Kan vi vennligst slutte å snakke om hvor lenge artistene har jobbet med plata si? Om Dexys-mottagelsen og hva den sier oss om tiden vi lever i. TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD «4. juni slipper de sitt første album
på 27 år, One Day I’m Going To Soar.» Thomas Talseth, VG. «(…) først nå, tjuesju år seinere, g jenoppstår bandet under navnet Dexys.» Julia Pettersen, Dagbladet. «Det er 27 år siden Dexy’s Midnight Runners forrige (…).» Rune Slyngstad, Fædrelandsvennen. «Ay ay, de er tilbake i god, gammel form! (…) omsider er fjerdealbumet her 27 år etter det forrige.» Geir Flatøe, Stavanger Aftenblad. «Dexys returnerer med sitt første album på 27 år.» Aksel Kielland, Bergens Tidende. «Tilbake etter 27 års fravær (…) Konserter hjemme i Storbritannia har fått mange til å snakke om århundrets comeback.» Geir Rakvaag, Dagsavisen. «Kevin Rowland er tilbake (…) Dexys første album på 27 år.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen. «Det er lyden av en mann som vrenger av seg 27 år med beinhard kamp, det er lyden av en stor kunstner som vasker av seg dritten.» Håvard Ringen, NATT&DAG. «Ikke bare er bandnavnet blitt skrelt ned til det mest essensielle; bandmedlemmer er kommet og gått, og ikke minst er bandets hjerte, hjerne og nyre g jennomgått store prøvelser de siste 27 årene.» Audun Vinger, Dagens Næringsliv. THE 27 CLUB: I juni slapp altså Dexys sitt første album på lang tid – 27 år, for å være presis. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg beføyet til å informere om nettopp det. I fjor slapp Son of Light plata War of the Words. Da var det gått 14 år siden sist. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg nødt til å informere om nettopp det. Gitt musikkritikkens begrensede boltringsrom – med ditto få tegn til rådighet – kan vi derfor forvente at denne informasjonen om ventetid tas med fordi den anses som viktig. Den er med fordi … ja, hvorfor egentlig? 24
8/2012
Hvor kommer denne påfallende og revisoraktige iveren etter å telle årsverk fra? Hvorfor startet alle anmeldelsene av Something for Everybody (2010) med at det var nøyaktig tjue år siden sist vi hørte fra Devo? Og hvorfor er denne tellesyken problematisk? Bli med videre. I eksemplene over blir det omfattende intervallet brukt som et vitnesbyrd og en garantist for at det foreliggende albumet må være en god plate.1 Begrunnelsene er biografiske av natur og varianter av at «Kevin Rowland (…) har funnet igjen gløden» (Svein Andersen, Aftenposten), eller at «Rowland forklarer [oppholdet] med at han måtte ha sanger han følte seg sikker på. Han har dem her» (Rune Westengen, Romerikes Blad). I det hele tatt, gudskjelov for at det dro ut: «dens mest bevegende øyeblikk, de sjelegranskende og rolige låtene (…) kunne nok bare blitt suget fra en snart 60 år gammel Rowlands bryst.» (Audun Vinger, DN). Samme med rapperen Son of Light, eller «Lyset», som han gjerne kalles: Tiden var angivelig av avgjørende betydning for å «få det helt riktig», selv om, som han medgir: «ikke jeg heller trodde det ville ta så lang tid». MENS VI VENTER PÅ NO’ GODT. Vi aner minst tre hovedlinjer: (1) Tiden på pauserommet kan benyttes til å gjenfinne en «glød» eller en «vilje» som formodentlig er mistet. (2) Den kan brukes til å akkumulere og finpusse et tilstrekkelig sett med låter som holder det nivået som skaperen krever av seg selv. Eller (3) kunstneren måtte gire om og vente på øyeblikket da nådestunden fant det opportunt å omfavne ham («det var ikke så mye at jeg skrev låten som at den fant meg»).2 I alle tilfeller er dette forutsatt: Tålmodighet er en dyd. Investert tid – det være seg hardt arbeid eller stillferdig venting – kaster av seg og be-
