2012-mars-stavanger

stavanger/sandnes 3 - mars 2012 // miljø/arv

Hva er det du ler av!?

Bård Tufte Johansen Odd Magnus Williamson Marit Valeur Dag Sørås Øivind Vogt

KOMPANI ORHEIM: JARLE FØR HAN ELSKET YNGE VINN BILLETTER!

WWW.NAttOGDAG.NO

Nytt drap i MalmØ! gatelangs med Timbuktu

& MØTER sildakongen BURGER OG SIRKUS PÅ TORGET

NYDYNASTISMEN: Norsk kulturliv high five’er onkler og tremenninger inn i rekkene Anmeldt: LIDOLIDO The Grey Polisse Vi må snakke om Kevin John Talabot Damien Jurado +++

Vebjørn Enger fra Kompani Orheim / Foto: Erik Sæter Jørgensen

Løgnåpent sannhetens ord om skjenketider

Natt&Dag - Siden 1988

GEVIR 30432

Foto: Simen Strøm Braaten

Gjør noe med drømmen!

Søk opptak på våre studier innen film, musikk, design, spill, animasjon, 3D eller IT

på www.noroff.no Du kan skape fantastiske ting med fantasien. Men gode ideer kommer som regel ikke bare av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen. Som student ved Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer.

Noroff er en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner innen kreative fagretninger.

Du finner oss i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad.

Les mer om hvordan du kan leve ut ditt kreative potensial på www.noroff.no Nytt av året er at at vi også tilbyr egne bachelorstudier i animasjon, spill og digital etterforskrning på Noroff University College.

Dyrk din lidenskap. Søknadsfrist 15. april 2012

Ute 7. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Ute 21. mars. 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss pü

STAVANGER/SANDNES - MARS 2012 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no

Fotografer Helle Navratil Erik Sæter Jørgensen Linus Höök Jeton Kacaniku Christian Belgaux Johanna Siring Stephen Butkus Chris André Aadland Marie-Alix Isdahl Voisin

26

Illustrasjon Anette Moi Andreas Tylden Marius Pålerud Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

17

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Stopp pressen: Mennesket er ikke fritt. Det er en skapning som arver ................................. 12 Burger og Sirkus ........................................................................................................................................ 14 Gatelangs med Timbuktu .......................................................................................................................... 17 Stå opp, komiker! ......................................................................................................................................... 22 Hvordan ser en showgirls liv ut fra innsiden? ................................................................................ 26 Nydynastismens tidsalder ....................................................................................................................... 38 Den sjarmerende gutten som elsket Yngve ...................................................................................... 42 Norsk Regn .................................................................................................................................................... 46 Uteliv - Klubb/Bar/Konsert .................................................................................................................... 48 Er du født sånn eller blitt sånn? ......................................................................................................... 51 Intervju med Heyerdahl ............................................................................................................................ 59 Musikk: LIDOLIDO, Damien Jurado, John Talabot ............................................................................... 60 Film: Inn i Mørkets Hjerte med Mads Brügger .................................................................................. 66 Film: Kompani Orheim, The Grey, Polisse .............................................................................................. 69 Politikk: Enden er Nær! ............................................................................................................................ 77 NATT&DAG møter Sildakongen ................................................................................................................. 78

Økonomi Netledger

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Utgiver NATT&DAG AS

Skribenter Tore Andvig Torgeir Blok Andreas Dahl Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Inger Lise Hammerstrøm Frode Helmich Pedersen Ståle Holgersen Rasmus Hungnes Aksel Kielland Håvard Krokedal Kari Kristensen Siren Løkaas Maren Stette Mosaker Helle Navratil Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Mathias Rødahl Ingeborg Sanner Hans Christian Skovholt Oda Solberg Ottar Stangeland Tommy Svela Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Øivind Vogt Marie-Alix Isdahl Voisin Håvard Ringen

M

INNHOLD

Ø M E R KE T ILJ

Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

22

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

69

24 Trykkeri

01

www.nattogdag.no 1

8

DETTE HØRTE VI PÅ

53

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

6

3/2012

OVERHØRT

LEDER

...

...?

Bassisten i et band med narkogjøglere kom med et uventet klineattack ovenfor et redaksjonsmedlem under utdelings-seremonien av Osloprisen i februar. Til gjengjeld fikk han en hånd ned i halsen. Markedsavdelingen mottok en masse klager på uanstendig oppførsel og så ble alle kalt inn på teppet.

Snippsnappsnute.

Rikskringkasterne skal etter sigende ha a-listet en artist etter en krangel som plaster på såret.

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

En bekjent av redaksjonen var på fest med verdenshistoriens største internettgründer i Buenos Aires for litt siden. Den rødhårete hissigproppen skal visstnok ha hatt en kul og hyggelig dame, men var selv mest opptatt av å gi utrykk for sitt skrikende behov etter stimulerende substanser. «Cola, weed, DMT (!), whatever, er det noe som har noe drugs til meg?», ble ropt ut til alle som ville høre på.

Alt var godt nok for Herr Mastermind. Hyggelig å vite.

Du, artist i 20-årene som ble tatt for vold mot kjæresten din etter D’Angelo-konserten, vi vet hvem du er. #svarteboka Trommisen i landets mest kjente boyband viste seg som den mest drevne bransjereven under året by:Larm. Han kom til hvert eneste arrangement, viste ansikt, drakk et glass vann, og gikk. #turbomingling Det mest interessante som har skjedd innen sms-tjenester den siste tiden er som alle vet Ask Adam. Stadig flere utleverende beskrivelser av personer, og stadig mindre morsomme og idotiske fakta. Men hvem står bak? En gjeng lollende googlere i Mjømna i Gulen kommune, som de selv svarer om du spør?

Ryktene sier imidlertid at det er en skarrende A-lags-artist og vår egen nye internett-sexspaltist som er hjernen bak hele.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

8

3/2012

I denne utgaven av NATT&DAG har vi jobbet med tema Arv&Miljø. Ja, du leste rett. Vi henger bare sånn cirka to år etter Hjernevask, men vi tenkte det var verdt å gi temaet et forsøk med nye briller.

Vi starter avisa med å introdusere vår første «Hva er?»-spalte på side 12. Denne spalten skal hver gang introdusere leseren for månedens tema. I denne utgaven har redaktøren i Bergen intervjuet en fengselsprest med den enkle og komplekse problemstillingen: Hva er arv? Og for å holde det ekte, er presten faren hans.

Videre møter vi Vebjørn Enger, en vanlig 15-åring fra Randaberg som ble kasta inn et skuespillermiljø for å forvalte Tore Renbergs romanfigur, Jarle Klepp, i filmatisering nummer tre om han som, du vet, ender opp med å elske Yngve. Intervjuet med han finner du på side 42.

Utgangspunktet om å utforske problemstillingen Arv versus Miljø brakte oss så til tanken om at det i grunn er metaforisk beslektet med Innside versus Utside, og videre til «hva er vel da mer relevant enn å bli bedre kjent med hovedstadens deiligste, mest utilgjengelige og når sant

1

skal sies eneste showgirls, VIVA performance couture» (side 27).

Helt logisk resonnement, spør du oss.

Den siste måneden har du sikkert også fått med deg overskrifter fra Malmø om drapsbølger og fortettede forsteder. Vi dro dit for å se hva greia egentlig er.

For å se byen fra innsiden om du vil. Så da ringte vi Timbuktu, som hadde sine formative år i nettopp Malmø og der la grunnlaget for en lang musikkarriere. Deretter kroket vi ham opp med en lokal fotograf og en norsk penn med doktorgrad i byutvikling. Resultatet kan du lese på side 21.

«Som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud kan by på», skriver Aksel Kielland i kommentaren Class Actin’ på side 39. Det som kunne vært et noe forutsigbart hjertesukk over dagens klassebarrierer og nydynastismen i NRK og norsk kulturliv forøvrig, kan imidlertid også leses som et forsvar for de samme mekanismene. Har kanskje ikke skuespillerbarnet alle mulige forutsetninger for selv å bli en fremragende medarbeider ved teatret? Er kanskje ikke Øivind Vogt (Tweet4Tweet) i en gunstig posisjon for å skrive om Humor-Norge – all den tid han har gått i sin fars fotspor (vel, sort of)? Den artikkelen finner du på side 16-18.

Den kanskje viktigste arven vi har overtatt fra tidligere redaksjoner i NATT&DAG gjennom snart 25 år, er kjærligheten for bykultur. Og ettersom klubbkulturtilhengere har like høy status som mokkamenn, mener vi det er på tide med noen sannhetens ord om stengte kraner, utkastingskurs og en idiotisk debatt om en rapport uten nye svar. Kall oss gjerne miljøskada. Vi kaller det løgn og feil fokus på side 43-44 (www.nattogdag.no/Oslo).

Christian Forsberg Sjefredaktør

Skjønnheten & Dyret AKA Kjendisflørt Under Bordet mangler snart bare rekkehus (med persiske tepper) og Volvo (med skiboks)...

Månedens snus: RADICAL RED TEKST EMMA CLARE I disse skamløse promoteringstider vi lever i, benytter vi anledningen til å introdusere en ny, spicy snus som red. assen satt og suttet på i sofaen inne på det nikotinsugne kontorlokalet vårt. Hennes nye leppevenn viste seg å være en ”xtra strong” (legg merke til MSN-forkortelsen) porsjonssnus og markedets første med CHILI-smak(!) som går under det urbane navnet Radical Red. Har det blitt rad å snuse?

Vi spurte leder for Rød Ungdom, Iver Aastebøl: Iver: Klart det. Det er et opprør mot det etablerte, som er

1

å røyke. Og ikke minst et opprør mot sunnhetstyranniet som prakker på oss lavkarbo, yoga, spinning til technomusikk og vonde grønnsaker.

N&D: Hvordan spotte en ”rad” person?

Iver: Raddisene er ikke så uniformerte som før, så det er ikke så lett lenger. Før var palestinaskjerf et sikkert tegn, nå er det bare et tegn på at man prøvde å følge moten i 2008. Men du blir fortsatt avslørt om du hopper over VG i avisbunken og heller leser Klassekampen på kafe.

Tone Damli gikk med palestinaskjerf i 2008, hvis du trenger et eksempel.

Microsoft University ogog jobb.

Microsoft University gir deg deg betalt betaltopplæring, opplæring,sertifisering sertifisering jobb.

Våre Våre partnere partneresøker søker70 70nye nyemedarbeidere medarbeidere innen utvikling, utvikling,rådgivning rådgivningog ogsalg. salg.

Søk ii dag, dag,så såkan kandu dusikre sikredeg deg jobben jobben allerede allerede nå:nå: www.microsoft.no/university www.microsoft.no/university

Søknadsfrist: 15. mars 20122012 Søknadsfrist: 1. mars

1 søknad søknad==17 17potensielle potensiellejobbtilbud! jobbtilbud!

TIDENS ÅND

5 I BAGGEN:

POLITISK SEXSKANDALE VOLDTEKT I VÅRT LILLE LAND Så rart at mennesker med sans for politikk (les: makt) også har en greie for voldtekt (les: makt).

1 1

Tommy Tirsdag vant vår pris for årets klubb. Hva passer da bedre enn å la Kenny Bong og Tommy Tee himself plukke fem låter for mars?

1

HUMANOIA I en tid da det virker som Norge helst vil kvitte seg meg hele humaniora, grunnlaget for alle kule ideer og tenkning, fordi det ikke gir umiddelbar ””””samfunnsnytte””” og “””””målbar avkastning””””, velger vi å heve blikket og se de større linjene. Debattene som går skjønner vi ikke stort av - “trenger vi VIRKELIG teatervitenskap når vi allerede har biologi og samfunnsvitenskap, vi som bare fostret Ibsen a.k.a en av verdens største teatermenn?” - men det lagt til side, kanskje alt dette er en bra ting? Alle med intellekt og talent blir nødt til å komme seg til utlandet. Og var ikke nordmenn strengt tatt best da de måtte til kontinentet for å utdanne seg? Alle de store innen akademia, litteratur, kunst og teater på 1800- og 1900-tallet hadde gått på skole i Danmark, Tyskland, og Frankrike alle sammen. Og vi har vel aldri blitt like gode siden. Sorry ass Ola Nordmann og Tora Aasland, vi stikker.

Young Jeezy Feat. Jay - Z & Andre 3000 I Do

TRENDHORER Jenter som ikke praktiserer verdens eldste yrke har begynt å redefinere horebegrepet til å betegne noe «kult» og «attraktivt», og liker å kalle seg selv det og være det. Horete oppførsel er for så vidt ikke noe nytt under solen, men å fronte det som en trendy hedersbetegnelse har vi ikke sett så mye av før som nå. Er dette progressive saker, en liten språklig kjønnskamp fra grasrota? Eller bare mange pene jentehoder kjørt langt ned i sanden i historieløshetens, immanensens (ikke mensen!) og blindhet for alle kjønnslige strukturers navn? Noe for deg å fundere over nå som kvinnedagen nærmer seg.

Vi grubler mens vi sitter foran dataskjermen og sikler på bildene.

Son of Light feat Pumba, Jesse Jones & Verk Hyp- Notic Remix

2 1

3 1

GUTTEHAREM Hva skal man si. Vi observerer at haremsbukser i forskjellige varianter, inkludert nyvinningen haremsshorts, kan bli en stor greie for menn/gutter fremover.

Motedikatorene har talt. Vi skjønner at intensjonen er å oppnå en slags innlevd, bereist Cast Awaymøter-Dash Snow-slækkerlook.

Vi er imidlertid redde for at hver gang vi stikker på butikkfest for å pimpe gratis vin denne våren ender vi med å stirre på en gjeng trendnissealaddiner som ser ut som de ikke klarer å gå på do på egenhånd. Få kler hatt. Enda færre kler bleiebukser.

4 1

(Def Jam Records)

– Anthem på halvt tempo, pompøst og voksent på en gang.

Vi venter på det første Tommy Tirsdag frieriet, og hinter heavy med denna.

1 1

(Tee Productions)

– Slept on remiks laga for klubben og en av de få norske låtene som har fått tung rotasjon på Tommy Tirsdag.

Bang bang!

1 2

Nu Shooz I Can’t Wait (Atlantic Records)

– En gammel 80-tallsfavoritt som rommer alt vi elsker med 80tallet. Fantastisk synthbass, banebrytende vokalsampling og superclaps med superklang. Trenger ikke mer da.

1 3

Fred The Godson feat Pusha T Dows Fly (CDR)

UTROSKAP Apropos løs oppførsel. Det er allment kjent at Norge er i verdenstoppen når det kommer til one night stands. Men nå begynner vi jammen å observere sør-kontinentalske tendenser i utroskap også. Du vet, når du har hovedkjæresten, og så har du alle de andre små elskerinnusene og elskeranusene ved siden av. Men alle disse småkjæresteholderne burde kanskje bli påminnet forskjellen mellom emosjonell og fysisk utroskap, og at det alltid byr på stress og mindfuck å være forelsket i to eller flere på en gang. Kanskje ikke så dumt å gå tilbake til enkvelderne med Lill-Jeanette fra Lørenskog og Alphonso fra Magaluf?

5 1

konkurranse

– Den flotte, mørke, 80 talls følelsen med et snev av Prince og tre snev New York i crack rus. Fred the Godson er kanskje ikke nye Biggie, men faen ikke langt unna. Pusha T gjør bra figur også, gud bedre.

1 4

kompani orheim: gratis Vi har smiska oss til gratisbilletter fra SF Kino, og det betyr at du kan ta med en date på Kompani Orheim helt uten at det går utover Cheap Monday-budsjettet. Forsidegutt Vebjørn Enger spiller Jarle Orheim, han som etter hvert blir Jarle Klepp og forelska i Yngve.

Kompani Orheim er den tredje filmen i rekken som er basert på Tore Renbergs romanserie.

Filmen forteller historien om tenåringen Jarle og en familie som sliter med både livsløgn og alkohol. Jarle finner tilflukt i The Smiths og The Cure, mens kompisen Helge Ombo dytter Jarle inn i politisk aktivisme, øl

og sigg. Den selvdestruerende familien har dessuten gitt ham et dårlig utgangspunkt for å møte jenter med palestinaskjerf-fetisj.

For å bli en av fem stykker som vinner to billetter må du svare på fem spørsmål, og sende svaret til konkurranse@nattogdag.no 1. Hvem spiller Jarle i filmen?

2. Hvem har skrevet boka?

3. Hvem spilte Helge Ombo i «Mannen som elsket Yngve?»

4. Hva er den beste skiva til The Smiths?

5. Har du lest boka?

N.O.R.E feat 2 Chainz & Slim the Mobster Scared Money Remix (Conglomerate Records)

– Partystarter.

N.O.R.E har laget slike i minst 10 år, og vi er bare glad for at han fortsetter med akkurat det. Bonus for flotte gjester på remiksen. Originalen funker forsåidt også veldig bra.

1 5

ORDSTOPP Bare så det er klart, vi liker egentlig ordspill. Men når det som nå blir så hyppig og så massivt med ordspill som spiller på sammenhenger som ikke har noe med hverandre å gjøre og i seg selv ikke har interessant humoristisk verdi, blir vi både svimle fordi hjernen stadig må justere seg til de vilkårlig sammenslengte metaforiske nivåene, og veldig lei. Ordspill kun for ordspillets skyld er ikke så veldig morsomt. Det må gjerne stå noe mer på spill. Hørte du det TWITTER?

6 1

MARS-DRINK

BETALING? NEI TAKK! Overhørt i Oslo: «Jeg tjener ikke penger på det jeg lager. Det er kred.»

7 1

TELEFONSKREKK Aldri før har det vært mer summetone. Om det er kombinasjonen kulde/mørke som trigger angsten for å snakke gjennom telefonen, vet vi ikke. Eventuelt mangelen på paranoiafri medisinsk weed her til lands. Folk sender milevis med sms, men takler ikke tlf.

8 1

JENTEFORSVARSKURS=TRØBBEL Først måtte administrerende direktør Bente Mikkelsen i Helse sør-øst droppe det omstridte NATO-kurset, så var det Audun Lysbakken sin tur til å brenne seg. Stikk i strid med alle anbefalinger, satte han penger rett inn på «kurs-kontoen» til sine gamle venner i SU. Bente fikk ingen tur til Roma, og Audun måtte droppe den planlagte New York-turen for å bli hjemme å rydde opp.

9 1

Boblere: «Jeg vil bli kjendis men ikke gjøre noen ting», ekte kjærlighet døde på 90-tallet, jazzen lever!, Sam Dunn, facerape på gamlemåten, imploderende setninger.

10

3/2012

Kahlúa Espresso Martini 2 cl ABSOLUT Vodka (Tips! Prøv med ABSOLUT Vanilia) 2 cl Kahlúa 2 cl Espresso Noen dråper sukkerlake Fremgangsmåte Shakes og dobbeltsiles Glass Cocktail Garnityr Espressobønner (valgfritt) Is Isbiter i shaker

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00.

Melkebaren ........................... (0,4) 33,-

Gnu ..........................................

(0,4)

63,-

Alyana ....................................

(0,4)

49,-

Bar Bache ..............................

(0,4)

63,-

PIRen .......................................

(0,4)

52,-

Tango ....................................

(0,35)

64,-

folken ....................................

(0,4)

48,-

23+25 ......................................

(0,35)

64,-

Korvetten .............................

(0,4)

55,-

Harry Pepper ........................ (0,4) 64,-

Viking Pub .............................

(0,5)

55,-

Broremann Bar ...................

(0,33)

58,-

Holmen Bar ............................ (0,4) 64,-

Sky Club .................................

(0,4)

59,-

Dickens ................................... (0,4) 64,-

Rush ........................................

(0,4)

59,-

Megleren Øl&Vinstue ........

(0,4)

66,-

Stuen Bøker .........................

(0,4)

61,-

Taket ......................................

(0,33)

66,-

Emilio’s Tapas Bar ..............

(0,4)

62,-

Kontoret Bar ........................ (0,4) 66,-

Delhi .......................................

(0,4)

62,-

The Irish Don Lyne ..............

Cementen ..............................

(0,4)

63,-

Bilbao ...................................... (0,4) 66,-

CC .............................................

(0,4)

63,-

Timbuktu Bar .......................

Martinique ...........................

(0,4)

63,-

beverly .................................

Helt Rått ..............................

(0,4)

(0,4)

(0,4) (0,4)

64,-

66,72,-

58 ,-

BODONI

Hvem skal...

Hvem skal lære fremtidens forfattere å skrive?

Hvem skal skape respekt på tvers av generasjoner og kulturer?

Hvem skal formidle gode verdier og stå opp for rettferdighet?

Hvem skal gi små barn muligheten til å bli store mennesker?

– du.

Søk studieplass innen 15. april. www.nla.no

INTERKULTURELL FORSTÅELSE • PEDAGOGIKK • GRUNNSKOLELÆRER • FØRSKOLELÆRER • KRISTENDOM/TEOLOGI • KRISTENDOM OG IDRETT • EX.PHIL/EX.FAC

Foto: istockphoto

På Kystbussen Kystbussenerer det På det haPPyhour hour haPPy fra framandag mandagtil tiltorsdag! torsdag!

Studenter som bestiller på kystbussen.no betaler kun kr 130 for strekningen Haugesund–Stavanger.

Topp moderne busser med høy komfort, gratis internett, strømuttak og WC om bord. Ingen andre kjører så ofte som oss, og vi har plassgaranti på alle avganger. Rutetider og de billigste billettene finner du på kystbussen.no

HVA ER ARV?

Stopp pressen: Mennesket er ikke fritt. Det er en skapning som arver.

Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Marius Pålerud

– Arvesynd er den syndige – eller uhellige – tilstanden som mennesket fødes inn i, sier Kjell A. Nyhus, fengselsprest i Hamar fengsel og Ilseng fengsel.

– Navnet viser til den første synd, Adam og Evas syndefall, som alle deres etterkommere har arvet. Den er skissert av Paulus i Romerbrevet og utviklet videre av oldtidens kirkelærere.

På latin heter det peccatum originale, som kan oversettes med «ursynden» eller den «opprinnelige synd». På engelsk kaller de det original sin. Er ikke det et mye bedre navn? Det virker i hvert fall som om det plasserer syndefallet der det hører hjemme – hos Adam som spiser det eplet. Hvorfor skal jeg arve eller stå til rette for hans forbrytelse?

– Altså, det kirkelige og teologiske begrepet «arvesynd» er et forsøk på å forklare det som ikke kan forklares. Nemlig ondskapen.

Det onde har fulgt mennesket som en skygge fra dag én, men er likevel ikke å forstå som vår natur. «Arvesynd» betyr at alle mennesker

arver en slags «infeksjon», en fremmedgjørende kraft som er hinsides psykologi og sosial mistilpasning. I denne sammenhengen betyr arv altså det vi har felles, slik som i kulturarv, det vi har overtatt fra generasjonene før oss.

Vi kan også kalle det «fellesskapsynd», om du vil. Når jeg tenker meg om, er kanskje det et bedre ord.

Nok semantikk! Mitt spørsmål står ubesvart: Hvorfor er jeg nødt til å betale omkostningene for Adams synder?

– «Fellesskapssynd» får fram at mennesket best kan forstås som del av et fellesskap på tvers av tider og verdenshav. Som det heter: «No man is an island.» Vi hører sammen i et skjebnefellesskap. Om Adam og Eva er stammen, er vi greinene. Det som skjer i stammen, skjer også i greinene. Vi gjør som dem. Vi er Adam og Evas arvinger enten du liker det eller ei. Det innebærer at vi må være med og ta regningen. Adam er dessuten hebraisk for nettopp «menneske». Dostovjevskij har skjønt det når han i Brødrene Karamasov lar den russiske munken Sosima si: «Det finnes bare én redning: Å gjøre seg selv ansvarlig for alle menneskers synder. Min venn, så fort du

Sosial arv er en enorm kraft. Det er kanskje det viktigste jeg har lært etter fem år i fengsel.”

12

3/2012

oppriktig har gjort deg ansvarlig for alt og for alle, ser du med en gang at det faktisk er så, og at du virkelig er skyldig for alt og alle.»

Vi skal inn bak murene. Du snakker med fanger og vanekriminelle hver dag. Er de også i en posisjon de har … ja, arvet?

– Sosial arv er en enorm kraft. Det er kanskje det viktigste jeg har lært etter fem år som fengselsprest. Kriminelle løpebaner er ofte noe som arves, og mange av dem som sitter inne, kan vise til opplevelser i barndommen som gjør at utfallet virker veldig gitt. Jeg mener at de vellykkedes forestilling om det frie, uavhengige og selvtilstrekkelige menneske er en farlig idé som fremmer individualisme og forakt for de svake. Denne arrogansen er forresten også et uttrykk for arvesyndens universalitet. Ingen slipper unna. Arroganse er ikke mindre «kriminelt» enn å stjele tobakk på bensinstasjonen.

Vel, lykke til med det! Kameraer overalt, jo!

Enten det gjelder arvesynd eller sosial arv: Er ikke dette bare andre ord for ansvarsfraskrivelse? Det var ikke meg. Det var Adam!

– Nei, jeg er helt uenig. Det er en innsikt som holder fast en dyp menneskelig erfaring: at mennesket hører til og blir til i et fellesskap.

Arvesynd betyr ikke at den enkeltes ansvar smuldrer, men at vår livsførsel avslører oss både som gjerningsmenn og som ofre. Begge deler. Det betyr at vi skal tiltales som ansvarlige, men også som mennesker som trenger medfølelse. Begge deler.

Er det hit du vil? At mennesket er mye mer arvelig belastet enn det vi kanskje er klar over, eller synes komfortable med å innrømme?

– Læren om arvesynd bryter radikalt med tanken om det frie mennesket som skaper seg selv. Vår frihet er svært betinget. «Tenk positivt og du blir rik, lykkelig og frisk», er i beste fall en liten delsannhet, og kan dessuten virke krenkende på de fattige og lidende. Arvesynden har også den funksjonen at den beskytter oss mot alle slags menneskelige utopier.

Verken politisk eller på individnivå er det mulig å skape et paradis – her. Dette er ikke pessimisme, men dyrekjøpt realisme. Vi har arvet og er delaktige i menneskehetens feilbarlighet.

Ordbokdefinisjonen arv -en (norr. arfr) 1. noe som er eller kan bli arvet farsa-, morsa- / skifte a-en etter faren / få, ta i a- / han etterlot seg en stor a- / overta a- og gjeld / gå i a- være arvelig / eiendommen gikk i a- til sønnen / en åndelig a- / a-en fra fedrene / løfte, ta opp a-en etter en fortsette i ens fotspor 2. biologien: egenskap eller særtrekk som er eller kan bli nedarvet det lyse håret er en a- fra faren / a- og miljø 3. det å arve erverve ved a-

“Jeg er ikke så begeisteret for monarkiet, men jeg elsker å reise som en prinsesse”

fra

Ny luksuriøs ekspressbuss

249,-

Stavanger – Haugesund – Bergen

Ruten kjøres daglig med de mest komfortable ekspressbussene du noen gang har kjørt. Hør bare: Det er kun tre seter i bredden.

Setene er i skinn, det er god seteavstand og du kan lene stolryggen bakover. Ønsker du å arbeide, har alle plassene arbeidsbord, strømuttak og det er fri tilgang til trådløst internett. Selvsagt er det airconditioning og wc om bord. I tillegg har vi få stopp, det gjør at vi kun bruker fem timer på hele strekningen. Ruten har disse hovedstoppestedene: Sandnes/Stavanger, Haugesund, Leirvik og Bergen. Billetter kjøpes på nettet. Er du tidlig ute, får du billetter én vei fra kr 249!

bus4you.no

Årets Borealisfestival finner seg ikke i det lenger.

Tekst Kamilla Rønnestad Foto Vegard Fimland Det er ikke så nøye med hestehov og løvetann. Bergens fineste vårtegn i min bok er Borealisfestivalen. En gang i mars kommer den, år etter år, med lovnad om opplevelser du ikke har sett eller hørt maken til. Og i motsetning til vårværet, skuffer ikke Borealis – det er alltid fantastisk. Litt rart, kanskje, men fantastisk. Årets festival har valgt temaet Protest. Midt i festivalforberedelsene tok Borealis’ kunstneriske leder, Alwynne Pritchard, en liten pause for å snakke litt om samtidsmusikk, protesttog og strikking.

Protest, du! Fortell, hvorfor har dere valgt dette som tema for årets festival?

– Som veldig mange andre fulgte jeg med på utviklingen av den arabiske våren, selv om jeg jo ikke var personlig involvert på noen måte. Opptøyene i Storbritannia i sommer, derimot, føltes veldig nært, ettersom jeg selv kommer derfra. Jeg tenkte, her skal jeg lage en musikkfestival i et av verdens mest velstående land, mens store deler av verden, inkludert mitt eget hjemland, har enorme problemer og er preget av store protester.

Det gikk opp for meg at «protest» kunne være et interessant tema å utforske gjennom festivalen. Man trenger ikke begrense det til noe politisk. Det å protestere kan bety så mange, mange ting. Man kan protestere for sin kjærlighet gjennom et dikt, for eksempel.

Det å protestere har alltid vært relevant for musikere og kunstnere. Dessuten synes jeg også temaet har relevans nasjonalt: Norge er jo et veldig stabilt sted, med gode støtteordninger til kunst og så videre. Det er så mye 14

3/2012

her som er bra. Men ting forblir ikke bra med mindre man forblir engasjerte.

Det er utvilsomt et veldig aktuelt tema å velge seg. TIME Magazine kåret jo dessuten «The Protester» til årets person i 2011 …

– Haha, det stemmer! Vi var fornøyde med det! … og når man ser på tidligere års tema, som «Tripping» og «Georg og løven» skiller jo dette seg tydelig ut som noe mer dagsaktuelt. Har dere satt dere fore å være en mer dagsaktuell festival i år?

– Ja, jeg håper den vil være mer pertinent. Jeg tror det. Protest føles relevant i dagens situasjon, både på et globalt, lokalt og personlig nivå.

På hvilke måter speiles «protest» i årets program, da?

– På mange måter! Ta åpningskvelden, for eksempel, da har vi et stykke av den italienske komponisten og kommunisten Luigi Nono, La Fabbrica Illuminata. Stykket ble laget for å settes opp i en fabrikk, benytter seg av fabrikk-lyder og tekster av fabrikkarbeidere, og er en protest mot dårlige arbeidsforhold.

Et annet eksempel er Nicolas A. Hubers Harakiri, som trass i å også være veldig venstrevridd, er en protest mot kunst; en protest mot ideer om estetisk skjønnhet. Et tredje eksempel er Morten Traaviks performance, This machine kills marxists (en del av Fredrik Saroeas Occupy Landmark-kveld), hvor han skal lese en tekst som er en slags protest imot de forutsigbare, venstrevridde standpunktene mange kunstnere tar. En mer høyreorientert politisk protest, altså. På programmet finner vi til og med en protest mot døden! Så å si alt som skjer på festivalen er på en eller annen måte knyttet opp til temaet.

Det er viktig å være bevisst på hvor lat man kan bli i et ekstremt velsmurt kapitalistisk system.”

Borealis er i hovedsak en festival for samtidsmusikk. For utenforstående kan samtidsmusikk gjerne virke som en protest i seg selv, en protest imot normene som råder i konvensjonell musikk, ja?

– Det er definitivt mange kunstnere som ser det slik også. Hm, interessant spørsmål, som det er vanskelig å svare på. Jo vanskeligere det er å engasjere seg i en lyd, jo mer tvinges man til å gå inn i den på lydens premisser. Jo enklere eller jo mer fysisk musikk er, jo mer kan vi engasjere oss i den tribally, sammen med vennene våre, og jo mindre må vi engasjere oss i den intellektuelt. Så man kan si at, ja, om musikk er veldig vanskelig å forstå, om den ikke engasjerer oss fysisk, om vi på mange måter ikke liker den, er den en protest. Men problemet, slik jeg ser det, er at det da kan ende opp med å bli en fullstendig ubrukelig protest. Lytteren kan jo bare skru av, tenke at «det der gidder jeg ikke høre på».

Så hvorfor ikke gjøre det på en annen måte, om du virkelig vil protestere? Min påstand er at man kan gjøre det på begge måter. Gjør det på alle måter.

Hva med årets merch – strikk-ditt-egetBorealis-pannebånd og donér-en-gammel-tskjorte – er det også en slags protest?

– Ja, det ville blitt veldig tullete å ha en festival som i så stor grad handler om bevisstgjøring, for så å gå og trykke opp x antall t-skjorter. Vi bestemte oss heller for å engasjere oss på så mange nivåer som

mulig, ved å be folk donere gamle t-skjorter og bli med på silketrykking, samt å legge ut strikkemønster til Borealis-pannebånd. Det er viktig å være bevisst på hvor late man kan bli i et ekstremt velsmurt kapitalistisk system.

Da jeg så bildene på Facebook av strikk-ditteget-pannebånd minnet det meg forresten litt om Kate Pendrys Revolutionary Knitting Club. Det var jo også en slags protest. Det er vel kun tilfeldig, eller har dere latt dere inspirere av prosjektet hennes?

