2012-november-trondheim by NATT&DAG

TRONDHEIM 11 - november 2012 // kapital

WWW.NATTOGDAG.NO

GREIE GUTTER: GODE ORD DØR SIST

GODS / Foto: Oscar Stoltenberg Johansen

Natt&Dag - Siden 1988

TRONDHEIM - NOVEMBER 2012

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no Agnes maarja agnes@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter WENCHE SUNDT BENDIXVOLD TROND GAUSDAL TORSTEIN HØE ELINOR INGEMANN MARTIN T. JOHANNESEN SIRI HOVLAND KALDAL KARI KRISTENSEN PÅL REES ELISE SKOGRAND Tore Andvig Sveinung Arnesen Christian Belgaux Torgeir Blok Marte Olea Borg Ragnhild Brochmann Danby Choi Emma Clare Andreas Dahl Emil Finnerud Karima Furuseth Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Didrik Morits Hallstrøm Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen (Montages.no) Siren Løkaas Tete Lidbom Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Frode Helmich Pedersen Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Marie-Alix Isdahl Voisin

Fotografer OLE ALEKSANDER EKKER TROND GAUSDAL TORSTEIN HØE OSCAR S. JOHANSEN SIRI HOVLAND KALDAL ANDREAS TYLDEN

Illustrasjon Marie Rundereim Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS

Risikoprofilering .......................................................................................................................................... 8 Intervju: Gode Ord Dør Sist .................................................................................................................... 10 Samfunn: Hvem vinner valget i USA? ..................................................................................................... 15 Fordi du fortjener det ............................................................................................................................. 16 Kunsten å selge ........................................................................................................................................... 18 Borat har blitt milliardær ..................................................................................................................... 20 48 timer i den amerikanske drømmen ................................................................................................... 27 Mote: OnePiece er tilbake ........................................................................................................................ 35 Konsertguide ............................................................................................................................................... 42 Klubbguide .................................................................................................................................................... 43 Kunstguide .................................................................................................................................................... 46 Scenekunstguide ........................................................................................................................................ 48 Litteratur: En ny kioskroman ................................................................................................................ 50 Musikk: Ungdomskulen, Brandy, Ida Jenshus, Flying Lotus, Nils Bech ..................................... 53 Film: Palme, Skyfall, Looper, Paradis: Kjærlighet ........................................................................... 59 Intervju: Margreth Olin ........................................................................................................................... 66 TV-guide .......................................................................................................................................................... 68 Spill-guide ..................................................................................................................................................... 69 NATT&DAG møter Sophie Elise .................................................................................................................. 70

Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

10/2012

Like us on

Facebook

NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

NATT&DAGS GUIDE TIL Å SPARE PENGER TEKST EMMA CLARE Mat Svolten? Finn din nærmeste store matbutikk og forsyn deg med smaksprøver. (Meny og ICA er ekstra rause). I de aller fleste dagligvarebutikkene finner du også brødskjæringsmaskiner, og hvis du passer på å komme litt etter rushtid (ca. kl. 16-17), er det alltid en haug med ferske brødskalker som ligger igjen, fordi folk flest ikke GIDDER å spise skalken. Hva sier forresten dette om oss som nasjon? Skalk og skorpe er livets vin. Et annet tips er alltid å si ja. Tvangsskru på de sosiale antennene dine til enhver anledning, og takk høflig ja hvis du blir bedt ut på date e.l. Fråts i vei og skål og fortell gode røverhistorier – sånn blir du alltid et lett førstevalg når folk skal invitere til middag. Lev etter regelen «den som inviterer, spanderer». (Forsikre deg om dette på forhånd, ved å si «åh, middag har jeg INNMARI lyst til å være med på, men jeg er heeelt blakk om dagen!»)

1 1

Galleri Det som er så flott med kunst, er at det alltid kryr av vernissager hele uka. Er du tidlig ute, får du som regel bøttevis med alkohol helt gratis, og samtidig se på kunst uten kjøpeplikt. Ingen kommer til å se stygt på deg om du tar to og to glass med cava om gangen heller, for alle kunstnere er åpne og frie sjeler som skjønner greia og gjør det samme selv. Avslutt kvelden med nachspiel på et studio eller atelier ved å henge deg på crowden som ser rikest ut.

2 1

Rus Det gjelder å ha et bulimisk forhold til penger. Kjøp alltid Bunnprisprodukter, om mulig. Du KLARER å tørke deg med litt grovere billig-dopapir, du sitter tross alt på ræva mesteparten av dagen uansett (regner vi med.) Kjøp heller en sixpack og dyrk hjemmefesten nå som vinteren nærmer seg og det er for kaldt å trippe rundt ute uansett. Det er billigere, koseligere og mye morsommere. Alternativet er å dra på byen og betale 80 kroner for en halvliter. BRENN. Kjøp lange hundreds-røyk og kapp siggen halvveis, så kan du nyte én røyk dobbelt så mange ganger. Det er bittelitt dyrere med hundreds-pakke, men det lønner seg i lengden, for hvem orker vel å røyke en sigarett som varer i tjue minutter uansett? Tips: Marlboro Light hundreds. Hvis du snuser, sikre deg snus du kan bruke flere ganger eller som varer så lenge at du slipper å legge inn en ny hele tiden. Tips: Nick&Johnny’s Crushed Ice. Når den begynner å renne, vil du ikke brekke deg, fordi den har mintsmak og det føles ut som fluormunnskyll. Selv om det absolutt ikke er det. Disse funker overraskende bra å bruke to ganger også.

3 1

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

Klubb/konsert Hvis du er blakk, men ofte kjenner på at det rykker i stekearmen, for å si det med vår eminente musikkanmelder Mathias Rødahl, bør du dra ut på ukedagene da covercharge som regel er minimal eller gratis. I tillegg unngår du kø, og utestedene er aldri like stappfulle av lørdagsmennesker som har ett mål for øyet, nemlig å bli DRITINGS. Gå ut på tirsdag og onsdag, hold deg inne på fredag og lørdag. Vi mistenker at flere utesteder setter opp prisene i helgene også. Og aldersgrensa. Shameless self promotion helt på tampen her: hvis du vil komme deg inn gratis på diverse kulturevents i form av konserter eller klubbkvelder eller liknende, oppfordrer vi deg til å plukke opp denne avisa du faktisk leser i akkurat nå (som alltid er gratis) og som alltid har oversikt over ting du kan gjøre som heller ikke koster noe. På nattogdag.no legger vi ut flere konkurranser i uka der du kan vinne gratisbilletter til konserter som egentlig koster 250 spenn eller mer. Følg oss på Twitter: @nattogdag og like på Facebook for å få med deg oppdateringene daglig.

4 1

Lykke til!

10/2012

NEBY HI-FI CONCEPT AS TLF 23 23 43 60

Foto: Morten Borgestad

GOD LYD HAR ALDRI SETT BEDRE UT

TIDENS ÅND

OVERHØRT

THE MEDIUM IS THE MESSAGE Forlagene er blitt viktigere enn forfatterne, kuratorerne er blitt viktigere enn kunstnerne, journalistene er blitt viktigere enn sakene.

1 1

DEKADENT FYLLESHOPPING Vi er blitt nesten en halv million millionærer i Norge og shoppingvanene begynner å bli deretter. Flere butikker på vestkanten melder at den nye dekadente shoppingtrenden er å drikke seg godbrisen til lunsj og så ta med venninnene på skamløs YOLO-shopping til kortstripene gløder. Men etter den søte AmEx-kløe kommer den sure svie, og mang en sur vestkantfrue har ergret seg over at de ikke får refundert de tre par Louboutin-støvlettene i rød lakk, undertøyet med gull-lamé, det diamantbelagte iPod-etuiet og ringen til 30.000 kroner når bakrusen slår inn. I-lands-problemene baller på seg.

2 1

PROAKTIV OG PREVENTIV FREDSPRISUTDELING: VEIEN VIDERE 1. Arfan Bhatti 2. Sverige for framtidig god behandling av Assange 3. Norwegian Defence League Apropos: Om Nobels Fredspris startet som proaktiv pris, hadde historiebøkene kanskje sett annerledes ut.

3 1

VALG I USA Lykke til.

4 1

VÅGÅ-ORDBOKEN Jeg vil se deg naken = Jeg vil se deg tynnkledd. Litt for lite varm genser, tynne tights, det er godt å gå med om høsten før kulda for alvor setter inn. Vil du bli kjerringa mi = Du er som en datter for meg. Jeg er hard = Jeg har akkurat vært på ICA og handlet middag. Du har deilige pupper = Jeg må nyse. Er du blaut? = Må du på do? Sug meg = Jeg lurer på om jeg må ta meg en tur til frisøren snart. Ikke fortell noen om dette til noen = Du er så flink på skolen. Jeg vil komme i ansiktet ditt = Kan du sende meg fjernkontrollen? Arrrrhhh, oohhhh, fyyyyy faen, jeeeeeess!!!!! = Takk for hjelpen.

5 1

INSTATRAIL Ikke kom her og fortell oss at chemtrails ikke tar seg godt ut på Instagram (Foto: Øyvind Schei)

6 1

... Vi gratulerer P3 med ny topp ansatt – Tete Lidbom, hurra! Regner med det eminente konseptet på Diskoteket nå skifter navn til Fjortis Tendencies. HE HE NEIDA. Av alle låter ute på P3 Urørt nå, anbefaler vi Café BrukBar av Brynjar Aune. Instant classic! Tomas Järmyr har vunnet talentpris fra Jazzfest Ung. Mer enn fortjent da denne unge mannen er involvert i intet mindre enn ni forskjellige band. Bravo! DN Magasinet, en av de få gjenværende kvalitetsmagasiner i norsk presse, setter av en hel side til en filmregissørs oversentimentale kjærlighetserklæring til tenåringsdatteren til en av redaktørene på samme bygget. <3Kulturnorge<3 (Vi venter i spenning på D3, magasinet som oppdaterer voksne kultursvin på tenåringsfantasier. Men vent litt! … er ikke det … NATT&DAG?) En norsk mannlig skuespiller omtalte seg selv som «Europas svar på Brad Pitt» i en søknad til et bigshot agency i Los Angeles. Men det hjelper ikke at du har en agent i Statene som digger det du gjør hvis kollegaen du satte opp som referanse ikke gjør det ;)

NARSISSISMEN LENGE LEVE Det er ikke måte på hvillken narsissist Eivind Trædal er.

7 1

AMERIKA! AMERIKA! AMERIKA! Vi vet ikke hva som er verst; at et amerikansk not-so-fast food-konsept / burgerkonsept åpner i byen vår tjue år for sent, eventuelt tusen år for tidlig, eller at de som gledet seg mest til det bruker nitti prosent av tida si på å hakke på servicen og maten deres. Hva faen forventa dere i utgangspunktet? Gourmetmat og vinkelnere med stjerner i hatten? Det er ikke mer enn det noen gang var; partysvensker, pengemaskin og lunkne burgere med barbequesaus godt iblandet masse brunkrem. Ta en titt på dere selv da. Spis litt sushi og ta bilder i stedet. He he.

8 1

FREMMEDFRYKT Norwegian Defence League-leder går av og advarer andre mot å melde oss inn ved å informere om at de er rasister. Jaggu! Vi kan også melde om en fascinasjon for mennesker som siterer Paolo Coehlo det ene sekundet, og bedriver NDL-propaganda det andre. Heia Norge!

9 1

GØY MED YTRINGSFRIHET La oss publisere en Muhammed-tegning “på gøy” da dere, og samtidig mene at vi kjemper hardt for ytringsfriheten i #dettalandet!

10 1

TELEFONTERROR Den siste tiden har vi registrert at telefonselgere har gått fra å være frenetisk glahyggelige til å bli nedsettende og aggressive. Kan det tenkes at de har plukket opp “negging”-trikset fra The Game, gud forby? Telefonsalg er det eneste gode argumentet for at tigging burde kriminaliseres.

11 1

VENNEGJENGEN Vi trenger vel stort sett ikke si så mye mer, når vi har våre venner twitrerne.

12 1 6

10/2012

Den samme kollegaen med bleket hår og tan, har med seg fleshlight på turné. Nå vet du det. Hvorfor er det så mange kaute unge jenter som skriver «Kjekken<3» til den norske ungdomsparti-lederen på Instagram? Vet dere ikke at han sykler på andre siden av veien? Dopingskandalene ruller og går. For et sjokk, en nordmann er involvert! Noen må ha glemt at flere langrennsløpere etter ryktene var stamgjester på blodbanken på 80-tallet. Det har vi hørt fra en som arbeidet på blodlaboratorium på den tiden. «Der er langrennsgutta igjen for å hente blodpåsane sine». «Alle» land bloddopet seg, og skulle de norske gutta ha sjans i verdenseliten måtte de visstnok være med på leken og tåle steken.

STilleleken I love Wynona er høy på pæra før plateslipp og dropper refrenget. Tekst Redaksjonen Foto Oscar Stoltenberg Johansen Hei ILW, og takk for sist – et drøyt år siden nå? Den plata dere snakket om for et år siden er ennå ikke kommet ut – kanskje like greit at dere fikk headlinen «Avvikerne»? – Takk for sist ja! Det tar lang tid å lage noe som er bra – om det gjør oss til avvikere, er det bare fint. Bandet er forøvrig satt sammen av NAV som et tiltak for å få oss i arbeid. Alle låtene må godkjennes av kommunen. #staytrygda. Dere ønsket å lage noe som ikke er gjort før. Men lyden av ingenting og null refreng - er ikke den klisjéen litt oppbrukt? – Ingen har laget denne plata før, så vi føler vi har gjort det vi skulle. Det er faktisk flere lyder på denne skiva enn på den forrige. Det er forresten refreng på en av låtene også. Eller nesten da. Nesten et refreng. Kan minne om et refreng i hvert fall. Nei ok, det er ingen refrenger. Hva syns dere? Liker dere å klappe i hendene og synge med? Absolutt, rai rai! Senhøsten er lo-fidelityens årstid, det er vel ikke en tilfeldighet at plata kommer ut i slutten av november? – Nei, det er ikke tilfeldig. Plata er spesialtilpasset for trøndersk vinterdepresjon. Vi slipper plata på Cuba samtidig, i en mye mer dansbar og tilgjengelig utgave. Vi har gått på kurs og lært oss å tilpasse oss markedet, noe som er viktig om vi skal bli rike og berømte. Hva er det dere ønsker å formidle, annet enn å være den vakre trøst mens trekkfuglene kvitrer rundt ekvator? – Vær den du er, fred på jord, og fuck you. Noe sånt hadde vi tenkt. Dessuten vet vi hvem det var som kledde Finlandshetter på statuene i byen for å støtte Pussy Riot, så det så. Og vi sier det ikke bort, så ikke spør. Kunne ikke falt oss inn. Er dere litt som trekkfuglene, kanskje? Hvis ja, hvem er kråkene – dubstep’erne? – Vi så en svær gjeng med kråker som angrep tårnet på Nidarosdomen her om dagen.

Det var ganske kult. Vi skal lage en kjempelang følsom låt om det tenkte vi, kanskje en hel konseptplate. Kanskje sammen med Trondheim Symfoniorkester. De er jo på tiltak og betalt av staten sånn som oss, så det skulle jo passe fint. Less is more, sier noen. Hvordan klarer fem personer å lage så lite lyd? Lekt mye stilleleken? – Både ja og nei. Det er veldig vanskelig å ikke bli høy på pæra når man lager så bra musikk som vi gjør. Vi starter hver øving med å holde hender i en sirkel, og snakke nedsettende om hverandres utseende og evner. Det hjelper litt. Satser dere på litt mer enn tretten personer på konserten denne gangen? – Vi skal være ni personer på scenen, og vi har utvidet lys og videocrew, så det blir dessverre ikke plass til noen i salen. Det er veldig viktig hvis man skal få statsstøtte. Jo færre som hører, jo mer eksklusivt er det. Neste gang skal vi ha ingen på scenen og ingen i salen. Slikt blir det penger av. Pengene ruller nok inn med den oppførselen der ja. Vi skulle jo egentlig på travbanen med  dere her forleden, men vi sto for avviket. Hvordan gikk det, ble det noe $$$? – Travbanen er et topp sted, veldig synd de skal rive greiene og bygge leiligheter. Vi er jo veldig følsomme mennesker, og syns det er urettferdig mot hestene å gjøre forskjell, så vi satset litt på alle. Likevel vant vi faktisk ikke, så vi skjønner ikke helt hva vi gjorde feil. Tar tilbake det vi sa isted forresten. Riv skiten. Er det på travbanen dere satser på å tjene $$$? Hvor mange album tror dere at dere kommer til å selge? – Vi kommer til å selge alle albumene vi har trykket. Alt er tilrettelagt markedet denne gangen. Tjener vi så mye penger at Truls kan kjøpe nye strenger, har vi nådd målet. I Love Wynona er Frode Sander Øien, Even Granås, Ellen Ersfjord, Truls Lorentzen, Einar Haave og Anders Langfjæran. ILW slipper albumet «The Whiteroom Sessions» på bade vinyl og CD den 30. November, og i den anledning blir det releasefest på Blæst.

A ComiC Soul preSenterer:

AtomiC AS prouDlY preSent:

riCkY Gervais live oslo spektrum 2. DesemBer

10. DesemBer 2012

gabriel tar med seg special guests martin moreno, alfred robles og shaun latham fra hans hit komedieshow “stand up revolution” (comedy central).

16.11 oslo spektrum

15.11 Clarion Brattøra // 17.11 GrieGHallen, BerGen 18.11 stavanGer konsertHus

CHRIS BROWN UTSOLGT

oslo spektrum 17. nov.

EKSTRAKONSERT

oslo spektrum 18. nov.

Orbital

Intimkonsert

Sentrum Scene Fredag 16. november

two door cinema club

JOHN DEE 18. MARS

rockefeller 4. mai

very special guests

SENTRUM SCENE 10. APRIL Katie Melua Folketeateret 20. november

Folketeateret mandag 3. des.

KAIZER CHIEFS

Ullevaal stadion, 30. juni BLI FAN AV ATOMIC SOUL

HVA ER KAPITAL?

Fordommer er nøkkelen til suksess på børsen. Tekst Christian Forsberg FOTO ANDREAS TYLDEN Hei, Børsdirektør Bente Landsnes! Hva er en god dag på Oslo Børs? – Mange definerer «en god dag» på børsen med at verdiene og hovedindeksen stiger. Det er selvfølgelig alltid hyggelig og det er jo et tegn på at næringslivet i Norge skaper verdi og økonomisk vekst. For ikke å snakke om de dagene vi har en børsnotering, med bjelleringing og stor spenning til hvordan markedet tar imot det nye selskapet. Men det er likevel slik at alt kan ikke alltid bare stige, så jeg vil si at en god dag på børsen er når alle våre systemer fungerer som de skal. Høres litt kjedelig ut kanskje, men det er det som er vår oppgave. Så hvordan er en dårlig dag? Hva skal til for at du blir frustrert og spiller søppelbasket med verdipapirer? – Vanskelig å spille søppelbasket med verdipapirer i dag. Verdipapirer er ikke fysiske lenger som de gamle aksjebrevene, men eksisterer kun som tall i datasystemene. Men frustrert kan jeg selvsagt bli, blant annet når systemene ikke virker som de skal. Det er heldigvis sjelden, men når det skjer får ikke kundene det de forventer av oss, og da blir det en dårlig dag. 8

10/2012

Hva er egentlig en aksje? – En aksje er en eierandel i et selskap. Kjøper du en aksje blir du medeier i selskapet og du stiller noen av dine penger til rådighet for selskapet. Dette blir selskapets kapital som de benytter til å investere i ulike innsatsfaktorer som for eksempel forskning, produksjonslokaler utstyr og ansatte, det vil si alt selskapet trenger for å drive verdiskaping. Er du heldig gjør selskapet det bra og du får avkastning på dine investerte penger gjennom at verdiene på selskapet, og dermed aksjene, stiger. I tillegg kan du få utbytte som er din andel av selskapets overskudd. En aksje som er børsnotert er omsettelig, og du kan raskt selge den og få ut kontanter dersom du ønsker det. Og, ikke minst du kan gå på generalforsamlingen, stille spørsmål til ledelsen og du kan stemme for dine aksjer. Hvordan går man frem for å kjøpe en aksje? – For å kjøpe aksjer må man kontakte en megler. I dag tilbyr de fleste banker og meglerhus aksjehandel via internett og du kan opprette en aksjehandelskonto via nettbanken din eller hos en megler. Alle som skal handle aksjer må ha en konto i verdipapirregisteret, det vil som regel megleren eller banken ordne for deg. I tillegg er det viktig å hente inn informasjon om de selskapene

man eventuelt har lyst til å investere i før man handler. Alle børsnoterte selskaper er pålagt å offentliggjøre all informasjon som er relevant for prisingen av aksjene i selskapet og denne informasjonen er lett tilgjengelig, enten via selskapets hjemmesider eller via børsens systemer. Det er mange som gir råd og tips om hvilke aksjer det er smart å investere i, men det er alltid lurt selv også og innhente informasjon og gjøre egne vurderinger. Spør deg selv: Hva er det med dette selskapet som du mener er viktig for gode økonomiske resultater og videre vekst i selskapet? Puh, det hørtes krevende ut. Har man noen garantier etter all innsatsen? – Det er alltid risiko forbundet med aksjeinvesteringer. Du har aldri noen garanti for at selskapet du investerer i vil lykkes, men ulike selskaper har ulik risikoprofil. Det er for eksempel større risiko forbundet med å investere i et lite bioteknologiselskap som forsøker å utvikle en kreftmedisin enn å investere i et av de store og etablerte selskapene som Yara eller Statoil. Kreftmedisinen kan enten bli en kjempesuksess eller ikke bli noe av i det hele tatt, mens de andre selskapene jeg nevnte er etablerte selskaper med produkter som de allerede får inntekter ved å selge. Dess større risiko forbundet med selskapet, dess større sannsynlighet for en stor gevinst, men også større sannsynlighet for å tape. Mange velger derfor å investere i flere selskaper, gjerne fra forskjellige bransjer og med ulik risikoprofil.

Hvordan spekulerer man best i andres verdiskapning? – Aksjespekulasjon blir gjerne brukt som benevnelse på handel i aksjer der investoren har kort investeringshorisont og investerer i aksjer hvor han ser mulighet til å gjøre gevinst ved å kjøpe seg inn og raskt selge seg ut igjen. Men denne typen aktører har også en viktig funksjon i aksjemarkedet siden de skaper likviditet og bidrar til å jevne ut prisforskjeller. Aksjespekulasjon kan ha en negativ klang, men så lenge det skjer innenfor det som er regelverket for verdipapirhandel, så bidrar faktisk det også til verdiskaping ved at det «smører» aksjemarkedet og sørger for at det er kjøpere og selgere av aksjer til stede i markedet når de mer langsiktige investorene ønsker å handle aksjer. Hvor ligger svartebørsen? – Den ligger i hvert fall ikke i Tollbugata 2. En av Oslo Børs’ viktigste oppgaver er å sørge for at handelen som skjer i verdipapirmarkedet er rettferdig og effektiv. Grunnprinsippet med en børs er at det skal være full åpenhet om priser og annen informasjon som er relevant for å sette verdien på et selskap. For å oppnå dette samles på en måte alle kjøpere og selgere på ett sted og en «riktig» pris blir fastsatt på bakgrunn av den totale etterspørselen og det totale tilbudet. Er det mange som ønsker å selge, men få som ønsker å kjøpe, så presses prisen nedover. I motsatt tilfelle, presses prisen opp.

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

10/2012

( ) God s gutter Det er gratis å være grei, hevder Gode Ord Dør Sist.

Tekst W. S. Bendixvold, K. Kristensen Foto Oscar Stoltenberg Johansen Er det noen som vet at det beste i livet er gratis, så er det Gode Ord Dør Sist. Og med gode ord og et godt hjerte, kommer man et godt stykke. NATT&DAG sto opp ikke mange timene etter lysets frembrudd for å møte Trondheims greieste gutter. Klokka ni om morgenen sto vi parat på havna og ble geleidet ned i en aldri så liten nyanskaffet sjark. Da vi er like sjøvante som ørkenrotter, forsvant vi lengst inn i den tretten fot lange sjarken hvor vi ble bydd på kaffe av T-Fuzz, mens Børek og kapteinen holdt fortet «oppe på dekk». Det som skulle bli en flere timers tur, stoppet imidlertid etter bare en halvtime på bøljan blå da sjøsyken lå og ulma under redningsvesten. Musikkens Hoftun og Strand: to saltstøtter i Trondheimsmiljøet gjennom to tiår. Det er noe eget med de to guttene. «I en verden full av stress e æ timeglass som velte», sa de i Trondheimshymnen de laget for noen år siden, og det er akkurat den oppfatningen de fleste har av dem også. De ser ut som de gjorde som Grove Rundstykka for femten år siden; to trivelige karer i akkurat passe romslige klær som var med å lose oss fra byen og over på Lamon gjennom elvehavna og gamle Trondheim Mekaniske Verksted. Trond Wiger og Erik Bruset er kanskje alltid kledd i noe militærgrønt, men våpen og ammunisjon, det trenger de ikke. Denne onsdagen i oktober er småkald, men forsyner oss med blå himmel og sol. Tanken om å være ute på fjorden hele dagen var i utgangspunktet utmerket. Likevel ender vi opp på café, og Børek grynter litt på nesa. Er det fordi café ikke er gratis? – Nei. Det er da ikke noe galt med café, men æ syns det e litt styrat! Ingen har spurt meg om det før, så jeg vet ikke hvorfor. Det jeg kan si er at bestefaren til Trond har en gjedderekord på ni kilo, og den skøyt han med hagle! Trond skyter inn: – Jeg har slutta å gå på café jeg óg. Jeg pleide å gå en del på café da «livsnyteren» ble oppfunnet av NATT&DAG og planB. De mente at det å være livsnyter, var å sitte alene på café. Så da satt jeg og observerte andre som drakk kaffe og leste at de var livsnytere. Konstruktivt! – Det hørtes jo ganske lamt ut, konstaterer Børek, og fortsetter: – Jeg har da spist ostehorn på garnkaféen med morsjan jeg også. Men det blir noe annet enn café. Trond er enig. – Jeg har gode minner fra jeg var liten om café på lørdager og sånn. På lørdager gikk man alltid på café og møtte andre. Å ja, det er forskjell på café og café? – Det er litt annerledes på Ramp, for der kan man sette seg på bordet til noen man egentlig ikke skulle på café med. Som «livsnytere» flest, føler vi at vi må beskytte cafébrukerne, de er tross alt leserne våre, og spør om det er kjekt med café når de ikke har rydda hjemme. Men de har ikke besøk hjemme heller – «for styrat» det også. Vi konkluderer med at det er best å gå på besøk hos andre, og får rede på at det hjemmesnekra studioet deres, GODS-terminalen

alltid er åpent for visitt, om vi orker å gå den lange veien fra sentrumets trafikk- og neonlys og over til Østsida. GODT JORDSMONN. Har duoen, begge 33 år gamle, blitt voksne? Prøver man å være voksen, er man barnslig, sier Børek. Trond er ikke uenig: – Men altså, når man begynner å skaffe seg båt og hus, da er man voksen. Men det er jævlig godt å kjenne på at selv om man går i store klær og sånn, så begynner folk å se på deg som litt voksen likevel. Det er godt å bli eldre, men jeg ser ingen grunn til å bli voksen. Man mister jo litt av seg selv, helt til man begynner å finne seg selv igjen. NATT&DAG har vært så heldige å få høre på det nye albumet Svart Jord, som kommer ut en måned før julaften. Laget i GODSterminalen på Svartlamon, som gutta bygde med bare never i fjor. Den er produsert av dem selv og mikset av Bad Spit; ti låter, og Erik lager de fleste beatsene. Trond har en solo-låt der han spiller gitar, selv om han selv mener han ikke kan spille gitar. Bad Spit og Oslogutten Pats One er med på hver sin låt. Svart Jord er dypere enn debutalbumet? Referanser til både nittitallet og klassisk two-tone? Erik: Jeg har kanskje en litt mer dyster oppfatning av skiva enn Trond. Svart jord er den beste jorda du kan så i, fruktbar og bra jord. Mens jeg legger også litt oljehavari og ødeleggelse i det. Menneskehetens destruktive havari. Trond: Den skaper nok forskjellige assosiasjoner for forskjellige folk. Mange mener den er dyster, men for min del trenger den nødvendigvis ikke å være det. Tittelen kommer ut ifra en tekst jeg har skrevet med samme navn, som ikke er med, men som oppsummerer hele plata. Trond Wiger var nominert til Årets Navn på NATT&DAG Trondheimsprisen 2011 – samme år fikk han også den gjeve prisen «Årets Fylkeskunstner» av Sør-Trøndelag Fylkeskommune. Det er ingen tvil om at Wigers ord blir hørt. For et snaut halvår siden slapp han og rimsmedkollega Bad Spit-låten «Lev En Gang», hvor han røper en genuin tilfredshet over livet. Den samme tilfredsheten kommer også frem på GODS-låten «Kroa» – en hyllest til stamkaféen Ramp. Han har nok mat på bordet og nok kaffe i koppen. Hva kan gjøres for at flere slipper å mangle det essensielle? – Jeg brukte utrolig mange år på å tenke på den uoverkommelige oppgaven med det å forandre hele verden. For om alle skal ha nok mat på bordet og kaffe i koppen, så er det to milliarder mennesker å forholde seg til. Jeg har landet på at det jeg kan gjøre er å være åpen og positiv i hverdagen til de jeg er sammen med. Ikke spre eder og galle, ta folk som de er og gi dem spillerom. Jeg tror på personlighet, nærhet og ærlighet. I det små. Hos alle. – Man må begynne lokalt og med seg selv, konstaterer en litt mer beskjeden Børek. Koffor fikk itj dåkker fredsprisen, koffor fikk EU den? Dere er jo mye mer fredsommelige enn EU! Trond: Jeg vet ikke om fredsprisen har forandra seg så mye, kanskje den alltid bare har vært en vestlig måte å hedre seg selv på. Vi tar i mot prisen vi, altså.

