

KLUBB: «Det er på denne tiden at byen viser seg fra sitt innerste indre.» side

leder - TRONDHEIM

hvordan drepe en god merkevare Når man hviler på laurbærene, ender man fort med å hvile i fred Lydverket legges ned. Som ung og musikkinteressert var jeg å være en ivrig seer, for som musikkprogram tok de både publikumsfavoritter og subsjangre på alvor. En dag sa det imidlertid stopp, og jeg hoppet av. Etterhvert husket jeg ikke engang hvilken dag det gikk på. Hva skjedde? Kollega Håvard Nyhus i NATT&DAG skrev i fjor en kronikk om musikkjournalister som kollektivt går sammen om å diagnostisere og friskmelde norske musikere som om de var skiløpere. Du finner den om du googler «Aldri sjekk en god historie». DET ER INGEN TVIL om at vi trenger statskanalens programmer som en motvekt til Hver Gang Vi Møtes, Idol og The Voice, en plass hvor musikken kommer i fokus kontra artistens eskapader i privatlivet og lignende. Men når selv Lydverket – det vi trodde var NRKs motkulturelle flaggskip – prøver å kapre flere lyttere med saker om Beyonce og Tone Dalmlis kleskodeks, kan man spørre seg om det lenger kvalifiserer som motvekt. Joda, det er sikkert en klikkvinner, men til hvilken pris? Eller som Adresseavisens kulturredaktør Wallum fortalte i NATT&DAG i april: «Rachel Nordtømme var en klikk-hit». Men hvor sunt var det egentlig for Adressa? Her må også Dagbladet på tiltalebenken med sine evinnelige friskmeldingsintervjuer med Øyvind «hele Norges Vinni» Sauvik. Når ble han sist spurt om noe som hadde med musikk å gjøre? Undertegnede driter hardt i hvor mange striper som gikk ned den dagen han cheata på kona. Norge har én Dorthe Skappel – vi trenger ikke flere som ber artister om å snakke ut om den vonde tiden. Det er lett å være opposisjon og skyte mot Asbjørn Slettemark – det har jeg selv gjort opp til flere ganger. Men nå sitter jeg

igjen med en bittersøt tanke om at det kanskje ikke var Slettemark som var problemet, i det Charlo Halvorsen går ut og proklamerer at NRK nå vil satse enda bredere. Nei, NRK. Det var dere som skulle oppdra oss – ikke havne i samme kategori som resten av underholdningsnorge. Jeg husker da Lydverket dro oss med over dammen og inn i stua til MadLib i Los Angeles. Det er kun NRK som har penger til slike satsninger – om vi gratismagasiner skal gjøre noe slikt går vi konkurs på turen hjem fra Colombia. Og idet det etablerte musikkjournalistikk-apparatet sakte men sikkert drukner i svada for å henge med på konkurrentenes enda verre svada, kommer det nye uetablerte aktører på alle kanter. Flere små aktører – både gratismagasin og blogger – gir plateselskapene akkurat det de vil ha. Femmere på terningen, gjengivelse av presseskriv og gladmeldinger om at de elsker alt de får inn av «sniklytting» - kun for å kapre hits på internett. For ordens skyld: kudos og ære til alle som jobber gratis med å spre musikk, men hvor ble det av den kritiske journalistikken da, dere? NATT&DAG har alltid påberopt seg å være den mest useriøse blekka i landet, og når vi unnlater å anmelde en plate, eller tar på oss ansvaret å fortelle om en plate uten å stryke bikkja etter pelsen, er det av én grunn: at leseren skal kunne stole på oss. Så hva sier du? Når det kommer til stykket var det kanskje vi som var mest seriøse likevel? Enda godt vi har Musikkpolitipolitiet på Twitter. Det kan være greit å bli minnet om hvordan man skal oppføre seg - også vi i kommentariatet. La meg høre fra dere! Twitter: @nattogdag_trm 6/2012

DISKOTEKET, 5. mai NATT&DAG + HOVE PRESENTERTE: SCUBA

NESTE NATT&DAG FEST: august tba SE NATTOGDAG.NO

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 44

6/2012

Kaizers Orchestra●DePress Loney Dear●Behemoth Susanne Sundfør●Montee DDE m/ Trondheimsolistene Jonas Alaska●Oslo Ess●Sondre Lerche

Gabrielle●Mikhael Paskalev●Bare Egil Band●Pånnivågn El Cuero●Departure●Hedvig Mollestad Trio●Mongo Ninja El Doom & The Born Electric●Bendik●The South●MIO●Baskery Electric Sandra Kolstad●The Cute Crash Combo●Zaed●Sigurd Julius Scum De La Norvége●Nilsen Aalberg●Svartlamon Hardkor NB: Ny festivalcamp! Idylliske Holmen, helt inntil festivalområdet! Generalsponsor

29.-30. Juni 2012 www.steinkjerfestivalen.no Billetter selges på: www.billettservice.no

klubb Sommer er lik sommerferie, og med mindre man jobber med festivaler gjelder dette også byens klubbookere. Derfor står juni og juli står i den lokale DJ-ens navn. Det er på denne tiden at byen viser seg fra sitt innerste indre. De ellers så travle platerytterne slapper muligens litt mer av og stresser ikke fullt så mye med å få opp 200 eks. plakater tre uker i forkant av kveldene og det går lenger tid mellom konseptene. La meg være den første til å si at jeg gleder meg til dette. Ingen krampetak og trehjørnerskøer, bare gode vibber og den musikken vi som bor i byen har å tilby. Det er få andre grunner enn pollen til å bli sittende hjemme, uansett klima. Blir det Rhythm Pleasure? Raw Juice? Whose House!!?? Cloudbusting? Blåmandag? Det som er sikkert er at personene bak Trondheims regulære konsepter passer på at det fortsatt er vel verdt en tur ut i de tidløse, midterste månedene i året. Her er første halvdel av sommerens klubbguide. The Message med Børek Blæst, 9. juni Børek er din kvintessensielle trønderske partyrocker, og det er virkelig slik at det ikke er noen over eller ved siden av. Bangers og classics over tre tiår fra denne mannen går som regel rett hjem og røper at han har levd et godt og langt hiphop-liv. Med The Message kjører Børek solo på Blæst, og det er faktisk alt som skal til.

DJ-maraton på Musikkens Dag Brukbar, 2. juni Leutenhavens svar på Fête de la Musique er en av årets høydare. For femte året på rad arrangerer Brukbar og Supa DJ-maraton fra åpnings- til stengetid, og det er alltid, alltid trivelig. 20-30 ganske så ulike platebagger pakkes og spres utover tolv timer med mesteparten av byens aktive og ikke-aktive platesamlere. Et jævla rot sånn lydlig sett, såklart, men akk så riktig. Kan man ikke gjøre dette oftere, for eksempel hver eneste lørdag i sommerhalvåret? Er været kjipt regner jeg med at festen flyttes inn, som er mer enn man kan si om annen sceneaktivitet denne dagen. Er det forresten Musikkfest det heter nå? Vi synes det opprinnelige navnet klinger hakket bedre. Og apropos: Blæst lover også DJ-maraton 29. juni

konsert 1

Tetes Turnebuss Diskoteket, torsdager Tete er trommis i Disko Violente og er lett gjenkjennelig som han duden som konsekvent bærer caps og en alltid like provokativ avrevet tee. På utvalgte torsdager har Diskoteket har gitt ham fullmakt til å sette opp konserter i det innerste av klubben, der det hittil har blitt holdt to særs vellykkede kvelder med all-stargruppa The Apricot og det Trønderske blandingslabelet Kakao Musikk. Intimkonserter vinner. Dessverre kan man ikke få det til hver uke. Heldigvis har Tete også godt over middels peil på god pop og rock, og er vel den eneste DJ-en i byen som serverer både heavy og yachtrock (les: softrock med penger) i samme sett. En smooth miks av Thin Lizzy og Mark Knopfler kan vi tåle - det er faktisk ikke sesongbetont, engang. Bare synd det ikke er uteservering. Men det hadde de vel ikke på Yacht Club i Kjøpmannsgata heller.

etter konsert med The Pains Of Being Pure At Heart - Pitchforkindie fra NYC med over middels døvt bandnavn. Så det ser lovende ut for maratonentusiaster denne sommeren. Klubb Kannibal Brukbar, 23. juni Ordet «kulturkannibalisme» høres kanskje ut som noe forbeholdt Bob Sinclair, men det er vel stengt tatt det som foregår i all dansemusikk til dags? Litt afro, litt bhangra og en smule joik er langt fra uvanlig i den vestlige verdens klubbkontekst. Helst samtidig, under fire flate eller noe annen glitchy crazyness. Ikke misforstå: å inkorporere elementer fra ikke-vestlig musikk, uansett hvor kynisk, er generelt en veldig god ting. Det er bare påfallende at folk ser ut til å ha hørt flere Mory Kante-remikser enn originalspor. Klubb Kannibal er forøvrig alt annet enn en world music mash-up-bonanza. Konseptets primus motor, Geir Svensson, er en rendyrkende platemisjonær med dyp innsikt i både afrobeat og psykedelia. Bergensklubben har allerede rukket å bli seks år gammel, og selv om de har vært innom en og annen cheesy broken beat/nu-jazzsviske har de vært tro mot etnisk beat hele veien. Jeg mener, de

har laget en podcast med Tony Allen og reist til Nigeria for lage dokumentaren «Arven etter Fela». For deg som savner tidligere Explorers Record Club i byen, og synes Rhythm Pleasure blir en smule for smørsjelete er Klubb Kannibal på Brukbar i juni midt i bikinien. Jump Cuts Brukbar, 16. juni På tide å nevne de her igjen, da. Denne gangen uten gjester: ingen Tom Trago, In Flagranti eller Shit Robot. Brukbars eneste disko- og housekonsept keeps on keepin’ on med Andy Cuts og Chmmr, som grunnet hyppig gjesting altfor sent har funnet ut at de er en ganske så ålreit backto-back-kombo. Derfor kjører de solo denne gangen. Nydisko blir nok ikke rørt inn i morsmelka her i byen, men et sted må man i det minste starte, og det siste halvåret har vist at det er plass for midtempo dansemusikk i Trondheim. Jump Cuts har vært preget av mer perkussiv nydisko, type Chicken Lips, med innslag av hakket mer krass house og italo, type Bobby O. Den type musikk som kan være for vulgær eller for flat for å gå rett hjem regelmessig, men som sitter som tights på lår om man er åpen for en dose massesuggererende 80-tallsseksualitet.

Blåmandag med Fella Diskoteket, mandager Blåmandagene har en historie i Trondheim. Da utelivsbransjen sakte, men sikkert strakk søndagsfylla over og inn i mandagskvelden, fulgte også de som ikke var lenger var bakfulle fra lørdagen med. For tre-fire år siden så traveren Fella potensialet i å holde semi-klubb med god sjangervariasjon disse mandagene. Det ble en base for å spille ukonvensjonelt og uten dansegulvpress, en sitteklubb hvor man kunne lufte den innerste platenerden et øyeblikk. Stundimellom var det faktisk bedre enn helgekveldene. Etter at Fella flyttet mandagene over på Diskoteket har det vært overraskende godt besøkt av folk som tydeligvis ikke har tenkt seg opp tirsdag morgen. I sommer tar Fella tar over som fast vert på disse kveldene, noe som betyr disko, boogie og leftfield house hver eneste gang. Dessuten tar han alltid med seg en gjest, og skal man tro på trenden blir dette skikkelser som Juri Gagarin, Big Bang Hank, Dupree, Chmmr, og National Pornographic. Lite blått, i grunn.

Scarlet Chives + Angelicas Elegy Fredag 8. juni, Brukbar Sist gang vi så disse bandene sammen var under Trondheim Calling, og det var en herlig miks av forskjellige referanser som likevel blandet seg godt sammen. Scarlet Chives, sekstetten fra Bornholm, slapp i 2011 debutskiva til flotte anmeldelser i Skandinavia, inkludert oss nordmenn. Noe av det fineste med bandet er stemmen til Maria Mortensen. Den minner om både Kate Bush og Elizabeth Fraser, og i motsetning til andre shoegazeinspirerte band så holder stemmen klart og tydelig gjennom hele konserten! Det skal ganske mye til for at en konsert med denne type musikk blir kjedelig etter 20 minutter, men et stort spekter av ulike låter og Marias tilstedeværelse gjør det fullt mulig å nyte 45 minutter med Scarlet Chives.

Bandet er for tiden i Sverige for å spille inn album nummer to som kommer 2013. Angelica’s Elegy har lenge vært omtalt som byens mest spennende nye band, og det beviser de konsert etter konsert. Ikke minst gleder vi oss masse til de slipper debut-EP-en til høsten, og ikke minst til debutalbumet som kommer i 2013! Bandet er inspirert av 80-90-talls indierock, via postrock til gammel soulfunk, og musikken kan minne litt om både Beach House, Deerhunter, Dungen og Broadcast. Akkurat passe skittent, støyete og variert. Angelica’s Elegy ble kåret til Ukas Urørt i oktober 2011 med låten «Hazy Days Of Yesteryear», og var med i trekningen om plass i årets Urørt 2011. Bandet ble også Trondheims-finalistene i Zoom. I januar ble Angelica’s Elegy utpekt som en av ti albumdebutanter man skal se opp for av 30 musikkjournalister.

av: CRans montana

6/2012

Musikkfest Lørdag 2. juni, Lamoparken m.m. Musikkfest, den gamle ringreven alle har et forhold til. Innholdet varierer veldig fra scene til scene og uten tvil er programmet i Lamoparken mest interessant. I år finner vi blant annet Christoffer Øien, Askepop, Bad Spit & Stillborn, Conurbia, Scornful, Barren Womb, MIO og Eye Of Horus. Som vi selv sier, det beste i livet er gratis! (ps: det er lov å ha med medbrakt). Vi tok en prat med ildsjelene for å få svar på usaklige saker vi har fundert på. Hva er musikkfest? – Musikkfest er en årlig feiring av musikklivet i Trondheim, i tråd med en internasjonal feiring som foregår i over 100 land. Byen fylles av gratis konserter av ymse slag, alt fra knalltøff hardcore, vindskeiv americana, stramme musikkorps og purunge gitartalenter. Om du er lei av å betale i dyre dommer for å se nervøse rockere på Blæst så er Musikkfest absolutt noe for deg - kombinasjonen parkliv, sol, sommer og fet musikk er vel noe som aldri kan slå feil? I 2004 byttet dere navn og lot rytmisk musikk slippe til, hvorfor forandringen? Ble dere også lei av korpsmusikk? – Har du et problem med korpsmusikk? Skal vi parkere et par korps på soverommet ditt en morgen og se om du ikke liker det da? Nei, men seriøst, det måtte nok mer enn korps til for at vi skulle få til folkefesten. Det appellerte nok ikke til alle og det var jo drivkrefter/ildsjeler som hadde interesse for rock og lignende som da satte i gang med å få på plass en scene for »mer moderne ungdomsmusikk». De samme drivkreftene fikk blod på tann og utviklet dette videre med nye scener rundt om. Hvilket er status i dag også. Hva driver Musikkfest? Er jo ikke gratis å sette opp utendørsscener … – Først og fremst dugnadsånd, vi har et ekstremt lavt budsjett i forhold til arrangementets størrelse. Alle opptrer gratis, og mange støtter oss med utstyr, mat, gratis annonser etc. Vår største sponsor er kommunens tilskudd til fritidskulturlivet, og så har vi en del mindre, private sponsorer. Musikkfest administreres av Trondheim kulturnettverk, som er en ideell medlemsorganisasjon. Og så er jo musikk fantastisk!!! Og gratis!!! Woooohoo!!! Topp 10 acts på Musikkfest 2012? – Musikkfest er ikke en festival med headlinere, her er alle like viktige. Spiller du supersær jazz så fins det en scene for deg, spiller du på oljefat mens du brøler så fins det en scene for deg og om du er mer gira på å kle deg i vakre gevanter og danse dagen lang så finnes det jaggu en scene for det også. Kulturelt mangfold, som det så fint heter. Hvorfor spiller ikke Åge i parken? – Åge er jo uansett flink til å få vist seg fram, så resten av musikk- og kulturlivet kan bruke muligheten til å vise seg fram på Musikkest. Hvorfor er Musikkfest viktig for Trondheim? – Fordi en gratis festival som fenger alle aldersgrupper er noe ingen kan være negative til! Om du er gammel eller ung, tynn eller feit, hipster eller sinnsykt ukul så finnes det noe for deg denne dagen. Hvor bra er ikke det liksom?

The Pains Of Beeing Pure At Heart Fredag 29. juni, Blæst The Pains Of Beeing Pure At Heart har virkelig fått i gang en skikkelig boost i Norge, og flaks for oss så har de reist til Norge de tre siste årene. I 2010 ble de lokket med karsk for å spille på Pstereo, og det var uten tvil et av høydepunktene på festivalen. Uten at vi tror karsken var årsaken til den fantastiske konserten. Gjengen fra New York (så trendy) startet opp i 2007, og ga ut sitt selvtitulerte debutalbum to år senere, som blant annet fikk 19. plassen da Pitchfork oppsummerte de 50 beste skivene i 2009. I 2011 slapp de album nummer to, Belong, som også fikk svært gode anmeldelser. Bandet har også gitt ut tre EP-er i løpet av tiden, hvorav den siste utgivelsen er en hyllest til Record Store Day. EP-en samler versjoner av spor fra 2011-albumet Belong. Det inneholder remikser fra Washed Out, Saint Etienne, Twin Shadow og Violens. OG den finnes på lilla vinyl! Dette blir en stor kveld for indiefans. Bare se på bildet. Sååå indie ass.

av: Wenche Sundt Bendixvold

uteliv

sommerdrinker Tekst/Foto Kari Kristensen Da er vi ankommet sommer 2012 i Trondheim, og hva skjer på brennevinsfronten? Trondhjemmere har slurpa myntesørpe de siste ti årene som en helt naturlig motvekt til de to-

6/2012

komponerte energi-drinkene det forrige tiåret. Men det må gå an å bestille seg noe annet enn Mojito, Kyoto og Alabama Gin Fizz når man entrer uteserveringa. Vi har hørt med et knippe kløktige bartendere om hva sommerens store hits er i høyoktanens/brennevinets verden.

Ellen Kristine Karlsen KOS En blåbærcoctail kun bestående av råvarer kalt Blueberry Cocktail. Ingredienser: Vodka lagt på frosne blåbær, fersk limejuice og sukkerlake. Shakes på is og siles i cocktailglass. Kjøres også som longdrink - funker for begge kjønn.

Elise Sæther Miller BrukBar En ganske unisex pimp drink kalt Dakota. Ingredienser: vodka, chambord, sitronjuice, tranebærjuice og russchian.

Erik Sjømæling Andresen Bari En frisk og spicy unisex cocktail kalt Ginger&Lemongrass Martini. Ingredienser: Sitrongressvodka, ingefærlikør, egenkomponert sitrongresslake, eplemost. Shakes og siles i et cocktailglass.

Stian Marcelius Braseth Raus En fruktig champagnecocktail kalt (Who the fuck is) Alize, som et kløktig ordspill på Alize pasjonsfrukt. He he, bransjehumor. Ingredienser: Chambord bringebærlikør, pasjonsfruktlikør, sukkerlake, fersk limejuice, bringebær, pasjonsfrukt, shakes på is og siles i cocktailglass. Toppes med champagne.

Andreas Borgen Diskoteket En sitruscocktail kalt Lemon, Lime & Bitters. Ingredienser: Bacardi Limon, limejuice, sukkerlake, angostura bitter, sitronbrus. Oppskrift fra Trinidad&Tobago hvor herr Borgen har vært på cocktailfylla.

Elise Olsen To Rom & Kjøkken En kirsebærvariant av Whiskey Sour kalt Cherry Sour. Uten tvil en unisex drink. Ingredienser: Kirsebærlikør, bourbon, ferskpresset sitron, sukkerlake, grenadine, mandelmonin. Shakes og siles i et rocksglass med knust is. Garneres med supersurt hockeypulver (!).

uteliv

smak på fisken min, sa brura Tekst/Foto Kari Kristensen Som om det ikke var nok sushi-plasser i Trondheim fra før av, flesker man nen bak pikekosplassen KOS, Remy Nordvik sammen med Cathrine Almgren til med enda en. Det kunne vært smakfullt med «sa brura»-vitser nå - hvorfor? Plassen heter Sabrura. Nede i kjelleren på Byhaven er det kommet et topp sushi-konsept med ålreite priser for både take away og for å sitte i ro. Og ja, du kan faktisk nyte en øl der nede mens kompisen din er inne på dyrebutikken for å handle undulatmat. Vi møtte restaurantsjef Cathrine Almgren – vel bevandret i utelivet – for å få henne til å overbevise oss om at det er her vi skal kjøpe fisken vår, og ikke på de x antall andre sushirestaurantene i byen. Hallo Cathrine, er det du som er brura? – Nei. Men du lurer vel på hvor navnet kommer fra. Det er flere grunner til det. En av eierne var i New York og oppdaget en sushirestaurant med frostede vinduer og navnet «Matsugen». Det hørtes jo veldig japansk og fancy ut. Og dette spant vi videre på. Sabura er jo et vanlig japansk ord, også er jo Remy en ordentlig tullegutt da vet du. Så Sabrura er et morsomt ordspill. Hvor mange sa brura-vitser har du hørt siden dere åpnet da? – Faktisk ikke mange. Jeg regnet med at de kom til å hagle inn, men de har ikke gjort det ennå. Sushi ja, nye tacoen i Norge det? – Ja, men det er jo en veldig sunn form for kosemat i forhold til hva taco er. Proppfull av omega 3, proteiner, rå grønnsaker og ris. De fleste liker sushi – til og med pensjonistene og ungene. Og det er et bra tegn! Vår generasjon 70/80-tallistene, vokste jo opp med gryterett, taco og frossenpizza og toppet det med en tolitersboks med is og cola etterpå. Det er jo ikke rart at mange sliter med helsa og har magetrøbbel i vår generasjon. Når til og med KrF bytta ut rekesmørbrødet sitt med sushi på landsmøtet sitt, da er sushi allemannseie, ikke sant? – Ja, de er vel litt mer wienerbrød-folk, så ja. Er det kjekt at sushi er kaldmat, slik at maten ikke blir kald når alle skal ta bilder med instagram før de spiser? – Ja, det er ganske praktisk. Jeg har jo lagt merke til at det tas endel bilder av maten her,

men det er visst en greie for tida. Å billedgjøre at man spiser noe som er litt ekstra kult. Det sier noe om hvem du er, eller ønsker å være. Har vi arvet japanernes måte å leve på? De bruker jo alltid en halvtime på å ta bilder av maten før de spiser – Ja, men japanerne tar jo bilder av absolutt alt de kommer over. Hvorfor er det så mange album på facebook som heter sushi og ikke blodpøls? – Det visste jeg ikke, det skal jeg sjekke facebooken min for. Blodpølse har vel ikke helt samme klangen som sushi. Si meg, har dere plukka ut damene her fra modellbyrå eller? – He he, nei, men takk for det. De er alle flotte mennesker. Ligger de nakne på disken i helgene også? – Ja, hver helg! Nei, men vi hadde to levende sushifat på åpningsfesten. De var ikke helt nakne da, de hadde på seg en liten tanga. Jeg måtte faktisk bære en levende og meget muskuløs mann rundt på båre den dagen, det ble litt av en kveld. Ser dere har navn som Vadsømaki og Frostamaki på menyen, driver dere å fornorsker sushien litt? – Ja. Du ser jo på logoen også at den er ganske fornorsket og lite tradisjonell japansk. Vi lekte oss med det japanske først, men gikk over til noe helt utradisjonelt; en tradisjonell rosemalt fisk. Og da ønsket vi å bygge videre på det. Vi prøver å bruke så mye lokale råvarer som mulig: jordbæra på Frostamakien er så klart fra Frosta. Vadsømakien er ærlig talt et Remy-påfunn fra en låt med Banana Airlines … He he. Nå finnes det jo sushiplasser innenfor hver femtende kvadrat snart i Trondheim, hvorfor skal vi velge dere? – Både sushien og makien vår er noe helt annerledes. Vi kan skryte av at du får mye råvarer i en makirull kontra oppkverna laksefarse man får sprøytet inn i rullen på noen andre plasser. Her får du mye samt kvalitet for prisen. Det er jo også ferdig pakket når du kommer hos oss, så du slipper å vente. Spis her eller ta med, du velger. Vi kan selvsagt også lage sushien mens du venter om du vil ha den helt «rykende» fersk og har tid til å vente. I tillegg har vi både salater og sticks fra vårt asiatiske varmt-kjøkken. Sabrura sushi & sticks er fast-food med stil og kvalitet. Også alle de fine damene da. – Ja, og alltid like blide.

