2012-september-bergen by NATT&DAG

BERGEN 8 - SEPTEMBER 2012 // JUKS

TESTET: KALFARET BRYGGHUS BJARNE MELGAARD KJETIL MØSTER KIM GORDON GIRSON NSG: PLANET SUMMER

WWW.NATTOGDAG.NO

FILM KON-TIKI TIL UNGDOMMEN MARGARET LAWLESS DREDD +++ PLATER STEVE HARRIS SWANS JESSIE WARE JEREMIH JENS LEKMAN +++ KNUT HENRIK HENRIKSEN NONCOMPANY VERK PRODUKSJONER JULIAN ASSANGE ANJA CARR STIAN ÅNDALSVIK

KULERAMMESYNDROMET: NORSKE MUSIKKANMELDERE PÅ TILTALEBENKEN

Andrew «Andreo» Amorim / Foto: Francisco Munoz

Natt&Dag - Siden 1988

Leie: 19.09.2012 Kjøp: 03.10.2012

Kjøp: 05.09.2012

UTE NÅ!

Leie: 19.09.2012

UTE NÅ!

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

Leie: 12.09.2012

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

BERGEN - SEPTEMBER 2012

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger ERIK SÆTER JØRGENSEN erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistenter MARTE OLEA BORG borg@nattogdag.no AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter AKSEL KIELLAND KAMILLA RØNNESTAD VÅGARD UNSTAD ANDERS GOGSTAD RASMUS HUNGNES GULLI KRISTINA SEKSE THOMAS COOK STEPHAN MEIDELL LARS E. SIVERTSEN ELISE SKOGRAND KARSTEN MEINICH LARS OLE KRISTIANSEN TORE ANDVIG TORGEIR BLOK MAIKEN BOLSET MARTE OLEA BORG RAGNHILD BROCHMANN ISABELL EL-MELHAOUI EMIL FINNERUD KARIMA FURUSETH EMMA CLARE GABRIELSEN INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUS HUNGNES AKSEL KIELLAND SIREN LØKAAS JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL KAMILLA RØNNESTAD LARS OLE KRISTIANSEN KARSTEN MEINICH HANNA STOLTENBERG ANDREAS TYLDEN FRODE HELMICH PEDERSEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN KRISTIAN WIKBORG WIESE MARTIN ØSMUNDSET

Fotografer KARI TØNSETH ØYSTEIN GRUTLE HAARA FRANCISCO MUNOZ BJARNE ØYMYR ANDREW AMORIM TANI SIMBERG ANDERS GOGSTAD LEO AMADEUS BRUNVOLL STEPHEN BUTKUS ATLE RICHTER SCHIE RICHARD KERN JETON KACANIKU ARE MOKKELBOST

Illustrasjon MARTA BRAVO MARIUS PÅLERUD MARIUS PÅLERUD JACOB LYSGAARD Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN CAMILLA KVALEVÅG PETTER NORDHAUG ALEKSANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

KONKURRANSE: VINN MEDLEMSKAP I BERGEN FILMKLUBB ...................................................................... PHONOFESTIVALEN GJENOPPSTÅR ............................................................................................................... FRODE HELMICH PEDERSEN FORSVARER JULIAN ASSANGE ....................................................................... PLASTELINAVAGINA: OMSKJÆRING I VESTEN .............................................................................................. 48 TIMER: ARENDALSUKA ............................................................................................................................... INTERVJU MED BOKAKTUELLE BJARNE MELGAARD .................................................................................... KULERAMMESYNDROMET: ET ANGREP PÅ NORSKE MUSIKKANMELDERE ................................................ BYPORTEN: KIM GORDON TIL BERGEN! ........................................................................................................ KLUBB: INTERVJU MED NSG ........................................................................................................................... MOTE: NOK ROSA HÅR NÅ! ............................................................................................................................. TESTET: KALFARET BRYGGHUS ...................................................................................................................... SCENEKUNSTGUIDE: KAZAK, BUILD ME A MOUNTAIN!, DRØMMEBYEN .................................................... ENQUÊTE: NÅR ER DET GREIT Å LJUGE? ....................................................................................................... JAZZ: KJETIL MØSTER OG ANDRE TILDRAGELSER ....................................................................................... KUNSTGUIDE: ANJA CARR, STIAN ÅNDALSVIK, KNUT HENRIK HENRIKSEN .............................................. MUSIKK: STEVE HARRIS, JENS LEKMAN, JEREMIH ....................................................................................... KILLL: EN NEKROLOG ...................................................................................................................................... FILM: KON-TIKI, MARGARET, TIL UNGDOMMEN ............................................................................................ PÅ HBO-LANSERING I STOCKHOLM ............................................................................................................... SMILEGUBBEN OG GIFTTRYNET MØTER ANDREW «ANDREO» AMORIM .....................................................

Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 70.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

10 14 17 18 21 24 26 33 36 39 42 42 43 46 47 55 62 65 74 78

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

8/2012

Gå mot strømmen! Reis utenom helger og få mer for pengene. Direkte fra Haugesund til: Alicante - Bremen - Gdansk - København - London - Malaga - Mallorca - Pisa

89,Haugesund - London

NB! Daglig oppdatering. Sjekk nettsidene for oppdaterte priser. Bremen

London

Pisa

SØN - TOR

SØN – TIR – TOR

MAN - FRE

Fly t/r

Fra

178,-

278,-

goTO og Ryanair Service Desk, Haugesund lufthavn Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

OVERHØRT ...

GRATIS SJÅFØRKURS TIL STUDENTER Vi gir deg et gratis sjåførkurs, som gir deg muligheten til å jobbe som taxisjåfør for oss. En glimrende måte å tjene penger og begrense studiegjeld. Se mer på bergentaxi.no

«Nå har du deg med makta», erklærte politikeren da han hadde sex med en venninne av redaksjonen. Ingen grunn til å misunne franskmennene for DSK, Dominique Strauss-Khan, når vi har vår helt egen maktkåte sosialdemokratiske politiker her på bjerget og som ikke er redd for å vise det. Apropos sosialdemokrater som er løse i snippen: I kjølvannet av den siste tidens «Må gå»-diskusjoner, har det kommet oss for øret at eks-ministeren fra et stort berg en gang ble observert i regjeringskvartalet mens han simulerte at han ble tatt bakfra av en av politiets toppledere. Høy, mørk fitteprins og fotballspiller uten kontrakt (i den rekkefølgen), menger seg med pornostjernene på Instagram. Her smetter han inn en liten kozesmiley på Stoya sitt spænkebilde. Se bilde under.

FØLG OSS PÅ: NATTOGDAG.NO Den amerikanskchilenske hunken med sans for techno/house med lav BPM, skapte totalkaos på Dattera til Hagen da han gjestet utestedet med et sideprosjekt etter konserten på Øya. Jentene tok rennafart og måkte ned dørvaktene for å komme frem til scenen, andre luringer utløste brannalarmen for å få slippe til da lokalet var fylt opp, og it-jentene sto i hjørnene og pønsket ut planer for hvordan få ham med på firkant. Greit nok at han er kjekk, men slapp litt av. Dessuten er han litt lav. Det rimte...

8/2012

FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG

chilimobil.no

Nyhet!

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris. ring for kr

0,19 per min.

Bytt til chilimoBil: få 500 KroNer eKstra å riNge for! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet. Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil! Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (2,99/MB)

Det er sterkt

TIDENS ÅND

OVERHØRT

«MÅ GÅ» Jens Stoltenberg, politiet, utlendinger, Martin Andresen, Ola Borten Moe, Faremo, flere? Har dere begynt å gå eller?

1 1

BOLIGMANGEL/BOLIGDESP Kvadratmeterpris som begynner å bli høyere enn antall støvkorn det er plass til på én kvadratmeter, utleiere som aldri svarer på mail eller telefon fordi de allerede har blitt kontaktet av 200 svensker som er mer handlekraftige enn deg, etableringsrabiate 22-åringer som går amok i å by over hverandre på en sliten toroms på Torshov (skamløse bud = omvendt skambud). Hva skal man gjøre? Over 250 bygårder som Oslo kommune eier står tomme rundt omkring i byen. Hva med å lære av blitzerne, og faktisk okkupere et par av dem? Hvor vanskelig kan det være, egentlig? Iallfall lettere enn å leie eller eie i Oslo for tiden.

KONKURRANSE

...

2 1

BEAST JESUS Ingen vet hvordan Jesus ser ut, så hvem kan bedømme om denne restaureringen er bra eller dårlig? Vi gir iallfall thumbs up til gamlemor Cecilia Gimenez (81). Hvem andre har klart å samle så store deler av klodens befolkning – by og land, øst og vest, troende, hipstere, internettlol-generasjonen og markedsførere – om ett kunstverk? Noen andre som kan vise til en så imponerende markedsføring av kristendommen den siste tiden? Og dessuten: aldri har det vært mer stuerent å le av Jesus. You go, Cecilia!

3 1

En frustrert Skappeldatter publiserte nylig en skuffet kommentar på bloggen sin til alle som solgte billig-varianter av Skappel-genseren deres. Men mamma, og vår alles kjære glamourgallionsfigur har da siden jula 2011 gått rundt i en kliss lik genser fra Freudian Kicks. Nå selger de atpåtil 900 kroners «oppskriftskit» for å tjene enda mer penger på et design de påstår å ha kommet opp med selv. At de tør. Mulig det er noe vi ikke har fått med oss, men var det ikke allmennkunnskap at det superrike paret som nylig skilte seg på mest offentlige vis, begge er skeive? … og at alle de mektige parene du ser blant Norges rikeste som du synes det er ET ELLER ANNET litt merkelig ved, ofte er skeive de òg? En Frp-politiker og glamourmodell er tiltalt for å ha stjålet store mengder klær fra butikker under flere fantasifulle «jeg jobber som stylist og skal ha klær til en fotoshoot»aliaser som kunne kommet rett ut fra et traurig Disneyland.

ORDDELINGSFAIL Vi har ikke orket å engasjere oss i orddelingsproblemet, men nå er det kanskje på tide å rope et «var sko».

4 1

TENK NEGATIVT Det er høst og årstiden for negativitet. Heldigvis for oss har en glup person skrevet et forsvar, basert på en haug med forskning, for alle som er født med en negativ innstilling til livet: The Antidote: Happiness for People Who Can’t Stand Positive Thinking. Vi visste allerede at det er mer realistisk å tenke negativt, men nå er det altså «bevist» at det også er sunnere – og paradoksalt nok gjør deg mer lykkelig – enn å svømme med tenke positivt-bølgen. Ok, rimelig åpenbart at det var fail av tante Trine å overse inkassokravene og tenke på blomster istedet for personlig økonomi; at det var dumt av Tom Cruise å overse sin kommende ballekreft; eller at de 21 personene burde kjenne til litt «fysikk» da de skulle gå på kull under arrangementet Unleash the Power Within. Men også kvasipsykologiske metoder som «positiv visualisering», gir mindre sjanse for å oppnå dine mål. Hvorfor? Fordi man ubevisst mister pågangsmotet og føler seg tilfreds med det man allerede «vet man skal oppnå». Å ha en indre smiskedialog med seg selv («jeg er en bra person!», «jeg er så lykkelig!»), gir dessuten en psykologisk masochistisk backlash når man (omsider) innser at: nei, dæven, det stemmer jo ikke! Folk som tenker positivt lever dessuten alltid i fremtiden, i stedet for å nyte alt det de har i dag (som kan gå til helvete i morgen).

Det er intet nytt under solen at menn med liten penis skryter på seg et baseballbat, men nå er det en kjent NRKprofil som visstnok skriker om et usedvanlig enormt lem hver gang han er på byen. Det funker sikkert på første date før dere har sex, men kom igjen a, kan du ikke bare la være å si noe som helst?

VINN TO A-MEDLEMSKAP TIL BERGEN FILMKLUBB AV REDAKSJONEN Hvilket år ble Bergen filmklubb stiftet? Send svar til bergen@nattogdag.no – Vi håper å etablere Tivoli som et av byens fullverdige tilbud til kinogjengerne, sier Live Danielsen i Bergen filmklubb. – Javisst er det en flerbrukssal, men vi tør påstå at publikum kan få en minst like god filmopplevelse her som i dedikerte kinosaler. Med Bergen kinos altomfattende overgang til digital film er det opp til Cinemateket og Bergen filmklubb å forvalte den analoge filmtradisjonen, sier Danielsen. Dette er det sjette semesteret de viser film i Tivolisalen på Kvarteret. – I løpet av sommeren har vi fått oppgradert våre trofaste 35mm-maskiner med nye lampehus, noe som betyr at publikum vil få glede av et betraktelig mer lyssterkt bilde dette semesteret.

Hun presiserer imidlertid at det fremdeles er programmet som er filmklubbens sikreste kort. – År etter år finner vi fram til filmer som tåler et gjensyn, filmer som aldri fikk den oppmerksomheten de fortjente, eller kanskje aller gjevest: nyere filmer som ikke har fått norsk kinodistribusjon. I tillegg til filmvisninger hentes byens gjeveste filmquiz ned fra loftet og det blir gjensyn med publikumsfavoritten YouTube Throwdown. – Sammen med Phonofestivalen setter vi dessuten opp en utevisning i bakgården til Kvarteret. Slik kan vi nyte arbeidet til lokale filmskapere i friluft, sier Danielsen. Semesterets pièce de résistance er imidlertid visningen av Gustav Deutch sin Film ist, en kompilasjon av filmscener som – hold deg fast – «mediterer mediets kraft». Svarte Greiner vil stå for filmens musikalske akkompagnement. Program på www.bergen-filmklubb.no

ØLBAROMETERET

5 1

MELDE SEG UT AV FACEBOOK Over 1000 venner samlet på ett sted, men likevel verdens kjedeligste fest? Noe er feil. Det er på tide å børste støv av den gamle struktur-aktør-problemstillingen fra ExFac og slå fast at det er noe galt med systemet, og ikke folka. Stadig flere har skjønt dette og melder seg ut av Facebook. Facebook synker dessuten betraktelig på børsen hver dag. Har lufta gått ut av bobla? Kommer det hele til å ende som en digital skog av deaktiverte profiler og døde linker, som vi kan klikke oss gjennom på fremtidens sosiale medier-museum? Kan vi snart slippe å bruke papir på å skrive om Facebook?

6 1

Boblere: Fleinsesong, knekkebrød med banan, Adventure Time, bli sammen med en som har barn, #ffnor på tirsdager, feiltolkninger av #yolo, plate-«anmeldelser», coverlåtsatsinger på TV, Paralympics. 10

8/2012

Da Entourage-stjerna DJ-et på Bar Vulkan i august, ynglet det i bimboer med silikontits som bød seg frem, men skuespilleren har tydeligvis fordøyd nok av den typen jenter, og fikk heller øyene opp for en mer beskjeden MILF fra Trøndelag. Ryktene sier det har blitt sendt masse SMS og at det skypes minst én gang om dagen siden. En høyt oppe i Frpadministrasjonen er tiltalt for å ha underslått 400.000 fra et ungdomsfotballag. Så Robin Hood. Ta penga fra småguttene, og gi det til folk flest? Nei, vent, var det til eget forbruk? Det er kommet oss for øret at Norges mest oppmersomhetssyke silverfox liker å kjøpe horer på fritiden. #yolo

KAFE SPESIAL .......................... (0,5) 50,VAMOOSE ................................. (0,4) 44,BRØD & VIN ............................. (0,4) 45,HULEN ...................................... (0,4) 46,KROHN PUB ............................. (0,4) 46,KVARTERET .............................. (0,5) 49,VICTORIA PUB & CAFE ............ (0,4) 49,ASPENDOS ............................... (0,4) 50,CACTI ART CAFE ...................... (0,5) 50,BARAN ...................................... (0,4) 52,HECTORS HYBEL ..................... (0,4) 52,HENRIK ØL & VINSTOVE .......... (0,5) 53,BISKOPEN ................................ (0,4) 53,FOTBALLPUBEN ...................... (0,45) 54,FINNEGANS ............................. (0,4) 54,ELEFANTEN ............................... (0,4) 54,- ONKEL LAURITZ ....................... (0,4) 54,LEGAL ....................................... (0,4) 54,UJEVNT ..................................... (0,4) 54,- PINGVINEN .............................. (0,4) 54,NOBEL BOPEL .......................... (0,4) 55,LANDMARK ............................... (0,4) 55,- VÅGEN FETEVARE ..................... (0,4) 55,- CAFE OPERA ............................ (0,4) 55,-

NABOEN ................................... (0,5) 56,GARAGE ..................................... (0,4) 56,- INSIDE ...................................... (0,4) 56,BAR BARISTA ............................ (0,5) 58,- LOGEN BAR .............................. (0,4) 58,DR. WIESENER .......................... (0,4) 59,- BARFOT ..................................... (0,4) 59,- STRÆDET PUB .......................... (0,5) 62,- ROLL & ROCK ........................... (0,5) 62,HUSETS PUB (GJESTEHUSET) . (0,5) 62,- FOLK & RØVERE ........................ (0,5) 62,- WESSEL BAR ............................. (0,4) 64,- PRIVATEN .................................. (0,4) 64,- TERMINUS WHISKEYBAR ......... (0,4) 67,- THE SCOTSMAN ........................ (0,4) 67,- ALTONA VINBAR ........................ (0,4) 67,- CAFE KIPPERS .......................... (0,4) 68,- MADAM FELLE ........................... (0,4) 69,- DICKENS ................................... (0,4) 69,- LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,- CONTRA BAR ............................ (0,4) 72,- FELIZ ......................................... (0,4) 72,- BOCCA BAR ............................... (0,4) 74,- FRILLE ...................................... (0,5) 75,-

MELD DEG NA INN I TEK OG BLI

IKT S N N I G E D F DIN. SKAF N E G EG IN N D N A R TD Æ U L R . O E F N R IE A D V U S K UNDER ST LHETLIG AN R E E H V T T E T GODE E R A N G T I IG U L L D E G T A K F A R I R D E I V V L E V A ET SO IUM KR Å D F U ENYTT DEG . B T Å . S N FÅR DU E R E S D E S A E E T N R R E E S K L T A L E IN A T M R G I E E ET LEM D E SOM VEKK UELLE FOR D M R T G E K E A M D D R O A E S D N M . L K O E ME BBSØ O J I GJENSIDIG BRANSJER S I V G I N R I K R S K I . Å V E. RS R O U F T INN P Å SETTE OPP EN GOD C S U I F T A E H R T G R OF E SLIK SOM T , S E R A R E M L U E T IR L D U B R F D MEDLEMSFO , SLIK AT DU I VIDESTE FORSTAN TEKNA.NO/ R G ME ALT DETTE O

Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag

HVA ER JUKS?

Dette er et illustrasjonsbilde. Kvinnen på bildet har for øvrig naturlige pupper.

Fordi kroppen er et Gesamtkunstwerk. TEKST EMMA CLARE FOTO STEPHEN BUTKUS «I’m not an ass man. I’m a tit man. I like big ass boobs», sa Kenny Powers i en gang i Eastbound and Down sesong 2 – og nå leser du det i NATT&DAGs septermberutgave 2012 som innledningsvits til et lite intervju som sannsynligvis ikke kommer til å dreie seg om hverken Kenny Powers, rumpeeller puppegutter. Saken er at hvert nummer av denne gratisavisa har et spesielt overordnet tema, og denne gangen er dette spesielle temaet «juks». I hver utgave har vi begynt å finne en fagperson som vi kan snakke med om nettopp denne tematikken. Da vi la hodene våre i bløt for å finne ut hvem som er den største juksemakeren* av dem alle, kom vi fram til at PLASTIKKIRURGEN måtte være vår mann denne gangen. (* = Rent bokstavelig talt.) Kjære plastikkirurg Jørgen Utvoll. Hvorfor vil mennesket forbedre seg selv? – Hvis du snakker utseendemessig, ligger nok forklaringen i det fokuset både folk flest og media har på utseende, og den koblingen som bevisst eller ubevisst ofte gjøres mellom utseende og suksess. Skal man se mer historisk på det, dreier det seg nok mye om sterke biologiske krefter: jo mer attraktiv, jo større sjanse for å finne en partner. 12

8/2012

Men hvorfor ble du plastisk kirurg? Er det bare penger og status? Det er ikke lov å svare «jeg liker å jobbe med mennesker». – Da jeg studerte medisin her i Oslo traff jeg en flink plastikkirurg som tok meg med på operasjonene han gjorde. Da fikk jeg øynene opp for faget og ble fascinert av det. Faget er utfordrende. For meg har kirurgi alltid dreid seg om å gjøre noe fysisk. Med ett eller et begrenset antall inngrep kan man rette på det som er feil eller sykt, og da er jobben gjort. Å skrive en resept og så se at pasientens blodtrykk endrer seg sakte etter noen uker, blir liksom ikke det samme. Hvor mange av de som legger seg under kniven er menn? Og hva fikser de oftest på? – Jeg vil tippe at det dreier seg om rundt fem prosent. Men tallet er økende og har vært det en god stund. Det har nok vært og er litt stigmatiserende for menn å la seg operere, men trenden er at det blir mer akseptert. De ønsker oftest korreksjon av tunge øyelokk og fettsuging. La oss si at det finnes en Gud. Gjorde han noe feil da han skapte mennesket? – Kanskje at han i det hele tatt skapte mennesket? Det ser jo ut til at vi klarer å ødelegge det meste av kloden vår. Ser du på deg selv som en kunstner? – Kunstner? Tja … Jeg har nok en mye mer teknisk tilnærming til å forme noe enn

det kunstnere stort sett har, men det er ikke tvil om at man må ha sansen for detaljer og estetikk for å drive med dette. Hva slags glede har du av å manipulere? – Å manipulere kan jo defineres som det å bruke hendene til å skape noe, og i den forstand er det jo selvsagt en glede å se at man skaper noe som pasienten ønsker og er fornøyd med. For mange dreier ikke dette seg om juks. Det dreier seg om livskvalitet og selvfølelse. Og det synes jeg er helt forståelig. Men man skal ikke glemme at plastikkirurgi ikke bare er kosmetiske inngrep. Har du operert deg? – Jeg har fjernet føflekker på meg selv. Teller det? Ja, jeg velger å la det telle i dag. Er det sånn at plastisk kirurger noen gang smaker på menneskekjøtt? Er det en guilty pleasure? Litt sånn som at alle menn en eller annen gang har smakt på sin egen sæd, men innrømmer det aldri? Var dette et dårlig spørsmål? – Nei. Ja. Hva var den aller første plastiske kirurgien? Jeg har av ukjente grunner fått med meg at aztekerne formet hodeskallen lang og flat ved å gå med to planker rundt hodet. – Det skal foreligge skriftlige bevis på bruk av plastikkirurgi til å rekonstruere neser

som skal stamme fra flere tusen år siden. Den kosmetiske biten kom ikke skikkelig i gang før i det 19. århundret. Mer akseptert å jukse med utseendet i dag enn det det var før? – Det spørs litt på hvor du legger listen for hva som er juks. Er sminke juks? Botox? Eller må det kniv til for at du vil kalle det juks? Det er du som legger lista nå. Jeg er kun et lusent mikrofonstativ. – Jeg tror man alltid har strebet etter å se bedre ut, men det er ingen tvil om at både mindre ting som botox og også større inngrep øker i frekvens, og mediedekningen øker også, så begge disse tingene bidrar nok til at det blir mer akseptert. Hva foretrekker herren? Naturlig eller juks? – Har ingen preferanser. Det som er avgjørende i tillegg til utseendet er personligheten bak. Vi har en sak om labia-plastikk lenger bak i avisa: hva foretrekker De? En perfekt designet vagina eller en god gammaldags fitte? (Unnskyld.) – Ingen kommentar. Til slutt: Hva vet du som ikke vi vet? – Etter fjorten år med medisinstudier og etterutdanning håper jeg at det er mer enn det dere i NATT&DAG har blekk til å skrive her.

... bruk av plastikkirurgi til å rekonstruere neser skal stamme fra flere tusen år siden.

RICKS PRESENTERER: POGOPOPS RICKS TEATER ONSDAG 5. SEPTEMBER

STEVE HARLEY

DE MUSIKALSKE

RELEASEKONSERT - FREDAG 7. SEPT

Quiz-nights with

Anthony Hill SESONGSTART TORSDAG 16. AUGUST!

TORSDAG 20. SEPTEMBER

GIRLSQUIZ PÅ WAVE Torsdag - Finnegans - 20.30 MANDAGER - 20.30 Fredag - Ricks - 20.30

www.standupbergen.no

ONSDAG KL 21.00 18årsgrense FREDAG KL 20.30 20årsgrense

Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift

LØRDAG 20.OKTOBER

ENGLISH PUB

LIVE MUSIC

KL 21.00

U2 DVERGENE

EXPERIENCE

LØRDAG 6.OKTOBER

JOHN

HOLMES

BAND

LØRDAG 3.NOVEMBER

TORSDAG 22. NOVEMBER

SPORTS KARAOKE DART POOL

LIVE MUSIC

ONS-LØR HVER UKE

RICKS LOUNGE

TIDLIGERE DR.LIVINGSTONE KONG OSKARSGATE 12

www.humorkollektivet.no

-kristian=

STANDUP

JULESHOW

valen

NYTT SHOW

2012

helt

NYTT SHOW!

“Komisk geni!” NRK

LDR I

OS S A R E J G E M

“Parodi kongen” Se & Hør

Hille våg

R44

fra FRA

hillevåg til TIL

z hollywood z RICKS TEATER FRA 11. OKTOBER

FRA 13. FRA 21. FRA 28. FRA 11. FRA 02. FRA 16.

SEPTEMBER SEPTEMBER SEPTEMBER OKTOBER NOVEMBER NOVEMBER

SANDNES KULTURHUS CLARION HOTEL STAVANGER RICA MARITIM HALL RICKS CALEDONIEN HALL FRIMURERLOGEN

SANDNES STAVANGER HAUGESUND BERGEN KRISTIANSAND TRONDHEIM

BILLETTER FÅR DU HOS: UNNTATT HAUGESUND; BILLETTER HOS SCANTICKET

www.kristianvalen.no

www.facebook.com/kristianvalen

RICKS TEATER LØRDAG 15. SEPTEMBER

FRA 3. NOVERMBER

BILLETTER I SALG NÅ!

WWW.RICKS.NO

FRA 7. NOVEMBER BILLETTER I SALG NÅ!

Phonofestivalen gjenoppstår og garanterer tåkefri fest, kantonesiske amatøroperaer, syngende husdyr og albansk dødsmetall. TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON JACOB LYSGAARD At fjorårets Phonofestival utgikk, var ikke bare fryktelig irriterende fordi festivalsidene i studentguiden vår plutselig måtte kastes om på; det var også nedtur fordi vi er genuint glad i festivalen og ikke minst fordi den er så inni hampen godt timet – akkurat når september-regnet kommer skyllende og atter-en-sommer-forbibluesen kicker inn for fullt. Vi sier det: aldri – aldri! – trenger vi en festival mer enn akkurat her. Denne andre helga i september. Så for å begynne et sted: Takk, Studentradioen i Bergen (SriB)! Riktig, Phonofestivalen har nemlig sitt utgangspunkt i SriB og dens tretti år lange levetid som lokalradio. Studentfestivalen ble første gang arrangert i 2005, og har helt siden oppstarten … bla, bla, bla. Til poenget: NATT&DAG møtte festivalsjef Magnus Romslo Lindvik og bookingansvarlig Stian Iversen. Hei, dere to! For å sitere nettsiden deres: «Nå er det ikke lenge til årets Phonofestival igjen går av stabelen!». Uff, måtte dere bruke den vendingen, «av stabelen»? Får hodepine hver gang! Hva er galt med «avvikles»? Stian: Haha. Er ikke det folkelig da? Selv om vi ikke går for å være en særlig folkelig festival. Uansett, «Nå braker det løs» sparer vi til 13. september. Dere skriver også at «festivalprofilen naturlig nok er sterkt preget av sitt opphav» og sikter da til Studentradioen i Bergen. Hvordan gir det seg til kjenne? Stian: I musikken. Studentradioen i Bergen er jo ingen kommersiell kanal. Både vi og folka i radioen – som naturlig nok overlapper hverandre i stor grad – er opptatt av ny og spennende musikk. Det gjenspeiles både i festivalens artister og spillelistene til SriB. 14

8/2012

Magnus: Resten av landet lister jo fire Rihanna-låter i én og samme liste. Krise! Men hun er ganske bra når hun bruker det karibiske kortet, da! «Man down» og sånn, ja? Stian: Vi kjører iallfall en litt annen profil en Kollenfestivalen. Og vi kan garantere tåkefri fest. Dere postulerer videre at Phonofestivalen «ikke er som andre festivaler i Bergen» og at dere ønsker «å ha en tydelig profil som ikke baseres på kommersielle interesser». Samtidig er blant annet Sparebanken Vest og BKK inne som såkalt «støttespillere/ samarbeidspartnere». Vennligst forklar denne tilsynelatende diskrepansen! Stian: Det er vanskelig å lage festival uten støtte hvis man skal basere seg på et program som lener seg på mindre kjente artister. At store «kommersielle aktører» støtter oss, er kjempeflott. Det er vel og bra, men hva er det da som gjør dere så annerledes i søskenflokken av festivaler? Magnus: For det første er Phono mye mer enn bare musikk. På lørdagen er det for eksempel platemesse. Vi har også et rikholdig kultur,- og samfunnsprogram, som har vært en viktig del av Phono helt siden begynnelsen. Vi er også stolte av å presentere et program som ikke utelukkende har artister innenfor én sjanger – men flere: metal, pop, rock, indie, elektronika og så videre. Riktig, vi hørte nyss om den kunstbiten og ønsket å lese oss litt opp på det programmet, men på nettsiden deres fant vi ingenting! Hva er dette for slags kommunikasjonsarbeid? Magnus: Det er annonsert når denne avisen er på gaten! Puh! Knipsu (såkalt «kunstnerstyrt visningsrom for samtidskunst» i Komediebakken, jou. anm.) har imidlertid kommet dere i for-

kjøpet og lettet litt på sløret allerede. Skulle være noe samarbeid der, skjønte vi? Magnus: Godt snoket. Jeg hadde tidlig lyst til å gjøre noe jælla rart og der kom de inn i bildet. Performancekunsteren Anja Carr skal ha MMOVE og MMULE der hun krabber rundt i et ponnikostyme. Vi presenterer også unge, ukjente kunstnere under festivalen. Flinkisene Bjørn-Henrik Lybeck og Simen Langeland får vise seg frem i tredje etage. Du har også Marija Bozinovska Jones som viser en audiovisuell installasjon laget av musikkog lydrelaterte videoer fra youtube, med et spenn ifra kantonesiske amatøroperaer og syngende husdyr til albansk dødsmetall. Hehe. Dette er jo delvis for en gjenoppstandelse å regne. Vi var mange som savnet Phonofestivalen i fjor. Hva skjedde? Magnus: Et klassisk generasjonsskifte. Det var mange gamliser innad i radioen som forsvant, folk som satt på veldig mye kunnskap. Å dytte inn nye radiotryner for å lage en festival er ikke alltid like lett. Vi er vel en av få festivaler som bytter ut festivalstyret hvert år, noe som resulterer i at tiltrengt kompetanse muligens kan falle bort. Bestemte oss derfor for at vi skulle i år hente inn flinke folk fra hele byen. Fra fjellet. Fra bryggen. Stian, du har etter alle solemerker gjort en solid jobb med bookingen, Stealing Sheep (UK), Pional (ES) … masse vi gleder oss til! Noen du er aller mest fornøyd med? Stian: Skal sies at jeg har fått god hjelp av både Magnus og mine bookingmedarbeidere. Vi er vært en god gruppe. Ikke bare folk fra radioen, men også kjentfolk jeg spurte om ville være med. Selv gleder jeg meg veldig til Anneka (UK) fra Brighton, en ung elektronisk artist med helt nydelig stemme. Kan bli en nydelig konsert. Men jeg er også veldig fornøyd med å få Kakkmaddafakka tilbake

til Bergen, etter at de har sagt nei til et utall forespørsler fra alle byens bookingkomitéer og spillesteder. Ja, hvorfor har de blitt så høye på pæra? Stian: De har vel rett til det etter at de har spilt for mellom tyve og tretti tusen mennesker en rekke ganger i sommer. Og med 57.000 fans på Facebook kommer en viss selvtillit. Magnus: Stian er veldig opptatt av antall likes, skjønner du. Javel? Kjapp blindtest: hvem har flest likes av Phonofestivalen, Fagernes Yacht Club og The New Wine? (Stian Iversen er med i begge band, jou. anm.) Ikke sjekk mobilen! Svar umiddelbart og på sparket! Stian: The New Wine har flest. Phono har cirka 812, Fagernes type fem hundre og noe og The New Wine 3300 pluss, hvis jeg ikke tar helt feil. Magnus: Haha (sjekker facebook). Tre unna! 815! Haha. Og sikkert enda flere når dette går i trykken! Stian: Forhåpentligvis! Hva er det folk som ikke har arrangert festival er lykkelig uvitende om? Stian: Hvor kjipe engelske agenter er per mail. De lengste svarene de har er: «not possible, sorry no.» Så la oss istedet hedre de som hedres bør: Kul ny grafikkpakke, da! Flink han Jacob Lysgaard? Stian: Vi er superfornøyde med Phonos grafiske profil, noe som var viktig helt fra starten av. Vi rotet litt rundt i portfolioene til norske grafiske designere, og fant utrolig mye fint i Jacobs. Så valget var enkelt. Magnus: Han er ekstremt god til å skape det helhetlige. Allerede fra første samtale visste vi hvor vi ville videre. Dessuten har han hestehale. Noe av det viktigste for en god grafiker. Phonofestivalen går av stab … unnskyld, AVVIKLES 13.-15. september på Det Akademiske Kvarter. // www.phonofestivalen.no

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Microsoft University

Våre Er dupartnere ferdig med søker IT studier 70 nye våren medarbeidere 2013 og ønsker du å jobbe med den innen nyeste utvikling, og mest rådgivning spennende ogteknologien? salg. Søk i dag, så kan du Søknadsperioden forsikre Microsoft deg jobben University allerede 2013nå: har startet: www.microsoft.no/university

gir deg betalt opplæring, sertifisering og jobb. Søknadsfrist: 15.1. mars 2012 Søknadsfrist: mars 2012

1 søknad = 17 potensielle jobbtilbud!

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn.

PLASTELINAVAGINA

Jeg er i Arendal, på festen til First House ... Og jeg er blitt fullere enn det som var planen. DEN STORE LANSERINGSFESTEN

AV FRODE HELMICH PEDERSEN GRUNNLEGGEREN AV Wikileaks, Julian Assange, står for tiden i sentrum for et betent diplomatisk spill mellom myndighetene i Sverige, Storbritannia og Ecuador. Saken har et nesten surrealistisk preg: For å unnslippe forhør i Sverige i forbindelse med en sedelighetssak der han ikke engang har status som tiltalt, er Assange blitt innvilget politisk asyl i Ecuador fordi det fryktes at han fra Sverige vil bli utlevert til USA, hvor han risikerer å bli sperret inne på livstid. Da Ecuadors avgjørelse ble kjent, truet britiske myndigheter med å storme den ecuadorianske ambassaden i London, samtidig som de gjorde det klart at Assange ville bli arrestert straks han forlot ambassadebygningen. En rasende ecuadoriansk ambassadør minnet britene om at de ikke lenger er en kolonimakt, mens den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray uttalte at Storbritannias trussel «er nok et eksempel på den fullstendige skrinleggelse av internasjonal lov som nå skjer i regi av den nykonservative juntaen som styrer de tidligere demokratiene i Vesten». Craig Murray vet hva han snakker om. Da han i 2004, som britisk ambassadør i Usbekistan, avslørte at hans eget land samt USA støttet det usbekiske regimes tortur av fanger, ble han straks fjernet fra sin stilling. Det er nemlig slik varslere behandles, også i Vesten: de avskjediges, knebles, og svertes. Få har fått kjenne dette på kroppen i så stor grad som Bradley Manning, soldaten som nå sitter anklaget for å ha lekket hemmelige dokumenter fra krigen i Irak til Wikileaks. Ikke bare var han lenge innesperret under forhold som FNs

Kan vi vennligst slutte å snakke om hvor lenge artistene har jobbet med plata si?