– Haha, der sier du noe! Det hadde jeg ikke tenkt over, det var helt tilfeldig.

Hva med deg selv, hva har du protestert imot?

– På 80-tallet var jeg medlem i CND (Campaign for Nuclear Disarmment) hjemme i Bristol, og deltok i store protesttog. Og i 2003 var jeg med å demonstrere mot Storbritannias deltakelse i Irak-krigen – vi var en million mennesker som møtte opp for å protestere i London den dagen. Men hovedsakelig engasjerer jeg meg gjennom å drive denne festivalen. Jeg prøver å få folk til å skjønne at musikk er så mye mer enn bare et soundtrack of your life. Det i og for seg helt fint, det, men det er utrolig passivt! Musikk er også kodete tanker og ideer, og kan være en måte å engasjere seg i kritisk tenkning om seg selv og om verden.

Borealisfestivalen arrangeres 14.–18. mars. www.borealisfestival.no

Calling All Change Makers!

Berghs School of Communication was voted world’s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation.

Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media.

The second year of the program is an optional year devoted to an advanced internship. Successful students accepted into the second year spend up to a year at one of the world’s best agencies.

Berghs is now recruiting students from all corners of the world! For more information, please visit berghs.se.

Timbuktu i Rosengård, der han hadde sin første spillejobb. For cirka tjue år siden. «Det er jo ikke farlig å dra til Rosengård og ta en kaffe, men skal jeg være ærlig, så er det ikke så ofte jeg har gjort det. Ofte når jeg kommer hit er det med min far, som er mye på jobb her ute. Og han drar hit bare for å si hei til folk.»

Gatelangs med Timbuktu: Tre bydeler og et forsøk på å forstå Malmø.

Tekst Ståle Holgersen Foto Linus Höök Malmöööö

Du blir aldrig New York och Paris

Men du är min «Malmö», fra Sagolandet (2011)

Hva er det med Malmø? Malmø er igjen i nyhetene. Folk stikkes ned på gaten og byens kriminalitet er tema i den svenske riksdagen.

Dersom du skal henge med i samtalen rundt landets watercoolere, må du (1) enten ha lest selvbiografien til byens aller største sønn, Zlatan Ibrahimovic´. Eller (2) følge med på tv-serien Broen, som følger et kriminaldrama i vekselsvis København og Malmø. Helst bør du være oppdatert på begge deler. Og sannelig, tror du ikke også byens nest største sønn, Timbuktu slipper samleskive nettopp i disse dager? (Omtrent på samme tid som han anklager vår folkekjære Frode Øverli for

rasisme). Hva med å slå det sammen? I én malmtung bydelsvandring. Vi lot Timbuktu, eller Jason Diakité som han egentlig heter, lede oss ut i Malmøs irrganger. Sammen kan vi kanskje bli litt klokere.

Fortellinger om en by Da industrien forlot Malmø, stod byen igjen som en konkurstruet, deprimert og nedlagt industriby. På 2000-tallet begynte imidlertid Malmø å endre seg radikalt, og fremstår i dag som et typeeksempel på en postindustriell by. Den delte byen har produsert to parallelle historier. Den ene er suksesshistorien, med ny Høyskole, bro til Danmark, vågal arkitektur og omstrukturert næringsliv. Byen har fått utallige priser for sin «snuoperasjon» fra ødelagt industriby til en blomstrende by for småbedrifter, kreative entreprenører, miljøvennlig arkitektur og nytenkning.

Den andre historien handler om arbeidsledighet, segregering på boligmarkedet, ghetto,

For mange er det mer nærliggende å reise på ferie til Tyrkia, enn å dra til Rosengård.” kriminalitet, en massemorder som gikk løs høsten 2010, og regelrette krigsoppgjør mellom rivaliserende gjenger. I den senere tiden har den andre fortellingen dominert. Broen til Danmark – Øresundforbindelsen som ble opprettet i 2000 – ble kanskje en åpning til Europa, men gjorde også Malmø til et trafikknutepunkt for lyssky virksomhet i europeisk storskala.

Malmø har blitt omtalt som et skandinavisk Liverpool, to skitne havnebyer med problemer, distinkte dialekter og stolte fotballag. «Jeg pleier å kalle Malmø for Sveriges Marseille», sier Jason. Begge er havnebyer med stor arabisk befolkning; harde, nådeløse

byer, men med mye energi. Jasons far sier at Malmø på 2000-tallet minner ham om sin egen oppvekst i New York på 1970-tallet: mye crime, mye narkotika … og mye musikk.

Dette er bakteppet når vi møter Jason på Centralstasjonen. Han ser fornøyd ut. Og sliten. I løpet av de siste tre dagene har han vunnet én Grammy og tre priser på Kingsizegallaen (svensk hiphop-pris, red. anm.). Vi skal besøke tre bydeler. Fotografen sitter i førersetet, skribenten noterer i baksetet, mens Jason inntar shotgun-posisjonen foran. Vi kjører en såkalt sossekontainer. «Sosse» betyr sosialdemokrat, «kontainer» er kontainer. Andre vil nok kalle denne bilen en Volvo Kombi 945.

3/2012

17

Timbuktu i Herrgården. Her gikk det norske selskapet Acta inn for å spekulere og tjene penger på slumboliger. Selskapet er forøvrig eid av de samme folkene som har brukt millioner av kroner i et forsøk på å føre Randaberg Idrettsklubb til toppen av norsk fotball.

Timbuktu foran Region Skåne sitt nye hovedkvarter i Västra Hamnen.

Tegnet av det norske arkitektbyrået Kari Nissen Brodtkorb. I bakgrunnen skimtes Turning Torso.

Det var kakerlakker overalt. Han hadde ikke sett noe så ille siden Harlem på 60-tallet.”

og østover) i byen. Krumtappen i boligutstillingen, det spektakulære Turning Torso, sto ferdig først i 2005. Det er Nordens høyeste skyskraper og Europas nest høyeste bolighus.

– Jeg var motstander av Turning Torso og hele boligutstillingen generelt, sier Jason.

– Som så mange andre, trodde jeg at området bare skulle bli for de rike.

Västra Hamnen ble også slik som han fryktet. Et område forbeholdt velbemidlede hvite svensker og dansker som ganske snart begynte å ytre ønsker om inngjerdinger og porter. Likevel finnes det også positive ringvirkninger, medgir Jason:

– Om sommeren kommer jo også folk fra hele byen hit. Kids fra Rosengård kommer og bader, skatere kommer til skateparken, og man har de mer venstreorienterte studentene på høyskolen. Så lenge man ikke gjør som i Sør-Afrika eller USA og setter opp gjerder og ansetter vakter for å holde vanlige folk borte, så vil denne bydelen alltid være hele Malmø sin bydel.

Västra Hamnen er utstillingsvinduet til suksesshistorien om Malmø. Området er verdenskjent for sin miljøvennlige arkitektur og byplanlegging. Mer enn ti tusen arkitekter, byplanleggere og byutviklere kommer hvert år på besøk. Herfra kan man se broen til Danmark og for to år siden åpnet Region Skåne sitt nye hovedkvarter, tegnet av det norske arkitektbyrået Kari Nissen Brodtkorb.

Hjemme Første stopp på ruten er Västra Hamnen, et tidligere industriområde som ble forvandlet til boligområde for de med penger. Deretter går ferden til den beryktede forstaden Rosengård.

Tredje stopp er Möllevången, eller Møllan, et gammelt arbeiderklasseområdet under stadig utvikling, hvor alle typer kulturer og folk møtes. Det er på Møllan at Jason hadde sine formative år, det er her han «ble voksen» og det er her han, som han sier: «føler meg hjemme».

– Om du bare skal skrive om «gangsterkriminaliteten» i Malmø, bør du intervjue noen andre, sier han.

Selv er han egentlig oppvokst i universitetsbyen Lund, tolv-tretten minutter med tog nord for Malmø. Lund er alt Malmø ikke er: Ren og vakker, med dyre boligpriser, svære bokhyller og hvite stakittgjerder. Begge foreldrene til Jason er akademikere, faren er jurist og jobber med menneskerettigheter. Moren er lærer. Men det er ikke hele historien. Jo da, moren kommer fra en velstående familiebakgrunn, men faren vokste opp i ghettoen i New York.

– Mine foreldre kom jo hit fordi faren min ikke hadde råd til å studere på universitetene i USA, sier Jason.

– Her kunne de ta utdannelse gratis, studere på engelsk og ta så mange studiepoeng de bare ville per semester. Så min far har lest som en galning i 25 år.

18

3/2012

I dag er faren jurist med doktorgrad i film, han har også to andre mastergrader. På begynnelsen av 90-tallet begynte Jason å dra inn til Malmø for å gå på hiphop-klubber og treffe rappere. I Lund fantes ikke slikt. I begynnelsen var han litt redd for storbyen, men snart skjønte han at det ikke var noen vei utenom om han skulle komme i kontakt med likesinnede.

– Akkurat det var jo litt ironisk. Min far hadde dratt fra Harlem, for å komme bort fra akkurat det. Så skulle jeg søke meg tilbake til akkurat den subkulturen.

Jason smiler.

– Hadde jeg vokst opp i Harlem, hadde jeg sikkert blitt advokat, slik min far ville jeg skulle bli …

1.0: Västra Hamnen Malmø har en stolt industrihistorie. Byens skipsverft i Västra Hamnen produserte mest tonnasje i hele verden mellom 1952 og 1953, og verdens største kran ble bygd i byen i 1973. Alt det er borte nå. I 2001 sto i stedet en boligutstilling – kalt Bo01 – på samme område. Den skulle representere første steg inn i det «nye Malmø». Byen ønsket å tiltrekke seg folk med penger, som igjen skulle bidra med skattekroner og «entreprenørånd».

Tanken var at penger og ressurser deretter skulle dryppe nedover (eller snarere sørover

Jag har sett en och annan onsdag med ett och annat moln Har hört min inre röst skrika ta mig här ifrån För Malmö är så grått och jag har gått denna gatan Världen är så stor bara toppen jag har skrapat «Allsång på gränsen», fra Sagolandet (2011)

Utflyttingen Høsten 2011 flyttet Jason fra Malmø til Stockholm. Den utløsende faktoren var at kjæresten hans kom inn på studier i Stockholm, men han følte seg også klar for å dra. Jobben som musiker er lettere å gjøre fra Stockholm, forklarer han. Og det føltes riktig med nye omgivelser. Han begynner å fortelle en historie om et ran en sen natt i Malmø. Plutselig blander fotografen seg inn:

– Hei, var det sommeren 2009 på det hamburgerstedet Stippes?

Jason ser på fotografen.

– Ja, faen Linus, det var jo vi to som var der!

Plutselig har vi reunion og «husker du»-seanse i Volvoen. Det hele var visstnok udramatisk, men tydeligvis handlingsmettet nok til at det er verdt å snakke om tre år senere. Senere ble han ranet igjen, trolig av den samme mannen. Denne gangen mer aggressivt. Nå skulle han drepes og greier. NATT&DAG forsøker å skyte inn en musikkreferanse fra baksetet:

– Er det den samme episoden som du rapper om i «Malmö»?

Jason drar litt på det. Med ett sitter Timbuktu i forsetet og rapper live i den gamle Volvoen: Jag bor på Södra Förstadsgatan i underkant av kartan Jag ser det dagligen i staden i förbund med satan Folk känner igen mig, dom kommer upp å hälsar Dom flesta är snälla men vissa önskar mig sämre hälsa Unga killar som känner dom har nåt att bevisa Jag försöker resonera men dom vill inte begripa På min teve ser jag Skavlan som myser med Carl I. Hagen Det hela gör mig förbannad det vrider sig i magen

– Ehh, nei, sier Jason omsider.

– Det var ikke akkurat den episoden. Den teksten er mer generell.

På samme tid som Jason vurderte å flytte fra Malmø, kommer Sverigedemokratene inn i Riksdagen. De fikk 7,8 prosent av stemmene i Malmø og vokste seg svinsterke i Skåne. Dette var på den tiden Peter Malms – også kalt «Lasermannen 2» – skjøt tilfeldige personer med mørk hudfarge i byen.

– Folk ble jævla redde, sier Jason.

– Jeg tenkte mer og mer på å flytte.

Vi kjører videre, videre gjennom byen som var folkhemmets fremste utstillingsvindu i etterkrigstiden. Neste stopp: Rosengård.

2.0: Rosengård I Norge er det gjerne to fenomener som forbindes med Rosengård: Zlatan og ghetto.

Zlatan er Zlatan, men ghetto er ikke ghetto.

Hos sosiologen Loïc Wacquant innebærer ghetto blant annet etnisk homogenitet. I den forstand er Rosengård Nordens største anti-ghetto. Her bor folk fra absolutt alle deler av jordkloden. Rosengård har også en påfallende ung befolkning, hver tredje person er under 18 år.

– Jeg tror Rosengård vil overraske oss enormt i de kommende årene, sier Jason.

– Det kommer til å komme flere Zlataner. Det finnes en enorm livskraft her, og potensielt sett er det her fremtidens forfattere og politikere finnes. Dessverre får de kanskje ikke den oppmuntringen, utdannelsen og oppmerksomheten som trengs for at de skal lykkes. Det burde satses mer på skolen, men i stedet stenger man fritidsgårder i Rosengård. Jeg mener ikke at man skal satse på at alle skal bli entreprenører, men det må satses på en bra utdannelse til alle.

Historiene om Västra Hamnen og Rosengård blir alltid fortalt hver for seg. Det er enten fortellingen om den «ærgjerrige og innovative byen» eller fortellingen om «den fattige byen hemmet av sosial uro». Men historiene henger sammen: I kommuneplanen fra 2000 la Malmø kommune om sin næringspolitikk, nå skulle man satse på et nytt arbeidsliv. Man skulle tiltrekke seg godt utdannede, gjerne «kreative» mennesker, og man skulle satse på media. Høyskolen ble limet i det nye Malmø.

Hva i #!%!£ er det som får et oppegående menneske til å by 400 tusen over 2 takst på en 32 m stor leilighet!?

Det heter boligstyling. Og det er en av mange ting du lærer på Westerdals Eksponeringsdesign. Søknadsfrist er 15. april.

Opptaksprøvene finner du på westerdals.no

En stor andel av de som kom til byen var imidlertid ikke grafisk designere, men folk som flyktet fra krig og elendighet. Og for mange av dem står ikke universitetsutdannelse øverst på dagsorden. På den måten falt en veldig stor del av byens befolkning utenfor kommunens næringsstrategi. Folket som strømmet til passet ikke inn i byens selvbilde.

– For mange i Malmø er det mer nærliggende å reise på ferie til Tyrkia, enn å dra til Rosengård, sier Jason.

2.1: Herrgården Vi kjører gjennom Rosengård og svinger av mot Herrgården.

För det är inget sätt att leva Med bostadsmarknad segregerad När inkomstskillnaden separerar Försvinner viljan att integrera när till och med skolan blir uppdelad, och många personer isoleras «Nu», fra Alla vill till himlen men ingen vill dö (2005)

Herrgården er ett av ti områder i Rosengård.

Og her er det utvilsomt fattigdom. Området ble bygd for 3000 mennesker, nå bor det ifølge politiet mer enn 8000 her. Visste Jason at Herrgården var eid av norske kapitalister?

– Ja, det stemmer det. Min far jobbet som juridisk ombud for folk som har fått avslag på sin asylsøknad og som skal anke. Jeg husker en gang han hadde møtt en familie fra Somalia som bodde i Herrgården, og sa at det var det eneste stedet i Skandinavia hvor han hadde sett kakerlakker. Han hadde ikke sett noe så ille siden Harlem på 60-tallet.

På midten av 00-tallet kjøpte den norske kapitalforvalteren Acta flere bygninger i Herrgården. I 2009 hadde forfallet ført til så mange protester at kommunen så seg nødt til å kreve en tilstandsrapport om bygningene.

Det kom frem fortellinger om folk som lå med håndkle over ansiktet i sengen for å ikke blir forstyrret av kakerlakker mens de sov. Malmø var rystet, og norske hushaier ble ansett som selve problemet. Kan vi dermed si at det var de norske kapitalistene som kom med kakerlakkene til Malmø? Jason ser muligens for seg en uheldige overskrift, og trekker på det:

– Næh … nei. Nei, det kan man vel ikke si.

Men kanskje han burde sagt det. For dette er tilfellet: Bare meter bortenfor Herrgården står boliger som er eid og vedlikeholdt av Malmø kommune. Kontrastene er absurd store. På én side: godt vedlikeholdte boliger, på den andre: ren og skjær slum.

Vi står og ser på sosialt forfall. Det er ikke mye kjærlighet til husene her.

– Slik kan det går når regjeringen lar risiko-kapitalister starte skoler og ta hånd om de eldre, sier Jason.

– At man lar de som bare vil ha størst mulig profitt, og kanskje har minst samvittighet, ta hånd om skoler og gamle, er for meg ganske motsetningsfullt. Og at de eier slumboliger i Rosengård, er jo helt absurd.

Samtidig som norske kapitalister fikk ansvaret for forslummingen i svenske medier og hos lokalsamfunnet i Malmø, gikk 2009-valgkampen hjemme i Norge. Siv Jensen hevdet at det nå var gått så langt at Rosengård ble drevet etter Sharia-lover. Det er Jason som trekker frem episoden.

– Det interessante var jo at Siv Jensen ikke turte å komme hit personlig, når hun ble invitert av imamen i Rosengård. Hun sendte noen andre fra partiet, og når en av disse (Per Sandberg, red. anm.) mot slutten av dagen ble spurt om han fremdeles stod inne for det Siv Jensen hadde sagt, så svarte han bare at: «ja, det gjør jeg». Så sa han at intervjuet var slutt.

– Det handler om å nyansere bilder, sier Jason.

– Det er det jeg ønsker å gjøre. Rosengård er ikke sinnssykt. Det er også plassen jeg første gang ble booket til å gjøre en konsert.

Det er også veldig mange her som jobber steinhardt for å få endene til å møtes.

3.0: Møllan Møllan ligger plassert midt mellom Västra Hamnen og Rosengård. Vi står midt på Möllevångstorget, og ser rett på statuen Arbetets ära, en statue som viser arbeidere som holder byen oppe med sin kraft. Her bor det folk med alle mulige bakgrunner. I Malmø finnes folk fra 174 ulike land, og alle synes å være representert på Møllan, samtidig. Her møtes anarkister og hipstere, hippier og gamle, og unge og alt i mellom. Dette er gatene og folkene som har påvirket tekstene til Timbuktu i mer enn ti år.

– Her er jeg hjemme. Dette er ikke det regulerte Sverige. Det er ikke sånn som i Stockholm hvor en brus koster det samme i alle butikkene. Her går man ti meter for å kjøpe mat fra Iran, Vietnam, Laos. Skal du skal kjøpe sånne varer i Stockholm, må du reise gjennom hele byen.

Jason peker:

– Bak det huset der, på Södra Förstadsgatan, ligger leiligheten min. Det er den jeg rappa om i bilen.

Han peker igjen:

– Der, den kaffebaren, den med navnet Kaffebaren, den er perfekt å sitte alene og drikke kaffe på.

Dagen i forveien åpnet en filial i Subwaykjeden midt på Møllan. Vi står og ser på den gul-grønne logoen. Den passer ikke inn. På Møllan har man Bagdad Livs og Teheran Supermarket. Ikke McDonalds og Subway.

– Vi snakket om det allerede i 2001, sier Jason.

– Møllan kom til å bli gentrifisert og bli som Södermalm i Stockholm, med McDonalds og espresso overalt. Men det har liksom aldri helt blitt slik.

Altså, ikke før nå? Møllan har endret karakter de siste årene, og flere endringer vil komme. Det interessante er likevel hvor sakte gentrifiseringen har gått. En årsak til dette er nettopp kriminaliteten. Møllan oppleves fremdeles som skummel for mange. I lokalavisa står det om småbarnsforeldre som flytter fra området, fordi det føles for usikkert.

– Når det blir for reint, og for polert og nybygd som Västra Hamnen, da forsvinner også mye, mener Jason.

– Ta for eksempel Manhattan, det var jo et av de mest kreative stedene som jorden noensinne har skapt. I dag er det nesten bare rikfolk som bor der, og kommer det kanskje noe musikk derfra lenger? Det er fortsatt sentrum for mye av musikk-businessen, men kreativiteten, i alle fall når det gjelder hiphop, har jo flyttet til for eksempel Memphis, New Orleans og Atlanta. Der det fremdeles finnes skitt og konflikter som gjør at kunst kan vokse. Og nettopp det finnes i Malmø. Det er helt unikt for Norden i dag.

Jason viser til jazzen og bluesen.

– Der kan vi snakke om at kriminalitet og musikk gikk hand i hand. Min far er oppvokst rundt hjørnet for den legendariske jazzklubben Minton’s Playhouse i Harlem. Han fikk ikke lov til å gå dit av sin mamma, for der var det bare «drug-dealers, prositutes and musicians». Så de greiene der har hengt sammen så lenge noen kan huske.

Selvfølgelig skal det iverksettes tiltak for å minske kriminaliteten, men ofte blir det bare til at det skrapes på overflaten, mener Jason:

– Man roper på mer politi og hardere straffer, i stedet for å se på årsaken til at folk søker seg til kriminalitet.

Malmø trenger Møllan, mener Jason.

I den delte byen fungerer bydelen som en smeltedigel, en møteplass mellom overklasseområdene i nord og vest, og arbeiderklasseforstedene i øst og sør. En ytterligere gentrifisering av Møllan vil ikke bare være trist for livet på selve Møllan, men også isolere forstedene ytterligere.

– Nå er det Reinfeldt, Anders Borg og Carl Bilt som styrer Sverige, og det forandres stadig raskere mot å bli et fullblods kapitalistisk land. En fullblodig markedsøkonomi.

Det begynte jo allerede under sosialdemokratene, men salget av Sverige går enda raskere under borgerlig styre.

Krigstyper Dagen etter turen til Møllan leser vi at en kvinne ble knivdrept på åpen gate i Malmø.

Vi finner ut at vi må ha kjørt forbi akkurat der det skjedde bare en halvtime i forveien. Mordet var ikke et gjengoppgjør denne gangen, men av den klassiske sorten, et «norsk» drap, om du vil: En mann dreper en kvinne han har hatt et nært forhold til. Så hva skriver media? Om sjalusidrap? Om kjønnsstrukturer og menns vold mot kvinner? Nei, de går for Malmø-vinklingen. Som det står på forsiden: «Nytt drap i Malmø!».

Vi er ved veis ende. Jason har en middagsavtale med sin far, en mann vi har snakket overraskende mye om i løpet av dagen.

Vi går tilbake til bilen mens Jason prater og forteller anekdoter fra Møllan. Plutselig kommer to aktivister forbi og gir oss en flyer for «Israel Apartheid Week».

– Nå blir jeg sentimental her, sier Jason.

– Ikke glem å skrive at jeg elsker Malmø.

En dag kommer jeg garantert til å flytte tilbake til Møllan.

Reportasjeforfatteren, Ståle Holgersen er doktorgradsstipendiat i kultur og økonomisk geografi ved Universitetet i Lund rett utenfor Malmø.

Timbuktu Jason Michael Robinson Diakité er født 11. januar 1975 i Lund i Skåne. Han tok artistnavnet sitt fra stedet Timbuktu i Mali, hvor faren har røtter.

Faren er den anerkjente menneskerettsadvokaten og akademikeren Madubuko Diakité, som er oppvokst i Harlem, New York.

Timbuktu startet sin rappekarriere tidlig på 1990-tallet, og ble raskt populær på hiphopscenene i Malmø, Stockholm og København. På midten av 1990-tallet startet han gruppen Excel.

I 2000 lanserte han sitt første album. Han rapper på Skånsk, og har blant annet samarbeidet med OnklP og Susanne Sundfør. Han medvirker også på den ultimate festlåten om Malmö, «Vi drar till Malmö (Vem pra Bahia)», med Simone Moreno.

Diskografi T2: Kontrakultur (2000) W.D.M.D. (2002) The båtten is nådd (2003) Live! m/ damn! (2004) Alla vill till himlen men ingen vill dö (2005) Oberoendeframkallande (2007) Live i Grünerlökka (2008) En High 5 & 1 Falafel (2008) Sagolandet (2011) Pusselbitar (samlealbum 2012) Malmø Malmø vokste frem på 1200-tallet, og er Sveriges tredje største by med nesten 300 000 innbyggere. Byens tyske navn var Elbogen («albue») og viste til kystens bueform ved Limhamn. Tidligere betydde ordet malm også «grus».

Malmø hadde sin «storhetstid» i etterkrigstiden da de huset et av verdens største skipsverft. Fotballaget Malmø FF kom til finalen i Serievinnercupen i 1979, der de tapte 1-0 for Nottingham Forest. Byens store sønn i dag er også fotballspiller, Zlatan Ibrahimovic´.

Byens mest påfallende landemerke er Turning Torso, en av Europas høyeste boligblokker. Byen er ellers kjent for Europas beste falafel og fine forhold for sykkel.

Siv Jensen beskrev Rosengård i følgende ordlag på et landsstyremøte i Frp i 2009: [En bydel] «(…) hvor utrykningspersonell ikke tør å kjøre inn i enkelte bydeler, hvor sharialoven har overtatt fullstendig og hvor svensk lov er satt til side.

Det er hverdagen i Sverige, mine damer og herrer». Utspillet baserte seg på den 28 sider lange rapporten «Hot mot demokrati och värdegrund - en lägesbild från Malmö» fra den svenske forsvarshøyskolen. Rapporten ble sterkt kritisert i svensk offentlighet. Flere forskere etterlyste blant annet kildematerialet som lå til grunn, men ifølge forfatterne hadde dette «forsvunnet».

Her er jeg hjemme. Det er ikke sånn som i Stockholm hvor en brus koster det samme i alle butikkene.”

Jason ved Bagdad Livs, midt i hjertet av Möllan.

20

3/2012

Norges mest sexy mann (sic!), Odd-Magnus Williamson, er tekstforfatter, komiker og skuespiller. Han er for tiden aktuell med syvende sesong av «Torsdag kveld fra Nydalen» og i august er det premiere på spillefilmen «Kon-Tiki» der Williamson har en sentral rolle.

Harald Eias bedre halvdel, Bård Tufte Johansen er for øyeblikket aktuell med NRK-programmet «Brille». I produksjonsselskapet Funkenhauser, som han selv har vært med å starte, utvikler han nye programkonsept sammen med andre komikere.

Vil den morsomste i landet vennligst reise seg?

Vi inviterte noen av dem til humordebatt.

Tekst Øivind Vogt Foto Stephen Butkus Ungdomspolitikere tyr til scenen for å sanke popularitet med politisk korrekt vitsemakeri, ivrige kommentatorer på sosiale medier dekonstruerer TVinnslag før programmet er ferdig, og samtlige kulturmedier skriver om «den nye humoren».

Tilsynelatende har det aldri vært flere nordmenn som prøver å være morsomme, men er de det? Vi fikk tweet4tweets Øivind Vogt til å samle et knippe representanter fra norsk humorbransje. De satte seg ned for en prat om det å stå opp.

I panelet: Bård Tufte Johansen, Odd Magnus Williamson, Dag Sørås og Marit Valeur.

Jeg pleide å ha en runke-vits i baklomma for å sikre at jeg gikk av scenen på latter.”

22

3/2012

Øivind Vogt: Det har aldri vært flere aktive komikere i landet, men samtidig hviskes det i korridorene om mangel på originalitet og særegne stemmer. Det florerer dessuten rykter om at norske komikere stjeler skamløst fra utenlandske komikere. Stemmer det?

Dag Sørås: Jeg kjenner norske komikere som er helt åpne på at de stjeler fra utenlandske komikere, og jeg har selv sett folk som har stjålet nesten ti minutter fra Louis CK. Det er ekstremt provoserende, for jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak, og hvor mange ydmykende øyeblikk man må gjennom for å skape en bra tekst.

Marit Valeur: At norske komikere stjeler, er et pinlig bevis på de ikke har noe budskap.

De drives ikke av viljen til å forandre noe, men behovet for å være morsom.

Bård Tufte Johansen: Jeg tror det var lettere å stjele materiale før, for da brydde ikke publikum seg om det. Prima Vera var blant dem som tok mye rett fra Monty Python. Jeg lo masse av dem, men det var et sjokk da jeg forstod at det var stjålet.

Odd Magnus Williamson: Det er på en måte motsatt av den klisjéen om at «før i tiden måtte man lage alt sjæl». Nei, før i tiden måtte dere stjele alt sjæl.

Tekstforfatter og moderator Øivind Vogt (f. 1987) er utdannet ved Westerdals. Han hadde spalten Vogt i fokus i programserien Showman på TV 2 Zebra, som ble ledet av Håvard Lilleheie. Senere begynte han å arbeide som manusforfatter i NRKs underholdningsavdeling. Siden januar har han vært fast paneldeltaker i TV-programmet tweet4tweet. Han er sønnen til Nils Vogt, og ifølge NATT&DAG-skribent Aksel Kielland kan vitsene hans være så bløte at du står i akutt fare for å bli eh, vogtskadet.

Bård: Det fantes jo ikke bra populærkultur i Norge på 70-tallet, så det må ha vært som å komme på andre siden av jernteppet for alle som dro til England og så hva de fikk til der. Naturligvis ble det fristende å stjele, det skjønner jeg godt.

Dag: Det som skremmer meg er at jeg tror en stor del av publikum ikke ville skjønt hva problemet med å stjele andres materiale er. Dermed har vi fått norske komikere som fremfører materiale fra «Raw» med Eddie Murphy. Hva skal man gjøre, liksom?

Odda: Et interessant spørsmål er: burde det være lov å gjøre cover-stand up?

Marit Valeur er for tiden redaktør for «Kollektivet» på TV 2, men har tidligere jobbet i NRK med nettserier. Jenta er produktiv og skriver, filmer, har regi og klipper alt hun gjør. MEN, erru over førti og lager underholdning, ja da kan du bare drite i det. For sånne folk liker ho ikke.

Bård: Du kan gjøre det, men da må du være åpen på det. Hvis du tjener masse penger på det, må du spørre opphavsmannen om du kan kjøpe tekstene. Det er fair enough det.

Øivind: Det hadde vært skremmende hvis det plutselig åpnet seg et marked for norske komikere som fremfører materialet til Louis CK og Eddie Murphy på norsk.

Bård: Det skal sies at å stjele en bra vits er veldig vanskelig. Man tror det er lett, men hver komiker har sin egen stemme og sin egen måte å levere materiale på.

Odda: Jeg sier som Godard: Det spiller

ingen rolle hva du tar, men hvor du tar det videre.

Dag: Men det er en vesentlig forskjell på inspirasjon og det å ta andres materiale og utgi det for å være sitt eget.

Marit: Å stjele er det samme som å si «Jeg er ikke morsom». Humor er et fortellergrep man skal bruke for å understreke et poeng, ikke noe som skal hjelpe egoet til komikeren.

Bård: Hvis jeg hadde jeg dratt til USA og hørt en komiker snakke om Skien og det å være skallet hadde det vært veldig fristende å stjele materialet hans. Men sjansen for at

Stand up-ern Dag Sørås er aktuell med stand up. Overalt. Alltid. Han driver nå å spikker sammen et soloshow «D-Dag Live» som skal settes opp til høsten. Da vet du det.

det skal skje er så liten at jeg er nødt til å fortsette å lage mine egne vitser.

Odda: Ofte er redaksjonsmøtene i Torsdag Kveld fra Nydalen sånn at vi kommer opp med ideer som vi synes er fantastiske, men gang på gang finner vi ut at det ligner for mye på noe Team Antonsen gjorde, og så blir vi nødt til å droppe det.

Øivind: Jeg regner med at norske komikere forkaster hundrevis av idéer hvert eneste år fordi det ligner for mye på noe Bård og Harald gjorde for ti år siden. Dere har på mange måter sabotert for alle som har kommet til etterpå.

3/2012

23

Når en idé skal gjennom manusforfattere, regissører, klippere og produsenter, ender man ofte opp med et kompromiss som ingen egentlig er fornøyd med.”

Bård: Hvis det føles flaut er man nødt til å droppe det. Harald og jeg lagde en gang et innslag der vi fjernstyrte folk med propp i øret, og rett etterpå gjorde Thomas og Harald det samme, og de sendte innslaget først. Da hjelper det ikke at vi faktisk gjorde det først, vi måtte droppe det. Det ble for flaut at folk skulle tro at vi hermet etter Senkveld.

Odda: Jeg tror egentlig ikke publikum bryr seg, men det handler om yrkesstolthet.

Det er noe psykologen min kaller «stygge sko». Det hjelper ikke at du har på deg fine klær hvis skoene dine er stygge, da føler du deg dritt uansett.

Bård: Komikere gjør jo av og til noen vitser som de får latter på, men likevel skammer seg over.

