2013-februar-trondheim

Page 1

TRONDHEIM 02 - FEBRUAR 2013 // PROSTITUSJON

WWW.NAttOGDAG.NO

HVA KOSTER DET Å SELGE SEG SELV? Oskar / Foto: Christian Belgaux

Natt&Dag - Siden 1988


TRONDHEIM - FEBRUAR 2013

INNHOLD

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon Marta Bravo Christian Belgaux

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Oslo og Samfunn MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN Martin Espeland JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS

56

Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no

Trykk Media Norge Trykk Oslo

Agnes maarja agnes@nattogdag.no

Opplag 72.000

Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Fotografer Øystein Grutle Haara Nikita Solenov Christian Belgaux Stephen Butkus

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

19

www.nattogdag.no

M

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

70

01

Skribenter Tore Andvig Christian Belgaux Torgeir Blok Ragnhild Brochmann Thomas Cook Danby Choi Emma Clare Andreas Dahl Christian Forsberg Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Anders Gogstad Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Sturla Haugsgjerd Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen Siren Løkaas Stephan Meidell Karsten Meinich Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Gulli Kristina Sekse Andreas Tylden Vågard Unstad Marie-Alix Isdahl Voisin

Månedens ansatte ........................................................................................................................................ 8 Hva er?: Prostitusjon ................................................................................................................................ 12 Samfunn ......................................................................................................................................................... 13 Meh-gubben om kultur”debatten” ....................................................................................................... 14 Hver gang vi møter veggen ...................................................................................................................... 16 Sexsafari i Gambia ....................................................................................................................................... 19 Mote: Call me maybe ................................................................................................................................... 25 Byguide ........................................................................................................................................................... 31 Uteliv: klubb, bar og konsert ................................................................................................................ 34 Mote ................................................................................................................................................................. 38 Trondheimprisen 2012: Dette er Årets Beste .................................................................................... 39 I kunstvandalismens forsvar ................................................................................................................. 42 Scenekunst ................................................................................................................................................... 44 Litteratur: Virkelighetshunger ............................................................................................................ 46 Poengløse tegneserier ............................................................................................................................ 47 Musikk: Pissed Jeans, Voivod, Teena Marie .......................................................................................... 49 2013s folkpophåp: Mona&Maria ............................................................................................................. 66 Film: Lincoln, Frankenweenie ................................................................................................................. 59 Intervju: Sammen er vi mindre aleine ................................................................................................... 66 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 68 NATT&DAG møter Kurt Nilsen .................................................................................................................. 70

8

DETTE HØRTE VI PÅ

66 0

2

02/2013



OVERHØRT

UTVALGTE KONSERTER VÅR 2013

Mikhael Paskalev 22. februar

Black Debbath 2.mars

Stein Torleif Bjella + Daniel Norgren 16. mars

The Jan Holberg Project 22. mars

Kvelertak

TEDx

27. februar

Gunnhild Sundli 9.mars

Dette ristet vi på hodet av forrige måned. Følg @hoderysting på twitter og instagram.

Det er kommet oss for øret at folkene bak utestedet oppkalt etter et skytevåpen, som ligger i nærheten av Youngstorget, skal starte et nytt utested. Hvor og når kjenner vi ikke til, men vi er veldig glade for å få et nytt tilskudd til den osloske utelivsfloraen. En av Oslos mest promiskuøse kvinner (ja, kvinne, for dette er en voksen dame) i mediebransjen skal visstnok ha laget en hemmelig Facebook-gruppe der hun utleverer sine mannlige sexpartnere. Første ut er en nysingel forfatter som har fått terningkast én etter en lang oppsummering. Som en annen kvinnelig forfatter over 40 AKA hele Norges riks-MILF så fint sa det i en helt annen setting: Sier du at noen er dårlige i senga, sier du at du er det selv. Grei logikk.

Dagbladet (1. januar) Godt nyttår! Dagbladet presterte å illustrere saken «Mann (23) død etter basketak med 78-åring» med dette bildet på årets første dag. Og i det samme røk alle nyttårsforsettene om å skjerpe seg.

Honningbarna 6. april

TEDx 23. april

Shining

The Residents 4. mai

Billettsalg: www.billettservice.no, Posten, Narvesen, 7-eleven og i døra rett før arrangement

02/2013

Den rundbrennende nachspielministeren har blitt temmet! Ryktene skal ha det til at han har funnet kjærligheten med en syngende vest-afrikansk skjønnhet fra Follo. OBS: søta, ikke slipp han løs på Fisk&Vilt uten oppsyn.

TEDx

Meld deg på vårt nyhetsbrev på byscenen.no og følg oss på Facebook for spesialfordeler og tidlig info om arrangementer!

4

...

19. mars

12. april

27. april

Hoderysting

Da en norsk forfatter og Gyldendal-redaktør kjent for sitt store temperament var på bokturné i en middels stor distriktsby, var det få oppmøtte. Han tok på seg selger-hatten og lekte litt gæren for å få oppmerksomhet, tok mikrofonen og sa: hei du ja! Er ikke du interessert i Afghanistan? Det skal angivelig ha kommet en guttegjeng fra Afghanistan forbi som sa, walla, vi er fra Afghanistan, hvorpå han svarte: kom bort hit gutter, så skal dere få høre noen fete historier fra Afghanistan! Da kom det blant annet frem at forfatteren blir kåt av jenter med burka. Er det lov å ønske seg mer slikt fra kultureliten hjemme i Oslo også? Et medlem av en av Norges mest eksporterte rapduoer feiret bursdagen sin her forleden natt i kjelleren på et utested i nærheten av Youngstorget. Det var femten stykker i rommet, men det skal ikke ha hindret hovedpersonen selv i å danse i bar overkropp med knarkposer hengene fra ørene.

Aftenposten (8. januar) «Kardemomme by skader barna», skrev en dum og svensk teaterregissør 8. januar. Enda dummere var avgjørelsen til Aftenposten om å trykke den forvirrede teksten. Skulle liksom offentligheten ha noe å tjene på «ordskiftet» som oppsto i kjølvannet av denne kronikken? Og denne svensken – fullstendig utledd og avkledd i offentlighetens lys – burde ikke hun vært beskyttet mot seg selv? Nei, her ofret «Tanta» anstendigheten sin på nettklikkenes alter.

Aftenposten (21. januar) «Tom kran bare falt baklengs.» Vi bare: «what!?» Kan noen vennligst vekke Per Egil Hegge?


Artister lanseres fortløpende.

Stavanger sin nye store musikkfestival

3. & 4. MAI SĂ˜RMARKA ARENA

Dagsbillett: 620,- eks avgift.

stavangerlive.no

Festivalpass: 1140,- eks avgift.


Månedens medarbeidere Hva er vel mer passende enn å bruke NATT&DAGs prostitusjonsutgave som anledning til å lansere vår nye medarbeiderspalte? Here goes media hoes. Redaksjonssjef og prestesønn Håvard Nyhus (31) er det «aftenpostenske» alibiet til NATT&DAG. Ikke fordi han faktisk HAR noe med Aftenposten å gjøre, men han er den mest røddige, presise og «voksne» fyren vi har. En klassisk journalist. Papa Nyhus kommer fra Hamar (derav den gode humoren), jobbet tidligere i NRK og har en brokete utdanningsportefølje bestående av idehistorie, økonomi, statsvitenskap og journalistikk. Hans favorittartikler handler derfor i all hovedsak om «premissene for musikkritikk» og James Bonds syn på EU. Han har ikke sett Vibeke Løkkeberg sin film Gazas tårer, men har uttalt at tårene til Gazza da England røk ut av VM i 1990 «er et bilde jeg aldri blir ferdig med». Twitter/ instagram: @havardnyhus

Den halvt-britiske Nordstrandsjenta Emma Clare (21) møtte vi for første gang da hun som femtenåring var på modelloppdrag ikledd et kjønnsleppekort miniskjørt i forsetet på en Lamborghini i Tollbugata, og vi falt pladask. Da hun ble myndig hentet vi henne inn i redaksjonen på fulltid og ga henne kjælenavnet «Lille-LOL». På fritiden har hun, foruten å eie pinnedyr, blant annet skrevet portrettintervjuer for manneblader, vært spaltist i Klassekampen, frilanset for Dagbladet og gjort intervjuer for DN Lørdag. Hun elsker Kristian Valen, å påpeke at hun ikke har noen akademisk tyngde, og har blitt ganske treffende beskrevet som «kontrær-kontrær». Twitter/instagram: @funksjonsemma

Christian Forsberg (28) er en Japp Spaceshot-aktig hyperkarismatisk type som aldri går tom. Han kom til oss gjennom Westerdals i 2009 etter å ha drevet diverse «gründervirksomheter», vært personlig trener, og vokst opp som ishockeyspiller på Vålerenga. «Dundrefot» er daglig leder og ansvarlig redaktør med en karakteristisk goalgetter-gange som gjenspeiler ambisjonsnivået (derav kallenavnet) og er dessuten en sitatmaskin som har begått gullkornene: «Jeg skal penetrere melkeveien» og «I dag føler jeg meg som en mitraljøse». Claim to fame: Band-debuterte på tiårsjubileet til Hells Angels i Oslo. Twitter: @ChrForsberg

Sara Hammer (23) sier ofte at det eneste hun gjør er å sitte hjemme og se på dr. Phil, men det er bare hvite løgner og sjarmerende ydmykhet fordi dette dreier seg i realiteten om en powerwoman med mange (skjulte) jern i ilden. I tillegg til å være vår scenekunstskribent, tar Sara en mastergrad i estetikk, jobber for Kulturrådet, er assistenten til Matias Faldbakken og driver et samarbeidsprosjekt med Black Box teater. Hun er også en urovekkende dedikert fan av R Kelly og Trapped in the closet. Claim to fame: er ‹‹ansiktet›› til Kvinner som har sex med kvinner-brosjyrene (men er hetro).

Litt vanskelig å vite hvor vi skal begynne når det kommer til å presentere fotoredaktør Stephen Butkus (29), så la oss ta det i stikkordsform, slik han selv introduserer seg selv når han skal sjekke opp damer: ble foreldreløs i en alder av 15 år, bodde på gata i Berlin og Australia, gikk to år på kokkeskole i Paris, og fikk tiden til å gå ved å ta selvportretter av seg selv på dass. Vi aner ikke hvordan han havnet i Norge, men det viktige her er at disse bildene endte opp i kunstfotomagasinet ArtFash. Siden den gang har han drevet med doku- og motefoto, blitt publisert av blant andre Vice og W Magazine, og fått 130 000 følgere på tumblr (butkus.tumblr.com) Claim to fame: hang ut med David Hasselhoff i to uker i Indonesia. Instagram: @stephenbutkus

Aksel Kielland (28) er en selvutnevnt kritiker til leie, og det utnytter vi så godt vi kan. Han vokste opp i Fredrikstad, og er ikke redd for å snakke om det. Utdannelsen har han fra Universitet i Bergen, hvor han skrev masteroppgave om noe så karrieremessig strategisk som det norske kriminalhørespillets historie. Vi tenker ofte at interessen hans for amerikanske smallpress-tegneserier har mer enn ett innslag av patologi, men så lenge han ellers dissekerer oslodialekten, den norske Smak og ateister med sin kvasse penn, lar vi det passere. Er ikke i slekt med Alexander Kielland.

Den norsk/algeriske solstrålen Karima Andrea Furuseth (23) er oppvokst på Tåsen i Oslo og skriver musikkanmeldelser for oss fra hybelen sin i Malmö, hvor hun også studerer billedkunst på akademiet. En gang lurte Karima faren sin, som er muslim, til å spise salami. Fordi hun er jævlig morsom. Vi tenker at å avsløre dette til offentligheten kan være med å bøte på hennes ekstremt dårlige samvittighet. Vi bør også nevne at Karima er en habil disk jockey, nesten urovekkende sjarmerende og at hun begynte å gråte da hun så Brad Pitt i fjor sommer. Instagram: @karimaandreafuruseth 6

02/2013

Det sies at Marie-Alix Isdahl Voisin (24) er den yngste jenteredaktøren som hittil har vært i gutteblekka NATT&DAG. Det sies også at hun ble unnfanget på Sorbonne, og vi mistenker at nettopp dét er grunnen til at hun leste Marquis de Sade i stedet for Ludde da hun flyttet til Follo som seksåring. Marie-Alix har studert sosiologi og humaniora på Blindern og har skrevet artikler for blant annet Vice, NRK og diverse andre norske aviser i tillegg til å ha slavet for N&Dkonsernet siden 2009. «Nevner» ofte at tippoldefaren hennes var psykiateren til nazisten Hermann Göring, men ikke så ofte at hun i tenårene travet gatene i Milano som modell og drev med svømming på jr-NM-nivå. Instagram: @ma___lix

Ikke la deg lure av at Andreas er det hyppigste navnet på voldtektsmenn i Sverige, for vår mann Andreas Tylden (34) er faktisk den snilleste mannen i Oslo. Ikke la deg lure av at Andreas er den snilleste mannen i Oslo, fordi han er også en anerkjent musiker med mange tøffe band på samvittigheten, som vi ikke får lov til å nevne her (ydmyk fyr, han Andreas). Han har kroppen full av blekk, i tillegg til langt, silkemykt hår i hestehale som alle verdens rosabloggere bare kan drømme om. Andreas er tidligere sjefredaktør i NATT&DAG, nå Art Director, og har vært vår musikkredaktør siden 2007. Claim to fame: Peter Gabriel har skiftet bleie på Andreas. Instagram: @Tylden

Emil Finnerud (29) har jobbet i NATT&DAGs kulisser under alias siden 2009. Først da vi gav ham ansvar for kunstdekningen i avisa, har han stått frem med fullt navn. Emil er en kunstutdannet silkeramp fra Oslo Vest, og hans tre kunstneriske hovedinteresser er vold, ideologi og pornografi. Emil prøver konsekvent å få oss til å havne i sivile søksmål og PFU-saker, men hans kroniske schadenfreude har en sjarmerende motpol i et like kronisk godt humør. Vinner alltid slåsskamper. Claim to fame: sønn av jazzmusiker og kunstner Svein Finnerud.

Vi plukket opp Gerard Depardieulookaliken Christian Belgaux (27) gjennom Vice i 2011. Den halvt bærumske og halvt bretonske mannen deler fotoredaktørjobben med Stephen i tillegg til å drive det biårlige fotomagasinet Without Sun. Han har også bevist at fotografer kan skrive artikler. Christian tok sine første bilder på et kjøttmarked i Singapore med et engangskamera som tiåring, og har siden reist og fotografert i blant annet Pakistan, Indonesia, Kasakhstan, India, Nepal, Ethiopia og Uganda. Claim to fame: drakk seg drita sammen med Pulitzer- og Emmy-vinner Todd Heisler på et tog i Afrika. Instagram: @belgaux

Andreas Dahl (23) er vår helt egen 1.96 meter høye utelivsskribent og frilanser fra Nesodden som vi plukket opp fra benken i 6. divisjon i basket. Han er også et vandrende oppslagsverk og funfact-konge. Tidligere jobbet Andreas på dyreklinikk -- noe han gledelig forteller mørke anekdoter fra på vorspiel, der han for øvrig alltid serverer utsøkte drinker. Glad i mekaniske klokker (han ikke har råd til), forskning, Berghain, Nintendo 64, fjellet, og sin overvektige katt oppkalt etter Florian Schneider fra Kraftwerk. Claim to fame: Har sett puppene til Märtha Louise. Instagram: @hummerskum


...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


TIDENS ÅND

OVERHØRT

Anbefaling:

DAX18 Er det mulig med for mye samfunnsdebatt? Er det antidemokratisk å i det hele tatt føle på kroppen at ikke alt og alle fortjener en debatt? Desto mer idiotisk ideen er (Kardemommeby ødelegger ungene!, Marthe Krogh-gate), desto mer evig-uløselig «debatten» kommer til å bli (la oss definere Norsk Kultur, dere!), jo mer spalteplass og oppmerksomhet ser det ut til at saken og den påfølgende meningsutvekslingen tildeles. Er det muligens en logikk i det at jo bedre unntaksfolket nordmenn har det i forhold til resten av verden, jo mer trivielle ting og tang vil diskuteres i den særnorske offentligheten? Man velger som kjent å diskutere noe på bekostning av noe annet.

1 1

JUICING Å «juice’e» er ikke lenger ensbetydende med det å juice opp sexlivet med viagra. Juicemaskinen har kommet til landet og juicingen – et finere ord for det å presse juice ut av frukt og grønt – har antatt nærmest religiøse dimensjoner. Folk snakker og inster og twitrer om de forbannede grønnsakene og antioksidantene og spinaten og sine sunne selv til de (vi) blir grønne i trynet. Det må riktignok sies at appelsin-gulrot-ingefær-juice er godt, men hva har løk noen gang hatt å gjøre i flytende form?

2 1

ABSINT Den såkalte absinteffekten, den psykedeliske trippen, er visstnok bare en myte. Paris-bohemen i 1880-årene vare bare forbanna drita. Drikker du nok av noe som inneholder 80 prosent alkohol vil de aller, aller fleste både se og høre et eller annet rart. At absint har blitt populært igjen skyldes vel nevnte fylleegenskaper, samt at anisbrennevin smaker digg. Et par-tre isbiter = flott munnfølelse, godt balansert smak, alkoholstyrken til tross. Et godt alternativ til vanlige long drinks. Kul farge. Lag en tumblr om det.

3 1

GJENNOMSIKTIG Ok, dette er strengt tatt ikke en trend som er kommet til Norge. Enda. Det virker som vi fortsatt er stuck i bestemorretrotrenden som New York-hipsterne syslet med på 00-tallet. Siden det har amerikanerne vært innom et hundretalls stilskifter før de nå er kommet til noe vi synes det er verdt å skrive hjem om: nemlig jenter som går med gjennomsiktige bluser og topper og ingen bh på fest. Og da snakker vi skikkelig ingentingåskjulegjennomsiktige stoffer som lar areola og knopper og fylde og det som er by seg frem i all sin kvinnelige urprakt. Dette er noe vi har sett på catwalken i alle år, men aldri drømt om å få oppleve IRL. Så Kari Nordmann, hva venter du på? Skal du gi oss en gledelig overraskelse? Med minusgrader er du garantert flatterende kronisk stive nipples – med andre ord, ingen grunn til å ty til isbiter.

4 1

...

Neeeeimen så hyggelig da! En blond og fullstendig drita samfunnskommentator ble observert tungekyssende med en Schæfer som var bundet utenfor Kiwi ved Litteraturhuset ganske tidlig en torsdag kveld etter paneldebatt. Visste vi det ikke – dere Litteraturhus-vankere er glad i doggy style. En norsk skuespillerinne kjent fra Hotel Cæsar var på nachspiel hos en hun ranet med kniv i fjerdeklasse. Som hevn for den traumatiserende gamle episoden, serverte verten en miks av Omo-såpepulver og mel istedenfor speeden som de andre forsynte seg av. Skuespilleren er åpenbart en god skuespiller, ettersom hun ble skikkelig «rusa» av den harmløse placebomiksen. En av landets minst kjente samtidskunstnere som er kjent for å vise «tissen» på fest, dro den enda litt lenger en helg i januar da et helt dusjhode forsvant «inn» foran øynene på alle nachspieldeltakerne. Synd ingen filmet det slik at hun kunne stille det ut på neste Høstutstilling.

DÅRLIG MAGE Beklager, noen ganger må vi snakke om ting som er ekle. Utelivsbransjen vet mer om deg enn du tror. Ikke bare vet de hvor dumt og slørete blikk du får når du er drita, men de vet også et og annet om dine dovaner. Og i det siste kan flere av våre kontakter i utelivsbransjen rapportere om at det er over gjennomsnittet mange løse mager på byen i Oslo om dagen. Er det noe galt med vannet? Er det spinat-juicen vi ikke tåler? Eller er det et parti MDMA eller kola som er blitt kuttet med litt for mye babylakserende? Ikke vet vi, men vi skal holde dere oppdatert. *Bowel news to be continued …*

FOTO: OVERFLATENS POTENSIALE Av Redaksjonen «Lacking an appealing surface, the photograph should depict the surface appealingly.» – Fra Torbjørn Rødlands Sentences on Photography

Da New York Times nylig kåret fjorårets ti beste fotobøker og TIME Magazine’s Best of 2012 var det én som skilte seg ut: Vanilla Partner. Dette er NATT&DAG-venn og kunstner Torbjørn Rødlands nye fotobok utgitt på det britiske forlaget MACK. Om du trodde småbarn fanget i hundebur, en mobilskjerm

med Anne Frank som bakgrunn og en arm fanget av bleksprut-tentakler ikke hadde noe til felles tok du feil: de går sømløst sammen i Rødlands univers. Rødlands evne til å formidle store ideer gjennom tilsynelatende enkle bilder kommer godt til rette her, og måten overflatene er avbildet på viser spesielt Rødlands styrke. Avvisning til oppbygning, dramaturgi eller tematikk forsterker boken som vi mener er hans klart morsomste til nå. Vanilla Partner er ute nå. www.mackbooks.co.uk

5 1

RETROHASJ Kjære marihuanaprodusenter, tusen takk skal dere ha for profesjonaliteten og arbeidsviljen! På knappe ti år har dere forvandlet «vanlig pot» til en vill TDX3000-compuphonichydrotech-skunk som tar en til uante dimensjoner og etterlater huet grilla som post-LSD. Men det kan bli litt for mye av det gode. For første gang på mange år er det stadig flere som bytter ut den HD-pornografiske Lamborghini-skunken med litt god gammal Passat-hasj som tar røkeren trygt og forutsigbart fra A til B. Nostalgitrendene har nådd narkokonsumet.

6 1

PARAJUMPER Det er ingen på hele kloden som er mer trendslaver enn middelklassekids fra Oslo Vest. De ordentlig rike kjører enten «laidback anti-trend» eller «føkk-u-harryrik-stilen», mens resten av vestkantflokken desper alltid med den siste tilpasningen. Her om dagen tok vi to pils på Elise og telte, uten å overdrive, nitten stykk Frogner-barn med den PARAJUMPER-jakken. Tror du vi overdriver, så kan du bare slå det opp i Google Trend og så vil den beinharde empirien fortelle deg at Norge skårer 100 på søkevolumindeksen i VERDEN når det kommer til å google denne svindyre jakka fra Alaska.

OBS! OBS! Nattklubben oppkalt etter en form for hus, er blitt mer og mer populært blant rippa og bola østkanfolk proppet fulle av speed. Dans i sikker avstand fra testosteronbombene, det kan smelle hvert øyeblikk!

7 1

PARAJUMPERS COMMERCIAL BACKLASH Våren nærmer seg og de mest snartenkte vestkantkidsa selger jakkene sine for halv pris på Finn. For øyeblikket legges de ut i en frekvens på 100 stykker daglig.

1 8

PIERCING I NAVELEN Hvem var det som plutselig fant ut at en skinnende diamant i en pen jentes navle var «harry» eller «usexy»? En kvinnehatende fashionhomo? Mest sannsynlig. Vi andre har tross alt sett verre både piercing- og tættistrender enn belly button-piercing. Som Alicia Silverstone i «Cryin’»-videoen (90-talls!) er det flere og flere jenter som igjen pynter det lille søte klinkekulehullet med bolter, steiner, ShangriLa-juggel og annet stæsj. Elskede sommer, hvor er du?

9 1

Bobler: sølvpapir, «irr» (som i irriterende), «agg» (som i aggressiv), strippeboots, nachspielgråting, slaps, kino, Morgenbladet og metasnikskryting, kunstnere som skriver bøker (igjen), Lars Berrum, fashion week (LOL), EØS, By:Larm, Mona & Maria, NATT&DAG-prisen. 8

02/2013

Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser som ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

DownTown ....................................... * 31

Våre kilder i Irak forteller at trening er blitt den nye krigen. Ettersom det ikke lenger er arbeid for soldatene, og ikke alle får reise hjem med det samme, så har de ikke annet å gjøre enn å pumpe jern. Slik dukker det opp provisoriske treningssentre på alle gatehjørnene i Bagdad.

Supa .................................................. 67

Mormors stue .................................... 37

Cafe Løkka ......................................... 67

Samfundet ......................................... 42

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Bar Circus ........................................ * 45

Krambua ............................................ 68

Fru Lundgreen ................................... 46

Ramp ................................................. 68

Ni Muser ........................................... 49

Den Gode Nabo ................................. 69

Familien ............................................. 55

Raus .................................................. 69

Pair’a’Dice ......................................... 57

Bari .................................................... 69

Diskoteket .......................................... 59

Olavs Pub .......................................... 69

Barmuda .......................................... * 62

Lobbyen ............................................. 70

Blæst ................................................. 66

Lille London ....................................... 71

Bær & Bar ......................................... 66

Kos ..................................................... 72

Brukbar .............................................. 67

Vega ................................................... 84


Innbilte opptakskrav: Longboard, iPhone, briller, 5000 followers, fixed bike, ironisk bart, høyvannsbukser, caps, rutete skjorte og et kamera fra krigens dager. Reelle opptakskrav: Se westerdals.no

Søknadsfrist for våre seks ulike bachelorprogram er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no


HVA ER prostitusjon? -Steffen Kverneland (født 14. januar 1963 i Haugesund) er en av Norges mest respekterte tegneserieskapere og illustratører. Han står bak en haug tegneserier og har vunnet en nesten like stor haug med priser for dem. Siste suksess er Kanon-serien som han har snekret sammen med tegnekompisen Lars Fiske. I MUNCH er fem kapitler fra Kanon 1-5 samlet, sammen med noe nytegnet stoff. Boka blir rundt 280 sider, og viser sju års monomant arbeid med Munch. Boka utkommer i mars i Norge, Tyskland og Nederland. --

Hvilken posisjon har horene i kunsthistorien? Tekst Emil Finnerud FOTO Marta Bravo GJENNOM SIN KANON-serie har Steffen Kverneland moderert og nyansert kunstnermyter og andre populære vandrehistorier. Men revisjonismen går begge veier, ikke alle historier «kveles», noen blir også bedre. Ta for eksempel Munch sin omgang med horer; ja, hvem ellers skulle stått aktmodell på denne tiden? Det er noe komisk ved det å observere borgelige fruer på Louvre, som trolig uvitende og i påtatt oppstemthet betrakter figurative malerier av horer. Forholdet mellom betrakteren og utøverens liv og arbeid har til alle tider vist et misforhold. Som Kverneland skriver i Kanon 2: «Alle modeller var jo horer på den tiden (…). Horene var de eneste som ville stå nakenmodell. På horehus kunne du male, drikke og pule døgnet rundt. Munch var jo der til og med på julaften!!».