Julian Assange er ikke akkurat feilfri, men fortjener vår støtte. torturutsending Juan E. Mendez karakteriserte som «cruel, inhuman and degrading». Han opplevde også å bli svertet i amerikanske aviser på det mest nederdrektige vis. OGSÅ JULIAN ASSANGE er i vestlige medier blitt bakvasket etter alle kunstens regler. Som den amerikanske advokaten og forfatteren Glenn Greenwald skriver i The Guardian (22.8): «Er det ikke påfallende at en av de ytterst få personene som i de senere årene har risikert sin velferd, sin frihet og sitt liv for å utfordre det hemmeligholds-regimet som den amerikanske sikkerhetsstaten (og dens lydige allierte) avhenger av, også slumper til å være – lenge før han søkte om asyl i Ecuador – den mest intenst foraktede personen i øynene til det amerikanske og britiske mediekommentariatet samt den «liberale» britiske intelligentsia?». De som føler seg kallet til å fordømme Assanges personlige lyter, burde først spandere litt tid på å reflektere over hvor godt deres eget liv hadde tålt å bli gjort til gjenstand for fiendtligsinnet granskning av de kombinerte kreftene til verdenspressen og verdens mektigste stater. Washington har god trening i å gjøre livet surt for sine offisielle fiender, noe man er særlig godt klar over i Sør-Amerika, hvor USA har et beksvart rulleblad. Og nettopp fordi de søramerikanske landene så ofte har fått erfare hva USA er i stand til av ugjerninger og skittent spill, samler de seg nå støttende bak Equador. Latinamerikanere flest har nok færre illusjoner om Vestens rettskaffenhet enn hva tilfellet er her til lands, hvor avisen Aftenposten på lederplass (19.8) hevder at denne sakens «kjerne» er og blir de innledende

KULERAMMESYNDROMET

forhørene i den svenske sedelighetssaken. Og for nå å ta den med det samme: Assange er altså mistenkt for å ha presset to kvinner til å ha sex uten kondom. Ingen av dem har anklaget ham for voldtekt. Sakens øvrige realiteter, inkludert den diplomatiske krisen, er ifølge Aftenposten et «sirkus» som Assange selv må ta skylden for. DERSOM VI SKAL tro Aftenposten, ligger det lite annet enn «konspirasjonsteorier» til grunn for påstanden om at Assange risikerer å bli utlevert til USA. Avisen tar det altså som en selvfølge at Sverige ikke vil utlevere Assange, på tross av at Sverige nekter å gi noen garantier i så måte og ellers ikke akkurat har for vane å motsette seg denne typen forespørsler. La oss anta at USA beslutter seg for å anklage Assange etter den drakoniske spionasjeloven av 1917 for deretter å begjære utlevering fra Sverige. Hvordan kan Aftenposten på forhånd vite at Sverige vil avslå? Øyensynlig ikke av noen annen grunn enn at avisen i utgangspunktet antar at vestlige myndigheter opptrer i tråd med de høyeste moralske prinsipper. Det finnes imidlertid nok av beviser for at en slik antagelse savner grunnlag i virkeligheten – ikke minst blant de dokumentene Julian Assange har vært med på å frigi. Takket være Wikileaks vet vi nå for eksempel at USA siden 2008 bedrev systematisk spionasje på andre nasjoner, både venner og fiender, inne i FNbygningen. Spionasjen gjaldt til og med FNs generalsekretær personlig. Kan man tenke seg en tarveligere opptreden? Istedenfor å innlate seg på noen form for selvransakelse etter avsløringene, gikk USA rett i strupen på

Assange og Wikileaks. Minst tre prominente amerikanere, blant dem presidentkandidaten Mike Huckabee, ytret offentlig at Assange burde henrettes (!) uten lov og dom. Man pleier ellers å arrestere folk for slik åpenlys oppfordring til vold, men når oppfordringen gjelder USAs offisielle fiender, er det åpenbart ikke så farlig. DET SYNES UANSETT ganske åpenbart at kjernen i denne saken, i motsetning til det Aftenposten gir til beste på lederplass, er mektige krefters klappjakt på verdens desidert mest effektive varsler. Betegnende nok står finansverdenen last og brast med de mest autoritære delene av det amerikanske statsapparatet. Blant selskapene som på ulike måter har forsøkt å straffe eller skade Wikileaks finner vi Amazon, PayPal, MasterCard, Visa, samt den sveitsiske banken PostFinance. Dette burde fortelle oss en hel del om de interessene som føler seg truet av aktivister som Assange. Det dreier seg ikke nettopp om interessene til mannen i gata. Wikileaks har som mål å spre informasjon til offentligheten og bekjempe hemmelighold. I de fleste land begrunnes all slags hemmelighold med behovet for å beskytte befolkningen. All erfaring med frigitte dokumenter tilsier imidlertid at hemmeligholdet i overveiende grad skjer for å beskytte myndighetene mot sin egen befolkning. Derfor fortjener Assange all den støtte han kan få. Ikke fordi han er en feilfri person. Men fordi hans virksomhet har avslørt juks og bedrag blant verdens mektige i offentlighetens og demokratiets tjeneste.

Aftenposten hevder stadig at denne sakens «kjerne» er og blir de innledende forhørene i den svenske sedelighetssaken. Dem om det. 8/2012

Da vestlige jenter begynte å la seg omskjære i jakten på fysisk perfeksjon. TEKST HANNA STOLTENBERG ILLUSTRAJON MARTA BRAVO Labiaplastikk er et voksende fenomen i den vestlige verden. Jenter helt nedi sekstenårsalderen lar seg operere i jakten på fysisk perfeksjon. Hva gjør dette med den seksuelle og sosiale utviklingen til en generasjon som snart kan navnet på flere pornostjerner enn forfattere? La oss snakke om labia, baby. DA SILIKONPUPPER FOR alvor gjorde sin innmarsj på det kommersielle markedet mot slutten av åttitallet, ble en hel generasjon overbevist om at et attraktivt frontparti bestod av to store, standhaftige utvekster fylt med solid plastikk og små, rosa brystvorter. Selv om medias kontinuerlige bildestrøm av «perfeksjon» har gjort disse standardiserte

idealene til et mål for internettgenerasjonen, har det utopiske puppestellet nå begynt å navigere mot en mer naturlig modell. Kanskje skjedde dette etter at utallige glamourpiker fra Porsgrunn og Jessheim hadde flashet plastikkpuppene sine på forsiden av Vi Menn og FHM; eller da Lene Alexandra bestemte seg for at boobsene hennes muligens ikke var så okay likevel og derfor ga monsterimplantatene sine tilbake til kirurgen, for istedet å bli familiefavoritt på Skal Vi Danse; eller kanskje bare den jevne nordmann plutselig våknet en dag og forsto at silikonpupper er dritharry. Det vil si, åpenbare silikonpupper, en diskre c-kopp til 30.000 er fortsatt helt innafor det gode smaksregimet. For majoriteten av kvinner er puppekomplekser fremdeles like indoktrinert som gangetabellen.

Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn. 18

8/2012

Opererte kropper fungerer imidlertid ikke bare som støttehjul for hodene til bartendere/glamourmodeller som drømmer om å vinne Paradise Hotel og har Kim Kardashian som bakgrunnsbilde på iPhonen, de rusler rundt i hele landet. Det som ellers er imponerende kvinner med et allsidig repertoar av egenskaper, helt uavhengig av kropp, føler behovet for å supplere den fysiske farkosten med et par saltvannsproteser og kanskje noen doser lammelse i panna – og nå: en designervagina. ET SOSIALT FORKRØPLENDE kroppshat er en epidemi blant kvinner, og selvfølgelig vet den gla’-kapitalistiske skjønnhetsindustrien hvordan den kan tjene penger på disse sviktende selvbildene. Så fort puppeoperasjoner mistet litt av den originale gummiglansen, fulgte et nytt pornoskapt ideal etter, og det kvinnelige kjønn fikk en kraftig injeksjon komplekser sprøytet inn mellom beina. En rekke operasjoner under paraplybetegnelsen «labiaplastikk» blir i akselererende fart utført på norske jenter. Den plastiske kirurgen Halfdan Simensen ved Aviva Helse i Oslo uttalte til klikk.no at etterspørselen har økt betydelig de siste årene,

og at han vanligvis utfører «tre-fire slike inngrep hver fredag». Operasjonen utføres ved at kirurgen bokstavelig talt klipper vekk deler av de indre kjønnsleppene for å oppnå et «strammere» og mer «ryddig» ytre. Og ja, det kan minne litte grann om det vi bannlyser som kjønnslemlesting i andre deler av verden. WHO har definert det siste som «alle prosedyrer som involverer delvis eller total fjerning av de eksterne kvinnelige genitalier, eller å påføre kvinnelige kjønnsorganer skade for ikke-medisinske grunner.» Gitt en slik standard, burde kanskje labiaplastikk fordømmes på samme grunnlag. Dagens optimale vagina er formet som en hårløs sprekk, et bilde som uunngåelig må sees i sammenheng med kjønnsorganet til et barn. Det ligger et mildt sagt kvalmefrembringende paradoks i at kvinner helst skal ligne småbarn nedentil for å være seksuelt attraktive. Samtidig blir stadig yngre jenter påvirket av en seksualitet definert av voksne menn. Selv var jeg knapt fylt tretten år da jeg begynte å barbere av meg alt kjønnshåret fordi jeg hadde fått beskjed om at ingen gutter likte en full busk. Da var det knapt to år siden jentene hadde båret sine nygrodde kratt med stolthet i gymdusjen som et symbol på sin gryende kvinnelighet. Hvor denne solide kunnskapen om gutters preferanser, og ikke minst viktigheten

av å imøtekomme dem, kom fra, husker jeg ikke, men det gjør meg trist å tenke på hvor tidlig jeg ble innlemmet i en pornofisert og mannsdominert seksualitet. Jeg fordømmer ikke litt visuell stimulering av de erotiske sansene, men som bransje tror jeg at pornografien har bidratt til å endre tenningsmønsteret til sitt publikum, som fremdeles i hovedsak er menn. Napper du laksen nok ganger til oljeglatte damer på Redtube, skapes det fort en link mellom det du kommer til – og det du tenner på. Naturlig appetitt for variasjon blir undertrykket av en konstant tilføring av fantasiløse seksuelle sjablonger. At en tolv år gammel gutt, i ferd med å finne ut av seksualitetens grenseløse verden, blir bombardert med mekanisert hardporno ved hjelp av noen klamme tastetrykk, uten å lære seg den essensielle skilnaden mellom virkelighet og fantasi på forhånd, gjør selvfølgelig noe med hans seksuelle forestillingsverden. Og det gjør noe med de jentene, eller guttene, han skal utforske denne seksualiteten med. PÅ EN ENKELT privatklinikk i Storbritannia har utføringen av labiaplastikk økt med over 300 prosent de to siste årene. Hos Oslo Plastikkirurgi kan du få utført tre ulike inngrep for å sikre deg en flunkende ny vagina: klitorisplastikk/-løft, labiaplastikk og venusberg-figurforming (!?). Prisene ligger et sted mellom 10.000 og 13.000, en beskjeden sum i forhold til for eksempel brystforstørring med soft touch-protese der du må ut med hele 24.500 kroner. «Før-og-etter»-bilder på klinikkenes hjemmesider viser et spekter fra ytterliggående tilfeller der inngrepet kan forsvares av medisinske grunner, til helt normale kjønnslepper som er blitt klippet av og kastet i søppelbøtta sammen med kirurgens munnbind og blodige plastikkhansker. Selv

oppfatter jeg det som medisinsk forsvarlig når størrelsen på kjønnsleppene faktisk skaper et smertefullt problem ved aktiviteter som å sykle eller gå i trange klær, ikke når de er en psykologisk barriere for å ha sex. Det siste er resultat av et kulturskapt kompleks – ikke et fysisk problem. Dessverre tilhører nesten 70 prosent av kvinnene som undergår operasjonen den siste kategorien. Det er ikke intensjonen å kritisere de jentene som undergår disse plastiske operasjonene, om det så er labiaplastikk eller brystforstørring, men kulturen som gjør at det fremstår som en nødvendighet. Språket som blir brukt til å promotere labiaplastikk – «deformitet», «hudoverskudd», «korrigering» – utnytter kvinners usikkerhet ved å sette likhetstegn mellom variasjon og skam: Som Oslo Plastikkirurgi skriver på sin hjemmeside: «formen på labia minor kan være avvikende og dermed skjemmende.» Kirurgen Stefan Emmes ved Plastisk Kirurgisk Institutt i Bergen, på sin side, mener inngrepet handler om å «hjelpe» kvinner, og uttrykker sin omsorg for norske kvinner på denne måten (stadig ifølge klikk.no): «det finnes fremdeles kvinner som ikke vet at de kan opereres. Jeg skjønner mer og mer at kvinner plages fysisk og psykisk, og synes det er fint å kunne hjelpe dem. Jeg skjønner ikke hvorfor så få kolleger driver med dette.» Slik kan skjønnhetsindustrien presentere seg selv som en selvbildenes Mor Theresa, som en selvoppofrende servicetjeneste hvis formål er å hjelpe «plagede» kvinner. HOVEDPROBLEMET ER imidlertid, som ved nesten all annen plastisk kirurgi, at normalen blir forskjøvet og kommer på halvdistanse fra det som er en naturlig biologisk variasjon. Hvem skal kunne fortelle unge jenter at variasjon i størrelse på indre

kjønnslepper er helt normalt, når lyserosa, glatte designergenitalier lyser mot dem fra utallige pornofilmer og magasiner som det eneste idealet de kan forholde seg til? Det faktum at vi jenter ikke legger merke til andre jenters private pusekatt er kanskje også en del av problemet. Der menn kan måle dong i dusjen og sende lange blikk på offentlige toaletter, regner jeg med at de færreste kvinner kan si noe særlig om hvordan deres venninners vagina ser ut. Man aner rett og slett ikke hva det er man skal forholde seg til når man bestemmer seg for om ens egen er noe å gråte over. Hadde flere jenter vært oppmerksom på variasjonen som finnes der ute, hadde kanskje færre tydd til tårene – og siden til kniven. Og akkurat dette problemet er det noen ivrige sjeler som har forsøkt å gjøre noe med. Selv om stemningen på vaginasoftheworld.tumblr.com til tider kan minne om et rytmebasert dansekurs for ny-single aromaterapeuter («DU er vakker – takk for at du delte!»), gir bloggen – som oppfordrer kvinner til å sende inn «crotch-shots» av seg selv, som deretter deles, verdsettes og kommenteres av sidens brukere – en anledning til å se hva som faktisk finnes av variasjon. Man kan argumentere for at sånne som meg bør slappe helt av og trekke puppen ut av brødristeren: kroppshysteri har eksistert i alle tider og aldere, og har gått utover både kvinner og menn. Joda, det er nok mulig. Samtidig er det noen essensielle forskjeller. For det første har majoriteten av trender hatt en fundamentalt forskjellig effekt på de respektive kjønnene. Der jeg har full forståelse for at kompliserte mustasjer og trange ridestøvler som klemte over føttene var ubehagelig for mannen på attenhundretallet, var det nok hakket verre med korsetter i metall og hvalbein som klemte innvollene

sammen, og gjorde blodig oppkast til en kjip kvinnegreie på lik linje med menssmerter og cellulitter. Korsettets tidløse fetisj-status er neppe en tilfeldig fremstilling. Det ser ut til å være et gjennomgangstema at menns kroppspreferanser når det kommer til kvinner blir håndhevet med militær nøyaktighet, om det så innebærer å rive ut samtlige kroppshår nedenfor halsen på månedlig basis, fylle opp med silikon og kjemikaler, eller å la seg skamklippe med kirurgsaksa nedentil. Med unntak av de vennlige henvendelsene jeg pleide å motta på epost som informerte om hvordan jeg effektivt kunne øke penisstørrelsen min med flere centimeter, har jeg imidlertid til gode å se en ledende samfunnstrend som syr klosser med kvalitetshud på penis fordi majoriteten av kvinner syntes det er finere når den er lang og tykk. DEN BILATERALE samfunnstendensen til å fortelle jenter at de kan, og bør, være superseksuelle og frigjorte, men at de rent kroppslig må holde seg innenfor de aksepterte rammene – hårløse, stramme, glatte, delikate – bidrar til å normalisere og opprettholde en moderne variant av seksuell undertrykkelse. Når den vestlige verden selvgratulerende fordømmer «primitive» og kvinnefiendtlige skikker, som fotbinding og kjønnslemlestelse, kaster vi bautasteiner i det universale glasshuset. Vi ivaretar også en kultur der våre såkalt likestilte kvinner undergår smertefulle, og potensielt farlige, operasjoner hvis hovedformål er å imøtekomme menns seksuelle drifter og preferanser. Den selvtilliten kvinner trenger for kreve verdsettelse på lik linje med menn blir ikke styrket av kirurgi, men undergravd av et overveldende fokus på fysiske attributter. Vi trenger jenter som er mer opptatt av hva de kan utrette enn hvordan de ser ut mellom beina. 8/2012

Vi tilbyr alt innen: ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■

karaoke lyd/lysanlegg DJs bryllup julebord skoledanser utdrikningslag blåturer utleie og salg

TLF: 55 31 90 50 – VAKT-TLF: 91 31 90 50

TANGERA Drikkeleken fra ungdomsskolen og som aldri endte bra. Alt du trenger er en kortstokk og rikelig med alkohol. Alle feil blir straffet hardt, med massevis av ekstra «raringer», raring er tangera-ordet for slurk. Sier du slurk, straffes du med ytterligere drikkepress. Du kan ikke gå på do, uten dokort osv. For flere regler gå inn på www.drikkeleker.net. Husk at du garantert blir skamdrita.

48 timer med politisk tangera i Arendal. Ingen peker fingre der ingen husker hva som skjedde. TEKST TORE ANDVIG FOTO STEPHEN BUTKUS BÆÆÆÆ. BÆÆÆÆ!!! Jeg breker høylytt. Stephen knipser løs mens han ler stadig mer begeistret, som en syvåring på epleslang. Jeg er omgitt av den politisk eliten, av makta; politikere, presse, næringsliv og lobbyister. En brekende NATT&DAG-journalist skaper naturlig nok litt oppstuss på festen til Norges største

lobbyvirksomhet, og mottagelsen jeg får av de andre festdeltagerne er naturlig nok blandet. Dagbladets Marie Simonsen ser ut til å fryde seg over at det (endelig?) skjer noe. Trond Giske ser derimot livredd ut og unngår øyekontakt for enhver pris. Andre er mer avventende og sender hverandre spørrende blikk. Med ett har stemningen gått fra å være jovial, nærmest familiær, til lettere anspent. Det er som om noen har invadert søndagsmiddagen.

Jeg tenner meg en røyk, tømmer enda et glass vin og observerer festdeltagerne mens jeg tenker tilbake på kveldens omgang med dem: Hva er det å si? Hvor begynner jeg? De er like, de er hvite, de er norske. De er velkledde, fremgangsrike og «flinke». Men de oppfører seg som en saueflokk når de er sammen. Betyr det at vi blir styrt av en saueflokk og at de som skal kritisere dem også er sauer i den selvsamme flokken?

Jeg er i Arendal, på festen til First House og skal innlede NATT&DAGs første omfattende valgkampdekning. Og jeg er blitt fullere enn det som var planen. Arendalsuka skal ifølge arrangøren være en åpen møteplass mellom folk, politikere og næringsliv. Det skal være åpne debatter, idemyldring og utveksling av erfaringer, refleksjoner og ideer mellom velgere, næringsliv, frivillig sektor og politikere på alle nivåer og fra de fleste partier. Arendals politiske gate, sentralt plassert på Kanalplassen midt i sentrum, er arenaen hvor mye av denne utvekslingen skal finne sted. I praksis er gaten en fem meter bred stripe klemt inn mellom to rader med de velkjente bodene som vi kjenner fra valgkampsesongen. 8/2012

Innøvde argumenter, pensjonister, tørr kjeks og kommunekaffe. JEG BESTEMMER MEG for å prøve å diskutere velgeres reelle påvirkning på den politikken som blir ført, eller snarere den manglende muligheten til å påvirke politikken til de ulike partiene. Jeg vil høre politikernes tanker rundt problemstillingen: «De viktige avgjørelsene blir tatt i lukkede rom, også kalt programkomiteer. I disse komiteene er det kun rom for de mest lojale partihorene; de som har gått gradene siden tenårene og som kjenner medlemmene i de andre partienes programkomiteer bedre enn de kjenner vanlige mennesker og deres problemer. Utgjør dette et demokratisk problem?» Det kan være utgangspunktet for en god, politisk samtale, tenker jeg. Så naiv er det mulig å være. Jeg skuer over Arendals politiske gate en siste gang før jeg biter tenna sammen og setter kursen mot stripen som skiller de to radene med valgkampboder. Det er et nedslående syn. Jeg ser frivillige som overfaller forbipasserende med tom retorikk og valgkampbrosjyrer. Kan det tenkes at denne uorganiserte, kaotiske og nesten litt truende metoden å møte oss velgere på, kan virke mot sin hensikt. Skulle ikke poenget være dialog og ideutveksling? Møter mellom parti og velger? Hva med noen stoler og bord satt ut rundt bodene? Jeg blir stressa og går gjennom hele gaten uten å stoppe en eneste gang. Stanser i enden, tenker meg om, snur og bestemmer meg for å prøve igjen. TILBAKE I ANDRE enden har jeg ervervet en bunke med flyere som forteller hvorfor vi bør bytte regjering, og like mange flyere som forteller meg at denne regjeringen er den eneste som hindrer de borgerlige å gjøre Norge til et sosialdarwinistisk marerittregime i Ayn Rands ånd. Jeg gjentar prosessen flere ganger, opp og ned gata, men nei, det er ikke fred å få, ikke mulig å få litt ro med en 22

8/2012

politiker, litt tid på tomannshånd som legger til rette for en meningsfull ideveksling. Et reelt ordskifte mellom meg og en politiker burde være mulig, men her finnes bare innøvde argumenter, pensjonister, tørr kjeks og kommunekaffe. Jeg gir opp og begynner å traske nedover mot bussholdeplassen for å møte NATT&DAGs fotograf. Jeg passerer en APbod. «Alle skal med», står det insisterende på telt, flyere og kaffekopper. Burde det ikke heller hete: «Alle som vil, skal med»? For hva med de som ikke vil, tenker jeg. Hva vil dere gjøre med dem? Skal det ikke være lov å stille seg på siden? Hva er straffen for de som har andre planer? På bussholdeplassen venter Stephen, fotografen, og vi kjapper oss til Fevik og funkisperlen av et hotell vi bor på for å starte oppladningen til kvelden. Rom og cola femtifemti. Dette blir ikke pent. Fylla inntrer raskt og brutalt når vi ankommer arendalturens hovedmål: festen til First House. Paviljongen på Gjestebrygga i Arendal er allerede ganske full. Alkoholen flyter. Stephen er i knallform og trekker meg ytterligere opp. Jeg er ikke helt i saueform ennå, men kjenner at det nærmer seg. TIL VÅR STORE forbauselse tar alle oss godt imot. Det er tydeligvis populært, spesielt blant pressen at også NATT&DAG skal begynne å dekke mer politikk og da spesielt valgkampen. Det blir nesten for koselig. Er det bare taktikk, eller er det slik at deres egen dekning til og med kjeder dem selv? Jeg har forberedt to ulike spørsmål til intervjurunden, men begge bunner i den samme bekymringen: at politikerne våre og partiene våre er for like, og at journalistene som skriver om dem også er for like – både politikerne og hverandre.

Erik Wold debattlederen til NRK får første spørsmål. «Stemmer du?», lurer vi. «Ja, jeg stemmer alltid.» «Hvorfor?» «Fordi det er en plikt og et privilegium.» Fantastisk svar, akkurat som forventet. Banalt, jålete og klisjefullt, like tanketomt som mannen fremstår som debattleder. For å unngå tolv tilsvarende selvfølgeligheter, bestemmer vi oss for et annet spørsmål: Er det kommende valget et faktisk veivalg, eller ligner det mer et teater der forskjellene er minimale? Mimir Kristjansson, politisk journalist i Klassekampen, er førstemann ut: «Det er jo et politisk teater, men resultatet vil medføre såpass store forskjeller at det likevel blir et veivalg. Nei, faen, jeg kan ikke svare så kjedelig i NATT&DAG … vent litt…», sier Mimir. Men det var det. Kyrre Nakkim, samfunnsredaktør i NRK, hiver seg på: «Det blir et veivalg. Ettersom det er to helt forskjellige regjeringsalternativer blir det et av de mest spennende valgene vi har hatt på svært, svært lenge …». Næringsminister Trond Giske blir oppfordret av noen kolleger til å stille på bildet med sauen. «Det er et veivalg», sier han, litt brydd. «Selv om det ikke er store forskjeller i utgangspunktet, blir det som når to båter forlater en havn med forskjellig kurs. Etter fire år blir det ganske store forskjeller». DET BLIR SNART påfallende hvor likt alle svarer. Alle konstaterer at det er et veivalg fordi … vel, fordi «det er jo to klare alternativer». Noen moderer seg imidlertid litt ved å si at det neppe blir revolusjon med det første, uansett utfall, all den tid det ikke er såå voldsomme forskjeller i Norge. Oppsummeringen er likevel: like folk, like svar, like tanker, lik politikk. «Det er et veivalg. Politikk må dreie seg om betydelige forskjeller, ellers er ikke demokratiet mye verdt.» Trine Schei Grandes svar er det ærligste vi får. Når alle partiene, alle

politikerne og alle de politiske journalistene er sosialdemokrater, hvor store veivalg er det da mulig å ta? Dersom alle valgmulighetene ligger innenfor et sosialdemokratisk verdensbilde og må håndteres med en tilsvarende fortolkningsnøkkel, er det ikke da mer presist å snakke om små kursjusteringer? Marie Simonsen overhører samtalen. «Så avansert», skyter hun inn og skylder ned en fernet-shot med et glass vin. «Skal jeg være så kjedelig å si begge deler?» Simonsen er den største positive overraskelsen. Forbausende kul og opplagt. Kan virke som hun liker litt faenskap, samtidig som hun ikke er like fanget av groupthinken som ellers synes å prege mange her. Det er på tide å skifte til sauedrakten. BÆÆÆÆ. BÆÆÆÆ!!! Jeg breker høylytt. … ANGST OG FYLLESYKE i Arendal. Vi går gjennom den politiske gata enda et par ganger så Stephen kan ta noen bilder. Vi må imidlertid gi opp, belastning er for stor. Vi forsøker å få med oss noe som skulle være et kåseri av NRKs pensjonerte valgguru Geir Helljesen, men kåseriet viser seg ikke å være et kåseri, men snarere en samling anekdoter fra boken han prøver å pushe. Vi trekker oss ut og støter på en av arrangørene. «Ikke noe sauekostyme i dag?», spør han. «Nei, er ikke helt i den formen i dag, i alle fall ikke ennå», svarer jeg. «Ble det sent?» «Nei, vi tok en taxi til hotellet ved halvtotiden». «Det var jo tidlig, i alle fall for NATT&DAG …» Fyren gjør oss oppmerksomme på skiltet han har på seg, identisk med våre presseskilt, men med påskriften «Vert». «Men det var noen som holdt ut lenge», sier han. «De siste ga seg ikke før ved fire-fem tiden. Jeg skal ikke nevne navn …».

ARENDALSUKA Arendalsuka er inspirert av og tiltenkt den samme rollen som den svenske Almedalsveckan. Arendalsuka skal være en uformell møteplass mellom den jevne velger, næringsliv og politikere. I fjor ble arrangementet avlyst på grunn av 22. juli, og i år kom arrangementet i skyggen av den samme rapporten. Likevel er Arendalsuka den mest omtalte politiske begivenheten det siste året, med unntak av nettopp 22. juli og rettsaken. Arendalsuka har fått en del kritikk, spesielt fra Klassekampen og Rødt på grunn av First House (Norges største lobbyvirksomhet) sin involvering i arrangementet. Initiativtakere og sentrale arrangører er Leif Monsen (First House), Øystein Djupedal (fylkesmann i AustAgder og tidligere stortingsmann og statsråd for SV) og Stein Gauslaa (redaktør i Agderposten). www.arendalsuka.no

Marie Simonsen og Dagbladet fortjener et smil for den eneste kommentaren vi har lest i etterkant som kan minne om en evaluering.

DAGEN DERPÅ – EN HYPET DEBATTUKE SOM FORSVANT I ALKOHOLRUSEN

Tabellen tar utgangspunkt i dekningen Aftenposten, VG, Dagbladet, Bergens Tidene, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Klassekampen, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad, Drammens Tidene og NTB skiltet med i forkant (fire uker), underveis og i etterkant (to uker) av Arendalsuka.

Da Arendals uka ble annonsert, var flere skeptiske. Klassekampen stilte seg (selvfølgelig) kritisk til First House som arrangør og Bergens Tidene bemerket tidlig at «det er ulekkert at profesjonelle påvirkningsagenter er sterkt involverte i et arrangement som tar mål av seg til å bli den offisielle åpningen på valgkampen annethvert år.» Rødt-leder Bjørnar Moxnes syntes det var «betenkelig at en person som opererer med hemmelige kunder får sette dagsorden» (vår uth.). Hvilken person han hadde i tankene, ga imidlertid saken ikke svar på. Kanskje Leif Monsen i First House? Frank Aarebrot var engstelig til alliansen mellom

politikere og medierådgivere, mens Per Olav Lundteigen tok hardere i og var «rystet». Hans Geelmuyden, direktør i Geelmuyden Kiese, var på sin side «fra seg av begeistring» og jublet over at Norge «endelig får sin egen Almedalsvecka». Så gikk politidirektør Øystein Mæland av på direkten. Siden ble det stilt. Hva skjedde med evalueringen? All den tid både advarslene og honnørordene satt så løst i forkant, er det ikke flere her som skylder oss å gjøre opp status? Hva skjedde med bakspeilet og yndede medieøvelser som oppgjør, regnskap og måloppnåelseevaluering?

8/2012

Bjarne Melgaard (f. 1967 i Sydney) er en norsk billedkunstner. Melgaard er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo, Jan van Eyck-akademiet i Maastricht og Rijksakademie i Amsterdam. Han bor og arbeider i New York. Melgaard er mest kjent for sine uttrykksfulle malerier, installasjoner, foto og videoverk. Motivene hans er gjerne inspirert av den norske black metal-musikkulturen og det homofile S/M-miljøet. Melgaard regnes som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere og Morgenbladet kåret «Confessions of a Recovering Minimalist» (1996) til et av våre tolv viktigste kunstverk.

8/2012

Bjarne Melgaards nye roman, A New Novel er nettopp det tittelen tilsier. Neppe har en slik bok noen gang tidligere funnet veien inn gjennom de standsmessige dørene til et av landets største forlag. TEKST KRISTIAN WIKBORG WIESE FOTO RICHARD KERN Sjablongen om Melgaard går omtrent slik: Han lager brutal, rå og kom promissløs kunst, alt i den hensikt å utforske menneskets «mørke sider». Godt hjulpet av et veloljet PR-maskineri har «Melgaard-modellen» vært innbringende både hva penger, heder og ære angår. Og tilsvarende: hans første bok på Aschehoug er da heller ingen søndagsskole. Sadomasochisme, grenseløs apati, bestialsk sex og utagerende dopbruk er – ikke overraskende, kanskje – noen av ingrediensene. Om ikke det var nok i seg selv, vil en av de groveste scenene i boka, den såkalte Antwerp-scenen, bli filmatisert og vist i galleriet Luxembourg & Dayan i New York. Scenen beskriver hvordan en mann nærmest blir torturert til døde ved at blant annet hovedpersonen gang på gang kjører armen sin, som er surret inn i en rusten kjetting, opp i endetarmen hans. Au da! Javel, da bør nye presseoppslag være sikret. Men hva gjemmer seg under dette laget, bak all denne fistingen? Er det mulig å få tak på Melgaards egentlige prosjekt? (Gitt at det er mulig å operere med en tradisjonell over- og underflate i denne kunstnerens prosjektrom, da.) NATT&DAG stålsatte seg og tok en transatlantisk telefon til New York der Melgaard hekker og bedriver sitt daglige virke. Om det skyldes at han ikke lenger er forlovet («ikke mer nå. Men jeg har ny kjæreste») vites ikke, men uten noen overdreven tro på kjærligheten («det må stilles spørsmål ved et kjærlighetsbegrep som man går og slenger rundt seg overalt!»), var han likevel blid, opplagt og velvilligheten selv. Visst medgikk han at det kan være partier i boka som er med mest for sjokkeffektens skyld («Tanken er at den skal ha en type slageffekt. At det skal være partier som er ubehagelig å lese»), men han presiserte også at det handler å lete frem noe genuint og sant («Jeg er ikke interessert i å narre folk, lure de eller presentere noe som man skal le seg i hjel av etterpå»). Ålreit, Bjarne! Hva slags roman er det egentlig du har skrevet? – Jeg var interessert i å beskrive en person som er splittet og som lever helt frakuttet noen sans for virkelighet eller sans for hva som er rett og galt – i en normal verden. Man begynner å skrive og så skriver det seg selv. Jeg satte meg ikke ned og tenkte at nå vil jeg lage en roman. Jeg begynte å skrive. Jeg begynte å skrive hver kveld. Jeg skrev i nesten

to år. Og til slutt ble det noe jeg tenkte kunne bli en roman. Men det kom etterhvert. Først var det bruddstykker av tekst og på en måte var det bare ideen om en roman som interesserte meg. Det var mer når det ble så mye materiale at jeg tenkte at dette kunne gis ut i bokform. Du beskriver en til tider blasert, monoton og apatisk verden. Hvilken virkelighet er dette? Din egen? – Det er en verden som er reflektert ut i fra virkeligheten som sådan, men det er en helt fiktiv roman. Men siden det er en jegperson i dette her som er billedkunstner, blir jo også spørsmålet: er dette meg liksom? Og det synes jeg er interessant å spille på. Ja, for mye av innholdet i boken kan minne om ting vi har lest om deg i intervjuer du har gitt. Ser du den? – Det har jeg spilt helt bevist på. Forankringspunktet i romanen er at den er skrevet av meg, og at jeg har en type identifikasjon i det norske kulturlivet. Jeg har alltid vært interessert i å spille på hva som er virkelig eller ikke. Og hva som er riktig eller galt. Rent visuelt er det en ganske uvanlig bok. Du opererer med ulike tekststørrelser og flere steder er også sidene delt i to av en farget strek. Hva er tanken bak dette? – Jeg har jo ikke noen bakgrunn i litteratur som sådan, men det er egentlig et vanlig grafisk designgrep. Det er ikke ment som noe annet enn at boka skulle ha en litt mer kompleks visuell side ved seg enn hva kanskje en vanlig norsk roman har. Den streken deler opp siden, og hovedpersonen i boka er hele tiden veldig splittet mellom to verdener. Han går jo inn og ut av det ene traumet og så tilbake igjen. Så det handlet om å rekonfigurere det som er i teksten, visuelt inn i boka. Hva med tittelen, A New Novel? – Jeg synes det var en bra tittel. Det er en ny roman. En tittel på en roman er ofte en innledning til selve boka og dette er på en måte en roman som kanskje ikke er en narrativ roman i klassisk forstand. Den er også skrevet av en billedkunstner og derfor synes jeg den tittelen passet ganske godt. Hovedpersonen i boken er temmelig likegyldig til det meste, og som leser kan man få inntrykk av at kjærligheten som utspiller seg er falsk, at den enkelt og greit ikke eksisterer eller at den bare er juks. Er det slik du oppfatter virkeligheten? – At jeg oppfatter virkeligheten som kjærlighetsløs, ja absolutt. At kjærligheten ofte er falsk og kald og ofte en spekulativ

Jeg tror ikke folk lar seg lure så lett. Generelt er folk ganske våkne.

stemme for andre enn motivet, ja, det tror jeg absolutt. Men om jeg ser på kjærlighet som så blasert som hovedpersonen jeg beskriver? Nei, personlig så gjør jeg ikke det. Det er ikke min virkelighet jeg beskriver i denne boken heller. Men det er klart at det må stilles spørsmål ved et kjærlighetsbegrep som man går og slenger rundt seg overalt. Nå er det slik at bare man bruker ordet kjærlighet så rettferdiggjør det enhver handling og ethvert motiv. På et annet sted i boka så sier hovedpersonen at det eneste de homofile har igjen er «fun». Forfatteren enig i det? – Ja, men det er det de har igjen og. Men altså, jeg tror ikke at alle homofile bare har det moro hele tiden, det tror jeg ikke. Og boken beskriver en til tider veldig amerikansk virkelighet. Mye av det er fra en amerikansk synsvinkel. Hovedpersonen befinner seg i New York. Jeg tror at litt mindre homoparade og kanskje noe mer aggressive takter hadde gjort seg noen ganger. Jeg er interessert i forfattere som James Robert Baker, som jeg mener står for en mer aggressiv og spørrende holdning i forhold til samfunnet rundt seg. For eksempel det at man bare skal gifte seg og få barn og gå inn i militæret og slåss for å bli medlem av kirken. Det kan virke som det er veldig viktig for homofile hele tiden å bevise at de er så kjempelykkelige, at de er så kjempeglade og at de har det så kjempegøy. Og jeg tror det er veldig omvendt i forhold til den virkeligheten de lever i, som ofte er veldig hard, kald, kynisk og kjærlighetsløs. Så boken er en slags kritikk av nettopp dette miljøet? – Ja, det kan du si. Absolutt. Denne hovedpersonen vil liksom kjenne noe uansett hva konsekvensene er. På en måte er han gørr lei hele den typen homoseksuell identitet som ikke har noen kritikk – eller noe kritikkverdig, for den saks skyld – ved seg. Grenser boken mot pornografi? – Jeg synes ikke den er så veldig pornografisk som sådan. Den beskriver seksualitet som er veldig repeterende og kjedelig og lite gledesfylt. Jeg synes ikke det er en bok som du blir kjempekåt av. Hehe. Det skal mye til å sjokkere i disse dager, men like fullt er det passasjer i boka som kan oppleves som slag i magen. Hva er hemmeligheten? – Det har vært tanken også, at den skulle ha den type slageffekt. At det skulle være partier som skulle være ubehagelig å lese. Det er rimelig ubehagelig å lese denne hovedpersonens apati for omtrent hva som helst som foregår rundt seg. Han gjenkjenner bare sin egen smerte i andres smerte eller andres tilføring av smerte til andre. Ina Blom har skrevet et etterord som jeg synes beskriver veldig bra at boken handler om forskjellige nivåer av smerte.

