OSLO 02 - FEBRUAR 2013 // PROSTITUSJON
WWW.NAttOGDAG.NO
HVA KOSTER DET Å SELGE SEG SELV? Oskar / Foto: Christian Belgaux
Natt&Dag - Siden 1988
OSLO - FEBRUAR 2013
INNHOLD
Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no
Fotografer Christian Belgaux Stephen Butkus
Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no
Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no
Redaktør Oslo og Samfunn MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no
Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN Martin Espeland JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no
Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no
Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS
56
Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no
Trykk Media Norge Trykk Oslo
Agnes maarja agnes@nattogdag.no
Opplag 72.000
Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no
Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell
AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no
Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo
Illustrasjon Marta Bravo Christian Belgaux
Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no
19
www.nattogdag.no
M
24
1
Ø M E R KE T ILJ
Trykkeri
01
Skribenter Tore Andvig Christian Belgaux Torgeir Blok Ragnhild Brochmann Danby Choi Emma Clare Andreas Dahl Christian Forsberg Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Sturla Haugsgjerd Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen Siren Løkaas Karsten Meinich Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Martin Øsmundset
Månedens ansatte ........................................................................................................................................ 8 Hva er?: Prostitusjon ................................................................................................................................ 12 Samfunn ......................................................................................................................................................... 13 Meh-gubben om kultur”debatten” ....................................................................................................... 14 Hver gang vi møter veggen ...................................................................................................................... 16 Sexsafari i Gambia ....................................................................................................................................... 19 Mote: Call me maybe ................................................................................................................................... 25 Byguide ........................................................................................................................................................... 33 Uteliv: klubb, bar og konsert ................................................................................................................ 36 Matanmeldelser .......................................................................................................................................... 40 Kunst ............................................................................................................................................................... 42 Scenekunst: Hurra for syndefallet .................................................................................................... 44 Litteratur: Virkelighetshunger ............................................................................................................ 46 Musikk: Pissed Jeans, Voivod, Teena Marie .......................................................................................... 49 2013s folkpophåp: Mona&Maria ............................................................................................................. 56 Film: Lincoln, Frankenweenie ................................................................................................................. 59 Intervju: Sammen er vi mindre aleine ................................................................................................... 66 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 68 NATT&DAG møter Kurt Nilsen .................................................................................................................. 70
8
70 DETTE HØRTE VI PÅ
WWW.NATTOGDAG.NO
4
02/2013
66 0
Se den nye MacBook Pro med 13-tommers Retina-skjerm hos Humac. Se fremtiden til den bærbare datamaskinen klart og tydelig.
Helt nye 13-tommers MacBook Pro har en praktfull Retina-skjerm med flere enn 4 millioner bildepunkter, en superrask 100 % flash-arkitektur og de nyeste Intel-prosessorene. Likevel veier den bare 1,62 kg og er kun 1,9 cm tynn.1
1
Størrelsen og vekten varierer avhengig av konfigurasjon og produksjonsprosess. TM og © 2012 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.
Besøk Humac. Din lokale Apple-ekspert. www.humac.no | shop.humac.no | tel: 23 40 70 00 | Butikker: Vika - Oslo City - Ullevaal - Ski Storsenter - Drammen
OVERHØRT
B I F F Y C LY RO
Hoderysting
...
SENTRUM SCENE
FREDAG 22. FEBRUAR
N B! F ÅB Bill. kr. 370,-. 18 år leg. i hovedsal. ILL.! Fri alder på galleriet. www.biffyclyro.com - “Opposites” ute nå!
ROCKEFELLER LØRDAG 23. FEBRUAR
Support: ULTRASOUND BILL. KR. 300,-. 18 ÅR LEG.
JOHN PRINE SENTRUM SCENE Lørdag 2. mars Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Unummererte sitteplasser.
ROCKEFELLER TIRS. 5. MARS BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.
STEIN TORLEIF
SUPERFAMILY ROCKEFELLER FREDAG 8. MARS BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.
Den rundbrennende nachspielministeren har blitt temmet! Ryktene skal ha det til at han har funnet kjærligheten med en syngende vest-afrikansk skjønnhet fra Follo. OBS: søta, ikke slipp han løs på Fisk&Vilt uten oppsyn.
Dette ristet vi på hodet av forrige måned. Følg @hoderysting på twitter og instagram.
Det er kommet oss for øret at folkene bak utestedet oppkalt etter et skytevåpen, som ligger i nærheten av Youngstorget, skal starte et nytt utested. Hvor og når kjenner vi ikke til, men vi er veldig glade for å få et nytt tilskudd til den osloske utelivsfloraen. En av Oslos mest promiskuøse kvinner (ja, kvinne, for dette er en voksen dame) i mediebransjen skal visstnok ha laget en hemmelig Facebook-gruppe der hun utleverer sine mannlige sexpartnere. Første ut er en nysingel forfatter som har fått terningkast én etter en lang oppsummering. Som en annen kvinnelig forfatter over 40 AKA hele Norges riks-MILF så fint sa det i en helt annen setting: Sier du at noen er dårlige i senga, sier du at du er det selv. Grei logikk.
Dagbladet (1. januar) Godt nyttår! Dagbladet presterte å illustrere saken «Mann (23) død etter basketak med 78-åring» med dette bildet på årets første dag. Og i det samme røk alle nyttårsforsettene om å skjerpe seg.
BJELLA DANIEL NORGREN ROCKEFELLER ONSDAG 13. MARS BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.
JONAS ALASKA
ROCKEFELLER FREDAG 15. MARS
SENTRUM SCENE FRE. 15.3. BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.
Bill. kr. 450,-. 18 år leg i hovedsal. Fri alder på galleriet.
Special guest: DEATH BY UNGA BUNGA
ROCKEFELLER
ROCKEFELLER
Bill. kr. 200,-. 18 år leg.
! FÅ BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG. BILL.
Torsdag 21. mars
TIRSDAG 16. APRIL
NB
Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 6
02/2013
Da en norsk forfatter og Gyldendal-redaktør kjent for sitt store temperament var på bokturné i en middels stor distriktsby, var det få oppmøtte. Han tok på seg selger-hatten og lekte litt gæren for å få oppmerksomhet, tok mikrofonen og sa: hei du ja! Er ikke du interessert i Afghanistan? Det skal angivelig ha kommet en guttegjeng fra Afghanistan forbi som sa, walla, vi er fra Afghanistan, hvorpå han svarte: kom bort hit gutter, så skal dere få høre noen fete historier fra Afghanistan! Da kom det blant annet frem at forfatteren blir kåt av jenter med burka. Er det lov å ønske seg mer slikt fra kultureliten hjemme i Oslo også? Et medlem av en av Norges mest eksporterte rapduoer feiret bursdagen sin her forleden natt i kjelleren på et utested i nærheten av Youngstorget. Det var femten stykker i rommet, men det skal ikke ha hindret hovedpersonen selv i å danse i bar overkropp med knarkposer hengene fra ørene.
Aftenposten (8. januar) «Kardemomme by skader barna», skrev en dum og svensk teaterregissør 8. januar. Enda dummere var avgjørelsen til Aftenposten om å trykke den forvirrede teksten. Skulle liksom offentligheten ha noe å tjene på «ordskiftet» som oppsto i kjølvannet av denne kronikken? Og denne svensken – fullstendig utledd og avkledd i offentlighetens lys – burde ikke hun vært beskyttet mot seg selv? Nei, her ofret «Tanta» anstendigheten sin på nettklikkenes alter.
Aftenposten (21. januar) «Tom kran bare falt baklengs.» Vi bare: «what!?» Kan noen vennligst vekke Per Egil Hegge?
Månedens medarbeidere Hva er vel mer passende enn å bruke NATT&DAGs prostitusjonsutgave som anledning til å lansere vår nye medarbeiderspalte? Here goes media hoes. Redaksjonssjef og prestesønn Håvard Nyhus (31) er det «aftenpostenske» alibiet til NATT&DAG. Ikke fordi han faktisk HAR noe med Aftenposten å gjøre, men han er den mest røddige, presise og «voksne» fyren vi har. En klassisk journalist. Papa Nyhus kommer fra Hamar (derav den gode humoren), jobbet tidligere i NRK og har en brokete utdanningsportefølje bestående av idehistorie, økonomi, statsvitenskap og journalistikk. Hans favorittartikler handler derfor i all hovedsak om «premissene for musikkritikk» og James Bonds syn på EU. Han har ikke sett Vibeke Løkkeberg sin film Gazas tårer, men har uttalt at tårene til Gazza da England røk ut av VM i 1990 «er et bilde jeg aldri blir ferdig med». Twitter/ instagram: @havardnyhus
Den halvt-britiske Nordstrandsjenta Emma Clare (21) møtte vi for første gang da hun som femtenåring var på modelloppdrag ikledd et kjønnsleppekort miniskjørt i forsetet på en Lamborghini i Tollbugata, og vi falt pladask. Da hun ble myndig hentet vi henne inn i redaksjonen på fulltid og ga henne kjælenavnet «Lille-LOL». På fritiden har hun, foruten å eie pinnedyr, blant annet skrevet portrettintervjuer for manneblader, vært spaltist i Klassekampen, frilanset for Dagbladet og gjort intervjuer for DN Lørdag. Hun elsker Kristian Valen, å påpeke at hun ikke har noen akademisk tyngde, og har blitt ganske treffende beskrevet som «kontrær-kontrær». Twitter/instagram: @funksjonsemma
Christian Forsberg (28) er en Japp Spaceshot-aktig hyperkarismatisk type som aldri går tom. Han kom til oss gjennom Westerdals i 2009 etter å ha drevet diverse «gründervirksomheter», vært personlig trener, og vokst opp som ishockeyspiller på Vålerenga. «Dundrefot» er daglig leder og ansvarlig redaktør med en karakteristisk goalgetter-gange som gjenspeiler ambisjonsnivået (derav kallenavnet) og er dessuten en sitatmaskin som har begått gullkornene: «Jeg skal penetrere melkeveien» og «I dag føler jeg meg som en mitraljøse». Claim to fame: Band-debuterte på tiårsjubileet til Hells Angels i Oslo. Twitter: @ChrForsberg
Sara Hammer (23) sier ofte at det eneste hun gjør er å sitte hjemme og se på dr. Phil, men det er bare hvite løgner og sjarmerende ydmykhet fordi dette dreier seg i realiteten om en powerwoman med mange (skjulte) jern i ilden. I tillegg til å være vår scenekunstskribent, tar Sara en mastergrad i estetikk, jobber for Kulturrådet, er assistenten til Matias Faldbakken og driver et samarbeidsprosjekt med Black Box teater. Hun er også en urovekkende dedikert fan av R Kelly og Trapped in the closet. Claim to fame: er ‹‹ansiktet›› til Kvinner som har sex med kvinner-brosjyrene (men er hetro).
Litt vanskelig å vite hvor vi skal begynne når det kommer til å presentere fotoredaktør Stephen Butkus (29), så la oss ta det i stikkordsform, slik han selv introduserer seg selv når han skal sjekke opp damer: ble foreldreløs i en alder av 15 år, bodde på gata i Berlin og Australia, gikk to år på kokkeskole i Paris, og fikk tiden til å gå ved å ta selvportretter av seg selv på dass. Vi aner ikke hvordan han havnet i Norge, men det viktige her er at disse bildene endte opp i kunstfotomagasinet ArtFash. Siden den gang har han drevet med doku- og motefoto, blitt publisert av blant andre Vice og W Magazine, og fått 130 000 følgere på tumblr (butkus.tumblr.com) Claim to fame: hang ut med David Hasselhoff i to uker i Indonesia. Instagram: @stephenbutkus
Aksel Kielland (28) er en selvutnevnt kritiker til leie, og det utnytter vi så godt vi kan. Han vokste opp i Fredrikstad, og er ikke redd for å snakke om det. Utdannelsen har han fra Universitet i Bergen, hvor han skrev masteroppgave om noe så karrieremessig strategisk som det norske kriminalhørespillets historie. Vi tenker ofte at interessen hans for amerikanske smallpress-tegneserier har mer enn ett innslag av patologi, men så lenge han ellers dissekerer oslodialekten, den norske Smak og ateister med sin kvasse penn, lar vi det passere. Er ikke i slekt med Alexander Kielland.
Den norsk/algeriske solstrålen Karima Andrea Furuseth (23) er oppvokst på Tåsen i Oslo og skriver musikkanmeldelser for oss fra hybelen sin i Malmö, hvor hun også studerer billedkunst på akademiet. En gang lurte Karima faren sin, som er muslim, til å spise salami. Fordi hun er jævlig morsom. Vi tenker at å avsløre dette til offentligheten kan være med å bøte på hennes ekstremt dårlige samvittighet. Vi bør også nevne at Karima er en habil disk jockey, nesten urovekkende sjarmerende og at hun begynte å gråte da hun så Brad Pitt i fjor sommer. Instagram: @karimaandreafuruseth 8
02/2013
Det sies at Marie-Alix Isdahl Voisin (24) er den yngste jenteredaktøren som hittil har vært i gutteblekka NATT&DAG. Det sies også at hun ble unnfanget på Sorbonne, og vi mistenker at nettopp dét er grunnen til at hun leste Marquis de Sade i stedet for Ludde da hun flyttet til Follo som seksåring. Marie-Alix har studert sosiologi og humaniora på Blindern og har skrevet artikler for blant annet Vice, NRK og diverse andre norske aviser i tillegg til å ha slavet for N&Dkonsernet siden 2009. «Nevner» ofte at tippoldefaren hennes var psykiateren til nazisten Hermann Göring, men ikke så ofte at hun i tenårene travet gatene i Milano som modell og drev med svømming på jr-NM-nivå. Instagram: @ma___lix
Ikke la deg lure av at Andreas er det hyppigste navnet på voldtektsmenn i Sverige, for vår mann Andreas Tylden (34) er faktisk den snilleste mannen i Oslo. Ikke la deg lure av at Andreas er den snilleste mannen i Oslo, fordi han er også en anerkjent musiker med mange tøffe band på samvittigheten, som vi ikke får lov til å nevne her (ydmyk fyr, han Andreas). Han har kroppen full av blekk, i tillegg til langt, silkemykt hår i hestehale som alle verdens rosabloggere bare kan drømme om. Andreas er tidligere sjefredaktør i NATT&DAG, nå Art Director, og har vært vår musikkredaktør siden 2007. Claim to fame: Peter Gabriel har skiftet bleie på Andreas. Instagram: @Tylden
Emil Finnerud (29) har jobbet i NATT&DAGs kulisser under alias siden 2009. Først da vi gav ham ansvar for kunstdekningen i avisa, har han stått frem med fullt navn. Emil er en kunstutdannet silkeramp fra Oslo Vest, og hans tre kunstneriske hovedinteresser er vold, ideologi og pornografi. Emil prøver konsekvent å få oss til å havne i sivile søksmål og PFU-saker, men hans kroniske schadenfreude har en sjarmerende motpol i et like kronisk godt humør. Vinner alltid slåsskamper. Claim to fame: sønn av jazzmusiker og kunstner Svein Finnerud.
Vi plukket opp Gerard Depardieulookaliken Christian Belgaux (27) gjennom Vice i 2011. Den halvt bærumske og halvt bretonske mannen deler fotoredaktørjobben med Stephen i tillegg til å drive det biårlige fotomagasinet Without Sun. Han har også bevist at fotografer kan skrive artikler. Christian tok sine første bilder på et kjøttmarked i Singapore med et engangskamera som tiåring, og har siden reist og fotografert i blant annet Pakistan, Indonesia, Kasakhstan, India, Nepal, Ethiopia og Uganda. Claim to fame: drakk seg drita sammen med Pulitzer- og Emmy-vinner Todd Heisler på et tog i Afrika. Instagram: @belgaux
Andreas Dahl (23) er vår helt egen 1.96 meter høye utelivsskribent og frilanser fra Nesodden som vi plukket opp fra benken i 6. divisjon i basket. Han er også et vandrende oppslagsverk og funfact-konge. Tidligere jobbet Andreas på dyreklinikk -- noe han gledelig forteller mørke anekdoter fra på vorspiel, der han for øvrig alltid serverer utsøkte drinker. Glad i mekaniske klokker (han ikke har råd til), forskning, Berghain, Nintendo 64, fjellet, og sin overvektige katt oppkalt etter Florian Schneider fra Kraftwerk. Claim to fame: Har sett puppene til Märtha Louise. Instagram: @hummerskum
OSLOPRISEN 2012 VINNERE ÅRETS BAR NO. 19
ÅRETS LOKALFESTIVAL JOHN DEE 15 ÅR
ÅRETS RESTAURANT LOKK
ÅRETS CAFE FUGLEN
ÅRETS STEMME LEO AJKIC
ÅRETS FESTIVALOPPLEVELSE ØYAFESTIVALEN, THURSTON MOORE
ÅRETS SKIVE SIX CUPS OF REBEL LINDSTRØM
ÅRETS FILM KON-TIKI JOAKIM RØNNING / ESPEN SANDBERG
ÅRETS SCENEKUNST NIGHT TRIPPER FIKSDAL / LANGGÅRD / BECKER
ÅRETS KLUBB KOLLEKTIV. TIRSDAG KOLLEKTIV. ÅRETS KUNST BATTLE NO. 8 OLSSON VS ASKELAND GALLERI PINK CUBE VED ANJA CARR
ÅRETS TV TRYGDEKONTORET NRK3 ÅRETS UTESTED JAEGER
ÅRETS LIVE KARPE DIEM
ÅRETS NAVN JOAKIM HAUGLAND
ÅRETS LITTERATUR BLISSARD JOHAN HARSTAD
Lik NATT&DAG på Facebook og følg oss på www.nattogdag.no
TIDENS ÅND
OVERHØRT
Anbefaling:
DAX18 Er det mulig med for mye samfunnsdebatt? Er det antidemokratisk å i det hele tatt føle på kroppen at ikke alt og alle fortjener en debatt? Desto mer idiotisk ideen er (Kardemommeby ødelegger ungene!, Marthe Krogh-gate), desto mer evig-uløselig «debatten» kommer til å bli (la oss definere Norsk Kultur, dere!), jo mer spalteplass og oppmerksomhet ser det ut til at saken og den påfølgende meningsutvekslingen tildeles. Er det muligens en logikk i det at jo bedre unntaksfolket nordmenn har det i forhold til resten av verden, jo mer trivielle ting og tang vil diskuteres i den særnorske offentligheten? Man velger som kjent å diskutere noe på bekostning av noe annet.
1 1
JUICING Å «juice’e» er ikke lenger ensbetydende med det å juice opp sexlivet med viagra. Juicemaskinen har kommet til landet og juicingen – et finere ord for det å presse juice ut av frukt og grønt – har antatt nærmest religiøse dimensjoner. Folk snakker og inster og twitrer om de forbannede grønnsakene og antioksidantene og spinaten og sine sunne selv til de (vi) blir grønne i trynet. Det må riktignok sies at appelsin-gulrot-ingefær-juice er godt, men hva har løk noen gang hatt å gjøre i flytende form?
2 1
ABSINT Den såkalte absinteffekten, den psykedeliske trippen, er visstnok bare en myte. Paris-bohemen i 1880-årene vare bare forbanna drita. Drikker du nok av noe som inneholder 80 prosent alkohol vil de aller, aller fleste både se og høre et eller annet rart. At absint har blitt populært igjen skyldes vel nevnte fylleegenskaper, samt at anisbrennevin smaker digg. Et par-tre isbiter = flott munnfølelse, godt balansert smak, alkoholstyrken til tross. Et godt alternativ til vanlige long drinks. Kul farge. Lag en tumblr om det.
3 1
GJENNOMSIKTIG Ok, dette er strengt tatt ikke en trend som er kommet til Norge. Enda. Det virker som vi fortsatt er stuck i bestemorretrotrenden som New York-hipsterne syslet med på 00-tallet. Siden det har amerikanerne vært innom et hundretalls stilskifter før de nå er kommet til noe vi synes det er verdt å skrive hjem om: nemlig jenter som går med gjennomsiktige bluser og topper og ingen bh på fest. Og da snakker vi skikkelig ingentingåskjulegjennomsiktige stoffer som lar areola og knopper og fylde og det som er by seg frem i all sin kvinnelige urprakt. Dette er noe vi har sett på catwalken i alle år, men aldri drømt om å få oppleve IRL. Så Kari Nordmann, hva venter du på? Skal du gi oss en gledelig overraskelse? Med minusgrader er du garantert flatterende kronisk stive nipples – med andre ord, ingen grunn til å ty til isbiter.
4 1
...
Neeeeimen så hyggelig da! En blond og fullstendig drita samfunnskommentator ble observert tungekyssende med en Schæfer som var bundet utenfor Kiwi ved Litteraturhuset ganske tidlig en torsdag kveld etter paneldebatt. Visste vi det ikke – dere Litteraturhus-vankere er glad i doggy style. En norsk skuespillerinne kjent fra Hotel Cæsar var på nachspiel hos en hun ranet med kniv i fjerdeklasse. Som hevn for den traumatiserende gamle episoden, serverte verten en miks av Omo-såpepulver og mel istedenfor speeden som de andre forsynte seg av. Skuespilleren er åpenbart en god skuespiller, ettersom hun ble skikkelig «rusa» av den harmløse placebomiksen. En av landets minst kjente samtidskunstnere som er kjent for å vise «tissen» på fest, dro den enda litt lenger en helg i januar da et helt dusjhode forsvant «inn» foran øynene på alle nachspieldeltakerne. Synd ingen filmet det slik at hun kunne stille det ut på neste Høstutstilling.
DÅRLIG MAGE Beklager, noen ganger må vi snakke om ting som er ekle. Utelivsbransjen vet mer om deg enn du tror. Ikke bare vet de hvor dumt og slørete blikk du får når du er drita, men de vet også et og annet om dine dovaner. Og i det siste kan flere av våre kontakter i utelivsbransjen rapportere om at det er over gjennomsnittet mange løse mager på byen i Oslo om dagen. Er det noe galt med vannet? Er det spinat-juicen vi ikke tåler? Eller er det et parti MDMA eller kola som er blitt kuttet med litt for mye babylakserende? Ikke vet vi, men vi skal holde dere oppdatert. *Bowel news to be continued …*
5 1
RETROHASJ Kjære marihuanaprodusenter, tusen takk skal dere ha for profesjonaliteten og arbeidsviljen! På knappe ti år har dere forvandlet «vanlig pot» til en vill TDX3000-compuphonichydrotech-skunk som tar en til uante dimensjoner og etterlater huet grilla som post-LSD. Men det kan bli litt for mye av det gode. For første gang på mange år er det stadig flere som bytter ut den HD-pornografiske Lamborghini-skunken med litt god gammal Passat-hasj som tar røkeren trygt og forutsigbart fra A til B. Nostalgitrendene har nådd narkokonsumet.
6 1
PARAJUMPER Det er ingen på hele kloden som er mer trendslaver enn middelklassekids fra Oslo Vest. De ordentlig rike kjører enten «laidback anti-trend» eller «føkk-u-harryrik-stilen», mens resten av vestkantflokken desper alltid med den siste tilpasningen. Her om dagen tok vi to pils på Elise og telte, uten å overdrive, nitten stykk Frogner-barn med den PARAJUMPER-jakken. Tror du vi overdriver, så kan du bare slå det opp i Google Trend og så vil den beinharde empirien fortelle deg at Norge skårer 100 på søkevolumindeksen i VERDEN når det kommer til å google denne svindyre jakka fra Alaska.
OBS! OBS! Nattklubben oppkalt etter en form for hus, er blitt mer og mer populært blant rippa og bola østkanfolk proppet fulle av speed. Dans i sikker avstand fra testosteronbombene, det kan smelle hvert øyeblikk!
7 1
PARAJUMPERS COMMERCIAL BACKLASH Våren nærmer seg og de mest snartenkte vestkantkidsa selger jakkene sine for halv pris på Finn. For øyeblikket legges de ut i en frekvens på 100 stykker daglig.
8 1
PIERCING I NAVELEN Hvem var det som plutselig fant ut at en skinnende diamant i en pen jentes navle var «harry» eller «usexy»? En kvinnehatende fashionhomo? Mest sannsynlig. Vi andre har tross alt sett verre både piercing- og tættistrender enn belly button-piercing. Som Alicia Silverstone i «Cryin’»-videoen (90-talls!) er det flere og flere jenter som igjen pynter det lille søte klinkekulehullet med bolter, steiner, ShangriLa-juggel og annet stæsj. Elskede sommer, hvor er du?
9 1
Bobler: sølvpapir, «irr» (som i irriterende), «agg» (som i aggressiv), strippeboots, nachspielgråting, slaps, kino, Morgenbladet og metasnikskryting, kunstnere som skriver bøker (igjen), Lars Berrum, fashion week (LOL), EØS, By:Larm, Mona & Maria, NATT&DAG-prisen. 10
02/2013
Våre kilder i Irak forteller at trening er blitt den nye krigen. Ettersom det ikke lenger er arbeid for soldatene, og ikke alle får reise hjem med det samme, så har de ikke annet å gjøre enn å pumpe jern. Slik dukker det opp provisoriske treningssentre på alle gatehjørnene i Bagdad.
FOTO: OVERFLATENS POTENSIALE Av Redaksjonen «Lacking an appealing surface, the photograph should depict the surface appealingly.» – Fra Torbjørn Rødlands Sentences on Photography
Da New York Times nylig kåret fjorårets ti beste fotobøker og TIME Magazine’s Best of 2012 var det én som skilte seg ut: Vanilla Partner. Dette er NATT&DAG-venn og kunstner Torbjørn Rødlands nye fotobok utgitt på det britiske forlaget MACK. Om du trodde småbarn fanget i hundebur, en mobilskjerm
med Anne Frank som bakgrunn og en arm fanget av bleksprut-tentakler ikke hadde noe til felles tok du feil: de går sømløst sammen i Rødlands univers. Rødlands evne til å formidle store ideer gjennom tilsynelatende enkle bilder kommer godt til rette her, og måten overflatene er avbildet på viser spesielt Rødlands styrke. Avvisning til oppbygning, dramaturgi eller tematikk forsterker boken som vi mener er hans klart morsomste til nå. Vanilla Partner er ute nå. www.mackbooks.co.uk
Enkelte serveringssteder opererer med stamkundepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt og gud vet hva. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite ølpriser som ikke forutsetter flørting eller noe i garderobeveien. Som halvliterentusiaster har vi regnet om prisene når folk serverer pingle-øl (* betyr 0,4) eller bierfest-øl (** betyr 0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Choice: ��������������������������������������������� 39,Evergreen: ��������������������������������������� 41,Tullins cafe: ������������������������������������� 44,Fyrhuset Kuba: �������������������������������� 45,Stargate: ������������������������������������������ 47,Rock In: ������������������������������������������ 48,Fuglen: ��������������������������������������������� 49,The Scotsman: ������������������������������ * 56,Welhavens Café: ������������������������������ 58,Den gamle major: ������������������������� * 58,Fru Hagen: ������������������������������������ * 58,The Villa: �������������������������������������� * 58,Horgans: ������������������������������������������ 58,Alfreds Hage: ����������������������������������� 58,Chateau Neuf: ���������������������������������� 59,Turkish Delight: ���������������������������� * 62,Hells Kitchen: ���������������������������������� 62,Schouskjelleren microbryggeri: ������ 62,Tilt: �������������������������������������������������� 62,Fisk&Vilt: ����������������������������������������� 62,Nighthawk Diner: ����������������������������� 62,Emil og Samuel: ��������������������������� * 62,VU: ��������������������������������������������������� 62,-
Olympen: ����������������������������������������� 63,Dattera til Hagen: ������������������������� * 64,Sawol: ������������������������������������������� * 64,Internasjonalen: ������������������������������ 64,Gaasa: ��������������������������������������������� 66,Bar Vulkan: �������������������������������������� 66,Café Sør: ������������������������������������������ 66,Parkteateret: ������������������������������������ 66,Blå: �������������������������������������������������� 66,Revolver: ������������������������������������������ 66,Mono: ����������������������������������������������� 68,Bonanza: ������������������������������������������ 66,Pan: ������������������������������������������������� 66,Last Train: ���������������������������������������� 67,Jaeger: ��������������������������������������������� 67,Crossroad club: ������������������������������� 68,Sosialen: ������������������������������������������ 68,Saras Telt: ������������������������������������ * 68,Oslo Mekaniske Verksted: ��������������� 69,No.19: ���������������������������������������������� 72,Skaugum: ���������������������������������������� 72,Bjørungs: ����������������������������������������� 72,Latter: ������������������������������������������� * 74,Jacob Aall: ������������������������������������ * 78,-
KY-MANI
MARLEY
+SUPP: RAW
ROCKEFELLER 18. FEB BILLETTER HOS BILLETTSERVICE
ATOMIC PRESENTERER
JOHN DEE, 18. MARS“ANNA SUN” THE NEW ALBUM FEATURING ON TOUR: THE NEW ALBUM FEATURING “ANNA SUN” BILLETTER HOS BILLETTSERVICE
WALKTHEMOONBAND.COM FACEBOOK.COM/WALKTHEMOON TWITTER: @WALKTHEMOONBAND
2012 RCA Records, a division of Sony Music Entertainment. Y2S88691967822
ON TOUR:
WALKTHEMOONBAND.COM FACEBOOK.COM/WALKTHEMOON TWITTER: @WALKTHEMOONBAND 2012 RCA Records, a division of Sony Music Entertainment. Y2S88691967822
+ very special guests:
KAIZER CHIEFS
HVA ER prostitusjon? -Steffen Kverneland (født 14. januar 1963 i Haugesund) er en av Norges mest respekterte tegneserieskapere og illustratører. Han står bak en haug tegneserier og har vunnet en nesten like stor haug med priser for dem. Siste suksess er Kanon-serien som han har snekret sammen med tegnekompisen Lars Fiske. I MUNCH er fem kapitler fra Kanon 1-5 samlet, sammen med noe nytegnet stoff. Boka blir rundt 280 sider, og viser sju års monomant arbeid med Munch. Boka utkommer i mars i Norge, Tyskland og Nederland. --
Hvilken posisjon har horene i kunsthistorien? Tekst Emil Finnerud FOTO Marta Bravo GJENNOM SIN KANON-serie har Steffen Kverneland moderert og nyansert kunstnermyter og andre populære vandrehistorier. Men revisjonismen går begge veier, ikke alle historier «kveles», noen blir også bedre. Ta for eksempel Munch sin omgang med horer; ja, hvem ellers skulle stått aktmodell på denne tiden? Det er noe komisk ved det å observere borgelige fruer på Louvre, som trolig uvitende og i påtatt oppstemthet betrakter figurative malerier av horer. Forholdet mellom betrakteren og utøverens liv og arbeid har til alle tider vist et misforhold. Som Kverneland skriver i Kanon 2: «Alle modeller var jo horer på den tiden (…). Horene var de eneste som ville stå nakenmodell. På horehus kunne du male, drikke og pule døgnet rundt. Munch var jo der til og med på julaften!!».
