Filmfest_ISO_news

FILMFEST.NO

Åpningsfilm:

VICTORIA

Klingenberg - 28. februar

SES

FILMFPÅ KUN K EST R8 0,-

2 Filmfest 2013

PROGRAM

Filmfest 2013 3

速 PROGRAM

4 Filmfest 2013

LEDER

KOMMER PÅ DVD JUNI 2013

KJÆRE PUBLIKUM! –> Det er med stor glede vi inviterer til ny

filmfest 1. – 3. mars. Vi åpner Filmfest 2013 allerede torsdag 28. februar, med storfilmen Victoria i Klingenberg kino. Filmfest skal så finne sted på både Klingenberg og Saga kino – for en enda tettere festivalfølelse og kort vei mellom de beste filmopplevelsene.

Oslo Kino er inne i en større endringsprosess, og flere av byens kinoer er blitt stengt eller renoveres, som igjen påvirker sal-kapasiteten totalt sett. Da er vi som arrangør, og Oslo Kino som leverandør, blitt nødt til å tenke annerledes for årets gjennomføring, både hva antall kinoer og antall filmer angår. Vi ser nødvendigheten av dette, men gleder oss samtidig til et større kinoløft for 2014 med nye kinosaler og enda mer plass for god film og et bredt publikum. Like fullt, ønsker vi nå å dele en rekke høydepunkter med dere fra det siste

Arild Støfring kunstnerisk leder

FILMFEST 2013

TAKK TIL:

Redaktør Håvard Nyhus

Oslo Kino v/ Christin Berg, Geir Bergkastet, Morten Valestrand, Jafar Altememy, Haakon Nordby Egeland, Erlend Bøksle // NATT&DAG v/Anders Brochmann, Christian Rasmussen, Jan Christian Fortun, Christian Forsberg, Håvard Nyhus // Filmweb v/Frode Solheim, Nils Tveten, Trond Schwartzlund, Espen Løken // Filmkameratene v/John M. Jacobsen, Sveinung Golimo // Eventyrland v/ Gary Cranner // SF Norge v/Guttorm Petterson, Åge Hoffart, Janne Holmboe, Marie-Louise Alvær, Kathrine Aamot // Fidalgo v/ Frank Stavik // Actionfilm v/Kjetil Omberg, Halvor Skree // Arthaus v/Svend B. Jensen, Øistein Refseth, Vibeke Skistad // Nordisk Film Distribusjon v/Tom Erik Kolåsæter, Catrin Gundersen, Morten Christopffersen // Scanbox v/Ingrid Sølverud, Haavard Morisbak, Kristian Krogstad // Norsk Filmdistribusjon, V/Jarle Namtvedt, Cecilie Aas // Star Media Entertainment v/Jørn Landbakk // Fox Film Norge v/Tore Fredrik Dreyer, Eva Moe // United International Pictures v/ Simon Kvame, Simen Rognerud, Bård Flaen, Bentine Lassen // VME v/Marius Olsen // Tour de Force v/Tor Fosse, Kristian Fyllingsnes // Europafilm v/ Egil Ødegård, Frank Johnsen // NFI Lab v/Kikki Engelbrektsson, Nedin Mutic // Norsk filminstitutt v/ Jan Erik Holst // Film & Kino v/ Erik Zmuda, Jørgen Stensland, Lene Løken // Entertainment One Films International v/Ruby Rondina // Non Stop Entertainment v/Johannes Glaumann og Andreas Truedsson // Bac Films v/Franka Schwabe // Fortissimo Films v/Laura Talsma // Pascale Ramonda The Islandic Film Fund v/Christoff Wehmeier // Cairo Cannon // Carol Morley // Tom Shkolnik // Le Petit Bureau v/Gabrielle Dumon // Rockefeller v/Joakim & the gang // Inge Strand // Knut Akselsen // Øvrig stab og program-komité i særdeleshet

Skribenter Aleksander Huser Kamilla Rønnestad Rasmus Hungnes Ragnhild Brochmann Andreas Dahl Martin Øsmundset Karima Furuseth Illustratør Tord Torpe Art Direction LOUD AND CLEAR Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 50.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Programkomité Filmfest Christin Berg Aleksander Huser Arild Støfring Tor Arne Øvrebø –

N o rd i s k I n s t i t u t t for Scene o g Stu dio

filmåret. Under utvelgelsen har vi fokusert på bredde, kvalitet og fest!

Programmet for Filmfest 2013 består således av norske og utenlandske førpremierer, såvel som egenimporterte titler det ikke ellers vil være mulig å se på kino her i landet.

Det hele favner store kioskveltere og smalere festivalvinnere.

Vi ønsker at flest mulig publikummere skal få nyte godt av årets Filmfest, og har derfor valgt en lavere fastpris på kun kr 80,- pr billett. Alle billetter kan bestilles på nett og direkte på kinoene.

Se våre programsider for mer info og forhåndsbestilling: www.filmfest.no Gled dere til tre hele dager med film, 1.- 3. mars på Klingenberg og Saga kino.

Vel møtt og vi ses på Filmfest!

Filmfest 2013 5

”mesterlig. et helstøpt og bunnsolid comeback. et sant mesterverk.”

Filmmagasinet

joaquin

phoenix nominert til oscar® for beste mannlige hovedrolle

philip seymour

hoffman

amy

adams

nominert til oscar® for

nominert til oscar® for

beste mannlige birolle

beste kvinnelige birolle

beste regi

the master beste skuespiller

en film av

paul thomas anderson

på kino 22. februar /NorskFilmdistribusjon

The Master Festivalbag.indd 1

05.02.13 16:46

6 Filmfest 2013

ruby sparks

Zoe Kazan manusdebuterer med Ruby Sparks. Der spiller hun mot kjæresten sin, og går til angrep på Manic Pixie Dream Girl-tropen.

TEKST Kamilla Rønnestad FOTO PRESSE –> MØT CALVIN. Han ble genierklært da han

bokdebuterte som nittenåring, og nå, ti år senere, føler han forståelig nok på presset knyttet til andreboka. Som han ikke engang klarer å begynne på.

Men så møter han drømmejenta.

Bokstavelig talt – han møter henne i en drøm.

I henne finner Calvin plutselig inspirasjon til å skrive, og skriver så mye han kan, for å, som han selv sier, «tilbringe mest mulig tid sammen med henne». Men så en dag står hun plutselig på kjøkkenet hans, og oppfører seg som om de har vært kjærester lenge. WTF? Slik starter den sjarmerende indiekomedien Ruby Sparks. I likhet med Calvin, våknet manusforfatter Zoe Kavan med karakterene i Ruby Sparks i hodet. Dagen i forveien hadde hun fått øye på en utstillingsdukke i et søppelspann, som hun trodde var et menneske, og begynt å tenke på den såkalte Pygmalion-myten. Kort oppsummert: En gresk skulptør forelsker seg i en statue han arbeider med. Når statuen er ferdig ser han at han har formet den perfekte kvinnen, og han ber inderlig til gudene om å gjøre henne virkelig, noe hun til slutt blir.

ZOE HAR LENGE vært fascinert av denne myten, og utdyper i et intervju med AV Club:

– Jeg holder på med en bok som heter She, av psykologen Robert Johnson. Boken er fra syttitallet og handler om kvinnelig psykologi – det er en del utdatert stoff der, men det står også noe der jeg virkelig liker. Johnson skriver at myter er historier i sin reneste form, og at grunnen til at de har blitt videreført fra generasjon til generasjon er at de har psykologisk resonans, eller psykologisk sannhet i seg.

Tanken om en mann som har en idé om en kvinne, ga følelsesmessig resonans hos meg, fordi det minner meg om tidligere forhold jeg har vært i. Det er som om den jeg er sammen med er forelsket i en person som heter Zoe Kazan – en person som minner om meg, men som på ingen måte er meg.

Ruby Sparks er Zoe Kazans debut som manusforfatter, men hun har lang fartstid som skuespiller, blant annet fra Me and Orson Welles og The Exploding Girl. Og hun spiller da også i Ruby Sparks, som ingen ringere enn Ruby sjæl. Og det er Zoes kjæreste, skuespiller Paul Dano (There Will Be Blood (2007), Looper (2012)), som spiller Calvin. Da Zoe hadde skrevet de første fem sidene av manuset og viste det til kjæresten, spurte han om hun skrev det for dem – han syntes han så dem selv i de to hovedkarakterene. Og jo, hvorfor ikke, tenkte Zoe, og paret bestemte seg for å spille kjærester på film. Også regissørene utgjør et par: Ruby Sparks er regissert av ekteparet Jonathan Dayton og Valerie Faris – deres andre

Eksempler på typiske Manic Pixie Dream Girls er Natalie Portmans karakter i Garden State og Zooey Deschanels i Yes Man.

film etter suksessen med Little Miss Sunshine. I et intervju med AV Club forteller Paul Dano (som hadde en rolle i Little Miss Sunshine) om valget av regissører.

– Zoe hadde kun skrevet rundt ti sider da jeg foreslo at Dayton og Faris skulle regissere.

Hun var helt med på idéen. De har en usedvanlig sensibilitet som filmskapere – de er så omtenksomme og personlige når de arbeider, og de klarer å skape filmer som både er morsomme, og som har mørke og dybde i seg.

MANIC PIXIE DREAM GIRL. For jo, Ruby Sparks er både morsom og mørk. Hva ville egentlig skjedd om en gutt fikk drømme opp en perfekt jente, og hun ble virkelig? En referanse som har blitt nevnt en rekke ganger, i forbindelse med nettopp dette spørsmålet som reises i Ruby Sparks, er Manic Pixie Dream Girl (MPDG)-tropen. MPDG er en betegnelse først brukt av filmkritiker Nathan Rabin i en artikkel fra 2007, i forbindelse med Kirsten Dunsts karakter i Elizabethtown (2005). Med Rabins egne ord: «The Manic Pixie Dream Girl exists solely in the fevered imaginations of sensitive writer-directors to teach broodingly soulful young men to embrace life and its infinite mysteries and adventures. The Manic Pixie Dream Girl is an all-or-nothing-proposition. Audiences either want to marry her instantly (despite The Manic Pixie Dream Girl being, you know, a fictional character) or they want to commit grievous bodily harm against them and their immediate family.»

MPDG-begrepet har blitt misforstått og overbrukt (selv Annie Hall har fått stempelet), men det er like fullt en treffende beskrivelse av en lang rekke uinspirerte, flate og urealis-

tiske kvinnelige karakterer. Eksempler på typiske Manic Pixie Dream Girls er Natalie Portmans karakter i Garden State (2004) og Zooey Deschanels i Yes Man (2008). Ruby Sparks adresserer MPDG-tropen direkte, ved å la filmens hovedperson helt konkret skrive, dikte opp, en drømmejente. Men Calvin vet selv at noe slikt som en perfekt jente egentlig ikke finnes: «Quirky, messy women whose problems only make them endearing are not real,» sier han. Og Ruby viser seg også å være langt mer enn bare en drømmejente.

DEFINERT VIA MUSIKKSMAK. – Man må huske på at [MPDG] er et uttrykk skapt av en filmkritiker, så for min del er det mest av alt et begrep forbundet med kritisk forståelse, snarere enn den kreative prosessen. Alle prøver jo å skape fullstendige karakterer, men enkelte er kanskje litt for begrenset i sin forståelse av jenter. Calvins bror sier i filmen at «You’ve written a girl, not a person,» og det gjelder nok for en del mannlige manusforfattere som har endt opp med å skrive MPDGkarakterer. Jeg synes det å definere en jente, og å gjøre henne elskbar, gjennom musikk- eller klessmak er en fryktelig overflatisk måte å se på kvinner på. Det var noe jeg ville ta opp i filmen, sier Zoe. – Jeg ville også se på hva som skjer med en fyr som begynner å skrive noen – og dermed har en idé om hva hun er – hvordan han da vil håndtere virkeligheten når hun faktisk blir ekte. Det er jo noe vi alle gjør i et forhold: Når vi møter noen vi er tiltrukket av, har vi en masse romantiske fremtidsdrømmer, og tilskriver dem egenskaper de kanskje ikke har.

Når den virkelige personen viser seg, må man enten velge bort en av dem (enten drømmen om personen, eller den virkelige personen), eller lære seg å leve med de to ved siden av hverandre. Jeg blir glad for å høre at folk leser filmen min som en kritikk av Manic Pixie Dream Girl-tropen. Det er veldig farlig å redusere et menneske til en idé.

Filmfest 2013 7

O S LO 01-03 MARS

Åpning torsdag 28. febRUAR

LØRDAG 2. MARS

Kino

Sal

Tid

Film

Kino

Klingenberg

Sal 1

18:00

Victoria

Tid

Film

Klingenberg Sal 1 15:00 Pitch Perfect Klingenberg Sal 1 18:00 Hitchcock Klingenberg Sal 1 20:30 Eventyrland Klingenberg Sal 2 13:00 Cloud Atlas Klingenberg Sal 2 15:30 Broken Klingenberg Sal 2 18:00 Stories We Tell Klingenberg Sal 2 21:00 After Lucia Klingenberg Sal 3 13:00 Lore Klingenberg Sal 3 15:30 Nobody Walks Klingenberg Sal 3 18:00 The Secret Disco Revolution Klingenberg Sal 3 21:00 Simon Killer Klingenberg Sal 4 13:00 Black’s Game Klingenberg Sal 4 15:30 Dreams of a Life Klingenberg Sal 4 18:00 Safety Not Guaranteed Klingenberg Sal 4 21:00 The Comedian Saga Sal 1 13:30 Karsten og Petra Saga Sal 1 16:00 Croods Saga Sal 2 13:30 Croods Saga Sal 2 16:00 Karsten og Petra

FREDAG 1. MARS

Kino

Sal

Klingenberg Sal 1 18:00 Klingenberg Sal 1 20:30 Klingenberg Sal 2 15:30 Klingenberg Sal 2 18:00 Klingenberg Sal 2 21:00 Klingenberg Sal 3 13:00 Klingenberg Sal 3 15:30 Klingenberg Sal 3 18:00 Klingenberg Sal 3 21:00 Klingenberg Sal 4 13:00 Klingenberg Sal 4 15:30 Klingenberg Sal 4 18:00 Klingenberg Sal 4 21:00

Spise sove dø Cloud Atlas After Lucia Dreams of a Life Holy Motors Nobody Walks The Comedian Safety Not Guaranteed Ruby Sparks Safety not Guaranteed The Company You Keep Black’s Game The Secret Disco Revolution

Nattkino:

Saga Saga Saga

Sal 1 Sal 2 Sal 3

23:00 23:00 23:00

Warm Bodies Passion Simon Killer

Sal

Tid

2013

SØNDAG 3. MARS

Film

Kino

Sal

Tid

Film

Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg Klingenberg

Sal 1 Sal 1 Sal 1 Sal 1 Sal 2 Sal 2 Sal 2 Sal 2 Sal 3 Sal 3 Sal 3 Sal 3 Sal 4 Sal 4 Sal 4 Sal 4

13:00 15:30 18:00 20:45 13:00 15:30 18:00 21:00 13:00 15:30 18:00 21:00 13:00 15:30 18:00 20:30

Victoria Kvartetten Kapringen - avslutning Overraskelsesfilm Dreams of a Life After Lucia Holy Motors Lore The Secret Disco Rev Passion Broken Nobody Walks The Comedian Stories we tell ABC’s of Death The Company you keep

Nattkino:

Saga Saga Saga Saga

Sal 1 Sal 2 Sal 3 Sal 4

23:00 23:00 23:00 23:00

The Last stand Black’s Game Ruby Sparks The ABCs of Death

BILLETTINFO: Filmfest 2013 finner sted på Klingenberg og Saga kino i perioden 1-3. mars. Alle billetter til Filmfest 1.-3. mars koster kun kr 80, for alle. (barn, ungdom og voksne) Billetter til Åpningen/Victoria - 28. februar, koster kr 100,Alle billetter fåes kjøpt på nett og direkte på kinoene før forestilling. (Partoutkort, honnør- eller firmabillett gjelder ikke på våre visninger) Med forbehold om endringer i program- og visningstidspunkt.

