2012-oktober-oslo by NATT&DAG

OSLO 9 - OKTOBER 2012 // Kompost

WWW.NAttOGDAG.NO

Porno anno 2012: Har en råtten bransje modnet? INTERVJUER Thomas Marco Blatt Annie Dorsen Kjersti Andvig +++

DRITTKUNST Wim Delvoye

Mats Borch Bugge / Foto: Christian Belgaux

FILM Juan of the Dead 90 minutter Mer eller mindre mann +++

Mørkere enn noensinne: JAMES BOND FYLLER 50 MUSIKK Cat Power Lindstrøm Grizzly Bear +++

Natt&Dag - Siden 1988

SnoWteaM 2012 ANDRE A S YGRE WIIG DANNY L ARSEN DINA TREL AND ERIK J. BOTNER FREDRIK AUS TBØ J . P. S O L B E R G JOACIM NYHAUGEN K ARI OPSAL K JERSTI BUA A S MADS JONSSON MARCUS KLE VEL AND MIKKEL BANG S TÅ LE S A NDBECH STIAN SOLBERG TORGEIR BERGREM TORS TEIN HORGMO ULRIK BADERT SCHER TE AM K AP TEIN G A U T E W. S K Å R E

bUtIKKer aManda: 472 02 064 bergen: 472 02 052 bUSKerUd: 472 02 068 KrIStIanSand: 472 02 059 K Vadr at: 472 02 051 l agUnen: 472 02 069 oSlo CIt y: 472 02 056 Sartor: 472 02 065 SarPSborg: 472 02 065 SKIen: 472 02 061 StaVanger: 472 02 050 StrØMMen: 472 02 057 WebSHoP: SESSION.NO ÅleSUnd: 472 02 066 FACEBOOK.COM/SESSION88 VIMEO.COM/SESSION88 TWITTER.COM/SESSION88 INSTAGRAM: SESSION1988 WWW.SESSION.NO

d r a o b W o n S

K. -I1C3.KOKoTOFBFER 8

UTS T YR S T E R Å R O J F Å P -70% HE TER Y N S T E R Å Å P % -20

Foto: de an blot to gr ay

FlIP MIller

OSLO - OKTOBER 2012

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no Agnes maarja agnes@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Tore Andvig Torgeir Blok Marte Olea Borg Ragnhild Brochmann Danby Choi Emma Clare Andreas Dahl Isabell El-melhaoui Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen (Montages.no) Siren Løkaas Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Eirik Swensen Hanna Stoltenberg Martin Øsmundset Andreas Øverland Fotografer Christian Belgaux Stephen Butkus Wim Delvoye Christoph Lepka

Illustrasjon Marta Bravo Marius Pålerud Andreas Tylden

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS

Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 70.000

Møkkamann lager drittkunst ............................................................................................................... 10 Samfunn: Husk at du skal dø .................................................................................................................. 13 Bør gamle menn få lage film? ................................................................................................................. 14 De nye pornografene ................................................................................................................................ 16 Retro, håp og ærlighet ............................................................................................................................. 18 Voksensmerter: James Bond fyller femti ........................................................................................... 20 Mote: Gategutter ........................................................................................................................................ 23 Byguide: Gjenfødte moteperler ............................................................................................................. 31 Uteliv: Bar, Klubb & Konsert ................................................................................................................... 34 Mat: Kampen Bistro og Dr. Kneipp .......................................................................................................... 38 Hva ønsker du å bli i ditt neste liv? ...................................................................................................... 39 Kunst: Kjersti Andvig, Wim Delvoye, Lene Berg .................................................................................. 40 Scene: Tits and ass er performance ..................................................................................................... 44 Litteraturintervju: Thomas Marco Blatt .......................................................................................... 46 Musikk: Cat Power, Vinni, Grizzly Bear ................................................................................................. 49 Musikk: Sjangerforviklinger ................................................................................................................. 55 Film: Laurence anyways, Beasts of the southern wild .................................................................. 57 NATT&DAG møter P3-sjef Mats Borch Bugge ....................................................................................... 71

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

57 24

Trykkeri

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! Condis Fredensborg tilbyr rimelig squash & trening! Thor Olsensgt. 5 - Tlf: 22 88 60 00 www.condis.no/fredensborg

9/2012

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

Oppdag MacBook Pro med Retina-skjerm hos Humac. Den redefinerer hva en bærbar datamaskin kan være.

Helt nye MacBook Pro har en praktfull Retina-skjerm med over 5 millioner bildepunkter, lynrask flash-arkitektur og de nyeste firekjerners Intel-prosessorene. Alt dette i en utrolig tynn og lett design.

Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen

OVERHØRT «… men du må gjerne fortsette å sende inn ideer». Hvordan vi innbiller oss samtalen ble avsluttet da samfunnskommentatoren og eks-spaltisten med stort temperament og sans for lekre vesker fikk beskjed om å fortsette som frilanser for ukebladet.

Hoderysting

Dette ristet vi på hodet av forrige måned.

FoTo: maRcEl lEliEnHoF

Det er rapportert spor av anthrax i norsk heroin. På tide å slutte nå, du unge lovende ungdom/kunstner/skribent? Vi mener det: slutt. Blåtime-vokalisten med den dype stemmen er observert med et fullskjegg Taliban verdig.

Thomas Talseth VG (12. september)

Jonas Gahr Støre

FoTo: amER kHan

Thomas Hylland Eriksen

FoTo: Uio/FRancESco SaGGio

FoTo: Uio/ola SæTHER

Trond Viggo Torgersen

Shabana Rehman

Jessheim! Eks-rapperen med det spansk-klingende navnet har byttet ut mannssjåvinistisk ræpp med … trommevirvel … fluefiske! Ikke mindre oppmerksomhetshungrig enn før, stiller han selvsagt opp på en ny fluefiske-DVD. Omtrent det samme som Mark Walberg og treningsvideoene fra 1986, det der. Eller vent. Siste nytt i Oslos uteliv er rasktinn.no. Tjenesten der du betaler 500 kroner mot pussy-garanti og gratis inngang på klubber resten av året. Merk: klubbene det gjelder har normalt gratis inngang, så da er det kun pussy medlemskapet garanterer. Det er gøy! Tenke seg til: 500 spenn for gratis sex hele 2013. Big pimp … pin … pinlig.

Retrooverhørt: Forfatteren av boken om en rød rubin skal ha vært kjent for et særegent partytriks. Det involverte ikke synging, bare lett vridning av kvinnelige brystvorter fulgt opp av kommentaren: «unnskyld, jeg skal bare undersøke radiofrekvensene!». Elegant.

Forbrytelse: Brukte The Killers som sannhetsvitner i kampanjesak for å redde Lydverket på NRK. Vår kommentar: Hva vet The Killers om Lydverket og det norske sendeskjemaet for øvrig? Vi tipper «intervjuet» forløp omtrent slik. Talseth først: Great show, guys. So, did you hear they’re gonna shut this thing down? This show, I mean? – What!? Really!? That sucks, man! Yeah, apparently this is the last season … – What a shame. We were really excited to be on this show. We had a great time, man. Yeah, its too bad. You see, Asbjørn, the host, he’s a friend of mine and … – I don’t believe this shit. And now what? They’re gonna put on a more «accessible show»? Oh, man, I bet they are. I know all about how these things work. Allright, nice talking to you, Thomas. See you next time around. Just … just one more question: Have you heard about a place called Kristiansund? It’s my … – Gotta go, man.

Catherine Gonsholt Ighanian VG (14. september) Forbrytelse: Produserte en forsidesak på VG-nett om at en skuespiller gråt på TV. Vår kommentar: Stopp pressen! En skuespiller – som vi aldri har hørt om – gråt på TV? Rydd forsiden, nå!

Vi gratulerer langbeint VG-journalist med å kapre en av film-høstens hotteste menn. Han utkonkurrerer nesten det ELLE mener er Norges mest sexy mann, som også var på samme filmflåte, men kosebamser er et lite minuspoeng på sexy-skalaen. På nachspiel på sitt eget sted, sier nattklubbsjefen høyt og tydelig til kona og moren til deres felles barn at hun: «må betale for ølen sin selv». Hvorpå hun – heldigvis – svarer nei, tar ølen og går. Hvor gnien går det an å bli? ...

9/2012

Hilde Sandvik Bergens Tidende (26. august) Forbrytelse: Forvekslet den amerikanske presidentkandidaten Mitt Romney med GOP-kollega og tidligere rival Rick Santorum. Vår kommentar: OK, ingen skandale. Men noe skal vi jo fylle denne spalten med.

Foto: Sigve Aspelund/Tinagent og Istockphoto

VIL DU OPPLEVE NOE NYTT?

Fra OslO luFthavn kan du reise direkte til 132 reisem책l Vi har flest avganger og flest reisem책l. Det er enkelt 책 komme seg til flyplassen med bil, buss eller tog. Det er ikke uten betydning hvilken flyplass du reiser fra.

TIDENS ÅND RÅTNE EPLER Stadig flere blir observert med macer der de har teipet over apple-logoen. Folk unnskylder seg og forklarer at det er harry å løfte macen ut av baggen og forbanner Apple for å lage drittprodukter, selv om de har minst fem av dem. Apple gikk fra å være hipsternes favoritt til å bli hipsternes ubehagelige påminnelse om deres egen flokkmentalitet.

1 1

VOLDTEKTSHYKLERI I Oslo har fire stykker meldt seg opp som natteravner i høst, mot hundrevis i fjor. Engasjementet «mot voldtekt» og det medieskapte voldtektshysteriet varte ikke lenger enn jula (til påske). Det til tross for at varebiler prøver å kidnappe ungjenter oftere enn du sier «fredagstaco» for tiden. Så da er det bare for jenter å bestille ulovlige thazere på Internett, sette Spice Girls på repeat på ipoden og pusse på selvforsvarskunnskapene fra gymtimen i sjette klasse. Hvem trenger Fabian Stang til å beskytte seg uansett? GIRL POWER!

2 1

TVERRFAGLIGHET Kunstnere skriver bøker. Musikere lager «kunst». Kunstnere lager musikk eller kunst «om musikk». Kjendiser lager «kunst». Boligmeglere skriver «poesi».

3 1

KONSERVATIV SKOLEMEDISIN VS. HIPPIEMEDISIN Krigen fortsetter å utkjempes på stress-symptomenes slagmark. Benektelse og trangsynthet synes å være like stor hos begge parter. Spørsmål til forkjemperne for skolemedisin: hvor stringent rasjonalitet kan man tviholde på før det hele bikker over i irrasjonalitet? Spørsmål til forkjempere for hippiemedisin: hvorfor har dere ALLTID ett-eller-annet dere må behandle selv om dere virker helt friske? Vi mistenker dere for å bruke hippiemedisinen som en psykologisk krykke i en kaotisk verden, på samme måte som skolemedisinerne støtter seg på «rasjonaliteten». Placebo har alltid vært den beste medisin, sier nå vi.

4 1

AVANT-GARDE Ikke bevegelsen, men ordet, har sneket seg tilbake i ordforrådet. «Har du sett den nye serien The Spiral, eller? Ikke særlig avant-garde, ass. De mest avant-garde avant-gardistene sier for øvrig bare «avant».

5 1

NY-MORALISMEN Riise bak speilet: Som også Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet har bemerket: Truls Dæhlie i VG Sporten er den norske offentlighetens kanskje aller største moralist. Det mest overraskende med den beryktede John Arne Riise-kommentaren («selvforherligende tufs») var derfor dette: Hvorfor ble ikke 32-åringens allerede to skilsmisser trukket frem?

6 1

OVERHØRT ...

Tabloidene ute av kontroll! Universitas – med dagspressen hakk i hjel – slo opp Universitetet i Oslos utslipp av «radioaktivt avfall» som om det skulle være vår egen 9/11. Men journalistene burde kanskje ha meldt seg opp på et fag eller to på Fysisk Institutt. En forsker fortalte oss nemlig at enkel googling kunne beroliget journalistene og fått dem til å legge ned krigstypene: dosene det er snakk om er så små at det å stå i solen et par minutter byr på mer stråling enn å bo ved siden av forbrenningsanlegget. 35S er en betaemitter med kort halveringstid, og selv om den var på huden ville den stort sett stoppe i det døde hudcellelaget, og i luften etter 24 centimeter. #Facts Det kan virke som Astrup Fearnley-museet har svidd av alle pengene på nytt italienskdesignet bygg og amerikanske kunstverk til 50 millioner, for råd til ordentlig champagne under åpningen hadde de ikke. Første gangen dronningen får servert lunken billig-prosecco under en offentlig opptreden?

USEXY «SEXY IMAGE» «Sex» har aldri vært mer stuerent enn i dag og et «sexy» image har aldri vært mindre sexy. Anne B. Ragde brauter om scatting på tv. Rihanna-copycats med like mye sex appeal som en Travel Fun Cyber Pussy Flesh-light gir ut luremus-låter. Senterungdommen lager kalender med lettkledde bondejenter, SU lager PULE-plakat og Rødt-leder vurderer Paradise Hotel-deltakelse.

7 1

UNNSKYLD, ER DU [SETT INN TILFELDIG JENTENAVN]? Stadig oftere blir jentene i redaksjonen og deres venninner stoppet på gata/utested/butikken og spurt om de er [tilfeldig jentenavn]. Er det kommet en ny maskin som i det skjulte kloner jenter og sprer dem rundt i landet, ELLER er dette en ny sjekkemetode som sprer seg som ild i tørt kjønnshår i de mange the gamenettfora? Vi gir en tilbakemelding som bør være tilfredsstillende for the game-runkernes besettelse for vitenskapelig presisjon i sjekkekunsten: det funker i ett av ti tilfeller, og han ene har mest sannsynlig bare tatt sjarmerende feil og ikke lest det på internett.

8 1

KUNSTPRESSESKRIV DEL 2 Vi sier det igjen, denne gangen med et sitat som ikke er vårt eget: «Philosophers spend lifetimes trying to understand Kant, and you’re quoting him in a press release for your new show?»

9 1

SMARTPHONEN DREPTE NACHSPIELET Klokken 03.30 er alle tomme for batteri. Litt vanskelig å koordinere sprit-ekspressen og passende suspects for skitten utelivserotikk via brevdue. Så da ble det hjem, da.

10 1

HÅRVEKST Alle 19-20-åringer med solid hårvekst gror afro, mens de med fullverdig skjeggvekst fortsetter å la trynet gro, gro, gro. Regner med at dere synes det er greit at jentene sparer ut her og der også? Det er nemlig det jentene gjør om dagene – og de lurer: Klør det like mye der oppe som det gjør her nede?

11 1

LØPETIGHTSMAFIAEN VISER MUSKLER De siste åra har jenter gått rundt med løpetights. På byen, gatelangs, hjemme på café og i Oslo, 31. august. Ja, akkurat da vi trodde den gamle tettsittende løpetightsen bare var enda et moteplagg, ble vi motbevist. Nå har tightsjentene steppa opp gamet og blitt bodybuildere. «Strong is the new skinny» er et kvinnelig bole-uttrykk vi har hørt en stund nå, men i høst har det altså tatt helt av. Det er vel og bra, dét, men … what’s next? Først slutter jenter å barbere seg, så pumper de jern. Blir de gorillaer alle sammen? Tiden vil vise.

12 1

Boblere: Skate-revival er symptomet på den nye trettiårskrisa. ManneUGGs, taste inn omg når man mener og, satin, østers, passivaggressive facebook-forhold, dobbelt-beskjed, Bloody Boris, slutte å bite negler, oppkalle butikker og utesteder etter gatenummer. 8

9/2012

KONKURRANSE

Det er kommet oss for øret at en av hovedårsakene til den presserende boligmangelen i Oslo er at Norge ikke har nok gravemaskiner. Sist spurte vi: Hva faen er det Tjuvholmen-galleriet med mange stolper og venner pusler med der nede i vannkanten? Vi fikk et nærmere innblikk i det da det var midnattsåpent i forbindelse med åpningen av Astrup Fearnley. Vi hadde aldri trodd vi skulle se Jeff Koons, Magne Furuholmen, Pushwagner, Moods of Norway og kultturdamer i aladdinbukser på samme sted, men ikke før vi var kommet over sjokket, som kanskje ikke burde være noe sjokk, tok en enslig fyr kontrollen på halve galleriet med spastiske breakdance-moves og slurvete baby freezes i en radius på minst tjue kvm. Vi er også litt usikre på akkurat hva som hang på veggene. Retro-pinups foran urbane bygninger så ut til å være den røde tråden – ellers var det mange løse tråder...

ER DU EN MONARKIST? ODDA VIL SKRIVE DIN BIO Av Redaksjonen Etter at vi flytta lokaler til vis a vis Oslo S og Østbanehallen, har vi måttet traske opp og ned Karl Johan for å bære alle maskinene, de intet-eksisterende kontorrekvisitaene og de alt for mange snusboksene fra det gamle kontorlokalet i Nedre Slottsgate. I løpet av alle disse timene med trasking, har vi passert både nyinnflytta bodøfolk, slitne narkomane, rumenske menn i ulvekostymer og gullklær fra Standard, og, viktigst av alt: karikaturtegnere. NÅR var sist man satte seg ned for å bli tegnet av en karikaturtegner? Aldri. Det har aldri skjedd, med mindre du er a) ekstremt tapersk, b) på ferie eller c) full. Det fant vi ut at vi måtte gjør noe med. Vi tittet opp fra bakken og speidet opp

over Karl Johan, og der, helt i enden, landet blikket vårt på Slottet. I anledning lanseringen av Kongen Din-tegneserie-boka til OddMagnus Williamson og Sindre Goksøyr, altså, twitterkontoen @kongendin som det har blitt laget bok av, tenkte vi: HVORFOR IKKE SLÅ ALLE FLUER I ÉN SMEKK? Nok forhistorie. Her er dealen: Send 300 ord om hvorfor Norge skal forbli et monarki til konkurranse@nattogdag.no. De beste tekstene blir publisert i NATT&DAG, og vinneren får audiens hos Sindre Goksøyr og ”Odda” Williamson. Under møtet tegner Sindre portrett av deg mens Odda skriver biografien din som du kan ta med deg hjem og henge på veggen. I tillegg får du et signert eksemplar av boka Kongen Din. #win

Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice .............................................. 39,Evergreen ........................................ 41,Tullins café ...................................... 44,Fyrhuset Kuba .................................. 45,Stargate ........................................... 47,Rock In ............................................. 48,Unholy ............................................. 48,Fuglen .............................................. 49,The Scotsman ................................ * 56,Luna Park ........................................ 57,Welhavens Café ................................ 58,Den gamle major ........................... * 58,Fru Hagen ...................................... * 58,The Villa ........................................ * 58,Horgans ........................................... 58,Alfreds Hage .................................... 58,Chateau Neuf ................................... 59,Turkish Delight .............................. * 62,Hells Kitchen ................................... 62,Schouskjelleren microbryggeri......... 62,Tilt ................................................... 62,Fisk&Vilt .......................................... 62,Nighthawk Diner .............................. 62,Emil og Samuel ............................. * 62,VU .................................................... 62,-

Olympen .......................................... 63,Dattera til Hagen ........................... * 64,Sawol ............................................. * 64,Internasjonalen ................................ 64,Gaasa ............................................... 66,Bar Vulkan ....................................... 66,Café Sør ........................................... 66,Parkteateret ..................................... 66,Blå ................................................... 66,Revolver ........................................... 66,Mono ................................................ 68,Bonanza ........................................... 66,Pan .................................................. 66,Last Train ......................................... 67,Jaeger .............................................. 67,Crossroad club ................................ 68,Sosialen ........................................... 68,Saras Telt ...................................... * 68,Oslo Mekaniske Verksted ................ 69,No.19 ............................................... 72,Skaugum .......................................... 72,Bollywood Dancing .......................... 72,Bjørungs .......................................... 72,Latter ............................................. * 74,Jacob Aall ...................................... * 78,-

Studentpris på 30-dagersbillett Med studentbillett får du 40 % rabatt på 30-dagersbillett. Du må være under 30 år og studere i Oslo eller Akershus. Husk at du alltid må kunne fremvise gyldig studentbevis og kvittering for betalt semesteravgift når du reiser. Les mer på ruter.no

HvA ER fordøyelse?

Den belgiske kunstneren Wim Delvoye har reprodusert det menneskelige fordøyelsessystemet med bæsjemaskinen Cloaca. Nå stiller han ut maskinen i Norge for første gang. Tekst Emil Finnerud Foto Wim Delvoye , En påstand om virkeligheten vi alle , lever i kan lyde noe sånt som: , I en absurd eksistens uten gitt mening, kan det meningsløse i seg selv gi mening. Et verk som materialiserer dette er Cloaca. Maskinen Cloaka har én eneste funksjon: å gjenskape menneskelig bæsj. I tillegg til å være the-fucking-joke er Cloaca et stykke sofistikert og høyteknologisk (se bare på bildet) arbeid som antagelig vil skrive seg inn i vårt århundres kunsthistorie. Bare maskinens fordøyelsessystem vil få den menige mann til å himle med øynene og techfreaks til å komme i buksa: kjøtt, fisk, bakverk eller hva det måtte være kvernes og blandes med væske. Deretter får maten den samme behandlingen som en ekte mage ville gitt den: med syrer, enzymer, bakterier og det hele. Etter nesten to dager kommer bæsjen ut ferdig filtrert, så å si helt lik vår egen. En av de fem modellene, Super Cloaca, konsumerer 300 kilo mat og produserer 80 kilo bæsj i døgnet! Etter et par forsøk fikk vi omsider fatt i opphavsmannen til disse maskinene. På tråden fra Belgia møtte vi en yttersts munter, sympatisk og morsom Wim Delvoye. Ålreit, Wim. Kan du beskrive følelsen du hadde da den aller første bæsjen kom ut av maskinen? – Jeg følte meg som Dr. Frankenstein! Jeg var nesten litt redd, jeg følte at jeg gjorde en form for synd, at jeg spilte en slags Gud. I begynnelsen var det vanskelig for folk å ta meg seriøst, fordi prosjektet fikk dem til å le. Men det er faktisk den beste spøken i hele verden. Stort sett ler mennesker av en form for diskriminering: en spøk om stygge folk, dumme folk, fattige folk. Med bæsj derimot, tar man det til et nytt nivå. Det er en annen glede, en glede uten diskriminering. Du har jobbet med Cloaca-prosjektet i mer enn ti år. Har det forandret livet ditt? – Å ja, det har forandret livet mitt dramatisk. Den første modellen var klar i år 2000. Jeg skyndet meg for å få den ferdig fordi jeg likte tallet 2000 så godt. Nittitallet var for meg veldig opp og ned med tanke på produksjon, mot slutten av tiåret løsnet det med Cloaca-prosjektet. Hvordan har reaksjonene vært? – Fra første dag fikk jeg spørsmål som forandret synet mitt på prosjektet. Jeg ble overrasket over mediedekningen. Jeg håpet på en reaksjon fra publikum og journalister, men dette var over all forventning. Folk spurte meg: hva spiser den? Hva gjør den? Den fikk umiddelbart en personlighet. Fransktalende journalister spurte: er den en han eller hun? Jeg svarte at den var nøytral og for alle. Bæsj kan også være et seksuelt ladet objekt. Scatsex i porno er for eksempel ganske stort. Fikk du noen gang feedback fra scatscenen? Denne maskinen må jo være ideell

å ha på soverommet dersom du elsker bæsj! – Ja, det er sant det. Cloaca er navnet på både vaginaen og anusen til reptiler og fugler. De har bare et hull for all seksuell aktivitet. Hvert dyr har sitt eget unike fordøyelsessystem, det er rart hvor lite oppmerksomhet fordøyelsessystemet egentlig får. Navnet stammer også fra avløpssystemet til det gamle Romerriket, som het Cloaca Maximal. Er mottagelsen den samme overalt? – Tyskerne tok ikke humoren helt. Det virket som de forventet noe «annet» av kunst. I Frankrike var det det too much … diskurs, diskurs, diskurs. De var også utrolig opptatt av hva den fikk servert av mat, så franskmennene var veldig typisk seg selv. Når jeg tok med maskinen til Østerrike pratet de om Freud og Lacan non stop, du vet det anale, det morderlige og så videre. Kineserne så den som et angrep på prestisje, de så på maskinen som veldig demokratisk. Og så tar du den videre til Italia og da er Cloaca umiddelbart en stor stjerne! Det er kjendiser på plass som skal kommentere Cloaca. Til og med historikere er kjendiser i Italia. Så du vet, Cloaca er alles venn. Du har sagt at du ikke helt vet om prosjektet er kunst eller ikke? – Jeg er agnostisk ovenfor kunst. Jeg elsker kunst, men jeg er ikke religiøst troende ovenfor den. Jeg tror ikke at den løfter sjelen eller noe sånt. Personlig er jeg bare veldig oppslukt i menneskelig aktivitet. Det får bli opp til akademikerne å fortelle hva og hvorfor. Hvis det skal vise seg at ingenting av det jeg lager er kunst, kan jeg i hvert fall si at jeg lagde noen helvetes vakre dollarsedler. Haha. Selv om jeg anser Cloaca som kunst, er det på samme tid en veldig effektiv maskin. Og det er ikke bare på en metaforisk eller symbolsk måte, den bæsjer faktisk der den står i museet. Man kan si at den gjør narr av metaforer og symbolikk ved at den bare står der og bæsjer. Du virker som en mann med godt humør. Hvilken rolle spiller humor i prosjektet? – Humor spiller alltid en viktig rolle. Folk i teamet mitt hadde ikke tillatelse til å prøve seg på noe morsomt. Cloaca er morsom nok i seg selv. En av ingeniørene mine sa en gang: «vi burde en lage en svær rompe med kviser i enden av maskinen slik at …». «Nei!» svarte jeg. Vi skal holde det vitenskapelig og tørt og ikke prøve oss på noen som helst morsomt på den konvensjonelle og transparente måten! Ved å eliminere en slik konvensjonell humor vil folk aldri være helt sikre på om jeg er morsom eller ikke. Er han seriøs? Mener han dette? Er han gal eller ikke? Er han kalkulert? Er dette kalkulert galskap? Du vet, dette er den latinske måten å ta for seg ting på. Jeg kommer aldri til å være så rett på sak at jeg kutter av meg øret for å si det slik. Jeg er veldig positiv i min tilnærming til verden, jeg liker den som den er. Intervjuet fortsetter på side 42.

Jeg har masse bilder av min egen bæsj. Det er rart hvor lite oppmerksomhet fordøyelsessystemet egentlig får. 10

9/2012

V pla og i ha ss ka r få er n t til der t m . B fo er ille r å inf tti pn o o nf e e m or m t be pro as g du jon re ks fin nse jon ne t a en r d nta u u ll nd er.

ATOMIC AS PROUDLY PRESENT:

RICKY GERVAIS LIVE OSLO SPEKTRUM 2. DESEMBER

OSLO SPEKTRUM / BILLETTSERVICE.NO 815 33 133 / 7-11 / POSTEN / NARVESEN

Ullevaal stadion, 30. juni

Chaka khan Orbital Folketeateret

15. oktober

Sentrum Scene Fredag 16. november

gabriel tar med seg special guests martin moreno, alfred robles og shaun latham fra hans hit komedieshow “stand up revolution” (comedy central).

OSLO SPEKTRUM 16. november

Intimkonsert

Katie Melua Folketeateret 20. november

FOLKETEATERET mandag 3. des. BLI FAN AV ATOMIC SOUL

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Forestillingen om ungdommens helt spesielle virkekraft er fremdeles en definerende fortolkningsramme i nær sagt all kunstresepsjon. Seniorsaken

Bond-filmene er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper.

Den dominante partneren stopper når den andre sier kodeordet. Slik sett er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt. De nye pornografene

Voksensmerter

Husk at du skal dø, er det noe som heter. Vel, det kan være lurt å skyve den tanken unna også. Tekst Eirik Swensen JOHN MAYNARD KEYNES er en av få økonomer som opplevde å se sine egne teorier satt ut i livet, sågar med et eget navn: «Keynesianisme». Settingen er USA på 1930-tallet med depresjoner og massearbeidsledighet. Tidens omkved, som lente seg på gjeldende økonomiske teorier, lød at «krisen vil løse seg i det lange løp». Det var da Keynes kom opp med det etterhvert så berømte tilsvaret: «I det lange løp er vi alle døde». Keynes svar var simpelthen å løse en reell krise her og nå med synlige virkemidler. Det er lett å trekke paralleller til dagens situasjon i Sør-Europa. Javisst finnes planer for å løse krisen på sikt, med nasjonale betalingsplaner og det hele, men det er lite som tyder på at folk finner seg i at livet, karrieren og nåtiden går til helvete, mens de venter på ja, fremtiden. Finanskrisen er her og nå og den rammer (om ikke deg og meg), så omtrent hele resten av Europa. Klimakrisen er den andre av de to store pågående krisene, skal man ta den politiske retorikken på alvor. «Vi må handle nå, i morgen kan det være for sent», lyder omkvedet, og det har det gjort siden slutten av åttitallet. Men hvem blir egentlig skremt av denne retorikken? «I det lange løp er vi alle døde», var det ikke så? DET ER INTERESSANT å sammenstille de to krisene. Finanskrisen føles på kroppen her og nå, men skal altså løses i det lange løp. Klimakrisen skal løses her og nå, men vil føles på kroppen først om hundre år eller så, i hvert fall hos oss velsituerte nordboere. Det finnes helt sikkert gode grunner for å anta at finanskrisen vil «gå seg til» over litt tid, samtidig

som klimakrisen også bør håndteres her og nå hvis vi skal nå det såkalte «2-gradersmålet». Poenget er bare at det ikke vil skje. Litt elementær politisk psykologi er alt vi trenger. Hellas har vært på bristepunktet lenge, Portugal er på full fart i samme retning. Lønninger kuttes og skatter og avgifter økes med en slags pervertert blanding av redskaper fra verktøykassen til ytterpunktene i politikken. I Portugal oppfordret statsminister Passos Coelho i siste nyttårstale alle portugisere som kunne om å forlate landet (!) dersom de kunne. Portugal hadde ingen fremtid å tilby, erkjente han. Du kan jo tenke seg hva som hadde skjedd om Stoltenberg sa det samme. Såkalt informerte kilder sier at det bygger seg opp til revolusjonsliknende tilstander i landet som var et diktatur frem til 1974. Vel, vel, «i det lange løp er vi alle døde». HER PÅ BERGET strever miljøvernere og andre idealister med å få oss engasjert i klimasaken. Har de lykkes så langt? Nja, bare sånn måtelig. Vil de lykkes bedre i fremtiden? Neppe. Kontrollspørsmålet for å vite om vi er i en situasjon der folk tenker «i det lange løp er vi alle døde», er: «står noe på spill her og nå?» Dersom svaret er nei, så har vi et problem. Og ingen steder er problemet så godt synlig som i klimasaken. Mekanismen er godt belagt i psykologien, og kalles kognitiv dissonans. Ifølge klimapsykolog Per Espen Stoknes springer ikke handlinger ut av holdninger, men tvert imot: vi justerer holdninger etter hva vi gjør: Når vi ikke gjør noe, later vi bare som om problemet ikke eksisterer. Tidsdimensjonen er fundamental for at dette regnestykket kan gå opp. Som med røyking finnes de skadelige konsekvensene der fremme, ikke her og nå. Sagt på en annen

måte; vi kan tillate oss å ignorere problemet fordi i det lange løp er vi jo, du vet, alle døde. Kan Keynes læresetning derfor lære oss noe? Kanskje at tidsdimensjonen må få en større plass i politikk og sivilsamfunn. ØKONOMEN KALLE MOENE har pekt på at hovedproblemet for miljøbevegelsen er fokuset på klimakrisen der fremme. De små miljøseierne her og nå drukner i larmen fra en perfekt fremtidsutopi. Det var faktisk det kjedelige og gradvise i sosialdemokratiet som vant frem blant ideologiene; det var Mons Ivar Mjeldes omstendelige «stein-på-stein-filosofi» som sikret Brann seriegullet etter 44 års li-

I det lange løp er vi alle døde. delse; kommunismen ble henvist til historiens skraphaug. Når det kommer til finanskrisen handler det derfor om å selge inn en politikk med relevans for dagens mennesker. Reduseres de politiske beslutningene til å handle om et ideelt framtidsscenario, er faren stor for at altfor mange dør i gatene ganske snart – og slett ikke «i det lange løp».

Eirik Frøhaug Swensen (f.1981) er PhD-student i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU. Han skriver om forskjellige former for motstand mot klimatiltak og klimapolitikk. 9/2012

THE LATE FILM I programheftet til The Late Film skrev arrangøren: «Store regissører når ofte et punkt mot slutten av sin karriere, hvor de kan arbeide fullstendig i sitt eget tempo. Arbeidet i denne perioden er gjerne litt febrilsk, men det er alltid gjort med den største trygghet. Disse filmene er ofte blant de mest komplekse og interessante i regissørens karriere, da de nærmer seg velkjent terreng og gamle motiver fra nye vinkler.» Festivalen ble sist gang arrangert 30. april – 21.mai i 2009. SIDNEY LUMET Sidney Lumet, som døde i fjor, 87 år gammel, ble første gang Oscar-nominert i 1957, for filmen 12 Angry Men. Som 83-åring regisserte han Before The Devil Knows You’re Dead (2007), av mange ansett som et nytt hovedverk i hans filmografi. Jack Mathews, kritiker i New York Daily News, skrev: «Jeg er særlig imponert over Lumets intellektuelle utholdenhet. Der yngre kolleger fra 70-tallet mistet flyten på 80- og 90-tallet, fortsatte Lumet å lage ambisiøse filmer med sosial nedslagskraft. Og best av alt: he ain’t done yet.»