Var det virkelig så utbredt, Steffen? Hore- og pulehistorier har jo en tendens til å gå fra én fjær til fem høns … – At det var ekstremt mye prostitusjon i Kristiania på den tiden er det ingen tvil om, og det tyder på at det var marked for det også. Hvorfor skulle man ellers prostituere seg? Jeg tror ikke det å være horekunde var spesielt kontroversielt på den tida. Det het ikke «å gå på horehus», det het «å gå til en pike». Toulouse-Lautrec, for eksempel, bodde store deler av livet på bordell, og Munch kunne som nevnt finne på å tilbringe julen der. I hvilke bilder av Munch finner vi horer, som du vet om? – Han lagde en del malerier, grafiske blad og tegninger fra bordeller og av horer, blant annet et par han lagde da han bodde hos Max Linde i Lübeck. De heter Juleaften på bordell, og han har tegnet inn seg selv på noen av dem. Mest kjent er kanskje dobbeltportrettet av horene Rose og Amelie, som han malte i
Toulouse-Lautrec bodde store deler av livet på bordell og Munch kunne finne på å tilbringe julen der. 12
02/2013
1893. Det har jeg tatt utgangspunkt i når han i en av seriene mine får et sjalusianfall, og bestemmer seg for å dra på horehus. Teksten er Munchs egne ord, og jeg antok at han da dro ned til Vika, der bordellene lå tett i tett på den tida. Kan du fortelle litt om prosjektet og hvordan det hele startet? – Da jeg for sju år siden bestemte meg for å lage en biografisk tegneserie om Edvard Munch, ville jeg prøve å komme så tett som mulig inn på menneskene, miljøet og tiden – få det til å leve og puste. Jeg ville høre Munch og Strindbergs egne stemmer, ikke biografens referat. Dermed laget jeg min egen dogmeregel: All tekst ska l være autentiske sitater og det er strengt forbudt å omskrive eller legge noe til selv. Og til alt hell viste det seg at nesten alt Munch gjorde var selvbiografisk, og det finnes enorme mengder med brev, notater, dagbøker, tegninger, grafikk og malerier. Ga det deg et annet syn på Munch? – Jeg hadde sett meg lei på den begredelige myten om det geniale, ensomme, misforståtte, forfulgte, forfylla, og halvgærne nervevraket Munch – det er bare en bitteliten flik av sannheten. Desto mer jeg leste meg opp, desto mer fremsto han som en selvsikker, driftig, humoristisk og en smule PR-kåt maler som hadde flust med venner og beundrere gjennom det aller meste av livet. Jeg ville ikke lage en streit biografi som sveipet kronologisk gjennom Munchs liv fra krybbe til død. Jeg ville gå rett på indrefiletene, nem-
lig bohemtida i Kristiania i 1880-årene og årene i Berlin på 1890-tallet da han fikk sitt internasjonale «skandale-gjennombrudd». Det var i disse hektiske årene han malte sine mest berømte bilder, som Skrik, Madonna, Vampyr, Det syke barnet og mange flere. Dessuten var det et uimotståelig persongalleri rundt Munch i denne perioden: August Strindberg, Hans Jæger, Oda og Christian Krohg, Dagny Juel, den polske satanistforfatteren Stanislaw Prszybyszewski og en rekke andre litterære og intellektuelle friskuser. Apropos myter. Du kaster et nytt lys på Munch og portretter ham – helt berettiget – både som sosial og humoristisk, men man kommer kanskje ikke helt bort fra at han fremstod som en smule sky? Ikke at det er noe galt med det, men tror du muligens horeriet hans også fungerte som et verktøy for denne intimitetsangsten? – Jeg er ingen ekspert på Munch og horeri, men ifølge samtidige kilder hadde han et voldsomt drag på damene uten å måtte betale, og gjennom livet hadde han en rekke mer eller mindre kortvarige forhold til kvinner. Han brukte også svært ofte kvinnelige nakenmodeller, så at han led av en slags seksuell intimitetsangst tror jeg nok ikke. «Skyheten» hans overfor kvinner var nok mer en vegring mot å binde seg til én; de tok for mye tid og forstyrret ham fra å male. Da var det mer praktisk å ta seg en tur på bordell, så kunne han dra hjem og jobbe videre etterpå.
SAMFUNN
Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar
Det er mer prostitusjon å brette ut sjela si enn kroppen sin. - Hver gang vi møter veggen, side
Når bestemor kjøper kjærlighet. - Sexsafari i Gambia, side
Når brukte en stor norsk forfatter ordet «olje» sist? 16
- Ukultur, side
14
19
02/2013
13
Vil du endelig lære noe som helst av «debatten» om norsk kultur? Look no further. TEKST REDAKSJONEN
Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspi-ranter og Parasite Motel-søkere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.
3
- Hva er IKKE norsk kultur?
Petter Sundby aka Store P fra A-laget Månedens Lars Berrum – Eg klarasje engasjere meg i spørsmålet. Mitt svar e halloween. Dette føles som en hjemmelekse.
Sarah Sørheim Redaksjonssjef i Etter Børs, Dagens Næringsliv – Alt kan bli norsk kultur. Men dessverre er det mye som ikke er det ennå. Å si unnskyld til folk man dulter inntil på gata for eksempel. Å vente til alle på banen har gått av før man går på selv. Eller å kjøpe en ny øl med en gang om man velter en annen sin på bar. Å være høflig og ljuge (altså komme med komplimenter) på den riktige måten når en jobber i butikk. Å bruke kondom. Å kle seg pent på jobb. Det eneste jeg håper og tror aldri kommer til å bli norsk kultur er at det er greit å filme seg til frispark på fotballbanen. Og menn som bruker hårbånd. Tommy Gulliksen Regissør i Dokumentaravdelingen og fotballtrener i Skeid – Kultur er aldri truet. Den er bare konstant i forandring. Et resultat av våre verdier og valg. Hvis jeg skal peke på noe i norsk kultur som det er svært lite toleranse for, må det være vold og fysiske maktmidler. Den sterkestes rett gjelder ikke i Norge. Vi heier på underdogen.
14
02/2013
Filip Roshauw Journalist i Nationen og Comoyo Filter – Det blir jævlig generelt og på vaklende grunnlag, men for å starte med det brede kulturbegrepet (Hustad-kulturen): Norge i 2013 er en kultur som både virker lite interessert i og lite i stand til å se for seg omgripende endringer i vårt eget samfunn. OK, vi kan angste over demografien og bekymre oss for eldrebølgen, innvandring og hva vi skal leve av etter oljen (foreløpig er visst svaret en slags kombo av «kunnskap» og «kreativitet»), men jeg tror at vi ikke egentlig ser for oss at store omveltninger kan komme og jeg tror heller ikke at viljen til å kjempe for slike endringer er der. På godt og vondt. I samfunnsdebatten gir det seg utslag i at de store tingene – felles lønnsforhandlinger, handlingsregelen osv. stort sett er freda, og at norsk politikk er en kamp om en stadig mer vag og vidtfavnende medianvelger. I kultursektoren (Tajik-kulturen) gir det seg blant annet utslag i en litteratursfære som fremstår som fullstendig avpolitisert. Lurer på når en stor norsk forfatter for eksempel brukte ordet «olje» sist. For øvrig kan verken gjennombruddspasninger, fanatisme, gåsestek, basketball, aristokrati, Aust-Agder eller crack sies å være særlig typisk for norsk kultur i 2013. Aslak Borgersrud Eks-Gatas Parlament, programleder, webredaktør i Computerworld – Ikke Norsk Kultur var en liten sint mann født i ensomhet i en hule i Vest-Afrika. Ikke ble oppfostret av Bonobo-aper og møtte sine foreldre, eller for den saks skyld andre mennesker. Han ble tidlig utstøtt av apene, fordi han var komplett uten egenskaper. Blant annet var han verken korrupt eller bestikkelig. Han nektet å gå over gater på rødt lys, men nekter også å vente på grønt. Han hatet skattemyndighetene, snøyt på skatten og betalte sin skatt med glede. Han hørte bare på musikk uten tone, rytme eller poetiske kvaliteter før han døde, middels gammel og svært deprimert da han imploderte, sannsynligvis som et resultat av indre uenighet, i forrige uke. Ikke Norsk Kultur var svært opptatt av å skape krig, mens han levde av fredsdue-eksport. Ikke vil alltid være med oss i tankene. Neida. Joda.
Nina Witoszek Polakk og intellektuell – Det som ikke er norsk kultur er alt som er «U»: unaturlig, u-fisk, u-land, urettferdig, uheldig, uanstendig, utrygg, utro, usunt, utsøkt, og umma. Egil Hegerberg Bare Egil – Det er to ting som ikke er norsk kultur: Det er svære kjøpesentre stappfulle av eksklusive merkevarer fra all verdens ekle og oppskrytte designere. Det er jålete, tynt og skvipete importøl fra prestisjetunge bryggerier i Amerika og Det fjerne østen som ikke forholder seg til den tyske renhetsloven av 1516. Det er en løssluppen seksualmoral som hyller analsex, swinging, s/m, kjøssing, fingring og vulgær skulpturparkbygging. Det er bilindustri. Og det er utforskning og forsøpling av det ytre rom. Disse to tingene er ikke norsk kultur, men det meste annet bør være innafor. Astrid Meland Blogger og VG-kommentator – Jeg tenkte først at riktig svar på dette spørsmålet må være Jon Hustad. Jeg innbilte meg at det var noe oppkvikkende unorsk over hans lite konforme stil. Men jeg tok feil, som vanlig. Det går ikke an å bare synse i slike spørsmål, her må man oppsøke ekspertise. Da jeg undersøkte med professoratet fant jeg fasiten. Det er simpelthen slik at hele landet er unorsk, i likhet med alle andre land. Det var den kjente sosiologen Gudmund Hernes som i en kronikk under EU-striden på 90-tallet spurte om «det norske» i det hele tatt kunne eksistere. Han visste jo at vi til og med hadde rappet flagget fra danskene og at 17. mai var lånt av Gregor VIII. Det var tyvgods alt sammen når han så nærmere etter. Historiker Kåre Lunden bekreftet i sin kommentar «Eksisterer statsråd Hernes?» at Hernes ut fra hans egen logikk ikke kunne eksistere. For Hernes besto jo utelukkende av grunnstoffene O, H, N, P, Cl og så videre, som finnes overalt, og alltid har gjort det, og som ikke er særegne for Hernes. Da må dette gjelde for fjoråret også. Riktig svar er ALT.
Trond Høiås Tåkefyrste Westerdals SoC – Kultur er ikke bare fenomener som svever over et samfunn. Det er knytta til artefaktiske, mellommenneskelige, kunstneriske og sivilisatoriske utvekslinger, og må igjen knyttes til samfunnshistorisk kontekst, politiske standpunkter (i vid forstand) i tida, offentlighetsmarkører i tida og ikke minst gruppetilhørighet, subkulturer (diskurser). Særlig det siste er viktig for kulturell utvikling i et samfunn. Er alt som er en del av norske samfunnet en del av norsk kultur? I mer eller mindre grad, ja. Bør alt ha berettigelse? Nei, men om det skal bekjempes, er avhengig av en åpen politisk diskusjon i et åpent politisk landskap. Forfatterne i Nytt på Nytt Se over – Gå med bagett under armen. Å skyte med skarpt opp i været når man er glad. Lage boliger av isblokker i en sirkel. Hoppe ut av vinduet når man mislykkes karrieremessig. Sitte oppå buss og tog på vei til jobb. Danse med bastskjørt for å ønske noen velkommen. Aishath Afeef Hun nye programlederbaben i NRK – Halloween. Baby showers. Valentine’s Day. Cupcakes. Å ha au pairer. De ansatte på Carlings (ikke fordi de er svenske men på grunn av selgerstilen deres). Yoga. Brunch. Paradise Hotel. Høflig smalltalk med fremmede mennesker. High-end fashion. Take-away mat og drikke. Mímir Kristjánsson Islending, politisk journalist i Klassekampen og forfatter av boka De Superrike – Det minst norske man kan forestille seg er en mann med John Fredriksens formue, Aune Sands selvbilde, Europabevegelsens folkeforakt og Christian TybringGjeddes aristokratiske dobbeltnavn. Den sosiale likheten er det norskeste vi har, og de som virkelig truer norsk kultur er de som har et intenst behov for å skille seg ut ved å rakke ned på den gemene hop. Heia Janteloven!
3
- Meh.
Innbilte opptakskrav: Longboard, iPhone, briller, 5000 followers, fixed bike, ironisk bart, høyvannsbukser, caps, rutete skjorte og et kamera fra krigens dager. Reelle opptakskrav: Se westerdals.no
Søknadsfrist for våre seks ulike bachelorprogram er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no
Har selve tidsånden blitt utbrent? Tekst Emma Clare ILLUSTRASJON Christian Belgaux SÅVIDT JEG VET har jeg ennå til gode å gå på en skikkelig smell. Som med ethvert annet menneske har det vært litt ups and downs, sol og vind, men livet har
jevnt over vært ganske OK hittil. Tross alt. Derfor må jeg enten være fullstendig in denial, eller så vil bare ikke omverdenen akseptere at dette er tilfellet, for jeg må telle på to hender alle de gangene de siste årene både venner og uvenner har påstått at jeg ligger i startgropa til en TUNG depresjon. Jeg regner
Det er mer prostitusjon å brette ut sjela si enn kroppen sin. – Lasse Gustavson 16
02/2013
med at jeg havnet i denne risikogruppa blant annet fordi jeg jobber i NATT&DAG, hvilket angivelig innebærer å smykke seg med darkness og injisere heroin i øyeeplene. Uansett, før jeg vet ordet av det skal det komme en virkelig mørk tid, en psykisk utforkjøring verden ikke har sett maken til. Alle depresjoners mor skal høvle over meg og kjøre meg inn i murveggen med hodet først. Da det i en periode hadde vært behagelig lite snakk om disse kommende tragediene, ringte det en dame fra en TV-selskap som var på jakt etter «vanlige jenter» som kunne filme seg selv hver dag i fem måneder. Hver eneste dag? spurte jeg. Ja, svarte hun, hver dag, hver eneste gang du møter veggen, og gjerne
litt i den tunge tiden etterpå også. Programmet ble laget (uten undertegnede, hvis noen måtte lure) og en bunch sterke kvinner fikk holde såre monologer med våte øyne rettet mot et handycam. SLIKE EGENREGISSERTE tilståelser er, akkompagnert av selvutleverende blogger, begge kanaler ut i offentligheten som bidrar til å gjøre mediebildet stadig mer personifisert. Å eksponere sin egen hverdagstristesse er tilsynelatende blitt en bærebjelke i den skandinaviske depresjonskulturen. – Det å møte veggen er en galopperende trend, sier mediehistoriker Hans Fredrik Dahl. – I dag løper journalister om kapp etter kjente mennesker som har overlevd indre og ytre ulykker.
Han presiserer imidlertid at det ikke er en helt ny trend. – Allerede i mellomkrigstiden kunne vi begynne å se en annen form for eksponering av hverdagslivet i media. Inntil da var konsensus aldri å fortelle om noe privat, aldri legge ut om sjelelivets indre beskaffenhet, og aldri vise «sitt sanne jeg». Derfor var det nok forfriskende for aviskjøperne i tidlig mellomkrigstid å kunne lese om kjendisen som stilte opp med ustrakte armer i sitt nye hjem, inviterte til vafler og toddy i sitt sjarmerende rødmalte hus på landet, eller satt henslengt i sin nypolerte veteranbil. Ingen stor nyhet som sådan, men en klassisk avissjanger var født.
– Men så, på sytti- og åttitallet, kommer veggen inn som en ny ingrediens. KJENDISER SOM MØTER veggen og forestillingen om «den tunge tiden» handler om flere ting. På den ene siden har du media sine etablerte «fortellingsskjema»: Historier om den tunge tiden har «narrativ kraft» og stort «oppslagspotensial». På den andre siden har du noen som skal selge noe, det være seg en bok, en cd, en forestilling. Begge deler trekker i samme retning: Vedkommende må «by på seg selv». Jo større katastrofe, jo større nyhet. Jo flere medikamenter som var involvert, jo bedre. Grepet er imidlertid utsatt for inflasjon. For noen år siden var alle plutselig «utbrente».
Etterhvert måtte det sterkere lut til og vi fikk botsøvelser fra Sturla Berg Johansen og Rein Alexander som satte en ny standard for «smell». Hva blir det neste? Kommer til å få kjendiser som går så langt at de iscenesetter sin egen død? – Det er ikke noe å le av, svarer Dahl. – Sin egen død er en stor nyhet på vestkysten i Statene. I 1920-årene var skilsmisser en svær nyhet, men nå blir jo alle skilt. ALLE GODE TING ER TRE. Prisen for fjorårets mest fascinerende smell gikk til komiker Brede Bøe som i én kronikk stod fram som HIV-positiv, alkoholiker og bipolar (tilsynelatende handlet det også om å trumfe – og slik begrave – politikerkollega Thor Erik Forsberg sin cannabis-smell dagen i forveien).
I kjølvannet av dette, ble Bøe hyllet for sin åpenhet og fikk massiv respons og støtte fra kjendiskolleger i pressen. Deretter mottok han «Åpenhetsprisen» fra Mental Helse. Men hva skjer med sykdommer når de blir mer en mediesjanger enn en medisinsk kategori? – Det ene utelukker ikke det andre, sier psykolog Fanny Duckert. Hun mener at mer åpenhet gjør tabuene mindre farlige, og at det muliggjør flere avsløringer, på godt og vondt. – Grensene flyttes hele tiden. Detaljene rundt Breivik- og Vågå-saken ville aldri kommet frem for noen år siden. Rettsakene ville aldri vært åpne på den måten. Det at mediebildet er mer personfokusert, gjør at det blir vanskeligere å skjule ting. Å stå fram i media er en måte å beholde regien på. Problemet er at det kan slå begge veier: Noen mennesker blir for alltid assosiert med den tunge tiden, mens andre vil komme seg videre. Det er ikke én absolutt sannhet her. Det er et komplisert samspill mellom enkeltpersoner og hva de står fram med. Det varierer også hvor frivillig eller presset det er. INSTITUTT FOR JOURNALISTIKK har utarbeidet en rapport om kjendis- og betalingsjournalistikk. Der kommer det fram at norske kjendiser får mellom 60.000 og 100.000 kroner for å «snakke ut» i et magasin – minst fire ganger så mye som de får for en hjemmehos-reportasje. Den profilerte foredragsmannen og eks-brannmannen Lasse Gustavson er også klar på at åpenheten i media er tosidig, og uttaler at det er «en større form for prostitusjon å brette ut sjela enn å selge kroppen sin». Som nyutdannet brannmann kjørte han inn i en gasslekkasje som eksploderte. Etter ulykken, som vansiret store deler av kroppen og ansiktet hans, har han holdt drøssevis av motivasjonsforedrag, og gitt ut fire bøker. – Jeg tror mye på åpenhet, det har en legende kraft. Ulykken slipper litt taket ved at man snakker om det, men åpenheten i media kan ha en usunn side om man tråkker over grensen der personlig blir privat. Er du kjendis og vil få ekstra sendetid på TV, kan du legge ut om noe private halvsnaskiga grejer. Da får du være med på Skavlan. Og med mer TV-tid, selger du mer musikk, får flere oppdrag, blir mer populær. Det er en jævla bra personlig reklamesatsning. Det koster bare at du selger ut privatlivet ditt. Er du en profesjonell [hore] selger du ditt kjønn, men du kan fortsatt bevare sjelen din ganske ren. I SIN FASTE lørdagsspalte i Dagbladet kommenterte sosiolog Kjetil Rolness Skavlangjestenes bruk av sykdom som lanseringsmiddel. Som han harselerte: «Skal du selge bok? Uten ha noe forferdelig å fortelle på «Skavlan»? Lykke til.» Hans hovedanliggende var imidlertid ikke å «ta» Skavlan, eller gjestene for den saks skyld. Skavlans gråteservietter og «dannede tøying av intimgrensene» var først og fremst en nøkkel til å forstå tidsånden, hevdet Rolness. Så da blir spørsmålet: Hva er det denne «tidsånden» vil si oss? Hva tjener det til at vi sitter og gnukker på hverandres «tunge perioder»? Kommer det noe som helst godt ut av å plassere Lana del Rey ved siden av revefjeset til Fredrik? Og om hun der forteller at hun var alkoholiker som 14-åring, vil det hjelpe deg å snakke med onkelen din som sliter med det samme? Er den norske offentligheten tjent med å høre om den tunge tiden til Lene Marlin enda en gang, bare i en velregissert tapning der hele Norges sjelesørger, Ole Paus skjenker henne sitt mest fortrøstningsfulle blikk? Som han harmdirrende utbryter: «Du var jo bare et barn!». Ja, som en annen frelser pleide å si: La de små barn komme til meg. ROLNESS TREKKER FREM prostitusjonsmotstandernes favorittargument: Å prostituere seg er å selge noe av det fineste og mest intime du har. Vel, det var kroppen, men hva med … sjelen? Med alt det lys og mørke det innebærer? – Å snakke ut om den tunge tiden bryter tilsynelatende med det glamorøse kjendisfokuset man ellers har, men i realiteten er det bare en høyere måte å vise sin vellykkethet på, basert på et strengt underforstått manus. Kjendisen har lagt den tunge tiden bak seg og vokst gjennom prøvelsene. Man TØR å stå frem og har evnen til å snakke om det. Behersker du den sjangeren, har du alt å vinne, sier han. For ingen tror vel at de får vite den hele og fulle sannheten når noen snakker ut? 02/2013
17
Der alt kan kjøpes for penger. TEKST EMMA CLARE / MARIE-ALIX I. VOISIN FOTO MARIE-ALIX I. VOISIN – Den gambiske penis er ikke som andre peniser. Tjue år gamle «Tiger» lar en hånd gli over skrittet. «Soul», den fem år eldre kompisen, står bredbeint og smiler skjevt ved siden av ham på stranden. Idet et par hvite eldre damer i rastafargede saronger passerer, legger de seg rolig ned på magen og begynner å ta raske armhevinger. Blikkene treffer dem i nakken og de vet det. – Alle hvite boss ladies som kommer hit sier det samme: de vil ha mer og mer og mer. Tiger puster tungt, ser opp. Han snakker med bred vest-afrikansk aksent.
– Og vi vil gi dem mer. Tiger og Soul ble ferdige på skolen da de var ni år gamle og tilhører nå den laverestående sosiale gruppen bumstere – strandgutter, dagdrivere, prostituerte. På jakt etter lettjente penger, bemidlede kvinner med mindre erotisk kapital enn dem selv. Eller bare en fetisj. De flørter, ler, gir komplimenter. Tilbyr seg å være guide. Etablerer seg som to romanseryttere, med hjertet utenpå brystet og sultefôrede på kjærlighet. Du er kvinnen i deres liv, og de klarer ikke leve uten deg. De vil ha en ny og bedre tilværelse. – De hvite damene går aldri tilbake til en hvit mann etter at de har vært hos oss, sier Tiger. – Når de drar hjem, er hjertet og underlivet deres fortsatt igjen i Gambia. De hvite damene
blir sterke av å spise ungt, svart kjøtt. De ankommer krumrygget og reiser hjem rakrygget. Han traver rundt i sirkel som en krok, før han bråstopper og skyter brystkassa ut. – Hvis de er syke, blir de friske etter å ha vært med oss. De får pulsen tilbake når vi sexer med dem. Velkommen til Smilets Kyst, Gambia. Grisekvinner. Fortellingen om norske grisemenn som er horekunder i Thailand og hvite damer som svindles etter en ferieflørt i Afrika, lever i beste velgående. Den post-kolonialistiske fråtsingen i tilgjengelige u-landskropper er ikke mindre. Den nye imperialismen seiler under flagget «kjærlighet» og vestlige mødre og bestemødre sitter på makten.
Men tradisjonelle forestillinger om kjønn og seksualitet hindrer damene i å se på seg selv som seksuelt utnyttende. Samtidig liker de vestlige damene å hevde at det de driver med er likestilling, ettersom de bare «gjør det menn har gjort i århundrer». Damenes økonomiske og politiske overtak tilsløres blant annet ved at de gambiske guttene får en sum når damene ankommer, slik at han kan være den som «betaler» når de senere lever the high life på restauranter, utesteder og hoteller. Ofte er summen så stor at guttene kan ta med penger hjem til familien. Soul forteller at det dreier seg om omtrent 5000 dalasi, som tilsvarer rundt ti ganger en gjennomsnittlig gambisk husleie.
Lidenskap er fraværende hos norske menn. Flatræver, kaller jeg dem.
Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret. 02/2013
19
Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret.