Har du tenkt noe på hvordan responsen vil bli? – Hehe. Jeg tror ikke det blir noe terningkast seks i alle fall. Det er helt sikkert. Haha. Jeg har ikke peiling. Jeg tror ikke det blir noen stor bestselger. Det tror jeg ikke. Men det har ikke vært motivet heller. Ser du på boken som en del av ditt kunstprosjekt? Eller befinner den seg mer på siden? – Nei, den er ikke som et isolert element fra resten av min kunstinstitusjon. Jeg jobber med film, med installasjoner, med tegning, maleri. Jeg jobber med mange forskjellige ting, skulptur, og jeg har alltid hatt en drøm om å gi ut en roman. Selv om dette ikke er en roman i roman-roman-forstand. Hvorfor valgte du å skrive den på engelsk? – Jeg ønsket å si noe om hvordan man forholder seg til sine egne tekster eller sine egne verk generelt. At den er gitt ut på engelsk sier på en måte at dette er min tekst, dette er min bok – og den er sånn som dette her. Den kan ikke oversettes. Jeg leser mange bøker på forskjellige språk som jeg synes blir så dårlig oversatt. En roman i dag bør være på engelsk. Og hvis du ikke kan engelsk så kan du ikke lese den. La oss snakke om juks. Hva er juks? – Det kommer an på. At det er mye som er juks i kunst og samtidskunst, det er helt klart. Den nye tørre, teoretiske norske kunstvirkeligheten er jo på en måte bare et stort juks. En plass hvor man bruker 70 intellektuelle ideer for å illustrere et kunstverk. Det er jo ekstremt banalt. Jeg synes det kan grense til juks. Visse kunstnermyter og visse typer ideer om kunstneres store talenter og begavelser kan også grense til juks. Er det mulig for kunstnere å lure publikum med det de lager? – Det er jo blant annet det man prøver på. Man prøver ikke alltid å vinne publikums beste side. Jeg tror man kan lure publikum med mange ting jeg, men jeg tror ikke at folk er så lette å lure heller. Generelt er folk ganske våkne. Har du gjort det, laget kunst som skal narre publikum? – Personlig er jeg ikke så veldig interessert i det med å narre folk, lure de eller presentere noe som man skal le seg i hjel av etterpå. Jeg har veldig respekt for mitt eget publikum og føler ikke noe behov for å lure folk til å tro at noe er noe mer enn det det er. Vi spør fordi hovedpersonen er veldig kritisk til den kunstverdenen som beskrives i boken? – Hovedpersonen lever jo i en sånn samfunnskunstverden som han hater og som gjør at alt til slutt blir bedre enn å være i den. Boka går på mange måter inn på tomheten. Det er en beskrivelse av forskjellige stadier av tomhet også, blant annet den tomheten som er i samfunnskunsten. For eksempel et kunstverk som kommer og beskriver seg selv som ikke noe, som ikke betyr noe og heller ikke er noe. A New Novel er ute på Aschehoug forlag nå. 8/2012

Kan vi vennligst slutte å snakke om hvor lenge artistene har jobbet med plata si? Om Dexys-mottagelsen og hva den sier oss om tiden vi lever i. TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD «4. juni slipper de sitt første album

på 27 år, One Day I’m Going To Soar.» Thomas Talseth, VG. «(…)førstnå,tjuesjuårseinere,gjenoppstårbandet under navnet Dexys.» Julia Pettersen, Dagbladet. «Det er 27 år siden Dexy’s Midnight Runners forrige (…).» Rune Slyngstad, Fædrelandsvennen. «Ay ay, de er tilbake i god, gammel form! (…) omsider er fjerdealbumet her 27 år etter det forrige.» Geir Flatøe, Stavanger Aftenblad. «Dexys returnerer med sitt første album på 27 år.» Aksel Kielland, Bergens Tidende. «Tilbake etter 27 års fravær (…) Konserter hjemme i Storbritannia har fått mange til å snakke om århundrets comeback.» Geir Rakvaag, Dagsavisen. «Kevin Rowland er tilbake (…) Dexys første album på 27 år.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen. «Det er lyden av en mann som vrenger av seg 27 år med beinhard kamp, det er lyden av en stor kunstner som vasker av seg dritten.» Håvard Ringen, NATT&DAG. «Ikke bare er bandnavnet blitt skrelt ned til det mest essensielle; bandmedlemmer er kommet og gått, og ikke minst er bandets hjerte, hjerne og nyre gjennomgått store prøvelser de siste 27 årene.» Audun Vinger, Dagens Næringsliv. THE 27 CLUB: I juni slapp altså Dexys sitt første album på lang tid – 27 år, for å være presis. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg beføyet til å informere om nettopp det. I fjor slapp Son of Light plata War of the Words. Da var det gått 14 år siden sist. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg nødt til å informere om nettopp det. Gitt musikkritikkens begrensede boltringsrom – med ditto få tegn til rådighet – kan vi derfor forvente at denne informasjonen om ventetid tas med fordi den anses som viktig. Den er med fordi … ja, hvorfor egentlig? 26

8/2012

Hvor kommer denne påfallende og revisoraktige iveren etter å telle årsverk fra? Hvorfor startet alle anmeldelsene av Something for Everybody (2010) med at det var nøyaktig tjue år siden sist vi hørte fra Devo? Og hvorfor er denne tellesyken problematisk? Bli med videre. I eksemplene over blir det omfattende intervallet brukt som et vitnesbyrd og en garantist for at det foreliggende albumet må være en god plate.1 Begrunnelsene er biografiske av natur og varianter av at «Kevin Rowland (…) har funnet igjen gløden» (Svein Andersen, Aftenposten), eller at «Rowland forklarer [oppholdet] med at han måtte ha sanger han følte seg sikker på. Han har dem her» (Rune Westengen, Romerikes Blad). I det hele tatt, gudskjelov for at det dro ut: «dens mest bevegende øyeblikk, de sjelegranskende og rolige låtene (…) kunne nok bare blitt suget fra en snart 60 år gammel Rowlands bryst.» (Audun Vinger, DN). Samme med rapperen Son of Light, eller «Lyset», som han gjerne kalles: Tiden var angivelig av avgjørende betydning for å «få det helt riktig», selv om, som han medgir: «ikke jeg heller trodde det ville ta så lang tid». MENS VI VENTER PÅ NO’ GODT. Vi aner minst tre hovedlinjer: (1) Tiden på pauserommet kan benyttes til å gjenfinne en «glød» eller en «vilje» som formodentlig er mistet. (2) Den kan brukes til å akkumulere og finpusse et tilstrekkelig sett med låter som holder det nivået som skaperen krever av seg selv. Eller (3) kunstneren måtte gire om og vente på øyeblikket da nådestunden fant det opportunt å omfavne ham («det var ikke så mye at jeg skrev låten som at den fant meg»).2 I alle tilfeller er dette forutsatt: Tålmodighet er en dyd. Investert tid – det være seg hardt arbeid eller stillferdig venting – kaster av seg og be-

lønner den saktmodige. Et plateprodukt er en matrise der tiden som er sprøytet inn, utgjør en av vektorene. Du kan også være sikker på følgende: Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap. Slik Audun Vinger befaler at man nærmer seg One Day I’m Going to Soar: «Den bør tas inn med konsentrert dedikasjon.» Men hvorfor? Hvorfor skylder vi et langt svangerskap mer oppmerksomhet enn et kort et? I omsorg for artistens pinefulle tålmodighetsprøver? Fordi platen fortjener det? TÅLMODIGHETSPRØVEN. Musikkritikken er imidlertid ikke alene om forestillingen om den saliggjørende tiden på venteværelset. Vi finner det samme i litteraturkritikken.3 Hver gang en fyr bruker mer enn tre–fire år på en utgivelse, kan du banne på at anmelderen vil gjøre et nummer ut av det: «Det tok Jonathan Franzen ni år å skrive Korrigeringer. Resultatet er en trippel suksess.» (Andreas Wiese, Dagbladet). Igjen forutsettes en sammenheng mellom (påstått) antall årsverk og kvaliteten på utgangen. Vi må altså videre, lenger tilbake. For hva hviler dette premisset på? Hvor kommer vedtaket «tid = bra» fra? Til Skriften! Urfortellingen er 2. Mosebok, eller Exodus («utgang») som den heter på engelsk. Det tok Moses og følgesvennene hans førti år å vandre gjennom ørkenen. Resultatet var, slik Dagbladet ville oppsummert det, en trippel suksess: (1) De kom seg unna. (2) Prøvelsene de ble utsatt for underveis, styrket karakteren, en av forutsetningene for å tre inn i det lovede land. Og (3) godsakene ved veis ende (blant annet melk og honning) smaker enda bedre om du har lidd litt først. VERDIKOMMISJONEN. Denne fortellingen om målsetting, modning og innhøsting

er siden blitt popularisert i en rekke språklige vendinger: «tålmodighet er en dyd», «veien er målet», «let, og du skal finne», «den som venter, venter ikke forgjeves», «du skal få en dag i mårå», «salige er de som tørster», «hastverk er lastverk», etc., etc. Så innbakt i språket vårt er denne verdirangeringen at det kan være vanskelig å få øye på den. Slik har den også etter hvert sneket seg inn i musikksamtalen; som en blindpassasjer på toget, som en Bondevik i røykekupeen. Resultatet er dessverre en kritikerstand som ikke ser forskjell på sitt eget mandat og verdikommisjonen sitt. At jødene profiterte på sin ørkenvandring, eller at Jesus innvilget seg 40 dagers karantene blant sand og firfirsler før han tok fatt på sine gjerninger, eller at Buddha foreskriver tilbaketrekning og isolasjon før handling, er nå én ting: Problemene dukker opp når samme skjema overføres til musikkens verden. Når musikkritikken begynner å lene seg på religiøse forestillinger om skyld, soning og forløsning, faller den inn i et moralsk terreng den ikke hører hjemme i. Som det heter et annet sted i Bibelen: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til» (Salomos Ordspråk, kapitel 10, vers 22). Når selv ikke Gud teller antall årsverk, hvorfor skal anmelderne gjøre det? Det er kanskje en hyggelig tanke, men en god plate er ikke noe musikeren gjør seg fortjent til. En musikksamtale som vurderer plater i en moralsk kontekst og belønner utrettelighet og pågangsmot, er derfor en samtale på ville veier. For hva skjer når gammeltestamentlig dydsetikk koloniserer musikksamtalen? At musikkanmelderne blir sittende med kulerammer og foreskrive botsøvelser, er ikke det eneste som forsurer samtalen. Tellesyken, denne stadige insisteringen på å formidle hvor lang tid musikeren har brukt på plata si, er også uttrykk for minst fem andre synder. La oss ta det trinnvis:

Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap.

8/2012

En musikksamtale som vurderer plater i en moralsk kontekst og belønner utrettelighet og pågangsmot, er en samtale på ville veier. LATSKAP Den livnærer seg på journalistisk latskap. Musikkredaksjonen får tilsendt et ferdigvinklet skriv fra distributørens pr-avdeling og videreformidler det samme innholdet ganske ukritisk. I Dexys tilfelle gjorde – ikke overraskende – distributøren et stort poeng av at det var 27 år siden sist: «Following the three studio albums from the 80ies (sic!) (…) it took another 27 years to get the fourth longplayer finalised», skriver VME i brevet som også havnet i NATT&DAG sine kontorlokaler. «Kevin Rowland explained the 27-year gap between albums ’I wanted to have material that I felt confident enough about … I’ve got high standards, and that’s a blessing and a curse.’».

seg om å få orden på livet (Kewin Rowland), finne den perfekte gitartonen (Kevin Shields), den perfekte melodilinjen (Lee Mavers), det perfekte malerstrøket (Syd Barrett), eller bare sutre (Odd Nerdrum), kan denne kunstnerposisjonen – det store nei-et – vise til en helt unik tiltrekningskraft på journalister og andre med skrivekløe. I en næringskjede der måltidene kommer stadig hyppigere og den store appetitten nødvendigvis uteblir, er det nettopp de som mønstrer av, som blir de mest ettertraktede. Kunstneren som vender seg vekk, går i hi, og for eksempel ikke gir lyd fra seg på 27 eller 14 år, vil i et slik økokammer booste markedsverdien sin for hvert år som går. Om døden er det beste karrieretrekket, er et langtekkelig og selvpåført eksil det nest beste.

INKONSISTENS Hørt om fjellet som under store veer fødte en liten mus? Det er enkelt og greit ingen påvist sammenheng mellom antall år i skrivestua og kvaliteten på det som kommer ut. Lange prosesser er ikke nødvendigvis tegn på inspirasjon, men like gjerne det stikk motsatte: mangel på inspirasjon. Kritikeren har imidlertid bestemt seg: Sendrektighet er ensbetydende med gjennomtenkt, moden, fullbefaren. Som hjelp lener han seg på et gammelt og velprøvd topos: For at frukten skal bli god og sødmefylt, er det nødvendig med tålmodig arbeid i det skjulte. Mest pussig er det at han tviholder på dette perspektivet selv når han – en sjelden gang – vender tommelen ned. Kritikken kretser da i stedet rundt varianter av «overgjæret», «overkokt» eller «ihjeltygd». Som en annen tyggis har plata sluppet opp for «spenst».

REVISJONISME Slik er appetitten på disse utenforskapene at utenforskapet like gjerne kan defineres i ettertid. Det er kanskje nostalgiindustriens mest utspekulerte strategi hittil: «Tom» eller «blank» fortid kan kles om og selges som et stykke tung, historisk ballast. Jan Wiese (Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede) og «årets soulsensasjon» Charles Bradley, som begge debuterte i 60-årsalderen etter å ha levd hver sitt unnselige liv, er uttrykk for dette: Tiden som er gått uten at vi har hørt noe fra dem, blir gjort til deres fremste salgsargument og konkurransefortrinn. Hva denne tiden ble brukt til, er uvesentlig (selv om det ikke akkurat skadet at for eksempel Bradley brukte store deler av den på gata). Poenget er at den er der, og at den utstyrer salgsproduktet med en lang tidshorisont.

ERE-MYT-OLOGISERING En yndlingsøvelse blant forbrukere (og forvaltere) av populærkultur. Kall det mytomani, eremitt-fetisjering eller J. D. Salinger-syndromet: Enten det dreier

BAKSTREVERI Fenomenet med å konsentrere seg om det som var (enten denne tiden er fylt med lediggang eller beinhard jobbing), er slik sett beslektet med det Simon

II 1

III 1

8/2012

IV 1

V 1

Reynolds beskriver i den mye omtalte boka si Retromania.4 Reynolds postulat er at musikkritikk og -produksjon i stadig større grad er blitt en arkeologisk øvelse der alle involverte parter fortaper seg i arkivvirksomhet fremfor å rette blikket fremover. Så langt har det gått at selv språket er i ferd med å rakne. Som enkelte insisterer på: «Fortiden er den nye framtiden!» Reynolds har også et normativt anliggende: Hele tiden å skue bakover er sløvende, ikke så rent lite reaksjonært, og … vel, i grunn ganske patetisk også. Å gripe til kulerammen er et symptom på denne samme retromanien. Det er en feilvendt måte å … ja, være på. Den som står feilvendt i historien, vil dessuten – før eller siden – male seg inn i tidens hjørne. Han går tom for tid. Hvilket bringer oss mot slutten. ALLE TIDSKLEMMERS MOR. For slik som denne reissue- og repackage-industrien bare akselererer, hva skjer den dagen det ikke er mer fortid igjen? Den dagen det ikke er mer å prosessere? Den dagen alle de glemte/ gjemte/oversette/ikke-tilstrekkelig-hyllede perlene er børstet støv av og pakket inn på ny? Den dagen turtallet blir så høyt at historien slår kollbøtte og forsvinner opp i sitt eget rompehull? Vel, den dagen er kommet. Og mange har allerede fått det travelt med å kjøpe seg tid. Øverst på handlelista: Yngre blod. Led Zeppelin henvender seg til sønnen til den avdøde trommisen sin. Van Halen ansetter sønnen til Eddie som bassist. Springsteen hyrer nevøen til den avdøde saksofonisten sin. Oasis rekrutterer … eh, sønnen til Ringo. Anmelderkorpset kaster seg begjærlig over all verdens rowland-er, wiese-er og bradley-er. Som pålitelige leverandører av ekstraomganger med tid gir de lovnad om at selv fortiden er en fornybar ressurs. Slik kan kulerammene tilbakestilles. Slik kan hjulene i nostalgiindustrien holdes i gang. Og uansett: Hva er det som er så imponerende med å bruke 40 år på å lede folket sitt ut av ørkenen? Fra Memfis (hovedstaden i det gamle Egypt) til nordenden av Dødehavet og fjellet Nebo (der Moses mønstret av; i dag Jordan) er det skarve 570 kilometer. Det er litt lenger enn Oslo–Bergen. Med helt grunnleggende navigeringsferdigheter burde Moses ha klart det på et par–tre uker.5

NOTER 1. Joda, en enkel henvisning til «27 år» er saktens forsvarlig gitt en del konvensjonelle journalistiske kriterier, all den tid 27 år tross alt er fordømt mange år. Hovedproblemet er imidlertid at intervallet knyttes til et større resonnement om kvaliteten på plata. Og det er uansett et poeng i seg selv at ingen norske kritikere er i stand til å unnlate å nevne «27 år» i en Dexys-anmeldelse. Om ikke annet oppstår det et – på systemnivå – statistisk interessant fenomen. 2. Alle tre resonnementene ligger snublende nær geni-tanken slik den gjerne formuleres av romantikkens våpendragere. Her er kunstneren et slags medium hvis hovedoppgave først og fremst er å pusle rundt og vente på nådestunden da lyset treffer vedkommende i et rungende crescendo. Om vedkommende i tillegg lever som en lasaron og under så miserable livsbetingelser som overhodet mulig, er det ikke bare en fordel sånn imagemessig, men også noe som rent matematisk styrker sjansene for at vedkommende råkes av «det geniale» – det enestående verket som lå i kim og nå har fått sin forløsning gjennom det samme lydhøre mediet. 3. Se for eksempel Per Thomas Andersen sin artikkel «Kritikk og kriterier», trykket i Vinduet #3, 1987. Her skisserer han fire hovedkriterier i kritikken. Et av dem er det «genetiske» kriteriet: «de som bygger på forhold som ligger forut for selve teksten». Som eksempel viser han blant annet til dette utdraget: «Det skal ha tatt forfatteren tredve år å arbeide med stoffet til romanen – en halv menneskealder. Dette er en bok det er arbeidet med, en bok som har sprengt seg fram gjennom lag av tilstivnet erfaring.» Andersen har særlig to ærend når han peker på dette kriteriet. Like mye som det er «ofte brukt» av norske anmeldere, er de samme anmelderne slumsete i omgangen med det biografiske underlaget, hevder han: «Det genetiske kriteriet stiller store krav til kunnskaper hos dem som anmelder, og når dette svikter, svikter nok også litt av tilliten til anmelderens vurderinger generelt. (…) I de anmeldelsene jeg har brukt som grunnlag for min inndeling av kriterier, fins det graverende eksempel på genetiske vurderinger ut fra sviktende grunnlag.» 4. Full tittel: Retromania: Pop Culture’s Addiction to its Own Past. Boka kom ut i 2011. 5. Beregningene er gjort av google maps. Jeg har ikke tatt hensyn til omveien om Sinaifjellet (der Moses hentet De ti bud).

Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

MOTE

MOTEGUIDE

Hvordan du kan jukse for å løfte opp, stramme inn, ekspandere og dekke til på de riktige stedene. TEKST REDAKSJONEN

nylig til MinMote at hun kjøper alle sceneoutfist (oops, outfits) på pornobutikker – les og lær, chicas. Du kan enkelt gå med en sinnsyk Marie Antoinette-korsett under kjolen for å få en midje med samme omkrets som en ølboks, og, for deg som er mer vågal, kan du piffe opp antrekket ved å snøre den utapå klærne. En, to tre: STRAM! NB: bør ikke brukes for lenge av gangen, ribbein som punkterer lunger og blodig oppkast er noen av de leie bivirkningene. Cotelli Collection-korsett fra DUO Shop, Prinsensgate 6, 1999 kr.

RUMPEPUTETRUSE Hvorfor den ikke-eksisterende stumpen til Pippa Middelton har fått ass cushion-trusesalget til å gå i været, skjønner ikke vi. Vår ass-piration er den colombianske frøkna som spankulerer utenfor N&D-kontoret i åletrang turkis minikjole og de mest fantastiske, boblete rumpeballene du kan forestille deg. Som et par deilige faste D-cup-pupper, bare på baksiden. Garantert operasjon, men du kan oppnå omtrent det samme resultatet med denne superdupre Magic Padded Pants Latino Look-trusa. Alle menn som går bak deg vil straks begynne å nynne på Eminems klassiske rhyme: «I ain’t never seen an ass like that / The way you move it, you make my pee-pee go / Doing, doing, doing / I don’t believe it, it’s almost to good to be true». Og, det er jo akkurat hva det er. Hehe. Magic Padded Pants Latino Look-truse fra Lingerie Lounge/Steen&Strøm, 399 kr.

1 1

PUSH-UP-BH Klassikeren. Ingen grunn til føle at du jukser mindre enn de som opererer innleggene inn under brystmuskelen. Pluss: du har alle de følsomme nervetrådene i behold. Ikke vær sjenert, skal du først booste de kvinnelige attributtene dine, gå for de største, paddede bh-monstrene du kan finne. Skvulpende naturlig-touch-silikoninnlegg er sikkert vel og bra, men skal du virkelig pushe opp og ut, så er de solide skumgummi-paddene best. Tips: de med mest horete design er ofte de beste. Finnes i en svært variert bukett av størrelse og fasonger i en undertøysavdeling nær deg. Super Push Bra Heart Shape Maximize Your Size-BH fra H&M i Karl Johan, 99 kr.

FINGERSOKKER Eventuelt «fothansker», vi er litt usikre på hva det egentlig heter. Uansett, poenget er: har du komplekser for tjukke tær? Med et par fargesprakende fingersokker/fothansker virker de stutte tærne dine lange og smale og kan øke selvtilliten din ytterligere. Det tjener også som god kamuflasje for inngrodde eller mindre fine tånegler. Trikset er å finne et par som puster godt, slik at du kan ha dem på deg under samleie. Fingersokker fra internett. (Du får svarte fingersokker på XXL for 199 kr).

4 1

PLATÅSKO Føler du deg for lav? For at du skal rage psykisk, hjelper det å rage fysisk. Heldigvis for deg har platåmoten kommet tilbake for fjerde gang siden foreldrene dine gjorde sine første stabbete platåskoskritt på syttitallet. Det fine med disse platåskoene er at de ikke har vingle-fare, det vil si, at du kommer neppe til å risikere å stavre deg bortover dansegulvet som en gammel gås eller nyfødt kalv. La oss sammenlikne med kjøretøy: hvis høyhælte sko er som mopeden, er platåsko som firehjulingen: det skal litt mer til for at du tipper, men når du først gjør det, går du skikkelig på trynet. Hahaha. Verdens dårligste metafor. Platåsko fra DinSko/Karl Johan, 499.

6 1

3 1

KORSETT Hvorfor gå for en diskret microfibervariant fra lingerie-avdelingen når du kan gønne på med de mest effektive pusemage-dreperne? Alexandra Joner uttalte

1 2

ARMOUR-RINGER For deg som biter negler er det litt kronglete å gå med fingerbøller på hver tupp, så den beste løsningen er å bruke de nye fashionable ringene, også kalt armour rings, for å distrahere blikkene bort fra fingertuppene. Velg gjerne noen ekstra flashy for best resultat. Bra partytriks: dropp maskaraen, bruk litt lysere pudder enn vanlig, sprik med fingrene, og vips, du er Edward Saksehånd. Amour-rings fra BodyMap/Arkaden, 199 kr.

5 1

FAMOUS LAST WORDS Eller bare vær deg selv. NATT&DAG <3 deg som du er.

7 1

8/2012

Skal du ut og reise? • Kort ventetid • Rabatt ved fremvisning av stud.kort • Langåpent tirsdag og torsdag

Helsetjenester Vest R E I S E VA K S I N E R

Sartor Helsehus, 5353 Straume Tlf. 56 32 08 20 • Fax. 56 32 08 21 www.helsetjenestervest.no • reisevaksine@helsetjenestervest.no

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

MOTE: «Tenk deg en ettervekst gone-wrong-but-right.» NY MOTESPALTE PÅ SIDE

KLUBB: Hvem gjemmer seg bak alle disse Planet Summer-plakatene?

MØT NSG PÅ SIDE

RESTAURANT: Industriell humlesus på Kalfaret Brygghus. 36

MÅNEDENS HAPPENING

TESTET PÅ SIDE

MÅNEDENS NØTT

BODY/HEAD Landmark, 29, september Verdens kuleste kvinne til Bergen! Body/Head er en improvisasjonsbasert gitarduo hvor Sonic Youths Kim Gordon klæsjer med den bostonbaserte fri-noisegitaristen Bill Nace i et prosjekt som er «inspirert av filmskaperen Catherine Breillat og Syd Barrettperioden til Pink Floyd». Konserten vil inngå som en del av Landmarks «Powernap-periode», det stabile sideleiet som Landmark befinner seg i frem til februar 2013. I denne perioden holder Bergen Kunsthall stengt på grunn av ombygging, men Landmark benytter anledningen til å ta i bruk deler av Kunsthallen til noen få større arrangementer. Powernap er som alle N&D-lesere vet en kort dvale for så å våkne opp med ukjente krefter og nytt pågangsmot. #nærkontaktmedsonicyouth www.kunsthall.no

MÅNEDENS PANELSAMTALE TA BERGENSBØLGEN! 27. september, Chagall Forskningsdagene i Bergen arrangerer møte om den såkalte Bergensbølgen. Som de skriver: «Musikklivet i Bergen går i bølger. I kjølvannet av punken dukket det opp en rekke band med en radikal agenda. For tjue år siden stod en ny bølge for tur, men det var først den tredje bølgen frontet av duoene Röyksopp og Kings of Convenience som satte Bergen på det internasjonale musikkartet. Men hvordan vet vi at Bergensbølgen i det hele tatt eksisterte? Og hva betyr disse bølgene for det lokale musikkmiljøet? Og ikke minst for den lokale selvfølelsen?» Møteleder: Håvard Nyhus, redaktøren i denne avisa. Deltagere: Stig Tenold, professor, institutt for samfunnsøkonomi, NHH. Viggo Krüger, førsteamanuensis, Griegakademiet, UiB. Einar «Engelen» Engelstad, musikkjournalist. #bølgekraft www.forskningsdagenebergen.com

Ikke rot med billettene når Den Nye Opera skifter navn til Bergen Nasjonale Opera. Det nye navnet skal tydeliggjøre at virksomheten produserer opera på nasjonalt og internasjonalt nivå, men samtidig synliggjøre dens forankring i Bergen – og ikke i Oslo, sier styreleder Egil Herman Sjursen. – Navnet forteller at vi er plassert i Bergen og Hordaland. Bergen Nasjonale Opera tydeliggjør dessuten at vi produserer opera på nasjonalt og internasjonalt nivå, og til sist var Den Nye Opera bare tenkt som et midlertid navn. Fremdeles forvirret? Vi og. La oss så oppsummere: Operahuset i Oslo heter Operahuset i Oslo. Aksjeselskapet Den Norske Opera og Ballett (DNOB) består av kompaniene Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten. Stiftelsen Den Nye Opera (NYOP) i Bergen er et prosjektbasert operaselskap, som nå skifter navn til Bergen Nasjonale Opera (BNO), men som i budsjettforstand fortsatt er en regionsopera. #caprice? www.nyop.no

MÅNEDENS SINGEL CAESAR «Funky shit» Caesar, eller Joachim Lauritsen som han heter når han går rundt i gatene som en vanlig fyr, kommer fra Bergen. Han jobber fremdeles med LP-debuten, men har nettopp sluppet første singel fra den kommende platen. Vi likern. Funky! Caesar har holdt det underground i noen år nå, men hevder han har «planer om å nå et bredere publikum med denne platen». Som han uttaler: «se ikke bort fra at det blir noe RnB, også». Han varsler også kommende samarbeid med blant Black O og Delario. Ålreit, vi høres! #ungoglovende www.soundcloud.com/itscaesar

MÅNEDENS NYVINNING

JACOB AALL «Aall in», torsdager Digg opplegg hver torsdag med en av NATT&DAGs favoritter bak spakene: Mr. Sam Marriott. Kul fyr som spiller kulere musikk enn det salgsplakaten gir inntrykk av («up-tempo partyvibe», døh). Ta med at vi snakker om Bergens største takterrasse, og det virker ganske opplagt at dette er et stayerkonsept. Vi lover iallfall evig troskap! Obs! Tjue års aldersgrense i døren og en uuttalt forventning om at folk pynter seg til fest. #cc:gratis! www.jacobaall.no/bergen

MÅNEDENS KONSERT KARIN PARK Kvarteret, 22. september Svensk-bergenske (og litt japanske, hun har bodd der i tre år. Visste du det kanskje!?) Karin Park slipper nytt album 7. september. Det heter Highway Poetry og er laget i samarbeid med Barry Barnett og Christoffer Berg, blant annet kjent for sitt samarbeid med The Knife og Fever Ray. På den forrige platen sin samarbeidet hun med

Datarocks Fredrik Saroea. God teft for medhjelpere! Den første singelen «Restless» har allerede rukket å få en hyggelig mottagelse, men det er i konsertsammenheng vi liker henne aller best. At dette er for releasekonsert å regne, skulle dessuten borge for ytterligere tenning. Arrangør: Aktive Studenters Forening. Femti spenn for inngang. #måblibra www.karinpark.com 8/2012

NATT&DAGS FOLKEFEST! FREDAG 24. AUGUST // FOLKEPASSASJEN

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

8/2012

Fredag 7. september:

Torsdag 27. september:

Wovenhand Supp.: RING THEM BELLS

Supp.: LAURA GIBSON Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Fredag 28. september:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Tirsdag 16. oktober:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Onsdag 17. oktober:

Lørdag 8. september:

Supp.: SKAM Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Supp.: BLOKSBERG + BEGLOMEG DJ-SET Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 29. september:

JENS LEKMAN

Torsdag 18. oktober:

Releasekonsert:

CASA MURILO

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Supp.: JOEL GIBB (The Hidden Cameras) Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 225,-. 20 år leg.

Søndag 30. september:

Fredag 14. september:

Fredag 19. oktober:

TAME IMPALA

Special guest: PETTER CARLSEN

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Supp.: CALLERS

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Torsdag 15. november:

EL GUSTO

Bill. kr.270,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Lørdag 3. november:

Fredag 16. november:

JOAQUÍN GRILO’S

”LEYENDA PERSONAL” featuring Dorantes Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Søndag 4. november:

Bill. kr. 225,-. 18 år leg. Fredag 7. desember:

Lørdag 20. oktober:

Swedish Empire Tour:

JOHNNY WINTER BAND

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Gjesteartist annonseres Bill. kr. 320,-. 18 årsenere. leg.

Minor Majority’s

PÅL ANGELSKÅR med band

Supp.: THE SHRINE Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Onsdag 31. oktober:

Onsdag 21. november: Supp.: ELUVEITIE + WISDOM

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Søndag 21. oktober:

Torsdag 1. november:

Tirsdag 23. oktober:

Bill. kr. 370,-. 18 år leg.

12. & 13. & 14. & 15. desember:

vrikker julen inn

Gjesteartist annonseres senere. www.penthouseplayboys.no

Bill. kr. 360,- . 18 år leg.

Torsdag 22. november:

Søndag 16. desember:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Fredag 23. november:

Tirsdag 18. desember:

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Mandag 5. november:

LIVE

Torsdag 20. september:

Supp.: SPANK ROCK

Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Supp.: TRUST Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Special guest:

Fredag 5. oktober:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

YEASAYER

Kveldskonsert kl. 20.00:

Søndag 9. desember:

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 370,-. 18 år leg.

Familiekonsert kl. 15.30:

Tirsdag 20. november:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. Fremfører ”The Action Is Go” i sin helhet.

Lørdag 8. desember:

CC COWBOYS

Torsdag 4. oktober:

Bill. kr. 300,- / 200,- (stud./ honnør.) 18 år leg.

Supp: DØMT + COWSHED BOYS Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Kr. 200,- (over 18 år) Kr. 100,(under 18 år) Familie: Kr. 500,“Britenes (inkl. nye2 voksne + 2 barn u. 18 år) Fri alder. Alkoholfritt arr.

Bill. kr. 270,-. 18 år leg. www.osloworldmusicfestival.no

Onsdag 3. oktober:

JAGA JAZZIST OG BRITTEN SINFONIA Onsdag 19. september:

DIRTY PROJECTORS

ANA MOURA Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

I samarbeid med Conexions, Nasjonal jazzscene og Utenriksdepartementet

Torsdag 6. desember:

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Torsdag 13. september:

Lørdag 15. september: ULTIMAFESTIVALEN 2012

Onsdag 14. november:

Tirsdag 30. oktober:

Special Guest: HARRYS GYM

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Søndag 28. oktober:

Onsdag 24. oktober:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Tirsdag 6. november:

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

ANNA TERNHEIM

Lørdag 6. oktober:

Fredag 21. september:

Supp.: BADMOUTH Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Venner i ryggen: ANTON RUUD I TERAPI + BLODIG ALVOR

Årets siste Oslo-konsert! Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 22. september:

Torsdag 11. oktober:

Torsdag 25. oktober:

JOHN MAYALL Bill. kr. 330,-. 18 år leg.

med band

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. Søndag 25. november:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Fredag 21. desember: Lørdag 22. desember:

Onsdag 7. november:

HILDE LOUISE ASBJØRNSEN

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Søndag 23. desember: SONDRE LERCHE Supp.: IDIOT WIND Bill. kr 250,-. 18 år leg. Bill. kr. 250,-. 18Posten, år leg. www.billettservice.no. Forsalg på Posten,Forsalg tlf. 815på 33Posten, 133, www.billettservice.no. Forsalg tlf. 815 på 33 133, tlf. OBS! 815 Bill.avg. 33 133, kr 25,-. www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr 25,-. OBS! Bill.avg. kr 25,-. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Fredag 26. oktober:

Bill. kr. 50,-. Kl. 10.00 - 15.00. Lørdag 22. september:

presenterer:

EQUICEZ + ADMIRAL P NICO D + JAA9 & Forsalg ONKL P + HERRELØSE + SISI + ZAWADI + JAH ARK + MANIFEST Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Søndag 23. september:

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Torsdag 8. november:

Tirsdag 27. november:

YOGA FIRE

Søndag 14. oktober:

Bill. kr. 300,- ink. album /

200,-33 uten133, album. 18www.billettservi år leg. på Posten, tlf. 815 33 133, www.billettservice.no. Forsalg på OBS! Posten, Bill.avg. kr 25,-. tlf. 815 Special guest:

Bill. kr. 270,-. 18 år leg. Mandag 15. oktober:

Supp.: VILLAGERS Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 27. oktober: OSLO ROCK CITY JAMBOREE

Fredag 9. november:

BEVERLY MCCLELLAN Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Torsdag 29. november:

MICHAEL

Fredag 28. desember:

Romjulskonsert:

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

på tlf. 33 www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr Forsalg påForsalg Posten,Forsalg tlf.Posten, 815 på 33 Posten, 133,815 www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. kr 25,-. KIWANUKA tlf.133, 815 33 133, www.billettservice.no. OB Special guests: HUNTRESS HUSK OGSÅ: Supp.: WALK THE MOON Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133, OBS! Bill.avg. kr 25,-. KRÅKESØLV + KISSIN’ DYNAMITEwww.billettservice.no. Supp.: MAD SIN + BIG TRUCK Forsalg på18Posten, Forsalg tlf. 815 på 33 133, Forsalg tlf. 815 på 33 133, tlf. OBS! 815 Bill.avg. 33 133, kr 25,-. www.billettservice.no. OBS! Bill.avg. 25,-. 10.10:OBS! Bill.avg. kr 25,-. Bill. kr. 250,-. år leg. BOKBADET Bill. kr. 300,-. 18 år kr leg. Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Bill. kr. 270,-. 18Posten, år leg. www.billettservice.no. Bill. kr. 350,-. 20Posten, år leg. www.billettservice.no. Forsalg på Posten, Forsalg tlf. på Posten, 815 Forsalg 33 133, tlf. på Forsalg 815 Posten, www.billettservice.no. 33 133, på tlf. Forsalg Posten, 815 www.billettservice.no. 33 på 133, tlf.Forsalg Posten, 815 www.billettservice.no. OBS!33 Bill.avg. på 133, tlf. Forsalg Posten, kr815 25,-. www.billettservice.no. OBS! 33 Bill.avg. på Forsalg 133, tlf. Posten, kr 815 www.billettservice.no. 25,-. Forsalg OBS! 33 påtlf. Bill.avg. 133, Posten, 815 på kr www.billettservice. Posten, 25,-. OBS! 33tlf. 133, Bill.avg. 815 tlf. www.bille kr 33 25,-. 815 OBS! 133, Bill.av 33w Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. Gruppe- og bedriftssalg: kontakt post@rockefeller.no / tlf. 22 20 32 32. NB! Bill.avg.

Fullstendig program og info: www.rockefeller.no Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133, www.billettservice.no. Forsalg på OBS! Posten, Bill.avg. kr 25,-. tlf. 815 33 133, www.billettservi

KLUBB Nordic Sound Group (NSG) tilbyr tekniske tjenester i forbindelse med lyd og scene, herunder prosjektering, lydstyring, lysstyring, lydtekniker, lystekniker, og salg og utleie av materiell i forbindelse med dette. NSG har også et profesjonelt musikkstudio og tilbyr alt fra innspilling av demo til ferdig produkt, inkludert mastring, trykk av CD og digital publisering av musikk på nett. Sommerens program på Teglverket: 9. juni: Captain Crunch // 16. juni: Tee Bee // 29. juni: Kito // 14. juli: Bare Noize // 28. juli: Millions Like Us // 11. august: BAR9. Slå den!

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

Marius Irgens har også andre jern i ilden. Alliert med den kvinnelige undergrunnsrapperen Lenole Pennaxum, opererer han som Reptile (som de sier: «spesielt fan av alt på Shogun records»). Sjekk ut urørt-siden deres. Han er også produsent på en varslet solo-plate signert Jan Eivind Bertelsen, til vanlig trommeslager i Fjorden Baby. Andre medvirkende på plata er blant annet bandkollega Sturle Kvilekval, Gnageren (Di Kjipe), Ulrike Sirseth og Kjetil Møster (Datarock). NATT&DAG har fått sniklytte på varene og vender tommelen opp.

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

NORDIC SOUND GROUP: BASSENS DISIPLER TEKST ANDERS GOGSTAD

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

8/2012

Kjære leser, du har neppe unngått å legge merke til alle Planet Summer plakatene som har vært klistret rundt omkring i bybildet i sommer. Men hvem står bak? Hvem vekket bergenssommeren fra sin sedvanlige slummer? Minimalt med detektivarbeid avslører at Nordic Sound Group, eller bare NSG, står bak det velsignede konseptet. Vi møtte to av evangelistene, Thomas Honningsvåg og Marius Irgens. Mon om de skal gjøre høsten litt lysere også? OK gutta, hva er Nordic Sound Group for noe? Thomas: Vel, vi er en arrangør på klubbscenen i Bergen, og dessuten leverandør av studio- og andre tekniske tjenester innenfor kulturfeltet. Totalt består NSG av fem personer. Jeg og Marius jobber mest praktisk og med partydelen, mens de tre øvrige i staben jobber på administrativt plan, som også omfatter ting utenfor partydelen. Javel? Og da blir den ene av dere bassansvarlig og den andre lysansvarlig? Thomas: Vi kombinerer. Jeg står ansvarlig for avviklingen av kveldens tekniske og lydmessige forløp. Marius, på sin side, har fokus på driften av selve klubben, pluss kjøring av lyset mens festene pågår. Hvordan booker dere artister? Marius: Vi har opparbeidet et kontaktnett med agenter i England. De fleste av dem er stort sett proffe og leverer varene slik som de skal. Vi legger vekt på at headlinerne skal være internasjonale trekkplastre mens oppvarmingsartistene eller supporterne er mer lokale eller nasjonale helter. En slik lokal support er eksempelvis det bassbaserte partykollektivet Metafusion Sound System fra Oslo. Bare for å ta en enkel namedropping.

