NATT&DAG, Oslo, august 2015 by NATT&DAG

DU ER HENTA!

Mange er de som har forsøkt seg på å lage en intervjuserie basert i bil. Nå prøver vi også, og i høst skal vi, i samarbeid med Mazda, lage verdens beste intervjuserie basert i bil! Programmet skal, som du kanskje skjønner allerede, din smarting, hete Du er henta!, og vi skal hente kjendiser vi gjerne vil bli bedre kjent med. Programleder blir Bendik Aunan, som er den eneste i NATT&DAG-redaksjonen med førerkort klasse B.

Tenk Brenner, men med en som heter Bendik istedenfor Brenner og en chill, ny Mazda CX-3 istedenfor en dårlig, gammel gimmik! Tenk Comedians in Cars Getting Coffee, men med en som heter Bendik istedenfor Jerry Seinfeld, og uten de kleine kaffebønnebildene (kan godt være vi klipper inn noen kaffebønner, forsåvidt)! Sjekk www.nd.no/duerhenta for mer informasjon og muligheten til å vinne en rååå premie: En opplevelsesrik tur for to til Amsterdam Music Festival i oktober med Mazda!

WWW.ND.NO/DUERHENTA

FESTIVALSOMMER

Norges morsomste festivalturné! NATT&DAG har i samarbeid med Coca-Cola dekket sommerens musikkfestivaler over hele landet, med videoreportasjer, innslag, fester og intervjuer med artister og publikum, og vi er ikke ferdige ennå. Har du lyst til å vinne festivalpass, eller være med som stuntreporter? Poster du bilder med #ndfestival og #choosehappiness på Instagram, har du muligheten! Se videoer fra festivalene på www.ndfestival.no

#ndfestival #choosehappiness

OSLO AUGUST 2015

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør (permisjon) CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter AKSEL KIELLAND ANDREAS DAHL ATLI BJARNASON BENDIK AUNAN BJØRNAR BERGEM DANIEL RAMBERG DAVID SEDATIS EMIL FINNERUD ISABELLA TARALDSEN KRISTOFFER JAKOBSEN KETSJUP JON SÆTER LARS OLE KRISTIANSEN MATHIAS MOLLESTAD MARCO REINERTSEN MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES REBEKKA SALZMANN SENNEP SIREN LØKAAS SONDRE ÅKERVIK SVEINUNG WÅLENGEN TORGEIR HOLLJEN THON TORA MYKLEBUST OPTUN VILDE IMELAND ØIVIND VOGT Foto BJØRNAR BERGEM CHRISTIAN BELGAUX TORE WINSENTS Illustrasjon AMIR ASGHARNEJAD KRISTOPHER HERNHOLM SVEIN STRØMMEN

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 60 000 distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim NATT&DAG App app@nd.no

TIDENS ÅND, OVERHØRT OG PLAGILAT ��08 KUL RETORIKK ��10 PÅ CRUISE MED HARDSTYLERE ��12 REPORTASJE FRA BANGKOK: MED NEBB OG KLØR ��14 FESTIVALTYPISK ��18 REPORTASJE FRA LAS VEGAS: BLIR I VEGAS ��20 VERDENS BESTE JENTE: TAYLOR SWIFT ��24 LITTERATUROMTALER: KRASZNAHORKAI, HOUELLEBECQ, TRUMP ��26 INTERVJU: BERLIN UTEN Å BLUNKE ��28 TEGNESERIE �� 31 UTELIVSGUIDE ��32 FEM I BAGEN ��36 KETSJUP OG SENNEP: FREDDY FUEGO ��38 KETSJUP OG SENNEP: PELOTON ��40 KUNSTGUIDE ��42 SCENEKUNSTGUIDE ��44 MUSIKK: ANMELDELSER OG BEST AKKURAT NÅ ��46 INTERVJU: FARAO ��50 FILM: ANMELDELSER ��52 DISTRIBUER DENNE: PRISEN FOR KROPPEN ��54 FILM: KORT KRITIKK ��55 BØLGEN: ET VÅTT MARERITT ��56 TV-KOMMENTAR: UNREAL ��58 SPILL: KRIG, FRED & REINHALD ��59 SMIL & GIFT MØTER ULRIK IMTIAZ ROLFSEN ��60

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

WWW.ND.NO

Ø M E R KE T ILJ

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

Trykkeri

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

NATT&DAGs augustforside tar utgangspunkt i en utgave av The New Yorker fra 22. februar 1958 og sommerens plagiatskandale med utgangspunkt i en plagiert The New Yorker-tekst i Dagens Næringsliv. Forsiden er laget med redskaper som penn, teip, saks og fotoapparat. Fotomanipulasjon: Christian Belgaux, Karianne Nygård, Nikolai Kleivan og Daniel Ramberg.

07/2015

FOTO TORE WINSENTS

‘‘

Det er alt for tidlig å dø i 20-årene. Takket være blodoverføring har jeg fått muligheten til å leve videre! Anniken (28) fikk lymfekreft i 2009.

Bli blodgiver – redd liv!

’’

Send SMS: Gi blod til 2007

Foto: Blodbanken

www.blodbanken-oslo.no Tlf: 22 11 89 00

www.oslo-universitetssykehus.no

TIDENS ÅND

PLAGIAT Plagiat (fra senlatin: plagium, som opprinnelig betegnet «tyveri av mennesker» eller «menneskerov») er urettvis imitasjon, etterligning eller kopiering av et åndsverk som hevdes og fremstilles, enten i sin helhet eller deler av, som noe man har skapt selv; litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk tyveri. Etter åtte uker på reisefot (fra senlatin det også, seff) for å dekke sommerens festivaler oppdaget vi i NATT&DAG noe merkelig i en DNartikkel. Artikkelen så ut til å hente sentrale poenger og sitater fra The New Yorker? Endelig! Fritt frem for å naske til seg av det beste fra utlandet. Skjønt: Med litt kløkt og fordekkelse blir det tyvlånte mye bedre, ERGO SUMMA SUMMARUM: Augustforsiden.

1 1

KLAGEMUREN Det er sommer, det er sol og køene foran skranker, kasser og disker over hele landet fylles opp av folk som hevder de vet hva de har krav på. Men foran enhver forulempet kunde står en kundebehandler som drømmer om hevn. Tenk litt på dem, oppi all viraken. Tenk på dem som plukker opp søpla di, og søpla til familien din.

2 1

SKYT FØRST, RØR ETTERPÅ Først skjøt de løven Cecil, så skjøt de broren Jericho, og så skjøt de faen meg en sjiraff som ikke har navn, men som kanskje kalles noe på sjiraffsk som vi ikke klarer å uttale. Hvem vet? Det får vi vel heller aldri vite, nå som medieoppstyret tar av som det gjør.

3 1

JORDBÆRMUS Vi har ikke lest boka til Aune Sand (venter på filmen!), men vi har lest i riksavisene at jordbærmus er en greie. Det er egentlig ikke stort mer å si om det, annet enn at jordbærmus er en greie. Godt jobba, Aune. Du får til ting.

4 1

KYGO I ALLE KANALER Det er like greit å si det: KYGO er større enn Jesus. Ikke bare har den sykt tropiske unggutten lagt verden for sine føtter, han har også bedehusmiljøet i sin hule hånd: Judith Moi fra Søgne i Vest-Agder vant nemlig både juryens og publikums pris (i bibelen kalles dette en «double whammy») i lovsangskonkurransen En ny sang, i regi av Mediehuset Dagen og lovsangsmiljøet Impuls. En ny sang fikk bidrag fra over 70 låtskrivere, men det var altså Moi som stakk av med seieren med «en KYGO-inspirert lovsang mot slaveri». Seff! Det er 2015, folkents, du vinner ikke EN DRITT hvis du ikke er KYGO-inspirert.

5 1

FIZZEN UT AV BUZZEN DN legger ned Bizzbuzz, VG legger ned TLDR, og vi skrinlegger vår høstsatsning HIPSBUZZ. Det tok ikke lang tid før alle slags nørds hadde skrevet ræva kommentarer om at dette var en sier for ulne begreoer som «den gode journalistikken» og «samfunnsoppdraget», «rollen som vaktbikkje». Hvis dét er det som kommer etter buzzen, så foretrekker vi en god listesak om briller du ikke skulle tro eksisterte.

6 1

OVERHØRT

VIL DU HA AN KAN DU TA AN Den i A-Laget som er best/mest på Twitter har et visittkort. Og han er ikke redd for å bruke det. HELT BONANZA En filminteressert programleder med egen leilighet måtte etter sigende bæres ut av vaktene på Morgenbladets sommerfest. KILDEKRITIKK Ifølge NRK er en av NATT&DAGs mest brukte og avholdte skribenter et ledd for å komme i kontakt med aktører i kulturlivet som befatter seg med noen spesifikke rusmidler. AT LEAST SHE STOLE THE SHOW Kona til en av brødrene i NRKs største radiosuksess skjelte visstnok ut betjeningen på Kygo-hotellet, som faktisk var en greie under Bergenfest, fordi de ikke solgte chips under en av konsertene. ET FORBILDE Under Bergenfest klaget en ung Tanta-journalist til Kygo-hotellet for at hun 1) ikke slapp inn på hotellet under konserten og 2) syntes konserten var sjenerende.

LITT FISHY En ung rapper fra Bergen lånte en tidligere NATT&DAG skribents leilighet da han var i Oslo. Tilsynelatende har han ikke funnet håndklær etter å ha dusjet, så da brukte han like så godt dopapir. BURDE BLITT HENTA Den samme, tidligere NATT&DAG-skribenten forsøkte visstnok å ta taxi til utestedet Lorry – i Oslo – klokken to om natten da hun var i Bergen.

ÅNDSERNES MAKT Vi er generelt skeptiske til skepsisfolk, men at de har begynt å meme seg selv forstår vi ikke. Det er mye mellom himmel og jord, men at det skal finnes Gunnar Tjomlidmemes hvor han siterer noe greier han skrev om vaksineskepsis … Det blir for mye. Litt lol er det jo, så vi lagde vår egen. Del gjerne, for å sitere de som memer seg selv.

7 1

«KOMIKERE MOT SLEMMINGER» Komiker (reis deg!) André Ulveseter publiserte nylig en tweet der han retorisk spør hva «vi komikere» drev med i helgen, for så å linke til en Dagbladet-sak hvor det kommer fram at norske komikere har infiltrert rasistgrupper på Facebook, og tatt til motmæle. Da vet vi det folkens. En gruppe norske stand-upkomikere er IKKE rasister. Bra.

8 1

BOBLERE: Krangling på Twitter, slutt på fellesferien, #ndfestival, drittsommer, Premier League, sinte Overhørt-mailer, endelig flere The New Yorkerabonnenter i Norge, Kermit & Miss Piggy, høstens IT-plagg, Jim Solbakken farer med oppspinn, retro-Instagram, N&D på t-banen, winter is coming, farvel til plus size-begrepet?, gamle repriser av TV 2s «Festivaltid»

07/2015

SMÅSTOFF

ANDERLEDES DIETT Det sies at en av de 101 serieskribentene man tilsynelatende aldri blir kvitt, bare spiser andepaté nå som han bor i en av Frankrikes patéhovedsteder. MÅ MAN, SÅ MÅ MAN En ung kunstner/skribent dreit visstnok i buksa med vilje på dag fire av en tung femdagers MDMA-tur under en musikkfestival.

PLAGILAT NATT&DAG oppsummerer sommerens plagiatskandale. TEKST DAVID SEDATIS FOTO INTERNETT? I vår nye plagiatspalte «Plagilat» har vi klippet og limt i kommentarene, kronikkene og artiklene som kom i etterkant av sommerens store plagiatskandale, og presenterer her den ultimate teksten om plagiat – plagiert. Samtlige avsnitt under er lånt fra forskjellige tekster, og vi håper dette bidrar på konstruktivt vis til debatten.

Litt etikk, takk! Flere grove tilfeller av plagiat er avslørt i norsk presse. De er ikke talende for en hel bransjes etikk og moral. De viser en side av det avgjørende tillitsforholdet mellom redaktør og den enkelte journalist som kan utnyttes. Spørsmålet er om den enkelte redaksjon er god nok til å fange opp brudd på denne tilliten? Alle yrkesgrupper gjør feil. Vi tror ikke det kommer som noen overraskelse på folk flest at det også finnes brodne kar blant journalistene. Dette er ikke noe dårlig eksempel på arbeidsmetoder som er ganske utbredt i journalistikken. «Gode forfattere låner, de beste stjeler», skal T. S. Eliot ha uttalt. «Det finnes ikke noe som heter originalitet uansett, bare autentisitet», sa den unge tyske forfatteren Helene Hegemann. «Hvis en DJ kan spille andres musikk i en viss rekkefølge og kalle det et slags produkt, hvorfor

kan ikke en forfatter gjøre det samme?» Nå kan ting tyde på at det har vært litt «typisk norsk» å tenke på samme måte i journalistikken. Og selv om «miksing» høres fint ut (eller hva med «blanding»? eller «sammensmelting»?), skjuler det ikke den skitne sannheten: Noen blir robbet! Hvorfor? Hvorfor gjorde Butenschøn det? En førsteklasses sjarlatan, som gjennom mange år har levd ubemerket blant oss. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor? Hvorfor? Hva var motivet for å gjøre det? Juksejournalist. Det er forskjell på å la seg inspirere av én pop/rock/blueslåt til å skrive en annen, og på å ta en signert artikkel fra et utenlandsk magasin, oversette teksten til norsk og sette sin egen signatur under. Med millioner av lykter rundt deg er det vanskelig å drive med lyssky virksomhet. En aktiv twitter-bruker har observert at teksten er mistenkelig lik en annen. Da skal det ikke mer enn noen tastetrykk til før skandalen er et faktum. Å drite seg ut på nettet er blitt livsfarlig. For den digitale gapestokken er nådeløs. Og den kan vare evig. Avsløringer vil alltid ramme noen. I sosiale medier rammer de nå og da urettferdig, og ofte knallhardt. På godt og vondt. Heia den digitale mobben! (Vi vil at vi også fremover prioriterer skikkelig og grundig journalistikk. Vi kommer derfor til å avvikle denne spalten i løpet av kort tid.)

Oslo kommune Brann og redningsetaten

www.thorstvedtgraafiskdesign.no Foto: Martin Skulstad

DĂ¸dssulten? Nattmaten slokner ikke selv om du gjĂ¸r det. Lag kald mat etter festen. www.facebook.com/oslobrann

OVERHØRT

SMÅSTOFF

PÅ HJEMMEBANE En humorgründer med eget nettsted var et herlig rasshøl mot alt og alle (bortsett fra oss!) da han var ute i Tønsberg under Slottsfjell. Event-DJ-en brukte bare 500-lapper til å spandere alt, og ba så å si alle fans som kom bort dra til helvete. Blant høydepunktene var å røyke en hundrelapp, ta halve siggpakken til en av de i Lemaitre, og å true med å banke en fyr hvis ikke han kneppet igjen skjorta umiddelbart.

IT-CROWD Dagbladets Adrian Pracon-lookalike og BTs prostitusjons-forkjempende kommentator har visst begge vært på LSDfestene til Norges eneste crowdfundede kommentator. Deres dom? Veldig kjedelige greier. VERRE OG VERRE En såkalt komiker skal flere ganger ha velsignet miljøet med voldelige episoder, trusler og generell drittoppførsel. Kanskje han fortjener all julingen han ganske offentlig blir lovet av andre grunner enn at han er ræva?

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student

07/2015

Samfunnsviterne_annonse_natt&dag_mag_129x360mm_HR.indd 1

SUGAR & SPICE Søsteren til Norges nye gangsterboss, og selv artist, gikk bort til Oslos største Humornieu-fan/DJ/ podcaster på Sukkerbiten og sa han var søt. LITT DRIVSTOFF PÅ KVELDINGA En norsk artist og søster ble etter sigende kastet ut av hotellrommet sitt under Slottsfjell for å ha røyket hasj. Da andre hotellgjester spurte om de kunne overta det nå ledige rommet, var svaret nei, fordi hendelsen visstnok var under politietterforskning. FJES OG FRES En folkekjær og grillglad skuespiller skal nylig ha blitt kurert for en svært sjelden sykdom som gjør ansiktet hans, fra før blant nasjonens største, gradvis større. Dette oppdaget han etter å ha blitt kontaktet av en tysk lege, etter at en av TV-seriene han er med i ble solgt til Europa.

Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

DE FLINKESTE GUTTA En lang mer kjent komiker skal ha som vane og hobby å «gripe inn», på flere forskjellige måter, når han ser ræva humor. Arbeidsmetodene varierer, men kan inkludere anonyme nettkommentarer, hemmelige e-poster og, ja, drapstrusler.

29.06.15 10.11

KUL RETORIKK! TEKST REDAKSJONEN Meningssommeren er over og man går igjen over til den litt mer traurige kronikkhverdagen. Men vi vil alltid ha minnene! Her er sommerens kuuleste argumenter: Ikke interessert Hilde Sandvik om hvorfor man ikke bør være pasient av Finn Skårderud: I år er det tretti år sidan den sommaren eg bestemte meg for å slutte å ete. … Då Finn Skårderud seks år seinare gav ut boka «Sultekunstnerne», var eg veteran. … Eg gjekk ørkenvandringa fram til bordet der han sat bak ein bokstabel, og, som om eg skulle røpe ein løyndom, fortalde eg det. Kva han svarte, hugsar eg ikkje, berre at han ikkje var interessert. – Bergens Tidene

Demokrati! Joacim Lund om hvorfor Ubaydullah Hussain ikke burde blitt «reddet av ytringsfriheten»: … noen ganger er retten så til de grader i utakt med befolkningen at det går på rettsfølelsen løs.

– Aftenposten

Dritkjipt:( Tore Renberg om seksualundervisning på NRK: … jeg synes det er dritkjipt å tenke på at dere er utlært på alt som har med sex å gjøre lenge før dere har fingra en partner – Aftenposten Oppvekst

Tore Renberg om seksualundervisning på NRK: Jeg vil ha sexen tilbake til pornobladene i skogen. – Aftenposten Oppvekst

Tore Renberg om seksualundervisning på NRK: Dette holder ikke mål.

– Aftenposten Oppvekst

Tore Renberg om seksualundervisning på NRK: Dette er en fornærmelse.

– Aftenposten Oppvekst

Hva mannen foretrekker Ørjan Burøe om hvorfor kvinner ikke burde stresse med kroppspress («…ikke en eneste sommerjournalist tar opp telefonen for å høre hva en MANN synes er sexy med en kvinne. Er det ingen som lurer på det?»): Du Erna tenner langt flere menn med dine kunnskap om alt fra kommunalpolitikk, til norske verdier. – orjanburoe.com

Maskin! «Gründer og foredragsholder» Ståle Lindblad om at mediene bør «finne bærekraftige forretningsmodeller som verdsetter skrivende journalistikk»: Nei, det er ikke enkelt. Det var ikke enkelt å lage en maskin som lot mennesket fly heller. Mange mente det var umulig. Men brødrene Wright fant løsningen til slutt fordi de ikke ga opp. – journalisten.no

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

MOTE

HARD

STIL

Hardstyle er kanskje vanskelig å høre på, men folk som hører på det kler seg bedre enn deg. Vi ble med på heldags hardcruise ombord på en båt i Oslofjorden. FOTO TORE WINSENTS

Å matche skoene til beltet er for konfirmanter og folk med skinnende panne og blass jobb. Et bedre tips er å matche håret med skosålene.

07/2015

Helgepappa på toppen, helgeLEGENDE på bunnen.

Se på denne fyren og påstå at han ikke har fetere stil enn deg.

Ingenting å se her, bare Sofi Oksanen og Sølvkvinnen som koser seg til sjøs.

Selv når Sølvkvinnen fryser glemmer hun ikke å kjøre stil.

Mileyen begynner å flate ut og det er fortsatt ni timer igjen av hardcruiset? Bare lukk øynene og si «RIP Headhunterz» tre ganger på rad og POFF så dukker Guy Fawkes Jesus The Mask opp og gir deg en flaske hvitvin blandet med flein.

Tror du at du bryter noen grenser med halvironiske Air Max Plus? Tenk igjen, ass.

07/2015

SAMFUNN REPORTASJE

MED NEBB OG KLØR Militærjuntaen i Thailand har slått hardt ned på gambling, men den tradisjonsrike og blodige hanekampen pågår fortsatt. TEKST OG FOTO BJØRNAR BERGEM TO FJÆRKRE FORSØKTE å drepe hverandre over en nasal bjeffing av kommandoer og heiarop. Jeg prøvde å finne ut om tre fingre opp og to fingre ned var et tilbud om 3-til-2 eller 2-til-3, og for hvilken hane det eventuelt gjaldt. Det lå blod og fjær i ringen. Synåler ble sterilisert i en kokende kjele. En hane har to primære angrepsme-

07/2015

toder: Å hakke mot øynene og nakken på motstanderen, eller å hoppe og sparke mot hodet i håp om å treffe øynene eller øret. De sikter mot øret for at motstanderen skal få dårlig balanse og ikke klare å holde nakken oppreist. Tre uker tidligere latet jeg som jeg ikke hørte forstanderinnens lavmælte hallo på vei forbi resepsjonen. Heisen stod selvfølgelig i en annen etasje. Hun nappet meg i skjorteermet mens jeg ventet, og spurte

hvorfor husleia ikke var betalt. «Ja, selvfølgelig … husleia. Banken min er stengt over helga, men jeg sverger at du skal få pengene på mandag.» Jeg våknet mandag og så at pengene ikke hadde kommet inn på konto. Hvis det banket på døra, burde jeg late som jeg ikke var hjemme? Det eneste jeg hadde igjen da husleia omsider ble betalt var et knippe bonuspoeng på pokerkontoen. Sakte skrapte jeg inn cent og dollar på en laptop som

ble overopphetet etter et par timers bruk. Selv med kaloriunderskudd brukte jeg penger raskere enn jeg kunne tjene. Da leieperioden var over tok jeg toget østover til Sisaket.

SISAKET LIGGER DYPT inne i Isaan-provinsen, den fattigste regionen i Thailand. De fleste arbeidsføre i Isaan jobber med jordbruk, men jorda er tørr og salt. Været er uforutsigbart, og risbøndene blir jevnlig ruinert av tørke eller flom. Det er enda vanskeligere å unnslippe fattigdommen for barna som blir igjen på småbruket. Det er muligens de harde, uforutsigbare kårene som gjør at folket i Isaan elsker å gamble.

Landskapet gjennom togvinduet på vei til Sisaket var uforanderlig i timesvis. Magre kyr gresset på flat mark langs risåkre med ankeldypt vann. Fremme på stasjonen fant jeg en motorsykkeldrosje, og ba ham straks kjøre meg til en hanekamp. En tjue minutters kjøretur senere stod vi foran et stengt stadion. Juntaen hadde vært på besøk. Det var ikke på grunn av dyrevelferd at kroken hadde kommet på døra. Hanekamp er fullt lovlig i Thailand. Gambling er derimot ulovlig, og har blitt slått ned på av den nye regjeringen. SJÅFØREN FORHØRTE SEG med gjeng gamlekarer som hevdet at det ikke ble holdt kamper på lørdag lenger, men at det foregikk sparring på en nærliggende hønsegård. Etter et par u-svinger fant vi det riktige nabolaget og gikk inn i en liten hage. Fem menn med dovne smil stod bøyd over en ring på cirka fire meter i diameter. En gul hane prøvde å hoppe ut av ringen, men ble rutinert dyttet ned igjen. Det skremte dyret løp rundt i sirkel, og

prøvde å klemme hodet til motstanderen under vingen sin – en defensiv manøver på linje med boksingens «clinch». Den røde hanen som plaget ham var fryktløs. Eieren fortalte meg at den fyrrige hanen aldri hadde vunnet en kamp, og var blind på det ene øyet. Ryggen hans var dessuten ribbet for fjær. Han var dog fortsatt ung, kun sju måneder gammel. En gammel mann spurte om jeg ikke ville kjøpe den og ta den med hjem til moren min. Prisen var 5000 bath (cirka 1200 kroner). Jeg spurte hva den beste i Thailand ville koste meg, og han svarte at det ville komme på rundt 1 million baht (240 000 kroner). Hanekampstadionet jeg ankom på søndag formiddag var omgitt av risåkre. Lydnivået under blikktaket var øredøvende. Akkurat som på en muay thai-kamp ropte publikum et synkront «øy!» ved hvert saftige sammenstøt. Jeg fikk ikke øye på verken menneskene eller fjærkreene fra gårsdagens sparring. To røde thailandske haner ble målt og

veid før kampen i ring 3. Hong Kad hadde en lengre hals og var noe kraftigere bygd enn utfordreren, Nong Tan. Begge hanene var oppkalt etter bygda de kom fra. Eierne satset 6000 baht på hver sine hane. Premiepotten gikk til vinneren, minus 10 prosent til arrangøren. Vinnerhanen ville få sjansen til å kjempe i en større arena, for en høyere innsats. Hanene sloss i fem runder på tjue minutter, med en pause på tjue minutter mellom hver runde. Kampen er tapt hvis en hane legger seg ned på bakken, eller stikker av og løper unna i tre runder totalt. Hong Kad skalv over hele kroppen da han ble løftet inn i ringen. Begge strakk ut halsen og posisjonerte seg som sverdfektere før sammenstøtet. Hong Kad hoppet og sparket Nong Tan mot hodet. Grusen sprutet i ansiktet på tilskuerne. Nong Tan gjorde

det samme, men treffet var ikke like rent. Hong Kad tok initiativet. Nong Tan prøvde å klemme hodet hans under vingen. Laget til Hong Kad var i god stemning under pausen. Alle sippet utvannet whisky fra hvert sitt pappkrus mens de holdt et mørkt klede foran øynene på hanen så den skulle være uthvilt til neste runde. I hjørnet til Nong Tan sydde de igjen sår. Da dyrene ble løftet inn i ringen for den nye runden, tilbød jeg 1-til-3 for Nong Tan og en ung mann i Manchester Unitedsinglet rakte opp hånda. Han ville satse 1000 baht (240 kroner), og jeg bekreftet. Like etter veddemålet ble inngått innså jeg at lommeboka ikke inneholdt 3000 baht, i tilfelle jeg skulle jeg tape. Den neste runden startet langt jevnere. Nong Tan nektet å la seg presse bakover, selv om han fikk harde spark i

Skrubbingen ble utført for å vaske vekk eventuell gift påsmørt hanekroppen. 07/2015

SAMFUNN REPORTASJE

hodet. De angrep i samme tempo. Nong Tan bykset hardt inn i Hong Kad, og Hong Kad falt ned på rompa. Vill jubel fra de som hadde satt pengene på Nong Tan. Begge hadde blodige ansikt og føtter. Nong Tan prøvde å hoppe og sparke igjen, men han mistet balansen og rullet rundt på bakken. Han var ustødig på vei opp igjen. I et siste desperat forsøk ga Nong Tan et par harde byks til han ble så utmattet at han ikke lenger klarte å holde hodet oppe. Hong Kad gikk inn for angrepet, og Nong Tan segnet om fullstendig. Publikum ropte på dommeren. Hong Kad fortsatte å hakke på motstanderen som lå nesten livløs på bakken. En mann pekte på det døende fjærkreet og lo rått. Dommeren løftet Nong Tan ut av ringen. Kampen var over. Mannen i Manchester United-singlet ga meg likegyldig 1000 baht. Kameraten hans spurte hvorfor i all verden jeg hadde dratt til Sisaket, istedenfor Bangkok. Visste jeg ikke hvor høye innsatsene var på hanekampene i hovedstaden? PÅ EN FACEBOOK-SIDE for hanekamper i Bangkok var det lagt ut en plakat som lovet diverse pengepremier, den høyeste på 1,1 millioner baht. Adressen stod ikke trykket, men det var to telefonnumre du kunne ringe. Jeg kom igjennom på ett av de. Flere hundre biler stod parkert utenfor stadionet kalt Bangkok Cockpit. På vei inn ble jeg fotografert sammen med det nummererte veddemålsheftet mitt. På veggen bak vaktene stod en korktavle fylt med slike