Jeg har da spist ostehorn på garnkaféen med morsjan jeg også»

Erik: Vi har ikke gjort noe for det, men hvis vi hadde gjort noe for det hadde det vært greit. Det handler om å være grei og ikke så forpult egoistisk. Du må finne deg andre ting og plages over enn at andre har det trasig. Itj vær slem – vær grei! Trond: Jeg klarte å rote meg vekk i en slags politisk tale før en konsert på første mai. Da redda Børek meg ved og ta mikrofonen og si at «det må da for helvete gå an å vær litt grei». Erik: Men det må da gå an å vær litt grei! Flere norske forfattere, blant annet Kjartan Fløgstad, mener at klassehatet har blomstret opp igjen. Godt språkarbeid, sier Fløgstad, kan bidra til å bryte ned klassehatet. Han er opptatt av at vi stadig bruker metaforer som låser fast klassehat og spenninger mellom ulike klasser av samfunnet. På hvilken måte kan ord forandre - har dere et ekstra samfunnsansvar som ordryttere? Trond: Vi har rettigheta, rettigheta, rettigheta, skål! Alle har rett til å være seg selv, ha tak over hodet og mat på bordet. Arbeiderkampen i Norge har vært kjempeviktig. Men det blir søkt når det å få ti tusen mer i året når man tjener 360 000 er den viktigste kampen – selv om det sitter noen over deg og tjener enda mer. Jeg forstår den legitime kampen, men det blir søkt. Når det gjelder tiggere på gata, ser vi altfor mye vekk . De har de samme grunnrettighetene som oss. Vi har alle et likt samfunnsansvar, men i mange år ble det en unnskyldning for meg for at det er så mye elendighet i verden. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre litt, jeg kunne fortelle at det er noe galt. Det har ikke kommet eksplisitt fram, men vi er opplyst om at Vesten er bygd opp av å utnytte dårligere stilte land. Det er jo topp å være planfadder, men man kan ikke kjøpe seg ut av den dårlige samvittigheten. Erik: For meg er musikk først og fremst kun musikk. Musikk er fett å høre på, det er der det begynner. Du får en feeling av musikken uansett, til og med om du setter deg ned og analyserer og den ikke betyr noe – det høres fortsatt kult ut. Det kan du bruke til alskens humør. Når man skriver tekster, er det gjerne observasjoner av det som foregår rundt deg og om andre folk får det med seg, er det en fin bonus. Men det skal sitte, flyte og høres fett ut. Det er sannsynlig at du kan påvirke litt. Vi trenger ikke være så direkte i teksten, vi preiker ikke, men stiller spørsmål og observerer mye. Trond: Det å spille for menigheten er en ting, men jeg kunne tenkt meg å spille på Frp’s landsmøte óg. Men det aller viktigste å spille for de som allerede har lyttet til meg, og fortsette å spre positivitet, samt kanskje få ut litt frustrasjon. «Æ kjæm itj te å bli lærer sjøl om æ e lærerstudent.», mener du det, Trond? Ønsker du ikke å lære bort? T-Fuzz: Jeg er utdanna lærer, men jeg liker ikke lærerrollen. Å være lærer må være det vanskeligste i hele verden. Man skal ha ansvar for opptil seksti forskjellige unge individer, og gi dem selvtillit og åpent sinn. Man må ha kustus til å være streng når det er så mange i hver klasse. Jeg klarte ikke å være tydelig nok. Jeg kunne gjerne jobbet som lærer jeg. Men jeg hadde ikke greid det uten at det har gått på bekostning av meg selv. Om jeg hadde startet igjen, måtte jeg gått inn i en rolle jeg ikke var komfortabel med. Hvordan kjennes det først og fremst å bli født som et grovt rundstykke og være kjent som et tyrkisk bakverk i en alder av tretti år? – Varmt og godt, slik fetaosten har det inni. Hever om natta og er sprø på utsiden. Alle som heter Erik kan kalle seg for Børek. Det startet hundre meter borti gata her med Børek Thorstvedt, Børek Solér og Børek Bye.

Selv etter femten år på scenen, kan duoen oppfattes som beskjedne, om en viss ydmykhet kan assosieres med dette. Likevel er det ingen tvil om at de har vært viktige brobyggere mellom flere musikksjangre og miljøer i Trondheim. Men Børek overbeviser oss om at han ikke vokste opp med soul og hip-hop som liten - det gikk mest i Stones, Maiden og Sepultura. T-Fuzz, på sin side, vokste opp med Ulf Lundell og Bruce Springsteen. – Vi har følt oss som hip-hop ambassadører til tider, det er vel en slags brobygging det også. Mamma ville jeg skulle bli fredsmegler når jeg ble stor. Når folk kommer bort til meg og sier «Jeg hører ikke på hip-hop, men jeg hører på dere», da har vi nok automatisk bygd broer. Med en gang man åpner et ukjent univers for noen, føler man at man har gjort noe riktig. Jeg er ikke spesielt glad i sjangre, men vi fikk en oppvåkning med hip-hopmiljøet; en følelse av at vi var en del av noe mer og større. Vi hadde allerede vår egenart, men da vi traff resten av miljøet og fikk frysninger, det henger ved. Jeg husker at jeg skrev en raptekst da jeg var fjorten som startet med «I have a gun and it aint for fun», men jeg forsto ganske tidlig at jeg heller ville skrive ærlige historier om min hverdag i stedet for å fortelle historier fra en annen verden Åja, hadde dere ikke pistoler på Lade på nittitallet? T-Fuzz: Nei, vi hadde luftgevær. Børek: Jeg elsker all slags rap og gangstarap er dritfett, men for oss så er det mer naturlig å rappe på trøndersk og skrive om andre ting. Enn å ha varmet opp for Wu-Tang Clan og Public Enemy – og det på trøndersk. Skvetta du like my i buksa som du gjor med øyan den kvelden, Børek? De var kanskje ikke så voksne de dere varmet opp for heller? – Jeg skreik ja. Nå fikk jeg frysninger igjen. Jeg er en ekte fan. Apropos det å være voksen så er det kult å være blodfan uansett hvor gammel du er, uten å måtte holde seg for hard og stå bakerst i lokalet å være streng. Jeg står gjerne fremst og er fan. Jeg tissa ikke i buksa denne kvelden, men jeg gikk ikke på dass heller for å si det sånn. Det er litt den følelsen av fellesskap. – Det var jo Public Enemy vi starta å høre på av rap; vi rappa over Public Enemy-kassetter. Så da vi fikk varme opp på Samfundet, var det nesten utenkelig. Det var sykt da, og enda sykere å tenke på nå. Og vi var bare to vanlige gutter som ble veldig starstruck, legger Trond til. Ifølge kartet er ikke New York langt unna. Trondheim>Munkholmen>Fosen>New York. Hvordan føles det å være med på å gjøre verden mindre og større på en gang? Hva kan New Yorkere lære av trøndere og ikke minst; hva kan vi lære av dem? Børek: Folk er jo forskjellige, men ikke på grunn av hvor du møter dem. Det var stas å sitte på suben til Brooklyn for å spille inn en låt, men samtidig var det veldig «normalt».TFuzz: Det er likevel noe kjent og kjært med å møte andre rappere i en helt annen by og lage musikk med dem. Men noe er jo forskjellig, som å komme tilbake til Trondheim og merke forskjellen på tempoet. Spiller de basse i New York? T-Fuzz: Vi spilte i alle fall basse der. Da vi gjorde det, kom det jaggu meg en trønder forbi. Og det skjer ofte i Trondheim også, he he. Gode Ord Dør Sist har lenge vært Trondheims mest markante hip-hopduo og består av Trond Wiger og Erik Bruset aka F-Fuzz og Børek. Er aktuelle med sitt andre album «Svart jord» 24. november. GODS har releasefest på Verkstedhallen samme kveld. 10/2012

spørsmål fra «tilfeldige innsendere»: Fra Ståle Gerhardsen, eks-rapper og Trondheim local: Hva er Tøydukke Anna laget av? Erik: Watt, med dobbel v. Nei, bensin! Trond: Hvis Tøydukke Anna hadde vært laget av bensin … Erik: … så er du sikker på at Eli Hagen hadde vært sinnsykt jævlig fin. Men det er hun ikke. Hun er laget av watt. Trond: Say what? Hvordan avgjør man om noen har gitt alt i enspretten? Trond: Diskuterer. Erik: Man må være ærlig. Trond: Vi skulle spille enspretten igjen her om dagen, men det endte bare i en lang diskusjon om vi skulle spille enspretten eller ikke. Det handler bare om å krangle, være ærlig og gi alt. Og om du sier at du ga alt og så foreslår stein, saks, papir om det, så er det bevist at du ikke ga alt. Det er en innrømmelse. Aldri stol på noen som er villige til å inngå et kompromiss.

Hvis alle kunne rappe, hvem ville dere sett i en rapbattle? Erik: Sverre Brandhaug Trond: Mot Are Sende Osen. Erik: Ville kanskje hatt med en med et annet språk. Kanskje en danske. Kim Larsen. Drillo eller Eggen? Erik: Eggen. Trond: Jeg kunne glatt ha gått på café med Eggen.

Fra Jørgen Sellevold, lokal ladegutt: Hvem ville dere ha sloss mot i en fight, soloog dobbelfight? Trond: Jan Tore Lund. Erik: Dahlsim. Han som får sykt lange armer i Street Fighter. Har dere forresten sloss mot hverandre noen gang? Erik: Nei, men Trond og Mauritz pleier og sloss på dj-settet. Trond: Vi er sånne som er jævlig gode til å sloss, men gjør det aldri.

Fra Rita Ottervik, ordfører: Hva inspirerte dere til å skrive «Kjenn Varmen» ? Trond: Enn at hun spurte om det, kult! Erik: Det var på et tidspunkt da bryggeriet var over en konstant trussel om å bli lagt ned grunnet onde krefter. Det var det veldig tydelig at det holdt på å skje noe, og da skrev vi sangen som en støtteerklæring til hele bryggeriet, både ølet og de som jobber på bryggeriet Erik: Vi hadde tenkt å skrive en Dahls-låt lenge, også var det den engangsemballasje-

November-tema i N&D er KAPITAL. Samtidig er N&D sin parole at «det beste i livet er gratis». Ingen Trondheimsloser er bedre kondisjonert enn GODS til å guide oss til det beste i livet.

t-fuzz topp hangoutspots «Vi er generelt fans av å henge ute, til og med på vinteren.» • Biblioteket. Det har alt, til og med dataspill. Musikkavdelinga er suveren! • Smaksprøver på Meny. • Nidarøhallen er en favoritt fra barndommen. • Æ e fra Lamon! Ramp er kul hangout.

10/2012

Fra Conor Patrick aka Zeppy John: Kan dere være så snill aldri å legge musikken på hylla? Personlig; T-fuzz; Hvilket lag spilte du på da du var på topp på midten selv om du ikke var midtstopper? Trond: Det er vanskelig å legge musikk på hylla, det eksisterer jo på en måte i lufta. Jeg spilte på kretslaget! Erik: Du skulle sett han da han kom tilbake på trening med oss etter han hadde vært på kretslagsamling. «Åja, dere driver fortsatt med poling.»

børeks topp hangoutspots «Jeg har et nært forhold til mange spots etter mye henging, men favorittspoten holdes hemmelig.» • Spydspissen! Bak skandalebygget. Varmluft, det tredje øyet, ingen folk og sjø. • Smelteverket. • Langs toglinja, der toget kjører sakte. • Kuhaugen. • Vårrullkiosken. • Det er også et par busskur som utnevner seg.

avgifta som Høyre ville fjerne som Arbeiderpartiet redda som gjorde at Ringnes ikke ønsket å nedlegge EC Dahls likevel. I tillegg var det en enorm kampanje med 40 000 underskrifter mens vi ga ut «Kjenn Varmen». Den laget vi på to dager. Det var bakgrunnen i utgangspunktet, men det er ingen tvil om at vi var inspirert av selve pilsen da vi skrev den, he he. Jeg husker godt at jeg gikk bak Trikkestallen og kjente på lukta fra EC Dahls. Blir det Sveitte Massa framover? Trond: Vi pleier å planlegge konserten fem minutter før, så lover ikke. Men du skal ikke se bort i fra det! Fra Anders Langfjæran, lydmann: Hvorfor er ikke dere like lamme som de andre hip-hoperne? Erik: Det er fordi han har snakket med oss. Han kjenner jo oss. Runar Jenssen, Lade Local og GODS’ største fan: Hvem er Kisn og hvor ble det av han? Erik: Kisn oppstod i dusjen til Trond. Den kommer fra dugg, kondensen lager kisn. Trond: Plutselig dukket han opp flere plasser. Han har uendelig mange navn. Erik: Sjiraffen, fyren, karen. T-Fuzz: Stemningsprikken er viktigst. Den flyttes rundt hodet hans for å forklare hvilken sinnsstemning han er i. Han ble offentlig innført da vi ga ut «Slentre»-singlen. Det var et håndtegna cover på fem hundre eksemplarer. Han kan kun tegnes slik at han ser til venstre. Vi ga ut mange eksemplarer i skumgummi av Kisn på konsert en gang og en dag fikk vi

t-fuzz’ topp trondhjemsmusikk «Jeg liker å gå på konserter med artister hvor jeg blir overrasket. Konseptene til Metamorf for eksempel.» • Bad Spit • Summinga fra byen på den hemmelige haugen om natta, du høre ei bil fra Ila te Leangen. • Autolaser («Dansa så my at æ itj har hadd behov for å dans overhodet siden konserten på Blæst»). • Dekstra Large • Maja Ratjke • Svartlamon Hardkor • Bendik • Conurbia, bare alle får flytta hjem te Trondheim. • Dj Goldfinger

mail fra noen som hadde en utgave de hadde med på et nachspiel. Erik: Fra langt oppe i nord et sted, så den har blitt med på Nordlandsbanen. Trond: Jeg tegner Kisn når jeg skriver autografer. Fra Kristin Jensen, taskenspillervokalist: Beste konsertminne? Erik: Beste konsert med andre var Biohazard på Sentrum Scene i 1997. Jeg hadde blitt en stor fan i løpet av to-tre år. Jeg var 16-17 år og da er det generelt ganske kult å være på konsert. Det var høyt, tight, kult å være på scenen og få plekter av gitaristen og stagedive med hodeklask og ekte blackout. Trond: Det var en Sage Francis-konsert i Oslo i 2002; jeg og Jan Tore Lund bare bestemte oss for å dra på dagen. Han har en utrolig tilstedeværelse på scenen med kun en cd-spiller og seg selv. Fra Marit Garberg, musikklærer på Lade: Dere framførte den egenkomponerte låten «En liten dag», på Vitnemålsutdelingen på Ladeskolen, og allerede da hadde dere skapt deres egen stil. Er det noe i det? Hva handlet «En Liten Dag» om? Trond: Har vi stil? Vi var bare glade vi fikk fri i norsktimene til å skrive låter. «En liten dag ska æ få mæ ei dame / med runde forma / det sånn æ vil ha det. ». Men hva «En liten dag» handler om? Først og fremst at «En liten dag» ikke går an. Erik: Den ble gitt ut på kassett. Vi har ikke spilt den på femten år.

Børeks topp trondhjemsmusikk «Jeg liker bare å dra på konserter der jeg har et forhold til bandet fra før og kan alle sangene.» • Badspit • Rifu • Truls.

Ta del i fellesskapet Vil du vite mer om hva NiT kan gjøre for din bedrift? Ta kontakt med:

Torgeir Sølsnes Markedssjef torgeir.solsnes@trondheim-chamber.no Tlf. 90 15 77 99

Anne Grethe Smistad Salgs- og markedskoordinator annegrethe.smistad@trondheim-chamber.no Tlf. 92 04 89 70

Nær 1.100 virksomheter med 45.000 ansatte velger å være medlem i Næringsforeningen i Trondheim. Vi har plass til flere i regionens viktigste nettverksarena for næringslivet.

Meld deg inn nå og få fri kontingent for resten av 2012! Hvorfor bli medlem? Næringspolitisk pådriver. En sterk næringsforening bidrar til å sikre gode rammevilkår for næringslivet i møte med lokale, regionale og nasjonale myndigheter. Guri Jermstad AS Foto: Pasi Aalto / pasiaalto.com Gry Karin Stimo

En attraktiv møteplass. Medlemskap gir deg adgang til våre møter, kurs og arrangementer. Dette er regionens viktigste arena for å bygge nettverk som bidrar til forretningssamarbeid og kompetanseutvikling. Medlemmer har redusert deltakeravgift. Bransjeanalyser. Våre 17 fagråd definerer og synliggjør vekstpotensialet, veksthindrene og strategien for vekst innen ulike næringer. Over 160 næringslivsledere jobber frivillig gjennom fagrådene for å ivareta næringslivets interesser. Internasjonal aktivitet. Medlemskap gir tilgang til handelskammertjenester, med hjelp til internasjonaliseringsprosesser, og rabatter på nødvendige tollpapirer.

STUDENTER! Kjøp lærebøkene for neste semester nå og utsett betalingen til 21. januar rente- og gebyrfritt. Du kan også velge vår rente- og gebyrfrie avbetaling fra kr 200,- pr. måned (gjelder ordre over kr 750,-). Mange av våre lærebøker har ekstra rabatter - se etter tilbudsprisene.

JULEGAVETIPS! Kjøp julegavene nå og utsett betalingen til 21. januar - rente og gebyrfritt. Velg betalingsutsettelse i“kassen”. Flere tusen tilbudsbøker med opptil 90% rabatt. Se våre kataloger og lagersalg på nett. Se flere gavetips på nettsidene!

BE SØ K OS S PÅ

haugenbok.no FO R M ER IN FO

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no www.facebook.no/haugenbok - www.twitter.com/haugenbok_no

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Sett fra ståstedet til den klassiske liberalismen har forsvaret for det frie markedet ingenting med frihet å gjøre Fordi du fortjener det

Det triste skillet mellom mennesker som elsker kunst (og har råd til det) og de som elsker kunst (og ikke er velstående nok) blir mye mindre.

- Wim Wenders om S[edition] , Kunsten å selge

Pornoindustrien sysselsetter 60.000. Gjenger 200.000 18

- Bønnestenglenes By

Meningsmålinger sørger for mye dramatikk og spenning i den amerikanske presidentvalgkampen, men de som virkelig ønsker å vite hvem som vinner kikker heller på prediksjonene i politiske markeder. Tekst Sveinung Arnesen MANGE NORDMENN FØLGER med på den amerikanske presidentvalgkampen, blant annet fordi de tilsynelatende alltid er jevne dueller helt inn til mål. Men er det virkelig alltid så intenst og dramatisk som man kan få inntrykk av gjennom meningsmålinger? Meningsmålinger er øyeblikkets barometer, de måler stemningen i velgermassen der og da. Hvordan slo TV-debatten ut på oppslutningen? Tapte Romney stemmer på 47%-uttalelsen? Noen slike hendelser slår ut på målingene, som blant annet den første debatten der Romney tok innersvingen på den sittende presidenten. Er man opptatt av hvordan det faktisk kommer til å ende på valgdagen skal man imidlertid være svært forsiktig med å tolke for mye ut av disse målingene. Mange av sakene som velgere reagerer på i meningsmålinger er nemlig glemt når de går til urnene uker eller måneder seinere. Velgere har kort hukommelse, og lite fester seg permanent. Til og med store hendelser mister sin virkning på velgere bare de får ta tiden til hjelp. Dette perspektivet kommer imidlertid altfor lite fram, for alle er for opptatt av å analysere og kommentere daglige endringer i styrkeforholdet ned på tiendedels prosentnivå. I MOTSETNING TIL meningsmålinger viser såkalte prediksjonsmarkeder mye mer stabil oppslutning om presidentkandidatene underveis i valgkampen. Fordelen med å studere valgmarkeder i stedet for meningsmålinger, er at mens meningsmålinger gir et noe nærsynt bilde av hva folk reagerer på her og nå, er deltakerne i prediksjonsmarkeder

kun opptatt av hendelser som har en effekt på valgdagen. Hendelser som oppfattes som støy med tanke på det framtidige valget skilles ut, og man står igjen med de som faktisk antas å påvirke valget. Prediksjonsmarkedene har også historisk vist seg å være mer treffsikre enn meningsmålinger. Det er derfor gode grunner til å se mot disse når man skal vurdere presidentkandidatenes vinnersjanser i det kommende valget. Men hva er egentlig et prediksjonsmarked? Jo, det er et marked som er opprettet med formål om å forutsi bestemte framtidige hendelser som blant annet resultater i politiske valg. Markedet ligner i design på et aksjemarked, og personer inviteres til å delta i kjøp og salg av futures-kontrakter («aksjer»), som i denne sammenhengen er de politiske kandidatene som stiller til valg. Prinsippet er også det samme: Kjøp lavt og selg høyt, så vil du tjene penger. Den gjeldende prisen viser hvor stor tro markedet har på den aktuelle kandidaten. SIDEN 1988 HAR man brukt slike markeder i forbindelse med presidentvalg, og de har vært forbausende nøyaktige. De er mer nøyaktige enn andre eksisterende metoder både på kort og lang sikt før valget. De gode prediksjonene forklares med markedets ekstraordinære evne til å ta opp i seg spredt, relevant informasjon som deltakerne besitter. Denne informasjonen aggregeres og produserer en konsensus i form av en markedspris som man verken synes er for høy eller for lav, gitt det man vet på nåværende tidspunkt. Skulle forutsetningene endres underveis vil også markedsprisen gjøre det samme.

Totalt er det et utall forhold som bestemmer hvordan folk velger å bruke sin stemmerett på valgdagen, og det er også derfor det er så vanskelig å forutsi hendelser som et valgresultat. Ideen bak prediksjonsmarkeder er at man gir slipp på tanken om å forsøke å identifisere og kontrollere alle faktorer som påvirker utfallet. I stedet lar man selvvalgte eksperter få bruke sine erfaringer og meninger til å tippe resultatet i konkurranse med andre selvvalgte eksperter. Hvilken informasjon disse personene benytter seg av vet man ikke, men i tråd med markedsteori beskrevet av blant annet Friedrich von Hayek antar man at all tilgjengelig relevant informasjon om valget er priset inn i markedsprisen til enhver tid. I SKRIVENDE STUND gir prediksjonsmarkedene Obama omtrent 60 prosent sjanse for å vinne flere stemmer enn Romney totalt sett.

Men, selvfølgelig er prediksjoner ingenting annet enn kvalifiserte gjetninger. En prediksjon kan ikke være bedre enn den tilgjengelige informasjonen man har til rådighet på det gitte tidspunktet. Uforutsette sjokk som man ikke har tatt høyde for kan endre bildet drastisk for en presidentkandidat. Skandaler knyttet til kandidatens personlige liv, game-changere á la Lehman Brothers-kollapsen, sykdom eller død er noen eksempler på slike sjokk, og det finnes ingen metoder som kan forutsi absolutt alt som kan skje i et samfunn fra i dag og fram til valgdagen. All den tid man ikke er allvitende skal man derfor være forsiktig med å komme med alt for bombastiske uttalelser om hvordan den politiske framtiden kommer til å fortone seg. Med andre ord: Obama vinner presidentvalget. Sveinung Arnesen er valgforsker ved UNI Rokkansenteret. Intrade («The worlds leading prediction market») opererer når dette skrives med sannsynlighetene 61,6% (Obama) og 38,7 (Romney). Valget avgjøres tirsdag 6. november.

Prisgraf fra Iowa Electronic Markets på sannsynlighet for seier. Blå markerer Obama; rød er fargen til Romney. Tidsintervall: det siste året.

10/2012

Skattetallene for 2011 forteller oss at de ti prosent rikeste nå eier tre fjerdedeler av den samlede formuen i Norge. Hvorfor er det et problem? TEKST Frode Helmich Pedersen FOTO Marie Rundereim BERETTIGELSENS FREIDIGHET: «Forskjellene bekymrer meg ikke,» uttalte advokatmillionær Dag Steinfeld til Bergens Tidende (20.10) i anledning av at skattelistene viste at han tjente ti millioner kroner i fjor. «Innsatsen varierer, og det bør avspeiles i inntekten,» slår han fast.1 Holdningen er representativ blant rikfolk verden over: De er alle sammen rike fordi de har fortjent det. I egne øyne skyldes de enorme lønningene utelukkende deres egen innsats. Når Steinfeld har en månedslønn på godt over 800.000 kroner, er det altså ifølge ham selv fordi han jobber om lag 27 ganger hardere enn oss andre. Det mangemillionæren unnlater å nevne, er at størsteparten av de pengene han tar ut i lønn, tjenes inn av firmaets yngre advokater, som jobber minst like hardt som ham, men for under en tiendedel av betalingen. Steinfelds kommentar rommer også et interessant ideologisk poeng, som ofte uttales i liberale kretser: Man ser ikke noe galt i at noen er mye rikere enn andre, eller at forskjellene øker. Hvorfor ser man ikke noe galt i det? Formodentlig fordi den gjengse liberaler, i likhet med Steinfeld, mener at høye inntekter nærmest per definisjon er velfortjente. Men hvorfor, kunne man spørre, skal egentlig en sykepleier, en bussjåfør, en lege, en helikopterpilot, en barneskolelærer, en nordsjøarbeider eller for den saks skyld en statsminister tjene så kolossalt mye mindre enn en partner i et advokatfirma? Er det fordi de ikke jobber hardt nok, eller fordi de ikke har tatt på seg nok ansvar?

Og hvorfor er forresten folk som kaller seg liberale så opptatte av å forsvare individets rett til å tjene seg styrtrik? Det å være liberal, innebærer som kjent å fremme menneskelig frihet. Altså kan et standpunkt til fordel for stor personlig rikdom kun kalles liberalt dersom frihetsbegrepet er forenlig med det å oppføre seg egoistisk. Eller sagt på en annen måte: det er forenlig dersom frihet betyr å være fritatt fra flest mulig forpliktelser overfor fellesskapet. OM MAN SER slik på det, går utviklingen åpenbart i retning av et friere samfunn. For aldri har så mange enkeltpersoner vært så rike som nå. En nylig rapport fra det amerikanske folketellingsbyrået, viser at avstanden mellom rik og fattig i USA er den største på over førti år. De norske skattetallene for 2011 forteller oss at de ti prosent rikeste nå eier tre fjerdedeler av samlet formue i Norge. Kort sagt: gapet er økende, også her til lands. Hvorfor er det et problem? Først og fremst fordi forskjellene i seg selv virker negativt inn på samfunnsutviklingen. I boken The Spirit Level (2009), påviser Richard Wilkinson og Kate Pickett at samfunn med stor grad av likhet, gjør det langt bedre på en hel rekke områder enn samfunn med store forskjeller. Studien inkluderer felter som fysisk og mental helse, utdannelse, sosial mobilitet, rusmisbruk, vold, og barns velferd – for bare å nevne noen av de viktigste. Ett av de mest overraskende funnene i denne studien, er at resultatet gjelder uansett hvilken sosial klasse man måler. Med andre ord: når mennesker i samme sosiale klasse (det vil si: på samme nivå når det gjelder inntekt og utdannelse) sam-

Å bidra til fellesskapet er ingen innskrenkning av individets frihet, men tvert imot en mulighet til å utøve den.

menlignes på tvers av nasjonene, så har de som lever i egalitære samfunn det jevnt over bedre enn de som bor i samfunn med store forskjeller. Disse tallene samsvarer i grunnen godt med hva man intuitivt skulle tro: For det første er det ikke sannsynlig at flere penger på private hender har gunstig innvirkning på typiske fellesskapsprosjekter som skoler, sykehus og rusomsorg. For det andre virker det rimelig at enhver virksomhet vinner på at flest mulig er fornøyd med sin livssituasjon. DET ER MYE å lære av The Spirit Level, men vi kan her nøye oss med hovedpoenget: Nemlig at den friheten som mange liberalere så ivrig forsvarer, altså enkeltindividets rett til å bli styrtrik, på sikt får uheldige konsekvenser for samfunnet som helhet. Når forskjellene stadig blir større, vil utviklingen uvegerlig gå i retning av et oligarki som i økende grad begrenser flertallets muligheter til å treffe egne valg. Og her er det noe som skurrer. For det kan da umulig være uttrykk for liberalt sinnelag å forsvare friheten til de få på bekostning av friheten til de mange? Spørsmålet melder seg: Hva er egentlig frihet? Som Kris Kristoffersen hevdet: «Just another word for nothin’ left to lose»? Dersom man går tilbake til liberalismens røtter, det vil si til 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, vil man finne at mye av det vi i dag regner som frihet, den gang ble sett på som det motsatte av frihet. Altså, den som er grisk etter penger, er en ufri slave av sine egne drifter. Den som undertrykker andre for selv å komme seg opp og frem, er en slave av sin egen maktsyke. For tenkere som J. J. Rousseau, Immanuel Kant, Wilhelm von Humbolt eller F. G. J. Schelling, var friheten simpelthen menneskets vesen. For dem realiserer mennesket sin frihet ved å handle og uttrykke seg uavhengig av indre og ytre tvang. Det frie mennesket er i stand til å se bort fra sin egen sult for å dele maten sin med andre. Det frie mennesket er i stand til å motsette seg tyranniets press og i stedet opptre i tråd med sin overbevisning.

Og ikke minst: Det frie mennesket er i stand til å undersøke og reflektere over seg selv og verden på en kreativ, uavhengig og original måte. For tenkere i denne tradisjonen var det en selvfølge at frihet og solidaritet går hånd i hånd. Frihet er å utøve ens menneskelige potensial i et skapende og empatisk samspill med andre, uten lenker og undertrykkelse. Ifølge et slikt ståsted, er andres frihet ingen trussel mot din frihet. Og det å bidra til fellesskapet er ingen innskrenkning av individets frihet, men tvert imot en mulighet til å utøve den. SER VI PÅ dagens samfunn med de opprinnelige liberalernes briller, vil vi finne mye ufrihet der man nå ikke ser den: Millionærer som Dag Steinfeld er i et slikt perspektiv ufrie fordi de på grunn av systemtvang og havesyke ikke makter å dele likt med sine medarbeidere. Næringslivsledere er å anse som ufrie når de som følge av markedsliberalistiske prinsipper tvinges til å flytte produksjonen fra Norge til Kina fordi kinesiske arbeidere lever under uverdige arbeidsvilkår. Rikfolk må ses på som ufrie når de bygger slottlignende privatboliger med høye gjerder rundt i stedet for å bidra til at lokalmiljøet blomstrer. Og ikke minst: Ledelsen i de multinasjonale selskapene er ufri når den mot bedre vitende utarmer jordens ressurser for å maksimere sin egen kortsiktige profitt. Kort sagt: det meste av det som i dag hegnes om på vegne av det «frie markedet» har – sett fra ståstedet til den klassiske liberalismen – intet som helst med frihet å gjøre. Dessverre er dette ståstedet i dag så godt som glemt. Nå betyr frihet først og fremst retten til å «retten til å være egoistisk», og er forbeholdt de som befinner seg i det øverste sosio-økonomiske sjiktet. Imens forventes flertallet å tilpasse seg de stadig mer undertrykkende kravene til en stadig mer tøylesløs pengemakt. Resultatet er et skjevfordelt samfunn som gir dårlige framtidsutsikter for oss alle. The Spirit Level: Why Greater Equality Makes Societies Stronger (2009) av Richard Wilkinson og Kate Pickett kan kjøpes der du kjøper gode bøker.

1. For ordens skyld: Advokat Dag Steinfeld mener seg utnyttet av Bergens Tidende og har uttalt at de «misbrukte hans tillit og uttalelser for å lage et grotesk og tabloidisert oppslag».

Han stadfester imidlertid at han ikke har noe problem med store forskjeller i inntekt, da disse avspeiler forskjellig innsats.

10/2012

Forskjellene bekymrer meg ikke. â&#x20AC;&#x201C; advokatmillionĂŚr Dag Steinfeld.

10/2012

-s[edition] en online plattform der et begrenset opplag digitale kunstverk signert noen av verdens største samtidskunstnere kan bli kjøpt, solgt og samlet. Startet opp høsten 2011 av den etablerte britiske kunsthandleren og galleristen Harry Blain og internett-entreprenøren Robert Norton. s[edition] tilbyr verk av blant annet Damien Hirst, Tracey Emin, Elmgreen&Dragset, Yoko Ono, Lawrence Weiner og Wim Wenders. Plattformen har en kvart million «likes» på Facebook, og vokser med bortimot 25.000 følgere hver måned. Ordet ”sedition” betyr. 1. Conduct or language inciting rebellion against the authority of a state. 2. Insurrection; rebellion. Stavanger kunstmuseum er den første institusjonen i Norge til å kjøpe inn s[edition]-verk. På veggene nå. --

Prada Marfa (Elmgreen & Dragset, 2005)

Verdens første digitale galleri gir deg kunst til spottpris. TEKST EMMA CLARE Det er bare å erkjenne det med én gang: Du kommer aldri til å sette deg inn i den bilen du planla å leie den sommeren og la den dra deg gjennom det lave landskapet nordvest i Texas. Du kommer aldri til å ta av på U.S. Route 90-highway og sakke farten når et enslig hvit kloss kommer til syne og blir større og større framfor deg, og du kommer heller aldri til å kjøre inn til siden og stige ut av bilen og stille deg opp med armene i kors for å betrakte et av den dansk/norske kunstnerduoen Elmgreen & Dragsets mest berømte verk, den stengte Prada-butikken midt i ødemarka som inneholder en kolleksjon Prada-sko fra høst/vinter 2005. Verket «Prada Marfa», som er det kunstnerne selv kaller pop architectural land art fordi det leker med det visuelle minimalistiske språket, er et av de mest utilgjengelige som finnes. – All kunst handler om deling, sier Peter S. Meyer, administrerende direktør ved Stavanger kunstmuseum. Museet er det første i landet til å investere i s[edition], en plattform der du kan kjøpe og samle på digitale kunstverk signert noen av verdens største samtidskunstnere per idag. Kunst som pleide å være fullstendig utilgjengelig for folk flest, kan du nå skaffe deg til odel og eie på internett for det man på godt norsk kaller en slikk og ingenting. «Prada Marfa» er et av dem*. Greit nok at det i akkurat dette tilfellet er snakk om en digitalversjon av verket i form av en åtte minutter lang film av bygningen mens dagen gradvis blir til natt, men både du og jeg vet at du aldri kommer til å dra til Texas uansett. – Jeg vil få flere mennesker til å interessere seg i kunst, sier Harry Blain, en av de to hjernene bak s[edition].