Var det virkelig så utbredt, Steffen? Hore- og pulehistorier har jo en tendens til å gå fra én fjær til fem høns … – At det var ekstremt mye prostitusjon i Kristiania på den tiden er det ingen tvil om, og det tyder på at det var marked for det også. Hvorfor skulle man ellers prostituere seg? Jeg tror ikke det å være horekunde var spesielt kontroversielt på den tida. Det het ikke «å gå på horehus», det het «å gå til en pike». Toulouse-Lautrec, for eksempel, bodde store deler av livet på bordell, og Munch kunne som nevnt finne på å tilbringe julen der. I hvilke bilder av Munch finner vi horer, som du vet om? – Han lagde en del malerier, grafiske blad og tegninger fra bordeller og av horer, blant annet et par han lagde da han bodde hos Max Linde i Lübeck. De heter Juleaften på bordell, og han har tegnet inn seg selv på noen av dem. Mest kjent er kanskje dobbeltportrettet av horene Rose og Amelie, som han malte i

Toulouse-Lautrec bodde store deler av livet på bordell og Munch kunne finne på å tilbringe julen der. 10

02/2013

1893. Det har jeg tatt utgangspunkt i når han i en av seriene mine får et sjalusianfall, og bestemmer seg for å dra på horehus. Teksten er Munchs egne ord, og jeg antok at han da dro ned til Vika, der bordellene lå tett i tett på den tida. Kan du fortelle litt om prosjektet og hvordan det hele startet? – Da jeg for sju år siden bestemte meg for å lage en biografisk tegneserie om Edvard Munch, ville jeg prøve å komme så tett som mulig inn på menneskene, miljøet og tiden – få det til å leve og puste. Jeg ville høre Munch og Strindbergs egne stemmer, ikke biografens referat. Dermed laget jeg min egen dogmeregel: All tekst ska l være autentiske sitater og det er strengt forbudt å omskrive eller legge noe til selv. Og til alt hell viste det seg at nesten alt Munch gjorde var selvbiografisk, og det finnes enorme mengder med brev, notater, dagbøker, tegninger, grafikk og malerier. Ga det deg et annet syn på Munch? – Jeg hadde sett meg lei på den begredelige myten om det geniale, ensomme, misforståtte, forfulgte, forfylla, og halvgærne nervevraket Munch – det er bare en bitteliten flik av sannheten. Desto mer jeg leste meg opp, desto mer fremsto han som en selvsikker, driftig, humoristisk og en smule PR-kåt maler som hadde flust med venner og beundrere gjennom det aller meste av livet. Jeg ville ikke lage en streit biografi som sveipet kronologisk gjennom Munchs liv fra krybbe til død. Jeg ville gå rett på indrefiletene, nem-

lig bohemtida i Kristiania i 1880-årene og årene i Berlin på 1890-tallet da han fikk sitt internasjonale «skandale-gjennombrudd». Det var i disse hektiske årene han malte sine mest berømte bilder, som Skrik, Madonna, Vampyr, Det syke barnet og mange flere. Dessuten var det et uimotståelig persongalleri rundt Munch i denne perioden: August Strindberg, Hans Jæger, Oda og Christian Krohg, Dagny Juel, den polske satanistforfatteren Stanislaw Prszybyszewski og en rekke andre litterære og intellektuelle friskuser. Apropos myter. Du kaster et nytt lys på Munch og portretter ham – helt berettiget – både som sosial og humoristisk, men man kommer kanskje ikke helt bort fra at han fremstod som en smule sky? Ikke at det er noe galt med det, men tror du muligens horeriet hans også fungerte som et verktøy for denne intimitetsangsten? – Jeg er ingen ekspert på Munch og horeri, men ifølge samtidige kilder hadde han et voldsomt drag på damene uten å måtte betale, og gjennom livet hadde han en rekke mer eller mindre kortvarige forhold til kvinner. Han brukte også svært ofte kvinnelige nakenmodeller, så at han led av en slags seksuell intimitetsangst tror jeg nok ikke. «Skyheten» hans overfor kvinner var nok mer en vegring mot å binde seg til én; de tok for mye tid og forstyrret ham fra å male. Da var det mer praktisk å ta seg en tur på bordell, så kunne han dra hjem og jobbe videre etterpå.


SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Det er mer prostitusjon å brette ut sjela si enn kroppen sin. - Hver gang vi møter veggen, side

Når bestemor kjøper kjærlighet. - Sexsafari i Gambia, side

Når brukte en stor norsk forfatter ordet «olje» sist? 14

- Ukultur, side

12

17

02/2013

11


Vil du endelig lære noe som helst av «debatten» om norsk kultur? Look no further. TEKST REDAKSJONEN

Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspi-ranter og Parasite Motel-søkere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.

3

- Hva er IKKE norsk kultur?

Petter Sundby aka Store P fra A-laget Månedens Lars Berrum – Eg klarasje engasjere meg i spørsmålet. Mitt svar e halloween. Dette føles som en hjemmelekse.

Sarah Sørheim Redaksjonssjef i Etter Børs, Dagens Næringsliv – Alt kan bli norsk kultur. Men dessverre er det mye som ikke er det ennå. Å si unnskyld til folk man dulter inntil på gata for eksempel. Å vente til alle på banen har gått av før man går på selv. Eller å kjøpe en ny øl med en gang om man velter en annen sin på bar. Å være høflig og ljuge (altså komme med komplimenter) på den riktige måten når en jobber i butikk. Å bruke kondom. Å kle seg pent på jobb. Det eneste jeg håper og tror aldri kommer til å bli norsk kultur er at det er greit å filme seg til frispark på fotballbanen. Og menn som bruker hårbånd. Tommy Gulliksen Regissør i Dokumentaravdelingen og fotballtrener i Skeid – Kultur er aldri truet. Den er bare konstant i forandring. Et resultat av våre verdier og valg. Hvis jeg skal peke på noe i norsk kultur som det er svært lite toleranse for, må det være vold og fysiske maktmidler. Den sterkestes rett gjelder ikke i Norge. Vi heier på underdogen.

12

02/2013

Filip Roshauw Journalist i Nationen og Comoyo Filter – Det blir jævlig generelt og på vaklende grunnlag, men for å starte med det brede kulturbegrepet (Hustad-kulturen): Norge i 2013 er en kultur som både virker lite interessert i og lite i stand til å se for seg omgripende endringer i vårt eget samfunn. OK, vi kan angste over demografien og bekymre oss for eldrebølgen, innvandring og hva vi skal leve av etter oljen (foreløpig er visst svaret en slags kombo av «kunnskap» og «kreativitet»), men jeg tror at vi ikke egentlig ser for oss at store omveltninger kan komme og jeg tror heller ikke at viljen til å kjempe for slike endringer er der. På godt og vondt. I samfunnsdebatten gir det seg utslag i at de store tingene – felles lønnsforhandlinger, handlingsregelen osv. stort sett er freda, og at norsk politikk er en kamp om en stadig mer vag og vidtfavnende medianvelger. I kultursektoren (Tajik-kulturen) gir det seg blant annet utslag i en litteratursfære som fremstår som fullstendig avpolitisert. Lurer på når en stor norsk forfatter for eksempel brukte ordet «olje» sist. For øvrig kan verken gjennombruddspasninger, fanatisme, gåsestek, basketball, aristokrati, Aust-Agder eller crack sies å være særlig typisk for norsk kultur i 2013. Aslak Borgersrud Eks-Gatas Parlament, programleder, webredaktør i Computerworld – Ikke Norsk Kultur var en liten sint mann født i ensomhet i en hule i Vest-Afrika. Ikke ble oppfostret av Bonobo-aper og møtte sine foreldre, eller for den saks skyld andre mennesker. Han ble tidlig utstøtt av apene, fordi han var komplett uten egenskaper. Blant annet var han verken korrupt eller bestikkelig. Han nektet å gå over gater på rødt lys, men nekter også å vente på grønt. Han hatet skattemyndighetene, snøyt på skatten og betalte sin skatt med glede. Han hørte bare på musikk uten tone, rytme eller poetiske kvaliteter før han døde, middels gammel og svært deprimert da han imploderte, sannsynligvis som et resultat av indre uenighet, i forrige uke. Ikke Norsk Kultur var svært opptatt av å skape krig, mens han levde av fredsdue-eksport. Ikke vil alltid være med oss i tankene. Neida. Joda.

Nina Witoszek Polakk og intellektuell – Det som ikke er norsk kultur er alt som er «U»: unaturlig, u-fisk, u-land, urettferdig, uheldig, uanstendig, utrygg, utro, usunt, utsøkt, og umma. Egil Hegerberg Bare Egil – Det er to ting som ikke er norsk kultur: Det er svære kjøpesentre stappfulle av eksklusive merkevarer fra all verdens ekle og oppskrytte designere. Det er jålete, tynt og skvipete importøl fra prestisjetunge bryggerier i Amerika og Det fjerne østen som ikke forholder seg til den tyske renhetsloven av 1516. Det er en løssluppen seksualmoral som hyller analsex, swinging, s/m, kjøssing, fingring og vulgær skulpturparkbygging. Det er bilindustri. Og det er utforskning og forsøpling av det ytre rom. Disse to tingene er ikke norsk kultur, men det meste annet bør være innafor. Astrid Meland Blogger og VG-kommentator – Jeg tenkte først at riktig svar på dette spørsmålet må være Jon Hustad. Jeg innbilte meg at det var noe oppkvikkende unorsk over hans lite konforme stil. Men jeg tok feil, som vanlig. Det går ikke an å bare synse i slike spørsmål, her må man oppsøke ekspertise. Da jeg undersøkte med professoratet fant jeg fasiten. Det er simpelthen slik at hele landet er unorsk, i likhet med alle andre land. Det var den kjente sosiologen Gudmund Hernes som i en kronikk under EU-striden på 90-tallet spurte om «det norske» i det hele tatt kunne eksistere. Han visste jo at vi til og med hadde rappet flagget fra danskene og at 17. mai var lånt av Gregor VIII. Det var tyvgods alt sammen når han så nærmere etter. Historiker Kåre Lunden bekreftet i sin kommentar «Eksisterer statsråd Hernes?» at Hernes ut fra hans egen logikk ikke kunne eksistere. For Hernes besto jo utelukkende av grunnstoffene O, H, N, P, Cl og så videre, som finnes overalt, og alltid har gjort det, og som ikke er særegne for Hernes. Da må dette gjelde for fjoråret også. Riktig svar er ALT.

Trond Høiås Tåkefyrste Westerdals SoC – Kultur er ikke bare fenomener som svever over et samfunn. Det er knytta til artefaktiske, mellommenneskelige, kunstneriske og sivilisatoriske utvekslinger, og må igjen knyttes til samfunnshistorisk kontekst, politiske standpunkter (i vid forstand) i tida, offentlighetsmarkører i tida og ikke minst gruppetilhørighet, subkulturer (diskurser). Særlig det siste er viktig for kulturell utvikling i et samfunn. Er alt som er en del av norske samfunnet en del av norsk kultur? I mer eller mindre grad, ja. Bør alt ha berettigelse? Nei, men om det skal bekjempes, er avhengig av en åpen politisk diskusjon i et åpent politisk landskap. Forfatterne i Nytt på Nytt Se over – Gå med bagett under armen. Å skyte med skarpt opp i været når man er glad. Lage boliger av isblokker i en sirkel. Hoppe ut av vinduet når man mislykkes karrieremessig. Sitte oppå buss og tog på vei til jobb. Danse med bastskjørt for å ønske noen velkommen. Aishath Afeef Hun nye programlederbaben i NRK – Halloween. Baby showers. Valentine’s Day. Cupcakes. Å ha au pairer. De ansatte på Carlings (ikke fordi de er svenske men på grunn av selgerstilen deres). Yoga. Brunch. Paradise Hotel. Høflig smalltalk med fremmede mennesker. High-end fashion. Take-away mat og drikke. Mímir Kristjánsson Islending, politisk journalist i Klassekampen og forfatter av boka De Superrike – Det minst norske man kan forestille seg er en mann med John Fredriksens formue, Aune Sands selvbilde, Europabevegelsens folkeforakt og Christian TybringGjeddes aristokratiske dobbeltnavn. Den sosiale likheten er det norskeste vi har, og de som virkelig truer norsk kultur er de som har et intenst behov for å skille seg ut ved å rakke ned på den gemene hop. Heia Janteloven!

3

- Meh.


TRONDHEIMPRISEN 2012 VINNERE ÅRETS KLUBB CLOUDBUSTING ÅRETS KUNST TRONDHEIM KUNSTMUSEUM ÅRETS LIVE MOTORPSYCHO ÅRETS LOKALFESTIVAL EAT THE RICH ÅRETS MOTE LIVID JEANS ÅRETS RESTAURANT EMILIES ÅRETS SCENEKUNST BASTARD TEATERHUSET AVANT GARDEN ÅRETS SKIVE ALL THAT FLOATS WILL RAIN HIGHASAKITE ÅRETS UTESTED ANTIKVARIATET ÅRETS NAVN PSTEREO Lik NATT&DAG på Facebook og følg oss på www.nattogdag.no


Har selve tidsånden blitt utbrent? Tekst Emma Clare ILLUSTRASJON Christian Belgaux SÅVIDT JEG VET har jeg ennå til gode å gå på en skikkelig smell. Som med ethvert annet menneske har det vært litt ups and downs, sol og vind, men livet har

jevnt over vært ganske OK hittil. Tross alt. Derfor må jeg enten være fullstendig in denial, eller så vil bare ikke omverdenen akseptere at dette er tilfellet, for jeg må telle på to hender alle de gangene de siste årene både venner og uvenner har påstått at jeg ligger i startgropa til en TUNG depresjon. Jeg regner

Det er mer prostitusjon å brette ut sjela si enn kroppen sin. – Lasse Gustavson 14

02/2013

med at jeg havnet i denne risikogruppa blant annet fordi jeg jobber i NATT&DAG, hvilket angivelig innebærer å smykke seg med darkness og injisere heroin i øyeeplene. Uansett, før jeg vet ordet av det skal det komme en virkelig mørk tid, en psykisk utforkjøring verden ikke har sett maken til. Alle depresjoners mor skal høvle over meg og kjøre meg inn i murveggen med hodet først. Da det i en periode hadde vært behagelig lite snakk om disse kommende tragediene, ringte det en dame fra en TV-selskap som var på jakt etter «vanlige jenter» som kunne filme seg selv hver dag i fem måneder. Hver eneste dag? spurte jeg. Ja, svarte hun, hver dag, hver eneste gang du møter veggen, og gjerne

litt i den tunge tiden etterpå også. Programmet ble laget (uten undertegnede, hvis noen måtte lure) og en bunch sterke kvinner fikk holde såre monologer med våte øyne rettet mot et handycam. SLIKE EGENREGISSERTE tilståelser er, akkompagnert av selvutleverende blogger, begge kanaler ut i offentligheten som bidrar til å gjøre mediebildet stadig mer personifisert. Å eksponere sin egen hverdagstristesse er tilsynelatende blitt en bærebjelke i den skandinaviske depresjonskulturen. – Det å møte veggen er en galopperende trend, sier mediehistoriker Hans Fredrik Dahl. – I dag løper journalister om kapp etter kjente mennesker som har overlevd indre og ytre ulykker.


Han presiserer imidlertid at det ikke er en helt ny trend. – Allerede i mellomkrigstiden kunne vi begynne å se en annen form for eksponering av hverdagslivet i media. Inntil da var konsensus aldri å fortelle om noe privat, aldri legge ut om sjelelivets indre beskaffenhet, og aldri vise «sitt sanne jeg». Derfor var det nok forfriskende for aviskjøperne i tidlig mellomkrigstid å kunne lese om kjendisen som stilte opp med ustrakte armer i sitt nye hjem, inviterte til vafler og toddy i sitt sjarmerende rødmalte hus på landet, eller satt henslengt i sin nypolerte veteranbil. Ingen stor nyhet som sådan, men en klassisk avissjanger var født.

– Men så, på sytti- og åttitallet, kommer veggen inn som en ny ingrediens. KJENDISER SOM MØTER veggen og forestillingen om «den tunge tiden» handler om flere ting. På den ene siden har du media sine etablerte «fortellingsskjema»: Historier om den tunge tiden har «narrativ kraft» og stort «oppslagspotensial». På den andre siden har du noen som skal selge noe, det være seg en bok, en cd, en forestilling. Begge deler trekker i samme retning: Vedkommende må «by på seg selv». Jo større katastrofe, jo større nyhet. Jo flere medikamenter som var involvert, jo bedre. Grepet er imidlertid utsatt for inflasjon. For noen år siden var alle plutselig «utbrente».

Etterhvert måtte det sterkere lut til og vi fikk botsøvelser fra Sturla Berg Johansen og Rein Alexander som satte en ny standard for «smell». Hva blir det neste? Kommer til å få kjendiser som går så langt at de iscenesetter sin egen død? – Det er ikke noe å le av, svarer Dahl. – Sin egen død er en stor nyhet på vestkysten i Statene. I 1920-årene var skilsmisser en svær nyhet, men nå blir jo alle skilt. ALLE GODE TING ER TRE. Prisen for fjorårets mest fascinerende smell gikk til komiker Brede Bøe som i én kronikk stod fram som HIV-positiv, alkoholiker og bipolar (tilsynelatende handlet det også om å trumfe – og slik begrave – politikerkollega Thor Erik Forsberg sin cannabis-smell dagen i forveien).

I kjølvannet av dette, ble Bøe hyllet for sin åpenhet og fikk massiv respons og støtte fra kjendiskolleger i pressen. Deretter mottok han «Åpenhetsprisen» fra Mental Helse. Men hva skjer med sykdommer når de blir mer en mediesjanger enn en medisinsk kategori? – Det ene utelukker ikke det andre, sier psykolog Fanny Duckert. Hun mener at mer åpenhet gjør tabuene mindre farlige, og at det muliggjør flere avsløringer, på godt og vondt. – Grensene flyttes hele tiden. Detaljene rundt Breivik- og Vågå-saken ville aldri kommet frem for noen år siden. Rettsakene ville aldri vært åpne på den måten. Det at mediebildet er mer personfokusert, gjør at det blir vanskeligere å skjule ting. Å stå fram i media er en måte å beholde regien på. Problemet er at det kan slå begge veier: Noen mennesker blir for alltid assosiert med den tunge tiden, mens andre vil komme seg videre. Det er ikke én absolutt sannhet her. Det er et komplisert samspill mellom enkeltpersoner og hva de står fram med. Det varierer også hvor frivillig eller presset det er. INSTITUTT FOR JOURNALISTIKK har utarbeidet en rapport om kjendis- og betalingsjournalistikk. Der kommer det fram at norske kjendiser får mellom 60.000 og 100.000 kroner for å «snakke ut» i et magasin – minst fire ganger så mye som de får for en hjemmehos-reportasje. Den profilerte foredragsmannen og eks-brannmannen Lasse Gustavson er også klar på at åpenheten i media er tosidig, og uttaler at det er «en større form for prostitusjon å brette ut sjela enn å selge kroppen sin». Som nyutdannet brannmann kjørte han inn i en gasslekkasje som eksploderte. Etter ulykken, som vansiret store deler av kroppen og ansiktet hans, har han holdt drøssevis av motivasjonsforedrag, og gitt ut fire bøker. – Jeg tror mye på åpenhet, det har en legende kraft. Ulykken slipper litt taket ved at man snakker om det, men åpenheten i media kan ha en usunn side om man tråkker over grensen der personlig blir privat. Er du kjendis og vil få ekstra sendetid på TV, kan du legge ut om noe private halvsnaskiga grejer. Da får du være med på Skavlan. Og med mer TV-tid, selger du mer musikk, får flere oppdrag, blir mer populær. Det er en jævla bra personlig reklamesatsning. Det koster bare at du selger ut privatlivet ditt. Er du en profesjonell [hore] selger du ditt kjønn, men du kan fortsatt bevare sjelen din ganske ren. I SIN FASTE lørdagsspalte i Dagbladet kommenterte sosiolog Kjetil Rolness Skavlangjestenes bruk av sykdom som lanseringsmiddel. Som han harselerte: «Skal du selge bok? Uten ha noe forferdelig å fortelle på «Skavlan»? Lykke til.» Hans hovedanliggende var imidlertid ikke å «ta» Skavlan, eller gjestene for den saks skyld. Skavlans gråteservietter og «dannede tøying av intimgrensene» var først og fremst en nøkkel til å forstå tidsånden, hevdet Rolness. Så da blir spørsmålet: Hva er det denne «tidsånden» vil si oss? Hva tjener det til at vi sitter og gnukker på hverandres «tunge perioder»? Kommer det noe som helst godt ut av å plassere Lana del Rey ved siden av revefjeset til Fredrik? Og om hun der forteller at hun var alkoholiker som 14-åring, vil det hjelpe deg å snakke med onkelen din som sliter med det samme? Er den norske offentligheten tjent med å høre om den tunge tiden til Lene Marlin enda en gang, bare i en velregissert tapning der hele Norges sjelesørger, Ole Paus skjenker henne sitt mest fortrøstningsfulle blikk? Som han harmdirrende utbryter: «Du var jo bare et barn!». Ja, som en annen frelser pleide å si: La de små barn komme til meg. ROLNESS TREKKER FREM prostitusjonsmotstandernes favorittargument: Å prostituere seg er å selge noe av det fineste og mest intime du har. Vel, det var kroppen, men hva med … sjelen? Med alt det lys og mørke det innebærer? – Å snakke ut om den tunge tiden bryter tilsynelatende med det glamorøse kjendisfokuset man ellers har, men i realiteten er det bare en høyere måte å vise sin vellykkethet på, basert på et strengt underforstått manus. Kjendisen har lagt den tunge tiden bak seg og vokst gjennom prøvelsene. Man TØR å stå frem og har evnen til å snakke om det. Behersker du den sjangeren, har du alt å vinne, sier han. For ingen tror vel at de får vite den hele og fulle sannheten når noen snakker ut? 02/2013

15



Der alt kan kjøpes for penger. TEKST EMMA CLARE / MARIE-ALIX I. VOISIN FOTO MARIE-ALIX I. VOISIN – Den gambiske penis er ikke som andre peniser. Tjue år gamle «Tiger» lar en hånd gli over skrittet. «Soul», den fem år eldre kompisen, står bredbeint og smiler skjevt ved siden av ham på stranden. Idet et par hvite eldre damer i rastafargede saronger passerer, legger de seg rolig ned på magen og begynner å ta raske armhevinger. Blikkene treffer dem i nakken og de vet det. – Alle hvite boss ladies som kommer hit sier det samme: de vil ha mer og mer og mer. Tiger puster tungt, ser opp. Han snakker med bred vest-afrikansk aksent.

– Og vi vil gi dem mer. Tiger og Soul ble ferdige på skolen da de var ni år gamle og tilhører nå den laverestående sosiale gruppen bumstere – strandgutter, dagdrivere, prostituerte. På jakt etter lettjente penger, bemidlede kvinner med mindre erotisk kapital enn dem selv. Eller bare en fetisj. De flørter, ler, gir komplimenter. Tilbyr seg å være guide. Etablerer seg som to romanseryttere, med hjertet utenpå brystet og sultefôrede på kjærlighet. Du er kvinnen i deres liv, og de klarer ikke leve uten deg. De vil ha en ny og bedre tilværelse. – De hvite damene går aldri tilbake til en hvit mann etter at de har vært hos oss, sier Tiger. – Når de drar hjem, er hjertet og underlivet deres fortsatt igjen i Gambia. De hvite damene

blir sterke av å spise ungt, svart kjøtt. De ankommer krumrygget og reiser hjem rakrygget. Han traver rundt i sirkel som en krok, før han bråstopper og skyter brystkassa ut. – Hvis de er syke, blir de friske etter å ha vært med oss. De får pulsen tilbake når vi sexer med dem. Velkommen til Smilets Kyst, Gambia. Grisekvinner. Fortellingen om norske grisemenn som er horekunder i Thailand og hvite damer som svindles etter en ferieflørt i Afrika, lever i beste velgående. Den post-kolonialistiske fråtsingen i tilgjengelige u-landskropper er ikke mindre. Den nye imperialismen seiler under flagget «kjærlighet» og vestlige mødre og bestemødre sitter på makten.

Men tradisjonelle forestillinger om kjønn og seksualitet hindrer damene i å se på seg selv som seksuelt utnyttende. Samtidig liker de vestlige damene å hevde at det de driver med er likestilling, ettersom de bare «gjør det menn har gjort i århundrer». Damenes økonomiske og politiske overtak tilsløres blant annet ved at de gambiske guttene får en sum når damene ankommer, slik at han kan være den som «betaler» når de senere lever the high life på restauranter, utesteder og hoteller. Ofte er summen så stor at guttene kan ta med penger hjem til familien. Soul forteller at det dreier seg om omtrent 5000 dalasi, som tilsvarer rundt ti ganger en gjennomsnittlig gambisk husleie.

Lidenskap er fraværende hos norske menn. Flatræver, kaller jeg dem.

Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret. 02/2013

17


Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret.