Sjekk forøvrig våre websider www.filmfest.no for oppdateringer og eventuelle endringer.

8 Filmfest 2013

Moss avis

Fædrelandsvennen

VG

Dagsavisen

Dagbladet

Aftenposten

«Flott laget, godt fortalt» Aftenposten

NÅ PÅ BLU-RAY OG DVD

DEN KOMPLETTE SERIEN WWW.SF-FILM.NO

KJØP SERIEN HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER!

FIL M ER BEST PÅ KINO. Billetter kan kjøpes på oslokino.no eller en av våre kinoer.

SE TRAILER HER scan koden med din smart-telefon

Filmfest 2013 9

Arty-farty

Syv måter å avsløre at du ser på en kunstfilm.

SAD ENDINGS Av A. Dahl / K. Furuseth –> I disse dager hvor skillene mellom

kunstfilm og kommersiell film stadig viskes ut, og stillegående filmer som Drive blir blockbustersuksesser, er det ikke alltid så lett å vite hva the real deal er lenger. Vi har gravd i filmarkivet og funnet frem syv temaer og visuelle virkemidler som Hollywood stort sett har latt være i fred, slik at du kan skille fugl fra fisk, og Hollywood fra arthouse. Klinten fra hveteåkeren, med andre ord.

Vi begynner med slutten, for dette er 1 fortsatt et av de mest klassiske skillene mellom Hollywood-produksjoner og andre produksjoner. Det hender du gråter en skvett mot slutten av noe fra åsene også, men da er det stort sett fordi personen som stryker med har levd et langt og poetisk liv, og har akseptert sin skjebne, tenk Titanic eller misæren Den Grønne Mil. Vi slår heller et slag for filmene som etterlater deg med en jævlig følelse og mange ubesvarte spørsmål.

Rekorden må være i danske Submarino, hvor (megaspoiler!) filmen slutter med at hovedpersonen mister en arm, kjæresten blir drept av bestekompisen, og broren begår selvmord. :’(.

Essensiell titting: Submarino

1

DEN OVERDØVENDE STILLHETEN

I stedet for at en historie formidles gjennom forklarende dialog, blir fortellingen drevet fremover av en dvelende og kontemplativ stillhet hvor handlinger snakker høyere enn ord. Språkets begrensninger baner vei for brede visuelle penselstrøk og estetisk patos, noe Terrence Malick siste opus The Tree Of Life er et godt eksempel på. I løpet av knappe to timer og tjue minutter skildrer Malick jordens opprinnelse, et helt levd liv og livet etter døden, dette via en ikke-lineær fortellerstruktur, og ja – nesten helt uten dialog. Puh! Slike grep, som presumptivt er uglesett av dem som ble veldig skuffet da de skjønte at Malick ikke hadde laget Jurassic Park 4, åpner opp for en mer individuell tolkning og frir til den indre analytikeren i oss. Dette gir også en talerstol til dem som ikke engang har rukket å børste bort popcornet av fanget før de spruter ut i en transe av kreative analyser («Sååå … dinosauren var Sean Penn da han var liten, sant?»), og dermed gjør køen ut av kinosalen et helvete for alle oss andre.

Essensiell titting: Tree of Life

1 2

DEN VANSKELIGE FARSROLLEN

Det har de siste årene gått inflasjon i filmer hvor menn bærer rundt på barn. Gjerne fortapte og selvdestruktive menn, uten dame, som leter etter meningen med tilværelsen samtidig som de bærer sønnen eller datteren på ryggen, se for eksempel svenske Apan, eller Man Tänker Sitt, begge fra 2009, som begge inneholder lengre scener med barnebæring. Kanskje er det en kommentar til den moderne, fortapte skandinaviske mannen som vi hører så mye om. For det skal ikke være lett å være far i arthouse-filmer, i motsetning til i Hollywood hvor de fleste farsfigurene er som løvekongen Mufasa – de er døde og awesome, eller de spilles av Will Smith. Brad Pitt ser også sitt snitt til å bære på sine barn i Tree Of Life, og kan vel heller ikke kalles den ideelle farsfiguren, selv om han prøver så godt han kan i femtitallets Texas. Går vi enda lengre tilbake i tid, som i Michael Hanekes dystre Det Hvite Båndet, så var det like greit å knyte dem fast i sengen for at de ikke skal onanere.

Essensiell titting: Man Tänker Sitt

1 3

10 Filmfest 2013

Arty-farty

FILMFEST 2013

BEFØLING AV HVETEÅKER

Åpner filmen med et utsnitt av én eller flere mennesker som trasker rundt i en hveteåker, og gjerne lett beføler tuppen av hveten med flat hånd for økt nostalgisk effekt, kan du med relativt stor sannsynlighet fastslå at det ikke dreier seg om en Hollywood-produksjon, det vil si, med mindre du ser Mel Gibson løpe rundt med én babymonitor (i en maisåker, riktignok), eller du ser en fyr ved navn Maximus som kaster sverd på folk og stiller spørsmål om de er underholdt nok. Hvorfor dette bildet figurerer så ofte i filmer, som i den plautdietschke feel-bad filmen Stille Lys eller Thomas Vinterbergs «fiasko» En Mand Kommer Hjem (ikke så dårlig film som folk vil ha det til!) er det ikke lett å sette fingeren på, men det skal nevnes at Jesus, ifølge Bibelen, ruslet gjennom en kornåker under sabbaten mens disiplene plukket noen aks og spiste dem (noe som ikke slo helt an hos jødene), og alle vet at bibelske allegorier er noe som blir flittig brukt i film. Oppfølges nevnte hvetebeføling på skjermen med flashback fra barndommen, kan du med trygghet legge bort popcornet og gjøre deg klar for to og en halv time med voldtektstraumer.

Essensiell titting: Stille Lys (Stellet Licht)

Fredag 1. mars: kl 21 på Klingenberg 3 Lørdag 2. mars: kl 21 på Saga 3

FRA REGISSØRENE TIL

1 4

LITTLE MISS SUNSHINE

EN KJÆRLIGHETSHISTORIE SÅ UMULIG AT DEN MÅ VÆRE SANN...

PÅ DVD & BLU-RAY 6. MARS www.sf-film.no

FRA SPENNINGENS MESTER

BRIAN DE PALMA

E N T H R I L L E R AV B R I A N D E PA L M A

ÉN LOCATION

Selv om Hollywood til tider flørter med filmer som er filmet på én location (hvem har vel glemt Phone Booth?), er det i hovedsak noe du finner i indieproduksjoner, og de bruker det med gode resultater. Hva hadde vel Lars Von Triers Antichrist vært uten den bekmørke skogen som ramme rundt handlingen? (trolig ganske lik Naboer). Eller norske Fjellet uten vel … fjellet? Locationer som er så oppmerksomhetskrevende i seg selv at den kan brukes som rammeverk til et noe krevende plot. Snø, skog, fjell, vann, sand eller sliten kommunal leilighet, det er ikke så nøye så lenge det er pent å se på. Eller som i Manderlay og Dogville, hvor locationens ofte pittoreske funksjon er snudd på hodet ved at alt foregår på et nedstrippet set der alle bygninger er streket opp med kritt som i en absurd plantegning. Fraværet av kulisser, som i teorien ville ha fått oss til å vie all oppmerksomhet til handlingsforløpet, bidrar til nettopp det motsatte; jeg mener, hvor sprøtt er det ikke hver gang noen åpner en usynlig dør i de filmene?

Essensiell titting: Dogville

1 7

RACHEL MCADAMS

NOOMI RAPACE

PÅ BLU-RAY & DVD 19. JUNI Passion_118x177,5_NO_AD_FilmfestOslo.indd 1

2/5/13 11:13 AM

Filmfest 2013 11

Arty-farty «Årets beste svenske film» Nöjesguiden

SEX OG TABUER

I Hollywood hvor selv nakenhet er et problem, er de fryktelig langt unna arthouse-filmens flørting med sex på skjermen, og gjerne tabubelagt sex. Femten år gamle jenter som blir kåte av å se på hverandre i dusjen etter svømmetrening (Vannliljer), sex hos eldre (Den Syvende Himmel) ødipus-komplekser mellom mor og datter, fortrengt seksualitet, SM-fantasier (Pianolærerinnen) og elskere som puler foran bålet hvor deres (allerede) døde barn brenner (The Last Mistress). Tabuene skal stå for fall, og seksuelle avvik skal være gjenstand for et plott hvor den moralske pekefingeren ikke eksisterer. Gjerne filmet gjennom et dust filter, skal det visuelle og estetisk vakre få deg til å akseptere det etiske dilemmaet du er vitne til. Selv om sex i virkeligheten vanligvis fungerer greit 80 prosent av gangene (vel …), og Hollywood kun viser to glinsende veltrente kropper som bumper mot hverandre i lett duskregn i omtrent tjue sekunder, er det ikke slik i arthouse-filmverdenen. Ta The Red Road hvor hovedpersonen oppsøker et spøkelse fra fortiden for å forføre ham til å ha sex med henne, slik at hun etterpå kan anklage ham for voldtekt, og dermed få ham fengslet. Moralsk forkastelig for noen, poetisk rettferdighet for andre. Velg selv.

Essensiell titting: Salò eller Sodomas 120 dager

1 5

ABSURDE DRØMMER

Det hender Hollywood drister seg utpå og har med drømmer i filmer, men som regel er det så overtydelig forklart at det kommer tenkeboble-filter på skjermen når noen drømmer, eller så var hele filmen bare en drøm, eller så er filmen dritirriterende og heter Vanilla Sky, eller kanskje Inception. Arthousefilmer tar seg litt større friheter og spiller gjerne på spenningen «er det drøm, eller er det virkelighet?», som er bærebjelken i for eksempel halvparten av David Lynch sine filmer. Noen ganger har ikke drømmen noe som helst med resten av filmen å gjøre, men er med bare fordi det er en unnskyldning for å klippe inn noen fine bilder, som i Solaris (1972), hvor rompiloten Berton har en drøm om at han kjører igjennom et futuristisk bylandskap, som i dag minner mest om Økernkrysset pre-ombygging.

Essensiell titting: Mulholland Drive

1 6

SPISE SOVE DØ En film av GABRIELA PICHLER

VINNER AV 4 GULDBAGGEN-PRISER: BESTE FILM BESTE REGI BESTE MANUS BESTE SKUESPILLER

PÅ KINO 1. MARS

www.arthaus.no

12 Filmfest 2013

Stories we tell

Sarah Polley går selveste Henrik Ibsen i næringen i dokumentarfilmen Stories We Tell.

TEKST Håvard Nyhus FOTO PRESSE –> «We tell ourselves stories in order to live.»

Slik låter åpningslinjen i essaysamlingen The White Album (1979) av Joan Didion. Javisst, å fortelle hverandre historier er en hyggelig øvelse, men kan vi stole på dem? Hva skjer når fortellingens krav til dramaturgi, troper og arketyper tar regi over et helt familieliv – og tilslører mer enn det klargjør?

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken med det samme», prosederte Ibsens Dr. Relling i stykket Vildanden. Filmskaperen Sarah Polley er uenig.

Hun tar parti med Rellings motsats, Gregers Werle: Sannheten må frem! Koste hva det koste vil.

33 år gamle Sarah Polley er et moderne renessansemenneske som allerede har gjort seg bemerket som skuespiller, sanger, manusforfatter og regissør (og mor!). Som regissør debuterte hun – bare 27 år gammel – med den bejublede Away from Her (2006), som sikret henne en Oscar-nominasjon.

I hennes tredje film, Stories We Tell, opptrer hun som filmskaper skråstrek detektiv skråstrek Gregers Werle og nøster i et knippe familiehemmeligheter som tanter, onkler, foreldre og søsken kanskje vil hevde at

har best av å ligge uberørt. Hvilke hunder ligger begravet? Hva er det man lar være å snakke om av hensyn til «familiefreden»? Slik fanger hun kvintessensen av familielivet: alltid komplisert, rotete og infisert med små og store løgner, men ikke desto mindre et varmt, robust og kjærlig fellesskap. Som renessansemennesker flest, er Polley klin umulig å få tak i på telefon, så vi samlet et sett Q&A-sitater fra hennes triumfferd rundt omkring på verdens filmfestivaler.

Om familiære hensyn og kunstens imperativ: – Jeg har ofret min mentale likevekt i fem år. De potensielle konsekvensene av å skade mine nærmeste relasjoner hang over meg og plaget meg. Å veie hensynet til filmen opp mot hensynet til familien, var til tider nesten for mye å bære.

Om øyeblikket der hun presser faren til tårene: – Å være ute av stand til å unnslippe familiens historie i fem dager i uken, ti timer hver dag, var en utmattende prosess. Ofte ønsket jeg å avslutte, og det var øyeblikk da jeg var usikker på hvorfor jeg holdt det gående.

Grepet med å filme faren min i opptaksstudio, ga meg anledning til å behandle ham på en måte som i etterkant slo meg som ganske ufølsom.

Om minner og kognitiv dissonans: – Jeg tror det er en universell ting i enhver familie: folk har sine egne versjoner av sentrale hendelser. De kan være hundre prosent sikre på at det slik eller slik, men det er bare deres minne. Slike minner – og hvordan disse avviker hos de ulike medlemmene i samme familie – har alltid fascinert meg.

Om resepsjonen: – Jeg tror folk som ser filmen tenker mer på sine egne familier enn på min. Det har vært gripende å få høre hvordan folk begynner å snakke om sine egne familier etter at de har sett filmen.

Om prosessen: – Å sitte i redigeringsrommet og gjenoppleve noen av de mest smertefulle øyeblikkene i mitt og familiens liv, virket selvsentrert, utmattende og usunt. Jeg følte ingen glede i livet mitt da det sto på, men også et drivende behov for å fortsette. Når jeg nå ser tilbake på prosessen, tror jeg likevel det var et godt år, totalt sett.

Om publikum og mottagelsen: – Om filmen ikke hadde fått en eneste publikummer, hadde ikke det spilt noen rolle.

Da jeg så min familie redegjøre for vår felles historie – fra sine ulike vinkler, føltes det som den mest komplette og kreative opplevelsen hele i mitt liv.

Om å regissere dokumentarer versus spillefilmer: – Jeg har alltid likt dokumentarer best. Jeg kan alltids se en dårlig dokumentar fra start til

slutt, fordi det vil være lærerikt, selv om den er forferdelig. En svak spillefilm kan derimot gi meg lyst til å dø.

Om å være fra Canada: – Det er en stor del av min identitet og sikkert en stor del av arbeidet mitt. Man er ikke så opptatt av den enkelte i Canada, man fokuserer heller på det kollektive. Jeg tror det bare er slik vi er, det ligger i vår historie og vår sosiale sammensetning. Det som er flott med å bli kjent i Canada, er at du aldri er for godt kjent. Jeg er for eksempel ikke i nærheten av å være det man gjerne kaller «kjendis».

Om filmens betydning og plassering i hennes filmografi: – Jeg tror denne filmen har fungert som bakteppe for begge de to andre jeg har laget (Away From Her, Take This Waltz). Jeg tror dette er den viktigste filmen jeg personlig noensinne vil lage.