– Det er millioner av mennesker som vet om for eksempel Damien Hirst, men som dessverre ikke har muligheten til å samle på ham. Nå kan de kjøpe et av verkene hans for mindre enn prisen av en Gin Tonic på byen. Blain minner oss på at folk flest gjerne synes det er fremmed og ubekvemt å gå på et galleri – særlig om man ikke kommer fra en bakgrunn der kunst-verdenen ikke er en naturlig del av hverdagen. Eller at man ikke har hatt tilgang til kunst før. I fjor var året da markedet for virtuelle varer skjøt opp til en verdi av 2,3 milliarder dollar, bare i Statene. Inntil da hadde omsetningen omtrent bare vært forbeholdt kjøp og salg av Farmville-traktorer på Facebook. I en studie fra Magid Advisors kommer det ikke veldig overraskende fram at vi er mer villige enn noensinne til å legge penga på desktopen. Å kjøpe virtuelle varer online er en mainstream aktivitet; i løpet av fjoråret gikk en av fire amerikanske ungdommer mellom 15 og 24 til innkjøp av en digital vare – nesten dobbelt så mye som året før der igjen. Det er med andre ord liten tvil om at kjøpeviljen er der, men hvordan nå ut til dette publikumet? Hvorfor, og ikke minst, hvordan? Vi spurte en av s[edition]-kunstnerne, den tyske filmregissøren Wim Wenders, om det var et mål at kunst skulle være så tilgjengelig som mulig: – «Så tilgjengelig som mulig» høres feil ut, sier han. – Akkurat som om det bare var et kynisk markedsføringsredskap og ikke noe mer. Det er et helt annet aspekt til s[edition] som, ja, når ut til mennesker utover den generelle kunstinteresserte massen. Det er fullstendig demokratisk, og gjør (det triste) skillet mellom mennesker som elsker kunst (og har råd til å eie det) og de som elsker kunst (men

Endelig kan jeg dele min kjærlighet for fotografi – Wim Wenders med den gemene hop.

som ikke er velstående nok), mye mindre. Jeg får endelig en mulighet til å dele min kjærlighet for fotografi med den gemene hop, om jeg får lov til å si det så enkelt. Wenders påpeker at vi alle er vant til å «eie» deler av hverdagen på smartphones, ha tilgang til verdener av informasjon, smaker, preferanser, bilder, filmer og spill – så det å legge til kunst på den paletten, er bare naturlig. Han mener også at kunsten fortsetter å være noe spesielt fordi det er begrensede opplag av hvert verk, men den blir tilgjengelig på samme tid. Det helt nytt marked som taler til en ny generasjon, forklarer han, men presiserer: – Det å stå foran et fem meter høyt bilde er fortsatt en helt annen story enn å se det på en liten monitor. Er det i det hele tatt noe å tjene på digitale verk? Man kan godt si at det å være en suksessfull kunstner er et tveegget sverd. For, hvis man ser bort i fra at du får et liv med reising, penger og kunst-groupies, betyr det at det er veldig mange av de som elsker arbeidene dine ikke lenger har råd til å kjøpe dem. De aller færreste av oss har muligheten til å bla opp ti, tusen eller millioner av kroner for et kunstverk når man såvidt klarer å skrape sammen husleia hver måned. Den britiske kunstneren Tracey Emin sa en gang at når du som kunstner har nådd et visst nivå, betyr det også at du har tvunget deg selv ut av markedet for mange mennesker. Dermed sagt at digital kunst er fremtiden? – Digital kunst er én fremtid, sier Peter S. Meyer ved Stavanger kunstmuseum. – Det er ikke slik at et medium dør. Det er bare at man legger til et nytt. Meyer er overbevist om at tradisjonelle kunstformer som malerier og skulpturer fremdeles vil eksistere, og at dette er kontemporær kommunikasjon i kontemporær kunst. Han fortsetter: – Det er som Marshall McLuhan en gang sa: The medium is the message. Dette sitatet er fortsatt ekstremt relevant.

Så hvorfor gidde å betale for en jpg-fil? Har ikke s[edition]-menneskene hørt om screenshotting? – Vi har tenkt mye på hvordan man skal forhindre at verkene kopieres, sier Harry Blain. – Hvis du skal selge et verk videre, må du også kunne gi dette verket videre etter at du har betalt for det. Dette skjer gjennom en separat plattform der du kan legge ut verkene du eier for salg. Alle objektene ligger i en egen app. Du kan ikke se dem uten vannmerke uten å ha appen, og dermed kan du hverken screenshotte eller stjele filen. Copyright og eierskap er altså tatt hånd om. Verkenes verdi er at du får et sertifikat på autentisitet som tillater deg å selge verket videre, forhåpentligvis til en høyere sum når verkene er utsolgte. I tillegg til den økonomiske, ligger det gjerne en personlig verdi i å eie et verk man vet er ekte. Et eksempel: Faren min gikk inn fotballskoa til Tom Lund da han spilte på Lillestrøm i ‘80 og ‘81. Å ha et par tretti år gamle illeluktende Adidas-sko med skruknotter liggende på peishylla, blir liksom ikke helt det samme hvis det kommer fram at Lund aldri brukte dem, men at det var Tarjei som spilte venstreback på andrelaget som hadde svetta i dem et par sesonger. Kanskje smart-TV’en er s[edition]s store håp. Men selv om hvermansen kan kjøpe seg et kunstverk av en av verdens største kunstnere, er det ikke gitt at hvermansen har en smart-TV installert hjemme, helt ennå. Samsung lanserte nylig en serie med smartTV’er, der en s[edition]-app er inkludert, og der kan det ligge en business boost. Tanken er at TV’en ikke bare trenger å stå avskrudd som en sort skjerm midt i stua, men at den, hvis man legger godvilja til, forvandles til en high tech utstillingsramme. I følge s[edition]-Harry har flere samlere gått til innkjøp av iPads som de henger opp på veggen for å stille ut det digitale verket sitt. – Se for deg et middagsselskap med masse gjester tilstede, sier Harry. – Så skrur du på «Prada Marfa»-verket ditt på TV-skjermen. Alle vennene dine, samlet sammen, sant. Se for deg det øyeblikket. Øyeblikk er til for å deles, er de ikke?

* «Prada Marfa» er faktisk ikke blant de verkene du kan kjøpe for en prisen av en pakke med sigg, for verket er s[edition]s absolutt dyreste hittil og koster 9086 kroner, men du skjønner greia. 18

10/2012

søk no:

Ny kunstskule startar januar 2013! for meir informasjon om skulen og søknaden, sjå www.haku.no eller send ein e-post til post@haku.no. hardanger kunstskule er godkjend av statens lånekasse for utdanning.

www.haku.No

-Khan Shatyr kostet 2,3 milliarder å bygge og er verdens største teltstruktur. Teltet, som blant annet huser et kjøpesenter, berg-og-dalbaner, innendørs laguner og spaceshots ble åpnet med Andrea Bocelli-konsert på president Nazarbayevs 70-årsdag. --

10/2012

Sentral-Asias arkitekttegnede El Dorado: Astana, Kasakhstan. TEKST/FOTO Christian Belgaux FLYPLASSEN I ISTANBUL. Koreanske kids med Menace II Society-braids og matchende håndvesker fra gavebutikker i Monte Carlo løper rundt; russiske babushkaer skuler olmt mens Jackie Onassis-esque kasakhstanske damer med sjal og leopardmønstrete bluser maser på menn med tynnslitte barter. Post-SSSR Kasakhstan byr på et spesielt etnisk mangfold: russere, kasakher, usbekere, kirgisere, tsjetsjenere samt tyskere og koreanere svimler rundt ved gaten. Stalins profylaktiske tiltak med massedeportasjoner av hele diasporaer i Sovjet under «den store terroren» på slutten av 30-tallet har satt sine spor på dagens befolkning, da store deler av disse menneskene ble tvunget til å bo i Kasakhstan og Sentral-Asia forøvrig. De koreanske oldebarna med braids er først inn på flyet. Bosporus forsvinner i tåken under meg. Flyet skal 3771 kilometer videre inn i Asia. Astana er hovedstaden i Kasakhstan. I 1997 bestemte landets evige enehersker, president Nazarbajev at hovedstaden skulle flyttes fra Alma-Ata, til en liten provinsby som het Tselinograd. Tselinograd ble omdøpt til Astana som er kasakhisk for «hovedstad». Noen år senere ble det oppdaget olje, noe som gjør at dagens Kasakhstan er blant verdens raskest voksende økonomier. Hvordan ser det da ut i dag? Et forgylt diktatur? En gammel by med nye, fine regjeringsbygg? Med Borat som eneste referanse er jeg ikke sikker på hva jeg skal forvente. Jeg har et todagers budsjett på 44.000 tengi, omtrent 1600 kroner. Det tenkte jeg var mer enn nok, men ryktene på flyet sier Astana er dyrere enn Paris og London. Kanskje like greit at oppholdet bare varer i 48 timer. Etter å ha kranglet et tvilsomt håndskrevet visum gjennom tollen, finner jeg Mohammed ventende utenfor. Han vil ha omlag 75 kroner for å kjøre meg til sentrum, som virker greit ettersom klokken er halv fire på morgenkvisten. AMBISIØS BYPLANLEGGING OG en by på en stor gresslette – samt mangel på fartsmålere – har gjort veiene inn til Astana til et perfekt strekke for dragrace. Mohammed kjører i 160 mens han febrilsk prøver å tenne på siggen med vinduene igjen. «Welcome to Dubai!» skriker han. Og ja – det ligner mest på Dubai. Glasskupler, gylne skyskrapere og

futuristisk arkitektur møter oss når vi krysser bygrensa. Jeg møter Christian i hotellbaren. Han skriver bok om Sentral-Asia og jeg skal fotografere for ham. Tilsammen ruver vi 390 cm meter over bakken og har et middels langt Taliban-skjegg på deling. Christian prater flytende russki, mens jeg kan bare si spasiba. Selv i en hovedsaklig kaukasisk by skiller vi oss ut. Etter noen få timer søvn besøker vi Bayterek-tårnet. Det ligner på en gigantisk chupa-chups i gull, rager 97 meter over bakken og er symptomatisk for byens vesen. Tårnet regnes som et av de sentrale arkitektoniske verkene i Astana og ble bygd for å vise landets velstand og visjon for fremtiden. Som det meste annet i byen har presidenten hatt en finger med i spillet; i toppen av den gigantiske gullballen har man mulighet til å stå i kø med helgeturister fra landsbygda, nygifte og nyfrelste for å trykke en gullvariant av hånden til president Nazarbajev. Om ikke dette er pompøst nok, spilles nasjonalsangen under håndspåleggelsen; en sang presidenten selv har skrevet teksten til. Det er lang kø, og vi går i retning Khan Shatyr. Khan Shatyr (Khanens telt) er om mulig enda mer grandiost enn Bayterek-tårnet. Verdens største telt, en rosa neonpyramide som rager 150 meter over bakken. Teltet huser Astanas største kjøpesenter og kan skilte med innendørs fornøyelsespark, elv til å kjøre båt på og to laguner i toppetasjen med bølgebasseng og sand importert fra Maldivene. Det kommer godt med når kvikksølvet dropper ned mot 50 blå i vinterhalvåret. Jeg glemte badebukse, men vi får en omvisning med blå plastposer på skoene. Vi tar så heisen ned i underetasjen på supermarkedet og bruker en drøy halvtime på å velge Vodka fra et sortiment på i overkant av 500 flasker. BORAT-EFFEKTEN. Christian får gjennom felles kjente ordnet en middagsdate med en av sjefene for sykkelteamet Astana. Sykkelteamet er ett av mange prosjekter Kasakhstan har pumpet penger inn i for å promotere sitt eget land, og laget har simpelthen fått samme navn som hovedstaden. Turismen har likevel latt vente på seg. Vi dukker opp lett vodkaberuset på en ukrainsk familie-restaurant og møter Allen. Han er etnisk kasakh og har med seg kona fra Turkmenistan og barn som alle prater godt engelsk. Han har allerede bestilt flere shots med vodka, og skåler mens

Om dere vil oppleve et ekte diktatur, så dra til Turkmenistan.

han forteller skrøner fra tidligere Tour de France-besøk. Neste uke skal han og kona til Paris for å overvære innspurten på ChampsÉlysées. Deretter er det ferie i Spania. – Før Borat var det ingen som engang visste om landet vårt, men det endrer seg nå, sier Allen. – Det er viktig at alle får vite om Kasakhstan. Han drar på det. – Jeg trodde dere hatet Borat i Kasakhstan? Allen smiler. – Det var mange som var forferdet da den kom ut, at Hollywood kunne være så overfladiske osv. Filmen er jo så ironisk at den sier mer om den vestlige ignoransen enn om Kasakhstan som land. Det har vist seg i ettertid at filmen gjorde at folk fikk opp øynene. Amerikanere leste seg opp på Wikipedia og fant kanskje ut at det ikke var sånn i det hele tatt. Stadig flere mener nå den har vært uvurderlig i vår vekst. Vi spør om presidenten. En diktator i fåreklær? – Om dere vil oppleve et ekte hardcorediktatur, så dra til Turkmenistan, skyter kona inn. Allen er unnvikende og utbringer en ny skål med vodka. – Da dna! Dagen etter kurerer vi fyllesyken med hasselnøtter og cornflakes med varm melk til frokost, og bestemmer oss for å titte nærmere på mannen vi ser bilder av i samtlige rom i Astana. President Nazarbajev. Byplanleggeren og nasjonalsangskribenten. Velgjøreren og tjenestemannen. Han har selvfølgelig et eget museum også. WHEN IN ASTANA. Det finnes nesten ikke taxier i Astana, modus operandi er å haike, og betale litt småpenger som takk. Vanligvis stopper bare fattige som trenger litt ekstra penger, men vi er heldige og får haik med en mann i en fancy mørk bil med mørke vinduer. Han har Gucci-solbriller på og jeg spør hva han driver med. «Oil business», sier han kort. «Oil business good?» spør jeg. Han gliser. Sola speiler seg i brylkremen i håret hans. Han tar ikke betalt for turen. Museet er som forventet: Golfballene til Bill Clinton, Boris Becker sine tennisballer, påkostede gedigne gaver fra statsoverhoder og amerikanske oljefirmaer er stilt ut i svære montre, sammen med Louvre-size oljemalerier av presidenten i god Napoleon-stil; sammen med arbeidere, eller alene på en hest skuende utover de endeløse slettene. Han har vært enehersker siden 1991 og i fjor fikk han angivelig 95 prosent av stemmene. Nazarbajev kom fra fattigslige kår på landsbygda, men via skolegang og hardt, farlig arbeid i et stålverk endte han opp som en av lederne for kommunistpartiet i datidens SSSR. Et par ting taler til fordel for presidenten. Landets enorme økonomiske vekst har gagnet de fleste og boostet de nasjonale

stoltheten. Nazarbajev har gått i fronten for sekularisering av et hovedsakelig muslimsk land. Hans tilhengere minner også om alle atomvåpnene og alt uraniumet Nazarbajev arvet da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Alt dette destruerte han, selv om Kasakhstan var et fattig land og ble tilbudt høye summer for våpnene av blant annet Iran. Gode beslutninger, men kanskje like mye et utslag av internasjonalt press som av presidentens gode karakter. VALGFUSK. Og når det er sagt, valgene siden unionens fall har gjentatte ganger blitt kritisert av OSSE. I 2007 vedtok det kasakhstanske parlamentet at presidenter bare kan gjenvelges to ganger. Det vil si: med unntak av Nazarbajev. På samme tid har opposisjonsledere blitt likvidert, Kazakhstan regnes blant de mest korrupte landene i verden, og familiemedlemmer sitter i lederstillinger i landets bedrifter. Flere kilder hevder at Nazarbajev har overført så mye som en milliard dollar av Kasakhstans oljepenger til egne konti i utlandet. På dagtid har det vært vanskelig å få folk i snakk om presidenten, men senere, lett vodka-beruset tråkker vi gjennom gressplener (hvor det ennå ikke er bygget noe) i jakt på noen som vil prate. Byens grandeur er på langt nær ferdigstilt og de tomme plenene mellom skyskraperne gjør Astana mer hyperfuturistisk og orwellsk når solen går ned. Det er knapt folk på gatene. Etter litt leting etter et nattåpent sted finner vi et 30 etasjers neonopplyst hotell formet som en kinesisk pagode, tatt rett ut fra Enter the Void. Toppetasjen surrer rundt med utsikt over skylinen og slettemarkene bortenfor. Vi blir raskt invitert av noen unge mennesker til å sette oss ned for å «dele noen snacks». De tar en pause i hookah-røykingen og forteller om seg selv mens en usbekisk ansatt står på enden av bordet og holder pipa varm. Geitetunge blir servert og vi blir introdusert. Mennene sier vi må spørre dem om lov før vi hilser på damene. Jeg spør sidemannen om hva han jobber med. Han svarer at han jobber i KNB, KGBs Kasakhstanske lillebror. – Hva er sjansen for at to norske langhårete journalister blir overvåket? – 25 prosent sjanse, sier han. Jeg påpeker at det er litt påfallende at det er et tomt rom mellom rommene våre på hotellet. – Ja, det er underlig, sier han. Så bytter han tema, og forlater bordet en lang stund. Jeg blir paranoid og foreslår at vi stikker. På tide å komme seg ut, sier jeg til Christian. DAGEN DERPÅ, på flyplassen i Astana. Gårsdagen endte brått. KNB-agentens venner spanderte heldigvis geitetunga, for budsjettet var sprengt lang tid i forveien. Ved siden av propellflyet vårt står en Boeing fra det kasakhstanske flyselskapet SCAT Airlines. Jeg ler. En dag blir de så flinke i engelsk at de forstår hva scat betyr, tenker jeg. 10/2012

-KASAKHSTAN Landet er verdens 9. største i landmasse og er på størrelse med Vest-Europa. Det er antatt at Kasakhstan er det landet hvor mennesket prøvde å ri hest for første gang. Første mann i verdensrommet, Jurij Gargarin, ble skutt opp fra Bajkonur kosmodrom i Kasakhstan. Hadde et BNP pr. innbygger i 2010 på 9136 dollar, nesten like mye som Russland. --

10/2012

-ASTANA 750,000 innbyggere. Nest kaldeste hovedstad i verden (etter Ulan Bator i Mongolia). Presidentens grandeuse byvisjon skal stå ferdig i 2030. Khazret Sultan er Sentral-Asias størst moské og stod ferdigstillt uken før NATT&DAG besøkte Astana. Den ble åpnet på president Nazarbayevs 72-årsdag. --

10/2012

-Kumis er en viktig drikke i Sentral-Asia. Den blir produsert fra gjæret hoppemelk og har et alkoholnivå på rundt 2,5 prosent. Nomader på steppene destillerer melken til Araka, en mye kraftigere sprit. Smaken og prosessen har blitt sammenlignet med øl man drakk i Europa under middelalderen for å unngå forurenset vann. --

10/2012

-Store deler av Astana er fortsatt en byggeplass, og skal være ferdig i 2030. Byplanleggerne har også humor - Finanssenteret er formet som et dollartegn når man ser det fra luften, og samferdselsdepartementet ser ut som en gigantisk lighter. Bygget har vært utsatt for brann to ganger. --

-Bokanbefalinger Abaj Qunanbajulij The Book of Words Christopher Robbins Apples are from Kazakhstan Fjodor Dostojevskij Brødrene Karamasov --

10/2012

Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

-Tips & triks: Ha bil med automatgir, aircondition og GPS hele tiden (anbefaler all americans for ekstra streetcred). Kjør cool og la de andre turistene/meksikanske alenemødre ta seg av maset. Vi booket overnattinger stort sett samme dag eller dagen i forveien, men hører det kan være litt mer tricky i turistsesongen (mai til august). Du trenger masse småmynter til tips, kaffe, homeless people og parkometre. Ha smarttelefon med muligheten til å google ting. Si til folk at de ser bra ut. Ikke kødd om terror eller Drake. --

420 hk, manusforbannelser og reddende engler. Roadtrip i LA-LA-LA-land. Tekst Didrik Morits Hallstrøm foto Line Kibsgaard Sjøhelle Coral Sands Line dusjer. Jeg ser på nyheter og drikker boksøl og det slår meg med hvilken letthet helt vanlige amerikanere snakker til kamera. Som om det var et eget fag på skolen.

Vi kler på oss. Svømmebassenget, som ligger sammenpresset mellom motellrommene, damper i mørket. Vi spiser falafel og lam noen hundre meter nede i gata. Sitter under et overbygg hvor kontoret til han som eier sjappa også er plassert. Han har tunge øyne, masse arr og ruller frem og tilbake i en kontorstol på hjul og sier hei til alle. Skriver masse ting på

forskjellige ark. Spør hvor vi er fra. Sier vi bør flytte til USA. Landet deres er altfor grådig, sier han. Selv flyttet han fra Marseille. Det amerikanske systemet er mye bedre, sier han. Vi betaler og tipser. Gå med Gud. Vi går vestover. Stopper ved en bensinstasjon med kritthvitt lys på innsiden. En sånn du hele tiden ser på filmer og theync.com når ran går

fryktelig galt. En uteligger glor på oss ved kaffedisken. – Hi, sier han. Jeg ser usikkert tilbake. – Hi, sier han en gang til. Line ser også. – I’m not talking to you. I’m just saying hi, ok?

Jeg stjal et sverd. Solgte det. Kjøpte masse bra weed for pengene. 10/2012

Kristian Valen er skikkelig big in Hollywood om dagen. The Harris levels Det er sol. Line er på shopping i The Grove. Jeg er i Long Beach og henter en Chevrolet Camaro Convertible med 420 hk under panseret. Gutten bak kassen bretter sammen passet mitt. Det står Tim på brystet hans, like over Alamo Rentals-logoen. – Norge? – Ja. – Shit, jeg er lei meg for bombene og alle drapene på den øya … Utøya. Han uttaler Utøya med masse o. – Ja, det var sykt. – Kjente du noen som … du vet, var der? – Ikke på øya, men kompisen min jobber noen steinkast unna der bomben smalt. Det gikk fint med ham. – Det er fucked up. – Ja. – Det er liksom som Columbine-skytingen. Bare enda mer fucked up. – Ja. – Fetteren min hadde en kompis som gikk på Columbine to år før Klebold og Harris gjorde det de gjorde. – Ok? – Harris drev og lagde sine egne Doombrett før han ble crazy og fetteren min er hardcore gamer, så han visste hvem det var. Du har spilt Doom, ikke sant? – Ja. – Du kan google det. Doom-brettene til Harris. De er crazy. De har liksom fått en sånn fanklubb på nettet nå. Folk installerer det gamle spillet kun for å spille The Harris Levels. The Hills Vi så egentlig etter adressen og stedet (10050/10066 Cielo Drive) hvor gjengen til Charles Manson drepte Sharon Tate og fire andre venner en augustkveld i 1969, men GPS-en mister hele tiden oversikten på de smale og bratte veiene, så etterhvert gir vi opp hele prosjektet og bare kjører. Bilen er en 6.2 liters V8er på nesten to tonn. Den drar oss oppover de bratte åssidene som en skiheis. Vi passerer hus i mur og glass. De fleste vinduene er mørke. Utenfor står hvite SUV-er og Morris Minier parkert tett. Det blåser opp og palmeblader ligger strødd utover veien. Knitrer deilig når vi kjører over dem. Vi hører på Drake når vi treffer på Mulholland Drive. Los Angeles ligger som et teppe av lys under oss. Crew Love. Vi stopper ved et utkikkspunkt. Går frem til kanten som ikke har noe gjerde og titter ned i mørket. Noen svømmebasseng ligger opplyst langt der nede. Line peker på byen. Sier at nå ser vi det som alle sier; at den er så fragmentert. Lengst vekk, kanskje ved LAX eller South Central, jeg vet ikke, alt er så jævlig stort, er det masse lys. Så følger ett mørkere parti med noen opplyste motorveier. Så kommer en ny øy av lys og jeg tror det må være downtown og så blir det mørkt igjen, før Hollywood, Sunset og hele turistgreia igjen lyser opp mørket. 80 distrikter, 28

10/2012

3,8 millioner mennesker. Nesten 18 hvis du tar med countiene Orange, San Bernardino, Riverside og Venture som LA har kveilet sine asfalterte motorveitentakler rundt og gjennom. Det er natt, ingen av oss får sove og vi har vært i LA i litt mindre enn to døgn og byen begynner allerede å hviske historier. Jeg ser rundt meg og tenker at dette hadde vært et fint sted å kvitte seg med et lik. Fun facts En Starbucks-ansatt spør om jeg kjenner Kristian Valen. – Han er skikkelig big in Hollywood om dagen, sier han. – OK, sier jeg. Hvis Los Angeles hadde vært et eget land, ville det hatt den 15. største økonomien i verden. Det er i gjennomsnitt tjue biljakter i Los Angeles hver dag. Det er mer svømmebasseng i Los Angeles enn i noen annen by på jorden. Det er i snitt 333 dager med sol hvert år. Det har aldri jobbet så mange forfattere, kunstnere, dansere, skuespillere og musikere i samme by som det gjør i Los Angeles i dag. Los Angeles er den mest forurensede byen i USA. Pornoindustrien sysselsetter 60.000 mennesker. Gjenger 200.000. Et gjennomsnittlig gjengmedlem tjener mindre penger enn en gjennomsnittlig kassaansatt på en fast food-restaurant. Det er 750.000 alkoholikere og junkier. Hvert år flytter nye 100.000 mennesker til byen for å bli skuespillere. Hvert år begår 1500 selvmord og 150.000 blir arrestert. Det snakkes mer enn 224 språk. Byen har 11.750 km med offentlig veier og hver dag blir det gjort over tre millioner bilturer. Det er 65 mennesker i Los Angeles som har navnet Jesus Christ. Hvert år forstørrer 100.000 kvinner brystene sine. En gjennomsnittlig innbygger i Los Angels spiser 250 tacoer i året. Det er 300 ville bøfler, beskyttet ved lov, som til enhver tid vandrer rundt i Los Angeles County. For mindre enn 200 år siden, var innbyggertallet i Los Angeles 650 mennesker. Culver City – Vi drakk masse hostesaft. Røykte masse bra weed. Så brøt vi oss inn i huset til Eli Roth, han skrekkfilmregissøren. Han som spilte den nazien i Inglorious Basterds. Den overvektige gutten bak kassen på Fairfax er blitt ivrig. Han setter pappbegrene med den tynne og glovarme kaffen på skranken, men tar ikke femdollarseddelen som ligger og venter. Istedet legger han en hånd over kalotten og når han får bekreftet at den fortsatt er der, kastet han et raskt blikk mot damene innerst i butikken. Sikkert moren eller tanten eller noen andre i familien. Gutten demper stemmen, vi har liksom en hemmelighet sammen nå. Så fortsetter han å ljuge: – Eli sitt hus er et helt fucked opp sted. Har dere vært på Mulholland enda? – Ja. – Det er der huset ligger, ett eller annet

sted. Jeg husker ikke lenger. Det er lenge siden vi var der. En av kompisene mine viste veien. Han hadde en eller annen greie med Eli en gang i tiden. Eli er helt ute. Kompisen min ble låst inne av ham. Måtte gjøre masse sykt. Kle seg ut og sånn. Vi ville ta hevn på et måte. Det var derfor vi dro dit. Huset var helt sinnsykt. Det så ut som borgene i Europa. Det var rustninger overalt og alt var ødelagt. Sofaene skåret opp. Gelenderet i trappen var revet ned. Strømmen hadde gått. Inngangsdøren sto oppe og vi kunne gå rett inn. Jeg stjal et sverd. Solgte det. Kjøpte masse bra weed for pengene. Gutten rister fornøyd på hodet. Tar seddelen og åpner kassa. På en plansje på veggen står det Genesis 1 21-24 i tett og fin Helvetica. 405 San Diego FWY Jeg har taket nede, jeg kjører i singlet og jeg kjører i Los Angeles med en fucking Camaro og hører på Lars Vaular. Folk viser meg tommel opp når jeg passerer dem. Tutingen reduseres med 70 prosent. En homeless ved en bro, roper: «man, you look rad» når jeg stopper på rødt. Brått er jeg fanget i rushen på 405, men det plager meg ikke. Jeg kunne bodd i denne bilen resten av livet. En rusten pickup med store hjul, og lasteplanet fullt av stiger, hageutstyr og søppelkasser sklir sakte opp på siden. To meksikanske menn sitter apatiske i forsetet. En Toyota kommer opp på den andre siden. En mørk dame med stort krusete hår, har lagt et magasin over rattet. Hun leser mens bilene våre ruller noen nye centimeter fremover. En isbil dratt rett ut av en Stephen King-roman prøver å skifte fil lenger fremme. Ikke en dritt bryr seg om å slippe den frem. Jeg lener meg tilbake i de smale skinnsetene. Kjenner sola og lukten av bensin-eksos. Diamanter og ørken Jeg vekker Line halv ni. Vi vikler oss ut av de tunge og hvite hotel-lakenene til Bellagio. Plukker med oss takeaway-kaffe i resepsjonen og kjører ut i ørkenen. Det er allerede over femogtyve grader. Taket på Camaroen er nede. Hestene under det lilla panseret drar oss mot fjellene. Las Vegas blir borte bak oss. Jeg svinger av veien. Fortsetter videre på en humpete grusvei mellom gule og steinete åssider. Så stopper jeg. Line tar noen bilder av meg og bilen. Jeg prøver å skjule nervøsiteten, men det går ikke. Hun merker at noe er annerledes. At noe skal skje. Jeg sier til henne at jeg elsker henne. At jeg vil være sammen med henne til jeg dør. Jeg holder rundt henne. Det blåser varmt. Alt er så stille. Så går jeg ned på kne og frir. Line begynner å le. Sier ja. Jeg trer diamantringen jeg har holdt skjult og smuglet med meg helt fra Oslo, ned over fingeren. Vi kjører tilbake til Vegas. Bytter inn bilen i en ny Dodge Charger. Denne gangen kritthvit. King Han er 53 år, har kort hår, høye viker, senete muskler, brun hud og små, men vennlige øyne. Han er opprinnelig fra London, men har jobbet med film i Hollywood i snart 25 år. Han har en hund som heter Axel etter Ed-

die Murphy i Beverly Hills Cops og akkurat nå ligger den under bordet vårt og sover. – Det finnes et manus det hviler en forbannelse over, sier King. – Det går på rundgang mellom studioene og blir hele tiden sendt ut til produsenter og manusforfattere for omskriving. Ingen vet hvem som først skrev det. Noen sier det er en fyr som ble myrdet, andre sier det er en pornostjerne. Jeg har hatt det to ganger med ti års mellomrom på skrivebordet mitt. Navnet på hovedpersonen var det samme. Det samme var en scene hvor en liten jente i kjole snubler i en hagelykt og blir brent til døde foran hovedpersonen. – Hva handler den om? – Opprinnelig var det et drama satt til 1800-tallet. Om noe hekser og sånn. Nå har det blitt en sånn Last Girl-story. Alle dør, bortsett fra den unge jenta som må overvinne det onde. – Fortell om forbannelsen. – Alle som får det skjer det noe med. Kreft, død, bilulykke. Forsvinninger. King drikker Cola light. – Jeg leste det og ryddet garasjen. Fra den øverste hyllen falt en ishockey-skøyte ned i hodet mitt. Ser du arret? King lener seg frem. Bukker. – Jeg ser det. – Men jeg slapp billig unna. Noen har blitt syke. Noen har gjort rare ting. En kollega bare slapp alt han hadde i hendene, inkludert to spillefilmer og to kjærester. Dro til San Diego sammen med pensjonistene. Der bor han alene i ett trailer home. Jeg mener, fyren er god for millioner. Apple Walnut french toast – Han kom hit og spiste hver morgen. Apple Walnut french toast og kaffe. I to år. Han var en ung og pen mann. Edna bak kassen smiler. Håret hennes er lyst og for tyve år siden var hun sikkert den hotteste dama i Westwood. – Så en dag bare forsvant han, og han kom aldri tilbake. Vi lurte på hva som kunne ha skjedd. Alle visste navnet hans, men ikke noe mer enn det. En ettermiddag, ikke så lenge etterpå, kom en jente innom. Hun så sliten og lei seg ut, stakkars. Hun bestilte en kaffe og satt alene der borte. Edna nikker mot enden av disken. – Jeg måtte jo spørre om det gikk bra og det gjorde det ikke. Hun hadde mistet mannen sin til kreft og var helt oppløst i sorg. Dette var første gang hun beveget seg utendørs på en uke. Vi begynte å prate om ham hun hadde vært gift med og snart gikk det opp for meg at det var den forsvunnede stamgjesten vår. Jeg begynte å gråte jeg også. Hun fortalte at mannen hennes hadde skrytt så mye av stedet, men at de jobbet til forskjellige tider og at hun aldri hadde hatt tid til å komme. Det var så fint. Nå er det hun som kommer hver dag og spiser. Edna smiler. Utenfor dinern sitter en skjeggete fyr i Hawaii-skjorte under en parasoll. – Du gikk tom for penger og det kom en vakt. Han nikker mot parkometeret og bilen vår ved siden av. – Men slapp av. Jeg la på noen quarters til deg.