«Tonight I’m fucking you» spilles på repeat ut av basseng-anlegget. Jeg har ingen moralske problemer med å reise til Gambia for å leve livet og nyte stor, svart pikk. – «Agnes», 28 Bumsterne bruker gjerne det plutselige statushoppet til å bosse rundt med servitører og taxisjåfører. Normalt kaller gambiere hverandre for brødre og søstre. Men uten sin hvite kunde, er bumsteren redusert til ingenting. Utenfor turistområdenes friområde blir de sett på som nedrig pakk. I 2004 gjennomførte politiet en aksjon mot strandguttene, de ble skamklipt og jaget vekk fra strendene. I motsetning til hovedbefolkningen som i hovedsak er muslimer, er bumsterne ofte rastafarier. Fra tid til annen blir de kastet et døgn i arresten. Det eneste de gambiske guttene gjør er å le, danse, ha sex og nyte livet. – «Agnes», 28 Boss ladies. Kvinnelig sexturisme er på ingen måte nytt. Allerede på 1840-tallet reiste velstående engelske fruer til Roma og betalte for italienske elskere. På omtrent samme tid besøkte amerikanske kvinner nord-amerikanske indianere, og fra sekstitallet begynte enkelte engelske, franske og tsjekkiske damer å reise til India, Thailand og Nepal etter sex. 18

02/2013

I dag besøker tusenvis av skandinaviske kvinner afrikanske land – i all hovedsak Kenya, Tanzania, Malawi, Ghana og Gambia. Ifølge Reiseklinikken er det flere kvinner enn menn som pådrar seg HIV når de ferierer på det afrikanske kontinentet. Once you go black, you’ll never go back. Mitt Afrika. Det var den eksentriske, skandaleomsuste dansken Simon Spies som introduserte charterturisme til Gambia på sekstitallet. Spies var ikke negativ til sexturisme, og skal ha likt å omgi seg med et entourage av lokale damer til enhver tid. Dansken hadde en ny bil hver dag, og spradet rundt i det subtropiske klimaet ikledd solbriller, pels og leopard-tøfler. I dag er sexturismen og turistindustrien i Gambia dypt sammenfiltret. De fleste unge gambiere er oppvokst med en vestlig sponsor og for de som skal vokse opp til å bli bumstere, byttes ofte PLAN-fadderen ut med en SEX-fadder når de kommer i kjønnsmoden alder. Livet utspiller seg deretter i de avgrensede turistområdene i en konstant jakt på hvitt gull, der de hvite damene med pengepungen får kjælenavnet boss ladies. Den kvinnelige sexturismen kjennetegnes ellers av en mer subtil oppgjørsmetode. Kanskje som følge av et slags forvrengt morsinstinkt, blir sex og selskap handlet mer

indirekte via gaver, middager og økonomiske bidrag. Det hele blir deretter pakket inn i en diskurs om «kjærlighet». Illusjonen fordufter som dugg i Sahara om man snakker eksplisitt om penger-kjærlighet-transaksjonen, eller de politiske og økonomiske forholdene som muliggjør det. Ingen på de langstrakte strendene på Smilets Kyst er tjent med det. 50 shades of grey. Væpnede vakter holder strandbumsterne adskilt fra de utstrakte cottage cheese-kroppene på hotellets solsenger. Hotellmedarbeiderne, hvorav nitti prosent er menn, er imidlertid ikke mindre tilgjengelige og uniformen anses snarere som en legitimering for at de skal finne «kjærligheten» på et jobbskift. Ved bassengkanten bak de høye gjerdene ligger kvinner i ulike aldre, og fem av dem leser 50 Shades of Grey. Resten sover i solsteken. Noen barn plasker i bassenget. Britiske Ann får fotmassasje av feriekjæresten – en lokal mann av ubestemmelig alder, men minst et par tiår yngre enn henne. Han har lange dreadlocks hengende over atletiske skuldre. Hendene hans jobber intensivt og knar føttene hennes mens hun vifter med de nylakkerte lilla tåneglene til beaten i Enrique Iglesias-låta «Tonight I’m fucking you», som spilles på repeat ut av basseng-anlegget. Det blonde håret hennes er flettet i cornrows stramt langs en solbrent hodebunn. Den store britiske kvinnen synger med på refrenget, og dreadlock-mannen gjør det samme. Etter å ha bestilt to «Slow Orgasms», en drink, kliner de. På tallerkenen ved siden av henne står et berg av bacon hun småspiser av. På skulderen, Cougar i løkkeskrift.

De lokale guttene lukter annerledes. Søtt. Naturlig. Eksotisk. Som kokos. – «Ann», 56 Motsetninger tiltrekker hverandre, særlig når det kommer til sexturisme. Kjennetegnet for den økende sexturismen verden over, er at man søker en hore som er så ulik en selv som mulig. Gambia er intet unntak. Gammel, hvit, blek, fet, keitete, rik. Ung, svart, atletisk, naturlig, smidig, stor, lutfattig. Den stereotype forestillingen om den eksotiske, konstantkåte afrikanske elskeren med det magiske lemmet, som tar det han får, ukritisk, fordi det er «naturlig» for ham å knulle, er en trygg og forekommende figur å forholde seg til. Slik reduseres den svarte mannen til en myte. For damene er det praktisk. Det både legitimerer og tilslører den egentlige årsaken til den plutselige tilgangen på unge, vakre sexmaskiner som deres egen alder og fysikk ellers ikke ville gitt dem anledning til å få smake på. Den erfarne selgeren vet å tilby det kunden vil ha. Slik kvinnelige prostituerte spiller på nettingstrømper og promiskuitet, spiller de gambiske guttene på myten om dem selv. Gambierne elsker sex! – «Agnes», 28 Kjærlighetssyke. Tiger og Soul legger frem hver sin slitte linjerte kladdebok. Den første halvdelen er dekket med tett blyantskrift og tyske, nederlandske og svenske gloser.


Kvinner og sexturisme Mest utbredt i Kenya, Tanzania, Malawi, Ghana, Marokko og Egypt i tillegg til Gambia. I Gambia kalles guttene og mennene som selger sex for bumstere. 100.000 turister besøker Gambia årlig, det finnes ikke nøyaktige tall på hvor mange av disse som er sexturister, men Gambia skal være et av de mest attraktive afrikanske reisemålene for dette. Prostitusjon er lovlig i Gambia. Pedofili er et økende problem. Det er ikke uvanlige at kvinner innleder forhold til eller kjøper sex av mindreårige gutter. Gjeldsoffer-Alliansen har registrert syv henvendelser i løpet av 2012 der norske kvinner har fått gjeldsproblemer etter å ha blitt svindlet og/eller bidratt med penger til afrikanske menn.

– Jag hetter Tiger och jag elskar dej, proklamerer han til Souls fornøyelse. De ler rått, og sier «ik hou van je» i kor. De elsker alle utlendinger, unntatt tyskere, som angivelig er rasister. Tiger ler lavt og blar opp i del to, til selve kjærlighetsbrevene. Han forklarer at han mottar mailer fra kvinner han har møtt på stranda; kvinner som kommer tilbake år etter år og bruker ham som fast feriekjæreste. De holder kontakten via epost, men siden internett er dyrt, kopierer han hver mail ned i kladdeboka og bruker dager på å formulere brev tilbake. – Smil, sier Soul. – Smil, smil, smil. Det er viktig å smile. I Gambia blir vi aldri deppa. Hvis man er trist og lei seg, er det bare å være sammen med andre, så blir man glad. Sexturismens paradoks. Er sexturisme en følge av det ensomme, forvirrede vestlige menneskets tilstand? Godt mulig. Gitt at damene rømmer fra en virkelighet som oppleves som kald, individualistisk og uoversiktlig, karakteriseres fantasien deres av det stikk motsatte: Varm. Innfriende. Uten rom for skuffelse eller svik. En elsker uten fri vilje. Damene søker noe som kan objektiveres.

På samme tid vil de at den gambiske mannen skal være mer hengiven, mer romantisk, gi flere komplimenter og knulle mer lidenskapelig enn mennene hjemme. Det handler ikke om maktforhold. Hvis du finner en afrikansk mann som du vil være kjæreste med, kan han ikke gå ved siden av meg på gata med slitne klær. Jeg må oppgradere ham. Han gir til meg ved å lage mat når jeg har besøk, ja, da kan vel jeg kjøpe en ny dongeribukse til ham neste gang vi er i butikken sammen. Du kan ikke sitte der med lommeboka full og si at du ikke vil dele. Det er det samme som om du hadde et par her hjemme i Norge, der én er direktør og den andre er elektriker, og direktøren sitter med alle pengene. Sånn funker ikke kjærligheten. Du må tro på kjærligheten. – «Marit», 48 På strendene har damene full kontroll over seg selv og den som til enhver tid utgjør hovedrollen i sexferien deres. De kan finjustere fantasiene sine som de ønsker: fra ren sex til romanse. Skuffelse og agg preger damenes erfaringer med sex og kjærlighet «hjemme». Det er som om de ønsker å hevne seg mot den avstanden de føler til hvite menn gjen-

I Gambia får du en elsker uten fri vilje. En varm, innfriende fantasi uten rom for skuffelse eller svik.

nom å inngå forhold til deres konkurrent, den svarte mannen. Afrikanske menn er mer erotiske. Det er mer lidenskap i Afrika. Lidenskap er fraværende hos norske menn. Jeg har bare vært sammen med én norsk mann som turte å være lidenskapelig, og han var nordlending. Norske menn er flatræver, som jeg pleier å kalle dem. De er flatræver som ikke gir meg noen seksuell nytelse. – «Marit», 48 Det ekte Gambia. Innenfor turistområdet er det nest mest brukte ordet etter «love», «real». Overalt forespeiles et innblikk i det påstått ekte Gambia. «Det Gambia du ikke har sett, det ekte Gambia» er imidlertid nøyaktig det motsatte av det de i neste setning har intensjon om å selge deg en tur til. Men gambierne har som andre turistnasjoner bare lært seg å gi tilbud der det er etterspørsel. Det romantiske blikket de hvite damene har med seg hjemmefra, er ikke bare rettet mot den gambiske mannen, med også landet som helhet. De vil oppleve den typiske autentisiteten som turistindustrien lever av å selge: en gradert og ikke-traumatiserende forståelse av omverdenen og det som er annerledes. Damene fletter håret, presser de hvite, overdimensjonert kroppsdelene sine inn i lokale fargerike drakter og drikker «tyske» curacaodrinker mens de ser tradisjonell afrikansk folkedans i hotellbaren. Lunefulle søstre. Rosenrøde forestillinger strekker seg imidlertid ikke til damenes syn på gambiske forhold. Boss

ladies-ene er ofte overbevist om at de blir bedre behandlet av de gambiske mennene enn det de lokale kvinnene blir. En forestilling bumsteren vet å underbygge ved å fortelle lange historier om hvordan han har fått hjertet sitt knust av opportunistiske, utro og lunefulle «søstre». Ofte har han imidlertid både én og to koner ventende hjemme. De gambiske mennene liker å ha sex med hvite damer fordi vi ikke er omskåret. Nesten alle jentene der er omskåret. Sexen med hvite damer blir derfor mer naturlig for mennene. – «Ann», 48 De heldige jentene. Utestedet Wow! har begynt å fylles opp med enslige hvite kvinner. Under det dempede grønne discolyset er kjente fjes fra hotellet, uniformene er byttet ut med boxfreshe sneakers og flatterende kritthvite t-skjorter. De lener seg inntil veggene og deler joints. Kokken fra poolbaren nikker og sier «LUCKIEST GIRLS» med et lurt smil om munnen når de vestlige kvinnene strener over dansegulvet, arm i arm med hver sin gambiske mann. «Dere fikk med dere de beste fyrene i Gambia!». Tiger og Soul danser tett med hver sine damer. De er skandinaviske, i trettiårene og har drukket. De stavrer i utakt og gjør fåfengte forsøk på å kopiere den sensuelle whiningen til de afrikanske jentene i lokalet. Kjolene glir oppover lårene. Tiger trekker ned kjolen på sin boss lady, og henter litt vann til den mest drita av dem. De ler og danser mens jentene bøtter nedpå. Tre hvite menn sitter på en benkerad 02/2013

19


Merknad: Personene avbildet har ingen direkte kobling til personer beskrevet i teksten. Fakta og navn i artikkelen er blitt endret.

Denne stakkars intetanende idioten hadde ikke forutsett at jeg alltid har hatt ESSET I ERMET. som tre bleke kyllinger og kikker stjålent på en gambisk Adonis i singlet som duver laidback til reggea-musikken. Soul kysser jenta han danser med. Senere kommenterer Tiger at Soul ikke er så vant med turister som det han selv er. Han minner om regel nummer én: Aldri gå rett på sak. Jeg føler meg ikke sexy med en nordmann. De afrikanske mennene er mer tilstede i forholdet. I Norge skal mennene spille fotball med gutta og så stikke på bar, mens damene gjør noe annet. Vi ser hverandre ikke i Norge. – «Ann», 56 Sommerfugl-kvinnene. Guttene tar en pause fra dansingen mens jentene er på toalettet. «Is she a butterfly?» hvisker Tiger til Soul. «Butterfly-kvinner» er visstnok damer som har sett seg lei på at de afrikanske mennene er ute etter pengene deres, og dermed flyr vekk, som en sommerfugl, før han rekker å få noe tilbake for sexen. Et stort problem for mange vi kjenner, sier Soul og husker en nederlandsk dame som hoppet mellom fem menn på en måned. Soul blir alvorlig. – De hustler oss, sier han. Et annen utfordring ifølge Soul og Tiger at mange europeiske par vil ha med bumsterne på trekanter. 20

02/2013

– Fordi mennene ikke klarer å ha sex med konene sine lenger, forklarer Tiger. – De er blitt så tjukke og fått så store mager at penisen ikke er lang nok. Han flirer. – Hvis mannen gjør noe med deg, blir du en battiman (homofil, red. anm.), sier Soul. – Da kan du risikere ett års fengsel.

Den sure svie. Mange agendaer, mange ønsker om å gjøre livet bedre. Det går nødvendigvis ikke opp. Virkeligheten og forholdet mellom hva man ønsker og hva man får, slår på et tidspunkt inn over deltakerne i den tilsynelatende velfungerende, men skjøre seksuelle utopien i Paradise Hotel, Senegambia. Den gambiske elskeren kan sjelden eksporteres problemfritt til Europa. Mange ekteskap ender med at den gambiske mannen reiser hjem, uten penger og med få arbeidsmuligheter utover å gå tilbake til stranda. Name and Shame-trådene i de mange Gambianettforaene har opptil flere tusen innlegg. Mange av kvinnene som skriver inn er på sin andre eller tredje afrikanske mann. De gambiske mennene blir plutselig beskrevet som et vrangbilde av den versjonen man får presentert på stranda: hensynsløs, kvinnefiendtlig, kald.

Jeg snakket med hans gambiske kone en gang på telefonen, og hun lot som om hun var hans søster. Jeg er glad for at jeg ikke møtte henne da vi var gift fordi de kvinnene har noe selvtilfreds over seg når vet at de er med på å narre deg. De er underholdt av at mannen deres lurer og svindler denne stakkars kjærlighetsrammete idioten med falske kjærlighetserklæringer. Men jeg er ikke en kvinne som lar meg pelle på nesa – hennes store drømmer har nå blitt knust. Hvis du ønsker å bedra meg må du være forberedt på å tape. Denne stakkars intetanende idioten hadde ikke forutsett at jeg alltid har hatt ESSET I ERMET. – «Lucy» En ny begynnelse. Det har blitt kveld og Tiger venter utenfor porten til hotellområdet. Han har kledd seg i hvitt og dufter svakt av såpe, i ørene har han ny bling. Han skal ut med en dame han har møtt tidligere samme dag. Tiger sier han endelig har lært seg å like hvitvin. Han håper hans nye nederlender er glad i å danse og at Soul dukker opp hvis hun har en venninne. Den gamle Nokiaen hans blinker plutselig. Han holder den opp og den utkårede viser seg allerede å pryde telefonen som bakgrunnsbilde. «Hey, Big Boss Lady!», hilser han, og snur seg rundt, speidende. En middelaldrende kvinne med kortklipt hår og lett sommerkjole med telefonen opptil øret vinker diskret fra en hotellinngang noen hundre meter oppi veien. Tiger nikker og legger på. «It’s nice to be nice», konstaterer han, før han rusler opp mot kvinnen på toppen av bakken. De to går hånd i hånd inn mot sentrum for å oppleve det ekte Gambia.

Kilder Fantasy Island – Exploring the Demand for Sex Tourism av Julia O´Connell Davidson and Jacqueline Sanchez Taylor. Sugar mamas och snuskiga gubbar – en genuskritisk diskursanalys om den offentliga framställningen av den kvinnliga sexturismen av Lovisa Gustafsson Thorild. Kärleksjakt i Gambia – Europeiska kvinnors semesterromanser med afrikanska män i paradiset av Sofia Glase. Platform av Michel Houellebecq. Ulrich Seidl Paradise: Love. Intervju ved Austrian Film Commision. Lene Wikander, tarapi.no. Reiseklinikken Fakta: Gambia Land i Vest-Afrika. Turistguidene kaller det «Smilets Kyst». 1,6 millioner innbyggere. Det minste landet på kontinentets fastland. Ni av ti er muslimer. Gambia er et av verdens mest bistandsavhengige land, og flere enn halvparten av gambiere lever på mindre enn én dollar om dagen. En tredjedel av befolkningen er underernært og fire av fem gambiere lever under fattigdomsgrensen. Turister kommer hovedsakelig fra Storbritannia, Nederland, Tyskland og Belgia i tillegg til Skandinavia. Playlist fra The Senegambia strip: Enrique Iglesias - «Tonight I’m fucking you» LMFAO - «I’m Sexy And I Know It» R. Kelly - «I Believe I Can Fly» Pitbull - «Hey Baby» K-Ci & JoJo - «All My Life» Black Eyed Peas - «Toonight’s Gonna Be A Good Night»


www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile


WeActivist WIEGER VAN WAGENINGEN SHOT BY GIOVANNI REDA FOR SUPERLATIVE CONSPIRACY MAG No. 6 GET IT IN STORES or at WeSC.COM

WeSC CONCEPT STORE NEDRE SLOTTSGATE 15 0157 OSLO INSTAGRAM: @wescnorway FACEBOOK: WeSC NORWAY WEBSHOP: miinto.no/wesc


MOTE

FOTOSERIE

Pannebånd, hansker og smykker second hand FRETEX UNIKA

– Carly Rae Jepsen Foto Stephen Butkus Make up Ida Elin Erlandsen Assistent Johanna Siring Styling Thomas Sundeen Modell Esther/Team Takk til VANITAS-klinikken, DUO-SHOP og Freudian Kicks Clarion hotel Royal Christiania

02/2013

23


Jakke VERSACE FOR H&M Truse WEEKDAY

24

02/2013


Dyne fra billig hotellrom

02/2013

25


Vintage pelsvest Hansker DUOSHOP Skjørt SURFACE TO AIR

26

02/2013


Kjole JEREMY SCOTT FOR ADIDAS

02/2013

27


Panneb책nd, hansker og smykker secondhand FRETEX UNIKA Sko JEREMY SCOTT FOR ADIDAS

28

02/2013


Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


Ž Burger King and Whopper are registered trademarks of the Burger King Corporation. ™ Taste is King and KING FRIES are trademarks of the Burger King Corporation.


BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

SCENEKUNST: «Det finnes ingen mulighet for en lykkelig slutt.» - kunst

KUNST: «Det er en klisjé at den eneste verdien den vestlige verden er kjent med, er økonomisk verdi.»

- vladimir umanets

42

Se opp for danske motetrender. Hint: Rumpetaske, sneakers og hårtopp.

42

- MOTE

38

TRONDHEIMPRISEN 2012: Se bildene fra årets fest på side 42! VI gratulerer alle vinnere, alle nominerte og alle som tok turen. Dønn!

Hurra!

02/2013

42 31


LANSERINGSFEST: DESEMBER BRUKBAR / SUPA

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

32

02/2013



KLUBB

Bjørn Torske (LIVE) + Chmmr & Andrew + Christopher (Jump Cuts) BrukBar & SUPA, fredag 8. februar Om det viser seg slik at Prins Thomas er en ekte prins, er Bjørn Torske Kongen. Gamlegutten Torske trenger strengt tatt ingen større introduksjon, men noe må jo nevnes for ferskiser. Ikke bare er han Sprellemannsnominert tre år tilbake for stjernealbumet «Kokning»; mannen er en pionér innen elektronisk oppkok i fedrelandet vårt. Lydlandskapet kan beskrives med alt fra house, techno, disco og downtempo – en allsidig mann som likevel har et feskat særpreg. Som om ikke pappa Torske var nok, kommer hans elektroniske sønner og mitt eget favorittklubbkonsept Jump Cuts med et aldri så lite comeback (etter å ha tatt pause i omtrent fem måneder). Andrew Christopher har hentet hjem selveste Chmmr fra hovedstaden for litt toner fra diskolandskapets pene og myke stier; house og lettere disko, skimrende elektro, klassisk åttitalls Berlin og Chicago, organisk og skittent. Samt noe mer eller mindre minimalt. OMG, allsidig hipness! Oppe spiller forresten gutta fra Big Dipper alt fra stoner rock til neo-psykedelia og power-pop. Tipper jeg. PS: Om du ser undertegnede, spander en gratzeputz

1

Get Down! BrukBar / SUPA, fredag 22. februar Soul, funk og hip-hop fra Tromsø kan vel ikke være å forakte? Så lenge det ikke er Tungtvann med «Bransjehora» er undertegnede fornøyd. HE HE, det var en spøk – jeg simpelthen elsker den låten

1

Lesbian Tendencies ft. Chmmr Diskoteket, lørdag 9. februar Hvilken klubbhelg. Lesbian Tendencies spiller disko og house både av egenkomponert sortiment og andre lånte listigheter, flott akkompagnert av live perk og kubjeller. Forvent en stemning som kan slå Lillehammer ‘94 på målstreken. Fella og Theo Farris er Diskotekets skapere, og sistnevnte er P3-redaksjonens ferskeste og friskeste anskaffelse. Chmmr er den chmmrende diamanten

1

på verket man kan vente en litt mer berlinsk accent fra når det gjelder den derre housen. Varmt møter lunkent, der altså. Og pent, kan undertegnede skrive under på at det blir. Raw Juice SUPOA, fredag 16. februar Raw Juice har fått sin del av spalteplassen i årene som har vært, og har blant annet blitt kåret til «Årets Klubbkonsept» av NATT&DAG i 2011. Siden har det gått slag i slag. Høy bpm, kreisidansing, gladlakser og unge tjueåringers svette utgjør en helkveld med Paris Love Story, Alex Aria, Skawr og Mindflow/Slick Shoota. De to sistnevnte har flyttet til hovedstaden og har sitt eget konsept, «Ball’Em Up» på BLÅ, de to førstnevnte holder fortsatt dansegulvene på SUPA svette. Og det blir det garantert denne

1

kvelden óg. Og har vi nevnt før at Slick Shoota gir ut låter på selveste klubbpappa Diplos label Mad Decent? Dette er gullguttene sine altså. Pop-prinsene. Hint: Baltimore Club, Moombathon, Mad Dritings og BOOM shake shake shake the room. Frekk & Freidig med Christine Dancke Diskoteket, lørdag 23. februar Marie Komissar (nominert til Årets Klubbkonsept med «Cloudbusting») har rullet i gang et nytt konsept som består av r’n’b og booty bass, og hver gang har hun med seg en ny gjest. Gjesten denne kvelden er ingen ringere enn rikskringkastingens og BLÅs egen Christine Dancke – så da gjetter jeg meg til at booty bassen virkelig får slippe til. På funktion altså. Lace up your sneakers, og spander litt kaffe baileys på dj’ene.

1

Patski Love Diskoteket, lørdag 16. februar Patski Love kjører det mest tannede settet denne måneden, rett foran snuten på Raw Juice. Forvent soul og funk, men også litt A-lista hip-hop, samt rytme og blues. Ikke glem at klubbkonseptet hans Juicy vant NATT&DAG Osloprisen Årets Klubb i 2010, og den fikk de faktisk av Fabian Stang. Vi tar så klabern med oss Rita Ottervik på fest denne kvelden – kan ikke være dårligere vi.

1

kakao musikk presenterer

pA en Torsdag vAren 2013

Auntie Flo (LIVE) BrukBar / SUPA, lørdag 23. februar SUPA henter inn afro bass og house fra … nei ikke South Park, Colorado, men Glasgow, Scotland. Egentlig er sjelen hans fra Goa, og det vil du kjapt høre. Herr Flo beveger seg fra Chicago house og Detroit techno til Kwaito og Afro beat – ikke langt unna landskapet Ricardo Villalobos holder til i. Dette kan bare ikke bli feil når han i tillegg kjører fullt livesett med afrikanske djembes (eller er det congas? Sannelig ikke greit å vite). Sjekk ut live-settet hans fra The Boiler Room, så blir du nok mer enn frista til å hive deg på dansen. Topp booka, som de sier i bransjen.

1

KLUBB: KARI KRISTENSEN

34

02/2013


UTELIV

FEBRUAR

2013

Kalas & Canasta Nedre Bakklandet 5 De gamle lokalene til Choco Boco på Bakklandet, av mange best husket som den opprinnelige Bare Blåbær, har fått seg en real ansiktsløftning og heter nå Kalas & Canasta, det nye hjertebarnet til Nina Karlsen. Det første som slår deg når du går inn døra er hvordan interiøret nå er lyst og moderne, og du møtes av ikke mindre enn to bardisker; én kafé-type disk med drikkevarer og kaffe, og en annen som er kombinert gourmét-disk og åpent kjøkken. Her kan du altså få med deg diverse oster, pølser, sild og sennep, oljer og sjokolade hjem – utvalget er ikke til å klage på. Etter gourmetutsalget på Rafnklau i Ravnkloa bukket under, er slike småutsalg

1

mer enn velkomment i Trondheim. I tillegg til det koselige utsalget finnes det også mat og vin for servering, og da vi tok turen innom hadde de ennå ikke rukket å trykke opp en meny for maten, selv om de åpnet for cirka en måned siden. Den hyggelige (og selvfølgelig svenske, er det ingen trøndere i denne bransjen lenger?) servitøren kunne dog fortelle at menyen fantes på en tavle inne i lokalet, og her finner man både små og store retter, alt med et godt fokus på gode råvarer og flid. Vi får i tillegg vite at alt som gjelder mat og servering ikke er helt spikret enda, derfor heller ingen meny. En tavle ved siden av beskriver ukens viner, som alle serveres på glass, og denne uken var det altså hele 13 stykk tilgjengelig, noe som er et mer

enn respektabelt antall viner på glass, med et variert utvalg av tysk, fransk og italiensk. Alle som har vært innom disse lokalene tidligere vet at det ikke er snakk om det største rommet å boltre seg i, så når det nå åpnes for mer fokus på mat enn tidligere kan det bli trangt om plassen. Samtidig legger ikke Kalas & Canasta opp til den store helaftens restaurantopplevelsen, men posisjonerer seg en plass midt i mellom restaurant, kafé og vinbar. Med den lune vinterhagen i bakgården framstår dette som et veldig hyggelig alternativ i Trondheims bybilde. Kalas & Canasta har åpent hverdager fra 11 til 00, torsdager 11 til 01, lørdager 12 til 01. Søndager stengt. Mer info kan finnes på www.kalasogcanasta.no

Restauranthuset D12 Dronningens gt. 12 Apropos gjenoppståtte uteplasser med navn som reflekterer adressen, Frakken tok kvelden i fjor sommer, men 7. desember kunne de igjen åpne dørene, nå som Restauranthuset D12, med «Red Piano», «Big Apple Cafe» og klubben i kjelleren som respektive barer og trekkplaster. Her styrer nå smått legendariske Tammy T skuta med trubadur-action og gjesteartister hver helg, og noe sier oss at mye blir det samme som før her også. Med utesteddrift her i over 35 år skulle det egentlig bare mangle. Sparsomme på informasjon som de er kan ting tyde på at dørene stort sett åpner i 21-tida i pianobaren og i 23-tida i klubben i kjelleren, og The Big Apple Café har til og med åpent på dagtid. Du finner dem på facebook, men noen hjemmeside har de foreløpig ikke.

