NATT&DAG, Oslo, desember/januar 2017/2018

DESEMBER/JANUAR 2017/2018

Årets beste bøker, filmer, TV, musikk, klubber, utesteder, spisesteder, live, kunst, scenekunst, stemmer og verste stemmer +++

er gjort i samarbeid med

4

06 QUIZ 08

ÅRETS MEDARBEIDERE

10

ÅRETS ÅND

14 OVERHØRT 16

ÅRETS VERSTE

18

ÅRETS STEMME

24 ÅRETS VERSTE STEMME 28 BILDESERIE

Bakside Foto: Maria Pasenau

36 ÅRETS PROFET 38 ÅREST LITTERATUR 40 ÅRETS MUSIKKUTGIVELSE 42 ÅRETS LIVE 44

ÅRETS FILM

46

ÅRETS TV

48 ÅRETS SPISESTED 52

ÅRETS UTESTED

56

ÅRETS KLUBB

58

ÅRETS KUNST

60

ÅRETS SCENEKUNST

62

SMIL & GIFT MØTER 2017

Sjefredaktør Daniel Ramberg ramberg@nd.no Redaktør Nikolai Kleivan kleivan@nd.no Fotoredaktør Maria Pasenau pasenau@nd.no Filmredaktør Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Journalister Ida Wammer wammer@nd.no Ludvig Furu furu@nd.no Pelle Bamle bamle@nd.no Art Director Torunn Solli solli@nd.no

Skribenter Anders Løland Andreas Dahl Daniel Ramberg Filip Roshauw Frøydis Århus Gift Ida Wammer Jon Olsen Jon Sæter Kaja Kirsebom Kristine Aas Kristoffer Jakobsen Ludvig Furu Marco Reinertsen Martin Gedde-Dahl Nikolai Kleivan Peder Birkelund Pelle Bamle Smil Torgeir Holljen Thon Torgeir Aanes Truls Foss Vegar Tryggeseid Yngve Sikko

Cover Foto: Maria Pasenau Modell: Vic, som nylig besvimte oppå et DJ-bord :(

Foto Maria Pasenau

Trykk Amedia Trykk AS

Illustrasjon Ida Gøytil

Lesertall 127 000

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no

distribusjon@nd.no

Markedsansvarlig Johnny Jensen salg@nd.no Kommersiell direktør Anders Gottlieb-Nygaard anders@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

FROKOSTMØTE ELLER MIDDAGSDATE? VINN FROKOST FOR DEG + 5 VENNER Enten du står grytidlig opp eller jobber lange dager – ta turen innom Grilleriet. Hver morgen serverer vi økologisk frokost, og hver kveld tenner vi kullgrillen.

Grilleriet er et perfekt stoppested for frokostmøter før arbeidsdagen starter eller til en hyggelig middag på vei hjem fra kontoret.

Vær med i trekningen på → grilleriet.no/nattdag

Storgata 21-23 +47 22 83 56 00

6

Den tyrkiske slakteren Nusret Gökçe tar over internett med sine elegante håndbevegelser i januar. Hva er kallenavnet hans?

Quizmaster Andreas Dahls tre første ord var «Nilen», «Rhinen» og «Elbe», og allerede som tolvåring var han med i det danske quizmesterskapet «Spørreleg på Skagen», hvor han tok en knepen sisteplass grunnet falskt statsborgerskap. De siste årene har han bodd 50% i NATT&DAGs quiz-laboratorium og 75% i et parallelt astralplan hvor prosentregning ikke gjelder.

Nintendo Switch lanseres i februar! (Vel den lanseres 1 mars, men det var sikkert som sto i kø allerede i februar. Hvem er du? Quiz-politiet?). Uansett (*Påskenøtter-stemme*), vi skal til Super Mario-universet og vi skal ha navn på følgende: a) Den homonormative soppen som er Marios venn b) Dinosaur-greia som til Mario sporadisk bruker som hest c) Hovedantagonisten som stadig vekk kidnapper prinsessa

Vi er kommet til mars, og den lettere korka UiO-studieretningen Medievitenskap annonserer at de starter opp et nytt fag fra høsten av. Hva er temaet for faget?