-Overnatting: Coral Sands Motel (1730 North Western Avenue). Hollywood Downtowner Inn (5601 Hollywood Boulevard). Madonna Inn (100 Madonna Road, San Luis Obispo. Ja, to timer utenfor LA, men du m책 ta deg en tur til Quentin Tarantino land) The Standard, Downtown (55 S Flower St.) --

-Film: The Big Lebowski (1998), Joel and Ethan Coen Training Day (2001), Antoine Fuqua Beverly Hills Cop II (1987), Tony Scott Rampart (2012), Oren Moverman Collateral (2004), Michael Mann --

10/2012

-Mat: Gjelina (1429, Abot Kinney Boulevard). Pene upperclass mødre med pene døtre som studerer på UCLA og skjeggete kunstnere deler langbord og spiser masse småretter mens de prater høyt med alle. Digg bakgård og limonade. Geisha House (6633 Hollywood Boulevard). Midt i turistsuppa, men supersexy lokaler og morsom sushi. Nick’s Coffee Shop & Deli (8536 W Pico Blvd). Pannekaker, bacon og egg. Blir ikke mer hyggelig-amerikansk enn dette, ass. --

10/2012

-Klubb/bar: The Standard, Downtown (55 S Flower St.). Øde del av byen på natta, men er sin egen øy av moro, mat og klubb. Superglossy, svømmebasseng med lilla lys og sveitsisk «bierhagen» på taket. Digg å ta heis fra klubben til rommet. Powerhouse (1714 North Highland Avenue). Hvis du trodde du hadde sett brune puber tok du feil. Black russian uten isbiter til 5$. The Rainbow (9015 West Sunset Boulevard). Biff, Whiskey Sour og rockstars på veggene. Spis sent og synk tilbake i myke og svette sofaer. Drai’s Hollywood (6250 Hollywood Boulevard). LA Galaxy fotballtrenere og Swedish House mafia mixet med Snoop Dog vocals. Dritpene mennesker og horedyrt. --

10/2012

-Litteratur: Bright Shiny Morning (2008), James Frey Monster, The Autobigraphy of an L.A. Gang Member (1993), Sanyika Shakur Wrong (1992), Dennis Cooper The Average American Male (2007), Chad Kultgren Imperial Bedrooms (2012), Bret Easton Ellis --

10/2012

-Fotograf Line Kibsgaard SjĂ¸helle (32) og forfatter Didrik Morits HallstrĂ¸m (28) fikk nok av Oslo og flyttet til Volda, hvor de startet reklameog designbyrĂĽet Kib & Morits. De elsker high-concept filmer, raske biler og hverandre. --

10/2012

Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

MOTE

INTERVJU

Kommer vi til å kle oss i OnePiece igjen? Tekst EMMA CLARE FOTO S. Butkus / C. Belgaux DET VAR EN bitter attenåring som ringte hjem til mora si da han ikke kom inn på befalsskolen. Mens alle de andre snauklipte unggutta var ute og pumpa opp adrenalinet, ble Thomas Adams satt til å

jobbe på Velferden. Dørgende kjedelige timer ble brukt til å koke kaffe til presten, steke vafler til gudstjenesten og pusse Playstationspill. På et tidspunkt i den ellers så monotone tilværelsen, kom Thomas over en beltespenne der det stod «Got beer?». O’en i «got» var en øl-opptrekker der du kunne jekke opp pilsen. Dette var på begynnelsen av 00-tallet da bel-

tespenner hadde sin storhetstid i Norge, og «alle» gikk med svære belter fra det svenske stekemerket Lindeberg. Thomas reiste over til London og møtte agenturet bak «Got beer?»beltespenna, tok en råsjans og investerte alle pengene han hadde på beltespenner. Noen

uker senere dumpet ett tusen beltespenner i pappesker på døra. Hver dag pendla han fram og tilbake mellom militærleiren på Rena og barndomshjemmet på Ullern for å pakke produkter i foreldrenes kjellerstue.

OnePiece startet fra ingenting, ble svære, ble overeksponert, for så å bygges opp igjen. 10/2012

-Sko By Malene Birger 3199,Øredobber Julie Sandlau fra Heyerdahl 2500,Clutch Don Donna 599,One Piece 1599,-Modell Emma Christine --

-OnePiece ble startet opp i 2007 av Thomas Adams (27), Knut Gresvig (30) og Henrik Nørstrud (30). Merket er mest kjent for heldressen som gjorde stor suksess i Norge i 2010. I dag finner du OnePiece-butikker i Bogstadveien i Oslo, Sverige, Berlin, London, Finland og i Robertson Boulevard vis a vis Chanel i Beverly Hills, og den er til salgs i hundrevis av butikker verden over. Gründerne anslo i et intervju med DN at det kom til å bli en samlet 2011-omsetning på 125 millioner kroner, bare på OnePiece. I oktober 2012 lanserte de en kolleksjon som favner bredere enn bare jumpsuiten («vanlige klær»), og nylig har de inngått en avtale med det finske Angry Birds-imperiet om en egen OnePiecekolleksjon rettet mot barn. Angry Birds har nærmere 22 millioner følgere på sin offisielle Facebook-side, og sammen er de i dialog med Walmart og andre større butikkjeder om utsalgsavtaler. --

10/2012

Nå er det jo bare uføretrygdede og psykisk syke som går med OnePiece. – Vågard Unstad I løpet av det første året omsatte attenåringen beltespenner for 1,5 millioner kroner. – På afterski på Skeikampen fikk jeg lov til å ta mikrofonen og rope «BELTESPENNER. COM, BELTESPENNER.COM, BELTESPENNER.COM» om igjen og om igjen. Folk må ha trodd jeg var klin gæren, men på den tiden syntes alle at beltespenner var kult, så det var ufattelig mange som klikka seg inn på nettsiden for å sjekke det ut. UTRADISJONELL MARKEDSFØRING ER noe Adams ikke er fremmed for. Da han i 2007 startet opp OnePiece med de to kompisene Knut og Henrik, forkynte de jumpsuitens glade budskap i alle kanaler. Facebook var ennå relativt ferskt, og gutta siktet seg rett inn på ungdommen: russ og rosabloggere. Etter at Voe blogget om sin nye rosa favorittOnePiece, kollapset serveren deres og salget skjøt i været. I 2010 eide to prosent av den norske befolkningen en OnePiece. Til manges ergrelse. – Da vi gikk til Paradise Hotel for å markedsføre OnePiece, visste vi at det ikke nødvendigvis var så bra for brandet vårt. På den tiden hadde OnePiece hverken solid fanbase eller lojalitet. Det var kun dette ene produktet, den fargesprakende Teletubbydrakta, som dukket opp i alle mulige varianter fra ulike produsenter. Plutselig var det et hav av onepiece-aktører og spekulasjoner rundt hvem som kom opp med «originalen». Det Hemsedal-baserte House of Hygge-firmaet med sin Hyggepiece har mange støttespillere som mener de var først ute, og California Christiania Republic (CCR) hevder at de tok produktet ut over landegrensene, for å nevne et par stykker. Alle spekulasjoner til side: gutta bak OnePiece etablerte seg utvilsomt som den sterkeste kommersielle aktøren. – Hvis ikke vi stilte opp på Paradise Hotel, så kom atten år gamle Morten og Petter fra Horten med et lignende merke med et liknende produkt til å gjøre det. Men Paradise var en kjempemarkedsføring. Alle nordmenn vet hva OnePiece er. Dere har sydd sammen en joggebukse og en hettegenser. Hva gjør at dette antrekket er så innmari provoserende? Hvorfor alt oppstyret? – Det er greit at folk lar seg provosere sånn, mye av grunnen til at det ble en umiddelbar suksess i Norge er nok fordi folk skrev side opp og side ned om hvor teit, men også hvor behagelig det var. Foreldrene likte det ikke, og da skulle kidsa I HVERTFALL ha seg en. Her i Norge hadde OnePiece en livssyklus på knappe 18 måneder. I en industri der de fleste merkevarer har en livssyklus på åtte-ni år, gikk vi gjennom vår på halvannet år. Først solgte vi tre om dagen, så solgte vi plutselig tusenvis om dagen, og så dalte salget brått ned til rundt femti igjen.

Den norske Japp Spaceshot-aktige suksessen var en viktig lærepenge og pekepinn for gutta: skulle de ta bedriften til utlandet, måtte de bygge opp en solid merkevare. De måtte ha noe mer enn bare jumpsuiten for å ha nok kjøtt på beina til å unngå enda en superhype som dør ut etter et år. Så da OnePiece-gründerne vendte glidelåsen mot resten av verden for to år siden, inngikk de et samarbeid med art directors fra Acne og Tommy Hilfiger for å legge en ny strategi. Nå måtte de tenke nytt for å etablere seg internasjonalt. Sammen bestemte de seg for å lage en helt ny plan, med ny profil, bredere kolleksjon og en ny markedsføringsmodell. – Sier du OnePiece i Norge er det en rosa kjeledress. Sier du OnePiece i et annet land, er det en kul merkevare. Det er veldig få nordmenn som vet hva brandet er, og det er sikkert mange som tror vi har lagt ned. Men det er ikke et mål for oss å få hundretusener av nordmenn løpende rundt som rosa Teletubbies med zip-upen til toppen igjen. Vi ønsker å introdusere OnePiece 2.0. Gensere, joggebukser, behagelige, kule klær. Det er en skinnlapp her og et moteriktig snitt der. Vi sniker inn litt fashion. Haha. OnePiece signaliserer «ikke vær opptatt av hva andre tenker». Det handler om komfort, om å slenge seg på sofaen for å spille Playstation. Identiteten vår ligger i stua. Er OnePiece et anti-fashion statement? – Nei. Neineinei. Man skal være opptatt av hvordan man ser ut, men på en avslappet måte. Vi har ønsket å bygge et brand med klær som er innafor den «slackerkulturen», som vi kaller det, og da lager vi noe vi selv kan forstå og har tro på. Generasjonen som er på nett forstår oss. Kan OnePiecen si noe om oss, og om tiden vi lever i? Sier den kanskje noe om oss nordmenn spesielt? Motejournalist i Dagens Næringsliv, Jorun Sofie Fallmo Aartun, er imponert over hvordan gutta har klart å skape så mye blest rundt det hun (lattermildt) kaller komprimeringen av Tryvann i et klesplagg: – OnePiece er for de som vil være evig russ, og vi er jo en joggedress-befolkning som digger alt som er komfortabelt. ER DEN MODERNE slackeren bare på søken etter reprise på russetiden eller bekymringsløse dager i sin barndoms dal? Science Daily argumenterer for at flere og flere i Vesten lider av Peter Pan-syndromet, og psykolog/sexolog Thore Langfeldt hevder at infantilisme – en seksuell parafili som i bunn og grunn dreier seg om voksne mennesker som trives best i kyse og bleie – blir stadig mer utbredt. Selv om den seksuelle avarten har blitt omtalt siden 1500-tallet, er behovet for å uttrykke infantilismen et høyst moderne fenomen, sier han i et intervju i Plot#10. Nå er det ikke nødvendigvis slik at alle som

går i OnePiece tenner på bleier eller at Thomas Adams er en Adult Baby in disguise, men kanskje er det noe med vår tid som får oss til å lengte tilbake til barndommen? NATT&DAGs egne amatørsosiolog/menneskekjenner Vågard Unstad fra A-Laget tror plagget er en reaksjon på at vi skal være så innmari trente, vellykka og solbrune hele tiden. – I OnePiecen slapper du av på en superbevisst måte, sier han. – Først slo den an blant de som er mest avhengige av identitetsmarkører, altså ungdommen, men nå er det jo bare uføretrygdede og psykisk syke nordmenn som går med OnePiece. Gjerne med en flekk på rumpa. Vågard sammenlikner OnePiece med et annet klesmerke, Moods of Norway. Sammen er de norsk motebransje sine to desidert største eksportvarer. – Før nøyde man seg med å ta på seg en finskjorte for å stikke ut på byen og drikke seg drita og ha det gøy. Nå tar den norske bonden på seg Moods-dress for å vise hvor sinnsykt flink han er til å ha det fett. I anledning den nye kolleksjonen har OnePiece laget et såkalt brandzine – en litt Acne Paper-aktig papirkatalog dedikert til «the art of slackers». Her understrekes det hvem som er målgruppen: «the slacker». Han som ikke gadd å gjøre leksene sine, han som aldri øvde til prøver, som stod opp på ettermiddagen for å spille Playstation og spise dorritos, han som gir fullstendig faen og bare dyrker lidenskapene sine, om han gidder å ha noen. Hvordan kjennes det å fronte et produkt som representerer «slacking»? – Du skal kunne gå ut døra i behagelige klær og tenke at, hey, dette er jo faktisk veldig kult. Det handler ikke om at det må være noe du skal ha på deg i sofaen. Man hopper i fallskjerm med OnePiece, raver på afterski, eller står på wakeboard. Kamuflasje-OnePiecen selger som hakka møkk fordi jegerne synes den er digg å ha på i skogen når de er på jakt. Hehe. Det er noe veldig YOLO over OnePiecen. – Hehe. NÅ snakker vi samme språk! You Only Live Once. Det er jo det. Dere burde jo ha fått Felix Baumgartner til å hoppe fra stratosfæren i en OnePiece. Hvorfor lot dere RedBull komme dere i forkjøpet der? – Det hadde vært tidenes markedsføringsstunt. Felix hadde dødd da, men pytt pytt. RedBull er helt rå på street branding. Her er kanskje kjernen til OnePiecesuksessen. På Facebook-siden deres er det mange eksempler på realiserte ideer fra medarbeidere ved butikker, studenter eller andre som er fascinerte av produktets profil og humoren som medfølger. En butikkansatt dro på seg den nye kamodrakta og løp ut av butikken og poserte i trærne. Det ble til at en gjeng gjemte seg i trekrona for fotografen. Bildene ble publisert under tittelen «branching out» og spredd over sosiale medier.

Går du i OnePiece utendørs selv? – Her i Norge blir det ikke så mye av det lenger. Man blir sett litt rart på om man bare går i OnePiece. Men jeg bruker den ofte hjemme og på hytta. Da jeg var i LA brukte jeg den hele tiden. Der er det mye lettere, for folk er mer vant til at man er litt mer «out there». DENNE UKA LANSERER OnePiece en helt ny video, og muligens, en ny kolleksjon, som er et resultat av en studentduo i England. De sendte inn en animert video av OnePiece2Kim, en humoristisk vri på den legendariske KONY-kampanjen der de ønsket å dedikere en egen OnePiece til den nord-koreanske diktatoren. For som alle som har hatt på seg drakta vet: you can’t be mean in a OnePiece. Thomas Adams plukket opp pitchen, tok kontakt og videreutviklet ideen til en kampanje hvor folk kan sende en tweet til Kim Jong Un som OnePiece overleverer sammen med den spesiallagde diktatorpiecen. Er det et underliggende budskap der eller bare humor? – Vi gjør det mest for spenningens skyld. Du vet jo aldri, plutselig går denne «gjøre Kim Jong Un snill»-kampanjen viral og blir en suksess. Da må vi jo faktisk reise til Nord-Korea og kanskje få audiens hos Kimmer’n. Det kan ta helt av. Etter at de satte kursen mot utlandet, har kosedressen fått nesten én million følgere på Facebook og dedikerte fans over hele verden. Fra moteverdens mest kredible moteikon, Kate Moss, til Brad Pitt, Rihanna, og realitystjerner, middelaldrene fedre og pubertale tolvåringer. Lista er lengre enn OnePiece-glidelåsen og bredere enn dollargliset til Thomas Adams. – Selv om Lady Gaga eller Katy Perry har på seg OnePiece, er det ikke dermed sagt at hele verden vet hva det er for noe. Det er lang vei fra et par paparazzibilder til å forstå at OnePiece er et fenomen. Når en superstjerne har blitt avbildet i OnePiece, tenker folk at, okay, der solgte de sikkert 10.000 heldresser. Det funker ikke sånn. Det er faktisk da selve jobben begynner. Det unike med Norge er at du kan få trender i gang i løpet av én dag. Alle leser vg.no i løpet av uka. Har du en sak der, vet alle om det. Norge er et homogent og lite marked. Til sammenlikning er OnePiece fortsatt bare en liten dråpe i havet, selv etter at LA Times har skrevet om oss. Når kommer gjenoppstandelsen i Norge? Er det ikke typisk om man breaker skikkelig i utlandet, så kommer det tilbake igjen her? – Vi er alle tre fra Norge og synes det hadde vært kult om den nye kolleksjonen slo an her. Det er vel egentlig det som er litt av målet vårt. OnePiece startet fra ingenting, ble svære, ble overeksponert, for så å bygge opp igjen. Klarer vi å få til dét Norge, er det job well done. Den nye OnePiece 2.0-kolleksjonen er i butikkene nå. 10/2012

Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD tur!

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

KONSERT: Klar for å bli rockes førstedame. side

SCENEKUNST: Kompaniet er dedikert til å bevare den tradisjonelle, klassiske russiske ballett-stile, så her får vi Svanesjøen slik den skal være. side

SHOPPING: «Vi har kun bøker og kaffe. Ingen sekker, penal eller spill.» Bookstars, shopping.

side

shopping

Tekst/foto Elise Skogrand BOOKSTARS Thomas Angells gate 13, 7011 Trondheim Du har kanskje merket deg den nye butikken som plutselig dukket opp i Thomas Angells gate? Er det noen som vet verdien av trykkverk og koffein, så er det oss – denne forretningen får et «bravo» nesten før vi går inn døra. Daglig leder Vegard Bakken er 23 år gammel og har bakgrunn fra publishing. Etter

utallige besøk hos bokhandlere, dannet ideen seg litt etter litt. Noen runder grundig sondering senere, fant han ut at det måtte være rom for Bookstars i markedet. – Bookstars vil gjerne øke leselysten blant folk flest, sier han. – Her er alle velkommen, og vi oppfordrer til å sende inn gode boktips på Facebook. I hyllene hos Bookstars finner du bare bøker – og kun de bøkene som er verdt å lese. Iblant har butikken også boksignering

og intime opplesingskvelder, og Vegard forteller at de blir begeistret om de kan bidra til å åpne dører for yngre, ferske forfattere. Butikken har også en fullverdig kaffebar med kvalitetskaffe fra Trondheim Kaffebrenneri. Men du, kjøper ikke folk bare bøker på ipaden nå til dags? – Det jeg har sett til nå er at e-boka er med på å øke den generelle leselysten blant folk. Det ser ut som mange som ikke leste bøker før har begynt med dette nå. Likevel virker det ikke som

at det kommer til å ødelegge for papirboken, siden det i mange tilfeller blir brukt til å koble av fra den ellers så teknologiske verden vi lever i. En bok er mer enn bare teksten, det er en egen følelse og den har sin egen sjarm. Vi vil gjerne skille oss ut som en butikk som har de bøkene folket virkelig vil ha. Vi tar i mot tips og setter opp utvalget etter anbefalinger fra folk. Vi følte også at det var plass til en egen butikk for bare bøker, der alle de ansatte har

lest veldig mye og gjerne slår av en prat. Man kan også sette seg ned, bla i bøkene og bestille seg en kaffe mens man benytter det gratis trådløse nettverket. Vi har kun bøker og kaffe. Ingen sekker, penal eller spill. Hvilken bok er den beste i hele verden? – Den boken jeg liker best i hele verden er Metro 2033 av Dmitry Glukhovsky. Forfatteren har et språk som er så fantastisk at man lever seg inn i boken fra første setning og frem til det

siste ordet. Dette er en bok som får meg til å våkne av mareritt midt på natta, og gjør at jeg ikke får sove igjen. Jeg gleder meg til flere bøker av Glukhovsky. Hvilket nytt litterært verk anbefaler du? – Sjekk ut den unge fremadstormende forfatteren Astrid Luisa Niebuhr, som er 18 år. Hun har gitt ut tre bøker, og skriver for tiden en libretto til Bergen Nasjonale Opera. Dette er en forfatter man kommer til å få høre mye av fremover! 10/2012

FOTO: rickard all

LANSERINGSFEST: oktober Bar moskus, 5. oktober

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

10/2012

konsert

Blood Command Torsdag 8. november, Supa 5. oktober kunne Blood Command våkne opp til strålende anmeldelser fra de tyngste anmelderne i Norge, og mest stas var kanskje full pott fra den utenlandske giganten Kerrang. Vi samtykker i de fleste anmeldelsene, da den nye skiva Funeral Beach er det beste Blood Command har kommet med så langt i karrieren. Blood Command framfører punkrock, men greier likevel å gjøre låtene lettlikelig for allmennheten også ved å inkludere tydelige refreng, riff som setter seg på hjernen og vokallinjer som beveger seg i pop-landskapet, for det belønnes de også fra P3 med A-listing. Vi hører referanser fra både Refused og At The Drive In, og selv om referansene til tider kan bli for tydelige har det ikke så mye og si når låtene er såpass fortreffelige. Det virker som Blood Command endelig har turt å satse fullt på stilen sin, klokt! Øverst på vår ønskeliste denne kvelden står: «Cult Of The New Beat» og «Summon The Arsonist»!

Highasakite Fredag 9. november, Blæst Under Trondheim Calling Live 2012 spilte Highasakite sin første konsert, en konsert hvor samtlige ble overrasket over hvor dyktig samspilt bandet var. Debutplata kom med et smell og høstet femmere og seksere hos landets største tidsskrifter. Oppturen for Highasakite har fortsatt og høydepunktet hittil i karrieren må være konserten de gjorde på Øyafestivalen. Både Justin Vernon fra Bon Iver og Pitchfork pekte på Highasakite sin opptreden som noe av det beste under festivalen, noe som ikke er hverdagskost for et band som nettopp har sluppet sin debutskive. Bandet er allerede i gang med en ny skive og singelen «I Roll My Eyes» gir en trygghet om at deres andre album ikke blir annenrangs i forhold til begynnelsen. Highasakite ligger trygt forankret i indie-popens stue, med trygge referanser som Lykke Li. Ingrid Helene Håviks stemme kan beskrives som mørk, trygg, tydelig og klokkeklar hver eneste gang vi ser henne live. Det blir en fantastisk gjensyn med Highasakite, og vi gleder oss som unger på julaften til å høre de nye låtene!

Ida Jenshus Fredag 9. november, Dokkhuset Ida Jenshus slapp i forrige måned sitt tredje album Someone To Love, og landets tyngste kritikere trillet et titalls femmere og seksere for skiva. Ida som lenge lå trygt i countrylandskapet har med den tredje skiva beveget seg videre og inn i rockens verden og er klar for å bli rockens førstedame. Ikke bare er låtene fine, men når Ida velger å satse på rock fremfor country inviterer hun med flere mennesker inn i sin verden, samtidig som hun holder på sin eksisterende fan-base. Ida spiller denne gangen på Dokkhuset, og selv om vi spår fullt hus så er det stemmen til Ida som kommer til å fylle rommet, den er både kraftig og mørk, samtidig som den er skjør og lav. Denne kvelden stiller hun med fullt band, hvor blant annet Alexander Pettersen og Håkon Gebhardt er med.

deLillos Fredag 9. november, Samfundet Det er ingen tvil om at Lars Lillo Stenberg er en av lan-

10/2012

dets beste låtskrivere, og det er kanskje nettopp derfor musikken fremdeles lever i beste velgående langt uti 2000-tallet. Sjelden kan man si musikken treffer alle, men det gjør deLillos. Siste hiten deLillos hadde var sammen med Ida Maria, og «Flink» sitter like godt som «Neste Sommer», «Smak Av Honning», «Min Beibi Dro Avsted», «Tøff I Pysjamas», «Kokken Tor» og «Hjernen Er Alene». Jeg kan fortsette å nevne låter i minst ti linjer til, og det er akkurat slik denne konserten blir, en lang hitparade med herlige låter fra start til slutt. OBS: Høy allsang-faktor.

Sandra Kolstad @ Radio Revolt Takeover Fredag 16. november, Supa Elektropopens klare kvinnelige ener Sandra Kolstad kommer på besøk når Trondheims fineste radiostasjon tar over Supa. Koltstad må sies å være et arbeidsjern og har allerede gitt ut to album (på to år!) som har fått norske anmeldere til å trille høye terningkast, men hun har også vært med på å gi kvinnelige artister et skikkelig løft! Hennes siste album (Nothing Lasts) Forever er enda sterkere enn debuten. Låtene er enda bedre, og hun jobber enda bredere sjangermessig når hun trår innom både pop, hip-hop, new wave, dubstep og disco. Sandra er like bra på plate som hun er live, og det kommer aldri en kjedelig opptreden fra hennes side. Hun trollbinder publikum og dansefaktoren er høy.

The Memorials feat. Thomas Pridgen Mandag 19. november, Blæst I vinter annonserte The Drive In comeback, og The Mars Volta skulle gi ut skive, men ble det egentlig noe av det? Det som er helt sikkert er at The Memorials gjester Trondheim, hvor hovedattraksjonen er Thomas Pridgen, tidligere trommis i The Mars Volta. The Memorials er Thomas Pridgens prosjekt, et prosjekt som omfatter en rekke stilarter like forskjellige som erfaringene til bandmedlemmene. I stedet for å bli et annet rockebands hjerterytme, var fokuset å samarbeide med dyktige musikere som Thomas mente ville fylle et tomrom han har hørt i rockemusikken gjennom hele livet. Musikken er intelligent og kalkulert med spor av pop innenfor rockerammen. Selv om The Memorials ikke er så kjent her i Norge, så er det verdt å sjekke det ut, du vil bli overrasket over hvor fett det faktisk er!

Sunswitch Fredag 23. november, Blæst Trondheims mørkeste trio befinner seg så langt inne i doom-metall-post rock-verdenen at det er vanskelig å sammenligne dem med noen eller noe. En konsertopplevelse med Sunswitch er både fysisk og psykisk utmattende for alle involverte. Musikken, som er laget av jazzmusikere er ikke nødvendigvis ment for allmennheten, og som publikummer er det deilig

å bli utfordret på det musikalske planet. Da de spilte på Supa tidligere i høst gikk vi hjem med øresus og hjerteklapp, og slik blir det nok på releasen deres også. Sunswitch slapp sitt debutalbum i oktober, et album ganske annerledes enn noe du vanligvis hører. Dette sa vår anmelder om albumet: «Det trioen mangler av gitarstøy og hjerteskjærende brøling kompenseres ved Los såre, men likefullt kraftfulle tubalyder. På tre fjerdedeler av skiva blåser og peser han tubaen til vanvidd, som resulterer i at det som høres ut som desperate hvalskrik i kjent Moby Dick-stil. Tre av de fire låtene på skiva ruller seg rundt i mørkt materie i et kvarters tid hver og har en typiske post-rockete oppbyggingen. Unntaket er den kjappe og skitne ’Concord’, som doser på med en Cadillac-lignende basslinje under hissige trommer og intense tubahyl, det hele er over på utrolige fire minutter. Låta er det nærmeste Sunswitch kommer en streit rockelåt på debuten uten at de mister noe tyngde av den grunn. Den grandiose avslutningen, ’Imaginary Skull’ fungerer som en velregissert oppsummering av platas høydepunkt og når de tilsynelatende improviserer fram en meget selvsikker avslutning på låta er det bare å glede seg over at kveldene framover blir mørkere.» Gode Ord Dør Sist Lørdag 24. november, Verkstedhallen Endelig! G.O.D.S kommer med ny skive, en skive de fleste i Trondheim har ventet spent på! Først skulle de bygge sitt eget studio, deretter spille inn, produsere og mikse, og nå er skiva klar for utgivelse. Albumet slippes samme dag som release, og festen holdes selvfølgelig i Svartlamoens egen storstue, Verkstedhallen. Det som virkelig setter spenningen før den nye skiva er at den er ganske dyster i forhold til den selvtitulerte utgivelsen i 2010. Fordelt på ti spor hører vi mange referanser til hip hop fra nittitallet, men det er også referanser til gammal 2tone, rock og støymusikk. Det er ingen tvil om at tekstene setter dype spor, og du skal lete lenge etter like gode tekstforfattere som Trond og Eirik. G.O.D.S aka Trondheimslosen har betydd mye for Musikk-Trondheim og er definitivt noen av de mest joviale musikerne vi har i fylket. Musikken deres like interessant for de som ikke hører på hip-hop til vanlig (men det bør man jo). En konsert med G.O.D.S er aldri kjedelig, og Trondheim er vitterlig ikke det samme uten.