9/2012

Bør også gamle menn få lage film? Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Marius Pålerud NO COUNTRY FOR OLD MEN. For et par år siden sa den 73 år gamle forfatteren Margaret Drabble takk for følget. «The older I get», sa hun til The Telegraph of London, «the more I find myself repeating things». Det var like greit å legge ned arbeidet: «So I have resolved to write no more novels». Her hjemme har vår mest markante forfatter, Dag Solstad (71), lenge tenkt høyt om sin tilbaketrekning. For to bøker siden hadde han angivelig bare tre bøker igjen å skrive. «Det er svært sjelden at noen over 70 skriver noe som er verdt noe», påsto han. Det er imidlertid ikke alle som tar konsekvensen av tidens herjinger. Enkelte holder det gående til krampa tar dem. Ta for eksempel Gabriel Garcia Marquez (85). Det gikk lenge rykter om at han hadde lagt ned pennen. Nei, så men: «Not only is it not true», tilbakeviste han, «but the only thing I do is write». At «alle» er enige om at hans beste år for lengst er tilbakelagt, var en annen sak. I sommer uttalte broren hans at Gabriel var rammet av Alzheimer. LA MEG VÆRE UNG. Forestillingen om ungdommens helt spesielle virkekraft er fremdeles en definerende fortolkningsramme i nær sagt all kunstresepsjon. Uberørt av tidens tann og livets strev står den unge kunstneren nærmere kilden enn sine eldre kolleger. Med sin VIP-tilgang til tidsånden trenger han bare «gå inn i sin tid» og la inspirasjonen komme skyllende. Hans «unge, åpne sinn» bidrar til at kunsten kanaliseres ærlig og uhindret. Som trope og narrativt grep omsettes denne forestillingen hver eneste dag – i avisene, i statusoppdateringer og ved bardisken. «Jeg likte de tidlige greiene, men de har mista det nå»; «tenk så mye bedre det hadde vært for Peter Bogdanovich om han døde rett etter The Last Picture Show»; «ideelt sett hadde det bare eksistert to Roxy Music-plater». Det synes vedtatt: Sjarm, ynde, bitt (i motsetning til tannløs) og originalitet er størrelser som er omvendt proporsjonale med år på baken. Hvorfor? Begrunnelsen er mest av alt tautologisk: Jeg liker de tidlige greiene fordi det er de tidlige greiene.

VHS-TARANTINO. Kanskje ingen har kritisert denne sjablongen mer effektivt enn satireavisen The Onion da de meldte at «Fan Prefers Tarantino’s Early Work When He Was Shelving Movies All Day At Video Store». Som denne åttitalls-Tarantino-entusiasten angivelig kunne melde: «I’m really into his pre-Reservoir Dogs stuff, when he was shelving VHS tapes, working the register, doing the inventory once a week, and just completely killing it. That, to me, was classic Tarantino.» Han la til at han også satte mest pris på James Cameron i perioden han, altså Cameron, var lastebilsjåfør. Den samme timbren gjør seg gjeldede i enhver Tidenes beste skiver-kåring i musikkmagasin som Q, Mojo, Rolling Stone eller Uncut. Du kan banne på at 95 prosent av lista konstitueres av plater som ble produsert av folk i 20-årene. Etter 30-årsdagen gjør angivelig artistene – noe anmelderne slett ikke legger skjul på – klokest i å legge inn årene med umiddelbar effekt. (At de samme anmelderne gjerne er i 40- eller 50-årene, og kanskje til og med heter Arild Rønsen, evner de ikke å se ironien i.) DÅRLIG AFP-ORDNING. Det er tøft å bli gammel, særlig i kunstbransjen. Ikke bare står du der uten en god AFP-ordning. Ikke bare kommer døden og vikene krypende. Og ikke bare er du havnet i den situasjonen at du er på hils med Arild Rønsen. Du får også hele tiden beskjed om å slutte med det du liker aller best. Ikke så mye av hensyn til ditt publikum som av hensyn til deg selv («Ny film nå igjen? Ser du ikke at du gjør skam på ouevren din? Du bare ødelegger ettermælet ditt!»). Du er onkelen i bryllupet som alle håper skal bli sittende og ikke finne på å si noe. Hvilket bringer oss til den Brooklyn-baserte filmfestivalen «The Late Film». The Late Film tok utelukkende for seg de store filmskapernes senere verker: oversette, forvirrede, synkvervete og gammelmodige parenteser av noen filmer sluppet på tampen av regissørens karriere – alltid til blandet mottagelse. Filmer hvis egenrådige skapere ga blanke i publikums påstander om at de var utgått på dato, forbikjørt av historiens ustoppelige hjul. GUTTESPORT. Film som kunstart og

I denne alderen, og siden jeg er blitt steinrik, bryr jeg meg ikke lenger om hva folk – Francis Ford Coppola måtte forvente av en film.

uttrykksform har alltid vært a young man’s game. Teknologien er fremdeles (forholdsvis) ny; stilskiftene er hyppige; utviklingen er rask. Det gjelder å være ung for å henge med i svingene. Eldre filmskapere har derfor en tendens til å virke gretne og bakpå, sies det. I stedet for å utfordre repeterer de; i stedet for å åpne dører lukker de dem. Og disse stadige meditasjonene over døden? Er de ikke bare forsøk på å etablere filmskapernes egen udødelighet? Programmet som ble presentert ved festivalen, var rikt og variert (naturlig nok når det eneste filmene hadde til felles, var at deres auteur var gammel): Fra Yasujiro Ozu til Jean-Luc Godard, fra Ernst Lubitsch til Robert Altman, fra John Ford og Howard Hawks til Stanley Kubrick og Ousmane Sembene. At det hele foregikk i mai, som gjerne skal symbolisere ungdom og blomstring, ga festivalen et noe ironisk skjær. Men like mye var det kanskje ment som et forsonende og ømt nikk til disse gamle gubbene som ikke visste å gi seg i tide. De er nå søte, da. UNFINISHED BUSINESS. Eller kan det tenkes at vi har tatt feil hele tiden? Som festivalen gir til beste å prosedere: Her er faktisk mer enn krampetrekninger fra utvaskede has-beens. Kanskje forestillingen om at alle filmskapere før eller siden «mister det», er, ja, feil? For hvilken oppskrift er vel bedre enn filmskapere som kombinerer årelang rutine med en rastløs følelse av unfinished business? Ta for eksempel Manoel de Oliveira – filmindustriens Arne Næss. Den portugisiske regissøren, nå 103 år gammel (!), var representert på festivalen med A Talking Picture fra 2003. Tittelen minner oss ikke bare om at Mr. Oliveira er gammel nok til å huske stumfilmen – han har rukket å lage noen også. Det er det likevel ingen som kunne gjettet. Det kan godt være at aldrende filmskapere har en tendens til å repetere seg selv, men som A Talking Picture illustrerer: Den siste filmproduksjonen kan like gjerne være utypisk. GAMMEL GRIS. To andre eksempler: John Ford sin 7 Women har lite eller ingenting til felles med filmene som gjorde ham berømt (Stagecoach, They Were Expendable). Samtidig kunne den liksom ikke vært laget av noen andre heller. Tilsvarende: Kubricks Eyes Wide Shut ble latterliggjort da den kom ut i 1999, for sin lite autentiske omgang med Sosietets-New York. At filmen og dens skaper kanskje forsøkte å fremstå som en gammel, snøvlete gris, var det færre som tok høyde for. Den evige krangelen om Eyes Wide Shut – forspist kjempekalkun fra en stormannsgal kåtbukk, eller den siste bauta i en uovertruffen ouevre? – går ennå. Kanskje mest fordi filmen, når vi ser den igjen, nekter å slå seg til ro, men unndrar seg kategorisering.

Samme kan sies om Godards King Lear – en smågal og aldrende manns håndgemeng med Shakespeare. Om filmen er god eller ikke? Vel, si det. Og det er nettopp det som gjør den verdt å se. Sammen vitner disse fire filmene om gammelmannsfilmens sidetilværelse, dens unntaksmessighet. UTVASKET. Og det er kanskje her den ofte nådeløse resepsjonen kommer inn. Unntaksfilmene klusser med historien slik den helst fremstilles, for eksempel i (den ferdigskrevne?) nekrologen: En energisk og ufokusert debut («ung og lovende») ble fulgt opp av mer modne og formfullendte verk («their magic hour»), før filmskaperen i sin avsluttende fase ble mer ensporet og tørket inn («washed up», «seig», «uten sprut»). Woody Allens (76) og Clint Eastwoods (82) renessanse har også satt dette vante fortellergrepet på prøve (her må du nesten velge å se bort fra Eastwoods stakkarslige opptreden på republikanernes landsmøte i Tampa nå nylig). I stedet for å sakke akterut ser de snarere ut til å være fanget av en ny vind. Det hersker stor konsensus om at deres senere produksjon (Match Point, Vicki Cristina Barcelona, Midnight In Paris, Iwo Jima, Gran Torimo) hører til blant det beste de har gjort. DE GAMLE ER ELDST. Så tenk litt på det neste gang du tar til orde for avtalefestede pensjonsordninger for musikere over 30 år, eller slår deg til pannen ved tanken på en ny film signert Martin Scorsese (69), Steven Spielberg (65) eller Francis Ford Coppola (73). De gamle er eldst. Et langt liv i bransjen har tross alt også sine fordeler. Gamle legender kommer fra en privilegert posisjon, der de kan arbeide i sitt eget tempo og diktere premissene for hele produksjonen. Noe som bringer selve filmarbeidet nærmere ideen formulert i auteur-tradisjonen, der forholdet filmskaper-film skal være det samme som forholdet poet-dikt. Et én-til-én-forhold der filmskaperens ånd gjennomsyrer filmen fra start til finish, og – det er iallfall tanken – magi skapes. Men hva skjedde med The Late Film? Klarte den å etablere nye premisser for samtalen om alderdom og kunstproduksjon? Lyktes den med å revitalisere disse gamle filmskaperne den satte seg fore å tjene? Klarte den å demme opp for vår tids ungdomsfetisjering? Nei, den ble lagt ned på grunn av svakt oppmøte. Den siste festivalen ble avviklet i 2009. Woody Allen fortsetter ufortrødent med sitt postkortprosjekt og jobber for tiden med en film lagt til San Francisco. Den foreløpig siste Eastwood-filmen er J. Edgar (2011). Twixt (2011) er den siste Francis Ford Coppola-filmen, og bør, av hensyn til denne sakens premiss, ikke omtales noe videre. 9/2012

SAMFUNN

Har en råtten bransje begynt å modne? Tekst Hanna Stoltenberg Illustrasjon Marta Bravo MYE HAR SKJEDD siden bilder av bløte bryster og våte kjønnsbusker var noe man oppsøkte, med nervøs varsomhet, i storebrors gjemte skuffer. Takket være internett, kan selv den mest pysete hobbyonanisten nå få hjelp til å visualisere sine mest private fantasier på null komma niks. Ett tastetrykk, og du kan få asiatisk tentakel-porno rett hjem i stua. Bestemødre i PVC? Null problem! To kvinner som spiser ekskrementer fra én kopp, sa du? Du kan få tre! Uansett hvor marginal kinken din er, så er sjansen stor for at det finnes et utrolig antall sider dedikert til akkurat dine preferanser. På internett, kan alle få en skreddersydd pornografisk opplevelse. Men problemet som oppstår i møte med ubegrensete pornografiske muligheter, er det samme som møtte meg på meksikansk frokost-buffet: du hiver i deg alt – selv den frityrstekte ålen du egentlig ikke hadde lyst på, og så føler du deg litt kvalm og ekkel etterpå. 16

9/2012

Jeg mailer professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad, og spør om det bunnløse bassenget av nettperversiteter har noen innvirkning på nordmenns seksuelle grenser? «Nettet har ingen kvalitetssikring, slik at det lille som måtte ha vært av den slags [seksuelle grenser] i forhold til erotikk/pornografi, er fullstendig fordampet. Jeg har etterhvert hatt flere klienter, hvis problem har vært at nettpornoen har ’fanget’ dem og ført dem inn i områder de ikke hadde hatt fantasier om å søke seg til,» skriver han/hun. Den kjente britiske dokumentarskaperen og journalisten Louis Theroux skrev i sommer en artikkel for avisen The Guardian, der han beskrev sine erfaringer med den amerikanske pornobransjen. Disse erfaringene ble gjort henholdsvis i 1998 og 2012, som en del av en dokumentarserie på BBC. Theroux skriver hvordan bransjen på slutten av nittitallet «var preget av en alt-er-lov holdning til sex.» Han forteller at «regissører konkurrerte om hvem som kunne iscenesette de mest skandaløse stuntene, og presset skuespillerne til randen av hva kroppene deres kunne tåle.» Dette re-

sulterte i at «de seksuelle handlingene syntes å ligne mer på de reality-programmene hvor deltagerne må spise levende ormer og griseoppkast, enn noen form for konvensjonell erotikk.» DEN SAMME GRENSEFORFLYTNINGEN som motiverer enkelte pornoregissører, blir gjerne delt av filmenes publikum: «Den ’naturlighet’ som driver dem,» sier Benestad, «syntes å være nysgjerrighet om hva som måtte ligge bak neste sving, og ikke hva deres eget sinn frambringer av ideer og fantasier.» Men på tross av at tilbudet øker og markedet utvides, sliter pornoselskapene med å overleve i cyberspace. Aftenposten meldte nylig (17. september) at «privatporno er den nye trenden.» Dette er noe erotikklystne internettrålere har visst lenge. Amatører er i ferd med å utkonkurrere de profesjonelle sexgymnastene i det pornografiske terrenget. Når det kommer til porno, søker lystne nordmenn noe nytt. Og videre, noe tilsynelatende «ekte». Da Theroux returnerte til de etablerte pornosettene i 2012, opplevde han en deprimert og pengelens bransje, som desperat forsøkte å tilpasse seg de nye realistiske trendene. «Mindre porno og mer kvinne,» som en av regissørene erklærte.

Likens, Andrew Richardson, redaktøren av det erotikk-eksentriske magasinet Richardson, fortalte følgende anekdote i et intervju på den populære bloggen Slutever: «Jeg så nylig et intervju med en pornostjerne som har gjort mange ekstreme scener, og intervjueren spurte henne ’Nå som porno har nådd et så ekstremt nivå, hva er det neste?’ Og hun svarte ’Kanskje folk vil begynne å kutte hverandre opp og knulle sårene.’ Altså, det ville vært upraktisk, men jeg skjønner greia.» MYE AV PORNOGRAFIEN har kanskje kommet til et punkt der den er blitt så kunstig og utagerende, at det man nå søker er et «ekstremt» nivå av intimitet? Vi ønsker å ta del i andres seksuelle hverdag, tror Benestad:. «Det viser seg i alle fall i de undersøkelsene vi har foretatt, at det Ola og Kari (og sikkert også Olakari og Kariolav) legger vekt på når det gjelder motiver for å ha sex, er nettopp intimitet, nærhet og kjærlighet.» Nettstedet nymphoninjas.net, er en av pornosidene som publiserer et bredt spekter av pornografisk materiale, mye av hvilket er av såkalte amatører, men som insisterer på at innholdet skal være smakfullt og realistisk fremstilt. Mannen bak, som foretrekker å være anonym, forteller at siden har rundt 20.000 faste lesere, og at tallet øker dag-

SAMFUNN

Den dominante partneren stopper når den andre sier kodeordet. Slik sett er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt. lig. Den positive responsen fra kvinner er overveldende. «Det interesserer meg, fordi porno ofte blir sett på som en mannegreie,» sier han. «Men jeg håper jo at jeg er med på å endre det synspunktet, og at jeg kan bidra til at flere kvinner finner ut at porno tenner dem - minst like mye som det tenner menn.» NN, som han kaller seg, tror den nye bølgen av «autentisk» porno handler om at flere kvinnelige aktører har entret den toneangivende delen av bransjen. Og han er overbevist om at det representerer et ærlig forsøk på å endre noen av pornografiens holdninger til sex. «For hver mann som ønsker å se glatte, tilgjorte pornostjerner, er det en mann pluss en kvinne som vil se hvordan naboparet gjør det,» sier han. MANNLIGE AKTØRER, OG bloggsensasjoner, som James Deen og Manuel Ferrara representerer pornobransjens svar på ønsket om å se realistiske drifter. I det som dølt omtales som «kvinnevennlig pornografi», er entusiastisk cunnilingus en uunnværlig kompetanse, og jubelknoppen blir viet mer oppmerksomhet enn Melodi Grand Prix. Skuespillerne kysser, svetter, stønner, og holder om hverandre med en inderlighet som knapt kan matches av nyutdannete dramastudenter. Mange av filmsnuttene inkluderer likevel også spanking, spytting, maktbruk og andre morosaker, men i motsetning til

mange hardporno-scener, som fremstår som unyansert seksuell vold, fremheves det i den «autentiske» pornografien at partene stoler på hverandre, og nyter like godt av elskoven. I forbindelse med den litterære erotikksensasjonen Fifty Shades of Grey, hvis hovedplot sentrer rundt BDSM (Bondage & Discipline, Dominance & Submission, Sadism & Masochism), skrev den franskmarokkanske sosialantropologen, Eva Illouz, om hvorfor kvinner tiltrekkes av ideen om seksuelle «kontrakter» mellom partnere. I en artikkel for Spiegel Online, skriver hun at «en av de største vanskelighetene i moderne forhold, er å gi fra seg sin autonomi til en annen, for ved å gjøre det, står verdigheten vår alltid på spill. Det BDSM tilbyr, er det logisk og psykologisk umulige, at man kan frivillig oppgi sin autonomi til partneren.» Videre argumenterer Illouz at «den likheten som er blitt søkt gjennom 40 år med feminisme, krever en pågående og endeløs forhandlingsprosess. En BDSM-kontrakt stopper denne forhandlingen og fryser overdrevne og karikerte roller og posisjoner. I BDSM er ulikheter akseptert, fordi det er gjensidig, kontraktfestet og deilig.» Noe av dette blir humoristisk illustrert i den nye HBO-serien Girls, der hovedpersonen Hannah forteller sin lite ambisiøse, men svært seksuelt dominerende kjæreste: «Jeg lar deg vite at det er okay at vi

spiller ut denne fantasien, fordi jeg er ekkel og det er du og.» Å GI SLIPP PÅ kontroll er selvfølgelig ikke bare en kvinnegreie. Det finnes nok av menn der ute som liker å bli tråkka på med stiletthæler. Når jeg spør den norske forfatteren Hedda H. Robertsen, mest kjent for den erotiske boksuksessen Skutt i filler av Mads Mikkelsen («personlig skiller jeg ikke mellom erotisk og pornografisk litteratur»), om dette, svarer hun: «evnen til å underkaste seg handler kanskje mer om en innstilling til livet, som både menn og kvinner kan ha.» Hennes siste utgivelse, Ildfuglen, handler likevel om to venninner, der «den ene elsker inntil det selvutslettende, mens den andre søker renselse i et grenseoverskridende mørke.» Men i motsetning til Fifty Shades, der den unge kvinnelige protagonisten – som før affæren er renere enn et nyvasket laken – forteller sin plagete helt etter en runde med juling at «jeg gjør dette for deg», søker Robertsons hovedpersoner den seksuelle underkastelsen. Den ene kvinnelige karakteren i Ildfuglen sitter bak rattet i en fatal ulykke, og hennes underkastelse kan tolkes som et behov for straff, så vel som et behov for å fratas utslagsgivende kontroll. Den andre, begjærer en hengiven intimitet med sin forlovete, og derfor forbudte, elsker: «Thomas knebler munnen hennes med svart tape og fester

remmer rundt håndleddene og halsen. (…) Magen er hul, og Amalie sukker og sikler inn i tapen uten å kunne kontrollere responsen, kroppens mekanismer, hun borer ansiktet inn i sengetøyet og lar kneskålene synke ned i dynen under vekten av Thomas. Hun er så takknemlig for den tillitten han viser henne, for at hun får se denne siden av ham.» FASCINASJONEN FOR Å bli dominert handler, kanskje paradoksalt, mye om nærhet. Illouz skriver at «sadomasochisme fungerer kun mellom to mennesker som fullstendig stoler på hverandre. Den dominante partneren stopper å skade den andre så snart han eller hun sier kodeordet. På en måte er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt.» Men hvis enkelte pornoentusiaster nå depper over at pornografien skal begynne å handle om stearinlys og følelser, er det bare å tørke tårene. «Kvinnevennlig» porno handler ikke om å elske i skje til tonene av Seal, det handler om å ta kvinnelige lyster for det de er: like virkelige, grådige og individuelle som mannens. Og ingen prøver å ta fra noen de blonde silikondamene som kommer høylytt av fryden bare ved å se en monsterpenis – hver sin smak – enkelte aktører ønsker bare å tilby bredere, og ikke bare mer ytterliggående, porno. Som Benestad sier: «Våre tenningstalenter syntes å kunne utvikle seg i nærmest endeløst mange retninger, slik sett kan vi i aller høyeste grad påvirkes av nettets tilbud. Selve styringen ligger like fullt hos oss selv, siden det er vi som er i besittelse av tenningstalentene.» 9/2012

MUSIKK

Kulturlivet er tilbakeskuende og dommedagsprofetiene sitter løst. Står det virkelig så ille til bare fordi vi tar fortida på alvor? Tekst I. Fulping / K. Furuseth Illustrasjon ANDREAS TYLDEN La oss starte der alle har starta det siste året – med Retromania. Simon Reynolds’ tilsynelatende frustrerende reise gjennom nåtidens popkultur. En reise hvor nesten 500 sider brukes på å forklare at alt var bedre før, fordi frasen «alt var bedre før» har blitt tatt for bokstavelig av vår generasjon. Reyonolds’ diagnose er like mørk som allegorien han bruker er enkel: «The world economy was brought down by derivatives and bad debt,» skriver han, før han banker spikeren i kista: «music has been depleted of meaning through derivativeness and indebtedness.» Har det virkelig blitt så bekmørkt? Er dagens populærkultur nær drukningsdøden, febrilsk plaskende rundt i et pisslunkent basseng på idé-bøyer fra tidligere tiår? Svaret er både ja og nei. Ja, fordi samtiden låner, kopierer og covrer fortiden uten blygsel; og nei, fordi dette faktisk ligger latent i vår kulturs natur. SYLTET NED I GJELD. Reyonolds’ utgangspunkt er musikkscenen, så la oss starte der vi også. I et hav av gamle og nye artister som synger gamle sanger i pimpet utgave på en TV-kanal nær deg, er det selvsagt lett å kjenne på at utviklingen har stagnert. Legg til oppslagene hver gang Ed Force One eller helikopteret til Bruce Springsteen sirkler over Oslo eller salgstallene hver gang det kommer en ny Beatles-samler i likninga, og det kan med ett vanskelig argumenteres mot at vår musikalske samtid fetisjerer fortida. Men betyr det at vi ene og alene orienterer oss bakover? At vi er syltet ned i musikalsk gjeld? Morgenbladskribent og DJ Hele Fitta, Martin Bjørnersen ser annerledes på det: – Slik klaging baserer seg, pussig nok, på nettopp en resirkulert idé eller forestilling: at populærmusikken skal følge de syklusene den hadde frem til omtrent slutten åttitallet, med stadige «revolusjoner» eller omveltinger: fra R&B til rock til punk til hip hop, og til acid house, sier han, og understreker at han ikke har lest boka. Et av Reynolds sine hovedargumenter er at ingenting «nytt» skapes lenger, men at uttrykk og strømninger bare resirkuleres? – Det har aldri blitt skapt noe «nytt» ut av løse lufta. Hvis vi går tilbake til den aller, aller første musikken et steinaldermenneske

skapte, vil jeg gå ut i fra at det gikk ut på å sette sammen lyder som allerede fantes i naturen inn i et system. Lyden av to steiner som slår mot hverandre, for eksempel, eller vokale etterligninger av fuglenes sang og sånt. Det Reynolds i virkeligheten belyser, slik jeg forstår disse sitatene, er at vi har fått en populærkultur som er besatt av å katalogisere denne evige runddansen av gjenbruk. Her er jeg medskyldig selv. Synes forsåvidt heller ikke det er noen unyttig øvelse, litt avhengig av hvordan man stiller seg til selve prinsippet om resirkulering av ideer. ARIEL PINK, FRANK OCEAN OG UTVANNING. Det postmoderne mennesket resirkulerer. Vi sampler, stjeler, låner av kunsthistorien og skriver kjente romaner om igjen – bare baklengs. Og hvorfor skulle vi ikke kunne det når hele verdenshistorien med rubbel og bit er så lett tilgjengelig? Vi er som kyndige digitale arkeologer som graver frem skatter og gjør dem til våre egne gjennom nye produksjonsmetoder. Vi har rett og slett blitt eksperter på å rekontekstualisere. Ta for eksempel Ariel Pink. Med Before Today gjorde han en ekstremt vellykket omskriving av åttitallets patos, blandet med impulser som gjorde det umulig å forveksle det med noe annet enn et produkt av 00-tallet. Nærmest hele backkatalogen til Quentin Tarantino (selv et noe datert eksempel) er dyktig intertekstualisering av gamle b- og d-filmer. Ja, og la oss for all del ikke glemme hip hop og sampling. Altså: lånevirksomhet er ikke en ny øvelse. De teknologiske framskrittene har bare åpnet opp for en mer demokratisk reise gjennom arkivet. – Moderne kommunikasjonsmidler har gjort at ting beveger seg mye raskere, og at helhetsbildet er mer fragmentarisk, mener Bjørnersen. – Selv synes jeg Frank Ocean er et godt eksempel akkurat nå. Om du analyserer musikken hans, bit for bit, skal det godt gjøres å finne et eneste virkelig «originalt» element – opp mot 75 prosent er jo rene pastisjer og selvbevisste referanser. Men hans personlige tolkning, og ikke minst sammensetting av alle disse referansene, låter 100 prosent originalt og i bunn og grunn veldig 2012. Jeg synes det lukter av bakstreveri og nostalgi av de som sier at populærkulturen har stagnert på grunn av disse omveltningene.

Det er viktig å huske på at kulturen alltid har reprodusert godt brukte plott og sunget – Inger-Merete Hobbelstad gamle sanger om igjen. 18

9/2012

Eller som Kristian Skylstad, samtidskunstner og regissør av den kritikerroste dokumentaren Violence Of Silence, påpeker i noe mer kortfattede vendinger: – Utvanning er en naturlig konsekvens av teknologisk revolusjon. SAMPLING OG REKONTEKSTUALISERING. Selv om Reynolds’ tese primært dreier seg om musikk, har resirkulering resonans i andre deler av kulturen også. Som for eksempel kunst. Kunsthistorien er, som musikkhistorien, full av små revolusjoner, og med minst like utstrakt bruk av kopiering, sampling og rekontekstualisering. En kan argumentere for at refereringen i kunst har vært hakket mer distingvert enn i for eksempel musikkbransjen. At det er en verden med en mer naturlig intertekstualitet hvor verk spiller med og speiles mot hverandre. Men samtidig: er ikke dette akkurat det kritikken handler om? Skylstad tror heller ikke på at refererings-samfunnet Reynolds mener vi lever i bidrar til stagnasjon og meningstap. Snarere tvert i mot. – Man vinner mye på å peke tilbake, blant annet på argumenter som er glemt. Men man kan også risikere å kompromittere sin egen kunstneriske integritet og identitet. Dette handler om å kommunisere med historien og inn i framtiden. Nye ting skapes hele tiden, man må bare lære seg å lete. Hvis resirkuleringen er god er den ny, fordi man har klart å lage en ny assemblage ut av noe bestående. Vi trenger varianter. Sett det før? I løpet av totusentallet ble historien om Hulken filmatisert hele to ganger, og nyinnspillingen av Spiderman har heller ikke latt vente på seg – bare fem år etter trilogien til Sam Raimi. Det er ikke bare remakes av game filmer og manus basert på velkjente merkevarer som preger de siste tiårene. Noen av 90- og 00-tallets mest innflytelsesrike og kritikerroste regissører – ta Tarantino, Rodriguez og Lynch – har alle en forkjærlighet for gamle b-, c- og d-filmer som det refereres til i hytt og vær. Og det ser ikke ut til å plage noen. FØRTIÅRSSYKLUSER. – Jeg tror det er viktig å huske på at kulturen alltid har reprodusert godt brukte plott og sunget gamle sanger om igjen, argumenterer Inger-Merete Hobbelstad, filmkritiker i Dagbladet. – The New Yorkers Adam Gopnik har en litt annen teori enn Reynolds, nemlig at populærkulturen går i førtiårssykluser, fordi femtiåringer som har blitt beslutningstagere i kulturlivet og kan gi penger eller grønt lys til nye prosjekter, ofte blir varme om hjertet i møte med prosjekter som tar for seg deres egen barndom, sier hun. Hobbelstad har heller ikke tro på at tilbakeskuende filmskapere gjør filmbransjen og filmtilbudet mer statisk enn godt er.

Intertekstualitet er spennende, og det kan vise at en og samme historie eller en fiksjonskarakter kan forstås på flere måter, i lys av forskjellige temperamenter og skiftende tider. Blant annet er det morsomt å se på hvordan synet på Don Juan, den arketypiske forføreren, skifter i historiene som skrives om ham. Han sees på som en skurk og en synder på 1600-tallet, et impulsivt naturbarn i romantikken og en dekadent estetiker hos Kierkegaard. På den andre siden er det stort problem om de store summene ofte kanaliseres til prosjekter som knapt har noen egenart, men i stedet lener seg på trygge fenomener fra fortiden, sier hun. – Raset av superheltfilmer er det kanskje fremste eksempelet på dette. Studioene tar ingen sjanser når de lager filmer som skal slå an over hele verden. En studiosjef sukket så sent som i juni over at «problemet ved at det lages for mange Avatar 2 og Avatar 3, er at det snart ikke kan lages noen Avatar». Som Skylstad og Bjørnersen kjenner heller ikke Hobbelstad seg helt igjen i dommedagsprofetiene som kleber ved nåtidens fragmenterte, retrospektive populærkultur. – Globale fenomener som Breaking Bad og The Hunger Games er, uavhengig av kvaliteten på sluttproduktet, faktisk basert på gode originalideer. Det var Harry Potter også, den bokserien var åpenbart spekket av referanser, men satt sammen til et egenartet og stringent univers. Informasjonsteknologien har skapt flere og billigere distribusjonsmuligheter, og et mer fragmentert og nisjepreget publikum. Jeg tror vi må forsone oss med at de store mainstreamproduktene i stor grad vil være fortærende safe fremover, men at det fremdeles vil finnes mye spennende i underskogen. GOOGLE DAT. Det kan rett og slett være slik at meningsløsheten føles ekstra presserende i og med at de fleste narrativer er slått ihjel for lengst, og det er langt mellom kontroversene i kulturlivet. Men er det filmens, litteraturens, kunstens eller musikkens feil? Hvis en bølge med islamistisk punk skylte over landet, ville man reagert med de samme skuldertrekkene og kritisert bandene for at de hørtes ut som noe fra 1974? Det er en smal sak å tolke Reynolds’ teser i en mer generell kontekst og applisere det på populærkulturen, men hvor nyttig er det egentlig? Og tar den bekmørke diagnosen til Reynolds tilstrekkelig høyde for hvor rik og mangefasettert kulturen vår har blitt som et resultat av vår påståtte «retromani»? Michel Houellebecq mener for eksempel at det å stjele fra Wikipedia ikke nødvendigvis er plagiat, men heller «en eksperimentell form for litteratur», eller en slags form for «skjønnhet». Det er alltid riktig å gi det siste ordet til Martin Bjørnersen. – Jeg kunne dratt frem et halvdølt Jim Jarmusch-sitat for å underbygge poenget, men det har dere sikkert lest fra før. Eventuelt Google dat.

MUSIKK

Retromania Pop Culture’s Addiction to Its Own Past (Faber & Faber) FORTIDEN I VÅRE HENDER: Retromania av Simon Reynolds ble møtt med stor oppstandelse og aktelse da den ble sluppet i 2011. Boka postulerer at musikkritikk og -produksjon i stadig større grad er blitt en arkeologisk øvelse der alle involverte parter fortaper seg i arkivvirksomhet fremfor å rette blikket fremover. Boka ble straks et slags standardverk og en nødvendig orienteringspost i enhver salongsamtale om musikkens skjebne og vilkår. Som forhenværende N&Dredaktør Audun Vinger skrev i sin Destroyer-anmeldelse i juni i fjor (DN, 18.06.11): «Det spørs om jeg er i stand til å skrive en eneste plateanmeldelse i år uten å referere til Simon Reynolds’ bok. Ikke bare fordi jeg er lite oppfinnsom og må lene meg på andres publiserte verk for å få frem mine synspunkter, men fordi han har rett i sin tese: ’Ny’ musikk i dag, all innovasjon, er utelukkende basert på varierende grader av arkeologisk virksomhet, smaksfremvisning og rekuratering.» NÅR SØPLA GJENOPPSTÅR. Restaurering av gamle skatter kan imidlertid være noe mer enn Gunnar Greves programlederforsøk eller Madcons plankeversjon av «Beggin’». På nattogdag.no presenterer vi – i forbindelse med nettopp denne saken – eksempler på skatteplyndring gone good.

9/2012

007

Slik tonen og begeistringen i gamle filmavisklipp sier oss mer om etterkrigstiden enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende innsikter. Bond, James Bond fyller 50 år. Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Andreas Tylden «What do you say about a man like that?» sukker M i Skyfall, det foreløpig siste film-kapittelet i Bond-serien. Hun blir svar skyldig. Hun burde jo stilt spørsmålet andre veien: Hva er det Bond sier oss – om oss? Da Kon-Tiki-filmen skulle besettes, støtte de castingansvarlige fort på et problem de ikke hadde forutsett. De fant ikke de rette … kroppene. I Heyerdahls velmaktsdager fantes verken SATS, lavkarbodietter eller søndagsåpne butikker. Med andre ord: Førtitallsmannen, med sin magre muskulatur, senete figur og sitt innhule bryst, fantes ikke lenger. Æsj, screw it, tenkte de snart, og ringte Anders Basmo Christiansen. Se på et gammelt fotografi. Klærne, frisyrene, brillene, ja selv kroppsholdningen, er som fengslet i tiden. Hver tid har sin egen måte å te seg på; å føre seg på. Samme hvor skrudd og far out et band hørtes ut på sekstitallet, låter de i dag mest av alt sekstitallsk. Samme hvor forskjellig Franz Kafka og Thomas Mann uttrykte seg, i dag har de begge dette tyvetallske ved seg. Samme hvor kul og henslengt du forstilte deg, står du fremdeles i en konfirmasjonsdress «du kan vokse litt i», og støtter deg på et bjørketre. Tida gjennomsyrer og jevner ut. Ubønnhørlig lenkes du til tidsånden, samme hvor mye du stritter imot.