07/2015

portretter. Kontaktinformasjon ble belønnet med en dusør. Antakelig hadde personene på korktavla en utestående spillegjeld. Vaktene hadde på seg gensere som indikerte at de var med i militærpolitiet. Beskjeden fra arrangørenes side var klar: Overtramp vil få konsekvenser fra alle hold. Innenfor stod en bod som var hanekampens svar på Proteinfabrikken. De solgte kraftfór, vitamintilskudd, ginsengtabletter, geléer, og pilleflasker med påskriften «XTRA STRONG BONES». Jeg klatret opp i den største ringen i tide for runde 1 av kamp 3. Strategien min foran kampen var å vente med veddemålet til en av hanene hadde fått en betydelig fordel, og dermed satse på favoritten. Hypotesen var at markedet ble påvirket av hanens indre sirkel som hadde fulgt dyret siden det tok sine første steg på kyllingføtter. Jeg antok at de ville fortsette å vedde på dårlige odds i en innbitt tro på et mirakuløst comeback. DEN ORANSJE HANEN de løftet inn var det største fjærkreet jeg hadde sett på en hanekamp. Han lignet mest på en kalkun i puberteten. Motstanderen med sorte og beige fjær var betydelig mindre, men særdeles atletisk bygd. Begge hanene hadde full fjærprakt uten tegn til skade på vingene eller ryggen, som om de aldri hadde tapt en kamp før. Før start ble hanene skrubbet grundig med våte børster. Tidligere hadde jeg antatt at dette var for å kjøle dem ned

De ville fortsette å vedde på dårlige odds i en innbitt tro på et mirakuløst comeback.

før kampen, men sidemannen Paitoon fortalte at skrubbingen ble utført av en komité for å vaske vekk eventuell gift påsmørt hanekroppen. Skruppelløse eiere vil plassere giften på strategiske steder som utsiden av nebbet, føttene, og under vingen. Paitoon hevdet at eiere mistenkt for denne typen juks har blitt funnet drept. Den sorte hanen åpnet kampen ved å hoppe og sparke med en voldsomt kraft. Etter et halvt minutt med harde byks fikk den oransje hanen nok, og løp som en tulling rundt i sirkel. Nede i ringen stod en VIP-boks der rikfolk og lokalpolitikere kunne slippe unna bermen. I den fremste rekka satt en korpulent mann i skinnstol og nøt en høneblund. Rundt halsen hadde han et kjede med diverse buddhistsymboler av gull, et statussymbol for den thailandske mafiaen. NESTE RUNDE ÅPNET med harde spark fra begge. Publikum skrek etter blod. Det var umulig å kommunisere verbalt med andre enn sidemannen. Oddsen og beløpet på veddemålene ble bestemt ved et par frenetiske håndbevegelser. Burmeseren var nådeløs, og angrep uten pause. Etter å ha blitt presset litt bakover begynte den oransje hanen igjen å løpe vettskremt i sirkel. Absolutt alle løftet seg fra setet

og lufta ble slukt av et dirrende brøl. Det var et trykk lik det som måtte ha vært på Colosseum da en gladiator mistet kontroll over nervene og la på sprang. Jeg forlot galskapen til fordel for en liten ring med femti tilskuere. To haner angrep i samme tempo, men den minste ble tvunget bakover. Oddsen var 5-til-3 i odds på hanen som presset. Vinneren ville få 110 000 baht, bare en tiendedel av kampene holdt i den største ringen, men fokuset blant tilskuerne var på ingen måte mindre. Blikket var fiksert på hanene, og ble kun distrahert av veivende fingre. Favoritten holdt tak i momentumet, og oddsen ble justert ned til 2-til-1, 3-til-1, 4-til-1. Veddemålene ble inngått med tempoet og intensiteten til en åttitalls aksjebørs. Den minste hanen varte ikke runden før han deiset i bakken. Irritert så jeg dommeren løfte det blødende fjærkreet ut av ringen, overbevist om at hypotesen om for gode odds til favoritten var korrekt, men uten å være innvidd nok i kulturen til å gjøre effektivt bruk av den. Taperen ble lappet opp av dyktige kirurger bak lukkede dører. Gamblerne vekslet sedler og forsvant til andre kamper. Jeg lusket slukøret forbi Mercedesene på parkeringsplassen for å finne en buss inn til byen. Verden var en østers med norovirus.

9 AV 10 LYKKES Oppnå bedre karakterer som privatist! Hos Sonans får du:

DYKTIGE LÆRERE

• Eksamensrettet undervisning • Prøve-eksamener med tilbakemelding • Kurs i studieteknikk og eksamensmestring • Rådgivning før og under studieløpet • Tilgang til nettstudier med video og selvtester • Ta fag på noen uker eller over en lengre periode

Se mer på sonans.no Chat med oss i dag!

GUIDE FESTIVAL

I fjor skrev Aftenposten en guide til hvilke festivaltyper man kunne forvente å møte på en musikkfestival. Det var blant annet «hipsteren», «veteranen» og «partyfolket» – altså typer man like så godt kunne forvente å møte på Sildeposteifestivalen i Lørvsund på 50-tallet. Mye har skjedd siden da. Mye har skjedd på ett år. Festivaldeltagerne har blitt flere, og typene er mer typete enn noensinne. Som en reaksjon mot den sneversynte skylappjournalistikken fra voksenmedia, har vi derfor forsøkt å kartlegge noen av typene man kan slumpe til å møte på en musikkfestival i Norge, dette landet som stadig blir mer mangfoldig og spennende. TEKST MARCO REINERTSEN // ILLUSTRASJONER KRISTOPHER HERNHOLM

IS-TERRORISTEN Kjennetegn: Om noen blir henrettet på kreativt vis under Tyler, the Creator-konserten er det garantert «IS-terroristen» som står bak! Kan kjennes igjen på sine sorte heldekkende drakter hvor kun øynene synes. Holder kniver mot strupen på de frafalne og vantro. Vil prøve å slå ned på øldrikking og musikk fordi det strider mot deres tro. Hadde ikke så mange venner på ungdomsskolen. Her treffer du dem: NAV og Rygge flyplass på vei til «Tyrkia» med Ryanair.

FESTIV DET UFEILBARLIGE OG ALLMEKTIGE MONSTERET RAGOFLOX Kjennetegn: Består av 90 prosent edelgass og 10 prosent stålull. Har alltid eksistert og vil alltid eksistere. Tar aldri feil og har hørt om alle de beste artistene før deg. Kontrollerer både tid og rom og får aldri kviser eller ereksjon. Den i vennegjengen med evig liv som har tjenere som voldtar landsbygder i alle galakser. Her treffer du det: Overalt.

WORLD TRADE CENTER 1 OG 2 DEN 11. SEPTEMBER 2001 Kjennetegn: Vil være to 110 etasjer høye brennende symboler på vestlig, og spesielt amerikansk, økonomisk dominans, men også på trusselen islamistisk terrorisme byr på. Vil, på tross av at flybensin ikke smelter stål, etter hvert kollapse. Her treffer du dem:

TO DVERGER INNI EN FRAKK SOM HAR STÅR PÅ HVERANDRES SKULDRE FOR Å SLIPPE Å KJØPE TO FESTIVALBÅND Kjennetegn: Har alltid på seg beige frakk og sliter med å holde balansen like mye edru som full. Vil ofte si ting som: «Det er jammen kult å være en helt normal mann og ikke to dverger», og: «Nei, jeg vil helst ha på meg frakken min, ellers takk!». Her treffer du dem: Helt foran på konsertene med en jente på skuldrene mens de krangler om hvem som skal sjekke henne opp etter konserten.

HARALD FOSSBERG, JOURNALISTEN BAK AFTENPOSTENS «FESTIVALTYPE»-ARTIKKEL FRA 2014 Kjennetegn: Underfundig mann hvor det eneste skarpere enn blikket er pennen. Kan gjerne observere mennesker i timevis, for så å plassere dem i båser. Har ganske grei kontroll på både musikk og subkulturene rundt musikken, for å si det sånn, men er på festival først og fremst for sistnevnte. Her treffer du han: Der hvor GOD musikk er viktigere enn gjennomsiktig image.

PARTYFOLKET PÅ KROKODIL Kjennetegn: Ølen klistret til hendene og huden så vidt klistret til beinrestene. For dem er ikke poenget med festival musikken, men å skaffe mer krokodil og spise fjeset til nye bekjentskaper. Her treffer du dem: Der folk ferdes.

07/2015

SATIRIKEREN Kjennetegn: Kritisk til VG og Dagbladet. På sosiale medier deler han ofte «morsomme» tabloidoverskrifter, hvor overskriften for eksempel ikke passer så bra bildet til saken ved siden av, og får noen likes på det. Poster stort sett ikke så mye annet enn det, egentlig. Glad i The Daily Show, Colbert Report og Last Weekend Tonight. Skulle ønske høyresiden i Norge var litt mer som republikanerne så det hadde vært lettere å komme på vitser om dem. Her treffer du dem: I feeden din på sosiale medier hver eneste dag.

ARTISTEN Kjennetegn: Vil til forskjell fra de aller fleste festivalpublikummere stå PÅ scenen istedenfor FORAN. Vil ofte synge eller lage andre lyder i mikrofonen over en lang periode. Får i motsetning til festivaldeltakere betalt for å være med på festivalen. Her treffer du dem: The Thief.

DEN UTEGÅENDE REPORTEREN Kjennetegn: Enten altfor ung eller for altfor gammel for jobben. Spør folk på festival om det er lenge siden de har dusja eller om det blir mye drikking. Har rasket sammen en umotivert konkurranse hvor deltakerne kan vinne billetter til festivalen de allerede er på. Her treffer du dem: I mediebildet de neste 15 årene.

FOTO ØYSTEIN SOLVANG/NHD

VALTYPISK FLASKESAMLER FRA ROMANIA Kjennetegn: Snakker svært godt rumensk og er mer opptatt av å samle flasker for å tjene til livets opphold enn å bry seg om de nyeste trendene innen musikk, men er kanskje den som lever festivallivet hardest. Her treffer du dem: De finner deg.

TROND GISKE Kjennetegn: Han kler seg og ser ut som Trond Giske. Vil ofte helt uoppfordret si rett ut at han er Trond Giske, også under konserter, på dansegulvet og under samleie. Her treffer du ham: Øyanatt på Fisk & Vilt.

ANTI-INNVANDRINGSENTUSIASTEN Kjennetegn: Festivaldeltakeren som vil påpeke at joda, det er kult med store utenlandske navn til Norge, men ikke FOR mange utenlandske navn. Mener at om man først skal bruke masse penger på å importere og innlosjere svartinger til Norge kan man heller bruke 4 millioner på Joey Bada$$ enn 4 millioner på en fattige analfabet-familie fra Somalia. Her treffer du dem: Der god musikk selges (Shell).

BABYEN Kjennetegn: Istedenfor å være et fullvoksent menneske med musikale preferanser vil «babyen» være a-kulturell og vil istedenfor å nyte musikken heller være opptatt av å bruke festivalen til å gråte, bæsje og sove. Må ikke forveksles med «festival-babyen». Babyen vil la seg fascinere av fargerike sceneshow, men vil fort miste interessen og glemme hele festivalen. Her treffer du dem: I en hendig bæremeis.

SANDFOLKET FRA STAR WARS Kjennetegn: Skriker uforståelige lyder og vifter med kjeppelignende våpen for å jage vekk fremmede og hovedpersoner i episke sagaer om verdensrommet. Dårlig forkledde metaforer for primitive beduiner. Her treffer du dem: På hjemplaneten Tatooine.

SJØMONSTERET Kjennetegn: Tredve meter lang, har gjeller over den muskuløse ryggen og legger egg på havbunnen. Spiser ofte svakere organismer for å vise dominans ovenfor potensielle konkurrenter. Kan i korte perioder levitere over havoverflaten og se frem i tid om deres multi-etniske kongedømme under havet er truet. Her treffer du det: På havets bunn eller i dine verste mareritt. Spiller også et sett på Fisk & Vilt på Øyanatt på torsdagen.

KRONIKØREN Kjennetegn: Har to bachelorer i humaniora. Prøver ut ideene sine på ekkokammervennene sine, og skriver så en kronikk. Vil etter publisering ofte gå i forsvarsposisjon om hun konfronteres med andre synspunkter eller fakta som motstrider kronikken, og beskriver saklig kritikk som «trolling». Trekker seg helt ut av diskusjonen ved å påstå at hun «bare ville starte en debatt». Her treffer du dem: I fakkeltog.

DEN UNGE PAPPAEN SOM FORTSATT ER KUL Kjennetegn: Har den siste tiden fått øynene opp for kompromissløs IPA. Har Liverpooltatovering og kommer til å savne Gerrard. Synes Breaking Bad var utrolig bra, og er spesielt imponert over hvordan vi som seere ikke bare lærer å empatisere med den stadig ondere Walter White, men tilslutt faktisk HEIER på ham! Her treffer du ham: Blir nok hjemme fra festivalen i år, er jo egentlig bedre lyd på vinyl! Litt slitsomt å dra på festival egentlig, dyrt og ubehagelig. Men stikker nok og ser Mission Impossible 5 på kino!

07/2015

SAMFUNN REPORTASJE

BLIR I VEGAS En oppriktig opplevelse i verdens minst oppriktige by. TEKST ØIVIND VOGT // ILLUSTRASJON AMIR ASGHARNEJAD EN ASIATISK JENTE med de høyeste hælene jeg noen gang har sett, spankulerer av scenen mens hun sender slengkyss til publikum. Det er tilløp til applaus, men mye tyder på at publikum allerede er utålmodige, og mest interessert i at neste nummer skal begynne. En skallet mann i grenselandet mellom tykk og muskuløs, iført svart dress og ørepropp, kommer opp på scenen med noe som minner om JIFs «Skuremopp System». Anretningen bruker han til å rake sammen alle sedlene på gulvet til en stor haug ved siden av jenta, som er nede på alle fire for å stappe inntektene ned i en veske formet som en liten skattkiste. «Next dancer on the stage is the absolutely amazing Laura!» informerer en nasal og entusiastisk stemme fra et høyttaleranlegg. Laura rekker så vidt å tørke strippestangen med tørklet sitt før en ung mann med capsen bak frem reiser seg opp og utfører et knallhardt overhåndskast med en bunke dollarsedler. De treffer henne i korsryggen og flagrer deretter rundt i lufta, omringer henne i grønn valuta, før de daler ned på scenen. Las Vegas. Det er et eller annet med denne byen som gjør at man går rundt med en konstant kvalme. I tillegg er man redd for at man ikke opplever nok, samtidig som inntrykkene er alt for mange – og intense – til at man klarer å fordøye noen av dem underveis.

NOEN TIMER TIDLIGERE tuslet jeg rundt i et casino på størrelse med Oslo sentrum, og forsøkte å gi omgivelsene inntrykk av at jeg var en «god taper», til tross for at jeg hadde spilt opp halve reisebudsjettet i løpet av noen timer. Jeg kunne høre noen

07/2015

jubelrop i det fjerne, men nærmest meg satt en rasende mann i turban foran en Titanic-spilleautomat. Han dro aggressivt i spaken, og snudde deretter hodet vekk i avsky da en animasjon av Leonardo DiCaprio dukket opp på skjermen. Ved siden av ham satt en yngre mann med Oakley-solbriller og hestehale og sveipet gjennom Tinder mens han spilte, tilsynelatende uten hell på noen av maskinene. Ved baren stod en fyr med sigaretter bak begge ørene som styrtet en Corona med den ene hånden og bestilte en ny med den andre. Litt senere endte jeg opp på det legendariske casinoet Caesar’s Palace, som inneholdt en enorm, innendørs kopi av Venezia, komplett med kanaler, gondoler, gatemusikanter og italienske restauranter, der kelnere med tynne mustasjer virret frenetisk rundt og presenterte menyen med påtatt italiensk aksent. Etter å ha drukket en flaske med sur italiensk vin (som jeg omtalte som «excellent» overfor servitøren da regningen ble betalt), ble jeg sittende å lete etter en genuin følelse. Å befinne seg i dette konstruerte universet var emosjonelt forvirrende, jeg klarte liksom ikke å avgjøre om jeg var glad eller trist eller kåt eller sint. Alt jeg visste var at jeg var jævlig sliten – og ville ha mer. Og mens jeg satt der på piazzaen og så opp på den nydelige, mørkeblå himmelen som

var malt i taket, meldte et spørsmål seg: Er det plass til inderlighet i dette perverse kaoset? Er det mulig å føle noe ekte her? «GIVE IT UP for Laura, guys!» oppfordrer speakeren. Samtidig setter en lettkledd jente seg på fanget mitt, og smyger på lynraskt og rutinert vis hånden sin på innsiden av skjorten min. «I can tell you work out a lot!» smiler hun. Jeg klarer ikke engang lure meg selv til å tro på komplimentet. Selv åpenbare løgner krever en viss troverdighet for å ha en funksjon. «Thank you very much,» sier jeg spakt. «Don’t be shy, I’m Cindy, where you from, baby?» sier hun og lener seg mot meg. Det lukter svette og håndkrem av ansiktet hennes. «Norway,» forteller jeg. Ikke overraskende elsker Cindy Norge. Det som derimot er overraskende, er at venninnen hennes, som også jobber her, bodde i Moss for noen år siden. «Are you serious?» spør jeg og ler. Og jada, hun bekrefter: «Hundred percent, baby!» Etter å ha ledd ukontrollert av dette sammentreffet blir jeg med ett ekstremt selvbevisst. Tanken på hjemlandet gjør plutselig at samvittigheten min overmanner meg. Hjemme i Norge ruller pornodebatten for fulle mugger og her sitter jeg, midt på en skinnsofa på en strippeklubb i Las Vegas. Jeg kommer til å bli hatet av alle. Skyldfølelsen dunker i brystet.

På fortauet ligger en solbrent mann i bar overkropp i en umenneskelig stilling, han må ha sovnet eller dødd momentant.

07/2015

SAMFUNN REPORTASJE

Alt jeg visste var at jeg var jævlig sliten – og ville ha mer.

Riktignok har jeg vært veldig nøye med å stirre akkurat like lenge på alle stripperne, inkludert de som åpenbart er over 40 år, slik at ingen skal føle seg oversett, men behovet for å rettferdiggjøre besøket mitt er like påtrengende. Men herregud: Er jeg ikke egentlig her for å gjøre research? spør jeg meg selv, slik jeg gjør hver gang jeg føler for å ta avstand fra mine egne handlinger. Jovisst er jeg det. Dessuten: Ble jeg ikke egentlig tvunget hit av vennene mine? spør jeg meg selv, og innser samtidig at jeg ikke har sett noen av dem på timesvis. Jovisst ble jeg det. Og i all beskjedenhet: Skulle jeg ikke egentlig akkurat til å spørre Cindy om hennes synspunkter på den pågående pornodebatten i det norske ordskiftet de siste månedene? Jovisst faen skulle jeg det. Og enda bedre: Dette trenger vel ingen hjemme å få vite om? Selvsagt ikke. Det er vanskelig å finjustere det moralske kompasset sitt i en by hvor hele turistnæringen er basert på et slagord som insinuerer at alt er lov. Selvbevisst22

07/2015

heten hører ikke hjemme her, for hvis folk plutselig setter seg ned og tenker gjennom hva slags sted dette egentlig er – eller enda verre: hva slags person man selv er – ryker hele illusjonen Las Vegas er bygget på. Mens jeg forbanner at selvbevisstheten klarte å finne meg, selv her, lirker jeg forsiktig hånden til Cindy ut av skjorten min, og reiser meg opp. «Are you leaving, honey?» spør hun. Jeg merker plutselig hvor full jeg er. «Yes. I’m going out, but thank you very much,» sier jeg, og tar en galant kunstpause, «…for everything.» Så lener jeg armen mot veggen for å holde balansen og marsjerer resolutt mot utgangsdøra, mens jeg nok en gang konstaterer at å leve er det pinligste jeg vet om. EN GLOVARM VIND skriker meg midt i trynet på utsiden. Der står reisefølget mitt, som jeg enten hadde glemt eller fortrengt. Ingen av oss sier noe, men alle viser frem utroverdige smil i tur og orden. En tynnhåret fyr med Manchester United-trøye og

matchende Crocs prøver å fortelle dørvakten en historie uten én eneste konsonant. På fortauet ligger en solbrent mann i bar overkropp i en umenneskelig stilling, han må ha sovnet eller dødd momentant. Et fly går inn for landing bak et hotell med glitrende gullvinduer. En dame på alderen til moren min går forbi og presser en bunke visittkort i magen min. Før jeg rekker å ta i mot, drysser det nakne kropper med tilhørende telefonnummer ned på asfalten. De andre foreslår å dra på et «fonteneshow» utenfor Bellagio. «Over mitt lik», freser jeg, og ser at de likevel går mot drosjeholdeplassen. «Ikke faen», brøler jeg, og registrerer at de setter seg inn i en taxi. «Dette gidder jeg ikke», hyler jeg, og setter meg inn ved siden av dem. Utstyrt med 0,65-liters bokser med MANG-O-RITA, en alkopop med skyhøyt innhold av både alkohol og E-stoffer, finner vi oss til rette blant folkemengden som har samlet seg rundt fontenen, som er stor nok til å virke som en innsjø. Van-

net er blikkstille. Jeg er ikke imponert, og nøyaktig i samme sekund som jeg skal komme med en sarkastisk kommentar, dundrer musikken fra balletten Gajané utover området. Fontenen lyser opp, og et titalls – om ikke flere hundre – søyler med vann vekkes til live, og danser synkronisert med musikken. Det er rett og slett utrolig vakkert. Når forestillingen til slutt når sitt klimaks, med et skyhøyt tårn av vannskum, kjenner jeg til min store forskrekkelse at jeg er blank i øynene. Jeg dekker ansiktet med den gigantiske MANG-ORITA-boksen. Dagen etter finner jeg et notat på mobilen, eller snarere et dikt, jeg ikke kan huske å ha skrevet. Basert på klokkeslettet det ble lagret kan jeg med stor sikkerhet slå fast at jeg satt på strippeklubben og skrev lyrikk, et forsøk på poesi ved strippestangen. Jeg sletter notatet umiddelbart. Så sletter jeg alle bildene jeg har tatt på turen. Jeg vil heller bare ha minnene.

Tom Wesselmann, SMOKER BANNER, 1971. Private collection Germany/NRW ©BONO 2015

ik a

Hvilken reise skal du på?

Nomaden sikrer deg bedre turer med riktig utstyr og smarte triks! nomaden.no - uranienborgveien 4, 0258 oslo - 23131415

hok.no

in EN D

Sa n

Ø VI

sl o

5. juni – 6. sept 2015

KULTUR MUSIKK

VERDENS BESTE JENTE 25 år gammel mann drar alene til London for å dra på Taylor Swift-konsert. TEKST TORGEIR HOLLJEN THON // ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN JEG ANKOMMER tilsynelatende uendelige Hyde Park. Ved inngangen møter jeg en jente som scanner billetten min før hun med et lite smil sier «welcome, enjoy», og sender meg videre til enda en jente, som jeg ikke skjønner hva skulle ville med meg, før hun med ordene «this is a gift from Taylor» gir meg et gummiarmbånd, som senere, mens Taylor Swift står på scenen og synger, lyser og blinker i takt med mitt og 65 000 andres pumpende hjerter. Jeg må alltid begynne med å insistere på at det ikke bare først og fremst er musikken, men at det egentlig bare er musikken. «Men hva hvis hun hadde sett annerledes ut, vært tjukk og stygg for eksempel?» blir jeg spurt. Det får vi aldri vite, svarer jeg, tilsiktet kokett, selv om det er sant. Jeg har hatt et nærmest religiøst forhold til Taylor Swift det siste drøye halvåret. Hun har laget noen av de beste sangene jeg noen gang har hørt. Jeg vil gå så langt som å si at det ikke finnes et større musikalsk talent i verden i dag. Og selv om hun akkurat nå er verdens største popstjerne, har jeg likevel en følelse av at hun er undervurdert. Det er bare jeg som skjønner hvor bra hun virkelig er. Det er klart Taylor er søt og sjarmerende, og at dét er vanskelig å løsrive fra musikken og personaen rundt; men nå er det en gang slik at hun finnes, sangene finnes, slik de er, ikke som hypotetiske muligheter. «The Best Day» finnes, «Treacherous» finnes, «Sparks Fly» finnes, alle sanger som har gjort et uslettelig inntrykk på meg, et slags inntrykk jeg ikke trodde mer eller mindre standardisert popmusikk kunne gjøre. Det var da jeg ble gjort oppmerksom på at hun skriver sangene sine selv, at øynene mine for alvor begynte å åpne seg. Man skulle kanskje tro at akkurat dét argumentet er noe man gjør seg ferdig med på ungdomsskolen, men jeg har for lengst innsett at den tåpelige lille nissen jeg var i min ungdom kommer til å være med meg til den dagen jeg takker for meg her på jorden.

07/2015

ER TAYLOR FORSINKET på scenen? Nei, hun kommer på et kvarter før hun skal. Plutselig står hun der, med en frisyre som minner meg om en sen Bonnie Tyler, og med et stort smil som fremstår inderlig og tilgjort på samme tid (akkurat som de fleste andre smil, om enn i en annen dimensjon her). Jeg ser henne ikke så godt på scenen, ser henne best på de store skjermene. Vakker er hun. En overveldende ynde stråler ut fra scenen og utover tusener av mennesker. En uovertruffen, uimotståelig karisma, jeg føler den sterkt selv titalls meter unna. «Welcome to New York», synger hun. Vi er i New York, vi er i Taylors hule hånd. Jeg er omringet av cheerleadere fra «Shake it off»-videoen og en besynderlig mengde Verdens Beste Jenter i alle aldre som tar selfies i par. Det er likevel mange nok mennesker her til at jeg ikke skiller meg alt for mye ut som den 25 år gamle guttemannen jeg er. Jeg er alene, men på ingen måte alene: jeg er omgitt av folk, av Folket – denne massen jeg i årevis foraktet, før jeg skjønte at det er det eneste folket som finnes, og at det består av mennesker, som meg, og at det bare er å innfinne seg. Jeg er alene, men Taylor er her, og jeg er ikke alene. «There is no summer crowd, like a London summer crowd,» sier hun og vi vet selvfølgelig at hun har rett. Akkurat nå finnes bare dette i verden. Enda kjærligheten min til Taylor er ekte og inderlig, er det likevel vanskelig å forholde seg uironisk til sin egen begeistring. Særlig i omgang med andre mennesker: jeg har, bevisst kokett, gjort min kjærlighet klar overfor venner og bekjente og internett. Jeg vet at folk sitter hjemme foran små og store skjermer og venter på oppdateringer. Derfor er det også et problem når jeg innser at jeg ikke kommer meg på internett inne på konsertområdet. Ikke wifi, ikke en gang 3 eller 4G. I løpet av konserten har Taylor en rekke real talk-monologer. Før «Clean» snakker hun om hvordan du skal slutte å sammenlikne deg selv med de vellykkede fremstillingene av andres liv i sosiale

medier: Slutt å se deg selv i speilet og si til deg selv at du ikke er awesome. «Making mistakes doesn’t mean you’re damaged goods». Klisjéer som egentlig er tømt for mening, men som Taylor likevel fornyer. Og hun gjør det med en nesten utrolig letthet. Kanskje er det de første tegnene til alderdom som viser seg: Har jeg allerede mistet min ungdoms vitale kynisme, og blitt sentimental og naiv? Jeg får til slutt klemt ut et par halvmorsomme Facebook-statuser. DA JEG ET PAR timer før konserten står i en tubevogn susende gjennom Londons undergrunnstunneler, med «Style» på øret og håret flagrende i vinden fra det åpne togvinduet, er jeg lykkelig. Jeg smiler. «Style», med det helt enorme, monumentale refrenget. Jeg er lykkelig, og jeg tenker på alle jeg har vært forelsket i. Hun første, ved et vann i en hei på Sørlandet. Hun som var kjæresten min og livet mitt i fem år. Hun jeg forelsket meg i på jobbtur i en storby ved Middelhavet. Og til slutt Taylor. Jeg er lykkelig fordi jeg innser nettopp dette, at Taylor på et vis føyer seg inn i denne rekken. Selvsagt er jeg ikke forelsket i Taylor Swift. Men følelsen av å høre stemmen hennes kan best sammenliknes med forelskelse. Det er stemmen til en jeg kjenner. Da jeg etter konserten går ut av området gjennom en helt mørklagt park – mørk som natten, sporadisk opplyst av blinkende Taylor-armbånd – tenker jeg: Hva har jeg nettopp vært vitne til? En konsert. Det var bare en konsert. Og konserter er sjelden veldig bra, særlig med popartister. Jeg er ikke like lykkelig nå etter konserten, som jeg var før, eller under (og det så til de grader, i enkelte, korte øyeblikk, som da hun spilte «Style», en av de beste sangene siden sanger ble oppfunnet?). Det å glede seg til noe blir sjelden overgått av det man har gledet seg til. Kanskje er jeg lei henne om et par måneder, hvem vet, ikke jeg, jeg er ikke synsk. Kjærlighet kan være intens det ene øyeblikket, borte det neste. Vi vil alltid ha London.