«Tonight I’m fucking you» spilles på repeat ut av basseng-anlegget. Jeg har ingen moralske problemer med å reise til Gambia for å leve livet og nyte stor, svart pikk. – «Agnes», 28 Bumsterne bruker gjerne det plutselige statushoppet til å bosse rundt med servitører og taxisjåfører. Normalt kaller gambiere hverandre for brødre og søstre. Men uten sin hvite kunde, er bumsteren redusert til ingenting. Utenfor turistområdenes friområde blir de sett på som nedrig pakk. I 2004 gjennomførte politiet en aksjon mot strandguttene, de ble skamklipt og jaget vekk fra strendene. I motsetning til hovedbefolkningen som i hovedsak er muslimer, er bumsterne ofte rastafarier. Fra tid til annen blir de kastet et døgn i arresten. Det eneste de gambiske guttene gjør er å le, danse, ha sex og nyte livet. – «Agnes», 28 Boss ladies. Kvinnelig sexturisme er på ingen måte nytt. Allerede på 1840-tallet reiste velstående engelske fruer til Roma og betalte for italienske elskere. På omtrent samme tid besøkte amerikanske kvinner nord-amerikanske indianere, og fra sekstitallet begynte enkelte engelske, franske og tsjekkiske damer å reise til India, Thailand og Nepal etter sex. 20
02/2013
I dag besøker tusenvis av skandinaviske kvinner afrikanske land – i all hovedsak Kenya, Tanzania, Malawi, Ghana og Gambia. Ifølge Reiseklinikken er det flere kvinner enn menn som pådrar seg HIV når de ferierer på det afrikanske kontinentet. Once you go black, you’ll never go back. Mitt Afrika. Det var den eksentriske, skandaleomsuste dansken Simon Spies som introduserte charterturisme til Gambia på sekstitallet. Spies var ikke negativ til sexturisme, og skal ha likt å omgi seg med et entourage av lokale damer til enhver tid. Dansken hadde en ny bil hver dag, og spradet rundt i det subtropiske klimaet ikledd solbriller, pels og leopard-tøfler. I dag er sexturismen og turistindustrien i Gambia dypt sammenfiltret. De fleste unge gambiere er oppvokst med en vestlig sponsor og for de som skal vokse opp til å bli bumstere, byttes ofte PLAN-fadderen ut med en SEX-fadder når de kommer i kjønnsmoden alder. Livet utspiller seg deretter i de avgrensede turistområdene i en konstant jakt på hvitt gull, der de hvite damene med pengepungen får kjælenavnet boss ladies. Den kvinnelige sexturismen kjennetegnes ellers av en mer subtil oppgjørsmetode. Kanskje som følge av et slags forvrengt morsinstinkt, blir sex og selskap handlet mer
indirekte via gaver, middager og økonomiske bidrag. Det hele blir deretter pakket inn i en diskurs om «kjærlighet». Illusjonen fordufter som dugg i Sahara om man snakker eksplisitt om penger-kjærlighet-transaksjonen, eller de politiske og økonomiske forholdene som muliggjør det. Ingen på de langstrakte strendene på Smilets Kyst er tjent med det. 50 shades of grey. Væpnede vakter holder strandbumsterne adskilt fra de utstrakte cottage cheese-kroppene på hotellets solsenger. Hotellmedarbeiderne, hvorav nitti prosent er menn, er imidlertid ikke mindre tilgjengelige og uniformen anses snarere som en legitimering for at de skal finne «kjærligheten» på et jobbskift. Ved bassengkanten bak de høye gjerdene ligger kvinner i ulike aldre, og fem av dem leser 50 Shades of Grey. Resten sover i solsteken. Noen barn plasker i bassenget. Britiske Ann får fotmassasje av feriekjæresten – en lokal mann av ubestemmelig alder, men minst et par tiår yngre enn henne. Han har lange dreadlocks hengende over atletiske skuldre. Hendene hans jobber intensivt og knar føttene hennes mens hun vifter med de nylakkerte lilla tåneglene til beaten i Enrique Iglesias-låta «Tonight I’m fucking you», som spilles på repeat ut av basseng-anlegget. Det blonde håret hennes er flettet i cornrows stramt langs en solbrent hodebunn. Den store britiske kvinnen synger med på refrenget, og dreadlock-mannen gjør det samme. Etter å ha bestilt to «Slow Orgasms», en drink, kliner de. På tallerkenen ved siden av henne står et berg av bacon hun småspiser av. På skulderen, Cougar i løkkeskrift.
De lokale guttene lukter annerledes. Søtt. Naturlig. Eksotisk. Som kokos. – «Ann», 56 Motsetninger tiltrekker hverandre, særlig når det kommer til sexturisme. Kjennetegnet for den økende sexturismen verden over, er at man søker en hore som er så ulik en selv som mulig. Gambia er intet unntak. Gammel, hvit, blek, fet, keitete, rik. Ung, svart, atletisk, naturlig, smidig, stor, lutfattig. Den stereotype forestillingen om den eksotiske, konstantkåte afrikanske elskeren med det magiske lemmet, som tar det han får, ukritisk, fordi det er «naturlig» for ham å knulle, er en trygg og forekommende figur å forholde seg til. Slik reduseres den svarte mannen til en myte. For damene er det praktisk. Det både legitimerer og tilslører den egentlige årsaken til den plutselige tilgangen på unge, vakre sexmaskiner som deres egen alder og fysikk ellers ikke ville gitt dem anledning til å få smake på. Den erfarne selgeren vet å tilby det kunden vil ha. Slik kvinnelige prostituerte spiller på nettingstrømper og promiskuitet, spiller de gambiske guttene på myten om dem selv. Gambierne elsker sex! – «Agnes», 28 Kjærlighetssyke. Tiger og Soul legger frem hver sin slitte linjerte kladdebok. Den første halvdelen er dekket med tett blyantskrift og tyske, nederlandske og svenske gloser.
Kvinner og sexturisme Mest utbredt i Kenya, Tanzania, Malawi, Ghana, Marokko og Egypt i tillegg til Gambia. I Gambia kalles guttene og mennene som selger sex for bumstere. 100.000 turister besøker Gambia årlig, det finnes ikke nøyaktige tall på hvor mange av disse som er sexturister, men Gambia skal være et av de mest attraktive afrikanske reisemålene for dette. Prostitusjon er lovlig i Gambia. Pedofili er et økende problem. Det er ikke uvanlige at kvinner innleder forhold til eller kjøper sex av mindreårige gutter. Gjeldsoffer-Alliansen har registrert syv henvendelser i løpet av 2012 der norske kvinner har fått gjeldsproblemer etter å ha blitt svindlet og/eller bidratt med penger til afrikanske menn.
– Jag hetter Tiger och jag elskar dej, proklamerer han til Souls fornøyelse. De ler rått, og sier «ik hou van je» i kor. De elsker alle utlendinger, unntatt tyskere, som angivelig er rasister. Tiger ler lavt og blar opp i del to, til selve kjærlighetsbrevene. Han forklarer at han mottar mailer fra kvinner han har møtt på stranda; kvinner som kommer tilbake år etter år og bruker ham som fast feriekjæreste. De holder kontakten via epost, men siden internett er dyrt, kopierer han hver mail ned i kladdeboka og bruker dager på å formulere brev tilbake. – Smil, sier Soul. – Smil, smil, smil. Det er viktig å smile. I Gambia blir vi aldri deppa. Hvis man er trist og lei seg, er det bare å være sammen med andre, så blir man glad. Sexturismens paradoks. Er sexturisme en følge av det ensomme, forvirrede vestlige menneskets tilstand? Godt mulig. Gitt at damene rømmer fra en virkelighet som oppleves som kald, individualistisk og uoversiktlig, karakteriseres fantasien deres av det stikk motsatte: Varm. Innfriende. Uten rom for skuffelse eller svik. En elsker uten fri vilje. Damene søker noe som kan objektiveres.
På samme tid vil de at den gambiske mannen skal være mer hengiven, mer romantisk, gi flere komplimenter og knulle mer lidenskapelig enn mennene hjemme. Det handler ikke om maktforhold. Hvis du finner en afrikansk mann som du vil være kjæreste med, kan han ikke gå ved siden av meg på gata med slitne klær. Jeg må oppgradere ham. Han gir til meg ved å lage mat når jeg har besøk, ja, da kan vel jeg kjøpe en ny dongeribukse til ham neste gang vi er i butikken sammen. Du kan ikke sitte der med lommeboka full og si at du ikke vil dele. Det er det samme som om du hadde et par her hjemme i Norge, der én er direktør og den andre er elektriker, og direktøren sitter med alle pengene. Sånn funker ikke kjærligheten. Du må tro på kjærligheten. – «Marit», 48 På strendene har damene full kontroll over seg selv og den som til enhver tid utgjør hovedrollen i sexferien deres. De kan finjustere fantasiene sine som de ønsker: fra ren sex til romanse. Skuffelse og agg preger damenes erfaringer med sex og kjærlighet «hjemme». Det er som om de ønsker å hevne seg mot den avstanden de føler til hvite menn gjen-
I Gambia får du en elsker uten fri vilje. En varm, innfriende fantasi uten rom for skuffelse eller svik.
nom å inngå forhold til deres konkurrent, den svarte mannen. Afrikanske menn er mer erotiske. Det er mer lidenskap i Afrika. Lidenskap er fraværende hos norske menn. Jeg har bare vært sammen med én norsk mann som turte å være lidenskapelig, og han var nordlending. Norske menn er flatræver, som jeg pleier å kalle dem. De er flatræver som ikke gir meg noen seksuell nytelse. – «Marit», 48 Det ekte Gambia. Innenfor turistområdet er det nest mest brukte ordet etter «love», «real». Overalt forespeiles et innblikk i det påstått ekte Gambia. «Det Gambia du ikke har sett, det ekte Gambia» er imidlertid nøyaktig det motsatte av det de i neste setning har intensjon om å selge deg en tur til. Men gambierne har som andre turistnasjoner bare lært seg å gi tilbud der det er etterspørsel. Det romantiske blikket de hvite damene har med seg hjemmefra, er ikke bare rettet mot den gambiske mannen, med også landet som helhet. De vil oppleve den typiske autentisiteten som turistindustrien lever av å selge: en gradert og ikke-traumatiserende forståelse av omverdenen og det som er annerledes. Damene fletter håret, presser de hvite, overdimensjonert kroppsdelene sine inn i lokale fargerike drakter og drikker «tyske» curacaodrinker mens de ser tradisjonell afrikansk folkedans i hotellbaren. Lunefulle søstre. Rosenrøde forestillinger strekker seg imidlertid ikke til damenes syn på gambiske forhold. Boss
ladies-ene er ofte overbevist om at de blir bedre behandlet av de gambiske mennene enn det de lokale kvinnene blir. En forestilling bumsteren vet å underbygge ved å fortelle lange historier om hvordan han har fått hjertet sitt knust av opportunistiske, utro og lunefulle «søstre». Ofte har han imidlertid både én og to koner ventende hjemme. De gambiske mennene liker å ha sex med hvite damer fordi vi ikke er omskåret. Nesten alle jentene der er omskåret. Sexen med hvite damer blir derfor mer naturlig for mennene. – «Ann», 48 De heldige jentene. Utestedet Wow! har begynt å fylles opp med enslige hvite kvinner. Under det dempede grønne discolyset er kjente fjes fra hotellet, uniformene er byttet ut med boxfreshe sneakers og flatterende kritthvite t-skjorter. De lener seg inntil veggene og deler joints. Kokken fra poolbaren nikker og sier «LUCKIEST GIRLS» med et lurt smil om munnen når de vestlige kvinnene strener over dansegulvet, arm i arm med hver sin gambiske mann. «Dere fikk med dere de beste fyrene i Gambia!». Tiger og Soul danser tett med hver sine damer. De er skandinaviske, i trettiårene og har drukket. De stavrer i utakt og gjør fåfengte forsøk på å kopiere den sensuelle whiningen til de afrikanske jentene i lokalet. Kjolene glir oppover lårene. Tiger trekker ned kjolen på sin boss lady, og henter litt vann til den mest drita av dem. De ler og danser mens jentene bøtter nedpå. Tre hvite menn sitter på en benkerad 02/2013
21
Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret.
Denne stakkars intetanende idioten hadde ikke forutsett at jeg alltid har hatt ESSET I ERMET. som tre bleke kyllinger og kikker stjålent på en gambisk Adonis i singlet som duver laidback til reggea-musikken. Soul kysser jenta han danser med. Senere kommenterer Tiger at Soul ikke er så vant med turister som det han selv er. Han minner om regel nummer én: Aldri gå rett på sak. Jeg føler meg ikke sexy med en nordmann. De afrikanske mennene er mer tilstede i forholdet. I Norge skal mennene spille fotball med gutta og så stikke på bar, mens damene gjør noe annet. Vi ser hverandre ikke i Norge. – «Ann», 56 Sommerfugl-kvinnene. Guttene tar en pause fra dansingen mens jentene er på toalettet. «Is she a butterfly?» hvisker Tiger til Soul. «Butterfly-kvinner» er visstnok damer som har sett seg lei på at de afrikanske mennene er ute etter pengene deres, og dermed flyr vekk, som en sommerfugl, før han rekker å få noe tilbake for sexen. Et stort problem for mange vi kjenner, sier Soul og husker en nederlandsk dame som hoppet mellom fem menn på en måned. Soul blir alvorlig. – De hustler oss, sier han. Et annen utfordring ifølge Soul og Tiger at mange europeiske par vil ha med bumsterne på trekanter. 22
02/2013
– Fordi mennene ikke klarer å ha sex med konene sine lenger, forklarer Tiger. – De er blitt så tjukke og fått så store mager at penisen ikke er lang nok. Han flirer. – Hvis mannen gjør noe med deg, blir du en battiman (homofil, red. anm.), sier Soul. – Da kan du risikere ett års fengsel.
Den sure svie. Mange agendaer, mange ønsker om å gjøre livet bedre. Det går nødvendigvis ikke opp. Virkeligheten og forholdet mellom hva man ønsker og hva man får, slår på et tidspunkt inn over deltakerne i den tilsynelatende velfungerende, men skjøre seksuelle utopien i Paradise Hotel, Senegambia. Den gambiske elskeren kan sjelden eksporteres problemfritt til Europa. Mange ekteskap ender med at den gambiske mannen reiser hjem, uten penger og med få arbeidsmuligheter utover å gå tilbake til stranda. Name and Shame-trådene i de mange Gambianettforaene har opptil flere tusen innlegg. Mange av kvinnene som skriver inn er på sin andre eller tredje afrikanske mann. De gambiske mennene blir plutselig beskrevet som et vrangbilde av den versjonen man får presentert på stranda: hensynsløs, kvinnefiendtlig, kald.
Jeg snakket med hans gambiske kone en gang på telefonen, og hun lot som om hun var hans søster. Jeg er glad for at jeg ikke møtte henne da vi var gift fordi de kvinnene har noe selvtilfreds over seg når vet at de er med på å narre deg. De er underholdt av at mannen deres lurer og svindler denne stakkars kjærlighetsrammete idioten med falske kjærlighetserklæringer. Men jeg er ikke en kvinne som lar meg pelle på nesa – hennes store drømmer har nå blitt knust. Hvis du ønsker å bedra meg må du være forberedt på å tape. Denne stakkars intetanende idioten hadde ikke forutsett at jeg alltid har hatt ESSET I ERMET. – «Lucy» En ny begynnelse. Det har blitt kveld og Tiger venter utenfor porten til hotellområdet. Han har kledd seg i hvitt og dufter svakt av såpe, i ørene har han ny bling. Han skal ut med en dame han har møtt tidligere samme dag. Tiger sier han endelig har lært seg å like hvitvin. Han håper hans nye nederlender er glad i å danse og at Soul dukker opp hvis hun har en venninne. Den gamle Nokiaen hans blinker plutselig. Han holder den opp og den utkårede viser seg allerede å pryde telefonen som bakgrunnsbilde. «Hey, Big Boss Lady!», hilser han, og snur seg rundt, speidende. En middelaldrende kvinne med kortklipt hår og lett sommerkjole med telefonen opptil øret vinker diskret fra en hotellinngang noen hundre meter oppi veien. Tiger nikker og legger på. «It’s nice to be nice», konstaterer han, før han rusler opp mot kvinnen på toppen av bakken. De to går hånd i hånd inn mot sentrum for å oppleve det ekte Gambia.
Kilder Fantasy Island – Exploring the Demand for Sex Tourism av Julia O´Connell Davidson and Jacqueline Sanchez Taylor. Sugar mamas och snuskiga gubbar – en genuskritisk diskursanalys om den offentliga framställningen av den kvinnliga sexturismen av Lovisa Gustafsson Thorild. Kärleksjakt i Gambia – Europeiska kvinnors semesterromanser med afrikanska män i paradiset av Sofia Glase. Platform av Michel Houellebecq. Ulrich Seidl Paradise: Love. Intervju ved Austrian Film Commision. Lene Wikander, tarapi.no. Reiseklinikken Fakta: Gambia Land i Vest-Afrika. Turistguidene kaller det «Smilets Kyst». 1,6 millioner innbyggere. Det minste landet på kontinentets fastland. Ni av ti er muslimer. Gambia er et av verdens mest bistandsavhengige land, og flere enn halvparten av gambiere lever på mindre enn én dollar om dagen. En tredjedel av befolkningen er underernært og fire av fem gambiere lever under fattigdomsgrensen. Turister kommer hovedsakelig fra Storbritannia, Nederland, Tyskland og Belgia i tillegg til Skandinavia. Playlist fra The Senegambia strip: Enrique Iglesias - «Tonight I’m fucking you» LMFAO - «I’m Sexy And I Know It» R. Kelly - «I Believe I Can Fly» Pitbull - «Hey Baby» K-Ci & JoJo - «All My Life» Black Eyed Peas - «Toonight’s Gonna Be A Good Night»
www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile
WeActivist WIEGER VAN WAGENINGEN SHOT BY GIOVANNI REDA FOR SUPERLATIVE CONSPIRACY MAG No. 6 GET IT IN STORES or at WeSC.COM
WeSC CONCEPT STORE NEDRE SLOTTSGATE 15 0157 OSLO INSTAGRAM: @wescnorway FACEBOOK: WeSC NORWAY WEBSHOP: miinto.no/wesc
MOTE
FOTOSERIE
Pannebånd, hansker og smykker second hand FRETEX UNIKA
– Carly Rae Jepsen Foto Stephen Butkus Make up Ida Elin Erlandsen Assistent Johanna Siring Styling Thomas Sundeen Modell Esther/Team Takk til VANITAS-klinikken, DUO-SHOP og Freudian Kicks Clarion hotel Royal Christiania
02/2013
25
Jakke VERSACE FOR H&M Truse WEEKDAY
26
02/2013
Dyne fra billig hotellrom
02/2013
27
Vintage pelsvest Hansker DUOSHOP Skjørt SURFACE TO AIR
28
02/2013
Kjole JEREMY SCOTT FOR ADIDAS
02/2013
29
Panneb책nd, hansker og smykker secondhand FRETEX UNIKA Sko JEREMY SCOTT FOR ADIDAS
30
02/2013
Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...
Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM
Norges største formidler av hybler og bofelleskap
et p책
책pn r a h i V
BYGUIDE
Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst
Jeg mener antichrist er en positiv kraft - Hurra for syndefallet, side
Jeg er ikke psykopat.
De er horer, men det handler om sex med medfølelse. - Virkelighetshunger, side
46
- NATT&DAG møter Kurt Nilsen, side
Ølen har fått mye velfortjent feinschmecker-oppmerksomhet de siste årene.Nå er det vinens tur. TEKST Andreas Dahl FOTO iSTOCKPHOTO St. Hanshaugen får et nytt skudd på stammen når Enoteca tar med seg elleve års erfaring fra Bygdøy Allé og åpner italiensk restaurant og vinbar i de gamle lokalene til Collets Café. I det 115 år gamle huset på hjørnet av Collets Gate begynner enoteket å ta form. – Her i inngangspartiet tenker vi å fylle veggene med vinkorker. Det skal bli et vin-fang, ikke et vindfang, demonstrerer sjefen selv, Christopher Sigval Westberg, mens han ler. – Vi har også slipt ned alle gulvene og malt vegger, tak, rosetter og stukkatur, det har nok vært litt slitent her. De seneste årene har det vært en voldsomt økende interesse for å drikke god øl ute på byen i Oslo, men vin har ikke opplevd den
44
samme renessansen. Stadig dukker det opp mikrobryggerier og nye barer som serverer flere titalls typer øl, mens på vinfronten nøyer de fleste seg med å skille mellom rød og hvit, og antall rene vinbarer kan telles på én hånd. – Du ser det særlig her i området, rundt Bislett og St. Hanshaugen, hvor de fleste satser på øl. Vi kommer også til å ha øl, italiensk øl, men fokuset kommer til å ligge på italiensk vin og mat. Utfordringen blir å se om folk som bor her kommer til å gå over til å drikke vin ute, det har nok blitt servert mye øl hos Collets Café som lå her før. Er det å drikke vin på en bar noe folk kanskje opplever som litt eksklusivt? – Ja, kanskje. Jeg husker en vin vi solgte for 55,- kroner glasset i Bygdøy Allé, men det var ingen som kjøpte den. Det var først når vi skrudde opp prisen til 65,- at folk ble interessert.
Hvordan blir det å drive bar på St. Hanshaugen versus å drive i Bygdøy Allé? – Jeg tror ikke egentlig det er så stor forskjell på St. Hanshaugen og Frogner som folk skal ha det til, for å være helt ærlig synes jeg det er ganske likt. Enoteca Collets Gate skal på mange måter bli en blåkopi av den i Bygdøy Allé, så vi gjør ikke noe spesielt for å tilpasse oss området, men vi kommer nok til å ha litt færre typer vin på kartet enn på Frogner, for der har vi virkelig alt for mye vin, hehe. Tipper vi kommer til å legge oss på rundt en fem røde og fem hvite på glass. – Vi gleder oss også veldig til å se om folk i området liker maten vi skal lage. Vi skal samarbeide med Dag Tjersland fra Restaurant Balthazar, og vi har fått tak i noen veldig flinke kokker, så jeg tror vi kommer til å ligge høyt på kvalitet der. Takeaway blir det også!
70
To nyåpnede restauranter i Oslo, Smalhans rett nede i gata og Von Porat på mathallen, har basert seg tungt på naturvin, eller «nakenvin», altså vin helt uten tilsetninger. Er det noe dere kommer til å fokusere på? – Nei, ikke i utgangspunktet. Det er som med naturvin som med all annen vin egentlig. Det er noe som er bra og noe som er dårlig. Selv om det lages uten tilsetninger, så er det ingen automatikk i at det blir bra av den grunn. Vi kommer til å holde oss til «klassiske» viner. Så hvilken vin burde vi oppleve når dere åpner? – Det er naturligvis vanskelig å plukke én favoritt, men det må bli noe fra Piemonte-regionen, kanskje en Gattinara eller en Molsino fra Nervi. Jeg reiser ned til det området to-tre ganger i året og smaker på vin, så jeg kjenner veldig godt til området. Det er veldig mineralske viner, og de er litt mer elegante og slankere i smaken enn viner fra området rundt. Enoteca Collets Gate åpner i Colletsgate 33 i februar. 02/2013
33
LANSERINGSFEST: JANUAR FREDAG 11. JANUAR // LUNA PARK
NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO
Hos oss varer studielånet ditt lenger. DJ hver fredag og lørdag. Tlf.: 22 20 46 16 •Tullinsgt. 2 • 0166 Oslo 21 år etter klokken 22:00 Ukedager 10:00 - 02:00 • Fredag 10:00 - 03:00 Lørdag 11:00 - 03:00 • Søndag 12:00 - 01:00
34
02/2013
CAFE
Ž Burger King and Whopper are registered trademarks of the Burger King Corporation. ™ Taste is King and KING FRIES are trademarks of the Burger King Corporation.
UTELIV MÅNEDENS BAR:
KERRI CHANDLER
2. etasje
(madhouse)
support:
OLLE ABsTRACT
BADSTUGATA Badstugata 1 De flinke folkene bak Turkish Delight har forent krefter med våre kollegaer i Smug og laget en ny sjappe av gamle Luna Park – et sted vi aldri helt skjønte oss på. Var det ungdomspolitikerklubb? Eller var det bare en middels brun pub? Vi vet ikke, men de holdt ut i over fem år så noen må jo ha vært der. Det nye stedet bærer det kreative navnet Badstugata, og foreløpig har ikke veldig mye skjedd i det noe merkelige lokalet (baren tar jo halve plassen!), men gi det litt av din tid og litt av dine penger, så får vi se hva det blir til. Nærmere midten av Youngstorget går det i hvert fall ikke an å komme. En anbefaling er pizzaen med mascarpone- og yoghurtsaus, mozzarella, chevré, valnøtter og honning. Smaker godteri, men du kan late som du er sunn.
