NATT&DAG Bergen juni 2013 by NATT&DAG

BERGEN 06/07 - JUNI/JUNI 2013 // SKANDINAVIA

WWW.NATTOGDAG.NO

ALEXANDER VON MEHREN ENDELIG PLATEKLAR

SVENSKER OG DANSKER ANMELDER NORSK KULTUR

Alexander von Mehren // Foto: Francisco Munoz

48TIMER PÅ DANSKEBÅTEN

Natt&Dag - Siden 1988

SOMMERSALGET STARTER 20.06.13 OPPTIL

-70%

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

BERGEN - JUNI/JULI 2013

Redaktør Oslo og Samfunn MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Nett og sosiale medier DANBY CHOI danby@nattogdag.no Redaksjonsassistenter ANNA VAAGLAND JENS ROSS SEMB Art direction ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter TORGEIR BLOK RAGNHILD BROCHMANN THOMAS COOK JORUNN MARIA DJØNNE KARIMA FURUSETH TROND GAUSDAL MARTIN GEDDE-DAHL ANDERS GOGSTAD SARA HAMMER SARA-MÄRTA HÖGLUND INGER LISE HAMMERSTRØM STURLA HAUGSGJERD RASMUS HUNGNES LENA JOHNSEN CHARLOTTE JAQUESSON MARTIN T. JOHANNESSEN AKSEL KIELLAND SEBASTIAN LINDVALL SIREN LØKAAS STEPHAN MEIDELL JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL GULLI KRISTINA SEKSE HANNA STOLTENBERG JENS ROSS SEMB SVEIN STRØMMEN MORTEN SØNDERGAARD ANDREAS TYLDEN VÅGARD UNSTAD MORTEN VAMMEN OLA VIKÅS MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN ØSMUNDSET LIVE ØRA DANIELSEN MARTIN ØSMUNDSET Illustrasjon MARTA BRAVO TORD TORPE

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX STEPHEN BUTKUSØYSTEIN GRUTLE HAARA MASSIMO LEARDINI RICHARD ERIKSEN FRANCISCO MUNOZ NIKITA SOLENOV HANNA TVEITA

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi MARTIN ESPELAND PETTER NORDHAUG okonomi@nattogdag.no

Utgiver NATT&DAG AS

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... 12 SAMFUNN: JAG ÄR INTE SJUK, JAG ÄR BARA SVENSK ............................................................................................. 15 SKANDINAVISK MEGAPOLIS ............................................................................................................................................... 16 EN IDIOT OM BORD ................................................................................................................................................................ 19 SKANDINAVISK MIDDELKULTUR ....................................................................................................................................... 23 NJA, VI ELSKER ....................................................................................................................................................................... 24 KREATIVITETENS DISIPLER ................................................................................................................................................. 27 MOTEGUIDE .............................................................................................................................................................................. 31 MOTESERIE .............................................................................................................................................................................. 33 ALEXANDER VON MEHREN ................................................................................................................................................. 42 UTELIV ....................................................................................................................................................................................... 46 PØLSEMAT ................................................................................................................................................................................. 51 SCENEKUNST: GUIDE ............................................................................................................................................................ 52 KUNSTGUIDE: GUIDE ............................................................................................................................................................ 54 RARE BUTIKKER ..................................................................................................................................................................... 58 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 61 FILM ............................................................................................................................................................................................ 69 TV/SPILL ..................................................................................................................................................................................... 76 NATT&DAG MØTER ANNE HOLT ........................................................................................................................................ 78

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000 distribusjon@nattogdag.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

Ø M E R KE T ILJ

33 24

Trykkeri

Sjefredaktør/daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

DETTE HØRTE VI PÅ

0 78

6/2013

Mens du venter på at Humac kommer til Bergen...

Med Phillips Hue velger du selv stemningen på lyset ditt. Fra mykt lys for avslapning til lys som er spesielt egnet til å øke konsentrasjonen din. Phillips Hue lar deg velge fargene på lyset, og alt styres lettvint fra en egen app. Phillips Hue får du hos Humac.

Stemningsfulle valg Besøk humac.no Vi har Apple-produktene og tilbehøret kundesenter@humac.no | tel: 23 40 70 00 | En del av Inventive Retail Group, Europas desidert største Apple Premium Resellergruppe.

OVERHØRT ... FOR EN SLIKK OG INGENTING En nysingel norsk filmstjerne ble observert slikkende på en ung blogger på et utested ved Solli plass. Scenen pågikk helt til manageren så seg nødt til å avslutte tungeseansen og gi skuespilleren en reprimande. Hvorfor ikke la den nyfrie mannen få kline som om fjortenårsalderen aldri fant sted?

FLY TO brisbane Fr 5.650 kr One WaY 15% OFF WOrking sTarTer packages 15% OFF aDVenTUre TOUrs 10% OFF WhiTsUnDaYs anD Fraser isLanD aDVenTUres

SJAKK MATT En av Norges mest internasjonalt profilerte sportsutøvere for tiden, kjent for å blant annet å ha vært fotomodell sammen med en kjent film-skuespillerinne, begynner angivelig å gå i fotsporene til våre langrenn-thugs og party-fotballspillere. For litt siden ble vedkommende observert på en nattklubb i New York, så bedugget at livvaktene måtte holde ham på bena mens han samtidig gjorde sitt beste for å hanke inn telefonnummere fra jenter. Overraskende nok klarte han å huske navnet på flere av dem. Vi har sett sms-bevis.

HORETALL, FAKTA FAEN En AP-representant uttalte nylig at prostitusjon per definisjon er «kvinnefiendtlig». Godt mulig det er det når det kommer til kvinnelig prostitusjon, men politikeren har åpenbart ikke fått med seg at undersøkelser viser at det er flere gutter (2,1 prosent) enn jenter (0,6 prosent) som oppgir å ha utført seksuelle tjenester mot betaling.

23 31 61 00

www.statravel.NO

6/2013

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. Sjekk #hoderysting på twitter og instagram.

FRPS INTERNAVIS 24. mai KKK klar til kamp. Eksempel på lite gjennomtenkt overskrift. Note to self: Vær varsom med å bruke initialene dine om du for eksempel heter Kari Kjønaas Kjos og representerer Akershus Frp på Stortinget. Eller vent … Kjønaas Kjos? … vær varsom med å bruke navnet ditt overhode.

HAN FØLER KJÆRLIGHET En omfangsrik nyreligiøs rockestjerne, kjent for sin tidligere hero-vane, men som nå har oppstått fra helvetet, skal angivelig ha covret låten «I Feel Love» på Eurovision-etterfest mens han holdt en svensk singer-songwriter i hånden. SMITHS UVENNER Den hittil beste norske Idol-vinneren, samt stolt representant for tannstillingen diasteme, la igjen en regning på 30.000 til et eventbyrå. Årsaken skal være at musikeren hadde røyket inne på rommet han bodde i på Brunstad, også kjent som Smiths venner-campen. Rebell, rebell.

eNter Here

HODERYSTING

SKJERPINGS DØRVAKTER #1 Youngstorvet vertskap forsøkte å nekte kunstner Ida Ekblad inngang på sin egen etterfest på Kunstneres hus etter åpningen av separatutstillingen hennes på Samtidsmuseet. Godt gjort.

BERGENS TIDENDE // TIME 22. mai «Dagens ungdom er den mest fornuftige generasjonen verden noensinne har sett.» Jøss, noensinne? Hva med The Greatest Generation? Hva med Kjakan & Co.? Samme uke hevdet tidsskriftet Time at vi er Me Me Me-generasjonen, mens Joachim Lund i Aftenposten mener vi er late og vil bli rødvinsdrikkende kunstnere hele bunten: «De skal sitte på kafé med uflidd hår, en åpen Macbook og et gåtefullt uttrykk i ansiktet. På kvelden skal de drikke uforsvarlige mengder rødvin og ha ubeskyttet sex med en tilfeldig bekjent i sitt gigantiske, industriaktige loftsatelier. (…) Frokosten skal bestå av kaffe og sigaretter. De skal bli hyllet. Beundret. Begjært.» Og samtidig mener D2 altså å finne belegg for at vi er «Generasjon Alvor». Vårt forslag: dropp diagnosene. Alle bommer. Disse generasjon ditt og datt-øvelsene er fullstendig meningsløse. Nok nå.

TELEN 10. mai Norges 22. mest solgte album, sier du? Rydd forsiden!

chilimobil.no

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris.

Ring for kr

0,19 per min.

Behold nummeret ditt når du bytter til Chilimobil: Få 500,- i ringetid. Suveren dekning fra Telenor. Bruk så mye data du vil: Maks 10 per døgn. Det er sterkt

Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (10,0/mb)

TIDENS ÅND OPPTØYER «Hallååå! Nu tycker jag att vi gemensamt i denna sal sjunger ’We shall overcome’». Slik prøvde den svenske «invandrarministern» Birgit Friggebo å roe gemyttene under en het debatt i Stockholms-forstaden Rinkeby i 1992. Sannsynligvis satt svenske politikere og holdt hender med den samme låta på repeat i mai, samtidig som klassikeren «Ooa hela natten» var soundtracket til årets store svenske happening; Rinkeby var en av flere forsteder der marginaliserte, håpløse ungdommer brant opp alt fra biler til barnehager, mens de pælma stein på rasist-Aina og knulla-din-morsa-brannvesenet. Wikipediartikkelen om 2013 Stockholm riots finnes nå på 13 språk, og opptøyene tiltrakk seg oppmerksomhet fra medier over hele verden, men kun én uke etter at gemyttene roet seg var de forsvunnet fra overskriftene. Den skandinaviske utopien slår sprekker, men svenskene møter det med like mye normaliserende strategier som vi selv gjorde med 22. juli (hva er egentlig forskjellen på rosetog og «We shall overcome?»).

1 1

LAMBDA-HYBRIS Så ble Lambda omsider vedtatt. Så kan ekspertene strides om knekken minner mest om Kongsberg-knekken, skihopperstilen som ble utviklet av brødrene Sigmund og Birger Ruud; eller kroppsholdningen til Mette-Marit. Det vi imidlertid alle kan bli enige om, er at sjefsarkitekten Juan Herreros kanskje tok litt for mye Møllers tran når han opprømt uttalte at Lambda-vedtaket vil gjøre Oslo til «det nye Barcelona». Som han uttalte til TV 2: «Min følelse nå er at Oslo (…) i løpet av de neste årene kan bli foregangsbyen i Europa. Jeg tror Oslo kan bli som Barcelona var på begynnelsen av 90-tallet.» Saklig.

2 1

NYE OSLO Når det er sagt, så har vi faktisk hatt stadig flere fine møter med nye Oslo i det siste. Oslo sett fra Sukkerbiten/Sørenga er faktisk et ganske fett skue, og selv om advokat-tettheten er litt vel høy på Tjuvholmen, så kan vi ikke nekte for at alt dette får Oslo til å se ut som en skikkelig metropol. Nordens Dubai (ikke Barcelona, altså) begynner å ta form! Takk, olja!

3 1

TIGGING OG MORAL Speil, speil, hvem er mest moralsk i landet her? En gruppe prester og SU-ere (politics make strange bedfellows) har overnattet i en park for å vise sin solidaritet med romfolket – og, som de selv sier, for å bringe «etikken inn i debatten». De uttalte selv at det var lett å latterliggjøre aksjonen, og ja, det er det. Men nok om det. Debatten om romfolk og tigging handler om avstand. Avstand mellom «oss» og «dem», men like mye handler den om en annen avstand: Nemlig avstanden mellom de som styrer og de som kommenterer de som styrer. De som styrer står overfor nesten umulige avveininger og dilemmaer, mens kommentatorene og «teltaksjonistene» mest demonstrerer sin egen tilværelses uutholdelige letthet.

4 1

DEN MORSKE, NORSKE MODELLEN Hva i alle dager er Den norske modellen? Spørsmålet ble aktualisert under Frp sitt landsmøte der Siv Jensen uttalte at «da står den norske modellen i veien for den norske folk». Hva mente hun med det? Vel, hun mente vel at systemet noen ganger kan komme i veien for enkeltmennesket. Som for eksempel når 22 statlige innsigelsesinstanser alle skal si sitt før man får bygge en liten veistump. Verre er det ikke. Et helt greit og legitimt politiske synspunkt. Det var imidlertid alt annet enn greit for VG, TV 2 og Politisk kvarter som kastet seg over partilederen så snart talen var over: Nå må hun vær så god å definere Den norske modellen en gang for alle. NÅ!! Haha, hun klarer det ikke! Hoho. Sjekk hun driter seg ut a! NATT&DAG har ikke for vane å forsvare verken Frp eller Siv Jensen, men hun holdt altså en politisk appell til sine partivenner, ikke et foredrag i politisk teori. Og en statsviter vil dessuten fortelle deg at det slett ikke går an å definere Den norske modellen en gang for alle. Eller som Torbjørn Røe Isaksen har uttalt: «Trolig er den norske modellen litt som datteren i musikalen Mama Mia: Det er vanskelig å finne ut akkurat hvem som er faren.»

1 5

SMARTTELEFON BEDRE ENN SEX 80 prosent av norske kvinner synes mobilen er bedre enn sex, viser en fersk studie gjort i regi av RFSU. Vi på N&D-kontoret gråter en skvett på vegne av menneskeheten.

6 1

BESTEMORSKO Hva er likheten mellom sterkt troende muslimer og hipstere? De liker jentene sine påkledd. Lenge har norske hipsterjenter gjort det diametralt motsatte av sine hipster-medsøstre i USA (som har flørtet med stripper- og hore-estetikken en stund nå) og sverget til å pakke inn alt som kan minne om kvinnelige former inn i lange herrefrakker, klumpete sko og store uformelige skjorter. På én side må det sies at denne motstanden mot å objektivere kvinnekroppen er ganske imponerende, dessuten er det alltid bedre enn kinderegg å avdekke Rihanna-rumper og Kate Upton-pupper under hipsterburkaen. MEN, vi synes det har gått litt langt nå. Vi har nemlig begynt å observere stadig flere som går med noe som likner FARLIG mye på Scholl-aktige fotformsko. Med sokker oppi. På sommeren. Nei. Nei. Nei.

7 1

AMANDA BYNES Jess, nok en kjendis som kommer godt ut av et kjendissammenbrudd. Amanda Bynes står for månedenes sitat: «I’m changing my name to da bynes because I’m an independant woman who dont need a man.»

1 8

HASHTAG-KROPPER Sommerkroppen 2013 er modellert etter #thinspo- og #fitspohashtagger på sosiale medier. Mens Clara Delavignes #thighgap (oversatt til norsk: mellomrommet mellom lårene) har fått en egen twitterkonto, trykker tusenvis av jenter på hashtags på jakt etter bilder av perfeksjonerte kroppsdeler og kloke inspirasjons-slagord som skal holde dem på riktig kjøl (for eksempel denne herlige selvmotsigelsen: «It’s not society’s idea of beauty, it’s my idea of my own happiness»). Det er dette verden er kommet til, vi hyller tomrommet mellom pikenes lår, men dersom vi først skal ta del i dette digitalt anatomiserende kroppsdelsorienterte universet, heier vi heller på en annen hashtag, nemlig #squatsbooty, som er den «brasilianske» sprettrumpa selv vevre asiatere kan «gro» (#fitspo-sjargong) dersom de #squatter 250 ganger om dagen. #Lykketil.

9 1

Boblere: Festival, Jeff Hanneman, sjørøverfilm, Angel Haze vs Azealia Banks, Grumpy Cat til filmen, FEMEN, binge watching, menn i tights, PS4, vs. XBox One, vegetasjon i kunsten, Oral Bee, Seyem, twerking, stiletthæler, baseballjakke, anti-Molly, russisk black metal-mafia + + 10

6/2013

OVERHØRT SENSUR Det er ikke bare NATT&DAG som er blitt bannlyst fra Instagram (vi er tilbake, på @ nattogdag_sensurert), vi får stadig høre om magasiner og publikasjoner som sliter på Instagram etter at Facebook kjøpte opp appen. Bilder som uproblematisk kan publiseres i presse (for eksempel gravide mager) blir nå stoppet av Insta-sensuren (hallo, selv hjemmefødingsvideoer kan postes på Youtube! DET burde være kriminelt!). Vi ønsker en alternativ bildedelingsapp fri for amerikanske purister velkommen. RETT I FLETTA En kvinnelig humorist og programleder i førtiårene ble observert gående nedover Bogstadveien med svettebart og spjærede joggetights. STUDIO 54-TAKTER For litt siden forsøkte et utested i nærheten av Youngstorget seg på å tilføre litt (sårt tiltrengte?) Studio 54-takter til Oslos uteliv. Konseptet gikk ut på å gi alle som har ligget med de ansvarlige gratis inngang. Ryktene skal ha det til at de fleste namedroppet en viss førtiårig sentral person i Oslos uteliv. FOLK SOM UTGIR SEG FOR Å VÆRE OSS Støtt og stadig hører vi om folk som erklærer at de jobber i NATT&DAG for å slippe å bli kastet ut fra utesteder når de er for drita. Kan noen informere oss om de kommer unna med det? Vi kommer nemlig aldri unna med det. SKRINLAGT R&B-KARRIERT En P3-stemme og bookingansvarlig for en av de viktigere konsertscenene i Oslo, skal angivelig ha forsøkt seg som R&B-artist for et par år siden. Forsøkene kan umulig ha endt bra, ettersom prosjektet har strandet på harddisken til en produsent i Bergen.

SKJERPINGS DØRVAKTER #2 Vi har allerede omtalt at mange melder om ufin og urettferdig behandling fra dørvaktene på et utested ved Grensen. Sist nektet de en N&Dskribent inngang på en fest vedkommende selv var med på å arrangere. Begrunnelsen var at han var «for blank i øyene» etter to øl på vorspiel.

OVERSETT En oppmerksom leser la merke til Giske mens han snikleste NATT&DAG. Skummet han denne spalten mon tro? (Hey Gdog, hvis du leser dette: avisen er gratis, det er bare å forsyne seg!)

Foto: Synne Bårdsdatter Bønes

– Stemningen er bedre tidligere på kvelden. Nytt klubbkonsept i Fensalen: En klubbkveld uten dj og mp3’er. Med masse folk som danser og drikker vin i et flott rom. Til lyden av et sytten manns storband og lukten av friske blomster. Det er Klubb Kavalér. Initiativtaker er Eirik Glambek Bøe, kjent fra Kings of Conveniece og innlegg i BT om arkitektur og byplanlegging. – Tanken min er at klubbkulturen trenger nye idéer, sier han. – Elektrohouse liker jeg godt, men det finnes jo mange andre kilder å hente dansemusikk fra. Storband-musikken fra 1930-tallet hadde jo et utrolig kult låtmateriale. Og

DIVISJONEN: «SAKTE FILM» Som en forsmak på debutplaten som slippes i høst, slipper nå Divisjonen sin første video. Låten, med navnet «Sakte Film», er billedsatt av den vest-norske fotokunstneren Klara Sofie Ludvigsen (www. klarasofie.com). Fra før har bergensgruppen sluppet singlene Forlis og Tilfeldig Romanse. Sistnevnte ble presentert i tyske Rolling Stone Magazine som «Tanzbarer Pop-Rock mit 80’er Jahre-Faible», og utgjorde en del av lydsporet til første episode av NRK1s humorsatsing «Riksforsamlinga». Musikere med bakgrunn fra Casiokids, Babe Rawlins, Blood Command, Hedvig Mollestad Trio, Herr Nilsson, Endre Olsen, The Royalties og Mari Kvin Brunvoll med flere bidrar på Divisjonens debutplate.

www.soundcloud.com/divisjonen

da danset man pardans. Hvorfor skal ikke vi idag få danse med en partner? Klubb Kavalér er ikke tenkt som et retro-arrangement, men mer som en best of- kavalkade over klubbkulturens historie. En annen erfaring er at den beste dansemusikken er den som blir spilt live, der og da. Han har også gjort seg en annen erfaring: – Stemningen er bedre tidligere på kvelden. Folk er gladere før de begynner å bli trøtte og fulle. Bergen har dessverre lagt seg til den idiotiske vanen at ingen dansegulv begynner før klokka ett om natten. På Klubb Kavalér er det slutt klokken elleve. www.biks-bergen.no

du blir hva du spiser 55 90 19 60

neumannsgate 25 5015 bergen

fInn oss på facebook sumo restaurant

www.sumorestaurant.no

i tillegg til ordinær meny har sumo en særskilt sunn meny. kom innom oss for et sunt alternativ.

husk å ta med student id så får du 10% avslag

MÅNEDENS MEDARBEIDERE

(*Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere bruker på å lese NATT&DAG.)

Ny måned, nye tryner. Dette er noen av menneskene som skal massere intellektet ditt de neste 65 minuttene*.

Richard Eriksen (31) startet fotokarrieren med å leke Robert Capa i Midtøsten, men byttet fort ut tusenmetersblikkene med uutgrunnelige ungpikeøyne og en tydelig ambivalens til mote/ generell påkledning. I tillegg til å være en av Norges beste og minst aktive fotografer har han gjort karriere av å dukke opp på rulletekster som «executive produsent». Claim to fame (og selverklært karrierehøydepunkt): har tatt trusebilder av Ke$ha. Tumblr: richareriksen.tumblr. com. Instragram: @richarderi

Hvis Louis CK er komikernes komiker og Bjørn Ali fra Hele Norge baker er reality-deltagernes reality-deltager, er vitterlig Svein Strømmen (31) skribentenes skribent. I likhet med alle gode disipler av Aune Sand, løfter ikke Svein en finger – andre enn den som er klistret til knappen på fjernkontrollen merket «Viasat 4» – for å tilegne seg ny input. Sist gang han gjorde noe slikt var da Aftenposten Oslopuls forgiftet ham med kloroform, bandt ham fast i en kjeller og tvang ham til å høre på det nye Kvelertak-albumet. Blødende fra begge ører fant vi ham (mens vi spiste en Bigmac™) livredd og forpint på et iskaldt gulv ute av stand til å gjøre rede for seg. I håp om å redde stumpene av sjelen til det som en gang var en lovende ung dønker fra Fyllingsdalen, klippet vi av ham alt håret og ga ham en (slags) jobb: å rapportere fra Danskebåtens Dansebandcruise 2013. Twitter: @leadingtherats

Om det noen gang fantes et menneske i en blond og vakker jentekropp, så var dette mennesket Ragnhild Brochmann (29). Skarp som et barberblad i kveldssola, åpen som en tulipan i kveldssola, ekte alvorlig og pludrende lystig som Akerselva. I kveldssola. Ragnhild er som tekstene sine: En strøm av adjektiver og – innskutte småbekker – som sammenlagt danner Oslos nest realeste elv! Ragnhild bryr seg om alt, og særlig om folkeopplysning og estetikk, radio og UiO. Om sju år har hun oppretta motestudier på Blindern: Meld deg på før det er for seint! Claim to fame: har figurert i Hong Kong-nesisk kjendispresse.

6/2013

Den 195 centimeter høye, platinablonde fotografen Magne Risnes (27) kan ofte observeres kledd i tights og piratbandana. Noe han faktisk kler. I tillegg til å ha jobbet som fotograf de siste seks årene, driver han det stilrene, classy klesmerket AÙMA sammen med sin nette ugandiske kjæreste (et par som burde ha krav på spons fra Benetton). Hun designer og han gjør resten. Magne er for tiden i Hong Kong på fabrikkjakt, men før det tok han seg heldigvis tid til å være med oss på danskebåten og fotografere danseband. Instagram: @magnerisnes

En gang satt Hanna Stoltenberg (24) ved siden av Jan Kjærstad på et fly. Forfatteren anbefalte en novelle der hovedpersonen stjeler sæd fra badevaktenes kondomer, for så å sette barn på seg selv med en sprøyte. Den novellen er nå blant Hannas absolutte favoritter. Bare en liten stemningsskapende innledning til historien om Hanna, som kom til Oslo fra litteraturstudier i Bristol i 2012, og overrasket oss med en killer-tekst om vaginaer og plastisk kirurgi. Siden har denne femme fatalen blitt en av våre favorittfeminister og vår nærmeste kobling til statsoverhodet. I tillegg til å skrive artikler for oss, frilanser hun for Morgenbladet, Aftenposten K og Amnesty (som er årsaken til at hun stadig mailer oss fra Afrika).

Uriks.no

Dagbladet

Aftenposten Sunnmørsposten

Moss Avis

STAND UP NORGE PRESENTERER:

TERJE SPORSEM Bildedesign: Svein Finneide

PREMIERE 7. NOV PÅ RICKS TEATER

BILLETTER PÅ TELEFON: 55 21 61 50 / 815 33 133

Billettsalg på nett: www.billettservice.no

HEARING IS HELL

TASTE IS KING

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Vi tenker på Kaospilotopplevelsen som en fornøyelsespark eller en sommerleir. – KREATIVITETENS DISIPLER, S.

Middelkulturen er den som egentlig kan mer, men som nøyer seg.

Jeg tror Morten Ramm’s video bare er et råb om hjælp via en falsk småborgerlig antihedonistisk/neopuritansk satire. – NJA, VI ELSKER?, S.

– SKANDINAVISK MIDDELKULTUR, S.

På trygg avstand fra brennende, segregerte forsteder diskuterer svenske journalister og politikere opptøyene over et glass rødvin. Myndighetene i USA, Storbritannia, Nederland og New Zealand advarte nylig sine statsborgere mot å reise inn i de svenske forstedene, der branner, opptøyer og et voldsomt raseri rettet mot politiet har til-

trukket seg oppmerksomhet fra hele verden. Aviser som Al-Jazeera, Russia Today, BBC og New York Times har skrevet om opptøyene fra landet som tradisjonelt har vært forbundet med en rik kultureksport, egalitær politikk og

44 prosent av svenskene har liten, eller ingen, tiltro til media.

et av verdens beste velferdssystemer.   De fleste som hadde en svensk facebookvenn i 2010 husker den hvite hånden med teksten «vi gillar olika» som prydet folks profilbilder. Da jeg begynte å studere journalistikk i Sverige, havnet det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene på en vippeposisjon i Riksdagen. Facebook-hånda var en del av en antirasistisk kampanje, igangsatt av Aftonbladet, umiddelbart etter at den politiske krisen var et faktum. Flere av mine studiekamerater demonstrerte mot «rasistene», og mange uttrykte en genuin uro for SDs fremgang. Jeg husker jeg opplevde en viss forståelse for folks bekymringer.    Samtidig ble jeg slått av hvor følsomme visse emner var i den offentlige debatten. Det svenske medieklimaet opplevdes umiddelbart mindre transparent enn det norske. Fysiske beskrivelser av gjerningsmenn forekom så godt som aldri, selv om de sosiale problemene i Sveriges segregerte forsteder hadde være synlige i det internasjonale nyhetsbildet lenge. Denne berøringsangsten kan virke snodig med norske briller på nesen. Slik vi også stusser når svenske intellektuelle omtaler 17. mai og Frp som utrykk for fascistiske understrømmer. Til tross for en gradvis skandinavisk forbrødring de siste årene, der hundretusenvis av unge svenske flyktninger har tatt seg til Norge og Danmark, som følge av den prekære bolig- og arbeidsmarkedssituasjonen i hjemlandet (visse steder må man stå i leiekø i over tjue år før man får tilgang på en bolig, red. anm.), er den offentlige samtalen øst for Svinesund og Øresundsbroen altså av en ganske annen karakter enn den norske. Anekdotene er like mange som de er absurde. Teaterregissøren Sofia Jupither mente at teateroppsetningen Folk og røvere i Kardemomme by «hindrer arbeidet for mangfold og likestilling i mange generasjoner fremover». Samtidig har boken Ved (Kagge forlag) av Lars Mytting fått kritikk av Jonas Engman, den svenske lektoren for etnologi, religionshistorie og genusvitenskap på Stockholms Universitet. Hvorfor? Fordi «det ikke er

uproblematisk at det skapes bastioner som står i strid med idealene om likestilling og integrasjon». Expressens Anita Goldman, på sin side, gjorde koblingen mellom norsk skikultur og fascisme eksplisitt i en bokanmeldelse av boken Älskade fascism. (….) Utviklingen i Sverige har ikke skjedd uten oppmerksomhet fra utenlandsk media, selv om disse sjelden løftes frem av svenskene selv. I tillegg til CBN og Fox-News’ klassiske krigsreportasjer fra Rosengård, har andre verdensmedier i økende grad tatt opp utfordringene Sverige står ovenfor. Det kan virke som om det bare er svenskene selv som ikke vil diskutere utviklingen, i alle fall om man skal dømme utfra den ensporede vinklingen fra media, der bildet av Sverige som et av Europas største innvandringsland er nesten utelukkende positivt. Selv etter opptøyene som startet i Stockholmsforstaden Husby i slutten av mai, er media og politikere tilbakeholdne med å antyde at innvandringspolitikken kan ha hatt en finger med i spillet.   – Sverige tar i dag imot flere innvandrere enn man klarer å integrere. Dette er selvfølgelig ikke innvandrerne, eller Husbyboernes skyld – men politikernes, sier Tino Sanandaji, nasjonaløkonom med PhD i offentlig politikk, som i det daglige jobber ved Instituttet for Næringslivsforskning i Stockholm.   De som løfter frem negative fakta om innvandringspolitikken risikerer karrieremessige og sosiale represalier. – Det er få som vet at innvandringen til Sverige i dag skjer raskere i forhold til befolkningen, enn USAs rekord på 1890-tallet. Arbeidsmarkedet og samfunnet generelt ser ikke ut til å klare å håndtere disse rekordtallene uten at eksklusjon oppstår. Det hadde ikke vært opptøyer i Husby om innbyggerne hadde jobb, var kulturelt integrerte og følte seg velkomne.   Les resten av artikkelen på nattogdag.no 6/2013

HVA ER 8 MILLION CITY?

