Bergen_des by NATT&DAG

WWW.NATTOGDAG.NO

BERGEN 11 - DESEMBER 2010

VERDENS BESTE BAND:

PETER BERRY AND THE SHAKE SET

MØTER MONICA MÆLAND

NATT&DAG GUIDER

TIL VELDEDIGHET

NORGES ELDSTE NISSE ESKIL VOGT KJERSTI ANDVIG FJORDEN BABY +++ JULEVERKSTED MED

KRISTIN KIRKEMO

Monica Mæland / Foto: Francisco Munoz

Natt&Dag - Siden 1988

Privatistundervisning i Bergen

TA OPP FAG SOM PRIVATIST Oppstart i januar! VI TILBYR:

er r e t k a r a k v rbedring a

g g y b å p g i l g Allmennfa se n a t e p m o k Studie k

ppta o e d n e p ø l Fort

Ta kontakt med oss for en gratis rådgivningstime! For mer informasjon ring 55 30 17 60, se sonans.no eller send sms sonans bergen til 1980

erg

Privatistundervisning i Bergen

sid

OPPTAK PÅGÅR NÅ! Oppmeldingsfrist til privatisteksamen 1. februar VI TILBYR:

ivnin g d å r s i t a r G

dsku l e v k g o g Da

tte

i ma p l e j h e s k e l Gratis

s s a k e n å L v odkjent a

- når du virkelig vil videre

THE CRAZY CHEAP FRA KR. 20.950,SØR-AFRIKA THAILAND AUSTRALIA ARGENTINA COLOMBIA USA

THE BACKPACKER TWIST FRA KR. 16.850,COLOMBIA PERU BRASIL DUBAI AUSTRALIA BALI

DISCOVER THE WORLD PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

MACHU PICCHU, GALAPAGOS, SAFARI, SURFING, SHOPPING, HIKING, DYKKING, VULKANER...

TA KONTAKT MED EN AV VÅRE JORDEN RUNDT SPESIALISTER

THE BEST OF O’ASIA FRA KR. 13.980,-

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

HONG KONG FIJI AUSTRALIA BALI SINGAPORE VIETNAM

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

JAPAN AUSTRALIA ARGENTINA BRASIL PERU COSTA RICA USA

THE ULTIMATE JOURNEY FRA KR. 19.850,-

WITH STA TRAVEL VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

BERGEN DESEMBER

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Publisher ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no

Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Assisterende redaktør ANDREAS FALKENBERG falkenberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN torp@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Skribenter TORE ANDVIG GAUTE BROCHMANN RAGNHILD BROCHMANN SVEIN BRUNSTAD ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN ANDERS GOGSTAD PER B. GRANDE INGER LISE HAMMERSTRØM SUNNIVA HAVSTEIN MONICA LINDANGER LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL CAROLINE SKUSETH ANDREAS TYLDEN HANS ERIK TYSSEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARIA LYNGSTAD WILLIASSEN Fotografer STEPHEN BUTKUS EMMA CLARE GABRIELSEN FRANCISCO MUNOZ STIAN NYBRU INGRID POP KRISTIAN SKYLSTAD BRYNJAR VIK

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT CELINE STORRVIK TJERAN VINJE salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER

Utgiver INNOVATION MEDIA AS

NORGES ELDSTE NISSE ................................................................................................................................... ALI WATTI .......................................................................................................................................................... PETER BERRY AND THE SHAKE SET ............................................................................................................... JULEBORDERLINES .......................................................................................................................................... KJERSTI ANDVIG .............................................................................................................................................. SHOPPINGØVELSEN ........................................................................................................................................ JULEVERKSTED MED KRISTIN KIRKEMO ....................................................................................................... NATT&DAGS GUIDE TIL VELDEDIGHET .......................................................................................................... FIRE NYANSER AV RØDT .................................................................................................................................. MAT ................................................................................................................................................................... FJORDEN BABY! ............................................................................................................................................... MOTE/DESIGN ................................................................................................................................................. KUNST ............................................................................................................................................................... SCENEKUNST ................................................................................................................................................... KONSERT .......................................................................................................................................................... MUSIKK: KANYE WEST, KRÅKESØLV, YELAWOLF ........................................................................................... FILM: KONGEN AV BASTØY, OM GUDER OG MENNESKER, THE TOWN ........................................................ NATT&DAG MØTER MONICA MÆLAND ...........................................................................................................

Trykk SCHIBSTED TRYKK AS Opplag 72.500 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

12 14 17 20 22 24 28 31 43 46 50 53 55 56 58 62 68 78

Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN

76 44

DETTE HØRTE VI PÅ

AKSJESELSKAP FOR KR 1.400,-

Ingen krav til aksjekapital/revisor 4 års erfaring – over 2000 kunder Bestill på: www.expertcompany.eu

11/2010

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

SLIM LIPO LASER

OVERHØRT

...

Fett fjernes i ønsket område samtidig som huden strammes opp. Svetting i armhuler, Kun 1 behandling. Utføres av lege.

BREV

WWW.NATTOGDAG.NO

OSLO 10 - NOVEMBER 2010 - NATUR

DAVID LYNCH - MENNESKET & METODEN

Årer på ben med laser. Hudlaser, hårlaser, Restylane og andre injeksjoner.

NORDMENNS PERVERSE NATUR

ZOLA JESUS XIU XIU HARMONY KORINE +++

KANNIBALISME & VANNPROFETI

MØTER

AGNES RAVATN

SETESDØLENE

DRUGGED

LASERSENTER

David Lynch / Foto: Rune Bendiksen

Vi skaper fremtiden •

Kvinners helse

•

Ernæringsspørsmål i hjem og skole

•

Familien og miljø

•

Flerkulturelt samarbeid i Norge

Axel Vindenes i Kakkmaddafakka er på love vacation i Thailand. Speaking of which: Vi visste alt om Einar Gelius sitt utsvevende sex-liv på forhånd. Vi turte bare ikke å skrive det. Vi saksøkes nok som der er. En av Oslos få gjenlevende straightedgere har blitt observert i en mystisk bil i Oslos bakgater på nattestid pushe t-skjorter.

Fax: 22 47 83 99

www.kvinnerogfamilie.no

Natt&Dag - Siden 1988

Mvh, http://bodilbaccara.wordpress.com/ Vi spiser ikke kjøtt, vi spiser vegetarianere. Er du vegetarianer? – Red. Hei, Gaute, Jeg har nå lest din David Lynch-artikkel i Natt&Dag. Det var et av de dårligste journalistiske arbeidene jeg har lest på svært lenge. Jeg har så mye negativt å utsette på både stil/form og innhold at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne... Kritisk journalistikk er en fin ting, men det er viktig at journalisten da er like kritisk til seg selv og sitt arbeide. Det er forøvrig svært merkelig at en artikkel som i så stor grad strutter av respektløshet er bladets coverstory. Forøvrig ønsker jeg deg en fin uke! Mvh, Per Hei Per, Gaute skal slutte. HAPPY nå eller!? En fin uke til deg også. – Red.

Norges Kvinne- og familieforbund Øvre Slottsgate 6, 0157 Oslo Telefon: 22 47 83 80 E-post: post@kvinnerogfamilie.no

Har såvidt bladd igjennom avisen deres og kommet over noen artikler der dere har skrevet om noen blogg-fitter. Hvis det skulle være interessant, kunne dere gjort et intervju med meg angående bloggen min. Man kan jo ikke spise respekt vettu. Ser fram til å høre fra dem.

Pass deg for kinamannen med insaaane hentesveis på restauranten på Gardermoen. Hei, Slottet. Vi har fått høre hva visse folk dreiv med der oppe på slutten 90-tallet, men det skal vi holde oss for gode til å nevne her. Grattis til SMUG med nytt nummer!

Som andre tydeligvis har påpekt hadde dere ett bra nummer tidligere i år - med seriøse, morsomme og respektfulle intervjuer av en web-blogger og en aktuell kunstner (Bergen). Det fikk meg til å plukke med meg et par utgaver etterpå også, men til stor skuffelse. Etter å ha lest innholdsfortegnelsen i siste utgave fikk jeg et håp om at dere hadde skrevet noe interessant om vannprofeten Emoto, noe tabloidpressen naturligvis ikke har gjort, men i denne sammenheng skrev dere også bare svada. Og i intervjuet med Lynch hadde ikke skribenten et eneste øyeblikk åpning for at intervjuobjektets verdenssyn kunne være like riktig, eller mer riktig, enn sitt eget. Lykke til med å utvide bevisstheten. Send gjerne en e-post når det skjer slik at jeg kan begynne å lese bladet igjen. Hilsen En leser fra eller til. Et svar fra eller til, Takk for komplimenter – på godt og vondt. Er ikke du interessert i å plukka opp avisa vår, er det alltids en annen som gjør det uten at vi begynner å sippe av den grunn. God jul og godt nyttår! ----> Next. – Red.

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

11/2010

Ja, grattis til ENO også!

Skateteamet Session var nylig i Barcelona for å filme til den kommende filmen (release våren 2011). Teamet ble umiddelbart kjent igjen av lokale skatere og tatt imot som konger på den beryktede skatebaren Bar Manolo. Men det var for godt til å være sant. Oppholdet endte opp med høylytt bråk med husets DJ. Sagaen fortsetter...

Et åpent brev til våre lesere på nett. Takk til alle som har bidratt, lest, kommentert og vært med å bygge opp www.nattogdag.no som sakte men sikkert begynner å ligne på en hjemmeside. Vi oppfordrer derimot folk til å stå frem med ekte navn om man skal rakke ned og slenge dritt til folk som lar seg intervjue av oss. Det er bare feigt, barnslig og mongoloid (pun intended?). MEN. Vi kommer fortsatt til å gi full gass i 2011 på nett, enten du er en lover eller hater, så følg med, følg meeeed (Tom Mathisenstemme)! Hilsen wearemongosatanworshippersgoatfucksexybitch69

edbergen Apple-forhandler siden 1981

å p t s Øver r e v h e. t en s i l ve a g e jul

Hos EDBergen kan vi hjelpe deg med å finne den perfekte gaven, fra kr 399.

Stikk innom EDBergen, og finn den perfekte gaven. EDBergen AS | Strandgaten 64 — i begynnelsen av Gågaten | 5004 Bergen | 50 36 30 50 | www.edbergen.no TM og © 2010 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen, iMac, iPod nano, iPod shuffle, iPod touch, MacBook Pro og Magic Mouse er varemerker for Apple Inc, registrert i USA og andre land. Innhold selges separat. Tilgjengelig på iTunes. Tilgjengelighet av innhold kan bli endret. Enkelte programmer er ikke tilgjengelig i alle områder.

OVERHØRT

TIDENS ÅND: DESEMBER

...

RASISTISKE UTESTEDER Hva?! Stopp pressen! Rasisme på steder som Bella Sole, Barbeint, Stravinsky …?! Det hadde vi ALDRI trodd. Greit nok at koselige innslag som daterape, horeri, tilbakestående liksomrikt griseharry klientell og søppelestetikk, har bidratt til stedenes lune sjarm, men altså rasisme … det kom som et SS-lyn fra en klar hvit arisk himmel. Kids, alle de utestedene der er skapt av djevelen. De er utelivets McDonalds’er. State of the art taperfabrikker som spyr ut menneskehetens avskum. Hold dere for guds skyld langt unna. En Ludoaften med bestemor er kulere.

1 1

FOTBALLDRESS Det er for så vidt helt ok at våre kjære fotballstjerner tyr til rappende bananreklamer, men for guds skyld, PLEASE rett opp den jævla slipsknuten. Det var kult våren 2002, liksom Når det er sagt, den bleka hanekammen lever ennå, gitt … Skjera?

2 1

TV KILLED THE RADIO STAR Tusen spenn på at RR er tilbake på DAB etter nyttår.

3 1

BRRÆÆÆÆÆÆÆÆHHH Sørlandets store rapsønn, Tripple D, har det ikke lett stakkar. Hardt liv, du. Bare hør på’n: «Du bare syter og syter/Jeg tar frem pistolen og skyter og skyter/ Brrææææh». Fet piercing, forresten. Big ups!

4 1

WIKILEAKS Folk maser om ego, skitne metoder og bla bla bla. Vi sier Times Person of The Year 2010: FORBES - So do you have very high impact corporate stuff to release then? ASSANGE - Yes, but maybe not as high impact…I mean, it could take down a bank or two.

5 1

Geddy Lee, vokalisten og bassisten i bandet Rush, ble observert i lærfrakk og John Lennon-briller på Nidrosian Black Mass-festivalen forrige måned. Samme kilde kan informere om at logoen til Saint Vitus drikker kaffe på shoppingsenteret Mercur. På vei til Ytrebygda asylmottak (ikke spør!) snublet N&Ds utsendte uforvarende over en filminnspilling. Vi ble innstendig bedt om å holde kjeft (les: kjøpt og betalt) om det vi hadde bevitnet, men la oss si det slik: En drabantbybasert rockestjerne besørger en viktig rolle i filmen hvis forelegg er basert på en krim av en forfatter med initialene GS.

ZUMBA Kommer av en folketro fra nittitallet som påstår at en trollmann (Atle Hoff) kan gjøre personer til viljeløse redskap for utelukkende å skape skrekk og uhygge gjennom svart magi og cha cha cha i 666 bpm. Dette har inspirert flere kvinner og homofile til å sette seg på ventelister på SATS for å dele svetteperler med likesinnede. Ordet zumba skal komme fra nzambi, som på kikongo betyr «ånden til en død og overvektig person som ditcher workouten og joiner festen». På norsk kan ordet i overført betydning også brukes om en robotaktig homse. Zumbies opptrer gjerne i flokk og kan «marsjere» i store grupper mot ofrene. I nyere treningsstudioer har zumbies blitt framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning. Zumbies må drepes (for godt) ved å stanse all hjerneaktivitet eller forhindre hjernen fra å sende signaler til kroppen med et skudd i hodet.

6 NATT&DAGS STORE JULEFEST DANSENS HUS, LØRDAG 11. DESEMBER, KL 21:00

LIVE: TORGNY + LYDVERKET DJS!

GRATIS INNGANG! MER INFO PÅ FACEBOOK.

6 1

INTERRACIAL SEX Oslos uteliv er en stor fruktsalat, og flere og flere av de mange eplebitene begynner å bli mektig lei av å dele fruktsaften sin med kjedelige likesinnede eplebiter. Kanskje det heller hadde vært digg med en pære fra Thailand eller hva med en sexy drue fra Irak? Interracial sex-flagget blafrer i Sibirvinden for tiden og SOS Rasisme har sponsa dette innlegget.

7 1

BIG IN JAPAN? Vi har nok ikke glemt deg, din lille journalisttruende, sexistiske, groteske, stupide djevel. Ønsker deg en elendig jul og alt vondt! :) LOL!11!!!1!!!111

8 1

BOARDWALK EMPIRE-SVEIS TV-serien som Morgenbladets nørdebataljon forkasta, med henvising til New York Times sin noe lunkne første anmeldelse, viser seg merkelig nok å være dritkul! Og kulest av alt er hårsveisen til massemorder og snart republikansk politiker James «Jimmy» Darmody. Norges beste frisør, Bjørn i Operapassasjen, melder om en lite hærskare med kjekke gutter som stepper inn i sjappa med printouts av Jimmys clean-cut-jugend-20-talls-gangsterklipp.

9 1

TREDJE VERDENSKRIG Innvielsen av Kim Jong-un som Nord-Koreas neste leder ble feiret med granatangrep mot Sør-Korea og trusler om atomkrig. For tiden seiler amerikanske hangarskip mot den nordkoreanske grensen for å assistere sine sørkoreanske allierte, mens Kina følger hele kalaset med skjeve (solly) argusøyne. Det er ikke hver måned godeste Verdenskrig rusler inn i hverdagspsyken og setter seg i godstolen. Fortjener en liten tidens ånd.

10 1

UZI

11 1

Uzi er fett ass. (Se punkt 4).

Boblere: Tufte/Eia-backlash, Bastøy-backlash, «Fett ass», Sekspartsforhandlingene, kjærlighet, diplomat-sensur, facebook-spionasje, munnsår/forkjølelsessår, «skru opp lyden, jeg orker ikke høre meg selv tenke», ingen nettverk, dobbelbooking, kultureliten, Sean Lock.

11/2010

Det ryktes at Møllergatas varmeste vinterstue, Sosialen, har tatt over en tre etasjers møbelbutikk på andre siden av gata. Vi fornemmer kjellerklubb, minglegang og klineloft for De Over 30 som har rota seg vekk fra taxikøen i Rosenkrantzgate. Og når de sleske dørvaktene fra Sosialen kan breske seg over hele veien vil møllerglufsa sluke sosiale avvik til den splitta slaktekøen sin slik at Youngsgryta kanskje kan være levelig for Folk ut i 2011. Ikke mist egga og sixpacken i gulvet om du ser en eks-Iron Maiden vokalist på Rimien på Jevnaker. Mannen har nemlig flytta dit, sies det. Fett ass. Dansebandet Bazaar var på opptaksprøve hos Rikskonsertene her om dagen. Vi har hørt at en ekstrem dunst av alkohol fra et av bandmedlemmene imponerte juryen stort og garanterer dermed bandet en tre ukers-sjarmøretappe på landets ungdomsskoler...

NATT&DAGS ØLBAROMETER PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00. KAFE SPESIAL ..........................

(0,4)

42,-

GARAGE ..................................... (0,4) 56,-.

VAMOOSE .................................

(0,4)

44,-

INSIDE ......................................

BRØD & VIN .............................

(0,4)

45,-

BAR BARISTA ............................ (0,5) 58,-.

HULEN ......................................

(0,4)

46,-

LOGEN BAR ..............................

KROHN PUB .............................

(0,4)

46,-

KVARTERET ............................... (0,5) 59,-.

VICTORIA PUB & CAFE ............

(0,4)

49,-

DR. WIESENER .......................... (0,4) 59,-.

ASPENDOS ...............................

(0,4)

50,-

BARFOT ..................................... (0,4) 59,-.

CACTI ART CAFE ......................

(0,5)

50,-

STRÆDET PUB .......................... (0,5) 62,-.

BARAN ......................................

(0,4)

52,-

ROLL & ROCK ...........................

HECTORS HYBEL .....................

(0,4)

52,-

HUSETS PUB (GJESTEHUSET) . (0,5) 62,-.

NOBEL BOPEL ..........................

(0,4)

53,-

FOLK & RØVERE ........................ (0,5) 62,-.

HENRIK ØL & VINSTOVE ..........

(0,5)

53,-

WESSEL BAR ............................. (0,4) 64,-.

BISKOPEN ................................

(0,4)

53,-

PRIVATEN .................................. (0,4) 64,-.

FOTBALLPUBEN ......................

(0,45)

54,-

TERMINUS WHISKEYBAR ......... (0,4) 67,-.

FINNEGANS .............................

(0,4)

54,-

THE SCOTSMAN ........................ (0,4) 67,-.

ELEFANTEN ............................... (0,4) 54,-.

ALTONA VINBAR ........................ (0,4) 67,-.

ONKEL LAURITZ .......................

(0,4)

54,-

CAFE KIPPERS .......................... (0,4) 68,-.

LEGAL .......................................

(0,4)

54,-

MADAM FELLE ........................... (0,4) 69,-.

UJEVNT ..................................... (0,4) 54,-.

DICKENS ................................... (0,4) 69,-.

PINGVINEN ..............................

54,-

LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,-.

LANDMARK ............................... (0,4) 55,-.

CONTRA BAR ............................ (0,4) 72,-.

VÅGEN FETEVARE ..................... (0,4) 55,-.

FELIZ ......................................... (0,4) 72,-.

CAFE OPERA ............................

(0,4)

55,-

BOCCA BAR ............................... (0,4) 74,-.

NABOEN ...................................

(0,5)

56,-

FRILLE ......................................

(0,4)

(0,5)

56,58,-

62,-

75,-

NATT&DAG-PRISEN 2010

VI KÅRER ÅRETS BESTE TORSDAG 10. FEBRUAR SE ETTER ÅRETS BESTE-AVIS MED NOMINASJONER PÅ GATA 7. JANUAR. VÆR MED Å STEM PÅ DIN FAVORITT!

Har DU VOKST OPP I EN FaMILIE MED aLKOHOLPrOBLEMEr? FÅ HJeLP TIL Å Komme deg VIdeRe ...

TUBa tilbyr rådgivning og terapi. Gratis. Les mer på www.tubanorge.no Bergen: 900 26 546 og 476 71 958 Sandnes: 474 65 330 og 474 65 336

11/2010

FRED I JULA - NATT&DAG FIKK SITTE PÅ FANGET TIL NORGES ELDSTE JULENISSE Navn: Fred Osther. Stilling: Ostherstilling. Neida. Julenisse. Aktuell med: Nissing på julaften og utstilling av nissefrimerkesamling. Kontakt: santa@oslonissen.no.

TEKST/FOTO EMMA CLARE GABRIELSEN Hvordan begynte du å nisse, Fred? – Du kan godt kalle meg Julenissen. Mange gjør det. Jeg har jo vært nisse siden jeg var fjorten, i nitten-firr-og-femti. Hvorfor blir man egentlig nisse? – Mange, både fedre og mødre, blir tvunget til det når de har små barn. Når barna blir eldre, ser de at de har masker. Barn snakker sammen, vet du. Derfor anbefaler jeg foreldre å bytte med naboen. Eller hyre inn meg. Hvor mye koster du? – Et sted mellom 1500 og 2000 kroner. I timen? Det var ikke så verst. – For ti minutter. Etter de ti minuttene er barna lei av julenissen. Det har jeg merket i løpet av de tretti årene jeg har jobba på julaften. Jeg deler ut tre gaver til hvert barn, og så går jeg. Jeg klarer ikke å sitte i ro, kan du si. Hvordan lure barn til å tro på julenissen? – Hvis barna spør hvorfor jeg ikke har reinsdyr, svarer jeg: 1. Vi kan ikke bruke reinsdyr i Oslo, fordi husene har forskjellig høyder. Da kan vi ikke lande sleden. Alle husene må være like lave. 2. Det er ikke snø ute, og da kan vi ikke bruke slede. Derfor kjører jeg bil, og Rudolf er hjemme i stallen. – Barna er ikke dumme. De har bare litt senere tankegang. Hva med dine egne barn? – Niks, har ingen, men jeg er en populær onkel! Er det derfor du er så glad i barn? – Vel...Satser du på ti unger blir én god. Hehe. Liker du barn bedre enn voksne? – Som nisse: ja. Hehe. I hvilken alder blir barna mistenksomme? – Mange truer foreldrene med å rive skjegget av julenissen, men når de merker at jeg har ekte skjegg, blir de mye varere. De tør ikke være mistenksomme lenger. Mange i 2-3års alderen blir redde. Barn er veldig smarte, vet du. Har du en jævlig nisseopplevelse? Møtt på noen skikkelig drittunger som du har lyst til å kline til? – Det var én gang jeg husker spesielt godt, i et kjempenydelig hus på Nordstrand. Der var det en toåring som ikke fikk det han ville ha til jul, så han kasta gaven i gølvet og

trampa på den. Og så bare forsvant han! Jeg synes fortsatt synd på han. Det var en lei liten unge. Hva gir du til barna som andre voksne ikke kan? – Glede. Og gaver. Også sier jeg “Er det noen snille barn her?” “Ja”, sier barna. “Mener mamma og pappa det?”, sier jeg. “Du er vel en rabbagast i blant?” Og da ler de. For jeg, nissen, er ikke så alvorlig som de andre voksne. Fra spøk til alvor: hva er det mest absurde gaveønsket du har fått? – De rareste får jeg på mail. På internett kan du oppleve mye! En mann, nei...det må ha vært en dame, sendte meg en mail og ønsket seg en mann. Hahaha! Jeg måtte svare at nissen ikke formidler sånne tjenester! En annen gang var det en gutt som ønsket seg en Porsche 911. Da gikk jeg ut og kjøpte en liten lekebil og sendte den til han i posten. Det var kanskje litt stygt gjort. Ja. Hva betyr jula for deg? – At jeg får vært den jeg er, med barn. Går du i sommerdepresjon, eller er du gladnisse hele året? – Om sommeren har jeg en annen uniform. Da er jeg skogsnisse med en grønnblå kjortel og en lue på en halvmeter som står rett opp! Jeg bruker den drakta på nissetreff også. Hva skjer på disse nissetreffene? Hva snakker dere om? – De gir meg ikke så mye, bortsett fra at jeg får treffe andre nisser. Jeg kaller dem ofte kosetreff. De fleste er i Amerika, men som alle vet er jo amerikanere veldig korttenkte. Og ikke bare dét - mange av nissene er vel pedofile også? – Det er de jo i Norge også. Noen. Men selv har jeg det bare veldig moro. Har du noen tips til hvordan man kan overleve jula? – Det dummeste er å være hjemme, da blir man minnet på driten. Dra på drikkeparties eller dra på en båttur til Kiel eller København. Da kommer du sammen med andre mennesker som heller ikke liker jula. For hva er egentlig jula for en voksen? Kjedelig. Vi gjør det for barna.

NISSENS ØNSKELISTE: 1. Nisseservicet til Porsgrunn. 2. God helse. 3. Hvit varebil.

NeoLab. Foto: Voss Resort

Skibillett Voss* og Myrkdalen Inkluderer:

Tog og buss t/r Bergen

Skibillett Ungdom Tilbudet forutsetter at du har Ungdomskort. Kan kun kjøpes på www.fjordtours.no

Voksen

Dagskort til alle skiheisene

Skibillett Student

Tilbudet forutsetter at du har Studentkort.

Barn (4–15år)

BESTILLING OG MER INFORMASJON

te i Samsoen ller leilegheit?

*Skibillettene til Myrkdalen gjelder kun helg (lør-søn).

www.fjordtours.no eller NSB Reisesenter i Bergen.

Skal du flytte for deg sjølv og bu i eigen koffert? Eller hadde du tenkt deg noko større? Bruk Sognepengar til eigen bustad. Då får du det berre SO BRA!

Sparebanken Sogn og Fjordane meirennbank.no

mobil.ssf.no ssf.no

I MELLOMTIDA, EIN ANNAN STAD

Advent: av adventus (latin); komme, ankomst, ventetid TEKST HANS EIRIK TYSSEN FOTO FRANCISCO MUNOZ Dei fire vekene før jul ventar vi på nissen, Jesubarnet, solsnu, gåver eller pinnekjøt. I god tradisjon, kristen eller ikkje, tenner vi lys, pyntar huset, ofrar ein ekstra tanke til dei som har det verre enn oss, og gler oss til å bruke kvalitetstid saman med familien og dei som står oss nær. Vi tek pengebruken til eit nytt nivå og auser ut pengar til presangar, mat og gode formål. Vi har lite tid til å vente – mellom julebord, eksamenar, juletrehogst, pynting og handel. Og handel. Ali Watti har venta dei resterande vekene av året. Ali er kurdar frå Syria, og kom til Noreg frå Ukraina i desember i fjor, etter ein tur som er så vond å hugse at han ikkje vil snakke om det. Sidan har han venta på asyl.

Eg må prøve å fylle tida mi.” Vi møter han på Ytrebygda asylmottak i Bergen. Han er velkledd, og smiler. Sjølv om han berre har vore i landet i elleve månader snakkar han godt norsk. Han fortel oss at han er utdanna lege, i Ukraina, og byr oss på kaffi. Vi set oss rundt eit bord, han klappar 14

11/2010

saman laptopen der han nettopp har sett Grey’s Anatomy. – På russisk, forklarar han. Og smiler. – Det er dubba. Eg er ikkje så god i engelsk. Kva tenkjer du når eg seier ordet «heim»? Syria? Kurdistan? – Eg er frå Syria, men Kurdistan er heim. Då eg skulle studere ville eg først reise til Damaskus, som har gode universitet. Far min tok meg til side og sa: «Dette er ikkje ditt land, Ali». Derfor reiste eg til Ukraina og fekk utdanning der. Det var først når eg kom utanfor landet mitt at eg kunne sjå kva som skjedde, at eg fekk eit perspektiv på problema til folket mitt. Eg fekk tilgang til informasjon over internett, gjennom youtube og facebook, som er sperra i Syria. Eg kunne ikkje tie stille. Når du seier «heim» tenkjer eg først og fremst på familien min som eg berre har kontakt med over telefon. Så tenkjer eg på situasjonen til folket mitt. Eg er kurdar. Kurdarane er eit eige folkeslag, med eigen kultur og språk, men dei nektar oss å bruke språket vårt, forfalskar historia vår, og mange stader vert vi undertrykte. Kurdarar får for eksempel ikkje høge posisjonar og kan ikkje vere med i regjeringa. Eg har snakka høgt om dette, både i Ukraina og her i Noreg. Politiet vil ta meg om eg reiser heim att. Kvifor vart du ikkje i Ukraina eller reiste heim – men kom til Noreg? Du kjem frå ein relativt velståande kurdisk familie. Kunne

du ikkje fått eit godt liv og kanskje hjelpe kurdarane innanfrå? – For å få nytt visum til Ukraina måtte eg heim att til Syria, og eg kunne ikkje reise attende. Der hadde eg vorte arrestert. Berre halvparten av dei som vert setne i fengsel i Syria overlever. Det er ein politistat – ein av ti arbeider for politiet, direkte, eller indirekte som informantar. Det kan vere gatefeiaren som går forbi deg når du sit på kafé og pratar. Men eg hadde fridom til å sei kva eg ville, spreie informasjon og late meg intervjue, som no. Når eg har det bra, ser eg det som mi plikt å freiste å hjelpe dei som treng det. Legar skal hjelpe folk, ikkje berre med medisin. Men familien min vart kontakta av politiet, og sjølv om dei kan korrumperast så er eg redd for dei, og eg veit at politiet vil sjå etter meg. Her i Noreg har fokuset på kurdarar stort sett vore gjennom Mullah Krekar dei siste åra. Kva tykkjer du om han? – Eg er muslim, men mange kurdarar er ikkje det ein gong. Mullah Krekar og terrorisme har ikkje noko med det eg snakkar om å gjere. Dei aller fleste kurdarar er sekulære, og eg trur at diplomati er vegen å gå. Vi har enorme naturressursar. Det må vere mogeleg å kunne forhandle fram eit løysing som er leveleg for andre. Men det skjer ikkje når Syria kan halde fram som dei gjer no. Skal eg vise dykk? Ali pakkar opp att laptopen, og hentar fram fleire klipp som viser tyrkiske, iranske

Eg anar ikkje kor tid eg får svar.” og syriske politistyrkar lemleste og drepe kurdarar langt ned i tenåra. Han seier han kunne vist oss mykje meir om nettet var tilkopla. – Eg må prøve å fylle tida mi. Asylsøkjarar gjer ingenting, mange sit berre inne, men eg klarar det ikkje. Då tenkjer eg berre. Eg har snakka for Raude Kross, og meldt meg inn i Bergen Turlag. Eg har vore på alle dei sju fjella, fordi eg er redd for å få beskjed om eit avslag. Eg anar ikkje kor tid eg får svar. Dersom Ali får positivt svar innan julaftan skal han besøke onkelen sin i Tyskland. Viss ikkje blir han aleine i jula. 300.000 kurdarar i Syria nektast vanlege borgarrettar som gjev dei tilgang til med anna helsetenester. I juli rapporterte fleire kjelder at tre hundre kurdarar vart drepne av den syriske hæren. Om lag tusen skal ha vorte såra i åtaket. Du har rett til asyl i Noreg om livet ditt eller fridomen din er i fare, eller om du risikerar tortur eller anna umenneskeleg handsaming grunna dine politiske meiningar. Det same gjeld om du er forfølgd grunna religiøs tru, eller om du tilhøyrer ei bestemt nasjonalitet eller ei bestemt sosial eller politisk gruppe.

for Supertanker

Med 900.000 medlemmer får vi til svært gode avtaler, også for deg som er student. Les mer om fordelene på

ALT DU ØNSKER DEG AV ET

BLODSUKKERAPPARAT CONTOUR® USB har den aller nyeste teknologien innen blodsukkerapparater. Den er liten og enkel å bruke. Hele 90% av CONTOUR® USB-brukere synes dette apparatet er bedre enn det apparatet de har benyttet tidligere.* Mål blodsukkeret når som helst og hvor som helst. Det er det enkle som vinner – simple wins. • • • • • •

Ingen koding™ Lettlest fargedisplay med norsk tekst Liten bloddråpe, 0,6 µL 2000 blodsukkerresultater i minne USB kontakt som gjør det mulig å overføre måleresultatene til din PC/MAC Oppladbart batteri

CONTOUR® USB blodsukkermåleren bestiller du kun på www.bayercontourusb.no Benytter Bayers CONTOUR® blodsukkerstrimmel. Full pris kr. 699,-.

Tilbud 50% t.o.m 31.12.2010. Benytt følgende rabattkode i kassa: CCA7459

GRØSET™ 27.10.A.NO

* Bayers brukerundersøkelse CONTOUR® USB 2009/10

NORSK SPRÅK

Den beste tilstand er stillstand. Peter Berry And The Shake Set stopper klokka. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO STIAN NYBRU Er all rock etter 1962 et (u)nødvendig onde? Eller er Peter Berry And The Shake Set bare et kjærkomment korreks til samtidas evinnelige mas om

progresjon? Reaksjonære konformister eller radikale frigjøringsteologer? Se, det er spørsmålet. Det skal de ha, Peder og Per, de – som man sier – «tvinger frem spørsmålene». Dere har meldt permanent flytting til fortiden, eller? Peder: Som band gjør vi jo det. Vi, altså

vi to, prøver å ikke gjøre det. Vi må ta en del forhåndsregler. Hva slags forhåndsregler? Peder: Først og fremst er det veldig allright at vi har falt til ro med at vi ikke skal leve av dette, at det ikke skal være profesjonelt. Hadde vi ønsket det, hadde det vært

umulig å gjennomføre på de premissene vi har satt. Vi kan si «ja» til de jobbene vi vil ha og da kan vi stille kravene selv og gjenskape scenarioer som vi har sett på bilder, filmklipp og blitt veldig gira av. Privat har vi en individuell tilnærming til det. Per, du er vel den som har et liv mest påvirket av dette. 11/2010

Hadde det vært sosialt akseptert å synge den samme teksten på hver eneste låt hadde jeg sannsynligvis gått for det.”