6
1. etasje
sIMON LEE
(Faze action)
TOPP 3 KLUBBEVENT:
support:
MATHIAs sTUBØ
(proviant audio, BBe)
100 Kr
DATTERA TIL HAGEN www.kerrichandler.com www.facebook.com/kerrichandlerofficial
1 1
23:00
LØRDAG 16. FEBRUAR
KERRI CHANDLER Lørdag 16. februar. 23.00. Dattera til Hagen Der noen houseprodusenter går dypt, går Kerri Chandler alltid et hakk dypere. Det er som om låtene han laget alltid har et lite ekstra omph på basstromma som setter seg rett i kroppen. Fyren er like frisk og aktuell i 2013 som han var i 1987, og mottok senest i fjor «årets beste DJ»-priser fra diverse nettmagasiner, et kunststykke i en bransje hvor de fleste etterhvert mister takt med tiden. Dattera skjenker oss en av årets bookinger allerede i februar, og har leid inn eget lydanlegg for at Kerri skal kunne utøve DJ-perfeksjon i 2. etasjen 16. februar. Dette er det mest fornuftige du kommer til å bruke 100 kroner på i 2013. CC: 100,- // ID: 20 ÅR
JOHN ROBERTS Fredag 22. februar. 23.00. Jaeger Prinsen av det Hamburg-baserte plateselskapet Dial, som har fostret storheter som Pantha du Prince og Efdemin og kanskje klubbmusikkens mest gjennomførte estetiske uttrykk, som spenner over alt fra musikk, til omslag på platene, nesten helt ned til utseendet på artistene. Roberts Glass Eights var en av årets skiver i 2010, og en ny én ventes i mai. Minimalistisk og strømlinjeformet, men ekstremt vakker samplebasert housemusikk, som alt annet på Dial i trefningen mellom klubbmusikk, klassisk musikk og rene lydbilder. Som DJ myker han opp utrykket noe. Utelivsredaksjonen dro til København for å oppleve et av hans set i 2011, og fikk et moderne deep house-set med mange godbiter. En kjekk fyr er han også. Vi sees! ID: 23 ÅR
2 1
www.dattera.no
BADABING: MARSHALL JEFFERSON Lørdag 23. februar. 23.00. Dattera til Hagen Marshall Jefferson er mannen bak den kvintessensielle house-låten «Move Your Body» fra 1986, en av verdens mest remixede låter (de fleste under middels bra gjennomført), og en av den tidlige housens få «anthems» (Jefferson var såpass cocky at han kalte den første 12”eren låta kom ut på «The House Music Anthem»). Som produsent har han aldri helt klart å overgå dette ene magiske øyeblikket, men som DJ kan han lene seg på over 25 års erfaring og en dyptgående kjennskap til housens røtter. Stor fare for at Dattera spiller luftpiano utover kvelden. ID: 20 ÅR
3 1
36
02/2013
UTELIV TOPP 3 KONSERT:
BYLARM: ANNA VON HAUSSWOLFF Fredag 15. februar. Wimp Annex (Bylarm) Det er februar og duket for en ny runde med Bylarm, med en del spennende fra nært og fjernt (mest nært). Vi tenkte vi skulle være såpass offensive og nøye oss med å plukke ut kun ÉN konsert som du burde oppleve på Bylarm 2013, i stedet for å safe og slenge ut 10-15 navn. Vi landet på svenske Anna Michaela Ebba Electra von Hausswolff (verdens beste navn?), som har sopet inn seksere i hjemlandet, men ikke en gang har blitt nevnt i en bisetning i Norge. Hennes Ceremony-album fra i fjor, spilt inn utelukkende på orgel, og gitt ut på det kompromissløse Göteborg-labelet Kning Disk, høres ut som et skrudd Twin Peakssoundtrack anno 2013, og liveopplevelsen skal i følge ryktene også være formidabel. CC: 510,- FOR DAGSPASS // ID: 18 ÅR
1 1
DINOSAUR JR. Torsdag 21. februar. 21.00. Betong Det gleder oss å se at det har kommet litt nytt blod inn i bookingrekkene på Chateau Neuf, for det har vært trist å se at den scenen i Norge som burde ha størst variasjon på underholdningen, i hvertfall i henhold til deres idealer, kun har befunnet seg i metallens univers når de har booket stort. Nå er ikke Dinosaur Jr. noe kvantesprang bort fra metallen, men baby steps og alt det der. J Mascis & co er alltid aktuelle, og vi synes verken Farm fra 2009 eller den ferske I Bet on Sky står i noe dårligere lys enn klassikere som You’re Living All Over Me. Rett og slett et band som etter snart 30 år fortsatt høres like fett ut. CC: 270,- // ID: 18 ÅR
2 1
CULT OF LUNA + ALTAAR Onsdag 27. februar. 20.00. Parkteatret Svenske Cult of Luna returnerer etter fem års stillhet med albumet Vertikal, som i skrivende stund slippes om noen få dager, og visstnok skal være inspirert av Fritz Langs klassiske film Metropolis – et møte mellom to verdener det er lett å begynne å sikle av. I den forbindelse gjør de noen få konserter i Skandinavia, én av de på vårt eget Parkteater. Som oppvarming får de med seg norske Altaar, som er klare for slipp av sitt selvtitulerte debutalbum, med noe av den beste cover-arten vi har sett i Norge på veldig, veldig lenge. For en kveld det blir. CC: 200,- // ID: 18 ÅR
3 1
02/2013
37
UTELIV ÅRETS BESTE ETTERFEST Fredag 8. februar. 23.00. Rockefeller <skamløs selvpromotering> Vi deler ut Osloprisen og inviterer etterpå ALLE til årets beste etterfest, med det fresheste vi kan finne av DJ’s og annet snacks. Kun 100 spenn. </skamløs selvpromotering> CC: 100 // ID: 20 ÅR
1
01.02 LOUNGEN: BOGE ------------
02.02 LOUNGEN: SWEEDE KLUBBEN: PHAXX ------------
08.02
(((KIDS LOVE BASS))): COSMIN TRG Fredag 8. februar. 23.00. Blå Hit skal du naturligvis ikke, for du skal på vår fantastiske Osloprisen-etterfest (se over), men si (rent hypotetisk) at festen vår bli så awesome at vi fyller hele Rockefeller (svært sannsynlig), så er du tilgitt hvis du tar turen ned til Blå, hvor Kids Love Bass og The Void har slått seg sammen for å booke rumeneren Cosmin TRG, mannen bak noe av den mest særegne technoen som har dukket opp de seneste årene. Utelivsredaksjonen har sett Cosmin TRG DJ’e et par ganger, og den ene gangen levere han et av de beste setene vi har sett, hands down. Sjekk også ut setet han gjorde sammen med Efdemin på Boiler Room (ligger på youtuben). 110 minutter ren technoglede. CC: 100,- // ID: 20 ÅR
1
LOUNGEN: BOGE
DISCLOSURE (LIVE) Lørdag 9. februar. 22.00. Blå Som med mye annet i kunstog kulturverdenen: Det var ikke så nøye hvem som gjorde det, det var ikke så nøye om de gjorte det på en bra måte, men de var de første som gjorde det. Disclosure er de første som har tatt den moderne future garage/ bass lyden og virkelig solgt den til massene, og når de i tillegg har gjort det på en rimelig bra måte, blir resultatet snart 8 millioner youtube-avspillinger på en og samme låt («Latch» med Sam Smith på vokal). Blå har for alvor blitt kontrastenes scene. En dag står en fyr og gnikker seg mot noen glassplater på Klubb Vriompeis, neste dag er det kommersstep for de yngste. Vi liker det! CC: 175,- // ID: 20 ÅR
------------
09.02
1
LOUNGEN: SWEEDE KLUBBEN: MATT AUBREY (US) ------------
15.02 LOUNGEN: PHAXX ------------
16.02 LOUNGEN: PHAXX KLUBBEN: SWEEDE ------------
TAMARYN Mandag 11. februar. 21.00. Mono Akkurat i det vi trodde at trenden med svulstige presseskriv var over, flesker Mono til med denne godbiten: «Med sitt andre album Tender New Signs har Tamaryn klart å skape musikk som oppstår i skjæringspunktet mellom vårt sinn og virkeligheten de står overfor. Med referanser til både Cocteau Twins och Slowdive så tar de deg til et sted hvor sinn forveksles med nåtid, hvor bilder, lukter og lyder er skjult like under overflaten av vår bevissthet.» Tid, rom og bevissthet og sånn. De er ikke så fine på det på Mono. CC: 130,- // ID: 20 ÅR
22.02
1
LOUNGEN: SWEEDE ------------
23.02 LOUNGEN: SWEEDE KLUBBEN: ROB CLARKE (IBIZA) ------------
KENDRICK LAMAR Tirsdag 12. februar. 21.00. Sentrum Scene Nå kan dere angre, Hovebarn. Mens dere forførte 16-åringer i campen var vi og så Kendrick Lamar sette fyr på teltscenen foran drøyt 100 tilskuere, hvorav 40 var musikkanmeldere. Plutselig dukket et lite album ved navn good kid, m.A.A.d city opp, det gikk sekser-pandemi i musikkpressen, Rockefeller / Sentrum Scene hev seg på saken, og resten er (en utsolgt) historie. Dette er en utmerket anledning til å bytte Parajumperjakken din (som du uansett ikke kommer til å tørre å bruke neste vinter) inn i et par billetter. CC: FINN.NO // ID: 18 ÅR
1
38
02/2013
UTELIV LEGOWELT (LIVE) Torsdag 14. februar. Jaeger Vi er fortsatt i sjokktilstand over at fjorårets Legoweltalbum The Paranormal Soul ikke lagde større bølger enn det gjorde, du skulle tro at det fantes et stort marked for harde analoge technohits der ute, men albumet forblir nok en fotnote i musikkhistoriens encyklopedi. I stedet kan vi glede oss over at nederlenderen tar med en shitload med hardware til Æ den 14. februar og byr opp til analog dans. ID: 20 ÅR
1
Bendik Giske
KLUBBEN: DENA + ORAL BEE + LEO AJKIC + BENDIK GISKE + VERDENSROMMET +++ Torsdag 14. februar. 21.00. Parkteatret Brødrene Axel og Pål Vindenes fra Kakkmaddafakka tar med seg sitt «hjemme-alene-fest satt i system på et utested»-konsept fra Bergen til Oslo og Parkteatret, med en for å si det mildt eksentrisk blanding gjester. Kitsuné-aktuelle D E N A fra Berlin som slo igjennom i fjor med den M.I.A.-aktige «Cash, Diamond Rings, Swimming Pools», Nesodden (represent!)-rapperen Oral Bee, frittalende Leo Ajkic, indiepopnykommerne Verdensrommet og sexofonist Bendik Giske ++. Kan ikke huske sist gang vi måtte betale 150 spenn for å komme inn på en hjemmefest, men med den lineupen kan det ikke bli annet enn vakkert. CC: 150,- // ID: 20 ÅR
1
FriVillig arbeid
WOrking HOliday
JOrden rUndT reiser rUndreiser OPPleVelsesTUrer
HOLY TOY RELEASEFEST Fredag 15. februar. 21.00. Parkteatret Det så lenge ut til å bli et glemt kapittel av norsk musikkhistorie at Norge hadde en ganske aktiv postpunk og industriell musikk-scene på 80-tallet, men takket være den glimrende CD-samleren Maskindans fra 2009 og initiativer fra diverse labels om å få utgitt denne musikken på nytt, har flere band kommet frem i lyset. Holy Toy slapp hele seks skiver på 80-tallet, før de forsvant ut i eteren mot slutten av tiåret. I 2011 spilte de reunionskonsert foran et fullsatt John Dee, og nå er de tilbake med ny skive. Det feires med releaseparty på Park 15. februar – se ditt snitt til å oppleve noe så sjelden som en skjult norsk musikkskatt. CC: 275,- // ID: 18 ÅR
1
DAN DEACON Torsdag 26. februar. 21.00. Revolver Gjør deg klar for galskap når Dan Deacon pakker vocoderen og Casio-keyboardet og kommer til Oslo for første gang. Liveopptredene til Deacon ligger et sted mellom performance-kunst, Sesam Stasjon og nattklubb, med høy grad av involvering av publikum. Deacon plasserer som regel seg selv og effektbordet sitt i midten av crowden, og takhøyden for hva du kan gjøre med han underveis i «konserten» er rimelig stor. Vi får bare håpe at vanligvis stive nordmenn klarer å slippe seg løs på Revolver. CC: 160,- // ID: 20 ÅR
1
Vi skreddersyr din drømmereise Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter
23 31 61 00
WWW.sTaTraVel.nO 02/2013
39
GRILLERIET, FOLKETEATERPASSASJEN FREDAGSPILS FRA 16.00 MED DJ FRA KLOKKEN 18.00 – 03.00
MAT
8.2 Nicky 04.01 NICKYShah SHAH 9.2 Nicky 05.01 NICKYShah SHAH 11.01 NICKYGoodnight SHAH 15.2 Lana 12.01 MARIUS SOMMERFELDT Arakataka Mariboes gate 7 Arakataka har lenge vært restauranten i Oslo der du får best mat per krone. NATT&DAG har satt seg fore å teste om dette fortsatt stemmer. For å begynne med konklusjonen: Arakataka leverer. Det er en kald, sur og motbydelig kveld i midten av desember da jeg tar turen innom restauranten rett ved siden av Rockefeller. Jeg har bestilt bord og jeg får det beste i sjappa, rett ved vinduet. Jeg bestiller á la carte ettersom Arakataka opererer med et uvanlig system der du kan sette sammen din egen femretters, og hvor alle rettene koster 120 kroner. Den første retten jeg får er riktignok en gratis rett, en appetittvekker. Brød som er så nybakt at det fortsatt er varmt og en herlig hjemmelaget leverpostei med svarte trøfler og pisket smør. En perfekt start. Rett nummer to topper brødet. Laksetartar med lakserogn, Avruga-kaviar (laget av rogn fra sild, red. anm.) og små eplebiter. Det er delikat med en velsmak som ruller rundt og leker med smaksløkene lenge etter at hver bit har
forsvunnet ned i svelget. Neste rett består av Norges kanskje beste fisk: piggvar med blomkålpuré. Også denne servert med Avruga. Vinen jeg får til hovedretten er verdt å nevne: den er halvparten Merlot, halvparten Cabernet Sauvignon. Resultatet: mer lakk og lær enn Fifty Shades of Grey. Hovedretten er oksekjaker med sorte trøfler, potetmos, rødbeter, rødvinssaus og sprøstekt løk. Jeg prøver som regel å velge stykker av oksen som kjake og bringe siden de har mest smak, og denne retten er ikke et unntak. Kjakene er så møre at de smelter i munnen. Jeg er sikker på at kniv ville være fullstendig overflødig. Første dessert er norske oster som blir fulgt av en utmerket østerisk dessertvin. Det er ikke mange oster, tre i antallet, men de er gode. Men som alltid er dessertvinen det store høydepunktet. Siste dessert og finalen på gildet er multer og multegranité med hvit sjokolade som får følge av en annen dessertvin, riktignok ikke like fantastisk som den til ostene, men det har ikke så mye å si ettersom jeg på dette tidspunktet har begynt å bli relativt og behagelig besoffen. Tore Andvig
Jensens Bøfhus Stortingsgata 2 Selv om jeg blir skeptisk til ethvert sted som kaller seg biffhus uten å ha eneste entrecote på menyen, er prisene til Jensens Bøfhus så lave at jeg tenker at stedet kan i alle fall ikke være verre enn Max, den ufyselige svenske burgersjappa i Karl Johan. Så feil kan man ta. Jensen Bøfhus viser seg å være ikke bare et sted der god tradisjonsmat går for å dø. Den dør også som en direkte følge av fullstendig mangel på identitet, utførsel og ambisjon. Middagen var nesten allerede ødelagt før den kom på bordet, for besøket begynner med at jeg venter i nesten et kvarter på å få bord. Ettersom ingen viser meg oppmerksomhet tar jeg meg til rette og kaprer et av de mange ledige bordene. Da jeg endelig blir lagt merke til av en servitør, får jeg ikke
mindre enn kjeft for at jeg ikke har ventet på å bli tildelt bord. Jeg vet allerede hva jeg skal ha før jeg setter meg, for kvarteret med venting ga god tid til å studere menyen: Burger med guacamole og salat. Salaten skal jeg selv hente fra en skitten og halvtom salatbar ved inngangen. Fra jeg motvillig forsyner meg i salatbaren til burgeren står på bordet, går det nesten nye tjue minutter. Det er lenger tid enn det man venter på en gourmetrestaurant med Michelinstjerner, og da burgeren endelig står på bordet er ventetiden enda mer uforklarlig. For det som blir servert er den sørgeligste unnskyldningen for en burger jeg noen gang har sett. Brødet er fra Rema. Selve burgeren minner om en First Price-burger, og er svett, ekkel og smaker halvsurt og opptint. Det er rett og slett en bæsj jeg har på tallerkenen foran meg. Jeg er sulten, så jeg tar noen biter til, men blir mer og mer fortvilet. Dette er ikke menneskeføde. Burgeren er fullstendig uspiselig. Jensen Bøfhus har elendig service som blir toppet av om mulig enda mer elendig mat. Jeg finner meg ikke i det. Jeg stikker. Som tenkt så gjort. Jeg stakk. Sånn var det jeg endte med å bøffe Bæsjen Bøfhus, selv om Bæsjen Bøfhus hadde gjort alt de kunne for å bøffe meg først. Tore Andvig
6 16.2 Nicky Shah 18.01 DJ BOWSKI 22.2 DjANDREW SweedeCARVELL (UK) 19.01
25.01 ANDREW CARVELL (UK) 23.2 Andrew Carwell (UK) 26.01 NICKY SHAH
GRILLERIET.NO
40
02/2013
TLF: 22 83 56 00
1
LARS-ERIK (18) – Jeg kledde meg ut som en jente for en femtilapp for et par dager siden.
TONE (16) – Er det ikke ganske horete å selge boller på OD-dagen?
TONJE (17) – Jeg gikk i tre timer for å få snus. Solgte verdigheten min da.
CATHRINE (16) – Jeg måtte røyke weed for første gang for å få vodka.
HVA ER DET MEST HORETE DU HAR GJORT?
AV: Danby Choi
CHRISTIANE (16) – Jeg klinte med Petter Kristiansen for tre øl. Men alle gjør det.
«OLAVTHON» («80») – Jeg tea-bagga Sinnataggen, ble tatt bilde av og fikk det lagt ut på nett mot kun ni likes.
LINE (19) – Jeg ble med på en lek med bare fire andre gutter i russetida. Det handlet om å kle av seg.
RONNY (37) – Jeg vet ikke helt om dette teller, men jeg har jo ligget med en regissør for å få større rolle i et teaterstykke, da?
LARS (19) – Å, det er nok mye, jeg pleier å kalle leiligheten min for bordell.
JØRGEN (18) – Strippet og danset på et bord i skolekantina mot påspandert mat.
SERAFIMA (19) – Jeg kledde meg ut som en katt på fest en gang, og ble tagget som ”pussy” her og der.
MORTEN (21) – Vel, jeg kledde meg ut som en hore for å se om noen ville kjøpe meg. Er det horete?
erotisk pirrende lingeri & leketøy for alle
Prinsensgate 6 0152 Oslo
Grünersgate 5 0552 Oslo
Åpningstider Sentrum man-fre 11-20 lør-søn 12-18
Åpningstider Grünerløkka man-fre 11-18 lørdag 12-18 www.duoshop.no
02/2013
41
KUNST Vibeke Tandberg Osl Contempoary 28. februar Nok en norsk bauta, her innen fotografi. Tandberg er kjent for sin upretensiøse holdning til kunstverdenen og virkeligheten hun portretterer. Eller som hun selv sier: «Det er ingenting som er flauere enn å bli gjennomskuet i sin egen forfengelighet». Mange av hennes arbeider viser isenesettelser av henne selv som manipulert subjekt. Jeg tenker da spesielt på hennes mest kjente serier Old Man Going Down a Staircase og Living Together. Førstnevnte er en film med påfølgende selvportretterende stillfotoer som gravid gammel mann, gående nedover en trapp. Sistnevnte, med fotografier av seg selv, som tvilling med seg selv. Som nevnt innledningsvis: Tandberg er ingen lettvekter, noe hennes utstillingsvirksomhet de siste årene vitner om med soloutstillinger på Astrup Fearnly, Andrea Rosen Gallery i New York og Gagosian Gallery i London. Fra galleriet her i Oslo, Osl Contemporary, får vi opplyst om at utstillingen hennes i skrivende stund inkludere tekstarbeider i store formater, muligens noen scans og slides. Kroppsdel-orienteringer, var også en betegnelse som dukket opp i korrespondansen.
1
MELD DEG PÅ BURN STUDIOS RESIDENCY MIX-OFF EVENT OG FÅ MULIGHET TIL Å VINNE DJ-RESIDENCIES PÅ IBIZA Mix-off: Jaeger 24. april Headliner: Solomun (Diynamic Rec./DE) Vinneren får varme opp for Solomun og blir sendt til IMS på Ibiza 20. mai - 2. juni, der han/hun får delta på workshops og feste med Burn Studios ambassadører som Maceo Plex, Steve Lawler, Solomun og mange flere.
PARADOKS Posisjoner innen norsk videokunst 1980–2010 Museet for samtidskunst 14. februar – 18. august Kristin Bergaust, Kjell Bjørgengen, Morten Børresen, A K Dolven, Unn Fahlstrøm, Matias Faldbakken, Bodil Furu, Marit Følstad, Mai Hofstad Gunnes, Jason Havneraas, Marianne Heske, Narve Hovdenakk, Lars Laumann, Lotte Konow Lund,
1
LAST OPP MIX HER: www.mixcloud.com/tag/residency-norway
’Burn’ is the trademark of The Coca-Cola Company. © 2013 The Coca-Cola Company 42
02/2013
natt&dag_print-118x360mm.indd 1
05/02/13 17.09
KUNST
Bli medlem av Astrup Fearnley Museets Kunstklubb! Som medlem får du en rekke fordeler!
• Prioritert medlemsadgang og gratis adgang ut 2013 • Invitasjoner til spennende arrangementer og åpninger i museet • Gratis omvisninger lørdager og søndager kl.13:00 og kl. 14:00 • Egne priser på utstillingskataloger
Olav Christopher Jenssen Galleri Riis Panorama Second Generation / The Letharia Paintings 2. februar – 3. mars En av bautaene i norsk abstrakt maleri. Jenssen dro tidlig utenlands og så seg vel egentlig aldri tilbake. Foruten professorater ved to tyske kunstakademier, har han også vært både festspillutstiller i Bergen (2000) og blitt vist på dOCUMENTA (1992). Ved Galleri Riis skal ha stille ut store malerier og ustillingstittelen er identisk som sist. Med dette ønsker Jenssen å spille på en slags returnering og videreføring av arbeidet sitt på én og samme tid, hvilket har vist seg å være en gjennomgående praksis i hans kunstnerskap. »The Litharia», eller på norsk: »lav», som i lav på trær, skal i følge kunstneren være som en metafor for poetisk ettertanke.
1
Jannicke Låker, Per Maning, Elisabeth Mathisen, Trine Lise Nedreaas, Ole Jørgen Ness, Sven Påhlsson, Kjartan Slettemark, Per Teljer, Jeremy Welsh, Knut Åsdam. Mange interessante navn isolert sett her, ingen tvil om det. Men det må sies, Samtidsmuseet har i den siste serien med gruppeutstillinger nesten vist en forstyrrende og barnslig trang til å fylle hele banklokalet til randen
med verk. Personlig kjenner jeg til kunstnere som har droppet invitasjonen til å stille ut ved museets gruppeutstillinger kun på grunn av denne overfyllingen. Det går an å utelate kanskje 30 prosent av de mindre relevante verkene, rydde opp litt og gi mer plass til de mer sentrale verkene. Et godt eksempel på dette var siste ustilling, I Wish This Was A Song. Music in Contemporary Art. Gilbert&Georges kjente verk
«Singing Sculpture» ble vist på en liten tv, bokstavelig talt bortgjemt og plassert på gangen uten mulighet til å sitte (den vare omtrent 30 minutter, hvis jeg husker riktig), mens en eller annen halvkjent, småkjedelig norsk kunstner fikk boltre seg over store arealer. Hva faen? Jeg synes det lukter noe så kvalmende og unikt som norsk egalitær kuratering lang vei. Håper dere gjør en bedre jobb med denne utstillingen.
Kim Hiorthøy STANDARD (Oslo) 15. februar – 23. mars (Courtesy of the artist and STANDARD (OSLO), Oslo) Oi, hvor skal man begynne med denne karen? Dr. Multikunstner himself. Når man leser over biografien hans er det morsomste å se hvor mye forskjellig han har gjort gjennom årenes løp. Vi kan jo prøve oss på en uoffisiell liste for moroskyld: utsmykker av offentlige og private bygg, yngstemann på kunstakademiet som attenåring, figurert i Erlend Loes bøker som både romanfigur («Naiv. Super», «L») og illustratør («Maria & José»,
Kurt-bøkene), ansvarlig for den grafiske profilen til plateselskapene Smalltown Supersound og Rune Grammofon, musiker på samme plateselskap, vinner av Spellemannprisen, filmfotografen til Margreth Olin, tidligere programleder i kultprogrammet «U», forfatter av to bøker, den ene på Oktober Forlag, og til sist: i stallen til galleriet STANDARD. Og hva han skal vise der er foreløpig usikkert, men som du skjønner ut ifra denne listen er dette en mann det er verdt å sjekke ut.
1
Cindy Sherman åpner 4. mai
Medlemskap kjøper du på www.afmuseet.no
KUNST: Emil Finnerud
02/2013
43
SCENEKUNST
Lars von Triers Antichrist blir scenestykke. Tekst SARA HAMMER FOTO CHRISTIAN BELGAUX – Jeg ville vært en idiot om jeg prøvde gjenskape von Triers åpningsscene. Heddaprisvinnende regissør Peer Perez Øian står for regien når Det norske teatret fører Lars von Triers Antichrist til scenen, og legger ikke skjul på sin beundring for den danske filmregissøren. For Øian er von Triers historier så universelle og åpne at de fremstår som en invitasjon til videre utforskning. Kanskje spesielt gjeldende er det for Antichrist som for Øian er så assosiasjonsrik og mytologisk at den like gjerne kunne vært en gresk tragedie som en film fra 2009. – Det er så mange linker til det teatrale og det tragiske at det ble mulig for meg å tro at dette kunne utforskes scenisk. Antichrist kommuniserer på flere plan. Den kommuniserer på et tilsynelatende logisk og rasjonelt plan , den har et enkelt lite plot, men samtidig er det en stor myte der. Materialet fungerer for meg både emosjonelt og intellektuelt . Det er et materiale jeg ikke umiddelbart forstår eller ønsker å forstå logisk, for det utforsker et spenningsfelt mellom det språklige og det rent visuelle. Materialet påvirker deg på flere nivåer og man skal ikke 44
02/2013
gå ut av denne forestillingen med ett svar, med én tolkning. Tilskueren skal være sitt eget kamera, hvert par med øyne skal forhåpentligvis møte sine egne bilder og erfaringer og bruke dette materialet til von Trier som et slags trollspeil. Antichrist som positiv kraft Kunsten er for Øian et rom hvor man kan reflektere rundt aspekter ved mennesket hvor to pluss to ikke blir fire, der det ikke går opp. Han bemerker at mye av det vi omgir oss med er skapt ut fra en rasjonell logikk, og at kunsten har en plikt til å utforske dens motsetninger: det uforståelige, irrasjonelle, destruktive og tilsynelatende meningsløse. Og for enkelte kan Antichrist fortone seg nettopp meningsløs. For noen kan det være vanskelig å fatte hvordan karakterene kan handle slik de gjør og man har en tendens til å felle dommer over deres handlinger som gode eller onde, hevder Øian. En kategorisering som for ham blir sterkt reduksjonistisk og kan føre til klisjetolkninger av mannen som den rasjonelle og kvinnen som den irrasjonelle. – Jeg mener det er mulig å tolke det slik at han og hun er et bilde på én subjektiv bevissthet som viser kompleksiteten i menneskesinnet. Et poetisk bilde på de ubegrensede mulighetene til gode og onde handlinger
i et menneskesinn. Jeg mener derfor at dette er et humanistisk verk, ikke et destruktivt anti-feministisk verk. Vi rommer potensiale for godt og ondt, og dersom det er antichrist, så mener jeg faktisk at antichrist er en positiv kraft. Man skal ikke kimse av at hytta heter Eden og filmen Antichrist, og man kan også gå videre og diskutere syndefallet. Ok, så Eva åt av treet og fikk dem kastet ut av Paradis. Men ved å spise av kunnskapens tre åpnet Eva for at mennesket ble ansvarlige for sine egne liv, hun åpnet døren for at mennesket skulle bli mer kompleks, romme mye mer. Skal man tolke det så bokstavelig, så må vi jo si «Hurra for Eva! Hun beriket menneskenes muligheter.» Livet i sin kompleksitet fikk vi med syndefallet, og jeg mener antichrist som poetisk bilde er positivt og viser den fulle bredden. Selvfølgelig er det onde og gode handlinger, men jeg mener von Trier inviterer oss inn i et amoralsk verk, altså ikke i et umoralsk verk, det tar egentlig ikke stilling til hvem som er god og hvem som er ond. Reperspektivering Er du ikke redd for at publikum skal ha litt vel sterke forventninger til hvordan dette materialet skal presenteres? – Kunst er re-perspektivering av kjent materiale og kjente følelser. Ting som er blitt sagt før og bilder som er blitt vist før perspektivert gjennom et nytt sanseapparat og satt i en helt ny kontekst. Så jeg prøver å gå til dette materialet på samme måte som jeg
går til en klassisk tekst. Jeg prøver lure meg selv til å tro at dette ikke er en film fra 2009, men en tekst fra 1800. Likevel er du bevisst på at din versjon uunngåelig vil bli sammenlignet med von Triers? – Ja, og det er skummelt nok i seg selv. Men bare for å ha sagt det så hadde jeg ikke sett filmen da jeg leste manuskriptet. Jeg fikk veldig sterke bilder i hodet da jeg leste manuset, og senere så jeg filmen. Som så mange ganger når man leser boken først og så ser filmen, ble jeg litt skuffet. Jeg hadde en tilknytning til materialet før jeg så von Triers bilder. Utgangspunktet mitt er at jeg prøver å utforske disse bildene slik jeg møtte dem først, altså, før jeg så filmen. Vi behandler det som en tragedie, og det er et valg vi i teaterverden kan ta, fordi vi ikke kan eller ønsker å skape bilder på akkurat samme måte som filmen. Men omvendt: kan teatret skape noe filmen ikke kan? Hva kan teatret tilføre dette materialet? – Det vet jeg faktisk ikke svaret på. Jeg synes i utgangspunktet bare at det er et grunnleggende interessant materiale å utforske scenisk. Blant annet fordi scenekunst er et møte med levende kropper i rom. Jeg tror noen av bildene kan virke sterkere på scenen, mens andre scener ikke vil slå så hardt fordi filmmediet har andre muligheter. Antichrist spilles på Det norske teateret fra 25. januar.
SCENEKUNST Sleeping Beauty part 2/Sherapy Ann Liv Young Black Box teater, 21.-23. februar Våre velkjente eventyr vil nok en gang få kjørt seg idet amerikanske Ann Liv Young returnerer til Black Box teater med verdenspremieren på sin Sleeping Beauty part 2. Etter å ha gjestet teateret høsten 2010 med forestillingen Cinderella og under fjorårets Marstrandfestival med sine Mermaid show og Sherry show, nærmer Young seg status som huskunstner i Marstrandgata. I tett samarbeid med sitt alterego Sherry, den frittalende hobbyterapeuten fra de amerikanske sørstatene, lager Young forestillinger som provoserer enkelte, men først og fremst underholder og tilfredsstiller vårt behov for å fylle tomrommet etter Ricky Lake. 23. og 24. februar tilbyr Sherry sin egenutviklede terapiform Sherapy for dem som måtte ønske det, men aller mest for dem som ikke skjønner at de trenger det. Ps. 23. februar avholdes et Sherry-party i foajeen på Black Box teater. Det unner vi ingen å gå glipp av.