Dag: Jeg pleide å ha en runke-vits i baklomma for å sikre at jeg gikk av scenen på latter, men det har jeg sluttet med. Det er uansett mer spennende å ikke ha en bankersvits å avslutte med. Og hvis publikum har hatet meg i 59 minutter vil ikke en siste oneliner som funker, redde kvelden heller. Tvert imot.

Bård: Det hendte at Harald og jeg ikke fant en punchline i en sketsj, og tenkte «faen, hva gjør vi?» Da ringte vi gjerne Vidar Theisen og fikk ham til å si en setning med rar stemme. Vi visste at vi fikk latter, men det var veldig skamfullt.

Odda: Det er som når Celine Dion modellerer en sang. Hun gjør det ikke fordi hun synes det er så jævlig kunstnerisk viktig, men fordi hun vet det blir gåsehud.

Marit: Da synes jeg ikke man tar jobben sin alvorlig nok. Jeg mener at jeg er oppdratt like mye av NRK som jeg er av foreldrene mine, og Bård er et eksempel på en av dem som vært med på å påvirke mange av holdningene mine. Når du er i posisjon til å påvirke andre mennesker må du også tenke på hva du får folk til å le av.

Dag: Jeg føler virkelig ikke at jeg har noe å si, jeg prøver bare å være morsom. Det virker så jævlig pretensiøst hvis man sier at man har et budskap. Jeg hører ofte andre komikere snakke om at de vil få publikum til å tenke, og det hadde vært hyggelig, men for meg handler det kun om å gjøre noe jeg synes er morsomt, og håpe at det smitter over på publikum.

Øivind: For meg er det viktigste å få folk til å le på mine premisser. Jeg ser ikke helt gleden ved å få noen til å le ved hjelp av andres vitser eller billige triks. Nei, nå lyver jeg litt, for billige triks gir en liten glede, men ambisjonene må være å gjøre noe smart og originalt samtidig.

Marit: En vis mann sa en gang at hvis du vil lage noe genialt må du dele særhet på masse. Den vise mannen var deg, Odda.

Odda: Det handler om å ta noe som er ekstremt sært, et smalt skarpskudd, og gjøre det om til et hagleskudd som treffer bredt.

Jeg jobbet for eksempel veldig lenge for å få inn en parodi på Trygdekontoret i Torsdag Kveld. Det var mye motstand, for noen mente det var for smalt. Til slutt fikk jeg den med, og det var en veldig stor tilfredsstillelse å se at det funka.

Bård: En veldig fin følelse er å stå foran et publikum og føle at du snart blir arrestert.

Ikke fordi det du sier er for grovt, men fordi det er så sært at du føler at det snart kommer noen voksne og sier «sånn kan du ikke holde på». Den følelsen elsker publikum også.

Øivind: For fem år siden jobbet jeg i døra på en av forestillingene til Bård, Harald Eia, Atle Antonsen og Espen Eckbo. Det jeg

24

3/2012

husket best etter å ha sett showet over femti ganger var hvor konsekvent dere spilte overrasket av replikker i manus og latet som dere begynte å le av hverandre.

Bård: Ja, Espen og jeg hadde blant annet et innslag i der vi tungekysset for å imitere to snegler som parret seg. Som komiker er det helt uproblematisk å tungekysse en annen mann, men publikum reagerte med sjokk og latter hver gang, så da måtte vi spille med og late som det var flaut og ekkelt. Det er egentlig noe litt kynisk over det.

Odda: Nå ble dette litt som det trylleprogrammet der illusjonene blir avslørt.

Øivind: Hvis du vil se illusjoner bli avslørt foreslår jeg at du skrur på Komikameratene på TV2. Tommy Steine, Rune Andersen og Sturla Berg-Johansen avslører en gang for alle at hat og aggresjon er de viktigste drivkreftene for å lage humor. Men det hatet blekner mot alt jeg har lest om tweet4tweet på Twitter de siste ukene. Der brast illusjonen om at jeg noen gang kom til å få selvtillit. Hva slags forhold har dere til hat, unnskyld, kritikk på sosiale medier?

Bård: Jeg er jo litt eldre enn dere, så jeg husker hvordan det var å starte som komiker uten sosiale medier og debattforumer. Det var ganske deilig. Du visste at du var forhatt til en viss grad før også, men det merket man mer på blikk fra folk på gata. Man skal være veldig hardhudet for å tåle den piskingen på nettet i dag.

Odda: Kritikk på nettet kan trigge voldsfantasier, men jeg tror ikke det påvirker arbeidet mitt.

Bård: Jeg leser konsekvent ikke om meg selv på twitter. Det hender at jeg sitter hjemme og har drukket litt og tenker «Er jeg ikke ganske populær?», og hvis jeg går på Twitter da blir selvbildet ødelagt med en gang. Det er ingenting å tjene på det. Jeg får uansett ikke konstruktive tips om hva som funker og ikke funker i de mediene.

Dag: Jeg søker etter navnet mitt på Google hver gang selvbildet mitt er på topp, da kommer jeg fort ned på jorda igjen. Som alle andre komikere er jeg narsissist, og sporadiske googlesøk holder huden min tykk.

Odda: Selvtillit er ekstremt viktig, sannsynligvis viktigere enn talent når det kommer til humor. Frykten for kritikk-tsunamien kan nok føre til at mange ikke tør å gå ned på den deilige sanden som heter Showbiz, men heller blir sittende i bungalowene oppe i åskammene, før de blir så lei av oss som har det gøy nede på stranden at de brøler: «Håper dere dauer!»

Marit: Jeg oppsøker helt bevisst plattformer der folk ikke bryr seg. Programmet mitt er et jovialt program med barn som bor i kollektiv og bruker parykk, så hvis folk ser noe de liker blir de heller positivt overrasket.

Øivind: Det er fascinerende å se hvor mye tid TV-seere er villige til å investere i noe de hater. Jeg har ukentlig lest kommentarer av typen «Nå har jeg sett hver eneste episode av programmet deres tre ganger, og det er fortsatt like ræva!»

Marit: Seerne har blitt mer anmeldere enn seere. De skrur ikke lenger på humorprogrammer for å le, men for å føle seg smartere enn komikerne.

Øivind: Så lenge det er en sjanse for at Fjonebonkers92 faktisk er smartest er jeg nødt til å ta ham på alvor. Vi skal ikke se bort fra at det er alle Fjonebonkersene som kommer til å forme TV-humoren.

Bård: Jeg ville rådet unge komikere til å holde seg unna TV-bransjen så lenge som

mulig. Norge er lite, og det er så kort vei til TV at hvis du gjør fem minutter med vellykket stand up på Parkteatret, er du der med en gang. Man tenker umiddelbart at TV sikrer deg økonomisk og karrieremessig, men sånn er det ikke nødvendigvis. Jeg skulle ønske unge folk fikk holde på i fred mens de fant sin egen stemme og bygget seg opp en fanskare.

Marit: Det verste med TV-bransjen er at man må inngå kompromisser med folk som ikke er interessert i å lage noe nytt. En idémyldring begynner gjerne med at noen har sett et Youtube-klipp fra et program i Belgia der folk snubler, og så sier de: «Kan vi ikke lage noe sånt?» Komikere trenger å jobbe et sted der de kan bestemme og eksperimentere selv, uten å sitte i møter med TV 2 og Turid fra Lillestrøm som har jobba i bransjen i 20 år og må ringe sønnen sin for å sjekke alle referansene.

Odda: Vi hadde et undergrunnshow som het Blymandag som vi holdt på med i mange år før vi ble dytta inn i TV-sjablongen.

Overgangen var et kvantesprang. Det var så mange nye regler vi måtte forholde oss til, først og fremst at vi ble nødt til å underakademisere og undervurdere. TV er et krøkkete balleformat.

Øivind: Det største problemet er hvor langt det er fra idé til skjermen. Når en idé skal gjennom manusforfattere, regissører, klippere og produsenter ender man ofte opp med et kompromiss som ingen egentlig er fornøyd med.

Marit: Jeg har hatt veldig mange diskusjoner med eldre folk som er livredde for at vi skal lage noe som ikke er bredt nok. Diskusjonen går alltid på bredde, fordi man skal tjene penger. Det har jeg forståelse for, men du kan ikke ta hensyn til målgrupper før du har utviklet din egen stemme som komiker.

Dag: Jeg fikk gjøre akkurat det jeg ville da jeg jobbet i Showman, men det var sikkert fordi ingen så på oss uansett. Det å jobbe i TV 2 Zebra har sannsynligvis gitt meg et urealistisk bilde av hvordan ting fungerer i TV-bransjen.

Odda: Det absolutt verste med overgangen fra undergrunn til TV var faktisk at jeg måtte begynne å smile. Jeg følte meg som en fem kroners hore.

Bård: Det er bare på TV 2 man må smile, Odda.

Odda: Nei, dere smiler i NRK også. Man må smile, for humor handler om tillit. Folk må være innforstått med at dette er humor.

Når jeg tar frem jubelsmilet og legger på tullemusikk i bakgrunnen kan jeg vitse om å knulle stebarn.

Dag: Smiling har med erfaring å gjøre.

Før var jeg besatt på å huske hva jeg skulle si, men så fort du blir avslappet innser du det absurde i det du sier, og da er det lettere å smile.

Bård: Vi hadde et innslag i Team Antonsen der Kristopher Schau skulle finne ut om jenter på 20, 30 eller 40 år var best til å kysse. Han hadde bind foran øynene, og visste ikke at jentene ble byttet ut med Atle, Harald og meg, som i tur og orden klinte med ham. Publikum var helt i ekstase, men da vi fjernet bindet foran øynene og avslørte at det var oss, reagerte han ikke i det hele tatt.

Publikum forventer en reaksjon, så vi sa at vi måtte ta et nytt opptak der han kom med en reaksjon. Han nektet, men vi fikk til slutt fikk overtalt ham ved å forklare at han kom til å se ut som en psykopat hvis han ikke gjorde det.

Jeg husker hvor jævlig vondt det var for ham å gi det falske smilet og si «åh, gutter, det var

dere jo» på ekstraopptaket. Det var sannsynligvis akkurat i det øyeblikket Kristopher Schau bestemte seg for å slutte med TV.

Øivind: Nå må jeg komme med samtalens beste, verste og kleineste spørsmål.

Hvertfall hvis jeg skal tolke ut fra hvor ubehagelig stemning det blir når temaet diskuteres på vorspiel. Sorry for at jeg lever, men: Hvordan ligger egentlig norsk humor an i 2012?

Odda: Jeg må bruke det litt svette ordet «bredde». Det går fra det joviale og folkelige i stand up-land, via kommersielle suksesser på TV, til det rare og sære på Crap Oppå Park.

Når NRK, TV 2 og TVNorge leverer ganske høy komisk standard jevnt over, synes jeg vi står ganske sterkt i forhold til for ti år siden, da det egentlig bare var Bård og Harald.

Bård: Det er større bredde nå. Da jeg startet var det bare noen få. Det var ikke en industri, det var bare KLM og Otto Jespersen.

Det går rette veien, for det kommer mange nye med forskjellige erfaringsbakgrunner.

Marit: Jeg er enig i at det er bredde, men jeg synes det er litt viljeløst. Nå jobber jeg med komikere mellom 21 og 24, og det er veldig få av dem som tenker over hvorfor de har rett til å være foran kameraet og påvirke andre. Det de har lyst til er å ha det gøy.

Dag: Uansett om man har lyst til å si noe eller ikke, så har man jo lyst til å stikke seg frem. Det er derfor vi driver med dette, vi har et ego som er ute av alle proporsjoner. Jeg er positiv, for det kommer stadig nye komikere som gjør originalt materiale og tør å utfordre publikum.

Bård: TVNorge satser stort på humor nå, for det viser seg at de tjener penger på det.

Sånn sett kan man si at alt ligger til rette for å få frem masse bra folk de neste ti årene.

Odda: Jeg tror det er en gullalder vi har foran oss nå. Men når TVNorge sier at de virkelig skal satse på humor, har de også en oppgave med å finne bra folk, og gi dem selvtilliten og tiden til å klare å bygge seg opp.

Marit: TVNorge satser stort på humor, men de gjør det for å tjene penger, og det er ofte feil motivasjon i bånn. Det gjør at jeg får lyst til å produsere ting helt kompromissløst og legge det ut på internett for å holde på noe ekte. Jeg er redd for at det er mange som får plass nå som ikke har noe å si.

Øivind: Alt som lages av humor konkurrerer ikke bare mot utenlandsk humor, men alt som noen gang er laget, både her og i utlandet. Er det i det hele tatt lov å spørre om norsk humor kan måle seg med utenlandsk humor?

Odda: Tar du de fem beste norske sketsjene som er laget gjennom tidene og sammenligner med de amerikanske, så er det faktisk dritbra. Innslaget fra Team Antonsen med Kristopher Schau som spiser dip fra stumpen til Frank Aarebrot holder stand mot hva som helst fra utlandet.

Bård: Det beste av norsk stand up holder ganske høyt nivå. Det holder ikke mot de beste i USA, men jeg har sett populære komikere i USA som ikke er veldig mye bedre enn de beste norske.

Dag: Norske komikere som lever av det er veldig proffe. De har alle teknikkene som trengs for å dra latteren i land. Men jeg tror dessverre norske stand up-komikere har for lite særegenhet til å kunne lykkes i utlandet.

Marit: At norske komikere vil til USA er pinlig. Komikere skal ha en samfunnsfunksjon der de kommer fra, fordi man kjenner sitt eget sted best. Vi bor i Norge, og bør lage humor på vårt samfunn, med våre referanser.

Hvis vi gjør dét, kan vi komme oss opp på et internasjonalt nivå.

Bård: Vi kan alltid drømme om de store stemmene og de store stjernene som blåser alt av banen, men en Northug innenfor hvilken som helst sjanger kommer veldig sjelden.

Hvis vi er veldig heldige opplever vi kanskje en komi-Northug når vi selv ligger på dødsleiet.

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Line (20) Fra Lørenskog N&D: Hva gjør du ved siden av dansingen?

– Jobber i kassa på Rimi.

Litt kontrast?

– Det er bra med kontraster.

Hvordan ble du «en VIVA», som dere liker å kalle det?

– Jeg ble oppdaget for ett år tid siden. Det var på Cubus på Lørenskogsenteret. Jeg og en venninne pleier å loke rundt der etter at vi har trent på SATS. Jeg hadde på meg joggebukse og så helt jævlig ut.

Vent, hvorfor henger dere på Cubus?

– Nei si det, vi pleide å gjøre det. Vi har vel litt fritidsproblemer da.

Hvordan var du som barn?

– Jeg hang med gutta og rolled with the punches. Pappajente.

Jeg begynte å gi faen i skolen fra og med ungdomsskolen.

Hva synes foreldrene dine om at du gjør det du gjør?

– Mamma synes det er dritkult. Mammaen til typen min er min største fan. Pappa har aldri godtatt det. Det er jo mye hud.

Ingen bra pappa vil akseptere det om du er jente.

26

3/2012

Mener du det?

– Ja, han aksepterer det jo, men vil nok alltid mislike det litt.

Hva gjør du når du er alene?

– Jeg er sjelden alene. Jeg bor i et lite hus sammen med moren min, stefaren min, søsknene mine og kjæresten min.

Men når jeg er alene tegner og maler jeg.

Hva tegner du?

– Jeg er dårlig på menneskekropper og tegner mest former.

Det går i to-tre fargetoner. Jeg er ikke veldig fargeglad.

Har du også hund?

– Alle i VIVA har det utenom meg. Jeg er for ansvarsløs. Jeg har drept gullfisker, marsvin, hamstere. Det eneste jeg ønsker meg er en slange. Den kan du bare legge fra deg og den klarer seg på egenhånd.

Hvordan ser en showgirls liv ut fra innsiden?

FOTO Christian Belgaux TEKST Redaksjonen Et høytsvevende utgangspunkt om å utforske problemstillingen Arv versus Miljø brakte oss til tanken om at det i grunn er metaforisk beslektet med Innside versus Utside, og videre til «hva er vel da mer relevant enn å bli bedre kjent med hovedstadens deiligste, mest utilgjengelige og når sant skal sies eneste showgirls, viva performance couture» Helt logisk resonnement, spør du oss.

3/2012

27

ef

i t - Sj

ad net m tv in er iSt k ra S to r

e tvikl

SyStemintegrator

webu

S

markedSfører

peSi aliS t

ova tør

n

ho

ro p S ld e

S du

en

tu tS

d

t

r i eå

r me

iu

an l t

t de

?

er

am r og Se r databa p r Strato i n i m d a

Su SyStemkon

it-S

SikkerhetSkonSulent

er

piLL

ik v ut

in

r

kl

ør

inn

ut vi

kt

ni

ap p

ite

ge

m ar k

in ta da

Sy St e

r le

lent

én utdanning kSpert e g in m a Stre tleder proSjek

arlig v S n a S drift ler r k e i v Si gn e d ut m l e i t b SyS mo

uSen medieprod

t

nettve rk adminiS Strator dat Sal a gSin baS eek ge n Sp e iør rt mu ltim edia pro ut SyS ro vi k duS tem bo ent lin u f tv re tp gS ikl ing mt ro er idS en gr iør de am Si g ne m er r er

er

er

kl

giv

ut vi

råd

webredaktør

kundebehandler

mange muligheter

itstudent.no

Anette a.k.a VIVA-boss (29) Fra Oslo N&D: Hva er ditt personlige slagord?

– Some girls were just born with glitter in their veins.

Ah, Paris Hilton. Hva gjør du når du er alene?

– Jeg er sjelden alene.

Men de gangene du er det?

– Jeg tenker veldig mye på showene og på å utvikle ideer. Alt jeg finner på min vei er potensiell inspirasjon. Det kan være et tvprogram. Victoria Secret fashion show. Christina Aguilera. Jeg går rundt som en radar.

Hva gjør du når du ikke tenker på VIVA? – Da ser jeg kanskje på Frustrerte Fruer. Og så syr jeg på kostymer.

Hvordan velger du jentene dine?

– Jeg ser etter jenter med fashion model-bakgrunn. Når jeg kommer over en jente som jeg ser på som spesiell, så vet jeg at hun der, hun kan jeg bruke. Det er noe ved henne …

En x-faktor?

– Ja, akkurat det. VIVA-jentene er one of a kind.

Hvorfor startet du VIVA? – Jeg begynte å jobbe som danser i utlandet da jeg var 1718 år gammel, i Spania. Første gang jeg så den type show ble jeg helt blown away. Da jeg flyttet hjem til Norge, syntes jeg det var så veldig trist og kjedelig uteliv her. Jeg hadde veldig lyst til å danse men det var ikke noe marked for det. Folk bare: skal du danse på bordet da eller? Det har vært perioder med Hyperstate og den type ting. Men det har ikke være noe med det nivået vi har nå.

Hvordan var du som barn?

– Jeg var opphengt i musicals. Sound of music, Mary Poppins. Det var en drømmeverden som var veldig gøy og tiltrekkende.

Hva kledde du deg ut som?

– Alice in wonderland. Jeg var veldig fan. Jeg fikk en Alice-kjole av mamma da vi var i Disneyland. Jeg har den fortsatt.

Hvordan ser den ut?

– Den er lyseblå, med et hvitt forkle med en liten kanin på, og sånne puffermer som alle eventyrprinsesser har.

3/2012

29

Suveren Seinfeld!

VG

6/6

Magisk aften med Seinfeld!

Berlingske Tidende

JERRY SEINFELD

LIVE

VESTLANDSHALLEN

ONSDAG 9. MAI

SUSANNE SUNDFĂ˜R 1. aug. Ricks teater

26. april - Ole Bull scene ikk? trilamus S r e a v K in stril?

Kva er e gdadyret? by Kven er

16. mars

17. mars Ricks teater Kvarteret BILLETTER:

www.billettservice.no / 815 33 133 / Narvesen / 7-elleven

Stella (22) Fra Uganda og St.Hanshaugen N&D: Du tilbød deg å ta frem et håndvåpen under fotoshooten.

Hva bruker du det til?

– Nå har noen misforstått. Vi var på shoot hos en kompis av meg fra militæret, han har gamle våpen derfra. Det er jo bare som å spare på frimerker.

Hehe.

– De er ikke mine, og det var bare kødd. Jeg er mørk, men jeg er ikke så gangster!

Hvordan var du som barn?

– Jeg var som Pippi Langstrømpe, gjorde alt jeg ikke fikk lov til, utvida streken. Mamma brukte faktisk et sånt løpebånd til hunder på meg fordi jeg var så vill.

Hva synes moren din om det du driver med nå?

– Mamma og Pappa er alltid sjokka. De har fått grått hår tidlig. Vi er fem søsken, men bare jeg utgjør fem barn til sammen.

Jeg må gi kred til familien min for at de aksepterer det jeg gjør.

Selvfølgelig får moren min mye pes, og det er ikke så gøy når folk sier at dattera di er en hore.

Sier de det?

– Men hun får jo ikke forandra noe på rykter og drittslenging. Jeg er foxy lady, og foxy ladies kjører sitt eget løp. Men jeg ville aldri laget porno – jeg respekterer moren min såpass.

Selv om jeg stiller opp på nakenbilder, er det ikke sånn at jeg ber faren min om å kjøpe FHM med meg inni.

Hva legger du i «foxy lady»?

– Jeg ble kalt Foxy fra sjetteklasse siden moren min tvang meg til å gå med høye sko. Jo eldre jeg ble, jo høyere ble skoene. Hun mente at skulle jeg bli en dame en dag, måtte jeg lære meg det tidlig. Jeg har sterke bånd til alle skoene mine.

Hva skal du bli når du blir stor?

– Jeg skal bli advokatsekretær. Men det er bare en backup for å være seriøs. I tillegg skal jeg åpne min egen klesbutikk.

Beyoncé-lookalike style. Norge har så kjedelig og trist style.

Hva gjør du når du er alene?

– Jeg er fortsatt et barn i hodet, så jeg har mye fantasi og er mye alene. Da jobber jeg med prosjektene mine, ser på fashionvisninger for å lære og se hva folk gjør feil. Ellers ser jeg på Ricky Lake. Også har jeg akkurat fått meg kjæreste.

En same?

– Ja, og han er litt for kjekk!

Han var med på Dagens Mann, det var han samen fra Karasjok.

Han snakker samisk, det overrasker meg like mye hver gang.

3/2012

31

Nina (18) Fra Asker N&D: Hva vil du bli når du blir stor?

– Politi.

Hvordan ble du en VIVA? – Da jeg var 16 ble jeg spurt om jeg ville være med i VIVA. De oppdaget meg på Facebook, og visste ikke hvor gammel jeg var.

Ble kontaktet igjen da jeg fylte 18.

Hvorfor ville de ha deg?

– Ringen og turn er min greie.

Jeg har gått på RG (Rytmisk Gymnastikk red. anm.) i mange år, så det er noen akrobatiske ting jeg kan gjøre som ikke alle de andre kan.

Når var første gang du skjønte du hadde draget?

– Jeg husker godt at jeg begynte å merke lange blikk i 14-årsalderen, og jeg syntes det var veldig gøy. Det var så gøy da gutter snudde seg. Det er ikke like kult nå lenger.

Konkurrerte du om oppmerksomheten med venninnene dine?

– Nei. Jeg hadde en bestevenninne som var veldig annerledes enn meg. Hun var blond.

32

3/2012

Hva kledde du deg ut som da du var barn?

– Tjenestepike var min favoritt. Av og til prinsesse.

Hvorfor tjenestepike?

– Jeg husker jeg likte den store kosten.

Burde det ikke ha vært morsommere å regjere, enn å skure gulv for andre?

– Det kan ha noe med Askepott å gjøre, jeg var veldig fan. Moren min pleide å sy kostymene mine. Jeg vant alltid kostymekonkurranser. Jeg er perfeksjonist og ville at alt skulle være gjennomført og laget fra bunnen av.

Hva gjør du når du er alene?

– Lager noe godt å spise og ser på Sex&Singelliv for syvende gang.

3/2012

33

34

3/2012

Sara Nicole (19) Fra Persia og Oslo N&D: Hva er din spesialitet?

– Flammer.

Du er flammesluker?

– Jeg leker med flammer. Og driller. Jeg driller med alt jeg kan komme over. Penner, stokker, koster.

Hvordan lærte du deg å leke med flammer?

– Det var jævlig skummelt i starten. Jeg visste ikke hvordan man skal gjøre det, og brukte vanlig tennvæske i munnen før noen sa til meg at hvis jeg svelger det kan jeg dø.

Såpass.

– Så leste jeg meg opp på det, og bruker nå en spesialtennvæske importert fra Tyskland og drikker en halvliter melk og jogurt først.

Hva er det godt for?

– Det lager en hinne hele veien ned i magesekken, og gjør det mindre farlig om jeg svelger.

Når var første gang du skjønte at du hadde draget?

– Det er alltid jeg som har vært en guttehunter. I fjerde klasse fortalte jeg gutter jeg likte at jeg hadde noe hemmelig i lommene som de kunne få se om de ble med inn på do. Så låste jeg døren og truet dem med å aldri låse opp igjen hvis de ikke kysset meg. Jeg var en bølle og en guttejente med kort hår og gutteklær. Jeg var noe for meg selv.

Hva skal du bli når du blir stor?

– Etter skolen skal jeg ta et friår og jobbe som modell og skuespiller i utlandet. Men jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir ordentlig stor. Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg.

Modell, skuespiller og flammesluker er kanskje nok ønsker for nå.

– Hehe.

Hva gjør du når du er alene?

– Jeg er aldri alene.

3/2012

35

36

3/2012

Mia (22) Fra Günerløkka N&D: Hvorfor begynte du å danse?

– Jeg har alltid vært et stankelbein og aldri kunnet danse, men da jeg tilfeldigvis var på en restplasstur på Ibiza tilbød sjefen på et utested meg en jobb som danser, med dekket leilighet og flybillett og alt. Jeg sa ja. Det var tøft, jeg snakket ikke spansk. Jeg har vært med i VIVA fra starten.

Hva er ditt første minne om å ha draget?

– Sent. Etter at jeg ble ferdig på videregående fikk jeg litt mer oppmerksomhet. Og mer selvtillit. Før det hadde jeg svart hår og piercinger. Blondt hår fenger på Ibiza.

Hva kledde du deg ut som da du var barn?

– Slem actionheltinne. Helst en tøff pistoldame som skjøt, eh, de gode. Jeg var skurk. Jeg digga den onde stemoren i Snøhvit.

Du har jobbet som fashionmodell, er det stor forskjell mellom å være Team-modell og »en VIVA»?

– Med VIVA er det innenfor våre rammer og hva vi vil stå for, men som fashionmodell må du gjøre som du blir fortalt. Men vi kjører mer fashionuttrykk enn Gatebil, rent visuelt. VIVA liker at jeg ser litt fashionmodell ut, med markante trekk. Jeg er ikke billedskjønn.

Hva gjør du når du er alene?

– Jeg tusler rundt i min egen boble. Jeg er mye alene.

Hvordan ser det ut inni boblen din?

– Den er veldig isolert fra omverdenen. Der gjør jeg mye rart … surrer rundt, spiller skuespill for meg selv, tenker på rare situasjoner som kan oppstå eller går tur. Jeg kan gå forbi moren min på gata uten å ense henne, derfor er det mange som tror jeg er overlegen.

Hva tenker du når du ser deg selv i speilet?

– Pappa har fortalt meg at man ikke skal se seg mye i speilet, for da finner man så mange feil med seg selv. Jeg begrenser det til det nødvendigste. Jeg er gummitryne, så for å kompensere for at jeg

3/2012

37

38

3/2012

Norsk kulturliv high five’er onkler og tremenninger på vei inn i nydynastismens tidsalder.

Av Aksel Kielland ILLUSTRASJON marius pålerud 7. desember i fjor kunne Dagbladet melde at programleder Johanna Djena Bråthen Zamble fra andre sesong av NRKs Trekant er kusinen til Jennifer Bråthen, som arbeidet med casting til programmet.

Som den kritiske kjendisjournalistikkens fremste fanebærer stilte Dagbladet Håkon Moslet, TV-sjef i P3 Ung, til veggs med kameraderiet i statskanalen, hvorpå han var pent nødt til å innrømme at det «det er en fordel å kjenne folk og ha ei kusine i NRK». Samme uke som dette inntraff ble kunngjøringen om at niesen til Fredrik Skavlan, sønnen til Nils Vogt og sønnen til NRK Radioteatrets mangeårige sjef Nils Heyerdahl skulle få sitt eget TV-program på statskanalen møtt med behersket begeistring av samme avis. Well played, NRK. Well played.

Nå er det naturligvis ingenting nytt at det å kjenne og være i slekt med folk gir fordeler på arbeidsmarkedet. Å ta vare på seg og sine er et grunnleggende menneskelig instinkt, og det er også helt legitimt å parafrasere Michel Houellebecq ved å stille spørsmål ikke bare ved hvorvidt det er mulig å avskaffe en slik praksis, men også hvorvidt det i det hele tatt er ønskelig. I en liten nasjon som Norge vil man regelmessig oppleve at habilitetsidealet er mer til hinder enn til gagn, og det finnes tross alt grenser for hvor prinsippfast man skal ta seg bry med å være.

Likevel: I henhold til undertegnedes private undersøkelser har Kultur-Norge de siste årene opplevd en merkbar dreining i retning av en ny form for dynastisk tenkning.

Andregenerasjonskjendiser og -kulturpersonligheter dukker regelmessig opp i kjendispressen, og tas imot med en form for sentimental begeistring. Dette matcher en besynderlig trend man lenge har kunnet observere innenfor norsk reality-TV; nemlig oppblomstringen av programmer hvor kjendiser henger ut og er venner. Programmer som 4-stjerners middag, Klokken åtte hos meg og Hver gang vi møtes er alle bygget på ideen om at det norske fjernsynspublikummet intet heller vil enn å se norske mediefjes omgås hverandre og ha det fint.

Og det er unektelig noe tiltalende ved dette fenomenet, på samme måte som det er et eller annet udefinerbart sjarmerende og betryggende over at Erik Hivju har en sønn som også er skuespiller; at Nils Vogts sønn lirer av seg vitser som står i åpenbar kontrast til farens nittitallshumoristiske eskapader, og at alt tilsynelatende står bra til med karrierene til brødreparene Schau og Sagen. Formodentlig appellerer både kjendisforbrødringsreality og denne nydynastisismen til samme sensibilitet som gjør at det norske kongehuset fortsatt nyter solid støtte i befolkningen. Ønsket om trygghet og kontinuitet i form av et begrenset antall offentlige personer er en psykologisk faktor som både er forståelig og langt på vei også fornuftig.

Men tendensen med at kjendiser og kulturarbeidere er i ferd med å utkrystallisere seg som en egen klasse er likevel et høyst bekymringsverdig fenomen. Har Thomas Seltzers kamp mot kulturbarna vært helt forgjeves?

På tross av at jeg heter Kielland til etternavn og er født i Stavanger er jeg verken i slekt med Alexander eller Kitty Kielland.

Heller ikke min navnebror, den innflytelsesrike journalisten og forfatteren Axel Kielland, kan jeg skryte på meg noe slektskap med. Så vidt meg bekjent er det mest imponerende jeg har å skilte med fra Kielland-siden av familien, at min farfar arbeidet med å lage tuneller på Sørlandsbanen.

Jeg utelukker imidlertid likevel ikke at navnet har en viss effekt innen visse kretser. Når jeg er på jobbintervju eller innlater meg på lett passiar i jobbsammenheng, dukker som regel spørsmålet om slektskap før eller siden opp.

Og når jeg så omsider avkrefter enhver kobling til de nevnte kulturpersonligheter – her finnes det en viss hierarkisk forskjell på dem som spør om Alexander og dem som spør om Axel – kan man som regel ane et ørlite drag av skuffelse gli over spørsmålsstillernes ansikter.

De fleste som stiller disse spørsmålene har ikke noe personlig forhold til Alexander Kielland – halvparten har ikke engang blitt tvunget til å lese ham i grunnskolen – men tanken om å være i nærheten av personer som kan skilte med slektskap med en av våre kanoniserte forfattere ser likevel ut til å inneha en viss appell. Og det er denne uhåndgripelige,

Som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud kan by på.”

udefinerbare appellen som bygger opp under nydynastisismen.

Dette fenomenet har sin betraktelig mer problematiske motsats i sønnene og døtrene av innflytelsesrike kulturpersonligheter som tar andre etternavn enn de deres berømte slektninger bærer (to eksempler: Aslak Nore, Hasse Hope). Disse menneskene – som jeg for så vidt selv teller et par av i min egen omgangskrets – har en tendens til å forsvare denne beslutningen med at det å være sønn eller datter av en innflytelsesrik kulturpersonlighet i utgangspunktet er en nærmest umenneskelig belastning. Ifølge disse hårdt prøvede arvesyndsofrene er det ikke grenser for hva en livslang innvielse i det norske kulturlivets mysterier gjør med et menneske; alle eventuelle fordeler ens opphav måtte by på forsvinner i et dunkelt dragsug av urimelige forventninger og tredjegradsforbrenninger etter langvarig andrehåndseksponering for offentlighetens lys.