I Love Wynona Fredag 30. november, Blæst I 2011 intervjuet vi generasjonsmusikerne i I Love Wynona, og lovord om plate rett rundt hjørne var blant annet noe vi snakket om. Et drøyt år senere er den altså her! Når Frode Sander Øien skal gjøre noe, så skal det selvfølgelig gjøres ordentlig og mest mulig sært. Som han selv sier så liker han ikke rammer og regler om radiohits og refreng. I Love Wynona beveger seg i en verden vi ikke helt klarer å plassere, så om målsettingen var å lage noe som ingen har hørt før har de kanskje lykkes. Selv beskriver de musikken sin som symfonisk, tett og nært, kos og nedpå, bråkete, fint og suggererende. Space-indie? I Love Wynona består av musikere fra band som Moving Oos, The International Tussler Society, Dog&Sky, -phy, The Kulta Beats og Sanderfinger. Vi er spente på oppfølgeren fra det nesten hemmelige albumet A Beautiful Noise.

konsert: wenche sundt bendixvold

KLUBB månedens utenomhelg-anbefaling: Blitt for kul til å feste i helgene, eventuelt så tørst at helgen varer fra fredag til tirsdag? Da foreslår vi å starte med Mandagsgrillen-quizen 5. og 19. november – en musikkquiz av den litt vanskeligere sorten. Det vil si, garva rockere og musikkjournalister har holdt på med dette kanskje siden før du ble født. Om dette blir for hardt for deg, anbefaler vi allmennquizen på Fru Lundgreen 12. og 26. november – for den som har lest pensum og VG på videregående. Etter dette har du ett, kun ett alternativ om du skal på skikkelig fest; nemlig Blåmandag på Diskoteket. Ikke nok med at husfar sjøl Fella feirer hver dag resten av året fordi Martin Andresen gir seg i Vålerengen Idrettsforening, men her spiller også byens mest dedikerte djs innen soul, funk, hip-hop, disko og house-sjangeren. Vi nevner i fleng: Andrew Christoffer, Fella sjøl, Matt Huffley, Don Tomaso, Juri Gagarin og mange flere.

paris love storys topp 3 i novemberbaggen: Se og let fram disse låtene på soundcloud! Cashmere Cat «Kiss Kiss»

1 1

ting å merke seg!

Catch Up! Lørdag 10. november, Diskoteket Dupree og Brodda gir deg ro i sjelen uten at du trenger å sitte i ro for det.

Fellepus «Sommerscrewed»

Whose House??!! Fredag 23. november, BrukBar Du vet hva det går i: house i pene omgivelser med Juri Gagarin, Kopernik og Bra:Tvedt. Husk penger til t-shirt 150,- kroner. For mer info, les Natt&Dags studentguide!

Paris Love Story kan du se sammen med resten av gjengen i Raw Juice lørdag 10. november på BrukBar / SUPA.

2-Step Brothers Lørdag 24. november, SUPA Garage, 2-step og generelt det beste fra England mellom 1995 og 2015. Juri Gagarin og EmmTee.

Paris Love Story x Dehousy «Kiss Me»

2 1 3 1

Øyvind Morken Lørdag 17. november @ Diskoteket Oslos klubbfader, Luna Flicks-gründer og euroanerkjent diskodrops (les: Big in Berlin) Øyvind Morken tar med seg vinylen og mp3ene fra tigerstaden over til Trondheims diskolandskap nr 1, Diskoteket, midt i november. Blant sludd, sørpe, is og brukne lårhalser vil lyden av house av den chicagoianske sorten og disko av den diskre varianten smelte våre hjerter sammen, tørke opp sørpa og så videre.

Klubb Kannibal Fredag 9. november, BrukBar Geir Svensson fra electrobandet Casiokids spiller afrobeat, tropicalia og psykedelia oppe på BrukBar og du bestiller deg en Kyoto (Lenge før klokka 02, så klart). Det er lov å tenke nostalgisk tilbake på sommeren 2012 denne kvelden.

Sophie Lloyd (UK) 22. november, Diskoteket Siden undertegnede er en frøken, kan jeg ymte om at den kvinnelige DJ’en er sexy uten å bli beskyldt for noen form for sjåvinisme. Dette gjelder også for Sophie Lloyd som ikke bare nøyer seg med å være førstevalg når Ed Simons fra Chemical Brothers hyrer inn bursdags-DJ – hun blir omtalt som en av hans favorittplateryttere, mens dattera til Mick Jagger ymter frem at hun er den beste til å få publikum til å danse. Kjendisparty-dronning med andre ord – som kan mikse det beste av house og disko. Vi gleder oss! Til og med til å høre remiksen hennes av Lana Del Rey, he he.

Topp 14 (!) viktige låter om kapital. Noen hyller kapitalen – andre fordømmer den. Stevie V Dirty Cash (Money Talks) «Sell yourself for your own soul, for a nickel, not a bag of gold»

1 1

Wu-Tang Clan C.R.E.A.M. «But as the world turns I learned life is hell, living in the world no different from a cell»

2 1

NOVEMBER

2012

Aloe Blacc I Need A Dollar «Please mister boss man I need this job more than you know, but he gave me my last paycheck and he sent me on out the door»

3 1

Patti Smith Free Money «Every night before I rest my head, see those dollar bills go swirling ’round my bed»

4 1

ABBA Money Money Money «I work all night, I work all day, to pay the bills I have to pay, ain’t it sad, and still there never seems to be a single penny left for me, that’s too bad»

5 1

Dru Down Pimp Of The Year «Give it up give it up a give it to me, a big mack capalized double D, see»

6 1

Pink Floyd Money «Money, it’s a gas, grab that cash with both hands, and make a stash»

7 1

P. Diddy ft Notorious BIG Its All About The Benjamins «It’s all about the Benjamins, what? I get a fifty pound bag of ooh for the mutts, five carats on my hands wit the cuts»

8 1

Jay-Z Dead Presidents «Got the city drinkin’ Crystal raise up the fee, rappers going broke tryin’ to keep up wit me, my rise the riches surprise the bitches, think harder you know this nigga Jay-Z Shawn Carter»

9 1

Rick Ross Bag Of Money «That bitch bad, looking like a bag of money, I go and get it and I let her count it for me»

10 1

Jay-Z ft DMX Money, cash, hoes «While yall playa hate we in the upper millions»

11 1

Steely Dan Black Friday «When Black Friday comes, I’ll collect everything I’m owed»

12 1

Hall & Oats Rich Girl «You’re a rich girl, and you’ve gone too far, cause you know, it don’t matter anyway, you can rely, on the old man’s money»

13 1

Kanye West Gold Digger «Now I ain’t sayin’ she a gold digger, but she ain’t messin’ wit no broke ni**er»

14 1

Fredag 02.11 BROEN + SNØSKRED Lørdag 03.11 ACID MOTHERS TEMPLE (JPN)+ Support: FLASHBACK CARUSO Lørdag 03.11 KLUBB: STANDING ON THE VERGE OF GETTING IT IN feat. OPIOU Mandag 05.11 MANDAGSGRILLEN Musikkquiz Tirsdag 06.11 PØKK! - Volden/Nakamura + Akode Onsdag 7.11 OH NO! YOKO (CAN) Torsdag 08.11 TØNES Fredag 09.11 HIGHASAKITE Lørdag 10.11 SUSPERIA + ICX VORTEX Tirsdag 13.11 PØKK! Ekstrakonsert- Dans Les Ardes Torsdag 15.11 ZECHS MARQUISE (US) + Support Fredag 16.11 FRI RESONANS Lørdag 17.11 FRI RESONANS Lørdag 17.11 CLOUDBUSTING Mandag 19.11 THE MEMORIALS (US) Tirsdag 20.11 PØKK! - BAX + INE HOEM SOLO Fredag 23.11 SUNSWITCH - Release + DJ Pål Gaupseth Lørdag 24.11 MODERN LOVERS feat.ROMEO (THE MAGIC NUMBERS) + Support: OSK + THERESE AUNE Fredag 30.11 I LOVE WYNONA - Release

mer om konserter, DJs og quiz på blaest.no klubb: The kaci koolman 5

10/2012

n ovember

uteliv

dette er hett Folk med føttene godt plassert i musikk og kultur-tua sier hva de synes. Med fare for en god porsjonegenreklame, dette skal du sjekke ut i Trondheim i november.

Tina Kruse Jazzdame, Dokkhuset Ida Jenshus den 9. november på Dokkhuset bør alle få med seg. Dette er hele Norges førstedame, så hvis du ikke har fått opp øya ennå er det jaggu på tide. Sterk ung dame med sterke låter. Vi skal heller ikke glemme Silje Nergård 23. november, sjarmtroll uten like med popjazz på repertoaret. Dette er plateslippturnéen hennes, så det blir mange låter fra den nye skiva, selv om den ikke slippes før på våren en gang. Sniklytt der altså. Trondheim dokumentarfestival (også denne på Dokkhuset) mot slutten av måneden byr på filmvisninger og kulturelt påfyll, her blir det både bøker, film, radio og foto, altså noe for enhver. Motorpsycho + Ståle Storløkken 19. november på Olavshallen blir topp, og denne gangen har de med seg TrondheimSolistene, fiolinist Ola Kvernberg og Trondheim Jazzorkester, så her er det duket for en rocket jazzaften av de sjeldne. Og så gleder jeg meg til G.O.D.S 24. nov på Verkstedhallen.

Sjalg Hoel & Åsta Moa Kulturvitere, Blæst Altså, bare merk av datoen med en gang; Acid Mothers Temple fra Japan med påfølgende klubb-Dj Opiou fra Australia med konseptet «Standing on the verge of getting it on» kommer til å rocke sokkene av deg den 3. nov. Ellers så kommer vi heller ikke unna The Memorials med Thomas Pridgen, trommisen fra The Mars Volta den 19. nov. Staselig besøk i lille Trondheim det. Og hold øynene oppe for norske Tønes den 8. november, selv om han har gitt ut mange skiver gjennom flere år er det mye som antyder at nettopp denne skiva blir det store gjennombruddet. Alt dette foregår selvfølgelig på Blæst.

Olav Wiiburg Forståsegpåer, Brukbar Hold øynene åpne for Klubben på Samfundet faktisk. De har trona fram som de beste bookerne i Trondheim den siste tida. Konseptet på Cafe Løkka «På en torsdag» er også ypperlig for gode konserter med både up-and-coming lokale musikere og mer etablerte. Engasjert gjeng der nede. Jeg veit at Ósk skal spille der 1. november, men de kommer og spiller enda en konsert på Blæst den 24. november, så sjekk det ut. Ellers er Supasessions nede på Supa, på det sinnsyke musikkanlegget der nede, noe som må oppleves. Blood Command, The Hex og Die A Legend spiller split samme kvelden 8. november. Kommer til å bli en opplevelse.

uteliv: torstein høe

10/2012

BØRGE (27) Lagersjef, Lille London – TVn til 23.000.

ERIK (27) Lærer, Lille London – Ringen til eksen.

JENS (23) Sjef, Bar Moskus – Kjøpte et modellfly som jeg krasjet etter 20 minutter.

MORTEN (23) Musiker, Bar Moskus – Regulering.

hva er det dyreste du har kjøpt av minst betydning?

AV: ole ekker

Kari (30) Frisør/daglig leder, BAr Moskus – Betaler fortsatt ned gjeldemn på en hund til 10.000....

ELIN (31) Driftsleder på Godt Brød, bar Moskus – En bil jeg ikke engang har lappen til.

astrid (28) Interiørarkitekt, Bar Moskus – EN D&G-klokke jeg har brukt èn gang.

julie (27) Selvstendig næringsdrivende, Bar Moskus – Et par sko til to tusen jeg har brukt to ganger.

mari (29) Barnevernspedagog, Bar Moskus – En fortuneteller.

Anders (22) Trommeslager, Bar Moskus – Gitar til 12.000.

eivind (21) Fotograf, Ila Brannstasjon – Èn øl på Egon til 90 norske.

signe (22) Billedkunstner, Ila Brannstasjon – Rødt telefonrør til iPhone.

10/2012

kunst ELMGREEN OG DRAGSET: HARVEST Victoria Miro Gallery, London 21.09 - 10.11 Trønderen Ingar Dragset er halvparten av den internasjonalt anerkjente og svært suksessfulle kunstnerduoen Elmgreen og Dragset. I sommer var vi heldig nok til å få oppleve et foredrag med Dragset på KiT. En jordnær og interessant kunstner med utrolig sterkt arbeid, som er en prominent aktør på kunstscenen. Duoen har for tiden utsmykning på Londons Fourth Plinth i Trafalgar Square, og har fått fenomenal kritikk for sin bronsestatue av en gutt på gyngehest. I tillegg har de nå en soloutstilling på Victoria Miro Gallery, som virkelig leverer. Utstillingen går under tittelen Harvest og foregår på to plan i galleriet. I første etasje møtes vi av en hyggelig britisk gentleman som åpner døra for oss og ønsker oss velkommen. Etter å ha hentet presseskrivet, blir vi møtt av en spenstig skulptur «Donation Box» 2006. Det er ikke uvanlig å finne vitriner som oppfordrer publikum til å donere penger til drift og vedlikehold ved større galleri,

men man oppdager raskt at den velkjente formen faktisk er en skulptur som inneholder blant annet Converse-sko, noen mynter og annet rusk. Dette fungerer som en indikasjon på noe av tematikken i Harvest. Inne i det første rommet finner vi serien «The Named Series», som består av hvite lerreter med undertitler som «Solomon R. Guggenheim Museum, New York» og «Serpentine Gallery, London». Kunstnerne har ansatt profesjonelle konservatorer til å fjerne maling fra veggen hos ulike kunstinstitusjoner. Det retter søkelyset på, og fungerer nesten som en hyllest til arbeidet som foregår i bakgrunnen i store galleri, som ofte blir glemt. Arbeidet refererer til minimalismen, og med Robert Ryman i minne tolkes det som en kommentar til det konvensjonelle white cube-formatet i mange morderne galleri. Den hvite bakgrunnsmalingen omdannes til noe betydningsfullt og tildeles en ny verdi. På vei opp trappa til andre etasje legger man merke til en svak fjøslukt, som subtilt omstiller publikum fra de hvite, minimale veggene i første etasje,

til et helt gulv fullstendig dekket av høy. Publikum må tråkke på og igjennom strået/høyet for å oppleve de skulpturelle objektene som er plassert rundt i rommet. Det hele er godt kuratert, og de formelle kvalitetene til arbeidene fungerer godt i relasjon til interiøret på Victoria Miro Gallery. Byggets tykke takbjelker og murstein komplimenterer installasjonen, og bidrar til den rustikke atmosfæren. I store bokstaver, som igjen refererer bjelker, står det tydelig KUNST, en spøk rettet mot de som til stadig nekter å anerkjenne samtidskunsten. Ved første blikk kan det være vrient å se konteksten mellom de to etasjene, men Elmgreen og Dragset har en indre logikk som speiles i utstillingen. Kunstnerne fremhever forskjellige kulturdefinisjoner og utforsker personlig og felles identitet. Den hyggelige britiske gentlemannen åpner døra for oss på vei ut, og vi forlater stedet med sterke inntrykk. I tillegg til Elmgreen og Dragsets lekenhet, tydelig kynisme og bruk av satire, har utstillingen en tyngde, som manifesterer seg i bakhodet og utvikler seg lenge etter man har forlatt lokalet.

HAZEL HANNAH BARSTOW: GROWTESQUE 07.12 - 09.12 // Åpning 7. desember kl. 19.00 Galleri 50m2, Rosenborg gt. 22 // Lørdag-søndag: kl.10-16 Hazel Hannah Barstow arbeider med multimedia-installasjoner bygd opp av «ready mades» og materialer fra byggebransjen. Installasjonene ledsages av audiovisuelle uttrykk som lys og lyd. Hun iscenesetter situasjoner med banale materialer som et virkemiddel for å forsterke og sette spørsmålstegn ved eksistensielle problemstillinger. Hun søker et tynt skille mellom humor og mørke, mellom skjønnhet og absurditet. Det grotesque eller grotto fra latinsk, har gjennomgått flere betydninger gjennom tidene. Termen har fått vise sitt forvrengte ansikt i både litteratur og kunst. Professoren Remi Astruc identifiserte nylig grotesque som en fundamental eksistensiell opplevelse. – Med utstillingen Growtesque har jeg arbeidet med metamorfosen av banale og kommersielle produkter, forteller Hazel Hannah Barstow. – Jeg ønsker å vekke en barnlig skrekk og fryd ved å vri og vende på tingene vi omringes av til daglig. I tillegg får vi oppleve live opptreden av Kristine Marie Aasvang aka The Secret Sound på vernissagen. www.hazelbarstow.co.uk // www.50m2.no // soundcloud.com/the-secret-sound

THEO ÅGREN OG BJØRN HEGARDT: BLACK HOLE 09.10 - 25.10 Åpning 9. november kl. 18.00 RAKE visningsrom, Elgeseter gt. 28 Torsdag-fredag: kl. 15-18 Lørdag-søndag: kl. 13-17 Kunstnerne Theo Ågren og Bjørn Hegardt har samarbeidet siden 1998, begge med utdanning fra KiT. De undersøker forskjellige rom, en optisk og innholdsmessig forskyvning av konstruerte interiører, med en effekt som ofte blir en konstruert illusjon, et frossent øyeblikk. Tematisk jobber de rundt fenomen som er på grensen mellom vitenskap og mytologi; mikser populærvitenskap, fakta og fiksjon. Utstillingen BLACK HOLE tar utgangspunkt i fenomenet «sorte hull», regioner i verdensrommet hvor ingenting kan slippe unna, selv ikke lys. Kunstnerne skal gjenskape dette mystiske fenomenet i form av en illusjon, hvor et helt interiør tilsynelatende trekkes inn mot et svart hull. Black Hole kommenterer problemstillinger rundt gentrifiseringsprosesser i Trondheim, og de radikale forandringer som oppstår som resultat av rask vekst og oppgraderinger. – Prosjektet skal ledsages av et plakat/publikasjon som omhandler fenomenet med bilder og tekst, og setter dette i kontekst med Trondheim og Elgestergate fra både en astronomisk vinkel og fra et byutviklingsperspektiv, sier Marit Roland ved Rake Visningsrom.

kunst: elinor ingemann

10/2012

søk no:

www.haku.No

scenekunst Det nærmer seg vinter og det har begynt å roe seg på scenekunstfronten etter en travel høst med blant annet Avant Gardens Bastard-festival for internasjonal scenekunst og flere store premierer på Trøndelag Teater. Hva passer vel da bedre enn en oppsummering av de mer eller mindre faste ukentlige og månedlige tilbudene Trondheim har å by på? Om det er estetiske nytelser du er ute etter, om du vil se noe som får deg til å tenke, eller om du bare vil øve lattermusklene, så kan du gå inn i mørketiden i visshet om at det finnes et tilbud der ute som passer for deg. Som om ikke det var nok så slenger vi på en topp tre av forestillinger i november i tillegg. Vi skjemmer deg vekk, rett og slett.

SVANESJØEN 2. desember, Olavshallen St. Petersburg State Ballet kommer innom Olavshallen som del av en pågående verdensturné. Kompaniet er dedikert til å bevare den tradisjonelle, klassiske russiske ballett-stilen, så her får vi Svanesjøen slik den skal være. Husk, du har ikke sett Svanesjøen bare fordi du har sett Black Swan – den hadde ikke engang Tsjaikovskijs komposisjoner, som jo alene er verdt billetten.

OPERA & BALLETT 10. og 25. november, Trondheim Kino Visste du at du hver måned kan gå på Nova kino og se live-overføringer i HD fra The Metropolitan Opera i New York og Bolsjoj-teateret i Moskva? OK, det er ikke helt det samme som å faktisk være der, men skal du være feinschmecker på det så er kanskje opera og ballett egentlig ikke noe for deg. Den 10. november kan du oppleve operaen The Tempest av Thomas Adès, den 25. november er det balletten Faraos datter med musikk av Cesare Pugni som står for tur.

STAND UP TRONDHEIM 8., 21. og 22. november på hhv. Olavs Pub, Cafe 3B og Ila Brainnstasjon Stand Up Trondheim arrangerer jevnlig stand up-kvelder på Olavs Pub, Cafe 3B og Ila Brainnstasjon. Undertegnede har aldri vært på noen av dem og kan dermed ikke si med sikkerhet hvordan det er. Du kan gå og finne ut av det selv, det er tross alt gratis. Send oss en mail om det var morsomt eller ikke, så kan vi trykke den i senere scenekunstguider. Neida. Joda.

2. SHIP O’HOI! 3. – 24. november, Trøndelag Teater Ship O’Hoi! – En sjøreise fra Odalen til Angola er et nytt teaterstykke fra Pia Maria Roll. Sammen med Marius Kolbenstvedt høstet hun i 2010 mange lovord for forestillingen Over Evne III, blant annet for å ha bidratt med sårt tiltrengt samfunnsengasjement og politisk ladet teater. Som tittelen antyder, tar Ship O’Hoi! oss med på en sjøreise med supertankeren MT Neptun i oljebransjens ærend, ned den engelske kanal, Middelhavet, Suezkanalen og rundt Kapp det Gode Håp til Angola.

SYMPOSIUM 24. november, Teaterhuset Avant Garden Teaterhuset Avant Gardens månedlige kveld for ny scenekunst under utvikling er i gang igjen. Før sommeren ble det avholdt første tirsdag i hver måned, men dette er ikke lenger tilfellet. Symposium-ansvarlig Azra Halilovic kan fortelle at høstens program ikke er helt spikret ennå, men i november kan vi se fram til en lesning av en ny tekst fra Edy Poppy med arbeidstittelen Container. Container vil være Poppys første helaftens teaterstykke og utvikles med støtte fra Dramatikkens hus. Edy Poppy har gjennom utgivelsene Anatomi.Monotoni fra 2005 og fjorårets novellesamling Sammen.Brudd etablert seg som en meget lovende ung stemme. På Symposium får vi et unikt innblikk i utviklingen av et spennende stykke ny, norsk scenekunst, med muligheter for dialog og tilbakemelding.

SUPERTORSDAG 8., 15., 22. og 29. november, Antikvariatet Hver torsdag er det duket for improvisasjons-teater på Antikvariatet. Stemningen er herlig uhøytidelig så det gjør ingenting om det av og til blir litt kleint – det e arti læll. Supertorsdag består av improgruppene Stian&Eva, Improschmimpro og Improoperatørene på roterende torsdager. Den 22. november er det Stian&Eva som står for underholdningen – de tok nylig sølv i NM i teatersport. Vi sier det bare, men det er absolutt ikke for å antyde at man kan la være med Improschmimpro eller Improoperatørene. Det ville vi aldri sagt. Uh-uh, nei. Ikke oss. Få med deg en venn og ta turen – å sitte og kommentere underveis er halve moroa.

ANNE-KAT. HÆRLAND: JAKTEN PÅ ÆRLIGHETEN 14., 16. og 17. november, Olavshallen Anne Kat Hærland trenger vel strengt tatt ingen introduksjon. Med mindre du har bodd under en stein de siste ti åra har du antageligvis fått med deg hva hun står for. Forvent store doser spydig satire, med mange referanser til Bjørn Eidsvåg. Eheh.

1 48

10/2012

scenekunst: trond gausdal

TEGNESERIE Honey, they call me the Chairman. And I’ma sustain them motions ’til the booty run out! – Johan Galtung

Prison Pit

TEKST Aksel Kielland Forrige måned skrev jeg om hvordan høsten er sesongen da de amerikanske forlagene slipper sine viktigste nye utgivelser, men irriterende nok greide jeg å overse en hel haug av dem. Dermed utgår den lenge planlagte spalten om japanske matlagingstegneserier til fordel for nok en oppramsing av nye engelskspråklige tegneserieutgivelser du burde skaffe deg. De to mest åpenbare er Charles Burns’ The Hive og fjerde volum av Johnny Ryans Prison Pit. The Hive fortsetter der hvor X’ed Out slapp for to år siden; historien begynte som en surrealistisk amerikansk versjon av Tintin, og utviklet seg så gradvis til en nattlig safari i det magiske landet hvor psykedelia, body horror og amerikansk b-filmestetikk møtes.

Det er alltid gøy å lese Burns, og som vanlig er den eneste innvendingene av betydning at det er for få sider og for lang tid til neste utgivelse. Prison Pit er også mer av det samme, hvilket i dette tilfellet betyr grov, forstyrrende og tidvis spektakulær vold utført av og mot vår helt Cannibal Fuckface. Prison Pit er voldstegneserier av mest banale sort, og i møte med fjerde bok i serien er det vanskelig å si hva som gjør denne endeløse, groteske slåssingen så stas å lese. Men stas er det, og det på en måte actionscenene i amerikanske superheltserier aldri er i nærheten av. Andre utgivelser det er verdt å merke seg er Fantagraphics’ samling av Gary Panters Dal Tokyo, hvis estetikk har mye til felles med Prison Pit, samtidig som den gjennomsyres av den mystiske og vanskelig definerbare kvali-

teten som er så særegen for Panter. Særegen er også belgiske Brecht Evens’ The Making Of. Evens’ The Wrong Place er en av de flotteste malte tegneseriene undertegnede noensinne har sett, og The Making Of er nok en akvarellmalerteknisk maktdemonstrasjon. Det er vel strengt tatt grenser for hvor mange NATT&DAG-lesere som har et forhold til Preacher-tegner Steve Dillons yngre bror Glyn. Men hans nye bok The Nao of Brown blir av mange kritikere regnet som årets store overraskelse – tegneserieavdelingen er relativt enig. Ellers er den amerikanske valgkampen en god anledning til å gjenoppdage Steven Weissmans Barack Hussein Obama, som nylig kom ut som fysisk bok takket være Fantagraphics, som også kan by på Noah van Scivers Lincoln-biografi The Hypo. Og apropos tegneserier fra virkeligheten, begynner det allerede å bli et par måneder siden Joe Sacco utkom med sin nye bok Journalism, som består av en rekke kortere arbeider som alle tar utgangspunkt i aktuelle konfliktsituasjoner. Saccos Footnotes in Gaza er ikke bare en av 00-tallets suverent beste tegneserier, den går også utenpå det meste som er skrevet av krigsjournalistikk i det nye århundret. Journalism er verken like monumental eller formmessig kompleks som Footnotes, men også den er et fascinerende og virtuos demonstrasjon av tegneseriejournalistikkens muligheter. Journalistikk – i ordets bredeste forstand – er også en dekkende beskrivelse av hva vi finner i femte volum av Lars Fiske og Steffen Kvernelands Kanon. Femte bok i serien er løsere i formen enn de foregående utgivelsene – Chris Ware dukker opp og der finnes onani – og selv om Fiske denne gangen er representert ved ymse småarbeider, holder Kverneland

fortsatt fokus på Munch. Herrenes gonzotilnærming til kunsthistorien er nybrottsarbeid på flere måter enn jeg i øyeblikket er i stand til å telle, og det bør etterhvert være legitimt å kalle enhver norsk kulturpolitiker som ikke gjør sitt ypperste for å kaste sekssifrede arbeidsstipender etter opphavsmennene for Jason Aaron og R. M. Guéras Scalped utkom for noen måneder tilbake med sitt sekstiende og siste nummer. Scalped har de siste fem årene ikke bare vært den beste krimserien som har vært utgitt på det amerikanske markedet, den har også vært Vertigos klart beste månedshefte. Mange husker sikkert Vertigos glansdager på 90-tallet, da man hver måned kunne kjøpe nye nummer av Preacher, Sandman, The Invisibles, Sandman Mystery Theatre og Shade, The Changing Man. Siden rotet forlaget seg bort i en skog av mer eller mindre inspirerte forsøk på å gjenskape suksessformlene til Neil Gaiman, men selv denne epoken fremstår som glansdager i forhold til de siste årenes traurighet. I dag er det den platte, banale Midtøsten-analogien Fables som er teltstangen som holder Vertigo oppe, mens de nye ideene innen samlebåndsproduserte amerikanske tegneserier har funnet seg et nytt hjem hos Image Comics. For tiden utgir Image blant annet Brubaker & Phillips’ Fatale, Grant Morrisons Happy!, Brandon Grahams etterlengtede Multiple Warheads, samt The Walking Dead og det som det siste året har vært den beste tegneserien på det amerikanske mainstreammarkedet: Prophet. Scalpeds avsluttende kapittel kan sees som siste kapittel i epoken da Vertigologoen på noen som helst måte var et tegn på kvalitet. En æra er over, og alle angstbiterske norske tegneserielesere der ute må se å oppdatere referanserammene sine.

På plakaten på teatret

Teaterkortet gir deg billige teaterbilletter Rabatt på billetter til åtte forestillinger Studentpris: kr. 300,-

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Kjøpes i vår billettluke

10/2012

LITTERATUR

Bare ukedager er en kioskroman om det brutale men nødvendige sammenstøtet mellom Carrie Bradshaws polerte kjærlighetsliv og virkelighetens knusende realisme. TEKST Inger Lise Hammerstrøm FOTO Christian Belgaux Våken spurte du og jeg sa ja, vil du komme hit, hopper i en taxi, sa du og jeg lå og venta med klump i magen og rent undertøy. – Fra «Bare ukedager», Cecilie Aurstad. Cecilie Aurstad (25) så for seg turer i parken med kaffe latte, og fikk nudler i pappbeger fra Deli før hun betalte taxi hjem. Etter avbrutte studier i sammenlignende politikk, tre år ved tekstforfatterstudiet på Westerdals, og en master i kjærlighetssorg, hadde hun et bokmanus om de næringstappende søndagsforholdene som opptok det meste av studietiden. Flamme forlag kicka på manuset og står herved til ansvar for sin første kioskroman. «Bare Ukedager» byr på en usensurert fortelling om en jente og en bad ass som kun var ute etter et søndagsforhold. Det lukter chick-lit. Hvorfor ønsket du å skrive en sjangerroman? – Mye av handlingen foregår i kiosk-køer natt til søndag, derav en artig dobbelhet å kalle det en kioskroman. Men jeg vil egentlig ikke si at det chick-lit i tradisjonell forstand. At nettopp to menn i 30-40-åra falt for manuset, taler i mot at det bare er en bok

for damer. Jeg tror neppe de har lest så mye chick-lit eller har en drøm om gjøre Flamme forlag til landets ledende chick lit-forlag. Nils-Øivind (Hågensen, jou. anm.) og Bendik (Wold, jou. anm.) falt nok for tonen i språket, at tekstene var morsomme og triste på en gang, og den usensurerte tilnærmingen til temaet. De synes det var kult, selv om de først ikke visste helt hva det var for noe. Det er heller ikke bare en bok om kjærlighet. Det handler om å være ung i Oslo i 2012, og om å finne sin plass. Persongalleriet består hovedsakelig av et du og et jeg, der jeget stadig er styrt av denne du. Hvem er han? – En blanding av mange, men hovedsakelig en veldig fin fyr som ikke var veldig forelska i meg, in the end. Jeg brukte mye tid på å være ulykkelig forelska i begynnelsen av 20-åra. Man tror liksom det å bli forelska er lett og fint og bare fyrverkeri, men så sitter du plutselig fast i et uforutsigbart søndagsforhold og har det mest dritt. Historiene i Bare ukedager kokte ned til forholdet mellom et du og et jeg. Og Jeg-et er egentlig deg? Var det følelser du følte deg alene om før du skrev romanen? – Mange venninner hadde også forhold

Mange venninner hadde også forhold som hovedsakelig utspant seg fredag-søndag. 50

10/2012

som hovedsakelig utspant seg fredag-søndag. «It’s complicated» ble normalen. Når forelskelsen ikke blir gjengjeldt blir det fort altoppslukende og plutselig er alt som betyr noe at noen liker deg tilbake. Jeg skriver i stor grad basert på meg selv. Alle som leser boka skjønner det, så det er liten vits å benekte det. Jeg har levd i en sfære der jeg bare har trodd at det har vært en utveksling mellom meg og Nils-Øivind. Han sa på et tidspunkt, disse to her er jo gærne, før han senere lurte på i hvor stor grad det var selvopplevd. Det gikk veldig sent opp for meg at noen andre enn han og meg skulle lese det. Skrev nummeret ditt på en lapp og festa den bak senga, sletta det på mobilen før jeg skulle ut. «Du» driver deg tidvis til vanvidd. På et tidspunkt stikker du ut for å kjøpe hasj på Eventyrbrua, hvor du beskriver frykten for å bli voldtatt av den mørkhuda dealeren. Er det noe du tror alle jenter går rundt og føler på, at mørke menn er lik voldtekt? – Nei, det tror jeg ikke, i hvert fall gjør ikke jeg det, men hvis du blir med en fremmed mann, uansett hudfarge, inn i en bakgård og opp i leiligheten hans klokka 04.30 for å kjøpe hasj, er det mulig tanken streifer deg. Det kan jo være greit å styre unna akkurat den situasjonen, selv om de fleste som selger hasj sikker er topp fyrer. Det vet jeg veldig lite om. Ofte er jeg sikker på at jeg kommer til å miste deg, at du får hjernesvulst eller noe sånt,

og jeg må se deg bli sykere og sykere, jeg tenker det så ofte at jeg har begynt å tro på det, sier jeg det høyt tror du sikkert jeg er syk. «Jeg» møter en bra fyr til slutt? – Ja, men det er ikke bare fryd og gammen det heller. Da opplever hun jo hvordan kjærlighet virkelig er, og der er ukedagene fylt med trivialiteter som at kylling og grønnsaker ikke skal skjæres på samme fjøl. Hva synes du om chick lit-kometen «Fifthy Shades of Grey»? – Jeg har motvillig pløyd meg nesten gjennom den. Det er noe av det jævligste jeg har lest. Mulig den funker bedre på engelsk, men på norsk var den ikke veldig sexy. Hovedpersonen er irriterende, språket er irriterende, og sex-skildringene er i hvert fall irriterende. Jeg skjønner ikke fascinasjonen for den slave/ hersker-greia. Du liker det soft altså. I tillegg til å skrive utleverende om kjærlighetslivet ditt de siste fem årene, skriver du til daglig for Elle. Du har åpenbart en større innsikt i hva kvinner liker å lese? – Generelt tror jeg kvinner og menn i stor grad liker de samme bøkene, hva som skal til for at en bok appellerer har ikke så mye med kjønn å gjøre. Jeg har skrevet om å være forelska, det blir fort oppfattet som en «jentebok» fordi jeg er jente, men kjærlighetssorg og forelskelse er jo universelle følelser. Bare fordi man skriver om følelser og de nære ting og er jente, blir det kvinnelitteratur. Ingen kaller Min kamp en «mannebok» eller lager saker på Knaus og mannelitteratur. Hva vil gutter ha da? – I hvert fall ikke en jente som ligger hjemme og venter på dem i rent undertøy. «Bare ukedager» er ute på Flamme forlag. www.flammeforlag.no

Apple, the Apple logo and iPhone are trademarks of Apple Inc., registered in the U.S. and other countries. App Store is a service mark of Apple Inc.