6/2012

kunst HEGE DONS SAMSET: MUSEUM OF HOPE Hege Dons Samset er interessert i møtet mellom mennesket og naturen, hun trekker paralleller mellom prosesser i naturen og prosesser i mennesket. – Kjernen i hennes kunstneriske arbeidsmetode er reisen og utforskingen av landskapet, sier Maria Bustnes, presseansvarlig ved Trondheim Kunstmuseum. – På sine reiser, og med fotokamera som følgesvenn har hun studert hvordan omgivelsene former de som lever på ulike steder i verden, det genuint menneskelige og de universelle sannhetene som finnes på tvers av kontinenter, sosial status og sosiale skillelinjer. Samset skal montere installasjoner og fotografi med utgangspunkt i det analoge fotografiet, som skal fylle lokalene på Gråmølna.

TKM Gråmølna , 17. juni–26. august Trenerys Gate 9 (Solsiden, Nedre Elvehavn) Tirsdag-søndag:11-16 / Onsdag:11-21 / Mandag: Stengt

Kari ære Kari Harneshaug furtet litt på oss fordi vi ikke anmeldte plata hennes. Vi bare: «øh, åh, har du gitt ut plate?» Tekst Wenche S. Bendixvold Foto Siri Hovland Kaldal Hei Kari! Kan du ikke fortelle oss litt om hvem du er? For å være ærlig så sleit vi med å melde interesse for deg før du ble omtalt av The Guardian. Nå gremmes vi litt fordi vi ikke var først ute. Kan du tilgi oss? – Hehe. Ja, det kan jeg. Litt om meg selv, ja. Jeg er en sanger, låtskriver og tekstforfatter som ga ut mitt debutalbum 2. mars. Og denne sommeren skal jeg spille på Pstereo. Fett! Er du sur for at vi ikke anmeldte skiva di? – Ja, litt sur er jeg. Siden jeg er en Trondheimsartist synes jeg at en Trondheimsavis må kjenne sin rett til å anmelde. Ok da, vi tar det til oss. Er det en bra eller en dårlig ting at debutalbumet ditt er et resultat av masteroppgaven din? – Tidsmessig og med tanke på alt arbeidet, så er det en veldig positiv ting for meg, det tar jo masse tid. Det er ikke så viktig å fortelle media at det er en del av masteroppgaven min, det har heller vært slik at media synes det er interessant. Jeg har lyst til at folk skal se på plata mi som et helt vanlig album, i stedet for at folk skal henge seg opp i at det er en del av masteren min. Da skulle du aldri fortalt det til noen … – Det var han som jobbet med promo for meg som sa at det var en kjempebra idé … Heh … Får du tid og råd til å lage en plate nummer to når du ikke lenger kan gjøre det i skolesammenheng? – Økonomisk sett så har det ingenting med skolen og gjøre, jeg har ikke fått noen midler av den grunn. Men jeg har tid til å lage en ny plate, og håper jeg får råd til det også, selv om det er veldig vanskelig økonomisk å gi ut ei plate hvis du vil gjøre det skikkelig. Det er viktig for meg å være profesjonell på alle nivå, for eksempel å betale alle godt. Og da blir det jo dyrt, men det er verdt det. Jeg kunne tenke meg at det har vært lettere økonomisk å være i oppstartsfasen. Jeg synes at musikere bør få betalt for den jobben de gjør. Man kan jo få støtte her og der, men det er vanskelig å skille seg ut når du er ung og uetablert. Da detter du ofte litt gjennom ovenfor staten. Noe spesielt du vil si til staten eller? – Hehe. Det bør være en skikkelig viktig setning. Nå fikk jeg skikkelig prestasjonsangst! Ok. Jeg synes de bør satse mer på de som er ferske og gi mer støtte til dem. Kjedelig. – Jeg er ikke en person som bruker å vise fingeren.

CECILIA HULTMAN OG ANNA IHLE: DEN FAKTISKA STRÄCKAN Cecilia Hultman og Anna Ihles samarbeid begynte i et felles atelier, der de to prøvde å finne ut hvor sine interesser overlappet. Galleri Blunk, som for tiden er på utkikk etter nye lokaler, setter opp utstillingen Den Faktiske Sträckan, som et av de siste i det sjarmerende trehuset i Verftsgata. Her får vi se resultat av noen av diskusjonene som har foregått i atelieret. Kunstnerne har tatt for seg hvordan sine forhold til tid

og organisering kan være like i språk, men ulike i uttrykksform. Igjennom samtale dukket ordet sträckan opp, som fungerte som metafor for å snakke om forhold, tid og distanse. – Utstillingen vi kommer til å gjøre på Blunk er ny, men en fortsettelse på den samtalen og diskusjonen vi har i atelieret, sier Anna Ihle. – Cecilia tar utgangspunkt i presise tegninger. Gjennom referanser til vitenskapens tørre og konkrete definisjoner gjør hun verk med en tilsynelatende

vitenskapelig rasjonalitet. Jeg er opptatt av vennskap, og mine vennskap finnes ofte i arbeidene mine. I senere tid har jeg begynt å interessere meg for hvordan popkultur viser muligheter for relasjoner, forklarer Ihle. Og om ikke kunsten er nok, så blir det servert vafler på åpningskvelden! Innherredsveien 2b (inngang Verftsgata), 1.–6. juni Åpning: fredag kl.20-22 Lørdag-søndag: kl.12-16

TERRY BELIER Terry Belier (USA) skal i forbindelse med sin residency som gjestekunstner på Lademoen Kunstnerverksteder stille ut på visningsrommet Babel. Belier er interessert i å dokumentere og kartlegge tid og miljø, og vår forståelse av kulturell historie. Ved bruk av funnede objekter jobber hun som regel innen lyd, video, installasjon og skulptur, ofte med et spennende visuelt uttrykk. – Det Belier planlegger å gjøre i sin utstilling på Babel handler om midnattssolen og hennes første opplevelse av den, sier Margrete Abelsen, prosjektleder ved Babel. – Hun eksperimenterer med solavtrykk (cyanotypi) og vil lage ett print hver time i et forløp på 24-timer, for å dokumentere tiden og hvordan overfloden av sollys påvirker biologiske rytmer, som for eksempel søvnrytmen. Jeg forstår det slik at hun ønsker å dokumentere sommersolvervet som finner sted akkurat i utstillingsperioden – den 21. juni. Kunstneren kommer til å være tilstede under utstillingsperioden, og det kan være verdt å merke seg at det vil bli holdt Artist Talk på Babel i løpet av visningsperioden, der Belier forteller om sin kunstneriske virksomhet. Babel Mellomveien 5 ,15.–24. juni Åpning: Fredag 15.06 kl.19 / Torsdag-fredag: 14-18 / Lørdag-søndag: 12-16

SAMMEN/TOGETHER Etter en lang, men sårt tiltrengt oppussing på Trondheim Kunstmuseum, åpner de igjen dørene for publikum i slutten av juli. Først ut på programmet er Sammen/Together, som er en gruppeutstilling, bestående av tolv internasjonale kunstnere. Felles for arbeidene er tema som mellommenneskelig felleskap, individuell erfaring versus kollektiv erfaring og menneskelige forhold til samfunnsstrukturer. Dessuten kan det være lurt å merke seg at i en gruppeutstilling av denne kaliber, kan vi forvente at det oppstår uforutsigbare ’røde tråder’ og sammenhenger, som

6/2012

for eksempel en tilstedeværelse av ’det interaktive’ i utstillinga, der publikum bidrar til opplevelsen av arbeidet. – Noen arbeider beslekter de religiøse språket. Ved å bevisst benytte seg av det språket, uten å virke belærende, belyses det at vi kanskje fortsatt har et behov for symboler, sier Pontus Kyander, direktør ved Trondheim Kunstmuseum. Vi kan blant annet se fram til brasilianske Rivane Neuenschwanders ’Inventory of small deaths (Blow)’ 2000, en 8mm svart/hvit film der vi følger en enorm såpeboble igjennom et tropisk landskap. AK Dolvens stil-

ler med ’Seven voices’ 2011, en lydinstallasjon som omhandler tragedien på Utøya, og Ernesto Netos ’Variations’ 2009, som vi kan oppleve med flere sanser, blant annet luktesansen. Vi tar av hatten for Herr Kyander, som har skjønt at Trondheim trenger et kunstmuseum vi kan å være stolte av! TKM Bispegata, 20. juli–23. september Bispegata 7b

av: elinor ingemann

Hvor Grunnen til at jeg spiller på Tempo-campen er vel fordi jeg er up and coming. Er det viktigst å få gode anmeldelser av plata eller god karakter på mastern? – Helt klart viktigst å få gode anmeldelser av plata. Du minner litt om Susanne Sundfør. Jeg tenker på det lange håret og røyken på scenen. Er du også først og fremst artist og ikke kvinne? – Hehe. Jeg vil gjerne være kvinne også jeg. Ja takk begge deler. Du har blitt sammenlignet med både Velvet Underground og PJ Harvey. Hvem vil du egentlig bli sammenlignet med? – Akkurat det med PJ Harvey var veldig spot on. Jeg er superfan, nesten litt fanatisk. Så jeg er veldig glad for at jeg blir sammenlignet med henne. Det er ikke sånn at jeg prøver å være henne, men at folk hører referansene mine, det setter jeg pris på. Hva er forskjellen mellom deg og andre syngedamer? – Først vil jeg bare si at jeg hater det uttrykket. Jeg vet ikke helt, det er jo mange bra «syngedamer» der ute. Men jeg har jobbet veldig masse, brukt mye tid på å utvikle meg og det er en genuin interesse for musikken i bunn. Du har jo blitt omtalt av både The Guardian og Jajaja. Hvordan skal du klare å holde på interessen fra England? – Akkurat nå holder vi på å planlegge en jobb i England. Vi har jo noen kontakter der, så jeg håper at det blir en spillejobb i London til høsten. Bare én jobb? – Jeg skulle jo gjerne reist på turné og hatt så mange jobber som mulig, men jeg vet ikke helt hvordan det blir. Det er jo mange ting som må orges. De betaler dårlig i England, har vi hørt. – Ikke sant, det er jo der problemet ligger. Så du må søke om støtte for å ikke gå i minus. Hvor får vi se deg på scenen i sommer, bortsett fra Pstereo? – Bortsett fra det er det ingenting jeg kan si høyt nå. Ikke til oss engang? – Hehe, nei dessverre. Vi har hørt at du ikke får økonomisk støtte fra hjemkommunen. Hva synes du om det? Kom igjen da, sleng litt med leppa! – Jeg har fått litt støtte fra kommunen, og det setter jeg utrolig stor pris på, men det er klart at den summen utgjør bare fem prosent av et budsjett. Men det har vært andre stipender fra Møre og Romsdal der jeg ikke

har fått støtte, og det synes jeg er skikkelig dårlig. Dette er jo et seriøst prosjekt og jeg er absolutt verdt den støtten! Sur much? – Jeg vet ikke om det jeg driver med ville fått noe verdi for meg selv. Jeg føler at jeg må være i et miljø der det skjer ting, at det er mye konserter og ting som kan inspirere meg. Og selvfølgelig ha folk å spille med, det har masse å si. Du kan oppfattes som en outsider i Musikk-Trondheim. Er det sant? Hvordan føles det? – Jeg er nok litt underground, det er egentlig bare kult. Men outsider? Ja, du sitter jo ikke akkurat i baren på Blæst om kveldene? – Akkurat denne våren så har jeg ikke vært så mye ute og drukket faktisk, men jeg kommer sterkere tilbake! Hvor møter vi deg da? – Blæst er absolutt plassen hvor kan møte på meg. Og på Løkka, der er det veldig trivelig. Hvorfor skal du spille på Tempo-camp under Pstereo? Er det fordi du er på Dayladore? Hehehe – Eh. Grunnen til at jeg spiller på Tempo-campen er vel fordi jeg er up and coming. Jeg tror utvelgingsprosessen foregår på en skikkelig måte, og selv om det sitter folk fra Dayladore der, så vil ikke den personen få lov til å ha noen saying i den utvelgelsen. Nå var vi slemme. Vi har hørt at Kim Aasli var veldig gira på å ha deg med blant de over hundre innsendte demoene. Kudos! – Det har jeg også hørt, og det var veldig stas. Så det var ikke min mann som ropte høyest altså! Øl eller vin? – Øl. Selvfølgelig. Topp tre trønderske skiver fra 2011/2012? Your Headlights Are On - Your Headlights Are On // Highasakite - All That Floats Will Rain // Motorpsycho og Ståle Storløkken - The Death Defying Unicorn Kari Harneshaug er aktuell med albumet Early Morning Memories og spiller på Pstereo 18. august.

Lina Reinsbakken, 32 år Kunstner – Akkurat nå er lykken at jeg skal flytte til London og stille ut på gallerier der.

June Myrenget Fossback, 28 år Kunstner – Lykke for meg er suksess. Å bli anerkjent for det jeg er.

Linda Talle, mindreårig Mamma på Norsk Fotofagskole – At ei søt jente fra Natt&Dag spør meg hva lykke er..

Audun Kvam, 34 år Hipsterswinger – Kjøkkenbordet til Lars og Michi.

hva er lykke for deg?

AV: siri kaldal

Thomas Farstad, 30 år Musiker og lege – Et godt trekk etter trening..

Marius Forbord, 29 år Har ikke et yrke! – Å få friendrequest fra Ariel.

Jan Tore Lund, 35 år IT-konsulent/rapper – Å følge mine egne overbevisninger og drømmer...OG oppnå dem.

Hans Magnus Møllersen, 23 år Gullgraver – Sopp.

Tollef Andersen, 27 år Luftballongfører – Å fly lavt over verandaen din mens du soler deg!

Per Svennungsen, 29 år Elektroingeniør – Leve av naturens ressurser.

Lemmy Cujo Mattson, 25 år Selger – Når Redwings vinner. Da skal jeg klappe i hendene og ta meg en øl.

Lene Katrin Auran, 23 år Servitør – Uavhengighet. Og min samboer.

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 6/2012

SHOPPING: festivalekvipering

Haakon Forren, RETRO Carl Johans gt 6, Nordre gt 18 – Festivalklassikeren Converse får du nå kjøpt på Retro, hvis du vil ha et sprekere valg kan du jo gå for de limiterte modellene vi har fra Nike. Gutta burde gå for kamoshorts fra Denham, gjerne kombinert med en fin skjorte fra Gant Rugger. Ha en Elka-regnjakke fra Norse Projects i bakhånd. Til jentene er det jeansshorts fra Mardou&Dean som gjelder, eller en superkul jeans fra Current Elliott. Disse kan du jo kombinere med en skjorte fra T by Alexander Wang, og en genser fra Acne. Og godt humør, så klart!

festical - chic: overlevelsesguide Tekst Elise Skogrand Chic alert! Denne overlevelsesguiden er for jenter og gutter som leser ELLE på rommet og blar i NATT&DAG i offentlighet. Signy Fardal misunner nok NATT&DAG nå, for her lærer du virkelig noe. Å overleve på festival og likevel klare å se bloggete bra ut. Festivalsommeren nærmer seg med stormskritt, og før du vet ordet av det er du på tur til Roskilde, Pstereo, Øya, Hove, Vannspeilet, Storås … og ja, du vet hva det går i, jeg aner ikke hvilke festivaler som finnes i Trøndelag. Det er muligens ironisk at en som egentlig aldri har satt føttene på festival skal gi råd om hvordan man holder seg chic under vanskelige forhold, men ikke sku hunden på hårene. Undertegnede har vært på fjelltur i couture, og det gikk usannsynlig fint.

før festivalen:

Sov, spis, bli brun.

på kroppen: First things first: Gå bananas med prints, mønster, farger, jo mer Pocahontas, jo bedre. Hvis du plukka opp noen H&M Marni-plagg er jo det perfekt. Alle kommer til å se like ut, så bland dine kjedebutikk-funn med noe vintage for en unik look. Dette er også en unik mulighet til å vandre rundt i allmennheten i sin beste bedroom-look. Ta kjærestens hvite herreskjorte og snør et belte i midja. Man kan også ha en liten denimshorts under. For guttene er dette en perfekt mulighet til å dra på seg en utvaska t-shirt og slitte jeans. Dessuten liker vi å rulle opp ting, skjorteermer, bukseben, den type ting. ROILL OPP KIS! Der er også essensielt å ta med solkrem, lettest med sprayversjon. Suppler med olje med shimmer i også, slik at du får smud hud. Jeg tar meg friheten til å anbefale Nuxe Shimmer Dry Oil som fås kjøpt på Kicks på Byhaven, den lukter awesome og ser flott ut på solbrun hud. Når det kommer til parfyme, kan det være ideelt å la den store flaska med yndlingsparfymen være igjen hjemme, og heller ta med seg en Joya eller Tokyomilk Perfume Roll On-stick, som er liten og får plass i veska. Det kan også være lurt å sjekke at

6/2012

parfymen du tar med ikke svir eller stikker på huden din i sola. Utslett inngår ikke i «festival-chic». Når det kommer til undertøy vil jeg anbefale Hanky Panky truse og BH, fordi det er komfortabelt, strammer ikke, og man slipper å bli klam i kløfta. Festival er også en perfekt anledning til å bruke de BH-toppene man ser overalt i flotte farger. Litt for harry for byen = perfekt på festival. Sleng på en supervid lett bukse med print til, eller et langt skjørt, og du er klar. Jakke-messig kan det egne seg med en nett, sort skinnjakke hvis det blir kaldt, den går godt sammen med alle slags kjoler og overdeler. Hvis gutta blir kalde utpå kvelden, er det helt riktig å slenge på seg en Barbour, eller Barbour-aktig jakke. Den er vannavstøtende, tåler en trøkk, og er rett og slett British coolness i et nøtteskall. Et annet anvendelig plagg er en lett bomullskjole i et festlig mønster. Dette er ikke riktig tidspunkt å ha på seg noe polyester. Bomull eller silke, og stort sett alle materialer som puster er å foretrekke. Tenk tribal prints, farger og komfort.

accessories: Ikke ta med deg de dyreste accessoriesene dine på festival. Legg igjen Tom Ford-brillene hjemme. Pilotbriller eller andre briller med lik coolness faktor. Interoptik selger dødskule Ray Bans, og SynSam har de litt mer lommebokvennlige fra Cheap Monday. Deborah Lippmann neglelakk i fargen «Girls just wanna have fun» og «Swagga like us» får du på Shine til 179,- og den sitter definitivt best under press. Når det kommer til veske, holder jeg en knapp på en chic mageveske, eller en veske man kan ha over skulderen. Det viktigste er at man har begge hendene frie til øl eller annen morsom drikke. Og ta aldri med deg en stor veske, for da vet du hva som skjer: du må bære på alles ting, spesielt guttenes. Guttene kan ikke ha noe annet enn lommene, rett og slett. Andre nyttige ting: Myggspray. Regnponcho (sånn som er frimerke-size før man pakker den ut) Gnagsårplaster. Face paint, hvis du havner i M.I.A-humøret utpå kvelden. Det aller viktigste å huske på er at men er på festival og ikke på byen, så det er lov å være praktisk. Det handler om å ha det gøy, være komfortabel og høre god musikk, after all.

sko: Ta med flate sko. Ikke engang jeg hadde begitt meg ut på det der i hæler. Det GÅR ikke. Og med mindre man bader i gjørme, trenger man ikke ta med Hunter-støvler, heller. Hvite Converse kan vaskes i vaskemaskin, så de egner seg bra. Ellers går det bra med flate sandaler også, alt etter hvilken festival du skal på. Man må passe på småtærne også. Hvis det er meldt dodgy vær, kan du ta med deg noen biker-aktige boots. Disse holder føttene dine varme og tørre, og ser bra ut kombinert med alle mulige plagg.

Hilde Roux, WEEKDAY Nordre gt 16 – På dame har vi Halfday Denim shorts, Sense Pling kjole til 300,kroner, og Mars solbriller fra Cheap Monday til 200,-. For gutta anbefaler vi Beach Day Denim shorts til 300,-, vintage denim-vester og Parrott stråhatt.

Haakon Forren, FILIPPA K Carl Johans gt – Gutta kan veldig gjerne ha en litt kort shorts (husk belte!) og en litt pen skjorte til, gjerne kombinert med en laidback bomullsblazer. Jentene kan gjerne satse på litt farger, for eksempel med en knallrød jeans kombinert med en fargesterk overdel. En jakke (vi har en kjempefin parkas!) er alltid fin å ha i bakhånd og husk: Ballerina kan være greie å ha, enten på beina eller i vesken!

håret: Ha rotete hår, helst løst, med fjær eller hårbånd i (ikke gutta, selvsagt.) Husk for all del dry-shampoo! Ikke bare gir den deg den riktige festival-looken, den gjør at håret ditt dufter av renhet og velstand uansett hvor trasige omgivelsene kan være. Tigi’s tørrshampoo får du kjøpt på H2, og den er drøy i bruk. Hvis håret skulle bli riktig ille, er det lov å gå med hatt, både for jenter og gutter. Alt med måte. Så lenge det ikke er en fedora.

Ansiktet: Ta med fuktighetskrem med solfaktor. For å få litt rosa glød i kinnene, heller enn en matt rouge, kan du kjøpe en highlighter fra Make-Up Store i fargen «Apollo» som du kliner på. Husk også vannfast mascara, med mindre du vil se ut som en vaskebjørn på slutten av kvelden. MAC Pro Longwear lipgloss i fargen «Infinitely likeable» får du kjøpt på Esthetique på Trondheim Torg, og den trenger man bare ta på en gang per kveld, for å si det sånn. Det er såvidt man får den av. Hvilket bringer meg til mitt neste festival must-have: Wet wipes. Når man har crazydanset hele dagen er det grit å kunne ta av sminken i ett eneste drag når man holder på å sovne. Minimum effort - maximum effect.

Nermin Harambasic, CLEAR CUT CASE Nedre Bakklandet 77 – Sommerens produkter heter Moroccanoil, og der er det tre ting du bør anskaffe deg: (1) Oil Treatment: løser floker og motvirker krusete år. (2) Hydrating Styling Cream: Gir fasong og gjør håret glansfullt, samt motvirker krusete hår. Og (3) Glimmer Shine Spray: Gir håret et usynlig, men glansfullt slør.

Geir Olsvik, KONKRET Mercursenteret – Stalltipsene mine til gutta er en Obey Kinley Tank (Red/ Navy), Vans Cayucos jacket (Olive) og Vans Excerpt short (Sand). Og eventuelt diverse snap-back capser.

Bente Bakken, NATASJA Carl Johans gate 14 – En flott jeans er et praktisk festivalplagg, og her kan vi anbefale flere modeller fra J. Brand og Seven for all Mankind. En lekker veske er også et must, som et alternativ til ryggsekk. Her foreslår vi godbiter fra See By Chloé og Valentino. Skjerf med forskjellige motiver fra Beck Söndergård kan være greie å ha utpå kvelden. – Mitt favorittfestivalplagg i år må være en ribbestrikket genser fra Gestuz; den er supertøff, lekker farge, stor og god og passer til både, shorts, skjørt og jeans. Det blir jo væravhengig, og blir det godt og varmt har vi mange lekre sommerkjoler og shortser å velge i.

li 20 u j . 4 1 & l 13.