Ofte en utfordrende jobb det å varme opp før kveldens headliner kommer på banen. Utakknemlig spot? Thomas: Oppvarmingsartistene har nok den kjipeste tiden å spille på, ja. Spesielt hvis artisten ikke er særlig kjent. Og noen ganger, på fester med mer kommersielle artistnavn, danser ikke folk før headlinerne kommer. Likevel legger vi vekt på å få frem folk fra undergrunnscenen. Fint. Men hva er forholdet deres til undergrunnsartistene? Marius: NSG er ikke undergrunn, men vi liker undergrunn. Samtidig prøver vi å levere til en bred klubbscene. Det gjør vi ved å kjøre ett konsept over lang tid. Publikum vil høre allsidig EDM (Electronic Dance Music, jou. anm.) der vi kan flette inn undergrunnsartistene sammen med store navn. Hvor foretrekker dere å kjøre festene? Thomas: Steder som Inside, Fensalen, Kosmo og Kvarteret er bra. Vi tilpasser festene i forhold til det som passer tids- og sjangermessig. Kosmo funker bra for undergrunn, mens Kvarteret passer best for større artister. Da Tee Bee spilte var det fullt hus på Kvarteret. Hva er planene utover høsten? Marius: Som sagt, blir nok noe på Kosmo. Siden dette er det tredje året vi har kjørt sommerting legger vi oss nå litt bakpå en liten stund for å tenke videre strategier. Men det vil komme enda større headlinere fremover – og ikke minst nye stilsjangre. Våre favorittsjangre er psytrance, Drum ’n Bass, pluss nyere britisk basert bassmusikk og hardcore. Informasjon om neste klubbhappening i regi av NSG på www.nordicsoundgroup.com // twitter.com/NordicSoundGr

R E L A U NC

SETTER DAGSORDEN TEKST ANDERS GOGSTAD DAGENS RETT: Konkurransen om publikums gunst er stor og i kampen for tilværelsen har byens utesteder øyensynlig begynt å ta hevd på hver sine dager. «Tar dere mandag, så konsentrerer vi oss om

BARFOT Magnus Barfotsgate 5 Torsdager: Live session, diverse artister. Søndager: Sunday funday: DJ Sam & gjester. BARRIO BAR Skostredet Fredager: Tropical night. Diverse artister. BIEN BAR Fjøsangerveien 30 Onsdagsquiz.. CAFE CHAGALL Vaskerelven 1 Siste torsdag i måneden: Manøver: debatt, presentasjoner, konserter. CAFE OPERA Engen 18 Torsdager: Jazzlads. Søndager: Jamsession. CONTRA BAR Nedre Ole Bulls Plass 4 Fredager: Soulful Friday. Diverse DJs. FELIZ CLUB BAR LOUNGE Øvre Ole Bulls Plass 3 Lørdager: Diverse DJs. FINNEGANS Chr. Michelsens gate 10 Fredager: Quiz, klokka 20.30.

O K T R O B E

B U T I

EVENTKALENDER

K K

tirsdagene?» Slik foregår muligens forhandlingene. Men ikke noe galt med det, altså. NATT&DAG-redaksjonen står og applauderer ivrig fra sidelinjen. En oversikt – sikkert ikke komplett – over noen faste stolper i UtelivBergens ukeplan. Finn frem moleskinen din og notér i vei!

JACOB AALL BRASSERIE & BAR Småstrandgaten 3 Torsdager: Aall In: DJ Sam Mariott. KAFEEN Skostredet Pop up-søndagskonserter. KLUBB KOSMO Vetrlidsallmenningen 6 Torsdager: Tropisk torsdag: diverse DJs.

BERGEN JAZZFORUM FYLLER

LEGAL Christies gate 11 Siste tirsdag hver måned: Last Tuesday. Gratis tapas. MADAM FELLE Bryggen Fredager, lørdager, søndager: Diverse akustiske artister. NOBEL BOPEL Welhavens gate 64 Torsdager: Møhlenquiz. Fredager: Diverse intimkonserter. VICTORIA CAFE OG NATTPUB Kong Oscars gate 29 Fredager: Fredagskok! DJ Stella Artois og venner. Pop, pønk, indie. Lørdager: Soul Shack med DJ Jon & Trond. RnB, Garage, Northern Soul.

GARAGE ROCK CLUB Christies gate 14 Tirsdager: Wineyard (billig vin).

RICKS Veiten 3 Fredager: Quiz, klokka 20.30. Onsdager og fredager: Standup-show.

GRAND SELSKAPSLOKALER Nedre Ole Bulls Plass 1 Hver tredje fredag i måneden: Jassbox med DJ Espen Horne og gjester.

VIP LOUNGE Kaigaten 20 Siste torsdag i måneden: Absalong. Litterær klubbkveld, klokka 19.00.

INSIDE ROCK CAFE Vaskerelvsmuget 7 Siste fredag i måneden: Last to the 90’s, Dj Roy & Frode.

VÅGEN FETEVARE Kong Oscarsgate 10 Torsdager: Jamsession.

STUDENTPRISER I BERGEN JAZZFORUM

BLI MEDLEM 50,-

SESONGKORT 650,- (inkl. medlemsskap)

Ord. pris 150,-

Ord. pris 1000,-

www.bergenjazzforum.no

8/2012

Mr. White Dennis Ferrer Daniel sanchez & Juan sanchez Mark knight aFroJack harDWell

15. sePteMBer telenor arena SENSATION.COM

HIP HOP

Chaka khaN

Folketeateret, 15. oktober

RockefelleR 23. oktobeR

BLÅ • 30. OKTOBER

gabriel tar med Seg Special gueStS martin moreno, alFred robleS og Shaun latham Fra hanS hit komedieShow “Stand up revolution” (comedy central).

15.11 CLaRiOn BRaTTøRa 16.11 OsLO spEKTRum 18.11 sTavangER KOnsERThus

Intimkonsert med

Katie Melua Folketeateret • Tirsdag 20. november

Orbital Sentrum Scene Fredag 16. november

blI FaN aV atoMIC SoUl

Informasjon om konserter, klubbevents, festivalartister, stand-up komikere og annen underholdning, forhåndssalg av billetter, konkurranser og annet moro.

HELT PÅ BÆRTUR TEKST VÅGARD UNSTAD FOTO ANDREW AMORIM OH EM GEH! Var det noen som var på Girson sin solominikonsert (lørdag 25. august) på Kosmo eller? Fikk dere med dere når han framførte tittelsporet på sin kommende Turboneger-EP? En gang te’: OH EM GEH! Her lukter det YouTube-hit lang vei, og EP-en er ikke sååå langt unna. Apropos YouTube-hits. Jonas V har nettopp spilt inn en ny video. Og en ny låt. Som det skal spilles inn video til. Og en remiks. Med A-laget og Lars Vaular. Apropos A-laget, Jonas V OG Lars Vaular. Vi drar ut på en megasvær miniturne nå til høsten, som vi har valgt å kalle «På Bærtur med …» (sett inn artistnavn her). Bergensk rap har aldri blitt kjørt opp i så stort format før, med alt fra undergrunnhits til megahits på en og samme scene. Det er for å vise folk at det fremdeles er NMG/G-huset for alltid! Apropos NMG/G-huset. Det kommer – i forbindelse med Bærtur-turneen – et NMG/G-HUSET-album! Albumet vil inneholde låter fra Lars Vaular, A-laget, Jonas V, Mats Dawg, Mike T og Petter Beyer og sikkert også masse intern-samarbeid på kryss og tvers. Om dette blir en suksess kommer det nok minst ett G-huset-album i året. Er det bare meg eller er RAPCREWS noe av det feteste med hele sjangeren? Fan-en i meg synes i alle fall at dette er en kjempeidé.

APROPOS KJEMPEIDÉ. Flex, tidligere kjent fra Hyperklikk og Grunnmuren, jobber med album! Jeg har jo aldri lagt skjul på at Flexnes’en er en av mine favorittrappere. Det er få folk som skriver like absurd, men gjenkjennelig. Skjønner dere hva jeg mener? Det er helt ute, men allikevel kjenner jeg meg igjen i tekstene hans. Elns. Og stemmebruk og flyt da, mann! Flex høres ut som om Ghostface Killah og Lil Boosie har fått en sønn sammen. Av frykt for å holde det uganxta tør jeg ikke å spekulere i hvem som smelte hvem på tjukken. Uansett, Flex’en har økonomisk backing, gatekredd, rekkehuskredd, høyblokkredd, bygårdkredd, skandalekredd, bachelor fra BI og gode folk rundt seg for tiden, så det kan virke som om dette albumet faktisk kommer. Apropos kommer. Det ringer på. Vi snakkes! MÅNEDENS SPØRSMÅL (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): Hei, Vågard! Crunk Juice eller Pimp Juice? – JuicyLucy Hey HEY, JuicyLucy! Jeg drikker ikke juicen til verken Nelly eller Lil Jon, men i et tvangshomodilemma er det jo innlysende hvem …

Jeg vil aldri legge skjul på at Flexnes’en er en av mine favorittrappere. Vågard Unstad (f. 1986) er oppvokst i Sandviken i Bergen. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. Du så ham sist på Tweet4Tweet.

8/2012

MOTE

L A U N C

F E S

R E

O K T O B E R

FÅ

25% N B IL LIG

50% TE

BØKER

P4 Ø J

BIL LIG

5 B Ø KE R

P JØ

PÅ

Tenk mørk innerst og lys ytterst, som en slags ettervekst gone-wrong-but-right.

3 BØKER P JØ

15%

PÅ

OG SOLEN GÅR SIN GANG: Mindre heldig ekvipering som Buffalos og lowrise Miss Sixties er gudskjelov gamle minner, men nå er det på tide at også Acne Pistols og lyserosa hår kombinert med army-jakke går inn i det samme skapet og forblir der en god stund. Greit? Hate it or love it, sånne ting skjer. Tenkte bare fortelle deg hva som ligger i vente nå med en gang. En av de største utfordringene som innkjøper er å prøve å forutsi hva som blir en trend, hva som blir den neste «it-piecen» og hvilke farger som blir store den kommende sesongen. Motebildet domineres stort sett av globale trender, med via blogger og profiler på instagram og twitter, har enkelte «opinionsledere» – eller «outliers» som Malcolm Gladwell kaller dem –makt til å selge mer av for eksempel ett par sko enn noen av motehusene kunne ha forutsett. Elin Kling, The Sartorialist, og Man Repeller (@manrepeller), for å namedroppe noen slike veiledere. Sistnevnte er ikke bare innovativ i stilen, men også hysterisk morsom og verdt å følge bare av den grunnen alene. #garantert SÅ, HVILKE TENDENSER dominerer i dag? Vel, jeg har iallfall sett et utall kopier av Isabel Marants Dicker boots, for eksempel. En clean og walkable boot som gir et hint av fransk chicness til ethvert antrekk. Forrige sesong var det kun Isabel Marant som hadde denne stylen (fordi hun skapte den), men nå finnes kliss like på samtlige skobutikker til en tiendedel av prisen. Og hva synes man om det? I likhet med Acne Pistol-trenden tror jeg Isabel Marants Dicker boot er kommet for å

bli en stund, rett og slett fordi det er en ganske kompatibel sko. Mange kjøper nok skoene lykkelig uvitende om «plagiatet» og det faktum at det er mennesker som tror at gud dreper en kattunge hver gang noen kjøper en kopi, men det skal sies at Dicker-bootsene har en look som er så «selvfølgelig» at flere designere kunne ha skapt den accidentally. Eller kunne de? Uansett kan vi konkludere med at en god trend blir kopiert fortere enn du kan si Totally Enormous Extinct Dinosaurs. #isabelmarant Noen trender varer lenger enn andre. Regelen er muligens slik: jo enklere trendene er, jo mer langvarige blir de. Ikke fullt så mange med rosa hår og army-jakke altså, nettopp fordi det er litt vanskeligere. En annen ting jeg observerer er behovet for en såkalt «ombre», altså en hårfarge som er mørk innerst og med vilje lys litt lengre ned, som en slags ettervekst gone-wrong-but-right. Perfekt for alle som i likhet med meg ikke klarer å bestemme seg for om man skal ha lyst eller mørkt hår. You can have it all! #ombre SÅKALTE «ARMPARTIES» florerer på instagram, en trend som består av en drøss med armbånd som ser litt festlig ut. Ideelt sett skal armpartyet ditt bestå av farger og elementer som beskriver deg selv, og det finnes tydeligvis ingen grenser for hvor mye man kan klemme inn på håndleddet sitt. Sjekk #armparty, så skjønner du greia. Dessuten er det på tide å legge vekk neonfargene sine. Du vet, clutchveska di som sier «jeg er litt edgy», men som egentlig sier «I’m a crazy bitch». Det virker som om neon alltid får en slags festival-peak hver sommer, for så å forsvinne igjen. Det er pasteller som er tingen nå. Hører du? PASTELS, BABY!

TEKST ELISE SKOGRAND

SEPTEMBER-ISSUES

N B IL LIG

Alt pensum på ett sted til gode priser!

*Gjelder ikke nye norske bøker (iht. Bokavtalen.) Tilbudsperiode f.o.m. 1/7 t.o.m. 30/9-12.

8/2012

RESTAURANT

Bellevue og Sejersbjerget – stedsnavnene mer enn hinter om strøkets forhistorie. Kalfaret Brygghus Kalfarveien 76 MOT SLUTTEN AV 1800-tallet opplevde Bergen at borgerskapet skilte lag med byens sentrum og valfartet til egne, dertil egnede boligområder. Både Parkveien og Villaveien på Nygårdshøyden er reminisenser fra nettopp denne tiden – skjønt, her har hyblifisiering og Nygårdsparkens løse fugler for lengst fratatt omgivelsene deres fordums prakt. Som kulisser står datidens virkelige rikmannsboliger igjen som tomme anakronismer, fratatt sin mening. Slik ikke på Kalfaret, der den ene sveitservillaen mer påkostet enn den andre – uttrykket gingerbread gothic, som det visstnok heter seg på engelsk, gir mening her oppe – vitner om overklassens (enten det var skipsredere, kjøbmænd, fabrikkeiere eller handelsreisende) ekspansive dominans her oppe. Trygt plassert mellom Bellevue og Sejersbjerget – stedsnavnene mer enn hinter om strøkets forhistorie – er Kalfaret Brygghus et kjærkomment tilskudd i sin bydel. Stedet er en gyldig grunn til å ta spaserturen – klassereisen, kunne en si, selv om demografien riktignok er en tone eller to mer sammensatt i dagens Kalfaret – fra sentrum og under alleen forbi Assistentkir-

kegården, der den tegner seg i relieff mot jernbaneskinner i augustkvelden, vi får øye på et gateskilt med et av disse forunderlige navnene – Forskjønnelsen – opp på toppen av bakken, og inn på Hansas gamle hovedkvarter. IDÉEN OM Å tilbringe en torsdagskveld i ny og ne på Kalfaret Brygghus kom da vi satt på en italiensk pizzarestaurant i Berlin i juni: gatene fulle av folk kledd i fotballdrakter, alle serveringssteder i hele byen viste EM-kamper, vi spiste italiensk pizza og drakk tysk øl da vi ble fortalt det som fortonte seg som en hemmelighet, nærmest. Og slik må det jo nesten ha forholdt seg også; kan hende er det en velbevart hemmelighet: Foruten den store gruppen med kvinner som ler høylytt i selskapslokalet innenfor der vi sitter, er det nemlig kun gjester ved to av de andre bordene. I Hansaparken har de siste årene en rekke av Hansa-bryggeriets tidligere produksjonslokaler blitt omgjort til leiligheter, i takt med at nye leilighetskomplekser er blitt reist. Selvsagt måtte det også gjøres plass til et serveringssted. En bydelspub! var vel tanken da Kalfaret Brygghus åpnet for noen år siden; vi drakk øl og spiste pubmat, og det kunne se ut som Kalfaret hadde fått sin ekvivalent til Bien på Danmarks plass. Sentralisert som Bergen

jo er, er det slett ingen hemmelighet at det innebærer store utfordringer å etablere tilbud som dette i sentrumsperiferien, og etter en stund stilnet det rundt Kalfarets nyetablering: brylluper, lukkede selskaper, firmafest – det er en velkjent melodi. AT STEDET NÅ hver eneste torsdag er åpent for allmenheten med «gastropubmeny» og hjemmebrygg laget på Hansa-barnet Waldemars mikrobryggeri (midt i lokalet står to store messingtanker på det sjakkrutete gulvet, et syn som er langt vanligere i byer som Montréal, hvor man tidvis får følelsen av at hver eneste bar man besøker har sitt eget mikrobryggeri mellom veggene, men som er en kuriositet uten sidestykke mellom de syv fjell) er derfor svært gledelig. Som var vi på helt andre breddegrader kommer da også vårt selskap kledelig nok tre kvarter for sent, hvilket gir oss muligheten til å konsumere alt brødet som har blitt satt ut på bordet, i tillegg til å prøve både husets egne brown ale og hveteøl. Fire sorter Waldemars-øl (99,-) kommer servert i små glass på rekke og rad: de to foregående nevnte, samt en mørk dark ale og en etter forholdene (5,5 %) alkoholsvak India pale ale («den er ikke så sterk, så vi kaller den bare for en sommer-IPA!» utbryter den hyggelige servitøren), og vi bestiller en pizza hver, alle kalt opp etter steder i strøket: Sejersbjerget (135,-), Fløen (130,-), Nubben (120,-). Tynne pizzaer bakt i stenovn, hvorav seiersherren utvilsomt er Sejersbjerget med

artisjokk, mozarella, parmaskinke og ruccola. Ingen av pizzaene makter å målbinde noen av oss, men som akkompagnement til ølen (eller var det omvendt?) fungerer det ikke desto mindre bra. FØR VI ATTER går ut igjen i natten, går vi bak gardinene og inn i museumsavdelingen, der det er utstilt forskjellige artefakter fra bryggerihistorien: hester trekker vogner fullastet med øl; oppå en øltank står et nylig tømt ølglass; i et monter ser vi for lengst utgåtte flasker fra Hansas produktsortiment («Drikk for diabetikere», eller hva den nå het, må ha vært flasken med den minst salgbare etiketten). Ettersom ølkulturen som etterhvert har begynt å blomstre også her til lands er fundamentert i jordbrukstradisjoner, er det også bare naturlig at det ikke er i storbyene mikrobryggeriene befinner seg, men i steder som Flåm, Florø og Grimstad. Men nå er det kanskje på tide (ryktene går jo, riktignok, om at noe er i … eh, gjære) at noen tar initiativ til et ordentlig mikrobryggeri også i Bergen. Bergen Ølfestival arrangeres samtidig som Bergen Matfestival, den 7. og 8. september, på Bryggen. Festivalen ønsker å «vise at øl er så mye mer enn bare ’halvliteren’», og får besøk av blant annet mikrobryggeriene Kinn, Ægir, Nøgne Ø og Haandbryggeriet, i tillegg til omtalte Waldemars. Da får man la seg inspirere, med skum på overleppen. Thomas Cook

Kalfaret Brygghus er åpent daglig for forhåndsbestilte grupper, minimum ti personer. Torsdag kveld: Åpen for alle kl 16-24 med gastropubmeny og eget brygg (mat til kl 22). Bergen Ølfestival arrangeres den første helgen i september. www.bergenolfestival.no 42

8/2012

JACOB AALL PRESeNTERER

CC FREE! ID 20+ Kontakt oss for gjesteliste og bordreservasjoner!

all in

tar sted på Bergens største takterrasse, der vi gir deg en gylden anledning til å trekke i din aller beste cocktailkjole midt i uka uten et snev av dårlig samvittighet. Vi gir deg hverdagsglam, DJ, fortreffelig atmosfære og god stemning. Velkommen til hele byens møtested og ta en glitrende avstikker fra den travle hverdagen...

Tel: 55 30 71 00

SCENEKUNST

September-oppsetningene viser at skjebnen ikke er så uavvendelig likevel. TEKST GULLI KR. SEKSE FOTO TANI SIMBERG Skuffet over at Indian Summer aldri kom? Eller nyter du sommerens siste krampetak med magiske sensommerkvelder? I alle tilfeller skal norske scenekunstkompani gi deg magiske øyeblikk i september. Noncompany er kommet til mellomspillet i sin triologi «KAZAK»; «KAZAK: intermesso». Og Verk Produksjoner gir oss «Build Me a Mountain!», et stykke om mennesker som nekter å akseptere realitetene og i stedet skaper sin egen virkelighet. SCENEKUNSTKOMPANIET NONCOMPANY består av en gruppe kunstnere med bakgrunn fra teater, performance-kunst, musikk, design og tekst. De jobber med å finne nye symbioser gjennom et tverrestetisk uttrykk. «KAZAK: ekspedisjonen» var den første forestillingen i triologien KAZAK. Den tok utgangspunkt i dokumentarisk materiale fra kompaniets ekspedisjon gjennom taigaen og tematiserte hvordan vi forholder oss til omgivelser før vi har vært i dem, når vi står 44

8/2012

midt oppe i dem og hvordan vi forteller om dem etterpå. Som de selv anførte som omdreiningspunkt for første del av trilogien: Det handler om «å se skogen for bare trær» (de mente kanskje å ikke se skogen for bare trær? Vel, vel). Uansett, «som man roper i skogen får man svar», kan godt tjene som omdreiningspunkt i triologiens andre del, «KAZAK: kazak». På grunn av manglende finansiering presenteres nå «KAZAK: intermesso», et mellomspill mellom første og andre del som destillerer triologiens essens. Dette blir en iscenesatt konsert, en hyllest til deres mange venner og kazakan selv; raneren som forstyrrer freden og ikke aksepterer livet som skjebnen har skjenket ham. I stedet velger han livet som troløs eventyrer – uten tilhørighet til noe. «KAZAK: ekspedisjon» satte meg oppslukt inn i en audiovisuell reise hvor lukten av skog og mose fikk meg til å glede meg til neste del. www.noncompany.no HEDDAPRISVINNERNE FOR ÅRETS beste forestilling «Det Eviga Leendet» i 2011, kommer også med ny produksjon. Verk Pro-

duksjoners «Build Me a Mountain!» handler om den finske dramatikeren og forretningskvinnen Hella Wuolijoki og dramatikeren Bertolt Brecht, og deres kreative møte i Marlebäck i Finland 1940. Få dager etter at Hitler invaderte Danmark og Norge, tok Brecht kontakt med Hella Wuolijoki. Han ba henne om hjelp til å komme til Finland med plan om å dra videre til USA gjennom Sovjetunionen. De flyktet inn i en alternativ virkelighet og skapte en liten menneskeskapt utopi midt i et helvete. Verk Produksjoner vil gjennom dette spesielle møtet fortelle om hvordan vi forholder oss til vår egen tid, om våre egne begrensninger og om hvordan vi kan komme oss videre når alle illusjoner er borte. Sammen med forfatteren Daniel Wedel har de gjennom arkiver funnet frem til dagbøker, brev, bruddstykker av historier og skuespill fra Brechts og Wuolijokis svært produktive periode. «BUILD ME A MOUNTAIN!» er Verks andre forestilling om mennesker som ikke aksepterer de rådende omstendigheter og i stedet skaper nye. I sin anmeldelse skrev NRK.no: «Verk Produksjoner gjør akkurat litt for mye – på den helt riktige måten». NATT&DAG garanterer magiske øyeblikk med en eksentrisk scenografi og en svært fin tekst. www.verkproduksjoner.no

Med «Drømmebyen» stiller Den Nationale Scene spørsmål om hvilken by Bergen egentlig er. Forestillingen er utviklet i samarbeid med Dramatikkens hus. Et bredt utvalg av ungdommer fra en rekke ulike miljøer bidrar med tekst, film og musikk. Med dramatiker Mikkel Bugge og regissør Nina Wester i førersetet, blir dette en rå og ustrukturert forestilling som speiler dagens ungdom. «Drømmebyen» handler om unge bergensere som er på desperat leting etter seg selv. Vi får være med i en tid i livet deres hvor alt er dramatisk og usikkert, slik det kanskje er for de fleste i den alderen hvor livet ødelegges om et eller annet ikke går helt som planlagt. Her er alt satt på spissen og de fleste vil kjenne seg igjen i følelser vi alle har kjent på. Forestillingen retter seg mot ungdom, men passer for alle aldersgrupper. www.dns.no

// Noncompany / KAZAK: intermesso / 14. september / Studio Bergen // // Verk Produksjoner / Build Me a Mountain! / 28. – 29. september / BIKS Fensalen // // Den Nationale Scene / Drømmebyen / Urpremiere 15. september / Lille Scene //

KENT (23) NHH-student – Når jeg spør om det var like godt for henne.

ERIK (23) Makeup-artist – Når det gagner meg.

REIDUN (23) Tannlegestudent – I always tell the truth, even when I lie.

AKSEL (25) Brannmann – På one night stands.

NÅR ER DET GREIT Å LYVE?

AV: KARI TØNSETH

IDA (23) Flyvertinne – Når pappa spør om steken er for tørr.

MORTEN (22) Butikkmedarbeider – Alltid.

MIA (25) Kunststudent – Når man skal få seg et ligg.

WILLIAM (21) Jusstudent – Når kjæresten min spør om jeg elsker henne.

MIRIAM (25) Kunstner – Når man lyger til seg selv. Særlig dagen derpå.

ALEX (26) Skater – Når man sitter to stykker i en bil, og det lukter rart.

KATHLEEN (23) Litteraturstudent – Når man vrir på sannheten.

SINDRE (23) Sosiologistudent – Når noen skal legge ut for taxi’n.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

8/2012

Fem øre per eske går til hjelpestikkefondet, slik det alltid har gjort. God tur!

JAZZ

Den grå, fine tida: Potet- og jazzsesongen er i gang! TEKST STEPHAN MEIDELL FOTO BJARNE ØYMYR Hurra, det er endelig høst! Siden været ikke avslører noen nevneverdig endring, annet enn gråtoner i skylaget, er vi nødt til å se etter andre sikre tegn til sesongskifte her på Vestlandet. Fadderuken er dessverre ett av dem. Det ser ut til at russetiden fikk en litt for brå avvikling for noen, og muligheten til å gå nok en seiersgang ned Torgalmenningen er tydeligvis altfor fristende – denne gangen er russedressen erstattet av tilsølte togaer og banankasser rundt livet, og rusbrusen er byttet ut med øl. Man har tross alt blitt voksen over sommeren. Et annet, og langt hyggeligere tegn på en ny sesong, er musikk – og masser av den. Nå skal sommerens forpinte trekkspilltoner i sentrum konkurrere med forpinte toner på byens musikkscener, og det er bare å glede seg, for høsten ser fryktelig lovende ut. For deg

som ikke var klar over det – dette er en spalte for jazz/alternativt/kunstmusikk i Bergen, så om du fremdeles sitter i togaen mens du leser dette – det er ingen grunn til å skifte. Skaff deg en blokkfløyte og lær deg noen alternative grep, så kan du bli med på diskusjonene etter konsertene du òg. Surt er kult, og støy har jo for lengst blitt husvarmt blant hipsterne. Jeg er skrikende inhabil, i og med at jeg både spiller og arrangerer en rekke konserter selv, men den problemstillingen får vi komme tilbake til ved en senere anledning. La oss heller ta en titt på byens konsertsteder. Landmark er, som mange kanskje vet, i dvale i høst. Det er synd for dette er byens kanskje viktigste sted for alternativ musikk, men skal man flytte på dassene, må man stenge ned. Ganske forståelig når man ser hvordan desperadoer i fortvilt jakt etter porselensskålen ender opp med å pisse ned alle byens gatehjørner nattestid. Heldigvis blir det et par arrangementer i Bergen Kunsthall

Kjetil Møster åpnet øvingslokaldørene sine for alternative innslag i løpet av sommeren.

for de med abstinenser. Chagall tar delvis over for noe av aktiviteten, og det er også mulig det dukker opp litt snasen impro på Kafe Krystall etterhvert. Sjekk ut facebook – og underskogkalenderen (underskog.no) for plutselige konserter på Bergen Kjøtt – her har Datarocks Kjetil Møster åpnet øvingslokaldørene sine for alternative innslag i løpet av sommeren – blant annet en støyimproduo fra Moskva, med det mest trashy østblokksoundet jeg har hørt på lenge. Pussy Riot uten rytme eller melodi, om det skulle tenne noen varsellamper. Det blir etterhvert kafé i 1.etasje, hvor det også kan arrangeres konserter – og 2. etasje byr sikkert på godsaker utover høsten. Kvarteret avholder konserter i serien StåOppJazz noen ganger i måneden, og de er vanligvis dårlige på annonsering, så følg med! Bergen Jazzforum på Sardinen (USF) har lagt ut deler av programmet sitt, og der finner du alt fra streitere ting til ganske sprelske saker. Impro med bind for øynene var et av innslagene i fjor. Bergen Impro Storband dukker som vanlig opp der du minst skulle ane det, og det er godt sannsynlig det kommer til å skje ting på Café Opera. Festivalen Ekko og Lydgalleriet åpner endelig dørene til huset Østre i oktober, og det blir definitivt et spennende go-to-sted for tilhengere av lydkunst og elektronisk musikk. Kanskje får vi også noen alternative toner på Kosmo og litt bråk på Hulen?

(Om du kommer på flere steder, send en epost, så får jeg det med neste gang). Her er en uferdig liste over hva du bør sjekke ut i september om du har litt nysgjerrige ører: 1. september: Støyguruene i Jazkamer har med prosjektet «Pannekaker» alliert seg med Bergen Impro Storband, og som et alternativ til syvfjellsturen, spiller de syv konserter på forskjellige steder i byen denne dagen. Sjekk kalenderne for nøyaktig rute. Etterpå kan du runde av med psykedelia på Ståoppjazz med Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists. 18. september: PlayDate på Chagall: Audun Automat spiller 70-talls jazzrock, mens plateaktuelle Hullyboo lener seg på countryjazzen. 21. september: Morning Has Occurred på Bergen Jazzforum. «Jazz i sikte»-vinnere med noen av Griegakademiets fineste musikere. 26. september: Ny Musikk Bergen arrangerer konsert med den glimrende svenske saksofonisten Martin Küchens nye band Fracture Mechanics. 29. september: Landmark Powernap i Bergen Kunsthall. Body/Head, bråkeduoen til Sonic Youths Kim Gordon, samt mye annet snacks. Hvis du vil ha en plateanbefaling på tampen, kjøp By Way of Deception av Angles 8 (Clean Feed Records). Et annet av Martin Küchens prosjekter, live fra Ljubljana Jazzfestival. God energi, tøffe låter og deilig impro – hvis det går an.

STEPHAN MEIDELL (f. 1982 ), NATT&DAGs nye jazzskribent, er musiker, kurator og musikkjournalist. Han spiller i TST, Cakewalk, Krachmacher og Vanilla Riot. www.stephanmeidell.com 8/2012

KUNST KNIPSU Anja Carr MMMOVE Under Phonofestivalen Anja Carr, som kjent frå Pink Cube, galleriet med kroppsvæsker i veggmalinga. Spørsmålet er: Kor mange forskjellige typar kroppsvæsker? I Bergen, under Phonofestivalen, kjem ho derimot til å opphalde seg inne i ei lyseblå ponni-drakt med rosa pannelugg, og til publikums store forlysting vil ho gå rundt på alle fire til ho ikkje orkar meir. Det kjem til å sjå latterleg hjelpelaust ut, og slik kommenterer verket fenomenet «semesterstart». Husk at tørr snørr er eit godt teikn: Dersom naseslimet ditt renn ut av nasal-trakta di kan det vere eit sjukdomsteikn.

Ethan Hayes-Chute: fra serien ”Fragmented Cabin Study in 1:10 scale”, 2010, 12 x 9 x 2 cm, tre, papir, plastikk, metall, tekstil, skum, maling

ENTRÉE Stian Åndalsvik abstract simplicity of need Til 30. september Kondensert pressemelking (billig pun intendert): Arbeidene på Entrée synes å ville kvitte seg med innhold. Med andre ord blir utstillingens oppbygging generator for selve utstillingen. Det er en form for kontraproduktiv produktivitet. Resultatet setter spørsmålstegn ved nettopp innholdet i, og nødvendigheten av produksjon. Referanser til objektenes egen historie konkurrerer med deres åpenbare tomhet, løftet om fremtidig bruk, en ennå uoppfylt lengsel. Ufullkomne overflater antyder et ønske om et nytt materialistisk språk, en mer direkte måte å forstå materialet på og et sluttprodukt med tydeligere menneskelig avtrykk. Et noe tvilsomt innhold, eller ikke noe innhold i det hele tatt.

UTANFOR BERGEN KUNSTHALL Knut Henrik Henriksen Echoes 14. september til 4. november Bergen Kunsthall er, det er noko alle veit, under ombygging. Denne utstillinga skulle eigentleg finne stad under Bergen Rådhus, men kort tid etter at datoane var spikra, kom det stein ramlande ut or den sandblåste betongfasaden, og bygget måtte byggjast om. Difor gjeng utstillinga av stabelen rett over Lille Lungegårdsvann, utanfor Bergen Kunsthall, som eit ekko av det som skal kome … Her blir det betong-readymades, skulpturar laga av forskalingsplater, som eit ekko av både det eine og det andre og det tredje. Til våren vil prosjektet ferdigstillast, som eit ekko frå fortida, med nye skulpturar, dersom alt går bra og heile rådhuset ikkje fell saman.

VEVRINGUTSTILLINGA Vevring, Sogn og Fjordane 21. til 30. september Vevringutstillinga er tufta på pur dugnadsånd: Dei om lag to hundre og førti innbyggjarane byggjer bygda om til eit altomfattande galleri! Ethan Hayes-Chute (Maine, USA) skal vise nokre fortryllande, små modellar av ekte hytteveggar frå verkelegheita, og kanskje til og med heile hytter, møblert med små pyntegjenstandar laga av ekte søppel! Alt dette kastar lys over hans interesse i «akkumulasjon av liv» i «potensielle bu-situasjonar». Han stiller ut, saman med ei rekkje andre. Her fins òg mykje moro for kidsa: Dei lokale ungane er i følgje festivalleiinga like begeistra for kunstnarar som for fotballstjerner, og er entusiastiske autografsamlarar. Dersom du er eit born, kan du ta del i ein måleri-workshop!

NINTENDO 3DS Art Academy 2 Ute no Stakkar deg, kom du ikkje inn på kunstakademiet, sjølv om det er tredje året på rad du søkjer? Det er fordi kunstavdelingane ved Kunsthøgskolen i Bergen har blitt slått saman til ei einaste gigant-avdeling som kallast «kunst». Dette kjem i tillegg til at skulen ikkje anerkjenner ditt talent, for du har ikkje peiling på samtidskunst. Frykt ikkje, for det største subversive potensialet i dagens Kunst-Noreg ligg i å vere autodidakt og uavhengig av statleg drivne institusjonar. Og heldigvis har det kome ut ein software-bit på Nintendo 3DS som kallast «New Art Academy». Her kan du endeleg lære å teikne og måle, kunnskap som truleg ikkje kjem til å hjelpe deg i neste års opptak overhovudet.

KUNST: RASMUS HUNGNES

8/2012

TEGNESERIE Yo son, don’t trip ’til you heard my pitch! Mafia’s some tired-ass shit – We straight up – Johan Galtung masonic up in this bitch!»

Batman: Earth One

TEKST AKSEL KIELLAND

Dette innebærer i ytterste konsekvens at den sene superheltfiksjonen er antitetisk til rådende oppfatninger om originalitet som vår tids ledende kvalitetskriterium, og dermed langt på vei antitetisk til både modernismen og post-modernismen (gitt at metaaspektet ved denne stendige gnikkingen på et begrenset antall troper og figurer i stor grad er tilfeldig), samt superheltfiksjonens to første faser – gullalderen (1938-1956) og sølvalderen (1956-1970).

Så sånn er det. Bare noe jeg tenkte på. Men men.

ELLERS: HUMANOIDS slapp nylig en ny utgave av Jodorowsky & Moebius’ lenge utilgjengelige Eyes of the Cat, etter at de utkom med en av de latterlig dyre og sjeldne Limited Edition-versjonene i fjor. Den nye utgaven er heller ikke billig, men den ligger i det minste innenfor rammene av hva tilregnelige mennesker vil finne det rimelig å betale for en tegneserie. David Hine og Shaky Kanes Bulletproof Coffin: Disinterred er også tilgjengelig i disse tider, og selv om man gjør seg selv en tjeneste ved å lese den første Bulletproof Coffin-boka først, er det på ingen måte noen garanti for å forstå hva som skjer. Ellers bør alle førprogrammere nettleserne sine til kingtrash.com slik at man er fullt beredt til å kaste seg over bestillingsknappene når fjerde nummer av Michael Deforges Lose legges ut for salg senere denne måneden. I 2012 er dét omtrent alt man trenger å kjøpe for å kunne hevde med at man «følger med» på amerikanske tegneserier.

NEOLAB

FOR ET ÅR SIDEN rebootet DC Comics hele sitt ordinære superheltunivers. Avslutningen på den så vidt leselige tidsreisecrossoveren Flashpoint innebar at over 70 år med DC-kontinuitet ble ugyldiggjort over natta: Clark Kent var aldri gift med Lois Lane, Martian Manhunter var aldri Justice Leaguemedlem, og den nå homofile Green Lanternen Alan Scott ble sett på som så mye av et forklaringsmessig problem at han ble forvist til en parallell virkelighet. Og selv om en del av figurene – først og fremst Batman og Green Lantern – i stor grad fikk ture frem omtrent som før, innebar overgangen til «The New 52» store endringer. For eksempel innebar rebooten at en lang rekke figurers bakgrunnshistorier ble endret i større og mindre grad, i det de ble introdusert på nytt.

Og denne høsten er det Marvels tur. «Marvel NOW!» er ikke en like radikal omlegging som «The New 52», men også Marvels initiativ dreier seg om å prøve å appellere til nye lesere, hvilket i deres tilfelle handler om å dreie superheltene sine mer i retning av filminkarnasjonene, som i The Avengers motbeviste alle påstander om at superheltenes tidsalder var over i Hollywood. Dette vil i praksis si at også flere av Marvel-karakterenes opprinnelseshistorier har blitt gjenfortalt og redefinert relativt nylig. For eksempel har Spider-Man fått sin opprinnelsesfortelling skildret på film intet mindre enn to ganger på ti år. HISTORIEN OM HVORDAN et vanlig menneske slår seg inn på kostymert forbryterbekjempelse har naturligvis appell som utgangspunkt for spillefilmer; ikke bare har den psykologiske prosessen som ledsager denne forvandlingen en filmvennlig dramaturgisk

kurve, det å kjenne til denne transformasjonen er også langt på vei nødvendig for å følge superheltens videre eventyr. Men etter hvert som tiårene går blir det stadig mer åpenbart at det ligger i superheltfiksjonens natur å vende tilbake til en håndfull grunnfortellinger – hvorav opprinnelseshistorien er den mest grunnleggende av dem alle. Nylig ga DC ut Batman: Earth One, en Batman-fortelling fra en annen parallell virkelighet, som også den er en nok variasjon over historien om hvordan Bruce Wayne ble Batman. Earth One følger også en annen trend, nemlig den om å lage tegneserier som i virkeligheten er dårlig skjulte pitcher til den langt mer lukrative film- og tv-bransjen. Bruce Wayne ser i Earth One ut som en ung Tom Cruise, og historien fremstår som skreddersydd for å fungere som utgangspunkt for den uunngåelige rebooten av Batman-franchisen som Warner Bros. vil gå i gang med så fort Christopher Nolans trilogi har fått hvile i fred et par år. DETALJENE I DISSE opprinnelsesfortellingene endres for hver gang de fortelles, men kjernen er alltid den samme. Publikum er klar over dette, og sitter mest av alt å venter på at disse forutsigbare øyeblikkene skal inntreffe. Enhver fan-anmeldelse av en superheltfilm handler i bunn og grunn om i hvilken grad filmskaperne har maktet å gjenskape sentrale karakterer og hendelser – hvilket vil si at man langt på vei opererer med et kunstsyn som minner om det man hadde i antikken, hvor nettopp denne formen for variasjoner over spesifikke tema var hva alt handlet om. At dette i dag gjøres under navnet masseunderholdning er av underordnet betydning.