FOSSIL FRA ETTERKRIGSTIDEN. I Casino Royale (2006), Bond-franchisens hittil kanskje mest drastiske oppdatering,1 får 007 klar beskjed fra M. Han er spesialagent på overtid, sier hun: «a sexist misogynist dinosaur». En kunstig overlevning fra den kalde krigen. En underlig skapning unnfanget av Ian Flemming da koloniveldet begynte å smuldre og Storbritannia måtte finne seg sjæl på ny. Helt siden den gangen har Bond – og det falmede Britiske Imperium2 – forsøkt å fange tidsånden på nytt. Og på nytt. Men det er tidsånden som har fanget dem. Fra to overlevninger til en annen: «Det skremmer meg hvor kort kunsten er», skriver Dag Solstad. I artikkelen «Forsiktige kommentarer til refleksjoner over tidsbegrepet», som han selv omtaler som en av sine sterkeste tekster, utdyper han: «En av de ytterst få tingene jeg har registrert, og registrert på en måte som lar seg uttrykke i språket, er at tiden er der, og den setter sine spor, både forklarlige, som at den elder våre ansikter og kropper, og uforklarlige, som at den også setter sine spor som vi ikke var klar over at den satte den gang den var nåtid og øyeblikk.» Slik bryter tiden inn i kunstverket og preger det med den tiden det ble skapt i, hevder Solstad. Selv ikke den aller største kunsten («ja, selv ikke Ibsen!») er hevet over tidens herjinger. I det øyeblikket kunstverket skapes, er dens skjebne beseglet: Det er fanget og har kurs for «foreldelsen». Det er ingen vei utenom «det usigelig smertefulle».

Bedre historieleksjon finnes ikke: Bond-filmene er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper. 20

9/2012

Å gyve løs på den samlede Bond-filmografien er en tilsvarende øvelse: tidvis vond (ikke se gamle Bond-filmer sammen med Fett-redaktør Charlotte Myrbråten), tidvis utmattende (ubehjelpelige storylines som krever mer suspension of disbelief enn noen kan orke å mobilisere i samfulle 90 minutter), men også tidvis oppløftende. Om Solstad for en kort stund legger fra seg trøstesløsheten over Den Store Kunstens forgjengelighet, vil han kanskje være enig: «spor som vi ikke var klar over den gang de ble satt», kan være ganske festlige også. Der gamle Bond-filmer har tapt seg, har de også vunnet noe. Slik klangen og iveren i filmavisklipp sier oss mer om sekstitallet enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende inn-sikter. Som geopolitiske snapshots fra en svunnen tid gir de oss umiddelbar tilgang til en frosset tidsånd. Bedre historieleksjon finnes ikke: Er skurken russer eller jøde? Er han ute etter verdensherredømme eller penger? Olje eller gull? Opererer han fra bunnen av en vulkan eller fra et mediehus? Hvordan behandler han damene sine? Slår han (Roger Moore) henne? Tar han (Sean Connery) et «nei» for et «ja»? Eller kan han (Timothy Dalton, stakkar) bare glemme å få seg noe på grunn av AIDS-noiaen? Hvilke verdensmetropoler ønsker filmskaperne å portrettere? Påfallende små byer (Siena, Italia; Becici, Montenegro; Bregenz, Østerrike) i de to forrige. Hvem får æren av å spille inn tittelmelodien? Adele – hvem ellers? – i den siste. Hvordan er teksturen på bildene? Skyfall er som den første skutt digitalt og kompatibel med IMAX-kinoer. Også omstendigheten rundt tilblivelsen er avslørende: Skyfall-innspillingen ble lenge utsatt på grunn av finanskrisen og har noe så «unaturlig» som lavere budsjett enn sin forgjenger. I tillegg rangeres ikke lenger Bond som tidenes mest

innbringende filmkarakter; der er han passert av en brilleslange med sopelime. Bond-ouevren er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper. MUREN ER FALT. Så hva kan vi lære av den siste Bond-inkarnasjonen? Hva kan vi skimte gjennom prismet som er «trilogien» Casino Royale (2006), Quantum of Solace (2008) og Skyfall (2012)? Det var en tid hvor alle guttunger kunne ønske de var James Bond. Slik er det neppe nå lenger. Årtusenets nye 007 – gestaltet av Daniel Craig – er en plaget sjel som baler med indre demoner og alvorlig kjærlighetssorg. Sam Mendes, som har regissert Skyfall, beskriver humøret hans slik: «[a] combination of lassitude, boredom, depression [and] difficulty with what he’s chosen to do for a living.» «How much do you know about fear?» spør M (Judi Dench), fremdeles i den siste filmen. «All there is», svarer Bond. Hans muse Vesper Lynd (les: Vest-Berlin) er borte, muren er falt, og verden er ikke lenger like lett å navigere i. Senere i filmen: «Where the hell have you been?» klager M. «Enjoying death», svarer Bond. Huh? Hva skjedde med damer, raske biler og tørr martini? Slik Jason Bourne våknet opp med hukommelsestap, har også den nye Bond blitt rammet av selektiv amnesi. De elegante ordspillene er borte, og fine distinksjoner som shaken eller stirred synes ubetydelige. Som han parerer bartenderen i Casino Royale som spør hvordan han vil ha drinken sin: «Do I look like I give a damn?» Det samme gjelder kamerabruken. Mer kontemplerende kameraføringer er erstattet med hastige og rastløse klipp, og uttrykket kan totalt sett best oppsummeres som paranoid og «veldig post 9/11» . «Har du noen hobbyer?» lurer en lyslugget Javier Bardem som spiller skurken (Raoul Silva) i Skyfall. Umiddelbart kan Silva minne om de ikoniske skurkene Francisco Scaramanga3 og Max Zorin4. Han kommer imidlertid mye lenger i å sette Bonds lojalitet til hennes majestets hemmelige tjeneste og fedreland på prøve.5 Som han sier til Bond: «(…) soon enough you will wonder whether you’re fighting for the right side.»  SANNELIG ER HAN GJENOPPSTANDEN. Så, har han noen hobbyer? «Resurrection», svarer Bond kort og hinter kanskje til dem som hevder at han har utspilt sin rolle («Jason Bourne er den nye JB. Hvem bryr seg om Bond lenger?»). Bond har imidlertid gjenoppstått hver gang, bare tilpasset tidens

007 BESTE DRINKER

BESTE PLOT

Jesper Høst fra Nr. 19 guider til Bond-fylla. AMERICANO 4 cl Campari 4 cl Martini Rosso Soda Fyll et Collins-glass med is og ha i Campari, vermouth og soda. Pyntes med et par sitron-skiver. Dette er den første drinken 007 noen gang bestiller (i kapittel 5 i Casino Royale, 1953). Et grep Ian Fleming brukte for å etablere James Bond som en karakter med raffinerte drikkepreferanser.

SCOTCH & SODA 5 cl skotsk whisky Soda Fyll et Old Fashionedglass med is og ha i scotch, topp opp med soda.

Oversett i de mange filmatiseringene av Flemings 007-bøker, men dette er James Bonds foretrukne drink (nevnes 21 ganger i bøkene). Kjapt og enkelt, perfekt for en internasjonal spion med dårlig tid.

VESPER ‘A dry Martini,’ he said. ‘One. In a deep champagne goblet.’ ‘Oui, Monsieur.’ ‘Just a moment. Three measures of Gordon’s, one of vodka, half a measure of Kina Lillet. Shake it very well until it’s ice-cold, then add a large slice of lemonpeel. Got it?’ Oppkalt etter James Bonds første kjærlighetsaffære, Vesper Lynd, i Casino Royale (1953). Definitivt James Bonds viktigste bidrag til moderne cocktailkultur. Jeg foretrekker dog litt andre mål i en Vesper: 5 cl Tanqueray London Dry Gin 2,5 cl Lillet Blanc 1,5 cl Ketel One vodka

konjunkturer. Denne gangen har det altså vært nødvendig med en sort, småpsykotisk venstremanøver. Som Batman i The Dark Knight også tok konsekvensen av: For å hanskes med ondskapen må han stige ned i den; kle seg i dens gevanter. Den nye 007 er ingen elskovssyk sjarmør. Han er en fighter. I takt med den geopolitiske maktforskyvningen over Atlanteren, kan karakteren hans beskrives som stadig mindre britisk og stadig mer amerikansk. Mindre kostskole, mer tredemølle. Med en kropp som fordrer store mengder forsakelse og lange humørløse ettermiddager med punchingbaggen, har Craig droppet sosietetslivet, satt seksuallivet på sparebluss og sprinter (noe Connery/Moore aldri gjorde; de luntet) i stedet fra den ene krigssonen til den andre – som et annet verdenspoliti. Quantum foregikk stort sett – som vår tids kriger – i ørkenen. Så mye for snasne bykulisser. Det er ikke lenger verden som er sexy; det er det bare muskelbunten Bond som er. Det er ikke lenger kvinner som stiger grasiøst opp av vannet; det er det homseikonet Daniel Craig som gjør. Også oppdragene er mindre sexy. Der Connery spolerte gullkupp og bekjempet den røde fare, må Craig stoppe kjipinger som vil berike seg på rent kildevann (det verste som kan skje om skurken skulle vinne fram, er altså at flaskevannet blir dyrere). Og der Pierce Brosnan fant tid til å rette på slipset under vann, ser Craig mest ut som om han til enhver tid kommer rett fra en skyttergravskrig. Ikke har han engang blitt utstyrt med noen gadgets.6 Etter noen små vink i Casino Royale ble vi i Quantum of Solace på skikkelig vis introdusert for organisasjonen «Quantum»,7 et utrolig mektig og altomfattende forbryterkonglomerat i SPECTRE-tradisjonen, som med all sannsynlighet vil dukke opp også i kommende filmer. Forløperen SPECTRE stoppet taksameteret først etter sju Bond-filmer. GISP! EN MELLOMLEDER! Konseptet tvilsomme-organisasjoner-med-politiske-maktambisjoner-og-bindinger er ikke noe nytt. Det er snarere veldig Flemingesque,8 men får en oppdatert 21. århundre-twist da britisk og amerikansk etterretning – hinsides kritikk i Flemings levetid – denne gangen er mer enn happy med å inngå partnerskap, så lenge oljen strømmer. Som det heter: Politics make strange bedfellows. Det er mer sant enn noensinne, skal vi tro Bond. Det er også plottet som forbinder Bond med ENRON-skandalen

og etterretningssvindelen i opptakten til Irakkrigen. Som i Jason Bourne-serien: De som truer verdensfreden, er altfor lojale mellomledere i store, internasjonale konserner. Heltene er varslere. Hva som driver Bond i denne globaliseringens tidsalder, er imidlertid mer usikkert. Det vi kan være sikre på, er at han bærer på et uuttalt raseri, en obsternasig og rå kraft som i Bond-sammenheng er noe helt nytt. Roger Moore hadde ikke engang evnen til å bli sint, bare forulempet på vegne av Nasjonen eller Dronningen. Nå må M ta Bond av saken fordi han er, som hun sier: «blinded by inconsolable rage». Der M med tiden har mistet kustus på Bond, har hun til gjengjeld blitt mer av en morsfigur (M for mother?). Hennes bekymringer minner mer om morens forsmedelser enn noe annet. Ikke at Bond lystrer; han er sin egen herre. Årtusenets nye Bond er, som en viss mislykket presidentkandidat, en maverick. Derfor kan han ikke, slik CIA åpenbart kan, stå og se på at «Quantum» installerer en generaljævel i Bolivia mot at de får utnytte naturressursene der (Quantum of Solace, 2008). At skurken i selskapet, Dominic Greene, i tillegg arbeider under dekke av å bry seg om miljøet, er forbrytelsens nullpunkt for 007. Om det ikke var ille nok å rappe vannet fra fattige bolivianske bønder, har the bad guys gudbedremeg også stjålet språket til the good guys. Makan! Bond er forbannet. Til helvete med protokoller, allianser, kutyme, takt og tone. Her kommer miljøbevegelsens fremste våpendrager, og han er pissed off. I en verden med skiftende allianser – en verden hvor Dronningen er avsakralisert og Skurken bare inngår i en hierarkisk ledelsesstruktur, har Bond inntatt opportunistens positur. Flagget er byttet ut med hjertet; troskap med frilansing; gullklokker med korte arbeidskontrakter. Og det er nettopp den eneste måten å vinne på: å gå utenfor systemet; trosse kommandolinjene. Innenfor er det bare altfor mange heftelser, rot og demokratisk underskudd. Bond har adaptert argumentasjonen til Nei til EU9. Slik er dagens 007 antitesen til de gamle Bond-eventyrene, hvor det nettopp var innenforheten, tilgangen til organisasjonens etterretning og gadgets som gjorde ham i stand til å utmanøvrere skurken. YES WE CAN? De tre Craig-filmene er de mørkeste 007-filmene hittil. Verden er kvass og svikefull. Q er død, og Bond svinser rundt som en løs bikkje. Selv ikke Moneypenny, hans faste havn, ser vi noe til. At premieren på Quantum da sammenfalt med Obamas

valgseier og hans håpefulle evangelium – var det historiens lille puss? Bommet Bondskaperne helt på tidsdiagnosen? Sånn kunne det iallfall virke. Men, som Solstad prosederte, det er ikke filmskaperne som diagnostiserer samtiden; det er samtiden som diagnostiserer dem. Og ikke et vondt ord om Obama herfra, men hvor mye av glorien er tilbake etter fire år med kabel-TV og realpolitikk? Antagelig var Royale og Quantum bedre bilder på tingenes tilstand enn noen av de involverte kunne håpe på (eller ta æren for). Om ikke annet så bør derfor Obama, Biden og resten av teamet deres studere Skyfall nøye når den kommer på kino mot slutten av måneden. Utfallet av valgkampen står skrevet der. Så gjelder det bare å få øye på det.

Octopussy 1983 Stormannsgal russisk general planlegger invasjon av Vest-Europa ved å sprenge en atombombe i en amerikansk ambassade i Tyskland. Vesten vil tro at bomben gikk av ved en feiltakelse og vil i kjølevannet av katastrofen sette i gang omfattende nedrusting. Bond: «The west will retaliate!» General Gogol: «Against whom?»

1 1

A View To A Kill 1985 Prøverørsbarnet Max Zorin, spilt av Christopher Walken, arrangerer et jordskjelv for å sende San Francisco-området ut i havet. Med det ryker hele Silicon Valley der ørten prosent av verdens mikrochips blir produsert. Slik blir Zorin verdens største leverandør av mikrochips.

2 1

Tomorrow Never Dies 1997 Glem atombomber og kodeksmaskiner. Mediemogulen Elliot Carver (Jonathan Pryce) ser inn i fremtiden og planlegger hundre års enerett på rikskringkasting i Kina. Gir «lisens til å drepe» en helt ny mening.

3 1

BESTE KLOKKER

ROLEX EXPLORER 1016 Brukt av: Ian Fleming Ian Fleming sin egen klokke og typen han beskriver i bøkene. Bond har imidlertid aldri selv brukt denne i noen film. Dr. No-teamet ønsket å låne en tilsvarende, men fikk avslag av Rolex. Klokken i Dr. No (1962) er istedet Albert R. Broccoli (produsent) sin private Rolex Submariner som han lånte bort til Sean Connery. Rolex Explorer 1016 ble senere trukket fra markedet da det viste seg at det var brukt helsefarlig Radium 226 på viserne. Pris: 50.000,- på en god dag (brukt).

1 1

«Skyfall» (regi: Sam Mendes) har kinopremiere 26. oktober. www.skyfall-movie.com

NOTER 1. En nyorientering Jason Bourne skal ha mye av æren/skylda for. At alle Pierce Brosnan-filmene ble suksessivt dårligere enn sin forgjenger, hører også med. Nå er tallgrunnlaget fremdeles magert, men at Quantum var cirka syv ganger svakere enn Casino, gir grunn til å frykte at mønsteret kan gjenta seg. 2. Sist under Sommer-OL i London. 3. Christopher Lee, The Man With The Golden Gun, 1974. 4. Christopher Walken, A View To A Kill, 1985. 5. Noe blant annet «Skyfall-korrespondent» Morten Steingrimsen i Comoyo og Filter har bemerket. Mendes, på sin side, har antydet at skurkene har vært for blasse i det siste, og at han ønsket å gjøre noe med nettopp det: «I wanted to create something that have been absent from the Bond movies for a long time». 6. Heldigvis er Q tilbake i Skyfall, nå gestaltet av den akkurat passe nerdete Ben Whishaw (f. 1980). Den forrige Q, skuespilleren Desmond Llewelyn (f. 1914), døde i 1999. 7. Delvis Dick Cheneys Haliburton, delvis russiske SMERSH, delvis Mitt Romneys Bain. 8. Ian Fleming døde i 1964, to år etter Dr. No, den første Bond-filmen. 9. Så det er altså dette som er tidsånden? Det gjelder å stå alene – på utsiden? Være imot EU? Vel, motstanden her til lands har iallfall aldri vært høyere. Et gjennomsnitt av de siste EU-målingene – beregnet av valgforskeren Bernt Aardal – viser et nei-flertall på smått utrolige 83 prosent. (Dagbladet, 25. september.) But I digress.

SEIKO 0674 Brukt i: The Spy Who Loved Me Etterhvert måtte også Bond over i den digitale klokkealderen, og fra The Spy Who Loved Me (1977) til A View To A Kill (1985) bruker han forskjellige klokker fra japanske Seiko. Den stiligste? Den sølvfargede Seikoen han bærer i The Spy …, aka klokken alle hipstere har en kopi av. Bond var der først. Pris: 10.000,- (brukt) eller kopi fra Casio for 298,- (Claes Ohlson).

2 1

OMEGA SEAMASTER 2220.80.00 Brukt i: Casino Royale Fra Pierce Prosnan-tiden og utover har Bond kun båret ur fra Seamaster-serien til Omega. Hvorfor? For å forsøke å gi Bond et litt mer klassisk utrykk igjen, og fordi Omega har mye penger. Den mest originale i rekken er den blå Co Axial-klokken Daniel Craig bruker i Casino Royale. Pris: Ca 25.000,(ny i Norge)

3 1

9/2012

MOTE

FOTOSERIE

Foto Stephen Butkus Styling Thomas Sundeen Takk til Rune Nilssen/Ace Agency Erik AndrĂ¨/Team Jonas Olsen

9/2012

Nytt museumsbygg av Renzo Piano

To Be With Art Is All We Ask Utstilling fra Astrup Fearnley Samlingen Kunstklubb Med det nye museet lanserer vi også en ny kunstklubb. Klubben er for alle som er opptatt av samtidskunst. • Prioritert medlemsadgang og gratis adgang ut 2013 • Invitasjoner til spennende arrangementer og åpninger i museet • Gratis søndagsomvisninger kl.13:00 • Egne priser på utstillingskataloger Kjøp eller gi bort et medlemskap nå på www.afmuseet.no

www.newyorker.eu

GRAND OPENING! TORSDAG

25. OKTOBER STRØMMEN

9/2012

r a h vi å p t e n p å a k k ø l r e Grün

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

Koranen er svært poetisk. I større grad enn Bibelen. – Kjersti Andvig, Skrevet i Stein

Vi blir definitivt fanget i en tilskuer- og markedsloop. Men det er bra!

Det ligger politikk i det å løfte frem andre enn dem man hører om overalt i medier og ellers i hverdagen. – Thomas Marco Blatt, Samme nummer som i ´99

På nyåpnede NR.9 på Frogner kan du få vintage designerplagg med opptil 90 prosent avslag. Tekst Marte Olea Borg Hei, Jostein Wålengen! Først og fremst: gratulerer med ny butikk. – Takk! Hehe, dette høres ut som et radioprogram. Hvilke merker fører butikken? Og hvordan velger du dem ut? For en second-hand-lover som deg selv må det jo være som å velge mellom sine barn. – Merkene varierer litt fra uke til uke, men Margiela, Haider Ackermann, Chanel, Balenciaga, Rick Owens, Ann Demeulemeester, Balenciaga, Givenchy, Miu Miu, Alexander Wang, Alexander McQueen med flere, er faste

inventarer. Nå får vi straks inn en del Balmain. Cirka 70 prosent er nytt. Og merkene er rett og slett en fin miks av mine favoritter og hva jeg tror og håper er Oslo sine. Prisene i butikken skal være veldig reduserte. Fra 10 til 90 prosent under normal utsalgspris. Hvordan har du fått til dette? – Jeg har knyttet noen gode kontakter de siste årene, så jeg har en del folk som er villige til å selge meg designerklærne de ikke bruker lenger til gode priser, også kjører jeg en lavere kalkyle enn tilsvarende butikker. Men, det er jo de dyreste varene som er satt ned til 90 prosent selvsagt. For eksempel paljettbuksene fra Dolce & Gabbana, som har ny pris 80 000.

– Annie Dorsen, Holdning til underholdning

For folk med dyskalkuli og meg, hvor mye selges de for i butikken? – Hehe. 8000. Hvordan fødtes ideen om NR. 9? – Jeg har solgt klær på nett i noen år nå. Etter videregående visste jeg ikke helt hva jeg ville og jeg var heller ikke heeelt kvalifisert til noe – bortsett fra vikarierende frokostservitør på Scandic Hotel osv. Men jeg er jo velsignet med en litt krampaktig selvtillit, så da bare satte jeg i gang. Tilbake til disse kontaktene dine. Jeg hørte at du må lage nye Ebay-kontoer hele tiden. Er det her du kjøper klærne til butikken? – Ebaykontoen min har vært den samme de siste årene, men siden Ebay har vært min «hovedsalgskanal» er mange av kontaktene mine herfra. Når det er sagt, så søker jeg ikke på «Louis Vuitton» og krysser fingrene.

Alle risikovarer kjøres gjennom en tidligere Chanel-ansatt som lever av å bekrefte om designervarer er ekte eller falsk.

Alle selgerne er «kjente» og alle risikovarer kjøres gjennom en tidligere Chanel-ansatt som lever av å bekrefte om designervarer er ekte eller falske. Har du noen Ebay-tips til folket? – Nei! Kjøp klær hos meg. Du har rukket å gjøre en del i løpet av din relativt korte tid her på jorda. Som 15-åring jobba du i NATT&DAG som motejournalist, deretter moteblogger og nå debuterer du som butikkeier. Har du peaka nå? – Korte og korte, du. Dere får med alderen min i denne saken? Jeg har liksom vært 16 år de siste fire årene. Jeg håper ikke dette er så bra som det blir. For jeg har mange planer! Eventuelt: har en drøm, for å sitere Jørn Hoel. Hva er denne drømmen da? – Å sakte men sikkert ta over norsk motebransje. Og selvsagt styre den med jernhånd a la Mubarak. «No-one ugly allowed». Hehe. Neida. Den nye Signy Fardal? Eller hvem det nå er som rager høyest i Mote-Norge? – Det må vel være Johnny Johannson i Acne, det.

NR.9 åpnet 13. september og ligger i Riddervolds gate 9 på Frogner. Butikken er åpen mandag til lørdag fra klokken 10 til 19. For mer info, sjekk ut www.nr-9.no 9/2012

Amono Tirsdag 09. oktober, 2012 | Inngang: Tba,- | Konsertstart: kl. 22:00

Bergen O n s d a g

1 0 .

Mandolinband

o k t o b e r ,

Burning

2 0 1 2 |

I n n g a n g :

T B A

Motherfuckers

Lørdag 13. oktober, 2012 | Inngang: 0,- | Konsertstart: kl. 18:00

B l a f f

L ø r d a g s g o d t :

Søndag 14. oktober, 2012 | Inngang: tba,-| Konsertstart: kl. 22:00

Slippfest: The Beauty Bag

Onsdag 17. oktober, 2012| Inngang: 100,-| Konsertstart: kl. 22:00

T h e

C r o o k e s

( U K )

Torsdag 18. oktober, 2012 | Inngang: tba,- | Konsertstart: kl. 22:00

Slippfest:

Matilda

Lørdag 20. oktober, 2012 | Inngang: 0,- | Konsertstart: kl. 18:00

Jonas

Lørdagsgodt:

Aasen

Tirsdag 23. oktober, 201 2| Inngang: 200,- | Konsertstart: kl. 22:00

Shonen

Knife

( J p n )

Onsdag 24. oktober, 201 2| Inngang: 100,- | Konsertstart: kl. 22:00

Death Torsdag

25.

Letters

oktober,

2012|

B r i l l i a n c e

( N L )

Inngang:

TBA

C l u b

Fredag 26. oktober, 201 2| Inngang: 150 kr | Konsertstart: kl. 21:00

W a s

K i n g

Lørdag 27. oktober, 2012 | Inngang: 0,- | Konsertstart: kl. 18:00

Lørdagsgodt:

The Pinkertons

Mandag 29. oktober, 201 2| Inngang: 70,-| Konsertstart: kl. 22:00

Man

The

Machete

www.cafemono.no

AV: Atle Richter Schie

LANSERINGSFEST: SEPTEMBER fredag 7. september // Ultima/BLÅ // Karl Bartos // Dro Carey & Lukid

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hos oss varer studielånet ditt lenger. DJ hver fredag og lørdag. Tlf.: 22 20 46 16 •Tullinsgt. 2 • 0166 Oslo 21 år etter klokken 22:00 Ukedager 10:00 - 02:00 • Fredag 10:00 - 03:00 Lørdag 11:00 - 03:00 • Søndag 12:00 - 01:00

CAFE

9/2012

UTELIV

OKT Ons 3.

VOICE OF TIBET PRESENTS:

Kl.20.00 / kr. 100 / 20år

TOPP 3 BAR:

Kl.21.00 / kr. 180 / 20år Billetter via billettservice

CHOICE Grønland 5 Glem Øyafestivalen, det er Choice på Grønland som er byens knutepunktfestival, og du får den hver dag til under 40. kroner. Choice har monopol på utelivstimene 08.00 til 12.00, hvor skrumplevre fra nært og fjernt kommer for å glemme. Fra 12.00 får du gangstere, wannabegangstere, bikere, speedfreaks, hasjdealere og garanterte slåsskamper (de lar deg være i fred – såfremt du ikke vil væra med på tiurleiken, men pass på, it ain’t their first rodeo). Er du ekstra heldig får du se handlingen til både Lolita og Boyz n the Hood utspille seg senere på kvelden.

LOTEN NAMLING (TIBET)

Fre 5.

BLASTFEST 1:

BLODSPOR BYFROST VOMITORY THE SICKENING CLUB: SHAKE SHAKE BABY (SE) +

1 1

Kl.21.00 / kr. 100 / 20år

Søn 7.

FORRÆDERI + BARREN WOMB + HIGGS BOSON SPOONTRAIN + REVOLVER PRESENTS: WHITE HILLS (THRILL JOCKEY/US) + SPECTRAL HAZE

Tor 11.

BRA TROMMIS + REDYELLOWCAB + REVOLVER PRESENTS:

Kl.21.00 / kr. 100 / 20år

DOPE BODY

(DRAG CITY/US) +

Kl.21.00 / kr. 100 / 20år

SUPPORT

Fre 12.

CLUB: TIGHT PANTS

Kl.23.00 / Gratis

Lør 13.

CLUB: PSYCHWARD CLUB

Kl.23.00 / Gratis

Søn 14.

KEN STRINGFELLOW (US) + SUPPORT

Kl.21.00 / kr. 150 / 20år

Lør 20.

WITCHCRAFT (SE) + RESONAUT CLUB: KNULLDRØM

Kl.21.00 / kr. 180 / 20år

Tir 23.

NEGATIVE APPROACH (US) + HARABALL DJ’S: JON + HENRIK

Kl.21.00 / kr. 150 / 20år (Sold out but a few tickets on the door)

Fre 26.

CHEAP FREAKS (IRL) + THE CHEATERS CLUB: THE SOUND OF BREAKING GLASS

Kl.21.00 / kr. 120 / 20år

REVOLVER MØLLERGATA 32

DRIKK PÅ REVOLVER! Hver dag 18.00–03.00 — SPIS PÅ REVOLVER! Tirs–lør: 15.00–22.00 Søn: 14.00–20.00 (man: Stengt) — Billetter via tigernet.no — revolveroslo.no

RETT INN BAR Storgata 39 Få andre steder har formet meg like mye som menneske som Rett Inn Bar. Du har nemlig ikke opplevd Oslo før du har sunget karaoke med en lun Gato Negro til 43,- kroner i hånda, mens du eyeballer utvekslingsstudenten på 28. som ikke har råd til noe bedre. Konkurrerer hardt med Store Stå på Bislett om å ha byens mest seksuelt ladede barnavn, og sammen forteller de en historie om hvordan en kveld på Rett Inn vanligvis fortoner seg. Icebreakers: Manchester United og røykehoste.

3 1 STARGATE Grønland 2 Stedet hvor den gjennomsnittlige IQ’en aldri bikker over 90. Her møtes utelivseksjonen til NAV Nordre Aker og NAV Gamle Oslo folk fra Kongsvinger for å kline spektakulært på bardisken og snakke om perseren sin som har hostet hårballer den siste uka. Bland dette med studenter som snart skal på Dattera til Hagen, 16 papirløse som pusher weed og øl til under 50-lappen og du får en miks det er vanskelig å forholde seg nøytralt til. Er du som Edward Norton i 25th Hour, og skal i fengsel neste morgen, er dette stedet å dra. Her knytter du kontakter du ikke kan få noe annet sted.

2 1 Dan M. Nordhagen by Midtgarden.com

Lør 6.

TOPP 3 KLUBBEVENT:

Åpner også på Mathallen Vulkan i oktober!

JOHN TALABOT Fredag 2. november. 23.00. Jaeger En gang i blant kommer det en artist fra den verdenen vi kaller elektronisk musikk som klarer å bli noe mer enn en artist fra den verdenen vi kaller elektronisk musikk. John Talabot har ved hjelp av albumet ƒIN slått seg vei inn i hipsternæringen, og dermed tidoblet publikummet sitt. Skal vi driste oss til en sammenligning, så sier vi at John Talabot er for 2012 det Nicolas Jaar var for 2011 – en heftig crossoversuksess med et glimrende og sjangeroverskridende album i ryggen. Talabot ble prematurt booket til Øyanatt i 2011, men da hadde bare de særeste hørt navnet, dette blir noe annet. ID: 23 ÅR

1 1

Åpner også på Mathallen Vulkan i oktober!

PRIMAL BEHAVIOUR Lørdag 6. oktober. E-Post til: primalbehaviour@gmail.com Primal på nedlagte og nå nedrevne Moloch VAR sommeren 2010, og enda snekrer de sammen noen gode fester, denne gangen med Kontra, Solemen, Espen Lauritzen, Robomatic, Lazar, Ben Mil, Lov & Magic samt Primal Behaviour-residents Fisch & Cat. Du vet det blir gull når vi ikke skriver navn, sted eller tid, bare en mailadresse du må sende navnet ditt til, så gjør det. Send en mail.

2 1

9/2012

TAMA SUMO Fredag 12. oktober. 23.00. Jaeger Vi må ærlig innrømme at vi trodde i et drøyt år at Tama Sumo var en mann, fordi vi kun har sett henne spille i dunkel belysning på technohovedkvarteret Berghain, men nå har det kommet oss for øre at det er en kvinne vi har med å gjøre, så beklager det

3 1

Tama, men den korte sveisen gjør deg ingen tjenester. I stedet skal du få æren av å sette i gang en lang rekke av berlinske technobookinger som besøker hovedstaden, alle med Berghaintilhørlighet. Festen begynner 12. oktober og kulminerer med Nick Höppner, Cassy og Ben Klock i november. Jeej! ID: 23 ÅR

UTELIV TOPP 3 KONSERT: REBEKKA KARIJORD – RELEASEKONSERT + KONKURRANSE Fredag 12. oktober. 21.00. Parkteatret Hei du der, oktober er en fin måned for litt finstemt melankoli, og vi har gleden av å dele ut noen billetter til releasekonserten til Rebekka Karijord sitt nye album We Become Ourselves på Parkteatret fredag 12. oktober. Alt du trenger å gjøre er å sende en e-post til konkurranse@ nattogdag.no, hvor du gir oss en liten pekepinn på hvorfor akkurat du burde få dra. Merk gjerne e-posten «Rebekka Karijord» eller lignende, så den ikke forsvinner i mengden. Hvem vet, kanskje ligger det noen signerte CD-er og venter på deg også? Vi sees! CC: 150,- // ID: 18 ÅR

1 1

DOPE BODY Torsdag 11. oktober. 21.00. Revolver Folkene på Revolver har vært veldig gira på denne konserten, og etter en rask opplytting (alltid like grundige på researchen) deler vi entusiasmen. Primalsk trash-punk, med skarp gitar og enda skarpere vokal. Som de fleste punk-band startet de karrieren med selvutgitte kassetter og små vinylutgivelser, men den nyeste skiva, Natural History, kom på kvalitetslabelet Drag City, plateselskapet som til enhver tid huser minst 20% av favorittartistene dine. Skal du bruke 100,- på en konsert i oktober får du mye for pengene her. Har du ikke 100 raske kan du følge med på nattogdag.no for konkurranse om billetter. CC: 100,- // ID: 20 ÅR

2 1

DIRTY PROJECTORS Søndag 28. oktober. 21.00. Rockefeller De fleste diskusjonene jeg har hatt om Dirty Projectors har dreid seg om jentene i bandet, og om de faktisk er pene eller bare indie-pene, men la oss la det være en diskusjon vi heller tar senere, for dette må handle om musikken, ellers får jeg kjeft på mail igjen, og det er ikke noe koselig. Et av disse bandene som tør å bruke indierocken til å være utfordrende og pushe grenser, uten å skli helt ut i det hinsidige. Nyeste albumet Swing Lo Magellan hadde litt mindre galskap, men høstet likevel sinnssyke anmeldelser både her i landet og i det store utland, med unntak av Tiny Mix Tapes som dro frem slakterøksen. Vi lar Rockefeller avgjøre dette for oss. CC: 225,- // ID: 18 ÅR

3 1

9/2012

UTELIV

Torsdag 04/10

Fredag 05/10

Lørdag 06/10

(1 etg)

(1&2 etg)

(2 etg)

(1 etg)

Bogesessions

Trust the DJ Vol. 1

Tarjei Nygård

Vinny Villbass

RA HORIZONS: OSLO Lørdag 6. oktober. 21.00. Jaeger Et av klubbprosjektene til Resident Advisor, kanskje det mest toneangivende nettstedet for elektronisk musikk, kommer til Oslo. RA Horizons tar for seg klubber med dedikerte folk i mindre byer verden rundt, og Jaeger har blitt plukket ut i selskap med klubber fra byer som Nagoya, Vancouver og Aberdeen. De andre byene fikk Levon Vincent, men vi må ta til takke med navn som den franske housemaskinen Dyed Soundorom, samt de lokale heltene Ost&Kjex, Øyvind Morken, Mattis With, G-HA & Olanskii og Uraki Riddim. You can’t win them all, Jaeger. CC: 150,- // ID: 23 ÅR

(Untz Untz/ Full Pupp) Torsdag 11/10

Fredag 12/10

Lørdag 13/10

(1 etg)

(2 etg)

Bogesessions

Sander Mölder E from the 80s Olle Abstract

(1 etg)

(2 etg)

Bravo Niels!