Om pressen som lot være å skrive om hennes familiehemmeligheter i påvente av filmen: – Jeg tror Canada må være det siste landet på jord hvor journalister holder ting for seg selv bare på grunn av en grunnleggende menneskelig anstendighet. Deres integritet gjorde denne filmen mulig, og det gjorde meg til en mye mindre kynisk person.

Så takk!

Om filmens konsekvenser: – Jeg tror neste års julefeiring blir mer komplisert enn vanlig.

Filmfest 2013 13

Filmkveld?

Filmsjokoladen

14 Filmfest 2013

FILMFEST 2013 Fredag 1. mars: kl 21 på Klingenberg 3 Lørdag 2. mars: kl 21 på Saga 3

FRA REGISSØRENE TIL

LITTLE MISS SUNSHINE

EN KJÆRLIGHETSHISTORIE SÅ UMULIG AT DEN MÅ VÆRE SANN...

PÅ DVD & BLU-RAY 6. MARS www.sf-film.no

Filmfest 2013 15

filmomtaler ÅPNINGSFILM: Victoria

Originaltittel: Victoria // Land: Norge // År: 2013 // Lengde: 90 minutter // Regi: Torun Lian // Manus: Torun Lian, etter Knut Hamsuns bok // Med: Bill Skarsgård, Iben M. Akerlie, Jakob Oftebro, Tehilla Blad, Petronella Barker

–> Hamsuns Victoria er fortellingen om den fattige møllersøn-

nen og etterhvert dikteren Johannes, og den umulige kjærligheten mellom ham og godseierdatteren Victoria, som i stedet gifter seg med en velstående, ung mann fra samme sosiale klasse.

Victoria er tidligere filmatisert i tysk versjon (Carl Hoffmann, 1935), svensk versjon (Bo Widerberg, 1979) og i en uautorisert, østeuropeisk versjon (1988). Dette blir den første norske filmversjonen. Filmen er en adapsjon av Knut Hamsun sin roman ved samme navn, som kom ut i 1898 og regnes blant forfatterens hovedverk.

Om regissøren: Torun Lian (1956) er en norsk forfatter, dramatiker og filmregissør. Hun har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for sitt arbeid, og har undervist i manuskriptskriving blant annet ved Den norske filmskolen og Statens studiesenter for film. Hun debuterte som regissør i 1998 med filmen Bare skyer beveger stjernene, som hun også skrev. Fans av nittitallet vil også vite at hun er opphavskvinnen til krøniken om Frida og hennes urolige hjerte.

AVSLUTNINGSFILM:

Kapringen

Originaltittel: Kapringen // Land: Danmark // År: 2012 // Lengde: 99 minutter // Regi og manus: Tobias Lindholm // Med: Johan Philip Asbæk, Søren Malling, Dar Salim, Amalie Ihle Alstrup, Ole Dupont

–> Kapringen forteller den brennende aktuelle historien om

kapringen av et dansk lasteskip i Indiahavet, som skildres med høy grad av realisme og klare referanser til virkelige hendelser – inkludert somaliske flyktninger som spiller pirater, og bruk av et skip som tidligere faktisk har vært utsatt for kapring.

Historien er imidlertid fiktiv, med skuespillere fra Borgen i sentrale roller. På båten blir mannskapet holdt som gisler mot et millionbeløp i løsepenger, mens forhandlingen mellom piratene og shippingselskapets ledelse utvikler seg til et stadig mer intenst psykologisk drama. Danske Kapringen har blitt svært varmt mottatt både i hjemlandet og på en rekke internasjonale festivaler.

Om regissøren: Tobias Lindholm har gått manuslinja på Den Danske Filmskolen, og det er som manusforfatter han hittil er best kjent. I tillegg til å ha medforfattet Submarino og Jakten sammen med Thomas Vinterberg, har han blant annet skrevet en rekke episoder av tv-serien Borgen. Lindholm debuterte som regissør med fengselsfilmen R, medregissert av Michael Noer.

Kapringen er den første filmen han regisserer alene.

The ABCs of Death

Originaltittel: The ABCs of Death // Land: USA // År: 2012 // Lengde: 123 minutter // Regi og manus: Diverse // Med: Ingrid Bolsø Berdal, M@tch, Dallas Malloy, Erik Aude, Kyra Zagorsky, Iván González

–> I denne svært ambisiøse antologiskrekkfilmen er film-

skapere fra hele verden tildelt hver sin bokstav i alfabetet og ordet «død» som utgangspunkt. Blant de 26 regissørene er Ti West (The Innkeepers, House of the Devil), Jason Eisener (Hobo With a Shotgun), Srdjan Spasojevic (A Sebian Film), Xavier Gens (Frontier(s)), Noboru Iguchi (The Machine Girl, RoboGeisha), Banjong Pisanthanakun (Shutter), Jon Schnepp (Metalocalypse) og ikke minst vår egen Thomas Cappelen Malling (Kommandør Treholt & Ninjatroppen), som har stått for segmentet H is for Hydro-Electric Diffusion. Mye omtalte The ABCs of Death er blitt en sjokkerende, morsom og provoserende filmopplevelse utenom det ordinære.

Om regissøren(e): Den norske bidrags-yteren Thomas Cappelen Malling (1970) langfilmdebuterte med Kommandør Treholt & Ninjatroppen, basert på hans egen debutbok Ninjateknikk II. Usynlighet i strid 1978. I antologien The ABCs of Death er han i selskap med 25 andre regissører, deriblant amerikanske Ti West, serbiske Srdjan Spasojevic og japanske Noboru Iguchi.

16 Filmfest 2013

filmomtaler

Black’s Game

After Lucia

Originaltittel: Después de Lucía // Land: Mexico // År: 2012 // Lengde: 93 minutter // Regi og manus: Michel Franco // Med: Tessa Ia, Hernán Mendoza, Gonzálo Vega Sisto, Tamara Yazbek

–> Etter at kona hans omkommer i en bilulykke, flytter

Roberto og hans tenåringsdatter Alejanda til Mexico City for å begynne på nytt. Her finner Alejandra raskt venner blant de rike og kule på sin nye skole, helt til en lite gjennomtenkt handling på fest gjør at hun plutselig erklæres fritt vilt for en stadig mer grusom mobbing. Ute av stand til å takle sorgen, ser heller ikke Roberto hvor galt det er i ferd med å gå med datteren. After Lucia er svært stilsikkert utført, med statiske, nærmest tablåaktige innstillinger, men samtidig skremmende realistisk, med fravær av filmmusikk og scener som er improvisert fram av de unge skuespillerne. Filmen vant Prix Un Certain Regard ved fjorårets filmfestival i Cannes, og er en usedvanlig sterk og forstyrrende filmopplevelse som vil sitte igjen lenge etter at filmfesten er over.

Om regissøren: Michel Franco (1979) er født i Mexico City.

Etter å ha fullført mediestudier ved Universidad Iberoamerciana, begynte han å lage kortfilmer, i tillegg til å produsere reklame- og oppdragsfilm. Hans spillefilmdebut Daniel & Ana fra 2009 ble valgt ut til programmet Directors’ Fortnight på filmfestivalen i Cannes. After Lucia er Francos andre spillefilm.

Cloud Atlas

Originaltittel: Cloud Atlas // Land: Tyskland, USA, Hong Kong, Singapor // År: 2012 // Lengde: 172 minutter // Regi: Tom Tykwer, Andy Wachowski, Lana Wachowski // Manus: Lana Wachowski, Tom Tykwer og Andy Wachowski, basert på David Mitchells roman // Med: Tom Hanks, Halle Berry, Hugh Grant, Hugo Weaving, Susan Sarandon, Jim Broadbent

–> Enkeltmenneskers handlinger påvirker hverandre i nåtid,

fortid og fremtid. En god gjerning lager bølger gjennom århundrer og inspirerer en revolusjon, og én sjel gjør en reise fra morder i en tidsperiode til helt i en annen. Everything is connected, lyder taglinen til Cloud Atlas, det ambisiøse science fiction-eposet til Tom Tykwer og Lana og Andy Wachowski.

Filmen syr sammen seks forskjellige historier fra seks forskjellige epoker og følger karakterer som fødes og gjenfødes over en tidsperiode på nærmere fem hundre år, fra 1849 til 2321. På rollelisten finner vi blant andre Tom Hanks, Halle Berry, Hugh Grant og Susan Sarandon, som portretterer mellom fire og seks karakterer – hver.

Om regissørene: Det polsk-amerikanske paret Andy Wachowski (1965) og Lana Wachowski (1967), gjerne omtalt som «The Wachowskis», debuterte med filmen Bound i 1996.

Deres definitive gjennombrudd kom tre år senere – med et av nittitallets hovedverk: The Matrix (1999). Tyskeren Tom Tykwer, også komponist, er mest kjent for å ha regissert Run Lola Run (1998) og The International (2009).

Originaltittel: Svartur á leik // Land: Island // År: 2012 // Lengde: 104 minutter // Regi: Oskar Thor Axelsson // Manus: Oskar Thor Axelsson, basert på Stefan Manis roman // Med: Thorvaldur David Kristjansson, Johannes Haukur Johannesso, Damon Younger, Maria B. Bjarnardotti

–> Black’s Game melder innledningsvis at den er inspirert av

«shit som faktisk har skjedd», og tar oss med til Reykjavik da byen mistet sin uskyld mot slutten av det dopglade nittitallet.

Gjennom et tilfeldig møte med en barndomskompis med ikke spesielt sosiale personlighetstrekk blir vår hovedperson Stebbi en sentral spiller i byens underverden, hvor det går i hard festing og grov kriminalitet. Akkompagnert av det skildrede tiårets musikk og rusmidler serverer regissør Oskar Thor Axelsson en mørk, realistisk og suggererende cocktail av storstilte smugleroperasjoner, væpnede bankran og mer eller mindre snedige forsikringssvindler, ispedd en sjenerøs dose sex og brutalitet. Black’s Game er basert på den islandske bestselgerromanen Black Curse, og er produsert av blant annet Chris Biggs (Hostel) og Nicolas Winding Refn.

Om regissøren: Islandske Oskar Thor Axelsson (1973) fullførte sin utdannelse ved New York Universitys Film Department i 2006. Han har laget flere prisbelønte kortfilmer, deriblant gangsterkortfilmen Nylon og eksamensfilmen Misty Mountain, som ble nominert til Student Academy Award.

Axelsson bor for tiden i Los Angeles med kone og to barn.

Black’s Game er hans langfilmdebut.

Broken

Originaltittel: Broken// Land: Storbritannia // År: 2012 // Lengde: 90 minutter // Regi: Rufus Norris // Manus: Mark O’Rowe, basert på Daniel Clays roman // Med: Cillian Murphy, Eloise Laurence, Tim Roth, Bill Milner, Robert Emms, Rory Kinnear

–> Noen av de vakreste, såreste og mest ektefølte fortellingene

om overgangen fra barn til voksen har kommet fra de britiske øyer, og Broken føyer seg fint inn i tradisjonen til filmer som Fish Tank og This is England. Filmen handler om den elleve år gammel jenta Skunk, som opplever en sommer hvor barndommens så vel som hjemmets og nabolagets trygghet er i ferd med å briste. I ledende roller finner vi solide karakterskuespillere som Tim Roth og Cillian Murphy, mens unge Eloise Laurence briljerer i hovedrollen som Skunk. Broken er basert på Daniel Clays roman fra 2008, og filmmusikken er ved Damon Albarns prosjekt Electric Wave Bureau.

Om regissøren: Rufus Norris (1965) er utdannet skuespiller fra the Royal Academy of Dramatic Art, men satset isteden med hell på en karriere som teaterinstruktør. Norris har regissert kortfilm King Bastard, før han nå langfilmdebuterer med Broken. Han har dessuten laget operaen Dr Dee sammen med Blur-frontfigur og Gorillaz-medlem Damon Albarn.

The Comedian

Originaltittel: The Comedian // Land: Storbritannia // År: 2012 // Lengde: 80 minutter // Regi og manus: Tom Shkolnik // Med: Edward Hogg, Elisa Lasowski, Nathan Sterwart-Jarrett, Steven Robertson, Jamie Baughan

–> Noenogtredveåringen Ed er kjekk, sjarmerende, veltalende fullstendig lost. Dagjobben som telefonselger gjør ham mer og mer frustrert, samtidig som han gradvis innser at kveldtidssysselen som stand up-komiker neppe kommer til å bære særlig med frukter. Ed deler leilighet med en fransk venninne, som han har et kjærlig, men aseksuelt forhold til, som settes på prøve når han innleder en romanse med den yngre kunstneren Nathan. The Comedian er tidvis morsom, men ingen ren komedie. Snarere kan den minne om Mike Leighs Naked så vel som Joachim Triers Oslo, 31. august. The Comedian er en subtil, melankolsk og skarpt observert skildring av en mann som må velge mellom sin tiltrekning mot en mann og sin kjærlighet til en kvinne, og et virkelighetsnært portrett av dagens London.

Scenene er improvisert fram i nært samarbeid med skuespillerne, med en metode ikke helt ulik nevnte Mike Leighs.

Om regissøren: Tom Shkolnik (1980) er født i Israel. I 2002 flyttet han til London, hvor han fikk sin regiutdannelse på Drama Centre London. Mens han gikk der, lagde han sine to første kortfilmer, Headphones og Picture of Me. I etterkant har han i tillegg regissert kortfilmene In the Dark og One Happy Moment. The Comedian er hans langfilmdebut.

The Company You Keep

Originaltittel: The Company You Keep// Land: USA // År: 2012 // Lengde: 125 minutter // Regi: Robert Redford // Manus: Lem Dobbs, basert på Neil Gordons roman // Med: Robert Redford, Shie LeBouf, Julie Christie, Sam Elliott, Susan Sarandon, Anna Kendrick

–> Denne politiske thrilleren er produsert og regissert av den

stadig oppegående og samfunnsengasjerte Robert Redford. Han spiller også hovedrollen som Jim Grant, enslig far og respektert advokat, som skjuler sin egentlige identitet og fortid for sine venner og klienter. Grant har nemlig vært ettersøkt av FBI i mer enn tretti år, siden han var med i den radikale, militante bevegelsen The Weather Underground. Så begynner en ung journalist (Shia LeBouf) å grave i saken, og med dette settes hele Grants tilværelse i fare. The Company You Keep er basert på en roman av Neil Gordon, med manus av veteranen Lem Dobbs (The Limey).

Om regissøren: Robert Redford (1936) begynte som skuespiller på scene og fjernsyn på femtitallet, før han tok skrittet over til filmen tiåret etter. Det store gjennombruddet kom med rollen som sistnevnte i Butch Cassidy og Sundance Kid fra 1969. Han debuterte som regissør med Ordinary People i 1980, og ble belønnet med en Oscar for arbeidet. Redford er dessuten grunnleggeren av Sundance Film Festival, som er oppkalt etter gjennombruddsrollen hans.

Filmfest 2013 17

filmomtaler

Dreams of a Life

Croods

Originaltittel: The Croods // Land: USA // År: 2013 // Lengde: 90 minutter // Regi: Chris Sanders, Kirk DeMicco // Manus: Chris Sanders // Med: Emma Stone, Nicolas Cage, Ryan Reynolds, Catherine Keener

–> Familien Crood legger ut på sin livs reise når deres hjemsted

– hulen som alltid har beskyttet dem fra farer – blir ødelagt i et jordskjelv. På reisen gjennom det spektakulære landskapet oppdager familien Crood en verden full av fantastiske skapninger – og deres framtidsutsikter endres for alltid. Croods er en animasjonskomedie produsert av Dreamworks.

Om regissørene: Christopher Michael Sanders (1962) er en amerikanske illustratør mest kjent for å ha skapt Disney-animasjonen Lilo & Stitch (2002) og Dreamworks’ How to Train Your Dragon (2010). Hans medsammensvorne, Kirk DeMicco er en amerikanske regissør, manusforfatter og produsent som tidligere har regissert Racing Stripes (2005) og Space Chimps (2008).

Hitchcock

Originaltittel: Eventyrland // Land: Norge // År: 2013 // Lengde: 91 minutter // Regi og manus: Arild Østin Ommundsen // Med: Silje Salomonsen, Tomas Alf Larsen, Fredrik S. Hana, Ole Romsdal, Vegar Hoel

–> Ingen fikk med seg at 38 år gamle Joyce Vincent døde i sin

–> Eventyrland er fortellingen om drapet som aldri skulle ha

lille leilighet i Nord-London i 2003. Da man omsider tok seg inn i leiligheten tre år senere, fant man skjelettet hennes i sofaen omgitt av julegaver hun hadde pakket inn – med fyringen og TV-en stadig på. Filmskaper Carol Morley bestemte seg for å finne ut hvem Joyce Vincent var, og hvordan den i utgangspunktet omsvermede og tilsynelatende vellykkede kvinnen kunne bli så glemt i vår såkalte kommunikasjonstidsalder.

Gjennom rekonstruksjoner og intervjuer med folk som kjente henne (samt musikk av Barry Adamson), har Morley laget et fascinerende portrett av Joyce Vincent som også handler om oss selv og hvor lite vi vet om hverandre.

Om filmskaperen: Britiske Carol Morley har studert film ved Central St. Martin’s College i London. Hun fikk et kjent navn med sin prisbelønnede, personlige dokumentarfilm The Alcohol Years (2000), som ikke bare handlet om henne selv, men i vel så stor grad om Manchester på åttitallet. Morley har siden laget flere filmer i skjæringspunktet mellom dokumentar, fiksjon og kunstfilm, og spillefilmdebuterte i 2010 med lavbudsjettsfilmen Edge.

skjedd, om venner man aldri skulle stolt på og om en gjeld som bare øker for hvert avdrag. Mongoland-regissør Arild Østin Ommundsen har valgt å produsere sin nye film som et One Man Band og rykker slik tilbake til start. Etter flere storfilmer, har Ommundsen valgt å «ta det ned igjen» med Eventyrland.

Arbeidsmetoden innebærer blant annet trangt budsjett (tre millioner kroner) og et sett egendefinerte dogmer (hele filmcrewet skal få plass i én bil). For første gang har Ommundsen også valgt å la sin egen kone, Silje Salomonsen, spille hovedrollen. Hun fremstiller en drapsdømt kvinne som etter endt soning forsøker å gjenvinne kontakten med sin unge datter – spilt av parets egen datter.

Om regissøren: Arild Østin Ommundsen (1969) er utdannet ved regilinjen på Høgskolen i Stavanger. Han debuterte med spillefilmen Mongoland i 2000, og innevarslet slik den såkalte «Stavanger-bølgen» i norsk film. Siden har han blant annet skrevet og regissert Hjemsøkt (2003), Monstertorsdag (2005) og Rottenetter (2009), og debuterte som barnefilmregissør med Knerten i knipe (2011).

Holy Motors

Originaltittel: Hitchcock // Land: USA // År: 2012 // Lengde: 98 minutter // Regi: Sacha Gervasi // Manus: John J. McLaughlin, basert på Stephen Rebellos bok // Med: Anthony Hopkins, Helen Mirren, Jessica Biel, Toni Collette, Scarlett Johansson, Danny Huston

Originaltittel: Holy Motors // Land: Frankrike/Tyskland // År: 2012 // Lengde: 116 minutter // Regi og manus: Léos Carax // Med: Denis Lavant, Édith Scob, Eva Mendes, Kylie Minogue

–> Alfred Hitchcock er kjent for å ha iscenesatt noen av de mest

allsidige karakterskuespilleren Oscars maskerade gjennom et forkvaklet unrealityshow, hvor han spiller mang en rolle: Gammel tiggerkone, kampsportmester i motion capture-oppdrag, reptilmonster i erotisk aktivitet, skrullete kannibal-uteligger, suicidal kinesisk mafia-hitman, heftig trekkspillspillende spellemann, hva enn ditt hjerte begjærer (inkludert syngende Kylie Minogue iført blodig kabinansatt-habitt). Den som ser på Holy Motors vil sitte igjen med mangt et spørsmålstegn i sitt stille sinn, men filmen gir heldigvis et alternativt svar på hovedspørsmålet Cronenberg stiller med Cosmopolis (2012): Hvor sover limousinene, disse dekadansens fallossymboler, og hva snakker de om når kvelden siger på?

Om regissøren: Alexandre Oscar Dupont (1960), mest kjent som Leos Carax, er en fransk (moren er amerikansk) filmregissør, kritiker og manusforfatter. Stilen hans kjennetegnes av poetisk sensibilitet og et … tja, pessimistisk syn på kjærlighetens vegne. Hans store gjennombrudd var Boy Meets Girl (1984), og siden har han blant annet gjort seg bemerket med Les Amants du Pont-Neuf (1991) og den kontroversielle Pola X (1999).

intense opplevelser av ondskap, intriger og ikke minst spenning hittil kjent for et filmpublikum. Mindre kjent er imidlertid det kreativt eksplosive kjærlighetsforholdet til hans trofaste kone og filmatiske samarbeidspartner Alma. For første gang forsøker en film å blottlegge deres fengslende og kompliserte historie. Det gjøres her gjennom tilblivelsen av Psycho fra 1960, som skulle bli den legendariske regissørens mest kontroversielle og verdsatte film. I Sacha Gervasis Hitchcock spiller Sir Anthony Hopkins rollen som Hitch selv, Dame Helen Mirren hans kone Alma og Scarlett Johansson Psycho-skuespiller Janet Leigh. Filmen er basert på boken Alfred Hitchcock and The Making of Psycho av Stephen Rebello.

Om regissøren: Britiske Sacha Gervasi (1966) regisserte den bejublede rockedokumentaren Anvil! The Story of Anvil fra 2009. Hitchcock er hans første spillefilm som regissør, men han har skrevet og/eller produsert filmer som The Big Tease, The Terminal og Henry’s Crime. Som trommeslager var han dessuten et av de opprinnelige medlemmene av rockegruppa Bush.

Eventyrland

Originaltittel: Dreams of a Life // Land: Storbritannia // År: 2011 // Lengde: 90 minutter // Regi og manus: Carol Morley // Med: Zawe Ashton, Neelam Bakshi, Lee Colley, Frances Cooper, Alix Luka-Cain, Cornell S John

–> Holy Motors tar oss med på den kortvokste, men usedvanlig

Kvartetten

Originaltittel: Quartet // Land: Storbritannia // År: 2012 // Lengde: 98 minutter // Regi: Dustin Hoffman // Manus: Ronald Harwood // Med: Maggie Smith, Michael Gambon, Billy Connolly, Tom Courtenay, Pauline Collins, Sheridan Smith

–> Dustin Hoffman debuterer som regissør med denne

fornøyelige og innsiktsfulle ensemblefilmen om tre aldrende operasangere (Tom Courtenay, Billy Connolly og Pauline Collins) som hvert år feirer Verdis fødselsdag med en konsert på sitt spesialtilpassede hjem for pensjonerte musikere. Med ankomsten til kvartettens siste medlem (Maggie Smith), vekkes gamle stridigheter og kunstnertemperamenter til live igjen, og det er ikke lenger så sikkert at det vil bli noen da capo på den årlige konserten. Manuskriptet er ført i pennen av Ronald Harwood (som blant mange andre manus har skrevet Pianisten og Dykkerklokken og sommerfuglen), basert på hans eget teaterstykke.

Om regissøren: Dustin Hoffman (1937) har arbeidet som skuespiller siden begynnelsen av sekstitallet, og slo gjennom med hovedrollen i filmen Manndomsprøven i 1967. Han har blant annet spilt i filmer som Midnight Cowboy, Straw Dogs, Lenny, Maratonmannen, Alle presidentens menn, Tootsie, Kramer vs.

Kramer og Rain Man. For de to siste er han belønnet med Oscar-statuetter. Kvartetten er Hoffmans debut som filmregissør.

18 Filmfest 2013

filmomtaler

Lore

Originaltittel: Lore // Land: Australia/Tyskland/Storbritannia // År: 2012 // Lengde: 109 minutter // Regi: Cate Shortland // Manus: Cate Shortland, Robin Mukherjee // Med: Saskia Rosendahl, Nele Trebs, André Frid, Mika Seidel, Kai Malina, Ursina Lardi

–> Tyskland, 1945. Adolf Hitler er død, de allierte har invadert The Last Stand

Originaltittel: The Last Stand // Land: USA // År: 201 // Lengde: 107 minutter // Regi: Kim Ji-Woon // Manus: Andrew Knauer, Jeffrey Nachmanoff, George Nolfi // Med: Arnold Schwarzenegger, Forest Whitaker, Johnny Knoxville, Peter Stormare

–> Sheriff Owens – gestaltet av den umiskjennelige Arnold

Schwarzenegger – har slått seg til ro med å bekjempe det lille som er av kriminalitet i den søvnige grensebyen Sommerton Junction i Arizona. Stillheten blir imidlertid kortvarig når Gabriel Cortez, en hensynsløs narkobaron rømmer fra en fangekonvoi og setter kurs for sheriff Owens sin jurisdiksjon.

Sheriffen nøler først med å la seg involvere, men pipa får snart en annen lyd. Arnold sin første hovedrolle siden Terminator 3: Rise of the Machines (2003).

Om regissøren: Kim Ji-woon (1964) kommer fra Sør-Korea.

Han håndterer et bredt sortiment filmsjangre og har i løpet av sin karriere opparbeidet seg en lojal og hengiven fanskare. To av hans siste filmer – A Tale of Two Sisters og A Bittersweet Life – kjennetegner en karriere som ennå ikke har nådd toppen. The Last Stand er hans første amerikanske film.

landet og andre verdenskrig er over. For fjortenårige Lore har imidlertid kampen bare så vidt begynt. Som eldste barn i en tysk offiserfamilie får hun ansvaret for å lede søskenflokken gjennom det ruinerte Tyskland til en mormor i Hamburg etter at foreldrene overga seg til de fremmede styrkene. Uvitende om konsekvensene av de historiske begivenhetene og selv indoktrinert i det nasjonalsosialistiske tankesett, må filmens unge hovedkarakter bevege seg ut i en verden som vil rokke ved alt hun kjenner til. Lore er en modig og sanselig coming of age-historie om kollektiv fornektelse og individuell viljestyrke, som blant annet vant prisen for beste film og beste kvinnelige skuespiller på Stockholm Internasjonale Filmfestival i høst.

Nylig ble den også berømmet med hovedprisen under filmfestivalen i Tromsø.

Om regissøren: Australske Cate Shortland (1968) er utdannet fra Australian Film, Television and Radio School. Hun har laget flere prisbelønte kortfilmer, og arbeidet i tre år som regissør på serien The Secret Life of Us. Langfilmdebuten Somersault fra 2004 ble valgt ut til å delta i Un Certain Regard-programmet i Cannes. Prisbelønte Lore er hennes andre spillefilm.

Nobody Walks

Originaltittel: Nobody Walks // Land: USA // År: 2012 // Lengde: 83 minutter // Regi: Ry Russo-Young // Manus: Lena Dunham og Ry Russo Young // Med: John Krasinski, Olivia Thirlby, Rosemarie DeWitt, India Ennenga, Dylan McDermott, Justin Kirk

–> Kunstneren Martine (Oliva Thirlby) drar fra New York til Los

Angeles for å arbeide med sin eksperimentelle film med lyddesigneren Peter (John Krasinski), som lar henne bo hjemme hos seg og sin psykologkjæreste (Rosemarie DeWitt), tenåringsdatter (India Ennenga) og unge sønn. Martines tilstedeværelse vil påvirke hele den frilynte California-familien, ikke minst Peter, som gradvis faller for den sensuelle filmskaperen – mens samboeren på sin side trekkes mot en manusforfatterklient.

Nobody Walks er et finstemt og smart relasjonsdrama med et skrått innsideblikk på filmindustrien, og er så ladet av undertrykt begjær at selv Sigmund Freud ville ha rødmet i kinosetet. Filmen er medforfattet av Girls-skaper Lena Durham, og vant juryens spesialpris på fjorårets filmfestival i Sundance.

Om regissøren: Ry Russo-Young (1981) er født i New York.

Han er utdannet skuespiller fra HB Studios og The Lee Strassberg Theatre and Film Insitutute, og har siden arbeidet både som regissør og skuespiller. Før Nobody Walks har hun laget kortfilmen Marion (2005) og spillefilmene Orphans (2007) og You Won’t Miss Me (2009).

Passion

Originaltittel: Passion // Land: Tyskland/Frankrike // År: 2012 // Lengde: 100 minutter // Regi: Brian De Palma // Manus: Natale Carter, Alain Corneau, Brian De Palma // Med: Rachel McAdams, Noomi Rapace, Paul Anderson, Karoline Herfurth, Rainer Bock

–> Rachel McAdams og Noomi Rapace spiller hovedrollene i

denne nervepirrende thrilleren fra spenningens mester Brian De Palma. Isabelle (Rapace) jobber i et stort reklamebyrå hvor hun har utviklet et nært og beundrende forhold til sin sjef Christine (McAdams). Men når Christine stjeler en av hennes kampanjer og gjør henne forlegen, bestemmer Isabelle seg for å utføre en livsfarlig hevn. Et skritt av gangen synker de stadig dypere inn i et spill av forførelse, manipulering, dominans og undertrykkelse. Passion er en nyinnspilling av den franske filmen Crime d’amour fra 2010.

Om regissøren: Amerikanske Brian De Palma (1940) har laget film i mer enn 40 år, hovedsakelig innen thriller-sjangeren.

På filmografien hans står blant annet Carrie (1976), Dressed to Kill (1980), Blow Out (1981), Scarface (1983), The Untouchables (1987), De kalte oss helter (1989), Carlito’s Way (1993), Mission: Impossible (1996), Femme Fatale (2002), The Black Dahlia (2006) og Redacted (2007).

Pitch Perfect

Originaltittel: Pitch Perfect // Land: USA // År: 2012 // Lengde: 112 minutter // Regi: Jason Moore // Manus: Kay Cannon, basert på Mickey Rapkins bok // Med: Anna Kendrick, Rebel Wilson, Brittany Snow, Christopher Mintz-Plasse, Anna Camp, Adam DeVine

–> Beca (Anna Kendrick) er jenta som heller hører på musikken

i hodetelefonene sine enn hva andre har å si. Når hun begynner på et nytt universitet, dras hun inn i en jentegjeng hun aldri ville ha valgt selv. Det eneste den nye klikken har til felles er hvor bra de høres ut når de synger sammen. Derfor sørger Beca for at den akustiske sanggruppen tar steget ut av sin tradisjonelle komfortsone av perfekte harmonier, for å prøve å nå til topps i den nådeløse universitetsverdenen av a cappella med sine splitter nye mash-ups av gamle favoritter og ferske hits.

Dette blir enten det kuleste eller sprøeste de noensinne har gjort - eller mest sannsynligvis en god mash-up av begge deler.

Om regissøren: Jason Moore (1970) har regissert flere scenemusikaler, deriblant den frekke dukkemusikalen Avenue Q som gjorde stor suksess på Broadway. Han har også regissert episoder av tv-serier som Dawson’s Creek, One Tree Hill og Brothers & Sisters. Pitch Perfect er Moores spillefilmdebut.

Ruby Sparks

Originaltittel: Ruby Sparks // Land: USA // År: 2012 // Lengde: 104 minutter // Regi: Jonathan Dayton, Valerie Faris // Manus: Zoe Kazan // Med: Paul Dano, Zoe Kazan, Chris Messina, Annette Bening, Antonio Banderas

–> Møt Calvin. Han ble genierklært da han bokdebuterte som

nittenåring, og nå, ti år senere, føler han forståelig nok på presset knyttet til andreboka. Som han ikke engang klarer å begynne på. Ruby Sparks er en romantisk komedie om en ung forfatter som reddes ut av skrivesperren ved å dikte opp drømmejenta. Når hun plutselig viser seg å være virkelig, begynner drømmene å briste.

Om regissørene: Ekteparet Jonathan Dayton (1957) og Valerie Faris (1958) spillefilmdebuterte i 2006 med Little Miss Sunshine. De startet sin felles karriere i programmet The Cutting Edge på MTV, hvor de blant annet introduserte band som R.E.M. og Red Hot Chili Peppers. De har fortsatt å arbeide med musikk, og har blant annet laget musikkdokumentarer om, og musikkvideoer for, The Smashing Pumpkins, The Ramones og Oasis. Ruby Sparks er deres andre spillefilm.

Filmfest 2013 19

filmomtaler

Simon Killer

Safety Not Guaranteed

Originaltittel: Safety Not Guaranteed // Land: USA // År: 2012 // Lengde: 84 minutter // Regi: Colin Trevorrow // Manus: Derek Connolly // Med: Aubrey Plaza, Mark Duplass, Jake Johnson, Karan Soni, Jenica Bergere, Mary Lynn Rajskub

–> En blasert featurejournalist tar med seg to praktikanter for å

lage en sak på en ganske uvanlig avisannonse, rykket inn av en person som angivelig helt seriøst søker en kompanjong til en tidsreise han er ferd med å legge ut på – uten garanti for vedkommende sin sikkerhet. I featurestoffets tjeneste blir det kvinnelige medlemmet av journalistteamet overtalt til å søke på stillingen som tidsreisefølge – og med dette blir hun gradvis kjent med en eksentrisk, men muligens ikke fullstendig gal mann og hans utrolige prosjekt. Safety Not Guaranteed er produsert av folkene bak Little Miss Sunshine og er en absurd, smart og ektefølt sci fi-komedie som er quirky på den riktige måten.

Om regissøren: Colin Trevorrow (1976) begynte å lage kortfilmer da han var tolv år gammel. Noe eldre studerte han film og dramatisk skrivekunst ved New York University, før han skrev og regisserte kortfilmen Home Base. Med over 20 millioner treff siden den ble lagt ut på nett i 2002 ble den et viralt fenomen. Trevorrows spillefilmdebut Safety Not Guaranteed ble skrevet av hans medstudent fra NYU, Derek Connolly, mens de begge var praktikanter på Saturday Night Live.

Spise sove dø

Originaltittel: Äta sova dö // Land: Sverige // År: 2012 // Lengde: 100 minutter // Regi og manus: Gabriela Pichler // Med: Nermina Lukac, Milan Dragisic, Jonathan Lampinen, Peter Fält, Ruzica Pichler

–> Tenåringen og fabrikkarbeideren Raša bor sammen med sin

opprinnelig serbiske far på et lite sted sør i Sverige. Hun har en fabrikkjobb og er en racer ved samlebåndet. Ingen kan pakke salat så kjapt som henne og ingen andre kan veie 100 gram ruccola med bare et blikk. Men det er nedgangstider, bedriften skal slankes og noen må få sparken. Regissør Gabriela Pichler brakdebuterer med en film som kan gi assosiasjoner til Fish Tank så vel som Rosetta. Med medmenneskelig varme og sosialrealistisk nærhet skildres en ung kvinnes kamp for tilværelsen, gestaltet med både sårbarhet og beinhardhet av meddebutant Nermina Lukac. Spise sove dø tok storeslem på årets Guldbagge-galla, da den stakk av med prisen for beste film, regi, manus og hovedrolle.

Om regissøren: Gabriela Pichler (1980) er født i Huddinge i Sverige. Hun har blant annet arbeidet på fabrikk og pakket kaker i esker, før hun begynte på Filmhøgskolen i Gøteborg.

Hennes eksamensfilm herfra, Skrapsår, ble belønnet med en Guldbagge for beste kortfilm i 2009. Pichler debuterer som langfilmregissør med den fire Guldbagge-vinnende Spise sove dø.

The Secret Disco Revolution

Originaltittel: The Secret Disco Revolution // Land: Canada/frankrike/ USA/De forente arabiske emirater/Storbritannia // År: 2013 // Lengde: 90 minutter // Regi og manus: Jamie Kastner // Med: Gloria Gaynor, Village People, Kool and the Gang, KC and the Sunshine Band

–> Disco sucks? Pøh! Disco var en kraft for sosial endring!

«Good Times» egentlig en protestsang på linje med Dylan sine mest ikoniske øvelser! Discomusikken kan spore sine første aner til den franske motstandsrørsla under andre verdenskrig!

Discoen har et revolusjonært potensial! Eller vent, har discoens disipler gått for langt i sin iver etter å renvaske den utskjelte sjangerens rykte? Jamie Kastner tar en leken titt på et sett revisjonistiske teorier om disco-eraen i dokumentarfilmen The Secret Disco Revolution. Hva var det som skjedde i overgangen fra Woodstock til Studio 54? Hvordan ble en ny musikkgenre ikke bare toneangivende, men soundtracket, sensibiliteten og utseendet til et helt tiår?

Om regissøren: Jamie Kastner er en Toronto-basert filmskaper. Han begynte som journalist og har regissert en rekke helaftens dokumentarfilmer for CBC. Han har tidligere laget dokumentarene Free Trade Is Killing My Mother (2003), Djangomania! (2005) og Kike like me (2007). I sistnevnte undersøker han hva det vil si å være jøde i dag – og hva slags forestillinger som knytter seg til benevnelsen.

Originaltittel: Simon Killer // Land: USA/Frankrike // År: 2012 // Lengde: 105 minutter // Regi: Antonio Campos // Manus: Antonio Campos, Brady Corbet, Mati Dio // Med: Brady Corbet, Mati Diop, Michaël Abiteboul, Alex Desjoux, Marc Gaviard, Alexandra Neil

–> Den unge amerikaneren Simon (Brady Corbet) har nettopp

fullført universitetsstudiene og vært gjennom et vanskelig brudd med kjæresten, da han reiser til Paris for en periode. Etter noen dager hos sin fetter, innleder han et forhold til en ung prostituert (Mati Diop). Hun slipper den i utgangspunktet sympatiske fyren inn i livet sitt, men gradvis kommer hans forstyrrede og destruktive sider til syne. Simon Killer er intens og original film i et dunkelt grenseland mellom thriller og drama.

Med kreativ bruk av lyd og musikk, uortodokse bildeutsnitt og en subtil og moralsk ambivalent tilnærming til fortellingen har regissør Antonio Campos skapt en urovekkende og fascinerende karakterstudie av en hovedperson med antisosiale personlighetstrekk. Manuset er utviklet i samarbeid med hovedrolleinnehaver Corbet og medskuespiller Diop.

Om regissøren: Antiono Campos (1983) er født i New York.

Hans italienske mor er filmprodusent, mens faren er en kjent brasiliansk tv-journalist. Campos har laget flere kortfilmer før han i 2008 langfilmdebuterte med Afterschool med Ezra Miller i hovedrollen, som han i likhet med andrefilmen Simon Killer også skrev og klippet. Han produserte dessuten Martha Marcy May Marlene (2011).

Warm Bodies

Stories We Tell

Originaltittel: Stories we tell // Land: Canada // År: 2012 // Lengde: 108 minutter // Regi og manus: Sarah Polley // Med: Sarah Polley med familiemedlemmer og venner

Originaltittel: Warm Bodies // Land: USA // År: 2013 // Lengde: 97 minutter // Regi: Jonathan Levin // Manus: Jonathan Levine, basert på Isaac Marions roman // Med: Teresa Palmer, Nicholas Hoult, John Malkovich, Dave Franco, Analeigh Tipton, Rob Corddry, Cory Hardrict

–> Sjangerutvidende dokumentar der den Oscar-nominerte

–> Det er et velkjent opplegg: et mystisk virus har ødelagt den

regissøren Sarah Polley oppdager at alt er relativt – ikke minst Sannheten om en familie. Polley opptrer som filmskaper skråstrek detektiv og nøster i et knippe familiehemmeligheter som enkelte vil hevde at har best av å ligge uberørt. Persongalleriet som stilles til veggs svarer iallfall bare motstridende og med varierende grad av pålitelighet. Det gjør ikke «avhørene» mindre egnet til fange essensen av familielivet: alltid komplisert og rotete, men ikke desto mindre varmt og kjærlig. Filmen utforsker den unnvikende sannhetens natur og vår kollektive hukommelsessvikt, men aller mest er det en human og raus film om hvordan våre fortellinger former og definerer oss som enkeltpersoner og familier. Som Joan Didion sier: «We tell ourselves stories in order to live».

Om regissøren: Sarah Polley (1979) kommer fra Canada og er et moderne renessansemenneske som har gjort seg bemerket som skuespiller, sanger, manusforfatter og regissør. Som regissør debuterte hun – bare 27 år gammel – med den bejublede Away from Her (2006), som sikret henne en Oscarnominasjon. Hennes andre film i registolen var den ikke mindre påaktede Take This Waltz (2011).

siviliserte verden og forvandlet ofrene til menneskeetende monstre uten minner fra sin egen fortid. De som er igjen av menneskeheten har forskanset seg i befestede bunkere der de lever i frykt for sine tidligere familiemedlemmer, venner og kjære. Men alt forandres når den følsomme zombien R (Nicholas Hoult) blir så betatt av den nydelige og ikke minst levende Julie (Teresa Palmer) at han, istedenfor å spise hjernen hennes, redder henne fra å bli konsumert av zombiegjengen sin. Og gradvis innser hun at det er mer ved ham enn et fjernt blikk og sløvt ganglag. Warm Bodies er en original vri på en klassisk kjærlighetshistorie, som kaster et forbausende romantisk lys over den lettere siden av zombieapokalypsen - og minner oss om hva det betyr å være menneskelig.

Om regissøren: Johnathan Levine (1976) har sin filmutdannelse fra American Film Institute, og langfilmdebuterte i 2006 med skrekkfilmen All the Boys Love Mandy Lane. Andrefilmen The Wackness (2008) vant publikumsprisen på filmfestivalen i Sundance. Deretter regissert han det finstemte kreftdramaet 50/50 (2011), før han nå i hvert fall delvis vender tilbake til horrorsjangeren med Warm Bodies.

20 Filmfest 2013

Dreams of a Life

Da Joyce Vincent ble funnet død i leiligheten sin etter tre år, visste Carol Morley umiddelbart at hun skulle lage film om den glemte kvinnen.

TEKST Aleksander Huser FOTO JET –> Historien om Joyce Vincent handler om en i

utgangspunktet elsket og omsvermet jente, som hadde vært død i hele tre år da man omsider tok seg inn i leiligheten hennes, uten at hun en gang var blitt meldt savnet. I sofaen lå kun skjellettet hennes igjen, omgitt av julegaver, med fyringen og TV-en fortsatt på.

– Jeg leste om det i en utgave av The Sun som jeg fant på t-banen, og ble slått av hvor anonym historien var. Det var ikke en gang et bilde av Joyce. Jeg tenkte øyeblikkelig at jeg ville lage film om dette, og det tenker jeg ikke spesielt ofte, sier den britiske filmskaperen på telefon fra hjemlandet.

– Det var omstendighetene rundt hvordan hun ble funnet som fanget oppmerksomheten min. At hun bodde rett over et travelt kjøpesenter, hennes unge alder, og selvfølgelig hvor lenge hun hadde vært død uten at noen visste om det. Jeg kunne ikke slutte å tenke på at hun hadde blitt så glemt, og ble oppslukt av å finne ut hvorfor.

EN PSYKOLOGISK DETEKTIVHISTORIE. Den lange tiden Joyce hadde

ligget der, gjorde at obduksjonen ikke kunne fastsette dødsårsaken. Dreams of a Life gir heller ikke alle svar på gåten om Joyce Vincent.

– Jeg var fast bestemt på å lage filmen, enten jeg fant ut noe om henne eller ikke. Ønsket mitt var å lage en slags hyllest til denne glemte kvinnen. Det ble ganske tidlig klart at

folkene som ikke kjente Joyce, som politiet og øvrige myndigheter, ikke kom til å gi meg særlig med informasjon. Samtidig innså jeg at disse menneskene var mindre viktige enn de som kjente henne. Og med dette gikk prosjektet fra å handle om hvordan hun døde, til å bli en film om hvordan Joyce levde. Det ble en slags psykologisk detektivhistorie, sier Carol.

– Forhåpentligvis har det ført til at filmen ikke konsentrerer seg så mye om avslutningen, men isteden om et menneske som var svært levende. Personlig synes jeg dessuten at usikkerheten og tvetydigheten er interessant.

Dreams of a Life inneholder en rekke intervjuer med folk som kjente Joyce Vincent, men også rekonstruksjoner av scener fra livet hennes – hvor Joyce gestaltes av en ung og en voksen skuespiller (henholdsvis Alix Luka-Cain og Zawe Ashton).

– Var du redd for å skape et kunstig bilde av hvem Joyce Vincent var?

– Jeg håper at jeg har skapt et motsetningsfylt bilde av henne. Siden vi ikke kan kjenne henne nå, oppsummeres Joyce av folkene som kjente henne og av meg. Joyce i filmen er personen i øynene til de jeg møtte, og hun betydde ulike ting for ulike mennesker. Jeg er fascinert av hvordan livene våre hele tiden defineres av andre, og hvordan vi påvirkes av andres nærvær. Forhåpentligvis har jeg klart å understreke motsetningene. Jeg synes dokumentarfilmer altfor ofte fjerner motsetninger for å formulere ett enkelt argument.

Jeg fikk en sterk erkjennelse av at vi eksisterer gjennom folkene rundt oss.

Jeg er mer opptatt av ideen om å forsøke å gjenskape dette mennesket som ikke lenger er blant oss, uten å påstå at det er hele sannheten.

OGSÅ FILM OM SITT EGET LIV. Carol Morley slo igjennom med den prisbelønte og personlige dokumentarfilmen The Alcohol Years fra 2000, hvor hun reiser tilbake og intervjuer folk som kjente henne gjennom en utagerende periode i Manchester på åttitallet.

Filmen utvikler seg til å handle mer om menneskene som beskriver henne enn om Morley selv, i tillegg til at den tegner et portrett av Manchester generelt og miljøet rundt legendariske Hacienda Club spesielt.

– Både i form og tematikk er det noen klare paralleller mellom Dreams of a Life og The Alcohol Years. Var dette noe du så helt fra begynnelsen?

– Nei, men jeg gjør det nå! Som filmskaper blir man nok ofte dratt mot de samme temaene, uten at dette er klart for en selv hele veien. Gjennom arbeidet med The Alcohol Years fikk jeg en sterk erkjennelse av at vi eksisterer gjennom folkene rundt oss, som danner seg meninger om oss. Jeg tror dette var noe jeg bevisst tok med meg inn i Dreams of a Life. Da jeg møtte folk som kjente Joyce, visste jeg at jeg ville få deres autentiske versjon av hvordan de opplevde henne, men at det aldri kunne bli den komplette versjonen av Joyce.

– Når du ser tilbake, i hvilken grad har det påvirket deg å lage en såpass personlig film som The Alcohol Years?

– Jeg følte at jeg forstod mer av Joyces liv fordi jeg hadde gått tilbake og sett på min egen fortid. Dessuten ga det meg en annen form for tillatelse til å gjøre det. Mange dokumentarfilmskapere ser på andre menneskers liv uten noen gang å eksponere seg selv. Det føltes riktig at jeg hadde eksponert deler av mitt eget liv.

UTEN MEDVIRKNING FRA FAMILIEN.

Med sine mange rekonstruksjoner beskrives både The Alcohol Years og Dreams of a Life gjerne som semidokumentariske. Nylig lagde også Morley sin første spillefilm med den mikrobudsjetterte Edge.

– Hvordan opplever du forskjellen mellom dokumentar og fiksjon?

– Jeg har bakgrunn fra studier av eksperimentell film, og ser ikke et tydelig skille mellom de to. Det vil si, på et tidspunkt er man nødt til å beskrive hva man driver med, og da er disse begrepene viktige. Men når jeg lager film, tenker jeg bare på å fortelle en historie på best mulig måte. Jeg vil nok alltid bli dratt mot både dokumentar og fiksjon. Men det er klart, når det gjelder Dreams of a Life, er det viktig at publikum vet at det faktisk har skjedd.

Felles for The Alcohol Years og Dreams of a Life, er dessuten at Morley aldri er synlig i selve bildet (selv om hun er tilstedeværende, blant annet som intervjuer).

– Det var et bevisst valg å ikke være foran kamera i The Alcohol Years. Jeg syntes publikum kunne få danne seg et bilde av denne personen man pratet om, uten at jeg skulle forstyrre. Hehe. Motivasjon for å gjøre det samme i Dreams of a Life var annerledes.

Jeg ville være tydelig på at jeg konstruerte filmen, men samtidig ville jeg ikke komme i veien ved å slenge en mikrofon opp i ansiktet på folk. Jeg ville være en slags tunnel for publikum underveis, slik at de identifiserer seg mer med prosessen enn med meg.

Under arbeidet med Dreams of a Life sporet Carol Morley også opp Joyce Vincents familie.

De ønsket imidlertid å forbli anonyme, noe filmskaperen respekterte.

– Først tenkte jeg at det ville være problematisk ikke å ha familien med i filmen.

Men så slo det meg at man egentlig ikke tilhører familien. På et vis hører man vel så mye til sine venner, sine samtidige.

Filmfest 2013 21

The unTold sTory behind The film ThaT shocked The world

p책 kino 8. mars Soundtrack available on

www.facebook.com/foxnorge

22 Filmfest 2013

Filmfest 2013 23

On the road again

Det var en gang at road movien handlet om å flykte fra noe – nå handler den helst om å komme tilbake til noe.

TEKST Håvard Nyhus ILLUSTRASJON Tord Torpe

Å kjøre er en herlig form for hukommelsestap.

Alt kan oppdages, alt kan utviskes.

- Jean Baudrillard –> For noen år siden skrev Erlend Loe manus til en film om en mann som reiser rundt omkring i Nord-Norge med snøscooter. Filmen het Nord (2009) og var regissert av Rune Denstad Langlo. Mest oppsiktsvekkende var likevel ikke valget av framkomstmiddel – norske forfattere har aldri brydd seg med bilkjøring av den enkle grunn at de sjelden har førerkort1 – men at road movien i det hele tatt meldte seg på programmet igjen. I fjor ble – omsider – Jack Kerouacs On the Road filmatisert,2 og Gus Van Sant sysler angivelig med tanken om å bringe 68er- og LSD-eposet Syretesten (The Electric Kool-Aid Acid Test, 1968) av Tom Wolfe til lerretet. I mars kommer allerede nevnte Langlo med en ny film, også denne gangen handler det i utvidet forstand om å finne veien hjem.

På samme tid har Oslo Filmfest hele seks titler på plakaten som uten altfor mye bryderi kan sortere under kategorien road movie (se neste side). Var ryktet om road moviens død overdrevet? Finnes det fremdeles veistrekninger å erobre?

Pauline Kael, kanskje den fremste filmkritikeren i det forrige århundret, definerte road movien slik: «the road movie is a vehicle for either one or a small group of individuals who seek to escape the world they are living in and set out towards redemption [forløsning, jou. anm.] on the road.»

VEIEN ER MÅLET. Road movien er den fysiske manifestasjonen av den kulturelle psykosen som sier at du skal få en dag i måra; at morgendagen er en helt annen og radikalt annerledes dag enn dagen i dag. Om livet byr på aldri så mye motstand og pinsel: Husk, hva som helst kan skje i morgen! Og portalen til denne nye begynnelsen er veien. Veien forløser et mot og en karakterstyrke – som hovedpersonen ikke var klar over, men som gjenoppdages etter som turen skrider frem. Og det er veien som er middelet, ikke bilen. Det er en grunn til at det heter road movie, og at bilen sømløst kan byttes ut med en snøscooter.3 Fluktfortellinger som Easy Rider (1969), Vanishing Point (1971) og Thelma and Louise (1991) tar utgangspunkt i folk som synes fanget i meningsløse og lite stimulerende liv.

Thelma og Louise er verken svake, dumme eller tiltaksløse, men på et eller annet vis har livet konspirert mot dem og redusert den ene

til ulykkelig serveringsdame og den andre til kuet husmor. Som en nødvendig og saliggjørende avkjøring melder veien seg. De har alltid visst at den ligger der. Men sjangerkonvensjonen legger opp til den lille dytten utfor kanten; øyeblikket der nok er nok. At filmkarakterene griper muligheten når den byr seg frem, er det eneste veien krever av dem.

THOU SHALL NOT PASS. I tidsskriftet The Believer skriver Chuck Klosterman at meningen med road movien koker ned til noe sånt som «where you’re going doesn’t matter as much as how you get there». Det viktigste er altså ikke hvor, men hvordan du kommer fram. Det forklarer kanskje også hvorfor amerikanerne tradisjonelt har hatt slik dreisen på road movie-sjangeren. Du kan ikke lage road movie på tyskernes auto bahn – det går for fort (og det er for lite å se på); eller på kronglete norske veier – det går for sakte (og det er kanskje for mye å se på). Route 66, derimot, har akkurat passe mengde anfektelser.

Susende gjennom klassiske westernplatåer, forbi kaktuser og nedstøvede bensinstasjoner. Oppreist og hoiende i setet. Sjal som danser mykt i vinden. Mil etter mil etter mil.

Flukten kan først virke lettvint. Men det ligger farer på lur. Lunefulle motellinnehavere, ekskjærester som legger seg på hjul, trailersjåfører med mord i blikket. Eller Staten – representert ved law enforcement. I Guericos Electra Glide in Blue (1972) møter vi politimannen Robert Blake hvis eneste ønske er å forsure tilværelsen til those who seek freedom.

BRENTE JORDS TAKTIKK. Vi må litt tilbake. Det er mer enn den akkurat passe kuperte og svingete Route 66 som gjør at USA eier road movie-sjangeren. Amerika besto i starten – i tillegg til disse hersens indianerne – av folk med stor entreprenørsans, som hadde rømt fra dårlige avlinger og religiøs forfølgelse i Europa. Der de kom fra, var det trangt om plassen; landet var skrint og for lengst fordelt. Ikke slik på den andre siden.

Her var landet uberørt og ledig. Det var bare å ta seg til rette. Best avlinger ga slash-and-burnmetoden. Landet ble svidd av, og korn sådd i asken. Når jorda var utkjørt, kunne bonden bare forflytte seg videre. Alltid drivende mot nye jaktmarker. Slik ble ødsling, overflod og mangel på lokal tilhørighet nærmest podet inn i det amerikanske sinnelaget fra starten av. Det var alltid noe mer å ta av bortenfor horisonten.

Om amerikaneren sitter mye på ræva i dag, var han ditto mer mobil i hine hårde dager. Den tidlige amerikanske litteraturen er da også fullstendig opphengt i den rastløse helten (ta for eksempel John Steinbeck, Mark

Felles for dem er at de ikke oppsøker et nytt landskap, de oppsøker alt det som har vært.

Twain). Den bekymringsløse vagabondens ferd inn i uoppdaget land. Den prøvende stifinneren, med en drøm om et uoppdaget paradis lenger borte; hans møter med farene som lurer der ute – det være seg indianere eller villdyr. Dette lever videre i road movien.

VESTERLED. Veien vestover er for amerikaneren forbundet med frihet, eskapisme og snarlige økonomiske gevinster («østover» i betydningen Washington/Europa er det stikk motsatte, forbundet som det er med politiske og kulturelle posisjoner, ansvar, forpliktelser, bindinger)4. Brente jords taktikk hadde sørget for at «moving on» allerede var etablert som en way of life tidlig på 1800-tallet.

Med Det store gullfunnet i California i 1849 ble denne livsstilen bare aksentuert.5 Jo raskere vestover, desto fortere rik.

Men når veien ikke lenger er målet, kun et middel eller «en nødvendig transportetappe», da sliter road movien.

Derfor kranglet motoren litt da Wong Kar-Wai forsøkte å pumpe nytt liv i sjangeren med My Blueberry Nights (2007). Kanskje mest fordi han – der han sitter i Hong Kong – kommer trekkende med dette romantiske blikket på veien. I dag er veien en profesjon; avromantisert, avideologisert. Det samme tematiseres for øvrig i Pixar-filmen Cars (2006). Der introduseres vi for en sjarmerende samling biler i den avsidesliggende småbyen Radiator By, et tettsted som havnet i tilværelsens blindsone etter at effektivitetssamfunnet bygget en raskere og rettere vei, og ingen lenger har tid til en avstikker.6 UT PÅ TUR, ALDRI SUR. Veien er ikke lenger ung, ny, lokkende. Den er nostalgi og fortid. Noe Hollywood – alltid i synk med tidsånden, om ikke annet – har tatt konsekvensen av. Nå er det derfor gamle mennesker (med svært god tid) som legger ut på veien. I David Lynch sin The Straight Story (1999) er det ingen unge, frustrerte fruer som kruser rundt i kabriolet. I stedet møter vi en gammel mann som gjerne vil besøke sin døende bror, men som ikke lenger er kvalifisert til å ha førerkort.

Hans eneste mulighet blir å starte opp gressklipperen og sette seg på den. Det vil ta seks uker å komme frem, så han må nesten – som man sier – «gjøre det til en tur».

Gammel var også Anthony Hopkins i The World’s Fastest Indian (2005), der han spiller Burt Munro – i sin tid mannen med verdens raskeste lettmotorsykkelrekord. Men aller mest er det en film om sviktende helse, lange distanser og alderdom. På veien. Den samme litt godmodige og sorgmuntre metoden finner vi i Coen-brødrenes take på road movien i O Brother, Where Art Thou? (2000). Filmen er i utgangspunktet løst basert på selve roadtripens urfortelling, Odysseen, men er i Coenversjonen oppdatert til depresjonstiden. Tre klønete fanger på rømmen, uten bil og med snuten i hælene. De har ikke noe valg – de får

gjøre det til en tur. Omstendelig bruk av veien finner vi også hos Bill Murray i Broken Flowers (2005), og i Bent Hamers O’Horten (2007), der Odd Horten mister det siste toget han er satt opp til å føre før han går av med pensjon.

Felles for dem er at de ikke oppsøker et nytt landskap, de oppsøker alt det som har vært.

LIVETS SLADRESPEIL. Det samme gjør Rune D. Langlos hovedkarakterer i henholdsvis Nord og Jag etter vind. Jomar (Nord) skal tilbake til Tammokdalen der ekskjæresten og barnet hans bor, mens Anna (Jag etter vind) må hjem for å passe på bestefaren når bestemoren dør. En gang i tiden handlet road movien om å flykte fra noe; nå handler den mest om å komme tilbake til noe.

Klostermanns definisjon («where you’re going doesn’t matter as much as how you get there») er slik snudd på hodet: Hvordan du kommer frem, er fullstendig underordet det faktum at du kommer frem.

Noen har forsøkt å fornorske road movie-begrepet med «fluktfortelling», men slik filmsjangeren undertiden forvaltes her hjemme, er «heimstaddiktning» en minst like god oversettelse. Jo da, Jomar og Anna er tilværelsens flyktninger som hastefult krysser sine spor, men det er spor som fører dem hjem igjen.

Faren og sønnen i Cormac McCarthys The Road (filmatisert i 2009) har ikke lenger noe hjem å vende tilbake til, men ikke dermed sagt at veien er målet. Tvert imot. Veien er bare en tynn stripe sivilisasjon i et fortapt landskap, og faren har vært nødt til å montere sladrespeil på skulderen for å kunne følge bevegelsene bak seg. «Vi er de vandrende døde i en skrekkfilm», sier faren til sønnen. De går gjennom asken i et postapokalyptisk landskap. De snubler gjennom søppelet, trasker gjennom det som en gang var USA, på leting etter et mildere klima. De to vil sørover, de vil til havet, men det finnes ikke håp, ikke lys, ikke liv. Bare en menneskelig impuls om å holde seg i bevegelse.

KOLLEKTIVTRAFIKK. «For bare eit par tiår sidan var vegen ein metafor for sjølve brotet med kvardagen, motsatsen til slitet, konvensjonane og ni-til-fire-livet», skriver Frode Grytten i essayet Gå langs vegen (Ratatosk, 2009). Videre: «Vegen var djevelen.

Vegen var paradis. Vegen var det syndige, staden der du kunne bli borte. Du kunne forsvinne inn på motellrom, gå under i hedonisme, drukne i gambling, sex, piller og alkohol. (…) I dag står bilistane og stangar.

Vegen er ein propp i blodet kvar morgon og ettermiddag. I dei store byane har gjennomsnittsbilisten mindre fart enn ei hestekjerre hadde for hundre år sidan. Vegen er blitt ein jobb, eit problem, ei miljøkrise, eit politisk spørsmål om prioritering. Den individuelle fridomen som banka i beatnikens blod er blitt til ei kollektiv hovudpine.»

Så blir spørsmålet: Når kommer den første road movien som tematiserer partalls- og oddetallskjøring,7 dette med at bilskiltet må slutte på bestemte siffer på bestemte dager?

1. De har kanskje mer enn nok med å styre seg selv, si! 2. Filmen var ganske ræva, men det er en annen artikkel. 3. Eller en gressklipper. 4. Motorsykkelturen i Det store hippieoppgjøret Easy Rider (1996) gikk da symptomatisknok også østover. 5. Denne gullfeberen fikk kanskje sin definitive behandling i Mark Twains Roughing It (1872), filmatisert i 2002. 6. Dette er for øvrig den filmen jeg har sett flest ganger i mitt liv, noe som først og fremst skyldes min to år gamle sønn. 7. Denne ordningen skulle oppmuntre til mindre bilkjøring – og i forlengelsen av det: færre bilkjøp (og mer entuasiastisk omfavnelse av kollektivtrafikktilbudet). Men i flere byer som har innført ordningen har det motsatte skjedd: Bilsalget har eksplodert. I enkelte familier er det vanlig å se fire biler i garasjen: både kona og mannen har to biler hver: en hvis bilskilt slutter på oddetall, og en med partall.

24 Filmfest 2013

ABONNÉR PÅ Z.

FILMTIDSSKRIFTET Z TILBYR TEMANUMMER. NYTT NUMMER OM NORSKE SKUESPILLERE UTE NÅ!

KOMMENDE NUMRE: SEKSUALITETER VED Å ABONNERE KAN DU ENKELT FÅ FIRE NUMMER I ÅRET RETT HJEM TIL DEG. GÅ INN PÅ WWW.ZNETT.COM PÅ NETTSIDEN VÅR KAN DU OGSÅ BESTILLE TIDLIGERE UTGITTE NUMRE.

On the road again

Road movie-sjangeren er også representert på Oslo Filmfest. Utvalget viser kanskje aller mest hvor vidt sjangeren favner, og hvor rikt register den har å spille på. Alle disse filmene berører problemstillinger knyttet til flukt, rastløs forflytning og det å komme hjem igjen, road moviens nye hovedmarkør.

Holy Motors

Monsieur Oscar plukkes opp i en limousin om morgenen og skyfles fra sted til sted i Paris. På hver «stasjon» blir Oscar omformet til en ny karakter. Monsterfilm, film noir, romantisk drama, musikal, krim, thriller, futuristisk sex-fantasia – og road movie.

1 1

Simon Killer

PRIVATABONNEMENT: KR. 275,- | INSTITUSJONER: KR. 300,STUDENTER OG FILMKLUBBMEDLEMMER: KR. 225,ØVRIGE NORDISKE LAND: KR. 300,- | EUROPA FOR ØVRIG: KR. 350,VERDEN FOR ØVRIG: KR. 400,-

Simon (Brady Corbet) stikker fra 2 USA etter et traumatisk brudd med kjæresten Michelle. Han drar til en besk, dyster utgave av Paris – hvor ellers? – og blir snart involvert med prostituerte og det som verre er.

1

Z FINNER DU OGSÅ I LØSSALG HOS FLERE AV DE STORE NARVESENBUTIKKENE OG I FILMBUTIKKEN PÅ FILMENS HUS.

Croods

Dreamworks formulerer en storyline som like gjerne kunne vært selve definisjonen på en road movie: «(…) they embark on a journey of a lifetime when the cave that has always shielded them from danger is destroyed. Traveling across a spectacular landscape, the Croods discover an incredible new world filled with fantastic creatures – and their outlook is changed forever.»

1 3

Safety Not Guaranteed

En annonse i avisen: «Wanted: Somebody to go back in time with me. This is not a joke. (…) You’ll get paid after we get back. Must bring your own weapons. Safety not guaranteed. I have only done this once before.» Slik starter jakten på den mystiske annonsøren og – i forlengelsen av det – et forsøk på å spore opp en gammel kjærlighet.

1 4

After Lucia

Roberto mister kona i en trafikku5 lykke og tar med deres felles datter (Alejandra) til et nytt sted (Mexico City) – i et forsøk på å gi dem selv en ny start.

Kan de skape et nytt hjem?

1

Cloud Atlas

Alt henger sammen med alt. Alt du foretar deg langs livets landevei, har ringvirkninger som bølger gjennom århundrer. Universet er en stor trafikkmaskin der alle girskifter påvirker hverandres veivalg.

Husk å blinke i tide!

1 6

Filmfest 2013 25

fra regissørene av The MaTrix og løp lola løp

/NorskFilmdistribusjon

Cloud Atlas Festivalbag.indd 1

på kino 8. mars 05.02.13 16:47

26 Filmfest 2013

INDIEFILM: CLOUD ATLAS

Wachowski-søsknene og Tom Tykwer måtte ut av Hollywood for å produsere en av tidenes mest ambisiøse filmer. Er en ny sjanger født?

TEKST Martin Øsmundset FOTO PRESSE –> SOM PROSJEKT BLIR selv 2001: En

romodyssé, The Fountain og Tree of Life nærmest for småvokste å regne ved siden av Cloud Atlas, science fiction-eposet som er brakt til live av intet mindre enn tre regissører. Filmen, som er basert på den «ufilmelige» boken av David Mitchell, følger karakterer som blir født og gjenfødt over en periode på fem hundre år og har skuespillere som portretterer et serie på mellom fire og sju roller hver.

– Vi ble øyeblikkelig tiltrukket av størrelsen på idéene (i boken, red. anm.), dens medfølelse for mennesker, modigheten, frekkheten og det at den føltes både klassisk og helt ny, på samme tid, uttalte Lana Wachowski i et intervju med den amerikanske kritikeren Emanuel Levy.

I prinsippet skal ikke en film av slike dimensjoner kunne produseres utenfor drømmebyen. Derfor talte all sunn fornuft for å skrinlegge hele prosjektet da alle de store Hollywood-studioene takket nei til å finansiere den. Lana og Andy Wachowski (Matrixtrilogien) nektet imidlertid å gi slipp på hjertebarnet sitt. De tok produsentrollen på

sine egne skuldre og hentet inn en tredje regissør/produsent, Tom Tykwer (Run Lola Run). Sammen kastet de seg på telefonene for å fylle den 170 millioner dollar store pengesekken de hadde budsjettert med. Ikke overraskende bød det snart på problemer. Som Tom Tykwer uttalte i et intervju med Entertainment Inquirer: – Filmen var umulig å finansiere.

GJENOPPLIVING. I samme intervju forteller Lana og Andy om en innenlands avtale med Warner Bros, som utløste et skred av avtaler utenlands. Warner trakk seg på et tidspunkt, og andre investorer kunne tenkes å følge etter, men da Tom Hanks sa ja til sine roller i første møte med wachowskiene, snudde Warner. Hjertebarnet fikk pulsen tilbake.

Penger kom inn fra Asia, Europa og Amerika.

Tykwer skildret prosessen slik: – Ørsmå biter, større biter. Folk som trakk seg ut og gikk inn igjen. Alle disse marerittene … Til og med under filmingen kunne folk ringe og si: «Vi har ombestemt oss», hvorpå vi sa: «Hva mener dere? Vi filmer! Vi har en avtale», og de bare: «Vel, saksøk oss».

Til slutt klarte regissørene å få finansiert filmen med utgangspunkt i Tyskland, med blant andre tre produksjonsselskaper, ett

filmfond og den tyske regjeringen (!) på investeringssiden. Budsjettet til Der Wolkenatlas endte på hundre millioner dollar, noe mindre enn først anslått, men fortsatt en sum som gjør filmen til en av de dyreste i indiehistorien («indie» i betydningen uavhengig av de store Hollywood-studioene. Terminator 3 topper for øvrig denne lista med en prislapp på 187,3 millioner).

– Det som begynte å gå tapt for en stund siden, var filmproduksjon for det store lerretet med substans, uttalte Tom Tykwer i et intervju med Huffington Post, og antydet noe om sin egen motivasjon.

– Filmer som blir med deg – som blir venner i livet ditt. Filmer som du vil finne ut mer om, som har noe nytt å oppdage når du ser dem for andre og tredje gang. Det har flyttet seg til TV eller en spesiell type arthousefilm.

Det er krevende å overleve i så stor skala med filmen vi har forsøkt oss på nå.

FINANSKRISE I HOLLYWOOD = styrket indiefilm. Cloud Atlas har foreløpig bare tjent inn en tredjedel av utgiftssiden, og flere har beskrevet den som en «økonomisk flopp». Likevel fremstår den som et kroneksempel på hva som i dag er mulig å få til uten et stort studio i ryggen. Uavhengige filmer har

økt i både volum og anseelse de siste årene, og forklaringen kan spores til årene 2007–2008, da finanskrisen tvang Hollywood til kraftige omstillinger.

Fond og individer som tidligere var med på å finansiere de store studioenes produksjoner, la vekk lommeboka. Studioer som Walt Disney og Warner Brothers svarte med å stenge og/eller selge unna arthouse-enheter og arthousekinoer for å fokusere på de sikre vinnerne: oppfølgere, remakes, reboots og actionfilmer. Siden har trenden bare aksentuert. I 2011 var åtte av de ti mest innbringende Hollywood-filmene oppfølgere, de to siste var Marvel-adapsjoner.

At Paramount solgte Paramount Vantage, selskapet som nylig hadde stått bak kritikerroste suksesser som There Will Be Blood og No Country for Old Men, var også representativt for finanskrisens etterdønninger: Dramaer med middels store budsjetter ble nedprioritert.

Dermed strømmet spesialiserte distributører, produsenter og sponsorer «ned til» lavbudsjettsfilmen, som følgelig ble mer variert og robust.

NY VÅR FOR INDIEFILMEN. I 2008, 2009 og 2012 var indiefilmene nær ved å gjøre rent bord på de åtte store kategoriene i Oscar-utdelingen; film og regissør, samt skuespiller-, birolle- og manuskategoriene.

I 2013 kan bli året for total storeslem, med filmer som The Master, Django Unchained, Amour og Beasts of the Southern Wild på nominasjonsbordet.

Filmfest 2013 27

INDIEFILM: CLOUD ATLAS

I 2011 produserte de seks største Hollywoodstudioene 141 filmer – en nedgang på nærmere 31 prosent fra 2006. Kontrasten til den uavhengige amerikanske filmbransjen er slående: Der økte produksjonen med tjue prosent i samme periode, til hele 469 produksjoner i 2011. Mange av dem kan regnes som suksesshistorier. Skuespiller Channing Tatum og regissør Steven Soderbergh gikk selv inn med de sju millioner dollarene som skulle til for å produsere Magic Mike, en film som siden har spilt inn 159 millioner dollar på verdensbasis.

– De bestemte seg for å sette pengene sine på seg selv. Det burde være en god arbeidsmodell for andre kreative talenter også, sa filmdistributør Glen Basner i et intervju med Businessweek i fjor.

Oppsummert: Etter finanskrisen ble filmene fra Hollywood-studioene færre, større og – kan det påstås – dårligere; mens indiefilmene ble flere og – slik mange argumenterer – bedre. De uavhengige filmskaperne fikk først og fremst tilgang på flere visningsarenaer, da flere arthouse-kinoer ble uavhengige, og de store studioene lot seg hyre inn for å distribu-

ere ferdigproduserte filmer, noe som tradisjonelt anses som langt tryggere enn å være med «hele veien» fra preproduksjon.

Videre åpenbarte det seg store lanseringsvindu. De store studioene flyttet de fleste av sine lanseringer til sommeren, slik at høsten nærmet sto åpen som en låvedør for indiefilmen.

David Ayer, regissøren av End of Watch, hadde følgende å si om utviklingen i nevnte Businessweek-artikkel: – Hvis du kan være liten og lur og komme deg rundt de store elefantene, har dette skapt en enorm mulighet for mindre filmer til å se dagens lys.

HANKS JOBBET GRATIS. Når de store studioene slipper færre filmer, blir naturligvis de største skuespillernavnene mindre travle og mer tilgjengelige. Dette var en kjempefordel for uavhengige produksjoner. Samtidig vokste det frem en utbredt velvilje blant mange kjente navn til å pendle mellom Hollywoods strøm av oppfølgere, prequels og remakes – og uavhengige prosjekter, som kunne lokke med høyere kunstneriske ambisjoner (og lavere lønninger).

Vel, hva skal du gjøre, da? Bare lage filmer som garantert treffer? I så fall ville vi sittet her og snakket om Forrest Gump 6.

Tom Hanks spilte en essensiell rolle i å sikre eksistensen til Cloud Atlas. I kraft av navnet sitt alene dro han med seg investorer til budsjettene og skuespillere som Halle Berry, Hugh Grant og Susan Sarandon til rollelista.

Ved flere anledninger ble skuespillerne rådet av agentene sine til ikke å sette seg på flyet til innspilling fordi pengene ikke var i boks. I et intervju med A.V. Club, peker Lana Wachowski spøkefullt på hvordan Hanks løste de fleste krisene: – Hver eneste gang var Tom den første som sa: «Jeg setter meg på flyet». Og med en gang han sa det, sa i bunn og grunn alle: «vel, hvis Tom er på flyet, er vi på flyet.»

På en visning av Cloud Atlas i oktober i fjor, ga Hanks en forklaring på hvorfor han ikke bare stilte opp, men også ga avkall på sitt standardhonorar – rundt tjue millioner dollar – for å senke kostnadene: – Vel, hva skal du gjøre, da? Bare lage filmer som garantert treffer? I så fall ville vi sittet her og snakket om Forrest Gump 6, som selvfølgelig er mye bedre enn Forrest Gump 5.

Hvem vil vel gjøre det resten av livet?

KATASTROFE ELLER MESTERVERK? Det har blitt felt mang en idealistisk tåre under den mildt sagt kronglete produksjonen av filmen. Halle Berry skal ha grått gledestårer etter at hun brakk foten, og deretter fikk nyheten om at hun likevel kunne fortsette. «It’s a bump in the road», skal Wachowskiene ha sagt. Historien om Berrys

brukne fot er betegnende for prosjektet; kjepper har blitt stukket i alle tenkelige hjul, men de delaktige har hatt et oppofrende engasjement for filmen og nennsomt plukket ut kjeppene etterhvert som de har dukket opp.

Den største kjeppen til nå har publikum stått for – simpelthen ved å utebli. Filmen som kunne vært kronen på verket for indiefilmens nye vår, ser inntil videre ut til å være en økonomisk fadese. Kritikere har både slaktet den og hyllet den med betegnelser som spriker fra «katastrofe» til «mesterverk». Både Time Magazine og Village Voice kåret den til Årets verste film i 2012, mens verdens kanskje fremste filmkritiker, Roger Ebert har vært avgårde og sett filmen tre ganger. I Chicago Sun-Times er han sitert på at han aldri kjedet seg et sekund.

JURYEN ER UTE. Tiden vil vise hvilken status filmen vil stå igjen med. Én ting er imidlertid sikkert: Med Cloud Atlas har Tykwer og Wachowskiene bevist at det er mulig å lage indie-blockbuster.

Filmens inntjening følges med falkeblikk av bransjens store aktører, så kanskje er det å se denne filmen på kino – uavhengig av blandede kritikker – det viktigste vi som publikum kan gjøre i 2013. Slik kan du, kjære leser, være med å påvirke bransjen til å våge mer. Blir du hjemme, risikerer du at det går troll i ordene til Tom Hanks: En endeløs rekke med Forrest Gump-oppfølgere.

Og hvem er tjent med det?

28 Filmfest 2013

Filmfest 2013 29

The Secret Disco Revolution

Fra utskjelt til krigshelt: Har rehabiliteringen av discoen gått for langt?

TEKST Ragnhild Brochmann FOTO PRESSE –> – DET ER EN humoristisk, ironisk gransking av revisjonistiske teorier som sier at disco-eraen er sterkt misforstått; at det ikke bare var en tid for utskeielser, forfengelighet og narkotika, men noe mye større og viktigere: Disco var et revolusjonært frigjøringsprosjekt!

Det er regissør Jamie Kastner som snakker til British Film Institute (BFI) i forbindelse med at filmen hans, The Secret Disco Revolution, skal vises under BFI London Film Festival.

Mye er sagt om discomusikk, men visste du at den bidro til å knuse Hitler-Tyskland? Det skal iallfall «revisjonistene» med disco-entusiasten Peter Shapiro i spissen ha oss til å tro, sier Kastner, og fortsetter, muligens noe lattermild: – En av Shapiro sine teorier er at disco kan spore sine røtter tilbake til nazi-okkuperte Frankrike, hvor barn av middelklassen – kjent som «Swing Kids» – samlet seg på ulovlig vis for å danse til forbudt musikk spilt inn av sorte musikere på jødisk-eide plateselskap.

Denne modellen – der folk danser til allerede innspilt musikk, og ikke live-musikk – innevarsler discorevolusjonen og forankrer den i motstandsbevegelsen under krigen.

DISCOMUSIKK SOM FRONTSOLDAT i kampen mot Det Tredje Rike? Du store, og her har vi gått rundt og blitt fortalt av eldre rockegubber med definisjonsmakt at disco sucks. Du kjenner fortellingen: Sekstitallet: Civil Rights, studentopprør, kvinnefrigjøring, Kent State shootings, Vietnam-krig og en

musikalsk revolusjon tuftet på proletære verdier og et sett instrumenter alle kunne skaffe seg. Alt var ekte. Alt var bra. Så kom discoen.

Hva var det som skjedde i overgangen fra Woodstock til Studio 54? Når begynte rocken å miste kraften, og hvordan ble en ny musikkgenre ikke bare toneangivende, men soundtracket, sensibiliteten og utseendet til et helt tiår? Åleglatt, helsyntetisk, camp og kompleks: The Secret Disco Revolution tar sikte på å utbrodere syttitallets bidrag til samtiden: Opphavet til den moderne klubbkulturen, til dagens produsent- og DJ-velde, til homofiles og afroamerikaneres sosiale aksept og kvinners seksuelle frigjøring. P-pillen var én ting, den kvinnelige orgasmen en annen – hvorfor skulle ellers Donna Summers’ «Love to love you baby» utvides til tretten minutter?

Som historiker Alice Echols utrykker det: «It actually becomes the musikal expression of the feminist critique of three minute sex!»

QUEER-TEORI. I jobben med å forene det fortjent latterliggjorte med det potensielt subversive; det glatte og kommersielle med det genuint nyskapende, har dokumentarfilmskaper Jamie Kastner armert seg med et rikholdig team av informanter og aktører.

Som basis for hypotesen, to revisjonistiske forfattere. Over disse, discobevegelsens demagoger – produsentene og DJ’ene – og på toppen: den syngende kakepynten som ble satt til å formidle budskapet. Det vil si sterke, afroamerikanske kvinner, et par ditto menn og i særstilling: The Village People.

Og her nøstes og kontrasteres det. Forstadsrocken versus den sensuelt urbane og NY-baserte discoen. Den rå og politisk ladde soulmusikken versus den nye, hvitvaskede afrobeaten. Gay, black og female pride i ledtog med oppfinnelsen av liberaliseringskonseptet diskoteket. Og ikke minst plateindustrien før og etter forståelsen av følgende: Med konseptet diskotek på plass, kunne nå DJ’er som Nicky Siano (Studio 54, The Gallery) diktere folks musikksmak og dermed Billboardlistene. Eller gjenfortalt av Siano selv: «I could make it insanely trippy, as we used to say it.»

På samme måte fikk produsenter og plateselskaper et hurtigvoksende karsebed til å dyrke frem de konseptene folk ville danse til – og siden kjøpe. Mange villige frø samlet på ett sted styrt av bevegelsestrang og kunstig lys.

ETTER ET PAR år i emning gikk diskobegrepet inn i populærterminologien i 1974. Men alt året før solgte singler som aldri hadde vært spilt på radio mer enn 20.000 eksemplarer i uken bare i New York. Plateindustrien vokste monumentalt fra begynnelsen til slutten av syttitallet, folks festvaner endret seg radikalt og ikke minst skulle homofili – både som stil og attityde – nyte godt av å befinne seg i handlingens sentrum.

Homo ble hipt, om ikke stuerent. Eller nettopp derfor.

Discobølgen forstått som en liberaliserende happening – virker i et slikt perspektiv bare rett og rimelig. Men hvordan ble klubblivets relative frihet omsatt i praksis utenfor lokalene? Ble det lettere å være gay på gata når alt kom til alt? Og gjorde Donna Summer, Barry White, Gloria Gaynor og den hedonistiske klubbkulturen det lettere å være seksuelt frigjort kvinne, enn si fristilt, farget sangerinne? Nja, akkurat det gir ikke The Secret Disco Revolution et dyptloddende svar på.

Istedenfor skisserer Kastner en regnbueformet bro inn til overflaten av en era få har snakket alvorlig om, og som åpenbart fortjener seriøs omtale istedenfor flere dansbare temakvelder med besøksgaranti. Filmskaperen selv sier det slik i et intervju med den amerikanske radiokanalen 680 News, All News Radio: – Det er en film full av moro, stjerner, kitsch og glitter, men også en film som spør hvordan historien skrives.

SLIK ER FORTELLINGEN om discorevolusjonen et overraskende transparent stykke historieformidling som sympatisk nok ender med en nå middelaldrende, tjukk indianer fra The Village People som sier: «Don’t read no more books!» på Kastners spørsmål om den kort- og lettlivede discoepoken – eventuelt revolusjonen – ikke var politisk motivert når alt kom til alt? At gruppa, kanskje uten å vite det, ble satt til å fylle en hardt tiltrengt rolle som fargerike homoikoner for et multikulturelt Amerika styrt av hvite streitinger? Derved, ganske uskyldig og rett på sak, avslutter Kastner filmen med et spørsmål han allerede vet kan besvares på en annen måte. Det gjør vi også, selv om verken akademikernes, produsentenes eller artistenes bidrag skraper bunnen av gryta.

Med et dokumentarfilmspråk som mimer innholdet – pumpende discobeats fra første til siste bilde, syttitallsfont til å introdusere intervjuobjektene og en bassgang av en filmtrailerstemme til å fortelle historien – ikke bare setter, men reintroduserer Jamie Kastner stemningen. Han får siste ord: – Om disco virkelig var en kraft for frigjøring, eller kanskje heller en konsekvens av den samme frigjøringen, bør selvfølgelig opp til vurdering. Men som med alle narrativ gjelder det å utelukke det som ikke tjener din fremstilling.

30 Filmfest 2013

The Comedian

Med Lou Reed og Louis C.K. som ledemotiv, har Tom Shkolnik laget en improvisert og nedstrippet film om en melankolsk komiker.

TEKST Aleksander Huser FOTO PRESSE –> – Det begynte da jeg nettopp var blitt

dumpet at kjæresten min. Jeg var nokså ensom og ikke særlig lykkelig, og møtte ofte en av mine beste venner for å spise lunch på Soho Square. Han er skuespiller, men var som så ofte uten oppdrag, og arbeidet isteden på et telefonsenter der. Han pleide å underholde meg med fortellinger fra livet sitt, gjerne om seksuelle erfaringer, mens jeg satt og lyttet og drakk kaffen min. Litt senere utviklet dette seg til en idé om en stand up-komiker, fordi jeg alltid hadde lyst til å lage en film om en komiker. Samtidig ville jeg skildre tilstanden jeg var i, ensomheten mange kan oppleve i London, og den type utflytende sexliv man kan ha her. Alt dette fant sammen i denne pussige lille historien, sier Tom Shkolnik, på telefon fra nettopp London.

DEN UENDELIGE STORBYEN. Den opprinnelig israelske filmskaperen langfilmdebuterer med The Comedian. Et nedstrippet, melankolsk og subtilt samtidsdrama om Ed, en stand up-komiker i begynnelsen av trettiårene som forakter pengejobben som telefonselger, og som er ferd med å innse at kveldsjobben på scenen neppe kommer til å ta av. Handlingen dreier seg videre om Eds romanse med en yngre kunstner av samme kjønn, og hvordan dette påvirker hans opprinnelig platoniske forhold til venninnen han deler leilighet med.

I tillegg ønsket Shkolnik å tegne et bilde av den britiske hovedstaden, slik han ser den.

– Senest her om dagen satt jeg i en dobbeldekkerbuss og så på alle menneskene i vinduene jeg kjørte forbi. En endeløs mengde mennesker. Den følelsen av å være veldig liten, ubetydelig og retningsløs, mens man beveger seg gjennom den enorme labyrinten av en by, var noe jeg ønsket å fange i filmen.

Jeg har bodd her i ti år nå, men likevel viser de fleste filmene fra London en verden jeg ikke kjenner meg igjen i. De inneholder nesten bare gangstere eller overklassefolk. I virkeligheten finnes det utallige mennesker med historier som aldri blir fortalt på film.

The Comedian er laget i tett samarbeid med skuespillerne, som var med på å utvikle

karakterene og improvisere fram scenene.

Shkolnik tilbrakte ti uker med besetningen i et gammelt kontorlokale i Shoreditch i forkant av innspillingen, hvor de gjennom workshoper fant fram til rollefigurene sine.

Som en del av forarbeidet deltok dessuten både regissøren og hovedrolleinnehaver Edward Hogg på et stand up-kurs.

– Det er kanskje også en del av skuespillerne i de ulike karakterene?

– Ja. Og nettopp derfor er filmen veldig meg, men også veldig ikke meg. Jeg hadde en grunnhistorie som utgangspunkt, en idé om disse ulike karakterene og hvordan de muligens kunne påvirke hverandre. Deretter oppsøkte jeg skuespillerne, og ba dem om å trekke fram ett element ved sin karakter som føltes sant for dem. Dermed hadde arbeidet med filmen utgangspunkt i noe selvopplevd hos hver av skuespillerne, samtidig som de hadde valgt dette fra en palett jeg hadde kommet opp med. Eksperimentet startet med noe i meg, og bevegde seg etterhvert langt fra meg. Men når jeg ser filmen nå, opplever jeg at den like fullt er svært personlig, sier Shkolnik.

– En ting jeg stadig sa under prosessen, var at filmen skulle være en dokumentar om oss. Selv om mye er fiktivt, skulle filmen bli en slags kjemisk prosess som oppstod i møtet mellom denne gruppen mennesker.

REGLER FOR INNSPILLINGEN.

Shkolnik dikterte et sett med regler for innspillingen (se egen boks), som blant annet innebar at man skulle filme på ekte locations, at karakterene skulle ha skuespillernes egentlige navn, at alle scener kun skulle filmes én gang og at man ikke skulle vite hvor og når scenen skulle ende.

– Reglene handlet egentlig om å strippe vekk alle konstruksjoner som fikk oss til å føle oss trygge. Alt i filmen er improvisert.

Selv om jeg hadde en skisse til en historie, ville vi likevel følge den nye retningen dersom en scene fikk en annen utvikling enn jeg hadde planlagt. Det var veldig skremmende for mange av oss, fordi vi hadde så lite å gjemme oss bak. Men jeg var hele tiden klar på at jeg ønsket denne formen for råhet og sårbarhet. Poenget var å skape en følelse av nakenhet i møte med byen, de ulike elemen-

tene og oss selv. Om det ikke allerede var laget en fantastisk film ved navn Naked, ville jeg kalt filmen det, sier Shkolnik.

– The Comedian ga meg faktisk assosiasjoner til Mike Leighs Naked. Så den var en inspirasjonskilde? Hvilke andre hadde du?

– Naked var viktig. Den og Michael Winterbottoms Wonderland er de to ikoniske London-filmene jeg vokste opp med, og som sannsynligvis var blant grunnene til at jeg flyttet hit i utgangspunktet. Men jeg er også inspirert av John Cassavetes. Jeg har rappet mye fra ham, både den jazza, improviserte energien, og hans fokus på skuespillernes prestasjoner. I tillegg var jeg av en eller annen grunn veldig opptatt av Lou Reed mens vi lagde filmen. Jeg spilte stadig låter av ham for de andre, og insisterte på at filmen skulle føles sånn. Uten at jeg helt visste hvordan det skulle gjøres, hehe. Til sist var det Larry David og Louis CK, disse fantastiske komikerne som bruker sine egne navn, i serier hvor folk ofte framstår i fiksjonaliserte utgaver av seg selv.

Jeg tenkte det ville være gøy å gjøre det samme med skuespillere som ikke er berømte, fordi filmen delvis handler om ønsket om oppnå berømmelse. Så ett eller annet sted mellom John Cassavetes og Larry David, der finner du psyken min.

UTEN KARAKTERER. The Comedian skildrer et homoseksuelt forhold, men oppleves ikke som en typisk homsefilm.

Shkolnik forteller at han ønsket å skape rollefigurer som brøt med sjablongene.

– Jeg syntes det var interessant å lage en film om en person som var homo- eller bifil, uten at det var hva filmen egentlig handler om. Og uten at karakteren er camp. Tankegangen gikk igjen i hele min tilnærming til materialet. Vi har en sort karakter, men han er ikke en gangster. Han er en veltalende kunstner. Vi har en karakter som er utlending, men hun er en lovlig immigrant. Eds seksualitet er på sin side flytende, slik filmen på et vis handler om bevegelighet. Dette føltes

veldig sant i forhold til folk jeg observerte rundt meg. Slike ting er ikke så klart definert som de kanskje en gang var. Jeg var hele tiden opptatt av hva som føltes ekte, og opplever at mennesker er langt mer flyktige enn filmkarakterer vanligvis er.

– Jeg gjentok ofte til skuespillerne at det ikke skulle være noen karakterer i filmen, hvorpå de sa at de trengte en karakter å spille.

Men hva er «en karakter»? Det er en kunstig definisjon.

– Det sa også etter filmens premiere under London Film Festival at du ønsket å lage en film som ikke var kartakterdrevet. Hva legger du i det?

Vanligvis tenker man jo på filmer som enten drevet av karakterer eller plott, og The Comedian føles ikke spesielt plottdrevet i så måte.

– Hehe. Kanskje jeg endte opp med det verste av to verdener, at den ikke er drevet i det hele tatt! Noen vil nok mene det. Men altså, selvfølgelig spiller alle skuespillerne i filmen karakterer, de er jo ikke slik i virkeligheten. Men jeg ville oppsøke rommet der skuespillerne ikke er sikre på hvor karakteren deres slutter og de selv begynner. Karakterer kan også være noe skuespillerne kan skjule seg bak, hvor formålet er å imponere publikum med sin dyktighet og teknikk. Slike prestasjoner gjør gjerne at man tenker at filmen var bra, uten at den rørte deg spesielt dypt. Det er mer slik at filmen hele tiden forteller deg at den er bra. Dette trenger ikke bare gjelde skuespill, det kan for eksempel også gjelde filmfoto.

Shkolnik forteller at både han og skuespillerne til tider opplevde det som skremmende å unngå denne formen for gestaltning av karakterer.

– På et tidspunkt syntes de det var uutholdelig, fordi de ikke følte at de var bra i filmen. De skrek mye til meg. Men det var et interessant eksperiment. Det handler om ydmykhet, og om å tjene en annen hensikt enn å levere rent teknisk.

– Hva synes skuespillerne om filmen nå?

– De elsker den! Selv orker jeg ikke å se filmen flere ganger, men hver gang den vises på en festival, sitter de og ser den. Smilende.

Så det var verdt det, selv om det var en utfordrende opplevelse for oss alle.

Jeg ville oppsøke rommet der skuespillerne ikke er sikre på hvor karakteren deres slutter og de selv begynner.

Filmfest 2013 31

Tom Shkolniks regler for innspillingen av The Comedian: 1. Opptakssteder og tider på døgnet skal være reelle.

2. Opptaksplanen skal tilpasse seg historiens organiske utvikling, ikke motsatt.

3. Kun ett opptak er tillatt, filmet med maksimalt to kameraer.

4. Man skal ikke vite hva som kommer til å skje i historien. Filmen skal finnes opp dag for dag.

5. Alle skuespillere skal bruke sine virkelige navn.

6. Skuespillerne skal selv skape kunstverkene eller opptredenene som er med i filmen.

7. Alle opptredener i filmen skal gjøres live, foran et ikke-invitert, uinvidd publikum.

8. Riggingen av filmlys og eventuelle endringer av opptaksstedene skal gjøres på diskret vis på under en time.

9. Under filmingen skal aldri et steds normale funksjon forstyrres eller stoppes.

10. Smil. Det er bare en film.

PÅ KINO 5. APRIL