God nyhet: Nå kan du enkelt si hvor mye storesøster skylder deg.

Dårlig nyhet: Nå kan du enkelt få beskjed om hvor mye du skylder lillesøster.

Med Venneregnskap er det enkelt å holde oversikten over hvem du skylder penger, og hvem som skylder deg penger. Venneregnskap er en del av vår mobilbank. Mobilbank laster du gratis ned i App Store, Google Play eller Windows Marketplace. Søk etter «mobilbank» eller «SpareBank 1». Les mer på smn.no.

Bank. Forsikring. Og din frihet.

MUSIKK

Anmeldelser

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Bechs musikk har en ekstremt imøtekommende, ærlig og ydmyk klangbunn ... ANMELDELSE

Den deler en del trekk med å spise sopp eller syre, men til forskjell så er rusen mye kortere og levner deg uten særlige bivirkninger. ANMELDELSE

Hun beviser at det bor mer i henne enn å tolke fordums slagere.

Anmeldelse

SKIVER BOBBY V Dusk Till Dawn (E1 MUSIC)

Anonym utgivelse med fin soverom-appeal. I likhet med mange sangere, har Bobby V (tidligere Boby Valentino) blitt mindre populær siden han debuterte med sitt første soloalbum. Siden den tid (2005), har salgstallene sunket for hvert album, men til 32-åringens forsvar kan man ikke si det samme om kvaliteten på musikken han gir ut. Atlanta-veteranen, som faktisk har gitt ut musikk siden 1996, da han sammen med gruppa Mista fikk en stor hit med klassikeren «Blackberry Molasses», har ganske konsekvent sluppet fine låter gjennom hele karrieren, men i likhet med mange R&B-artister også slitt når det kommer til å følge opp med gjennomførte album. Med tanke på Bobbys ikke altfor store stjernestatus i 2012, er Dusk Till Dawn en plate som nok ikke kommer til å få altfor stor oppmerksomhet eller høye salgstall, men som fortsetter i samme fine spor som den overraskende bra mixtapen/EP-en V Day fra tidligere i år. Bobby V sitt sterkeste kort, ved siden meloditeft og fin-fin stemme, er evnen til å gi lytterne konsekvent R&B der mange av hans kolleger ofte blir fristet til å skli over i et mer pop-orientert landskap. Dette resulterer på sin side selvfølgelig også i den nevnte mangelen på oppmerksomhet fra massene, men gjør at han i alle fall burde være verdt å få med seg for alle fans av genuin R&B-musikk. Dusk Till Dawn holder et rolig tempo gjennom alle sine tolv spor, og har litt overraskende med seg mye rap-features (Lil Wayne, Red Cafe, Gucci Mane, Cassidy), til

BAT FOR LASHES The Haunted Man (EMI)

I skyggen av en forgjenger? Helt siden Natasha Kahn lurte med seg lysskye Scott Walker på låten «The Big Sleep«, har jeg alltid ansett Bat For Lashes for å være totusentallets reinkarnasjon av hans tidlige utgivelser (les: ikke The Drift). Den swooshy, nesten hviskende stemmeprakten levert med andakt over de tidvis grandiose arrangementene ligger tett opp mot Walker, men tenkt i ny digital forpakning. På The Haunted Man har Kahn kastet indianerfjærene og samtidig beveget seg litt bort fra de veldig mystiske overtonene som omga Two Suns, men uten å miste de mørke aspektene som gjør musikken så forførende som den er. Platen åpner med «Lilies», hvor Kahns hjerteskjærende, jamrende stemme får stå alene nesten blottet for instrumenter, før den kulminerer i hennes rop: «Thank God I’m alive!». The Haunted Man er med andre ord ingen

happy-go-lucky-piknik i parken, tematisk kanskje best eksemplifisert på «Laura» hvor Khan over minimale arrangementer forteller en tragisk historie om Laura som virkelig har tråkket i livets salat. Og det er ikke alle ballader forunt å ta innersvingen på hele følelsesregisteret når de er så nedstrippet for annet enn stemmepatos. At Bat For Lashes får kastet Kate Bush-referansene etter seg er ikke vanskelig å forstå, men Kahn har mer å fare med enn bare å stå i skyggen av en forgjenger. Når det er sagt, er det allikevel noen momenter ved dette albumet som ikke stryker meg medhårs. Albumet flater seg litt ut på slutten med «A Wall» og den litt anstrengte «Rest Your Head». Dessuten er det litt uvisst hvilken funksjon de rare Disneyaktige robotstemme-samplene i midten av «Marilyn» skal ha. Et morsomt grep som kanskje hadde fungert på alle andre plater enn den som åpner med at artisten er glad hun fremdeles er i live. Karima Furuseth

Foto: Francisco Munoz

En Kafka på is takk UNGDOMSKULEN Secrecy (YAP RECORDS)

«Det er blitt registrert at noen utenlandske nettsteder omtaler trioens musikk som progpunk, et begrep satt sammen av to motsetninger (…) Om betegnelsen er helt korrekt skal vi ikke spekulere på her, men at Ungdomskulens musikk er både motsetningsfylt og eklektisk kan det være lov å hevde.» Egentlig kunne man bare fortsatt å sakse og lime fra presseskrivet til Ungdomskulen. Akkurat som bandet framstår det i en befriende individuell tone. Fra første kutt er det temperamentsfylt, pulserende og så medrivende at du knapt rekker å registrere hva du blir utsatt for. «Askefast» er en intrikat, men munter låt som får deg til å lure på om det er husbandet til skolen for samtidsdans du hører eller et hipt ungdomsband med vesten for sine føtter. Alt ved Ungdomskulen er forvirrende, og det er en fryd å låne bort ørene

sine til et band som utfordrer dine musikalske preferanser. Med tanke på sjangerpåvirkning innehar Ungdomskulen et unikt sound som hverken tillater å plassere bandet i bås eller trekke inn aktuelle referanser. Dét er deprimerende nok ganske unikt her til lands. Alt fra de catchy refrengene i harmoni med smart-ass arrangementene til låttitlene «Askefast» og «Facemask» og «Kafka on Ice» er gjennomført originalt. Og kanskje er det nettopp hva det handler om, å våge seg på hittil uprøvde kombinasjoner. Basert på utforskertrang vel og merke, ikke med hensikt å skille seg ut. Ungdomskulen representerer et finstemt maskineri av et eliteteam. Deres sensitive tentakler tøtsjer innom alt fra prog til punk, pop og samtidsmusikk i ordets vide forstand. Her snakker vi barn av multimediagenerasjonen, som etterlater seg et ekko av tv-spill, touchmetoden og Teletubbies. Likevel framstår uttrykket sobert og konsekvent nok til at Secrecy burde vinne både kultstatus og bronsestatue. Go, Ungdomskulen! Inger Lise Hammerstrøm

10/2012

MUSIKK

DU FÅR ikke

LYD FET der de selger

tross for at albumet åpenbart er laget for et litt eldre publikum. Andre gjester er Future og K. Michelle, sistnevnte hjelper til på en av skivas diggeste spor, «Put It In» (jeg regner med at den tittelen kan tolkens bokstavelig talt), som i likhet med det meste annet her er laget for soverommet. Andre personlige favoritter

er «Role Play», «Nothing On You» og «Ooh (She Got Me Like», men til tross for alle superlativene jeg har klart å lire av meg, mangler Dusk Till Dawn en viss stand out-faktor, og kunne tatt seg noen runder til med en executive produsent for å strammes opp litt her og der. Mathias Rødahl

BRANDY Two Eleven

er direkte dårlig. Nå skal det likevel sies at skiva er en smule ujevn, noe man allerede kunne ane etter prosjektets første to singler; det dansegulvfriende Chris Brown-samarbeidet «Put It Down» og «Wildest Dreams», som faller i de respektive kategoriene «njææææ» og «Brandy der vi liker å ha henne» (interessant nok, er førstnevnte hennes mest suksessfulle singel de seneste ti årene. Mye takket vært Brown kanskje?). Skal vi likevel være ærlige her, har Brandy strengt tatt alltid sluppet sprikende album, selv om mange regner både Afrodisiac og Full Moon som moderne klassikere. Personlig kjøpte jeg min første Brandy-skive tilbake i 1998 (Never Say Never), og har vært et stort fan siden, men vil faktisk si at Human fra 2008 er min største favoritt, til tross for skivas noe undervurderte status.

KJØLESKAP

Kos deg med musikk og film når du har lyst – uten å forstyrre omgivelsene. Et par gode hodetelefoner gir lydopplevelser av høy klasse, og hos Hi-Fi Klubben finner du et stort utvalg av kvalitetsprodukter. Ørepropper, trådløse, lettvektermodeller eller eksklusive entusiastvarianter for feinschmeckeren: du finner dem alle hos oss.

NYHET

(RCA/Sony Music)

DEN ULTIMATE IPODHODETELEFONEN FANNY WANG HODETELEFON

2000 DJ gir iPoden din lyd og design som bare må oppleves. Den innebygde forsterkeren på 5 watt sørger for ekstra ren og dynamisk lyd, og du kan booste bassen med hele 6dB om du ønsker det. Sammenleggbart design, fås i flere frekke farger. 2000 DJ

1 798,-/STK

R&B-mesterinnen som ikke klarer å lage et skikkelig mesterverk. 33 år gamle Brandy Norwood er en type artist folk elsker så mye, og har et såpass sterkt forhold til, at man virkelig, virkelig, virkelig har store forventninger foran hvert (sjeldne) albumslipp. Man vil så gjerne at det skal være like bra som hennes tidligere utgivelser. Du vet, de der du fortsatt hører en låt fra, og automatisk blir tatt tilbake til gammel kjærleik, sorg og hva det nå enn måtte være. Jeg vet at Two Eleven på den måten har vært en aldri så lite skuffelse for mange, og personlig har jeg forsøkt å finne ut hvorfor, siden Brandys første utgivelse på fire år på langt nær

Og for de som ønsket en ny Afrodisiac/Full Moon, var nettopp Human også en indikasjon på hva vi kunne forvente oss fra Two Eleven fire år senere, da den definitivt viste oss en roligere, mer moden R&B enn hennes tidligere utgivelser. Nå prøver Brandy å gi klubbfolket et par bidrag også denne gangen med «Let Me Go» og nevnte «Put It Down», men ender istedet opp med å ødelegge rytmen i albumet. Da fungerer den dansbare og Chris Brown-skrevne «Slower» på sin side mye bedre ved siden av de resterende låtene på den ellers ganske ballade-drevne skiva, hvor Brandy virkelig får vist fram hvorfor hun regnes som en av R&B’ens aller største stemmer. «No Such Thing As Too Late» er en vakker låt om å vente med sex i et nytt forhold («Cause I ain’t into laying with just anybody/ Baby I ain’t trying to kill my body so soon»), og er rent tekstmessig et deilig avbrekk i en ellers sexopphengt musikkbransje. Det må likevel sies at låta er veldig lik «I Miss You», som Frank Ocean skrev for Beyonce, og da spesielt Hammond-versjonen mange av dere har sett ham selv framføre live via YouTube. Ikke at DET nødvendigvis er kjipt, da denne Ocean-versjonen er en av de fineste låtene jeg noensinne har hørt. Andre høydepunkter er «Hardly Breathing» (som virkelig tar meg tilbake til Human), sexy «Do You Know What you Have» (produsert av Mike WiLL Made, mannen bak Jeremihs fantastiske »773 Love»), «Wish Your Love Away» og selvfølgelig gåsehudfremkallende «Scared of Beautiful», som enkelte sikkert kjenner igjen fra 2011-samlingen til en viss Lonny Breaux – nå mer kjent som den allerede nevnte Frank Ocean. Brandy og produsent Warryn Campbell har roet ned Oceans litt mer radiovennlige originalversjon, og skapt en av årets vakreste ballader, en bragd jeg ikke tror noen andre enn nettopp hun kunne sluppet unna med. Men til tross for flere store musikalske øyeblikk, blir Two Eleven altså ikke en så gjennomført opplevelse som man hadde ønsket, og vipper dermed ned på en sterk firer på terningen. Misforstå likevel ikke, Brandy er fortsatt #1! Mathias Rødahl

NYHET HI-FI KLUBBENS 2013-KATALOG ER KOMMET Hent katalogen i nærmeste butikk og gled deg til 164 sider med hele vårt fantastiske utvalg og massevis av tips og inspirasjon til bedre lyd og bilde – skrevet av folk som virkelig kan.

FINN VÅRE 23 BUTIKKER PÅ HIFIKLUBBEN.NO – TLF. 815 000 90 Foto: Benjamin A. Huseby

10/2012

MUSIKK

FLYING LOTUS Until the Quiet Comes (WARP/VME)

Stille storhet. Flying Lotus har blitt stor nå, det er ganske åpenbart når Thom Yorke og Erykah Badu gjester dette albumet. Men de er ikke særlig interessante å snakke om, ikke denne noe merkelige posisjonen som Flying Lotus har opparbeidet seg heller, som en slags residential weirdo for mainstreamen. Men DMT, dimethyltryptamin, derimot, er ganske interessante greier. Hvis du er fan av Gaspar Noé eller har sett hans Enter The Void, så bør dette stoffet være velkjent. Hvis ikke kan det kort forklares som et psykedelisk stoff du røyker. Virkningen er kort og ekstremt intens, som en eksplosjon av visuelle og fysiske opplevelser, rusen er også veldig spirituell og nær-religiøs. Den deler en del trekk med å spise sopp eller syre, men til forskjell så er rusen mye kortere og levner deg uten særlige bivirkninger. Og det er fryktelig trendy akkurat nå, alle de kule rapperne røyker det. Flying Lotus har en låt på Until the Quiet Comes som heter «DMT»,

men han kunne likegodt kalt hele plata DMT. Det er ikke det at den er så fryktelig trippy eller druggy, men den fremstår som en serie korte og intense eksplosjoner av inntrykk, på samme måte som stoffet beskrives. Jeg har aldri prøvd, og ønsker heller ikke prøve DMT, og Flying Lotus levner det ganske unødvendig med å etterape effekten i 45 minutter. Flying Lotus er altså, formodentlig, dyktig til å kanalisere narkotiske opplevelser. Og han er nettopp det fordi han er en vanvittig dyktig musiker. Flying Lotus skaper konkrete bilder av abstrakte tanker, som rus og kjærlighet. En annen måte å beskrive bildene til Flying Lotus er kaleidoskopiske. De er brutt opp og spaltet, men med et veldig reelt subjekt. Det er også mye av Aphex Twin i tankegangen til Flying Lotus, uten at de kan direkte sammenlignes musikalsk. Flying Lotus selv nevner J Dilla som sin største inspirasjonskilde. Og hvis man kombinerer de to, så hadde man kanskje fått Flying Lotus. Han er fjern som Aphex Twin, musikken er full av turete elementer og syrete referanser, men den er også varm, jazzete og groovy som hos J Dilla. Han deler også, særlig

Aphex’, forkjærlighet for å sette det vakre opp mot det stygge. Som på «Heave(n)», en låt som bare så vidt henger sammen og som hvert øyeblikk truer med å gå i oppløsning, men som hele veien holder seg sammen. Dette kreerer en skjør skjønnhet, som man bekymrer seg for, på samme måte som man bekymrer seg for hva som skal skje i neste øyeblikk hos Aphex Twin. Bredden i det musikalske uttrykket hos Flying Lotus er også imponerende. Han varierer fra instrumental hip hop, til funk og nu-soul, dub, acid, house, amerikansk, britisk og jamaicansk dansemusikk-kultur. Men uansett hvor mye han varierer i uttrykk, så er det distinkt Flying Lotus hele veien. Flying Lotus har som nevnt fått en bemerkelsesverdig høy stjerne i elektronika-miljøet de siste årene og det er lett å forstå etter å ha hørt Until the Quiet Comes. Den har det meste, den er rik, den er sensitiv, den er sammensatt og den er tydelig. Det er en slik plate som er lett å forstå, den er umiddelbar, samtidig som den fortsetter å åpne seg etter titalls lyttinger. Virkelig, et av årets album. Håvard Ringen

Toppen Bech NILS BECH Look Inside (FYSISK FORMAT)

Det kan være enkelt å lese prosjektet til Nils Bech som uhåndgripelig. Med et formspråk hvor sammenflettingen av performancekunst og musikk står så sentralt, er det nok lett at lyttergruppen deles i ’ja’ og ’nei’, hvor ’nei’- gruppen rett og slett avskriver det fordi kombinasjonen kunst og musikk framstår som for høyttravende. Det er en forståelig reservasjon, men om en ser forbi ukritisk forutinntatthet, ser man at Bechs musikk har en ekstremt imøtekommende, ærlig og ydmyk klangbunn, uten pretensjoner. Javisst leker Bech seg med samtidsmusikk, avanserte strykerarrangementer, housemusikk og pop – med andre ord en sjangerkamel man burde hatt store vanskeligheter med å svelge. Men dette glir ned på høykant, og det er her albumets store styrke ligger – evnen til å formidle en gjenkjennelig kjærlighetshistorie, via avanserte verktøy. Tekstene hans spenner fra det befriende banale til det intrikate poetiske og på Look Inside tar de for seg en kjærlighetshistorie fra start til slutt. Ta for eksempel singelen, «A Sudden

Sickness», hvis musikkvideo portretterer performancekunstneren James Jeanette Mains vandring gjennom Henie Onstad Kunstsenter iført vakre aftenkjoler. For øvrig albumets desidert fineste låt, men også en god analogi til hvordan estetikk og kunst har en finger med i spillet når Bech skriver sarte ballader som dirrer med kjærlighetssorg. Eller som en bekjent sa på spørsmål om hvordan han ville beskrive Bech til en som ikke visste hvem han var: «Som en skandinavisk utgave av Edith Piaf som har oppdaget stiger». På albumet har Bech også fått hjelp av noen av Norges fremste musikere og produsenter med elektronikaduoen Ost&Kjex og Bendik Giske på produksjon, og Ole Henrik Moes strykerarrangementer. Bech har uttalt at han ikke hadde den store kunnskapen om verken samtidsmusikk eller housemusikk i forkant av dette albumet, men at han kjente en dragning mot begge sjangrene. Denne nysgjerrigheten har ikke ført albumet inn i tusen løse tråder, men gjort det til en raffinert og stram affære skapt av en som har kjærlighet for faget. For å skrive det i enkle vendinger; fantastisk vakkert. Karima Furuseth

10/2012

MUSIKK

Det hev ei popstjerne utsprungen IDA JENSHUS Someone To Love (UNIVERSAL MUSIC)

Et trykk av forventning la seg over tv-stuen da Thomas Seltzer introduserte Fleetwood Macs udødelige, «Landslide» framført av Ida Jenshus. Låten som fikk selv Lars Monsen til å bryte sammen i gråt etter han hadde tilbakelagt Norge på langs. Hans opplevelse av «Lands-

SUNSWITCH Sunswitch (RIOT FACTORY)

4 - 1 = 5. Da jeg for rundt et år siden fikk nyss om at Kristoffer Lo (Yodok, Pelbo), Trond Frønes (Blood On Wheels, Goat the Head) og Thomas Jærmyr (Yodok, Skull) hadde gått sammen for å skape Norges høyeste og hardeste band, fikk jeg umiddelbart ståpels. Lo og Jærmyrs improviserende dommedagsbeist Yodok hadde allerede pøst ut et par skremmende bra konserter, og Trond Frønes, hva

10/2012

lide» vil nok aldri nå samme sentimentale klimaks som da han inntok sitt første måltid i en ensom spisesalong på et gjestgiveri i Finnmark, etter ett år i villmarka, med Stevie Nicks fløyelsmyke stemme fra anlegget. Men hvis han tilfeldigvis lå på sofaen og restituerte denne onsdagskvelden i oktober da «Landslide» ble gjenstand for en sjeldent respektabel cover, skal du ikke se bort i fra at riksvillmannen kremet litt i Janus-longs-

skal man si? Fra støyende jazz til lavpannet dødsmetall, er han på bass det nærmeste vi kommer undergrunnrockens M.V.P her til lands. Den selvtitulerte debuten til Trondheims mørkeste trio, Sunswitch er et oppsiktsvekkende bra tilslag i et sjangerlandsskap som alt for sjelden byr på overraskelser, men du verden hvor svakt plata åpner. Åpningen «Demonology» er nemlig en haltendende og uinspirert reise gjennom generisk svensk postrock og amerikansk doom. Låten er Sunswitchs gave til de som i lengre tid har ment at doom og

post-rock er som hvilesjangre å regne for tidligere metalvirtuoser og sinte hardcoreutøvere. Den mangler både nerve og kraft, og ville med sine tretten minutter marginalt gjort seg til nytte som bakgrunnslyd til en Go-pro-video i sakte film. Heldigvis fortoner resten av debutskiven seg som mørk berusende lykke. På de tre resterende låtene kommer Sunswitchs ukonvensjonelle besetning til sin rett, sammen med en nær live-aktig produksjon (platen er mikset og mastret av Magnus Lindberg fra Cult of Luna). I det Jærmyr banker seg inn over den

en. Dresset i lårkort modkjole trakterte hun en delikat White Falcon Gretch med største selvfølgelighet, og leverte en framførelse verdig en fullkommen popstjerne. Med sin utgivelse Someone To Love beviser hun at det bor mer i henne enn å tolke fordums slagere. Med bred pensel maler Ida Jenshus amerikansk country, folk og softrock over et stødig lerret. Det er fyldig, fengende og vakkert. Ikke ulikt First Aid Kit kommer hun unna med åpenbare referanser og oder til svunnen storhetstid. Aldri tidligere har Jenshus operert med en slik faretruende lyd av allemannseie. Someone To Love inneholder A-liste kandidater i demokratisk forening med pretensiøse kutt på opptil åtte minutter. De gjennomførte radiohitene som kommer til å finne veien til alt fra Klem FM

sårbare bassintroen til Frønes på «Another Avenue», er gjespene fra «Demonology» allerede glemt. Det trioen mangler av gitarstøy og hjerteskjærende brøling kompenseres ved Los såre, men likefullt kraftfulle tubalyder. På tre fjerdedeler av skiva blåser og peser han tubaen til vanvidd, som resulterer i det som høres ut som desperate hvalskrik i kjent Moby Dick-stil. Tre av de fire låtene på skiva ruller seg rundt i mørkt materie i et kvarters tid hver og har den typiske post-rockete oppbyggingen. Unntaket er den kjappe og skitne «Concord», som doser på med en Cadillaclignende basslinje under hissige trommer og intense tubahyl, det hele er over på utrolige fire minutter. Låta er det nærmeste Sunswitch kommer en streit rockelåt på debuten uten at de mister noe tyngde av den grunn. Den grandiose avslutningen, «Imaginary Skull», fungerer som en velregissert oppsummering av platas høydepunkt og når de tilsynelatende improviserer fram en meget selvsikker avslutning på låta er det bare å glede seg over at kveldene framover blir mørkere. Så lenge man husker å skrape bort første sporet fra voksen vel og merke. Tete Lidbom

til ungdomskanalen P3 er helt innafor å legge til på høstens spilleliste. Selv om det tidvis bikker over i klisjeer med tekstlinjer og låttitler som «Driving home I thought of you» og «Tender Leaves», innehar Jenshus og bandet et såpass rikholdig innslag av egenart at det får passere. Den åpenbare Marit Larsen-referansen på «Days Of Nothing» får produsent Kåre Vestrheim ta på sin kappe. På den andre siden skal det litt til å holde orden i sysakene når annenhver artist eller band som benytter seg av han insisterer på å spille Nashville-inspirert folk og country. Ida Jenshus kom likevel fra det med en plate som kommer til å finne veien inn til så vel eventyrerhjerter som streite realfagstudenter med årskort på SATS. Inger Lise Hammerstrøm

EL PERRO DEL MAR Pale Fire (THE CONTROL GROUP/IMPORT)

Flammende fint. Pale Fire markerer et nytt kapitel i El Perro del Mars katalog. Det er et solid steg bort fra den søtladne indiepoppen hun tidligere har markert seg med, og i stedet kommer det inn noe mørkere, mer elektronisk og mystisk. Sam-

tidig er hun mer selvbevisst enn hun har vært tidligere. Og hun er tydeligere i sin rolle som popmusiker. Alt dette jobber både for og imot, mest for egentlig, for Pale Fire er en ganske imponerende plate. Den innledes av tittellåta «Pale Fire», som setter stemningen og viser vei for resten av platen. Og dikotomien mellom det varme og kalde symboliserer hvordan denne plata balanserer

MUSIKK mellom kald, nordisk mystikk og varmere popmusikk. «Pale Fire» griper direkte etter hjerteroten, med sitt nydelige synth-parti og sin lengtende vokal, samtidig som den inneholder noe kaldere. Tekstmessig er den vanskelig å forstå seg på, det er nok ikke en Nabokov-referanse, men symbolikken i en blek flamme er grei nok, og fin nok. Plata fortsetter med «Hold Off The Dawn», som ikke klarer å holde det samme høye nivået, men som dukker dypere ned i noe mystisk og urolig. «Home Is To Feel Like That» gir meg følelsen av at El Perro del Mar har hørt en del på tidlig New Order og de iskalde romantikerne i The Wake før hun skrev denne plata. Her blir hun nesten etterapende, men redder seg inn med en urovekkende følelse

PANDREAS Pandreas EP (SELLOUT! MUSIC)

Looper. Det er likheter å finne mellom norske Pandreas og svenske The Field. Begge tar i bruk korte, loopede samples for å bygge suggererende og emosjonelle danselåter. Selv om likhetene ikke stopper der, så er det i forskjellene de er interessante. Hos The Field så blir samplebruken først og fremst et grep for å bygge groove, den blir et rytmisk element i mye større grad enn hos Pandreas. Dette fordi den er røffere, mer kantete og tydeligere. Hos Pandreas er den mer delikat og sofistikert, men også mindre tydelig. Dette har med at Pan-

TAKEN BY TREES Other Worlds (SECRETELY CANADIAN/TUBA)

Hula, fuckings hula. Det er til tide så mye ironi og distanse i Taken By Trees’ nye plate at det kan være vanskelig å ta den alvorlig. Victoria Bergsman, som hun egentlig heter, har denne gang tatt sitt omreisende pop-prosjekt til Hawaii, med svippturer rundt i Karibien. En oppgradering vil kanskje noen si, fra hennes lokasjon ved forrige korsvei; albumet East of Eden ble spilt inn i Pakistan. Men om det finnes en oppgradering, så er den vanskelig å spore. Helhetsinntrykket er at Other Worlds er et svakere album enn East of Eden. Og mye av det har med denne distansen som har sneket seg inn. East of Eden var gjerne et sparsommelig popalbum, men det hadde en varme og en humanitet over seg som ikke er like til stede i Other Worlds. Kanskje er det

trygt plantet i bånn. Videre blir El Perro del Mar virkelig mystisk. På «I Carry The Fire» er hun nesten lynchsk i uttrykket og i symbolikken og på «Love Confusion» blir det veldig mørkt og industrielt med ett, før det varmes opp mot slutten av låta med atmosfærer som et trolsk Bel Canto. På sjettesporet eksploderer plata i vellyd. «Walk On By» er lett en av 2012s beste låter. Den lefler (nesten) ikke med den samme mystikken som resten av plata, og konsentrerer seg heller om å være en enkel og vakker poplåt. Her er El Perro del Mar tydelig inspirert av Lovers Rock, reggaens svar på powerballader, samtidig som den inneholder noen klare nikk til Saint Etienne. Den er sparsommelig og spinkel, men inneholder allikevel en impo-

nerende mengde emosjonalitet. Sporet som følger «Love In Vain» blir nesten som en ekstremversjon av forgjengeren: mer reggae, mer lengsel, enda spinklere. Og ikke like bra, selv om Prodigysamplet mot slutten er et nydelig grep («Out of Space»). Etter dette renner det ut i to i overkant merkelige spor i «To the Beat of a Dying World» og «I Was a Boy», før det avsluttes på en meget akseptabel måte med «Dark Night». En låt som svarer til åpningssporet, og som Pale Fire innledet og satte tonen, så oppsummerer og konkluderer Dark Night. Den er optimistisk og atmosfærisk, en tydelig poplåt som brygger på noe urolig og skummelt, men som først og fremst er hva den er: fin popmusikk. Håvard Ringen

dreas’ musikk handler like mye om det som skjer rundt samplesene, mens The Field utelukkende handler om å fokusere på samplesene. The Field har også et tydelig minimalt preg over seg, mens Pandreas handler om maksimalisme. Det er kanskje dette rike lydbildet, hvor det skjer utrolig mye uten at man egentlig merker det, som er det mest imponerende på Pandreas’ debut. Førstelåten «Jaguar Shark» åpner med en fløyelsmyk vekk av synth som sakte skifter karakter, blir fetere og får flere lag. Det bygges i gode to minutter, før et høyt pitchet stemmesample kommer inn og en sval 4/4-rytme begynner å gå i bunn. Og låten bare vokser og vokser, lydbildet blir stadig større og større, men det skjer

så subtilt og sakte at man nesten ikke legger merke til det en gang, man suges bare dypere inn i denne meditative melankolien. Ved seksminuttersmerket kommer det et skingrende element inn, en slags dypt forvrengt gitar, som jamrer seg over den myke bakgrunnen. Og i stedet for å bli et forstyrrende element, så komplementerer det låten, ikke ulikt saksofonen i en Springsteen-låt. Det er ikke nødvendig å forklare hver låt på samme detaljnivå som «Jaguar Shark», de er stort sett variasjoner av det samme mønsteret: «Flygespark» er direkte, «Sol Campbell» er stort sett identisk, bare litt større, «Kjina» og «Glimt» er også direkte og kortere i formen. Det er de to lengre låtene som utmerker seg her. De tre korte låtene er fine, men Pandreas’ talent utmerker seg når det får bedre tid på seg. Da får han tid til å virkelig bygge lydbildet sitt og vise hvor fantastisk blikk han har for detaljer. Da blir det virkelig sofistikert og delikat det her. Pandreas EP er en uhyre lovende debut, og forhåpentligvis vil Pandreas prege en stolt norsk elektronikahistorie i fremtiden. Håvard Ringen

fordi produsent denne gang er Henning Fürst fra The Tough Alliance, og kanskje er det fordi Henning Fürst er ganske mye mer distansert og ironisk enn forrige produsent, Dan Lissvik. Other Worlds setter tonen fra første sekund. Den innledes av bølgeskvulp og karakteristisk slide-guitar, før Bergsmans sedate vokal slår inn med tekster om å være sykelig forelsket. Og umiddelbart slår en feriefølelse inn, ikke nødvendigvis av den eskapistiske sorten, men følelsen av at de som har laget denne musikken har vært på ferie, litt bortreiste og ikke særlig engasjerte i musikken. Det bedrer seg på «Highest High», neste spor, som i mye større grad er en fullstendig låt. Enda bedre blir det på «Dreams», som høres ut som et subtropisk The Tough Alliance på valium. Og i løpet av tre låter har Other Worlds gått fra ubetydelig og irriterende til ganske så fin. Og slik går det, opp og ned, resten av plata. Det

fremstår som litt meningsløst at denne plata skal høres så Hawaii ut. De sporene med mest slide-guitar og steel-drums, er med ganske klar margin platas dårligste. Samtidig finnes det noen spor som dras mer i en karibisk retning, som nevnte «Dreams» og, særlig, «I Want You», som skiller seg ut med positivt fortegn. Så hvorfor ikke gjøre hele plata med et karibisk tema heller? Problemet er at jeg føler meg frarøvet en fantastisk plate, og i stedet sitter igjen med et veldig halvveis produkt. Eller kanskje jeg bare ikke kan fordra musikk fra Hawaii. For meg blir det uansett stående som et skøyeraktig grep de skjuler seg bak, hva de skjuler vet jeg ikke. Other Worlds er en helt grei plate, egentlig, den føles bare så lite oppriktig. Håvard Ringen

NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

10/2012

XBOX, PLAYST AT KOMPL ION, ETT.n EA GAM o, ES

Norges største spillmesse: NORGES VAREMESSE i LILLESTRØM 30. nov - 2. des (Fre 12-20 - lør 11-18 - søn 11-17)

150 kvm

Møt verdens største spillselskaper Prøv de nyeste spillene Delta i E-sportskonkurranser Se profesjonelle gamers livespille på scenen Få med deg lanseringen av nye spill & hardware Utfordre vennene dine i laserspill Hør foredrag fra kjente spillpersonligheter Utforsk vårt store spillmuseum Kjøp spill og utstyr I VÅR MESSEBUTIKK BESØK KOMPLETT.NO PÅ DERES 120 KVM STAND Chill i eN av våre mange lounger

Bill. 120 kr. KjøpES på Billettservice.no Mer informasjon finner du på www.spillexpo.no

Vi sees

30. no - 2. desv. . 2012

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

En visuell orgasme og et iskaldt jordhull. Faust anmeldt på side

Det ligger stort emosjonelt arbeid bak en film som dette.