BACK IN BLACK www.oslospektrum.no www.oslospektrum.no/facebook www.oslospektrum.no/twitter www.oslospektrum.no/nyhetsbrev

11/2010

Per: Jo, jo, men det har liksom ikke så mye med bandet å gjøre, for så vidt, annet enn at man vil leve et liv som føles riktig og bra. Ja, for det er jo mye myter og rykter rundt Peter Berry And The Shake Set. Er det sant at dere bare spiser hermetikkmat og har svart/hvitt-TV? Per: Det varierer vel litt, det også. Peder: Det er myter som går på privatperson enn på bandet. Det er myter, som jeg oppfatter det, rettet mot Per igjen, men som aldri har vært noe vi har promotert. Vi har aldri prøvd å gjøre et nummer ut av «se på oss, se så ekstreme vi er», men vi har jo, som band, stor glede av å ta det veldig langt. Det sies også, at du Peder, sluttet i The Indikation fordi bandet ble for moderne. Stemmer det? Peder: Ha ha. Nei det stemmer ikke. Jeg liker moderne musikk. Jeg har til og med begynt å høre på plater fra 1974. For eksempel prototype okkult rock fra rundt 1970 også. Det er jo mye skumlere enn mye av det som kommer i dag. Det er veldig interessant at du sier ekstremt. Er dere ekstreme? Per: Nei, det synes jeg ikke. Vi gjør jo bare akkurat det vi har lyst til på en måte vi har lyst til å gjøre det på. Om det er 1964 eller 2010 har ikke noe å si. Peder: Det er nok noen som vil si at det er en viss ekstremitet i det vi gjør. Det er en del standardløsninger band går med på som er… jeg sier ikke at det er dårlig, men vi går ikke med på det for da vil vi miste mye av gleden. Vi gidder ikke spille på festivaler for eksempel. Vi bare mistrives så jævlig sterkt oppå en sånn scene og i en sånn setting. Da sier vi heller nei. Dere spiller såkalt merseybeat. Hva er det? Per: Altså, vi spiller jo ikke bare merseyebeat. Vi gjenspeiler hva et ganske bra norsk band holdt på med på første halvdel av 60-tallet. Vi kan gjerne spille en Shadows-låt vi, eller en R’n’B-låt for den saks skyld. Peder: Merseybeat-begrepet er egentlig feil å bruke på oss, fordi bokstavlig ment er det et stedsbundet begrep. Det betyr egentlig en beatgruppe som holdt til rundt elva Mersey som renner gjennom Liverpool. Men den scenen, på den tiden, fikk et eget sound som skapte dette begrepet. Da vi startet opp sa vi at vi skal starte et merseybeat-band, litt i kontrast til det som er vanligst, eller den sjangeren som er vanligst for vår generasjon å plukke opp fra 60-tallet, garasjerock. Det var for å distansere seg fra det. Jeg mener å huske at dere har sagt at det er lite kult å spille merseybeat i dag. En slags provokasjon, om man kan si det? Peder: He he. Det er en slags motivasjon i det, ja. Jeg synes det er motiverende at folk rynker litt på nesa og tenker «er ikke det litt vel bögigt». Hvorfor skal du prøve å låte som The Searchers når The Sonics finnes, ikke sant. Men vi vil heller sagt andre veien: Hvorfor skal du på død og liv prøve og låte så søplete som The Sonics når det finnes The Searchers som låter så cleant og fint. Det er en slags glede i seg selv å gå mot strømmen. Opplever dere at folk ikke tar dere seriøst? Per: Både og, egentlig. Det er kanskje litt blærete å si, men jeg føler at, de som forstår oss, de forstår oss. De som ikke gjør det, bryr jeg meg ikke noe om. Men, musikken våres er veldig lett å like og du skal være ganske square om du ikke finner noe glede av å høre på skikkelig bra beatmusikk. Peder: Det vi gjør er gjort helt uten ironi, men likevel med et glimt i øyet. For at vi skal

overleve som band og kunne ha spillejobber for et betalende publikum, er vi nødt til å ha et realistisk forhold til det vi driver med. Vi er nødt til å innse at det er mange som synes vi er morsomme, selv om vi ikke alltid prøver på det. Likevel er autentisitet et viktig kriterium for Peter Berry? Per: Viktig og viktig. Vi bruker ikke mye ressurser på det, men det kommer jo automatisk fordi vi vil at det skal bli bra. Dere kjøre ikke strategimøter og sånt? Per: He he, nei. Er dere snobbete? Peder: Ja, altså, på en måte. Vi gjør oss eksklusive, men de som taper på det ut ifra et kommersielt perspektiv er jo bare oss selv, for det å selge masse plater og tjene penger, det betyr ingenting, men det er en nedtur å, som sagt, stå på en scene man ikke trives på med veldig mye elementer som stikker hull på illusjonen. Da er motivasjonen rundt bandet borte. Hva synes dere er interessant av dagens musikk? Per, følger du noe med? Per: Nei, i grunnen ikke. Peder: Jeg følger ikke noe med jeg heller. Nå snart kommer deres tredje fullengder, Berry-Go-Round. Hva blir nytt denne gangen? Peder: Absolutt ingenting. Jo, den kommer i stereo. Ha ha! Per: Og vi har med litt lydeffekter, faktisk. Ringeklokker og sånn. Det er altså ikke sånn at dere har sklidd ut i psykedelia-helvetet for så å ende opp som en gjeng langhåra kiser i et progband? Per: Nei … vi er ganske statiske. Peder: Det minst autentiske med bandet er at vi har holdt oss til samme sjangerlandskap. Det var jo ingen band på 60-tallet som gjorde det. Utviklingen mellom 1955 og 1975 var jo enorm. Etter det har det strengt tatt ikke skjedd så mye, bortsett fra elektronisk musikk også videre. Eneste forskjellen denne gangen er at vi har blitt bedre til å spille. Tekstene til Peter Berry og eksempelvis låttitler som «Won’t You Want Me» og «Please Say Yes». Jeg aner en viss naivisme? Peder: Tekstene betyr ingenting for meg som synger dem. Jeg har ikke noe behov, altså, hadde det vært sosialt akseptert å synge den samme teksten på hver eneste låt hadde jeg sannsynligvis gått for det. Men da er det vel en befrielse å synge tekster som er, i mangel på bedre ord, enkle og banale? Peder: Nettopp. Det er ingen mening bak dem og heller ikke ment som en parodi heller, men det hører med til sjangeren at det skal være simple tekster om hjerte/smerte, tenåringsromanse eller bli med på dans, liksom. Det er heller ikke sjangeren for å skrive om dypdykk i sitt eget sinn. Vi er mye mer opptatt av at låta skal bli bra mens tekstene blir et praktisk problem som må løses, skrive noe som rimer. He he. Per: Det er derfor vi har instrumentalene. Peter Berry And The Shake Set slipper Berry-Go-Round på Jansen Plateproduksjon 24. januar.

PETER BERRY AND THE SHAKE SETS ØNSKELISTE: 1. At Beatles kommer til Oslo. 2. Hoppski med tre renner. 3. At man kan bestemme hårlengden selv.

Foto: Øivind Hjelmen

Hver time, hver eneste hverdag, hver uke – uansett vær!

t å! La bilen s

Tenk miljø – reis sammen! Alle hverdager og søndager kjører vi én gang i timen fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Det betyr kortere reisetid for deg! Rutetabell, priser og annen informasjon finner du på www.kystbussen.no. Der finner du alltid de aller billigste billettene.

www.kystbussen.no

JULEBORDERLINES NATT&DAG dro på julebord for at du skal slippe. AV EMMA CLARE GABRIELSEN Amorøse firmaforhold blomstrer når de årligatoriske julebordene arrangeres. Denne ene gangen i året når kollegaer samles for å inngå kompromisser og lønnsforhandlende knull mens sevja flyter og gamle adventslys tennes. Ragnaroket crescenderer idet wallfloweren i kantina tropper opp med en litt for ettersittende søm av en minikjole som vennlig inviterer alle til et display av nipple piercings og «eat me»-tattis langs bikinilinja, hvorpå salgssjefen synes det er en glimrende idé å ha drikkeleker med lærlingen på herretoalettet. Selskapismebarometeret sprenger når NATT&DAGs utsendte raider to av storbransjens julebord. UTELIVSBRANSJEN En eim av saft og kroppsvarme seg mot oss da vi entret en kjeller i helstøpt betong på Oslos østkant. Bassen hadde vi hørt drønne siden vi sto på bussholdeplassen, og vi gikk med kjappe skritt innover i lokalene og klarte så vidt å skimte tre energiske DJs gjennom tørriståka: – Dette må være den mye omtalte trioen fra Jesus Loves Electro! Vi gledet oss over å se et nytt og spennende klubbkonsept nikke ironisk til kristenstereotypier og hele julerælet, med trynet til Knausgård flekka opp på t-skjortene, innhyllet i hjerter og piggtråd. Et annerledes julebord som kom til å bringe oss Vicodinindusert altervin, herochips og bibelstripp. Den ytterste form for humor, enes vi om. Vi famlet rundt i tåka ved høyttalerne helt

1 1

11/2010

til vi kom i prat med noen middelaldrende herrer som ga oss hver sin store, gode klem, før de sa det var trygt å la tingene våre ligge ved siden av kalveskinnsranslene i hjørnet mens vi tok noen bilder og lot kroppsdelene «boble på dansegulvet». Etter et lite nudge i korsryggen, veltet vi oss inn i et hav av svette kropper og nazihilsener. Først et par vers uti Guru Josh Projects «Infinity» kunne man skjønne at folkemengden endret formasjon hvert tiende bass-slag. Vi ble så revet med at vi ikke enset at alle i crowden var et hode lavere enn oss, før en euforisk, iransk gutt fistpumpet en av oss i øyet da folkemengden skulle danne et hjerte-tog. Da vi fikk samlet oss igjen, var vi midt i en sirkel av varme, forventingsfulle fremmede som holdt hverandre i hendene og heiet med brede smil. In the heat of the moment begynte vi å simulere løpske høstløv i vinden – til lyden av de brautende vuvuzelaene. Responsen var uforglemmelig. Etter opptredenen ble vi løftet på gullstol og båret ut i kantina, der vi passet på å raske med oss to pizzastykker og en pakke med rosa vepsebol som lå foran en diger hjerteplakat med teksten: «DU er høyt elsket!» Ja, vi var elsket. Vi hadde faktisk ikke følt oss så verdsatt på lenge, bekreftet vi andpustent, og lo hjertelig. Noen måtte ha enset den varme latterbølgen, for plutselig dyttet en rødhåret gutt, med vannkjemma hår gredd sammen i nakken, oss entusiastisk inntil plakaten for å ta et bilde. – Dette bildet skal til elskere på Valentines Day, sa vi.

– Nei, sa den rødhårede gutten. Dette er kun for dere. Tror dere? – Vet ikke? – Men tror dere? – Ka du tru? – Dere er morsomme! – Tror du det? – Jeg tror dere tror jeg tror dere er morsomme! Hehehe. Men dere, husk at dere er elsket! Den rødhårede gutten gliste et glis på størrelse med horisonten og sa at vi var flinke. Da vi la merke til Knausgård-skjorta hans, pekte vi og lo rått. Vi ble stående alene og hikste. Litt etter litt begynte det å demre for oss at ingen egentlig hadde nevnt noe om verken julebord eller bibelstripp, at vi hadde hatt de to muligens beste timene av våre liv med nesteårskonfirmanter fra Filadelfia, og at det nye klubbkonseptet bestod utelukkende av en trio med nyfrelst og gladkristen ungdom. Illusjonene måtte være resultatet av en hedensk oppvekst, blandet med et par semifortrengte innslag fra en kristenbarnehage der man ikke slapp ut før man hadde vevet minst ett krusifiks – noe som førte til at vi aldri fikk være med på verken førskole eller utflukter, ei heller klassebilder. Det hjalp fint lite med bibelske navn – derfor innledet man et leit vennskap med den desillusjonerte presten som hedret oss for tegningene av åttebeinte hester. Da lysene ble skrudd på og vi skulle hente tingene våre, hadde vår høyt elskede «Jealous»-bag fra Bjarne Melgaard havnet i papirkurven under pizzabordet i kantina. «Det

var der hat og narkomane kenguruer hørte hjemme», mumla den rødhårede bak ryggen vår. Vi børstet vekk noen løse pepperoniskiver og grein litt. REKLAMEBRANSJEN «VÆÆLKOMMEN TIL BARNÆTÆVÆ!» skrålte en dresskledd mann, tydelig inspirert av Frittgående Hope, da vi steg inn i loftsleiligheten på Bislet. Så var det tid for julebord med gutta fra reklamebransjen med fine klær, som samla seg i kroker. En svartmusket fyr, med krum rygg inne i en bleikrosa silkeskjorte, viste oss til en sofa trukket med plast på andre siden av rommet, der to skåler med lunken rødbetsuppe ventet oss. Reklamegutta satt rundt bordet og pratet lavmælt med flakkende blikk mot sofaen, helt til vinen var drukket opp og en fyr med et dehydrert ansikt drakk seg til mot og kom bort til barnebordet. Vi suttet på lammekjøtt og drakk vodka med husholdningssaft mens vi lyttet til den fredløse røveren brette ut historier fra barndommen, som for eksempel da han knerta en grønn undulat med luftgevær og begravde den inne i et kinderegg. Han slo seg på låret og tittet bort på gjengen sin, som svarte med å vrenge øya bakover og grave seg ned i tallerkenen. Det viste seg imidlertid at fuglemorderen hadde gjort karriere av å tegne dasslokk i 1:1-format, og at han hadde en helt bunke med skisser liggende under senga. Nå var han gründer. – Du pusler med gründing, kom det fra andre siden av rommet. – Jeg er den vellykkede gründeren.

2 1

Den vellykkede reiste seg og skrudde ned Barry White. Det var et fasttømra, vettskremt drag over trynet hans, en skral mann med stor dressjakke – men det var sekstitre kilo pur selvtillit i forkledning. Han røska oss opp fra sofaen og dro oss bort til vinduet der vi kunne se sportsbilen som stod utenfor. Den mislykkede gründeren øvde seg på å knipse i bakgrunnen. Utover kvelden ble alle gode og subne, og den mislykkede begynte å skalte rundt den vellykkede som en bikkje. Det rant selvtilfredshet ut av porene på han, og den lille, vellykkede mannen satt med venstrebeinet krølla rundt stolbeinet og dytta manisk ned neglebåndene sine. Den mislykkede kavet rundt på gulvet med dressbuksa på knærne og brautet flere one liners fra Frittgående Hope, mens han danset robotdansen til Die Antwoords «Enter The Ninja». Vi rømte inn på kjøkkenet, der vi lo av Sigrid Bonde Tusvik og jenter som liker «If she’s amazing, she won’t be easy. If she’s easy, she won’t be amazing. If she’s worth it, you won’t give up. If you give up, you’re not worthy» på Facebook, helt til en av de vellykkede ble bleik i ansiktet, knørva sammen servietten og ropte at vi ikke skulle le av Sigrid, for han hadde vært med på datingprogrammet hennes, og hun «var faktisk dritsøt».

Midt under en diskusjon om hvorvidt «bukake» uttales med stum e eller ikke, skimta vi en mann baki øyekroken som stod på henda i stua til stående applaus og begeistring for resten av publiken. Som forventet ramlet han sammen over glassbordet som en klut, og ble liggende med sammenbitte kjever og et stivt blikk mot taklampa. Det ble dørgende stille. Den mislykkede hadde mislyktes igjen. Ti minutter senere hadde derimot alle glemt det, og han braste inn på kjøkkenet med lysende øyne. Så gjorde han det vi alle hadde ventet på – og ja, det er noe magisk ved en middelaldrende mann som drar trusa til side for å bevise at hans slappe, mørkerøde kjøttpølse virkelig er halvt lam. Nok skulle være nok, mente reklamegutta, og sendte det sterke kjønns speider ut for å hente litt sprellende rosa kjøtt tilbake til leiligheten. Den utsendte returnerte med fire illsinte kvinnedyr i kjønnsleppekorte paljettkjoler som «dreiv med klær». – Ja visst! Vi har jo sett deg før. Er det du som jobber på Høyer? spurte vi. Så brant dama oss på låret med Voguesigaretten sin, og vi stirret dævelskapen rett i hvitøyet. – Jeg eier min egen butikk. Hva feiler det dere?, hveste hun.

han knerta en grønn undulat med luftgevær og begravde den inne i et kinderegg.”

Alle tilta hodene sine mot oss og venta på et svar. – Dø, kjøttet rundt vaginaen skal ikke prate, sa vi. Dermed fløy løshår og solpudder veggimellom, og vi dømte oss selv til å vasse i fittefråde til knærne resten av kvelden. For å lette på stemningen, spurte en av mannerottene om alle damene var drita nok, så vi kunne være med på en potenstest. Han demonstrerte dette ved å slippe en rød sprettball ned fra hoftehøyde, som spratt opp tilbake over skuldrene hans. – Høy potens. Ser dere? Så pressa han en rødmalt gråstein i hånda vår, som vi skulle gjøre det samme med. Den smalt i gulvet, og ble liggende. – HAHAHA SE! SE! EIER IKKE POTENS ENGANG! Han krøllet seg sammen på gulvet i latter. Vi spurte hvor doen var, og han var rask med å plassere en glovarm hånd på korsryggen vår og eskorterte oss gjennom leiligheten. Vi måtte åle oss forbi et par som sjekka hverandre opp ved å skrive «du er heit. syns du jg er d?» på tekstmelding, og den vellykkede som luftjokka i sofaen med et slips knytta rundt hue, og lurte på når vi skulle gi ham GHB-en han hadde blitt lovet. Det var et bleikt og ondt lys inne på badet, og den lille rotta satte beinet i døra. – Jeg kan bli lurt utpå enhver glattis, vennen. Før han fikk fullført den verbale voldtekten, ble han slengt i gulvet av en tørka fis på to meter, og trygla om barmhjertighet. Vi dreit i å tisse og gikk inn på soverommet for

vi kneip igjen øya og kjente et brått drag av varmt kjønn.” å ringe en taxi. Nå var det nok. Vi satte oss tett i tett i en mørk krok bak dobbeltsenga og hørte på den betryggende summetonen. Før vi visste ordet av det, lista paljettbeistet seg inn med den svartmuskede på slep, lukka døra sakte, reiv lydløst av seg klærne og knulla løs på den struttende fallosen med kvalte stønn.Vettskremte satt vi pressa sammen i mørket og hørte alt. Vi holdt hverandre i henda, kneip igjen øya og kjente et brått drag av varmt kjønn mens vi forsøkte å presse tommeltottene mot øyelokkene. Beistet grein og hveste og tagg etter å bli tatt hardere, mens fine fraktaler dalte harmonisk rundt i hue på oss, og den svartmuskedes forlovede satt på stua og drakk cava. Vi venta vennlig til han hiksta litt og spruta henne i kjeften, før vi durte ut av rommet med harde skritt, og ble møtt av den mislykkede som var opprørt og rødmusset og grein fordi han ikke fant pulsvarmerne sine. Så dro vi, kjøpte ti vårruller på deling og heiv oss i en taxi. Og spydde. – Dette var ikke vårt julebord, sa vi flatt. MOTEBRANSJEN Følg med på www.nattogdag.no i desember for flere usensurerte eskapader.

3 1

11/2010

KJERSTI IN DOOMLAND

Kjersti Andvig kommer til å brenne i helvete for researchen hun gjorde i forkant av sitt siste prosjekt. TEKST MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN FOTO INGRID POP – Du vet, imamer er som prester. Det blir ikke rom … for å tenke. Ikke rom for å leke. Jeg hadde håpet på å få en ”velsignelse” fra ham om at åh, ja! det skal du få lov til å gjøre, ikke noe problem! Men nei. Det var ikke noe å tenke på engang. Tilbake til den syriske imamen fra Youtube om litt. Det er andre ting som ikke har gått helt slik Kjersti Andvig hadde tenkt. For det første at hun egentlig ønsket seg et litt lettere prosjekt denne gangen. Det forrige store prosjektet Knit Until Death var på alle måter så tungt som man kan få det, da Kjersti gikk historisk til verks for å utforske forholdet mellom strikking og dødstraff, og strikket en tro kopi av en fengselscelle fra death row i Texas. Det endte med en død kjæreste (hun forelsket seg i dødsdømte Carlton Turner, som var innsatt i den virkelige fengselscellen underveis, mens hun strikket), et midlertidig religiøst delirium, og et enormt, merkelig, skjellsettende prosjekt – dokumentert ved en utstilling i Marseille, en bok og en film av Lars Laumann. Et av 00-tallets viktigste norske kunstverk, blir det også sagt om den saken. Etter et opphold i Midtøsten og research på afghansk vitenskapslitteratur fra det 11. århundre er Kjersti klar med en ny utstilling, og stikkordene er på ingen måte lettere: vi snakker islam, dommedagsprofetier, alkymi og besjelte gravsteiner. La oss ta det fra begynnelsen. Dette er den første utstillingen av et nytt stort prosjekt kalt Der Stein Macht Sinn. Fortell. – Prosjektet handler i ganske stor grad om besjeling av objekter, og da spesielt besjeling av stein. Noe jeg har kommet over i den forbindelse og som jeg har vært fascinert av, er hvordan forholdet til objekter er annerledes i islamsk og arabisk kultur. Alt fra det enkle faktum at man ikke skal ha representasjon – til ”tradisjonen” for besjelte objekter. Grunnen til at referansene til dommedag, alkymi og religiøse ritualer kommer inn, er fordi jeg i min research på besjelte steiner kom over den sorte steinen i Mekka. Det er mange forskjellige historier om denne steinen, men blant annet sies det at den skal få øyne, munn og en kjempelang tunge og begynne å prate før dommedag. En snakkende stein med kjempelang tunge? – Ja, det er jo utrolig kult. Steinen er farget sort av menneskehetens synder og regnes som Allahs høyre hånd på jorden. Alle muslimske pilegrimer må kysse den med oppriktig hjerte, slik at den vil prate godt for dem på dommedag. Videre har jeg sett på andre dommedagstegn i islam, som er utrolig

vakre og poetiske. Blant annet skal sola stå opp i vest og månen deles i to. Det er her den syriske imamen jeg kom over på internett kommer inn, for han er i tillegg til å være imam også forsker, og hevder å ha vitenskapelige forklaringer for hvorfor dette kommer til å skje. Jorda går nemlig saktere og saktere rundt sin egen akse, og ifølge imamen vil det komme til et punkt der jorden stopper helt opp. Det er også det islam sier, at det skal bli to netter på rad, og deretter skal jorden begynne å dreie den andre veien. Og da er det i gang. Hehe. Du har brukt et utdrag fra boken ”Al-kima, the mystical Islamic essence of the sacred art of alchemy” i presseskrivet, hvorfor akkurat denne teksten? – Fordi dette prosjektet er for meg egentlig vanskelig å prate om. Noe av det jeg vil komme inn på, er forholdet mellom logikk og rasjonalitet, det vi forstår, og det mystiske, det vi ikke begriper. Hovedpoenget i teksten er at man i vestlig kunstforståelse er avhengig av at jeg skal sitte her og prate om hva kunstverket er, meningen, noe som er vanskelig når man prøver å komme seg bort fra akkurat det. Teksten sier: for å få en full forståelse av et arbeid, må du også ha en ikke-forståelse. Og denne ikke-forståelsen går på at du ikke kan prate, eller rettere sagt: at det ikke kan fanges av et språk som er basert på logikk. Den fulle forståelsen kan ikke forklares med ord, ifølge mystisismen. Jeg kommer derfor også inn på forholdet mellom språk og tanke, og det som skjer når man oversetter tekster til ulike språk. Hvordan har du løst dette utgangspunktet formalt? – Alle verkene er basert på tradisjonelle arabiske gravsteiner, med kalligrafi og ulike påskrifter jeg har valgt ut. Besjelingen av objektene skjer i form av lyd. Jeg har samarbeidet med et norsk firma som produserer gravsteiner, og brukt materialer som rosa saltstein fra Pakistan, speil og arabisk mosaikk. Det er også en film fra gravlunder i Ramallah og Jerusalem. Det er vel et tricky område å bevege seg inn på i kunsten: islam? At du kan bli mistolket som politisk? – Den islamdiskusjonen vi har hatt finner jeg ikke givende, og jeg ønsker på ingen måte å gå inn i den. Måten muslimer blir uthengt i vesten, synes jeg rett og slett er sjokkerende. På den ene siden tenker jeg at det ikke kan være sånn at man ikke kan gjøre slike prosjekter på grunn av diskusjonen, men det gjør også at man må passe veldig på og gjøre ting riktig. Slik at prosjektet ikke kollapser og havner et annet sted enn der jeg vil det skal havne. Det var også noe jeg syntes var vanskelig i forhold til Knit Until Death-prosjektet.

Det skal bli to netter på rad, og deretter skal jorden begynne å dreie den andre veien. Og da er det i gang. Hehe.” 22

11/2010

Du er ikke en typisk ”atelierkunstner” og bruker ofte flere år på forarbeid, hvordan var forberedelsene før dette prosjektet? – Det har vært en lang prosess, med mye research på forskning og litteratur fra Midtøsten, og selvsagt internett. Jeg var halvannen måned på en residency i Ramallah og reiste rundt i Palestina og Israel. Det var veldig kult, for jeg var plutselig sammen med folk som forsto referansene i arbeidene mine bedre enn meg selv. En stor inspirasjonskilde var en tusen år gammel bok av Al-Biruni, en slags afghansk Da Vinci, og en av de første vitenskapsbøkene vi har om edelstener. Det er en veldig morsom bok som veksler mellom rasjonell vitenskapelig sarkasme om hverdagsfolks overtro om steiner, for så plutselig gå over til å skrive om skikkelige rare ting selv. I arbeidet med dette har jeg også kommet inn på alkymi. Alkymi er gripende fordi det er basert på en balanse mellom det helt rasjonelle og det fullstendig irrasjonelle. Det hele handler jo om to ting: Gull og evig liv. Vi har hørt rykter om en episode fra Klagemuren … – Ah! Mmmm. Nei du. Jo? – En jødisk-israelsk venn av meg sier jeg kommer til å brenne i helvete for det. Ja? – Man må jo rote det litt til for seg selv … Nei, det skal jeg nok ikke snakke om. Men altså, Jerusalem er den mest schizofrene byen jeg noen gang har vært i. Du er 30 meter fra Klagemuren og spør noen i det muslimske området om veibeskrivelse, og får bare: Nei, jeg har bodd 30 år i Jerusalem, men den muren har jeg aldri hørt om! Og etterpå kommer du til det ortodoksjødiske området og skal spørre om veien til den palestinske busstasjonen... You are fucked either way! Jeg tok med meg masse palestinske steiner hjem til Norge. Palestinere har virkelig et nært forhold til stein, og da tenker jeg ikke bare på det at man kaster stein, noe som førte til at jeg fikk en del stressa blikk da jeg gikk rundt med steinene mine, men at steiner i palestinsk historie ofte har hatt en besjeling …. Jeg har helt fetisj for stein. Hver gang jeg har kommet inn på verkstedet til gravsteinfirmaet mitt har jeg vært helt: oioioi. Jeg har også lært at det finnes fredet stein i Norge. Visste du det? Nei. – Det er jo hysterisk. Fredet stein i et land som Norge. Hvor kommer den døende stjernen inn? – Det er et annet arbeid som jeg hadde veldig lyst til å gjøre for denne utstillingen, men som ble for stort for lokalet. En norsk naturstein på 1,5 x 2 meter i diameter, som er koblet til en radiosøker som tar opp lyden av stjerner som dør i universet i virkelig tid. Verket skal hete ”I Swear On The Stone”, og jeg håper jeg får stilt det ut en gang i løpet av neste år. Hvordan høres det ut når stjerner dør? – Du, det varierer fra stjerne til stjerne. Noen lyder som bam … bam … bam ... Andre ganger er det bare et bzzzzzzzt! Eller tokk-tokktokk-tokk. Når de først oppdaget dette her, det

er faktisk ikke så lenge siden, trodde de det var aliens som prøvde å kommunisere med oss, fordi lyden er som en atomisk klokke. Lyden er korrekt på sekundmillimeteren. Fire prosent av all radiostøy vi hører her nede på kloden kommer faktisk fra verdensrommet. Prosjektene dine forholder seg ofte til deg som subjekt. Eksempelvis den 5,5 meter høye Legoskulpturen du laget etter modell av din egen kropp, og ikke minst Knit Until Death. Hvorfor velger du å involvere deg såpass personlig i kunsten din? – Alle prosjektene er personlige for meg, men de handler ikke nødvendigvis så mye om meg. De sirkulerer ikke rundt meg som person. Noen av dem gjør jo det, men de er absolutt alltid personlige. Og det er også viktig for meg at de er det. Hva med filmen der du stalket fotograf Mikkel McAlinden? – Å gud. Den filmen. Hehe. – Det var jo på en måte det som ble kunstverket. Det pinlige? – Ja, å ta utgangspunkt i meg og en film som ble laget for ti år siden. Det var egentlig bare en liten skatt som jeg hadde i mitt arkiv, men som jeg visste at det på et eller annet tidspunkt ville bli riktig å ta frem. Og så passet den i helheten da jeg skulle stille ut The Happy To Hear Russel Crowe Box på Rekord, som en del av en slags større kjærlighetserklæring. Selv om filmen kan tolkes på mange måter. Men det er veldig pinlig å se seg selv som 21-åring, det tror jeg alle tenker ti-tolv år senere. Ååå gud, slå av det her, var det virkelig sånn?? Men jeg så at den hadde en verdi som et kunstverk. Jeg kunne imidlertid gjerne ønske at det var noen andre enn akkurat meg som var sånn. Du har også inkludert familien din i prosjektene. Bestefar Jens sin kommentar til det du driver med, ”I see how she tries to bring historical thing into art!”, er en klassiker! – Far er opphavet til mer enn han vet. For eksempel – det er mange år siden nå – fordi nå er han bare opptatt av Darwin og plantenes opprinnelse, men den gangen husker jeg så godt at han var opptatt av hva som skjedde da mennesket ble klar over at det var menneske. Bibelen er visstnok den eldste boka vi har som prøver å definere hva et menneske er. Mine besteforeldre er min største inspirasjonskilde. Det er ingen mennesker jeg beundrer mer eller ser så opp til. På min aller første utstilling på galleri 21:24 troppet faktisk hele femten familiemedlemmer opp, og det var noen som trodde familien min var en del av installasjonen. De var ikke det, altså. ”Did you Expect The Moon To Be Square” på Akershus Kunstsenter t.o.m. 19. desember.

KJERSTIS ØNSKELISTE: 1. En arabiskspråklig cellist. 2. En tur til Den sorte steinen i Mekka. 3. Selge Legoskulpturen sin til Larry Flynt slik at han kan sette den opp utenfor sitt sorte, ovale hus i Beverly Hills.

for å få en full forståelse av et arbeid, må du også ha en ikke-forståelse.”

KJERSTI ANDVIG: Født i 1978, gikk ut av Statens Kunstakademi i 2003. Fra Svolvær, deler tiden sin mellom Berlin og Oslo. Om man kan definere det hun driver med er ”konseptkunst” ikke den minst dekkende merkelappen. Arbeidene er resultat av en lang tankerekke og blir som regel til over en periode på 2-4 år, ofte med utforskning av andre felt enn kunstfeltet, som forskning, finans, religion, politikk og historie. Har stilt ut blant annet ved Carnegie Art Award, Galleri Rekord (Oslo), Triangle France (Marseille), Piece Unique (Paris), Nachspiel/Vorspiel (Vestfossen Kunstlaboratorium) og Lights on (Astrup Fearnly Museum). I 2011 skal hun delta på Lofoten International Art Festival og stille ut på galleri MGM i Oslo. 11/2010

Julehandel er høytid. Og støytid. Mest av alt et lite stykke helvete. TEKST TORE ANDVIG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN «Jeg hater koselig. Det er det verste jeg vet», snøvler Arnfinn irritert. Jeg nikker samtykkende og smiler: «Koselig er det verste. Hyggelig og tannløst, slik gamle Norge tydeligvis vil ha», nynner jeg, før jeg fortsetter: «Behagelig verdiløshet, spesielt tilpasset den laveste fellesnevneren i fokusgrupper bestående av femten tilfeldig valgte idioter. Det er de som bestemmer hva

alle vi andre skal bli servert av servilt lavmål.» Arnfinn plukker opp pinnen i hatstafetten: «Jeg liker å pisse på det folkekjære». Vi var sendt ut på oppdrag fra redaksjonen. Kristin Kirkemo skulle på NATT&DAGs juleverksted og vår oppgave var å finne en julestrømpe, for hva kunne vel være mer passende enn å gi en av de Orderud-dømte presanger i en ullsokk? Dette skulle utgjøre bakteppet til en gonzoreportasje om julehandel. Men reportasjen ble vanskeligere å skrive enn jeg først hadde sett for meg. Hvordan skulle

Ingenting er som å hisse opp et kollektivt utbrudd av moralsk indignasjon hos den politisk korrekte massen.”

jeg dekke fenomenet julehandel? Hadde den i det hele tatt begynt når reportasjen måtte lages? Gjennom mer enn ti år med deltidsjobb i en stor matbutikk hadde julegalskapen lenge fascinert meg, og i utgangspunktet hadde jeg tenkt å lage en sak der jeg brukte virkelighetsforsterkende midler for riktig å fange manifestasjonen av dagens hegemoniske ideologi, som julehandelen representer. Fenomenet der samfunnets egentlige verdier, og deres omfang, tydeligst kommer til syne. All aggressiviteten, den hensynsløse egoismen og kynismen, den avskyelige oppførselen, alt presset om å skaffe de rette tingene av den rette kvaliteten, til nøyaktig samme tid som alle andre. Julehandelen er den tiden da selv normalt hensynsfulle mennesker kan utvikle en total mangel på forståelse for at ikke hele verden er tilpasset seg og ens egne, til en hver tids, mest presserende behov. Men vi

fant raskt ut at selv om alt dette er både sant og interessant, var fallgruvene for mange og potensialet for lite. Det hele ville sannsynligvis fort renne ut i enten en halvdårlig versjon av en Zizekiansk rant, eller en tekst som like gjerne kunne vært skrevet av en middels smart, men gørrkjedelig SU’er. Alle kjenner typen: Går med Palestinaskjerf, henger på Blitz og er generelt utrolig forutsigbar og kjip. Jeg og mine venner har evakuert mangt et nach, for å slippe unna masete versjoner av denne typen konservativ-radikal ungdom. Det andre store problemet var at på det tidspunktet jeg måtte ut å handle, ville ikke julehandelen ha kommet ordentlig i gang. Vi ble derfor enige om å fokusere på kjøpesentre som alltid har mange kunder. Ruta ble lagt til Steen & Strøm, for å få dekket de mer velstående kjøpesenterkundene, Oslo City fordi det er blant de mest grusomme stedene i Norge

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 24

11/2010

Jeg holder ikke ut, vi finner ingen amerikansk julesokk her. Dette stedet lyser av borgerlig, kjedelig og god smak.” (kanskje til og med i Nordvest-Europa), og til slutt Ski Storsenter, her var det forventninger om høy harryfaktor og senterets visstnok enorme størrelse som offisielt motiverte valget (men skal vi være helt ærlige var det egentlig fenomenet Follo-TV som tiltrakk oss). Jeg tok på meg forkledningen min: en ekte inspektør Clouseau trenchcoat med syttitallssnitt, og verdens grelleste solhatt. Hatten består av smale gule, turkise og lilla striper, og er kjøpt i Berlin. Antrekket understreket det faktum at det bare var å glemme ethvert ønske jeg måtte ha om å gli inn i mengden. Vi drakk raskt, for som vanlig var ikke tiden på vår side. Rundt klokka fire gikk banen fra Tøyen til Stortinget og Steen & Strøm.