Dette er naturligvis selve ordbokdefinisjonen på «sludder og vås»; som barn av betydningsfulle kulturarbeidere blir man gitt en utdannelse som ingen offentlige utdanningstilbud i realiteten kan by på – og man får den til alt overmål gratis. Den eneste merkbare effekten av det å bære et annet etternavn enn sitt berømte opphav, er at omverdenen tolker alle ens prestasjoner som resultater av hardt arbeid og et formidabelt talent. Man får, kort fortalt, alle fordelene av sentralt plasserte foreldre, samtidig som man får all æren for ens prestasjoner, og muligheten til så fort anledningen byr seg å understreke at «jeg som [sønn/datter] av N.N. må jobbe dobbelt så hardt som alle andre for å bli tatt på alvor». Innimellom makter faktisk kulturbarna å overbevise sine mindre arvelig belastede medmennesker om gyldigheten av disse påstandene, og resultatet er bestandig spektakulært groteske oppvisninger av stockholmssyndromets allmenne appell.

Problemet med å pirke borti disse problemstillingene er at man alltid ender opp med å høres ut som Bitre Bitresson Jr. III. Siden 90-tallet har nordmenn i stor grad sluttet å snakke om klasse; i kjølvannet av den voldsomme velstandsøkningen i det norske samfunnet, sneier vi kun innom klasseproblematikk i diskusjoner som vedrører den mystiske og uformelige størrelsen «innvandrerne».

I og med at brorparten av befolkningen nå har råd til flatskjermer på både gjesteværelser og bad, later man tilsynelatende til å tro at klasseskillene i all vesentlig grad er opphevet. Velstand og klasse er imidlertid to vidt forskjellige ting, og det er på ingen måte likegyldig i hvilken sektor dine foreldre tjener

sine 450 000 i året. I en tid hvor eksponering og kjendisstatus framstår som en stadig viktigere valuta, blir odelsrett på sentrale medie- og kulturposisjoner en av våre viktigste klassemarkører.

Mens svenskene diskuterer klassespørsmål med en iver og hyppighet som får en til å mistenke dem for å ha innført obligatorisk Bourdieu-undervisning i barnehagen, anser nordmenn seg langt på vei hevet over slike bekymringer. Det er ikke stuerent å diskutere klassespørsmål i Norge – særlig ikke når det kommer til kulturlivet. Eimen av bitterhet, ansvarsfraskrivelse og bortforklaring av egne tilkortkommenheter oppfattes som så tjukk at den som regel fører til selvsensur hos de klagende. Dette er ikke så mye faktisk forskjellsbehandling, som en problematisk sosial mekanisme, men den rimeliggjør like fullt Nyhetsspeilets krigsrop «Who benefits?».

I motsetning til hva de forurettede skrømtene som yngler i våre mørke kommentarfeltkjellere later til å tro, er det relativt enkelt å komme til orde i den norske offentligheten.

Har man evnen til å formulere seg noenlunde spissfindig, og tid til å presentere sitt budskap med noe som i det minste bærer en viss likhet med norsk tegnsetting og grammatikk, er det kun et spørsmål om iherdighet. Det som imidlertid kan være en utfordring, er å kunne tjene til livets opphold. På denne fronten lever vi fortsatt i et klassesamfunn; og verst er ståa i de mest tradisjonsrike delene av kulturbransjen. I den grad det ulne begrepet «kultureliten» har noen som helst form for gyldighet, er det for å beskrive de måtelig begavede kulturbarna som er flasket opp på kulturlivets interne koder og kutyme, og som dermed elegant bykser forbi køen av strebere på sin vei til trygge, sentrale og høvelig godt lønnede stillinger.

Det er fryktelig lite stilig å prate om klasse på denne måten, men når legitim kritikk av en slik uheldig praksis avskrives som surmuling fra mennesker som mener seg urettmessig forbigått snarere enn å gjøres til gjenstand for debatt, bidrar det til å bygge opp under et system som konsekvent gagner de som allerede sitter på alle fordelene. På sett og vis kan Håkon Moslets innrømmelse av nepotismens sentrale rolle i ansettelsesprosessene på Marienlyst sees som et skritt i riktig retning.

Men innrømmelsen kun positiv dersom den følges av en avskaffelse av denne praksisen.

Dersom det ikke skjer, har vi en situasjon hvor mennesker med riktige navn og stamtavler åpenlyst forskjellsbehandles av det som skal være nasjonens fremste garantist for integritet og balanse i offentligheten. Og sånn vil vi vel ikke ha det.

3/2012

39

NĂ… KAN DU LAGE BURGEREN DIN AKKURAT

SLIK DU VIL

Trippel ost, uten sylteagurk eller seksdobbel burger?

Null problem. Med appen WhopperÂŽ Lab kan du sette sammen din egen burger, velge hentetid og benytte ekspresskassen i restaurant. Last ned appen til iPhone eller Android.

1. Bygg burger i appen

2. Sett hentetid

3. Hent i ekspresskassen

WHOPPER

速

LAB

Jeg hater The Smiths.

For noe dritt.”

den sjarmerende gutten Verken skuespillererfaring eller Morrissey-kjærlighet må til for å bli Jarle Klepp.

Du vet, han som ender opp med å elske Yngve.

Tekst TOMMY SVELA Foto ERIK SÆTER JØRGENSEN Vebjørn Enger er en vanlig 15-åring fra Randaberg. Lite visste han, da

han møtte opp på audition i oktober 2010, at han var den nye, unge Jarle, hovedpersonen i Tore Renbergs romanserie.

«Kompani Orheim» blir filmatisering nummer tre i rekken av Renberg sin serie om Jarle.

Filmen, som er regissert av Arild Andresen, har allerede rukket å vinne prisen for beste nordiske film under prisutdeling på filmfestivalen i Gøteborg nylig. Juryen skrev i sin begrunnelse at «takket være ekstremt fint skuespill av hovedrolleinnehaveren ble vi dypt rørt av å følge den unge hovedpersonen og hans vanskelige opplevelser». Men Vebjørn Enger har ingen tilknytning til teater, og så plutselig debuterer han mot rutinerte skuespillere som Kristoffer Joner og Cecilie Mosli.

Så hvor kommer talentet til Vebjørn fra?

– Jeg har alltid likt oppmerksomhet, sier Vebjørn.

– Så jeg har aldri hatt problemer med fremvisninger i klassen og lignende. Jeg har også vært med i skuespill på skolen, men aldri på et ordentlig teater. Å spille Jarle kan nok ikke sammenlignes. Jeg er ingen sky person og foreldrene mine har alltid sagt jeg kunne stå på en scene uten problemer. Ingen visste at en storfilm skulle bli scenen min. Regissør Arild Andresen brukte nok lang tid på å bli sikker på at jeg var den rette til rollen. Jeg ligner jo på den eldre Jarle Klepp spilt av Rolf Kristian Larsen. Men man må kunne flere ting enn å bare ligne. Jeg måtte igjennom flere runder med prøvelesning. Det viktigste var å bli trygg på Kristoffer Joner og Cecilie Mosli som spiller foreldrene mine. Jeg fikk raskt god kontakt med begge og vi fant tonen.

Vebjørn hadde ingen ambisjoner om å bli skuespiller før han fikk denne sjansen. Han har fortsatt ingen konkrete planer om å bli skuespiller. Først og fremst vil han fullføre skole og eventuelt holde skuespillerkarrieren varm ved å vurdere oppdrag som kommer hans vei.

– Det lå aldri i planene å bli med i film.

Mine foreldre har alltid hatt lyst til å se meg gjøre noe som har med kultur å gjøre. De er fornøyde nå, ler Vebjørn.

– Mamma har alltid likt å synge og er medlem i kirken. Jeg tror kanskje hun bruker kirken mest til å få synge for folk. Mitt inntrykk er at hun ikke er særlig religiøs av seg. Det er mulig jeg har arvet mamma sin scenefryktløshet.

Filmen handler om oppveksten til Jarle Klepp og vi har allerede fått vite via de forrige filmene at Jarle har et ambivalent forhold til sin far. I «Kompani Orheim» får vi vite hva som ligger til grunn for dette kjølige forholdet.

Far til Jarle sliter med alkoholproblemer, og dette får hele familien kjenne tett på kroppen.

Temaet for filmen er noe flere barn fremdeles opplever daglig.

Hovedpersonen har egentlig nok med å være nybakt ungdom. I tillegg må Jarle trå veldig varsomt hjemme for ikke å trigge farens brutale, mørke sider.

– Det ble en del vanskelige og fysiske scener. Kristoffer sa på forhånd at om det skulle bli for voldsomt, måtte jeg si ifra slik at han kunne stoppe. Dette sier jo litt om Kristoffer som er kjent for å leve seg veldig inn i rollene sine. Han visste at det kunne gå hardt for seg når visse scener satte i gang. Han er jo en utrolig flink skuespiller, sier Vebjørn.

– Han tok nok denne rollen litt mer seriøst enn den «Hjelp, vi er russ»-filmen.

Handlingen i filmen skal angivelig ligge nær opptil Tore Renberg sin egen oppvekst, uten at den skal være selvbiografisk. Joner, som er en god venn av Renberg, tok rollen som Jarles far veldig seriøst ettersom karakteren delvis er basert på forfatterkompisens egen far.

Jarles far, Terje, har fast jobb og er en stødig mann utad i ukedagene. I helgene slår imidlertid stødigheten sprekker og dette går utover familien Orheim, eller «Kompani Orheim» som er kallenavnet faren har gitt familien. Når sprekkene blir for store havarerer familien. Jarle tar mor sitt etternavn og legger fra seg Orheim-navnet. Et tydelig vendepunkt i Jarles liv, sier Vebjørn.

– Jarles far kan for mange oppleves som ond, i hvert fall når han er påvirket av alkohol.

Han angrer hver gang og har store problemer med å takle det han har gjort. Man havner i en ond sirkel og drikker for å glemme – for så å gjøre de samme feilene igjen når han er ruset. Det måtte nok ha vært vanskelig å ha en slik far som Jarles. Og alltid måtte tilføye seg den tilstanden faren er i og kanskje ikke stole helt på ham, til og med i tørrlagte perioder. Jeg tror nok miljø har mest å si når det gjelder alkoholvaner.

Den som vokser opp med alkoholiserte foreldre får man kanskje et litt skeivt forhold til alkohol og rus, tror Vebjørn.

– Noen vil kanskje gå motsatt vei og bli avholds. Andre kan kanskje havne i foreldrenes fotspor. Det er vel noe med at hver enkelt

reagerer forskjellig på alkohol, det er vel noe genene bestemmer. Avhengigheten er noe som det tar litt tid å utvikle seg. Jarles far drikker kun i helgene og har god kontroll i hverdagen. Dessverre betyr dette at helgene, der familien skal være i fokus, blir brukt til drikking. Man følger Jarles far igjennom flere stadier av alkoholismen. Han er også edru en lengre periode, men Jarle tør fortsatt ikke betro seg helt til faren sin. Jeg er i den alderen der alkohol begynner å gjøre seg gjeldende i miljøet rundt meg og jeg hører stadig vekk om folk på min alder som opplever drøye ting i alkorus. Selv tenker jeg at måtehold burde være løsningen. Folk fra andre land tror ikke sine egne øyne når de ser hvor mye nordmenn drikker.

Kronologisk er «Kompani Orheim» det første møtet med Jarle. Vi befinner oss på slutten av 80-tallet, men dette tiåret kunne likeså godt vært 60-åra for Vebjørn. Miljøet i filmen virker totalt fjernt for han. Klærne, håret og ikke minst musikken. For det er mye snakk om musikk i Renberg sin serie om Klepp. Det kan kanskje begynne med Duran Duran, gå litt innom Japan for så å ende opp med hissige Raga Rockers og tungt politiske The Smiths.

Før filminnspillingen fikk Vebjørn utdelt en spilleliste fra regissør Arild Andresen.

Musikk og det politiske budskapet i musikk spiller en stor rolle i Tore Renbergs serie om Jarle. I de forrige filmene har vi allerede sett at Jarle får utløp for mye igjennom musikken.

Både som lytter og utøver i Mathias Rust Band sammen med vennen Helge Ombo. Han er også er med i denne filmen. Helge blir spilt av Glenn André Viste Bø og skal angivelig være basert på Renberg sin barndomskompis og tidligere Rød Valgallianse-leder Aslak Sira Myhre. Kanskje det var mer behov for musikk med sterke budskap før enn nå. Musikk som vekker politisk engasjement gjennom kvasse tekster og tidvis sure toner som Jarle Klepp kan søke dekning i.

– Jarle flykter inn i musikken og distanserer seg fra familieproblemene når han er med kompis Helge. Det som blir revet ned hjemme bygger han opp ved hjelp av musikk, sier Vebjørn.

– Jeg er som ungdoms flest av min årgang. Har hørt om Queen og David Bowie, har kanskje et vagt minne om en Raga Rockers-låt. Denne spillelisten var ikke akkurat noe for min musikksmak. Det verste på listen må ha vært The Smiths. Jeg hater The Smiths.

For noe dritt. Jeg vet at Kristoffer og Tore elsker det bandet. Men det går rett og slett ikke

an å høre på. Man blir deprimert av det.

Vebjørn kan imidlertid «leve med» noe av The Cure og The Waterboys.

– Men det er ikke det jeg hører på til vanlig og jeg hadde ikke hørt om de før jeg fikk beskjed om å høre igjennom spillelisten.

Det jeg har skjønt er at denne musikken er viktig for stemningen og miljøet i filmen. Det respekterer jeg, selv om jeg ikke nødvendigvis liker musikken. Klesstilen var jo også noe jeg måtte venne meg litt til. Jeg har aldri gått med buttons eller Palestina-skjerf før. Jeg vet det har med politisk engasjement å gjøre, men det er ikke noe jeg bryr meg om per dags dato. Alt dette representerer også en annen tid enn min tid, sier Vebjørn.

Intervjuet finner sted en kald ukedag i Stavanger sentrum. Kongsgård, den mye omtalte skolen i Stavanger sentrum, er et obligatorisk besøk.

– Selv da vi gikk inn på Kongsgård (den videregående skolen Renbergs Jarle går på. red. anm.) for å ta bilder til dette intervjuet så jeg jo folk som ser helt like ut som de i filmene om Jarle. Det er som om tiden på denne skolen står helt stille. Det var fortsatt buttons med slagord og Palestina-skjerf som gjaldt, virket det som. Jeg gikk nesten inn i rollen som Jarle idet vi passerte porten. Virker som ganske strengt regime her, sier Vebjørn.

– Kristoffer fortalte meg at vår generasjon ikke trengte den type musikk for å vekke hungeren til å gjøre noe med livet og til å mene noe. Han mener vi blir fortalt tidlig at vi kan bli hva vi vil og gjøre hva vi vil når vi blir store. I Norge er vi såpass privilegerte at en kan lage drømmene sine og ikke jage dem.

Kanskje han har litt rett i det, men det høre litt bittert ut, synes jeg.

Vebjørn forteller at han gjerne ser at musikken fungerer som springbrett til et politisk standpunkt, men selv trenger han det ikke.

– Jeg er bare en gutt som liker å ha det gøy, det virker ikke som de mest politisk engasjerte har det så gøy. Mye diskusjon og synsing.

Intervjuet gjøres på vegankaféen Resept i Stavanger.

– Vi har vegetarmiddag hjemme én gang i uka, sier Vebjørn.

– Det får holde foreløpig. Jeg er veldig klar over hvor mye kjøttproduksjonen forurenser, men det er ikke derfor vi har vegetarmiddag hjemme. Det skal visstnok være litt sunt.

Men å bli veganer er for ekstremt.

Kompani Orheim (regi: Arild Andresen) hadde kinopremiere 2. mars.

Spillelisten Vebjørn fikk: Inbetween days - The Cure // Shout - Tears for Fears // Vienna - Ultravox // Heaven knows i’m miserable now - The Smiths // Opportunities ( Let’s make it of money) - Pet Shop Boys // Sounds like a Melody Alphaville // Modern Love - Davide Bowie // The Boy With The Thorn in his Side - The Smiths // Slakt - Raga Rockers // Panic - The Smiths // Planet Earth - Duran duran // Sally Cinnamon - The Stone Roses // Let’s go to bed The Cure // Pretty in Pink - The Psychedelic Furs // This Charming Man - The Smiths // Dancing With Tears in my Eyes - Ultravox // Close to me - The Cure // Hymn - The Cure //The Whole of the Moon- The Waterboys 42

3/2012

3/2012

43

STAVANGERPRISEN 2011 Gnu, lørdag 11. februar

NESTE NATT&DAG FEST: Hvor og når er neste fest, spør du? meld deg inn og Følg med oss på facebook.

44

3/2012

© 2011 The Gillette Company.

HJELPER TIL MED Å SLUKKE BRANNEN

HJELPER TIL MED Å BESKYTTE MOT

BRENNENDE FØLELSE STIKKENDE FØLELSE RØDHET LUGGING TØRRHET

Beskytt huden din mot fem tegn på hudirritasjon ved barbering. Bruk Gillette® Irritation Defense barbergel, som smører og kjøler huden for å hjelpe til med å bekjempe brennende, stikkende følelser og rødhet. Gillette® ProGlide barberhøvel har tynnere og finere blad for en behageligere barbering.* For å hjelpe til med å bekjempe tørrhet, fukt den nybarberte huden med Irritation Defense Moisturizer. *de fire første bladene sammenlignet med Fusion

T H E B E S T A M A N C A N G E T™

DESIGN

240 nedbørsdager i året skaper gode groforhold for regntøysatsinger.

TEKST Maren Stette Mosaker FOTO Chris André Aadland – Kaffe? Nei takk, jeg foretrekker vann.

Ja, han gjør vel det, Alexander Helle, gründeren bak Norwegian Rain. Med en enkel idé om å skape regntøy for et urbant liv, har han utviklet merket sammen med skredder T-Michael. Det siste året har Norwegian Rain markert seg som noe av det ypperste innen norsk design og forrige måned stakk de av med to priser: designprisen «Nåløyet» (som deles ut av Henne), og den minst like gjeve mote/design-prisen som vi, NATT&DAG, deler ut. Ålreit, så hva fikk en NHH-utdannet fyr fra Sandviken til å ville lage regntøy?

– Inspirasjonen kom da jeg var på utveksling i Milano for å rive meg litt løs fra NHH-mentaliteten. Jeg har alltid likt å jobbe med hendene og som liten elsket jeg å strikke og sy, så det har ikke vært fremmed for meg å jobbe med design. Det har alltid stått mellom design og økonomi, nå får jeg kombinere begge.

46

3/2012

Trangen til å lage regntøy bygger ikke på en eller annen traumatisk regntøy-opplevelse fra barndommen?

– Hehe, nei, men når du er født og oppvokst i Bergen så sier det seg selv at klissvåterfaringene er mange. Jeg har alltid fundert over hvorfor det ikke finnes regntøy som ser bra ut, er komfortabel, puster og er helt vanntett. Jeg har savnet funksjonelle plagg som er tilpasset alle de behovene man har når man lever et liv i byen, ikke bare situasjoner hvor man er i stor aktivitet på fjell eller sjø.

Hvordan kom du i kontakt med din kompanjong, T-Michael?

– Mitt største problem da jeg fikk ideen var at jeg ikke hadde noen forutsetning for å lage regntøy, jeg har aldri gått på noen skredder- eller designlinje og trengte ekspertise innen håndverket. T-Michael er en av de beste på sitt felt, samtidig som han er en veldig fascinerende fyr. Han var naturlig nok litt skeptisk til planene mine, for hvem vil egentlig satse på en NHH-fyr som vil designe regntøy?

Heldigvis lot han seg overtale og vi dro på en inspirasjonstur til Paris. Én dag satt vi på

kafé og diskuterte hvor stygge regnponchoer er: det ser jo ut som om folk går rundt i søppelsekker! På den annen side er regnponcho et veldig enkelt og funksjonelt plagg som kan bli kul med bare et par justeringer.

Raincho Tanken førte til at alle servietter innen rekkevidde ble fylt med skisser av en det som nå er Norwegian Rains «Raincho», et hundre prosent vanntett ytterplagg inspirert av japansk enkelhet og regnponchoens funksjonalitet.

– Stoffet er kuttet på måter som ser bra ut, draperer fint og er funksjonelt, uten unødvendig tilbehør som knapper og metall.

Også tenker jeg at når du har en fin regnjakke så påvirker regnet deg kanskje ikke like mye som ellers?

Kan du fortelle oss om en minneverdig væropplevelse?

– Ja, men det er en fryktelig klisjé …

Enda bedre, fortell!

– Ok, for en del år tilbake spilte Travis på hovedscenen under Quart-festivalen og det var sikkert tolv tusen publikummere. Da de

første strofene fra «Why does it always rain on me» ble klimpret fram, åpnet himmelen seg som om det var bestilt. Det var ikke snakk om litt regn, men slike dråper som renner fra takrenner og treffer deg hardt i hodet.

Lyskasterne ble rettet mot skyene, regnet ble hvitt, og stemningen intens. Vi var gjennomvåte, men ingen brydde seg og alle sang. Det var en magisk opplevelse!

Hva hadde du på deg, da? Husker du det?

– Jeg hadde faktisk på meg en regnponcho i plastikk. Haha. For noe dritt!

Norwegian Rain-produkter selges i butikken til T-Michael i Skostredet 9A.

Design- og motespalten leveres av våre gode kolleger i FIN nettmagasin. www.fin-mag.no

den populærE st. hallvard-skjorten kjøper de hos angel’s speed equipment!

RATHKESGATE 7, 0558 OSLO, NORWAY • www.engle.no

uteliv: hipstertårer og pensjonistpiss Vi plasker oss inn i Mars’ måned bokstavelig talt, det høljpisser ned fra en gråtkvalt himmel.

Fenris-ulven har dekket sola såpass lenge nå at man skulle

tro dritten hadde flytta inn i Pedersgata og starta tyrkisk-te-hasjog-voldtekts-hang-out-bar bare for å holde oss Rogalendinger bleke og selvmordskåte. Men ser

du forbi ulven, ja bak der med halen, så skimtes der ørlite lys.

Ta imot lyset, kvess lommeboka, fake et smil og gå på følgende arrangementer i mars måned:

fire obligatoriske konserter:

EL CACO + Trained To Bite Folken, Lørdag 10. mars Folkens nye bookingsjef er dansk. Han jobber i Norge men ingen forteller han at vi har eget språk her.

Derfor skriver den røde pølsa på dansk når han legger ut info om bandene han booker, eller «kammelibolokker» som det heter på dansk. Godt er det da at vi i Natt&Dag-redaksjonen har sett både Blinkende Lykter, Terkel i Knipe samt hele Pusher-trilogien før vi satte oss ned for å dechiffrere Folkens fjellblottede babbel om tidvis gode band verdt å sjekke ut. El Caco er aktuelle som bare det for tiden, og med sisteplata, Hatred, Love and Diagrams godt stappa ut i diverse butikkhyller og på internett, er det på tide for Stavangers befolkning å stifte bekjentskap med disse kose-doomens rockepiker. Deilig som en nydusja Josh Homme, labbende naken utpå prærien, setter El Caco ut på en slags krysning av bever og albino, mot et rockehungrig publikum i Stavanger by.

1

MAGNET Cementen, torsdag 1. mars Det ser ut som om mars måned gjenspeiler Stavangers triste vær de siste førtito årene, og ikke hvem Mars (krigsguden) egentlig er og betyr. Cementen, som på en god dag er litt større enn en dvergbukse, tar nå og kaster inn sytebergenseren Magnet. Misforstå oss rett, gutten er flink, han er faktisk en av de beste innen denne formen for grinemusikk og han passer som fire fingre i Lise Karlsnes, som også kommer og vrikker på ræva si senere denne måneden på samme sted. Har du drukket litt for mye før du kommer og ser Magnet, husk for guds (Mars) skyld og brøl at han skal spille

1

noe Johnny Cash … for det kan han faen meg!

LAMBCHOP (us) Folken, Lørdag 24. mars Det har gått hele åtte år siden sist Lambchop kom og grein noen saftige tårer på Folken, og som alltid når såkalte cred-band kommer til storbyen, så er det mye snakk om hvem som hørte på dem først. Hvem som er Stavangers største fan?

Har Thomas Dybdahl fektet tissefant mot pilt med Kurt Wagner, og så videre. Folk som har sett Lambchop kommer til å grine ut hipsterklærne sine hvis den vanlige mannen i gata kjøper alle billettene før hipsterne får lønn fra foreldrene sine-eventuelt fra cafe-

1

oh-le-mokka-bønne-latte-sjappa si. Møt opp for dette bandet Rogaland. Her blir det nachspiel!

TAAKE Checkpoint Charlie, fredag 30. mars Hvilket hysterisk passende navn her til gards! Taake har gjort seg upopulære i Tyskland med påmalte hakekors og nedrig black metal. At de er høyrevridde er bare taakeprat, gutta innehar en god dose pønk i seg, og å provosere en tysker er da like lett som å ta Mia Gundersen på pattå. Forvent deg dårlig lyd, sylskarp fuzz fra slitne Metal Zone-bokser, gutta fra Purified in Kvelertak samt stram liklukt, old spice og mye sminke.

1

TRE obligatoriske KLUBBKVELDER:

PIREN PUB Enda godere og gamlere Piren Pub har heller ikke tørket vekk pensjonistpisset. Her feirer de dagen med lukkede gardiner, Pat Boone på anlegget og dritafulle maggedeiser som danser fugledansen til så det hakker i plata. Liker du utvanna øl, Fisherman’s Friend og samtaler á la «Arne Myrdal var en bra mann, nå skal jeg på vorspiel hos Frank … kjenner du ikke Frank?

Han som vasker vinduer rundt om i byen vettu, grepa kar han der», så er Piren Pub ditt sted.

1

VIKING PUB Viking pub, eller Jernbanepøbben som noen kaller den, ligger som kjent ved jernbanen. Det er her du kan, enten på vei til jobb eller skole, bivåne fulle gamle menn pisse på hverandre mens de krangler høylytt om hvem som kan rulle den største bassen. Dette er faktisk klubbkonseptet deres og trendforsker og vittigper Thomas Seltzer har spådd at dette kjapt blir den nye maccarenaen. Natt&Dag ser seg enige i denne uttalelsen.

1

KORVETTEN Gamle gode korvetten har ikke tørket pensjonistpiss fra setene sine siden tidlig på søttitallet, biljardbordet er fremdeles skeivt, hjemmelaget og plassert i et altfor lite rom slik at man må skyte kulene med køen stående rett opp i lufta. Barsugga er like grim, mennene skjeggete og ølet fantastisk! Korvetten nekter å pusse støvet av sitt gamle klubbkonsept og inviterer for millionte gang på karaoke med påfølgende masseslagsmål i kjelleren, biljardturnering med påfølgende masseslagsmål pluss verdens beste halvlitere servert i livsfarlige glass hentet i fryseren. Fantastisk!

1

48

3/2012

UTELIV: OTTAR STANGELAND

KOMMER PÅ KINO 9. MARS “Elizabeth Olsen gives a career-making performance.

Mesmerising, haunting and deeply affecting.”

TOTAL FILM

MARTHA MARCY MAY MARLENE av SEAN DURKIN

E L I ZAB E T H O L S E N JOHN HAWKES

kriminell kunst

FILMTRAILER

Stavanger-rapperne i Kriminell Kunst er aktuelle med EP-en Kjøter 2.0. Vi møtte kriminell mastermind Tore Pang.

TEKST REDAKSJONEN Hei, Tore! Hva er disse Kjøter-greiene for noe?

– Vi ga ut Kjøter, den første for halvannet år siden, og det er et prosjekt der vi lager musikk for de folka som har hørt på oss i alle år.

Vi har laget mer poppa greier og musikk som høres litt nyere ut, med låter som «Gjer faen» og «Haternes hovedstad», men nå har vi lyst til å lage musikken som vi begynte med. Kjøter har blitt alibiet til å lage skitten, hard rap på den type beats som folk ikke hører på lenger.

Du vet, den musikken som ikke går på radio.

Hvem er Kjøter-folket?

– Det er en skitten gjeng med hiphoptryner, gamle taggere og folka vi hang med back in the day. Nå har folk begynt å jobbe i vanlige jobber, fått unger og blitt voksne, men det er allikevel samme gjengen, egentlig. Skiva er dedikert til, for min del, den ekte hiphop-greia som vi følte vi var en del av. Det fremdeles et hiphopmiljø, men det er ikke det det var, med battling og graffiti og sånt. Du ser jo ikke én tag rundt omkring i Stavanger lenger.

Rapperen Bvis er med. Hva er det for en fyr?

– Bvis har vi kjent i mange år. Han er en legende i lokal rap, og er fremdeles ubeseiret battle champion. De som sees på som de råeste battlerne i Norge i dag, har Bvis slått.

Han battler ikke så mye lenger, men han har slått de beste av de beste. Det vi gjør nå er egentlig inspirert av det han og gruppa hans,

152, gjorde for mange år siden. Det er jævlig kult å ha med ham, og vi har mer på gang.

Så blir det Stavanger-trilogi og Kjøter 3.0?

– Kjøter-prosjektet er ikke noe vi regner med jævlig mange folk kommer til å like.

Med «Haternes hovedstad» gikk vi inn for å lage noe som kom til å slå an. Vi jobba hardere da. Dette her er mer sånn at vi smeller sammen noe greier, og ikke tar det så jævla seriøst. Mer en feeling enn arbeid. Med det som kommer fremover kommer vi nok til å bruke et par dager per låt. På «Kjøter» har vi kanskje hatt to studiosessions på hele driden.

Vi regner ikke med at dette her blir spilt på radio. Det er mer for oss og for miljøet.

Dere blei kåra til årets live act av Natt&Dagleserne i Stavanger. Hva føler du nå?

– Det var en ære. Det kuleste er egentlig at det er folk som har gått inn og stemt. Kult hvis det var en jury også, men at det er folket som bestemmer betyr jævlig mye. At folk faktisk digger de greiene vi gjør. Vi elsker å gjøre de greiene vi gjør. Når vi spiller kjenner vi at folk er der for å kose seg. Jeg tror det er derfor vi greide å vinne den prisen. Vi er ikke fantastisk gode tekniske, eller nyskapende på noen som helst måte, men det blir en jævlig god vibe. Jeg håper vi kan leve opp til prisen i 2012.

Kriminell Kunst blogger på www.kriminellkunst. wordpress.com. Bvis twitrer over gjennomsnittlig underholdende på @bvis_

Du ser jo ikke en eneste tag i Stavanger lenger.”

3/2012

49

MAT

Helmaks, EGON Egon Strandkaien 2, 4005 Stavanger Egon ligger i de gamle lokalene på siden av Dolly Dimple’s, som aldri fungerte for noen hvis vi ser bort i fyllikene på vei til Nåløyet som har brukt det som toalett. Her har det vært alt i fra reisebyråer til frisører, og samtlige har gått dukken til nå. Egon går så det griner. Ok, de har brukt halve statsgjelda til Island under oppussingen, men det står respekt av å snu et så mislykket lokale om til den pengemagneten det nå er blitt.

Egon minner litt om Peppes Pizza hva interiør angår. Du vet, litt sånn nyere «antikk» i taket, rustikk uten å faktisk være det, bjelker og levende lys. Som vanlig er det svenske anorektikere som serverer biffen de så sårt trenger selv, kombinert med utvannet brus fra dispensere. Verken Simon eller kattedamen Kari Mills, som var kompanjongene mine denne kvelden, hadde vært på Egon før. Begge var begge imponerte over hva som hadde blitt gjort med stedet. Kari ville ha noe med bobler i, noe vår tynne svenske kelner ydmykt måtte beklage at de ikke hadde. Simon foreslo rødvin og cola (calimocho), men sånt fanteri ville ikke kattekreket ha, og hun holdt seg derfor til en karaffel med italiensk rødvin av ukjent merke. La oss kalle den Jacobs Creek. Jeg ba om en Jack og Cola, eventuelt Jim Beam og Cola. Da var det var som om kelneren prøvde å stikke av. Ikke hadde de noen form for bourbon i det hele tatt, så det ble med Johnnie Walker (grøss!) og ei bøtte Carlsberg for å bøte på såret. Simon gikk for fatøl, Tou, som visstnok var knallgod og helt i øverste sjikt. Da vi påpekte at Kari drakk som en huskatt med kusma, satte fru Mills opp tempoet mens hun slikket seg rundt værhårene: «Kor fakkårten bler det av menyane?!»

Kari veksler totalt schizofrenetisk mellom pent stavangersk til kav nattbussen til kvernavigå. «Mor mi slo meg øve potene med ein frossen katt kver gang eg glemte meg ud og snakte som de andre i klassen», kunne Mills fortelle. Simon kjente seg igjen i den type avstraffelse fra barneskolen i Manchester United. Kari Mills er ei steinhard dame, antikksjappa hennes er blitt ranet utallige ganger. I noen tilfeller har hun brukt kattekreftene sine og bykset over disken og gått I fysisk klinsj med ranerene. Da maten endelig kom fikk jeg en black n’ white, et bittelite stykke biff og et enda mindre stykke gris med bakt potet og rømme, bacon og kryddersmør. Jeg ba om å få slippe salaten, og det husket de. Sånt liker jeg. Begge kjøttstykkene var, selv om de var veldig små, stekt akkurat slik jeg ønsket og også ba om. Poteten med digre baconstykker og knallgodt kryddersmør var som å få en kattevask utført av Mia og Toni Gundersen.