Vi velger oss april, og media går bananas fordi et «nytt» rusmiddel for første gang kan knyttes til et dødsfall i Norge. Middelet får kallenavnet sitt fra en av de «fem store» afrikanske dyrene. Så, kalles det bøffeldop, løvedop, elefantdop, leopardop eller nesehorndop?

De nye sedlene kommer i omløp i mai. Alle vet at det er en torsk på 200-lappen, det har Morgenbladet-quizen brukt som spørsmål to ganger allerede, men hva er avbildet på 1000-lappen aka. den seddelen jeg helst vil ha, men som jeg aldri kan få fordi jeg er en lavtlønnet quizmaster?

Sommerferie! Fidget spinnere «peaker» og dør så ut, ca like fort som Pokemon Go gjorde året før. Jeg låner et spørsmål fra en PoGo-kronikk fra i fjor, som lyder slik: «Hvor lenge var egentlig Adam i Paradis?» (Her er det lov å bruke både Muslimske og Kristne kilder, jeg diskriminerer ingen!)

Har du fulgt med i år? Det har vi!

Vi har til og med laget quiz om det!

Ifølge norsk Wikipedia skjedde det INGENTING i juli, men JEG mener å huske at godeste Mosul ble frigjort. Spørsmålet er, hva heter gratisavisen som ISIL ga ut fra 2014 til 2016?

Havnesjefen (‫ )نوعجار هيلإ انإ و هلل انإ‬blir dømt til døden i august, uten å ha fått prøvd saken sin for retten (jævla artssjåvinister). Spørsmålet er som følger: Er det mulig for mennesker å bli dømt til døden i Norge?

En kontroversiell ny pizza lanseres i norske daglivarehandler medio september. Hva er hovedingrediensen i(på?) pizzaen?

POENGSCORE -2 til 3 riktige: «Men 2017 var året jeg virkelig skulle vie tid til skrivingen så jeg har ikke fulgt så mye me…» SLUTT! Du har sittet på Twitter fem timer hver dag, idiot.

4 til 7 riktige: Quiz er ikke ditt purpose.

Jeg har workshoppet litt på dette og kommet frem til at ditt nye verdiord er «gatesmart».

8 til 11 riktige: Havnesjefen ser ned på deg fra himmelen og mumler for seg selv «bra quizzet… veldig bra quizzet» (på svanespråk).

12 til 13 riktige: 2017 var året ditt. Det kommer aldri til å bli det samme igjen. Det gjøkke det vøtt. *Spinner trist på spinner*.

Det er oktober og DNB bruker 60 (!) workshops og sikkert halve statsbudsjettet til Eritrea på å finne sitt nye purpose.

«Verdiordene» ( ¯\_(ツ)_/¯ ) «profesjonell», «initiativrik» og «hjelpsom» byttes ut med tre nye ord. Du får tre sjanser på å nevne ett av de (minuspoeng hvis du har alle riktig!!!!).

Idrettsforbundets episke reiseregninger legges ENDELIG frem i november. Under en særlig fuktig aften på Londonrestauranten Il Baretto svies det av 240 000,- breddekroner #guttastemning. Spørsmålet er, sorter de følgende fire drikkevarene etter hva #gutta brukte mest penger på: Coca-Cola (både vanlig og diet!), San Pellegrino-vann, Grappa, og Cappuccino. Her skal jeg være snill og gi 2 poeng for alle riktige, 1 poeng for å ha to riktige.

Desember! På tide å krølle seg sammen under dynen med en god kopp kakao, og våkne opp forvandlet til et uhyrlig insekt. Hvilken bok er det jeg sikter til her?

1: Saltbae (HERREGUD VAR DETTE I 2017??)

2: a) Toad b) Yoshi c) Bowser. Minuspoeng for å bruke japanske navn!!!!!

3: MEVIT3515 – Digital fortelling: Webserien SKAM 4: Elefantdop – Carfentanil. Seriøst farlige greier, hold dere unna, barn!

5: En bølge 6: Jeg spurte EN FAKTISK PREST om dette og han hevder at det er et sted mellom 0 og 130 år. Vi vet (eheheh) at Seth ble født når Adam var 130 og vi vet at dette skjedde etter at den der crazy slangen fikk dem utvist. Samtidig er det min personlige oppfatning at det må ha tatt minst en halvtime å navngi alle planter og dyr, så jeg tar en sjefsavgjørelse og sier at alle svar mellom en halvtime og 130 år gir poeng.