«Still deg opp der. Jeg tar bilde.» Arnfinn peker i retning av nok en intetsigende butikk fylt med kjedelige klær for velstående og kjedelige mennesker. Jeg stiller meg lydig opp, på tross av at jeg er lei og overbevist om at vi har dårlig tid, men i Arnfinns forvirrede tilstand, fylla, blir man like sta som man blir dum. Heldigvis, for dette oppdraget, er ikke Arnfinn dum edru, så selv full unngås derfor de verste neandertal-tendensene, men han blir like fullt irriterende treg. Arnfinn er utstyrt med en stahet som er velutviklet selv i edru tilstand, om enn kanskje ikke i like stor grad som min. Ingen blir vel overrasket når jeg er nødt til å meddele at det ville vær en grov understatement å si at staheten til Arnfinn ikke akkurat avtar i styrke med inntak av alkohol. Heldigvis er han morsom, og når han drikker, blir han hysterisk. På veien inn hadde han høylytt etterlignet hornet til trikken fra vi hørte det i Grensen, til vi gjør vår entré på dagens første åsted og nærmest blir svimeslått i det vi uforvarende krasjer i en usynlig vegg av parfymedunst. Jeg ler. Arnfinn ser spørrende på meg. «Han der hater oss, jeg tror han mistenker at vi stalker han.» Jeg nikker i retning av en mann jeg tidligere har observert stirre olmt på oss i en annen etasje. Han er åpenbart et dannet eksemplar fra Oslos vestkant. Alt fra den konservative hårsveisen, en diskret velstelt og forfengelig midtskill, designerbrillene, Marlboro Classics jakka og kasjmirskjerfet, til de dyre jeansene (uten at merket lar seg identifisere, selvfølgelig, for man vil for all del unngå å være vulgær), vitner om dette. Mannen skuler i retning av oss. Jeg kan se uro og intens misbilligelse i blikket hans. Vi gjør han usikker, fremkaller ubehag, og det

på hans revir. Det irriterer den kjedelige konservative mannen. Men til tross for ubehaget vi frembringer ser ikke vestkantfyren på oss med foraktfull, overlegen avsky, slik han ville gjort om vi var narkiser eller alkoholikere som forstyrret han. Vi er inntrengere i hans kjedelige verden, men uangripelig subtile. «Preben kan ikke sette fingeren på noe konkret, men skjønner at noe skurrer», sier jeg og fortsetter: «Det er noe ved oss som ikke stemmer, om det er solhatten min, eller din fyll, vet han ikke ennå, men noe er det. Jeg ser at han vet.» Gangene på Steen & Strøm kommer mot meg i flere hundre kilometer i timen. De lyser i lilla oransje og hvitt, men til tross

for dette er det bare en ting jeg vil: å komme meg bort. Jeg vil vekk. «Vi drar! Jeg orker ikke dette stedet mer, Jeg holder ikke ut, vi finner ingen amerikansk julesokk her. Dette stedet lyser av borgerlig, kjedelig og god smak. Jeg dør av kjedsomhet.» En drita Arnfinn protesterer: «Jeg vet det, men la oss være her litt til. Jeg må finne et objekt, noe å ta bilde av som illustrerer den dørgende kjedsomheten til dette grusomme stedet.» «Nei, vi gir oss. Vi har begrenset med tid og må komme oss helt ut til Ski før storsenteret stenger.» Jeg marsjerer resolutt i retning heisen, med Arnfinn på slep, men han slutter ikke med fyllemasingen sin: «Vær tålmodig, la oss bli her litt til.» «Nei! Det finnes ingenting som kan gi et noenlunde riktig bilde av kjedeligheten som disse pene, intetsigende butikkene fylt med ditto mennesker greier å skape.» At senteret nærmest er bibliotekstille gjør at kjedsomheten nesten kryper over grensen til creepy. «Ser du ikke at dette senteret er så sterilt, diffust og kjedelig at det simpelthen er for vagt til at stemningen lar seg manifestere i et enkelt objekt. Stemningen her er kompleks, en bokstavelig talt holistisk form for ekstrem meningsløshet og kjedsomhet. Hvert element spiller en rolle i en helhet, kun helheten gir mening.» «Greit, jeg gir meg, håper du fikk det siste du sa på tape», resignerer vår kjære fyllik. Jeg sjekker diktafonen, den går og jeg formidler det positive svaret videre. «Så la oss komme oss til helvete ut herfra!» Selvfølgelig går vi oss vill i fem minutter i kjedsomhetens monument, før vi til slutt skimter en utgangsdør. Jeg puster lettet ut. Arnfinn deler ikke lettelsen min og ser nærmest litt skuffet ut. Karl Johan ser ekstra trist ut i mørket, skitten, forblåst og ekkel. Den falske versjo-

nen av «Summertime», som spilles på det jævligste av alle instrumenter, blokkfløyte, passer perfekt inn. En fullkommen lydkulisse til the horror. De skrikende, falske tonene forsterker inntrykket vi har av å vasse i et hav av søppel. «Still deg foran han. Kom igjen. Bilde!» Skadefryden brer seg over ansiktet til Arnfinn. Han greier akkurat å kvele latterutbruddet som er i anmarsj. Det perverst stakkarslige ved fyren og ulyden han lager kommer tydelig frem. Dette gleder Arnfinn. Ansiktet lyser opp i skamløs skadefryd. Arnfinn har alltid hatt en litt sykelig tendens til å finne humoren i de komiske aspektene ved andres ulykke. «Nei! La oss dra rett til hælvete, direkte til Ski Storsenter. Vi må komme mens det ennå er godt med kunder. Når det nærmer seg stenging roer det seg ned. Det gjør det over alt. I tillegg er det lørdag. Folk må rekke å spise taco og se ett eller annet koselig på TV mens de spiser lørdagsgodt med familien. Aktiviteten har nærmest utviklet seg til en rituell hyllest av antiintellektualismen, en feiring av dumskapen i oss.»1 «Jeg hater koselig. Det er det verste jeg vet» snøvler Arnfinn irritert. «Jeg liker å pisse på det folkekjære, på helter som ikke fortjener sin status, på tomme symboler som provoserer. Jeg skjønner ikke at folk tar sånn på vei over symboler og ord. Det er bare noen tanker, uskyldige ideer, og alene ute av stand til å skade. Men reaksjonene til folk gjør at det ikke bare blir morsomt å hive litt ved på bålet, men en viktig politisk handling å stikke hull på byllen og la dritten renne ut. Massen er like forutsigbar som minusgrader i januar. Jeg liker det, at selv relativt smarte folk går fem på, lar seg manipulere til å foreta moralske dommer, uten å tenke, utelukkende på instinkt. Ingenting er bedre enn hjerneløs moralisme når det kommer til humor. Ingenting er som å hisse opp et kollektivt utbrudd av moralsk indignasjon hos den politisk korrekte massen. De blir ikke særlig opphisset av sult, fattigdom og urettferdighet, men tegner du et hakekors på en vegg, bruker feil ord eller avviker litt fra vanlig kutyme – da er det krise.» Jeg skvetter litt til, våkner opp, fra forvirring til klarhet på to hundredeler. Jeg nikker samtykkende, en gest som tar akkurat lang nok tid til at jeg får svart på Arnfinns lange utbrudd. «Folk må jo like det. De nyter indignasjon. De elsker å bli støtt. Alle elsker å hate. Det må være derfor. Alle trenger noe å tråkke på. Massen tråkker på få, de svake, de smarte. Alle som er litt annerledes, som skiller seg litt ut, kanskje bryter en kutyme eller to eller overser et par tabuer, uansett hvor teit kutymen eller tabuet viser seg å være.» «Men kom igjen a! Still deg opp så jeg får tatt bilde foran den elendige blokkfløyteentusiasten». Arnfinn gir seg ikke, men jeg fortsetter

å nekte. «Det er greit han er utrolig enerverende, men han har ingen naturlig plass i storyen. Han er ikke en del av kulissen til et av de forferdelige kjøpesentrene vi skal fokusere på. Vi må holde fokuset på oppdraget, ellers blir det fail. Dessuten er han stakkarslig. NATT&DAG skal i hovedsak sparke oppover, ikke nedover. (Unntaket er barn. Selvfølgelig. De overbeskyttede bortskjemte drittungene og deres hysteriske foreldre fortjener all den dritten som fester seg til dem) Det er ingen vits i å dvele ved dritten, hvis den ikke har makt.»

Arnfinn knegger fnisete, «Karl Johan er nervecentre av shit. Den eneste paradegaten i landet. Et helt land for denne gaten.» Kneggingen går over i hånlatter, «Det er bare dritt, bare shit, søppel hele veien. Det er det vi er stolte av, lissom. Norges Champs-Élysées. Det var en byråd som sa det da de la brostein her i gaten: Dette skal bli Norges Champs-Élysées». «Det verste er at de tror på det selv», ler jeg høyt. «De er så selvhøytidelige og pretensiøse at de faktisk tror på det selv. De gjør det.» Jeg får så vidt presset ut de siste ordene før jeg spruter ut i nok et anfall av latterkrampe. Arnfinn slipper ut en tørr aggressiv latter, «Stupid! Apropos fokus, skal vi hoppe over City, eventuelt ta det på veien tilbake igjen? Det viktigste er tross alt å rekke Ski Storsenter.» Vi nærmer oss Jernbanetorget og togstasjonen. Neonskiltet over inngangen til Østbanehallen gir slipp på grønnfargen sin. Den renner av og møter oss med en omfavnelse, et kjærtegn, en slags bekreftelse på at hallen gleder seg over endelig å bli inntatt av to unge eksemplarer av det gjengse menneske. Norges fremtid og siste håp. Arnfinn nevner noe om at han må kjøpe øl på Bunnpris og forsvinner. Oppmerksomheten min hefter seg ved en mann. Han kan være alt fra nesten tredve til opp mot femti, og han er tettbygd. På seg har han en stram jakke, stramme jeans med et par tynne skinnhansker stikkende opp av baklommen. I jakkelommen ser jeg en blokk. Jeg skjønner med en gang hvilken korrupt institusjon dette avskummet representerer. Politiet. Jeg ser han rett i øynene og han ser ned. Flau. Haha. Avslørt og klar over det. Arnfinn tar meg igjen i det vi går forbi noe som får oss begge til å stoppe opp: Jeg=bevandret skinner fra de røde

Arnfinns spytt treffer jakken til en mann som sitter i setet skrått foran han. Hva vil skje? Juling?

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 11/2010

neonlysene i nærheten av flytogterminalen. «JEG ER LIK BEVANDRET». Arnfinn gjentar teksten noen ganger, stemmen sarkastisk, men hissig. Han legger trykk på hvert ord, noe som sammen med den sjokkerte og hånende agro-latteren Arnfinn avslutter hver gjentagelse av teksten med, forteller alt om hvor indignert han blir av det frontalangrepet på folks intelligens som skiltet representerer. Jeg ler. Tar ikke dette skiltet like tungt som min venn, men jeg skjønner han godt. Av og til kan enkelte objekter eller personer tappe deg for flere hatkrefter enn deres respektive status og skade skulle tilsi. Noe eller noen som bare får deg til å fyre opp. «Ti minutter til toget går. Da rekker vi akkurat en sigg.» Vi trasker gjennom den spennende tunnelen, preget av fart og farger, ned til perrongen, setter oss på en benk, fyrer opp hver vår sigg og puster ut. To nye etapper er unnagjort, men fortsatt uten at vi har greid å kjøpe noe som helst. Alt vi har igjen for strabasene så langt er et par absurde minner vi kan tenke tilbake på den dagen vi blir gamle og ikke lenger har mage for stunt av denne typen. «Jeg gruer meg til turen», mumler jeg. «Det gjør ikke jeg. Jeg liker tog.» Arnfinn svarer kjapt. «Det gjør i og for seg jeg også, men akkurat i dag liker jeg ikke tanken på å være fanget uten mulighet til å rømme eller abort mission», innrømmer jeg akkurat i det toget ankommer.

Trygt om bord på den ubetjente vognen kommer jeg igjen på den mislykkede spaneren. Jeg forteller Arnfinn om han, og han ler også. «Han visste hvor dårlig han var, og skjønte at han bare drev med dritt. Bra at han ble flau. Han visste sin plass; underbetalt lakei for maktens kontrollbehov.» Arnfinn raper, «Sieg Heil», før han begynner å lage noen ubeskrivelige fyllalyder, som uregelmessig blir avbrutt av latterhikst. Jeg kniser i solidaritet. Arnfinn går virkelig inn i rollen som fyllik. Plutselig, som fra intet, spytter så det dumme fyllesvinet en munnfull øl mellom stolsetene rett foran oss. Arnfinns spytt treffer jakken til en mann som sitter i setet skrått foran han. Hva vil skje? Juling? Arnfinn er synlig bekymret, unnskylder seg på harde livet. Jeg, på min side, må mobilisere alt jeg har av viljestyrke for ikke å knekke sammen. «Unnskyld. Jeg mente det ikke», insisterer Arnfinn mens han utfører et hysterisk fyllemove, hvor han forsøker å tørke svineriet sitt av det forfjamsete offeret. «Det går bra» stotrer omsider offeret, Arnfinns uforbeholdne unnskyldning, og min prestasjon i selvbeherskelse – kvelingen av latterkrampe – viser seg heldigvis å være vellykket. «Det er en av de dårligste ideene jeg tror jeg har hatt. Jeg visste ikke hva jeg ville selv engang», betror Arnfinn meg. «Nei det var ganske unpro», svarer jeg så kaldt jeg kan, men jeg

Arnfinn stinker alkohol. Jeg ser heller ikke helt god ut. Vi aner en fiendtlig atmosfære i lufta.” sliter fortsatt med å holde tilbake latteren. Neste stasjon er Nordstrand. Vissheten om at dette vil bli en lang og pinlig togtur synker inn når vi kjører inn på den første av mange stoppesteder. Snegletoget stopper på hver eneste stasjon og tar en evighet, men etter litt over 40 minutter er vi endelig i Ski. I det vi går av innrømmer Arnfinn at han forventet seg en på trynet da offeret gikk av toget. «Det hadde du fortjent», svarer jeg. «Ja, det hadde jeg fortjent», medgir Arnfinn stille. Storsenteret ligger rett ved stasjonen, men gir ikke inntrykk av å være spesielt stort.2 Vi ble som forventet skuffet. Ikke bare virket Storsenteret relativt lite, i det vi nærmer oss oppdager vi, i tillegg, at det er i ferd med å stenge. «Hva, stenger de seks på lørdager? Jeg tror det nesten ikke», utbryter en sjokkert Arnfinn. Vi skynder oss å dokumentere turen før vi snur, fortsatt uten en eneste gave til Kirkemo, og tar fatt på veien hjem. Heldigvis får vi et ekspresstog tilbake til Oslo og togturen går stort sett greit, med unntak av en nesten-konfrontasjon med en konduktør fullstendig blottet for humor, og fylliken Arnfinns sang om å pule syvåringer i ræva, som han ytrer av full hals når vi kommer frem til Oslo S. Nå har fylleablegøyene hans gått fra å være morsomme, til at folks reaksjoner er mer enn jeg egentlig vil forholde meg til. Dette skjønner Arnfinn og dermed blir det enda morsommere å synge.

Endelig kommer vi oss av toget. Jeg konstaterer, «Vi må i det minste rekke å få tak i en julestrømpe. Da er vi nødt til å ta en tur på Oslo City.» Etter bomturen til Ski, med to psykologisk krevende togturer bak oss, er vi begge leie, begge slitne, men jeg er helt utkjørt. Vi kjapper oss inn på City. Målrettet baner vi vei mot Edwins. «Har dere amerikansk julestrømpe?», spør Arnfinn. Den unge damen bak disken ser på oss som om vi skulle vært grønne og akkurat landet fra Mars. «Ja, du vet sånn som amerikanerne putter presanger i?» «Ååå, jaaa. Jeg vet ikke om de er amerikanske akkurat, men vi har sånne julestrømper.» Arnfinn stinker alkohol. Jeg ser heller ikke helt god ut. Vi aner en fiendtlig atmosfære i lufta. Arnfinn legger nervøst i vei om at det er en amerikansk tradisjon og at vi derfor kaller strømpene for amerikanske, men at det selvsagt er revnende likegyldig for oss om strømpene faktisk er laget der eller av barneslaver i Kina. Hun viser oss forskjellige varianter. Vi velger den styggeste, med den mest glorete rødfargen, og Ole Brumm brodert i matchende kitsch på den ene siden. «Vi tar den», sier jeg. Vi nærmest løper gjennom butikken. Jeg får slengt strømpen og cash på disken. Arnfinn knipser beviset. «Det får være nok», puster jeg lettet ut og fortsetter: «Det er helt jævlig her. Jeg orker ikke mer.» Denne gangen gir fylliken seg uten protester. «Jeg må pisse», sier han bare.

1. «Koselig» når det refereres til TV, eller annen underholdning, betyr i denne sammenhengen at programmet går til frontalangrep på det du skulle ha av intelligens, ved at de gjør det de kan for ikke på noen måte å utfordre deg som seer. Det handler om å presentere trygt, ukonfronterende innhold gjerne med en humoristisk tvist (selvfølgelig uten å være morsomt) og inkluderer gjerne en gjeng med idioter og kjendiser, ofte i en konkurransesituasjon. Thomas og Harald, Skal vi danse, Beat for beat og Nytt på nytt, er typiske eksempler.

2. I ettertid har jeg fått vite at det er to deler og at disse til sammen blir ett stort senter.

Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

11/2010

! l u j d Go

SISTE JUL SOM FENGS – ET JULEVERKSTED MED KRISTIN KIRKEMO

Prinsessa av Bredtveit tok ut perm for å komme til NATT&DAG og lage julegaver til deg, vår kjære leser. TEKST E. GABRIELSEN & C. FORSBERG FOTO STEPHEN BUTKUS – Dere kan ikke lime sammen et pepperkakehus med Karlssons univer sallim! Dere burde skrevet en tekstmelding til meg og bedt meg om å ta med kjele for å koke knekk. Har dere ikke plate heller? Dere har jo ingenting på dette kontoret. Du er ganske nevenyttig? – Ja, det hender seg. Kan’ke ha ti tommeltotter sammen med meg! Hvorfor ligger det en kjevle her? Vi tenkte at vi trengte noe å forsvare oss med, sånn i tilfellet … – Jeg skal lage julekurv. Vi har lilla og rødt papir. Er du glad i jula? – Ikke nå lenger. Jeg har fått et avstandsforhold til jula, siden jeg aldri feirer med egen familie. Jeg blir selvfølgelig inkludert, og føler meg velkommen...men det er likevel alle andres jul! Jeg er bare femte hjul på vogna... hm... her ble det mye ”jul” gitt! Femte jul. Ho ho. Hvordan bor du nå, egentlig? – Nå bor jeg i et bokollektiv med både kvinner og menn, med én gang, én vask, ett speil og ett lite soverom med skrivepult. Jeg skriver meg ut når jeg går på jobb, og inn når jeg kommer hjem igjen. Hva jobber du med? – Verktøymaker. Antakeligvis blir jeg en meget dyktig en også. Det er hardt arbeid. Jeg har alltid vært glad i maskiner, motorsykler og biler – alt som kan skrus på og kjøre fort. Har du lov til å ha noe sånt selv? – Jeg har motorsykkel. Selvfølgelig?! Det skal bli en fryd å ta ut den til sommeren! En Suzuki GSX 600 F. Kølsvart. Uten klistremerker og det rælet der. Kan du dra på road trips? – Jeg kan være ute i fem dager i strekk på permisjon, så jeg kommer ikke så innmari langt. 28

11/2010

Men du må holde deg innenfor Norge? – Ja, men jeg pleier å fleipe med dem og si at jeg drar til Sverige på shopping. Da får jeg bare gretne smil tilbake. Shopping er shopping! Hva hadde skjedd om du hadde gjort det? – Det hadde ikke skjedd noen ting, for ingen hadde fått med seg at jeg dro dit engang. Du har ikke gjort det altså? – Nei. Det finnes Smart Club i Norge vet du, med store godteposer. Jeg er en sånn en godtemoms. På utsiden har jeg masse kamerater som sender meg godteri og mat hele tiden, for de tror ikke jeg får noen ting. Vi har godteri her, Nonstop og seigmenn, bare å forsyne seg! Apropos godteri, har du kjæreste om dagen? – Nei, nei. Og det er ganske greit. Fordi jeg har en sønn. Og en far. Og noen venninner. Og noen kompiser. Kjærester legger bare beslag på deg. Jeg er litt syk jeg. Har dere noe vann jeg kan få? Vi har juleøl. – Jeg kan ikke drikke alkohol, det er ikke lov. Det kan jo føre til at en med alkoholproblemer tyr til kriminalitet eller en ny runde på kjøret igjen om man drikker. Litt vann er fint. Har du opplevd det på huset? – Ja, jøss. Det hender noen jenter har tatt noe på åpne anstalter, blitt ferska, og sendt rett inn igjen. Hva med venninner, noen fast gjeng? – Nei, vi er fire jenter der jeg er nå – og ingen av oss henger sammen. Jeg har sonet med to av dem tidligere. Men det er en del gamle kamerater av meg fra Tøyen fritidsklubb der. Jeg husker de stod foran speilet på klubben og dro seg i skrittet og sang «Bad» med Michael Jackson, og så endte dem opp i fengsel med en broket historie. Litt pussig det. Hvordan alt går rundt og rundt. På Bredtveit!? – Nei, nei. Men alle dukker opp igjen, og

ser jævligere og jævligere ut. SER JEG SÅNN UT!?, tenker jeg da. Vi vet at du er en skuespillerspire. Redaksjonssjefen har sett dere på revy med TOSKA på rumpeballene. Er du stjerna? – Ja, det er lenge siden. Jeg har også spilt en monolog om å ikke sladre på andre og sånn. Når man sitter i fengsel velger mange den destruktive veien. Man sitter på rumpa, er uengasjert og gidder ikke gjøre noe med situasjonen sin. Vi som er langtidssonere motiverer, slik at de som er korttidssonere blir engasjerte.

Dette har jeg ikke gjort siden barneskolen.” Hva skal vi fylle julekurven med? – Jeg vil fylle den med Bamsemums. Hvor stor skal den være? – Det er viktig med lik størrelse her. Det er størrelsen som teller! – Jeg er ikke heeeelt sikker på hva dere prater om nå, men tror det er noe Samsonite inni her. Har noen sånne på jobben. Det er så mye snakk om Trekant, vet dere. Det er nesten litt flaut. Jeg skulle se på forrige episode, da de prata om homofili. Jeg satt av tid og ba dem sette på NRK3. Men det var feil dag. Faen. Nå er jeg ikke sikker på hvor lange de skal være? Dette har jeg ikke gjort siden barneskolen. Trekant, firkant, hvem bryr seg. Kan man drikke gløggen uten å koke den? – Nei, er du spinnvill! La oss snakke om jul. Hva synes du om jula? – Jula er det fengselet bruker mest penger på.

Får dere gaver? – Ja, men fengselsbetjentene og bikkjene åpner dem først. Hvordan blir jula di i år? – Nå som jeg har en sekstenåring handler jula bare om ny iPhone, spill og snowboardstøvler. Shoppinghysteri! – Det er plagsomt, og jeg bruker for mye penger på det. Jeg skulle ønske man kunne drikke mer gløgg og eggetoddy. Det hyggeligste med jula er jo kirkerunden. Er du kristen, eller bare julekristen? – Jeg er ikke kristen i det hele tatt. Jeg tror det var noen smarte karer som skrev ned det de filosoferte på en papyrusrull og så ble det gitt ut en bok. Vi lever jo alle etter de ti bud. Det er formen for barneoppdragelse. Hvordan fungerer oppdragelse i fengslet? Gjelder de ti bud? – Det er noen som ikke har bo-evne. Vi som er ressurssterke drar med de som faller utenom. Hvis de er klumsete eller ureinslige, er det fordi de ikke er vant til det. Du sier «vi». Er du en autoritær person? – Noen følte det sånn. Sterke personligheter tar mer ansvar enn andre. Det høres så domestic ut. Fengsel, sosial struktur. Illusjonene man har om fengsler og sosial posisjonering er veldig annerledes enn de du beskriver. Er det virkelig så koselig? – Vi har mye frihet, og har mange roller. Moderrollen er en av dem. Det er mange oppgaver og mennesker man må ta ansvar for, og mennesker man må være en slags fadder for. Et gjennomsnittlig svenskekollektiv altså. – Hehe. Eieforhold kommer etter åtte år, uansett om det er et hjem eller fengsel. Du skal ikke skyve det under en stol. Jeg har hatt fast plass alle årene. Om en ny jente setter seg på min plass, er dagen ødelagt.

Vinn! Vinn Kristins julekurv (send en julehilsen til konkurranse@nattogdag.no)

SELSFUGL Hva gjør du da? – De finner ut at det er Kristins plass ganske kjapt på egenhånd. Var du prinsessa av Bredtveit der inne? – Ja. Alle prata om saken når den var stor, sladder er det beste jenter veit! Så jeg måtte lage en ring rundt meg selv. Jeg kan ikke være venninna til 250 stykker. Da kan de heller kalle meg prinsessa på Bredtveit. (hvisker for seg selv) – Er det det som er cirka midten? Hvis jeg gjør sånn... Skal vi se nå. To centimeter, og der er én. Én centimeter dit ja. Én og en halv. 1, 2, 3, 4, 5. Opp dit må den hvert fall. 10,5 der og 17 der. To om gangen ja, det blir bra. Om å gjøre å få disse til å gå inn i hverandre etterpå. Da burde de vel være helt like? – Det justerer vi underveis. Hokus pokus: NÅ skjønner dere. Nå begynner vi å forstå hvordan du lager den greia der. Den skal henge på treet sant? – Ja. Jeg vet at de skal flettes. Og den skal inni der. Og den der. Den må være like lang som den er bred. Det var nylig en sak fra Bergen fengsel hvor noen kvinnelige innsatte selger seg selv for narkotika under besøkstiden. Har du opplevd det? – Det er så mye utspekulerthet. Jeg har ikke opplevd en liknende sak. Men en betjent slutta rett før jeg kom inn, og ble sammen med en innsatt. De er kjærester ennå. Fengsel kan ofte virke korrupt, fordi det er trynetillegg. Noen betjenter er mye lettere å prate med og overtale enn andre. Vi drøyer

Jeg måtte telle til ti mange ganger for ikke å sprekke.”

situasjonen helt til vi vet at vi får et ja. Synd at det mønsteret er der. Hatt noen skandaler i fengselet? – Det var en jente som hadde tatt med seg et par håndjern med rosa pus på inn i cella. De fikk hun av advokaten sin. Hahaha. Smuglet hun håndjern inn på cella? – Det ble også funnet en dildo. Det er jo heller ikke lov. Ja, den dildofeiden deres altså… – I tilfelle hu på nier’n lånte den bort til hu på ellever’n. Det var den hygienen ja … da hjelper det å være fingernem. – Vi hadde et «familierom» der man kunne få mannebesøk. Med en sovesofa med rødt laken som oser av kjærlighet. Sønnen min åpnet skuffen der en gang, og spurte «hva er denne til a, mamma?» «Det kan du lure på», sa jeg. Hvem er den mest interessant personen du har møtt i fengselet? – Den må jeg tenke på. Er det lettere å huske den verste? – Den var verre. Jeg kan ikke si det. Kan du mime det? Skrive det ned? – Hun satte meg i en litt kinky situasjon. Kinky eller kinkig? – Kinkig. Begge deler, for så vidt. Hun hadde mangler på sosiale antenner, og var lesbisk. Det var et helt år der hun strevde etter å få oppmerksomhet og tok kontakt med Se&Hør og la ut om «kjærlighetsforholdet» vi visstnok hadde hatt. Jeg fikk brev, ringer, gaver av henne. Skikkelig ubehagelig, og jeg måtte telle til ti mange ganger for ikke å sprekke. Hva var det som gjorde at hun sluttet? – Jeg fikk nok dokumentasjon til en anmeldelse, men hun ble flyttet til et annet fengsel. Da endte hun opp nede i Skien med min HALVSØSTERRRRR. (Veronica Orderud, red. anm.)

Jeg kunne like så godt sonet i fire år til uten at det hadde gjort meg noe.” Oi, oi oi! Høres ut som det er en spennende fortsettelse på denne historien? – Jeg er utrolig glad for at jeg ikke har møtt på det mennesket der. Hun henger vel rundt nede i sentrumsgatene. Livet er tilbake til det vanlige. Hun ble fratatt alt da hun ble satt inn, og måtte skaffe seg penger på andre måter. Det gjorde hun vel i utelivsbransjen rundt Jernbanetorget … hehehe. Grufullt. Hva synes du om folk som ikke angrer? – Alle på Bredtveit er uskyldige. Det er bare et par stykker som står for det de har gjort. Er det en selvoppholdelsesdrift, eller er Norges rettssystem så dårlig at de bommer hundre prosent? – Det første. Mange lever på en løgn, forteller ikke barna at man bor i fengsel. Det ene baller på det andre, og man lever i en boble der ingenting er sannhet lenger. Den rakner uansett. Er du egentlig heldig, ettersom du ikke hadde mulighet til å bygge en boble og måtte være ærlig med en gang i media? – Vi tok et valg. Jeg fikk en dom. Og det er bedre at han kan sette ord på hvor mamma er enn at han forteller alle at mammaen hans er på skolen, og så sier noen andre at hun er i fengsel. Fengsel er tap av liv og tap av hverdag. Hvordan fungerer det for hodet å være i fengsel? Er du den samme? – Jeg har forandret meg til det bedre, blitt voksen og kan si nei til ting. Er ydmyk ovenfor andre. Når du sitter så lenge som meg må du ha kontakt med de rundt deg. Jeg har blitt en sosialarbeider og psykolog, fordi jeg

lytter. Det er også terapi for meg, siden jeg bruker så mye av meg selv ovenfor dem. Det lærer jeg mye av. Det er mye kjærlighetssorg innenfor murene. Man får ringe én gang i uka, og om typen din ikke tar telefonen den ene gangen, så … Haha. Kjipt å ikke svare når det ringer fra Bredtveit Fengsel den ene gangen i uka. – Jeg har vært gift med en mann som valgte å ikke svare, jeg også. Det er ikke morsomt. Det er vanlig å få mareritt, og da våkner jeg på natta av at jeg måtte skrive ned telefonnummeret. Jeg slo nummeret igjen og igjen, og kom feil hver gang. Det ga seg ikke. Hvem skulle du ringe til? – Per. Men nå er jeg så avslappet at jeg ikke har mareritt mer. Jeg kunne like så godt ha sonet i fire år til, uten at det hadde gjort meg noe. Når skal du ut? – I august. Da er jeg fri. (hvisker) – Så går vi videre. Den er utapå der, og den skal inni der. Sånn. Klipp opp helt til hit, spjoing, spjoing, spjoing! Detta fikser vi. Det blir en kurv av det her. Så deilig da. Hva skal du? – Jeg skal ta med sønnen til Syden. Også skal jeg ha «release party» med en annen venninne som også er «normal». HAHA, HOHO! Jeg er ferdig! SÅNN! Og SÅNN! Dere som ikke klarte det kan jo brette papirfly.

KRISTINS ØNSKELISTE: 1. Nye motorsykkelklær. 11/2010

Vil du bety noe for andre?

Trene en trafikkskadd til å mestre hverdagen. Lære en psykisk utviklings hemmet å koke egg. Bidra til at barn som har det vanskelig får en trygg oppvekst. Diakoni handler om nestekjærlighet og omsorg. Diakonhjemmet Høgskole gir deg det grunnlaget du trenger for å jobbe med de mest verdifulle tingene som fins.

”Engasjert for mennesket” er vårt motto, og vi har studietilbud i Sandnes, Haugesund og Oslo. Enten du velger å bli vernepleier, sykepleier ergoterapeut, sosionom, eller diakon vil du kunne utgjøre en forskjell i andre menneskers liv! www.diakonhjemmet.no

MINE VENNER 2010

Navn: Arnfinn Arntsen

8231320 -Et bidrag til noen som trenger det

NATT&DAG´S GUIDE TIL VELDEDIGHET PROSJEKT REDAKSJONEN / PRODUKT HANS CHRISTIAN SKOVHOLT TEKST ANDREAS FALKENBERG / FOTO STEPHEN BUTKUS

Brenner du lyset i begge ender, eller brenner du det ene helt inn? Utbrenthet er en viktig årsak til det høye sykefraværet i Norge. Også fakkelflammer dør ut i en suppe av depresjon, angst og billig kinesisk stearin. Uansett, du trenger en utbrent fakkelboks. Kr. 19,90,- på Biltema.

1 1

En venninne lå en gang med en norsk barista den samme kvelden som han vant Norgesmesterskapet i baristakunst. Det gjør henne teknisk sett til en baristagroupie; og med det er hun for all tid... like kul som denne italienske espressoblikkboksen. Blikkboksen er redskap numero due. Kr. 60,00,- på Bunnpris.

1 2

Du er ikke den stolte eier av en vinkelsliper sier du? Hahaha … herre dude, har du ikke tannbørste heller? Men greit, da får du nøye deg med denne boremaskinen. Lån fatterns gamle neste gang du er på søndagsvisitt, eller ran en gammel dame for penger, stjel maskinen på Clas’ern og bruk opp penga på heroin (hva?). Kr. ca 1,200,- på Clas Ohlson.

1 5

Vil du høre noe ekkelt? Hver gang en hest får ståpikk og til slutt kommer, spruter hestedingdongen ut cirka to liter sæd. Det er to stykk slike litermål fulle til randen med varm sæd. Kan nesten ta en brukbar dusj med så mye væske… Kr. 29,00,- på Clas Ohlson.

3 1

En liten julenøtt: Hvis du måtte sniffe en hel boks med spraymaling, hvilken farge hadde du valgt? Kr. 69,00- på Clas Ohlson.

4 1

11/2010

ar jon as tin es rd te in ev rik nĂ¸ ts es m

n! ale kd yr M t er sid de ts de lan av Ein

Logolink AS. Foto: Sverre HjĂ¸rnevik

mm mm mm mm

www.vossfjellandsby.no

Strips for autentisitet. Har du noen gang sett en veldedighetsbøsse uten sorte strips? Selvfølgelig har du ikke det. Buntebånd: Kr. 24,90,på Clas Ohlson. Lag egne klistremerker med din computer. Print ut med vanlig blekkskriver. Dekalfolie: Kr. 99,på Clas Ohlson

Ok, du har foreløpig nok ting/stuff/redskaper. (For mer nyansert om «ting» sjekk: object-oriented philosophy.) Det vi nå trenger er at du ikke er helt retarded. Så om du kan være så snill og shoppe plenty med «jeg er ikke helt retarded» på Deg Megastore, hadde det vært til stor hjelp. Følg instruksene mens vi holder deg i hånda. Først: kutt av litermålshanken slik bildet viser.

6 1

Lim et idkort-klistremerke på et gammelt plastkort, deretter dekk med laminat for «proff» amatørfinish. Laminat: Kr. 49,på Clas Ohlson.

Barcode-klistremerke som matcher idkortet for ekstra autentisitet og høy nørdefaktor.

Ikke noe plagg i hele verden er mer avvæpnende enn norsk strikkelue med klaffer. Poncho inntar en verdig andreplass.

7 1

Sveis (?) på hanken med boremaskinen og dekk hele greia, utenom hanken, med spraymaling.

Bittelitt for stor vindjakke sier simpelthen: «Hei! Jeg elsker tempererte sosialdemokratiske verdier. Skal vi være bestevenner?»

Jordfarget cordfløyelsbukse gir folk 70-talls-konnotasjoner som er heldig, siden det mest kriminelle som skjedde på 70-tallet var langt hår og Boksen går.

8 1

Mekk pengehull i fakkelboks med boremaskinen, lim boksen på bøssa (merk at objektet nå er transformert til «bøssa» ref. OOP), deretter spray hele svindelbøssa (igjen ref. OOP) med

lakk. 11/2010

11/2010

Olafiaklinikken Fra 6. desember 2010 er adressen: Trondheimsveien 2. Bygg N Telefon:

23 07 58 40 For mer informasjon: www.olafia.no

11/2010

Vi har løsningen for handleglade nisser med slunken lommebok Hos Manpower kan du jobbe når du vil, hvor du vil og med hva du vil – så slipper du å spise grøt helt til påske. www.manpower.no

Manpower Communication_1210

På Raus julenisse? jakt?

l u J d o G kjĂŚre duer

hilsen Natt&Dag 11/2010

Designcontainer.no

DISCOVER THE WORLD

MINIMUM SUM PÅ ORDRE KR. 20.000. TILBUDET GJELDER T.O.M 31.12.10. KUN 1 KUPONG PR. PERSON

RABATT PÅ REISER BESTILT I DESEMBER

500

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

” ”

Les Morgenbladet GRATIS i 3 uker

SMS: D

Bestill på SMS: send ”Morgen ND” til 2030 eller WEB: www.morgenbladet.no/gratis

Morgen N til 2O3O!

* Kampanjen gjelder ut 2010, og kun til nye abonnenter i Norge

Gjør som Jarle Klepp - Les Morgenbladet!

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

Kjøp valuta før du drar

www.forex.no

OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • TRONDHEIM SENTRALSTASJON

Full pris 699,-. Kun på www.bayercontourusb.no

Tilbud 50% t.o.m 31.12.10. Benytt følgende rabattkode i kassa: CCA7459

Ingen koding™ Lettlest fargedisplay med norsk tekst Liten bloddråpe, 0,6 µL 2000 blodsukkerresultater i minne USB kontakt for overføring av måleresultater til din PC/MAC • Oppladbart batteri

• • • • •

BLODSUKKERAPPARAT

ALT DU ØNSKER DEG AV ET

Tilbudet må benyttes innen 31.12.10. 15 års aldersgr. Kun 1 kupong pr. person.

Sjekk treningsmenyen på www.eLiXia.no.

Ta med deg denne kupongen til ditt ELIXIA senter – få 3 dager gratis trening.

3 dager gratis trening!

Gledelig Jul OPPTIL 90% RABATT!

OVER 22 000 TITLER PÅ LAGER! FRI FRAKT PÅ ORDRE OVER 248,ALT PÅ LAGER EKSPEDERES SAMME DAG JULEGAVETIPS! Kjøp julegavene nå og utsett betalingen til 21. januar - rente og gebyrfritt. Velg betalingsutsettelse i “kassen”. Flere tusen tilbudsbøker med opptil 90% rabatt. Se våre kataloger og lagersalg på nett. Se ﬂere gavetips på nettsidene!