Simon bestilte spareribs. Et kjedelig valg, men når til og med McDonald’s kjører ribs

6

I SAMARBEID MED

PRESENTERER:

OSLO SPEKTRUM 30. MAI www.myspace.com/deadmau5

www.facebook.com/deadmau5 02/2012

www.deadmau5.com

BILLETTPRIS 550,- + BILL. AVGIFT. BESTILLES PÅ WWW.LIVENATION.NO, WWW.BILLETTSERVICE.NO, TLF 815 33 133 ELLER WWW.OSLOSPEKTRUM.NO, TLF: 815 11 211.

FOR MER INFORMASJON, BESØK WWW.LIVENATION.NO / WWW.ROK.NO

50

3/2012

på burgerne er greit å finne ut hvem som kan sakene sine. Porsjonen var stor, og rikelig tilsatt brun saus med eddik på. Påmm fri-en var fantastisk, noe du vanligvis sliter voldsomt med å få fatt i her i byen. Her må den selverklærte mateliten vise ansvar. En liten maiskolbe gikk også fort ned.

Skryt må også gå til frityrkunnskapene på forrettene. Vi tjuvspiste før Kari kom, fordi Kari kommer og går når hun vil, noe hun har sikkert lært fra sine firbeinte venner på Eiganes. Det dypfriterte snadderet var akkurat sånn det skal være. Scampi og løkringer, pluss noen kyllingklubber i en litt ubestemmelig, men fantastisk god saus. Full pott fra Simon her, alt gikk i grisegutten.

Kari Mills bestilte vegetarfajjitas. Jeg ville kalt det en enormt stor porsjon med tilbehør, men Kari så skikkelig fornøyd ut der hun slafset i seg den ene potfyllen etter den andre med tex-mex aktige grønnsaker, ris, bønner og taco-lefser. Mills likte godt at man fikk mye for pengene, mye smak var det også, men hun kattehår i maten siden det «har blitt en vane».

Etter at måltidet var fortært snakket vi løst og fast om maten mens vi prøvde å være typisk sære og vanskelige matkritikere.

Kari prøvde seg på at det var latterlig at de ikke hadde Champagne, jeg surmulte om at de ikke hadde bourbon mens Simon syntes det var slappe greier å servere Carlsberg på flaske da han ettertrykkelig ba om fatøl. Feil, feil, feil! Egon er da et folkelig sted, derav mangelen på Champagne. At de ikke har bourbon er rart, siden de har flere bourbonmarinerte saus. Carlsberg-tabba må vi skylde på Sverige, altså et helt annet land! Egon er en særs trivelig plass, folkene som jobber der er joviale og hjelpsomme. Maten var litt merkelig porsjonert med lite til meg (104 kg) og mye til Katte-Jenny (60 kg). Smaken var absolutt fortreffelig-kjemisk renset for trøfler, vin med navn og Balsamico. Egon er et sted der du kan ta med deg hvem som helst og ete hva som helst. Barnerom med Playstation og tegnesaker, og ballonger får både barn og voksne gir plusspoeng. Regningen er rosinen I pølsa, for den var lav.

Det ble mye øl og vin etter maten, og personalet og den lune atmosfæren gjorde det vanskelig å ville gå. Vi lot Kari mjaue litt om hennes hverdag, og ble sjokkert over hvor mye denne kvinnen faktisk gjør for våre firbente venner. Ikke bare huser hun per dags dato 217 katter i forskjellige farger og forfatning. Hun vasker, kastrerer, rengjør, koser med, omplasserer og drifter Norges største kattefristed på sin egen fritid. Hver dag står hun opp klokken åtte for å rengjøre de utallige og store boksene med kattesand etter nattens katte-scat-party, for så å gjøre det samme igjen tolv timer senere. Det står det respekt av.

Ottar Stangeland

beserta, 23 år Retaildesigner – Jeg ville ha vært meg selv, bare rikere.

JOAKIM, 22 år Fashiondesigner – Vært en kjole på OFW og faktisk blitt solgt.

eirik, 26 år Kunstner – Født som en forevig tåkemaskin kombinert med glitterregn rundt. Vakkert!

ER DU FØDT SÅNN ELLER BLITT SÅNN?

henrik, 22 år Entrepenør – Født som Dalia Lama og blitt som Kofi Annan.

AV: helle navratil

gunn, 25 år Branndame – Født som en havfrue og blitt kjæreste med Jack Sparrow.

lene, 24 år Bartender – Født som en engel så jeg kunne lagt igjen en fjær i Märta Louise sin lommebok.

helge, 24 år Kunstner – Surrealist på 1900-tallet, enklere å forvirre store mengder mennesker med få midler.

ole magnus, 24 år IT-konsulent – En hund på grunn av maksimalt zen-nivå.

Liza, 22 år Frisør – En blomst og blitt alle regnbuens farger.

simon tam, 23 år Butikksjef – Straight og katolikk.

michael, 28 år Arkitektur/design/film – Født som Fellini og fått mer arkitektur inn i filmene.

kristian, 23 år Artist – Født som meg, blitt gift med Susan, en god familiefar og selvfølgelig en rockestjerne.

3/2012

51

kunst INNGANG 12 - «Sted» Rogaland Kunstsenter, 1. mars – 1. april Gruppeutstilling med Elizabeth Croft, Marisa Ferreira, Ole Martin Lund Bø, Teresa Puig, Kristin Velle-George, Anne Haaland Bland, Christine Hansen, Line Anda Dalmar, Marianne Hannig Bertelsen og Synnøve Gallis Anfinsen. Hvert år er det en Inngang utstilling og årets har fått tittelen «Sted».

– Felles for alle utstillerne er at vi alle er relativt nye medlemmer i Bildende kunstneres forening Rogaland, og dette vil bli en slags introduksjon av oss, forteller Elizabeth Croft som er en av utstillerne.

Kan du fortelle oss noe om hva du skal vise der?

– Jeg er interessert i arkitektur, så jeg lager et verk om gallerirommet i Rogaland Kunstsenter. Jeg har laget tegninger og fotografier som er utsikten fra vinduet, og har de blitt gjort til silketrykk som jeg kommer til å henge opp. Videre er det en lang vegg i galleriet som dekker over tre vinduer for å få mere veggplass, og jeg vil male de tilbake på denne veggen for å få vinduene til å gjenoppstå i rommet.

Nesten som en trompe l’oeil?

– Ja, kanskje litt mer grafisk. det vil nok ikke se veldig ekte ut men er heller en grafisk skisse av vinduene og kanskje linjene i bygningene bak. Det er også noen av kunstnerne i utstillingen som jobber stedsspesifikt, og jeg tror det vil bli en veldig interessant helhet.

1

Matt Bryans TOU Forhall + 2 ølhaller, 8. mars – 1. april Matt Bryans er en britisk kunstner som jobber delvis i London og delvis i Norge, han har en link til Stavanger-området som gjør at vi nå er heldige og kan stille ham ut forteller Sesella Knutsvik ved Tou. – Matt jobber med å samle brukt materiale, han har et prosjekt hvor han henter gamle aviser fra søppelspann rundt omkring i London, og klipper ut avisbilder som han så møysommelig visker ut informasjon fra. Slik får bildene et spøkelsesaktig preg. De nye motivene blir gjerne satt sammen til en helhetlig installasjon. Forøvrig er dette et prosjekt han er veldig kjent for og som han har stilt ut ved flere anledninger i USA og Europa, blant annet har han deltatt i en gruppeutstilling på Tate Modern. En veldig aktiv kunstner med andre ord. På Tou skal han vise en papirarbeider og andre installasjoner der han bruker noe av samme metoden. Et eksempel er gravemaskintenner som han samler opp, de som finnes foran på grabben knekker etterhvert av når det graves. Han samler på slike og bearbeider dem til skulpturer som han igjen setter sammen til en installasjon. Han tar for seg det hverdagslige i dette med gjenbruk, alle arbeidene som han skal vise her på Tou er laget ut ifra det prinsippet, en kortreist utstilling med andre ord. Det blir i det hele tatt spennende og se da det er den typen ting som utvikler seg mens han er her og jobber. Dette er hans første utstilling i Norge. Jeg kan forøvrig nevne at neste utstilling blir med Elin Melberg 19. april.

1

Hå gamle prestegard 3. mars – 15. april Ved Hå får vi opplyst at kunstnerne vil holde omvisning i sine respektive utstillinger; Ola Enstad 4. mars 1330, Terry 11. mars 1330. Onsdag 20. mars mellom klokken 19002100 kommer Lau Albrektsen og holder et foredrag om Terry sin kunst. Utover dette blir det også onsdagsjazz 11. april 1900-2100 med Paal Nilssen-Love og Stine Janvin Motland.

1

Terry Nilssen-Love Maleri/tegning – Jeg blir 70 år nå i mars, og utstillingen er blant annet en markering av det, forteller Terry.

– Samtidig gir jeg også ut en monografi om mitt arbeide, boken er hos bokbinder nå, og blir lansert på åpningen. For de som ikke kjenner arbeidene mine er de i hovedsak abstrakte, men det som blir litt spesielt denne gangen er at jeg også vil vise sort/hvitt-tegning på papir som jeg sjelden har vist. Utstillingen består av en tjue malerier og ca. 18-20 tegninger. Alt er laget i løpet av de siste to årene og har ikke tidligere blitt vist. Monografien er todelt, de første totredjedelene er en retrospektiv av mitt arbeid helt i fra kunstakademiet og frem til i dag og avsluttes med en fokusering på malerier fra de siste par årene, inkludert noen av bildene som er med på utstillingen. Forfatter av boken er Lau Albrektsen og boken er rikt illustrert med 110 illustrasjoner. www.terrynilssen-love.com.

Åse Anda - Prosess SULT, 1. – 18. mars – Det blir en maleri utstilling med akryl på lerret, sier Åse.

– Det som er litt spesielt er at jeg er utdannet grafiker og har jobbet med grafikk i veldig mange år. Dette er den første store maleri utstillingen jeg har, så på mange måter blir det min debut utstilling som maler. Det blir store lerreter og enkle komposisjoner. Uttrykket er langt unna det jeg gjorde da jeg jobbet med grafikk, da var det veldig mye detaljer, mens jeg med maleriene på en måte har renset billeduttrykket slik at jeg bare sitter igjen med noen få fargeflater. Det er på en måte

1

52

3/2012

det jeg gjør i denne utstillingen, jeg plukker fra hverandre og ser hva farge egentlig er. Å jobbe med grafikk er en komplisert prosess, noe som tar veldig lang tid, sier Åse.

– Når en maler kommer fortere frem til resultater, da det er en mye mer direkte prosess. Da jeg skulle begynne å male så begynte jeg først å sy sammen lerret-rester fra kolleger, slik at sømmen ble et element i bildet. Så det jeg gjør nå er å sy lerretene, spenne dem opp og begynne maleprosessen slik at sømmen blir element i bildene (med unntak av noen få som ikke er sydd). Noen er i enkle gråtoner, mens andre er ganske fargerike, men det er abstrakt. www.aaseanda.no

Ola Enstad Chongqing - Beijing - Hå – Jeg kommer til å vise 16 bronseskulpturer og i det andre rommet vil jeg vise fotomontasjer og fotogram, sier Enstad.

– Det er bilder som er gjort ved hjelp av fotokjemikalier, uten mørkerom og uten kamera, ved hjelp av fotopapir, fremkaller og fiks. Skulpturerene er laget i Kina i løpet av de siste årene, jeg arbeider ofte i Kina da det er godt og arbeide der og billig og få støpt i bronse. Jeg jobber der gjerne to perioder i året eller enda lenger hvis det dukker opp noe spesielt, slik det har gjort de siste syv årene. Skulpturene er hoder, nokså frie hoder. Fotomon-

tasjene er av skulpturer jeg har laget og deretter montert inn på kjente steder i inn og utland for å tilfredsstille min megalomani, hehe! En av disse erstatter for eksempel Nelson-monumentet på Trafalgar Square i London, ellers har jeg også plassert et stort hode bak søylene på Universitetet i Oslo, et annet hode er plassert på Siegessäule (Seierssøylen) i Berlin, og et der Mannerheim står i Helsinki. Jeg har også tredd et hode over Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen i Oslo. Disse flate tingene er noe jeg har laget gjennom årene, men egentlig aldri vist frem.

Jeg må også nevne at en det er laget en bok som presenteres på åpningen som heter «Den som har nok å fara med han fær».

Den handler en del om Kina og hva jeg har gjort der og munner ut i utstillingen. Chongqing er den første byen jeg jobbet i Kina, deretter Beijing og nå utstilling på Hå.

Portable Stones Videoverket Portable Stones av Orla Barry er konstruert som eit dikt utan noko tydeleg hendelsesforløp. Kunstnaren utforskar sitt eige morsmål og problem kring kommunikasjon. Dette gjer ho ved hjelp av ulike symbol for det å vera saman og for det å vera åleine. Monolog er ofte ein viktig del av Barrys arbeid. Dette verkemiddelet nyttar ho og i Portable Stones og ho seier at «with monologue and voice-over you can give anything a voice, even a stone or a piece of seaweed».

Orla Barry er født i Irland i 1969. Sjølv om ho har budd i Belgia i over ti år, er det framleis Irland som er den største inspirasjonskjelda og det er her produserer dei fleste arbeida sine. Ho har hatt fleire større utstillinga både i Irland, Brussel, Milano, London og Amsterdam.

kunst: hans christian skovholt

TEGNESERIE

Det har med årene vokst opp en usunn kultus rundt Watchmen, skriver Aksel Kielland.

TEKST Aksel Kielland 1. februar kunngjorde DC Comics at de til sommeren skal utgi Before Watchmen; trettifem (jepp!) hefter fordelt på sju miniserier og ett enkeltstående hefte, som alle tar for seg karakterene fra Alan Moore og Dave Gibbons Watchmen. Tegneserieinternett reagerte som tegneserieinternett pleier å gjøre – det vil si med høylytt sutring og innholdsløse trusler om å boikotte DC herfra til evigheten. Men det var da også det. Når man tar i betraktning at publiseringen av en oppfølger til Watchmen lenge har vært sett på som et tegn på Antikrists komme, har DC all grunn til å være fornøyd med mediehåndteringen.

I den engelskspråklige tegneserieverdenen innehar Watchmen en unik posisjon. Watchmen har solgt mer, blitt hyllet av flere kritikere og tvunget flere ikke-tegneserielesere til å innrømme at tegneseriemediet muligens kan ha en viss verdi, enn noe annet enkeltverk.

Dermed har det med årene også vokst opp en usunn kultus rundt Watchmen. Watchmen har blitt sett på som superhelttegneseriens evolusjonære høydepunkt, som det siste ordet, som mesterverket med stor ’M’ og stort ’ESTERVERK’.

Watchmen trenger å bli revet ned fra pidestallen har befunnet seg på i et kvart århundre, men selv om DC ved å publisere en haug med tegneserier hvis ambisjoner er å gjøre seg fortjent til et rungende «faktisk ikke

Yo …! That shit’ss nastier than serving mayonaise sandwiches at a bukkake party, son!”

– Johan Galtung

så ille som man skulle tro, altså!» nødvendigvis bidrar til svekke statusen til Moore & Gibbons mest berømte verk, er det samtidig noe usigelig trist over dette prosjektet. I de 26 årene som har gått siden første nummer av Watchmen opprinnelig kom ut, har den amerikanske tegneseriebransjen ikke avstedkommet ett eneste verk som kan måle seg med dens popularitet og anerkjennelse. Det eneste som kommer i nærheten er Chris Wares Jimmy Corrigan, hvis ironiske bruk av superheltsymbolikk om mulig er enda mer kynisk og trøstesløs enn den vi finner i Watchmen.

For all dens kløktige bruk av superhelttegneseriens formgrep og konvensjoner, er Watchmen et verk som er dypt skeptisk til superhelten som fenomen. Derfor fremstår DCs avgjørelse om å trosse Alan Moores gjentatte formaninger om å la serien være i fred (Moore la DC for hat da forlaget mot slutten av 80-tallet nektet å la ham og Gibbons få opphavsretten til verket) som en underlig masochistisk handling. Særlig når forlaget fremstiller det å lage oppfølgere – unnskyld: forløpere – til et tjueseks år gammelt verk som nytenking. Det blir litt som om man skulle hyre inn et kobbel med psykologistudenter for å arbeide videre på notatene til den ene terapeuten som i 1987 oppsummerte problemene dine bedre enn noen annen noensinne har vært i stand til.

Nåvel! Before Watchmen kommer til å komme ut, og Darwyn Cookes Minutemen kommer muligens til å være verdt å bruke tiden på, om ikke pengene. Men det finnes bedre ting å bruke lønn og stipend på: I det dette står på trykk, har selvsamme DC endelig – etter 16 år – maktet å utgi Grant Morrison og Frank Quitelys Flex Mentallo i bokform. Hvis det finnes én tegneserie som har sagt noe vettugt om superhelten som fenomen post-Watchmen er det nettopp Flex, som handler om en obskur bifigur fra Doom Patrol, hvis superkrefter blant annet inkluderer evnen til å manifestere teksten ’Hero of the

Beach’ over seg når han spenner musklene.

En annen samlebok som har vært etterlengtet , er Brandon Grahams King City som nå omsider foreligger fra Image. Lenge var den eneste av Grahams utgivelser som var tilgjengelig på Amazon pornotegneserien Pillow Fight (se forrige måneds spalte), men nå kan man altså trygt sprade rundt med sine postordrekjøpte Graham-tegneserier under armen uten å risikere uønsket oppmerksomhet (ingenting er mer ubehagelig enn øyenkontakt med fremmede personer som ser pornotegneseriene dine og gjenkjenner dem).

Samme Graham er også involvert i relanseringen av nittitallsfenomenet og internettmobbeofferet Rob Liefelds Extreme Studios. I skrivende stund er første utgave av Graham & Simon Roys Prophet og Joe Keatinge & Ross Campbells Glory ute. Begge er visuelt tiltalende og noenlunde løfterike mainstreamtegneserier; Prophet kommer formodentlig til å bli den mest interessante av de to, mens Ross Campbells barnaktige og smågroteske versjon av Glory har størst potensial. Ingen av dem er på nivå med Daredevil, men om man er i beit for amerikanske actiontegneserier skal man lete lenge for å finne noe veldig mye bedre.

På hjemmefronten er det gledelig å notere en aldri så liten bølge av nye tegneseriehefter. Tatt i betraktning den solide posisjonen til norske bokhandler og bibliotek, var det uunngåelig at det norske tegneseriemarkedet ville bevege seg i retning av en situasjon hvor bokutgivelsene dominerer på heftenes bekostning. Dette er på mange måter en naturlig, og muligens uunngåelig, utvikling, men det endrer ikke det faktum at man gjerne skulle sett flere tegneserieblader rundt om i hyllene.

For øyeblikket kan man imidlertid plukke med seg et nytt nummer av Forresten, Ulvene i korridoren (Roy Søbstads første utgivelse på altfor lenge), den hjemlige superheltserien The Urban Legend samt Egmonts nye og helt, helt ok hefteserie Støkk. Og det er da – tross alt – slettes ikke så verst.

Studere på Svalbard?

Universitetssenteret på Svalbard tilbyr studier i biologi, geologi, geofysikk og teknologi

Foto: Nils Petter Dale

Søknadsfrist: 15. april Mer info: www.unis.no

3/2012

53

Enkelt Raskt Billig MALAGA

AL

LONDON

LICANTE

BREMEN

PISA MALLORCA

scenekunst oversikt mars Kopier Rogaland Teater Spilles til 20. mars Gammel dame er vond og vende Rogaland Teater/Stavangeren Spilles til 21. april Misantropen Rogaland Teater Premiere 1. mars Ruptur/ Pas de deux sans toi Sandnes Kulturhus Spilles 8. og 9. mars Nattergalen Rogaland Teater Premiere 9. mars Blackstone Sola Kulturhus Spilles 10. og 11. mars Den lille prinsen Sandnes Kulturhus Spilles 11. mars Lille Blå og bløtkaka Sola Kulturhus Spilles 11. mars

Kopier Rogaland Teater Spilles til og med 20. mars Caryl Churchill er en av Storbritannias mest kjente dramatikere, men hun spilles altfor lite i Norge. Det har Rogaland Teater gjort noe med og har satt opp Kopier til strålende kritikker.

Kopier er også teatersjef Arne Nøsts regidebut, som burde gjøre

1

det hele ennå mer interessant.

Nøst har bakgrunn som maler, grafiker, illustratør og scenograf, og bidrar også med scenografi og musikken til forestillingen.

Caryl Churchill er kjent for å skrive politisk drama – her er det ikke noe kunst for kunstens skyld – og det gjelder også for Kopier.

Stykket ble skrevet i 2002, ikke lenge etter at sauen Dolly ble

klonet og mus ble vist frem med menneske-øre på ryggen – hva skjer når vi også kan klone mennesker? Det er slett ikke uproblematisk at flere personer innehar de samme DNA-kodene, men ikke nødvendigvis de samme opplevelsene. Caryl Churchill dykker ned i dette spørsmålet – hva bestemmes av arv, hva bestemmes av miljø? I Kopier

har Bernhard 1 og Bernhard 2 og en rekke andre kloner lykkelig uvitende om hverandre fram til den ene sønnen, Bernhard 2 konfronterer faren med at han er en kopi. Kopiene er forskjellige fra hverandre i stykket – til tross for samme genetiske utgangspunkt, det er historiene deres som er forskjellige. Kopier er en forestilling som tar opp tråden

fra en lang rekke scenarioer i science-fiction-litteraturen, men som aktiualiseres på grunn av vitenskapens faktiske framskritt på området. For ikke å glemme det evige spørsmålet: Hvordan ble vi som vi er? Født sånn eller blitt sånn?

Regi: Arne Nøst

Fluenes herre Rogaland Teater Spilles til 4. mai Lille Blå og spilledåsen Sola Kulturhus Spilles 11. mars Riksteateret presenterer: Natta, mamma Sandnes Kulturhus Spilles 12. mars Last Call Rogaland Teater 12. mars Mexico Lexico Sandnes Kulturhus Spilles 13. og 14. mars Stavanger fortellerkafe Kult.kafeen Spilles 16. mars Heila heljå med teater Sola Kulturhus Spilles 17. og 18. mars Øve dammen t junnaiten Sola Kulturhus Spilles 21. og 22. mars

Misantropen Rogaland Teater, spilles fra 1. mars Det er hele 346 år siden premieren på Molières Misantropen, så det er trygt å slå fast at de begge er for klassikere å regne. Dramatikeren er ansett som en av de største komedieforfatterne gjennom tidene, og Molière blir fremdeles spilt på scener over hele verden, like selvfølgelig som da truppen hans spilte for Ludvig XIV i Paris.

Misantropen selv er Alceste, en mann som forakter aristokratiet han selv er en del av, og fornærmer sin omgangskrets dypt ved å snakke sant, men nedsettende om dem. På tross av et ganske så negativt syn på verden, forelsker han seg likevel i vakre Célimène, som slett ikke lever opp til Alcestes menneskelige idealer,

1

Heila heljå med teater Sola Kulturhus, Teaterfestival 17. og 18. mars Det blir teaterfestival når kulturskolene i Stavanger og Sola går sammen om nærmere tjue forskjellige forestillinger over en helg.

Det skal spilles teater i tre forskjellige saler fra ti om morgenen til åtte om kvelden, og både skuespillere og publikum blir å finne i mange aldre. Instruktør Sigrun Lura Landmark forteller at hele 250 barn og ungdommer medvirker på de ulike produksjonene. – For de yngste blir det forestillinger om mobbing og Æsops fabler, mens en forestilling som Dager som døde passer best for ungdom og voksne. I tillegg får publikum mulighet til å se selveste Tom Waits, Roald Dahls Verdens største fersken, Kanonklovnene, Alice Alice og mye mer! Heila heljå med teater er en unik mulighet til å meske seg med mange ulike teateruttrykk satt i stand av barn fra Stavanger og Sola.

Regi og medvirkende: Ulike grupper fra kulturskolene i Stavanger og Solaminskole.no/kulturskole

1

56

3/2012

tvert imot, hun representerer alt han avskyr. I Sigrid Strøm Reibos regi stilles spørsmålet: Kan man være så ærlig at man blir umenneskelig? Hvor ærlig man kan være uten at dette går på bekostning av medmenneskelighet og toleranse?Molière selv var en kontroversiell figur i sin samtid, og flere av stykkene hans ble forbudt da de gjerne kunne kritisere kirken. Det hjalp altså ikke å være offisiell dramatiker og leder for kongens skuespillertrupp, når kirken og aristokratiets sterke krefter ble satt inn mot ham.

Misantropen er ikke like skarp og satirisk som andre av Molières skuespill, kanskje nettopp fordi et av hans andre mesterverk, Tartuffe, ble forbudt rett i forveien – og Misantropen kan ses på som et svar på nettopp den kritikken.

Misantropen regnes likevel som et av Molières hovedverk – ja til og med det beste! På tross av motgang spilte og skrev Molière teater helt til sin dødsdag – han døde etter å ha fått et anfall på scenen mens han spilte selve hypokonderen(!) i Den innbilt syke.Misantropen blir i denne oppsetningen en komedieballett, hvor tre dansere deltar og også musikken har fått stor plass.

Sigrid Strøm Reibo er utdannet instruktør i Russland og vendte tilbake til Norge i 2009. Hun har arbeidet med flere forestillinger og høstet gode kritikker. Hun ble nominert til Hedda-prisen i 2010 for beste regi, det lover godt for regidebuten på Rogaland Teater.

Regi: Sigrid Strøm Reibo Rogaland-teater.no www.youtube.com/RogalandTeater

Riksteateret presenterer: Teddy og Marian Sandnes Kulturhus Spilles 23. mars Bjergsted Danseensemble presenterer: New Generation of Dance Sandnes Kulturhus Spilles 29. mars

scenekunst: Ingeborg sanner

Trenger du en fleksibel og spennende deltidsjobb?

Registrer deg på www.thinking.no eller ring 40 49 77 00

SAMPLING

DEMO

EVENT

• faglige utfordringer • personlig utvikling • et år i et inspirerende, kreativt og sosialt miljø!

Se www.follo.fhs.no!

“Slik har du aldri opplevd oljehistorien...

reload.no

DANS KUNST MUSIKAL FILM BAND VOKAL

...dette og enda mer skjer på innsiden”

Norsk Oljemuseum har utstillinger som forteller hvordan olje og gass blir til, funnet, produsert og hva disse ressursene brukes til. Museet gir også innsikt i teknologiske nyvinninger og i hvordan petroleumsressursene påvirker det norske samfunnet.

Originale gjenstander, modeller, filmer og interaktive utstillinger formidler alt fra hverdagsliv til teknikk og dramatikk.

ÅPNINGSTIDER: 01.09 - 31.05: hverdager 10.00 - 16.00, søndag 10.00 - 18.00 01.06 - 31.08: Hver dag 10.00 - 19.00 Kjeringholmen, Stavanger, telefon 51 93 93 00

norskolje.museum.no

natt&dag 03.01.12_visittkort 03.01.12 12.48 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

MUSIKK

Heyerdahl består av Kenneth Ishak (33), Tore Løchstøer Hauge (31), Magne Mostue (32) og Mattis With (25) som alle har lang fartstid fra klubb- og indiepopscenen.

Vi nevner i fleng: Beezewax, Hiawata! LotLot og Accidents Never Happen. Aktuelle på Øyafestivalen i sommer.

Hvordan bygge image på det norske uten å ty til griseblod?

Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto PRESSE

Hei, Magne Mostue i Heyerdahl.

Hvordan går det?

– Åh, nå ble jeg glad! Du er den første som spør i dag. Jeg har brukt hele dagen min på folk med dobbeldiagnose, rus- og psykiatriproblemer. Ikke alltid like enkelt.

Jobber ikke alle musikere i Oslo i psykiatrien?

– Jo, det går inflasjon i psykiatri, SFO og barnehage blant oss, virker det som. Men psykiatrien er et veldig fint sted å hente inspirasjon. Du får samfunnets ytterkanter servert på et fat hver dag.

Dere spilte inn førsteplata på et fyr dere leide i vinter, ute i havgapet på Stadt, til tider under en orkan: Var det der dere hentet inspirasjon?

– Kråkenes Fyr og området rundt ble fort idealmålet med tanke på lyd og visuelt uttrykk, og til bygutter å være prater vi godt over gjennomsnittlig mye om hav og bølger. Så ja, mye inspirasjon er hentet fra oppholdet der.

Hvorfor heter dere Heyerdahl?

– Vi ville bryte våre egne komfortsoner.

Vi har alle spilt før, så det var viktig for oss å

sørge for at det ikke ble som tidligere. Og i dette ligger det jo et oppdagelsesaspekt som knytter oss til navnet Heyerdahl.

Ganske beleilig med tanke på Kon Tikifilmen, har dere laget soundtracket óg?

– Beleilig eller veeldig uheldig. Vanskelig å si. Jeg må legge til at da Heyerdahl ble foreslått som bandnavn – før jeg hadde hørt noe snakk om noen film – var den eneste assosiasjonen jeg fikk noe jeg opplevde da jeg bodde i England. Jeg lærte på skolen at Thor Heyerdahl var verdenskjent – the world famous Thor Heyerdahl – men det er ren og skjær vranglære. I England anno 2006 var det ingen som visste hvem det var, bortsett fra én som svarte: «Is that the lad on the fucking raft?».

Jeg hørte noe om «black metallens estetikk, filtrert gjennom mindre mørke sinn». Er dette mer melking av sortegeita, for det høres jo ikke ut som black metal?

– Den referansen er vel mer et forsøk på å si at vi vil finne det typisk norske eller det urnorske. Vi har lite griseblod, for å si det sånn.

Black metal oppstod ikke i Norge engang, er det ikke litt farlig å bruke det som et erstatningsbegrep for det «urnorske»?

– Ja, det blir misvisende. Det blir kanskje også feil å snakke om det urnorske. Det er mer

«det norske» i form av de små daglige historiene. Skjebnene. Nå fabler vi med tanken om å gjøre en plate med samene som inspirasjon.

Haha, da snakker du med rett person.

– Jaha?

For jeg er … eh, en sekstendedel same. Men utvandret ikke samene fra Asia?

– Det store bildet er en ting, men vi er mest opptatt av de små historiene! For å hoppe tilbake til plata, er det en låt der som handler om en bukt i Nord-Norge der hele den mannlige delen av befolkningen dro til sjøs en dag, ble overrasket av en storm og skipet forliste. Denne bukta kalles den dag i dag for «Enkebukta». Og det er nok mange av dem langs kysten. På Kråkenes fyr bodde det en periode hele syv enker. Hva er det typisk norske? … bortsett fra høye priser. Enkebukta?

Samene? Torggata? I denne omgang ble det havet, kysten og historiene derifra vi konsentrerte oss om. I neste omgang satser vi på fjell og vidde.

Dere synger på engelsk?

– Ja, jeg ser at det er litt motstridende med tanke på det vi nettopp har snakka om, men for min del er det der veldig enkelt. Popmusikk skal være på engelsk, på samme måte som opera skal være på italiensk.

Vi hørte på Heyerdahl på anlegget på kontoret her i stad, og konkluderte med at sounden deres høres mer britisk enn norsk ut. Man får assosiasjoner til Simple Minds, Ultravox og … Brian Eno?

– Du er faktisk den første som nevner referanser, ingen har turt å nevne noen andre band.

Tør du å nevne noen selv?

– Jeg får litt åttitalls-Roxy-Music-vibber, men ikke helt. Det er vel lyden av fyret! Lydbildet vårt er kaldt. Det er hav. Det er vind og forblåsthet. Men det er likevel en varme der.

Det hadde som du nevner, vært storm rett før vi kom opp, det knirket og knaket godt der, for å si det sånn. En slik mulighet kunne vi ikke la gå fra oss, så vi hang opp en mikrofon øverst i fyret for å få naturkreftene med i låtene.

Siden dere har et sterkt visuelt uttrykk knyttet til soundet, kommer dere til å ta med fyret på Øya?

– Å dra en Roger Waters’ The Wall-greie der vi bygger et fyr eller en «fuckings raft» og river det til slutt? Hehe. NEI. En split-12-tommer på et nystartet Las Vegas-label med Heyerdahl.

Bli sykepleier! www.ldh.no 3/2012

59

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER om de i seg selv ikke er dårlige, gjør de lite for å skape en helhetlig albumfølelse. I dette ligger det smått paradoksale: Love at the … er et album uten nevneverdig svake spor, men det er en samling spor som ikke riktig fungerer sammen. Eller for å si det på en annen måte: det er god musikk, men det er ikke et godt album.

