2012-mai-hove by NATT&DAG

HOVE-SPESIAL // MAI 2012

WWW.NATTOGDAG.NO

Natt&Dag guider deg til sommerens festivalhøydepunkt

Illustrasjon: Marius Pålerud

Natt&Dag - Siden 1988

GEVIR 30432 Foto: Simen StrĂ¸m Braaten

Gjør noe med drømmen! Film, musikk, design, spill, animasjon, 3D eller IT

www.noroff.no Du kan skape fantastiske ting med fantasien. Men gode ideer kommer som regel ikke bare av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen. Som student ved Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer. Noroff er en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner innen kreative fagretninger. Du finner oss i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad.

Les mer om hvordan du kan leve ut ditt kreative potensial på noroff.no

Disse Hove-artistene har vi hørt på under arbeidet med denne avisen

ENQUETE

Hva er ditt beste Hove-minne? Thomas Seltzer Trygdebehandler, brobygger og turboneger – Da jeg fulgte en flått som krabbet sakte nedover armen min for så å kappe hodet av den med et barberblad AKKURAT idet den skulle stikke meg. Jeg skar opp meg selv i samme slengen, men skulle på emo-konsert samme dagen uansett, så det gjorde ikke noe.

Michael Kiwanuka Spiller på Amfiscenen onsdag 27. juni

Eirik Kydland Redaktør i musikkmagasinet ENO – Da jeg i 2010 kom kjørende inn på festivalområdet sammen med to kolleger, og ble møtt av horder med zombie-aktige 17-åringer med sprittusjtegninger i ansiktet og spyrester i munnvikene. De grep tak i bilen, prøvde å rive opp dørene, lo og skrek. Kanskje de trodde vi hadde øl i trunken, ikke vet jeg. Det minnet meg uansett om den gode, gale festivalstemningen jeg opplevde på Roskilde som ung, men som er lett å glemme etter mange år i pene joggesko på sofistikerte Øya. Musikalsk høydepunkt: Yelawolf.

Lana Del Rey Spiller på Amfiscenen onsdag 27. juni

Leo Ajkic Stunt-reporter, NMG/G-huset-assosiert og manager for A-laget – Vi lagde jo «Funksjonshemmet»-videoen sist vi var på Hove, så det var et kult minne for alltid. Siden den ligger på youtube og greier. Hele den dagen var fett: vi hadde spillejobb, så ravet vi videre hele gjengen på noe kidslovebass-greier eller et eller annet! Og tiden før grillet vi og levde hyttelivet.

Toro Y Moi Spiller på Amfiscenen fredag 29. juni

Wiz Khalifa Spiller på Hovescenen torsdag 28. juni

Lars Vaular Norges beste rapper – Konserten vår i 2010 i amfiet. Beste scenen på hele festivalen, mange tusen mennesker som festet skikkelig hardt, selv om vi spilte allerede klokken fire på ettermiddagen. Yelawolf hadde varmet opp for meg, og jeg hadde med meg en haug med tjommier på tur. Så det var veldig god stemning på scenen, så vel som i publikum. Etterpå koste vi oss på stranden.

Foto: Andrew Amorim

Ruben Nesse Manager i Brilliance og gitarist i Simon Says No! – Konserten med Gallows i 2010 er definitivt den beste musikkopplevelsen. Den fineste opplevelsen sånn ellers er vel da jeg fikk nystekte vafler og jordbær dippet i sjokolade av flotte jenter i bunad backstage.

Lidolido Festivalvors mandag 25. juni

Beirut Spiller på Amfiscenen tirsdag 26. juni

NATT&DAG HOVESPESIAL MAI 2012 Redaktør HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no Skribenter MARTIN BJØRNERSEN MARIUS EMANUELSEN SVEIN HENRIK NYHUS RASMUS HUNGNES KAMILLA RØNNESTAD KARIMA FURUSETH EMMA CLARE ANDREAS DAHL HÅVARD RINGEN LARS E. SIVERTSEN

Hove-Spesial/2012

Illustrasjon MARIUS PÅLERUD

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Fotografer STEPHEN BUTKUS ØYSTEIN GRUTLE HAARA

Opplag 70.000

Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG AS Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

www.nattogdag.no

Nam Nguyen Sjefsideolog og låtskriver i Fjorden Baby! – Må jo være den eneste gangen vi selv spilte der, i 2008. Noen husker at vi ble evig disset i Dagbladet for vår opptreden på Hove. Bare fem måneder tidligere hadde vi blitt legendeerklært med debutalbumet vårt: Genius det ene og det andre. Det er jo fett for et band som bare ett år før var nok et Blink 182-coverband i Bergen. Mikal (Telle, red. anm.) var sikker på at vi skulle vinne Urørt-konkurransen, så han hadde ikke booket noen gigs for slippeturné. Vi vant jo aldri den konkurransen og fikk bare kjeft for det ene og det andre. Da dro vi heller til Berlin og ble Fjorden Gayby! etter voldsom misbruk av klubben Berghain. Vi kom hjem igjen til Hove, utrent og giga low tech. Men i våre øyne var jo vi superultimat, kanskje publikum ikke da var klar for oss. Jeg kjørte ultralatino-stil med sokkene opp til pungen, Arnette catfishbriller, hårnett og nypresset khakis. Hadde det vært idag hadde folk klikket mongo bare by the

look. Jeg husker Jan Eivind begynte å grine på grunn av toeren i Dagbladet; det var da jeg skjønte at Jan Eivind alltid vil være den som betyr aller mest for meg noensinne. Men ja, I digress, det var jo det året Girson ble Festival-Girson, og han ene i Slipknot på ekte rockevis slapp en fis som en salute på backstagearealet til meg personlig før han gikk på scenen. Det var også da Michael Jackson plutselig døde under Prodigy-konserten. Mega nedtur. Meg og Andrew (Amorim, trommis i John Olav Nilsen & Gjengen, red. anm.) var på form under konserten mens ryktene fra øret til øret bare spredde seg som … ikke vet jeg hva det heter, men iallfall ikke «ild-i-vann», mens Keith ironisk nok synger, du vet, «Firestarter»? Jeg elsker jo Prodigy og var klar for festivaleufori, noe jeg egentlig aldri har fått til, men «Out Of Space» forble like sketchy som om Eddie Vedder noensinne vil våge seg ut på å jamme «Alive» igjen på Roskilde-festivalen, er du med? Sannheten er jo at dødsfallet aldri gikk så heavy inn på meg, men kanskje mer det at Prodigy på mp3-spiller til Flem i Gørlitzerpark er gøyere enn å være i Festival-Norge på rohypnol? Aldri mer drugs … Drøyt utsagn kanskje for en som har megapeil på musikk, men det beste konsertminnet jeg har fra Hove var det drøyt skamløse bergensbandet Major Parkinson. De gjorde heavy inntrykk på meg på en bisarr måte. Casiokids gjorde også noe med meg. Det var også artig å se at Fjorden-banneren fra konserten tidligere på dagen fortsatt hang på scenen under Prodigy-konserten.

chilimobil.no

Nyhet!

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris. ring for kr

0,19 per min.

ENdElig Et KoNtaNtKort som løNNEr sEg! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet! Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil! Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Oppstart 0,99, SMS 0,49, Data 2,99 - Maks 10kr per døgn. Basis minuttpris 0,29/min.

det er sterkt

HOVEGUIDE

Festival er ikke bare flatfyll, konserter og middels god teltsex. NATT&DAG presenterer ti andre ting du kan gjøre på Hovefestivalen. TEKST Andreas Dahl TJENE PENGER Det er faktisk mulig å dra på festival og komme hjem med mer penger enn da du dro – å gå i overskudd, i motsetning til det festivalen selv pleier å gjøre (hehe). Hvordan? Pante flasker. Som faen. Vær våken til de smale

1 1

timer, og mens rusen fortsatt herjer med kroppen, finn en søppelsekk eller annet egnet samlemateriale, og skrid til verks. Har du en partner in crime dobler du profitten. Neste dag våkner du med ekle fingre, men med en stor sekk med plastikkfarget gull. Kjøp og spis svindyr grillet øko-laks med god samvittighet, mens dine teltkompaner tygger

polarbrød. Etterhvert får du et trent øye og kan spotte et plastglass fra mer enn femti meters avstand. Se opp for militante Grønn Ungdom-medlemmer som skyr ingen midler, men i kampen for overlevelsen er alt lov, så gi dem en liten dult og de faller raskt. Forsøk å slå undertegnedes rekord på 516 flasker. I dare you.

CAMPE PÅ VERDENS ENDE «Campe på verdens ende» høres ut som en kjip Oslo-roman, men «Verdens Ende» er faktisk et nytt campområde på Tromøya, som fikk navnet sitt etter en liten navnekonkurranse, beskrevet av Hove-Folkene som «et sted hvor du kan kombinere vorspielet med bading, skogstur og/eller bryggeliv» og «der hvor strender møter havet og himmelen». Jovialt og vakkert på en gang altså. Her skal de som kommer med bobil og campingvogn bosette seg, så hvis du ønsker å øke white-trashfaktoren din så er dette stedet. Garantert en ny hot-spot, men se opp for folk med rare piller, ellers ender du opp med vondt i tarmens ende neste dag.

2 1

SE VINNERNE AV HOVESLAGET Alle vet at de kjipeste bandene å se live er de som har gjort den samme greia i tjue år og kun står på scenen for å tjene penger. For å garantere at du unngår en slik fadese kan du få med deg vinnerne av Hoveslaget – de er unge, sultne og energiske som fy. Vinnerne er Kaveh (Oslo), Honeytraps (Oslo), Eye of Horus (Trondheim), Simmy Man (Kristiansand), Kriminell Kunst (Stavanger), Grandma’s Tea Party (Arendal), Millions (Bergen), Dilillis (Bodø) og Disaster in The Universe (Fredrikstad). Se dem på P3-scenen i løpet av festivalen.

3 1

DRØM DEG BORT TIL LYDEN AV M83 OG ACTIVE CHILD Sjeldent, eller aldri, har én fyr med noen synther klart å skape like mye furore som Anthony Gonzalez aka. M83 gjorde da han skulle til Oslo i vinter. Det ble raskt klart og tydelig at Rockefeller ikke var stort nok til å huse mannens mange fans, så hele greia ble flyttet til Sentrum Scene, men jaggu klarte Mr. Gonzalez å selge ut hele SS også – i god tid før konserten. Seks album har det også blitt, alle av høy kvalitet, fylt til randen med svevende musikk av beste sort. Legg deg ned i gresset foran Hovedscenen på fredagen og la tankene fly, bare pass på at du våkner før Skrillex går på litt senere. Skulle du ha behov for mer musikk av samme type, spiller Active Child (som nylig turnerte sammen med M83) på teltscenen på torsdagen.

4 1

ACTIVE CHILD: Teltscenen torsdag 28. juni M83: Hovedscenen fredag 29. juni Active Child

SPISE SKOGENS KONGE (OG ANDRE DYR) La oss bare innrømme det. Dyr er til for å spises. Ikke la noen militante veganere fortelle deg noe annet, de er bare sinte fordi de har floker i håret og jernmangel. Ingenting sier mann som å spise selve sko-

5 1

- en del av Schous kulturbryggeri

Hove-Spesial/2012

gens konge, elgen. Riktignok kjørt gjennom en kvern og tilberedt i burgerform, men det er fortsatt elg. Kaster du opp i skogen etterpå setter du i gang et aldri så lite kretsløp, hvor en ny elg spiser det opp, før den slaktes og alt går tilbake til start. Ah, naturen, er den ikke vakker? I tillegg til elg

kan mange andre små og store dyr fortæres på Hovefestivalen. Er du mann nok jakter du på maten i skogen med pil og bue om natten, før du fyrer det opp på grillen neste morgen. Dette bryter en smule med festivalreglementet, men hadde det vært opp til oss, så hadde det vært lov, vi liker dyr.

Foto: Trond Isaksen.

HOVEGUIDE TA UT LITT AGGRESJON Som seg hør og bør er det også i år en headliner av det litt tyngre slaget på Hovefestivalen. Riktignok ikke så tungt som noen av de tidligere utgavene, men etter Linkin Park i fjor føler vi at alt er lov. Denne gang er det straightedgerne i Rise Against som skal bære tradisjonen videre. Hove har vært ute etter å booke dem helt siden oppstarten, men det er først i år det klaffer med tider. Rise Against er kjent for sine alvorlige tekster som tar opp betente tema, akkompagnert av frenetisk punk. Vi føler forøvrig at det er verdt å nevne at vi rullet én sekser på terningen for straightedge-folk i vår store «sex med forskjellige musikksjangre»-test sist sommer. Vil du ha mer musikk av den litt tyngre sorten anbefaler vi metalcore med August Burns Red, punkerne i danske Iceage eller metall med Devildriver og Lamb of God. Ave Satana!

6 1

RISE AGAINST: Hovedscenen tirsdag 26. juni LAMB OF GOD: Hovedscenen tirsdag 26. juni ICEAGE: Teltscenen tirsdag 26. juni DEVILDRIVER: Teltscenen onsdag 27. juni AUGUST BURNS RED: Teltscenen onsdag 27. juni Rise Against

LAGE HYPE Vårt beste festivalminne stammer fra Hovefestivalen 2008 (året da halve festivalen avlyste), hvor jeg overhørte en samtale mellom to jenter i naboteltet som diskuterte festivalprogrammet. I et uvitende øyeblikk ytret hun ene «Jeg gleder meg sinnsykt til å se TBA (engelsk for «To Be Announced», jou. anm.), de er visst veldig flinke, de spiller i morgen kveld.» Fantastisk, fantastisk. Det ga oss også en god idé: finn på ditt eget band med et plausibelt bandnavn, fortell alle hvor utrolig dyktige de er og når de spiller, se hvor mange som dukker opp på «konserten», og spander en øl på alle sammen. Det fortjener de.

7 1

OMFAVNE DEN NYE DUPSTEPPEN Dupstep er ikke lenger én fyr fra Utkant-London som slenger noen sampler inn på macen og spiller det «live» for sju kompiser. Nei. Dubstep har blitt gigantisk arenamusikk, dominert av «drops» og et frenetisk tempo samt uansvarlige mengder bass, stikk motsatt av sjangerens relativt introverte opphav. Hva gjør så de originale dubstepfolka? De sutrer om det på internett. Vi foreslår heller at du omfavner den nye typen dubstep, den gamle kommer ikke til å hete dupstep igjen med det første. Hove har innsett dette

8 1

og har derfor booket Skrillex (!), Nero, Knife Party og Flux Pavallion, og fordelt dem på hver sin dag, for å virkelig ta tempen på denne bølgen. Skulle musikken ikke falle i smak, er det sikkert noe lekkert du kan plukke opp på konserten ved å fortelle om hva dubstep var da du var ung. Kidza digger sånt. KNIFE PLAY: Amfiscenen tirsdag 26. juni FLUX PAVALLION: Teltscenen onsdag 27. juni NERO: Amfiscenen torsdag 28. juni SKRILLEX: Hovedscenen fredag 29. juni

Skrillex

http://ungdom.fagforbundet.no

– For meg er det viktig å være fagorganisert. Står du alene i arbeidslivet, har du ikke mye du skulle ha sagt. Fagbevegelsen jobber for deg og meg, uansett om vi er gamle eller unge, om vi jobber eller går på skole. Brandt Brauer Frick / Foto: Harry Weber

TA EN DANS PÅ FLEKKEN Noe av det aller beste med Hovefestivalen er Flekken-scenen inne i skogen. I år som i fjor er det dansemusikk av den elektroniske sorten som står i fokus. Skal vi komme med et lite stalltips anbefaler vi tyskerne i Brandt Brauer Frick og it-girlen fra London, Maya Jane Coles. Brandt Brauer Frick sitt oppdrag siden 2009 vært å omforme

9 1

techno og house til et akustisk format. Vanligvis stiller de som et fullt ensemble med strykere og blåsere, men til flekken kommer de som en trio. De spilte på Ultimafestivalen i Oslo i 2010 og på Ekkofestivalen i Bergen i 2011. Maya Jane Coles kom nettopp med en fantastisk utgave av serien DJ Kicks – et prov på hennes kvaliteter som DJ. En utrolig kul dame du virkelig burde få med deg. Foretrekker

du lokale krefter, så vit at også legendene Bjørn Torske og Todd Terje kommer til Flekken. God dans! BJØRN TORSKE: Flekken tirsdag 26. juni BRANDT BRAUER FRICK: Flekken onsdag 27. juni TODD TERJE: Flekken onsdag 27. juni MAYA JANE COLES: Flekken torsdag 28. juni

Derfor er jeg medlem av Fagforbundet Ingvild Endestad student

STIKKE AV Fuck festival. Det er så mye annet du kan gjøre på Tromøy. Du er kun et bra steinkast unna metropolen Arendal, hvor du kan få en pils i glass som faktisk er laget av glass, eller nyte en bedre middag eller en båttur. Tromøya selv har også mye å by på, skoger, stender, krigshistorie, you name it. Fun fact: Knausern vokste opp på Tromøy. Ikke rart han ble som han ble.