1
Kill them all! Nationaltheatret, Premiere 27. februar «Rykk frem til selvmord», lyder undertittelen på Tore Vagn Lids sørgespill om et Europa i krise, et sørgespill som foretar en leting etter mennesket i systemet og systemet i mennesket. For der det klassiske dramaet behandler selvmordet som en unik historie, føyer selvmordene som tematiseres i Kill them all! seg inn i en rekke lignende tragedier i Europa i dag: mennesker som velger døden som siste utvei når deres forretninger går konkurs, når deres pensjoner kuttes, deres økonomi kollapser og deres verdighet forsvinner: «Når noen hever armen for å stemme over en beslutning i Europas finanssentrum, Frankfurt, hever noen pistolen for å skyte seg ut av fornedrelsen i Madrid.» Vagn Lid er kjent for sine formsterke og politisk ladede forestillinger, for sitt særegne teaterspråk og sine konseptuelle tolkninger. Av denne forestillingen kan man angivelig forvente seg en utforskning av feltet mellom hørespill, kammerspill, konsert og konfrontasjon.
URPREMIERE 5. MARS OSLO NYE CENTRALTEATRET
1
NYSKREVET RAP-MUSIKAL
Album ute fra 22. februar
FAMILIEMUSIKALEN
Tekst og musikk
LIONEL BART
Basert på Charles Dickens klassiske fortelling Oliver Twist og byr på uforglemmelige musikalske numre.
Fra 1. mars Oslo Nye Hovedscenen
- en benskjør komedie av Andreas Markusson
Rethink Dance Dramatikkens hus og Dansens hus, 13.-17. februar 13. til 17. februar arrangeres Rethink Dance på Dramatikkens hus og Dansens hus. Rethink Dance er et kunstnerstyrt forum for nyskapende dansekunst med mål om å synliggjøre relativt ukjente dansekunstnere fra inn- og utland for det norske publikum. Fredag vises Jared Gradinger & Angela Schubots What they are instead of på Dramatikkens hus og det blir urpremiere på Ingeleiv Berstad & Julian Skars Ikkje sant på Dansens hus. På lørdag kan du blant annet få med deg Diego Gils Abstract attractions på Dramatikkens hus og Jefta van Dinthers Kneeding på Dansens hus. I tillegg avholdes seminarer og work in progress-visninger. For fullt program se rethinkdance.no.
1
Bedrag Riksteatret, Premiere 15. februar «Agnes Kittelsen, Nicolai Cleve Broch og Samuel Fröler i pikant kjærlighetstrekant». Riksteatret holder lite tilbake i sin promotering av Bedrag. Stykket fra 1978 blir regnet for å være nobelprisvinner Harold Pinters største dramatiske verker og begynner der det slutter: med avslutningen av et sidesprang. Pinter fører oss så bakover i tid til sidesprangets opprinnelse og skal man tro Riksteatret er reisen «underholdende, morsom, utfordrende og sexy». Nok en klam forestillingsbeskrivelse til side: Forestillingen er regissert av Halvbroren-regissør Per-Olav Sørensen og i rollene finner vi utelukkende skuespillere som medvirker i NRKs storsatsning. En våt drøm for enhver Halvbroren-tilhenger her altså.
Fra 14. februar Oslo Nye Centralteatret
1
Dukketeater basert på Harald Eias TV-figur Av Jo Strømgren
T.o.m. 22. februar Oslo Nye Trikkestallen
Billetter: 22 34 86 80/815 33 133
www.oslonye.no
SCENEKUNST: SARA HAMMER
02/2013
45
LITTERATUR -Scot Sothern (63): Har fotografert prostituerte i Los Angeles siden midten av åttitallet, da AIDSepidemien herjet som verst. Fikk i mange år refusert arbeidet sitt, og livnærte seg på strøjobber. Først i 2011 ble bildene stilt ut hos innflytelsesrike Drkrm Gallery i Los Angeles. Det førte til utgivelsen av Lowlife, en raskt utsolgt fotobok. Selvbiografien Curb Service - a memoir kommer i juni, samtidig som han er klar med A New Low, en ny serie fotografier av prostituerte. Publiserer tekster og bilder på bloggen Drive-by Shooting på scot-sothern.blogspot.com og har fast spalte på VICE.COM. --
Å gi avskum et menneskelig ansikt. Tekst Belgaux / Voisin FOTO Scot Sothern ETTER 20 ÅR som horekunde begynte Scot Sothern i 1986 å fotografere jentene han hadde sex med. I dag, i en alder av 63, blir fotografen stadig observert gatelangs – nå med stokk – i horestrøkene i Los Angeles på jakt etter kjappe adrenalinkick og fotografier av avkledde, misbrukte, men samtidig ubeseirede kropper. Sothern gjør betrakteren delaktige i blikket på disse kvinnene og i forlengelsen av det, på sin egen voyerisme. Bildene hans skreller vekk laget av den dobbeltmoralen vi ofte møter kjøpesex med: popkulturell fascinasjon ispedd fordømmelse. I stedet får vi se selgere og kjøpere som ofre for desperate, men distinkte behov, som vi andre heller ikke unngår. Hvorfor begynte du å utforske seksualitet fotografisk, og mer spesifikt: prostitusjon? Var fotografering alltid en del av den seksuelle akten? – Jeg var med en prostituert for første gang som tenåring, men det var først på åttitallet, da jeg var i trettiårene, at jeg begynte å fotografere dem. Jeg hadde alltid fotografert jenter og hadde kjærester, koner, så det var ikke av nødvendighet at jeg gikk til prostituerte, det var heller for spenningen i det å gjøre noe ulovlig. Ikke lenge etter at jeg startet Lowlife-prosjektet, utviklet det seg imidlertid til noe større: det ble et kall, det fikk et formål, det ble noe som kan karakteriseres som en
utforskning, selv om jeg må innrømme at det også har vært en måte for meg å rasjonalisere det at jeg knuller rundt og run wild. Du har kalt boken din Lowlife. Du omtaler deg selv som en «lowlife». Hvor mye lærer vi om deg når vi ser bildene dine? – Jeg er en lowlife, men jeg er likevel empatisk, og snill mot dyr. Jeg var, og er, en god far for sønnen min. Jeg ser på meg selv som en feminist og pasifist, selv om mange vil si seg uenig i det. Jeg håper at dette er sider av meg som vises i bildene mine, det handler om sex med medfølelse. Bildene dine kunne ikke eksistert uten at du også utnytter jentene du fotograferer. Hva gir den utnyttelsen av menneskene deg en innsikt i? Hva kan det si oss om medfølelse, empati? – Dette er kjernen i arbeidet mitt. Dersom jeg ønsker å ta bilder som utforsker empati, og begjær, da er det nødvendig at jeg utnytter noens smerte, du vet, gnir ansiktet ditt inn det. Jeg ser verden som glimt av lys som flasher inn i de mørke skyggene. Jeg liker ideen om å skape et forum om et tema som ligger nær meg. I mine øyne virker det som alt som er relatert til medier er utnyttende, hvordan skal du ellers fortelle en historie? Det kommer selvsagt an på hva du fotograferer. Tar du naturbilder, så er det jo ikke noe å tenke på, tar du bilder av horer er det helt nødvendig. Jeg tror ikke min jobb som fotograf er virkelig effektiv før noen elsker arbeidet mitt og andre hater det.
Ingen hjalp sexarbeidere på 60-tallet, og ingen hjelper dem i dag. 46
02/2013
Du har oppsøkt prostituerte siden sent på sekstitallet. Har det vært noen merkbare endringer i hvordan de lever livene sine da og nå? – Definitivt. Jeg har endret mitt syn på dem også. Jeg brydde meg ikke særlig om hvordan horene hadde det da jeg begynte å ligge med dem som femtenåring. Noe av det som gir prostitusjon den rollen det har i samfunnet i dag, er det faktum at menn, og kvinner, ser på prostituerte som noe mindreverdig. Ingen hjalp sexarbeidere på sekstitallet, og ingen hjelper dem i dag. Jeg sluttet å fotografere horer i 1992 for så å starte på nytt for ett år siden. Den største forandringen, med mindre de er meth heads, er at de har med seg mobiltelefon og holder kontakt med halliken sin; det er tryggere. Men det finnes ingen gode halliker; det er de som står for den virkelige utnyttelsen. Det er også flere jenter som ikke er blitt tvunget inn i prostitusjon, de har bare en annen moral enn før. Å suge noen er ingen big deal, og prostitusjon blir en enkel vei til penger. Du er mannen bak sitatet: «It always seemed whores wanted to be fucked like a girlfriend and girlfriends always wanted to be fucked like a whore». – Det var noe jeg sa intuitivt. Det er nok en forenkling og sikkert ikke rettferdig å si. Jeg kan derimot ikke se for meg en hore som ikke lengter etter litt ømhet og godhet, eller en smart, likestilt kjæreste som vil at du tar tak i håret hennes og knuller henne som en pornostjerne. Er det noe søkende ved seksualitet, eller seksuelle fantasier; en avstand mellom det du ønsker og det du får, som aldri helt går opp? – Godt spørsmål. I disse dager tror jeg omtrent halvparten av bildene mine dreier seg om seksuell fantasi. Bildene blir akten og orgasmen, og det er greit for meg som gift mann. Den andre halvparten av bildene hand-
ler ikke lenger om sex, de er politiske: jeg vil sparke verden i ballene – det er fucked up der ute, og det er ingenting hardere i verden enn å være en gatehore. Ditt forhold til prostituerte virker nærmest som en besettelse. Selv nå, med dårlig helse, fortsetter du å oppsøke og fotografere horer. Er utforskningen av denne tematikken og livsstilen noe som aldri vil ta slutt for deg? – Jeg elsker å gå ut alene i timene etter midnatt og plukke opp jenter. Jeg er mye mer sårbar nå enn jeg var før, men jeg gir ingen en god grunn til å starte bråk. Det er det kun politiet som gjør, de liker å lage trøbbel for jentene, og de prøver å lage problemer for meg også. På dette tidspunktet i livet mitt tar jeg kun bilder, og beholder pikken i buksa, så jeg bryter ingen lover. Politiet hater det. Nå er fokuset mitt på å ta bilder og fortelle historier. En dag vil jeg nok slutte. Jeg har faktisk ikke vært ute og fotografert på over en måned nå, fordi det er så jævlig kaldt. Da jeg var yngre trosset jeg kulden og regnet som om jeg var en postmann. Hva vil du si er forholdet mellom fotografiene og tekstene du skriver? Når slutter fotografiene og når starter ordene? Hvorfor ønsket du å skrive boken CURB SERVICE? – For min del er den store forskjellen mellom fotografi og tekst, at jeg alltid har ønsket å være forfatter, og alltid har vært fotograf. Jeg kan ta et godt bilde uten å tenke på det en gang, men det å skrive en setning; det er hardt arbeid. Jeg planla alltid å skrive tekst til bildene, og nå skriver jeg tekster til alle bildene jeg tar; jeg mener det tar deg dypere inn i transen man kan oppleve av å se et bilde. Ettersom jeg alltid ville bli forfatter, har jeg gjort mitt beste for å lede et ukonvensjonelt liv, slik at jeg har noe å skrive om. Nå er tiden inne. Curb Service: A Memoir kommer ut til sommeren på Soft Skull Press.
TEGNESERIE
Dongery / Foto: André Løyning
Hvis vi ikke hadde sagt «tegneserier kan også være litteratur» så ofte, hadde vi kanskje sluppet denne diskusjonen. TEKST Aksel Kielland I SKRIVENDE STUND raser det en heftig debatt om norske tegneserie- kritikeres kompetanse i Klassekampen. Knut Robert Knutsen, anmelder på nettstedet Serienett.no, hevder at Walter Wehus (Bergens Tidende), Erle Marie Sørheim (Dagbladet) og undertegnede (som ved siden av herværende avis også skriver om tegneserier i Vinduet og Klassekampen) har mistet den kritiske likevekten i møte med Dongerys snaut 1500 sider tykke samleboks. Og selv om Knutsens kritikk ikke er særlig skarp, er den på mange måter forståelig: Helt siden tegneserien rykket opp til finkulturens farmerlag en gang på slutten av 80-tallet, har dens kulturelle legitimitet vært uløselig knyttet opp mot det narrative og det litterære. Eller sagt på en annen måte: Teg-
neseriemediet ble først virkelig stuerent da den begynte å oppvise kvaliteter som minner om de vi finner i mer etablerte størrelser som litteraturen, filmen og dramatikken.1 Med verker som Alan Moore og Dave Gibbons’ Watchmen, Art Spiegelmans Maus og Frank Millers The Dark Knight Returns ble det klart at også tegneseriemediet var i stand til å produsere litterært ambisiøse arbeider med sosiokulturelt tilsnitt. Og i ettertid er det – i alle fall i den anglosentriske kultursfæren vi som nasjon tilhører – dette som har blitt stående som mediets kvalitetskriterier: Det narrative, det litterære, det journalistiske, det intertekstuelle og det metakommenterende. De senere års internasjonalt hyllede tegneserieskapere – Chris Ware, Daniel Clowes, Marjane Satrapi, Alison Bechdel, Joe Sacco, brødrene Hernandez og Charles Burns – representerer alle dette teg-
Tegneseriemediet begrenser seg ikke til dette med å fortelle historier.
neseriesynet, og med mulig unntak av Chris Ware produserer de alle arbeider som i større eller mindre grad ville kunne la seg adaptere til prosa eller film. DETTE FORRINGER PÅ ingen måte disse arbeidenes kvaliteter, men det understreker i hvilken grad denne typen tegneserier har oppnådd hegemoni på bekostning av tegneseriene som ikke ser det som sin fremste oppgave å fortelle historier. Denne typen tegneserier har røtter som strekker seg langt tilbake i tid, med 60- og 70-tallets kanoniserte underground comix som det kanskje best kjente eksemplet. Seriene til Robert Crumb & Co. var riktignok ofte narrative, men deres fortellinger var som regel enkle vignetter, og serienes appell lå ofte i skildringer av symbolske handlinger og selve de crazy tegningene. Årsaken til at disse tegneseriene i dag regnes som viktige, er at de er sauset inn i sekstiåtternes selvforherligende mytebygging – mange av dem er gode, men de passer ikke inn med samtidens rådende ideer og gode tegneserier. Denne tradisjonen døde imidlertid ikke med den tidvis mainstreame motkulturens forbigående entusiasme for tegneserier, den har vært der hele tiden,2 og rundt årtusenskiftet begynte den igjen å prege nordamerikanske tegneserier for alvor. «Post-Fort Thunder» er et begrep som ofte dukker opp når man leser om dagens alternative3 engelskspråklige tegneserier. Fort
Thunder var et kunstnerkollektiv i Providence, Rhode Island, som i dag er best kjent for den påvirkning dets to grunnleggere Mat Brinkman og Brian Chippendale hadde på amerikanske tegneserier. Fort Thunder-gjengen var også virksomme innen støyrock og billedkunst, noe tegneseriene deres bar preg av: Både Brinkman og Chippendales serier er fulle av populærkulturelle troper, figurer og symboler som omfavnes og slites i stykker av en frenetisk, utmattende besettelse – de er tegneserier som ofte bør beskues snarere enn leses. DENNE ESTETIKKEN BLE så omfavnet av Sammy Harkhams antologi Kramers Ergot, 00-tallets kanskje aller mest innflytelsesrike publikasjon hva kunstnerisk ambisiøse tegneserier angår. I dag ser vi spor av Fort Thunder-tilnærmingen i alt fra det franske forlaget Le Dernier Cris mange utgivelser til, altså, Dongery-boksen. Og bedømt ut fra et litterært standpunkt er mange av disse tegneseriene dårlige. Men tegneseriemediet begrenser seg som kjent ikke til dette med å fortelle historier. Mange av de beste tegneseriene som lages i dag handler mer om å se enn å lese; om fragmenter, vignetter og selve de konkrete strekene på arket – ofte går man glipp av seriens kvaliteter ved å lete etter et poeng. Så man kan jo forstå at verdens Knut Robert Knutsener tenker som de gjør. Man skulle bare ønske de lot være.
Oslo kommune Nivå 2 Nivå 3
KULTURKORT for deg mellom 16 og 20
02/2013
47
Tenk om han aldri ringer...
Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM
Norges største formidler av hybler og bofelleskap
MUSIKK
Anmeldelser
KLASSIKER
MEGET BRA
BRA
SKEPTISK
TRIST
FAIL! LOL
Thrashens Motorpsycho, eller Sonic Youth om du vil. Voivod, SIDE
Som gammel fløte ubønnhørlig skiller seg i kaffen, etterlates lytteren med en del sart melankoli og en del lettsindig partymusikk. THE RUBY SUNS, SIDE
50
Et håndfast bevis på at ettermælet til Teena Marie kommer til å leve videre
52
Teena Marie, SIDE
55
SKIVER LUKE JAMES Whispers In The Dark (NEW AGE ROCK STAR RECORDS)
Når du trenger litt av «that mo’ betta» … 27 år gamle Luke James var en uoppdaget perle for undertegnede før jeg nå i januar ble gjort oppmerksom på den Grammy-nominerte (for låta «I Want You») sangerens nye og gratis EP via Twitter. Og for en oppdagelse det viste seg å være! Skammen over å ha latt denne fyren slippe unna soul/R&B-radaren min, ble raskt overskygget av gleden over hvor glimrende denne åtte låter lange utgivelsen er. Produsert i sin helhet av Timbalands gamle protégé, Danja, og løst basert på Spike Lee-regisserte Mo’ Better Blues (1990) med sample-skit av den over-smoothe jazztrompetisten Bleek Gilliam (spilt av Denzel Washington), og avslutningsspor med samme navn som den klassiske filmen. Jazz-sporet følges også opp med «The Blues», som er basert på Miles Davis’ velkjente «All Blues» (fra klassikeren, Kind of Blue), en låt som forøvrig også blir brukt i Mo’ Better Blues, men ikke tro at Whispers In The Dark er noen soul-jazz-utgivelse. Luke James beveger seg nemlig i en rekke landskaper, og imponerer like mye over hiphop-beats på breakup-anthemet «Oh God» (en slags «All I Want Is You» for 2013, med gullkorn som «Listening to that nigga who used to be signed to Puff/ You know I wish I never met her, at all/I ain’t Usher, I AM waiting on that call» fra HitBoy), forførende minimalistiske «Be Bad», og ikke minst de sjukt sexy og Prince/Maxwellkanaliserende balladene «Heart
5
A$AP ROCKY Long.Live.A$AP (RCA)
Fjorårets hipster kom ikke A$AP nok. Velkommen til A$AP Rockys store backlash. For ett års tid siden var NYC-hipsteren heitere enn panna til en døende svineinfluensapasient. Mixtapen Long.Live.A$AP var et friskt pust av sørstatsnostalgi og ung manns overmot. Til og med Øya tok ham inn i varmen, mens bloggeliten pådro seg musarm i rein entusiasme. Sånt blir det backlash av. Rocky brukte 2012 på å forsøke å slå igjennom utenfor hipsterkretser. Det funket bare tålelig bra, og det har ført til et par litt smådesperate trekk som ødelegger Long.Live.A$AP litt for min del. Som årets kleineste låt så langt, «Fashion Killa». Og en gjesteliste, deriblant et helt ok, men unødvendig Skrillex-spor, som lukter helgardering lang vei. Ellers fortsetter debutalbumet der hvor mixtapen slapp: utrøyka og psykedelisk sørstatsinspirerte instrumentaler, med ignorant moterap over. Forbilder: UGK, gammal Three-Six Mafia og Bone Thugs. Han trenger ikke namedroppe dem, men gjør det for det. Interessant i seg selv når
4
internettgenerasjonen vokser opp uten geografisk tilhørighet reint musikalsk. Deres tolkning av fordums «regionalrap» blir nødvendigvis til noe nytt. De sier at A$AP Rocky bare tok det andre begynte og introduserte det for massene. Det kan være, men han gjorde det spiselig, og hver bevegelse trenger sin posterboy. Long.Live.A$AP er en liten skuffelse for de som ventet seg noe revolusjonerende. I stedet er dette storbudsjettutgaven av Live. Love.A$AP. Og det er greit, i disse dager er dette malen alle debutalbum følger. Jeg kommer til å huske True Realigion før Based On A T.R.U. Story også. Long.Live. A$AP kommer dog litt vel seint. «Goldie» er snart ett år gammel, en evighet i dagens rapklima. «No Fucking Problem» føles ikke som et A$AP-spor men er en av høstens 2012s essensielle posse cuts. «PMW (Pussy Money Weed)», «Hell» og «Pain» er ei lita gullrekke derimot, med henholdsvis Schoolboy Q, Santigold og OverDoz som gjester. Disse viderefører den nedrøyka, screwed og creepy skrekkfilmstemninga som gjorde A$AP til å begynne med. Helst skulle hele albumet hengt sammen på denne måten. Jørgen Nordeng
Pisse i buksa PISSED JEANS Honeys (SUB POP RECORDS)
Mitt første møte med Pissed Jeans var da en av de eminente medarbeiderne på platesjappa Tiger pusha på meg deres 2007-utgivelse, Hope For Men. Subtile låter om euforien av is-spising eller om å strekke seg etter å bli en mer jovial type, forent med kompromissløs og støyende pønk, gjorde bandet til et friskt pust i en sjanger preget av destruktiv nostalgi. Siden den gang har Pennsylvania-kvartetten angivelig blitt mer modne, men ikke mindre vitale. Kontrasten mellom seige og aggressive partier over skitten uforbeholden pønk med støyende gitarvegger kamuflerer de absurde tekstene. Linjer som «I saw you eating cafeteria food, so you wanna call that a healthy choice, well you know that isn’t true.» og «Go ahead use the microwave, it´s
5
Beat» og «Strawberry Vapors». På en utgivelse hvor Danjas beats definitivt ikke kjemper om oppmerksomheten, står James sin fantastiske stemme uproble-
an excellent tool» fra låta «Cafeteria Food» treffer deg når du minst aner det. Når du står i fruktdisken på Kiwi og finner deg i hverdagens trivielle valgkvaler mellom et nett First Price-appelsiner eller selvplukk, da lurer de seg til overflaten og etterlater deg som en humrende tulling før du finner deg ved kassa med posen full av ymse oransjefrukt. Det er da du tenker at det er sånn en god plate skal være, den skal ha kvaliteter nok til å fange oppmerksomheten og overraske, selv på tiende runde i spilleren. Hvis det er ett band med makt til å videreføre pønken i 2013, er det Pissed Jeans. Bare albumcoverne er verdt det fysiske formatet, og Honeys er intet unntak. Episk, rent og gjennomført som en kunstposter. Bandet er lyden av brølende galskap, rå kjeller og reine underbukser fra American Apperal. Dekadent, sofistikert og tidsriktig. Go nuts! Inger Lise Hammerstrøm
matisk i hovedsetet, en oppgave han takler uten feilsteg. Og med en såpass imponerende debutEP på samvittigheten, får vi håpe at Luke James følger opp
i samme spor når han senere i år slipper sitt første soloalbum, Made To Love. Det gleder i alle fall jeg meg til! Mathias Rødahl 02/2013
49
MUSIKK
Det vanskelige sekstendealbumet VOIVOD Target Earth (CENTURY MEDIA/INDIE)
Hva gjør du når bandet ditt er i ferd med å få en skikkelig renessanse etter ti år litt i bakevja, og gruppas ubestridte kreative sjef, riffmaker og sangskriver plutselig tar kvelden? Gitarist Dennis «Piggy» Dàmour var selve kjernen av Voivod sitt særegne lydbilde. Ingen spilte sånn: riffinga hans var som skrevet på en annen planet, og var med å skille Voivod radikalt fra sine samtidige førstegenerasjons
5
DAWN RICHARD Goldenheart (OUR DAWN ENTERTAINMENT)
Albumet som burde ha vært EP. Stjernene må oppdages tidlig, og hvis det ikke funker i starten, vel … da er det egentlig ikke så mye
4 50
02/2013
thrashere. Canadierne fronta punka lo-fi og DIY-estetikk, kombinert med kryptiske scifi-tekster og taktskifter som sendte tankene til 70-talls prog. Thrashens Motorpsycho, eller Sonic Youth om du vil. Etter Piggy gikk bort i 2005, så det mørkt ut. Til vi hørte erstatter Daniel «Chewy» Mongrain live (også foreviget på livealbumet Warriors of Ice fra 2011). Å spille Dennis «Piggy» Damour sine riff er en ting. Å skrive riff i samme tradisjon selv uten å kopiere legenden du tar over skoa til en helt annen. Chewy veit, og kanskje nettopp derfor er det lite å sette
mer å snakke om. Takk, farvel og lykke til med jobben som bryllupssanger! Dette kunne også ha vært skjebnen til den nå 29 år gamle Dawn Richard, via en solodebut i 2005 som nok bare ble kjøpt av venner og familie, MTV-realityprogrammet Making
The Band med de påfølgende Danity Kane-årene, og til slutt tiden i Diddys overraskende fine Dirty Money-prosjekt. Men til tross for at Dawn hele tiden har vært nærme stjernehimmelen, har det aldri sagt ordentlig pang, noe det heller ikke kommer til
fingeren på her. Det høres Piggy-inspirert ut, men Mongrain tilfører sin egen twist på alt, og viser seg samtidig som en bedre sologitarist. Voivod selv nyter godt av at originalbassist Blacky er tilbake, etter litt streitere Jason Newstead forlot skuta. Med Blacky kommer litt mer av selve galskapen i soundet til sin rett. Target Earth er lyden av et band som står foran et vinn eller forsvinn-øyeblikk, og veit det godt. Derfor er Target Earth det hardeste og strammest regisserte albumet fra Quebecerne på aldri så lenge, og blander den uslepne thrashpun-
å gjøre med hennes splitter nye soloalbum, Goldenheart. Dawn Richard blir nemlig aldri noen Rihanna eller Beyonce. Hun blir ikke en gang noen ny Brandy. Og ikke fordi dama ikke har talent. Hun er bare en av disse artistene som aldri ser ut til å komme seg lenger enn Twitter og halvstore musikkblogger, en typisk låtskribent-artist om du vil. Hun har rett og slett ikke «IT». Likevel kommer Goldenheart til å bli spilt ti ganger mer hjemme hos undertegnede enn skivene til de nevnte popdivaene, da albumet virkelig er bra, med til tider fantastiske låter. Ikke glimrende nok til å leve opp til skivas perfekte førstesingel, «86» (som befinner seg i en annen liga enn resten av låtene her), men likevel så «min type R&B» at den har gått repeat siden releasen i januar. Dog med et par automatiske skippespor. Dessverre vil Dawn og hennes trofaste studiopartner, Andrew «Druski» Scott litt for mye, uten helt å vite hvordan de skal knyte det hele sammen. På både positiv og negativ måte
ken fra Killing Technology med progfaktene fra klassikere som Nothingface. Det eneste jeg virkelig har å utsette på skiva: Hva skjer med avslutningssporet «Defiance»? Låta kommer akkurat i gang etter ett minutt og førti sekund, før den bare fades ut. Akkurat som de bare gikk tom for tape. Trommis Away sin artwork er også gyselig. Ei ny linje, ja vel, men siden Voivods start tidlig på 80-talet har noe av det som virkelig har definert de vært Away sin fantastiske innpakning og design. Denne gangen ser Korgull The Exterminator (deres Eddie) ut som han skal på psytrance-party. Kudos er dog på sin plass: Target Earth blir med meg ut mørketida, og videre i bagasjen til Voivod som en av katalogens sterkeste. Jørgen Nordeng
bærer låtene dessuten preg av at man har gitt ut musikken på egenhånd, uten å være linket opp mot noe stort plateselskap. Dette gir oss musikk som skiller seg ut fra mengden av pop-ræl, men også spor som ikke hadde kommet forbi demo-runden på andre utgivelser. Mange forveksler Dawn Richard med en slags ny, kvinnelig Frank Ocean. Det er hun absolutt ikke. Hun er (igjen) heller ingen ny Brandy, selv om påvirkningen til tider er så åpenbar at man nærmest skulle tro Frøken Norwood hadde en finger med i spillet. Eksempler er spor som «Return of a Queen», «Goliath» og ikke minst et av skivas store høydepunkter, den utrolig vakre «Warfaire». Og selv om Brandys vokalbruk og melodier dukker opp overalt her (for eksempel i refrenget på «Northern Lights», som omtrent er identisk med Brandys versjon av den Frank Ocean-skrevne «Scared of Beautiful» … bare med mer musikalsk rot), må det jo sies at det finnes ekstremt mye verre ting å være inspirert av
enn Brandy. MYE verre. For som sagt, Goldenheart er en til tider meget bra skive, med et knippe utrolig flotte spor som allerede nevnte «86» og «Warfaire», «Ode To You» og «Break of Dawn» (som forøvrig også er skrevet over samme korder som en annen R&B-låt; Jordin Sparks/ Chris Brown-duetten «No Air»). Når Dawn likevel åpent covrer en annen artist, er det morsomt nok Peter Gabriel på en electrofisert versjon av «In Your Eyes» fra 1986. Linken til Gabriel er likevel ikke så merkelig, da man kan finne musikalske spor av både ham og hans gamle makker Phil Collins (yeah, I said it) på det sterkt melankolske og synthbaserte albumet. Og igjen, man kan ha MYE verre inspirasjonskilder enn det. Jeg koser meg altså med store deler av Goldenheart, men albumet ville likevel hatt godt av en oppstramming før den ble sluppet på markedet. With that being said., det avsluttende tittelsporet … kan noen please gi meg et lommetørkle? Mathias Rødahl
KY-MANI
MARLEY
+SUPP: RAW
ROCKEFELLER 18. FEB BILLETTER HOS BILLETTSERVICE
ATOMIC PRESENTERER
JOHN DEE, 18. MARS“ANNA SUN” THE NEW ALBUM FEATURING ON TOUR: THE NEW ALBUM FEATURING “ANNA SUN” BILLETTER HOS BILLETTSERVICE
WALKTHEMOONBAND.COM FACEBOOK.COM/WALKTHEMOON TWITTER: @WALKTHEMOONBAND
2012 RCA Records, a division of Sony Music Entertainment. Y2S88691967822
ON TOUR:
WALKTHEMOONBAND.COM FACEBOOK.COM/WALKTHEMOON TWITTER: @WALKTHEMOONBAND 2012 RCA Records, a division of Sony Music Entertainment. Y2S88691967822
+ very special guests:
KAIZER CHIEFS
MUSIKK THE RUBY SUNS Christopher (SUB POP)
Kjole med slør, men ingen popprins. Gjennom flere år på turné har Ryan McPhun skrevet på dette albumet, som ble forløst av bruddet med hun som ifølge ham selv har vært med og definere hele hans voksne liv. McPhun la New Zealand bak seg og søkte tilflukt i Oslos vintermørke. Vi har herved å gjøre med et break up-album, og forventningene er deretter. Christopher er et stykke glossy og kjølig indie som sjonglerer mellom naiv pop og smektende melankoli. Her forenes skeive Eurovision-hits med smakfull sørgmodighet, ikke ulikt henholdsvis Fever Ray og Robyn. McPhun som åpent har innrømmet sin Robyn-crush har i samme åndedrag uttalt hvor vanskelig det er å skape den perfekte poplåten. Christopher framstår som et dedikert forsøk på å mane fram det magiske popdyret, og til tider tøtsjer han borti fyrverkerispakene. Men det spørs om McPhun i søken etter de hemmelige ingrediensene, har rotet seg bort i Robyns suksess-
4
MELD DEG PÅ BURN STUDIOS RESIDENCY MIX-OFF EVENT OG FÅ MULIGHET TIL Å VINNE DJ-RESIDENCIES PÅ IBIZA Mix-off: Jaeger 24. april Headliner: Solomun (Diynamic Rec./DE) Vinneren får varme opp for Solomun og blir sendt til IMS på Ibiza 20. mai - 2. juni, der han/hun får delta på workshops og feste med Burn Studios ambassadører som Maceo Plex, Steve Lawler, Solomun og mange flere.