Mye av Magnetic Fields styrke har tradisjonelt sett ligget i det konseptuelle, albumene deres har alltid hatt en sterk identitet.

Noe slik er vanskelig å spore på Love at the …. I stedet eksisterer det en slags følelse av pliktløp, som i at plata kommer fordi det er på tide med en ny plate, og at Magnetic Fields er ganske fornøyd med å gi ut hva som helst.

En slik selvtilfredshet er sjeldent et godt premiss for en utgivelse, og det merkes her.

Håvard Ringen NAPALM DEATH Utilitarian (CENTURY MEDIA/INDIE DIST)

Anonymitetens problemstilling.

Napalm Death – bandet som ikke har et eneste originalmedlem igjen i besetningen – leverer sitt femtende album etter tre års stillhet.

Bandet som med sitt brutale grindcorekjør satte både skap og standard på plass med debuten Scum (1987) og oppfølgeren From Enslavement To Obliteration (1988) blandet med et klinisk industrielt lydbilde og tydelige referanser til tidlig hardcore/punk i retning Discharge og Siege, har vært og er utgangspunktet for Napalm Death anno 2012. Utilitarian føyer seg, som forventet, pent inn i rekken «helt ok til å være Napalm Death». Man kan spørre om denne, la oss kalle det anonymitet, skyldes gitarist Jesse Pintados fravær (forlot bandet i 2004, døde to år senere), men svaret ligger nok i det at dagens Napalm Death sliter med å skille seg ut blant horder av band som, ja, faktisk låter mer Napalm Death enn bandet selv. Den deilige dynamikken, de råe riffa og den primale produksjonen fra storhetstiden med henholdsvis Harmony Corruption (1990), Fear, Emptiness, Despair (1994) og spesielt EP-en Mass Appeal Madness (1991) har fra 00-tallet av kjørt seg fast i et spor med generiske riff, kjipe triggertrommer og et kjølig lydlandskap som ikke gir meg fryktelig mye.

Nei, da anbefaler jeg heller å se bandet live.

Andreas Tylden

3 DAMIEN JURADO Maraqopa (SECRETLY CANADIAN)

Furet, værbitt melankoli.

«In the end you’re a fool like the journalist, who turns what you sing into business». Åh, Jurado, ingen metaforer slår mitt hjerte ut av rytme som dine. Akkurat når du trodde musikkåret ikke skulle by på annet enn repeterende riff og retroporno over hele linja kommer folk-prinsen Damien Juardo med ny skive. Etter 15 år i bransjen kan han vel snart avansere sin uoffisielle tittel til folk-konge, men kjenner jeg kunstnerlusa på gangen så vil han ikke plasseres i noen bås. På det lett resignerte åpningskuttet «Nothing is the news» drar han deg mellom skolerte prog-gitarer a la David Gilmore og lavmælt tristesse a la Nick Drake. Sistnevnte er en sammenligning han ikke kommer unna denne gangen heller. Men hva kan en furet værbitt mann med hang til melankolien gjøre med det? Nada. De har samme utgangspunkt, men Jurado står såpass støtt i sin egen tristesse og leverer nok et verk i pur Juradosk stil. I forrige nummer av avisen kunne vi lese om historien som gjentar seg selv, og at intet nytt har skjedd siden Nirvana la sin elsk på tømmerhuggerskjorter og distortion gikk fra å være en ulyd til et musikalsk begrep.

Damien Jurado kommer ikke her og redder oss ut fra denne repeterende sirkelen, men som den profesjonelle musiker og kunstner av samtiden han er, evner han likevel å skape et stykke musikk som vekker tanker og følelser. Det føles til tider som du befinner deg på en ferd gjennom Jurados fordøyelsessystem, like som Hieronymus Bosch hevdet at vår eksistens var en ferd gjennom djevelens fordøyelsessystem, en teori som Jim Morrison igjen la sin elsk på, som Jurado igjen har blitt sammenlignet med. Ja alt henger sammen. På toppen av det hele er plata produsert med perfeksjon og pasjon, av Richard Swift. Grandiose «Reel to Reel» med Jurados egne vokalharmonier oppå hverandre og et svøp av Crosby, Stills Nash & Young er et glimrende eksempel på det.

5

60

3/2012

For selv om det er mye gammel og fin folk å spore her har han benyttet seg av det teknologiske framskritt og lagt til dekadente lydeffekter som setter det i 2012 konteksten. En representabel plate verdt å skvise plass til i den retro platehylla di.

Inger Lise Hammerstrøm MAGNETIC FIELDS Love at the Bottom of the Sea (DOMINO/PLAYGROUND)

Den vanskelige nte-plata.

Det beste Stephen Merritt noensinne har gjort er 69 Love Songs, denne tre-diskers mastodonten av en hyllest til kjærligheten. Et suksess-album som også kan sies å være det dummeste han har gjort; han har nærmest gjort det umulig for seg selv å gjøre noe like bra. På Love at the Bottom of the Sea gjør han alt i sin makt for å finne tilbake til suksessformelen, men, som en mastodont på glattisen, faller det igjennom. Preteksten er der: det er Magnetic Fields første album på merge siden 69 Love Songs, det er det første albumet med synter siden da og alle låtene er korte spor om kjærlighet. Det er et ærlig, og til tider godt, forsøk.

Og i rettferdighetens navn, så burde vi egentlig la være å sammenligne Magnetic Fields album med 69 Love Songs. Det vil være som å sammenligne Munchs produksjon med Skrik: Andre malerier kan være like bra, objektivt sett, men de vil aldri kunne bære på den samme kulturelle betydningen. Love at the … er – gitt sine egne kvaliteter – et bra album. Det har klare styrker og det har klare svakheter, og disse samsvarer på en nærmest paradoksal måte. Hovedstyrken er at Stephen Merritt er en popsnekker av rang, og få skriver barkrakkpoesi på samme nivå som ham.

«Andrew in Drag» er for eksempel for et lite mesterstykke å regne; den slentrende, romantiske melodien spilt opp mot Merritts tekst fungerer perfekt. Og tekstlinjen: «I’d sell away my trustfund, I would even sell the jag, if I could spend my misspent youth with Andrew in drag», er fantastisk.

Problemet ligger i at låtene som kommer før og etter denne, selv

3

OVERKILL The Electric Age (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Fester som det var 1979.

Slår du opp under gamle jævla travere i … ja du skjønner greia. Overkill har vært rundt kvartalet et par ganger. Disse tradisjonalistene var rundt før thrashens unnfangelse men havnet litt bak i køen og i skyggen av andre NYC-pionerer som Anthrax.

Overkill hadde ikke like salgbart image, og var ikke like opptatt av å være nybrottsmenn. De første

4

Glatt, små-cheesy & oppsiktsvekkende LIDOLIDO Pretty Girls & Grey Sweaters (UNIVERSAL MUSIC)

19 år gamle Peder «LidoLido» Losnegård har alt som skal til for å irritere inbitte, norske rapfans, med sitt «good guy»-image, unge alder, sjangeråpenhet og … vel, let’s face it, generelle streithet.

Men med et unektelig talent både som låtskribent og scenepersonlighet, skal det mye til for at man klarer å hate på unggutten fra Haugesund, som akkurat nå svever på bransjens skyer etter å ha vist seg fram så det holdt både under årets by:Larm og ikke minst på debutalbumet Pretty Girls & Grey Sweaters.

Og det skulle også bare mangle at femmerne har haglet, for et mer imponerende stykke musikk levert fra en fyr under 20 år, skal det mye til for å finne. «Vindunderbarn» er definitivt et ord som dukker opp i hodet, og da spesielt Lidos evne til å komponere/produsere sine egne låter. For der mange norske rappere (er det egentlig rettferdig å plassere ham i den båsen?) har valgt å ty til en standardisert type hitmusikk for å selge singler, er LidoLido uanstrengt catchy omtrent samme hvilket sound låtene hans har. Pretty Girls & Grey Sweaters starter pent og pianopyntelig med musikk-kjærlighetslåta, «Melody» (et ganske corny tema, som av en eller annen grunn likevel funker), før den selvsikre og smått pompøse «Comfortable» setter tonen for de drøye 50 minuttene med godmusikk som venter oss. Personlig er jeg dog ikke noe stor fan av nestesporet og førstesingelen «Turn Up The Life» med Timbuktu og Yosef, som tipper litt for mye over i cheesy-sporet resten av skiva ofte befinner seg faretruende nært, men for det aller meste klarer å styre unna.

Et eksempel på dette er blant annet hitlåta

5

«Different» med sitt radioperfekte refreng, og ikke minst «Hey Girl», hvor Lido gambler høyt ved å hente inn et gospelkor. Ja, for som jeg nylig diskuterte med en annen talentfull norsk sanger og musiker, Andreas Ihlebæk; norsk gospel er en risikosport med gigantisk fallhøyde. Men jammen klarer han ikke bare å overleve utfordringen, koret (som forøvrig ledes av Lidos egen far, Petter Losnegård, og sikkert har vært en viktig del av sønnens musikalske utvikling) løfter låta til et av albumets absolutte høydepunkter, og akkurat dét er det bare å bøye seg i støvet av. Selve rapperen LidoLido kommer ikke fram før på sjettesporet «Numbers», og fortsetter videre på blant annet morsomme «Chop It Up» og Kanye West-aktige «I’m Not a Rapper», men det blir raskt klart at denne skiva ikke på langt nær hadde blitt den flotte opplevelsen den er hvis Lido kun holdt seg til rappingen, som strengt tatt ikke er hans sterkeste kort. Da er det heller hans imponerende teft for melodier som gjør ham til den unike artisten han jo må sies å være, og som virkelig bærer Pretty Girls & Grey Sweaters. Det er kanskje nettopp denne gaven for catchy melodier som gjør at jeg kan sitte å høre på en «Another Part of Me»-bassgitar-høyt-på-kæssa-låt som «All This Time» uten å fnyse på nesa. Det endelige beviset på ungvalpens melodigeni, kommer likevel på siste bonussporet, «Different Part II», hvor undertegnede endelig klarer å la seg imponere av det jeg vil si er en av våre mest oppskrytte sangere … Bernhoft. Neida, det er ingenting å si på stemmen hans, men det er først når han bruker den på melodiene til en 19 år gammel kid fra Haugesund at han ikke låter som et middelmådig hvitt soul-forsøk man har hørt hundre ganger tidligere. Likevel eier Lido den låta også.

Mathias Rødahl

Har du fantasi til å skape en festival?

Kan du forvandle et tomt rom i Oslo til en levende festivalplass?

Roskilde Festival, Nord-Europas største musikk- og kulturfestival, drar nå på roadtrip i Nord-Europa. Turnébussene ankommer Oslo 10. mars, der vi inviterer kreative krefter, smarte hoder og sosiale iverksettere til vår norske workshop – vår pop-up lounge.

Sammen skal vi skape kunst, installasjoner, media og performance som utstilles på Roskilde Festival. 23. mars kulminerer det hele med et brak: En kjempe-showcase med kunst, fest, fellesskap og live musikk på BLÅ i Oslo.

Reisen starter på facebook.com/orangefeeling

OSLO

23. maRs .— 0 1 / E g N u pOp-up lO eriveien 9 renn ingensteds, B

/ 23. maRs shOw casE en 9 ivei BLÅ, Brenner

ROskildE ROad TRip kOmmER Også Til

17−29. mars / Lund 18−31. mars / StOcKHOLm 24. mars−5. april / BERLin

Følg Roadtrip her

roskilde-festival.dk

MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

platene deres oppnådde en viss kultstatus, og Bobby Blitz og co favoritter blant tapetradere og den slags. De er enda et formidabelt liveband, visstnok. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg foruten en live-dvd fra rett etter årtusenskiftet ikke tenkte så mye over deres eksistens mellom, tja, grungen og den dvd-en. Ironbound derimot, fra 2010, kunne ikke feies under en stol (eller hva det heter?). Alle aktive band fra 80-tallet var dessverre i full vigør igjen, og Overkill druknet mellom Testament, Exodus og Megadeth.

Igjen. Denne gangen veldig

ufortjent. Ironbound var kanskje den sterkeste thrash metal-plata fra det året og viste et band i fullt firsprang på veit tilbake på kartet. At Overkill bare har gitt faen og fortsett sin egen smale sti siden tidlig 80-tall er prisverdig. Det betyr ikke nødvendigvis at de fremdeles lager interessant musikk. Men det gjorde det.

Og da er det ekstra morsomt å konstatere at disse ekteste av New Yorks moshekontigent enda sparker fra seg som ti ville hester.

The Electric Age lyder mer beint fram metal enn Ironbound gjorde.

Vi tenker Judas Priest sin Painkil-

ler, tidlig Exciter og Accept rundt protospeedklassikeren Restless & Wild. Bobby Blitz sin klassiske heavyskrikete hjelper fint på her, og bidrar til å balansere mosh og melodi. Denne gang har de ikke overraskelsens moment med seg, riktignok, men leverer til bestått og vel så det. Dessuten ligger dette langt foran hele hæren av unge retrothrashere som popper opp som kaffebarer på Grünerløkka rundt 2001. Spill høyest: tittelsporet, «Black Daze», «Wish You Were Dead», «Old Wounds New Scars».

Jørgen Nordeng

SEAN PAUL Tomahawk Technique

refrenger. Store refrenger. Disse er ikke i flertall. I tillegg sliter han stort med å treffe tidsånden han så krampaktig strekker seg etter.

Problemet: så tannløs og ufarlig som David Guetta er, hva er vitsen med å servere en blodfattig kopi av dette igjen? Og, vil du eksperimentere med et Major Lazer-aktig sound, hvorfor få Usherprodusent Rico Love til å koke suppe på det? Sean Paul trenger ikke hive seg på alle trendene som kommer langs hans vei. På Tomahawk Technique prøver han nettopp dette, på bekostning av seg selv. «Got To Love You», med Alexis Jordan, et eksempel på hvordan det kan gjøres. Trass i et irriterende repetitivt refreng har låten en nerve, og en Sean Paul-esque særegenhet som gjør

den til balansekunst på høyt nivå.

Den ble en kjempehit. Baksiden av medaljen: «Touch The Sky» med Black Eyed Peas-produsent DJ Ammo. Synes han virkelig dette er kult selv? Synes Guettakidsa det? Grasrotsdancehallen i «Roll Wid Da Don» er på en tredje side noe med det tøffeste sporet han har levert siden 2005.

Ingen hadde vel derimot ventet et album fullt av den slags. Så klart er Tomahawk Technique laget for et internasjonalt marked. Det er ikke ferdighetene til Mr. Paul det står på, men i sin iver etter å tekkes Europa, ender han opp på sidelinja. Anbefaler forresten riddimene han slipper på sin egen label, Dutty Rock, som nevnte «Roll …» også er hentet fra.

Jørgen Nordeng

S U RF E TUR F R A K R I AU S T R A L I A . 3.990 ,-

INK A TRAIL TIL MACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

(ATLANTIC/WARNER)

Guetta fuck outta here.

Jeg har stor respekt for Sean Paul. På sitt beste makter han å forene skamløs pop og USA-flørting med jamaicansk dancehall av beste sort på en måte der sluttproduktet blir større enn sine bestanddeler. Det var dette han slo igjennom med, fra «Gimme The Light» til «Temperature». Jeg mener ikke han skal holde seg til noen lest. Men det er forskjell på å lede an og å dilte etter og desperat forsøke å henge seg på dagens trender. Og følelsen av sistnevnte ligger tjukt utover Tomahawk Technique. Skal du lage hemningsløs pop, trenger du

3

SAFARI NAIR OBI TIL FR A KR. 8.75 Z ANZIBAR 0,-

JOHN TALABOT fIN (PERMANENT VACATION/IMPORT)

5

ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

E A L A ND Å NEW Z0 P E IV D Y SK 1.25 ,F R A K R.

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

62

3/2012

Det behagelige ubehaget.

John Talabot har et vanskelig utgangspunkt med denne plata. Ikke bare fordi det meste han har sluppet av singler og remixer har skapt panegyriske tilstander i musikkpressen, men også fordi han alltid har vært solid forankret i den ny-baleariske bølgen.

Han kjenner altså på et enormt press om å prestere, i tillegg er han forankret i en musikalsk nisje som ikke lenger er særlig populær. Men dette baleariske og tropiske som har blitt brukt beskrivende om musikken hans, er noe Talabot aldri har vært helt komfortabel med, og fIN er et tydelig steg bort fra det. Uten å anstrenge seg nevneverdig klarer Talabot på glitrende vis å distansere seg fra det koselige preget som har festet seg ved hans katalog, og har i stedet skapt noe som føles nært, engasjerende og akkurat nok forstyrrende. Noe av det mest imponerende med fIN, er måten Talabot inkorporerer et helt kobbel av genre og subgenre, uten at plata virker rotete.

Like uanstrengt som han er i kontakt med historien fanger han også opp noe distinkt tidsriktig.

«El Oeste» åpner med en skrudd og atonal hip hop-aktig loop, som ikke hadde vært malplassert på den siste Asap Rocky-tapen, men allikevel er dette et stykke unna hip hop. Sporet som følger, «Ory y Sangre», åpner 80-talls, med en beat som høres ut som den er

THE WORLD

stjålet fra Rockwells «Somebody’s Watching Me». Også denne låten virker (moderne) hip hop-ish, der den drives frem av repeterende hihater. Neste låt drifter over i noe helt annet, «Journeys» fremstår som et mer elektronisk og mindre kaotisk Animal Collective. «Estiu» plukker opp et par triks fra den siste tidens slo-house/discoedit-trend og blander en boogiebeat med en ganske nydelig vokal-loop.

«When The Past Was Present» er kanskje platas mest balearsike spor, Talabot kommer seg ikke fullstendig unna, det er også det mest dansbare. Låta er en nydelig moderne versjon av 80-tallets Manchester-house, med et lengtende vokalsample, plenty av synt-stabs og ordentlige take-offs. Jeg kunne fortsatt med å nevne små delikate detaljer ved hver eneste låt her, men det virker overflødig. fIN har endt opp som en virkelig imponerende plate, og en plate i god gammeldags forstand, hvor sporene forsåvidt står for seg selv, men hvor helheten er det viktigste. Talabots viktigste røde tråd er det forstyrrende; vi får fine melodier og drivende rytmer, men det er hele tiden en nagende følelse av ubehag i bunn. Det kan være seg små atonale vridninger, eller stemningsmessige elementer, som skrikene i bakgrunnen på «Ory y Sangre». fIN gir aldri lytteren fred, den stryker deg liksom med hårene bare for å nappe i dem i neste øyeblikk.

Håvard Ringen

MUSIKK ED SHEERAN & YELAWOLF The Slumdon Bridge EP (INDIE)

Kort, men imponerende variert.

Yelawolfs offisielle albumdebut, Radioactive var en aldri så liten skuffelse for de fleste av oss som hadde ventet på en oppfølger av det mørke Trunk Muzik-soundet. Istedet fikk vi altså et til tider ganske radiofriende og ujevnt album, som i alle fall ikke undertegnede har plukket fram igjen siden jeg anmeldte den i november. At han på siste dagen av januar annonserte nok en utgivelse, i form av en EP med den britiske singer/songwriteren Ed Sheeran, ble derfor tatt i mot med et håp om bedre musikalske tider fra Alabama-rapperen. I en YouTube-«trailer» for utgivelsen fikk vi blant annet høre smakebiter av et spor som sendte oss tilbake til det samme dystre white trash/sørstats-landskapet vi ble kjent med via spor som «Love Is Not Enough» og ikke minst «Pop The Trunk», det hele oppgradert med en deprimerende bluesgitar og fin-fin vokal fra Sheeran. Den omtalte låta var «London Bridge», det første sporet av fire på The Slumdon Bridge EP, og helt klart der vi ønsker å høre Yelawolf … på en veranda i Alabama, med lovens lange arm i oppkjørselen, og preget av generell hverdagselendighet: «Sheriff in the yard, here comes the rest/I sat like a ghost, they all passed by/My girl cried »baby this’ll be my last bye»/Baby in her arms, she took a cab home/She told me I was only good for a sad song». Desverre følger ikke resten av utgivelsen opp på samme flotte måte, og da er det spesielt Sheeran som roter det litt til.

Først med sin småcorny blanding av beatbox og kjedelig syngerap på «You Don’t Know (For Fuck’s Sake)», men også med et litt døvt refreng på «Faces». Yelawolf leverer derimot så det holder hele veien her, og spytter hardere og mer variert enn jeg har hørt fra den kanten på lenge, og det altså på svært begrenset med tid. Særlig sistesporet «Tone» er en solid maktoppvisning av Yelas lyriske ferdigheter, og er nødt

4

til oppleves på egenhånd for å forstå den sykt spennende bruken av flow og stemmelek. Men desverre klaffer det altså ikke helt denne gangen heller, til tross for at The Slumdon Bridge EP definitivt er et interessant prosjekt.

Kanskje kunne et par ekstra låter gjort sitt til at utgivelsen fungerte enda bedre. At Yelawolf er en rapper som fortjener oppmerksomheten vår og vel så det, er i alle fall fortsatt soleklart.

Mathias Rødahl

I ALLE FAMILIER FINNES DET DRØMMER I ALLE UNGDOMMER FINNES DET OPPRØR

RAYMOND & MARIA Jobs Where They Don’t Know Our Names (8SPAK)

Svømming er sunt.

Jeg tror ikke svenskene behøver å bekymre seg for hvorvidt de klarer å fylle indiepopkvoten for i år.

Ikke før vi er kommet halvveis i februar viser de en imponerende utgivelsesfrekvens. First Aid Kit og Laleh leverte varene i januar, og nå er det Raymond & Maria sin tur til å representere. Fra mikrofonene forfører søstrene Maria og Camilla Fredrikson med sine fløyelsmyke og yndige pop-stemmer. Ikke ulikt Marit Larsen. For om ikke nevnte popbejbs har tettet innfartsstrømmen til Sverige, bidrar nok Raymond og Maria til det. Jobs Where They Don’t Know Our Names er til tider så tett opptil Larsens musikalske uttrykk at hun skal være glad bandet har base i en annen hovedstad og på femti mils avstand. Selv hevder de å ha etterstrebet en sound i krysningspunktet akustisk ABBA og stadion-Blondie. Det forklarer saken. Åpningskuttet «The Fish are swimming slower every year» er et herlig stykke sødmefylt

4

retropop som kommer til å penetrere eteren i Skandinavia denne vinteren. Resten av skiva er heller ikke så verst. Kjappe, korte og gode låter med lettfordøyelige tekster om livet. Siden sist vi hørte fra dem, i 2006, har bandet nå konvertert til engelsk.

Streit nok avgjørelse det, men det spørs om de hadde dratt fordel av å holde seg til morsmålet i en tid hvor dammen flommer over av spillekåte pop-dronninger og konger. Skiva er produsert av James Iha fra 90-tallsbandet Smashing Pumpkins og er spilt inn på hver sin side av Atlanterhavsgapet, henholdsvis Ocean Sound Recordings på Giske og Stratosphere i New York. Det som er bemerkelsesverdig er at de har brukt så mye tid og ressurser på å spille inn bare seks spor med streit 3.50 pop.

Et fint og over gjennomsnittlig godt bidrag i musikkåret 2012, men om de vil henge med i neste runde kan det nok lønne seg å legge seg i svømmetrening eventuelt ta et dypdykk i seg selv. For svømming er som kjent sunt, og man svømmer ikke fortere uten trening. Mohaha.

Inger Lise Hammerstrøm

CECILIE MOSLI

VEBJØRN ENGER

KRISTOFFER JONER

BASERT PÅ TORE RENBERGS BESTSELGER

”INTELLIGENT, USENTIMENTAL, DETALJMETTET, MUSIKALSK OG NYANSERT OPPVEKSTSKILDRING”.

FilmMagasinet

Stavanger Aftenblad

Rogalands Avis

PÅ KINO 2. MARS WWW.FACEBOOK.COM/KOMPANIORHEIM

3/2012

63

MUSIKK BOBBY V V Day (ThisisRNB.com)

Overraskende pulbart.

Med et navn som Bobby Valentino (kortet ned til Bobby V på senere år), skulle det bare mangle at smørsangeren fra Atlanta leverte en utgivelse spesielt myntet på kjærleiksdagen 14. februar, og i motsetning til hans seneste og forferdelige album, Fly on the Wall, er 31-åringen overraskende nok tilbake i godformen igjen med sin nye EP, V Day. Ikke bare har Bobby fått med seg mentoren og R&B-legenden Keith Sweat, men vi får også noe så uvanlig som en Bobby V-utgivelse som holder koken fra start til slutt. Det er mulig det har noe med at «skiva» bare inneholder elleve spor (inkludert intro og outro), men man skal heller ikke se bort i fra at det nesten er dømt til å bli bra når crooneren gjør det han kan best, nemlig å synge rene pulesanger. V Day byr nemlig hverken på påtatte hitforsøk eller uptempo-frierier til dansegulvet, men ni rolige spor som lever godt opp til EP-ens roseblad-dekte cover. Og nå er det jo noen dager siden Valentine’s Day, men V Day klarer nok likevel helt fint å fylle rollen sin i enhver av årets andre elskovsdager.

Personlige favoritter er «On It», «Put It Down» (som strengt tatt ikke er en slow jam, men en av de der låtene som passer perfekt å delvis-svaie med din utkårede til i et mørkt hjørne av klubben), «Cum Baby» (vel, det er tross alt en pule-EP) og selvfølgelig fantastiske «Hammertime» (handler om underlivshamring, ikke MC Hammer), som umulig kan gjøre noe annet enn å plante den siste spikeren langt inn i knullekista.

De to sistnevnte låtene stammer forøvrig opprinnelig fra Bobbys 2011-mixtape, Vitamin V, men er altså mer enn effektive i 2012 også. Personlig hadde jeg ikke forventet meg noe særlig fra mister Valentino etter fjorårets mageplask av et album, men nå merker jeg at jeg faktisk gleder meg til femtealbumet V5 (greit Bobby, vi har forstått greia med V-ene nå …) som forhåpentligvis slippes senere i år. Og husk folkens, det er aldri feil med duftlys!

Mathias Rødahl

5

TINDERSTICKS The Something Rain (LUCKY DOG/PLAYGROUND)

Fyll, moll og damer med kuk. Å møte Tindersticks igjen, etter at noen år har passert, er som å møte en ekskjæreste igjen.

Ikke en som bruddet var av den sure sorten med, men en som forholdet er uavklart med, en du ikke skjønner helt hvorfor det ble slutt med. På samme måte møter man alltid Tindersticks på et litt rart øyeblikk i livet.

Enten et øyeblikk hvor det virker skjebnebestemt at Tindersticks skal komme inn å tonesette omgivelsene, eller et hvor deres grimme, überbritiske tristesse virker malplassert og uønsket, som et urovekkende omen om at ting snart forandrer seg til det verre. Tindersticks er umiskjennelige. Man vet hva man får. Det er moll, det er natt, det er fyll og det er tapt kjærlighet, det er poetisk og det er (som regel) virkelig vakkert. The Something Rain fører seg uanstrengt inn i en lang katalog med dette.

Den er verken verre eller bedre enn den gjengse Tindersticksplate, og nettopp det gjør den litt vanskelig å forholde seg til. Det blir vanskelig å si noe nytt, noe som ikke allerede er sagt, om en høyst idiosynkratisk produksjon.

The Something Rain åpner med

4

I SAMARBEID MED

PRESENTERER:

J. VALENTINE Love & Other Drugs (INDIE)

OSLO SPEKTRUM 30. MAI www.myspace.com/deadmau5

5

www.facebook.com/deadmau5 02/2012

www.deadmau5.com

BILLETTPRIS 550,- + BILL. AVGIFT. BESTILLES PÅ WWW.LIVENATION.NO, WWW.BILLETTSERVICE.NO, TLF 815 33 133 ELLER WWW.OSLOSPEKTRUM.NO, TLF: 815 11 211.

FOR MER INFORMASJON, BESØK WWW.LIVENATION.NO / WWW.ROK.NO

64

3/2012

Mer overbevisende valentiner-R&B. Hah, dere trodde kanskje vi var ferdige med Valentine’s Day-utgivelser og R&B-sangere med Valentine i navnet? Tro igjen. Det har tross alt nettopp vært februar, da vi hvert år altså bys på en overflod av spesialskrevne elskovssanger, og tidvis også rene elskovsmixtaper/EP-er. En som har fulgt i samme spor som allerede omtalte Bobby V, er San Fransiscosangeren J. Valentine, som nå har tatt steget ut i artistverdenen med den syv spor lange utgivelsen Love & Other Drugs etter flere år i kulissene som talentfull låtskribent. En kjapp titt på bioen

en låt i et format som er klassisk Tindersticks: en novelle-aktig fortelling om å drikke seg sørpe full, lete etter kjærlighet, bare for å, bokstavelig talt, kuke det til.

Den svenske musikkskribenten Andres Lokko pleide å formulere sine Tindersticks-anmeldelser som små noveller, sannsynligvis inspirert av denne typen låter.

Han sa aldri noe særlig om musikken i seg selv, men heller noe om den gangen han pulte ekskjæresten sin i baksetet på en London-drosje, som en parafrasering av låtene han skrev om. Og kanskje er dette den beste måten å angripe problemet på, jeg mener: noe må man jo si. Musikken er jo i essens den samme, det den alltid har vært.

På samme måte som desperasjonsfylla i essens er den samme, hjertesorgen er den samme og de sønderskrudde forholdene alltid er de samme. Bare med uhåndgripelige modifikasjoner, som det er vanskelig å vokalisere.

Slik er også The Something Rain det samme Tindersticks-albumet vi har hørt åtte ganger tidligere.

Bare med små uhåndgripelige modifikasjoner. Tindersticks kommer aldri til å finne opp noe slags hjul, men det kunne til gjengjeld vært potensielt katastrofalt. Hvor formalistisk dette enn er, så er det også veldig, veldig fint.

Håvard Ringen

hans avslører godlåter for folk som Tyrese («I Like Them Girls»), N’Sync («Celebrity»), Omarion («I’m Tryna’») og Alesha Dixon («Breathe Slow»). Han er også en del av produksjonsteamet Song Dynasty med broren Bobby Cash, kompisen T «Texx» Nelson og ikke minst slow jam-mesteren Tank, som alle er med på Love & Other Drugs-sistesporet og re-maken av Jodeci-klassikeren «Cry For You».

Nå skal det selvsagt mye til for å leve opp til en slik gullklump av en låt, men kvartettens versjon er i alle fall helt innafor, og egentlig så lik originalen i utførelse, at den heller fremkaller en hyggelige mimrefølelse enn irritasjon.

De tre kompisene er forøvrig ikke de eneste gjestene som dukker opp her, og både Chris Brown og det tidligere Destiny’s

Child-medlemmet LeToya Luckett gir en hjelpende hånd på to av EP-en fineste øyeblikk, «Bed Bath & Beyond» (forøvrig en ganske morsom låttittel med tanke på at den referer til den gigantiske, amerikanske butikkjefen alle kvinner over 25 år elsker) og «I Do». Love & Other Drugs er i likhet med J. Valentine selv en av disse hyggelige øyeblikkene når man oppdager en ny skive og artist man aldri hadde hørt om tidligere, men som går rett inn på favoritt-playlista. La oss håpe det ikke drøyer altfor lenge før han følger opp denne godbiten med fullengder.

Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

MUSIKK

MARS • APRIL

JAZZ I STAVANGER

Kenny Garrett Quartet LØRDAG 03. MARS, KLUBB STING KL 20:00 BILL: KR 300 (KR 250 MEDL. SJF)

Tord Gustavsen Ensemble LØRDAG 10. MARS, ST. PETRI KIRKE KL 20:00 BILL: KR 280 (KR 230 MEDL. SJF)

McCoy Tyner trio feat. Joe Lovano

ONSDAG 14. MARS, STAVANGER KONSERTHUS KL 20:00 BILL: KR 350 (KR 280 MEDL. SJF)

Paolo Fresu & Sub Trio

Kidsa er ålreite?

TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO PRESSE

Randi Tytingvåg

TORSDAG 22. MARS, TEATERHALLEN, ROGALAND TEATER KL 20:00 BILL: KR 320 (KR 265 MEDL. SJF) BLÅ TRÅ KONSERT

Camarillo

ONSDAG 28. MARS, KLUBB STING KL 20:00 BILL KR 50 (KR 30 MEDL. SJF/STUD.)

Arve Henriksen

Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim

Death By Unga Bunga, heter bandet og den nye plata, The Kids Are Up To No Good ble spilt inn på Tøyen i Six Feet Over med Sjur Lyseid (Little Hands of Asphalt/Monzano/Sunturns) bak spakene.

De spiller garasjerock godt plantet i 60-tallet, men tar den ikke så langt ut som eksempelvis Peter Berry And The Shake Set. Til det låter det, tja … friskere. Eller hva, gutta?