10 1

HOVE-SPESIAL/2012

FESTIVALPASS PÅ BILLETTSERVICE.NO FOR SISTE OPPDATERINGER, SJEKK HOVEFESTIVALEN.NO

TIRSDAG 26. JUNI ///

ONSDAG 27. JUNI ///

HOVESCENEN

RISE AGAINST (US) LOSTPROPHETS (UK) LAMB OF GOD (US) OVERTHROW (NO)

AMFISCENEN

THE SHINS (US) MY MORNING JACKET (US) THE HORRORS (UK) JONAS ALASKA (NO) MIKHAEL PASKALEV (NO)

AMFISCENEN

KNIFE PARTY (AUS) MAC MILLER (US) · BEIRUT (US) WHITE DENIM (US) M. WARD (US) TEAM ME (NO)

THE XX (UK) LANA DEL REY (US) · ED SHEERAN (UK) MICHAEL KIWANUKA LIDOLIDO (NO)

TELTSCENEN TE

FLEKKEN

HIPHOPBAREN

EMELI SANDÉ (UK) SUMMER CAMP (UK) · MALE BONDING (UK) ICEAGE (DK) MARIBEL (NO)

BJØRN TORSKE (NO) TBA TOMMY TIRSDAG

P3-SCENEN

MIKHAEL PASKALEV SUPERMALE + OVERRASKELSER

(UK)

FLUX PAVILION (UK) KREAYSHAWN (US) · DEVILDRIVER (US) AUGUST BURNS RED (US) NEKROMANTHEON (NO)

TODD TERJE (NO) BRANDT BRAUER FRICK (DE) CASHMERE CAT CHRISTINE

P3-SCENEN KAVEH D’ACCORD

OVER80BANDOGARTIS TER! STORT KUNST- OG LITTERATURPROGRAM

FESTIVALVORS MANDAG 25. JUNI TORSDAG 28. JUNI ///

FREDAG 29. JUNI ///

HOVESCENEN

AMFISCENEN

SNOOP DOGG (US) WIZ KHALIFA (US) LABRINTH (UK) PHILCO FICTION (NO) NERO (UK) · DROPKICK MURPHYS (US) TBA EYE EMMA JEDI (NO)

TELTSCENEN

AZARI & III (CAN) DJANGO DJANGO (UK) · REAL ESTATE (US) ACTIVE CHILD (US) LEMÂITRE (NO)

FLEKKEN

MAYA JANE COLES (UK)

HIPHOPBAREN

JUICY CREW MED GJESTER

P3-SCENEN

KRIMINELL KUNST SIMMY MAN + OVERRASKELSER

SKRILLEX (US) M83 (FR) NIKI & THE DOVE (SE) MATHIAS STUBØ (NO)

BIGBANG (NO) BAND OF SKULLS (UK) TORO Y MOI (US) HIGHASAKITE (NO)

TELTSCENEN

TBA TOTALLY ENORMOUS EXTINCT DINOSAURS (UK) TBA · KENDRICK LAMAR (US) TBA A-LAGET (NO)

FLEKKEN TBA

HIPHOPBAREN

A-LAGET + JONAS V

P3-SCENEN

EKKOLODD GRANDMA’S TEA PARTY + OVERRASKELSER

HOVERHØRT TlF.: 23 31 61 00 STATRAvEl.NO

WORKI N I AUST G HOlIDAY S R AlIA TARTP & FR A KR NEW ZEAl AAKKE . 1.350 ND ,

Det er jo forståelig at man kan få litt ekstra lopper i blodet av kombinasjonen festival, natur og fri flyt av backstage-alko. Norske kjendisdamer er intet unntak. Den mest interessante kjødelige alliansen som er blitt observert mellom vårt hjemlige kjendiskorps (om man kan bruke et sånt ord) og internasjonale artister er for noen år siden da ingen ringere enn Charlotte Thorstvedt og MSTRKRFTs Jesse Keeler ble observert bak sceneteppet på Teltscenen med en helflaske vodka og tungene på oppdagelsesferd i nedover i luftveiene …

Apropos artister på båttur: det er et stykke fra Compton til Hove, men ikke langt nok til at en amerikansk rapstjerne fikk totalangst og dukket lynkjapt ned i dørken da motoren til snekka han satt i begynte å harke. Han trodde det var en drive by …

JObb FRIvIllI G mED lØvER I AFRIK A FR A KR. 8.950,-

En av landets særere avantgardekunstnere hang og slang nede på backstage-stranda i fjor. Fyren fant visstnok kjapt tonen med Tyler, The Creator og resten av Odd Future. Det nye vennskapet måtte markeres med en gave, følte han, så han endte opp med å gi bort en obskur 1700-tallsroman til Tyler. Vi følger interessant med på mannens tekstlinjer fremover …

ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

Josh Homme har en ting for golfbiler, forresten. Just saying …

E T TER NDT bIll ,U R N E D JOR 10.950 F R A K R.

Og mens vi er i gang med å dele ut priser: pokalen for mest Awkward Backstage Moment går til en stakkars Hove-ansatt som skulle fikse intervjuavtaler med Linkin Park. I et møte med den rimelig hardbarkede tour manageren, ble han et øyeblikk usikker på hva bandet het, så han mumlet frem noe a la «link» og «park» for å være på den sikre siden. Tour manageren likte åpenbart ikke folk som mumler, så han ba fyren om å gjenta, med et «’scuse me … what did you say?». Hvorpå pressekontakten virkelig ble usikker, og regnet seg frem til at det måtte være 90-tallsklovnene i et annet 90-tallsband det var snakk om: «Eh … if we could get an interview with … Limp Bizkit?» Da smalt det fra tour manageren: «Get the fuck outta here!!! I don’t want to see you ever again!»

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT

THE WORlD

Apropos golfbiler: Da jamaicanske Dengue Fever skulle fraktes fra backstagen til amfiscenen for sin konsert, fant sjåføren og bandkontakten ved ankomst ut at halvparten av bandet var forsvunnet på turen. Etter tårer og panikk fra henholdsvis bandkontakt og stage manager, ble duoen funnet lokende rundt i skogen uten mål og mening …

Tilbake til det som teller: prisen for tidenes Mest Effektive Groupie-opplegg går til Luke Pritchard i The Kooks. Det ryktes at kåtingen fikk på med en groupie, praktisk talt på scenekanten, fem minutter etter konserten. Effektivitet über alles …

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

FACE TO FACE WITH

Aldri en sommer uten en «backstage rider-debatt» i media. Hvem har de drøyeste ønskene, og hvor mye sprit drikker egentlig indierockere sammenliknet med rappere? Et av de merkeligste rider-ønskene vi har hørt om på norsk festival kom fra MGMT, som visstnok krevde en kurv levende hundevalper ved ankomst. Med tanke på de psykedeliske preferansene til de to amerikanerne, får vi håpe det var kos og ikke noe annet som stod på menyen …

Da hadde Arcade Fire det langt hyggeligere på båtturen sin. Den følsomme gjengen fra Canada ble så overveldet av opplevelsen at de brøt ut i allsang. Søtinger, altså …

INK A TRAIl TIl mACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

Samme Keeler var overraskende nok mest opptatt av de glimrende fiskeforholdene på Sørlandet da han senere ble spurt om hans opplevelse av Norge …

Tidenes mest Awkward Scene Moment på Hove var antakelig natta Michael Jackson døde. Nyheten kom noen minutter før Prodigy gikk på scenen, noe som visstnok utløste heftige diskusjoner backstage om hvorvidt det var riktig å gjennomføre gigen. Heldigvis seiret fornuften, og Prodigy gjennomførte en historisk festivalavslutning på en historisk kveld …

Prisen for Mest Heroiske DJinnsats går for øvrig til nudiscogudfaren Daniel Wang, som da strømmen til CD-spillerne ble kuttet for tredje gang på Flekken, bega seg ut på en lang freestyle rap om at man ikke trenger strøm for å slå seg løs på dansegulvet. Fem minutter uti rappen kom strømmen tilbake, og Wang avsluttet rappen til stormende applaus rett på beaten.

Ikke fullt så heroisk: I stedet for å gjennomføre konserten som planlagt i 2008, nektet Crystal Castles å komme ut av hotellrommet sitt inne i Arendal. Alice Glass var syk, visstnok. Etter flere ydmyke bønner fra Hove, skal Ethan ha gått med på å gjøre et DJ-sett på Flekken, som plaster på såret for fansen. Han møtte opp i skogen med en harddisk-recorder og en ferdig innspilt mixtape. Ryktene vil ha det til at det ikke en gang var hans egen … 10

Hove-Spesial/2012

LighTErs madE wiTh

25C% LEd

rECy nyLon

Eco Cricket: The “green” lighters

HOVE 2007-2012

Seks år med Hovefestivaler. På tide med en komparativ analyse av festivalens hiphop-program siden starten. Av Marius Emanuelsen

2008 Antall hiphop-bookinger: Fire internasjonale, én nasjonal. I 2008 hadde Hove bare én virkelig attraksjon, nemlig Jay-Z, som spilte sin første konsert på norsk jord og headlina hele festivalen. Jigga på Hove var selvsagt verdt billetten alene, men litt stusselig var det jo at han var så alene dette året. Hove satset på hipstervennlige navn som M.I.A., Santigold (ingen av dem dukket opp), The Cool Kids og Pase Rock, samt norske Name, pluss enda en av New Yorks mange «redningsmenn», Saigon. Greit nok, men med det som skulle vise seg å være en Jigga på autopilot som eneste egentlige lyspunkt, kunne ikke 2008 på noen måte hevde seg som et godt hiphopår for Hove.

av en potensielt viktig artists internasjonale gjennombrudd. Lars Vaular slo kanskje ikke gjennom på Hovefestivalen dette året, men det føltes nesten sånn. Endelig fikk vi en norsk rapartist som kan fungere på en stor scene foran et stort, allment publikum. At ALaget – som i 2010 befant seg sånn omtrent der Vaular var året før – varmet opp, er et stort pluss. Ellers? Litt Dizzee Rascal er alltid positivt. Men som helhet var hiphop-programmet likevel litt for tynt til at jubelen sto i taket.

2009 Antall hiphop-bookinger: Seks internasjonale, to nasjonale. I 2009 glimret de store hiphopheadlinerne med sitt fravær. I stedet fikk vi traust NY-dominans, med solide gamle travere som Fat Joe, Jadakiss (første gang i Skandinavia) og Q-Tip, i tillegg til relativt uspennende undergrunnsnavn som Necro og U-N-I. Bookingen av M.I.A.-signing og Diplo-tryne Rye Rye økte definitivt kvinneandelen, men artisten hadde bare én solosingle ute på dette tidspunktet, og lite har vært å høre fra henne siden. (Det ryktes at et album er på vei nå i mai.) I et sterkere år kunne hun vært et spennende tilskudd til programmet, men i 2009 var hun mest et kroneksempel på at Hove fortsatt vaklet mellom østkystnostalgi og Pitchfork-hipsteri. 2009-programmet var solid, men blottet for fremtid, og det desidert kjedeligste Hove har prestert til nå. Dette året var faktisk de norske bookingene – en Vaular med band på vei opp, og trønderrampen i Bromstad Billionaires – det friskeste innslaget på Hoves hiphopscene.

3 Ludacris

2007 Antall hiphop-bookinger: Seks internasjonale, én nasjonal. Hove gikk hardt ut i åpningsåret. Lil Wayne sto opprinnelig på plakaten – men måtte dessverre avlyse. I stedet fikk vi Dipset med både Juelz Santana og Jim Jones (men uten Cam’ron), Chamillionaire, Ludacris, Clipse, Papoose og Remy Ma, samt Sørlandets store sønner, Dark Side Of The Force, som hederlig norsk alibi. Det svakeste punktet på programmet var åpenbart Papoose, da som nå en latterlig figur, og den stussligste av alle New Yorks «redningsmenn» gjennom tidene. Pap fikk aldri utgitt noe album og dukker i dag som regel bare opp i vitser. Men samtidig må man huske at Papoose var på XXLs første Freshmen-liste året etter, og i 2007 var det festival-politisk mer riktig enn galt å invitere Papoose. For festivalbookinger skal ikke bare være trygge. En viss risiko må til. For hvem gidder å gå på en festival uten overraskelsesmomenter? Alle de andre hiphopbookingene nådde et slags siste toppunkt i 2008 eller like før. Dipset var egentlig under full oppløsning, men Jim Jones hadde nettopp hatt en siste megahit med «We Fly High (Ballin’)», og en viss spenning knyttet seg fortsatt til Juelz Santanas videre utvikling (ingenting skjedde). Luda var fortsatt konge: med 2006-utgivelsen Release Therapy hadde han nylig tronet på toppen av både album- og singellister. Chamillionaire hadde hatt en hit også i Norge med «Ridin’ Dirty». Og Clipse hadde nettopp gitt ut Hell Hath No Fury, et av totusentallets beste hiphopalbum, men dessverre også det siste virkelige gode duoen presterte. Og Remy Ma hadde, etter lang tid i skyggen av Fat Joes Terror Squad, omsider debutert som soloartist året før. Samtidig viser 2007-årgangen hvor trendsensitiv denne sjangeren er: allerede året etter var samtlige av disse artistene – med unntak av Lil Wayne – over middagshøyden. Remy Ma havnet i fengsel bare to uker etter opptredenen på Tromøya – og sitter der fremdeles.

Hove-Spesial/2012

DJ Quik

2011 Antall hiphop-bookinger: Seks internasjonale, fire nasjonale. Hoves sterkeste hiphop-år siden åpningsåret: To levende legender som fortsatt er i siget (Big Boi og DJ Quik), tre blograpfavoritter på vei opp (Odd Future Wolf Gang Kill Them All, Currensy og Freddie Gibbs), fire solide norske navn (Vaular, Jesse Jones, Vågsbygd Handy og Salvador Sanchez), og en engelsk gjøgler (Tinie Tempah). For første gang siden oppstarten ser det ut til at Hove vil noe med hiphopprogrammet sitt. Særlig Odd Future-bookingen står det respekt av: ikke fordi Odd Future var medieyndlinger på det tidspunktet, men fordi de er et ungt, sultent rapkollektiv som satser alt på en energisk opptreden – for et ungt publikum. Også Gibbs er kjent for å gi intense konserter. Slikt trenger festivalene mer av.

2012 Foreløpig antall hiphop-bookinger: Fem internasjonale; to nasjonale. Hvis 2011-programmet hadde et problem, var det vel at det manglet en Kanye West (som Øya kapret samme år), altså en artist som er stjerne i kraft av seg selv snarere enn gjennom en katalog av klassikere. I år tauer man derfor (?) inn to av de aller største artistene sjangeren byr på: Alles favorittbikkje Snoop Dogg og hans arvtager og våpendrager Wiz Khalifa. Nyhetens interesse har disse to neppe. Begge har besøkt Norge i nær fortid, uten at det spiller noen større rolle. Dette er artister man kan se igjen og igjen. At Wiz og Snoop samarbeidet om det finfine soundtracket Mac and Devin Go To High School like før jul, åpner dessuten for at de to kan komme til å dele scene. Med Wiz og Snoop på programmet passer det også fint at Hove har invitert Mac Miller. Den slåpete unggutten er en polariserende figur i hiphopmiljøene, men han er like fullt den første indieartisten som har nådd Billboards

4 Nas/Damien Marley

2010 Antall hiphop-bookinger: Tre internasjonale, to nasjonale. Selv med færre hiphopartister på programmet føltes det som om Hove var på ballen igjen i 2010. Drake ble dessverre kansellert, men Nas og Damien Marley var en sterk nok booking til å holde som rapheadliner (selv om albumet deres sugde). Og med Yelawolf – en forrykende liveartist – på programmet brøt ikke Hove bare tradisjonen med fortrinnsvis å booke østkystartister, men de var også for første gang i forkant

førsteplass siden Tha Dogg Pounds Dogg Food fra 1995. Det mest spennende punktet på programmet blir dog Kendrick Lamar, det Interscope-signede Black Hippy-medlemmet som ga ut et av fjorårets beste album med Section.80. Alt ligger an til at Lamar får sitt store gjennombrudd i 2012, og Hove-konserten vil antakelig vise hvor langt han har igjen før han er fremme. Hove burde benytte anledningen til å booke flere Lamars Black Hippykamerater ScHoolboy Q, Ab-Soul og Jay Rock også – en fullblods Black Hippy-konsert ville vært det virkelige scoopet. Foreløpig er i hvert fall Kendrick den eneste på programmet som kunne få en til å vurdere Hove over Øya i år (Frank Ocean, A$AP Rocky, Azealia Banks, Yelawolf, DÂM-FUNK, Vaular og Odd Future), hvis man måtte velge – og det hender det at man må. Trolig er det ikke mange som forventer seg mye av Kreayshawns konsert, siden hun foreløpig har status som noe av et one hit wonder. Men rapporter fra SXSW og London tyder på at Kreyshawn er bedre på scenen enn man kanskje kunne frykte. På norskfronten er Hove også on point, slik de forøvrig pleier å være. A-Laget blir større og bedre for hvert år som går, og også Kaveh er riktig mann for Hove i 2012. Oppsummert: Hove er med andre på bedringens vei etter et par år i hiphop-limbo. Man kan kanskje stusse over at jeg har vært såpass gnien med karakterene, for flere av bookingene har vært gode og overraskende. Men sannheten er at verken Hove eller noen annen norsk festival har klart å etablere seg som et essensielt tilbud til hiphopsultne festivalgjengere. I det hele tatt fremstår hiphopen fortsatt som et slags festivalenes stebarn. Der et middels oppdatert rockepublikum hvert år trygt kan skaffe seg billetter til både Hove og Øya så snart de legges ut for salg, i visshet om at programmet kommer til å bli bra uansett (og at man garantert kommer til å ramle over et eller annet genialt band som man knapt nok hadde hørt om før), må hver eneste festivalbooking på hiphopfronten veies på gullvekt. Bookingene er som regel solide, men det er såpass få av dem hvert år at man sjelden risikerer å oppdage noe nytt. Dermed fremstår hiphopprogrammet på festivalene mer som et knippe mer eller mindre forlokkende enkeltkonserter som tilfeldigvis foregår på en øy – enn som en levende, stadig omskiftelig scene. Nettopp derfor er festivalene så sårbare hver gang en Drake eller en Lil Wayne avlyser. Selv om man gjerne vil se en Nas eller en Yelawolf, drar man ikke langt av sted på festival for å se Nas og Yelawolf. Eller Dizzee Rascal, for den saks skyld. Så hvem vil vi se på programmet? Mange, så klart. Så mange som mulig. Store så vel som små artister, og helst slike som fungerer godt i en live-setting (ingen selvfølge i hiphopsammenheng, dessverre). Og R&B. Jeg holdt på å si mer R&B, men kom på at R&B-en stort sett har glimret med sitt fravær på norske festivalscener. Og hva med litt dancehall? Poenget må være å få en så stor og bred porsjon med gode «urbane» artister at det oppleves som festival snarere enn en samling enkeltkonserter. Marius Emanuelsen (f. 1973) er litteraturviter og ekspert på hiphop og barnebøker. Han er fast bidragsyter i musikkmagasinet ENO.

BOOKING

Ikke bli tatt med bookingen nede. Møt Hove-general Toffen Gunnufsen. Tekst Samuel Sandnes Nyhus Foto hovefestivalen Du svermer for booking-faget, sier du? Toffen begynte å booke band da det nærmeste du kom showbiz i Norge var Dance With A Stranger på Momarkedet. Vi møtte ham over en kaffe for å sutte på kunnskapens tre; hva er hans tricks of the trade? Hei, gamle ørn! Hvordan begynte det? – Jeg begynte å booke fester hjemme i Homborsund i 1977 og det første bandet jeg booket het Overdose. De kom helt fra Arendal. Sånn litt mer proft ble det først i 1990 da jeg sa ja til å hjelpe Kristiansand Rockeklubb med å booke det som etterhvert ble til Quartfestivalen. Det hele var veldig learning-by-doing, jeg hadde vel egentlig ingen begreper om hva booking var. Jeg trodde man kunne sende ut bud uten forpliktelser og hoppe av de artistene man ikke ville ha. Sånn endte vi opp med både Spiritualized og The Boo Radleys, og ikke bare førstnevnte. Men det gikk jo fint det altså. Gutta i bandet trivdes på sørlandsferie. På den tiden var det ikke så mange som drev med booking i Norge vet du … Hvilke egenskaper er viktigst som booker? – Det første er å være ryddig. Dummer du deg ut går ryktene fort i agenthusene, og selv om dette er internasjonalt, er ikke bransjen så stor. Det andre er å ikke sove i timen. Ingenting kommer av seg selv og de store agentene har så mange shows å sette at du må være på ballen når turen kommer til deg. Jeg ga en

litt yngre kollega rådet om at det aldri måtte gå mer enn fem minutter før han svarte. Det endte opp at han hadde svimerker på bukselommene av all telefonvibreringen! Hahaha. Det tredje er det musikkfaglige, der gjelder det å ha gode medspillere som kommer med tips om hva som rører seg. Hvilket tilslag er du mest fornøyd med? – Jay-Z på Hove i 2008. Det var ingen selvfølge at han ville velge Norge, som i hiphop-forstand kanskje ikke den gang var verdens navle. Ellers er jeg glad for alle de mindre artistene som vi har fått før de ble megastjerner, som Amy Winehouse og Vampire Weekend. Da vi booket Faithless til Quarten i 1996 hadde de ikke en gang distribusjon her til lands, men de kom tilbake som headinere året etter og solgte til trippel platina. Med internett kommer og går artistene fortere enn noensinne, så det har nesten blitt vanskeligere å vite om en artist vil treffe eller ikke. Hva er den billigste og dyreste bookingen du har gjort? – Den billigste var nok Keane til Quarten, som på den tiden kostet mindre enn et middels norsk band. De trakk fulle hus. Den dyreste tør jeg nesten ikke si, men det er klart at Jay-Z skulle ha et godt honorar – selv om det ikke var på langt nær så dyrt som ryktene på den tiden skulle ha det til. Han var uansett verdt hver krone. Hvem booker du aldri igjen? – Oi. Han Babyshambles-duden, Peter Doherty er vel kanskje litt for ustabil for mine

Det er svært viktig å finne tonen med menneskene man dealer med og tilpasse seg lynnet deres. nerver. Men man skal aldri si aldri. Jeg har ingen svartebok og tiden går jo. Mange artister skjerper seg og får bedre apparat rundt seg når de blir litt større. I booking-bransjen er det kameler å svelge hele tiden. Jeg overrasker meg selv til stadighet. Hvor mye har personlig kjemi og kontakter å si? – Da jeg startet var det veldig få personer som drev med booking i Norge, så i stedet for å bruke dem gikk vi rett til utlandet. Da blir jo også kontakten og førstehåndskunnskapen bedre begge veier. Agentene føler at de får et eierskap og man kan som booker ta en telefon om ting går treigt. Gjennom en tredjemann får man ikke førstehåndsinfo like kjapt. Det er svært viktig å finne tonen med menneskene man dealer med og tilpasse seg lynnet deres: Man er på én måte med amerikanere – og på en annen måte med engelskmenn, ikke sant? Sånn er det bare. Musikkbransjen er en bransje med mye temperatur og den er full av folk som kutter svinger, men er man streit og ryddig finner man folk man kan stole på. Jeg har fem millioner på bok og vil lage festival! Hva gjør jeg bookingmessig? – Jeg ville gjort en kombo. Alliert meg

“Morgenbladet er den eneste avisen jeg sparer på. Artikler man ikke rekker å lese er som oftest like tankevekkende og interessante uken, måneden, året etter utgivelse. I tillegg hender det ikke sjelden at jeg leser ting om igjen. Jeg resirkulerer innholdet i Morgenbladet - ikke papiret.”

med norske agenter og samtidig gjort mine egne undersøkelser utenlands. Du må bygge sten for sten og få opp en portefølje. Det er ikke bare å ringe sentralbordet, liksom. Med det budsjettet ville jeg prøvd meg på Lana Del Rey som headliner. Med en sånn artist er man garantert mye presse og blest rundt festivalen. Jeg ville kombinert det med for eksempel Bon Iver eller The Black Keys, artister som vi veldig gjerne skulle hatt til Hove, men som ikke er på denne kanten av jorda i vår periode. Folk har mye festivaler og enkeltkonserter å velge i om dagen, så jeg ville satset på eksklusivitet og originalitet. Noen siste ord til bookingagenter in spe? – Det viktigste er å tenke seg om. Dette er hardt arbeid og det tar en stund før man tjener penger, om man ikke har utrolig flaks. Man bør også passe på helsa. Det er til tider vel hektisk. Men det er en morsom jobb, jeg føler jo at jeg får jobbe med hobbyen min. En fin inngangsportal er å engasjere seg i studentmiljøene mens man studerer. Jeg var selv engasjert som student i Oslo og Bø, og fikk noen kontakter og et nettverk. Men aller viktigst: ikke – under noen omstendighet – skriv under panteobligasjoner! Da sitter du i saksa.

Ny fast Studentrabatt

Få 3 mnd. for kun kr

50 %

198,-

Magne Furuholmen Slik bestiller du: SMS: MORGEN S til 2030 Nett: www.morgenbladet.no

Telefon: 23 33 91 80 HOVE-SPESIAL/2012

Hove-Spesial/2012

PLAKATKUNST

Møt svenskene Karl og Björn, skaperne av Hoveplakaten. «Det er ikke lenger noen grunn til å lage disse informative plakatene», sier de. Tekst/Foto Kamilla Rønnestad De to mannfolka bak Hoveplakatene heter Karl Grandin og Björn Atldax. Men de gjør mer enn å revitalisere plakatkunsten. Ikke bare driver de illustrasjonsfirmaet Vår og lager verdens lekreste festivalplakater, de har også vært fremgangsrike klubbarrangører og startet det ikke så rent lite omtalte klesmerket Cheap Monday. Deres foreløpig siste prosjekt er en pizzasjappe som preker surdeigens evangelium («det har vært litt trial and error det første året, men nå går det skitbra»). NATT&DAG tok turen til kontoret deres i sentrum av Stockholm for å snakke om tegning, musikk, religionskritikk og Josef Fritzl-opplevelser i Kristiansand. Ja, og grisebolling, da («vi bollade gris hele tiden under Quartfestivalen. Bollar ni gris i Norge?») Tjenare! I løpet av de årene dere har designet Hoveplakaten, har dere beveget dere lenger og lenger vekk fra den klassiske festivalplakaten; i fjor var nesten hele flaten viet en illustrasjon, mens bandnavn og headlinere ble henvist til kriker og kroker langs kanten. Hvor tar dere plakatkunsten i år? Karl: Årets plakat vil være i det samme landskapet som i fjor. Grunnen til at våre plakater virker ukonvensjonelle, har å gjøre med at alt annet er så jævlig konvensjonelt. Det blir stort sett bare mer og mer konservativt og kjedelig, det har vært en enorm baklengsspiral siden slutten av 60-tallet. Nå smeller man gjerne bare opp en Radiohead-logo, en Nokialogo, og en festival-logo. Björn: Egentlig er det ikke så fryktelig nøye med teksten på plakatene lenger; alle følger med på nettet for de siste oppdateringene uansett. Det var en helt annen sak for tjue år siden, da det var viktig at en festivalplakat presenterte hele programmet. I dag er informasjonen så himla lett tilgjengelig, og man har ikke lenger noen grunn til å lage disse informative, kjedelige plakatene. I våre øyne bør en plakat heller formidle at det foregår noe gøy. Hvordan fungerer det i praksis, når to personer skal samarbeide om én illustrasjon? Björn: Man prater med hverandre. Karl: Hehe, precis. Vi tegner mye separat også, men Hoveplakaten, i likhet med mye annet, tegner vi sammen. Vi har ulike ideer og uttrykk, men vi forsøker å finne en omtrentlig lik stil. Forhåpentligvis blir 1+1=3 når vi jobber på denne måten, at det blir bedre og mer mangefasettert enn om man skulle gjort det alene. Björn: Vi har jobbet sammen veldig lenge, siden 1996, ikke bare som illustratører, men med mange andre ting også. Ettersom vi har gjort så mye forskjellig sammen, har vi lært oss å samarbeide. Det er jo ikke sånn at vi sit-

ter og tegner på samme figur samtidig, men vi tegner ofte på samme papir. Karl: Om man ser bort fra det rent tekniske, har vi også en form for felles fantasiverden som vi beveger oss i. Den er helt udefinert, og har oppstått uten at vi har vært bevisste på det, og inneholder referanser fra ulike ting vi har lest, sett på, musikk vi har hørt på, og så videre. Vi behøver ikke forklare den verden for hverandre. Björn gestalter kanskje en del av den og jeg en annen, og så bygger vi opp bildene sammen. Kan dere gi noen eksempler på noen som har vært med å forme denne fantasiverdenen? Björn: Hieronymus Bosch er stor. Karl: Ja. Om et barn ser Hieronymus Bosch sine bilder, vil det antakeligvis ikke klare slutte å tenke på dem resten av livet. Vi har begge likt bildene hans siden vi var små barn, og ser fortsatt på dem etter inspirasjon. Björn: Og Brügel. Generelt mye 1500- og 1600-tallsgreier. Karl: Ja. Men så finnes det også spor av serier, Marvel, skrekklitteratur. Björn er veldig glad i H.P. Lovecraft, for eksempel. Det er en liten pasning til H.P. Lovecraft, dette her med gotiske referanser og blekkspruter og tentakler. Jeg leste at blekkspruten som har preget Hoveplakaten de siste tre årene var inspirert av Per Åhlin-filmen Dunderklumpen. Björn: Ja! Der er det er en svær orm, som bor i en sjø. Karl: Men han er også en øy! Björn: Ja, plutselig reiser øyen seg opp og viser seg å være en orm. Det var sånn vi kom på ideen om at Hovefestivalen – som jo finner sted på en øy – skulle være oppe på hodet til en blekksprut. Har dere noen like konkrete inspirasjonskilder bak årets plakat? Karl: Nei. I år baserte vi oss på en struktur vi ville jobbe med. Björn: Men når vi lager et tempel, og dermed sysler med religion, tilbedelse, og så videre, er vi inne på noe vi er veldig familiære med. Vi har jobbet mye med, typ … Karl: … okkulte tema, religion og sånne saker tidligere. Så det føles nærliggende for oss. Ja, det går igjen mye religiøse og okkulte symboler i illustrasjonene deres, især i de Cheap Monday-relaterte tingene. Folk kan jo tydeligvis bli ganske provoserte av det. Er det litt intensjonen også – å terge med illustrasjonene deres? Björn: Ja, det kan man vel si. Av og til, i alle fall. Dette med religion var noe vi diskuterte hyppig da vi startet Cheap Monday. For oss er religion veldig interessant, i den for-

Det ikke så fryktelig nøye med teksten på plakater lenger, alle følger med på nettet for de siste oppdateringene uansett.

stand at det er en masse morsomme myter og historier. Men at folk virkelig går rundt og tror på det der, at det skal påvirke samfunnsbyggingen i den vestlige verden, det er jo helt absurd. Det er som å si at: nei, dere, nå lar vi kongen bestemme. Da må faen noen si til dem at de er dumma i huvudet, liksom. Karl: Bibelen og andre religiøse bøker har mange superinteressante historier, men de er jo merkeligere og mer ulogisk enn mye annen fantasy. Religion var noe vi diskuterte på den tiden vi tilfeldigvis startet et klesmerke. Vi ville jo kommunisere noe, men vi ville ikke snakke om klær, vi ville snakke om noe interessant. Da tenkte vi at dette anti-organisert-religion-temaet var noe vettig å diskutere. Kom det en vettig diskusjon ut av det? Karl: Ja, det synes jeg. Björn: Den svenske kirken var veldig vettig. Vi hadde en interessant diskusjon med dem, og de var egentlig enige i mye av det vi sa. Jeg ble intervjuet av den svenske kirkens avis, og uttalte at om de skulle beholde noen form for troverdighet, kunne de skrote det gamle testamentet. Det var de i og for seg nokså enige i. Karl: Men det er jo det gamle testamentet som er den gøye boken. Björn: Ja, men den er kanskje ikke noe å bygge en livsanskuelse på. Men det ble en helt annen sak i USA, for eksempel. Der er det jo kontroversielt på ordentlig. Og den store greien var at det var et kommersielt selskap som kom med disse meningene. Om et hvilket som helst annet selskap hadde fått kritikk for å være satanistisk, for eksempel, ville PR-avdelingen backa med en gang. Men vi gjorde ikke det. Vi var seks venner som hadde startet et firma fordi vi synes det var gøy – vi var jo PR-avdelingen. Og vi synes ikke noe om organisert religion, det er helt absurd. Eller, altså, jeg liker det, på lik linje med andre ting som er morsomme og absurde og rare, akkurat som … seksarmede barn. Hehe. Jobber dere fortsatt med Cheap Monday i det hele tatt? Karl: Nei. Vi forlot selskapet helt og holdent for noen år siden. Men nylig var vi med å utforme reklame for den nye brillelinjen deres. Björn: Men ellers, nei. Det er merkelig – noe som har vært ditt eget har blitt kjøpt opp av et stort selskap. Og H&M som eier det nå kan jo ikke holde på med religionskritikk. Karl: Nei, de kastrerte skallen, for eksempel. Björn: De er nødt til å gjøre sånt. Men da kan jo ikke vi fortsette å holde på med det. Karl: Men jeg husker rett før vi sluttet i Cheap Monday. Det hadde vokst seg så stort, hele selskapet. Vi hadde assistenter og måtte bruke mye tid på å se på prøver, skrive e-mail, være i møter … i stedet for å sitte og tegne på papir. Da tror jeg vi begge kjente på at den ultimate luksusen er å få være den som sitter med penn og papir og gjør saker på ordentlig. Ikke være en som peker og gir ordre, og liksom skal være en «viktig» person.

Jeg synes det er kult at dere stadig kaster dere inn i nye prosjekter. Nå har dere startet en surdeigspizzeria som heter Pizzahatt. Fortell! Björn: Karl, Sanna (kona til Björn, jou. anm.) og jeg bodde alle i samme hus. Og rett rundt hjørnet lå en pizzeria som var ordentlig, ordentlig dårlig. Pizzaene var helt uspiselige. Først hadde vi lyst til å si til dem at: faen, kan dere ikke bare endre på det-og-det, gjøre sånn-og-sånn, så kommer det til å gå mye bedre for dere. Men sånt kan man jo ikke si til noen. Plutselig stengte denne pizzeriaen, og etter mye frem og tilbake fikk vi kjøpe den. Og så startet Karl og Sanna og jeg en pizzeria. Karl: Det har vært litt trial and error det første året, men nå går det skitbra. Vi kastet oss litt naivt inn i det, fordi vi kjente så mye for det. Det var et prosjekt vi startet nesten rett etter at vi var ferdige med Cheap Monday, og på mange måter er det det nøyaktig motsatte av Cheap Monday. Det er på ingen måte et varemerke eller et stort selskap, det er et sted. Og det er noe av det jeg liker best ved pizzeriaen; at det er en plass. Det synes jeg er fint. La oss snakke litt om musikk. Hører dere på musikk når dere arbeider? Björn: Alltid. Det er aldri stille her. Vi pleier å synge med også, og da handler tekstene alltid om kjønn eller merkelige snegler. Karl: Jeg hører på veldig mye musikk når jeg jobber, det er kanskje da man lytter mest intensivt til musikk. Det er vanskelig å dra en grense mellom hva som er god musikk og hva som er god musikk å arbeide til, da. Björn: Men vi har noen artister vi hører på når alt er skitjobbigt, når vi har for mye å gjøre. Før hørte vi alltid på Spain, og nå hører vi nesten alltid på Thåström, hehe. For øvrig er Kool Keith veldig bra arbeidsmusikk. Jeg hører at dere aldri har vært på Hovefestivalen selv? Hva har dere å si til deres forsvar? Björn: Nei, men vi har vært på festival i Norge før, Quartfestivalen! Det må være ti år siden. Det er det merkeligste jeg har vært med på: Vi hadde leid en villa, og etter tre dager viste det seg at familien vi hadde leid villaen av fremdeles bodde i huset, i kjelleren, uten å fortelle det til oss. De kom plutselig opp og ba oss om å dempe musikken. Det føltes veldig Fritzl, faktisk. Det var generelt en merkelig opplevelse, de hadde bilder av nakne menn som bar på babyer på veggene i hele underetasjen. Men utover den rare bo-opplevelsen, er det jeg husker best fra Quartfestivalen ikke konsertene, men at vi bollade gris hele tiden. Bollar ni gris i Norge? Eh, om vi boller grisen? Björn: Ja, at man kaster en ball til hverandre, og den som ikke klarer å gripe får en G, og så blir det til slutt G-R-I-S. Det eneste vi gjorde under Quart, utenom å se konserter, var å spille gris. Vi måtte til og med stoppe bilene da vi kjørte hjem, fordi alle kjente at de måtte bolla mera gris. Sjekk ut Vårs portfolio på www.woo.se/ illustration/var HOVE-SPESIAL/2012

NATurOpplevelser Du Ikke fINNer på lesesAleN! Er du en tindebestiger? Liker du turer med gode venner i marka? Eller er en rolig kajakktur i en av Norges fjorder noe for deg? Uansett hvor du trives best har DNTung noe du liker, enten du har en stor, turglad vennegjeng eller vil møte nye fjellkamerater. For mer info og påmelding:

www.dntung.no/oslo Vår og sommerturer 2012 Alder: 13-30 16-26 19-30 16-19 19-30 19-30 16-26 19-30 16-26 19-30 16-26 19-30 19-30 13-30 19-30 16-26

Dato: 20. mai 25. - 28. mai 1. - 3. juni 28. juni - 1. juli 2. - 8. juli 23. - 28. juli 22. - 27. juli 30. juli - 3. aug 9. - 11. aug 9. - 12. aug 11. - 12. aug 17. - 19. aug 24. - 26. aug 25. - 26. aug 31. aug - 2. sept 14. - 16. sept

Turnavn: Klatretur på Hauktjern Kano - Nordmarka på langs Kano og villmark i Femunden Rondane med sykkel og hest Nordlandssommer Lands BaseCamp Student Nord-Seil Hytte til hyttetur i Hulderheimen Elvekajakk kurs Romsdalseggen + Trollstigen Nordmarka på Langs med sykkel Kajakktur Bohuslan Aurlandsdalen Klatring på Hankø Høsttur på Blefjell Bretur Finse

Havkajakk Introkurs i Oslofjorden, onsdager: •25. april kl. 18:00-21:00 •4. juli kl. 18:00-21:00 •22. aug kl. 18:00-21:00

•13. juni kl. 18:00-21:00 •18. juli kl. 18:00-21:00 •29. aug kl. 18:00-21:00

Foto: Peder Aaserud Eikeland, Sune Eriksen, Kjersti Magnussen, Juel Victor Løkstad. Design: Kjersti Magnussen

landsbasecamp på tungestølen 19-30 år • 23. - 28. juli

Foto: Peder Aaserud Eikeland og Kjersti Magnussen

Med deltakere fra hele landet vil dette bli sommerens beste mulighet til å utfordre seg selv og få med seg nye opplevelser. Du kan være med på toppturer, lange og korte fjellturer, kano og sykkel, taubane, klatring og breturer. På kvelden er det avslapping i leir, kortere kurs for de som vil være med og utekino. Leiren ligger ved Tungestølen, i et vilt landskap, rett oppunder breen. For mer info og påmelding se våre nettsider: dntung.no/oslo

Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Bikkjemat

Arbeidsmoralen er det ingenting å utsette på, til tross for det patenterte slække, innrøyka imaget.

Foto: WME Entertainment

Vi graver etter gull i katalogen til bikkja. De 20 beste låtene fra 20 årganger med Snoop. Tekst Martin Bjørnersen Sånn cirka i skrivende stund feirer Snoop Dogg tjue år som plateartist, etter debuten sammen med Dr Dre på soundtracklåta og singelen «Deep Cover» (fra den smått undervurderte filmen med samme navn). Et sted mellom tretten og tjue album (opptellingen er komplisert, avhen-

gig av hvilke side- og samarbeidsprosjekter man teller med) har han rukket å gi ut siden dengang. Selv i perioder med uklar plateselskapsstatus har han holdt seg særdeles aktiv i studio, og gjerne beskjeftiget med sideprosjekter og soundtracklåter til egne og andres filmer. Arbeidsmoralen er det altså ikke noe å utsette på, til tross for det patenterte slække, innrøyka imaget.

Kvalitetskontrollen har imidlertid – særlig i visse perioder – vært litt mer, skal vi si … avslappa. Men det er opptil flere grunner til at man har en karriere i musikkbransjen, særlig i disse dager. Og Snoop Dogg har på tross av stadige avstikkere og tidvis smakløse frierier mot nye publikumsmasser, fra numetal til hasjmarskøntri til stureplansravehits, også klart å beholde en betydelig del av sitt

kjernepublikum – ved å rett og slett glimte til noe jævlig innimellom, selv i de verste dalsøkkene i karrieren sin. Derfor er det mulig å gjøre en liste som dette. 20 av de aller mest undervurderte låtene gjennom en lang karriere: en slags greatest ikke-hits (med et par undergrunnshits innimellom). I kronologisk rekkefølge. Fyr deg opp.

HOVE-SPESIAL/2012

Bikkjemat

Dr. Dre feat. Snoop Doggy Dogg, Daz & Kurupt: «Bitches Ain’t Shit» OK, denne er jo på sett og vis en slager, 1992 minneverdig nok til at oppkomling YG nylig fikk en hit med et refrenglån fra denne. Men plassert helt til sist på The Chronic, opprinnelig som «hemmelig spor» uoppført på tracklisten, druknet den i utgangspunktet blant gigalåter som «Nuthin’ But A G Thang», «Lil’ Ghetto Boy» og «Let Me Ride», i hvert fall for det man kalle crossover-publikummet.

Snoop Doggy Dogg: «G’z Up, Hoes Down» En semi-raritet og albumhøydepunkt på en 1993 og samme tid – denne er nemlig kun å finne på originalpressingen av solodebuten «Doggystyle», da Death Row Records ikke ville bla opp lommeboka for å kreditere den gamle scientologen og hedersmannen Isaac Hayes for (det silkemjuke) samplet.

The Dogg Pound feat. Snoop Doggy Dogg, Nate Dogg & Big Pimpin Delemond: «Big Pimpin’» Fingerknipsing, bongotrommer, lokkende 1994 synthlinjer, trillende elpianoer og iskaldt kvinneforakt i en hundre prosent forførende forening, hentet fra det generelt ganske Snoop-tunge «Above The Rim»-soundtracket.

Sam Sneed feat. Snoop Doggy Dogg: «Blueberries» 1995 gikk forbi uten en eneste offisiell 1995 utgivelse, og var på mange måter et mørkt år etter den massive suksessen med debuten. Mye tid gikk med på en mordrettsak (som han gikk fri fra) og stemningen på Death Row Records begynte for alvor å bli uggen. Men han rakk å spille inn en god del fantastisk musikk dette året også, selv om det meste av det ikke ble gitt ut før senere. I noen tilfeller MYE senere, som denne lenge uutgitte perlen fra det kasserte albumprosjektet til Death Rows østkystrapper-alibi (!), den flinke Sam Sneed (opprinnelig tilknyttet EPMD-protesje K-Solo), som ble offer for Suge Knights mistenksomhet og renkespill. Låten havnet opp i en remikset og totalt underlegen versjon på Snoops neste album, The Doggfather.

Snoop Doggy Dogg feat. Charlie Wilson: «Doggfather» Snoops andre og siste album på egenhånd 1996 for Death Row ble rundt utgivelsen nokså generelt ansett som en blodfattig nedtur. Og slik låter det ennå – de generelle dårlige vibbene hadde muligens spredd seg inn til studio. Men i ettertid er det da enkelte lyspunkter å bite seg fast i, noen av disse peker til og med fremover. Det er for eksempel her det mangeårige sporadiske samarbeidet med tidligere Gap Band-vokalist og gullstrupe Charlie Wilson ble etablert, noe karrieren til begge skulle nyte godt av.

Jermaine Dupri feat. Snoop Doggy Dogg, ROC & Nate Dogg: «Protectors of 1472» Nok et mellomår mens plateselskapssitua1997 sjonen ble avklart, og kun noen ganske få gjesteopptredener. Denne ble til under samme session som et katastrofalt elendig kutt sammen med samme Dupri (Kriss Kross-bakmann og senere Janet Jackson-ektemann, for de som har glemt ham) for «Men In Black»-soundtracket, offisielt sluppet året senere men sluppet til mixshows mot tampen av 1997. Med en beat av østkystfanebærer DJ Premier kan den kanskje tolkes som en slags distansering fra evig østkyst/vestkyst-feidende Death Row. Og viktigere: komboen fungerer utmerket.