SOLANGE True (TERRIBLE/VME)
I don’t care if Monday’s blue, Solange I love you! Den siste tiden har utgivelser anført av Devonté «Dev» Hynes (Blood Orange, Lightspeed Champion) vært forbundet med habil indie-pop som befinner seg i sjiktet mellom det kommersielle og det, kremt, kredible. Med produsenthjelp fra Hynes har Solange Knowles, som for ordens skyld er lillesøsteren til Beyoncé, etter to soul-inspirerte utgivelser (Solo Star, Sol-Angel and The Hadley St. Dreams) foretatt et hamskifte på True som plasserer seg i nettopp
5
LAST OPP MIX HER: www.mixcloud.com/tag/residency-norway
’Burn’ is the trademark of The Coca-Cola Company. © 2013 The Coca-Cola Company 52
02/2013
natt&dag_print-118x360mm.indd 1
05/02/13 17.09
fulle oppskrift på å forene vakker tristesse med skamløs pop. Som gammel fløte ubønnhørlig skiller seg i kaffen, etterlates lytteren med en del sart melankoli og en del lettsindig partymusikk. «Boy» er nok det eneste kuttet som evner å smelte komponentene sammen, uten at den vil bli å finne på topp ti hitlista for 2013. Fra NRJ-hiten «Desert Pop», ja du skal ikke se bort i fra at det er den som pisker deg opp i intervallsone fire neste gang du gjør avlat på gymmen via «In Real Life» inviteres du til 40 minutter happy go lucky-pop. Siden kommer hedonistiske «Kingfisher Call» og «Dramatikk» skyllende inn over hånlig forutinntatthet, og skjerper oppmerksomheten. Her nærmer McPhun seg et Sufjan Stevens nivå, med en blanding kosmisk føleri og tematikk som springer ut av et dypere personlig plan. The Ruby Suns er absolutt verdt en lytt i disse skrinne utgivelsestider, men som albumtittelen henviser, bærer verket også preg av å være den usikre og keitete tenåringen vi alle en gang har vært. Christopher er dog en tenåring med lyse framtidsutsikter og vilje til å hevde seg. Inger Lise Hammerstrøm
dette segmentet. Veivalgene Solange har tatt på den syv spor lange EP-en vitner om en artist som har et fundament i en R&B-tradisjon, men som har latt 80-tallspop og new wave få ta en like stor del av uttrykket, et valg som utelukkende har positive følger. «Don’t Let Me Down» for eksempel, skisserer hvordan den urbane utgaven av The Cure ville ha hørtes ut (et tankekors, Robert Smith!), mens den uuuuuuutrolig treffsikre singelen «Losing You» finurlig vis kombinerer de tre siste årtiene uten tegn til anstrengelse. Tekstene fra True er hentet ut i fra den utømmelige brønnen kjent som «kjærlighet gjør så inni-helvetes vondt, herregud,
jeg er så preget nå at jeg bare må formidle det i en låt». Her har Solange og Hynes tatt grep om materialet på en måte som sier at fortellingen om disse følelsene ikke nødvendigvis trenger et svulstig rammeverk, men bare en renskåret pop-låt. Denne lettbentheten overbeviser kanskje ikke den kaldeste kynikeren i blant oss, men en slik kritikk viker lett til side for hvor catchy orkestrert denne platen er. Fra nå av vil navnet «Knowles» ha flere konnotasjoner enn en storesøster, og «Some Things Never Seem To Fucking Work» er linjen du kommer til å bruke neste gang du står i gjørma og du bare vet du må slå opp. Karima Furuseth
MUSIKK
B I F F Y C LY RO
SENTRUM SCENE
FREDAG 22. FEBRUAR
N B! F ÅB Bill. kr. 370,-. 18 år leg. i hovedsal. ILL.! Fri alder på galleriet. www.biffyclyro.com - “Opposites” ute nå!
ROCKEFELLER LØRDAG 23. FEBRUAR
Support: ULTRASOUND BILL. KR. 300,-. 18 ÅR LEG.
JOHN PRINE SENTRUM SCENE Lørdag 2. mars Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Unummererte sitteplasser.
ROCKEFELLER TIRS. 5. MARS BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.
STEIN TORLEIF
SUPERFAMILY ROCKEFELLER FREDAG 8. MARS BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG. Toro Y Moi Anything in Return (Carpark / VME)
Overflatebehandling. Toro Y Moi er en eksepsjonelt likandes artist, så likandes at han slipper unna med ganske mye. For Anything In Return er egentlig et ganske underveldende album, allikevel har det de siste ukene vært en av de platene jeg har spilt mest. God stemning er egentlig ikke et uttrykk det er akseptabelt å bruke, men det er nå engang det dette albumet sprer rundt seg med. Anything In Return er derimot et noe bedragersk album. For selv om det virker appellerende og lekkert, så er det veldig lite å hente under overflaten, lite substans, i selve låtskrivingen. Chaz Bundick, som er mannen bak Toro Y Moi, har en ganske imponerende evne til å få selv de mest mediokre låtene til å virke gode. Litt på samme måten som Bono har en egen evne til å få selv det nobleste av bistandsarbeid til å virke som et solid stykke douchebaggery. En god del av årsaken til at Anything In Return ender opp som et middelmådig album jeg liker godt, kan altså tilskrives personligheten til Chaz Bundick. En annen del kan tilskrives platas lydbilde og referansepunkter; det er rimelig lekkert over hele linja. Toro Y Moi har uttalt at dette er hans forsøk på å lage streit pop, inspirasjonen kommer fra Billboard og kommersiell radio. Men Bundicks forkjærlighet for J Dilla og veldig dyp house ala Moodyman skinner alltid igjennom. Det er mye støv i lydbildet,
3
som ligger som en konstant hvit støy, som for å antyde noe gammelt over det hele. Låtene er ofte repetitive og lopp-baserte som houselåter eller boblete som R&B. Og med en produksjonsestetikk som er både hjemmesnekret og glossy, så er det nesten selvsagt at dette låter fantastisk. Da hadde det vært nydelig om Toro Y Moi hadde hatt låtene til å følge opp. Det finnes noen glimrende, skinnende enkeltspor her, og hadde dette vært en EP, så hadde det vært en fantastisk utgivelse. Men dessverre er det mye stallfyll. Anything In Return åpner med en relativt lekker trio, først den drivende og R&B-aktige «Harm In Change», så «Say That» som utpreges av sin delikate bruk av loops og «So Many Details», en spretten og sexy slowjam. Så går det tråere, låtene begynner å smelte sammen ettersom hooksene og melodiene slutter å utmerke seg. Etter de tre første låtene kommer det et strekk på seks låter som ikke markerer seg, titlene skaper ingen assosiasjoner når man ser over tracklisten og de er mer eller mindre forglemmelige. Men de låter lekkert da. Toro Y Moi leverer derimot platebeste med «Cake», låten som avløser smørja. Dette er den mest fullkomne R&B-homagen på denne plata og kan kanskje beskrives som et slags bittersøtt forsøk på å gjøre indie-Justin Bieber. Det er uansett nydelig. Men igjen ebber plata ut i noen relativt forglemmelige spor, og helhetsinntrykket man sitter igjen med er uengasjerende velbehag. Håvard Ringen
BJELLA DANIEL NORGREN ROCKEFELLER ONSDAG 13. MARS BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.
JONAS ALASKA
ROCKEFELLER FREDAG 15. MARS
SENTRUM SCENE FRE. 15.3. BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.
Bill. kr. 450,-. 18 år leg i hovedsal. Fri alder på galleriet.
Special guest: DEATH BY UNGA BUNGA
ROCKEFELLER
ROCKEFELLER
Bill. kr. 200,-. 18 år leg.
! FÅ BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG. BILL.
Torsdag 21. mars
TIRSDAG 16. APRIL
NB
Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 02/2013
53
...?
Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM
Norges største formidler av hybler og bofelleskap
MUSIKK
Lady T er død. Lenge leve Lady T TEENA MARIE Beautiful (UNIVERSAL)
Avdøde Teena Marie (1956-2010) sin framtredende posisjon innen den moderne funken har dessverre hatt sine momenter av tvil som følge av hennes hvite herkomst. («Nigger lover this, nigger lover that … I’ve been called it all»). Blue-eyed soul-hatten har følgelig blitt kastet etter henne, men Marie har også kuratert inn R&B, quiet storm, disco og funk i et par veldig uforglemmelige glansnummer («Behind The Groove», «I Need Your Lovin», «Ooo La La La»), tidvis med hjelp fra sin mentor og part-time-lover Rick James. Selv om Beautiful, som tragisk nok ble ferdigstilt bare kort tid før Marie plutselig døde, er tro mot sjangersegmentet Marie alltid har operert i, er albumet framfor alt throwback 00’s R&B / neo soul. Galgenhumoristen vil kanskje si det var trist at hun forlot denne jorden i en quiet storm, og ikke med en hitparade som
5
Yo La Tengo Fade (Matador / Playground)
It’s complicated. Fade føles som et comeback fra Yo La Tengo. Det er ikke mange grunnene til at det skal føles slik. Det er tross alt bare fire år siden forrige album, og dette er deres femte utgivelse på 2000-tallet. I tillegg til disse har de involvert seg i et utall sideprosjekter, hyllester, veldedighetsprosjekter, etc. De har på ingen måte gjemt seg. Allikevel føles dette albumet som et comeback, det stemmer altså ikke, men det føles sånn. Det har med at det albumet som mer enn noe annet føles som «ekte Yo La Tengo» er And Then Nothing Turned Itself Inside Out, og om Fade minner om noen album i Yo La Tengos diskografi, så er det dette. Men realiteten er snarere at både Fade og And Then Nothing … er anomalier i Yo La Tengo-katalogen. Det klassiske Yo La Tengoalbumet er en mye rarere affære, det virker å støtte seg på tilfeldigheter, impulser og eventyrlyst. Fade er, som sin søsterplate, et
5
den siste verdslige attesten på en fantastisk karriere. Men om man er villig til å se det med andre øyne, er dette et mer enn solid bidrag til katalogen. Et par småpinlige spor innledningsvis preges av at urban-musikkstrikken ikke alltid bør tøyes dithen hvor rapvers høres ut som en god idé, men blir gjort bot for med albumets ellers stramme regi, og ikke minst den pimpede coveren av Curtis Mayfields «Give Me Your Love». Men albumets virkelige styrke kommer fram når det lar Maries ufattelige vokalprestasjoner bære sangene over down-tempo beats («Defenition Of Down», «Sweet Tooth», «The Long Play»), eller når det høres ut som låtene kunne ha vært signert Lisa Stansfield, eller Maxwell («Luv Letter», «Carte Blanche»). Rosinen i pølsa på Beautiful må dog være vokalbidragene fra datteren Alia Rose. Ikke bare gir de lovnader om noe stort i emning, men er også et håndfast bevis på at ettermælet til Teena Marie kommer til å leve videre. Karima Furuseth
uhyre forseggjort, møysommelig oppbygd og nydelig sammenvevet verk. Men til forskjell fra And Then Nothing …, er Fade en mye lysere plate, der And Then Nothing … var lyden av skumring og natten, er Fade soloppgang og endeløse dager som går sin gang, Fade er lyden av tid som passerer, på en god måte. Det er jo en tradisjon innen amerikansk indie dette med å kanalisere kjedsomhet. Yo La Tengo har gjort det tidligere, Replacements gjorde det, Galaxy 500 og senest Real Estate gjorde det, og nå gjør Yo La Tengo det igjen. Men til forskjell fra tidligere, hvor de kanaliserte en ungdommelig tiltaksløshet, så kanaliserer de med Fade mer en slags voksen tilfredshet. Som i at det skjer veldig lite og som i at det er helt ok. Fade har blitt et album som er veldig fornøyd med seg selv og som har all mulig grunn til å være det. Men selvtilfredsheten til tross, Yo La Tengo forsøker å bevege med denne plata, og de lykkes. Fra den programerklærende allsangkrauten på «Ohm» til den oppsummerende og orkestrale «Before We Run», så
renner det en emosjonell nerve som kun tidvis har vist seg på Yo La Tengos seneste album. Dette er jo et band som har en forkjærlighet for det lekne og som ofte kan rote seg litt bort i det rare og underfundige. Men her på Fade er de imponerende fokuserte og unormalt strenge. Lekenheten er ikke fullstendig fraværende og gjør seg tilstedeværende til dels på «Ohm», men særlig på «Well You Better», med sin funky gitar og sine boblende orgler. På Fade går det muntre hånd i hånd med det melankolske, men det er alltid mer trist, mer alvorlig, enn det er morsomt. Drømmende spor som «Cornelia & Jane» og «I’ll be Around» understreker det. Mest av alt føles Fade som en Alexander Payne-film: Det handler om forhold mellom mennesker, ikke nødvendigvis dårlige eller ødelagte eller triste forhold, men vanskelige forhold. Også handler det en god del om håp. Håvard Ringen
MUSIKK: ANDREAS TYLDEN
02/2013
55
MUSIKK
Déjà Vu med Mona & Maria. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO STEPHEN BUTKUS Med lang fartstid som musikere har Maria Knudsen (27) og Mona Andersen (26) lagt bak seg de bredbeinte rockeriffa sammen med glitter og løsvipper. Tilbake i tid har Mona & Maria funnet ny gammel inspirasjon preget av alvor i all sin nakenhet. Mona & Maria. Det er mye snakk om dere om dagen. Hvem er dere, egentlig? Maria: Er det det? Har ikke fått med meg det. Vi sitter egentlig bare for oss selv og lager musikk. Hvem vi er? Vi spilte i rockeband sammen og begynte å lage låter sammen 56
02/2013
der. Etterhvert dukket det opp låtmateriale som ble til dette. Ja, for Bazooka Boppers, deres forrige inkarnasjon, var et mer tradisjonelt rockeband. Hvorfor, eller hvordan, gikk transisjonen videre til folkpopen? Har dere blitt voksne? Mona: Vi hadde begynt å lage mange av disse låtene underveis i Bazooka Boppers og prøvde å få det til å passe inn i bildet, men det fungerte ikke veldig bra. Sånn sett passet det at bandet ble oppløst slik at vi fikk mer tid til å fokusere på hva vi ville, og være mer personlige. Maria: Vi hadde et behov for å lage mer
personlige sanger. Det var noe som løsnet da vi begynte å lage låter sammen på denne måten. En helt ny måte å drodle rundt idéer uten å legge lokk på dem. Jeg har alltid likt psykedelia og freakbeat som The 13th Floor Elevators, Morgen og The Byrds, men nå kommer det kanskje mer fram i musikken vår. Betyr det at dere er mer seriøse nå enn tidligere, som musikere? Maria: Nei, egentlig ikke. Jeg har alltid tatt musikken min veldig seriøst, selvsagt. Tidligere tok vi på oss løsvipper, en slesk drakt og posa. Nå er det, om ikke mer seriøst, men kanskje nærmere kjernen i oss? Hvordan er den? Mona: Det er nok mer preget av alvor, også fordi tekstene og låtene gjenspeiler våre historier og våre liv. Man kan kanskje si at det er en annen type seriøsitet over dette,
fordi det, i hvert fall for meg, føles mer selvstendig. Vi var vant til å gjemme oss bak en vegg av lyd og bak en vokalist, men nå er vi frontpakka. Vi måtte faktisk begynne å sitte på scena fordi vi ikke turte å stå, hehe. Maria: Det hele startet med angst for å synge alene. For min del var det veldig uvant å gå fra å være en bassist, vrikke på rompa og kore i ny og ne, til å synge solo om noe nært. Det var litt derfor vi begynte å eksperimentere med flerstemte harmonier. Mona: Vi hørte på Déjà Vu (Crosby, Stills, Nash & Young, red. anm.) i et helt år for å finne ut hva som gjør de harmoniene så sveve-på-skyer-aktig. Déjà Vu (1970) er Crosby, Stills, Nash & Youngs første album sammen og en perfeksjonert milepel i vokalharmoni og skeiv
MUSIKK
rock, preget av tekster fra traktene der det personlige og politiske møtes: «Too late to keep the change/Too late to pay/No time to stay the same/Too young to leave». Dere lener dere mot en epoke da mye dreide seg om protestsang. Hva synger dere om? Maria: Disse banda og denne type musikk har fulgt meg siden tenårene. Budskapene ligger der og betyr masse, men det er lydbildet vi henter inspirasjon fra. Vi synger om våre egne liv. Vi kopierer ikke en spesiell epoke. Black Sabbath er like tilstedeværende i musikken vår som mange av west coast- og freak-folk banda. Det er summen av alt vi liker. Det handler mer om deres assosiasjoner og stemning? Maria: Ja, helt klart. Budskap blir for meg helt meningsløst å kopiere. Arrangement og produksjon derimot er utrolig spennende å utforske. Jeg syntes at det
gamle analoge opptaksutstyret fra sekstitallet gjengir den livelyden vi spiller i studio på en bedre måte enn mye av det moderne utstyret. Dere har fått med dere en armé av prominente musikere på plata. Har dere hentet inn folk eller har folk kommet til dere? Mona: Begge deler. Vi kjente Christian Engfelt, som har produsert plata sammen med oss, litt fra før. Han hadde hørt at vi holdt på med et prosjekt i retning sen 60-talls/tidlig 70-talls-psychedelia og ble umiddelbart interessert. Det viste seg at vi hadde en felles grunn fra første stund. Maria: Gjennom Christian og Engfelt & Forsgren Studio følger det med MIR og Grünerløkka Lufthavn som er et musikerkollektiv, et skattekammer av musikere som stakk innom studioet, spilte på en låt og tasset opp i studioet sitt igjen i tøflene. Vi er utrolig glad for at de likte musikken vår og kom igjen og igjen.
Jeg tror folk vil se på oss som noe helt annet enn jente med piano og masse følelser.
– Maria
Er dere et fulltallig band utover dere selv? Mona: Nå er vi oppe i ti personer, men må nok kutte ned slik at vi har et mobilt band. Må passe seg for Jaga Jazzist-syndromet! Maria: Ja nettopp, hehe. Samtidig er det viktig å forstå at vi er et band – ikke bare en duo. Det er en god del som skal gjenskapes live. Mona: Vi har forsøkt å gjøre en miniversjon, men savnet umiddelbart alle de elementene vi har blitt vant til og som har blitt viktige for lydbildet vårt. Samtidig trengs det åpen tekstur i et sett også, for å få fram det som er stort og mer metta. Vi jobber hele tiden med dynamikk. Er dere redde for norsk musikkpresses endeløse behov for å stigmatisere? I dette tilfellet pene-jenter-spiller-sår-melankolskmusikk. Maria: Ja. Egentlig. Hvordan kan dere forhindre det? Mona: Vi har opplevd at folk har kommet bort og sagt at vi er heldige som har med dem og dem, og spør hvem som har laget musikken. Det er litt ukult, og føles utrolig rart når det har vært livene våre de siste årene. Plata altså. Maria: Jeg stresser ikke veldig med det fordi jeg tror folk vil se på oss som noe
helt annet enn jente med piano og masse følelser, etter å ha sett oss live og hørt plata. Deres kjære platedirektør introduserte meg for dere som «de ser ut som Nico og høres ut som Joni Mitchell». I 2013 er image like prekært som musikken. Hvordan stiller dere dere til slikt? Maria: Med Bazooka gjorde vi det. Da skulle det være en pakke. Nå er det oss det gjelder. Mona: Det er en klisje, men jeg føler at vi er og skal være oss selv. Og igjen, vår måte å være sammen på, lage musikk, prate om musikk, tenke og studere musikk, det er kanskje vårt image? Utover det er ikke image noe vi tenker på, egentlig. Siden dette er et prostitusjonsnummer, må det jo spørres: Hvor langt er dere villige til å gå? Mona: Jeg bruker all tipsen jeg får på ekstrajobben min til å betale musikerne vi spiller med. Er det prostitusjon? Haha. Kanskje? Maria: Det er ikke nødvendigvis kroppen som er så viktig. I musikken. Heller hjernen og henda. Mona: Henda? Maria: Ja, altså spille gitar med henda. Jeg selger jo hendene mine. 02/2013
57
LEDIGE PLASSER PÅ
NORGES STØRSTE FOLKEHØGSKOLE
INNEN TEATER!
LYSDESIGN & SCENOGRAFI ROMERIKE FOLKEHØGSKOLE
www.romerike.fhs.no
Moss avis
Fædrelandsvennen
VG
Dagsavisen
Dagbladet
Aftenposten
«Flott laget, godt fortalt» Aftenposten
NÅ PÅ BLU-RAY OG DVD
DEN KOMPLETTE SERIEN WWW.SF-FILM.NO
KJØP SERIEN HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER!
SE TRAILER HER scan koden med din smart-telefon
FILM
Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill
Distribuer nå: Bittersøt kjærlighet på fransk. Bør ikke det funke utmerket godt på norske kinoer? Les om Goodbye first love, SIDE
Så lik er Day-Lewis, så vadefuglhengslete er ganglaget, så finstemt er stemmemoduleringen og så portrettlik er måten ansiktet foldes ut på. LINCOLN AnmeldT, SIDE
Frankenweenie Regi: Tim Burton Med: Charlie Tahan, Martin Landau, Winona Ryder, Catherine O’Hara, Martin Short, Atticus Shaffer Kjærlighetsbrev til gamle horrorfilmer. En liten gutt ved navn Victor Frankenstein er veldig smart og fryktelig ensom. Hans eneste venn en familiens hund, Sparky. Når Sparky en dag blir påkjørt av en bil, faller hele Victors verden sammen. Han er utrøstelig. Men når vitenskapsprofessoren Mr. Rzykrusky viser skoleklassen hvilken effekt elektrisk strøm har på en død frosk, får den foretaksomme Victor en idé.
6
Han låner morens kjøkkenutstyr, noen julelys og masse paraplyer, og forvandler loftet til et laboratorium hvor han kan eksperimentere med elektrisitet på sin kjære Sparky. Det viser seg at den forslagne lille guttungen kan få liv i hunden sin, men til hvilken pris? Basert på Tim Burtons animerte kortfilm fra 1984 er denne stop-motion-animerte langfilmen den første 3D-filmen i svart-hvitt siden 1950-tallet og et velvillig nikk til horrorfilmenes storhetstid i USA på 1930-tallet. Det snus på hver eneste stein for å finne fram til måter å inkorporere horrorklassikerne. Navn som Elsa Van Helsing og Edgar E. Gore, eller puddelen
64
EN SOM DEG: Karsten Meinich møter filmregissør Eirik Svensson.