Kan Oslo, Gøteborg og København bli en uslåelig skandinavisk hovedstad? TEKST JENS ROSS SEMB ILLUSTRASJON MARTA BRAVO Hei, Erling Fossen! Det snakkes høyt og lavt om utbyggingen av en såkalt «8 Million City» og etablering av et høyhastighetstog mellom Oslo, Gøteborg og København – en strekning med ca. 8 millioner innbyggere as we speak. Hva vil skje med den trans-skandinaviske dynamikken, dersom denne strekningen får en reisetid på bare 2,5 timer? – Den første konsekvensen er at mange som allerede nå reiser mellom byene kommer til å ta toget framfor fly og bil. Dessuten kommer flere til å reise mellom byene. I neste omgang vil det antageligvis vokse fram skandinaviske selskaper som vil etablere avdelinger i de tre største byene, med logistikkfunksjoner rundt de mindre knutepunktene. Rent språklig vil en av to ting skje: Folk som bor langs denne strekningen vil plukke opp ord av hverandre og harmonisere språket slik at det vil bli lettere å kommunisere med hverandre, eller så vil engelsk rimelig fort bli arbeidsspråket. Ah! Svorsk – med snev av dejlig dansk. Vi ligner jo våre naboer, men er samtidig ganske ulike. Vil den skandinaviske kulturutvekslingen bli enda mer omfattende og fusjoneres i større utstrekning enn i dag?  – Det som er likt, blir enda mer likt. Men det som er forskjellig, blir enda mer forskjellig. Alle storbyer har jo både en felles identitet, men samtidig en rimelig aggressiv patriotisme på vegne av «sin» gruppe. Det første som skjer er at innbyggerne i denne regionen begynner å sammenligne

sin by med de andre. Jeg stakk av fra 17. mai-feiringen og dro til Køben i pinsehelgen og funderte over hva som funker her og ikke der – og omvendt. Det første som slår en er hordene av militante syklister i Køben som eier byrommet. Samtidig har Oslo over hundre T-banestasjoner mot Købens litt over en håndfull. Gøteborg derimot er bilbasert og amerikansk. København er Kongens By med mange staselige steinbygg med irrgrønne tak, men den feteste samtidsarkitekturen er i Oslo. Byplanleggingen kommer helt sikkert til å lære mer av hverandre som følge av den intensiverte sammenligningen. Samtidig vil Skandinavia fylles med nytt innhold. Skandinavia vil bli det viktigste begrepet som alle landene vil slåss om å fylle med innhold. Et klassisk begrep som Scandinavian Design kommer helt sikkert til å revitaliseres og «brandes», og forhåpentligvis ikke bare bety dansk mote og møbler. Vil det for eksempel være mulig å spise frokost i Oslo, gå på shopping og tivoli i Gøteborg, og så ha nachspiel i København – med bare noen timers reisetid? – Med en reisetid på kun 2,5 timer mellom Oslo og Køben er det fullt mulig å dra opp den slags dags-scenarier. Samtidig kan det tenkes at det vokser fram spesialiserte fritidsregioner, der for eksempel Bohuslän blir det viktigste skandinaviske fritidshus-markedet. Kanskje vil nordmenn kjøpe «hytte» i Køben? Prisene vil også harmoniseres når det blir ett felles marked. Ingen drar til Oslo for å drikke en halvliter til 96 kroner, når den koster det halve i Gøteborg. Ta et annet eksempel: Det vil bli mye lettere å studere og arbeide i en av de tre byene og allikevel være

en kort tur unna mors kjøttkaker. Omkostningene ved å reise innenfor denne skandinaviske regionen vil bli mye mindre. På sikt kan det vokse fram et felles studietilbud der du kan starte utdannelsen din i Oslo, for så å dra videre til Chalmers i Gøteborg og avslutte i Køben. Eller arbeide i en skandinavisk bedrift med filialer i alle de største byene. Hva vil skje med demografien? – Allerede nå vokser befolkningen langs denne korridoren hurtigere enn Stockholm. I praksis vil både det økonomiske og demografiske tyngdepunktet i Skandinavia komme langs denne aksen. Stockholm vil bli utkant. Om 50 år nærmer Osloregionen seg tre millioner innbyggere, og Gøteborg er den største og viktigste byen i Sverige. De urbane noll-åttorna blir utkantmennesker altså? Og for Norges del – hvordan vil dette påvirke oss? – Skandinavias økonomiske og politiske sentrum vil forflyttes bort fra Stockholm og til aksen mellom Køben og Oslo. For Norges del kan det bety to ting. Full modernisering av skinnegående transport over hele Sør-Norge. Det er fullt mulig å tenke seg at høyhastighetslinjen vil gjenopplive planene for lyntog mellom de største byene og Oslo, slik at det blir lettere å koble seg på kontinentet for alle i Sør-Norge. Men det kan også bety at Osloregionens fokus nå blir sørover til kontinentet, og at Oslo-regionen vender Norge ryggen.  Hva skjer med fremtidens 8 Million Citykids? Blir ungdommen mer internasjonal enn noen gang?  – 8 Million City-kidza vil bli moderne vikinger: utadvendte, språkmektige, high-tech og gode på å gjøre kjappe dealer. Høyhas-

8 Million City-kidza vil bli moderne vikinger: utadvendte, språkmektige, high-tech og gode på å gjøre kjappe dealer.» 6/2013

tighetstoget vil på mange måter revitalisere det gamle Viken fra vikingtiden. En gang forente Skagerak alle områdene som lå mot vannet. En høyhastighetslinje vil føre til at dette særskandinaviske området vil blomstre og utvikle seg i en annen retning enn resten av Norge, Danmark og Sverige. Det er bare å se på den svensk-danske kulturen som vokser fram i Skåne etter at broen mellom Danmark og Sverige kom. Da 8-Million City-prosjektet ble lansert på verdens største byutviklingsmesse – Mipim i mars i år – sa Københavns overborgermester Frank Jenssen at de nå inkluderte Malmø i sin byplanlegging. Historisk brukte svenskene mye ressurser på å forsvenske skåningene, selv om de nesten snakker dansk den dag i dag. Vil 8MC gjøre oss alle til «skandinaver»?  – Avhengig av hvor godt EU som integrasjonsprosjekt vil lykkes, vil de nasjonale identitetene svekkes. På mange måter blir 8 Million City en transnasjonal region som gir innbyggerne en egen identitet i tillegg til det å være norsk, dansk og svensk. Den vil altså ikke erstatte en identitet, men skaper et ekstra strata.

ERLING FOSSEN (1963): Forfatter, urbanist, samfunnsdebattant og tidligere NRKprogramleder. Studerer samfunnsgeografi, med fordypning i bygeografi på fulltid, og er med det selvtitulert «cand. byer». Han har vært tilknyttet Oslo Teknopol, der han hadde tittelen «bydoktor». Han er prosjektansvarlig for profileringsprosjektet Oslo Metropolitan Area og styreleder i Oslo Byforum. MEGAREGION: En megaregion, noen ganger kalt en megalopolis, er en kjede av relativt nærliggende storbyer, eller byregioner som bindes sammen av en effektiv infrastruktur og et felles industri- og arbeidsmarked.

Foto: Samferdselsfoto

g o l i t g n o e l i i e t v n ø j e SSjøvei n e g r e n B e g a r r ffra Be Høy reisekomfort

Mat om bord

Vakker natur

Gratis internett

Reis raskt, komfortabelt og vakkert til og fra Bergen med Ekspressbåten. Gangavstand til utesteder, hoteller og butikker ved ankomst. Bestill din reise i dag på norled.no Stavanger - Bergen Sogndal - Bergen Florø - Bergen

fra 240 kr fra 313 kr* fra 321 kr*

På våre ekspressbåt ruter i Sogn og Fjordane kan du i tillegg få rabatter for minigrupper (25%) og familie (opptil 50%). Mer informasjon om våre rabatter på norled.no. Vi tilbyr også faste lavpris billetter på Flaggrutens avganger mellom Stavanger og Bergen. *

Oppgitt pris er for student.

norled.no • 5186 8700 • booking@norled.no

un d

ge s

Direkte fra Haugesund

feir

LAVPRIS

er 1

0 å r m e d Ry a n a

ir i

Flyfra t/r

258,NY!

Pisa

Foto: Croatian Nation al Tourist Board, Milan Babić

Z a d ar 4* H 3n. FREotell M fra kr. AN

1290,-*

4* HotellAN 3n. FREM fra kr.

1490,-* Mallorca 4* Hotell 7n. MANMAN fra kr.

Alicante

1890,-*

4* Hotell IR 3n. LØRT fra kr.

990,-*

M ala g a 4* H 3n. FREotell M fra kr. AN

Foto: © Malaga City Tourist Board

London

1190,-*

Breme n

3* Hotell N Ø 3n. TORS fra kr.

5* H 3n. TO otell R S fra kr. ØN

1290,-*

1190,-*

* Priser gjelder i lavsesong pr. person i dobbeltrom m/ frokost.

Kontakt oss for et uforpliktende tilbud! Guri

Mette

Pia

Silje

Venke

Haugesund Travel/goTO og Ryanair Service Desk, Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

DIN REISEPORTAL

48 TIMER PÅ DANSEBANDCRUISE

Hvor klemmer lakkskoen når den kjipeste representanten for den såkalte middelklassen prøver å holde følge med de mest joviale representantene fra dansebandspublikumet? TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO MAGNE RISNES «VI GAV DIG så mycket tillit!» sier den ene av de tre båtpolitimennene mens de kaster «The Douche» i arresten. Han mimer at han holder noe stort mellom hendene for å illustrere størrelsen på tilliten. «Så mycket tillit! Och du pissade på oss! Du pissade på vår integritet!» Vi har knapt vært om bord på Stena Saga i fire timer. Mens dette skjer sitter jeg og fotografen i danselokalet et par dekk lenger opp og prøver å gjøre det vi egentlig kom hit

for, altså å dekke et dansebandarrangement. Det hele begynte der det gjerne a) begynner (om du er proff alkoholiker); eller b) slutter (om du har hatt en litt i overkant lang kveld på byen). Altså på Grei kafé i Skippergata. Her, på byens eldste pub, treffer jeg kompisen min, selverklært kjendis fra den nå nedlagte, obskure internettkomiserien «The Douche», hvor han presenterer seg selv som et hjelpeløst «middelklasse»-fjols som i sine fåfengte forsøk på sosial interaksjon med proletariatet graver seg dypere og dypere ned i en nedrig vollgrav av selvhøytidelig utenforskap og bajaseri.

Jeg har aldri vært på en eneste dansebandkonsert, langt mindre et cruise. Kombinasjonen danseband og danskebåt – to nesten helt like ord – er jo åpenbar, det burde være en soleklar innertier for publikumet til begge fenomener. Med de tristeste, minst intelligente fordommene i forsetet forventer man jo et arrangement hvor de oppmøtte sitter på huk og lesser innpå en tyktflytende kombinasjon av teknisk sprit og lapskaus fra et digert trau på nederste dekk mens en gjeng uniformerte slasker med sykkelstyrebart, metervide slengbukser og matchende, lakserosa kavajer dundrer på med et bass- og trommemaskinkomp et eller annet sted vagt i bakgrunnen. Jeg har egentlig et positivt forhold til danseband. I hvert fall mer positivt enn noen andre jeg kjenner. Jeg har sikkert rundt tjue forskjellige Vikingarna-plater, og synes helt oppriktig det fins knallbra låter på de fleste av dem. Jeg påstår ofte at «Stjernetango»låten til Rune Rudberg, fra «Ut mot havet»-

albumet, er en av de beste norske låtene fra hele jævla åttitallet. Jeg har ofte sett på danseband-Svisj på NRK og bitt meg merke i en del av bandene som leverer noe over gjennomsnittet. Det er veldig mye gjennomsnitt i denne sjangeren. Veldig mye generisk produksjonsverdi og ikke alltid den helt store oomph-en i fremførelsen. Det finnes unntak, og de er hederlige, eksempelvis Contrazt, Åsmund Åmli Band, slagskipet Ole Ivars selvfølgelig, og bandet jeg har dratt hit for å se: Pegasus. Jeg har også dratt hit for å se The Douche. Han er den fiffigste personen jeg kjenner. Han er typen som bruker uttrykk som «chambre séparée» i dagligtalen, jeg har hørt ham kalle seg selv «enfant terrible» i fullt alvor og jeg er overbevist om at han pusser tenna i perlende «Spellegrino»-mineralvann privatimportert fra Bergamo-fjellene i «Italien». Jeg må se hva som skjer når denne tullingen, «skravleklassen», Internett-ridderen, står til knes i trauet. 6/2013

Jeg hater nesten alt, men jeg elsker faen meg dansebandet Pegasus.

The Douche har akkurat returnert til Oslo etter å ha forulempet halve Film-Norge på en eller annen perifer prisutdeling i Nord-Norge. I og med at han er typen som gjerne kan finne på å avslutte kvelden på steder som Grei kafé, rakk han ikke flyet sitt tilbake til sivilisasjonen og måtte spa ut tre tusen spenn for en erstatningsbillett. Til gjengjeld fikk han fly hjem med selskap fra diplomaten, hedersmannen og Bilderberg-vidundergutten Thorvald Stoltenberg og mannen «som har gitt grillpølsen et ansikt» (et direkte sitat, no joke), Bjarne Håkon Hanssen. I år er det ti år siden sist The Douche dro med danskebåten, den gang ble han slengt i arresten for å forstyrre ordenen med en impromptu enmannsdemonstrasjon mot krigen i Afghanistan. Skuldergnikkingen med Stoltenberg den eldre ser ikke ut til å ha høynet mannens diplomatiske nedslagskraft, for merkelig nok er det Afghanistan som stikker kjepper i Douche-hjulene denne gangen også. Om enn en smule mer indirekte. På vei inn i avgangshallen på Vippetangen sliter vi med å finne innsjekkingsskranken blant alle cowboyhattene. Her har de begge typer: Den brune og svarte lærvarianten fra Peppes Bodega i Nueva Estocolmo; og den sjokkrosa filt-utgaven fra «reisende bander» som spiser seg feite på samfunnsstrukturen pologenserprofeten Per Sandberg kaller «et kinderegg for kriminelle». Vi har fått beskjed om at «innsjekking» skal foregå senest en halvtime før avgang, og jeg har regnet med at dette betyr at man får stige inn i båten og gjøre seg til rette i lugaren før hele kalaset dras i gang. Der tok jeg feil. «Innsjekking» betyr å slippes inn i en kombinert avgangshall/pub hvor festen pågår allerede. The Douche har husket både bookingnummer og sitt eget navn, så han får halt ut boardingpass og romnøkler fra den stakkars damen i skranken, mens han peprer henne 20

6/2013

med innspill av slaget: «Er det lov å benekte Holocaust om bord?», «er det greit å feste som om førtitallet aldri inntraff?» og «hvilket dekk er cowboydekket? De folka der slippes vel ikke løs blant resten av oss?». ÅTTE ØL, TO BAILEY’S. Vel inne i hallen tar det meg en stund før jeg skjønner at det egentlig er en pub vi står i. Min stakkarslige, naive tro på at vi faktisk er på vei inn i båten vedvarer inntil en trubadur klatrer opp på en provisorisk scene innerst i lokalet mens majestetiske Stena Saga legger til kai på andre siden av vinduet bak ham. Det er på tide å finne denne baren, for dette er jeg altfor edru til, men det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort å komme seg frem til den lille innhegningen hvor det foregår dispensering av alkohol. The Douche går seg vill, og ender opp med å utspørre flest mulig oppmøtte om de aner hvorvidt det er frisør om bord. Én av de reisende tilbyr seg å klippe The Douche sjøl. I baren står to Bailey’s-flasker åpne og klare på disken. Jeg hikster frem en bestilling på en enslig øl mens fyren til høyre for meg – han har vært i bar før – bestiller åtte. Trubaduren åpner med Creedence og «Have you ever seen the rain?». «Jeg hører du snakker!» prøver jeg å rope opp til ham. «Coming down on a sunny day, for faen!» Omsider får vi vårt exodus når vi geleides i et stort, uformelig oppsop av menneskelig kjøttmasse opp et rullende fortau og inn på Stena Saga, den selvsamme båten hvor Jenny Jenssen bet en vekter og ble slengt i kasjotten for et par år siden. Ved rullebåndets ende følger jeg oppfordringen fra skiltet over meg: «Løft beina ved avstigning fra rullebåndet». Jeg har ikke lest instruksjonsboken, bladd gjennom brosjyren eller besøkt nettsiden til Stena Saga i noen særlig grad, så det første jeg tar meg til ombord i skipet er å lese oversikten over hva som skjer på hvilke dekk. Det fins visst et casino her? De har et «diskotek» et eller annet sted mot

øverste dekk? For faen – det fins en spillehall et eller annet sted. Før vi kommer i nærheten av å utforske spillehaller og casinoer, skal vi imidlertid direkte til nærmeste pub, hvor trubaduren fra avgangshallen er i gang med å rigge opp for kveldens andre sett. BY PÅ OSS SJØL. The Douche har tryllet frem en helflaske whisky og er allerede i gang med å skjenke oppi glassene til nordlendingene på bordet ved siden av. «Vi må by på oss sjøl!» begynner han. «Jeg må by på meg sjøl! Vi må blende in med de innfødte!» Han avslører mellom brølene om å by på seg sjøl at han fant frisørsalongen, i skipets spa-seksjon, og har booket seg inn til å klippe av seg alt håret før han, jeg og fotografen setter til livs en trippel Brimi-meny i restauranten halv ti. Først må han få budt på seg sjøl i størst tenkelig grad og bli kvitt denne helflasken ingen skjønner hvor han fant. Trubaduren drar i gang når vi har vært på skipet i en halvtimes tid, med «Ring of Fire». Han følger opp med «The Gambler». Jeg vurderer å be ham om å slutte å spille så jævlig illevarslende låter og ta hensyn til min allerede så innihelvete skrale psykiske tilstand nå som vi ruller vekk fra fastlandets lullende trygghet. Siden jeg ikke spør gjør han selvfølgelig ikke det, og følger opp med «Bad Moon Rising». «Vi må by på oss sjøl!» roper The Douche. «When in Rome! Vi må jo klare å DREKKE i samme tempo og med samme intensitet som resten av disse humanoidene? When in Rome?» Han dasker seg demonstrativt på låret hver gang han sier «Rome». Og den dårlige månen stiger. «Sist jeg klippet meg var i Baku», forteller den freske nordmannen til den svenske frisøren når hun klipper ham i internasjonalt, lovløst farvann. «De klarer jo faen meg ingenting i det landet, det er som en Disney-politistat hvor hele kulturbudsjettet blåses på å vinne Eurovision Song Contest og frisørutdanningen er et helgekurs i en bunkers i utkanten av byen, i Bruce Springsteenland. Hvor lenge studerte du til frisør? Er du i det hele tatt uteksaminert? Må man være det for å jobbe på en båt?» Frisøren vet ikke om hun skal le av ham, nikke høflig, snu i døren

eller bare spille med. Jeg er ikke sikker sjøl. Jeg bestemmer meg for å spille med. «Er de i det hele tatt mennesker, aserbajdsjanerne?» spør jeg, «Hvilke likheter har de med oss mer tradisjonelle europeere?» Han gir meg det jeg vil ha: «De er ikke mennesker såvidt jeg vet, og de blør ut et stinkende svart slim når man slår dem i trynene. Det fant jeg ut da jeg ga opp å forsøke å kommunisere på sivilisert vis, med den hvite manns virkemidler.» BABYLON’S PEAK. The Douche henter et fat med sossiser og kalverullade fra buffeten og spiser fra under bordet mens vi venter på første rett i Brimi-menyen. Under bordet har han også en helflaske husets rød han knabbet fra et sekstiårslag på vei inn hit. «Alltid knabb vin når et gammalt skrog forteller en frekkis», forklarer han. «Da sitter alle og stirrer dødt ned i fatene sine. Da knabber du en husets rød.» Restauranten og buffeten ligger vegg i vegg, eller skillevegg i skillevegg eventuelt. En liten passasje som forbinder de to finnes helt innerst i lokalet, og dette tilrettelegger for The Douches plan om å spise fra begge steder samtidig. I passasjen dukker det opp en kelner som spaner intenst utover de spisende. Han ser brydd ut, og det ser ikke ut til at han finner det han kikker etter. Jeg dulter borti The Douche, albu til albu. «Så du han der der?» spør jeg. «Han kelneren?». The Douche titter opp fra alt rælet han har stæsjet under bordet. «Hvem, han tsjetsjenske krigsforbryteren med tusenmetersblikket? Hva med ham?». «Han stirret noe jævlig inn i lokalet», forklarer jeg, «Kanskje du burde dra med deg all kontrabanden ned i lugaren, skulle det plutselig begynne å regne.» The Douche legger over til et stakkato språk hovedsakelig basert på enkeltord mens han pakker inn vinflasken i en lånt dongeriskjorte. «Kontraband, m-hm, lugar, regnvær, Tsjetsjenia, OK.» Så går han. Kelneren heller opp vin til meg selv og fotografen mens vi venter på vår venns retur. «Babylon’s Peak», heter vinen. Jeg vitser fritt om at joda, er det noe som er «Babylon’s Peak» så må det vel være danskebåten, hø hø hø, idet fire illsinte svenske båtvektere stormer inn i lokalet med en betuttet The Douche på slep. De vifter med vinflasken.

Først opp i trynet mitt. Deretter opp i trynet på fotografen. «Vad ska vi göra med det här? Vem ska betala för detta?». Jeg besvarer av prinsipp aldri spørsmål fra folk i uniform, så jeg avventer og håper på mer informasjon. Fotografen svarer heller ikke, men stiller flere spørsmål. «Gjøre med hva da? Betale for hva da?». Klokken er ikke ti engang. Babylon har åpenbart peaket tidlig. INGEN KNIVER I «HOUSE». Båtsnuten har et kodeord for husarrest, eller lugararrest om du vil: «HOUSE». Det er dit The Douche skal nå, han skal i «HOUSE». Da de så ham med kontrabanden under armen og det smørblide oppsynet og rykket ut, hadde han besvart utfordringen med å løpe. Ikke hvor som helst heller, men opp en trapp mot en låst dør. «Detta är det värsta vi någonsin har sett!» sa de. «Seriøst?» svarte The Douche. «Dere jobber på danskebåten, og dette er det verste dere har sett?». Han får ikke forlate lugaren i løpet av overfarten. Kanskje han får gå og røyke om han må det. Forklaringen her er litt vag. Han skal i hvert fall ingen steder hvor alkohol serveres, det skal være sikkert og visst. «Hva med i morgen?» spør jeg. Da får han gå i spillehallen og på røykedekket. Men ingen steder hvor det serveres alkohol. Jeg gir faen i å nevne at det serveres alkohol i spillehallen. Sikkert best å ikke prøve å slå disse folkene på hjemmebane. Se bare hvordan det gikk med The Douche, som nå sitter og ler seg skakk i lugaren. Vi får bære ned middagen til ham etter at kelneren har flyttet den over på et annet fat og gitt ham en skje å spise med. Ingen kniver i «HOUSE», gitt. Jeg får i det minste sett Pegasus. De er headlineren på dette dansebandscruiset, og de er et av de større dansebandene i Norge akkurat nå. PK og Dansefolket som også spiller, de oppfyller egentlig de samme kravene. Begge bandene var nominert til spellemann tidligere i år, og Pegasus gikk hjem med prisen etter en aldeles forbanna bedårende takketale. Såvidt jeg vet er de det eneste aktive dansebandet fra Oslo, vokalist og gitarist Tommy Nilsen begynte sågar sin karriere som trubadur på Oppsal senter på åttitallet. De er den mest joviale gjengen

musikere jeg noen gang har sett, og et av de ytterst få tilfellene jeg har kommet over hvor det gode humøret faktisk smitter over på meg selv. De er så glade for å være tilstede og så lite redde for å gjøre rede for det, at jeg blir oppriktig glad på bandets vegne for at de holder på, finnes, spiller musikk de er glad i og lager lavbudsjetts musikkvideoer som kun blir vist på danseband-Svisj midt på natten i ukedagene. Jeg hater nesten alt, men jeg elsker faen meg Pegasus. Originalmaterialet til Pegasus er knallbra, de har blant annet en UFATTELIG bra duett med Hanne Mette Gunnarsrud, vokalisten i innlandsbandet Contrazt. Når de gjør denne låten live på båten, har de med seg en publikummer på kvinnevokal, og hun presterer til ståkarakter i alle ledd. Det blir derimot ekstra jævla bra når de smeller løst et lite coversett mot slutten: «Summer of ‘69» inn i «Sommartider». Jeg synes jeg ser et LITE, BITTELITE ekstra glimt i øyet på vokalisten når han synger førstnevnte, og spesielt linjen «Me and my baby in ‘69», som om han vet, slik jeg vet, at han synger en litt frekk låt som kanskje egentlig bare handler om kjempefrekk puling, og at det er litt ekstra moro. Og det er litt ekstra moro. Denne låten er en av de verste låtene jeg vet om, og jeg blir egentlig trist hver eneste gang jeg hører den. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det slo inn for fullt på et julebord for et knippe år siden da jeg måtte gå ut av lokalet og ta en panikkangst-pustepause og kaste masse mineralvann i trynet og se veldig opprømt ut en stund. Jeg tror det er linjen «Those were the best days of my life» som fucker med meg. Helt siden jeg begynte i andre klasse i 1989 – summer of ’89 – har jeg følt at mine beste dager er bak meg. Jeg liker ikke at en stuttvokst, glisende kanadier med hockeysveis fra åttitallet minner meg på det. Pegasus er bandet som skal til for å sparke høl i Bryan Adams’ tristessehegemoni over mitt følelsesliv, og jeg blir glad for å høre låten for første gang på jævlig mange år. Takk, Pegasus. HAN KOMPISEN DERES. Når vi drar tilbake til kahytten for å finne The Douche, er han selvfølgelig ikke tilstede. Det viser seg

at jeg i et øyeblikks mobildekning har fått en SMS hvor han forteller at han henger med noen afghanske damer i lugaren ved siden av. Vi banker på, men ingen åpner. På dette tidspunktet sitter han allerede i arresten, etter å ha måttet lide lange avhandlinger om størrelser på tillit og pissing på integritet, sannsynligvis levert av den samme vekteren som i sin tid ble bitt av Jenny Jenssen. De har tatt telefonen hans, så det nytter ikke å ringe. Det er jo faen meg ikke dekning her ute i vann-Texas uansett. The Douche forklarer i etterkant at han kledde seg om til inkognito-Douche: uten briller, med caps på hodet og ny genser på torsoen. «Aldri i livet om de kunne gjenkjenne meg da», sier han. Han dro opp på røykedekket og ble umiddelbart identifisert. «Tror du att vi är dumma i huvudet?» sa vekterne og sendte ham tilbake til lugaren. Det var der han fant de afghanske damene, som inviterte ham med til diskoteket. «De ser deg aldri om du står blant oss», sa de. «Og hvis de kommer, så lager vi et helvete!» Overraskelsen ble følgelig stor for The Douche da vekterne kom etter to minutter og så ham blant damene, helvetet uteble og kursen pekte mot glattcellen, hvor madrassene er vinylbelagt og drømmene spake og stakkarslige. Alt dette vet vi jo ingenting om ennå. Mens jeg og fotografen sitter i danselokalet og stirrer utover folkemengdene som i all hovedsak ser ut til å betrakte bandene som mer en kuliss enn et underholdningsmoment, strømmer det stadig på med folk som spør hvordan det gikk med The Douche. De har åpenbart fått med seg oppstyret i restauranten eller fluktforsøket i trappen. Ingen omtaler ham fordømmende. Alle er på hans lag. «Hva hadde han gjort, han kompisen deres?» spør en av nordlendingene fra tidligere samme kveld. «Han prøvde seg på noe som ikke funket helt», hinter

jeg hobbydiplomatisk. Vi treffer en fyr på røykedekket som er en del av sekstiårslaget hvor frekkisen ble fortalt og vinflasken ble ervervet. Selv ikke han har noe negativt å si om The Douche. Han er her på vegne av en eller annen svigerfar, og synes vår venn sto for det hittil eneste freske innspillet på turen. Den beste responsen kommer fra en av båtsnutene, ikke blant de fire som huket mannen, som spør oss hva The Douche egentlig driver med. Hvorfor er han her? «Han er journalist», forklarer jeg. «Han er her for å dekke arrangementet». Det rabler nesten for den stakkars svensken. «Ha ha ha! Journalist! Ha ha ha ha!». Han klasker seg på magen når han ler, som en diger bjørn som har drukket hundre flasker øl, og tusler tilbake til den uform-elige folkemassen. MAJESTETISKE STENA SAGA durer traust videre inn i natten. Kapteinen står ved roret, formodentlig med sekstant, stripete genser og kokekaffe innen umiddelbar rekkevidde. Festen fortsetter i diskoteket, mens The Douche ligger i arresten og jeg ligger i «house». Slik religiøse sier at en rik manns kamel vanskelig kommer gjennom nåløyet til Tegning, form og farge på videregående, har tungrodd erfaring vist meg at en vaskeekte Douche ikke kommer seg gjennom en danskebåttur. Alt av dressurkurs, dannelsesreiser og champagnelunsjer i ambassadestrøket har kanskje forberedt ham på et eller annet, men definitivt ikke en flytende pub i internasjonalt farvann. Jeg hadde håpet og forventet at dansebandspublikumet skulle være drøyere, spy mer i gangene og yppe til bråk med den dødskjipe kompisen min, men alt slikt håp rant ut i den evinnelig omtalte sanden. Vekterne sa det jo sjøl: The Douche var det verste de hadde sett. Og han ville jo bare passe inn. Danskebåten vant. Nordlendingene trakk det lengste strået. Glattcellen består. Vår mann er svartelistet, sammen med Jenny Jenssen.

Er det lov å benekte Holocaust ombord?» 6/2013

20.000 Titler på lager

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt.

980 10 0

LOUD AND CLEAR AS - Foto: iStockphoto

1020 10

1060 108

mb mb 9

* Ingen tillegg - uansett betalingsmåte * Portofritt - på alle ordrer over kr. 248,* Rabatt - på mange lærebøker

DINE STUDENTFORDELER

Norges beste bokhandel 2013

RENTE - OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER * Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen til 21. oktober * Avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

MEH-GUBBEN

Der Norge, Sverige og Danmark møtes på midten.

Meh-gubben søker svar på det alle lurer på, men ingen tør spørre om. Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspiranter, meningskvitrere og spaltetrålere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.

– Den sosialdemokratiske boblen Skandinavia har i likhetens navn avskaffet høyt og lavt. Hva er middelkultur?

THOMAS HYLLAND ERIKSEN Professor i sosialantropolog, forfatter og hyperaktiv samfunnsdebattant – Sosiologen Pierre Bourdieu omtalte film som «middle-browkultur»: Inngangsbilletten er billig (sammenlignet med for eksempel klassisk musikk og litteratur), og man kan konversere belevent om sofistikerte emner med minimale forkunnskaper og beskjeden innsats. Kanskje krimlitteraturen er vår tids vesentligste middelkultur. Den er verken høy eller lav, og veldig populær. Få snakker nedsettende om den i offentligheten. Kultureliten snobber nedover ved å skryte på seg lesninger av krimbøker de neppe har noe inderlig forhold til. Og så er det Bruce Springsteen, da. Jo, det er nok riktig at kulturlivet i Skandinavia ofte møtes på midten, i god sosialdemokratisk ånd.

TORGNY AMDAM Elektronisk singer-songwriter og medieviter – Middelkulturen tar lite hensyn til både kroppen og hodet: den toner ned det seksuelle og tar gjerne opp store eksistensielle temaer på en overflatisk måte. Middelkulturen er den velfungerende bedagelighetens kultur. Den er lønnsom i all sin risikominimering og verdiposering. Den støter hverken nedover eller oppover, men kose-belærer nedover og blidgjør oppover. Den er undertrykkende. Den er fru «god smak» i smiskepassiar med herr «publikumstall». Uten middelkultur ville det «kritiske» middelklassemenneske hatt mindre å være «kritisk» til, og manglet et sted å plassere sin selvforakt. Og uten middelkultur, ingen lengsel mot sirup-rap. METTE HANEKAMHAUG Stortingsrepresentant for Frp – «Du skal ikke tro du er noe». Setningen har gjallet i skandinavenes ører siden Sandemose skrev den berømte Janteloven. En lov som har vist seg å være mer hellig og etterfulgt enn Grunnloven i det norske samfunnet, en lov som tydelig appellerte til den sosialistiske kulturen, og en lov som har sørget for et samfunn som tilstreber «godt nok» fremfor «best». Tanken om at vi kun er en stor middelklasse – med kun et fåtall, kall dem gjerne utskudd, i hver sin ende – bunner nok i venstresidens oppfatning av hva som er akseptert. Sammen har de tatt eierskap til det aksepterte, definert normalen og vil plassere alle mennesker innenfor denne. Frykten for å være annerledes har nok bidratt til å dyrke frem begrepet «middelkultur». Den er det trygt å tilhøre, der kan en ikke bli kritisert. Begrepet «middelkultur» er for meg bare en dynamisk ramme for hvilken kultur den egentlige eliten definerer som greit å like. Jeg har derimot intet behov for å rangere – for å definere hva som er høyt, lavt eller «midt i mellom» på en fiktiv skala. Jeg er altetende innenfor de fleste kulturelle uttrykk, det være seg både musikk, bøker og malerier. Og harry som jeg er, leser jeg like gjerne eventyrbøkene om Harry Potter, krimserien om Harry Hole og selvbiografien til den demokratiske presidenten Harry S. Truman. Det er det som er ekte mangfold og kulturglede – verdier som blir forsøkt nedtonet og undertrykt, men som Fremskrittspartiet og jeg holder høyt.

MAGNUS MARSDAL Forfatter og styreleder i Manifest senter for samfunnsanalyse – Anne B. Ragde. Jo Nesbø. Åge Aleksandersen. Bjørn Eidsvåg. De Lillos. Lillebjørn Nilsen. Aftenposten. Entrecôte. P1. Kari Bremnes. Eyvind Hellstrøm. Kjempen Erik Bye. Bye & Rønning. Nytt på nytt. Salmalaks. P3. Bikubesong. Sats. A-ha. Anne Grethe Preus. Hadia Tajik. Amarone. INGER MERETE HOBBELSTAD Kulturkommentator og -kritiker i Dagbladet – Middelkultur er som middelklassen: Medianen som låner trekk fra det som både er over og under. Og midten er et respektabelt sted å være. Men igjen som middelklassen klarer ikke middelkulturen alltid å legge skjul på at den egentlig ville vært høyere i hierarkiet. Filmene Clint Eastwood har regissert, som plasserer seg uhyggelig presist i det middelkulturelle, skjemmes av at de forsøker fryktelig hardt å overbevise seeren om at dette er dyp visdom og stor kunst. Resultatet blir ofte pompøst og selvhøytidelig. For middelkulturens force er en annen. Middelkulturen er typisk fortellinger som ikke er så skjematiske som casinoromaner og splatterfilmer, de er mer originale og derfor unike for de som faller hardest for dem. Samtidig er de tradisjonelle, realistiske fortellinger, tilgjengelige for et stort publikum, som sjelden eksperimenterer med sin egen form, og som ender med å bekrefte snarere enn utfordre det rådende settet med normer og verdier. Eksempler på middelkultur er: Sykehusserier (der House har avløst Chicago Hope), hjertevarme komedier som De urørlige, dameromaner med sort/ hvitt-fotografier av porter med eføy og tittel i løkkeskrift på omslaget, alt fra NRK Drama og de fleste filmer med Morgan Freeman.