(1 etg)

(Emerald City / EST)

(Brokesteady Mandagsklubben)

& Maximo (ARG) Torsdag 18/10

Fredag 19/10

Lørdag 20/10

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

( 2 etg)

( 1 etg)

Bogesessions

Oh Mama! Crew

DJ Muriazz

Rulefinn

Strangefruit

Torsdag 25/10

Fredag 26/10

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

(2 etg)

(1 etg)

JSN (Lot Lot)

Skjør i Skjørt

Marius SommerfeldtKlubb

Soiré

Bogesessions

Lørdag 27/10

SESONGSTART: SUNDAY PEOPLE Søndag 7. oktober. 23.00. The Villa Sommeren er over ( :’( ) og søndagsklubbkonseptet Sunday People starter vintersesongen med performance og techno, som vanlig på The Villa. Fakirkunstnerne i Painsolution skal lage «fysisk teater», og varmer opp for DJ Deadswan, som med mantraet «keep music evil» skal snurre techno helt til det er mandag. Vi kommer ikke på en mer fornuftig måte å bruke søndagen på. ID: 23 ÅR

Onsdager (2 etg)

Prøverøret (Stand-up)

Oktober

Dattera til Hagen CC: 50,- etter kl 23.00 fredag og lørdag www.myspace.com/datteraklubb

LIONEL RICHIE Fredag 12. oktober. 19.30. Oslo Spektrum HELLO? Har du noen gang tenkt over hvor creepy videoen til den låta faktisk her? Han går rundt og stalker en blind jente som han er lærer for, mens han synger om at han allerede har klint med henne 1000 ganger. Totalt uakseptabelt i dagens samfunn, men på åttitallet var alt lov. Lionel har fått en aldri så liten karriereopptur den siste tiden (vi er fortsatt usikre på om den er basert på ironi eller ikke), med albumet Tuskegee – countryversjoner av hans egne hits, sunget av Shania Twain, Willie Nelson og Kenny Rogers (…). Vi sier bare: All night long (nah-nah-na-na). ALL NIGHT LONG CC: 650,-

VOIVOD + VIRUS Fredag 12. oktober. 21.00. Betong Gjesteinnlegg av vår heavyspesialist Andreas Tylden, som mener tyngre musikk har vært forsømt den siste tiden: Det måtte ta det kanadiske underdog-bandet Voivod godt over to tiår, et par to-tre stilskifter og et dødt medlem før de nå kan skryte på seg den ubestridte tittelen «et av vår tids mest innflytelsesrike metal-band». Prog, thrash metal, crossover hardcore/punk og alt i mellom, altså. Virus er et av landets aller mest spennende band – både på plate og i sceneformat – med en slagkraftig merittliste utenom det vanlige. Selve musikken er like vanskelig å plassere som kveldens hovedattraksjon og er dermed grunn alene til å ta turen. Oppmøteplikt CC: 275,- // ID: 18 ÅR

CHRIS ISAAK Torsdag 18. oktober. 21.00. Sentrum Scene «Wicked Game». For en låt. For en melodi. For en tekst. For en video. For en helhet. Mesteparten av katalogen til Chris Isaak er bare tull, og for å være helt ærlige så driter vi i om han har gjort noe nytt, for det handler bare om den ene låta. Vi kunne lett ha skrevet et helt essay om den, men vi begrenser oss til å håpe på at han spiller den minst 15 ganger. Det er noe med den gitaren som sniker seg inn i neseborene, og gjør at du trykker på replayknappen på YouTube ad infinitum. CC: 450,- // ID: 18 ÅR

9/2012

UTELIV

TAME IMPALA Fredag 19. oktober. 21.00. Rockefeller En av de få hederlige innslagene som har opptrådt de siste årene på barnesmørja vi kaller Hovefestivalen. Lydverket rullet en femmer og hyllet liveutrykket deres. Hypnotisk, solbleket rock, som for alvor kom frem i rampelyset på albumet Innerspeaker fra det herrens år 2010. Rett før denne konserten slippes album nummer to, Lonerism, så gi det en lytt før du tar avgjørelsen om å investere dine hardt opptjente 225,-. For hva vi vet så er det elendig. Support er norske Young Dreams. CC: 225,- // ID: 18 ÅR

WITCHCRAFT + RESONAUT Lørdag 20. oktober. 21.00. Revolver Gjesteinnlegg av vår heavyspesialist Andreas Tylden, som mener tyngre musikk har vært forsømt den siste tiden: Retrorock med tunge (pun intended) referanser til syttitallets mange obskure rariteter har vært i vinden en god stund, og ser ut til å ikke gi seg med det første. Svenske Witchcraft er en av ledestjernene og er i skrivende stund klare med nytt album. Det er derimot Trondheim-baserte Resonaut som står for kveldens rosin i doompølsa – en relativ ny affære som har seilet frem som en av landets yppersteprester innen blytung psykedelisk rock. Fyr opp ei litta ei og la det bli doom. CC: 170,- // ID: 20 ÅR

M A R G FOR HØSTEN PRO www.blaaoslo.no

Blå app

12. OKT.

14. NOV.

FIRE VS. INDIESEKSUELL:

KLUBB VRIOMPEIS:

KARIN PARK [LIVE] —

JAMES BLACKSHAW (UK) CINEMA OF SPIRITS —

23. OKT.

HOW TO DRESS WELL (US) —

16. NOV.

UNGDOMSKULEN DRÅPE —

30. OKT.

JESSIE WARE (UK) —

22. NOV.

TRIP IN TYME:

SINGAPORE SLING (IS) WALL OF DEATH (FR) THE LUCID DREAM (UK)

31. OKT – 3. NOV.

OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL

SJEKK UT FULLT PROGRAM PÅ BLAAOSLO.NO

05.10. OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL: ETHIO ACTION Fredag 2. november. 20.00. Blå Seks timer etiopisk frijazz. Smak litt på det. Seks timer etiopisk frijazz. Ethio Action er et prosjekt satt sammen for Oslo World Music Festival bestående av Paal Nilssen-Love (The Thing / Atomic), Mats Gustavsson (The Thing / Fire!), ellevemannsbandet Ethiocolor, punkbandet The Ex, samt diverse etiopiske musikere, som skal gi oss en smak på musikkscenen i Addis Ababa. På det meste vil det være over tyve musikere på samme scene, hvordan i alle dager Blå skal få til det vet vi ikke, men forsøket blir nok verdt inngangsbilletten alene, selv om du ikke klarer alle seks timene med musikk. CC: 200,- // ID: 20 ÅR

Seid

(Supp.: Black Moon) 06.10.

Spiders

(SE)

11.10.

Maria Solheim 13.10. SHONEN KNIFE Tirsdag 23. oktober. 22.00. Mono Mono gjør som i fjor og booker Shonen Knife til å spille på høsten. Kurt Cobain (han fra Nirvana) uttalte en gang om bandet at han ble som en hysterisk niåring på Beatles-konsert da han så dem spille. Du får ikke et tyngre kvalitetsstempel enn det, men skulle du fortsatt være i tvil, så snakker vi om tre søte japanske jenter som lager album med navn som «Happy Hour», «Strawberry Sound» og «Fun! Fun! Fun!». Klem deg inn mellom den vanlige mono(tone)gjengen og en gruppe på 10-15 skumle gutter som står bakerst i lokalet med manga-t-skjorter, som alltid når det er noe japansk som kommer til byen. CC: 200,- // ID: 20 ÅR

Smoke Mohawk 18.10.

MARIBEL Torsdag 25. oktober. 20.00. Blå Det er ikke mange kvalitetsband du kan oppleve for 100,- i denne byen, så grip sjansen mens du kan. Maribel er bandet alle digger, men som fortsatt ligger litt under overflaten. Noe burde gjøres, regjeringen burde gripe inn. Vi burde shippe Maribel-CDer sammen med all laksen vi selger, for i 2017 kommer dette til å være vårt største eksportprodukt, og da kan du stå der på toppen av haugen av din egen selvgodhet og si «hey, jeg så dem på Blå for 100 spenn i 2012, hvor var du?». CC: 100,- // ID: 20 ÅR

TIRSDAG & ONSDAG: 15.00–01.00 TORSDAG: 15.00–02.00 FREDAG & LØRDAG: 15.00–03.30

Jonathan Kreisberg Quartet(US) 20.10.

Ida Jenshus 23.10.

Lars Håvard Haugen 25.10.

Martin Hagfors 26.10.

Needlepoint 31.10. Oslo World Music Festival:

Sudan Dudan

01.11. Oslo World Music Festival: Boubacar Troaré (ML)

SØNDAG: BRUNCH 12.00–16.00

02.11. Oslo World Music Festival: Boubacar Troaré (ML) 03.11. Oslo World Music Festival: Day Of The Dead m/ Los Plantronics + Hola Ghost (DK) + The Monsters (CH) Forsalg på www.tigernet.no

Alle konserter starter kl 22:00

UTELIV: ANDREAS DAHL

9/2012

MAT

GRILLERIET, FOLKETEATERPASSASJEN FREDAGSPILS FRA 16.00 MED DJ FRA KLOKKEN 18.00 – 03.00 05.10 06.10

ANDREW CARVELL (UK) - FREDAGSPILS BENDIK

Kampen Bistro gjenoppstår etter brannen. TEKST TORE ANDVIG

12.10 13.10

ANDREW CARVELL (UK) - FREDAGSPILS DJ BOWSKI (PL)

19.10 20.10

BENDIK - FREDAGSPILS ANDREW CARVELL (UK)

26.10 27.10

DJ BOWSKI (PL) - FREDAGSPILS PHAXX (SE)

En av Oslos mest markante og særegne restauranter åpnet på ny dørene i oktober etter å ha vært stengt i litt over et halvt år. Natt til 10. mars begynte det å brenne i det elektriske anlegget i baren. Restauranten ble totalskadd og eierne lurte en stakket stund på om dette var et tegn på at det etter ti og et halvt år var på tide å finne på noe nytt. Heldigvis tok de til vettet og startet den møysommelige restaureringen. NATT&DAG var innom halvannen uke før den offisielle åpningen, og selv om verken baren er gjenreist eller kjøkkenet montert, virker det som om alle involverte er bemerkelsesverdig avslappet og tar det hele med stor ro. Ute på den store terrassen møter vi kjøkkensjefen, Gunnar Motland. Hvordan fant de motivasjonen til å starte på nytt etter brannen? – Rett etter at det brant vurderte vi å legge ned. Vi tenkte at ti år var nok og at det var på tide å gjøre noe annet, men det varte ikke lenge. Vi ble helt overveldet av all omtanken, støtten og hjelpen vi fikk både i bransjen og her i lokalmiljøet, så vi fant raskt motivasjonen for å begynne å jobbe mot gjenåpning.

9/2012

TLF: 22 83 56 00

Kampen Bistro åpnet igjen 5. oktober. www.kampenbistro.no

Hold deg til vinbaren Dr. Kneipp. Maten holder ikke mål. Dr. Kneipp Torvbakkgt 12, Inngang Markveien Det er få spisesteder i Oslo hvor man får god mat til en pris selv de av oss med relative slanke lønningsposer kan besøke relativt regelmessig uten at noen andre står for regningen. Vi har Lokk, Kampen Bistro, Trattoria, Østkantfolk, Cru, Delicatessen, Brygghuset, Lompa, Trattoria Popolare, Dinner, St. Lars og sikkert et par til jeg glemmer i farten (sorry). Kanskje virker ikke listen så kort når den presenteres slik, men med tanke på hvor mange mennesker vi begynner å bli i denne byen, og ikke minst: hvor mange gode kokker vi har, er det for få. Jeg skylder mer på de høye husleiene enn på lønnsnivået. Selv om servitører får godt betalt i Norge er dette ikke tilfellet for restaurantkokker. Vel vel, jeg er uansett ikke i noen posisjon til å gjøre annet enn å sutre litt over tilbudet jeg blir konfrontert med. Dr. Kneipp er en av de sympatisk prisete restaurantene i byen som også har et bra

GRILLERIET.NO

Motland forsikrer om at Kampen Bistro vil holde seg til konseptet de etterhvert perfeksjonerte: ujålete og rustikt, men med kvalitet hele veien fra råvarer til håndverk på matsiden. Gunnar er overbevist om at en av grunnene til at Kampen Bistro har greid å holde kvaliteten oppe i over ti år er at stedet ble åpnet av tre kokker som brant for et sted de savnet i Oslos restaurantverden, et sted de kunne tenke seg å gå, men som Oslo manglet. – Kampen Bistro er en bistro som gjennom ti år har utmerket seg som en av ytterst få gode bistroer i Oslo, et av få steder der man får bedre mat enn man normalt greier å lage selv uten å bli satt tilbake med en tusenlapp, sier Motland. Restauranten er også møteplassen, storstuen og fellesrommet til lokalbefolkningen på Kampen, et av Oslos mest særpregede områder. Kampen Bistro er ikke bare en restaurant, mener Motland. – Etterhvert har vi også blitt kulturhus, lokalpub og konsertscene. Men vi er likevel restaurant først og restaurant sist.

rykte hva angår maten de serverer. Restauranten er nesten full, noe som lover bra og antyder at den dårlige opplevelsen min kanskje er et unntak og ikke regelen, men det gjør ikke min kommende opplevelse mindre dårlig. Dagens forrett, blåskjellrisottoen, er forferdelig: ufrisk, risen knaser i kjeven og konsistensen er ikke kremet. Jeg fortviler litt, for jeg vil ikke skrive en slakt, men dersom ikke hovedretten er adskillig bedre, er slakt uunngåelig. Heldigvis er dagens hovedrett, svinenakken, hakket mer overbevisende, selv om den er kjedelig og ikke helt mør. Sausen er imidlertid god, det samme er rotmosen og selve svinenakken er ok hva gjelder smak, men det er ikke nok til å redde restauranten fra den dårligste karakteren jeg har gitt siden jeg begynte i denne jobben. Jeg anbefaler dere å besøke Dr. Kneipp for å drikke vin. Vinlisten er fantastisk, men hold dere unna maten. Tore Andvig

ANDREA (17) Elvebakkenelev – En trikk, de holder ut så lenge og får sett så utrolig mye. De er også forbilder i kampen for miljøet.

KJETIL (28) Lærer – En havørn. De har fin utsikt, er utrolig vakre med tre meters vingespenn og er på toppen av næringskjeden i sitt miljø.

MARIA (24) Sykepleier – Mann. Jeg kommer aldri til å forstå meg på dem hvis ikke.

VICTOR (22) Arbeidsledig – Et tre. En eik kan jo vokse og vokse og bli sånn 1000 år gammel?

HVA ØNSKER DU Å BLI I DITT NESTE LIV?

HEGE (21) Student – Rik! Det er så mange ting jeg vil ha som jeg ikke kan få nå.

NORA (19) Student – En Iberiasnegle. Jeg vil være etterlyst.

AV: Danby Choi

KAMILLA (18) Bollemester Statoil – En flue på veggen. Jeg vil observere folk.

Loke (16) Elvebakkenelev – En bok! Alle hadde lest meg - forstått meg, om du skjønner hva jeg mener.

NIKOLAI (22) Barnehageonkel – En spekkhogger. De er så vakre!

TYSON (23) Servitør – Hva som helst! Alt annet enn en servitør.

NANA (19) Student – En Hip Hop-artist. Jeg vil være et forbilde for alle vennene mine.

VETLE (20) Ryddehjelp – Et veldig unikt menneske. Bruce Dickinson, Iron Maiden-vokalisten; ingen er så unik som ham.

Prøv vår À la carte meny eller ”Dagens hundrings” av norske råvarer. Og ikke glem vår helårs bakgård med gode drinker, og live DJs. Onsdag til Lørdag

Ta med gode venner og godt humør, vi sees!

G-HA

MED GJESTER

SØNDAGER PÅ TURKISH ToRGGATA 35, oSlo, NoRwAy

www.sosialen.com Møllergata 13

9/2012

KUNST

SKREVET I STEIN Her i nord elsker vi traktekaffen vår, og vi vil helst ha den svart. Vi kaller det Den Nordiske Kaffekulturen, og Wilfa er stolte av å ha vært en del av den i mange, mange år. Derfor har vi sammen med Tim Wendelboe utviklet SVART, en eksklusiv og annerledes ny serie med traktere som tar vår måte å drikke kaffe på, med fokus på smak og renhet, på alvor. Først ut er SVART manuell, en trakter med prisvinnende design som lar deg lage kaffen for hånd. Full kontroll over vann, temperatur og kaffemengde gjør det enklere enn noen gang å være barista på sitt eget kjøkken. Se wilfa.no for forhandler.

Scan denne koden med telefonen din og se filmen om Svart Manuell på nordiccoffeeculture.com

Har du Wilfa Svart Manuell, Wilfa Malt og Wilfa Gram kan du lage perfekt kaffe hver gang!

Kjersti Andvig Enhanced Sky Machine NoPlace, 19.10–29.10 En av våre favorittkunstnere med hang til litt mørkere, og på samme tid inter essant tematikk, stiller ut igjen. Det heldige galleriet denne gang er NoPlace. Hei, Kjersti. Hva har du planer om å stille ut denne gangen? – Utstillingen består av et enkelt verk: The Rock. Arbeidet er en lydskulptur i stein og lydsporet er en tolkning på orgel av en religiøs resitering. Verket er en del av et større prosjekt med en serie skulpturer som utforsker Koranens musikalitet. Jeg er interessert i å se på de meditative elementene i bønn og resitasjon. Og det er også et poeng å fjerne seg fra meningsbærende ord da de ofte blir tatt ut av sin sammenheng. Det første verket ble laget i fjor sommer i forbindelse med Lofoten Internasjonale Kunstfestival (LIAF). Da jeg kontaktet en svært islamlærd venninne angående dette intervjuet rynket hun på nesen over vestlige forsøk, særs kunst, på å inkorporere og fusjonere deres ideer med islam. Hvor tror du denne umiddelbare og generelle skepsisen kommer fra? – Prosjektet handler ikke om å tilføre eller si noe om islam til muslimer. Dette er viktig. Verket springer ut av en interesse for hvordan man kan møte og forstå nye kulturuttrykk og tro. Bakgrunnen for at noen umiddelbart blir skeptisk, kan kanskje settes i sammenheng med kvaliteten og motivasjonen bak det som tidligere har blitt laget, samt den sensasjonalismen noen kunstnere og journalister søker. Hvilke utfordringer bydde researchen på i forkant av prosjektet? Var det vanskelig å komme ordentlig til bunns i materialet uten

Verket springer ut av en interesse for hvordan man kan møte og forstå nye kulturuttrykk og tro.

9/2012

Ann_WSM_Mathallen_118x360.indd 1

å kunne arabisk? Vet blant annet at vestlige generelt har problemer med å forstå den metaforiske språkbruken i Islam. – Researchen var og er, noe av det mest givende ved hele prosjektet. Jeg har ikke bare sett på Koranen, tradisjonene og Islam generelt, men også fordypet meg i historie, litteratur, kunst og vitenskap. Har også hatt en lengre residency i Palestina, hvor jeg fikk mange gode venner som var svært behjelpelig og sjenerøse med sin kunnskap. Problemet, eller handikappet, med ikke å kunne arabisk er noe av det som ga meg ideen og har lagt grunnlaget for min interesse i nettopp Koranens musikalitet. Jeg har lett etter litteratur som behandler og adresserer disse spenningsfylte grenseflatene, og fått mye viktig inspirasjon av dem. Det fins masse flotte tekster og bøker der ute! Ut i fra det jeg har lest er det også min oppfatning at Koranen er svært poetisk. I større grad enn Bibelen. Hvordan har reaksjonene på prosjektet vært så langt ? – De har nesten vært udelt positive. Materialet behandles med respekt og alvor, noe publikum forstår ut i fra arbeidene. Kan du kort fortelle hva de andre skulpturene i prosjektet er? – Første del av prosjektet ble som sagt vist under Lofoten Internasjonale Kunst Festival (LIAF) i fjor. Da tolket en cellist en saudi-arabisk resitering. Det er stor forskjell fra land til land og resitør til resitør hvordan lydbildet er. For å høre lyden måtte man gå på en liten øy som bare var tilgjengelig under fjæra sjø. Der kom lyden igjennom steinene i en varde som vi hadde bygd. Steinen vi brukte heter Masí og kommer fra Finnmark. Fjellet den er hentet fra er en samisk gud. Med andre ord: Hellig stein, hellig bok, hellig lyd.

26.09.12 11.25

KUNST Marina Abramovic (SRB, US) With Eyes Closed I See Happiness Galleri Brandstrup 28.09–28.10 De som kjenner til henne fra før trenger ingen introduksjon. Til dere andre: hun er en slags levende legende og har holdt på med den mer ekstreme delen av performancekunst i over 40 år. Hun kaller seg selv ironisk «bestemoren av performancekunst». Abramovic har brukt sin egen kropp som subjekt, objekt og medium i sine arbeider og studier. Noen stikkord på hva du kan få med deg under en Abramovic-performance: hasardiøs omgang med kniver, bruk av muskelammende piller under fremføring, en kommuniststjerne dynket i bensin som deretter brennes på magen hennes og et publikum som med tillatelse kan herje fysisk og uhemmet med kroppen hennes. Det siste førte forøvrig til denne interessante og animalske refleksjonen: If you leave it up to the audience, they can kill you. På MOMA i 2010 gjennomførte hun en performance på 736 timer og 30 minutter. En lang statisk utøvelse hvor hun satt helt stille på en stol gjennom

Nytt museumsbygg av Renzo Piano

To Be With Art Is All We Ask Utstilling fra Astrup Fearnley Samlingen. 29.09.2012 – 27.01.2013

www.afmuseet.no

museets åpningstid og utfordret de som måtte ønske det til en helvetes stirrekonkurranse. Med dette som bakteppet kan vi vel også, med et smil om munnen,

kalle Abramovic bestemoren av Body&Mind? Hva hun eksakt skal stille ut her i byen er fortsatt noe uvisst i skrivende stund. Galleriet holder kortene tett til brystet.

Martin Skauen Slideshow Johnny OSL Contemporary, Dato TBA En av Oslos bedre kontemporære tegnere viser nye arbeider. Denne gang blir det etter hva vi vet en slags videoinstallasjon av seks-syv videoer. Installasjonen ble for øvrig også vist under prestisjetunge Art Basel i år. I tillegg til videoene, blir det en bunke absurde tegninger i kjent Skauen-stil.

Lene Berg Kopfkino Hennie Onstad Kunstsenter 11.10–06.01 Lene Berg har egentlig film- og tv-bakgrunn, men har de siste årene gjort seg mer bemerket i kunsten. Hun er et relativt ukjent navn for mange av dere grunnet utstillingsvirksomhet og adresse i utlandet. Men nå er hun altså her, i pottitlan-

det, med soloutstilling og en seksuelt ladet film som bærer tittelen Kopfkino. Av tidligere arbeider som kan gi en pekepinn på kunstnerskapet hennes kan vi nevne filmen Stalin by Picasso, som med humoristisks tilsnitt raljerer med forholdet mellom kunst og politikk, og forestillinger om såkalte store menn. Hun har blitt lite vist i Norge, så det er all grunn til å ta «gratisbus-

sen» som Sandvika Storsenter «spanderer» på oslobeboere til Høvikodden. Berg har tidligere hatt soloutstillinger på blant annet Whitchapel i London og Cooper Union i New York, noe som ikke er hverdagskost for norske kunstnere flest.

KUNST: Emil Finnerud

9/2012

KUNST

Wim Delvoye (f. 1965) Anerkjent belgisk neo-konseptuell kunstner med utstillingsvirksomhet over hele verden. Etter å ha blitt kastet ut av en prestisjefull kunstskole, har han brukt tiden godt på å bli kjent for blant annet å tatovere griser, ta røntgenbilder av mennesker som har sex og «Cloaca» – en maskin som gjenskaper den menneskelige fordøyelsesprosessen.

Fortsettelse av intervjuet «Møkkamann» fra side 12. , Du solgte bæsjen en gang? , – Ja, men det var høyst ironisk. , Morsomt nok var det museet som kom på den ideen, fordi de så på det som en slags donasjonsmulighet. Jeg spilte med en liten stund, men ideen led under klossete organisering. Det er alltid vanskelig å organisere en utstilling med Cloaca fordi du må hanskes med museumsansatte. Et typisk problem er for eksempel at de stenger en dag i løpet av uken, og da sier jeg bare: «No way! Cloaca må mates hver dag, ellers dør bakteriene i den. Noen må jobbe!». «Men da blir fagforeningene sure», svarer de. «Vel, Cloaca er ikke

Jeg vil gi dere valuta for pengene. 42

9/2012

så glad i fagforeninger», svarer jeg da. Etter tolv år med jobbing i samarbeid med offentlige museer foretrekker jeg nå de private, de er ofte mer organiserte, proffe og imøtekommende sånn generelt. Hvilken rolle har du i kunstverdenen? – På mange måter ser jeg på meg selv som industrialist. Jeg ser på meg selv som en som leverer et godt produkt. Allerede som student sjokkerte jeg lærerne ved å være profesjonell. Så når jeg lager en maskin, vil den fungere, jeg holder mine løfter, jeg er ingen hippie. Med meg vil de ikke oppleve å måtte kjøre bilen i timevis, så gå gjennom alt maset det er å finne en parkeringsplass, for deretter å gå inn i et galleri der du ser en liten snor som ligger på gulvet! Nei, nei, nei, det er ikke meg, jeg vil gi dere valuta for pengene deres. Jeg prøver alltid å glemme hva jeg lærte på kunstskolen. Det vi lærte der er pur propaganda. Det er første gang du stiller ut i Norge? – Det stemmer. Mange ganger drømmer jeg om å bo på fjerne steder. Da går jeg på

Google og ser på forskjellige land. Jeg har faktisk lenge fantasert om Canada og Norge. Men drømmen er å starte mitt eget land. Haha. I Trondheim skal jeg stille ut Cloaca númmer fem. Det er en bra maskin, en pålitelig maskin. Den er vertikal og ser faktisk litt ut som et menneske. Den skal mates ovenfra og ned, som et menneske. Har opplevelsen av å gjøre sitt fornødne forandret seg etter alt dette? – Å ja. Da jeg flyttet til et nytt atelier tok jeg med mitt eget toalett fra leiligheten. Det er et tysk toalett (et type toalett det er vanlig å finne i Tyskland. Det har en slags utbygd avsatts, en «klippe» om du vil, hvor bæsjen lander før den spyles ned, jou. anm.) som gir meg muligheten til å fotografere min egen bæsj med iphone eller ipad. Jeg har like mange bilder av min egen bæsj som jeg har bilder av andre ting. Noen ganger sletter jeg et utvalg, det er ikke alltid et smart trekk å ved en tilfeldighet vise dine nye businesskontakter i Shanghai bilder av bæsj.

Ser du et mønster i alle disse bæsjebildene? Eller er det mer som et snøflak, unikt fra gang til gang ? – Å ja, ja. Nå passer jeg på dietten, nå vet jeg eksakt hvordan jeg skal få en ren og fin bæsj. Jeg har også alltid med meg en spesiell type våtservietter; de er for spedbarn, fra et veldig godt merke. Men til min store fornøyelse har jeg oppdaget at jeg nesten aldri trenger å tørke meg lenger! Wow! Du har knekt koden? Det er fantastisk. Hva er hemmeligheten? – Sjokolade og kodein, som finnes i hostesaft. Jeg er vegetarianer, noe som i utgangspunktet fører til dårlig bæsj, derfor må jeg justere alle disse tingene. Leger vil nok ikke anbefale å drikke en slurk hostesaft hver dag, men med disse to hjelpemidlene vil du garantert utvikle en god bæsj. Wim Delvoye stiller ut bæsjemaskinen på Meta Morf Festivalen/Biennalen i Trondheim, 27. september–28. oktober.

LOUD AND CLEAR AS

SCENEKUNST

Når man gjør performancekunst til underholdning blir plutselig et verk med nakne jenter som danser til rockemusikk veldig salgbart. TEKST SARA HAMMER FOTO Christoph Lepka Ved sitt forrige norgesbesøk gjorde den amerikanske regissøren Annie Dorsen et helhjertet (og vellykket) forsøk på å utfordre etablerte teaterdefinisjoner som reduserer teatret til et møte mellom handlende og betraktende mennesker – i forestillingen Hello Hi There ble de menneskelige aktørene byttet ut med chatbots og monitorer. Nå er Dorsen tilbake på Black Box teater sammen med den franske koreografen Anne Juren for å utfordre ideen om performance art som autentisk og demokratisk kunstform. I forestillingen Magical rekonstrueres (og dekonstrueres) verker av ikoniske 70-tallskunstnere som Martha Rosler, Yoko Ono, Marina Abramovic og Carolee Schneemann. Det autentiske er erstattet av det illusjonistiske og verkene er tvunget inn i underholdningskonteksten de forsøkte rømme fra. De nakne kroppene, onanien og selvskadingen holder imidlerid fremdeles stand. – Da Anne Juren og jeg begynte å jobbe sammen hadde vi et ønske om å snu helt om på den formale performance art-konstruksjonen og sette performancekunsten inn i en spektakulær underholdningskontekst, sier Dorsen.

– Vi ville se hva som skjer når man tvinger denne relativt motstandsdyktige kunstformen til å bli en handelsvare, når man presser denne demokratiske, anti-spektakulære, anti-teatralske formen inn i et teatralsk rammeverk. Det vi oppdaget var at det ble en fantastisk taktikk for å utfordre noen av disse eksistensialistiske antakelsene om kvinnekroppen. Som for eksempel denne eldgamle vestlige distinksjonen der den mannlige kroppen representerer den kulturelle verden, mens den kvinnelige kroppen representerer den naturlige verden. Da vi kikket nærmere på verkene til disse feministiske 70-talls kunstnerne oppdaget vi at til tross for hvor radikale disse kvinnene var, støttet de denne ideen. På ulike måter viste de en tro på den naturlige kvinnekroppen som et slags motstykke til den kultiverte mannskroppen. Anne og jeg lekte med tanken på at dersom man åpnet kvinnekroppen og tok en titt på hva som befant seg der inne ville man finne mer kultur og representasjon enn man ville finne uberørt natur. Men man finner jo mange av de typiske 70-tallsstrategiene i Magical? Trenger vi fremdeles å konfronteres med kvinnekroppen og den kvinnelige seksualiteten? – Nei, egentlig ikke. Både Anne Juren og jeg har skammet oss over at vi valgte å bruke

Med Magical gjør vi oss delaktige i hvordan markedet responderer på tits and ass. 44

9/2012

nakenhet. Vi har hatt øyeblikk der vi har stilt spørsmål ved hvorfor alle kvinnelige kunstnere ender opp med å fremstille seg selv nakne på et eller annet tidspunkt. Men samtidig så er det så mye bullshit i vår kultur når det kommer til dette skillet mellom det naturlige og det menneskeskapte. Jeg tror at man frem til ganske nylig har hatt en ide om at det er mulig å bryte ut av denne konstruksjonen. Vår generasjon derimot, tror jeg ikke føler at det finnes en utvei. Vi tenker snarere at det beste man kan gjøre er å forsøke trekke fra hverandre elementene som konstituerer konstruksjonen, og finne rom i mellom disse elementene som åpner for nye mulige tankemåter. Men er dere ikke redd for å bli fanget i fordommene mot feministisk performancekunst, og slik miste noe av slagkraften? – Vi tenker mye på dette, men vi blir også fanget i helt andre ting, slik som det kommersielle aspektet ved forestillingen. For med en gang vi gjør performancekunst til underholdning blir plutselig et verk med nakne jenter som danser til rockemusikk veldig salgbart. Så vi blir definitivt fanget i en slags loop, en slags tilskuer- og markedsloop. Men jeg tenker at det er bra! Jeg har nemlig følelsen av at dersom vi stiller oss på utsiden av dette, så forholder vi oss egentlig ikke til det. Med Magical gjør vi oss delaktige i hvordan markedet responderer på tits and ass. Når jeg snakker om hvordan vår generasjon forholder seg til den forrige generasjonen feminister, så er dette også en viktig del av det. For disse feministiske 70-tallskunstnerne var også vakre jenter. De var også i denne loopen. Kanskje

innså de det ikke på samme måte som vi gjør nå, men det er ikke tvil om at når du plasserer en naken dame opp på en scene for å bli sett på, så er du en del av en slik loop. Jeg tror ikke det er mulig å unngå det. «The simultaneity of magic, choreography and performance leads to surprising turns: all deploy the power of metamorphosis, of the body, of the magic object, of the audience’s vision. These transformations affect the spectators and arouse in them the desire to see through the events on the stage», skriver du om Magical på dine hjemmesider. Kan vi ikke snakke litt om transformasjon i teatret? – I hjertet av teatret ligger et dobbeltblikk. Du vet at det foregår noe på scenen som egentlig ikke kan skilles fra deg og din verden – det er en person som der og da gjør et eller annet. Men samtidig kan det føles som om tiden fungerer helt annerledes enn normalt, som om en annen verden åpner seg, og legger seg som et lag over den reelle situasjonen som utspiller seg foran deg. Det er dette jeg tror Antonin Artaud (fransk teaterguru, jou. anm.) snakker om når han omtaler det dobbelte teater. Tid som overlapper og krysser hverandre. Så når man snakker om transformasjon i teatret snakker man om transformasjonen av persepsjonen – at man har to tanker i hodet på samme tid. Og det sammenfaller veldig med hvordan magi fungerer. På sett og vis kan man kanskje si at et trylletriks er et slags essensielt element av teateret. Det får deg til å se noe som ikke er ekte, som du vet ikke er ekte. Og konstruksjonen virker bare på grunn av dette doble blikket. Magical spilles på Black Box teater 25. og 26. oktober. www.blackbox.no

SCENEKUNST Black Box teater Speaking and Building #2 Spilles 1.–4. november Moving Targets er en utviklingsplattform initiert av stipendiat ved KhiO, Eva Christine Richardsen. Motivasjonen ligger i å, gjennom koreografiske utvekslinger med forskjellige kunstnere og ulike felt, utvikle lesninger og kommunikasjon av dans og koreografi som kunnskapsfelt. Speaking and Building er et serielt prosjekt som utforsker de meningsforskyvningene som oppstår når koreografi flyttes fra et medium til et annet – fra rom til objekt til kropp til film til tekst til lyd. I Speaking and Building #2 undersøkes deltakelsens problem i et eksistensielt og strukturelt perspektiv. Moving Targets tar her for seg problematikken knyttet til menneskets streben etter å inkluderes i et fellesskap uten å miste seg selv. (NATT&DAG anbefaler: I denne produksjonen har Richardsen fått med seg Sigrid Becker på visuelt design/ scenografi og Ingri Fiksdal som en av fem koreografer. Sammen med Ingvild Langgård ga Becker og Fiksdal undertegnede årets sterkeste kunstopplevelse med sin Night Tripper under scenekunstfestivalen Up to Nature. Det er lov å håpe at alt de tar i blir til gull. Også Speaking and Building #2).