Intervju med Margreth Olin på side

Paradis: Kjærlighet Regi: Ulrich Seidl Med: Margarete Tiesel, Peter Kazungu, Inge Maux Ærlig og ubehagelig om sosiale ulikheter. Paradis: Kjærlighet er den første filmen i Ulrich Seidls planlagte Paradis-trilogi og om de neste to filmene behandler temaene i sine respektive undertitler («Tro» og «Håp») på lik måte som kjærlighet blir behandlet i denne, så blir trilogien i alle fall ikke noe lystig skue. Skjønt, det er kun på overflaten denne filmen handler om kjærlighet, akkurat som at det kun er på overflaten kjærlighet er et tema i de mellom-menneskelige forholdene i filmens historie. Kjærlighet er uansett det Teresa er ute etter når hun reiser til Kenya, hvor venninnen Inge lever livets glade dager som

sugar mama for unge kenyanske menn. Der Inge er helt og holdent komfortabel med sin rolle i sexturisme-industrien, klarer ikke Teresa tilpasse seg. Hun vil ha en mann som ser henne, ser sjelen hennes – «jeg er ikke et dyr,» som hun sier på sitt første mislykkede besøk hjemme hos en ung kenyansk mann. Så møter Teresa Munga. Munga er ikke pågående slik som alle andre. Han har ingenting å selge, han vil bare hjelpe. Han ser henne. Slik er det i alle fall i begynnelsen, men det tar ikke lang tid før samtaler om kjærlighet – «here in Africa, love is forever», «tar du mange hvite kvinner med deg hit?», «nei, nei, bare deg» – byttes ut med hjerteskjærende beretninger om fattigdom og nød. Mungas søster har ikke råd til legebehandling for barnet sitt. Nabolagets skole får det ikke til å gå rundt. Gi penger.

En løpende dialog med sine egne konvensjoner. 66

Skyfall anmeldt på side

Du gir ikke nok, gi mer. Og så er Munga borte. Teresas forandring i etterkant av møtet med Munga er en brutal og ærlig skildring av hvordan de sosiale ulikhetene i samfunnet fører til en gjensidig dehumanisering. Den eneste metoden for ikke å la seg lure, er kynisk å innta de forhåndsdefinerte rollene i samfunnsordenen. Her finnes det ikke individer, det finnes bare rike, hvite turister og fattige kenyanere. Teresa glir sakte men sikkert inn i dette rollemønsteret hun ble ufrivillig innlemmet i. Når hun til slutt selv er den som forsterker og viderefører den onde sirkelen ved å behandle kenyanske menn hun møter, ikke som individer, men som stereotypier, har forandringen skjedd så sømløst og subtilt at ubehaget sitter igjen i lang tid etter filmens slutt. Trond Gausdal Premiere 19. oktober

Looper Regi: Rian Johnson Med: Joseph Gordon-Levitt, Bruce Willis, Emily Blunt, Paul Dano Helt sikker på at dette ikke er en film av Christopher Nolan? Året er 2044 og det er tretti år til tidsmaskinen blir oppfunnet. Joe (Joseph Gordon-Levitt/Bruce Willis) er en «looper», en leiemorder som får sine ofre tilsendt fra fremtiden. Ved kontraktens utløp får en «looper» tilsendt sitt siste offer, sitt fremtidige selv. Dette er omtalt som «closing the loop». Her er altså utgangspunktet for Looper, et premiss som åpner opp for et mylder av parallelle virkeligheter, kolliderende tidslinjer og alternative selv. Heldigvis har regissør og manusforfatter Rian Johnson inntatt samme holdning som den eldre Joe til de problemstillingene tidsreiser utgjør for fysikkens lover: «I don’t want to talk about time travel.» Ingen

vits i å henge seg opp i realismen ved filmuniversets indre logikk, med andre ord. Skulle man først gjøre det burde uansett det første spørsmålet være hvorfor, i 2044, den kriminelle underverdenens weapon of choice er muskedunderen. Svaret? Vel, det er jævlig kult, og det bidrar til den fantastiske cocktailen av filmsjangre som gjør Looper så vellykket og unik. Stikkordet er stil, noe Looper har i overflod. Rettere sagt, den har mange stiler. Det lovløse, revolvermanns-dominerte Kansaslandskapet kommer med nikk til western-tradisjonen, handlingen henter sitt fra både det tradisjonelle mafia-dramaet og dystopisk science fiction; det er scener av ren horror og i tillegg har vi Bruce Willis som er en sjanger i seg selv. Rian Johnson demonstrerer en fantastisk innsikt i disse forskjellige stilartenes egenverdi, og fletter elementene sømløst sammen som om det var det mest naturlige i hele verden.

Looper må allikevel kunne sies å være nærmest beslektet Christopher Nolans filmunivers med sin forkjærlighet for forvrengt virkelighet i tradisjonen til Memento (2000) og Inception (2010) i kombinasjon med «dark science fiction»-stilen rendyrket i Nolans Batman-filmer. Dette er på ingen måte negativt. I tillegg til å være en estetisk nytelse med nikk i mange filmhistoriske retninger, har Looper en god balanse av karakterdrevet drama og handlingsdrevet action. Her finner vi godt utviklede rollefigurer i en evig konflikt mellom egeninteresse og ønsket om å gjøre hva som er rett, uten å ha klart for seg hva det skulle være. Slik sett åpner filmen opp for problemstillinger rundt moral, skjebne og identitet, for de som liker den slags. Resten kan bare lene seg tilbake og nyte en helstøpt underholdningsfilm uten et kjedelig øyeblikk. Trond Gausdal Premiere 12. oktober 10/2012

FILM

Den skriker deg inn i øret, sikler over ansiktet ditt som en gal hund og danser spastisk rundt i ring. Faust Regi: Alexander Sokurov Med: Hanna Schygulla, Isolda Dychauk, Anton Adasinsky, Johannes Zeiler Sagnet om den gudløst kunnskapstørste Faust, som selger sjela til selveste djevelen for få overjordisk viten, regnes som en av grunnpilarene i tysk kulturhistorie, og har blitt formidlet, tolket og omtolket i utallige versjoner. Mest kjent er Johann Wolfgang von Goethes skuespill i to deler, som dette nesten ubegripelig ambisiøse filmverket (som vant fjorårets Gulløve under filmfestivalen i Venezia) av den russiske kunstfilmambassadøren Aleksandr Sokurov, baserer seg på. Det utfordrende og kompromissløse er ikke ukjente beist for mannen som stod bak en av 00-tallets teknisk sett mest avanserte prestasjoner med den hypnotiske Russian Ark – skutt i én eneste tagning på over nitti minutter. Hans skjellsettende vakre Mor og sønn (Nick Caves favorittfilm) har et bildespråk så organisk og rikt teksturert at det er vanskelig

10/2012

å akseptere at den faktisk er malt med optikk og ikke pensler; at den ikke har blitt utvasket med terpentin og nedslitt etter å ha stått ute i regnet. Sokurov er med andre ord en visuell magiker av de sjeldne. Samtidig er han uhyre krevende for dem som ikke er forberedt på å investere mye i tilskueropplevelsen. Han benytter seg av dialogdubbingen vi forbinder med blant annet Tarkovskijs filmer, som gir en ekkolignende verfremdungseffekt, og karakterene er mer figurer og arketyper enn levende mennesker. De både snakker og beveger seg med utpreget teatralske fakter, som kommer i veien for den identifikasjonen vi ofte jakter på i møtet med en filmfortelling. Skal man nyte Sokurov, må man tylle seg helt inn i stemningen han maner frem gjennom formspråket. La det være sagt med en gang: Faust er en dehydrerende, ofte aldeles grusom opplevelse. Den skriker deg inn i øret, sikler over ansiktet ditt som en gal hund og danser spastisk rundt i ring. Det er i det hele tatt noe genuint ugjestmildt over Faust. Fortellingen er en seig strøm som aldri tar slutt; djevelens sende-

bud leder Faust fra den ene situasjonen til den andre, og dialogen er ofte så abstrakt at den oppleves som en konstant, enerverende voiceover. Dette flankert av et like utfordrende bildespråk, som nok vil være polariserende på publikum med sin insisterende forseggjorte – her vil noen si overdrevet tilgjorte – estetikk. Filmen er skutt i det gamle Academy Ratioformatet (4:3), og bildekomposisjonen – med sine utpregede bruk av under- og overvinklede innstillinger – henviser til tysk ekspresjonisme (ikke minst Murnaus versjon av Faust). Fargetonene er blasse og marerittaktige, og det skarpe, hvite motlyset blør utover rommene som strimer av noe bortimot himmelsk – en isnende kontrast til den altoverskyggende fordervelsen som fremstilles. Denne verdenen ligner helvete: rottene krafser langs veggene, folk er frastøtende i kropp og sinn, urinen skjærer gjennom luften som en klo – man kan formelig lukte blandingen av råtne matrester og størknede kroppsvæsker. En film som i så overveiende grad baserer seg på visualitet, er nødvendigvis ekstra avhengig av å ha en sterk fotograf ombord på laget, og Sokurov kunne neppe funnet en bedre samarbeidspartner enn eminente Bruno Delbonnel (Amélie, En langvarig forlovelse, Harry Potter og Halvblodsprinsen og Across the Universe – Oscar-nominert for de tre førstnevnte). Arbeidet hans her er så kreativt og teknisk komplekst at fotoentusiaster garantert

komme til å diskutere det over mang et glass rødt i flere tiår fremover. Sokurovs mesterskap ligger i hvordan han maner frem den kvelende atmosfæren, uten å miste grepet underveis. Strupetaket bare intensiveres, og mot slutten befant jeg meg så langt inne i Fausts inferno at jeg ikke ville ut. Det var nok selvpining, men jeg ønsket at filmen bare kunne fortsette – en trollbindende effekt man også finner i klassiske filmer som I fjor i Marienbad og Aguirre, der Zorn Gottes. Reaksjonene fra salen under mitt første møte med filmen under Tromsø Internasjonale Filmfestival var preget av et publikum som ikke helt visste hva de skulle synes; spredt applaus og mye mumling preget rulletekstene. Selv synes jeg Venezia-juryens valg om å belønne et så krevende og uspiselig verk bare rotfester festivalens progressive, nytenkende profil. Faust er en blanding av den lille og den store døden. En visuell orgasme og et iskaldt jordhull som dekker øynene dine med sort. Kort sagt: en vanskelig, men aldeles uforglemmelig kunstopplevelse. Lars Ole Kristiansen Cinemateket viser filmen 2. desember

Presentert i samarbeid med:

FILM

Savages Regi: Oliver Stone Skuespillere: Blake Lively, John Travolta, Salma Hayek, Benicio Del Toro, Trevor Donovan Stoned, Oliver? Bestekompisene Ben og Coen bor sammen i Sør-California, de deler kjæresten O (for Ophelia), og finansierer luksuschillelivsstilen sin med marijuanadyrking. Når de en dag får et meksikansk dopkartell på nakken og O blir kidnappet, gjør de alt for å få henne tilbake. Og hoppsann, så er det duket for halvannen time med eksplosjoner, skuddvekslinger, knivstikkinger, kidnappinger og tortur. Os stemme (som følger oss igjennom filmen, uten at voiceoveren kan sies å tilføre noe) introduserer oss for Ben og Coen, to karakterer tegnet i sort og hvitt. De er war og peace,

steinansikt-soldat og fredselskende buddhist. Eller «Buddhist» og «baddist», som O velger å kalle dem. «Coen fucks, Ben makes love.» Og så videre. Os håpløse ordlek gjør voiceoveren unødvendig flåsete. «I have orgasms, he has wargasms», for eksempel. Serr? Blake Livelys O kan lett forveksles med den hun spiller i Gossip Girl, bare med litt mer hasjtåke i stemmen. Os manglende evne til å skape sympati gjør dessverre at hele filmens hovedpremiss skurrer, nemlig at disse gutta er villige til å risikere livet for å redde henne. Savages er ikke fort overstått (2:10), men den er fort glemt. Det skal være sagt at jeg har vanskeligere for å svelge filmvold som underholdning enn mange andre, men i Savages havner volden virkelig i vrangstrupen. Jeg tviler ikke et sekund på at det

går hardt for seg i et meksikansk dopkartell, men volden og torturen i Savages føles spekulativ, ikke realistisk. Likevel har Savages underholdende aspekter, også for oss som ikke synes vold er spennende. Veteranskuespillerne, for eksempel, er sabla gode. Selma Hayek er fantastisk, denne gangen i rollen som (stort sett) iskald narkodronning, John Travolta er kostelig som tvilsom konstabel, og Benicio del Toro er helt ufyselig, akkurat slik han skal være. Uten å røpe for mye, ender filmen i et eneste stort WTF-øyeblikk. Hva i alle dager har skjedd her? Er det studioet som har satt ned foten? Har Oliver Stone og resten av manusforfatterne – i et sløvt øyeblikk – forsynt seg litt for grådig av marijuanaplantene på settet? Kamilla Rønnestad Premiere 12. oktober

Bardem, Javier Bardem James Bond: Skyfall Regi: Sam Mendes Med: Daniel Craig, Javier Bardem, Bérénice Marlohe, Naomie Harris, Judi Dench James Bond begynner å bli gammel. Skyfall kommer femti år etter at Dr. No først dukket opp på det store lerretet, og for å markere anledningen er denne tjue-tredje Bond-filmen den mest selvransakende i rekka så langt. Både handling og dialog er mest av alt en meta-kommentar til den tradisjonen filmserien har bygd opp gjennom et halvt århundre. Som virkemiddel er det både ambisiøst og risikabelt, for om det mislykkes, er det ikke kun denne ene Bond-filmen som tar skade – det er hele Bond-arven. Da vi ble introdusert for Daniel Craigs tøffere, mørkere agent 007 i Casino Royale (2006) blåste det nytt liv i hele denne arven – nytt liv som sto i fare for å dø ut igjen etter den smått skuffende oppfølgeren Quantum of Solace (2008). Når M blir innkalt til høring foran regjeringsministeren for å forsvare det som fra politisk hold blir ansett som en utdatert lederstil for et like utdatert MI6, vet vi altså hva som står på spill. «This is a young man’s game,» blir Bond fortalt med et hint om at det kanskje er på tide å legge inn årene og la oppkomlinger som Jason Bourne ta over. Men om vi går bort fra rammeverk og kontekst for et lite øyeblikk, hva med handling

Hypnotisøren Regi: Lasse Hallström Med: Tobias Zilliacus, Mikael Persbrandt, Lena Olin, Helena af Sandeberg, Jonatan Bökman, Oscar Petterson, Eva Melander Tungrodd etterforskning. Med sugende helikoptershots over et bekmørkt Stockholm viser Lasse Hallström hvem som just kommer fra Hollywood, og hvem som har tenkt seg tilbake. Det åpner godt, det ser bra ut. Så begynner filmen. Saken: Familie på tre myrdes på bestialsk vis, en sønn overlever og haver i koma, mens en ukjent storesøster forblir sporløst forsvunnet. Spørsmål: Hvordan nå seriemorderen før søsteren blir ryddet av veien og flere liv havner i skruestikken? Svar: Omstridt bruk av hypnose på den komatøse gutten; kriseverktøy i krisetid. Seriemorder, bestialitet, koma, hypnose og forsvinningsnummer; her skulle det være godt opplegg for en intens politithriller midt mellom Menn som hater kvinner og La den rette

komme inn. Men den gang ei. Lasse Hallström interesserer seg i liten grad for politiarbeid, i begrenset grad for thrillerdramaturgi og i forbløffende liten grad for den psykologiske dramatikken som ligger i hypnoseelementet. Sjelden har det vært mindre spennende å følge politiarbeid i action og like sjelden har politietterforskning fremstått som så planløs, tungrodd og uprofesjonell – enn si filmatisk uelegant. Det som derimot interesserer Hallström er den relasjonelle intrigen mellom hypnotisøren og hans kone; tidligere utroskap, en feilslått og lite omtalt hypnosehendelse fra fortiden og unntakstilstanden som oppstår når også deres egen sønn dras inn i intrigen. At alt med fordel kunne ha vært kombinert, slik som i boken, er dermed en fraværende fasett ved filmen – og et filmatisk problem. Det er kort sagt umulig å engasjeres av forholdet mellom ektefellene når den ytre og overgripende handlingen forblir uforløst og uspennende til tross for et lovende anslag og et fengende litterært forelegg. At hovedplottet

avsløres etter halvgodt løp gjør ikke saken bedre. Og så var det rollegalleriet. Etterforsker Joona Linna (Zilliacus) – en i boken dyktig finne av klassisk einstøingsformat – er her omformet til en pregløs politimann som utrykker seg via trauste enstavelser istedenfor treffende punchlines. Jovisst er det fint med et isblått og gjennomborende blikk, men desto mer skuffende når personen bak blikket er treg og uspennende istedenfor skarp og klarsynt. Heller ikke Mikael Persbrandt har nok å bryne seg på. En potensielt interessant skikkelse hemmet av et uoriginalt samlivsdrama. Til slutt, Lena Olin. Fortsatt en god skuespiller. Fortsatt like ungdommelig og veldreid som i gamledager. Skjønt, det hefter noe lettere uhyggelig ved en så velholdt eldre kvinne. En barnslig kommentar, men kun sagt for å peke på at et mulig rollebytte kunne gitt mer energi til intrigen; én mor i bytte mot en annen. Jeg sier ikke mer. Ragnhild Brochmann Premiere 5. oktober

Headshot   Regi: Pen-ek Ratanaruang Med: Naopachai «Peter» Jayanama, Sirin «Cris» Horwang, Chanokporn «Dream» Sayoungkul Halvhjertet hull i hodet.    Pen-Ek Ratanaruang er en av Thailands mest populære regissører, og har tidligere servert det norske kinopublikummet Ploy. I presseskrivet til Headshot forteller han om hvordan ekstrem korrupsjon, en underliggende tematikk i filmen, er et høyst reelt problem i Thailand: «I stedet for utdannelse, intelligens og menneskelighet, må vi ty til skitne triks, trusler, utpressing og våpen for å bygge vår type demokrati,» sier han. Drøyt, tenker jeg, dette vil jeg vite mer om. Det får jeg ikke. I stedet får jeg møte leiemorde-

og innhold? Skyfall har alt en Bond-film skal ha – en intrikat katt-og-mus-lek hvor rollene som katt og mus veksles på mellom 007, M og filmens baddie Raoul Silva så man aldri helt vet hvem som har overtaket, en smellvakker, mystisk femme fatale, kjappe replikker, eksplosjoner og høy-energisk action hele veien fra London til Shanghai til den skotske landsbygda. Ja, og nevnte jeg filmens baddie Raoul Silva, mesterlig spilt av Javier Bardem? At Bardem er god på å spille slem har vært allment kjent siden 2007s No Country for Old Men, men Raoul Silva minner mer om hans rolletolkning av den homofile kubanske poeten Reinaldo Arenas fra Before Night Falls (2000) enn den iskalde Anton Chigurh. Bardem er en fryd å se på og stjeler hele filmen i så stor grad at man mot slutten lurer på hvem nøyaktig man skal holde med. Dyster action er jo tross alt veldig i tiden, så kanskje man skal la skurken vinne? Det ville uansett ikke vært slutten for Bond, for etter Skyfalls selvransakelses-prosess står det klart for oss hva Bonds store styrke er. «Alle trenger en hobby,» kommenterer han til Silva og får spørsmålet tilbake hva hans hobby er. Gjenoppstandelse. For å understreke poenget døde Bond like godt i Skyfalls første scene – én av mange elegante, selv-refererende kommentarer som ikke kan fungere i noe annet enn en Bond-film. Jeg gleder meg allerede til neste. Trond Gausdal Premiere 26. oktober

ren Tuk. Han møter pene jenter, han møter kjipe menn, han møter karma i døra. Han skyter masse. Tuk var en good cop, før han ble lurt i en felle, dømt for et drap han ikke hadde begått, og lokket til å være leiemorder. Headshot fortelles episodisk og ikke-lineært, og det kan virke som om Pen-Ek selv har blitt en smule forvirret av den krevende fortellermåten han har valgt å navigere etter. Men til tross for noe slurv, er dette et grep som engasjerer. Jeg vil sette sammen puslespillet, forstå hvem denne mannen er, hvorfor han gjør som han gjør. I lengden blir imidlertid Tuks karakter for flat og uengasjerende. Potensielt interessante bikarakterer reduseres til fotnoter. Hovedpersonens opp-ned-syn

– som er lagt stor vekt på i markedsføringen av filmen – blir bare en gimmick. Midtveis i filmen tar jeg meg selv i å lure på hvorvidt en flues påfallende tilstedeværelse i en scene er planlagt eller ei. Så lite fenger det. Det er liten tvil om at Pen-ek vil, men i Headshot får han det ikke helt til. Jeg tror jeg skjønner hvor han vil med filmen, men sitter igjen med helt andre spørsmål når filmen er slutt (som: «hvorfor har de castet denne merkverdige kolossen av en mann i rollen som munk?»). Det finnes potensiale for en interessant historie fra Thailands underverden her. Bare synd at presseskrivet ga meg mer å tygge på enn det filmen gjorde.   Kamilla Rønnestad Premiere 2. november 10/2012

Leie: 31.10..2012

Leie: 14.11.2012 Kjøp: 21.11.2012

Leie & Kjøp: 21.11.2012

Leie & Kjøp: 30.10.2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

Leie & Kjøp: 07.11.2012

Leie & Kjøp: 21.11.2012

Leie & Kjøp: 28.11.2012

Leie: 19.12.2012

FILM

Der det fins vilje fins det vei, men til hva? Palme Regi: Kristina Lindström, Maud Nycander Dette infame fjeset over mikrofonene på talerstolen; den spisse papegøyenesen, det brede smilet, de dype øynene, de mørke øyenhulene, men først og fremst denne sitrende lysten! Til hva? Til å raffinere den sosialdemokratiske folkesjelen? Til å knytte Sverige tettere til verden utenfor? Utvilsomt, men kanskje viktigst – og med fatale konsekvenser – en lyst, et behov, til å handle som et impulsivt, fritt- og høytenkende enkeltindivid også som statsminister.

The Perks of Being a Wallflower Regi: Stephen Chbosky Med: Emma Watson, Ezra Miller, Dylan McDermott, Kate Walsh, Logan Lerman, Nina Dobrev, Paul Rudd Sjarmerende tenåringshelvete. Etter at bestekompisen tar livet sitt og favoritt-tanten dør i en trafikkulykke, havner femten år gamle Charlie på en institusjon fordi han har begynt å få depresjonsrelaterte blackouts. Når den sjenerte og intelligente Charlie en gang på nittitallet slippes ut av gjøkeredet og venneløs begynner på videregående, tar en gjeng med utstøtte tredjeklassinger ham under sine vinger og mater ham med vennskap, kjærlighet og tidsriktig narkotika. Basert på den bestselgende romanen av Stephen Chbosky med samme navn, er dette en ungdomshistorie fortalt av en forfatter uten særlig mye erfaring som filmregissør. Mange spørsmål overses over så lang tid at de glemmes, og Chbosky tar seg tidvis litt for god tid. Tilbakeholden fortellerteknikk som fungerer i romanen blir mer forvirrende og stakkato i filmformatet.

10/2012

En ung mann av den gamle garden og det gamle overklassesamfunnet, men også en påfallende moderne person et hestehode foran sine samtidige. Slik beskriver Palmes enke en ung Olof på vei mot statsministerposten. Den talentfulle, flerspråklige, retorisk begavede, intenst interesserte østermalmsgutten som snart skulle gå fra rollen som statsministersekretær til selve sjefsembetet. En karrierekurve like rask og rak som en tysk autobahn. Men burde den ha endt i rollen som statsoverhode? Var folkhemmet klar for en så akutt egensindig og egenartet aktør; så bevisst på medienes

Heldigvis er skuespillerne, spesielt Ezra Miller og Logan Lerman, så levende og rørende i rollene at man glemmer filmens narrative nybegynnerfeil. Hjerteskjærende sekvenser hvor den vennlige engelsklæreren gir ustabile Charlie tips til både upassende bøker som Catcher in the Rye og måter å håndtere en vanskelig hverdag på, alluderer til de voksnes ofte velmenende feilvurdering av de unges situasjon. Fortellerstemmen til Charlie er den røde tråden som redder sammenhengen i historien og evner å forklare karakterenes ofte pussige og hensynsløse beslutninger. Når vi følger dem igjennom det akademiske året er det en kamp mot homofobi, dårlig selvtillit og romantiske misforståelser med vidunderlig musikk fra artister som The Smiths, Lou Reed og David Bowie i bakgrunnen. For ikke å glemme gjengens gjenskapning av Rocky Horror Picture Show, en metafor for deres egne rariteter. Alt i alt: Morsom, rørende og intelligent; alt som hittil har manglet i 2010-tallets amerikanske ungdomsfilmer. Siren Løkaas Premiere 9. november

bidrag til det politiske spillet og likevel for godtroende til å forstå konsekvensene av å være under kritisk oppsyn? He had it coming, som det heter i musikalen Chicago – men det hadde resten av landet også. Lindström og Nycander har gjort et solid arbeid med å løfte frem personen fra skyggen av dødsfallet: 8-millimeter filmklipp fra Palmes familieliv, telefonsamtaler fra det skjebnesvangre gisseldramaet på Norrmalmstorg, behindthe-scenes-opptak fra valgvaker, godt redigerte skildringer fra tidsvitner samt et stort, rikt og skikkelig presentert fotomateriale. Verken en

hyllest eller en elegi, men et fint innrammet dobbeltportrett av en stat og en statsleder i takt og utakt. Av en brilliant og brennende idealist med et stort hjerte for folket, men også en maktorientert egotripper som kunne ta andres ære der det passet og som på godt og vondt entret rampelyset så fort sjansen bød seg. Fremskritt, troverdighet og internasjonal celebritet på den ene siden, graverende feilvurderinger og feilskjær på den andre. En historie om et kontroversielt overskuddsmenneske og det Sverige som ikke evnet å håndtere den hatkulturen som tok livet av en statsminister på vei hjem fra kino i 1986. Alle vet at Palme ble skutt, nå vet vi også mer om Palme. En komplett miniserie av alt filmmateriale vises på svensk tv i jule- og nyttårshelgen. Godt å ha i mente når en totimers dokumentar er lang tid på kino, men langt fra nok til å fange inn alle linene som legges ut. Ragnhild Brochmann Premiere 26. oktober

FILM

FRA DEN BESTSELGENDE FORFATTEREN AV STORMENES TID

KEN FOLLETT

Møte på Valmueåsen Regi: Goro Miyazaki Med: Masami Nagasawa, Junichi Okada, Keiko Takeshita Nostalgisk og forutsigbar. Umi og Shun er to tenåringer som går på samme skole. De er forskjellige, men har likevel et godt øye til hverandre. Umi er en pliktoppfyllende ung jente som tar seg av matlaging og husarbeid for familien store deler av den lille fritiden hun har etter skolen. Shun er politisk aktiv og redaktør for skoleavisen. Klubbhuset, som avisen og flere andre foreninger holder til i, skal rives fordi et nytt og finere skal bygges til OL i Tokyo i 1964. Da setter Umi og Shun hodene sammen for å redde bygget

og for å få litt ekstra tid sammen. I likhet med Studio Ghiblis kjente produksjoner som Spirited Away og My Neighbour Totoro er også dette en visuelt spektakulær opplevelse. Et nærmest overjordisk bakteppe skapes ved fargebruk, og ivrig penselstrøk gjør hver scene til et maleri. Alt flettes harmonisk og sømløst sammen med tradisjonell musikk. Filmen ser tilbake på og glorifiserer en tid i Japan hvor tradisjon sto sterkere, familieverdier var høyeste prioritet og jenter ble oppfordret til ekstrem tilbakeholdenhet. Historien er basert på en tegneserie for unge jenter på sekstitallet og det merker man. Historien som sådan er imidlertid forutsigbar og det smøres hele tiden på med

klisjeer om ulykkelig kjærlighet. Det viser seg nemlig at Umi og Shun muligens kan være søsken. Ikke nok med det: Umi er velstående mens Shun er fatting. Au da. En dødelig kombinasjon både politisk og sosialt – en romanse synes umulig. Morsomme småkarakterer løfter imidlertid historien noe og trekker oss inn i en begynnende kvinnekampen i Japan. Sjablongaktige scener der Shun låser seg inne på rommet sitt og ser dystert ut av vinduet eller der Umi gråter inn i puten sin om natten, evner imidlertid å gjøre denne tenåringsromansen mer parodisk enn rørende. Siren Løkaas Premiere 23. november

I ALL EVIGHET RIDLEY SCOTT OG TONY SCOTT FRA

End of Watch Regi: David Ayer Med: Jake Gyllenhaal, Anna Kendrick, America Ferrera, Michael Peña, Frank Grillo, Natalie Martinez, Cody Horn, David Harbour, Shondrella Avery, Virkningsfull politipropaganda. To unge politibetjenter, en hvit og en latinamerikaner, er partnere og del av polititroppen som har ansvar for en bydel i Los Angeles som regnes for å være USAs farligste nabolag, South Central. Her florerer all tenkelig kriminalitet fra menneskesmugling til småtyverier. De to politibetjentene er fryktløse bestevenner som ville løpt etter hverandre inn i brennende bygninger uten å blunke. En dag snubler de over en liten fraksjon av et meksikansk mafiakartell og dermed er alle spansktalende gangstere plutselig ute etter å drepe dem, for alvor og med egne liv som innsats.