STUDENTER! Kjøp lærebøkene for neste semester nå og utsett betalingen til 21. januar rente- og gebyrfritt. Du kan også velge vår rente- og gebyrfrie avbetaling fra kr 200,- pr. måned (gjelder ordre over kr 750,-). Mange av våre lærebøker har ekstra rabatter - se etter tilbudsprisene.

www.haugenbok.no HAUGEN BOK - POSTBOKS 175 - 6101 VOLDA - EPOST@HAUGENBOK.NO - TLF 70 07 45 00

LOOKIN’ FOR GOOD LOOKS? BOOGALOO - SKOSTREDET 16 åpningstider 11-17

KRONIKK LARS KRISTIAN MIDTSJØ

FIRE NYANSER AV RØDT Klokken har tikket halvveis inn i november. Inne på den lokale stor kiosken kan man fornemme en forandring. En første gjetning ville være at den gamle skalken med den måned gamle ketsjupflekken på skjorta har vasket håret. Eller at sigaretthyllene har fått smake en sårt etterlengtet våt klut. Men det er neppe tilfellet. Skalk er fortsatt den samme gamle, og har ingen planer om å skifte skjorte med det første. Men inne i hans lille verden har det skjedd noe nytt. Den lokale storkiosken som vanligvis kun er å se gjennom et grått filter av støv og årgangssmuss har blitt malt rød av nye juleprodukter som lyser opp i de ellers halvtomme hyllene. Den lille butikken har fått potens. Og den stille melankolske stemningen som bare en halvt fungerende industriell vifte kan skape, har blitt satt i skyggen av den nye rødfargen som etter hvert skal møte oss. Overalt. Når vi omsider befinner oss i midten av desember finnes ikke et sted som ikke er trygt for julepyntens umisskjennelige rødfarge. Men det er ikke lenger bare i den lokale storkiosken vi ser rødt. Fargen har sneket seg inn i interiørmagasiner og moteblader. Renessansens farge har fått sin renessanse i motebildet også. Etter et halvt tiår med mørke og tunge gråtoner, er det lov til å stikke seg litt ut igjen ifølge catwalkens profeter. Man kan spørre seg om det er designernes felles underbevissthet, et kollektivt rop om oppmerksomhet, eller et tegn til håp etter tre harde år med økonomisk motgang. Om den røde armeen noen gang kommer seg fra catwalk til gatebilde blir et annet spørsmål. Høytidens farge har en tendens til å selge godt. Enten det er et rødt stearinlys, røde roser eller en amerikansk hjerteformet «Valentines-bamse», har fargen alltid hatt en sterk betydning for menneskene. Rødfargen har vært en god ambassadør for kjærligheten. Ikke bare er det fargen som får deg til å rødme når følelsene tar kontrollen, og du helst skulle ønske at du befant deg et annet sted. Men det er også blodets farge som strømmer til magen og skaper den kvalmende følelsen av sinne som ofte kan få deg til å si ting du ikke mener. Fargen er en god metaforisk kompis for kjærlighetens kompleksitet. Der vi ser livets skygger,

frykten, skammen, tilliten, motet og stoltheten strømme forbi hverandre. Gjennom historien har rødfargen blitt tildelt en rekke symboler. Anger, sinne og skyldfølelse, enten gjennom blod eller sex. Man kan lure på om lampene i Redlight District hadde hatt samme effekt om

oppsiktsvekkende. Og derfor også mye brukt i en kommersiell sammenheng. Ikke bare får man oppmerksomhet, men med på kjøpet får man alle de gode konnotasjonene fra høytid og kjærlighet som vår tidsalder har lagt til fargen. I følge Reidar Holtedal, markedssjef Bertel & Steen

det hadde lyst opp i blått. Og om djevelen hadde vært like skummel om han ble beskrevet som en rosa skikkelse. Politisk har rødt gjerne lyskastet venstresiden, og vært forbundet med opprør og revolusjon. I boken Seeing Red: A Study in Consciousness av Dr. Nicholas Humphrey, står det ganske enkelt: «If you want to make a point, you make it in red.» Det er kanskje nettopp derfor markedskreftene har trykket fargen til sitt bryst. Om tidligere betydninger av fargen er slettet for lenge siden, er den fortsatt veldig

ligger rødfargen alltid sammen med basisfargene hvit, grå og svart i bilindustrien. Nettopp fordi den er en så tydelig signalfarge. Selv er han ikke i tvil om hvorfor: «Fargen signaliserer styrke og potens», forteller Holtedal. Som selv kjører rødt. I motsetningen til hvit, som er en slags renselsens farge som dukker opp under økonomisk nedgang, dukker den sterke og positive rødfargen ofte opp i kjølevannet av økonomisk oppgang. Holtedal har opplevd en eksplosjon av salg på hvite biler de to siste årene, men kan

fortelle om en produksjonsøkning av røde biler i bilindustrien fremover. I moteindustrien går det langt raskere. Ikke så unaturlig med tanke på at et par sko koster en hundredel av prisen til en ny bil. Og heller ikke i noen annen bransje er vel signaler som «styrke» og «håp» like ønsket i en økonomisk ufør moteindustri som akkurat nå. Allerede i fjor hentet Dior inspirasjon i leppene til den gamle skuespillerikonet Lauren Bacall som sammen med Prada – med sine rødoransje lepper – introduserte oss for «the statement lip». Veien fra lepper til både øyesminke, negler og klesplagg har vært kort. I høst fikk vi se signalfargen blomstre opp igjen. Moteindustrien viser «håp» og «styrke» etter en tid med tunge mørke kolleksjoner inspirert av dystopi og realisme. Ved det toneangivende sammendraget fra s/s 2011 visningene på style.com, var talen klar: «Fun is back!». Både under visningene i Milano, Paris og London ble fargene satt pris på igjen, og da spesielt rødfargen. Acne viste frem kvinnen ikledd et antrekk i tomatrødt fra topp til tå, der alt fra sko, skjørt, negler og sminke var monokrom rødt. Sammen med de store navnene som Etro, Balenciaga, Balmain og Valentino har de malt catwalken rød denne sesongen. Til forskjell fra tidligere sesonger så er det ikke lenger bare tilbehøret som er produsert i signalfargen. Det er baseplagg som kåper og gensere. Vil dette si at vi går økonomiske oppgangtider i møte? Det er noe skremmende ved fargenes fortreffelighet og evne til å beskrive samtiden. Den gir en følelse av en mekanisk verden der historien repeterer seg, med en forutsigbarhet som suger ut sjelen fra mennesket. Kan menneskets kollektive underbevissthet marginaliseres ned til tall og data? Eller det nok et mislykket forsøk på å manipulere markedet med en falsk optimisme som egentlig ikke eksisterer? Når jula er over og Skalken har lagt julegodtet tilbake på lageret, vil tiden vise om catwalkens røde drømmer har livets rett på gata. Eller om det handler om en falsk nostalgi og tradisjon. Slik som når tyrefekteren bruker et rødt tørkle til å terge på seg oksen, selv om han vet at okser er fargeblinde. 11/2010

NATT&DAG TESTER JULEØL Redaksjonen tok flaska i egne hender og lekte assosiasjonsleken med lovlige rusmidler. RINGNES (Boks) Smak: Gammel MILORGforkjempers øl etter å ha drept 500 nazister. Design: Pluss for klassisk design med hytte i vinterlandskap.

RINGNES JULEBOKK (Flaske) Smak: Barskeste gutten i skolegården som skriver sine egne meldinger. Design: Klassisk, som en Chesterfield-stol.

TUBORG (Boks) Smak: Tam halvliter på Fisk&Vilt kl. 02.30. Design: Hed Kandi møter DFDS Seaways.

MUNKHOLM ALKOHOLFRI (Flaske) Smak: Æsj. Det lukter ostepop. Ingen alkohol!?! Design: Ser ut som en pave.

DAHLS JULEBRYGG (Boks) Smak: Som sex på en sløydbenk. Design: Tips til alle flaskeprodusenter: gull er alltid kult.

DAHLS (Flaske)

FRYDENLUND (Liten boks) Smak: Tenker på fattern Design: Dikt!? Hvem faen er Arild Nyquist?

Smak: Som sex med redaksjonssjefen på en sydhavsøy (you wish) Design: 3D, gull og psykedeliske fargekombinasjoner gir en spennende julaften.

4 5

HANSA (Boks) Smak: Du vet alltid hva du får med bergensere. Design: Minimalt minimalistisk minimalisme.

NORDLAND (Boks) Smak: Som øreflippene til samiske rånejenter. Design: Same same, but different.

SANTA CLAUSTHALER (Flaske) Smak: Brun utflod på tampongen med en twist av honning. Design: Det snør, jeg dør, tiddeli-skivebom.

RINGNES STERK Smak: Nissens faste hjelper når han må dempe gavestrevet. Design: Ikkeno fuss. God julestemning med gull og stjerner.

Cannabiskultur

Er det blitt «normalt» å røyke hasj? Hva er forholdet mellom en «snill» cannabiskultur og en kynisk og profittorientert cannabisøkonomi? Hva innebærer de nye trendene knyttet til hjemmedyrking og medisinsk bruk av cannabis? Og hvordan bør en fornuftig politikk utformes? Cannabiskultur gir et unikt innblikk i hasjrøykernes hverdag i Norge. Vi blir kjent med sporadiske brukere av cannabis – som ofte lever konvensjonelle liv – men også med cannabisdyrkere, medisinske brukere, smuglere og dealere. Innsikt i subkulturen rundt rusmiddelet er avgjørende for å forstå hvorfor stoﬀet appellerer, hevder forfatterne. «Som en nærgående studie av tette bånd mellom marked og kultur, er «Cannabiskultur» (…) et fascinerende dokument.» Karine Nyborg, Dagens Næringsliv. Kr 329,Kjøp boken i bokhandelen eller på • bestilling@universitetsforlaget.no • www.universitetsforlaget.no • tlf. 24 14 76 55

11/2010

Sveinung Sandberg og Willy Pedersen

ARENDALS SØRLANDSJULEØL Smak: Honningglaserte kongler Design: Lokalpatriotisk julekort.

JACOBSEN GOLDEN NAKED CHRISTMAS ALE (Stor flaske) Smak: Konstruert blanding av pepperkake, havre og syrlige plommer. Design: Hei, vi er ikke på designconvention!

FREDRIKSTAD JULEØL Smak: Yawn. Intetsigende, men ikke vondt. Design: Oops, er dette juleøl? Vi trodde det var julebrus.

BORG JULEØL Smak: Femtitalls-karameller og knekk. Design: Gull + sølv = bronse.

REACH YOUR GOALS! Founded in 1994, Mamut is a leading European provider of complete, integrated software solutions, and internet services for SMEs. Mamut offers complete, and user-friendly solutions at the best value for money integrating CRM, sales force, logistics, accounting, e-Commerce, domains, email, web hosting, and security. More than 400,000 European customers simplify their daily business with solutions from Mamut.

Mamut is a profitable and dynamic work place with a difference. Gathering a diverse group of professionally motivated people, working together towards a common goal. 460 motivated employees from 16 countries with an average age of 31, form the foundation of Mamut. Creating innovative solutions that deliver business value to our customers. All sharing a passion, their knowledge, and an interest across all areas of Mamut from R&D, technology, and sales, marketing, to web, ERP and CRM.

We offer: An international and dynamic working environment where competence is valued, experiences shared, and where everyone is working towards a common goal. Great career opportunities. With the right attitude, and motivation you will have the opportunity to move on to new and greater challenges within the business. To be part of a growing, and leading player in the software industry.

Continual training, evaluation and development Personal follow-up with your assigned mentor.

We are always interested to hear from motivated candidates to fill a range of vacancies across Mamut. Add an open application to www.career.mamut.com If you have any questions please contact Christina Karlsson, Consultant HR, or Steinar Svenningsen, Senior Consultant HR, on +47 23 20 35 00

www.career.mamut.com 1110_ND_Mamut_Stillingsannonse_241x360_NO.indd 1

29.11.10 10.48

RESTAURANT

RESTAURANT NAMA SUSHI & NOODLES Lodin Lepps gt 2B Nama var overraskende tam, det vil si halvtom da vi troppet opp en kjølig lørdagskveld. Har folk begynt å flokke seg sammen på andre restauranter? Det må i så fall være på Fuzion i Vaskerleven. Antakelig er Fuzion in-sted nummer èn nå på tampen av 2010. Kafé Spesial er også populær. Dessverre er ingen av årets nyetableringer helt i toppsjiktet. Det er i grunnen urovekkende, for hvem i all verden skal Natt & Dag kåre som Årets restaurant? Denne kvelden var Sushimi Sashimi (272 kr) nydelig anrettet, smakte ekte hav og bare bekreftet ryktet om at stedet er et av de

1 1

ISTANBUL RESTAURANT Domkirkegaten 6A Endelig en tyrkisk restaurant i byen. Ok, vi har Aspendos i Neumannsgaten, men den er litt for mye hummer & kanari til å kunne kalles tyrkisk. Istanbul er også litt utflytende med sine pepperbiffer etc., men grunningen er helt klart tyrkisk. Oppstarten den 15. oktober var av det mer kuriøse slaget. Først en annonse i BT en liten uke før. Den 13. oktober tropper vi opp. Nei, fremdeles Bella Napoli. Så tropper vi opp den 14. oktober. Tomt, men fremdeles Bella Napoli - for alle pengene. Ikke en antydning til at det her skal dukke opp en helt ny restaurant. Og så fredag 15, plutselig ser man, idet man passerer Politihuset, en svær lysreklame: Istanbul restaurant står det, og det samme står skrevet langs vinduene på den enorme restauranten. Inni er ikke så mye som et bilde blitt endret. De samme kitschy maleriene, samme lampene og fargen på veggene, og den samme kinapanelingen til midt på hoftene. Ok, det er skuffende at man tar over et sted uten å prege det. På den andre siden, slik ser jo restaurantene ut i Tyrkia! Jeg har vært i Istanbul sikkert ti-tolv ganger, det samme med Izmir. Ellers har jeg reist mye rundt i det svære landet. På bakgrunn av dette ble Tavuk Sis til 149 kroner (kyllingspyd m/ ris, løk, raspede gulrøtter mm) en skuffelse. Ingen lager bedre kyllingretter enn tyrkerne. Det

2 1

beste - om ikke det beste i byen på sushi. Også Spareribs (239 kr) smakte ifølge min venninne meget godt. En av de beste i sitt slag, hevdet hun. Yakitori ramen (155 kr), en av mine favoritter i sjangeren nudler, skuffet litt, men bare litt, for den var fremdeles kjempegod. Det er bare det at den forrige var i verdensklasse. Da jeg testet stedet i 2009 hevdet jeg at servitørens vennlig-

het og serviceinnstilling var like utenpåklistret som en hollywooddiva med hangover. Jeg hevdet også – kanskje litt upassende? – at hennes ironi passet servitøryrket like godt som pedofili i en barnehage. Åkkesom, denne kvelden var servicen forbilledlig. Likevel, nå som stedet tilsynelatende ikke er like populært som før, er det kanskje på tide å gi det en aldri så liten ansiktsløftning?

har noe med marineringen å gjøre. Man kan bli helt avhengig av smaken. Denne var ikke i nærheten. Forrettene (alle 49 kr) var imidlertid virkelig gode, spesielt Sarma (vinblad fylt med ris, kjøttdeig & løk), som var en av de bedre i sitt slag. Og porsjonen var stor: 6-7 rullede vinblader, minst. Her vitnet smaken om hjemmelagd, mens kyllingretten fikk meg til å begynne å tvile på om kokken var tyrkisk. Også sigarbøreken (49 kr) var god. Dersom stedet får fart på hovedrettene blir jeg stamgjest, og jeg forventer å se mye folk rundt meg. For dette stedet skulle jo appellere til alle som vil mimre om sommerens tyrkiatur. Alle vinene koster 240 kroner. Det borger for fest!

I det hele tatt er alt ved stedet blitt så mye bedre. Sprøstekt and med cola (189 kr) var deilig, De Vietnamesiske pannekakene (125 kr) var også minneverdige.

BAMBUS Marken 33 Heldigvis er Bambus gjenåpnet. Det var et savn da de var lukket og man lurte på om stedet var borte for godt. Interiøret på Bambus er lekkert. Det overgår det meste av thai, kinesisk og vietnamesisk i byen. Stedet er trendy; nesten litt postmoderne Asia de Cuba over veggene. Stolene derimot, føles ekstremt vaklevorne. Det virker som om vietnamesiske restauranter er i friere i formen, mer åpen i forhold til å gi lokalene en mer moderne touch enn det som er tilfelle med de kinesiske fetterne. Servicen på Bambus er hyggelig, omsorgsfull og diskret.

3 1

SZE CHUAN HOUSE Nedre Korskirkeallmenningen 9 Sze Chuan House er en av mine absolutte favorittrestauranter. Jeg har holdt juleselskap, bursdagsparty og invitert familiemedlemmer når det er alvorlige ting å drøfte. Alt dette skjer like lett og uanstrengt på Sze Chuan House. Spisesalen er malt i behagelig sennepsgult, med innbydende bilder satt inn i nøyaktig samme rammetype. Rettene på Sze Chuan House holder et høyt nivå, samtidig som de greier å skille seg litt fra tradisjonell kinesisk mainstream mat. Treretteren (Meny B) vår favoritt, nå høynet fra 158,- til 173 kroner. De sprøstekte sesame kongerekene er smakfulle. Rekene serveres sammen med en chilisaus og en liten salat. Kamskjell med ingefærsaus er blandet sammen med en saus bestående av cashewnøtter, bønner og østerssaus – og gir en pikant, subtil syntese av to smaker som man i utgangspunktet ville vært usikker på om de passet sammen. Ellers, Sprøstekt svinekjøtt i szechuansaus (108 kr) og Sur-søt kylling (108 kr) holder også i massevis. Vi synes eh, m.a.o. at dette er den beste kinarestauranten i Bergen.

4 1

OPPSTIGNINGEN LUCULLUS Hotel Neptun. Valkendorfsgate 8 Sist vi testet Lucullus var vi egentlig misfornøyde. Når folk spør meg – og det skjer nesten daglig – om de beste spisestedene i byen, pleier jeg å svare Boha og Colonialen. Fremover vil jeg også nevne Lucullus i det selskapet. Denne gangen minnet Lucullus meg om en av disse urtradisjonelle restaurantene i Paris, disse som har hatt en eller to michelinstjerner i 20-30 år, og der den aldrende chefen kommer smilende ut av kjøkkenet og snakker lenge med gjestene ved hvert bord. Ved første inntrykk virker Lucullus kanskje litt tung og traurig, men så begynner oppstigningen, fra kokkens venterett og til et sett håndlagde petits fours. Den eneste bristen denne kvelden var at de ikke var helt sikker på om vi kvalifiserte til petits fours da vi ikke bestilte kaffe. Akkurat det er noe stort tull, som jeg advarte kraftig mot i forrige anmeldelse. Ellers var dette en matopplevelse av de sjeldne. At menyen er satt sammen av årets norgesmester, Ørjan Johannessen, lovet godt. Men det er dog kokkene på Lucullus som fortjener skryt. For her har man virkelig jobbet med detaljene. Ikke engang på de beste michelinrestaurantene er det gitt at detalj-

BØLGEN & MOI LYSVERKET Rasmus Meyers Alle 9 Best i byen til lunsj. Dette har jeg nå skrevet utallige ganger, i ulike språklige varianter. Men hvorfor er dette byens beste til lunsj? For det første er menyen litt mer spennende enn ellers på byens restauranter. For det andre smaker det bedre enn på de fleste

5 1

11/2010

steder. Dessuten er servicen mye, mye bedre enn på de fleste andre restaurantene. Og så sitter man i en spisesal som både er moderne og samtidig (nå som portrettene er hengt opp) har et historisk sus over seg. Kan man forlange mer? Tja, enda flere retter der brød ikke er hovedingrediensen, kanskje? Et par ting til: Svinesandwich-

en (159 kr) var for tam, ikke helt den standarden som forventes av Bølgen. Og så synes jeg at 95 kroner for et glass Solas das Boucas er for mye – spesielt når man tømmer så skuffende lite i glasset.

RESTAURANT: PER B. GRANDE

nivået ligger på et slikt skyhøyt nivå, både estetisk og smaksmessig. Foie gras-forretten var sjeldent god. Ved siden av et måltid hos Hr. Hellstrøm, har jeg aldri smakt en så god foie gras i Norge. Hjortefileten med den fantastiske potetmosen kunne knapt blitt bedre. Og torsken med de litt for få trøffelskivene, sydet av smak. Bedre torsk enn dette fikk jeg ikke engang hos Hellstrøm i hans velmaktsdager på Bagatelle. Og han var verdens beste på fisk. True! Servitørene kan i sin ytre fremtoning lett forveksles med servitørene på Wesselstuen og lignende traddis-steder. Men for en forskjell når det kommer til vennlighet og fagkunnskap! Ok, dette er ikke verdens peneste restaurant, verken bildene eller stolene overgår det ordinære. De blåblomstrete tapetene er kanskje ikke så verst, men gardinene er stilløse og triste. Og de to uinnrammede plakatene hengt opp på veggene ved bordet vårt, er en aldri så liten skandale. Slikt setter man bare ikke opp på en gourmetrestaurant. Riv dem ned! Likevel, gud bedre så godt vi satt. Det er år og dag siden jeg har spist så bra. 645 kroner for tre retter er det faktisk ikke noe å si på når kvaliteten er på høyde med de aller, aller beste. Per Bjørnar Grande

BAR &GRILL

T : KNU LER A F E ANB

GAMBAS ib PRime r

Unn deg en pause fra vinterkulden –

Matopplevelser som varmer Gode venner, god stemning, god mat og drikke – næring for kropp og sjel. Salsa er stedet for den trivelige kvelden sammen med folkene du liker. Spennende smaker Gled deg til en matopplevelse i beste Salsa-tradisjon: Amerikansk steakhouse med latinamerikansk vri. Rause porsjoner med gode og spennende smaker – til sympatiske priser. Den trekull-fyrte Josper-grillen på Salsa Grill er eneste av sitt slag i Bergen. Smaken fra den må bare oppleves. Stemning Liker du en trivelig, ujålete atmosfære med stil, er du på rett sted. Som Salsa-gjest skal du være fornøyd – enten du besøker oss i Neumannsgaten eller på Vågsallmenningen. Selskapsavdelingen vår har plass til 70 gjester. Studentrabatt Har du studentlegitimasjon, gir vi deg 20 % rabatt på maten. Velkommen. NÅ BÅDE I NEUMANNSGATEN OG PÅ VÅGSALLMENNINGEN:

www.salsa-bergen.no 55 23 21 00 Salsa Bar & Grill, Vågsallmenningen 6 Åpningstider: Alle dager fra 16.00

Salsa Restaurant, Neumanns gate 25 Åpningstider: Alle dager fra 16.00

ALF GUNDERSEN

SALSAS- e d sjokola

atologi s erm

Testet Og anbefalt

Fjern alle spor etter helgen – med 50 % mindre rødhet.* Hvis du ikke barberer deg på helgene, kan mandag morgen føles ekstra tøff. Begrens hudirritasjonen ved å bruke Braun Series 3 med triple action-barberhode som kutter lange hår like enkelt som korte. På den måten får du en mykere start på mandagen. braun.com

Braun Series 3 med Triple Action FreeFloat™ System. Designed to make a difference. *Sam m enl i g net m ed b a r b er m a ski ner i m i d t seg m ent et

RESTAURANT

AVLEGGER-SYNDROMET SALSA GRILL Holbergsallmenningen 6 Det begynner å bli en tradisjon at bergensrestaurantene som går godt, får en avlegger eller to. Yang Tse Kiang og Kroathai har flere avleggere, Escalon har én avlegger og Szechuan House har også én. Ekspandering er jo forståelig det, men all den tid menyen på alle disse avkommene er så godt som identisk med moderrestauranten, svekkes variasjonen blant byens restauranter ditto. Et annet problem er at avleggerne i Bergen sjelden er på høyde med

KAFÉ CACTI ART CAFÉ Øvregaten 12 Cacti er en ekte kunstkafé. Med det mener jeg en kafé som vokser opp fra grunnen, med små midler og som fungerer som et hjem for et utvalg kreative og intellektuelle sjeler som ennå ikke er blitt det minste kjent. Mens vi ventet på maten, så vi fotoutstillingen av Enok Groven, «Livet i Paris», en masse svart/hvitt-fotos av Paris, som vekket til live det tyvetallske Paris og synet av kunstnere på kafeer som La Coupole og Closerie des Lilas. Cacti byr på noenlunde den samme atmosfæren – tilpasset 2010, selvfølgelig. Her kan man i grunnen forestille seg en bergenskunstner à la forfatteren Karl Kraus sittende på Café Schwarzenberg, en kafé som i Kraus’ tilfelle fungerte som hans postadresse. Et slikt sted kan kanskje Cacti bli, et stamsted for kreative sjeler, disse som helt uventet springer opp som en eksotisk plante i vestlandsnaturen. Jeg ser for meg en av disse på Cacti der hun tilbringer hele ettermiddager mens hun enten skriver på den bergen-

1 1

den originale. Kroathai på Alléhjørnet er vel unntaket. Salsa Grill er en klatretur opp i fjerdeetasjen på den anorektisk smale og pene bygården i Holbergsallmenningen. Skiltingen på vei opp er fremdeles så svak at mange potensielle gjester nok har stoppet opp i andre og trodd at her var det tomt. Det gjorde vi. Salsa Grill har nesten nøyaktig de samme rettene som den originale. Det smaker for mye av et kjedekonsept. Men om maten hadde vært like god, hadde det jo vært forsonende. Vi opplevde imidlertid at maten ikke var på

ske versjonen av Ulysses – eller diskuterer forfallet i kulturen med stadig fullere og mer påståelige kunstnervenner. Interiøret på Cacti er virkelig hummer og kanari (noe ville ikke blitt akseptert på Fretex en gang), men man sitter meget godt på de utslitte Chesterfieldsofaene. Fiskesuppen var deilig (75 kr) og Foccacia (50 kr) med salami & ost var mindre spennende, mer som et helt alminnelig ostesmørbrød. Noen flere varmretter ville vært fint. Servicen på Cacti er veldig god. Når de så at vi hadde drukket opp colaen, spurte de om vi ville ha en mugge vann. Det kaller jeg service – uten økonomiske baktanker! Stort utvalg av kaffe, til og med flere utgaver koffeinfri franskbrent kaffe (30-35 kr)! Det er svært, svært sjelden at man får koffeinfri kaffe av en slik kvalitet på en bergenskafé. Utvalget øl er også stort. BARFOT Magnus Barfots gate 5 Barfot serverer for tida byens mest spennende kafémat. Det er imponerende. Barfots Svinekotelett med trøffelmos (169 kr) var virkelig deilig. Og risottoen, som jeg spiste for noen måneder siden, overgikk faktisk mang en risottoforrett på restauranter med michelinstjerne. Barfot skilter i det hele tatt med imponerende

2 1

mange retter. Men obs, husk å se etter tilleggsrettene til den faste menyen som er skrevet med lesbar skjønnskrift på tavlen. Husets hvite, Domaine du Tariquet, til 59 kroner er sympatisk priset, særlig med tanke på mengden. Skinntapeten, som minner meg om krokodilleskinn, er stilig. Endelig en kafé der jeg kan trives med å sitte, ikke bare for en kaffe, men også utover natta. Trivelig altan hvor man kan fyre opp en sigarett er heller ikke å forakte, spesielt etter noen glass Tariquet. Ikke mange slike kafeer i byen. BARBARISTA Stølegaten 8 BarBarista må dekke så godt som hele Sandvikens behov for en bydelskafé, akkurat som Nobel Bopel gjør det på Møhlenpris. Godt at Barista er så bra som den er. Foccacia med brie & soltørkede tomater (78 kr) er deilig og mettende. Dessuten, dette er en av de få stedene man kan få seg en koffeinfri kaffelatte. Det som er en selvfølge på hver bidige kaffebar og kafé i London, Roma og Paris, er en kuriositet her i byen. At man ikke kan tilby koffeinfri kaffe, er en påminning om at kaffekulturen her i byen fremdeles tilhører u-landssjiktet. Interiøret på BarBarista er stilig og lokalet er større enn det først ser ut til. Gode lenestoler

3 1

samme høye nivå som da vi spiste på Salsa i Neumannsgaten i mai. Verken Langtidsstekt Prime Rib til 275,- eller Pepperbiff (295 kr) holdt så veldig høy standard. Knuts Cioppino (sterkt krydret fiskesuppe) var likevel slik som man forventet. Den er jo knallgod. Styrken ved stedet er servicen. Den har alltid vært veldig hyggelig, og det var den også her hos avleggeren. Og jeg trivdes veldig godt i lokalet, hvor vegger og gardiner er holdt i diskrete farger, mens de stripete stolene er like fargesprakende som på en lystig tex-mex restaurant.

og sofaanretninger for de som vil lese i fred og ro. Og, mine damer og herrer, allerede klokka 12.30 på dagen var det en discjockey i lokalet, en eldre mann med svære & svungne tatoveringer og skinnbukse, som spilte virkelig substansielle plater, noe som gikk glimrende sammen med den koffeinfrie kaffen, gulrotkaken (litt tørr) og BT’s Lørdagsbilag. PYGMALION ØKOKAFÉ & GALLERI Nedre Korskirkeallmenningen 4 Pygmalion har enten urstygge bilder på veggene eller kjempefine. Sist var de kjempebra, spesielt bildet av båten ved det mørke tjernet. En fornyelse av Norges kanskje mest tradisjonelle motiv – etter elg i solnedgang, selvsagt. Når det gjelder mat, føler jeg meg alltid trygg når jeg får øye på den lille asiatiske kvinnen inne på kjøkkenet. Hun var til stede da vi spiste der sist, og da var selvsagt alt godt, alt fra den svært så spennende pannekaken kalt Caribian Temptation (89/119 kr) til den smaksrike Superburgeren (149 kr). Pannekakene er forøvrig stedets sikkerstikk. Vi anbefaler at man går for den største porsjonen. Da blir man mett. Ellers var også servicen bra denne dagen, det skyldtes først og fremst den joviale og positive trønderdama. Det var ikke hen-

Jeg har i grunnen tro på denne restauranten. Men de må tørre å gå sine egne veier, ikke bli en dårlig versjon av originalen. Hva med å flørte litt heftigere med det latinamerikanske kjøkkenet? (Jeg så en interessant film om det peruvianske kjøkkenet under BIFF-uken.) Eller kanskje legge det enda tettere mot en amerikansk steakhouse? Det er jo ingen steakhouse å snakke om i Bergen. Just saying. Per Bjørnar Grande

nes skyld at noen stakk av med min paraply, en paraply til den nette sum av 299 kroner. Hun lette grundig, men noen hadde tydeligvis tatt den med seg. Pass på! Pass på!

4 1

PINGVINEN Rasmus Meyers Allé 5 Etter å ha vært en uke i Istanbul og spist ute tre ganger daglig, vendte jeg tilbake til Bergen. Neste formiddag sto jeg, med lett jetlag, klar som et egg til å innta lørdagslunsjen på Pingvinen. Jeg liker Pingvinen på dagtid, på kveldstid blir det for trangt og det er umulig å få seg en sitteplass. Da jeg satt og ventet på Finnbiffgryten (149

5 1

kr), kjente jeg noe som begynte å gnage, bare sånn ørlite, en liten romling, et lite nys i sjelen, noe som vedrørte mine kafé- og restaurantvaner. – For ofte? – Hva er for ofte? Jeg har ikke hytte, ikke bil, ikke ipod en gang. – Ja, men å spise ute nærmest daglig, sa samvittigheten min. – Det er jo jobben min. Samvittighetsnaget slapp og jeg begynte å forsyne meg av gryten. Når man har vært i Istanbul, har man spist godt, det er jo nesten umulig å spise dårlig i Istanbul, og når man har vært der 10-12 ganger, vet man også hvor de beste restaurantene er. Det ble derfor en enorm nedtur med Pingvinens Finnbiffgryte. Det virket som om Pingvinen har fått tilbake barnesykdommene sine. For her var det så mye trevler og uspiselige deler at det til sist samlet seg en anselig haug på tallerkenen. Min venninnes Ribbe bestod av 90% fleskebiter, med en svor som gummi. Ganske mistrøstig. Men Pingvinen har tidligere vist at de kan heve seg over den dårlige versjonen 70-tallsmat. Det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før de igjen serverer god 70-tallsmat.

KAFÉ: PER B. GRANDE

11/2010

På den tiden vi spilte enda mer dub, var det jo veldig mye gult, rødt og grønt”

OG FARJESTIFTER TEL … og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går. Fjorden Baby! ferdigstiller andreplata.  TEKST HÅVARD NYHUS FOTO BRYNJAR VIK – Det er ikke lov til å røyke her, sier Nam Nguyen. Han tenner en røyk. – Men det er bedre enn den lukten som var her tidligere. Da luktet det dødt kjøtt her. Jeg tror dette rommet ble brukt til å tørke kjøtt. Nam viser vei inn i toetasjers øvingsstudio. Vi har fått audiens hos Fjorden Baby som, to år etter forgjengeren, slipper sin andre plate på nyåret. Rommet, dandert med potteplanter og eddik-skåler («hjelper mot lukten», forklarer Nam), ligger i det gamle Bergen Kjøtt, en diger og forsagt bygning som tidligere fungerte som slakteri. I dag har imidlertid gentrifiseringen innhentet Skuteviken, som denne delen av Bergen heter, og stadig flere slakteværelser blir hele tiden ominnredet til musikkstudio, galleri, atelier, batikk- og keramikkverksted. Ikke dermed sagt at arbeiderklassen er helt utradert. Som Nam sier: «Bandet er kanskje litt sånn virkelighetsflukt. Før gikk det mye i å være taxisjåfør, sitte på RIMI eller bære potteplanter». Øvingsrommet deles dessuten med John Olav Nilsen & Gjengen, bandet hvis skapelsesmytologi er tett forbundet med en gaffel-truck og en arbeidsulykke på gulvet til Linjegods. På den annen side: vegg-i-vegg har de nybakte 50

11/2010

aha-millionærene i Casiokids flyttet inn. Om betingelsene for en klassekamp er til stede aldri så mye, nå er det stille her. Nam sitter alene og pusler dels med noen tekster til fanzinen Stein, Saks og Sølvpapir; og dels med låtrekkefølgen på den kommende langspilleren. Over det som må være produsentstolen henger en sort skinnvest med nagler og anarkistsymbol. Og vi som trodde Fjorden var et dub-orientert madchesterband med sans for treningsdresser fra Adidas? – Vi er litt punkere og, sier Nam. – Det er mye punk i holdningen vår. Det var en gang jeg gikk med den på konsert, men halvveis uti klarte jeg ikke å tenke på annet enn at jeg gikk med skinnvest. Så nå fungerer den bare som sånn massasjematte for Anand Chetty (produsent, slags «sjette medlem», jou.anm) når han sitter i stolen og jobber med Lars Vaular (som holder til i samme studio, jou.anm). Få en statusoppdatering! – Vi sitter sammen og prøver å lage en playliste som alle kan enes om. Det er store greier. Jeg tenker at vi tilhører en generasjon – sikkert den siste – som er litt opphengt i rekkefølgen på låtene. Ellers er jo folk helt Beach Boys om dagen. Tenker bare på singler. Hvorfor legge så mye effort i denne rekkefølgen, hvis Fjorden-publikummet – som i stor grad konstitueres av kids – ikke bryr seg uansett?