1

Studio 26 Nordre gate 26 Etter at Crash gikk dukken i et inferno av doping- og voldsanklager, har Trondheims mest konkursbefengte hjørne fått nye beilere og åpner dørene nok en gang, nå under det lettstjelte navnet «Studio 26». Og ja, vi skjønner det reflekterer adressen, og om du ikke har hørt om «Studio 54» og dets meget promiskuøse og på-kanten-av-lovenrykte framstår vel navnet som

1

originalt. Logoen har de rappa også. Samma det, gryta nede i bunnen av Nordre trenger mer partyfolk i helga tydeligvis, og nå har de blitt bønnhørt. Studio 26 har nemlig bestemt seg for kun å ha åpent fra 22 til 02.30 torsdag til lørdag, noe som vil si at de totalt har servering tolv timer i uka. Man sparer vel inn på personalkostnader på den måten, men om det er et interessant tilbud for resten av byen gjenstår å se. Profilen er delt i tre etasjer, der

kjelleren vil kjøre hit-parade, 1. etasje generelt dansegulv og 2. etasje litt mer i retning loungeog R’n’B-profil. Neppe noe særlig nyskapende i første omgang der altså, og stemninga blir nok som før. Åpent fra 22 til 02.30 tors-, freog lørdag. www.studio26.no

Torsdag 07.02 FLAMING YOUTH TOUR 2013: OVERTHROW/ MAN THE MACHETES/ BLODIG ALVOR Fredag 08.02 HOIST- RELEASE! + Support: BARREN WOMB Fredag 08.02 DJ TROND FRØNES Lørdag 09.02 KLUBB DJ: KIM W Mandag 11.02 MANDAGSGRILLEN MUSIKKQUIZ Tirsdag 12.02 PØKK! Onsdag 13.02 33/33 - SMIA Fredag 15.02 JULIE & THE FAVORITES- RELEASE -SMIA Fredag 15.02 DJ HILDE ROUX Lørdag 16.02 RUB A DUB Torsdag 21.02 SNAKKA SAN + SVER m/ LAMBSPREAD SOUND Fredag 22.02 SUPERFAMILY- RELEASE Fredag 22.02 DJ NODDING HEADS Lørdag 23.02 KLUBB DJ: JURI GAGARIN Mandag 25.02 MANDAGSGRILLEN MUSIKKQUIZ Tirsdag 26.02 PØKK! Onsdag 27.02 33/33- SMIA Fredag 01.03 SANDRA KOLSTAD- RELEASE Lørdag 02.03 CLOUDBUSTING

mer om konserter, DJs og quiz på blaest.no UTELIV: torstein høe

02/2013

35




MOTE

Det finnes gatesmarte i Trondheim også. Tekst Fride Herfjord

lySt på GOd OG vElSMAKENdE MAt? lEGG turEN iNNOM OSKA på MøllENBErG!

KårEt til trONdhEiMS BEStE pizzA OG KEBAB Av AdrESSEAviSEN!

OSKA KEBABKONGEN BAKKE GAtA 2. MøllENBErG tlf. 735 31 940

38

02/2013

De mest spennende trendene innen mote kommer ikke nødvendigvis fra motemagasiner og motehus, men kan også oppstå blant vanlige folk på gata. I Nordens største moteby, København, har det i løpet av 2012 oppstått et par veldig tydelige og konkrete trender som alle har slått rot i befolkningen: sneakers, rumpetaske rundt overkroppen og halve håret oppsatt. Det tar ofte litt tid for trender å bevege seg nordover opp fra kontinentet, men er det noe som er sikkert er det at de kommer fram etter hvert. Københavnere har et typisk «gatesmart» forhold til mote og stil som også passer godt i Trondheim, en by med litt mer avslappet og rocka stil enn de andre største byene i Norge. Derfor er det en stor mulighet for at disse danske trendene ankommer byen før du vet ordet av det.

Hårtopp Den perfekt oppsatte hår-donuten fikk nok en renessanse i jula, men nå er det kanskje på tide å gi rom for flere hårtrender. Gutta har fortsatt hipsterbarten (som jo passer oss trøndere for godt til at vi gir slipp på den) og nå får jentene hipstertoppen. Å sette opp det fremste håret i en praktisk klump midt på hodet og la resten fly fritt er blitt Danmarks måte å si «jeg matcher dyrt med vintage og pop med undergrunnsmusikk du aldri har hørt om», og er det ikke det vi alle prøver på?

Sneakers Her er det om å gjøre å ikke tråkke på for mange Air Jordan-bekledde tær, for Sneakersamlerne, eller Sneakerheadsene, er en stolt kultur som skriver seg flere tiår tilbake og overhodet ikke er noe nytt fra Danmark. Det som imidlertid er verdt å legge merke til, er hvordan interessen for sneakers i det siste har spredt seg til å bli allemannseie, og hvordan det å ha god peiling og oversikt over merker og modeller er blitt et nytt statussymbol. Å blande sporty med klassisk passer godt inn i tidsånden og er en trend moteverdenen har dyrket lenge. Danskene, piger som drenger, løser dette ved å supplere og bryte opp ellers elegante antrekk og også festklær med sneakers. De er ikke lenger kun hverdagssko, men kan like godt brukes til blyantskjørt eller dressbukse som jeans. Denne trenden kan man allerede begynne å ane i T-town, da blant annet Retro har begynt å ta inn et lite utvalg New Balance-sneakers blant Acnestøvlettene. Man kan også begynne å kjenne en slags skjelving i Converse-byen Trondheim for tiden. Trondheim er og blir en rockeby, og det er ingen tvil om at Converse og Chuck Taylor foreløpig er kongen av hverdagssko i byen. Det ser dog ut som våren kan by på mer mangfold i Trondheim i år, og en som har satt seg fore å utvide trønderhorisonten når det kommer til fottøy er Espen Arntzen med relativt nyoppstarta Skills Sneakers & Clothing midt i Nordre. Skills spesialiserer seg på sneakers og tilbyr både klassikerne og sneakersene ingen andre har. Butikken er fortsatt i utvikling og vil bli veldig spennende å følge med på om man er på leting etter sneakers til våren, eller rett og slett bare verdsetter godt fottøy.

Rumpetaske Bruken av rumpetaske kom tilbake på Roskildefestivalen for et par år siden som et praktisk alternativ til veske, og har siden blitt en typisk sommer- og festival-accessoir. Det som imidlertid er nytt er hvor den henger: i stedet for å bæres rundt hoftene som opprinnelig tiltenkt, trer man tasken over hodet og lar den henge skrått over overkroppen. Faktisk har også flere designere nå begynt å produsere og selge rumpetasker designet for å henge over skuldra i stedet for på hoftene, for eksempel danske Yvonne Koné med hennes populære «Oversized Bum Bag» i naturlig skinn. Trenden understreker hvordan sporty elementer blir en del av hverdagsantrekket, og årets fashion statement-veske kommer i denne sammenhengen fra selveste Stella McCartney, som designet en trendy rumpetaske til høstkolleksjonen for Adidas 2012. Denne utrolig praktiske og litt harry trenden bør være midt i blinken for alle trøndere, og gir god grunn til å rote litt i restene etter 90-tallets sydenturer. Og finner du ikke en på loftet, bugner byen over med gode vintage-butikker. Til neste Pstereo-festival spår jeg færre på desperat leting i bukselommer og bh-er, og flere bekymringsløse dansende med verdisakene i rumpetaske rundt overkroppen.


Foto: ole ekker

TRONDHEIMPRISEN 2012 ÅRETS BESTE // byscenen 2. februar

02/2013

39


40

02/2013


02/2013

41


KUNST

Fengslingen av Rothko-vandalen Vladimir Umanets avslører vestlig ukultur. Samtidig gnir Russland og Kina seg i hendene. Tekst Trond Gausdal Foto PRESSE Rundt midten av desember skjedde noe i en britisk rettssal som burde få kunstnere såvel som kunstinteresserte til å sperre opp øynene: Vladimir Umanets, skyldig i å ha vandalisert Mark Rothkos Black on Maroon på Tate Modern i London, ble dømt til to års fengsel av dommer Roger Chapple. Med sort tusj hadde Umanets skrevet «VLADIMIR UMANETS ‘12. A POTENTIAL PIECE OF YELLOWISM» nede i maleriets høyre hjørne, og om man har lest hans begrunnelse for denne handlingen, nemlig å starte en debatt om den egenkonstruerte kunstbevegelsen Yellowism, er det lett å tenke at han får som fortjent og deretter glemme hendelsen. Tanken bak Yellowism er ikke verdt å gå nærmere inn på, man kan trygt slå fast at Umanets ikke er den kunstneren Rothko var, men idet Chapple dømte Umanets til fengselsstraff med begrunnelsen om at det er «helt og holdent uakseptabelt å fremme bevegelsen gjennom å gjøre skade på et kunstverk,» skjedde to ting. For det første ga han Umanets kunstnerisk legitimitet – i seg selv en hårreisende forbrytelse fra Chapples side – og for det andre gjorde han større skade på Rothkos maleri enn Umanets kunne drømt om å gjøre. Hadde straffen vært mer fornuftig, la oss si noen måneders samfunnstjeneste, ville alt vært i skjønneste orden. Maleriet ville blitt restaurert og Umanets ville blitt glemt. I stedet ender straffen, og dermed også vandalismen, opp med å avsløre både vestlig etnosentrisme og et institusjonalisert kunstsyn som kan og bør kritiseres.

Chapples dom på to år er utvilsomt ment å ha preventiv funksjon, men ikke preventiv i forhold til kunstvandalisme, slik rettssystemet gjerne vil gi uttrykk for – straffen er et resultat av kunstverkets markedsverdi. Tate Modern viste til en evaluering fra Sotheby’s som tilsa at Black on Maroon, før Umanets, var verdt mellom 45 til 80 millioner kroner, altså må det å vandalisere kunstverket være en alvorlig forbrytelse. Straffen ville vært proporsjonalt mildere dess lavere markedsverdien var. Retten fremhevet også at gallerier og museer nå blir nødt til å gjennomgå og forandre sine sikkerhetsrutiner på skattebetalernes bekostning, og at kostnadene ved å restaurere maleriet antas å ligge på rundt 1,8 millioner kroner. Om vi ser bort fra eventuelle forsikringsordninger som, mest sannsynlig, gjør sistnevnte til en ikke-sak, så finnes det en enkel metode for å unngå disse kostnadene: la være å restaurere bildet, og la være å gjennomgå sikkerhetsrutinene. Det er strengt tatt ikke nødvendig. t. I dette tilfellet er det farlig nær sannheten. Det er vanskelig å se på hvilket verdigrunnlag man kommer frem til et kunstverks økonomiske verdi – det er ikke mange som lenger tror det har noen sammenheng verken med kulturell verdi eller kunstnerisk kvalitet. Sannheten er at kunstens økonomiske verdi kun kommer av hvor mye noen vil la seg lure til å betale for den. Damien Hirst har bygget en karriere på dette. Umanets, på sin side, blir fratatt to år av sitt liv basert på en imaginær verdi. På trettitallet hyllet kulturkritikeren Walter Benjamin det fotografiske mediet for å eliminere det han beskrev som kunstens aura. Reproduksjon aktiviserer kunstverket og frigjør det fra tradisjon, slik blir kunsten bedre i stand til å spille en aktiv rolle i formingen av

samfunnet. Allerede i 1909 skrev Filippo Tommaso Marinetti i Det futuristiske manifest at «å beundre et gammelt maleri betyr å helle sin sensibilitet i en gravurne, i stedet for å rette den fremover i voldsomme spasmer av skaperglede og handlekraft.» Futurismen oppsto som en motreaksjon til den menneskelige tendensen til alltid å velge det gamle fremfor det nye, det trygge fremfor det usikre, og dermed holde samfunnsutviklingen tilbake. Kunst, som en kreativ, skapende aktivitet, har alltid hentet sin verdi først og fremst fra sin diskursive og sin subversive kraft. Dette gjelder uansett om det er snakk om «fine art», musikk, film, teater eller annet. Vi er raske med å applaudere når Pussy Riot og Ai Weiwei bruker kunsten til å protestere mot sin egen kulturs verdier, men om noen gjør det samme her så får de den samme behandlingen. Dét er jo tross alt våre verdier. Pussy Riot ble dømt til to års fengsel, det samme som Umanets. Den preventive funksjonen i Chapples domsavsigelse vil først og fremst være preventiv i forhold til aktiv kunstutøvelse, og videreføre antagonismen mellom kunstnere som ønsker å ha reell innflytelse, og samfunnets maktstrukturer. Friheten til å kritisk diskutere og gå imot gjeldende normer og verdier uten fare for grov og uproporsjonal straff er noe vi liker å holde som en verdi, men den blir alvorlig trumfet når økonomiske interesser spiller inn. Dette er problematisk, og et legitimt tema for kunst. Kan man ikke ta det opp uten å ødelegge andre kunstneres arbeid? Jo, men det er en legitim metode, spesielt ettersom et kunstverks verdi er såpass flyktig. Det er også en naturlig utvikling av samtidskunstens retning mot relasjonell estetikk de siste tiårene, først formulert av

Nicolas Bourriaud: kunstens rolle er ikke lenger å forme imaginære, utopiske virkeligheter, men å faktisk være måter å leve på, metoder for handling, innenfor den eksisterende virkeligheten. Samtidskunsten er en kontinuerlig diskurs mellom nye kunstformer og gamle kunstobjekter – det var tilfellet også med Rothko, og det er derfra hans kunst henter sin reelle verdi. Ved å sette en stopper for eksisterende arbeiders mulighet for å gå i dialog med dagens uttrykksformer, som altså gjerne kan innebære vandalisme, fratar man arbeidet sin diskursive kraft og etterlater den impotent og verdiløs, ikke stort mer enn femti millioners veggpryd fra nær fortid. Problemet for Umanets er at dette ikke er noe han selv prøvde å ta opp – det ble et tema som resultat av en avgjørelse tatt av britisk rett, og derfor vil han slite med å finne sympati hos en kunstverden som ser på ham som en talentløs vandal. Vi har mer å lære av Rothko enn av Umanets, men det forsvarer ikke urettferdigheten i å sperre en mann inne i to år bare for å være dust og skrible på et brukt lerret. Samtidig som det britiske rettssystemet raner eksisterende kunst for sin verdi, vingeklipper det samtidskunsten og dens muligheter til å forandre samfunnet. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse, en maktinstitusjons fremste oppgave er tross alt å opprettholde status quo og beholde sin makt. Undertrykkingen av potensiell kritisk, eksperimentell debatt og aktivisme får russiske og kinesiske myndigheter til å gni seg i hendene. Samtidig sitter Nadezhda Tolokonnikova, Maria Alyokhina og Vladimir Umanets fengslet uten å være en fare for noen som helst.

UTSTILLINGER: JASON HAVNERAAS: MORE LIKE IT IS NOW THAN IT EVER WAS BEFORE 24. januar - 17. februar, Trøndelag Senter for Samtidskunst

ANDREAS SIQUELAND: I’M THE OCEAN 28. februar - 24. mars, Trøndelag Senter for Samtidskunst

BIRGIT KVAMME LUNDHEIM / TORE REISCH 14. februar - 17. mars, Trondheim Kunstforening MARTE EKNÆS 26. januar - 31. mars, Trondheim Kunstmuseum Gråmølna

42

02/2013

GEIR HARALDSEN / PATRIK ENTIAN 16. februar - 24. mars, Trondheim Kunstmuseum Bispegata

CLEMENS WILHELM 15.-24. februar, Babel visningsrom for kunst

GUNNHILD TORGERSEN 17.-19. februar, Galleri Blunk KRISTINE DRAGLAND 2.-4. mars, Galleri Blunk


Moss avis

Fædrelandsvennen

VG

Dagsavisen

Dagbladet

Aftenposten

«Flott laget, godt fortalt» Aftenposten

NÅ PÅ BLU-RAY OG DVD

DEN KOMPLETTE SERIEN WWW.SF-FILM.NO

SE TRAILER HER

KJØP SERIEN HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER!

scan koden med din smart-telefon

LEDIGE PLASSER PÅ

NORGES STØRSTE FOLKEHØGSKOLE

INNEN TEATER!

LYSDESIGN & SCENOGRAFI ROMERIKE FOLKEHØGSKOLE

www.romerike.fhs.no


scenekunst Fedra Trøndelag teater, premiere 7. februar Så var det tid for klassiske tragedier på Trøndelag teater. 7. februar står Racines versjon av Euripides fortelling om Fedra for tur. Plottet er velkjent: Kong Tessevs’ kone Fedra er besatt av sin stesønn Hippolytos og ser sitt snitt til å mette sitt begjær da Tessevs skip forliser og han antas å være død. Fedra er nå villig til å gjøre alt som står i hennes makt for å få Hippolytos, men til ingen nytte, for Hippotylos er selvsagt forelsket i fiendens datter Aricia. Det finnes ingen mulighet for en lykkelig slutt, og (SPOILER) det blir det heller ikke. Fedra er en fortelling om å rives mellom kultur og natur, om menneskets kamp med seg selv, med sin fornuft og sine følelser. «Jo, alle mennesker er skapt med svake sjeler. Det er en skjebne alle dødelige deler.»

1

Don Giovanni Trondheim Symfoniorkester Olavshallen, 3. mars Da Trondheim og Krakow ble vennskapsbyer i fjor kunne ikke Trondheim Symfoniorkester og Krakow Opera være noe dårligere: Oppsetningen av Mozarts egen favorittopera Don Giovanni er deres første prosjekt i et langsiktig samarbeid. Operaen, som tar utgangspunkt i de siste 24 timene av den sagnomsuste forføreren Don Juans liv, portretterer Don Giovanni som den siste aristokrat og den første rebell i en storslått enhet av store arier, enkle sanger, tersetter og kor, ¬elskov og død, komedie og tragedie. Don Giovanni utfordrer sine omgivelser, men finner som kjent bare småborgerlighet og moralisme. I denne oppsetningen har regissøren latt seg inspirere av den italienske filmregissøren Federico Fellini og hans 8 ½ . Både visuelt og innholdsmessig drives Mozarts mesterverk angivelig fram i en fellinisk verden.

1

MOI, MORD, ELLER DET ER IKKE SÅ GODT Å HETE ÅGOT OG BLI FORBIGÅTT Ingvild Holm Teaterhuset Avantgarden , 20. - 21. februar Det velkjente kunstnerkollektivet Baktruppen er historie, men dets bestanddeler lar seg heldigvis ikke oppløse. Tidligere medlem Ingvild Holm har ikke bare virket som leder for det kulturpolitiske møtestedet Dælengata i Oslo, men 20. februar er det også duket for urpremiere på første episode i hennes nye forestillingsrekke. I den såkalt episodiske åstedsgranskningen av kunstpolitikkens paradokser og mysterier undersøker Holm kunst og vitenskap med en hypotese om at visse forhold ved akademisk metode og kulturforsking er en fare for samfunnet og et angrep på kunsten. Forestillingen tar utgangspunkt i at profesjonalisering av kunstfeltet med markeds- og nytteorientering som drivende kraft, tvinger kunstnere inn i et byråkratisk og kommersielt rammeverk. Holm spør: Med hvilke begreper og virkemidler kontrolleres kunsten?

1

En handelsreisendes død Trøndelag Teater, 1. februar – 23. februar Drømmer. Drømmer som brister. Klassikeren En handelsreisendes død av Arthur Miller handler om forandring, oppbrudd og mellommenneskelige relasjoner. Willy Loman mener selv han er suksessfull, og ikke minst: godt likt. Hva skjer når han mister jobben og omgivelsene stadig blir grellere og grellere? Ingenting vil gå godt i dette stykket. Som Willy sier: «Work a lifetime to pay off a house. You finally own it, and there’s nobody to live in it.»

1

Foto: Ingvild Holm Krukke: Bjørre keramikk

Ingrid Bjørnov, 2012-ouverturen Olavshallen, 9. februar Showet beskrives av vertene som «en hyllest til livets små og store prosjekter». Som vanlig fra den kanten kan vi nok forvente ulike musikalske innspill og hverdagsbetraktninger, denne gangen skal det visst blant annet handle om kjærlighet, samlemani og loftsrydding. Bjørnov er en gammel traver innenfor den norske komediescenen. Litt for gammel, sier du? Ta med mora di da vel, og du har allerede investert god karma i kommende anordninger som gjerne involverer foresatte og økonomiske behov.

1

A Talk Sudermann & Söderberg – Teaterhuset Avant Garden, 9. - 10. februar Teaterhuset Avant Garden åpner sin vårsesong med en utforskning av språkets musikalitet og nyanserte mangfold. Den tysk-svenske duoen Jolika Sudermann & Alma Söderberg søker, gjennom observasjon av måten mennesket samtaler på, å undersøke hvordan ordene påvirker vårt fysiske språk. Basert på duoens uttalte fascinasjon for melodien, kroppsspråket og rytmen i vår kommunikasjon, stiller forstillingen A talk spørsmål ved om vi danser annerledes når vi diskuterer middagsplaner enn når vi forteller hemmeligheter og ved hva stillheten egentlig sier. Tatt i betraktning at Bellyflop Magazine beskrev forestillingen som «gorgeous and hypnotizing» og at Teaterhuset Avant Garden har gitt overskudd og glede-garanti, er det ingen grunn til å ikke ta turen til Olav Trygvassonsgate 5 andre helgen i februar

1

44

02/2013

Nøtteknekkeren Olavshallen, 16. februar Føler du deg ikke helt ferdig med jula enda? Ble det litt lite julegodt og julefred, og litt mye julevask og julestress? Ennå er det ikke for sent, ta tilbake litt av julestemningen med å se St.

1

Petersburg Classical Ballet Theatre fremføre det som for mange er noe av det juleste av det jule, nemlig Nøtteknekkeren. Prinser, levende dukker, musekongen med sin musehær, tryllestøv og glitter og stas. Hvis det trengs en anledning for å drømme seg bort

fra kalde, mørke og stort sett begivenhetsløse februar, så er dette ditt cue.

AV: eline bjerkan + Sara hammer


MO

G A D S R r a u r eb

10.f

E N I NT

E ruar L A V 4.feb 1

rer ring. e v Vi le r utkjø side, er fo år nett 1. t s blom n på v 0 80 11 0 in Gå r ring 8 elle

Hjertebukett

230,-

Stort utvalg roser og andre gaveprodukter - i flere farger

Tilbudet gjelder ut uke 7 så langt beholdningen rekker.

mestergrønn.no

En handElsrEisEndEs død av Arthur Miller

Premiere på Hovedscenen 22. januar man - fre 19.30, lør 18 Regi Scenografi Kostymer Lysdesign Komponist Oversatt av Medvirkende: Willy Loman Lindy Loman Biff Loman Happy Loman Charley Onkel Ben Howard Wagner Bernard Kvinnen Frk. Forsythe

Runar Hodne Serge von Arx Nina von Arx Andreas Fuchs Aslak Dørum Ragnar Olsen

Ingar Helge Gimle Hildegunn Eggen Espen Klouman Høiner Herbert Nordrum Harald Brenna Jan Erik Berntsen Hans Petter Nilsen Jon Lockert Rohde Ingelise Gätzschmann / Mia Meland Karianne Teigland

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no


LITTERATUR -Scot Sothern (63): Har fotografert prostituerte i Los Angeles siden midten av åttitallet, da AIDSepidemien herjet som verst. Fikk i mange år refusert arbeidet sitt, og livnærte seg på strøjobber. Først i 2011 ble bildene stilt ut hos innflytelsesrike Drkrm Gallery i Los Angeles. Det førte til utgivelsen av Lowlife, en raskt utsolgt fotobok. Selvbiografien Curb Service - a memoir kommer i juni, samtidig som han er klar med A New Low, en ny serie fotografier av prostituerte. Publiserer tekster og bilder på bloggen Drive-by Shooting på scot-sothern.blogspot.com og har fast spalte på VICE.COM. --

Å gi avskum et menneskelig ansikt. Tekst Belgaux / Voisin FOTO Scot Sothern ETTER 20 ÅR som horekunde begynte Scot Sothern i 1986 å fotografere jentene han hadde sex med. I dag, i en alder av 63, blir fotografen stadig observert gatelangs – nå med stokk – i horestrøkene i Los Angeles på jakt etter kjappe adrenalinkick og fotografier av avkledde, misbrukte, men samtidig ubeseirede kropper. Sothern gjør betrakteren delaktige i blikket på disse kvinnene og i forlengelsen av det, på sin egen voyerisme. Bildene hans skreller vekk laget av den dobbeltmoralen vi ofte møter kjøpesex med: popkulturell fascinasjon ispedd fordømmelse. I stedet får vi se selgere og kjøpere som ofre for desperate, men distinkte behov, som vi andre heller ikke unngår. Hvorfor begynte du å utforske seksualitet fotografisk, og mer spesifikt: prostitusjon? Var fotografering alltid en del av den seksuelle akten? – Jeg var med en prostituert for første gang som tenåring, men det var først på åttitallet, da jeg var i trettiårene, at jeg begynte å fotografere dem. Jeg hadde alltid fotografert jenter og hadde kjærester, koner, så det var ikke av nødvendighet at jeg gikk til prostituerte, det var heller for spenningen i det å gjøre noe ulovlig. Ikke lenge etter at jeg startet Lowlife-prosjektet, utviklet det seg imidlertid til noe større: det ble et kall, det fikk et formål, det ble noe som kan karakteriseres som en

utforskning, selv om jeg må innrømme at det også har vært en måte for meg å rasjonalisere det at jeg knuller rundt og run wild. Du har kalt boken din Lowlife. Du omtaler deg selv som en «lowlife». Hvor mye lærer vi om deg når vi ser bildene dine? – Jeg er en lowlife, men jeg er likevel empatisk, og snill mot dyr. Jeg var, og er, en god far for sønnen min. Jeg ser på meg selv som en feminist og pasifist, selv om mange vil si seg uenig i det. Jeg håper at dette er sider av meg som vises i bildene mine, det handler om sex med medfølelse. Bildene dine kunne ikke eksistert uten at du også utnytter jentene du fotograferer. Hva gir den utnyttelsen av menneskene deg en innsikt i? Hva kan det si oss om medfølelse, empati? – Dette er kjernen i arbeidet mitt. Dersom jeg ønsker å ta bilder som utforsker empati, og begjær, da er det nødvendig at jeg utnytter noens smerte, du vet, gnir ansiktet ditt inn det. Jeg ser verden som glimt av lys som flasher inn i de mørke skyggene. Jeg liker ideen om å skape et forum om et tema som ligger nær meg. I mine øyne virker det som alt som er relatert til medier er utnyttende, hvordan skal du ellers fortelle en historie? Det kommer selvsagt an på hva du fotograferer. Tar du naturbilder, så er det jo ikke noe å tenke på, tar du bilder av horer er det helt nødvendig. Jeg tror ikke min jobb som fotograf er virkelig effektiv før noen elsker arbeidet mitt og andre hater det.