Snoop Dogg feat. Lady Of Rage & RBX: «Batman And Robin» Karrieren til Snoop Dogg post-2000 er på 2002 et plan en evig serie gjenforeninger med diverse tidligere samarbeidspartnere. Her representert ved de to talentfulle Death Rowlagkameratene Lady Of Rage og RBX, som vel kan sies å være de to som (ved siden av Jewel – hvor ble det egentlig av henne?) fikk minst ut av momentum samtlige medvirkende på The Chronic fikk på karrieren sin. Den DJ Premier-produserte beaten (også en slags gjenforening, se over), med sin stakkato omarrangering av Batman-temaet, er så corny at den ikke burde fungere, men gjør det allikevel. Det samme kan vel sies om størsteparten av teksten.

Snoop Dogg feat. Master P: «Snoop World» Derimot hadde nok Snoop i utgangspunktet 1998 litt problemer med å finne den musikalske formen hos Master Ps No Limit Records. Førstealbumet derfra, Da Game Is To Be Sold Not Told hadde allikevel sine (lett skjulte) kvaliteter. Ikke minst dette p-funky åpningskuttet. Husprodusent KLC viser her både mer klasse og allsidighet enn de fleste var villig til å anerkjenne på dette tidspunktet. Fjorten år senere blir til og med de engang så irriterende «UUUH»-adlibsene til Master P litt nostalgisk sjarmerende. Og heldigvis er selve verset til P befriende kort.

Snoop Dogg: «Succ Me Off» På tross av at for eksempel remiksen til 2003 50 Cents «P.I.M.P.» holdt den kommersielle drivreimen i gang så det suste, kan man kanskje si at Snoop mistet litt fokus rundt her et sted, midt mellom gjesteopptredener for Limp Bizkit og et forsøk som platemogul hvor alt fra Mira Craig til Kokane til (supertalentet) LaToyia Williams ble signert til Snoops Doggy Style Records – uten at så veldig mye materialiserte seg. Bortsett fra noen ujevne samleplater – og «Welcome 2 Tha Chuuuuch»-mixtapeserien, som heller ikke kan kalles særlig fokusert, men som i det minste sporadisk bød på en leken Snoop Dogg. Og en leken Snoop Dogg er ofte en fin Snoop Dogg. Som i denne ufattelig barnslige og grisete versjonen av The Roots fine, men litt kjedelige voksenraplåt «Break Me Off» –som faktisk låter finere med «litt» ekstra griseprat i miksen.

Snoop Dogg feat. Suga Free & Sylk E Fine: «Trust Me» Andrealbumet for No Limit er derimot et 1999 av de sterkeste albumene i hele katalogen til Snoop, dels grunnet en mye omtalt gjenforening med Dr. Dre. Men også ellers luktet det velkjent av vestkystfunk fra hver pore her. Denne låta, hvor den vaskeekte halliken Suga Free tilfører både sine betydelige rapskills og litt pimptroverdighet til familiefar Snoop Doggs cinematiske fantasier, er i min bok en av de fem beste Snoop noensinne har spilt inn, lett. Ikke minst på grunn av et herlig refrenglån fra Bobby Womack-katalogen.

Snoop Dogg feat. Kokane: «Brake Fluid» «The Last Meal» var også et nokså sterkt 2000 album, om ikke like fokusert. Man kan jo ikke hate på et album som har den originale gfunkcrooneren (no offense og RIP Nate Dogg) Kokane på hele syv låter? Her på toppen av det hele med finfine patenterte keyboardtriller fra en Scott Storch iferd med å frigjøre seg fra mektige mentorer som The Roots, Dr Dre og Timbaland (og deretter miste grepet totalt, men se dét er en annen historie).

West Coast Bad Boys feat. Daz DillInger, Snoop Dogg, Goldie Loc, WC, Silkk The Shocker, Master P, E-40: «Pop Lockin» En verdig liten svanesang for den i ettertid 2001 litt undervurderte No Limit-perioden. Og for en herlig gjeng, da!

213: «Joysticc» 213 var den svært unge Snoop Doggs gut2004 teromsprosjekt sammen med Warren G og Nate Dogg, som tross sporadiske, men relativt jevnlige låter sammen opp gjennom karrieren allikevel ikke materialiserte seg som en ordentlig gruppe igjen før det fine og ekstremt sommerlige 2004-albumet The Hard Way – sjekk minneapolisfunkvibbene fra produsent (og jazzmusiker på si!) Terrace Martin (som siden dengang har etablert en ganske respektabel karriere på egenhånd).

R Kelly feat. Snoop Dogg: «Happy Summertime» Selv om mange også setter stor pris på 2005 denne delen av karrieren hans, er det også de som vil fnyse foraktelig av mange av hans (mange og ærlig talt ujevne) R&B-innhopp. Undertegnede er nok en av dem, sorry. Men komboen R Kelly og Snoop er derimot hardere å hate på. Kanskje det er ham R. Kelly skulle lagd duoplate med, ikke Jay-Z, sånn i etterpåklokskapens lys?

Devin The Dude feat. Snoop Dogg & André 3000: «What A Job» Devin The Dude er den typen rapper som til 2007 tross for talent og alle gode muligheter aldri har greid å slå helt igjennom, selv ikke med en singel som dette og Snoop Dogg OG André 3000 i gjestesetene. Spørsmål: har komboen Snoop Dogg og kassegitar noensinne fungert utover i akkurat denne låta? Trukke det, ass.

Snoop Dogg feat. Raphael Saadiq: «Waste Of Time» Pussig hvordan et album laget med DJ 2008 Quik og Teddy Riley som en slags felles «oppsynsmenn» på produksjonssiden kan bli så blodfattig som «Ego Trippin», som kan sies å leve opp til navnet på helt feil måte. Men dette kuttet kunne i hvert fall by på et siste lite fremtidsrettet fremstøt (eller i det minste samtidsorientert) for Raphael Saadiq, før han tilsynelatende falt ned i et retrohøl i bakken for alltid – og fikk stempelet som «norgesvenn» på kjøpet.

Snoop Dogg feat. Kokane: «Secrets» Begravd midt inn i ellers relativt begrede2009 lige Malice In Wonderland finner vi denne perlen, som ikke bare er førstesortering vestkystfunk med stayer DJ Battlecat på beaten og før nevnte Kokane på refrenget, men også en slags coverversjon av en halvglemt «nyveiv light» pophit fra åttitallet av de relativt helglemte The Romantics. Herlig bisart, og generelt nokså herlig.

Kurupt feat. Snoop Dogg: «All That I Want» Mens Snoop Dogg fikk fornyet vind i seilene 2010 med de første av en alt for lang rekke russeravehits, var det ikke mange som brydde seg om Streetlights-albumet til hans gamle Dogg Pound-kumpan Kurupt, og det er synd. For det var ganske fint og stødig produsert av før nevnte Terrace Martin, og hadde et par fine vers fra Snoop Dogg over, kremt, musikk for voksne ører. Som denne.

Snoop Dogg: «The Way Life Used To Be» The Doggumentary var like ufokusert som 2011 et gjennomsnittlig post-2000 Snoop Doggalbum, med både fjern (i trippel forstand) Willie Nelson-duett og mer russetechno. Men for en låt dette er! Dj Battlecat på beaten igjen. Kanskje den eneste låta som er nevnt her som det er en ørliten sjanse for at Snoop velger å ta inn i setlisten på Hove? Da vet jeg om en del folk som blir glade i så fall.

Snopp Dogg spiller (antagelig ingen av disse låtene) på Hovescenen torsdag 28. juni.

Snoop Dogg: «A Bitch I Knew» Spør du meg er «The Blue Carpet Treat2006 ment» et av Snoops svakere album, i hvert fall ett av de mest oppskrytte. Men pussig nok inneholder den også den kanskje hardeste og beste av samtlige Snoop Dogg-låter post-2000. Vintage vestkyst, kanskje ikke så rart når man finner Eazy Es gamle produksjonspartner Rhythm D bak spakene.

Musikkelsker? Beskytt deg. Og nyt hele livet.

plug in

turn on

Ingen kjærlighet er uten risiko. Heller ikke kjærligheten til musikk. Står du for nær eller spiller for høyt kan du skade hørselen og ødelegge musikkopplevelsen for alltid. I verste fall kan du få tinnitus, en kronisk tilstand der du hører én og samme intense lyd – susing, dur, turbin, mixer – 24 timer i døgnet. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Ta vare på hørselen din. Ørene skal gi deg musikkglede hele livet. Les mer på www.plugin-turnon.com

AKKS • AVAB-CAC • BANDORG • BRAK • BY:LARM • D´LIGHT • EM NORDIC • GRAMART • FOLKORG LIVE NATION • MFO • MUSIKKUTSTYRSORDNINGEN • NORSK JAZZFORUM • NORSK MUSIKKRÅD NORSK ROCKFORBUND • NRK • RIKSKONSERTENE • RUBICON AS

Hove-Spesial/2012

15. SEPTEMBER Telenor arena SENSATION.COM BILLETTER p책 www.billettservice.no 815 33 133 / 7-11 / posten / narvesen

PLATEGJENNOMGANG

Hør deg opp på det riktige Shins-materialet før Hove-konserten. Tekst Svein Henrik Nyhus The Shins fra Albuquerque (New Mexico) lager pop med vekt på selve låten. Hovedmannen, James Mercer, kan omtales som en håndverker i tradisjonen fra Burt Bacharach til Ray Davies (the Kinks) til Andy Partridge (XTC). Hans karriere startet i bandet Flake Music, som etter ni år og én utgivelse skiftet navn til The Shins. Bandets

Oh, Inverted World (2001) Selv om Flake Music hadde eksistert i flere år, kom The Shins debutsuksess likevel noe bardust – på alle parter. Oh, Inverted World setter, ikke minst for bandet selv, en uforutsett høy musikalsk standard. Albumet introduserer en sound alle deres påfølgende album hviler på: Britisk 60-talls poptradisjon, småskjelvende gitarlinjer («college-rock»), synth og stramme – nesten uhyggelig fengende – refreng. Det er dessuten vanskelig å unnslippe referanser til Brian Wilson og Beach Boys, som alltid synes å hjemsøke pop

debut Oh, Inverted World fra 2001 er et kløktig sammensatt popalbum som fremdeles bobler med sin særegne friskhet. Platen representerte også et steg ut av det dystre og introverte som preget mange av utgivelsene bandets label (Subpop) sto for i løpet av nittitallet. Da var The Shins mer opptatt av å dyrke solsiden. På alle deres album er det melodiene som utgjør navet. De spiller åpent på

av dette kaliberet. En annen karakteristikk er James Mercers uvanlig lyse stemme. Falsetten er en signatur som Mercer elegant, og ofte overraskende, modulerer rundt melodien. På debutens åpningsspor, «Caring is Creepy», gjøres eksempelvis en vanlig låtstruktur om til smektende øresnop på grunn av det lekende toneleiet. Oh, Inverted World har noe deilig, litt utflytende over seg. Flere låter er belagt med ekko som slører til det mest umiddelbare. Lydbildet får en dempet psykedelisk kvalitet som det er vanskelig å plassere, men som gjør opplevelsen av modning i lytterens øre desto sterkere. I en scene i filmen Garden State sier Natalie Portman: «You gotta hear this song, it’ll change your life, I swear», idet hun setter et par gigantiske øreklokker på motspiller Zach Braff. Låta heter «New Slang». Scenens litt forserte «indie»-inderlighet til side, er det uansett en utsøkt melodi som varmer opp tilværelsen de snaue fire minuttene den varer. Oh, Inverted World er for mange The Shins beste album.

Hove-Spesial/2012

Chutes Too Narrow (2003) Oh, Inverted Worlds klareste konkurrent som det sterkeste kortet i katalogen, er Chutes Too Narrow. Albumet bygger videre på fundamentet av klassisk gitarpop, men har et tydeligere og mer distingvert lydbilde. Gitarlinjene er preget av hooks og kontante melodimønstre. Albumet er mindre innhyllet i den duse varmen fra debuten og fremstår mer nakent; åpent for Mercers eklektiske innfall. Stilvariasjon er et betegnende stikkord. «Turn a Square» er nesten renheklet Kinks med et r&b-kick i bunnen. «Saint Simon» høres som en vital Elvis Costello. «Gone for Good» er country plassert et sted mellom The Flying Burrito Brothers og Buffalo Springfield. «You want to fight for this love/but honey you cannot wrestle a dove», synger Mercer på samme låt. Tekstmessig baler Chutes Too Narrow med generell usikkerhet og nervøse betraktninger om verden og relasjoner. «Fighting in a Sack» er eksempel på et rush av en slik rastløs energi.

lytterens gjenkjennelse, som jo kan kalles kjernen i all pop. Joda, det finnes også rom for andre stemninger, eksempelvis en teint av melankoli, men hos Mercer & Co. er den alltid utmålt i små, bittersøte doser. Siden oppstarten har bandet vært gjennom en total ommøblering, der samtlige originalmedlemmer – med unntak av konstanten som er Mercer – er byttet ut. Men mer kvalitetssikring trenger man da heller ikke.

Arrangementene er oppfinnsomme, og overrasker med krumspring. All stilvariasjon til tross er det Mercers låtskrivertalent som mest tydelig står frem. Med Chutes Too Narrow befestet bandet sin status i gitarpopens elite.

Wincing the Night Away (2007) Fire år etter Chutes Too Narrow kom Wincing the Night Away, som altså hadde gedigne sko å fylle. Klarte den det? Vel, mye av formelen repeteres. Standardbesetetningen gitar, vokal, synth og trommer består. Men på grunn av noen vesentlige mangler punkteres den eksalterte følelsen som The Shins inngir på sitt beste. Hvorfor? En grunn kan være albumets helt renskårne – kanskje i overkant klare – lydbilde. Elementene blir stående litt for alene og mister derfor muligheten for interessante samspill. En annen grunn er hvordan arrangementene på Wincing the Night Away er mer svevende, der de tidligere

Det vil si, du trenger jo kuratoren som er NATT&DAG. Med sine melodiske nyanser, delikate harmonier og smittsomme refreng er The Shins kanskje vår tids fremste i sin kategori, men det kan likevel være fordelaktig å nærme seg diskografien deres med connoisseurens blikk: Hvordan skille det sublime fra det fremragende og det som bare er … bra? Bli med, NATT&DAG loser deg gjennom solskinnet.

var presise og intrikate. Flere av låtene tar rett og slett ikke av fra rullebanen. Basisen, den harmoniske rammen og de overraskende melodiøse skiftene, mangler. Riktignok starter albumet godt. «Sleeping Lessons» har et delikat synth-tema som veves inn i Mercers høythengende vokal. «Turn on me» har også en etterlengtet punch, men for det meste høres store deler av Wincing the Night Away flatt og konvensjonelt ut. En skive uten nok spenst og oppdrift.