– Ja, det sier jeg og. Men når vi har lagt så mye tid i det, har vi vel et ønske om å gjøre noe som har en gang i seg. En tråd. En mening. Jeg mener musikk er noe man mest gjør for sin egen del, uansett. Bookleten, som skal designes av Dolk, er en del av det samme ønsket om å lage en fin pakke. Han har noe av den der Fjorden-estetikken inne. Vil du gjøre et forsøk på å oppsummere denne estetikken? Hacienda møter Paul Weller møter Bob Marley? – Vel, særlig på den tiden vi spilte enda mer dub, var det jo veldig mye gult, rødt og grønt – Etiopia-fargene. De tre fargene er … ooh, det er noe med tryggheten og budskapet i de tre fargene. Blandingen av eufori og hedonisme, haha. Vi er fortsatt veldig glad i å bruke de fargene. Det er proper eye candy. Fjorden skal være litt sukker. Nå har vi tatt med en del lyseblå og lilla også – så regGAY er kanskje mest beskrivende, haha. Når det gjelder Dolk, har jo den stensilkunsten en politisk undertone. Nå skal jeg ikke si at vi er et politisk band, men vi har kanskje noe av de samme in your face-greiene gående. Logoen vår er tross alt stjålet fra Parental Advisory. Jeg forstår det slik at dere sikkert har spilt inn dobbelt så mange låter som faktisk får plass på plata. Hva handler det om? Å ha litt i velvet? – Ja, vi spilte inn 17 låter bare i Duper Studio, tror jeg. Vi har et ønske om å

porsjonere ut. Jeg vil ikke at det skal være helt tomt når albumet er ute. Poenget er å ha muligheten til å gi ut musikk fortløpende, slik at vi plutselig kan komme med en eksklusiv 12-tommer eller trykke ordentlige b-sider. Mange har allerede gjort remikser av låtene på platen: Steve Morell, Ungdomskulen, Sex Tags, Telephones, Souldrop og Thomas Eriksen, blant annet. Det er tradisjon vi er veldig opptatt av, det med remikser og b-sider. Også er det kanskje greit med litt ekstramateriale når deluxe-utgaven kommer om tjue år? – Ja, sånn som Sonic Youth! Jeg gikk forresten gjennom en gammel hardisk her om dagen. Der fant jeg masse gamle demoopptak med oss og John Olav. Det er jo han, men stemmen hans høres så veldig analog ut. Ja, når jeg tenker meg om burde hele Loddefjordklikken gi ut en compilation med The early years. Kan vi kalle deg Loddefjords Bill Wyman? Stones-antikvaren som tok vare på alle de første konsertbillettene og instrumentkvitteringene? – Ja, det er vel jeg som er ordensmennesket her. Jeg klarer ikke å kaste. Jeg og Jan Eivind. Han er veldig flink til å samle på gamle bilder og sånn. Flemmet og, egentlig. Og Andreo i Gjengen. Tror vi har en sånn enorm passion for å se tilbake på ting. Prøve å bevare de gode tingene.

Når du hører på de tidlige greiene, hva tenker du? – Det mest påfallende er vel hvor lite vi har forandret oss. Utrykket er det samme. Ideen om hvem vi skal være. Vi er kanskje verdens treigeste band, men jeg tenker at det også har en stor verdi. Vi tar for eksempel aldri med oss låter hjemmefra. Vi møtes i øvingslokalet og spiller oss frem derfra. Så kommer arrangementet på plass, mens Sturle begynner å jobbe med lyrikken. «Balladen om Mary Jane» på forrige skiva brukte vi to år på å lage. Det synes jeg er gøy, at vi har holdt på slik helt siden starten. To grep og en sannhet! Det er kanskje en trygghet å vite at dere traff på første forsøk, også? Dere er ikke en sånn liten jolle som hele tiden må justere kurs? – Ja, det er en god filosofi. Vi er ekstremt forskjellige, vi fem, så vi trenger noe litt stødig for å forene alle kreftene. I Fjorden har vi et hull som alle kan være med å fylle. At låtene våre ofte er så skamløse skyldes at vi

må godta alt som alle kommer med. Noen ganger titter jeg bort på Flemmet og lurer på hva slags menneske han egentlig er. I tillegg har vi jo tre produsenter som er helt med på samarbeidet: Træen, Sæthre og Chetty. Det tar tid, men det er en lykke. På den annen side: ’Stø kurs’ kan forveksles med ’ensporet’… – Og det blir for klaustrofobisk. Før denne innspillingen hørte jeg mye på den første platen vår for å lære bandet å kjenne igjen. Det er fremdeles masse likheter, det er den samme tyngden og hardheten, men det er jo også ting som har forandret seg. Vi er blitt bedre til å spille, vi har bedre utstyr, hatt mer tid til å utvikle arrangement. For min del har jeg begynt å bruke keyboardet mer som et landskap-device, akkordene er lengre, låtene er mer orienterte mot dur. Vi har jo også ny bassist i Kjetil – selv om han og Tony (Syversen, eks-bassist, jou.anm) er ganske like på den måten at de begge er en del eldre enn oss andre, og ikke kommer fra Loddefjord. Den første platen var veldig ghetto, på denne

Denne gangen kunne vi flytte inn i en fresh leilighet der det er masse vegg og gulv, og du kan begynne med å kjøpe et skikkelig fett kjøleskap»

har «søster Latifah» blitt eldre og mer conscious. Hun har kommet til storbyen og begynt å henge på spoken words-kafeer. Arbeidstittelen var Whiplash! og platen skal være litt som deleted scenes fra Venner for livet der man lærer at alt ikke er så bra som man tror: Phoebe er lei av å spille dum; Joey er lei av å være dum; han fake-Tarantino-kisen, hva heter han? Eh, Chandler? – Ja, han er dum. Og plutselig skjønner man at hele serien egentlig er spilt inn i Detroit, og ikke i New York. Slik skal plata låte. Notert! Dere har tilbakelagt en noe ustrukturert periode med en serie missede flights. En velbegrunnet aversjon mot å opptre profesjonelt eller, ja, bare generell loking? – Altså, det er aldri bra å miste flyet. Tro meg. Det ender bare med at du sitter i seks timer på en forbannet flyplass med en gjeng du er drittlei av. Og du må ut med ekstra penger. Jeg mener man kan loke så mye man vil i sitt eget liv, men når man jobber i team, må man gjøre enkle grep, som ikke å snooze for lenge. Det har vel med erfaring å gjøre. Vi var ikke den typen band som hadde turnert hele Tyskland før plata kom. Vi ble mer hevet ut i det. Og da blir det litt sånn … rot. Men nå er det tilsynelatende andre boller. Videoen til «Rendezvous» er laget i samarbeid med sportsreportere i TV 2? – Det beste som har skjedd Fjorden er å

jobbe med sportsinteresserte. De er så bra på organisering. Noe føling med «den vanskelige andreplatasyndromet»? – Nei. Den første er … jeg skal ikke si mikstape, men der er det litt sånn at alle låtene lever sine egne liv. Denne gangen hadde vi langt flere å velge i, noe som har gitt oss mulighet til å sette sammen en helhet. Det er som når du skal innrede en leilighet. Noen ganger flytter du inn i et kollektiv der det allerede er møblert og det bare er en liten spot igjen på veggen der du kan henge opp din favorittplakat. Denne gangen kunne vi flytte inn i en fresh leilighet der det er masse vegg og gulv, og du kan begynne med å kjøpe et skikkelig fett kjøleskap. Det er en herlig følelse. Muligheten til å begå en skikkelig innredning. Samtidig, vi er fem stykker, det er alltid noen som vil henge opp et stykke batikk. Fortell! Hvem er batikk-entusiasten? – Jan Eivind. Det pleide å være Flemmet, men han har blitt kunster og minimalist. Jeg er han som henger opp gamle Cypress Hillplakater. Fjorden Baby! består av Jan Eivind Bertelsen, Flemmet Buen, Nam Phoung Nguyen, Sturle Kvilekval og Kjetil Grimsby Haar. Bandet slipper sin nye langspiller i januar. I februar er de offisiell headliner på by:Larm. 11/2010

MOTE FILM Klisjéen til tross: kunsthistorikere er ofte de som har best peiling på fashion – og av og til skaper de den også, som for eksempel søstrene Kate og Laura Mulleavy. Søstrene står bak Rodarte, og begge studerte under den beryktede T.J. Clark på Berkeley. I det jeg skriver dette venter jeg på at T.J. Clark skal holde forelesning på OCA (Office for Contemporary Art) i Oslo, men det er forbausende få fashionistas til stede. Uansett: Det er ikke bare den tungt akademiske modernismen som resonnerer i fashion-labelet fra Pasadena. Rodartes metode kan beskrives som stedsspesifikk for de apokalyptiske landskapene i det post-urbane California (fortalte jeg at T.J. Clark skal snakke om Picassos «Guernica»?), Buffy the Vampire Slayer og enda mer teoretisk modernisme. Et landskap som nedfeller seg i

1 1

Rodartes plagg, stage sets på fashion showsene deres, og som kan nytes i opptil flere Rodartefilmer, som for eksempel Todd Coles fantastiske 2010: A Space

Odyssey by Rodarte. Eller nå snart på kino: Natalie Portman iført hundre prosent Rodarte i Daniel Aronofskys Black Swan (USApremiere 3. desember).

MAGASIN – I LOVE U MAGAZINE - BLOG Moteblader er etter min mening nesten alltid best på print, men av og til kan det dukke opp magasiner som er like bra, om ikke bedre, på nett. Berlin-baserte I LOVE U MAGAZINE er et av dem. Deres forrige nummer kretset rundt et slags prinsessetema og er absolutt et spennende, men om du kikker deg inn på bloggen finner du vel så fine og edgy bloggposter. Du finner mest videoer av forskjellig slag, for eksempel gamle reklamer og fine teasers til magasinet på print. Det kan nok innvendes at det fremstår litt banalt og enkelt, men samtidig gjør dette at det hele kjennes som noe som skal sees på som pent, og ikke så mye mer. Av og til trengs det også. www.iloveumagazine.com

2 1

DEAD FLEURETTE – PERSON Tekå aka Dead Fleurette var tidligere en godt kjent Oslo-basert blogger, men en dag ble det brått stille. Heldigvis kom hun tilbake, for cirka seks måneder siden – fremdeles som Dead Fleurette, men noe mer moden og gjennomtenkt. Leserdemografien hennes er annerledes i dag enn før, og hun forteller at de fleste som klikker seg inn er europeiske damer på 30+. Så veldig rart er det kanskje ikke ettersom hun for det meste poster lengre tekster om minimalisme, kvalitet, og hvordan hun nærmest vurderer i stykker plaggene hun ønsker å kjøpe. Stilen hennes kan kanskje beskrives som Philoist, bare at den lener enda mer mot det franske. I en entry kalt THE PERFECTIONIST skriver hun: «I found the almost perfect carrot trousers. The trousers looked like they were tailored particularly for my body type. Perfect ankle-length and neither too slim nor baggy. But a tiny piece of fabric covered the front closure, which put me off.» www.deadfleurett.blogspot.com

3 1

EVENT/CATWALK – VICTORIA’S SECRET Victoria’s Secret fashion show fant nylig sted i New York forrige måned, for femtende gang i historien. Det årlige moteshowet er et popkulturelt fenomen av de sjeldne, og verdens hotteste modeller strutter halv- og helnakne ned catwalken mens hele verden ser på med halv- og helåpne munner. Adriana Lima, Alessandra Ambrosio, Rosie HuntingtonWhiteley, Chanel Iman og Anja Rubik var blant årets utplukkede.

4 1

11/2010

Hvert år sliter «englene» med de fantastiske vingene de må bære ned catwalken, og hvert år blir de faktisk større og tyngre. Hvilket ansvar som hviler på deres smukke skuldre, altså. De mest spektakulære vingene i år var nok Anja Rubiks: mengder med hvite fjær og tungt gull, som vist her på bildet av Tommy Ton for Style.com www.victoriassecret.com

MOTE: SUNNIVA HAVSTEIN

DESIGN MÅNEDENS TYPOGRAFI Månedens vinner er laget i papp, er to meter høy og faller under kategorien «fashion». Den London-baserte designeren Giles Miller har nemlig igjen inngått et samarbeid med Stella McCartney, og fått i oppgave å dekorere pop-up-shoppen hennes i Paris. Designeren, som utelukkende bruker papp som materiale, har tidligere jobbet for kunder som Selfridges og Lighthouse Gallery. Installasjonen er forøvrig nylig flyttet fra Paris til Stella McCartneys butikk i Oxford Street. Sorgen skal skrives i vann, og Beatle-døtres navn tydeligvis i papp. Se flere pappprosjekter på www.gilesmiller.com

1 1

Osprey Farpoint den optimale reisesekken

55 og 70 liter inkl dagstursekk MÅNEDENS DESIGNER Det var et deilig møte mellom japansk pop-art og amerikansk popmusikk da Takashi Murakami redesignet selveste dronningen av white trash: Britney Spears. Det hele er gjort i regi av Pop Magazine, hvor Takashi også har designet coveret. Den japanske kunstneren og designeren har kledd opp Britney i blant annet en japansk badedrakt og en

2 1

Rodarte brudekjole, og resultatet er en skikkelig cheesy, men cool autentisk japansk bildeserie (knipset av Richard Prince). Det var jammen på tide at den dama fikk en overhaling. Takashi Murakami har tidligere designet accessoirer for Louis Vuitton, og er nå aktuell med utstilling på Versailles. Ps: Kjøper du Pop, får du med gratis klistremerker i samme stil! www.thepop.com

Osprey Farpoint 70 liter En av de letteste reisesekkene på markedet

Kr 1 499,MÅNEDENS INTERIØR Underfundig; duken som omgjør søl til poesi. Sliter du også med rødvinsglade, unge venninner med stort alkoholinntak og dårlig motorikk? Løsningen er her! Duken «Underfundig» ser ved første øyekast ut som en hvilken som helst duk, men idet noen søler på den, vil et mønster komme frem. Affæren blir altså ikke pinlig, men en ren fornøyelse til ettertanke. Tanken bak designet er å gjøre en typisk negativ situasjon om til en positiv opplevelse. Valget av mønster er heller ikke tilfeldig: Sommerfuglene som synliggjøres når man søler oppfører seg som ekte sommerfugler; de dukker lydløst opp, ut av det blå, alltid overraskende. Kvinnen bak duken – Kristine Bjaadal var representert på 100% Norway, under London Design Festival tidligere i år. Vi spår en lysende fremtid for den norske designeren med master i design fra Kunsthøgskolen i Oslo. www.kristinebjaadal.wordpress.com

3 1

MÅNEDENS KONSEPT The House of Cat Coexistence; et hus for kattedamer! Den japanske arkitekten Sohei Nakanishi oppfylte

1 4

nylig alle kattedamers drøm (vel, kanskje ikke alle, da kattedamer kanskje ikke er de som utmerker seg med sin sans for estetikk), men han har allikevel designet et

hus for mennesker (les: damer) som ønsker å leve side om side i harmoni med kattene sine. Huset inneholder luker, åpninger, kriker og kroker – jeg vil tro det er mer interessant å være katt i et slikt hus enn å være dame! Lukene i taket er innrammet med antikke rammer, så det vil da minne om et fotografi av katten hver gang den stikker hodet frem. For tiden bor en dame og syv katter i huset, og venninnene hennes kan nesten ikke vente til konseptet tar av. Ja, du burde lese det nederst i liten skrift. (Ikke på huset altså, men på damene). www.s-n-design.net

Osprey Farpoint 55 liter Veier kun 1,8 kilo inkl. dagstursekk

Kr 1 299,-

10% rabatt på Osprey Farpoint sekkene og andre reiseeffekter på nomaden.no Benytt deg av kampanjekoden

Butikken ligger i Uranienborgveien 4, rett bak slottet i Oslo. Tlf: 23 13 14 15 Man - lør: 10-18 (16)

Nettbutikk www.nomaden.no Psst! Du finner oss også på facebook.com/Nomaden

DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

11/2010

29.10.10 - 30.01.11

Stenersen, Rasmus Meyers allé 3

Inga S. Søreide, Ahasverus, 2008

ÅPENT 11 - 17 (TIRS - SØN) • WWW.KUNSTMUSEENE.NO

NOEN HAR BEDRE SJANSE ENN ANDRE…. Det er ikke sikkert at du lykkes på julefesten, men sjansen øker uten svette føtter

KUNST MUNCH – MESTERTRYKK Bergen Kunstmuseum, Lysverket, 2. oktober – 9. januar Det er ikke bare ungdommen som får breie seg i kunstmuseene ved Lillelungeren, her skal det også vernes om de eldre kulturskatter. Den gamle Edvard må vel sies å være kronrepresentanten i så måte. Fram til like over nyttår kan man få et innblikk i prosessene rundt hans mest kjente malerier, gjennom en samling på femti litografier og tresnitt med mange av de samme motivene. Hold øynene åpne for hundre år gamle geni-fingeravtrykk mellom skrik og madonnaer. Rasmus Meyers Allé 9

1 1

PRESENTASJON AV LEROY STEVENS Hordaland Kunstsenter, en gang i desember New York-baserte Stevens (f. 1984) er Hordaland Kunstsenters gjest for desember måned. Gjesteatelierprogrammet har støttet nordiske utøvere siden 1987, og fra 2008 ble det også åpnet opp for internasjonale aktører. Denne gangen har HKS invitert en vidtspennende ung kunstner som blant annet tidligere har beskjeftiget seg med å smelte en hel dunge med amerikanske pennies (bildet), én og én, ved å holde dem under sollys sendt gjennom en linse av fyrlykt-dimensjoner. Enheter av den konstante og solide kapitalen glir over i hverandre, blir føyelig og mjukt som karamell, en klump av tenkt verdi som ren materie. Følg med for annonsering av presentasjon, det kan bli interessant. Klosteret 17

PIKSEL 10: (UN)STABLE Stiftelsen 3,14, 19. november – 9. januar Teknodingsfetisjsme, denne vei. Pikselfestivalen, alle blippete og bloppete elektrokunstnerders fuktige drøm, gikk av stabelen rundt om i byen seint i november. At det er åttende året på rad at festivalen arrangeres, bør være beviset på at dette ikke er for snevert for den jevne nysgjerrigper. Gikk du glipp av presentasjonene og workshop’ene med strobelys, elektromagneter og hardwarehacking? Ingen nød, hovedutstillingen står på 3,14 til over nyttår. For den som blir varm om hjertet av halvsære Futurama-referanser, er Gils Giskes sin Hypnotoad-installasjon gull verdt. Hypnooose vil kurere din psykooose. Vågsallmenningen 12

2 1

3 1

BGO 1 Bergen Kunstmuseum, Stenersen, 29. oktober – 30. januar BGO1 åpnet allerede i oktober, men det har vært såpass mye fuss at den blir hengende på aktualitetslista ei stund til, i alle fall hvis du ennå ikke har vært der. Det er ikke til å komme bort ifra at et vesentlig utvalg av bergensrelaterte kunstnere er representert

4 1

i dette kuratoriske puslespillet, disponert av henholdsvis Anne Szefer Karlsen, Galleri Entrée og Tommy Olsson – i tillegg til Kunstmuseets egne kuratorer. Bergen is a bubble!, hadde noen tusjet på tvers av en aviskronikk om byens yrende kunstliv som hang i heisen på kunstakademiet. Vedkommende har kanskje et poeng, og i så fall utgjør denne utstillingen bare deler av et gitt

bobleinventar. Men hvem har sagt at det ikke kan skje spennende ting inne i bobler? Følg for eksempel lukten fra Janna ThöleJuuls to rabiate grantrær, som spinner og knuffer kontinuerlig inn i hverandre som et par dysfunksjonelle, botaniske tannhjul, stadig mer dryssende. Rasmus Meyers Allé 3

VLATKA HORVAT No. 5, 21. januar – 20. februar Til å åpne nyåret i Kunsthallens No. 5 kommer kroatiske Vlatka Horvat (f. 1974). Med bakgrunn fra teater, har hun operert innen performance, video og skulpturelle så vel som papir- og fotobaserte metoder. Utendørsperformancen This hegre and thai there (bildet), der Horvat flytter rundt på femti stoler ute i et stort vann, ble gjennomført like foran Haus der Kulturen der Welt i Berlin, et av disse gamle, monumentale etterkrigsbyggene, opprinnelig reist i en utopisk visjon: i dette tilfellet ideen om å samle og integrere ulike kulturer. Ikke så fjernt beslektet fra Lars Rambergs Palats des Zweifels, i så måte, men Horvat trer ned fra monumentet og konsentrerer seg om individene, og, skal man si, bordplasseringen. Rasmus Meyers Allé 5

5 1

KUNST: MARIA LYNGSTAD WILLASSEN

11/2010

SCENEKUNST

HØYTID, DU LIKSOM Den som venter på noe godt i desember, venter forgjeves. TEKST KAROLINE SKUSETH Årets desember-Bergen er, slik jeg ser det, en regntung tundra hva scenekunst angår. Månedens eneste oppsetninger traver rett inn i kategoriene «komisk oppvekstdrama», «tøysete barneforestilling» og «familievennlig-musikal-med-holdningsendrende-grunnmotivasjon». Det dreier seg selvfølgelig om Den Nationale Scenes tre bidrag til førjulsstria – Blodig alvor av Yasmina Reza, Dyrene i Hakkebakkeskogen og Bjarte Hjelmelands dragsvanesang Jack´s Travelounge/ La Prison des Femmes. Greit nok, desember handler om familie og det er sånn sett betimelig å stille noen spørsmål ved den tradisjonelle kjernefamilien som minste felles multiplum. I det henseende kan man gjerne bruke noen timer på helt utrolig morsomme forviklinger rundt hvordan det er å vokse opp med to fedre for min del … eller? Hold på hestene. Det frister ikke meg. Med overskrifter som «latter og

tårer i en skrulleverden» og «glitter, show og alvor», skal jeg ærlig innrømme at jeg hadde foretrukket å drikke en halvliter fiskeolje. Jeg kan faktisk nesten ikke tenke meg noe som appellerer mindre. Travel, singel, selvdreven deltidsmisantrop – om jeg har plass til «latter og tårer i en skrulleverden» i programmet, sier du? Det må i så fall være på trygg ironisk avstand. Man hadde selvfølgelig muligheten til å få med seg noe litt mer forstandig om man bet tak i den lille konfekten BIT Teatergarasjen tilbød 1. desember. Da gjestet nemlig Michael Laub fra Remote Control Productions Logen teater. For de som får assosiasjoner til eksentrisk rødvinsperformance, kan jeg forsikre om at det dreier seg om en av stjernene innen minimalisme, anti-illusjonisme og likestilt dramaturgi, av mange fremhevet som Sveriges svar på norske Baktruppen og Verdensteatret. Belgiske Laub startet Remote Control Productions i Stockholm i 1981, og er kjent

Michael Laub ligner farlig mye på en gråsprengt avantgardeversjon av Guns N’ Roses-Slash.” for å gi elementer som tablå, videomateriale og musikk sidestilt fokus i sine forestillinger. Han bruker ofte klisjeer som råmateriale, og maler dem ut i begrepets videste forstand. Førsteamanuensis Knut Ove Arntzen ved UiB har uttalt følgende om Jack´s Travelounge/ La Prison des Femmes fra 1992: «Deler av Laubs strategi er å ta klisjeene mer seriøst enn de noensinne var tenkt. Ved å gjøre dette, avdekker han mye av skjønnheten, så vel som brutaliteten i samtidens liv». Da Laub gjestet Bergen på julemånedens første dag var det imidlertid ikke med en ny forestilling, men med et retrospekt på fire verk som ble vist her på nittitallet. Retrospective video lecture remix gikk inn i en lengre serie i BIT Teatergarasjens regi, en serie som

presenterer kunstnere som har hatt sterk innflytelse på institusjonens utvikling. Et fint stykke historie, der altså. Og for alle som synes at Michael Laub ligner farlig mye på en gråsprengt avantgardeversjon av Guns N’ Roses-Slash, kan jeg bare si at, ja, jeg er helt, helt enig. Det er, med andre ord, både behov for og plass til nye stemmer i byens scenekunstlandskap, og absolutt ingen grunn til å tillegge Agnete Haaland alt ansvaret når hun etter hvert tiltrer som ny og frisk kusk på DNS i 2012. Vi sees på nyåret, forhåpentligvis med ung vin i glasset. God jul, da! www.michael-laub.com

AKTUELT PÅ DEN NATIONALE SCENE:

1 1

Blodig alvor, av Yasmina Reza. Med: Ragnhild Gudbrandsen, Jon Ketil Johnsen, Frode Winther og Siren Jørgensen.

11/2010

1 2

Dyrene i Hakkebakkeskogen. DNS sier det kanskje best selv(!): «Ikke alt er som det burde være i Hakkebakkeskogen».

1 3

La Cage aux Folles. Med Bjørn Willberg Andersen og Bjarte Hjelmeland i hovedrollene.

Vil du bety noe for andre?

KONSERT DUNGEN 1. desember, Garage Lyden av vinyl og løvtungt syttitall.

1 1

BETH HART 1. desember, Logen Teater Ikke mykt, ikke hardt, men Hart. Lyden av amerikanske TV-serier.

MARITA BRATTETEIG 9. desember, Victoria 87-model fra Lærdal. Har en greie for Nurse Betty, har vi hørt.

CAROLA 12. desember, Griegsalen Barmfager sanglerke fra Sverige. Kjent fra Grand Prix.

HELLBILLIES 3. desember, Peer Gynt-salen, Grieghallen Reiser seg etter fallet. Noen ganger er ’forutsigbart’ ensbetydende med ’bunnsolid’. Livsbejaende og ungdommelig papparock.

MAHJONGG 11. desember, Landmark Chicago-basert band som tidligere i måneden gjester Godspeed You! Black Emperor-kuraterte All Tomorrow’s Parties. Kort sagt: Vi går også god for dette bandet. Lett.

GENTLE GROOVE 17. og 18. desember Zeppelin-tributeband med autentisk vokalist i den forstand at håret hans ligner en del på Robert Plant sitt.

2 1

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

1 3

SHUGO TOKUMARU (JAP) 7. desember, Landmark Tender og oppsiktsvekkende talentfull singersongwriter fra Japan, han Shugo. Spilte på Landmark også i fjor. Denne gangen har han med seg et nytt album, Port Entropy. Anbefales!

4 1

6 1 7 1

BÖMBERS 12. desember, Garage Schlägere fra Motörhead. You know the drill.

8 1

9 1 10 1

GLENN MILLER ORCHESTRA 18. desember, Griegsalen Med dirigent Ray McVay og sangerne i the Moonlight Serenaders.

11 1

VULTURE INDUSTRIES (+SUPP: ENCHANTING DARKNESS) 19. desember, Garage Gloomy, industriell metall fra Bergen. Perfekt for julehøytiden, altså.

12 1

HEE LONG JOHNS 22. desember, Victoria Rimelig tøft band som opererer i grensefeltet garage/psychobilly. Hvis det ikke sier deg noe, er du antagelig ikke interessert. Sånn er livet.

13 1

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

JAN EGGUM 8. og 9. desember, Madam Felle En mann som ikke trenger noen videre introduksjon. Stadig den fremste blant gitarkameratene i vår bok. Så vidt foran Sunde.

5 1

THE NORTH COUNTRY BOYS 27. desember, Victoria Noen stikkord: «Made of Stone», «I am the Ressurrection», «Waterfall», «I Wanna Be Adored». For menigheten slutter julefreden her.

14 1

BIGBANG 16. desember, Røkeriet, Verftet Den riktige konstellasjonen – med Olaf og Nikolai.

15 1

KONSERT: HÅVARD NYHUS

11/2010

DESEMBER

KLUBB

torsdag 2. desember, kr 90

Youth Pictures Of Florence Henderson “This is pop music at its most courageous peak.” - Sound as Language “They only care about what really matters most when listening to music: beauty and feeling.” - Sound Suede

fredag 3. desember, kr 160

KLUBB: EIENDOMSRETTEN TEKST ANDERS GOGSTAD En klubb kan være knyttet til et spesifikt utested, eller den kan flyte rundt fra sted til sted – som et klubbkonsept. På samme måte skiller vi mellom selve klubbkvelden og det utestedet som klubben skjer på. Klubber kjennetegnes ved en fast stab, én eller flere residerende DJs, en bestemt musikkprofil, stamgjester og gjenkjennelig deko – sammen konstituerer de klubbens profil. Det mest sentrale elementet i klubben er kanskje den residerende DJ-en. Vedkommende oppfatter det gjerne som sin hjemmebane, sitt publikum og sitt myndighetsområde. Likevel, for å få litt dynamikk på dansegulvet er det vanlig å invitere noen utenfra, såkalte gjesteDJ-er. Disse kan være både trekkplaster eller nykommere på klubbarenaen. Hvis, og det hender rett som det er, gjeste-DJ-en har et større navn enn klubbens residerende DJ, står artistnavnet til den besøkende øverst på plakaten. Omvendt, hvis det dreier seg om en ny, oppadstormende DJ-spire blir artistnavnet påført med mindre skrift nederst på plakaten, gjerne ledsaget av den lett devaluerende termen «oppvarmings-DJ». I dag har klubbene stort sett en åpen og fleksibel innstilling til visiterende DJ-er. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Før i tiden var det ikke «bare å komme her og komme her» som gjeste-DJ. Du var på en annen DJs territorium; på bortebane, og hadde å innfinne deg. Dette var en fremmed sone der den residerende Dj-en bestemte og dikterte premissene. Altså, gjeste-DJ-en måtte bare roe seg ned og pent vente på sin tur. I mellomtiden kunne den residerende Dj-en finne på å dra i gang en rekke med dansehits – kanskje for å markere hvem som eide plassen. Og dette tok tid. Alle avtaler om fordeling av spilletider kunne du bare glemme, og når det (omsider) ble din tur, så sto den residerende bak ryggen og tok tiden på deg. Og selvsagt manglet både pickups og stifter, ikke sjelden fordi hushodet skulle markere revir. Proffe DJ-er har med tiden forberedt seg på slikt, og tar naturligvis med seg eget utstyr som stifter, kabler og head-set. Etter endt jobb måtte gjeste-DJ-en også regne med at den residerende foretok en inspeksjon i platekassen din, uten å spørre først. Når det var gjeste-DJ-ens tur til å spille plater tok den residerende DJ oppstilling og gestikulerte til publikum at dette dreide seg om en håpløs opptreden: «nå er han derre gjeste-DJ-fyren virkelig ute å kjøre», «denne låta er gammel», «elendige overganger», «eey! Nå overstyrer du mikseren», «du kan ikke spille denne, musikken er ikke kommet til Norge ennå». Slike ting. Ingen velvillighet, ingen drinker på huset, arbeidslys som slås av, lyd som skrus om for å forkludre monitorog lydforhold. Sukk. Når dansegulvet, tross

alle forsøk på sabotasje, likevel lot seg fyll opp, ja, da overtok selvsagt den residerende DJ-en spillingen på nytt, fordi «hensynet til publikum må gå foran». Alt i alt ble gjerne gjesteopptredener en noe amputert opplevelse før i tiden. En gang ble det annonsert at en bergensDJ skulle spille i Nordheimsund. På plakaten sto det: «Techno Rave: ljod, ljos, røk. Knallharde rytmer av Anders G (Bergen), Solfjord Motell» (eller hva det nå het). Dette kjellerdiskoteket hadde selvsagt en residerende DJ, men det var faktisk en imøtekommende fyr. En ordentlig sjampis i bøtte ble servert på huset, og ekstra lys, strober og røykmaskin var leid inn. Lokalbefolkningen stilte opp i moteriktig klubbantrekk og hjalp til med dekorering. Dansegulvet fyltes opp uten noen innblanding av den residerende DJ-en. Både vibben og dansemusikken streifet i øvre sjikt: «ah yeah ah yeah / acid for harmony / ecstasy for unity / in ma ma maaa house». Slik fortsatte festen inntil det brått ble slutt på moroa. Et fire timers party fra 21.00 – 01.00 var unnagjort. Men et klekkelig honorar pluss nachspiel kom med som bonus. Arrangøren derimot var et rotehode. Men pytt, pytt, sånn er utelivsbransjen. I dag spiller det ikke lenger så stor rolle hvem som har status som hjemmehørende, residerende eller gjesteartist på en klubb. Det er klubben i seg selv, dens identitet og profil som drar folk, og nye artister blir møtt med nysgjerrighet. Slik skal det være. Over til kalenderen: På Landmark feires det jul. Det starter med Novelty X-mas med Henrik og Helgen lørdag 4. desember. Forvent tacky og slibrige julehits. Uka etter fortsetter omtrent i samme spor på samme plass med Juleindieaften XVII fredag 10. desember. Det pleier å være kødannelse utenfor, så møt opp tidlig. Nabovarsel presenterer ultrakometartisten Lee Jones og PYHUFNT lørdag 18. desember, på Landmark naturligvis. I bygget bortenfor ligger Smaksverket, der Electic Café nå fremstår som en ordentlig nattklubb. Lørdag 11. desember spiller Bjørn Torske et livesett fra 1990, ting han gjorde med lånt utstyr i en nærradio oppe i Tromsø i sin ungdom. Casiokids spiller et DJ-sett samme plass uken etter, nemlig 18. desember. Tiden flyr, og Jassbox feirer 4-årsjubileum på Terminus fredag 17. desember. Full partypakke her med Hordaland 80 og der Kjetil Møster blir med som forsterkning i blåserekken. Aich & Fernando gjester miccen. Mens Marko fra Budva, Montenegro, spinner baltisk jass med skyhøy autoritet, for å nevne noe. Husk at Jassboks-invitasjoner innvilges via e-brev. Dagen derpå, lørdag 18. blir det rom i gløggen med Klubb Kannibal på Fincken. Den ukentlige rekonvalesensen skjer fremdeles på Klubb Kvilestove hver ondag på Café Opera med Rolv B som vert. Over og ut for 2010!

Den Store Heavy Metal Festen vol. XIII

Det er nå 13. året på rad at ”Den Store Heavy Metal Festen” arrangeres inne i fjellet. Bandet ”Heavy Metal Kings” som består av en del medlemmer hovedsakelig fra Lost At Last underholder på scenen, der de vil spille en kavalkade av gamle metallhits, her kan det for eksempel forventes at blant andre skikkelser som ”Dee Snyder” fra Twisted Sister og ”Rob Halford” fra Judas Priest entrer scenen.

lørdag 4. desember, 30 kr

BalkaNatt

Tenk Balkan. Sirkus. Sigøynere. Tenk røde lepper og hese stemmer. Denne kvelden kan du vente deg en atmosfære preget av ellevill musikk, fargesprakende klær og kanskje et lite sirkusnummer eller to.

lørdag 11. desember, 90 kr

Tøm Hodets Tanker

Et langt semester nærmer seg slutten og juleferien står for døren. Enorme mengder bøker er lest, notatbøker er utskrevet, langsomme forelesninger og masete kollokvier har kulminert i de siste ukers eksamensjag, stresset ligger lagvis i kroppen og hodet kjennes mest som en vattdott. Fortvil ikke! - Hulen hjelper deg med opprydningen så du kan starte ferien med klarnet hode og friskt sinn.

11/2010

KJERSTI RORGEMOEN Forfatter. Siste utgivelse: Purkene snudde seg (2009) – Etter at Haukeliekspressen har frakta meg heim til jul, bryt dei tradisjonelle førjulskranglane laus i barndomsheimen. Klokka fem den 24. blir jula skoten inn med rifler på tunet, og deretter inntek storfamilien julemiddag i Vest-Telemark-tradisjon: kling, gomme, fisk og fiskesuppe. Når den tilhøyrande akevitten deretter byrjar å virke, blir dei fleste fylt med håp om forsoning etter førjulskranglane.

PETTER BEYER Rapper og Best Norwegian Seafood Chef 2010. For tiden utstasjonert kokk ved Den norske ambassaden i Paris. – Når jeg lander på Flesland skal det være pinnekjøtt i luften, akevitt i posen, snott i nesen, gode folk i tankene og et hull i hjertet. Etter det er det bare å fylle på. Jeg lever riktignok som en prins her i Paris, men hjertet mitt er hjemme og kjøreturen er alltid verdt det.

I TAKE LOOK AT THE DRIVER NEXT TO ME / HE’S JUST THE SAME / JUST THE SAME

CHARLOTTE MYRBRÅTEN Redaktør i FETT, feministisk tidsskrift – Etter noen dager hjemme hos mor feires jula gjerne i Bergen. Helst spiller North Country Boys på Ricks andre juledag før det blir sjubidus med Bergen Soul. Ofte blir folk litt oppjazza akkurat andre juledag, så jeg er gjerne med på å stoppe en slåsskamp eller to. De vil sjelden slåss altså, de vil bare stå og dirre mot hverandre til noen eksterne kommer og sier «hei, kutt ut du då». Ellers er det kjekt når alle de fraflytta bergenserne kommer tilbake i jula og står og er søte og sentimentale på Garage, fornøyde med at alle studentene er vekke. Det er fram til de også blir fulle, kranglete og vil slåss.

– «Driving Home for Christmas», Chris Rea

I jula er vi alle yrkessjåfører; med blikket på en forblåst vei, brøytestikkene som skvetter i frontyset og snødrivet som kleber seg fast på ruta. Fanget der inne i det vesle førerhuset skal vi hjem – før natta sluker oss helt. NATT&DAG spurte Bergens kulturelite: Hva kjører du hjem til i jula? HALVOR NORDHAUG Biskop i Bjørgvin, Fredrikstad-entusiast – Til jul kjører jeg først og fremst hjem til gudstjeneste for å høre om at Jesus ble født, og hva dette betyr i dag. Jul uten kirkegang står for meg som tristere enn 17. mai uten flagg og tog. Dernest kjører jeg hjem til pinnekjøtt og øl. Viktigere enn hva som er på bordet er imidlertid dem som sitter rundt. I år blir det full pakke hjemme hos oss med tre sønner og to svigerdøtre.