Stuguda

s e i l l i b l l e H

en s t r e v i S alvdan

rs a t s l l A n Valkyrie

s r a v g n I k Blac

f f i l p s o u Hexad

PS:

mer!

ster kom Flere arti

a n i d e M Chris

Dakota

s p e e h S k c

The Bla

Familiepr

ogra

. juli 3 1 g a d r ø ml

ershow

somm r o i n u J P . MG

m/bl.a

550 billett: kr s g a d r ø L skjøp : kr 450, d forhånd e tt v le r il e b is s r g p erte Freda B! Rabatt s: kr 850 N s . a e lp tt a a v s ti e s ed for RISER: Fe ammen m f: 815 33 133 s s ti BILLETTP a r g .no - tl er 15 år Barn und www.billettservice er. av billett

n.no

tival s e f s l a d y t www.

scenekunst

symposium Symposium har i flere år vært et fantastisk tilbud for Trondheims kunstnere. Nå vil de overbevise om at de er et fantastisk tilbud for Trondheims publikum også. Tekst Trond Gausdal Illustrasjon UREDD Første tirsdag i hver måned arrangerer Teaterhuset Avant Garden noe de kaller Symposium, en arena der hovedsakelig lokale kunstnere får mulighet til å vise frem sine prosjekter for et publikum. Vi satte oss ned med prosjektansvarlig for Symposium, Azra Halilovic, for å finne ut hva dette egentlig skal være godt for. Hei Azra! Hva kan man forvente å se på Symposium? – Vi ønsket å rette en slik kveld mot kunstnere som jobber profesjonelt ved å la Symposium bli en mulighet for dem til å utvikle prosjektene sine. Om man har et work in progress kan det være vanskelig å få testet ut idéer og tanker, så her får man en mulighet til å slippe seg løs på en måte. Flere kunstnere som har vært med på Symposium de siste årene har brukt det på den måten. De kommer med en idé som de ikke har fått gjort noe med, kanskje har det vært litt for risky, men da kan vi prøve det ut på Symposium. Vi har knyttet god kontakt med Kunstakademiet og har hatt flere studenter derfra. Vi har hatt en del tekstlesninger og visninger av ulike teaterprosjekter. Propellen Teater har brukt Symposium flittig. Vi opplever det er et veldig godt tilbud for kunstnere med tanke på deres kunstneriske prosjekter, men også et veldig interessant tilbud for publikum. Det er jo gratis, og man får mulighet til å oppleve performance, happenings, noen ganger konserter, noe man ikke får oppleve mange andre steder i byen. Hva slags prosjekter kan man komme til Symposium med? – Vi har hele tiden prøvd å signalisere at selv om det er et teaterhus, er det ikke bare teater vi satser på, faktisk tvert imot. Vi vil gjerne sprenge de grensene og bruke Symposium til å knytte kontakter med ulike kunstarter som kan bruke en scene. Teatersettingen, med kommunikasjonen mellom publikum og scene, er ganske spesiell. Man kan bruke det i andre typer kunstuttrykk og sjangere. Det 54

6/2012

er det vi ønsker å gjøre. Et eksempel er David Larsen, som har et kunstprosjekt som heter Raw Vegan Martial Artist. Han hadde vært med på Symposium før, så vi snakket litt om hvordan vi kan gjøre et prosjekt ut av dette. Det ble til at han sto i baren, på Teaterbaren, og laget mat til publikum, samtidig som han pratet med dem og forklarte prosjektet. Også viste han en film. Vi har hatt musikere, vi har hatt en del videokunstnere. Symposium er såpass fritt, det er ingen faste regler. Vi er veldig åpne for å snakke med kunstnere om hva vi kan gjøre. Det skal ikke være ferdige prosjekter? – Det kan være det og, men det har ikke vært det. Hvis det kommer et ferdig prosjekt vi har lyst til å vise, så viser vi det, men folk har brukt det mer som en arena for work in progress. Det er noe jeg er veldig fornøyd med, at alle som har deltatt sier Symposium har hatt en veldig god effekt på arbeidet deres. Vi ønsker å gi byens kunstnere en kreativ mulighet. De får ikke betalt, de får minimalt med ressurser, men allikevel kommer de tilbake og er med flere ganger. Fordi vi har så lite ressurser skal deltagerne i utgangspunktet komme og jobbe med prosjektene sine kun den ene dagen det er Symposium, men vi har åpnet det opp og er litt fleksibel. Om det er ledig rom på Avant Garden noen dager kan deltagerne få bruke det og øve litt. Hvis teknikerne på huset har tid og overskudd, får de mulighet til å jobbe med teknikerne. Det har vært et veldig godt samarbeid. Vi snakker om å kanskje gjøre det færre ganger til høsten, ikke én gang i måneden men kanskje tre Symposium i løpet av høsten, og da vil vi ha alt tilgjengelig, både rom og teknikere. Det er ikke noe vi er sikker på enda, men vi tenker på det. Nå bruker vi mer ressurser enn vi så for oss at vi skulle gjøre. For å opprettholde den kvaliteten Symposium har i dag, er det viktig å være fleksibel. Får deltagerne noen oppfølging? – Vi har ikke ressurser til noen konkret oppfølging, men det har vært prosjekter som i ettertid har gått inn i det regulære programmet til Avant Garden. For eksempel bestemte

Hvor er studentene, er de bare på Samfundet? Få dem hit. kunstnerisk leder Per Ananiassen seg for å sette opp Gullalðurir av Eirik Fauske etter en tekstlesning på Symposium. Han hadde ikke sett det engang, men hørt rykter om hvor mye publikum elsket lesninga. Quisling, som ble presentert på Symposium høsten 2008, ble satt opp som en ko-produksjon med Avant Garden høsten 2010. Dét er to eksempler på noe som startet på Symposium og ble tatt tak i og utviklet til større prosjekter, men man kan aldri love noe. Den viktigste oppfølgingen er kanskje diskusjonen i etterkant av presentasjonene? – Ja. Det heter jo Symposium og nå har vi klart å leve opp til navnet. Vi åpner for diskusjon med publikum. Det er litt avhengig av kunstnerne om de ønsker diskusjon, noen synes det er greit bare å få vist det og opplevd inntrykket publikum får. Noen ganger er det nok. Noen ganger, som med Elizabeth Higson som var med i fjor, har vi spesielt inviterte i publikum som deltagerne tenker kan bidra med noe i diskusjonen. I hennes tilfelle var det professorer fra Kunstakademiet som ble spesielt invitert. Sist april var det en veldig god diskusjon etter visning, da hadde Eivind Haugland lesning av teksten Den Politiske Treenighet. Han tar tak i forholdet mellom media, politikerne og oss vanlige velgere. Det kom ganske mange for å høre, mange ulike meninger, og det ble en veldig god debatt. Hva får vi se på Symposium i juni? – I juni kommer Andreas Schille tilbake. Han har vært med før med filmen Kropp & Sjel, som senere ble vist på Minimalen Kortfilmfestival. Også skal vi ha konsert, eller, det er litt usikkert. Det er ikke helt konkret ennå, så kanskje jeg ikke skal offentliggjøre det. Det er fortsatt mulighet til å melde seg på, men det blir vel for sent når dette kommer ut. Folk kan ha det i bakhodet til høsten. Men jeg hører selv at nå prøver jeg å kommunisere til kunstnerne, men vi har egentlig en grei

pågang der. Jeg tenker hvordan rette det her for at publikum skal oppdage det. Vi snakket i stad om det bare er for spesielt interesserte, og det kan være litt begge deler. Vi har Symposium hvor hvem som helst kan komme og finne det interessant, når vi har festkvelder med konserter tar det gjerne av, og så har vi hatt Symposium med bare fem publikummere og det har fungert det og. Man kan ikke forvente at alle skal være interessert i det som vises, men jeg vil at byens publikum skal vite om det, at de kan slå opp og se om det er noe denne måneden de finner interessant. Om ikke, så kanskje neste måned, for det er noe helt annerledes hver gang. Jeg skulle ønske flere studenter kom som publikum, det har jeg savnet. Det er tross alt et gratis tilbud. Hvor er de, er de bare på Samfundet? Få dem hit. Da spør vi rett ut – hvorfor skal man komme på Symposium? – Hvorfor skal man komme?! Hvorfor skal man ikke komme! Men ja, what’s in it for you, liksom. Det er et sted du kan få noen nye inntrykk, nye tanker, bli inspirert. Møte andre mennesker over en øl. Det er gratis. Det er et sosialt sted, det er givende. Også kommer du i kontakt med Teaterhuset Avant Garden. Du får informasjon om hva som skjer der, hvis du er interessert i det. Jeg er litt redd for … ja, men faen heller altså, jeg er redd for at jeg henvender meg mye til aktive publikummere. Jeg tenker de passive publikummerne bør jo også kunne komme og finne dette interessant. Men kanskje skal jeg bare gi faen i de passive … så får de bare være noen ignorante jævler. Eh, ikke skriv det! Vi må skrive det. – Jo, ja, okei. Neste Symposium arrangeres tirsdag 5. juni på Teaterhuset Avant Garden. For mer informasjon, se www.avantgarden.no eller Symposium på Facebook.

TEGNESERIE

Dongery / Foto: André Løyning

TEKST Aksel Kielland RYKTENE OM AT Dongery har arbeidet med å sette sammen en samlebok har versert nesten like lenge som utgivelsen av Sigbjørn Lilleengs Generator har vært beskrevet som «nært forestående». Men nå er den altså ute, og selv om man var forberedt på et viktig stykke norsk kulturhistorie, kunne man vanskelig forestille seg et så stort og flott og fargerikt stykke norsk kulturhistorie. Faksimilene av de mange svart/hvitt-fanzinene har blitt supplert med fargebilder, intervjuer,

historikk og kommentarspor, og selv om det tidvis tipper over i en uventet oppriktig tone, er det for det meste Dongery slik man kjenner det. Bokutgivelser av fanziner har med årene blitt en egen sjanger, men på stående fot kan jeg ikke komme på noe som kan måle seg med dette hva kommer til innpakning og format – verken Harmony Korine eller Pontus Lundkvists fanzinebøker kommer i nærheten av Dongery-boksen. Innholdsmessig vet vel de fleste aktuelle kjøpere omtrent hva det dreier seg om: Tant og fjas fra ende til annen,

To all y’all who be sayin’ I done lost my damn mind, I’d like to quote my main man Sherlock Holmes: – Johan Galtung «So fucking what, son?!?» Høsten2012 NattogDag

29-05-12

11:33

men tant og fjas av beste merke. Det nye materialet er tantete og fjasete det også, så «merverdi» er vel ordet som burde stå med størst bokstaver på reklameplakatene. Sensitive lesere bør dog være oppmerksomme på at bøkene inneholder minst to sylspisse utfall mot herværende gratisavis, og om ønskelig kan NATT&DAGs tegneserieavdeling bistå med å sensurere de aktuelle sidene. På tale om samlinger bestående av dårlig tilgjengelig materiale, har Fantagraphics nylig sluppet Josh Simmons’ The Furry Trap. Simmons er kanskje best kjent for den uendelig ubehagelige pornoskrekkfortellingen Cockbone samt en merkelig liten uautorisert Batman-serie som går utenpå det meste DC har publisert de siste par tiårene. Begge finnes samlet i The Furry Trap, sammen med både nytt og gammelt materiale. Hvis man skal kjøpe én amerikansk tegneseriebok for å bli redd i år, skal de neste seks månedene by på mye rart hvis ikke dette skal bli stående som det innlysende valget. TRE AV AMERIKAS beste tegneseriekritikere – Matt Seneca, Tucker Stone og Joe McCullough – har gått sammen om å lage en

podcast ved navn Comic Books Are Burning In Hell. Første episode hadde forferdelig lyd, og var kun tilgjengelig via en ubrukelig streamingfunksjon på The Factual Opinion. Man kan bare håpe at det blir veldig mye mer av det. Ellers har tegneserieavdelingen vært i Paris bekreftet at ryktene om at franskmennene er veldig glade i tegneserier stemmer ganske bra. Ingen i avdelingen leser imidlertid fransk, og med de sedvanlige likviditetsproblemene fikk man ikke med seg så mye annet enn en gammel fransk utgave av en av de få Guido Crepax-bøkene som ikke handler om puling, PictureBox’ faksimileutgave av Rory Hayes’ barndomsserier om lekene sine og Le Royaume av Ruppert & Mulot, som er kjempestor og ser ut som en mindre konseptuell versjon av Blaise Larmees 2001. Jodorowsky og Moebius’ Les yeux du chat er like dyr der som alle andre steder, men samtidig må man ta av seg hatten for en by som kan by på store utstillinger med Art Spiegelman og Robert Crumb samtidig. Ellers er Michael DeForge mer produktiv enn noensinne, og på nettsiden hans kingtrash.com kan man lese om alle heftene, fanzinene og antologiene hans man ikke får tak i ettersom opplagene er for lave og portoen for høy; Marvels Fury MAX er en god påminnelse om at Garth Ennis egentlig er en veldig flink tegneserieforfatter; skriverier om at Before Watchmen er et ugjendrivelig bevis på den amerikanske tegneserieindustriens moralske bedervelse, er i skrivende stund en av de mest vitale og interessante prosasjangrene på internett, og i det øyeblikket denne spalten er å finne på gaten finnes det etter all sannsynlighet norske versjoner av både Jasons Athos in America og Joost Swartes Is That All There Is rundt omkring i kiosker og bokhandler. Dessuten har No Comprendo Press trykket opp et lite fargehefte av Christopher Nielsen som fungerer som en bruksanvisning til Superstar Pinball-installasjonen hans på Popsenteret. Merverdi der også.

Side 1

På plakaten i høst

Teaterkortet gir deg billige teaterbilletter Rabatt på billetter til åtte forestillinger Studentpris: kr. 300,-

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Kjøpes i vår billettluke

6/2012

BLOGG

Å suge en fremmed fordi det er LOL. Tekst Emma Clare Foto Peter Kaaden Hva er det som egentlig driver deg? En venn i starten av førtiåra lot blikket gli over meg da jeg satt på huk på andre siden av rommet og så på morsomme bilder av katter på internett. Jeg klarte ikke svare. Hele den unge generasjonen av dere i tjueårene virker som dere er bare opptatt av å ha det «lættis», fortsatte han. Alt er så tilgjengelig. Han stoppet opp. Hvorfor ler du? Forestill deg Carrie Bradshaw fra Sex&Singelliv. Den nette fashionistaen og sexskribenten med designerkjoler, glatte solbrune bein, en utemmet manke av hår som spradet rundt i New York på slutten av nittitallet, begynnelsen av 00-tallet og gjennom TV-skjermene verden over. De fire amerikanske venninnene som møttes på café 56

6/2012

for å sladre om nye Manolo Blahniks-stiletter, vibratorer og hvorvidt det var moralsk forkastelig å ligge med en eks-kjæreste. Så ble de eldre, og da de runda førti, ble Sex&Singelliv THE MOVIE laget som den aller, aller siste krampetrekningen av hva man kunne kryste ut av botoxpannene. I mellomtiden hadde en ny Carrie dukket opp i storbyen. En ung, formfull og punkete Brigitte Bardot (se bildeserie og bedøm selv) som går under navnet Slutever. Manolo Blahniks er byttet ut med BDSM. Å skeie ut med jentesex er bytta ut med innlemming i dominatrix-miljøet og pissing i kjeften på gurglende Wall Street-menn med Ødipuskomplekser. Ja, den personlige sexslaven er den nye knullekompisen, skal man tro premissleverandørene på andre siden av Atlanter’n – som norske hipsterbibler gjerne blindt gjør. Og hele greia ser sannelig ut til å være ganske LOL.

Slutever har brukt de siste fem åra av livet sitt på å utforske seksualitet i bloggform. Har behovet for å kjenne seg normal bikket over til et behov for å være ekstrem? Karley «Slutever» Sciortino girl talker med NATT&DAG. – Jeg prostituerte meg ved et uhell. Da jeg hadde bodd i New York i tre dager etter jeg kom hjem fra London, satt jeg alene uten noen venner og kjedet meg en kveld. Jeg drakk meg full og var på Craigslist, der jeg og vennene mine pleier å legge opp annonser bare for moro skyld og se hva vi får av respons. Det pleier å være karer som sender bilder av pikken sin. Men den ene kvelden satt jeg der alene og lekte med tanken på å ligge med noen på Craigslist. Da klokka ble syv om morgenen, kontaktet en hasidisk jøde meg og jeg tenkte: hvis jeg skal ligge med

en på Craigslist må jeg gjøre det med dette mennesket, for det er så jævlig morsomt. Så han endte opp med å komme bort, og jeg gav ham en blowjob og han ville ikke ha sex med meg i mer enn to sekunder fordi han var redd jeg kom til å ha en kjønnssykdom. Da han skulle dra, ti minutter senere, spurte han: Hvor mye? Hvor mye hva, svarte jeg. Hvor mye penger? Han trodde jeg var prostituert, men jeg gjorde det jo fordi jeg syntes helt genuint at det var kjempemorsomt. Så fikk jeg panikk og sa femti dollar. Jeg burde ha sagt mer. Jeg snakket med en førti år gammel venn av meg her forleden om hva som «driver» oss, og han mente at hele din og min generasjon, i tjueåra, er drevet av «å ha det lættis». For meg er du et prakteksempel på akkurat dette. – Vi har vokst opp med endeløse bilde-

Jeg har oppdaget at ikke alle har lyst til å brette ut seksualiteten sin på internettet.

BLOGG TlF.: 23 31 61 00 STATRAvEl.NO

Karley Sciortino (26) også kjent som «Slutever», er en amerikansk skribent og blogger bosatt i New York. Karley vokste opp i Highland litt utafor NYC, flytta til London som 17-åring og levde som husokkupant med rumenske familier og fotograf-kompisen Matthew Stone. Etter å ha bada i bøtter en stund, sa hun opp bartenderjobben da hun oppdaget at hun tjente mer i timen på å finne mynter folk hadde mista på gulvet, og begynte å skrive en blogg om livet som husokkupant. Bloggen ble starten på en sexdagbok, og utvikla seg fra interne sexliv-poster fra den okkuperte nedlagte heisfabrikken de bodde i, til en fullverdig utforskning av seksualitet. Utenom bloggen jobber Karley som skribent for magasiner som Vice, Dazed og V Magazine. Hun har også egne web-TV-serier, en satirisk Sex&Singelliv-serie anno 2012 og en kunstfilm-serie på henholdsvis nettsidene til Vice og Purple.

muligheter, det har nesten blitt en mani. Det er dét alt dreier seg om. «Ok, gå og gjør den FUNNY greia fordi jeg må instagramme dette øyeblikket her!» og «Heng fra den lyktestolpa sånn at jeg kan poste det på Facebook». Ville du egentlig ha hengt fra den lyktestolpa om det ikke var for sosiale nettverk? Sikkert ikke. Ville du sugd den hasidiske jøden fra Craigslist om du ikke kunne blogget om det etterpå? – Det … er et godt spørsmål. Ingen har noen gang satt spørsmålstegn ved det jeg holder på med før. Alle stiller bare de samme spørsmålene hele tiden, og synes det er sjukt at jeg har vært husokkupant og er dominatrix. Men jeg tror du har rett. Å gjøre noe lættis er definitivt motivasjonen min. Ikke hovedmotivasjonen, men ja, det er godt materiale. Hvor mye av utforskningen av seksualitet gjør du for din egen skyld? – Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. En del av meg vil alltid tenke på de gode historiene: Hvis jeg hadde visst at jeg ikke kom til å skrive om det etterpå, hadde jeg ikke vært interessert i å gjøre det. Så har du det økonomiske aspektet. Det er lukrativt og jeg tjener penger på det. Men i bunn og grunn har jeg alltid vært interessert i psykologien bak hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg mener, bare det å snakke med mennesker som er annerledes enn meg selv. Jeg vokste opp i et forstadshjem, typisk vanlig amerikansk hvitt hjem med gode verdier, kristne foreldre og grei økonomi. Da jeg flytta inn i okkuperte hus, bodde jeg plutselig sammen med iranske asylsøkere, lesbiske gothere, en rave-jente fra Nord-England. Jeg ble kastet inn i det, og jeg tenkte herregud, så kule disse menneskene er. Jeg følte meg så innmari normal. Vennen min, Bunny, pleier å si at jeg er den normale jenta som gikk seg vill på vei hjem fra skolen. Har du oppdaget noe nytt ved din egen seksualitet etter alle disse årene med intervjuer, researching og undersøking? – Jeg har oppdaget at jeg er mer normal enn det jeg trodde. Når jeg møter ekstreme fetisjister, som folk som liker å putte marker i urinrøret. Jeg er en seksuell person, og sex har alltid vært noe jeg er interessert i og fascinert av, og opp igjennom har jeg møtt så mange mennesker hvis liv kretser rundt deres egen seksualitet og seksuelle drifter. Tror du mange føler at du ler av dem? – For to dager siden var det en jente som var sint på meg fordi hun mente jeg var respektløs ovenfor sexslavene jeg skrev om. Hun mente det var stygt at jeg i det hele tatt kunne bruke LOL i samme setning som noe så touchy og sårt. I hovedsak vil jeg jo at bloggen min skal bidra med noe som gjør at mennesker blir mer komfortable med sin egen seksualitet, å redusere stigma. Du har sexslaver som du driter ut offentlig, henger ut på internett og pisser i munnen på. Er det OK å behandle noen som dritt som har lyst til å bli behandla dritt? Og, hva om de er mentalt forstyrra …? – Det er et hårfint skille, og man må selvsagt se an individet. Men ideen om å bli objektivisert er som en kompliment for mange, det får dem til å føle seg begjært. Det er en seksuell preferanse, i likhet med alt annet. Jeg har et nært mailvennskap til de fleste av menneskene jeg skriver om, og så har det seg slik at noen av dem liker og tenner på å bli gjort narr av og offentlig hengt

ut. Jeg føler meg som et samvittighetsfullt menneske, og jeg ville aldri gjort noe stygt mot noen eller tråkket over noen grenser. En av slavene siterte Oscar Wilde til meg: «The only way to get rid of a temptation is to yield to it.» Tror du det har blitt mer trendy å være seksuelt frigjort som ung jente idag? – Det er i helt akseptert å gjøre hva du vil. Jeg tror ikke det har kommet til et punkt der det er for mye press, men det har blitt en overmetning av «sexpositive kvinner». Det er derfor jeg har en humoristisk vri på det jeg gjør. Man må jo være selvironisk. Ellers blir det «Hello there, jeg er en sexpositiv kvinne som er kjempekomfortabel med seksualiteten min og jeg er feminist». Det er mange som prakker det på en. Men for både norske og amerikanske jenter, jenter som kommer fra et bemidlet vesten, vokser opp i trygge hjem, man klarer seg økonomisk … Det eneste «issuet» du har, er at du er «seksuelt undertrykt». En falsk undertrykkelse du ganske sikkert ikke føler på, fordi den finnes ikke i dagens samfunn. Jeg føler ikke at jeg må kalle meg feminist for å føle meg likeverdig en mann. Den der guttersom-har-sex-med-masse-jenter-er-kule-menjenter-som-gjør-det-samme-er-horer, finnes vel ikke lenger? Det er jo nesten blitt en trend, ja. Kanskje det er det som må til, sosialt, for at noe skal bli normalt? Før har det å være en løssluppen jente vært tabu, men så blir det trendy, for at det så skal ha mulighet til å jevne seg ut. Gir det noen mening? For en stund siden leste jeg at du skrev at du synes tanken på incest var hot. Føler du at du må ta alt til det ekstreme? – Det var bare en fase. Jeg hadde akkurat sett den franske filmen Dreamers og lest endel skjønnlitteratur om temaet, så det var bare en liten hangup. Alle har går igjennom faser med hva man interesserer seg for. Og handicappede menn? – Den handicappede mannen var jeg sammen med i fire år. Han hadde spinal stenosis, så han kunne ikke gå. Det var han som introduserte meg for ideen om åpenhet i forhold til å være i et seksuelt forhold med mennesker som ikke nødvendigvis er akkurat som meg. Det er ganske fælt, for det at jeg startet å skrive om sexlivet mitt på internett, var grunnen til at det ble slutt. Han hatet det. Jeg skjønte ikke hvorfor det var så ille, men i retrospekt ser jeg at det var veldig ufølsomt av meg. Jeg har oppdaget at ikke alle har lyst til å brette ut om seksualiteten sin på internettet. Hvor går grensa for deg? – Det er definitivt mange forholdsting jeg ikke skriver om min nåværende kjæreste. Da jeg forelsket meg i han for rundt et år siden, skrev jeg ikke om det fordi jeg syntes det var FOR genuint (…) Det hørtes ille ut (…) Men hvordan oversetter man «Jeg er i ferd med å falle for deg»? Det fikk meg til i større grad intervjue andre mennesker om deres seksualitet. Utforske dypere. Sånn sett var det veldig positivt at jeg fikk en kjæreste akkurat da. Det er ikke det at jeg ikke kan skrive om kjæresten min, han liker det, så lenge jeg ikke setter han i et dårlig lys. Han vil at jeg skal fremstille han som, for å si det med hans ord, en «benovelent scholar.» Hvorfor portretterer du meg alltid som en «anal rapist» på bloggen din? spør han ofte. Og jeg bare: fordi det er gøy.

WORKI N I AUST G HOlIDAY S R AlIA TARTP & FR A KR NEW ZEAl AAKKE . 1.350 ND ,

INK A TRAIl TIl mACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

JObb FRIvIllI G mED lØvER I AFRIK A FR A KR. 8.950,-

ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

E T TER NDT bIll ,U R N E D 0 JOR 10.95 F R A K R.