VEBJØRN GUTTORMSGAARD MØLLBERG Billedkunstner og vokalist i nekropunkbandet Haust – Jeg syns ikke at forskjellene mellom høy-, lav- og middelkultur er så relevant for det jeg driver med. Men jeg er opptatt av forskjellen mellom radikal og overfladisk kultur. I den sammenheng er det en – ikke spesifikt skandinavisk, men generell – tendens at kommersielle krefter hele tiden drar kulturen mot overflaten. Det er i mine øyne alles personlige ansvar å holde igjen, for å gi kulturen dybde. Her spiller ikke høy/ lav-dikotomien noen stor rolle – en trashfilm kan vekke vel så interessante tanker og diskusjoner som et bilde av Dürer. Problemet er at det er vanskelig å ta dette ansvaret hvis man har en jobb innenfor kommersiell kulturproduksjon. I en økonomi basert på frykt (for eksempel frykt for å miste jobben i VG, og frykt for å ikke kunne betale lånet på leiligheten) kan selv bra, smarte folk få seg til å skrive saker om puppene til Dorthe Skappel. I Skandinavia ser jeg ikke kulturen som et nødvendig offer for å oppnå relativt jevn fordeling og sosial sikkerhet. Tvert imot. Dette sikkerhetsnettet gjør blant annet at VG-journalister og andre som sliter med å ta ansvar for å komplisere og nyansere kulturen, ikke har noen god unnskyldning. Det verste som kan skje er ikke at man mister jobben, det verste som kan skje er at man gjør seg dummere enn man er. MARIKEN HALLE Filmregissør og produsent – Jeg tenker på meg selv på skolen. At jeg så sjelden egentlig anstrengte meg. Jeg gjorde leksene og fikk bra karakterer, men jeg var sjelden ute på dypt vann. Og det var sjelden noen forventet det umulige av meg. Jeg tenker at det folkelige også er det høye. Det som vil mennesker noe er det høye. Det som ikke vil noe er det lave. Middelkulturen er den som egentlig kan mer, men som nøyer seg.

– Meh...

6/2013

GUIDE

MUSIKK

AV MARTIN GEDDE-DAHL Det er ikke bare billig bacon, rød pølse og servicearbeidere/kjønnssykdommer som siver over grensen fra våre skandinaviske naboer – den norske kulturelle kapital er i stadig større grad vekslet inn i svensk og dansk valuta. For tenk, er det mulig å se for seg middelklassens lørdagskos i Arne Jacobsensofaer uten Borgen på tv? Russetiden 2012 uten «Don’t You Worry Child»? Eller

en troverdig lesekrok med Wegner-stol uten Tranströmer i hylla? Neppe. Et norsk talkshow uten Carola-intervjuer? Aldri. Fra IKEA-møblert studenthybel til Nesje-innredet stortingssal – det er liten tvil om at vi ser opp til våre skandinaviske storebrødre. Og som alle småsøsken spør vi: Hva synes de om oss? Vi kontaktet våre søsterpublikasjoner i Sverige (Nöjesguiden) og Danmark (NAT&DAG) for en ærlig vurdering av fire moderne norske nasjonalskatter.

HUMOR

MORTEN RAMM «JEG FLAGRER RUNDT» «Rødgrød med fløde» Redaktionen har sendt mig Morten Ramm’s video-parodi på den ærkedanske smørtenor Rasmus Seebach’s hit «Natteravn», der er blevet til «Jeg Flagrer Rundt». Den dekonstruerer og demaskerer kækt Seebach’s følsomme vise, så den virkelige mening, at lokke kvinder til penetration, afdækkes på plump manér. Så nu sidder jeg her og skriver om en pop-vampyr der er blevet suget af en standup-vampyr, der så suges af moi. Medie-kanibalisme. Jeg tror Seebach’s damebladsmetode laver flere damer end Ramm’s mere brutale approach, der måske vil virke i et læderbøsse-darkroom blandt 14 årige. I videoen fremstilles den danske mand som en uchecket alkoholiker underlagt kød-kompasset mellem hans ben … hvilket er lige så præcist som hvis jeg påstod nordmænd gik i Dallas-outfit, lyttede til dødsmetal og var ansigtsopererede massemordere stereotypt. Jeg tror mest Morten Ramm’s video bare er et råb om hjælp via en falsk småborgerlig anti hedonistisk/neopuritansk 24

6/2013

satire, en råb der skal give ham opmærksomhed og dermed penge, uden noget reelt indhold eller talent – andet end viljen til at gennemføre så tyndbenet en ide. Ja, vi danskere legaliserede pornoen før alle andre, og sprøjteorgasmer, bondage og poledancing er pensum i 9. klasse. En ting rammer Ramm’s video nu præcist: vi har det grimmeste sprog i Europa på nær Hollænderne, men vi kan jo ikke alle sammen synge som a-ha når vi bestiller en kaffe på en bar vel? Men jeg er vel bare en post-avantgarde snob, der er knotten over Danmark gik ind i EU og brugte energi på at kæmpe med araberne i stedet for at tilbageerobre de oliefelter der naturligt tilkommer os, fra kolonien mod nord. Heldige sataner, i skulle prøve en finanskrise, så kunne det være der kom mere væsentlig kultur fra jer, andet end Todd Terje eller hvad han nu hedder, og så de der gamle fremragende Lasse Gjertsen-videoer eller ham danskeren der faker han er nordmand, Joachim Trier. Og måske ham der Varg Vikernes, Gardar Eide Einarsson, Geir Jenssen, Lasse Marhaug & Fleksnes. Kald mig bare en bedrevidende rantende potstinkede misundelig danskdjævel. Sorry. Morten Vammen er regissør, forfatter og komponist og bor i København K.

KARPE DIEM: KORS PÅ HALSEN, TI KNIVER I HJERTET, MOR OG FAR I DØDEN «Trovärdig gangstarap på norska, är det möjligt?» När jag fick i uppgift att skriva om den för mig helt okända akten Karpe Diem och deras album Kors på halsen, Ti kniver i hjertet, Mor og Far i döden fick jag veta av NATT&DAGs redaktör att det rörde sig om «politisk hip hop». I likhet med den musik jag brukar skriva om i svenska Nöjesguiden, självständig och framåtsträvande pop, så har hip hoppen alltid erbjudit ett alternativ till rådande musikideal och uppfattningar i samhället, en motkultur som slår underifrån och vill något annat och bättre. Därför blir förstås begreppet «politisk hip hop» väldigt intressant i en socialistiskt styrd oljestat. Ett land som är det fjärde rikaste i världen och som älskar välfärd, ett land med statsfinanser så goda att det är socialt accepterat att sjukanmäla sig från jobbet för att åka längdskidor (!). Med dem förutsättningarna räknade jag självklart med att Karpe Diem gör liberal hip hop. Inte lite så där halvdant med rader om guldkedjor, grillz och snabba bilar, utan på riktigt. Frihetstörstande skattesänkarbeats med rhymes som är pro-ökade klasskillnader Snart ska det visa sig att duon rappar om saker som miljonprogram (blokk?) och revolution, dessutom ska de ha bjudit in Sveriges skäggigaste och mest hårdföra anarkist, Promoe, till att ha gästat på föregående platta. Jag är mållös. Här uppstår

också ett tydligt trovärdighetsproblem för Karpe Diem. De vill helt uppenbart framstå som underdogs, men de är inte underdogs. De är overdogs, dessutom väldigt framgångsrika sådana vad det verkar. World wide web låter mig veta att Karpe Diem både har fått ge ut flera album, på ett riktigt skivbolag, och plockat hem en och annan norsk Grammis (eller som det så gulligt heter «Spellemannprisen»). Bandets andra, och långt mer bekymrande, problem är att verkar vilja vara någon slags bad boys, med titlar som «Jens» är det givetvis inte möjligt. Jag lyssnar om och om igen för att förstå vad det är jag upplever. Efter att ha dragit ned hastigheten lite på låten tror jag att det kan vara en gangstarap om Björn Dählie. Jag vet inte om det i överhuvudtaget är möjligt att göra trovärdig gangstarap på norska, språket med universums mest positiva klang, och där nästan alla ord låter som namn på mytologiska folkslag hämtade från barnböckernas värld (ta bara «jenter» eller «guttar» som exempel). Men att göra gangstarap om Björn Dählie, det går bara inte. Eventuellt hade det fungerat med Petter Northug på grund av hans uppenbara attitydproblem och ett efternamn som innehåller ordet «thug». Jag vänder mig återigen till internet för svar, på Youtube hittar jag en textad version av «Jens». Dählie flimrar snabbt förbi, sen kommer det här: «Nå är vi i Häagen Dasz, så ananas i hagen till en jomfru», vad betyder det ens? Gillar de glass och oskulder? Är det typ snuskigt? Oklart, oavsett låter det i alla fall roligare än Timbuktu. Sara-Märta Höglund er musikkanmelder i Nöjesguiden.

TV TANGERUDDAMPEN, TVNORGE «Mere norsk bliver det ikke?» En besætning, der blandt andet tæller en moderne viking, en gruppe udviklingshæmmede og en rocker, sejler sammen gennem de norske have. Tangeruddampen: Norsk på norsk! Med en forventning om at skulle se en blanding mellem «Kamelåså» og en taleløs film fra en togtur gennem de norske fjelde blev der trykket play på serien Tangeruddampen. Fordommen holdt dog langt fra stik, da historien begyndte at forme sig. Tangeruddampen handler om den norske søhelt Jarne Andhøy, der har fået den ære at skulle være kaptajn på et skib, hvor besætningen hovedsageligt består af udviklingshæmmede. TV-Glad møder Troels Kløvedal. Egentlig et oplæg til en langtrukken feel-good serie, hvor der ikke kommer så meget på spil. Men som historien skrider frem, og man begynder at lære karaktererne bedre at kende, bliver man rystet i sin grundvold. Hans gider ikke stå op om morgenen, Cecilie vil ikke arbejde og Bjørn Terje er konstant søsyg.

Der er ikke grænser for, hvilket drama der nu vil udspille sig, når de sammen skal føre en båd gennem de vilde bølger hele vejen til Lofoten alt sammen under den tatoverede hav-playboy Jarnes kommando. På havet gør kamerafolkene alt, hvad de kan, for at gøre seeren ubehageligt tilpas. Båden bliver filmet så den vipper ekstra meget, og seeren snydes heller ikke for et filmisk virvar af skummende bølgebrus. Måske har filmholdet også vist deltagerene de faretruende optagelser? Ellers er det bare den venlige kok, som har blandet noget specielt i aftengryden? Der sker i hvert fald det, at hele besætningen fanger en frygtelig søsyge. Og ja. Vi skal se close-ups af folk, der kaster op. Således går der et helt afsnit med en søsyg udviklingshæmmet norsk besætning, der for alvor må vænne sig til at være med den norske Columbus’ faretruende sejlads gennem de norske have. I det hele taget er det svært ved tænke sig et plot til en serie, der kunne være endnu mere norsk. Når besætningen tager den obligatoriske vejrsnak, skoser det da heller ikke på nordiske metaforer: «Jeg tror, Tor skal ud og buldre med hammeren», brøler en ivrig Jarle, der i meget høj grad lykkes med at indtage rollen som en moderne viking på

det gamle træskib. Rollen som überviking kommer han dog aldrig i nærheden af. Overtatoveret med gotiske tegn har Rune Supern Olsgaard den tvivlsomme karakteristik, som den i besætningen der slægter allermest på de primitive nordiske forfædre. Rune er ydermere i sin fritid medlem af en anden primitiv norsk gruppering, nemlig Hells Angels. Hvordan han har fået plads på båden må Tor og Odin vide, men han er bestemt en underholdende karakter at følge serien igennem. Man bliver dog aldrig rigtig provokeret af denne hyggelige historie. Skønne mennesker og helt fantastiske naturbilleder som ofte pryder skærmen, har bestemt en beroligende effekt på sjælen. En ærkenorsk historie kan jo heller ikke fortælles uden billeder af det den fiktive karakter Slartibartfast fra Douglas Adams’ science fiction-klassiker The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy vandt en pris at skabe: Nemlig de smukke norske fjorde.

film kändes det som att ha blivit misshandlad av sin lillebror, ungefär som för er när svensken Johan Olsson slog sig fram med stavarna och vann femmilen. Men inte ens till havs mot Polynesien slipper man undan Skarsgårdsklanen, här representerad av Gustaf som bortsett från sin roll som den svenska grisen i säcken är de övriga besättningsmedlemmarnas klon. Samtliga sex odlar nämligen skägg som är så samstämmigt hipsterkalibrerade att jag närmast tar för givet att man mellan tagningarna lyssnat på Mumford & Sons, bakat surdegsfrallor och tipsat varandra om hur man bäst brygger sin egen öl. Vi får helt enkelt förlikas med tanken om att litteraturhistoriens kapsejsade Robinson Crusoe-look har tagits gisslan för omvandling till fotogenique bohemstil Det är också denna samtida stilmarkör som bidrar till att dramatiseringen av expeditionen anno 1947 känns hopplöst desperat i sitt försök att leverera en historisk händelse till en ny publik.

För bortsett från det rebelliska i Thor Heyerdahls uppsåt – att korsa Stilla Havet på en balsaflotte för att bekräfta sin tes om folkvandringar – lyser hans blåögda bragd upp av en konservativ drivkraft, som kan spåras till den moderna människans längtan till gårdagens forna glans. Inte ens de mest välgjorda specialeffekterna kan överskugga nostalgi. Den sjöburna vansinnesfärden har flera spänningshöjande scener som, inte helt oväntat involverar hajar av olika slag. Hotet underifrån smyger sig på som Steven Spielbergs stilbildande monster, men ger sig tillkänna med imponerande animationer som är betydligt mer realistiskt ankrade än i skeppsbrottssagan Berättelsen om Pi. Sedan kan jag väl erkänna att jag, trots filmens verklighetsbakgrund, hyser mina tvivel mot att flottens muskelmän fiskade upp en haj som vedergällning för en uppäten papegoja För beviskraftens skull ansåg Heyerdahl att expeditionen skulle ske utan moderna redskap, men när det verkligen börjar tryta

kommer det oundvikliga förslaget om att använda ståltråd för att binda samman plankorna. Kaptenen vägrar. I ett lågintensivt brandtal satsas alla spelmarker på historisk tillgivenhet – en närmast religiös approach som väljer tradition över modernitet, i linje med senare års ekologiska uppsving bland innerstadsbor som gärna betalar extra för att sticka ut mot samtiden. Flera kritiker har gjort sig roliga över den senaste tidens uppsjö filmer med skäggiga män till sjöss, speciellt nu när biopremiären av Kon-Tiki fått sällskap av isländska Djupet – ännu en verklighetsbaserad kapsejsning i skandinavisk tappning. Det närmaste svensk film har av det receptet är Göta Kanal-trilogin, några rejäla magplask som får mig att vilja säga upp bekantskapen med populism och flytta till en öde ö. Och kanske passa på att försöka odla skägg.

Morten Truelsen Søndergaard er frilansjournalist, bjergbestiger, studerer Journalistik & Socialvidenskab på Roskilde Universitet og er for tiden på utveksling på UiO.

FILM

KON-TIKI (2012) «Litteraturhistoriens kapsejsade Robinson Crusoe-look har tagits gisslan för omvandling till fotogenique bohemstil.» Landets mest framgångsrika regissörsexport fördes samman med landets största filmstjärna – och ändå stod vi helt chanslösa. För även om det på papperet lät som en klockren kandidat med dess Hollywoodmeriterade regissör, Mikael Persbrandts isblåa ögon och storsäljande skandikrim-förlaga, så var Hypnotisören på tok för dålig. Plötsligt såg vi oss omseglade av grannlandet vars enda egentliga biosuccé i Sverige skedde för drygt ett decennium sedan med handikappkomedin Elling. När det i början av året annonserades att det verklighetsbaserade dramat Kon-Tiki fick Oscarsnomineringen för bästa utländska

Sebastian Lindvall er filmanmelder i Nöjesguiden. 6/2013

www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile

REPORTASJE

Verden er i en kreativitetskrise. Har et selverklært læringslaboratorium funnet løsningen? TEKST HANNA STOLTENBERG ILLUSTRASJON TORD TORPE Klokken er ni om morgenen og det mediteres på kontorstoler. – Fred, harmoni og kjærlighet, purrer en stemme mykt, og ber oss puste det «ut gjennom nesen». Stemmen tilhører en ung mann med blomstrete skjorte, vest med korssting og buddhistiske bønnekjeder rundt halsen. Bak ham lyser en Power Point med bilde av et lubbent kubbelys og påskriften RELAX i Comic Sans MS. – Vær åpen og fordomsfri, sier han. Så reiser han seg, slår hendene ut og smiler med munnen omringet av et velholdt geiteskjegg: – La dagen tjene deg.

EN «FARLIG METROSEKSUELL SEKT» Og det skal den. NATT&DAG er på besøk hos Kaospilotskolen i Danmark for å oppleve det en høyrevendt blogger har døpt «en farlig sekt fra det metroseksuelle Århus». Med mer

objektive briller er det en skole for organisasjon og ledelse, med særlig fokus på innovasjon og «interkulturell forståelse». Skolen har siden 1991 blomstret opp som et alternativ til tradisjonell undervisning, og mer bestemt, til den streite businesskolen. Parallelt med rykter om en tiltagende kreativitetskrise i arbeidslivet, har kaospilotene styrket sin posisjon i en rekke ulike bransjer, inkludert media-, utdannings- og IT-sektoren. Spørsmålet om hvordan man best kan utdanne fremtidens arbeidstakere er alltid aktuelt. Men i lys av finanskrisen og eskalerende klimaendringer har behovet for å utdanne innovatører vokst seg stadig større. – I en finanskrise går man gjerne tilbake til hardere verdier, da er det effektivitet som gjelder, og man skjærer ned på alt, sier Jon Tangen, programkoordinator for Kaospilotene. – Men det burde jo egentlig vært motsatt. Det er da man bør tenke nytt og annerledes for å komme ut av det, sier han. Kaospilotene startet som et alternativt rom mellom de store utdanningsinstitusjonene. – Det var ment å være et trygt sted for

radikal eksperimentering, sier canadieren Pete Sims, teamleder for Team 17. – Likevel er hensikten å kunne produsere resultater som er relevante for resten av verden. GATESMART I dag finnes det Kaospilotskoler i Danmark, Sverige og Nederland. For noen år siden forsøkte de å etablere seg i Norge, men ble raskt presset ut på grunn av «manglende akademisk profil». Skolens grunnverdier profileres ved bruk av vage ullenheter som «leken», «harmonisk», «gatesmart» og «risikovillig», noe som har bidratt til at ryktet deres veksler mellom anerkjent læreinstitusjon og selvhjelpsbok i studieformat. En av kaospilotene titter bekymret bort fra sin plass på andre siden av bordet og forsikrer meg om at de «ikke starter hver forelesning med meditasjon, altså.» Men tydeligvis ofte nok til at en av jentene gjennomfører morgenens økt sittende på medbrakt yogapute. Kaospilotene er i utgangspunktet en

videreutvikling av den suksessfulle ungdomsorganisasjonen Frontløperne som i over tjue år har bidratt til å realisere ungdommers prosjektideer. Utdannelsen gjennomføres som et kurs, og har per i dag ikke bachelor-status. – Vi er veldig påpasselige med å påpeke at vi ikke er en bachelor, sier Tangen. – Den eneste offisielle kvalifikasjonen du får når du går ut herfra er at du kan kalle deg en kaospilot. Men den tittelen skal bety det samme overalt, forklarer han. Det er likevel ingen beskyttet tittel. Skolen avhenger derfor av å fungere som en eksklusiv merkevare. Et særegent «brand». – Det betyr at en kaospilot som gjør en kjempegod jobb bidrar til at «brandet» øker, sier Tangen. Men det betyr også det motsatte: at dersom en person krasjlander, faller skolens ry. Resultatet er ikke ulikt det som oppstår når ansatte får aksjer i selskapet de jobber for. Dersom en uteksaminert kaospilot høster suksess, øker verdien til de resterende studiekameratenes utdannelse. De har derfor alt å tjene på å hjelpe hverandre frem. 6/2013

FORNØYELSESPARK OG SOMMERLEIR Skolen ligger i Latinerkvarteret i Århus. Det er et sjarmerende område. Lave, jordfargede bygninger, økologiske cafeer og tettpakkete barer som domineres av studenter og lærere. Man entrer skoleområdet gjennom en buet inngang nedlesset med graffiti og plakater. Herfra ser man to skolebygg og lokalene til Frontløperne i bakgrunnen. Hele strukturen minner om en radikal, men vellykket husokkupasjon. Det er åpne løsninger overalt. Nedrevne vegger. Et assortert utvalg møbler flyter rundt på gulvet som om de driver til sjøs. Ingenting sitter fast, kanskje for å sikre at man når som helst og hvor som helst kan danne en åpen sirkel. Det er tagging både inne og ute, og alle flater har en uferdig fremtoning. Gangene er tapetsert med fargerike portretter av nåværende og tidligere elever, og man kan til enhver tid forsyne seg med te og kaffe fra et av skolens flere kjøkken. Det er en kaotisk, men behagelig atmosfære. Likevel skal Kaospilotene snart flytte fra Latinerkvarteret til nye skinnende lokaler i satsningsområdet Filmbyen i Århus. Delvis for å sikre et mer profesjonelt førsteinntrykk, spesielt fordi elevene jevnlig gjennomfører klientmøter på skolen. – Klienter blir vanligvis ganske sjokkerte når de kommer inn her, sier Tangen. – Det kommer ikke til å skje i de nye lokalene, så der får vi heller satse på å sjokkere dem etter at de er kommet inn i huset, sier han og smiler. I tillegg til skolen driver Kaospilotene konsulentvirksomhet, og de to overlapper jevnlig og bevisst. Alle prosjekter utføres for virkelige kunder med virkelige behov. Tidligere kunder inkluderer store fisker som Lego, Statoil, Microsoft og Århus Sykehus. – Vi tenker på Kaospilot-opplevelsen som en fornøyelsespark eller en sommerleir. Vi forsøker å skape en slags forvrenging av hverdagen, slik at noe magisk og uventet kan skje, sier Sims. I praksis betyr dette for eksempel å foreta viktige klientmøter sittende i myke sofaer, gi tilbakemeldinger i stående sirkel eller å iverksette «energizers» – ulike improvisasjons- og bevegelsesleker – når stemningen er på nedtur. Ideene har en Silicon Valley-1999-ishfølelse. Det er kjent at IT-innovatørenes arbeidskultur innebefattet alt fra å finne opp tilfeldige ferier, til å servere de ansatte sprit og belønne feil. Mer eller mindre ekstreme variasjoner av denne modellen praktiseres ennå hos store selskap som Apple og Google. Kaospilotskolen er i dag ansvarlig for 18 uteksaminerte kull, eller «team» som det heter, hvilket til sammen utgjør anslagsvis 650 kaospiloter. Hvert team ledes av en eller flere teamledere som sørger for at undervisningen blir gitt i henhold til læreplanen. Læreplanen utvikles av skolens ansatte, men må siden godkjennes av Århus Universitet. Dette fordi skolen er delvis støttet med offentlige midler. Det har likevel aldri skjedd at en læreplan er blitt avvist.

– Det er mer en formell ting, basert på at vi får statsstøtte. Ellers vet Århus Universitet veldig lite om hva vi driver med, sier Tangen. ØKOLOGISKE BÆSJEPOSER Navnet på dagens foreleser er Joshua Foss. Han er ifølge seg selv en «deep thinker» fra Minnesota som nå underviser i bærekraftig design på Universitetet i Minneapolis. Hvis du googler ham, får du også vite at han syr mesteparten av klærne sine selv, har deltatt på det amerikanske reality-programmet Design Star og er CO2-nøytral. Dersom det siste stemmer, har han mye å gjøre opp for, han har nemlig flydd over hele Atlanteren for å gi denne forelesningen for Team 17. Skoledagen varer fra ni til fire og er stort sett delt opp i en forelesning/workshop/samtalestruktur. I dag skal det handle om «regenerativ utvikling» – en versjon av bærekraftighet der målet er oppblomstring fremfor nedbremsing. Med andre ord: hvordan få verden til å gå i pluss. Foss sier ting som at «vi er bittesmå blader på det store verdenstreet» og «vi er universet som erfarer seg selv.» På et tidspunkt utbryter han at «jordsmonn er fantastisk!» med så mye entusiasme at øynene nesten spretter ut av sokkelen. Mye av vokabularet kan virke intetsigende for et utrent øre. Bare på bokstaven B noterer jeg: «biomimicry», «biophilia», «biodiversity» og «blue economy». Man inspireres, men man får ikke nødvendigvis de konkrete redskapene man trenger for å anvende denne inspirasjonen. Det betyr ikke at det han sier ikke er relevant eller viktig, bare at det virker litt fånyttes å fortelle at verden går til helvete, for så å vise et Power Point-bilde av en økologisk bæsjepose. Forholdet mellom problem og løsning virker, for et skeptisk publikum, noe uproporsjonert. Dette unnslipper heller ikke teamet. Ganske tidlig i forelesningen bygger det seg opp en ilter stemning. Flere elever flekker opp fargerike bunker med Post-its og noterer ord og spørsmålstegn som de fester på pulten foran seg. Så kaster de seg inn i diskusjonen med lappene som ledestjerner. En elev påpeker at man mangler en «delt visjon». Foreleseren svarer at det er «en organisk prosess.» Mange påpeker at miljøbevegelsen mangler klare retningslinjer: Er soyaprodukter bedre eller verre for miljøet enn kjøtt? Er det mer bærekraftig å kjøre elbil? Hva med matbensin? – Jeg trenger en liste på kjøleskapet med én kolonne for «bra for miljøet» og én for «dårlig», sier en student. – For at bærekraftighet skal appellere til majoriteten må man gjøre det enklere å finne frem til pålitelig informasjon, forsetter han. Forslag til hvordan en slik løsning kunne ha sett ut skytes inn fra alle kanter. Og slik fortsetter det. Gutten ved siden av, som for noen timer siden satt rakrygget og mediterte med hendene i fanget, ligger nå tilbakelent med skitne Vans i kryss på pulten. En annen har lagt seg inntil en søyle midt i rommet.

Kaospilotenes rykte veksler mellom anerkjent læreinstitusjon og selvhjelpsbok i studieformat.

Det hadde ikke vært overraskende om noen spente opp en hengekøye. Men det er kanskje også poenget: å bryte med tradisjonelle forventninger til produktivitet. At man lærer bedre ved en pult enn i en sofa, for eksempel. At undervisning er avhengig av en bestemt autoritet. Eller at alt som er gøy er distraherende. KREATIVITETSKRISEN Populistiske videoer og avisartikler om kreativitetens tilstand spres som bjørkepollen på sosiale medier. Et foredrag av kreativitetsekspert Sir Ken Robinson med tittelen «Do Schools Kill Creativity?» har blitt sett over 16 millioner ganger på foredragsportalen TED.com. I videoen beskriver den nesten overdrevent karismatiske Robinson hvordan dagens skoler knuser barns iboende kreativitet ved å sende dem gjennom en standardisert utdanningsform. Han argumenterer videre for at kreativitet i dag er minst like viktig som lese- og skriveferdigheter, og bør prioriteres deretter. En appellerende tanke for de fleste. Ifølge Robinson stigmatiserer skolen det å ta feil, og opprettholder illusjonen om «det eneste riktige fasitsvaret». Dette tærer på evnen til innovativ tenkning. – Hvis du ikke er forberedt på å ta feil, vil du aldri klare å produsere noe originalt, fastslår han. Og Robinson kan ha rett. I en artikkelserie fra 2010 skrev Newsweek om «kreativitetskrisen» i den amerikanske skolen. Ved intelligensmålinger finnes det et fenomen som kalles Flynn-effekten: for hver generasjon går IQ-resultatene i gjennomsnitt opp ti poeng. Et beriket miljø gjør barna smartere. Men når det kommer til kreativitet har for første gang en motsatt tendens blitt registrert: Ifølge magasinet er amerikansk kreativitet på vei nedover. Og man kan anta at en slik tilbakegang ikke er forbeholdt amerikanerne. Resultatene ble målt ved bruk av Torrence-testen. Dette er en samling tester som til sammen har blitt selve gullstandarden for hvordan man måler kreativitet, spesielt hos barn. En av oppgavene går ut på at testpersonen får presentert en gitt gjenstand, for eksempel en binders, for så å liste alle tingene gjenstanden kan brukes til. Å være kreativ krever avvikende tenkning (generere mange unike ideer) og deretter konvergent tenkning (kombinere disse ideene til det beste resultatet). I de rundt femti årene siden testen først ble introdusert, har forskere holdt et tett øye med testpersonene, og kartlagt deres profesjonelle utvikling. Det har vist seg å være påfallende hvor godt testen spår barnas kreative ferdigheter som voksne. Jo flere ideer personen hadde om gjenstandens bruksområder som barn, desto større er sjansen for at de er blitt entreprenører, oppfinnere, forfattere, politikere, leger, programutviklere og så videre. HEMPINDUSTRI Det siste året på Kaospilotskolen skal elevene «eksperimentere» med egne prosjekter, enten alene eller som en del av et større foretak. Ett av årets avsluttende prosjekter handler om å få opphevet forbudet mot hempproduksjon i Sør-Afrika. Akk, så 1968? Ikke helt. Målet

er å etablere en økologisk hempindustri i Johannesburg som kan bekjempe tre av landets største problemer: feilernæring (hemp har høyt innhold av protein og inneholder verdifulle næringsstoffer), boligmangel (hemp kan brukes til byggemateriale og insolasjon) og arbeidsledighet (ny industri, nye jobber). På mange måter en perfekt utførelse av kreativitetstesten. Ifølge E24 drømmer hver tiende nordmann om å være sin egen sjef. Fem år etter avsluttet studie, har 33 prosent av kaospilotene startet eget firma. Mer relevant, de har startet opp et firma der de tjener penger til seg selv, og i mange tilfeller har flere ansatte. De har altså skapt arbeidsplasser. Til sammenligning er gjennomsnittet hos det som tidligere het Handelshøyskolen i Århus, men som nå ligger under Universitetet, på rundt to prosent. – Jeg sier ikke at man ikke kan starte opp ting hvis man har gått på universitetet, men tallene viser at vi lykkes bedre med det, sier Tangen. IDEALISME Samfunnets behov har endret seg raskere enn systemet som forsøker å fylle disse behovene. I 2007 grunnla tidligere kaospilot Måns Adler selskapet Bambuser – en interaktiv videoplattform som tillater deg å streame live video fra mobiler og webcam, direkte til nettet. Under den arabiske våren var Bambuser, sammen med Twitter, et viktig redskap for å frakte informasjon ut av landet. Mer en 10.000 videoer ble ifølge The New York Times lastet opp og streamet på Bambuser under valget. Da siden ble blokkert av den egyptiske regjeringen, sammen med flere andre sosiale nettverkssider, satte Bambuser opp en egen side for Egypt som samlet videoer fra landet og videresendte dem til en egen Nord-Afrika/Midtøsten-plattform. I et skiftende informasjonslandskap er tilpasningsdyktige modeller mer verdifullt enn statisk kunnskap. – Både Danmark og Norge roper på entreprenører og nyskapelse, men forventer at det skal skje gjennom utdannelsessystemet slik vi kjenner det, sier Tangen. – Verden har behov for akademia, men det finnes også massevis av akademia der ute, sier Sims. Han flyttet fra Canada til Århus for å arbeide på skolen. – Jeg tror ofte man feiltolker det å være akademisk for det å være intellektuell. Jeg liker vår rolle som læringslaboratorium. Vi kan ta det beste fra den akademiske verden, uten å føle oss hindret av deres begrensninger, sier Sims. Ute på terrassen samles elevene til lunsj. De har frikvarter fra tolv til ett hver dag. En av dem vanner blomstene Team 18 plantet under en workshop tidligere i måneden. Vegetarmat er overrepresentert i lunsjboksene. Kaospilotskolen kan anklages for å være blåøyd hippie-idealisme – kanskje med god grunn – men poenget mange ser ut til å glemme, er at denne formen for optimisme er kjernen i all innovasjon. – Vi må huske å spare på kaffegruten, roper en av elevene gjennom ruten. En annen kaospilot skal visst bruke den til å gro sopp i.

KAOSPILOTSKOLEN: Ble grunnlagt av Uffe Elbæk i Århus 1991. Utdannelsen baserer seg i stor grad på prosjekt- og prosessarbeid med samfunns- og næringsliv, gjennom prinsippet om «learning by doing .Basert på en skriftlig søknad og workshops velges rundt 35 studenter, som vil danne høstens team. I løpet av det andre året sendes elevene på «outpost» – et tre måneder langt prosjektopphold i utlandet, der de jobber med lokalbefolkningen i land som Columbia og Sør-Afrika. I Norge startet Kaospilotene en bachelorutdanning høsten 2005. Ifølge wikipedia var undervisningsspråket norsk og interskandinavisk, en blanding av de skandinaviske språkene. Det norske tilbudet ble lagt ned etter to år. – Vi ønsker et innovasjonsstudium, men et studium med en mer akademisk profil enn det Kaospilotene tilbyr, sa daværende direktør ved Markedshøyskolen Ulrika Herlandsen til DN. ALTERNATIVE SKOLER: Alternativ opplæring refererer til alle former for utdanning som ikke samsvarer med den konvensjonelle utdanningsstandarden. På 1970-tallet så man en oppblomstring av alternative skoler. Det tilbys et bredt spekter av filosofier og undervisningsmetoder. Noen har sterke politiske, vitenskapelige eller filosofiske forankringer, mens andre er mer ad-hoc -forsamlinger av lærere og studenter misfornøyd med tradisjonell utdanning. Alternative skoler fremhever ofte komponenter som små klassestørrelser, nære relasjoner mellom elever og lærere og en sterk fellesskapsfølelse. I Norge, har de alternative skolene organisert seg i Forum for Alternative skoler (FAS). Dette er en landsomfattende forum, stiftet i 1985 og har i dag mellom 50 og 60 medlemsskoler. Kjente eksempler på alternative skoler er Steinerskolen og Montessoriskolen. theartofmaintainingkaos.com // www.idoart.dk/a-visual-interpretation-of-chaos // www.hemporium.com // bambuser.com 28

6/2013

HugH Masekela JosHua RedMan med aaron goldberg /Reuben Rogers/gregory Hutchinson

Mavis staples pHaRoaH sandeRs QuaRtet

take 6

lauRie andeRson noRa

Mer info: www.oslojazz.no app.oslojazz.no

Beady Belle • Frøy Aagre Electric • Chrome Hill Jazz på Pippis vis - musik för stora och små! The New York Connection • Svenska Kaputt Anthony Strong • Den Andre Teaterjazzen Carsten Dahl/Arild Andersen/Jon Christensen Sjur Miljeteig • Lars Saabye Christensen/Heidi Gjermundsen Broch/Ole Henrik Giørtz • Knut Værnes Group • Jazzin’ Babies • Kevin Dean Kvintett • Jorge Pardo Trio • Denada/Beats & Pieces • Scheen Jazzorkester med Torgeir Rebolledo Pedersen • Dagdraumekollektivet Hyllest til Jack Teagarden • Eberson Funk Ensemble • Bob Dorough • Funky Butt m/Tricia Boutté • Det Norske Blåseensemble: Images of Spring • Ellen Andrea Wang Trio • IPA m.fl.

Billetter: www.billettservice.no/81533133 www.operaen.no/21422121

Følg oss: Facebook • Twitter • MySpace • Instagram Tumblr • LinkedIn Brown

Jazz i operaen:

Eriksen

MOTE

AV: LENA JOHNSEN MÅNEDENS NETTBUTIKK: ALPHABETBAGS

MÅNEDENS BOK: PUNK - CHAOS TO COUTURE Siden sin opprinnelse på syttitallet, har punk hatt en enorm innflytelse på motebildet. Med sin eklektiske blanding av stilarter og av seksuell og politisk symbolikk ble punken selve manifestasjonen på anarki, opprør og kaos. Denne boken tar for seg den estetiske innvirkningen punken har hatt på high fashion. Punken åpnet for en større DIY-mentalitet gjennom bruk av nagler, sikkerhetsnåler og hullete jeans. Boken tar også for seg en rekke designere som lot og fremdeles lar seg inspirere, og forteller hvordan punken formet nye idealer for skjønnhet og personlig stil.

MÅNEDENS PERSON: LOUGÈ DELCY Lucas og Hayley er et ungt par i tjueårene som begynte med å lage vesker hjemme i leiligheten deres i East Dulwich, London. De enkle bomullstotene med bokstavprint ble raskt en hit, og de har tatt konseptet videre med flere produkter og flere design. Her snakker vi kortholdere, sminkevesker, lommebøker og til og med en egen bryllupskolleksjon. alphabetbags.com

MÅNEDENS HASHTAG: #DAGENSDAGNY

Brooklynbaserte Lougè Delcy er en frilansstylist, skribent og blogger kjent for sin fantastiske stilsans. Han svinger i grenseland mellom preppy og urban streetwear, og er ikke redd for å mikse farger og mønstre. Han begynte å blogge som en motvekt til de mange kvinnelige bloggerne, og det tok ikke lang tid før han ble lagt merke til av GQ og Vogue.it. Etterhvert som han fikk en fot innafor motefiffen, har han gjort kampanjer og samarbeidet med merker som Nike, H&M, GAP og Barney’s New York. dapperlou.com

MÅNEDENS DESIGNERE: FILLES A PAPA

Belgiske Filles a Papa, direkte oversatt til «pappajente», så dagens lys i 2009. Bak står søstrene Sarah og Carol, som etter endte studier tok turen til New York hvor de ble inspirert av den urbane og ukompliserte måten å kle seg på. De opererer uanstrengt i grenselandet mellom sporty amerikansk og europeisk chic, blander det maskuline med det feminine. Dramatiske paljetter tones ned med grovere materialer som denim og skinn for en hverdagslook som får oss til å tenke på småtipsy fashionistas på festival. Søstrene har fått oppmerksomhet fra flere av de største i motebransjen etter at moteguru Yasmin Sewell trykket de til sitt bryst. Kolleksjonen er i hovedsak for jenter, men de har også noen utvalgte tees for gutter, samt en limited edition-kalender med mer eller mindre påkledde pappajenter fotografert av Gregory Derkenne. fillesapapa.com

1 Bloggingen er vel ikke helt død ennå, men andre plattformer har begynt å konkurrere: på instagram slipper man iallfall de endeløse monologene om bjørkepollen und so weiter. Det finnes mye ræl på instagram også, men når man er lei av å titte

på cupcakes og oppdateringer på instaweather, går man på hashtag-jakt. Dagny Thurmann–Hoelseth mikser farger og mønstre på en unik måte, og viser hvordan på Instagram. Ikke noe fjas, bare en hashtag og et antrekk. #dagensdagny

6/2013

Dagspass fredag: kr 520,- + avg. Dagspass laurdag: kr 520,- + avg. Festivalpass fre/lau: kr: 960,- + avg.

Billettar kan kjĂ¸past hjĂĽ www.billettservice.no

www.bygdalarm.no

FOTOGRAF MASSIMO LEARDINI STYLIST LOTTE SHEPHARD/PUDDER AGENCY FOTOASSISTENT JOHN ANDREAS PAULSSON STYLISTASSISTENT NORA FIONA ERIKSEN MODELL SOFIE

Bikini fra Björn Borg kr. 299,Skjørt fra Velouria Vintage kr. 359,Bøttehatt fra Penfield kr. 299,Armbånd fra Fairly kr. 199,Sandaler fra Samsøe & Samsøe kr. 1400,-

Genser fra Mads NĂ¸rgaard kr. 750,(Bikini fra Velouria Vintage kr. 149,-) (ArmbĂĽnd fra Fairly kr. 199,(Sko fra Palladium kr. 700),-

6/2013

Regnfrakk fra Stutterheim kr. 1990,-

6/2013

Høyhalset genser fra Bruuns Bazaar kr. 599,Bikinitruse fra La Redoute kr. 129,-

Sokker fra Calvin Klein kr. 249,Sandaler fra Samsøe & Samsøe kr. 1400,-

6/2013

Bikini fra Velouria Vintage kr. 149,-

6/2013

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

Scenekunst: N&D møter festspill-aktuelle Edy Poppy. – INTERVJU, S.

Hastverk er lastverk: Alexander von Mehren er klar med debuten. Ti år etter at han begynte. – INTERVJU, S.

MÅNEDENS ANSATTE

Mat: N&D tester byens mest legendariske pølser.

MÅNEDENS ALBUM

Norges kanskje mest produktive band er inne i det de beskriver som sin «mest kreative periode noensinne». 7. juni slipper de to studioalbum på samme dag. Tonight Only Tonight «gjør seg best i spilleren i de sene nattetimer», mens den roligere tvillingbroren The Morning After er, som tittelen antyder, beregnet på dagen derpå. – Endelig har vi oppnådd det vi var på jakt etter; en felles stemning som binder låtene sammen til ett, jeg mener to, album, uttaler David Chelsom Vogt. www.realones.no

– LES OM TREKRONEREREN, S.

MÅNEDENS VIDEO

KLØVERKNEKT + SKARRE R: «BONDEGANGSTER» – Siden vi bor tretti minutter nord for Bergen, blir vi ofte kategorisert som bøndene i vennegjengen, sier Daniel Wiig Andersen i rapensemblet Skarre R. – Derfor valgte vi å gjøre en ironisk låt på dette. Beaten er produsert av TomTom (tidligere Spetakkel-medlem), og videoen er produsert av Christer Steffensen. Høy produksjonsvalue, uttaler NATT&DAGs fagjury. www.facebook.com/kloverskarre

MÅNEDENS SINGEL #1

MÅNEDENS EP

TERMODRESS: «DEW» Bergensbaserte Termodress er ute med sitt fjerde album. Dew slippes på Tech Trance. – Ideen til albumet kom allerede på nittitallet, sier Christian Bøen, billedkunster og primus motor i Dew. – Utgangspunktet var et anstrengt forhold til den utskjelte sjangeren trance. Målet var å unngå de verste klisjeene og lage et ekte trance-album. På min måte selvsagt. www.termodress.com

ELIN SOFYE: «THE WHEEL» Elin Sofye er en elektronisk pop/rock artist fra Ålesund, bosatt i Bergen. Musikkvideoen til hennes nyeste singel, The Wheel ble sluppet i mai. Videoen er regissert av Andreas Enehaug og innspilt i NATT&DAG-fotograf Øysten Grutle Haara sitt studio her i Bergen. Låten er innspilt i Tinnitus recording studio med produsentene Jens Kristian Rimau og Anders Bjelland (The Megaphonic Thrift, Hypertext, Alfred Hall, Dig Deeper). Masse avspillinger på NATT&DAG-kontoret i mai. www.elinsofye.com

MÅNEDENS FILM BRASILIANSK FILMAFTEN 7. juni, 18:30 // Cinemateket, USF Verftet Tropicalia er en dokumentarfilm som utforsker den brasilianske kunstneriske bevegelsen kjent som Tropicalia eller Tropicalismo. Filmen viser hvordan artister som Caetano Veloso og Gilberto Gil har vært nødt til å kjempe for å beskytte sin rett til fritt å uttrykke seg. Dokumentaren er blitt omtalt som et «obligatorisk dokument for de som vil vite mer om Brasils sjel». www.heiabrasil.no

LÍNT: «LÍNT EP» Línt spelar eksperimentell postrock med gitar baserte melodier, ofte lange og instrumentelle. På EP-en får vi komposisjoner i skjæringspunktet mellom post- og støyrock. Alt pakkes inn i drømmende og suggererende komposisjoner som bygger seg opp til mektige lydmurer. Kvintetten tester grensene til postrock-sjangeren, og uttaler at de «lar seg blant annet inspirere av Godspeed You! Black Emperor og Mogwai». Musikken er spilt inn hos Greener Productions i Trondheim, som tidligere har jobba med Highasakite, Angelicas Elegy og Dråpe. Blant annet. Debut-EP-en slippes på NATT&DAGs favorittkollektiv: Klangkollektivet. www.klangkollektivet.no

6/2013

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO FRANCISCO MUNOZ

Hei, Alexander von Mehren! Hvor i helvete lang tid er det mulig å bruke på den plata? DEN SOM VENTER … I fjor, på denne tiden, møtte vi Chris Holm, som akkurat da var aktuell med sin solodebut. Chris er en framifrå musiker, både på egne bein og som en del av popensemblet Young Dreams, for ikke å snakke om hans kvaliteter på fotballbanen, men la oss come clean: Vi hadde også et vikarierende motiv da vi intervjuet Holm. Han og Alexander von Mehren er nemlig barndomskompiser1, og slu som vi er tenkte vi å fritte ut Chris for litt innsideinformasjon. Hva skjer med plata til Alexander? Hvordan ligger han an? Kommer den snart? Eller vent. Egentlig formulerte vi oss vel egentlig slik: Hvor i helvete lang tid er det mulig å bruke på å ferdigstille den jævla plata? NATT&DAG har nemlig gledet seg til Alexander von Mehren sin solodebut i noe sånt som seks–syv år nå, helt siden vi oppdaget myspace-siden hans en gang på midten av 00-tallet. Riktig seriøs ble forelskelsen etter konserten han holdt på Landmark i 2009, altså for fire føkkings år siden. Suget etter mer startet for alvor der. Mehrens kunstlete «bibliotekmusikk» med innslag av fransk chambre pop og italiensk filmscore; hans prunkløse og hjemmeavlede omgang med NATT&DAG-helter som High Llamas og Stereolab2, alt sammen orkestrert i et både yndig og storslagent lydbilde. Redaksjonen var solgt. SÅ SE FOR deg lettelsen vår da Chris Holm lovte at nå var skiva «straks klar». «Senest i høst», presiserte han, og la til at Tortoise-medlem og Jim O’Rourke-assosiert John McEntire sto for miksingen, noe som bare vakte ytterligere åtgaum på NATT&DAGkontoret. Vel, høsten kom og løfter ble brutt. Ingenting skjedde. Det hendte vi så Alexander på Platekompaniet, der han skjøtter sin dagjobb, men vi lot være å plage ham. Hele greia er vel skrinlagt, tenkte vi. Det er dyrt å gi ut plater, og han har kanskje fått en familie å fø på, hva vet vel vi? Han er vel rundt tretti blitt? Høst ble vinter ble vår. Ute regnet det, vi resignerte og fant frem de gamle High Llamas-skivene våre (som skandaløst nok ikke er på Wimp og Spotify). Så plutselig en solfylt dag i mai snek en epost seg forbi spamfilteret vårt. SINGELPREMIERE: Alexander von Mehren – «La Chanson de Douche». LP-en, Aéropop, kommer i august, leste vi videre. Hosianna! Og vi som trodde alt håp var ute! Via facebook sendte vi sporenstreks en intervjuforespørsel til Alexander.

Tidspunktet var visst uheldig. «Det er en avsluttende semesteroppgave i en bachelorgrad i norsk som andrespråk, og jeg skriver i hovedsak om idiolektv en til den tsjetsjenskfødte informanten ’Olga’ som jeg knytter opp mot teorier om identitet og motivasjon samt utviklingsnivåer for andrespråkslæring.» Tsjetsjenskfødte Olga? Det var som pokker! Men et par uker senere passet det visst bedre, og her sitter vi, på Landmark og venter. Alexander kommer inn, henter to glass vann («vil du også ha ett?») og legger fra seg den trikolorfargede lua han alltid går rundt med.3 Det er ikke til å unngå å legge merke til at han har fått noen grå hår siden sist. Tenkte vi det ikke. Denne omstendelige prosessen – «production hell», som de sier i Hollywood – har kanskje plaget hovedpersonen aller mest. SÅ FEIL KAN man ta. Alexander vil ikke engang godta premisset. – Jeg synes ikke det har gått så lang tid, jeg. Nei vel? – Synes det der er litt overdrevet. Greia er … de eldste innspillingene er vel fra … 2005. Og så begynte jeg for fullt å spille inn i 2006. Da tok jeg permisjon fra universitetsstudiene. Så pågikk den innspillingen i 2007, 2008 og 2009. Og litt i 2010. Så mikset jeg albumet i 2010, på sommeren. Så gjorde jeg en del justeringer etter det. Og nå er plata klar. Så det er jo egentlig ikke så lang tid. Eh, jo. Det er jo det. – Spørs hva du sammenligner med. Her sammenligner vi med andre plateproduksjoner. Ikke … prosjekteringen av bybanen. – Men hva er vanlig? Jeg tenkte iallfall aldri noe over det, følte aldri på noe tidspress. Prosesser tar jo tid. Og jeg har vært gjennom alle de jeg må gjennom. Miksing. Revisjon av miksing. Mastring. Revisjon av mastring. OK, noe av det der tok litt lang tid. Aha! Han innrømmer det! – Det som også tar tid og plunder er å synkronisere almanakken med produsentene. Finne tidspunkt der det passer for begge. I tillegg er det å faktisk høre gjennom og vurdere de forskjellige miksene et arbeid jeg brukte mye tid på. Pluss at jeg har traktert de fleste instrumentene selv og ikke har hatt noen annen dynamikk enn min egen å teste ideene mot. Men i retrospekt er jeg glad for all tiden jeg har lagt ned. Bare så det er klart.

Men dennes sendrektigheten betyr også at alle låtideene skriver seg fra typ 2005? – Noen er eldre òg. 2001 tror jeg de første ideene er fra. Nettopp. Det betyr altså at du i 2013 er i en situasjon der du gir ut låter som er mer enn ti år gamle. Blir du ikke gal av å gå inne med disse i så lang tid? Høres ut som tidenes forstoppelse? – Vel, noen låter er fra så sent som 2010. Og jeg har jobbet med nyere ting parallelt. Men uansett, det er ikke slik jeg ser på det. For meg handler det om å bygge låter, om å jobbe dem frem. For meg har det alltid vært essensen: det å jobbe med arrangement, låtstrukturer, orkestrering. Det er det det handler om. Prosessen, ikke albumet. Det tar tid, men denne samlingen med låter er veldig representativ for det jeg ønsker å uttrykke – i dag. Men klart, det er ikke akkurat noe bærekraftig prosjekt dette her. Det er bare rød tall i budsjettene, for å si det slik. Men det er jo ikke det det handler om. Det handler om å bruke tid på noe jeg kan stå inne for, noe jeg er fornøyd med selv. Denne viljen til å ta seg god tid; til å jobbe omstendelig og saktmodig mot fjerne tidshorisonter. Ligger det en kritikk av vår tids hastighetskrav her? – Nei, det trenger ikke være lite gjennomtenkt selv om det går fort. Noe passer best til å gjøres spontant og impulsivt. For min del handlet det bare om å ta konsekvensen av at musikken min dreier seg om masse detaljer og kompliserte arrangement. Men nå skal du avreagere med å lage en punkplate på én uke? – Har tenkt på faktisk. Som konsept. Lage et album på to uker. Spille inn de første tolv dagene. Så mikse de to siste. Men ikke punk, da. Fortsatt library music. Espen Horne introduserte meg for ideen om at det kommer mye bra ut av å sette seg ned ved instrumentene, skru på opptaket og bare improvisere frem ideer uten å tenke seg så mye om. Jeg har hatt noen dager hvor jeg har tenkt sånn, dager hvor jeg har innvilget meg selv små dagsprosjektet. Så jeg har en del sånn materiale liggende også. Ting kan bearbeides i hjel. Dette er jo en velkjent problemstilling i kunsten. Tesen går omtrent slik: Kunsten er en delikat kolibri som ikke må dresseres for mye. Stor kunst

kommer i rykk og napp, som små raptuser og kan ikke styres. Kolliderer ikke dette med din mer tålmodige og prosessbaserte tilnærming? – Det er ikke noe som har bekymret meg. Dessuten, konsertvirksomheten har gitt utløp for spontaniteten i meg. Om mange av ideene dukker jo spontant opp, selv om bearbeidelsen tar tid. Det kan være en akkordrekke som hopper inn i bevisstheten. Eller en melodilinje som plutselig melder seg. Det var slik den første singelen ble til. Jeg var i dusjen, og hadde fått for meg at jeg ville lage en låt som var gøy å synge. Så begynte jeg å synge på tøysefransk. Det passet, liksom. Etterpå satte jeg meg ned ved pianoet og arbeidet frem en akkordrekke. Men det ble for teit med tøysefransk, og jeg kan bare noen få fraser, så jeg kontaktet mora til en jeg kjenner som er fransklærer og fortalte henne hva jeg ville si. Og det var? – Den handler om … hva skal jeg si, hvordan kontekst påvirker persepsjon. Det er en idé fra fargelæren. Om du har et skjema med masse farger, blir persepsjonen av de enkelte fargene farget av de andre som er rundt. Det handler om hvordan vi oppfatter og kategoriserer virkeligheten. Jeg er jo opptatt av flerspråklighet, som du kanskje skjønner. Det er masse kognitive psykologiske fordeler ved å være flerspråklig. Masse! Det er jo dette jeg studerer, og det var litt det jeg ville formidle. Jeg vet ikke. Men jeg er i hvert fall veldig interessert i språk. Farslekten min kom fra Lübeck 1600-tallet. Det har kanskje noe med det å gjøre. Men du, kommer du til å sette på plata di på Platekompaniet for å pushe noen ekstra eksemplarer? – Haha. Eh, nei. Jeg er altfor anstendig til det. Men … det kan jo hende at noen av kollegene mine gjør det. Aéropop er spilt inn i Alexander sitt eget studio og med musikalske bidrag fra medlemmer av blant andre The High Llamas, Tortoise og Jaga Jazzist. Albumet er mikset av John McEntire fra Tortoise og von Mehren i Soma Electronic Music Studios i Chicago, og mastret av Steve Rooke og von Mehren i Abbey Road Studios i London. LP-en slippes i august. www.vonmehren.com

Det handler om å bruke tid på noe jeg kan stå inne for, noe jeg er fornøyd med selv.

1 Begge er fra Hop. Landmark het forresten Holms tidligere (før det het Villa Amorini og deretter bare Amorini), og det var henholdsvis bestefaren og faren til Chris som i tur og orden drev utestedet, noe som betydde at Alexander og Chris kunne henge der på nittitallet selv om de var bare ti år gamle. Chris spiller for øvrig i livebandet til Alexander. // 2 Alexander forteller at han også i sin tid var superfan av Kula Shaker (!). Her kan vi bare bemerke at denne tildragelsen heldigvis ikke har funnet veien til hans egen musikk. Mer tillitsvekkende er det at han omtaler Dungen som «et av de mest stabile bandene på 2000-tallet», selv om han omtaler deres konsert på Hulen her forleden som «absurd», «snål» og «ufokusert». // 3 Klokkeremmen hans er også trikolorfarget. Det samme er coverarten. Også synger han tidvis på fransk. Hva er greia? «Ingen greie», bedyrer han, «bare liker fargene».

6/2013

Alexander von Mehren er eksponent for den altfor ubeskrevne sjangeren library music, eller «bibliotekmusikk». Dette er låtene du bør begynne med, ifølge Alexander. ALAN MOORHOUSE «That’s Nice» (1970) – Latterlig fengende sak hentet fra det sagnomsuste britiske KPMbiblioteket og en mer eller mindre udiskutabel personlig favoritt.

1 1

ENNIO MORRICONE «Un Altro Mare» (1969) – Helt fortryllende komposisjon signert superproduktive Morricone. Jeg liker best den mer obskure delen av katalogen hans, og dette er virkelig en av de største skattene.

2 1

SVEN LIBÆK «Misty Canyon» (1970) – En perle av en låt skrevet av noe så sjelden som en internasjonal bibliotekmusikkstjerne fra Norge – og tilfeldigvis tremenningen til faren til en kollega av meg!

3 1

PIERO UMILIANI «Risaie» (1971) – Vidunderlig malerisk og herlig tilbakelent kuriositet komponert av sterkt undervurdert italiener – for øvrig mannen bak «Mah Nà Mah Nà», opprinnelig skrevet for en tvilsom dokumentar om Sverige, men gjort kjent av The Muppets.

4 1

JANKO NILOVIC «Giant Locomotion» (1974) – Massivt, dramatisk og superambisiøst verk hentet fra franskmontenegrinske Nilovics magnum opus, Rythmes Contemporains, en milepæl i bibliotekmusikkhistorien.

5 1

6/2013

LANSERINGSFEST: MAI ØSTRE 30. APRIL

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Sebastian Ludvigsen/Tinagent

Nå kan enda flere reise med et hint av business Som student og honnørpassasjer kan du nå reise billettløst med Flytoget og fremdeles få rabatten du har krav på. Registrer ditt kredittkort på flytoget.no, så kan du bare dra kortet neste gang du skal ut og reise. God tur!

TEKST/FOTO NIKITA SOLENOV N&D: So, how do you find Bergen, Panda? – I love it so much, that’s why it pisses me off. It’s so magical and pretty and charming, it steals my heart away, again and again. And that feeling just breaks me in pieces. What kind of things upset you? – You being slow … people being slow. Do you like to be in front of the camera? – Depends. Depends whether I trust the photographer; if I feel comfortable and relaxed. Did you enjoy doing this shoot? – Yes, I did.

NATTOGDAG.NO FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG

6/2013

So what do you think about the 90s, then? – Hip-hop, Nirvana, grunge, antifashion and supermodels. That’s what I think of. But I have no emotional connection to that decade. I used to go to school; baggy pants, buffalo shoes. Spice Girls … – I wrote my first poetry when I was six years old. I won some competitions. I have done a lot of shit in my life. I read the Bible when I was eight. And then I read all the books my mom was reading. Crime books, love books … I read a lot of crime books. The silence of lamb, I was ten when I read that one. And I watched Twin Peaks, loved it. Friday night, at 01:00 in the morning. – Did I tell you what I wished for my birthday? To fall in love, ‘cause you can’t fake it.

BASE, SKYDIVING/WINDTUNNEL, PARAGLIDING, KAYAKING, HANGGLIDING, RAFTING, CLIMBING, SKATEBOARDING, MTB/BMX, LONGBOARDING, HORGI NED, FREERIDE

MOTORPSYCHO (NO) SIRKUS ELIASSEN (NO) GENTLEMAN (GER)

The 90s? Hip-hop, Nirvana, grunge, antifashion and supermodels. That’s what I think of anyway.

Megaphonic Thrift (NO) Valkyrien Allstars (NO) Admiral P (NO) DJ F.M.C. (NO) DJ Boge (NO) Soulbase (NO) THePETEBOX (UK)

6/2013

JAZZ

NATTOGDAG.NO FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG

Hvorfor ikke ta med barna på pling-plongkonserter, spør Stephan Meidell. TEKST STEPHAN MEIDELL HITS FOR KIDS? De siste par årene har jeg tatt med meg gitaren og det introverte improtrynet mitt på scener for barn og unge, og fått en musikalsk oppvåkning og masser av energi. Fra å kun spille for det seriøse, voksne jazzpolitiet, har jeg møtt smil, begeistring og en oppdagelseslyst jeg sjelden har sett maken til. Det er så fantastisk mye gøyere å hakke løs på gitaren med spisepinner og buer når en to-åring sitter og måper rett foran deg, enn når kolleger tvinner på barten og tenker «har sett det trikset før», eller en lilladame i harnisk holder for ørene. Hvor på veien mister folk entusiasmen og åpenheten? Hvorfor er barn så mye mer engasjerte når det kommer til sær musikk? Svaret på det første spørsmålet mener jeg å ha funnet den siste uken. Vi har vært på turné rundt på barneskoler med et nytt prosjekt og spilt for 5. til 7. skoletrinn. Vi har spilt ganske sære greier, kombinert med naturlyder, trafikkstøy, helikoptre, båter og fuglekvitter. Ut ifra ansiktsuttrykkene og responsen å dømme, mister folk appetitten på eksperimentelle uttrykk idet de trekker seg i en Bieber-genser. MUSIKK FÅR EN annen betydning når du har blitt utsatt for stødige beats og en forkvaklet tenåringsstemme som synger så sårt at hjertet føles som en tikkende endorfinbombe. Det blir bruksmusikk, og ikke en oppdagelsesreise. På første rad sitter en gjeng med smårollinger med vidåpne øyne og ører, mens bakerst sitter apatiske tenåringer og har mer lyst til å fylle ørene med flytende lava enn å høre mer på musikere de mener burde vært sperret inne på lukket avdeling. Det er selvsagt naturlig at alle ikke kan like merkelig musikk, men nysgjerrighet tror jeg er noe alle ville være vel unt å beholde. Barn er antakeligvis mer engasjerte og åpne fordi verden fremdeles er ny for dem. Det er så mye de ikke har opplevd, og de har

6/2013

ikke rukket å bli veivalset av popindustriens snevre, komprimerte virkelighet – skreddersydd for hormonstyrte vesener i alle aldre. Finnes det noen løsning på dette «problemet»? EN GOD OG viktig ting har vært alle barnejazz-arrangementene som foregår rundt omkring. Her blir ungene oppdradd med, og utsatt for jazz i ung alder. Jo særere musikerne tør å være, dess bedre. Man kan faktisk fremdeles beholde sin kunstneriske integritet og fremdeles nå ut til de unge. Spill de rareste greiene du vil – barn tåler det. Ofte mye bedre enn foreldrene som blir med dem, som allikevel får en liten oppvåkner de også: Unger må ikke alltid dulles med, eller få alt inn med teskje. Kunstnerisk sett tåler de en langt større trøkk enn vi tror, og på den måten er vi også med på å oppfostre en generasjon som kan ta kunsten til et nytt nivå. Hvorfor ikke ta med barna på pling-plong-konserter? Tenk så mye mer spennende det er å se på noen voksne galninger stå og skrape og herje med instrumentene sine, enn å få en overkokt grøt av en barneforestilling, hvor alt skal være politisk korrekt og i passelige doser. Ta med de små på konserter med samtidsmusikk med stivpyntede ensembler som høres ut som en instrumentbutikk som ramler ned Stoltzen. Da tror jeg vi virkelig får en spennende musikerbølge om femten år! MÅNEDENS PLATEANBEFALING er Peter Evans: Zebulon. Hardtblåsende trompettrioer (trompet, bass og trommer) er kanskje noe av det mest enerverende som finnes, og Peter Evans høres tidvis ut som en ballong man tvinger luften ut av munnstykket på. Bortsett fra at ballongen aldri går tom for luft. Allikevel klarer trioen kunststykket å gjøre dette til mesterlig musikk, gjennom et fantastisk samspill. Stephan Meidell (f. 1982), NATT&DAGs jazzskribent, er musiker, kurator og musikkjournalist. Han spiller i The Sweetest Thrill, Cakewalk og Krachmacher. stephanmeidell.com // twitter: stephanmeidell

stageway presenterer

KLUBB

TEKST ANDERS GOGSTAD

LINDSEY STIRLING TIRSDAG 25. JUNI KL. 21:00 • USF VERFTET

Vi har samlet fire av byens DJ-er til å gi oss tips om sommerens klubbspor. Mens studentene drar hjem og turistene inntar byen, forandrer også byens klubbog uteliv karakter. Ansvaret hviler på DJ-ene som skal sørge for at byens gjenværende, de fastboende, får en minnerik sommer med dampende beats.

THOMAS URV (Ploink/Kosmo) VAKUM «View Of A Thousand Crows» Mystisk & norsk, drivende evighetstechno av det hypnotiske slaget.

1 1

SLEEPARCHIVE «A Man Dies In The Street pt.1» Rett på sak verktøysutgivelse fra Roger Semsroth geniale alias, hans andre på Tresor.

2 1

TERRENCE DIXON «Minimalism Remixes pt.2» (Ben Klock remix) Nøyaktig som man skulle forvente av Ben Klock denne våren, enkel & ekstremt effektiv. Blir nok en personlig favoritt hele sommeren.

3 1

INIGO KENNEDY «The Darkest Valentine» Dramatisk skrekkfilmmelodiøs techno med episk nå-kommer-vi-oghenter-deg-stemning.

4 1

NATT&DAG gleder seg til å henge ut på steder som Ujevnt, Østre, Opera, Kosmo, Landmark, Victoria, Folk & Røvere, Krystall Bar, Legal, og naturligvis på bydelsbarene. Og som alltid melder jungel-telegrafen fra når tiden er inne for de legendariske fjell-festene. Anyway, her er sommerens anbefalinger.

og dedikerte Partillo Productions. Sjekk ut videoen på youtube! Big up Gothenborg! ETZIA «Same Thing A Gwaan» Ekstremt digg og conscious låt av den super fete svenske dancehall stjernen Etzia! Anbefaler å sjekke ut videoen på youtube!

3 1

KONSHENS «Simple Song» Jeg bare elsker å fyre opp volumet i bilen med denne låten! Disse gooo-rytmene har gitt meg sommer-vibber i hele vinter, og de bare fortsetter.

4 1

BOB MARLEY «Kaya» Denne fantastiske feelgood-låten er like deilig året rundt, og er alltid avslutningslåten på Klubb Kaya, min reggae/dancehall klubb som holdes videre i sommer på Cafe Aura i Bergen! See you there!