’Style’, en av de beste sangene siden sanger ble oppfunnet?

07/2015

LITTERATUROMTALER

TENK SOM EN MILLIARDÆR Donald J. Trump 212 sider Dollarmilliardær og presidentkandidat Donald Trump kan mer enn å kalle alle meksikanere for narkomane voldtektsmenn, og til tross for en lang rekke slike uttalelser lede meningsmålingene for det republikanske primærvalget. Mannen er også en bestselgende forfatter. Fra braksuksessen med The Art of the Deal (1987) til Think BIG and Kick Ass in Business and Life (2007) teller det hele ti bøker. Kun to av disse er oversatt – noe klønete av Hegnar media – til norsk: Slik blir man rik (2004) og Tenk som en milliardær (2005). Det kan være givende å ta en nærmere kikk på sistnevnte. Boka er bygget opp som en oversiktlig tipsbok, og lover på baksiden av coveret at «Selv om du bare absorberer ti prosent av innholdet i denne boken, vil du fortsatt ha gode muligheter for å bli millionær».

« 1

noen med tanke på kaoset som den siste tiden har herjet i området, et kaos og en generell følelse av uberegnelighet som samtidig fører til desperat kamp om sitteplassene når toget til slutt kommer. I håndgemenget blir vi kjent med fru Pflaum, en forsøksvis fornem frue som etter å ha tilkjempet seg en plass (mot kjøreretningen) blir utsatt for togrelaterte ydmykelser som minner litt om en annen nesten perfekt åpning i en annen nesten perfekt roman, Nabokovs Pnin, og professor Pnin som sitter på feil tog. Men i Modstandens melankoli hersker det en mørkere, apokalyptisk stemning: Noe i luften har endret seg, det skjer en rekke rare ting, man er overbevist om en eller annen kommende katastrofe. Det ville selvfølgelig vært et forlokkende premiss på egen hånd, men blir uimotståelig i Krasznahorkais stil (tilsynelatende eksemplarisk

Tenk som en milliardær kulminerer egentlig i setningen over. Så enkelt kan livsstilslitteratur altså gjøres. Trump kutter ut all begrunnelse, og holder seg til knallhard konstatering. Hvorfor er Head & Shoulders den beste sjampoen? Hvorfor lurer du på det? Trump har sagt sitt: Head & Shoulders ER den beste sjampoen. Pelle Bamle

oversatt), som elegant oppnår å få fru Pflaums påfølgende, lille, personlige katastrofe til å føles like katastrofal som hun føler den selv, samtidig som den nådeløst latterliggjør henne hele veien. Dette trykket opprettholdes i hele romanen, alt er uhyggelig og alle latterliggjøres. Dessuten er den gjennomgående sykt lol, også på grunn av den danske oversettelsen, som viser seg å være perfekt til ironisk gammelmodig behandling av småborgerlighet, og som forsterker språkets innimellom komisk innfløkte bravur og følelsen av hvordan i all verden skal han lande denne setningen? For ikke å nevne at romanen er sømløst strukturert rundt et par litterære og historiske internvitser som kan få deg til å føle deg smart, og at dette er en av dine beste muligheter til å skaffe deg en favorittforfatter med to z-er i navnet. Isabella Taraldsen

Det er antageligvis åpenbart om en forfatter med så intenst etternavn, men i denne boken får du servert noen jævlig lange setninger.

UNDERKASTELSE Michel Houellebecq 264 sider Hadde du håpet at Michel Houllebecq skulle tre frem som en Eurabias George Orwell og én gang for alle påpeke farene ved muslimsk demografisk krigføring, blir du skuffet. Hadde du gledet deg til at han endelig skulle avsløre seg som det rasistiske, islamofobe, kvinnefiendtlige rasshølet han er, blir du også skuffet. Du blir ikke skuffet dersom du har ventet på nok en apatisk, men tidvis kåt Houellebecq-hovedperson, og nok et par morsomme, kulturkritiske rants. Hovedpersonen denne gangen, François, en ganske flink akademiker i førtiårene med null interesse for politikk, finner ikke ly for menings-

Den beste isen: Isen til Häagen-Dazs med kirsebær og vanilje er helt klart favoritten, og jeg har prøvd mange varianter siden jeg lenge har hatt stor sans for is. HäagenDazs får konkurranse når jeg åpner mitt eget isutsalg i Trump Tower.

Den beste boken: Her har jeg to favoritter: The Art of the Dead og Slik blir man rik, begge skrevet av Donald J. Trump. Den beste hamburgeren: Her har jeg to svar: Jeg liker hamburgerne fra McDonald’s og DT-burgeren som serveres hos Trump Grill i Trump Tower. DT-burgeren har definitivt høyest kvalitet, men jeg har vært en lojal kunde hos McDonald’s, og har til og med gjort en stor reklamekampanje for dem. Den beste sjampoen: Den beste sjampoen er Head & Shoulders.

Boka tar for seg alt fra livets store spørsmål til uhyre konkrete problemstillinger som ’Hvordan reise med stil selv om du ikke har privatfly’ og ’Hvordan bli behandlet som kongelig på et hotell’.

MODSTANDENS MELANKOLI László Krasznahorkai 419 sider Det er antageligvis åpenbart om en forfatter med så intenst etternavn, men i denne boken får du servert noen jævlig lange setninger. Og ikke nok med det, men siden Krasznahorkai fremdeles ikke er oversatt til norsk, får du dem på dansk, kanskje verdens mest anakronistiske språk. Likevel bør du løpe til nærmeste sjarmerende, lille bokhandel i København. Modstandens melankoli starter, foruten noen helt vanvittige blurbs (Sebald som sammenligner den med Gogol og blurbhore Sontag som kommer trekkende med Melville), med en av de beste åpningsscenene jeg kan huske å ha lest i en relativt ny, europeisk roman (den kom ut i Ungarn i 1989). Et tog er kraftig forsinket til den ungarske landsbygden, noe som ikke overrasker

Tenk som en milliardær lever opp til den romslige undertittelen «Alt du trenger å vite om suksess, eiendom og livet» ved å ta for seg alt fra livets store spørsmål («Hvordan få gode venner», «Hvordan være gift») til uhyre konkrete problemstillinger som «Hvordan reise med stil selv om du ikke har privatfly» og «Hvordan bli behandlet som kongelig på et hotell». Mest valuta for pengene får man i underkapittelet «Ting», der Trump lister opp ulike – nettopp – ting han mener holder høy kvalitet. For som han selv skriver: «For å ha det som er best, må du vite hva som er best». Dette er noen av de tingene Donald Trump synes er best:

07/2015

løsheten i selvmord eller sinnssykdom, som de andre, men lar seg heller henfalle til religionen etter at et muslimsk parti har kommet til makten i Frankrike. Dette fremstår egentlig som en naturlig utvikling både for rekken av Houellebecqs hovedpersoner og for François spesifikt. At religionen er islam, er mer en litt tilfeldig følge av historiske og praktiske omstendigher. François prøver livet som katolsk munk først, men finner det upraktisk å ikke kunne røyke sigg. Dessuten kommer han, i samtale med en karismatisk konvertitt, frem til at Jesus var femi og at det er et fortrinn å kunne ha flere hjemmeværende koner på én gang. Ikke Houellebecqs beste, men en solid og morsom satire. Rebekka Salzmann

François prøver livet som katolsk munk først, men finner det upraktisk å ikke kunne røyke sigg.

akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no

KULTUR INTERVJU

BERLIN UTEN Å BLUNKE Sølvbjørnen-vinner Sturla Brandth Grøvlen filmet to og en halv time lange En natt i Berlin i én tagning. Prestasjonen er så ekstrem at han krediteres før regissøren i rulleteksten.

TEKST SVEINUNG WÅLENGEN FOTO CHRISTIAN BELGAUX

Men igjen … hadde jeg løyet hele veien, hadde jeg antakeligvis løyet til deg også.

– UNDERVEIS I INNSPILLINGEN dukket det opp noen politifolk som lurte på hva vi drev med. Skuespillerne fortsatte å være i rollene sine, og siden vi ikke hadde mikrofoner på politiet, lot vi bare situasjonen bli med i filmen. Vi er i innspurten av samtalen om den tyske filmen En natt i Berlin, og filmens norske fotograf Sturla Brandth Grøvlen holder selv på å bli fotografert – mot en vegg. Passende nok, kan man tørrvittig si, siden trønderen nylig ble beskrevet som en «wall photographer» av En natt i Berlin-regissør Sebastian Schipper, da vi snakket med ham noen dager i forveien om Grøvlens «flue på veggen»-stil: – Sturla fulgte skuespillerne tett og gjorde innspillingen som en found footagefilm. Han måtte bruke kamera som om han ikke visste hva som ville skje i neste øyeblikk; kameraet skulle være spontant, men ikke proaktivt. Når du møter Sturla må du si at jeg savner ham.

Jeg tror deg. Filmen har et veldig realistisk uttrykk. Var det vanskelig å gjøre tidsforløpet i filmen troverdig, uten å ødelegge drivet i filmen? – I film fjerner man ofte ting som er krevende å fordøye eller tar litt tid. Jeg synes det er fint at vi bruker tiden slik vi gjør i En natt i Berlin, men det er klart – filmen måtte bli både underholdende og realistisk. Vi forsøkte å fange mystikken i alt det impulsive som kan skje oss, der tiden tjener som et overveldende aspekt vi ikke har kontroll over. Vi kan se, høre, lukte, smake, men vi har egentlig ikke noen «sense of time». – Vi ville fange den reelle tiden, si «her er den», men samtidig blir mysteriet rundt tidsaspektet enda større fordi man tenker «skjer dette virkelig så fort»? Selv om alt som skjer i En natt i Berlin foregår i realtid, kan det nesten virke utrolig at alt det som hender utspiller seg over en periode på 2 timer og 20 minutter.

EN NATT I BERLIN ble vist i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, der Grøvlen vant Sølvbjørnen «for fremragende kunstnerisk bidrag». Filmen handler om spanske Victoria, som møter en sjarmerende guttegjeng i den tyske hovedstaden, og som i sin impulsivitet lar seg lokke med videre ut i storbynatten. Stemningen skifter da guttene trenger Victorias hjelp med å gjengjelde en tjeneste, og hun vikler seg inn i et livsfarlig sjåføroppdrag. Det er nettopp fotoarbeidet som gjør En natt i Berlin helt spesiell: Filmen er skutt i én, sammenhengende tagning, der vi følger hendelsesforløpet i realtid. Regissør Schipper forteller oss at autentisiteten i one take-grepet var vesentlig for å gjøre filmen intuitiv. En slik form for innspilling er sjelden og krevende; fjorårets Oscarvinner Birdman ga seg for eksempel ut for å være et sammenhengende opptak, men der støttet man seg på usynlige klipp.

SCHIPPER MØTTE Sturla Brandth Grøvlen under innspillingen av I Am Here (2014), der Schipper var hyret som skuespiller. I Am Here var den første spillefilmen Grøvlen fotograferte. Han hadde gått ut fra Den Danske Filmskole i 2011, begynt å jobbe med dokumentarfilm for å komme i gang med karrieren, og gjorde også en del gratis musikkvideoprosjekter. Tegner, forfatter og filmskaper Anders Morgenthaler tok uventet kontakt – han trengte en fotograf til sin nye film I Am Here, hadde sett en musikkvideo Grøvlen hadde regissert, og slo på tråden. – Anders hyret meg på bakgrunn av den ene musikkvideoen, og at han syntes jeg virket som en ålreit fyr. Det var kjempeartig, filmen hadde jo Kim Basinger i hovedrollen og alt, men det var samtidig veldig low budget. Bare meg, kamera og en assistent – naturlig lys og mye improvisasjon, forteller Grøvlen.

Dere er innom imponerende mange steder i filmen, med tanke på at den er spilt inn uten stans. Hvis ikke dere har jukset, da? – Er du seriøs nå? Selvfølgelig er den skutt i en enkelt tagning, hvis ikke hadde jeg løyet i alle intervjuene jeg har gjort til nå.

07/2015

I LØPET AV de fem dagene Sebastian Schipper spilte inn sine scener for I Am Here, noterte han seg Grøvlens måte å jobbe på. Mange av scenene ble improvisert fram, tagningene var lange, og filmklipperen sakset instinktivt i materialet. På dette tidspunktet hadde Schipper allerede ideen til En natt i Berlin – inkludert tanken

Sturla Brandth Grøvlen (f. 1980, Trondheim) • Studerte film og fotografi ved Høgskolen i Lillehammer, European Film College i Ebeltoft, Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Den Danske Filmskole. • Vant Sølvbjørnen for En natt i Berlin under Berlinalen i år. • Fotograferte Stabukker, som vant prisen for beste film i Un Certain regard-kategorien i Cannes. Filmen kommer på norske kinoer i 2016.

om at den skulle skytes som one-take. Ifølge Grøvlen var ikke Schipper interessert i å skrive et manus på 120 sider, han ville få gjennomført ideen sin raskt. Det høres ut som du videreførte arbeidsmetoden fra I Am Here til En natt i Berlin, bare til det mer ekstreme? – Ja, prinsippene var de samme. Vi jobbet intuitivt mot et resultat. Sebastians første film Absolute Giganten (1999) var en stor undergrunns-hit som ble godt kjent i Tyskland, men de to påfølgende filmene hans – som var gjort på større budsjett – floppet. Han var klar for et comeback, guerrilla style. Var dere redde for at one take-ideen bare skulle bli en gimmick? En konseptuell idé, som ville føre til distanse snarere enn engasjement? – Vi ante ikke om det kom til å bli bra eller ikke. Det er vanskelig å forholde seg til en hel film på én gang, når man gjør det på den måten vi gjorde. Men jeg husker vi hadde et møte rett før opptak – Sebastian var i tvil: «skal vi virkelig ta sjansen på å spille inn filmen i én tagning, når vi har et så bra team med skuespillere og filmarbeidere tilgjengelig?» Vi ble enige om å prøve, muligheten var once in a lifetime, og etter det bare kjørte vi på. En natt i Berlin ble spilt inn i sin helhet tre ganger, i tre sammenhengende tagninger. Ifølge Grøvlen skjedde det mye mel-

lom andre og tredje innspilling. Karakterer ble skrevet ut av filmen, scener ble flyttet og nye locations kom til. Muligheten til å justere materialet underveis var til stede, selv om fraværet av klipp begrenset den. Var hele den 2 timer og 20 minutter lange kameraløypa bestemt på forhånd? – Før vi spilte inn filmen som én lang tagning delte vi den opp i sekvenser, og filmet den som om den var en «vanlig» film. Gjennom disse øvelsene ble dialogen utviklet, så replikkene var aldri skrevet, men skuespillerne visste hva de skulle snakke om. Sebastian kunne si at «dere skal komme til denne konklusjonen, du må si at du er interessert i dette», eller lignende, men hvordan de gjorde dette var opp til skuespillerne selv. – Gjennom prøveopptakene lærte jeg rytmen i handlingen; hvor folk kom til å gå og bevege seg, mer eller mindre. Men vi var alltid åpne for at uventede ting kunne skje underveis. Da var vi enige om å inkludere det i handlingen, og det ga en trygghet, sier Grøvlen. HAN MENER at klipp i film ofte kan skape forventninger om et annet tempo og en ny rytme, der man som tilskuer står i fare for å falle ut av filmen og «bare synes den er dritkjedelig». I et langt, uklippet hendelsesforløp forholder publikum seg annerledes til det som skjer. – Men det var en utfordring å holde momentum oppe. Vi var veldig bekymret for transportscenene, der menneskene skulle bevege seg fra klubben til kiosken, og så videre – jeg er usikker, men mener å ha lest at det var 22 locations totalt i filmen. Alle bilturene, kom fortellingen til å dø fullstendig der? Vi hadde noen ideer om hvordan disse transportsekvensene kunne spices opp, men fant ut at vi ikke skulle bekymre oss. Om man kjøper det spesielle tidspremisset, er man med på at det går langsomt. En natt i Berlin har premiere 4. september. Vår anmelder gir toppkarakter til filmen – se side 52.

Er du seriøs nå? Selvfølgelig er den skutt i en enkelt tagning, hvis ikke hadde jeg løyet i alle intervjuene jeg har gjort til nå.

07/2015

15.–23. AUGUST 2015 STOR MUSIKK I SMÅ ROM

OSLO KAMMER MUSIKK FESTIVAL KJØP BILLETTER! www.billettservice.no, tlf. 815 33 133. MER INFORMASJON: www.oslokammermusikkfestival.no eller tlf. +47 23 10 07 30

LØRDAG 15. AUGUST KL. 12.00 OSCARSHALL SLOTT PÅ BYGDØY «FORMIDDAG PÅ LYSTSLOTTET» Spisesalen Musikk av Dvorak, Mozart, Bach og Paganini med Christopher Tun Andersen og Arve Tellefsen, fiolin Eivind Holtsmark Ringstad, bratsj Salongen Musikk av Haydn og MendelssohnBartholdy med Grieg Trio; Vebjørn Anvik, klaver, Sølve Sigerland, fiolin og Ellen M. Flesjø, cello KL. 20.00 UNIVERSITETETS AULA ÅPNINGSKONSERT «EN EUROPEISK BAROKKREISE» Musikk av Roman, Pepusch, Händel, Keiser, Telemann, Vivaldi og Geminiani med Akademie für Alte Musik Berlin KL. 21.00 COSMOPOLITE «BIRDS REQUIEM» Musikk av Dhafer Youssef, arr. Kjetil Bjerkestrand med Dhafer Youssef, oud og vokal, Eivind Aarset, gitar, Kristjan Randalu, piano, Phil Donkin, bass, Ferenc Nemeth, perkusjon, Det Norske Blåseensemble, Geir Lysne, dirigent. Konserten er i samarbeid med Oslo Jazzfestival.

SØNDAG 16. AUGUST KL. 13.00 AKERSHUS SLOTT – OLAV Vs HALL «BEYOND THE NATURAL ORDER» Musikk av blant andre Philippe Verdélot, Josquin des Prés og Cipriano de Rore med Gallicantus vokalensemble og Rolf Lislevand, lutt KL. 15.00 UNIVERSITETET I OSLO, GAMLE FESTSAL «C.P.E. BACH OG BOCCHERINI» Musikk av Boccherini og C.P.E. Bach med Truls Mørk, cello og Ensemble Allegria

KL. 18.00 DEN NORSKE OPERA & BALLETT «UNGDOMSSYMFONIKERNE I OPERAEN» Musikk av Sibelius, Mahler og Vaage med Ungdomssymfonikerne, Henning Kraggerud, fiolin og Ole Kristian Ruud, dirigent

KL. 22.00 MÅNEFISKEN CLASSIC LOUNGE «SIEM X 2» Musikk og løst snakk med Sascha Siem, vokal, Charlie Siem, fiolin og Hans Olav Brenner

KL. 21.00 GAMLE AKER KIRKE «ST. PETERS TÅRER»

ONSDAG 19. AUGUST

Musikk av Orlando di Lasso med Gallicantus vokalensemble

KL. 12.00 OSLO MILITÆRE SAMFUND «KLASSISK LUNSJ»

MANDAG 17. AUGUST KL. 19.00 UNIVERSITETETS AULA «DIE KUNST DER FÜGE» Musikk av Bach med Angela Hewitt, klaver KL. 22.00 MÅNEFISKEN CLASSIC LOUNGE «DIE KÛNST DER FUGE UND DIE TANGOS» Med Per Arne Glorvigen Trio; Per Arne Glorvigen, bandoneon, Daniela Friedrich Braun, fiolin og Arnulf Ballhorn, kontrabass

TIRSDAG 18. AUGUST KL. 17.00 GAMLE LOGEN «UNDER DEN SPANSKE SOL» Musikk av Scarlatti, Granados, Albeniz og de Falla med Angela Hewitt, klaver KL. 19.30 SLOTTSKAPELLET DET KGL SLOTT «AFTEN PÅ DET KONGELIGE SLOTT» Vokalmusikk av Chausson, Respighi og Barber, strykekvartett av Beethoven med David Hansen, kontratenor og Brodsky Quartet; Ian Belton, fiolin, Daniel Rowland, fiolin, Paul Cassidy, bratsj, Jacqueline Thomas, cello

Musikk av Schubert, Webern, Brahms med Daniela Friedrich Braun, fiolin, Christian Ihle Hadland, klaver og Brodsky Quartet; Ian Belton, fiolin, Daniel Rowland, fiolin, Paul Cassidy, bratsj og Jacqueline Thomas, cello KL. 19.00 GAMLE LOGEN «VILL JUBEL»

FREDAG 21. AUGUST

KL. 18.00 OSLO DOMKIRKE «ØST MØTER VEST»

KL.12.00 OSLO MILITÆRE SAMFUND «KLASSISK LUNSJ»

Musikk av Bach, Händel, Gabrieli og Subramaniam med L. Subramaniam og Arve Tellefsen, fiolin, Kåre Nordstoga, orgel og Kringkastingsorkesteret, dirigent Markus Lehtinen

Musikk av blant andre Brahms, Chopin, Chaminade, Debussy og Dørumsgaard med David Hansen, kontratenor, Eivind Holtsmark Ringstad, bratsj og Christian Ihle Hadland, klaver

Musikk av Grieg, Hallgrimson, Stenhammar, Nielsen, Sibelius og Thoresen (urfremføring) med Randi Stene, mezzosopran, Charlie Siem og Christopher Tun Andersen, fiolin, Eivind Holtsmark Ringstad, bratsj, Truls Mørk, cello, Håvard Gimse og Christian Ihle Hadland, klaver og Grieg Trio; Vebjørn Anvik, klaver, Sølve Sigerland, fiolin, Ellen M. Flesjø, cello

LØRDAG 22. AUGUST TORSDAG 20. AUGUST

KL. 11.00 OSCARSHALL SLOTT, BYGDØY «MORGENSTEMNING»

KL. 17.00 SLOTTSKIRKEN AKERSHUS SLOTT «PÅ FLERE STRENGER»

Spisesalen Musikk av blant andre Pandolfi Mealli med Rolf Lislevand, lutt og Arve Tellefsen, fiolin

KL. 19.00 RIDEHUSET, AKERSHUS FESTNING «MAHLER & MILITÆRMUSIKKEN» Musikk av Beethoven, Auber, Massak, Strauss, Fahrbach, Wagner og Mahler med Randi Stene, mezzosopran, Yngve Søberg, baryton, Arve Tellefsen og Charlie Siem, fiolin, Forsvarets Stabsmusikkorps. Dirigent: Andreas Hanson KL. 22.00 MÅNEFISKEN CLASSIC LOUNGE «TO FIOLINISTER» Musikk og løst snakk med blant andre L. Subramaniam og Arve Tellefsen, fiolin og Hans Olav Brenner

Ketil Bjørnstad spiller og forteller

KL. 19.00 UNIVERSITETETS AULA «NORDISK AFTEN»

En uformell gallakonsert med festivalens artister

Musikk av Bach og Kodály med Rolf Lislevand, lutt og Truls Mørk, cello

KL. 21.00 LITTERATURHUSET «VEIEN TIL MOZART»

Salongen Musikk av Kjerulf, Mozart og Brahms med Christian Ihle Hadland, klaver KL. 13.00 HENIE ONSTAD KUNSTSENTER, HØVIKODDEN «NY MUSIKK» Musikk av Lasse Thoresen, Alban Berg og Helge Iberg (urfremføring) med Hans Christian Bræin, klarinett, Geir Inge Lotsberg, fiolin, Øystein Birkeland, cello og Ingfrid Breie Nyhus, klaver

SØNDAG 23. AUGUST KL. 12.00 VILLA GRANDE, BYGDØY «FRYKTENS MUSIKK» Musikk av Schnittke, Prokofieff og Sjostakovitsj med Randi Stene, mezzosopran, Grieg Trio; Vebjørn Anvik, klaver, Sølve Sigerland, fiolin, Ellen M. Flesjø, cello. Henninge Landaas, bratsj KL. 12.30 KARPEDAMMEN SCENE AKERSHUS FESTNING «KORPS & POP» Marienlyst og Uranienborg skoles musikkorps sammen med Dancefloor Magnets Dirigent: Marius Gjersø KL. 14.00 DEN NORSKE OPERA & BALLETT SCENE 2 «DYRENES KARNEVAL» Konsert for barn og barnebarn. Musikk av Saint-Saëns og Chopin med dansere fra Den Norske Ballettskole og vårt eget festivalorkester KL. 19.00 OSLO DOMKIRKE «VIVALDI» Musikk av Vivaldi og Telemann med Matheus Ensemble Paris. Leder: Jean Christophe Spinosi, fiolin

KL. 16.00 LINDEMANSALEN NORGES MUSIKKHØGSKOLE «UNGE STRYKERE» Musikk fra pop til klassisk med strykere fra Follos kulturskoler og Dala Violinisterna

Vi tar forbehold om endringer i programmet

TEGNESERIE KOMMENTAR

SVARTMALINGEN AV CTHULHU Providence er Alan Moores forsøk på å gjøre H.P. Lovecraft skummel igjen. TEKST AKSEL KIELLAND DET AMERIKANSKE forlaget Avatar Press er hovedsakelig kjent for tre ting: 1.) tegnere som nesten behersker menneskelig anatomi, 2.) en kald og deprimerende palett som går Vertigos bruntoner fra 90-tallet en høy gang, og 3.) et monomant fokus på grotesk, spekulativ og ofte seksualisert vold. Avatar er innhyllet i en klam eim av god, gammeldags dårlig smak, og nettopp derfor har de blitt et yndet hjem for en viss type britiske tegneserieforfattere. Både Garth Ennis og Warren Ellis har utgitt på forlaget, og i skrivende stund utgir Avatar intet mindre enn to månedlige serier av Alan Moore. Én av disse er Crossed +100, en avlegger av Ennis’ perverse Crossed, som først og fremst utmerker seg på grunn av Moores fremtidsslang. For mens våre helter gjør sitt beste for å bygge opp en sivilisasjon i en verden hvor morderiske psykopater med korsformede utslett i ansiktet forsøker å voldta, torturere og spise dem, lirer de av seg replikker som «Oh, sex. Sex, Archie, what’s our do? This fuck has to be an army, opsying these horsetracks». Etter hvert som man knekker den språklige koden, blir Crossed +100 en over gjennomsnittlig god zombieserie, men ambisjonsnivået ligger nærmere Moores WildC.A.T.S. og Youngblood enn Promethea, From Hell og Watchmen – altså en dyktig

utført pengejobb. Moore har uttalt at også tolv nummer lange Providence kom i stand fordi han var på utkikk etter lettjente penger etter en solid skattesmell, men etter hvert som han fordypet seg i materien, ballet prosjektet på seg til det nådde et omfang hvor Avatar følte seg komfortable med å markedsføre serien som «the Watchmen of horror». PROSJEKTET følger opp Moores Cthulhuinspirerte miniserie Neonomicon med en mer omfattende utforskning av driftene og samfunnsstrømningene som ligger til grunn for H.P. Lovecrafts unevnelige skrekk og umulige geometri. Appellen i Lovecrafts fortellinger handler i stor grad om alt han lar være å skrive, og flettverket av antydninger ansporer leseren til å danne seg vage og høyst forstyrrende bilder av alle hans ubeskrivelige verdener og vesener. I takt med at Lovecraft har blitt en stadig mer sentral del av populærkulturen, har imidlertid stadig flere av hans romguder blitt beskrevet så utførlig at de har mistet all sin kraft og mystikk. I 2015 er Cthulhu bokstavelig talt redusert til et kosedyr ($19.99 pluss frakt fra Amazon), og det er vanskelig å lese Lovecrafts historier med samme utbytte. Moores prosjekt handler derfor om å trekke Chtulhumytoset vekk fra de gemyttlige populærkulturelle referansene og tilbake ned i det forstyrrende, obskøne og spekulative.