Ingen hjalp sexarbeidere på 60-tallet, og ingen hjelper dem i dag. 46

02/2013

Du har oppsøkt prostituerte siden sent på sekstitallet. Har det vært noen merkbare endringer i hvordan de lever livene sine da og nå? – Definitivt. Jeg har endret mitt syn på dem også. Jeg brydde meg ikke særlig om hvordan horene hadde det da jeg begynte å ligge med dem som femtenåring. Noe av det som gir prostitusjon den rollen det har i samfunnet i dag, er det faktum at menn, og kvinner, ser på prostituerte som noe mindreverdig. Ingen hjalp sexarbeidere på sekstitallet, og ingen hjelper dem i dag. Jeg sluttet å fotografere horer i 1992 for så å starte på nytt for ett år siden. Den største forandringen, med mindre de er meth heads, er at de har med seg mobiltelefon og holder kontakt med halliken sin; det er tryggere. Men det finnes ingen gode halliker; det er de som står for den virkelige utnyttelsen. Det er også flere jenter som ikke er blitt tvunget inn i prostitusjon, de har bare en annen moral enn før. Å suge noen er ingen big deal, og prostitusjon blir en enkel vei til penger. Du er mannen bak sitatet: «It always seemed whores wanted to be fucked like a girlfriend and girlfriends always wanted to be fucked like a whore». – Det var noe jeg sa intuitivt. Det er nok en forenkling og sikkert ikke rettferdig å si. Jeg kan derimot ikke se for meg en hore som ikke lengter etter litt ømhet og godhet, eller en smart, likestilt kjæreste som vil at du tar tak i håret hennes og knuller henne som en pornostjerne. Er det noe søkende ved seksualitet, eller seksuelle fantasier; en avstand mellom det du ønsker og det du får, som aldri helt går opp? – Godt spørsmål. I disse dager tror jeg omtrent halvparten av bildene mine dreier seg om seksuell fantasi. Bildene blir akten og orgasmen, og det er greit for meg som gift mann. Den andre halvparten av bildene hand-

ler ikke lenger om sex, de er politiske: jeg vil sparke verden i ballene – det er fucked up der ute, og det er ingenting hardere i verden enn å være en gatehore. Ditt forhold til prostituerte virker nærmest som en besettelse. Selv nå, med dårlig helse, fortsetter du å oppsøke og fotografere horer. Er utforskningen av denne tematikken og livsstilen noe som aldri vil ta slutt for deg? – Jeg elsker å gå ut alene i timene etter midnatt og plukke opp jenter. Jeg er mye mer sårbar nå enn jeg var før, men jeg gir ingen en god grunn til å starte bråk. Det er det kun politiet som gjør, de liker å lage trøbbel for jentene, og de prøver å lage problemer for meg også. På dette tidspunktet i livet mitt tar jeg kun bilder, og beholder pikken i buksa, så jeg bryter ingen lover. Politiet hater det. Nå er fokuset mitt på å ta bilder og fortelle historier. En dag vil jeg nok slutte. Jeg har faktisk ikke vært ute og fotografert på over en måned nå, fordi det er så jævlig kaldt. Da jeg var yngre trosset jeg kulden og regnet som om jeg var en postmann. Hva vil du si er forholdet mellom fotografiene og tekstene du skriver? Når slutter fotografiene og når starter ordene? Hvorfor ønsket du å skrive boken CURB SERVICE? – For min del er den store forskjellen mellom fotografi og tekst, at jeg alltid har ønsket å være forfatter, og alltid har vært fotograf. Jeg kan ta et godt bilde uten å tenke på det en gang, men det å skrive en setning; det er hardt arbeid. Jeg planla alltid å skrive tekst til bildene, og nå skriver jeg tekster til alle bildene jeg tar; jeg mener det tar deg dypere inn i transen man kan oppleve av å se et bilde. Ettersom jeg alltid ville bli forfatter, har jeg gjort mitt beste for å lede et ukonvensjonelt liv, slik at jeg har noe å skrive om. Nå er tiden inne. Curb Service: A Memoir kommer ut til sommeren på Soft Skull Press.


TEGNESERIE

Dongery / Foto: André Løyning

Hvis vi ikke hadde sagt «tegneserier kan også være litteratur» så ofte, hadde vi kanskje sluppet denne diskusjonen. TEKST Aksel Kielland I SKRIVENDE STUND raser det en heftig debatt om norske tegneserie- kritikeres kompetanse i Klassekampen. Knut Robert Knutsen, anmelder på nettstedet Serienett.no, hevder at Walter Wehus (Bergens Tidende), Erle Marie Sørheim (Dagbladet) og undertegnede (som ved siden av herværende avis også skriver om tegneserier i Vinduet og Klassekampen) har mistet den kritiske likevekten i møte med Dongerys snaut 1500 sider tykke samleboks. Og selv om Knutsens kritikk ikke er særlig skarp, er den på mange måter forståelig: Helt siden tegneserien rykket opp til finkulturens farmerlag en gang på slutten av 80-tallet, har dens kulturelle legitimitet vært uløselig knyttet opp mot det narrative og det litterære. Eller sagt på en annen måte: Teg-

neseriemediet ble først virkelig stuerent da den begynte å oppvise kvaliteter som minner om de vi finner i mer etablerte størrelser som litteraturen, filmen og dramatikken.1 Med verker som Alan Moore og Dave Gibbons’ Watchmen, Art Spiegelmans Maus og Frank Millers The Dark Knight Returns ble det klart at også tegneseriemediet var i stand til å produsere litterært ambisiøse arbeider med sosiokulturelt tilsnitt. Og i ettertid er det – i alle fall i den anglosentriske kultursfæren vi som nasjon tilhører – dette som har blitt stående som mediets kvalitetskriterier: Det narrative, det litterære, det journalistiske, det intertekstuelle og det metakommenterende. De senere års internasjonalt hyllede tegneserieskapere – Chris Ware, Daniel Clowes, Marjane Satrapi, Alison Bechdel, Joe Sacco, brødrene Hernandez og Charles Burns – representerer alle dette teg-

Tegneseriemediet begrenser seg ikke til dette med å fortelle historier.

neseriesynet, og med mulig unntak av Chris Ware produserer de alle arbeider som i større eller mindre grad ville kunne la seg adaptere til prosa eller film. DETTE FORRINGER PÅ ingen måte disse arbeidenes kvaliteter, men det understreker i hvilken grad denne typen tegneserier har oppnådd hegemoni på bekostning av tegneseriene som ikke ser det som sin fremste oppgave å fortelle historier. Denne typen tegneserier har røtter som strekker seg langt tilbake i tid, med 60- og 70-tallets kanoniserte underground comix som det kanskje best kjente eksemplet. Seriene til Robert Crumb & Co. var riktignok ofte narrative, men deres fortellinger var som regel enkle vignetter, og serienes appell lå ofte i skildringer av symbolske handlinger og selve de crazy tegningene. Årsaken til at disse tegneseriene i dag regnes som viktige, er at de er sauset inn i sekstiåtternes selvforherligende mytebygging – mange av dem er gode, men de passer ikke inn med samtidens rådende ideer og gode tegneserier. Denne tradisjonen døde imidlertid ikke med den tidvis mainstreame motkulturens forbigående entusiasme for tegneserier, den har vært der hele tiden,2 og rundt årtusenskiftet begynte den igjen å prege nordamerikanske tegneserier for alvor. «Post-Fort Thunder» er et begrep som ofte dukker opp når man leser om dagens alternative3 engelskspråklige tegneserier. Fort

Thunder var et kunstnerkollektiv i Providence, Rhode Island, som i dag er best kjent for den påvirkning dets to grunnleggere Mat Brinkman og Brian Chippendale hadde på amerikanske tegneserier. Fort Thunder-gjengen var også virksomme innen støyrock og billedkunst, noe tegneseriene deres bar preg av: Både Brinkman og Chippendales serier er fulle av populærkulturelle troper, figurer og symboler som omfavnes og slites i stykker av en frenetisk, utmattende besettelse – de er tegneserier som ofte bør beskues snarere enn leses. DENNE ESTETIKKEN BLE så omfavnet av Sammy Harkhams antologi Kramers Ergot, 00-tallets kanskje aller mest innflytelsesrike publikasjon hva kunstnerisk ambisiøse tegneserier angår. I dag ser vi spor av Fort Thunder-tilnærmingen i alt fra det franske forlaget Le Dernier Cris mange utgivelser til, altså, Dongery-boksen. Og bedømt ut fra et litterært standpunkt er mange av disse tegneseriene dårlige. Men tegneseriemediet begrenser seg som kjent ikke til dette med å fortelle historier. Mange av de beste tegneseriene som lages i dag handler mer om å se enn å lese; om fragmenter, vignetter og selve de konkrete strekene på arket – ofte går man glipp av seriens kvaliteter ved å lete etter et poeng. Så man kan jo forstå at verdens Knut Robert Knutsener tenker som de gjør. Man skulle bare ønske de lot være.

Bli studentmedlem i Samfunnsviterne! Vi hjelper deg - både i studietiden og i arbeidslivet MEDLEMSFORDELER • Gratis PC-forsikring • Bank- og forsikring • Studentarrangement • Medlemsblad • Lønnsstatistikk • Tips og råd i lønns- og arbeidsspørsmål

150 kr i året

Meld deg inn på www.samfunnsviterne.no 02/2013

47


Artister lanseres fortløpende.

Stavanger sin nye store musikkfestival

3. & 4. MAI SĂ˜RMARKA ARENA

Dagsbillett: 620,- eks avgift.

stavangerlive.no

Festivalpass: 1140,- eks avgift.


MUSIKK

Anmeldelser

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Thrashens Motorpsycho, eller Sonic Youth om du vil. Voivod, SIDE

Som gammel fløte ubønnhørlig skiller seg i kaffen, etterlates lytteren med en del sart melankoli og en del lettsindig partymusikk. THE RUBY SUNS, SIDE

50

Et håndfast bevis på at ettermælet til Teena Marie kommer til å leve videre

52

Teena Marie, SIDE

55

SKIVER LUKE JAMES Whispers In The Dark (NEW AGE ROCK STAR RECORDS)

Når du trenger litt av «that mo’ betta» … 27 år gamle Luke James var en uoppdaget perle for undertegnede før jeg nå i januar ble gjort oppmerksom på den Grammy-nominerte (for låta «I Want You») sangerens nye og gratis EP via Twitter. Og for en oppdagelse det viste seg å være! Skammen over å ha latt denne fyren slippe unna soul/R&B-radaren min, ble raskt overskygget av gleden over hvor glimrende denne åtte låter lange utgivelsen er. Produsert i sin helhet av Timbalands gamle protégé, Danja, og løst basert på Spike Lee-regisserte Mo’ Better Blues (1990) med sample-skit av den over-smoothe jazztrompetisten Bleek Gilliam (spilt av Denzel Washington), og avslutningsspor med samme navn som den klassiske filmen. Jazz-sporet følges også opp med «The Blues», som er basert på Miles Davis’ velkjente «All Blues» (fra klassikeren, Kind of Blue), en låt som forøvrig også blir brukt i Mo’ Better Blues, men ikke tro at Whispers In The Dark er noen soul-jazz-utgivelse. Luke James beveger seg nemlig i en rekke landskaper, og imponerer like mye over hiphop-beats på breakup-anthemet «Oh God» (en slags «All I Want Is You» for 2013, med gullkorn som «Listening to that nigga who used to be signed to Puff/ You know I wish I never met her, at all/I ain’t Usher, I AM waiting on that call» fra HitBoy), forførende minimalistiske «Be Bad», og ikke minst de sjukt sexy og Prince/Maxwellkanaliserende balladene «Heart

5

A$AP ROCKY Long.Live.A$AP (RCA)

Fjorårets hipster kom ikke A$AP nok. Velkommen til A$AP Rockys store backlash. For ett års tid siden var NYC-hipsteren heitere enn panna til en døende svineinfluensapasient. Mixtapen Long.Live.A$AP var et friskt pust av sørstatsnostalgi og ung manns overmot. Til og med Øya tok ham inn i varmen, mens bloggeliten pådro seg musarm i rein entusiasme. Sånt blir det backlash av. Rocky brukte 2012 på å forsøke å slå igjennom utenfor hipsterkretser. Det funket bare tålelig bra, og det har ført til et par litt smådesperate trekk som ødelegger Long.Live.A$AP litt for min del. Som årets kleineste låt så langt, «Fashion Killa». Og en gjesteliste, deriblant et helt ok, men unødvendig Skrillex-spor, som lukter helgardering lang vei. Ellers fortsetter debutalbumet der hvor mixtapen slapp: utrøyka og psykedelisk sørstatsinspirerte instrumentaler, med ignorant moterap over. Forbilder: UGK, gammal Three-Six Mafia og Bone Thugs. Han trenger ikke namedroppe dem, men gjør det for det. Interessant i seg selv når

4

internettgenerasjonen vokser opp uten geografisk tilhørighet reint musikalsk. Deres tolkning av fordums «regionalrap» blir nødvendigvis til noe nytt. De sier at A$AP Rocky bare tok det andre begynte og introduserte det for massene. Det kan være, men han gjorde det spiselig, og hver bevegelse trenger sin posterboy. Long.Live.A$AP er en liten skuffelse for de som ventet seg noe revolusjonerende. I stedet er dette storbudsjettutgaven av Live. Love.A$AP. Og det er greit, i disse dager er dette malen alle debutalbum følger. Jeg kommer til å huske True Realigion før Based On A T.R.U. Story også. Long.Live. A$AP kommer dog litt vel seint. «Goldie» er snart ett år gammel, en evighet i dagens rapklima. «No Fucking Problem» føles ikke som et A$AP-spor men er en av høstens 2012s essensielle posse cuts. «PMW (Pussy Money Weed)», «Hell» og «Pain» er ei lita gullrekke derimot, med henholdsvis Schoolboy Q, Santigold og OverDoz som gjester. Disse viderefører den nedrøyka, screwed og creepy skrekkfilmstemninga som gjorde A$AP til å begynne med. Helst skulle hele albumet hengt sammen på denne måten. Jørgen Nordeng

Pisse i buksa PISSED JEANS Honeys (SUB POP RECORDS)

Mitt første møte med Pissed Jeans var da en av de eminente medarbeiderne på platesjappa Tiger pusha på meg deres 2007-utgivelse, Hope For Men. Subtile låter om euforien av is-spising eller om å strekke seg etter å bli en mer jovial type, forent med kompromissløs og støyende pønk, gjorde bandet til et friskt pust i en sjanger preget av destruktiv nostalgi. Siden den gang har Pennsylvania-kvartetten angivelig blitt mer modne, men ikke mindre vitale. Kontrasten mellom seige og aggressive partier over skitten uforbeholden pønk med støyende gitarvegger kamuflerer de absurde tekstene. Linjer som «I saw you eating cafeteria food, so you wanna call that a healthy choice, well you know that isn’t true.» og «Go ahead use the microwave, it´s

5

Beat» og «Strawberry Vapors». På en utgivelse hvor Danjas beats definitivt ikke kjemper om oppmerksomheten, står James sin fantastiske stemme uproble-

an excellent tool» fra låta «Cafeteria Food» treffer deg når du minst aner det. Når du står i fruktdisken på Kiwi og finner deg i hverdagens trivielle valgkvaler mellom et nett First Price-appelsiner eller selvplukk, da lurer de seg til overflaten og etterlater deg som en humrende tulling før du finner deg ved kassa med posen full av ymse oransjefrukt. Det er da du tenker at det er sånn en god plate skal være, den skal ha kvaliteter nok til å fange oppmerksomheten og overraske, selv på tiende runde i spilleren. Hvis det er ett band med makt til å videreføre pønken i 2013, er det Pissed Jeans. Bare albumcoverne er verdt det fysiske formatet, og Honeys er intet unntak. Episk, rent og gjennomført som en kunstposter. Bandet er lyden av brølende galskap, rå kjeller og reine underbukser fra American Apperal. Dekadent, sofistikert og tidsriktig. Go nuts! Inger Lise Hammerstrøm

matisk i hovedsetet, en oppgave han takler uten feilsteg. Og med en såpass imponerende debutEP på samvittigheten, får vi håpe at Luke James følger opp

i samme spor når han senere i år slipper sitt første soloalbum, Made To Love. Det gleder i alle fall jeg meg til! Mathias Rødahl 02/2013

49


MUSIKK

Det vanskelige sekstendealbumet VOIVOD Target Earth (CENTURY MEDIA/INDIE)

Hva gjør du når bandet ditt er i ferd med å få en skikkelig renessanse etter ti år litt i bakevja, og gruppas ubestridte kreative sjef, riffmaker og sangskriver plutselig tar kvelden? Gitarist Dennis «Piggy» Dàmour var selve kjernen av Voivod sitt særegne lydbilde. Ingen spilte sånn: riffinga hans var som skrevet på en annen planet, og var med å skille Voivod radikalt fra sine samtidige førstegenerasjons

5

DAWN RICHARD Goldenheart (OUR DAWN ENTERTAINMENT)

Albumet som burde ha vært EP. Stjernene må oppdages tidlig, og hvis det ikke funker i starten, vel … da er det egentlig ikke så mye

4 50

02/2013

thrashere. Canadierne fronta punka lo-fi og DIY-estetikk, kombinert med kryptiske scifi-tekster og taktskifter som sendte tankene til 70-talls prog. Thrashens Motorpsycho, eller Sonic Youth om du vil. Etter Piggy gikk bort i 2005, så det mørkt ut. Til vi hørte erstatter Daniel «Chewy» Mongrain live (også foreviget på livealbumet Warriors of Ice fra 2011). Å spille Dennis «Piggy» Damour sine riff er en ting. Å skrive riff i samme tradisjon selv uten å kopiere legenden du tar over skoa til en helt annen. Chewy veit, og kanskje nettopp derfor er det lite å sette

mer å snakke om. Takk, farvel og lykke til med jobben som bryllupssanger! Dette kunne også ha vært skjebnen til den nå 29 år gamle Dawn Richard, via en solodebut i 2005 som nok bare ble kjøpt av venner og familie, MTV-realityprogrammet Making

The Band med de påfølgende Danity Kane-årene, og til slutt tiden i Diddys overraskende fine Dirty Money-prosjekt. Men til tross for at Dawn hele tiden har vært nærme stjernehimmelen, har det aldri sagt ordentlig pang, noe det heller ikke kommer til

fingeren på her. Det høres Piggy-inspirert ut, men Mongrain tilfører sin egen twist på alt, og viser seg samtidig som en bedre sologitarist. Voivod selv nyter godt av at originalbassist Blacky er tilbake, etter litt streitere Jason Newstead forlot skuta. Med Blacky kommer litt mer av selve galskapen i soundet til sin rett. Target Earth er lyden av et band som står foran et vinn eller forsvinn-øyeblikk, og veit det godt. Derfor er Target Earth det hardeste og strammest regisserte albumet fra Quebecerne på aldri så lenge, og blander den uslepne thrashpun-

å gjøre med hennes splitter nye soloalbum, Goldenheart. Dawn Richard blir nemlig aldri noen Rihanna eller Beyonce. Hun blir ikke en gang noen ny Brandy. Og ikke fordi dama ikke har talent. Hun er bare en av disse artistene som aldri ser ut til å komme seg lenger enn Twitter og halvstore musikkblogger, en typisk låtskribent-artist om du vil. Hun har rett og slett ikke «IT». Likevel kommer Goldenheart til å bli spilt ti ganger mer hjemme hos undertegnede enn skivene til de nevnte popdivaene, da albumet virkelig er bra, med til tider fantastiske låter. Ikke glimrende nok til å leve opp til skivas perfekte førstesingel, «86» (som befinner seg i en annen liga enn resten av låtene her), men likevel så «min type R&B» at den har gått repeat siden releasen i januar. Dog med et par automatiske skippespor. Dessverre vil Dawn og hennes trofaste studiopartner, Andrew «Druski» Scott litt for mye, uten helt å vite hvordan de skal knyte det hele sammen. På både positiv og negativ måte

ken fra Killing Technology med progfaktene fra klassikere som Nothingface. Det eneste jeg virkelig har å utsette på skiva: Hva skjer med avslutningssporet «Defiance»? Låta kommer akkurat i gang etter ett minutt og førti sekund, før den bare fades ut. Akkurat som de bare gikk tom for tape. Trommis Away sin artwork er også gyselig. Ei ny linje, ja vel, men siden Voivods start tidlig på 80-talet har noe av det som virkelig har definert de vært Away sin fantastiske innpakning og design. Denne gangen ser Korgull The Exterminator (deres Eddie) ut som han skal på psytrance-party. Kudos er dog på sin plass: Target Earth blir med meg ut mørketida, og videre i bagasjen til Voivod som en av katalogens sterkeste. Jørgen Nordeng

bærer låtene dessuten preg av at man har gitt ut musikken på egenhånd, uten å være linket opp mot noe stort plateselskap. Dette gir oss musikk som skiller seg ut fra mengden av pop-ræl, men også spor som ikke hadde kommet forbi demo-runden på andre utgivelser. Mange forveksler Dawn Richard med en slags ny, kvinnelig Frank Ocean. Det er hun absolutt ikke. Hun er (igjen) heller ingen ny Brandy, selv om påvirkningen til tider er så åpenbar at man nærmest skulle tro Frøken Norwood hadde en finger med i spillet. Eksempler er spor som «Return of a Queen», «Goliath» og ikke minst et av skivas store høydepunkter, den utrolig vakre «Warfaire». Og selv om Brandys vokalbruk og melodier dukker opp overalt her (for eksempel i refrenget på «Northern Lights», som omtrent er identisk med Brandys versjon av den Frank Ocean-skrevne «Scared of Beautiful» … bare med mer musikalsk rot), må det jo sies at det finnes ekstremt mye verre ting å være inspirert av

enn Brandy. MYE verre. For som sagt, Goldenheart er en til tider meget bra skive, med et knippe utrolig flotte spor som allerede nevnte «86» og «Warfaire», «Ode To You» og «Break of Dawn» (som forøvrig også er skrevet over samme korder som en annen R&B-låt; Jordin Sparks/ Chris Brown-duetten «No Air»). Når Dawn likevel åpent covrer en annen artist, er det morsomt nok Peter Gabriel på en electrofisert versjon av «In Your Eyes» fra 1986. Linken til Gabriel er likevel ikke så merkelig, da man kan finne musikalske spor av både ham og hans gamle makker Phil Collins (yeah, I said it) på det sterkt melankolske og synthbaserte albumet. Og igjen, man kan ha MYE verre inspirasjonskilder enn det. Jeg koser meg altså med store deler av Goldenheart, men albumet ville likevel hatt godt av en oppstramming før den ble sluppet på markedet. With that being said., det avsluttende tittelsporet … kan noen please gi meg et lommetørkle? Mathias Rødahl


KY-MANI

MARLEY

+SUPP: RAW

ROCKEFELLER 18. FEB BILLETTER HOS BILLETTSERVICE

ATOMIC PRESENTERER

JOHN DEE, 18. MARS“ANNA SUN” THE NEW ALBUM FEATURING ON TOUR: THE NEW ALBUM FEATURING “ANNA SUN” BILLETTER HOS BILLETTSERVICE

WALKTHEMOONBAND.COM FACEBOOK.COM/WALKTHEMOON TWITTER: @WALKTHEMOONBAND

2012 RCA Records, a division of Sony Music Entertainment. Y2S88691967822

ON TOUR:

WALKTHEMOONBAND.COM FACEBOOK.COM/WALKTHEMOON TWITTER: @WALKTHEMOONBAND 2012 RCA Records, a division of Sony Music Entertainment. Y2S88691967822

+ very special guests:

KAIZER CHIEFS


MUSIKK

B I F F Y C LY RO

THE RUBY SUNS Christopher (SUB POP)

Kjole med slør, men ingen popprins. Gjennom flere år på turné har Ryan McPhun skrevet på dette albumet, som ble forløst av bruddet med hun som ifølge ham selv har vært med og definere hele hans voksne liv. McPhun la New Zealand bak seg og søkte tilflukt i Oslos vintermørke. Vi har herved å gjøre med et break up-album, og forventningene er deretter. Christopher er et stykke glossy og kjølig indie som sjonglerer mellom naiv pop og smektende melankoli. Her forenes skeive Eurovision-hits med smakfull sørgmodighet, ikke ulikt henholdsvis Fever Ray og Robyn. McPhun som åpent har innrømmet sin Robyn-crush har i samme åndedrag uttalt hvor vanskelig det er å skape den perfekte poplåten. Christopher framstår som et dedikert forsøk på å mane fram det magiske popdyret, og til tider tøtsjer han borti fyrverkerispakene. Men det spørs om McPhun i søken etter de hemmelige ingrediensene, har rotet seg bort i Robyns suksess-

4 SENTRUM SCENE

FREDAG 22. FEBRUAR

N B! F ÅB Bill. kr. 370,-. 18 år leg. i hovedsal. ILL.! Fri alder på galleriet. www.biffyclyro.com - “Opposites” ute nå!

ROCKEFELLER LØRDAG 23. FEBRUAR

Support: ULTRASOUND BILL. KR. 300,-. 18 ÅR LEG.

JOHN PRINE SENTRUM SCENE Lørdag 2. mars Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Unummererte sitteplasser.

ROCKEFELLER TIRS. 5. MARS BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

SOLANGE True (TERRIBLE/VME)

ROCKEFELLER FREDAG 8. MARS BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

BJELLA DANIEL NORGREN ROCKEFELLER ONSDAG 13. MARS BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

JONAS ALASKA

ROCKEFELLER FREDAG 15. MARS

SENTRUM SCENE FRE. 15.3. BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

Bill. kr. 450,-. 18 år leg i hovedsal. Fri alder på galleriet.

Special guest: DEATH BY UNGA BUNGA

ROCKEFELLER

ROCKEFELLER

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

! FÅ BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG. BILL.