HENNING BERGSVÅG Forfatter, aktuell med diktsamlingen Over elven Tweed – Lukter! Det står et skeivt og jålete tre midt i stuen, og puster granpust. En død sau på kjøkkenet forvandler seg til et inferno av salt, røkt og røyk. Førjulens marsipan i magen forvandler seg tvert i mot ikke ,og vommen står ut som en nissemage. Likevel et varmt blikk fra min kjære når vi skåler i iskald santa clausthaler. Og over det hele lyden av bjeller fra Chris Isaaks juleplate. Det er julekveld på Hawaii: Mele kalikamaka!

NAM NGUYEN Fanzine-redaktør og låtskriver i Fjorden Baby! – Hjem til mor og mine tre søsken. Kjernefamilien. Noen ganger bare oss søsken, hvis mor jobber kveldskift. Ingen stivpynt, noen presanger under treet, Elvis’s Merry Merry Blues eller Boney M sin julejam, TV3, Norsk/vietnamesisk mat, et SSS blogginnlegg, The Office – juleepisoden, telefon til Flemmet (bandkollega, red.anm)og antageligvis mer Facebook enn normalt. Når mor kommer hjem i ellevetiden forteller hun oss en barndomshistorie fra Saigon, og så åpner vi noen presanger. Senest i går ble jeg ferdig med å lage nesten alle julepresangene til mine venner og familie. Tenkte jeg skulle være en skikkelig nisse i år.

FRODE GRYTTEN Forfatter, aktuell med antologien 50/50 Du hiv deg i bilen og kjører heimover. Du skal heim til jul. Fylle opp bilen, hugse dressen, hugse den raude kjolen. Hugse ungane, ikkje gløyme ungane. Det er rart med det. Staden som du returnerer til, er den staden du hører heime. Du kan ha budd

på andre stadar mykje lenger, du kan ha budd på andre sida av kloden, du kan ha flytta for lenge, lenge sidan. Men heime er alltid den første staden, det første rommet. Det handlar om at alt du tok inn som liten, var intuitivt, det var intravenøst. Du trong ikkje fortolke det. Heime er aldri oppe til vurdering. Det er bare kva det er. Heime. Du kjører heim til jul. Du kjører langs vegen. Kanskje snøar det, kanskje ønsker du at det skal ta til å snø. Eit kvitt lag som skal dekke dette landskapet du er på veg gjennom. For det kan vere at heime rommar noko svart, noko sårt, noko som må kjølast ned. Sannsynligvis er det slik. Slik er det for dei fleste, du kan ikkje komme deg opp og ut, du kan ikkje bli vaksen utan at det finst noko som gjør vondt. Likevel. Det er heime. Du kjører sakte heim til jul. Ser ut på vegen, på bensinstasjonane, dei møtande bilane, tente lys i skumringa, eit juletre utanfor kjøpesenteret. Tenker at det

er så vakkert at det gjør vondt. Kanskje ser det ikkje ut i måneskin, kanskje er det ei rein naturkatastrofe, kanskje har byarkitektane mishandla heimplassen din. Men det spelar inga rolle. Det er heime. Det er så vakkert her at det gjør vondt. Du lurer på korleis du kan seie til eit landskap at du er glad i det. Korleis kan ein uttrykke kjærleik til ein by eller eit landskap? I alle fall utan at du skal skrive ein pinlig song eller bli sett på som ein komplett idiot. Den du har kjær, kan du kysse, halde rundt, du kan til og med elske med den du har kjær. Kan du kysse eit landskap? Ungane dine kan du løfte opp og tulle med og røske gjennom håret. Kan du røske eit landskap gjennom håret? Du vurderer å rulle ned sidevindauget og brøle: «DU ER SMELLVAKKER!» Men akkurat då kjører du inn i heimbyen din. Du er framme. Bare siste, bratte bakken opp til huset. Du skal parkere, stige ut. Så skal du gå inn i eit hus der du veit at du er elska.

IVAR VOGT Gitarist, sanger og låtskriver i Real Ones – Vi skal være helt ferdige med den nye platen vår 17. desember. Etter det tar jeg med min kone og mine små barn til min families hus på vestkysten av Mexico. Der skal vi feire til slutten av januar. Det blir digg, rett og slett. Vi flyr med jumbo jet.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 60

11/2010

KLASSIKER

SKIVER BELPHEGOR Blood Magick Necromance (NUCLEAR BLAST/WARNER MUSIC)

Generisk magi whatever. Frontfigur og mastermind, med det vanvittig catchy artistnavnet Helmuth, sier følgende i presseskrivet til Blood Magick Necromance: «This will be the most epic and monumental Belphegor work to date.» Det er hyggelig å høre, for det skulle da virkelig tatt seg ut med «this will be yet an ok album like all the previous mediocre, generic metal albums we’ve done so far». Belphegor går altså i presseskrivfella, lite egnet til å dempe fordommene jeg allerede har mot dette bandet. Allerede på første låt høres østerrikske Belphegor ut som polske Behemoth, ja, fellestrekkene er påfallende like: artworket, vokalarrangementene, produksjonen. Ok, sistnevnte er ikke så aller verst takket være Peter Tägtgren (Immortal, Hypocrisy, Dimmu Borgir, Children Of Bodom), og da skal det også sies at sammenligningen med Behemoth på ingen måte er en negativ ting. Belphegor spiller altså såkalt black/death metal. Blood Magick Necromance er godt fremført, har masse av gode riff og er riktig så, tja, lyttervennlig, om man kan si det. Problemet er bare det at Belphegor høres så inne i helvete generisk ut. Musikk (les; ekstremmetall, gjeeesp) som dette kommer i dusinvare på samlebånd og skriker etter noe som kan minne om særpreg, originalitet eller musikalske prøvelser. Men for all del, ikke hør på meg. Om du liker ovennevnte band vil du garantert få mye ut av Blood Magick Necromance. Så kan i stedet jeg rotte meg til med kassetter og obskure sjutommere i opplag på tjue eks som ingen har hørt om før. Slik at jeg kan tro jeg er noe. Andreas Tylden

MEGET BRA

flotte The Way I See It-skive (uten å sammenligne Saadiq med 16-åringer fra Sogndal forøvrig), og det var jo heller ingen tvil om at Rødahl-favoritten Cee-Lo Green kom til å drepe det når han kunngjorde utgivelsen av sin Motown/ Stax-inspirerte The Lady Killer. Mannen som først hektet meg med rappingen sin som medlem av den sterkt undervurderte Atlanta-gruppa Goodie Mob, oppnådd internasjonal stjernestatus via Gnarls Barkley, hvor han ved siden av sin glimrende solokarriere virkelig har fått vist fram den enestående stemmen han er innehaver av. Jeg tror strengt tatt ikke at Cee-Lo kan høres noe som helst annet enn fantastisk ut, og når han i tillegg velsigner de fjorten sporene på The Lady Killer med sitt gudegitte særpreg, blir det selvfølgelig flott. Veldig flott. Alle har vel hørt den fantastiske førstesingelen «Fuck You!», som forener nytt og gammelt på en perfekt måte. Når Cee-Lo synger denne typen soul (backet opp av over 40 forskjellige musikere) føles det bare naturlig, ikke som en klein «hyllest». Andre høydepunkter er andresingelen «Bright Lights Bigger City», «Wildflowers» med sitt catchy refreng, Salaam Remieproduserte (Fugees, Nas, Amy Winehouse, Jazmine Sullivan) «Bodies» og den hoderistende glimrende «Old Fashioned», men albumet fungerer selvfølgelig finfint i sin helhet, og byr til og med på en norsk godbit, i form av låta «It’s Ok», produsert av Element (produsent-duoen Hitesh Ceon og det tidligere D’Sound-medlemmet Kim Ofstad, som blant annet produserte Madconhitlåta «Beggin»). La oss håpe at Warner gjentar den samme promo-formelen Sony Music dro for Raphael Saadiq, og gir oss et par-tre Oslo-konserter med Cee-Lo utover nyåret. Det er nemlig utenfor enhver tvil at denne skiva hadde blitt en fantastisk live-opplevelse. Mathias Rødahl DEVIL Magister Muni Xum (UNBORN PRODUCTIONS)

Djevelsk bra. Den nye satanbølgen er over oss. Ikke som i True Norwegian Black Metal. men i 70-tallsforplantet melodiøs hardrock med doompreg, harmonier, flagrende bukseben og tekster om han derre djevelen. De siste åra har vi blant annet sett nederlenderne i The Devil’s Blood, Canadiske Blood Ceremony og nå nylig svenskene i Ghost levere innenfor den pakka. Devil kommer fra Akershus og er mer på tradisjonell doom enn de tidligere nevnte band, men det føles likevel rett å plassere dem inn i denne sammenhengen. Til felles har de en tung, tung fascinasjon for 70-tallets mest okkulte sider, obskur horror og hardrock. Noe som gjør at Devils demo lett kunne blitt tatt for å være en demo med et ukjent NWOBHM-band med en overhengende Sabbath-fetisj. Sånn rundt Witchfinder General, Pagan Altar og Angel Witch, med et tjukt lag av tidlig 70-tall smurt utover. To av medlemmene i bandet er også ansvarlig for Metal Merhcantsfestivalen som går av stabelen for andre gang i januar, selvsagt med Devil på line-upen i år. Metal Merchants har band som Brocas Helm som headlinere, så de perifere referansene sitter nesten selvsagt … tett. Så tett at jeg nok tar langt fra alle, men den mest innlysende er og blir Pentagram. Ofte kan kanskje doomete retrorockere i denne sjangeren ende opp med å låne litt vel mye fra Bobby Liebling & co, det synes jeg Devil klarer å styre unna. Devil tilføyer kanskje ikke akkurat noe veldig nytt inn

CEE-LO GREEN The Lady Killer (WARNER MUSIC)

Retro-soul uten klein «hyllest»-faktor. Som nevnt i tidligere anmeldelser, er undertegnede skeptisk til moderne retro-soul, denne sjangeren som har fått oppsving de seneste årene mye takket være unge britiske kvinnfolk, og gjerne på hesten. Altså, soul i sin originale form er selvfølgelig flott, men jeg har aldri helt sett poenget i å gi ut rene Motown-kopiskiver uten nevneverdig særpreg. Det blir som å se en eller annen kroppslig uproporsjonert, hvit jente med overraskende stemmeskills synge Aretha Franklin på Idol eller X-Factor. Joda, imponerende greier, Laila – men jeg hører heller på Aretha. Sorry. Det må likevel sies at det går an å lage soul av den gode, gamle typen i dag, uten at det høres ut som en smått sjelløs kopi. Dette beviste den nye Norgesvennen Raphael Saadiq med sin

11/2010

BRA

SKEPTISK

TRIST

KULTUR-ELITEN KISS

i sjangeren, men noe sier meg at det ikke er så veldig mye meininga heller. Soundet er ekstremt garasjemessig, kompet litt haltende, og vokalen ikke akkurat på Ronnie James Dio-nivå. Det er vel ingen overhengende fare for at dette kommer til å forandre seg drastisk når debutalbumet deres dropper til neste år en gang. Det er litt av sjarmen med denne type band, og jeg tror nok Devil – med litt mer finjustering av sound og komposisjon – kommer til å levere et av mine norske favorittalbum neste år. Skal jeg være førstemann til å anmelde et «sånn» band uten å nevne gammal Sabbath? Neida. Det også. Uansett så er «Time To Repent» i disse ører eneste svake ledd i denne 6-spors «demoen», som i og med at den slippes på cd vel egentlig er en ep så god som noen. Jeg sier ja til djevelen. Jørgen Nordeng

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL DR. DRE FT. AKON OG SNOOP DOGG Kush (UNIVERSAL MUSIC)

Slutt å irritere deg over Akon-refrenget, og bare innrøm at låta er friggin’ rå. BON IVER Woods (JAGJAGUWAR)

Ja, den er nesten to år gammel, men verdt å hente fram i disse «Lost In The World»dager. Noen som vil bli med på fjellet? HÅKAN HELLSTRÖM Shelley (UNIVERSAL MUSIC)

Vi kan prøve så mye vi bare vil, men svenskene kommer alltid til å lage bedre musikk enn oss. TANK Emergency (WARNER MUSIC)

Noen ganger kan det føles som om baris-kongen Tank slipper den samme låta hver gang, men heldigvis blir den i alle fall aldri dårlig. YELAWOLF Daddy’s Lambo (GHET-O-VISION)

Jeg har kjørt svigerfars Porsche før, men aldri en Lamborghini. Yellar stepper opp gamet for resten av oss fattig-gutta.

TIM KASHER The Game Of Monogamy (SADDLE CREEK/TUBA)

Middelmådighetens spill. Det er aldri lett å skulle tre ut av skyggen til et tidligere band, men det blir lettere jo kortere den skyggen er. I Norge er skyggen som Cursive kaster så kort at få egentlig vil vite hvem Tim Kasher faktisk er. I Amerika er den noe større, men ikke så voldsomt mye. Problemet til Cursive har ofte vært at de har vært for undergrunn for mainstreamen-suksess og for mainstream for undergrunnssuksess. Så de har falt litt igjennom, noe som er synd, for de har til tider laget fryktelig god

WEST ER BEST KANYE WEST My Beautiful Dark Twisted Fantasy (G.O.O.D MUSIC/UNIVERSAL MUSIC)

Taylor hvem? Illuminati hva? Da Kanye West løp opp på scenen som en gal mann og avbrøt Taylor Swift under fjorårets MTV Video Music Awards, applauderte jeg ham. Ikke fordi jeg har noe i mot unge Taylor (jeg er faktisk små-fan, pinlig nok), men fordi vi i dag har alt for få dedikerte, genuine, korttenkte og ustabile superstjerner. Hva er det liksom som er så galt med en artist som driter seg ut foran hele verden fordi han føler så sterkt for musikk og kunstneriske uttrykk? Ved siden av den overlegne musikken, er det jo nettopp denne brennende lidenskapen som plasserer Kanye West over røkla i den stadig mer kalkulerte musikkbransjen. Av samme grunn elsket jeg også det faktum at han la bort hele sitt gamle og kommersielt sett svært fungerende sound til fordel for emo-genistrekene vi ble servert på 808s&Heartbreak. Alt sammen på grunn av morens død og en utro ekskjæreste, og hvis noe er «ekte» (som alt i rapverdenen liksom skal være), så er det jo nettopp en slik ekstrem reaksjon. I sjangeren hvor andre følelser enn aggressivitet og kjepphøyhet gjerne blir sett ned på, har Kanye West vist seg å være lederen av den nye bølgen med mer ektefølte og ærlige folk som Kid Cudi, B.o.B., Drake og Wale. Ingen av dem er dog i nærheten av å være en så komplett artist som mister West selv. Han har blitt det vi i gamledager kalte «udissbar», og når man hører på My Beautiful Dark Twisted Fantasy blir alle «skandalene» og ryktene rundt Kanyes person totalt uinteressante. Taylor hvem? Illuminati hva? For en gangs skyld handler det om musikken igjen, og for første gang på lang tid

føles det som om man blir servert noe nytt og enestående. Noe man ikke har hørt før. Kanye vender tilbake til rap og hiphop-musikk, som han altså forlot på 808s&Heartbreak, men likevel på en annerledes måte. Mer 2010 om du vil. Eller skal vi si 2015? Tenk hvor spennende dagens hiphop-scene kunne ha vært hvis flere rappere videreutviklet musikken på samme måte som Kanye? Det er kanskje ikke rart at kortsynte folk som tolker verden ut i fra hjemmelagde YouTube-filmer, tyr til påstander om djeveldyrking for å forklare fenomenet Kanye West. Og det er heller ikke rart at han valgte å lage filmen Runaway i sammenheng med My Beautiful Dark Twisted Fantasy, for dette føles virkelig som en filmatisk opplevelse. Helt fra den Nicki Minaj-gjestede introen med sine middelalderske toner, Ghost Dog-aktige (en av verdens beste soundtrack) «Dark Fantasy» (selvfølgelig med hjelp fra RZA), de grensesprengende og varierte singlene «Power», «Runaway» og «Monster», mektige «So Appalled» og «All of the Lights», skivas mest tradisjonelle Kanyespor «Devil in a New Dress», og selvfølgelig den fine og emosjonelle «Blame Game» med John Legend (og en av de beste skitsene jeg har hørt, i regi av Chris Rock). Toppen på den særdeles velsmakende kransekaka kommer likevel i form av sluttsporet «Lost in the World», hvor Kanye og indie-folkbandet Bon Iver nyskaper sistnevntes tårevekkende vakre «Woods», som i sin tur glir ut som en rulletekst ved hjelp av spoken words-legenden Gil Scott-Herons mektige «Comment #1»-dikt fra 1970. Alle dumme uttalelser om å få tilbake den «gamle» Kanye bør herved bli belønnet med et spark i baken, for My Beautiful Dark Twisted Fantasy er muligens den viktigste raputgivelsen du har hørt siden Aquemeni. Mathias Rødahl

edbergen Apple-forhandler siden 1981

Kom inn og prøv nye iPod touch. Konstruert kun for moro skyld.

Med nye iPod touch kan du ha det morsommere enn noensinne. Gjennomfør video-samtaler med venner og familie via FaceTime.* Ta opp HD-video med det innebygde kameraet. Velg blant tusenvis av spill fra App Store. Og opplev det hele med Multi-Touch-teknologi på den imponerende skjermen på 3,5 tommer. Stikk innom EDBergen, og prøv nye iPod touch.

musikk. Cursives styrke har alltid ligget i deres evne til å formidle tenåringsangst, desperasjon og tristesse pakket inn i den type energi bare tenåringer kan utøve. Tim Kasher er ingen tenåring lenger, han er 36 år gammel. Og her ligger problemet til The Game Of Monogamy, det er et slags forsøk på å sofistikere Cursive-sounden, på å gjøre den mer moden, rundere og litt enklere å spise. Men underveis i denne prosessen mister musikken mange av sine sterkeste sider; hele det ungdommelige aspektet forsvinner omtrent. Resultatet blir ikke så mye modent som det blir sedativt og voksent på den gale måten, altså ganske kjedelig. Tematisk er The Game … selvutleverende i den tråden vi kjenner fra Cursive, og Kasher er god på tekster, selv om

han blir noe banal enkelte ganger. Det handler om voksenlivets problemer, samlivsproblemer, eksistensialisme og tredveårskrise. The usual suspects, altså. Kasher proklamerer det selv på andresporet: «A grown man has gotta be a grown man» og «I don’t want a kid and I can’t keep being one». Kasher har ubestridelig talenter som låtskriver og tekstforfatter, det er bare synd at det bare er unntaksvis at de skinner igjennom. Når de derimot gjør det, er The Game …riktig så fornøyelig lytting. I Cursive-låten «From The Hips» fra i fjor synger Kasher: «I’m at my best when I’m at my worst». Satt i kontekst så betyr det at han lager best kunst når han har det som verst, og slik er det på denne plata også. The Game …

er på sitt beste når Kasher er på sitt mest selvransakende og selvmedlidende, som på «Strays» og «There Must Be Something I’ve Lost». Mye verre blir det når Kasher forsøker å gjenskape noe av den energien han pleide å besitte, ofte kommer han ut som en enda mer masete versjon av Conor Oberst, og hvem faen trenger det? The Game … er litt for ambisiøst for sitt eget beste. Kasher vil gjerne modnes som artist og lage en sofistikert og kompleks moderne klassiker, men han er ikke helt moden nok. Til tross for dette er han best når han tar tak i sitt eget liv, og bearbeider det, på en moden og voksen måte, gjennom melankolske poplåter. Håvard Ringen

KISSES The Heart Of The Nightelife

scenen, men er ikke helt en del av den heller; de går langt i å inspireres av åttitallet, men de er langt fra noen ironikere eller revitalister. Kisses er på sitt beste som et bilde av David Hockney: Det er varmt, solfylt og delikat, men med en brodd, det eksisterer en underliggende melankoli, en ensomhet og en lengsel etter kjærligheten. Starten på The Heart Of The Nightlife er slik, de fire første sporene er en tour de force av en popmusikalsk manifestasjon av Hockneys Splash-serie. Det er blant disse fire låtene man finner singlene som har regjert på blogger verden over, «Kisses», «Bermuda» og den nydelige «People Can Do The Most Amazing Things», samt det nye, men vel så fine, bekjentskapet «On The Move». Men så stopper det brutalt opp på femtesporet. Med ett virker det som om idéene er brukt opp og fyllmaterialet har begynt. Tittelsporet er en fullstendig innholdsløs mididisco-låt som aldri

når den fantastiske åpningen til anklene. Kisses er ikke fullstendig tomme for idéer enda, men dette ubetydelige hvileskjæret som er tittelsporet tar på en måte lufta utav siste halvdel av plata, den mister på mange måter litt momentum etter dette. Det har noe med at Kisses er fryktelig helstøpte, de har et vel utarbeidet sound, kanskje litt for vel for sitt eget beste. For etter hvert blir man oppmerksom på hvor likt alt høres ut. The Heart Of The Nightlife ender opp med å bli en todelt opplevelse. Den første halvdelen er en maktdemonstrasjon i delikat pop, mens den siste fremstår som en noe blekere kopi av den første; den samme formen, men med dårligere innhold. Men en plateanmeldelse er en oppsummering, og i så henseende er den første delen såpass god at den overskygger fullstendig de dårlige sidene den siste delen besitter. Håvard Ringen

salt, men én likhet finner vi i alle fall mellom de to frøknene. Mens begge gjør mye ut av seg rent oppførsels- og utseendemessig, er musikken deres derimot relativt streit og ufarlig. Ok, Nicki er kanskje kjent for å la versene sine være en forlengning av den nevnte animerte oppførselen sin når hun dukker opp som gjesteartist, men på egne låter er dama overraskende lite utfordrende. Og Pink Friday er mer «Your Love» og «Right Thru Me» enn «My Chick Bad» og «Monster», for å si det sånn. Det nærmeste man kommer Nickis verbale massemord på den sistnevnte Kanye-låta, er Eminemgjestede «Roman’s Revenge», der hun blant annet setter den aldrende og bitre Lil Kim på plass over en minimalistisk Swizz Beatz-produksjon. Men for hver av skivas mer skikkelige rapspor, blir vi servert tre slappe låter hvor frøken Minaj legger relativt

anonyme og til tider jævlig uoriginale vers. Spesielt kleint blir det på sporet «Dear Old Nicki», hvor hun sender meldinger til sitt unge og mindre modne «jeg» for å sjekke hvordan det står til med henne. Utrolig flaut, både tekst og produksjonsmessig. Jeg har faktisk ikke klart å høre den låta i sin helhet enda. Tidligere I høst twitret forresten Irv Gotti en melding der han sammenlignet Minaj med Lauryn Hill, noe hun selv ikke var helt uenig i, siden hun følte hun bød på noe av den samme allsidigheten. Altså, jeg liker Nicki Minaj, men la det være helt klart at det ikke finnes noe som helst her som kan sammenlignes med hverken Lauryn Hill eller hennes (forgjengelige?) enestående talent. Pink Friday er en midt på treet-raputgivelse, som kun skiller seg ut på grunn av sine mange «ung tenåringsjente på pikerommet»-låter. Skuffende nok virker det som

Vi er første klinikk i vår bransje som er blitt

ISO –9001 ser t ifiser t * Vi kan hudforyngelse, injeksjoner, laser, hårfjerning, m.m.

Hjertelig velkommen til gratis konsultasjon og personlig veileding. * ISO sertifisering er et sertifikat på at vi tilfredsstiller alle internasjonale kvalitetsstyringskrav!

Strandgaten 3, tlf. 55 32 80 98 w w w.e l li p s e kli n i k ke n .co m

(MAMAN/IMPORT)

Hockney som pop. Kisses har vært et av de mest bloggede bandene i 2010, jevnt og trutt har det blitt sluppet låter fra dette debut-albumet, og i stigende takt har begeistringen, omdømme og forventningene vokst seg større. Det kan være en lei skjebne å skulle leve opp til slike forventninger, web 2.0 kan knuse deg like lett som den bygger deg opp. Grunnlaget for Kisses’ hype kan spores til at de synes å fange opp mange av de tendensene som har regjert i bloggosfæren i 2010, men pakket det inn i en litt annen wrapping. Vi finner spor av eskapisme og lengtende drømmepop, lette og tropiske baleariske baktepper og en bunnløs respekt og beundring for alt som var bra ved åttitallspoppen. Kisses slekter på ny-balearikaen, men kan ikke beskrives som det; de deler mye med chillwave-

NICKI MINAJ Pink Friday (YOUNG MONEY/UNIVERSAL MUSIC)

Fra «overlegen» til «average» på 51 minutter. «Årets mest etterlengtede album» skrøt Universal i forkant av dette albumets releaseparty, og selv om det opplagt var en liten overdrivelse, er det likevel ingen tvil om at Pink Friday har vært en skive mange har gått og ventet på de seneste månedene. For til tross for at dette er Nicki Minaj sin platedebut, har Young Moneys førstedame vært en av årets absolutt hotteste rapnavn, og ikke mindre eneveldende når det kommer til rimspyttende hunkjønn. Med sitt animerte image og væremåte har hun fått tilhengere (eller «Barbies» som hun kaller dem) verden over, og blir av mange utpekt å være rappens svar på Lady Gaga. Akkurat det kan man vel ta med en klype

Telefon 55 12 23 70 - 47 30 81 79 www.clounge.no

11/2010

NESTTUN

TURN, TURN, TURN TURNS Out (VME)

Dritbra, viser det seg. Debutalbumet til Turns har vært en fem år lang prosess. Noen ganger er ting verdt å vente på, jamfør Smile, eller Prefab Sprouts … Music. Andre ganger er det som med Chinese Democracy, altså best å la være. Out lander ganske trygt i den første kategorien. De to eksemplene danner også en ganske solid referanseramme for hva man blir servert på denne plata: Bunnsolid popmusikk et sted i grenselandet mellom solfylte california-pastisjer og erkebritisk sophistipop, men også, på merkverdig vis, noe med et utpreget norsk utrykk. Turns er hjertebarnet til en av – etter hvert – norsk pops virkelige giganter: Anders Tjore fra Montée. Han har en umiskjennelig signatur på låtskrivingen sin og underveis på Out hører vi tilbakevendende detaljer som minner om moderbandet: powerakkorder, nærmest progressive elementer, lette eskapader ut i psykedeliske partier, og ikke minst, en fabelaktig sans for gode melodier. «For The Love That You Still Grow» er et strålende eksempel på det sistnevnte, denne låten er en regelrett maktdemonstrasjon i popsensibilitet. Det bør nevnes at Out er et relativt ambisiøst popalbum. Det flørter mer med popmu-

om Nicki Minaj har fokusert mer på å tilfredsstille det hvite poppublikummet enn rapfansen som har trykket den mer hardtslående, gærne Nicki til sitt bryst. Forståelig nok hvis man forsøker å slå skikkelig igjennom kommersielt, men tiden får vise om hun har muligheten til å konkurrere med Rihanna, Kate Perry og Gaga. Jeg tror personlig ikke at dette er publikummet hennes, men hvem vet. Hun prøver i alle fall så godt hun kan å ikke skremme bort eventuelle nye fans, og synger selv sukkersøtt på nesten alle refrengene. Ikke at det er noe galt med det, men den som hadde håpet på et hardt og breialt album, kommer altså til å bli skuffet. Alt i alt er jeg er veldig overrasket over hvor tannløst Pink Friday endte opp med å bli, og det virker dessuten som om Nicki desverre har forenklet mange av versene sine. En artist har sjelden gått så raskt fra å være «overlegen» til «average» i mine øyne, men la oss for Nicki sin skyld håpe at pop-drømmen går i oppfyllelse. Mathias Rødahl

LAST DAYS OF APRIL Gooey (BAD TASTE RECORDS)

Noe for seg selv. Da den ettertraktede promo-plattformen, soundtrack, til skate og snowboardfilmer en gang rundt

sikken som kunstuttrykk enn som konsumprodukt. Således ligger det nærmere Paddy McAloon enn Brian Wilson, men nærmeste slektnign er kanskje Sean O’Hagan fra High Llamas. Her kommer også det utpregede norske i Tjores utrykk frem. Han kan sies å angripe popmusikken på samme måte som Sondre Lerche gjorde så bra på sine tidligste album – en annen nordmann som er sterkt inspirert av O’Hagan. Låtene til Tjore lever egne liv, de tar uventede vendinger og tillater seg å være kontinuerlig utfordrende uten å ofre tilgjengelighet. «Do It Again» er kremeksempelet på nettopp dette, en dynamisk låt som understreker sin norskhet med eskapader ut i Jaga Jazzist-aktige blåserpartier. Albumets kompleksitet forsterkes av at Tjore har latt seg inspirere av Third Stream-retningen, et musikalsk begrep som på sekstitallet ble brukt for å beskrive musikk som oppstod i grenselandet mellom jazz og klassisk. Denne inspirasjonen manifesterer seg over hele plata, men kanskje spesielt i de kortere, introaktige numrene. Men man gjør ikke seg selv noen tjenester ved å henge seg opp denne inspirasjonen, for det blir i så henseende lett å tolke Out som fryktelig utilgjengelig, og få ting kunne jo vært lengre fra sannheten. Out er pop for det tenkende menneske, men like mye for det følende. Håvard Ringen

årtusenskiftet ble overtatt av hip hoperne til fordel for punkrockerne, var sistnevnte pent nødt til å finne veien tilbake til den mindre lukrative undergrunnen. Og når en av Skandinavias største punkrock-labler, Bad Taste Records velger å gjøre Last Days of April sin indierockkonvertering Gooey, til årets storsatsning, er det kanskje en vitnesbyrd om at punkrock er i ferd med å miste sin posisjon i det kommersielle musikkmiljøet. Slik jeg fremstiller det nå, tror du kanskje at LDOA har ditcha pønkrocken i et desperat forsøk på å klamre seg fast til sirkuset. Nei. Det som begynte som et collegepunkband på slutten av nittitallet har som en hvilken som helst fjortis gradvis modnet og funnet seg selv. I dette tilfellet i indierock/pop-landskapet a la Beck, Dinosaur Junior, Lemonheads. De har alltid vært noe for seg selv, og det bunner nok i Karl Larssons og co sin kjærlighet til musikken som immuniserer mot kommersielle kompromiss og føder fantastiske plater som Gooey. I en blyg flørt med nostalgisk collegerock og smud indierock har de skapt en plate som treffer undertegnedes fjortishjerte og gryende kvinneemne på én gang. Med assosiasjoner fra Jordan Catalanos bandprosjekt i TV-serien Angela (My So Called Life) via Dinosaur Jr. på sitt mykeste, til Frode Strømstad i I was a King kunne jeg ikke bedt om en bedre kombo. Det eneste som er å utsette, er – tro det eller ei – Evan Dandos uengasjerte bidrag på «All The Same». En låt som like gjerne kunne vært å finne på hans coverplateprosjekt, Varshons fra 2009, bare at hjernebarken vegrer å la seg feste ved den. Bortsett fra det byr Gooey på en poppornografisk lytteropplevelse med blant annet drømmende pedal steel gitarer på singellåten «America», en nydelig duett med Tegan Quin på «If» og den episke og lytteretablerende åpningslåten «No Time for Dreams». LDOA blir dermed ikke med i punkrockens dragsug, og gjør seg mer enn fortjent til Bad Taste sin prioritering. Utstyrt med 99-spors låtinndeling som skal forhindre (hah!) nedlastning vil de forhåpentligvis også dra inn litt penger i kassa. Inger Lise Hammerstrøm

SHARE THE FEELING

BEST AKKURAT NÅ

GlædeliG jul. deltaG JØRGEN NORENG SENJAHOPEN Heim Tell Jul (SILSAND SILD OG CD)

Heia vårres karra! John Dee 18. desember. GHOST Opus Eponymous (RISE ABOVE)

Vokser og vokser. Satan trenger også litt kjærlighet i selveste Jesus-måneden. PROFFESSOR GREEN FT. MAVERICK SABRE Jungle (VIRGIN)

Tinie Tempah, du liksom.

i konkurrencen om en billet hver daG i årets julekalender

HERRELØSE Gratulerer Med Da’n (CRACKLAB)

Når skal Norges mest undervurderte rapgruppe få litt loooove? KANYE WEST Samlede verker 2010 (UNIVERSAL/INTERNETT)

Kanye er i storform, jeg melder meg inn i hylekoret. Mye knall som ikke kom med på plata og.