I Neonomicon provoserte Moore ved å gjøre en «omvendt Lovecraft» da fortellingen toppet seg i en lang scene hvor et fiskemonster voldtar en kvinne på brutalt vis. Scenen er like eksplisitt som den er banal, og som så mange ganger tidligere, bruker Moore voldtekt som virkemiddel fordi det er den eneste voldsformen som fortsatt kan vekke sterke reaksjoner hos et vestlig publikum. Fordi Neonomicon innledningsvis lot til å være en formalistisk utforskning av tegneseriemediets mekanikk, var det vanskelig å ikke bli skuffet over at Moore valgte å fokusere på noe så jordnært som vold og seksuelle overgrep, men som et ledd i hans de-habilitering av Lovecraft, er det effektivt. PROVIDENCE er langt mer ambisiøs enn Neonomicon, men i sin tilnærming min-

ner den mer om League of Extraordinary Gentlemen enn Watchmen. På bakgrunn av de to første numrene, synes Moore mer opptatt av å skildre tidsånden og den kollektive undertrykkelsen av menneskelige drifter som inspirerte Lovecraft, og han gjør det ved hjelp av en sømløs blanding av historiske detaljer og intertekstuelle referanser til litteraturhistorien. Providence vil neppe bli skrekkens Watchmen, men den kan godt ende som Alan Moores mest ambisiøse tegneseriearbeid siden Promethea. Og det holder le-enge. Providence utkommer månedlig fra Avatar Press, men siden Alan Moores serier alltid er best som avsluttede verk, er det like lurt å vente til samleboka kommer en gang i 2016.

STA TRAVEL

– Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter SABBATSÅR

FRIVILLIGHETSARBEID

STUDERE I UTLANDET

SPRÅKKURS

JORDEN RUNDT REISE

DANNELSESREISE

Hos STA Travel hjelper vi mange ungdommer og studenter med spennende reiser, med forskjellige destinasjoner i hele verden. Så uansett hvilken opplevelse du er ute etter kan STA Travel hjelpe deg på vei. Nedenfor finner du litt inspirasjon. Les mer på www.statravel.no

Fra 22.995 kr

Språkkurs i Spansk, Thai, Japansk, Russisk, Hindi portugisisk eller koreansk.

Spennende prosjekt over hele verden.

2 ukers basiskurs i India inkl. opphold 8.700 kr

14 dager i Argentina inkl. fly og opphold fra 15.170 kr

Hos STA Travel tilbyr vi utrolig mange superkule halve og hele jorden rundt flyreiser. Nedenfor kan du se to av våre mest populære.

Thailand, Cambodia, Vietnam og Laos

Opplevelsesturen inkluderer: Fly T/R Oslo. Transfer fra Bangkok flyplass. 30 dagers opplevelsestur gjennom Thailand, Kambodsja, Vietnam og Laos. Alle overnattinger. Transport. Lokal Engelsktalende guide. Enkelte måltider og utflukter. Internasjonalt ungdomskort. Avgang: nesten daglig Varighet: 31 dager – reisen kan forlenges

FRIVILLIGHETSARBEID

HELE OG HALVE JORDEN RUNDT FLYREISER

OPPLEVELSESTUR - INDOCHINA DISCOVERY

Reis sammen med andre unge fra hele verden. Underveis møter dere lekre strender, spennende storbyer, mange kulturelle oppleveleser, vennlig befolkning og en helt utrolig natur.

SPRÅKKURS

THE CLASSIC Thailand, Malaysia, Singapore, Australia, New Zealand og USA. Fra 17.500 kr

THE BEST OF THE BEST Oslo, Kenya, Tanzania, Mozambique, Sør Afrika, Forente arabiske emirater, Thailand, Filippinene, Australia og Japan. Fra 19.55O kr 07/2015

23 31 61 00

post@statravel.no

www.statravel.no

Fysisk Format labelkveld

THE SWORD Parkteatret (Oslo), 22. august I 2010 skjedde det en liten endring med The Sword: Etter et par fantasy-inspirerte album med midten av 00-tallets avart av stoner rock, dro de av seg munkehettene og plasserte astronauthjelmer på hodet. Litt sånn som menneskeheten, si! Men akkurat som menneskeheten forlot de ikke fortiden 100 prosent; i det konseptuelle virvarret som fortellingen om den fjerne planeten Acheron og Ereth the archer, får de plass til mange av de gamle mytologiske snurrepipperiene som tidligere. Ta for eksemplen denne svært lite fremtidsrettede tekstbolken fra «Tres Brujas»:

Haraball, Masselys, New World Vulture, Moe kl. 20.00

cc: 0 kr / 165 kr

Onsdag 12.08 ØYANATT

Beasts (UK)

Three witches you shall meet along the road to your fate The first at twilight, the second at night, and the third at the coming of day

+ The Pinkertons kl. 23.00

P Å

UTELIV ANBEFALINGER

cc: 165 kr / 215 kr

Og det tilsynelatende på en fremmed planet! I tillegg til familiære vendinger på kosteskaftet, var også den musikalske signaturen på plass – blandingen av trash- og stoner rock med ihugg av klassisk metal. The Sword har fortsatt med dette på de senere albumene, men også kastet inn noen mer groove- og psykedelia-lignende passasjer, uten å miste de tunge riffene og de … interessante tekstene.

Torsdag 13.08 ØYANATT

Truls Mörck (SE)

FOTO MARIUS SVALENG

Ø Y A

Tirsdag 11.08 KLUBBØYA

+ Mattias Hellberg (SE) kl. 23.00

cc: 165 kr / 215 kr

Fredag 14.08 UOFFISIELL ØYANATT

Bangles & Brass labelkveld

M O N O 07/2015

Kildaphew, Kuuk, Dr. Kay and his Interstellar Tone Scientists + Bangles & Brass DJ’s kl. 21.00

cc: 165 kr

Kommende konserter utover høsten: Andy Shauf (US) La Luz (US) Delta Rae (US) Swim Deep (UK) Bob Log III (US) +++ Lørdagsgodt: hver lørdag kl. 18.00 f.o.m 22. august Åpningstider: 16.00–03.30 Billetter: www.billettservice.no Følg med på www.cafemono.no

PSTEREO Marinen (Trondheim), 21. – 22. august 1Trondheims flaggskipfestival er inne i sitt åttende år, og forvandler nok en gang Marinen fra parkourpark og joggeløype til konsertarena. Det er noe spesielt med festivaler i Trodheim. Onde tunger hevder at den er en studenby, og at den etterlates tom og øde i sommermånedene. De onde tungene er gjerne studenter som drar hjem så fort sommerferien starter, men gjensynsgleden er desto større når både fastboende og innflyttere møtes til sommerens siste storfest på Marinen. I år har Pstereo slått ytterligere på samtlige stortrommer, og tatt inn artister som Cymbals Ea Guitars, Susanne Sundfør, Jello Biafra (!), Ida Jenshus, The Sword og Hvitmalt Gjerde. Fra den ene ytterkanten til den andre. All mulig ære til Emilie Nicolas’ (som også kommer!) nye Pstereo-versjon, men blant den noe eldre garde i N&D-redaksjonen er det fortsatt DumDum Boys-versjonen som holdes høyest. Kanskje er det også et av versene betegnene for hvordan folk på Pstereo-festivalen oppfører

seg mot hverandre under konserter? Vi overlater ordet til den udødelige Kjartan Kristiansen: sammen er vi pstereo lydløse meldinger uten ord vi deler små hemmeligheter og jeg tror at sammen er vi pstereo

Fine greier. Her er noen andre grunner til å dra på Pstereo: • De triste blikkene til rådville parkour-utøvere som skotter gjennom festivalbarrikadene. • Bromstad-safari. For kun et par hundre trønderkroner kan man praie en taxi og se tumleplassen til en av Norges mest infamøse rapgrupper gjennom tidene, Bromstad Billionaries. • Burger på Samfundet. Den er egentlig ikke så god, men den er av 10 burgere i Norge man burde spise før man dør en altfor tidlig død av hjerteslag.

AUGUST – SEPTEMBER 11 aug / Vulkan Arena og Pokalen KLUBBDAGEN, ØYAFESTIVALEN

17 sept /Pokalen

TRIBULATION (SE) / OBLITERATION / ONE TAIL, ONE HEAD / REPTILE MASTER / MONUMENTUM /JACK DALTON/ MAN THE MACHETES 12 aug / Vulkan Arena og Pokalen ØYANATT:

HAYDEN JAMES (AU) /FRED FALKE (FR) /LA PRIEST (UK) / POSTCARDS PRES. BELLE AND SEBASTIAN DJ-SETT(UK) 13 aug – Vulkan Arena og Pokalen ØYANATT:

LITTLE SIMZ(UK) /MOVITS(SE) / NORLIE & KKV(SE) / YOGUTTENE / SU$HI X KOBE/ 3000 TEXTURES / OH MAMA! 14 aug – Vulkan Arena og Pokalen ØYANATT:

virkelig kjent før albumet Transistor Radio kom i 2005, og han har vel egentlig ikke blitt virkelig kjent etter det heller. Ward er en halvskjult skatt som lager halvskjulte skatter som man må grave litt i for å finne perlene. Ofte er de ikke så fryktelig godt gjemt heller, men liksom noe som har vært der hele tiden, men som man bare har oversett. Ikke overse muligheten til å se Ward på scenen.

DEAD BY APRIL

18 - 19 sept / Vulkan Arena og Pokalen GUTTERBALL 2015:

DEAD MOON (US) POWERSOLO (DK) THE MAHARAJAS (SE) DEATH BY UNGA BUNGA KING SALAMI AND THE CUMBERLAND 3 (UK) HOLLYWOOD SINNERS (SP) CHARM BAG (SP) THE COSMIC DROPOUTS THE BRANDED (SE) THE HIGH OCTANE BOYS

PREMIER LEAGUE CHAMPIONS LEAGUE NFL BUNDESLIGA TIPPELIGAEN BUNDESLIGA SPORT OG DRIKKE 10 SKJERMER TRE SONER BRA LYD DIGGE SOFAER GODT DRIKKE

15 aug / Vulkan Arena og Pokalen ØYANATT:

CYRIL HAHN(CH) /OMVR / UNGE FERRARI /GYMMEN 28 aug / Pokalen

ONDT BLOD JABBA 4 sept / Pokalen

HYPNOS THE ORDER OF ISRAFEL

(SE)

OSLO FAENSKAP / LIFE LESSONS

FREDAG MUSIKKQUIZ HVER 18-20 PÅ POKALEN!

MNEK(UK)/SNAKEHIPS(UK)/ LOVELESS/KREAM M. WARD The Crossroad Club (Oslo), 6. september M. Ward er en gammel mann. Sånn høres det i det minste ut når han slurer seg gjennom låter om transisterradioer og roligdansing med halvrusten stemme mot et ofte akustisk lydbilde. Det passer ham fint. Ward er en singersongwriter, som også er medlem av bland som She & Him og Monster of Folk. Han ble ikke

2015

07/2015 Maridalsveien 13

(SE)

33 vulkanarena.no

Bill.: Billettservice.no og i døra

UTELIV ANBEFALINGER

LIV

KLUBBDAGEN TIRSDAG 11. AUGUST

LIV

SNASEN bOka LUFTWAFFEL (FØRSTE KONSERT STARTER KL 23)

ØYANATT: FREDAG 14 AUGUST UK

SWEAT SHOP

NILS NOA

KHOMEINI-ÅDNE & PRTLVX-DAJANI

ØYANATT: LØRDAG 15 AUGUST

SWEAT SHOP

KLUBB YACHT ROCK: TO TIÅR Rockefeller (Oslo), 13. og 14. august Bergenserne i Fagernes Yacht Club har virkelig funnet seg til rette i Oslo. Fra 2010-sommerenes svetteste og flotteste Øyanatt-natt i kjelleren på Revolver, til gyngende sjøsetting på Parkteatret, og til en triumf av en kveld på Rockefeller i fjor: Fagernes Yacht Club er som en isbryter i Sørishavet i Antarktis, bare at isen er smakstilsatte isbiter, Sørishavet er en paraplytilsatt piña colada, og Antarktis er Club Tropicana – tilsetningsfritt. Man trenger jo ikke mer. Denne gangen har de tatt det enda et steg videre, og valgt å ha to (2!) kvelder, hver til sitt genredefinerende tiår. Vi lar de selv oppsummere kveldene med stikkord.

Torsdag 13. august 1974–1979. Christopher Cross. Rosa dress. Skjegg. Steely Dan. Sleng. Rhodes-piano. «More Than A Feeling». Champagne. Yacht Fredag 14. august: 1980–1986. Lionel Richie. Yamaha DX7. Skulderputer. George Michael i badebasseng. Leppestift. Glitter. Phil Collins. Skarptromme med gated reverb. Frisyrer. «Yah Mo Be There». Obligatorisk oppmøte, obligatorisk allsang, obligatorisk jubling når Håkon Njøten sjøsettes utover publikum i en liten gummibåt. Hvem trenger stagediving når man kan stageseile?

CHARLOTTE THORSTVEDT

TARJEI NYGÅRD (UNTZ UNTZ/FULL PUPP) TIRSDAG GRATIS 22-02.00 FREDAG & LØRDAG 150,- (100,- MED ØYABÅND) 23-03.00 WWW.THEVILLA.NO

OUGHT Folken (Stavanger), 12. august Oughts More Than Any Other Day, og særlig den strålende «Habit», vokste seg utover 2014 til å bli en god vane. Ikke god som i godhjertet eller helsebringende, men som i å stå opp hver dag. Drikke vann. Puste med nese, mage og munn. Sånne ting. Og så glemmer man det, og

07/2015

så dør man. Neida, men noe dør inni deg når er periode med intensiv monolytting er over, og da er det godt å vekke det til live igjen, på en litt annen måte. Det går an å gjøre med Oughts kommende langspiller Sun Coming Down, og kanskje særlig den første singelen «Beautiful Blue Sky», og det går an å gjøre det på Folken 12. august. Ingen glemt vane er for vond til å vende.

FOTO ØYAFESTIVALEN/ISAK FRØSETH FOTO CHEFF RECORDS

REVOLVER _______ KIDD Klubb Kok (Bergen), 15. august Klubb Kok – Årets Utested-vinner under NATT&DAGs Bergenprisen i år – feirer at de har holdt åpent i et helt år, og det gjør de ved å invitere en av Nordens mest festglade artister. Den danske rapperen KIDD kom ut av ingenting, og det gikk kort tid fra dansken gikk fra å være et YouTube-fenomen til å bli en av Danmarks største stjerner. «Kysset med Jamel» satte det hele igang, før «Ik lavet penge» tok

FOTO ØYAFESTIVALEN / JOHANNES GRANSETH

AUGUST

det til nye høyder – både finansielt og artistisk. Uhh det er så svært at være så god! Etter et oppsiktsvekkende intervju på dansk TV, endel problemer med både oppmerksomheten og dopbruk, tok KIDD en pause (proklamert på Twitter «Jeg stopper med musik»), men kom så knallhardt tilbake med debutalbumet Heimdals Siste Vogter. KIDD har også samarbeidet med både A-Laget og Lars Vaular. Featurings? Kombo? Hologram? Beef fra scenen? Alt kan skje.

ØYAFESTIVALEN Tøyenparken (Oslo), 11. – 15. august For noen distriktsfolk er Øyafestivalen legemliggjøringen av alt som er fælt med Oslo. Knutepunktstatus, hipster-infisert, Todd Terje som headliner siste dagen … Kaster man et blikk utenfra og legger vondvilja til er det sikkert mye å ta den på. Tar du likevel turen til Tøyen, blir man fort omvendt, selv om man er rabiat distriDet eneste problemet med det nye området er at det ikke har det samme umiddelbare og overveldende inngangspartiet – den første turen over broa inn i Middelalderparken var et av sommerens høydepunkt – men flyttingen har bortsett fra det vært utelukkende positiv, spør du oss.ktspolitiker eller rural-fiksert og utkantsfiksert meningsytrer. Som vanlig er det noe for alle, men vi setter en knapp på at tre norske favoritter – Beglomeg, Broen og The Switch – gjør festivalen ekstra bra i år. I tillegg, her er tre andre grunner til å dra:

• Muligheten for å irritere de hårsåre naboene som bor i nærheten av festivalområdet. • Disse hipstere/være hipster (disse er ofte samme greia). • KlubbØya. Hvis vi skulle tatt med noe til en øde øy hadde det vært klubbarrangementene til Øyafestivalen.

1 5

50 Kr - 20 År - 23.00

KLUBB: KNULLDRØM

165/195 Kr - 20 År - 22.30

ØYANATT 2015

190/215 Kr - 20 År - 22.30 (OSLO PSYCH NIGHT)

OUGHT

TOXIC HOLOCAUST + TöXIK DEATH

WHITE FENCE

KLUBB: DISKORAMA

200 Kr - 20 År - 20.00

SEPTIC ORDER PRESENTS:

50 Kr - 20 År - 23.00

ØYANATT 2015

KLUBBØYA

Gratis med Øyapass / Uten: 100 Kr - 20 År -17.00

KLUBB: FINE GRAINS SHOWCASE 50 Kr - 20 År - 23.00

50 Kr - 20 År - 23.00

KLUBB: RIEMANN ZETA FUNCTION

100 Kr - 20 År - 23.00

PSYCHWARD CLUB

FEIL MANDAG

KLUBB: POP NOIR

0 Kr - 20 År - 20.00

KILDAPHEW, APOTHEK, SUCCUBA, 50 Kr - 20 År - 23.00 HONEYTRAPS, YOON, NINA GAARDEN. 28 KLUBB: DISKORDANS

LES BIG BYRD (OSLO PSYCH NIGHT)

ØYANATT 2015

165/195 Kr - 20 År - 22.30

50 Kr - 20 År - 23.00

KOMMENDE KONSERTER: THE UNDERGROUND YOUTH, IN GOWAN RING, DØDHEIMSGARD, THE WARLOCKS, WHITE HILLS, GRAVE PLEASURES, SONNY & THE SUNSETS, AURA NOIR, DJEVEL, CAMERA, GENGAHR, CRAFT SPELLS, THE CHEATERS, BARREN WOMB, Spis på Mission Taco: Man - Fre 15-22, Lør 13-22, Søn 13-20 07/2015 Drikk på Revolver bar hver dag 18.00-03.00 (Fre & Lør 16.00-03.00)

SPIS, DRIKK OG LE PÅ LATTER!

SPIS

DRIKK

UTELIV FEM I BAGEN

Feelagood presenterer

Bård Tufte Johansen S TA N D U P N O R G E P R E S E N T E R E R

T U S& V I K T Ø N N E

DAGBLADET

DRAMMENS TIDENDE

AFTENPOSTEN

«DR. BERGLAND BURDE FÅS PÅ BLÅ RESEPT» DAGBLADET

«EN FESTLEGE SOM KURERER» AFTENPOSTEN

SKAMMER

VARDEN

SEG!

Spilles fra 02. – 19. september

Spilles fra 15. – 31.oktober S TA N D U P N O R G E P R E S E N T E R E R

Premiere: 2015 T U 5.Snovember V I K

P Å

L A T T E R

& A K E R

B R Y G G E

T Ø N N E

SKAMMER

SEG!

Premiere: 5. november 2015

P Å

L AT T E R

A K E R

B R Y G G E

BA Premiere 05. november

Premiere 01. oktober Espen Beranek Holm

Cecilie Steinmann Neess

Hver tirsdag, fredag og lørdag fra 01. september

5 KOMIKERE HVER KVELD!

Presenterer

Kun kr. 145,- (+ avgift)

STUDENTPRIS KR. 80,(+ avgift) HVER TIRSDAG!

Billetter på telefon: 23 11 88 00 / 815 33 133 / Billetter på nett: www.latter.no / www.billettservice.no / Hotellpakker: 06154 / www.showpakker.no

Premiere 28. januar 2016

Middag og show fra kr. 560,For bestilling 23 11 88 00 – For mer info se: www.latter.no Billetter: 23 11 88 00/815 33 133 – www.latter.no / www.billettservice.no Hotellpakker: 06154 / www.showpakker.no

KRINGKASTINGSORKESTRET I UTVALG HØSTEN 2015 SESONGÅPNING - TORSDAGSLIVE

OSLO DOMKIRKE TORSDAG 3. SEPTEMBER MIGUEL HARTH-BEDOYA, DIRIGENT AUGUSTIN HADELICH, FIOLIN

PROGRAMLEDERE: PER SUNDNES & JAN FREDRIK HEYERDAHL

Knut Nystedt: Pia memoria Johannes Brahms: Fiolinkonsert Antonìn Dvořak: Symfoni nr. 7

ULTIMA

AULAEN LØRDAG 19. SEPTEMBER

THOMAS RIMUL, DIRIGENT Jon Øivind Ness: Mørkgånga (urfremf) Øyvind Torvund: Idyllic Scenes (urfremf) Iannis Xenakis: ST/48

FOTO: BLUNDERBUSS

KORK I STORE STUDIO

FREDAG 9. OKTOBER INGRID ANDSNES, PIANO KOLBJØRN HOLTHE, LEDER

Wolfgang A. Mozart: Klaverkonsert nr. 12 i A-dur Franz Schubert: Symfoni nr. 9, ”Den store”

KNUT NYSTEDT: APOCALYPSIS JOANNIS

OSLO DOMKIRKE FREDAG 16. OKTOBER HÅKON DANIEL NYSTEDT, DIRIGENT OSLO KAMMERKOR, SCHOLA CANTORUM OSLO VOICES, KAMMERKORET NOVA

COME SHINE & KORK

NRK STORE STUDIO ONSDAG 18. OG TORSDAG 19. NOVEMBER

KAPELLMESTER: ERLEND SKOMSVOLL

KORK KAMMER I STORE STUDIO

07/2015

ONSDAG 21. OKT: ANNE KARINE HAUGE, FLØYTE ONSDAG 28. OKT: ANDERS K. NILSSON, FIOLIN ONSDAG 2. DESEMBER: JANINA KRONBERGER, FIOLIN

NRK.NO/KORK billettservice.no - 81533133

GØTE STRINDLER Gøte Strindler er blant annet en del av DJ-duoen, hype-kollektivet og radioprogrammet Nova Amor, samt programleder for radioprogrammet Strindlers Liste. Har sett Battlestar Galactica fire ganger.

CHRISTIAN WESSEL Christian Wessel er DJ pa° steder som Badstugata og Kennelklubben og co-host i den Monster-produserte podcasten Wildcard FC. Har studert folkemord og Hitler på Blindern de siste årene.

___________________________________

Bryson Tiller ft. King Vory Break Bread (no sleep remix) Bryson Tiller har i 2015 vist seg som den RnB-artisten det funker best å remixe, og «No Sleep» er som veteran å regne i «bygge gulv»-musikk. Den setter seg i hodet og foten på en sneaky måte og hinter til det som skal skje om en halvtime/time.

Floating Points King Bromeliad Det begynner som en parodi på en hjemmefest, men ender som det jeg ville hatt som sang i begravelsen min, hvis én sang beskrev min personlighet. Ingen har personligheten til Bach – Air.

Cubby Steady Now ft. Tasha the Amazon (Karman Remix) De første to minuttene av den låta her gir meg en sånn «jeg er uovervinnelig»-følelse, lett overførbart til dansegulvet! Man må dog mixe bort slutten på låta før den imploderer. Lory Money ft. Ba$ilones Me gusta tu suaj En gang iblant slår hype-kollektivet Nova Amor seg sammen med det peneste og mest begavede DJ-paret i Norge, nemlig $lumford&Gun$. Vi spiller RnB, og de spiller den hardeste Trap-en du kan tenke deg. Her har du en låt som havner midt i aksene våre. Merkelig og turnt! Kranium Ft. Ty Dolla $ign Nobody Has To Know (Major Lazer & KickRaux Remix) Opp med tempoet! Opp med albuene! Opp med hele huset! Om man har kost seg med dancehall og RnB hele kvelden, hvorfor ikke blande de sammen mot slutten på litt høyere bpm? En liste med låter til sommeren 2015 må vel inneholde noe dancehall eller Major Lazer! Unge Ferrari Vanilje Da 93 prosent av slottsfjellpublikumet 2015 hadde driti seg ut og gått på Bastille, sto en gjeng nedi høgget og beskuet Unge Ferrari! Beskuet, skriver jeg? Hoppet, danset og sang, mener jeg! Setter du på denne så frir du til de som klikker og stemmer i, og det er en fet følelse!

Matthias Meyer Free Your Mind (Original Mix) Den mest perfeksjonerte tech-house låta i verden? Kanskje. Poenget er uansett at samspillet mellom de elementene du forbinder med house her ikke kunne blitt gjort bedre. Terry Toner Eat the Positive (Smash TV Remix) Den beste låta ingen spiller? Kom i 2009, og jeg har aldri hørt noen spille den siden. Perfekt kombinasjon av 4x4 og hjemmekoselig, rusindusert «nåkoser-vi-oss-men-jeg-har-det-vondt»psykose.Trenger ikke være rusindusert. Burial Ashtray Wasp De fineste siste 4 minuttene av en sang som er laget, kanskje. Hva er vitsen med house hvis du ikke liker Burial på vei hjem fra dårlig mdma-nach i storby-soundtrack. Det overfladiske, billige ekkoet av hva du har gjort ringer i ørene dine mens hjernen strides mellom å tenke på hvilke regninger du har glemt og om du er en bra/dårlig person. Hvis du er en av de som snakker om Burial som toppunktet til post-dubstepens crescendo kan vi heller møtes fordi vi er i samme konfirmasjon. Joris Voorn MPX309 Vil du vite hvordan du avslutter et set på The Villa? Du kan gå den lange veien og smyge deg til en viss cred hos Oslos største møringsønn eller Norges beste fotballkeepers datter. Eller du kan spille denne og spankulere avslappet til nachspielet hvor alle vil vise deg at de likte Moodymann før han ble lett tilgjengelig. Bass er bass, si.

BERGEN KUNSTHALL HĂ&#x2DC;STEN 2015

Giorgio Griffa, Dall'alto, 1968, Acrylic on canvas, 107 x 160cm. Courtesy of the artist and Casey Kaplan, NY. Photo: Jean Vong

MAT ANMELDELSE

JOHN DEE - TIRS. 11.8.