Den norske opera & ballett Chui Chai/Nijinsky Siam Spilles 5., 6. og 7. oktober Det er nok bare et spørsmål om tid før noen lager en gripende film av den thailandske koreografen Pichet Klunchuns hollywoodvennlige livshistorie. Klunchun startet sin dansekarriere innenfor den tradisjonelle thailandske/kambodsjanske danseformen khon – en strengt stilisert, tradisjonell og spektakulær form hvor maskebruk er svært sentralt. Som sekstenåring gikk han i lære hos den anerkjente khon-mesteren Chaiyot Khummanee før han krysset Stillehavet for å studere dans i The United States of America. Her ble han introdusert for moderne dans, hvilket inspirerte ham til å utfordre de tradisjonelle oppfatningene av khon som danseform. For dette arbeidet har han blant annet blitt belønnet med European Cultural Foundation’s Princess Margriet Award for å utfordre publikum til å move beyond fear of cultural difference and the «other». 5.-7. oktober gjester Klunchun Den norske opera og ballett med forestillingene Chui Chai og Nijinsky Siam – forestillinger hvor han med utgangspunkt i khon forsøker å utvikle sørøst-asiatisk samtidsdans. Her veves tradisjon, klassisk bevegelse og mytologi sammen med eksperimentell koreografi, visuell enkelhet og politisk relevans.

Det norske teatret Himmlers fødselsdag Spilles fra 18. oktober Den østerrikske forfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard har selv omtalt Himmlers fødselsdag som sitt aller beste stykke. I komedien, som har fått undertittelen «en komedie om den tyske sjelen» plukker Bernhard fra hverandre familien Höller – en familie som tviholder på de nasjonalsosialistiske ideene lenge etter at andre verdenskrig er over. Vi møter den tidligere SS-offiseren Rudolf Höller, og hans søstre Clara og Vera som iherdig forsøker legge lokk på sin brors fortid. Takket være et falsk pass laget av Heinrich Himmler unngikk Ru-

dolf rettsoppgjøret etter krigen og 7. oktober hvert eneste år insisterer han derfor på å feire Heinrich Himmlers fødselsdag. Gardinene dras for og søstrene tvinges av Rudolf til å skåle i champagne og snakke varmt om den tiden da tusenårsriket igjen skal gjenoppstå. «Thomas Bernhards komedie trengjer inn til dei djupaste, mørkaste laga av sjela og opnar ei grav av incest, dirrande hat og forbitra, bortgøymd, men sprell levande nazisme. Ho lar oss sjå at dei tre som spelar sine roller bak stengde gardiner innimellom er skremmande like nokon vi kjenner. Kven som helst. Oss sjølve», skriver Det norske teatret på sine hjemmesider.

Oslo fylles med opera, operette og musikal i en hel uke!

Czardasfyrstinnen På Folketeateret

Tosca & Onegin MiniBoheme På Oslo Konserthus

På DogA

Elizabeth Norberg-Schulz Mariann Fjeld Olsen

Knut Skram En hyllest til Kirsten Flagstad Trikketryllefløyten Trond Hallstein Moe

Samtidsopera Musikalkonsert Thomas Ruud Turid Karlsen Nina Gravrok Barneopera Og mye mer…..... operafestival.no

Nationaltheatret Disputten Spilles fra 8. oktober Til tross for at Pierre de Marivaux regnes som en av de viktigste franske dramatikere, er det langt mellom oppføringene her i Norge. Denne høsten tar Nationaltheatret og regissør Yannis Hovardas sin del av det europeiske kulturarvsansvaret når de setter hans komedie Disputten (La Dispute, tidligere oversatt til Det evige spørsmål) på repertoa-

ret. Disputten, som ved sin uroppføring i 1744 fikk en elendig mottakelse for sitt erotiske og ondskapsfulle innhold, tar for seg bruken av mennesker som forsøkskaniner. I et forsøk på å finne ut hvorvidt mannen eller kvinnen er mest tilbøyelig til utroskap, beslutter medlemmer av den franske adelen at fire foreldreløse barn skal isoleres fullstendig fra omverdenen og hverandre, for så å plasseres i en slags Edens hage hvor lidenskapen kan slippes

løs. Sett i lys av nyere historie får komedien en mørk undertone hos Hovardas. Det som kunne blitt et lystspill, blir en undersøkelse av hva som befinner seg under overflaten i Disputten – her blandes angivelig erotikk med egoisme og maktmisbruk. Å eksperimentere med mennesker er langt fra noen uskyldig lek.

SCENEKUNST: SARA HAMMER

9/2012

LITTERATUR

Thomas Marco Blatt (f. 1980) er en norsk forfatter, litteraturkritiker og tidsskriftredaktør. Han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2006 for sin første diktsamling Slik vil jeg måle opp verden. Etter det har han skrevet Overalt bor det folk, og i oktober er han aktuell med sin tredje diktsamling.

Thomas Marco Blatt vender hjem til den gamle postadressen i sin siste diktsamling. Tekst Isabell El-Melhaoui Foto Christian Belgaux GULE ÅKRE, EPLETRÆR, wunderbaum i frontruta, en campingvogn i en hage. Bygda er som en råtten nedfallsfrukt om høsten – noe overmoden. I en tid der mye av samtidslitteraturen dreier seg om livet i byen har likevel Thomas Marco Blatt i diktsamlingen 1920 Sørumsand valgt å fokusere på bygda. Hvorfor det, Thomas? – Jeg føler jo ikke egentlig at jeg er en bygdebok-forfatter. Om noen hadde spurt om jeg ville gi ut en bok om hjembygda mi da jeg 25 år, ville jeg nektet å gjøre det. Men ved å

blande fiksjon og dokumentasjon fant jeg en komfortabel måte å gjøre det på. Det er ikke bare en diktsamling om barndommen. I den første diktsamlingen din reiste du mye rundt i verden. Hvordan er det nå å komme «hjem»? – Det stemmer at det har skjedd en forskyvning fra fokus på verden til den helt konkrete vandringen i hjembygda og kommunen. Jeg opplever at meningen er å generere en form for behandling av bygda – de ulike møtene og relasjonene man har når man bor og lever der. Det er også en erindring av en tid, 1980- og 90-tallet. Bygda har endret seg. Folk flytter til og folk flytter fra, men jeg

Det er bare én måte å overleve på for en bygd, og det er at det bor folk der. 46

9/2012

vil ikke at erindringen skal være sentimental. Det meste i boka er forresten skildret før Orderud-drapet. Det var jo også med på å gi Sørumsand en ny form for identitet. Perspektivet ditt har også endret seg siden du var barn. Hva ser du nå som du ikke ville sett da? – Jeg opplever at jeg hadde en veldig fin barndom. Vi var veldig trygge, veldig skjerma. Det er jo alltid ting der, men de var en del av hverdagen uten at jeg reflekterte noe videre rundt det. I ungdommen følte jeg at det jeg opplevde som trygghet heller ble en tranghet. Jeg måtte vekk derifra. I september-utgaven av NATT&DAG sa Pedro Carmona-Alvarez at poesi er å prøve å få noe dødt til å bli levende. Er du enig? – Ja, og det tenker jeg om bygda også, at den lenge har vært død for meg. Jeg var veldig ferdig med den da jeg flyttet, men nå har 1920 Sørumsand gitt hjemstedet mitt liv igjen. Tanken er at jeg-et i boka skal romme de andre i bygda også. Det ligger en politikk i det å løfte frem noen andre enn dem man hører om overalt i medier og ellers i hverdagen.

Et utdrag: «en dag vil «den spanske armada» / seile av gårde og forsvinne / for trepålene råtner i vannet / og brytes sakte men sikker ned / dag for dag». Tenker du at det var bedre før? – Jeg tenker at dette med tømmerfløtinga blir et symbol for hvordan det var og hvordan det ikke er lenger. Det er bare én måte å overleve på for en bygd, og det er at det bor folk der. Mer: «jeg sover og ser slagharene / ute på hammeren / de svever i vannkanten, langs naturstien / og jeg ser kristian magnus orderud / som jaga bort barna som lekte på jordene». Ordet slaghare går igjen flere steder. Hva er det? – Slagharene er bare en myte. De har noen overnaturlige, mørke sider og får etterhvert en funksjon ved at henter de døde. Vandrefortellinger lever videre i folk og myter og er en viktig del av bygda. Det gir den identitet, akkurat slik noen tenker på troll når de tenker på Norge, og omvendt. 1920 Sørumsand er ute på Kolon Forlag. www.kolonforlag.no

TEGNESERIE ’Course I got ya back – relax! I got backs like Mad Max got anxiety attacks – stacks upon stacks – Johan Galtung upon stacks upon stacks!

Love and Rockets: New Stories

TEKST Aksel Kielland Sensommeren og den tidlige høsten er den amerikanske tegneseriebransjens svar på oscarsesongen. I løpet av disse månedene utgir Fantagraphics, Drawn and Quarterly og alle andre forlag som bestreber seg på å publisere kunstnerisk ambisiøse tegneserier sine tyngste titler. Først dukker bøkene opp på bokmesser og tegneseriefestivaler – med påfølgende omtaler på internett, – før de etter mange uker – i noen tilfeller måneder – dukker opp på Amazon og i forlagenes egne nettbutikker, som så begge bruker langt mer enn sin tilmålte tid på å faktisk sende bøkene og heftene hjem til ivrig ventende norske tegneserieentusiaster – enn si norske butikker. Men det hender rett som det er at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, og sesongen begynte som

forventet bra med femte utgave av brødrene Hernandez’ årvisse Love and Rockets: New Stories. Love and Rockets feirer i år tredveårsjubileum, og selv om det seneste kapittelet er omtrent så bra som tegneserier blir i 2012, er det også et håpløst sted å begynne for de som ikke allerede har en viss kjennskap til Hoppers og Palomar. Dermed står det gamle tipset om å lete opp en gammel utgave av Jaimes The Death of Speedy fortsatt ved lag. Høstens største utgivelse er utvilsomt Chris Wares Building Stories – en stor, bokformet eske fylt med tegneseriehefter og -bøker i alle mulige formater. Ware har alltid vært en tegneserieskaper som vet å bruke de ulike utgivelsesformatene for hva de er verdt, og med Building Stories tar han tematiseringen av tegneseriens fysiske form et steg videre. Historiene som fortelles er fortsettelser av ting vi har sett i ACME Novelty Library i løpet

av de siste årene, men Wares mismodige hverdagsdramaer er langt lettere å tre inn i enn Los Bros’ tredve år lange sagaer. Samtidig er Building Stories på grunn av sin fysiske utforming noe man har lyst til å kjøpe bare for å kunne dandere de fjorten delene i smakfulle komposisjoner på kjøkkenbordet. E-boka kan trygt gå hjem og vogge en stund til. Sist ut blant the usual suspects er Seth og tjueførste utgave av Palookaville, som er nok et kapittel i den la-ange historien om vifteprodusenten Clyde Fans. Formodentlig sier dette at alle de største nordamerikanske tegneserieskaperne utgir kapitler i det som etterhvert er særdeles lange og krevende føljetonger noe viktig om bransjen og tegneseriemediets allmennkulturelle stilling og selvoppfattelse, men i skrivende stund er jeg ikke i stand til å si hva dette noe skulle være. Åkkesom er Clyde Fans – sammen med George Sprott – Seths ypperste arbeide, og både nye og gamle kapitler fortjener langt flere lesere enn hva de i dag har. Men gjør deg selv en tjeneste og begynn med Clyde Fans Book 1. Mindre prestisjetunge, men ikke desto mindre viktige er Sammy Harkhams Everything Together og Jonny Negrons Negron. Som redaktør for antologien Kramers Ergot har Harkham vært en av de mest sentrale figurene i å stake ut retningen for dagens kunstnerisk ambisiøse engelskspråklige tegneserier. Men han er også en dyktig tegneserieskaper, noe han beviste til gangs med seneste nummer av hefteserien Crickets. Everything Together er en samling bestående av gammelt materiale som har vært vanskelig å få tak i – hvilket i praksis gjelder alt Harkham har tegnet, – blant annet Poor Sailor, som kom ut som en

bok i det irriterende én-rute-per-side-formatet for noen år tilbake Jonny Negron er en av de mest særegne stilistene som har dukket opp på den amerikanske tegneseriescenen de siste årene. Hans karakteristiske blanding av manga, åttitallsestetikk og en fetisjering av kvinnekroppen verden knapt har sett maken til på denne siden av Robert Crumb, har hittil kun vært tilgjengelig på nett og i utgivelser med distribusjon og opplagstall av den aller mest beskjedne sorten. Men med Negron får alle som er interessert i Negrons forstyrrende tegneserier og portretter kvinner som på vårt fattigslige språk så altfor ofte omtales som frodige, omsider sjansen til å sende pengene sine til en nettbutikk med mer enn én ansatt. Hva gjelder hjemlige forhold kan man i skrivende stund se intet mindre enn to utstillinger med norske tegneserietegnere i Oslo. Kristian Hammerstad har blitt tilgodesett med en plakatutstilling på det nye visningsrommet VIS på Deichmanske på Grünerløkka, mens Grafill presenterer den bredspektrede 12R21 – De nye tegneseriene, kuratert av mannen som gjør sånt i Norge – Morten Harper. Utstillingen er tatt ned når denne avisa forelegger, mens flere av tegneseriene som er presentert der – Martin Ernstsens Eremitt, Kim Holms Lovecraft-adapsjon Pickman’s Model og Peer Gynt i Geir Moens – så vidt har rukket å bli lagt ut for salg. Og når man i tillegg kan gå i sin lokale bokhandel og plukke med seg Jacques Tardis Skyttergravskrigen og Øystein Rundes Bjartmann-samlebok, er det bare å konstatere at norske tegneserier klarte seg gjennom nok en måned med æren i behold.

DAG SØRÅS STAND UP NORGE PRESENTERER:

Seiler opp som en av Norges fremste standupkomikere! -Nordlys En reflektert kritiker med et skarpt blikk. - Harstad Tidende Lo godt av sterk kost. - Lofotposten

SPILLES PÅ

LATTER - AKER BRYGGE TORSDAG 04.OKT FREDAG 05.OKT LØRDAG 06.OKT FREDAG 12.OKT LØRDAG 13.OKT LØRDAG 20.OKT

KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 FÅ BILL. KL 19.00 FÅ BILL. KL 19.00 EKSTRA

Billettsalg: 23 11 88 00 / 815 33 133 www.billettservice.no / www.latter.no

RADIKAL. HARDTSLÅENDE. IRONISK. KUNNSKAPSRIK. UTFORDRENDE.

9/2012

El Gusto (FRANCE/ALGERIA) Goran Bregovic and his wedding & funeral band (BALKAN) Ana Moura (PORTUGAL) Boubacar Traoré (MALI) Fatoumata Diawara (MALI) Gaby Moreno (GUATEMALA) kronos Quartet (USA) 29TH OCTOBER – 4TH NOVEMBER Oscar D’Leon (VENEZUELA) Matt Corby (AUSTRALIA)

2012

Joaquin Grilo’s “Leyendas Personales” feat. Dorantes (SPAIN) Queen Ifrica/Tony Rebel/Supermanna (JAMAICA/NORWAY) Angham Al-Rafidain Group (IRAQ) Aziz Sahmaoui & University of Gnawa (MAROCCO/SENEGAL) Paal Nilssen-Love presENTS: Ethiocolor, The Ex, Ililta trio, Mats Gustafsson (THe Thing) (ETH/NED/SWE/NOR) BaBa ZuLa (TURKEY) Brigitte (FRANCE) Lucas Santtana (BRAZIL) Gandu & Gandu Circus (INDIA) KORK & News Quartet (NORWAY, ZANZIBAR, MAURITANIA) Gato Preto (MOZAMBIQUE/GHANA) Jungelscenen Illapu (CHILE) Niko Valkeapää (NORWAY/FINLAND) Karima Nayt (ALGERIA) Nosizwe (NORWAY/SOUTH AFRICA) Open Xpressions Andreas Ljones (NORWAY) Los Plantronics/Hola Ghost/The Münsters (NORWAY/DENMARK/SWITZERLAND) Siwan Jadid (NOR/PAL/ALG/IRN/GER/SWE/SVK) Sudan Dudan (NORWAY) Gjermund Larsen/Esko Järvälä (NORWAY/FINLAND)

Barnas Verdensdager

BUY TICKETS AT: billettservice.no, 7-eleven, Narvesen & Posten Follow us at:

facebook.com/osloworld, twitter.com/osloworld & www.osloworld.no

MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Effektfull klang og sterke tekster gir plata et avgjørende løft ... ANMELDELSE

Det kokes sammen til en og samme suppe, med den samme helt greie smaken over hele linja. ANMELDELSE

Legend er mer av det Witchcraft har levert siden starten ...

Anmeldelse

SKIVER representere både undergrunn og ungdomsmajoritetene. Forleden varmet de opp for britene i Gallows, måtte det åpne innfartsportene til Europa! Inger Lise Hammerstrøm CCTV Hope & Destroyer (DIGER)

Forglemmelig debut fra CCTV. Debuten til CCTV låter tidvis ganske fint. Men det er dessverre en sannhet med modifikasjoner. For som presseskrivet påpeker, har CCTV fått hjelp av «et av Norges mest distinkte instrumentalister», nemlig Pow Pow som backingband. Og med distinkte instrumentalister følger også et distinkt sound, og iblant er det rett og slett litt vanskelig å høre hvor Pow Pow slutter og CCTV begynner. Innlysende nok er det overhodet ikke sånn at Pow Pow har patent på denne sounden, men mange av arrangementene er så identiske at det kan forveksles med en av deres plater, bare med vokal. Men anklager om mangel av egenart til side – det finnes en del fengende låter på Hope & Destroyer. Platen åpner med den smittsomme «Elevation», en slags krysning av Electric Light Orchestra, Jean Michelle Jarre og Franz Ferdinand. Videre fortsetter CCTV med «You vs. Me», som starter rolig med klimpring for å utvikle seg til en synth-drevet ballade. Svale «We Belong» skriver seg også inn som en av platens mest minneverdige poplåter. Og apropos poplåter – dette presseskrivet skal fortsatt kvestes litt til, for «tidløse poplåter» er nok ikke en helt treffende beskrivelse for hvordan platen høres ut i denne anmelderen sine ører. For selv om pastisjen

BLOOD COMMAND Funeral Beach (FYSISK FORMAT)

Fundamental bitching. Mens pønkrockscenen i Oslo virket å fordampe i ruinene til Elm Street og Garage, har vestlendingene over fjellet hatt en vital oppsving de siste årene. Hakket kvassere og hardere enn Oslo-scenen på begynnelsen av 2000-tallet. Band som Social Suicide, Dyst og Blood Command har alle vært viktige brobyggere mellom hardcore og pønkrockscenen i Norge de siste årene. I Oslo har band som Summon The Crows, Giant, Haraball og Knuste Ruter holdt liv i Oslo-scenen. Men, det er bergenserne som har hatt grepet om massene. I 2011 ble Blood Command nominert til Spellemannsprisen for beste rock. Nå er de tilbake med oppfølgeren og stiller nok en gang med et sterkt

bidrag til den gjeve musikkprisen. Funeral Beach er en 11-spors plate med kjappe låter tidvis avløst av melodiøse parti anført av Silje Tombres androgyne vokal. På åpningssporet «Pissed of and slightly offended» viser hun takter på nivå med Jordan Blilie i Blood Brothers, og når en jente er i besittelse av en slik gave burde hun bruke den for alt det er verdt. Syngingen på eksempelvis «Cult of the new beast» gir låta en klar P3-appell, men vi trenger ikke flere rocka jenter som synger fint til drønnende gitarer. Samfunnsproblemene som tidligere var representert i pønken har Blood Command ifølge presseskrivet skrelt ned til bandets intimsfære, med tekster om folk de ikke liker. Universelt nok det. We’re all haters lizm. Blood Command er ikke et band du finner i nisjékvota på Neseblod, men de har nerve nok til å

Terapeuten Cat Power CAT POWER Sun (MATADOR/PLAYGROUND)

I løpet av de seneste årene har Cat Power, eller Chan Marshall, blitt slått konkurs, lagt inn på sykehus for stress og gått gjennom et samlivsbrudd. Det kan inspirere de mest beskjedne blant oss til å bli artister som bretter ut sin tristesse for resten av verden. For man kan vel enes om at det neppe finnes noe mer tilfredsstillende enn det å ligge i kontemplativ fosterstilling til lyden av noen som har det en million ganger verre enn seg selv. Marshall har definitivt vært en av de fremste leverandørene for denne typen melankoli – og tatt hennes hardships i betraktning, skulle en tro at Sun burde ha vært lyden av et nervøst sammenbrudd. Men den gang ei. For selv om platen tematisk ikke akkurat handler om livets lyse side, gjør det popete og tidvis dansbare lydbildet det vanskelig å høre at hun for eksempel synger om

hvor jævlig kjipt det er å våkne opp med en fremmed fyr ved siden av seg («3,6,9»). Det er nesten så man kan mistenke Cat Power for å være ironisk (huh, rapper hun på «Peace & Love»?) i måten hun blander det optimistiske sømløst med det gravalvorlige, men det er kanskje det som gjør platen så tiltalende. Dessuten er arrangementene ekstremt catchy («Manhattan») når de lekende lett hopper mellom å være både det ene og det andre av sjangre, uten at det betyr noe annet en fryd for lytteren. Og jeg mener: ethvert album som fades ut av at vokalisten synger «Fuck me» med vocoder er nødt til å være toppstoff. Denne platen er så terapeutisk at den i løpet av sine knappe femti minutter klarer å konstatere at det finnes et mørke, men at det er bedre å slå stolen under bena på det. For som en vis mann en gang sa til sønnen sin, Batman: «And why do we fall, Bruce? So we can learn to pick ourselves up». Karima Furuseth

9/2012

MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

ofte treffer spikeren på hodet hva referanser angår, er det vanskelig å se at denne platen skal overleve tidens tann og stå igjen som et album som forfekter noe annet enn akkurat nå. Et litt forglemmelig album som ikke finner opp hjulet på nytt, men som har tatt på seg dette-er-trygt-og-finthatten. Hvilket er helt innafor, det er bare ikke særlig spennende. Karima Furuseth DMX Undisputed (UNITED MUSIC MEDIA GROUP)

«Hmm, hvordan kan jeg best ødelegge min musikalske arv på 70 minutter?». Det er godt over et tiår siden Earl Simmons navn var forbundet med musikalsk suksess, og med stadig mindre relevante albumbidrag på samvittigheten, har den en gang multimillionselgende rapperen blitt en relativt blass skygge av seg selv, med flere nyhetsoppslag om arrestasjoner, fengselssoning og bisarr oppførsel enn kvalitetslåter på CV-en. Men seks år og en haug med turretur-besøk fra diverse fengsler etter sitt seneste album, Year of the dog … Again, er DMX tilbake … igjen, og resultatet ligger vel allerede i dagen gitt den mildt sagt selvinnsiktsløse tittelen, Undisputed. En av de vanskeligste tingene å innse for tidligere rapstjerner, er jo nemlig deres eget hopp nedover relevansstigen, og selv om X går ut hardt og greit nok på albumets første fem spor, inkludert Machine Gun Kelly-samarbeidet (ikke at det er noe kvalitetsstempel) «I Don’t Dance», tar det ikke lang tid før de mer katastrofale låtene treffer oss midt i fleisen. Først ut er den musikalske tragedien, «I Get Scared», hvor DMX og hvemfaen-i-helvete-fortalte-deg-at-dukunne-synge-sangerinnen, Rachel Taylor kjemper seg i mellom om å levere det mest latter/tåreframkallende bidraget, før DMX på egenhånd klarer kunststykket å maltraktere minnet om 98-klassikeren «Slippin’» med «Slippin’ Again». Joa, her snakker vi virkelig slippin’, men mer typen slippin’ du gjør når du takker ja til en beat som høres ut som om den har blitt kjøpt av en 14-åring på Kingsize Community. Apropos beats, så leverer X sin gamle Ruff Ryder-kompis, Swizz Beatz produksjoner på to av albumets beste spor, men selv ikke han klarer å redde den synkende skuta, når DMX velger å kaste bort mulighetene til et forholdsvis proft sound med tafatte refreng av typen «Ya’ll don’t really know, Theeeeey don’t really know» (x 10). Undisputed er et veldig klart eksempel på at tilgangen på gode produsenter er vel så viktig som selve rapperen, som i dette tilfellet åpenbart ikke får velge på øverste beat-hylle lenger. Dessuten: 20 fuckings spor? Really, Earl?! Det føles vondt å rulle terningkast 2 etter at Thomas Streletzki gjorde det samme på DMX sine klassikere tilbake på nittitallet (en mørk, mørk tid for norsk rapskiveanmelding), men Mister Simmons, du gir meg ikke noe annet valg. Mathias Rødahl

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

EASY STAR ALL-STARS Thrillah (JET STAR/IMPORT)

Russerevy Disse guttene her er ikke ukjente med å tolke/ta for seg/ramponere (stryk det som ikke passer) kjente popog rock-klassikere i reggaeversjon. Tidligere har jeg slakta maltrakteringa deres av Sgt. Peppers Lonely Herts Club Band og Dark Side of The Moon. Det ligger altså en overveldende motvilje ovenfor deres amerikanske hippietolkning av reggaemusikk i bunnen. Jeg ser for meg et storband som møttes i kantina på

2 hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

9/2012

college, over en felles interesse for Bob Marley, Jamiruqai og Dave Matthews Band. Mulig jeg tar heilt feil, men jeg synes aldri de har hatt noen ordentlig nerve i det de har gjort. Så Michael Jacksons Thriller da? MJ er et erkeikon på Jamaica, og det fins vel ingen store sangere der som ikke har covra ham på et eller annet vis. For en gangs skyld en god ide, altså. På Thrillah har de klart å dra med et rimelig sterkt lag av reggaevokalister. Som alle gjør rimelig grei jobb. Men når musikken havner et sted i mellom flinkis 80-talls hvitmannsfunk, og ditto reggae, så sliter jeg med hele produktet. Dette er for gutta som liker nittitallsdub. Dub som gir deg assosiasjoner til didjeridooer, vannpiper og saronger. Thrilla kunne vært en maktdemonstrasjon uten like om de rette folkene hadde laget

musikken. Tenk på tidligere MJversjoner: Shinehead sin «Billie Jean» og Tarrus Riley sin «Human Nature». Kunne vi latt nåtidens reggaemestere som Don Corleon fått produsere denne, og latt Beres Hammond, nevnte Tarrus, Sanchez, Christopher Martin og resten av det jamaicanske A-laget synge seg gjennom klassikeren? Vel, da hadde vi hatt noe spesielt. I stedet kan vi konstatere at Luciano gjør en ålreit jobb på «Billie Jean», trass i den tannløse og evnukk-aktige produksjonen. Spragga Benz og Mikey General sammen kan sjeldent bli helt feil heller. Likevel synes jeg kanskje at disse Easy Star-gutta heller skulle holdt seg til å jamme litt etter russerevyøvingene, og ligge langt unna pophistoriens største klassikere. La noen som kan dette ta seg av den saken. Jørgen Nordeng

DWELE Greater Than One

har sluppet siden 2005, og er atskillig mer fokusert, til tross for at Detroit-sangeren beveger seg innenfor flere forskjellige typer sounds. Åpningssporet «Going Leaving» er en perfekt begynnelse, og følges opp av fine «Takes22Tango», samt albumets kanskje største høydepunkt, det flotte samarbeidet med Raheem DeVaughn, «What You Gonna Do», som alle holder et seigt og sexy tempo, før tempoet skrus opp, og gjør klar for skivas mer klubbvennlige del, dog uten å bli tilgjort hitjagende. På «Swank» forklarer Dwele at han er for gammel for «swag» etter en nærmere 2,5 minutter lang jazztrompetintro, mens han hyller meksikanske gladguttdråper på «PATrick RONald» og hjembyen på «Must Be» sammen med J. Tait, L’Renee og Black Milk. Greater Than One føles altså som et aldri så lite kvalitets-comeback for Dwele, som svært etterlengtet har klart å lage den spennende (og ikke kleine) blandingen av soul og jazz vi Dwele-fans er så glade i. Mathias Rødahl

(E1 MUSIC)

Velkommen tilbake, Andwele! Hver gang jeg diskuterer Dwele med felles soulinteresserte, nevner jeg som regel poeng som at han aldri har vært bedre enn karrierehøydepunktene, Subject (2003) og Some Kinda … (2005), og hvor merkelig det er at en så dyktig fyr plutselig ikke klarer å slippe skikkelig bra album lenger. Hvis jeg har fått i meg noen glass, begynner jeg mest sannsynligvis også å rante om darkness som Rockefeller-konserten hans for noen år tilbake, men nok om det. Jeg bærer nemlig på gode nyheter. Etter å ha hørt gjennom Greater Than One et x antall ganger, ser det ut som om jeg må la min bastante og arrogante anmeldertunge roe seg litt, da det kan virke som om Dwele er tilbake i godformen som sikret oss et par av soulens aller flotteste album. Albumet holder langt bedre sammen enn de to seneste skivene Dwele

MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

Foto: Lisa Lindøe

HANNE KOLSTØ Flashblack (KARMAKOSMETIX RECORDS)

Kvinne bli ved din gitar! Ett år etter at hun fikk passet påskrevet som en formidabel debutant, er Hanne Kolstø tilbake med oppfølgeren. Som lovet. Da NATT&DAG pratet med henne i fjor høst, var hun allerede i gang med Flashblack, og i motsetning til mange av sine kolleger, leverer Hanne Kolstø til avtalt tid. Forventningene er dog høye, for når sammenlikningene i fjor strakk seg til bautaer som Björk, Depeche Mode og a-ha, skal det litt til å leve opp til dem. Selv om Kolstø er en musiker av rang, med sin markante androgyne stemme og misunnelsesverdige produktivitet, har hun enda et stykke igjen før hun kan hevde seg internasjonalt.