Port of Tomorrow (2012) I tiden mellom Wincing the Night Away og Port of Morrow la Mercer bort The Shins og gikk i studio med produsent og dj Danger Mouse. Som Broken Bells gav de ut ett album og én EP med dreining mot et elektronisk lydbilde. Samarbeidet hadde blandet mottagelse, og kanskje ble den lunkne suksessen et signal om å bevege seg videre. Uansett bestemte Mercer seg for å børste

støvet av The Shins etter fem års stillhet. Port of Morrow er gitt ut på hans eget label «Aural Apothecary», og må kalles et løft. Særlig «Simple Song», «September» og «For a Fool» restituerer inntrykket av pop-håndverkeren. Samtidig fungerer noe av det ambisiøse overbygget fra forrige plate med bedre resultat her. Synth-lydene er utfyllende, men også selvstendige stemningsskapere. Et godt eksempel er det overraskende og mørke sistesporet «Port of Morrow», der Mercer nærmer seg sirenesangen til Beth Gibbons fra Portishead. Likevel er heller ikke Port of Morrow The Shins på sitt mest givende. Noen låter virker spenningsløse og forstyrres av partier – enten det er et gitartema eller melodioverganger – helt blottet for noen utstaket kurs. Andre ting blir for lettvint: «It’s only Life» kan få deg til å slå hånden mot pannen bare av tittelen. Ujevnheten hemmer derfor potensialet til Port of Morrow som en helhetlig lytteopplevelse. The Shins spiller på Hovescenen onsdag 27. juni.

Be an original! Velg Batistes originale og frisk duft fra 70 tallet for en klassisk og duggfrisk stil som aldri gĂĽr aV moten. Vinner aV Batiste modelljakten: Christina elnĂŚs

Batiste_ann_241x360.indd 1

27.04.12 14.56

DET ER TYPISK TORSKE Å VÆRE GOD

BJØRN TORSKE (født 4. januar 1971 i Tromsø) er blant Norges fremste elektronikaartister. Han har gitt ut fire album: Nedi Myra (1998), Trøbbel (2001), Feil Knapp (2007) og Kokning (2010). Både Kokning og Trøbbel ble nominert til Spellemannprisen, begge i klassen elektronika. Musikken har blitt kvalifisert som house, techno, disco og downtempo. Torske har også gitt ut musikk under navnene Krisp og Alegria.

Vi tok med Bjørn Torske på vinyljakt i brukthandelen. Tekst Håvard Ringen Foto Øystein Grutle Haara Prosjekt: 250 kroner, to timer, finn fem plater. Subjekt: Den legendariske elektronikaartisten Bjørn Torske. Åsted: Bergens to gjenværende forhandlere av brukte plater: Fretex og Samleren. Butikk #1, Fretex: Etter en kort introduksjon og klargjøring av premissene, går Torske målbevisst i retning platene. Utvalget er rotete og tilfeldig, men Torske angriper hyllene som en nordlending på skreifiske; med rutine, kyndig håndlag og automatisert teknikk. – Når du kjøper brukt kommer sjanseelementet inn i bildet, forklarer han. – Du kan snuble over ting du ikke forventet å finne, og det kan være fantastisk eller det kan være fælt. Sånn som denne? Hva er dette? Torske holder opp et lett psykedelisk cover. Det prydes av et besjelet tre med store moderlige øyne, rundt dette kretser det forskjellige karakterer, flytende på blader: En røykende ugle med bowler-hatt, to spøkelser, en stork som henger ut med to frosker og en katt med et bemerkelsesverdig hodeplagg. Det renner en elv forbi treet og i denne flyter naturligvis månen. Det virker som en barneplate, men samtidig kan det heller ikke være det. Den heter Der Traumzauberbaum og legges til side. Har du en plan, eller en spesiell metode når du går gjennom platene? – Egentlig ikke, men jeg har jo en viss rutine etterhvert. Har jo gjort dette et par ganger. Jeg leter bare etter noe som fanger oppmerksomheten, det kan være et label, artisten eller et interessant cover. Og uansett

om plata jeg ender opp med er dårlig, så er det nesten alltid noe av verdi der: Én bra låt, eller noe som kan samples. Hva slags forhold har du til platene dine? Samler du eller selger du unna gamle ting? – Jeg burde kanskje solgt noe, eller i det minste rydda litt. Jeg har et veldig avslappa forhold til det, jeg vil ikke selge platene mine, men jeg er ikke noen samler heller. Ting som verdi og tilstand er ikke så viktig for meg, så lenge det er noe jeg vil ha og spillbarheten er god. Jeg har aldri brydd meg om ting som nummerering eller førsteopplag. Har det sklidd ut noen gang? Hva er det meste du har brukt på én plate? – En gang brukte jeg femti dollar(!). Det er en av veldig få plater jeg har kjøpt på internett faktisk. Jeg husker jeg måtte ha hjelp av Todd Terje (annen norsk disco-konge, artsfrende av Torske, jou. anm.). Plata var en syvtommer av W.Michael Lewis & Laurin Rinder og heter Seven Deadly Sins. Neste funn er av den oppsiktsvekkende sorten: Bandet heter Straight Shooter og er åpenbart tysk, coveret prydes av frontfigur Georg Buschmann, en lettere manisk mann med bart og en kaotisk, rød afro. Ålreit, hvorfor denne? – Denne er ute på et skikkelig fint label, men den er også veldig hit&miss. Jeg vet ikke noe om denne gruppen eller noen av medlemmene, men det er noe appellerende her. Sky Records er samme selskap som ga ut Cluster og mange andre sene kraut-band. Så selv om dette ser ganske ræva ut, så har det masse potensiale. Buschmann og hans kumpaner blir lagt til side som et potensielt kjøp, og Torske dukker ned i platene igjen. Han ender opp med to mulige kjøp til. NHH-koret Svæverus’

Selv om dette ser ganske ræva ut, så har det masse potensiale. 24

Hove-Spesial/2012

Music to Help you Stop Drinking, som raskt blir droppet på grunn av russerevy-preg, og Thomas Funcks Grodan Boll, en svensk barneplate som blir med helt til utslagsrunden, mye på grunn av låten «Nu är det Fest!». Valgets kvaler, hva ender vi opp med? – Det er jo ingenting som utmerker seg her, alle platene er ganske usikre kort, bortsett fra Svæveru som utgår. Jeg tror også jeg dropper den tyske barneplaten, og går for Straight Shooter, på grunn av labelet, og Thomas Funck, fordi «Nu är det Fest!» er en god låttittel. Butikk #2, Samleren: Vi beveger oss videre til neste brukthandel. Her er utvalget bedre og platene er organisert alfabetisk og etter sjanger. Det er tydelig at dette gjør arbeidet enklere for Torske. – Litt stivere priser, men her var det mer schwung på opplegget! Her kan jeg lete med intensjon. Det later til at Torske har en mer organisk tilnærming til disse platene. Først går han raskt igjennom bunken med nyankomne plater, og legger til side Queens disco-plate Hot Space. Etter noen minutter i bunken for maxi-singler har han funnet gull: Bela Lugosi’s Dead av Bauhaus. En klassiker, billig er den også. Vi nærmer oss målet, men Torske er ikke fornøyd ennå. Han forsvinner inn på bakrommet. – Zappa! Du kan ikke gå feil med Zappa, og jeg er usikker på den Queen-plata. Torske er oppe i fire plater og i villrede om hvordan han skal disponere restsummen på ti kroner. Vi bøyer reglene og gir ham anledning til å plukke med seg to syvtommere til fem kroner stykket. Den første blir kveldens mest estetiske sak, en utbrettbar tysk plate, prydet med et pittoresk landskapsfoto trykket på grovt papir, og med det interessante navnet «Indianerflöte». Dagens siste funn blir Monotones med «Mono», mest fordi den hørtes moro ut og fordi han måtte ha én plate til. – Da er jeg fornøyd! Bjørn Torske spiller på Flekken tirsdag 26. juni. www.soundcloud.com/ smalltownsupersound

FANGSTEN OPPSUMMERT Frank Zappa: Chunga’s Revenge LP = 140,– Tittelkuttet er en klassiker og egner seg godt til tette små dansegulv. Et godt kjøp for den jevne forbruker og dj. Et lite funn. Bauhaus: Bela Lugosi’s Dead 12” = 50,– Sterkt dub-inspirert industri-nyveiv fra 1979. Passer alle aldre og dansegulv. Northamptonbandets desiderte høydare. Ikke en sjeldenhet forsåvidt, men til denne prisen er den utmerket. Indianerflöte: S/T 7” = 5,– 8-spor! Korte låter dynket i «indianerflöte», med en skamløst polert panfløyteetterligning som bare irriterer. To halve takter uten gnålefløyte som kanskje kan samples til bedre utnyttelse ved en senere anledning. Montones: Mono 7” = 5,– Lettbent elektrodisko fra 1979. Ingen klassiker, men lange monotone partier som med fordel kan brukes i en edit. A-siden, «Mono», er et forsøk på å lage en fengende pop som ikke lykkes helt. Straight Shooter: My time/Your time LP = 25,– Tittelkuttet er eneste låt som har litt å by på, men her må alt av vokal klippes vekk – sangeren høres ut som han har fått noe i halsen. Spor av krautrock i kompet, men ellers et tvilsomt forsøk på å lage lydspor til en imaginær, annenrangs college-film fra 1980. Thomas Funck: Grodan Boll 2 x LP = 25,– Små historier og noen sanger om og med Grodan Boll, i Thomas Funcks skikkelse. Potensiale. Ikke nødvendigvis for dansegulvet, med unntak av «Nu är det fest!».

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

KUNST

Azar Alsharif produserer collage- og assemblage-kunst der usannsynlige sidestillinger finner sted. Under Hovefestivalen sidestilles hennes kunst med Snoop Dogg. Og mye annet. Tekst/Foto Rasmus Hungnes «Before you can read me you gotta learn how to see me», sang En Vogue i 1992. Noen år senere, i 2010, kunne man oppleve utstillingen «Before you can read you gotta learn how to see» av Azar Alsharif på Galleri Fisk i Bergen. Tittelarbeidet var en serie glossy magasiner, uleseliggjort ved hjelp av Rorschach-liknende, sommerfuglaktige hvite akrylmalingsklatter. Nettopp Rorschach-testens åpenhet og denne måten å appropriere populærkulturelle bilder på, henger tett sammen med Alsharifs kunstnerskap. Vi besøkte atelieret hennes for å kaste et innblikk i hennes kunstneriske prosess. Hovefestivalen, ja. Der vil hun trolig nå ut til et mye mer variert publikum enn de som vanligvis frekventerer kunstinstitusjonen, hvordan forholder hun seg til det? – Man er jo gjerne vant til å stille ut der kunstfolket kommer. Men jeg lager ikke kunst for en spesiell gruppe, så det forandrer ingenting, det er bare gøy. Jeg liker å lage ting som ikke er avhengig av en spesiell kontekst, det være seg en white cube eller noe annet. Arbeidene kommer ikke med en bruksanvisning. Når jeg føler meg ferdig med noe og viser det, så står det for seg selv. Jeg jobber med visuelle referanser som er nær det hverdagslige, og jeg håper at hvem som helst kan kjenne igjen noe i arbeidene. Vi ser på et foto av David Beckham rammet inn i en ferdigknørvet søppelbøtte som Alsharif har funnet på sin dayjob. Fotoet er trykt på en bærepose av polyeten, og er en gjenstand de fleste ivrige shoppere vil ha hands on erfaring med. Denne typen sidestil26

Hove-Spesial/2012

ling, sammenstilling, kontrastering av materialer og motiver går igjen i mye av Alsharifs arbeid. – Ofte finner tingene hverandre. Materialene innehar en egen idé som jeg ønsker å presentere mest mulig uforstyrret. Jeg bruker både blikk og hender for å finne et riktig utvalg, for å kunne snakke om stedet mellom blikket og intellektet, mellom hendene og sansene. Å gjøre blikket til noe fysisk. Jeg føler ofte at estetikken oppsøker meg, og ikke motsatt. Det handler om å stole på ting. Diamanter og fretexmaleri – Jeg kjøpte dette bildet på Fretex. Det var litt dyrere enn jeg trodde, sier Alsharif. Det er sant, Fretex er ikke like prisgunstig som det en gang var. Maleriets øvre del avbilder en snødekt fjelltopp, mens den nederste delen er erstattet med en utrevet side fra et glossy magasin, en reklame for noe bling. De to bildene fremstår som en perfect match. Under rammen henger en bok hvis forsidemotiv tar tak i collagens øvrige visuelle elementer. Eller er det omvendt? – Jeg likte den øverste delen av maleriet, men hadde lyst til å erstatte den nederste delen med noe annet. Så jeg satt og bladde, prøvde å legge inn noen bilder av seilbåter i svart-hvitt og masse greier, hva faen skal jeg gjøre lizzm? Plutselig bare utkrystalliserte dette bildet seg som ekstremt passende – og ikke bare det, i tillegg passer de hvite linjene rundt bildene perfekt sammen. Plutselig ble det estetisk nøyaktig. Man kan som kunstner være en slags observatør som finner koplinger. Det kan sikkert se ut som jeg har lett veldig intensivt etter den spesifikke koplingen,

fordi det passer så bra. Både det spisse og det ruglete og det hakkete og fargene går igjen i begge bildene. Slikt liker jeg veldig godt. Den minimale mengden manipulasjon i arbeidene til Alsharif gjør at de føles rotfestet i virkeligheten, og hun avslører da også at hun foretrekker å jobbe intuitivt. Det digger vi, for ofte kan man få inntrykk av at brorparten av kunstfeltet har forvekslet intuisjon og intensjon. – Jeg syns det er fint når arbeidene mine er litt forvirrende, de trenger ikke å gi fullstendig mening. Jeg liker å bruke det som umiddelbart virker veldig vanlig og vant, og derfor leses ekstra raskt. Allikevel er det noe i de tingene jeg plukker ut som avslører en skral og skrøpelig overflate når du gir det litt mer tid, ser på bildet en gang til, leser noe en gang til, og innser at det ikke betyr det du trodde, og kanskje ikke noe spesielt annet heller. Vi snakker om et arbeid som senere skal vises som en del av utstillingen «Knowledge is faithful» på Rom 8 i Bergen. – Monteringen er veldig geometrisk og ordnet. Det er fint at noe som er veldig stramt, også kan være åpent. Jeg liker å stole på selve handlingen, selv om den ikke kan forklares fullt ut i gjerningsøyeblikket. Man følger magefølelsen, og allikevel gir handlingene fullstendig mening i ettertid. Bla bla bla Det ferdige arbeidet er satt sammen av seks collager: «Luxury is a state of mind», staver det. Dette budskapet er frembrakt i form av utklippet spillkortornamentikk; hvert ord er

plassert på separat innrammete paneler, mot en forførende frisk bakgrunn hentet fra reklame i glamorøse magasiner. Over og under mellomrommene mellom panelene er det plassert kvadratiske collager: Kaleidioskopaktige sammenstillinger av ymse naturfoto. Her fins snødekte fjell, isberg og snølandskap, alt dette hentet fra reiselivskataloger og reportasjer fra feriemål. – Jeg har valgt ut estetiske, nydelige bilder. I reklame finner man de beste versjonene av alt. Det er jo veldig behagelig å se på slikt. Det er å bare bla og bla og bla (i blader, jou. anm.). Det er sant, og som Alsharif påpeker: Man får som utøver av collage ofte spørsmål om hvordan og hvorfor man velger spesifikke bilder og motiver. Det handler, som hun sier, om å «sortere i store mengder materiale». – Jeg blir tiltrukket av estetikken i disse bladene. Det er mye komikk i reklame, hvis man tenker seg litt om. Jeg er fascinert av hvordan ting forsøkes solgt. Det er ikke det at jeg blir opprørt, men kjenner kanskje igjen hvordan det appellerer, det er jo en del av meg som får lyst på disse greiene. Det er ikke nødvendigvis noe unaturlig med de mekanismene. Jeg hadde en fascinasjon for klokkereklamer en stund; de forskjellige kampanjene hadde så mye til felles. Én involverte Tiger Woods og hans privatfly, og det var her inspirasjonen til frasen «Luxury is a state of mind» kom fra – «Elegance is an attitude», het det. Man skal selge en klokke, en fysisk gjenstand, men slagordet sier at alt skjer i ditt sinn, så du trenger egentlig ikke den klokka. Siden elegance bare er en attitude. NATT&DAG-journalisten tenker med ett på sitronbrus. Image is nothing, thirst is everything. – De selger deg noe som er gratis – en immateriell idé. Azar Alsharif stiller ut arbeider på Bunker 19 hele Hovefestivalen gjennom, 26.-29. juni. www.azaralsharif.com

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no

STØY? STØY?