ØYA KLUBBDAG

Biru Baby Pony The Pirate Up Against The Phantom Amanda Bill. kr. 150,- / Fri entré med Øyapass. 18 år leg.

ROCKEFELLER TIRS . 25 . 8

JOHN DEE - ONS. 12.8.

ØYANATT

Viet Cong (CAN)

Bill. kr. 225,- / 175,- med Øyapass. 18 år leg.

JOHN DEE - TORS. 13.8.

Waxahatchee (US) Woods (US)

ØYANATT

Bill. kr. 250,- / 200,- med Øyapass. 18 år leg.

JOHN DEE - LØR. 15.8.

Dan Deacon (US)

ØYANATT

Bill. kr. 250,- / 200,- med Øyapass. 18 år leg.

TROND-VIGGO TORGERSEN EGIL HEGERBERG

ROCKEFELLER ONSDAGute26. ”Skyggebokser” nå!AUGUST Bill. kr. 250,- / 200,- (student). 18 år leg.

3.11: TROND-VIGGO TORGERSEN TORE SAGEN

Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

JURASSIC 5 ROCKEFELLER FREDAG 28. AUGUST

BILL. KR. 365,-. 18 ÅR LEG.

GAFFA

“YOUNGER” UTE NÅ!

JONAS HELT SYKT STOR FEST ALASKA MED KATASTROFE OG STAYSMAN & LAZZ

Rockefeller - Lørdag 29. august Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

MARIT LARSEN Torsdag 10.9. - Bill. kr. 295,-.

ROCKEFELLER // LØRDAG 5.9. BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

DAGBLADET GAFFA

“Wildheart” ute nå!

SIRI NILSEN

Torsdag 1.10. - Bill. kr. 250,-. 16.9: HEKLA STÅLSTRENGA 20.9: GURO VON GERMETEN 2.12: UNNI WILHELMSEN

NB! Begr. antall bill. i salg. 18 år leg. 38

SENTRUM SCENE - 30.9. BILL. KR. 335,-. 18 ÅR LEG.

07/2015

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

GOD MAT, VO På Freddy Fuego insisterer de på at du skreller burritoen som en banan. TEKST KETSJUP OG SENNEP «OPENING HOURS: Tuesday to Saturday 15.00 – 22.00. Sunday 12.00 – 22.00. Closed Mondays.» – Fin tilleggsinformasjon for hjerneskadde, dét, sa Ketsjup og åpnet døren. – Damene først, Sennep, lo han. Freddy Fuego hadde bare vært åpent i en drøy uke da Ketsjup & Sennep troppet opp en tirsdag i midten av juli. Konseptet virket å være et slags Subway for tacoretter, der man først velger burrito, deretter fyll, deretter salsa. Som nyåpnet sted var betjeningen krampeaktig serviceinnstilt, og Ketsjup & Sennep fikk prøvesmake de ulike salsaene. Ketsjup, som er oppkalt etter den sterkeste smaken han har smakt, brant seg på samtlige av disse.

Å TA FEIL AV WRAP OG PAPIR – Jeg hadde glemt hvor vondt Sol-øl er, sa Sennep da han satte seg ved bordet. – Det smaker pinne-is. Eller vann med bittelitt såpe, svarte Ketchup, og begynte å peele aluminiumsfolien av burritoen som en banan, som han hadde fått beskjed om av servitøren. Ketsjup hadde gått for en kjøttaco. Sennep skeiet ut med en vegetarisk vri. – Papiret setter seg fast i tortillaen!

Vi sendte våre nye utestedsanmeldere Ketsjup og Sennep, to helt vanlige folk, til Freddy Fuego, et nyåpnet tacosted i Torggata i Oslo.

Det blir hull i tortillaen når jeg peeler, skrek Ketsjup fortvilet. For Sennep gikk peelingen bedre. – Mye enklere å skrelle enn en vanlig shawarma! De må man ofte bite i stykker for å få has på. Pluss i boka for letthåndterlig skrellepapir, sa han fornøyd. Skrellepapiret til Freddy Fuego bestod av aluminiumsfolie, med et syltynt lag krepp-papir under. – Det burde bare vært aluminiumsfolie, klaget Ketchup, mens han satt der med en hullete wrap fylt med krepp-papir. – Da kunne man aldri tatt feil av wrap og papir, fordi man ser aluminiumsfolien godt i maten. Det innerste laget med krepppapir går veldig i ett med burritoen, sa Ketchup, før han omsider tok sin første bit. BURDE KANSKJE HATT DET I EN BLENDER – Godt kjøtt! Det ligner på tunfisk utseendemessig, sa Ketsjup oppspilt. – Er det dette som er pulled pork?

Knallgod burger og digg milkshake

dognvillburger

www.dognvillburger.no

Maridalsveien 13 H 0178 Oslo post@dognvillburger.no 21 38 50 10

OND DRIKKE Senneps veggis-burrito viste jeg også å være god på smak. – Nesten like god som enchiladaen på Café Sara. Midt mellom den og Chicken Salsa, på McDonald’s, hvis jeg skal prøve å plassere den meksikansk. – De oransje bitene ser ut som gulrot, men jeg tror dette er søtpotet, ja! Måten burritoen var brettet førte til at det er veldig mye burrito på den ene siden og lite på den andre. Annenhver bit smakte dermed forskjellig. – Burde kanskje hatt det i en blender, sa Ketsjup. Men serviettene var myke, bedre enn dem man får på kebabrestaurant, og mnnet om det man har på tørkerull hjemme. Samtidig var det liten tvil om at duoen befant seg milevis hjemmefra. – Dette er ikke akkurat norsk taco! SUBWAY MØTER BALKAN Kort oppsummert er Freddy Fuego en dyr fastfoodsjappe. Den kan ikke sies å være en restaurant. – Subway møter Balkan, sa Ketsjup. – Hvorfor Balkan?

Er det dette som er pulled pork?

– Ser for meg at det er et kebabsted som ikke er støgt, sa Ketsjup. Sennep, som trodde Ketsjup mente den betente søreuropeiske halvøya, meldte seg ut av samtalen, da han ikke hadde noe gastronomisk erfaring derfra. Ketsjup mente imidlertid Balkan Grill, som lå vis-àvis det som tidligere var kjent som «Den øverste Bisleten», som nå er byttet ut med en enda øvrigere Bislet. – Litt synd at det ikke lenger ligger noen Bislet der den opprinnelige Bisleten lå, sa Ketsjup. EN LANG KJØTTBAGUETTE – Det var litt lite mat, sa Ketsjup, etter han hadde svelget ned den siste biten. – Holdt for meg, sa Sennep. – Men mye mindre enn en kebab. Og dyrere, sa Ketsjup. Sennep nikket. Sennep og Ketsjup synes maten var god, men ikke det beste de hadde smakt. For Ketsjup var det en lang kjøttbaguette han spiste i Frankrike høsten 2012 som tronet øverst. Baguetten bar navnet «Americano», og var fylt med en lang sylinderformet burger. Ikke rollerburger – kværnet biffkjøtt i en lang pølse. Med masse pommes frites og majones. – Det er det beste jeg har smakt til nå, sa Ketchup og tok en siste slurk av Sol-ølen.

HaR DU EllER NOEN DU kjENNER OpplEvD vOlDTEkT? Ta kONTakT mED OSS på DIXI

SAMMEN MOT VOLDTEKT

DIXI RESSURSSENTER WWW.DIXI.NO

07/2015

MAT ANMELDELSE

SYKKELSTYRET Peloton «har trua på gode råvarer», men har Ketsjup og Sennep trua på Peloton?

TEKST KETSJUP OG SENNEP – De har ofte pølser og sånn på sånne nye steder. Kanskje de har det her, sa Sennep. – Ja, pølser er godt, istemte Ketsjup. De to stod utenfor Torggatas nyeste tilskudd: Peloton, en kombinert bar, kafé og sykkelverksted. En ok fyr med anonymt ansikt stod bak disken. Et par gjester satt og skumleste sykkeltidsskriftene som lå henslengt. Ketsjup og Sennep bestilte en øl, og overraskende nok kom den i et vanlig halvlitersglass. – Grei øl, da. Litt dyr. Og Hansa er dritt, for så vidt, sa Sennep.

EN SUKSESSRIK BOKHANDEL 82 kroner senere tok de to plass ved de store vinduene med utsikt over idylliske Anker Apartments. Sitteplassene var litt grunne i lårlengden, og ryggstøtten var ikke optimal. Interiøret minnet om ansiktet til Stian Barsnes-Simonsen: Det var i besittelse av mange av komponentene som trengs for et sjarmerende resultat, men resultatet var det stikk motsatte. – Den mest presise måten å beskrive

07/2015

Vi sendte våre nye utestedsanmeldere Ketsjup og Sennep, to helt vanlige folk, til Peloton, et nyåpnet utested i Torggata i Oslo.

dette på er at det ser ut som en bokhandel som pleide å være overfylt og rotete og særegen, bare at alle bøkene nå er solgt og alt som er igjen er de spinkle møblene, sa Ketsjup. Sennep så grundig rundt seg. – Hva mener du? – Altså, interiøret minner om en altfor suksessrik bokhandel. – Hva mener du? – Ok, glem det. Det er litt tomt her, liksom. Tomt uten å være minimalistisk, sa Ketsjup uten noensinne å ha visst en eneste ting om interiør. MERKELIGE BORD En tavle reklamerte for Tour de France på storskjerm, men Ketsjup og Sennep hadde litt å utsette på størrelsen. – Det er ikke et lerret, og ikke en gang en samling mindre skjermer satt sammen

til én stor. Det er bare en TV, sa Sennep. Midt på gulvet foran skjermen stod to svære, høye bord med hjul. Ti barkrakker stod plassert rundt hver av dem. Ketsjup & Sennep spurte seg hva slags konstellasjon av mennesker som noensinne kunne komme til å sitte på disse. – En eller annen syk lunsj i en spinnvill bedrift? Innerst i lokalet lå sykkelverkstedet. Eller, det stod et par gamle sykler på gulvet, men det var hverken verktøy eller annet utstyr der. Reparatøren hadde visstnok gått hjem for dagen. – Å ta med sykkelen sin hit er så demonstrativt. Fremfor Oslo Sportslager rett borti her, som garantert har mer peiling på sykler, sa Sennep. – Ja, Oslo Sportslager har god peiling på sykler, tror jeg, svarte Ketsjup, som hadde hørt dette fra noen.

PELOTONS KONSEPTUELLE RAMMER Menyen, som naturligvis bestod av masse løse ark med en klype øverst, bar tittelen «Matseddel» og inneholdt en «matfilosofi». «Vi har trua på gode råvarer», kunne man lese. Her skal alle kunne føle seg velkommen, stod det, enten man «sykler til jobb eller drømmer om en etappeseier i Tour de France». Det finnes to typer mennesker i verden, osv osv … Sennep og Ketsjup bestilte ikke mat, selv om menyen fristet med «kortreiste sandwicher».

– Kortreiste sandwicher, betyr det catering? undret Ketsjup. – Det er at man bestiller mat fra en restaurant i nærheten og tar det med hit, sa Sennep. Ketsjup og Sennep synes ikke det var spesielt hyggelig på Peloton. Man skulle tro at et sykkelverksted som også er en kafé og en bar ville prøvd å etablere seg som et «hjemmekoselig, nede på hjørnet»aktig sted, men dette var helt upersonlig og sterilt. Det fantes ikke speil på toalettet. Ketsjup nektet å vaske hendene i protest. Han hadde vanskeligheter med å ta innover seg stedets konseptuelle rammer. – Jeg tenker at hver gang man skal starte et sted som er såpass dust, så gjelder det å bare … Man bør bare ikke starte, da. – Ja. Hva skal man gjøre med menyen liksom, ha en vanlig skinnmappe, bare? Det går jo ikke det heller, svarte Sennep. En av de ansatte fiklet med TV-en. Valget falt omsider på Eurosports «Watts zap», en slags Americas Funniest Home Videos, bare at klippene stort sett er turnere som faller litt, mennesker som heier, eller damer som er pene i fjesene. Det falt i smak hos Ketsjup og Sennep.

Betyr kortreiste sandwicher catering?

Menn som har sex med menn bør ta helsesjekk regelmessig Menn som har sex med menn (msm) er blant de som er mest utsatt for å få gonoré, syfilis og hiv i Norge i dag. Blir du smittet ved seksuell kontakt med andre menn, kan du siden smitte din kvinnelige så vel som mannlige partner.

Dersom du har en soi kan dette øke mottageligheten for hivsmitte. Er du hivpositiv vil du lettere kunne smitte andre med hiv dersom du samtidig har en annen soi. Hiv påvises med en enkel blodprøve.

Hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner (soi) trenger ikke gi symptomer. Så selv om du ikke har plager er det viktig at du sjekker deg.

På Olafiaklinikken kan du ta hivtest (anonymt om du ønsker det), sjekke deg for andre soi og få tilbud om vaksine mot smittsom leverbetennelse (hepatitt B).

www.oslo-universitetssykehus.no Velkommen til Olafiaklinikken; Drop-in poliklinikk (ikke timebestilling) mandag kl. 10.45–17.00, tirsdag–fredag kl. 07.45–11.00. Msm drop-in tirsdager fra kl.15.30–19.30 med tilbud om hiv-hurtigtest. Msm sjekketelefon er en direktelinje for timebestilling (912 40 312) som er åpen tirsdag–fredag fra 12.30–15.00. For nærmere informasjon se Olafia.no

KUNST INTERVJU

LEDIGE

Foto: Stine Raastad

STUDIEPLASSER

WINTHERHAGEN Monica Winther setter botanikken i fokus i sin kommende utstilling.

PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE

Skolen gir et godt grunnlag for videre studier innen kunst, fotografi og andre kreative yrker, eller for å etablere selvstendig yrkespraksis som fotograf.

Løpende opptak for høsten 2015

www.oslofotokunstskole.no Tlf. 92 87 41 21

TEKST EMIL FINNERUD GRØNNE FINGRE, grønne tær, speil, speil på veggen der, hvem i byen har den grønneste sæd? Neida. Når kunstner Monica Winther nå åpner sin separatutstilling i LNM, blir det etter hva jeg skjønner lite rom for humor. Det er ikke alltid tilfelle. For de som ikke kjenner til et av henne alter egos, Mom – i den psykedeliske eurotrashduoen Mom & Jerry – kan vi avsløre at dama besitter en fingerspitzengefühl på «kunsthumor» av høy klasse. Hos LNM i august er det derimot botanikken og grønne fingre som står i fokus.

Etter hva jeg skjønner har du tatt ekstra utdannelse som i gartner i forkant og i sammenheng med denne utstillingen? – Jeg har studert og blitt flinkere! Ikke veldig flink enda, men flinkere med planter og ting som vokser i jorda. Så liker jeg å klippe gress og luke … Jeg begynte å studere for å få bedre kjennskap til faget, for å vite hva jeg holder på med. Jeg har lekt meg med blomster og gress før, men det ble aldri helt det resultatet jeg ønsket meg. Mye fordi jeg rett og slett ikke hadde kunnskap nok om hva jeg holdt på med. Jeg kunne selvfølgelig spurt om hjelp fra fagfolk, men så tenkte jeg at det var bedre å bli fagfolk sjæl. Mitt inntrykk er det mange stonere og eks-stonere som går på gartnerskole? – Gratulerer med VM i dustespørsmål, men du skal få et svar. Altså, det er mange eks- alt på gartnerskolen. Eks-sykepleiere, eks-narkomane, eks-ingeniører, eks-kokker … Så har vi også sykepleiere, kokker, ingeniører. Altså ikke eks-, men som tar en tilleggsutdanning. Så jeg kan verken bekrefte eller avkrefte ditt inntrykk. Dustespørsmål er en hedersbetegnelse i min bok! Men ok, hva slags arbeider håper du skal «blomstre» ut av botanikken? Hva ser du for deg? Hva har du stående klart på atelieret nå? – Studio mitt bugner over av forskjellige planter. Utstillingen på LNM vil forhåpent-

07/2015

ligvis bli en slags abstrakt oase med veggmaleri og planter. Jeg får nøkler til lokalene i morgen, det vil si at jeg stenger meg inne i to og en halv uke. Da går jeg løs på veggene. Det skal bli et stort veggmaleri som strekker seg over flere rom. Jeg prøver å lage en totalopplevelse av kunst … eller poesi. Liker ordet poesi bedre. Kunst er så vanskelig, jeg skjønner meg ikke helt på det. Selv om jeg er kunstner. Hva skjer forresten med Mom & Jerry? Lever de? Hva gjør de for tiden? Har de funnet seg sjæl enda? Og jeg spør som en åndssvak sjømannsprest en gang spurte meg: Har de det greit, sånn helt innerst inne? – Ja, hva skjer med dem? Det må du nesten spørre de selv om. Jeg vet det skjer masse for de folka om dagen, men hva vet jeg ikke. De lever sitt eget liv i sin egen verden. Synes faktisk at NATT&DAG burde tatt tak i de folka der og laget et kjempeintervju. De er jo levende undergrunnslegender! En skam at dere ikke har laget noe på de der to enda. Tilbake til den store kvelden: Ser det skal bli en performance på åpningen? Kan du avsløre noe om den? – Det blir en performance laget i samarbeid med Kristine Marie Aasvang. Forhåpentligvis et vanvittig euforisk sammentreff. Hva som helst kan i skje i grunnen. Noe annet du har lyst til å tilføye? Mikrofonen er åpen … – Jeg lei av den evige definisjonsronken med klimaks i et referansehelvete av fortidens levninger. Men jeg blir glad av blomster! Jævlig glad!

Jeg blir glad av blomster! Jævlig glad!

ANBEFALT

FOTO KMD/LINDAAS

GUIDE

PAINTING INTO THE FOLD Giorgio Griffa Bergen Kunsthall, 28. august – 18. oktober Riffas minimale malerier har tenteklane sine godt plantet i matematikk og filosofi. ØYSTEIN KLAGEGG USF (Bergen), 14. august – 12. september Entreè er etter hva vi vet fortsatt på flyttefot. I mellomtiden er de altså å finne som gjestekuratorere på Visningsrommet USF i august – september.

22. JULI UTSTILLINGEN Infosenteret ved Høyblokka. Hvis du velger å se denne utstillingen med kunstbriller er den interessant på talløse nivåer. Jeg har verken tid eller plass i denne guiden til å gå i dybden på hva – det trengs det bok til – men kort og tørt oppsummert kommer man ikke unna å føle at staten ikke helt vet hva de har kreert her. Da tenker jeg ikke på et sånt normalisert ikke-støtt terroristen–moral–etikk-blabla-perspektiv. Nei, snarere at staten i mine øyne har lagd en full blown samtidskunstutstilling av dimensjoner. Totalt uintendert og dermed med utrolige utfall. Hvis man er interessert i emnene utstillingen har sitt opphav i, er deler av utstilt materiale rett og slett helt fantastisk.Her er sammenstillinger av objekter og snodige installasjoner jeg ikke i de villeste og våteste kunstdrømmer hadde forestilt meg å se utstilt noen gang. På toppen av det, kommer selvfølgelig bare ideen om at denne utstillingen overhodet eksisterer slik den gjør i sin nåværende form. Jeg har i skrivende stund ikke opplevd den fysisk, men etter hva jeg har sett av fotodokumentasjon vil utstillingen blant annet innholde: 1. Skulptur på gulv: sprengt bombebil på trepaller. 2. Skulpturer i glassmonter: mobiler, kamera og øreplugger tilhørende ungdom på Utøya, samt «id-kort», medaljer, og lignende tilhørende Breivik. 3. Video: Sekvenser fra overvåkningskamera i loop av Breivik gående inn og ut av bombebilen foran regjeringskvartalet. I tilegg blir det vist personlige gjenfortellinger av overlevende. Videoer blir projisert i et «røft» rom med avrevet mur og flis. 4. Foto: Estetisk utførte «klyngebilder» av mennesker i rosetoget, i tilegg til et foto av Utøya i dus mørkeblått lys. Begge i storformat. Det hele er altså igangsatt av de samme folkene som ble forsøkt myrdet. Jeg tipper av meg hatten for årets norske utstilling! Bare gamle gærne Norge kunne laget akkurat dette. Gesamtkunstwerk blir et fattig ord i denne sammenheng.

SANDRA VAKA OLSEN Rogaland Kunstsenter, 27. september – 18. oktbober. Utstillingen til Sandra er den første store institusjonelle soloutstillingen hennes. Kunstsenteret kommer til å vise flere ulike serier hun har jobbet med. Det handler mye om kropp og teknologi, om væske og hull. Tidligere har Sandra blant annet laget fotografiene hvor hun «maler» med solkrem, for så å fremkalle analoge bilder.

WHERE DO WE GO FROM HERE? Jone Skjensvold TSSK (Trondheim), 15. august – 6. september Skjensvold åpner høstsesongen på TSSK i samarbeid med kurator og kunstner Jason Havneraas. På plakaten står en rekke nye arbeider i ulike format, samt eldre verk.

TEGNING, MALING, FOTO, SKULPTUR, GLASSKUNST, DIGITAL KUNST, UTSTILLINGER, 3D MODELLERING OG PRINT

I NASJONALMUSEETS BLINDSONE Trondhjems Kunstforening 27. august – 25. oktober «Utstillingen har som mål å sette fokus på sosialt engasjert kunst». Det er det verste jeg hørt … PERFORMANCEPROGRAM – HVORDAN LAGE EN HAGE? Marthe Ramm Fortun, Kasper Bosmans, Roderick Hietbrink, Jonathan Baldock, Florence Peake, Ane Graff Stavanger Kunstmuseum, 28. august Ane Graff har blitt invitert til å gjøre performance? Det må man få med seg. TORA DALSENG, MARI KOLBEINSON, MAGNHILD ØEN NORDAHL, LENE BAADSVIG ØRMEN Stavanger Kunsthall, 27. august – 11. oktober Fire unge, dyktige, kvinnlige kunstnere.

JORUNN MYKLEBUST SYVERSEN Akershus Kunstsenter (Oslo), 14. august – 13. september En av de mest talentfulle unge kunstfilmskaperne i våre øyne. I hennes siste film har hun angivelig beveget seg til det mer innadvendte og naturorienterte mennesket.

PERFORMANCE OG MUSIKKFESTIVAL I KVADRATUREN 22. august. Detta blir så gøy, atte. Ta med bagett, alpelue og rødvin!

RAW WAR Unn Sønju Kunsterforbundet (Oslo), 13. august – 13. september Primisset for utstillingen er spørsmål som «Krig. Hver dag gjennom media. Hvordan skal vi takle det?»

07/2015

Kunst gjør deg

SCENEKUNST KOMMENTAR

FOTO ØYVIND EIDE

SMARTERE!

MEDITASJONER I KRISETID Noen lyspunkter i en teaterhøst overskygget av gjenoppsetninger. TEKST TORA OPTUN Everything is doomed And nothing will be spared, But I love you, honeybear – Father John Misty, «I love you, honeybear», 2005

LIFE’S A BITCH, and then you die var en gang det kuleste pubertetstorturerte ungdommer kunne skrible på ranselen. Dette skulle bevise at du hadde imøtegått livets hardeste faktum: Døden kommer til oss alle. Valar morghulis; all men must die. Life’s a bitch, and then you die, som først dukka opp i 1982, skulle signalisere at selv om det ikke nødvendigvis var sånn at du lo døden i ansiktet, gikk du i hvert fall mannen med ljåen nonchalant i møte. Vissheten om at vi skal dø er ifølge noen den mest avgjørende forskjellen mellom oss og dyrene. Ernest Becker pusher i sin Pulitzer-vinnende bok The Denial of Death teorien om at menneskelig sivilisasjon i bunn og grunn er konstruert for å forsvare oss fra vissheten om våre egen dødelighet. Kort fortalt: Ved å ta del i noe som er større enn oss selv – menneskeheten, som vil leve videre selv lenge etter at vi er blitt markmat – greier vi å distrahere oss fra dødsangsten, og fornekte vår egen dødelighet. Påstanden om at livet er et helvete, og så dør du fremstår, i lys av Beckers teori, som overmodig drittsnakk. Det stemmer nok, men kanskje er dette paradoksalt nok også en distraksjonsmetode? Det å svartmale livet og betrakte verden som tom og jævlig kan være en måte å forsone seg med egen dødelighet.

Ida Ekblad, Political Song for Jessica Simpson to Sing, 2007. Astrup Fearnley Samlingen

Er du under 25 år? Bli U25-MEDLEM i Astrup Fearnley Museets kunstklubb! For kun kr. 125 får du gratis adgang i ett år, invitasjon til utstillingsåpninger, gratis omvisninger, rabatter i museumsbutikken og mye annet.

07/2015

www.afmuseet.no / @astrupfearnley / #astrupfearnley

SHAKESPEARES HAMLET ER en fyr som forsøker å ikke gi etter for misantropien, men som tidvis opplever verden som et meningsløst spill hvor folk er falske jævler. Han både frykter og lengter etter døden, og sliter med å velge mellom nihilistisk dødsaksept eller å ha tro på livet: «Det fremstår ofte som om vi må velge mellom å være idealist, og kjempe for utopier, eller en mer nihilistisk tilnærming, hvor en omfavner relativisme og sier ingenting er av betydning.» fortalte Peer Perez Øyan NATT&DAG da han ble intervjuet om sin oppsetningen av Hamlet.

DEN SAMME DØDSANGST/-lengsel oppdager vi dersom vi ser nærmere på diverse undergangsforestillinger, og menneskehetens tilsynelatende uuttømmelige appetitt for disse. Det går an å påstå at armageddon-fascinasjon skyldes opplevelsen av at verden faller fra hverandre og at, som Yeats skrev: «The centre cannot hold». Sosialpsykolog og forfatteren av Terror Management Theory, Jeff Greenberg, avviser ikke dette, men understreker at forestillinger om verdens undergang kan være en måte å kanalisere dødsangsten på. En dramatiker som har bevist at dommedagsstemninga og døden er passende sengefeller, er Samuel Beckett. Hans Krapps siste spor ble fremført som en innledning til hans mer eksplisitt post-apokalyptiske drama Sluttspill, og handler om en mann som feirer bursdag ved å «holde dommedag over seg selv». I likhet med Hamlet har han latt sitt misantropiske syn på verden forpurre den store kjærligheten, og selv om hans miserable ensomhet ikke skyldes zombieangrep, tidevannsbølger, eller invasjon fra det ytre rom, er det noe apokalyptisk over greia. Regissør Angelina Josephine Stojcevska mener at det er vulgært å lage teater som ikke forholder seg til en verden i krise, men når hun nå skal vise frem sin diplomoppgave på Nationaltheatret handler det, etter alt å dømme, ikke så mye om kriser, som om krisementalitet. Strategier for en lysende fremtid handler om et kjærestepar som har gjemt seg bort i en bunkers i påvente av verdens undergang, en undergang som muligens allerede har funnet sted. Det er et Beckettsk scenario hvor karakterene i en absurd situasjon må deale med dommedag og dødsangst, men heller enn å isolere seg og skyve folk fra seg, forsøker de å holde sammen i en verden som går i oppløsning. Og kanskje er det en løsning? Strategier for en lysere fremtid spilles på Nationaltheatret 12. september – 6. oktober Krapps siste bånd spilles på Det Norske Teatret, scene 22. august – 3. september Hamlet settes opp på Trøndelag Teater 5. september – 13. oktober

ANBEFALT

GUIDE

FOTO VERDENSTEATRET

FOTO METTE TRONVOLL

HAMLET William Shakespeare Trøndelag Teater, 5. september – 17. oktober Å sette opp eller ikke sette opp. Trøndelag teater har sett seg lei av fiksfaksete (over)fortolkninger av William Shakespeares mest oppførte stykke Hamlet. Regissør Runar Hodne har derfor konkludert med at det å «avdekke kjernen i teksten» (sic!) er et mer overkommelig prosjekt. Gitt at et utall litteraturvitere, teatervitere, og kryptologer i over 450 år har forsøkt å knekke denne nøtta er det kanskje grunn til å være litt småskeptisk til at Trøndelag Teater skal greie det, men de er dyktige og smarte folk, så det er grunn til å tro at dette blir både bra og interessant. Espen Klouman Høyners prestasjon blant annet i Moby Dick, er en indikasjon på at han er av det kaliberet som trengs for å gjøre en bra Hamlet, men det er også meget gledelig at vi her får et gjensyn med den brilliante Kenneth Homstad.

BROEN OVER GJØRME Verdensteatret Black Box Teater, 26. – 30. august Å se denne forestillingen er noe av det klokeste du kan gjøre. Da jeg så denne udefinerbare installasjons-konsert-performancen Broen over gjørme var den (triste?) konklusjonen at dette er det beste som kommer til å skje meg på minst ett år. Forestillingen er noe av det fineste, mest ettertenksomme og rørende jeg har opplevd, og Verdensteateret beviste at de uten tvil er en samling av de mest interessante, dyktige, smarte og kreative folka i Norge, ja, kanskje i hele den vide verden. Det er, som antydet ovenfor, nokså vanskelig å karakterisere dette verket, men kanskje det nærmeste jeg kommer er at dette oppleves, på tross av at du sitter helt stille på stolen, som en serie av fall inn i avgrunner du ikke ante fantes. Uansett, det å se denne forestillingen er definitivt et av de topp ti klokeste valgene du kan ta i livet ditt.

DISTANT VOICES Heine Avdal og Yukiko Shinozaki Black Box Teater, 12. – 13. september Sannsynligvis en SYKT BRA forestilling fra en genial duo. FUGLETRIBUNALET Agnes Ravatn Det Norske Teatret, 9. august, 4., 8. og 12. september Vittig og dypt om eskapisme, overlevelse og romantisering som mer eller mindre vellykket overlevelsesstrategi. EG HEITER BENTE/ JEG HETER BENTE Rikke Wölk Det Norske Teatret: 28. august – 9. september. Rogaland Teater: 5. september – 22. oktober En tårevåt, men lattermild fortelling om Alzheimers. KLASSEN VÅR Tadeusz Slobodzianek Nationaltheatret, 2. september – 3. desember Nasjonalisme, religion og ideologi skaper debatt i et klasserom. VERDILØSE MENN Christopher Nielsen Nationaltheatret, 9. august – 31. august En morsom musikal om livet basert på Jokkes tekster og musikk. THIS IS MY COLLECTION OF SINCERE A$$$$ONG$ Runa Borch Skolseg Black Box Teater, 11. september Et konseptuelt hiphopalbum laget etter en mislykka (?) tur til Beirut, som blant annet inkluderte å grine foran superkjendisfeministen Judith Butler. STAFF Andreea David & Ingrid Berger Myhre Black Box Teater, 3. – 6. august Språkfilosofisk refleksjon uttrykt gjennom dans. KONFIRMASJONEN Jo Strømgren Trøndelag Teater, 9. september – 10. oktober Jo Strømgren er nokså flink på å lage interessante forestillinger om tema som i utgangspunktet virker dølle.

KRAPPS SISTE SPOLE Samuel Beckett Det Norske Teatret, 22. – 29. august En ubehagelig opplevelse. Dersom du skulle finne på å lese dagbøker fra da du var yngre er sjansen stor for at du vil gremmes dypt inn i sjela over det som står der. I Krapps Siste Spole introduserer Samuel Beckett en eldre herremann som av ukjente årsaker hengir seg til denne formen for selvstudium på en dag som egentlig er ment til å brukes på uforbeholden selvforherligelse. Herr Krapp «feirer» nemlig fødselsdagen sin ved å spise bananer og høre på lydopptak av hans yngre selv. Det er vanskelig å forestille seg noe mindre lystig, men Beckett er god til å gjøre det tragiske komisk. Bjørn Sundquist har vist seg å være en innmari dyktig regissør, og litt av en spesialist på å gjøre Beckett bra.

SHAKESPEARES SAMLEDE VERKER (LETT FORKORTET) Av Jess Winfield, Adam Long & Daniel Singer Den Nationale Scene, 5. august – 13. august Visstnok en hysterisk morsom hurtiglesning av Shakespeares 37 skuespill.

TORA OPTUN

07/2015

MUSIKK ANMELDELSER

YEARS & YEARS Communion POLYDOR

Skinnende pop «I think all pop music should be about who can make the loudest, brightest thing», uttalte artisten Sophie i et intervju nylig. Sitatet føles relevant når jeg hører på Years & Years’ debutalbum, Communion. Popmusikk vil og skal skinne, lyst og tydelig. Dette later

Years & Years til å ha skjønt. «Can you see me I’m shining» synger vokalist Olly Alexander til og med på en av albumets beste låter, singelen «Shine». Years & Years lager en type synthpop som minner om mange indie-ish band fra de siste ti årene (Cut Copy, Empire of the Sun, Hot Chip, blant mange andre). Men der Years & Years med stort hell skiller seg ut, er i Olly Alexanders The Weeknd-aktige r&b-vokal. Den

løfter mange av låtene som antakeligvis ellers ville vært middelmådige. Dette gjelder særlig balladene, som overraskende nok er der bandet er på sitt beste. Som på «Without», eller den James Blake-aktige avslutningen «Memo», men aller best på «Eyes shut», albumets høydepunkt. Pianoet balanserer på en tynn line, der Coldplay og Kygos ekle «Firestorm» ligger og lusker på den gærne sida, men Years & Years faller likevel

ned på riktig side, med en følsomhet som er troverdig. De mer up tempo-låtene har ofte et litt 90-talls housepreg, for eksempel på «Desire», og disse fremstår hakket mer pregløse enn de mer melodiøse balladene. Men i det store og det hele er dette veldig bra. Det er ikke så ofte man møter på jevnt over bra popalbum, men det er altså det debuten til Years & Years er. Torgeir Holljen Thon

THE INTERNET Ego Death

Delfonics gjør The Delfonics bedre enn Raphael Saadiq. Bill Withers gjør Bill Withers bedre enn Michael Kiwanuka. The Internet har forsøkt å ta seg av den etterlengtede oppgaven å puste nytt liv inn i neosoul. Den Odd Future-affilierte gruppa med Syd the Kid og Matt Martians i spissen viste stort potensiale på debutplata Purple Naked Ladies (2011), selv om den kanskje spriket

litt for mye i alle retninger. Ego Death fremstår derimot som en langt mer samlet affære. Som med Donnie Trumpet & The Social Experiments kritikerroste gla’prosjekt Surf står The Internet for en løsrivelse av gamle sjangerkonvensjoner, men der Donnie Trumpet & The Social Experiment virket totalt løsslupne med sjangerkvantesprang ut i nye galakser, er Ego Death en betraktelig mer trygg plate. Litt som noe

TORGEIR HOLLJEN

THON TOVE LO «Timebomb» Et refreng som bokstavelig talt (nei vent, ikke bokstavelig talt) eksploderer. Popmusikk blir sjelden bedre enn dette. KREPT & KONAN FEAT. BEENIE MAN & POPCAAN «Freak of the week remix» Jeg liker sommerhiten min med litt dancehall, litt London og litt mustard on the beat. FRA9 mmm Øl Det er bare et spørsmål om tid før alle vet hvem han er: Fra9, den sørlandske og enda mer chille(nske) versjonen av F’EM One. Han digger forresten øl. Sjekk ut på Soundcloud.

SONY MUSIC

GIRLS’ GENERATIONS «Party» Det lages funky sommerhits i K-pop-land også. JULIA HOLTER «Feel you» Ok, så er det snart høst, da passer denne fint!

07/2015

Ikke helt uten bufring Neosoul har virket som en sidrumpet og lite levedyktig sjanger de siste årene. Med noen hederlige unntak har mange artister gått i den tilbakeskuende fella hvor man bringer for lite av sin egen samtid inn i musikken for å kunne skille den fra sine forgjengere. The

man hører på Kaffebrenneriet på en søndags morgen og anerkjenner at har tydelige kvaliteter. Så glemmer man det hele fort og lytter til bruddstykker av samtaler rundt seg i stedet. Ego Death får en pangstart med åpningssporet «Get Away», men det udiskutable høydepunktet er den spretne KAYTRANADA-produserte «Girl», godt støttet opp av det sensuelle RnB-kuttet

«Special Affair». Det er noe forferdelig familiært og instinktivt appellerende ved The Internet. Det er en kollektiv innsats, egoets død, feiringen av det gode liv. Det er koselig uten å virke kvelende og det er snikende innovativt. The Internet lykkes et godt stykke på veien å smalne sidrumpetheten til neosoul, men fremstår i det store og det hele som litt for ufarlig. Kristoffer Jakobsen

JASON ISBELL Something More Than Free Opp av flaskebunnen Er du født og oppvokst i Alabama, midt i det tjukkeste rebelflag-waving-redneckhelvete sitter du også godt i det musikkhistorisk sett: Blues, country, soul, rock, gospel, hip hop, heck you name it, har alltid vært best nede i Sør. Dette vet Jason Isbell godt, og han nikker til høyre og venstre, til alle kvinner og menn han har hørt på, til alle som har gitt ham det lille ekstra i fingerspissene – det lille ekstra i røsten og i pennen. Om det er Micheal Stipe, Otis Redding, Lynyrd Skynyrd, Dan Penn eller Aretha Franklin kan være det samme, for Isbell manifesterer på mange måter det sørstatene er i dag og som det alltid har vært: Komplekst, gjennommystifisert, eksotisk og voldelig, men også tilgivende og håpefullt. La det ikke være noen tvil, det er i americana-enden vi finner Isbell, men tidvis på Something More than Free opererer Isbell i et country-funklandskap, ispedd litt jangle og en dose southern rock. Freedom er en naturlig fortsettelse. Der kritikerfavoritten Southeastern fra 2013 var et høyst personlig og nedstemt album, tematisk

orientert rundt eget alkoholmisbruk, har Isbell i denne omgang løftet haken enda litt opp fra flasken. Han er ikke lenger like fastlåst av det som plaget ham ved forrige korsvei, noe vi allerede på første låt får tydelige tegn på. «If It Takes A Lifetime» kan leses som en beklagelse for all julingen vi fikk på forrige plate. «Children of Children» – en sønns unnskyldning til sin mor for at han ble født, og stjal ungdommen hennes – er en seig ballade med strykere, store trommer, og en gitarsolo som drar låta ut mot seksminuttersmerket. Det nærmeste Isbell har vært «Freebird», iallfall på denne siden av Drive-By Truckers. Det leveres fortsatt mørk sørstatsgotikk i kjent Isbell-stil, alt i alt er dette allikevel en lettere plate enn Southeastern. Men det skulle kanskje ikke så mye til. Det er mer håp å spore denne gangen. Mye har skjedd i USA siden 2013: Med kirkemassakeren i Charleston friskt i minne, og den følgende debatten rundt konfederasjonsflagget, har mange knyttet platens tittel til noe mer enn kun personlig frihet. Og med Freedom viser Isbell at han er kvitt sine mange demoner, og ønsker å fortelle oss noe mer. Signert en southern gentleman. Mathias Mollestad

techno og orphaned deejay selek 2006–2008 er tro mot dette. Åpningen med «serge fenix Rendered 2», «dmx acid test» og «oberheim blacet1b» plukker opp der hvor Analordserien slapp, noe som ikke er overraskende hvis vi skal ta tittelen for god fisk og anta at materialet stammer fra 06–08. Det er muskuløs acid techno som turer avgårde i høyt tempo. Som AFX viser Richard at han behersker mer konvensjonell klubbmusikk med høyere tempo og mer uforanderlige låter. All staffasjen du finner på eldre Aphex Twin-album så vel som Syro er borte, musikken baserer seg på trommemaskin og én til to synthspor, dét er dét. Likevel, RDJs umiskjennelige humor

og overlegne musikalske teft er ikke helt borte, på orphaned deejay eksemplifisert med «NEOTEKT72», et overraskende funky elektrospor som vil falle i smak hos de som liker tidlig 90-talls Aphex Twin. Vi får også litt techno med stram overleppe på «bonus EMT beats» og «simple slamming b 2». Medienes mas rundt Syro-utgivelsen om at Richard ikke hadde gjort noe fornuftig siden 2001 var et hån mot noe av hans aller beste materiale; Analord-serien under AFX-navnet. orphaned deejay selek 2006–2008 er ikke noe dårligere – mer kvalitet fra en fyr som har en hjerne som ikke er helt som din og min. Andreas Dahl

SOUTHEASTERN RECORDS

AFX orphaned deejay selek 2006–2008 WARP

Analog biffsnadder Etter albumet Syro og dumpingen av 228 nye låter, demoer og alternative versjoner på Soundcloud, fortsetter Richard D. James aka. Aphex Twin sitt lagersalg av gammelt materiale. Denne gangen er det under navnet AFX, et prosjekt senest aktivt på midten av 00-tallet, hvor elleve vinylsingler (Analord 1–11) ble utgitt. Senere ble høydepunktene (ifølge sjefen selv) samlet på Chosen Lords, en samling som ikke yter serien rettferdighet. AFX-navnet har alltid vært holdt av til mer syrlig

07/2015

MUSIKK ANMELDELSER

TORY LANEZ Cruel Intentions EP WEDIDIT RECORDS

Fokusert og lugubert Det hadde ikke eksistert noe Toronto-sound i RnB uten Drake og OVO-gjengen hans, men der noen starter noe vil andre fullbyrde det, som det står i bibelen. 22 år gamle Daystor «Tory Lanez» Peterson tar melankoliarven fra The Weeknd på alvor, og har kastet seg inn i en gjørmepytt av kjærlighet, hat, sjalusi og begjær. Det eksisterer andre typer rariteter i lydbildet til Tory Lanez. Som mange andre RnB-sangere påtar han seg rollen som et smått lugubert reisebyrå hvor han flyr inn damer fra forskjellige kanter av verden. Han lager også låter om å ligge med modeller, som lager låter tilbake om at de ikke er interesserte. Dette skjedde etter at Tory hadde facetimet med modellen Teyana Taylor som svarte med låta «Dreams of Fucking a R&B-Bitch». Produktiviteten til Tory har vært upåklagelig siden 2013, og til å ha fått drahjelp av storheter som DJ Drama, YG, DJ Mustard, og nå Shlohmo, kan man lure på hvorfor han ikke har fått mer oppmerksom-

het. For Cruel Intentions EP er en helstøpt og herlig liten EP: Fra det mørklagte Shlohmoproduserte åpningssporet «Acting Like», til det sympatiske sistesporet «Honda Civic», hvor Tory takker en jente for at han fikk låne bilen hennes da han ikke hadde noen penger, opprettholder Cruel Intentions intensiteten og crossoverappellen til å ta steget inn i de etablertes rekker. I motsetning til tidligere tapes har Tory i større grad sluttet å rappe, noe som er like så greit. Han har rett og slett en bedre teft for melodier enn rap. Tory forfekter en messende og intuitiv tilnærming til RnB hvor tekst gjerne kommer i andre rekke. Han har enda ikke utviklet et eget narrativ, men nøyer seg snarere med å lage lappetepper av andre artisters tekstunivers. Derimot skinner følelsene i all sin prakt, godt hjulpet av hypnotiserende beats fra WeDidIt Recordsgjengen (Shlohmo, RL Grime, D33J). Det er klart det er lettere å ha en form for kontinuitet i et prosjekt med kun 5 spor, men Cruel Intentions lover forferdelig godt for fremtidige albumprosjekter om Toronto-gutten beholder samme typen fokus. Kristoffer Jakobsen

KRISTOFFER JAKOBSEN

FETTY WAP «1738» Fjorårets monsterhit «Trap Queen» går fortsatt sin seiersgang på hitlister i USA, og den enøyde og monogame sjarmøren fortsetter å bringe patosfylte hymner til folket. Du kan se morsomme memes om Fetty Waps postkode 1738 på internett, og du kan høre tonnevis av nye låter av den produktivte piraten på Soundcloud. ZUSE FEAT. POST MALONE «On God» Å sverge til gud kan som kjent gjøres på mer eller mindre sympatiske måter. Her sverger Zuse og Post Malone til gud at de vil stjele dama di. Post Malone og produksjonsduoen FKi har gitt ut noen av årets aller beste rnb-låter, og On God føyer seg inn i rekken av disse. YG «Twist My Fingaz» Det er ingenting som er bedre enn G-funk om sommeren, og YG er en av våre tids store G-funk-inkubator. Grinende synths, Roger Troutman-talkbox, og en sterk trang til å imitere vestkystsdanser melder seg momentant.

MATHIAS MOLLESTAD

CARLY REA JEPSEN «Emotion» «Drink tequila for me babe». Don’t mind if I do. En slags Call Me Maybe Part 2, men det gjør vel ikke noe.

SAVAGE «One Foot» Produsent Sonny Digital gjorde nylig et sett for Boiler-room i Chicago, og om jeg hadde vært invitert, hadde jeg garantert vært en av de slitsomme gjestene man ser på YouTube som står altfor nærme DJ-en og hyler inn i øret hans. One Foot er rett og slett for bra til å bli forbigått i stillhet.

CADDY «Wherever You Go» Thomas Dahl sitt enmanns prosjekt Caddy har fått veldig mye velfortjent skryt, velger her å trekke frem den ene låta hvor han ikke gjør alt selv. ROB BANK$ «1 In The Head» Florida-rapperen Rob Bank$ leverer herlig støyete hip hop som mørklegger hele The Sunshine State. Mannen ga i april ut ep-en «2phoneshawty», tagget på SoundCloud med en eneste tag: Black Metal. TAME IMPALA «Cause I’m a Man» Som om Todd Rundgren trodde han var Mick Jagger anno 72’. Jævla sexy pop. DAM-FUNK «Free» Åtte minutter med kosmisk G-funk, og en gitar solo som ville gjort både Yngve Malmsten og Eddie Hazel stolt. How can less be more?

07/2015

FOUR TET Morning/Evening TEXT RECORDS

En hard dags natt Four Tets Morning/ Evening er delt i to spor (hver sin side på vinylutgaven), «Morning» og «Evening», der hver del varer i om lag 20 minutter. Morgenen (soloppgangen? grålysningen?) er Bollywood, Sigur Rós, klubb om hverandre, med myke strykere, sample av indisk synging og en Postal Service-aktig synth. Om det funker? Jeg vet ikke. I det ene øyeblikket ja, i det neste

nei. Og det varer lenge nok til at man rekker å tenke begge deler ganske mange ganger. Det virker som om albumet er Four Tets forsøk på noe nytt, større og mer eksperimentelt. Formatet gir ham muligheten til å dra elementene ut, og undersøke om det tilfører idéene noe mer. I live-sammenheng kan slikt funke veldig bra, men det kan fort bli slapt når det overføres til albumformatet. Hva er for eksempel motivasjonen bak fem minutter med pling-plong på slutten av det ene sporet?

Med kortere spor blir man tvunget til å være strammere, noe som ofte er en fordel. Man skulle kanskje tro at når kvelden kommer så har Four Tet tenkt seg ut på dansegulvet? Men neida, det er her eksperimenteringstrangen virkelig blir bekreftet. Det blir riktignok litt dansebart mot slutten, men dette er først og fremst atmosfærisk, stemning. Det er ikke noe galt ved det i seg selv, men her blir det litt intetsigende. Ved endt lytting fremstår albumet som et forsøk på å gjøre noe stort, men

jeg tror ikke Four Tet helt får til det han prøver på. «Morning» er bedre enn «Evening», men det holder likevel ikke helt. Four Tet later til å ha blitt mer kompromissløs med årene, noe jeg ønsker hjertelig velkommen. Forrige plate ble annonsert med «no pre order, no youtube trailers, no itunes stream, no spotify, no amazon deal, no charts, no bit coin deal». Morning/Evening viderefører kompromissløsheten. Jeg skulle likevel bare ønske at musikken var litt bedre. Torgeir Holljen Thon

Hva er for eksempel motivasjonen bak fem minutter med pling-plong på slutten av det ene sporet?

TAME IMPALA Currents UNIVERSAL MUSIC/FICTION

Tam Impala I det siste har jeg notert meg at når det kommer til musikk, jo eldre jeg blir jo mindre modernitetsskeptisk blir jeg. Dette kan så klart komme av en aldersbetinget krise, et forsvar mot å bli dømt som gammel og kjip. Men det kan også komme av at mye av min musikksmak er formet av retrobølgen som har rævkjørt unge lyttere, sultne på pop og rock, i gode 15 år. Modernitetsskeptikerens mantra: Alt var bedre før, er ikke nødvendigvis riktig. Ja, klassikerne, de platene vi fortsatt måler alt opp mot, er fantastiske. Og alle de skjulte obskure skattene som til stadighet graves opp og som flere får ørene opp for, likeså. Og det er disse platene Kevin Parker i stor grad har hørt

mye på. På Innerspeaker og Lonerism ga han den moderne rocken et løft, og vi ble invitert med ned i Parkers referansedype bukselommer, hvor han trakk opp den ene fengende psych-rock flørtende poplåta etter den andre. Hele veien har popmusikken stått i fokus. Parker har selv sagt at han har forsøkt å lage så enkel og dum popmusikk som han overhodet klarer. Denne grunnleggende forståelsen for popmusikkens kraft og egen samtids populærmusikk er viktig om man skal bidra til musikkhistorien og ikke bare ri på bølgen av fortidens storheter. Parker sitt forsøk med Currents, som synes å være at han vil bevege seg vekk fra rocken mot et mer elektronisk lydbilde, faller dessverre fallitt. Tame stopper på veien til elektronikaen et sted mellom Daft Punk og Todd Rundgren og ender opp med å høres ut

som en krysning av Ariel Pink og MGMTs første plate. Men Parker skal ha for forsøket, selv om det tidvis blir for langdrøyt og ikke direkte nok. I altfor stor grad høres det ut som for lange låtskisser hvor han bare fortsetter og fortsetter fordi han selv vet at ett eller annet sted i disse låtene finnes det en popperle. Ved flere anledninger er han veldig nære. Det nesten åtte minutters lange åpningssporet overrasker og overbeviser. På de mer klassiske Tame-låtene «The Less I Know The Better», «Disciples», «Cause I’m A Man» og «New Person, Same Old Mistakes» klaffer det. Dette er tre helt fantastiske poplåter, for nettopp perler å regne. Disse fem låtene klarer nesten å bære plata alene, men utgjør dessverre rundt 22 minutter av en plate på 51. Var det kanskje bedre før likevel? Mathias Mollestad

Månedens beste singel- og EP-slipp Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

FATIMA YAMAHA What’s A Girl To Do

BABA STILTZ Die Hard+2

TRULZ & ROBIN Acid Agent EP

DEKMANTEL (REPRESS)

STUDIO BARNHUS

CYMAWAX

2004 var det året Johnny Ramone sa takk og farvel, Nord-Korea forbød mobiltelefoner, sjukt mange land krøp inn i den forjettede Euro-sonen (og nå bare «fuuuuck!») og ikke minst: Det året du IKKE kjøpte Fatima Yamaha på plate. Vel, elleve år etter kan du briske deg med revansj: Fatima Yamahas nå legendariske slow-burner What’s A Girl To Do reutgis på Dekmantel. Det er for øvrig en fyr med tidens dølleste alliterasjonskombo som står bak det kvinnelige pseudonymet, nemlig Bas Bron. Førsteopplaget er allerede utsolgt, så ikke gi fremtidsversjonen av deg selv NOK en sjanse til å se tilbake på forspilte muligheter. Du lever nå, kompis!

Det mååå være noe i vannet til svenskene! Neida, jeg skal ikke ty til billige munnhell for å atter etablere at det er typisk svensk å være bedre enn alle andre. Old news, NEXT! Baba Stiltz har siden debutalbumet Total fra i fjor høst, samt en rekke andre utgivelser, blitt en slags attråverdig gallionsfigur for alle som drømmer om brune, lange lokker og utenomjordiske samplinggehør. Dette er mat for deg som trenger eksentrisk venstrevridd deep-house, og som simpelthen ikke orker én deep-houseprodusent til hvis totalt generiske Ableton-starterkit-runk bare aksentuerer din medfødte misère. Kjøp denne og bli glad!

Her om dagen, da jeg alene krysset en bro i nattens mulm og mørke, kunne jeg høre lyden av raske skritt. Jeg begynte å svette som en hummer over kobbergrytene på Le Cordon Bleu. «Jeg er en jente i sin beste alder, og dette åletrange skjørtet inviterer ikke akkurat til en samtale om vind og vær». Panikkslagen så jeg meg rundt: Det var lyden av folk som trampedanset til Løvenes Konge-soundtracket på en bar. «Jaja», jeg var jo i Tønsberg, og beroliget meg med at Oslo etter alle solemerker skal bade i acid-symfoniene til Trulz & Robin fremover. Såpass har menneskeheten fortjent.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

AV KARIMA FURUSETH

07/2015

MUSIKK INTERVJU

Det er jævlig mange late journalister som putter meg i nordisk sangerinne-kategorien

Foto Karl Erik Brøndbo

– SKAL MAN NÅ UT, MÅ MAN DRA UT Nordisk lys. Isende synther. Fryst elv. Kari «Farao» Jahnsen (27) har fått utenlandske kritikere til å ta frem alt de forbinder med det kalde nord. TEKST SONDRE ÅKERVIK FOTO KARL ERIK BRØNDBO DET ER LÅTA «HUNTER» som har gitt Jahnsen et karriereløft og et internasjonal gjennombrudd. Musikkjournalist i NPR-programmet All Songs Considered, Bob Boilen, har skrevet:

An enchanting mix of her ethereal voice and the sparkle of electronics. What I love about this is she avoids what I think of as the trap of electronic music production – repetition. It’s so easy to copy and paste, but Farao’s songs are not that. – Det er veldig, veldig kult med en slik omtale. Plateselskapet mitt i Canada, Arts and Crafts, har gjort en formidabel jobb med å promotere albumet og få oppmerksomhet fra blant annet NPR, sier Jahnsen til NATT&DAG. Andre musikkformidlere, som magasinet SPIN, har gått til den nordiske gryta og rørt godt rundt med tresleiva for å beskrive Farao med ord som «chilly, Northern lights and icy, droning synths». Før de legger til: «Crack Jahnsen’s frozen lake, though, and you’ll find that the water’s warm». Her hjemme blir hun i Klassekampen beskrevet i samme musikalske åndedrag som Emilie Nicolas og Susanne Sundfør. – Det er jævlig mange late journalister som putter meg i nordisk sangerinne-kategorien, nesten før de har hørt musikken. 50

07/2015

Når man kommer fra Norge, er det veldig lett å bli sammenliknet med andre norske artister innen indie-elektronikaen, medgir Jahnsen. – Jeg har tenkt mye på de nordiske merkelappene. Jeg klarer ikke å høre at jeg høres nordisk ut. Det er utrolig vanskelig å analysere egen musikk. Men både Sundfør og Nicolas har jeg stor respekt for, jeg har hørt mye på albumet til Nicolas. Og The Brothel er fantastisk, sier hun. I MUSIKKVIDEOEN TIL «Hunter» beveger Jahnsen seg mellom slanger og livløse kropper. Videoen er spilt inn i naturskjønne omgivelser i Wales. – Jeg ville skape litt ekkel og skremmende stemning, uten å ha et for tydelig narrativ. Reptiler er ganske ekle, og jeg ville at folk skulle bli urolig. Wales valgte jeg fordi det ser helt fantastisk ut der, og fordi det var mest praktisk ettersom jeg bodde i London på den tiden. Hun valgte tidlig å flytte fra Norge og til England. Etter et formativt år på Trøndertun Folkehøgskole rett etter vidergående, pakket Farao sekken for å studere musikk ved LIPA (The Liverpool Institute for Performing Arts). Det ble imidlertid kortvarig. Skolens kommersielle fokus kolliderte med Jahnsens musikkfilosofi. – LIPA var ikke helt for meg. Det var for mye fokus på hvordan vi skulle lage popsanger for å tjene mest mulig penger. Veldig oppskriftsbasert, der det ble lite rom for særegenhet og nytenking. Og

man fikk dårlig karakter hvis man ikke fulgte den oppskriften, forteller Farao. HUN DRO HJEM igjen for en kort periode og fikk samlet tankene. Om ikke Liverpool hadde stått til forventningene, ville hun likevel drive med musikk. Som så mange startet Jahnsen musikalske oppvåkning i 16-årsalderen. Det var da hun oppdaget Radioheads Ok Computer at musikk gikk fra hobby til seriøs interesse. – Problemet var at jeg hadde ingen å høre på OK Computer med, sier hun. Jahnsen kommer fra den lille bygda Ulnes i Valdres, med 500 innbyggere. Jamnaldringene til Jahnsen hørte på hardstyle, eurotrance, country og Hellbillies – ikke Radioheads alternative rock. Men på rockelinjen på Trøndertun fant hun likesinnede, og endte opp med å spille trommer i et prosjekt sammen med bergensartisten Vilde Tuv. At hun skulle bli frontfigur, var ikke et alternativ før LIPA. Skolens kommersielle dragning til tross: Den gjorde at Jahnsen tok frem gitaren og synthen og stemmen – og plutselig var hun et enkvinnesband. Norge ble igjen for lite for Jahnsen, som ga England en ny sjanse, denne gang i London. – Hovedgrunnen til å flytte tilbake igjen, var inspirasjon. I Norge har man det ganske digg som musiker økonomisk sett, men man når ikke langt om man bare skal leve i den norske bobla. Skal man nå ut til et større publikum, må man må dra ut, mener Farao.