60
Intervju, side
66
som får elektrisk støt og omdannes til den ikoniske kvinnen med den grå stripen i håret fra The Bride of Frankenstein, viser hvor detaljert Tim Burton har gått til verks for å hylle disse fordums horrorfilmene. Gode stemmeskuespillere framhever karakterenes individuelle rariteter, men overdøver ikke helheten og plasserer hver karakter godt inn i den grå og absurde forstaden de lever i. Dette blir mer påtagelig all den tid de i overkant markante stemmene til Johnny Depp og Helena Bonham Carter for en gangs skyld er utelatt fra en Tim Burton-regissert film. Siren Løkaas Premiere 25. januar
Hitchcock Regi: Sacha Gervasi Med: Anthony Hopkins, Scarlett Johansson, Jessica Biel, Helen Mirren, Toni Collette, Danny Huston, Ralph Macchio Tjukk, platt og kjedelig. Når er det kjedelig å gå på kino? Med Hitchcock friskt i minne blir listen omtrent slik: Når en film i genren biopic lover vesentlig ny innsikt uten å holde den eller også lar være med å utbrodere kunnskapen på en dybdeborende, fengende eller filmatisk interessant måte; når hovedrolleinnehaverens dyktig påklistrede likhet med originalutgaven kitter igjen både den levende skuespilleren og den historiske personen under; når gode skuespillere har et ufortjent flatt og forutsigbart manus å forholde seg til og når narrative grep verken styrker handlingen, spenningen eller historiens relative nyhet. Synd? Åpenbart. Og unødvendig. For hvem vil ikke vite mer om Alfred Hitchcock? Og høres det ikke ut som en god plot-idé å la innspillingen av nettopp Psycho
3
være det operasjonsbordet Hitch privatliv skal dissekeres via? Virker det ikke godt tenkt å legge akkurat Anthony Hopkins AKA Hannibal Lecter på dette bordet (smitteeffekten fra en gammel utspekulert luring satt til å virke inn på en annen)? Og høres det ikke ut som nyttig historiekunnskap å vite at selv ikke eneren Hitchcock kunne klart seg uten kona Alma Reville? Og ville det ikke være fint å få en intim beskrivelse av nettopp dette komplekse, underkjente og til nå ukjente jobb/kjærlighetsforholdet som bar samtlige filmproduksjoner på skuldrene? Og til slutt og tilbake til det «narrative grepet», høres det ikke ut som en fin idé – og i tråd med mesteren selv – å la Psychos fiksjonelle protagonister entre den virkelige historien hver gang ideer klekkes og mesterhjernen koker over? Her er svaret åpenbart «ja» ganger mange. Da er det synd at Sacha Gervasis film ikke evner å koke sammen en fristende samrøre, utmerkede ingredienser til tross. Ragnhild Brochmann Premiere 15. februar 02/2013
59
FILM Django Unchained Regi: Quentin Tarantino Med: Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo Di Caprio, Samuel L. Jackson Inglorious Basterds 2. Django er historien om en slave (Foxx) som får sin frihet av en kalkulerende, men noget bløthjertet dusørjeger (Waltz) som trenger hans hjelp med å identifisere tre ettersøkte bondetamper. Partnerskap blir vennskap og nevnte dusørjeger bestemmer seg for å hjelpe Django med å redde kona fra en brutal slave- og plantasjeeier (Di Caprio). Django har flere likheter med Inglorious Basterds. Tarantino har igjen gått tilbake i historien, denne gangen til sørstatene i 1858, for å omskrive den til de undertryktes fordel via et par voldsmenn med en dumdristig plan. Christoph Waltz har skiftet ham fra jødejeger og bad guy til dusørjeger og good guy, men er ellers den samme som han var i Basterds; en sofistikert, strategisk og flerspråklig herremann
4
med et smil som sjarmerer like mye som det manipulerer. Og folk dør. Hyppig, tidvis på bestialsk vis og gjerne som eksploderende ballonger av blod og sommerkoteletter. Som forventet er det exploitation med høyst siterbare oneliners («The D is silent»), det er Ennio Morricone og various artists som står for soundtracket og mer enn noen gang er det hentet innflytelse fra Tarantinos 60- og 70-talls spaghettiwesternhelter, denne gangen først og fremst Sam Peckinpah, bevist ved en symfoni av en shootout hvis blodbad en må se sluttscenen i The Wild Bunch for å finne maken til. Ikke overraskende har Quentin en liten rolle selv, men det vil forbløffe noen og enhver at han dukker opp som del av en gruppe australske (you heard me) revolvermenn. Tarantino skal ha honnør for å hente ut det beste av skuespillerne sine. Spesielt Di Caprio skinner som den grusomme Calvin Candie. Det er ren nytelse å se Leo utenfor «intens helt»-
Lincoln Regi: Steven Spielberg Med: Joseph Gordon-Levitt, Sally Field, Daniel Day-Lewis, Tommy Lee Jones, Jared Harris Slik Lincoln møtte presidentembetet, kommer Spielberg Lincoln i møte; med andakt, nervøs ro og stille storhet. Løst basert på Doris Kearns Goodwins Team of Rivals: The Political Genius of Abraham Lincoln, tar Spielberg oss med inn på bakrommet i dagene før slutten på den amerikanske borgerkrigen. For første gang i løpet av de fire årene er freden innen rekkevidde, Sørstatene er på vei mot forhandlingsbordet og medlemmene av den føderale kongressen – Nordstatene – presser presidenten sin
5
60
02/2013
registeret han har jobbet i siden tidlig 2000-tall. Waltz og Foxx leverer også varene, med en betagende kjemi seg imellom. Det største ankepunktet er at Django er en to timer og førtifem minutter lang «vil helten få jenta?»-film hvor jenta ikke gis noen personlighet. Ja, Tarantinos filmer handler mer om veien enn om målet, men målet må bety noe. Vi unnet The Bride å drepe Bill og vi håpet at Shosanna skulle få hevne familien sin. Mens Django slakter hvite, glemmer vi hvorfor. Det kunne ikke brydd oss mindre hvilken skjebne kona hans møter. Den siste replikken i Inglorious Basterds var en åpenbar beskjed fra Tarantino: «This might just be my masterpiece.» Undertegnede nikket anerkjennende i salen. Til sammenligning er sign-offen i Django følgende lettglemte ord: «Let’s get outta here.» Der Basterds var leken, innovativ og minneverdig, er Django nærmere et skuldertrekk. Martin Øsmundset Premiere 18. januar
fra to sider. Droppes slavesaken nå er fred og forbrødring mellom hvite amerikanere få uker unna. På den andre siden, hva er krigen verdt dersom slaveriet – stridens kjerne – ikke oppheves før plantasjeeierne gjeninntar det hvite hus? Istedenfor å velge en tryggest mulig tilbakeføring til ett samvelde, setter Lincoln inn alt på å avskaffe slaveriet før det kanskje er for sent. Eller som Abraham sier i filmen:«Tiden er Nå! Nå! Nå! Nå!». Slik utgjør selve slagmarken kun et kort stopp før kraften konsentreres rundt tre ukers ideologisk valgkamp; rundt den intense lobbyvirksomheten, rundt talerundene i kongressen samt scener fra et familieliv med sprekker i fugene. Et verbalt drevet drama
med Lincolns notoriske anekdotelyst i sentrum. Menn som står og menn som sitter. Et godt dramaturgisk valg gjennomført med stilistisk stringens på den fotografiske siden og uten å falle for fristelsen til å gjøre talene for flotte, karakterene for omfangsrike eller privatlivet for dominant. Her er det mange heldige castingvalg, men først og fremst hatten av for Tommy Lee Jones’ tolkning av trykkokeren Thaddeus Stevens. Og så var det hovedpersonen selv. Å alliere seg med Daniel Day-Lewis gir muligheten – ikke bare til å få en av Hollywoods beste karakterskuespillere til å gi method acting-jernet – men til å gjenskape en levende Lincoln. Så lik er Day-Lewis, så vadefulghengslete er ganglaget, så finstemt er
stemmemoduleringen og så portrettlik måten ansiktet foldes på. Fra fast og autoritær til rørende godlynt via oppriktig nedbrutt og tilbake igjen. Hans beste rolle på lenge og en uventet dempet regiprestasjon av Spielberg. Lincoln rakk å samle unionen, avskaffe slaveriet, styrke konføderasjonen og bli gjenvalgt før han ble myrdet. Stort bedre kan ikke en president gjøre det og stort bedre kan ikke en klassisk Hollywood-regissør oppsummere når målet er å tegne et hommage-orientert dobbeltportrett som skal lodde dypt og favne bredere: (uren) politisk prosess på den ene siden, Abraham Lincoln på den andre. Ragnhild Brochmann Premiere 1. februar
Artister lanseres fortløpende.
Stavanger sin nye store musikkfestival
3. & 4. MAI SĂ&#x2DC;RMARKA ARENA
Dagsbillett: 620,- eks avgift.
stavangerlive.no
Festivalpass: 1140,- eks avgift.
FILM En som deg Regi: Eirik Svensson Med: Espen Klouman Høiner, Pamela Tola, Pihla Viitala, Mattis Herman Nyquist, Audun Hjort, Laura Birn På god vei. Alt det gode først. Langfilmdebuten til Eirik Svensson er langt på vei et godt og sympatisk stykke håndverk. Godt fordi filmen er gjennomført med en sikker formsans og en åpenbar interesse for å la filmfotografiets språk tangere innholdet. Godt fordi filmen er drevet frem av et henvendt og sammensveiset lag med skuespillere og godt fordi tematikken er dagsaktuell og med åpenbar interesse for unge voksne som oss: Den globaliseringsrelaterte – tilgi det tørre ordvalget – opplevelsen av rotløs ensomhet både på vei mot og på vei fra et annet menneske. Parforhold som det eneste egentlige middelet mot ensomhet, men også ensomhet som en forstyrrende del av tosomheten. Finske Kajsas og to norske menns liv flettes løst og usikkert sammen via forelskelse,
3
URPREMIERE 5. MARS OSLO NYE CENTRALTEATRET NYSKREVET RAP-MUSIKAL
Album ute fra 22. februar
flukt og fornektelse i et filmspråk som helt bokstavelig passer inn under genrebegrepet «poetisk realisme». Og det er her det blir vanskelig. På den ene siden kler det både handling og handlingsrom at det poetiske – de vakre tagningene, det uforklarte og det usagte – har forrang foran klassisk dramaturgi med karakterer hvis bakgrunn og motiver fortløpende forklares via meningsbærende dialog. På den andre siden er dette valget sterkt problematisk når de dels lettbente, realistiske og godt fremførte replikkvekslingene ikke danner en god nok bro inn i stillheten og de store og dype følelsene. Grepet med Klouman Høiner i to av hovedrollene er også interessant i utgangspunktet, men tilfører det egentlig et ekstra lag av kompleksitet når alt kommer til alt? Videre er det fint tenkt mer enn gunstig valgt å la Kajsa yrke være samtidsdanser. Å ty til ekspressiv dans med unge, gjennomvåte dansere der ordene verken kan eller vil strekke til,
FAMILIEMUSIKALEN
Tekst og musikk
Silver Linings Playbook Regi: David O. Russell Med: Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Robert De Niro, Chris Tucker Feelgood du ikke brekker deg av. Silver Linings Playbook er historien om unge Pat Solitanos (Cooper) tilbakekomst til familie, venner og samfunn etter et lengre opphold på psykiatrisk anstalt. Han håper å vinne tilbake kona Nikki, som har iverksatt besøksforbud etter det Pat kaller hendelsen. Politienken Tiffany (Lawrence) ramler inn i livet hans, og fordi hun tilbyr hjelp med Nikki og er like pilleerfaren og sosialt bananas som ham, utvikler det seg fort et
LIONEL BART
4
Basert på Charles Dickens klassiske fortelling Oliver Twist og byr på uforglemmelige musikalske numre.
Fra 1. mars Oslo Nye Hovedscenen
Gangster Squad Regi: Ruben Fleischer Med: Ryan Gosling, Emma Stone, Sean Penn, Josh Brolin, Nick Nolte, Giovanni Ribisi, Mireille Enos, Michael Peña, Josh Pence Pang pang. Pang pang pang. Pang pang pang. Om du synes denne overskriften har for mye skyting og for lite innhold, kan det tenkes at du mot slutten av Gangster Squad vil merke at du begynner å gå litt lei. Da faller det som i halvannen time har vist tegn på å være en lovende film sammen i en uforløst avslutning som ikke gjør annet enn å fremheve produksjonens svakheter. Revolvere og automatvåpen som treffer alt annet enn de det siktes mot, så hele rom skytes i tusen biter i slow motion. Virkelig? Er dette
- en benskjør komedie av Andreas Markusson
3
Fra 14. februar Oslo Nye Centralteatret
Dukketeater basert på Harald Eias TV-figur Av Jo Strømgren
T.o.m. 22. februar Oslo Nye Trikkestallen
Billetter: 22 34 86 80/815 33 133
www.oslonye.no 62
02/2013
blir i denne sammenhengen for åpenbart; klisjefylt mer enn gripende. Og den siste hovedinnvendingen spart til sist. Når et av hovedmomentene er å la mangelen på ord bære skriptet – og dette er en av filmens hovedstyrker – hvorfor la innsmigrende indiepop-ballader med overtydelig tekst tone inn hver gang språket med vitende og vilje er holdt tilbake? Pen og atmosfærisk korrekt musikk i seg selv, men en melodramatisk og følgelig uønsket gjest i dette selskapet. Men tilbake til det gode. En som deg er vakker å se på, er tuftet på solid regiarbeid og er dyktig spilt av hovedrolleinnehaverne med Pamela Tola i en særstilling. Ros også til Mattis Herman Nyquist som alltid vet å levere linjene sine og en fortjent honnør til nykommer/amatør Audun Hjort. Oppsummert: Lovende debut og overbevisende som et velbegrunnet ønske om å fortelle film på siden av konvensjonen. Ragnhild Brochmann Premiere 1. februar
det som filmen har bygget opp mot – en scene som ville vært utdatert og uoriginal også før årtusenskiftet? Så sitter man der da og ser alskens objektfragmenter fly gjennom lufta og innser at man bryr seg egentlig ikke så mye om noen av disse karakterene uansett. Gangster Squad omhandler en hemmelig, off the records-gruppe av seks politimenn i Los Angeles satt til å sette en stopper for Mickey Cohens (Sean Penn) voldelige mafiavirksomhet, og et eller annet sted inne i den to timer lange filmen ligger det en kortere, mer underholdende film som aldri slipper ut. Det første møtet mellom politibetjent Wooters (Ryan Gosling) og Cohens øyensten Grace Faraday (Emma Stone) gir håp om intriger og kjapp replikkveksling, men kjemi-
en de to i mellom når aldri opp til det nivået dette første møtet hinter om. Skurken Sean Penn er fascinerende hensynsløs, kald og voldelig, ikke et vondt ord om ham, men – Harvey Keitel var virkelig god som Mickey Cohen i Bugsy fra 1991, var han ikke? Og der ligger problemet: alt virker litt halvhjertet i Gangster Squad, som om alle involverte har slått seg til ro med et «dette får duge», der det med litt mer arbeid kunne blitt så mye bedre. Et eksempel på dette er fotograferingen. Den virker stemningsfull og tidsriktig, men kun så lenge handlingen engasjerer nok til at man ikke går det visuelle uttrykket litt nærmere etter i sømmene. Deretter ser filmen for det meste bare falsk og billig ut. Trond Gausdal Premiere 11. januar
FILM
®
[No]
Adiós Pinochet
En film av Pablo Larraín
spesielt bånd mellom dem. Regissør David O. Russell (54) har et relativt kort CV, men blant de seks spillefilmene han har laget er respektable titler som Tre konger, I <3 Huckabees og The Fighter. Han er en mester i å hente ut det ypperste fra skuespillerne sine, som bevist ved at tre av skuespillerne i The Fighter mottok Oscar-nominasjoner. I Playbook gjør Bradley Cooper sin beste rolle til dags dato i sin tolkning av Pat Solitano, som tidvis er en sosial katastrofe, tidvis er stabil, trygg og livsglad og tidvis er så skjør at en skuffende slutt på en roman eller en sang med ubehagelige assosiasjoner kan utløse voldsomme, ustoppelige raserianfall.
Searching for Sugar Man Regi: Malik Bendjelloul Med: Stephen Segerman, Dennis Coffey, Mike Theodore, Dan Dimaggio, Jerome Ferretti, Steve Rowland Trollet ut av esken. Den utenkelige blandingen av Bob Dylan, Ghandi og Michael Jackson. En tilsvarende tidsikonisk stemme, en nesten umenneskelige altruisme og en finurlig, jacksonsk starquality: Basisplagg båret slik ingen andre bærer dem (hvit skjorte, svarte bukser, klassisk hatt) og et komplett uutgrunnelig smil bak mørke briller og svart langt hår. Searching for Sugar Man er den arkeologiske utgravningen av en av 68’er-generasjonens
5
Som i The Fighter er Russells regi på sitt sterkeste når familien samles. Den innsiktsfulle skildringen av forholdet mellom Pat og faren (De Niro) er spesielt verdt å nevne. For en De Nirofantast som undertegnede er det deilig å se ham tilbake i en rolle som går litt utenfor «gammel tusseladd»-registeret, som tillater ham å skrike og grine og vise små glimt av storheten han engang forvaltet med slik letthet. Forfriskende er det også å se Chris Tucker legemliggjøre en dempet karakter som ikke hyler i falsett, som en kompis fra anstalten. Playbook tar seg god tid i oppbygningen og forsvarer sine
glemte musikalske helter, Sixto Rodriguez. En jakt på en levende begravet myte, en opprulling av en utenkelig stjernekult og et utspekulert stykke storytelling. Er du heldig nok til å ikke kjenne historien i forkant, pris deg lykkelig og la være å lese anmeldelser. Her holder det å komme med en uforbeholden anmodning om å gå Sugar Man ulest og uhildet i møte. Sjelden har et dokumentarisk plot gjort meg så oppriktig overrasket, og like sjelden har et soundtrack bidratt til en så umiddelbar forståelse og anerkjennelse av narrativet som presenteres. Og, som i de fleste gode dokumentarer av introduserende art – historien om noe glemt, gjemt eller underkjent – beholdes likevel en sympatisk
drøye to timer, for når Russell slipper alle bremser og sender karakterene i full klinsj med hverandre, kjenner vi dem så godt at det kjennes på kroppen hva som står på spill. Filmen fungerer bedre som familiedrama enn som romantisk komedie, da de intense scenene i hjemmet er langt mer effektive enn de med Cooper og Lawrence, hvis kjemi er litt … vel, så som så. Det til side: Silver Linings Playbook er den beste filmen om pasienten som friskmeldes fra anstalten for å komme hjem og skape kaos i familien siden Rachel getting married. Martin Øsmundset Premiere 11. januar
del av myten som en perle i skjellet. Konteksten forklares, lokket åpnes og skatten beskues, men uten å gjøre hovedpersonen mindre kuriøs. Her er også Rodriguez et takknemlig objekt, å komme stort lenger under huden og inn i mennesket enn Sugar Man gjør, virker tilsynelatende umulig. Legg til at handlingen drives frem på to kontinenter; mellom et segregert Sør-Afrika (det eneste stedet Rodriguez traff publikum) og artistens eget hjemland USA, og at fortellingen formidles på kav sør-afrikansk engelskdialekt (fornøyelig!), og fornemmelsen av å reise – ikke bare tilbake i tid men til et helt annet sted – er komplett. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember
PÅ KINO 8. FEBRUAR
SPISE SOVE DØ En film av GABRIELA PICHLER
VINNER AV 4 GULDBAGGEN-PRISER: BESTE FILM, REGI, MANUS OG KVINNELIG SKUESPILLER
«Årets beste svenske film» Nöjesguiden
PÅ KINO 1. MARS www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no 02/2013
63
FILM
Bittersøt kjærlighet på fransk. Bør ikke det funke utmerket godt på norske kinoer? Goodbye First Love (Un amour de jeunesse) Regi: Mia Hansen-Løve Med: Lola Créton, Sebastian Urzendowsky, Magne-Håvard Brekke «IT’S SO FRENCH! The actors are annoying. It’s talky, complacent. I thought it was awful.» Camille og Sullivan, de to turtelduene i Goodbye First Love, diskuterer en film de har sett på kino. Sullivan rister på hodet av jentas begeistring for en fortelling og en tilnærmingsmåte han har sett tusen ganger før. Mon tro om dette er en intertekstuell kommentar til filmen de selv bor i. Fransk film har liksom alltid vært en sjanger i seg selv, definert av mennesker som aldri ser fransk film, fordi de tror det er kjedelig eller i overkant intellektuelt (Ylvis har en artig parodi på youtube); eller dem som bare går på kino en gang i blant, men som da foretrekker «de gode filmene». Ofte de franske. Så har vi en tredje, mindre utbredt kategori, nemlig cineastene. Vi som kjenner den franske filmhistorien, fra Lumièrebrødrene til Luc Besson, som i grunnen
5
64
02/2013
synes at Frankrikes samlede filmproduksjon er altfor mangfoldig til å kunne omtales som en slags homogen gruppe, definert av en idé om kvalitet. LIKEVEL SKAL JEG for en gangs skyld beskrive en film som utpreget fransk. En merkelapp jeg også kunne satt på regissør og manusforfatter Mia Hansen-Løves debut, Father of My Children, eller Summer Hours av ektemannen Olivier Assayas. Det distinkt franske i disse fremragende filmene er en behersket og klok, men samtidig varm tone i skildringen av mellommenneskelige relasjoner. En respektfull omtanke for hver eneste rollefigur, ispedd litt pollen fra en romantisk grunntanke om at kjærligheten er sterkere enn alt, selv om den kan gjøre fryktelig vondt. Goodbye First Love forteller om den endeløse romansen mellom Camille (Lola Créton) og Sullivan (Sebastian Urzendowsky). De to må skille lag når Sullivan, som er noen år eldre, drar til Sør-Amerika for å realisere seg selv. Camille etterlates i bunnløs kjærlighetssorg. Håpet om gjenforening frarøver henne ungdomstiden, og mens Sullivan opplever den store verden, begrenser Camille sin egen.
Moren ser oppgitt på at datteren går inn i seg selv og møter muligheter med gledesløs respons. Når Camille påbegynner et arkitektstudie, får hun endelig muligheten til å konsentrere seg om andre ting enn sine tærende følelser fra fortiden. Hun kan se fremover og omfavne det livet har å tilby henne. Her møter hun den middelaldrende læreren Lorenz (norske Magne Håvard-Brekke). En velkjent og litt klein skikkelse; den eldre og erfarne som kan veilede den unge til å høste viten over glass med rødvin (Samuel Frölers rollefigur i svenske Till det som är vackert er et tydelig eksempel). Men takket være Hansen-Løves taktfulle regi, blir han aldri en karikatur, men et menneske som viser oppriktig interesse for Camille. Hun gjør særlig klokt i å holde Lorenz’ ekskone og barn på avstand. Det er ikke hans livsvalg som kompliserer forholdet til Camille. SPØKELSET ER SULLIVAN. Når Camille tilfeldigvis møter moren hans på bussen, drister hun seg til å utlevere kontaktinformasjon, og man trenger ikke mastergrad i dramaturgi for å forstå at den begravde kjærligheten vokser seg frem mot overflaten. Goodbye First
Love følger en velkjent, ukomplisert formel, men det blir vanskelig å ta frem pekefingeren når filmen evner å engasjere i hver eneste scene. Ved siden av tålmodigheten og elegansen i selve regiarbeidet, skyldes dette kjemien mellom hovedrolleinnehaverne. Sebastian Urzendowsky er karismatisk og sjelfull i formidlingen av Sullivans konfliktfylte følelser, og Lola Créton lever opp til potensialet hun viste i Catherine Breillats revisjonistiske eventyr Bluebeard. Créton har ikke det største registeret å spille på – i alle fall ikke her – men ansiktet hennes rommer en rar sårbarhet som overbeviser. Dette løfter en rekke situasjoner som kunne blitt platte og stive uten denne spesifikke begavelsen. DET ER TYDELIG at Camille representerer noe uskyldsrent for Sullivan, mens hun på sin side aldri etterlyser noe annet enn hans nærvær. Han fremkaller ikke bestemte følelser – han er selve følelsen av kjærlighet. Goodbye First Love stiller spørsmål rundt hvorvidt en slik ubalansert relasjon er mulig. Filmen ebber ut på bokstavelig vis, når en elv ren renner mot horisonten av bildet. Symbolikken kan høres banal ut, men er i grunnen bare tydelig og sann. Mia Hansen-Løves andre spillefilm er så liten og vanlig at den står i fare for å bli mikroskopisk, men livsvisdommen hun byr på er verdt å ta med seg. Da blir den alt annet enn forglemmelig. Lars Ole Kristiansen
Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med
FILM
“ÅRETS VIKTIGSTE FILM” STAVANGER AFTENBLAD
VG
AFTENPOSTEN
NRK P3
PÅ DVD & VOD 27. FEBRUAR Les Miserables Regi: Tom Hooper Med: Anne Hathaway, Hugh Jackman, Russell Crowe, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne Hvem er de utmattede? I første rekke handlingens helter og antihelter. Jean Valjean, den moralsk høyverdige fangen dømt til et evig liv på rømmen; Fantine, den falne fabrikkarbeidersken tvunget til prostitusjon; Cosette, hennes fremtidsløse datter; og politimannen Javert, som svinger kongedømmets svøpe over dem alle, inkludert seg selv, på jakt etter rettferdighet. Vi befinner oss i Victor Hugos testamente over det postrevolusjonære Frankrike, en skjærsild og et helvete med en blek himmel i det fjerne. Les Misérables, et epos over livets fylde, ondskapens makt, kjærlighetens kraft og Guds frelse. Livet er en prøvelse og glem det ikke! I Hugos tilfelle skapte tidløs tematikk litteratur med ditto varighet. Og skal litteratur bli til fengende partiturer og librettoer er få plot bedre egnet til å synges en De Elendige. Her er ikke en sang uten emosjonell ladning, ikke en tekst uten universell dramatikk og ikke et møte uten moralske over- eller undertoner. Tom Hooper har gjort det strålende valget å la skuespillerne synge live. De sjelevrengende, åpne munnene, den dirrende halsmuskulaturen og de bankende tinningene gir musikken og handlingen all den fortvilte styrken og nærværet den fortjener. Og som de synger! Hugh Jackman er utrolig nok i stand til å mene hver eneste tåre, hver eneste strofe og hver eneste pustepause. Hele veien bærer han filmens handling og livets anstrengelser som en Jesus på vei mot Golgata, uten å gjøre det på en anstrengt måte. Jean Valjean er fordømt og oppriktig sliten og det er etter alt å dømme Jackman også. Anne Hathaway gjør en lignende prestasjon, mens Crowe har funnet en kledelig måte å syngespille Javert som en konstant, men aldri statisk trussel.
4
På hver sin måte synger de hjertene ut, hver gang og uten at intensiteten i innlevelsen faller. Imponerende. Dette er del en av den positive utmattelsen. Det føles godt og riktig å la filmen være en ren adapsjon av musikalen. Å synge seg matt bidrar effektivt til en faktisk utmattelse – især når det er snakk om skuespillere og ikke skolerte sangere – og forsterker i neste runde min tro på den fiksjonelle anstrengelsen. I neste ledd er det også anstrengende – siden det alltid vil forbli unaturlig å bryte ut i sang – å forholde seg til et nesten rent musikalsk plot. Som moderat musikaltilhenger blir jeg litt fysisk sliten av paukene, basunene og sangene. Igjen, og i dette tilfellet, en god ting siden emosjonell deltagelse er historiens mål og musikkens mening. Utmattelsen min tar meg nærmere historien i dobbelt forstand og sangene er mer fengende enn jeg hadde husket. Og likevel, selv om kroppen verker er jeg langt fra å gråte og langt fra så følelsesmessig koblet til fortellingen som jeg innledningsvis så for meg at jeg skulle bli. Her til utmattelsen del tre; Tom Hoopers (The King’s Speech) andre film er litt for lang. Halvveis i handlingen, midt inne i forsøket på reise en ny revolusjon, med Do You Hear The People Sing? vakkert gjallende gjennom Paris’ gater, faller trykket. Likhet, frihet og brorskap er det selvfølgelige bakteppet for historien, men ikke fullt så spennende som selvstendige sekvenser. Eller sagt på en annen måte; uten Jackman, Crow og resten av ensemblet i lerretets sentrum, faller trykket. Ikke uten å løftes igjen senere, men med den konsekvensen at inntrykket av å ha inntatt en komplett tårepressende, hjertepumpende og øyeåpnende filmopplevelse, ikke lenger sitter som en kule i kroppen. Men beundringsverdig godt gjennomført, plettfritt iscenesatt og vakkert skutt. Ragnhild Brochmann Premiere 18. januar
VG
AFTENPOSTEN
“INTERESSANT” STAVANGER AFTENBLAD
ADRESSA
“SOLID” NATT & DAG
DAGBLADET
NETTAVISEN
CINEMA
“BALANSERT” “INFORMATIV” FÆDRELANDSVENNEN
RAMMENS TIDENDE
PÅ DVD & VOD 27. FEBRUAR 02/2013
Bully_Palme_118x360_NO AD_NattOgDag.indd 1
NRK P3
65 06/02/13 13.42
FILM
Jeg tenker best når jeg snakker med andre, sier En som deg-regissør Eirik Svensson. Tekst Karsten Meinich FOTO CHRISTIAN BELGAUX SØRGMODIGE SILHUETTER av januar glir forbi utenfor vinduet. Jeg sitter på et tog til Gøteborg, som akkurat har forlatt Halden. Daff togkaffe i koppen. Snart mørkt. I setet ved siden av meg sover Eirik Svensson. Vi ble uteksaminert fra Filmskolen på Lillehammer i 2010 med samme avgangsfilm, og nå skal spillefilmdebuten vår, det romantiske dramaet En som deg, ha sin internasjonale filmfestivalpremiere i Gøteborg. Han har skrevet og regissert, jeg har klippet. Sovende mennesker på tog har en egen fred over seg, og i dette øyeblikket er Eirik svøpt i sin evigunge hettegenser; den han alltid ser ut til å ha for hånden. Det er stille før stormen. En drøy uke før dette skrev jeg en epost til filmredaktøren i NATT&DAG. Som filmskribent til hverdags selv, foreslo jeg ved denne uvanlige anledningen at jeg kunne lage et slags portrettintervju med regissøren jeg har samarbeidet med; en samtale uten mulighet for journalistisk objektivitet, men forhåpentligvis med et nært og sannferdig tidsbilde – fra innsiden av en spillefilmdebuterende regissør. Og all den vilje og angst som følger med premiereuken der filmen slippes fri. SÅ DETTE ER ikke et klassisk intervju. Mer som et stebarn fra Interview Magazine. Det er dagen før festpremieren i Oslo, og Eirik er hjemme hos meg for å spise middag. Han 66
02/2013
er spent, og glad for at han ikke måtte lage mat selv. Hverken analogien «å lage film er som å lage mat» eller «å lage film er som å lage en baby» passer for Eirik. – Jeg endte opp med å lage en spillefilm fordi jeg er glad i mennesker, sier han. – Ikke fordi jeg så Star Wars ti ganger da jeg var barn. Kanskje ikke stoff for en ikonisk regissørmyte, men befriende lite cineast-romantisk. Så har da heller ikke Eirik bakgrunn fra videobutikk; ikke har han vokst opp på Cinemateket, og heller ikke har han laget super8-filmer med familiens kamera. Eirik er han fyren du kjenner med grenseløs sosial energi; han som elsker å bli kjent med fire ukjente pøbelungdommer med beina på bussetene. Det er han som har en lang samtale med lillesøsteren din om hvordan det går og hvordan hun har det på ungdomsskolen, og som nesten alltid er sistemann hjem fra nachspiel. MED PLATINABLOND LUGG nedarvet fra Finland har Eirik Svensson gått opp Oslo-stien for seg selv – fra oppvekst på Skøyen, via Majorstua skole og Frigg-kamper på Tørteberg, til gymnasets bud om sosial kapital på Nissen, utvekslingsår i Chile og et identitetsdannende år i Helsinki, før Filmskolen banket inn regissørspikeren. En ung fyr (vel, 29 år nå), liten av vekst, men høy på energi. Han danset seg inn i viral videohistorie etter et tilfeldig møte med Gabrielle på Habibi en julebordsnatt før jul (og inviterte henne senere på festpremieren av En som deg). Han hilser alltid pent, men hisser
seg alltid opp hvis han er uenig, og ser av prinsipp ikke på filmtrailere. Og ja: han glemmer aldri navnet ditt. Hva legger han i det «å være glad i mennesker», spør jeg, fordi jeg vil være vanskelig. – Helt ærlig, jeg synes nesten alltid det er finere å tilbringe tid sammen med noen, enn å være alene. Jeg tenker best når jeg snakker med andre, og har ikke noe glede av «grubling alene ved vinduskarmen». Noen regissører snakker om at «de bare er opptatt av å fortelle en historie», men for meg handler filmskaping også om prosjektet det er å samle mennesker til dette fellesskapet fortellingen vi skal filme utgjør. Å lage film er for meg tett opp mot det å være menneske: vi gjør så godt vi kan. TILBAKE PÅ TOGET til Gøteborg hører jeg på opptaket av samtalen vår fra middagen noen dager tidligere. Det sklir helt ut av intervjuformat og over i den type samtaler som oppstår når Eirik inviterer menneskene rundt seg til å lage film. Kanskje dette er roten til å forstå hvor debutfilmen En som deg kommer fra. Skuespillerne Pamela Tola og Espen Klouman-Høiner tilbragte en uke sommeren 2009 med en av Eiriks kortfilmideer, og samtalene som oppstod mellom dem tok på en måte aldri slutt – de diskuterte kjærlighetstematikken i historien, fortalte hverandre om egne erfaringer og kompliserte utfordringer i et ungt voksenliv – hvor vi alle på et vis er påkrevd å lykkes med å «finne noen». Det de hadde begynt å utforme var en kreativ relasjon som måtte bli en film. Når Eirik først har fått tak i noe av dette ubestemmelig «menneskelige», vil han fange det. Tror jeg.