SPIll OG vINN

2 bIllETTER TIl vAlGFRI DESTINASJON

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORlD

Sjekk ut www.slutever.com 6/2012

Festivalpass fre/lau: kr 915,- + avg. Dagspass fredag: kr 465,- + avg. Dagspass laurdag: kr 465,- + avg. Billettar kan kjĂ¸past hjĂĽ www.billettservice.no

tlf: 815 33 133

www.bygdalarm.no www.posten.no

MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Jeg tror ikke på myten om den sultende kunstner ... Intervju med Sandra Kolstad

Det finnes mange andre slankekurer enn heroin.

Intervju med OSLO ESS

Amish 82 innfrir og gir hypen kredibilitet. 65

Anmeldelse

Foto: Ingrid Pop

Hardwaretækno-duoen fra Nordmøre har rømt til Berlin for å slippe fri dyret og hilse på demoner. Av Marte Olea Borg Hei, dere to! Hvorfor switcha dere fra Sally Suicide og indie-rock til hard barka techno? – Vi ble lei av å glane i gølvet og ville strekke oss lengre mot Matmos. Vi har alltid vært glad i å eksperimentere med lyd, og synthesizere gjorde dette enklere. Også er det jo stas med en god runde på dansegulvet også vel?

Klart det er stas. Hvorfor heter dere Bloksberg? – Vi har hørt historier om at djevelen brukte å stelle i stand en del råe parties verden rundt, med lokale freaks, hekser og trollmenn. Dette syntes vi hørtes ut som bra greier. Vi ønsker å gjenoppta tradisjonen, fordi vi mener at dette er noe folk trenger. Bloksberg var en av plassene der dette fant sted.

Jeg har hørt at heksene smurte seg inn i narkotiske stoffer og mistet alle hemninger. Stemmer dette? – Ja, kosteskaftet kan brukes til mye mer enn å feie gulvet med. Er det no forskjell på techno og tækno? Eller er det bare distriktsslæng? – Techno er en sjanger. For oss handler Tækno om å slippe fri dyret, håndhilse på demoner og omfavne flammen. Mantraet er analoge synther og hardtslående basstromme. Distriktet har nok noe med saken å gjøre, men det er vel mer en motreaksjon på distriktets reformerte ånd. Tækno er en filosofi.

Var dere 90-talls ravekids, eller er dere kanskje for unge til det? – Haha, vi var nok for unge på 90-tallet ja. Vi ramla jo skikkelig ut på kraut-kjøret for seks-syv år siden og det er vel ikke til å skubbe under en stol at mye bra techno springer ut derifra. Kraftwerk ledet oss inn i fristelse og plutselig ser man at mange bands arbeid har ledet folk dit før. Hvorfor flytta dere til Berlin? Rømte dere fra Disco-Norge? – Nei, vi er økonomiske flyktninger. Og Berlin er en sinnssykt fet by. Det er lettere for oss å spille inn den første skiva vår her, av mange grunner. Det er mye bra med DiscoNorge, og dessuten så skjer det mye annet bra enn disco i Oslo også. Dere bor sammen i et ettroms-kollektiv i en alder av 28. Ofrer dere mye for musikken? – Hey, vi er 27! Sånn må det bli. Vi har hatt et veldig nært musikalsk samarbeid siden vi var seksten år gamle, og er gode venner. Vi fullfører hverandres setninger og krangler om bagateller, men klemmen er aldri langt unna. Haha, det er i såfall ikke noe mer enn sjela som er ofret. Og det er vel ikke så farlig? Hvilke festivaler skal dere spille på i sommer? – Av det vi vet så langt skal vi spille på et regnskogsrave i Stavanger i august. Og så skal vi spille for Sandra Kolstad på blant annet åpningskonserten til Ekkofestivalen i Bergen, Steinkjerfestivalen, og på Tou Camp i Stavanger. Vi venter fortsatt på noen andre bekreftelser. Hva er planen fremover? – Den siste av to låter som skal på vår første tolvtommer blir nå miksa ferdig sammen med Robin Crafoord i løpet av et par uker. Så vi leter etter et passende label for den utgivelsen. Ellers så blir det studioarbeid for å få ferdig plata, og så har vi masse nye planer for livesettet vårt. Det er med andre ord mye å gjøre framover. Vi har også produsert en låt for Sandra som vi gleder oss masse til å høre ferdigmiksa. Hør miksene til Bloksberg på soundcloud. com/bloksberg 6/2012

MUSIKK

www.mela.no Fri entré Foto: Geir Mogen

AMISH 82 So We Must Meet Apart (RIOT FACTORY)

Adnan Sami

Sisi

Stian Carstensen

Soultana

Cheb Khaled

Manu Chao

Bugge Wesseltoft

Tabanka Crew

RÅDHUSPLASSEN, OSLO Tor 23. - søn 26. august 2012 MUSIKK LITTERATUR KUNSTHÅNDTVERK DANS MAT TEATER

MANU CHAO LA VENTURA ADNAN SAMI STIAN CARSTENSEN CHEB KHALED MAHMOUD GUINIA & BUGGE wESSELTOFT NITIN SAwHNEy PANJABI MC SISI FERHAT TUNC RAMy ESSAM JAzzy B CIwAN HACO OLLE ABSTRACT ARIF LOHAR KOEJO TABANKA CREw SOULTANA HARPREET BANSAL DIOM DE KOSSA JAH ARK MANIFEST BOSSA NOVA PROJECT JESSICA KIIL ASAD qIzALBASH BEATLIFE KISSMET MONOSwEzI LUISON y CUBA O-BEE AKA OMER BHATTI ASHRAF SHARIF KHAN SHRI LAL SAHAJPAL & SUNANDA SHANKAR IVAN MAzUzE M.FL. RAHIM SHAH

Foto: Lars Gartå

MelaFantasi

MelaIqra KUNNSKAP & INFORMASJON

MelaTalk

SAMTALER MED KUNSTNERE

MelaStreet MAGI TIL OSLOS GATER

Samarbeidspartnere:

Kulturdepartementet Utenriksdepartementet

6/2012

MelaLitteratur NORSK & INTERNASJONAL LITTERATUR

BARNAS EGEN VERDEN

Kulturetaten Oslo kommune

Magasin

Fullendt andreutkast. Det er den samme historien hver gang, et band treffer blink med sin første fullengder, forhåpningene settes himmelhøyt og vi lyttere venter i spenning på oppfølgeren. Amish 82 innfrir og gir hypen kredibilitet. Med So We Must Meet Apart har de valgt en annen innfallsvinkel enn på førsteskiva, There’s A Solitude Of Space, hvor de kalte inn gjesteartister som fikk tilsendt mer eller mindre ferdige låter uten vokal eller tekst, og vokalistene fikk vær så god selv å bidra. Noe som førte til en spennende, men samtidig sprikende

MelaKlubb MELA INNTAR OSLOs UTESTEDER

plate, hvor det varierte litt mellom de skikkelige godbitene. Denne gangen er antallet gjestevokalister kuttet ned til én eneste en, tidligere ukas urørt, Anana bidrar på andresporet «Even stardom», som kan kalles den svakeste låta. Dette skyldes rett og slett at det er denne sangen som jeg sliter mest med å huske, på tross av Anana sin vakre, såre stemme. I forhold til There’s A Solitude Of Space fremstår So We Must Meet Apart mer fokusert, med en klarere dramaturgi og en evne til mane frem egne små musikkvideoer i lytterens hode. Tredjesporet «4’12 AM» høres ut som den kunne vært med i filmen Drive og byr på lett skjelvende Bowie/Montée-aktig vokal og herlig suggererende

synthlinjer. Introen på femtesporet «Get out» fører meg til en mørk cyberpunkfilm fra 80-tallet for å så sendes videre på en romreise til et svett og smekkfullt dansegulv. En av de absolutt største styrkene til platen er dens allsidighet, den passer like godt på en søvnig busstur klokka sju om morgenen som i kjelleren på et visst utested i Trondheim. På tross av at det er under et år siden bandets første albumslipp, kan det ikke sies at So We Must Meet Apart bærer preg av verken hastverk eller nødløsninger. Dette er bare en drivende deilig elektroskive som passer perfekt til sene, hete sommerkvelder, så vel som den kan være et lyspunkt i mørke vintertider. Stein Ihle Pedersen

GOSSIP A Joyful Noise Tilbakelagt kapittel. Siden Gossips gjennombrudd med Standing In The Way Of Control, via Music For Men, til sisteutgivelsen A Joyful Noise, har gruppen tatt syvmilssteget opp av undergrunnen til mainstreamen. Frontet av en av industriens mest karismatiske vokalister, Beth Ditto, har Gossip med sitt eklektiske lydbilde av pop, disco, punk og indie nådd bredere enn de fleste. Det har gitt dem en heldig posisjon i sjiktet mellom sub og pop. På A Joyful Noise virker denne allsidigheten som et totalt tilbakelagt kapittel, med andre ord dårlige nyheter for «the cheap seats in the back» som antakeligvis faller av på denne utgivelsen. Det kan selvfølgelig være markedstilpasning, en antakelse som understrekes av deres valg av Brian Higgins som produsent. Han har blant annet stått bak Gossips diametrale motsetninger Sugababes og Girls Aloud, og, som vi alle er smertelig klar over, har valg av produsent fra

andre beiter ofte betydd spikeren i kisten. Opp-i-trynet-riot-grrlpunk-sounden har blitt kjørt gjennom listepopmaskineriet og kommet ut på andre siden som strømlinjeformet, generisk og formelbasert. Det er nok det største ankepunktet ved A Joyful Noise, som like gjerne kunne ha vært én lang sang. Riktignok tar platen seg opp mot slutten med et par låter som ikke høres identiske ut, men det er ikke på langt nær nok til å redde albumet i land. De kule referansene til italodisco Gossip kunne med fordel ha blitt fremhevet i større grad, nå bare drukner de. «Move In The Right Direction» høres for eksempel ut som et Grand Prix-bidrag, og ikke på den underholdende, flamboyante måten. «Casualties Of War» og «Into The Wild» er platens desidert største dødpunkter som kvasi-ballader, mens «Get Lost» og «Horn» finner formen som de mest catchy sporene. Ditto har uttalt at hun hørte utelukkende på ABBA da de arbeidet med A Joyful Noise. Jeg tipper hun hadde «Money, Money, Money» på repeat. Karima Furuseth

frøknas dominans i amerikanske jenterom, og dermed ble det ingen «Nothin’ On You» der heller. Og det er jo litt synd, for B.o.B er glimrende når det først sitter, men hans kjennetegn-platte beats og litt for intetsigende og monotone flow sliter på humøret mitt, som definitivt ikke klarer å være engasjert nok til å høre på hele denne skiva fra start til

slutt. Det er fullt mulig at Strang Clouds er den våte drømmen til for eksempel en musikkprodusent på NRJ, men dette blir for corny og forutsigbart for undertegnede. I sin søken etter å skille seg ut i rapverdenen, har Bobby Ray ironisk nok endt opp med å høres ut som alle andre i popverdenen … og det er jo relativt trist. Mathias Rødahl

B.o.B Strange Clouds (GRAND HUSTLE/WARNER MUSIC)

Bob, bob, bob. I en tid hvor det er vanskeligere enn noensinne for artister å bare fokusere på kunsten sin, har vi sett at hitlistene verden over i stor grad preges av det samme generiske soundet, enten det dreier seg om pop, R&B eller rap. Mye av dette skyldes press fra plateselskapene, men et knippe av disse artistene har nok også en naturlig og helt ærlig forkjærlighet for denne typen musikk, og noe sier meg at en av dem er rapperen/sangeren B.o.B. Joda, så var soundet hans litt røffere for noen år tilbake, men den gitarspillende gladgutten fra Atlanta har alltid vist seg å være en sucker for catchy melodier, noe han blant annet perfeksjonerte på debutalbumet The Adventures of Bobby Ray med «Nothin’ On You» og «Airplanes». Rene oppskrifter på hvordan glimrende hitlåter skal høres ut. På oppfølgeren Strange Clouds har 23-åringen derimot ikke helt klart å følge opp den samme hitmagien, til tross for at «hit-soundet 2010-2012» er underliggende hele veien, og han har jo strengt tatt solgt et par millioner singler denne gangen også. Tittelsporet og førstesingelen prøver seg med litt dubstepultralight og dance-toner, men det føles mer som om låta er skrevet for gjesteartisten, Lil Wayne med sitt «All we do is pour it up/All night, drinks out/And all we do is light it up»-refreng. Vi vet veldig godt at du ikke er så ignorant, Bobby. Og selv om han rapper om Norge på andresingelen «So Good» tror jeg ikke du finner svært mange her i landet som kan synge med på samme måte som de to nevnte hitmonstrene, og spesielt ikke om to år. Ingen av dem har heller kommet seg opp på Billboards topp5-liste, men med platinabelønning for begge to, er Atlantic Records sikkert storfornøyde. Tredjeforsøket «Both of Us» hadde på sin side hatt et heftig potensiale for ren og skjær popglede hvis man bare benyttet seg mer av Taylor Swift og hennes geniale evne til å lage likandes musikk. To enkle setninger som gjentas om og om igjen er derimot ikke årsaken til

(COLUMBIA)

MUSIKK

JAPANDROIDS Celebration Rock (POLYVINYL/TUBA)

La meg være ung selv om jeg blir eldre. Det kan være en enkel sak å avfeie Japandroids musikk som overfladisk. Som en støyete pakke av grunn emosjonalitet, mye ståhei som innevarsler lite, for å parafrasere Shakespeare. Men det er mer under overflaten, særlig på dette andrealbumet. Japandroids har nemlig tatt store steg tekstmessig. Tidligere levde de stort sett opp til beskrivelsen over, med banale tekster om å like jenter som ikke liker deg, og netter som ikke tar slutt. Dette er fortsatt det overordnede temaet, men det leveres med større finesse og mer klasse enn tidligere. Også musikalsk er det mer subtilt. Det er fortsatt heseblesende, utmattende og overveldende, men det er et stort testament til Japandroids låtskriveregenskaper at man egentlig ikke blir lei. Japandroids befinner seg i et samtidig enkelt og kompleks musikalsk landskap. De spiller en form for musikk som er én del skatepunk, én del post-hardcore og én del emosjonell indierock. De spiller låter som etter boken ikke burde vart lenger enn to og et halvt minutt, men som alle klokker inn på mellom fire og fem minutt, med ett unntak. De pøser på med så mye følelse i

løpet av disse minuttene at man etter alle solemerker burde blitt sliten etter et par låter, men de er såpass gode låtsnekkere at man ikke blir det likevel. Så hva er det Japandroids gjør, som er så bra? Det sofistikerte er nevnt, men det kan utdypes. «Younger Us» står frem som kremeksempelet. Tittelen hinter om temaet, det handler om å ønske seg tilbake til en tid hvor man var yngre, enkelt og banalt. Men så er det noe mer der. Låten starter med noen enkle og emosjonelle akkorder, som gjentas gjennom låten, men som moduleres for ekstra intensitet, før den halvveis kulminerer i kakofonisk støyparti, som igjen går over i det emosjonelle hovedpartiet. Det er like enkelt som det er nydelig og engasjerende. I låten etter leverer King platas flotteste tekstlinje: «It’s a lifeless life, with no fixed adresse to give, but your not mine to die for anymore, so I must live». Og det bor nesten mer i den linjen enn det gjorde på hele forrige skiva til Japandroids. Celebration Rock innledes med lyden av fyrverkeri som eksploderer. Det er også lyden man føler inni seg når man lytter til plata, for den er virkelig en eksplosjon av ungdommelige følelser. Og ringen sluttes når sistesporet også ebber ut til lyden av fyrverkeri. Det er et trekk som føles banalt, men akk så effektfullt. «Like continous thunder», som King synger. Håvard Ringen

til å backe opp holdningen, noe som ofte har vist seg å være et problem blant mange norske rappere med litt for høye tanker om egne utgivelser. Heldigvis lever Jae-R dog opp til dette modne synet å se musikk på, og har gjort et smart valg ved kun å benytte seg av Tailors for å skape en sammenhengende tråd gjennom hele utgivelsen. Den Oslo-baserte produksjonstrioen har på kort tid opparbeidet seg et rykte for å være mennene man går til når man både ønsker et litt annerledes og melankolsk sound, men også låter som kan fungere på dansegulvet og radiobølgene, uten at man benytter seg av de arketypiske og fantasiløse hitformlene mange gjerne gjør. Sammen har gutta laget fem spor som viser at det ikke bare er Bergen som klarer å lage rapmusikk med frieripotensiale til andre enn kun hiphop- og topp20-publikummet, noe det for en gangs skyld er hyggelig å ha muligheten til å slå fast. At Jae-R rapper på engelsk kunne lett ha veltet hele prosjektet, da vokalen har veldig lite å skjule seg bak her, men hans nærmest perfekte amerikanske uttale gjør at dette heldigvis ikke blir et tema, og dermed har også pakka potensiale til å strekke seg utenfor landegrensene. Hadde Colosseum Drive hatt et par låter ekstra, og samtidig ligget i det samme musikalske sporet, er det nok stor mulighet for at jeg hadde havnet på et lavere terningkast, men som en 5-spors EP fungerer dette så det holder, og blir noe så uvanlig som en seriøs, intellektuell og følsom norsk raputgivelse (last ned gratis via colosseumdrive.com). Mathias Rødahl

SAINT ETIENNE Words and Music by Saint Etienne (UNIVERSAL)

Oppskriftsmessig. Words and Music er en triumfant retur; det er et kampskriv for den gode popen, en slags oppskriftsbok for hvordan det skal gjøres. En blanding av låter som viser, låter som forklarer og låter som bare … er. Og ingen så eksplisitte som åpningssporet, «Over the Border». Denne låten er Sarah Cracknells låt: En sterkt selvbiografisk tekst som kronologiserer hennes livslange kjærlighetsforhold til poppen. Den er strukturert med vers bestående av snakkesynging og refrenger som eksploderer i hjerteroten og forplanter seg rundt i kroppen. Cracknell setter på fantastisk vis ord på hvordan det er å forelske seg i popmusikk, på hvor mye det betyr å høre den første perfekte poplåten, og på hvordan det er gradvis å bli eldre, også tonesatt av popmusikk. Og det som gjør den så nær, er at den like gjerne kunne handlet om mitt eget forhold til Saint Etienne. For dette bandet har vært med meg siden jeg hørte «He’s on the Phone» som tolvåring, og de har vært instrumentale for hvordan jeg har forholdt meg til musikk siden. Så når Sarah Cracknell spør om Marc Bolan fortsatt vil være viktig for henne når hun blir eldre, spør jeg meg selv om Saint Etienne vil ha tilsvarende funksjon for meg. Svarene på begge spørsmål er et rungende ja. Saint Etienne er viktige fordi de tar poppen på alvor, de anerkjenner musikkens

JAE-R Colosseum Drive (ACORP ENTERTAINMENT)

Intellektuell rap fra Groruddalen, sa du? «Hvorfor gjøre ’radiolåter’ hvis det ikke er et behov for mer av det? Det er nok av folk som tar opp den plassen. Vi kjører vårt eget løp og lager heller musikk vi selv liker så får radioene avgjøre hvor mye de ønsker å spille det», fortalte Furuset-rapperen Jae-R nylig i et intervju med Kingsize.no, og fortsatte med det den tålmodige og integritetsbevisste stilen han har lagt seg på de seneste årene. Ikke akkurat noe vi har blitt vant til fra den delen av hovedstadens rappere som satser på en karriere utenfor gutterommet

og undergrunnen, og som ofte har blitt overtalt til å tro at en «safe» (les: radiovennlig) vei er den eneste rette å gå. «I wanna be free/fuck all that simple shit/I wanna be me/Won’t you try that for a change little rapper/Mister I don’t know who I am/Mister I borrow styles and flows all day/ Simply cause I can», rapper han utfordrende på «When It All Falls Down», bestesporet fra sin nye EP, Colosseum Drive, og gjør det soleklart hva han synes om denne tankegangen, som han også innrømmer selv å ha sverget til for få år siden. Med den innstillingen alene gjør Jae-R seg til en annerledes og interessant kandidat på landets rapscene, men man kommer selvfølgelig ingen vei uten musikk

6/2012

MUSIKK aktige spor, og de karakteristiske små mellomspillene. Sistnevnte representert ved «Record Doctor», en ettminutts hyllest til enten John Peel spesielt, eller radio-djen generelt. Ikke en god låt, men en låt som virker essensiell for det overordnede budskapet her. Det virker også den første singelen fra dette albumet, «Tonight». En låt som fremstår som den beste låten Kylie Minogue aldri kommer til å gi ut, pulserende elektropop, boblene synter og

meste andre skulle falle fra. Men ikke alle låtene her handler om det. Noen handler om klassiske popmusikalske tema som dansing og forelskelse og sene kvelder. Dette er låter som viser hvordan det skal gjøres, heller enn å forklare. Og på låtskriversiden gjør Bob Stanley og Pete Wiggs en jobb som er bortimot så god som de kan. Det vil si at vi får plenty av heseblesende discopop, et lass av synter, og mye føleri. Vi får også mer nedpå soul-

verdi fullstendig, men samtidig så spiller de på det hverdagslige ved det hele. De forsøker ikke å opphøye poppen til et kunstnerisk plan, eller tilegne den egenskaper som den ikke har; men heller lar den bare være der, som noe du alltid kan snu deg til, som alltid er der for deg. «When I’m alone, I feel love in digital stereo», synger Cracknell på andresporet, «I’ve Got Your Music». Og det er nettopp kjernen her, at musikken er der alltid for deg, selv om det

emosjonelle strykere. «Tonight» handler ganske banalt om å forberede seg til å gå på konsert med et band du bryr deg om, om forventningene, om å pynte seg, om ganske enkelt å bry seg. Og Cracknell får det til å virke uhyre viktig. Produksjonsmessig er det ganske deilig å høre at Wiggs og Stanley spiller på sine styrker. Saint Etiennes tre siste utgivelser har vært veldig ujevne affærer, som ofte har slitt under en slags pretensjon om å være tidsriktig.

Words and Music er veldig lite nå, men desto mer arketypisk Saint Etienne. Det er ikke stor forskjell på discopopen her og en låt som «Who Do You Think You Are?», som uten å overdrive kan beskrives som noe av det beste bandet har gjort. Words and Music føles tidløs og universell, det føles som en plate som kan være med videre, som ikke er bundet av noe tidsspesifikt. Men Words and Music er en typisk Saint Etienneplate. Jeg skriver men, for det er

Sjangeroverskridende-elektropopartist gleder seg til å fylle et så destruktivt sted som en bensinstasjon med musikk. TEKST Marte Olea Borg FOTO INGRID POP

Så jeg begynte å lage disse greiene mine litt sånn detatched fra resten av scenen. Sikkert på godt og vondt. Musikken din blir beskrevet som sjangeroverskridende. Har det noe å gjøre med din klassiske skolering? – Jeg tror det har mer å gjøre med at jeg har vokst opp i en familie med sans for syra musikk. Jeg har reist kontinentet rundt på Gong-conventions og annet, alltid med noen speise toner over anlegget både i bilen og hjemme. Det gjør noe med en. I am you are we are crazy, som Daevid Allen synger det så fint. Hvordan er det å jobbe som musiker i Berlin? – Det er mange fordeler for musikere i Berlin. For det første er det et enormt kreativt

Det ryktes at du oppdaget elektronisk musikk i Berlin. Ble du fristet på et fetisjparty på Laboratory? – Du veit det at Laboratory ikke har åpent for kvinnfolk bortsett fra en eneste dag i året, og jeg har aldri vært i byen akkurat på den dagen. En venninne av meg var der i år og anbefaler det på det varmeste. Men det spørs om det egentlig er den elektroniske musikken som er fokus der inne. Heller andre former for måter å gjøre folk svette på. Uansett: Jeg oppdaget elektronisk musikk i Berlin, men det skjedde i min egen lille stue, helt uten at jeg skjønte at jeg befant meg midt i gryta.

Morgenbladet øker mest!

29. mai – 4. juni 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 21 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg Leder

Koker ned til grått

Dannelse er ikke lenger en vestlig dyd.

Det finnes en traumatisk nostalgi i Leonard Richards bildeunivers. side 31

16.–22. oktober 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 41 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

www.morgenbladet.no

Popliberalismen Alle vil være liberale. Men svært få er enige om hva ordet betyr.

side 35–37

www.morgenbladet.no

samfunn

Leder

Ber om ydmykhet

Si ja til minnelund!

Frykten for feilmedisinering og bivirkninger er velbegrunnet.