London var alt annet enn behagelig som musiker, og for å få endene til å møtes fikk Farao en deltidsjobb i ølbryggeri, som nesten ble en fulltidsjobb. – Man må jobbe ræva av seg for å ha råd til et rom. Jeg tjente 70 kroner i timen i et ølbryggeri, men det var fantastisk. Konkurransen som musiker er utrolig overveldende tidkrevende. Jeg brukte fem år på å komme helt inn i ting, som er ganske lang tid i forhold til Norge. HUN HAR LIKEVEL funnet litt tilbake til sine nordiske røtter, og debutalbumet Till It’s All Forgotten – som kommer i løpet av høsten – er spilt inn på Island. Akkurat som debut EP-en fra 2013. – Det var litt tilfeldig, egentlig. På EP-en skulle jeg jobbe med en britisk produsent som hadde studio i Reykjavik, noe jeg var velig fornøyd med. Det er et utrolig inspirerende musikkmiljø på Island, latterlig flinke musikere og en dugnadsstemning man ikke opplever i London. Island har også inspirert noen av låtene på det kommende albumet. – Det er et veldig dramatisk landskap der, in your face, og naturen og været er røft. Jeg tror det gjenspeiles i kulturen. Folk på Island er veldig rett på sak og ikke redde for å vise seg frem. I England er de så overhøflige at man aldri kommer til poenget, sier Jahnsen, som i sommer bestemte seg for å flytte til Berlin. Denne sommeren har hun også spilt på Roskilde for første gang. – Det var min største gigg personlig sett. Jeg har vært på Roskilde i alle år, men merker at jeg begynner å bli litt for gammel for urinstøv og kjempefulle folk. Åh, Roskilde! Til høsten står Nord-Amerika for tur. Norge må enn så lenge vente på Farao.

- s책 rett og s책 vrang

- s책 rett og s책

- bestill i dag hos din grossist

710734 280013

3 6 1 0 2 2

FILM ANMELDELSER

DRYADS – GIRLS DON’T CRY Regi: Sten Hellevig Med: Anneli Aune, Iben Akerlie, Allan Hyde, Alba August, Vilde Zeiner, Morten Abel, Jannike Jåtog Kruse Ibens rockehjem. Hvem husker ikke de dølle sommerferietimene under oppveksten, hvor absolutt ingenting skjedde? Du er for ung til å forlate huset uten å si hvor du skal, og for gammel til å bli med på lørdagstur med familien. Naturligvis blir alt bedre når nabohuset okkuperes av en gruppe kjederøykende ung-rockere, som ledes av en profetisk musikk-skikkelse; en enfant terrible-utgave av Hanna Montana, som igler seg langs gulvet i Jim Morrison positur; Henriette (Iben Akerlie) er vokalist i bandet Dryads, inspirert av et faktisk Kristiansand-band som forstyrret naboroen en gang på 80-tallet. Anneli Aune spiller 15 år gamle Hilde, den streite naboen som fra soveromsvin-

duet lar seg forføre av Henriette og hennes trubadurer. Hildes nysgjerrighet formidles av kameraoperatør Marius Gulbrandsen, som på voyeuristisk vis fører kameraet fra vindu til vindu. Hilde kan minne om Jon Burroughs i Frank og Russell Hammond i Almost Famous; rastløse sjeler som blir del av et musikkmiljø hvor de kan dyrke sin selvstendighet. Det er som en moderne dannelsesreise hvor den rene, uskyldige helten sendes ut av hjemmet og inn i en verden av sex, drugs & rock & roll. Hildes reise går ikke lenger enn over nabohekken, men til tross for geografisk nærhet, hører familiehjemmet og nabohuset til to forskjellige verdener. Dryads formidler comingof-age-nysgjerrighet via lange, til tider euforiske musikkseanser og overbevisende dialogvekslinger. Filmen er best når den formidler den lette, såre og utforskende stemningen mellom de amorøse, antimoderne ungdommene, som

foretrekker akustisk fremfor elektronisk lyd, og samtaler tête-à-tête, fremfor snapchat og sms. Her er det campfirementalitet, med gitar-klimpring, små duetter og heftig sigarettføring som gjelder. Det skapes aldri noe virkelig temperament mellom Hilde og Henriette, men det spiller ingen rolle. Dryads skildrer ikke et usannsynlig vennskap fylt med følelser og tårevåte brudd, men et relativt kjølig møte mellom to unge utbrytere som jakter egen suksess. Henriette vil bli rockestjerne, mens Hilde jakter selvrealisering og publisitet på sosiale medier. De er begge opportunister som møtes og drar nytte av hverandre. Musikerne i Henriettes entourage er langt mer sympatiske. Dryads handler ikke nødvendigvis om vennskap, men om å være ego, og kynisk nok til å realisere seg selv i en verden med hard konkurranse. Martin Parker Premiere 7. august

EDEN Regi: Mia Hansen-Løve Med: Felix De Givry, Pauline Etienne, Vincent Macaigne, Greta Gerwig, Golshifteh Farahani, Laura Smet Åndenes house. Basert på brorens opplevelser som DJ under 90- og 2000-tallets French touch, har Mia Hansen-Løve (danskættet, men fransk) satt seg fore å spille av hele sporet fra begynnelsen. Vi mønstrer på i et gammelt panserskip kjørt inn i en bukt, eller en elv utenfor Paris. En mørk, pulserende hule utenfor det enerverende, klare dagslyset. Det skal handle om magien rundt å holde crowden i gang; hypen rundt den evige festen; kokainen som er nødvendig for å holde koken i overgangen fra en musikkstil til en annen. Fra soul- og vokaldreven Garage – sjangeren til hovedrollen – til Daft Punks mer edgy French house.

For å følge de femtentjue årene tettest mulig, har Hansen-Løve satt Paul (en variant av broren?) og DJ-duoen hans Cheers i midten. En helt alminnelig blyg og hyggelig franskmann med en momonan musikkinteresse og to dype smilehull til å komme seg unna alt med. Paul velger høyre i alle veikryss og kjører på sitt: Mer dop? Ja. Musikk over kjærlighet? Ja. Fortsette med Garage uten å tenke på folks skiftende musikksmak? Ja. Slik går årene med vakre, dvelende sekvenser fra svette, euforiske klubber, via ulike kjærester og tilbake til gutterommet, foret med flere plater enn penger uansett suksess. Paul bruker inntektene på champagne, og setter seg heller i gjeld enn å avlyse festen. Høye tinder og dype daler, med jakten på den neste beaten som eneste baseline. Eden er best når den fremstår som et godt kuratert

tidsvitne med lyden og bildene av musikken i hovedrollen. Paul og vennegjengen rundt er godt castet og vel spilt, men vi anmodes om å være med på turen, mer enn å fortløpende lodde dybden i valg av livsstil. Her er bruken av mindre kjente skuespillere essensielt; de gjør det mulig å la musikkjaget komme først, og personlighetene etterpå. Nettopp derfor virker det malplassert å bryte den velkomponerte autentisiteten med gjesteopptreden fra Greta Gerwig: stilmessig når hun snakker rett inn i kamera – et banalt grep som hindrer flyten – og formmessig når fornemmelsen av dokumentarisk tidsreise brytes; Gerwig tar oss umiddelbart til New York 2015 istedenfor Paris 1995. Eden er et lærerikt, sannferdig og behagelig suggererende bølgeritt, med et fåtalls feilskjær. Ragnhild Brochmann Premiere 14. august

PØBLER Regi: Kari Anne Moe Med: Jan Olav, Kelly, Maylén, Jakob De unge og navende. Pøbler følger en kursgruppe i det såkalte Pøbelprosjektet, et tiltak for å få unge, ofte retningsløse mennesker ut i arbeid. Arbeidsformidling kan virke som et tørt tema, men regissør Kari Anne Moe finner en fruktbar hovedperson i Jan Olav, en karismatisk tidligere fengselsfugl med sinnemestringsproblemer, som sporadisk viser tegn til et uforløst potensiale. I langfilmdebuten Til ungdommen viste Moe en forfriskende villighet til å dvele ved situasjoner, og la virkeligheten utspille seg foran kameraet. Med Pøbler har hun valgt å lage en nærmest renskåren flue-på-veggen-dokumentar, og metoden viser seg enormt effektiv hva gjelder å belyse dramaet som utspiller seg i

EN NATT I BERLIN Regi: Sebastian Schipper Med: Laia Costa, Frederick Lau, Franz Rogowski, Burak Yigit, Max Mauff, Andre M. Hennicke Før soloppgangster. Spanske Victoria er kastet ut av musikkkonservatoriet i Madrid, har flyttet til Berlin, går på klubb, møter fire Berlinergutter og forelsker seg i den ene, Sonne. Så drikker de, så nærmer det seg soloppgang og likevel blir det mørkere. Den ene kompisen, en fengselsfugl, skylder en berlinermafioso penger; de må robbe en bank, de trenger en sjåfør og så kjører Victoria. Her er det endelig et ratt hun kan styre selv, handlinger som er reelle og et liv som skjer nå. En farlig god karusell er ikke noe du går av halvveis; Victoria blir sittende. Sebastian Schippers En

07/2015

Pøbelprosjektets grå lokaler. Prosjektet fremstår som en siste mulighet for mange av deltakerne, og spenningen forblir under hele kursets varighet: Vil de klare dette, på tross av den innstendige tilbøyeligheten til selvsabotasje? På samme måte bygger den observerende stilen opp under sympatien for deltakerne. Persongalleriet består av tidligere problembarn og desillusjonerte navere, men man ender opp med å lete etter – og finne – talentet og potensialet bak den angivelig uansettelige fasaden. Videre understreker stilvalget at Moe ikke befatter seg med spissformuleringer, men maler i stedet et nyansert og – i mangel på bedre ord – menneskeliggjørende portrett av de unge naverne. Filmens hovedproblem er imidlertid dens mange løse tråder. Pøbler fremstår temmelig ufokusert; den vil belyse Pøbelprosjektet og deltakergruppen som helhet, og samtidig

natt i Berlin er skutt i én tagning á 134 minutter spredd utover 22 lokasjoner. Den er ikke en film om et bankrobberi, sier Schipper, den er et bankrobberi. Mer enn det handler det om selve turen. Utallige filmer viser et bankattentat, få gir deg anledning til å kjenne opplevelsen på kroppen: absurditeten, realiteten og adrenalinet. En natt i Berlin er ekstremt vellykket som visceral opplevelse; som karusellferd og simulatorfilm. Den kjennes virkelig. På grunn av den ene tagningen og fordi vi er Victoria; en klok jente som tilfeldigvis har behov for å tenke mindre, føle mer og velge feil. Slik føler jeg mer med enn for Victoria og guttene. Hjertet i halsen, mer enn knute i magen. Jeg tar meg også i å tenke at det er scenarier som dette moren min og andre fornuftige/ ufornuftige

de individuelle skjebnene, og ender som en delvis tematisk og delvis personfokusert dokumentar. Noen av de individuelle historiene føles ufullstendige, og til tider nesten tilfeldig utvalgt. Enkelte personer introduseres, forteller litt om seg selv, før de umiddelbart havner i skyggen av filmens hovedpersoner – Jan Olav og et par andre. Filmen avslutter særdeles utilfredsstillende, med en tekstplakat som kort informerer om at Jan Olavs situasjon har tatt nok en dramatisk vending – man higer etter bare litt mer informasjon, en slags avrunding, og føler at hele historien ikke har blitt fortalt. Men disse innsigelsene melder seg ikke før rulleteksten ankommer. Inntil da er Pøbler, med sitt varme og stødige blikk, en medrivende dokumentar, og den bærer bud om en lovende dokumentarist som allerede har begynt å etablere sine signaturtrekk. Atli Bjarnason Premiere 21. august

mødre spiller av når datteren flytter utenlands. Ikke bare bilder av overfall, men en hel mørk spiral av forelskelse, dop, penger, blod og våpen. Utenkelig, men levende når ideen først er satt i bevegelse. En natt i Berlin er like absurd og virkelig som en kjærlig mors verste bekymringer. Her er det den imponerende orkestreringen av plottet som fanger historien, men det er skuespillerne som driver den: Laia Costa er alt et kamera har lyst til å hvile øyet på – ekte, søt, dyp, melankolsk, handlekraftig – og Fredrick Laus Sonne er en utstudert god blanding av uskolert og raffinert. Det er rørende søt musikk mellom dem, og all profesjonalitet til tross – her spilles det slik bare amatører gjør ved et lykketreff: helt uanfektet. Ragnhild Brochmann Premiere 4. september

JEG ER INGRID Regi: Stig Björkman Med: Isabella Rossellini, Roberto Rossellini, Ingrid Rossellini, Pia Lindström, Liv Ullmann, Alicia Vikander Here’s looking at you, Ingrid. Jeg er Ingrid er en god tittel på dokumentaren om tre ganger Oscarbelønte Ingrid Bergman, Sveriges største filmstjerne gjennom tidene. Dokumentaren tar form idet regissør Stig Björkman møter Bergmans datter Isabella Rossellini i 2011. Björkman har skrevet bøker av samtalene med Ingmar Bergman, Woody Allen og Lars von Trier, og Rossellini spør om han vil lage filmen om moren? Private filmopptak og dagbok-voiceover, samt fraværet av ekspertkommentarer, gjør filmen til det ettermælet en stor, jordnær stjerne ville likt å se selv: stort, men nært; hyllende, men upretensiøst; drama uten melodrama.

Med Alicia Vikander som Ingrids stemme lagt over et sjeldent reservoar av privat materiale, er filmen en meditasjon mer enn en stram fortelling. Den viser det som var typisk for Ingrid, mer enn den lodder dybden i det ekstraordinære ved handlingene: Reisen fra Sverige til Hollywood som 23-åring, de utradisjonelle rollevalgene, skepsisen ovenfor Hollywood, oppbruddet fra mann og datter til fordel for Roberto Rosselini og en ny-gravid mage i Italia, og opprettelsen av enda et hjem med enda en ektemann i enda et nytt land mens barna fortsatt var unge. Muligens udramatiske handlinger til en Hollywoodskuespillerinne å være, men like fullt gjenstand for fordømmelse i det puritanske 50-tallet. Ingrid Bergman dro dit lysten, jobben og kjærligheten førte henne, og så seg sjelden tilbake. Hun fyrte med glede, og brant hverken seg selv eller andre mer enn et

normalt liv kan gjøre – tilsynelatende. En kunne vel ha klaget, sier den eldste datteren, «Men siden hun var så åpen, deilig og underholdende, tror jeg egentlig bare vi hadde ønsket at vi fikk mer!». Det samme kan innvendes mot Björkmans film; ikke ønsket om mer Ingrid, men mer informasjon om tidene, bevegelsene og reaksjonene: endringene i Hollywoodsystemet, betydningen av rollevalgene eller den egenodlede feminismen. Samtidig virker formen på filmen i tråd med hvordan Bergman levde og tenkte om seg selv; som et enkeltindivid løsrevet fra storsamfunnets rammefortelling. En utemmelig glede og en ustoppelig opplevelsestrang – det er det Jeg er Ingrid handler om. Sjelden har du sett så deilige bilder av et så levende menneske. Ragnhild Brochmann Premiere 28. august

IVRY G E D FÉLIX E ETIENNE IGNE PAULIN NT MACA VINCE

AV M L I F ØVE L N EN E rhythm NS l a A n H o ers MIA ire ith a p life w eat» Indiew f o e c «A sli universal b UST and a G U 14 . A A R F INO K Å P 07/2015 53 .no

rthaus

www.a

thaus.n

om/ar

ook.c

aceb www.f

FILM DISTRIBUER DENNE!

Samtlige låter slår gnister i sin sjanger – tenk Rihanna med en klype Janet og en stripe Whitney.

PRISEN FOR KROPPEN Det seksualiserte har for lengst blitt gjeldende diskurs i populærkulturen, og rammer særlig kvinner. Nettopp derfor trenger vi historier som Beyond the Lights. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN I EN EPISODE av podkasten Here’s The Thing spør Alec Baldwin Oscarvinner Julianne Moore: «Wasn’t doing a soap like some of the most honest work you’ll ever done in your life?» Med umiskjennelig innlevelse svarer hun: «Absolutely, because you have nothing to help you; the dialogue … so rough, so basic.» Beyond the Lights er ganske rough & basic, for å si det sånn. Det enkle ved Gina Prince-Bythewoods såpeskummende dialog og iscenesettelse fremkaller imidlertid et klarsyn. Ønsket om å kommunisere bredt har overvunnet alt, som var det en storslagen Disney-produksjon, og selv om uttrykket er konvensjonelt, preges filmen av en genuin og raus fortellerglede; Beyond the Lights er bred over hoftene og varm om hjertet, kledd i sterke farger og følelser. Popartisten Noni Jean (Gugu MbathaRaw) har nettopp vunnet en Billboard, og anslås å bli USAs next big thing, men presset fra durkdrevne bakmenn, en dominerende mor og eiesyke fans strammer som en løkke rundt halsen hennes. Et sexfiksert image modellert etter Beyoncé og Rihanna forsterker følelsen av total fremmedgjøring, og etter prisutdelin-

07/2015

gen forsøker Noni å kaste seg utfor en balkong. Selvmordet avverges av den kjekke livvakten Kaz (Nate Parker), som utvikler et forhold til den ettertraktede, men ulykkelige kjendisen. Hans stoiske ro og tradisjonelle verdier får Noni til å se annerledes på tilværelsen: Kan hun møte verden som et helt og levende menneske, med fornyet selvtillit? HVER GANG EN populær artist må bukke under for presset fra media og fans, sier vi de samme tingene: vi visste det kom til å skje, det var bare et tidsspørsmål; hun eller han har vært omringet av dårlige folk, sånne som vil mele sin egen kake; de er bare mennesker, men det forplikter å være et forbilde, osv. Beyond the Lights fokuserer på baksiden av medaljen, uten å miste selve popmyten av syne. Lesere av sladrepressens skriverier vil dra kjensel på hverdagen som tegnes opp: stjernene loses mellom blankpussede, svarte biler med sotede ruter og hotellrom i Las Vegas-stil, hermetisert av ambisjoner og forventinger som i økende grad tilhører andre enn dem selv. Glamour og tristesse, oppmerksomhet og ensomhet flyter uskarpt over i hverandre. Filmen tar opp i seg denne forvir-

rende virkeligheten, og avløser obligatoriske panikkanfall og sammenbrudd ved kjøkkenbenken med små festforestillinger, der jordnære Noni som ved trolldom forvandles til en vaskeekte MTV-prinsesse. SKAL VI OPPLEVE Nonis attraksjonskraft som artist, er det avgjørende at musikken holder en viss kvalitet – få ting er flauere enn fiktive «monsterhits» uten et snev av radiopotensial. Heldigvis har PrinceBythewood skjønt viktigheten av dette, for samtlige låter slår gnister i sin sjanger – tenk Rihanna med en klype Janet og en stripe Whitney. Formidlingen må skildres med tilsvarende troverdighet, og Gugu Mbatha-Raw – smak på dét navnet! – er mirakuløst god i hovedrollen; det vakre, uttrykksfulle ansiktet gir liv til både drømmen og marerittet med like stor overbevisning, og dessuten kan hun synge. Nate Parker havner fullstendig i skyggen, den stakkaren, og scenene der Noni og Kaz legger sammen to og to vibrerer ikke alltid slik de burde.

Det gjør derimot konfrontasjonene med moren, Macy Jean (Minnie Driver). Hun oppdaget og dyrket frem datterens talent, og ønsker belønning for årene som oppofrende aleneforsørger og pådrivende manager. Morskomplekset skaper assosiasjoner til Barbara Hersheys ødipale monster i Aronofskys Black Swan (2010), men Drivers rollefigur gis flere lag underveis, og vokser ut av sitt karikerte oppsyn. Ser man forbi det blokkbokstavelige filmspråket og det skjematiske manuskriptet, finner man rollefigurer av kjøtt og blod, skapt med masser av kjærlighet. EN POPULÆRKULTUR der det seksualiserte for lengst har blitt gjeldende diskurs – og særlig rammer kvinnelige artister og skuespillere som objektiviseres i selvstendighetens, vågemotets og Beyoncé-feminismens navn – er avhengig av historier som denne. Visst er det mulig å bore dypere enn Gina Prince-Bythewood gjør i Beyond the Lights, men som filmisk poplåt er den uforglemmelig. Beyond the Lights er rene ord for penga – et melodrama med trøkk, som aldri fornekter sin egen paljettglitrende form. Rakrygget stiller det seg ytterst på scenekanten, i sentrum av det blendende rampelyset, for å kunne treffe oss midt i hjertet.

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører foreløpig har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med

FILM KORT KRITIKK

DARK PLACES Regi: Gilles Paquet-Brenner Mørkt på kino. Nok en Gillian Flynnadaptasjon, i likhet med fjorårets Gone Girl, men kvalitetsmessig er Dark Places milevis unna. Stivbeint manus- og regiarbeid hindrer den stjernebelagte rollebesetningen i å skinne, og mysteriet belyses dovent av en serie ekspositoriske samtaler og tilbakeblikk. Dette er filmskaping blottet for inspirasjon, og en thriller blottet for spenning. Atli Bjarnason Premiere 28. august

IRRATIONAL MAN Regi: Woody Allen Allens gode ting er tre. Intet nytt storverk, men en middels Woody Allen-film: en artig mørk komedie, som reddes av gode skuespillere og et fornøyelig plott. Den skjemmes av blant annet fjærlett behandling av egen tematikk, overflødige fortellerstemmer og en litt daff sisteakt. Se den for hovedrolletrioen (Joaquin Phoenix, Emma Stone og Parker Posey) – eller Allen, hvis du er kjempefan. Atli Bjarnason Premiere 7. august

SOUTHPAW Regi: Antoine Fuqua Midt på beltestedet. Å se en fallen stjerne strekke seg mot toppen igjen kan være like tilfredsstillende som å se sinte menn dælje løs på hverandre, og i Southpaw får man begge deler. Men i sin primitivitet klarer regissør Fuqua aldri helt å øke temperaturen i boksedramaet, selv om kampene er troverdige, og skuespillere som Gyllenhaal og Whitaker gjør gode roller. Sveinung Wålengen Premiere 7. august

TRAINWRECK Regissør: Judd Apatow Tog du an? Her er den klassiske oppskriften med han/ henne-kjærlighetshistorie ispedd gamle kjenninger fra sjangeren, tidvis morsomme popkulturelle referanser og masse cameos. Selv om Apatows film blir klissete mot slutten, klarer Schumer og Hader å være genuint morsomme gjennom over to timer. Morsomst er LeBron James som wingman som insisterer på å splitte regninger. Jon Sæter Premiere 14. august

LIFE IN A FISHBOWL Regi: Baldvin Zophoníasson Krise for øya. Den panegyriske mottakelsen i hjemlandet må tas med en moderat klype salt, men ser man bort fra at visse elementer tidvis føles i overkant konstruerte, er dette et elegant og ofte gripende ensembledrama. Historien om foreldre som vanskjøtter sine barn (bevisst eller ei) kan oversettes til en krass kritikk av kreftene som sendte øysamfunnet ut i finanskrise. Atli Bjarnason Premiere september

STILLE HJERTE Regissør: Bille August Dødelig åpen. En gammel mor vil dø, og en familie med sabla mye usagt er invitert på siste visitt. Augusts kammerspill er en oppvisning i nyansert regi, og balanserer på knivseggen mellom såpete avsløringer og høylydt temabehandling. Foruten en halvkarikert hasjpromotør-bikarakter, er manus imponerende innsiktsfullt, og Ghita Nørby (80) kan for helvede ikke afskrives endnu! Martin Øsmundset Premiere 21. august

MISSION:IMPOSSIBLE – ROGUE NATION Regi: Christopher McQuarrie Jorda rundt-Cruise. Rogue Nation bringer tankene til 90-tallets beste actionfilmer; den er spennende, to-thepoint og sexy, uten CGI-støy og flokeaktige plotlinjer. Tom Cruise ser ikke ut til å ha blitt en dag eldre siden forrige Mission:Impossible, der han kastes fra land til land – i alt fra en halsbrekkende motorsykkeljakt til en herlig Hitchcockinspirert operasekvens. Sveinung Wålengen Premiere 31. august

PIXELS Regissør: Chris Columbus Hell i spill. Riktignok vokser de to sjarmerende åttitallsguttene på starten av filmen opp til å bli Adam Sandler og Kevin James, og sistnevnte blir til og med president, men ikke en gang det kan ødelegge det faktum at Pixels har blitt noe i nærheten av en moderne Ghostbusters. Det er unektelig gøy å se Pacman, Donkey Kong og co. bli jaktet på i 3D gjennom New Yorks og Londons gater. Jon Sæter Premiere 7. august

FANTASTIC FOUR Regi: Josh Trank Fire skills (og en pizza?). Fire nerder jobber med teleportering til et annet univers. Når de teleporterer seg selv, får de superkrefter, og blir noe motvillig brukt i militær kamp. Fantastic Four er småpolitisk sci-fi, mer enn en ny superhelt-blockbuster, og en uvanlig godt fortalt film i sin sjanger. Dette er åpenbart begynnelsen på en serie, men film nummer én står fint alene. Sveinung Wålengen Premiere 7. august

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

07/2015

Samfunnsviterne_annonse_natt&dag_mag_129x360mm_HR.indd 1

29.06.15 10.11

FILM INTERVJU

Vi kan ikke konkurrere på effekter og kule romskip, men vi kan kompensere med fantastisk natur.