NELLY 5.0 (UNIVERSAL MUSIC)

Skrotnisse. Finnes det noen merkeligere urban artist enn Nelly? Hva er han egentlig? Rapper, sanger, kul, latterlig? 2000-debuten Country Grammar bød på flere gatekredible godbiter, men så dukket plutselig cheezy-Nelly opp to år senere med Nellyville, og dermed ble det umulig for enhver

www.roskilde-festival.dk 11/2010

hiphop-kredibel person å si at man faktisk likte Nelly (selv om «Hot In Herrre» selvfølgelig alltid får guttæne ut på gølvet … dog kun med rett kvinnelig selskap). For selv om syngerappingen på den nevnte førsteskiva var uvant, men akseptabel, falt i alle fall undertegnede av da Nelly plutselig ville bli ladies man og servere svisker, samtidig som han bola opp kroppen til Timbaland-nivå. Og siden den gang må jeg innrømme at jeg heller ikke har sett noen stor grunn til å følge spesielt grundig med på karrieren hans, som plutselig og nådeløst dalte fra superstjerne-status til has-been. Jeg var derfor litt spent på hva jeg kunne forvente meg av St.Louis-artistens femtealbum 5.0. Blir det «E.I.» eller «Dilemma» liksom? Vel, den tynne og sjarmerende country-gutten er i alle fall borte (kanskje ikke så overraskende), og cheesy-Nelly lever definitivt fortsatt i beste velgående. Når Nelly dukker opp som gjesteartist på andres låter, synes jeg vanligvis at han er en veldig unødvendig og slitsom del av prosjektet, så bare tenk dere et helt album med den evig monotone syngerappingen. Musikalsk er skiva faktisk ganske varierende, med alt fra svingene disco-toner, euro-techno-skrot, Diddy-partytøys, «Dilemma»-kopi og selvfølgelig Nelly-køntri, men fellesnevneren for det meste her er at det suger. Man finner unntak her … eller nei, det gjør man faktisk ikke. Låtene som ikke er ræva, føles mer som album-leftovers fra andre artister (Khaled, T-Pain, T.I.), så med en enkel oppsummering kan man egentlig bare si at 5.0 ikke er spesielt bra, og på ingen måte fortjenes å kjøpes for dine hardt opparbeidede norske kroner. Mathias Rødahl

igjen i minst ett av ankepunktene skal du slippe å ta anstrengelsen med å laste ned Bomtur Til Jorda. Når det er sagt, jeg kan ikke levere fra meg denne anmeldelsen uten å avsløre min ambivalens, og den respekt jeg skylder Kråkesølv som et nytt tiskudd til den norske indiepopscenen. Såpass skal tilfalle et ambisiøst, ungt band. For de viser åpenbare kvaliteter – som god meloditeft, utførlige tekster, og gjennomførte arrangement. Sistnevnte skal vel den midlertidige produsentduoen Øystein Greni og Christian Engfeldt ha æren for. Med sine rutinerte ører har de skrudd verket vekk fra en keitete UKM-demo og i stedet gitt det et finslipt og kvalitetsmessig løft. Guttene selv skal ha ære for sterke melodiske riff, engasjerende og velplassert koring og fengende låter med hitpotensial. «Nordavind mot varme kinn» har jo allerede truffet eteren, og etablert seg som allsang blant konsertpublikum, og flere av låtene setter seg til den hensynsløse hjernebarken, og tvinger meg til å nynne Bodøpop til jeg faller om i klaustrofobianfall. 1-0 til Kråkesølv. Men jeg kommer ikke til å ofre denne plata stort mer tid nå. I skrivende stund har jeg latt assosiasjonene fra plata lede meg over på Motorpsycho, og kan med det konkludere at Kråkesølv har et stykke igjen før de opparbeider seg en såpass sterk identitet. I mellomtiden kan de kanskje forsøke seg på dietten heftig alkoholforbruk, ymse sedativer og en dose kjærlighetssorg. Det pleier visstnok ha god effekt på tenåringsbesvær og naive livsanskuelser. Inger Lise Hammerstrøm RIHANNA Loud (UNIVERSAL MUSIC)

Skuffa! Rihanna har mildt sagt vært en berg-og-dalbane. Da hun debuterte tilbake i 2003, syntes jeg at dama var totalt uinteressant, men ble deretter mer nysgjerrig, for så å gå inn i totalt hatmodus da hun ga ut Good Girl Gone Bad og liksom skulle være en ung og provoserende pike som nettopp hadde funnet ut at «rock og sånn er litt tøft og kult da». I perioden etter Good Girl Gone Bad myknet jeg derimot litt opp igjen, og da Rated R kom i fjor, var det umulig å underslå hvor glimrende den skiva faktisk var. Et hyper-profesjonelt produkt, stappet med godlåter, konstruert for kommersiell suksess. Og det mener jeg ikke på en negativ måte. God pop er tross alt noe av det beste som finnes. Så jeg har gledet meg til å sjekke ut hva dama (og hennes hær av produsenter/låtskribenter) hadde funnet på denne gangen. Kunne man holde samme standard , eller til og med toppe den? Vel, overraskende nok er jeg skuffet. Svært skuffet faktisk. Spesielt siden den nå litt mindre emo, og særdeles mer rødhåra Rihanna har varmet oss opp med den

KRÅKESØLV Bomtur Til Jorda (KRÅKESELSKAPET/ GRAND SPORT RECORDS)

Bomtur. «Men æ håpa og trur æ e mer enn dårlig skjeggvekst og uren hud» – Mannekeng. Bomtur Til Jorda er en samling låter om universelle fjortisproblemer fremført på sytete Bodødialekt med altfor sterke referanser til Postal Sevice og Death Cab for Cutie. Så, nei, sett fra det subjektive perspektivet er ikke Kråkesølv stort mer enn dårlig skjeggvekst og uren hud. Men nå skal det i rettferdighet sies at jeg ikke er no’ særlig fan av noen av de ovennevnte. Dessuten finner jeg Bodødialekta uutholdelig, og kan ikke fordra fine teksta om livets små ting. Kjenner du deg

11/2010

flotte Stargate-gullrekka «Only Girl (In The World)», «What’s My Name» (ft. Drake) og «S&M». Alt lå liksom til rette for et nytt superalbum. Men den gang ei. Ikke at man ikke prøver denne gangen også, men den kommersielle, og ikke minst musikalske grunnmuren, holder ikke på samme måte. Alt for mange av låtene faller inn i gjennomsnitts-poplåt-båsen, og gjør at Loud ikke er i nærheten av å bli den samme maktoppvisningen som Rated R var. Spor som «Cheers», «Fading», «Man Down», «Complicated» og «Skin» høres ut som tidlige studio-sessions som aldri burde ha passert Rihanna-testen. Det blir for kjedelig, for intetsigende og på ingen måte musikalsk pirrende. På «California King Bed» forsøker hun å fri til det gigantiske countrypop-markedet, og selv om det låter fint nok, er det uttallige jenter som gjør akkurat den typen musikk atskillig bedre … og som spiller gitar selv(!). Nicki Minaj-samarbeidet «Raining Men» skuffer også, med tanke på at man har samlet to av bransjens desidert mest spennende, kvinnelige artister. Og dermed sitter vi rett og slett bare igjen med den andre versjonen av sommerens store hitlåt «Love The Way You Lie», denne gangen med ekstra Rihanna og mindre Eminem. Den er fortsatt bra, refrenget er fortsatt fantastisk, og du tenker fortsatt på det lidenskapelig uansvarlige forholdet du hadde til eksen din, men låta (og Stargate) er på ingen måte nok til å redde Loud fra å være et uventet middelmådig album. Mathias Rødahl

Man kan kanskje si at det høres ut som et The Strokes som har vært altfor lenge ute i sola, og som ikke lenger bryr seg om å være så jævla kule hele tiden. Som sagt gjør ikke Surf Friends skam på sin egen tradisjon, men det er ikke dermed sagt at de tilfører den særlig mye. Kanskje fordi de er så trygt plantet i nettop en tradisjon, så ender Confusion ofte opp med å låte ganske traust. Ironisk er det da at det er i forsøkene på å være eksperimentelle at Surf Friends ender opp med å låte kjedeligst, som på den droneaktige «No Oil». Når de derimot drar The Clean-pastisjene fullt ut, så høre de riktig så fornøyelige ut. En låt som «Human» er en låt som skapt for den sommeren de faktisk opplever nede i New Zealand just nå. Summa summarum ender aldri Confusion opp med å bli noe annet enn riktig trivelig; klasse blir det aldri. Det finnes egentlig ingen annen måte å beskrive det på: det er som å komme hjem til bygda på ferie, også hooker du opp med en gammel venn som har blitt igjen, han har ikke så jævlig mye å by på, men det er fortsatt skikkelig koselig å se ham igjen. Iallfall trivelig nok, liksom. Håvard Ringen

BEST AKKURAT NÅ

SURF FRIENDS Confusion

YELAWOLF Trunk Muzik 6-0

(POWER TOOL/IMPORT)

(INTERSCOPE/UNIVERSAL)

Trivelig nok liksom. Det er ikke ofte man setter seg ned med en anmeldelse og skal tematisere, eller forsøke å tematisere, New Zealandsk indierock, men så er altså tilfelle med det akk-så-passende-navngitte bandet Surf Friends. Den New Zealandske musikktradisjonen er ikke bred, i hvert fall ikke for utenforstående europeere, men det lille vi kjenner til, er ofte overraskende bra. Fra Finn-slekta og deres Split Enz og ikke minst Crowded House, til det som via gudfedrene i The Clean har blitt kalt kiwi-rock, så har det vært utrolig kvalitetsbevisst over hele linja. Surf Friends gjør på ingen måte skam på tradisjonen de skriver seg inn i. De er definitivt barn av kiwi-rocken. I dette begrepet ligger det en slags New Zealandsk versjon av Velvet Undergrounds mørke, introverte og hypnotiserende rock. Og resultatet blir da en ganske fascinerende form for musikk: det høres både klaustrofobisk og urbant ut, samtidig som det besitter en klar nasjonal identitet. Og man tenker ikke akkurat på mørke og klaustrofobi når man tenker på New Zealand – heller sol, surfing, frodig natur og snedige fugler.

En ny stjerne på himmelen. Hype hype hype. Yelawolf er trykket til sitt bryst av både Lydverket, Hovefestivalen, Pitchfork Media og The Fader som The Great White Hype og den nye Eminem. Hvilket for en gangs skyld ikke er milevis unna sannheten, så banalt og tabloid det enn måtte høres ut. Den spinkle tatoverte emoluggsportende og Classic Rock-elskende Alabama-bonden er den beste hvite rapperen siden Em, og i motsetning til godslige Bubba Sparxx, maner han frem bygdedyret i all sin pomp, prakt og faenskap. Singelen «Pop The Trunk» og dens akkompagnerende video fra tidlig i år er nok den beste beskrivelsen så langt av bygdelivet i sørstatene; med metaamfetamin, pickup-trucks, hjemmebrent og countrymusikk som bakteppe. Historiefortellinga sitter som et rifleskudd. Reint teknisk sett er Yelawolf det tighteste jævla monsteret av en rapper jeg har hørt på årevis. Han namedropper Bone Thugs og Twista som forbilder, og han radbrekker stavelser med de beste av dem. Ellers er han selvsagt sørstatsrepresentant på sin tatoverte hals, selv om det tok tid å venne seg til han sammen med

ANDREAS TYLDEN AUSTERE/ISOLATION Bleak (EISENWALD/ETERNITY RECS/IMPORT)

Man har det ikke mer gøy enn det en gjør med seg selv. MARE Live @ Nidrosian Black Mass, 11.11.10 Magisk. KANYE WEST My Beautiful Dark Twisted Fantasy (G.O.O.D MUSIC/UNIVERSAL MUSIC)

<3 JAKS Here Lies The Body Of Jaks (THREEONEG/IMPORT)

Heroknekk på dansegulvet. Fett ass. RUMBLE IN RHODOS White Dancing (DIGER)

Hå hå! Det lover veldig, veldig bra!

Gucci Mane på nye singelen «I Just Wanna Party». Men Lynyrd Skynyrd, Three Six Mafia, Run DMC og mer intrikat, såkalt lyrisk hiphop er alle bestanddeler som utgjør Yelawolf. Det er ikke mye på Trunk Muzik 6-0 vi som har fulgt littegrann med ikke har hørt før. Så sjukt bra låter som «Good To Go» og tittelsporet er så skjønner man godt hvorfor. De er definerende for Yelawolf som artist og fortjener oppmerksomheten en pengemaskin som selveste Interscope kan gi. De nye sporene er ikke særlig dårligere, selv om jeg kanskje savner akkurat den låta som skulle løfta han opp på det ekstra nivået. At «Mixing Up The Medicine» ikke er med regner jeg med er Bob Dylans skyld, men en banger på det nivået hadde hjulpet på. Likevel. Det er ikke mye å utsette på storselskapsdebuten til bondetampen fra Alabama. Og om han ikke smeller til med full mainstreamsuksess denne gangen, har vi garantert fått ei ny stjerne på hiphophimmelen. Ei stjerne som antagelig vil skinne ganske lenge, og gjøre det enda enklere for bondegutter (og andre ikke-urbane) med rockepreferanser å digge hiphop. Jørgen Nordeng

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

SAMLIVSTERA PEUTEN SOM H AR EN SKILSMISSEPR OSENT PÅ OVE R 90%!

PÅ BLU-RAY & DVD NÅ! Kjøp den hos din nærmeste filmforhandler

www.sf-film.no

FILM BYEN MELLOM LIV OG DØD Regi: Lu Chan I rollene: Lieu Ye, Gao Yuanyuan, Nakaizumi Hideo Holocaust før Holocaust. 13. desember 1937 erobrer japanske styrker Najing. I løpet av de neste seks ukene myrdes 300.000 kinesere. 20.000 kvinner voldtas. Et bestialsk slaktehus snedig plassert utenfor offentlig rettsvesen og bortenfor velkjent krigshistorie. Det skjedde og det skjedde ikke – og så ble lokket satt på. Japanske myndigheter unnskyldte ingenting. De kinesiske mukket ikke. Inntil nylig. I likhet med de tusen fotografiene japanske soldater sendte hjem under og etter okkupasjonen, lar Lu Chan handlingene snakke for seg uten å si så mye. Soldater innhentes, halshugges, spiddes og overtennes. Kvinner og barn misbrukes og skytes mens de japanske soldatene kappes om å være førstemann til å overgå det som allerede har skjedd. Hver side stiller med sine hovedpersoner, men ingen kjøres opp som protagonister, helter eller skurker. I stedet portretteres kollektiv lidelse gjennom vakre, kjølige tablåer i svarthvitt. Mer grått og monokromt enn skarpt og kontrastfylt. Allmennmenneskelig og nøkternt snarere enn kategoriserende og partisk. Umenneskelig ondskap presentert uten interesse for fengende dramaturgi. Vakker og velskapt til tross – uten tydeligere rolleskildringer og en dramaturgi til å fange inn tilskueren hadde Chan vært tjent med et mindre harmonisk billedspråk for å unngå fornemmelsen av repetisjon og en sigende likegyldighet; flere kontraster, større dissonans. Slik har Byen mellom liv og død blitt en visuelt godt utført fortelling om en viktig hendelse, mer enn en isolert sett viktig film. Ragnhild Brochmann Premieredato 10. desember

DUE DATE Regi: Todd Philips I rollene: Robert Downey Jr., Zach Galifanakis, Juliette Lewis, Michelle Monahaga, Jamie Foxx, Alan Arkin, RZA Femten år etter at Gutta på tur viste harde menn i myk forbrødring med primære undertoner og metroseksuelle overtoner ble formen institusjonalisert av Hollywood. Ordet: bromance –hvordan være helt åpen mann i vennskapelig møte med en annen. Ulikt slik tilfellet var i Hangover, går Todd Philips denne gangen tilbake til grunnideen. Borte er kameratgjengen, i stedet møter vi to menn tvunget sammen. Et stykk Don Draper og en arketypisk Hollywoodhomse. En alfahann-arkitekt med kort lunte og høygravid kone og en uforløst skuespiller med asken til faren i en kaffeboks og sorg i hjertet. Begge skal til Los Angles og her begynner komedien. På grunn av umiddelbart dårlig kjemi og et opptrinn i kabinen nektes begge flyturen. Isteden blir det en felles leiebil på tvers av kontinentet for å rekke fødselen. Et godt opplegg for en bromanceroadmovie? Absolutt, hadde det bare ikke vært for at de to flatpakkede karakterene forblir liggende i pappen. Peter (Don/Downey Jr.) flyter like uforstyrret, overlegent og passe (u)sympatisk gjennom hele reisen mens følgesvennen, Ethan (Galifanaskis) like trofast forfølger sporet sitt. En programmatisk overhomsete gladsolipsist fra ende til annen med STORE følelser, store fakter, stort libido og en like morsom jålehund som følgesvenn og speilbilde. Ethan onanerer åpenlyst i bilen (ha ha) og hunden gjør det samme (ha

ha). Og Peter blir overbærende lamslått (ha) og sånn går det videre. To vidt forskjellige menn som – til tross fem døgn i Den Andres intimsone – i bunn og grunn forblir seg selv. Ett hundre prosent. Ragnhild Brochmann Premieredato 3. desember FAIR GAME Regi: Doug Liman I rollene: Sean Penn, Naomi Watts, Ty Burrell, Bruce McGill, Brooke Smith, David Denman Politisk samtidsdrama med lite pistoleros og mye prat har vært noe av det beste vi har fått fra andre siden av Atlanteren de siste årene. Tenk Charlie Wilson’s War og Michael Clayton. Der kynisk storpolitikk og amoralske kooperativer har vist seg å være en langt mer tidsriktig og truende antagonist enn vanlig vinningskriminelle fra lavere samfunnslag. Fair Game er mer av det samme, og føyer seg inn i en liten perlerad av filmer som går rett i strupen på dem som oljer hjulene i vår tids kjernekonflikt, altså krigen mot terror. Denne gangen spesifisert ved forholdene rundt WMDs – og fraværet av disse i Saddams arsenaler. Om dem som skjønte hvor landet lå. Og de som nektet å lytte. Valerie Plame var en undercover CIA-agent som fikk coveret sitt blåst av egne overordnede fordi hun bråkte med bevisføringen etter invasjonen i Irak. Helt sann historie, der den første delen er suverent best: Vi følger folk i felten på leting etter noe som ikke fins – og i krig på kontoret når de skal forsøke å fronte vett og forstand i en periode av amerikansk historie hvor rasjonell argumentasjon hadde ekstremt dårlige vilkår. Enden på visa er kjent, men det vi ikke visste om, er den personlige kampen og skadene på ekteskapet til the Plames som dette medførte. Dette blir vi nå satt inn i gjennom siste halvdel av filmen. Uten at jeg helt vet hvorfor. En god time kjekling og forsoning som burde vært redusert til en bisetning. Da all selvrettferdigheten og de moralske kvalene egentlig ikke tilfører noe som helst – og uansett serveres i mye større porsjoner enn vi klarer å svelge unna. Gaute Brochmann Premieredato 26. november

BEST AKKURAT NÅ

I SALG PÅ BLU-RAY OG DVD

NÅ! 68

11/2010

GAUTE BROCHMANN NOKAS Regi: Erik Skjoldbjærg Årets beste norske. GAZAS TÅRER Regi: Vibeke Løkkeberg Den nest beste. KEEPER’N TIL LIVERPOOL Regi: Arild Andresen Og bronsevinneren.

GET LOW Regi: Aaron Schneider I rollene: Robert Duvall, Bill Murray, Sissy Spacek, Lucas Black, Gerald McRaney, Bill Cobbs Robert Duvall. Vår alles Tom Hagan og Bill Kilgore. Som har spilt mer eller mindre akkurat den samme gamle mannen i et førtitalls filmer de siste tyve årene. Fordi han er så himla god til det. Men her har han omsider fått en skikkelig hovedrolle igjen. De vokser ikke på trær for dem over åtti.

Men Bobby griper sjansen med to knoklete hender og leverer en fantastisk forestilling. I en film som ikke er så veldig god utover det, dessverre. Aaron Schneider har tatt det noe uvanlige steget fra kameramann til regissør, så tidskoloritt og visuell koherens er i trygge hender. Mens resten blir ganske trivielt. 30-tallet: En gammel knark bor alene utenfor en amerikansk småby, fryktet og mislikt av alle. Selv om ingen vet helt hvorfor. Det akter han å gjøre noe med, og velger den snodige fremgangsmåten å iscenesette sin egen begravelse. Intet lik i kisten, men en taletrengt olding på podiet. Det som berettes derfra overrasker kanskje sambygdinger med en beskyttet oppvekst, men neppe et norsk kinopublikum som er vant til litt av hvert. Begravelsestvisten er original, men langt fra tilstrekkelig som drivfjær for en hel spillefilm. Mens øvrig persongalleri ikke har stort å bidra med. Dermed blir Get Low severdig av én enkel grunn, nemlig en virkelig hederskar som briljerer i en hovedrolle han hadde fortjent mange flere av. It smells like victory! Gaute Brochmann Premieredato 7. januar

KONSERTEN Regi: Radu Mihaileanu I rollene: Aleksei Guskov, Dmitri Nazarov, Mélanie Laurent, François Berléand, Miou Miou, Valeriy Barinov Når du overværer en gruppe amerikanere i Frogner-parken tenker du kanskje at det var De Forente Statene som burde blitt oppløst i ’91, ikke USSR. Slik at disse ukultiverte bråkebøttene mistet dominansen over verdenskulturen. For å erstattes med sofistikert melankoli og tørr selvironi fra Østerled, ispedd europeisk distinksjon. Men thanks to the Yanks for at det gikk som det gikk. Slik at filmer som Konserten er sjelden vare. Dette er en avskylig, infantil forestilling, der hver eneste replikk vræles ut. Og tiden det tar å trekke pusten før neste raut, nådeløst proppes med umotivert skyting, fjollet slap-stick og emosjonelle overdrivelser av typen dunke-skallen-i-veggen. Ha ha!? Snarere hulk-hulk-hulk. Paradoksalt nok, i en film om finkultur, der en gammel dirigent får sjansen til å gjenreise sin tapte ære ved å raske sammen musikerne fra den gang da og stable dem opp på en av Paris’ mest fornemme scener. Ett poeng for fin musikk. I en film som forringes voldsomt av alt som ikke er tonesatt. Hadde dette vært en amerikansk produksjon med Adam Sandler i hovedrollen ville den sopt med seg enere over alt. Nå blir det sikkert en overvekt av noteringer i andre enden av skalaen når dommen skal avsies. Fordi vrøvl og vås liksom er mer ekte og bra fordi det fremføres på russisk. Men for deres egen skyld: Ikke la dere lure! Og husk at en tur i operaen ikke koster stort mer en enn kinobillett. Gaute Brochmann Premieredato 25. desember

MEGAHJERNE Regi: Tom Mcgrath I rollene: Will Ferrell, Brad Pitt, Jonah Hill, Tina Fey, David Cross Ut fra det ytre rom sendes to romvesenbabyer til jorda idet morplaneten etes opp av et sort

FRA PRODUSENT

LUC BESSON

Foto: Agnete Brun

STILLSTAND I VINTERLAND KONGEN AV BASTØY Regi: Marius Holst I rollene: Stellan Skarsgård, Benjamin Helstad, Kristoffer Joner, Trond Nilssen Da Marius Holst fulgte opp den svært anstendige debuten Ti kniver i hjertet med Øyenstikker i 2001, trodde og håpet mange av oss at de syv årene mellom de to filmene var brukt til å stake ut en kurs. En kurs der det intense, ambivalente og ambisiøse kammerspillet med Bodnia, Bonnevie og Persbrandt bare var den første av en serie filmer. Der viljen til å dyrke et mer personlig, mindre konvensjonelt uttrykk tok over for den tradisjonelle, trygge og litt tungrodde stilen fra førstefilmen. Men slik skulle det ikke gå. Ti år og to filmer senere står Øyenstikker igjen som et unntak; en vei som ble forlatt. Mens tilnærmingen fra Ti Kniver er hentet frem og dyrket videre. I Blodsbånd fra 2007 og enda tydeligere i årets Kongen av Bastøy, der Lars Saabye Christensen til alt overmål er med igjen i manusavdelingen. Og Marius Holst: Jeg er skuffet over deg. Og jeg forstår deg ikke! Hvorfor tråkke rundt i denne lysløypa når du er sjelden art med forutsetninger for å tverrstille skia og labbe inn i et mer jomfruelig landskap – på jakt etter noe eget? Eller føler du virkelig at du er på rett spor? At Kongen av Bastøy er en viktig og riktig film? I så fall tar du dessverre feil. Snaue hundre år siden: Unggutten Erling ankommer forbedringsanstalten på Bastøy. Han er fast bestemt på å rømme, og med en fysikk og fremmelighet som går utenpå resten av klientellet, blir han snart en helt på sovesalen. Og den store hodepinen for øvrigheta. Konfrontasjon blir uunngåelig, der Erling står steilt mot øyas kommandant i Stellans Skarsgårds skikkelse. Mens guttenes ordensmann, den snart ferdigsonede Olav havner i kryssilden. Sammen med de voksnes mann på gulvet; en lite trivelig husfar gestaltet av en sedvanlig utmerket Joner.

Dette er rammen. Og spørsmålet er hva Holst ønsker å bruke den til. Hvis svar, antar jeg, er å fortelle en historie om moral, rettferdighetssans og mot i møtet med institusjonell urett. En svært tradisjonell fortelling om individets kamp mot systemet, om menneskets overlevelsesdrift og ikke minst Darwinistenes hodepine: Hvorfor hjelper vi våre medmennesker når vi er bedre tjent med å la være? En tematikk Holst lykkes godt i å tydeliggjøre. Det han derimot mislykkes ganske ettertrykkelig med, er den langt vanskeligere øvelsen det er å tilføre ekte menneskelighet og vitalitet til denne tekniske beskrivelsen. Med andre ord det som trengs for å ta filmen fra noe skjematisk over til det følelsesmessig engasjerende. Hva slags innsikt og hvilke observasjoner er det som rettferdiggjør at Kongen av Bastøy nå løftes ut av den såkalt sanne historien og over på lerretet? Det gir ikke filmen noe godt svar på. Nå er det selvsagt mulig å si at dette er en god historie, ferdig med det. Problemet er bare at den ikke er god nok, i alle fall ikke slik den fortelles her. Filmkanonen er dessuten proppfull av bunnsolide fengselsfilmer om samhold, brutalitet og rømninger. For ikke å snakke om Gjøkeredet som på mange måter har patentert mange av grepene Holst/ Saabye Christensen velger å ty til. Atpåtil i et format som er svært likt. Ikke det at det er galt å kopiere noe vellykket. Det er bare det at Holst ikke er flink nok. Det å få en gammeldags film som dette til å fungere i 2010 er vanskelig, og krever regissører med helt unikt talent innen historiefortelling og et enestående håndlag med mennesker. Det demonstrerer ikke Holst her. Og med en innledning og avslutning så utvetydig insisterende at de egentlig gjør selve filmen overflødig, ender dette opp som en ganske traurig affære til tross for bunnsolid teknisk arbeid og tidvis førsteklasses skuespill. Gaute Brochmann Premieredato 17. desember

I SALG PÅ BLU-RAY OG DVD

15. DESEMBER! 11/2010

www.designtorget.se

hull. Den ene raketten havner i et glansvasket amerikansk hjem, den andre i fengsel for superkriminelle. Den ene er fylt med en hjertegod supergutt, den andre med et utspekulert blått vannhode. Metroman og Megahjerne. Ying og yang. Skjønt – så enkelt er det ikke. Første ting først. Istedenfor å bryte nytt superheltland kaster Dreamworks grunnstoffene i været. Ikke for å unngå velkjente stereotypier, men for å snakke om dem på en ny måte. For hva vil det si å være supersnill

eller superslem? Født sånn eller blitt sånn? En god blanding, selvfølgelig. Megahjerne er bare Megahjerne så lenge Metroman er herre og mester i Metrocity. Og så fort Metroman uforvarende klapper sammen under en av motstanderens mange vilkårlig «grusomme» angrep, blir det solformørkelse. Uten ying – ingen yang og Megahjerne legger hodet i bløt for å skaffe en ny antimakker. Med andre ord, Megahjerne handler om å finne seg selv ved å skape seg selv. Om hva vi gjør

for å i alle fall være noen. Og likevel, innovative ambisjoner og eksepsjonell 3-D grafikk til tross, Megahjerne føyer seg inn i kategorien enkel, lettfattelig og genretro underholdning. En morsom og velopplagt sjonglering med gamle elementer som likevel ikke tilfører helterollen noe nytt. Klart det er sunt og naturlig med små doser ondskap i 2010, men kulest er det å være er snill og god. Ragnhild Brochmann Premieredato 26. desember

OM GUDER OG MENNESKER Regi: Xavier Beauvois I rollene: Lambert Wilson, Michael Lonsdale, Olivier Rabourdin, Philipe Laudenbach, Jacques Herlin, Loïc Pichon Hvordan skildre en blind hardnakket tro på Gud og mennesker uten å portrettere religiøs fanatisme og naiv nestekjærlighet? Hvordan fremstille blott og bar fundamentalisme uten å ty til ekstreme virkemidler? Og kanskje viktigst: Hvordan beholde troen i det hele tatt når verden går av hengslene? Med utgangspunkt i en faktisk hendelse sirkler Xavier Beauvois inn rammevilkårene for menneskelig eksistens og samhandling. Ikke mindre. Ikke mer. Åtte kristne munker i et kloster på en høyde i muslimske Algerie på midten av 1990-tallet. I symbiose med lokalsamfunnet på den ene siden, på kant med myndighetene på den andre etter at fundamentalister massakrerer en gruppe fremmedarbeidere. Myndighetene vil installere militære i klosteret, munkene avslår. De forblir politisk uavhengig, unngår å velge side og gir medisinsk hjelp der det er mulig. Fortellingen omfatter hendelsesforløpet fra terroranslag til kidnapping. En svart, løfterik adventstid mens munkene med åpne øyne inntar rollen mellom barken og veden. Sjelden har tro, håp og lidelse fått en så stringent fremstilling. Fylt til randen av sakral pasjon og likevel helt blottet for det pompøse, det påtrengende og det manierte. Mye takket være åtte modne skuespillere, en vermeersk filmfotografering og den enkle bruken av klostersang. Ragnhild Brochmann Premieredato 25. desember

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG SOMEWHERE Regi: Sofia Coppola Ikke alle fedre er voksne. OM GUDER OG MENNESKER Regi: Xavier Beauvois Ikke alle munker er fromme. THE SOCIAL NETWORK Regi: David Fincher Men geeker er fortsatt geeker.

SKYLINE Regi: Colin Strause, Greg Strause I rollene: Eric Balfour, Scottie Thompson, Donald Faison, Brittany Daniel og David Zayas Vi venter kanskje forgjeves på at noen skal heve seg fra hopen og lage vår tids Citizen Kane. Men i mangel på store bedrifter fra samtidens ypperste, kan vi finne i en slags trøst i at noen går motsatt vei, sparker bunnen ut skalaen og gjør et hederlig forsøk på å vippe Plan 9 from Outer Space av tronen

11/2010

som tidenes dårligste film, i alle fall i sci-fi avdelingen. Gamle Tellus er igjen under angrep, og jordens overflate støvsuges enkelt og greit for mennesker fordi främlingane har hjerne naturell som favorittkost. Under disse dramatiske omstendighetene følger vi en liten gjeng som sitter på toppen av et høyhus og ser artsfrendene gå til grunne nede på bakkeplan. Og da det er et spørsmål om tid før de havner i ferskvaredisken, går det ei kule varmt for noen og enhver. For at en film skal kvalifisere som tidenes kalkun er det ikke nok at den er dårlig – det kreves en overlagt idioti. En vilje til ikke bare å la det skure og gå, men konstant evne å ta dårligst tenkelig valg ved enhver korsvei. Og ikke minst en manglende forståelse for hvor galt det bærer av gårde. Skyline innfrir disse kriteriene med letthet. Og serverer action, relasjoner, monstre, effekter og spenningskurve som ikke bare er hentet fra nederste hylle – men fra det skitne mellomrommet mellom reolen og gulvet. Rent søppel. Gaute Brochmann Premieredato 10. desember THE NEXT THREE DAYS Regi: Paul Haggis I rollene: Russell Crowe, Elizabeth Banks, Liam Neeson og Olivia Wilde Det er få ting som gjør meg så oppriktig sørgmodig som å tenke på at Paul Haggis vant Oscar i 2006 med det nattsvarte hælvete av en film som het Crash. Og med den tragedien i bakhodet, er det med en hvis lettelse vi kan

registrere at The Next Three Days ikke er noe nytt frontalangrep på anstendighet og god smak, bare en ordinær og uinteressant spenningsfilm. Historien går som følger: Fruen havner i spjelet for mord. Husbonden tror hun er uskyldig. Høyesterett er ikke enige. Så da må dagens mann transformere seg fra skolelærer til utbryterkonge. På madammens vegne. Jeg tror dette kunne blitt en ganske mye bedre film hvis man kuttet vekk den første timen og droppet alt som handler om at John Brennan har det vondt som alenefar. Paul Haggis som forteller blødmer fra et falskt og forkleinet dagligliv har vi sett mer enn nok av før. Den biten hvor ting skjer er noe bedre. Ikke fordi vi sitter med hjertet i halsen da heller, akkurat, men det er i alle fall litt artigere å se på biler som kjører fort, menn som vifter med våpen og uskyldige mennesker som kjemper for livet. Er du en av dem som er livredd for overraskelser – eller nye ting som sådan – er dette et trygt valg. Lett å se og garantert glemt i løpet av de tre neste dagene. Gaute Brochmann Premieredato 3. desember TREET Regi: Julie Bertuccelli I rollene: Charlotte Gainsbourg, Morgana Davies, Marton Csokas, Aiden Young, Christian Byers, Tom Russell, Gabriel Gotting. Grener i været, røtter i jorda, kjærkommen ressurs og myteomspunnet naturalia. Bertuccellis andre spillefilm tar utgangspunkt i Judy Pascoes bok, Our Father

Winter´s Bone

Who Art In The Tree; i et uventet dødsfall, en familie i sorg – og et tre. Treet som idé, som visuelt midtpunkt og som konkret kilde til sorgarbeid. Når faren dør finner åtte år gamle Simone stemmen hans igjen i det enorme fikentreet på tunet. Livet er ikke slutt, det fortsetter og moren (Charlotte Gainsbourg) innvies i hemmeligheten. Gradvis tar treet over. Som bindemiddel mellom far og datter, far og mor, mor og datter og mellom mor og den ny mannen – rørleggeren – som tilkalles når røttene kortslutter kloakken. Håpet og faren – i ordets dobbelte forstand – hviler i treet og familien må velge; la det stå og beholde pappa eller ta det ned og leve videre. Eller ikke. Med en besjelet natur og et Tim Burton-tre i hovedrollen, kunne det være duket for en tour de force i magisk realisme. Eller en lysere lettvariant av Antichrist. Men Bertuccelli styrer utenom. Treet er aldri den avdøde. Isteden har filmen blitt en overraskende sober og velspilt fortelling om å miste noen og om alternative veier til å finne sammen og

tilbake. Utvilsomt voldsom og poetisk, men først og fremst troverdig og jordnær. Som det ekte treet i rollen som Treet. Ragnhild Brochmann Premieredato 7. januar WINTER’S BONE Regi: Debra Craik I rollene: Jennifer Lawrence, John Hawkes, Kevin Breznahan, Dale Dickey, Garret Dillahunt, Sheryl Lee. Se for deg Twin Peaks, men slokk lyset, fjern elegansen, de mest distinkte karakterene og den dansende dvergen. Vi skal vi skal til Ozark Mountains, Missouri. Et lutfattig inneklemt småsamfunn uten lufteventiler. 17 år gamle Ree har ansvaret for to mindre søsken og en psykisk syk mor. En amputert liten familie uten nåla i veggen med en doplangende far meldt savnet etter utkausjonering fra fengselet. Huset var panten og faren må på plass for å berge eiendommen. Dermed drar Ree på jakt. En hard, familiekjær, realist på alenelag mot røkla. Mot slekta som burde kunne

fortelle sannheten, men som stritter imot med vilje, vold og degenerert kjærlighet. Med plog gjennom et mørkt og møkkete terreng føyer Winter’s Bone seg inn i senere amerikansk skittenrealisme. Ekte, nakne karakterer tegnet uten interesse for å gjøre resultatet mer pent og innbydende enn det er i virkeligheten. Likevel, poengtert dokumentarisk filmspråk til tross, ligger hovedappellen i de lynch-orienterte uromomentene. I usikkerheten rundt familiens mening med å holde skjult og dekke til. I tilsynelatende halvmotiverte handlinger, uklare motiver og urovekkende aktiviteter. Som, selv når de skildres med naturlighet og hygge, aldri opphever fornemmelsen av konstant dissonans. Som den lille familiens lystige ekornjakt for å spe på matbudsjettet. Ragnhild Brochmann Premieredato januar 2011

FILM: GAUTE BROCHMANN

AKTUELLE KINOFILMER: DESEMBER - JANUAR

OM GUDER OG MENNESKER Regi: Xavier Beauvois

GET LOW Regi: Aaron Schneider

SYKT LYKKELIG Regi: Anne Sewitsky

MEGAHJERNE Regi: Tom McGrath

HJERTEBANK Regi: Xavier Dolan

BYEN MELLOM LIV OG DØD Regi: LU Chuan

FAIR GAME Regi: Doug Liman

RED Regi: Robert Schwentke

KONSERTEN Regi: Radu Mihaileanu

WALL STREET – MONEY NEVER SLEEPS Regi: Oliver Stone

FRITT VILT III Regi: Mikkel B. Sandemose

ARMADILLO Regi: Janus Metz I AM LOVE Regi: Luca Guadagnino

5 TREET Regi: Julie Bertuccelli

www.sf-film.no

Bli fan av SF Norge på Facebook! 72

11/2010

CORNELIS Regi: Amir Chamdin

WINTER’S BONE Regi: Debra Granik

KONGEN AV BASTØY Regi: Marius Holst

HARRY POTTER OG DØDSTALISMANENE – DEL 1 Regi: David Yates

THE SOCIAL NETWORK Regi: David Fincher

THE TOWN Regi: Ben Affleck

LIFE AS WE KNOW IT Regi: Greg Berlanti

PARANORMAL ACTIVITY 2 Regi: Tod Williams

LIMBO Regi: Maria Sødahl

SKYLINE Regi: Brødrene Strause

MAMMUTH Regi: Kervern og Delépine

MACHETE Regi: Robert Rodriguez

SAMMY’S EVENTYR Regi: Ben Stassen

GAZAS TÅRER Regi: Vibeke Løkkeberg

KVINNER UTEN MENN Regi: Shirin Neshat

GROWN UPS Regi: Dennis Dugan

LETTERS TO JULIET Regi: Gary Winick

DESEMBER

PUBLIC DISPLAY OF AFFLECKTION THE TOWN Regi: Ben Affleck I rollene: Ben Affleck, Rebecca Hall, Chris Cooper, Jermey Renner og Joe Hamm Hva får du hvis du tar Heat – fjerner Michael Mann fra registolen, tar bort Al Pacino som den ene hovedrollen. Og Robert De Niro som den andre. For å erstatte alle tre med Ben Affleck? Svaret er naturligvis The Town. En spenningsfilm med betydelig potensial. Der prosjektets primus motor, som også har ført det hele i pennen, blir sin egen største fiende når hans tilstedeværelse i alle ledd skraper vekk den blåkalde coolnessen til Mann og erstatter den med en lyserosa patina vi kjenner litt for godt fra filmer som Pearl Harbor. Tidvis i ganske tynne lag, det skal sies. Og med årets klart sterkeste rolleliste er dette tross alt en severdig film. The Town er en bydel i Boston der bankran er den viktigste næringsveien. Her er intern justis, familiebånd og blodsbrødre bestemmende for hva du gjør og ikke gjør. Så når både slekt og venner er notoriske kjeltringer, blir det ikke lett for Doug MacRay. Han har lyst til å krysse brua og brenne den bak seg, men det berømte siste brekket blir bare det nest siste. Og innimellom kommer en forelskelse av den sorten som gjør at gamle venner med betydelige adferdsvansker begynner å gruble over hvor lojaliteten til Doug egentlig ligger. Vi snakker altså ikke om noen revolusjon hva plot og personutvikling angår. Uten at det er noe problem. Vi dras rett inn i handlingen med et tett, veltrimmet ran i en tone som slår ettertrykkelig fast at både banden og filmen ønsker å bli tatt på alvor. Men å sette seg i respekt ved en konsis og brutal maktdemonstrasjon er én ting – å beholde statusen etter at man har blitt godt kjent med hverandre, noe ganske annet. The Town gjør et freidig og ærlig forsøk på å bli den første gode politifilmen i dette årtusenet. Men ender opp som enda et talende eksempel på hvor utrolig trått det har gått for denne sjangeren.