lønner den saktmodige. Et plateprodukt er en matrise der tiden som er sprøytet inn, utgjør en av vektorene. Du kan også være sikker på følgende: Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap. Slik Audun Vinger befaler at man nærmer seg One Day I’m Going to Soar: «Den bør tas inn med konsentrert dedikasjon.» Men hvorfor? Hvorfor skylder vi et langt svangerskap mer oppmerksomhet enn et kort et? I omsorg for artistens pinefulle tålmodighetsprøver? Fordi platen fortjener det? TÅLMODIGHETSPRØVEN. Musikkritikken er imidlertid ikke alene om forestillingen om den saliggjørende tiden på venteværelset. Vi finner det samme i litteraturkritikken.3 Hver gang en fyr bruker mer enn tre–fire år på en utgivelse, kan du banne på at anmelderen vil gjøre et nummer ut av det: «Det tok Jonathan Franzen ni år å skrive Korrigeringer. Resultatet er en trippel suksess.» (Andreas Wiese, Dagbladet). Igjen forutsettes en sammenheng mellom (påstått) antall årsverk og kvaliteten på utgangen. Vi må altså videre, lenger tilbake. For hva hviler dette premisset på? Hvor kommer vedtaket «tid = bra» fra? Til Skriften! Urfortellingen er 2. Mosebok, eller Exodus («utgang») som den heter på engelsk. Det tok Moses og følgesvennene hans førti år å vandre gjennom ørkenen. Resultatet var, slik Dagbladet ville oppsummert det, en trippel suksess: (1) De kom seg unna. (2) Prøvelsene de ble utsatt for underveis, styrket karakteren, en av forutsetningene for å tre inn i det lovede land. Og (3) godsakene ved veis ende (blant annet melk og honning) smaker enda bedre om du har lidd litt først. VERDIKOMMISJONEN. Denne fortellingen om målsetting, modning og innhøsting
er siden blitt popularisert i en rekke språklige vendinger: «tålmodighet er en dyd», «veien er målet», «let, og du skal finne», «den som venter, venter ikke forgjeves», «du skal få en dag i mårå», «salige er de som tørster», «hastverk er lastverk», etc., etc. Så innbakt i språket vårt er denne verdirangeringen at det kan være vanskelig å få øye på den. Slik har den også etter hvert sneket seg inn i musikksamtalen; som en blindpassasjer på toget, som en Bondevik i røykekupeen. Resultatet er dessverre en kritikerstand som ikke ser forskjell på sitt eget mandat og verdikommisjonen sitt. At jødene profiterte på sin ørkenvandring, eller at Jesus innvilget seg 40 dagers karantene blant sand og firfirsler før han tok fatt på sine gjerninger, eller at Buddha foreskriver tilbaketrekning og isolasjon før handling, er nå én ting: Problemene dukker opp når samme skjema overføres til musikkens verden. Når musikkritikken begynner å lene seg på religiøse forestillinger om skyld, soning og forløsning, faller den inn i et moralsk terreng den ikke hører hjemme i. Som det heter et annet sted i Bibelen: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til» (Salomos Ordspråk, kapitel 10, vers 22). Når selv ikke Gud teller antall årsverk, hvorfor skal anmelderne gjøre det? Det er kanskje en hyggelig tanke, men en god plate er ikke noe musikeren gjør seg fortjent til. En musikksamtale som vurderer plater i en moralsk kontekst og belønner utrettelighet og pågangsmot, er derfor en samtale på ville veier. For hva skjer når gammeltestamentlig dydsetikk koloniserer musikksamtalen? At musikkanmelderne blir sittende med kulerammer og foreskrive botsøvelser, er ikke det eneste som forsurer samtalen. Tellesyken, denne stadige insisteringen på å formidle hvor lang tid musikeren har brukt på plata si, er også uttrykk for minst fem andre synder. La oss ta det trinnvis:
Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap.