NATT&DAG Bergen desember 2013 by NATT&DAG

BERGEN 12 - DESEMBER 2013 // TEKNOLOGI

WWW.NATTOGDAG.NO

HOLD KJEFT!

VI AVSLUTTER VERDENS KJEDELIGSTE DEBATT

LENGTER ETTER KATASTROFER ROSKVA KORITZINSKY

BEHOLD MANNDOMMEN

I EN TEKNOLOGISK HVERDAG

ABU OG TARA-LINA

Athena/Heartbreak og Jelani // Foto Christian Belgaux

OM ANGER OG SADISME

MØT MANNEN BAK THE ACT OF KILLING

PROGRAMMERER EVIGHETEN IAN CHENG

NETTETS ROBIN HOOD

UBUWEB-GRUNNLEGGER KENNETH GOLDSMITH

Natt&Dag - Siden 1988

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

BERGEN - DESEMBER 2013 Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

INNHOLD

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Illustrasjon BENDIK AUNAN FRANCISCO MUNOZ KRISTOPHER HERNHOLM MARTA BRAVO NIKITA SOLENOV TORD TORPE

Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Art direction ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter AKSEL KIELLAND ANDREAS DAHL ANDREAS FALKENBERG ANNIKA BOHNENBLUST BENDIK AUNAN CHRISTIAN BELGAUX DANIEL RAMBERG ERIK SÆTER JØRGENSEN EMIL FINNERUD GEIR HVIDSTEN HANNA STOLTENBERG HILDE STAALESEN LILLEØREN HÅVARD NYHUS INGER LISE HAMMERSTRØM INGER FULPING JØRGEN NORDENG KAMILLA RØNNESTAD KARSTEN MEINICH KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN LINDA KLAKKEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN T. JOHANNESSEN MARTIN ØSMUNDSET PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SIENNA LEONE SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN TROND GAUSDAL TINA TERTNES THEA ØSTERBERG TORA MYKLEBUST OPTUN TORE ANDVIG THOMAS COOK HILDE STAALESEN LILLEØREN RASMUS HUNGNES KAMILLA RØNNESTAD GULLI KRISTINA SEKSE

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nattogdag.no Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nattogdag.no

Utgiver NATT&DAG AS

HVOR MYE TEKNOLOGI TÅLER MENNESKEKROPPEN? ............................................................................................... 16 JAKTEN PÅ DEN DIGITALE MANNSROLLEN ................................................................................................................... 18 MØT UBUWEB-GRUNNLEGGER KENNETH GOLDSMITH ........................................................................................... 19 KLAGESANG PÅ 3GRENSEN ............................................................................................................................................... 22 REGISSØR OPPENHEIMER OM THE ACT OF KILLING .................................................................................................. 25 MOTE: STOR FOTOSERIE ...................................................................................................................................................... 32 UTELIVSGUIDE ........................................................................................................................................................................ 46 RARE BUTIKKER I BERGEN ................................................................................................................................................. 49 FILMSKAPER MARIKEN HALLE HAR SKREVET BOK .................................................................................................... 50 ANDM: NY LABEL I BERGEN ............................................................................................................................................... 52 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. 56 DRIVER YLVIS MED SNIKISLAMISERING? ......................................................................................................................... 74 CHRIS GETHARD: BEST PÅ TV AKKURAT NÅ ................................................................................................................. 76 SMIL & GIFT MØTER ABU OG TARA LINA ........................................................................................................................ 78

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000 distribusjon@nattogdag.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX HANS NØSTDAHL MAGNE RISNES ØYSTEIN GRUTLE HAARA

OSLO 12 - DESEMBER 2013 // TEKNOLOGI

Ø M E R KE T ILJ

WWW.NATTOGDAG.NO

HOLD KJEFT!

VI AVSLUTTER VERDENS KJEDELIGSTE DEBATT

LENGTER ETTER KATASTROFER ROSKVA KORITZINSKY

BEHOLD MANNDOMMEN

I EN TEKNOLOGISK HVERDAG

ABU OG TARA-LINA

Athena/Heartbreak og Jelani // Foto Christian Belgaux

Trykkeri

OM ANGER OG SADISME

MØT MANNEN BAK THE ACT OF KILLING

PROGRAMMERER EVIGHETEN IAN CHENG

NETTETS ROBIN HOOD

UBUWEB-GRUNNLEGGER KENNETH GOLDSMITH

Natt&Dag - Siden 1988

Coverfoto: Christian Belgaux Modeller Athena/Heartbreak og Jelani Bildet er tatt med Sony Xperia Z1

DETTE HØRTE VI PÅ

0 22

12/2013

God jul fra Humac Ă&#x2026;sane Storsenter. Endelig har vi ĂĽpnet butikk i Bergen! Humac Ă&#x2026;sane Storsenter 23 40 70 00 | aasane@humac.no | humac.no

OVERHØRT ... SCIENTOLOGI HOS POLITI Det er rett og slett litt foruroligende at en reklameplakat for scientologi-kirkens avrusingsprogram Narconon – MED et stort bilde av det folkekjære trynet til Hank – er blitt sett hengende på veggene hos politivakten på Grønland. Hold dere unna, folkens. VITS FALT PÅ STENGRUNN En halvt norsk morromann og programleder har den siste tiden kanskje ikke vært på sitt mest innovative humormessig. Sånn går det, kanke alltid være på topp! Sist ble vedkommende observert på fest der han forsøkte seg på I-Norge-snakker-vinorsk- og polakkvitser på bekostning av en spansk dame fra kunstbransjen. Vitsen kunne ikke falt på hardere stengrunn.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. Sjekk #hoderysting på twitter og instagram. AV REDAKSJONEN

VG 16. november Åpenhjertig skiløper avslører sine dypeste hemmeligheter i VG. NATT&DAG ønsker forresten å sende en støtteerklæring til frontredigereren hos VG. Om dette var det mest juicy han klarte å klemme ut av intervjuet, må forutsetningene har vært … noe skrinne, for å si det forsiktig. Keep it up!

BARNSLI’ En bokaktuell norsk forfatter og journalist med en tvilsom tendens til å sitere kilders tanker og følelser, har i det siste vist seg å ha et barnslig stort ego og tilsvarende forhold til kritikk. Kanskje er det derfor hun praktiserer fri barneoppdragelse? HVIT NESE En profilert kvinnelig minister ble observert med hvit nese på nachspiel. VOLDSOM KAMELTÅ Norsk riksmåls førstedame og innehaver av landets mest gjenstridige sideskill sies å ha en «voldsom camel toe». LA DET SVINGE Kjæresten til profilert syngedame som alltid treffer de vakreste tonene skal angivelig tidligere ha vært kjent for å svinge begge veier. TOFJESET OPPFØRSEL En minister med folketekke og mye omdiskutert kjolesmak skal angivelig ha blitt observert på en fetisjklubb i hovedstaden for en stund tilbake. Vel og bra det, om så stemmer. Et friskt pust i politikken, uten tvil, men overraskende var det å høre at vedkommende ble sett sammen med en legendarisk politisk fuckup som offisielt sett er stengt ute fra det gode selskap. Men ikke på fritiden, altså.

VESTNES AVISA 21. november Mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet – og mer gjennomsiktighet!

SLANK AV COLA? Ja, det går an! Et notorisk irriterende energisk tv-personlighet ble for en tid tilbake enda mer irriterende energisk (og slankere). Årsaken? Angivelig nærmere en millions forbruk i oppkvikkende coca-cola. MIRAKELKUR En kortvokst person sørger visstnok for at den norske samfunnseliten bygger unge muskler.

12/2013

FOSNA-FOLKET 7. oktober Akkurat hva er det som er blitt lov?

JULESHOPPING I LONDON Fly Direkte fra Haugesund

MAN –

ONS/ O

S – FRE Tur / re tur Fra kr.

228,-

Julemarked Winter Wonderland i Hyde Park 23. nov. - 05 jan.

otel 3* H l a n io t a N l Roya S – FRE / ON

MAN – ONS

St. Giles H

MAN – O

otel 3*

NS/ ONS

– FRE

1 * 250,-* , 0 9 7 Fra kr.

Fra kr.

* Pris pr. person i delt dobbeltrom m/ frokost

Kontakt oss for et uforpliktende tilbud! Guri

Mette

Pia

Silje

Venke

Haugesund Travel/goTO og Ryanair Service Desk, Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

DIN REISEPORTAL

TIDENS ÅND MØRKETID Mettet av forholdet. Mareritt om typen. Vinter.

1 1

JOURNALISTIKK OM «JOURNALISTIKK» OM «JOURNALISTIKK» Sjakk-VM i India tok denne øvelsen til nye høyder. I stedet for spørsmål som har med … vel, SJAKK å gjøre, ble vi avspist med innavlede spørsmål som dette: «Eh, har dere sett så mange journalister før?»; «Hva synes dere om alle journalistene her?»; «Har dere opplevd sånn trykk fra journalistene før?». Førsteplass går imidlertid til han duden i VG (Ole Kristian Strøm, red. anm.) som, når han endelig fikk en tête-à-tête med Magnus Carlsen, presterte følgende: «Eh, jeg så du ble intervjuet av noen danske journalister her i sted. Eh … hva spurte DE om?»

2 1

MEDGANGSFANS Bla bla bla … sjakk … bla bla bla … medgang ... bla bla bla ... fans … bla bla bla.

3 1

VIRALE FORDOMMER Nattogdag.no satte nylig besøksrekord! Endelig har vi knekt koden for hva som får norske internettkonsumenter til å klikke. Glem sex, kjendiser og dyrenyheter – den virkelige klikkgeneratoren er (trommevirvel) bilder av rare folk fra Øst-Europa! Og mens dere ler av hvor fattige/nyrike/stygge/harry/osv. Igor og Svetlana er, ler vi hele veien til banken. Men «journalistikk som appellerer til latente fordommer»-markedet begrenser seg ikke til østblokken: En featureartikkel i The Guardian om at «japanere har sluttet å ha sex» spredte seg nylig som ild i tørt sosiale medier-gress, og ble fulgt opp som nyhetsstoff i så og si alle store amerikanske medier – til tross for at statistikken tilsier at japanere har mer sex enn noensinne. Kanskje skyldes det beskrivelser av stearinbasert sexterapi og robotfetisjer. Eller kanskje er det fordi japanere bor langt nok unna og ser tilstrekkelig ikke-vestlige ut, til at vi er villige til å ukritisk sluke omtrent hvilken som helst wacky Japan-myte om «kulturforskjeller». Hvem bryr seg uansett? De er jo tross alt bare gule, lave avvikere som spiser hunder. Stygge som afrikanere og dumme som russere! Klikk, klikk, klikk, klikk, klikk, klikk.

4 1

«RANSBØLGEN» Oslopressen er i fyr og flamme over ransbølgen som «rir» Oslo og svarer med en kronikkbølge som får samtlige av hovedstadens damer over 50 til å grue seg for å krysse en gate alene etter klokken 15.00. I kjent stil når det kommer til fryktbasert panikkjournalistikk, står ikke (ulv, ulv-)utbruddene så godt i størrelsesforhold til statistikken. Det hele likner mistenkelig mye på den gangen «voldtektsbølgen» fikk tabloidblekket til å sprute i takt med kvikksølvet i lesernes panikkbarometer. Voldtekststatistikken økte med noen prosentandeler, men mediedekningen av de ca. 30 registrerte overfallsvoldtektene («hovedsakelig begått» av «menn av utenlandsk opprinnelse») fikk 100 prosent mer dekning enn mørketallene: de skarve 8000-16.000 anslåtte årlige voldtektene som finner sted i Norge (Men pytt, pytt, statistikk schmakistikk! Det selger tross alt ikke like mange aviser at Christian og Lars har gått LITT «for langt» på nachspiel!). De reelle årsakene for å føle frykt når som vanlig ikke frem til nyhetsdeskene.

5 1

OVERHØRT SVANESANG Profilert bandmedlem hadde het natt med norsk gutt sist han gjestet byen. STRIPPEBULE I TRØBBEL En tidligere ansatt ved en av hovedstadens mest kjente strippeklubber skal gå til sak mot eks-arbeidsgiveren. ...Vi lukter skandale. PRIMADONNANYKKER Managementet til en popartist som nylig gjestet Oslo (og leverte en av høstens flaueste konserter) promoterer henne som en ny Beyoncé; krever magasinforsider for å takke ja til intervju og totalitær fotokontroll på konserter. VOLDELIG UPERMODELL Det bibelske navnet Naomi betyr «behagelig», «søt» og «hyggelig». Den spik spenna gærne britiske supermodellen ved samme navn kan imidlertid ikke sies å oppfylle noen av de karakteristikkene. Det er en kjent sak at Naomi banket opp assistenten sin med en fasttelefon for noen år tilbake, men i november ble hun på nytt observert i full blodpå-tann aggresjonsrus. I motebutikken Azzedine Alaïa i Paris gikk hun til angrep på ekskjærestens nye dame. Naomi skal angivelig ha vært fullstendig ute av kontroll og sparket den stakkars dama flere ganger i magen. KONK En profilert kjendisjournalist med et hjerte for Justin Bieber er personlig konkurs.

OVERVÅKING I NORGE Blir vi overvåket eller blir vi ikke? Og viktigst: Hvorfor skriver ingen om det etter at Dagbladet fikk reddet lesertallene sine med oppslaget sitt? HVEM kødder med oss?

6 1

RIP SJENKERINGEN Skjenkeringen er i praksis opphevet. Nå spør vi med spent og passende Lonely Planet-aksent: hvilken bydel vil bli BYENS NYE UTELIVS-HOTSPOTTTTTT?!?

7 1

KULTURRELATIVISME 2.0 Oops, så var det visst ingen ransbølge, men det betyr vel ikke at vi ikke hadde fortjent en? Neida, «ransbølge som fortjent»-forfatterne har blitt latterliggjort nok. Vi kan dessuten forstå at det er lett å miste gangsynet i kronikkskrivetåka som melder seg når mediefolk blir utsatt for kriminalitet. At du da slumper til å forstå overgriperne dine så godt at du mellom linjene konkluderer med at fattige innvandrere er moralsk utilregnelige og uten evne til å skille mellom rett og galt, vel, pytt sann! En annen innvandrer som har møtt mye velment forståelse i det siste er den britisksomaliske aktivisten Leyla Hussein, som i en tv-dokumentar ville teste grensene for politisk korrekthet. Utstyrt med skjult kamera og argumentet «its just genital mutilation!» spurte hun forbipasserende om å skrive under på et opprop til støtte for omskjæring av jentebarn. Etter en halvtime avbrøt Hussein, som selv er omskåret, forsøket i avsky. 19 hadde 20 skrevet under.

8 1

FULL BEREDSKAP Hva!? Har Morrissey blitt invitert til Norge!? Og han har bestilt flybilletter og allting!? Åh, Gud hjelpe oss!! Hvordan skal dette gå!? Si fra når du får igjen gangsynet, Kjetil Rolness («den underligste bookingen jeg noensinne har sett på norsk jord»). Inntil videre er du avskrevet.

9 1

Boblere: Kjernekar, rykter, sexbiografier, Kanye West, hockeysveis, «The new uncanny», accelerationism, naturvitenskap vs humaniora for 100. gang, skating på catwalken for 100. gang, Leipzig, sjalusidrama etter Tinder, passive gutter, aktive jenter, darkroom karakoke. 10

12/2013

NATT&DAG FOR 22 ÅR SIDEN

MORALSKE KVALER En anerkjent, middelaldrende norsk motefotograf er angivelig en skikkelig gris. Under fotoshoots holder han seg ikke for god for å kommentere tenåringsmodellers rumpefasonger og kikke grundig etter under klesskift. Ikke helt etisk dette, vel? NB: dette dreier seg IKKE om en viss festglad fotograf fra Nord-Norge, som visstnok er en drøm å jobbe med i forhold.

«Da NATT&DAGs storøyde reportasjeteam trålte rundt i Kondomeriets filial ved Egertorget, opplyste lokalansvarlig Sigrid Rygg at hun faktisk hadde flest jenter på besøk i begynnelsen. Nå er kjønnsfordelingen omtrent 50-50. Kundene har ulike behov. En mann kom inn og antydet at han hadde et stort problem i forbindelse med kondombruk. Å ja?, svarte ekspeditrisen og ordnet litt i hyllene imens. Da hun snudde seg tilbake, hadde mannen kneppet opp buksa og lagt det store problemet sitt på disken (…) De aller fleste avlegger sin visitt med lett sinn og godt humør. Ikke minst gutter i 7- 15-årsalderen som har oppdaget at det er mye morsommere å samle på rare donger enn de evinnelige frimerkene (…).

En får nesten anfall av lengsel til den gang sex var en intim hyrdestund mellom to mennesker og ble behandlet med selvfølgelig diskresjon. En prøver å forestille seg hvordan det er å jobbe i et miljø som i den grad strutter av virilitet. – Før rødmet jeg bare jeg skulle i kiosken og kjøpe Cupido, sier Sigrid. – Men nå har jeg jobbet i Kondomeriet i to år, og det går greitt. Men blir det ikke forferdelig mye pikk, pung og dong i lengden? Sigrid trekker på skuldrene. – Du reagerer ikke på det lenger. Ikke i privatlivet heller? Sigrids latter får alle de opphengte og oppblåste dongene i lokalet til å riste på hodet.» - Kjetil Rolness, NATTDAG, 1991

KONKURRANSE

SKJERPINGS Anmeldelsen av Side effects i novemberutgaven av NATT&DAG fikk filmen feilaktig terningkast 1, da den egentlig skulle ha 6. Vi beklager, Soderbergh.

Dørvaktene på The Villa eier angivelig ingen folkeskikk – eller yrkesstolthet. Da en voksen, rolig, kvinnelig, betalende kunde gjestet utestedet, fikk hun, helt uten forvarsel, dørvaktens fingre inn i øyene, som ville sperre dem opp Clockwork Orange-style for å sjekke om hun var rusa. Noe hun ikke var, men poenget er: I hvilke andre bransjen kan man behandle kunder på denne måten?

Kunnskap er som kjent ikke tungt å bære, og i hvert fall ikke når du har Kindle-app på smarttelefonen. Men, hva skjer så i BILLY-bokhylla di om dagen? Grey’s Anatomy-DVD, Tivoli-radio og Paulo Coelho? Usj. I disse papirløse tider er det vanskelig å slenge den beleste kølla di på bordet uten å skulle prosjektere e-bok-kolleksjonen på storskjerm i stua. Og det gåkke. Så se til å skaffe deg noen feite og flotte bøker da, for Sartre! Det nærmer seg jul og redaksjonen føler seg 50 Shades of Grei, så vi deler ut tre gavekort à la 1000 spenn fra Haugen bok til dere som svarer riktig på følgende spørsmål:

Fødenavnet til den britiske DJ’en og produsenten Bok Bok er forbløffende likt navnet på et Oslo-establement som begikk en ganske rå bakgårdsblemme i 2004. Hvilket sted snakker vi om? Send ditt svar merket «Haugen bok» til konkurranse@nattogdag.no!

Tekna_0110_8800_N&D_241x360_Blyant_outl.indd 2

06-01-10 13:23:04

MÅNEDENS MEDARBEIDERE

Ny måned, nye tryner. Dette er noen eksemplarer homo journalisticus som skal geleide deg gjennom 65 minutter* med pur leseglede. *Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere (Synovate, 2013) bruker på NATT&DAG.

Fet gruppetur For unge argentina uruguay & Brasil

Er du ung og ønsker en reisekamerat eller ønsker å bli kjent med andre mennesker? opplev 3 land på 19 dager

Er BENDIK AUNAN (22) den landslagsspilleren i basket som har etterlatt seg flest snusflekker i Sophus Bugges Balzac-samling? Mange mener det. I alle fall er han Alfred Kubin-entusiasten med mest naturtro Shawn Kemp reversed finger-roll-imitasjoner. Det kan sies at Bendik famler mye i mørke. Litt på grunn av manglende ambisjoner, emosjonell modenhet og virketrang. Men mer fordi han rent faktisk tilbringer halve året i stummende mørke som et resultat av demonstrativ døgnrytme og to år uten å skifte lyspærer i studenthybelen sin. SoMe: @BendikAunan

Illustratør og kunstner MARTA BRAVO (29) har mistet jobber fordi hun nektet å smile. Hun er den type dame. Marta er også en spanjol i eksil. Som 17-åring rømte Marta fra hjembyen Barcelona, og har siden hatt et dusin strøjobber (med alt for mange sleazy sjefer) i USA og London samtidig som hun har kunstutdannet seg ved ulike institusjoner. Vi ble først kjent med Marta da vi intervjuet henne om hennes interesse for kinbaku, japansk bondage. I dag bor Marta i Berlin og tegner for oss derfra.

Oslojenta THEA ØSTERBERG (21) er etter eget sigende stort sett opptatt av «små ting som ruller rundt», men la dere ikke lure av dette falske og manipulerende oppsynet. Sannheten er at hun etter å ha pleiet omgang med kreative lurendreiere og diverse utelivstryner siden hun var bare seksten år har utviklet ørneblikk for både det ene og det andre. Offisielt studerer hun litteraturvitenskap, men parallelt med dette studerer hun også mekanismene rundt seg nøye, noe som kanskje vil vise seg som en vel så viktig investering. Ikke prøv å hustle denne jenta, hun gjennomskuer deg før du aner det. Instagram: @pjotr_snikkabo_92

LARS OLE KRISTIANSEN AKA Antikristiansen (26) er filmviter og jobber til daglig som redaksjonssjef i Montages. Masteroppgaven handlet om kjønnsfremstillinger i Antichrist og Menn som hater kvinner, og i vår var han emneleder for kurset ‘Film- og fjernsynsanalyse’ ved Høgskolen i Lillehammer. Nå høres Lars Ole ut som en akademisk tørrpinn, men i virkeligheten er han en uhøytidelig, men høylytt filmnerd som elsker alt fra Zack Snyder til Ingmar Bergman. På fritiden er han en ivrig popentusiast med svakhet for åttitallssynth og substansløse trashhits. Stammer fra Halden City. Twitter: @larsole

KUN Kr

19.900,3/3/2014 aVreise 2

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter LES MER HER

23 31 61 00

www.statraVel.NO

12/2013

AKSEL KIELLAND (28) er en selvutnevnt kritiker til leie, og det utnytter vi så godt vi kan. Han vokste opp i Fredrikstad, og er ikke redd for å snakke om det. Utdannelsen har han fra Universitet i Bergen, hvor han skrev masteroppgave om noe så karrieremessig strategisk som det norske kriminalhørespillets historie. Vi tenker ofte at interessen hans for amerikanske smallpress-tegneserier har mer enn ett innslag av patologi, men så lenge han ellers dissekerer oslodialekten, Den Norske Smak og ateister med sin kvasse penn, lar vi det passere. Er ikke i slekt med Alexander Kielland.

Den norsk/algeriske solstrålen KARIMA ANDREA FURUSETH (24) er oppvokst på Tåsen i Oslo og skriver musikkanmeldelser for oss fra hybelen sin i Malmö, hvor hun også studerer billedkunst på akademiet. En gang lurte Karima faren sin, som er muslim, til å spise salami. Fordi hun er jævlig morsom. Vi tenker at å avsløre dette til offentligheten kan være med å bøte på hennes ekstremt dårlige samvittighet. Vi bør også nevne at Karima er en habil disk jockey, nesten urovekkende sjarmerende og at hun begynte å gråte da hun så Brad Pitt i fjor sommer. Instagram: @karimaandreafuruseth

www.ricks.no

Ricks presenterer

www.ricks.no

MIAMI VICE MACHINE

Quiz Quiz-nights

with Anthony Hill Hver torsdag og fredag

på Finnegans

FREDAG 20. DESEMBER LØRDAG 21. DESEMBER BEGGE DAGER KL.24.00

kl.20.00

Krig» er rett og slett intelligent og modig humor og det treffer som en kule.

”Publikum

hyler av latter”

Fredager kl.21.00 Lørdager kl.19.00 og 21.00, frem til 14.12 80-tallhits fra artister som Van Halen, Europe, Billy Idol, Whitesnake, Deep Purple og Ozzy Osbourne med flere. LØRDAG 7.12

LØRDAG 14. DESEMBER KL.24.00

50's rock'n roll, med innslag av jumpblues, rockabilly og swingjazz.

2.JULEDAG—26.12 KL.22.00

TURBO STIPEND

FREDAG 29. 11 LØRDAG 30.11 KL.24.00

REIDAR OG DE FREDAG 27.12 KL.22.00

Table booking - Walk in welcome - Takeaway - Catering - Outdoor seating

55 90 19 60 Neumannsgate 25 5015 Bergen

FInn oss p책 Facebook Sumo restaurant www.sumorestaurant.no

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Teknologi fjerner smerte, men vi glemmer at smerte kan være produktivt. - PRODUKTIV SMERTE, S.

Hold. Kjeft. HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! HOOOLD kjeft.

«The Act of Killing» viser at anger og sadisme er to sider av samme mynt. - ONDSKAPENS MEKANIKK, S.

- KLAGESANG PÅ 3GRENSEN, S.

- NETTETS GULLSMED, S.

Foto: Marisol Rodriguez. Gjengitt med tillatelse av LABOR og Kenneth Goldsmith.

Jo lenger UbuWeb kan være en modell for fri kultur – og en åpenlyst ulovlig en - desto lenger er den interessant.

12/2013

HVA ER: TEKNOLOGI? Teknologirådet er et norsk uavhengig, offentlig organ. Rådets oppgave er å følge med på teknologiutviklingen, og identifisere utfordringer, muligheter og konsekvenser. Råd gis til storting og øvrige myndigheter, samt som bidrag til offentlig debatt.

Stadig mer av kroppene våre kan erstattes av teknologi. Risikerer vi å nå et punkt hvor vi er mer maskin enn menneske? TEKST MARTIN GEDDE-DAHL ILLUSTRASJON MARTA BRAVO KAN MENNESKET SNART styre sin egen evolusjon? Bør vi i så fall gjøre det? Ja, sier transhumanismen, den ideologiske bevegelsen som mener vi kan bruke vitenskap til å fremskynde vår naturlige utvikling; at vi på radikalt vis kan forbedre samfunnet – og oss selv. I løpet av ganske få år, mener de, vil vi kunne mangedoble både vår fysiske og intellektuelle kapasitet, utrydde sykdom og stoppe aldring. I det hele tatt. Som direktør i teknologirådet er det Tore Tennøes jobb å vurdere slike utsikter, og rapportere til storting og regjering. Teknologien har for lengst trengt inn i menneskekroppen: Pacemakere, kunstige kroppsdeler og implantater forbedrer i dag kroppene og dermed livene til veldig mange mennesker. Nå spås det at også friske mennesker vil begynne å investere i teknologisk hurtigevolusjon. Superhørsel er alt på markedet. Risikerer vi å nå et punkt hvor vi er blitt mer maskin enn menneske? – Det blir et filosofisk spørsmål: Når slutter vi å være mennesker? Kanskje først når du kan transplantere – eller programmere – en ny bevissthet. Vi kan allerede bytte ut mange kroppsdeler, men det synes jeg ikke utgjør noen trussel mot menneskeligheten. Her kommer den syntetiske biologien inn. Ingeniører har allerede begynt å spørre: Hvorfor skal vi ikke konstruere det som er mest spennende av alt? Den organiske biologien; lage celler, trær, mat, folk? Foreløpig er kompleksiteten til

mer avanserte organismer helt overveldende. En ting er hvordan selve organismen fungerer, dernest hvordan den fungerer i kroppen, deretter i økosystemet. Vi vil neppe mestre dette i min levetid. Jeg er egentlig mer interessert i at vi skal ha intelligente maskiner å samarbeide med, uten at vi behøver å gå i ett med dem. Vi omgir oss allerede med avansert teknologi som mobilen, som gir oss hjelp og analysestøtte nærmest hele tiden. Vi har ikke integrert den inn i kroppen, likevel er det en slags forbedring av mennesket. Maskinene overtar oppgavene våre. Hvordan påvirker det oss som mennesker? – Et godt eksempel er inuittene. Gjennom 4 000 år har de blitt kjempegode til å navigere i vanskelig arktisk landskap. Så, plutselig, begynner de unge å bruke GPS. Det gjør at kunnskapen om terreng, snødrift, vind og tolking av landskap forsvinner – og at det blir flere jaktulykker. Men hva om de mister GPS-en i vannet? Er det et skrekkscenario for hele det moderne samfunnet? At alt bryter sammen om teknologien svikter. – Ja, og det er dessverre noe myndighetene forstår omfanget av først nå. Vi er sårbare både for menneskelig sabotasje – hacking eller cyberangrep – solstormer som tar ut satellitter og dermed GPS og ikke minst for overbelastning og blackout. Er vi allerede for avhengige? – Ja, det vil jeg tro. En ting er at vi ikke har gode nok planer for hva vi skal gjøre. En annen er at vi har glemt veldig mye, og ikke har back-up. Ta for eksempel apotekene – kan de sortere medisinene uten strøm og maskiner?

Det er ikke sånn at dette uansett ender godt. 12/2013

Den amerikanske internettpioneren og Google-ingeniøren Raymond Kurzweil er kjent for å være spesielt god til å forutse teknologisk utvikling. Han mener vi vil være mer ikke-biologiske enn biologiske innen 2030. Da vil vi kunne koble bevisstheten vår til internett og leve i virtuelle verdener. Innen 2040 vil ikke-biologisk intelligens være billioner ganger bedre enn biologisk, slik at våre menneskelige hjerner blir nærmest ubrukelige. Og innen 2045 vil vitenskapen kunne stoppe aldring … – Det har jeg ikke troa på. Vi ser jo at enkelte ting går fort, andre ting gjør det ikke. Vi gjør kjempestore fremskritt på hjerte- og karsykdommer, men en kur for Parkisons sykdom har vi ikke kommet nærmere på 30 år – selv om vi vet at det skyldes at hjernen ikke lager dopamin. Det er dessuten ikke gitt at utviklingen går i den retningen han tror. Jeg tror det riktigere å tenke seg at vi utvikler teknologi som ikke erstatter, men jobber best mulig sammen med menneskelig intelligens og kreativitet. Vanlige folk har i dag tilgang til teknologi som for få år siden var forbeholdt veldig få. Måten vi stort sett bruker det er å laste opp selvportretter og dele trivialiteter – fra stadig nye dingser, i stadig nye kanaler. Dere i Teknologirådet sitter på sett og vis i en utkikkspost og ser ny teknologi komme, er det skuffende å se hvordan den blir tatt i bruk? – Det er jo menneskelig kontakt, da. Det er noe vakkert i det, samtidig som det er banalt og trivielt. Folk er folk. Den kanskje ultimate tekno-dystopien er det transhumanister kaller «singularitet», altså tidspunktet maskinene kan reprodusere og utvikle seg selv. Maskiner som våkner og tar over verden som i The Matrix. Er det ren science fiction eller er det en horisont dere speider mot?

– Jeg er ikke bekymret for singularitet, det er en blanding av science fiction og en slags nerdereligion, en ønsketenkning om overskridelse av mennesket og evig liv. Kanskje er det vel så interessant sosiologisk som teknologisk. Du sa i et intervju med Vagant at store systemer som Google på et vis har utviklet singularitet, ved å få oss til å frivillig mate systemet med informasjon som gjør det smartere. – Det er sant. Den første gruppa på facebook som fikk mer enn en million medlemmer var “nei til newsfeed”. Ved å eksponere oss for andres informasjon, pusher de oss til å dele mer selv. De driver en slags imperalisme i våre privatliv. Ved at Facebook får vite mer, blir det også bedre til å levere personlige tjenester til oss og til annonsørene. Dermed knytter de oss enda nærmere. Slik har du det gående i en god sirkel for dem, som kanskje er en ond sirkel for oss. Google gjør det samme. I 2007 promoterte de heftig for en automatisert og gratis opplysningstelefon i USA. Hvorfor skulle Google gjøre det gratis? Fordi de ville at maskinen skulle lære forskjellige dialekter og talemåter. På den måten er de store systemene lærende organismer. Transhumansimens determinisme og ubendige tro på ting som singularitet og udødelighet kan minne om gudstro. Er dyrking av teknologi en form for nyreligiøsitet? – Transhumansimen har definitivt snev av nyreligiøsitet. Særlig der man forutsetter at ting som singularitet uansett vil inntreffe. Det er også noe veldig rart ved å si man er teknologioptimist per se, som mange gjør. Da må du argumentere for hvorfor du tror det er grunn til optimisme. Klimaspørsmålet er for eksempel meget innvevd i teknologi, både fordi utslippene kommer av en teknologi som som kullkraftverk og forbrenningsmotorer, og fordi enkelte mener løsningen må komme fra teknologien. Men en slik løsning må komme sammen med ny politikk og atferdsendring. Det finnes ingen enkel tekno-fix. Det er ikke sånn at dette uansett ender godt.

Du vet aldri hva du sier ja til når du sier ja til å lange. Ikke kjøp alkohol til mindreårige.

GUIDE

Hvordan beholde manndommen i en passiv teknologisk hverdag? Vi har møtt fire menn som forsøker å finne mannsrollen på internett. TEKST MARTIN GEDDE-DAHL ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM STAKKARS MANNEN! Stadig mer kriserammet, stadig mer akterutseilt – og stadig mindre mann. Og det er ikke statsfeminismen som tar knekken på manndommen, det er teknologien. En 2007-rapport fra New England Research Institute viste at menns testosteronnivå har sunket med gjennomsnittlig 1,4 prosent i året siden 1989. Årsak: Vår digitale og stillesittende hverdag. Alt har en pris, tydeligvis: Moderne teknologi har frigjort oss fra fysisk anstrengelse, men den har også fratatt oss manndommen. Heldigvis forsøker noen å ta den tilbake. Vi har møtt fire av dem.