Torsdag 21. mars

TIRSDAG 16. APRIL

NB

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 52

02/2013

I don’t care if Monday’s blue, Solange I love you! Den siste tiden har utgivelser anført av Devonté «Dev» Hynes (Blood Orange, Lightspeed Champion) vært forbundet med habil indie-pop som befinner seg i sjiktet mellom det kommersielle og det, kremt, kredible. Med produsenthjelp fra Hynes har Solange Knowles, som for ordens skyld er lillesøsteren til Beyoncé, etter to soul-inspirerte utgivelser (Solo Star, Sol-Angel and The Hadley St. Dreams) foretatt et hamskifte på True som plasserer seg i nettopp

5

STEIN TORLEIF

SUPERFAMILY

fulle oppskrift på å forene vakker tristesse med skamløs pop. Som gammel fløte ubønnhørlig skiller seg i kaffen, etterlates lytteren med en del sart melankoli og en del lettsindig partymusikk. «Boy» er nok det eneste kuttet som evner å smelte komponentene sammen, uten at den vil bli å finne på topp ti hitlista for 2013. Fra NRJ-hiten «Desert Pop», ja du skal ikke se bort i fra at det er den som pisker deg opp i intervallsone fire neste gang du gjør avlat på gymmen via «In Real Life» inviteres du til 40 minutter happy go lucky-pop. Siden kommer hedonistiske «Kingfisher Call» og «Dramatikk» skyllende inn over hånlig forutinntatthet, og skjerper oppmerksomheten. Her nærmer McPhun seg et Sufjan Stevens nivå, med en blanding kosmisk føleri og tematikk som springer ut av et dypere personlig plan. The Ruby Suns er absolutt verdt en lytt i disse skrinne utgivelsestider, men som albumtittelen henviser, bærer verket også preg av å være den usikre og keitete tenåringen vi alle en gang har vært. Christopher er dog en tenåring med lyse framtidsutsikter og vilje til å hevde seg. Inger Lise Hammerstrøm

dette segmentet. Veivalgene Solange har tatt på den syv spor lange EP-en vitner om en artist som har et fundament i en R&B-tradisjon, men som har latt 80-tallspop og new wave få ta en like stor del av uttrykket, et valg som utelukkende har positive følger. «Don’t Let Me Down» for eksempel, skisserer hvordan den urbane utgaven av The Cure ville ha hørtes ut (et tankekors, Robert Smith!), mens den uuuuuuutrolig treffsikre singelen «Losing You» finurlig vis kombinerer de tre siste årtiene uten tegn til anstrengelse. Tekstene fra True er hentet ut i fra den utømmelige brønnen kjent som «kjærlighet gjør så inni-helvetes vondt, herregud,

jeg er så preget nå at jeg bare må formidle det i en låt». Her har Solange og Hynes tatt grep om materialet på en måte som sier at fortellingen om disse følelsene ikke nødvendigvis trenger et svulstig rammeverk, men bare en renskåret pop-låt. Denne lettbentheten overbeviser kanskje ikke den kaldeste kynikeren i blant oss, men en slik kritikk viker lett til side for hvor catchy orkestrert denne platen er. Fra nå av vil navnet «Knowles» ha flere konnotasjoner enn en storesøster, og «Some Things Never Seem To Fucking Work» er linjen du kommer til å bruke neste gang du står i gjørma og du bare vet du må slå opp. Karima Furuseth


MUSIKK

MELD DEG PÅ BURN STUDIOS RESIDENCY MIX-OFF EVENT OG FÅ MULIGHET TIL Å VINNE DJ-RESIDENCIES PÅ IBIZA Mix-off: Jaeger 24. april Headliner: Solomun (Diynamic Rec./DE)

Toro Y Moi Anything in Return (Carpark / VME)

Overflatebehandling. Toro Y Moi er en eksepsjonelt likandes artist, så likandes at han slipper unna med ganske mye. For Anything In Return er egentlig et ganske underveldende album, allikevel har det de siste ukene vært en av de platene jeg har spilt mest. God stemning er egentlig ikke et uttrykk det er akseptabelt å bruke, men det er nå engang det dette albumet sprer rundt seg med. Anything In Return er derimot et noe bedragersk album. For selv om det virker appellerende og lekkert, så er det veldig lite å hente under overflaten, lite substans, i selve låtskrivingen. Chaz Bundick, som er mannen bak Toro Y Moi, har en ganske imponerende evne til å få selv de mest mediokre låtene til å virke gode. Litt på samme måten som Bono har en egen evne til å få selv det nobleste av bistandsarbeid til å virke som et solid stykke douchebaggery. En god del av årsaken til at Anything In Return ender opp som et middelmådig album jeg liker godt, kan altså tilskrives personligheten til Chaz Bundick. En annen del kan tilskrives platas lydbilde og referansepunkter; det er rimelig lekkert over hele linja. Toro Y Moi har uttalt at dette er hans forsøk på å lage streit pop, inspirasjonen kommer fra Billboard og kommersiell radio. Men Bundicks forkjærlighet for J Dilla og veldig dyp house ala Moodyman skinner alltid igjennom. Det er mye støv i lydbildet,

3

som ligger som en konstant hvit støy, som for å antyde noe gammelt over det hele. Låtene er ofte repetitive og lopp-baserte som houselåter eller boblete som R&B. Og med en produksjonsestetikk som er både hjemmesnekret og glossy, så er det nesten selvsagt at dette låter fantastisk. Da hadde det vært nydelig om Toro Y Moi hadde hatt låtene til å følge opp. Det finnes noen glimrende, skinnende enkeltspor her, og hadde dette vært en EP, så hadde det vært en fantastisk utgivelse. Men dessverre er det mye stallfyll. Anything In Return åpner med en relativt lekker trio, først den drivende og R&B-aktige «Harm In Change», så «Say That» som utpreges av sin delikate bruk av loops og «So Many Details», en spretten og sexy slowjam. Så går det tråere, låtene begynner å smelte sammen ettersom hooksene og melodiene slutter å utmerke seg. Etter de tre første låtene kommer det et strekk på seks låter som ikke markerer seg, titlene skaper ingen assosiasjoner når man ser over tracklisten og de er mer eller mindre forglemmelige. Men de låter lekkert da. Toro Y Moi leverer derimot platebeste med «Cake», låten som avløser smørja. Dette er den mest fullkomne R&B-homagen på denne plata og kan kanskje beskrives som et slags bittersøtt forsøk på å gjøre indie-Justin Bieber. Det er uansett nydelig. Men igjen ebber plata ut i noen relativt forglemmelige spor, og helhetsinntrykket man sitter igjen med er uengasjerende velbehag. Håvard Ringen

Vinneren får varme opp for Solomun og blir sendt til IMS på Ibiza 20. mai - 2. juni, der han/hun får delta på workshops og feste med Burn Studios ambassadører som Maceo Plex, Steve Lawler, Solomun og mange flere. LAST OPP MIX HER: www.mixcloud.com/tag/residency-norway

’Burn’ is the trademark of The Coca-Cola Company. © 2013 The Coca-Cola Company 02/2013

natt&dag_print-118x360mm.indd 1

53 05/02/13 17.09



MUSIKK

UTVALGTE KONSERTER VÅR 2013

Mikhael Paskalev 22. februar

Black Debbath

Lady T er død. Lenge leve Lady T TEENA MARIE Beautiful (UNIVERSAL)

Avdøde Teena Marie (1956-2010) sin framtredende posisjon innen den moderne funken har dessverre hatt sine momenter av tvil som følge av hennes hvite herkomst. («Nigger lover this, nigger lover that … I’ve been called it all»). Blue-eyed soul-hatten har følgelig blitt kastet etter henne, men Marie har også kuratert inn R&B, quiet storm, disco og funk i et par veldig uforglemmelige glansnummer («Behind The Groove», «I Need Your Lovin», «Ooo La La La»), tidvis med hjelp fra sin mentor og part-time-lover Rick James. Selv om Beautiful, som tragisk nok ble ferdigstilt bare kort tid før Marie plutselig døde, er tro mot sjangersegmentet Marie alltid har operert i, er albumet framfor alt throwback 00’s R&B / neo soul. Galgenhumoristen vil kanskje si det var trist at hun forlot denne jorden i en quiet storm, og ikke med en hitparade som

5

den siste verdslige attesten på en fantastisk karriere. Men om man er villig til å se det med andre øyne, er dette et mer enn solid bidrag til katalogen. Et par småpinlige spor innledningsvis preges av at urban-musikkstrikken ikke alltid bør tøyes dithen hvor rapvers høres ut som en god idé, men blir gjort bot for med albumets ellers stramme regi, og ikke minst den pimpede coveren av Curtis Mayfields «Give Me Your Love». Men albumets virkelige styrke kommer fram når det lar Maries ufattelige vokalprestasjoner bære sangene over down-tempo beats («Defenition Of Down», «Sweet Tooth», «The Long Play»), eller når det høres ut som låtene kunne ha vært signert Lisa Stansfield, eller Maxwell («Luv Letter», «Carte Blanche»). Rosinen i pølsa på Beautiful må dog være vokalbidragene fra datteren Alia Rose. Ikke bare gir de lovnader om noe stort i emning, men er også et håndfast bevis på at ettermælet til Teena Marie kommer til å leve videre. Karima Furuseth

2.mars

Stein Torleif Bjella + Daniel Norgren 16. mars

The Jan Holberg Project 22. mars

Kvelertak Yo La Tengo Fade (Matador / Playground)

It’s complicated. Fade føles som et comeback fra Yo La Tengo. Det er ikke mange grunnene til at det skal føles slik. Det er tross alt bare fire år siden forrige album, og dette er deres femte utgivelse på 2000-tallet. I tillegg til disse har de involvert seg i et utall sideprosjekter, hyllester, veldedighetsprosjekter, etc. De har på ingen måte gjemt seg. Allikevel føles dette albumet som et comeback, det stemmer altså ikke, men det føles sånn. Det har med at det albumet som mer enn noe annet føles som «ekte Yo La Tengo» er And Then Nothing Turned Itself Inside Out, og om Fade minner om noen album i Yo La Tengos diskografi, så er det dette. Men realiteten er snarere at både Fade og And Then Nothing … er anomalier i Yo La Tengo-katalogen. Det klassiske Yo La Tengoalbumet er en mye rarere affære, det virker å støtte seg på tilfeldigheter, impulser og eventyrlyst. Fade er, som sin søsterplate, et

5

uhyre forseggjort, møysommelig oppbygd og nydelig sammenvevet verk. Men til forskjell fra And Then Nothing …, er Fade en mye lysere plate, der And Then Nothing … var lyden av skumring og natten, er Fade soloppgang og endeløse dager som går sin gang, Fade er lyden av tid som passerer, på en god måte. Det er jo en tradisjon innen amerikansk indie dette med å kanalisere kjedsomhet. Yo La Tengo har gjort det tidligere, Replacements gjorde det, Galaxy 500 og senest Real Estate gjorde det, og nå gjør Yo La Tengo det igjen. Men til forskjell fra tidligere, hvor de kanaliserte en ungdommelig tiltaksløshet, så kanaliserer de med Fade mer en slags voksen tilfredshet. Som i at det skjer veldig lite og som i at det er helt ok. Fade har blitt et album som er veldig fornøyd med seg selv og som har all mulig grunn til å være det. Men selvtilfredsheten til tross, Yo La Tengo forsøker å bevege med denne plata, og de lykkes. Fra den programerklærende allsangkrauten på «Ohm» til den oppsummerende og orkestrale «Before We Run», så

renner det en emosjonell nerve som kun tidvis har vist seg på Yo La Tengos seneste album. Dette er jo et band som har en forkjærlighet for det lekne og som ofte kan rote seg litt bort i det rare og underfundige. Men her på Fade er de imponerende fokuserte og unormalt strenge. Lekenheten er ikke fullstendig fraværende og gjør seg tilstedeværende til dels på «Ohm», men særlig på «Well You Better», med sin funky gitar og sine boblende orgler. På Fade går det muntre hånd i hånd med det melankolske, men det er alltid mer trist, mer alvorlig, enn det er morsomt. Drømmende spor som «Cornelia & Jane» og «I’ll be Around» understreker det. Mest av alt føles Fade som en Alexander Payne-film: Det handler om forhold mellom mennesker, ikke nødvendigvis dårlige eller ødelagte eller triste forhold, men vanskelige forhold. Også handler det en god del om håp. Håvard Ringen

TEDx

27. februar

Gunnhild Sundli 9.mars

TEDx

19. mars

Honningbarna 6. april

TEDx

12. april

23. april

Shining

The Residents

27. april

4. mai

Meld deg på vårt nyhetsbrev på byscenen.no og følg oss på Facebook for spesialfordeler og tidlig info om arrangementer! Billettsalg: www.billettservice.no, Posten, Narvesen, 7-eleven og i døra rett før arrangement

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

02/2013

55


MUSIKK

Déjà Vu med Mona & Maria. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO STEPHEN BUTKUS Med lang fartstid som musikere har Maria Knudsen (27) og Mona Andersen (26) lagt bak seg de bredbeinte rockeriffa sammen med glitter og løsvipper. Tilbake i tid har Mona & Maria funnet ny gammel inspirasjon preget av alvor i all sin nakenhet. Mona & Maria. Det er mye snakk om dere om dagen. Hvem er dere, egentlig? Maria: Er det det? Har ikke fått med meg det. Vi sitter egentlig bare for oss selv og lager musikk. Hvem vi er? Vi spilte i rockeband sammen og begynte å lage låter sammen 56

02/2013

der. Etterhvert dukket det opp låtmateriale som ble til dette. Ja, for Bazooka Boppers, deres forrige inkarnasjon, var et mer tradisjonelt rockeband. Hvorfor, eller hvordan, gikk transisjonen videre til folkpopen? Har dere blitt voksne? Mona: Vi hadde begynt å lage mange av disse låtene underveis i Bazooka Boppers og prøvde å få det til å passe inn i bildet, men det fungerte ikke veldig bra. Sånn sett passet det at bandet ble oppløst slik at vi fikk mer tid til å fokusere på hva vi ville, og være mer personlige. Maria: Vi hadde et behov for å lage mer

personlige sanger. Det var noe som løsnet da vi begynte å lage låter sammen på denne måten. En helt ny måte å drodle rundt idéer uten å legge lokk på dem. Jeg har alltid likt psykedelia og freakbeat som The 13th Floor Elevators, Morgen og The Byrds, men nå kommer det kanskje mer fram i musikken vår. Betyr det at dere er mer seriøse nå enn tidligere, som musikere? Maria: Nei, egentlig ikke. Jeg har alltid tatt musikken min veldig seriøst, selvsagt. Tidligere tok vi på oss løsvipper, en slesk drakt og posa. Nå er det, om ikke mer seriøst, men kanskje nærmere kjernen i oss? Hvordan er den? Mona: Det er nok mer preget av alvor, også fordi tekstene og låtene gjenspeiler våre historier og våre liv. Man kan kanskje si at det er en annen type seriøsitet over dette,

fordi det, i hvert fall for meg, føles mer selvstendig. Vi var vant til å gjemme oss bak en vegg av lyd og bak en vokalist, men nå er vi frontpakka. Vi måtte faktisk begynne å sitte på scena fordi vi ikke turte å stå, hehe. Maria: Det hele startet med angst for å synge alene. For min del var det veldig uvant å gå fra å være en bassist, vrikke på rompa og kore i ny og ne, til å synge solo om noe nært. Det var litt derfor vi begynte å eksperimentere med flerstemte harmonier. Mona: Vi hørte på Déjà Vu (Crosby, Stills, Nash & Young, red. anm.) i et helt år for å finne ut hva som gjør de harmoniene så sveve-på-skyer-aktig. Déjà Vu (1970) er Crosby, Stills, Nash & Youngs første album sammen og en perfeksjonert milepel i vokalharmoni og skeiv


MUSIKK

rock, preget av tekster fra traktene der det personlige og politiske møtes: «Too late to keep the change/Too late to pay/No time to stay the same/Too young to leave». Dere lener dere mot en epoke da mye dreide seg om protestsang. Hva synger dere om? Maria: Disse banda og denne type musikk har fulgt meg siden tenårene. Budskapene ligger der og betyr masse, men det er lydbildet vi henter inspirasjon fra. Vi synger om våre egne liv. Vi kopierer ikke en spesiell epoke. Black Sabbath er like tilstedeværende i musikken vår som mange av west coast- og freak-folk banda. Det er summen av alt vi liker. Det handler mer om deres assosiasjoner og stemning? Maria: Ja, helt klart. Budskap blir for meg helt meningsløst å kopiere. Arrangement og produksjon derimot er utrolig spennende å utforske. Jeg syntes at det

gamle analoge opptaksutstyret fra sekstitallet gjengir den livelyden vi spiller i studio på en bedre måte enn mye av det moderne utstyret. Dere har fått med dere en armé av prominente musikere på plata. Har dere hentet inn folk eller har folk kommet til dere? Mona: Begge deler. Vi kjente Christian Engfelt, som har produsert plata sammen med oss, litt fra før. Han hadde hørt at vi holdt på med et prosjekt i retning sen 60-talls/tidlig 70-talls-psychedelia og ble umiddelbart interessert. Det viste seg at vi hadde en felles grunn fra første stund. Maria: Gjennom Christian og Engfelt & Forsgren Studio følger det med MIR og Grünerløkka Lufthavn som er et musikerkollektiv, et skattekammer av musikere som stakk innom studioet, spilte på en låt og tasset opp i studioet sitt igjen i tøflene. Vi er utrolig glad for at de likte musikken vår og kom igjen og igjen.

Jeg tror folk vil se på oss som noe helt annet enn jente med piano og masse følelser.

– Maria

Er dere et fulltallig band utover dere selv? Mona: Nå er vi oppe i ti personer, men må nok kutte ned slik at vi har et mobilt band. Må passe seg for Jaga Jazzist-syndromet! Maria: Ja nettopp, hehe. Samtidig er det viktig å forstå at vi er et band – ikke bare en duo. Det er en god del som skal gjenskapes live. Mona: Vi har forsøkt å gjøre en miniversjon, men savnet umiddelbart alle de elementene vi har blitt vant til og som har blitt viktige for lydbildet vårt. Samtidig trengs det åpen tekstur i et sett også, for å få fram det som er stort og mer metta. Vi jobber hele tiden med dynamikk. Er dere redde for norsk musikkpresses endeløse behov for å stigmatisere? I dette tilfellet pene-jenter-spiller-sår-melankolskmusikk. Maria: Ja. Egentlig. Hvordan kan dere forhindre det? Mona: Vi har opplevd at folk har kommet bort og sagt at vi er heldige som har med dem og dem, og spør hvem som har laget musikken. Det er litt ukult, og føles utrolig rart når det har vært livene våre de siste årene. Plata altså. Maria: Jeg stresser ikke veldig med det fordi jeg tror folk vil se på oss som noe

helt annet enn jente med piano og masse følelser, etter å ha sett oss live og hørt plata. Deres kjære platedirektør introduserte meg for dere som «de ser ut som Nico og høres ut som Joni Mitchell». I 2013 er image like prekært som musikken. Hvordan stiller dere dere til slikt? Maria: Med Bazooka gjorde vi det. Da skulle det være en pakke. Nå er det oss det gjelder. Mona: Det er en klisje, men jeg føler at vi er og skal være oss selv. Og igjen, vår måte å være sammen på, lage musikk, prate om musikk, tenke og studere musikk, det er kanskje vårt image? Utover det er ikke image noe vi tenker på, egentlig. Siden dette er et prostitusjonsnummer, må det jo spørres: Hvor langt er dere villige til å gå? Mona: Jeg bruker all tipsen jeg får på ekstrajobben min til å betale musikerne vi spiller med. Er det prostitusjon? Haha. Kanskje? Maria: Det er ikke nødvendigvis kroppen som er så viktig. I musikken. Heller hjernen og henda. Mona: Henda? Maria: Ja, altså spille gitar med henda. Jeg selger jo hendene mine. 02/2013

57



FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Distribuer nå: Bittersøt kjærlighet på fransk. Bør ikke det funke utmerket godt på norske kinoer? Les om Goodbye first love, SIDE

Så lik er Day-Lewis, så vadefuglhengslete er ganglaget, så finstemt er stemmemoduleringen og så portrettlik er måten ansiktet foldes ut på. LINCOLN AnmeldT, SIDE

Frankenweenie Regi: Tim Burton Med: Charlie Tahan, Martin Landau, Winona Ryder, Catherine O’Hara, Martin Short, Atticus Shaffer Kjærlighetsbrev til gamle horrorfilmer. En liten gutt ved navn Victor Frankenstein er veldig smart og fryktelig ensom. Hans eneste venn en familiens hund, Sparky. Når Sparky en dag blir påkjørt av en bil, faller hele Victors verden sammen. Han er utrøstelig. Men når vitenskapsprofessoren Mr. Rzykrusky viser skoleklassen hvilken effekt elektrisk strøm har på en død frosk, får den foretaksomme Victor en idé.

6

Han låner morens kjøkkenutstyr, noen julelys og masse paraplyer, og forvandler loftet til et laboratorium hvor han kan eksperimentere med elektrisitet på sin kjære Sparky. Det viser seg at den forslagne lille guttungen kan få liv i hunden sin, men til hvilken pris? Basert på Tim Burtons animerte kortfilm fra 1984 er denne stop-motion-animerte langfilmen den første 3D-filmen i svart-hvitt siden 1950-tallet og et velvillig nikk til horrorfilmenes storhetstid i USA på 1930-tallet. Det snus på hver eneste stein for å finne fram til måter å inkorporere horrorklassikerne. Navn som Elsa Van Helsing og Edgar E. Gore, eller puddelen

64

EN SOM DEG: Karsten Meinich møter filmregissør Eirik Svensson.

60

Intervju, side

66

som får elektrisk støt og omdannes til den ikoniske kvinnen med den grå stripen i håret fra The Bride of Frankenstein, viser hvor detaljert Tim Burton har gått til verks for å hylle disse fordums horrorfilmene. Gode stemmeskuespillere framhever karakterenes individuelle rariteter, men overdøver ikke helheten og plasserer hver karakter godt inn i den grå og absurde forstaden de lever i. Dette blir mer påtagelig all den tid de i overkant markante stemmene til Johnny Depp og Helena Bonham Carter for en gangs skyld er utelatt fra en Tim Burton-regissert film. Siren Løkaas Premiere 25. januar

Hitchcock Regi: Sacha Gervasi Med: Anthony Hopkins, Scarlett Johansson, Jessica Biel, Helen Mirren, Toni Collette, Danny Huston, Ralph Macchio Tjukk, platt og kjedelig. Når er det kjedelig å gå på kino? Med Hitchcock friskt i minne blir listen omtrent slik: Når en film i genren biopic lover vesentlig ny innsikt uten å holde den eller også lar være med å utbrodere kunnskapen på en dybdeborende, fengende eller filmatisk interessant måte; når hovedrolleinnehaverens dyktig påklistrede likhet med originalutgaven kitter igjen både den levende skuespilleren og den historiske personen under; når gode skuespillere har et ufortjent flatt og forutsigbart manus å forholde seg til og når narrative grep verken styrker handlingen, spenningen eller historiens relative nyhet. Synd? Åpenbart. Og unødvendig. For hvem vil ikke vite mer om Alfred Hitchcock? Og høres det ikke ut som en god plot-idé å la innspillingen av nettopp Psycho

3

være det operasjonsbordet Hitch privatliv skal dissekeres via? Virker det ikke godt tenkt å legge akkurat Anthony Hopkins AKA Hannibal Lecter på dette bordet (smitteeffekten fra en gammel utspekulert luring satt til å virke inn på en annen)? Og høres det ikke ut som nyttig historiekunnskap å vite at selv ikke eneren Hitchcock kunne klart seg uten kona Alma Reville? Og ville det ikke være fint å få en intim beskrivelse av nettopp dette komplekse, underkjente og til nå ukjente jobb/kjærlighetsforholdet som bar samtlige filmproduksjoner på skuldrene? Og til slutt og tilbake til det «narrative grepet», høres det ikke ut som en fin idé – og i tråd med mesteren selv – å la Psychos fiksjonelle protagonister entre den virkelige historien hver gang ideer klekkes og mesterhjernen koker over? Her er svaret åpenbart «ja» ganger mange. Da er det synd at Sacha Gervasis film ikke evner å koke sammen en fristende samrøre, utmerkede ingredienser til tross. Ragnhild Brochmann Premiere 15. februar 02/2013

59


FILM Django Unchained Regi: Quentin Tarantino Med: Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo Di Caprio, Samuel L. Jackson Inglorious Basterds 2. Django er historien om en slave (Foxx) som får sin frihet av en kalkulerende, men noget bløthjertet dusørjeger (Waltz) som trenger hans hjelp med å identifisere tre ettersøkte bondetamper. Partnerskap blir vennskap og nevnte dusørjeger bestemmer seg for å hjelpe Django med å redde kona fra en brutal slave- og plantasjeeier (Di Caprio). Django har flere likheter med Inglorious Basterds. Tarantino har igjen gått tilbake i historien, denne gangen til sørstatene i 1858, for å omskrive den til de undertryktes fordel via et par voldsmenn med en dumdristig plan. Christoph Waltz har skiftet ham fra jødejeger og bad guy til dusørjeger og good guy, men er ellers den samme som han var i Basterds; en sofistikert, strategisk og flerspråklig herremann

4

med et smil som sjarmerer like mye som det manipulerer. Og folk dør. Hyppig, tidvis på bestialsk vis og gjerne som eksploderende ballonger av blod og sommerkoteletter. Som forventet er det exploitation med høyst siterbare oneliners («The D is silent»), det er Ennio Morricone og various artists som står for soundtracket og mer enn noen gang er det hentet innflytelse fra Tarantinos 60- og 70-talls spaghettiwesternhelter, denne gangen først og fremst Sam Peckinpah, bevist ved en symfoni av en shootout hvis blodbad en må se sluttscenen i The Wild Bunch for å finne maken til. Ikke overraskende har Quentin en liten rolle selv, men det vil forbløffe noen og enhver at han dukker opp som del av en gruppe australske (you heard me) revolvermenn. Tarantino skal ha honnør for å hente ut det beste av skuespillerne sine. Spesielt Di Caprio skinner som den grusomme Calvin Candie. Det er ren nytelse å se Leo utenfor «intens helt»-

Lincoln Regi: Steven Spielberg Med: Joseph Gordon-Levitt, Sally Field, Daniel Day-Lewis, Tommy Lee Jones, Jared Harris Slik Lincoln møtte presidentembetet, kommer Spielberg Lincoln i møte; med andakt, nervøs ro og stille storhet. Løst basert på Doris Kearns Goodwins Team of Rivals: The Political Genius of Abraham Lincoln, tar Spielberg oss med inn på bakrommet i dagene før slutten på den amerikanske borgerkrigen. For første gang i løpet av de fire årene er freden innen rekkevidde, Sørstatene er på vei mot forhandlingsbordet og medlemmene av den føderale kongressen – Nordstatene – presser presidenten sin