Roar Uthaug på Bølgen-settet (Foto: Eirik Evjen, Fantefilm)

ET VÅTT MARERITT Fritt Vilt-regissør Roar Uthaug er premiereklar med Bølgen, en virkelighetsnær og særnorsk vri på en sliten, amerikansk sjangeroppskrift: katastrofefilmen. TEKST JON SÆTER ROAR UTHAUG står bak filmer som Fritt Vilt (2006) og Flukt (2012), og han var involvert på produsentsiden av Gåten Ragnarok (2013). Det er et CV som først og fremst beviser hvor godt Uthaug behersker amerikanske sjangeroppskrifter, men også hans evner til å tilføre dem noe mørkt, kaldt og/eller norsk. Det samme er tilfelle for Bølgen. – Jeg var veldig opptatt av at Bølgen skulle være en norsk film. Jeg har ønsket å være tro mot sjangeren, men samtidig tilføre noe av det som er spesielt med området vi filmet i. Nærhet til de som blir rammet var viktig. At dette er vanlige folk som seeren kan relatere seg til og ikke typiske helteskikkelser var også et mål. I Bølgen er utgangspunktet at fjellet Åkerneset i Geiranger skal rase, men ingen vet når. Det er derfor under konstant overvåking, og familiefaren Kristian – som har sin siste dag på jobben – er den eneste som virkelig aner uråd når målerne i fjellet begynner å sende feilmeldinger. I hovedrollen er Kristoffer Joner – et heltevalg av

07/2015

en ganske annen verden enn for eksempel en Dwayne Johnson i San Andreas. – Forventningene til hva seeren ønsker fra katastrofefilmer forandrer seg stadig. Det holder kanskje ikke lengre med den typiske helteskikkelsen à la Sylvester Stallone som sprenger en tunnel. Jeg tror folk har blitt mer opptatt av realisme og nærhet til karakterene. SOM KJENT ER Bølgens scenario høyst reelt. Det understrekes også i filmen, som åpner med NRK-arkivklipp fra tidligere bølger på norsk jord. En av dem er Tafjord-ulykken i 1934, hvor tre millioner kubikk med stein raste ut i fjorden og skapte en 64 meter høy bølge, med det resultat at 40 mennesker omkom. – Manusforfatterne leste masse om ulykken, i tillegg til at de møtte overlevende. Selv om filmen tar utgangspunkt i dagens situasjon, bruker vi ulykken fra 1934 som bakteppe. Å ha innspillingen i Norge var viktig for Uthaug, som mener realismen i filmen hadde «falt sammen» om Bølgen hadde blitt spilt inn utenlands.

– Jeg har alltid ment at norsk natur er som skapt for kinolerretet, og jeg ønsker å gi publikum store opplevelser. Dessuten er det billig. Vi kan ikke konkurrere på effekter og kule romskip, men vi kan kompensere med fantastisk natur.

I AMERIKANSK KATASTROFEFILM blir vi gjerne eksponert for katastrofen i (beleilig) dagslys. I Bølgen er det natt når katastrofen rammer, og klaustrofobien er til å ta og føle på. Uthaug innrømmer at han fikk god bruk for sin bakgrunn fra skrekkfilmsjangeren. – Som med Fritt vilt, var det også denne gangen viktig å overføre sjangerkonvensjonene til det norske landskapet, så jeg tenkte litt i de samme banene som da jeg lagde den. Også i karakteroppbyggingen hentet jeg inspirasjon fra hvordan vi jobbet på Fritt vilt. Det er få glimt av den åtti meter høye flodbølgen i filmen. Da vi spør regissøren om tanken bak, lyder svaret som det motsatte av premisset for Roland Emmerichs undergangsfest 2012: – Effekten blir fort voldsommere hvis man ikke blir eksponert for katastrofen og masse effekter absolutt hele tiden. Likevel har filmen imponert amerikanere, spesielt på grunn av prislappen: – I påska var jeg i USA og promoterte traileren til Bølgen. Folk trodde nesten ikke på oss da de så hva vi hadde fått til for bare 5–6 millioner dollar.

Hvilke katastrofefilmer har inspirert deg? – Jeg har alltid vært glad i en god katastrofefilm. Jeg husker for eksempel da Armageddon ble satt opp i Oslo Spektrum fordi Colosseum var for lite. Det var stort. Ellers har jeg vært glad i filmer som Twister og Dante’s Peak, som kanskje lente seg litt mer på forskning. Jeg har jo også sett filmer som The Day After Tomorrow og The Impossible, og selv har jeg kanskje blitt like mye inspirert av for eksempel Jason Bourne-filmene. UTHAUG HAR tidligere uttalt at Bølgen kommer på et perfekt tidspunkt. Det er først og fremst på grunn av det tekniske. Produksjonen kunne aldri fått til de samme digitaleffektene i Norge for fem år siden, mener Uthaug, som håper at Bølgen kan sprenge grenser for norsk film. – Jeg håper at den viser at man ikke trenger å være så bundet til hva det går an – og ikke går an – å lage film om i Norge. Jeg håper virkelig det kommer enda en katastrofefilm eller en science fiction-film her i landet snart! Hva er drømmeprosjektet, Uthaug? – Det hadde vært utrolig gøy med en alien invation-film i Norge. Gjerne med Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner i hovedrollene. Bølgen åpner Den norske filmfestivalen i Haugesund 15. august, og har ordinær kinopremiere 28. august.

NORGESPREMIERE FREDAG 14. AUGUST SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE FREDAG 21. AUGUST SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE FREDAG 28. AUGUST SF Kino Stavanger / Sandnes

TV KOMMENTAR

Fra Lifetimes dramaserie UnReal (foto: presse)

LIVETS HARDE REALITETER Dramaserien UnREAL er nok et bevis på at reality-TV alltid vinner til slutt. TEKST AKSEL KIELLAND REALITY-TV appellerer til menneskelige drifter på samme basale måte som pornografi. I henhold til kriteriene man vanligvis bruker for å bedømme kunst og underholdning, fremstår reality som forutsigbart, trivielt og nærmest absurd banalt, og likevel kommer man ikke unna at denne typen TV utøver en betydelig tiltrekningskraft på et stort og pålitelig publikum. Som pornografi, er reality usårbar for kritikk og parodi, for selv om det er mye å le av og kritisere, rammer kritikken aldri kjernen av det som gang på gang får publikum til å vende tilbake til de samme situasjonene og fortellingene. Enten det er satire (Network, The Truman Show) eller parodi (Nissene på låven, Burning Love, Kroll Show), blir kritikken sjelden mer enn et speilbilde av samtidens estetiske smak og moralske bekymringer. Slike bekymringer står da også helt sentralt i realitysjangeren, for reality er dypest sett en form for teater bygget på livene og reaksjonene til virkelige personer, hvor samfunnets moralske normer befestes og overskrides etter forutbestemte mønstre. Men i motsetning til kritikken og parodien, har realityprogrammer gjennomslagskraft til å påvirke samfunnsmoralen og flytte grensene for hva som anses som tabu. Dette skyldes nettopp at reality, i likhet med pornografi, henvender seg til

07/2015

fundamentalt irrasjonelle psykologiske mekanismer. I 2015 ER REALITY-TV allestedsnærværende, og det er vanskelig å kritisere det uten å fremstå som moraliserende, vanskelig å analysere det uten å fremstå som kjedelig, og vanskelig å parodiere det uten å fremstå som overfladisk og intetsigende. Realitybransjen er tilpasningsdyktig, og besitter en imponerende evne til å endre seg i takt med publikums forståelse for hvordan disse programmene fungerer og produseres. For eksempel har den norske utgaven av Paradise Hotel de siste årene blitt så selvbevisst og gjennomsiktig at programmet kommer brorparten av kritikernes vitser i forkjøpet. Reality-TV er likevel fortsatt verdt å diskutere. Det er fortsatt populært, fortsatt etisk problematisk, og dets lammende banalitet utøver fortsatt stor innflytelse på andre former for TV- og nettinnhold. Spørsmålet er bare hvordan. DEN AMERIKANSKE dramaserien UnREAL utspiller seg under innspillingen av Everlasting, en fiktiv The Bachelor-lignende serie hvor en gruppe vakre kvinner konkurrerer om en britisk hotellmillionær. Serien skildrer hvordan produsentene kynisk manipulerer deltakerne i henhold til egne behov. Shiri Appleby spiller produsenten Rachel, som nettopp har vendt tilbake

etter et mentalt sammenbrudd, og som gang på gang bryter sine egne moralske prinsipper for å tjene penger. Med sine ujålete klær og sitt usminkede, konstant slitne ansikt, er Rachel umiddelbart sympatisk og en eksepsjonelt begavet manipulator, og i jobben bruker hun disse evnene for alt de er verdt. For at publikum ikke skal avsky Rachel fra første stund, har manusforfatterne lagt opp til en situasjon hvor hun presses til å gå på akkord med seg selv for å betjene en stor gjeld til produksjonsselskapet. Tanken er at man skal føle sympati for henne, der hun stadig ser seg nødt til å ofre deltakernes verdighet for selv å holde hodet over vannet. Det er en unødvendig ekstra motivasjonsfaktor som bidrar til å gjøre UnREAL mer svart-hvit enn den har godt av, for reality lages (hovedsakelig) nettopp av intelligente og oppegående mennesker som av ulike årsaker – hovedsakelig husleierelaterte – velger å bruke sine eventuelle talenter til å produsere banale og tidvis moralsk problematiske TV-programmer. Banaliteten er banal. Det er her de interessante problemstillingene knyttet til realityTV ligger. UNREAL er en god idé, og strengt tatt er det rart at denne typen behind the

scenes-serier om reality-TV ikke allerede er en stor sjanger. Seriens manusforfattere verken forherliger eller fordømmer reality som fenomen, og de utviser god forståelse for problemstillingene og appellen som kjennetegner denne typen TV. Når det kommer til å skape eget drama, tyr derimot UnREAL til de samme klisjépregede ideene som serien selv dissekerer og gjør narr av i Everlasting. Rachel slites mellom to menn, og produsentene manipulerer hverandre like iherdig som de gjør deltakerne. Snarere enn å underbygge tesen om at reality-TV er en grovkornet og brutalt uelegant variant av det samme eviggyldige menneskelige dramaet som utgjør bærebjelken i litteraturen og dramatikkens historie, bidrar dette til å trivialisere UnREAL. Det er som om realitysjangerens bunnløse banalitet infiserer TV-dramatikken og former den i sitt eget bilde, på samme måte som realitybransjen assimilerer parodi og satire og gjør det til en del av sitt eget uttrykk. UnREAL er underholdende og tidvis ganske smart TV, men når alt kommer til alt, ligger serien nærmere Paradise Hotel enn manusforfatterne – eller i alle fall publikum – skulle ønske. Reality vinner alltid til slutt.

Realitysjangerens bunnløse banalitet infiserer TV-dramatikken og former den i sitt eget bilde.

SPILL KOMMENTAR

SHOP ONLINE

HØSTENS MOTE! På Nilson Shoes har vi samlet de flotteste skoene fra de beste varemerkene. Nå er butikkene våre fylt til randen med mengder av moteriktige høstnyheter. Kjøp i butikk eller på NILSONSHOES.COM. Velkommen! Fra Cradle (Win, SteamOS, Linux)

KRIG, FRED & REINHALD

VAGABOND 999,BRONX 699,-

Batmenn i batmobiler. Ellers? Ikkje-vald.

BATMAN ER EIN by i Tyrkia, Arkham er ein by i Lovecrafts Cthulhumytologi, og Batman: Arkham Knight (Xbone, PS4, Windows) går føre seg i fantasistaden Gotham. I dette fjerde innslaget i Arkham-serien speler du rolla som Lynvingen, superhelten som får sine krefter frå hard trening og høg teknologi i stadet for radioaktive mutasjonar. Du flagrar rundt i flaggermusinspirert kostyme, køyrer rundt i høgteknologisk automobil, uskadeliggjer kriminelle og er, grunna eit liv i moralsk ambiguitet, generelt pling i bollen. Det heile går føre seg i ei stor open verd (les: by), sjølv om ho ikkje er fullt like omfattande som spelet sjølv skal ha det til – sju meter ser her ut til å tilsvare meir eller mindre, tja, to meter? Trass denne metriske glippen er det tale om eit innbjudande spel med høg dramatisk effekt. Kan hende litt vel spel-aktig, og derfor ein smule næringsfattig, men for all del underhaldande. Og det er vel kanskje underhalding du vil ha frå speling av spel?

SUNSET (Windows, Mac, Linux) spelar seg ut i den fiktive staten Anchuria, og mange ser ut til å meine at det ikkje er særleg underholdande. Det får vere deira problem. For i den belgiske notgames-utviklaren Tale of Tales sitt siste (ikkje-)spel, får spelaren spele rolla som reinhaldar. Klokka sytten tar du heisen opp til Gabriel Ortega, maktperson i kunstverda, sin lekre leiligheit, og bruker ein virtuell times tid (langt mindre i sanntid) på å vaske, rydde, poste brev, gå ut med søppelet, dechiffrere konfidensielle meldingar, sjå på utsikta, oppleve krigen, henge opp bilete, sitte i stille kontemplasjon, undrast og utforske. Når ein kjem inn i grooven, viser det seg å vere ei inspirerande oppleving – mellom anna kan ein bli motivert til å rydde ei faktisk leiligheit, lese ordentlege bøker, sjå ekte kunst. Pluss at det kan vere spanande å vitje Ortegas leiligheit frå dag til dag, og sjå spor etter virtuelt liv, sjå på kva for historiske kunstverk «han» sist såg på og høyre sitt virtuelle sjølv tenke virtuelle

tankar om sin virtuelle situasjon i virtuell krigssituasjon. Eit verdig tillegg til Tale of Tales-katalogen, som ellers mellom anna inkluderer det eventyrlege The Path og hypnotiske Fatale, der ein speler som den halshogde Johannes, voyeur i det hinsidige. DERSOM DU HAR spelt deg lei på Witcher 3, alle i verdsaltet sin yndlingsblomeplukkarsimulator, kan du dykke inn i det ukrainske førstepersonseventyret Cradle (Win, SteamOS, Linux). Her er du minnetapslidande bebuar på postapokalyptisk mongolsk slette. Det visuelle er vent og vakkert, med fantasifulle figurar som du kan engasjere deg i diggbar dialog med, merkelege artefakter i beskjeden og monumental arkitektur likeeins i relieff mot feiande flotte landskap. Etter å ha kokt i hop frukost til ei ørn, viser det seg raskt at du jobbar som freelance blomeplukkar i ei framtid der transhumanismen har blitt standard, tilsynelatande (kanskje ikkje) av reinspikka naudsyn. Vi har spelt første del, og ein fullversjon skal ha kome ut innan lyset som reflekterast frå denne sida treff augo dine. Cradle ser ut til å vere blotta for vald, og Sunset er òg heller pasifistisk. Batman likar å skade og kveste, men ikkje å drepe. Han hadde nok likt Splatoon (Wii U), for der får ein utøve deathmatch utan å måtte konfrontere dauden. Ein simpelthen malar kvarandre ut av syne og tilbake til respawnpunktet, og det i friske fargar attpåtil. Ah!

CLOU 1099,TAMARIS 1199,-

TIMBERLAND 1899,-

CLARKS 1099,-

TRE PÅ TIPPTOPP

1 1

Armikrog (WIN, OSX, LINUX)

Eventyrleg peikeklikk-oppfølgjar til claymation-klassikarane Neverhood og Skullmonkeys frå Doug NenNapel – personen som kokte i hop Earthworm Jim.

2 1

The Talos Principle: Road to Gehenna

Journey

TEN POINTS 1399,BJÖRN BORG 1099,-

(WIN, OSX, LINUX)

Du, puslande metallperson i filosofisk hjernegymnastikkøvingssimulator – det får ganske sikkert hodet til å koke over.

(PS4)

Kokande heit Journey gjennom fredsæl ørken. Oppdatert meditativ klassikar.

Etter å ha kokt i hop frukost til ei ørn, viser det seg raskt at du jobbar som freelance blomeplukkar.

THE BEST OF SHOE BRANDS. IN STORE AND ONLINE 07/2015

NILSONSHOES.COM

LOKALE AVVIKELSER KAN FOREKOMME.

TEKST RASMUS HUNGNES

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

SMIL & GIFT MØTER

ULRIK IMTIAZ ROLFSEN Litt Eivind Trædal og litt Charlie, men sykt lite gangster. Møt Ulrik Imtiaz Rolfsen. FOTO CHRISTIAN BELGAUX

1 1 1

Franke, du skylder meg penger. – De kommer.

1 6

Vi kommer ikke til å troppe opp på døra di, sånn som PST gjorde.

1 6 1

Litt sånn som med alle filmer du lager. – Ja, dette er bare enda en unnskyldning for ikke å bli ferdig.

Du har kødda med feil person. – Vi får se hvem som har flest tilhengere. Vi får ta en ordentlig fight.

Om de 2500 kronene for jobben som statist i Haram? – Det er bare fordi du ikke har gitt oss ordentlig informasjon. Det mangler et siffer i personnummeret ditt. Du skal få penga. Du kan få dem nå.

Hvor langt hadde filmen om Profetens Ummah kommet hvis ikke materialet ditt hadde blitt konfiskert? – Vi hadde i hvert fall kommet lenger enn vi har nå. Nå går det ganske dårlig med filmen.

Hva er det de finner på datamaskinen din, egentlig?

Kjedelige snaps fra «Tabu med»-Abu? Kriminelt kjedelige Insta Direct-bilder fra Chirag? – Jeg må si som jeg sier til alle: Ingen kommentar.

Vi hører ikke så mye om at det rases i filmmiljøet? Støtten snevrer seg inn til Kjersti Løken Stavrum, som raser omtrent uansett hva som skjer? – Jeg fikk støtte av Redaktørforeningen også. De leverte et skriv til anken i lagmannsretten, og har meldt seg som part i Høyesterett, som vil si at de formelt er med på laget mitt.

De kaster seg jo over hva som helst, så lenge det ligner på ytringsfrihet og Charlie-greier. Det er jo ingen av kollegene dine i filmbransjen som bryr seg noe som helst? – Filmkollegene har ytret lite grann støtte, men ja, det er ikke mye. De er vel opptatt av andre ting, da. Jeg har vel aldri fått noe særlig støtte fra filmmiljøet for noe av det jeg har gjort, punktum.

Hva er egentlig grunnen til det? Er det rasisme fra et helhvitt norsk regissørlag? – Jeg har alltid hatt mange fiender nede på Filmens hus. Det handler om at jeg er en fyr som sier det jeg mener i stedet for å holde kjeft.

Hva da for eksempel? – Jeg syntes tidligere at det var teit at jeg ikke fikk støtte for filmene mine fordi de tingene jeg skrev, som var gangsterrelatert, ble beskrevet som urealistiske og rasistiske. Det var mye politisk korrekthet som jeg ble oppgitt over.

Coppola ville jo ikke lage Gudfaren fordi han ikke ville stille italiensk-amerikanere i et dårlig lys. – Men han endte jo opp med å gjøre det likevel. Så påstanden om at han ikke ville det, er jo nettopp det, mens filmen er et bevis på at han ville.

6 62

07/2015

6 1

Han tok en Rolfsen til slutt, heldigvis.

Når det kommer til kildevern er det vel ditt ansvar å verne kildene. Har du gjort en god nok jobb? – Når det gjelder kryptering og å gjemme ting hadde jeg fått opptakene ti minutter før politiet kom. Men hadde jeg kryptert informasjonen ville politiet ha kunnet kreve den utlevert likevel. Det blir et Ole, Dole, Doffen-opplegg hvis man skal kryptere og gjemme ting. Det handler om å overbevise samfunnet om at pressen har rett til å drive oppsøkende virksomhet uten at polititet skal kunne hente inn råmateriale. Jeg leste i Morgenbladet at en fyr mente jeg burde tatt materialet opp i «skyen».

6 1

Var det Joacim Lund? – Nei, det var ikke Joacim.

Er du på fornavn med Joacim Lund? Dette må vi komme tilbake til. – Uansett, jeg fikk en kjennelse på å levere ut materialet mitt. Da kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å levere det fra meg, samme hvor jeg har gjemt det.

Noen ganger hopper du litt inn og ut av roller, kan det virke som. Av og til er du streetsmart B-gjengfasilitator, andre ganger er du journalist? Det var det Leon Bashir kritiserte deg for da dere var på Trygdekontoret. Gjengretorikk og Aftenposten-språk om hverandre, når det passer seg. – Det å kunne bevege seg mellom mange ulike miljøer er en fordel uansett hva man driver med. Jeg skal få kilder til å uttale seg, og da er det veldig viktig, også i fiksjonsfilm, å ha kontakter i det ekte miljøet. Jeg har aldri gjort en eneste gangster-ting, men har fått det fra andre.

Men Bashir mener jo at du tok det han hadde skrevet da du lagde Izzat? – Manuset var opsjonert av noe som het Dinamo Story. De spurte om jeg ville komme og snakke med dem. Jeg leste manuset, syntes det var bra, og de sa at de ventet på nytt utkast fra Leon, som hadde skrevet det. Det gikk tre måneder, og de fikk ikke tak i ham. Det gikk så langt at de ringte alle sykehus og alle fengsler for å få tak i Leon. De spurte meg om å skrive en ny versjon basert på det jeg hadde. Da jeg var ferdig hadde Leon dukket opp og levert fra seg en ny versjon, men da likte de mitt forslag bedre enn hans.

Noen hvite folk likte din versjon bedre? – Noen hvite folk, ja. Så jeg fikk kontrakt på å skrive manus ferdig. Jeg skrev syv versjoner til i løpet av to år. Jeg hadde møte med Leon, som hadde solgt ut prosjektet. Det han egentlig var sur for var at han ikke fikk spille hovedrollen.

I stedet fant du en engelsk middelklassefyr som endte opp med å bli dubbet av Zahid Ali. – Ja, en indisk skuespiller fra England med norsk mor som hadde spilt i en rekke større filmer.

1 1 1

… som endte opp med å bli dubbet av Zahid Ali. – Ja. Det der er noe av det rareste som noen gang har skjedd. Ikke bare i norsk film, men i alle bransjer i hele

verden, noensinne. Du lager en norsk film om et pakistansk gjengmiljø, men ender opp med å bruke en engelsk skuespiller som må dubbes av Zahid Ali til norsk. – Han snakket engelsk aksent, og jeg trodde vi skulle få til en bra pakkis-aksent, med logoped og greier, men det funka ikke.

Hva var de viktigste endringene du gjorde i manuset til Bashir? – Absolutt alt i Izzat, bortsett fra én ting, har jeg skrevet. Det eneste som er igjen er at de voldtar søsteren.

1 6

Det måtte med?

6 1

En pakistansk Vibeke Løkkeberg-film? – Det var det.

Hva var det egentlig Dinamo Story opsjonerte i utgangspunktet? – Manuset het vel «Den utvalgte». Det handlet ikke om ungdom eller noe. Det handlet om en fyr som drev et utested. Det var blant annet noen herlige scener hvor det nye utestedet skulle males. Han hadde en deilig dame, og scenen endte med at de tok av hverandre klærne og begynte å male hverandre med pensel.

Fortell litt om den Haram-bussen som står utenfor huset ditt på Ullevål? – Det var russebussen til datteren min. Vi har brukt den til å markedsføre Haram.

Du lager litt sånn herlig unorske filmer. Hvor får du inspirasjonen fra? Ikke fra ditt eget liv, i hvert fall. En tur med barnevogn fra Laundromat til Kaffebrenneriet? – Som jeg sa i stad. Jeg er i mange forskjellige miljøer hele tiden.

1 6 1 1

Akkurat hvordan er du i mange forskjellige miljøer hele tiden? – Jeg har hengt mye med pakistanere.

Kjenner du Tippo? Kjenner du Aias? Imran? – Imran kjenner jeg litt. Eller, jeg kjenner mora hans, hun spiller i alle filmene mine.

Apropos pakistansk film. Du kjenner jo til de store pakistanske filmskuespillerne, som alle heter Khan til etternavn. Men hvilken Khan liker du best? Salman, Shah Rukh, Amir eller Dominique Strauss? – Salman Khan er den eneste jeg har møtt. Det var på Bollywood-festivalen på Lørenskog. På et nachspiel. Jeg var der faktisk med Adil Khan.

1 6 1 6 1 1

Som er den eneste pakistaneren du faktisk kjenner.

Du omgås jo noen helt utrolige typer, og nå kommer det også fram at du er venn med Joacim Lund. På en snap fra Hege Grostad dukket du også opp, på en middag med Ingeborg Senneset og Dagfinn Nordbø. Det er ganske mørkt. Fortell litt om det miljøet.

Tok dere MDMA? – Ingen kommentar. Hvorfor kan du ikke være åpen om det? Du trenger street cred. – Ingen kommentar.

Alle anmeldelsene dine får samme kritikk: gode poenger, men dårlig manus, dårlig regi, whatever. Det er gjennomgangstema. – Sant nok. Alle hater meg. Bortsett fra at NATT&DAGs anmeldelse (av Haram, red. anm.) var superbra. Du må lese din egen blekke. Det koker vel ned til at du ikke er så fryktelig flink filmskaper, men i stedet en jævlig flink kronikkforfatter? – Jo, det er en måte å si det på.

6 1 6

Er det ikke litt dyrt å lage kronikker annethvert år, til 30 millioner kroner?

1 1

Erlend Loe sa at dette var noe av det beste han hadde lest? Izzat? – I Norge, i hans arbeidstid, whatever.

Er du ikke egentlig bare en solbrent Eivind Trædal som vil sette fingeren på at samfunnet er et jævlig sted? Kan du ikke bare ringe Stanghelle og få det på trykk? Nei, nå er vi kjipe mot deg. Nå skal vi heller snakke dritt om andre. Hvem vil ta deg her på Nissebjerget? Hvem holder deg nede? – Da vi fikk penger til å lage Izzat var det to manuskonsulenter fra filmfondet. Den ene var Erlend Loe, og den andre var Harry Guttormsen. Harry Guttormsen var jævlig sur på meg fordi jeg hadde tyna ham på nachspiel. Veldig internt, men Erlend Loe skrev i hvert fall «dette er noe av det beste jeg har lest, dette vil jeg gjerne se på film».

Mellom 9 og 16, da eller? Det beste han har lest som du har sendt ham? – Guttormsen skrev uansett, i det offisielle svaret fra Norsk filmfond, at manuset var et oppgulp av amerikanske mafia-filmer, og at her handlet det bare om hvem som hadde størst pikk. Selv om vi fikk penger av Erlend Loe tenkte jeg for det første, «hvem er det som prøver å ha størst pikk», og for det andre, at gangstermiljøet jo ofte handler om nettopp dét.

Ja, ikke sant. Det handler om å kjøpe seg en svær russebuss, male «HARAM» på den og sette den i garasjen. – Det er ikke det gangstere gjør, vettu. Jeg kjører Saab, jeg. Alle gutta ler av meg.

1 6

Alle gutta? Joacim Lund ler av deg? – Særlig han. Og gangstergutta ler av meg.

Er du redd for å møte stengte dører når du skal lage filmer som ikke smaker av curry? – Egentlig er det motsatt. Etter at jeg laget Izzat laget jeg Den siste revejakta og Varg Veum. Jeg føler at jeg har mer jeg vil si. En mulighet til å snakke om de etniske miljøene på film. Men hva mitt neste prosjekt blir vet jeg ikke. Jeg har seriøst tre tv-serier i England som jeg jobber med, og to andre filmer som er i pågående samtaler. Jeg vet ikke hva som skjer videre. Den første filmen jeg skulle lage i Hollywood ble kansellert. Hvordan er det når du skal mingle i Hollywood? Er det sånn at du og Aksel Hennie går rundt og river folk i skjorta og sier «have you heard about the norwegian criminal gang called B-gjengen? They’re named after a gang in Duck Town» – Det kan være vanskelig å vite hvor seriøse de man snakker med er. Jeg har manager og advokat i LA.

Du har en manager i statene som synes det du gjør er jævlig kult? – Får håpe det.

Jeg har vel aldri fått noe særlig støtte fra filmmiljøet for noe av det jeg har gjort, punktum.

Ulrik Imtiaz Rolfsen (f. 1972) Filmregissør kjent for filmer som Izzat, Den siste revejakta og Haram, samt TV-serien Taxi. Er dessuten kjent for å ha blitt utsatt for razzia av PST under arbeidet med en dokumentarfilm om Profetens Ummah.

07/2015