– Ja, jo, men faen heller. Mannen er ikke skapt for bleieskift, matmosing og barnesanger. Jeg blir fysisk syk av omsorgspresset. Jeg har begynt å miste håret på beina. Hva gjør du for å beholde manndommen? – Jeg pælmer inn Arcade Fire, skrur lyden på maks. Så kjøper jeg brokkoli, mandler, blomkål, kjøtt. I mengder. Jeg går hvileløst fra stue til stue, og tar et oppgjør med hageåret. Hva er egentlig forskjellen på dette og rosablogging? Er det egentlig noe viktigere å lire av seg 40 000 kvasipoetiske ord om å drikke whiskey og resitere Hans Børli i gapahuk, enn å dele bilder av dagens antrekk? – Hva var det Mikkel Fønhus sa? Å være … Vi må videre: Hvorfor skriver dere så korte setninger? – Eh, fordi det er fint?

GRØNNBLOGGEREN Kjetil Boxnes (43) møter oss på St. Hanshaugen. Han er iført allværsjakke, triller en sykkel med barnesete. Skjeggete, men velstelt. Et blikk mørnet av farskap dementerer effektivt det maskuline ved fysikken. For ett år siden sluttet han i jobben som feature-journalist for å starte et nettmagasin om «mannen og naturen» med vennene sine – forlagsredaktøren, reklamemannen og forfatteren. Det skal bli et digitalt leirbål, sier han. Et sted å dele historier om «lengsler og drømmer, fjell og skog, hav og vidder». Et sted for korte setninger og kvasipoesi; en arena hvor småbarnsfedre bosatt i Oslo kan vise at de egentlig er villmarksmenn som drar på ville eventyr og grubler over meningen med livet. – Jeg er ikke så opptatt av mannsrollen, sier Kjetil påtatt ettertenksomt og tar en unødvendig kunstpause. – Jeg vil gjenoppdage naturen. Og meg selv. Men bloggen deres handler jo nesten utelukkende om hvordan livet som småbarnsfedre hindrer dere i å leve ut urmannfantasien?

KOMMENTARFELTHERREN Bjarne Ronny Johnsen (36) ser alvorlig på oss, blåser noen hårtjafser fra pannen og tenner en sigarett. – Det har knapt eksistert en sosial gruppe som er så utsatt som den hvite, heterofile, kristne mannen anno 2013, sier han. Den tidligere truckføreren er uføretrygdet og tilbringer dagene i toromsleiligheten på Furuseth i Oslo. Han kjøpte den med eks-kjæresten, men har bodd her alene de siste to årene. Tiden fordrives med dataspill og diskusjoner på internett. – Du kan si det slik: I vår fikk en 29 år gammel innvandrerkvinne en ministerpost i Norge. Finnes det virkelig ikke en eldre norsk mann som er bedre kvalifisert? Hvorfor provoserer dette deg? – For det første fordi den norske selvutslettelsen har gått så langt at vi midt i vår tids store sivilisasjonskamp – mens kulturen vår er under angrep fra Islam! – velger inn en muslim i regjeringen. For det andre fordi det er et ledd i marginaliseringen av heterofile menn.

12/2013

Hvorfor hater du feminismen? – Det er en aggressiv viruslignende ideologi som infiserer samfunnet og ødelegger det innenfra. Norske feminister hater mannens natur, så de forsøker å gjøre menn til kvinner ved hjelp av sosialistiske indoktrineringsleirer med homoeventyr og homoleker. Du snakker om barnehager? – Kall det hva du vil. Det funker i alle fall. De aller fleste norske «menn» er peniskvinner som stemmer SV, drikker sæd eller kaffe latte og triller barnevogner. Kremt, SV fikk fire prosent av stemmene i høst, FrP sitter i regjering … – FrP er et slags SV-light. Fornuften ligger myyye lenger til Høyre. PAPPATID-HENEN – Se her, nå meldte jeg oss på Zambisk trommesirkel med faglig kaffeslabberas for grafisk designer-pappaer! Audun Myk (32) viser stolt frem Iphonen sin. Forsiden til Pappatid, smartphoneapplikasjonen som skal simulere nettverket kvinner har fra barselgrupper, lyser mot oss. For Audun og Mohammed (to måneder) har den vært gull verdt: Trillegrupper, babydans og cafébesøk har blitt hverdagen. Audun setter to chai latte på bordet mellom oss. Synes du det er vanskelig å beholde manndommen i en hverdag blottet for typisk maskuline utfordringer og fylt med passiv skjermstirring? – Nei, jeg er heldig sånn sett. Hver torsdag møter jeg en gruppe menn jeg kjenner fra

Twitter for å snakke om mannsrollen. Det er veldig viktig at menn får drive med følelsesmessig bearbeiding og likeverdig deling av erfaringer. Hvorfor heter sønnen din Mohammed når begge foreldrene er etnisk norske? – Er ikke det et veldig mannssjåvinistisk spørsmål? HARDE FAKTA-FYREN – Se, da, roper Jon Tojeland (53) og nikker aggressivt mot blyantstreker i en Moleskinenotatblokk. Vi befinner oss på kontoret hans i realfagsbygget på Blindern, hvor han forklarer at all tilgjengelig forskning tilsier at det finnes flere intelligente menn enn kvinner. – Likevel er ekstremlikestilling det ubestridte målet i Norge. Politikerne har investert for mye prestisje – og skattepenger! – i sosialistisk, kulturradikal feminisme til at de tør å gi seg nå. Men du vet bedre, hvorfor? – Jeg følger med på forskning, og så er jeg medlem av noen gode diskusjonsgrupper på facebook. Verre er det ikke. Nesten alle jeg kjenner vet at dette er sant, men de orker ikke ta belastningen det er å si det i media. Kan miste jobben av sånt. Er fakta maskulint og anekdoter feminint? – Det kan du godt si. Det har å gjøre med hvordan hjernene våre fungerer, rent biologisk. Leser du noe annet enn britisk og amerikansk sakprosa? – Knapt! Fiksjon er i grunn noe tøys. Men jeg elsket Min kamp! Det er faen meg herlig hvordan Knausgård gjør mitt liv som mann, MIN KAMP – bleieskiftene, handlingen, omsorgen – til det det virkelig er: Et homersk epos og en bibelsk lidelseshistorie.

Et blikk mørnet av farskap dementerer effektivt det maskuline ved fysikken.

INTERVJU

Printing out the Internet var et crowdsourcet prosjekt orkestrert av Kenneth Goldsmith i sommer, der formålet var å printe ut hele internett. Hvem som helst kunne sende inn sin flik av internett, noen sider eller et busslast, til miljøverneres store ergrelse. Foto: Marisol Rodríguez. Gjengitt med tillatelse fra Kenneth Goldsmith og LABOR.

Du må knuse noen egg for å lage omelett. Og bryte noen opphavsrettslover for å bringe poesien inn i en ny tidsalder. Møt UbuWeb-grunnlegger Kenneth Goldsmith. TEKST HANNA STOLTENBERG FOTO HANS NØSTDAHL – DERSOM JEG LA ut popmusikk uten å ta hensyn til opphavsretten, ville jeg fått mye mer trøbbel, sier UbuWeb-grunnlegger Kenneth Goldsmith. Vi møter den 52 år gamle amerikanske poeten på Kunsthall Oslo, der han er for å gi et foredrag om UbuWeb, verdens største uavhengige nettarkiv med fri tilgang til avantgarde materiale, hvilket innebærer konkret poesi, film og lydfiler fra mer enn 5000 kunstnere. – Men fordi jeg legger ut materiale innenfor sjangeren avantgarde, har jeg å gjøre med en annen form for rettighetsholdere. Opphavsrett er en nyansert ting. I 18 år har Goldsmith driftet nettstedet ut av egen lomme. Han opererer med et «heller tilgivelse enn tillatelse»-prinsipp, som betyr at

han ignorerer opphavsrett, og i stedet fjerner materiale på forespørsel. Majoriteten av de over 20.000 verkene som finnes på siden er publisert uten tillatelse. På tross av dette, har UbuWeb aldri blitt saksøkt. Det skyldes delvis at Goldsmith har fjernet siden fra Google, og dermed unngår annengenerasjons rettighetsholdere med Google-alert og et feilaktig håp om at de skal tjene seg rike på grandonkelens eksperimentelle lydpoesi fra sekstitallet. – Jeg har opplevd at folk ber meg fjerne ting fra siden, og jeg har gjort det, men mesteparten av tiden forstår folk at verdien i UbuWeb ligger i bruken, sier Goldsmith. Han har tatt av seg den lille røde strikkeluen han hadde på seg da han kom, og blottlagt et sparsomt behåret hode i sterk kontrast til det kraftige skjegget som er grått i endene og frisert i en perfekt halvsirkel over kragen. For kvelden er han kledd i eksentrikerens versjon av en dress, svarte haremsbukser og hvitstrip-

et blazer, og det meste av det han sier – med lange, malende vokaler – poengteres med et eller flere av følgende alternativer: «I love it», «it’s radical», eller ganske enkelt «okaaaay.» – Vi selger ingen ting. Vi tjener ikke penger. SELV MENER HAN at han representerer en ny måte å distribuere kunst på: gjennom mange kanaler parallelt. I et intervju med Frieze sa han at «den yngre generasjonen begynner å se at et verk må tilpasse seg flere ulike formater og distribusjonsmetoder», og at de kan eksistere «samtidig uten å kansellere hverandre.» Han nevnte eksempelvis den unge kun-

stneren og filmskaperen Ryan Trecartin som har alt arbeidet sitt tilgjengelig på UbuWeb, samtidig som high res-eksemplarer distribueres av galleriet hans, av EAI (Electronic Arts Intermix), og vises på museer verden rundt. – Ryans karriere har ikke tatt skade av denne tilnærmingen, sier Goldsmith. Det er likevel ikke standardmalen for kunstnerne på UbuWeb. – Majoriteten av det jeg legger ut er umulig å få tak i, har ingen rettighetsholder, eller er ute av print. Dersom du lett kan kjøpe det, er det ikke noen grunn for meg å publisere det.

Juks, svindel og identitetstyveri oppmuntres. Som i egen skrivepraksis, vektlegges seleksjon fremfor kreativ prosess. 12/2013

INTERVJU

KENNETH GOLDSMITH (F. 1961): Amerikansk poet. Har utgitt elleve diktsamlinger. Grunnlegger og redaktør av det eksperimentelle nettarkivet UbuWeb, underviser Poetics og Poetic Practice ved University of Pennsylvania og er Senior Editor av PENNsound. Var programleder for et ukentlig radioprogram WFMU under navnet Kenny G. I 2011 ble han invitert til å lese under President Obamas «Celebration of American Poetry» i Det Hvite Hus. I 2013 ble han utnevnt til den aller første Poet Laureate av Museum of Modern Art. UBUWEB: Nettside grunnlagt i 1996 av Kenneth Goldsmith. Samler, scanner og publiserer konkret poesi (formpoesi), eksperimentelle lydfiler, kunstfilm, kopier av Aspen Magazine, videoer og annet innhold løst definert som avantgarde. Nesten alle av kunstverkene på nettstedet er publisert uten tillatelse. Mottar ingen finansiering. All båndbredde og serverplass er donert av universiteter. Siden er ikke søkbar på Google. www.ubu.com

GOLDSMITH BLE FØDT i New York av New Age-foreldre, og vokste opp med transcendental meditasjon, vegetarmat og holistiske helsepraksiser. «Som tenåring tok jeg selvfølgelig så mye dop som var menneskelig mulig, i et form for opprør,» skriver han i magasinet Dazed and Confused. Etter universitetet, studerte han skulptur på Rhode Island School of Design, der han gikk imot den anti-intellektuelle strømningen, og i stedet fordypet seg i tung teori og konseptuell kunst. Gjennom femten år bygget han opp en solid karriere som kunstner i New York, før han la det hele fra seg til fordel for poesien. – Ord og tekst hadde fått stadig større plass i kunsten min, og til slutt var det det eneste som stod igjen. Det er det som skjedde med UbuWeb. Jeg sluttet å lage noe som helst fysisk, og bestemte meg for å skrive HTML og publisere ting på nett. Dette var i 1996. I mange år hadde han samlet vinyl-plater og gamle bøker med konkret poesi, og da internett var et faktum, begynte han å scanne inn diktene og laste dem opp på nett. – Som så mange andre i den perioden forelsket jeg meg i internett, og ville aldri gjøre noe annet enn å være på nettet. Diktene var så vakre der. Bakgrunnslyset gjorde dem til noe nytt, og innholdet i disse gamle støvete bøkene virket plutselig dynamisk og moderne igjen. DA DET BLE mulig å streame lyd et par år senere, begynte han å legge ut lydpoesi på mp3 og video. Nesten to årtier er gått siden den gang, men fortsatt jobber Goldsmith med UbuWeb som et hobbyprosjekt – på kvelden, med et glass bourbon etter at ungene har lagt seg. Nettsiden blir likevel stadig mer institusjonalisert. Museer og universiteter linker til innholdet, og samtidskunstnere ønsker i økende grad at arbeidet deres er inkludert i arkivet. – I mange tilfeller ser kunstneren på UbuWeb som en måte å balansere arbeidet sitt, med 20

12/2013

én fot i den frie kulturen og den andre i den etablerte. De kan kreve sin friflagg-status, mens de blir rike andre steder, hvilket jeg syntes er topp, sier Goldsmith. Hvordan har siden endret seg siden starten? – Den har ikke det. Siden er akkurat den samme som den var i 1996. Den gjør én ting, og den gjør det bra. Vi har jo selvfølgelig mer innhold nå, men bortsett fra det, er det ingen forskjell. UbuWeb er helt old-school. NOE HAR LIKEVEL endret seg. Fra å ha vært et personlig prosjekt – en mann, en skanner, og en pc – har UbuWeb unektelig fått en større politisk slagside under fanen «fri kultur». Den 22. mai i år opprettet Goldsmith, i samarbeid med UbuWeb og det mexicanske galleriet LABOR, en Tumblr-side der han inviterte folk til å skrive ut og sende inn sider fra internett som skulle brukes i det konseptuelle kunstprosjektet Printing Out The Internet. Goldsmith dedikerte utstillingen, som varte ut august, til Aaron Swartz, en internettaktivist som begikk selvmord i påvente av en rettsak der han stod anklaget for å ha illegalt lastet ned og spredt millioner av filer fra det digitale biblioteket JSTOR. – Vel, UbuWeb var alltid idealistisk, sier Goldsmith når denne politiseringen nevnes. – Vi har ikke forandret oss, men parallelt med at internett er blitt mindre fritt, og mer overvåket, skiller UbuWeb seg ut som et sted som yter motstand. Jo lenger nettsiden kan være en modell for fri kultur – og en åpenlyst ulovlig en - desto lenger er den interessant. HANS VARME FØLELSER for det radikale nettet har med andre ord sin motsats i en dyp mistillit. «Det er for sentralisert, for lett å blokkere, for lett å kontrollere,» skriver han i Dazed and Confused. Og videre: «det er privatisert, eid og administrert av noen andre enn deg.» Hvilket betyr at alt innhold på ethvert tidspunkt kan forsvinne for alltid. Goldsmith oppfordrer derfor alle til å laste ned alt de elsker – «download, download, download!»

Som tenåring tok jeg selvfølgelig så mye dop som var menneskelig mulig, i et form for opprør.

– Jeg bærer alt med meg, sier han, og henter frem en ekstern harddrive fra en stor skimrende sølvveske på bordet foran seg. Han vifter den i lufta med én hånd, som for å demonstrere nettets sammenleggbare kvalitet. – Jeg har alltid vært en samler. Jeg pleide å samle plater og bøker, og alt det der, men det gjør jeg ikke lenger. Nå kjøper jeg bare harddriver. OGSÅ I SITT POETISKE virke har Goldsmith vært opptatt av ideen om å samle ting. Hans konseptuelle utgivelser har forsøkt å ta verden i besittelse, eller i det minste forevige detaljer ved den som vanligvis leses, leves eller uttales uten videre ettertanke. I diktsamlingen Soliloquy fra 2001 samlet og transkriberte han alt han sa i løpet av en uke, i Fidget fra 1999 samlet han alle bevegelsene kroppen hans gjorde i løpet av en 13 timers periode, og i Day fra 2003 transkriberte han en hel utgave av The New York Times, fra høyre til venstre, inkludert reklamer, adresser og bildetekster. I sin nyeste utgivelse, Seven American Deaths and Disasters, transkriberer han historiske radio- og tv-innslag om nasjonale tragedier, deriblant JFK-drapet og skolemassakren på Columbine, fra tidspunktet de utfoldet seg. «Jeg sier ofte at jeg har tenkere, heller enn lesere,» skriver han i Dazed and Confused. «De samme trekkene som er avleggs i kunst (appropriasjon, hverdag som kunst, kroppen og så videre) er sjokkerende radikalt i sammenheng med poesi.» Likevel er diktene hans blitt kalt «noe av det vakreste og mest omfattende collagearbeidet hittil produsert i poesien.»

SELV KALLER HAN det «ukreativ skriving», hvilket også er tittelen på et av kursene han underviser i, ved University of Pennsylvania, der han er professor i poesi og poetisk praksis. Seminarene hans avholdes i et slags etisk og akademisk bakvendtland: Goldsmith insisterer på et elevene ikke skaper noe selv, men i stedet skriver av og plagierer andre. Som i egen skrivepraksis, vektlegges seleksjon fremfor kreativ prosess, og juks, svindel og identitetstyveri oppmuntres. – Det er bare en annen form for skriving, et svar på det nye digitale miljøet. Noe av det første jeg oppdaget på nettet, var at du kunne klippe og lime ting, og så endte det opp i et Microsoft Word-dokument. Hva er poenget med å skrive sånn som vi gjorde før klipp og lim? Hva er poenget med å være kreativ? MISFORSTÅ HAM RETT, den ikke-kreative skrivemetoden er ikke mindre inspirert enn sin forgjenger. Tvert imot. – Det er en evne du må lære seg. Du kan ikke bare klippe og lime hva som helst, du må ta valg og sette det sammen. Da blir det en ny skriveprosess. Du blir ikke automatisk god på det, det krever trening og det krever arbeid. Arbeidet hans er blitt sammenlignet med James Joyce sitt, likevel insiterer Goldsmith på at han aldri vil skrive egen litteratur. Det er ifølge ham å ta et steg tilbake. – Med en enestående mengde tekst tilgjengelig, er det ikke nødvendig å skape mer. Vi må lære å forvalte teksten som allerede finnes. Hvordan jeg tar meg gjennom dette tjukke krattet av informasjon, er det som skiller min skriving fra andres. Verken jeg eller UbuWeb skaper noe, vi bare rammer det inn i en struktur, og da blir det meningsfylt.

Dinamo | Foto: Knut Bry / Tinagent

15 år, 236 millioner passasjerer og og flere millioner «god tur» senere er Oslo Lufthavn fortsatt en av de mest effektive lufthavnene i Europa. Det håper vi du er like stolt av som oss!

DIALOGMØTE

NATT&DAG tester verdens mest effektive sovemedisin: Sosiale medier-debatt.

Johanne Magnus: Grung har rett. Cogito, ergo sum holder ikke lenger. I dag må du synes for å være til, ikke bare tenke. (BT 17.11.13)

TEKST REDAKSJONEN

Bergensbanen, 20. november 2013: Et hurtigtog passerer Finse stasjon. I matkupéen sitter Smilegubben & Gifttrynet, samt et tjuetalls sosiale mediereksperter. Da vi uansett skulle til Bergen, men ikke hadde råd til sovekupé, inviterte NATT&DAG til det mest søvndyssende moderne medisin har å by på: Sosiale medier-debatt. En togtur som byr på både gratis WiFi og spektakulær natur, var eneste måte å få samlet både kommunikasjonsrådgivere og SoMe-avhoppere under samme tak. Sistnevnte snakker sammen om den spektakulære IRL-naturen som utspiller seg utenfor togvinduet, mens de nettavhengige er opptatt med selfies og personlig merkevarebygging. Hei, og velkommen til NATT&DAGs dialogmøte, som denne gangen skal handle om sosiale medier. Vi skulle gjerne hatt oss noen timer på øyet, så la oss bare komme i gang: Hvorfor er sosia …

Spørsmålet avbrytes av skjærende feedback fra togets calling-anlegg, etterfulgt av en enda mer skjærende stemme. Trine Grung: Synes du det er litt skummelt med sosiale medier? (trinegrung.no)

Hø?

Trine Grung: Kanskje du ikke skjønner hvordan du skal blogge eller aner ikke åssen du skal komme i gang? (trinegrung.no)

12/2013

Hva er det vi har starta nå?!

Trine Grung: Jeg har blogga i åtte år! (trinegrung.no)

1 6

FÅ DET TIL Å HOLDE KJEFT! DRA I NØDBREMSEN, SMILEGUBBEN!

Trine, kutt ut det der! Kom inn i matkupéen og delta i diskusjonen på en ordentlig måte. Jeg prøver igjen: Hvorfo …

Smilegubben blir igjen avbrutt, denne gangen av at en pysjamaskledd masse, som minner mistenkelig mye om Harald Hårfagre, kommer tassende ut av en sovekupé. Ut av rynkene kjempes det frem noen Syvende far i huset-aktige lyder: Michael Fergus: Med Facebook og øyeblikkelig kommunikasjon er det ikke noe press for å holde sammen med en familie du ikke kommer overens med. Nå har du mye større muligheter til å skaffe deg nye venner og bekjente enn det noen gang tidligere var mulig. (Dagsavisen 26.07.12)

6 1

Ehm, okei?

Har du, den tjuende faren i huset, KUTTA UT familien din for å flytte inn hos nyanskaffede facebookvenner? SoMekstremist!

Hele resten av forsamlingen ler lenge, siden de indirekte har blitt definert som unge; deres absolutt høyeste ønske.

Cecilie Thunem-Saanum: Sosiale medier har vært alt, i en vanskelig fase. Alle mine fordommer om at relasjon kun skjer når vi møtes, er borte. Jeg har opplevd raushet, delekultur, åpenhet, kompetanse. Den digitale sfære er en særs gjestfri arena! (HegnarOnline 05.10.12) Håvard Simensen: Hva hjelper det å kunne lese hverandres tanker og spore hverandre opp via geolokasjonstjenester, når alle du møter er like selvsentrerte og uinteressante som deg selv? (BT 23.06.11)

1 6

Men man kan jo ingen av de tingene med sosiale medier? Kan noen som ikke er KOMPLETT IDIOT si noe? Hvilke reelle farer lurer på sosiale medier?

Jon Niklas Rønning: Det er en slags greie det at vi begynner å bli litt for innadvendte, og vi retter alt fokus mot oss selv. Det man gjør når man er medlem på Facebook, er at man blir superstjerner i vårt eget liv. (seher.no 05.10.09) Gifttrynet ser på Smilegubben med et blikk som uttrykker en målløshet Norge ikke har sett maken til siden Carew var spiss. Jon Niklas Rønning: Jentene lever som damene i Sex og Singelliv på Facebook og guttene vil bli rockestjerner på MySpace. (seher.no 05.10.09)

Dette er vel legendarisk tynt fundert, Rønning?

Trine Grung: Synlighet!

Er det ikke LITT drastisk å avfeie Descartes fordi facebook har eksistert i syv år?

Joacim Lund: For mye skjermtid tar livet av barna våre, for lite gjør dem til sinker. Foreldre i dag står overfor tidenes dilemma. (Aftenposten 21.04.13) Trine Grung: Hashtag SYNLIGHET på nett! (trinegrung.no)

Hæ?!

Lund: TIDENES dilemma. TIDENES, sa jeg! Gunnar Greve: Jeg oppfatter at mange bruker sosiale medier for å få bekreftelse på noe og for å eksponere seg selv. Det er klart, man liker jo å få mange «likes», men det er ikke slik at bildene gjenspeiler virkeligheten. Mange prøver å male en litt i overkant idyllisk portrettering av tilværelsen. Noen blir jeg direkte bekymret for. (VG 03.08.13)

Wow! Så øyeåpnende og samtidig så omtenkso …

Grung: SYYYNLIGHET! SYNLINGHET …

Hold. Kjeft. HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! HOOOLD kjeft.

Grung: Synlighet? SYN … Cecilie Thunem-Saanum: Sosiale medier tiner opp oss trauste nordmenn. Mer temperatur, mer deling, mer inkludering. (HegnarOnline 05.10.12)

DIALOGMØTE

ILLUSTRASJON BENDIK AUNAN

NÅDE! SLUTT! Det er umulig å sove i støyen fra ulogiskhetene deres. Kan dere ikke bare snakke om dere selv eller no.

Christian Strand: På bryllupsreisen vår i fjor, så ville jeg helst spise på steder med trådløst internett, sånn at jeg kunne gå inn på Instagram. (VG 03.08.13) Kathrine Sørland: Jeg er vel som alle andre: Jeg liker helt klart å vise frem det beste – bilder av det som er bra, fint og godt. Det blir ikke bilder av krangel og rot. (VG 03.08.13) Tone Mjelde: Sjølv om nokon kan vera litt superwoman innimellom, så er det ingen som er lukkelege, sterke og perfekte heile tida. Eg ber alle om å stå fram som eit godt og uperfekt eksempel, og rett og slett skriva ein dønn ærleg Facebook-status. (Bygdanytt 17.08.12) Nils Rune Langeland: Ok: Det Noreg eg stammar frå, og har falle på alle slagmarker for, har ingen plikt til å ta i mot analfabeter fra Punjab i regi av kulturmarxistiske sykkelnettverk på Majorstua (facebook, 12.09.12)

NÅ snakker vi, Nils Rune!

Et plutselig, øredøvende hvin stopper samtalen. Alle ombord kastes ut av setene sine. Et titalls kaotiske sekunder senere senker stillheten seg omkring dem. Høyttalerne sier noe om strømbrudd. Toget står stille midt på vidda, snøen laver ned utenfor vinduene. Utover gulvet i kupeen ligger SoMe-eksperter og nygamle kronikkforfattere hulter til bulter. John Carew: Yeah, endelig noe å instagramme! Han napper frem en iphone med hvitt omslag. Et par raske selfies senere senker han den for å hashtagge #friendship og dele det med søtingene sine. Men det er noe som ikke stemmer. Carews ansikt får plutselig et skjær av grålilla, voldsomme rynker sprer seg i pannen. John Carew: Hva FAEN? WiFi’en er borte?! Et kollektivt gisp fyller lokalet. Erling Dokk Holm: O store nett som skulle frelse oss, nå har du sviktet. (Dagbladet Magasinet 16.11.13) Dørene brytes opp, og folkemassen trykkes ut. Vel ute vasser de raskt bort fra toget; Noen på jakt etter dekning, andre for virkelig å nyte naturen. En sverm iPhone-opplyste ansikter svever tilsynelatende over vidda. Carew: Det er ingen tilgjengelige nettverk her!

Grung: Se der borte! Grung har fått øye på et lys i det fjerne. Overbevist om at det må være en router, legger gjengen på sprang. Skuffelsen er stor når det viser seg å være et bål som blafrer mellom dvergbjørkene. Ved bålet sitter en underlig skikkelse som introduserer seg som Leif Osvold. Grung: Det er ikke 3G-dekning her! Hva skal det bety? Leif Osvold: Det, mitt barn, betyr … at vi er over 3Grensa. Her er det … ingen dekning. Grung: Hvordan får vi internett, da?! Leif Osvold: Pøh! Internett i seg selv er et fint medium. Men det å sitte alene i et rom og kommunisere med en datamaskin kan aldri bli en folkesyssel! Internett er en flopp! (DN, 1996 og 1999) Rønning: Glem internett, vi er kalde og nå finner vi ikke veien tilbake til toget. Du må hjelpe oss! Osvold strekker ut en skjelvende finger mot en ubestemmelig lyskilde i horisonten. Osvold: Gå. Gå mot … Shangri-LAN. Uten noe å tape, setter gjengen fra toget kursen mot lyset som skimtes langt der nede i dalen. Etter å ha kjempet seg gjennom tåkehavet står de ved porten til en bygd, der blir de tatt i mot av et åpenbart godt og realt menneske med ubestemmelig alder. Han introduserer seg som Hugo Konvei. Hugo Konvei: Velkommen til Shangri-LAN, kjære venner. Føl dere som hjemme. Shangri-LAN bugner over av raushet og lykke. Juleforberedelsen er i full gang, de voksne innbyggerne samarbeider om å heise julegrana på torget. Alle utstråler visdom og livserfaring, men de ser ikke gamle ut. Både SoMe-ekspertene og -avhopperne blir umiddelbart kjempeimponert over måten det kommuniseres på i Shangri-LAN. Givende samtaler mellom privatpersoner høres overalt, og bedriftene i dalen fremstår kjempesynlige overfor kundene sine. Ingen prøver å gi inntrykk av at de lever perfekte liv, nettopp fordi de gjør det. Prokrastinering eksisterer ikke. Shangri-LAN er et kommunikativt paradis. AHA! I denne avsidesliggende bygden har internett aldri blitt oppdaget. Derfor har de aldri blitt sløvet og distrahert av sosiale medier og nettaviser, men bare fokusert på det som er viktig!

Agnes Ravatn: Dette er utruleg! Her kaster ikkje folk bort tida på facebook-kranglar og kattevideoar. Her kan eg få bukt med mitt nedrige first world problem: prokrastineringa - utsetjingssyndromet. (Dagbladet 09.11.12)

Mikael Rønne: Uten nett klarer jeg å åpne øynene mer for det som er rundt meg! Hvor mange fine byggverk det finnes i byen, hvor godt barnelatter klinger i luften, hvor fascinerende dyr kan være, hvor god luften ved elven er, og alle merkelige ting mennesker gjør. (Aftenposten 09.01.11)

Ja, dyr kan virkelig være svært fascinerende …

Grung: Ah, så om De tar internettdekningen fra et gjennomsnittsmenneske, så gir De ham lykken med det samme. Jeg har levd en løgn! Men hvorfor heter det egentlig Shangri-LAN? Konvei: Vi tok navnet da vi opprettet vårt første LAN-nettverk her på syttitallet, som første bygd i landet. Nå er det selvsagt erstattet av et topp moderne fibernett. Alle: Så dere HAR nett her? Wow. Hva er passordet? Jon Niklas Rønning: Men … Dette passet jo så godt med tanken vår om at sosiale medier gjør oss til sosiale krøplinger! Hvordan kan det være så harmonisk her når dere har internett? Hvorfor vil dere ikke automatisk bli rockestjerner på MySpace? Konvei: Shangri-LAN er et lite samfunn med mye internett, og bare én eneste lov: Dødsstraff for middelaldrende døgenikter som preiker og mener ting om internett og sosiale medier. Da er det rett i giljotinen, eller kålrotkapper’n som vi med glimt i øyet kaller den.

Slik sørger vi for et fullstendig harmonisk samfunn. Bare se hva som skjer der borte på torget nå. En mann blir slept bort til en giljotin som omkranses av ivrige tilskuere. Det er den amerikanske stand up-komikeren Louis C.K. Louis C.K.: Smartphone usage is the reason kids today are meaner! I think these things are toxic! (Conan O’Brien, 19.09.13) Mer får han ikke sagt før det bleke og fregnete hodet skilles fra resten av kroppen. Hele torget bryter ut i vill jubel. Så alt er idyll fordi folk ikke waster tiden sin på å debattere hvorvidt sosiale medier er ditt eller datt, dere bare bruker det hvis dere har lyst? Hugo Konvei: Det stemmer. Det er jo ikke noe big deal. Ikke noe å mene noe om.

1 6

Det gir helt LEGENDARISK mening! Avbestill Alanya-billettene, Smil. Jeg blir værende. OK, din impulsive hippie. Hva med dere andre?

Smilegubben snur seg og skjønner at han har snakket ut i luften. Hele reisefølget er lagt i jern og stilt i giljotinkø. Det skarpe bladets repeterende møte med nakkehud lyder som en treig trampeklapp mens Smilegubben trasker oppover lia tilbake mot toget. Endelig kan han få seg en god blund.

Det skarpe giljotinbladets repeterende møte med nakkehud lyder som en treig trampeklapp.

12/2013

Absolutt mørke er kun teoretisk mulig. 5 øre per eske går til Hjelpestikkefondet.

INTERVJU JOSHUA OPPENHEIMER: Født i Austin, Texas i 1974, men bor nå i Danmark. Han studerte film ved Harvard University, og har en PHD fra University of the Arts i London. I tillegg til å lage filmer har han skrevet bøker, blant annet om cinematografi og vold. The Act of Killing: Dokumentarfilm regissert av Joshua Oppenheimer, Christine Cynn og en anonym medregissør. Er blitt beskrevet som en historisk og filmhistorisk begivenhet. Filmen fikk økonomisk støtte fra Norge, Danmark og Storbritannia. Filmen ble spilt inn mellom 2005-2011, og hadde premiere i 2012. Etter å ha sett klipp fra filmen, ble de anerkjente regissørene Werner Herzog og Errol Morris medprodusenter for filmen. www.theactofkilling.com

Anger og sadisme er to sider av samme sak. Det mener Joshua Oppenheimer, regissøren bak den banebrytende dokumentarfilmen The Act of Killing. TEKST TORA MYKLEBUST OPTUN FOTO CHRISTIAN BELGAUX DEN AMERIKANSKE FILMSKAPEREN Joshua Oppenheimer er tilbake i København etter å ha vært fem år i Indonesia. Tiden har han tilbrakt i selskap med menn som har hundrevis av menneskeliv på samvittigheten. Medlemmer av dødsskvadroner som i perioden 1965-1966 innhentet, torturerte og drepte mennesker mistenkt for å være kommunister – fiender av den indonesiske stat. Det anslås at mer enn 500.000 mennesker mistet livet. Noe rettsoppgjør har aldri funnet sted. I stedet anser staten og militæret drapsmennene for å være helter.

Oppenheimers opphold i Indonesia har resultert i dokumentarfilmen The Act of Killing. Ifølge Werner Herzog, som er produsent for filmen, er den et skinnende lyspunkt i et ellers grelt dokumentarfilmlandskap. Og Herzog vet utvilsomt hva han snakker om. Han har med introduksjonen av underfundig og filosofisk orientert voiceover i mesterverkene Grizzly Man og Cave of Forgotten Dreams, gjort sitt for å revolusjonere den samme filmsjangeren. I The Act of Killing er det de skyldige, ikke de uskyldige, som forteller sin historie. Dette er noe av det som gjør filmen original. Ikke fordi det skaper sympati med morderne, men fordi dette grepet gjør det vanskeligere å umenneskeliggjøre dem. Oppenheimer bryter med

standardformelen «snakk med de forulempede og nedtrådte, for så å konfrontere de skyldige grusomme». En dramaturgi som gjerne bare opprettholder dikotomien «oss» versus «dem». Der andre dokumentarfilmer fyller oss med rettferdig harme overfor de skyldige og lar oss bekrefte vante forestillinger om vår egen godhet, skaper The Act of Killing en intimitet mellom oss og de ansvarlige. Ubehaget vi føler handler ikke først og fremst om at vi får kjennskap om de monstrøse hendelsene i Indonesia midt på sekstitallet. Ubehaget skyldes kanskje først og fremst mistanken om at denne studien i menneskelig ondskap også handler om oss selv.

12/2013

INTERVJU

Foto: presse

Regissøren, som selv er etterkommer av en familie hvor flesteparten ble drept i nazistenes utrydningsleire, insisterer på mordernes menneskelighet både i filmen, og når NATT&DAG snakker med ham. – I DET ØYEBLIKKET vi fornekter det faktum at disse menneskene er mennesker, noe de faktisk er, gjør vi det umulig å forstå vår egen virkelighet – en virkelighet som i aller høyeste grad vitner om at vi er i stand til å begå slike grusomheter, sier Oppenheimer. – Det å avvise mordernes menneskelighet gjør at vi mister muligheten til å forstå hva som gjør oss i stand til å drepe, og hvordan det er mulig å leve videre etter å ha begått drap. The Act of Killing følger drapsmennene 40 år etter at massedrapene i Indonesia fant sted. Vi får se hvordan militæret hyller dem og trekker dem frem som gode forbilder for unge soldater. På tross av at de ikke har fått noen straff for sine forbrytelser, preges de likevel av skyldfølelse. Oppenheimer forklarer at det har vært viktig å korrigere forestillingen om at anger er det motsatte av ondskap. – Vi har en tendens til å tro at når et menneske er i stand til å gjøre ondt, skyldes det at de ikke forstår at det de gjør er ondt. Det er en feilslutning. The Act of Killing viser at anger og sadisme er to sider av samme mynt. Sadisme er en strategi disse menneskene benytter seg av for å unngå å føle skyld, og er en slags voldelig manifestasjon av deres skyldsfornektelse. Kilden til denne voldsspiralen er ikke at de som er ansvarlige for drapene er onde, umoralske eller amoralske. Kilden er at de er menneskelige. De vet at det de gjorde var galt, og er desperate etter å fornekte det faktum at de er skyldige. Det er denne desperate kampen med egen samvittighet som gjør at de fortsetter med volden og drapene – Mekanismen er enkel: Militæret spør deg om å drepe, og du dreper. Neste gang du blir spurt om å gjøre det samme, er du nødt til å svare ja. Sier du nei, er det som å innrømme at det første drapet var galt. DOKUMENTARFILMEN FØLGER Anwar Kongo, en av lederne for mange av massakrene. Han er nå en eldre herremann, tilsynelatende uberørt av fortiden. Han danser samba på et tak hvor han har drept hundrevis av mennesker. Men han lærer også barnebarna å be om unnskyldning, og at de må være snille mot andre. Anwar har ikke svekkede sjelsevner som gjør ham blind for andres lidelse. Han hjemsøkes av dem han drepte, og ligger våken om natten. – Jeg tror alle mennesker vet at å drepe mennesker er galt. Samtidig er det en menneskelig egenskap å være i stand til å fortelle fortellinger om oss selv. Denne evnen til å fortelle historier er sosial, i den forstand at det er noe vi gjør som en gruppe. Vi lager ikke 26

12/2013

fortellinger for oss selv, men for andre. Og når andre tror på våre løgner, blir også vi overbevist om at de er sanne, selv om vi vet at vi lyver. Oppenheimers film er en undersøkelse av de historiene morderne skaper for å håndtere fortiden. Et av filmens forutsetninger – et premiss Herzog har omtalt som den «iboende galskapen» i Oppenheimers prosjekt – er at drapsmennene har full kunstnerisk frihet når de gjenskaper drapene de begikk den gangen. I tillegg til å bli konfrontert med detaljerte beskrivelser av hvordan de stakk jernrør opp endetarmen på sine ofre, presenteres vi derfor også for mordernes fantasifulle og estetiserte iscenesettelser av drap. Da Anwar skal gjenskape drapet på en ung kommunist, ikler han seg cowboyhatt, fordi han alltid har likt westernfilmer. I en scene får vi se ham «knivstikke» et spebarn foran morens øyne. Statister fra fattige nabolag hyres og instrueres til å skrike høyere når de portretterer fortvilte landsbybeboere som får sine hjem brent ned til grunnen. VI HÅPER AT DISSE gjenskapningene kan være aktive psykodrama som kan frembringe innsikt og en psykologisk kollaps – et øyeblikk av katarsis for oss og dem når morderne innser hva de har gjort. Dette ønsket handler ikke først og fremst om rettferdighet for de etterlevende. Det handler om at vi gjerne vil tro at det er mulig å tre ut av sin egen livsløgn. Og vi får se Anwars fortid innhente ham. Oppenheimer tar ham med opp på det samme taket hvor han danset helt i starten av det femårige prosjektet. Anwar forteller igjen hva som fant sted her, men denne gangen danser han ikke. I flere minutter får vi se at han brekker seg – en brutal fysisk respons på minnene om blodet og de døde kroppene. Men håpet om at Anwar skal innse hva han har gjort, og be om tilgivelse, innfris ikke. I en scene, som svarer til Errol Morris’ definisjon av et «what the fuck is this»-øyeblikk, får vi se Anwars egenregisserte fantasifulle forsoningsscene. Vakre kvinner ikledd fargerike kjoler står i et fossefall. De danser og smiler. Anwar står blant dem. Også han smiler. Tre menn, blodige og med lenker rundt armene, vender seg mot ham. De takker ham for at han sendte dem i døden. Denne iscenesatte forsoningen post mortum demonstrerer vår evne til å konstruere komplekse fortellinger som rettferdiggjør våre handlinger. Den lar oss også ane hva Herzog mener når han påstår at The Act of Killing er den første vellykkede surrealistiske filmen. For her er det ikke snakk om at de uvirkelige elementene er klippet inn for å konnotere en fjern alternativ virkelighet. Deres fantasifulle forhold til sin egen fortid avslører at skillet mellom fiksjon og virkelighet ikke er klart

Sadisme er en slags voldelig manifestasjon av massemordernes skyldsfornektelse.

definert for noen av oss. For selv om mange av scenene får oss til å spørre oss selv hva faen dette er – også fordi indonesisk estetikk er nokså sært i den jevne nordmanns øyne – så er det noe gjenkjennelig ved dette å forfatte sin egen oppfatning av virkeligheten. Alternative virkeligheter er noe vi alle konstruerer for å håndtere verden. Scenen eksemplifiserer at drapsmennenes iscenesatte gjenopplevinger er et narsissistisk prosjekt, som først og fremst handler om dem selv, ikke ofrene. Uansett hvor mye Anwar insisterer på at han forstår hva ofrene gjennomgikk. MEN DISSE FORTELLINGENE eksisterer ikke kun i hodene deres. Dette er ikke forvirrede menn, fanget i et fengsel av sin egen forvridde fantasi. Forestillingen om at drapene var nødvendige og heroiske har blitt fortalt av militæret og staten siden 1965. Det har aldri forekommet et moralsk eller rettslig oppgjør etter massedrapene. – Indonesia er et eksempel på hvordan hele samfunn kan lukke seg om en løgn, sier Oppeheimer. – De som var ansvarlige for massemordene visste at det de gjorde var galt. De så seg nødt til å komme opp med en forklaring som kunne unnskylde deres handlinger. Staten og militæret skrev en offisiell historie med det mål for øyet at de skulle begrunne massemord. De har opprettholdt denne løgnen om at massemord er moralsk og heroisk, men dette krever igjen nye ofre, flere voldshandlinger og flere drap. Det at staten og militæret holder fast ved denne fortellingen gir en forklaring på hvorfor Indonesia har forblitt et voldelig samfunn. Ville de ansvarlige innse sin skyld og angre dersom det indonesiske regimet hadde vurdert handlingene som onde og ulovlige? Har det moralske oppgjøret blitt forhindret av det faktum at drapene har blitt presentert som nødvendige, og de ansvarlige sett på som helter? – Vanligvis når vi ser dokumentarer hvor vi får møte slike mennesker, er det slik at de nekter for å ha gjort det de er anklaget for, eller at de skammer seg. Dette er fordi vi møter dem etter at de har blitt tvunget til å innrømme sin skyld. Når samfunnet muliggjør løgnen, umuliggjør den samtidig frelse og forsoning. Finnes det da noe håp? – Jeg tror at et oppgjør med dette kapittelet i Indonesias historie kan komme nå, og at The Act of Killing kan bidra til å åpne opp et rom hvor familiene til ofrene kan si at det

som hendte var galt. Dette er ikke ufarlig. Når diskursen endres, og de ansvarlige tvinges til å gjenkjenne at ofrene var mennesker og at det de gjorde var galt, kan de føle seg truet og svare med vold. Da naziregimet falt, hadde ikke nazistene lenger noen makt til å slå tilbake, men i Indonesia er de ansvarlige fremdeles i maktposisjon. ADI ZULKADRI, EN ANNEN av mordere, som i antikommunismens tjeneste drepte faren til sin daværende kjæreste, vet at propagandafilmene som ble vist den gangen løy om kommunistene. Han er fullstendig klar over at det var de, ikke kommunistene, som var grusomme. Samtidig vet han at det er vinnerne som har definisjonsretten. Det er de som får skrive historien. Der Anwar hjemsøkes av spøkelser, velger Adi å mane frem en krigersk holdning. Den nye fienden er hans egen samvittighet og skyldfølelse. Dersom noen forsøker å staffe ham, vil han slå tilbake. Det er mange som Adi i Indonesia. Er det i noen tilfeller bedre å forbigå slike fortidige hendelser i stillhet? Til hvilken pris? – Det moralske vakuum som oppstår når et samfunn fornekter de mest smertefulle aspektene ved virkeligheten, gjør at traumene forbundet med disse hendelsene opprettholdes, sier Opphenheimer. – Det avgjørende er ikke forsoning mellom de ansvarlige og de overlevende, men at samfunnet som et hele forsoner seg selv med hva samfunnet har gjort. For det å opprettholde løgnen, enten ved å rettferdiggjøre og feire hendelsene, eller ved å ikke si noe om hva som skjedde, har en pris som manifesterer seg på ethvert nivå i samfunnet. The Act of Killing viser oss hva som skjer når forbrytere går uten straff. Den skildrer den psykologiske belastningen av å opprettholde løgner om vår egen fortid. Hva er viktigst: straff eller sannhet? – Vi trenger sannhet, først og fremst. Vi trenger å se på de mest smertefulle hendelsene i våre liv. Deretter trenger vi forsoning. Og til sist trenger vi ikke straff, men rettferdighet. Hvordan vi kan oppnå rettferdighet, er et spørsmål som krever en nasjonal samtale. Å straffe alle som deltok i massedrapene i Indonesia ville bety å straffe tusenvis av mennesker. En slik prosess ville muligens lede til en borgerkrig. Er dette en pris vi er villig til å betale for rettferdighet? Rettferdighet er først og fremst et ritual samfunnet gjennomgår for at noen handlinger, som massedrap og tortur, igjen kan innlemmes i Det forbudtes rike. The Act of Killing vises nå på norsk kino.

I DIN LOKALE BOKHANDEL

499,-

Cover - Foto: Baard Lunde Sminke: Tom Greni

VEIL.

NY UTGAVE AV NORGES ENESTE FAGBOK I SMINKE VAKKER gir en solid innføring i sminkehåndverket og viser samtidig litt av alt det morsomme en kan gjøre med make-up. Boken dekker forskjønnende sminke innenfor den vestlige sminke-tradisjonen og har tre deler. Denne 2. utgaven inneholder hundrevis av vakre bilder, 50 skritt-for-skritt veiledninger, råd i

forhold til redskaper og sminke, historiske referanser, instruktørenes egne tips, vanlige feil etc. Imageakademiet har i 25 år, gjennom Make Up Artistskolen utdannet mange av landets makeupartister, visagister og sminkører og er landets eldste og største skole på området. Boken er utviklet av skolens lærere.

25 ÅR 198 8-2013

INTERVJU IAN CHENG (F. 1984) Født og oppvokst i Los Angeles, bor i New York. Har i høst stilt ut ved den tolvte biennalen i Lyon, Frieze Art Fair i London og hos STANDARD (OSLO) i Norge. Har tidligere bidratt i DIS Magazine, samt gruppeutstillinger hos Greene Naftali og MoMA P.S.1. Har en BA i kognitiv vitenskap fra Berkeley (CA) og MFA i kunst fra Columbia University (NY). Har tidligere arbeidet i Industrial Light & Magic, et filmselskap spesialisert innen visuelle effekter, grunnlagt av George Lucas.

Vil teknologien kunne gjøre oss fri fra sjalusi, kortsiktig tenkning og forandringsfrykt? Kunstner Ian Cheng håper på det. TEKST EMIL FINNERUD FOTO MAGNE RISNES ULIKT DE FLESTE av oss gjør den amerikanske kunstneren Ian Cheng noe som kan kvalifiseres som noe helt nytt. Vi kan driste oss til å hevde såpass. Ved bruk av blant annet VR-teknologi, 3D-animasjon og et sett 3D-briller tar arbeidene hans den jevne gallerigjenger bort fra stillestående maleribetrakting og inn i et vektløs, kaotisk, men på samme tid kontrollert univers. Cheng er nylig blitt tatt inn i stallen til oslogalleriet STANDARD. Bakgrunnen hans tilsier imidlertid at det ikke var akkurat kunst han skulle drive med. Med studier i kognitiv vitenskap og en jobb som visuelle effekterprogrammerer i filmselskapet til selveste Mister Star Wars, George Lucas, så det ut til at LA-gutten skulle ende i Hollywood. Men mangelen på kunstnerisk frihet fikk ham på andre tanker. – Det var en merkelig opplevelse å jobbe i Industrial Light & Magic. Det var som om vi jobbet ved et samlebånd på en Ford-fabrikk, som en slags «digital arbeiderklasse», sier Ian. Vi møter ham i de tomme, hvite lokalene

12/2013

til STANDARD, en novemberdag før hans første utstilling i Oslo. – I vintersesongen leier de inn armeer av mennesker for å arbeide på de nye storfilmene som lanseres om sommeren. Det er hundrevis som jobber på et tre sekunders klipp. På et vis klarer de likevel å få arbeiderne til å tro på en illusjon om at de er selvstendige kunstnere. Jeg møtte mennesker som på det førtiende året fortsatt snakket om den kortfilmen de en gang skulle få laget. Den type ting friket meg ut, og var det som til slutt fikk meg til å komme meg vekk derfra. Men alt i alt var det en fantastisk skole å gå. Hvilke fordeler har denne erfaringen gitt deg? – Å jobbe der var mer en skole enn hva Berkeley hadde vært for meg. Hos Lucas lærte jeg meg å tilegne meg kunnskap raskt og tilpasse meg omgivelsene jeg til enhver tid befinner meg i. Vi lærte også å lage vårt eget software. Programmererne på Industrial Light & Magic sitter ikke i Photoshop, liksom. Hvordan har oppveksten i Los Angeles påvirket kunsten din? – Jeg visste ingenting om samtidskunst da jeg var ung, men jeg kunne en hel masse Hollywood-produsenter på rams. Moren min

pleide å ta meg med på kino hver lørdag. Ofte så vi fem-seks filmer i løpet av en dag. Jøss, hvorfor så mange? – I California betaler du for én kinobillett som du i utgangpunktet skal bruke på kun én film. Men systemet er slik at du kan gå fra den ene salen til den andre dersom du først befinner deg innenfor. Vi snakker ofte 20-30 saler, og de aller fleste som jobber der er steine ungdommer. Det hele er ganske kaotisk. Moren min var likevel litt paranoid for å bli «tatt», så hun tok gjerne med et klesskift for ikke å bli oppdaget. Vi så alle slags filmer, men mest fra Hollywood. Fra de helt elendige til de gode filmene. Jeg er før øvrig ikke fra Los Angeles, men fra en liten forstad rett utenfor som heter San Fernando Valley … Porn Valley? – Eh, ja, hvordan visste du det? Jeg skulle til å fortelle deg det!

Vet ikke alle med penis det? – Haha. Jeg var ikke klar over det. Mer presist så er jeg fra Chatsworth, som er DEN bydelen i San Fernando hvor alle de store porno-produksjonsselskapene holder til. I ungdomstiden, snek du og kompisene dine dere rundt i hagene til pornoselskapene? – Det som er rart er at det hele foregår i det skjulte. Selv ikke moren min ante hva som forgikk i nabolaget. Det eneste avslørende tegnet er at du skumper borti en og annen alien med enorme pupper og platinafarget hår på det lokale supermarkedet. Vennene mine og jeg syntes vel egentlig tilstedeværelsen av pornobransjen var ganske morsom. Fjerner du det aspektet ved Chatsworth, sitter du igjen med en vanlig, kjedelig forstad. Men tilbake til spørsmålet: du hadde altså ikke et forhold til Los Angeles’ mange kunstpersonligheter, som Mike Kelley, Paul McCarthy og John Baldesarri? – Nei, jeg hadde ingen kjennskap til dem overhodet. Jeg tok kunstfag som et av emnene på bachelorgraden min i kognitiv vitenskap

Du skumper borti en og annen alien med enorme pupper og platinafarget hår på det lokale supermarkedet.

INTERVJU 3

Bilde 1: Ian Cheng, installasjon Entropy Wrangler Cloud, Frieze Frame, London, 2013. Foto fra iancheng.com // Bilde 2: Ian Cheng, stillbilde fra utstilling BABY FEAT. BALI. Gjengitt med tillatelse av STANDARD (OSLO). Foto: Ian Cheng. // Bilde 3: Ian Cheng, installasjon SOIC/IV 2013-001/3. Gjengitt med tillatelse av STANDARD (OSLO). Foto Vegard Kleven // Bilde 4: Ian Cheng, stillbilde fra video ENTROPY WRANGLER endless evolving live simulation, infinite duration. Fra iancheng.com // Bilde 5: Ian Cheng, stillbilde fra video 3D Models Looking for Work, laget for DIS Magazine. Fra iancheng.com

på Berkeley, men det var først da jeg flyttet til New York at jeg kom i kontakt med hva du og jeg kjenner som samtidskunst. Jeg var tiltrukket av kunstverden fordi den fremsto som langt friere enn Industrial Light & Magic og Hollywood generelt. Hvilken betydning har begrepet «evighet» i arbeidene dine, som ofte er programmert for å vare evig? – Jeg tiltrekkes av ideen om noe evig, fordi det er noe som er større enn mennesket. Jeg kunne laget noe som hadde en varighet på, la oss si, to hundre år? Men hvorfor ikke gå for evigheten? Det er et abstrakt konsept som har en stabilitet ved seg, noe jeg liker. Det virker som du bevisst har «dummet ned» de tekniske data-ferdighetene dine. Hvorfor er det uperfekte og en slags ned-dummet anti-estetikk viktig for uttrykket ditt? – Hah! Er det så åpenbart at jeg gjør det? Vel, jeg dummer ned for å unngå at det skal bli for mye snakk om de tekniske dimensjonene ved arbeidene mine, slik at de blir plassert i en samtale om materialer. Jeg vil heller rette fokuset mot en social reality zone. For å få det til, må jeg ikke nødvendigvis gjemme bort teknologien, men heller innføre teknologien på et tidspunkt der vi ikke lenger snakker om kretsløp og hvordan jeg skrudde det hele sammen, noe som vil lede opplevelsen bort fra ideene. Det å gå for langt inn det mekaniske aspektet er alltid en fare ved måten jeg jobber på. Jeg vil ikke lage gadget art. Mye av det du lager kan likevel oppfattes som veldig teknisk. Hvor finner vi følelsene i arbeidene dine? – Som betrakter må du kunne skjelne følelsene som ligger bak et arbeid, hvis ikke blir det flatt og livløst. Arbeidene vi har snakket om nå har lenger levetid enn et menneske. De følelsene jeg opplever at arbeidene mine fremkaller, er en blanding av spenning og noe

Jeg kunne laget noe som hadde en varighet på, la oss si, to hundre år? Men hvorfor ikke gå for evigheten?

overveldende. Det er følelsen av å være liten og ydmyk ovenfor noe som er større og har lengre levetid enn deg, ovenfor noe du ikke kjenner til. Du har tidligere uttalt: «sometimes you need to take that leap to momentarily get past the bullshit of being a human». Kan du utdype? – Hehe, vel, det var del av et utsagn som pekte i retning av en kritikk av sjalusi, forandingsfrykt og kortsiktig tenkning. Jeg har ikke en visjon om en fremtid der vi alle har endt opp som roboter eller noe slikt. Jeg tror ikke på en fremtid som er blottet for følelser. En slik verden er heller ikke fruktbar for langsiktig rasjonell tekning. Jeg tror kaoset av rasjonelle tanker og følelser som «konkurrerer» med hverandre ikke bør holdes avskilt, men heller bør voktes og kontrolleres. Dersom vi på en eller annen måte klarer å oppnå det, kan man se for seg at du vil kunne fremheve og kultivere spesielle sider ved deg selv som du foretrekker. Du virker ganske optimistisk på teknologiens vegne. Ser du ingen negative sider? – Selvsagt. Men jeg vet ikke om jeg har noe nytt å komme med her. Teknologien gjør krav på oppmerksomheten din til enhver tid. Og faren ved det er at det fjerner følelsen av smerte. Nå snakker jeg om alt fra medisin og teknologi, til internett og sosiale medier – dette placeboet for sosial interaksjon. Vi trenger smerte. Vi glemmer at smerte kan være en produktiv prosess å gå igjennom for et menneske. Når kunstnere holder seg utelukkende til å gjøre én ting, er det i mine øyne også en handling for å unngå smerte. Nå mener

jeg ikke at du stadig skal endre grunnidéene og interessene dine, men skifte gamet. Som da Michael Jordan gikk over fra basketball til baseball. Det var smertefullt for alle å se på. Han gikk fra å være en legende i én idrett, til å bli helt ok i en annen. Men jeg beundrer mennesker som på en seriøs måte tar et hopp inn i det ukjente. Fordi det betyr at de aksepterer smerten de opplever ved forandring, og klarer å omskape den til noe produktivt. Du har uttalt at alle andre medier i kunsten, foruten det digitale, er kjedelige og utdaterte. Hvorfor? – Det digitale mediet har dimensjoner ved seg som er mindre kodet. Færre mennesker har rett og slett vært i kontakt med det i kunstsammenheng. Det har mindre historie på slep. Maleriet og skulpturens historie er allerede så lang og rik. Skulpturer har etter min mening imidlertid et større potensiale for mutering enn maleriet. På en litt plump måte kan du si at det på nåværende tidspunkt ligger litt mer frihet i det digitale. Om en ti års tid vil 3D-animasjon trolig være mer tilgjenglig og utforsket på en helt annen måte. En tiåring vil sikkert kunne utføre det jeg gjør i dag. Hvilke begrensinger ligger i 3D-animasjon? – Faren er at det kan bli for avskilt fra den fysiske virkeligheten, at det ikke har noen friksjon eller tyngdekraft, at det blir spøkelsesaktig. Omfavner du ikke nettopp de aspektene i arbeidene dine? – Jo, på en måte. Men jeg prøver også å kjempe imot dette ved å bruke «motion capture suit» (en drakt som brukes av levende skuespillere med pålimte referansepunkter

som er koblet til datamaskiner. Brukt i en mengde filmer og dataspill for å gi figurene livaktige bevegelsesmønstre, red. anm.). Ved å bruke disse draktene får du en slags menneskelig fysikk du kan jobbe med. Når Hollywood- og spillindustrien bruker disse draktene, blir det gjort av spesialtrente skuespillere. Med dagens teknologi har drakten fortsatt vanskelig for å registrere kroppens eksakte bevegelser. Derfor bruker de personer som har perfeksjonert bruken av dem for å unngå irregulariteter. Jeg gjør det motsatte. Jeg lar noen bruke drakten på en vanligere måte. Det gir et mer uperfekt sluttprodukt. Det virker som du interesserer deg for å skape dine egne små univers og utopier. Hvordan føles og oppleves det ultimate Ian Cheng-verket en gang i fremtiden? – Å gud. Haha, tja … Det må være noe som er komfortabelt og … hm, samtidig ekkelt? Hmm. Litt som en våt hund! Den er søt, men på samme tid bærer den preg av å like livets shitty habbits. Den fremtiden er noe jeg kan like. Ian Cheng, STANDARD (OSLO),8. nov. 7. des. 2013. Arbeidene til Cheng kan også sees (i ikke-evig versjoner) på iancheng.com og vimeo.com/iancheng.

12/2013

04.11.13

21:07

sunny in the s m ay

ns ntai ou

It is a lw

Jeilo_Contra_Natt&Dag_2013_241x360+5mm.pdf

Every Tuesday at Cafè Contra Bar

presentert av Utetrend & Contra Noe varmt i glasset, servert av en bartender i lusekofte med et bredt norrønt smil om munnen. Sol, snø, langrennski, vedkubber, sprek norsk ungdom og alpefett… Velkommen til fjells!

Reservasjoner: Du kan booke bordgruppene "Holms", "Highland" eller "Vestlia". Holms blir nok også på Contra mest populært, så vær tidlig ute. På uteserveringen "Kikut", kan man nyte varm gløgg sammen med gode venner eller man kan ta den svarte løypen mot baren. Skisesongen starter med andre ord nå! Gå inn i vintermodus, av med boblejakken og kom inn i varmestuen. Værmelding: Det er meldt flatt lys i bakkene hver tirsdag ifølge yr.no, gå med andre ord direkte til baren. Langtidsmelding: Sommer > Syden hver tirsdag (april – oktober) Vinter > Jeilo hver tirsdag (november – påske) Antrekk: Lusekofte er tillatt Alder: 20 + (ikke for mye +) Holdning: Høyt contra.as|facebook.com/jeilo|utetrend.no

MOTE FAKTA TORUNN MYKLEBUST (30): Oppvokst i Barmen i Sogn og Fjordane. Senior-printdesigner for det respekterte motehuset Givenchy. Bosatt i Paris. Har tidligere jobbet for Alexander McQueen i London. Utdannet på København Modeog Designskole.

Klærne til romkvinner du ser på gata er mer interessante enn t-skjorte og jeans.

Givenchy-printdesigner Torunn Myklebust googler seg frem til mønstrene du vil gå med. TEKST/FOTO CHRISTIAN BELGAUX DA GIVENCHYS DAMEKOLLEKSJON for AW13 gjorde sin seiersrunde på sosiale medier i vår, var det ikke nytt at det franske husets kreasjoner ble elsket, eller delt. Nytt var det derimot at gratulasjonene i kommentarfeltene lød «Gratulerer, Torunn!». Hva? En norsk designer som jobber for et av verdens største motehus? Veien til Paris har vært full av tilfeldigheter: Torunn Myklebust fra Barmen i Sogn og Fjordane reiste i utgangspunktet til København uten planer om å være der lenge, men endte på København Mode- og Designskole. Under et kurs i London slo tilfeldighetene til igjen, og Torunn møtte personer som ledet henne til et intervju hos Alexander McQueen. På to ukers varsel flyttet Torunn fra København til London, jobbet med printdesign hos McQueen i halvannet år, før hun ble hyret inn som seniorprintdesigner for Givenchys damekolleksjoner i Paris. Da var Torunn 28 år gammel. Så, hvorfor har du ikke hørt om norsk motes enfant prodige før? Fordi hun ikke vil brette ut livet sitt i norske motemagasiner og fortelle om hvor «chic» det er å bo i Paris, hva som «inspirerer stilen hennes» eller hvor

mange sko hun har i skapet. NATT&DAG møter Torunn i Paris for å prate om alt annet. Etter flere minimalistiske år har mønstre og print eksplodert i haute couture, og du står på mange måter i bresjen for dette. Hva er din rolle i idéutviklingen? – Print inngår som en del av et overordnet uttrykk som sjefdesigneren har utarbeidet. Jeg får noen stikkord om retningen designeren ønsker å gå, som jeg deretter lager skisser ut ifra. I researchprosessen må jeg gå dypt i materialet, ofte kan det være veldig spesifikt det designeren ønsker seg. Jeg håndtegner prints selv, eller så reiser jeg til arkivet i Italia. Også finner jeg ting på internett. På nettet? 4Chan? Google images? – Hehe. Det hender faktisk at jeg bruker Google images og lignende når jeg har dårlig tid. Vi ser stadig oftere symboler og bilder fra popkulturen i motebildet i dag. Hva tenker du om at dette er en estetikk som tidligere har blitt ansett som harry, men som designerne nå tar eierskap på og bringer inn i en haute couture-kontekst? – Det handler om kontraster. Å sette noe sammen med noe uventet, som du ikke forventer å se på en runway. Det dreier seg om å markere og sjokkere, fange interessen til

folk. Det største moteshowet er ikke for å selge piece by piece, men for å skape en helhetlig look, et image som vi vil at folk skal kjøpe inn i. Hvor mye skal til for å sjokkere i dagens Miley-saturerte verden? – Det handler kanskje ikke om å sjokkere i ordets strenge forstand. Snarere overraske. Enkelte motehus velger å gjøre omtrent det samme sesong etter sesong, bare vri og twiste på uttrykket. Andre er modigere. Balenciaga for eksempel. Space Riders møter Iron Maiden-aktige print i én kolleksjon (Balenciagas AW12, red. anm.), så neste sesong: helt plain, svensk design. Miuccia Prada sa tidligere i år til T Magazine at «Stygt er attraktivt. Stygt er spennende.» Hva tenker du om det? – Det er interessant. «God smak» som er dårlig produsert, blir tacky. Det ligger noe i det «stygge». Det er knyttet til dette å finne det overraskende elementet. Ta romkvinner du ser på gata som et eksempel. Om du ser nøyere etter, så ser du teksturer og print, i flere lag. Du ser at det er mer interessant enn t-skjorte og jeans. Tradisjonelle klær romkvinnene har tatt med seg fra hjemlandet, og som så blandes med gjenstander og plagg fra Norge – en Vålerenga-caps kanskje, UGG-boots og en stor blå bag fra IKEA. – Ja, slike kombinasjoner er spennende. Nordmenn ville ikke funnet på å kle seg sånn, men det handler om å se det fra en annen

vinkel, se mulighetene. Knekke, vri, blande. Hva er din tilnærming til det å oversette popkultur til couture? Er det intuitivt, eller mer en prosess? – Begge deler. Du lærer deg å lage ti forslag for å så scrappe alt og begynne på nytt. Noen ganger er det du gjorde først best. Du må stole på intuisjonen, at nettopp dette ser bra ut. Nå er det ferdig. Ser du på klær som en kunstform? – Nei. Kan det være det? Hva med klær som ikke skal selges? – På min første dag hos Alexander McQueen ble jeg sendt til arkivet. Der var det bodies i glass, håndmalte skinn. Mye av det jeg så der vil jeg kalle kunst. Men ut over dette er mote et rigid, kommersielt medium. Det er fire kolleksjoner i året som skal selges, produseres og distribueres. Når du jobber med printdesign, hva er det største du kan oppnå? – M/M, en designduo i Paris, som blant annet har gjort arbeid for Bjørks Biophilia, har en utstilling nå hvor de stiller ut store vevde tepper med grafikk. Jeg har lyst til å arbeide med klær, men kanskje gjøre flere samarbeid som dette. Krysse over i andre felt, som musikk og teater. Men for øyeblikket trives jeg hvor jeg befinner meg og suger til meg alt jeg kan lære. Min nåværende jobb er en lekegrind der jeg kan bruke de beste leverandørene og samtidig gjøre crazy ting. 12/2013

Sony Xperia Z1 Advertorial

FOTO TORE WINSENTS OG CHRISTIAN BELGAUX // STYLING JOSTEIN WÅLENGEN HÅR OG MAKEUP TINA SOLBERG/FOREVER MAKEUP // MODELL VIGDIS/HEARTBREAK Bildene er tatt med smarttelefonen Sony Xperia Z1 // Takk til Comfort Hotel Grand Central, Oslo

Sony Xperia Z1 Advertorial

Ă&#x2DC;reringer, Acessorize Bomberjakke, Surface 2 Air NylonskjĂ¸rt, Epilogue Boots, Chanel / NR.9

Sony Xperia Z1 Advertorial

Ă&#x2DC;reringer, Acessorize Bomberjakke, Surface 2 Air NylonskjĂ¸rt, Epilogue Boots, Chanel / NR.9

6. FEBRUAR ØSTRE

12/2013

OG BERGENPRISEN GÅR TIL … Kjære lesere, i år er det dere som nominerer kandidatene til Bergenprisen Årets navn, NATT&DAGs hederspris for lang og tro tjeneste. Vi ser etter: En som investerer tid, krefter, vilje og talent i byen Bergen. En som gjør byen bedre. En som ville etterlatt seg et stort, sort hull. En som bygger, brenner, bretter og bereder – foran, over, under eller bak scenen. Altfor mange av de «stille heltene» går ubemerket hen. Vi vil se dere nominere disse også. De som går stille i dørene, men alltid er der. Nominasjonsprosessen vil foregå gjennom hele desember via aretsbeste.nattogdag.no. Deretter vil en utvalgt jury avgjøre vinneren blant lesernes kandidater.

JURYMEDLEMMER

Håvard Nyhus (f. 1981) Skribent og redaktør i NATT&DAG. Samboer med Johanne. To barn: Samuel og Klara. Halvstudert røver med en fagportefølje bestående av statsvitenskap, idehistorie, økonomi og journalistikk. Jobbet tidligere i NRK. Opptatt av å verne om «en informert, anstendig offentlighet» og verdispørsmål i skjæringspunktet (!) mellom storsamfunnet og religiøse minoriteter. Mener at vinneren bør: – Kjenne de mest elementære kommareglene.

12/2013

Eirik Glambek Bøe (f. 1975) Cand.psychol. fra UiB. Gift med Ina. To barn; Frei på seks og Olai på 2 1/2. Sanger og låtskriver i bandene Kings of Convenience og Kommode. Ellers: rådgiver og skribent innenfor urbanisme/ arkitekturpsykologi. Primus motor for Klubb Kavalér. Medlem av rådet for byforming og arkitektur i Bergen Kommune. Mener at vinneren bør: – Tørre å danse.

Fredrik Saroea (f. 1976) Cand. Mag. fra UiB Gift med Kristin Cand. Jur. fra UiB) To barn; Sofie på syv og Margrethe på fire. Rockeentreprenør i bandet DATAROCK, plateselskapet YAP Records og museumskafeen/restauranten/baren/ nattklubben Lysverket. Tidligere: musikkansvarlig på Landmark 2002-2007, booking på Kamelon 2005/2006, medprodusent på Borealis 2006, og vert på Fredriks Wonderful Evening & Operamints fra 2002. Mener at vinneren bør: – Være bergenser.

Charlotte Myrbråten (f.1982) Utdannet teater- og litteraturviter ved UIB. Musikkritiker i Klassekampen, skribent og teateranmelder i Aftenposten og Bergens Tidende. Debattredaktør i tidsskriftet Fett. Arrangerer konsertserien Full Pop på Landmark, med i utvidet råd i Studentersamfunnet og styret i Norsk tidsskriftforening. Er prosjektleder på Bergen Offentlige Bibliotek. Mener at vinneren bør: – Være feminist.

Line Kleppe Olsen (f. 1988) Øk.Adm-student, manager og servitør. Samboer med Henrik. Har jobbet i Made management siden 2010 med artister som John Olav Nilsen & Gjengen, Anja Elena Viken, Blood Command og Razika. Mener at vinneren bør: – Være i stand til å ta telefonen.

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

Hva er Bergens rareste butikk? - DE SISTE NOMINERTE, S.

Det er artistene, og ikke plateselskapets profil, som skal være i fokus. - MØT ANDM, BERGENS NYE PLATESELSKAP, S.

Scenekunst: Stor guide.

- GULLI SEKSE MED MÅNEDENS ANBEFALINGER, S.

MÅNEDES UTSILLING

«STRUCTURAL DIVINITY» DANIEL OG BIRTHE HUNDVEN-CLEMENTS   Galleri Neptun Valkendorfsgate 8, 5012 Bergen AV REDAKSJONEN Fotoutstillingen Structural Divinity utforsker religiøse strukturer i etterdønningene til kolonitiden. 12.000 kilometer på veiene, fem afrikanske land, to hundre religiøse arkitektoniske strukturer og et utall menneskeskjebner bærer til sammen vitnesbyrd om kolonitidens evige skygge – men også håpet, menneskets gjenstridighet og lokale variasjoner. Fotoserien er laget av den prisvinnende – og halvt bergenske – duoen Daniel & Birthe Hundven-Clements. – Jakten på afrikanske religiøse strukturer utviklet seg til en arkitektonisk reise gjennom det sørlige Afrika med start i Cape Town, forklarer Birthe HundvenClements. – Hensikten var å produsere en sammenlignbar fotografisk studie. Kirkebyggene bød slik på en tilgjengelig ressurs, hvor forskjeller og likheter i kolonihistorier i forhold til religiøse ideologier kunne utforskes.

For mer informasjon om utstillingen «Structural Divinity» besøk nettsiden  www.hundven-clements.com

12/2013

Foto: Øystein Grutle Haara

LANSERINGSFEST NOVEMBER KOSMO // JONAS V

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Nydelig S va rt K a f f e

#NydeligSvartKaffe Solberg & Hansen

Kaffe og te siden 1879 www.sh.no

REDINK Foto: Jimmy Linus

vis at du Følger med

KJerneKar

UTELIV MÅNEDENS BAR: GJESTEHUSET Vestre Torggate 20A «Huset Pub», står det på skiltet utenfor, men av en eller annen grunn (kan hende het den noe annet før?) går hotellbaren i trappene opp til Johanneskirken under navnet Gjestehuset i dagligtalen. Vårt desidert foretrukne vannhull for å se fotball er noe så sjeldent som en hotellpub nærmest kjemisk fritt for hotellgjester: Selv om det riktignok er flere nasjonaliteter representert i den brune pubens stamkundekrets, går hotellgjester med skylapper forbi Gjestehuset på vei fra heisen til Akvariet, Fløien eller hvor de nå skal. En viss overvekt av middelaldrende (les: eldre) menn som besøker baren ofte – uten annet selskap en ølglasset sitt og de andre i deres situasjon – setter også en spesiell atmosfære der inne, en, hva skal vi si, hjemlig stemning. Rimelige priser på godt øl har de også.

TOPP 3 KLUBBEVENT:

en KJerneKar Følger med litt eKstra gJør du? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Grensene kan virke uklare, men det er enkelt: Har en av partene sovnet, er for full til å gjøre rede for seg eller på annen måte ikke kan motsette seg seksuell omgang, så er det voldtekt. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

12/2013

BERGEN HOLIDAY-INN Fredag 20. desember 22.00 // Logen Miljøet rundt baren Ujevnt arrangerer i desember den første i rekken av endagsfestivaler som skal tilby hjemmeværende bergensere underholdning i juletidene. På programmet står en rekke konserter: Megaphonic Thrift, Hjerteslag, Side Brok og Ujevnthusbandet Dig Deeper står alle på plakaten. Og ingen ordentlig følelse av festivitas uten en toastmaster: Fredrik Saroea er konferansier. Som om ikke dette var nok lager matentusiasten og DJ-en Alisa Larsen mat for de fremmøtte, mens Nabovarsel spiller plater. Du trenger ikke dårlig samvittighet for å kose deg i julen: 20 kroner går til Kirkens Bymisjon. CC: 220,- // ID: 20 ÅR.

1 1

UTMARK: NOVELTY SOUNDS 8 ÅR, HVITMALT GJERDE (RELEASE), THE DREAMLINERS, THE VOSSA REBELS. Fredag 20. desember // 22.00 // Landmark Landmarks langtlevende klubbkonsept Utmark byr oftest på ting som er noe hinsides det som er mainstream. (Ikke desto mindre severdig, altså.) Med platesnurreryndlingene Novelty Sounds i bursdagsrus bak platespillerne og en akustisk opptreden av byens kanskje råeste (i betydningen frisk, ubesudlet og fremadstormende) rockeband for tiden, surfskranglerne i Hvitmalt Gjerde, kan det heller ikke slå feil denne gang, selv om det ikke fremstår som særlig v. Det trenger det heller ikke alltid å være. Om The Dreamliners og The Vossa Rebels vet vi ingenting, men det er jo litt kjekt med blanke ark innimellom også. Hvitmalt Gjerdes nye syvtommer inkluderes i billettprisen. NB! Tidlig konsertstart. CC: 100,- // ID: 20 ÅR.

2 1

KJØTTA&DYBFISK Fredag 13. desember 20.00 // Nobel Bopel Med jevne mellomrom inviterer radarparet Kjøtta&Dybfisk til etegilder med i hovedsak selvplukket, -fisket, -sanket og -fanget snaddermat, som speiler sesongen vi er inne i. Kantareller, krabbe, lam: Alt ettersom hvilken tid på året det er. Du kommer inn på din nabolagsbar, setter deg ned, tar et glass, kjenner sulten rumle – og ut i lokalet kommer vertinnene og disker opp med serveringsfat breddfulle av lekkerbiskener. Legg til noen spesialkomponerte signaturdrinker med bobler i, så blir det nesten som … vi vet ikke, i utlandet? Så er vi inhabile, da. Men dette anbefales objektivt. CC: 0,- // ID: 18 ÅR.

3 1

RAZIKA Lørdag 7. desember // 21.00 // USF Verftet Firerbanden i Razika når stadig lenger ut med sin fengende ska-aktige indiepop. Ikke bare har de vært innom et utall festivaler de siste årene; nylig har de også vendt tilbake fra turné med det danske bandet Ulige Numre, fra Ballerup (?) til København. Etter å ha vekslet mellom engelske og norske tekster på den forrige platen, er det musikalske uttrykket også blitt mer helstøpt idet alle låtene nå er på klingende bergensk. Og det kler det energiske bandet, som får stadig gode tilbakemeldinger på sine liveopptredener. Du gjør rett i å kjøpe billett til bandets konsert på opprustede USF Verftet. CC: 220,- // ID: 18 ÅR.

1 1

FJORDEN BABY! Tirsdag 10. desember 21.00 // Ole Bull scene Selv om andre bergensband legger inn årene rundt dem, holder Fjorden Baby! koken fortsatt, og fortsetter å utvide sitt surrealistiske fjordunivers i alle retninger, senest med nyutgivelsen som bærer den Fjorden Baby!-typiske

2 1

tittelen Fjordkloden. Som et slags The Aller Værste for et nytt årtusen fortsetter ny-nyveivbandet i kjent stil, komplett med fete synther, skranglete beats, støyete gitarsnutter og karakteristisk snakkesyngende vokal. Tekstuniverset er da også sedvanlig utsvevende: «Diskodansen va helt løk/ alle sammen ble helt løk» («Nattåpent»); «Eg svøm-

REAL ONES + NORSK TIGER + EVIG DIN FOR ALLTID Fredag 27. desember // 20.00 // Ole Bull scene Tredje juledag blir det bergensbølgebonanza på Ole Bull, idet tre representanter fra hver sin krusning av bølgemassivet spiller opp til romjulsfest. Real Ones har med seg to «fantastikse» bergensband, stotrer Billettservice, men vi skal ikke være grinete: Vi skjønner hva de mener, og er langt på vei enig. Vertsbandet med fartstid siden tidlig 1990-tallet trenger ingen videre introduksjon; tigerbanden i hiphopgruppen Norsk Tiger klorer i stadig flere hjerter med sine karismatiske sceneopptredener og besnærende låtmateriale; den nye «supergruppen» (i bergensk forstand) Evig Din For Alltid har så lang og overbevisende poperfaring – fra Sgt. Petter til Pogo Pops til Pompel & The Pilts – at de alene er et trekkplaster, uhørt. CC: 280,- // ID: 18 ÅR.

3 1

mer som en delfin / og denne feelingen / har drept så mangen» («Shanghai Express»). Tanken på at noen hundre engasjerte publikummere synger med på slike ting vekker jo et skeivt smil. Platen har høstet både gode og dårlige anmeldelser, men én ting er sikkert: Fra scenekanten skuffer loddefjordbandet aldri. CC: 280,- / 225,- // ID: 18 ÅR.

REDINK Foto: Jimmy Linus

TOPP 3 KONSERT:

vis at du Følger med

KJerneKar

12/2013

BYTIPS JULEMARKED I BERGEN DESIGN OG KUNSTHÅNDVERK 13. - 15. desember 11-00 – 17.00 Schøtstuene Nå er vi ikke nødvendigvis overmåte begeistret for julemarkeder, men tenk nå på Tyskland rundt juletider (minus alle de middelaldrende norske turistparene i på weekend-tur med matchende dunjakker, ørevarmere og gløggskeiv gange), med snødekte brosteinstorg fulle av salgsboder, v -damp som siver ut gjennom teltdukene og et yrende folkeliv. Litt sånn forestiller vi oss at det årlige Julemarkedet i Schøtstuene foregår. I Hansa-omgivelser på Bryggen. Byens designmiljø – fra Bryggen til Skostredet – samler troppene i de gamle hanseatiske forsamlingslokalene. Og skulle du bli sulten byr supperådet i Bastant på rykende varm suppe og andre godsaker. CC: 40,-

1 1

ALFRED HITCHCOCK «STRANGERS ON A TRAIN» Tirsdag 10. desember // 21.00 (m. fl.). Cinemateket, USF Verftet Vintermørket, spaserturer utover trange gater mot Verftet, et glass før (og under) og etter filmen med utsikt mot fjorden. En kinotur til Cinemateket bør man unne seg så ofte man kan. Og særlig når kvalitetssjekken jo allerede er foretatt. «Strangers on a Train», for eksempel, som vurderes til å være blant ett av filmesteren Alfred Hitchcock sine mesterverk. Dette var arnesteinen for det ur-hitchcockske signaturvirkemiddelet master of suspense, reklamerer Cinemateket: «Til tross for at et grotesk moralsk dilemma legger premisset for historien, er det en letthet og en formidlerglede her som gjør det hele både bisart og spennende, komisk og uhyggelig.»

2 1

HEUGUE YANG – «JOURNAL OF ECHOMIMETIC MOTIONS» Utstillingen står til 22. desember Bergen Kunsthall I koreanske Heugue Yangs første separatutstilling på våre kanter av Europa, får vi se en serie med verk laget spesielt for Bergen Kunsthall. De skriver selv følgende om utstillingen: «Yang har her omdannet utstillingsrommet til en eksperimentell scene hvor skulpturer og veggarbeider inngår som både sceniske elementer og aktive protagonister. Installasjonen består av en serie nye skulpturer på møbelhjul eller montert i stålwire, veggmalerier og nye collager i serien Trustworthies.» Eller kortere: Bergen Kunsthall fortsetter å være premissleverandør for samtidskunst.

3 1

AV: THOMAS COOK

12/2013

BERGENS RARE BUTIKKER KANDIDAT #25

MILJØMARKEDET (MILJØHUSET) Professor Hansteens gate 55 Klemt under den store Puddefjordsbroen og dens massive betongelementer, bøyer et eldre hvitt trehus hodet for overmakten og de nye tidene (selv om det har stått her i århundrer før broen kom). 1700-tallsbygget ved navn Monclairhuset er en gammel herregård. I dag er det ikke omringet av vakker beplantning, stier og benker, tvert imot: pissoarer, dører, lister, skrotede badekar, rør og planker og alt slags brukbart skrot omringer huset som nå fungerer som Norges Miljøvernforbunds bruktbutikk over fire etasjer. Og på innsiden? Ledninger, skuffehåndtak og elektriske duppeditter, bestikk og servise, senger og stoler og hyller og blader og bøker. Miljøhuset klinger ikke helt som Monclairhuset, kanskje, men er likevel en besynderlig affære – med en i dag nær surrealistisk plassering – velegnet for en safariutflukt en formiddag midt i uken.

KANDIDAT #26 KINSARVIK FRUKTUTSALG Olav Kyrres gate 47 Kinsarvik er et av disse navnene som man, bevisst eller ubevisst, merker seg på sin ferd gjennom byen, navn som liksom utstråler en slags alderdommelig tyngde, som om de har generasjoners forsprang på oss andre. Som (fra den ene ytterkanten til den andre) Wallendahl eller Wesselstuen; Lido eller Lie Nielsen; Kina Japan- eller Kløverhuset. Eller som Kinsarvik Fruktutsalg. Butikken har holdt på i Bergen siden 1928, og er i dag utsalg av økologisk frukt og grønnsaker, helseprodukter og kosttilskudd. En av byens ledende leverandører av tysk øko-te, kortreiste knudrete gulrøtter og proteinpulver forener kundegrupper man ikke trodde kunne forenes, og holder det fortsatt gående for full maskin, flankert av restauranter, barer og motebutikker. Nå vet du hvor du bør kjøpe proteinpulveret ditt. Eller gulrøttene.

SMAULESING

I ekte «visste du at … »-ånd tar NATT&DAG på seg oppgaven å utdanne leserne sine, med lett byantikvariske motiver. Vi gir deg glimt inn i fortiden til alle de byens steder du frekventerer i total uvitenhet om hva som har holdt til der tidligere.

Unyttig? Joda, som så mye annet. Men der du sitter i en trang bar, lampene er røde, gir det liksom en ekstra dimensjon til glasset med øl du heller i deg: vissheten om at lokalet du sitter i tidligere var en undertøysbutikk. Det mener nå vi, i hvert fall.

UJEVNT Christies gate 7 I noen tilfeller, som i Ujevnts tilfelle, går det ikke lang tid før det er så man ikke kan huske at det fantes en tid forut. Det etablerte utelivskonglomeratet i dette området av Nygårdsgaten, der Ujevnt jo er blant de ferskere aktørene, går tilsynelatende som smurt og gjør det lett for «har det ikke alltid vært sånn?»-tanker å stige opp i hodet. Men det fantes alltid en annen tid. Og det er ikke en gang lenge siden. Mot slutten av 2000-tallets første tiår kunne man bare drømme om å få spesiallaget en Bloody Mary (med rødvin som spesialingrediens, på bartenderens anbefaling). Baconpølse med sprøstekt løk, derimot, det nyeste Vi Menn, eller en tipakning Lucky Strike … det var innen rekkevidde da Narvesen-kiosken holdt stand her. Forandring fryder. 12/2013

LITTERATUR

Filmskaper Mariken Halle har skrevet bok. Der tar hun oppgjør med Harald Eias haltende empiri, forsømte morsfigurer – og allværsjakker. TEKST T. TERTNES OG K. RØNNESTAD FOTO MAGNE RISNES – Det å oppdage at jeg vurderte menn og kvinner ulikt fikk meg til å forstå at jeg ikke ser verden sant, sier Mariken Halle. – At selv om jeg sier at jeg er humanist eller likestilt eller antirasist, eller hva jeg nå enn sier, så er det handlingene mine som avgjør hvordan jeg egentlig tenker. Mine handlinger fortalte meg at når jeg vil fortelle noe allmennmenneskelig som skal nå ut til alle, så velger jeg en gutt eller mann i hovedrollen. Da jeg laget Kanskje i morgen – en film der jeg gikk ut på gata for å filme tilfeldige mennesker, var fulle menn de jeg synes det var mest spennende å filme. Damer i allværsjakker var de vanskeligste. De sa stort sett nei. Før tenkte jeg nok at det er da de damenes eget problem at de ikke tør å bli filmet. De får da skjerpe seg og si ja. Nå tenker jeg at det handler om meg. Om hvilken måte jeg spør på. Mine idéer er ikke noe naturlig, de kommer fra alt jeg har sett og hørt. Det at mennesker forbinder ordet feminisme med mannehat er veldig synd. Det er som å forbinde ordet antirasisme med hat mot hvite. Feminisme zoomer inn på et strukturelt problem, det betyr ikke at det ikke finnes mange andre problemer. Det betyr ikke at det ikke finnes mange områder der menn har det vanskeligere enn kvinner – selvmordsstatistikk, vold, mangel på nærhet, og så videre.

Harald Eias kommentar på boken til Dagbladet var «Boka er interessant, den, men den har ikke så mye med meg å gjøre». Hva tenker du om det? – Han har rett i at den ikke handler om ham personlig. Den handler mest om min utvikling, og hvordan jeg ble kritisk til mitt eget blikk. Men den handler også om holdninger han er med på å spre. Misforståelser han velger å la henge i luften, som jeg mener er farlige, og med på å skape avstand mellom mennesker, og gjøre idéen om hva mennesket kan og ikke kan, kjedeligere og fattigere. Jeg så at Jørgen Lorentzen gikk ut i Aftenposten og sa at små gutter burde få gå med kjole om de ville det. Av 900 kommentarer, drar veldig mange frem Harald Eia som et bevis på at denne forskeren ikke har noe fornuftig å si om noe. Kommentarer som «Det er vel ikke mange som lytter til denne ’forskeren’ lenger, etter at han ble avslørt i Eias program» og «Denne tullingen igjen?! Godt vi kan dra frem Harald Eia som et ess i ermet!». Det sier noe om hvilken påvirkningskraft Harald Eia har. Og grunnen til at jeg har valgt å kalle boken Min middag med Harald Eia. Det er de holdningene jeg opplever han er med på å sende ut jeg vil møte med teksten. Jeg opplever at det er noe dobbelt i Eias argumentasjon. Han sier på den ene siden: Selvfølgelig er ikke biologi alt, vi kan velge hvilke sider i oss selv vi vil fremheve og dempe og så videre. Men hvordan skal vi gjøre dette i praksis? Da må vi stille oss spørsmålet:

Jeg prøver å ha den holdningen at jeg vet veldig, veldig lite om mennesker. At jeg tar feil hele tiden. 12/2013

Hva slags samfunn vil vi ha? Vil vi at det skal være OK at en liten gutt går med kjole i barnehagen om han har lyst, eller vil vi ikke det? Der er jeg nysgjerrig på hva Eia mener. Det sier han ingenting om i teksten han skrev i anledning Stemmerettsjubileet. Synes han for eksempel det er en fin ting at en liten gutt kan gå med kjole om han vil? Da har han verdens mulighet til å gjøre livet enklere for de guttene ved å skrive om det i kommentarfeltet, og møte alle de menneskene som skyver Eia foran seg. Du stiller deg kritisk til Harald Eias empiri og argumentasjon, både i kronikken han skrev i Dagbladet i anledning stemmerettsjubileet og i hans programserie Hjernevask, men hvordan ser du selv på forholdet mellom biologisk og sosiologisk arv? – For meg har idéen om det biologiske vært en hvilepute. Den har for eksempel vært en unnskyldning for ikke tørre å ta konflikter – jeg er sjenert, det er i genene mine. Jeg har alltid vært det og sånn kommer det alltid til å være. Jo mindre plass i livet jeg lar det biologiske ha, jo sannere og morsommere og mer spennende opplever jeg at livet blir. Jeg opplever mye tydeligere at jeg selv kan velge nå enn jeg gjorde før. Derfor er jeg helt med når kjønnsforskere sier at de ikke opplever det som et poeng å studere biologien, siden vi uansett ikke kan påvirke den. At de setter søkelyset på det kulturelle i stedet. Det er ikke interessant for meg å vite om jeg har et sjenert gen eller ikke. Jeg kan bestemme selv om jeg vil være sjenert eller ikke. I løpet av teksten tar du deg selv i å bidra til ubevisst å opprettholde kvinneundertrykkelse. Du nevner at en sekretær forblir et par bein som viser veien til andre menneskers

kontor. Du var nær ved å betale ut mer lønn til en mann på 40 enn til en jente på 25, for samme type arbeid. Du brukte mannlige hovedkarakterer for å fortelle det som er viktig og menneskelig og skal nå ut til alle. Hender det at du, den dag i dag, kan ta deg selv i gjøre samme? – Ja, det gjør jeg. Jeg gjør det nok i boka og. Det at jeg involverer Harald Eia er jo å involvere mannen, tvinge mannen inn i boka. Forsøke å signalere at jeg vil snakke med menn også, ikke bare kvinner. At jeg har en opplevelse av at om jeg bare bruker kvinner, er det ikke like effektivt. Slik som at jeg selv ikke hørte på Hanna i klassen da hun snakket om feminisme, men jeg hørte på Axel som holdt foredrag om det samme. Jeg prøver å bli mer observant på når jeg selv forskjellsbehandler, og motarbeide det. Prøve å tørre å si ifra hvis jeg ser andre gjøre det. Ikke være redd for å bli anklaget for å være sur. Jeg tror man har masse å vinne på å prøve å motarbeide dette tankesettet. Helt konkret tror jeg for eksempel jeg har fått et nærere forhold til mamma som et resultat av å tenke på disse spørsmålene. At jeg har fått mer respekt for all omsorg hun har gitt meg. Pappa er også veldig omsorgsfull, og jeg tror at jeg gjennom oppveksten har tenkt på ham som eksepsjonelt snill og forståelsesfull – siden han sammenlignet med fraværende pappaer skiller seg veldig ut – men at det har gjort at jeg kanskje har tatt mammas omsorg mer for gitt, og ikke sett den like tydelig. Ikke vært så flink til å se hennes faktiske handlinger. Jeg tror også filmen Kanskje i morgen hadde blitt annerledes om jeg hadde gått ut og laget den i dag. Det hadde nok vært nye og andre ting som interesserte meg. Kanskje jeg ikke ville latt allværsjakkene gå så lett. Min middag med Harald Eia er ute på Aschehoug nå. Les en lengre versjon av dette intervjuet på nattogdag.no

TEGNESERIE

Er crowdfunding helt uproblematisk? AV AKSEL KIELLAND

I DET DENNE avisen er å finne på gata er det praktisk talt jul, og tradisjonen tro betyr det at de norske tegneserieutgiv-

elsene flokkvis kommer dumpende inn gjennom brevsprekken som om de hadde Kulturrådets internrevisjon i hælene. De siste ukene har det dukket opp utgivelser som Bendik Kaltenborns Liker stilen (No Com-

prendo), Flu Hartbergs Fagprat: Tegneserier til ettertanke (Cappelen Damm) og Martin Kellermans Rocky facer demonene (Pelikanen). Fedor Sapegins album Maskinen er omsider klar fra Jippi, og fra det (så vidt meg bekjent) nystartede Violent Publishing foreligger den Mignola-inspirerte hefteutgivelsen Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser. Og på tale om hefteutgivelser arbeider Josef Yohannes fortsatt like utrettelig med serien The Urban Legend som utkommer med nye numre i et imponerende tempo. I motsetning til de fleste norske tegneserieskapere er Yohannes en mester hva gjelder å skape blest om serien sin, og det at vi i 2013 har en uironisk norskprodusert superheltserie til salgs på Narvesen er nærmest å regne som en bragd i seg selv. Men det viktigste som har skjedd i tegneserie-Norge denne høsten – for ikke å si i 2013 som sådan – er at Steffen Kverneland har skapt norsk tegneseriehistorie ved å vinne Brageprisen i kategorien for sakprosa med Munch. Forhåpentligvis vil boka dermed gjøre hva Joe Saccos Palestine gjorde i den engelskspråklig verden, nemlig å én gang for alle åpne opp allmennhetens øyne for tegneseriemediets egnethet som redskap for journalistikk og dokumentar. Det er aldri moro å krangle med folk fra Haugesund, og det er enda mindre moro når du innser at det er din egen skyld at folk ikke forstår – det egentlig veldig gode – poenget ditt. Og som den eneste norske kritikeren som ikke var hundre prosent utvetydig i sin hyllest av Munch, kan det være på sin plass å understeke at jeg liker boka like godt som alle andre, om enn av litt andre årsaker. Bragepristildelingen liker jeg imidlertid på nøyaktig samme måte som alle andre tegneserieentusiaster. DET SKJER OGSÅ ting utenfor landets grenser, og de to viktigste nyhetene handler begge om folkefinansiering av viktige tegneserieutgivelser. Fantagraphics lanserte nylig en Kickstarter for å dekke inn inntektene forlaget tapte da de ble nødt til å forskyve og

kansellere en stor del av sine utgivelser på grunn av redaktør, oversetter og primus motor Kim Thompsons tragiske bortgang i sommer. Fantagraphics satte seg fore å hente inn 150 000 dollar til å holde operasjonen i gang, og selv om alle som liker tegneserier intet heller vil enn at forlaget opprettholder driften, er det formodentlig flere enn meg som ikke er helt komfortabel med tanken på at folkefinansieringen skal inngå i forretningsmodellen til Verdens Viktigste Tegneserieforlag™. Jeg har fortsatt ikke helt greid å sette fingeren på nøyaktig hva det er jeg synes er problematisk med denne typen finansiering, men PictureBox-forlegger og TCJ.com-redaktør Dan Nadels tekst No Good Reason har mange gode poenger hva gjelder de grunnleggende forskjellene mellom crowdfunding og tradisjonell forlagsvirksomhet. Nadel har imidlertid moderert seg i ettertid, og har gitt tommelen opp til både Fantagraphics’ kickstarter og britiske Landfill Editions’ forsøk på å finansiere det nye nummeret av antologien Mould Map via samme nettside. I skrivende stund er Fantagraphics i ferd med å runde to hundretusen dollar, med én uke igjen, mens Mould Map kun har fire dager på å skaffe £7500 for å nå sitt mål på tjuefiretusen pund. Grunnen til at jeg tar meg bryet med å snakke om en tegneserie som kanskje aldri blir utgitt, er at dersom finansieringen kommer på plass, vil Mould Map #3 etter alt å dømme bli den viktigste og mest innflytelsesrike tegneserieutgivelsen siden Kramer’s Ergot #7. Alt som har lekket ut av bilder, intervjuer og manifester vedrørende denne utgaven av Mould Map tyder på at vi her har å gjøre med en utgivelse som kan legge premissene for kunstnerisk ambisiøse tegneserier i årene som kommer. Dersom Landfill ikke får samlet inn nok penger, kommer dette tredje nummeret til å leve videre som en fortelling om en av tegneseriehistoriens store tapte muligheter, som Kevin Eastmans Tundra Press og Alan Moore og Bill Sienkiewicz’ Big Numbers. Men det beste hadde jo vært å få Mould Map 3 til jul.

SØK AVGANGER OG KJØP BILLETT MED MOBILEN

12/2013

ANDM-ARTISTER: Curly Tankard LEAD Mercimer Seven Degrees Below Short Skirts Yellus KOMMENDE SLIPP: Yellus Kinein (EP) Seven Degrees Below On The Edge Of Letting Go (EP)

Trønderrock, bergensindie og svensk elektronika. A New Direction Music fornekter seg ikke. TEKST HILDE STAALESEN LILLEØREN FOTO ØYSTEIN GRUTLE HAARA SÅNN GIKK DET TIL, cirka: I den lille svenske byen Falun i Dalarna, som ellers kan by på vintersport og en nedlagt kobbergruve, finnes det et musikkproduksjonsstudium. Her fant tre gutter tonen over synthen og en felles forkjærlighet for elektronika. De hadde det kult nok, men tenkte vel at det ble med dét siden to av tre snart skulle tilbake til Norge. «Litt på måfå», men kanskje mest på grunn av det som på avstand må ha fortonet seg som et nærmest myteomspunnet musikkmiljø i denne byen, ble Johannes Hallanger og Magnus Lauritzen uunngåelig trukket mot Bergen, som fremdeles fremsto som elektronikaens nordiske hovedstad. Snart startet de opp plateselskapet A New Direction Music. – Det var først etter at var kommet i gang at vi tenkte at han der Walter (Berge) skulle vi gjerne hatt med på laget, sier Johannes. ANDM HAR PÅ kort tid knyttet til seg så ulike artister som svenske Yellus (sjekk ut singlen «Move With You»), garage/surf/punkebandet Short Skirts (varmet nylig opp for John Olav Nilsen og Gjengen i Trondheim) for

12/2013

ikke å glemme Mercimer, Walter Berge selv, som blant annet har sluppet den smektende elektropoplåten «Walk At Night» med svenske Lisa Gagerman på vokal. Plateselskapet har dessuten en rockeavdeling i Trondheim, der studievenninnene Jennifer Gunn og Karoline Kvalheim knytter til seg lokale musikere. – De har innsikt i en litt annen sjanger enn det vi har, de er vel mer inspirert av … øh, begynner Johannes. – … musikk med gitarer, sier Walter. Dere så behovet for et nytt plateselskap i Bergen etter at dere flyttet til byen? M: Nei, det var vel mer en selvrealiseringsgreie. W: For oss som driver med musikk, er det kult å kunne gå inn i andre deler av musikk-miljøet. J: I starten var det nok dét som trigget meg; å bli en del av en bransje som jeg har veldig store ambisjoner om å jobbe innenfor. Det er gøy å drive med produksjon, men når man har et plateselskap, får man en annen vinkling på det. Hvordan har det gått så langt? J: Det er vanskelig å svare på, for vi har ikke så mye annet å sammenligne med. Men vi ser jo hvordan bransjen er i forandring, og

det er en utfordring. Det kan virke som mange av traverne i Oslo har gitt opp de gamle modellene innenfor salg, distribusjon og markedsføring. W: Spesielt når det gjelder elektronika, så er en stor del av lytterne våre utenlandske, og personlig ble jeg overrasket over hvor stor andel det var. Selv om vi selvsagt er glade for at musikken spres langt, blir det mer anonymt når det skjer over internett. Samtidig er det i det store og hele positivt. Man er ikke lenger begrenset av det publikummet som befinner seg i umiddelbar nærhet. Man kan utnytte eksakt den nisjen man er i, og ettersom vi er veldig inni vår sjanger, når vi uansett dem vi ønsker å nå. Er navnet deres – «En ny retning musikk» – en slags henvisning til denne nye musikkvirkeligheten? W: Vi har hovedfokus på internett og jobber med å knytte kontakter via blogger og på sosiale medier. Vi pusher også artistene til å gjøre det samme. Det er kanskje ikke noe nytt, men det fungerer.

Hvordan har dere blitt mottatt i musikkmiljøet i byen? Som gjerne er av mer hjemmeavlet karakter. J: Nå har vi ikke eksponert oss så voldsomt i Bergen ennå, men vi har lite å klage på. Inntrykket er at musikkmiljøet her løfter hverandre opp og frem, og vi føler at det er plass til oss. M: Vi må gi en stor shout-out til Brak, som har hjulpet oss masse med kurs og lignende. Det er en eklektisk samling artister dere har i stallen. Har det alltid vært planen å gå bredt ut? W: Vi er veldig bevisste på at det er artistene, og ikke plateselskapets profil, som skal være i fokus. J: Vi ønsker ikke å binde oss til én sjanger, det er kvaliteten på musikken som er viktig. Aller helst vil man jo huke tak i alt som kryper og går av de mange talentene i byen, men det går jo ikke. www.soundcloud.com/anewdirection1 www.andm.no

Vi har ikke eksponert oss så voldsomt i Bergen ennå, men vi har lite å klage på.

TASTE IS OPEN FLAMES

TASTE IS KING

KUNST

HAEGUE YANG Bergen Kunsthall Til 22. desember Bjølleklang.

1 1

SIGNE LIDÉN OG CECILIA JONSSON Lydgalleriet Til 29. desember Ljod.

5 4

2 1

JAN ERIK WILLGOHS Galleri Langegården Til 22. desember Måleri.

3 1

NICK MAUSS No. 5 Til 22. desember Teikning.

4 1

JACOB WREN ON LENE BERG Volt på Cinemateket USF 9. desember Filmframsyning.

1 5

AV: RASMUS HUNGNES

12/2013

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

design

Knowit.no |

foto

Yaniv Cohen

SCENEKUNST

Foto: Magnus Skrede

ROBIN HOODS HJERTE Premiere 5. oktober // Vises man. – fre. kl. 16.30 og lør. kl. 15.00 // Store Scene, DNS. Teater. Historien om den beryktede Robin Hood og hans fredløse gjeng, er en av høstens storsatsninger på DNS. Regissør Gislo Örn Gardarsson og hans team har sammen med Royal Shakespeare Company utviklet en humoristisk forestilling med storslått scenografi og mye fysisk teater. Her er ikke Robin Hood den helten man kanskje trodde. Han deler ikke sitt bytte med de fattige og er dårlig likt av folket. I en periode preget av kaos og frykt blir det opp til Marion å overbevise Robin Hood at han må lytte til sitt hjerte hvis de skal redde nasjonen. Forestillingen byr på brutalitet og maskulinitet med slåsskamper, fekting og sirkusaktig leking med tau. Regissøren skåner ikke publikumet på noen måte, men stoler på at vi tåler å se tunger bli skåret av og barn som nesten halshogges.

Foto: Erik Berg

NØTTEKNEKKEREN 19. – 20. desember. Kl. 18.00. Grieghallen. Ballett. Når det nærmer seg jul er det mye man kan glede seg over, og en av tingene er kanskje nettopp dette. For tiende gang vises Nøtteknekkeren med dens klassiske ballett og Tsjajkovskijs magiske musikk i Grieghallen. Vi møter lille Clara som etter familiens juleselskap legger ut på sin drømmereise. Sammen med Nøtteknekkerprinsen besøker hun fjerne land og opplever dans fra alle verdens hjørner. Dette er en ballett med små og store ballerinaer, fargerike kostymer og storslagne scenebilder. Nøtteknekkeren byr på det vakre, det magiske og det nostalgiske i en ellers stri juletid. På scenen opptrer Bergen Kulturskoles talentklasse i klassisk ballett og nærmere 70 dansere medvirker som snøfnugg, dansende blomster, soldater og mus. Forestillingen er et samarbeid mellom Bergen kulturskole, Bergen Filharmoniske Orkester og Grieghallen.

carte blanche DOBBELFORESTILLINGEN PITE | SHARIFI

GRIEGSALEN, GRIEGHALLEN 26. JANuAR kL 19.00 Billetter: 55 21 61 50 | post@revyogteater.no | billetservice.no carteblanche.no | Teatersjef Bruno Heynderickx

Carte Blanche AS eies og mottar offentlig driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

12/2013

SCENEKUNST

DIKTATORFRUER Premiere 30. november. Vises man. – fre. kl. 19.30 og lør. kl. 18.00. Lille Scene, DNS. Teater. DNS presenterer et nytt konsept på Lillescenen, kalt «LilleLAB». Her vil aktuell dramatikk og tematikk bli satt opp på, eh, laboratoriumsteater-manér. Fokuset ligger på skuespillernes arbeid fremfor scenografi og lig-

nende. I den første oppsetningen er tre diktatorfruer fra ulike deler av verden samlet i et rom – sammen med en simultantolk. Margot Honecker fra DDR, Imelda Marcos fra Filippinene og Leila Ben Ali fra Tunisia skal forberede seg til en pressekonferanse i forbindelse med en dokumentarfilm om deres liv. De minnes fortidens storhet, mens selvbedrag og stormannsgalskap eskalerer

med demonstrativ intensitet. Det blir utvekslet sladder om Stalins fester, Maos håndkyss og Castros gavmildhet, og i grotesk forfengelighet kappes de om hvilke meritter som vil gjøre seg best på film. Temperaturen stiger og det kan mistenkes at den tilsynelatende nøytrale tolken har sin egen agenda for dette møtet.

PRØVEROMMET 2. desember. Kl. 20.00. Landmark // Multikunstnerisk begivenhet. Prøverommet er en multikunstnerisk begivenhet som foregår annenhver mandag under BIT Teater garasjens sesong, og dette er sesongens siste utgave. Her kan man i uformelle og sosiale omgivelser følge med på noe av det som rører seg på undergrunnsscenen i Bergen. Kvelden byr blant annet på små konserter, utstillinger, performancer, korte dokumentarfilmer og mye mer. Prøverommet har i 15 år eksistert som en selvstendig enhet i tillegg til den ordinære driften ved BIT Teatergarasjen, og er en unik og viktig aktør i det bergenske og vestlandske kunst- og kulturliv.

Foto: Odd Mehus

Nå kan du få Søstrene Hagelins sunne og gode fiskemat også midt på natten. LILLI VALENTIN Premiere 9. november vises man. – fre. kl. 19.30 og lør. kl. 18.00. Store Scene, DNS. Teater. Lilli Valentin er en historie om en kvinne som ble sittende igjen på kjøkkenet etter at de voksne barna flyttet ut og ektemannen har glemt hvem han er gift med. Hennes eneste fortrolige har alltid vært kjøkkenveggen, men nå bestemmer hun seg for å gjøre noe. I Lillis håndveske ligger det en billett til de greske øyer, og med den skal hun ta tak i livet sitt. For det er ingen andre som gjør det for deg. Med Lillis morsomme, underfundige, sorgmuntre og burleske betraktninger, håp og drømmer, blir vi invitert på en hverdagshelts modige reise fylt med humor og ettertanke. «Ragnhild Gudbrandsen er rett og slett herlig der hun forvandler seg fra engstelig husmor til fryktsom rebell og livsnyter», skrev Ann Kristin Ødegård i Bergensavisen.

Cirka 100 meter nedenfor Fløibanen har Søstrene Hagelin nylig åpnet nytt utsalg med all den gode og sunne fiskematen som de er så kjent for. Med åpent til sent på kveld og langt på natt. Mandag til torsdag er det åpent til klokken 22.00. Fra fredag og lørdag stenger dørene først klokken 04.00 om natten.

Gyldne øyeblikk med sunne smaksopplevelser

Du finner oss i Kong Oscars gate 2A

www.sostrenehagelin.no

AV: GULLI KR. SEKSE

12/2013

Duoen bak Stockholm Syndrome, Black Eyes and Blue og Fatherer hjemme fra NYC til jul og inivterer til en sjelden nattklubb-opplevelse på Sentrum Scene.

«Mr. Burr, 45, has been one of the funniest, most distinctive voices in the country for years. The New York Comedy Festival, will even feature him twice. But his profile has risen recently ... a role as one of Saul Goodman’s henchmen on “Breaking Bad.” Some in the press are even calling him the next Louis C. K.»

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

TRAGISK

For de av oss som ikke er fast inventar i studioet til Tommy Tee, er Musikk Ække Viktig blitt en ganske intern affære. - TOMMY TEE, S.

Jeg syntes ikke det var noen grunn til å holde igjen når jeg selv følte jeg var mer «dope» enn de fleste.

Musikkutgivelser med «høsten i mente» har dessverre en tendens til å falle i Den Kollektive Høstdepresjons-fella. - OLE TORJUS, S.

- Å FINNE SEG SJÆL, S.

SKIVER

BUN B Trill O.G. The Epilogue (RAP-A-LOT/IMPORT)

En legende trenger ikke kaste ball med spjælinger Man kan aldri undervurdere Bun Bs status som en av de viktigste rapperne i historien. Trenden de siste årene har gått mot å avfeie Bun til fordel for hans mer fargerike Underground Kings-partner Pimp C, men la oss ikke glemme at få har gjort mere for å putte sørstatsrap på kartet enn nettopp Bun B. Han var den eneste rapperen, ved siden av Scarface, som hadde sterke nok tekster til å fenge den tidens østkystdominerte rapscene. Resten av sørstatene handlet i mye større grad om flow og musikalitet, Bun kunne levere punchlines med de beste av dem, og hadde en kompleks rimstruktur som selv Jay-Z og hans like måtte respektere.

Litt av grunnen til gryende skepsis skal han derimot ha skylden for selv. Etter at Bun B fikk tildelt litt forsinka legendestatus for et tiår siden (nei, dere hørte ikke på Supertight i 1995), har han vært ustoppelig som en nordmann på bar i Alicante. Såpass at han later til å ha gått litt for hardt i malinga med tanke på produktivitet. Nå er jo UGK-universet i utgangspunktet relativt begrensa, men magien har oppstått i skjæringa mellom Buns ekstremt intrikate ordlek og Pimpens stiliserte flyt. Uten Pimp C trenger Bun enda mer fokus. Her går Bun litt på autopilot, og legger ikke like mye arbeid i hvert vers som før. Nå er også Trill OG: The Epilogue overskuddsmateriale fra Trill OG, og som sådan er det litt lureri å selge det inn som et nytt album. Bun Bs stemme er klart autoritær og distinkt så det holder, men trenger å formidle noe. Tidligere har selve

tekstene og ordspillene vært selve salgspunktet, og når Bun da bare cruiser av gårde, blir det fort uinteressant. Dårlig kan det da umulig bli, og Bun har fylt opp med mer eller mindre spennende gjester som bryter monotonien. Personlig elsker jeg den Serani, 2 Chainz og Rick Ross-gjestede «Fire», et av årets possecuts, og det eneste fornuftige dancehallartisten Serani har brukt stemmen til de siste par årene. «Dippin And Swervin» blir en banger i klubbene, og låtene med Raekwon og Redman viser hvilket landskap Bun hører hjemme i. Kjære Bun. Du er en fuckings legende og har levert noen av de beste versene menneskeheten har hørt, men hør her nå: Ikke ta så lett på det. Og dropp de trendy gjestene. Ingen vil høre Bun B kaste ball med spjælinger som Kirko Bangz. Jørgen Nordeng

HANNE KOLSTØ Stillness and Panic (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Hybridbil Det alvorstunge ansiktet til Hanne Kolstø kobles til den mektige androgyne stemmen som bil kobles til motordur, kyr til rauting og så videre. For å holde det til motordrevne assosiasjoner, Stillness and Panic er med sine organiske og elektroniske elementer som en hybridbil, hvor gammel og ny teknologi i demokratisk samarbeid driver fartøyet og i andre rekke verden framover. Hanne har drevet og mekket med disse henholdsvis harry, tradisjonelle, futuristiske og sofistikerte elementene siden hun ga ut Riot Break i 2010. Kassegitarer, elgitarer, casiosynther, klangeffekter og loops får likt spillerom, og gir det en fin og

litt uventet tvist. For å tilføre den riktig basale effekten, har Hanne denne gangen invitert med seg farens brassband fra Sykkylven. Så har hun levert nok en skive med kjølig klang, bygderomantiske effekter og hippe triks. Jeg klarer aldri å la meg rive fullstendig med av Hannes utgivelser, og jeg tror det har å gjøre med hennes manglende evne til å stole på én motor alene. Jeg sitter alltid igjen med følelsen av at hun enten holder tilbake eller strekker seg i så mange retninger at hun ikke får kvesset det ned til noe som etterlater avtrykk. Ok. Nok kritikk. De som har latt seg begeistre av Hannes forrige skiver vil digge denne, så Tommy Olsson, det er bare å ta fram de store adjektivene og prise deg lykkelig over at Morgenbladet ikke opererer med karakterer. Med «Vertical Split» åpner Kolstø

på et nivå som nærmer seg M83s stormannsgale sfære. Her hengir hun seg til den store produksjonen, og skinner som den diamanten hun er. Etterfulgt av «The Clinch» og «One Plus One Makes One Out Of Two» er dette en knallsterk åpning på et album. Her framstår hun som en profesjonell og konsekvent artist som tør å slippe de store drømmene til. Nettopp derfor krever jeg så mye av henne, fordi jeg vet hun har det som skal til for å lage noe riktig stort. Fortsatt opplever jeg henne som litt forknytt og uforløst når hun gradvis ut i plata faller tilbake til den trygge, nærmest jamaktige modusen. Hanne, du må stole på den kraftfulle motoren du har i deg og tørre å være enda litt mer stormannsgal! Inger Lise Hammerstrøm

12/2013

MUSIKK JHENÉ AIKO Sail Out EP (ARTIUM/DEF JAM RECORDINGS)

Neste jente ut? Koblingen mellom Omarion – som jeg også har anmeldt i denne utgaven – og Jhené Aiko er såpass åpenbar, at jeg nesten blir nødt til å bable litt om det smått ironiske møtepunktet mellom de to utgivelsesaktuelle sangerne. For der Omarions karriere altså ser ut til å synge på et av de siste versene, befinner hans gamle venninne Jhené Aiko seg på randen av et mulig stort gjennombrudd. Faktisk begynte 25-åringen sin karriere som oppvarmer for nettopp Omarions gamle gruppe B2K, og hun har dessuten en datter med hans yngre bror og felles B2Kmedlem, O’Ryan. Men til tross for flere år i bransjen, har Jhené slitt med å realisere artistdrømmen, og bestemte seg etterhvert for å jobbe på egenhånd etter å ha blitt holdt tilbake av labelrot hos Epic. Dette forandret seg derimot i fjor, da hun skrev under en såkalt «joint deal» med Def Jam og No. I.D-labelet Artium etter 2011-mixtapen Sailing Soul(s), hvor hun blant annet fikk hjelp av artister som Kanye West, Miguel, Kendrick Lamar og Drake. Det var også via sistnevnte artistvenn at Aiko ble plassert i rampelyset denne sommeren, da Drake lot henne skrive og synge refrenget på «From Time», et av de aller beste sporene fra hans platinaselgende album Nothing Was The Same. Det skadet heller ikke at den kanadiske superstjernen tok henne med seg på turné i høst, perfekt timet med utgivelsen av hennes nye utgivelse, Sail Out EP. Og med en labelkjempe som Def Jam i ryggen, co-signing fra Drake, pluss en stadig voksende hype, bør vel sjansene ligge til rette for et endelig hopp opp på stjernehimmelen? Vel … kanskje. Til tross for den flotte innsatsen på «From Time», har Aiko nemlig aldri helt klart å lage sololåter som virkelig krever oppmerksomheten din. Det er behagelig og fint, men musikken har i stor grad manglet den store «it»-effekten. På mange måter er dette også en beskrivelse av Sail Out, som jeg håpet skulle følge opp sin fantastiske førstesingel «The Worst». En vakker sang om kjærlighetens evigproblematiske utfordringer, hvor Aiko vrenger sjelen på en måte som tekstmessig preger hele EP-en; «Please don’t take this personal/But you ain’t shit/ And you weren’t special/Til I made you so», før hun låner Jay-Z sine «Excuse Me Miss»-linjer fra 2002: «Everybody’s like, he’s

KABAKA PYRAMID Lead The Way (BEBBLE ROCK MUSIC/IMPORT)

Herlig ujamaicansk En ny generasjon artister har trådt frem og røsket litt opp i terrenget på Jamaica de to siste årene, etter et hegemoni hvor 90-tallshelter som Beenie Man og Sizzla stort sett har fått regjere i fred. Mavado og Vybz Kartel har også vært med oss i ett tiår nå, men den nye generasjonen som entrer manesjen nå gjør noe genuint nytt. Chronixx er den som har fått det store gjennombruddet, den største nye reggaeartisten siden Tarrus Riley. Kabaka på sin side hevder selv at det er han som leder an, og rent musikalsk har han kanskje rett. Kabaka er nemlig den mest allsidige i bevegelsen, som også teller artister som Jah9, Jesse Royal og Iba Mahr. Moderne reggaeartister som ikke er fremmede for å nikke til syttitallet, samtidig som de er solid plantet i nåtiden. Inspirasjonskildene til Kabaka Pyramid transcenderer helt klart den erketypiske jamaicanske reggaeutøvers. Han tar tekstskrivingen seriøst, patosen er ikke for tykk til å være forståelig, og tekstene er smidd sammen med presisjonen til en amerikansk rapper. Klisjeer og floskler om å brenne Babylon, røyke ganja og prise herren er kanskje ikke helt fraværende, og Kabaka mener nok det samme. Han presenterer det derimot på en frisk og gjennomtenkt måte, med vittige poenger og punchlines. «Choppingz», et samarbeid med like progressive Masicka og Equinokx føles som selve og får mye annet materiale til å høres ufrivillig bakstreversk ut. Kabaka er tydelig en utdannet røver, spesielt sammenlignet med kollegene sine, og tankene i «Liberal Opposer» og «No Capitalist» er manifesteringer som går langt utpå konkurransen. Han gjør også noe så lite jamaicansk som å gå ut mot idéresirkulering på «No Cliches». Interessant nok fordi reggae i bunn og grunn er tuftet på kreativ bruk av klisjéer. Generasjonen til Kabaka og Chronixx har gått i skole hos eldre jamaicanske musikere som har reist verden rundt og sett litt, i motsetning til å komme rett ut fra slummen. De er også inspirert av hiphop og dagens musikk generelt. Lead The Way er en perfekt introduksjon til alt dette. Jørgen Nordeng

OLE TORJUS At the bottom of a strange hill (KAKAO MUSIKK)

Hverdagslig på den gode måten, med små glimt av fest Trondheims-baserte Ole Torjus har gitt ut elektronisk musikk i mange forskjellige varianter de siste årene, og har blant annet spilt på Hove og Pstereo, samt varmet opp for Lindstrøm. Nå som han gir ut sin første fysiske utgivelse, karakteriserer presseskrivet den seksspors EP-en som «6 lune elektronikakomposisjoner […] komponert med høsten i mente, perfekt for å pakke kroppen i varme klær og ørene i hodetelefoner». Hjelp! Musikkutgivelser med «høsten i mente» har dessverre en tendens til å falle i Den Kollektive Høstdepresjonsfella – en tilstand nordmenn i møte med høsttåke, regnbyger og selvmedlidenhet post-sensommeren forventes å bre om seg som en genser grovstrikket av Thomas Dybdahls bustestrie skjegg. Heldigvis styrer At the Bottom of a Strange Hill unna den løvbløte fallgruven, og ligner mer en onsdag i sen november:

12/2013

hverdagslig på den gode måten, med små glimt av fest. For, til tross for alle mollstemte og malmfulle melodier, er høsten egentlig full av hverdager som glir inn i hverandre; det er litt mørkt utenfor vinduet når du våkner, og så er det litt mørkt igjen når du går hjemover på ettermiddagen. Du pusser tenner og lager middag, skriver handlelister og glemmer dem når du går på butikken, tar oppvasken og vasker tøy. Det meste går i ett om høsten, men desto mer ære til Dei Små Øyeblikka, som følelsen av et par varme sko, eller en putrende jordskokk-suppe på en dag du ikke engang husker at jordskokk finnes. Eller en fin EP. Små, fine øyeblikk er også spredt utover i At the Bottom of a Strange Hill, som er lavmælt (lun, om du vil) elektronika med innslag av mer tradisjonelle instrumenter – som bakgrunnskastanjettene i «Living Together» eller Nils Petter Molvær-blåserne i tittelsporet – og som tidvis nærmer seg Lars Horntveth på sitt mest nedtonede, eller – på albumets mest oppløftende øyeblikk – islandske múm eller danske Efterklang.

Ole Torjus er best når han lar sporene langsomt forandre seg og åpner opp for de små øyeblikkene, som på «Living Together», hvor gitarplukkingen glir over i en The Field-lignende loop, før det igjen avsluttes med gitaren og albumets eneste, søtnaive tekststubb om å komme hjem på en regnværsdag, lukte ull og dusje i varmt vann. Enkelt og hverdagslig, uten at det bikker over i det melodramatisk melankolske. Eller det øyeblikket på slutten av «Muscle Memory», hvor alt bortsatt fra pianoakkordene som har båret låta fremover strippes vekk, før det plutselig stiger opp en liten eksplosjon, som den første boblen idet jordskokk-suppa begynner å koke, kun et kort øyeblikk, før også den låta forsvinner over i neste låt. 25 minutter korte At the Bottom of a Strange Hill er seks små skritt vekk fra Den Kollektive Høstdepresjonen og inn i en høst-hverdag som egentlig er helt ok, og som hvertfall klør langt mindre enn den skjeggenseren du vanligvis blir tilbudt. Daniel Ramberg

no item/Please don’t like him/ He don’t wife em/He one nights em». Men selv om resten av Sail Out altså ikke klarer å følge opp det samme høye låtnivået, leverer Aiko mer enn godt nok til å skru opp forventningene til neste års albumdebut Souled Out (vel, bortsett fra den ekstremt corny tittelen da selvfølgelig). Childish Gambino-gjestede «Bed Peace» er det nærmeste hun kommer et radiofrieri, og føles som noe The-Dream kunne ha laget melodien til, mens «Stay Ready» er et velfungerende samarbeid med Kendrick Lamar. Alt i alt blir det likevel litt for stillestående og mørkt i lengden. Avslutningssporet, «Comfort Inn Endig», er imidlertid EP-ens desidert ærligste øyeblikk. «I was weak then and you knew it/I was so weak then and you proved it/ ‘Cus my brother was dying/ And you gave me a shoulder to cry on» (hennes bror døde av kreft i 2012). Jhené Aiko har ikke den største stemmen, men klarer å skrive tekster om egen sårbarhet på en måte som ikke er hverdagskost i R&B-sjangeren. Får hun hjelp til å integrere dem i velfungerende låter, skal du ikke se bort i fra at hun har fått det omtalte gjennombruddet på samme tid neste år. Mathias Rødahl

geren. Denne rundens «M.I.A.» er definitivt «Know You Better», hvor Pusha T og Fabolous fra singelversjonen har blitt skiftet ut med LA-sertifiserte Nipsey Hussle, uten at det ødelegger nevneverdig. Hjemby-raphjelp får han også fra Casey Veggies og den lovende duoen Audio Push på respektive «Tomorrow» og «Diamonds Hennessy». Førstnevnte er enda en av utgivelsens godbiter, og har litt av den glade framtoningen vi husker fra B2K-dagene. Et annet spor som også henter fram minner, er «Too Much» – som jeg først trodde var et bidrag fra halvbroren Marques Houston, takket være sin Houston-typiske falsett og

rååmæntiske gitarklimpring. For så vidt en ganske koselig liten låt, avhengig av hvor høy terskel du har for svisker. Min er åpenbart skyhøy. Resten av Care Package 2 reddes av Omarions nevnte egenskap til å lage over gjennomsnittet godkjent, men likevel sjeldent kjempeminneverdig R&B. Og selv om jeg virkelig vil den godeste O alt godt, tror jeg muligens Rick Ross snart vil innse at denne investeringen nok ikke kommer til å gi spesielt stor avkasting. Men hvem vet, kanskje han bare signet Omarion fordi han enkelt og greit elsker «Gots Ta Be»? I sure as hell wouldn’t blame him da! Mathias Rødahl

RON MORELLI Spit

OMARION Care Package 2

(HOSPITAL PRODUCTIONS)

(MAYBACK MUSIC GROUP)

– eller snarere ikke forsøker å være. Med en ganske god porsjon gi-faen-mentalitet i bunn, har Morellis debut blitt en kjapt unnagjort affære som klokker inn på bare 36 minutter. Det er ikke en overdrivelse å anta at like mange minutter har blitt brukt på innspillingen. Kanskje like greit at han fatter seg i korthet, i og med at den nonchalante holdningen til materialet gjør at det blir såre enkelt å vise fingeren tilbake. Hardware-techno og noise er best forunt skaperens vilje til å bygge lydbilder som byr mer på seg selv og gode arrangementer, enn å være fortrolig med at lyttere synes det er kjempeunderholdende å vandre apatisk gjennom et goldt landskap av post-apokalyptisk virvar. Man kan dog skimte kvaliteter i Morellis flate, monotone musikalske tablåer i form av at de byr på noen ganske artige tankeeksperimenter. Deriblant hvordan en gjenglemt motorsag i en tørketrommel muligens høres ut («Sledgehammer 2»). Men det er ikke musikken, eller de besnærende kombinasjonene av lydkilder selv som kommer til å bli husket når historiebøkene skrives, det er snarere Morelli sin evne til å håndplukke andre som kan det bedre enn ham selv. Karima Furuseth

Det går mot den siste R&Bvalsen Som en slags litt mindre talentfull, og på senere år atskillig mindre profilert versjon av Chris Brown, må fjorårets platekontrakt med Maybach Music Group ha kommet som en siste liten-redning for det gamle B2K-medlemmet Omarion. Enn så lenge har det heller ikke vært spesielt vanskelig å se hvem som har fått mest ut av signeringen, til tross for at sangeren beviste at han fortsatt var en artist å regne med på det sexy standoutsporet «M.I.A.» fra sin første Care Package-mixtape. Og vi snakker jo tross alt om en fyr med masse godlåter bak seg, inkludert «O», «Touch», «Entourage» og ikke minst «Ice Box». Felles for dem alle er likevel at de tilhører den mer suksessfulle førstedelen av den nå 29 år gamle sangerens solokarriere. Og la oss bare være ærlige her, det er vanskelig å kickstarte en gammel R&B-karriere etter fylte tretti. Men Omarion lager nå fortsatt fin-fin musikk, og med Care Package 2 følger han opp det gode, dog ikke fantastiske arbeidet fra den nevnte forgjen-

God smak, dårlig selvinnsikt Fra leiligheten sin i New York driver Ron Morelli D.I.Y labelet L.I.E.S (Long Island Electrical Systems), hvis utgivelser har vært utslagsgivende på de fleste kvalitetsorienterte barometre for elektronisk musikk siden 2010. Morelli har hatt en kyndig finger stukket i jorden, for i løpet av den allsidige etikettens korte levetid har det fått den gjeve prisen som årets label av nettstedet Resident Advisor i 2012, gitt ut en hel horv av 12”-singler med både skitten techno og lush house, og vært den mest hypertrendy plattformen for nytenkende artister. Til tross for dette har Morelli valgt å gi ut debutalbumet på noise- og technolabelet Hospital Productions. Antageligvis fordi Spit kan plasseres helt i ytterkanten av klubbmusikken som er prevalent på L.I.E.S. Dermed kler albumet et annet labels identitet hvor det ikke er forventet at albumet skal være fylt til randen av floorfillers. Spit er heller albumet du spiller når gjestene må hjem. Morelli har ikke villet lage et «deep intellectual fuck show», som ganske presist oppsummerer hva Spit forsøker å være

MUSIKK

TOMMY TEE Musikk Ække Viktig (TP/MER)

En ganske intern affære The Voice-dommeren og DILF’en Tommy Tee er tilbake. Igjen. Og jaggu har ikke superprodusenten gjort rapper av seg selv også, denne gangen. På norsk. Uten å fronte det som en revolusjon selv, riktignok – «Kan’ke rappe, kan’ke synge – kall meg nye Ole Paus», mener han beskjedent fem minutter ut i skiva. Beskjedent fordi han faktisk greier seg helt streit på mikken (noe alle som har hørt Tee-productionsprosjektet The Loudmouf Choir strengt tatt visste fra før av). Her og der er han faktisk ganske så morsom – «Er meg selv hundre og ti prosent/ Paradise Hotel/ Tell a Friend». Et par riktig fine og introspektive øyeblikk har han også. På «Beat for Beat» (heh)

skriver han en slags selvbiografi over diverse beatsnippets, og til tross for at han ikke er noe teknisk vidunder, får han definitivt jobben gjort. Heldigvis er albumet mer enn Tommy Tees gjenfødelse som rapper. For først og fremst er og blir Tommy en strålende tilrettelegger for at andre skal høres bra ut. Og gjestelista her er lang – Kaveh, Chirag, Lars Vaular, Store P, Kenneth Engebretsen, Jesse Jones, Pumba, Son of Light og nesten hele den gamle Tee Productions-stallen bidrar. Både Chirag og MAE sine vers på «Hopp i Havet» er standout, og godt over brorparten av produksjonene har et overskudd og en feel som mange savna i produksjonene hans midt på 2000-tallet. Det virker rett og slett som Tee har fått ordentlig lyst til å lage musikk igjen. Og når ting flyter mellom gjestene og Tommy selv, så er Musikk Ække Viktig et

godt akkompagnement til en T-banetur. For de av oss som ikke er fast inventar i studioet til Tommy Tee, er skiva blitt en ganske intern affære, uten de mer inviterende sporene som det forrige albumet Studio Time hadde å by på. Tekstmessig handler låtene mye om studioet, klikken og shots på Cacadou. I tillegg er det hele hardere og mindre skittenfunky enn de beste sporene på Camel Toe-skiva til Loudmouf Choir. Det er beskrivende at en flink fyr som A-lagets Store P drukner totalt på beats av dette slaget. Han får rett og slett ikke plass nok til å være så kul han kan være. Legg til at refrengene generelt er ganske svake (med «Høydeskrekk» som skrekkeksempel, samt at spor som «Askepot» som blir litt for voksenpop-produsert) og det blir vanskelig for ei jente som meg å virkelig følge hele greia fra start til slutt. Inger Fulping

SERENGETI Rebellious Hearts (SWINGKIDS/IMPORT)

Nest etter Million Stylez må Gøteborg-jentene i Serengeti sies å være Sveriges største reggaeksport om dagen, i beinhard konkurranse med med-Gøteborger Etzia. Men mens Etzia har gjort seg kjent med litt mere frempå og vampete dancehallnumre, er Serengeti mest kjent for å velsigne moderne reggaerytmer av det europeiske slaget. De trekker folk på kontinentet, og «Walk With An Empress» ble en aldri så liten hit via det tyske makthuset Soundquake. Rebellious Hearts holder stilen, og det beste med settet er å høre hvordan True og Zany Lou jobber med hverandres stemmer. De har et unikt samspill, og høres nesten ut som en og samme person til tider. Jentene er befriende lette på kvasi-patois, og det gjør det lettere å kjøpe hele pakka. Tekstmessig er det ikke veldig banebrytende. Kjærlighet og forholdstematikk står i høysetet, og Serengeti står for en slags independent woman-retorikk som deres jamaicanske motstykker sjelden drar i land uten å havne over streken, hvor de virker som pengegriske knullemaskiner. Serengeti lar ikke nesebeina komme i veien for festen, og fremstår som sympatiske og inkluderende. Tanya Stephens er nærmeste nabo i så måte. Stemningen er påtagelig positiv, og det er friskt med et reggaealbum nesten kjemisk fritt for sutring. Produksjonene kommer stort sett via bysbarna Kap10 Prod (som selvsagt er skalkeskjulet til Kaptein Rød) og Partillo. Løpet de legger er trygt og godt, om ikke veldig utfordrende. Bebudede ekskursjoner inn i afrobeat og hiphop-terreng er heller subtile, og soundets røde tråd holdes stramt i hevd. At Lutan Fyah og Assassin gjester er selvsagt hyggelig, og spesielt sistnevnte gjør god figur. «March With Us», gjort over backdropet vi kjenner fra Nico Ds «Ruff Times» er det sterkeste sporet på Rebellious Hearts, og føles som en naturlig oppfølger til «Walk With An Empress». Samtidig viser den at ikke alt nødvendigvis trenger være kvinnesak og kjærlighet. Serengeti revolusjonerer ingenting, men leverer et sterkt nok album til at vi gleder oss til ny liverunde og neste trekk. Jørgen Nordeng

12/2013

MUSIKK - ÅRSOPPSUMMERING MALIN KULSETH Årets Låt: FJORDEN BABY «Nattåpent» BRB, flytter til Fjordkloden.

1 1

INGER LISE HAMMERSTRØM Topp 5 Private Session låter på Spotify. Takk GUD for Private Session-innstillingen! Disse låtene fikk kjørt seg i ivanaiguanas spotify-konto anno 2013: THE PREATURES «Is this how you feel?» Stevie? Niks! Enhver referanse kommer til kort i beskrivelsen av Isabella Manfredi. Groove it baby!

1 1

MIDNIGHT JUGGERNAUTS «Ballad of the war machine» Smud synthpop med russisk glasnostføleri.

1 2

FLEETWOOD MAC «Silver Springs» Kom endelig med på reutgivelsen av Rumours, fader så fint knuste og bitre hjerter kan låte.

3 1

DAFT PUNK FEAT. PHARELL WILLIAMS «Get Lucky» Nachspielklassiker med verdighet.

1 4

LIGHTNING DUST «Diamond» Kan noen lage en mørk tenåringsfilm og legge denne på soundtracket?

5 1

SVEIN STRØMMEN

Husleietvistutvalget tilbyr parter i boligleieforhold rask, rimelig og kompetent behandling av husleietvister. HTU virker som en domstol og kan både mekle og treffe avgjørelse.

BLIND TO FAITH Under the Heptagram

1 1

(A389)

Det eneste bandet i verden som noensinne burde bruke tid på å emulere Entombed og/eller Hellhammer, og universets beste band akkurat nå, NO JOKE! HESSIAN Mànégarmr

Sakene kan for eksempel dreie seg om: • • • • • • •

Belgisk BLEUURHRRHRHGHHH: Tre steinharde plater fra Europas Dølleste Land:

2 1

(SOUTHERN LORD)

Beinhardt bevis for at flere århundrer med fastlandseuropeisk moralsk forfall er nødvendig for å få troverdig blackmetall”lefling” ut av hardcorelassiser.

Depositum Skyldig leie Erstatning for skader og mangler Oppsigelse Mangler ved leiligheten Leiesummens størrelse Partenes rettigheter og plikter for øvrig

ALKERDEEL/GNAW THEIR TONGUES Dyodyo Asema

3 1

Vi har kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker henholdsvis Oslo og Akershus, Hordaland og begge Trøndelagsfylkene. Alle tvisteløserne er jurister med spesiell kompetanse innen husleierett.

(CONSOULING SOUNDS)

Belgiske OG nederlandske premissleverandører (såkalt DOBLING!) av elendige vibber og klamt ubehag møtes i årets beste emulering av stemningen i en plastkiste. Good times!!!

MATHIAS RØDAHL Topp sex mest elskovsinspirerende låter fra 2013: TGT «Three Kings» (hele jævla albumet) Ingen dumrian han Stylo, det britiske kongerikets fremste mainstreamhåp. Han kombinerer bassete EDM-estetikk med nikk til klassisk dancehall reggae fra 80-tallet og får alle på lag.

1 1

www.htu.no 62

12/2013

NE-YO «Slow Down» Egentlig det eneste sexsoundtracket du trenger, men hvis du mot formodning skulle gå lei, er disse heller ikke feil:

2 1

THE-DREAM «Equestrian» Det er virkelig ingen vei tilbake når Terius henter fram det game Jodeci-soundet. Somebody’s getting fucked tonight!

3 1

TY DOLLA $IGN «Ratchet In My Benz» Alle damer kan ikke få kjærestebehandlingen. «Imma just pull it out. You know what to do.»

4 1

MARQUES HOUSTON «Famous» Låta om Marques sin berømte penis kan også gjøre mirakler for din egen. #Pause!!!

5 1

TYGA FT. JUSTIN BIEBER «Wait A Minute» Det skamløse samleiet som starter på klubben og ender opp på nachspiel - hvis ikke bassen sørger for klimaks allerede på dansegulvet da.

6 1

KARIMA FURUSETH Topp fem mest jackin’ låter fra 2013: DJ KOZE «Royal Asscher Cut»

1 1

(PAMPA RECORDS)

Ektefølt melankoli og smått sublime arrangementer i et house-eventyr ingen andre enn DJ Koze kunne ha fortalt. GREG BEATO «PMA»

2 1

(L.I.E.S)

En av 2013 mest fremadstormende produsenter, som tilfeldigvis også fortsatt er tenåring (!), står for årets skarpeste trommer som uten tvil setter nedre mageregion i bevegelse på dansegulvet (ikke på do). OMAR S «Thank U 4 Letting Me Be Myself»

3 1

(FXHE)

Detroits finest! Omar S er en kvalitetsleverandør av dimensjoner som nesten aldri skuffer, og det melodiøse bangin’ tittelkuttet til siste fullengder er intet unntak. DJ FETT BURGER & TELEPHONES «Rytmenarkotisk»

4 1

(SEX TAGS UFO)

To svært kompetente nordmenn gjør fantasien om det eksotiske og uutforskede tuttifrutti-klubbmiljøet i Berlin enda søtere ANDRÉ BRATTEN «Be A Man You Ant»

5 1

(FULL PUPP)

André Bratten kan noe ikke alle kan, og utførelsen er følgelig klokkeren: crescendo. Skriv ned navnet bak øret ditt.

JØRGEN NORDENG Topp dancehall og reggaerelaterte låter som hadde vært hits om de hadde fått det pushet de skulle hatt, sann mine ord: MAVADO, RICK ROSS & AKON RISE UP/FRENCH MONTANA FEAT MAVADO ETC. Vado jobber seg sakte frem i køen hos DJ Khaled. Disse to har truffet best i år, og håpet om en dancehall-Nate Dogg med Sin City-grafikk vokser.

1 1

STYLO G FEAT SISTER NANCY «Bad/Stylo G»

2 1

SOUNDBOY

Ingen dumrian han Stylo, det britiske kongerikets fremste mainstreamhåp. Han kombinerer bassete EDM-estetikk med nikk til klassisk dancehall reggae fra 80-tallet og får alle på lag. BUNJI GARLIN FEAT. NIGEL ROJA «Differentology» Navnet sier alt. Socaartisten Bunji regjerer Trinidad, men med denne ukategoriserbare landeplagen viser han internasjonale muskler.

3 1

MACKA DIAMOND «Dye Dye» Heldigvis heter hun ikke Lady Mackarel lengre. I en alder av 40 år lager hun den saftigste og svetteste dancehalllåta på årevis, og det er kun patoisen som avslører at den har noe med Jamaica å gjøre.

4 1

MAJOR LAZER FEAT. T.O.K «Shell it Down» Bumaye var den store hiten, og Busy Signal fortjener verdensherresdømme, men den andre låten over samme instrumental var sørgelig oversett.

5 1

ANDREAS DAHL Årets tre beste låter med varighet på over en time, for de med god tid. THE NECKS «Open» (1.08.05) For mange vil trolig 68 minutter med improvisasjon fra et band som kaller seg selv et jazzband vekke en del assosiasjoner om en slitsom lytteopplevelse, men The Necks har for lengst etablert seg som et band av det mer harmoniske og atmosfæriske slaget. «Open» krever sitt av konsentrasjonen, mest på grunn av den utbredte bruken av stillhet, men er du tålmodig er det en fem-seks øyeblikk der som gir ca samme følelsen som en 14-åring får første gang hun eller han ser The Shawshank Redemption.

1 1

DENNIS JOHNSON «November» (4.52.53) Minimalismens historie måtte skrives om i år da Dennis Johnsons stykke «November» omsider fikk sin første utgivelse. Stykket fra 1959, som senere inspirerte La Monte Young til å skrive «The Well-Tuned Piano», var lenge trodd å være tapt, ettersom Johnson forlot musikken i 1962 for å jobbe på NASAs romfartsprogram, men tidlig på 90-tallet dukket det opp et skurrete opptak fra en opptreden av stykket. Ved hjelp av opptaket tok det drøye 15 år å nedtegne hele stykket, og fire år igjen for å få det utgitt. «November» er fem timer med saktegående strukturer satt sammen på en måte som gjør at det får Satie til å høres ut som pianoens Yngvie Malmsteen.

2 1

ULAAN PASSERINE «Ulaan Passerine» (1.07.02) Steven R. Smith fortsetter sitt «Ulaan»-prosjekt med over en times traktering av drøyt 20 forskjellige tradisjonelle ØstEuropeiske instrumenter, delt opp i fire håndgripelige deler på det ubrukelige formatet dobbel kassett. Hvis du planlegger å befinne deg mye til hest på stepper i Sentral-Asia i nær fremtid er dette soundtracket for deg.

3 1

MUSIKK

Jeg syntes ikke det var noen grunn til å holde igjen når jeg selv følte jeg var mer «dope» enn de fleste.

Etter å så vidt ha dyppet tærne i det norske hiphop-havet som rapperen Joey, returnerte Finding Muzyamba på overraskende måte i sommer - med et langt mer modent sound enn hans 20 unge år skulle tilsi. TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO MAGNE RISNES Alle må som kjent begynne et sted, men med dagens mulighet til å nå verden via et tasteklikk, er det fristende for utålmodige unge artister å legge ut de første, musikalske fotstegene som «i gamle dager» kanskje hadde havnet i øvingslokalets demobunke. Første gang vi hørte noe fra Joseph Muzyamba Hougsnæs, var det via hans cover av Wale-låta «World Tour» i 2011 - da som rapperen Joey. En 18-åring fra Ås, åpenbart påvirket av det mer kommersielle hiphopmarkedet i USA, men likevel med et lovende talent som bare to år senere skulle «gjennoppstå» som en langt mer eksperimentell og særegen artist. Denne gangen under det passende navnet Finding Muzyamba. På sommerens mixtape-utgivelse The Experience hadde Jopseh nemlig utvilsomt funnet seg selv, og leverte en serie overbevisende låter - inkludert «Cauchemars» som nå helt på tampen av oktober fikk ny gnist via sin flotte Marius Iversen-regisserte musikk-video. Kan du huske hva slags tanker du hadde rundt det å være en rapper på den tiden da du fortsatt bare kalte deg Joey? – På den tiden var jeg definitivt i en fase hvor jeg kun ønsket å prøve ut litt forskjellig for å finne ut hva som funket og ikke. Sulten som jeg var da, og fortsatt forsåvidt er, ville jeg få ut musikk så fort som mulig. Når jeg ser tilbake på det i dag, er det klart det er mye jeg føler kunne vært gjort annerledes. På en annen side var det et slags springbrett

som åpnet noen dører. Jeg vil si jeg hadde et mer naivt forhold til hele «rapper»-greia på den tiden. Etter et par år har jeg tilegnet meg mer erfaring og funnet mer ut av retningen jeg ønsker å gå med musikk generelt. Andre 3000 har alltid vært en av mine favoritter, og å mestre det å synge og rappe har alltid vært noe jeg har hatt lyst til å få til. Samtidig med skiftet til artistnavnet Finding Muzyamba tidligere i år, forandret du også det musikalske uttrykket ditt betraktelig. Hva slags erfaringer førte deg over i denne nye typen musikk? – Jeg tror det var lysten til å utfordre meg selv som artist. Jeg har vokst opp med en ganske mangfoldig musikalsk bakgrunn. Stefaren min introduserte meg for blant annet Deep Purple, Led Zeppelin og The Beatles, mens mamma spilte mye gospel, soul, reggae og annen generell afrikansk musikk. Noe av det kjipeste jeg kan tenke meg er å bli låst inne i «rapper-båsen», fordi jeg føler at jeg har et bredere spekter å velge fra enn en del andre som holder på med det samme som meg. Forhåpentligvis vises det i musikken. I motsetning til veldig mange norske rappere, har du gått motsatt vei - altså fra et kommerst sound til låter som er mindre tilgjengelige. Hva er ditt forhold til «hits»? – Dessverre er hiphop en av de mest fordømmende sjangrene. For meg vil motivet alltid være å lage bra musikk, noe som dog bare kan defineres individuelt. Når jeg lager musikk, prøver jeg å ikke tenke sjanger, men mer «bra musikk». Jeg føler det kun er med på å begrense det musikalske. Mye av det

som spilles på radioen er «bra musikk» i min bok, men det kan det fort bli monotont med de samme «oppskriftene» som brukes gang på gang. Jeg føler for eksempel at «Cauchemars» er like mye «hit» som mye av det som spilles på radioen om dagen. Det ligger vel kanskje mer hos folket. Substansen i det som spilles mest på radioen er på en måte et resultat av hva folk vil ha. Andre del av «Cauchemars», som du altså nylig slapp video til, er veldig Kid Cudi-påvirket. Har det vært deilig å leke med forskjellige sounds slik han ofte gjør, og ikke være like bundet av det mange forbinder med rapsjangeren? – No doubt. Jeg er dessuten stor fan av Cudi, spesielt med tanke på retningen han har gått med hiphop-sjangeren i likhet med Kanye West. Nå om dagen liker jeg for eksempel å eksperimentere med forskjellige typer synthpop og electronica. Det blir kanskje mest riktig å kalle det jeg holder på med en alternativ form for hiphop, selv om jeg hater å putte et stempel det. Musikkvideoene du har sluppet fra The Experience-tapen er også ganske annerledes i hiphop-sammenheng. Er du selv aktiv når det kommer til hvordan det visuelle uttrykket ditt skal være? – Absolutt. Jeg er også selektiv når det kommer til å velge hvem som gjør videoene. Det er viktig at regissøren klarer å skape følelsen i musikken billedlig, noe jeg føler har blitt gjort på de to videoene du refererer til («Cauchemars» og «The Fade» - journ.anm). Jeg har alltid en finger med i spillet for å få frem mitt artistiske uttrykk best mulig.

Hva synes du selv er den viktigste forandringen du har gjort underveis i disse snart tre årene? – Generelt bare det å bli bevisst på retningen jeg vil gå med musikken. Jeg føler fortsatt jeg har en lang vei å gå som artist, men at jeg har kommet et godt stykke siden «World Tour»-coveren. Melodier har alltid vært min sterkeste side, noe jeg synes kommer tydeligere frem i soundet og musikken jeg lager nå. Ser du fortsatt på deg selv som en hiphop-artist? – På grunn av alle begrensinger og generelt alt det som kommer med å være en hiphop-artist i dag, så frister det faktisk å svare nei. Jeg begynte å rappe bare for et par år siden, og før det var jeg i ferd med å starte et band jeg skulle være vokalist i. Da var jeg rundt 15-16. Vi kom ikke lenger enn at vi covret et par Led Zeppelin-låter. Folk begynte å bli useriøse med bandøving, så jeg fant ut at jeg ikke fikk noe særlig ut av det. Jeg begynte til slutt å jobbe med musikk på egenhånd, og det var da jeg fant ut at rapping var noe jeg kunne prøve ut. Angrer du noen ganger på at du ga ut Joeytingene? – Angre blir nok et litt sterkt ord i den sammenhengen, men jeg har tenkt en del på det i etterkant. Hvordan det eventuelt hadde vært om jeg ikke begynte å gi ut musikk før nå. Da hadde folk bare blitt introdusert til Finding Muzyamba-soundet, og ikke Joey. Jeg visste at det var en del som trengtes å jobbes med. Men slik jeg ser det, viser det kun hvor sulten jeg var, og jeg syntes ikke det var noen grunn til å holde igjen når jeg selv følte jeg var mer «dope» enn de fleste.. Finding Muzyamba-mixtapen The Experience kan streames via Grooveshark.com. 12/2013

Studentbilletter inntil ÷50% Visste du at studenter reiser billigere på Norleds hurtigbåter? Slapp av med en god bok, ta igjen tapt pensum eller bare nyt det vakre landskapet som flyter forbi. Reis med studentrabatt på hurtigbåtene: • Bergen-Nordfjord-Bergen • Bergen-Sogn/Flåm-Bergen Billettene booker du raskt og enkelt på

norled.no

Nyt reisen

God plass

Enestående utsikt

Servering om bord

Gratis internett

booking@norled.no | telefon 5186 8700 Alle rabatter gjelder i forhold til ordinær pris på enkelt billett. Informasjon om vilkår på våre nettsider. Husk gyldig student/ skolebevis ved påstigning.

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

FILM

«Stoker» er en sjangerfilm som vasker gulvet med hundrevis av halvhjertede krim-thrillere.

ANMELDELSE, S.

«Hunger Games: Catching Fire» den friske mellomdistanseløperen på stafettlagets vinnerteam.

Innen fem år så er det spilt inn minst tre spillefilmer i Trondheim. - TRONDHEIMSFILMEN, HVOR BLE DET AV DEG? STOR FEATURE, S.

ANMELDELSE, S.

Da Tom Mathisen mistet stemmen.

Stakkars Doug :(

CARRIE Regi: Kimberly Peirce Med: Chloe Grace Moretz, Julianne Moore, Judy Greer, Gabriella Wilde, Portia Doubleday Cash is King HVORFOR LAGE EN remake av Brian De Palmas Carrie (1976), en av de mest vellykkede Stephen King-adaptasjonene? Et betimelig spørsmål. Mer enn noensinne preges repertoaret i Hollywood av oppfølgere og nyinnspillinger, og tendensen har generert metervis med bloggtekst om «krisen i amerikansk film». En kategorisk negativ holdning til alle nyinnspillinger faller likevel på sin egen urimelighet. Gode historier tåler å bli fortalt flere ganger på forskjellige måter, og det hender at filmskapere som velsignes med et aldri så godt utgangspunkt rett og slett ikke evner å yte dette rettferdighet. Andre ganger kan et «produkt av sin tid» oppdateres på en slik måte at det blir relevant på nytt; som i Todd Haynes fremragende Douglas Sirk-tolkning Far From Heaven, eller Paul Schraders snuskeerotiske åttitalls-versjon av Cat People. For ikke å snakke om De Palmas egen Scarface, som danser fjellstøtt på sin egen discokule ved siden av originalen (Howard Hawks, 1932). Å remake Carrie var imidlertid en dårlig idé i utgangspunktet, for De Palmas film er et mes-

THIS IS THE END Regi: Evan Goldberg og Seth Rogan Med: James Franco, Emma Watson, Danny McBride, Paul Rudd, Jason Segel, Seth Rogen, Jonah Hill, Michael Cera, Rihanna SETH ROGAN STÅR på en flyplass i Los Angeles for å hente kompisen sin Jay Baruchel. Han har kommet på besøk fra Canada. Etter litt kvalitetstid er de to på vei til en svær fest hos James Franco. De får festet lenge nok til å se at Michael Cera, ute på kokain, klasker Rhianna på stumpen og blir sugd av to damer på do mens han drikker fra en boks med eplejus med sugerør. Like etter svelges Hollywood av skjærsilden. Kjendisene løper til alle kanter og blir meid ned av biler, lyktestolper, eller slukt av synkehull. Til slutt er det bare fem igjen. De er Jonah Hill, James Franco, Seth Rogan, Kevin Hart og Jay Baruchel. Og Danny McBride da, men han sover i badekaret som vanlig. Dette er en film full av kalkulert selvironi. Danny McBride stjeler rampelyset ved fryktløst å gjenskape Kenny Powers fra serien Eastbound & Down. Han kaster onelinere som «I came on your magazine James (Franco). It was a cum for help», helt uten å nøle. De andre skuespillerne holder tappert følge og balanserer fint mellom motbydelig og morsom. Unødvendig sjåvinisme og voldtektshumor drar stemningen noe ned, men det går heldigvis fort over. Tips: Ikke still spørsmål, bare bli med på turen. Siren Løkaas Premiere 6. desember

terverk som fortsatt forstyrrer og beveger de fleste som ser den; et av de store martyr-filmene, som i grunnen har mer til felles med Dreyers La Passion de Jeanne d’Arc og von Triers Dancer in the Dark enn generisk horror. Sissy Spacek ser ut som et Munchmaleri i hovedrollen, og symbolladet scenografi og et avansert kameraarbeid gir fortellingen et ekspressivt filmatisk uttrykk. De Palmas Carrie handler om mobbeofferet «de andre» projiserer all frykt på; en klasserommets Jesus, som plutselig blir Antikrist og skaper kaos med sine telekinetiske evner under et skoleball som bokstavelig talt går til helvete. Det oser død og skrekk av De Palmas Carrie, men filmen preges også av en ubeskrivelig skjønnhet. Vi finner lite av dette i Kimberly Peirces 2013-versjon. Peirce slo igjennom med Boys Don’t Cry, og den sosialrealistiske sensibiliteten hennes kunne i og for seg ha tilført noe spennende; i intervjuer har Peirce bedyret at hun har gått tilbake til Kings litterære forelegg, men resultatet ligger skuffende tett opptil De Palmas film. Det er direkte beklemmende å se hvordan virtuose scener i originalen reduseres til platt ettermiddagsfjernsyn; den ikoniske ballscenen er så svak at den rett og slett ikke har livets rett. At Peirce benytter seg av lavbudsjetts CGI-blod – som

nærmest inntar et eget liv der det kaster seg ut i rommet, i lange, slimete tentakler – er utilgivelig. Chloe Grace Moretz (KickAss, Hugo) er Spaceks arvtager – en utakknemlig oppgave. Moretz er uhyre talentfull, men det er vanskelig å forstå hva de casting-ansvarlige har tenkt her. Jenta ser ikke akkurat ut som et mobbeoffer; det er noe altfor påtrengt bedårende ved oppsynet hennes, og det hjelper ikke at hun konsekvent forsøker å presse frem lidelsen i ansiktet gjennom tindrende dådyrøyne og trutmunn. Det striesekkaktige kostymet hjelper ikke på troverdigheten. Like parodisk er Julianne Moore i rollen som Carries fanatisk religiøse mor; Piper Lauries mystiske og uhyggelige pietisme er erstattet med spasmisk galskap. Når Carrie bruker kreftene sine til å konfrontere moren i filmens overkokte klimaks ligner det noe fra en undermåls superheltfilm (tenk X-Men X: The First Beginning). Mobbing på sosiale medier introduseres tidlig som et moderniserende grep, men Peirce diskuterer aldri tematikken. Det blir – som det meste annet i denne filmen – bare en impotent gimmick. Man skal lete med lys og lykte for å finne andre ambisjoner med dette prosjektet enn selve inntjeningspotensialet. Cash is king. Lars Ole Kristiansen Premiere 15. november 12/2013

FILM

Fet gruppetur For unge argentina uruguay & Brasil

Beføling i fjæra.

FREMMED VED SJØEN Regi: Alain Guiraudie Med: Pierre de Ladonchamps, Christophe Paou, Patrick d’Assumçao, Jérôme Chappatte I MOTSETNING TIL de øvrige mennene som gjester nudiststranda og stundom trekker til skogs for uforpliktende sex med nye bekjentskaper, er Franck på jakt etter kjærligheten. Han forelsker seg i machomannen Michel, og i strid med fornuften vokser tiltrekningen når han oppdager at Michel har en voldelig side. Snart har de innledet et lidenskapelig forhold. Ved å forfølge et minimalistisk uttrykk, forløser Alain Guiraudies Fremmed ved sjøen en rik filmopplevelse som rokker ved og sitter i. Guiraudie opererer i laaange tagninger, uten musikk og med tre locations – parkeringsplassen, stranda og skogen. Spillet er dempet, det samme er tempoet, og om en er i modus for en film med et klart og greit narrativ vil en kunne befinne seg i en tilstand av illsint neveknuging etter om lag 30-40 minutter med prat og penis. Og penisprat. Francks kontemplerende dialoger med sjelefrenden Henri er behagelige og viktige tenkepauser mellom de grafiske sexskildringene i skogen, og sindige Henri er så fascinerende som karakter atte hjælp, der

Er du ung og ønsker en reisekamerat eller ønsker å bli kjent med andre 5 mennesker? opplev 3 land på 19 dager KUN Kr

19.900,3/3/2014 aVreise 2

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter LES MER HER

23 31 61 00

www.statraVel.NO

12/2013

LAST VEGAS Regi: Jon Turteltaub Med: Robert De Niro, Morgan Freeman, Michael Douglas, Kevin Kline, Mary Steenburgen Syndens pøl LAST VEGAS ÅPNER med ei scene satt til Brooklyn, der fire velcastede kids stjeler ei whiskyflaske og gyver løs på en eldre bølle med replikken «This fight is gonna make us legends» – før de løper sin vei i sakte film. Filmen gjør så et sprang til nåtiden og vi presenteres for fire skjermlegender som for anledningen er utsatt for typecastingen fra helvete, i særdeleshet De Niro som den gretne, gamle enkemannen Paddy, og Douglas, hvis karakter Billy introduseres … ja, som Gordon Gekko, egentlig (hvorfor gjøre det vanskelig?). Sammen

han til stadighet gjester samme strand som homofile cruisere, men etter sigende er både gift og heterofil. Den intellektuelle relasjonen til Henri står i sterk kontrast til Francks relasjon til dyriske og Selleck-bebartede Michel, som påpeker at det ikke er noen selvfølge at de skal spise middag bare fordi de ligger sammen. Kjærlighet og sex er altså to forskjellige ting på denne stranden. Kanskje er det derfor Eric - filmens herlige comic relief – mener det må være helt okay å oppsøke enhver forekomst av seksualakt i skogen for å masturbere i det stille. Og kanskje er det derfor Franck er så forkommen her, så fremmed for «det ukjente ved sjøen», som L’inconnu du lac kan bety, ifølge en sms jeg nettopp mottok. Da en av strandens gjester tas av dage og skylles i land, og en politietterforskning settes i gang, mister filmen noe av sitt momentum – ironisk nok når filmen får litt narrativt thrillerkjøtt på beinet. Det er som om det med tres en trang og litt konvensjonell sjangerhatt over den hemningsløse miljøskildringen vi var på nippet til å akseptere som virkelighet. På bakgrunn av dette er det nærmest så lufta går litt ut av ballongen i den store finalen. Martin Øsmundset Premiere 22. november

med barndomskompisene Archie (Morgan Freeman) og Sam (Kevin Kline) reiser herrene til Las Vegas for å banke i hop et utdrikningslag etter at Gekko … unnskyld, Billy, frir til sin gutteromsplakat av en bedre halvdel fra generasjonen under. I sin iver etter å samle navn til en old boys-versjon av The Hangover, har regissør Jon Turteltaub kommet i skade for å glemme at film er mer enn navn på plakaten. Han instruerer stjernelaget sitt til hjerteskjærende ujevne prestasjoner, og det skinner gjennom at skuespillerne kjemper for sitt bare liv for å gjøre gull av gråstein. Innsatsen er dessverre fånyttes, simpelthen fordi manuset ikke holder mål. Foruten problemene til Paddy, Billy og Archie – henholdsvis enkemannssorg, alderdomsangst

og umyndiggjøring – har De Niro, Douglas og Freeman fint lite å jobbe med, og på det verste fremstår de som overspillende førstegangsreisende foran ei linse. Det er smertefullt å bivåne. En dårlig fundert kjærlighetshistorie springer mot slutten ut av et (om mulig) enda dårligere fundert trekantdrama, og for å sikre at vi til enhver tid har de riktige følelsene på plass, peprer Turteltaub gjennomgående på med melodiene til Mark Mothersbaugh, som – når de ikke høres ut som tarvelige kopier av David Holmes’ Ocean’s Elevenkomposisjoner – formelig brøler hva vi skal føle, lik LATTER- og SUKK-plakater som holdes opp mot publikum under innspillingen av en sitcom. Martin Øsmundset Premiere 22. november

FILM PHILOMENA Regi: Stephen Frears Med: Judi Dench, Steve Coogan, Ruth McCabe, Mare Winningham, Michelle Fairley, Charlie Murphy I uløkka DEN POLITISKE JOURNALISTEN Martin Sixsmith, som mener seg urettmessig sparket fra jobben sin, får det for seg at han skal bruke litt av sin nyvunne tid til å skrive en skikkelig pute- og sippesak om en eldre dame ved navn Philomena, som leter etter bastardsønnen hun for femti år siden ble tvunget til å gi fra seg. Sammen reiser de til hennes tidligere hjem, et kloster i Irland, som den gang da var en slags katolisismens fordømmende mottakssentral for ugifte ungjenter med barn eller barn på vei. Etter litt fånyttes graving

hos usedvanlig lite serviceinnstilte nonner, lærer Martin av en lokal bartender at enkelte av barna ble sendt over Atlanteren. Away we go. Philomena er en Tore på sporet-historie, rammet inn i en sjarmerende, men noe oppskriftsmessig og konfliktfattig road movie der to rake motsetninger gradvis lærer hverandre å kjenne, utvikler en gjensidig respekt og i prosessen tar opp i seg deler av motpartens egenskaper og kommer ut av det som rikere mennesker. Dette er med andre ord ikke historiefortelling som pløyer ny mark, så takke fanden for kjemien mellom en Dame Judi Dench i storslag som from, selvklandrende katolikk og en Steve Coogan på sitt mest naturalistiske, som syrlig, kald og arrogant sinna-ateist. På tross av innsatsen

fra tospannet, blir karakterene til tider altfor «typete». Dialogen er jevnt over troverdig hverdagslig, men den har øyeblikk hvor det er grunn til pannerynking, som da Philomena serverer sin enkle livsvisdom i utsagnet «Just because you’re in 1st class, doesn’t make you a 1st class person». Mange unge og ugifte mødre ble sendt i kloster og fratatt sine barn i etterkrigstiårenes Irland, fordi den katolske kirken mente de var for moralsk forkomne til å oppdra dem selv. Den ekte Martin Sixsmith fortalte historien om en av dem i boka The Lost Child of Philomena Lee, som filmen baserer seg på. Det er sørgelig at en så sterk og viktig historie er tatt ut i en film som ofte er morsom, men sjelden er virkningsfull. Martin Øsmundset Premiere 15. november

a yOung dOctOr’s nOteBOOk Skys storsuksess A Young Doctor’s Notebook – en miniserie satt til et Russland i revolusjonstid – er nærmest castet til perfeksjon, med Daniel Radcliffe og Jon Hamm som ung og mindre ung versjon av samme navnløse lege. Den første sesongen av komediedramaet fremviste en frisk veksling mellom munter, blodig slapstick og nattsvart fortvilelse. I den andre sesongen blir det mer av begge, når vi returnerer til den lille russiske landsbyen Muryevo i 1918, hvor den unge legen (Radcliffe) sliter med en lei morfinavhengighet. Til stadighet får han besøk av sitt eldre jeg (Hamm), som er sober etter et opphold i en kommunal tvangstrøye og klandrer sitt unge jeg for å gi etter for fristelsene, samtidig som han ønsker å tilgi seg selv. Har du alltid drømt om å se herrene bak skjermikonene Don Draper og Harry Potter i en svartkomisk serie basert på arbeidene til den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov? Da er dette serien for deg. sesong 2 Premiere 12. desember

THE HUNGER GAMES: CATCHING FIRE Regi: Francis Lawrence Med: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Philip Seymour Hoffman, Elizabeth Banks DER ENKELTE OPPFØLGERE ender opp som komparativt kjedeligere ladestasjoner hvor sår skal gro og nytt drivstoff tankes, er Hunger Games: Catching Fire den friske mellomdistanseløperen på stafettlagets vinnerteam. Ikke først, ikke sist, men en vinner likevel. Ni måneder etter Katniss og Peetas seier over Capitols groteske alle-mot-alle spill, samler skyene seg igjen. Katniss’ heltemot har generert håp, et nytt opprør brygger i distriktene, og President Snows skuldre er på vei oppover. Folket har fått et forbilde og Capitol bevrer. Enter Kvartsekel-spillet, en ny dødelig tevling for tidligere Hunger Games-vinnere. Mer brød, frykt og sirkus for å temme folket og en skreddersydd anledning til å myrde opprørsheltinnen på en politisk skånsom måte. «She must be eliminated», sier Snow og gnir seg begjærlig i fingrene mens Katniss spenner buen. Igjen. I likhet med den første filmen, er også dette manuset gjennomført med imponerende sans for dramatisk økonomi. En innledning akkurat lang nok til å kjenne på den ulmende uhyggen i Katniss’ bistre hjemtrakter, til å ane hennes uro og til å ha en viss innsikt i Capitols kompromissløse renkespill. Ingen overflødige scener, det potensielt melodramatiske forblir fraværende, og ikke én av Katniss’ tårer virker malplasserte eller unødvendige. Tvert imot bygges hovedkarakterene igjen rundt en sjeldent finstemt humanitet, genren til tross. Unge, brave helteskikkelser – ingen tvil om det – men også helter som tillates normal menneskelighet mellom transportetapper, show-seanser og hardkokt action. Som når Katniss etter hvert viser ømme følelser for Peeta, uten at det virker klamt eller forsert. Igjen er det først og fremst Jennifer Lawrence’ rolletolkning som formidler spennet mellom dødslekenes absurditet og blodige alvor. Hun gruer, frykter og tar seg sammen, men klarer alltid å formidle omstillingen uten at den virker for enkel. Igjen overraskes jeg over alle nyansene i det steinhugde ansiktet. Også alle de andre karakterene finner sin plass. Også denne gangen er de godt gestaltet og gitt akkurat nok tid i rampelyset til å fremstå som helstøpte og nødvendige. Fra Madhatter-Effie til gamemaster Caesar Flicker («Ha ha ha!»), til Katniss’ stylist Cinna (Lenny Krawitz). Liten spilletid, full valuta. Bare slutten kunne jeg ha ønsket meg annerledes. Den kommer hakket for brått og litt for lett. Men en litt dårlig veksling er en bagatell, så lenge stafettpinnen alt hviler trygt i hånden til nestemann uten tap av kraft, fart og flamme. Ragnhild Brochmann Premiere 20. november

generatiOn kill Via Rolling Stone-journalisten Evan Wright, blir vi i Generation Kill kjent med en tropp marinejegere som utgjør en liten del av den første angrepsbølgen i den amerikanske Irak-invasjonen i 2003. Den kritikerroste og prisbelønte miniserien kommer fra skaperne av The Wire, David Simon og Ed Burns, som leverer en knallsterk adapsjon av boka til den ekte Evan Wright. Generation Kill er på samme tid et treffende generasjonsportrett og en usminket skildring av krig – vi snakker håndholdt kamera, ingen musikk og en naturtro dialog som ofte bare tilsynelatende består av bullshit. Gjennom sju episoder som utgjør en effektfull reise mellom venting og krigføring, mellom det komiske og det grufulle, fikk vi med Generation Kill ikke bare et nær dokumentarisk innblikk i Irak-krigen, men også gjennombruddsrollen til Alexander Skarsgård, som portretterer Iceman, en av mange minneverdige karakterer – la også Godfather, Captain America og Gunny være nevnt. hele sesongen tilgjengelig nå

six By sOndheim Siden sin debut som tekstforfatter for West Side Story i en alder av 27 år, har Stephen Sondheim nærmest redefinert musikalsk teater, gjennom en karriere som spenner over seks tiår, en Pulitzer og et knippe Tony-priser, og inkluderer banebrytende arbeider som Company, Sweeney Todd og Sunday in the Park With George. Dokumentaren Six By Sondheim er et intimt og oppriktig blikk på livet og musikken, og vi får se hvordan de to var nært forbundet med hverandre for komponisten allerede fra barndommen av. Mangfoldige intervjuer gjort med Sondheim gjennom hans karriere veves sammen med arkivmateriale som spenner over et halvt århundre – et nylig oppdaget opptak av Ethel Merman som fremfører «Gypsy» er blant skattene – og tre sanger brakt til scenen på ny, spesielt for filmen. Legendens liv og virke bringes til skjermen på inderlig vis av en annen mann med Tony-priser på peishylla, Sondheims mangeårige venn og kollega James Lapine. Premiere 10. desember

Besøk hBOnOrdic.cOm. 79,- krOner i måneden, ingen Bindingstid.

hbonordic.com

12/2013

FILM

JUL I FLÅKLYPA Regi: Rasmus A. Sivertsen Med: Jon Brungot, Trond Brænne, Anders Bye, Kåre Conradi. NÅR MAN SKAL lage en ny variant basert på en gammel klassiker, må den nye utgaven helst være noe helt eget for å kunne anerkjennes som en verdig oppfølger. Klin lik bør den ikke være (især ikke når forelegget er enestående og høyt elsket) men heller ikke så nyskapende at gjensynsgleden forsvinner. Med Jul i Flåklypa har Rasmus A. Sivertsen valgt å legge seg på en klok mellomlinje. Han forsøker ikke gjenskape Ivo Caprinos distinkte animasjons-stil, men vekker heller den samme stemningen til liv ved å gi velkjente karakterer ny-animert innpakning. Men så var det innholdet. Vi skal tilbake til Flåklypa, Kjell Aukrusts ekstremutgave av hjembygda Alvdal, og den kronglete nuten hvor sykkelreparatør Reodor Felgen fortsatt holder hus med den frekke skjæra Solan Gundersen og det engstelige pinnsvinet Ludvig. I førjulsgleden fins imidlertid et skår, det snør ikke. En udramatisk hendelse, hadde det ikke vært for at avisredaktøren Frimand Pløsen – en slags aldrende variant av Jean Belmondo – har lovet snø i en måned, for å sette salgsrekord i lokalavisa. Alle vet at vær selger, og vill og gal tramper han opp til Felgen for å finne en teknisk løsning

lookatthisfuckinghipster.tumblr.com

BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN Regi: Abdellatif Kechiche Med: Léa Seydoux, Adèle Exarchopoulos, Salim Kechiouche, Mona Walravens, Jérémie Laheurte, Alma Jodorowsky MENS TERENCE MALICK (Tree of Life, To the Wonder) bringer oss til livets kjerne ved å stilisere og abstrahere, tar den franske regissøren Abdellatif Kechiche oss med tilbake til den naturalistiske virkeligheten. Til kropp og ånd, kjøtt og tårer og menneskeliv som fremstår som like reelle som våre egne. En varm hånd mot kinnet og et slag i ansiktet, Blå er den varmeste fargen kommer til å ta pusten fra deg. Midt i historien står 17-år gamle Adèle. Sterk og sårbar, sjenert og nysgjerrig. Usikker på seg selv, gutter, kjærligheten og sin egen legning. Inntil hun møter den eldre kunststudenten Emma. Her eksploderer Adèles følelsesliv, og den emosjonelle og erotiske oppvåkningen sender henne inn i bane rundt en ny sol og en ny måne, Emma. Det er flere momenter som gjør Blå er den varmeste fargen til en pustfrarøvende opplevelse. For det første tar Kechiche seg sjeldent god tid. Hele tre timer og sju minutter bruker han på å lose hovedkarakteren mot og gjennom den store kjærligheten. Slik rekker vi å bygge vår egen relasjon til Adèle – vi rekker å forelske oss i henne – før Emma skal gjøre det samme. Vi rekker også å bevre på sidelinjen mens forholdet blir til, og vi rekker å oppleve både de små og de store nyansene i forholdets opp- og nedturer. Tiden tar uvanlig stor plass i Blå er den varmeste fargen, men det tar seg også godt ut, den trengs og den er virkningsfull. Den mye omtalte, sjeldent lange og sjeldent realistiske sex-scenen får også sin naturlig plass med tiden som bakteppe. Visst er ti minutter med begjærlig sex mye og hittil usett, om ikke uhørt, men den er også så naturlig fremstilt at det er vanskelig å tenke seg filmen uten – når den først er der. Scenen styrker historien og gir kredibilitet til filmen som et vektig og modig samtidsdrama. For det andre, og som juryen i Cannes visste å verdsette, fungerer ikke en karakterdreven film som denne uten fremragende skuespillere. Så vant heller ikke regissør Kechiche prisen for årets film alene, han delte den med hovedrolleinnehaverne Léa Seydoux og Adèle Exarchopoulos. Én erfaren og én uerfaren skuespillerinne. Først og fremst er det nykommeren Adèle Exarchopoulos som eier lerretet. Rå og velsignet ufiltrert viker hun ikke en tomme fra oppgaven i løpet av de tre timene. Adèle har kledd på seg karakteren Adèle med hud og hår, og ikke en eneste gest avslører at forestillingen er skuespill. Tvert imot oppleves det som om både Emma og Adèles roller er levd istedenfor spilt, erfart istedenfor fremført. En naturalisme fremelsket av regissør Kechiches kompromissløse krav til skuespillerne, men også et produkt av den vellykkede kontrasten mellom den erfarne, også glitrende Léa Seydoux og Exarchopoulos’ ubehandlede uttrykk. Fortsatt står Fucking Åmål som den ene ungdomsfilmen som virkelig grep meg som ung kinopublikummer. Dette oppleves som forlengelsen. Dyptgripende, opprivende og forklarende, slik film om det å være menneske skal være. Ragnhild Brochmann Premiere 15. november

på problemet. Oppfinneren sier nei, men lager likevel en snøkanon i all hemmelighet. Hemmeligheten avsløres og dermed er førjulsrabalderet i gang. For hvem kan egentlig kontrollere maskinens krefter når spaken først er i gir? Jeg er glad og engasjert så lenge det handler om hovedrollenes egenheter og hverdagskomikken dem imellom. Men med rolleregisteret presentert, og snøkanon-intrigen i gang, blir det nye Flåklypa for ubebodd og for lite fargerikt, alle gode forutsetninger til tross. Muligens er også fraværet av en engasjerende intrige mer merkbar når scenografien i denne utgaven tross alt byr på færre øyedrops enn forgjengeren. Her er det færre miniatyr-rariteter, snurrepiperier og andre ekte detaljer til å holde øynene på stilk og hjernen engasjert mellom de store slagene. Flott og gjennomtenkt er det, men mindre rikholdig. En annen og mindre innsigelse mot en lavere grad av «aukrustsk autentisitet», er den fiktive bygdedialekten som turneres med ulikt hell av filmens dubbepanel. Især Kari-Ann Grønsund sliter med å få det generiske bygdemålet til å høres naturlig ut. Kåre Conradis riksmåls-Pløsen er derimot utmerket. Oppsummert har Jul i Flåklypa likevel blitt en avlegger med snert, ynde og passe stor respekt for Flåklypa Grand Prix. Ragnhild Brochmann Premiere 8. november

12/2013

Hallo, polisen? Ja., eh.. det är jag som är bananmannen.

DEN FEMTE STATSMAKT Regi: Bill Condon Med: Benedict Cumberbatch, Carice van Houten, Stanley Tucci, Laura Linney, Anthony Mackie, Dan Stevens Hvit støy «A DAY LIKE TODAY is not a day for soundbites – we can leave those at home – but I feel the hand of history upon our shoulders.» Det uttalte Tony Blair på en improvisert pressekonferanse i 1998, og ga verden et uforglemmelig, ikkeintendert parodisk soundbite til å illustrere den pompøse tomheten i politisk retorikk. Sitatet hadde passet perfekt inn i Den femte statsmakt, som har lignende utilsiktede morsomheter og sitater spredd jevnt utover. Hele filmen er bygd opp som en lang rekke

overtydelig og påtatt tungtveiende momenter, noe som fører til at å se Den femte statsmakt er som å se en to timer lang trailer for Den femte statsmakt. Det sies at en film avslører seg selv på hvor mye den benytter seg av bakgrunnsmusikk for dramatisk effekt, og her går den sammenhengende fra start til slutt. Å kalle det slitsomt er en underdrivelse. For de som ikke vet, er dette en film om Julian Assange (Cumberbatch) og WikiLeaks’ utvikling til toppen av den politiske dagsorden. I et forvirret ønske om å portrettere Assange som en kompleks personlighet, fremstilles han vekselvis som genial frelserskikkelse og som arrogant, egosentrisk drittsekk. Noen nyanser i mellomsjiktet mellom disse

to ekstremene er ikke å spore, og Den femte statsmakt er i effekt et karakterdrap av en mann som fortsatt befinner seg i politisk asyl hos Ecuadors ambassade i London. At Assange selv har tatt sterk avstand fra filmen er muligens grunn nok til å avskrive den, men i rettferdighetens navn kan man kanskje velge å se den som ren fiksjon – eller? Der ligger problemet, uansett hvordan man prøver, er det vanskelig å unngå at filmen farger oppfatningen av reelle mennesker og betente hendelser på et vis man kanskje ikke er klar over selv. Det gjør Den femte statsmakt til et stykke unødvendig og spekulativ hvit støy som aldri skulle vært laget. Trond Gausdal Premiere 22. november

PÅ KINO FRA 20. DESEMBER

FILM

Trondheimsfilmen, hvor ble det av deg i alt mylderet? TEKST MARTIN T. JOHANNESSEN ILLUSTRASJON TORD TORPE ET SKOGHOLT BAK DRAGVOLL, en tidlig lørdags morgen i begynnelsen av november: En gjeng filmstudenter legger siste hånd på et verk de har holdt på med i snart to år, bare epilogen mangler nå. De er alle en del av det nye masterprogrammet til film- og videoproduksjon ved NTNU og har fått i oppgave å lage en spillefilm. Snart er det endelig resultatet ferdig, horrordramaet med arbeidstittelen Jernharen. – Jonas! Du kan bare gå å spise lunsj! Regissør Astrid Thorvaldsen kommanderer vekk sine undersåtter. Det er tid for å ta en alvorspratprat om norsk film. Thorvaldsen har tidligere regissert kortfilmen Festen, som vant Filmpolitiets kortfilmpris tidligere i år. Med andre ord: Vi har med et talent å gjøre, en filmstudent Trondheim gjør lurt i å ta vare på. Av det som etter hvert er opplagte årsaker.

12/2013

For dette er det store spørsmålet: Hvorfor har Trondheim aldri opplevd en filmboom på samme måte som Stavanger, Bergen og Oslo? Vi skal tilbake til Astrid Thorvaldsen. Men først en liten rundreise i konglomeratet kalt Film-Norge. TUNG BØR. I antologi-serien «Se Trøndelag! – Kunst og visuell kultur i midten av Norge» kartlegger professor i filmvitenskap, Gunnar Iversen, Trondheims filmhistorie. Et par dager før vi møter filmstudentene på Dragvoll tekster vi med filmhistorikeren. – Det nærmeste man kommer en skikkelig Trondheimsfilm er vel Bør Børson jr fra 1974, skriver han. Bør Børson!? Den dølle musikalen med Rolv Wesenlund i hovedrollen? Det er et stykke derfra til Joachim Trier og Oslo, 31. august. Det må vel være interesse for å produsere en skikkelig byfilm i Trondheim også? – Joda, men verken Nord eller Jag etter vind ser ut til å fungere på samme måte

som Mongoland eller Himmelfall. Jeg er imidlertid sikker på at boomen kommer snart. Keep cool. VINDSTILLE. Stavanger 2001: en gjeng filmstudenter hylles for det pressen omtaler som en ny æra i norsk film, Stavangerbølgen. Med lavbudsjettsfilmen Mongoland sår regissør Arild Østin Ommundsen frøet for videre filmproduksjon i byen. Ett år senere debuterer bergenseren Gunnar Vikene med filmen Himmelfall og snart surfer også hordalendingene på bølgen. Ti år senere: «Stavanger og Bergen har hatt sine filmbølger, nå er Trøndelag på gang», melder Filminvest Midt-Norge entusiastisk på sine hjemmesider. Sammen med Trondheim Kino spytter de 1,5 millioner inn i produksjonen til Jag etter vind. Ingen dårlig investering, det, men heller ikke startskuddet for noen trøndersk filmbølge, skal vi tro regissøren selv, Rune Denstad Langlo. – Vi trøndere har altfor lite Oslo-hat i oss.

Stavangerbølgen oppsto mye på grunn av regissør Arild Østin Ommundsen sin intense forakt for filmbransjen i hovedstaden. Dersom vi skal få til en ordentlig Trondheimsbølge, trenger vi flere unge og sinte trøndere som bare kjører på og lager film, uten hjelp fra Oslo. Han mener Trondheim har manglet gode historieformidlere, men tror vi vil se et skifte i løpet av kort tid. – Tore Renbergs forfatterskap har betydd mye for Stavangerbølgen, men jeg tror Norge er lei av Jarle Klepp, de vil ha trøndere nå. Og historiene finnes. HAR EN DRØM. Denstad Langlo tilhører selv gruppen som reiste fra Trondheim til Oslo for å lage film, men Nord (2009) og Jag etter vind (2013) er spilt inn i nettopp Trøndelag. Ingen av disse kan imidlertid omtales som Trondheimsfilmer per se; handlingen i filmene utspiller seg utenfor bykjernen. Som en av de mest etablerte regissørene fra Trondheim, føler du ikke et visst ansvar for å markere revir? Etablere Trondheimsfilmen? – Anders Baasmo Christiansen kjører jo snøscooter gjennom sentrum i Nord da, det teller jo litt. Jeg har alltid drømt om å filme en hel film i Trondheim, jeg har til og med skrevet et manus, men det var så dårlig at ingen ville gi det penger. Men det som er helt sikkert er at den første Trondheimsfilmen kommer, at jeg ikke lager den, og at innen fem år så er det spilt inn minst tre spillefilmer i Trondheim. Det paradoksale er at min kollega Yngve Sæther, som har produsert masse film i Stavanger, er oppvokst på Singsaker. Han har alltid hatt en drøm om å lage en Trondheimsfilm. Dere bør ta en prat med han. DOKUBØLGE. Vi ringer Yngve Sæther i håp om å bli klokere, men siden han ikke

FILM

Vi trøndere har alt for lite Oslo-hat i oss.

tar telefonen, ringer vi produsent Dag Hoel i stedet. Hoel driver selskapet Filmproduksjon AS i Trondheim og har de siste årene produsert en rekke dokumentarfilmer i regionen. Hoel tror Denstad Langlo har et poeng når han sier at patriotismen ikke har vært sterk nok til å starte en filmbølge i byen, vel og merke på spillefilmfronten. – Men for noen år siden begynte Trondheim å produsere dokumentarfilm av høy kvalitet. Jeg var personlig mer interessert i det enn fiksjonsfilm. Det var et veldig bevisst valg. De som gikk med en spillefilmdrøm i magen kom seg egentlig ingen vei, sier han. Kulturdepartementet anser markedet for dokumentarfilm og kortfilm i Trondheim som betydelig større enn markedet for spillefilm. I forslaget for 2014 støttes Midtnorsk Filmsenter med fem millioner kroner, mens Filminvest Midt-Norge støttes med 1.035.000 kroner. Midtnorsk Filmsenter støtter primært dokumentarfilm og kortfilm, mens Filminvest Midt-Norge støtter og investerer i spillefilm. Tilbake til Dag Hoel. Er det risikosport å satse på spillefilm i Trondheim? I en paneldebatt i 2011 sa du: «Å produsere spillefilm i Trondheim er ikke noe man på død og liv skal gjøre». Er ikke det en litt defensiv holdning? – Resonnementet mitt den gangen var at vi har et godt dokumentarfilmmiljø i Trondheim. Jeg er dokumentarist og har holdt på med dokumentar i mer enn tretti år. For meg har det ikke vært noe mål å lage en spillefilm. Samtidig, den dagen det kommer en regissør til meg med et godt manus og sier: «dette har jeg lyst til å gjøre i Trondheim», så er jeg selvfølgelig interessert i det. Som produsent ser jeg på det som en meget god investering. Foreløpig har ikke det manuset dukket opp, ikke på mitt bord i alle fall. Hoel tror ikke det står og faller på engasjementet i byen, men hevder Trondheim mangler en dyktig regissør som våger å satse. – Rune Langlo har laget to filmer i MidtNorge, men han har gjort det med et produksjonsselskap fra hovedstaden i ryggen. Filmene er ikke midtnorske, de er per definisjon østlandske, og har ikke gitt filmmiljøet et puff på samme måte som Mongoland gjorde i Stavanger. VENTE, BLINKE. Vi legger på. Dagen etter ringer Yngve Sæther, produsent i Motlys. I tillegg til Nord og Jag etter vind står produksjonsselskapet bak filmer som Himmelfall, Mannen som elsket Yngve og Oslo, 31. august. Du kommer fra Trondheim, har produsert en rekke byfilmer, men aldri en skikkelig Trondheimsfilm. Hvor blir den av? – Den kommer neste år. Gjør den!? – Ja, det er planen i alle fall. Vi har en søknad inne hos NFI med en regissør fra Trondheim som heter Yngvild Sve Flikke. Vi håper å starte innspilling i mai eller juni neste år. Filmen heter Vente, Blinke og utspiller seg i Trondheim. Vi ønsker å benytte oss av byens lys, folk, beliggenhet og arkitektur. Du er i ferd med å ødelegge premisset for denne saken. Er dette hundre prosent bankers? – Nei, men jeg vil si det er gode muligheter for det. Det endelige svaret kommer i januar.

LOKAL FORANKRING. Sæther forteller at det er tilfeldighetene som rår når Motlys nå velger å satse på verdens første Trondheimsfilm. Han er bare delvis enig med Hoel i at produksjonsselskap og regissør må holde til i byen for at filmen skal være ekte vare. – Det er ikke så viktig at produsenten sitter i byen. Det er viktigere at regissør og manusforfatter holder til der. Det er et større problem at folk i Trondheim ikke er patriotiske nok, de flytter ut av byen for godt. Bergensere blir gjerne boende i hjembyen eller flytter tilbake etter noen år utenbys. Folk fra Stavanger også, de har skjønt at det er godt å ha noen å hate. Han påpeker at patriotismen i Stavanger har mye å takke barne- og ungdomsteateret for. – En veldig viktig forutsetning for Stavangerbølgen var barne- og ungdomsteateret ved Rogaland Teater. Veldig mye av den kreative virksomheten har spunnet ut av det miljøet. Tore Renberg og Kristoffer Joner har begge bakgrunn derfra. Det er ingen tvil om at den institusjonen har vært en viktigmøteplass. Trondheim har kanskje ikke det samme møtestedet for kreative krefter, tror Sæther. I håp om å få til noe lignende, etablerte han Cinemateket Trondheim i 1993. To år senere lokket hovedstaden med jobbtilbud. – Jeg følte jeg måtte takke ja til stillingen for å komme meg videre. Det var et lite miljø og jeg ble lei av å gjøre alt selv. Trondheim manglet en møteplass. Vi fikk det delvis til med Cinemateket på Rosendal, det ble i det minste et miljø rundt det å se film, men vi kom aldri helt i mål med prosjektet. NO SURF. Tilbake på Dragvoll. Lunsjen er over, og filmstudentene går i gang med å rigge opp til neste scene. Astrid Thorvaldsen forteller at filmbudsjettet er på skarve 100.000 kroner og at bortimot alle pengene har gått til monstrene i filmen. Innimellom praten slår det oss: Thorvaldsen tilhører en gruppe som dro hjemmefra, nærmere bestemt Spydeberg, for å studere film i Trondheim. Nå har hun vært her i nesten fem år. Om ikke trønderne er patriotiske nok, kanskje innflytterne tar på seg jobben? – Jeg opplever miljøet som godt, men lukket. Jeg har for eksempel aldri møtt noen som går på filmlinja på NKF (Norges kreative fagskole). Trondheim mangler et samlingspunkt for filminteresserte. Rosendal kunne vært nettopp det, en sånn yngleplass. Midtnorsk filmsenter har bransjetreff og lignende, men det er ikke særlig godt markedsført. Det samme gjelder Cinemateket. Jeg vurderte å bli med i starten, men jeg kjente ingen som dro dit. Terskelen ble for høy. Hun savner det gode presset. Sparket bak. – Professorene er flinke til å ta initiativ, men i mange sammenhenger blir det med initiativet. Ting tar lang tid. Jeg savner at de ikke maser mer og følger oss bedre opp, det hadde vært innmari ålreit. Så du satser ikke på å surfe på den bebudede Trondheimsbølgen som angivelig er like rundt hjørnet? – Jeg blir kanskje en liten stund, men neppe veldig lenge. Planen er Oslo.

girls sesOng 3 Lena Dunham så et stort hull mellom kvinneportretteringene i Sex and the City og Gossip Girl, og da hun satte ut for å bringe Girls til skjermen, var det fundert på et ønske om å fylle dette hullet. Med seg på laget fikk hun ingen ringere enn Judd Apatow, den ukronede kongen av den moderne mainstream-komedien, som produsent. Dunham skriver, regisserer, produserer og spiller selv hovedrollen som Hannah i serien, som tar for seg fire amerikanske middelklassejenter i tjueårene som etter beste evne forsøker å få orden på livene sine. Girls presenterer romantiske relasjoner som er hakket mer nyanserte enn hva man er vant med å se mellom 20-åringer på TV, og krydrer med imponerende oppriktige skildringer av sex slik sex gjerne fortoner seg sett utenfra; klønete og kleint. Det har nærmest blitt kastet statuetter og priser etter Girls, som har premiere på sin etterlengtede tredje sesong 13. januar. sesong 3 har premiere 13. januar sesong 1-2 tilgjengelig nå

true detective «This is a world where nothing is solved.» De beste filmskuespillerne fortsetter å strømme fra kinolerretet til flatskjermen i stua. I krimdramaet True Detective har Matthew McConaughey og Woody Harrelson hovedrollene som henholdsvis Rust Cohle og Martin Hart, politimenn som hentes inn til avhør for å nøste opp i en bisarr, ritualistisk mordsak de hadde i 1995, som etter sigende ble løst. Historien om den 17 år lange jakten på en seriemorder fortelles vekselvis i nåtidsintervjuer med etterforskerne Cohle og Hart og i tilbakeblikk til den gang da, og det blir gradvis uklart hvem som egentlig har hevd på sannheten. True Detective er planlagt å bli en antologiserie med nye karakterer hver sesong, á la American Horror Story. Denne åtte episoder lange første sesongen er skapt og ført i pennen av Nic Pizzolatto, som tidligere har skrevet episoder av The Killing, den amerikanske nyinnspillingen av Forbrytelsen. Premiere 13. januar

lOOking En trio av homofile menn i 30-åra utforsker de ofte overveldende mulighetene en har som moderne homo/samtidshomo: Patrick (Jonathan Groff fra Glee) er en spilldesigner som vil tilbake i singelgamet i kjølvannet av eksens annonserte forlovelse; kunstnerspiren Augustin begynner å betvile monogami som idé mens han etablerer seg med kjæresten; og den eldste av dem, Dom, er i ferd med å møte 40-åra som erfaren kelner med mildt sagt uforløst potensiale innen karriere og kjærlighetsliv. Historiene deres flettes sammen idet de søker etter lykke og intimitet i San Fransisco, hvor en progressiv, uforutsigbar og seksuelt åpen kultur råder. Serieskaper og nykommer Michael Lannan utviklet serien basert på sin egen kortfilm Lorimer. Alle de åtte episodene som utgjør første sesong, er regissert av Andrew Haigh, som skrev og regisserte det prisbelønte, romantiske dramaet Weekend fra 2011. Premiere 20. januar

Besøk hBOnOrdic.cOm. 79,- krOner i måneden, ingen Bindingstid.

hbonordic.com

12/2013

FILM

Alfred Hitchcocks innflytelse på filmhistorien er praktisk talt umulig å overvurdere, men noen ganger kan man lure på hvor selve arvesølvet har blitt av. Her finner du det. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN STOKER Regi: Chan-wook Park Med: Mia Wasikowska, Nicole Kidman, Matthew Goode PÅ TROSS AV en relativt stjernespekket rolleliste og kommersielle rammebetingelser, er ikke Stoker det man i dag kan omtale som en tradisjonell filmfortelling. Ordene som snor seg ut av munnen på de stivfrosne skuespillerne er fullstendig underordnet selve filmspråket; kameraet, som med møysommelig koreograferte bevegelser utforsker fiksjonsuniverset, er ikke forpliktet til stadig veksling mellom halvnære ansiktsbilder i dialog. Eksposisjonen er diffus, i en slik grad at det er vanskelig å få grep om hva filmen egentlig skal handle om før den er ferdig. Men det er nettopp disse «avvikene» som gjør Park Chan-wooks Stoker til en fryd, til en sjangerfilm som vasker gulvet med hundrevis av halvhjertede krim-thrillere, fylt til randen av forfyllede etterforskere, forutsigbare rebusløp og gjennomsiktige likposer. Alfred Hitchcocks innflytelse på filmhistorien er praktisk talt umulig å overvurdere, men noen ganger tar jeg meg i å lure på hvor selve arvesølvet har blitt av. Hitch serverte paradeeksempler på hvordan filmkameraet er i stand til å skape suspense gjennom presise bevegelser, gjennom å konstruere

12/2013

et blikk for tilskueren, som spiller på visuell opphisselse – både inntrengende nærhet og voyeuristisk avstand. Der det antydede eller usagte gjerne vil skape mer intense øyeblikk enn avsløringer. FORUTEN Å STIMULERE kikkerlysten som enhver psykoanalytiker vil mene at bor i oss alle, var den legendariske regissøren en enestående bildeforteller. Nesten all nødvendig informasjon ble formidlet i samspillet mellom foto og klipp. «Hitchcocksucker» Brian De Palma (Dressed to Kill, Body Double) er kanskje den som har ivaretatt og videreutviklet dette paradigmet på en mest interessant måte. I dag er det få studiobaserte filmskapere som viser en slik lidenskap for cinéma pur, og nettopp derfor opplever jeg Park Chan-wooks Hollywood-debut som en slags velsignelse. Sammen med Bong Jon-ho (The Host), Kim Ji-won (A Bittersweet Life) og Kim Ki-duk (Bin-Jip), bidro Park til å skape en betydelig sørkoreansk filmbølge på 00-tallet. Sympathy for Mr. Vengeance slo innover festivalene i 2002, og bare tre år etterpå ble Park tildelt Grand Prix i Cannes av Quentin Tarantinos jury for det ultravoldelige mesterverket Oldboy. Siden den gang har det ligget i kortene at Park på et eller annet tidspunkt var nødt til å prøve seg i Hollywoods lekegrind. Mange lider en stille død i denne prosessen, enten

fordi de går på en kunstnerisk smell, eller fordi de ikke klarer å ivareta særtrekkene som gjorde at de ble beundret i utgangspunktet. Det er utrolig hvordan drømmefabrikken har bundet og dominert egenartede filmstemmer fra hele verden, som om de de skulle vært hjelpeløse sex-slaver for en stadig mer horete industri. Men Parks integritet later til å være urokkelig, for Stoker bærer på ingen måte preg av kompromisser. Filmen består nesten utelukkende av lange, grasiøse sekvenser, som nærmest ligner kortfilmer, og før fortellingen delvis nøstes opp, er man nødt til å la seg henføre av det virtuose formspråket og samtidig studere de visuelle motivene for å få grep om den eksentriske fortellingen. Utgangspunktet ligner Hitchcocks Shadow of a Doubt (1943): når Richard Stoker dør i en bilulykke, etterlater han kona Evelyn (Nicole Kidman) og datteren India (Mia Wasikowska) i familiens staselige gods. Avdødes bror Charlie (Matthew Goode) dukker plutselig opp i begravelsen etter mange års stillhet. Til å begynne beiler han skamløst med

ustabile Evelyn, samtidig som det later til å eksistere en sterk, men uforklarlig tilknytning mellom ham og niesen. Etter flere mystiske forsvinninger, merker India at noe er galt. På mange måter er Stoker en morbid coming of age-fortelling, der Wasikowska får muligheten til å dyrke sin kjølige, nesten alien-aktige fremtreden i en rollefigur som kvestes med sin forknytte seksualitet. Det er som om onkel Charlies forløser noe perverst, et iboende mørke i ungjenta som vil bryte ut av det aristokratiske rammeverket som har oppfostret henne. S ymbolladede tilbakeblikk der hun og faren skyter villgjess, knusing av egg og et gulfarget pikeværelse med en reirlignende seng understreker denne tematikken. VOKSESMERTENE ER TIL å ta og føle på når den blodsprutende volden omsider får spraye veggene i Parks Southern Gothic-aktige setting. Den følelsesmessige innlevelsen uteblir i tradisjonell forstand, men når India tar frem jaktgeværet for å rydde veien for et liv i frihet, kribler hormonene hos oss som elsker at film er film. Stoker er nå tilgjengelig på Blu-ray. Anmeldelsen er skrevet i samarbeid med MONTAGES.

En fryd, en sjangerfilm som vasker gulvet med hundrevis av halvhjertede krim-thrillere.

KP5, vår nye Atmos-sal!

På Bergen Kino fra 11. desember! Følg oss på www.facebook.com/bergenkino 12/2013

MYSTIKK (fra gresk mysticos, «som hører til mysteriene», «hemmelighetsfull»; av myein «å lukke», «være taus»). Mystikk er en tradisjon innenfor flere av religionene; som representerer et personlig, subjektivt og direkte opplevelse av det guddommelige, eller som en nærhet til Gud eller enhet med Gud. Mystikk forekommer i alle de teistiske verdensreligionene; jødedom, kristendom og islam. Innenfor jødedommen er det særlig kabbala som regnes som mystikktradisjonen. Også i buddhismen og hinduismen legges det vekt på en selvopplevd, direkte erfaring av den åndelige, dypere virkeligheten Sufismen oppsto som en asketisk bevegelse i Irak på 600- og 700-tallet, og bygger på tanken om den rene gudskjærlighet og gudserfaring. De fremste representanter for den tidlige islamske mystikken er Hasan fra Basra (død 728) og kvinnen Rabia al-Adawiyya (død 801).

Driver Ylvis med snikinnføring av mystisk-religiøst tankegods? Vi må våge å ta debatten. TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON TORD TORPE PÅ MIDTEN AV 2000-tallet leide jeg et svært, gammelt hus sammen med to kamerater. Eieren var gammel, og prisen var beskjeden: totalt 30 000 kroner – i året. Depositum? Nei da, stoler på dere. Eieren satte imidlertid to betingelser for leieforholdet. Han ønsket å stikke innom et par ganger i året, sånn for å sjekke at alt var i orden («og kanskje dere kunne by på noen vafler i samme slengen?»). Vaffelbesøk? Klart det! Null problem! Og den andre betingelsen? Jo, det var én dør vi aldri – ALDRI! – måtte røre. Døra var selvfølgelig låst, men vi måtte love aldri å forsøke å dirke den opp eller på annet vis ta oss inn i Det hemmelige rommet. Kan dere love meg det, på tro og ære? Jo da, det kunne vi. Vi signerte kontrakten. Huset var digert. Et soveværelse fra eller til utgjorde ingen forskjell. Snart ble imidlertid nysgjerrigheten for sterk. Hva i huleste var det som befant seg inne på det rommet? Hva kunne ha skjedd der inne? Et forsettlig drap? Et arveoppgjør som eskalerte og kom ut av kontroll? En hjemmefødsel gone wrong? Andre unevnelige sengeaktiviteter? Hadde det noe med denne voldsomme appetitten på vafler å gjøre? Eller

12/2013

var det kanskje her moren til eieren hadde ligget på sotteseng og trukket pusten for aller siste gang? Men døra lot seg ikke rikke. Den satt dønn fast. Vi lånte en stige for å titte inn vinduet. Men tunge, brune gardiner hindret alt innsyn. Det var som pokker. Vi måtte forsone oss med det uavvendelige: rommet forble et mysterium. Midt iblant oss, men akk så fjernt. Og i dette lå hele tiltrekningskraften. For jeg har aldri blitt helt ferdig med dette rommet. Selv nå, snart ti år senere, i små glimt, kan det slå meg: Hva i himmelens navn er det som befinner seg inne på det rommet? KAMUFLERT I RØD PELS Bedre ble det ikke da Ylvis lagde den revelåta. For der dukker de samme motivene opp: Det som unndrar seg vårt blikk – og våre ører! – og som forsterker nyfikenheten. Dragningen mot det uutgrunnelige. Det ikke-åpenbarte som forutsetning for tiltrekningen. Det er tross alt en av menneskehetens første erkjennelser: en diskré kløft er alltid å foretrekke fremfor hele sulamitten. Men så tittet jeg nærmere på teksten. Jeg holdt på å ramle av stolen. Hadde Siv Jensen rett hele tiden? Var vi utsatt for snikislamisering på sitt mest snikete?