5 1

DJ WOLFMANN (Bergen Kaffebrenneri)

ROBERT HOOD «Drive (The Age Of Automation)» Nydelig kjærlighetshistorie som jeg aldri blir lei. Dyp tyngekyssing over svett asfalt.

LARRY JON WILSON «Ohoopee River Bottomland» Går vist under betegnelsen countryfunk, den er fin for det.

DJ HIGHNESS

JOHN GRANT «GMF» Meget selvutleverende fra denne hedersmannen. Kommer på Bergenfest.

1 5

1 1

1 2

(Klubb Kaya) MR VEGAS «Sweet Jamaica» Lykke! En skikkelig herlig sommerlåt! Ser for meg glade og lettkledde folk danse på beachen med rom & cola i hendene og veldig store smil … ah … sukk.

1 1

JR ERIC & U BROWN «Reggae Music Worldwide» (Tu Shung Peng) Niceness all around! Remake av den klassiske «Tu Shung Peng» av U Brown. Produsert av yber-dyktige

1 2

WOLF PEOPLE «Hesperus» En av mine favoritter hittil i år. Trivelig folkprog.

3 1

SANDRO PERRI «Wolfman» Må jo bare like denne! Sommerlig og fin.

1 4

ERSEN «Guzele bak guzele» Psykedelisk 70-tallsfunk fra Tyrkia. Får lyst på kebab når jeg hører denne.

5 1

BOBBY DARIN «The Harvest» Ny-oppdaget gull for min del. Smørsanger som funker det til!

6 1

ADMIR KORJENIC (EKKO, Østre, label manager) JAN HAMMER GROUP «Don’t You Know» Den er seig, den er varm og den er samtidig leken. Alt man trenger for de sene nattetimer nede på stranden.

1 1

PARADIS «Je me’ennuie» Ironisk nok heter låten «Jeg er lei» på fransk. Men tro meg, den er umulig å bli lei. Sexy og forførerisk og litt melankolsk. Men med et hint av håp. Sånne låter faller jeg pladask for. Denne kan du spille når som helst på døgnet. Med garantert suksess.

2 1

HUBBABUBBAKLUBB «Mopedbart» Litt morsomt at gutta fra Oslo fikk sin første utgivelse på et australsk plateselskap – nemlig nydelige Death Strobe Records. Sånn type norsk disko jeg skulle ønske det ble laget mer av. En steady, deilig groove, morsom vokal og deilige synther.

3 1

NEW JACKSON «Sat Around Here Waiting» Hivern Disc fortsetter å spytte ut deilige, sydlige godbiter. Denne er kanskje litt dystrere enn det de har gitt ut før, men fortsatt deilig! Hissige hi-hats, en vokal som drukner, varme pads, myke synther og svære toms som dunker løs. Basically alt som gjør meg glad.

John Mayall SØN. 4. AUG. KL. 19:30 • RICKS TEATER

Billetter: www.billettservice.no Narvensen Posten 7eleven Grieghallens billettkontor

Informasjon: www.stageway.no Følg oss på facebook facebook.com/stageway

RUNE LARSEN r e t s e Gj &

50 år på scenen

4 1

FIRST CHOICE «Love Thang» (Genius of Time rework) Hva hadde en topp fem liste vært uten mine venner fra Gøteborg? En supersaftig, synthete rework av en deilig disko-singel fra 1979. Har spilt den ihjel. Bokstavelig talt.

5 1

Grieghallen Søndag 6. oktober

Kl. 17:00 Ekstrakonsert Kl. 20:00 Få billetter Billetter: www.billettservice.no Narvensen, Posten, 7eleven Grieghallens billettkontor

09901 Grupper/hotellpakker www.revyogteater.no

6/2013

Leading Light

MOTE

STAVANGER

9 th International

proudly present

Stavanger Norway

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS ...plus many more SPECIAL GUESTS!

SANAxxx

Japanese Dance Show

6/2013

Ny brilledesign fra en arbeidsbenk på Laksevåg. TEKST JORUNN MARIE DJØNNE Kaibosh. Et navn det kan være bra å merke seg om du er opptatt av stil og mote. Folkene bak merket har i flere år laget brilledesign fra sitt kontor på Laksevåg. Da under navnet FLO Scandinavia. FLO har levert sine designs til merker som Cheap Monday og Bruuns Bazaar, og har gjennom disse blitt solgt i butikker verden over. Det er imidlertid først nå at Helge Flo og Michelle Rowley markerer seg med sin egen merkevare. – Vi henvender oss til en stilbevisst målgruppe, brillebærere som liker å se rammen på nesen som et fashion accessoir, eller fashion statement, sier Michelle, Co-founder og daglig leder hos Kaibosh. For å sørge for at kaiboshere til enhver tid får det beste og nyeste innen «eyewear fashion», reiser designteamet ofte og mye for

å ta tempen på hva som skjer ute i verden. Inspirasjonen tar de med seg hjem til Bergen, hvor den omsettes til nye brillemodeller. Brillene kommer i et bredt fargespekter, noe for enhver smak og til enhver anledning. Hele designprosessen gjøres altså fra arbeidsbenken på Laksevåg. Art Director hos Kaibosh, Helge Flo forteller at lanseringen av Kaibosh skal gi brillebrukere flere valgmuligheter: – Vi vil revolusjonere måten folk bruker briller på, det skal ikke kun være en plikt å skaffe seg et par nye briller eller solbriller, men en gøy og inspirerende opplevelse. Brillene selges på www.kaibosh.com. Noen utvalgte butikker har også deler av kolleksjonen tilgjengelig: Lot333 i Bergen, Freudian Kicks i Oslo og Wood Wood i København, Århus, Wien og Berlin.

MAT

Du skal høre mye sludder og pølsevev i køen til Trekroneren. Men bær over med det – det er verdt det tilslutt. TEKST THOMAS COOK FOTO ØYSTEIN GRUTLE HAARA TREKRONEREN Kong Oscars gate ALLE HAR VÆRT der, i den av alkoholrusen aksentuerte hungersfølelsen, som, lik et instinkt, stiger opp gjennom kroppen uanmeldt og hugger tak i en etter at lysene brått har blitt slått på, kvelden er over, og man befinner seg rådvill på et eller annet regnvått fortau. Den ene gangen slik, omtrent: To venner, de har spandert runder på hverandre, vært steder de ofte går og steder de ikke har vært før (Konrads Kåk, de har drukket sprit, det gjør de nesten aldri). De står ute på gaten, ut fra alle dørene sjangler resignerte nattemennesker, klokken er halv tre, eller tre, eller halv fire. En beslutning tas, og deretter ustø, bestemt gange, i retning en hamburgerog kebabsjappe i Vaskerelven. Kø, naturligvis, som det alltid er på denne tiden av døgnet; sultfølelsen er universell, på samme måte som utålmodigheten. Vrøvling, noen knuffer,

sniker du i køen? og de to er ute i gatene igjen, på jakt etter et annet sted med mindre kø, færre drittsekker. «Trekroneren?» Å. Ja. «Trekroneren.» Torgalmenningens forbannede gravitasjonskraft opphører slett ikke når dag blir til natt, hvilket gjør plassen til et av de mest usjarmerende stedene å bevege seg en fredags- eller lørdagsnatt, uten unntak. Foran Narvesenkiosken to guttegjenger, 18-19-åringer, det er aggressiv stemning mellom dem. Fremst to representanter fra hver sin gjeng, de snerrer til hverandre. Den ene setter en pekefinger i brystet på den andre, den blir revet brutalt bort, det er som det når som helst kan eksplodere, de står panne mot panne og truer hverandre innbitt. (Så smeller det.) EN MANN I sekstiårene sitter på en benk, skjorten hans er åpen og henger utenpå buksen, slipset sitter løst i halsen. Rundt ham står en gjeng med rumenske jenter med rosebuketter, de forsøker å selge ham blomster, snakker sitt eget språk seg

Noe så sjeldent som en pølsebod man kan oppsøke også utenom nattlige synder.

imellom og ler litt av mannen, som åpenbart har problemer med å sitte oppreist. Desto mer utfordrende er det for ham å uttrykke seg forståelig, han snøvler ut enkeltord på strile-engelsk, vifter med en 200-lapp, mens han forsøker å formidle nedlatende morsomheter og de uunngåelig ufrivillig morsomme nedlatenhetene som blir til på veien der han snubler i sine egne ben. De to treffer en de kjenner like ved Fisketorget. En mann spiller trekkspill og synger bak dem. «Det var en gamling der oppe som satt og var så jævlig drita, han klarte ikke å snakke engang», snøvler den ene av dem uten selvinnsikt, de ler høyt, snakker i munnen på hverandre, «folk drikker seg jo sanseløs!» En av fordelene – skjønt, ernæringsmessig og økonomisk er det snarere snakk om ulemper – ved å bo i nærheten av Torget, er at man passerer forbi Trekroneren, den gamle traveren av en pølsebod, på vei hjem fra nattens strabaser. Trekroneren der det alltid står noen utenfor og studerer den rikholdige pølsemenyen mens de grubler på hva de skal spise. Dag og natt. Taxisjåfører med rumlende mage som stopper innom mellom kjøreturene. Travle mennesker på vei ut; sultne nattens mennesker på vei hjem. Trekroneren selger byens beste pølser, utvilsomt, selv om konkurransen riktignok er fraværende, hva enten den kan sies å komme fra Narvesens 15-kroners wienerpølser

eller noen av de andre fast food-sjappenes lurendreierier som inneholder så lite kjøtt at de ikke får lov til å kalle det «pølser», men må døpe blandingsproduktet bites. EN BACON-BITE? Nei, takk. En kabanossi, derimot, med rå løk, urtesaus (dette har pølseboden skjult under disken, en hjemmelaget delikatesse av en hemmelighet som betjeningen anbefaler til deler av sitt rikholdige pølsesortiment) og sterk sennep, til beskjedne 45 kroner, eller den beryktede halvmeteren («Probably the biggest sausage in the world»), er på sin side kvalitetsmat som fyller. Pølsene er laget av pølsemakeren på slakteriet Solheim Kjøtt og inkluderer klassikere som frankfurter og bratwurst, chilieller ostepølser, eller mer lokale spesialiteter som viltpølse eller reinsdyrspølse. Trekroneren er noe så sjeldent som en pølsebod man kan oppsøke også utenom nattlige synder, og føle seg vel, uten å måtte kikke seg over skulderen. Ingen spiser vel kebab om dagen – det føles feil. Og slik er det vanligvis med pølser også. Vanligvis. Måtte institusjonen Trekroneren, som i motsetning til døgnåpne dusinvarekiosker overlever grunnet kvalitet, leve lenge. (Og så lenge norsk drikkekultur er som den er, er det heller ingen grunn til å tro noe annet.) En femtilapp fattigere (og hva er vel det?), et måltid rikere, og, for å slukke tørsten? Et glass saft. På huset, selvsagt. Trekroneren holder åpent til ca. kl. 04.00 på ukedager, og kl. 06.00 i helgene. FB:/pages/Trekroneren-Bergens-beste-pølser 6/2013

SCENEKUNST

NOT HERE / NOT EVER Verdenspremiere 3. juni, Grieghallen, kl. 19.30 – 21.00. Dans. Den prisbelønte koreografen Sang Jijia vil gjennom sine multikulturelle inspirasjonskilder skape en ny dansekunst til Carte Blanches festspillproduksjon. Som danser og koreograf har Jijia hentet inspirasjon fra hele verden, og hans arbeid kjennetegnes av visuell kunst, arkitektur og multimedia – som han har blendet med en østlig estetikk. Han ville nå styrke og videreutvikle dette uttrykket i nordiske rammer og gjennom samarbeidet med Carte Blanche. Nyskrevet musikk av Dickson Dee. www.fib.no www.carteblanche.no

FRØKEN JULIE 31. mai – 1. juni, Studio Bergen, kl. 20.00 – 21.30. Teater. Hvorfor så mange kvinner i teaterklassikerne tar sitt eget liv og hvordan samspillet mellom skuespiller og film kan styrke historien og den sceniske fremstillingen, er spørsmål Anna Pettersons stiller i sine teaterforskningsprosjekt. I Frøken Julie har hun med seg en kameramann, Max Marklund, men spiller alle rollene selv, og suger ut essensen av Strindbergs klassiker med underliggende tema som kjønn, klasse, makt og oppdragelse. En anatomisk forestilling hvor Petterson dekonstruerer og leker med Strindbergs tekst på frekt, varsomt og humoristisk vis. www.fib.no

DESIRING MACHINES 3. juni – 4. juni, Studio Bergen, kl. 18.00 – 18.45 og 20.00 – 20.45. Teater. Marylin Monroe, Leni Rienfenstahl, Valerie Solanas, Mata Hari, Alceste, Zarah Leander er bare noen av de kvinnefigurene vi møter i denne helt nye musikkdramatiske oppsetningen. Skikkelsene kommer til syne i et mørkt scenerom som musikalske og visuelle glimt; som enkeltstående bilder, skygger og fordreininger. Det ligger et musikalsk spenn mellom det fjerne og intime, fra det barokke til det elektroniske. Disse mytiske og historiske kvinnene fremvises gjennom et kaleidoskop av stemmer, instrumenter, elektronikk og video. Med den svenske sopranen Elisabeth Holmertz i front, møter vi våre ideer om disse ikonene og den symbolverdenen de utgjør – sammen danner de en surrealistisk helhetlig kropp eller maskin. www.fib.no

MÅKEN Festspillpremiere 24. mai, DNS, kl. 19.30 hverdager og 18.00 lørdager. Teater. I denne klassiske oppsetningen av «Måken» møter vi personer som snakker til hverandre, men som ikke hører

på det den andre sier. Dette er en historie om hva det vil si å leve, og om mennesker med lengsel etter noe de ikke helt vet hva er. Regissøren her er AnneKaren Hytten som i 2008 mottok Heddaprisen for Vildanden på Trøndelag Teater, og scenografen

er Milja Salovaarasom som i 2010 fikk Heddaprisen for beste visuelle design med En Folkefiende på Trøndelag Teater. Har du ennå ikke sett «Måken» er det kanskje på tide å få med seg denne klassikeren. www.dns.no

MEET ME Urpremiere 25. mai, DNS, kl. 19.00 hverdager og 18.00 lørdager. Teater. Livet blir satt på vent. Du kan ikke planlegge mer enn én dag om gangen og du kan ikke tillate deg å ha noen mål for tilværelsen. Dette er hverdagen for mange asylsøkere i Norge, og det er dette Liv Heløe skriver om i det nyskrevne dramaet «Meet Me», som handler om unge asylsøkere som lever i limbo i påvente om svaret på søknaden. Vi får følge tre unge mennesker gjennom et intenst døgn. De klamrer seg til håpet om en bedre fremtid og strever med å skape seg et liv. Den engelske forestillingen lover et solid lydkontentum, mange SMS-er og et tett scenemøte. www.dns.no

SCENEKUNST: GULLI KR. SEKSE

6/2013

Kari Anne vil ikke utdanne seg til ei lønn hun ikke kan leve av

Turid fikk ikke læreplass

Jørgen har ikke råd til å bo nær skolen

Hvem mangler? I årene framover kommer vi til å trenge flere dyktige fagarbeidere i Norge. Derfor er det stadig viktigere med en solid utdanning. Likevel ser vi at én av tre ikke fullfører videregående skole. Det kan det være mange grunner til. Mangel på hybler, få læreplasser, usunt inneklima, lite praksis i læreplanene eller dårlig uttelling for utdanning.

Vil du vite mer om Fagforbundet Ungdom?

Fagforbundet Ungdom passer på at unge arbeidstakere har lønna og arbeidsvilkårene de fortjener. Dessuten jobber vi for at elever, lærlinger og studenter skal ha best mulig forutsetninger for å fullføre utdanninga si. Det betyr tilgang til rimelige boliger, læreplasser og ei lønn å leve av etter endt utdanning.

Med deg inn via SMS Send Fagforbundet medlem til 1980

LiK reTT TiL uTdAnning! ungdom.fagforbundet.no

KUNST BERGEN KUNSTHALL + NO.5 GARDAR EIDE EINARSSON – VERSUCHSSTATION DES WELTUNTERGANGS Til 15. august Hipp hurra for Festspillut stillingen, fyller seksti år i år. Hipp hurra for Festpillutstillingen som er så snill og rar. Gardar Eide Einarsson sin kunst stillast ut, og sidan Festspillutstillingen som tidlegare nemnd fyller seksti år i år, feirar ho seg sjølv med å stille ut Gardar Eide Einarsson sin kunst. Han er (vanlegvis, eg har jo ikkje sett utstillinga i skrivande stund, for ho har ikkje opna i skrivande stund) svart, og litt kvit, og dimensions variable. Det rare med han, det er at han kan gå i dialog med konteksten og tilskodaren, og negasjon – den logiske motsetnaden til eit utsegn (eks.: Negasjon – den logiske motsetnaden til eit utsegn – er ikkje eit nøkkelord) – er eit nøkkelord. Biletet du ser på peiker mot den karakteristisk utforma sprekken mellom vegg og golv på STANDARD (Oslo).

Gardar Eide Einarsson «Bust» Acrylic paint on primed canvas / wooden stretcher // 229,5 x 179,2 x 3,2 cm Unique // SOGEE/P 2011-001 Astrup Fearnley Museum of Modern Art, Oslo // Foto: Vegard Kleven

HØYSKOLESTUDIUM I VISUELL KUNST Ta kunstutdanning hos landets første og eneste private kunsthøyskole. Vi tilbyr spesialisering innen foto, illustrasjon og billedkunst. Støttet av Lånekassen. Oppstart høsten 2013. Søk nå!

Les mer på niss.no 54

6/2013

KNIPSU FESTSPELUTSTILLING MED SIDEPROGRAM Til 23. juni KNIPSU feirar stadig hundreårsjubilanten allmenn stemmerett med feministisk stemte prosjekt, debattar og utstillingar. I sjølvaste stemmerettsveka, 11.-22. juni – kan hende den lengste veka i året – finn ei rekkje happenings stad i den offentlege sfæren. Mellom anna køyrast det 14. juni debatt på Litteraturhuset i samarbeid med magasinet Fett, under tittelen «100 år med allmenn stemmerett – så hvorfor holder kunstnerne kjeft?». Det dreier seg om kunsten sin politiske potens. Den krysskledde Ane Lan kjem til å innleie og/eller avslutte det heile med ein performance kalla Suffragette Song. (Suffragette er til opplysing det engelske ordet for suffragette.) Samstundes, ein annan stad, er namna på nokre av dei involverte i utstillinga på KNIPSU Arne Skaug Olsen og Joanna Rytel (biletet).

ENTRÉE DILLAN MARSH 21. juni – 28. juli Dillan Marsh (og med Dillan Marsh meiner eg arbeida til Dillan Marsh) ser ofte ut som ei merkevare med sporty palett. Dersom eg var eit motorsportlag ville eg truleg fått Marsh til å lakkere bilane og hjelmane, og til å sy draktene, men strekt meg langt for å halde han langt og lenger enn langt unna bremsekolossar og andre mekaniske delar. Arbeida til Dillan Marsh har nemleg berre ein fasade av funksjonalitet, og leikar seg med spørsmål om korvidt nytteverdi har nokon nytte og/eller verdi. Det handlar om magien i det urørte maskinog masseproduserte objektet generelt, og spesielt dei maskinog masseproduserte objekta som er maskinog masseproduserte for å vise fram andre maskinog masseproduserte objekt.

KUNST: RASMUS HUNGNES

KUNST Bjerk i Storm av J. C. Dahl

Erik Pettersen: Fat i steingods, 2006

KODE // KODE PÅ PAPIR – FRA REMBRANDT TIL CEZANNE Til 29. september Teikning er, i følgje mine kjelder på innsida av museet, om eg skal seie det sjølv, slik som det seiast i pressemeldinga til utstillinga, lysømfintleg kunst, som berre kan ekshibisjonerast i korte periodar. Det er difor denne utstillinga, som før Bergen Kunstmuseum sitt snodige namneskifte skulle heite Museet på papir – på vegg og i rammer – frå Rembrandt Harmenszoon van Rijn til Paul Cézanne – ein periode på ganske nøyaktig 300 år – berre står blottlagt i overkant av fire månader. Nokre av dei som stiller ut heiter Albrecht Dürer, Rembrandt, William Hogarth, Francisco Goya, Henri Daumier, Cezanne, Pablo Picasso, J.C. Dahl og Paul Gauguin. Sjølv held eg i skrivande stund til på og rundt Tahiti, staden Gauguin flytta til då han fann ut at den overflatiske kunstsfæren i Europa ikkje heldt mål, der Henri Matisse fann ut at kunst ikkje trengte så mange detaljar medan F. W. Murnau laga filmen Tabu, og anar ikkje kva eg talar om.

Til 11. august Måleri og keramikk er våte greier å jobbe med, så det kan gå vilt for seg, og denne utstillinga viser måleri og keramikk i «uvande samanhengar». Fredag kveld: Du

trudde du skulle sjå QuizDan, men TV-apparatet viser berre ein statisk blå abstraksjon signert Bjørn-Sigurd Tufta. Du blir distrahert av at nokon ringar på døra, men utanfor står berre eit stormfullt landskap

måla av Peder Balke. Chipsbollen din har på mystisk vis blitt bytta ut med ein av Sidsel Hanum sine keramiske formar, og berre dei største potetflaka unngår å ramle gjennom hola. Endå verre står

det til med dipskåla. Kan hende står ein keramikkvase av Thorvald Bindesbøll og stirar deg i kvitauget i det du kikkar opp frå tannpussen og inn i baderomspegelen? The Horror …

Henri Matisse, Kvinnelig halvakt, litografi

GOYA CÉZANNE MATISSE HOKUSAI REMBRANDT DÜRER J. C. DAHL MUNCH

FRA REMBRANDT TIL CÉZANNE 25.05.–01.09.2013 | KODE 2

Rasmus Meyers allé 3, 7 og 9. Nordahl Bruns gt. 9 | kodebergen.no GRATIS INNGANG HVER TORSDAG FOR ALLE STUDENTER | instagram / facebook / twitter: kodebergen 6/2013

SCENEKUNST … EDY POPPY (1975): Forfatter. Utgitt bøkene Anatomi. Monotoni (2005) og Sammen. Brudd (2011). Har i tillegg bakgrunn innen teater, modellbransjen, film og kunst og har publisert noveller, dikt og essays i norske, engelske og franske tidsskrifter, deriblant Purple og Tank. I sommer er hun aktuell med operaen Desiring Machines som har premiere under festspillene i Bergen 3. juni. …

Hvis ordet fanger, er Edy Poppy en kløpper i å bryte seg ut av det norske vokabularet. TEKST HANNA STOLTENBERG FOTO HANNA TVEITE – Edy Poppy er mitt litterære manifest, erklærer Edy Poppy helt uten unnskyldende ironi. Døpenavnet er Ragnhild Moe. Hun har ingen problemer med å svare for pseudonymet hun tok da hun begynte å publisere novellene sine som 21-åring. Vi sitter i skyggen utenfor Café Laundromat på Bislett, noen minutter unna leiligheten hun deler med en venninne. En blond flette kveiler seg fra tinningen og ned langs brystet. Når hun snakker, er hele kroppen hennes involvert. Hendene produserer en jevn strøm av usynlige former i lufta, formentlig uten sammenheng med det hun sier. – Hvorfor er Ragnhild Moe mer ekte enn Edy Poppy? spør hun oppriktig. Førstnevnte er gårdsdatter og vokste opp i Bø. – Jeg blir stadig minnet på hvor mye kontroll som ligger i språk, i ordforråd, hva du har til rådighet, sier hun. Å gi seg selv et eklektisk navn frigjorde henne fra den norske beskjedenheten. Ingen med et sånt navn fantaserer om servise til tolv og velholdt hage. – Ragnhild er mine foreldres drøm om meg. Det er deres fiksjon, sier hun med trykk på siste stavelse. – Edy Poppy er min drøm om meg. Hun representerer mitt forfatterskap. Så er jeg kanskje et sted i mellom.

6/2013

Edy Poppy debuterte i 2005 med boka Anatomi. Monotoni som skildrer et åpent ekteskap, basert på egne erfaringer. Foran på omslaget er Edy avbildet i svarthvitt, naken og på vei til å reise seg fra et stygt fall. Tematikken vakte oppsikt. – Det er tydeligvis noe veldig provoserende med folk som velger å leve livet sitt etter en annen modell. Det er mye mer stuerent å bedra noen enn å ha et åpent forhold, sier hun. Selv var Edy mer overrasket over hvor mye oppmerksomheten de seksuelle partiene ble viet («det er jo ikke en runkebok») – en naivitet som kan forsvares av hennes tid i Frankrike. Som 17-åring forlot hun bygdelivet til fordel for Montpellier. – I det franske språket finnes det så mange nyanser, så mange ord for å snakke om sex, og det påvirker ditt forhold til seksualitet, sier hun. – Norsk er et protestantisk språk. Det er ekstremt vanskelig å vært erotisk på norsk. Enten er det så prektig at du må sove med regnkåpa på, eller så er det så vulgært at du ikke tør å ta i det. Det er veldig lite mellom, sier hun. Selv forsøker hun å formidle det språklige tomrommet ved å skrive rundt det. Mot det. – Det ble min misjon, sier hun, og tenker seg om. – Kanskje det er litt blasfemisk å bruke ordet misjon om å seksualisere det norske språket. Edy skriver for å utfordre egne følelser og tabuer.

– Jeg har et motto: alt jeg er redd for må jeg gjøre. Det er mitt kompass, sier hun. Det var denne leveregelen som ledet henne til å skrive teaterstykket Container, som ble framført på Nasjonalteateret i mai. Da hun flyttet til Oslo for to og et halvt år siden lot hun seg gripe av en gruppe mennesker innenfor teateret som i følge henne «ristet i de tunge røde fløyelsgardinene». Ikke lenge etter ble hun kontaktet av Kai Johnsen fra Dramatikkens Hus og Oslo International Acting Festival. De ville ha henne med på et eksperiment som skulle utforske grensene mellom skjønnlitteratur og scene. I løpet av en knapp uke skulle hun skrive og sette opp deler av et stykke. – Jeg hadde så mye å tape, sier hun. Egen logikk tilsa derfor at hun måtte gjøre det. Først slet hun med oppgaven. Men så skjedde det noe. – Det var som om jeg hadde blitt en radio. Det bare begynte å snakke i hodet mitt, sier hun. På alle språkene hun kunne, fra alle epoker hun kjente. – Jeg følte jeg var blitt en generasjon, sier hun – med gjenklang til replikken Hannah Horvath ikoniserte i tv-serien Girls. Resultatet ble altså Container. Stykkets handling kretser rundt fire mennesker som sklir inn og ut av forhold, behov, drømmer om barn og ulike illusjoner om familielivet.

– På et eller annet tidspunkt blir det å ikke ha barn et valg, sier hun. Det er et tema som gnager, også for henne. – Jeg må forholde meg til det. Og min måte å forholde meg til det på er å begynne å skrive, sier hun. Spørsmål rundt det å få barn var også motivasjonen bak hennes tekstbidrag til den alternative operaen Desiring Machines, et samarbeidsprosjekt som skal komponeres av Erik Dæhlin. Hun har valgt å skrive om Magda Goebbels, «det tredje rikets mor», som tok livet av barna sine, for så å legge kabal. Igjen er resoneringen hennes fascinerende subversiv. – I kjølevannet av å ønske meg barn blir jeg kjempeinteressert i de som dreper sine barn, sier hun. – Alle disse tingene blir mitt alfabet. Hun jakter ikke på moralske konklusjoner. – Det finnes ikke noe enkelt svar i Container. Det går jo til helvete med alle, uavhengig av om det fikk barn eller ikke, sier hun og ler, tilsynelatende av sin egen dysterhet. Burgeren hun bestilte er blitt kald. – Å få drømmen din oppfylt kan dytte deg utfor stupet, sier hun og tar en stor bit. Så smiler hun: – Heldigvis er jeg ikke redd for å falle. Desiring Machines har premiere under festspillene i Bergen, 3. juni.

Det er ekstremt vanskelig å vært erotisk på norsk.

PÅ KINO FRA 28. JUNI.

på Blu-rAy, DVD oG VoD frA 5. juni.

inneholDer mAsse eKstrAmAteriell!

ny sAmleBoKs sesonG 1-3 oGså i sAlG!

Kjøp DAG hos

BERGENS RARE BUTIKKER

TEKST THOMAS COOK / FOTO ØYSTEIN GRUTLE HAARA

KANDIDAT #15

FINN BERSTAD-KIOSKEN Valkendorfsgate 4 Noen lever evig. Finn Berstad, den gamle Brann-spilleren, er en av dem. Som fotballspiller skrev han seg inn i historiebøkene da han i en kamp mot svenske Djurgården med vilje skjøt ballen utenfor et tomt mål. Brann hadde fått straffespark, svenskenes keeper gikk bort fra målet i protest, og stilte seg utenfor stengene. Og Berstad? Han skjøt ballen utenfor. I dag er Finn Berstad død for lenge siden, men Finn Berstad-kiosken holder da stand, på et vis, som en kiosk av den gamle skolen, smidd over en enkel lest: TOBAKK – KONFEKT – BLADER – AVISER. Folk trenger da aviser og sigaretter og tipping. Og konfekt. Så hjelper det vel på at det ligger noen baconpølser på grillen også.

KANDIDAT #16 RUBEN’S SKATTKAMMER Vetrlidsalmenningen 5 Det gigantiske banneret som hang over den store murveggen, som viste en voksen mann med barnslig utstråling, evnet alltid å sette en litt ut av spill der man strenet oppover Vetrlidsallmenningen og kikket over på den tradisjonrike («since 1979») uavhengige lekebutikken Ruben’s skattkammer, som den nå heter. Det hadde nok noe med navnet å gjøre også, som slynget seg over motivet: Ruben’s varme gleder, pleide det å stå. Uansett – å holde i live en tre etasjes (!) lekebutikk («en annerledes leke- og kostymebutikk» i attraktive lokaler, midt i en sentral gate i Bergen sentrum, er en prestasjon. Men det har nok å gjøre med at butikken tilsynelatende lever opp til navnet sitt også. 6500 artikler innen kostymer, puslespill, tryllekunsthjelpemidler og treleker, sjongleringsutstyr og musikkinstrumenter, pedagogiske morsomheter og kosedyr – det er et skattkammer, dét. Og tydeligvis er det mange der ute som er på skattejakt.

SMAULESNING BIEN BAR Fjøsangerveien 30 Selve klassikeren og prototypen på en vellykket metamorfose av et lokale, der man med stolthet og behørig respekt for fortiden baner vei for en ny tid (og en helt ny type virksomhet!) er Bien Bar på Danmarks Plass, denne en av våre byens desiderte favorittbarer. Bien Bar var Bien Apotek (og het ikke alle apotekene dette, noe med dyr: bie, løve, svane (også Svaneapoteket ville kunne blitt en bar eller restaurant med virkelig verdighet og eleganse)), og det fredede 1940-talls-interiøret i flammebjørk, med sine mange små skuffer, hyller, og avrundede disker hinter til forhistorien og setter preg på selve stemningen. En lav surring i lokalet, rolig, tirsdag formiddag eller søndag kveld, kun noen få gjester i lokalet, du drikker et snitt øl, eller en kaffe, eller venter på maten (Bien spesial: pølser, linser), leser i en bok: Lolita av Nabokov eller Siamesisk av Sæterbakken eller en novellesamling av Kjell Askildsen, det er vanskelig å huske det helt klart. Døren åpner seg, og en mann i femtiårene stiger inn, forvirret. Han bærer på en Rema 1000-pose, de store nevene holder rundt en halvlitersflaske med cola, skitt under neglene. Han kikker seg rundt, blikket er lett sløret. «E det ikkje her det e apotek?» Stillhet. Ti sekunder. Så tar noen ansvar. «Det var før. Apoteket har flyttet opp til Solheimsgaten, på COOP-butikken der.» «Åja. Men dette var no en jævla stilig kafé, då.»

I ekte «visste du at … »-ånd tar NATT&DAG på seg oppgaven å utdanne leserne sine, med lett byantikvariske motiver. Vi gir deg glimt inn i fortiden til alle de byens steder du frekventerer i total uvitenhet om hva som har holdt til der tidligere. Unyttig? Joda, som så mye annet. Men der du sitter i en trang bar, lampene er røde, gir det liksom en ekstra dimensjon til glasset med øl du heller i deg: vissheten om at lokalet du sitter i tidligere var en undertøysbutikk.Det mener nå vi, i hvert fall. 58

6/2013

25 Ă&#x2026;R 19 88 -2013

Imageakademiet_Nattogdag_0613_outl.indd 1

05.06.2013 13:24:07

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Connaisseurer med stålkontroll og definisjonsmakt. – VI ANMELDER DAFT PUNK, S.