HOW TO DRESS WELL Total Loss (WEIRD WORLD/DOMINO / PLAYGROUND)

Total Jævla Mørker. Med en tittel som Total Loss setter du tonen ganske solid allerede før plata har begynt å gå. Det er først og fremst en rimelig emo tittel, dernest er den ganske banal, det er noe som kunne blitt sagt av en fjortenåring i drainpipes. Totalt tap, liksom. Og selv om det er en plate med visse lysglimt, så er det fortrinnsvis en bekmørk og trist plate. Det er Total Loss i alle kanaler, tap av venner, familie, dødsfall og relasjoner som brytes. Det handler også om å miste seg selv, om depresjon og

Der har hun eksempelvis både Cut Copy og Icona Pops edge, intensitet og energi å strekke seg etter. Den obligatoriske nerven og penetreringskraften uteblir og fine poplåter som stryker deg lett med hårene forsvinner like fort som den forbigående gåsehuden. «LaLa-La Lovesong» for eksempel, som er platas førstesingel er ikke ulik fjorårets hit «The City» anført av den kjølige casiosynthen. Men nerven uteblir fra årets førstesingel. Det Kolstø har, er en sterk stemme hun elegant harmonerer med alt fra akustiske gitarer til strykere og programmerte trommer. En undervurdert egenskap mange av hennes kolleger burde titte nærmere på. For der mange soloartister ofte slår i hjel kompet med overdreven stemmekraft viser, lar Hanne Kolstø en demokratisk holdning til bruk

av stemmen og instrumentene lede an. Effektfull klang og sterke tekster gir plata et avgjørende løft. Flashblack er et utvalg på ti poplåter som veksler mellom seige innyndende indiepopkutt, akustiske godlåter og et par dansegulvflørter. Ingen av retningene finner riktig suksessformelen, men når hun er alene med gitaren smaker Kolstøen på en musikalsk kraft som skiller henne fra sine kolleger. «Far Ahead» og «Not Looking» er to glimrende eksempel på at Kolstø burde pleie nærmere omgang med gitaren. La derimot ikke undertegnedes skepsis holde deg fra å sjekke ut Kolstø live. Damas stemme alene er verdt å sjekke ut, og visstnok byr hun på et backingband som kan blåse liv i både daue synther og sjelløse trommer. Inger Lise Hammerstrøm

avhengighet. Musikalsk gjør Tom Krel som The XX gjorde på sin siste, de tar uttrykket fra debuten og destillerer det ned til sine grunnleggende bestanddeler. Krel er fortsatt opptatt av å kanalisere sin kjærlighet for sein åttitalls, tidlig nittitalls RnB gjennom en diy-produksjon. Låtene hans er aldri redd for å gå ekstreme. RnB handler på ingen måte om selvbeherskelse og dette cluet tar Krel. Melodiene hans er store og mektige, og veldig følelsestunge. Produksjonsmessig legger han seg veldig tidsriktig, men med sin egen vri. Selv om produksjonen er noe dyrere og proffere på Total Loss enn på debuten, så er han fortsatt sann mot

sine lo-fi-røtter. Krel tar opp hint fra klubbmusikk, dubstep og moderne RnB og hip-hop, og gjør det på sin egen måte, uten å ha det nødvendige kunnskapsnivået eller produksjonsmetodene til å få det til og høres proft ut. Resultatet blir hans egen versjon av moderne produksjonsteknikker, og måten han blander denne med de grandiose følelsene fra RnB’en , blir hans suksessformel. «You where there for me when I was in trouble», synger Krel på åpningssporet. Og denne setningen fungerer som livslinje og mantra gjennom albumet. Det er et av få lysglimt, som for å signalisere at oppi alt dette mørke, så finnes det folk som bryr seg om ham. Kanskje er ikke tapet totalt likevel, men det føles ganske jævlig når det står på. På neste sporet synger Krel om «Cold nights and harder days», om at han kaster bort tiden sin på det han driver med, at han ikke kommer til å stoppe og at det har kostet ham kjærlighet. Han gjør det over noe som kan beskrives som om Codeine skulle covret The Dream, en RnB-banger som har blitt brutt ned til det absolutt nødvendigste, og står igjen naken og kald, men med enorm emosjonell effekt. Og sånn går det: trist og jævlig, men hele tiden vakkert. «Set It Right», platas nest siste spor, ebber ut i en lang liste over folk som Krel har mistet og savnet. For det meste er det navn som ikke sier oss så mye, men vi hører også daddy og mother. Det gjør det smertefullt tydelig hva denne plata handler om. Tap og savn, og fryktelig vakker musikk. Håvard Ringen

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

9/2012

MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

MIGUEL Kaleidoscope Dream (SONY MUSIC)

Glem Kaleidoskop-iPhonedingsen du fikk på Monki-festen, Miguel har the real deal. Miguels debutsingel, «All I Want Is You» ble lynraskt en «must play» på klubbene da den dukket opp for rundt to og et halvt år siden, og kunne lett ha blitt en låt som definerte karrieren hans, hvis det ikke var for årets kanskje største øyeblikk innenfor R&B/soulsegmentet, i form av «Adorn», en musikalsk genistrek folk kommer til å lage barn til i flere tiår framover, og som sammen med blant annet «Party Life», samt diverse andre godlåter fra EP-triologien Art Dealer Chic 1-3 og teaseren Kaleidoscope Dream: The Water Preview, har skapt store forventninger til oppfølgeren av det litt skuffende førstealbumet fra 2010. All I Want Is You (albumet), viste fram klare glimt av Miguels kvaliteter som en progressiv og spennende artist, men spriket alt for mye til forskjellige kanter, noe som for min del ødela helhetsinntrykket. Med Kaleidoscope Dream har man derimot rettet opp i dette, og etter å ha fått servert bruddstykker fra 25-åringens kreative hovedkvarter i hele sommer, faller bitene skikkelig på plass med disse elleve låtene. «Adorn» får æren av å sparke i gang moroa, og avløses av massive «Don’t Look Back», som lar tankene om et framtidig liveshow på Øya begynne å surre i hodet. Det trengs kanskje ikke å nevnes at Miguel tilhører den mer eksperimentelle delen av R&B-scenen som har vokst fram de siste årene, og Kaleidoscope Dream består også i sin tur av en eklektisk suppe med ingredienser som rock, funk, pop og soul, styrt av hans distinkte stemme, og hele tiden med soverommet av nedtrukne truser i hvitøyet. Miguel holder det sexy, men påtar seg dog ikke player-rollen, og heller istedet over mot en ærlig og usikker rolle på både «Use Me» («With the lights on/ And if I could just let go … the very first time/I don’t know this, can I trust you?») og den i første øyenfall cocky «Pussy Is Mine» («Lie to me, lie to me, so sweet … Cause I don’t ever want to imagine/All the other niggas like me/Ever had chance, to get in your pants/So, tell me that, that pussy is mine»). Ikke at Miguel ikke prøver, og på «How Many Drinks» tar han motet til seg med linjene « We both know that we’re grown/That’s why I wanna know/ How many drinks will it take you to leave with me?», hvorpå han ender opp med en av de heiteste damene i bransjen (Alicia Keys) på nestesporet, «Where Is The Fun In Forever». Forøvrig albumets eneste gjesteopptreden, og en marginal en sådan. Kaleidoscope Dream er definitivt en passende stafettpinne etter Frank Oceans fantastiske debut,

5 INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

9/2012

THE WORLD

channel Orange, men overvelder ikke på samme måte, og havner nok litt i skyggen av forventningene etter mesterverket, «Adorn». Likevel snakker vi utvilsomt om et av årets fineste album, med relativt kort vei opp til full pott på terningen. Mathias Rødahl

MINT CONDITION Music at the Speed of Life (SHANACHIE RECORDS)

Flinkis-R&B med eim av duggfrisk fortid. Nittitallsheltene i Mint Condition overrasket i fjor (i alle fall undertegnede) med sitt uventa fete syvendealbum, og valgte tydeligvis ikke å kaste bort tiden sin, men er allerede nå igjen klare med oppfølgeren, Music at the Speed of Life, hvor kvintetten også denne gangen leverer imponerende bra til å være en gjeng på vei mot femtiåra. Syngende trommisfrontmann Stokley Williams og resten av Minnesota-gjengen åpner spesielt fint med «In The Moment», «Believe In Us» og «What I Gotta Do», alle låter som er bygget opp rundt et sound vi på ingen måte forbinder med 2012, men av kanskje nettopp den grunnen føles forfriskende ut. Vær dog klar over at Mint Condition er flinkiser deluxe, og hvis du sliter med studiomusikere som ikke er redd for å slå litt med tommelen på basstrengene, er dette åpenbart ikke noe for deg. Williams’ fantastiske stemme burde derimot være mer enn nok for å overbevise de fleste, godt hjulpet av de mange dryppene med herlig talk-box man får servert på skiva. For, som de fleste vet: det finnes strengt tatt ikke noe som er mer digg enn bra talk-box. Dessverre for Music at the Speed of Life, klarer Mint Condition ikke å holde oppe nivået fra den flotte åpningen, og havner fort i en mer skippe-vennlig sone. De litt mindre sterke sporene «Slo Woman», «Never Hurt Again» og «Be Where You Are» kunne fortsatt ha bidratt til en høyere terningkast hvis resten av helheten var bedre, men dessverre sørger et knippe smådølle låter som «Girl of My Life», «Completely» og «Nothin’» for at Music at the Speed of Life dessverre ikke blir en like helhetlig godsak som fjorårets 7. Mathias Rødahl

SHIT CITY Welcome To Shit City (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Det e langt igjæn te Nashville. Welcome to shit city dumpet strategisk nok ned i postkassa dagen før undertegnede skulle kjøre den drepende kjedelige, men effektive ruta til Trondheim. Trailerruta gjennom Østerdalen. Finstemt americana signert hovedstadens beste musikere var ikke å forakte. Med selskap av henholdsvis Crosby, Stills, Nash & Young og

The Byrds lå det an til en Nashville-inspirert kjøretur. Med høye forventinger om en plate kunne definere denne bilturen og høsten 2012, satte jeg den i spilleren idet vi svingte inn på Trondheimsveien. Det åpnet lovende med «Six-stroke Engine». Innsmigrende refreng og nostalgiske nikk til Flying Burrito Brothers lovet godt for milevis gjennom tette furuskoger. Andrekuttet «Going South» med sine velbrukte arrangement og utslitte rockabillyfraser som «i love you, i love you, i really do» fikk det derimot til å skurre i den ellers så konsekvente skiva. Etter denne skuffelsen fada det ut til bakgrunnsmusikk før jeg en gang ved Mjøsas østbredde våknet til åpningssporet igjen. Når det er sagt, det skal uendelig mye til for å holde på oppmerksomheten ved første gjennomlytt. Spørsmålet var om vi skulle gi den enda en runde? Nei, nå fikk Crosby, Stills, Nash & Young diske opp med noe real highwaymusikk. Usympatisk cd-skift som deretter ble avløst av The Byrds. Vi la lista høyt for Shit Citys andre runde, men lager du musikk på ærverdig brygg må du tåle å bli sammenliknet. Mørket hadde falt på, og Østerdalen skinte med sin trauste bygderomantikk. Nå fikk smude spor som den Motorpsycholiknende «Killing Time» og George Harrison-flørten «Soon to be over» vist seg frem. Til tross for jevnt gode låter er Shit City langt unna et sound som definerer bandet, slik som nevnte referanser. Synd, for en slik kompatibel gjeng skulle klare å utfordre Bent Sæther og companys innflytelsesrike nittitallsæra. Dermed konkluderte jeg og sjåføren med at det var langt igjen til både Trondheim og Nashville, men at vi kanskje skulle gi den en ny sjanse på Oppdal. Inger Lise Hammerstrøm

LINDSTRØM Smalhans (SMALLTOWN SUPERSOUND/VME)

Hé-èlt ô-k. Lindstrøm har hatt et produktivt år. Smalhans er hans andre plate i år, etter den høyst personlige Six Cups of Rebel. Årets første plate var en høyst personlig hyllest til musikken Lindstrøm har vokst opp med: prog, klassisk, techno, disco og generelt mye rart. Smalhans er, til tross for sine hysteriske og eksentriske låttitler, en vanligere plate enn Six Cups. Smalhans er rett og slett et ærlig forsøk på å lage en beint frem discoplate. Men er du

MUSIKK

Foto: Anton Soggiu

VINNI Oppvåkningen (UNIVERSAL MUSIC)

Vi lover, han nevner bare ekskona én gang! Jeg pleier enten å elske eller hate norsk rap, men akkurat Paperboys har likevel vært en gruppe som har havnet i et slags mellomposisjon hos meg. På ingen måte ræva, men heller ikke noe jeg har hørt veldig mye på. Likevel er Vinni en fyr jeg respekterer som person, og definitivt likte å se få et stjerne-«comeback» via den mye omtalte Hver gang vi møtes-suksessen. I ly av dette og det velkjente ekteskapsbruddet, ble det dog litt mye eksponering av privatliv for enkelte, men for min egen del setter jeg mer pris på utlevering av egne tragedier og prøvelser, enn artister du omtrent ikke vet hvem er, annet enn en cheesy radiosingel og et fake smil. Jeg var ikke av dem som fulgte med på nevnte TV-program, men den ekstremt såre låta «Halve meg», gjorde at jeg

for første gang virkelig fikk øynene opp for Vinnis norskspråklige rapping, som nå altså har kulminert i albumet Oppvåkningen. Og som du ser på smilefjeset over, er jeg fornøyd med det vi får servert. Og akkurat det var ingen selvfølge, siden jeg virkelig ikke liker «Stjernestøv», en låt som i mine øyne var et veldig merkelig valg som førstesingel. Ikke har den noe hit-potensiale, og ikke er den representativ for resten av albumet, hvor det strengt tatt er tolv andre spor jeg heller ville ha valgt. Men la oss heller fokusere på nettopp disse, som definitivt viser til veksten hos Vinni som artist og låtskriver, selvfølgelig mye takket vært skiftet over til morsmålet. Og for de av dere som er engstelige for 13 låter om skilsmisse og anger, frykt ikke. Størsteparten av Oppvåkningen er nemlig skrevet og spilt inn før de personlige problemene begynte for Vinni, som i sin tur bruker store deler av albumet til å takke og glede seg over både karriere og livet. Men først må vi

likevel gjennom et knippe låter som førte fram til stemningen på nevnte «Halve deg» (som ikke er med på albumet), deriblant en av mine favorittspor, «Hvis jeg dør i natt», som er noe så drøyt som en vellykket Tupac-«cover» («If I Die Tonight» fra Me Against The World). Ikke bare klarer Vinni å kanalisere den avdøde raplegenden på en imponerende måte, han gir også frysinger på ryggen med ærlige linjer som «Har levd et liv uten tid til å angre/Ser tilbake på så mangt jeg ville forandre/Som lille Jørgen som jeg aldri ga en sjanse/Burde fortalt’n jeg var glad i’n før han hang seg» og «Jeg visste jeg hadde svikta/Trodde jeg var kul, men hei jeg var den største fitta/ Hadde muligheten til å være mann/Nå har jeg hele evigheten til å lære meg om skam». Døden er også et tilbakevendende tema på «Vi Ses» (hvor Vinni trer inn i Seigmen-modus på refrenget), men heldigvis blir det mørke balansert av en lysere del, som først gir seg til kjenne med selve

definisjonen på alt som er søtt og godt her i verden. Jeg snakker selvfølgelig om Marit Larsen. Og jeg vet det sikkert ikke er meningen, men fy fabian (har hørt at Marit ikke liker banning), så forførende hun er på «God natt»! Jeg tør forøvrig vedde en tusenlapp på at Greven har pushet denne som neste singel før dette nummeret av N&D er ute på gata. Det kan han dessuten etterhvert også gjerne gjøre med den glimrende «Smil», hvor Tshawe og spesielt Yosef demonstrerer sine heftige ferdigheter, etter at Timbuktu og Chords har hjulpet til på «Stjerner i dagslys», en annen av skivas mange godlåter. Mot slutten av Oppvåkningen, havner vi i Vinnis intimsfære med både kjærleik «Himmelen» og gladlåta «Løvenes konge» til sønnen, Leonel, før han bokstavelig talt takker for seg med sin egen favorittlåt, «Takk», og gjør det klart at det endelig er på tide å bevege seg framover igjen («Jeg takker for at sola ville reise seg igjen, så jeg kan reise meg med den»). 35 år og på toppen av rapgamet sitt, ikke dårlig! Mathias Rødahl THE XX Coexist (YOUNG TURKS/XL RECORDINGS/ PLAYGROUND)

The ZZ. Det er noe med betegnelsen «det vanskelige andrealbumet» som gir sur bismak; antageligvis fordi det er en betegnelse som er oppfunnet av allmenheten og ikke artistene selv, og antageligvis fordi den med sine implisitte restriksjoner spenner ben på kreativitet. Det er derfor med skrekkblandet fryd og motvilje jeg appliserer nettopp denne betegnelsen på The XX sin Coexist. Da forhåndslytten av albumet kom, var jeg helt overbevist om at gruppen kom til å ligge i teten i den gjeve kampen om årsfavoritt-stempelet, men etter et dusin gjennomlytt er det bare å konkludere: The XX har blitt, vel, litt kjedelige. Bandet har vært flinke på stillheten mellom melodiene, for å så følge det opp med et ekstremt catchy hook, men på Coexist uteblir disse interessante brekkene til fordel

for tom stillstand. Sangtekstene, som ærlig talt tidvis høres ut som om noen har transkribert en samtale mellom et veldig fantasiløst par som slår opp for å spille det av i slow-motion, har også fått seg et slag for baugen siden førsteutgivelsen. Store ungdomsemosjoner er fremdeles i spill; nesten samtlige av sangene handler om ufullendt kjærlighet, og stemmene til Romy Madley Croft og Oliver Sim harmonerer så vakkert og sårt, men det klarer liksom ikke å grave seg ut av den monotone hengemyren. Og jeg har virkelig prøvd å lytte etter de små nyansene og skiftene i musikken som man ofte hevder kommer bare man gir albumet litt tid. Som på førsteskiven er det er den ene tredjedelen av gruppen Jamie Smith, også kjent under DJ- og produsentaliaset Jamie xx, som har produsert Coexist. Med alt det spennende han har leflet med på egen hånd, som for eksempel remixen av Gil Scott Herons album I’m New Here, er det merkelig at ikke albumet våger å ta mer sats. «Angels», «Chains» og «Swept Away» er albumets desidert beste låter, men det hjelper ikke at potetene er kokt om ikke kjøttet er mørt. Misforstå meg rett, Coexist er ikke et dårlig album, men i lys av den klamme floskelen innledningsvis, når de ikke opp til tidligere meritter. Karima Furuseth GRIZZLY BEAR Shields (WARP/PLAYGROUND)

Forsvarsløst. Shields er Grizzly Bears fjerde album, det første etter suksessen Veckatimest, som ble deres kommersielle gjennombrudd. Når vi prater om skjold i dagligtalen, så er det ofte for å beskrive et slags middel vi bruker for å beskytte oss selv mot noe annet. Vi setter opp skjold for å slippe unna noe vanskelig eller farlig eller bare brysomt. Slik sett er det grunnlag for å tro at Shields handler om Grizzly Bears skjold, at det skulle bli en slags innesperret plate, som for eksempel skjulte sine følelser og demoner bak et teppe av, for eksempel, strålende instrumentering og smakfull

produksjon. Det ville vært cirka halve sannheten. Grizzly Bears prosjekt har alltid handlet om håndverk, og ingenting har forandret seg der i gården. Shields er i den forstand lyden av et band som gradvis og over tid har kultivert sine styrker og lært seg å spille på dem. Det er med andre ord trygt det vi kan kalle flinkismusikk, musikk i Steely Dans ånd (uten sammenligning forøvrig), her er intrikate arrangementer, en naturlig forståelse for dynamikk og groove. Plata er spilt inn i Massachusetts og i Texas, og det manifesterer seg i musikken. På førstesingelen «Sleeping Ute» så lar Texas – eller rettere sagt – sørstatene høre fra seg. Det er noe med gitarspillet som er nesten Lynyrd Skynyrd-aktig og noe med melodien som er veldig lengtende og cowboy-aktig. Men hele tiden er sulamittene trygt forankret i sine intellektuelle østkystrøtter; sofistikert og kompleks. Allikevel er det ikke smartheten eller flinkheten som blir det slående på denne plata, man forventer jo såpass av Grizzly Bear. Mer er emosjonaliteten slående. Shields kan altså antyde noe om å gjemme seg. Og nettopp dette har vært noe av kritikken mot Grizzly Bear: At de gjemmer følelsene sine, de ekte seg, bak en fasade av teknikk og arrangement. Sånn sett er det interessant å se på Shields som et svar på denne kritikken. For er det noe Shields ikke mangler, så er det følelser. Det er ikke åpenbart med en gang, slik få ting på Shields er. Først sniker det seg inn at det er en litt mer sørgmodig plate, men etterhvert blir det åpenbart at det er en ganske mye mer melankolsk plate enn vi er vant med. Særlig tydelig blir det mot slutten av plata. Shields tre siste låter, «Gun-Shy», «Half Gate» og «Sun In Your Eyes», er kanskje platas beste, kanskje ikke, men de symboliserer i alle fall best denne blandingen av det melankolske i melodiene og det komplekse og sofistikerte, som gjør Shield til en så vellykket plate. Håvard Ringen

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

LATTERLIG FENGENDE WITCHCRAFT Legend (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Retrobølgen har ligget over rockelandskapet som ei klam, tykk tåke siden rundt da vi oppdaget at denne «millieniumsbugen» ikke kom til å utslette verden likevel. Om vi snakker doom metal, NWOBHM eller sekstitalls psykedelia og proto-blackmetal: alle har fått. Er det gått rutine, overkill og nesten uutholdelig lite spenstighet i fenomenet? Ja. Vi er likevel glade for band som The Devils Blood, som har evnet å se fremover samtidig som de har gått på fullt røvertokt i rockens skattekammer. Tidligst ute i akkurat denne doom metal-baserte psykedeliske 60-/70-tallstilbedende delen av retroministeriet finner vi svenske (så klart) Witchcraft. Bandet har aldri lagt skjul på inspirasjonene sine, og debuterte likegodt med en singel hvor de covret Pentagram og Rocky Erikson: to av deres mest innlysende forbilder. Mange har fulgt i fotsporene deres, men Witchcraft sin stilsikkerhet er sjelden vare, dessuten har de noe spesielt i frontmann Magnus Pelander.

5 Lindstrøm, så er det vanskelig å ikke gå litegranne eksentrisk. Smalhans åpner med «Rà-ÀkôSt» (jeg sa jo hysterisk titulert). Den begynner distinkt: en fet basslinje som snart akkompagneres av en luftig synt, en nesten banal melodi går i loop i forgrunnen og får selskap av mer boblende og atmosfæriske synter i bakgrunnen. Like over halvveis, kommer det et break, før låten jobber seg opp igjen og kulminerer i et kontrollert syrete klimaks. Som sagt er det mye vanligere enn låttitlene skulle tilsi her. Og det fortsetter egentlig slik. Det er et veldig enkelt opplegg Lindstrøm legger seg på

her. Det er bassgang, perk, synt, arpeggioer og et lite take-off, et break og en avslutning. Fokuset blir på formatet, seks forsøk på å lage den samme sangen, bare bedre. Det er ikke det at det er dårlig. Lindstrøm kan sitt fag og hans formalistiske reise i disco på Smalhans er en fornøyelig affære. Men følger man ikke med, så glir det veldig raskt over i en annen. Det kokes sammen til en og samme suppe, med den samme helt greie smaken over hele linja. Således var vårens forsøk en mye mer interessant utgivelse, hvor vi fikk oppleve en Lindstrøm som strakk seg i nye retninger. Smalhans føles heller

som en kort meditasjon over discoens iboende egenskaper. Men den går aldri dypt og holder seg hele tiden ganske overfladisk. Smalhans kan oppsummeres som en ålreit plate. Det den i hovedsak savner er utforskningsvilje; den savner at Lindstrøm tør å utfordre formatet i større grad, og byr mer på kreativiteten sin. Men på den andre siden, så har han allerede gjort det i år og vi trenger ikke mer enn én personlig plate fra Lindstrøm i året. Og for alle som elsket alt det som gjorde oslodisco til en greie, så er Smalhans en ganske fornøyelig halvtime. Håvard Ringen

Som vokalist kanskje veldig tett opp til sine forbilder, men også med en autoritet og tilstedeværelse som gjør at vi tror på ham. Antisosiale, «føkk døkk»-tekster a la St. Vitus bæres fram av en stemmeprakt som kunne tilhørt Rocky Erikson eller Bobby Liebling, men som også har drypp av mer kraftfulle sangere som Robert Plant. Siden sist har de bytta ut ikke mindre enn tre medlemmer og knyttet til seg produsent Jens Bogren. Sistnevnte, kjent via band som Katatonia, Paradise Lost og Opeth utgjør eneste forskjell i lydbildet dog. Legend er mer av det Witchcraft har levert siden starten, men Bogren tar de ett steg bort fra det autentiske analoge sekstitallssoundet som de etterstrebet tidligere. Dermed blir det litt mer 2012 over det hele, uten at han tar fra dem brodd på noen måte. Nå som Gravyard og dess like er årets store navn i skandinavisk rock, burde Witchcraft virkelig ha stor sjanse til å cashe inn på en trend de var med og startet. Låter som «Democracy», «Flag Of Fate» og «An Alternative to Freedom» er alle både latterlig fengende, samtidig som de er seige og dronete. Jørgen Nordeng

9/2012

“Head Down” ute nå! DAGBLADET, VG

TA M E I M PA L A “Lonerism” ute 8. oktober! Support: YOUNG DREAMS

ROCKEFELLER

Support: SMOKE MOHAWK

FREDAG 19. OKTOBER BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER, tirsdag 16.10. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

DIRTY PR OJ EC TO RS

“Shields” ute nå! DAGBLADET, GAFFA, NRK P3

Support: VILLAGERS

ROCKEFELLER FRE. / 26. / 10. Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

“Swing Lo Magellan” ute nå! VG, AFTENPOSTEN, DAGBLADET, NRK P3

Support: CALLERS

ROCKEFELLER SØN. 28. OKTOBER

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

M83 “Hurry Up, We’re Dreaming!” LYDVERKET, DAGSAVISEN, DAGBLADET

SONDRE LERCHE 8/10

“Bootlegs” ute nå! Musikknyheter.no

Support: DAN CROLL ROCKEFELLER, TORS. 25. OKT. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

“Centipede Hz” ute nå! DAGSAVISEN

ANIMAL COLLECTIVE

Sentrum Scene

6.11.12 Bill. kr. 320,18 år leg.

SENTRUM SCENE TORSDAG 15. NOVEMBER Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

ENESTE KONSERT I NORGE I 2012!

ROCKEFELLER

SENTRUM SCENE

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

TIRSDAG 20.11.

1.10: JUBIL

EUMSFEST • 2.10: A PL ACE TO BURY STRANGERS • 3.10: TØNES 4.10: SP + OON TRAIN L ABEL NIG HT: THE LIT TLE HANDS OF ASPHALT + MAKING MARKS MORTEN M Y K L E B U S T • 5 . 1 0 : E N S L AV E D • 6 . 1 0 : S U P E R F A M I LY • 7 . 1 0 : H A N N E H U K K E L B E R G EPER 8.10: IA N HUNTER & THE RA N T B AN D 10: KV ELERTA K • 10.10: DANIEL NORGREN + DIG DE • 9. 11.10: BE ELSKÅR NDIK • 12.1 PÅL ANG + D 0 N : C A B L I A G E L E I B R A S N A E S B S 2 S 0 I N + O 1 H 2 T A B : BL ACK DEB + EL CU RIBE ERO + EL D BOOGIE T K I M S O K O O + M N & E THE BORN ELECTRIC + YOUNG FOGERTYS + SWED + DE S ITECTS ØRGELIG 0: ARCH E RESTENE • 1 . 5 1 • N E E R G E D 13.10: LUKKET SELSKAP • 14.10: DYL AN MON 16.10: NA O JONES SHVILLE PUSSY • 17.10: ENSIFERUM • 18.10: HALESTORM • 19.10: DANK

2 0 . 1 0 : B A L K A N B E AT P A R T Y • 2 1 . 1 0 : T H E S O U N D T R A C K O F O U R L I V E S 22.10: LERS K AT Z E N J A M M E R • 2 3 . 1 0 : A R V E H E N R I K S E N M E D J A N B A N G • 2 4 . 1 0 : T H E L E V E L 25.10: Z AN E N I G E VA • CORY BRAN 2 6 . 1 0 : T H E R E V I VA L T O U R 2 0 1 2 : C H U C K R A G A N + E M I LY B A R K E R + E + J AY M OWLOV ALINOWSKI IL + R O C K Y V O T O L AT O • 2 7 . 1 0 : M A R K U S K R U N E G Å R D • S H A D 28.10: ET TE G G OT T H A R + ANN E G D • 29.10: RAM N U T O B L E O N L A B E L N I G H T : C O S M I C D E L AY + T H E H O L Y N 30.10: T LEBRATIO HOM HELL + JIM S TÄRK • 31.10: CARPET CRAWLERS - A GENESIS CE FOR MER INFO OG BILLETTER: WWW.ROCKEFELLER.NO

TIRSDAG 27. NOVEMBER

TEAM ME SENTRUM SCENE FRE • 7 • DES

MICHAEL KIWANUKA

Bill. kr. 225,18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

10/10

“To The Treetops!” MUSIKKNYHETER.NO LYDVERKET GAFFA

“Home Again” DAGBLADET

ROCKEFELLER TORS. 29. NOV. Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

MUSIKK

«130 bøtelagt etter techno-fest», «130 narkotatt på house-party», «Over hundre anmeldelser etter dance-fest i bærum», «Mange tatt med dop på electronica-festival». Klubbmusikkens barn har mange navn, men vet du forskjellen på avkommene? NATT&DAG rydder opp i de elektroniske sjangerne, så du slipper. TEKST REDAKSJONEN ACID Et isolert miljø som er vanskelig både å forstå og trenge inn i. Forvridde Roland 303-melodier over mer standardiserte houserytmer – musikken som sammen med ivrig tablettbruk definerte rave-kulturen på nittitallet. I dag tatt til det ekstreme og blandet med tunge psykedeliske elementer. Vanskelig å oppspore i Oslo, men finnes til tider i Nordmarka eller på diffuse egen-arrangerte kvelder. Klientellet har til enhver tid godt dokumentert psykiatrisk sykdomshistorie, og under ti prosent har fast inntekt. Essensiell lytting: Phuture, 808 State Dress of choice: Batikk Drink of choice: Drikker ikke Drug of choice: Meskalin / syre

1 1

AMBIENT/ELEKTRONIKA Elektronisk musikk for de som ikke liker klubbmusikk, men foretrekker hjemmelytting på hodetelefoner. Kjennetegnes av et fokus på lydtekstur og «lydbilder», fremfor rytme. Overlapper med samtidsmusikk og lydkunst, men låner også en del tilhengere fra rocken, særlig den hellige treenigheten Aphex Twin / Autechre / Boards Of Canada, alle tre på engelske Warp Records, er populære i dette segmentet. Essensiell lytting: Warp Records, Biosphere Dress of choice: Aphex Twin t-skjorte Drink of choice: Vin Drug of choice: Benzodiazepiner

2 1

DISCO (GAMMEL/NY) Originalen burde de fleste kjenne til, men en nyart har fått overraskende stor popularitet i Norge. Folkene er nye og klesstilen er en annen, men grunnrytmen, drinkene og dopet er det samme. Ikke tilknyttet et bestemt sted i Oslo, følger heller sine helter slavisk rundt. Essensiell lytting: Donna Summer, Todd Terje Dress of choice: Etnisk Drink of choice: Cava Drug of choice: Kokain

3 1

DUBSTEP (GAMMEL) Opphakket musikk med referanser til elektronika og weed-kultur. Startet som en arena for 21-åringer fra Utkant-London som laget White-Labels for to kompiser, men ble etterhvert omfavnet av hipsterkulturen, og navn som Burial ble motvillig dratt fram i gatelyset. Siden gått under jorda igjen på grunn av nye dubstep (se under). Essensiell lytting: Burial, Skream, Shackleton Dress of choice: Fred perry-jakke Drink of choice: Øl Drug of choice: Miaow miaow, Ketamin, weed

4 1

DUBSTEP NY (BROSTEP) Barnebursdag gone wrong. Aggressiv sandpapirmusikk med ekstremt opplagte «drops» som høydepunkter. Klientellet er sjelden over tjue, men enkelte utskudd finnes. Kun å finne på Hovefestivalen, og sporadisk på Blå, ellers ikke gamle nok til å være ute på byen. Lite eller ingenting til felles med den originale dubsteppen bortsett fra at rytmen aldri er 4/4. Essensiell lytting: Skrillex Dress of choice: Skrillex Drink of choice: Får ikke tak i Drug of choice: Poppers

5 1

HOUSE GAMMEL (CHICAGO HOUSE) Originalen, og opphavet til 90 prosent av dagens klubbmusikk. Blanding av techno minus nihilismen og disco uten glamouren. Sjeldent å finne i ren form, men Jaeger eller Dattera til Hagen kan være et godt sted å begynne. Viser restene av tiden da det å DJe fortsatt var et håndverk, og folk faktisk danset når de var ute på byen. Essensiell lytting: Larry Heard, Frankie Knuckles Dress of choice: Etnisk Drink of choice: Gin&Tonic Drug of choice: Kokain

6 1

HOUSE NY (KOMMERSHOUSE/ SENSATION-HOUSE) I løpet av 00-tallet ble housen gradvis kapret av hvite mennesker som hadde behov for et oppgjør med nittitallets trance og eurodance, og sin egen lommebok. En låt bør inneholde oppstemt synth, stadion-refrenger og vokalsampler som omhandler det menneskelige sjeleliv. Nytes av halvrike hvite mennesker med et overfladisk forhold til musikk, klær og følelsesliv. I Oslo finner du dem på Emil & Samuel, Stravinsky og VU. Essensiell lytting: Swedish House Mafia Dress of choice: Moods of Norway Drink of choice: Champagne Drug of choice: Kokain

7 1

TECHNO To skoler, Detroit og Berlin, pluss en småharry kommersiell del som herjet VG-lista på nittitallet. Kjennetegnes i hovedsak av en monoton 4/4-beat som rusler og går med små variasjoner over flere minutter, på folkemunne kalt «dunk-dunk-musikk». Ofte å finne i mørke kjellere og tidligere industribygg i Kontinental-Europa, i Oslo i hovedsak på Jaeger. Forveksles hos hvermansen med trance og house, men har rent ideologisk mer til felles med post-punken. Klientellet er deretter. Essensiell lytting: Underground Resistance (Detroit), Ostgut Ton (Berlin), Underworld (kommers) Dress of choice: Lag på lag, for å effektivt kunne regulere kroppstemperatur Drink of choice: Vodka / sodavann Drug of choice: Alt / MDMA

8 1

BOBLERE: Drum & Bass, Trance, Dance, Hardstyle, Downtempo, Dub, Deep House, Tech-house.

9/2012

din hobbybutikk på nett - alt i RadiostyRte lekeR foR både baRn og voksne

RadiostyRte bileR

RadiostyRte fly

fra kr.

998,-

698,-

RadiostyRte båteR

RadiostyRte helikopteR

fra kr.

798,-

RadiostyRte tankseR

fra kr.

398,-

RadiostyRte anleggsmaskineR

1498,-

fra kr.

798,-

Følg oss på: facebook.com/Rcbutikken.no + www.Rcbutikken.no

se våRe tilbud og meld deg på våRt nyhetsbRev, scan qRkoden

Kjøp nå, betal senere med RC.indd 1

28.09.12 10:35

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Mesterlig! Fullt på høyde med John Casavettes sine improviserte kammerspill. Beasts of the Southern Wild anmeldt på side

23 år gamle Dolan er vår tids Mozart. Hvorfor i alle dager har ikke Arthaus kjent sin besøkelsestid? Laurence Anyways anmeldt på side

Av Håvard Nyhus Hei, Tor Fosse, festivalsjef i BIFF! Vi registrerer at dere har begynt å omtale dere selv som «den største filmfestivalen i Norge». Eh, Tromsø? – Vi er forbi dem nå. Iallfall helt på høyde i antall besøkende. Og vi har flere filmer. Så det spørs litt hvordan du regner på det. Men det er en veldig vennlig rivalisering altså. Jeg var jo festivalsjef der oppe tidligere.