Politidirektør Øystein Mæland undrer seg over at mediefolk er så skråsikre i kritikken av politiet. side 2

Rune Slagstad ber 200årsjubilanten UiO om å støtte minnelund for 22. juli-ofrene. side 4

Det hellige prinsipp

Jeg måtte velge det som var valgt for meg, la Guds plan få det rette nivå i min forestilling, sier Hans Fredrik Dahl på 70-årsdagen. KuLtur SIde 32

På gjensyn

Haakon Lie var ikke en person man sa adjø til, skriver hans biograf Hans Olav Lahlum. samfunn side 8

Historie nedenfra

Åshild Mathisen: Nina Karin Monsen ble angrepet som kvinne, men tok det som en mann.

baksiden

SeLvportrett, HArItoN puSHwAgNer, 2009

Tsjekkoslovakiske barn fikk tyggegummi av staten for å samle kastanjer. SAmfuNN SIde 4

Antony Beevor i samtale om sin tredje bok fra andre verdenskrig. ideer side 2 2

Må aldri slippe ut!

Har den nasjonale krigshistorien plass for en helt som Erik GjemsOnstad? SAmfuNN SIde 8

Det store bildet

00-tallet demonstrerer verdens «interconnectivity», skriver Jonas Gahr Støre. SAmfuNN SIde 16

Sol og vin

Den globale oppvarmingen ødelegger for franske vindruer, men gavner de tyske. SAmfuNN SIde 14 BAKSIdeN

Etter «Norge på kryss og tvers» er Egil Hegerberg ingen dårlig Kyrre Nakkim. kuLtur side 27

Kriminologene deler ikke Nils Christies syn på hvilken straff Anders Behring Breivik fortjener. ideer side 23

En upassende mann

Bak jernteppet

Kvinner er begjærlige, menn er besindige. Ny bok om forbrukets ekspansive historie. bøker side 32

Det forvrengte landskapet bak terrorangrepet 22. juli. side 6–10

Willy Pedersen har ombestemt seg. Nå vil han legalisere cannabis. SAmfuNN SIde 12

Sex som gastronomi Munken Arnfinn Haram har lest Cupido, bladet for kåthet og glede. kuLtur side 38

Trangen til noe nytt

Bare Valg-Egil

Fri hasj!

Presser sine egne

De rødgrønne på Stortinget krever mer etikk i regjeringens bruk av Oljefondets penger. samfunn side 10

iLLustrasjon: kristoffer niLsen

19.–25. august 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 32 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

Leder

Det spesielle med universitetssektoren er at vi ikke husker når den sist var fornøyd.

Poet i balanse

Jan Erik Volds nye dikt er både avklarede og fandeniVoldske. bøker side 36

Fr anz Geffels: Slaget ved Wien, 1683. Europeiske tropper beseirer tyrkiske tropper 12. september 1683.

Stein Husebø har gitt aktiv dødshjelp, men ønsker ikke en lov som tillater det. side 2

Sandra Kolstads andrealbum (nothing lasts) forever kommer ut i september.

50 foto: Lessing Photo

kuLtur

Angrer ikke

for konsertens format. Uten å risikere å høres ut som en kjip pleaser, så er det slik at jeg gleder meg like mye til alle konsertene mine. De betyr alle blodig alvor og blodslit – for meg. Hvordan blir den nye plata de i forhold til debutalbumet, Crux? Er det videreføring av det gamle eller noe helt nytt? – Den er nok både en videreføring og noe nytt. Jeg går lenger i alle retninger: Både inn i det mer eksperimentelle og lenger inn i det poppa. Albumet har sitt konseptuelle utgangspunkt i vann som et symbol på forandring og forvandling. Den tar for seg gravalvorlige uutgrunnelige temaer som livet, døden, havet og kjærligheten. Også musikalsk har jeg ønsket å speile det jeg kaller en slags vannets dynamikk: i det ene øyeblikket blikkstille, i det neste stormende. La meg herved røpe tittelen til dere: (nothing lasts) forever. Hva er inspirasjonen til den nye plata? – Det bevegelige. Det forgjengelige. Det foranderlige. Det underbevisste. Det uendelige som også ender. Menneskets evne eller angst for forandring og endring.

Nå 100 00 lesere 0 !

www.morgenbladet.no

samfunn

miljø her. Det innebærer at det er mye skikkelig dårlige greier på gang, men også mange veldig spennende ting. Jeg tror ikke på myten om den sultende kunstner, og det at man har råd til å unne seg litt ålreit mat i magen er nok med på å fremme produktiviteten. Du skal spille på Slottsfjell, Steinkjerfestivalen, EKKOfestivalen og Roskilde i sommer. Hva blir høydepunktet? – Jeg gleder meg veldig mye til å spille på Bøgrend Autofest, på en nedlagt bensinstasjon i Vinje i Telemark. Det blir deilig å fylle et så destruktivt sted som en bensinstasjon med noe så miljø- og menneskevennlig som musikk. Roskilde er selvfølgelig veldig stort. Og EKKO, der har vi spennende planer

Der det skjer

Mer sentralt enn Lofoten International Art Festival blir det ikke. kuLtur side 34

Hatets hær

Lisa Bjurwald gir et rystende innblikk i høyreekstremismen, skriver Øyvind Strømmen. bøker side 39

Morgenbladet topp 100, 91. plass: Norsk spacegitar!

side 28 TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

SOMMERTILBUD Les Morgenbladet i 3 måneder for kun kr

Slik bestiller du: SMS: MORGEN S til 2030 Nett: www.morgenbladet.no/sommer Telefon: 23 33 91 80 Kampanjen varer til 12.august 2012 og gjelder nye abonnenter i Norge. NATTOGDAG 62

6/2012

typisk Saint Etienne å gi ut en plate med akkurat nok hvileskjær til at den ender som noe litt mindre enn fullstendig fantastisk. Allikevel er Words and Music (for det meste) en studie i popmusikk, og for alle vordende popstjerner, som vil gjøre noe mer enn å tjene penger, så bør den være en elementær del av pensum. For popmusikk skal, som Cracknell synger på sistesporet, «leave you haunted». Håvard Ringen

rab

198,–

att

MUSIKK (POP SOUL RECORDS)

Vær så snill, jeg klarer ikke all denne kremen i øret! Det burde være en kjensgjerning at jeg er ganske langt over gjennomsnittet fan av slow jams og soft R&B, og generelt synes at emosjonell og melankolsk musikk er topp stemning. Men til tross for alt dette, er det likevel en stor forskjell på «soft» og en trelags bløtkake med et ekstra vispet kremfløte på toppen. Norske Siri Stranger tilhører definitivt sistnevnte kategori, og hennes selvtitulerte debutalbum føles til tider som en slags spøk, men samtidig også som et eller annet bisart mimreprosjekt fra tiden da Mariah Carey var ei lita søt jente som ennå ikke hadde blitt en gal og alkoholisert Hollywood-superstjerne. 33-åringen innehar definitivt et stemmerepertoar som teknisk sett er imponerende, noe som i sin tid førte til at hun blant annet

SOCIAL SUICIDE A Genetic Hoax (BRILLIANCE RECORDS)

Helgardert frieri. By:larm 2010. Garage ruler fortsatt sjappa i Grensen 9, og fører et konsekvent liveprogram bestående av rockens eminente forgreninger. Social Suicide fra Bergen er selvskrevne gjester denne bransjehelgen, og levner med sin konsert et håp om nye krefter til et pønk og hardcoremiljø stående for fall. Den gang førte de en såpass hard stil at de gikk for å være et håpefullt screamoband. Siden da har de byttet vokalist, og man skulle tro det var som å ta brodden ut av bandet, med tanke på Sondre Haugs intense og dedikerte vokal. Marius Johansen overbeviser imidlertid fra første strupebrøl, og da gjenstår det bare å se om han klarer å leve opp til sin forgjengers karismatiske opptredener. For det er i live-sammenheng SS har mest å hente. Med en god blanding moshpit-triggere og pønkrockmelodier ligger det an til at SS skal øke luftfuktigheten i kjellerklubber fra Tromsø til Flensburg denne konsertsesongen. Pønkrock-veteran, Tommy Akerholdt (Silver og Turboneger, jou. anm.) har styrt spakene, og gitt plata en profesjonell sound som kan måle seg i internasjonal konkurranse. Sammen med Inger Anne Hellgren (Cables) bidrar han med backing vokal på flere av låtene, hvilket legger opp til noe så samlende som allsang. Pønkrocklåtene «One Tragic Victory» og «The Ghost Returns», skaper uunngåelig nok Silvervibes, uten at de skal beskyldes for plagiering. Kraftfulle hardcoreintervaller som «I welcome a different chaos» og «Truth in its Pseudo Figure» med sine nikk til Converge, skaper dynamikk, og bidrar til at SS markerer seg

ble signert av Wyclef Jean, men en god stemme er som kjent ikke alt, og den åpenbare Mariah Carey-approachen blir altså bare merkelig og klein. Jeg mener, til og med coveret er jo en direkte kopi av Careys Emotions-album fra ’98! Det må med andre ord være gjennomtenkt, men hva er i så fall tanken bak? Stranger faller vel ikke akkurat inn i rekken av artister som tøyser med seg selv, til tross for at man jo til tider føler at man bevitner en parodi. Men hvis vi i så fall skal se på dette som et forsøk på å lage et rent 90-talls Mariah Carey-album på norsk (noe som føles ekstremt sært og ikke minst totalt irrelevant i 2012), skranter det likevel fra begynnelsen av rent låtmessig. Der Stranger for eksempel kanaliserer Careys kjente «My All» på sin egen «Hjertet lengter ut», mangler hun på sin side den legendariske sangerinnens meloditeft og evne til å dra låta fra det såre og skjøre verset til den fantastiske kraften Carey byr på i refrenget, og som i

på flere territorier. Det er tungt, gitarbefengt og passe aggro med kontrasterende temposkiftninger a la gammal JR Ewing og Gallows. Men det blir aldri farlig nok til å kunne bli en etterspurt klassiker på Neseblod. A genetic Hoax er et friermål til pønkekids og hardcorefans med sans for melodier og testosteronbefengt musikk. Ikke usannsynlig at de bidrar til å åpne portene for nye rekrutter heller, men har de først kommet innenfor vil de straks oppdage at det finnes raffere eksempler innen genren. Vel gjort altså, men intet nyskapende. Inger Lise Hammerstrøm

sin tur tar sangen til et nytt nivå. Dette er også noe som gjelder gjennom hele dette albumet, hvor Stranger vimser rundt med melodier som hverken har egenart eller fenger lytteren. Musikk av denne typen bør gi mengder av ståpels, men dessverre kommer man aldri i nærheten av en eneste frysning. Språket blir også et stort problem, da man på engelsk kan slippe unna med den typen enkle og naive kjærlighetstekster denne sjangeren ofte tyr til, men som på norsk nærmest blir umulig å forholde seg seriøst til. «Jeg har laget en polert og glatt plate. Blir ikke overrasket om jeg får kritikk for det», fortalte Stranger til Dagbladet i mai, og det er selvfølgelig enkelt å avfeie all kritikk som måtte komme med en slik avvæpning, men dette er ikke dårlig fordi det er glætt. Glætt er helt ok. Glætt kan faktisk være skikkelig nydelig. En dårlig kopi av glætthetens dronning er derimot bare uinteressant. Mathias Rødahl

man jo aldri kan få for mye av. Spesielt begynnelsen byr på fin-fin standard, med den flotte førstesingelen «Co-Sign», det beat-tunge old school-partyanthemet, «All About You», og «Show Off», hvor de middelaldrende kvinnfolka ber partneren sin om å «vise fram puleferdighetene» i senga («If I give you some of this good, you better be good»). Og det blir faktisk ikke kleint heller! Tekstmessig ligger det meste av skiva i enten «Takk Gud (selvfølgelig) for at jeg fant deg», «Jeg skal få dette ekteskapet til å fungere», eller «Du dreit deg ut da du dumpet meg»-sjiktet. Som for eksempel på flotte «The Best Years», hvor de serverer et budskap som garantert går rett hjem hos sine kvinnelige og like middelaldrende fans («I gave you the best years of your life/Now you wanna get back what you missed/But I cannot forget about what you did»). SWV er på sin side ladies nok til å ikke ta det til et bittert og mannehatende nivå, noe som gjør at skiva også funker for R&B-elskende karer, selv om man på enkelte steder føler seg en smule utenfor målgruppen. Viktigst av alt er likevel musikken, og der leverer damene så det holder, og viser oss at stemmene fortsatt er på topp, over 15 millioner solgte skiver etter debuten i 1992. Mathias Rødahl

SWV I Missed Us (E1 MUSIC)

R&B-comeback med mening. Det har gått hele 15 år siden damene i SWV (Sisters With Voice) ga ut sitt forrige album sammen, etter at den legendariske R&B/ gospelgruppa gikk hvert til sitt for å satse på egne solokarrierer. Ikke uventet var det frontfiguren, Cheryl «Coco» Clemons som fikk mest ut av splitten, men selv ikke hun kunne måle seg med trioens storhetstid på 90-tallet, og i 2005 ble det gjenforening med medfølgende turnering og reunion-albumplaner. Det skulle likevel ta syv år før femteskiva, I Missed Us så dagens lys, men til tross for at vi altså må helt tilbake til 1997 for siste innspilte lyd fra Coco, Tamara og Leanne, leverer de nå 40+ år gamle jentene et overraskende fint album. I likhet med Mint Condition, en annen veterangruppe innenfor R&Bsjangeren som også nylig slapp comeback-skive, holder SWV seg til det de kan best, og forsøker ikke å fri til «kidsa» på noen som helst måte. Istedet får vi servert et knippe kvalitetslåter innenfor «grown & sexy»-segmentet., som

KILLER MIKE R.A.P Music (WILLIAMS STREET RECORDS)

Perfeksjon fra start til slutt. Finnes det egentlig et bedre ansikt til fordismen innenfor musikk enn dagens hip-hop-musikere? Den jevne strømmen av mixtapes og album som produseres av enkelte artister er i alle fall så forbløffende at man nesten kan mistenke et samlebånd for å stå bak (jamfør Lil B, Curren$y etc.). Det er ikke nødvendigvis udelt negativt, men i mylderet av både bra og dårlig overskuddsmateriale, har kanskje ikke det klassiske albumformatet stått like høyt i

2.- 5. August 2012 MILLIMETERPRESS

SIRI STRANGER Siri Stranger

THE 25TH INTERNATIONAL

ZZ TOP Paul Rodgers Kenny Wayne Shepherd Jonny Lang Jarle Bernhoft Ten Years After The Fabulous Thunderbirds Ruthie Foster

The Mannish Boys ★ Southside Johnny & The Asbury Jukes ★ Mikael Wiehe ★ Jonas Alaska ★ Rod Piazza & The Mighty Flyers Reunion ★ Roomful Of Blues with James Cotton ★ Delta Groove Revue ★ Carolyn Wonderland ★ Lightnin’ Malcolm ★ Bjørn Berge ★ Vidar Busk & His Bubble Of Trouble with Barrence Whitfield ★ Backstreet Girls ★ Notodden Blues Band ★ Amund Maarud ★ Daniel Norgren ★ Barry Cuda ★ Eden Brent TRIO ★ Damer I Blues ★ Spoonful Of Blues ★ Monica Heldal ★ KNUT Hem ★ Pristine ★ Humbucker ★ Bill Booth & Billy T ★ Norske Menn I Hus Og Hytte ★ Jailhouse Stage: Prison Maniacs, Skyldig som faen, Forbidden Fruits ★ TERRY LEHNS ★ Jærnverket ★ Yngve & His Boogie Legs ★ The BOOTS BAND ★ Talkin’ Blues ★ Union Blues Cup ★ Dagbladet Quiz

www.bluesfest.no

6/2012 nbf_118x360.indd 1

63 24.05.12 12:26

MUSIKK kurs. Det har Killer Mikes R.A.P Music (akronym for Rebellious African People) med stort hell gjort noe med. For de uinnvidde har ikke den Atlanta-baserte rapperen gjort så mye ut av seg i løpet av de tolv årene han har vært aktiv, men jeg tror, uten å overdrive, at han kommer til å stå igjen som en av de store. Den ElP-produserte platen er et stykke perfeksjon fra start til slutt, og gjesteopptredenene fra blant annet T.I. og UGK’s Bun-B er som glasur på den allerede gigantiske bursdagsbløtkaken. Killer Mike er en historieforteller av rang. Å høre på R.A.P Music er som en liten leksjon i hvor ille det står til med det amerikanske samfunnet – fra Reagan til Obama. Og selv om han har på seg den sosiopolitiske hatten – eller ryggsekken – står ikke musikken i skyggen for den politiske tematikken . Ta for eksempel toppnoteringen «Don’t Die». En helt suveren banger, med føttene forankret i både gangsterrapen og technoklubben, som handler om hvordan kjipt politi systematisk trakasserer svarte amerikanere til det punktet hvor protagonisten ser deg nødt til å trekke pistol. At USAs president gjennom åttitallet får gjennomgå, er neppe tilfeldig og står perfekt i stil med hvordan han nikker til samme årti i musikalsk forstand. «Jojo’s Chillin» og «Go!» og hele platen i for seg, har et så referansetungt rammeverk, at man godt kan forstå hvorfor han har blitt døpt den moderne utgaven av Ice Cube anno AmeriKKKa’s Most Wanted (1990, for ordens skyld). R.A.P Music kommer til å tilfredsstille både gamle hip-hop-nørds så vel som nye lyttere, og blir herved kåret til plateåret 2012s T-Bird. Karima Furuseth

Foto: Christian Lant

TANK This Is How I Feel (WARNER MUSIC)

Underlivsvæteren fra Los Angeles slår til igjen. Etter å ha sluppet den overraskende mediokre mixtapen, Diary of a Mad Man (som selvfølgelig spiller på den klassiske Jodeci-skiva, Diary of a Mad Band), i tillegg til å dra den alltid like foruroligende «Jeg føler at vi har laget låter som har noe for absolutt alle»-talen før releasen av sitt nye album, This Is How I Feel, var undertegnede engstelig for at Tank denne gangen skulle levere sitt første skuffende album, etter en serie med

fin-fine skiver de seneste årene. Jeg burde likevel kjenne den 36 år gamle R&B-veteranen bedre enn det, for albumet holder seg definitivt til oppskriften som den rutinerte slow jam-mesteren har brukt til å væte kvinneunderliv med siden Force of Nature i 2001 (han fortsetter også senere års tradisjon med følsom baris på coveret, i tilfelle noen lurer). Denne gangen har Tank dessuten fått nok av å være en av bransjens mest undervurderte sangere, og han har definitivt et poeng med tanke på alle årene med fantastisk musikk han har levert. «Problemet» er selvfølgelig hans lojalitet til det klassiske

R&B-soundet, som i sin tur jo også er årsaken til hans storhet som låtskribent innenfor sitt felt, men som altså ikke sørger for noen topplasseringer når årets mestselgende skiver og singler ramses opp. Then again, salgstall er det siste jeg tenker på når jeg hører på en skive, og selv om Tank åpenbart er litt bitter over mangelen på superstjernestatus, vil han alltid være en safe bet for elskovsmusikk-fansen. This Is How I Feel åpner snasent med Chris Brown-samarbeidet «Lonely», hvor de to croonerne (vel, Brown rapper strengt tatt mer enn han synger) holder det følsomt om sitt ensomme liv som kjærlighetssavnende karer i Hollywoods kjendisopptatte verden. Deretter setter Tank albumet i sexhøygir ved å marinere sine kvinnelige lyttere med sitt fokus på kjærlighet, lyst og savn. På «Compliments» beordrer ham dem til å steppe opp sin egen selvtillit ved å synge «I’m the most beautiful girl in the world», «I’m sexy» og «I’m Fly», mens «Don’t Give Up» er et løfte om at han aldri kommer til å gi opp «jobbingen» før varene i senga er levert, og vel så det. Ikke noen quicky fra Tank, med andre ord. Som vanlig ender det likevel ikke med hverken giftermål eller evig troskap, og på albumets tre siste låter er det tilbake til dit vi startet, med kvinnesavn og hjertesmerte. «I don’t care if they take the house and all the rides/If they throw me in jail and the judge sentence me to Life /‘Cause I already lost it all», synger Tank på sitt «Purple Rain»inspirerte sistespor «Lost It All», og gjør det klart at det skal mer til enn coverbaris og gullstrupe for å lykkes i kjærleik. Mathias Rødahl

TRAGEDY Darker Days Ahead (TRAGEDY RECORDS/IMPORT)

Summen av mørketid. Seks år etter Nerve Damage slipper amerikanske Tragedy, i all stillhet, bandets fjerde skive titulert Darker Days Ahead – en tittel som på mange måter henspiller på en ny, betraktelig mer doomy versjon av hva vi kun har hørt bruddstykker av på foregående utgivelser. Lyrisk befinner vi oss fortsatt i en pessimistisk verden bestående av lidelse og urettferdighet. Tragedy oppstod på starten av 00-tallet som en videreføring av bandet His Hero Is Gone og dukket kjapt opp radaren som undergrunnsfavoritt i Europa og USA med sin nedstemte og metalliske tilnærming til skandinavisk d-beat/ hardcore/punk (google it) og sterkt politiske engasjement signert ytterste venstrefløy. Tross et noe primalt utgangspunkt – med hovedvekt på aggresjon, forrykende temposkifter og blytunge riff – har Tragedy alltid hatt god teft for delikate melodier og med det skapt seg et eget sound som mange har prøvd å kopiere siden. Ved første lytt høres Darker Days Ahead uferdig

og uinspirert ut. Resirkulerte riff og kjedelige låtstukturer med mangel på dynamikk og totalt blottet for overraskelsesmomenter slik vi husker fra debuten og oppfølgeren Vengeance. Produksjonen er også noe tynnere enn vanlig med trommene gjemt langt bak i miksen (skiva skal visstnok remikses til vinylversjonen). Men så, på den tredevte runden (kort skive) løsner det totalt. Det virker som om Tragedy denne gangen har valgt å legge alle kortene sine i stemningskurven. Og det fungerer til gjengjeld veldig bra, når bare helheten – summen av alle låtene – får satt seg skikkelig under huden. Tragedy hadde faila totalt om de hadde kjørt på i vanlig tradisjonell forstand, noe som antageligvis forklarer det skuffende førsteinntrykket. Men heldigvis, som med all god musikk, vokser Darker Days Ahead og puster nytt liv i diskografien til et av vår tids desidert mest spennende hardcore/punkband. Slett ikke bandets beste, men absolutt godkjent. Andreas Tylden

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

sYnes Du Det er Digg MeD konstant støY i ørene? får Du av og til tinnitus etter en tur på konsert eller ut på bYen?

vinn et par forMstøpte støYpropper

For deltakelse: Sjekk vår facebookside: www.facebook.com/audioplus.as

Vi kan tilby ulike støypropper som beskytter hørselen din, samtidig som god tale- og musikkopplevelse ivaretas. De formstøpes etter dine ører, og kan skaffes med ulike typer filter og farger. Vi tilbyr nå gavekort på formstøpte støypropper til bursdager og jul. Vite mer? Ta kontakt for en uforpliktende samtale om våre formstøpte støypropper.

Din lokale forhanDler på hørselsvern og høreapparater

AudioPlus avd. Trondheim Prinsensgt. 34, 7011 Trondheim. Tlf: 954 32 497 | Webside: www.audioplus.no | www.facebook.com/audioplus.as 64

6/2012

MUSIKK

Oslo Ess ble dannet i 2008 «for å lage norsk kvalitetsrock». Medlemmer: Åsmund Lande – vokal/gitar Peter Larsson – gitar Knut- Oscar Nymo – bass

Men hvor «norske» er egentlig, Oslo Ess? TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO Thomas Behn Hei, gutta! Mange har kastet dere inn den dølle tradisjonsbåsen «norsk språklig rock». Dumdum, Jokke, Raga og de banda der. Men sant å si, iallfall musikalsk sett, hører dere vel mer hjemme på vestkysten i USA enn på Oslo Sentralstasjon? – Ja, først og fremst er det veldig kult å bli sammenliknet med de største norske rockebanda, men rent musikalsk sett kommer røttene våre fra California på nittitallet og kanskje heller fra Sverige enn Norge. Tekstmessig er vi lokalisert mellom Youngstorget og Oslo Sentralstasjon et sted. Hva står ESS’n i Oslo S for forresten? Oslo Sør, Oslo Suger, Oslo Satan? Eller kanskje Oslo Synd? Oslo er på mange måter syndens by, eller hva? – Mange gode forslag du hadde der. Hadde det blitt skrevet Oslo S så hadde nok S’en heller stått for sommer eller noe, heller enn satan. Det skjer mye moro i Oslo, men

det gjør det i andre byer også. Oslo er dog hovedstaden i landet og tiltrekker seg mange forskjellige folk, og det er her vi utfører mesteparten av syndene våre. Ifølge LA Times er Oslo «the heroin-capital of the world». Dere ser ganske hengslete ut … – Takk for det, det tar vi som et stort kompliment. Å være tynn og hengslete følger med rockepakka, men det kommer ikke gratis og ikke over natta. Ja, vi ser at de som tasser rundt i sentrum ved Oslo sentralstasjon er noe hengslete, men det finnes mange andre slankekurer enn heroin, hvis det var det du mente. Oslo er angivelig også slang for «a crazy motherfucker». – Jøsses, det ble ikke drøftet da vi lagde navnet. Noen gode venner av oss fra Bergen kunne informere oss om at ess betyr bæsj på bergensk her forleden, så det viser seg at bandnavnet vårt fungerer på mange forskjellige nivåer. Vi er kanskje ikke byens mest vel bevarte gutter, men crazy motherfuckers blir å overdrive.