Jeg tror årsaken til at andre har prøvd og feilet, er at deres interesse ikke har vært ekte. – UT AV SKAPET, S.

Linker til Arlanda-ranet, posering med våpen og prat om gangstervirksomhet på høyt nivå

– VI ANMELDER KARTELLEN, S.

SKIVER

PHILIP H. ANSELMO & THE ILLEGALS Walk Through Exits Only (SEASONS OF MIST/INDIE)

Phil Anselmo er overalt, høyt og lavt. Hadde han vært en barneskoleelev i Norge hadde han vært proppa full av Ritalin og ufarliggjort for lenge siden. Heldigvis er han ikke det. I etterkant av Pantera har han vært innom det aller meste, både som labelsjef, artist og generell forsvarer av/talsmann for Metal med stor M. En slags New Orleansutgave av Fenriz, bare sjukt nedrøyka og full av smertestillende, samt uforutsigbar som en Ecstasy-tripp anno 1995. Med sørstatsflagget drapert over skuldrene. Sjangermessig ustabil har han også vært, selv om sludge/stonerrocken til Down kanskje er det han huskes best for. Ellers: Superjoint Ritual, Arson Anthem, Christ Inversion, Viking Crown og diverse mer obskure konstellasjoner Når han endelig, over tjue år ut i karrieren sin, skal gi ut soloalbum er det rimelig uklart hva vi kan vente oss. Ingenting vil være sjokkerende. Og det er ikke Walk Through Exits Only heller. Men det funker.

4 JENNA ANDREWS SexTape (21 MUSIC/ISLAND)

Minitittel Det lønner seg sjelden å covre R&B-klassikere Kanadiske sangere som Drake, Nelly Furtado og Justin Timberlake har vist seg å være gullgruver for plateselskapgiganten Universal Music, og snart ønsker deres landssøster, Jenna Andrews å gjøre det samme, når hun etterhvert gjør seg klar til å slippe debutalbumet sitt via 21 Music/Island. I ly av et lite utvalg singler og videoer, er hun nå likevel først aktuell med EP-en

SexTape, hvor hun noe risikofylt har valgt å covre ikke bare én, men tre av mine favorittlåter. Og det skal jo utvilsomt litt til å følge i sporene til The-Dream («Rockin’ That Shit Like»), Jeremih («Birthday Sex») og Usher («Climax»), som de fleste R&B-fans der ute har et veldig nært forhold til. Andrews har en egenartet stemme, godt hjulpet av en klangeffekt hun er veldig glad i, men bidrar ikke til stort på de allerede klassiske låtene. Istedet ender de opp som søte og ufarlige white girl-versjoner av de sexy godbitene de originalt er. EP-ens

beste øyeblikk kommer derimot i form av Andrews egen «Don’t Stop It Babe», og man begynner jo å lure på hvorfor frøkna heller vil showcase seg med andres låter, når de strengt tatt ikke setter henne i et spesielt bra lys. Når alt dette har blitt sagt, er Jenna Andrews langt på vei lovende, og med et sound som best kan beskrives som en kvinnelig, litt mindre seksualisert og ikke fullt så depressiv versjon av Weeknd, ser jeg definitivt fram til hva hun har å by på framover. Men da altså helst i form av egne låter. Mathias Rødahl

Plateselskapet omtaler det som typisk New Orleansk sludge metal a la Down og Crowbar. Det er vel noe av det eneste det ikke er. Heldigvis, for det gjør han nok av ellers. Det meste av resten kan man dog spore: ja da, sludgen ligger i blodet, men vi merker oss både grind, death, halvindistruelle avsporinger og avlegninger fra 80-tallets verste (beste) thrash/hardcore-sammenstøypinger. Men mest av alt høres det ut som en kompromissløs, teknisk og rastløs versjon av sein Pantera. Er det slik Pantera ville hørtes ut i 2013? Når du ser på en del av de dølle greiene resten av helvetescowboyene holder på med, sannsynligvis ikke. På den andre siden, dette er det vi hadde håpet på. Breiale «Music Media Is My Whore» kommer forresten lett inn i finalen i kampen om årets tittel. Etter Walk Through Exits Only føler du deg derimot som om du har vært hjelpelærer for en ADHD-kid med enorme atferdsproblemer. Sliten. Derimot varer den passende nok akkurat litt kortere enn en skoletime. Schools Out. Jørgen Nordeng

6/2013

Leading Light

MUSIKK

STAVANGER

BIBIO Silver Wilkinson

9 th International

(WARP)

proudly present

Stavanger Norway

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS ...plus many more SPECIAL GUESTS!

SANAxxx

Japanese Dance Show

6/2013

Antibibiotika Funfact: for en liten stund siden ble en promo-12” av nytt Boards Of Canada-materiale solgt for den nette sum av 40.000 norske kroner på ebay. Ja, sånn har verden blitt. Men hva har dette med Bibio å gjøre? Vel, hvis det klør i fingrene etter den sagnomsuste kommende platen, kan Bibios Silver Wilkinson komme inn hendig som et velfungerende plaster på det verkende såret. Men det er trolig ikke det eneste aspektet ved en tom tilværelse downtempo psykedelisk folk-rock kan kurere, skal en virkelig la seg rive med av denne fullengderen. Silver Wilkinson er Bibios (Stephen Wilkinson) syvende album og tredje utgitt på Warp-etikken, foruten en remixsamler. Platens lydbilde flyter inn og ut av nostalgisk knitring over sekvenserte beats og samples, noe som visualisert må se ut som en collage av falmede polaroidfotografier av J Dilla med lysprojeksjoner av blomster over. Den varme «You» starter med skeiv klimpring og kulminerer i MPC-samples fra en gammel soul-låt. Disse samplene harmoniserer perfekt med beatsene, som

er akkurat så opphakkede at det som først høres ut som om det er i utakt, åpenbarer seg som helt riktig i løpet av låtens gang. Singelen «À Tout À L’heure» er en folkrock-inspirert pop-perle med spøkelsesaktig vokal tilslørt av ekko, som for å vise akkurat hvor viktig arrangementene i låten er. Resten av albumet fortoner seg langt mer stillferdig, men like spissformulert. Bibio vet akkurat hvor han vil med de komplekse lydbildene: lag på lag, sampling og effekter som gir seg hen både til det veldig sentimentale («You Won’t Remember»), og det mer klubborienterte («Look at Orion!»). Og det hele er så organisk komponert at en tar det som en selvfølge at mye av materialet må ha blitt spilt inn i hagen hans på solfylte dager (hvilket det har). Silver Wilkinson er en finurlig orkestrert soveromsproduksjon som mangler soverommet, en hip hop-plate som ikke er hip hop. En folk rock-plate uten slange i støvelen. Karima A. Furuseth CLASSIXX Hanging Gardens (INNOVATIVE LEISURE )

Nudisco uten feeling Kall det dårlig timing. Kall det en kosmisk inngripen. Men hvordan

LL COOL J Authentic (429 RECORDS)

Rap er en sjanger det er vanskelig å vokse seg gammel i, og blant de få artistene som har klart å holde liv i karrieren over flere tiår, er det få som har gjort det med like stort hell som LL Cool J. Det må dog sies å være noen år siden den leppeslikkende 45-åringen var skikkelig relevant, og personlig droppet jeg av skuta etter 10 (2002) og The DEFinition (2004), som i alle fall ga oss godbiter som Pharrell Williams-samarbeid «Luv You Better», Amerie-gjestede, «Paradise» og min egne lille favoritt, «Hush». Som navnet hans tilsier, har LL Cool J (Ladies Love Cool James) alltid vært en pikenes jens, noe som også har formet den musikalske karrieren hans med utalige myke, kjærlighetsspredende låter til det motsatte kjønn. Og igjen: få rappere har gjort dette bedre enn Uncle L. Problemet kommer når han vil vise oss at han også kan være tøff, slik han gjorde med langt bedre hell tilbake på 80-tallet. Greit nok at fyren har mer muskler enn to gjennomsnittlige Crossfit-utøvere sammenlagt, men en rapper over 40 med påtatte bravado-låter fungerer bare ikke, samme hvor mye Mama

du enn velger å se på det, kommer de fleste disco- og houseinfluerte utgivelser i slutten av mai til å stå i skyggen av den utgivelsen fra den andre DJ-duoen. Ikke at det egentlig er gangbart vurderingsgrunnlag for om en plate er god eller dårlig. Men når en har hørt Random Access Memories, eller, vent – hvilken som helst annet solid elektronisk utgivelse, fremstår fullengderdebuten til Classixx som en sur øl-rap som treffer deg i bakhodet på konsert. Og akkurat som at sur rap er oppgulp av fortrinnsvis god øl man konsumerte tidligere på kvelden, er Hanging Gardens tidvis et oppgulp av det labelet Kitsuné briljerte med på slutten av 00-tallet. Classixx har fått mye skryt opp gjennom for å lefle med «indiesensibilitet» på utgivelsene sine (gitt ut på nettopp Kitsuné), og det har fungert til gangs på remixer av blant annet Phoenix og Mayer Hawthorne. Men det er ganske påfallende at Classixx har stagnert i en litt passé epoke, og burde ta lærdom av at det å være en «late bloomer» i albumslippets verden ikke alltid har positive konnotasjoner. Problemet med Hanging Gardens ligger ikke i at den ikke er fin nok. Her er det nudisco med drivende basslinjer, skarpe hi-hats, catchy melodier, grei produksjon og

Said Knock You Out tilbake i 1990. Dessverre er dette noe Cool J nekter å innse, heller ikke på hans trettende soloalbum, Authentic (hans første som ikke slippes på Def Jam), som litt for ofte faller inn i håpløst utdaterte klubblåtforsøk. Fellesnevneren her er et bredt spekter av relativt store gjesteartistnavn fra en rekke ulike sjangre, noe som kanskje ikke burde vært uventet etter den gigantiske Brad Paisley-fiaskoen, «Accidental Racist» fra tidligere i år. Det ekstremt pinlige forsøket på forsoning mellom svart og hvit («If you don’t judge my doo-rag/I won’t judge your red flag») er heldigvis ikke med på Authentic, men det er derimot et annet samarbeid med countrystjernen (som hadde vært ganske fin … uten LL Cool J), samt spor med alt fra Seal, Bootsy Colins og Snoop Dogg til Earth, Wind & Fire, Monica, Eddie Van Halen (!) og Fitz and the Tantrums. LL Cool J skal ha for forsøket med å forene alle disse musikerne og artistene, men Authentic består av altfor mange tråder som umulig kan bindes sammen, og aller minst av en såpass monoton og lite utfordrende rapper som ham selv. Det beste hadde nok vært å innse at 28 år i rapgamet er mer enn nok, men noe sier meg at damenes James går for The Dirty Thirty. Mathias Rødahl

MUSIKK det meste som fint får plass i rubrikken «perfekt soundtrack til sommeren». Men om man skraper i overflaten av dette, fremstår platen som endimensjonal, uten særlig dybde og egenart. I likhet med store deler av platen, er det å høre på «Jozi’s Fire» (med samples fra Dan Hartmans «Relight My Fire») som å bli kastet inn på en klubb hvor DJ-settet utelukkende består av cheesy remixer plukket ut fra nettstedet Hypem. Likevel, med én discoreferanse omgjort til rein bæsj, har «A Fax From The Beach», som en av få låter, interessant oppbygging, innbydende discobjelle-beats og en struktur som gjør at utgivelsen ikke bør gå helt i glemmeboken. På den annen side: i overforbrukssamfunnets navn, bruk heller pengene på noe oppbyggelig Urban Outfitters ikke kommer til å pushe som identitetsskapende bidrag til musikk-katalogen. Karima A. Furuseth GENTLEMAN New Day Dawn (UNIVERSAL/IMPORT)

Cant We All Just Get Along? Jeg er virkelig ikke en voldelig mann. Langt i fra. Pasifist er å dra det langt, men du skjønner tegninga. Etter en time med Gentleman får jeg likevel en nesten uimotståelig trang til å løpe ut på gata og vafle til den første og beste jeg skulle møte, hive ham inn igjennom vinduet på kolonialen i lyskrysset. Det er som å sitte igjennom et uendelig møte i Lillevik SV. Det er rett og slett ikke måte på hvor snill man skal være med hverandre, og hvor slemt det er å være slem. Dumminger. Det er fint, det er vakkert, og Gentleman vil for alltid være en av hvit, europeisk reggaes største stemmer. Karrieren er mildt sagt imponerende, håndverket er gjennomført til fingerspissene. Men New Day Dawn tilfører ikke kanonen noe, og han har for lengst kjørt seg fast i en type fraseringer, både melodisk og tekstmessig. Så til de grader at de låtene som er ment å inspirere, engasjere og oppløfte ender opp med å irritere, kjede og nedtrykke. Sorry, ass. Som Common eller andre velmenende hiphopere på sitt verste. Likevel kommer man liksom ikke unna at det er bra. Veldig bra, faktisk, til tider. Så selv om New Dawn Day vekker min indre Egon Holstad, innser jeg samtidig kvalitetene. Som stemmen til Gentleman, som er i ferd med å få en livsvant og erfaren kvalitet som gir den troverdighet. Som at «The Journey», for eksempel, er en av et knippe låter som Gentleman trygt kan ta med seg videre. Men så hører jeg «Heart Of Rub-A-Dub». Dette er det jeg vil høre. Trass et litt generisk stykke komp, er denne beretningen om god, gammeldags reggae et friskt tilskudd. Den er direkte, bekymringsløs og uten manende pekefingre. Sånn vil vi har mer av. Gentleman har kommet langt, og kommer til å holde det gående ei stund til. Men han må tørre å ha det litt gøy, senke skuldrene litt. Jørgen Nordeng

FRENCH MONTANA Excuse My French (COKE BOYS/BAD BOY/MMG /INTERSCOPE/IMPORT)

Fuck All Dem Fuck Boys … og der først kom debutalbumet, men French Montana er allerede en gammel kjenning. Siden 2007 har marokkanskamerikaneren sluppet ikke mindre enn 21 mixtapes og har vært i hiphopverdenens kollektive bevissthet via flere singler enn vi kan klare å huske i dag. Så hvem er French Montana? En av de mest ekstravagante og plasskrevende personlighetene i hiphop de siste årene. Ikke fullt så ekstravagant som rapper, men med en

KARTELLEN Ånger och Kamp (SO BLUE/ROC NATION)

«Vad hende med det Sverige vi hørte om fra Astrid Lindgren?» Svaret har du her. Ånger och Kamp. For uinnvidde: Kartellen er et kollektiv satt sammen av underverdenslegenden Kinesen, som sitter inne på livstid i Finland. Hovedformålsparagraf er å fortelle den egentlige sannheten om det svenske samfunnet i dag. Kartellen skapte store overskrifter da de først dukket opp for noen år siden. Linker til Arlanda-ranet, posering med våpen og prat om gangstervirksomhet på høyt nivå var for mange mye å svelge. Kartellen sa det som det var, la ingenting i mellom. I sentrum: Sebbe Stakset, som stort sett er alene som rapper i Kartellen i dag. Sebbe har brukt tiden siden debuten veldig bra. På Ånger och Kamp fremstår han reflektert, spissformulert, målbevisst og sulten, og leverer en av de viktigste skandinaviske rapplatene på noen år. Gangsterposering utfylles av sosialrealisme og historiefortelling, og Sebbe makter å male frem fangende bilder av et Sverige de fleste ikke vet om. Han tar deg med inn i livene til vanlige folk i forstaden. Han deler sine egne opplevelser, får deg til å virkelig føle det han prater om. Scarface og Mobb Deep er navn Kartellen selv har trukket fram som forbilder, og det er også klare referanser. Måten Sebbe klarer å formidle universet sitt på, å levendegjøre folkene han prater om, minner mye om førstnevnte. Den iskalde stemningen: knallhard men reflektert, minner om Mobb Deep, til og med om Nas. Store ord, men ved siden av Ken Ring har vi ikke hatt noen egentlig talsmann for denne delen av Sverige. Sebbe setter seg i en svensk skribenttradisjon som går utenfor hiphop, og gjør at Kartellen 2013 er noe mange trenger å høre. Musikalsk er Ånger och Kamp bunnsolid. Heldigvis. Produksjonene er i stor grad tidløse, og utånder noe av det som savnes her til lands. Tyngde. Dramatiske, med pondus. De gir rapperne nok spillerom til å få poengene sine igjennom, og understreker der det trengs, men heller ikke mer. Gjesteartistene er i stor grad sangere, og de komplimenterer, utfyller og løfter, og gir oss sårt tiltrengte pusterom fra Sebbes intense realisme. Jørgen Nordeng

ufeilbar teft for partystartende gladbangers, catchfraser og morsomme formuleringer. Og en tilstedeværelse som setter manglende lyrisk akrobatikk i skyggen. Noe klassisk debutalbum, en Illmatic eller Ready 2 Die, var det ingen som hadde ventet seg. Det får vi ikke heller, men faktum er at French har brukt det siste året på å bombardere oss med sterke låter som havner på respektive årsbestelister hos mange. «Pop That», «Marble Floors», Vicious og Chaka Demus & Pliers-samplende «Freaks», de er alle her. Det er også den nye «Aint Worried Bout Nuthin» og «Fuck What Happens Tonight», hvor ikke minst Mavado endelig høres komfortabel ut på en hiphopproduksjon. Problemet med disse er at de ikke har noe personlig preg, de kunne vært på

hvilken som helst av gjestenes album. Utover det: en fint knippe bangers. Ikke mye mer enn det. French Montana er en Coke Boy, han liker ikke Fuck Boys. So far, so good. Han klarer å prosjektere kokainnoia, gateliv og en verdensvant players hverdagsbekymringer. Verre er det med selvrefleksjon og selvinnsikt. Greit nok for meg, han velger fortsatt i stor grad beats som er såpass monumentale at Rick Ross nikker anerkjennende. Han underholder, og lager musikk som passer perfekt utpå fredagskvelden med tilhørende heftig gestikulering. På sitt beste er Excuse My French lyden av 2013. På sitt verste en småpinlig affære. Heldigvis er det mest av førstnevnte. Nå, hvor var de der jævla fuckboysa? Jørgen Nordeng

erotisk pirrende lingeri & leketøy for alle

Prinsensgate 6 0152 Oslo

Grünersgate 5 0552 Oslo

Åpningstider Sentrum man-fre 11-20 lør-søn 12-18

Åpningstider Grünerløkka man-fre 11-18 lørdag 12-18 www.duoshop.no

6/2013

MUSIKK

DAFT PUNK Random Access Memories (COLUMBIA)

Daft Punk finner ikke opp sandwichen på nytt, men den de har laget er velsmakende. I en nylig publisert artikkel om Daft Punks revitalisering av discoen i Svenska Dagbladet parafraserer journalisten en tanke om at housemusikk er disco gjort av amatører. For å underbygge den noe forenklede ideen, settes mannsterke discoband som The Salsoul Orchestras nesten 50 bandmedlemmer opp mot den ensomme DJ’en med laptopen. For seksten år siden var det

6/2013

DJ-duoen Daft Punk som bidro til å åpne slusene for elektronisk dansemusikk (eller «laptopmusikk») til et mainstreampublikum med den legendariske Homework. Dermed la de én av mange grunnsteiner i EDM-sjangeren som gjennomsyrer store deler av dagens populærmusikk. Som connaisseurer med stålkontroll og definisjonsmakt er det derfor ikke merkelig at Daft Punk nå velger å ta et skritt tilbake fra laptopen og gi sin tilhengerskare en liten analog lekse med studiomusikere i hva som rørte seg før «amatøren». Disco er nemlig ikke bare Bee Gees-falsett. Det gjør de elegant ved å gi selve syvende far i huset, Giorgio

Moroder taletid («Giorgio by Moroder»). På det gåsehudfremkallende ni minutter lange spacede italodisco-sporet som smelter inn i MFSB-aktige funk-jamminger, forklarer produsenten hvordan han med synthesizer på syttitallet ville skape «the sound of the future» (som han selvfølgelig gjorde). Daft Punk bruker Moroders stemme for å implisitt si at Random Access Memories også ønsker å være en gamechanger. Det er den i så måte at den, i likhet med Homework, gjør et lydbilde som har vært ekstremt vitalt i forskjellige sub-sjangere populært for resten av verden. Discoen har jo tross alt aldri dødd, selv om den har blitt forsøkt tatt av dage et

par ganger – kanskje mest bemerkelsesverdig med Disco Demolition Night i 1979. Uansett, historietimen til Daft Punk stopper ikke med Moroder. De drivende gitarriffene på tre av sporene som drar platen rett inn i the heydays of disco (76-79), blant annet på singelen «Get Lucky», er det ingen andre enn Nile Rodgers (Chic) som står for. Men RAM er selvfølgelig ikke bare eksklusive gjester; klokkerent og lekkert produsert, og med nok av tidsriktige elementer gjør albumet det klart at heltene er kulisser i en historieformidling det nå er Daft Punk som har fortellerstemmen til. Karima A. Furuseth

MUSIKK

PJ MORTON New Orleans (YMCMB/UNIVERSAL MUSIC)

32 år gamle Paul Morton JR har et par indie-soloutgivelser på samvittigheten, inkludert EP-en Following My First Mind (2012), men har først og fremst bygget seg opp en karriere som produsent og musiker for andre artister, inkludert Jermaine Dupri, LL Cool J, Jagged Edge, Monica, India.Arie og Maroon 5, hvor han på senere år har hatt rollen som keyboardist og bakgrunnssanger. Morton har dessuten vært signet til Soothe Your Soul, produsentselskapet til Young Money-direktør, Mack Maine, som nå har gitt ham muligheten til å slippe sitt første major label-debutalbum, New Orleans på Lil Wayne-plateselskapet. Og Morton skyter bredt når han først får vist seg fram på en internasjonal arena, med arsenalet av forskjellige sounds og inspirasjonskilder han har bygget opp siden han begynte med musikk fra barnsbein av. En av disse er definitivt Stevie Wonder, som både er med på

RITTZ Life and Times of Jonny Valiant (STRANGE MUSIC)

Nostalgisk sørstatshygge levert av en cracka ass cracka. Den hvite, suburbia-oppdratte, rusmisbrukende og kjærestesvekede Georgia-rapperen Rittz kom som en gavepakke for alle fans av Yelawolf, som dessverre kastet bort mye velfortjent hype etter den fantastiske 2010-mixtapen Trunk Muzik med sitt selvinnrømmede radiofrieri Radioactive. Ikke bare er de like rent imagemessig (selv om Rittz er en feit og stygg fyr), Rittz’ rapstil minner dessuten veldig om Yelawolf, noe som muligens også var årsaken til at Alabama-rapstjernen fikk sansen og signet ham til sitt Slumerican-label, hvor han i 2011 slapp den populære mixtapen, White Jesus. Men der Yela altså dummet seg ut

munnspill på førstesingelen «Only One», og i sjelen på «Heavy», hvor Morton gjør sin beste Stevie-etterlikning sammen med Maroon 5-frontmann, Adam Levine. Denne mangelen på egenart er dessverre også noe som går igjen på resten av albumet, som absolutt er velklingende og proft, men mangler litt av substansen man forventer fra en selverklært soulartist. For til tross for at spor som «Work It Out», «Trade It All» (forferdelig lik Ne-Yo-låta «Say It») og «Motions» absolutt er fine låter, skinner studiomusikeren Morton for mye i gjennom, og gjør lytteropplevelsen litt for streit og platt. Dette flinkisproblemet gjelder ikke minst når han skal funke det opp på «First Sight» og Busta Rhymes-gjestede «Never Get Over You», og blir nærmeste Jason Mraz-aktig (*grøss*) med «Hard Enough». Likevel er ikke New Orleans noe dårlig album, og er du av typen som ikke settes ut av flinkisfaktoren, skal du ikke se bort i fra at du kommer til å like denne glattpolerte utgivelsen. Mathias Rødahl

ved å forsøke seg med et mer kommersielt sound på sin egen major label-debut, holder Rittz (et navn som forøvrig spiller på «cracker», skjellsordet som brukes om hvite personer) seg til røttene, og leverer et tvers igjennom troverdig produkt. Life and Times of Jonny Valiant er en variert skive, men hele tiden med et stadig mer etterlengtet, tradisjonelt sørstatssound (UGK er en åpenbar inspirasjonskilde). Det er nok av godlåter å hente her, men spesielt «Wastin Time» (med Big K.R.I.T.), «Misery Loves Company», Yelawolf-samarbeidet «Heaven», albumets Suga Freeassisterte bestespor, «Sober», samt «Always Gon Be» og «Switch Lanes» med sangeren/ produsenten Mike Posner er fin-fine høydepunkter. Rittz rapnostalgiske holdning kommer også fram i tekstene hans, som vel ikke akkurat alltid kan

anklages for å være av det mer åpensinnede slaget («It’s time for me to tell the difference between a rapper and a singer of a rock & roll band, I don’t think this shit’s appropriate/Way too many rappers wanna look like Lenny Kravitz/Personally I think these pussies get too many passes/ Thrift store shopping but the shit you’re rocking looks lame»), men jeg klager ikke akkurat heller når han tar et oppgjør med alt tullet vi ser på dagens rapscene på låter som den siterte, «Fuck Swag». Jeg kan derimot forstå at noen vil få et problem med Rittz’ raske og intense rapstil, og at dette kan ødelegge litt av lytteropplevelsen. Men hvis du i likhet med meg ikke plages av dette, og samtidig elsker god, gammal sørstatsrap, kommer nok Life and Times of Jonny Valiant til å være en av dine favoritter i år. Mathias Rødahl 6/2013

Tibe T:APe

THE XX , KARPE DIEM (uK) DIZZEE RAsCAL MOTORPsYCHO PERFORMs “BLIssARD” MONsTER MAgNET , DRY THE RIVER (uK)

(us)

(uK)

OsLO Ess, gRAVEYARD (sE), gOAT (sE) CAsHMERE CAT, sAVAgEs (uK), KATE BOY (Aus/sE) HALF MOON RuN (CAN),WOVENHAND (us) BAAuER (us), gODE ORD DØR sIsT PHIL T. RICH (åRETs uRØRT 2013), BENDIK, CAsA MuRILO, PHOX (us) EMILIE NICOLAs, CARMEN VILLAIN (NO/uK) , ÓsK, OLE TORjus ANNE sANDØY, BARREN WOMB, AuKRA, CHRIsTOFFER ØIEN HIgH PRIEsT OF sATuRN, RYTMEKLuBBEN

lydbok.pstereo.no

TRONDHEIM, MARINEN 16. Og 17. AugusT 2013 pstereo.no

MUSIKK

Med prosjektet Seyem har Tailors Music evnet å forene motpolene «norsk» og «R&B». TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO CHRISTIAN BELGAUX R&B-FORSØKENE HAR vært mange, men sjeldent vellykkede her til lands, og sjangeren står fortsatt igjen som en barriere vi nordmenn har spesielt store vanskeligheter med å overkomme. Ironisk nok, siden R&B lenge har blitt degradert til soulens og hiphopens undervurderte lillebror blant den mer kredfølsomme musikkpressen. Men i ly av sjelløse forsøk, allmenn latterliggjøring, og ikke minst sjangerens seneste oppsving med R&B-relaterte artister som Frank Ocean og The Weeknd, har uvanlig vellykket norsk R&B nå endelig vokst fram i form av Seyem, et av prosjektene til den Oslo-baserte produksjonstrioen Tailors (A-Laget, Phil T. Rich, Name, Anana, Mira Craig, Jae-R ++). Seyem ble unnfanget høsten 2001, da Filip Kollsete, Petter Wahlen og Steinar Skaaheim tok med alt musikkutstyret sitt til en liten hytte på Sørlandet. Et medbragt arsenal av alkohol satte fart på kreativiteten, og en dag våknet de opp til en norsk R&B-låt, som i sin tur ble starten på Seyem. Det hemmelige våpenet er vokalist Steinar Skaaheim, som har klart å knekke den kompliserte R&B-

koden med sine sjangertro melodier og overraskende velfungerende bokmålstekster, selv om trioens samlede produksjonsarbeid også er en ekstremt viktig grunnstein i soundet. – Jeg tror vi har lyktes fordi vi ikke har forsøkt å tvinge noe fram, begynner Kollsete. – Jeg tror årsaken til at andre har prøvd og feilet, er at deres interesse for R&B og deres referansepunkter ikke har vært ekte. Jeg har hørt på R&B hele livet. Det er så og si det eneste jeg hører på utenom egen musikk, så når vi setter oss ned for å lage det, kommer det helt naturlig, HAN FÅR STØTTE fra kollega, Petter Wahlen. – Mye av det andre som har kommet ut er overfladisk, søtt og usexy. R&B er jo best når det er emosjonelt, seksuelt og sexy. Første offisielle Seyem-smakebit kom i allerede i fjor sommer med singelen, «Maraton», en rolig og detaljert hyllest til langvarig sengekos, som for alvor showcaset Skaaheims – i norsk sammenheng – enestående R&B-vokal, og ikke minst hans finurlige evne til å blande inn humoristiske elementer («Jeg vil at du gjør som Grete Waitz og holder ut») i tekstene sine, helt i takt med R&B-mestere som R. Kelly og The-Dream.

– Steinar sin framføring har mye å si, sier Wahlen. Vi har spurt om den beryktede «bokmålsfella». – Han synger som han snakker, og han snakker kult. Ikke sånn pen og klar østlandskdialekt, som for eksempel gjør at så mange østlandske rappere høres helt teater ut, fortsetter Wahlen. AT SEYEM HAR funnet mye inspirasjon i nevnte The-Dream, er ikke vanskelig å fange opp, og i likhet med det albumaktuelle geniet fra North Carolina, drypper Skaaheims tekster av selvopplevd hjerte-og-smerte. Er man nødt til å være en følsom person med mye kjip, personlig bagasje for å kunne lage oppriktig, bra R&B? – Selvfølgelig! Livet generelt, det hjelper å ha opplevd litt. Det viktigste er å kunne formidle det du føler på en genuin måte, sier Steinar. – Hvis du har hørt på musikken vi har produsert under Tailors Music, så håper jeg du legger merke til hvor mye følelse vi legger i musikken. Vi har aldri klart å masseprodusere, det må ligge følelser i bunn uansett hva vi gjør. Selv om vi er veldig

forskjellige som mennesker, er alle tre sykelig opptatt av det motsatte kjønn. Steinar blir jo forelsket i hver dame han møter, og Filip giftet seg etter et par måneder, sier Petter. R&B-sjangeren har fått en ny vekkelse, men sliter nok likevel fortsatt med å bli tatt skikkelig seriøst. Hva tror dere denne diskrimineringen kommer av? – Nordmenn syns det er kleint med en gang ting er rett frem. Musikksynsere i Norge ønsker at musikken skal være innpakket i metaforer, klang og fuzz. Da får de gleden av å analysere den i flere timer. Frank Ocean og The Weeknd skal ha mye av æren for at folk har åpnet skapet sitt, hvor de har holdt R. Kelly fanget i årevis, sier Petter. – Når barn av vår generasjon vokser opp, skal de høre foreldrene sine si: «Kjære, husker du denne?» idet de setter på en Seyem-låt, sier Steinar, før Filip legger til: – Denne låta ble du unnfanget til … Seyem-singelen Mer Mer Mer er ute via Warner Music nå, og debutalbumet Eva slippes til høsten.

Jeg tror årsaken til at andre har prøvd og feilet, er at deres interesse ikke har vært ekte. 6/2013

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

FILM

Cannes: Verdens viktigste filmfestival, sett med skandinaviske øyne. – S-CANNES-DINAVIA, S.

THE HANGOVER PART III Regi: Todd Phillips Med: Bradley Cooper, Jamie Chung, Justin Bartha, Zach Galifianakis, Ed Helms, John Goodman, Heather Graham Fylleangstens endelige time Alan (Zach Galifianakis) har begynt å oppføre seg enda rarere enn til vanlig, og etter en ulykke med en sjiraff, oppfordrer hans nærmeste ham til å ta en tur innom et rehabiliteringssenter i Arizona. Alan er skeptisk, men når det viser seg at kjørerturen inkluderer hans beste venner – «The wolf pack» – blir avgjørelsen straks enklere. Selvfølgelig kommer gjengen seg aldri fram til rehabiliteringssenteret. Dette er fylleangstens endelige time, og en haug med uforutsette hindringer møter dem på veien. Selv om premisset for The Hangover Part III er det samme som i de to foregående filmene, er det befriende at fortellingen skiller seg noe fra film én og to. Mens regissør og manusforfatter Todd Phillips regelrett kopierte suksessoppskriften fra 2009 i 2011, har han valgt å utelate stik-

Ny Terrence Malick-film: «Menneskelig, altfor menneskelig.