En tendens som kanskje ikke unnskylder Ben Afflecks manglende evne til å skrive dialog eller blåse ekte liv i egen hovedrolle. Men i alle fall plasserer hans mislykkede forsøk i godt selskap. For Michael Mann har heller ikke levert mye interessant i det siste. Collateral/ Miami Vice/Public Enemy. Hvem bryr seg? Akkurat som godguttene Ridley Scott og Russel Crowe i løpet av fire år gjort tre helhjerta forsøk på å lage episk voksenaction uten å lykkes i det hele tatt. Verken American Gangster, Body of Lies eller Robin Hood kommer til å bli husket særlig lenge. Hvorfor er det slik? Kanskje er det arven fra det ironiske nittitalletet; at det er vanskelig å bry seg om litt forenklede mennesker som tar seg selv ekstremt alvorlig hele tiden. Eller kanskje det er snakk om en naturlig nedbremsing etter at actionfilmen ved inngangen av forrige tiår oppgraderte seg ganske radikalt. Heat oppleves som en ekstrem nyvinning i forhold til Point Break. Mens The Town og Heat er så å si like, hva formspråk, stil og tone angår, selv om det nesten er dobbelt så mange år mellom dem. Der Robert og Al gjorde at folk gikk ut fra kinosalen med stjerner i øynene og politi og røver skulder mot skulder på toppen av drømmeyrkelista, tror jeg ikke The Town vil berøre særlig mange på samme måte. Litt fordi Affleck erstatter de to nevnte gromguttenes duell i en indre kamp i sitt eget hode. Men like mye av den enkle grunn at Hollywood ikke har helt grepet på sjangeren. Det er noe i blandingsforholdet realisme, dramatisk konstruksjon, utporsjonering av action og fortellerform som bare ikke matcher samtiden helt. De kommer sikkert til å finne ut av det etter hvert, det pleier de å gjøre. Og det gleder jeg meg til. Men enn så lenge må vi bare akseptere at tiåret ebber ut uten en eneste virkelig definerende eller interessant politifilm. Gaute Brochmann Premieredato 26. desember

DESEMBER

22.

DESEMBER

www.sf-film.no

Bli fan av SF Norge på Facebook! 11/2010

NYE STEMMER I NORSK FILM_#01

TOUR DE FORCE PRESENTERER:

1. plass på den franske boktoppen i 30. uker! Lest av 1 million kun i Frankrike, 50 000 i Norge! Nå er endelig suksessfilmen her!

NORGESPREMIERE 3. DESEMBER

PINNSVINETS HEMMELIGHET Regi: Mona Achache

Fritt basert på bestselgerromanen "Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery, er PINNSVINETS HEMMELIGHET et varmt og vakkert drama om den intelligente unge jenten Paloma og portnersken Madame Michel. Gjennom Palomas øyne brettes en verden av små hemmeligheter ut - en verden av litterære referanser og perfekte gjemmesteder.

NORGESPREMIERE 25. DESEMBER

KONSERTEN

Regi: Radu Mihaileanu

Etter å ha feilaktig mottatt en invitasjon fra Chateletteatret i Paris,øyner den avsatte dirigenten fra Bolsjoiorkesteret sin livs sjanse til å tromme sammen sitt gamle orkester - en broket, men virtuos gjeng av musikere - for en Tsjaikovskijkonsert man aldri vil glemme!

NYE STEMMER I NORSK FILM #01 DET BEGYNTE Å BLI INGEN NATT Regi: Camilla Figenschou I rollene: Elisabeth Nygård og Jørgen Juul Antonsen Årets avgangsfilmer ved Lillehammer Filmskole var en betydelig skuffelse. Debatten har rast hele høsten: Det kunstneriske veid opp mot håndverket; regissørens rolle i forhold til kollektivet. Ikke bestemt deg for hvem du er enig med? Se filmene. Det er noe med denne institusjonen som suger livskraften ut av elevene og etterlater bleke, engstelige filmer. Dette, kombinert med et norsk program i Grimstad som var ribbet for særpreg, gjorde 2010 til et riktig dystert år for neste generasjon filmskapere her i landet. Desto mer gledelig er det å kunne løfte frem en blodfersk og riktig god kortfilm sånn på tampen. Ikke bare bedre enn resten – men i seg selv riktig bra. Og løfterik. En film som gjør at det å være flink virker som noe veldig oppnåelig, som antyder at det tross alt ikke er så mye som skal til. Bortsett fra hardt arbeid, en masse søknader, søvnløse netter og kompromissløshet i forhold til hva man driver med, selvsagt. Men sånn utover det! Det begynte å bli ingen natt er nemlig såre enkel i det ytre. På en veldig god måte. To ungdommer driver rundt akkurat i den alderen hvor de begynner å komme på sporet av det de skal holde på med resten av livet, det vil si sex og den slags voksenting. I en film som er 90 prosent vellykket, der to lokale ungdommer fra Lofoten spiller sin egen tidsånd i sitt eget landskap. De har ikke riktig funnet ut av hvilke forhold de skal, kan eller egentlig vil ha. Og de har på en måte ikke mer til felles enn at de er fanget i den samme strømmen. Der de driver av sted side om side uten å ha funnet helt ut av hvordan de kan ta kontroll over egen eksistens.

NORGESPREMIERE 7. JANUAR

TAMARA DREWE Regi: Stephen Frears

Et herlig sammensurium av landsbyliv, erotiske eskapader, utroskap og fornøyelige forviklinger, fra regissøren av THE QUEEN og HIGH FIDELITY og med Gemma Arterton (Prince of Persia, Clash of the Titans) i hovedrollen.

www.tourdeforce.no

11/2010

Ungdomstid, helt enkelt. Alle har vært der, alle vet hva det handler om. Men det betyr ikke at det er enkelt å fange stemningen på film, langt i fra og tvert imot. Og her gjør Camilla Figenschou en veldig, veldig god jobb. Skuespillere, bilder, tempo og alle de andre små men store tingene som må fungere for at dette skal virke viktig og vesentlig, gjør akkurat det. Regissøren har bakgrunn fra Kunstskolen i Nordland, et år på filmskole i Buenos Aires – og BA & MA fra Konstfach i Stockholm. Dette er den første filmen hennes, produsert sammen med nesten bare jenter – og altså lagt til hjemtraktene. Jeg tror alle de faktorene er viktige: Både bakgrunnen, et jentecrew i en fortsatt mannsdominert bransje og lokalt fotfeste. Men mest av alt er jeg glad for at det skinner gjennom at Figenschou er i stand til å ta fatt i en enkel idé – og forfølge den så langt hun bare klarer. På helt egne premisser. Der hun tar fatt i både materialet og fortellerformen på en ufortrøden måte som først og fremst er ærlig mot ideen, ikke konvensjonene. Dette som en motsats til å forsøke å lage enda en film etter boken – slik alle eksemplene i innledningen lider så skrekkelig under. Så får vi bære over med at konsentrasjonen glipper litt i de siste minuttene, der dette plutselig blir en ganske banal fortelling om hvem som tør og ikke tør skyte en måke. Skal vi tro på en nordlending som ikke tør knerte en fugl, tusen mil fra folk? Eller er dette plutselig et steg over i det rent symbolske. Nei til begge deler. Men det gjør ikke så mye. Fordi akkurat det momentet er så malplassert at vi velger å overse det. Og i stedet slå fast at dette er én dårlig ting i en ellers veldig vellykket produksjon. Svært gledelig, dette. Nå vet dere om den. Se den hvis dere får sjansen! Gaute Brochmann

NYE STEMMER I NORSK FILM_#02

NYE STEMMER I NORSK FILM #02 TEKST GAUTE BROCHMANN Vi her i N&D har et pågående prosjekt med å snu hver stein på leting etter en lysere fremtid for norsk film. Så når det arrangeres et bransjeforum med tittelen «Finn din egen stemme» med vår egen darlig Marikken Halle på talelisten, er det verdt å ta en prat med primus motor Ånund Autsenå. For å se om han vet noe ikke vi vet. Mediefabrikken – hva er det for noe? – Det er et ressurssenter for vordende filmskapere. La oss si at en ungdom kommer til oss med ønske om å lage film og en god idé. Så er det opp til oss å gi veiledning og sørge for utstyr, samtidig som vi forsøker å dyrke frem ideen til de som kommer til oss – på deres egne premisser. En ungdomsklubb? – Nei, jeg vil si at tilbudet brukes mest av folk mellom femten og tretti år, men primærgruppen er kanskje de mellom 19 og

23 år: Folk som er ferdig på videregående og ikke har det nettverket eller den institusjonelle tilknytningen som skal til. Det gjelder for eksempel mange med ikke-etnisk norsk bakgrunn som ikke synes det er så enkelt å navigere seg. Og det er utrolig spennende. Men som sagt er dette egentlig et tilbud for alle. Og nå arrangerer dere altså noe som heter «Finn din egen stemme». Er dette å oppfatte som en kommentar til at noe er litt gærent ute i bransjen? – Ja, det er vel en direkte kommentar til den store diskusjonen som pågår akkurat nå. Vi ser at mange som kommer til oss, særlig gutter, er interessert i å lage sjangerfilm – og jeg synes det er en fin øvelse for å forstå hva det er å lage en film. Mens andre går rundt og bærer på noe som er viktig for dem, noe mer psykologisk motivert, som de har behov for å uttrykke. Og den typen talenter er vi ikke så flinke til å plukke opp i Norge i dag.

Det er en analyse vi alle kan slutte oss til. Hva har du tenkt å gjøre med det? – Jeg tror det er viktig å ta tak i dette så tidlig som mulig for å unngå jungelens lov, det er jo ofte nettopp de ideene som er vanskeligst å selge til bransjen, som forvitrer først. Men hvordan vi på Mediefabrikken skal gå frem for å bedre vilkårene? Vel, det er jo ikke akkurat noen eksakt vitenskap. Det handler om å øke bevisstheten. Bransjen og institusjonene kan ofte se ut som en trakt som sluser alle samme retning og mangler respekt for et intellektuelt ståsted og en … følsomhet, kanskje? Slik jeg ser det er det veldig viktig at det ikke er nok at en regissør har sett masse filmer. Han eller hun må kjenne seg sjøl i tillegg. Må kjenne mennesker. Du har jo følerne ute: Finnes det noen som innfrir disse kravene? – Jeg tenker vel at det er det, ja … men det er vanskelig å nevne navn. Jeg har en idé om at folk tilpasser seg forholdene som

Bergen

gjelder, og at klimaet som hersker avleder en forståelig vegring – det er hardt nok som det er bare å få noe produsert. Dessuten hjelper det ikke at Filmskolen, i likhet med bransjen, handler for mye om håndverk. Egenarten blir borte, det blir for polert. Vi snakker om moralske og kunstneriske helgarderinger. Igjen enig. Men hva er veien ut av dette uføret? – En mulighet er at norske produsenter ser mer til hva som rører seg i dokumentarfilmsjangeren. At de ser etter folk som ser ting. Folk som kanskje har en helt annen skolering, som har observert ting. Dessuten tror jeg produsentene har for stor makt når det gjelder det å få støtte ut av NFI-systemet. Jeg er rett og slett usikker på om de er gode nok på en del viktige ting som har med kvalitet å gjøre. Og hva skal vi gjøre med det? – Nei, det finnes det ikke egentlig noen gode svar på …

Ink Senter

AKTIVITETER: Custom Tattoo studio, kunstatelier, salg av tatoveringsmaskiner og utstyr, tatoveringkurs, tegne- og malekurs, kunstutstillinger og lounge.

DESEMBERTILBUD: Gavekort med 20 % avslag for tatovering i 2011, tattoo-produkter 10 % avslag på ALKIMIA tattoonåler (frem til 01.02.2011). BERGEN INK SENTER AS. C. Sundts gt. 33, 5004 Bergen Tlf. 55 31 88 90 | Mob. 40 10 27 71 www.bergeninksenter.no | mail@bergeninksenter.no org. nr.994600532 | Medlem av U.E.T.A. (United European Tattoo Artists)

DATO FOR DE TRE NESTE TATOVERINGSKURSENE: 10.01.2011 TRINN I (en ledige plass) 07.02.2011 TRINN I (to ledige plasser) | 07.03.2011 TRINN II (tre ledige plasser) VI HAR FORTSATT NOEN LEDIGE TIMER FØR JUL!!!

11/2010

STOCKHOLM FINNES IKKE

FINNES IKKE Eskil Vogt om det som blir neste års beste norske film. Hvis den lages. TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO KRISTIAN SKYLSTAD Det er til å gråte over. Hvert år produserer vi forbløffende mengder forbløffende middelmådig film. Mens et kaklende fuglefjell av akademikere, skribenter og lekfolk jatter løs om hvordan ting kunne og burde vært gjort annerledes. I vekslende grad dyktige på diagnostisering – forent i mangelen på en kur. Som nødvendigvis må komme fra det skapende feltet. Et felt preget av folk som faktisk lager de dårlige filmene, og således må bære en stor del av ansvaret. Derfor tok vi kontakt med en av dem som ikke har sluppet til. Og som symptomatisk nok har alt det vi savner fra de fullfinansierte: Et personlig motivert, originalt og gjennomarbeidet manus. Pluss erfaring, skolering og nøyaktig det kunstneriske ambisjonsnivået som vi konstant etterspør. Men altså ikke en finansieringsplan. Ennå? – Ehm, det er hyggelig at du engasjerer deg sånn på mine vegne, men ingen har vel rett til å forvente å få statsmillioner kastet etter seg og prosjektene sine. Likevel, jeg innrømmer at det er frustrerende å gå mange år med følelsen av å brenne for noe, og en tro på at man kan lage noe skikkelig interessant – uten å komme til, mens man ser den ene likegyldige og uambisiøse norske filmen etter den andre bli laget. Men jeg aner ikke hvem som har fått støtte istedenfor meg til å lage film denne omgangen. Kanskje det er en norsk Haneke eller Claire Denis blant dem, da forstår jeg godt at jeg blir nedprioritert. 76

11/2010

Så hva slags film er det du vil ha laget? – Jeg kommer til å få laget den, det tror jeg fremdeles på. Hva var det vi kalte den? «En melankolsk thriller»? En ganske formalistisk film med et visst mysterieelement; noen har forsvunnet og ved å søke etter hva som har skjedd blir man ledet inn en radikal og annerledes kjærlighetshistorie – en mørk romanse. Arbeidstittelen er Stockholm finnes ikke, og vi er godt i gang med å få på plass et veldig spennende cast med norske og svenske skuespillere. Filmen handler også på mange måter minner. Flashbacks i film viser ofte at man husker fortiden hundre prosent, men det stemmer jo ikke. Jeg vil jobbe med skjørheten i erindring. Hvordan de er påvirket av stemningen man er i når man husker tilbake. Det, i rammen av en kriminalaktighistorie. Ambisiøst. Hvordan skal du få til det? – Jeg sitter på et gjennomarbeidet manus, men det er jo altså bare et utgangspunkt. Og det er vel kanskje her at prosjektet begynner å bli vanskelig å kommunisere – en film er jo også et estetisk prosjekt, men her i Norge liker vi å tro at alt dreier seg om historiefortelling og karakterpsykologi – og at prosjekter kan vurderes kun ut i fra det skrevne ord. Kanskje fordi disse tingene er så mye lettere å snakke om enn stemning og bilder? Eskil snakker artikulert og distinkt. Skuffet. Men kamplysten. Følsom. Men kompromissløs. Og for de av dere som ikke kjenner ham fra før: Dette er ikke en tilfeldig kunstnerspire med en vag idé om «å gjøre

Den er helt klart mørkere enn Reprise, men forhåpentligvis enda mer følelsesladet og gripende.” noe med film». Så la oss for ordens skyld ta en sving innom triviaen: Eskil Vogt som eneste nordmann utdannet fra regilinjen på en av verdens beste filmskoler – La fémis i Paris). Han har prisvinnende kortfilm og musikkvideo på CV’en, og har regissert Oslo-episoden i Uti vår Hage. Mest kjent er han nok allikevel som manusforfatter på flere av Joachim Triers kortfilmer, og da særlig Reprise. Hva føler du for den filmen i dag? – Reprise er veldig viktig for meg, og jeg følte på en måte at jeg kom i gang med den filmen. Vi fikk til noe med den; vi ble personlige for første gang sammenlignet med kortfilmene – uten å oppgi den formmessige ambisjonen. Og nå har dere skrevet en til, «Oslo-filmen». Hva er det for noe? – Oslo, 31. august heter den. Et dyptpløyende karakterstudie der vi fokuserer på en person sin ferd gjennom byen, fra morgen til morgen. Det blir også et slags Oslo-portrett, vi ville fange byen og menneskene i den på en nesten dokumentarisk måte. Det handler om en mann i midten av 30-årene som har vært mye ute og levd dét livet, og plutselig føler at han har gått glipp av livet sitt. Og

spørsmålet han stiller seg er om det er noe å bygge videre på for ham i det hele tatt. En ganske sart film. Den er helt klart mørkere enn Reprise, men forhåpentligvis enda mer følelsesladet og gripende. Du har vært med å skrive. Joachim regisserer. Igjen. Hva tenker du videre for deg og dine egne ting? – Jeg kommer til å fortsette å jobbe med Joachim – det samarbeidet gir meg utrolig mye, men nå gleder jeg meg til å regissere mine egne ting. Jeg føler det er på høy tid. Men uansett hva som skjer vil jeg fortsette å prøve, jeg har jo sett så mye film, tenkt film og laget film i så mange år, at det er for sent for meg å gå tilbake, det er ikke noe annet jeg kan gjøre. Bare denne holdningen burde kvalifisere for støtte. Du vet at det ikke er så mange som tenker slik? – Det er i så tilfelle for meg et mysterium. Det er en så krevende jobb å være regissør og det koster så mange penger å lage en film at jeg ikke begriper at man orker å gi seg i kast med noe man ikke brenner for. Merk deg tittelen: «Stockholm finnes ikke» blir 2011s beste norske film. Hvis det blir en film, da.

På Bergen Kino 17. desember Følg oss på www.facebook.com/bergenkino

Jeg var så heldig å slå på TV1000 i akkurat riktig øyeblikk.”

MONICA MÆLAND (F. 1968) Har vært byrådsleder i Bergen siden 2003. Hun er utdannet jurist, og har drevet egen advokatpraksis.

MØTER MONICA MÆLAND

FOTO FRANCISCO MUNOZ

1 6

Hva var den siste filmen du så? – Hm …

Siste kinotur er kanskje lettere? – Nei, det er det faktisk ikke. Jeg var så heldig å slå på TV1000 i akkurat riktig øyeblikk og ble sittende å se på Vegas for ikke lenge siden. Jeg fikk ikke gått på premieren, så det er jeg veldig glad for, for de skuespillerprestasjonene imponerer meg sånn. Det andre er jo selve temaet, for i gamle dager var jeg advokat, så jeg kjenner temaet veldig godt. Det er nesten sånn at jeg kvier meg for å gå inn i det, for mange ganger så jeg mye mer enn jeg ville se. Så temaet griper meg veldig, men først og fremst var det disse unge skuespillerne som gjorde at jeg ble sittende. Det er så gøy å se at byen kan produsere film av sånn kvalitet. Når du snakker om Film-Bergen er det fristende å hoppe til kino-saken. Både finans- og kulturkomiteen går inn for å selge Bergen kino, noe byens filmbransje ikke er så videre happy for. Hvorfor skal dere absolutt selge kinoen? Hva er det som er så ille med kommunalt eierskap? – Jeg tror ikke den saken er kommunisert godt nok når det fremstilles som om vi står opp hver morgen, og på død og liv må selge noe – som om det er en religion. Det er heller ikke sånn at vi sitter her på huset og velger ut hvilke filmer bergenserne skal få se. For meg er dette et spørsmål om hva som er hensiktsmessig. Jeg ser ingen grunn til at Bergen kommune må eie hundre prosent av kinoen. Hvis vi kan ha Bergen Kino som et viktig kulturtilbud som angår alle, samtidig

11/2010

som vi får en ny eier som bringer litt penger i kassa, så er det fint. Hvis det går ut over kulturtilbudet eller BIFF, som vi er superstolte av, så gjør vi det ikke. Salg eller ei, dere har allerede påkalt bransjens vrede. Har prosessen vært god nok? – Altså, vi kan synes at prosesser er gode, men så lenge folk ikke oppfatter at de er gode, så er de ikke gode. Prisen er avgjørende, men den blir aldri god nok hvis vi må ofre BIFF. Noen sier det mulig, andre sier det umulig. Jeg venter og ser. Igjen: For meg er ikke dette en religion. Det er et spørsmål om hva som er hensiktsmessig.

Hva mener du med religion? Er religion det samme som å være fanatisk? – Det var sikkert litt uklart begrep her, poenget er at noen ganger er det offentlige best, andre ganger det private. Vi må ikke eie kinoen for at den skal være bra, slik vi heller ikke må eie sykehjemmet for at det skal være bra. Ronald Bye fra Arbeiderpartiet sa engang at det viktigste er ikke at jobben blir gjort, men hvem som gjør den. Det er det motsatte av hva jeg mener.

Du slår oss som en veldig pragmatisk politiker. Kan det bli for mye av det gode? – Jeg synes det er viktig med en ideologi i bunn. Vi lever av forskjellene. Hvis jeg og Harald Schjelderup (Ap) plutselig var enige om alt, så ville det jo ikke være noe poeng i å velge mellom oss. Så ideologi er viktig. Når det er sagt, nå har jeg vært praktisk politiker i … tja, er det elleve år? For øyeblikket leder jeg tre partier og syv sterke individer. Da handler det mest om å få til ting.

Folk på venstresida er gjerne fortvilet over det de omtaler som «Mælands metode». Den går angivelig ut på å banke gjennom et sett prinsipper der ubehagelige og penible forhold nedtones, for så å presentere kuttløsninger som de folkevalgte føler seg forpliktet av all den tid de allerede har vedtatt «et prinsipprogram». Tid for selvransakelse, byråd? – Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen, men jeg mener det er viktig for byen å ha en kurs som er staket ut, selv om vi ikke skal gjennomføre for enhver pris. Hver eneste uke må jeg ta en fot i bakken og spørre: «Er det slik vi hadde tenkt det?». Og det hender jo og at vi må vedta ting som vi strengt tatt ikke er for, men når tre partier skal kompromisse, kan det være nødvendig. Men jeg kan ikke huske at jeg har tenkt «dette blir helt feil, men vi må gjøre det av hensyn til en vedtatt kurs».

Det er en sak inne hos Fylkesmannen nå som handler om at dere kanskje har brukt BKK-inntekter uregelmessig. I korthet går saken ut på at de pengene Bergen kommune har hentet fra BKK egentlig er et oppgjør for salget av kommunens aksjer til Statkraft i 2002. Den gang skippet dere å få pengene inn på konto og sprøytet dem i stedet direkte inn i BKK. Et ikke uvanlig grep når man skal slippe skatt ved aksjetransaksjoner… – Det der er rett og slett en regnskapsmessig uenighet og vi føler oss trygge på vår sak. Selv om man kanskje ikke skal være det når staten har muligheten til å overprøve en. Men vi fikk dette vurdert av departementet og mener det er full anledning til å gjøre det slik vi har gjort.

Og disse pengene ble brukt til å saldere budsjettet? – Nei, nei, dette er et ekstraordinert utbytte som ble brukt til å halvere eiendomsskatten. Det er helt tydelig. Vi bare gjorde en transaksjon for å halvere skattenivået slik at vi kunne finansiere kuttet, nær sagt utenfor den vanlige kaken.

Bystyret vedtok i 2006 at kommunale skoler skal få såkalt «fleksible læringsarealer», noe som betyr åpne klasserom. Siden er det brukt hundrevis av millioner på å bygge om skoler til denne pedagogiske standarden. Sikker på at dette er en god ide? Jeg har jobbet som lærer, og jeg synes det bare var tøys… – Jeg er ikke lærer, jeg er politiker. Det betyr at jeg må ta politiske valg. Dette oppfatter jeg som en faglig vurdering, og der strides de lærde. Det jeg kan si er at jeg har vært litt rundt, og da har jeg fått helt sjokk. «Unnskyld, er dette er klasserom?», spurte jeg. «Ser mer ut som et hobbyloft». Og det er bra, vi må tenke nytt. Da jeg gikk i skolen var det veldig firkantede klasserom, og en forestilling om at alle skulle med. Enhetsskolen lenge leve og det der. Det vi vet er at denne skolen bare har forsterket sosiale forskjeller. Forsøket på å behandle alle likt har altså bidratt til det stikk motsatte. Jeg mener derfor at vi må tørre å gjøre ting annerledes enn før. Selv var jeg heldig og trakk et gullkort. Det er ikke sånn det skal være. Jeg er den eneste med universitetsutdannelse i min familie.

At vi har akseptert Nygårdsparken har kanskje også gitt inntrykk av at vi aksepterer dop.” Så det er god politikk å sende bergensdelegater til Kina? – Ja, det kan det være. Vi har fått veldig mye skryt for Kina-satsningen vår. Det å inngå avtale med Dongyang, en slags by nummer to i kinesisk sammenheng, er fornuftig. Vi er en internasjonal by og må forholde oss til det. Dette handler ikke om å reise, men å åpne dører. Det kan nok være gjevt å være med på disse turene, men det er også tidkrevende. Det er morgen-middag-kveld. Det er ikke noe sånn luksus, selv om … ja, ryktet sier at det er veldig høy ordførertetthet i Houston nå.

Når vi er utenriks. Ditt engasjement i forhold til Burma, er det noe du gjør som Bergenspolitiker eller privatperson? – Begge deler. Jeg er et engasjert menneske, så den dagen jeg ikke lenger er byrådsleder, kommer jeg fortsatt til å stille opp for Raftostiftelsen. Stolt av at vi får lov til å huse en menneskerettighetsorganisasjon som betyr noe ute i verden. Samtidig må vi være klar over at ikke vi er utenriksdepartementet, vi må forstå rollen vår.

Vi skal ikke bare forsone oss med klasseforskjellene, da? Verden er et hyllesystem der vi alle har vår

plass? – Nei, jeg kan ikke bedrive politikk hvis barn av ressurssvake ikke skal ha noen mulighet her i livet. Det er ikke slik at alle skal med, slik Stoltenberg sier. Jeg tror ikke på sånn utrydd fattigdommen en gang for alle. Men alle skal inviteres inn. Så er det noen som takker nei, og det er greit. Men de skal få den invitasjonen. Vi kan ikke ha det sånn at vi er helt prisgitt de omstendighetene vi er født inn i. På samme tid har dere kuttet en tomillionerspost på budsjettet som var øremerket psykisk utviklingshemmede. Jeg har vært leirleder i Hålandsdalen – det har ikke noe med den å gjøre? – Nei, det er et veldig kostbart utenlandsturprosjekt som er kuttet. Leiren består. Det er til og med sånn at vi pusser den opp.

6 1 6

Så den er fredet? – Ingenting er fredet. Alt er oppe til debatt. Hver gang.

Apropos utenlandsreiser. Business Region Bergen (BRG), som blant annet eies av kommunen, skal etter vedtektene arbeide for regional næringsutvikling. Selskapet har vært operative i to år, men det er fremdeles ganske uklart hva de egentlig har fått til, annet enn å skifte grafisk profil noen ganger og å ta med seg bergenspolitikere på hyggelige utenlandsreiser til Kina, Brasil og USA. Er BRG i praksis et reisebyrå for folk på rådhuset? – Nei, på ingen måte. Og jeg har aldri vært på utenlandsreise med dem. Eneste jeg har vært med på er til Stavanger, på oljemesse. BRB er bare det samme som Göteborg- og Stavanger-regionen har, et redskap for offentlig næringsutvikling som skal gjøre vår region attraktiv. Så det er ikke noe reisebyrå, men et kontor som vi har outsourcet næringspolitikken vår til.

Nettopp, for da Bergen Rødt foreslo boikott av Israel, svarte du med det «ikke er byrådets rolle å bedrive utenrikspolitikk». – For det mener jeg er en nasjonal sak som staten Norge skal ta seg av. Men det verste er ikke når Rødt markerer seg, det rareste er når SV gjør det. De kan jo begynne med sin egen regjering som faktisk har makt og innflytelse. Men igjen, det handler om roller. Jeg kan godt gå i et demonstrasjonstog mot Israel hvis jeg vil det.

Vi skal innenriks igjen. Du var med å henge opp kasser for sprøytespisser i Nygårdsparken? – Nei, jeg var ikke fysisk med å henge opp de kassene, men jeg kjenner parken – både som strafferettsadvokat, barnevernsadvokat og ikke minst gjennom de årene jeg har hatt i politikken.

Når vi likevel er i gang – hvorfor ikke sette opp et sprøyterom også? – Det er vel ingen hemmelighet at jeg personlig er for sprøyterom, men det er ikke byrådets politikk. Sånne debatter er vanskelige og her har partiene ulike standpunkt. Dette er et moralsk og strafferettslig dilemma som jeg har stor respekt for.

1 6

Konfrontert med slike dilemma – vi skal ikke bare la humane hensyn gå foran, da? Som en tommelfinger-

regel? – Dette er en sak hvor jeg har vært prinsipiell. Jeg har valgt å lytte og konstatert at det ikke er riktig sprenge miljøet. Samtidig, jeg har sett utviklingen, jeg har fulgt debatten og jeg har sett politikere som løper opp i full fart for å bli avbildet der oppe … som en slags, ja …

1 6

Photo-op?

Det har gått fra en møteplass for rusmisbrukere til et rent marked? – Ja, det mener jeg. Det har gått fra et sted for de virkelig slitne til å bli et sted der de ikke lenger orker å gå opp. Det har blitt et mer aggressivt sted og det har blitt byens største markedsplass. Vår ungdom forholder seg til narkotika hver dag. Det er mer tilgjengelig enn røyk og sprit. Samtidig har vi nesten sluttet å si at narkotika faktisk er kriminelt. I tillegg må vi tørre å fortelle at det er farlig. For det er det også. At vi har akseptert Nygårdsparken, har kanskje også gitt inntrykk av at vi aksepterer dop. Det må vi gjøre noe med. Vi må gjøre noe med parken. Jeg vil at vi skal ha barnehage der, at folk kan bevege seg der. Samtidig, hvis omsetningen flytter seg, så må politiet være der. Da må politiet flytte etter. Men … jeg har ikke fasiten. Jeg bare ser at vi må kommunisere nulltoleranse og at vi ikke kan ha en markedsplass som fungerer slik at du bare kan ta taxi til og fra når du skal handle. Nå er lufta her skikkelig dritt igjen. Bogotá i Colombia, en by med ni millioner innbyggere, klarer å gjennomføre helt bilfrie dager. Folk hopper i stedet på bussen. Inspirerende? – Det har blitt en sånn saying at det er bilene som har skyld i forurensingen, men det er altså været. Å ta ned antall biler er bare den letteste måten å ta ned NO2-verdiene på. Når det gjelder kollektivtrafikk har vi som eneste norske by brukt 2,4 milliarder på bybane. Det er vi stolte av. Vi kunne gjort mer, men dessverre har staten overført ansvaret for kollektivtrafikken til fylket.

Men gratisbussene er deres da! – Hah! Ja, den ville jo ikke fylket ha! Og den får vi altså ikke lov til å telle engang, når vi skal rapportere kollektivreisende. Her også er byrådspartiene litt uenige, men i min verden er det å tilby et gratis gode – uavhengig av lommebok – helt feil bruk av penger. Hvis folk ikke har råd, kan vi hjelpe dem. Men å tilby et gitt geografisk område gratisbuss uten å tilby noen andre det … det er ingen post vi prioriterer på budsjettet. Uansett, vi skal inndra parkeringsplasser og når vi får bygd ut Skansentunnelen kan vi gjøre byen relativt bilfri. Men det tar tid.

Hva skal du i helga? – Da får jeg besøk av min far og min søster. Min far er bergenser, han er tidligere buekorpssjef, så da skal vi på graven, på besøk til folk vi kjenner, innom fisketorget …

Et tips: Drit i Fisketorget. Bergens skamplett! – Bare vent! Jeg la ned grunnstein forrige uke. Vi bygger en flott fiskehall, det blir superbra, men det er en av de ballene, det er litt som Nygårdsparken …

Kan ikke noen bare rydde vekk den bodskiten med de små trollene og strikkegenserne? – Det du kan er å være med meg på et møte med torghandlerne. De vil fortelle deg at denne byen gjennom hundrevis av år har hatt plass til boder med forskjellige …

… forskjellige rocke-t-skjorter med Iron Maiden-motiv? – Nei, det skal være produsert i Norge, men din sans for estetikk er kanskje ikke i samsvar med andres?

1 6 1

…

Tell me ’bout it. – Men jeg er opptatt av at vi ikke skal ha et jalla-marked, hvis det er det du spør om. Jeg synes det er ok med brukskunst og det ene med det andre. Det er ikke sikkert jeg kjøper det, men andre gjør det. Det kan ikke jeg bestemme. Du er født i Bergen, men hadde dine formative år i Arendal. Du bodde der fra du var tre til 19 år gammel. Så kom du hit igjen. Hva er hjem? – Åh, det er Bergen. Helt klart.

Din Arendal-bakgrunn innebærer vel uansett en slags perspektivforskyvning. Er det verdifullt på noe vis? – Ja, det er blant annet veldig ok å ha en annen dialekt. Men la meg fortelle dere noe om perspektiv: For noen uker siden var jeg med Rafto på forestillingen Fargespill i operaen i Oslo. Jeg tror det var 25 nasjoner involvert. Det var en jente fra Somalia der og hun snakket litt engelsk, så hun ble sendt ut for å handle. I butikken var det katter og hunder på noe av maten, og det syntes hun var litt rart for hun visste ikke at vi spiste den slags. Enda mer forfjamset ble hun da hun så noen bokser med leverpostei, for der var det bilde av hvite mennesker. Så hun bare: Spiser de hverandre og? Så det sier en del om perspektivet ditt når du kommer fra en flyktningleir i Somalia og hele familien din er blitt drept.

Hvordan ble forestillingen? – Det var fantastisk. Helt fantastisk. Ikke noe sånn stakkarslig prosjekt litt borte i hjørnet.

Vil du ha sitatsjekk? – Nei, jeg er advokat. Jeg kan heller saksøke dere hvis det skjer noen overtramp.

11/2010

Ekspressbåten Stavanger–Haugesund–Stord–Bergen Billettbestilling: flaggruten.no – Tel. 05 505 En tur med Flaggruten tar deg med langs Norges vakreste kyst og kryssende fjorder. Turen tar ca. 4 timer mellom Stavanger og Bergen. Her kan en nyte flott utsikt i behagelige båter. Det er kiosk om bord der en kan nyte et lite måltid samt forfriskninger.

l a i s e p S for tilbud nter stude

De billigste billettene kjøpes på nett. Gratis trådløs tilkobling er tilgjengelig.

Fra sentrum til sentrum

SOTRA

AUSTEVOLL

Opplev FjordNorge fra Flaggruten

STORD

BØMLO

KARMØY

Flaggruten har flere avganger hver dag i begge retninger: Stavanger – Føresvik – Kopervik – Haugesund – Mosterhamn – Leirvik – Rubbestadneset – Hufthamar – Flesland – Bergen.

Ekspressbåt Stavanger–Bergen 50 år Design og trykk: Bryne stavanger offset (92561) 50 x 70 cm