Tilbake til musikken. Dere er i gang med den «vanskelige andreskiva». Hva har dere å bevise? Har dere noe eller noen å overbevise i det hele tatt? – Stemmer, vi er i studio i skrivende stund og det er jævlig gøy. Vi har låst oss inn i studio sammen med Kvelertaksjefen Bjarte bak spakene, og slipper ny skive i august. Nå er det sånn at vi spiller inn denne skiva i angrep og ikke i forsvar, så vi verken prøver eller trenger å bevise noe som helst. Det beste med det er å få inn masse nye låter og friske opp konsertene våre litt. Det er også spennende å se om de som likte første skiva vår, også liker denne. Dere har tatt turnérunden få andre har tatt i det ganske land, nemlig ungdomsskolene. Høres ikke veldig rock’n’roll ut, men det er kanskje slikt som gir resultater? – Vi har spilt noen konserter på videregående skoler, og mange ungdomsklubber. Det er så rock som man gjør det til selv, og

vi hadde det dritfett på den turen. Når vi har spilt på skoler, prøver vi å treffe de skolene med linjer som gagner oss litt. Er det frisørlinje får vi en klipp, og er det mekken får vi fiksa litt på kjerra vår. Jeg har hørt rykter om rekordforsøk i antall konserter på ett år, som nå holdes av Kaizers Orchestra. Stort konkurranseinstinkt, dårlig pr-triks eller rett og slett en spilleglad gjeng vi har med å gjøre? Regner med dere ikke kan leve av dette? – Rekordforsøk høres veldig idrettslig ut, vi pleier bare å si at vi skal spille jævlig mange konserter i år. Målet er å spille over 200 konserter, og vi er i rute. Vi er bare gode kamerater som tilfeldigvis har det til felles at vi liker å leve av å reise rundt og rocke klubber, puber og festivaler, og drikke gratis øl og spise god mat. Ut Av Det Blå slippes på Indie Recordings 17. august

Rekordforsøk høres veldig idrettslig ut, vi pleier bare å si at vi skal spille jævlig mange konserter. 6/2012

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill Brian Cox - Lauren BaCaLL - James Fox - Hege sCHøyen - Kåre Conradi ingrid BoLsø BerdaL - sverre anKer ousdaL - eLsa Lystad

Hvorfor i alle dager er ikke Helge Jordal med i denne? Wide Blue Yonder anmeldt euromax FiLm ProduCtion Presenterer ”Wide BLue yonder – BegraveLse tiL BesvÆr” en FiLm av roBert young med Brian Cox · Lauren BaCaLL · James Fox Hege sCHøyen · Kåre Conradi · ingrid BoLsø BerdaL · sverre anKer ousdaL · eLsa Lystad · øivind BLunCK · HeLge reiss manus HugH Janes Foto svein KrøveL Jeremy straCHan musiKK BiLL Connor Produsenter BJarne Hareide · JoHn Cairns · stePHen Cranny · roBert young eKseKutiv Produsent BJørg veLand regi roBert young en norsK/engeLsK Co-ProduKsJon euromax FiLm ProduCtion · ParKLand internationaL · Wide BLue FiLms i samarBeid med moLinare London distriBusJon euroPaFiLm

KLiPP

WBY plakat.indd 1

Jeg ønsket at de skulle ha sex og at de skulle prate om å ha sex, noe jeg har forståelse for at ikke alle digger. Intervju med Weekend-regissør Andrew Haigh

MÅNEDENS GIFTBEGER Systemet Den kvinnelige regissøren Andrea Arnold er jurymedlem i Cannes og skapte stor ståhei da hun etterlyste flere filmer av kvinnelige regissører i festivalens offisielle konkurranseprogram. Dette skapte stor debatt i filmverden. Noen viste til fjorårets Oscar-vinner Kathryn Bigelow, andre gjorde forsøk på å påvise hvor vanskelig det er for kvinner å slå igjennom, mens en rekke allerede etablerte kvinnelige regissører påpekte at det slett ikke var så vanskelig å slå gjennom og betakket seg derfor mot å bli forsøkt

«kvotert inn». Andrea Arnold måtte derfor på banen igjen og presisere at heller ikke hun var interessert i en kjønnskvotert konkurranse, noe som derfor bare kan bety én ting: Kvinner lager dårlig film. Hvorfor? Er det kvinnene eller systemet sin skyld. Det er bare en snau måned siden NATT&DAG sist la seg ut med feministtidsskriftet FETT, så vi sender månedens giftdose til systemet. Noen som har adressen? Månedens giftbeger tildeles de bakenforliggende forholdene som ikke legger til rette for kvinnelige regissører. Skjerpings!

MÅNEDENS SMILEFJES

Global Asylum Global Asylum er et produksjonsselskap som er mest kjent for å lage billige kopier av store actionkalkuner. Først leser de pressemeldingen til filmer som Snakes on a Plane, Transformers, John Carter,

Terminator: Salvation, 2012 eller Doomsday, så skraper de kjapt sammen minimale budsjetter og spytter ut Snakes on a Train, Transmorphers, John Carter of Mars, The Terminators og 2012: Doomsday. De har til og med produsert en Titanic 2. Sist i rekka av billige knock-offs er Universal-filmen Battleship (som igjen forsøker å cashe inn på et eldgammelt brettspill). Samtidig som Universal-filmen kom på kino, kunne man kjøpe DVD-en av Asylums American Battleship på Amazon. Dette fikk Universal til å se rødt og de saksøkte derfor Asylum for brudd på et helt hav av opphavsretter. Asylum derimot tok det hele ganske med ro og svarte simpelthen med å takke Universal for publisiteten. Månedens smilefjes tildeles Global Asylum for sin særdeles macho spilleplan. Ditt trekk, Universal.

04.08.10 13.25

Pangstart på det siste tilskuddet på Men In Blackfranchisen. 72

Men In Black 3 anmeldt

Ti i skuddet - De ti beste filmene som du aldri så fra det siste tiåret Punching the Clown (USA, 2009) Gode komedier er kanskje filmverdenens sjeldneste vare, og Punching the Clown lykkes derfor fordi den smyger seg frem helt uten hype. En lun kombinasjon av stand-up, humoristiske sanger og tidsriktig kleinhet, gjør auteuren Henry Philips til en av verdens mest lovende humortalenter.

Chocolate (Thailand, 2008) Ong Bak ble en kjempesuksess og satte Thailand på kung-fukartet for alvor. Oppfølgerne var dessverre svært skuffende, men denne politisk ukorrekte actionfilmen fant tilbake underholdningsverdien, i form av en autistisk heltinne med finurlige rykninger.

3 1

6 1

1 1

Fear(s) of the Dark (Frankrike, 2007) Animasjonsfilm kan være så mye mer enn det Pixar eller Studio Ghibli produserer, og i denne stumme sorthvitt-produksjonen får du enda et bevis på at begrensninger kan gi grobunn for genial kreativitet.

Martyrs (Frankrike, 2008) Lista ville ikke vært komplett uten en ordentlig horrorfilm. Ikke bare er Martyrs noe av det skumleste som er produsert det siste tiåret, men den klarer også å komme med noen eksistensielle ideer som får deg til å gruble en god stund etter at du har sett den.

Reinsdeerspotting (Finland, 2010) Akkurat hva det høres ut som: narkohelvete i reinsdyrland. At det ikke er skriptet er nærmest uforståelig, for historien fremstår som såpas perfekt filmatisk at det virker som en direkte oppfølger til Irvine Welsh sin klassiske roman. Tidenes mest sette dokumentar fra Finland.

The Aerial (Argentina, 2007) The Artist skal få høste stor applaus for å ha metafisert stumfilmen til perfeksjon, men av en eller annen grunn er det sjeldent nevnt at filmskaperne tok ideen fra denne argentinske merkverdigheten som gjorde det samme for fem år siden, dog med noe mer kunstnerisk sprell.

Carandiru (Brasil, 2003) Mange filmer har håpefullt påpekt likhetstrekk med City of God i markedsføringen, men aldri var det mer berettiget enn i dette fengselsdramaet. Et fargesprakende karaktergalleri av elskverdige jævler får deg til å le og gråte, før slutten slår pusten ut av deg (IKKE les mer før du ser den).

2 1

4 1

5 1

Game of Thrones vs USA

Robb Stark = Barack Obama Robb Stark er den eldste sønnen til Ned Stark, Lord of Winterfell. Begge har enestående evner til mobilisere massene og rir på en bølge av velvilje og håp mot maktens tinder. Forsøk på å strekke ut hender eller komme

motstanderne i møte på annet vis, feiler (slik rådgiverne advarte) gang på gang, og viser delvis til kandidatenes optimisme, men kanskje aller mest til deres noe naive verdensanskuelse (til tross for at begge mistet faren sin i forholdsvis ung alder). Bedre valgkamputøvere enn maktutøvere.

Repo! The Genetic Opera (USA, 2008) Det finnes faktisk musikaler som selv homofobe menn kan innrømme at de liker. Her får du en blanding av sci-fi og splatter, samtidig som sexy damer synger om å bli kutta opp. Å se Paris Hilton «spille» en plastisk-kirurgi-junkie som er «addicted to the knife», er grunn alene til å lete den frem.

9 1

7 1

Weirdsville (Canada, 2007) Dopfilm er ofte underholdende, men sjelden klarer den kjemiske sjangeren å komme opp med en slik perfekt cocktail av humor, drama, spenning og generell galskap. Du får dessuten flere scener med en dverg som hadde banka dritten ut av Game of Thones-stjernen Peter Dinklage.

Ex-Drummer (Belgia, 2007) Ex-Drummer fremstår som det forhatte avkommet etter at Irreversible voldtok Trainspotting analt; og er så herlig brutalt at den bare tåles av de som tør å le av det som ellers får folk til å gråte. Samtidig klarer den på et eller annet vis å etablere en forskrudd kunstnerisk estetikk, som du vil nyte igjen og igjen. Approach with caution.

Stannis Baratheon = Mitt Romney Stannis er den eldste av nevøene til den forrige kongen, Robert Baratheon. Romney er republikanernes presidentkandidat i november. Begge er retthaverske (politisk vingling oppvurderes til «politisk fleksibilitet») og drives av en sterk overbevisning om å være «next in line». En følelse av å være berettiget omtales i stedet konsekvent som «en pliktfølelse». Kandidatene er god kvalifiserte, men sliter med folkelig appell og kan opptre keitete i møte med potensielle stemmegivere. Begge bekjenner seg til spesielle religioner.

Erik Kain som blogger for Forbes har listet opp flere paralleller på blogs.forbes.com/ erikkain

8 1

10 1

6/2012

FILM

Men in Black 3 Regi: Barry Sonnenfeld Med: Will Smith, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Jemaine Clement, Emma Thompson Den sorte orm. Hvem er det som kommer valsende inn i begynnelsen av filmen? Jeg presser de konvensjonelle brillene som jeg har under 3Dbrillene nesten inn i øynene, før jeg innser at joda – jommen er det ikke Pussycat Dolls’ frontfigur, Nicole Scherzinger, som sniker seg inn i filmverdenen med en rosa kake og et overvintret kostyme fra «Don’t cha». Kaken skal leveres til hennes fengslede alien-kjæreste Boris (Jemaine Clement), og fungerer som fluktløsning. Fem minutter

senere sparker han henne vekk fra filmlerretet igjen og ut i verdensrommet: «we did like the cake», før han rømmer fengselet. Kjip kjæreste. Flott begynnelse. Slik pangstarter den siste filmen, den samtlige Men in Black-tilhengere og noen Flight of the Conchords-fans har ventet på. Det er 15 år siden Barry Sonnenfield ga oss starten på dette nostalgiske eventyret, og avslutningen skuffer ikke. Agent J krysser tid og rom helt tilbake til 1969 for å hindre at hans faste partner, Agent K, blir drept av Boris, som ønsker å eliminere K – siste hinder på hans plan om å ødelegge jorden. Seriøst, det er faktisk ganske nervepirrende. Vi kjenner igjen de sorte Ray Ban-brillene og den enkle hu-

moren, nå tilført noen rasistiske vitser i tillegg. De reiser tross alt tilbake til 1969, og svarte menn i amerikanske biler er ikke like kult. Ikke alle vitser slår like godt an, og et par kleine stillheter blir hengende mellom lerretet og publikum, men la gå, det har da vært bumerket på alle disse filmene. For Flight of the Conchords-frelste er Jemaine Clement opplagt et gjevt innslag, og som alien skuffer han ikke. Med sitt massive skjegg og briller som må være støpt inn i øyehulene, frigjør han den samme humoristiske energien som alltid, og tilfører filmen «det lille ekstra», som noen kaller det. Maiken Bolset Premiere 25. mai

Sircus Columbia Regi: Danis Tanovic Med: Miki Manojlovic, Mira Furlan, Boris Ler, Jelena Stupljanin Balkanrealisme. I denne fremstillingen av det postkommunistiske Bosnia-Herzegovina gjentar Danis Tanovic det han gjorde i No Man’s Land, han bruker krigen som bakteppe. Denne gangen kontrasterer han imidlertid det hele med å gi selve historien et komisk preg. Miki Manojlovic kjenner vi kanskje igjen som arbeidsgiveren til Irina Palm (dama med den magiske hånden som får alle mannfolk til å stille seg i kø for å få seg et runk gjennom et hull

i en vegg) i filmen med samme navn (Sam Garbarski, 2007). Denne gangen spiller han en arrogant mannssjåvinist med mye å bevise og enda mer å hevne. Etter tyve år i Tyskland drar han tilbake til sitt fragmenterte hjemsted for å etablere seg med sitt rødhårede, yppige Monroe-lignende trofé, og katten sin, Bonny, som han har et helt latterlig godt forhold til. Problemet er bare at han da må kaste ut sin forhenværende kone og nå voksne sønn. Dette byr på komiske komplikasjoner og hysteriske scener, men skikkelig morsomt blir det likevel aldri. I tillegg sjangler filmen ganske formålsløst avgårde i starten. Etter en halvtime

begynner det imidlertid å demre for Tanovic, og det er som om han plutselig husker hvordan det er å fortelle en god historie igjen. Stikkord: det må fengsle og flyte. Nesten blottet for musikk og overflødig dialog melder filmen seg ydmykt inn i rekken av krigsfilmer med mer hverdagslige forgrunnshistorier. Det mest imponerende er likevel at han evner å bruke krigen som en aktiverende faktor for hendelsesforløpet, uten at selve historien blir et offer for den typiske krig-erjævlig-fremstillingen. Når det er sagt, vi har sett det har blitt gjort bedre også. Maiken Bolset Premiere 25. mai

Tannløst vampyrdrama Dark Shadows Regi: Tim Burton Med: Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Eva Green, Michelle Pfeiffer, Chloe Moretz, Jonny Lee Miller, Jackie Earle Haley «Morsom film da! Kult at det ikke er noe skikkelig plot.» Jeg står og lytter til de andre anmelderne utenfor visningslokalet, mens jeg låser opp sykkelen. Hadde jeg kjent ham bedre, hadde jeg kanskje sagt at jeg var enig og gitt ham rett i at filmen var morsom. I alle fall ganske morsom. Eller morsom nok. Det et vil si … ikke morsom. Den kompliserte kategorien «morsom nok»: Hadde Dark Shadows vært regissert av en annen og mindre kjent regissør – enn si en nykomling – kunne morsom nok ha resultert i fire smilehull på terningen. For ja, det er ganske morsomt å se Johnny Depp som Barnabas Collins. En tidligmoderne forretningsmann forhekset og sent i vanndøden av den sjalu og sprengkåte heksen, Angelique. Ganske underholdende å se en 1700-tallsmann liste seg prøvende over en asfaltert bilvei med kommentaren: «what a curious terrain …» etter at gule gravemaskiner vekker vampyren til live 200 år senere. Og det er nesten helt morsomt når Barnabas tilfeldigvis legger den trette pannen sin på et el-orgel med rytmeboks, idet tohundre års misere skal fremføres for en fjern slektning: «… and then sorceress sent me to the grave …». Ta ta-tish, ta ta-tish, ta-ta- tish … 1752 møter 1972. Teleporteringskomikk og dobbelt opp med tidskoloritt og idiosynkratisk språkføring: thou hast møter I’m stoned! Lysekroner og lavalamper. Et potensielt godt opplegg og noen gode takter. En sympatisk castet familie av gamle og nye Collinser trygt plassert i et burtonsk familiegods. Teatralsk og maniert som alltid,

Weekend Regi: Andrew Haigh Med: Tom Cullen, Chris New, Jonathan Race, Laura Freeman, Jonathan Wright, Loretto Murray To menn og en seng. To menn kliner i en leilighet som er den eneste opplyste i en ellers mørklagt blokk. Er vi lei av homofile menn som bare står og pirker i dørhengslene på skapet? Andrew Haigh pisker en død hest, og får den nesten helt i galopp. Regissør Andrew Haigh har i dristig ånd satset på en historie vi alle kjenner fra før av. Vi får en liten introduksjon til Russells liv som en tilbaketrukket, avslappet

6/2012

men med en mindre polert gothestetikk enn i Sleepy Hollow og Sweeney Todd. En god måte å vise – om det er det han vil vise oss? – at det ikke er så farlig denne gangen. At Dark Shadows er tull og tøys og ren underholdning uten ambisjon om å fornye filmen generelt eller Burtonuniverset spesielt. Lek og spill på gamle tomter. Et lavterskeltilbud for gamle kjenninger og nye interesserte, barn som voksne – alle er invitert – ikke for komplisert, og ikke for skummelt. En forutsigbar blodprøve mer enn et overraskende hoggormbitt. Og likevel, som den andre anmelderen var innom, selv om det er kult at filmen mangler et tight plot, at konsentrasjonen dreier rundt det episodiske, det komiske og som alltid – rundt Depps hvitkalkede, fryktsomme fjes, hjelper det lite når komikken er tvungen mer enn tøylesløs; akkurat som forventet mer enn absurd og overraskende. Flere av anslagene er gode nok, men når disse ikke følges ikke opp med en tilfredsstillende letthet, enn si humoristisk ærgjerrighet, hva er vitsen med å børste støv av en gammel kitsch-tvserie, da? Hvor deilig hadde det ikke vært om Barnabas nevnte tale over el-orgelet hadde utløst en syngende ordstrøm à la vampyroperaen i Forgetting Sarah Marshall? Søren heller, når Burton og Depp sammen går inn for å kose seg rått med lettbent retrounderholdning, hvorfor ikke dra det enda mye lenger? Mer farse og flere ville forviklinger istedenfor en blek best-of-utgave av gamle burtontriks? Midtveis i filmen tar jeg meg selv i å savne The Adams Family. Litt morsommere familiemedlemmer, litt flere absurditeter, litt strammere plot og litt bedre vitser. Oppsummert: En langt bedre film dandert langs de samme gladmorbide linjene vi kjenner så godt. Tim Burton kan bedre, eller? Ragnhild Brochmann Premiere 11. mai

gudfar, før han slår til og drar på homsebar der han sjekker opp en liten fyr ved navn Glen. Det som skulle være en one night stand utvikler seg i hurtig tempo til noe langt mer, over et tidsrom på tre dager. Det kan skje mye på en helg. Vi aner en lett Brokeback Mountain der teltet er byttet ut med en stor seng, og hermetikkbønnene med kokain. Filmen kombinerer det å streve med å komme ut av skapet med en kjærlighetsaffære, gjort troverdig av gode skuespillprestasjoner. Dynamikk og dialog er filmens sterkeste trekk, og tillater filmen så mye taushet den krever. Weekend er ikke bare en film

om to forelskede menn. Haigh har sneket inn underliggende tematikk som også handler om å finne seg til rette i det tilsynelatende meningsløse. De doper seg og knuller, en gang til, og litt mer. Russell har nok med å kjempe seg ut av skapet. Glen er allerede ute, og på god vei over dørstokken. Det henger en del løse tråder i luften, som en naturlig konsekvens av at så mye tematikk skal klemmes inn på 96 minutter. Filmen sliter ikke akkurat med pusebesvær, men kan til tider virke noe uferdig, eller uforløst. Maiken Bolset Premiere 15. juni

Gabriel tar med seG special Guests martin moreno, alfred robles oG shaun latham fra hans hit komedieshow “stand up revolution” (comedy central).

OslO sPEKTRUM FREDAG 16. novEmbER

15. SEPTEMBER Telenor arena SENSATION.COM

Katie Melua Fredag 29. juni Karpedammen Akershus Festning

Concert

sPEKTaKUlæRT fyRvERKERi! BORg DOMKOR MED 70 sangERE. aalBORg syMfOni ORKEsTER.

fREDRiKsTEn fEsTning halDEn, sønDag 17. jUni

With special guests

Jo Mersa & Jasmin Karm

Rockefeller, 27. juni

LEONARD COHEN ATOMIC & SKY AGENCY PROUDLY PRESENT:

fRE. 15. JUNI vALLHALL, OSLO FREDRIKSTEN FESTNING HALDEN, ONSDAG 29. AUGUST

Folketeateret • 5. juli BILLETTER på www.billettservice.no / 815 33 133 / 7-11 / posten / narvesen

BILLETTER PÅ WWW.BILLETTSERVICE.NO / 815 33 133 / 7-11 / POSTEN / NARVESEN

www.DAvIDGUETTA.COM www.TwITTER.COM/DAvIDGUETTA www.fACEbOOK.COM/DAvIDGUETTA www.YOUTUbE.COM/DAvIDGUETTA

FILM Journey 2 - Den mystiske øya Regi: Brad Peyton Med: Dwayne Johnson, Michael Caine, Josh Hutcherson, Vanessa Hudgens, Luis Guzman Stop believin’. Konseptet er såpass simpelt og kjapt etablert at det ikke tar mange minutter før vi er på den fantastiske øya der små dyr blir store, og store dyr blir små. Kitchy og fargesprakende landskap minner om et Unchartedspill, kulisser av gamle ruiner er åpenbart av isopor, digre plastikkblomster ser ikke det grann ekte ut og blasse datafigurer skaper «oj, se der»-sekvenser, uten videre relevans. Nå så jeg den ikke i 3D, men filmskaperne har åpenbart lagt stor vekt på den ekstra dimensjonen, i form av gimmicky objekter som glir over lerretet i slow-motion. Dette topper seg da en feminin mann kaster bær på brystmusklene til The Rock, slik at de spretter tilbake på kameraet. Her er vi langt inn i so-badit’s-good sjangeren, med en overdrevent tam comic reliefkarakter hvis vitser du likevel ler

ARRIETTA I SALG 6. JUNI

Fra Ghibli, studioet bak Chihiro og heksene og Ponyo. Under gulvet i et stort vakkert hus, i en magisk gjengrodd hage, bor lille Arrietta på 14 med sine små foreldre. Se årets beste animasjonsFilm!

av for å unngå å gråte. Michael Caine portretterer en eventyrlysten villmann i en opplagt brødrolle, og spiller motstykke til den ansvarlige og tilbakeholdne The Rock. Den übersøte Vanessa Hudgens dukker også opp som melis i oppskriften, iført en stram topp som viser struttende ungpikebryster. Men det er The Rock som bærer filmen med latterlig replikker som «Women don’t want a man just because he’s big and strong and has abs like mine» og nikk til Indiana Jones: «It had to be lizards, why couldn’t it be snakes?». Det er såpass tullete at også skuespillerne sliter med å holde maska til tider, og så vidt klarer å ytre «If we die down here, mom’s gonna kill us!» Hvis jeg først skal se en dum actionfilm, vil jeg gjerne at den skal være skikkelig dum og sådan er oppfølgeren til Journey to the Center of the Earth meget tilfredsstillende. Filmens høydepunkt er da The Rock spiller ukulele og proklamerer: «It takes a big man to play a little guitar». Torgeir Blok Premiere 15. juni

11.11.11 I SALG 13. JUNI

Fra regissør Darren Lynn Bousman kommer en ny, skremmende numerologi-thriller. En forfatter plages av merkelige hendelser og den konstante observasjonen av tallet 11.