Fremme i Gøteborg. I toppen av Riverton hotell diskuterer Eirik med Sara Johnsen – regissøren av Uskyld, som også skal vise sin film på festivalen. De to er både samstemte og uenige i spørsmålet om hvordan en regissør skal «bære ansvaret» for en film, for Johnsen forstår fort at Eirik omfavner absolutt alt som har med En som deg å gjøre, og vil beskytte ham mot hva som venter. Er han for glad og engasjert? For udekket åpen for stikk og kritiske innvendinger, som sikkert vil komme? Känn ingen sorg för mig Göteborg. TIDEN VIL VISE. Eirik er ikke den første regissøren som ankommer sin filmdebut med like mengder ekstase og frykt, og han er heldigvis allerede godt i gang med sin neste spillefilm. Og den uredde menneskeligheten han sikter etter finnes der ute. Den tar kanskje tydeligst form i små situasjoner som vokser seg til historier – og kanskje også myter. Gabrielle sa det bra på festen som fulgte etter den fullstappede festpremieren på Klingenberg kino, dagen før togturen til Gøteborg. Like før hun gikk inn på Habibi i Storgata den kvelden før jul, snakket hun med sin ledsager om hvor synd det er at kebabsjappene i Oslo ikke spiller musikk om natten. «Det hadde jo vært helt genialt, folk vil jo ikke hjem å legge seg!» Så ser hun inn vinduet på Habibi, og der har en dresskledd ung platinablond Eirik Svensson for lengst reist seg for å danse til den høylytte arabesque-radioen som kebabkokken har skrudd opp på fullt. Gabrielle bretter opp et stort smil: «Det var et fantastisk syn. Eg bare måtte inn å danse.» «En som deg» hadde kinopremiere 1. februar.
Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...
Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM
Norges største formidler av hybler og bofelleskap
TV
Tekst Aksel Kielland JEG SKAL ÆRLIG innrømme at jeg har mistet litt av entusiasmen for å bølle med norsk fjernsynsdrama. Det har ikke noe å gjøre med at kritikken har gått for langt, og at de onde tungene nå må holdes i tømmene av hensyn til den mentale helsen til menneskene som lager disse seriene – jeg har rett og slett bare mistet piffen. Akkurat nå føles det som om det meste har blitt sagt, og inntil tv-menneskene finner på noe nytt, kommer vi bare til å gjenta de samme drøvtygde innsigelsene om igjen og om igjen til kritikken blir så samstemt at den eneste fornuftige reaksjonen blir å begynne å like disse produksjonene på pur trass. Jeg kom meg cirka sju minutter inn i Halvbroren før jeg ga opp. Som den kyndige tv-seer jeg er gikk jeg rett på fjerde episode, ettersom jeg sluttet meg til at jeg da ville bli spart for norsk fjernsynseksposisjon, som er et onde jeg i 2013 planlegger å unngå med samme presisjon som jeg styrer unna makrell i tomat, polyester og «pute-tv». Likevel holdt jeg ikke ut lenge. Ikke sånn å forstå at jeg ikke hadde kunnet presse meg gjennom den dersom det var behov for det, men jeg er ikke mer av en sosialdemokrat enn at jeg ser på
tv-mediet som noe man først og fremst skal se på fordi man har lyst. OG ENN SÅ lenge er det smertefullt å se norsk tv-drama kjempe seg gjennom det som så lenge var norsk films svøpe, nemlig denne bisarre ideen om å skulle skildre vanlige mennesker – mennesker med vanlige jobber (alltid arbeiderklasseyrker som finnes skildret i barnebøker fra da manusforfatterne var små) som tenker vanlige tanker, mens de går i vanlige klær og har problemer som er så utstudert vanlige at de er kjemisk fri for enhver relaterbar erfaring. Og enda verre; de vanlige menneskene fra tidligere tidsepoker hvor man hadde tidstypiske klær og brukte tidstypiske uttrykk for å uttrykke sine tidstypiske følelser. I stedet har jeg sett på Henrik Schyfferts nye serie Allt faller (TV4). Allt faller er så langt intet mesterverk – som dramakomedie hadde den nytt godt av å i enda større grad forankre komedien i dramatikken – men den er behagelig å se på, og tidvis ganske morsom. Serien handler om Johan Rheborg og Jonas Gardell, som begge spiller seg selv, og som begge på sitt vis illustrerer hva yrket som komiker gjør med livet utenfor scenen og tv-studioene. Gardell skildres som en vandrende verkebyll av ensomhet og high end tvangstanker, mens
Rheborg er patologisk opptatt av å imponere som komiker. DET VIKTIGE MED Curb Your Enthusiasm er ikke, som så mange synes å mene, dette med «pinlig humor», men hvordan strukturen lar Larry David vitse med vennene sine sånn som venner gjør i virkeligheten. Sitcomsjangeren har historisk sett hatt en tendens til å fremstille vitser som noe som oppstår i det korte øyeblikket en replikk bruker på å bevege seg fra munnen til en karakter som er helt jævla ute til publikums ører; i en ordinær situasjonskomedie er det ingen som forteller morsomme vitser for å være morsomme. På sikt er det dette Curb vil bli husket for, og mens norske fjernsynskomikere fortsatt(!) klamrer seg til pinlighetsidealet – som om det krevde noen innsats – har Schyffert forstått viktigheten av å la morsomme mennesker være morsomme med vilje. De beste scenene i Allt faller er de hvor Schyffert (som også spiller seg selv) og Rheborg vitser med hverandre. Det ligger en helt
Vi hjelper deg - både i studietiden og i arbeidslivet
150 kr i året
Meld deg inn på www.samfunnsviterne.no 68
02/2013
1. Lilla vegger. 2. Den helt perfekte sveisen til han Cleve Broch (trekker oppmerksomheten vekk fra alt annet). 3. Tempoet og romklangen på voice overen.
Schyffert har forstått viktigheten av å la morsomme mennesker være morsomme med vilje.
Bli studentmedlem i Samfunnsviterne! MEDLEMSFORDELER • Gratis PC-forsikring • Bank- og forsikring • Studentarrangement • Medlemsblad • Lønnsstatistikk • Tips og råd i lønns- og arbeidsspørsmål
særegen form for mellommenneskelig varme i dette ønsket om å få sine gamle venner til å le – faktisk er det et såpass effektivt triks at det strengt tatt er rart at det ikke er mer utbredt. ALT FALLER HAR sine feil, men for alle dens unødig karikerte rollefigurer og de tidvis søkte premissene, er det en serie som forsøker å formidle en genuin erfaring. Dermed fremstår disse svenske tv-komikernes liv som langt mer gjenkjennelige enn hva man pleier å ende opp med når en gjeng norske fjernsynsarbeidere forestiller seg hva en trailersjåfør fra Kongsvinger eller en skorsteinsfeier fra 1982 tenker og føler. De tre største problemene med de sju første minuttene av episode fire av Halvbroren:
SPILL
Far Cry 3
Det vesle helse- og spelhjørnet. TEKST Rasmus Hungnes HEISANN, ALLE BARN! Treng du nyttige tips om korleis best spele dataspel og take i vare allmenntilstanden i vintermånadene? Då har du kasta ditt blikk på rett side. No, du veit, i vintermånadane, er det ein framifrå idé for oss som bur nord for 37° N å taka ein tur til sørlege strøk («Syden», som det kallast), av di vi ikkje får så mykje sol i denne kalde og mørke årstida. Dei vesle solstrålane vi ein gong i blant får slikka i oss gjer slettes ikkje susen, skjønar du: På grunn av vinkelen strålane treff oss gjennom atmosfæren som ligg rundt planeten Tellus si overflate, blir brorparten av UVB-strålane filtrert bort, slik at huda ikkje får til å syntetisere det herlege vitamin D, som snarare er eit hormon enn eit vitamin, merkeleg nok. Då er det godt å vite at ein kan føretaka digitale – eller virtuelle, om du vil – reiser til varmare breiddegrader. FAR CRY 3 GIR deg mogelegheita til å gjere nettopp dette – heimefrå, utan å reise heimefrå. Du, ein tomhjerna, usympatisk dust, er på ferie i eksotiske strøk med venene dine, ein gjeng uoriginale klyser, og utøvar dank, utagerande festing samt dumdristige ekstremsportslege aktivitetar dag ut og dag inn. Som dei typiske naive pakketuristane dykk er, vert dykk alle kidnappa og bura inne i ein slavecamp drive av ein lallande galen psykopat saman med ein annan type som rett og slett ikkje er riktig nagla. Heldigvis klarar din i utgangspunktet veike, karakterlause karakter å flykte før han vert selt som sexslave, og viser seg etter kort tid å vere usedvanleg lærenæm: På rekordtid har han lært seg å bruke kvart eit lem til både det eine og det andre, deriblant blomeplukking, handtering av alskens lette og tunge våpen, a bene placito brygging av dop og andre medisinske miksturar, flåing av utrydjingstruga dyreartar, skreddarsying av ryggsekkar og våpenhylster, virtuos omgang med kvart eit køyrety som står parkert i din veg … Naud lærer naken pakketurist å spinne. Er det ikkje slik med dagens ungdom, at ein er ein dvask og tiltaksløys slappfisk inntil det knip, og når det knip transformerast ein til det reinaste
overmennesket? Kanskje ikkje. Botnlina er at alle Far Cry-spela til no har teke form av herleg morosame førstepersonskytespel, og denne open world-valds- og skogsturorgien er ikkje unntaket, men bekreftar regelen likevel. INDIESPELET MIASMATA gjeng òg føre seg på ei solfylt øy, men der utøver ein klekkeleg mykje mindre mengde vald enn i det valdelege Far Cry 3. Ja, på denne øya handlar ikkje livet om å taka andres liv bort, men å redda ditt eige, din pestinfiserte sjukling. Det handlar om å vere hjelpelaus og livredd medan ein utfører naudsynte oppgåver slik som kartografi, blomeplukking, medisinsk forsking, soppsanking, syntetisering av helsebringande medikament, steinkasting på og flukt frå eit hissig rovdyr. Topp stemning! MEN HUGS DET, kjære lesar, at virtuelt sollys ikkje er ei erstatning for eit variert kosthald, og at du uansett nok gjer klokt i å ete vitamin D som tilskot – D3 er etter sigande meir effektivt enn den syntetiske typen D2 – i kosten om vinteren. Enkelte vitskaplege undersøkingar peikar mot at høge dosar vitamin D kan vere vel så effektivt mot influensa som ei vaksine, og det kan òg kan hende førebyggje forkjøling. Vitamin D styrkar immunforsvaret, skal vite. Dosane ein får tak i reseptfritt i Noreg er retteleg konservative, for «dei» trur at «alle» nordmenn et fisk kvar forbaska dag, og at det liksom skal gjere susen. Pass på å ikkje kombinere høge dosar vitamin D med for mykje kalsium, med mindre du vil ha nyrestein, for då kan du utvikle nyrestein. Sorry, Tine! Tre andre dagsaktuelle spel: 1. Ni No Kuni Ein audiovisuell magisk JRPG-nytelse frå Level5 og Studio Ghibli (PS3). 2. Bientôt l’été Eksistensialistisk sosialiseringssimulatorsimulator frå belgiske Tale of Tales (PC, Mac). 3. The Cave Usympatisk karakterdrama frå Monkey Island-designer (PC, Mac, WiiU, PS3, Xbox360).
Alle Far Cry-spela til no har teke form av førstepersonskytespel. Denne valds- og skogsturorgien bekreftar regelen.
FriVillig arbeid
WOrking HOliday
JOrden rUndT reiser rUndreiser OPPleVelsesTUrer
Vi skreddersyr din drømmereise Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter
23 31 61 00
WWW.sTaTraVel.nO 02/2013
69
Speil speil på veggen der, hvem er den største mediehora i landet her? FOTO CHRISTIAN BELGAUX
6 1 6
Hei trippelaktuelle Kurt!
nå da?»
Anser du deg selv for å være en mediahore? – Nei.
Ti lange år siden du møtte Smil og Gift! Hva har du gjort siden sist? – He-he, stemmer det. Du, jeg har nok reist rundt og spilt og ja, lagd plater og vært artist. Det er liksom et gruse enkelt svar.
6 6
Savner du noen gang å være rørlegger? – Absolutt ikke. Det er en glede av å være det jeg er nå. Faktisk.
På hvilken måte vil du si rørleggerutdannelsen har hjulpet deg som artist? – Utdannelsen? Som rørlegger? Det er ganske lite. Men det er noe å falle tilbake på hvis det skulle gå helt skeis.
1
Ingen sånne HEY, et ødelagt mikrofonstativ! Fikser det, jeg! Jeg er RRRØØRRRLEGGERRRR!!!
– Nei. Jeg googlet Kurt Nilsen og så kom det opp et klipp av Kourtney Kardashian som føder … hva tenker du om å bli assosiert med slike ting? – Helt topp. It wasn’t me. He-he.
6
I Heat magazine sa Kourtney Kardashian at hvis hun var et møbel, ville hun vært en stol. Kim Kardashian sa hun ville vært et speil. Hvilket møbel ville du helst vært? – Saklig spørsmål. Faen. Jeg ville vært en myk og god sofa. Det er i hvertfall det jeg foretrekker.
6
Oooover til noe annet … Hvordan går det med salget av gitarhytta di a? – Det går ikke. Får ikke solgt altså. Det er jævlig dumt. Jeg har ikke tid til å være der, så den står bare der.
1 1 6
Hahaha. Hvem er det som BYGGER en faktisk HYTTE av en GITAR?
1 1 6
Jeg synes gitarhytta di likner på en fallos. – Hva er det?
Er det ditt Neverland? – Absolutt ikke. Det er så mange firkantede hus, og det blir litt kjedelig i lengden. Folk sier det er en crazy idé.
70
1
KURT NILSEN SELGER PENISHYTTA! Mye mer tabloid. – He-he, «hvordan går det med penisen
Fallos, Kurt. Du er en voksen mann. Du må vite hva fallos betyr.
Hytta di ser ut som en penis. – Ha-ha, nei. Du synes den har litt penisform? Du har en fin måte å si det på.
02/2013
Hvor mange runder måtte du ta med deg selv før du sa ja til å stille opp i Hver gang vi møtes? – Jeg er en familiepappa på 34 år, det betyr at jeg er en myk mann. Jeg synes det var jævla gøy da jeg ble spurt. Jeg hadde kanskje håpet at noen dreit seg litt ut da, men den gang ei.
1 1 6
Haha, sier du at det ikke er noen som har driti seg ut på Hver gang vi møtes? – Nei, folk er proffe.
Var det slitsomt å spille inn? Det er nesten som å være med i et reality-show da, med intensiv filming. Og du MÅ gråte. – Man må ingenting. Å ha en kameralinse i fleisen 16 til 18 timer hver eneste dag, det er klart at man kjenner det på kroppen. Men det er sommer og sol, god mat, det er litt musikk og gode stories. Så det var kanon altså. Det sier jeg ikke fordi jeg bør si det, jeg synes det var jævlig artig.
6 6 1 6 6
Jeg ble litt overrasket over at Morten Abel er så maskulin. – Hva vil det si? At han har så fine muskler? Nei, at han er så mandig.
Kan du INGEN fremmedord?
Det er så lenge siden jeg har sett han på tv. Jeg forbinder ham med noe femi. – Nei, det kan jo være det.
Har du snakket ut om den tunge tiden i det siste? – Hvor jævlig jeg har hatt det og sånn? Nei, jeg prøver å holde det positivt da. (Uken etter dette intervju er Kurt Nilsen på forsiden av Se&Hør med overskriften ‹‹Ble sterk av den tøffe tiden››, red.anm.) Det har vært Idol-sykdommen. Jorun Stiansen møtte jo et par-tre vegger her om dagen. – Ja, hun fikk bein å gå på! Det var vilt. «Man blir jo ikke yngre med årene.» Herregud. Jeg tror det er bedre å komme med noe gladbudskap istedenfor å bare snakke om bæsj.
1
Ikke si bæsj. – Altså, snakker man om kjipe tider, så blir det kjipt. Snakker man om positivitet og glede, så er det et eller annet som skjer.
1
Du tror ikke på trykkokermodellen altså. – Jeg fortrenger det ikke, heller. Hvis jeg har det tungt så tar jeg det med tjommiene mine hjemme, lirer det av meg i fem minutter og så er jeg ferdig med det. He-he.
6
Er De Nye Gitarkameratene Norges mest vellykkede boyband? – Neeei. Vi var jo aldri et boyband, vi er jo menn alle sammen. Dansere og mimere - dét er boyband. Det er Pikenes Jens, de skriver ikke en dritt selv og gjør ikke annet enn å bare fokusere på sin egen kropp …
6
1 6
Det var vel ET PAR resirkulerte låter.
Lå den noen smarte markedsundersøkelser til grunn for at dere traff den norske folkesjela så presist? – Det begynte jævlig tilfeldig. Det var ikke satt sammen på bakgrunn av en sånn stor profittidé. Hvilken Spice Girl var du i Gitarkameratene? Ginger-Spice? – Ooooooo … Ingen. Jeg er det femte medlemmet som ikke får bestemt seg.
6
Har du lagt merke til at du og Lene Marlin likner mer og mer på hverandre med åra? – Dere er sikre på at det er meg hun ligner på?
1 6 1 6
Du er blitt blondere. – Har jeg? Jeg er egentlig alltid vært blond, men ja, ikke sånn kanskje. Godt valg. Gingers som går for svart funker aldri bra.
Hva er ditt største ønske? Bortsett fra å være en potet, som du sa på Lindmo. – Eh, mitt største ønske er å få holde på med dette her. At alt går bra og ting ordner seg og jeg får spilt litt musikk. Jeg trives jævlig godt i den baggen der.
Hvem er det som har funnet på det som må være verdens minst fengende albumtittel: Inni En God Periode? – Synes du den er verdens minst fengende? Du må forstå at jeg er fra Bergen. Det handler bare om måten en sier det på.
1
Det er jo faen meg grammatisk feil å si «Inni En God Periode»!!! – Det er nesten ingen østlendinger som kan snakke bergensk.
1 1 6
SJÅMMI! Jag er sjåmmien din!! Tjommi? – Det var skikkelig dårlig bergensk.
Når du kaller plata di Inni en god periode viser det til at det kommer til å bli mørkere igjen, gjør det ikke? – Det er en ganske lystig plate. Det er noen temaer der som ikke er så lystige, men det prøver jeg å se bortifra. Det kan jo hende at neste gang så går jeg inn i en sinnsykt bra periode. Faen da. Hvorfor tar ikke du en Alexandra Joner og bare kaller albumet ditt Kom inni meg? Du hadde sikkert solgt mye mer da. – Alexandra Joner? Er hun skuespiller eller?
1
Neeei, hun er en artistkollega av deg. Hun deilige mulatten som var dansejente og nå er blitt artist og ga ut singelen «Come inside me». – Åja, den musikken pleier jeg å høre på heeele tiden. *Ironi*
1
Musikk-o-lemma: bli transvestitt og posere som Tone Damli på alle bilder resten av livet, det vil si å smile med tungespissen mellom tenna, ha hodet på skakke fra den venstre siden og være kledd i Tones siste kleskolleksjon, ELLER få en cyste i panna? – Haha. Det er vel ingen som vil ha en cyste i pannen? Og som transe blir man jo utrolig populær da. Nei, faen heller, jeg svarer litt delt hvis jeg får lov?! Alltid gå i skjørt.
6
6 1
… og så ha en halv cyste i panna?
Hva er det aller verste du har gjort? Hva er din mørke side? Hirr. – På’n igjen. Mine mørke sider snakker jeg ikke om. Det er jo akkurat det jeg prøver å si. Du er fortsatt utestengt fra Blå eller? Kurt, husker du da du ble tatt med køl på handikapp-dassen på Blå? Det var tider, det. – Jeg er fortsatt utestengt.
1 6 1 1
Er du det for alltid? – Jeg er visst det. Jeg skjønner ikke det. Jeg er jo verdens snilleste gutt.
1 1 1
Av hva da? At dere dro en linje? – Nehehei. Jeg har aldri holdt på med dop, jeg.
Vi har hørt noe annet. – Det har dere helt sikkert.
Vi har hørt at det skjedde mange ganger. Kanskje ti ganger? Var du inni en god periode? Et par år etter første Idol-runden? – Vet du hva? Det var meg og min kone faktisk. Fy faen, som vi lo dagen etterpå.
Så hva var det du og din kone «gjorde»? – Vi skulle bare inn å kysse litt da vet du. Også ble vi tatt.
Så du mener vi skal tro på at du er utestengt fra Blå på livstid fordi du pulte kona di på dass? Vi kjenner mange folk med utagerende livsstil, men INGEN som er utestengt på livstid. – Nei, jeg pulte ikke kona mi på dass. Vi kom aldri så langt. Men vi ble fort mistenkt for noe helt annet da. Og da lo vi så jævlig. Vi har hørt at du var drøy, utagerende og drev med voldsbruk da du gikk på Bergen Yrkesskole. Var alle redde for deg? – Nei nei nei. Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Ser det ut som om jeg er en sånn type?
6
Det er noe klassens bølle over deg. – Jeg er ganske snill altså. Men jeg syntes at skolen var jævlig kjedelig. Faen meg gørr kjedelig. Jeg var veldig skolelei så jeg begynte å jobbe på Hennig Olsen is-fabrikken. Jeg kjørte ut is til butikker og sånn. Det gjorde jeg to dager i uken i stedet for skolen.
6
Musikk-o-lemma: få håret til Anne Lindmo eller stemmen til Linni Meister? – Eh, jeg tar helt klart håret. Hun har et fint hår, men jeg ville stusset det litt.
6 6
Men det får du ikke lov til. – Får ikke lov? Det er jo mitt hår.
-Kurt Nilsen (f. 1978). Trippelaktuell som Idol-dommer, Hver Gang Vi Møtes-deltaker og nytt album Inni En God Periode. Vant Idol i 2003. Vant World Idol i 2004. Ifølge amerikanske medier er Kurt Nilsen grunnen til at denne konkurransen kun har blitt arrangert én gang. Har gitt ut ti skiver med diverse prosjekter. --
1 6
Det var et ræva dilemma.
Ok, nytt musikk-o-lemma: Aldri mer U2 eller aldri mer Youporn, Redtube og alle de andre pornosidene på internett? – Nei, da ryker U2. Det finnes jævlig mye annen musikk.
6
Okay, vi har vært interaktive og spurt folk på sosiale medier hva de ville spurt deg om hvis de fikk sjansen, og så fikk vi dette
Here goes: Hvorfor gråter du ikke på tv? Er du egentlig en iskald psykopat? – Ok. Det er nok av folk som griner på tv uten at jeg må gjøre det. Så der får du et jævlig enkelt svar. Jeg oppfører meg som vanlige folk. Jeg er ikke psykopat.
1
Kan du bekrefte å ha sagt til en 15-åring på 7-eleven: «Gå hem og vask deg, du ser ut som et pizzastykke i trynet!»? – Ja, det har jeg sagt. Grunnen til det var at han hadde blod i hele fjeset.
6
LOL! Volds-Kurt! – Jeg sa det vel ment. Han hadde falt og slått seg og hadde blod i hele trynet også stod han bare der og var kul på det og da sa jeg at: du, gå å vask deg da. Og da begynte han å bli frekk og da sa jeg at du ser jo helt ute ut. Tre uker senere fant jeg ut at det ligger på youtube et sted.
1
«Hvordan har han fått så fantastisk fin stemme? Har han gått til sangpedagog eller noe lignende? Hils!» – Hils tilbake og si at nei, jeg har aldri hatt en pedagog. Jeg har gjort det selv.
6
tilbake.
1
«Kan jeg få nummeret til kokain-dealeren din?» – Hehehe. Flott.
«Om han klarer å være ærlig, skulle det vært kjekt å vite hvor mye han egentlig misliker Jan Fredrik Karlsen.» – Hahaha. Fredrik er fin han. Veldig glad i den mannen, han har gjort mye for meg.
1
Til sist, et firedelt spørsmål: «Marit eller Marion? Marit/Marion eller Mette-Marit? Mette-Marit eller Marit og Marion? Mette Bergmann og Marion eller Mette-Marit og Marit?» – Marit og Marion. Det passer fint det. Vi kjenner hverandre og kan bare holde på og sitte og nyte.
6 1
Nyte? Hvem sa noe om trekant? – Ååå, er det sånn du tenker. Det var ikke sånn jeg tenkte. Jeg tenkte musikalsk. Faen.
02/2013
71
4000 R E T I L OLJE
usere plastd ro p å l ti d e m r gå cofredag i Oslo. ta n é l ti n je s a ll a emb en om igjen. d e k ru b i v r ø b r Derfo allasje i blå pose b m te s la p : k s u H
Alt du lurer på om kildesortering finner du enkelt svar på i appen ‘Kildesortering i Oslo’
renovasjonsetaten.no