Av Torgeir Blok Juan of the Dead er en av mange horrorfilmer på festivalprogrammet til Film fra Sør. Den cubanske storproduksjonen overgår det meste du har sett av zombie-action, og yter full pupp av velsmakende blodsprut hele veien. NATT&DAG møtte regissør Alejandro Brugués. – En film som Juan of the Dead hadde aldri blitt laget på Cuba før, så vi måtte prøve oss frem og lærte masse underveis. Men vi

Har 90 minutter brukt 90 minutter på faktasjekken? 65

Vi har saumfart programmet. Veldig mange filmer om prostitusjon! – Ja, og de er vinklet både positivt og negativt. Noen er direkte oppløftende, mens andre tar for seg ting som trafficking. Så det er begge deler. Det er ikke deres jobb å ta stilling til saka? – Nei, vår oppgave er å plukke gode filmer og legge til rette for informerte samtaler. Vi arrangerer da også en paneldebatt om prostitusjon under festivalen.

hadde et godt og morsomt manus, og banket på de riktige dørene. Alle som leste manuset ville være med på eventyret. Det finnes nok land der forholdene for å lage film er verre, men filminnspilling om sommeren på Cuba er galskap; varmen er uutholdelig. I noen scener virker det som dere har stengt ned store deler av byen. Var myndighetene hjelpsomme? – Ja, vi stengte faktisk ned de største gatene i Havanna i flere dager om gangen. Myndighetene var veldig hjelpsomme, men

Intervju med regissør Eva Sørhaug på side

Klima og byutvikling er andre stikkord som gjerne assosieres med BIFF. Vi minnes med særlig glede fjorårets dokumentar om kollektivtrafikk-mirakelet Bogota, Colombias hovedstad. Da klarte dere å fly over to av byens borgermestere. Hvem har dere reservert den fineste hotellsuiten til i år? – Tja, Liv Ullmann kommer jo. Hun kommer med tyskproduserte filmen To liv og har med seg et stort følge tyskere som er veldig store der nede, men som kanskje ikke er det her. Ellers er klimasaken fremdeles synlig. Vi har et samarbeid med Klimafestivalen og viser blant annet dokumentaren Delta Boys som undersøker oljekonflikten rundt Nigerelven. Her ble timingen plutselig veldig god. Nnimmo Bassey, som jobber der nede, vant jo RAFTO-prisen i går (27. september).

det vanskeligste var å kontrollere nysgjerrige menneskemasser som stod å lurte på hva i all verden vi drev på med. Jeg får ofte spørsmål om sensur, og jeg skulle gjerne hatt et mer interessant svar, men sannheten er at manuset er uforandret og at ingenting ble sensurert. Juan of the Dead gjør mange åpenbare referanser til filmer som Shaun of the Dead og Braindead. Hvor tilgjengelig er horrorfilm på Cuba? – Det er ingen restriksjoner, men de er ikke lette å få tak i heller. Enda mindre da jeg

Musikkdokumentarer er ofte helt like hverandre. Alle følger de samme fem aktene: Vanskelig start («det var ingen som ville høre på demoen vår») – et plutselig og voldsomt gjennombrudd – verdensherredømme – nedtur, dop, uvennskap – forsoning, comeback. BIFF har imidlertid pleid å vise teft for litt annerledes musikkdokumentarer. Hvilke tre vil du trekke frem i år? – Something From Nothing: The Art of Rap. Den er regissert av Ice-T. Anbefales. Også har du Charles Bradley-dokumentaren Soul Of America. Den er veldig bra. I tillegg har du filmen om den siste konserten til LCD Soundsystem, Shut Up And Play The Hits, den viser vi i samarbeid med Ekkofestvalen. BIFF arrangeres i Bergen 17.–24. oktober. www.biff.no

vokste opp på åttitallet. Jeg måtte virkelig jobbe hardt for å få tak i horrorfilmene mine. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg klarte å se alle disse filmene i oppveksten. Det finnes en teori om at amerikanerne lager zombiefilmer når en Demokrat sitter i Det hvite hus, og vampyrfilmer når republikanerne er i posisjon. For din egen del: Er zombiene et verktøy for å ytre et politisk budskap? – Ikke et politisk, men et sosialt budskap. Politikk er altfor stort for meg. Jeg ville fortelle om hvordan cubanere er, hvordan vi reagerer i møte med motgang, og andre hverdagslige ting jeg opplever på Cuba som plager meg. Da er zombier et flott redskap. Film fra Sør arrangeres i Oslo 4.–14. oktober. www.filmfrasor.no 9/2012

FILM Liv & Ingmar Regi: Dheeraj Akolkar Med: Liv Ullmann, Ingmar Bergman Overtemperert om ordinært forhold. Jeg innrømmer det med en gang: jeg vet veldig lite om både Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Det er og har alltid vært et hull i min filmkunnskap. Derfor gledet jeg meg til denne dokumentaren om de to, i håp om å få gjort noe med min ignoranse om et viktig partnerskap i skandinavisk filmhistorie. Dessverre forlot jeg salen like uopplyst som jeg gikk inn. Det er to grunner til det. For det første handler denne filmen utelukkende om Liv og Ingmars kjærlighetsforhold og ikke om deres karrierer. I og for seg greit, det ligger ikke i mitt mandat å fortelle filmskaperen hva han

Flukt Regi: Roar Uthaug Med: Tobias Santelmann, Ingrid Bolsø Berdal, Bjørn Moan Isabel Andreasen, Milla Olin, Martin Slaatto Min beibi dro avsted, hun dro av sted. Flukt setter tonen med en skranglete start. Det skal mer til enn en skjermtekst som sier at «Året er …» for at jeg kjøper en fjern tidsepoke. Store totalbilder av en westernlandsby, en middelalderborg eller futuristiske romskip, er avgjørende for at jeg skal bli med på leken. Da Flukt er ribbet for slike etableringsbilder, fremstår den isteden som en mangelfull fabel om en håndfull skuespillere i skogen.

Da norsk film endelig var kurert for den teatralske pesten som hvilte over kinolerretet i flere tiår, viser skuespillerne i Flukt tilbakevendende symptomer og resiterer replikker som opplest fra en innholdsfortegnelse. Hovedrolleinnehaver Isabel Christine Andreasen er riktignok rett så søt og har betydelig kamerakarisma, men da også hun prater som en telefonsvarer sammensatt av enkeltstående ord, kan man ikke annet enn å skylde på regissøren. Roar Uthaug har tydeligvis spesialisert seg i å daffe ned voldssekvenser. Som han gjorde i Fritt Vilt, forsøker han igjen å skape spenning uten ubehag. Off-screen vold og blodfattige øksehogg ufarliggjør og distanserer til interessen fordunster helt. Jo da, antydning

5 58

9/2012

Ikke at dette er en solskinnshistorie. Filmen er delt opp i seks seksjoner med titlene «Kjærlighet», «Ensomhet», «Raseri», «Smerte», «Lengsel» og «Vennskap», og det kommer klart frem at Liv og Ingmars forhold inneholdt mer enn nok av alle disse aspektene. Men hvilke forhold gjør vel ikke det? Mest av alt fremstår deres forhold som helt … ordinært. Det er ikke noe galt med det, hadde det ikke vært for at de filmatiske virkemidlene hele tiden prosederer at dette er høyst spesielt og ekstraordinært. Det inkonsekvente forholdet mellom innhold og filmspråk gjør at Liv & Ingmar fremstår som en kjærlighetshistorie fra regissør og manusforfatter Dheeraj Akolkar sin fantasi, mer enn Liv og Ingmars egen historie. Trond Gausdal Premiere 28. september

kan ha sin kraft om det er brukt med omhu, men skal man først vise fryktinngytende barbarer i all sin stereotypiske prakt, så nytter det ikke å pakke det inn i trusler som avsløres som tomme. Det blir en fornærmelse mot publikum som ble lovet grusomheter, men bare får en småsøt halvactionheltinne. Når ungjenta så omsider begynner å hevne seg på kidnappetpakket, er vi ikke innvilget nok grunn til å heie på henne. Flukt er en vakker naturfilm med knæsj lys, lyd og bilder; men blant alle de tekniske fremskrittene har filmskaperne tydeligvis glemt noe helt essensielt: Gi meg grunn til å bry meg. Gi meg blod, for faen! Torgeir Blok Premiere 28. september

På kjøkkenet kan ingen høre deg skrike 90 minutter Regi: Eva Sørhaug Med: Aksel Hennie, Bjørn Floberg, Pia Tjelta, Mads Ousdal, Kaia Varjord, Annmari Kastrup Lysene i salen skrus på. Jeg venter spent på de første «ja, det var voldsomme greier, gitt!»-utropene fra kollegene mine, komplett med albuer i siden og avvæpnende glis … men nei. Det er stille. Faen så stille, som i kjerka mellom det siste

skal gjøre. For det andre er denne dokumentaren så emosjonelt ladet og manipulativ at den mister all troverdighet. Fra første bilde blir det klart at dette er en film med et større og sterkere ønske om å være poetisk og vakker enn direkte innsiktsfull og sann. Vi ser en liten hytte på en grønn slette ved vannkanten, mektige fjell, sterke, vibrerende farger. Komponerte landskap. I bakgrunnen høres lett, nostalgisk drømmende pianomusikk. Bakgrunnsmusikken blir liggende fra begynnelse til slutt, vekslende mellom nevnte pianotema og svulstige strykere, for hele tiden å påminne om at dette er gid, så poetisk. Livs fingre stryker over røde hjerter i kjærlighetsbrevene fra Ingmar samtidig som en voice-over leser fra brevene. Det er som å bli hamret i hodet med en emosjonell slegge.

klokkeslaget og presten som trekker pusten i mikrofonen (hvis det fortsatt finnes noen der ute som tar den referansen). Jeg er åpenbart ikke alene om å ha behov for noen sekunder for å konstatere at håhååhkei, jeg er andpusten, men tross alt like hel. Eva Sørhaug har med 90 minutter gjort noe så sjeldent som å lage en norsk film som rister litt i oss. Allerede i det første bildet, et vakkert svart/hvitt, slo-mo bilde av vandrende

mennesker i ei gate jeg antar er Karl Johan, erklærer hun at «Hei! Dette angår oss alle. Attention on deck!» Sørhaug er klok når hun pent og forsiktig loser oss inn i – og ned i – disse helveteshistoriene. Vi føler oss noenlunde komfortable i begynnelsen av historien om Johan (Floberg), som rydder opp i et knippe praktiske anliggender, åpenbart preget av et altoppslukende noe. Uroen er mer påtagelig i beretningen om de fraskilte småbarnsforeldrene Elin (Tjelta) og Fred (Ousdal). Hun peiser ned vinglass i store slurker mens han sender små, anklagende blikk i hennes retning hva enn hun foretar seg. Når Aksel Hennie dukker opp, er det bak et TV-apparat og i et annet rom enn kameraet. Det er som om Sørhaug sier: «her stopper filmen, folkens. Nå skal vi ut i virkeligheten.»

Noe trekker likevel ned: Realismen forpurres ved gjentatte anledninger av overdreven bruk av filmatiske virkemidler. Når dramatikken skal bygges opp kommer klippene altfor hyppig, kameramannen diagnostiseres med akutt trøblete motorikk og i overkant fremtredende musikk fjerner oss fra opplevelsen. Bedre er de lange tagningene der vi bare får høre setlyd og ingenting annet, jamfør flere av scenene med Hennie og Varjord. Det til siden, 90 minutter er en viktig påminnelse om menneskeskjebner som dessverre er alt annet enn unike, og ikke minst er den et spark til oss alle om hvor lett det er å ikke se, ikke høre og ikke bry oss nok. Du må ikke tåle så inderlig vel … Martin Øsmundset Premiere 17. august

2.-4. november 2012

(fre kl 12-19, lør 11-18, søn 11-17) Norges Varemesse, Lillestrøm

NORGES

STØRSTOERT

VINTERSP

E S S E M SKISTEDER ER

LEVERANDØR

R! ÅRETS NYHETEENN

ALPINT/LANGR SLIV T TUR OG FRILUF

TOPP

MESSEBUTIKKER www.skiexpo.no : SKIEXPO NORGE

EGEN

SNOW/S

MESSE URF/SK

ATE

RAIL- O

G SKATE PARK TEAMK J Ø MESSEB RERE UTI

KKER

www.boardexpo.no : BOARDEXPO NORGE

// Store messebutikker // Scene med moteshow // Kjente utøvere // Norges største langrennsbutikk // // Afterski // Innendørs Railpark // Innendørs langrennsløype // Rulleskiløype // // Konkurranser med pengepremier // Publikum tryouts // Giveaways // Eget lekeområde for barn // // Teamkjørere // Autografskriving // Norske og utenlandske skisteder // Årets Filmer // // Smørekurs // Lanseringer // Skatepark // Møt fotografer // Nettsider // Blader //

Leie & Kjøp: 03.10.2012

Leie: 10.10.2012 Kjøp: 17.10.2012

Leie: 10.10.2012

Leie: 10.10.2012 Kjøp: 17.10.2012

Leie & Kjøp: 17.10.2012

Leie: 17.10.2012 Kjøp: 24.10.2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

FILM To liv Regi: Georg Maas Med: Juliane Köhler, Liv Ullmann, Sven Nordin, Julia Bache-Wiig, Vicky Krieps, Dennis Storhøi Fin film. Ræva tittel. I den norske filmhøsten har det vært greit med forhåndsfuzz rundt Mer eller mindre mann og Som du ser meg, litt mer rundt 90 minutter og skammelig mye rundt det pusete heltedramaet Kon-Tiki. Men hva med To Liv, en tyskprodusert, eh … historisk familiedramathriller som stort sett er filmet på norsk jord og med norske skuespillere? Har noen i det hele tatt hørt om den? Det Tredje Rikets Lebensbornprogram gikk ut på å shippe enkelte av de norske tyskertøsenes avkom til Hitlerland for der å arifisere det tyske blodet

(«lebensborn» betyr livskilde). I To Liv følger vi krigsbarnet Kathrine (Köhler), som rømte fra DDR og hjem til Norge for å bli gjenforent med moren Åse (Ullmann) 25 år etter krigens slutt. Etter murens fall i 1990 får hun besøk av en advokat, som ber om hennes vitnesbyrd for å kunne stevne Den norske stat for brudd på folkeretten. Kathrine lever nå det gode liv med ubåtkapteinen Bjarte (Nordin), datteren og barnebarnet, og ønsker ikke at noen skal grave i fortiden hennes. Snart kulminerer det hele i et ikke ueffent forslag til løsning på mysteriet om Isdalskvinnen (google it!). Manus er gjennomarbeidet, og gjennom historien gjør Maas en forbilledlig jobb med å balansere kombinasjonen av å bygge familiedramaet mens thrilleren snøres til. Den relativt

kompliserte historien leveres på nøkternt vis, om enn noe hastig, og rundes av på om lag halvannen time. Rutinerte aktører som Köhler og Nordin, samt bautaen Liv Ullmann, skal ha kudos for at potensielt svulstige linjer leveres med måtehold. Det meste fungerer altså som det skal, selv om pålitelig, tysk ingeniørkunst selvfølgelig også mangler en x-faktor, noe som løfter stasen opp fra et «hm, fin film»- til et «åhfyfaen»-nivå. To liv vil dessverre bli valgt bort av ufortjent mange kinogjengere på grunn av en forbløffende fantasiløs tittel (To liv? I mean, come on!!), samt Filmwebs innsats for å stikke av med VMtittelen i kategorien «søvndyssende synopsis». Martin Øsmundset Premiere 19. oktober

Mer eller mindre mann Regi: Martin Lund Med: Henrik Rafaelsen, Janne Heltberg, Per Kjærstad, Tov Sletta, Tore Sagen Lettstemt oppgjør med ironigenerasjonen. Henrik Rafaelsen spiller Henrik, en 35 år gammel mann, eller bedre: en 35 år gammel gutt. Henrik har nettopp begynt i ny kontorjobb og flyttet inn i ny leilighet med sin ny-gravide kjæreste, Tone (Janne Heltberg). So far, så mange voksenpoeng. Så pisser Henrik i Tone sine venners bil, kliner med jenter på nach og slår ned naboen – hans nye jobb-kollega – når han klager på støyen. Au da. Mer eller mindre mann følger Henrik i løpet av noen få dager

i hans liv hvor overgangen til voksenlivet har kommet litt for brått på og sender ham inn i en pubertal regresjon. Filmen står og faller på Rafaelsen, som utmerker seg positivt i rollen som Henrik. Der pikkog snørr-humoren til Henriks venner ikke ser ut til å ha noen annen klangbunn enn generell barnslighet, er Henriks umodne oppførsel direkte selv-destruktiv. Han fremstilles likevel med en raus overbærenhet som peker mot en genuin, underliggende angst for hele voksenlivet. Dette gir en ellers lettstemt komedie det lille ekstra den trenger for å bli noe mer enn bare en rekke humoristiske episoder, og gjør at den fungerer som et generasjonsportrett for de som ikke klarer

å danse uten ironi eller å ha en alvorlig samtale uten å forsøke å fleipe det bort. Skal man komme med noen innvendinger mot Mer eller mindre mann, så kan det sies at latteren ikke sitter løst nok for en komedie, og at den inneholder litt lite dramatikk for et drama – blant annet er Henriks utforskning av emosjonell ustabilitet en smule kortvarig til å kunne ha den selverkjennelses-virkningen manuset ser ut til å legge opp til. Allikevel, filmen inneholder nok varme og menneskelighet til at man heier på Henrik og Tone fra start til slutt, samtidig som man sitter og humrer litt hele veien. Trond Gausdal Premiere 14. september

Nytt merke fra Norsk Kaffeinformasjon Vi i Norsk Kaffeinformasjon har som mål å arbeide for bedre kaffekultur i Norge. Som et ledd i dette arbeidet har vi utarbeidet et merke som forteller deg at kaffen oppfyller krav satt av Norsk Kaffeinformasjon. På denne måten sikrer vi, sammen med godkjenningsmerket for traktere, en perfekt tilberedning av kaffen.

Når du kjøper kaffe med dette merket kan du forvente følgende: • Produsenten er medlem i Norsk Kaffeinformasjon • Kaffen har en korrekt standard malingsgrad • Produsenten anbefaler korrekt dosering (ca 60 gram kaffe per liter vann) • Restfuktigheten i kaffen er under 4 % • Produsenten anbefaler jevnlig rengjøring av tilbered- ningsutstyr • Produsenten anbefaler godkjent kaffetrakter • Produsenten opplyser om gode tilberedningsregler Les mer om merket på www.kaffe.no.

9/2012

FILM EN FILM AV

HAYAO MIYAZAKI REGISSØREN AV OSCAR VINNEREN <<CHIHIRO OG HEKSENE>> Bergens Tidende Dagbladet Dagsavisen Aftenposten

NORSK TALE

Film & Kino

Monsterfabrikken Beasts of the Southern Wild Regi: Benh Zeitlin Med: Quvenzhane Wallis, Dwight Henry, Levy Easterly, Lowell Landes, Pamela Harper, Gina Montana Ser du det store smiletrynet? Debutfilmar som denne gjer det vanskelig å ikkje glise breitt med tennene. Oprah Winfrey sin nye favorittfilm er din nye favorittfilm. Historia kretsar rundt seksåringen Hushpuppy, far hennar som er i ferd med å døy av ein mystisk hjarte- og karsjukdom, og det eksentriske lokalsamfunnet The Bathtub sin undergang som følgje av ver, vind og klimaendringar. Alt er fortalt med fokus på seksåringen Hushpuppy sitt personlege perspektiv på hendingane, med alle dei prehistoriske, monstrøse skapningar fantasien hennar klarar å diske opp. Kameraet er brorparten av tida operert frå ein seksåring si omtrentlege augehøgd, og filmmusikken er komponert for å matche jenta si indre tilstand og oppfatning av røynda.

En kongelig affære Regi: Nikolaj Arcel Med: Mads Mikkelsen, Alicia Vikander, Trine Dyrholm, Mikkel Boe Følsgaard, David Dencik, William Jøhnk Nielsen Atter en konge. Du har kanskje lest Per Olov Enquists Livlegens besøk? Historien om en sinnslidende, misforstått og mistilpasset dansk konge og livlegen som reformerte halve kongeriket hans? I likhet med de fleste historiske filmer har En kongelig affære et faktisk og ekstraordinært stykke fortid som forelegg; 1770-tallets Danmark på vei mot demokratisk daggry takket være legen, opplysningsmannen og enkeltmannsforetaket Johann Struensee. En tysk idealist løftet frem til eksekutiv makt av den syke Christian 7. Et arbeidsjern og en ikaros. Denne gangen er fokuset flyttet fra forholdet mellom Struensee og kongen til kjærlighets-

Både Hushpuppy, far hennar og dei andre skodespelarane er såkalla amatørar, gjerne henta rett ut or lokalmiljøet i det avsidesliggjande strøket nedst i Dei amerikanske sambandsstatane, der filmen er spelt inn. Men til trass, eller kanskje snarare på grunn av skodespelarane si avgrensa erfaring med yrket, er rolletolkingane særs truverdige. Dette er på høgd med John Casavettes sine dels improviserte kammerspel. Men der Casavettes satsa på spontanitet for å få skodespelarane til å oppføre seg som folk, har Zeitlin drevet med utstrekt bruk av omskriving av manus i tett samråd med rolleinnehavarane for å få dei til å tru på sine eigne rollefigurar, slik at tilskodaren òg kan ha trua. Det fungerer. Det er ikkje vanskeleg å forstå kva som gjer at Beasts of the Southern Wild allereie har vunne prisar mellom anna i Cannes, ved Sundance-festivalen og ved Filmfestivalen i Haugesund. Vi gler oss til å sjå kva Benh Zeitlin og hans filmskapar-mannskap ved namn Court 13 kokar i hop i framtida. Rasmus Hungnes Premiere 26. oktober

forholdet mellom Struensee og kongens kone, Caroline Mathilde. Et sjeldent og sjeldent komplekst vennskap byttet ut til fordel for en like sjelsettende romanse. (Her visker historikerne også om en annen foretrukket elskerinne, med det kapittelet er utelatt her). Så, in medias res; når hodene har rullet og kampen er tapt, settes pennen på papiret og filmen begynner. Dette er Carolines gjenfortelling, og en behagelig dansk stemme puster liv i en nær, forhåndsdømt fortid. Dermed dreies fortellingen mot et tradisjonelt, kostymedramatisk plot alt fra begynnelsen. Et potent valg dersom kjærlighetshistorien griper oss – hvem vil ikke heie frem samfunnsreformer drevet frem av stålvilje og tragisk kjærlighet? – og et mindre godt grep dersom den rette intensiteten ikke manifesteres. Slik er En kongelig affære ikke beretningen om en intens politisk brytningstid så mye som en romanse projisert mot et dyktig

iscenesatt historisk bakteppe. Caroline Mathilde er sobert gestaltet av Alicia Vikander, mens Mads Mikkelsen viser en finstemt variant av sitt alltid på kantenkarismatiske jeg. Mellom dem fins det nok av varme, intimitet og intellektuell forbrødring, men gnistene, den felles hybrisen, og de amorøse kaoskreftene som skulle speile en kongelig skute på vei mot malstrømmen er ikke sterkt nok tilstede. På mange måter et banalt problem siden filmen som helhet er godt balansert, svært elegant skutt og vel temperert i tråd med historiens stille før stormen. Og ikke minst – siden Mikkel Boe Følsgaards kokett fortapte konge er en studie verdt i seg selv. Og likevel – skal episk kjærlighet være dramaturgiens drivaksel må pulsen få de hvitkalkede halsårene til å vibrere sterkere, og filmens puls må bevege meg. Nesten hett, men ikke helt. Ragnhild Brochmann Premiere 14. september

KINOSUKSESSENE FRA GHIBLI, ENDELIG PÅ BLU-RAY!

“Mer magi fra familien Miyazaki” NETTAVISEN

PRESENTERER EN FILM AV

GORO MIYAZAKI

TALES FROM EARTHSEA JORDSJØ-KRØNIKENE

9/2012

FILM The Bourne Legacy Regi: Tony Gilroy Med: Jeremy Renner, Rachel Weisz, Edward Norton, David Strathairn Uengasjerende og unødvendig. Jason Bourne er tilbake, rent bortsett fra at han ikke er det. Matt Damon har takket for seg, da han ikke følte for å gjenta rollen han har bekledd i tre suksessfulle filmer allerede. Dermed handler den siste Bourne-installasjonen om agent Aaron Cross, også kjent som «Outcome 5» – en av CIAs superagenter utviklet av det topp-hemmelige Outcomeprogrammet. The Bourne Legacy er den første Bourne-filmen som ikke baserer seg på en av Robert

Juan of the Dead Regi: Alejandro Brugués Med: Alexis Díaz de Villegas, Jorge Molina, Andrea Duro, Andros Perugorría, Jazz Vilá Viva la muertos. Zombiefilm er neppe det første du assosierer med Cuba. Men settingen i Havanna kunne ikke vært bedre. Uten besvær leker handlingen med store kvanta rom, underliggende politikk og karakterer som aldri klarer å avgjøre om de levende døde som invaderer byen er ikonoklaster, dissidenter eller simpelthen amerikanere. Filmen skiller seg også fra zombienormen ved å demonstrere at det ikke bare er svært enkelt å stoppe de vandrende likene, men også jævlig … morsomt.

Lik sin britiske inspirasjonskilde (Shaun of the Dead, 2004) setter også denne filmen humor og underholdning høyere enn skrekk og gru. Selv om gatene renner røde og kroppsdeler ligger strødd, er hver eneste voldssekvens utført med et Peter Jackson-likt glimt i øyet. Dette understrekes av filmens eneste prest som utbryter «I will kick ass for the lord» i hyllest til Jacksons hjernedøde klassiker. All respekt til vår egen Tommy Wirkola, men Juan of the Dead ligger en serie likhus foran Død Snø, med scener som er såpas grandiose at det mest er forunderlig at noen lot seg overtale til å finansiere det hele. Gater fulle av avdøde som nekter å hvile i fred har vi sett mange ganger før, men

Ludlums romaner, og det merkes. Regissør og manusforfatter Tony Gilroy, som også har vært sterkt involvert i manusarbeidet i de tre foregående Bourne-filmene, ser ut til å ha produsert manuset på autopilot sammen med sin bror, Dan Gilroy. Minneverdige replikker, engasjerende plot twists og interessante karakterer glimrer alle med sitt fravær. Filmen begynner forsåvidt godt. Vi møter Cross, spilt av Jeremy Renner, idet han forsøker å overvinne et fiendtlig Alaskalandskap som fungerer som treningsområde for CIA. Cross kjemper mot bratte stup, ulver, iskaldt vann og fjellklipper med en stoisk ro som sammen med hans sympatiske utseende får ham til å fremstå som femti pro-

sent hardhaus og femti prosent kosebamse. Rachel Weisz spiller en medisinsk forsker tilknyttet Outcomeprogrammet og fungerer som Cross’ hjelpende hånd. Eller vent, er funksjonen hennes snarere å servere en smørbrødliste av medisinske og vitenskapelige termer for å få filmen til å fremstå som mer kompleks enn den egentlig er? Og hvorfor, om man skal drepe en person og få det til å se ut som et selvmord, ta seg bryet med å forklare for offeret at selvmord er en naturlig reaksjon etter hva hun nettopp har vært gjennom? Å ja, for å hale ut scenen litt før noen braser inn for å redde henne. Men OK, dette er en actionfilm og et svakt manus trenger ikke trekke ned så altfor mye så

lenge den underholder. Da hjelper det lite at filmens klimaks – en motorsykkeljakt gjennom Manilas gater og bakgater – har et naturlig sammenligningsgrunnlag med en lignende motorsykkel-scene i James Bond-filmen Tomorrow Never Dies fra 1997. Sistnevnte hadde i det minste et par håndjern for å øke spenningen litt, og når en actionscene fra 2012 virker tam og uoriginal sammenlignet med en femten år gammel scene, vet man at det er lov å forvente bedre. For all del, å se The Bourne Legacy er ikke det verste man kan finne på å gjøre en sen høstkveld, men det er ikke umulig at du har noe bedre å bruke tiden din på også. Trond Gausdal Premiere 7. september

Lykke Regi: Doris Dörrie Med: Alba Rohrwacher, Vinzenz Kiefer, Matthias Brandt, Oliver Nägele, Maren Kroymann Lykken er et sælsomt spill. I en ubestemmelig bygd i et idyllisk fjellområde lever tenåringen Irina et lykkelig liv. Hun er syerske og foreldrene lever av gårdsbruket sitt. En dag kommer militæret til bygda. Irina skynder seg hjem, bare for å se at hennes foreldre er blitt slaktet ned på kjøkkenet. Deretter blir hun overfalt og voldtas på kjøkkenbordet i blodbadet, rett ved sine foreldres lik. Hun rømmer til Berlin, tar på seg en billig parykk og falsk navn for å bli gateprostituert.

Med gode skuespillere og gjennomtenkt bruk av språk som en barriere mellom to mennesker som lever på gaten, forteller Lykke (originaltittel: Glück) om en prostituert som faller for en hjemløs pønker med en søt sjæferhund. Dessverre er karakterene så endimensjonale at man noen ganger kan forveksle dem med barn. Fin og gjennomtenkt bruk av gjenstander – som Irinas babyteppe og dådyret hun treffer i skogen mens hun er på rømmen – skaper likevel en stemning av håp i en dyster hverdag. Men mer betegnende er dessverre den overdrevne bruken av sjokkelementer for å presse fram billige tårer: Den

søte hunden som blir påkjørt uten å ha nevneverdig effekt på pønkeren, annet enn at han finner det formålstjenlig å tenne på avispapir og kaste det inn setet til en kabriolet, eller en ekstremt overvektig og svett businessmann som kjøper oralsex av Irina en gang i uken, men ikke gjør henne noe. Det som kunne vært en sterk historie om tilværelsens og språkets tilkortkommenheter (som Irina sier: «jeg er redd for stor ingenting»), faller derfor for eget grep. For mange overdrivelser og detaljerte forklaringer, samtidig som strykerne smigrer og fortellerstemmen babler. Sorry. Siren Løkaas Premiere 5. oktober

her blir vi vitne til en lik(e)befolket havbunn som subber seg til lands for å rive ned høyblokker. Manuset er ellers stramt, vitsene sitter og karakterene er latterlig elskverdige idioter. For virkelig å baske i barnsligheten, er samtlige også kåte som kaniner i løpetid, og blir dertil frustrerte når tiltrekkende kvinnekropper zombifiseres. Det er ganske dristig å ape etter tittelen til den mest suksessfulle zombiefilmen på flere tiår, men her har de cubanske filmskaperne kappet hodet av forventingene og skapt en verdig navnebror til Shaun of the Dead. Torgeir Blok Vises: Cinemateket under Film fra Sør: 5. oktober kl. 21.00, 7. oktober kl. 18.30 og 12. oktober kl. 21.15.

Barbara Regi: Christian Petzold Med: Nina Hoss, Ronald Zehrfeld, Rainer Bock, Christina Hecke, Claudia Geisler, Jasna Fritzi Bauer Adjø solidaritet. Sekstitallsstilen henger igjen i klærne, men året er 1980 i en liten kystbygd i Øst-Tyskland. Barbara er en kjederøykende barnelege som akkurat har blitt forvist fra Berlin og er omplassert på et stusselig sykehus i en liten bygd. Barbara gjør jobben sin, men småprater ikke. Når en ung jente ankommer sykehuset, syk etter å ha søkt tilflukt i en åker i håp om å slippe ut fra en arbeidsleir, blir det fort klart at Barbara er en dyktig lege som ser og kan sette diagnoser som de andre ikke oppdager. Den velmenende overlegen ved sykehuset blir snart imponert over Barbaras teft og lar seg bedåre av hennes ordknappe mystikk. Under en kvelende Stasi-stinkende tåke, tar filmen seg god

9/2012

tid til å bygge opp en dyster og amper stemning rundt Barbara. Vakre omgivelser står i kontrast til olme blikk, slitt interiør og harde mennesker, som et bilde på det håpet Barbara har etter å krysse grensen til sin vesttyske kjæreste. Barbara har store sko å fylle etter (n)ostalgi-trippen i Goodbye Lenin og De andres liv (som tok for seg overvåkningen i tiden rett før det sosialistiske regimet raknet). Ansiktet er uttrykksløst og hun velger sine ord med omhu. Desto mer effektive er de få ordene hun sier og de små hintene av emosjon som slipper igjennom hennes tilkneppede lepper og hardt opptrente skall. Slik klarer filmen, på ganske snedig vis, å blande inderlig medmenneskelighet med den avskyelige håpløsheten som situasjonen i Øst-Tyskland nødvendigvis innebar. Siren Løkaas Premiere 28. september

beast. natt og dag. 118 x 360 02.10.12 12:17 Side 1

FILM

Filmens Mozart Laurence Anyways Regi: Xavier Dolan Med: Melvil Poupaud, Suzanne Clément En av de mest evigvarende og potente diskusjonene om film spinnes ut fra holdningsspørsmålet om hva denne syvende kunstarten kan eller bør være. Må den, slik Cahiers du cinéma-redaktør André Bazin mente, etterstrebe å være et avtrykk av virkeligheten med respekt for det autentiske, minst mulig preget av håndsvetten fra den som har trykket på opptaksknappen? Eller bør filmkunsten være ekspressiv og formalistisk, nærmere beslektet med maleriet enn fotografiet? Mine personlige smakspreferanser heller avgjort mot det formalistiske, mot filmskapere som tillater seg å gjøre estetiske valg som støvsuger oppmerksomheten, være seg Brian De Palma eller Federico Fellini. Laurence Anyways er en slik film-film. Fortellingen strekker seg over hele nittitallet, og handler om to mennesker i slutten av trettiårene som, på tross av betydelige hindringer, ikke klarer å gi slipp på hverandre. Som elsker hverandre så høyt at livets brutale konsekvenslogikk aldri vil kunne rettferdiggjøre den grenseløse kjærligheten; som reiser over verdenshav for å møtes igjen, selv om begge vet at den stikkende skuffelsen venter på den andre siden. De to er Laurence Alia (Melvil Poupaud), som underviser i litteratur på college, og den søkende Fred (Suzanne Clément). Etter mange års samliv, åpenbares det at Laurence innerst inne er en kvinne, fanget i en fremmed kropp. Den kanadiske regissøren Xavier Dolan forespeiler det presserende hamskiftet i ett enkelt bilde: Mens Laurence bevokter en arbeidsøkt i klassen sin, setter han en binders på hver eneste finger, slik at det nesten ligner manikyr. Med dem griper han seg selv rundt nakken, som for å både omfavne tanken som strømmer gjennom hodet hans, og samtidig holde seg selv i sjakk. Når han omsider presenterer sannheten for sin elskede, reagerer hun med sjokk og vantro. Jeg er da ikke lesbisk!, svarer hun. Det er innlysende at livet de to har planlagt sammen ikke lenger er mulig, men ingen av dem orker å ta skrittet vekk, og slik tar de hverandre til fange. 23 år gamle Dolan må sies å være en Mozart-figur, ikke bare fordi han allerede har rukket å laget tre filmer (I Killed My Mother,

Utdrikningslaget Regi: Leslye Headland Med: Kirsten Dunst, Isla Fisher, Lizzy Caplan, James Marsden, Kyle Bornheimer, Rebel Wilson Det sa brura, òg. Den feite jenta skal gifte seg med en kjekk mann, og det før de pene og tynne venninnene sine. OMG. Natten før bryllupet ødelegger venninnene brudekjolen ved et uhell, og må bruke natten på å redde kjolen, og forhåpentligvis bli litt bedre mennesker. Det er lenge siden en film har fått meg til å føle meg så ukomfortabel som Utdrikningslaget (originaltittel: Bachelorette) gjør. I 87 minutter nærmest holder jeg pusten, i håp om at noe skal komme og redde filmen fra seg selv, redde oss i salen fra makkverket vi bevitner. Det skjer

Hjertebank), men fordi han med Laurence Anyways beveger seg over i den mikroskopiske familien med regissører som i svært ung alder serverer et forstummende mesterverk, av typen det er vanskelig å forestille seg at vedkommende noensinne vil overgå. Ord som «talentfull» og «lovende» blir direkte misvisende. Det narrative utgangspunktet er enkelt, men mellomrommene Dolan åpner underveis – viet overveldende formeksess og psykologiske nyanser i et pirrende samspill – gjør at resultatet føles som en massiv erfaring. Noe man har gjennomlevd snarere enn bare sett. Det sublime er at Dolans endeløst oppfinnsomme estetikk utelukkende bidrar til å løfte frem følelser og stemninger som allerede er godt rotfestet i rollefigurene og deres intriger. I Laurence og Freds verden regner klær fra himmelen når gjensynsgleden eksploderer; det spruter vann ut av stueveggene når kjærlighetssorgen tærer som mest. Laurence Anyways er fri. Fri for blasse konvensjoner, men også fri fra ideer om å aktivt bryte med dem. Regivalgene virker intuitive og uanstrengte – de er følt med en utstrakt hånd, ikke nødvendigvis tenkt i stykker. Dolan kjenner sin filmhistorie, og en kyndig cineast vil få assosiasjoner til både Almodóvar, Kubrick og Wong Kar-Wai, men i all hovedsak står Laurence Anyways helt for seg selv, bemerkelsesverdig uforstyrret av postmoderne støy. (Selv har Dolan trukket frem Titanic og Nattsvermeren som konkrete inspirasjonskilder, grunnet henholdsvis ambisjonen i Camerons film og den besnærende bruken av nærbilder i sistnevnte.) Her hjemme har ingen sett nødvendigheten av å vise Dolans film på det store lerretet; ekstra merkelig er det at Arthaus, som i sin tid gav oss den langt mindre betydningsfulle Hjertebank, ikke har kjent sin besøkelsestid. Under årets Cannes-festival ble opplevelsen av å overvære premieren (og den påfølgende festen) til Laurence Anyways et minne for livet, og tidlig i høst dro jeg og min kollega til Paris i ens ærende for å se filmen én gang til. Venner som har tatt oss på ordet har dratt til Sverige for å få sett den på kino der. Kjære leser, gjør det samme! Lars Ole Kristiansen

En film av Benh Zeitlin qu v en zh an e wallis dwig h t h en ry

«Fullstendig uforglemmelig. En nær perfekt kombinasjon av visuell magi, realisme og følelser» nrk filmbonanza

Anmeldelsen er skrevet i samarbeid med

aldri. Jeg blir flau av hvor umorsom den er, hvor krampaktig liksomvulgær den er, og begynner å lure på om regissør Leslye Headland har snortet like mye coke som hun lar karakterene sine gjøre. Hvorfor blir jeg så utilpass av denne filmen? Det kan være lett å skylde på de uspiselige karakterene. Headland har med viten og vilje gjort karakterene sine til superbitches, som baksnakker bestevenninnene sine og syter over hvorfor de ikke selv får det som de vil. (Og mest av alt trenger en bra mann, selvfølgelig.) Men altså, når ble det nok å servere oss en gjeng drittmennesker på film? Gi meg en bitch på et lerretet og jeg skal klare å engasjere meg i henne, så lenge jeg kan se noe menneskelig der. Det er lite menneskelighet å skue i denne filmen.