Xiang Jing / Peacocks / 2007 / utsnitt

Ai Weiwei Jing Kewen Li Songsong Liu Jianhua Mao Tongqiang Song Dong Xiang Jing Xu Bing Yin Xiuzhen Yue Minjun

Real Life Stories presenterer ti av Kinas ledende kunstnere, som gjennom maleri, skulptur og installasjoner belyser kinesiske samfunnsforhold. Bergen er eneste visningssted for denne gruppeutstillingen med internasjonalt kjente kinesiske kunstnere. Utstillingen er kuratert av Feng Boyi og Bjørn Inge Follevaag.

Åpning torsdag 4. oktober kl. 19.30 i Stenersen, med påfølgende verdenspremiere på en installasjon av Ai Weiwei i Lysverket.

kunstmuseene.no | Twitter: #RealLifeStories Stenersen & Lysverket, Rasmus Meyers allé 9 & 3

8/2012

FOTBALL

Filming i koleraens tid. Ingen har et mer komplisert forhold til filming enn engelskmenn. TEKST LARS E. SIVERTSEN FOTO TALKSPORT DET ER EN kald kveld i Nord-England, men temperaturen mellom de to lagene er høy. Midtuke-kamper sent på høsten, under flomlys, har en tendens til å bli aggressive affærer. Spillerne gir alltid på litt ekstra, for stopper du opp blir du raskt kald og stiv. Bakken er hard og ballen spretter rart, taklinger blir feiltimet, og spillerne puster frostrøyk som om de var travhester. En lang, tilsynelatende formålsløs pasning spretter 50

8/2012

over forsvarslinjen til det ene laget, og en spiss galopperer etter. En av motstanderens midtstoppere tar opp jakten, og i noen lange sekunder spurter de to side om side etter ballen. Helt til spissen plutselig faller. Verken dommeren eller de andre spillerne har sett helt hva som har skjedd, men i regi-rom verden over gnir TV-produsenter og vaktsjefer seg i hendene. For få ting skaper mer raseri, engasjement og gode seertall enn filming. I en sport der utøverne regelmessig utfører manøvrer som på åpen gate ville resultert i fengselsstraff, reserveres det et helt eget

nivå av helvete for de som bare later som om de har blitt kvestet. Som Bolton-spiss Kevin Davies en gang sa: «Det er flaut og umandig». I en tidsalder der det gjennomsnittlige fotballag ser ut som et refusert boyband er kanskje ikke mandighet et kriterium som bør legges til grunn for altfor mye, men lumpent er det hvertfall. Filming er også et fenomen engelsk fotball har et spesielt komplisert forhold til. Tidligere England-kaptein John Terry, en mannemann som er så mannete at han tar på seg kapteinsbindet igjen når han har tatt av seg drakten etter kamp, klarer ikke en gang vedkjenne seg at filming er noe hans landsmenn kan finne på å gjøre. «Det er ikke sånn vi spiller, vi er et veldig ærlig land,» sa han til The Telegraph for noen år siden. «Filming er

noe de engelske gutta ikke gjør. Noen ganger er vi for ærlige. I Premier League ser vi engelske spillere som blir hindret litt, men som prøver å holde seg på beina. Den utenlandske mentaliteten er at så snart de kjenner noe legger de seg ned,» konkluderte han, før han sang noen vers av Rule Britannia, skjøt ned et tysk bombefly og undertrykket en inder. PROBLEMET TIL TERRY er at hypotesen hans har et litt trøblete forhold til den tilgjengelige empirien. Da England møtte Argentina i åttedelsfinalen av VM i 1998 vant Michael Owen et straffespark tidlig i kampen med et meget elegant svalestup. I 2004 ble Arsenals resultatrekke på 49 ubeseirede kamper stoppet mot Manchester United etter at Rooney hadde jukset seg til et straffespark. Liverpool utlignet til 3-3 mot AC Milan i Champions

FOTBALL

PROGRAM HØSTEN 2012 BIT Teatergarasjen AUGUST ginungagap.no

TgSTAN (Belgia) Nora 30.august – 1. September kl 19:00 Logen Teater SEPTEMBER PrøveRommet på Chagall 3. september kl 20:00 – 01:00 Pieter De Buysser & Hans Op de Beeck (Belgia) Book Burning 5. – 6. september kl 1900 Studio Bergen NONcompany (Norge) Kazak: intermesso 14. september Studio Bergen PrøveRommet på Nobel Bopel 17. september kl 20:00 – 01:00 Verk produksjoner (Norge) Build Me A Mountain! 28. – 29. september kl 19:00 Fensal ESC ungdomskompani (Norge) Leap 30. september – 1. oktober kl 19:00 Fana Kulturhus OKTOBER PrøveRommet på KNIPSU 1. oktober kl 20:00-01:00 OKTOBERDANS 2012 18. – 27. oktober NOVEMBER PrøveRommet på Kafe Krystall 5. november kl 20:00 – 01:00 Alan Øyen / Winter Guests (Norge) Lilly and George 16. – 18. november kl 19:00 Studio Bergen PrøveRommet på BIKS / Fensal 19. november kl 20:00 – 01:00 Ny Musikk (Norge) Lohengrin 23. – 24. november kl 19:00 + 24. november kl 15:00 Fensal DESEMBER PrøveRommet på Bergen Kjøtt 3. desember kl 20:00 – 01:00 Kunstnerpresentasjon Verdensteatret 4. desember kl 19:00 Chagall League-finalen i 2005 fra et straffespark Steven Gerrard hadde filmet seg til. Dette er tre øyeblikk som de fleste Engelskmenn som følger fotball strengt tatt burde fått med seg, og det er selvsagt bare toppen av isfjellet. Det er dog ikke alle som tviholder like hardt i fornektelsen som Terry. Tidligere Liverpool-spiller og dogging-entusiast Stan Collymore erkjenner at engelskmenn filmer, men at det fortsatt er utlendingene sin feil. «Utenlandske spillere har tatt med seg denne forbannelsen til fotballen vår,» har han fastslått. Den teorien stemmer heller ikke. Jeg har selv snakket med spillere som spilte i den engelske toppdivisjonen tilbake på 80-tallet, før invasjonen av utenlandske spillere, og etter en halvliter eller to innrømmer de alle at det alltid har fantes spillere som har «falt litt lett». Den gjennomgående moralske koden er at så lenge det er kontakt er det lov å gå i bakken. ET UTSLAG AV denne tankegangen er at

du vil ofte høre eks-spillere i TV-studio mase om hvorvidt det er kontakt eller ikke når de diskuterer kontroversielle dommeravgjørelser. Dette er mystisk, fordi det står ingenting om kontakt i fotballreglene. Faktisk står det helt tydelig i FIFAs offisielle regler at «kicks or attempts to kick an opponent» og «trips or attempts to trip an opponent» skal straffes. Om det faktisk er kontakt er altså irrelevant. Dersom kontakt er irrelevant for regelverket, da er vel også ideen om at det er lov å overdrive så lenge det er kontakt fundamentalt meningsløs. En skal ha enten veldig god eller veldig dårlig karakter i ex.phil. for å finne en slags moralsk rød tråd her, men undertegnede har nådd følgende konklusjon: Her i England er det engelske spillere gjør stort sett greit, og det utenlandske spillere gjør er stort sett ikke greit. Og gjør engelske spillere mot formodning noe som ikke er greit, da det de utenlandske spillerne sin feil. Ta logikken og la den vandre.

Billetter bestilles på billettservice.no / telefon 815 33 133 Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter. Mer informasjon: bit-teatergarasjen.no / telefon 55 23 22 35 eller info@bit-teatergarasjen.no / Lik oss på facebook.com/ BITTeatergarasjen / Følg oss på twitter.com/teatergarasjen Hold deg oppdatert og informert med vår applikasjon for iPhone, iPad og iPod Touch. Tilgjengelig i App Store. BTkortet

Lars E. Sivertsen er fotballskribent i NATT&DAG og TV2 Sportens fotballkorrespondent i London. Han skriver også for fotballmagasinet Josimar. Twitter: @larssivertsen 8/2012

LITTERATUR

Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972) er en norsk-chilensk forfatter. Han debuterte med diktsamlingen Helter i 1992 og den er preget av hans latin-amerikanske bakgrunn. Carmona-Alvarez er mest kjent for diktsamlingene Clown town (2002) og Prinsens gate (2004). For sistnevnte mottok han også Lyrikklubbens pris. I tillegg har han gitt ut romanen Rust (2009), og i september er han aktuell med Og været skiftet og det ble sommer osv.

Forfatter Pedro Carmona-Alvarez viser de intime fluktmulighetene vi tyr til når livet blir et pansertog. TEKST ISABELL EL-MELHAOUI FOTO EVA LENE GILJE ØSTENSEN Uansett hvor pretensiøst et ord som «poetisk» kan virke, er det nettopp det som kjennetegner tittelen på Pedro Carmona-Alvarez’ siste bok Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Egentlig ikke så rart, all den tid han har gitt ut mer poesi enn prosa, men i september kommer hans andre roman. Den handler om en familie som flykter til Norge fra Amerika for å unnslippe undergangen. Da Carmona-Alvarez mottok Sultprisen i 2005 var begrunnelsen blant annet at «poesitemmen hans taler på vegne av et talløst kollektiv av undertrykte, sørgende og torturerte.» Men hvem taler prosastemmen hans på vegne av? – I diktsamlingene har jeg jobbet mye med å skape et jeg som kan romme alt, for i poesien kan man være hva som helst. I romanen, sånn formmessig, er nok det vanskeli-

gere. Den krever at man er litt mer arkitekt. Man må ha brikkene på plass eller så ramler hele konstruksjonen sammen. Jeg forsøker å få fortellerstemmene til å leve, å få de til å bære en fortelling på en troverdig måte. Det er liksom det litteratur er: å få noe dødt til å bli levende. Hvordan da? – Å gå inn på menneskers skjebner og forstå de på deres premisser. Jeg tror det viktigste for meg er å skrive så sant og så empatisk som mulig. Der hvor menneskene i den forrige romanen min Rust ble spist opp av sin egen sorg på en politisert måte, at verden er veldig tilstede i deres sorg, er dette mye mer en bok som handler om en privat sorg, som ikke har så mye plass til politiske og sosiale kontekster. En sånn type tranghet ville jeg få fram ved å skrive litt knappere. Akkurat i det strekket hvor Kari (i boka) begynner å gå ut, oppføre seg dårlig og drikke, så er det ikke bare det at hun er kjip mot mannen sin og

Vi har et arsenal av fluktmuligheter. Spillegalskap, pornografi, rus, kriminalitet, Jesus, kirken. 52

8/2012

dattera, men samtidig er det hennes utvei fra en sump hun har levd i lenge. Hun oppdager livet på nytt og er hensynsløs, slik både sorgen og lykken kan være. Ekteparet i boka, Kari og Johnny, har flyktet til Norge for å unnslippe undergangen i Amerika. Hvorfor? – Det er vel sånt folk gjør når virkeligheten viser seg å være et pansertog. Du har vært i et forhold, dama di er utro, hva gjør du da? Jo, du kjøper deg et nytt hus og begynner å pusse opp. Kanskje det hjelper. Eller som her da, de er stuck i Amerika, har to døde barn og bare: Hva faen gjør vi nå, kanskje det hjelper å flytte til Norge? Det er en desperasjon i det, et rent menneskelig instinkt, samtidig som det er en måte å unnslippe noe som man ikke kan unnslippe. Men vi som allerede bor i Norge, hvor rømmer vi? – Vi har et arsenal av fluktmuligheter. Spillegalskap, pornografi, rus, kriminalitet, Jesus, kirken. Vi forsøker jo hele tiden å komme oss vekk fra ting. Spesielt når det skjer den type drøye ting. Jeg husker da jeg vokste opp på syttitallet i Latin-Amerika. Det ble vist såpeserier fra klokka tolv om dagen til klokka åtte

om kvelden. Det som skjer da er at man bedøver en hel generasjon, et helt land blir satt inn i et fiksjonsunivers som bare er en masse rike folk. Underholdning er flukt. Litteraturen også. Du er også et eksilbarn. Som tiåring flyktet du med familien din fra Chile, via Argentina, til Norge, grunnet din fars politiske virksomhet. Lekker historien din ut i bøkene? – Jeg prøvde å få til det med Rust. Jeg ville drive ut alle demonene mine. Den politiske bakgrunnen til foreldrene mine, alt det som henger som en hale etter Latin-Amerikas nyere historie, som rett og slett er tortur og død. Rust var et avløpsrør for den type ting, men dette er ikke tilstede i den nye boka mi. Det er mørke greier og bestialiteten har lenge vært ditt stoff. Tenker du at man også kan gå til kunsten for å redde seg selv? Fødes den av elendigheten? – Jeg tror kunsten er et bra sted å gå, om ikke for å redde seg selv, så i alle fall for å lære seg selv å kjenne. Sette seg inn i andre sammenhenger enn de man er vant til. Jeg vet ikke, det er et romantisk syn å se på det sånn. Alle har et liv, alle har jo sin historie, og det å skape noe er å behandle noe. Man må forvandle dette stoffet til kunst, eller litteratur. Poesien er jo det ytterste eksemplet på det, man driver og forandrer ting, ikke sant, prøver å lage gull. Det er alkymi, en umulig ting. Og været skiftet og det ble sommer og så videre er ute på Kolon forlag nå.

Student?

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enKelt.

rente- og geByrFrIe BetalIngSMÅter Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DIne StUDentForDeler Ingen tillegg - uansett betalingsmåte. portofritt - uansett ordreverdi. rabatt - på mange lærebøker.

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WiMP INTRODUSERER:

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

MUSIKK

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Jeg hadde ikke giddi å vært med i Yoga Fire om jeg ikke så potensial ... INTERVJU MED BENJAMIN HELSTAD

Vi har spilt for treåringer, fjortiser, voksne og 80-åringer. Alle likte det.

INTERVJU MED KILLL

I stedet for å forsøke å gjenskape gamle synder, lagde de noen helt nye.

ANMELDELSE

SKIVER 2 CHAINZ Based On A T.R.U. Story (DEF JAM/UNI)

Boka, unnskyld, mixtapen er alltid best. Og der var det 2 Chainz sin tur til å stå i samme posisjonen som så mange før ham. Årets mest hypede rapper. Alle remixers selvsagte gjest. Mixtapekongen som spytter ut låter raskere enn man kan si overkill. Så får man platekontrakt med Def Jam, og skal ta over verden. Men klarer man å styre unna alle majorlabeldebutanters sedvanlige fallgruver? Ikke så langt unna faktisk. Based On A T.R.U. Story inneholder nok et par unødvendige øyeblikk og stjernegjester. Vi får likevel nok av de aparte, inni mellom hysteriske punchlinesene, de søkte ordspillene og ikke minst spenstige og dynamiske flowsene vi elsker ham for. 2Chainz har en karisma som skinner i gjennom det aller meste. At han allerede har vært rundt i et tiår eller så får så være: det var ikke mange som hørte for seg at artisten som da het Tity Boi og var en del av Playaz Circle skulle bli verdens heiteste rapper når han fikk første smak av suksess for Ludacris sitt Disturbing The Peace-label. Det var rundt hans to siste mixtapes under gamlenavnet at undertegnede oppdaget ham for fullt, spesielt via Codeine Cowboy. Men i likhet med mange andre: 2 Chainz sitt definitive øyeblikk var nok slippet av den allerede klassiske mixtapen T.R.U Realigion i fjor. Den energien han utviste der var uten sidestykke, og han finner ikke helt den formen igjen her. Based on a T.R.U. Story er likevel bedre enn forventet. Utenom et par småsleivete utspill finner vi stort sett akkurat det vi vil ha her. Med litt mere dybde

4 BUSTA RHYMES Year of the Dragon (GOOGLEPLAY)

Dragonbreath. Bus-a-Bus: en av de dyktigste spytterne, mest animerte figurene og heftigste maskingeværkjeftene i hiphopens historie. En av mine topp, om ikke 10, så i alle fall topp 20. Uansett tidsperiode. Bus-a-Bus: ikke en eneste plate på min topp 25. Ikke en gang på min liste over topp 50 rapalbum i historien er han representert. Busta Rhymes har siden han kom pustende og pesende ut på A Tribe Called Quest sin «Scenario» i 1991 vært hiphop-klassens store klovn. Han har drept hver eneste remix han har vært invitert med på siden «Flava In Ya Ear» med forlengst glemte Craig Mack. Han har også en av de sterkeste livepersonlighetene i hiphop. Gullrekka av hits som han drar frem under konsertene er tilnærmet uendelig. Likevel sliter Busta Rhymes med det utdøende albumformatet. Det endrer seg ikke denne gangen heller. Busta signerte nylig med YMCMB, aka gamle Cash Money Millionaires med flere, og håper på en ny vår i godt selskap. Han skal ha kudos for å velge å gi ut denne forsøksvise gateplaten gratis via

nett. At han velger å gjøre det akkurat via Googleplay får så være. Uansett: Year of the Dragon er lyden av likegyldighet. Nei. Det er lyden som får deg likegyldig. Med hele fire år siden forrige album, og nytt storfint selskap i ryggen er det helt greit å forvente mer. YOTD høres i stor grad ut som forkastet materiale fra de siste fem årene. Beats høres i stor grad ut som de er fra midten av 00-tallet. Ingenting er mer en helt greit. Et par unntak: på åpningssporet, den Tears For Fears-samplende «Im Talking To You» hører vi Busta Rhymes i full massakremodus: det han kan best. Rrrraaaah rrrrrah som en dungeon dragon. «Crazy» likeså. Unntak to: «Wine & Go Dung», hvor han storkoser seg over en frenetisk dancehallbeat sammen med den mordtiltalte dancehallgeneralen Vybz Kartel. Denne bekrefter for egen del hvorfor Busta bør gjøre et album med utelukkende dancehall reggae så fort som overhodet mulig. Han kler det bedre enn de fleste som ikke heter Kardinal Offishal, og det ville nok gjort han bedre enn å fortsette å gulpe opp samme smørja som han har gjort så lenge vi kan huske. Selv om vi elsker det når det funker. Jørgen Nordeng

og litt større spennvidde enn sist. «Ghetto Dreams» med Scarface og John Legend er akkurat så grandios og storslagen som venta, komplett med gitarsolo og Legendsk tolkning av «Mind Playing Tricks On Me». Stort. Jeg har sett

mange anmeldelser klage over mangel av substans i 2 Chainz sitt lyriske univers. De har ikke forstått Chainz. En av de mest karismatiske rapperne vi har sett i nyere tid, og som trass sin alder (37) har fingeren på selveste pulsen mer

enn noen andre for øyeblikket. Vi tilgir dubstepflørten med Chris Brown, et par halvslappe refrenger og vanlige barnesykdommer, og konstaterer at en ny tungvekter har entret manesjen for godt. Jørgen Nordeng

DJ KHALED Kiss The Ring

gjør disse albumene. Så HVA gjør egentlig DJ Khaled? Denne radioDJ’en som i løpet av kort tid har blitt en mektig del av den hitsingledrevne delen av amerikansk rap? «I make hits, I find hits, and I put out hits», slår 36-åringen selv fast på hans seneste fullengder, Kiss The Ring, og i all sin skamløshet, er jo det faktisk helt fair enough. For vi lever altså i en tid hvor album betyr mindre og mindre for musikkjøpere, som mest av alt er på utkikk etter den neste, fengende enkeltlåta. Og det er her Khaled kommer inn med sin eminente hit-nese. Tenk

dog ikke på tyggegummi-hits ala Dr. Luke, Alex da Kid, RedOne og Jim Jonsin. Khaleds oppgave er å gi gatene (og ikke minst klubbene) fengende, men harde bangere, noe han definitivt har gjort med låter som «We Takin’ Over», «I’m So Hood», «Put Your Hands Up», «All I Do Is Win», «Welcome to my Hood» og «I’m On One». På en måte snakker vi om rene mixtapes, men Khaleds utgivelser er likevel for gjennomførte og ikke minst eksklusive til å bli avfeid som det. Med en fast oppskrift bestående av sedvanlige gate-anthems, tunge crunk-spor,

(YMCMB/UNIVERSAL MUSIC)

«I make hits, I find hits, and I put out hits». I løpet av de seneste seks årene, har Miamibaserte DJ Khaled sluppet like mange album, hvor han selv bare har produsert to spor på egenhånd, hjulpet til på fire-fem stykk, og ikke bidratt med annen vokal enn en haug «DJ Khaaaled, we the best!» og annet cocky prat over diverse låter fra sine eviglange gjesteliste av artistkompiser, som faktisk ut-

8/2012

MUSIKK

Foto: Torstein Riiber: Henrik Hannisdal, fiolin jnd.no

En KORK-musiker er ikke helt som andre musikere!

R&B-alibier og en og annen mer «tradisjonell» hiphop-låt, har Khaled fått et fast grep om bransjen, noe som på senere tid blant annet har ført til at han siden fjorårets, We The Best Forever har operert under Ronald («Slim») og Bryan («Baby») Willams’ mektige YMCMB-flagg. Årets Khaled-skive holder seg til denne samme oppskriften, og går hardt ut med «Shout Out to the Real», «Bitches & Bottles» og «I Wish You Would», før Chris Brown roer ned på «Take It To The Head» med hjelp fra Rick Ross, Lil Wayne og tidenes mest ubrukelige vers fra Nicki Minaj («This is real shit/ Real shit/On the real nigga, fucking with a real bitch»). Nicki ødelegger derimot ikke det fine sporet, og Khaled følger opp det

høye nivået med «They Ready», hvor J. Cole, Big K.R.I.T. og spesielt Kendrick Lamar briljerer over førstnevntes fin-fine beat. Khaled har også mer «ækthet» på lager idet han disker opp Nas, DJ Premier og den levende sørstatslegenden, Scarface på «Hip Hop», en tung og seig låt med «hiphop» i tredjeperson. Joda, dette har blitt gjort før, men Face tar definitivt konseptet et steg videre med nådeløse linjer som «Fuck love, cause she don’t live here/I’m soaked in blood but I’m still here/Hip Hop heartbreaks, straight-laced, deep bass, 808s plus the mixtapes/ Got a nigga feeling like I up and left ya/Get away now you all in the lectures/Being studied by the college’s professors/ Now

I regret the day I met ya/I’ll be the first one to say it/She ain’t the one you want to play with/I fucked Hip Hop». En annen personlig favoritt er «I Did It For My Dawgs», med Rick Ross i mer topphumør enn han viser på sin egen God Forgives, I Don’t. Og når Khaled avslutter 48 minutter og 26 sekunder med Mavado-hårde, «Suicidal Thoughts», blir det klart at teften ikke bare ligger i å plukke ut bra låter, men også i kunsten å gi seg når leken er god. Ingen unødvendige fillers, ingen skippelåter, men elleve solide og varierte spor, som i sin tur får lytteren til å ønske mer. Og det får de også garantert i enda noen år framover, så lenge Khaleds hit-nese holder koken. Mathias Rødahl

HIT-BOY HITstory

California-gutten at tålmodighet definitivt er en dyd. For selv om denne utgivelsen på ingen måte er i nærheten av å være noe makkverk, så føles den likevel relativt meningsløs. Historien om en ung og fattig produsents vei mot toppen har vi hørt før (Kanye), av en bedre rapper (Kanye), med bedre beats (Kanye), så hva annet Hit-Boy ønsker å oppnå enn mer shine enn det han allerede har fått via jobbingen på Watch The Throne, har jeg vanskelig for å forstå. Produksjonene her er for så vidt varierte og greie nok, men annet enn «Old School Caddy», virker det mer som om Hit-Boy har fylt opp mixtapen med beats han ikke fikk solgt til stjernene. Og med en forholdsvis kjedelig flow og lite karisma, blir det dermed ikke så mye igjen å ta tak i. Van-

ligvis er det hyggelig at en artist bærer mye av skiva si selv, men på HITstory tar jeg meg i å ønske flere gjesteopptredener enn de vi får fra Bun B, Chip Tha Ripper, Stacey Barthe og G.O.O.D. Music-kollegaene, Big Sean, KiD CuDi og John Legend. På Facebook og andre sosiale medier får vi ofte trykket ned i halsen av irriterende og naive motto-idioter at alle kan gjøre alt, og at alt går bra så lenge man satser 100% på det man vil, men med HITstory beviser Hit-Boy at selvinnsikt er en motherfucker, og at det ofte lønner seg å bli ved sin lest. Greit, så blir du kanskje ikke en superstjerne på linje med Kanye West, men du slipper i alle fall å være han karen som lagde en middelmådig og whatever debut-mixtape. Mathias Rødahl

istedet fikk vi servert spennende, ny og utrolig raffinert musikk med plenty av pelvisfrieri og sengehalmsertifikasjon. Forventningene var derfor rimelig skyhøye foran utgivelsen av Jeremihs tredje fullengder (mixtape, ikke album), Late Nights With Jeremih, som fantastisk nok også leverer varene i samme deilige spor som de to nevnte smakebitene. Jeg måtte nesten le (nei, jeg lo faktisk), da jeg satt på moroa og oppdaget at åpningssporet hadde blitt kalt opp etter mitt kjære dominikanske sikleobjekt, Rosa Acosta (Google henne), og derfra er det egentlig bare å lene seg tilbake og nyte (gjerne med hjelp fra en dertil egnet partner). På andresporet «Fuck U All The Time» trenger du nemlig det, da Jeremih henter fram sin indre Weeknd, og leverer noe av det råeste vi har blitt servert innen pulemusikk på mange år. Weeknd-referanser kan forøvrig trekkes fram flere steder (og da spesielt stemmemessig), men

Late Nights er likevel i en helt annen kategori, og er på langt nær like eksperimentell og mørk som kanadierens flotte EP-er (som den forøvrig også er mye mer gjennomført enn). Mixtapen byr på gjestevers fra hyggelige folk som Gucci Mane, 2 Chainz, E40 og Twista, men Jeremih styrer definitivt egen skute, og det virker nærmest umulig at dette er den samme Jeremih som slapp to middelmådige album i 2009 og 2010. Med den «nye R&B-en» i vinden om dagen, er Late Nights en utgivelse som fortjener langt mer oppmerksomhet enn den foreløpig har fått, og jeg er redd for at hans mer typiske R&B-image (ingen indie-cred her i gården) kan stå i veien for nettopp dette. Men stol på meg, du driter deg ut hvis du ikke sjekker ut Late Nights, så legg fra deg Frank, Terius og Abel, og ta sjansen på litt Jeremih i helgen … it will probably get you laid daaa. Mathias Rødahl

(G.O.O.D. MUSIC)

Alle kan ikke være i rampelyset. I en tid hvor stjernestatus og skamløs selveksponering er alfa og omega, blir vi stadig eksponert for artistforsøk fra bransjefolk som strengt tatt burde holdt seg i kulissene . En av disse er 25 år gamle Hit-Boy, best kjent for å ha produsert Jay-Z/Kanye West-bangeren, «Niggas In Paris» og A$AP Rockys «Goldie», og på et tidspunkt utpekt av The Throne-gutta som den neste «it»gutten. Et par gode produksjoner betyr derimot IKKE at du er noen ny Kanye, eller at du skal vende oppmerksomheten mot deg selv etter å nettopp ha dyppet føttene i salgsliste-vannet, og med sin debutmixtape, HITstory, beviser

Kringkastingsorkestret høsten 2012 Universitetets aula lørdag 8. september kl. 15.00 Superlørdag med kontratenoren David Hansen Kanonhallen torsdag 13. september kl. 20.00 Diamanda Galás og Kringkastingsorkestret NRK Store studio fredag 14. september kl. 18.00 Kringkastingsorkestret og SISU på Oslo kulturnatt NRK Store studio tirsdag 18. september kl. 19.30 Kammerjazz med Jon Eberson Group NRK Store studio onsdag 26. september kl. 19.30 KORK kammer Oktett av Mendelssohn mm. Oslo domkirke fredag 28. september kl. 18.00 Ole Edvard Antonsen 50 år Oslo domkirke lørdag 13. oktober kl. 15.00 Superlørdag med Sølvguttene og Kåre Nordstoga Chateau Neuf torsdag 25. oktober kl. 19.30 NOPA 75 år

Kulturkirken JAKOB torsdag 1. november kl. 19.30 Oslo World Music Festival – Kringkastingsorkestret spiller Taarab NRK Store studio onsdag 7. november kl. 19.30 KORK kammer med mesterpianisten Christian Ihle Hadland Oslo domkirke lørdag 10. november kl. 15.00 Superlørdag med kommende sjefdirigent Miguel HarthBedoya NRK Store studio torsdag 15. november kl. 19.30 Kringkastingsorkestret hyller Otto Nielsen NRK Store studio fredag 30. november kl. 18.00 Klassiske filmhits

Sjekk konsertkalender og opplev medieorkesteret KORK i lyd og bilde på våre nye nettsider: www.nrk.no/kork

Norges mest allsidige siden 1946.

8/2012

JEREMIH Late Nights With Jeremih (APHILLIATES MUSIC GROUP)

Extreme Makeover: The R&B Edition. Det sies gjerne at «three times the charm», og i Chicago-sangeren Jeremihs tilfelle kunne ikke ordtaket truffet bedre på spikeren. Til tross for å ha hatt en karriere gående med to soloalbum siden 2009, har han nemlig ikke hatt noe særlig mer enn et par hyggelige singler («Birthday Sex» og «I Like») å vise til, noe som i sin tur har ført til at 25-åringen i alle fall ikke har befunnet seg på min radar de seneste årene. Men et eller annet sted på veien har noe svært interessant blitt vekket opp hos Jeremih, som tidligere i år overrasket flere av oss med sin ekstremt sexy singel, «Late Nights, senere fulgt opp av den Fabolous-gjestede godbiten «Ahh Shit». Borte var den forutsigbare liste-R&B’en han hadde lirt av seg et par-tre år i forveien, og

MUSIKK

JENS LEKMAN I Know What Love Isn’t (SERVICE/IMPORT)

Dypere inn i sofistikasjonen. Jens Lekman modnes, gradvis. For hver plate han gir ut så vokser han i utrykket, blir sakte men sikkert smartere, mer balansert og proffere. Det er ikke en utvikling som kler mange artister med et utgangspunkt dypt plantet i «indie». Ofte ender det med at de mister noe eller alt av det som en gang gjorde dem interessante. Men vi kan ganske solid og bastant konkludere med at det ikke er tilfelle for Jens Lekman. Men så er det kanskje modenhet med

en klype salt vi prater om her. Tingen er at der det musikalske definitivt blir mer og mer raffinert, så er Jens Lekman selv fryktelig umoden. Noe som danner basen for det tekstlige universet her. Det handler for det meste om ikke å være i stand til å holde et brukbart forhold gående over tid. Det blir tidvis noe sutrete og selvmedlidende, men det blir formidlet på en sjarmerende og tilforlatelig måte. Og ikke minst blir det tonesatt, for det meste, ypperlig. Låter som «Erica America» og «I Know What Love Isn’t» skriver seg lett inn blant de beste Lekman har gitt ut. Den første med en innledning som

fortoner seg nærmest som en Sade-låt med fløyelsmyk spansk gitar og perkusjon som glitrer som en stjernehimmel. Det er sophisti-pop for en ny verden og det er veldig, veldig vakkert. «I Know What Love Isn’t» står ikke tilbake for førstnevnte låt, men her er det litt mer upbeat musikalsk og nedstemt tekstlig. Denne starter ganske tradisjonelt og er kanskje platas mest typiske Jens Lekman-låt, samtidig så understreker den det modne og det sofistikerte, med sine jazz-akkorder i refrenget og skoleflinke arrangement. Dessverre er det ikke like høyt nivå over hele linja. Et par av de roligere låtene, som «Become Someone Else’s» og «She Just Don’t Want to Be With You Anymore», faller litt igjennom og blir ikke interessante nok. Det kan kanskje skrives av som en smakssak, men de får litt fyllpreg over seg. Melodiene er ikke riktig slående nok og heller ikke arrangementene har her noe ekstra over seg. Men de er heldigvis ikke særlig ødeleggende for helhetsinntrykket, for de glir ganske fint inn i pakken her og de høres langt fra malplasserte ut. Allikevel så blir det noen av de roligere låtene her, som hindrer denne plata i å være fullstendig fantastisk. Håvard Ringen

VI TILBYR STUDENTBOLIGER FRA 2470,- PER MÅNED. Strøm kommer i tillegg.

Vi har boliger i ulike prisklasser og i nærheten av de fleste studiestedene. Internett og kabeltv er gratistilbud i alle våre boliger. Søker må være tilknyttet Studentsamskipnaden i Bergen.