5

60

02/2013

registeret han har jobbet i siden tidlig 2000-tall. Waltz og Foxx leverer også varene, med en betagende kjemi seg imellom. Det største ankepunktet er at Django er en to timer og førtifem minutter lang «vil helten få jenta?»-film hvor jenta ikke gis noen personlighet. Ja, Tarantinos filmer handler mer om veien enn om målet, men målet må bety noe. Vi unnet The Bride å drepe Bill og vi håpet at Shosanna skulle få hevne familien sin. Mens Django slakter hvite, glemmer vi hvorfor. Det kunne ikke brydd oss mindre hvilken skjebne kona hans møter. Den siste replikken i Inglorious Basterds var en åpenbar beskjed fra Tarantino: «This might just be my masterpiece.» Undertegnede nikket anerkjennende i salen. Til sammenligning er sign-offen i Django følgende lettglemte ord: «Let’s get outta here.» Der Basterds var leken, innovativ og minneverdig, er Django nærmere et skuldertrekk. Martin Øsmundset Premiere 18. januar

fra to sider. Droppes slavesaken nå er fred og forbrødring mellom hvite amerikanere få uker unna. På den andre siden, hva er krigen verdt dersom slaveriet – stridens kjerne – ikke oppheves før plantasjeeierne gjeninntar det hvite hus? Istedenfor å velge en tryggest mulig tilbakeføring til ett samvelde, setter Lincoln inn alt på å avskaffe slaveriet før det kanskje er for sent. Eller som Abraham sier i filmen:«Tiden er Nå! Nå! Nå! Nå!». Slik utgjør selve slagmarken kun et kort stopp før kraften konsentreres rundt tre ukers ideologisk valgkamp; rundt den intense lobbyvirksomheten, rundt talerundene i kongressen samt scener fra et familieliv med sprekker i fugene. Et verbalt drevet drama

med Lincolns notoriske anekdotelyst i sentrum. Menn som står og menn som sitter. Et godt dramaturgisk valg gjennomført med stilistisk stringens på den fotografiske siden og uten å falle for fristelsen til å gjøre talene for flotte, karakterene for omfangsrike eller privatlivet for dominant. Her er det mange heldige castingvalg, men først og fremst hatten av for Tommy Lee Jones’ tolkning av trykkokeren Thaddeus Stevens. Og så var det hovedpersonen selv. Å alliere seg med Daniel Day-Lewis gir muligheten – ikke bare til å få en av Hollywoods beste karakterskuespillere til å gi method acting-jernet – men til å gjenskape en levende Lincoln. Så lik er Day-Lewis, så vadefulghengslete er ganglaget, så finstemt er

stemmemoduleringen og så portrettlik måten ansiktet foldes på. Fra fast og autoritær til rørende godlynt via oppriktig nedbrutt og tilbake igjen. Hans beste rolle på lenge og en uventet dempet regiprestasjon av Spielberg. Lincoln rakk å samle unionen, avskaffe slaveriet, styrke konføderasjonen og bli gjenvalgt før han ble myrdet. Stort bedre kan ikke en president gjøre det og stort bedre kan ikke en klassisk Hollywood-regissør oppsummere når målet er å tegne et hommage-orientert dobbeltportrett som skal lodde dypt og favne bredere: (uren) politisk prosess på den ene siden, Abraham Lincoln på den andre. Ragnhild Brochmann Premiere 1. februar


Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


FILM En som deg Regi: Eirik Svensson Med: Espen Klouman Høiner, Pamela Tola, Pihla Viitala, Mattis Herman Nyquist, Audun Hjort, Laura Birn På god vei. Alt det gode først. Langfilmdebuten til Eirik Svensson er langt på vei et godt og sympatisk stykke håndverk. Godt fordi filmen er gjennomført med en sikker formsans og en åpenbar interesse for å la filmfotografiets språk tangere innholdet. Godt fordi filmen er drevet frem av et henvendt og sammensveiset lag med skuespillere og godt fordi tematikken er dagsaktuell og med åpenbar interesse for unge voksne som oss: Den globaliseringsrelaterte – tilgi det tørre ordvalget – opplevelsen av rotløs ensomhet både på vei mot og på vei fra et annet menneske. Parforhold som det eneste egentlige middelet mot ensomhet, men også ensomhet som en forstyrrende del av tosomheten. Finske Kajsas og to norske menns liv flettes løst og usikkert sammen via forelskelse,

3

MELD DEG PÅ BURN STUDIOS RESIDENCY MIX-OFF EVENT OG FÅ MULIGHET TIL Å VINNE DJ-RESIDENCIES PÅ IBIZA

flukt og fornektelse i et filmspråk som helt bokstavelig passer inn under genrebegrepet «poetisk realisme». Og det er her det blir vanskelig. På den ene siden kler det både handling og handlingsrom at det poetiske – de vakre tagningene, det uforklarte og det usagte – har forrang foran klassisk dramaturgi med karakterer hvis bakgrunn og motiver fortløpende forklares via meningsbærende dialog. På den andre siden er dette valget sterkt problematisk når de dels lettbente, realistiske og godt fremførte replikkvekslingene ikke danner en god nok bro inn i stillheten og de store og dype følelsene. Grepet med Klouman Høiner i to av hovedrollene er også interessant i utgangspunktet, men tilfører det egentlig et ekstra lag av kompleksitet når alt kommer til alt? Videre er det fint tenkt mer enn gunstig valgt å la Kajsa yrke være samtidsdanser. Å ty til ekspressiv dans med unge, gjennomvåte dansere der ordene verken kan eller vil strekke til,

Silver Linings Playbook Regi: David O. Russell Med: Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Robert De Niro, Chris Tucker Feelgood du ikke brekker deg av. Silver Linings Playbook er historien om unge Pat Solitanos (Cooper) tilbakekomst til familie, venner og samfunn etter et lengre opphold på psykiatrisk anstalt. Han håper å vinne tilbake kona Nikki, som har iverksatt besøksforbud etter det Pat kaller hendelsen. Politienken Tiffany (Lawrence) ramler inn i livet hans, og fordi hun tilbyr hjelp med Nikki og er like pilleerfaren og sosialt bananas som ham, utvikler det seg fort et

Mix-off: Jaeger 24. april Headliner: Solomun (Diynamic Rec./DE) Vinneren får varme opp for Solomun og blir sendt til IMS på Ibiza 20. mai - 2. juni, der han/hun får delta på workshops og feste med Burn Studios ambassadører som Maceo Plex, Steve Lawler, Solomun og mange flere. LAST OPP MIX HER: www.mixcloud.com/tag/residency-norway

4

Gangster Squad Regi: Ruben Fleischer Med: Ryan Gosling, Emma Stone, Sean Penn, Josh Brolin, Nick Nolte, Giovanni Ribisi, Mireille Enos, Michael Peña, Josh Pence Pang pang. Pang pang pang. Pang pang pang. Om du synes denne overskriften har for mye skyting og for lite innhold, kan det tenkes at du mot slutten av Gangster Squad vil merke at du begynner å gå litt lei. Da faller det som i halvannen time har vist tegn på å være en lovende film sammen i en uforløst avslutning som ikke gjør annet enn å fremheve produksjonens svakheter. Revolvere og automatvåpen som treffer alt annet enn de det siktes mot, så hele rom skytes i tusen biter i slow motion. Virkelig? Er dette

3

’Burn’ is the trademark of The Coca-Cola Company. © 2013 The Coca-Cola Company 62

02/2013

natt&dag_print-118x360mm.indd 1

blir i denne sammenhengen for åpenbart; klisjefylt mer enn gripende. Og den siste hovedinnvendingen spart til sist. Når et av hovedmomentene er å la mangelen på ord bære skriptet – og dette er en av filmens hovedstyrker – hvorfor la innsmigrende indiepop-ballader med overtydelig tekst tone inn hver gang språket med vitende og vilje er holdt tilbake? Pen og atmosfærisk korrekt musikk i seg selv, men en melodramatisk og følgelig uønsket gjest i dette selskapet. Men tilbake til det gode. En som deg er vakker å se på, er tuftet på solid regiarbeid og er dyktig spilt av hovedrolleinnehaverne med Pamela Tola i en særstilling. Ros også til Mattis Herman Nyquist som alltid vet å levere linjene sine og en fortjent honnør til nykommer/amatør Audun Hjort. Oppsummert: Lovende debut og overbevisende som et velbegrunnet ønske om å fortelle film på siden av konvensjonen. Ragnhild Brochmann Premiere 1. februar

05/02/13 17.09

det som filmen har bygget opp mot – en scene som ville vært utdatert og uoriginal også før årtusenskiftet? Så sitter man der da og ser alskens objektfragmenter fly gjennom lufta og innser at man bryr seg egentlig ikke så mye om noen av disse karakterene uansett. Gangster Squad omhandler en hemmelig, off the records-gruppe av seks politimenn i Los Angeles satt til å sette en stopper for Mickey Cohens (Sean Penn) voldelige mafiavirksomhet, og et eller annet sted inne i den to timer lange filmen ligger det en kortere, mer underholdende film som aldri slipper ut. Det første møtet mellom politibetjent Wooters (Ryan Gosling) og Cohens øyensten Grace Faraday (Emma Stone) gir håp om intriger og kjapp replikkveksling, men kjemi-

en de to i mellom når aldri opp til det nivået dette første møtet hinter om. Skurken Sean Penn er fascinerende hensynsløs, kald og voldelig, ikke et vondt ord om ham, men – Harvey Keitel var virkelig god som Mickey Cohen i Bugsy fra 1991, var han ikke? Og der ligger problemet: alt virker litt halvhjertet i Gangster Squad, som om alle involverte har slått seg til ro med et «dette får duge», der det med litt mer arbeid kunne blitt så mye bedre. Et eksempel på dette er fotograferingen. Den virker stemningsfull og tidsriktig, men kun så lenge handlingen engasjerer nok til at man ikke går det visuelle uttrykket litt nærmere etter i sømmene. Deretter ser filmen for det meste bare falsk og billig ut. Trond Gausdal Premiere 11. januar


FILM

®

[No]

Adiós Pinochet

En film av Pablo Larraín

spesielt bånd mellom dem. Regissør David O. Russell (54) har et relativt kort CV, men blant de seks spillefilmene han har laget er respektable titler som Tre konger, I <3 Huckabees og The Fighter. Han er en mester i å hente ut det ypperste fra skuespillerne sine, som bevist ved at tre av skuespillerne i The Fighter mottok Oscar-nominasjoner. I Playbook gjør Bradley Cooper sin beste rolle til dags dato i sin tolkning av Pat Solitano, som tidvis er en sosial katastrofe, tidvis er stabil, trygg og livsglad og tidvis er så skjør at en skuffende slutt på en roman eller en sang med ubehagelige assosiasjoner kan utløse voldsomme, ustoppelige raserianfall.

Searching for Sugar Man Regi: Malik Bendjelloul Med: Stephen Segerman, Dennis Coffey, Mike Theodore, Dan Dimaggio, Jerome Ferretti, Steve Rowland Trollet ut av esken. Den utenkelige blandingen av Bob Dylan, Ghandi og Michael Jackson. En tilsvarende tidsikonisk stemme, en nesten umenneskelige altruisme og en finurlig, jacksonsk starquality: Basisplagg båret slik ingen andre bærer dem (hvit skjorte, svarte bukser, klassisk hatt) og et komplett uutgrunnelig smil bak mørke briller og svart langt hår. Searching for Sugar Man er den arkeologiske utgravningen av en av 68’er-generasjonens

5

Som i The Fighter er Russells regi på sitt sterkeste når familien samles. Den innsiktsfulle skildringen av forholdet mellom Pat og faren (De Niro) er spesielt verdt å nevne. For en De Nirofantast som undertegnede er det deilig å se ham tilbake i en rolle som går litt utenfor «gammel tusseladd»-registeret, som tillater ham å skrike og grine og vise små glimt av storheten han engang forvaltet med slik letthet. Forfriskende er det også å se Chris Tucker legemliggjøre en dempet karakter som ikke hyler i falsett, som en kompis fra anstalten. Playbook tar seg god tid i oppbygningen og forsvarer sine

glemte musikalske helter, Sixto Rodriguez. En jakt på en levende begravet myte, en opprulling av en utenkelig stjernekult og et utspekulert stykke storytelling. Er du heldig nok til å ikke kjenne historien i forkant, pris deg lykkelig og la være å lese anmeldelser. Her holder det å komme med en uforbeholden anmodning om å gå Sugar Man ulest og uhildet i møte. Sjelden har et dokumentarisk plot gjort meg så oppriktig overrasket, og like sjelden har et soundtrack bidratt til en så umiddelbar forståelse og anerkjennelse av narrativet som presenteres. Og, som i de fleste gode dokumentarer av introduserende art – historien om noe glemt, gjemt eller underkjent – beholdes likevel en sympatisk

drøye to timer, for når Russell slipper alle bremser og sender karakterene i full klinsj med hverandre, kjenner vi dem så godt at det kjennes på kroppen hva som står på spill. Filmen fungerer bedre som familiedrama enn som romantisk komedie, da de intense scenene i hjemmet er langt mer effektive enn de med Cooper og Lawrence, hvis kjemi er litt … vel, så som så. Det til side: Silver Linings Playbook er den beste filmen om pasienten som friskmeldes fra anstalten for å komme hjem og skape kaos i familien siden Rachel getting married. Martin Øsmundset Premiere 11. januar

del av myten som en perle i skjellet. Konteksten forklares, lokket åpnes og skatten beskues, men uten å gjøre hovedpersonen mindre kuriøs. Her er også Rodriguez et takknemlig objekt, å komme stort lenger under huden og inn i mennesket enn Sugar Man gjør, virker tilsynelatende umulig. Legg til at handlingen drives frem på to kontinenter; mellom et segregert Sør-Afrika (det eneste stedet Rodriguez traff publikum) og artistens eget hjemland USA, og at fortellingen formidles på kav sør-afrikansk engelskdialekt (fornøyelig!), og fornemmelsen av å reise – ikke bare tilbake i tid men til et helt annet sted – er komplett. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember

PÅ KINO 8. FEBRUAR

SPISE SOVE DØ En film av GABRIELA PICHLER

VINNER AV 4 GULDBAGGEN-PRISER: BESTE FILM, REGI, MANUS OG KVINNELIG SKUESPILLER

«Årets beste svenske film» Nöjesguiden

PÅ KINO 1. MARS www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no 02/2013

63


FILM

Bittersøt kjærlighet på fransk. Bør ikke det funke utmerket godt på norske kinoer? Goodbye First Love (Un amour de jeunesse) Regi: Mia Hansen-Løve Med: Lola Créton, Sebastian Urzendowsky, Magne-Håvard Brekke «IT’S SO FRENCH! The actors are annoying. It’s talky, complacent. I thought it was awful.» Camille og Sullivan, de to turtelduene i Goodbye First Love, diskuterer en film de har sett på kino. Sullivan rister på hodet av jentas begeistring for en fortelling og en tilnærmingsmåte han har sett tusen ganger før. Mon tro om dette er en intertekstuell kommentar til filmen de selv bor i. Fransk film har liksom alltid vært en sjanger i seg selv, definert av mennesker som aldri ser fransk film, fordi de tror det er kjedelig eller i overkant intellektuelt (Ylvis har en artig parodi på youtube); eller dem som bare går på kino en gang i blant, men som da foretrekker «de gode filmene». Ofte de franske. Så har vi en tredje, mindre utbredt kategori, nemlig cineastene. Vi som kjenner den franske filmhistorien, fra Lumièrebrødrene til Luc Besson, som i grunnen

5

64

02/2013

synes at Frankrikes samlede filmproduksjon er altfor mangfoldig til å kunne omtales som en slags homogen gruppe, definert av en idé om kvalitet. LIKEVEL SKAL JEG for en gangs skyld beskrive en film som utpreget fransk. En merkelapp jeg også kunne satt på regissør og manusforfatter Mia Hansen-Løves debut, Father of My Children, eller Summer Hours av ektemannen Olivier Assayas. Det distinkt franske i disse fremragende filmene er en behersket og klok, men samtidig varm tone i skildringen av mellommenneskelige relasjoner. En respektfull omtanke for hver eneste rollefigur, ispedd litt pollen fra en romantisk grunntanke om at kjærligheten er sterkere enn alt, selv om den kan gjøre fryktelig vondt. Goodbye First Love forteller om den endeløse romansen mellom Camille (Lola Créton) og Sullivan (Sebastian Urzendowsky). De to må skille lag når Sullivan, som er noen år eldre, drar til Sør-Amerika for å realisere seg selv. Camille etterlates i bunnløs kjærlighetssorg. Håpet om gjenforening frarøver henne ungdomstiden, og mens Sullivan opplever den store verden, begrenser Camille sin egen.

Moren ser oppgitt på at datteren går inn i seg selv og møter muligheter med gledesløs respons. Når Camille påbegynner et arkitektstudie, får hun endelig muligheten til å konsentrere seg om andre ting enn sine tærende følelser fra fortiden. Hun kan se fremover og omfavne det livet har å tilby henne. Her møter hun den middelaldrende læreren Lorenz (norske Magne Håvard-Brekke). En velkjent og litt klein skikkelse; den eldre og erfarne som kan veilede den unge til å høste viten over glass med rødvin (Samuel Frölers rollefigur i svenske Till det som är vackert er et tydelig eksempel). Men takket være Hansen-Løves taktfulle regi, blir han aldri en karikatur, men et menneske som viser oppriktig interesse for Camille. Hun gjør særlig klokt i å holde Lorenz’ ekskone og barn på avstand. Det er ikke hans livsvalg som kompliserer forholdet til Camille. SPØKELSET ER SULLIVAN. Når Camille tilfeldigvis møter moren hans på bussen, drister hun seg til å utlevere kontaktinformasjon, og man trenger ikke mastergrad i dramaturgi for å forstå at den begravde kjærligheten vokser seg frem mot overflaten. Goodbye First

Love følger en velkjent, ukomplisert formel, men det blir vanskelig å ta frem pekefingeren når filmen evner å engasjere i hver eneste scene. Ved siden av tålmodigheten og elegansen i selve regiarbeidet, skyldes dette kjemien mellom hovedrolleinnehaverne. Sebastian Urzendowsky er karismatisk og sjelfull i formidlingen av Sullivans konfliktfylte følelser, og Lola Créton lever opp til potensialet hun viste i Catherine Breillats revisjonistiske eventyr Bluebeard. Créton har ikke det største registeret å spille på – i alle fall ikke her – men ansiktet hennes rommer en rar sårbarhet som overbeviser. Dette løfter en rekke situasjoner som kunne blitt platte og stive uten denne spesifikke begavelsen. DET ER TYDELIG at Camille representerer noe uskyldsrent for Sullivan, mens hun på sin side aldri etterlyser noe annet enn hans nærvær. Han fremkaller ikke bestemte følelser – han er selve følelsen av kjærlighet. Goodbye First Love stiller spørsmål rundt hvorvidt en slik ubalansert relasjon er mulig. Filmen ebber ut på bokstavelig vis, når en elv ren renner mot horisonten av bildet. Symbolikken kan høres banal ut, men er i grunnen bare tydelig og sann. Mia Hansen-Løves andre spillefilm er så liten og vanlig at den står i fare for å bli mikroskopisk, men livsvisdommen hun byr på er verdt å ta med seg. Da blir den alt annet enn forglemmelig. Lars Ole Kristiansen

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med


FILM

“ÅRETS VIKTIGSTE FILM” STAVANGER AFTENBLAD

VG

AFTENPOSTEN

NRK P3

PÅ DVD & VOD 27. FEBRUAR Les Miserables Regi: Tom Hooper Med: Anne Hathaway, Hugh Jackman, Russell Crowe, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne Hvem er de utmattede? I første rekke handlingens helter og antihelter. Jean Valjean, den moralsk høyverdige fangen dømt til et evig liv på rømmen; Fantine, den falne fabrikkarbeidersken tvunget til prostitusjon; Cosette, hennes fremtidsløse datter; og politimannen Javert, som svinger kongedømmets svøpe over dem alle, inkludert seg selv, på jakt etter rettferdighet. Vi befinner oss i Victor Hugos testamente over det postrevolusjonære Frankrike, en skjærsild og et helvete med en blek himmel i det fjerne. Les Misérables, et epos over livets fylde, ondskapens makt, kjærlighetens kraft og Guds frelse. Livet er en prøvelse og glem det ikke! I Hugos tilfelle skapte tidløs tematikk litteratur med ditto varighet. Og skal litteratur bli til fengende partiturer og librettoer er få plot bedre egnet til å synges en De Elendige. Her er ikke en sang uten emosjonell ladning, ikke en tekst uten universell dramatikk og ikke et møte uten moralske over- eller undertoner. Tom Hooper har gjort det strålende valget å la skuespillerne synge live. De sjelevrengende, åpne munnene, den dirrende halsmuskulaturen og de bankende tinningene gir musikken og handlingen all den fortvilte styrken og nærværet den fortjener. Og som de synger! Hugh Jackman er utrolig nok i stand til å mene hver eneste tåre, hver eneste strofe og hver eneste pustepause. Hele veien bærer han filmens handling og livets anstrengelser som en Jesus på vei mot Golgata, uten å gjøre det på en anstrengt måte. Jean Valjean er fordømt og oppriktig sliten og det er etter alt å dømme Jackman også. Anne Hathaway gjør en lignende prestasjon, mens Crowe har funnet en kledelig måte å syngespille Javert som en konstant, men aldri statisk trussel.

4

På hver sin måte synger de hjertene ut, hver gang og uten at intensiteten i innlevelsen faller. Imponerende. Dette er del en av den positive utmattelsen. Det føles godt og riktig å la filmen være en ren adapsjon av musikalen. Å synge seg matt bidrar effektivt til en faktisk utmattelse – især når det er snakk om skuespillere og ikke skolerte sangere – og forsterker i neste runde min tro på den fiksjonelle anstrengelsen. I neste ledd er det også anstrengende – siden det alltid vil forbli unaturlig å bryte ut i sang – å forholde seg til et nesten rent musikalsk plot. Som moderat musikaltilhenger blir jeg litt fysisk sliten av paukene, basunene og sangene. Igjen, og i dette tilfellet, en god ting siden emosjonell deltagelse er historiens mål og musikkens mening. Utmattelsen min tar meg nærmere historien i dobbelt forstand og sangene er mer fengende enn jeg hadde husket. Og likevel, selv om kroppen verker er jeg langt fra å gråte og langt fra så følelsesmessig koblet til fortellingen som jeg innledningsvis så for meg at jeg skulle bli. Her til utmattelsen del tre; Tom Hoopers (The King’s Speech) andre film er litt for lang. Halvveis i handlingen, midt inne i forsøket på reise en ny revolusjon, med Do You Hear The People Sing? vakkert gjallende gjennom Paris’ gater, faller trykket. Likhet, frihet og brorskap er det selvfølgelige bakteppet for historien, men ikke fullt så spennende som selvstendige sekvenser. Eller sagt på en annen måte; uten Jackman, Crow og resten av ensemblet i lerretets sentrum, faller trykket. Ikke uten å løftes igjen senere, men med den konsekvensen at inntrykket av å ha inntatt en komplett tårepressende, hjertepumpende og øyeåpnende filmopplevelse, ikke lenger sitter som en kule i kroppen. Men beundringsverdig godt gjennomført, plettfritt iscenesatt og vakkert skutt. Ragnhild Brochmann Premiere 18. januar

VG

AFTENPOSTEN

“INTERESSANT” STAVANGER AFTENBLAD

ADRESSA

“SOLID” NATT & DAG

DAGBLADET

NETTAVISEN

CINEMA

“BALANSERT” “INFORMATIV” FÆDRELANDSVENNEN

RAMMENS TIDENDE

PÅ DVD & VOD 27. FEBRUAR 02/2013

Bully_Palme_118x360_NO AD_NattOgDag.indd 1

NRK P3

65 06/02/13 13.42


FILM

Jeg tenker best når jeg snakker med andre, sier En som deg-regissør Eirik Svensson. Tekst Karsten Meinich FOTO CHRISTIAN BELGAUX SØRGMODIGE SILHUETTER av januar glir forbi utenfor vinduet. Jeg sitter på et tog til Gøteborg, som akkurat har forlatt Halden. Daff togkaffe i koppen. Snart mørkt. I setet ved siden av meg sover Eirik Svensson. Vi ble uteksaminert fra Filmskolen på Lillehammer i 2010 med samme avgangsfilm, og nå skal spillefilmdebuten vår, det romantiske dramaet En som deg, ha sin internasjonale filmfestivalpremiere i Gøteborg. Han har skrevet og regissert, jeg har klippet. Sovende mennesker på tog har en egen fred over seg, og i dette øyeblikket er Eirik svøpt i sin evigunge hettegenser; den han alltid ser ut til å ha for hånden. Det er stille før stormen. En drøy uke før dette skrev jeg en epost til filmredaktøren i NATT&DAG. Som filmskribent til hverdags selv, foreslo jeg ved denne uvanlige anledningen at jeg kunne lage et slags portrettintervju med regissøren jeg har samarbeidet med; en samtale uten mulighet for journalistisk objektivitet, men forhåpentligvis med et nært og sannferdig tidsbilde – fra innsiden av en spillefilmdebuterende regissør. Og all den vilje og angst som følger med premiereuken der filmen slippes fri. SÅ DETTE ER ikke et klassisk intervju. Mer som et stebarn fra Interview Magazine. Det er dagen før festpremieren i Oslo, og Eirik er hjemme hos meg for å spise middag. Han 66

02/2013

er spent, og glad for at han ikke måtte lage mat selv. Hverken analogien «å lage film er som å lage mat» eller «å lage film er som å lage en baby» passer for Eirik. – Jeg endte opp med å lage en spillefilm fordi jeg er glad i mennesker, sier han. – Ikke fordi jeg så Star Wars ti ganger da jeg var barn. Kanskje ikke stoff for en ikonisk regissørmyte, men befriende lite cineast-romantisk. Så har da heller ikke Eirik bakgrunn fra videobutikk; ikke har han vokst opp på Cinemateket, og heller ikke har han laget super8-filmer med familiens kamera. Eirik er han fyren du kjenner med grenseløs sosial energi; han som elsker å bli kjent med fire ukjente pøbelungdommer med beina på bussetene. Det er han som har en lang samtale med lillesøsteren din om hvordan det går og hvordan hun har det på ungdomsskolen, og som nesten alltid er sistemann hjem fra nachspiel. MED PLATINABLOND LUGG nedarvet fra Finland har Eirik Svensson gått opp Oslo-stien for seg selv – fra oppvekst på Skøyen, via Majorstua skole og Frigg-kamper på Tørteberg, til gymnasets bud om sosial kapital på Nissen, utvekslingsår i Chile og et identitetsdannende år i Helsinki, før Filmskolen banket inn regissørspikeren. En ung fyr (vel, 29 år nå), liten av vekst, men høy på energi. Han danset seg inn i viral videohistorie etter et tilfeldig møte med Gabrielle på Habibi en julebordsnatt før jul (og inviterte henne senere på festpremieren av En som deg). Han hilser alltid pent, men hisser

seg alltid opp hvis han er uenig, og ser av prinsipp ikke på filmtrailere. Og ja: han glemmer aldri navnet ditt. Hva legger han i det «å være glad i mennesker», spør jeg, fordi jeg vil være vanskelig. – Helt ærlig, jeg synes nesten alltid det er finere å tilbringe tid sammen med noen, enn å være alene. Jeg tenker best når jeg snakker med andre, og har ikke noe glede av «grubling alene ved vinduskarmen». Noen regissører snakker om at «de bare er opptatt av å fortelle en historie», men for meg handler filmskaping også om prosjektet det er å samle mennesker til dette fellesskapet fortellingen vi skal filme utgjør. Å lage film er for meg tett opp mot det å være menneske: vi gjør så godt vi kan. TILBAKE PÅ TOGET til Gøteborg hører jeg på opptaket av samtalen vår fra middagen noen dager tidligere. Det sklir helt ut av intervjuformat og over i den type samtaler som oppstår når Eirik inviterer menneskene rundt seg til å lage film. Kanskje dette er roten til å forstå hvor debutfilmen En som deg kommer fra. Skuespillerne Pamela Tola og Espen Klouman-Høiner tilbragte en uke sommeren 2009 med en av Eiriks kortfilmideer, og samtalene som oppstod mellom dem tok på en måte aldri slutt – de diskuterte kjærlighetstematikken i historien, fortalte hverandre om egne erfaringer og kompliserte utfordringer i et ungt voksenliv – hvor vi alle på et vis er påkrevd å lykkes med å «finne noen». Det de hadde begynt å utforme var en kreativ relasjon som måtte bli en film. Når Eirik først har fått tak i noe av dette ubestemmelig «menneskelige», vil han fange det. Tror jeg.