“Det finnes mer effektive måter å bevare “Det finnes hørselen på” mer effektive måter å bevare hørselen på”

Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene “Det finnes mer effektive måter (støyen) som skader hørselsen. innom Støypropper bevarer lydbildetKom perfekt, menresound-nettbutikk.no demper de høye lydene å bevare hørselen på” (støyen) som skader hørselsen. Kom du innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner støypropper i alle varianter. eller butikk i Pilestredet 7 så finner dueller støypropper i alle varianter. Ønsker duvår personling støpte støypropper musikerpropper? Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75skader 30 / hørselen. info@gnresound.no. Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som Kom innom resound-nettbutikk.no

“D hø

Stø (st elle Øn Be

Bestill time dag på Ønsker tlf 22 47 30 / info@gnresound.no. eller vår butikk i Pilestredet 7, så finner du støypropper i alle ivarianter. du 75 personlig støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf. 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper

Musikerpropper ER 15 ER 15 Musikerpropper - ER•15

www.resound-nettbutikk.no www.resound-nettbutikk.no www.resound.no www.resound.no

NORGES STØRSTE OG BESTE FORBUND FOR ARTISTER • Markedets beste instrumentforsikring, bandforsikring og studio/øveforsikring • Et ekstra instrumentkolli på SAS sine flygninger i Europa • Juridisk rådgivning, bistand og advokat uten ekstra kostnad • Gratis gjennomgang av alle jobbrelaterte avtaler før de signeres • Fri inkassotjeneste ved uteblitt honorar • Markedets beste innboforsikring … og mye, mye mer!

MELD DEG INN I DAG! www.musikerorg.no

ww ww

FOTBALL

Glem det, du får ikke sett fotball-EM på Hove. Så vi forteller deg hvem som vinner – nå. Tekst Lars E. Sivertsen Illustrasjon Marius Pålerud Røkelsen er tent, new age-musikken er på, vibrasjonene i teltet er gode, og i krystallkulen ser vi … det som er bak krystallkulen, bare i et litt merkelig fiskeøyeperskeptiv. Seriøst, krystallkuler er ubrukelige. Men likevel, av kjærlighet og omtanke til dere som nå går glipp av sommerens østeuropeiske fotballbonanza har NATT&DAG fasiten. EM er på mange måter en mer interessant turnering enn VM, fordi det er en kort, kompakt turnering det alt kan skje. VM blir alltid vunnet av en av fotballens stormakter, mens Danmark (1992) og Hellas (2004) har vist at også mindre bejublede fotballnasjoner kan treffe en formtopp og hale i land en EMtittel. Kan danskene komme rett fra stranden og beseire et Tyskland som to år tidligere vant VM, ja da har land som Irland og vertsnasjonene Polen og Ukraina lov å drømme. … Men når det er sagt, så kommer Spania til å vinne etter å ha satt ny verdensrekord i kortpasninger. Ellevilt, ikke sant? Men det vil skje mye rart på veien. I gruppe A gjør Polen og Russland kort prosess med Hellas og Tsjekkia. Ikke bare er tsjekkerne langt unna det de en gang var, de er ikke en gang det de var den gangen de ikke var det de en gang var. Det står dårlig til. Den greske landslagsledelsen overrasker mange ved å forsøke å pantsette spillerne, men interessen blant de polske pantelånere er laber. «Vi burde prøvd dette før noen faktisk hadde sett de spille», sukket lagets trener Fernando Santos. Gruppens mest severdige oppgjør er Polen – Russland, en kamp der de russiske spillerne viser historisk korrekt entusiasme for å invadere den polske banehalvdelen. Russland og Polen kommer på første og andreplass, Tsjekkia og Hellas reiser hjem i skam. Unntatt midtstopper Sokratis Papastathopoulos, som ender turneringen innelåst i en pantesjappe i Wroclav. Danskenes forberedelser til gruppe B blir forstyrret da danske tabloider avslører at Nicklas Bendtner har en hel etasje for seg selv på det danske spillerhotellet. Overraskende nok viser grundigere undersøkelser at det var de andre spillerne som krevde dette, ikke Bendtner selv. Nederlenderne på sin side er misfornøyde med å måtte spille alle kampene i gruppespillet i Kharkiv. Dyrevernere har lenge anklaget lokale myndigheter i Ukraina for å skyte løshunder i et forsøk på rydde vertskapsbyene før EM, og Nederlenderne er bekymret: «Vi tør ikke gå tur i parken med Dirk Kuyt», forteller landslagstrener Bert van Marwijk. Nederland – Tyskland blir likevel turneringens mest underholdende kamp, selv om den ender uavgjort. For Portugal tar Cristiano Ronaldo ansvar, og forsyner fattige barn i nabolagene rundt Metalist Stadium i Kharkiv og Arena Lviv i Lviv med flere titalls flunkende nye matchballer. Flere skuddforsøk en pasningsforsøk er kanskje en uvanlig statistikk, men magikeren fra Madeira høster skryt fra flere veldedige organisasjoner. 28

Hove-Spesial/2012

Nederland vinner gruppen på målforskjell, Tyskland blir med videre mens danskene og portugiserne tar ferie. Underholdningsverdien er laber i gruppe C: Spania hypnotiserer sine motstandere i søvn med et perverst antall kortpasninger, Italia tar det hele med ro, Kroatia får lite til og Irland forsvarer seg med alle mann. Mario Balotelli, som har lovet å oppføre seg fint, holder ikke ut kjedsommeligheten lenger, og i andre omgang av Italias siste kamp – mot Irland – tar han affære. Det er bred enighet om at initiativet var positivt og at hans intensjoner var gode, men de fleste føler at å tenne fyr på Irlands Stephen Hunt var litt i overkant. Spania topper gruppen og Italia sniker seg med, mens det blir bare nesten for Kroatia. Et demoralisert Irland kommer sist og drar hjem for å slikke sine og Stephen Hunt sine Allerede før gruppe D sparkes i gang er det opprørstilstander i Kiev, der Sveriges kamper skal spilles, og byens borgere beleirer hotellet der den svenske troppen holder til. Årsaken er at Kievs kanskje fremste landemerke, den 102 meter høye og 560 tonn tunge statuen Mor Moderland, har i nattens mulm og mørke blitt erstattet av en tilsvarende stor statue av Zlatan Ibrahimovic som gir Pep Guardiola buksevann. «Dette er uverdig», raser en rasende borgermester. «Ni är ett gäng tråkiga bögar», svarer Zlatan diplomatisk i en pressemelding. Tydelig preget av kontroversen ryker både Sverige og Ukraina ut, mens både England og Frankrike kommer seg videre uten å imponere noen. I den første kvartfinalen møtes Russland og Tyskland, og tyskerne tar tidlig initiativ med et ambisiøst, noen vil si lite gjennomtenkt, storangrep. De slipper mange spillere inn på russisk territorium, men når ikke målet, og russerne kontrer inn 1-0. Etter dette blir det stillingskrig, og russerne setter opp en tilsynelatende ugjennomtrengelig forsvarsmur. Russerne virker å ha brukbar kontroll, men i andre omgang svekkes de av interne uenigheter, får noen utvisninger og scorer flere selvmål. Tyskerne på sin side har bygget opp spillet sitt igjen på tålmodig vis, og når forsvarsmuren til slutt faller går det russiske laget fullstendig i oppløsning. På pressekonferansen etter kampen forteller Tysklands trener, Joachim Löw at han føler seg preget av en veldig udefinerbar følelse av deja vu. Den andre kvartfinalen spilles i Donetsk, en by så kjedelig at en Lonely Planet-guidebok en gang skrev at «det er nesten ingenting her som kan friste tilfeldige besøkende». Her skal da til alt overmål vinnerne av gruppe C, Spania, møte andreplassen i gruppe D, England. Et lag som aldri gjør noe annet enn å slå kortpasninger mot et lag som trives best

med å sparke ballen langt bort. Likevel, England har hatt en relativt skandalefri turnering så langt, ingen av spillernes brødre har hatt seksuelle relasjoner med noen av de andre spillernes mødre (noe som nesten definitivt ikke var et problem under VM i Tyskland i 2006), og de føler seg derfor selvsikre. Denne selvsikkerheten får seg imidlertid en knekk da Spania går til pause med 1-0-ledelse etter å ha hatt 100% ballbesittelse. Ute av stand til å vinne tilbake ballen ligger Englands store mulighet i at det er de som skal ta avspark i andre omgang, men Wayne Rooney spiller ut til kast. Spania har kula resten av omgangen, og går videre med 1-0. I den tredje kvartfinalen møter Nederland Polen i Gdansk, og for å unngå en diplomatisk krise velger Nederland å sette Nigel de Jong på benken. Etter VM i Sør-Afrika høstet Nigel de Jong krass kritikk for sine stadige forsøk på å avlive motstandere, og mot Polen i Polen virker det som en god ide å unngå den type ting. Sjarmtrollet Mark van Bommel spares også. Heldigvis for Nederland er ikke Polen spesielt gode, så selv uten sine brutale beinbrekkere kommer de seg greit videre. I Kiev jobbes det på spreng med å få revet Zlatan, både statuen og originalen, men lokalbefolkningen tar seg fri i et par timer for å Frankrike mot Italia i den siste kvartfinalen. Mario Balotelli er fortsatt med, siden ingen paragrafer i spillereglene egentlig dekker pyromani på en tilfredsstillende måte. Dessuten er Stephen Hunt en tulling. Philippe Mexes, den franske forsvarsspilleren som i sin tid havnet på sykehus fordi han havnet i slåsskamp med en mann som viste seg å være bokser, blir satt til å mannsmarkere den elskelige ildpåsetteren. Utover i andre omgang, med stillingen fortsatt 0-0, slår Andrea Pirlo en pasning i bakrommet. Balotelli skyter Mexes et megetsigende blikk og fikler litt med lighteren sin for å vise hva han mener, før han fortsetter løpet sitt, scorer og viser frem en t-skjorte det det står «Why Always Glee». «Dersom Mario er misfornøyd med DVD-valget i spillerbussen, hvorfor kan han ikke bare i ifra som et vanlig menneske?», undrer Italias trener Cesare Prandelli seg på pressekonferansen etter kampen. Tiden er kommet for semifinaler, og først ut er Tyskland mot Spania den 27. juni, samme dag som The Shins, The XX og Lana Del Rey spiller på Hove. Følgelig burde dette vært et litt følsomt og lavmælt oppgjør, men det blir det på ingen måte. Tyskland starter med å sette inn et sjofelt luftangrep på Spania, og høster stor kritikk fra det internasjonale samfunnet. På sidelinjen ser en tankefull Joachim Löw ut som om han prøver å komme på hvor han har sett dette før. Spania slipper inn et mål, men tar seg sammen og får satt i gang kortpasningene igjen. Tyskland blir også betydelig redusert når Serio Busquets knekker Mesut Özils selvtillit ved å fortelle han at han ser litt ut som en skrei. Sannheten kan gjøre vondt. Noen hundre pasninger senere får endelig Spania sin utligning, på noe det

virkelig så ut som om Cesc Fabregas mente som en pasning. Nervepirrende ekstraomganger følger, men siden spanjolene så langt denne turneringen stort sett har stått i ro og slått pasninger har de mer å gå på en sine mer aktive motstandere. Slitne av å jage ball glipper det til slutt for de tyske forsvarerne, Spania får sitt seiersmål og går til finalen. Passende skal Nederland ut i semifinale den 28. juni, samme dag som Snoop Dogg etter planen dukker opp på hovedscenen på Hove, og samme dag som Highasakite spiller på teltscenen. At Italia og Mario Balotelli står på andre banehalvdel korresponderer greit med både Dropkick Murphys og Active Child, egentlig. God Hove-integrasjon denne dagen. Det faktiske oppgjøret som finner sted mellom Nederland og Italia i Warszawa blir forøvrig en enorm stilkollisjon, mellom et bevegelig og direkte Nederland og et noe mer stillestående og bedagelig Italia. Mario Balotelli, uforutsigbar til det siste, heiser Arjen Robben opp i en kran, og får endelig rødt kort. Det står ikke noe konkret i regelboken om heising eller uvøren bruk av tungt maskineri, men dommeren definerer det som «serious foul play». Som Snoop Dogg en gang sa om en VG-reporter: «Get this muthafucka outta here». Uten Balotelli er det lite som skjer for Italia, til tross for at Andrea Pirlo kjører en liten cover-versjon av Spania og slår et usmakelig antall pasninger. Til slutt går Robin van Persie lei det hele, scorer to mål og sender Nederland til finalen. Finalen blir altså en ren reprise av VMfinalen i Sør-Afrika for to år siden, nemlig Spania mot Nederland. Kampen huskes som en skamplett på nederlandsk fotballs gode navn og rykte: Ikke siden innspillingen av Werner Herzogs Også Dverger Begynte I Det Små har så mange små menn blitt utsatt for så mye ufint (en av dvergene ble faktisk både påtent og overkjørt i løpet av produksjonen, det var harde bud). En av de største synderne den gang – i Sør-Afrika, ikke under innspillingen av Også Dverger Begynte I Det Små – var Nigel de Joing. Siden den gang har de Jong roet seg betraktelig ned, men han får likevel her avslag når han spør sin trener Bert van Marwijk om det er greit at han tar med en slegge inn på banen. Faktisk får ikke Nigel de Jong spille i det hele tatt, han blir benket til fordel for Mark van Bommel, som «tilfeldigvis» er gift med van Marwijks datter. Uttrykket «midtbanestrateg» har aldri vært mer passende. Men uansett hvem som får æren av å rave rundt på den nederlandske midtbanen i panisk jakt på kortvokste spanjoler, har det lite å si for kamputfallet. Spania slår i kjent stil pasninger på pasninger helt til motstanderen går inn i en dyp eksistensiell krise og/ eller ikke orker mer, og så kommer dødsstøtet. I finalen kommer dødsstøtet nokså tidlig, og det blir meget begrenset spenning. Spania vinner, og blir europamestre for andre gang på rad. Så vet dere det.

England har hatt en relativt skandalefri turnering så langt, og ingen av spillernes brødre har hatt seksuelle relasjoner med noen av de andre spillernes mødre.

HOVE-SPESIAL/2012

Gaute Drevdal (f. 1970, Grimstad). Pressesjef på Hove-festivalen, sjefredaktør Smug Magasin. Studerte musikk hovedfag og litteraturvitenskap på UiO. Twitter: @gauted. God til: Å lage salater. Dårlig til: Å steke kjøtt i ovnen.