JERNKVINNEN I SALG 20. JUNI

Storfilmen med Meryl Streep som Margaret Thatcher, sett av 150.000 på kino. En ikonisk figur på verdensscenen. Elsket og hatet. Et overraskende og intimt portrett av enekstraordinær kvinne.

EL NARCO I SALG 6. JUNI

Den meksikanske filmsensasjonen om gangsteren som lever på en diett av sex, dop og drap. Filmen har fått solide skussmål fra internasjonal presse, og omtales som “Goodfellas i Mexico” av /Film, “Eksplosiv vold” av Variety og “En episk gangsterfilm i stil med Gudfaren og Scarface” av Filmfestivalen Fantastic Fest.

Ondskapens banalitet The Dictator Regi: Larry Charles Med: Sacha Baron Cohen, Anna Faris, John C. Reilly, Ben Kingsley, Megan Fox General Aladeen har fått frie tøyler til å styre og torturere folket i det nordafrikanske landet Wadiya siden han kom til makten som barn. Når FN omsider vil sette en stopper for menneskerettighetslovbruddene og våpenprogrammet til

6/2012

Wadiya, bestemmer Aladeen seg for å reise til New York og overtale den vestlige verden til å la ham være i fred. Hans slektning, og rette arving av styret i Wadiya, prøver å utføre et attentat mot despoten og erstatte ham med en tilbakestående etterligning. Etter at Sacha Baron Cohen har brukt opp sine beste karakterer fra Da Ali G Show (Ali G, Borat, Brüno), står en mer konvensjonell komisk taktikk for tur i The Dictator.

FILM

BYRÅKRATIKOMEDIE MED ATLE ANTONSEN, JAN SÆLID, INGAR HELGE GIMLE & ODD-MAGNUS WILLIAMSON

Wide Blue Yonder - Begravelse til besvær Regi: Robert Young Med: Brian Cox, Lauren Bacall, James Fox, Hege Schøyen, Ingrid Bolsø Berdal, Kåre Conradi, Sverre Anker Ousdal, Øyvind Blunck Velkøm tu Nårvæj. I’d like to take a moment of your time to tell you about a Norwegian movie, about a bunch of elderly Norwegians and a series of quirky mishaps. More particularly it’s about an old sailor, who wants to make sure his diseased friend gets the maritime burial he always wanted. If you happen to be a retired sailor with a peculiar interest in Norwegian elderlies, I’m certain you’ll find the ensuing tomfoolery most hilarious, and

will be delighted to recognize Humphrey Bogart’s old wife amongst the cast members. For alle oss andre blir det litt rart å se en film som forsøker fremstille norsk kystkultur ved hjelp av engelsktalende pensjonister. Bortsett fra et par replikker som plutselig blir levert på morsmålet uten videre forklaring, snakker samtlige karikerte erkenorske karakterer engelsk. Om du syntes swengelsken i The Girl with the Dragon Tattoo skar litt i øret, vil du nok slite enda verre denne gangen, for selv om mange skuespillere gjør gode forsøk, klarer de aldri helt å riste av seg den norskengelske kleinheten. Filmen retter seg åpenbart mot et eldre publikum, med dertilhørende rullestolavhengig humoristisk sans og overforkla-

rende bakgrunnsmusikk som forsøker understreke hvor morsom hver bidige vits skal være. De vågale ablegøyene strekker seg så langt som at hovedpersonen bryter husreglene på gamlehjemmet ved å svi to stykker flesk på rommet sitt med en hybelstekepanne. Noen i crewet må ha fått med seg at Kåre Conradi og Ingrid Bolsø Berdal kan synge, og fikk presset inn et musikalsk nummer der gamlinger valser i bakgrunnen. Brian Cox gjør en helt grei jobb i hovedrollen, men det er likevel uforståelig hvorfor filmskaperne ikke istedet ansatte for eksempel Helge Jordal, som har lang erfaring med å leke sjømann foran kamera. Torgeir Blok Premiere 25. mai

KJØP DEN FOR TRYGDA!

I SALG NÅ!

en i a Etat-jobb fr n jo is rm kye ngre pe en konflikts d r e Etter en le n te ta en er ygningse i NAV. Plan b b Plan- og b jo y n r r klar fo ulig, men antihelten To d så lite ansvar som m ligere b me vanske en rolig job å være litt g e s r phine e is v t Linda (Jose ef akkurat de je s e y n d gt. Tors sultat av en enn planla n) er, i et re a ort id b ls o re S e , g h le c i å de r te Bornebus s e m n e ig nye er, blitt me og stad m løse reform je h g in s s ået til d oppu r stressniv e g ansvar. Me ti s , n e b på job oppgaver Tor. n byråkrate

Manusforfattere har i samarbeid med Cohen skapt en sammenhengende historie som involverer alt fra kongelige briters affeksjon for halshogging på 1500-tallet til Kim Jong-il. I bunn, som narrativ drivkraft, ligger en romantisk komedie, men rundt reises et byggverk bestående av politisk satire og ukorrekthet, rasisme, politisk overkorrekthet, anti-feminisme, bæsj og tiss humor og ikke minst at Aladeen sparker et lite barn. Filmen er aldri støtende, men heller ikke så gjennomgående morsom at man ikke kjeder seg litt innimellom. Etter at General Aladeen overlever

attentatforsøket, men reduseres til det ugjenkjennelige (skjegget er borte), må han finne sin plass i et fremmed samfunn. Med sin korte spilletid kan det mistenkes at Cohen har måtte omskrive filmens vitser helt til det siste, og i desperasjon har måtte ty til litt for mye slapstick. Dessuten, mockumentary-grepet som gjorde Borat så morsom, fungerer ikke like godt når de forsøkes gjenskapt med samarbeidsvillige skuespillere. Det er ikke såå morsomt å se FN-delegasjonen dynket i urin når det er velvitende skuespillere. Siren Løkaas Premiere 16. mai

6/2012

FILM

Regissør Andrew Haigh forteller hvor skapet skal stå i kinoaktuelle Weekend. Tekst Ole-Morten Algerøy Foto Presse Sommerens vakreste kjærlighets historie er den om Russel og Glen, to britiske menn som møtes på en homseklubb og tilbringer helgen sammen på stigende kokainrus. Weekend-regissør Andrew Haigh (Greek Pete, 2009) har akkurat returnert til England fra Los Angeles. Men det er jo noe som heter skype. Er dette selvbiografisk, Andrew? – Jeg tror det er tilnærmet umulig å fortelle en historie om to personer som forelsker seg i hverandre uten at det til en viss grad bygger på egne erfaringer. Men det som skjer i filmen har ikke skjedd med meg. Weekend oppleves først og fremst som en sjeldent vakker kjærlighetshistorie, men du har også klart å snike inn litt politikk. Det har i det siste vært fokus på menneskerettighetsbrudd mot homofile i blant annet Ukraina, Uganda og Aserbajdsjan. Tror du vi har lett for å glemme at alt ennå ikke er helt ok i våre egne vestlige demokratier? – I Storbritannia, og sikkert også i Norge, liker vi å tro at alt er tipp-topp, men det er ikke særlig vanskelig å gjennomskue at det fremdeles foregår diskriminering. Vi har lovfestet likestilling, men det finnes ennå homofobi – slik det også finnes rasisme. Det faktum at det fremdeles er vanskelig for mange unge mennesker å komme ut av skapet tror jeg sier det meste. Forholdene i Uganda er vel og merke noe helt annet, men jeg synes likevel det er viktig å bli minnet om at ikke alt er så bra her hjemme heller.

Var det vanskelig å balansere dette politiske i en film dere håpet ville nå ut til et bredere publikum? – I preproduksjonen var det mange som mente at jeg burde myke opp historien litt – gjøre den mer universell – men personlig tror jeg at hvis karakterene er presise nok vil publikum evne å komme under huden på det som skjer og oppdage noe større. Karakterene er homofile, de prater om homofili og filmen handler om å være homofil. Samtidig håper jeg man vil oppdage at tematikken er universell. Jeg hadde aldri lyst til å lage en film som måtte tones ned for å nå et større publikum – jeg ønsket at Tom og Russel skulle ha sex og at de skulle prate om å ha sex, noe jeg har forståelse for at ikke alle digger. Glen påstår i filmen at streite folk ikke er interesserte i å høre om homofiles erfaringer. Man kan vel si at filmen din har bevist det motsatte? Den har gjort det godt på kino i Storbritannia og USA, og på festivaler over hele verden. – Da vi lagde Weekend tenkte vi alltid at ingen kommer til å se den. Men jeg er glad for at jeg hadde den replikken med i filmen, for det har i ettertid fått en del filmkritikere og journalister til å innrømme at det faktisk er spor av sannhet i denne påstanden. Uansett er jeg selvsagt svært fornøyd med at mange har sett filmen. Weekend fremstiller ting slik de er uten å pøse på med unødvendig dramatikk. Hvor viktig var denne realismen for deg? – Om jeg skulle oppsummert filmen med ett ord ville det vært autentisitet. Glen

og Russel streber etter å være autentiske, og hvert eneste valg vi tok i prosessen handlet om å få filmen til å oppleves som ekte. Det var utfordrende! De lange tagningene i filmen gir skuespillerne svært lite å skjule seg bak. Vi nærmet oss problemstillingen nesten som om det var en dokumentarfilm – jeg ønsket bare å sitte i hjørnet av rommet og iaktta de to karakterene. Weekend drives fremover av dialog. Dette opplever jeg som relativt uvanlig i filmer nå for tiden. Hvorfor denne dramaturgiske tilnærmingen? – Helt fra filmskolenivå får du høre at du ikke må bruke for mye dialog og at en scene ikke bør være lengre enn tre sider fordi publikum synes det er gørr å høre på at karakterene dine snakker. Dette har jeg aldri forstått. Prating er trolig den aktiviteten vi bedriver mest i løpet av våre liv – det er jo slik vi kommuniserer med hverandre. På film har man derimot utviklet en slags forståelse av at folk ikke snakker med hverandre, og det er om mulig enda verre i filmer som prøver å være realistiske, for eksempel i europeiske arthaus-filmer hvor ingen veksler et eneste ord. Realisme for meg er dialog. Det er også åpenbart hvordan karakterene utvikler seg som følge av samtalene seg imellom. – Ja, det var viktig for meg at Glen og Russell skulle lære noe av hverandre og forandre seg akkurat nok til at denne helgen ville oppleves som viktig for dem. Hvorfor valgte du å spare sex-scenen helt til slutten av filmen? – Glen og Russel har jo sex den første

kvelden de møtes, men jeg var veldig klar på at jeg ikke ønsket å vise denne scenen. Reaksjonene deres til at de har sex sammen for første gang opplevde jeg som mye viktigere for filmen. I tillegg ønsket jeg å vente med den grafiske scenen til et tidspunkt hvor publikum var blitt kjent med dem og virkelig ønsket at de skulle ha sex. Nå håper jeg folk sitter og heier entusiastisk og venter i lengsel på at gutta skal hoppe til køys. Glen er veldig åpen om legningen sin og som en kunstnerisk idé tar han opp intervjuer med partnerne sine på bånd. Russel er mye mer innesluttet, kanskje litt skamfull. Han skriver dagbok kun for sin egen del. Har du noen gang drevet med loggføring av sex-partnere? – Hehe, ja faktisk! På et tidspunkt var jeg kanskje litt som Russel – jeg skrev en personlig dagbok om folk jeg møtte. Jeg skulle ønske jeg husket hvorfor jeg holdt på med det, men jeg tipper det handlet om å gi mening til ting. Jeg var ute av skapet, men som Russel hadde jeg ikke selvtillit nok til å prate med venner om mine seksuelle erfaringer. Så jeg fortalte om det til dagboken min. Jeg prøvde å finne den igjen da jeg jobbet med manuskriptet, men jeg tror jeg har mistet den nå. Å nei! – Sannsynligvis ligger den på en gammel datamaskin … Alt var så mye bedre da ting var på papir. – Amen. Weekend har premiere 15. juni. Den distribueres på Arthaus.

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 72

6/2012

FILM

studer smart

Jeg gikk en tur i skogen The Cabin in the Woods Regi: Drew Goddard Med: Kirsten Connolly, Chris Hemsworth, Richard Jenkins, Bradley Whitford, Fran Kranz Fem collegeungdommer på en øde hytte langt inne i skogen. Høres det kjent ut? En blond babe, hennes quarterback-kjæreste, lesehesten som jo egentlig også er en babe, bare ikke så blond, dophue-kompisen, som alltid er med, og han «nye» på fotballaget. Dette er så klassisk horroroppsett som det kan få blitt. Vi har sett det tusen ganger før, i alt fra Fredag 13. til Evil Dead og i alle filmer der ordet «Cabin» er med i tittelen. Her er vi på kjent grund tenker vi … Feil! Ingenting er som du først tror i denne historien. The Cabin in the Woods er skrevet av kompisene Joss Whedon (Buffy, Firefly, Serenity) og Drew Goddard som har skrevet for tv-seriene til Whedon samt en rekke episoder av Lost og Cloverfield. Goddard har også regi på The Cabin in the Woods så vi har å gjøre med bransjens kanskje mest nerdete gjeng å gjøre. Når

21 Jump Street Regi: Chris Miller, Phil Lord Med: Channing Tatum, Jonah Hill, Juno Temple, Toby Hemingway Hvite menn kan ikke hoppe. Schmidt og Jenko, også kjent som Jonah Hill fra Superbad og smørfjeset Channing Tatum fra Dear John, var to vidt forskjellige personer på high school. Schmidt var «not so slim shady»-gutten med regulering, og Jenko var kjekkasen med midtskill som smeltet kvinnehjerter. De ble venner først på politiskolen da begge fant ut at de hadde mye å lære av den andre, og sammen utgjør de plutselig det uhøytidelige politiparet som blir sendt tilbake til sin videregående skole syv år etter sin tid, for å avsløre hvem som står bak det nye, grensesprengende dopet. Dette byr på mange komplika-

vi er i Lost-land vil vi ane at noe uforklarlig skal skje, og fans av Whedons og J J Abrams verdener blir neppe skuffet. De som forventer seg en fokusert klaustrofobisk historie om farene ved isolasjon i skogen og en moden psykologisk skummel film, vil neppe få det de forventer. Ok, filmen er ikke noe mesterverk i klassisk forstand, og plottet faller litt mot slutten, men frem til da har vi vært med på så mye gøy at det er tilgivelig. Skuespillet som ungdommene i hytta leverer er ganske slapt, men se opp for karakterene Sitterson (Richard Jenkins) og Hadley (Bradley Whitford), de er filmens virkelige stjerner. The Cabin … er ikke skummel. Den er derimot en tidvis hylende morsom, beksvart og nihilistisk komedie; blodig og overraskende. Tenk The Cube blandet med Resident Evil, Truman Show, The Ring og alle andre filmer med hytter i skogen. Ta med humor ala The Office og Tucker and Dale Vs Evil så har du resultatet. Jan Wilhelm Andersen Premiere 11. mai

sjoner, ettersom «populær» nå innehar en helt annen betydning enn den gangen de selv gikk på skolen. Sakte, men like sikkert glir de begge inn i hvert sitt miljø, og rollene blir snudd på hodet. Her er det mye å ta tak i. Etter at filmen har prøvd å presentere den lange forhistorien på en stakkato og ikke spesielt underholdende måte, entrer de to «gutta» den velkjente bygningen. Etter en slitsom oppramsing puster undertegnede lettet ut, og gleder seg til moroa skal begynne, for det er forhåndsannonsert at dette skal være en morsom film. Det er den til tider også, men ikke nok til at jeg ønsker å pepre den med komplimenter. Om jeg hadde hatt skjegg, hadde jeg humret i det under store deler av filmen, men den uhemmede latteren uteblir. Den skal visstnok ha sine likesinnede i Bridesmaides og The

Akademika.no ønsker deg en god sommer - vi sees til semesterstart!

Hangover, men holder ikke helt samme standard. Filmens komplikasjoner er i seg selv hysteriske, men regissørene Phil Lord og Chris Miller har ikke klart å utnytte potensialet i disse scenene. Istedet kan man hylle kameratskapet til de to klønete politimennene, og kose seg med at også broren til James Franco, Dave Franco, er en brukbar skuespiller det kan bli spennende å se mer fra. Smørfjes-Tatum beviser også at det er mer enn utseendet som har skaffet ham en plass på lerretet. Filmen har dessuten et saftig overraskelsesmoment å by på mot slutten. Maiken Bolset Premiere 15. juni

FILM: HÅVARD NYHUS

6/2012

FILMTRENDER

James Bond - Skyfall

Ingenting er hellig lenger, selv ikke drinken til James Bond. TEKST Martin Øsmundset Jeg har ikke mange prinsipper her i livet, men ett av dem er at jeg holder kjeft på vei ut av kinosalen. Hvorfor? Fordi jeg føler meg så lite unik dersom jeg lirer av meg de samme tingene som folk rundt meg gjør. Forestillingen om å være spesiell er fryktelig viktig for meg. Dette idiotiske prinsippet legger imidlertid til rette for intens lytting, og som en følge av dette lutter øreprinsippet anvendt på vei ut av kinosalen og i andre filmsamtalesettinger, har jeg opparbeidet meg en tålelig okay database på hva vi sier om film. Her er seks utsagn vi – du og jeg – lirer av oss for tida.

Star Wars

«Den var dritfet. Håper de lager en til.» Blant de ti filmene som spilte inn flest dollars på verdensbasis i 1981 var åtte av dem originale idéer, originale manus – skrevet for film. Samme toppliste fra 2011 inneholder åtte oppfølgere, to Marveladapsjoner og ganske riktig – ingen originalmanus. At Hollywood spyr ut Pirates of the Caribbean til Depp spytter blod og Transformers til folk blir i stand til å uttale Shia LaBeouf er forståelig nok – studioene lager det de tjener penger på. Mindre forståelig er det at vi pakker ryggsekken full av ironisk distanse og går for å se Final Destination 5 fordi den, som en kompis av meg så elegant formulerte seg: «er så dårlig at det blir gøy». Kinobilletten er den eneste virkelige makten vi har til å påvirke filmbransjen. Hver kinobillett du kjøper sier «gi meg mer av dette!». Så gjør meg en tjeneste, jenter og gutter: En gang iblant, ta en tur på kino for å se en film uten et tall etter seg. Hvis ikke, mister vi gutsy filmer som Tree of Life, The Artist og Melancho-

lia, og alt vi sitter igjen med er en stakkarslig gjeng i slitte Stormtroopers-kostymer som telter utenfor Colosseum for å få fete plasser på Star Wars ep. VII: The story is over, the saga continues. «Ja vel? Så det kommer én til? Nå?» Det er i ferd med å spre seg et forunderlig virus i Hollywood, hvis konsekvenser er at studioene gjøres ute av stand til å oppfatte at tiden går. Det er den eneste logiske forklaringen jeg kan se på at de finner det naturlig å lage Toy Story 3 elleve år etter nummer to, Scream 4 elleve år etter nummer tre og Men in Black 3 ti år etter nummer to. I mange tilfeller er disse forsinkede oppfølgerne positive overraskelser, men enkelte ganger er Shia LaBeouf med, og en sikrere oppskrift på et brutalt og umiddelbart endelikt for en oppstanden filmserie finnes ikke. La meg først nevne hans deltakelse i Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull, som effektivt presterte å destruere det velstøpte Indiana Jones-universet nitten år etter forløperen, som het Det siste korstog for en grunn. Kronen på verket for LaBeoufs del var Wall Street: Money Never Sleeps, som hadde premiere hele tjuetre år etter originalen og hadde like hvass brodd som en nedstøvet veps i en halvråtten vinduskarm. Sorry, Shia, men du funker best når du løper skrikende vekk fra nostalgiske leker.

1 2

1 1

6/2012

«Der er det jævla eplet … igjen.» Det var kanskje en glidende overgang, men like fullt nådde vi et punkt der Hollywood sluttet å lage fiksjonsfilm en gang for alle, og gikk over til kun å produsere Apple-reklamer. For all del, jeg skriver dette med macen i fanget, iPhonen på skrivebordet og iPaden i sofaen, så jeg er kanskje ikke helt i angrepsposisjon med tanke på å rakke ned på Jobs’ etterfølgere, men faktum er at enhver overtydelig produktplassering tar meg ut av drømmeverdenen på lerretet og kaster meg tilbake i mitt eget liv, og der har jeg virkelig ikke noe ønske om å oppholde meg mens jeg er på kino. I 2011 var Apple-produkter høyst til stede i 40 prosent av filmene på Box Office-toppen, og det enerverende eplet stakk av med åtte minutter (åtte!) screen time i Mission Impossible: Ghost Protocol. For å toppe idiotien: Apple betaler ikke så mye som en krone for produktplassering, det nekter de. Eplet er bare på skjermen fordi det er kult. Ro ned eplet, Hollywood. Vær så snill. La meg drømme meg bort. Ps. Det fins fortsatt de som betaler gode penger for produktplassering. Blant dem er Heineken, som la tunge penger på bordet for å få James Bond til å skifte ut sin martini med (du gjettet det) en flaske Heineken i den kommende Bond-filmen Skyfall. Er ingenting hellig lenger?

4 1

The Wire

«Det er så kjekt med TV-serier, for jeg har jo aldri tid til en hel film!» Greit nok, det. TV-serie er fett nok, det. Men la oss være ærlige: Selv de beste av oss er ute av stand til å se én episode av noe som helst – det blir alltid fire, fem eller seks – så det å begrunne din

3 1

I mange tilfeller er disse oppfølgerne positive overraskelser, men enkelte ganger er Shia LaBeouf med. 74

lidenskap for How I met your mother med at det bare tar tjue minutter ut av den liksomtravle hverdagen din i stedet for halvannen time, er omtrent like forrykt som å påstå at news feeden din på Facebook inspirerer deg til å øke produktiviteten på arbeidsplassen.

«Den filmsamlinga di …» finn.no renner over av tidligere samlere som vil kvitte seg med dvd-ene sine. Filmer som er innkjøpt for 100 og 200 kroner i sin tid selges for fem og ti kroner stykket når nedlastingen tar over og hyllene våre digitaliseres. På samme tid overrumples unge voksne av plutselige samboerskap med alt det innebærer av hvite vegger og annen minimalisme.

5 1

Jeg akter å tviholde på hyllene mine så lenge det går, så får heller barnebarna mine komme på besøk og le av dem. Jeg kan allerede høre dem i skolegården, henvendt til sine jevnaldrende: «Bestefaren min har filmene sine på discer! I bokser! Han har skikkelig mange av dem, og så samler han dem i noe som heter hyller!», og når den tid kommer vil ordet «hyller» være like fjernt for dem som ordet kjøpmannsdisk er for meg i dag.

He’s just not that into you

«Hva!? Alle de flotte skuespillerne – i én og samme romantiske komedie?» En gang i tiden var det nytt og friskt at man samlet ei dynge med dyktige skuespillere, ga alle små roller og lot et knippe små historier danne et større bilde som ga oss en forståelse av hvordan menneskeliv er skjøre og lettpåvirkelige i forhold til hverandre. Nytt og friskt er det ikke lenger, og heldigvis har brorparten av dagens filmskapere fanget opp det. Unntaket er aktører innen romantisk komedie, som har holdt samlebåndet gående med produksjoner som He’s just not that into you, Valentine’s Day og den kommende New Year’s Eve de tre siste årene. Misforstå meg rett, et ensemble og små historier, vevd sammen eller ei, kan være et utgangspunkt for magi, men når idéutviklingen begynner med stemplet «romantisk komedie», videreføres med casting av alt man kommer over av navn fra De Niro og Halle Berry til Jon Bon Jovi og Jessica Biel (New Year’s Eve), og sluttføres med å kaste inn noen dates mellom karakterer som tilfeldigvis utfyller hverandre på perfekt vis, har man ikke bare begynt i feil ende, da har man begynt med selve enden. The end.

6 1

KAIZERS ORCHESTRA DUMDUM BOYS SIVERT Hﾃ郎EM JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN LARS VAULAR MARIT LARSEN MAGNET ODD NORDSTOGA STEIN TORLEIF BJELLA

SOLVEIG SLETTAHJELL SGT. PETTER ANJA VIKEN KAPTEIN KALIBER MARI KVIEN BRUNVOLL / STEIN URHEIM FRODE GRYTTEN

SUND SENTER

WWW.PERIFERIFESTIVALEN.NO

BRING OUT THE GIRLS!* Tekst Aksel Kielland Det har kommet en ny HBO-serie som heter Girls. Den er produsert av Judd Apatow, og den handler om fire amerikanske middelklassejenter i tjueåra som prøver å få orden på livene sine. Den foregår i New York. Den er skrevet og produsert av en seksogtyve år gammel jente som heter Lena Dunham, som også spiller hovedrollen. Den ble på sedvanlig internettvis genierklært før den rakk å ha premiere, og nå som det uunngåelige antiklimakset etter første episode har lagt seg, kan det se ut som om man har å gjøre med et vaskekte kulturelt fenomen – en referanseserie man ikke har sett maken til siden Seinfeld (eller i alle fall Peep Show).