HOLOCAUSTROCK SWANS The Seer (YOUNG GOD RECORDS)

Da Swans gjenoppsto etter tretten års fravær i 2010, og slapp albumet My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky, var det noe mer enn bare et gjensyn med gamle helter. Vi fikk se et band som var like vitalt og potent som de noen gang hadde vært, og som på en sterk måte klarte å ta musikken sin inn i et nytt tiår. De unngikk fellen som mange gjenforente band går i. I stedet for å forsøke å gjenskape gamle synder, lagde de noen helt nye. Likevel var det noe ufullstendig over My Father Will Guide Me Up A Rope To The Sky. Kun én eller to låter virket helt komplette, resten hørtes ut som skisser, som hint om hva som skulle komme. To år senere og The Seer har ankommet. En monumental lytteropplevelse som er vanskelig å fordøye i sin helhet. Drøyt to timer musikk fordelt på to CD-er, med flere spor som kryper opp mot halvtimen. Ett av de, albumets midtpunkt, «The Seer», klokker inn på imponerende 32 minutter. Er du kjent med Swans tidvis brutale musikalske univers, sier det seg selv at deler av The Seer er krevende å oppleve, men er du tålmodig, er belønningen stor. For The Seer er summen av alle retninger

musikken til Swans og vokalist Michael Gira har tatt de siste 30 årene, satt sammen i et gigantisk puslespill. Du har den brutale nowave-støyen fra de første albumene, du har den dempede folk-rocken fra Gira sitt Angels of Light-prosjekt, du har lyd-collagene og ambient-passasjene fra Soundtracks for the Blind-tiden, men du har også en helt ny side av Swans, en repeterende blues-stil som nesten høres litt funky ut, illustrert på låtene «The Seer Returns» og «Avatar». Tilsammen blir dette en musikalsk trippelpenetrasjon det er vanskelig ikke å glede seg over. Lagt over disse musikalske uttrykkene er Gira sine tekster like skarpe som alltid, der han beskriver skjebner helt på randen av menneskehetens eksistens. På åpningslåten «Lunacy» messer han «your childhood is over» sammen med gjester fra bandet Low, mens låten «The Apostate», som avslutter albumet etter at rocken har dødd og liket har blitt dratt igjennom gjørma i to timer, er viet sterke religiøse bilder. En avslutningslåt av de helt sjeldne, som er vanskelig å beskrive her med kun noen få ord. Alt i alt er The Seer albumet som ødelegger resten av musikksamlingen din. Hadde det vært et menneske, hadde det for lengst sittet i forvaring. Andreas Dahl

Studentsamskipnaden i Bergen Villaveien 10, NO-5007 Bergen, Norway Tlf.: +47 55 54 50 00 www.sib.no

8/2012

MUSIKK ARIEL PINKS HAUNTED GRAFFITI Mature Times (PLAYGROUND/IMPORT)

Kom tilbake til jorda plis. Siden Ariel Pink ga en demo til Josh Dibb i Animal Collective i 2003 har ballen langsomt rullet mot fortjent oppmerksomhet. Da Before Today med de gjennomførte hitene «Round and Round» og «Bright Lit Blue Skies» kom i 2010 så rocken et sjeldent lysglimt i sin mørke ufruktbare dal. Surrealistisk rock surfende på gjennomslagskraftige melodier med tydelige og respektfulle nikk til The Byrds og Beach Boys. Mature Times er tilfredsstillende nok i samme gate, men sidestikkerne er så mange og lange at selv den mest trofaste lytter faller av lasset lenge før midtveis. Der Ariel holdt Syd Barreth-føleriet på anstendig avstand sist, dykker han tidvis så langt ned i nevnte rockestjernes skjebnesvangre myrhull at vi har problemer med å forstå om det er musikk eller

et rop om hjelp han forsøker å formidle. Ariel Pink legger allerede føringen i åpningssporet, hvor han i en og samme låt kjører schizofren dialogføring, namedropper Freud, og etterlyser krigsskipet sitt. Håppåsi, det er bare tvangstrøya som mangler. På «Only in my dream» samler han acten og leverer en nydelig popklassiker, men det er ikke der vi vil ha Ariel Pink, suttende på trygge Byrds-melodier. Mot slutten får vi en smakebit Ariel Pinks klubbmusikkside. «Nostradamus & Me» og «Baby» Dette er likevel ikke sjangervendinger vi ønsker oss fra festkystpopens mann. Få på vår gode gamle melodimaker som på fortreffelig vis kombinerte uanstendig rock med amerikansk pops smudeste hooks. Så Ariel med bena plantet i virkeligheten, Gud eller noen med innflytelse på mannen, led han tilbake til sitt geniale jeg, slik vi hørte han på Before Today. Mature Times er bare kjedeliii, flau og intetsigende. Inger Lise Hammerstrøm

vært hovedårsaken til hans nevnte albumsuksesser, virker han denne gangen derimot ikke å være helt i sitt ess. Sporene har ikke den samme udødeligheten vi har blitt vant med fra den kanten, og blir nærmest for tafatte å regne hvis vi sammenligner med Deeper Than Rap og Teflon Don. Ja, nesten også Rich Forever-mixtapen fra i vinter! Til og med J.U.S.T.I.C.E. League sliter med å gjenskape «Maybach Music»-magien, men henter seg i alle fall inn med skivas bestespor, «Sixteen», dog mye takket være gjestehjelp fra mister Three Stacks himself aka Andre 3000, som på sedvanlig vis legger vers i kategorien «enestående». Akkurat det samme kan man ikke si om Jimi Hendrix-skuespillerens katt-i-parringstid-aktige gitarsolo, som jeg nesten mistenker for å være et slags eksperiment: «Hmm, mon tro hvor mye galskap de lar meg gjøre bare fordi jeg er Andre 3000?». En annen sertifisert godbit er det Meek Mill-gjestede crunk-sporet «So Sofisticated», og dessuten må ikke minst sluttpartiet, med den typen filmatiske og stemningsfulle musikken vi forventer av Rick Ross, nevnes. «Touch’n You», som bæres av Ushers glimrende refreng (og det er ikke bare fordi jeg er R&B-fan en gang. Joda. Neida), fine «Diced Pineapples» med Drake og Waley, samt Stalley-assisterte «Ten Jesus Pieces». Men som helhet skuffer altså God Forgives, I Don’t, og jeg håper inderlig at dette ikke betyr at Rick Ross har nådd sin musikalske topp, for jeg trenger mange flere «Maybach Music»bangere i livet mitt. Mathias Rødahl TREY SONGZ Chapter V (WARNER MUSIC)

Åkomigjena Trey, gi meg litt frysninger! 27 år gamle Tremaine Neverson har gjort konsertgulv våte i flere år nå, men er stadig et hett R&Bdiskusjonstema blant fansen og de som mener han kun er en litt dårligere kopi av sitt åpenbare idol, R. Kelly. Personlig har jeg selvfølgelig ingen problemer med å se sammenligningen, men klarer likevel å sette pris på Trey, som definitivt har vært en av de viktigste R&B-artistene i nyere tid. Han er kanskje ikke blant de mest risky sangerne der ute, men hvem trenger vel risky når man kan få kvalitetssikret kjærleiksmusikk, noe Trey pleier å levere om att og om att. Jeg vet likevel ikke om det er fordi jeg befinner meg i en boblende Jeremih-rus om dagen, men med femtealbumet, Chapter V føles det i alle fall som om Trey Songz har lagt seg i et liiitt vel trygt spor. Misforstå ikke, skiva blir spilt omtrent daglig her i penthouset

4 RICK ROSS God Forgives, I Don’t (MAYBACH MUSIC/DEF JAM/ UNIVERSAL MUSIC)

Skuuffaa! Med senere års svært solide album i bakhodet, har Rick Ross blitt en mann vi ofte ser til for kvalitetsmusikk i en rapbransje som vel ikke akkurat kan skryte på seg historiens mest gjennomførte fullengdere. Til tross for sitt åpenbart oppdiktede gangsterliv, og dermed et image som kan være litt vanskelig å ta seriøst (selv om rapsuksessen vel har ført ham så nærme gangsterfantasien som mulig), har Ross gang på gang sørget for å plassere oss midt i pastellMiamis pulveroverlessede og

8/2012

underholdende sentrum. Det var derfor liksom aldri noen tvil om at God Forgives, I Don’t skulle legge seg inn i rekken av godskiver, MEN … så feil kan man altså ta. For overraskende nok, er det langt mellom standout-sporene på Ross’ femtealbum, noe vi kanskje burde ha forstått da den Jay-Z/Dr. Dre-gjestede singelen «3 Kings» ble pushet som årets store banger i forkant av releasen … noe den strengt tatt ikke var. Fin nok låt, men heller ikke noe spesielt å skryte av, og de store navnene så vel strengt tatt bedre ut på papiret enn de lød i ørene. Det kanskje mest overraskende er produksjonsvalgene Ross har tatt denne gangen. Kjent for sin teft når det kommer til glimrende beats, noe som har

på Tøyen, men denne gangen mangler jeg noe … gåsehudfølelsen, om du vil. Chapter V starter behagelig og fint med «Dive In», «Panty Wetter», «Heart Attack» og «Playin’ Hard», før Trey tar oss rett til klubben med den smått ignorante, «2 Reasons», hvor han og T.I. forklarer den enkle årsaken til at de valgte å gå ut på byen («I only came for the bitches and the drinks»). Party-Trigga kommer også fram på «Hail Mary» med Lil Wayne og Young Jeezy, mens Rick Ross gir en utstrakt hånd på «Don’t Be Scared», som føles lovende i begynnelsen, men dessverre faller litt sammen. Og allerede her, midtveis i Chapter V, har

vi kommet oss igjennom Treys tre personligheter; den romantiske kjæresten, playeren med enorm sexlyst, og selvfølgelig … den angrende synderen. «Hard to believe I treated someone beautiful so ugly/Guess I broke to pieces her heart, got used to seeing her crying/Guess I went and pushed it too far», synger sistnevnte på «Bad Decisions», før låta går over i en fin-fin bridge som kunne ha tatt det der ekstra steget jeg snakker om, men dessverre forsvinner like fort som det kom. Og mens det forrige albumet, Passion, Pain & Pleasure leflet litt med andre sjanger-sound, er det bare «Simply Amazing» og

den Hoobastank-aktige «Simply Amazing» (tenk «The Reason») som denne gangen virker å være laget med et litt lysere radiopublikum i tankene, noe som er heelt ok for min del. Alt i alt har jeg altså egentlig ikke noe særlig negativt å si om Chapter V, men de imponerende øyeblikkene som vanligvis trekker et album opp til en femmer, uteblir altså (selv om ballade-elskeren i meg selvfølgelig får litt frysinger av det siste bonussporet, «Almost Lose It»). Mulig du er uenig i akkurat det, så sjekk gjerne ut og hør selv. Er du Trey Songz-fan, kommer du jo til å gjøre det samme hva. Mathias Rødahl

JESSIE WARE Devotion

ten og trommemaskinbeats er det ikke vanskelig å høre hvor uttrykket hennes stammer fra, men Ware kontekstualiserer også det nok til at det høres mer ut som totusenogtolv enn billig musikkhistorisk rip-off. Dette er en plate hvor alle de gode låtene («Running», «Sweet Talk», «110%» og «Taking In Water») holder gåsehudfremkallende høyt nivå, og de låtene som ikke når helt opp, når allikevel langt over middels. Karima Furuseth

grep, grep som ikke funker vel og merke. De virker ikke lenger særlig interessert i å begrense sin eksentrisitet lenger. Noe også presseskrivet kan bekrefte. Dette er en rarere, mørkere og mer eksperimentell versjon av Yeasayer. Men resultatet blir ikke spennende og utfordrende, som en kunne håpet på, det blir heller en følelse av en fremprovosert rarhet. En rarhet for rarhetens egen skyld – og det er sjelden en god idé. I tillegg er det noe surt over emosjonaliteten deres, også den et tidligere varemerke. Ofte ender det opp som sutrete og masete. Det finnes unntak, som åpningssporet «Fingers Never Bleed» og andre halvdel av «Henrietta». Her fremstår Yeasayer som relativt humane og sympatiske, det virker som om de vil formidle noe de faktisk føler. Ellers er det for det meste trist, på den feil måten. Og en gjenganger er at Yeasayer fremstår retningsløse, som om de mangler en klar plan med hva de vil. Både når det gjelder hva de vil formidle og hvordan de vil formidle det. Mange av låtene er riktignok mørkere og rarere, som presseskrivet lover, men dette fremstår heller som en bieffekt av at de ikke vet hva de driver med, enn som et overordnet mål. Låtene virker arbitrære og plutselige, men mangler den inspirasjonen som fir disse adjektivene en positiv valør. Ikke så mye å rope yea for, med andre ord. Håvard Ringen

(PMR RECORDS)

Sofistikert glamour med en fot i fire årtier. Jessie Ware er egentlig ingen diva. Midtveis i konserten hennes på årets Øya-festival var hun nødt til å ta av seg de høyhælte skoene som ble for slitsomme. Og applausen fra publikum var heller ingen selvfølge for Ware – den ble alltid møtt med en slags forundring, som om hun ikke forsto hva de mange hundre oppmøtte gjorde foran henne. Det er derimot en smal sak å lese Ware som en artist med tilsynelatende mer divanykker når debutalbumet Devotion plasserer seg så elegant mellom Sades sofistikerte åttitallspop og SBTRKTS undergrunns-London anno 2012. Denne dualiteten mellom pompøs glamour og godt timet beskjedenhet går som en rød tråd gjennom hele albumet. På «Wildest Moments», med en Alicia Keys «Try Sleeping With A Broken Heart»-aktig beat, kunne for eksempel Ware helt sikkert ha trøkket ut hele stemmerepertoaret i en plump dam av patos, men hun holder akkurat nok tilbake av stemmen til at låten ikke vipper over. Det gjør heller ingen ting at alle ooooh-ene hennes har et umiskjennelig preg av Whitney. En annen referanse fra åttitallet jeg vil trekke fram når jeg hører på Jessie Ware er Prince-protégéen Jill Jones, som i likhet med Ware i sin tid også jobbet som bakgrunns-sanger. Med den soulfulle stemmeprak-

YEASAYER Fragrant World (MUTE/PLAYGROUND)

Naysayer. Yeasayer er vel, i hvert fall har de vært, det man kan kalle indie-kjæledegger. Deres særskilte form for indie, som er relativt progete, melodiøs, elektronisk og med en hang til emosjonelle klimaks, har lenge vært en suksessformel. Og mye av suksessen har ligget i at de har maktet å tøyle de mest eksentriske sidene ved produksjonen, samtidig som de aldri har vært for outrerte i sine emosjonelle utbrudd. Fragrant World er Brooklyn-trioens tredje album og de har ikke bestemt seg for å kødde med formelen. Det er fortsatt like deler eksentrisitet og emosjonalitet, men det funker mye dårligere enn det gjorde på de to forgående albumene. Noe av grunnen ligger i at deres særegne form for indie har gått litt av moten, og at deres varemerke rett og slett ikke er så unikt lenger. Det er noe de virker klar over selv også, for de har tatt

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

MUSIKK

DU FÅR ikke

LYD FET der de selger KJØLESKAP

Kos deg med musikk og film når du har lyst – uten å forstyrre omgivelsene. Et par gode hodetelefoner gir lydopplevelser av høy klasse, og hos Hi-Fi Klubben finner du et stort utvalg av kvalitetsprodukter. Ørepropper, trådløse, lettvektermodeller eller eksklusive entusiastvarianter for feinschmeckeren: du finner dem alle hos oss.

NYHET DEN ULTIMATE IPODHODETELEFONEN FANNY WANG HODETELEFON

2000 DJ gir iPoden din lyd og design som bare må oppleves. Den innebygde forsterkeren på 5 watt sørger for ekstra ren og dynamisk lyd, og du kan booste bassen med hele 6dB om du ønsker det. Sammenleggbart design, fås i flere frekke farger. 2000 DJ

ETTERLENGTET, GODKJENT DEBUT STEVE HARRIS British Lion (EMI)

Oh du hellige jul! Denne utgivelsen har mange ventet på i lang tid. Ryktene om en soloplate fra Steve Harris – hjernen bak verdens største og mest suksessfulle heavy metal-band gjennom tidene, Iron Maiden – har versert siden midten av det utskjelte 90-tallet da ting så mørkt ut for Harris med tung skilsmisse og et band med, pent sagt, falmende interesse. Men så, etter at to nøkkelpersoner ble gjenforent med Iron Maiden, har han vært opptatt med å reise sitt hjertebarn til utrolige nye høyder gjennom konstant global turnering, hyppige studioutgivelser og produsering av liveskiver og konsertvideoer. De fleste regnet med det at et eventuelt soloprosjekt hadde blitt skrinlagt, nok en gang. Vi skriver 2012 og som lyn fra klar himmel, har Harris i all hemmelighet klart å ferdigstille en helt egen utgivelse; godt over tre tiår på etterskudd, vil sikkert mange mene. Den nyfødte har fått den passende tittelen British Lion. Til sammenligning minner British Lion ved første lytt mye om Bruce Dickinsons briljante soloalbum, Skunkworks, fra 1996. Så skriver da også mye av materialet seg nettopp fra denne perioden – en tid da heavy metal og hardrock var det minst kule du kunne befatte deg med. Dette er altså en slags røff-i-kantene-post-grunge-møter-glættAOR-affære, om man angriper British Lion med primitive persepsjoner. La oss i stedet gå i dybden. Harris har alltid hatt et godt øre for gode melodier og sterke refreng. Han er jo tross alt en av vår tids store låtskrivere, det kan ikke fornektes. På British Lion har han roet ned den galopperende bassgangen han er kjent for, og gitt

mer rom til klassisk pop i alle former, farger og fasonger. Så, først som sist: Åpningslåta, «This Is My God», er urovekkende nok skivas desidert svakeste og flaueste spor. Her humper og skrangler kompet avgårde og man kan lure på hva i all verden som skjedde med kvalitetskontrollen her? Cheesy wah-wahgitarer og elendige B-riff som ikke en gang hadde kommet gjennom nåløyet på den siste Biohazard-skiva, blir heldigvis reddet av et flott og catchy refreng. På «Lost Worlds» og «Karma Killer» fortsetter tendensene, men blir heldigvis også her reddet av sterke refreng og god låtstruktur. Ut i låt nummer fire har det verste post-grunge-kjøret lagt seg og hardrocken begynner omsider å feste grep om British Lion i form av powerballaden «Us Against The World», «The Chones Ones» (skivas første av to store perler) og melankolske «Judas». Avslutningsvis, med den radiovennlige høydaren «Eyes Of The Young» og mørke «These Are The Hands», har Steve Harris levert en absolutt godkjent soloplate-debut der refrenget står i sentrum. British Lion pløyer på ingen måte ny grunn og holder seg innenfor rimelighetens grenser hva en – la oss være dønn ærlig – Maiden-fan kan tåle (drømmescenarioet hadde jo selvfølgelig vært en Steve Harris-plate med kun bassgitar). Spørsmålet må derfor stilles: Hva hadde skjedd om man hadde fjernet Steve Harris fra denne ligningen, hva hadde man sittet igjen med da? Antagelig en middelmådig skive med appell til fans av svulstig The Darkness, kvasiproggen til gammel Judas Priest og klassisk UFO-pubrock. Heldigvis er Guden Steve Harris’ signaturbass godt representert i lydbildet, noe som alene løfter British Lion til en streit firer. Andreas Tylden

1 798,-/STK

NYHET HI-FI KLUBBENS 2013-KATALOG ER KOMMET Hent katalogen i nærmeste butikk og gled deg til 164 sider med hele vårt fantastiske utvalg og massevis av tips og inspirasjon til bedre lyd og bilde – skrevet av folk som virkelig kan.

FINN VÅRE 23 BUTIKKER PÅ HIFIKLUBBEN.NO – TLF. 815 000 90

8/2012

MUSIKK

Jeg beundrer vokalister. Det er sårbart å synge.

Benjamin Helstad (f. 1987) er en norsk skuespiller utdannet ved KHiO. Han er aktuell som den nye vokalisten i bandet Yoga Fire. Singelen Oslo Plaza er ute 31. august.

Norges dårligste band har fått skuespiller Benjamin Helstad som ny vokalist. TEKST EMMA CLARE FOTO JETON KACANIKU – Hvis du skal dra på med den frekke NATT&DAG-tonen din, kommer jeg til å hate deg for alltid – og det vil du ikke. Den såkalte Kongen av Bastøy-Benjamin har, med sine fem-og-tjue år og hovedrolle i både Engelen og den ovennevnte storfilmen i bagasjen, fått enda et bein å stå på. På musikkscenen, som vokalist i skrangleorkesteret Yoga Fire. At en Amanda-nominert skuespiller som allerede har skrevet historie (han er den eneste i Norge som har kommet inn på Teaterhøyskolen to ganger), spilt mot Maria Bonnevie, Stellan Skarsgård – og la oss ikke glemme en ung Jenny Skavlan i Jakten på Nyresteinen – blir vokalist i det selverklærte dårligste rockebandet i Norge, er såpass oppsiktsvekkende at det føltes riktig å ta en liten alvorsprat. Hvorfor drikker du ikke ølen jeg har kjøpt til deg. Har du blitt avholds? – Det er ikke dét vi kom for å snakke om. 60

8/2012

Du har ikke noe med mitt alkoholforbruk å gjøre. Både som skuespiller og vokalist tar på kroppen, og det gjelder å være i god form. Det gjelder å begrense seg litt når hardkjøret begynner med turné med Yoga fremover. Av en eller annen grunn kan jeg ikke forestille meg at du var president for Yogafanklubben før du ble vokalist, slik Tony Sylvester var for Turboneger. Hørte du på Yoga Fire i det hele tatt? – Jeg så dem spille en konsert på en firmafest for mange år siden, og jeg husker kvelden tok seg veldig opp da de gikk på scenen. Ellers er jeg en stor fan av både Klovner og Apollo (Yoga Fire-bandmedlemmene var rappere før de starta rockeband, jou. anm.) og har hørt i hjel albumene. En søt historie kom opp her om dagen: disse hiphoperne du nå spiller i band med skulle finne fram til en konsert en gang og så stoppa de bilen, rulla ned vinduet og spurte en liten kid om veien. Den kiden var deg. – Haha, ja. Jeg og Apollo har delt scene før, vi. På Ski Rådhusteater, da jeg spilte i lokal hiphop-gruppe som het Lystig Lyrikk.

Fra du var et lite blodlegeme i Jakten på Nyresteinen til nå, i tjueåra, har du gjort relativt applauderte ting som skuespiller. Hvorfor bli vokalist i Yoga Fire? – Jeg hadde ikke giddi å vært med i Yoga Fire om jeg ikke så potensial. Det er vel åpenbart. Yoga Fire er det mest energiske norske livebandet jeg har sett. At de var Norges dårligste rockeband for fem år siden stemmer sikkert, de hadde vel knapt lært seg instrumentene sine. Siden den gang har de spilt overalt, Quart, Hove, Roskilde, vunnet priser og reist Norge rundt på kryss og tvers. Arbeidsmoralen, fokuset og spillegleden til de gutta er beundringsverdig. Hvem vil vel ikke være med på det? Kred-biten er for øvrig et veldig interessant aspekt, for, samtidig som jeg er opptatt av det, så har jeg allerede gjort et valg om å være skuespiller, og bare DET handler om å legge fra seg kred-hangup. Det kan bli veldig stakkarslig for meg om jeg bare skal være med på ting 20.000 ArtHausfolk synes er kult resten av livet. Hvis jeg KUN skal spille teater på Black Box kommer jeg til å få en rimelig tøff økonomisk situasjon. Allerede DER er jeg altså i en konflikt med meg selv. Jeg har spilt i rockeband flere ganger i løpet av livet mitt, og enten kan du sitte å stirre i veggen på øvingslokalet i fire år og vente på å bli oppdaget, booke en gig for egne penger for tjue kompiser på Skuret.

Eller så kan du hoppe på et tog som plutselig kommer din vei og ha muligheten til å spille på Rockefeller et halvt år etter du blir med i bandet. Jeg har alltid drømt om å være rockestjerne – lenge før jeg tenkte på å bli skuespiller. Vet du hvilken linje jeg har hørt at du har dratt på byen ved siden av en kar i urinalen? «Skuespiller er det jeg er hypp på å bli. Rockestjerne har jeg alltid vært.» – Hehe … he. Så hvor har du mest talent: På scena som vokalist eller skuespiller? – Jeg har aldri fått testa meg ordentlig som vokalist ennå, men begge deler er like skummelt. Som jeg alltid har sagt: jeg beundrer vokalister. Det er så sårbart å synge. Men med fire mann som spiller som om det er det siste de gjør sammen med deg på scenen, så føles det litt tryggere, og helt insane fett. Har du gjort noe method acting for å bli rockestjerne? … eller, det blir kanskje litt feil å kalle deg en rockestjerne. – Jeg kan jo ikke kalle meg «artist» heller. «Helt på tampen her», har du noen tips til våre lesere? – Et generelt tips til alle: Sats på det du kan. Den var god. – Jeg kommer alltid godt ut av intervjuer.

AL MUSIKKFESTI TERNASJON VAL M EN IN ED A RTIS TER FRA FØ LG EN DE LA ND :C U

ALI, IGE, M VER A, S TIN EN RG ,A GE OR ,N GO ON ,C BA CORE D, HARD KLAN , TYS ARK NM , DA ICA MA JA K, ,U AL EG EN

/ ES LU B , SK AN K RI

O TANG SISK S A KL UL, / SO Z Z JA

GAMBIA, USA, THAILAND G U A T EMA LA, PO R T UG AL , I T AL IA , TY R KI A, S

CUBANSK TIM B A , H ØYER NER G I S K FOL KE M U SIK K,

LA T I N AM E

18.-27.oktober Tango Festivalito, Internasjonal Folkefest, Tango Caravane, Workshops, Thai Karaoke, Salsa, Gran Baile, Kurs, Dans, Konserter, Kora, Barne-BIKS Hardcore Cubansk Timba, Høyernergisk Folkemusikk, Latinamerikansk, Blues/Jazz/Soul, Klassisk Tango Cuba, Congo, Norge, Argentina, Sverige, Mali, Gambia, USA, Thailand Guatemala, Portugal, Thailand, Sardinia, Tyrkia, Senegal Støttet av: Bergen Kommune, Norsk Kulturråd, Hordaland Fylkeskommune Les mer: www.biks-bergen.no

MUSIKK

Ideologisk lå KILLL alltid snublende nært et musikalsk selvmord. Nå har de bare tatt konsekvensen av det. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO E. EIKAAS / Ø. THORVALDSEN For nøyaktig ti år siden ble en hår reisende idé født av Martin Horntveth, trommeslager i Jaga Jazzist, og daværende gitarist i NoPlaceToHide, Espen T. Hangård. Ideen handlet om å lage en type musikk ingen hadde hørt før. Med på laget ville de ha Erlend Mokkelbost og hans storebror, Are, som akkurat da hadde sluppet en plate med metalhybriden Single Unit. Alle involverte kunne altså skilte med CV-er utenom det vanlige og vidt forskjellige bakgrunner. Martin og Espen presenterte de to andre med oppgaveteksten: «Hva skjer om man digitaliserer, manipulerer og dissekerer metall til det ugjenkjennelige, og fortsatt beholder aggressiviteten og intensiteten fra noe såpass konvensjonelt?». På papiret kunne det høres ut som et musikalsk selvmord. KILLL altså. KILLL med tre L’er. Av den grunn kommer det alltid som et ekstra sjokk når noen velger å kaste inn håndkleet. Noe som har stått en nær, noe som har betydd noe. Noe som har hatt et større virke, en intensjon, en visjon, langt bortenfor det trivielle. KILLL har vært det mest spennende, innovative og utfordrende bandet Norge har sett på lang tid. Kanskje noensinne. Hvorfor i all verden velger man da å legge opp? – KILLL startet som et sideprosjekt med én konsert i tankene, begynner Are. – Når det så ballet på seg med flere konserter kom det umiddelbart i konflikt med våre respektive band og andre prosjekter. Premisset for at vi skulle fortsette å spille konserter var derfor at det ikke måtte ta tid. Vi skulle ikke øve fast, ikke spille inn skive eller drive med tidskrevende promoteringsvirksomhet (etterhvert tok Planet Rock i Berlin seg av dette, jou. anm.). Så vi har egentlig bare vært samlet for å skrive ny musikk to ganger; i en tredagersperiode før første konsert, og i en to ukersperiode før en Rikskonsertene-turné midtveis i karrieren. Alt annet av forandringer er dukket opp under lydsjekk, den ene øvingen før en konsert eller per epost. Dette er stikk i strid med hvordan vi jobber ellers, mer spontant og ufiltrert. Espen: Tenk om alle band hadde hatt vett på å gi seg etter ti år! FØDSELEN. Før vi fortsetter med slutten, må vi begynne med starten. Idéen om KILLL ble født på fest som en flipp idé, sier Espen. – Are hadde Single Unit gående og gjorde allerede mange grep som minnet om de vi tok med til KILLL. Martin hadde remikset en NoPlaceToHide-låt i cut-up elektronisk stil. Og han spilte mye live med solopakka si på den tiden; jeg var med ham en gang iblant på gitar. Da vi fant ut at vi skulle slå klutene sammen gikk alt ganske kjapt. Tanken var å lage veldig drøy live-musikk og å blande metall og støy med elektronisk manipulasjon.

Are gir derimot Martin Revheim, som på den tiden booket for Ultima-festivalen (han er også Blå-gründer) «skylda» for å ha realisert de høytsvevende idéene ved å booke dem. Uhørt! KILLL ble slik født av en eklektisk sammensetning personer. Gjennom en demokratisk prosess bidro alle til låtskrivingen, om man kan bruke det uttrykket. Også her var det en kontrast til hvordan de ellers jobbet. En idé ble presentert, sagd ned, gjenlivet og forhandlet – gjort mer direkte og tilgjengelig, ispedd ting som dukket opp underveis. Brødredynamikken satte også sitt preg på dialogen. Mye krangling og mye kos. Espen: Jeg tipper at de fleste bra band består av en ganske sammensatt gjeng: en analytiker, en energisk villmann og lignende. Pass bare på at alle får slippe til med sine respektive forser. Are: Jeg har hang til det formalistiske og konseptuelle mens de andre fungerer som en god motvekt til dette. Ordet «kunst» er ikke et positivt ladet ord i den gården, og det er et sunt korreks til den kunstboblen jeg lever i til daglig. LA DET BLI LYS. KILLL fant snart også plass til et fast femtemedlem. Lysmannen Kyrre – bedre kjent som Kyrrelys – ga prosjektet en essensiell fysisk dimensjon som påvirket det hele med grunnleggende effekt: En ekstremt løsningsorientert og positiv mann som viste seg å være uvurderlig på roaden – enten det gjaldt å krige mot fast ansatte sceneteknikere, grine seg til høyere bagasjekvote på flyplassen eller døgne for å få ting ferdig. Etter alle disse årene har ennå ingen sett Kyrrelys gretten – noensinne. – Jeg har sett ham pessimistisk en gang, smiler Espen. – Da han hadde inspisert sikringsskapet i den lille hula hvor vi skulle spille i Ravensburg i Tyskland, sa han: «det blir ikke noe show her». Det ble til gjengjeld den feteste konserten vi har spilt – etter at han hadde tjuvkobla strøm fra nabohuset. Stripper man bort lyset, er det som å se The E-Street Band uten Bruce Springsteen. Har du vært på en KILLL-konsert blir du møtt i døra med streng beskjed om at det er stor fare for epilepsi-anfall. Dere advarer folk i forkant av konsertene. Er det faktisk fare på ferde? Are: Det er rent juridisk anliggende – langvarige strober kan fremkalle epilepsianfall hos epileptikere, og vi er forpliktet til å opplyse om det. Det samme gjelder et hvilket som helst rave. Vi vil nødig havne i samme situasjon som Japan i 1997, der en strobeeffekt på et monster i tegnefilmserien Pokemon sørget for i 685 anfall over hele landet. I ettertid har vi skjønt at fotosensitiv epilepsi, som det heter, er «følsomhet mot visuelle stimuli som lager mønster over tid eller som, slik som blinkende lys, markante og tydelige mønster, eller bevegelige mønstre». Det er jo selve beskrivelsen av et KILLL-show, det!

Tenk om alle band hadde hatt vett på å gi seg etter ti år! 62

8/2012

Har KILLL vært et pretensiøst prosjekt? Are: Vel, formalisme er for mange pretensiøst i seg selv. Altså form som innhold. I metal, som hip hop og rock, forsøker artister og presse å forankre musikkens identitet i noe «virkelig», noe personlig og autentisk. Klassetilhørighet, byen eller bydelen man kommer fra, livshistorie, kirkebranner og så videre. Det blir jo ofte svært søkt og irrelevant. Både i metal og kunstmusikk er det en tendens til å knytte til seg personer som har en autoritet og historie for å validere eller kredstemple prosjektene, uavhengig av om dette egentlig påvirker hvordan det låter. I KILLL er mange av de andre bandene latterlige i metalkred-forstand, som Jaga Jazzist og Montée. Derfor er det herlig å slippe å melde seg på det rotteracet der. Vi har dyrket de grunnleggende og kontrasterende parameterne, slik som raskt mot sakte, støy mot tone, perkussivt mot flatt, mørkt mot lyst, og så videre. Visuelt har vi gjort det samme, overført til LED-lys og strober. Ja, hva kom ut av det? Are: Fenomenet der mønsteret på bakteppet vårt virker som det beveger seg, kom ut av en eksperimentering Kyrre og jeg gjorde med LED-lamper og fargede mønstre. Hvordan få LED-lys, som er brukt i så utrolig mange cheesy sammenhenger, til å bli noe interessant? Ved å dyrke dens særegenheter; rask responstid, lett programmerbar, hvordan den påvirker opplevelsen av andre farger, og så videre. Espen: For å svare på påstanden din tror jeg ikke vi blir oppfattet som pretensiøse av folk som ser oss live, opplevelsen er for rå og direkte til det. Det konseptuelle rammeverket kommer ikke i veien, det gjør vel heller at energien kan kanaliseres enda mer effektivt. Jeg har hørt støymusikere påstå at støy er den mest demokratiske og minst kulturrelative musikkformen, at ren klang, ren kraft og friere former har en universell appell. Det ser i alle fall ut som om KILLL favner ganske vidt. Vi har spilt for treåringer, fjortiser, voksne og 80-åringer, som alle har likt showet. Lys, småbarn og pensjonister til side, oppsettet i KILLL er i utgangspunktet ganske vanlig, med trommer, to gitarer, bass og keyboard. Forskjellen er at gitarene ikke spilles gjennom forsterkere, men går rett i miksebordet, som er plassert på scenen. Trommene er elektroniske og går også rett til mikseren, via diverse elektronikk Martin styrer selv. Alt ender opp i effektboksene til maestro Are. Resultatet er at man kan gjøre dramatiske grep i hele lydbildet – inkludert en vakuumlignende stillhet bandet har som varemerke. I tillegg utvides lydbildet med samples som trigges med blant annet pedaler. Are: Dette er jo helt ordinære ting for ethvert elektronisk band. Jeg tror overraskelsesmomentet i opplevelsen hos publikum ligger i deres forventning til et band. Det blir mer en slags surrealisme, der det fremmede ligger i å spille på kjente konvensjoner, snarere enn noe rent abstrakt, der det fremmede ligger i det usette, noe som er mye vanskeligere å oppnå. Killl spiller avskjedskonsert på Jaeger 13. september. www.killl.org

Killl ble dannet av brødrene Are Mokkelbost (elektronikk/synth/ bass/vokal), Erlend Mokkelbost (gitar), Espen T. Hangård (gitar/ vokal), Martin Horntveth (trommer/elektronikk/vokal) og Kyrre Heldal Karlsen (lys). Bandet spilte sin første konsert på Ultimafestivalen i 2002. Nå, ti år senere spiller de sin aller siste på samme festival. KILLL sin live-DVD vises som del av utstillingen «I Wish This Was A Song. Music in Contemporary Art» på Samtidsmuseet i Oslo. Åpning 13. september kl. 18.00. Selve avskjedskonserten er på Jaeger 13. september, kl. 22.00.

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD 8/2012

«Årets mest rystende filmopplevelse» CINEMA

PÅ KINO 21. SEPTEMBER

4 ½ PRESENTERER EN FILM AV EVA SØRHAUG «90 MINUTTER» MED AKSEL HENNIE BJØRN FLOBERG MADS OUSDAL PIA TJELTA KAIA VARJORD & ANNMARI KASTRUP CASTING CELINE ENGEBRIGTSEN PRODUKSJONSDESIGN NINA BJERCK-ANDRESEN KOSTYME MONJA WIIK SMINKE DORTE PEDERSEN LYDSJEF OPPTAK KENNETH GUSTAVSEN FOTO HARALD PAALGARD LINE-PRODUCER PETTER J. BORGLI LYDSJEF ETTERARBEID BENTHOLM KLIPPER VIDAR FLATAUKAN KOMPONIST HENRIK SKRAM MANUSKRIPT EVA SØRHAUG PRODUSENT HÅKON ØVERÅS REGI EVA SØRHAUG TV 2

FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

Projiserte tilbakeblikk minner oss om hvor mange gode timer HBO har gitt oss i sofaen.» BORTE BRA, HJEMME BEST

TIL UNGDOMMEN: En hyllest til det utemmede engasjementet som inntil videre er ukorrigert av voksentilværelsen. ANMELDELSE SIDE

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO KARL ERIK BRØNDBO Hjelp, jeg skal se film. Slapp av, nå kan du få los. Det finnes etterhvert flere streamingtjenester for film. Voddler og Netflix (snart i Norge) for å nevne to av dem. Om lykken står oss bi vil kanskje ordningen også en dag bli så etablert at vi slipper å gå veien om musikkstreaming («tenk Spotify for film») for å forklare hva vi snakker om. To stykker som kan være med å bidra til det heter Karsten Meinich (KM) og Lars Ole Kristiansen (LOK) og har ellers gjort seg bemerket med å drive filmnettsiden Montages. I juli etablerte de den norske filialen av Mubi, en filmstreamingstjeneste som til forskjell fra de to nevnte er … vel, opptil flere ting. (1) Kul. En tidlig støttespiller var Scorsese. World Cinema Foundation, hvor Scorsese har valgt ut filmer for restaurering, viste disse internasjonalt gjennom nettopp Mubi. (2) Kuratert. Ikke noe Aniston-tøys, bare kvalitet. (3) Stram. Til enhver tid er det kun tretti filmer tilgjengelig. (4) Smukk. Sobert, cinematekaktig grensesnitt. Og (5) den har et indiesensitivt blikk for … – Alt fra Hiroshima, min elskede (1959) til Gosford Park (2001) er et typisk scenario, sier KM. – Jeg ville kanskje ha sagt fra Antonionis L’Avventura (1960) til Mel Gibsons Apocalypto (1960), sier LOK.