Visuelt er filmens kamerabruk en blanding av politibetjent Brian Taylor sitt filmprosjekt om seg selv (ved hjelp av et «skjortekamera») og et kamera som er festet på bilens dashbord. Også Cops-lignende jakter gjennom trange smågater, hus og trappeoppganger virkeliggjør denne fremmede verdenen. Spansklignende gangster-kaudervelsk skrikes fra alle kanter, og hvert eneste hus inneholder svette ansikter med store pupiller og gale blikk. Med gullmalt AK47 i hendene eller pistoler med pålimte Hello Kitty-diamanter, blafrer latinamerikanerne ned svarte og hvite gangstere og sivile mens de prøver å ta over hele byen. Som i en borgerkrig er politiet hver dag den uvitende fortroppen i en krig de ikke kan vinne. Linjen som skiller kriminelle fra politi er nærmest utvisket i South Central. Historien oppfordrer til en motbydelig respekt

for en lokal politistyrke, hvor politiet er et yrke for voldelige psykopater og de som ikke har hatt råd til bedre utdanning. De to betjentene utfører sine daglige oppgaver med optimistisk dialog og ungdommelig glimt i øyet, mens musikk og iherdig klipping bygger opp til en Jaws-lignende skjebnetime. Regissør og manusforfatter David Ayer har et spesielt talent for det voldelige og viser oss blodig og samvittighetsløs organisert kriminalitet som strekker seg over landegrensen. Spesielt de unge bøllene som tar ordre fra kartellet i Mexico setter en standard for destruktiv og nihilistisk ondskap. Som betjent Taylor konstaterer: «We’re cops, everyone wants to kill us». Siren Løkaas Premiere 30. november

KOMMER DEN ETTERLENGTEDE, EPISKE OG STORSLÅTTE OPPFØLGEREN TIL STORMENES TID. PÅ BLU-RAY, DVD OG VOD 14. NOVEMBER

STORMENES TID.

SE OGSÅ KJØP DE HOS

FILM: HÅVARD NYHUS

8334_WorldWithoutEnd_118x360_NO_AD_NattOgDag.indd 1

10/2012

10/9/12 10:49 AM

FILM

Filmskaper Margreth Olin viser hvordan Norge systematisk bryter FNs barnekonvensjon. Det blir asyldebatt i høst. TEKST Kamilla Rønnestad FOTO PRESSE En drøm: Ungdommer svømmer mot land, etter å ha flyktet fra Utøya. På land står foreldre, leger og hjelpepersonell, kongen og statsministeren, og tar dem imot. Så kommer en jente svømmende med en livløs gutt over skuldrene. «Hvor gammel er han?» blir hun spurt. «Fjorten.» «Og hvor gammel er du?» «Atten.» «Han får komme på land. Men du, du må svømme tilbake.» Slik åpner Margreth Olins nye film, De Andre. Ikke småtteri. «Filmens anslag er det modigste og samtidig erkjennelsesmessig best gjennomtenkte jeg noen gang har sett», uttalte filmrådgiver Morten Skogrand. Han fortsatte: «Jeg nøler ikke med å si at dette er den viktigste filmen som er laget i Norge, om Norge, i min levetid.» I oktober vant De Andre prisen for beste dokumentarfilm på BIFF. I skrivende stund har de første debattinnleggene i forbindelse med filmpremieren allerede begynt å strømme inn til avisenes debattredaksjoner.

Åpningssekvensen i filmen er basert på en drøm Margreth hadde tre dager etter 22. juli. I likhet med resten av landet var hun i sjokk, satt klistret foran TV-en. Da historiene til de overlevende begynte å fortelles, gikk det opp for henne at redselen i øynene, i ordene, hun så og hørte hos ungdommene som fortalte om Utøya, var den samme redselen hadde hun sett i tre år – i øynene og i ordene til guttene hun var i ferd med å lage film om. For guttene vi møter i De Andre har opplevd grusomheter det er vanskelig å forestille seg. De har kommet til Norge – «landet som behandler alle rettferdig» – i håp om en ny start, om trygghet. Men når de får avslag, kan de ikke annet enn å vente til de blir myndige. Da skal de sendes ut av landet igjen, tilbake til det de flyktet fra. De Andre handler om disse asylbarna, barn vi gir botilbud, men ikke omsorgstilbud, som må sitte og vente på en 18-årsdag med mørke løfter. Slik bryter Norge konsekvent barnekonvensjonen på flere punkter, er Margreth

Den viktigste filmen som er laget i Norge, – filmrådgiver Morten Skogrand om Norge, i min levetid. 66

10/2012

sitt postulat. Hun har møtt tjue gutter på asylmottaket på Salhus; intervjuet dem, blitt kjent med dem. Til og med fulgt en av dem, Goli, på en farefull flukt etter at han ble returnert fra Norge. «Hon är fullständig orädd og fullständig galen», skriver Lucas Moodyson (i boken Tolv månader i skugga) når han er med henne til Athen for å følge Goli. Margreth forteller at hun fremdeles har daglig kontakt med guttene i De Andre. Generelt kommer du veldig tett på menneskene i filmene dine. Hvordan møter du de du skal lage film om? – Tid. Mye tid. De får mulighet til å se gjennom det vi har filmet. De kan trekke seg underveis. Og de kan bruke tid på å kjenne på vår relasjon, om dette er noe de kan gjennomføre. Slike filmer hviler på relasjonen jeg har til de medvirkende. Jeg kommer tett fordi vi har kommet hverandre nær, som mennesker. Det må oppstå noe i møtet mellom meg og den enkelte som er grensesprengende i oss begge for å skape den bevegelsen hos publikum. Jeg tar inn historiene deres og bearbeider dem emosjonelt før jeg gir dem videre fra meg. Det ligger stort emosjonelt arbeid bak en film som dette. Margreths forrige langfilm, Engelen (2009), ble fortalt i fiksjonsform. Det er imidlertid dokumentaren hun liker best. Det var den legendariske dokumentaristen Frede-

rick Wiseman som fikk henne til å ville lage dokumentarfilm, sier hun. – I møte med filmene hans var det som om jeg knakk koden til kjernen i dokumentarismen. At livet i seg selv er nok, at en erkjennelse av at livets sammensatte mysterier – skjønnheten, grusomheten, komikken – vil åpenbare seg om du bare er tålmodig nok. Det at han lar livet utfolde seg foran kamera, at filmene gir rom for publikums evne til refleksjon, skapte en trygghet og en bevissthet rundt filmens kraft, og hva som kan oppstå i møte mellom filmen og publikum. At det finnes der, at jeg bare må gripe det, vite at det er der. Jeg ble enormt beveget i møte med filmene hans. Hvordan har filmene hans påvirket din egen filmskaping? – Det handler om å tørre å møte det som er ubehagelig, å løfte dette frem. Å etterstrebe sannferdighet: På den måten at det som møter meg, det ønsker jeg å videreformidle til deg. Hva er en god film for deg? – En film som får meg til å se noe, gjerne noe kjent, på en ny måte. En film som utvider min kunnskap, mitt følelsesliv, min erkjennelse. Jeg har sett filmer som har blitt bestemmende for hvem jeg er og hva jeg tror på. Å motta fortellinger om det å være menneske, det er en av de største skattene vi har. De Andre går på kino nå. Du kan signere Margreths nettkampanje på nestekjaerlighet.no – underskriftene overleveres til regjeringen til jul.

Om å undervurdere publikum Tekst Aksel Kielland Mens du leser dette sitter det minst tjue nordmenn spredt rundt om i det ganske land1 og klør seg i hodet over hvilken bro de skal bruke i sin norske blåkopi av Broen. Kanskje har noen av dem dristet seg til å leke med tanken om å bytte ut broa med en tunnel eller en fergeforbindelse eller noe annet kreativt – det eneste som er sikkert er at det koker der ute. Å forsøke å kopiere internasjonale suksessoppskrifter er hardt arbeid, og hver gang Aftenposten trykker en artikkel hvor en dansk tv-arbeider sier at nøkkelen til suksess ligger i originalitet og personlige visjoner,

smiler deres norske kolleger oppgitt mens de mumler «… men det er ikke det som betaler huslånet mitt, danskjävlar!» for seg selv. Årets statsbudsjett inneholder en bevilgning på ni millioner kroner til utvikling av norsk tv-drama. Målt opp mot bevilgningene til norsk filmproduksjon er dette å regne som en dråpe i et shotglass, men millioner er millioner, og norsk fjernsynsdrama trenger all den hjelpen det kan få, så hvorfor ikke kaste litt penger på det? For selv om hovedproblemet med norsk fjernsynsdramatikk strengt tatt ikke egentlig er underfinansiering, kan det neppe skade med mer penger.2 Spørsmålet er imidlertid hvordan mer penger kan hjelpe

norsk tv-dramatikk med å bli kvitt sitt største problem – nemlig den patologiske hangen til å undervurdere intelligensen til enhver person som velger å benke seg ned foran en norsk dramaproduksjon. Når man gjør opp status for det norske tv-året 2012 blir det vanskelig å ikke putte Lillyhammer i plusskolonnen. Personlig fikk jeg ikke noe særlig ut av serien, men det er i det minste en tv-serie hvor ens første tanke ikke er «Åja, nå har de forsøkt å lage en norsk versjon av [hva det nå er norske tv-arbeidere digger for øyeblikket]». Dessuten blir den jo faktisk sett i USA, og senest for noen dager siden hørte jeg en av mine amerikanske favorittkomikere lire av seg noe om at han hadde hørt at den var «really good»3 – og dét i en samtale uten en eneste skandinav i rommet! Lillyhammer illustrerer likevel norsk fjernsyns andre store problem ved siden av den viktige ingen-utenfor-Norge-bryr-seg-problematikken. For det første som slår en i møte med serien er en nærmest nesegrus beundring for produsentene og manusforfatternes prinsippfaste beslutning om at ingen vits og ingen persontegning er for plump, billig eller åpenbar til å la ligge – alt skal med! De kaller oss ikke sosialister for ingenting, amerikanerne. Selv er jeg i ferd med å sy sammen en søknad til Kulturrådet med det mål for øyet å få 250 000 av disse ni millionene til å forbedre norsk film ved hjelp av mer utradisjonelle metoder. Planen går ut på å bryte seg inn hjemme hos norske tv-produsenter og -manusforfattere, og fylle husene og leilighetene deres med skilt hvor det står «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Sånn at når de våkner om morgenen er det første de ser et skilt hvor det står «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Og når de haster til badet for å kaste kaldt vann i ansiktet, kan de i speilet bak seg se et

skilt hvor det står «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Og når de går inn i stua fo å ringe politiet fra fasttelefonene sine ser de rett på et skilt hvor det står «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Og når de kaster seg over datamaskinene sine for å se om dette kun er noe som har rammet dem eller om det er snakk om en større aksjon, er hovedsaken på dagbladet. no «SYNES DU MAN SKAL UNDERVURDERE PUBLIKUM??» – hvilket riktignok er noe Dagbladet har funnet på helt selv, men som uansett hjelper. I undertøysskuffen: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM»; i kjøleskapet: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM»; på komfyren: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM»; hengende rundt halsen på labradoren: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM»; på side 100 til 799 på NRK Tekst-tv: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». I dokumentmappen, garderobeskapet, postkassa, bagasjerommet og sykkelskuret: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Og når de omsider lunter inn på Piratebay for å laste ned de nyeste episodene av Homeland, Treme eller noen av de andre seriene de liker å se på fordi de, du vet, ikke undervurderer publikum, har vi fått EZTV til å hardkode inn undertekster hvor hver eneste replikk er oversatt til «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Det er naturligvis høyst tvilsomt om disse tiltakene vil få norske tv-produsenter og manusforfattere til å slutte å undervurdere publikummet sitt, men det vil i det minste bli en artig historie de kan presse inn i en episode av den nye blåkopien av Broen som de for tiden arbeider med. Utover det er det bare å håpe at resten av de ni millionene vil bli brukt på kløktig vis – fortrinnsvis av noen for hvem «nyskapende» ikke er synonymt med derivativt, visjonsløst komitéarbeid.

1. Vel, det ganske Oslo. 2. Retorisk virkemiddel. Penger kan ødelegge hvor mye som helst. 3. At Howard Kremer verken ser eller liker tv, er en helt annen sak. 4. En norsk manusforfatter fortalte meg at de fleste nordmenn primært bruker fasttelefon.

søk no:

www.haku.No

10/2012

SPILL TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

Dishonored

DÅRLIGE NYHENDE TEKST Rasmus Hungnes DEN SISTE TIDA har det kome ut ein usedvanleg stor mengde spel som held høg kvalitet. Du skjønar det, at det kan hende er slik Jonas seier: Ein blir ikkje lukkelig av å gjere det ein har lyst til. Det er lidinga som skapar framgang. Kvar blir det av weltschmerzen når desse spela tilbyr så mykje trøyst? Eit av spela det har vore knytt høgast forventningar til i år, heiter Dishonored (PC, PS3, Xbox360). Her speler du rolla som ei ressurssterk eks-livvakt som blir utsett for justismord, og sidan dette er ein stor urett retta mot deg frå samfunnet si side, blir du ganske bitter, vil eg tru. No har du skifta karriere og blitt snikmordar i stadet, og i tillegg instrumentell i eit politisk attentat eller to. Intriger følgjer i bøtter og spann. Her får du deltake i tortur, blodhemn, forheksing, forgifting, selskapsliv og fyrverkeri, alt for å redde sivilisasjonen frå plenty med maktsjuke menneske sine politiske klør, slik at du oppleve ei kjensle av signifikans i den store samanhengen. Eller er alt berre ein personleg vendetta? Det lyt vere opp til deg, kjære lesar. Dersom du etter dette treng meir ultravaldeleg sniking og snoking kan du satse på plattformspelet Mark of the Ninja: truleg det mest solide ninjaspelet i manns minne sidan Tenchu: Stealth Assassins frå 1998. Mark of the Ninja gjorde det stort tidligare i haust på Xbox360, og no har det kome ut til PC, til glede for nye spelarar. Det handlar om å oppføre seg som ein ninja, og sniking er obligatorisk, ikkje valfritt slik som i Dishonored. EIT ANNA AV dei heitaste spela for tida er eit som handlar om å likvidere, kidnappe og obdusere utanomjordiske skapningar frå det ytre verdsrommet. I tillegg stel ein deira utanomjordiske gods. Spelet heiter XCOM: Enemy Unknown (PC, PS3, Xbox360), og er basert på serien som starta med UFO: Enemy Unknown i 1994. Spelet har ikkje heilt den same mørke og nådelause stilen som stamfaren: Gameplayet er meir venleg, slik det skal vere no om dagen, musikken gir sterkare assosiasjonar til sedvanlege militære operasjonar enn til klassisk science fiction, og den visuelle stilen er langt mindre gritty og fæl. Slikt skapar ofte kontrovers når omstøvlingar av gamle klassikarar finn stad, men lat det vere klinkande klart, som blekk på høglys dag at dette er eit godt spel som klarar å stå på eigne bein. Åja, og det er eit tur-basert strategispel, dersom du lurte. Hotline Miami (PC) er eit spel i fugleperspektiv som ser ut som det vart laga i 1989. Og handlinga går føre seg i 1989! Dersom du er tolv år og mor di ferskar deg i å spele dette er eg redd du har eit forklaringsproblem. Eg veit heller ikkje heilt korleis eg verken kan forklare eller forsvare spelet, for maken til fargesprakande ultravold skal ein leite lenge

etter. Dei korte massakrane som blir bestilt via den ultramoderne trådlause telefonen i den råflotte Miami-leilegheita di er utfordrande på ein slik måte at ein berre må prøve ein gong til, opp sann, der fekk eg eit hagleskot i mageregionen. Eg prøver igjen. Oi sann, hovudet vart slått inn med eit balltre. Oi sann, der vart han delt i to med eit samuraisverd. Uff då, det var ikkje meininga at den digitale pulsåra mi skulle bli skåre over med den virtuelle pikselkniven der. Fargepalletten overstimulerer tappane og stavane i dei visuelle sanseorgana dine, musikken er energisk og medrivande. Når far din gir deg ein skjennepreike kan du jo freiste å peike på at spelet har kulturell signifikans, at det behandlar ein vesentleg epoke i vestleg kulturhistorie, at det opnar for refleksjonar rundt det allmenngyldige temaet dauden, men eg veit ikkje om du vil få sympati. Sanninga er at du berre er hekta på det actionfylde gameplayet, som krev både timing, reaksjonsevne og planlegging. Når eg skriv at det ser ut som det vart laga i 1989 meiner eg eigentleg at det ser ut som det vart laga i 2012 for å sjå ut som det vart laga i 1989. I 1989 kunne ein ikkje få til alle dei fancy effektane som fins her. Det ser bra ut, skal du vite. DERSOM DU HAR ekstra masochistiske tendensar, kan du prøve deg på No, Birdie, No! Det er eit gratis spel du kan spele i browseren din, og går ut på at du heng frå kanten av eit stup og blir utsett for vald av ein svolten fugl. Du må passe fingrane dine. Eit anna dagsaktuelt retro-spel heiter Retro City Rampage (PC, PS3, PSVita, Wii, Xbox360). Det etterliknar 8-bit-eraen, og er fylt til randen med referansar til slutten av 80-talet og starten av 90-talet, som eit fåtal menn mellom 25 og 35 er truande til å fatte. Spelet har kjent behovet for å introdusere seg sjølv ved å påpeike at det er ein parodi, kanskje for å unngå søksmåla som dei feilslåtte åndsverklovane opnar for, men det kan like godt sjåast som ein hyllest til dataspel som River City Ransom, Paper Boy og Mega Man, samt andre populærkulturelle fenomen som til dømes Back To The Future og Teenage Porn Ninja Turtles. Her er det estetisk vakker musikk og grafikk som tar perioden på kornet, i tillegg til ein overraskande tilfredsstillande spelmekanikk. Viss den perverse og skamlause moderne klassikaren Saints Row The Third vart laga i 1990 ville det sett omtrent slik ut, og smågutane i nabolaget ville fått streng beskjed om å gå ut å leike dersom mora til Vegard kom inn i rommet og såg kva for forferdeleg spel vi spelte. Dersom du etter all denne blodsutgytinga er interessert i eitt ikkje-valdeleg spel med logiske gåter presentert av ein herremann med britisk aksent og flosshatt i 3D, må det bli Professor Layton and The Miracle Mask (Nintendo 3DS). Det er klinisk reinska for ultravald, og gjer godt for hjernen og sjelelivet.

Ein usedvanleg stor mengde spel som held høg kvalitet er ute.

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD 10/2012

-Sophie Elise, 17 år-gammel rosablogger fra Harstad. Har mellom 30.000 og 40.000 unike brukere daglig, noe som gjør henne til en av Norges største bloggere. Ubekreftede rykter skal ha det til at hun tjener opp mot 60.000 kroner i måneden på bloggen. Har stått frem som tidligere mobbeoffer og eks-«barbiedop»bruker. Barbiedop er, i tillegg til å være en gave til deskerne i Dagbladet, melanotan, et syntetisk hormon som ble utviklet på midten av åttitallet i Arizona for å oppnå pigmentering uten naturlig sol. Bieffekter er økt sexlyst og redusert sultfølelse. sophieelise.blogg.no --

10/2012

Det virkelige barbiedopet er ikke selvbruning, men rosaboblen selv. Vi ble med under overflaten på rosablogger Sophie Elise og fikk smake på litt bittersøt rosa nevrosa. FOTO STEPHEN BUTKUS Hvorfor insisterer bloggere alltid på at ingen av leserne «egentlig» kjenner dem, selv om de har oppkalt bloggen etter seg selv og blogger om livet sitt hver dag? Hva er det man blir kjent med da? – Jeg tror man blir kjent med den overfladiske delen av personen.

I utgangspunktet kan man skrive om hva som helst på en blogg, hvorfor blogger jenter likevel om akkurat de samme tingene? 50 nyanser av hairextensions, solpudder og den siste kolleksjonen til Gina Tricot. Er det kun det som selger? – Det er forskjellige blogger, men rosabloggene er de kjente. Leserne vil ha lett underholdning. Om man vil lese en blogg om sult i Afrika kan man heller se på nyhetene. Jeg tror blogg er et fristed for jenter, det er en rosa boble der alt er fint og bra. Hvis jeg har en dårlig dag, kan jeg gå inn på Kissies sin blogg (svensk rosablogger, red. anm.) og alt er bare bling-bling, og da tenker jeg at hun har det sånn som meg, men hun har en positiv blogg likevel, og så blir jeg glad.

Virker som man kan bli avhengig av den der rosaboblen. Gi meg en kvarting lipgloss! Nesten som kultur-Norges avhengighet av retweets.

Men hvis du har en dårlig dag og tenker på alvorlige ting, er det ikke bedre å få det ut i stedet for å fortrenge det med rosa fluff? Prøve å forstår hvorfor du tenker på de tingene? Eller bare si: Fuck alt, jeg hater verden, folk er dumme! – Det er der jeg skiller meg litt ut, jeg skriver en tekst en gang i uken om ting jeg tenker på eller som provoserer meg. Men det kan ikke være så negativt, det må ha en positivt vri. Det ordner seg og kommer til å gå bedre. Jeg kan ikke skrive: «å herregud, livet suger, jeg vil bare dø, det ordner seg aldri.» Da blir de som har en depresjon bare enda mer lei seg.

Hva hadde du blogget hvis du følte det du sa nå? – Da hadde jeg blogget om en ny genser eller noe sånt.

Så de gangene du blogger om en genser er du egentlig trist? – Ja, hehe, når jeg blir veldig overfladisk og kort på bloggen så er det fordi jeg ikke har det så bra. Når en blogger skriver: «i dag var jeg i Bogstadveien og kjøpte den og den pengeboka», da tenker ikke den personen bare på den pengeboka, hun er enten glad eller lei seg – mest sannsynlig lei seg.

6 1 6 1

Edward Bernays ler en ond liten latter fra graven nå.

I tillegg til å blogge om extensions, så har du et bankende hjertet for veldedighet?

Er det din medisin mot den moralske bakrusen du føler etter en lang dag foran speilet/skjermen? – Det er ikke veldedighet, men dyreorganisasjoner. Og det er ikke fordi jeg skal lette min egen samvittighet eller veie opp for noe jeg gjør; jeg gjør det fordi jeg faktisk bryr meg om dyrevern. Jeg oppfordrer ikke folk til å gi penger, for det første har jeg veldig unge lesere og for det andre tror jeg ikke det hjelper i det lange løp å gi 200 kroner til NOAH. Jeg tror det som hjelper er bevisstgjøring.

Hore-og-Madonna-o-lemma: bli rik Playboy-bunny eller en ny Moder Teresa som gir penger til fattige barn? – Rik Playboy-bunny. Jeg vil ikke få aids og ha sex med en 80 år gammel mann liksom, men Playboyjentene er jo alltid fine. Heller det enn Mor Teresa. Jeg er ikke så veldig gammeldags, jeg har ikke lyst på så mange barn. Hvis man kan tjene egne penger er man ikke nødt til å gi bort alle pengene.

Jeg har ikke en stor blogg fordi jeg har hatt flaks eller er heldig, jeg har det fordi jeg er flink.

Hvordan føles det å tjene mer penger enn en gjennomsnittlig avisredaktør? – Hvor mye tjener en gjennomsnittlig avisredaktør?

Det står mange steder at du tjener opptil 60.000 i måneden? – Jeg sa ikke at jeg gjør det, det var en journalist som spurte om en blogger kan tjene over 60.000 og så svarte jeg ja. Det var et lurespørsmål.

Produktet som annonsørene investerer i og leserne oppsøker, er jo deg og ditt liv. Hva tror du er forskjellen på å ha en business der man holder seg i bakgrunnen og en virksomhet der du selv er «produktet»? – Jeg tenker på det og hvordan jeg fremstiller meg selv. Det var en blogger som jeg hater, hun er helt blåst i hodet, som to dager etter 22. juli sa at hun synes det var greit det ABB gjorde. Da var det mange annonsører som trakk seg, og det gikk utover andre bloggere også. Man kan ikke skrive noe så provoserende som det der. Ellers tar jeg ikke hensyn til annonsører, men jeg skriver ikke om konkurrerende produkter liksom.

Vi har kommet opp med et nytt begrep: «plastic pride». Du er plastic pride! Glem second hand-klær, Underskogmedlemskap og Valencia-filter. Kulere å kjøre på med photoshop og pushup. – Jeg føler ikke selv at jeg er plastisk. Jeg har ikke silikon.

6 1 6 1

Har du ikke??

Genlotto! – Men pride generelt – om det er plastisk eller naturlig, er viktig. Pride!

Er skamløshet blitt den nye janteloven for din generasjonen? – At man skal gjøre hva man vil? Ja, uansett! Det kan være plastic-pride, dreads-pride, Rød Ungdom-pride eller unge Høyre-pride. Vær stolt av det du gjør uansett, så lenge du ikke … dreper noen. Noen har det for seg at dersom man er rik, så har man flaks, og er man trent, så er man heldig. Men faktum er at du må jobbe for det. Jeg har ikke en stor blogg fordi jeg har hatt flaks eller er heldig, jeg har det fordi jeg er flink. Ifølge internett fikk du strippestang på rommet ditt av foreldrene dine i en alder av 16 år. Er stripping blitt en stueren fritidsaktivitet for jenter på din alder – på lik linje med håndball og fotball? – Jeg fikk det ikke av foreldrene mine, jeg kjøpte det selv. Og det er ikke stripping, det er poledancing. Det er trening. Men den bare støver ned på rommet mitt. Det var gøy i én uke.

Bruker du selvutløser når du tar bilder av deg selv? – Nei, jeg får mamma og pappa til å ta bilder for meg.

6 6 1 6

Hmm. Hjelper de deg med andre ting? – Pappa er økonom, så han har lært meg alt det jeg kan om business. Tror du man kan oppfattes som en smart person selv om man har Restylan i leppene og store pupper?

Er det mye barbie-diskriminering i samfunnet? – Jeg har aldri prøvd å fremstille meg selv som dum, da hadde jeg ikke klart å svare på en tiendedel av disse spørsmålene. Det er andre jenter som ser ut som meg og som bruker det at de er «blonde og dumme», og det ødelegger for sånne som meg. Men det er litt gøy å bli oppfattet som dum også, jeg trenger ikke gjøre så mye for å gi et godt førsteinntrykk fordi forventingene er så lave. Kan jeg navnet på statsministeren så blir jeg oppfattet som smart. Hvis du hadde vært statsminister for én dag, hvem ville du valgt inn i regjeringen? Du kan velge akkurat hvem du vil ha med. – Jeg er medlem i Unge Høyre, så det hadde blitt Høyre. I samarbeid med Arbeiderpartiet, ikke Frp.

6 6 6

Kontant. Hva fikk deg inn i politikken? – En kjekk gutt.

Er du feminist? – Jeg er ikke noe for de typiske feministene. Hvorfor ble det ramaskrik fra feministene da det ble verneplikt for kvinner? Hvis man skal ha like rettigheter, så kom dere inn i militæret. De fleste feminister er opptatt av lik lønn, det er greit nok, men da bør man mene at alt skal være likt. Lik fødselspermisjon, og like enkelt for begge kjønn å bli sykepleiere. Det må gå begge veier. Men jeg har ikke noe imot at gutter ser på meg som et sexobjekt. Jeg kan godt bli sett på som en leke, som en Barbie. Kan du gi oss svaret på noe vi har tenkt mye på: Hvem tror du er lykkeligst av smarte eller dumme mennesker? – Dumme mennesker tenker kanskje mindre, så dumme er kanskje lykkeligst.

Hva liker du å lese? Vi leste nettopp i D2 at bøker er blitt «in». Eller kanskje det var «bokhylle-estetikken» som var blitt in. Uansett: bøker? – Det er en veldig rar ting med meg, men jeg har faktisk skrekk for papir.

1 6 6 1

Du har fobi for papir? – Jeg klarer ikke å ta i ark, så bøker er ikke helt for meg. Jeg klarer ikke bla i bøker. Virkelig? Du er et barn av internett ass!

Haha. – Jeg ser porno. Neida. Jeg gjør ikke. Jeg sover og gjør lekser og spiser veldig mye. Tenkingen kommer som regel når jeg skal legge meg. Da tenker jeg mye. Det er kanskje derfor jeg har søvnproblemer.

Du har litt naturlig duckface. Har du poutet så mye at du er blitt sånn? – Haha. Det er ikke sånn at jeg har laga en grimase og fryst til den akkurat. Det er vel normalt å lage duckface.

Neida, du er veldig pen. Overnaturlig pen! Hadde vi vært menn hadde vi siklet på deg nå. – Alle har jo sin mine, det er ingen som ikke gjør seg til på bilder. Jeg synes det å smile på bilder hvis jeg ikke smiler fra før, er like unaturlig.

Kjenner du til BDD, Body Dysmorphic Disorder? At man er besatt av at man hater visse deler av kroppene sin, eller utseendet sitt, selv om man er pen? Kjenner du mange som har det? – Altså, man hører hele tiden jenter sier at «jeg er så stygg» og sånn der. Jeg tror de fleste på min alder føler det. Man har uansett dager der man føler seg stygg og noen ganger fin.

Du sier du er stolt over den du er, men hvorfor har du endret på kroppen din da? – Det er jo den jeg er. Hvis jeg synes det er fint, så hadde det vært falskt om jeg prøvde å endre meg for å passe inn i en mal for hvordan jenter skal se ut? Om noen har helt svart hår og masse eyeliner, så er de akkurat som meg, de sminker seg også opp, men får ikke høre at «de er fake» på samme måte.

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært morsomt om man ikke hadde kropper og bare var en gjeng svevende hjerner. Det hadde vært litt befriende hadde det ikke? – Det hadde vært kjedelig. Sånn seksuelt i hvert fall.

1 6 6 6

Man kunne bare hatt telefonsex. – Hva skal man si at man tar på da liksom?

Vi lever alle i et <3dukkehjem<3

«Ta deg selv på storehjernen!» – Hehe.

Hvorfor tror du ikke på kjærligheten? Vi leste det på bloggen din. – Det er ikke det at jeg ikke tror på kjærligheten. Jeg skrev en bloggpost basert på en Drake-sang, han har en låt som sier: «We live in a generation of not being in love, not being together». Idag er vi sammen uten virkelig å være sammen. I stedet for å få det man håper på – som på film: «jeg elsker deg» og at man gjør masse romantiske greier – så får man et «kanskje», et «vet ikke» eller et «ja, sikkert».

Hva gjør du på do da? – Nei, det går greit. Men når jeg skal skrive på skolen så må jeg legge genseren over papiret fordi jeg klarer ikke å kjenne på det. Hva gjør du når du er alene og ikke sitter på nettet? Hender det du sitter hjemme og bare stirrer i veggen og tenker? – Det er ikke sånn at jeg setter meg ned foran veggen for å tenke, nei.

10/2012