Det interessante med Girls er ikke at den er feministisk. Det er lett å tenke at den er det – på samme måte som det var lett å tenke at Bridesmaids var det, – men det er viktig å huske på at ’kvinner + ugrasiøs oppførsel’ ikke automatisk er lik f-ordet. Hovedpersonene er altfor komfortable med å la andre mennesker finansiere livsstilen deres til at det er forsvarlig å utrope dem til forbilder, men mens man sitter og irriterer seg over den unge, amerikanske middelklassens uspiselige følelse av berettigelse, er det viktig å huske det gamle aksiomet som stod skrevet mellom linjene med rød penn og kursiv i hver eneste episode av Trond Kirkvaags Heisann Montebello!: «Luksusproblemer er også problemer». Og problemer er det nok av i Girls.

OSLO-KRISTIANSAND MINST HVER 2. TIME

Det lønner seg å kjøpe billetten på

www.sorlandsekspressen.no

Ruteinfo fås også på tlf. 815 44 444

6/2012

DET INTERESSANTE MED Girls er heller ikke, som visse skribenter har postulert, at jentene er stygge og samleiene ubehagelige på grensen til det uutholdelige. Selv om verken Lena Dunham eller Zosia Mamet fysisk sett stemmer overens med den amerikanske tv-industriens skjønnhetsidealer, er de på ingen måte stygge. Og sexscenenes kleinhet og ubehag er kun ekstreme innenfor rammene av den amerikanske underholdningsbransjens konvensjoner. Girls skildrer sex slik det gjerne fortoner seg når man fjerner både den fysiske- og den høyst individuelle mentale opphisselsen: Uansett hvor velproporsjonerte, velkoreograferte og synkrone i sin lidenskap mennesker er, skal det særdeles mye til for at synet av to som skinker løs på hverandre skal fremstå som udelt estetisk tiltalende – enn si psykologisk oppløftende. Dunham stopper imidlertid ikke der; Girls unnlater konsekvent å fremstille de unge kvinnene som skjøre blomster som

kollapser under vekten av seksuelle og/ eller romantiske fornedrelser. Den skjøreste av karakterene er den irriterende indierockkjæresten til hovedpersonens irriterende romkamerat, og selv han makter å snekre sammen et konfronterende passivaggressivt lite spoken word-epos når han innser at livet hans er bygd på skånsomme løgner. DET MEST INTERESSANTE med Girls er at den presenterer romantiske- og seksuelle relasjoner som er langt mer komplekse enn hva man er vant til å se «vanlige» tjueåringer delta i på TV. Figurene er karikerte, men de er ikke karikaturer, noe de selvrefleksive – og strengt tatt unødvendige – referansene til Sex & Singelliv er ment å understreke. De er typete, men ikke mer typete enn at det virker rimelig når de inntar ulike roller i ulike sosiale sammensetninger. Karakterene er verken for suverene til å reduseres til hjelpemidler i andre menneskers liv, ei heller er de så edle at de er ute av stand til å utsette andre for det samme. Dunham har talent for å skildre den ujevne fordelingen av byrden i mellommenneskelige forhold, samt hvordan denne fordelingen endrer seg fra relasjon til relasjon. Eller sagt på en annen måte: Den demotiverende, men ufravikelige vissheten om at man aldri vil bli tildelt noen medalje for å leve et liv i selskap med dumme, korttenkte og egoistiske mennesker. Girls skildrer et knippe hudfargede organismer som håndterer ting som best de til enhver tid kan – eller gidder. Lena Dunham byr på en om ikke usminket, så i alle fall oppriktig talentløst sminket, menneskelighet, og gjør sitt beste for å holde seg utenfor de mest klisjépregede tropene i amerikansk TV-underholdning, samtidig som hun tematiserer klisjeenes opprinnelse. Om det ikke alltid er like morsomt – eller grasiøst – er det i det minste TV som bidrar til en slags samtidig selvforståelse. * TV-versjonen av Comedy Bang Bang er ikke så verst den heller.

DAGLIGE DIREKTEBUSSER OSLO-HOVE

SPILL

studer smart Max Payne 3

Kjøtt og kaffe Av Rasmus Hungnes En review-kopi av Sniper Elite V2 (PC, PS3, Xbox360) ble se0ndt med post verket. Det viste seg å være Xbox360versjonen av spillet som hadde forvillet seg inn mellom plastens bobler. Jeg hadde ikke Xbox360 i min besittelse, så jeg skal gjøre en anmeldelse av spillets cover i stedet. Jeg er utdannet billedkunstner, så dette skulle kunne gå bra: Nei, vent, jeg lastet visst ned PC-demo-versjonen av spillet i stedet. Sniper Elite V2 er et ultravoldelig spill satt til 2. verdenskrig, der du som amerikansk soldat utøver mye snikskyting av tyske soldater. Ultravolden er dertil ultragrafisk, og kan bidra både til kroppslig eksistensiell angst, samt menneskeliggjøring av fienden: «Røntgenkameraet» lar deg skue i sakte film hvordan beinvev og indre organer knuses og rives i filler av de digitale prosjektiler som via din utløserfinger penetrerer kroppene. Jonas’ legeme, han er blant annet ekspert på islamsk humor og rollespill, plasserte jeg i en stol hvor han spilte j(apanese)R(ole)P(laying)G(ame)en Pandoras Tower på Wii. Dette er det han hadde å si: «Scenario: Et romantisk par, den ene i ferd med å forvandles til et monster. Velkjent. Som regel er det riktignok hankjønnet som er på vei mot den uhyrlige tilstanden. Å forvandles til et monster innebærer vanligvis både tap av menneskelig form, så vel som all form for menneskelighet. Når mannen blir monster, pleier det å være kvinnens kjærlighet som holder prosessen i sjakk, samtidig som kreftene umenneskeligheten frembringer er nødvendige for å overvinne de farene som står i deres vei. I Pandoras Tower er det derimot kvinnen som er i metamorfose. I så henseende fins det påfallende forskjeller fra scenarioer vi kjenner det maskuline monsteret fra: Kvinnens menneskelighet ivaretas ved at mannen fôrer henne med kjøtt, som hun motvillig konsumerer. Kjøttet fremskaffes ved hjelp av kamp og voldsbruk; faktisk ved å slite det ut av døende monstre med en kjetting, og i likhet med manns-monster-scenarioet, må også her et forhold pleies. Dette gjøres riktignok ved at mannen skjenker henne gaver han finner mens han er ute for å slåss og knuse krukker. Det kvinnelige monsteret blir hjemme, pleier husholdet, pynter med antikke lamper mannen har funnet, baker pai av bær han finner. Mannens monstrøse menneskelighet bevarer kvinnens menneskelighet?» Eiere av privatklinikker som spesialiserer seg i ledd- og muskelsykdommer kan prise seg lykkelige, for nå når a(ction)R(ole) P(laying)G(ame)en Diablo III (PC, Mac) har kommet ut på det såkalte frie marked, er det duket for en musesyke-pandemi. Dette er en klikkeorgie uten like, man kan klikke med både høyre og venstre museknapp på både det ene og det andre. For eksempel: Klikk på Blizzards forførende lyssatte datagrafiske fremstillinger av bakke, og din karakter vil bevege seg med sine polygonale fantasi-føtter gjennom fantastiske fantasy-landskaper. Innimellom treffer man på både store og små uhyrligheter, og med enkle museklikk vil din karakter forsøke så godt det lar seg gjøre å

sende disse til det digitale helvetes dyp. Diablo III har ut over dette omtrent den samme dybden som [sett inn smart og morsom popkulturell referanse her]. Apropos pop-kulturelle referanser, hvem var det som tok beslutningen om at achievement-systemet skulle være en serie ordspill? «There will definetily be blood». «Me myself and Eirena». «Breaking Not So Bad». «Friends With Benefits». «Socket To Me». «Born To Dye». «Sets Appeal!» Hvem tror de at de er, NATT&DAG-journalister!? Klikk til det klikker for deg. Før vi blir for generøse i analysen, sier vi det slik at Diablo III er høvelig underholdende og ganske langt, men blottet for samfunnsmessig relevans. Ikke at slikt er nødvendig, men et spill som også er flunkende nytt, og ellers den rake motsetningen da det er kjedelig og kort, men med mer enn en munnfull å si om den menneskelige tilstand, er Hot Coffee (Internett). Dette Pippin Barrs seneste skaperverk lar deg gå gjennom den omstendelige prosessen det er å lage en kopp kaffe: Å koke vann, male kaffebønner, la kaffen trekke, presse ned stempelet i presskannen, samtale. Alt dette, uten at sex engang er et tema. Etter denne spillopplevelsen vil man kanskje tørste og/eller hungre etter noe voldsfiksert action, igjen. Da var det flaks at Max Payne 3 (PS3. PC. Xbox360) datt ned i butikkhyllene nå nylig, for da kan du få deg litt blodig blodfersk action i John Woo-stil. Dessverre mangler det de fleste kvalitetene fra de tidligere voldsutøvelsene denne serien. Dette er en noe slapt koreografert bulletballett med mannen som må tåle mengder kroppslig og mental smerte i hovedrollen, og føles som å spille hovedrollen i en altfor lang stokk dum actionfilm. Og hvordan har den canadiske utvikleren fått det for seg at det er viktig å presentere en historie som kritiserer tilstanden i det brasilianske samfunnet? Sjelden har man fått så mange portugisiske eder kastet etter seg i løpet av ti timer. Dette er et par hakk mer tegnefilmaktig voldsutøvelse enn den visuelt kvalmeutløsende blodsutgytelsen i tidligere nevnte Sniper Elite V2, og det var såvidt jeg kunne se kun én episode tilgjengelig i spillet av tegnefilmen om Captain Baseball Bat Boy og Bicycle Helmet Girl. Øvrige sykkelopplevelser får man i MUD (PS3, Xbox360, PC). Vi har ingenting imot gode motorsykkelsimulatorer, neida, vi har flust med varme minner fra eksempelvis Excite Bike (NES), Moto Racer (PC, PS3), Motorcross Madness 2 (PC), Elasto Mania (PC) Road Rash (Mega Drive) og Mario Kart Wii. MUD ser derimot kun ut til å være en dårlig unnskyldning for produktplassering, og burde forbli i butikkhyllene, der det hører hjemme. Stygg nu-metal og pop-punk-musikk er det også her; man kan heller høre på musikken i StarHawk (PS3), sci-fi-western-action-R(eal)T(ime) S(trategy)-hybriden som er ganske morsom å spille. Dronete stoner-rock i bakgrunnen er et stort pluss. Sorcery (PS3) viser at PlayStation Move stadig er en ganske dysfunksjonell greie. Sats heller på det progrocka spill- og musikkstykket Sword & Sworcery (PC, iOS, Mac), for det finner jeg faktisk meget interessant.

Akademika.no ønsker deg en god sommer - vi sees til semesterstart!

NATT&DAGs spillekspert, Rasmus Hungnes, besøkte Star Wars: The Old Republic «Guild Summit» i Austin (Texas) forrige måned. Les mer om det i neste utgave av avisen. www.rasmus.tv 6/2012

& MØTER TONY SYLVESTER

Visste du at den nye vokalisten i Turbonegro har fitte? Så du er den nye «negroen». – Ja, dessverre, eller, ikke dessverre, men det var veldig underholdende og en god øvelse i kulturforskjellene mellom England og Norge, for en måned etter jeg hadde begynt i Turbonegro, var den første overskriften min «Turbos nyeste neger». Dét kunne du ikke kommet unna med i Storbritannia. Det var litt kulturelt ufølsomt, synes jeg. Morsomt nok, men.

Tror du at folk fortsatt tror at «Turbonegro» er et rasistisk ladet ord? – Cirka fem minutter etter jeg hørte navnet for første gang, innså jeg at det var «fast black», altså «turbo + negro». Jeg vet nok om det europeiske språket, i italiensk forstand, at jeg forstod hva det betydde.

Kommer du til å bli lei av å spille «I Got Erection»? – Første gang vi var ute sammen etter det ble klart at jeg var nytt bandmedlem, var det en liten stemme i hodet mitt som sa «Jeg kommer til å måtte spille ’I Got Erection’ hver eneste kveld, resten av mitt liv.»

1 6

Ehhh. Det visste ikke jeg før nå. – Det er ikke noe verre enn å måtte forklare til et eldre familiemedlem hva bandnavnet ditt betyr. Hvis du er et death metal band som heter «Rape Cadaver» eller noe, og så er det det lille øyeblikket som oppstår der alt du synes er jævlig fett i din egen lille sfære plutselig blir konfrontert med Det Virkelige Liv. Jeg sier forsåvidt alltid «NEGRO», slik at jeg er helt sikker på at folk aldri misforstår.

Er hele det homoerotiske-imaget til Turbonegro borte? – Jeg er nok den campeste personen som har vært innom bandet. Jeg har alltid likt den sidestillingen i Turbonegro mellom den veldig naturlige homoerotikken og camp-nessen du finner i god, klassisk rock, og det faktum at det er portrettert av en gjeng karer som ikke nødvendigvis er de peneste og slankeste. Jeg synes det er helt fantastisk. Dere kommer til å se fra sceneopptredenene mine at jeg er camp som et helvete.

6 78

Ifølge flere magasiner, er Turbonegro Skandinavias mest sexy band. Hvor er den sexinessen? 6/2012

Hva er det som er så appellerende med førti år gamle overvektige menn? – Jeg skal si dere én ting: dere må huske på hvem dere snakker om her. Snakker dere om seksualitet sett gjennom øynene til fjorten år gamle skolepiker eller seksualitet fra perspektivet til en femti år gammal fyr som digger hårete menn? Seksualitet er en fucking broad church. Ikke alle vil ha en som, eh, ser ut som en pin-up.

6 6 1

Har du ereksjon akkurat nå? – Akkurat nå har jeg akkurat vært på taket og tatt bilder med dere, så det var litt kaldt.

Dere hadde et lite homoerotisk moment der oppe, non? – Jeg hadde bennern da vi stod i baris, men den er altså borte nå. Hvordan overtalte du Turbonegro til å ta deg inn som vokalist? – Jeg overtalte ikke noen til å gjøre noenting. Jeg kom til Oslo med en kompis av meg for å ha en guttetur en helg ifjor fordi det var så mye stress i London akkurat da, så kompisen min bare: «Kom, la oss dra til Oslo, Boyd Rice spiller!»

Hei! Det var deg jeg møtte på Elm Street den kvelden! – Ja, det var det. Det var bare den beste gutteturen noensinne. Vi tilbragte tre dager i Oslo på grisefylla og på en sånn «work out-drug» som heter Jack3D. Et stoff som er et sted mellom speed og et recovery-dop for vektløftere, så om du vil dra på en skikkelig tredagers, vil jeg anbefale det der. I løpet av den helga, kom Tom (Thomas «Happy-Tom» Seltzer, bassist og låtskriver i Turbonegro, jou. anm.) bort til meg og sa «pssst! Hvis vi skal få Turbo tilbake igjen, hvem burde synge?» Vi kom opp med en rekke forslag og jeg følte meg beæret som i det hele tatt fikk den tillitserklæringen ved å bli spurt om forslag. Da jeg kom hjem til London, ringte han meg og spurte: «Kan ikke du gjøre det?» Jeg vurderte ikke om det kom til å funke, men jeg sa «Jepp, la oss gjøre det». Fordi stemmen min er så ulik Hanks. (Hank von Helvete, eks-vokalist, jou. anm.)

Synes du selv at du funker som ny frontmann og vokalist? – Det virker sånn? Jeg er ganske naiv i forhold til hvordan bandet står akkurat nå. Jeg vet åpenbart at de har vært store gjennom tidene, men folk har så kort hukommelse i disse dager – både når det kommer til musikk, kultur, og … generelt, egentlig. Som de fleste andre fans, er Turbo-fansen veldig konservative, og de liker ikke å se mye forandring eller noe ødelagt. De vil ikke ha noen som «er» Hank. Hvorfor ville man gjort det? Hvorfor ville man fått inn en som er helt lik? Det blir bare dumt.

6 1

Hva er forskjellen på deg og Hank von Helvete?

Jeg synes dere ser ganske like ut, jeg. Har dere ikke samme sminke på scena til og med? – Nei, jeg er mer på A Clockwork Orange-greia. (Stanley Kubrick-film fra ‘71, karakteristiske påmalte «øyevipper» rundt det hele ene øyet, jou. anm.) Men det er jo egentlig Alice Coopers sminke uansett. Jeg kjører bare det ene øyet og har på meg bowlerhatt, som et nikk til hovedpersonen Alex og det «britiske».

Hank hadde fyrverkeri opp i ræva, hva blir ditt partytriks? – Det er morsomt, fordi så mye av tidlig Turbonegro handlet om å gjøre hardcore-scena de kom fra forbanna ved å ha alle disse idiotiske gale og over the top-kostymene inspirert av poprock og stadionband. Men det ironiske er at Turbonegro BLE et stadionband. Så det med kostymene og alt mista poenget. Jeg tror vi prøver å gjøre folk forbanna ved å gå andre veien igjen nå.

Men dere har jo fortsatt sminke og kostymer. – Vi har vært så opptatte med å spille inn den nye plata og nå begynner selve presentasjonen. Men vi kommer helt klart til å dra noen gamle triks ut av hatten til sommeren altså.

6 1 6

Hvor langt er du villig til å gå? – Hvor langt jeg er VILLIG til å gå? Jeg gjør hva som helst. Hahaha!

1 1

Hva er DITT indre barn? – To lesbiske kvinner fanget i en homofil manns kropp.

Så … er det noe punk igjen i Turbo? – Har du vært ute på byen med dem? Rampete små fuckers, skal jeg si deg. Det blir alltid trøbbel. Alltid noe som skjer, eller noen som trenger å roe seg ned, tilsnakkes. En av de beste og mest sanne tingene Tom har sagt til meg, er: grunnen til at forholdet hans funker, er fordi dama innså at hans indre barn er en fire år gammel satanist. Det er den beste måten å beskrive Happy-Tom på.

Den vitsen er ikke din. Hvor har jeg hørt den før? – Jo, det er den. Fra meg, sikkert.

Tony Sylvester (40) Ny vokalist i Turbonegro Bosatt i London

Foto: Thomas Rodahl Dedekam

Hvem er Gud? – Hmm. La meg tenke. Hva er Gud. Finnes det en? Jeg vet neimen ikke lenger. Dere har gjort meg så forvirra med alle disse spørsmålene. Hvorfor stilte dere ikke scientologi-spørsmålet? Jeg ser det gjennom arket deres.

6 1 6

Det ble litt døvt.

Vi trenger ikke snakke om det. – Jeg synes alltid Hank var det mest gåtefylte bandmedlemmet, for det er vanskelig å få ordentlig tak på ham. Både han og Paulie (Pål Bøttger Kjærnes, AKA Paul Pot Pamparius, jou. anm.) egentlig. Metakarakterer, vanskelige å pin down. Jeg leste noe greier om at han gav meg sine velsignelser som den nye vokalisten, som er fint. Siden han har gjort seg så ferdig med den karakteren og bandet, så er det ikke noen merkelig konflikt i den forstand at jeg kanskje skulle tråkke på noens tær. Det er som å være på en slankekur og bli tilbudt en cupcake. Du vil ikke ha den.

Er det nye albumet til Turbonegro Sexual Harassment inspirert av YouTube-hiten «Sexual Harassment Panda»? – Det er fra South Park, ikke sant? Haha. Nei, tittelen kommer fra Knuts iPhone. Knut var på en nattklubb og «shazamet» en Detroit-techno-låt, og det som kom opp var Sexual Harassment - og han knakk sammen fordi det var en så fantastisk upassende låttittel. Vi var innom noen andre navneforslag, men vi visste hele tiden at det kom til å lande der. Hei, tittelen har «sex» og «ass» i seg. Hva mer vil du ha?

Når kommer Nazis From Nasaret? – Hver gang det kom en ny plate fortalte de at den neste plata kom til å hete det, men denne plata var vel første gangen de IKKE har sagt at den kommer til å hete det.

6 6 1

Skulle ikke Turbo egentlig hete noe annet? – Hva da?

Nazipenis. – Haha!

Hvem har det største egoet i Turbonegro? – Jeg tror det er ganske likt, egentlig. Det norske mindsettet er ikke helt der. Mennesker i Norge er mer subtile.

Hvordan da? – Hvis noen ikke liker noe, for eksempel når du skriver sanger, så er det ikke sånn: «Nei, dette liker jeg ikke». Det er mer: «Hmm. Ok. Veel …» Det er ganske interessant. Jeg er veldig upfront og direkte som person, så jeg har måttet jobbe med det norske mindsettet som er litt mindre konfronterende enn det britiske.

1 6 1 6

Kan du noe norsk? – Øh.

Do you know any Norwegian? – Jeg kan to ting: «tæck» og «prompen tok heisen».

Hehe. – Det er de eneste to tingene jeg kan si på norsk, og de hjelper meg i enhver situasjon. Hva annet trenger jeg å vite? Hvem har størst baller av dere? – Vi har ikke vært på turné ennå. Jeg er lykkelig uvitende om størrelsene på genitaliene på bandkameratene mine, men jeg kan gjette …

Ja? – Tommy. Han spankulerer rundt med en viss selvtillit og swag, gjør han ikke? Det er en mann som vet hva han driver med. I den avdelinga.

6 1

Har du en manstamp?

1 6 6

Nå er det fjæra. – Ja. Du har helt rett. Nå er det ei fjør.

Hva er 2012s tribal? – Vi spøker om dette hele tiden, den nye hipstertattisen forandrer seg hvert år. Først var det ugla, så er det ulvehodet.

Hvor mye får du betalt? – Ikke. Jævla. Nok.

Okay: hvis du måtte velge: Bad Brains eller Black Flag? – Jeg har begge bandene tatovert på kroppen min, men … det måtte bli Black Flag. Men bare på grunn av kontinuiteten. Mørkt front-o-lemma: Vokalist i Queen eller Nirvana? – Kødder du med meg? Queen! Tusen ganger om dagen. Jeg ville TENT PÅ Nirvana, og da mener jeg ikke seksuelt. Queen er et av mine favorittband i hele verden.

Vet du noe vi ikke vet? – Det er en ting som eksisterer her i verden som heter «Seltzerismer». Det er bullshithistorier som Tom finner på hele tiden, men det beste er at de er seksti prosent sanne. Så du må jobbe deg gjennom dem for å finne de som er sanne. Noen ganger er de du tror er mest oppdikta, faktisk sanne. Og omvendt, såklart. Jeg kan gi deg et eksempel. Han fortalte med at Salvador Dalí designet Chupa Chups-logoen. Den viste seg å være sann.

6 1

Hva er ditt personlige motto? – Eeeeeeeemmmmmmmmmmmmmmm.

Når var sist gang du hadde sex? – Ehh … jeg er i et avstandsforhold, hvilket er ganske vanskelig. Så der har du svaret ditt. Det er en stund siden.

1 6 1 6 1 6 1 1 1

Hvis du hadde en fitte i én dag … – Hvem sier at jeg ikke har en fitte?

… og INGEN hender. – Ingen hender?

Hva ville du gjort da? – Jeg ville lagt meg og skræva foran photobooth. Hvilke norske band liker du best? – «Bandlist».

Høh?

«Bannlyst.» – Beste norske bandet noensinne.

Hvem liker du minst? – Turbonegro. Men jeg vet ikke om noen andre, egentlig.

Feiret du nasjonaldagen igår? – Jeg feiret ved å vandre rundt med en sinnsyk hangover. Altfor mye informasjon og farger etter min smak. For mye glede. Men i et lite øyeblikk av alvor i dette vanvittige intervjuet, vil jeg gjerne si at jeg synes det er fint å se at innvandrere går i nasjonaldrakt.

Sjekk nattogdag.no for å se hvem Smilegubben og Gifttrynet har truffet i henholdsvis Bergen, Trondheim og Stavanger den siste måneden.

Bra motto. – Jeg liker å meditere.

6/2012

Bekymret?

pi7484 • Layout: Grafisk senter, Tk • Mai 2012

TOR gir gratis samtaler til deg over 18 år som er bekymret for din bruk av rusmidler. Gjør en avtale i dag.

Tlf.: 480 99 100 www.trondheim.kommune.no/TOR