– Det må jo være bra rock. Vi legger vel trykk på det. Bra rock. Mer tydelig, og utydelig, går det vel kanskje ikke an å være, men … som band føler vi musikalsk at vi kan gjøre hva faen vi vil. Når vi samles ender det som regel opp med å låte DBUB uansett. Mulig at det er derfor, som du sier, det låter friskt. Ingen forventer at vi må være radiovennlige på noen som helst måte. Digg det. Det hender jo at vi blir spilt uansett, da.

Dette snodige bandnavnet, har det noe med Jaglands uheldige Kongo-kommentar fra noen år tilbake?

– Haha. Jagland-vrien var ny! Vi får vel invitere med ham på noe en gang da. Vel, bandnavnet har tatt fra skiva til bandet The Mummies. Men DBUB betyr jo andre ting også, som «man to man rape» med dødelige konsekvenser. Skikkelig sexfest! Vi hadde forresten en av våre beste opplevelser som band

da vi spilte før The Mummies på Gutterballfestivalen i Oslo i høst.

Tilbake til retropakka. Dere er unge folk.

Hvor(dan) har dere plukket opp all retrorikken? Dere kommer jo fra verdens navlelo Moss. Hva skjer?

– Vi er ikke akkurat det første bandet fra Moss som kjører retro. Vi opplevde denne musikken først på Rock Mot Fotball-Festivalen 2006 i Moss. Både jeg og Sebastian (vokalisten, red. anm.) var der, uten at vi kjente hverandre faktisk. Det var noe vi fant ut av på en øving noen år senere. Banda der var vårt første møte med garagerock og powerpop.

Rene frelsen!

Ja, for jeg hører mye alternativ britisk poprock i musikken også, som Ride og The Stone Roses. Eller skjegget til Bob Mould luskende langt bak i lydbildet, kanskje?

– Vi håper jo at folk hører at vi har tatt inn ny inspirasjon i materiale vårt, ikke at vi føler vi har forandret oss stort, men det har jo utviklet seg videre. Vi må være ærlige å si at ingen i dette bandet eier en skive av Ride akkurat, vi har ingen intensjoner om å ligne på det. Det får bli din mening. Vi passer på at vi ikke blir altfor alternative, det er jo ikke det vi vil. Vi vil rocke. Kan jo sitere mosserocker Andre Dahlmann (The Yum Yums/The Dahlmanns): «alternativt er hippie, hippie er dritt»

The Kids Are Up To No Good slippes på Jansen Plateproduksjon 23. mars.

SØNDAG 18. MARS, KLUBB STING KL 20:00 BILL: KR 180 (KR 130 MEDL. SJF)

SØNDAG 15. APRIL, FOLKEN KL 20:00 BILL: KR 240 (190 MEDL./STUD./SA-KORT) BLÅ TRÅ KONSERT

Hege Tvedten prosjekt ONSDAG 18. APRIL, KLUBB STING KL 20:00 BILL: KR 50 (KR 30 MEDL. SJF/STUD.) Culture opens your mind

Hvordan tror du verden hadde vært hvis alle tenkte helt likt? Likte de samme tingene? Hørte på den samme musikken? Leste den samme boka? Sannsynligvis ville tilværelsen ha vært uutholdelig kjedelig.

BILLETTER og mer info : stavangerjazzforum.no billettportalen.no

Som sponsor for mange kulturarrangement vet vi i olje-og gasselskapet TOTAL at et rikt og variert kulturliv stimulerer til kreativitet. Gode løsninger kommer ikke fra et sted hvor alle tenker likt. Derfor er TOTAL en stolt kultursponsor.

3/2012

Stavanger Jazzforums hovedsamarbeidspartnere:

www.total.no

65

FILM

Filmskaperen Mads Brügger tøyer ikke bare sjangerkonvensjoner, men loven i sin siste dokumentar.

Tekst Håvard Nyhus Foto Johan Stahl Winthereik

I en nøkkelscene i kinoaktuelle Ambas sadøren har den danske regissøren Mads Brügger blitt invitert til en liten pygméstamme et sted langt inne i jungelen i Den sentralafrikanske republikk. Brügger, som har gitt seg ut for å være sendebud og diplomat fra Liberia, har løyet og sagt at han ønsker å bygge og drive en fyrstikkfabrikk.

Når han omsider ankommer leirhyttene langt der inne, er det angivelig fordi han er på jakt etter arbeidskraft. For å forberede den ventende stammen – «for å gjøre dem blide og medgjørlige» – har en gruppe mellommenn vært innom et døgn i forveien og skjenket dem (barn inkludert) fullstendig dritings. Resultatet er bedrøvelig: en stolt stamme ribbet for all verdighet; sjanglende og desperat dansende – alt for å tekkes Den hvite mannen som kanskje kan gi dem en sårt tiltrengt jobb. «This is what the NGO people don’t understand», gliser Mads, mens han iakttar spetakkelet og fyrer opp en feit sigar: «You can really have fun in Africa.»

Kan vi omskrive dette til: Dette er hva andre dokumentarfilmskapere ikke skjønner,

du kan virkelig lage morsomme dokumentarfilmer fra Afrika? Mon det. NATT&DAG fikk iallfall audiens hos filmskaperen.

Hei, Mads! I din forrige film, den prisvinnende dokumentarfilmen Det røde kapel (2006) reiste du til Nord-Korea forkledd som kommunistisk teaterdirektør. Denne gangen fortsetter du rollespillet, men nå som skruppelløs diplomat i Den sentralafrikanske republikk med ridestøvler, mansjettknapper og gin & tonic til frokost. Forskjellen er at du denne gangen ikke bare foregir å være noe du ikke er – nei, du kjøper diplomattittelen og ter deg deretter. Var det en barriere som det kostet litt moralsk kapital å krysse? Eller var det bare gøy?

– Det var en barriere som jeg VILLE krysse, altså komme over på den andre siden av rollespillet. Så når dagen var slutt og støvet hadde lagt seg, ville man være nødt til å si: «Enten vi liker det eller ei, så er han jo diplomat». Det synes jeg er interessant, selv om det moralsk sett er på gyngende grunn, og selv om det ikke bare var gøy. Det var også knaldskørt og til tider sterkt kvalmefremkallende.

Til den danske avisen Information sier du: «Som genre er dokumentarfilm om Afrika ved

at synke sammen under sin egen vægt. Alle kan lave væsentlige og anstændige Afrikadokumentarer uden at få snavs på fingrene, men uanset hvor væsentlige og anstændige de er, så er der næsten ingen, der gider at se dem». Er det suksesskriteriet for deg? Høye seertall?

– Slett ikke, men jeg synes det ville være veldig kjedelig om det kun var 500 mennesker som så filmen. Jeg har tross alt arbeidet med den, on and off, siden 2007, og jeg synes den er for viktig til at den dør i stillhet. Heldigvis er det mange som har sett filmen på kino i Danmark.

Du har laget en veldig annerledes Afrika-dokumentar som ikke handler om hungersnød og barnesoldater, men som søker tilbake til kolonialtidens Afrika – det Afrika som Joseph Conrad, Graham Green, Ernest Hemingway og Hergé la sin elsk på. Kan jeg lese filmen som et romantisk prosjekt? Et forsøk på å trekke opp noen forbindelseslinjer til en svunnen tid og til disse ikoniske forfatterne?

– Ja, det er en både nostalgisk og vemodig film. Symptomatisk nok for den hvite manns posisjon i Afrika i dag, er alle de hvite menn som er med i filmen – meg selv inkludert – tragikomiske, karnevalske og tegneserieaktige

Den hvite mann er en nedadgående stjerne i Afrika, det eneste som er igjen er bittersøte erindringer om den gang vi satt ved bordenden.”

66

3/2012

figurer. Den hvite mann er nemlig en nedadgående stjerne i Afrika, og tilbake er kun de smertefulle og bittersøte erindringer om den gang vi satt ved bordenden. Slik sett handler også filmen om fantasier: hvite menneskers fantasier om Afrika, og sorte menneskers fantasier om hvite mennesker. Jeg er jo den sorte fantasi om den ultimative hvite businessmann/diplomat – og heri ligger selvfølgelig også en overlevelsesstrategi: Når afrikanerne ser meg, tenker de: «En mann som går kledd slik, og oppfører seg på den måten, må være utrolig rik, utrolig mektig og utrolig idiotisk – så ham vil vi ikke slå ihjel.»

I et skjult kamera-opptak forteller stabssikkerhetssjefen i Den Sentralafrikanske republikk, en svært tykkfallen tsjekkisk fremmedlegionær (mens han drikker en flaske vodka), at Frankrike betrakter den afrikanske staten som sin egen private sparekasse («barnebidrag») og at de utnytter landets enorme reserver av olje, titan og diamanter etter sitt eget forgodtbefinnende. Sikkerhetssjefen forteller også at Frankrike daglig flyr over landet og utmerket godt vet hvor opprørsgruppene til enhver tid befinner seg. Informasjon de velger å ikke dele med ledelsen i landet, da Frankrike ønsker at landet skal være så ustabilt som mulig. Har disse påstandene skapt noen reaksjoner i Frankrike? Hvor troverdig er sikkerhetssjefen som kilde? Det hører med at fyren rekker å bli henrettet i et attentat før filmen er ferdig.

– Min fornemmelse er at han var sær-

FILM

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over Så seiler vi på Ubangi i en sprukkin holk. Mads Brügger og tre pygmeer.

deles troverdig. De opplysningene jeg kunne kryssjekke holdt i hvert fall vann. Han var forbløffende intellektuell og velorientert. For eksempel ga han meg et crashkurs i den geopolitiske betydningen av Marshall-hjelpen, og etter fem minutter var det blitt så avansert at jeg ikke kunne følge med lenger. Ettersom Frankrike hadde tatt statsborgerskapet fra ham, og anklaget ham for illegal leiesoldatvirksomhet, næret han et blindt hat til Frankrike, men samtidig hadde 26 års tjeneste i Fremmedlegionen gitt ham et sjeldent innblikk i hva Frankrike egentlig foretar seg i Afrika. Jeg fikk en fixer til å ringe til den franske ambassaden i Bangui for å spørre om de kjente noe til mordet på ham, og de svarte at de overhodet ikke ante hvem han var – hvilket i seg selv er interessant.

Tidvis kan filmen nesten bli litt Borat-aktig, litt «dokomedie». Jeg tenker særlig på episodene der du spiller hvalsang for pygmeene, der du og diamantbaronen Gilbert diskuterer soveputene til Hitler («av kjønnshårene til jødinner») og kanoturen med dine to pygméundersåtter som akkompagneres av Woody Guthries «This Land is Your Land» (se bilde).

Fortell!

– Det er litt «Borat møder The Economist».

Jeg bekjenner meg til den kulturradikale fortellermodellen der man sier noe sjovt før man sier noe alvorlig, og så sier man noe moro igjen – på den måten blir fortellingen aksentuert. Jeg likte også tanken på å lage en film om Afrika som byr på morsomme øyeblikk.

Hvordan finansierte du alle utgiftene? Det forsvinner millioner i alle retninger hele tiden: i bestikkelser, i smøring, i diamantgruveløyver, i korrupsjon, i gaver, i representasjon etc., etc. Dette haraballet må ha kostet enorme summer?

– Budsjettet var på syv millioner danske kroner. Pengene ble gitt av Det Danske Filminstitut etter en «don’t ask, don’t tell»-modell, og var ikke akkurat øremerket korrupsjon, selv om alle visste at et prosjekt som dette før eller siden ville involvere «envelopes of happiness».

Men all korrupsjonen jeg har vært involvert i, blir oppgitt i filmen, sånn sett er det en meget transparent film.

Rollespillet som journalistisk metode: Blir det flere filmer av Mr. Brügger der denne metoden legges til grunn? Ideer på blokka?

– Jeg vil gjerne gjøre en remake av Marco Ferreris spillefilm Det Store Etegilde (1973), som en dokumentar. Filmen handler om en gruppe livstrette rikmenn som horer, drikker og eter seg ihjel i en luksusvilla, og er, sammen med Passolinis Salo (1975), det opprinnelige reality-fjernsyn-konsept. Min ide er å caste en rekke eldre libertinere med de samme driftene, og slippe dem løs i et hus, og se hva som skjer. Det blir uten meg foran kameraet, men jeg har allerede fått dekket mine lyster. Jeg vil ikke male meg selv opp i et hjørne som ham som alltid lager rollespill.

HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Ambassadøren (distributør: Kudos Family) hadde kinopremiere 2. mars.

3/2012

67

FILM Martha Marcy May Marlene Regi: Sean Durkin Skuespillere: Elizabeth Olsen, Sarah Paulson, John Hawkes, Hugh Dancy, Brady Corbet, Christopher Abbott Hvis alle andre hoppet fra en bro …

Kultisme er fascinerende, hva? Fra Mansons familie til Jonestown-tragedien og ufo-skrullingene i Heaven’s Gate, er det noe pirrende med en gruppe individer som tilsynelatende blir kollektivt sinnssyke.

Det fungerer også utmerket som filmatisk utgangspunkt, både i dokumentarer om legendariske psykopater og deres tilhengere, eller spillefilmer som Mysterious Two og The Believers hvor massegalskap blir fremstilt på en forførende måte. Da jeg hørte at Martha Marcy May Marlene skulle handle om en jente som har rømt fra en slik kult, måtte jeg derfor jobbe med å holde forventningene nede.

Få filmer klarer å leve opp til slikt, men denne gang overgikk faktisk filmen det jeg håpet på.

Den er vakkert filmet og kløktig sydd sammen til en fortelling som skaper en hypnotisk opplevelse av å miste kontrollen. Grad-

5

vis svøpes du inn i et forlokkende utopi, før du plutselig oppdager at du er innpakket i ondskap så påtrengende at du vil avskrive det som innbilt. «Do you ever have that feeling where you can’t tell if something’s a memory or if it’s something you dreamed?», lurer hovedpersonen, og det kryptiske manuset illustrerer nettopp det.

Stilen er ulmende low-key uten å sensasjonalisere eller forsøke å sjokkere, og den største overraskelsen er at Olsen-tvillingene har en tredje søster som faktisk har talent.

Elizabeth Olsen drar filmen nesten helt alene, med noe hjelp fra den merkverdig karismatiske kultlederen John Hawkes, som ønsker velkommen med et forståelsesfullt blikk og ravende autoritet.

Det kan gå litt tregt til tider og noen scener blir en smule repetitive. Du får ingen tilfredsstillende svar, men det som gjør premisset så tiltrekkende er nettopp at det ikke er til å bli klok på. Derfor er den sømløse reisen mellom oppslukende vanvidd og angstdrevet refleksjon kanskje noe av det nærmeste vi kan komme en slags forklaring.

Torgeir Blok Premiere 9. mars

Jarle før Klepp Kompani Orheim Regi: Arild Andresen Skuespillere: Vebjørn Enger, Kristoffer Joner, Cecilie Mosli, Glenn André Viste Bøe, Eili Harboe, Rolf Kristian Larsen, Henrik Mestad, Andreas Cappelen For et fjes! Sårt, åpent og tilgjengelig. Dette er Jarle Orheim før farsnavnet forlates – Jarle før Yngve og Jarle før Klepp. En ung gutt med hvit hud, rødlig lugg og fortsatt blussende kinn. Som vet at pappaen drar familien ned, men som fortsatt tror – litt – på forandring.

Jarles tiltagende ubehag er godt skil-

4

dret: den bristeferdige ferdighusidyllen, de tross alt hyggelige øyeblikkene med faren, de tross alt hyggelige stundene med moren.

Dialogen er godt skrevet, 80-talls koloritten passe trist og passe påtrengende, og skuespillerne bærer stoffet med en nøktern intensitet. Nok en gang ser vi Kristoffer Joner som et bunnløst plaget menneske.

Som så mange ganger tidligere er ikke castingen bare pinlig riktig, men tolkningen ubehagelig god. Også Cecilie Mosli i rollen som Jarles mor, bidrar til å gi den lille familien – kompani Orheim – den tyngden og troverdigheten historien trenger. Og ny av

året, vakkert og naturlig spilt med en klang av Roy Anderson-regi, Jarle selv, Vebjørn Enger. Men potent stoff, godt skuespill og følsom scenografi skaper ikke nødvendigvis tilfredsstillende dramatikk.

Vi introduseres mer eller mindre umiddelbart for oppvekstskildringens drivkraft – farens alkoholisme og morens manglende evne til å bryte ut. Men til tross for tiltagende drama, Jarles gryende opprør: punk, politikk og nye venner, ender jeg likevel opp med å savne noe. Scener som tydeligere formidler de bekmørke nyansene. Noen temposkift som sterkere kommuniserer fortvilelsen,

det bunnløse og det absolutt håpløse. I all hovedsak er det et godt grep at hverdagen tilsynelatende er den samme etter hvert overtramp og hver skuffelse, at stillheten på kjøkkenet forblir like uskyldig og like ladet, at lyset holder seg melankolsk og gråblått uavhengig av handlingen. Men selv det stillfarne og uuttalte kan ha en rikere og dypere resonansbunn, en mer variert ladning og like viktig, et bedre driv. Du vet, Drive, Shame og så videre, uten sammenligning forøvrig.

Godt gjort, vel spilt og nesten helt bra.

Ragnhild Brochmann Premiere 2. mars

3/2012

69

polisse. natt og dag 118 x 360 24.02.12 11.14 Side 1

FILM

les produ cti o ns du tr ès o r presenterer

Snøen på Kilimanjaro Regi: Robert Guédiguian Skuespillere: Jean-Pierre Darroussin, Ariane Ascaride, Gérard Meylan Foux du Fafa.

Franskmennene vet å kose seg, hva? Ofte observert i pastellfargede klær på en bryggekant, mens de nyter god vin, spytter olivenkjerner og danser til poppmusikk.

Glem det brutale Frankrike du kjenner fra utallige Vincent Cassel-filmer. I Snøen på Kilimanjaro er alt veldig koselig.

Hovedpersonen er en mann i 50-årene hvis største idoler er Spiderman og sosialisten Jean Jaurès. Da firmaet hvor han er tillitsvalgt må si opp tjue arbeidere, velger han å ofre seg

selv i rettferdighetens navn. Uten mye annet å finne på lenger, ser vi ham ta oppvasken, bygge et lysthus, vanne blomster og være en ordentlig hverdagshelt. Kona hans er like hyggelig og fire av fem scener utspiller seg rundt et middagsbord hvor de diskuterer god mat.

Så blir de rana. To karer i finlandshetter avbryter en av deres mange måltider og forlanger å få pin-kodene til bankkortene. Heller ikke dette blir fremstilt som spesielt grusomt, og en ransmann setter seg til og med ned og koser seg med en tegneserie mens han venter.

Fører dette til konflikter? Nja … nesten. Mest av alt fører det til vinsipping på en veranda i skumringen, og tiramisukake i

en bakgård hvor buskene rasler betryggende i vinden. Filmen prøver å si noe om det å bli gammel og bry seg om andre, men konflikten blir begravd i grillmat og solskinn. Hovedperson så forståelsesfull at man gleder seg til å se ham sprekke, men han svarer bare med mer kjærlighet.

Det er ikke noe galt i å være koselig, men så lenge filmen verken er rørende, søt, eller morsom, blir den like minneverdig som en episode av Helene og gutta. Skal du se den bør du spise rikelig først, eller risikere at det romler dypt i magen gjennom hele filmen. Egentlig kan du like gjerne bruke billettpengene på å kjøpe en god flaske vin.

Torgeir Blok Premiere 10. februar

The Grey Regi: Joe Carnahan Skuespillere: Liam Neeson, Dermot Mulroney, James Badge Dale, Dallas Roberts, Joe Anderson, Frank Grillo, Nonso Anozie Utrydningstruet Neeson i fåreklær.

Liam Neesons rullende basstemme siterer et dystert dikt, til bilder av industribygninger i et iskaldt vinterlandskap. Han vasser gjennom et barslagsmål uten å vie det et blikk, setter seg alene i snøen og trer munnen på et geværløp. Et ulvehyl hindrer ham i å trekke av.

Slik begynner kampen mellom selvdestruktivitet og overlevelsesinstinkt. Vinden uler i ødemarka, knitringen fra et leirbål får eksistensielle tanker til å hutre og naturens brutalitet

pisker livsgnisten i gang. Neeson mimrer om: «Those memories that makes you want the next moment more than the last».

Vekselvis er The Grey også en adrenalinpumpende spenningsfilm som attakkerer via et bredt spekter av fobier. Enten du har vannskrekk, høydeskrekk, er mørkredd, redd for rovdyr eller ikke er så glad i kulda, prøver filmen å gi deg klamme hender.

Har du ikke flyskrekk fra før, vil du mest sannsynlig få det av en hyperrealistisk flykrasj som ikke kaster bort energi på spesialeffekter, men isteden blottstiller ren og skjær dødsangst.

Vakker filming og fremragende lyddesign beretter om natur full av metaforer: Bitende kulde og siklende ulvetenner sloss om oppmerksomhet, beinharde karer blir myke da de finner seg

lavest på næringsstigen, poetiske minner ripes opp av skarpe klør og menn klorer seg bokstavelig talt fast til kanten av et stup.

Manusteksten flyter ut av filmen og man ser for seg at forfatterne har lekt seg bak tastaturet.

I blant smøres det kanskje litt tykt på. Poesien får litt mye slagrom og noen bakhistorier knatrer for mye i snøen. Ulveangrepene hadde nok vært mer skremmende om kamera hadde blitt holdt i ro, men fungerer likevel som motvekt til de stille stundene da truende prikker i natten signaliserer sultne øyne klare til angrep. Som Neeson selv sier: «Talking tough means jackshit in this situation. You’re not scared? Then you’re a fool.

Worse, you’re a fucking liar.»

Torgeir Blok Premiere 30. mars

3

5 Juryens pris | cannes

En film av maïwenn

PÅ KINO FRA 30. MARS

1992–2012

20 år med de beste filmene fra hele verden!

WWW.ARTHAUS.NO WWW.FACEBOOK.COM/ARTHAUS.NO

70

3/2012

FILM

Nicolas Cage

Polisse Regi: Maïwenn Skuespillere: Karin Viard, JoeyStarr, Marina Foïs, Nicolas Duvauchelle, Maïwenn, Karole Rocher Kastrer dem, hele gjengen!

Vi faller med hodet først inn hos en politienhet i den nordlige delen av Paris. Det er en enhet som blir uglesett av de som driver med viktigere og «voksne» saker. Enhetens hverdag i storbyjungelen dreier seg om alt ifra å håndtere mindreårige lommetyver til å taue inn barnemishandlere.

De sjokkerende detaljene i sakene som denne gruppen står ovenfor, skjermes vi heldigvis for. Viktigere er effekten sakene har på de som desperat prøver å

leve livene sine mens de vasser i bunnslammet av den menneskelige natur. Det er som å se en hel sesong med The Wire destillert ned til to intense timer, bare med solide franske skuespillere. Det beste (og mest overraskende) eksemplet er rapperen JoeyStarr, som har gått fra å synge «Fuck the Police» til å spille nettopp ordensmakten. En brysk og hissig politimann med et hjerte av gull, som tar alle saker personlig.

Hverdagen fortelles episodisk og med en frenetisk struktur.

Regissøren bruker håndholdt kamera for å mane fram de rå situasjonene nærmest dokumentarisk. Sekvenser både i og utenfor arbeidstid driver historien fremover og gir et helhetlig bilde av en fortvilende arbeidssituasjon. Det er imidlertid noen

sekvenser i filmen som virker lite gjennomførte og som skaper flere løse tråder. Regissøren Maiwenns egen rolle, hvor hun spiller nerdete fotograf med jobben å dokumentere politienheten, er både platt og unødvendig.

Små menneskelige detaljer, som krangler på kontoret, mangel på midler og politifolkenes personlige problemer gir et helhetlig bilde av en frustrerende og psykisk utmattende hverdag.

Samtidig viser filmen meg den byråkratiske labyrinten for de som er nederst i politihierarkiet.

En frustrerende og oppsiktsvekkende film som evner å hoppe mellom latterkrampe- og tåresekvenser uten å miste den brutale kjernen av synet.

Siren Løkaas Premiere 30. mars

Thale Regi: Aleksander Nordaas Skuespillere: Silje Reinåmo, Erlend Nervold, Jon Sigve Skard, Morten Andresen Flere damer burde gro hale.

I 1995 måtte alle tenåringsgutter med boblende hormoner få med seg filmen Species for å se Natasha Henstridge naken, tidvis med dataanimerte kroppsdeler. I år er det Silje Reinåmo som tusler naken rundt en hel film, til tider med dataanimert hale.

Frøken Reinåmo håper dette blir hennes gjennombrudd. Det gjør jeg også, for hun er en flott dame som jeg gjerne vil se mer av (selv om jeg i og for seg ser alt i nesten 80 minutter). I en perfekt blanding av å være søt og

sexy, sårbar og farlig, leverer hun en imponerende prestasjon uten å si et eneste ord. Hun spiller på det sensuelle uten å være pornografisk og gjør meg faktisk litt fjortisforelska igjen.

Hovedrollene er to karer fra «No Shit Vaskeservice» som skrubber vekk et lik i en hytte.

Der oppdager de en skjult kjeller med en Evil Dead-inspirert kassettspiller som forteller om den mystiske huldraskapningen.

Kjemien mellom åstedsvaskerne er det som driver filmen, med mange fine replikkvekslinger som lar setninger henge i lufta og drar humor ut av å lese mellom linjene.

«Ro deg ned», er det første som blir sagt og setter tonen til en ganske stille film som hele

tiden ulmer, takket være et spennende soundtrack. Bakhistorien overrasker med en fin twist og man må tenke seg litt om for å skjønne greia, som gjør at det frister å se filmen om igjen.

Slutten går litt kjapt og kjnnes en smule utilfredsstillende, men avler også håp om en oppfølger.

Thale har vært kjærlighetsprosjektet til regissør Aleksander Nordaas i årevis, der målet har vært å lage en konkurransedyktig kinofilm. Dette har han klart. Han har skapt en film som underholder nok til at jeg ble sittende ut rulleteksten, med pirrende fjortisminner om hvor spennende det kan være med et sexy kvinnemonster.

Torgeir Blok Premiere 17. februar

The Artist Regi: Michel Hazanavicius Skuespillere: Jean Dujardin, Bérénice Bejo, John Goodman, James Cromwell, Penelope Ann Miller, Missi Pyle Svarthvit stumfilm, ække det jævlig kjedelig ’a?

The Artist plukker opp stafettpinnen etter Rango, og leverer en varm hyllest til filmindustrien og de som elsker den. Da Rango var en sammensurium av referanser til filmer som Chinatown, Star Wars, Mad Max, Apocalypse Now! og Clint Eastwoods spagetti-westerns, tar The Artist deg litt lenger tilbake, til en tid da publikum ikke trengte tredimensjonal-dolby-surround-digital-blu-ray-thxinteraktivitet for å underholdes.

I 1927 var verken lyd eller farge standard, en actionsekvens bestod gjerne av en kar som klatra opp en stige; og lidenskap ble illustrert med en klem som varte litt for lenge.

Om du synes det er naivt og uskyldig, vil skaperne av The Artist være enige. De leker med å gjøre opplagte poenger, som å la den stolte hovedpersonen bokstavelig talt danse i spotlighten og senere la skyggen hans stikke av for å vise at han ikke lenger er

skyggen av den han en gang var.

Da den dalende stjernen er på vei ned en trapp full av businessfolk, møter han en up-and-comer i motsatt retning, og rett som det er blunker karakterer til kamera eller gliser med påklistret «pling».

Fortellingen ligger hele tiden i dørkarmen av den fjerde veggen og meta-kødder. For eksempel ved å la stumstjernens kone bevege på munnen, før bildet blir svart med teksten «We have to talk». Soundtracket flørter med udødelige temaer som blant annet Lawrence of Arabia og noter som er til forveksling like Army of Darkness.

Jeg skulle gjerne skrevet mye mer om skuespillere med karikert mimikk, morsomme referanser, inside-jokes og Oscarnominasjoner, eller undersøkt forskjellen mellom franske The Artist og argentinske La Antena som gjorde noe av det samme for noen år siden. Det har jeg dessverre ikke plass til, men la det være klart: The Artist på mange måter er en perfekt feiring av hollywoodland, som illustrerer at begrensninger kan være grunnlaget for mesterverk.

Torgeir Blok Premiere 24. februar

5

4

6

Guy Pearce

January Jones

NY, HARDTSLÅENDE

ACTION-

THRILLER!

RETTFERDIGHET HAR EN PRIS

I SALG 21. MARS! Kjøp den hos

3/2012

71

FILM

Retningsløs sigarføring i Afrika Ambassadøren Regi: Mads Brügger Skuespillere: Mads Brügger, Eva Jakobsen En rar danske med en nyanskaffet ambassadørtittel ankommer Den sentralafrikanske republikk for å lede en diplomatisk stasjon som skal representere Liberia. Offisielt er han der som en velgjørende forretningsmann som skal starte opp en fyrstikkfabrikk. I virkeligheten er han der for å få tilgang til Den sentralafrikanske republikks enorme diamantreserver. Nei, vent. I virkeligheten er han der for å lage dokumentarfilm.

Ambassadøren er en svært severdig, sjangerutvidende og bister dokumentarkomedie med en rekke agendaer. Litt for mange. Regissør Mads Brügger sjonglerer femten narrativ på en gang og farer med harelabb over et utall emner. Resultatet er en springende og litt for lettvint film. For hva er egentlig dens ærend?

Handler det om å avsløre en korrupt stat?

Om å avdekke det afrikanske diplomatiets bisarre irrganger? Dreier det seg om bloddiamanter? Om pygmeene og deres hjerteskjærende vilkår? Om Den hvite manns stadig mer vaklende verdenshegemoni? Er det et forsøk på å knytte forbindelser til kolonialtiden og bildene som forvaltes av dens legionærer: Joseph Conrad, Graham Greene og Ernest Hemingway? Er det Frankrike som er den store skurken her? Eller han douchebagen som formidler bloddiamanter? Og hva er greia med

4

Vi må snakke om Kevin Regi: Lynne Ramsay Skuespillere: Tilda Swinton, John C. Reilly, Ezra Miller, Jasper Newell, Rocky Duer, Ashley Gerasimovich Ikke noe lys i enden av tunellen.

Det skal godt gjøres å finne et tyngre utgangspunkt for en spillefilm enn dette. Filmen er en adapsjon av Lionel Shrivers roman Vi må snakke om Kevin (eng. We Need to Talk About Kevin) fra 2003. Romanen forteller den fortvilte historien om en mors refleksjoner etter at den psykopatiske sønnen hennes utfører en skolemassakre.

I romanen er hendelsene basert på en rekke skolemassakre som rystet det amerikanske samfunnet på midten av 60-tallet, hva kunne vel da være mer passende enn å starte filmen i den årlige tomatkrigen i den spanske byen Bunol?

Gjennom øynene til moren Tilda Swinton tar filmen utgangspunkt i fragmenterte tidshopp innenfor Kevins 18-årige reise fra sædcelle til fengslet massemorder. Vi ser en gutts traumatisk barndom. En vanskelig sønn med en helt fersk, utålmodig og aggressiv mor som ikke aner hva hun driver med. Når ektemannen ikke er tilstede, forteller hun gjerne Kevin at hun misliker ham og livet sitt etter at han ble født. Dette er mens han ennå er spedbarn, men likevel virker det

6

72

3/2012

den tsjekkiske leiesoldaten? Whut, ble han akkurat henrettet? Eller vent, er filmen mest et vrengebilde på Borat sine sosialantropologiske eskapader i USA?

Brügger har mange spørsmål, men ikke så mange svar. Så kan man innvende at det er nettopp det som er meningen når man lager dokumentar: å introdusere seeren for et sett problemstillinger (som for eksempel: Var hodeputene til Hitler laget av kjønnshår eller ikke?), for så å la vedkommende få trekke sine egne slutninger. Jo da, men det er da også regissørens oppgave å ta litt regi, hva? Når det styrende prinsipp ser ut til å være «la oss stikke ned til Afrika, kjøpe oss en ambassadørtittel og se hva som skjer» – vel, da kan det være betimelig å etterlyse en noe strammere arbeidsmetode.

Symptomatisk nok er det da også Brüggers egne problemer som etter hvert blir drivreima i filmen. De stakkars pygmeene som håper å lande en jobb i fyrstikkfabrikken, hører vi snart lite til. Viktigere blir det å redde den bleike, danske ræva til Mr. Brügger.

Når det er sagt: filmen ble i fjor plukket ut som åpningsfilm på IDFA, verdens største og mest prestisjefylte filmfestival for dokumentarfilm. Den ble også vist på Sundancefestivalen i januar. Så, vel, du får trekke dine egne slutninger.

Håvard Nyhus Premiere 2. mars

som en katalysator for hennes skyldfølelse når hun i ettertid er den eneste i familien som nærer mistanker mot Kevin.