KON-TIKI: God balanse mellom action, action-drama, kammerspill og heyerdahlsk hverdagssyssel. 72

Dere to avgjør altså hvilke filmer et utvalg av det norske folk skal se. Det er litt av et ansvar. Hvilke kriterier opererer dere med? Og hva skjer ved dissens? KM: Vi ønsker å skape et utvalg som hele tiden er representert av gode filmer – subjektivt skjønn, farget av vår faglige ekspertise – og som er variert nok til å kunne overraske medlemmene. Dessuten er det viktig at flere sjangre er representert, samt at vi inkluderer solid underholdningsfilm. LOK: Det ligger ingen spesielle kriterier til grunn, bortsett fra at det i våre øyne skal være en film som oppfyller kravet om at man ikke skal kaste bort tiden sin på Mubi; enkelte av filmene kan være spesielle eller utfordrende, men selv om noen ikke vil like dem, skal de aldri oppleve at møtet med filmen er uinteressant eller forglemmelig. Skulle vi være gruoppvekkende uenig om en film, vil vi nok bare velge en annen istedet. KM: Også er det viktig for oss å inkludere norske filmer i utvalget, utover høsten. Tjenesten er som sjølva livet integrert opp mot facern. Skal selv ikke filmtitting være en privat beskjeftigelse lenger? Eller ligger det en større community-tanke bak her, jamfør for eksempel litteraturtjenesten Bokelskere? KM: Altså, Mubi er jo selv opprinnelig et sosialt nettverk. Og er det fremdeles, kombinert med denne kuraterte filmtjenesten. Når vi bruker Facebook i presentasjonen

ANMELDELSE SIDE

av filmene, er det en naturlig måte å «nå» folk på, akkurat slik som kinoen sitt program står i avisen. Vi regner bare med at folk heller leser Facebook enn avisen. LOK: Selv var vi hekta på Mubis sosiale nettverk i flere år før vi ble engasjerte som programsjefer. Det var vårt aktivitetsnivå der inne, samt et par tilfeldigheter, som gjorde at vi kom i kontakt med ledelsen og påbegynte en kommunikasjon om et potensielt samarbeid. Hvordan vil dere karakterisere responsen og pågangen hittil? KM: Vi har hele tiden planlagt for en «myk» lansering, så i sommer har vi henvendt oss først og fremst til de norske Mubi-medlemmene som allerede eksisterte (7000 stykker, jou. anm.). Men vi har også sett at tjenesten har skapt nysgjerrighet hos «nye» medlemmer, etter at vi ble synlige på Facebook og gjennom et innslag på radioen. LOK: Et annet viktig poeng med Mubi – som også dro oss mot prosjektet – er at det har en grunnholdning som ligner på det vi driver med i Montages. Mubi handler først og fremst om filmformidling – om å skape filmkultur. Denne underliggende idealismen merkes i alle ledd – som for eksempel medlemsavgiften. KM: Responsen fra filmbransjen har også vært veldig god; de ønsker å få filmene ut, og publikum ønsker å se bra film på en tilgjengelig måte – og nå er det et alternativ her som ikke koster mer enn en halv kinobillett (49,- per måned, jou. anm.). Det er slike incentiver som kan vende brukerne vekk fra nedlastning, men her må vel bransjen være tålmodig. Ja, opplever dere at gamle vaner er vonde å vende? Har folk blitt for komfortable med piratebay, itunes-modellen eller get-boksen sin? KM: Jeg tenker at utvalget – det at vi har funnet frem gode filmer fra jungelen – og prisen er det som gjør oss attraktive. Billigere enn Cinemateket for studenter, bedre enn Get for de som ønsker kvalitetsfilm, og kjappere enn nedlastning for de som ønsker tilgjengelighet. LOK: Dessuten tror vi det er mange som setter seg forvirret ned foran jungelen av tilgjengelige titler, uten å kunne navigere seg frem til det de faktisk bør se. Er det noe som har høy valuta i Norge, så er det fritid, så når

folk setter seg ned for å se en film, bør det være verdt timene som investeres. For øyeblikket har dere en hovedsak om den nederlandske regissøren Paul Verhoeven på Montages. Aktuelt – eller iallfall fristende – å samkjøre den redaksjonelle profilen på Montages med kurateringen av Mubi? Eller blir det å blande kortene? Åkkesom har dere kanskje en hattesituasjon som setter store krav til deres integritet? KM: Foreløpig er det ikke noe direkte samarbeid mellom Montages og Mubi, utover at vi jobber begge steder. Men tidligere har vi i Montages kuratert filmer for eksempel for Kortfilmfestivalen og Film fra sør, og da gjorde vi også artikler fra festivalene. Vi får se. Foreløpig fokuserer vi kun på å bygge et godt utvalg og gjøre det synlig. Noen overraskelser når dere har sjekket visningstallene? Er folk mer interesserte i fransk nybølgefilm enn dere forutså? KM: Folk er i alle fall veldig interessert i Enter the Void av Gaspar Noé! LOK: En film som forøvrig aldri fikk kinodistribusjon i Norge. KM: Det var et godt tegn, for den filmen var vi veldig stolte over å vise. Folk er virkelig mye mer interessert i film enn det kan virke som, hvis man leser en vanlig norsk avis. Dere får tilbake troen på menneskeheten av å drive denne tjenesten? LOK: Ja, det vil jeg si at vi gjør, for vi opplever til stadighet å få begeistrede tilbakemeldinger fra medlemmer som synes at en ny filmverden åpner seg, som tidligere kanskje ikke har sett så mye film utenom de mest opplagte kinoblockbusterne. KM: Vi befinner oss i en tid der filmbransjens idealistiske aktører balanserer på en knivsegg – klarer man å bikke over til å skape kommersielt fornuftig drift, eller er Norge et så lite land – og gleden over nedlastning så stor – at det ikke lar seg gjøre? Tiden vil vise. Dette er de samme spørsmålene som eksempelvis Arthaus, som vi har en distribusjonsavtale med, stiller seg. Desto flere som kjemper kvalitetsfilmene sak – og sørger for løsninger som skaper synlighet og tilgjengelighet – desto bedre mulighet har vi alle for å samle publikum, og kanskje til og med utvide det. Det er ikke spesielt «annerledes» å like gode filmer. Alle vil se gode filmer. no.mubi.com 8/2012

FILM

Mot alle odds kan Margaret være i ferd med å skrive seg inn i den moderne filmkanonen. TEKST KARSTEN MEINICH /MONTAGES I 2005 STARTET opptakene på spille filmen Margaret i New York, med blant annet Anna Paquin og Matt Damon i rollene. Først seks år senere var filmen klar, og knapt noen gikk for å se den på kino i USA. Filmen ble dømt til forglemmelse, men er faktisk en av de beste amerikanske filmene på flere år. Hva skjedde? Husker du den kritikerroste amerikanske indiefilmen You Can Count on Me fra 2000? Laura Linney og Mark Ruffalo spiller et søskenpar i sentrum for et lite, men nært og engasjerende familiedrama. Filmen vant flere priser, og fant mange tilhengere (inkludert undertegnede) da den til slutt hadde kinopremiere i Norge i 2001. Filmen var regissert av en debutant, den kritikerroste dramatikeren og manusforfatteren Kenneth Lonergan, og hadde en tydelig personlig stemme. Da det noen år senere ble klart at han jobbet med en ny film, Margaret, spisset jeg ørene. Men så ble det stille, og filmen forsvant. Dette er historien om hvorfor. ALLEREDE LENGE FØR han lagde You Can Count on Me hadde Lonergan havnet i Hollywoods søkelys. Men ikke av de årsakene man kanskje skulle tro. På slutten av 80-tallet, da han var i midten av 20-årene, hadde nyutdannede Lonergan satt seg ned og skrevet et kommersielt anlagt filmmanuskript på eget initiativ – utelukkende for å tjene penger. Han har uttalt at han ønsket å skape økonomisk rom i sin tilværelse til å bruke tid på å skape det han virkelig ville utrette kunstnerisk. Manuset var en komedie om mafiaen, som ble solgt – og etter flere års omløp i Hollywoodsystemet til slutt produsert som Analyze This (1999) med Robert De Niro. Lonergan erkjenner i flere intervjuer at han visste manuset kom til å bli skrevet om og vannet ut, så han distanserte seg tidlig fra prosessen med produsentene. (En rase han tydeligvis ikke er komfortabel med – dette kommer vi tilbake til.) Pengene brukte han, som planlagt, til å skrive, og Lonergan fikk sitt kunstneriske gjennombrudd med teaterstykket This is Our Youth, som hadde sin New York-premiere i 1996. Kritikerne trakk

frem forfatterens overbevisende evner til å sette ord på hvordan folk virkelig snakket, og stykkets refleksjoner rundt samfunnet. Han ble utropt som sin generasjons «stemme», og Peter Marks i The New York Times oppsummerte inntrykket: «This Is Our Youth– by turns caustic, cruel and compassionate — is the real real world.» ET ANNET HELDIG utfall av kontakten med Hollywood var at manuset åpnet døren til å bli kjent med Martin Scorsese – en annen newyorker som, på sin egen måte, drev balansekunst mellom det personlige uttrykk og Hollywood-maskineriet. This is Our Youth ble som sagt en suksess, og Scorsese endte med å ansette Lonergan til å skrive om manuset til Gangs of New York (2002), like før opptak. Da 00-tallet så vidt var i gang hadde Lonergan plutselig både regidebutert og jobbet med Scorsese, og resultatet var to Oscar-nominasjoner, for manusene til You Can Count on Me og Gangs of New York. Stjerneprodusentene Scott Rudin og Sydney Pollack hadde innen den tid også lagt merke til Lonergan og var, sammen med produsent Gary Gilbert (Garden State) og indie-studioet Fox Searchlight, klare for å finansiere hans neste filmprosjekt: Margaret. Alt så lyst ut. Flere amerikanske filmjournalister har siden 2005 forsøkt å finne ut hvor det gikk galt med dette prosjektet, og når jeg syv år senere forsøker å samle disse trådene blir kilden til problemet synlig – ikke overraskende sitter det i den velkjente kollisjonen mellom kunstneriske ambisjoner, kommersielle krefter og sterke personligheter. Det er ikke første gang profilerte filmprosjekter blir forsinket eller antar katastrofale økonomiske dimensjoner, men Margaret hadde hverken et gigantisk budsjett eller kompliserte innspillingsforhold (filmen foregår hovedsaklig langs gater og i leiligheter i New York). Det den hadde var et inderlig, og sannsynligvis for Lonergan voldsomt viktig, kunstnerisk mål, som i klippeprosessen skapte en tilsynelatende uoverstigelig hindring – særlig i møte med utålmodige produsenter. ETTER SUKSESSEN TIDLIG på 00-tallet begynte Lonergan arbeidet på manuskriptet til Margaret, som han brukte to år på å ferdigstille. Filmen er helt tydelig inspirert av stemningen i New York like etter 11. september, og

skildrer et mangefasettert drama om 17-årige Lisa (Paquin) som etter en dødsulykke hun er vitne til, konfronteres av både skyldfølelse og eget sinne. Produksjonen startet altså i 2005, og til L.A. Times har klipperen Anne McCabe uttalt at en tidlig versjon av filmen (fra 2006) fikk Martin Scorsese til å utbryte at Margaret var «et briljant mesterverk». Men Kenneth Lonergan selv var tydeligvis ikke fornøyd, og hadde final cut i sin kontrakt. Produsentenes eneste betingelse var at filmen ikke kunne bli mer enn 150 minutter lang. Lonergan tilbragte enda et år i klipperommet, og i 2007 begynte særlig Gary Gilbert og Fox Searchlight å bekymre seg – det var disse to som hadde delt kostnaden på tolv millioner dollar seg i mellom. Regissøren hadde en tre timers versjon som han ikke klarte å korte ned, og i en artikkel hos The New York Times fra tidligere i sommer, som ser tilbake på historien, erkjente noen av Lonergans samarbeidspartnere at filmen allerede på manusstadiet hadde enormt komplekse ambisjoner: «One of the reasons it was so difficult is indicative of what his great talent is,» sa skuespiller Josh Hamilton. «I remember doing a reading of that screenplay in his living room years ago — it must have been 500 pages. I mean, it was all day. But it was one of the greatest screenplays I’d ever read in my life.» BÅDE PRODUSENTENE OG regissøren selv forsøkte å finne en løsning; venner fra filmbransjen ble invitert til å se den tre timer lange utgaven og komme med innspill og forslag. Høsten 2007 hadde Gilbert blitt innblandet i klippearbeidet, og til slutt fikk han nok. Han hyret inn klipperen Dylan Tichenor (There Will Be Blood) som leverte en versjon på to timer, men denne ble ikke akseptert av Lonergan. På dette tidspunktet saksøker dessuten Fox Searchlight produksjonsselskapet til Gilbert, som de mente ikke hadde betalt sin andel. Gilbert leverer et motsøksmål, også rettet mot Lonergan, og plutselig var filmens skjebne frosset i rettssystemet. Kort fortalt blir partene til slutt enige om forlik, og i juni 2008 leverte Lonergan faktisk en versjon av filmen til studioet som var like under 150 minutter lang. (Gilbert sa i sommer følgende til Times om det hele: «All Searchlight or I ever wanted was for Kenny to finish the film on his own, which he never did.») Likevel, filmen kom ikke ut – og på et tidspunkt i 2009 foreslår noen et kompromiss: hva om Martin Scorsese kommer inn og gjør et forsøk på å sluttføre filmen? «Good for the movie, good for Kenny, presumably

Teksten er forfattet av Karsten Meinich, redaktør for nettmagasinet Montages (www.montages.no). Montages skal ifølge statuttene være en arena for «lidenskapelige og kunnskapsrike samtaler om film; en kanal der filmmediet står i fokus, diskuteres og analyseres.» Denne artikkelen innevarsler starten på en utvekslingsavtale mellom Montages og NATT&DAG. På side 68 har Lars Ole Kristiansen – også fra redaksjonen i Montages – gitt til beste en omtale av Margaret. 66

8/2012

good for Gilbert,» skriver Times. Innimellom ferdigstillingen av Scorseses egne filmer Hugo og dokumentaren om George Harrison, leverer mesterregissøren en 160 minutters versjon. Når alle tror sagaen har kommet til en slutt, nekter produsent Gilbert å signere på at Scorsese-versjonen skal gå igjennom og lanseres for verden. Mark Ruffalo, som også spiller i Margaret og er en venn av Lonergan, sier rett ut til Times at han mener Gilbert til slutt var så bitter at han ganske enkelt ikke ville filmen vel. SÅ, ETTER EN seks år lang prosess, der Lonergans jakt på et tilfredsstillende kunstnerisk resultat ikke nådde sitt mål, og produsentenes ønske om en kommersielt salgbar film ikke ble oppfylt, besluttet Fox Searchlight til slutt at versjonen Lonergan hadde levert som var like under 150 minutter skulle lanseres. I september 2011, med minimal markedsføring og en nesten selvutslettende promokampanje, fikk Margaret sin premiere på to kinoer i USA – én i New York og én i Los Angeles. To uker senere var den tatt av. Og kanskje ville den forsvunnet helt, hvis ikke det var for at et knippe amerikanske kritikere hadde sett det de mente var et mesterverk; en film så god at den fortjente sin egen kampanje på grasrota. Kritiker Jaime Christley, som skriver for Slant Magazine, satte i gang kampanjen på nettet som skulle overbevise Fox Searchlight om at de måtte gjøre filmen tilgjengelig igjen for kinoer som ønsket å vise den, og sende ut screenere til både kritikere og medlemmer av Oscar-akademiet. «[During its short release], the film became known as a miracle – a major work of cinematic art, against the odds – to almost all of the critics and cinephiles who were able to catch it during its brief appearance,» het det i kritikernes beskrivelse av situasjonen. Og Fox Searchlight responderte faktisk med å gi filmen en ny mulighet, om enn noe motvillig. Margaret rakk ikke bli synlig nok til å være med i kampen om Oscar-nominasjoner, men havnet på mange amerikanske kritikeres Topp 10-lister. DA DEN ENDELIG nå i juli 2012 ble sluppet på Blu-ray/DVD i USA (og kun på DVD i Europa), var det i tillegg til kinoutgaven inkludert en tre timers versjon av filmen – til manges store glede. Margaret startet i sommer altså sin neste reise, den som går inn i filmhistorien – som et oversett mesterverk. «It will be remembered, years and decades hence, as one of the year’s, even the decade’s, cinematic wonders,» skrev innflytelsesrike Richard Brody i The New Yorker.

Presentert i samarbeid med:

FILM

Å REALISERE SEG SELV GJENNOM LIDELSEN MARGARET Regi og manus: Kenneth Lonergan Med: Anna Paquin, Matt Damon, Mark Ruffalo, J. Smith-Cameron, Jeannie Berlin, Mark Ruffalo Noen ganger kan sorg og smerte ramme et helt land, som her hjemme 22. juli i fjor, og i New York 11. september 2001. Kenneth Lonergans Margaret ble unnfanget i årene etter terroren i USA, og bærer preg av det: En by og et folk som er i oppbyggingsfasen etter katastrofen, men som likevel definerer seg selv gjennom den altoverskyggende tragedien.

Lisa Cohen (Paquin) er en jente i slutten av tenårene, med betagende karisma og ustabilt lynne; hun støvsuger omverdenen for inntrykk og hugger raskt om hun sporer urettferdighet og forståelser som ikke ligner hennes egne. En dag, på vei hjem fra skolen, begynner hun å gestikulere voldsomt for å komme i kontakt med en bussjåfør (Ruffalo) hun oppdager fra fortauskanten. Hun vil vite hvor han har fått has på den hvite cowboy-hatten han har på hodet. Sjåføren mister konsentrasjonen, kjører på rødt og kolliderer med en dame som krysser gangfeltet.

Svart. Summingen fra folk som vil hjelpe uten å vite hvordan. Varmt blod som plasker mot asfalten, lukten av jern. Kvinnen, ved navn Monica, ligger der med oppskutte øyne mot himmelen, gisper etter luft, gråter desperat og forvirret. Lisa tar rollen som skytsengel, og Monica projiserer sin avdøde datter inn i Lisa, hvorpå tenåringsjenta opplever at møtet mellom de to på en eller annen måte er skjebnebestemt, at det eksisterer en eller annen åndelig forbindelse mellom de to. Når sjokket over ulykken får lagt seg, bestemmer Lisa seg for å oppsøke de etterlatte, og innynder seg med venninnen Emily (Berlin) med det formål at de to skal kontakte politiet for å la sannheten komme for dagen: at ulykken var et resultat av en grov tjenesteforsømmelse fra bussjåføren Maretti sin side. Lisa, på sin side, er klar over sin rettslige uskyld, og trenger derfor ikke å fraskrive seg sin del av ansvaret for tragedien. Hennes rakryggede erkjennelse av skyld virker imidlertid mest som en strategi for å kunne innlemmes i voksenverdenen. Det blir nærmest en forlengelse av en scene tidligere i filmen, der Lisa ringer en slacker av en klassekamerat og tilbyr ham jomfrudommen hennes. Et moralsk spørsmål melder seg: Hvorfor er det så viktig for Lisa at bussjåføren straffes – at han mister jobben og ikke lenger kan være i stand til å forsørge familien sin? Hvorfor må enda flere lide? De samme spurte jeg meg om da mediene begynte å kreve at opptil flere ansatte hos politiet burde få sparken i forbindelse med 22. juli-kommisjonens rapport. At Margaret føles særlig relevant for oss nordmenn, som nettopp har gjennomlevd en nasjonal tragedie, er vanskelig å se bort fra. Også fordi filmen helt konsekvent aldri fordømmer noen av rollefigurene, men tar hensyn til hvordan vidt forskjellige reaksjoner kan oppstå i kjølvannet av vanskelige, for noen ubegripelige, hendelser. Lisa er sårbar og feilbarlig, jævlig teit og kjempefin om hverandre, slik de aller fleste er. Anna Paquin, som i dag er mest kjent som Sookie Stackhouse i HBO-serien True Blood,

14 KILOMETER Regi: Gerardo Olivares Med: Adoum Moussa som Buba Illiassou Mahamadou Alzouma som Mukela Aminata Kanta som Violeta Overmoden frukt. Ofte kan det forsvares å sette opp gamle filmer på kino. Det skjer stadig vekk at kinodistributører ikke kjenner sin besøkelsestid, og om de etter en tid innser at de har tatt feil, er det aldri for sent å snu (det er ennå ikke for sent å kjøpe Laurence Anyways, distrofolk!). Men når det gjelder 14 kilometer er det meg et mysterium hvorfor denne er satt opp på kino nå. Den er gammel – fra 2007 – og det er vanskelig å se hvilken kraft den skulle besitte som rettferdiggjør en slik overmoden lansering.

DREDD Regi: Pete Travis Med: Karl Urban, Lena Headey, Olivia Thirlby, Domhnall Gleeson, Rachel Wood, Andile Mngadi Splatteraction med drivende rytme. Det er tydelig at Dredd er produsert av andre enn Hollywood. Den britisk/sør-afrikanske superheltfilmen er ikke så polert og klisjeglatt som Marvels motparter, dog betydelig mer voldelig. Her får du ingen treig opphavshistorie. Ingen pompøs scene der helten plukker opp hjelmen for første gang og intet reddeverden-plot med engelsktalende romvesen. Derimot får du en nærmest uendelig skare skurker som blir tatt vakkert av dage på særdeles brutalt vis. Dommer Dredd skriver glinsende blodpoesi mens hudfiller

8/2012

flagrer og organer omformes til veggmalerier. Det er umåtelig å se en kule gå inn i en kjake, trekke den motsatte sakte utover og etterlate et krater som viser halve tanngarden og de innerste delene av hørselskanalen. Mennesker blir flådd levende og kastet utenfor rekkverk, før de flakser i slow motion og smøres utover bakken som sprutende kjøttklumper og gurglende beinrør. Selv om det fortsatt er tegneserieaction, er filmen unik ved å gjøre volden smertefull, slik at hvert skudd får en helt annen verdi enn i Marvels blodfattige PG-univers. Handlingen fremstår som en «day in the life of Dredd»: Helten går inn i en høyblokk, blir stengt inne og må kjempe for å komme ut igjen. Resten av universet forblir uutforsket, men om du så fantastiske The Raid: Redemp-

tion, vil du glede deg over å høre at sci-fi aspektet nesten er den eneste forskjellen ved Dredd. Hovedrolleinnehaver Karl Urban beholder både hjelm og klær på gjennom hele filmen, slik at det ikke er muskler, men lovens nådeløse arm som er helten. Det virker dessverre som han sliter med å snakke mørkere enn det han makter, slik sett er det pussig at stemmen ikke er blitt fordypet i etterarbeidet. Musikken er derimot heftig Propellerheads-aktig dub-techno, med industrielle skraperytmer som får deg til å holde takt med kulene. Soundtracket av Paul Leonard-Morgan passer ypperlig til den punkete skrotfremtiden, og vil antakeligvis bli spilt i mang en kjellerfest i årevis fremover. Torgeir Blok Premiere 28. september

gjør en rolleprestasjon av de sjeldne. Hun byr på en intensitet som tidvis kan oppleves som enerverende, nesten grotesk, men også voldsomt ekspressiv. Lonergan skildrer sin fødeby New York med et interessert, men også avmålt blikk. Selve estetikken er nøktern: lange tagninger, langsomme panoreringer, beige- og bruntoner – ikke ulikt dem vi finner hos Antonionifotograf Carlo Di Palmas arbeider for Woody Allen på 80-tallet. Metropol-arkitekturen har blåst tryllestøv på mang en filmhistorisk innstilling, men i Margaret er omgivelsene oppsiktsvekkende lite majestetiske, som om kameraet – i likhet med rollefigurene – er fullstendig innforstått med at Manhattan omkranser det, og alltid har gjort det. Mellom de høyreiste bygningene slår hverdagens hvilepuls, og Lonergan gjør noen spennende filmspråklige grep for å heve blikket. I en innstilling glir vi bortover de glitrende vinduene på skyskraperen der Lisa bor sammen med moren sin, og overhører kommunikasjon mellom de andre beboerne; når Lisa skal avslå bestekameratens ønske om at de to skal bli et par, krysses denne samtalen med en annen fra bordet ved siden av. Det er som om Lonergan ønsker å vise oss at menneskene ikke lever ved siden, men på tvers av hverandre; at hver og en av oss har en svært begrenset kapasitet – vi vet bare hva som angår oss selv og våre aller nærmeste. Med Lonergans utsøkte dialog og et praktfullt skuespillerensemble blir dette en rystende coming-of-age-fortelling og et betydelig portrett av amerikansk mentalitet på 2000-tallet. Et komplekst og modent drama, av typen vi gjerne bemerker at amerikanerne laget på syttitallet. I dag kaller vi disse filmene for klassikere, og jeg velger å tro at Kenneth Lonergans massive verk også vil finne sin plass i filmens kanon når nye historiebøker skal sammenfattes. Lars Ole Kristiansen /Montages Les en lengre omtale på montages.no

Malisiske Viola skal tvangsgiftes med en ekkel, gammel mann, og venninnen hennes overtaler henne til å rømme til Europa og starte på nytt. I Niger er mekanikeren Buba frustert over at fotballferdighetene hans ikke får ham noe sted, og sammen med sin lykkesøkende bror, Mukela, bestemmer han seg for å dra til Europa og prøve lykken som fotballspiller der. De tre følger samme (noe diffuse) drøm, og kjøper seg plasser på en lastebil som skal ta dem mot det forjettede land. Det skal bli en tøff reise. Men å lage en film om «en vanskelig reise», er litt som å lage en film om at det kan være stressende å være foreldre. Vi vet det fra før. Vi trenger noe mer for å forsvare tiden det tar å se en helaftens film.

Eksempelvis kunne vi med fordel fått bedre tid til å bli kjent med karakterene, for slik de fremstår her, oppleves de som flate og uengasjerende. Også en overflødig kjærlighetshistorie blandes inn i det hele. Dessuten virker valget om å flykte aldri helt troverdig. De risikerer livet sitt for å dra på denne reisen, og likevel er det som om de ikke har hjertene sine i det. Det er nok mange som velger å ta denne turen av mer tungtveiende og interessante grunner – hvorfor følger vi ikke heller dem? Når det er sagt: Det er fantastisk når kinodistributører tør å ta sjanser. Fortsett med det, vær så snill! Selv om akkurat denne filmen føltes mer som et supplement til en samfunnsfagtime på ungdomsskolen enn en kinofilm. Kamilla Rønnestad Premiere 14. september

3108 BIFF 241x360mm N&D_Layout 1 01.09.12 12.39 Side 1

Førpremierer Cinema Extraordinaire Checkpoints – Human Rights En av Nordens største dokumentarmønstringer Norsk dokumentarkonkurranse Norsk kortfilmkonkurranse Skandinavisk musikkvideokonkurranse Gay & Lesbian Propaganda Nights Skoleforestillinger Debatter og seminarer Universitetsprogrammer

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

17.- 24. OKTOBER 2012 AbOVO

www.biff.no

FILM MIN SØSTER Originaltittel: L’enfant d’en haut Regi: Ursula Meier Med: Léa Seydoux, Kacey Mottet Klein, Martin Compston, Gillian Anderson, Jean-François Stévenin, Yann Trégouët, Gabin Lefebvre, Dilon Ademi, Magne-Håvard Brekke Familien er verst. Til tross for sin beskjedne alder, dealer tolv år gamle Simon tyvgods som en erfaren proff. Hver dag tar han heisen opp i skibakken og stjeler ski, briller og hjelmer fra rike turister, før han tar med godset ned igjen; gjennom tåken som skiller de rike på fjellet og de fattige nede i dalen hvor han bor. Barna på lekeplassen jubler når han kommer gående med

SOM DU SER MEG Regi: Dag Johan Haugerud Med: Ane Dahl Torp, Henriette Steenstrup, Laila Goody, Anne Marit Jacobsen, Ragnhild Hilt, Trine Wiggen, Andrine Sæther, Andrea Bræin Hovig «Kan du ikke heve deg litt over det dårlige selvbildet ditt?» Vinneren av Haugesund filmfestival begynner med tittelen i hvite bokstaver, mens bakgrunnsfargen blinker i forskjellige farger. Poenget er opplagt fra første stund: Fokus forandres med ulike synsvinkler. Flere finurlige meta-grep leker videre med virkelighetsoppfatningen. En dame passerer tre andre kvinner på gaten og setter seg i et lydstudio for å lese inn sin siste roman, som handler om kvinnene hun nylig passerte. Akkurat da det glir over i melodramatisk kammerspill erter lydsporet deg med kammermusikk på full guffe. En usikker sykepleier må lære opp en student, en eldre kvinne må oversette en ungdommelig roman, en fattig pensjonist får tilbud om en million kroner i veldedighet. Det finnes ingen rett eller galt, bare forskjellige innfallsvinkler.

KON-TIKI Regi: Joachim Rønning, Espen Sandberg Med: Pål Sverre Hagen, Tobias Santelmann, Odd-Magnus Williamson, Jakob Oftebro, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Agnes Kittelsen ETTER TJUE minutter med intensiv og passe medrivende historieformidling innpakket og skutt etter alle Hollywoodkunstens regler – emosjonelle strykere, kranført kamera, stjernehimler og fete jungelblader – er vi endelig ute på havet. Her slipper jeg skuldrene ned, heiser dem igjen, og eventyret kan begynne. Og det gjør det! Ved roret sitter Rønning, Sandberg – og Hagens Thor Heyerdahl. En glad sfinx og en

8/2012

vidunderlig, og er fullstendig til stede i rollen sin. Også søsteren, spilt av Léa Seydoux, imponerer (kostymør Anna Van Brée skal ha ros for å ha transformert den vakre, franske it-jenten til en troverdig, sliten forstadsjente), og samspillet de to imellom er like upåklagelig. Selv om Simon strever hardt for å forsørge Louise og å bli sett av henne, er hun som regel for opptatt med sine egne problemer (som tilsynelatende består av menn) til å gjengjelde den omsorgen og kjærligheten som broren trenger. Publikum, på sin side, bør finne plass i sine hjerter til både Simon og hans rørende, lille historie. Kamilla Rønnestad Premiere 21. september

Fellesnevneren er kommunikasjon og instinktive følelser versus rasjonalitet. Man skulle kanskje tro at en film hvis rollebesetning består nesten utelukkende av kvinner, vil rette seg mot ditto markedsgruppe. Det er imidlertid ikke tilfelle. Denne fyren humret iallfall mye av konflikter som må diskuteres på detaljnivå og hvordan det uforløste stadig springer ut i usaklige bagatellkrangler. Selv om hver konflikt er unik, er det visse sannheter som går igjen, som at kvinnelig kleinhet kan tynnes ut med x antall kopper te. Hvert ord blir gjerne overanalysert i evigvarende diskusjoner, før en av filmens få menn valser inn og tar en beslutning uten å tenke seg om. Oslo by er også en av karakterene som sliter med å bestemme seg for om den skal være funksjonell eller vakker, moderne eller tradisjonell. Befolkningen er ofte ute av fokus og menneskelige problemer blir neglisjert ved å zoome ut til massive høyblokker. Alt i alt: en film for tenkende mennesker skapt av en tenkende regissør med store vyer. Torgeir Blok Premiere 14. september

OM TIKI VIL!

kjelken full av fangst – de vet at han leverer de beste varene. Pengene han tjener går til å forsørge sin lille familie, bestående av seg selv og sin særdeles uansvarlige storesøster, Louise. Selv om vi ser glimt av glede i hverdagen deres, er det lett å se at de sliter med sitt, begge to. Du vet, noe lurer under overflaten. Regissør og manusforfatter Ursula Meier gir oss et troverdig innblikk i en ung gutts kamp for å komme seg opp og frem i verden. Mye av filmens styrke og appell ligger i dens evne til å skape dyp sympati med sin hovedkarakter, som altså er en (simpel) tyv. 13-åringen Kacey Mottet Klein fortjener en stor del av æren for at denne solidariteten oppstår; han spiller helt

innbitt leder. Kunnskap, barnetro og forskervilje i et blandingsforhold det er like lett å tro på som vanskelig å fatte – for oss, som for ekspedisjonens medlemmer. Hvorfor skulle de ellers risikere liv og helse på en usikret urflåte over Stillehavet for å bevise at Polynesia ble befolket fra Peru? 8000 mil, ni balsastokker, fem menn og ett dekk i over tre måneder for å prøve Thors private tese. Nesten umulig å forestille seg? Ja. Og det er her spille-filmen kommer inn. FOR DOKUMENTAREN har vi sett. Så moderne, likefrem og åtte millimeter-magisk som bare nær fortid kan være. Tørrvittig og pedagogisk feelgood-dramatikk med en narrativ fylde skapt i alt det som ikke vises: episoder på siden av det Heyerdahl anno 1947 kunne og kanskje viktigere – ville – formidle. Tilbake på Rønningen og Sandbergs flåte er det et severdig kammerspill som utfolder seg mellom et godt castet, avslappet og sam-

kjørt crew. Viktigst er likevel, naturlig nok, Pål Sverre Hagen. Et lykkelig valg fordi han legemliggjør, ikke bare Thor Heyerdahl, men den filmen Rønning og Sandberg har satt seg fore å lage; et fullblods amerikansk helteeventyr med varme, relasjonelle undertoner. Da må det et sterkt blikk til, og en kropp og et ansikt vi har lyst til å henge ved. Hagen har både blikket og kroppsspråket og et våkent lag å spille med; åpne ansikter og god dialog. Som i Max Manus er språket kontemporært i formen, men denne gangen flyter det uanstrengt og ligger bedre i munnen. Så har vi da også bedre tid. HER MÅ DET også føyes til at mannskapet ikke bare spiller godt, men ser autentisk godt ut. Påskebrune blekansikter mer enn nordiske modeller. Har du dokumentaren friskt i minne vil du også se at skuespillerne har anskaffet seg riktig type muskulatur; skarpt definert med smale kinn og fettløse flanker. En overfladisk kommentar, men ikke uvesentlig

når det er kropper mer enn ting og tøy som fyller lerretet. Samlet viser Kon-Tiki et fengende, gjennomprofesjonelt og godt balansert forhold mellom action, action-drama og heyerdahlsk hverdagssyssel. Smellvakkert filmfoto, Thor ved roret og variable naturkrefter som en godt iscenesatt katalysator for indre og ytre spenning. Nei, vi kommer kanskje ikke så mye nærmere en forståelse av helten selv, men derimot et godt stykke lenger i å begripe hvor ubegripelig stort, vilt og fjetrende Kon-Tiki var for de involverte. GÅ OG GLED deg til hvalhaien kommer glidende mot flåten mens bratsj, fiolin og tunge tam tam-trommer får tittelsporet til å vibrere i mellomgulvet. Ikke på grunn av filmens overraskende nasjonalitet, men fordi det rett og slett føles eventyrlig å være på kino. Ragnhild Brochmann Premiere 24. august

FILM

SE TO PRISBELØNTE OG KRITIKEROSTE FILMER PÅ VOD, BLU-RAY & DVD NÅ! DEN SANNE HISTORIEN OM NOBELS FREDSPRISVINNER AUNG SAN SUU KYI

HAMAR ARBEIDERBLAD

TOTAL RECALL Regi: Len Wiseman Med: Colin Farrell, Jessica Biel, Kate Beckinsale, Bryan Cranston, John Cho, Bill Nighy En himmel full av flygende biler. Kan du ønske mer? Tiden er kommet for å ramponere minnet om Paul Verhoevens ikoniske sci-fi-kitchklassikere. Nyinnspillinger av både Robocop og Starship Troopers er på vei, men først i rekken er det altså Total Recall som får en overhaling. Hypotetisk sett kunne det være rom for en nytolkning, da fans av forfatteren Philip K. Dick vet at nittitallsfilmen ikke hadde så mye til felles med historien den skulle være basert på. Denne versjonen har likevel tatt seg nye kunstneriske friheter

og ligger ikke en laserstråle nærmere romanen. Isteden stjeles ideer fra blant annet Minority Report, Star Wars og Cube, blandet med visse nikk mot Verhoevens versjon (hora med tre pupper er tilbake =)). Det ender opp som en standardisert blockbusterpakke med uengasjerende karakterer og en banal historie som nesten ber om at du skal hoppe av lasset. Det gjør imidlertid ikke såå mye, for blant inspirasjonskildene låner filmen mest av Blade Runner. Proppfull av paraplyer, neonskilt og lenseflares, gir de utpregede kulissene et kjært gjensyn med universet til tidenes beste sci-fi. Det er opplagt gjort med overlegg og visuelt sett er store deler av filmene så like at Vangelis-låter er det eneste

KLASSEKAMPEN

FÆDRELANDSVENNEN

som mangler for å fullbyrde den mørke melankolien. Musklene til Schwarzenegger var legendarisk feilcasta i originalen, og øyenbryna til Colin Farrell passer faktisk bedre til å fremstille det kjedelige A4mennesket som hovedkarakteren opprinnelig skal være. Breaking Bad har gjort at jeg alltid smiler av å se Bryan Cranston på lerretet, men her kastes talentet bort på å skisse omrisset av en tam tegneserieskurk. Jessica Biel er like karakterløs og forglemmelig som vanlig, mens Kate Beckinsale sparker alvorlig rumpe. Hun fyller de høye helene til Sharon Stone med en dødelig sexappeal som gjør henne til filmens sanne stjerne. Torgeir Blok Premiere 10. august

AVISA NORDLAND

ØSTLANDETS BLAD

EN FILM AV LUC BESSON MICHELLE YEOH

”fascinerende” bergens avisa

”varmt anbefalt” vg

DAVID THEWLIS

”fascinerende” dagsavisen

nothing is real. everything is possible.

en film av

LAWLESS Regi: John Hillcoat Med: Tom Hardy, Gary Oldman, Guy Pearce, Jason Clarke, Mia Wasikowska, Shia LaBeouf, Jessica Chastain Veteranbiler og himkok. Det var en gang da du ikke var ordentlig mann uten hatt på hodet, cigar i munnviken og blod under neglene. Forbudstiden i USA var opphav til en skare slike støvete og «ekte menn» som siden ble til legender. I Lawless får vi møte noen av disse i Bondurantbrødrene. Bli med, la oss grave i udødelige Tommy Gun-krøniker. Dyriske Jason Clarke og kontrollerte Tom Hardy spiller filmens hardhauser, mens drømmende Shia LeBeouf passer fint som en puslete lillebror med mindreverdighetskomplekser. Sammen er de hjemmebren-

nernes siste skanse mot en ondsinnet spesialagent spilt av Guy Pearce. «Basert på sanne hendelser»stempelet har mistet sin verdi med årene, men i manuset til Nick Cave er det tydeligvis viktigere å være tro mot boka det er basert på, enn å skape klassiske filmklisjeer. Dette medfører en del ukonvensjonelle plottwists, på godt og vondt. Det er forfriskende med scener som spiller seg ut på så lite heltemessig vis og punkterer myter, men den massive historien bærer også preg av å være noe usammenhengende og litt for kolossal for to skarve timer. Karakterer blir introdusert og legger opp til gjensyn som aldri kommer (for eksempel Gary Oldmans mafiarolle) og flere episoder fremstår som nettopp episodiske, uten direkte sammenheng. Det blir som en

slags blanding av HBO-seriene Boardwalk Empire, Deadwood og Carnivale, amputert ned til spillefilmformat. Når det er sagt, er det to svært underholdende timer. Filmen er like morsom som den er blodig og fikk den strenge R-ratingen i Amerika. Det er en sterkt karakterdrevet film, som vil få de fleste til å forsøke etterlikne Tom Hardy på vei ut av kinosalen, med stramme blikk og mørke grynt. (Men tro hva etterkommerne til den yngste broren vil si om fremstillingen, aner vi en ny Watzinger-gate, jfr Kon-tiki-mottagelsen her hjemme? «Hvordan våger dere? Min bestefar var slett ingen pusling!» Nei, heldigvis er amerikanerne forbi den slags provinsielle øvelser, red. anm.) Torgeir Blok Premiere 7. september

jaco van dormael

jared leto

sarah polley diane kruger linh-dan pham

8/2012

FILM

UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS TIL UNGDOMMEN Regi: Kari Anne Moe Med: Henrik Wangberg, Johanne Butenschøn Lindheim, Sana El Morabit, Haakon Veum EN BETEGNENDE SCENE mot slutten av filmen. Det har vært skolevalg og en av valgurnene skal fraktes fra en fløy til en annen. En frivillig, kanskje en representant for elevrådet, triller valgurnen over skoleplassen. Omtrent halvveis er det et søkk i asfalten; urnen, plassert på en anretning med altfor små hjul, kjører seg et øyeblikk fast og går nesten over ende. Rett før den deiser i bakken og stemmesedlene spres for alle vinder, blir den imidlertid reddet av en kvikk og oppmerksom hånd. Demokratiet er skjøre greier. Det var meningen at Til ungdommen, den tredje dokumentarfilmen til regissør Kari

STEP UP REVOLUTION 3D Regi: Scott Spear Med: Kathryn McCormick, Ryan Guzman, Chadd Smith, Megan Boone, Stephen Boss, Jessica Guadix Danseporno. I den fjerde dansefilmen i Step Up-serien møter vi en rik ung kvinne som flytter til Miami for å virkeliggjøre dansedrømmen om en fast plass i et prestisjetungt kompani. Hun er datter av Miamis rikeste hotelleier og han synes lite om hennes uoppnåelige drøm. På samme hotell jobber Sean. En danserakker som prøver å vinne en konkurranse på youtube om ti tusen dollar, sammen med sin flash mob dansetropp med det oppfinnsomme navnet The Mob. Når Emilys onde businessfar bestemmer seg for å rive det historiske nabolaget The Mob holder til i, og gjøre mange hjemløse, må Emily og Sean sette hodene sammen, legge libido til side og omskape The Mob til protestkunst. Som alltid i Step up-filmene er dansingen imponerende og 3D-effekten framhever bevegelsene flott. Ikke vakkert-vakkert som i den tyske dansefilmen

8/2012

Anne Moe, skulle skildre ungdomspolitikere og deres første og famlende steg inn i politikken. Så kom 22. juli. Det har gjort det til en bedre film, men også til en noe todelt affære. Midtveis er det nesten at den velter, litt som urnen i scenen over. Så rystende er Utøyapartiet at det står i fare for å rive resten av det nennsomme reisverket overende. MEN TILBAKE TIL filmens premiss. Etter et pussig og malplassert klipp fra en amerikansk nyhetssending, møter vi fire ungdommer – Johanne Butenschøn Lindheim (AUF), Sana El Morabit (SU), Henrik Wangberg (FpU) og Håkon Veum (Unge Høyre) – i deres forberedelser til høstens skolevalg. Noen på castingen må ha gjort en usedvanlig god jobb, for slik ømhet mobiliserer vi snart for disse fire ungdommene at vi mest har lyst til

Pina, men som eksplosjoner av spektakulært fyrverkeri i form av dansende farger, lyseffekter og mennesker. Bruken av musikk og kameraføring igjennom dansenumre og skuespill er begge som hentet ut fra en langtekkelig musikkvideo med Chris Brown, hvori kamera glir over bikinikledde kvinner som ligger på rad og rekke ved bassengkanten. Slik blir kameraføringen litt for ivrig, og mange av de individuelle dansebevegelsene forsvinner ut i kinolerretets periferi. For å revolusjonere Step Up Revolution, tar filmskaperne i bruk flash mob-fenomenet som herjet verden cirka 2010, men ved hjelp av tydelige referanser til Ocean’s Eleven planlegges dansenumrene slik at de må ta seg inn i og ta over bevoktede lokaler som kunstgallerier og høyt prisede hotell. Det finnes logiske brister i alle disse innbruddene, men der filmen skranter mest er likevel i skuespillerprestasjonene. Dialogen er som den innledende replikkvekslingen i en pornofilm hvor man bare venter på at knullingen skal begynne. Hold kjeft og dans, for pokker! Siren Løkaas Premiere 17. august