«Lol, se hvor feit hun er!» «Lol, se hvor vulgær hun er!» «Lol, se hvor dum hun er!» «Lol, se hvor bitchy hun er!» Dette oppsummerer grovt sett både filmens humor og fire hovedkarakterer. Men det er altså ikke kun humoren (eller mangelen på fungerende sådan), ei heller karakterene (eller mangelen på fungerende sådan) som gjør filmen så dårlig. Det er rett og slett ingenting som funker. Karakterene er irriterende, karikerte og lite troverdige – og redder seg ikke engang inn ved å være morsomme. Nei, jeg ønsker dem mest av alt vondt. Kamilla Rønnestad Premiere 28. september

Beste debutfilm

canne s filmfe stival

Beste film

sundanc e f i lmf e stival

PÅ KINO 26. OKTOBER www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

1992–2012 20 år med de beste filmene fra hele verden!

FILM: HÅVARD NYHUS

9/2012

FILM

Noe er råttent i Norge, skal vi tro filmskaper Eva Sørhaug. Tekst Martin Øsmundset 90 minutter, tittelen på Eva Sørhaugs film om partnerdrap, viser til den siste halvannen timen før det fatale skjer i et parforhold. Men mon tro om ikke tittelen også klokker inn tiden som er brukt på faktasjekken. Med filmen har iallfall Sørhaug blitt en slags internasjonal fanebærer for utsagnet «Norge er på europatoppen i partnerdrap», en påstand som fordrer ganske kreativ statistikklesning. SOM JON HUSTAD, programleder i Harde Fakta på TV2 («det eneste programmet som ikke er venstrevridd»), ikke kunne unnlate å korrigere uten et hånflir om munnen: Norge er faktisk på verdensbunnen over antall partnerdrap (tre per million par). Nå skal det imidlertid sies, til Sørhaugs forsvar, at hun ikke har gjort noen større forbrytelse enn å stole på tall som er blitt servert av Amnesty og Krisesentersekretariatet. «Hva er galt med den norske mannen?», spurte en canadisk publikummer etter visningen i Toronto. Og man kan saktens begynne å lure. Noe må det nesten være, slik som han voldtar og dreper i løpet av Sørhaugs 90 minutter. NATT&DAG gikk tallene etter i sømmene og tok heisen opp til toppetasjen på Clarion Hotel Folketeateret for å stille kilden til veggs. Hei, Eva Sørhaug! Hva var det som satte deg på tanken om å lage en film om partnerdrap? – Det er flere ting som skjer samtidig, men jeg leste at Norge lå på europatoppen

over partnerdrap, sammen med Spania. Dette er jo da i forhold til antall drap. Men poenget er at hvis du blir drept i Norge, så blir du drept hjemme, av partneren din. Nettopp, det er andelen av drapene som er påfallende. Ikke de absolutte tallene. Men når canadiere får høre at vi er «på europatoppen i partnerdrap» og spør hva som er galt med den norske mannen – presenterer du ikke da et veldig galt bilde av Norge ute i verden? – Nei. (Lang pause.) Nei. Det er en film. Det er en fiksjonsfilm. Det er en spissformulering, og det er jo ikke til å komme unna at vold i nære relasjoner er et alvorlig problem i Norge, og det er jo sånn at fem av ti mord er damer som blir drept hjemme. Det er femti prosent.* [Påstanden er faktasjekket lenger ned, jou. anm.] Jeg tenker: Bor du i en bilfri by, så blir du ikke drept i trafikken. Og vi skal bo i verdens mest likestilte land. Det er det som jeg ikke … det er noe gærent her. Under visningen i Toronto var det flere som måtte forlate salen. Ikke småtteri! – Jeg tenkte sånn: Skal jeg lage den filmen her, så må den skrike, ellers er det ikke noe vits å lage den. Hvis folk har glemt denne to minutter etter at de har gått ut av salen, da har jeg tapt, både i sakens anledning og som filmskaper. 90 MINUTTER VAR en påkjenning også for Sørhaug. Hun røper at fysisk kvalme og ukontrollerbare brekninger ble en vane allerede under forarbeidet. – Hele prosjektet var jo litt sånn … hadde ideen, hadde ikke noe lyst til å skrive manus.

Skal jeg lage den filmen her, så må den skrike. Ellers er det ikke noe vits å lage den. 66

9/2012

Okay? – Nei, fordi man skjønner at det her … det er jo bare ubehagelig. Samtidig som det er veldig interessant. Og jeg søkte faktisk penger på et annet prosjekt jeg hadde, på manus. Og så fikk jeg ikke penger på det, og så tenkte jeg «ach, får sende inn dette her, da. De kommer sikkert til å si ja». Og så, når jeg hadde skrevet det, hadde jeg ikke noe lyst til å regissere det. Hvorfor ikke? – Fordi, det er bare … tungt. Men jeg tenkte, når sant skal sies, at jeg skjønte ikke hvilke andre det var i Norge som kunne gjøre det og ikke feige ut. Eller som kunne tenke seg å gjøre det. Hvordan påvirket det deg å bevitne disse brutale scenene? – Det var utrolig slitsomt. Altså, jeg har jo ikke noe personlig erfaring med vold, men å sitte å høre på Kaia sine skrik og Aksel sin kjefting på tredje dagen, da orket jeg ikke å ha headsettet på lenger, måtte skru av lyden på monitor og kjente at nå … Aksel satt og skalv og var kvalm etter opptak, og Kaia satt med isposer mellom tagningene, og jeg turte ikke å gå bort til henne, for jeg visste at hvis jeg gikk bort til henne, så ville jeg spørre henne hvordan det gikk og mene det. Og hvis hun hadde sagt til meg da at «jeg vet ikke om jeg orker mer», så hadde jeg sagt: «Greit. Da gir vi oss.» Dere trengte ikke sminke så mange blåmerker etterhvert? – Nei, vi tok jo massevis av tagninger, og det er mye som ikke er med, også. Altså, den siste slåsskampen … der er det mye mer. Vi har gjort det samme fra flere hold og forskjellige innstillinger og de slåss og de slåss og de slåss og de slåss og de slåss. Men så tenker jeg sånn: det er bare blåmerker. Det går over.

De er jo ikke utsatt for den typen … og det er jo også de veldig klare over. Det er som Kaia sa: at hun kjente hun hadde problemer med å gå opp trappa hjemme etter jobb, og så tenkte hun bare: «og det er jo bare meg … jeg er jo ikke utsatt for dette engang». HAR REGISSØREN NOE hun vil legge til? Først sier hun nei, men så stopper hun på andre trinn i trappa, smiler og sier: – Du kan si mye rart om filmen, og du behøver ikke å like prosjektet, men du kan ikke si at det er en dårlig film. Det føler jeg meg rimelig trygg på.

*HARDERE FAKTA Epilog. Tilbake på NATT&DAG-kontoret slår det oss. Hva sa hun? At «fem av ti mord er damer som blir drept hjemme.» Det hørtes da fryktelig mye ut!? Vi blir atter fysne på konkrete tall, og sjekker med drapsoversikten til Kripos fra 2011. Den viser at antall drapsofre totalt siden 2002 har ligget et sted mellom 30 og 45 i året. I samme periode har antallet kvinner som er drept av partneren sin ligget mellom fem og ti – altså en andel på type tjue prosent. Det kan altså ikke være kvinnelige partnerdrapsofre denne «fem av ti mord»-formuleringen henviser til. Kan det være at det bare er snakk om, som Sørhaug sier: «antall kvinner som blir drept i sitt eget hjem», og at disse drapene ikke nødvendigvis har noe med partneren å gjøre? Hvor kommer så denne statistikken fra, og hvordan er den i det hele tatt relevant i forhold til filmens prosjekt? Så mange spørsmål, færre svar. For all del, ingen forlanger at Tina & Bettina eller Kong Curling skal være basert på harde, dokumenterbare fakta, men om den lemfeldige statistikkbruken til 90 minutter er symptomatisk for norske, realismesøkende filmproduksjoner som søker å bibringe et tydelig budskap om rikets tilstand, ja, da er virkelig noe litt råttent.

natt&dag 24.04.12_visittkort 24.04.12 08.19 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

BRITISK HUMOR Tekst Aksel Kielland DET ER MULIG det bare er meg og menneskene jeg omgås, men det er lenge siden jeg hørte noen skryte av at de foretrekker britisk humor. En stund var dette noe man hørte like hyppig om humor som man hører ordet «autentisk» brukt om uinspirerte pizzaer med tynne, tørre bunner som ingen egentlig er noe interessert i å spise, men de siste par årene har det dabbet litt av. Muligens skyldes det at den britiske fjernsynsbransjen fortsatt er omtåket og forvirret etter den voldsomme og uforutsette suksessen til Merchant og Gervais’ The Office, og formodentlig har det også noe å gjøre med at det etterhvert har blitt så enkelt å laste ned

amerikanske tv-programmer per torrent at det omsider har gått opp for en større andel av den norske befolkningen at amerikansk humor er mer enn syndikerte latterspormaraton på TV3 og TVNorge. Men selv om internett er travelt opptatt med å miste hodet over Louie og Girls, og 30 Rock er i ferd med å erstatte Black Books som den mest trofaste og pålitelige referansen for alle som er i besittelse av en lunken interesse for fjernsynshumor og et voldsomt behov for å bli tatt på alvor, gjør man alltid klokt i å også holde et halvt øye med hva britene driver med. ETTERSOM NOEN åpenbart følte det hadde ett eller annet å bevise, presenterte Channel 4 i august sin Funny Fortnight, en

tre1 uker lang kavalkade av nye programmer, gamle favoritter og gammalt ræl. Kanalen bød blant annet på The Toast of London, en ny pilot av og med Matt Berry – også kjent som den mest undervurderte mannen i britisk humor;2 en ny time med stand up signert Frankie Boyle; Vic Reeves og Bob Mortimers tapte Popadoodledandy, samt Bad Sugar, som var noe så kjærkomment som en ny pilot av Sam Bain og Jesse Armstrong, med den alltid fortreffelige Julia Davis.3 Funny Fortnight understreket på effektivt vis hvor mye bra og viktig tv-humor Channel 4 gjennom årenes løp har produsert, men samtidig var det få av de nye produksjonene som fungerte like godt i praksis som de så ut til å gjøre på papiret. Man trenger imidlertid ikke se lenger enn til BBC for å finne en komiserie hvor alt sitter som det skal. I det denne avisen er på gata vil fjerde sesong av Armando Iannuccis The Thick of It nærme seg slutten, og dersom sesongen slutter som den har begynt snakker man fort-

satt om en av de beste tv-seriene om politikk som noensinne er laget. Politisk humor er en vanskelig sjanger, ettersom man uten anselige mengder fingerspitzgefühl fort ender opp som moraliserende, politikerforaktende og fordummende. Men Iannuccis filosofi om å skildre britisk politikk som en absurd runddans mellom gode hensikter, idiotiske påfunn og et stadig økende fokus på å blidgjøre en omskiftelig og uforutsigbar velgermasse – utført av en gruppe måtelig begavede individer som for lengst har mistet årsaken til at de gjør det de gjør av syne – fungerer like bra som den alltid har gjort.4 HVIS HISTORIEN HAR lært oss noen ting som helst, er det imidlertid at uansett hvor bra In the Loop enn er, så vil Peep Show – når det mot slutten av året vender tilbake for sin åttende sesong – feie all konkurranse av banen. Ikke siden George Costanza har verden sett sitcomkarakterer hvis nedrige, korttenkte egosentrisitet røper et bredere spekter av basale og dypt, dypt menneskelige impulser. Og i Mark Corrigan og Jeremy Usborne har Peep Show ikke bare én, men to slike glitrende idioter. I likhet med The Thick of It er Peep Show et virtuost konstruert byggverk av nyanserte karakterskildringer og minneverdige replikkvekslinger, men der Iannucci tar sikte på å forklare den utvendige verdens kaos, skraper Peep Show-forfatterne Bain og Armstrongs imponerende innsiktsfulle psykologiske disseksjon seg stadig nærmere sine avstumpede, men samtidig urovekkende gjenkjennelige hovedpersoners innerste kjerne. Og i tillegg er det skikkelig, skikkelig morsomt. Vi vil nok alle sove bedre dersom vi aldri noensinne hørte setningen «Personlig foretrekker jeg britisk humor» igjen, men det betyr ikke at det ikke fortsatt er viktig å følge med på hva de driver med der borte.

1. Jepp! 2. Dvs. nest etter Matthew Holness. 3. Som i skrivende stund også har kostymekomedien Hunderby på Sky Atlantic. 4. Hvilket vil si langt bedre enn i den amerikanske versjonen Veep, og nesten like bra som i filmversjonen In the Loop.

9/2012

SPILL

Foto: Mads Maurstad

The Testament of Sherlock Holmes

underhaldning og andre eventyr TEKST Rasmus Hungnes DET ER GODE tider for alle som likar å opphalde seg i timevis på tronge virtuelle område, som rått kan digge å saumfare lav- og høgoppløyselege digitale landskap på jakt etter akkurat den rette pikselen. Med andre ord: fryd dykk, adventure-game-entusiastar! For no kan ein spele, av hjartans lyst, Secret Files 3 (PC). Denne tysk-produserte peik-og-klikk-saken tek for seg tidsspennet frå Archimedes si levetid, via Leonardo da Vinci sitt studio i Firenze fram til i dag, då gal vitskapskvinne sitt hovud har byrja å spinne og verda går eller ikkje går under på grunn av forsking ved CERN. Det er ok adventure-underhalding dette, dersom ein likar slikt, men ikkje akkurat legendarisk. For eit legendarisk adventure-spel som òg ropar varsku om forsking og teknologisk utvikling utan tøylar (det må vere noko i tidsåndi, noko med 2012 og dommedagsprofetiar): Resonance (PC) er eit framifrå point’n’clickspel, med karakterar ein kan bry seg om, viss ein vil, engasjerande narrativ og framifrå samansette gåter som gir meining. Dersom alt dette vert for høgteknologisk, og du er blant dei som likar å simulere fordums lavteknologisk tid via dine teknisk avanserte duppedittar (PC, PS3 og Xbox360), kan ein alltids køyre i gong The Testament of Sherlock Holmes. Trass den lave frameraten og glitchy grafikken (i PS3-utgåva) var eg ganske positiv til denne soga, for kven set vel ikkje pris på eit godt detektiv-mysterium leia fram av heroinisten Holmes? Her har vi endelig eit spel der ein får freista å kontrollere nasaltrakten til ein sporhund, skåret i gleda er berre det at alt du snusar fram vert overprøvd og korrigert av Holmes uansett. Det er eit hundeliv, men andre gonger, når Sherlock seier «flink bisk, du er ein sann detektiv», då varmar det heilt inn til hjarterota. Spelet har

ellers mange andre nyttige funksjonar, som gjer det rimeleg valfritt kor mykje av livet ein ynskjer å kaste vekk på det. Og slik flyt spelet ganske bra av garde, heilt fram til då du har saumfart det same vesle området i timevis, og du er så oppgitt at du har lyst til å berre gi opp, men i vill frustrasjon fortset du nokre timar til med denne meiningslause, gjentakande aktiviteten berre fordi det er så fascinerande at speldesign kan vere så elendig. Når skal spelutviklarar forstå at dei, som ein god kokk, må smake på produkta sine før dei serverer spela til den stakkars kundegruppa si? Når? Når? Når? Til slutt sjekkar du ein walkthrough på Internettet og finn ut kva for ein latterleg liten ting du har oversett, og fortset med å skulde alt på dårleg speldesign. ANNA SNUSFORNUFTIG underhalding med tidlaus London-dialekt får ein i Professor Layton and The Miracle Mask, som kjem til 3DS i slutten av oktober. Her vert det garantert frustrerande logiske gåter å løyse i fleng, akkurat slik ein vil ha det. For meir frustrerande akademisk logikk-gakk kan ein sjekke ut ir/ rational (Internett), spelet der du må resonnere deg fram til grusame logiske argument som ikkje gjev meining. Og så kan du vidare håpe at Professor Layton vs Ace Attorney kjem ut i Europa. Det er lov å håpe, men det skjer nok aldri. Men då kan ein trøyste seg med Takashi Miike sin nyaste film, nemleg Ace Attorney, som er basert på spelet med same namn! Det er truleg den beste filmatiseringa av spel sidan Super Matio Bros. frå 1993. Faktisk mykje betre. Det er ein ordentlig bra film, ein klassisk sci-fi-rettsak-thriller-komedie. Wow! Oktober er òg gode tider for alle dei som ikkje likar å gå på pikseljakt med musepeikaren dag ut og dag inn. Løp-løp-skyt i Borderlands 2. Det blir populært. Og Dishonored. Det blir bra. Og XCOM: Enemy Unknown. Det blir fett.

Når skal spelutviklarar forstå at dei, som ein god kokk, må smake på produkta sine før dei serverer?

Timbuktu, er årets vinner av Telenors kulturpris 2012. Timbuktu får prisen for sin grensesprengende formidling av tekst og musikk. Han er ledende innen nordisk hip-hop og har et publikum på tvers av generasjoner. Gjennom sitt kulturprogram ønsker Telenor å bidra til å løfte fram spennende kulturuttrykk som skaper mangfold, engasjement og nye møteplasser. Telenors årlige kulturpris er et viktig element i dette kulturprogrammet, som hvert år skaper 80 produksjoner til glede og inspirasjon for kunder, forbindelser, samarbeidspartnere og egne ansatte. Prisen er i år på 250 000 kroner.

Tidligere vinnere:

Juryen for 2012:

2011

Kringkastingsorkesteret

2010

Olafur Eliasson

Kjersti Alveberg, koreograf, juryens leder

2009 Liv Ullmann 2008 Jonas Bendiksen 2007

Marilyn Mazur

2006 Det Internasjonale Barnekunstmuseet 2005 Anne Marit Jacobsen 2004 Ingrid Lorentzen 2003

Verdensteatret

2001

Ingvar Ambjørnsen

2000 Juni Dahr 1999

Torunn Lian

1998

Kari Bremnes

1997

Kjersti Alveberg

1996

Wenche Øyen

1995

Svein Tindberg

Lars Saabye Christensen, forfatter Thorbjørn Harr, skuespiller Adil Khan, danser, skuespiller Ingrid Kindem, musiker og komponist Cecilie Broch Knudsen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo Kai Rosenberg, Vice President Communication, Telenor Group

9/2012

Androide for markedskreftene eller snill onkel som gir ungdommen det de vil ha? Foto Christian Belgaux Du er musikksjef i landets viktigste radiokanal, men du har aldri laget musikk eller radio før. Så hva er egentlig kompetansen din?

Ikke si Platekompaniet. – Genuin musikkinteresse fra jeg var et lite barn. Jeg har alltid konsumert mye musikk, både live og for meg selv. Og så har jeg spilt i band. Rent formelt har jeg sos.ant og filmvitenskap fra Blindern. Jeg mener at de beste musikkfolka ikke nødvendigvis har studert musikk og gått på musikkonservatoriet.

Hvorfor ikke? Kan jo ikke skade? – Skal man behandle musikk som populærkultur så er man nødt til å ha en annen tilnærming enn notearter … sorry, tonearter. I hvert fall i den jobben jeg har. Wolfgang Plagge (komponist, jou. anm.) kan veldig mye mer enn meg rent musikkteknisk, men jeg kan mer enn ham populærkulturelt.

6 6 1

Hvordan holder du deg så ung? – Er dette liksom et lakonisk spørsmål?

Mats Borch «Babyface» Bugge, pleier du fortsatt å smøre maskara i kinnskjegget når du skal komme inn på utesteder, sånn som du gjorde i gamledager i Tønsberg? – Fy faen, dette er researchen sin! Det var for å komme inn på utesteder før jeg ble 18. Jeg blir fremdeles legga på polet.

6 1

Visste du at Ash var ti år gammel gjennom alle de 13 Pokémon-sesongene? – Nei.

Jeg har hørt at du pleier å tørrjukke inntil gjenstander og mennesker, når du skal «entertaine»? – Ja, det stemmer.

I den stillingen du er i nå må du vel ha latt primale instinkter føre deg til å ligge med noen norske kvinnelige artister?

–…

6 1

Hva er egentlig P3s målgruppe? Er vi i målgruppen? – Det vil jeg tro. 15-30 år.

Vi er altså MIDT i målgruppen men hører ikke forskjell på P3 og NRJ lenger. Er det meningen? – Altså NRJ. Det er en litt rar situasjon. Da jeg ble musikksjef var jeg veldig opptatt av å forynge P3. Vi merka at lytterne var blitt veldig mye eldre. Tilbake til NRJ: når vi spiller en låt kommer ofte de andre kanalene etter. Derfor er noen av låtene de samme. Et media-O-lemma til deg, Mats: Kvalitet eller publikumstall? – Nei, da blir det kvalitet. Når det er sagt, synes jeg det er mye kulere å lage programmer som folk bryr seg om, og at folk vil ha autografer og ta bilder med programlederne når de er ute blant folk. Det er mye kulere enn å lage et nisjeprodukt for folk innenfor ring 2.

Er Urørt mest en bekvem salderingspost for å rettferdiggjøre at det ikke frontes mer norsk musikk på listene? «Tull, vi har jo Urørt med BARE ny norsk undergrrrrunnsmusikk!» – Urørt er dritviktig for oss. Hvis du ser på finalene de siste årene så har det vært Vaular, Oslo Ess, John Olav, Lemaitre, Mikhael Paskalev, Kvelertak, Honningbarna. Vi spiller ekstremt mye norsk musikk på P3. Kanskje ikke like mange artister som tidligere, men vi satser heller på noen utvalgte. Det er knyttet til kvalitet.

Og Autolaser. Hvorfor var han i Urørtfinalen egentlig? En trønder med liksom-ond maske som later som det er 2007? – Maska får stå for hans egen regning, det synes jeg også er ganske tøysete. Det sa jeg til ham også. Men han var der fordi han i norsk sammenheng representerte noe nytt da.

Haha. – Jeg står for at tørrjukking er funny. Jeg gjorde det senest idag, på førstehjelpskurs med en dukke. Det synes jeg var morsomt.

Jeg står for at tørrjukking er funny. Jeg gjorde det senest i dag. 70

9/2012

6 6

Vi har lest at du kun spiser sopp fra Italia. Er du en stolt matsnobb? – Jeg sa vel det en gang.

Funfact: Delikatessen trøffel er en sopp som har vokst under jorda! Hvor mange trøfler i Musikk-Norge har P3 gravd frem de siste årene? Gi oss topp-tre-tøfler. – Jeg vil kanskje si at John Olav er en trøffel fordi han skiller seg ut ved å skrive bra tekster på norsk.

Du synes det er mye dårlig norsk tekstskriving? – Donkeyboy skriver ganske dårlige tekster, på engelsk da. Men det er en trøffel innenfor pop. Og Lars Vaular, han har vært en viktig trøffel for P3.

P3s Marius Asp kommenterte nylig den stadig ekspanderende runkeringen på TVskjermen, og hvordan selvutlevering og kos er blitt viktigere for artister enn å lage … vel, musikk. Er du enig i det? Er det for mange artister på lønningslista til underholdningsavdelingen i TV 2 nå? – Jeg synes det var en kul kommentar og er vel langt på vei enig i at musikk-tv har nådd et slags metningspunkt. TV2 har vært dritbra i veldig mange år, men så merker man med Cover Me at seerne ikke er helt klare for det og at innholdet er ganske dårlig.

Er metningspunkt et annet ord for runkering? – Ja, man har fått en runkering i musikk-tv. Jeg synes fortsatt musikken er viktigst. Jeg leser ikke så mye hjemme hos-reportasjer.

Hva skjedde med å feie for egen dør? Harmløs underholdning og kos er da essensen av P3 anno 2012! – Det er en underholdningskanal. Musikk er jo underholdning. Slik sett sitter man i et stort glasshus rett som det er.

Glasshus, ja? – Jeg er glad i friksjon. Men jeg synes det er viktig å ikke mene for å mene. Det har vært tradisjon for det i Norge. Det fremstår som veldig kunstig. Da tar jeg heller til takke med kosen, heller enn påtatt meningsutveksling. Det speiler kanskje det landet vi lever i: at det er nesten for bra her. Kroppstemperatur hele veien. Men ideelt sett ønsker jeg meg en radiokanal som tar på alvor de utfordringene vi har i samfunnet, og mener P3 gjør det på en grei, lett måte.

Dere sender det eneste dokumentarprogrammet klokka 09 på søndager. – Mange tror det er et dårlig tidspunkt å sende en dokumentar, men det er faktisk en veldig bra plassering.

6 6

Nå skal det ikke være lov å sove lenge på søndagene heller!

Er underholdning den eneste veien å gå for å nå unge lyttere? – Nei, jeg tror man kan nå unge lyttere med forskjellig type innhold. Det handler om å lage bra innhold. Jeg tror man når unge folk med … content is king, er ikke det liksom mantra?

Hva slags content er du mest stolt av i den sammenheng? – Fra mitt ståsted er det musikken. Vi spiller mer ny musikk enn noen gang og har fått den rotasjonen vi ønsket. Jeg synes Lydverket er et veldig bra musikkprogram. Radioresepsjonen er veldig bra content. Vi skaper mye bra livemusikk i Popsalongen. Det henger sammen med allmennkringkasterrollen.

Siden Todd Terjes Inspector Norse kom ut og ble spilt verden over, har han vært i studio med Bryan Ferry og Robbie Williams har lisensiert den gamle hit’en hans Eurodans til sin nye kjipe singel. Du synes låten «manglet melodi». Er det mulig at alle andre tar feil? – Det er mulig andre tar feil i forhold til om det er en bra radiolåt eller ikke.

Du mener Bryan Ferry (og Robbie Williams da) tar feil? – Overhode ikke. Men jeg mener fortsatt at det ikke er noen sterk radiolåt. Det er en kul låt på en strandbar. All honnør til at Todd Terje blir spilt på BBC, men vi kan ikke liste alt som blir spilt i utlandet og får mange views på Youtube.

I utlandet er Norge strengt tatt mer kjent for klubbmusikken enn Donkeyboy. Hvorfor finnes det ikke en eneste time med klubbmusikkprogram på P3? – Vi har DJ Friendly og Christine Dancke.

Mats Borch Bugge (1978): Musikksjef i P3. Jobbet på Platekompaniet i Tønsberg. Allmennkringkasting: Komme fra engelske ”public service broadcasting”. En kanal som skal være uavhengig fra og en motpol til kommersielle krefter. Har fått tildelt privilegiet å sende riksdekkende kringkasting i bytte mot å utføre en viktig samfunnsoppgave: å sikre befolkningen et mangfoldig medietilbud, tematisk og sjangermessig, og imøtekomme interesser hos brede og smale publikumsgrupper. Basert på offentlig finansiering, blant annet lisens. Kilde: Medietilsynet, Wikipedia.

Det var ikke den siste revejakta, liksom. Selv om faren min stod naken og smurte matpakka mi. Finger´n på klubbpulsen med Café del Mar-chillout og pop-remikser! Men et norsk elektronikaprogram kunne sikkert vært topp dét.

Hvorfor har dere ikke det? – Vi har programmer som tar for seg klubbmusikk fra hele verden. Lydverket har spilt masse Todd Terje. Jeg tror generelt sjangerspesifikke programmer ikke er det viktigste nå, utenom metalsjangeren som har en veldig lojal lytterskare, så tror jeg folk driter litt i sjangre og bare hører på låter.

Det finnes da fremdeles sjangre! Kan du nevne én elektronisk sjanger til hver by: Chicago, Detroit, Miami, Berlin? – Chicago, det er house. Detroit er … Eminem og Stooges.

6 1 6

Kom igjen a, dette skal du kunne. – Detroit har fostra mye forskjellig.

Detroit-techno, Mats! Miami? – Miami bass.

6 1 6

Berlin? – Det er jo sånn anemisk elektronika.

Blodfattig elektronika eller minimal techno, pytt-pytt. Musikksjefen klarte to av fire. På tide med det programmet kanskje?

Ok ok, tilbake til popkultur! Hvem er den største stjerna du har møtt? Har du dratt noen flaue oneliners? – Kanye kanskje. Eller Chris Martin. Mick Jagger! Jeg var på nachspiel med Coldplay og prøvde å synge Levva livet. Det synes de ikke var noe kult i det hele tatt. Jeg prøvde å få til Åge-raspen og sang alt jeg hadde. Det var kjipt.

1 6

Hva er det døveste du har gjort? – Noen gang? Hva kan det være … (ti sekunders stillhet). Denne må jeg tenke litt på.

Er det fordi du har gjort noe skikkelig, skikkelig ille som du har angra på ENORMT i ettertid og tenkt: fy faen en SÅNN person vil jeg ikke være. – Nei, jeg er nok en type som ikke har gjort så mye ille. Jeg skifter ikke personlighet i fylla.

1 6

Er du feig, Mats? – Det henger ikke sammen med feighet. Det handler om at jeg er hel ved.

Du gikk med pannebånd og hvite klær på ungdomsskolen og videregående, hadde du Sensation White-nykker? – Det var på barneskolen, da gikk jeg med hvit skjorte. I ettertid tror jeg det var et tidlig opprør mot raddisoppvekst. Du har raddisforeldre? – Eh ja. Hadde. Mamma er død. Men de flytta inn i det fineste strøket i Tønsberg og starta et kollektiv, noe som var uhørt på den tiden. Jeg gikk med Oakley-briller og pannebånd på ungdomsskolen. I dag heter pannebåndet bandana. Jeg er fra et mørkeblått fylke, da. Også var det mye sol, så solbriller må man jo ha.

Også er det viktig å være over gjennomsnittet solbrun, hva? – Litt naturlig brunfarge. Jeg er et sommerbarn.

Hva har denne hippiebakgrunnen gjort med deg? – Jeg har blitt trygg sosialt, fordi vi alltid hadde fellesmiddager i kollektivet, og ekstra opptatt av å ta avstand til de sidene som ikke er så kult med det. Jeg har kjøpt egen leilighet, liksom. Jeg var på sånne camps på Hove, eller, Tromøya, sammen med andre venstrevridde intellektuelle.

Familiehasj til tacoen på fredager? – Det var ikke den siste revejakta, liksom. Selv om faren min stod naken og smørte matpakka mi.

1 6

Jeg håpet kanskje på at du, etter å ha syklet hjem i full fart fra Marienlyst, rev av deg klærne og spradet rundt i Adams drakt? NÅ BLIR DET PANNEKAKER, DERE! – Nå skal vi ha falukorv, ja. Hehe.

Når kommer P2,5. Kanalen for oss midt imellom P2 og P3? – De som er dere? De unge voksne? NRK jobber med digitalisering av radio-Norge nå, men det er ikke landet.

1 6 1

Stemmer det at du har voicen på halvparten av P3-jinglene?

6 1

Det er akkurat som KK-redaktøren Silje: «Jenter, vi trenger en modell til neste cover. FUCK IT, jeg gjør det sjæl, jeg!»

… det døveste du har gjort? – … min vei videre. Hehe.

Hvordan tillater du deg selv å gjøre en så skamløs ting? – Dette har jeg gjort siden før jeg ble sjef. Det er driiitflaut og døvt de første gangene, men så får man et profesjonelt forhold til det og så dyrker man det.

Eller VG-sjef Torry som ga seg selv tolv sider i VG-Helg. – Hehe. Jo, men jeg kan skjønne det. Litt Office. Såpass skamløs er jeg. Nå tenker jeg ikke et sekund på det. Det er litt morsomt, for man må smile mens man spiller det inn, for da høres man mye blidere ut. Kanskje dét blir …

Går du rundt naken hjemme? – Nope.

9/2012

En buss kan gå 30m på en pølse.

Det betyr ikke at du skal ha med deg pølser på bussen, eller kjøpe pølser for å kaste dem. Det betyr bare at du legger matavfallet ditt i grønn pose. Enten det er en halvspist, harsk eller gjenglemt pølse, svidd saus, hamburgeren hunden tok en bit av, skall, skrell, skrotter eller rester. Da kan vi lage biogass av det. Takk for at du kildesorterer.

Alt du lurer på om kildesortering finner du enkelt svar på i appen ‘Kildesortering i Oslo’

renovasjonsetaten.no