Psykopater flest er intelligente nok til å skjule sin ulmende ondskap og empatiløshet. Her også. Den enfoldige faren er tvinnet rundt Kevins lillefinger, noe som skaper splittelse mellom ekteparet når moren spakt prøver å fortelle om sine mistanker mot Kevin. Skyldfølelsen hviler tungt på moren. Likevel frigjøres forvirring i spørsmålet om arv og miljø, både fordi Kevin var en drittsekk allerede i bleier, og fordi så mye av hans liv og motivasjon forblir usagt i filmen. Både mor og sønn spilles så intenst og genuint at hvert eneste minutt er urovekkende, bevegende og ikke minst troverdig.

Konsekvent visuell symbolikk understreker morens tårevåte fortvilelse i det retrospektive puslespillet, mens jeg blir kvalm av mine egne blandede følelser.

Det er ingen lystig opplevelse å se denne filmen, men interessante valg av låter, som Everyday av Buddy Holly, er nødvendige ventiler som får meg til å le midt oppe i den trykkende stemningen. Det var tungt å få pusten igjen da rulleteksten begynte, men etter nervøst å ha spist noen ekstra p-piller, frister det å se den igjen.

Siren Løkaas Premiere 23. mars

Safe House Regi: Daniel Espinosa Skuespillere: Denzel Washington, Ryan Reynolds, Vera Farmiga, Brendan Gleeson, Joel Kinnaman Enda en CIA-agent gone rogue-film Ryan Reynolds spiller en rettskaffen CIA-agent stasjonert i Cape Town, der han vokter over et såkalt «safe house», i praksis et slags forhørsrom. Hvorfor han er utstasjonert akkurat her, vet bare fåglarna, for han har ingenting å ta seg til.

Dagen lang sitter han og kaster en ball mot veggen mens han lærer seg fransk på ipoden sin.

Kjæresten er nemlig fransk og han er veldig glad i henne.

Så en dag viser det seg at den svikefulle CIA-agenten Tobin Frost (Denzel) er i byen. Noen skyte- og biljaktscener senere, er vår mann, den unge agenten,

3

trukket inn i en dramatisk voldsspiral som vil teste hans mot, lojalitet og kjærlighet. Og fra hovedkvarteret i Langley, Virginia følger CIA-ledelsen med via imponerende satelittfunksjoner. Høres kjent ut, hva? CIA-filmen har etter hvert blitt en egen sjanger. Jason Bourne-serien, Salt, Body of Lies og Fair Game for å ta noen ferske eksempler. Og, om det skulle være noen tvil: Hollywood nærer en viss skepsis til den sværlemmete etterretningstjenesten i denne filmen og.

Det skal med andre ord godt gjøres å hevde seg i et slikt selskap, og Safe House lykkes ikke helt med det, til tross for tidvis storslagen foto (turistbyrået i Cape Town, Sør-Afrika må spyttet inn mye penger til denne produksjonen, som en slags big bucks-variant av Lilyhammergate her hjemme). Svenske

Daniel Espinosa imponerte med filmatiseringen av Jens Lapidus-romanen Cash i 2010, men et altfor tynt manus gjør at det tidvis skaker litt i sammenføyningene her. Resultatet er en film som aldri evner å oppnå noen følelsesmessig resonans, til det blir narrativet for spinkelt og karakterene for typete. Ikke for å være slem, men med andre folk i hovedrollene – tja, hva med Steven Seagal? – hadde dette vært en klassisk rett-på-dvd-utgivelse.

Til slutt: Espinosa-grepet med håndholdt, frenetisk kamera begynner å bli litt slitsomt. Det spørs om ikke Greengrasseffekten (etter Paul Greengrass, som regisserte nummer to i Bourne-serien) har blitt trukket litt for langt nå. Hører dere? Nok risting nå!

Håvard Nyhus Premiere 24. februar

NORGESPREMIERE 2.MARS SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 9.MARS SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 16.MARS SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 23.MARS SF Kino Stavanger / Sandnes

TV

DOUCHEBAGS IN A PENTHOUSE TEKST Aksel Kielland Når dette står på trykk er åttende sesong av den amerikanske reality serien Bad Girls Club snart ferdig. Bad Girls Club går ut på at et knippe emosjonelt og psykologisk ustabile kvinner i tyveårene1 skal tilbringe noen uker sammen i et hus. Det er det hele; i Bad Girls Club finnes ingen det konkurranser, ingen utstemming og ingen premier. Men ettersom deltakerne er utstyrt med den uslåelige kombinasjonen av lettantennelig temperament, patologisk eksponeringsbehov og dårlig oppdragelse, blir det desto mere vold og dramatikk. Enhver sesong av Bad Girls Club inneholder flere neveslåsskamper enn alle sesongene av Jersey Shore til sammen. I tillegg får man servert en stri strøm av tradisjonell realityvisdom («jeg står

for det jeg har gjort», «jeg angrer ingenting», etc.), og mobbing som er så ribbet for finesse og kunstferdighet at den i sammenligning får enhver norsk ungdomsskolejente til å fremstå som selveste Machiavelli. Bad Girls Club er med andre ord et av de fremste bevisene på nøyaktig hvor langt den amerikanske realitybransjen har kommet i å akseptere sin rolle som freakshowets rettmessige arvtaker.

Men hva så?

Programmer som Toddlers & Tiaras (Alana «The other girls must be crazy if they think they’re gonna beat me, honey boo-boo child!»

Shannon) og Wife Swap (King Curtis «Bacon is good for me!» Holland) har for lengst bevist at amerikanske realityprodusenter ikke har noen sperrer når det kommer til å utnytte mennesker som bør beskyttes mot seg selv,

på det groveste. Og programmer som Cheaters og The Jerry Springer Show har avstedkommet langt mer spinnville realityøyeblikk enn hva Bad Girls Club kan by på – særlig etter at sistnevnte innførte menn i gorillakostymer og sikkerhetsvakter uten bein som faste innslag på scenen. Men i disse programmene gir i det minste produsentene inntrykk av at de har ambisjoner utover det å plassere et knippe utskudd foran kamera og dytte dem i siden med en pinne til de gjør noe morsomt.

I Bad Girls Club finnes derimot ingen slike illusjoner.

Innimellom slåsskampene og den psykologiske terroren snakker jentene seg imellom om at målet med programmet er å vokse som menneske og legge av seg sine mindre aktverdige tilbøyeligheter, men dette er et aspekt som aldri kommuniseres direkte til publikum. Snarere fremstår det som en slags overlevingsmekanisme – noe deltakerne selv konstruerer for å bøte på den kveldende følelsen av meningsløshet som mangelen på struktur gir opphav til.

Jersey Shore er tuftet på konseptet om at deltakerne er såkalte guidos; solariumsbrune menn og kvinner som er genetisk disponert for ustilighet og har én eller annen vag tilknytning til Italia. Produsentene kan dermed forsøksvis gjemme seg bak en syltynn illusjon av antropologisk verdi, selv om det er åpenbart for alle som har sett programmet at konseptet utelukkende er konstruert i den hensikt få mest mulig spektakulær oppførsel ut av det som har vist seg å være en bemerkelsesverdig karismatisk gjeng. I Norge har TV3s Paradise Hotel vært et halvhjertet forsøk på noe av det samme, men takket være det norske skamvettet, ender det alltid opp som en slags folkehøgskolereunion for solariumsbrune Deli de Luca-ansatte. Enten er nordmenn for empatiske – eventuelt ikke

spektakulære nok i sin uspiselighet – til at konseptet virkelig fungerer, eller så er den norske medieverdenen enda ikke stor nok til at det virkelig lønner seg å gjøre en langvarig og helhjertet innsats på rasshølfronten.

I et internasjonalt perspektiv ser det imidlertid ut til at Jersey Shore og Bad Girls Club bare er begynnelsen. Det blir mer og mer åpenbart at reality-TV ikke har som mål å si oss noe om oss selv eller være et alternativ til den manusbaserte fjernsynsunderholdningens manglende kontakt med virkeligheten. Utover det faktum at de er billige å produsere, er realityprogrammenes fremste eksistensberettigelse publikums umettelige appetitt på å se skamløst selvtilfredse og oppmerksomhetssyke mennesker leve ut sin indre idiot på mest mulig uspiselig måte. I fremtiden kommer ingen amerikanske realityserier til å ta seg bryet med å late som om de er noe annet enn mer eller mindre fantasifulle påskudd for å samle et knippe uforglemmelig ufordragelige personer under samme tak og så la det stå til. Hollywoodtrenden med å oppkalle filmer etter sitt eget high concept (Snakes on a Plane, Tower Heist) kommer utvilsomt også til å gjøre seg gjeldende også her, og snart kan man se frem til programmer som Bitches in a Mansion, Douchebags in a Penthouse og Ignorant Assholes in International Waters.

Før eller siden vil denne trenden også nå Norge. Inntil videre spankulerer de sørgelig ukarismatiske Bad Girls Club-deltakerne hvileløst rundt i sine kremfargede Block Watneherregårder, på evig jakt etter en mening med livet, en mening med programmet eller i det minste en ordentlig slåsskamp. Eimen av desperasjon blander seg med lukten av vodka, frykt og overprisede extensions. I lydmannens øyne skimter man ren og skjær likegyldighet.

I Chile smelter en isbre. I år bruker jorda 366 dager rundt sola.

1. Produsentene kvier seg dog ikke for å lyve på alderen dersom de skulle ha en eksepsjonelt eksplosiv trettiåring for hånden.

skolen passer for alle typer folk, alle typer planer og alle typer drømmer Henrik Koppen (21) kom til Stavanger fra Volda for å gå på Kunstskolen, som er en to årig fagskole i billedkunst i Stavanger sentrum. For Ragnhild Rott (21) var KiR den nærmeste praktiske kunstutdannelsen. Hun ønsket et studie hvor hun kunne utvikle seg og sine kreative sider. Begge går 2. klasse og skal avslutte med avgangsutstilling ved Stavanger Kunstforening 16.mai. Hva jobber dere med denne våren? Henrik: Jeg skal søke på kunstakademiene i Norden og akkurat nå arbeider jeg med et prosjekt inspirert av sjamanisme. Jeg lager staver som er spirituelt forskjellige, noen er instrumenter andre helbreder vestlige livsstilssykdommer. Jeg har en musikkutdannelse og bruker ofte den kunnskapen i prosjektene mine. Ragnhild: Jeg vant en utsmykningskonkurranse og har nettopp laget veggarbeid på to møterom for uteseksjonen i Stavanger. Jeg er opptatt av grafiske mønstre, enkle déjà vu aktige men samtidig fremmedgjorte strukturer. Jeg vil bruke kunstutdannelsen herfra i kombinasjon med et annet fag. Så jeg tenker mye på hvilket fag det skal være. Jeg har lært å lage kunst og å ha gått denne skolen er fantastisk. Studentmiljøet er godt. KiR har veldig bra studieturer og i mars skal vi 2 uker til New York.

Søknadnadsfrist 16.april, www.kir.no for oppgaver.

Ki R KIR

74

3/2012

SPILL

...?

Uncharted: Golden Abyss - PS Vita

La PlayStation Vita TEKST Rasmus Hungnes

Leiketya har sanneleg, det seier eg dykk, blitt avanserte. Er vi imponerte?

For dei uinnvigde: PS Vita er den nyaste handhaldne spelkonsollen frå Sony. Batteridriven er han òg, så du kan halde han i handa på bussen, leike med han på offentleg stad, på fengslingsmøte, kvar du vil, nesten! Og for ein dynamisk leikekamerat han er; i tillegg til knappane vi kjenner og har kjent på frå før, har Vita både touchscreen framom og touchpad på baksida, så ein kan klappe og beføle han som eit tradisjonelt kjæledyr. Rørsle-sensorar har han òg, så ein kan filleriste honom.

Kamera, slik at verda rundt deg kan avbildast i spelet, eit møte mellom den materielle og virtuelle verda, wow!

Av spela som blei sleppte samstundes med konsollen har vi prøvd eit utval. Mange av desse ber preg av å vere ein slags showcase av kva det store kontrollsystemet og sanseapparatet til maskina kan brukast til. Særleg Little Deviants, ei samling minispel der ein mengde små avvikarar er og har problem som må løysast ved å riste eller kose med din stakkars PS Vita. Oll Korrect underhalding, men er det kunst? Neppe! Merkeleg fengande, sidan du ikkje har noko betre å ta deg til.

Det same gjeld Uncharted: Golden Abyss, det nyaste innslaget i spelserien som skulle ønske han var Indiana Jones, men det er han ikkje!

Ei heilt Old Kinderhook lineær speloppleving, fast-food i spelform: Tilfredsstillande, men næringsfattig. Kvifor lage spel når ein helst vil lage film? Fordi historia i Uncharted-spela hadde vore syltynn dersom ho hadde blitt presentert som film. Det er noko med engasje-

mentet i spel som gjer at ein aksepterer meir unødvendig fjas. Dette kjem alle som liker Uncharted-serien til å elske, så det er berre å gnukke i veg. Mykje gnukking i Uncharted på Vita. Gnukk gnukk. Ein in«karna»sjon av Wipeout er obligatorisk på alle PS-konsollar, og er sjølvsagt med her. Waw-kay futuristisk racing, om enn eit islett uinspirert. Vi svergar til stamfedrane Wipeout og Wipeout 2097.

Escape Plan er ein søt puzzler der ein skal hjelpe nokre søte figurar med å flykte frå fangenskap ved å ta på skjermen og trykke på touchpaden. Okeh spel, minner litt om Machinarium, dersom ein kan setje pris på slikt.

Vi trur at Touch My Katamari With Your Genitals kanskje er blant dei betre tidlige spela til Vita, men ta meg ikkje på ordet, for vi har ikkje hatt høve til å prøve det. Vi baserer fordommane våre på dei tidlegare Katamari-spela, dei var iallfall framifrå, der ein rullar rundt i ei virtuell verd og lagar gigantisk, virtuell trash-art. Sjå mor, så fine fargar! Så vakker musikk. Sann, eskapistisk velvære, mmmmmmm … Nei, æsj, ikkje ta meg på ordet, sa eg!

PS Vita: Lovande. God maskinvare, herleg stor skjerm, innovative kontrollsystem, men som med alle konsollar er det spela som avgjer korvidt han er verdt å investere i. Som vanleg for nye konsollar er ingen openbare klassikarar umiddelbart tilgjengelege, så vi ventar i andelaus spaning. Kva som er ein openbar og umiddelbar klassikar, spør du?

Det er Journey på PS3, det, bornet mitt. Det er så bra at sjølv kjærasten min (ei jente) likar det.

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

PS Vita og spela er ute no Journey kjem ut 13. mars (PS3)

Syndikalistens nye støvlar TEKST Rasmus Hungnes Vi spelte Syndicate som smurt på varmt kveitebrød med dei skarpaste tennene i skåpet då vi var små born, og no er det sanneleg tilbake. Det ser ut til å vere ein slags trend for tida, å konvertere taktisk 90-tals-sci-fi i isometrisk perspektiv til førstepersonsperspektivskyterar. XCOM kjem nemleg stormande ut seinare dette herrens kalenderår!

Syndicate var ein del av det framifrå, no avdøydde selskapet Bullfrog sin klassiske produksjon, og favoritt«våpenet» vårt var alltid persuadatron – apparatet som skapte massehysteri kring din eigne multinasjonale korporasjon. Rebooten, som ber den originale tittelen Syndicate, har tatt på sine persuade

shoes, men gir ikkje heilt det same høvet til manipulasjon og massesuggesjon. Likevel står vi ovanfor ein solid shooter, lineær som eit collegehefte, og av og til er det akkurat det ein treng for å kome seg gjennom dagen.

Gode mogelegheiter til massedrap.

Spel originalane i tillegg: Syndicate vart nyleg nyutgitt på GOG.com, og oppfølgjaren Syndicate Wars, med musikk som påverkar hormonproduksjonen i binyrene slik at ein vert betre rusta til stressande situasjonar, finn ein vel på bestefar sitt loft eller andre stader der gamle spill ligg. Og hugs dette, ungar: Grafikken er ikkje dårleg, han er klassisk.

Syndicate er ute no (PC, Xbox360, PS3) Syndicate er også ute no (PC m.fl.)

Syndicate Wars var ute i 1996 (PC m.fl.)

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

3/2012

75

POLITIKK

Hallo, er det noen der ute som hører?

TEKST Frode Helmich Pedersen FOTO MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN Dommedagsprofeter har lenge hatt et dårlig rykte, først og fremst fordi profetiene deres hittil alltid har vist seg å slå feil. Men selv om religiøse fanatikere fremdeles utgjør flertallet av de som spår jordens snarlige undergang, har slike advarsler – i mer moderate former – også entret den seriøse, akademiske litteraturen. Et nylig eksempel er boken Living in the End Times (2010), der den slovenske filosofen Slavoj Zizek setter fingeren på en del faktorer som gjør det vanskelig å tenke seg at dagens verdensorden vil kunne overleve særlig lenge. Tre av disse faktorene er like åpenbare som de er illevarslende: For det første de økonomiske krisene, forårsaket av en iboende ustabilitet i det kapitalistiske systemet. For det andre de økende sosiale forskjellene, som fører til demonstrasjoner og voldelige opptøyer over hele verden. For det tredje den økologiske krisen, som ikke lenger er en spådom om en fjern, fremtidig katastrofe, men noe mange allerede er begynt å merke på kroppen. Til sammen utgjør disse tre momentene antagelig den største utfordringen menneskeheten noensinne har stått overfor.

Dersom du ikke, som skilpadden, ønsker å trekke hodet inn i skallet og håpe på det beste, men i stedet vil prøve å se alvoret i øynene, finnes det flere måter å gå frem på. En begynnelse kunne være å reflektere over følgende tankeeksperiment: Dersom vi visste, uten skygge av tvil, at jorden ville gå under om femti år hvis vi ikke foretok radikale endringer, ville det globale samfunnet da ha vært i stand til å samarbeide for å få dette til?

Hvis du foretrekker et eksempel fra dagens faktiske realiteter, ta dette: Hvis vi skal nå det såkalte togradersmålet – det vil si forhindre en global temperaturøkning på mer enn to grader celsius – så vil dét kreve en reduksjon i de globale utslippene på 50-85 prosent innen 2050. Du trenger ikke å være samfunnsøkonom for å forstå at en så kraftig reduksjon vil måtte innebære en omfattende forandring av dagens produksjonsforhold. De siste årenes klimakonferanser er nokså nedslående 76

3/2012

eksempler på verdenssamfunnets manglende evne til å bli enige om forpliktende tiltak som kan bremse den negative utviklingen.

Hva skyldes denne handlingslammelsen?

Når det store flertallet av jordens befolkning er for å iverksette endringer som i seg selv er fullt mulige, men som likevel fremstår som politisk umulige – vel, da er det åpenbart noe galt med systemet. Slavoj Zizek gjør en instruktiv observasjon med hensyn til hva som i dag omtales som «umulig»: Når temaet er individets utfoldelse eller teknologiske fremskritt, da er alt mulig: Kanskje vi vil kunne leve til vi er 150 år gamle, kanskje månen eller mars vil bli kolonisert, kanskje vi vil kunne gjøre hjernen hundre ganger mer intelligent, osv. Men med én gang noen begynner å snakke om sosiale endringer, stiller saken seg annerledes. Da er selv den minste forandring umulig, utenkelig – noe bare mennesker uten kontakt med virkeligheten kan finne på å foreslå.

Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette?

Vi kan i hvert fall fastslå at det har oppstått en stor kløft mellom myndigheter og befolkning i de fleste vestlige land. Folk flest føler i mindre og mindre grad at styresmaktene faktisk forvalter deres interesser. Vi ser denne følelsen gi seg utslag i omfattende sosial uro, samt en stadig synkende valgdeltakelse – dette siste forresten en negativ trend som har pågått i etablerte demokratier i over førti år.

I mediene omtales den ofte som en ulykksalig tendens i befolkningen; folk er liksom blitt for late til å gidde å stemme, derav den nedsettende betegnelsen «sofasittere». Men det er langt fra sikkert at disse potensielle velgerne sitter i sofaen, det kan godt hende at de bruker tiden på andre og bedre ting, da de for lengst har innsett at det ikke spiller særlig rolle hvilket parti de stemmer på. Et talende eksempel på dette her til lands, fikk vi da Kristin Halvorsen (SV) ble finansminister i 2005 – og forvaltet posten omtrent slik en høyrepolitiker ville ha gjort det. Dette burde ikke sjokkere oss. Den formen for statskapitalisme som i dag utgjør styresettet i de fleste industrialiserte land, er avhengig av et stort og velsmurt byråkrati for å kunne fungere. Det er innenfor dette embetsverket at de fleste beslutninger tas, og de som ikke

Det må skapes nye arenaer for politisk diskusjon.” tas her, må likevel tas på bakgrunn av dette apparatets tenkemåte – altså inside the box.

Hvordan skal vanlige folk kunne opponere mot embetsverket når ikke engang finansministeren klarer det? Enhver innvending, enhver protest, vil få samme skjebne som forslagene til ukonvensjonelle politikere: De vil bli erklært døde og maktesløse ved hjelp av en myriade av forbehold og reservasjoner basert på økonomiske modeller, statistikker og alle slags juridiske og taktiske overveielser.

Vi lever med andre ord i et ekspertvelde, som blant annet har ført til at de moderne, vestlige statene gradvis har mistet kontakten med sin egen befolkning. Politikk er i dag først og fremst en karrierevei, og ikke, som den burde ha vært, navnet på folkets aktive deltagelse i samfunnslivet. Er det så farlig? Er det ikke best at landet styres av folk som vet hva de driver med? Nei, for ingen grad av ekspertise avgir noe fundament for å ta demokratisk funderte beslutninger. Det vi er vitne til, er kort og godt de vestlige demokratienes begynnende krise. Symptomene ser vi i mediene hver eneste uke: demonstrasjoner og voldelige opptøyer, utført av en stadig voksende gruppe mennesker som ikke øyner noe håp for sin egen fremtid.

Resultatet av den politikken som i dag føres i rike land, kan oppsummeres slik: økt profitt for de få, økt utrygghet for de mange.

Det sier seg selv at flertallet ikke er for en slik utvikling. Folk flest ønsker heller ikke å gamble med vår felles fremtid, likevel er det dette som faktisk skjer. For bare å ta det mest opplagte eksemplet: Enhver moderne stat styres i dag med et mål om en årlig økning av BNP på minimum tre prosent. Dette betyr at bedriftene må produsere mer og mer, hvilket igjen betyr at vi alle sammen må forbruke mer og mer, selv om vi for lengst har alt vi trenger. Dette er grunnen til at det årlig brukes om lag 2679 000 000 000 kroner på reklame: Ved å appellere til våre

irrasjonelle sider, overtales vi til å kjøpe en masse ting vi ikke trenger. Den økonomiske veksten, ser man for seg, skal fortsette til evig tid. Det finnes knapt en eneste politiker i hele Europa som mener noe annet – på tross av at dette står i et rakt motsetningsforhold til den typen klimatiltak som er påkrevd dersom en økologisk katastrofe skal kunne avverges. Kort sagt: Alle vet at den politikken som føres ikke er bærekraftig, likevel er det politisk umulig å foreslå et alternativ.

Hvorfor? Fordi lav vekst i dagens økonomiske teori er ensbetydende med økonomisk krise, og fordi ingen politiker med vitende og vilje kan gå inn for en politikk som leder ut i en slik krise. Problemet er iboende i systemet, og situasjonen er fastlåst.

Det neste spørsmålet blir da: Hvordan kan vi komme oss ut av denne knipen?

Svaret er nokså åpenbart: Dersom det skal komme noe alternativ til dagens politiske og økonomiske system, må det oppstå utenfor det parlamentariske systemet og uavhengig av den tradisjonelle partipolitikken. For med en gang du kommer innenfor systemet, vil du fort vikle deg inn i den samme tenkemåten som preger dagens politiske kattepine. Det jeg prøver å si er kort sagt følgende: Den bestående statskapitalismen er ute av stand til å føre en bærekraftig politikk. Systemet kommer ikke til å bygge ned seg selv innenfra. Altså må den nye politikken, den som skal forme vår felles fremtid, oppstå utenfor dette systemet. Det er derfor livsviktig at det skapes nye arenaer for politisk diskusjon, slik vi ser det i bevegelser som Attac og Occupy Wall Street. De gode nyhetene er at mulighetene teknologisk sett aldri har vært bedre for å få til slik organisering. Men det er begynt å haste, for, som det står på dommedagsprofetens selvmalte skilt: ENDEN ER NÆR. Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturforsker ved Universitetet i Bergen.

I K Å P

3 A R F O N

!

S R .0 MA

Hvis du sikter til der spik spenna gale engle-Märtha så må jeg si meg enig. Hun mangler alle kvalitetene hennes bestefar hadde.”

6 & 1 møter

sildakongen

NATT&DAG tok turen over fjorden for å sette Arvid Otto Mørch (62), bedre kjent som Sildakongen, til veggs.

Han viste seg å være sleipere å få fatt på enn forventa, men så er han da også bygget på en hard diett av sild, brennevin og sjø.

Foto Erik Sæter Jørgensen Heisann Arvid, hvordan går det med deg?

– Når du har fått audiens i slottet mitt har du å tiltale meg med rett tittel. Jeg har ikke frontet sildens eksellense i over førti år for å bli kalt Arvid. Sildakongen, takk.

6

Nå må du roe deg litt, det er da strengt tatt et vanlig hus du bor i og navnet ditt er ifølge gule sider fremdeles Arvid.

– Denne sure lakeien bør passe munnen sin, stakkarslig er en fisk uten gjeller, vil du jeg skal gjelle deg?

1

Hvordan har det seg at du har tatt silden i forsvar, hva er det som er så stas med akkurat den fisken?

– Det ligger nok i blodet. Du må huske at jeg er født og oppvokst på Vea, et slags stort rævhål midt i havgapet. Jeg pakket sild for eksport lenge før dere jyplinger ble født.

Smaksprøver ble det jo mange av, og det var her jeg fikk mitt kall. At silden er usannsynlig sunn å ete, smaker fantastisk og er en slags virilitetens eliksir hjelper jo veldig. For jeg er glad i å pule.

6

Jeg synes sild smaker dritt. Det tror jeg 94 prosent av Norges befolkning vil si seg enig i.

– Nå må du passe kjeften din gutt. Fisk generelt smaker litt kraftig nettopp på grunn av all den kraften den innehar. Det er bare jenteaktige homospirer som ikke liker sild. Hvis 94 prosent av Norges befolkning passer til den beskrivelsen du nå kom med, akter jeg å fortsette å blidgjøre de resterende 6 prosent med god sild, krydret korrekt og solgt for en rimelig penge med stor profitt i min favør.

1

Godt svar Sildakongen, ikke la deg skremme!

– Skremme?! Jeg har blitt forsøkt ranet i Kongo, slått konkurs av folk jeg trodde var mine venner, knulla sildegroupies på panseret på en av mine mange Jaguarer (han refererer til en nedstøva bil parkert på et lager i Haugesund sentrum. red. anm.) og hilst på Kong Olav ved flere anledninger. Det er ikke en ting i verden som skremmer meg!

6

78

3/2012

Kong Olav sier du, i hvilken anledning var det Norges desidert feteste konge vanket med en sild som deg?

– Jo det skal jeg si deg, det var i anledning kongens besøk i Haugesund at han kjente meg igjen fra etiketten på sildekonfekten jeg tidligere hadde sendt ham som gave. Konfekteskene mine var nummererte, og jeg sendte ham konfekteske nummer én oss konger imellom. Han gikk bort til meg og spurte hvor mange sild som ble brukt til en hel eske. Da jeg svarte at det var omtrent én sild i hver eske smilte han lurt til meg og sa at da var det gode penger å hente i sild–med tanke på at jeg tok 275 kroner for slik en eske. Hehe, smart mann den godeste kong Olav.

1

Joda, men avkommet er ikke så mye å skryte av.

– Hvis du sikter til hun der spik spenna gale engle-Märtha så må jeg si meg enig.

Hun mangler alle kvalitetene hennes bestefar hadde, nei hun hadde ikke fått sildepikk på glinsende Jaguar-panser.

1

Tjener du noe penger på å være sildekonge, Sildakongen?

– Du sitter her i slottet mitt og tør å spørre noe så latterlig? Se deg rundt, bor jeg da ikke staselig, har jeg ikke flere biler, våpenskjold ved inngangen og en kone som tilbereder fisk til alskens anledninger. Nei gutt, du har nok gått i gulvet mer enn en gang som barn hvis du ikke kan vedkjenne at Sildakongen tjener grovt på sin tittel, virke og kongelighet.

6

Joda, du kaller deg konge men strengt tatt så er du jo bare en bygdetulling med mye penger. Ikke er du politisk engasjert heller.

– Jeg er ikke kåt nok til å engasjere meg i politikken, din magre homo. Se på alle disse såkalte politikerne, de klarer jo ikke å holde silden i buksa si. Filmer andre gutter mens de dusjer, voldtar småjenter i hasjrus, stapper sigaren sin oppi i dåsa på sekretærene sine og durer på. Nei, takke meg til monarkiet og dets hellighet. Når hørte du sist om en konge som førte seg slik? At jeg anses som en original av folk mindreverdige enn meg selv, ser jeg på som et svakhetstegn og levner det liten tanke. Nå kan du tenke på det heller.

1

Hvordan er det så at Sildakongen tjener til livets opphold egentlig?

– Jo, det skal jeg fortelle eder, det har seg så at foruten å være en vaskekte konge så er jeg også ansatt på verdens største skip stasjonert i Quatar. Her tjener jeg store penger som jeg reinvesterer i diverse silderelaterte forretninger rundt om i det ganske land. Jeg leier meg også ut til forskjellige markeder rundt om i Norge, samt gjør en del toastmasteroppdrag, pusher sild og får litt royalties for å ha mitt vakre ansikt på diverse sildeetiketter.

6

Mener du seriøst at noen betaler deg for å dirigere skip i Qatar, stå og jatte piss om deg selv og sild på diverse markeder og bruker deg som toastmaster?

– Du kan da skjønne det, høy og flott som jeg er, med alskens gode historier og anekdoter fra de syv hav er jeg en drøm å ha tilstede på hvilken som helst tilstelning. Jeg har vært hyrt inn som quizmaster på Stavanger Punkrock Festival, laget og stått på stand for Scandinavian Films på filmfestivalen i Cannes og lansert verdens første og eneste sildekonfekt. Klart jeg er mannen for jobben!

1

6 1 1

Spiser du noe annet enn sild egentlig?

– Ja da, både torsk og makrell.

1 6

Touché.

Hva med kebab, alle liker jo kebab?

– Nei, faen ta, jeg liker verken maten eller folkene som serverer den.

Nå var du litt rasistisk i vendingen syns jeg.

– Det synes du fordi du er en sabla idiot. Jeg har knullet mer jungelfitte enn du kan fantasere om, så der tok du skammelig feil gitt.

Så hvilke fremtidsplaner har så sildakongen, Sildesjokolade? Sildeporno? Sildejakker?

– Nå er du jo bare steintosjen (betyr vissst meget tullete. red. anm.). Sildejakke? Haha, ja det hadde tatt seg ut. Jeg driver og selger en

del av mine gamle veteranbiler for å investere i en stor semitrailer som jeg skal reise rundt i landet med og pushe fisk mens jeg gnåler om meg selv og alt jeg har opplevd til et skuelystent folk sultne på sild og gode historier. Jeg driver også og pusser opp et stort lokale på kaien hvor jeg etterhvert skal få åpnet «Sildakongens Hall» en stor hall med mange artige boder som selger forskjellig krydret sild og andre silde relaterte effekter, ja du kan tro det skal bli stor suksess!

Høres ut som du planlegger en konkurs til Arvid, er det sant at du ikke er ønsket på Sildajazzen i Haugesund?

– Du er meg en negativ og slu faen du din jævla jyppling! Jeg skal fortelle deg det gutt at jazz er noe forbanna spetakkel å høre på.

Når man konsumerer god sild skal man ha matro. Ikke sitte å høre på en hel haug med molltryner som spiller desorientert pissemusikk på instrumenter ingen har hørt om.

Nei, takke seg til skikkelig rock n’ roll, sild og poteter. Vil de ikke ha meg så er det fordi de føler seg trua av min totale magnitud og karisma. For sild har de ikke greie på.

1

Synes du ungdommen spiser nok sild i disse dager. Når du frem til ungdommen?

– Dessverre så gjør de nok ikke det, og jeg føler heller ikke at jeg når frem til ungdommen med budskapet mitt. Sild har strengt tatt aldri vært trendy og det smaker jo ganske kraftig. Men det er så utrolig sunt. Jeg skulle så inderlig ønske at noen med mye penger kunne ta tak i meg og sildepropagandaen min, for så å pakke det inn i en trendy pakning som ville tiltale dagens ungdom. Sild er en nasjonalskatt, og ikke minst er det en folkearv å spise sild. Hip-hop og sæggebukser kommer og går, silden består!

6

3/2012

79

AV

va nettopp på Rogalan d

wow.. @torep ang

Teater og s åg ein

Foto: Gisle Bjørnebye

MIS AN TRO PEN MOLIÈRE

prøvefores tilling av M isantropen.

SPILLES FRA 1. MARS TIL 18. APRIL

www.rogaland-teater.no