THE EXPENDABLES 2 Regi: Simon West Med: Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li, Dolph Lundgren, Randy Couture, Terry Crews, Liam Hemsworth, Jean-Claude Van Damme, Bruce Willis, Arnold Schwarzenegger, Chuck Norris Eldretreff. For dere som ikke husker The Expendables, fadesen av en Disneytam onelinerfestival, allow me to refresh your memory: Stallone plukka åttitallsdynga nesten rein for actionhelter og tok dem med seg til ei øy for å kverke en pysete general. Det endte med at de destruerte øya. I oppfølgeren er oppdragsgiver Mr. Church (Willis) litt irritert for at de destruerte nevnte øy, så han mener Barney (Stallone) skylder ham en. Om han ikke kunne ha stoppa en

bare å hive alt og gå fra dør til dør og verve nye partimedlemmer sammen med hver og en av dem. Politisk er de ennå i støpeskjeen: drevet av intuisjon, identitetsmarkører og slagord – ikke så mye av refleksjon og moderasjon. Voksne, hvis ungdommelige overmot gjerne har fått seg «en realitetsorientering» i møte med livets gleder og skuffelser, vil sikkert smile litt overbærende av gymnasiale ambisjoner om å «forandre verden» og kjempetolerante SU-ere som i praksis forvalter minst like fortegnede fiendebilder som «folka på høyresida», men hey: sånn er livet! Og filmen er da nettopp en hyllest til dette balstyrige og smånaive engasjementet som inntil videre er ukorrigert av voksentilværelsen – med alle dens kompromisser, dekkskift og overtidstimer. Hva heter det? La meg være ung, yeah-yeah-yeah-yeah! HVA SOM LIGGER til grunn for deres politiske oppvåkning og hva som sendte de fire med kurs for hver sine valgfaner, gjør imid-

kæll fra å få fatt på fem tonn plutonium? Joo, det kunne han da? Barney samler laget, som nå også består av den unge Afghanistan-veteranen Billy (Liam Hemsworth). Billy planlegger å legge muskedunderen på hylla og leve det søte liv med kjæresten etter dette siste oppdraget. Du har kanskje allerede gjettet det: Oppdraget går ikke helt veien for gutta, det blir personlig etc., etc., etc … Mye er gjort riktig med Expendables 2. For det første er det snekret et bedre plot, eller riktigere: denne gangen er det snekret et plot, med et viktigere prosjekt og større motstand, komplett med ondere bad guy og et beinhardt mano y mano-sluttoppgjør. Stallone er rettmessig kastet fra regissørstolen han gjorde skam på, til fordel for

lertid filmen få forsøk på å besvare, annet enn å antyde noen psykologiske – og smått paradoksale – motiver: Representanten for Høyre – «pappaguttpartiet» – som ble avvist av sin egen far; AUF-eren hvis diplomatambisjoner og «store hagers selvtillit» ikke har så mye med arbeiderklassen å gjøre; FpU-eren hvis de facto interesser hadde vært bedre tjent med en mer sosial utjevningspolitikk; og til slutt: den tilslørte SU-eren som er med i Norges mest sekulariserte parti. Her har filmregissøren – som ellers tar seg god tid – det plutselig travelt med å komme seg videre. Hvorfor kunne vi ikke få vite litt mer om veien frem til de forskjellige partikontorene? På den annen side, dette er kanskje materiale som ligger igjen på klipperomsgulvet etter at filmen plutselig fikk et nytt kapittel? FOR DA ER vi bare halvveis. Så sitter Johanne i regnet på Utøya og ringer hjem. Hun forteller at teltet er gjennomvått, men forsikrer den lett bekymrede moren om at «herregud, jeg overlever liksom». Noen timer senere kommer terroristen. Deretter kommer Johanne sitt vitnesbyrd – femten minutter hvor hun står rett opp og ned på pikeværelset, ser rett i kameraet og forteller på inn- og utpust hva hun så på Utøya. Dette partiet er så heavy at det i all sin gru også skyggelegger resten av filmen. Resultatet er en film som kløyves litt i to. Hver for seg er de begge gode, men regissørens visjon (den opprinnelige planen med filmen) lar seg i størst grad identifisere i de første 45. Samtidig setter de også trykket og kraften i del to i relieff. Når filmen likevel klarer å holde seg oppreist tross balanseproblemene, skyldes det fire ungdomspolitikere vi er blitt så glad i at vi muligens – om ikke sjenansen tar oss – vil komme til å kaste oss om halsen på dem om vi skulle slumpe til å møte dem på gata. Til ungdommen! Håvard Nyhus Premiere 31. august

Simon West, mannen bak klassikere som Con Air og Angelina Jolie i grå kondomdrakt. West har gjort en kjempejobb med å gjøre Expendables-universet mer gritty. Barney Ross har fått litt kledelig, plaget dybde, Randy Couture har droppa Charterfeber møter fisketur-looken og volden ser og høres vondere ut. Det eneste som ikke har blitt røffa opp er Stathams Lee Christmas, som har blitt komisk tøflete etter en gjenforening med eksen. I stedet for å bruke alle til alt, lar West de gamle actionfigurene spille på styrkene sine. Jet Li kicker østlig ass med improviserte gjenstander, Statham leker med kniver, Arnold erklærer til stadighet at han er tilbake, og nykommer Van Damme karatesparker en stor kniv inn i et hjerte. For ikke å snakke om Chuck Norris,

som mer eller mindre tømmer filmen for bad guys ved en anledning. For all del, det er grisemoro å oppleve å se Stallone, Willis og Schwarzenegger pepre patroner side om side mens Chuck Norris dekker dem fra oven. Og det er hysterisk at det overvelder Arnold-karakteren så til de grader at han utbryter: «What’s next? Rambo?» Men, heller ikke denne består Expendablestesten, det vil si: «Se for deg at du bytter ut castet med mindre kjente skuespillere. Deretter spør deg selv: Er det fortsatt en bra film?» Njææi. Martin Øsmundset Premiere 17. august

FILM: HÅVARD NYHUS

I SALG FRA

29. AUG I SALG FRA

05. SEPT

TA KONTROLL OVER FJERNKONTROLLEN OG SE FAVORITTSERIENE DINE AKKURAT NÅR DU VIL!

I SALG FRA

12. SEPT

I SALG FRA

11. JULI

I SALG FRA

26. SEPT

I SALG FRA

08. AUG

I SALG FRA

17.OKT

KJØP SERIENE HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER. KAN OGSÅ FORHÅNDSBESTILLES.

NATT&DAG ble med på heisatur til Stockholm for å overvære en lettere shabby lansering av HBO Nordic. TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO STEPHEN BUTKUS AH, DET ER nærmest nostalgisk å tenke tilbake på: Hvordan vi sitter lykkelig uvitende på N&D-kontoret og fabler om lanseringen av HBO Nordic som et Entourageaktig kalas, komplett med rød løper, blitzregn og høy basseng- og kjendisfaktor. Hvordan forventningene bare eskalerer da vi sammen med et merkelig knippe norske medieaktører blir flydd til Stockholm og får egen sjåfør til Fotografiska på Söder. Hvordan det kribler i magen underveis, når temaene fra Six Feet Under, Band of Brothers og Game of Thrones blir spilt over anlegget. Luftslottet blir punktert på sekunder når vi vandrer inn i et dårlig innreda lagerhus (?), der en sur keyboard-versjon av Curb Your Enthusiasm-temaet fyller lokalene med midilyd og bartenderen har oppsynet til en ung og veldig drapsdømt Peter Stormare. Trøsten er at Entourage-gjengen i det minste er projisert på veggene, og at det serveres mat fra Sopranos og Boardwalk Empire. Ja, og vin fra Systembolaget. Mye vin fra Systembolaget. BALLET ÅPNES MED en HBO-«showreel» som i realiteten er en trailer for flaggskipet Game of Thrones med «no andre greier vi har liggende» (som The Wire og Sex and The City) klippet inn her og der. Det gjør likevel godt med noen flashes from the past som minner oss på hvor mange gode timer HBO (Home Box Office) har gitt oss. Vi har stura med Tony Soprano, latt oss frustrere av og med Larry David, grått med The Fishers og vært i krigen med Easy Company. HBO er og blir serieaktøren som leverer på det jevneste, høyeste nivået. Det smått kvalmefremkallende slagordet «It’s not TV. It’s HBO.» er med andre ord ganske treffende.

Påfyll i glassene, og neste showreel viser hva som kommer høsten 2012 og året 2013. Foruten lovende glimt fra nye episoder av Boardwalk Empire, får vi hvile våre øyne på klipp fra den storslagne sci-fi-serien Continuum, 50-talls kasinodramet Magic City og til sist serien Hit & Miss, som er et kapittel for seg, for enten er serien frisk, original og velskrevet, eller så er den bare plain fucked up. Dette er hva vi får se: En mann leser avisen i ro og mak. En skikkelse i regnfrakk kommer til syne utenfor vinduet, og sniker seg inn døren. Stille. Vi ser det er en kvinne, med en kniv, og antar at det kanskje er kona eller datteren, som vil skremme ham litt? Men nei. Har hun tenkt til å … se der, ja! Halsen er kuttet, og hun er på vei hjem. Vel hjemme kler hun av seg for å dusje, og hva er det vi ser, er det en … se der, ja! En penis vaier ned fra kvinnekroppen, og i neste scene ser vi han/ henne sammen med sønnen, i en nær og seig scene der temaet er hvorvidt hun definerer seg som mamma eller pappa. Uansett om Hit & Miss er en god serie eller ei (vi mistenker at den er det – faktisk), illustrerer den godt forskjellen på gratis TV og TV du betaler for. Transseksuell morder som er litt mor og litt far? Du ser ikke den slags etter «se hva som skjer»-hvisket. NÅR SJEFEN FOR HBO Nordic, Hervé Payan tar ordet, er det med en så fransk engelsk-aksent over et så dårlig lydanlegg i et rom med så stakkarslig akustikk at det er vanskelig å få med seg noe som helst. Det lille som trenger inn i språkøret, høres imidlertid ut som et klappe-oss-selv-på-ryggen-internmøte i organisasjonen, så vi konsentrerer oss om skjermen, der de viktigste spørsmålene blir besvart: HBO Nordic blir en kombinert lineær kanal og on-demand-service, som kommer på

Projiserte tilbakeblikk minner oss om hvor mange gode timer HBO har gitt oss i sofaen. 74

8/2012

plass i midten av oktober. Nye serier og filmer vil rulle og gå på den døgnåpne, reklamefrie kanalen, mens alt, og da mener de alt, av tidligere episoder og sesonger blir mulig å plukke fra koldtbordet, via det man måtte ha av plattformer fra smartphone til Playstation. Nordisk HBO vil også tilby innhold fra aktører som Showtime (Californication, Dexter) og NBC (The Office, Community). EPISODER VIL VÆRE tilgjengelig i Norge nesten umiddelbart etter premiere i USA. Om lag en time, påstår de, med forbehold om forsinkelser hvis Martin Scorsese er involvert, da han gjerne sitter på klipperommet og perfeksjonerer til noen hiver ham ut. På hbonordic. com blir det individuelt abonnement á la Spotify, og hele shtasen kommer på mindre enn ti euro i måneden. Løøhp og kjøøhp! Ingen store overraskelser på lanseringsfronten, altså, men definitivt godt nytt. Når Payans skryteforedrag om nøkkelinnsikter og segmenter når sin ende, får vi muligheten til å samle oss rundt Susanna White, som har hatt regi på så forskjellige serier som Generation Kill, Jane Eyre og Boardwalk Empire. Hun mener det ikke finnes noe bedre sted å være kunstner enn i HBO, hvorpå jeg spør hvorfor, og hun svarer: – DE OPPMUNTRER VISJONEN din. Andre steder er de mer opptatt av seertall. HBO har til og med oppfordret meg til å bruke mer penger, om de har ment at jeg trenger flere statister eller andre ting. (Det er ting som dette som er herlig med HBO. Manusforfatterne har full kreativ frihet, regissørene får forfølge sine visjoner og de lager sesonger til de mener historien er fortalt, nesten uavhengig av seertall, som bevist av for eksempel The Wire.) White forteller at hennes neste prosjekt er en film om en magiker spilt av Johnny Depp. Som et forsiktig apropos, forsøker jeg å lokke henne til å snakke om drømmeprosjekter. Etter en symptomatisk «HVA MED GAME OF THRONES, DA?»-avbrytelse fra den utsendte fra Serienytt.no, kommer til slutt svaret: – JEG KUNNE TENKE meg å lage noe

her i Norden, men det kan jeg ikke snakke om akkurat nå, sier White, før hun likevel tar seg tid til å nevne at Andrea Calderwood, produsenten av Generation Kill, er involvert. For å kunne takle flere «hva med Game of Thrones, da?»-avbrytelser (det har blitt noen) uten å ty til grov legemsbeskadigelse, tømmer jeg et vinglass mens vi farter over gulvet til motsatt hjørne i lagerhuset for å snakke med administrasjonen. Jeg henvender meg til Hervé Payan og spør om det er slik at tidene vi lever i kan markere begynnelsen på slutten for nedlasting? Han sier ja, og forklarer at seksti prosent av piratene er klare for å betale, men at «speed is of the essence». Med det mener han kort og greit at hvis HBO ikke gjør seriene sine tilgjengelig faen så fort etter visning, er slaget tapt. De siste førti prosentene levner han imidlertid lite håp: – People fill pirate … foreffah! LOKALENE TØMMES GRADVIS, og HBOs kosekalas sklir ut i et dårlig nachspiel fra og med screeningen av piloten til Magic City, og selv om de bunnykledde servitrisene serverer både Pina Coladas og forførende blikk relativt hyppig og har måter å spasere på som kan få noen og enhver til å mime «Holy motherfucking …», lar vi oss ikke lure. Magic City ser ganske enkelt ikke lovende ut. Vi lar oss heller ikke lure av Sinatra-imitatoren, som tar scenen etter screeningen. Han skal likevel ha for pågangsmotet, der han legger bak seg store avstander i et slunkent lokale for å gi uinteresserte kvinner med øynene fiksert i TweetDeck hver sin velfortjente serenade. Mot tampen av besøket er servitrisene nær ved å beholde fotografen vår i Stockholm. Heldigvis har det oppstått et slags brorskap mellom oss i pressefølgets noget påseilede trekløver, så fristelsen til å kjøre propellfly med meg og Filmmagasinets utsendte blir for stor. Vi rekker til og med avgangen, trass i en unødvendig røykepause og en hektisk sikkerhetskontroll nummer to. Som kjent er jo gjerne seksti prosent av pressefølget villige til å oppføre seg pent på tross av gratis alkohol, men de siste førti prosentene? They fill trink. Foreffah. www.hbonordic.com twitter.com/HBOnordic

2.-4. november 2012

(fre kl 12-19, lør 11-18, søn 11-17) Norges Varemesse, Lillestrøm

NORGES

STØRSTOERT

VINTERSP

E S S E M SKISTEDER ER

LEVERANDØR

R! ÅRETS NYHETEENN

ALPINT/LANGR SLIV T TUR OG FRILUF

TOPP

MESSEBUTIKKER www.skiexpo.no : SKIEXPO NORGE

EGEN

SNOW/S

MESSE URF/SK

ATE

RAIL- O

G SKATE PARK TEAMK J Ø MESSEB RERE UTI

KKER

www.boardexpo.no : BOARDEXPO NORGE

// Store messebutikker // Scene med moteshow // Kjente utøvere // Norges største langrennsbutikk // // Afterski // Innendørs Railpark // Innendørs langrennsløype // Rulleskiløype // // Konkurranser med pengepremier // Publikum tryouts // Giveaways // Eget lekeområde for barn // // Teamkjørere // Autografskriving // Norske og utenlandske skisteder // Årets Filmer // // Smørekurs // Lanseringer // Skatepark // Møt fotografer // Nettsider // Blader //

TV2 HJELPER DEM TEKST AKSEL KIELLAND DET ER ET kjent faktum at det ikke lenger er penger å tjene på å selge musikk til forbrukere. I industrialiserte land er CD-er snart en like uønsket vare som tjukke fjernsynsapparater, og dersom folk ikke er beredt til å frarøve musikerne deres rettmessige inntekter ved å laste ned musikken deres ulovlig, kan man oppnå mer eller mindre samme resultat ved å samvittighetsfullt gi pengene sine til Spotify. Visse artister makter takket være barmhjertige produksjonsselskaper og reklamebyråer så vidt å holde seg over fattigdomsgrensa ved å selge musikken sine til bruk i film og fjernsyn, men i det store og hele er den norske artiststan-

den henvist til nedrige trygdeordninger og kveldsskift på Deli de Luca. Men det finnes mennesker som tar ansvar, mennesker som selv i vårt kalde, kyniske samfunn ikke har hjerte til å se på at flere generasjoner av artister – artister som hele sitt voksne liv har arbeidet utrettelig med det ene mål for øyet å underholde det norske folk – går for lut og kaldt vann. Disse menneskene går under navnet TV2, og har takket være sine hjerters bunnløse godhet sørget for at det i år for én gangs skyld vil ligge pakker under juletrærne hjemme hos Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Anne Grete Preus, Bertine Zetlitz, Elvira Nikolaisen, Øystein Dolmen og artisten tidligere kjent som Paperboys-Vinni.

EN HELDIG BIEFFEKT av denne enestående innsatsen i moderne medmenneskelighet, var at Hver gang vi møtes også var en stor seersuksess som ga det norske TV-publikummet det de så lenge hadde måttet leve foruten – norske plateartister, utilrådelige coverversjoner og forsert mellommenneskelig samvær i skjønn forening. Programmet var ikke så mye et kollektivt løft for å frata de deltakende artistene all form for kredibilitet, så mye som det var et forsøk på å ugyldiggjøre selve kredibilitetsbegrepet én gang for alle. Vel vitende om at bransjen ikke ville sitte uvirksomme og se på mens Hver gang vi møtes gjorde voluminøse innhugg i den lukrative målgruppen bestående av mennesker som drømmer om å kunne sitte hjemme og se på at Bertine Zetlitz ser på at Halvdan Sivertsen desperat forsøke å holde tårene tilbake der han sitter og ser på at Vinni synger en sang han har skrevet, bestemte TV2 seg for å

komme konkurrentene i forkjøpet ved selv å plagiere sin egen suksess med nyvinningen Cover Me. SOM ALT ANNET som er fremgangsrikt og irriterende på TV, stammer konseptet fra Nederland, og som Hver gang vi møtes, handler det om å kunne hjelpe sultende norske musikere med å sette mat på bordet. Det er i så måte viktig å huske at denne viktige brikken i TV2s storstilte løft for å gi denne glemte samfunnsgruppen et verdig liv aldri ville kommet i stand hvis det ikke var for artistenes vederlagsbyrå Gramos tilsvarende heltemodige innsats. Gjennom knallharde møter med TV-kanalen forhandlet Gramo på vegne av Musikernes fellesorganisasjon fram en solid kvantumsrabatt på norske artister, som både TV2 og de lidende artistene kunne leve godt med. Det er kanskje et lite drypp i det bunnløse havet av elendighet som er norske artisters levekår i 2012, men det er om ikke annet et viktig skritt i riktig retning. Og dessuten – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi ikke har lurt på hvordan det ville være å se Dag Ingebrigtsen covre Samsaya? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at når det først blir laget så kunne det kanskje vært litt interessant å se det, i alle fall bare et par minutter sånn for å sjekke det ut liksom? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at dersom man uansett var hjemme og TV-en allerede stod på i det man kom inn i rommet, så ville man ikke bli utsatt for det i den tiden det tok å lete frem fjernkontrollen for å skifte kanal eller skru av? Eller – hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi seriøst har vurdert å lukke øynene når vi beveger oss rundt i byen for å slippe å se reklameplakatene for Cover Me? Ingen. INGEN er svaret på det spørsmålet.

Natt & Dags TV-avdeling ble tidligere denne måneden tildelt Karita Bekkemellem-prisen for dårligst timede og mest malapropos tekst om London-OL. Prispengene vil bli delt mellom avdelingens skribenter, mens statuetten vil bli trygt plassert i hvelvet i avdelingskontoret på Dombås.

Di n e i n t e r es s e r , vå r t a n sva r ! Norges største interesseorganisasjon for høyt utdannede økonomer. EcoNa tilbyr bl aNt aNNE t: • • • •

CV – og søknadsgjennomlesning Studie – og karriereveiledning Markedets beste bank- og forsikringstilbud Spennende arrangementer på ditt studiested

• Unike nettverksmuligheter Meld deg inn på w w w. EcoNa . No eller send sms med <stu dENt forNavN E t tErNavN> til 2 404

8/2012

SPILL

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

Lollipop Chainsaw

MOTORSAG, MOTORSYKKEL OG QUAKE 2-MOTOR TEKST RASMUS HUNGNES Lollipop Chainsaw er eit dataspel. Det kretsar rundt historia om ein ung kvinneskikkelse som må redde bursdagsstemninga frå ein opprørt facebookven som har opna porten mellom «The Rotten World» og Jordi, og no strøymer zombiane på. Juliette, som ho heiter, er zombiejegar av arv, og ein ringrev når det gjelv veiving med motorsag. Ah, motorsag, kor mykje glede har ikkje dette verktyet gitt spel-entusiastar opp gjennom åra? Eg kan den dag i dag hugse den dagen då Dagsrevyen på NRK rapporterte at ein kunne drepe med motorsag i Doom. DESIGNAREN SUDA51 har tidlegare gitt oss mellom anna den kuriøse kultklassikaren killer7, der ein speler ein drapsmann med sju forskjellige personlegdomar, kan hende meir interessant som estetisk objekt enn som spel. Kva veit eg? Stil er det heller ikkje manko på i Lollipop Chainsaw, og kombinasjonen ultravold, sterk fargepalett og lettkledd ungmøy er ein glimrande måte å fange interesse på. Spekulative greier, men det er faktisk ganske moro, om enn stundom plagsamt buggy, noko som fører til at det krev meir tolmod enn det den hyperaktive, hektiske stilen kler. Og no er han her, kriminalitetssimulatoren sett til Hong Kong: Sleeping Dogs. Det er litt uvant med venstresidekøyring, men ein blir vant til det etter kvart, så la ikkje den detaljen stogge deg. Dette er eit spel som har litt av det meste, og har blitt samanlikna med Batman: Arkham City sitt kampsystem, Grand Theft Auto sitt oppdragssystem, historia til Mass Effect (kva djupna angår, dette er jo ikkje ein space-opera) køyresystemet med Need For Speed, og datingssystemet med … Kva med eit open-world-spel som kombinerer kampsystemet til Mortal Kombat, køyresystemet til Mario Kart, historia til Lollipop

Chainsaw og datingssystemet til stalker- og valdtektsimulatoren Buko 3? Det hadde vore spekulativt, det. OG SMAKLAUST, sjølvsagt. Thirty Flights of Loving er derimot eit spel som har klasse. Spelet er det til no siste frå Blendo Games, eit føretak som jobbar innan spelbransjen. Rollen Blendo Games fyller, er å lage spel. Såkalla «indie-spel». Eit anna av spela Blendo Games har laga, heiter Gravity Bone. Det er ein kort spionsimulator frå 2009, ein intens thriller om bedrageri og fotografi der ein får sjå livet passere i revy, noko som er eit pluss. Thirty Flights of Loving er oppfølgjaren til Gravity Bone. Grafisk køyrer det same stil: Spelet er bygga i den gode gamle Quake 2-motoren, og alle karakterane har både firkanta hovud og lemmer, fett! No er det spekka med litt meir fancy filtrering og effektar, men det er historiestrukturen som er hovudpersonen her: Du speler som eit av tre medlem i ein kriminell konstellasjon, som opererer under forbodstida i ein fiktiv europeisk stat. Her er det alkoholsmugling som står på agendaen, og sett scena for Blendo sine finurlege forteljartekniske forsøk. Kjapp klipping som dette har ein sjeldan sett i eit dataspel, og det non-lineære narrativet opnar for personleg tolking. DET ER ÒG generøst på den måten at det ikkje krev store delen av spelaren sitt liv: Det varar i cirka 15 minutt. Kan hende får du litt å tyggje på vidare i livet, iallfall i 15 minutt etter at spelet tar slutt, iallfall er det god valuta for dine usle småpengar. Ein får òg innblikk i produksjonen av spelet i «commentary mode», dersom ein har tid til det. Som ein ekstra bonus følgjer Gravity Bone med gratis! Utan at det igrunn har noko å seie for din økonomiske situasjon. Det har nemleg alltid vore gratis. Men det er veldig greitt og praktisk, så slipp ein bryet med å laste ned ein heilt eigen klient. Puh!

Ah, motorsag, kor mykje glede har ikkje dette verktyet gitt spel-entusiastar opp gjennom åra?

LP K N O + KKAN O T S L I T KE

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 8/2012

Andrew «Andreo» Amorim (f. 1983) er trommeslager i John Olav Nilsen & Gjengen. Bandet slipper sin tredje langspiller, Den eneste veien ut, 28. september. Amorim studerer for tiden foto ved Kunsthøyskolen i Bergen. Tidligere utdanning: Vadmyra barneskole, Sandgotna ungdomsskole, Bjørgvin VGS, UiB (Sosialantropologi). Favorittnettside: www.ringtv.craveonline.com

På fylla er det alltid noen hipstere på type 21 år som kommer bort og skal kjenne på den.

8/2012

Trommeslager i John Olav Nilsen & Gjengen. Filmskaper. Fotograf. Modell. Kunsthøyskolestudent. Men kanskje viktigst: den barten. FOTO FRANCISCO MUNOZ

1 6

Hva er greia med den luggen som John Olav har begynt med? – Nei, det må du spørre Olav’en om.

Kaller du ham det? Olav’en? – Ja, det er jo Olav’en. Men du må spørre ham om den luggen. Jeg vet ingenting. Vi er voksne menn. Vi snakker ikke om sånn.

6 1

Dere to pleide å vaske tog sammen? – Ja, vi har hatt masse drittjobber sammen.

6 1 6

Vasket dere togene innvendig eller utvendig? – Hva mener du? Innvendig såklart.

Er man ansatt i NSB eller Jernbaneverket, da? – Ingen av delene. Jeg husker ikke, men det var et firma som NSB leaser tjenester av. Spør Olav’en. Det var han som fikset meg opp med den jobben.

Kunne jo være at dere skulle fjerne tagginger?

Men innvendig, da er det vel ikke så mye vasking som støvsuging det må være snakk om? – Nei, du tar feil. Det er ikke alle tog som har tepper. Og særlig ikke de små lokaltogene, sant. Der er det mopping det går i. Og setene er jo ofte i skinn, da er det kluter som gjelder. Også har du dassene selvfølgelig: skifte beholdning, såpe, papir. Sånne ting.

Jobbet dere i samme togsett slik at dere for eksempel kunne konkurrere om å bli ferdig med hver deres rekke

fortest? – Nei, som regel ble vi plassert på forskjellige vakter. Men du vet, jeg er glad jeg var innom der. Da vet jeg iallfall hva jeg ikke vil holde på med. Har du hatt andre drittjobber som har hjulpet deg å stake ut kursen? – En hel masse. Jeg har jobbet på lager, kjørt truck, vært telefonselger. Jeg har vært ansatt på fiskerimottak i Nord-Norge.

Hold an! Når da? – Lenge siden nå. En kald, deprimerende vinter. Jeg sløyet fisk og løftet fiskekasser hele dagen.

Og skar torsketunger, kanskje? Er ikke det en ganske vanlig jobb der oppe? – Nei, nei. Dette var jo et mottak for sild.

Da så … – Men det hendte jo at trålen fikk med seg torsk og sei også. Og de skulle ikke med i produksjonen, sant, så de ble bare hevet til siden. Så på slutten av dagen kunne du gå inn på et rom med et eget kar og bare plukke med deg en svær torsk og skjære den beste fileten. Det var det beste med den jobben. Jeg spiste fersk torsk i fire måneder. Lærte meg å lage mange gode fiskeretter.

All den fine torsken bare lagt til siden på den måten? – Ja, for fabrikken har jo lagt opp produksjonen for å ta seg av sild, sant. De andre fiskene er jo der helt tilfeldig.

Men om jeg var fabrikkdirektør hadde jeg tenkt at vi bør utnytte de andre fiskene som blir med i trålen også, ikke bare la de gå til spille. – Ja, men det var ikke så mange torsk, sant. Også var det en hyggelig ting å gjøre, da. Gi arbeiderne en liten treat.

Og glade arbeidere jobber mer effektivt, er det ikke det de sier på avdelingen for human resources? – Ja, sant. Jeg bodde med tre polakker. De var iallfall storfornøyd. Det var vel egentlig en ganske funny tilværelse. Og bra med penger. Lange skift, kanskje 18 timer og alle mulig tillegg hele tiden. Og til slutt merker du ikke timene. Går bare inn i en dvale i hodet.

Liker du å fiske? Eller fikk du din dose der oppe i Nord-Norge? – Ja, makrell er gøy. Torsken er for lat. Jeg har aldri fisket med flue. Er det gøy? Jeg har lyst til å ta fisking litt mer på alvor. Det er alltid bare sånn at jeg og noen tjommier kjører ut til Askøy og står under broen med Converse og en Rema-pose, sant. Det er hyggelig det òg, men det hadde vært fint å låne en båt. Ta det litt seriøst.

6 1

Pleier du like mye sosial omgang med alle de andre i Gjengen? – Like lite med alle.

Javel, dere er mer et arbeidslag enn en kameratgjeng? – Neida, det vil jeg ikke si. Det er bare at vi jobber så mye med musikken og har turnert så mye sammen, at de dagene hvor jeg ikke skal drive med musikk så henger jeg like gjerne med noen andre. Slik tror jeg de andre føler det også. Det skjer noe med vennskapet når man også skal drive en bedrift sammen? – Ja, vi blir jo kolleger også. Og hobbyen blir til en jobb.

Men noen av de andre gutta ser vi sammen overalt – hele tiden! – Ja, Tim og Lars er close buddies. De henger mye. Men jeg ser jo de andre hele tiden jeg også, på Victoria og sånn.

Kjøper dere bursdagsgave til hverandre? – Daniel blir faktisk 30 i dag. Jeg skal bort dit etterpå.

Hva har du kjøpt? – Nei, jeg har ikke kjøpt noe. Jeg kjøper generelt lite bursdagsgaver. Men det hender jeg kjøper gave sånn utenom, da!

I fjor lagde du kortfilmen Alt faller sammen. Sist jeg hørte om den var den tatt ut til et eller annet konkurranseprogram i Cannes! Hva skjedde?

Har Hollywood, nei vent … Flimmer Film, ringt ennå? – Ingenting skjedde. Den var vel ikke bra nok, da.

Nye filmprosjekt på gang? – Ja, det er alltid noen ideer. Men jeg trenger liksom en spark for å komme i gang. Akkurat nå er det litt mye andre ting. Men jeg håper å få laget en kortfilm i løpet av høsten. Også har jeg akkurat produsert – ikke regissert – en musikkvideo for Fredrik William Olsen, han fine i Kråkesølv. Han ga ut en soloplate rett før sommeren som jeg likte. Så traff jeg ham her på Legal for noen uker siden. Da ble vi enige om å lage video.

Dere har en god tone med Kråkesølv? – Ja, spesielt med Fredrik’en. Vi kom jo opp og frem sammen på en måte. Altså, de er jo mye yngre enn oss. Men vi slapp vel de første platene våre omtrent på samme tid. Så det har vært mye sammenligninger, og vi har vært på samme scene mange ganger.

Men det betyr vel at dere også har konkurrert om de samme spellemannprisene? Dere kunne like gjerne vært hovedrivaler? – Kanskje. Men vi har stort sett vunnet de prisene. Så det plager oss ikke. Haha.

Ja, for dere stiller i samme kategori? – Ja, eller det er mulig at de blir nominert i pop. Jeg vet ikke. Jeg husker vi var nominert som årets nykommere begge to. Men da vant ingen av oss.

6 1 1

Hvem vant? – Donkeyboy.

Au da! – Næh, vi visste jo det. De hadde jo den der «Sometimes», og … ja, hva het den? Den andre. Sånn kan det gå, slått av et skikkelig dårlig plastikkband fra Drammen. Men jeg liker hun Linnea Dale litt. Hun er en kul jente. Og du ser jo hva som hendte med dem med en gang hun forsvant. Du har også laget en del musikkvideoer for bysbarnet Lars Vaular. Flere av dem på trappene? – Håper det. Jeg var på konsert med ham i går. Da spilte han en ny låt jeg ikke har hørt før. Den var … helt amazing. Så da var jeg på ham med en gang: «jeg må få lage videoen!». Også skal jeg lage til den neste singelen vår.

Men du har en tomt der, riktig? – Nei, jeg hadde, men jeg har solgt den nå. Da jeg begynte å studere igjen tenkte jeg at det ville bli trangere økonomisk. Så det var like greit å selge den, og da slipper jeg å bekymre meg for at noen skal invadere tomten og sånn.

Hvor var dette? – Et sted i Amazonas. Der jeg kommer fra. Men det var bare en billig tomt, altså. Stor som en fotballbane, men kostet bare femten tusen. Jeg har en tjommi som er arkitekt, så planen var at han skulle tegne en hytte vi bare kunne sette opp av trærne som allerede var på tomten. Det går en elv forbi. Så kunne vi sitte der i trehytten og fiske. Det var ideen, da. Men så skjønte jeg at det egentlig bare var en dyr gag.

Har du opsjon på tomten, slik at du kan kjøpe den tilbake om du skulle ombestemme deg? – Nei, men jeg tror det er nok tomter der nede. Nok bush til å gå around om du har litt penger. Jeg har fortsatt en romantisk visjon om å slå meg til ro i skogen en dag. Jeg husker jeg var der nede og bare: «faen, det hadde vært trivelig med et lite hus her». Så frisk og fint og stille, og med masse lyder fra insektene om natten.

Men nå har du din daglige dont ved Kunsthøyskolen. Hvordan er hverdagen der? – Nei, altså jeg driver jo med foto, men det er andre i klassen som lager skulpturer av planker og pølser og sånn. Men det er fett det altså. For meg er det foto og video som gjelder, men jeg er ikke så konservativ at jeg ikke skjønner at man kan lage fine pølseinstallasjoner.

Er det du som har laget videoen til «Eurosport» også? – Nei, nei. Det er Kim Hiorthøy, mann. Man blir litt ydmyk av det. Alt han tar i blir til gull. Han har jo gjort alle tre coverne våre også.

Hva kom først: barten eller modelloppdrag for klesmerket Norwegian Rain? – Barten. Jeg tror jeg kan påstå at det aldri hadde blitt noe modelljobbing uten den. Det var pussig, for jeg satt her på Legal. Jeg var dritings, men så merket jeg at T Michael og en eller annen fotograf satt og stirret på meg. Så kom de bort og ga et kompliment for utseendet mitt. Det var en litt groggy kveld, så jeg bare: «hva faen er dette for noe?». Så gikk det en uke eller noe, så ringte de og spurte om jeg kunne være modell for dem. Var nok barten.

Hvordan ble forbindelsen mellom den sky trønderen Hiorthøy og et band fra Loddefjord etablert? – Det er Mikal (Telle, jou. anm.) det der. Jeg tror de kjenner hverandre fra før. Men det betyr vel at han liker oss. Han sier sikkert nei til hundre oppdrag hver dag, liksom.

Hva fikk du for jobben? – En jakke, men jeg har faktisk ikke hentet den ennå. Og nå er det to måneder siden eller noe. Jeg har rett og slett ikke fått ut fingeren. De er jo fine, men det er kanskje ikke helt min greie. Jeg trodde jeg skulle få penger, jeg …

Hva er det beste John Olav Nilsen & Gjengen-omslaget hittil? – Vinylutgaven av den første. Der jeg er på coveret.

Få høre skapelsesberetningen til barten! – Jeg har ett bilde av min far, og der har han en bart som er helt syk. Så det var litt det. Det startet med at jeg var i Brasil en ganske lang tid, og når jeg reiser er jeg ganske sløv med å barbere meg. Så hadde jeg plutselig mye skjegg, og du vet hvordan det er når du endelig barberer deg. Da tar du skjegget først bare for å se hvordan du blir med bart. Det viste seg at den var ganske bra, så jeg lot den bare være. Men den får kanskje litt for mye oppmerksomhet. På fylla er det alltid noen hipstere på 21 år som kommer bort og skal kjenne på den og dra i den sånn.

Som trommeslager, hva er den mest givende låta å spille live? – Kanskje «Skrekkfilm». Den går overalt, hele tiden. Jeg holdt på å si «Eurosport», for den er programmert.

Bare å sette på et trommespor da, eller? – Nei, vi lurte faktisk på det. Men vi er ikke et sånn type band. Jeg må bare spille kjempetight.

Du kunne spilt på det brasilianske landslaget? – Jeg bodde der til jeg var tre. Min far var på en måte ute av bildet. Så moren min dro til Norge og giftet seg med en nordmann.

1 6

1 1

Folk eier ikke folkeskikk lenger! – Vet, det går ikke an. En anerkjennende og voksent nikk hadde vært nok. Noen andre drawbacks med bart? – Makrell i tomat med majones.

«Den eneste veien ut» (EMI Norge) slippes 28. september. www.johnolavnilsenoggjengen.no 8/2012

BERGEN KUNSTHALL

HØSTEN

•

AUTUMN

•

2012

UTEPROGRAM OUTDOOR PROGRAMME Høsten 2012 vil Bergen Kunsthalls utstillingsprogram foregå utenfor egen bygning. Under en periode hvor bygget i Rasmus Meyers allé holder stengt for oppussing, vil vi denne høsten presentere en serie med tre utstillinger på ulike steder i Bergen sentrum.

KNUT HENRIK HENRIKSEN ECHOES DEL 1: BERGEN KUNSTHALL 14 . SE P TE M B E R — 4 . N OVE M B E R

NOTES TO STONES DEL 2: BERGEN RÅDHUS TBA 2013

GABRIEL KURI BERGEN OFFENTLIGE BIBLIOTEK 2 5 . O K T O B E R — 9. D E S E M B E R

RICHARD TUTTLE SLIDE KUNSTMUSEENE I BERGEN, LY S V E R K E T, 2 . E TA S J E 3. NOVEMB ER — 16. DESEMB ER Utstillingsprogrammet er produsert av Bergen Kunsthall. Kuratert av Solveig Øvstebø og Steinar Sekkingstad.

KUNSTMUSEENE I BERGEN - SENTRUM

L AL 0 H ST 0 : 0 N 2 KU KL E N 0 13 G R .2 BE 2.2 M O YTT R N E G PÅ G BY E R VI PN Å