Utenfor boksen: Han valgte å gå utenfor det veltempererte Skandinavia. – INTERVJU MED IZER ALIU, S.

– TO THE WONDER ANMELDT, S.

kordene bryllup og utdrikningslag i trilogiens siste film. Det sagt, humoren og plotstrukturen er likevel en kopi av en kopi, og karakterene er fortsatt de samme. Mye av det Alan og resten av gjengen steller i stand er fortsatt litt morsomt, men stikkordet er litt. Med sin solide skuespillerliste kunne The Hangover Part III tjent mye på litt nyskapning. Spørsmålet er om det er for mye forventet av en film som først og fremst skal avslutte noe som funket godt i 2009. I nesten hver scene tilbys tilskueren en artig liten greie, og i lengden føles poengene i overkant krampaktige og påtvungne. The Hangover Part III skriker litt for ofte «Le nå!», «Le nå!», og til tider oppleves filmen som en episode av Americas Funniest Home Videoes, der bare programlederens forklarende voiceover mangler. Tilskueren ler, men innerst inne vet han at det er en billig latter. Den typen latter som kun skjer på refleks, og som verken reflekterer gode poenger eller originalitet. Martin T. Johannessen Premiere 29. mai

ONLY GOD FORGIVES Regi: Nicolas Winding Refn Med: Ryan Gosling, Kristin Scott Thomas, Yayaying Rhatha Phongam, Vithaya Pansringarm Freudiansk hevndrama I Only God Forgives har Nicolas Winding Refn igjen slått seg sammen med Ryan Gosling i et psykologisk hevndrama som tar større risikoer enn deres forrige film, Drive. Filmen balanserer hårfint mellom å holde akkurat nok tilbake til å dra seeren inn, og å være for hemmelighetsfull for sitt eget beste. Vi tas med til Bangkoks underverden, en plass hvor hvitebalansen aldri er stilt og politimennene er større psykopater enn de kriminelle. Gosling spiller Julian, som sammen med sin bror Billy (Burke) lever av heroin- og kokain-import helt til Billy blir drept av en mann som

ikke helt likte at Billy voldtok og drepte datteren hans. Inn flyr Crystal (Scott Thomas) – moren fra helvete – og krever at Julian hevner sin bror. Only God Forgives er ikke en film som inviterer til innlevelse, men som utfordrer seeren til å investere av seg selv for å fylle opp de tomrommene filmen presenterer. Både Julian og politibetjenten Chang (Pansringarm) er uløselige gåter – Crystal hevder selv at hun aldri har forstått seg på Julian, muligens på grunn av at han tilsynelatende er den eneste i familien med et snev av samvittighet. Forholdet de to i mellom er ødipalt så det holder og hinter om en forhistorie som kunne forklart det traumatiserte vesenet Julian har endt opp som. Ikke at det vises på ham, for Gosling går gjennom filmen uten å bevege en eneste ansiktsmuskel, og ikke sier han mye heller.

For å gjøre opp for denne ugjennomtrengeligheten brukes både visuelle og strukturelle virkemidler. Fotograferingen kan minne om tidlig Wong Kar-Wai i måten den aktivt visualiserer rommet som et subjektivt landskap. Filmens oppbygning kan av og til virke mer som en serie tablåer enn et tradisjonelt narrativ, og selv om den i det store og hele forholder seg til lineær tid, mistenker jeg scenene like gjerne kunne vært stokket om uten at det hadde gjort noen stor forskjell. Så kan man hevde at filmens innesluttethet kun er et symptom på at den ikke har noe å fortelle – eller man kan la tvilen komme den til gode og hevde Only God Forgives er en film verdt å returnere til. Trond Gausdal Premiere 31. mai

6/2013

MEST STIMULERENDE KINOOPPLEVELSE 2013

FILM

NATT&DAG

NOOMI RAPACE

RACHEL MCADAMS

DEN STORE GATSBY Regi: Baz Luhrmann Med: Leonardo DiCaprio, Carey Mulligan, Joel Edgerton, Tobey Maguire 3D uten dybde F. Scott F,itzgeralds klassiske tidsånd-portrett av «the roaring twenties» er blitt filmatisert flere ganger før og det er nok de som vil hevde at flere filmatiseringer strengt tatt ikke er nødvendig. Likevel, det er noe med Baz Luhrmanns tidligere bedrifter som tilsier at han kan være rett mann til å lage den definitive The Great Gatsby-filmatiseringen. Hans evne til å gjøre et estetisk uttrykk av ekstravagant overdådighet til et bærende element i flere av sine filmer virker spesielt egnet til historien om Jay Gatsby (DiCaprio), den forfengelige stjernen på New Yorks sosietets-himmel, som arrangerer luksuriøse fester i Disney-slottet sitt hver helg i det svake håp om at hans elskede Daisy Buchanan (Mulligan) muligens en dag dukker opp. Da er det synd at Den store Gatsby ender opp som en film helt etter Jay Gatsbys hjerte – påkostet og ekstravagant, med mengder av stil og null innhold. Man kan si hva man vil om Luhrmanns filmatiske uttrykk – for undertegnede er det som regel hit-and-miss – men den første halvtimen er noe av det mer anmassende jeg har sett på et kinolerret på lang tid. Flux Pavilions dubstep-lydspor til en 1920-talls festscene får meg til å tenke dette er Luhrmanns langfinger til alle som håpet på en realistisk tidsstemning fremfor hans egen unike tilnærming, men med det ute av systemet klarer filmen etter hvert å finne en slags rytme. Den kompromissløse estetiske tilnærmingen til materialet er uansett Luhrmann på godt og vondt. Da er det et større problem at han faller i den samme fellen som så mange andre roman-filmatiseringer, nemlig en nærmest skjematisk tilnærming til handlingsforløpet som får fremdriften til å føles påtvunget og som ikke tar hensyn til vesensforskjellen mellom litteratur og film. Mens karakterene forblir på fasade-nivå på tross av hederlig skuespiller-innsats, fokuserer filmen i stedet på glitz, glamour og razzle-dazzle. Noen lyspunkter er det allikevel. Joel Edgerton utmerker seg i rollen som Tom Buchanan, og oppnår en selvsikker intensitet i sin konfrontasjon med Gatsby som hinter om at det ligger litt ektefølt drama i bunn tross alt. Det blir allikevel for lite, og til slutt sitter man kun igjen med følelsen av å ha fått kastet blår i øynene i to og en halv time. Men men. Det er jo noe det og. Trond Gausdal Premiere 22. mai

BLU-RAY, DVD OG VOD I SALG FRA 19. JUNI

BRIAN DE PALMA

FILM

FRA REGISSØREN AV CARRIE, BLOW OUT, SCARFACE OG THE UNTOUCHABLES

IT’S NOT THE SIZE OF YOUR GUN IT’S HOW YOU USE IT!

FAST & FURIOUS 6 Regi: Justin Lin Med: Vin Diesel, Dwayne Johnson, Paul Walker, Gina Carano, Michelle Rodriguez, Luke Evans Vroom! Pang! Biff! Pow! Dominic Toretto (Diesel) og hans glade gjeng med kjeltringer er tilbake. Etter å ha trukket seg tilbake fra det kriminelle liv med gevinsten fra hendelsene i Fast Five, lykkes Hobbs (Johnson) i å lure de tilbake fra pensjonist-tilværelsen for å hjelpe ham i jakten på super-skurken Shaw (Evans). Dette er de villige til å gjøre ikke så mye på grunn av tilbudet om benådning, men mest fordi Letty (Rodriguez) – sist sett i Fast & Furious 4 – viser seg å være i live og attpåtil en av Shaws medsammensvorne. Ikke at det er så viktig med historien. Fast & Furious 6 vet selv hva den er god på – rendyrket, tanketom action med et minimum av handling for å pakke

ÅRETS TØFFESTE ACTIONFILM ER UTE

PÅ BLU-RAY, DVD OG VOD NÅ 70

6/2013

inn bil-stuntene, slåssingen, skytingen og eksplosjonene – og det er heldigvis dette den holder seg til. Varsel-lampene begynte å blinke ved tidlige forsøk på humor («You’re gonna be a great dad.» «What makes you so sure?» «Cause I’ll kick your ass if you ain’t.» Glimt i øyet – håhå – gøyalt.) men deretter følger høyenergisk, non-stop glad-vold i to mer eller mindre underholdende timer i tillegg til ett faktisk ganske rørende øyeblikk mellom Dom og Letty. At enkelte av stuntene er så hårreisende urealistiske at de blir umulige å svelge, blir en smått tåpelig innvending idet man innser at alle stuntene er hårreisende urealistiske – i tillegg til storyen. Og karakterene. Og hvor er egentlig denne rullebanen som er lang nok til at et fly kan holde en fart oppunder take off-hastighet i femten til tjue minutter mens alle slåss? Nei, da er det bedre å bare sitte tilbake og la være å tenke. Vroom! Pang pang! Hehehe! Biff, pow! Håhåhå! Trond Gausdal Premiere 24. mai STAR TREK INTO DARKNESS Regi: J.J. Abrams Med: Chris Pine, Zachary Quinto, Zoe Saldana Kaos hersker. Etter noen glimrende bajasavgjørelser som redder en hel sivilisasjon, men ikke kan forsvares i reglementer og paragrafer, blir kaptein James T. Kirk kalt hjem og fratatt kommandoen over USS Enterprise. Arbeidsledigheten er imidlertid kortvarig, da et terrorangrep gjør at stjerneflåtens bajasbehov vokser. Hevntørste Kirk blir nå sendt til utkanten av fiendens territorier for å tilintetgjøre gjerningsmannen. Siden Nolans Batman-filmer har det blitt stadig vanligere å kaste Hollywood-franchisene inn i mørket etter en film eller to (Thor: The Dark World, Transformers: Dark of the Moon). Når dette gjøres med Star Trek-universet innebærer det ikke en mørk, psykologisk heltereise á la The Dark Knight Rises, men heller at det svartner for noen og enhver i løpet av filmen slik at vi får med en suggererende, rendyrket actionfilm å gjøre. De dempede, karakterutviklende scenene er nærmest fraværende. Når de en sjelden gang forekommer, er de blottet for undertekst på grensen til det plagsomme (se scenene med Pike og Kirk), noe det later til at Abrams er bevisst på, for disse scenene avbrytes gjerne av at noe eksploderer og kaos bryter ut igjen. Og hvilket kaos! Actionsekvensene er til de grader minneverdige, i stor grad fordi JJ Abrams velger bort de storslagne totalene og plasserer oss midt i kaoset, hvor han og fotograf Daniel Mindel nærmest koreograferer uanstrengt actionballett med deres sveipende kameraføring. Her er også klippen til Maryann Brandon og Mary Jo Markey forbilledlig, da de ikke ihjelklipper á la Transformers, men anvender en behersket klipperytme som gir actionsekvensene en følelse av behagelig anarki. Etter innsatsen som Sherlock Holmes med asperger i BBC-serien Sherlock, vil det for mange være enklere å forestille seg Benedict Cumberbatch som Spock enn som det genetisk konstruerte overmennesket Khan. Det går fort over. Cumberbatch gjør et sterkt portrett av den knallharde supermannen. Den overdrevne mimikken hans når han leverer replikkene med mørk, teatralsk røst og fastlåst blikk, gjør opplevelsen av ham på lerretet truende og intens. JJ Abrams blir mer stilsikker for hver film han lager, og er i ferd med å tre ut av skyggen til

sin mentor Steven Spielberg. Det blir spennende å se om han tar det endelige skrittet når han – forhåpentligvis – får med seg hakket hvassere manusforfattere når han tar roret i den sjuende installasjonen av Star Wars. Martin Øsmundset Premiere 10. mai SAFE HAVEN Regi: Lasse Hallström Med: Josh Duhamel, Julianne Hough, Cobie Smulders, David Lyons, Noah Lomax, Mimi Kirkland Karakter: 1/6 Independent Women Part zzz. Katie er en innesluttet kvinne som en dag ankommer den søvnige havnebyen Newport i NordCarolina, USA. Etter mange møter klarer byens kjekkeste enkemann – og alenefar til to – å komme i hennes favør. Dette tvinger Katie til å konfrontere en nær fortid som hun aller helst bare vil glemme eller rømme fra. Du vet, et voldelig ekteskap. Etter et øyeblikk med misvisende spenning hvor Katie er på rømmen, mister filmen det dramatiske grepet. Provoserende forutsigbart vakler historien framover med tilfeldig plasserte digresjoner full av klisjeer og mislykkede forsøk på hverdagshumor. Det er åpenbart kjærlighet ved første øyekast, men så har Katie liksom problemer med å stole på menn. Spesielt når de gir vekk praktiske gaver, som en sykkel. Symbolikken smøres så tykt på at Katie oppnår sin frihet på – nettopp! – 4. juli, uavhengighetsdagen! Stilistisk minner dette mest som en opplæringsfilm for gudfryktige amerikanere. Ekteskap er en hellig pakt mellom mann og kvinne. Guds veier er uransakelige. Det er, bokstavelig talt, en jævla engel som viser vei i filmen. Katie spilles av en nett og blond tjuefireåring. Hun leverer en stiv prestasjon som absolutt ikke hjelper filmens overtydelige replikker. Resten av skuespillerne lider av samme nyhetsoppleseraktige spillestil, mens generisk popmusikk ligger livløst i bakgrunnen. Regissøren bak vakre og følelsesladde filmer som What’s Eating Gilbert Grape, Siderhusreglene og Chocolat, har med denne filmen blitt en moraliserende sjimpanse som kaster avføringen sin etter deg i zoologisk hage. Mot slutten kommer en siste og unødvendig vri i handlingen. Twisten er så umotivert at man tar seg i å lure på om M. Night Shyamalan må være den egentlige regissøren. Siren Løkaas Premiere 21. juni

SCARY MOVIE 5 Regi: Malcom D. Lee Med: Lindsay Lohan, Charlie Sheen, Heather Locklear, Terry Crews, Ashley Tisdale, Kate Walsh Vurdering: 1/6 Nå er det nok. Charlie Sheen tørker av linsen på en av sine utallige overvåkningskamera. De brukes til å sikre hjemmet, fniser han. Det er Lindsay Lohan som lurer. Noe tørre vitser om dop og fengsel, og litt Benny Hill-inspirert sengeakrobatikk seinere er stemningen satt. I denne filmen klarer ikke engang de som spiller seg selv å overbevise. Sheen drepes heldigvis av et usynlig monster. Plutselig er vi i skogen tre måneder tidligere. Snoop Dog/Lion kommer bærende på en joint på størrelse med en feit lyktestolpe. Han redder noen barn som gjør krabbedansen sammen med et spøkelse. Avslappet fører han dem tilbake til sivilisasjonen og deres nye mor, Jody. Det virker imponerende at filmen parodierer skrekkfilmen Mama, bare tre måneder etter at Mama ble gitt ut. Men er tre

FILM

TO THE WONDER Regi: Terrence Malick Med: Ben Affleck, Javier Bardem, Olga Kurylenko, Rachel McAdams, Charles Baker Hva er det som gir Terrence Malick lov til å bruke alle de store klisjeene uten at det noen gang er for mye, for enkelt eller for latterlig stort? Vi følger en ung, vakker kvinnes kjærlighetshistorie med en stødig, jevnaldrende mann. Hennes sparsomme, franske voice over følger bildene av deres første omkalfatrende romanse, hans omsorg for hennes datter og deres felles forflytning fra Paris til et sted i Midt-Vesten, hans hjem. Og vi ser et forsøk på å bygge et liv basert på én bærebjelke, kjærlighet, og deres nesten ordløse pendling til og fra hverandre. Den klassisk innadvendte, solide mannen. Den lekne, forlokkende, grublende kvinnen. To som lever sammen og på siden av hverandre. Kjærlighetsferier og hverdager fylt av erotiske tilnærminger, barnlig lek og frydefull basing, men også uforklart dissonans, drama og avstand. Gleden over å jage bølger mens man holder hverandre i hendene. Smerten ved oppvaskbenken når følelsene ikke lenger er de samme. Den tafatte måten å gi den andre et glass som skal tørkes. Den andres tafatte mottak. Parallelt møter vi også småbyens prest (Javier Bardem). Også han på en stille, intens leting etter en tro, en Gud, han ikke lenger føler. Et fravær som føles enda verre idet passasjene han leser fra Bibelen – især de om kjærlighet – får skriftens avsender, Gud, til å virke så rimelig og så nære menneskene. Likevel ser han ingen alminnelig letthet i hverdagen og ingen gudsbevis. Bare avstand, fattigdom og lidelse. Castingen: Uten Olga Kurylenko og Ben Affleck, men også Rachel McAdams, (mannens kjærlighetsintermesso), hadde en film som dette vært umulig. Kurylenkos kropp og ansikt gir språk til alt det grenseløse og ordløse. Hun er eksotisk og melankolsk vakker nok til å få oss til å tro på henne som kjærlighetsobjekt og kvinne med stor K.

måneder lang nok tid til å lage en spillefilm? Nei. Syv år etter at første film i Scary Movie-serien kom ut, minner det hele mer om en litt lang episode av Saturday Night Live, men vitsene er dårligere og kjendisene mindre engasjert. Hovedrollen fra Mama blir parodiert av Disney-stjernen Ashley Tisdale. Hun sjarmerer litt der hun halvhjertet himler med øynene. I hvert fall nok til at man opparbeider en viss empati for det hun har rotet seg opp i. Oppbygningen av makkverket

Vi ønsker henne alt godt, slik Rachel McAdams er like troverdig som den andre kvinnen, som i denne sammenhengen er for alminnelig, for amerikansk og for jordnær. På samme måte er Ben Affleck et troverdig objekt for kvinnens kjærlighet og Malicks gjengivelse av kjærligheten; passe kjekk, men trygg og attråverdig i sin stillhet. Tilgjengelig og utilgjengelig. Kinematografien: Den samme sveipende og altseende kameraføringen som i Tree of Life. De samme nære, ryggvendte, men ofte ufokuserte utsnittene som forsterker avstanden mellom karakterene, og følgelig vår manglende mulighet til å komme helt innpå dem. Isteden får vi to diffuse omriss og en stadig mer påtrenge nærhet til det tomrommet de deler. Eller oppsummert med et av kvinnens utsagn: «I feel so close to you that I can almost touch you.» Og til sist, lyssettingen: Visst er der grusomt å se livets harde realiteter – kjærlighet, men avstand; samhold, men fattigdom – men å se det badet i Terrence Malicks guddommelige sollys gjør vondt så utrolig mye verre. Malicks filmspråk fortsetter å insistere på et liv som kun er meningsfullt når det jaktes på de aller største sannhetene; kjærligheten, gudstroen. Og likevel, nettopp ved å leve av å jakte på sannheter som aldri kan gripes fordi tro, håp og kjærlighet aldri kan bli håndfast, pålitelig materie, gjøres normaleksistens og sameksistens umulig. Dette viser Malick oss på nytt og på nytt. At et rent eksistensialistisk levd liv – så oppfyllende og altoppslukende som kjærlighet eller tro enn kan være – dessverre aldri er nok i seg selv, selv om det også alltid er det eneste ene. Kanskje er det dette som gjør To the Wonder så sjelevrengende og så vond. Fordi den kler av oss ved å vise at selv det aller største og sanneste ikke er nok eller sant nok. At det alltid er et spørsmål om å tro. Et vakkert, men ynkelig konsept, slik kjærlighet og menneskelighet også er det. Ragnhild Brochmann Premiere 24. mai

veksler mellom å være søvndyssende kjedelig og frenetisk. I løpet av under fem minutter har man jobbet seg anstrengt igjennom en Inception¬-aktig drømmesekvens, umiddelbart etterfulgt av en Fifty Shades of Grayparodi og en uforståelig sekvens der Mike Tyson virker forvirret og trist. Deretter følger en langdryg montasje hvor Jodys mann får elektrisk støt i forsøket på å henge opp overvåkningskamera i huset. Ellers stikker illsinte fru spøkelsesmamma tannbørsten til

PÅ DVD, BLU-RAY OG VOD 26 JUNI

ACTIONHELTENE ER

ENDELIG TILBAKE!

Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger spiller her i hver sin heseblesende actionfilm.

Jody opp i rompa til sjæferhunden, igjen. Hvis noen fra Scary Movie sin målgruppe forvillet seg til å se Black Swan og 127 Hours de siste årene, er det også dårlig gjennomførte parodier på dem. Omtrent midt mellom scenen hvor Jody voldtas av en demonbesatt mikrobølgeovn og en støvsuger snorter blekemiddel igjennom munnstykket. Hva handlet det om?! Siren Løkaas Premiere 5. juli 6/2013

NYHETER PÅ BLU-RAY & DVD

FILM

29. MAI

19. JUNI

26. JUNI

Verdens viktigste filmfestival, sett med skandinaviske øyne, på en måte. KORRESPONDENT AKSEL KIELLAND DEN STORE FORSKJELLEN på Cannes og andre filmfestivaler er at ikke alle egentlig helst ville vært et annet sted. Hvis man først skal vise verden filmen sin, er Cannes stedet å være, hvilket også betyr at det er stedet å være for å se film. Hvert år forvandles dette ubetydelige beltet av beige, fersken- og terrakottafargede hus til et globalt kulturelt sentrum, og hele verdens øyne rettes mot den franske rivieraen. Vissheten om at man dermed befinner seg akkurat der man burde være preger alle som deltar på festivalen, og skaper en underliggende ro som gjør at selv det å stå tre kvarter i kø i øsende regnvær fremstår som akseptabelt. Det finnes mange myter om Cannes, og den fremste blant dem er at internasjonale filmstjerner reker gatelangs og øser høflighetsfraser og high fives over tilfeldig forbipasserende, som om det ikke fantes noen morgendag. Dette stemte kanskje en gang i tiden, men i dag holdes hollywoodstjernene på trygg avstand fra festivalpublikummet, på hoteller som ligger hinsides vanlige dødeliges rekkevidde. For en vanlig nordmann med presseakkreditering, fremstår Cannes i det hele tatt som oppsiktsvekkende lite glamorøst. Det er et sted hvor den globale kulturindustriens illusjoner kræsjer med hverdagen og avsløres som langt mer dagligdagse enn de fremstår når de observeres på avstand. DENNE TEKSTEN HANDLER ikke så mye om Cannes som den handler om hvordan nordmenn og skandinaver – her representert ved én spesifikk nordmann og skandinav – forholder seg til det store utland. For det ligger nå engang i den norske psyken å irritere seg over alle de upraktiske løsningene og irrasjonelle skikkene som utlendinger verden over holder seg med. Rasjonelt sett er nordmenn bevisst det faktum at det er våre enorme oljeforekomster som er årsaken til at ting går så bra i landet vårt, men innerst inne er vi overbevist om at vi takket være sunt bondevett ville fått det til uansett. Vi ville kanskje ikke hatt flatskjermer på hvert eneste gjestetoalett og bøttekott, men vi ville like fullt være i stand til å pensjonere oss som sekstiåringer og utbetale sykelønn til alle med vondt i hodet og kløe på leggen. «I Frankrike har de alt, men det er ingenting som fungerer», utbryter en av mine

26. JUNI

3. JULI www.sf-film.no 72

6/2013

landsmenn jevnlig i løpet av oppholdet. Det er unektelig et poeng, og samtidig en god illustrasjon på den oppgitte indre hoderystingen som preger nordmenn på besøk i utlandet. At en nasjon som hver eneste dag legger ned arbeidet midt på dagen for å nyte livet har maktet å sikre seg en posisjon som et kulturelt, gastronomisk og intellektuelt foregangsland fremstår for de fleste nordmenn som fullstendig absurd. DENNE EVIG TILSTEDEVÆRENDE irritasjonen over franskmennenes mangel på sunn fornuft ledsages hele tiden av de sedvanlige norske mindreverdighetskompleksene. Filmfestivalen i Cannes er en av årets viktigste kulturbegivenheter – hvert eneste år. I Norge har vi ingen internasjonalt viktige filmfestivaler; i Norge lager vi ikke engang filmer som blir vist på internasjonalt viktige filmfestivaler. Derfor synes ganske mange nordmenn at det er stas å være i Cannes, på samme måte som ganske mange nordmenn synes det er stas å være i New York, Los Angeles og Tokyo. Man ønsker å være der den globale kulturen skapes og defineres, og det skjer sjelden i Norge. Da jeg noen dager før avreisen forsøker å forklare en venn av en venn at det er grenser for hvor stas turen kommer til å bli, må jeg virkelig legge meg i sælen for at han i det hele tatt skal vurdere muligheten for at jeg har et poeng, så blendet er han av forestillingen om filmverdenens smørøye. EN TING SOM skiller skandinaver fra andre europeere er at vi forventer at byråkratiet skal operere etter logiske prinsipper. Mens man kun behøver å kaste et raskt blikk på litteraturhistorien for å konstatere at kontinentaleuropeerne i flere århundrer har betraktet byråkrati og statsforvaltning som en uransakelig Leviathan av tåke og motvilje, forventer vi nordboere fornuft. Og vi blir desto mer passivaggressivt opprørte når vi ikke får det. Det er derfor noe av en masochistisk fryd å forholde seg til den beige armeen av festivalansatte som møter en som en mur hver gang man forsøker å ta seg inn på festivalpalasset i Cannes. Disse menneskene vet som regel mindre om festivalen enn den gjennomsnittlige førstegangsbesøkende, og kan i beste fall svare på spørsmål om ting som befinner seg innenfor deres eget synsfelt. Er man heldig, støter man på en av de få som snakker flytende engelsk. Festivalen preges også av et oppsiktsvekkende strengt

FILM

sikkerhetsoppbud, hvilket innebærer at de festivalansatte leter gjennom alle vesker, sekker og bærenett som blir brakt inn i palasset (flasker veksler på vilkårlig basis mellom å være strengt forbudt og helt greit). Deretter vises man videre til en av en håndfull menn hvis jobb det er å livstrett veive en håndholdt metalldetektor rundt de besøkende for så å vinke dem videre uavhengig av hvorvidt det piper eller ei. Forstå det den som kan – eller gidder – eller får betalt for å forsøke. ETTER NOEN DAGER rammes jeg av akutt tannpine, og gir meg så i kast med å selvmedisinere som en søreuropeer. Tydelig preget av en trykkende smerte, rikholdige doser ibuprofen og de obligatoriske glassene med rosévin, betrakter jeg så i en snau uke festivalen fra min plass i de evinnelige pressekøene. Jeg ser på søreuropeere som røyker sigaretter som om det var en dårlig betalt ekstrajobb, og som bærer sine G-Star Raw-t-skjorter som om det var kongens fortjenestemedalje i gull. Når jeg orker, spiser jeg middag på restauranter som alle har den samme menyen, og som behandler kunder som om en mellomting mellom et nødvendig onde og usynlige fantasifostre. Når jeg har overskudd til det, irriterer jeg meg over lakenene, lengden på rullebåndene i dagligvarebutikkene, trange heiser, dårlige trådløse nettverk og idiotiske varmtvannskraner. Det er mange vakre mennesker i Cannes, både på filmlerretene og i gatene. Jeg er generelt ikke noen stor tilhenger av Sør-Europa, så jeg holder meg stort sett unna, men jeg har forstått det sånn at denne kombinasjonen av klima, temperatur og geografi har en tendens til å tiltrekke seg en blanding av god beinstruktur, symmetriske trekk og overdimensjonerte fritidsbåter. Området later også til å være en slags elefantkirkegård for de solforgylte og botoxbefengte. En kveld blir vi gående opp en smal, buktende restaurantgate bak en aldrende kvinne som ser ut som en blanding av en russisk eksilgrevinne, en hollywooddiva fra 40-tallet og offentlig skremselspropaganda om farene ved plastisk kirurgi. Hun har utstrålingen til en celebritet, kanskje er det kun generasjoner med velstand som ligger nedfelt i den skjøre kroppen. Sånt ser man ikke i Norge.

ALLE NORDMENN I Cannes kjenner hverandre. Brorparten av nordmennene som besøker festivalen tilhører et lite og oversiktlig fellesskap av mennesker hvis stillinger innebærer at de regelmessig reiser på filmfestivaler hvor de møter og konverserer med andre nordmenn som gjør det samme. Jeg har selv en fot innenfor denne gruppen – i alle fall et par tær – men jeg er på ingen måte en del av den harde kjernen. Likevel feirer jeg 17. mai på den norske paviljongen. Jeg går på den norske festen og snakker med nordmenn. Og på en samling hos et norsk distribusjonsbyrå river jeg meg løs fra en britisk manusforfatter for å kunne diskutere det nylig aktualiserte begrepet «kvalitetsjournalistikk» med norske journalister. Det er unektelig noe søtt over hvordan denne lille, midlertidige diasporaen automatisk søker sammen for å samtale om de samme tingene som vi snakket om før vi forlot hjemlandet. Nordmenn i Cannes ghettofiserer seg så fort de kan – som norske pensjonister i Spania eller, for den saks skyld, somaliere på Grønland. Dagen jeg skal reise hjem møter jeg opp ved flybussens holdeplass flere timer før jeg egentlig hadde behøvd å være der. Det er dels for å være på den sikre siden og dels fordi jeg er lei av den solfylte rivieraen. Tannpinen har gitt seg og formen er god, men bussen, som har avgang hver halvtime, kommer ikke. Etter et kvarter blir jeg irritert. Etter en halvtime blir jeg urolig. Etter førtifem minutter sier en engelsk dame at hun har stått der i en halvannen time uten å ha sett snurten av noen buss. Det er åpenbart at Sør-Europa ønsker å sende meg en siste hilsen. DA BUSSEN ENDELIG dukker opp, over en time etter skjema, forvandles køen raskt til en klynge rundt bagasjelukene, som så blir en klynge rundt inngangen foran. Det er altfor mange mennesker, og klyngen knyter seg sakte sammen til en langsomt knuffende og buktende menneskemasse. Et par svenske jenter i begynnelsen av tjueårene forsøker seg på det som av en amerikaner som står skvist mellom dem beskriver som «a New York move». Men køen består hovedsakelig av tyskere, skandinaver og amerikanere, så baggen og billettene får passere mellom jentene uten andre reaksjoner enn noen himlende øyne og lavmælte sarkastiske kommentarer. Situasjonen tøyer grensene for sivilisert oppførsel, men det går bra til slutt. Etter tjue minutter har den sprutrøde, gjennomsvette bussjåføren fylt opp bussen sin og legger ut på den absurd snirklete ferden ut av byen. På flyplassen innser jeg at en kvinne jeg snakket engelsk med i køen er norsk, og ved en innsjekkingsskranke bak oss skriker en amerikansk kvinne om kapp med et par franske flyvertinner. Søreuropeerne har tøyd tålmodigheten hennes for langt. Hun har sprukket. DET ER EN nærmest berusende lykkefølelse å sette seg på gratisbussen fra Sandefjord lufthavn Torp til den ubetjente togstasjonen ved samme navn. Temperaturen er behagelig, tempoet bedagelig, infrastrukturen god og rutetabellene pålitelige. Dette er Skandinavia in full effect – selv NSBs trådløse nettverk fungerer upåklagelig. Faktisk blir jeg rent bekymret over hvor mye glede det å kjøre lokaltog gjennom Vestfold, dette mest uspiselige av våre 19 fylker, gir meg. Om kort tid vil jeg på ny ha viklet meg inn i skandinaviske bekymringer om romfolksinvasjon, høyrepartier i regjering, og fremveksten av en ny underklasse av frilansere og prosjektansatte i kultursektoren – om noen dager kommer jeg til og med til å ønske at jeg var tilbake i Cannes. Men i et par timer ønsker jeg egentlig ikke at jeg var et annet sted.

CANNES TOPP 3 PÅ GRUNN AV EN USEDVANLIG DÅRLIG SKREVET KATALOG-TEKST GIKK UNDERTEGNEDE GLIPP AV ÅRETS GULLPALMEVINNER, BLUE IS THE WARMEST COLOUR (LA VIE D’ADÈLE). DETTE ER DE TRE BESTE CANNES-FILMENE JEG SÅ:

UPSTREAM COLOR Ved et lykketreff fikk jeg med meg en markedsvisning av denne, som sannsynligvis er den beste skildringen av et mentalt sammenbrudd jeg noensinne har sett på film.

LA GRANDE BELLEZZA Litt for utflytende til å kunne måle seg med mesterverket Il Divo, men like fullt regikunst på aller øverste nivå.

LES SALAUDS Claire Denis’ nye er en særdeles dyster og deprimerende affære, som langsomt bretter ut historien på mesterlig vis.