Hove-Spesial/2012

Du skal ikke Hove bort sumarnatta: Sekondløytnant ved Hove, Gaute Drevdal om Greven, søppelmat, Arendalspilsens fortreffeligheter, «skitten energi» og hvorfor han bare ble kalt «Sachsenhausen». Tekst Emma Clare Foto Stephen Butkus Så, Gaute Drevdal, presseansvarlig på Hovefestivalen. Hva gleder du deg mest til å se? – Jeg skulle gjerne sett alle konsertene, egentlig. Men det går sjelden, så jeg er happy om jeg får se og høre publikumshylet de to første minuttene før jeg må løpe for å jobbe. Og det innebærer …? – For det meste å svare på mail og sms-er, eller ringe opp anrop jeg misser. Ikke så sexy opplegg egentlig. Nå er ikke jeg pressesjef for en festival, men jeg er heller ikke så glad i konserter. Jeg begynner å kjede meg etter en halvtime. – Ja? Da er du jo den fødte festivaldeltaker, i og med at konsertene på festival er betraktelig kortere enn klubbshows. Og jeg er tilbøyelig til å være enig. Det er ikke så mange artister som klarer å holde momentum oppe i over en halvtime. Med klassisk bakgrunn er bøygen av og til også at jeg ikke klarer å la være og tenke: «Åja, de tar den akkordprogresjonen, ja. Enda en gang?» Men det må da være noe du gleder deg til å se de første to minuttene av? – Snoop Dogg er alltid fett live. Ekstremt musikalsk i forhold til timing og flow. Rise Against kommer til å bli fett, og Lana Del Rey kommer til å overraske skeptikerne. Og så gleder jeg meg til å se folk ta av til flere av dubstep-greiene vi har i år … … Skrillex? – Blant annet. Men også Flux Pavilion og Nero. Det er alltid gøy å se en ny sjanger bringe sammen nye publikummere, med nye moves og ny energi. Og Big Bang som siste band ut på amfiscenen siste dag blir garantert fett. Greni! Han er bra live! – Greven? Haha, ja det hadde vært noe. Det tror jeg kunne blitt en ganske spesiell festivalgig. Mente Øystein Greni, som i frontfiguren i Big Bang. Men ja, Greven hadde sikkert vært spesiell å se live. – Vi har snakket litt om at vi burde intervjue ham til det første internasjonale nummeret av Smug, bladet jeg lager på siden av Hovefestivalen. Men jeg er egentlig litt redd for at jeg hadde kommet til å bonde litt for mye med fyren. Bonde på hva da? – Tja. Natur? Interesse for europeisk kultur og historie? Irritasjon overfor forbrukersamfunnet og underholdningsindustrien? Så du mener at Greven og du er likere enn man skulle tro? – Haha, det håper jeg altså ikke. Men det er mulig vi har noen felles interesseflater. Kanskje som to skip som har samme land i sikte fra to forskjellige hav, hvis det er lov å uttrykke seg litt poetisk her. Er han en potensiell booking til Hove neste år? – Det skal vel litt til før man booker en fyr som har begått, og blitt dømt for, mord. Men musikken hans hadde i kanskje stått godt til den dype Hoveskogen, om natten. Og vikingvibbene er der jo: Hove var et samlingspunkt for vikingekonger helt tilbake på 800-tallet. I følge «Ynglingesagaen» hadde Agder-kongen Harald Granraude sitt kongssete der. Tipper det ville vært en bra internasjonal pressesak, også. Men tror kanskje vi står over. Okay, så hvor bør man befinne seg på Hove hvis man vil oppleve et realt Ragnarok? AKA hard partying. – Ta turen til Camp Smørøyet etter midnatt en gang. Det ligger i midten av festivalcampen. Der finner du ganske høy festvilje. Eller kanskje på backstagen dagen etter at festivalen er over. Ingen drikker sprit som backstage-ansatte med noen gjenglemte kasser booze til overs. Man blir vel

ekstra tørst av å se artister drikke gjennom en hel uke uten å kunne røre godsakene selv. Hvordan kommer jeg meg inn på back-stagen? – Akkurat for deg holder det å komme innom pressekontoret og smiske litt med meg. For alle andre, så er vel det heiteste tipset å ha en avtale med en av artistene som spiller den dagen. Hvis jeg var en 16 år gammel, desperat groupie, ville jeg antakelig latet som jeg var hypp på å være groupie for et lite filleband, og så byttet beite med en gang jeg var innafor portene. Men nå blir vel BackstageLiv småsur på meg. Dessuten: backstage er faktisk et av de kjedeligste stedene på festivalen. Ratatat, for eksempel, SMS-et oss fra backstagen med et fortvilet: «Please come and get us. This party sucks.» Heh. – Men når det er sagt får vi veldig mye skryt for backstage-området fra de internasjonale artistene. Det er jo strand og restaurant og masse trivelige, laidbacke greier der. De fleste av dem er vant til å bli kjørt til og fra garderobeskuret sitt med buss. Hvem er den kuleste artisten du har hengt med på Stranda? – Jeg har dessverre ikke så mye tid til å henge på stranda med kule artister. Men jeg hadde en drithyggelig halvtime med sveitsiske Mercury der i fjor. De var supersøte. Og Luke i Empire of the Sun. Men han var litt sånn too cool for school. Kan dere ikke få henta ned han VGTV-reporteren til å henge med Snoop på stranda i sommer? De kom jo så godt overens sist han var i Oslo. – LOL. Det er noe av det pinligste jeg har sett. Overmotet i Akersgata er sjokkerende til tider. Ja, men det var ingen bombe akkurat. (…) Oi. Den var plutselig veldig stygg. – Du og ordspill, assa. Jeg tror Norge er det eneste stedet hvor kulturjournalister har klart å lure folk til å tro at hovedoppgaven deres er å sette kritisk dagsorden, som om kulturjournalistikk er en slags evig gåte som må løses fortløpende. Åh ja? Utdyp, er du grei. – Jeg skulle tro at det å være kulturjournalist handlet om å på best måte formidle hva utøvere innen kunst og kultur holder på med. Å lytte, og videreformidle. Jeg opplever ganske ofte at norske kulturjournalister har en helt annen agenda – at overskriften kommer før innholdet. Og at de derfor kan være hevet over ting som normal høflighet og redelighet, som i VG-saken du nevnte. Jeg tror det kan være vanskelig for utenlandske artister og arrangører å forstå den aggresjonen som enkelte norske kulturjournalister har tatt med seg inn i virket sitt. Dude, du er her for å formidle hva en av verdens største artister har å komme med. Ikke for å prøve og løse et fiktiv krimgåte eller noe. Hvem er den verste kulturjournalisten? [Fomler med mobilen] HVEM ER DEN VERSTE? – Haha, det kan jeg ikke si. Hvorfor ikke? – Fordi det ville gjort meg like ille som dem. Speaking of ILLE: hva skjer med maten? Burgerne spesielt, det er noe av det verste slapset jeg har fått i meg. – Hvis du snakker om 2010 er jeg tilbøyelig til å være enig med deg. Men maten skal både funke for folk som er vant til å innta fyllepølsa si på sin lokale bensinstasjon, og folk som kanskje har litt flere referanser på hva som er bra mat på festival. Ja, du som er så opptatt av feinschmeckerfood: er det ikke litt vondt å være ansiktet utad til en festival som tilbyr slikt? – Når var du på Hove sist? 2010? Ja. – Vel, vi har gitt både burgerne og pølsene en solid oppstrammer etter det. For det første blir alt kjøttet hundre prosent økologisk i år, for det andre skal vi lage dem selv.

Hove er kanskje den eneste norske festivalen som samler folk fra hele Norge.

Og hva med cashless-systemet? Funker det fortsatt? Hva er egentlig hensikten med det – bortsett fra å irritere ellers glade festivaldeltakere? – Det er først og fremst for å unngå køer. Det funker faktisk ekstremt bra. Cash og visakort på festival blir bare lok. Hvis du har vært på en festival som ikke bruker cashless, vet du alt om det. Det normale er jo å stå i kø i en halvtime foran minibanken, og i et kvarter for ei pølse. Blir man lurt til å bruke MER penger? Det føler jeg. – Hm … mener du det? Jeg tviler egentlig på det. Å fylle opp kortet er jo på en måte og gi seg selv en budsjettramme. Hvordan får jeg, eller man, gratis alko på Hove? Tips please. – Det har jeg også lurt på mange ganger. Jeg er like blank som deg, for å være helt ærlig. Det nekter jeg å tro. – Jeg sender øl- og spritbonger i trykken, men jeg aner ikke hvem som får dem. Artistene, antakelig. Det beste tipset jeg kan gi deg er å troppe opp på Hoveposten-kontoret og fortelle en god historie vi kan bruke. Vi pleier å ha noe greier stående i kjøleskapet. Hva er den beste festivaldrinken? – Alt funker, så lenge man ikke gjør som de folka jeg så i fjor, som dagen etter festivalen gikk og plukket halvtomme BIB-poser og blandet alt i en stor cocktail. Det er ikke tull engang … BIB? Hva er det? Og hva blander de? – Bag in box. Hallo? Hvem er du? Hahaha! Og sånn cirka NÅR begynte man å kalle det BIB? – «Be i be», som i en forkortelse. Ikke «bib». Håper ikke de folka har tenkt å gjøre det til en Hove-tradisjon. Det så ikke sunt ut. Men hva er det beste man kan drikke? – Tja. Jeg synes det er fett at vi har lokal Arendalspils i tapptårnene. Den er faktisk ganske digg. Apropos Hove-tradisjoner – hvilke har man hittil? – De forskjellige campene begynner å få så mange tradisjoner at noen av dem snart kan søke støtte fra sånne statlige fond for religiøs aktivitet. Ok? – Ellers begynner det vel å bli en tradisjon å ta nachspielet på stranda, til soloppgangen. Gi meg topp 3-tradisjoner. – Da må jeg, pressetalsmannen for Hove, snakke med pressetalsmennene for campene. Og det har vi vel ikke tid til? Jeg kødder ikke, de er blitt så proffe. Haha, apropos backstage. Fikk inn denne på facebook akkurat nå: «Jeg skjønner at du jobber med Hovefestivalen? Jeg har et lite spørsmål som jeg ikke har fått svar på, til tross for en mail jeg sendte til en av lederne til festivalen. Jeg har nemlig tre venner som, without a doubt, fortjener et backstage-pass hver til Nero og Skrillex.» Det er altså ikke sånn det gjøres. Hva med topp 1-nachspiel-historie? Det er det man er mest interessert i å høre om, er det ikke? – Det mest far out jeg har sett er nevnte Ratatat, etter at de rømte fra backstagen. Men generelt er det vel de amerikanske rapperne som er best på nach. Og de foretrekker hotellrommet sitt. Hva var det med Ratatat? – Etter en nattlig hyttetur og fotoshoot med en av dine venninner i en køyeseng, fortsatte ferden tilbake til festivalområdet. Han ene gikk seg vill i skogen og sovnet i en grøft. Den andre – eller mulig det var samme fyren – låste seg inn i et garderobeskap i et av husene på området og prøvde å overfalle intetanende jenter på vei til og fra badet. Er det mange voldtekter på Hove? – Såvidt jeg vet har det ikke vært rapportert én eneste voldtekt siden starten i 2007. Det synes jeg er rimelig bra, særlig hvis man sammenlikner med statistikken fra andre campingfestivaler, som for eksempel Roskilde. Liker du egentlig festivaler? – Jeg liker bra festivaler. Festivaler som bidrar med noe mer enn bare å sette opp en rad utendørskonserter etter hverandre.

Jeg regner med at du ikke kan si annet enn at Hove er en «bra festival» – så jeg lurer på nøyaktig HVA Hove bidrar med som er noe annet enn bare å sette opp en rad utendørskonserter etter hverandre? – Vel, Hove gir en hel generasjon unge, musikkinteresserte, nye venner. Folk som ellers ikke ville truffet hverandre, finner hverandre og bygger vennskap som kan vare i mange år. Og det gjør man ikke på Øya? Eller, si … Slottsfjell? – Vent litt, jeg er ikke ferdig: Og siden en festival er et samfunn i miniatyr, er det også en bra arena å få testet ut nye måter å gjøre ting på. Som for eksempel cashless. Eller som for eksempel prosjektet vi har med «ren» strøm fra vann og vind. Det at en såpass stor operasjon kan klare seg uten «skitten» energi, ville vært sci-fi for bare noen få år siden. Men for å svare på spørsmålet ditt: Øya er kanskje en av få festivaler som klarer å gjøre en interessant festival med hovedvekt på musikkopplevelsen. De har alltid hatt fantastisk og fremtidsrettet booking. Samtidig er vel Øya først og fremst en festival hvor man henger med venna sine. Slottsfjell er også en finfin festival; jeg har spesielt sans for Kastellnattgreiene deres. Jeg vil tippe den ligger sånn midt i mellom Hove og Øya i forhold til det sosiale. Jammen hva annet tilbyr Hove? Hva skiller Hove fra andre festivaler? Eller er det noen forskjell? – Nummer én: hvor mange festivaler kommer du på som har hav, strand og skog på alle kanter? Hove ligger på et helt fantastisk område, med fantastiske scener. Det er også grunnen til at NME har kalt Hove «the most beautiful festival in the world». Nummer to: Hove er kanskje den eneste norske musikkfestivalen som faktisk samler folk fra hele Norge. Jeg liker deg når du er kritisk, hehe. Du er ikke som de andre kulturjournalistene. Jeg liker deg når du bruker «få nye venner»-kortet for å promotere festivalen du er presseansvarlig for. – Nå vrir du vel kanskje litt på det jeg sier. Kanskje du er akkurat som de andre likevel. Det er bare sånn det funker at man blir kjent med nye folk når man sover, spiser og fester sammen en hel uke. Jeg synes det er en fin ting, jeg. Jeg pleide i starten å tenke at Hove er for den ene, eller de to kidsa i klassen som skiller seg litt ut, og kanskje faller litt utafor på hjemstedet sitt, kanskje fordi man er interessert i en spesiell musikktype, eller fordi man går kledd annerledes. På en festival som Hove oppdager man at du ikke er det eneste utskuddet i Norge, haha. En ting jeg lurer på: hva slags festival var 16 år gamle Gaute Drevdal på? – Jeg bodde i Kristiansand da jeg var 16. Ingen festivaler der den gangen. Hvilken festival var din første? – Det er faktisk litt funny, for min aller første festivalopplevelse var den aller første festivalen Toffen satt opp på en holme utenfor Homborsund i Grimstad, stedet han kommer fra. Jeg var kanskje 15 og hadde sikkert veldig store øyne. Det jeg husker best er at jeg rappa vin fra et ganske kult osloband. Jeg syntes de hørtes ut som The Band. Hehe, «Toffen», ja. Alle vennegjenger har en «Toffen». Har du hatt noen kallenavn? – «Sachsenhausen», fordi jeg var den første på Sørlandet med crew cut – alle andre sporta hockeysveis på det tidspunktet. Du lanserte «Cava-Gaute» som et mulig kallenavn under middagen etter fotoshooten til dette intervjuet? «Sachsenhausen» er hakket fetere. – Det er løgn. Jeg lanserte ikke «Cava-Gaute». Sa du ikke at du ikke ville bli kalt «Cava-Gaute»? – Jo, men det er jo det motsatte av å lansere. Ikke når JEG ikke har hørt noen kalle deg det før. – Hva er antonymet til «å lansere», forresten? Det motsatte av et kickoff, liksom? Kan ikke du som er så flink med ord komme på noe der? Inndra? Eller, drepe? Kan man ikke si at du lanserte det for meg DA du inndro det? I og med at det var nytt for meg. – OK, da er vi enige om at jeg inndro «CavaGaute» som kallenavn for all fremtid.

HOVE-SPESIAL/2012