Fremme i Gøteborg. I toppen av Riverton hotell diskuterer Eirik med Sara Johnsen – regissøren av Uskyld, som også skal vise sin film på festivalen. De to er både samstemte og uenige i spørsmålet om hvordan en regissør skal «bære ansvaret» for en film, for Johnsen forstår fort at Eirik omfavner absolutt alt som har med En som deg å gjøre, og vil beskytte ham mot hva som venter. Er han for glad og engasjert? For udekket åpen for stikk og kritiske innvendinger, som sikkert vil komme? Känn ingen sorg för mig Göteborg. TIDEN VIL VISE. Eirik er ikke den første regissøren som ankommer sin filmdebut med like mengder ekstase og frykt, og han er heldigvis allerede godt i gang med sin neste spillefilm. Og den uredde menneskeligheten han sikter etter finnes der ute. Den tar kanskje tydeligst form i små situasjoner som vokser seg til historier – og kanskje også myter. Gabrielle sa det bra på festen som fulgte etter den fullstappede festpremieren på Klingenberg kino, dagen før togturen til Gøteborg. Like før hun gikk inn på Habibi i Storgata den kvelden før jul, snakket hun med sin ledsager om hvor synd det er at kebabsjappene i Oslo ikke spiller musikk om natten. «Det hadde jo vært helt genialt, folk vil jo ikke hjem å legge seg!» Så ser hun inn vinduet på Habibi, og der har en dresskledd ung platinablond Eirik Svensson for lengst reist seg for å danse til den høylytte arabesque-radioen som kebabkokken har skrudd opp på fullt. Gabrielle bretter opp et stort smil: «Det var et fantastisk syn. Eg bare måtte inn å danse.» «En som deg» hadde kinopremiere 1. februar.


Innbilte opptakskrav: Longboard, iPhone, briller, 5000 followers, fixed bike, ironisk bart, høyvannsbukser, caps, rutete skjorte og et kamera fra krigens dager. Reelle opptakskrav: Se westerdals.no

Søknadsfrist for våre seks ulike bachelorprogram er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no


TV

Tekst Aksel Kielland JEG SKAL ÆRLIG innrømme at jeg har mistet litt av entusiasmen for å bølle med norsk fjernsynsdrama. Det har ikke noe å gjøre med at kritikken har gått for langt, og at de onde tungene nå må holdes i tømmene av hensyn til den mentale helsen til menneskene som lager disse seriene – jeg har rett og slett bare mistet piffen. Akkurat nå føles det som om det meste har blitt sagt, og inntil tv-menneskene finner på noe nytt, kommer vi bare til å gjenta de samme drøvtygde innsigelsene om igjen og om igjen til kritikken blir så samstemt at den eneste fornuftige reaksjonen blir å begynne å like disse produksjonene på pur trass. Jeg kom meg cirka sju minutter inn i Halvbroren før jeg ga opp. Som den kyndige tv-seer jeg er gikk jeg rett på fjerde episode, ettersom jeg sluttet meg til at jeg da ville bli spart for norsk fjernsynseksposisjon, som er et onde jeg i 2013 planlegger å unngå med samme

Moss avis

Fædrelandsvennen

presisjon som jeg styrer unna makrell i tomat, polyester og «pute-tv». Likevel holdt jeg ikke ut lenge. Ikke sånn å forstå at jeg ikke hadde kunnet presse meg gjennom den dersom det var behov for det, men jeg er ikke mer av en sosialdemokrat enn at jeg ser på tv-mediet som noe man først og fremst skal se på fordi man har lyst. OG ENN SÅ lenge er det smertefullt å se norsk tv-drama kjempe seg gjennom det som så lenge var norsk films svøpe, nemlig denne bisarre ideen om å skulle skildre vanlige mennesker – mennesker med vanlige jobber (alltid arbeiderklasseyrker som finnes skildret i barnebøker fra da manusforfatterne var små) som tenker vanlige tanker, mens de går i vanlige klær og har problemer som er så utstudert vanlige at de er kjemisk fri for enhver relaterbar erfaring. Og enda verre; de vanlige menneskene fra tidligere tidsepoker hvor man hadde tidstypiske klær og brukte tidstypiske uttrykk for å uttrykke sine tidstypiske følelser. I stedet har jeg sett på Henrik Schyfferts nye

VG

serie Allt faller (TV4). Allt faller er så langt intet mesterverk – som dramakomedie hadde den nytt godt av å i enda større grad forankre komedien i dramatikken – men den er behagelig å se på, og tidvis ganske morsom. Serien handler om Johan Rheborg og Jonas Gardell, som begge spiller seg selv, og som begge på sitt vis illustrerer hva yrket som komiker gjør med livet utenfor scenen og tvstudioene. Gardell skildres som en vandrende verkebyll av ensomhet og high end tvangstanker, mens Rheborg er patologisk opptatt av å imponere som komiker. DET VIKTIGE MED Curb Your Enthusiasm er ikke, som så mange synes å mene, dette med «pinlig humor», men hvordan strukturen lar Larry David vitse med vennene sine sånn

som venner gjør i virkeligheten. Sitcomsjangeren har historisk sett hatt en tendens til å fremstille vitser som noe som oppstår i det korte øyeblikket en replikk bruker på å bevege seg fra munnen til en karakter som er helt jævla ute til publikums ører; i en ordinær situasjonskomedie er det ingen som forteller morsomme vitser for å være morsomme. På sikt er det dette Curb vil bli husket for, og mens norske fjernsynskomikere fortsatt(!) klamrer seg til pinlighetsidealet – som om det krevde noen innsats – har Schyffert forstått viktigheten av å la morsomme mennesker være morsomme med vilje. De beste scenene i Allt faller er de hvor Schyffert (som også spiller seg selv) og Rheborg vitser med hverandre. Det ligger en helt særegen form for mellommenneskelig varme i dette ønsket om å få sine gamle venner til å le – faktisk er det et såpass effektivt triks at det strengt tatt er rart at det ikke er mer utbredt. ALT FALLER HAR sine feil, men for alle dens unødig karikerte rollefigurer og de tidvis søkte premissene, er det en serie som forsøker å formidle en genuin erfaring. Dermed fremstår disse svenske tv-komikernes liv som langt mer gjenkjennelige enn hva man pleier å ende opp med når en gjeng norske fjernsynsarbeidere forestiller seg hva en trailersjåfør fra Kongsvinger eller en skorsteinsfeier fra 1982 tenker og føler. De tre største problemene med de sju første minuttene av episode fire av Halvbroren: 1. Lilla vegger. 2. Den helt perfekte sveisen til han Cleve Broch (trekker oppmerksomheten vekk fra alt annet). 3. Tempoet og romklangen på voice overen.

Schyffert har forstått viktigheten av å la morsomme mennesker være morsomme med vilje.

Dagsavisen

Dagbladet

Aftenposten

«Flott laget, godt fortalt» Aftenposten

NÅ PÅ BLU-RAY OG DVD

DEN KOMPLETTE SERIEN WWW.SF-FILM.NO

68

02/2013

KJØP SERIEN HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER!

SE TRAILER HER scan koden med din smart-telefon


SPILL

Far Cry 3

Det vesle helse- og spelhjørnet. TEKST Rasmus Hungnes HEISANN, ALLE BARN! Treng du nyttige tips om korleis best spele dataspel og take i vare allmenntilstanden i vintermånadene? Då har du kasta ditt blikk på rett side. No, du veit, i vintermånadane, er det ein framifrå idé for oss som bur nord for 37° N å taka ein tur til sørlege strøk («Syden», som det kallast), av di vi ikkje får så mykje sol i denne kalde og mørke årstida. Dei vesle solstrålane vi ein gong i blant får slikka i oss gjer slettes ikkje susen, skjønar du: På grunn av vinkelen strålane treff oss gjennom atmosfæren som ligg rundt planeten Tellus si overflate, blir brorparten av UVB-strålane filtrert bort, slik at huda ikkje får til å syntetisere det herlege vitamin D, som snarare er eit hormon enn eit vitamin, merkeleg nok. Då er det godt å vite at ein kan føretaka digitale – eller virtuelle, om du vil – reiser til varmare breiddegrader. FAR CRY 3 GIR deg mogelegheita til å gjere nettopp dette – heimefrå, utan å reise heimefrå. Du, ein tomhjerna, usympatisk dust, er på ferie i eksotiske strøk med venene dine, ein gjeng uoriginale klyser, og utøvar dank, utagerande festing samt dumdristige ekstremsportslege aktivitetar dag ut og dag inn. Som dei typiske naive pakketuristane dykk er, vert dykk alle kidnappa og bura inne i ein slavecamp drive av ein lallande galen psykopat saman med ein annan type som rett og slett ikkje er riktig nagla. Heldigvis klarar din i utgangspunktet veike, karakterlause karakter å flykte før han vert selt som sexslave, og viser seg etter kort tid å vere usedvanleg lærenæm: På rekordtid har han lært seg å bruke kvart eit lem til både det eine og det andre, deriblant blomeplukking, handtering av alskens lette og tunge våpen, a bene placito brygging av dop og andre medisinske miksturar, flåing av utrydjingstruga dyreartar, skreddarsying av ryggsekkar og våpenhylster, virtuos omgang med kvart eit køyrety som står parkert i din veg … Naud lærer naken pakketurist å spinne. Er det ikkje slik med dagens ungdom, at ein er ein dvask og tiltaksløys slappfisk inntil det knip, og når det knip transformerast ein til det reinaste

overmennesket? Kanskje ikkje. Botnlina er at alle Far Cry-spela til no har teke form av herleg morosame førstepersonskytespel, og denne open world-valds- og skogsturorgien er ikkje unntaket, men bekreftar regelen likevel. INDIESPELET MIASMATA gjeng òg føre seg på ei solfylt øy, men der utøver ein klekkeleg mykje mindre mengde vald enn i det valdelege Far Cry 3. Ja, på denne øya handlar ikkje livet om å taka andres liv bort, men å redda ditt eige, din pestinfiserte sjukling. Det handlar om å vere hjelpelaus og livredd medan ein utfører naudsynte oppgåver slik som kartografi, blomeplukking, medisinsk forsking, soppsanking, syntetisering av helsebringande medikament, steinkasting på og flukt frå eit hissig rovdyr. Topp stemning! MEN HUGS DET, kjære lesar, at virtuelt sollys ikkje er ei erstatning for eit variert kosthald, og at du uansett nok gjer klokt i å ete vitamin D som tilskot – D3 er etter sigande meir effektivt enn den syntetiske typen D2 – i kosten om vinteren. Enkelte vitskaplege undersøkingar peikar mot at høge dosar vitamin D kan vere vel så effektivt mot influensa som ei vaksine, og det kan òg kan hende førebyggje forkjøling. Vitamin D styrkar immunforsvaret, skal vite. Dosane ein får tak i reseptfritt i Noreg er retteleg konservative, for «dei» trur at «alle» nordmenn et fisk kvar forbaska dag, og at det liksom skal gjere susen. Pass på å ikkje kombinere høge dosar vitamin D med for mykje kalsium, med mindre du vil ha nyrestein, for då kan du utvikle nyrestein. Sorry, Tine! Tre andre dagsaktuelle spel: 1. Ni No Kuni Ein audiovisuell magisk JRPG-nytelse frå Level5 og Studio Ghibli (PS3). 2. Bientôt l’été Eksistensialistisk sosialiseringssimulatorsimulator frå belgiske Tale of Tales (PC, Mac). 3. The Cave Usympatisk karakterdrama frå Monkey Island-designer (PC, Mac, WiiU, PS3, Xbox360).

Alle Far Cry-spela til no har teke form av førstepersonskytespel. Denne valds- og skogsturorgien bekreftar regelen.

FriVillig arbeid

WOrking HOliday

JOrden rUndT reiser rUndreiser OPPleVelsesTUrer

Vi skreddersyr din drømmereise Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.sTaTraVel.nO 02/2013

69


Speil speil på veggen der, hvem er den største mediehora i landet her? FOTO CHRISTIAN BELGAUX

6 1 6

Hei trippelaktuelle Kurt!

nå da?»

Anser du deg selv for å være en mediahore? – Nei.

Ti lange år siden du møtte Smil og Gift! Hva har du gjort siden sist? – He-he, stemmer det. Du, jeg har nok reist rundt og spilt og ja, lagd plater og vært artist. Det er liksom et gruse enkelt svar.

6 6

Savner du noen gang å være rørlegger? – Absolutt ikke. Det er en glede av å være det jeg er nå. Faktisk.

På hvilken måte vil du si rørleggerutdannelsen har hjulpet deg som artist? – Utdannelsen? Som rørlegger? Det er ganske lite. Men det er noe å falle tilbake på hvis det skulle gå helt skeis.

1

Ingen sånne HEY, et ødelagt mikrofonstativ! Fikser det, jeg! Jeg er RRRØØRRRLEGGERRRR!!!

– Nei. Jeg googlet Kurt Nilsen og så kom det opp et klipp av Kourtney Kardashian som føder … hva tenker du om å bli assosiert med slike ting? – Helt topp. It wasn’t me. He-he.

6

I Heat magazine sa Kourtney Kardashian at hvis hun var et møbel, ville hun vært en stol. Kim Kardashian sa hun ville vært et speil. Hvilket møbel ville du helst vært? – Saklig spørsmål. Faen. Jeg ville vært en myk og god sofa. Det er i hvertfall det jeg foretrekker.

6

Oooover til noe annet … Hvordan går det med salget av gitarhytta di a? – Det går ikke. Får ikke solgt altså. Det er jævlig dumt. Jeg har ikke tid til å være der, så den står bare der.

1 1 6

Hahaha. Hvem er det som BYGGER en faktisk HYTTE av en GITAR?

1 1 6

Jeg synes gitarhytta di likner på en fallos. – Hva er det?

Er det ditt Neverland? – Absolutt ikke. Det er så mange firkantede hus, og det blir litt kjedelig i lengden. Folk sier det er en crazy idé.

70

1

KURT NILSEN SELGER PENISHYTTA! Mye mer tabloid. – He-he, «hvordan går det med penisen

Fallos, Kurt. Du er en voksen mann. Du må vite hva fallos betyr.

Hytta di ser ut som en penis. – Ha-ha, nei. Du synes den har litt penisform? Du har en fin måte å si det på.

02/2013

Hvor mange runder måtte du ta med deg selv før du sa ja til å stille opp i Hver gang vi møtes? – Jeg er en familiepappa på 34 år, det betyr at jeg er en myk mann. Jeg synes det var jævla gøy da jeg ble spurt. Jeg hadde kanskje håpet at noen dreit seg litt ut da, men den gang ei.

1 1 6

Haha, sier du at det ikke er noen som har driti seg ut på Hver gang vi møtes? – Nei, folk er proffe.

Var det slitsomt å spille inn? Det er nesten som å være med i et reality-show da, med intensiv filming. Og du MÅ gråte. – Man må ingenting. Å ha en kameralinse i fleisen 16 til 18 timer hver eneste dag, det er klart at man kjenner det på kroppen. Men det er sommer og sol, god mat, det er litt musikk og gode stories. Så det var kanon altså. Det sier jeg ikke fordi jeg bør si det, jeg synes det var jævlig artig.

6 6 1 6 6

Jeg ble litt overrasket over at Morten Abel er så maskulin. – Hva vil det si? At han har så fine muskler? Nei, at han er så mandig.

Kan du INGEN fremmedord?

Det er så lenge siden jeg har sett han på tv. Jeg forbinder ham med noe femi. – Nei, det kan jo være det.

Har du snakket ut om den tunge tiden i det siste? – Hvor jævlig jeg har hatt det og sånn? Nei, jeg prøver å holde det positivt da. (Uken etter dette intervju er Kurt Nilsen på forsiden av Se&Hør med overskriften ‹‹Ble sterk av den tøffe tiden››, red.anm.) Det har vært Idol-sykdommen. Jorun Stiansen møtte jo et par-tre vegger her om dagen. – Ja, hun fikk bein å gå på! Det var vilt. «Man blir jo ikke yngre med årene.» Herregud. Jeg tror det er bedre å komme med noe gladbudskap istedenfor å bare snakke om bæsj.

1

Ikke si bæsj. – Altså, snakker man om kjipe tider, så blir det kjipt. Snakker man om positivitet og glede, så er det et eller annet som skjer.

1

Du tror ikke på trykkokermodellen altså. – Jeg fortrenger det ikke, heller. Hvis jeg har det tungt så tar jeg det med tjommiene mine hjemme, lirer det av meg i fem minutter og så er jeg ferdig med det. He-he.

6

Er De Nye Gitarkameratene Norges mest vellykkede boyband? – Neeei. Vi var jo aldri et boyband, vi er jo menn alle sammen. Dansere og mimere - dét er boyband. Det er Pikenes Jens, de skriver ikke en dritt selv og gjør ikke annet enn å bare fokusere på sin egen kropp …

6

1 6

Det var vel ET PAR resirkulerte låter.

Lå den noen smarte markedsundersøkelser til grunn for at dere traff den norske folkesjela så presist? – Det begynte jævlig tilfeldig. Det var ikke satt sammen på bakgrunn av en sånn stor profittidé. Hvilken Spice Girl var du i Gitarkameratene? Ginger-Spice? – Ooooooo … Ingen. Jeg er det femte medlemmet som ikke får bestemt seg.

6

Har du lagt merke til at du og Lene Marlin likner mer og mer på hverandre med åra? – Dere er sikre på at det er meg hun ligner på?

1 6 1 6

Du er blitt blondere. – Har jeg? Jeg er egentlig alltid vært blond, men ja, ikke sånn kanskje. Godt valg. Gingers som går for svart funker aldri bra.

Hva er ditt største ønske? Bortsett fra å være en potet, som du sa på Lindmo. – Eh, mitt største ønske er å få holde på med dette her. At alt går bra og ting ordner seg og jeg får spilt litt musikk. Jeg trives jævlig godt i den baggen der.

Hvem er det som har funnet på det som må være verdens minst fengende albumtittel: Inni En God Periode? – Synes du den er verdens minst fengende? Du må forstå at jeg er fra Bergen. Det handler bare om måten en sier det på.

1

Det er jo faen meg grammatisk feil å si «Inni En God Periode»!!! – Det er nesten ingen østlendinger som kan snakke bergensk.

1 1 6

SJÅMMI! Jag er sjåmmien din!! Tjommi? – Det var skikkelig dårlig bergensk.

Når du kaller plata di Inni en god periode viser det til at det kommer til å bli mørkere igjen, gjør det ikke? – Det er en ganske lystig plate. Det er noen temaer der som ikke er så lystige, men det prøver jeg å se bortifra. Det kan jo hende at neste gang så går jeg inn i en sinnsykt bra periode. Faen da. Hvorfor tar ikke du en Alexandra Joner og bare kaller albumet ditt Kom inni meg? Du hadde sikkert solgt mye mer da. – Alexandra Joner? Er hun skuespiller eller?

1

Neeei, hun er en artistkollega av deg. Hun deilige mulatten som var dansejente og nå er blitt artist og ga ut singelen «Come inside me». – Åja, den musikken pleier jeg å høre på heeele tiden. *Ironi*

1

Musikk-o-lemma: bli transvestitt og posere som Tone Damli på alle bilder resten av livet, det vil si å smile med tungespissen mellom tenna, ha hodet på skakke fra den venstre siden og være kledd i Tones siste kleskolleksjon, ELLER få en cyste i panna? – Haha. Det er vel ingen som vil ha en cyste i pannen? Og som transe blir man jo utrolig populær da. Nei, faen heller, jeg svarer litt delt hvis jeg får lov?! Alltid gå i skjørt.

6

6 1

… og så ha en halv cyste i panna?

Hva er det aller verste du har gjort? Hva er din mørke side? Hirr. – På’n igjen. Mine mørke sider snakker jeg ikke om. Det er jo akkurat det jeg prøver å si. Du er fortsatt utestengt fra Blå eller? Kurt, husker du da du ble tatt med køl på handikapp-dassen på Blå? Det var tider, det. – Jeg er fortsatt utestengt.

1 6 1 1

Er du det for alltid? – Jeg er visst det. Jeg skjønner ikke det. Jeg er jo verdens snilleste gutt.

1 1 1

Av hva da? At dere dro en linje? – Nehehei. Jeg har aldri holdt på med dop, jeg.

Vi har hørt noe annet. – Det har dere helt sikkert.

Vi har hørt at det skjedde mange ganger. Kanskje ti ganger? Var du inni en god periode? Et par år etter første Idol-runden? – Vet du hva? Det var meg og min kone faktisk. Fy faen, som vi lo dagen etterpå.

Så hva var det du og din kone «gjorde»? – Vi skulle bare inn å kysse litt da vet du. Også ble vi tatt.

Så du mener vi skal tro på at du er utestengt fra Blå på livstid fordi du pulte kona di på dass? Vi kjenner mange folk med utagerende livsstil, men INGEN som er utestengt på livstid. – Nei, jeg pulte ikke kona mi på dass. Vi kom aldri så langt. Men vi ble fort mistenkt for noe helt annet da. Og da lo vi så jævlig. Vi har hørt at du var drøy, utagerende og drev med voldsbruk da du gikk på Bergen Yrkesskole. Var alle redde for deg? – Nei nei nei. Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Ser det ut som om jeg er en sånn type?

6

Det er noe klassens bølle over deg. – Jeg er ganske snill altså. Men jeg syntes at skolen var jævlig kjedelig. Faen meg gørr kjedelig. Jeg var veldig skolelei så jeg begynte å jobbe på Hennig Olsen is-fabrikken. Jeg kjørte ut is til butikker og sånn. Det gjorde jeg to dager i uken i stedet for skolen.

6

Musikk-o-lemma: få håret til Anne Lindmo eller stemmen til Linni Meister? – Eh, jeg tar helt klart håret. Hun har et fint hår, men jeg ville stusset det litt.

6 6

Men det får du ikke lov til. – Får ikke lov? Det er jo mitt hår.


-Kurt Nilsen (f. 1978). Trippelaktuell som Idol-dommer, Hver Gang Vi Møtes-deltaker og nytt album Inni En God Periode. Vant Idol i 2003. Vant World Idol i 2004. Ifølge amerikanske medier er Kurt Nilsen grunnen til at denne konkurransen kun har blitt arrangert én gang. Har gitt ut ti skiver med diverse prosjekter. --

1 6

Det var et ræva dilemma.

Ok, nytt musikk-o-lemma: Aldri mer U2 eller aldri mer Youporn, Redtube og alle de andre pornosidene på internett? – Nei, da ryker U2. Det finnes jævlig mye annen musikk.

6

Okay, vi har vært interaktive og spurt folk på sosiale medier hva de ville spurt deg om hvis de fikk sjansen, og så fikk vi dette

Here goes: Hvorfor gråter du ikke på tv? Er du egentlig en iskald psykopat? – Ok. Det er nok av folk som griner på tv uten at jeg må gjøre det. Så der får du et jævlig enkelt svar. Jeg oppfører meg som vanlige folk. Jeg er ikke psykopat.

1

Kan du bekrefte å ha sagt til en 15-åring på 7-eleven: «Gå hem og vask deg, du ser ut som et pizzastykke i trynet!»? – Ja, det har jeg sagt. Grunnen til det var at han hadde blod i hele fjeset.

6

LOL! Volds-Kurt! – Jeg sa det vel ment. Han hadde falt og slått seg og hadde blod i hele trynet også stod han bare der og var kul på det og da sa jeg at: du, gå å vask deg da. Og da begynte han å bli frekk og da sa jeg at du ser jo helt ute ut. Tre uker senere fant jeg ut at det ligger på youtube et sted.

1

«Hvordan har han fått så fantastisk fin stemme? Har han gått til sangpedagog eller noe lignende? Hils!» – Hils tilbake og si at nei, jeg har aldri hatt en pedagog. Jeg har gjort det selv.

6

tilbake.

1

«Kan jeg få nummeret til kokain-dealeren din?» – Hehehe. Flott.

«Om han klarer å være ærlig, skulle det vært kjekt å vite hvor mye han egentlig misliker Jan Fredrik Karlsen.» – Hahaha. Fredrik er fin han. Veldig glad i den mannen, han har gjort mye for meg.

1

Til sist, et firedelt spørsmål: «Marit eller Marion? Marit/Marion eller Mette-Marit? Mette-Marit eller Marit og Marion? Mette Bergmann og Marion eller Mette-Marit og Marit?» – Marit og Marion. Det passer fint det. Vi kjenner hverandre og kan bare holde på og sitte og nyte.

6 1

Nyte? Hvem sa noe om trekant? – Ååå, er det sånn du tenker. Det var ikke sånn jeg tenkte. Jeg tenkte musikalsk. Faen.

02/2013

71


Ž Burger King and Whopper are registered trademarks of the Burger King Corporation. ™ Taste is King and KING FRIES are trademarks of the Burger King Corporation.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.