1 1

2 1 3 1

6/2013

FILM

Filmskolestudent Izer Aliu valgte å filme utenfor det veltempererte Skandinavia. Det ga ham Amanda, Oscar-nominasjon og Cannes-eksponering. TEKST OLA VIKÅS FOTO GJEORGJI KLINCAROV – JEG HADDE FAKTISK bestemt meg for at eksamensfilmen min skulle bli science fiction, men så gravde jeg dypere i meg selv og fant noe som måtte behandles. Izer Aliu setter seg til rette på stolen mens han på vant vis håndterer en snusboks og titter nysgjerrig på de omkringliggende kafébordene. Viltre krøller holdes på plass av en cap, kjakene er overgrodd av mørke skjeggstubber, mens de årvåkne, brune øynene krones av tykke og nærmest sabelformede øyenbryn som gir fjesets totalpakke et noe intenst preg, og påkaller assosiasjoner til en ung Stanley Kubrick. I fjor sommer vant den svensk-albanske regissøren Amanda-prisen for beste kortfilm med Å Vokte Fjellet, hans eksamensarbeid fra Den norske filmskolen på Lillehammer. I begynnelsen av mai ble det klart at kortfilmen ble nominert til Oscar-prisen for studentarbeider – Student Academy Awards. Den følger dermed i fotsporene til den tidligere registudenten Hallvar Witzøs Tuba Atlantic, som ble nominert til – og vant – samme pris i 2011. – DET VAR EN ære å bli nominert og jeg ble glad, selv om man jo også ble litt irritert for at man ikke vant, sier Aliu, som på grunn av nominasjonen likevel fikk vist frem filmen sin på filmfestivalen i Cannes, som en av seks norske kortfilmer. Å Vokte Fjellet omhandler gutten Isa, som sammen med sin lillebror blir sendt opp i fjellheimen på leting etter en villfaren sau. Underveis oppstår komplikasjoner, og Isa rives mellom ansvaret for sin lillebror og ønsket om å være en mann i sin fars øyne. Og om hvordan man som forelder kan mene så vel, men likevel begå så mange feilgrep i møtet med barnesinn som ikke alltid forstår ens oppdragelsesfilosofi.

6/2013

– Moderne menn bærer på en tvil under oppveksten, om hva det egentlig vil si å være mann. Da jeg som liten så filmer som engasjerte meg, hendte det av og til at jeg ble rørt. Jeg prøvde å skjule det, for hvis ikke ville pappa lure på om jeg grein. Det skulle man liksom ikke gjøre, selv om jeg vet at han er som meg, og blir lett rørt. Men det var kanskje en måte å herde meg på, forteller Aliu. OM IKKE EN selvbiografisk film, er den sterkt knyttet til hendelser fra regissørens egen barndom og familiens nære fortid. – Som barn fortalte min farmor meg en historie fra min farfars barndom. Han og hans to brødre hadde vandret i fjellet da hans yngste bror ble truffet av lynet og døde. Han måtte bære sin døde bror ned fra fjellet, og jeg tenker på hvor utrolig vanskelig det må ha vært. Farmoren min fortalte den historien som en hvilken som helst annen historie, men den gjorde et voldsomt inntrykk på meg – som alltid var så jævla redd for at det skulle skje noe med min egen lillebror. Å Vokte Fjellet ble i sin helhet spilt inn i Makedonia, en eks-jugoslavisk innlandsrepublikk på Balkan som Aliu selv forlot som toåring. I følge Aliu var det et nødvendig grep å plassere filmens handling utenfor sosialdemokratiske, trygge og inkluderende Skandinavia. – FILMEN BEGYNNER med en ørefik. Det var viktig at den kom i begynnelsen av filmen, den blir lettere å avskrive som en del av en annen kultur når handlingen ble satt utenfor landets grenser. Da ser man det som er viktig. Man tar med seg den biten med informasjon – at dette er normen – og går

videre i filmen. Vold mot barn er tabu, men man skal ikke så langt tilbake i tid før det var vanlig å slå sine barn i Norge, også. Det holder på å avta i Makedonia, men det er ikke noe som ligger langt tilbake i historien, forteller Aliu. I tiden etter uteksamineringen fra Lillehammer – som mange aspirerende filmskapere bruker til å søke etter tilskudd og vente på å få søknader behandlet – tok Aliu grep og fikk i stand to nye prosjekter i samarbeid med produksjonsselskapet Motlys. En ny kortfilm er på vei, og til sommeren iverksettes innspillingen av hans første spillefilm – nok en gang i Makedonia. – Delvis på grunn av budsjettet, men også fordi konfliktene jeg tar utgangspunkt i er så mye tydeligere der. Det blir en adskillig mer politisk film, sier regissøren. DEN HITTIL UTITULERTE spillefilmen for seg første skoledag for en klasse, hvis elever kommer fra to forskjellige landsbyer. Skolen er kjent for bråk mellom elevene, og læreren ser seg etter hvert så lei på den konstante kjeklingen at han låser klassen inne over natten. – I Makedonia er greia …, begynner regissøren, og leter etter sammenligningseksempler. Han finner dem i krydderhylla som er Østfold fylke. – Hvis alle i Mysen elsket salt og hatet sukker, og alle i Moss elsket sukker og hatet salt, ville alle fra Mysen hate alle fra Moss og alle fra Moss hate alle fra Mysen. I Makedonia har man hele landsbyer som stemmer på ett parti, mens nabolandsbyen stemmer på et annet parti. Det finnes ikke noe politisk-

ideologisk grunnlag bak valgene, det handler bare om tilhørighet, litt som med fotballtilhengere. Etter noen timer med kaotisk naturtilstand i det makedonske klasserommet, går realiteten opp for elevene når mørket faller på – uten at døren blir låst opp. – NÅR MAN ER liten, venter man alltid at det skal komme noen voksne og ordne opp når det blir bråk. Men i dette tilfellet kommer det ingen voksne. Til slutt holder de opp med å bråke, og det fremmes et forslag om å avholde en debatt. Læreren ser dette, og fortsetter å eksperimentere med klassen. Det blir vel en slags blanding av Lord of The Flies, Battle Royale og The Breakfast Club, sier regissøren og ler. Å vokte fjellet har forlatt både Norge og Makedonia, og lever sitt eget liv på den franske rivieraen med et attraktivt Oscar-stempel og en Amanda i baklomma. – Folk vil gjerne snakke om det man har laget, mens man selv er på et helt annet sted. Jeg tenker en del på hvordan jeg kan bruke oppmerksomheten filmen har fått til å lage mer film. Det er lett å leve på festivaler og kjenne seg ovenpå, men jeg burde heller se på dette som en mulighet til å gjøre noe annet, forteller regissøren og legger en porsjonssnus under overleppa med svensk eleganse. – DET ER TROSS alt snakk om en kortfilm. Jeg tenker at jeg faen meg kan gjøre bedre enn dette, om jeg bare får sjansen. Å Vokte Fjellet, eller To Guard A Mountain som den heter internasjonalt, er Izers eksamensfilm fra Den norske filmskolen på Lillehammer. Izers kortfilmprosjekt ble filmet i Makedonia, og er den første eksamensproduksjonen der alle opptakene ble gjort utenfor Norge.

Du skal ikke så langt tilbake før det var vanlig å slå sine barn i Norge også.

FROM THE TEaM THaT bROUGHT YOU PIRaTES OF THE caRIbbEaN

Facebook.com/DisneyNorge

P å B e r g e n K i n oONSDAG f r a 3 . j u l i !3. JULI VERDENSPREMIERE Følg oss på www.facebook.com/bergenkino Denna afﬁsch är framtagen endast för marknadsföring i samband med licensierad biografvisning och videoförsäljningsverksamhet. All kopiering, försäljning, vidarespridning eller något annat tillgängliggörande för allmänheten är förbjuden.

Top Of The Lake

Fjernsynet er ennå henvist til å eksperimentere innenfor rammene av et relativt konvensjonelt fortellerspråk. TEKST AKSEL KIELLAND UNDER FILMFESTIVALEN I Cannes ble de to første episodene av Jane Campions tv-serie Top of the Lake vist som en del av sideprogrammet Quinzane des Réalisateurs. Og dersom det fortsatt fantes noen der ute som ennå ikke hadde fått med seg parolen om at tv er den nye filmen, kunne formodentlig det faktum at en tv-serie ble vist på verdens viktigste filmfestival tjene til å bevise et eller annet. Men på dette tidspunktet kjenner de fleste refrenget: Sopranos – The Wire – Mad Men – norske kulturjournalister på autopilot – et cetera også videre opp og i mente ad infinitum. Den mest avslørende målestokken på tvmediets kunstneriske slagkraft var imidlertid å finne i hovedprogrammet. På grunn av Hollywoods frykt for å provosere konservative amerikanere, hadde Steven Soderbergh lenge vanskeligheter med å få finansiert den homofile kjærlighetshistorien Behind the Candelabra. Men omsider kom HBO til unnsetning, og resultatet er et fascinerende skue for alle som følger med på diskusjonen om tv-mediets posisjon i det kulturelle hierarkiet. Steven Soderbergh er en dyktig regissør, og Behind the Candelabra er en høyst kompetent film. Hovedrollene spilles

av to tilsvarende dyktige skuespillere (Matt Damon og Michael Douglas), og Rob Lowe gjør en minneverdig birolle som en groteskt deformert plastisk kirurg. Men Behind the Candelabra er likevel ikke noen god film, og nær sagt alle dens svakheter kan – takket være denne forbindelsen til den moderne amerikanske tv-seriens moderskip HBO – kobles til fjernsynsmediet. DET ALLER MEST forlokkende med dyre, velskrevne og kyndig regisserte tv-serier er at man aldri utsettes for noen tredjeakt. De beste tv-seriene byr på manus, skuespill og personregi som matcher det man finner i filmens verden, men på grunn av tv-mediets tidsdimensjoner slipper de å forholde seg til treaktstrukturen som gjennom årenes løp har blitt filmmediets svøpe. Selv de ivrigste tilhengerne av Hollywoods nennsomt utpønskede standardmodell for spillefilmer vil innrømme at tredjeakten alltid er dette formatets akilleshæl: Det vil alltid være et problem at tilsynelatende uensartede fortellinger slutter på mer eller mindre samme måte, og det er alltid i tredjeakten at denne deprimerende lovmessigheten åpenbarer seg. Tv-mediets styrke ligger i karakterer, stemning og tone, mens kunstferdige regigrep i beste fall kommer i annen rekke – det

er ikke eksperimentell lyssetting og utradisjonelle kameravinkler som får publikum til å lide seg gjennom reklamepausene. Der filmen er en kunstform mennesker beveger seg ut av huset og inn på en offentlig arena for å oppleve, er tv noe man alltid har invitert inn i sin egen stue. Dermed sier det seg selv at tv er et mer behagelig og mindre utfordrende medium å forholde seg til enn filmen. Selv om tidsdimensjonen åpner opp for langt mer komplekse fortellinger enn hva filmmediet kan by på, er fjernsynet per i dag langt på vei henvist til å eksperimentere innenfor rammene av et relativt konvensjonelt fortellerspråk. UAVHENGIG AV HVORVIDT det skyldes HBOs påvirkning, preges Behind the Candelabra av tv-mediets styrker og svakheter, og ettersom den gjør det innenfor rammene av en spillefilm, understrekes disse desto tydeligere. Rollefigurene er typete til et punkt hvor de fremstår som endimensjonale, og filmspråket er tradisjonelt og oppsiktsvekkende lite spennende, mens historien preges av en brå og uelegant episodisk fremdrift. Hadde det dreiet seg om en tv-serie – om så bare en miniserie – hadde ingen av disse innsigelsene vært av noen større betydning, ettersom de formodentlig ville vært nyttige hjelpemidler i arbeidet med å fortelle en lengre, mer kompleks og mer nyansert historie. Men fordi den

Omsider kom HBO til unnsetning, og resultatet er et fascinerende skue. 6/2013

er en halvannen time lang spillefilm får ikke Behind the Candelabra anledning til å utnytte seg av tv-mediets store fortrinn – tid. Oppi alt det evinnelige maset om tvmediets gullalder glemmer man ofte at selv det ypperste innen moderne tv-drama holder seg med et formspråk som i filmsammenheng må ansees som ekstremt konservativt. På stående fot kan jeg kun komme på én dramaserie fra de senere år som lykkes i å eksperimentere med filmspråket, og det er Hugo Blicks BBC-serie The Shadow Line. The Shadow Line er en svært fascinerende og betagende krimserie, og betegnende nok sank antall seere suksessivt for hver episode. Så krevende er faktisk fortellerspråket at jeg tviler på at jeg ville kunne greie å følge plottet dersom jeg var henvist til å se én episode i uka, snarere enn å konsumere hele serien i ett jafs.

TOPP 3: SE DISSE I JUNI HØSSING KOMMUNE (NRK) Norsk tv-humor ligner på annen norsk tvhumor. Men ikke Høssing – som attpåtil er skikkelig morsomt.

1 1

ARRESTED DEVELOPMENT (NETFLIX) Så var det kanskje ikke he-elt Jesu tilbakekomst, men det er likevel en bra komiserie.

2 1

MARON (IFC) Det er vanskelig å argumentere for at Maron er en spesielt bra tv-serie, men personlig er jeg så glad i WTF at hjernen min lurer meg til å tro at den er det.

3 1

SPILL

Endelig er spelet Fez tilgjengelig på noko anna enn berre Xbox. TEKST RASMUS HUNGNES DEN KJENDE OG kjære historia om Hallvard Flatland og korleis han, etter å ha jobba i årevis i Trav- og Galloppnytt og som travkommentator på TV, starta

gameshowet Casino, seinare blei dømt til seks månader i fengsel for kvitvasking av pengesedlar, noko han sjølv kallar justismord i boka Alltid på en fredag, for seinare å kome på tredjeplass i sesong 5 av Skal Vi Danse med god hjelp av 34.356 stemmer frå eitt

enkelt telefonnummer, kjøpt for den nette sum av 174.000 norske kr ein av innbyggjarane oppdagar den tredje dimensjonen – han bur nemleg i eit flatt land, beskrivi av Edwin Abbott Abbott i teksten Flatland (18XX), der kun to dimensjonar er verksame, på same måte som vi i denne verda berre klarar å oppfatte tre dimensjonar – har blitt plagiert eller kanskje referert i Fez, eller tyrkerlue på godt norsk, ein type sylinderforma lue eller hatt, vanlegvis laga av raud ullfilt – raudfarga blir tradisjonelt utvunne av eit raudt bær som mellom andre stader finst i og rundt byen Fès i Marokko, så der har du forklaringa på kvifor lua heiter fez. Kvifor spelet heiter Fez (Xbox 360, Windows, Linux, OS X) kan du gjerne fortsetje å lure på, eg skal nøye meg med å nemne at hovudpersonen blir gjor oppmerksam på den tredje dimensjonen sin eksistens av ei lekkert utforma sfære, og dermed lærer seg å navigere nye djupnar av dei lekkert utforma bretta han navigerer. Ikkje klarar eg på ståande fot å fatte korleis denne 3D-navigeringa kan fungere i eit samfunn utforma som ein 2D-plattformar, men same det, for det utgjer ein interessant spelmekanikk som byr på intrikate puzzles, eller puslespel på godt norsk, som du kan pusle med når du vil. Spelet har eksistert til Xbox 360 ei god stund allereie, og kom nyleg i nyare tid ut til andre system, heldigvis. APROPOS XBOX. Det ser og ut til at Microsoft har valt å fokusere på TV-delen i ordet TV-spel, for Xbox One, nyleg avslørt i ein storstila katastrofe av ein pressekonferanse, har tydelegvis fokus på å måle hjerterytmen til brukaren medan ho ser på TV, og på å sjekke om sjåaren ser på TV-en i reklamepausen, og vidare ved hjelp av freistande godtgjeringar oppfordre til å følgje godt med på reklamen. Informasjon om spel er mangelvare, men såkalla «appar» som gjer at brukaren kan gjere nett det same med Xbox som med PC, smarttelefon eller tablet finst i bøttevis og spann. Maken til dårlige fokus skal ein leite lenge etter i spelkonsoll-historia.

Ein kan jo alltids oppgradere PC-en, for PC er framleis den beste og mest dynamiske plattforma. Og apropos spelmekanikk: Bioshock Infinite (Windows, Xbox 360, PlayStation 3, OS X), som har hausta strålande kritikk over ein lav sko, har merkeleg uengasjerande gameplay og level design. I følgje nettstaden Metacritic har bortimot heile kritikerstanden gitt spelet toppkarakter, med nokre få surmularar som strengt gir spelet usle åtte av ti poeng. Denne kritikaren ville gått eit hakk lågare på skalaen, og ikkje berre fordi eg likar å ha indignerte fanboys og -jenter på nakken. Utviklaren Irrational har laga ein av dei største klassikarane i spelhistoria, nemleg System Shock 2 (nyleg utgitt på ny på GOG.com til glede og forlysting for nye spelarar), men Bioshock Infinite er dessverre lite anna enn ein straight shooter, der dei tilsynelatande omfattande og storslege omgivnadene kjenst klaustrofobiske, og den audiovisuelle innpakninga reduserast til eit monument for det uutnytta potensialet. Heilt OK spel. Pur kitsch. Bruk tida di på noko anna.

TOPP 3 I SOMMER METRO: LAST LIGHT (WINDOWS, XBOX 360, PS3) Dei fleste problema som plaga den noko forkrøpla forgjengaren Metro 2033 har blitt reparert, og Last Light utgjer ein solid shooter i eit engasjerande undergrunns-univers.

1 1

REMEMBER ME (PS3, WINDOWS, XBOX 360) Kybernetikk-punk-soge om tap og gjenvinning av minne.

2 1

FAR CRY: BLOOD DRAGON (XBOX, PS3, WINDOWS) Ein postmoderne pastisj over Robocop og andre kyborg-legender frå fordums tid.

3 1

SØK AVGANGER OG KJØP BILLETT MED MOBILEN

6/2013

… Anne Holt (1958): En av Norges mestselgende krimforfattere og advokat. Tidligere politiker for Arbeiderpartiet. Var justisminister i Thorbjørn Jaglands regjering fra 1996 til 1997. Har også jobbet som programleder i Dagsrevyen og vært politifullmektig ved Oslo politikammer. …

Hun drømmer om å oppheve nasjonalstaten. Hun elsker alt som er politisk korrekt. Og har hun det litt vanskelig, ringer hun bare til kontofonen - Anne Holt er proppfull av livsvisdom. FOTO CHRISTIAN BELGAUX Øy! Hvorfor slettet du twitterkontoen din? Prøver du å sabotere researchen vår? – Det var en tidstyv!

Det var ikke kona som tok deg i utroskap via twitter-innboksen? – Nei, hvis noen skal ha noe skyld i dette er dattera som har sagt: «Døh, hører du ikke jeg snakker til deg?», og det er ikke noe barn skal behøve å si.

Gi oss en ønsketweet nå, da! På 140 tegn: Hva er ditt politiske prosjekt? – Ok, her er et forsøk: Jeg vil at alle skal dele det de har, være så snille de kan, og dessuten drømmer jeg om å oppheve nasjonalstaten.

Dette høres til forveksling likt ut som kardemommeloven, som hun svenske fascistjegeren var ute etter å sable ned. Har du blitt høyreekstrem?

1 78

6/2013

– Svensker ser fanden på høylys dag konsekvent og alltid, så dem må man bare ikke høre på. Men jeg er jo enig i at kardemommeby er et litt trasig sted å være. «Å dele det man har» betyr at jeg er sosialdemokrat; «være snille» betyr at jeg sloss mot min egen ondskap; og «drømmer om oppheve nasjonalstaten» henger igjen sammen med at vi skal dele det vi har.

6 1

Litt sånn multikulti … – Multikulti, politisk korrekt, PANG – midt på!

Som stammer fra den greske guden for likhet?

Apropos datteren din: Hun heter Iohanne med i. Selv ikke Angelina Jolie kunne funnet på et mer kulturmarxistisk navn. Hva er galt med Kari? – Haha! Iohanne er et gammelt slektsnavn.

Du sa på Trygdekontoret at det farligste stedet i Norge er familien, og at man ikke blir lykkeligere av å få barn. Hvorfor har du gått til anskaffelse av et barn selv? – Jeg tror ikke på lykke. Det er noe man kjenne streif av to ganger i året hvis man er heldig. Jeg søker ikke lykke, jeg søker tilfredshet, jeg søker tilhørighet. Det er mye, mye viktigere. Og det får man ved å skaffe seg en familie. Men det er et farlig sted å være. Halvparten av dem går jo i oppløsning og uhyggelig mange voldstilfeller skjer i familien. Familien er skummelt sted, men det er også et sabla fint sted å være, hvis man får det til. Og det tar tid. Jeg tror det er der problemet ligger – folk tar seg ikke den tiden det tar å få det til.

Det sier du bare fordi du er lesbisk og vil ødelegge den normative familieidyllen!

Finn Skårderud sier at tretti prosent av foreldre egentlig bør fratas barna sine. Mener du at for mange tatt av barnevernet, eller for få? – Jeg har seks år med nesten bare barnevernssaker. Jeg vil absolutt ikke gå god for tretti prosent. Men at for få barn flyttes ut av familiene sine, og ikke for mange, det er jeg helt enig i.

På Skavlan sa du at du beundret svensk samfunnsdebatt for å være mer anstendig, og du kritiserte nylig Åmås for å slippe til for mange ekstreme stemmer. Bør så ekstremt kjedelige meninger som det få slippe til i millioner av svenske og norske hjem? – Eh, nei. Jeg bare stiller opp når jeg kan og vil, så får andre bestemme om det skal slippe til eller ikke. På Skavlan har jeg vært tolv ganger, så det betyr vel at redaksjonen synes det er gøy å ha meg der. Jeg er stor beundrer av Fredrik Skavlan. Jeg tror han nå er gjenstand for det som er veldig typisk norsk, at når du virkelig har gjort suksess så lenge med det samme formatet, da SKAL noen rive deg ned. Det er den norske dialektikk, og den er akkurat like forutsigbar som at man spiser kvikk-lunsj i Påsken. Du elsker jo sånn svensk PK-døllhet. Er du enig med de svenske døll-okratene som mener Torbjørn Egner

« Hvordan var det å hoppe før Wirkola AKA Gerd Liv Valla som justisminister? – Altså, jeg var justisminister i omtrent et kvarter.

Et politisk kvarter! Ba-dtsj! – Ja, et politisk kvarter! Det var ufattelig kort. Og jeg tror ikke det gjorde inntrykk på noen. Det er et glemt kapittel i mitt liv og et totalt glemt kapittel i norsk historie.

Det er ikke helt sant. – Jeg møter fryktelig ofte takknemlige bosniere. Det er det eneste jeg er glad for fra den perioden – at jeg klarte å skaffe disse ekstraordinært asyl. Jeg blir stoppet av eldre kvinner på gaten som vil gi meg klem og gråter og takker og sånn. Det synes jeg er stort. Og det som er morsomt er at da fikk jeg høre fra Carl I. Hagen at hele Norge kom til å gå under fordi disse tre tusen fikk bli.

Og nå har de blitt til Leo Ajkic-er hele gjengen! – De har blitt stoooore assets for

Norge. Apropos mørkhudede bosniere, her kommer et mørkt venninn-o-lemma: Jentetur til Paris med Gerd Liv Valla og venninnene hennes, det vil si bare dere to; eller synge Valgerds versjon av «La det svinge» på HGVM? – Definitivt det siste. Jeg vil ikke på tur med Gerd Liv Valla. Dessuten tror jeg Valgerd egentlig er en ganske hyggelig person. At jeg synger «La Det Svinge» ville vært verst for de som hørte på.

1 6 er anakronistisk brungrums og at fascismen ble unnfanget da Nansen lærte kronprins Haakon å gå på ski? – Jeg er ikke enig i dette, men svensk politisk korrekthet er noe annet enn norsk politisk korrekthet. Det jeg liker med det svenske samfunnet er at de har laget en veldig fin buffer mot brunt grums. Jeg tror ikke på den trykkokerteorien som Knut Olav Åmås åpenbart tror på. Jeg tror ikke det er sånn at hvis man stopper den verste kloakken, så sier det pang en dag. Jeg ser ikke poenget med å brette det utover Norges største debattavis. Hva skal vi lære av å lese en kronikk av Fjordman? Mørkt døll-o-lemma: La Jan Guillou og Leif GW Persson styre twitterkontoen din i en uke; eller langhelg med på Farris bad med Knut Olav Åmås og Jan Thomas? – Den siste. Definitivt. Jeg tror langhelg med de to ville vært en fest. Dere skulle visst hvor komplett udugelige Guillou og Persson er til noe annet enn å skrive. Jan Guillou skriver bøkene sine på skrivemaskin, han har kjøpt inn et eget kjøleskap med fargebånd – siden de har gått ut av produksjon for lenge siden – som han har på hytta si, eller godset sitt, som jeg sier. Der har han fargebånd til han er hundre år, så sitter han med en skrivemaskin og når han skal sende inn spalten sin til Aftonbladet legger han arket i en faksmaskin. Han kan ikke slå på en pc engang, så det å overlate twitterkontoen til ham – det hadde egentlig blitt ganske trygt, for det hadde ikke kommet en eneste tweet. Jeg ombestemmer meg! Jeg vil heller at de skal ha twitterkontoen.

Og Paris med Valla … – Det er verst for meg.

Hvis du ble tilbudt en ministerpost i en hypotetisk Stoltenberg #3, hva hadde vært førstevalget? – Jeg hadde heller skutt meg i begge kneskålene enn i det hele tatt å begynne å tenke på hva jeg skulle velge der. At noen er villige til å ta den jobben, skal vi andre bare takke faen for. Er det sant at du mener kriminalitet lønner seg? – Det spørs hvilken målestokk du legger an, da. Det er veldig mange som kommer unna med kriminalitet. Hvis du ser på statistikkene til Økokrim, og de beløpene de tror går med i korrupsjon og hvor få som blir tatt, ser du at det lønner seg med kriminalitet.

Nils Rune Langeland sier at han ikke skjønner at folk blir så indignert over trygdesnyltere, og at ingen fokuserer på de virkelig store pengene som blir flyttet i forbindelse med korrupsjon. – Det er i grunnen godt sagt, men jeg nekter å være enig med Langeland i noe som helst. Så det synes jeg var dumt sagt.

Det er i grunn bare vi som parafraser ham her, kun derfor det høres smart ut. – Jeg satser på det! Det må ha gått gjennom et NATT&DAG-filter, for noe så smart kan ikke han ha sagt.

Jeg tror ikke på lykke. Det er noe man kjenne streif av to ganger i året hvis man er heldig.

Men smarthet til side! Favorittbloggen vår heter menwholooklikeoldlesbians.com. Hvem i norsk media synes du ligner mest på en gammel lesbe? Mats Gilbert? – Mats Gilbert ligner ikke på en lesbe, han likner på en gammel raddis, og det er jo det han er. La meg vise dere noe. (Søker opp og viser frem bilde av Kjell Askildsen, red.anm.). Se! Haha! Det ligner på Kim Friele på en jævlig dårlig dag! Apropos kredible forfattere: For noen år siden ble det gjort en sosiologisk studie hvor syv av ti nordmenn svarte at man ikke kunne si at Dag Solstad var en bedre forfatter enn deg. Er du enig i det? – Nei, på ingen måte. Men det kommer an på hvilke kriterier du legger til grunn. Det er klart at litterært er Solstad ti tusen ganger bedre enn meg. Men jeg har ti tusen ganger flere lesere enn det han har, og lever ti tusen ganger bedre av å være forfatter enn det han gjør. Hvis vi skulle konkurrere om å skrive krimlitteratur, ville jeg vunnet. Skulle vi konkurrert om hvem som blir lest om hundre år, ville jeg tapt med dunder og brak. Litterært og språklig er han selvfølgelig vanvittig mye bedre, men jeg synes det er morsomt at folk protesterer mot det politisk korrekte litteraturpolitiet.

Blant de tre av ti er sikkert Vinduetredaktør og DN-anmelder Audun Vinger, som sa at det godt kunne være deg som hadde skrevet Kongepudler – den hadde nemlig like begredelig språk som ditt forfatterskap. – Nei, vet du, jeg er så vant til å høre det der, at jeg synes det er greit. De fleste i Norge vil vel si: Audun Vinger, who?

Kremt, ikke NATT&DAG-lesere. – Nei, det vet jeg. Men vi lever gudskjelov i et land hvor det er lov å lese de bøkene man vil lese, skrive de bøkene man har lyst til å skrive, og forlagene har lov til å gi ut de bøkene som de ønsker å gi ut. Det var en periode på nittitallet da det var veldig populært å disse meg i alle mulige sammenhenger – og det kunne i blant bli litt slitsomt – men jeg opplever ikke at det er sånn lenger. Du har noen gamle grinebitere i min egen generasjon som ikke lar én anledning gå fra seg til å kaste dritt, men jeg lever fryktelig godt med det. Hver gang jeg synes det er litt vanskelig, er det bare å ringe kontofonen.

Når vi først snakker om litteraturpoliti: Ville din krimheltinne Hanne Willhelmsen håndhevet sexkjøpsforbudet dersom hun i tjeneste kom over to lesber fra Ottar som betalte for trekantsex med Jan Bøhler? – Haha! Da hadde hun slått til! Det hadde hun slått til på! Men det er også det eneste. Hun er nok som meg en motstander av sexkjøpsforbudet.

Men det var jo ditt eget parti som innførte den! Hva er dette for slags Høyre-holdninger? Har du blitt påvirket av din bestevenninne Kristin Clemet? – Bestevenn og bestevenn. Jeg er egentlig ikke bestevenn med noen, jeg. Jeg ser veldig få mennesker. Jeg bor her oppe. Min radius går herfra, og inn i skauen. Men vi er gode venner. Uenige om veldig mye, men enig om de store tingene.

evig langt fra meg i hva de tenker og hva de holder på med –og hatt det dritgøy! Fordi de er dritsmarte! Det kommer an på hva du definerer som smart. Jeg er IKKE elitist. Jeg føler meg fanget: På den ene siden står kultureliten og sier: «Hun er en ræva forfatter som ikke kan skrive!», og på den andre siden: «Elitist! Elitist! Vil bare omgås de smarte!». Hvem faen er jeg da? Jeg står i midten og sier: «Jeg omgås hvem som helst, og skriver bøker som folk vil ha!»

6 1

Du er fanget i limbo! – Ja. Jeg er fanget i limbo av og til, ass.

Mer sport: Kvinnefotball! Ikke er det fotball og ikke er det kvinner. Er du enig? – Uenig. Jeg har forandret mening om kvinnefotball. Jeg syntes det var dritkjedelig før i tiden, og fikk så hatten passet da jeg skrev det i fotballspalten min i VG. Nå er det er jo ganske bra. Det som er problemet med kvinnefotball er at: 1. De bør hete det samme som guttelagene fordi fotball handler om identitet, så du må ha Lillestrøm, du må ha RBK, du må ha Vålerenga … … ikke Bjørnar Ulf og Trondheims Ulv. – Nei, ikke Torsken og sånn. Det er ikke noe følelse knytta til de navnene. Og de må innse at de må krympe banene og krympe målene.

Du er altså for diskriminering? – Absolutt ikke! Den gjennomsnittlige kvinnelige forutsetning er annerledes enn den gjennomsnittlige mannlige forutsetning.

Her kan sikkert Harald Eia komme med noe tall som sier at jenter sitter vondere på en kontorstol, og burde holdes utenfor arbeidslivet. – Absolutt ikke!

1 6 1

De skal bare kvoteres inn i sporten? – Jeg skal ikke kvotere dem inn! Jeg skal gjøre banen annerledes.

1 6 1 6

Gi Hadia Tajik en ekstra rådgiver og så … – Hvorfor skal hun ha det?

Er du helt sikker på det? – Nja, ja. Ganske.

… gjøre spillereglene annerledes, lønna annerledes, også har du det gående. – Nei, jeg diskriminerer ikke i det hele tatt. Jeg bare tror det ville blitt morsommere.

Fordi hun er kvinne! – Den gjennomsnittlige kvinne …

… har vondt i hoftene og sånn? – Vondt i hoftene?!

Det er du som vil forby kvinner å … – Nei! Jeg sa: Den gjennomsnittlige kvinnes fysiske forutsetninger er annerledes, den gjennomsnittlige åndelige kapasiteten til kvinner er ikke lavere. Skulle det være noe er det motsatt.

Er det ikke så farlig om dere enige, bare du får henge med de kule, smarte folka? – Nei. Altså, jeg vil selvfølgelig mye heller være sammen med folk som er smarte enn folk som er dumme! Herregud. Men hva er dumt? Jeg har vært i selskaper hvor jeg har vært sittet sammen med folk som er

6/2013