Sikkert var det at Ylvis sto i større gjeld til den marokkanske sufimuslimen Ahmad ibn ‘Ajiba (1747-1809) enn noen kunne forutsette. For det var ikke til å ta feil av. Den nye revevisa var en snedig analogi for sufismens gudsbegjær. En klagesang som påkaller et livstegn fra Gud, men som samtidig er innforstått med at et slikt tegn vil spolere alt. En lovsang kamuflert i rød pels med hvit snipp på halen. Bli med på en reise i Ylvis-åndeligheten. Der språket kollapser og TV Norge møter Korinterbrevet. I know you’re hiding  What is your sound?  Will we ever know?  Will always be a mystery  What do you say? (…) Will we ever know? I want to I want to know! REV BAK ØRET I mystikken heter det at Gud/Allah/Jahve er Intet. Det betyr at Gud er det helt Andre, noe som mennesket ikke kan forestille seg, derfor

Intet. Han bor i mørket bortenfor begrepene. Eller som det heter i Salme 18.12: «Gud gjorde mørket til sitt skjulested, et telt av mørke, regntunge skyer». Ylvis gir dette teltet et prosaisk uttrykk når de viser til revens hiddenness – det godt gjemte revehiet («digging holes»; «somewhere deep in the woods»). Dette er en av mystikkens viktigste forutsetninger. Den ytterste virkeligheten er noe du snubler inn i. Gud åpenbarer seg som plutselige blaff – når du minst venter det. Tilsvarende: Du kan snuble over reven, aldri oppsøke den med overlegg. Ylvis behandler dette overraskelsesmomentet helt eksplisitt: «suddenly you’re standing still». Stevnemøtet med reven er nådestyrt. Det ligger ikke i forlengelsen av det rasjonelle, i enden av en godt planlagt ekspedisjon, men i et mørke – bortenfor. Det er utenfor språkets rekkevidde, ville mystikeren sagt. I spenningen mellom ordet og det usagte. I Fosse-romanen Eg er vinden (2008) – på mange måter det nærmeste «What Does the Fox Say?» kommer et litterært forelegg – heter det: men korleis det er kan jo ikkje seiast for det ja det er jo ikkje eit ord REVESTREKER Dette re-presentasjonsproblemet – språkets tilkortkommenhet – er sentralt i hele forfatterskapet til Jon Fosse. Noen vil kalle dette visvas eller tåkeprat. Men slik er terrenget. Meta-

fysikken omhandler det som ligger «bakenfor» eller «forbi» naturen, det som ligger til grunn for at fysikken (vår verden) overhodet kan eksistere. Her kommer språket nødvendigvis til kort, og som blant annet sufistene og Ludwig Wittgenstein (1889‒1951) – og nå Bård Ylvisåker – har vist: Dette språket kan i beste fall bare peke mot noe; det egentlige ligger nødvendigvis hinsides språket, et sted som språket ikke kan nå direkte. I stedet må språket nøye seg med å antyde, eller omskrive, for eksempel ved hjelp av metaforer, synekdoker eller analogier («like an angel in disguise»). I Ylvis’ tilfelle er denne beskjedenheten på språkets vegne gitt et pregnant uttrykk. Innledningsvis er språket i full beredskapsmodus («Wa-pa-pa-pa-papa-pow!»; «A-hee-ahee ha-hee!»), men i siste verset kapitulerer brødreparet: Begjæret («what do you say?») viker vei for forsoningen («will always be a mystery»). I musikkvideoen blir brødreparet her løftet i været, som om de trekkes litt nærmere det guddommelige ved å akseptere det uavvendelige: Revens sang forblir utenfor rekkevidde. Jo visst kan vi gjøre forsøk på å transkribere revens sang («Abay-ba-da bum-bum bay-do!»). Men det er nettopp det – et forsøk. Vårt forsøk (signifikanten) strander på språkets elvebredd. Og gudskjelov for det! Reven («my guardian angel») prises fordi vi ikke kjenner den fullt ut. En gåte som løses, er ikke lenger en gåte. Et hemmelig rom er ikke lenger et hemmelig rom om noen finner nøkkelen. DEN ØREDØVENDE STILLHETEN Den walisiske dikteren R. S. Thomas, som døde høsten 2000, og som av uransakelige grunner aldri vant nobelprisen i litteratur, til tross for at han ble nominert utallige ganger, skrev om dette store, bortgjemte soveværelset som hjemsøker oss. Silentium grande. «Det

store fraværet i våre liv», skriver han. «Den øde tausheten i det indre / plassen vi går når vi søker / uten håp om å nå frem eller finne.» (min uth.) Denne dualiteten – det nærværende fravær – har også fått et ekspressivt uttrykk hos den svenske forfatteren Göran Tungström (1937-2000). Som han skriver i Juloratoriet: Gud ‘finnes’ ikke / Jeg tror på ham / Skulle han ‘finnes’ / ville han være fange i språket / og altså vår slave Bytt ut «Gud» med «revens sang», og du har «The Fox». Veien fra R. S. Thomas og Göran Tunström til Vegard Ylvisåker er i det hele tatt adskillig kortere enn mange forutsetter. Ikke bli overrasket om «The Fox» finner veien inn i neste reviderte utgave av Norsk Salmebok. Det er imidlertid islam som i størst grad har tatt tegnets upålitelighet innover seg. Billedforbudet er en naturlig konsekvens av re-presentasjonsproblemet: Språket og virkeligheten korresponderer ikke. Vårt språk og våre bilder strekker ikke til. Da er det like greit – nei, bedre! – å holde kjeft, eller legge ned penselen. Silentium est aurum. Taushet er gull. Eller som Mester Eckhart (1260-1328) utrykker det: «Gud er et Ord. Et usagt ord.» Erigena, som levde på 800-tallet, er om mulig enda mer selvutslettende på språkets vegne. Selv Gud stanger mot språkets skigard: «Vi vet ikke hvem Gud er. Selv ikke Gud vet hvem Gud er». Ylvis ville kanskje formulert det slik: Selv ikke reven kjenner revens sang: «there’s one sound that no one knows». Så hva skal vi, denne arme armeen av noksagter, gjøre? Jo, fortsette. At jakten er forgjeves, betyr ikke at den er uten håp. Det er håpløst og vi gir oss ikke. Eller som Lewis Carroll oppfordrer til i det som må regnes som et frampek til «What Does the Fox Say?»: «Look after the sense, and the sounds will take care of themselves.» (Alice’s Adventures in Wonderland (1865).)

Kom ikke her og fortell meg at Vegard Ylvisåker ikke har lest mye Rolf Jacobsen i det siste!

Slik Ylvis forsikrer: Revens sang er der, selv om den ikke gir seg til kjenne. Det stumme nærværet – det negative avtrykket av det usynlige – er også et hovedmotiv hos lyriker og modernist Rolf Jacobsen (1907-1994). I «Guds hjerte» heter det: Hans stemme hører vi ikke men vi finner  veier overalt og spor i hjertene  og stier med lavmælt lys. Så kom ikke her og fortell meg at Ylvisbrødrene ikke har lest mye Rolf Jacobsen i det siste! RASKER OVER ISEN Filosofen Rudolf Otto (1869-1937) har definert det hellige eller numinøse som Tremendum et fascinosum – det som skaper frykt og tiltrekning på samme tid. C. S. Lewis, som døde for nøyaktig femti år siden, valgte derfor løven (Aslan) som gudsmetafor. Neppe tilfeldig da, at Narnia-afficiendos Bård og Vegard Ylvisåker også forvalter dette motivet med slik stålkontroll. Jo visst er reven attråverdig («Big blue eyes»; «Your fur is red, so beautiful»), men teksten legger ikke skjul på at vulpes vulpes også har skarpe klør. Den er tross alt et rovdyr, ikke noe kjæledyr, og allerede i vers nummer to viser Ylvis helt eksplisitt til dens killerinstinkt: «pointy nose, chasing mice». Nåde den som undervurderer revens voldspotensial! Paulus snakket om «usigelige ord som et menneske ikke har lov å uttale» (2 Kor 12,4).

Det låter som et ekko fra Ylvis sin vendereis fra skogens indre. De har møtt reven, men erfarer snart at debrifingen er umulig. Møtet lar seg enkelt og greit ikke gjengi i en verdslig setting. Slik er det hellige. Tremendum et fascinosum. Det kan bare møtes med skjelvende andektighet og bøyd hode. Det må vernes om. Reserveres til spesielle rom. Revens sang gir kun gjenklang innenfor en hellig kontekst. For en rev er bare en rev om den rasker over isen eller løper rundt i skogen etter sitt eget forgodtbefinnende («Tiny paws, up the hill»). Og derfor blir det galt – fryktelig galt – når VGTV stikker en mikrofon opp i ansiktet til reven og kunngjør: Her kan du høre lyden av reven! Det er ikke lyden av Reven. Det er lyden av en rev som VGTV har tatt til fange. Det er et overgrep. For å parafrasere Tunström: Det er lyden av et revelignende vesen som er «fange i språket, og altså vår slave». Og da er det ikke lenger en rev, bare en dårlig erstatning. Det er like lite lyden av reven som TV-evangelisten taler Guds ord. Det er en forvrengning og et påskudd for maktmisbruk. Vær på vakt overfor dem påberoper seg reveopptak eller kjennskap til Guds vesen. De er ikke til å stole på. De har tatt noen til fange. De har åpnet dører som skal være stengt.

12/2013

The Chris Gethard Show er det viktigste tv-programmet i verden. Akkurat nå. AV AKSEL KIELLAND EN AV DE MEST interessante aspektene ved det siste tiårets hodeløse opphaussing av konseptet «kvalitetsmessig ambisiøst tv-drama», er at det har lagt nye rammevilkår for hva som er rimelig å forvente av tv-mediet. Det produseres fortsatt uhorvelige mengder tv-innhold hvis primære målgruppe er mennesker som er for tiltaksløse til å sovne, men samtidig et ørlite hakk for vitale til å slutte å puste, og så lenge det finnes et marked for vaffelrøremix iblandet avfallsprodukter fra Smash-samlebåndet, vil denne typen programmer aldri forsvinne. Samtidig har et snaut tiår med repetitivt messende avis- og magasinartikler om at amerikansk tv-drama er skikkelig knall bidratt til å skape en oppfatning om at det virkelig ikke finnes grenser for hva en tv-serie kan oppnå. Dette er i utgangspunktet en positiv utvikling. Tv er det mest konservative og tungrodde av massemediene, og samtidig det hvor kunstneriske og kvalitetsmessige hensyn tradisjonelt har minst betydning, og alt som kan bidra til å endre dette er av det gode. Samtidig har det økende fokuset på såkalte «kvalitetsserier» bidratt til å skape en merkelig polarisering: I likhet med «kvalitetsjournalistikk» er det et begrep som først og fremst stiller spørsmålet om hva i alle dager det er man tenker at man driver med til vanlig dersom man ser det nødvendig å spesialmerke alt som holder et minstemål av kvalitet. Begrepet bidrar dermed til å gjøre «kvalitet» til en nisje for spesielt interesserte, hvilket i tur legitimerer alt det andre produksjonsselskapene finner det for godt å velsigne offentligheten med.

12/2013

Men det er jo ingen tvil om at fiksjonsproduksjoner for tv har blitt mer komplekse, mer ambisiøse, mer utforskende og mer krevende. Spørsmålet er hva som har skjedd med resten av det som sendes på tv, og svaret på det er vel i grove trekk at dersom man har høyere forventninger til tv-bransjen enn at den nå og da skal greie å snuble over en underholdende kombinasjon av selvtilfredse ekshibisjonister og søkte situasjoner, så har realitysjangerens suksess påvirket tv-tilbudet i negativ retning. REALITY-TVS POPULARITET og raske spredning skyldes hovedsakelig to ting: For det første er det betraktelig billigere å produsere reality enn manusbasert underholdning, og for det andre var realitysjangeren da den først dukket opp et høyst betimelig friskt pust som brøt med alle de kunstige fremstillingene av menneskelig atferd som flerfoldige tiår med samlebåndsproduserte tv-serier hadde gitt opphav til. De tidlige realityseriene lot mennesker få være mennesker på tv – i alle fall virket det sånn en liten stund. Etter hvert ble det imidlertid klart at det å se oppmerksomhetshungrige individer virre rundt foran kamera ikke nødvendigvis er interessant i seg selv, og derfor har realityseriene blitt strammere og mer strukturerte for hvert år som har gått siden Big Brother først så dagens lys. I dag kjennetegnes realitysjangeren av en bruk av klipp, redigering og manus som effektivt forhindrer at spontan og naturlig menneskelig oppførsel noensinne når skjermen. Men det finnes ennå glimt av håp. For mitt vedkommende har tv-høstens store høydepunkt vært oppdagelsen av The Chris Gethard Show. TCGS er et ukentlig timelangt program som sendes på den New York-baserte lokal-tv-kanalen Manhattan Neighborhood

Network og på TheChrisGethardShow.Com. Flankert av et entusiastisk og trofast publikum, en middelaldrende dame som er skikkelig god med rockeringer og en broket forsamling av faste paneldeltakere og mer eller mindre celebre gjester, gjør skuespiller og komiker Chris Gethard hvert uke et tappert forsøk på å lede en forestilling som er like deler talkshow, sketsjekomedie, innringingsprogram og audiovisuell støttekontakt for mennesker med utilfredsstilte emosjonelle behov. Det er mye som kan gå galt når amatører lager lokal-tv på nullbudsjett, og om det ikke er teknikken som svikter, innser ofte Gethard midtveis at konseptet de har basert episoden rundt ikke fungerer i det hele tatt, hvorpå han og kollegene febrilsk prøver å finne på noe annet å fylle sendetiden med. The Chris Gethard Show er tidvis hjelpeløst amatørmessig, men det de mangler av profesjonalitet tar de igjen i spontanitet, oppfinnsomhet og en høyst genuin uforutsigbarhet som ellers glimrer med sitt fravær i dagens tv-underholdning Å hylle et tv-program fordi det inneholder dødtid og uvisshet er i utgangspunktet en fallitterklæring, og The Chris Gethard Show hadde naturligvis vært uutholdelig om det kun var dette det hadde å by på. Men Gethard er et unikum av en komiker. Det er egentlig ganske vanskelig å bedømme hvorvidt han egentlig er morsom, men strengt tatt har ikke det no å si: Gethard er så oppriktig velmenende i sin omfavnelse av sitt publikum – som hovedsakelig består av mennesker som

er sulteforet på tilhørighet – at han kunne vunnet en velviljekonkurranse med en kennel full av kjærlighetssyke labradorvalper. TCGS er en mellomting mellom en ungdomsklubb og et krisesenter, og Chris Gethards hjerte er som et døgnåpent parkeringshus. I tillegg har programmet et forbausende bra husband, gjester som Amy Poehler, Zach Galifianakis og Tom Scharpling, og en sans for underholdende dumskap som minner om det man i mer disiplinert form finner hos Letterman og gamle XLTV. The Chris Gethard Show er kanskje ikke så veldig bra, men det er det første tv-programmet jeg har funnet på år og dag som jeg vil beskrive som vakkert. The Chris Gethard Show blir muligens å se på Comedy Central fra og med neste år. Inntil videre kan alle episodene streames fra blip.tv. DE TRE BESTE INTRODUKSJONSEPISODENE ER: CHECKIN’ IN WITH ALYSSA (Ep. 35)

1 1

OPEN FOR DELIVERY (Ep. 115)

2 1

CONSPIRACY THEORY GARY SHOW (Ep. 94)

3 1

Tv-høstens store høydepunkt har vært oppdagelsen av The Chris Gethard Show.

SPILL

Glade jolenostalgi. PlayStation 4 er fødd, og Wii U har fått sin første killer app. AV RASMUS HUNGNES SPELKONSOLLEN SIN ÅTTANDE generasjon har kome for å bli ei stund. Kva dei første sju var? Jo, det skal eg fortelje, og du skal lese: Første generasjon inkluderte Pong-maskiner, Magnavox Odyssey, Coleco Telstar-serien og Nintendos Color TV Gamekonsollar. Neste generasjon, den andre, bestod av Fairchild Channel F, RCA Studio II, ColecoVision, Bally Astrocade, Magnavox Odyssey², Intellivision, Emerson Arcadia 2001, Atari

2600, Atari 5200, Vectrex og Sega SG-1000. Tredjegenerasjonen diska opp med Nintendo Entertainment System, Atari 7800, Sega SG1000 Mark III og Sega Master System, før den fjerde generasjonen overtok med TurboGrafx 16, PC-Engine, PC-Engine SuperGrafx, Neo Geo AES, Sega Mega Drive, Super Nintendo Entertainment System, Philips CD-i og 64-bitmaskina Atari Jaguar. Fem: 3DO, NEC PC-FX, Sony PlayStation, Sega Saturn, Nintendo 64, Apple Bandai Pippin, sjette generasjon: Sega Dreamcast, Sony PlayStation 2, Microsoft

Xbox og Nintendo GameCube. Sjuande generasjonen inneheld det du har kasta bort tida di på dei siste åra, nemleg Xbox 360, PlayStation 3 og Wii samt Evo: Phase One. Åttande generasjon inkluderer Wii U, Playstation 4 og Xbox One (som kjem til Noreg neste år). South Park: The Stick Of Truth kjem etter den nye planen ut i mars, og ser ut til å gå føre seg i same meta-fantasiunivers som South Park-føljetongen om Black Friday-slaget, nei, salet, der det rustast til kamp mellom Xbox- og PlayStation-fansen. Slaget vil gå føre seg på Black Friday, dagen då folk i USA tek livet av kvarandre på grunn av gode tilbod i butikken. I første episode av soga kjem gothungdommane med eit goth, nei, godt poeng: Sjølvsagt skal dei kjøpe PS4, for han er med sine matte overflater svartare enn Xbox One, men dei har planar om å vente til maskina blir billigare – og, ville eg lagt til, til det finst eit bibliotek av spel som faktisk er verdt å spele. Kven bryr seg vel om KillZone: Shadow Fall? Ikkje eg, iallfall ikkje noko særleg. Sjølv om Wii U har fått ei handfull spelverdige eksklusive (i tillegg til fleire ikkje-eksklusive) spel i løpet av sitt fyrste år – eitt døme er New Luigi U, eit anna er Pikmin 3 – var det ikkje før no nyleg den fyrste killer appen, som dei kallar det i den engelskspråklege verda, dukka fram. Super Mario 3D World heiter han, og fortel soga om ein tjukk rørleggar med italiensk aksent som kan hoppe fleire gonger si eiga høgd. Det er tale om oppfølgjaren til det framifrå, om enn litt lette og korte Super Mario 3D Land til Nintendo 3DS, og skulle kunne varme eit nostalgihungrig nerdehjarte rundt joletida, som tradisjon tru finn stad mot slutten av desember og får alskens svulstige kjensler av lengsel tilbake til den gong ein var barn til å dukke fram. DERSOM DU BLIR engsteleg av tanken på ein ekskursjon inn i next-gen-konsollen si kronglete og labyrintiske verd, kan du alltids skode inn i fortida og flykte inn i Baldur’s Gate 2 Enhanced Edition (PC, Mac), ei oppdater-

ing av RPG-klassikaren frå år 2000 som har blitt oppdatert til glede for nye spelarar med høgoppløyselege vide skjermar, der ein kan kommunisere med virtuelle karakterar med språk og vald, i eit fantasifullt univers som ikkje heilt maktar å bestemme seg om det skal ta seg sjølv på alvor eller ikkje. «Det handlar om sterke kjensler,» som Dr. Greg, eks-sjefen for utviklaren BioWare sa til meg i intervjuet kalla «Doktor sluttet som sjef i spillselskap» (søk på nattogdag.no). Ein kan òg feire juletida med virtuell bråk og vald i den fredsæle utvidingspakka til Saint’s Row IV ved namn How The Saints Saved Christmas. Ellers er det gledeleg at Revolution Software, utviklaren bak adventure-klassikarar som Beneath A Steel Sky og Broken Sword, i desse dagar gir ut eit nytt bidrag til sin konspiratoriske klikke-serie, kalla Broken Sword: The Serpent’s Curse, som kjem ut i to episodar: Ein er ute medan vi talar til Windows, OS X, Linux, Android, iOS og PlayStation Vita, den andre kjem i januar. Det kan, i likskap med den åttande generasjonen spelkonsollar, bli bra. Kven veit? OBSERVASJONSLISTE I DESEMBER: BARBIE DREAMHOUSE PARTY (WII, WII U, DS, 3DS)

1 1

I følgje enkelte kan hende det mest sarkastiske spelet i historia.

MOEBIUS (PC)

Jane Jensen, bakkvinna bak Gabriel Knight, syner at point’n’click-sjangeren ikkje er daud, men levande, med eit nytt point’n’click-spel som kjem ut i starten av 2014.

2 1

THE LEGEND OF ZELDA: A LINK BETWEEN WORLDS (3DS)

Sett til A Link to the Past-universet anno 1992, inspirert av fleirverdstolkinga av kvantemekanikken, og i følgje dei fleste, ei fredsæl speloppleving.

1 3

12/2013

Kjedelige PK-innvandrere eller den nyehumorvinen? Internett-kjendisene Abukar Hussain og Tara Lina Mohebbi Shahin vil teste nordmenns tabuer i nytt talkshow.

TEKST REDAKSJONEN FOTO HANS NØSTDAHL

1 6

Hvorfor er ikke innvandrere morsomme? Abu: Vi har ikke tid. Vi er opptatt med å tenke på halal-mat og omskjæring.

Du skrev akkurat «Jeg har det veldig jævlig» og «Jeg hater Abu» på facebook, Tara Lina. Har produksjonen brutt sammen? Tara Lina: Faen, ass. Jeg blir facerapa konstant! Det går faktisk ganske bra. Men premieren har blitt utsatt. Det er aldri et godt tegn. Abu: Det begynner å komme seg. I starten … Vel, det er selvfølgelig litt vanskelig å starte opp et helt nytt program med et helt nytt konsept. Vi har laget noen episoder vi er veldig fornøyd med.

La oss ta et skritt tilbake og se om vi har forstått dette riktig, Abu: Du skrev på Twitter at du synes hverdagsrasisme er kjipt. Dagbladet så det og ba deg skrive det i avisen også. NRK leste debattinnlegget ditt og ba deg bringe med en ung innvandrerjente, og nå skal dere lage et humoristisk talkshow om tabuer?

Er dette en Lille Lørdag-sketsj? Abu: Ehm, ja. Men det var faktisk akkurat det som skjedde. De ringte meg dagen etter jeg var i avisen og spurte om jeg ville lage et show som heter Tabu med Abu, og sa de ville ha med en innvandrerjente. Det var ikke noe audition eller noe slikt. Tara Lina: Du sa at jeg var spesiell! Abu: Nei, du er den eneste atten år gamle svartingen jeg vet om som kan være litt morsom.

Har dere noen andre hobbyer enn identiteten deres? Abu: Jeg liker å gå på ski. Haha, neida. Jeg jobber bare med Tabu med Abu nå. Tara Lina: Jeg spilte fiolin en gang, men så ble jeg for opptatt av identiteten min og måtte slutte.

6 1

Hva er deres favoritt-tabuer? Abu: Jeg liker æresdrap veldig godt. Tara Lina: Vi digger æresdrap.

Er det tabu å ta med kona på Angst Bar med vennegjengen, Abu? Abu: Kona mi er importert. Angst Bar kommer til å bli et stort kultursjokk for henne. Hun kommer fra bygda i Pakistan og har nettopp vendt seg til å være i Norge, gå på skole og lære norsk. Å ta henne med til Angst, der hun vil møte folk som Odd Magnus (Williamson, red. anm.), Fadlabi (kunstner, red. anm.) og Chirag (Patel, red. anm.), som er drita … Tror ikke det. Men hun har sagt til meg at hun vil bli med ut. Vi tar det steg for steg.

6 1

Du giftet deg i Pakistan i sommer, grattis med det!

Men hun ER kusina di? Abu: Det er hun.

Var det et tvangsekteskap? Abu: Det var et tvangsekteskap. Tara Lina: Var det?! Abu: Nei.

12/2013

Du blir altså både far og tremenning til sønnen din? Abu: Haha! Jo, ehm, nei, er det ikke firmenning a? Hun er kusina mi, og moren hennes er kusina til mora mi. Hvordan blir det a? Ja, fire, fem … Nei, jeg tror han blir onkelen min!

Tilbake til Angst-bar: Ser dere på dere selv som en ny generasjon innvandrere a la «den nye vinen» til Ari Behn og gjengen i

sin tid? Abu: Ja! Det har vært innvandrerhumorister før, men de har liksom vært det på nordmenns premisser. Det har vært det samme om og om igjen. Jokesa deres handler om «åh, da jeg vokste opp så slo faren min meg, det var vondt». Eh, er ikke dere to innvandrere som lager et program om omskjæring og æresdrap, da? Abu: Jojo, men ikke bare for at etniske nordmenn skal le av det. Problemet er når folk ler bare fordi alt som har med utlendinger å gjøre er morsomt. Så lenge du snakker dritt om dem. Tara Lina: Programmet har et underliggende poeng, liksom. Vi bruker fordommene for å vise hvor dumme de er.

Hva tjener det norske kulturlivet på at innvandrere deltar i det? Abu: Hm, si det. Tara Lina: Variasjon.

6 1 6

Dere har fått dere NRK-kort til å henge rundt halsen, jo! Hva står M’en for? Migrapolis? Middelklasseinnvandrer? Multikultialibi? Abu: Egentlig står det for «Midlertidig».

Vi vet det. Vi vet også at du pleier å «glemme» å ta av deg NRK-kortet når du skal på byen, Abu. Abu: For to år siden jobbet jeg nattskift på Statoil. Nå har jeg et NRK-kort. Jeg jobber på krinken. Det skal alle få vite. Er dere «innvandrerklovner» som inntar tildelte roller for å skape politisk korrekt underholdning á la Leo Ajkic? Abu: Jeg har tenkt tanken. Det er ikke kvotering vi har vært gjennom, men vi er de to eneste svartingene i gangen her. Ved siden av Nytt på Nytt og Trygdekontoret. Vi gleder oss til å vise at vi ikke er som Migrapolis-folka.

Kremt, er ikke Tabu med Abu underholdningsavdelingens svar på Migrapolis? Tara Lina: Haha, jeg visste at det spørsmålet kom til å komme! Abu: Tabu med Abu blir den svarte versjonen av Broen.

Er det slitsomt å måtte late som du liker Karpe Diem hvis du skal bli noe innen kultur og media som innvandrer i Oslo? Abu: Hei, jeg har likt Karpe Diem siden jeg så dem spille i Lillestrøm i 2005. Jeg var vanlig fan helt til Chirag begynte å følge meg på Twitter. Så ba han meg med hjem til søsteren sin på en sånn talentkveld. Jeg skrev et dikt og var på scenen, og etter det har vi blitt kompiser. Jeg kødder faktisk ikke når jeg sier jeg liker musikken til Karpe Diem. Bortsett fra den Show-låta deres. Den er helt jævlig. Helt mongo låt. Dritdårlig.

Er det nye paradigmet blant middelklasseinnvandrerne at gutta jobber i media, musikk og uteliv, mens jentene blir leger og ingeniører? Abu: Damene er jo smartere enn oss! Sånn sett skjønner jeg det godt. Tara Lina: Det er ikke så mange innvandrerjenter i humorbransjen. Det er nok fordi man har høye forventninger til dem. Jeg ble også usikker da jeg ble spurt om å bli med på dette. Først tenkte jeg «Ja! Det er dette jeg vil!», men så ble jeg i tvil. Det kan være risky å ta opp de temaene vi gjør. Jeg vil ikke at det skal gå utover familien min at jeg synes dette er gøy. Abu: Det er akkurat det der som er kjipt med å være innvandrer! Når en person gjør noe han eller hun liker å gjøre, er det så mange andre som hater det, kun fordi vi er innvandrere.

Nordmenn altså? Abu: Nei, andre innvandrere! Familien min er veldig liberal og støtter meg. Vi tar opp kontroversielle temaer, og de skjønner at det er humor. Men samtidig er det atten andre familier som kommer og sier: «Se hva sønnen din gjør!». Det er en teit mentalitet. Tara Lina: Se på Amal Aden, som ble slått ned av to somaliske damer fordi hun vil ytre meningene sine offentlig. Da har vi ikke kommet langt.

Hva er den verste fordommen nordmenn har mot innvandrere? Tara Lina: Det verste er den holdningen om at vi ikke gjør noe her i landet, at vi ikke «fortjener» å bo her. Abu: At vi er navere. At vi ikke jobber og er kriminelle. At vi voldtar damer. Hva annet er det? At vi stjeler. Ransbølgen er på grunn av innvandrere. Tara Lina: Jeg tror få skjønner hvor mye det går inn på deg. En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt var 22. juli. Da bomben smalt, gikk jeg opp i stuen og så foreldrene mine gråte. Da jeg spurte hvorfor, svarte de: «nå tror alle det er vår skyld.»

6 6

Er dere opptatt av poltikk? Abu: Jeg er ikke opptatt av politikk. Eller litt. Jeg er veldig anti-FrP i alle fall.

Det sier alle. Forklar hvorfor du hater FrP. Abu: De har folk som Tybring-Gjedde, Amundsen og Sandberg, som har sagt ting som er direkte … kan jeg kalle det rasistisk? I alle fall ikke medmenneskelig. Det var FrP som begynte å snakke om snikislamisering. Sånne ting går faktisk utover innvandrere. Jeg tror ikke alle FrP-ere er rasister, men de sier ting som får folk til å tenke at de bør stemme FrP for å få ut utlendingene.

1 6

Er en innvandrer som støtter partiet en hykler? Abu: Det er en Quisling, ja.

Hva synes du om han Himanshu Gulati, lederen i FpU? Abu: Jeg tror ikke jeg skal uttale meg om ham igjen. Jeg har gjort det en gang, og da fikk jeg pepper av NRK.

Hvorfor det? Abu: Jeg kalte ham noe på Twitter, jeg kan ikke si hva («kuksuger», red. anm.). Men så endra jeg det til husneger. Det funka.

1 6

Hva er en husneger? Abu: Husneger er en utlending som skal gjøre alt for å bli likt av norske folk.

Hva brenner du for, Tara? Er du feminist? Tara Lina: Ja, jeg mener alle kvinner bør være feminister. Men jeg synes mange feminister er så jævlig irriterende. Kvinner skal ha samme rettigheter som menn, men det betyr ikke at vi må gjøre alt det samme bare for å make a statement. Gjør det du vil og hold kjeft, du trenger ikke skrike om at «åh, nå har jeg ikke barbert armhulene på over en måned». Det driter jeg i. Det er uhygienisk. Apropos uhygienisk ufeminisme: Hva synes du om rumpebloggen til Abu? Tara Lina: Helt jævlig. Den er jo ekkel. Abu: Den er jo ikke ekkel, det er fine rumper. Tara Lina: Jeg skjønner ikke greia med rumper, generelt sett.

1 1

Er det derfor du går med så lange gensere? Har du dårlig selvtillit, Tara? Tara Lina: Det stemmer.

Folk med dårlig selvtillit opptrer ikke selv i sine egne sexfantasier, har du skrevet på twitter. Hvem opptrer i dine? Tara Lina: Himanshu Gulati og den ufødte babyen til Abu. Nei, det var ikke greit. Sorry. Abu, du har norgesrekord i å nevne twitternavnet ditt flest ganger i et debattinnlegg. Hvor viktig er det for deg å ha mange følgere i sosiale medier? Abu: Veldig viktig.

Hvorfor? Abu: Det er viktig å ha mange følgere fordi internett har tatt over for vanlig reklame. Det er det som funker når du skal markedsføre deg selv. Når du skal få ut musikken din, eller humoren din … Du kan skrive bok, men ingen kommer til å lese den … Tara Lina: Du kan ikke skrive en bok. Abu: Nei, jeg klarte så vidt det jævla innlegget. Google translate fra arabisk.

Er det sånn at du blir kjedeligere i sosiale medier når du får jobb i ekte media? Abu: Jeg kan innrømme at jeg ikke tweeter vitser og lager Vines lenger. Det er forbi nå. Det er Tabu med Abu som er det neste store.

Hva skjer med Vine-karrieren din a, Tara? Tara Lina: Faen ass, jeg blir kalt Vine-Tara. Jeg prøver å ta litt avstand fra det nå. Dagen jeg flytta fra Stokke gikk jeg forbi nabohuset hvor det bor noen små barn. Plutselig ser han ene, som er maks åtte år gammel, på meg og roper: «Du er dårlig på Vine!». Da tenkte jeg bare «fakk det her».

Tara er den eneste atten år gamle svartingen jeg vet om som kan være litt morsom.

Husneger er en utlending som gjør alt for å bli likt av norske folk.

ABUKAR «ABU» HUSSAIN (26) Internettkjendis med 80 000 følgere på Vine og 8858 på Twitter. Også kjent for å ha skapt debatt med hashtaggen #HvisJegVarHvit. Aktuell med NRKtalkshowet Tabu med Abu. TARA LINA MOHEBBI SHAHIN (18) Norges mest suksessrike viner og Si ;D-kommentator. Bio på twitter: «Født ut av fitta til satan». Aktuell med NRKtalkshowet Tabu med Abu.

12/2013