7: Dabiq 8: Nei. Grunnloven sier nei, Kvinneguiden sier ja.

Kvinneguiden er jo på mange måter folkets grunnlov, men her velger jeg å sette ned foten. Nei. 9: Sjokolade :o 10: «Nysgjerrig», «modig» og «ansvarlig».

11: I stigende rekkefølge (stemningen er vel alltid stigende når #gutta er på tur si!): Cappuccino: £31, San Pellegrino: £91, Cola: £108, Grappa: £171 12: Forvandlingen (Kafka)

TrøndeLag TeaTer 2018

Premierer i desemBer oG januar

Uår av Terje vigen

av Lisa Lie / PONR Regi: Lisa Lie Premiere PÅ studiosCenen 14. desemBer sPilles oGsÅ i januar

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram @TrondelagTeater

SLUTTSPiLL

av Samuel Beckett Regi: Øyvind Brandtzæg Premiere PÅ Gamle sCene 13. januar

UbU

basert på tekster av Alfred Jarry Regi: Tomi Janezic Premiere PÅ HoVedsCenen 19. januar

SPeLeMann På TaKeT

av Stein, Bock og Harnick Regi: Ronny Danielsson Premiere PÅ HoVedsCenen 10. mars

8

Hva var det beste med 2017?

Hva var det verste med 2017?

Hva skjer i 2018?

Marco Reinertsen – Da jeg hørte på Orgel Musikk (den eneste av de andre pasientene jeg liker) si at han tilga meg.

– Da jeg ble fridd til av avdelingslederen på Espresso House mens jeg ladet telefonen.

– Kanskje en brann eller noe sånt?

Hannah Bull Thorvik – Skulle til å skrive at Human Rights Service mistet statsstøtten, men det gjorde de jo sannelig ikke. I stedet gikk 32 dyre- og miljøorganisasjoner ut med tomme hender.

– Forsøkte å kvele et latterbrøl på lesesalen da Joachim Triers hybeleksistensialist, Anders Danielsen Lie, fikk rollen som sin onde navnebror.

Ellers: Den intetsigende kulturkrigen om norske verdier, og den piiinefulle House of Cards-introen til «Vi som styrte landet».

– Deltakerne i Jeg mot Meg sesong 2 kuraterer den nye Munch-utstillingen.

Torgeir Holljen Thon

Yngve Sikko – At det har kommet masse bra hiphop-musikk! Og at jeg har smilt masse sammen med gode venner! :) – Oh my man. Det er mye. Enten at Club Knulldröm har blitt lagt ned eller at rasisme har blitt mainstream. En av de to :P – Uten å røpe for mye ;) så tror jeg det blir mer ondskap i verden … ;)

Johannes Fjeld – Jeg begynte på Blindern igjen.

– Jeg begynte på Blindern igjen.

– Jeg slutter på Blindern igjen.

Kaja Kirsebom – Da jeg fant ut hvordan man komponerer et perfekt ostsmørbrød (landbrød, dijonsennep, ventricina salami, gulost, parmesan og sriracha) i ovn og spiste fire stykker hver dag, tre uker i strekk.

– At jeg fremdeles ikke får igjen mine 501-jeans uten at magefettet henger og dingler over bukselinningen.

– Det kommer til å bli vanligere for ikke-asiatere å investere i en god riskoker og at det blir mer tid for ettertanke.

Jon Olsen – At det plutselig ble mulighet for politisk flertall om avkriminalisering.

Men vi får se.

– Maset om kryptovaluta, alle skal leke børs og alt har blitt et jævla marked.

– Det vil bli tøffe tak, det er sikkert.

Kasper Häggström – Datteren min har begynt å le av vitsene mine.

– Folk generelt synes ikke jeg er så morsom lenger.

– Datteren min vil gjennomskue humoren min.

Daniel Ramberg – At kjæresten min tok det første bildet av at Frans og jeg sovnet samtidig … Hverdagsmagi :))) – Den opprivende krangelen da det viste seg at jeg hadde fabrikkert en rekke «små gyldne øyeblikk» i pappaperm. Som ei dolk i pappahjertet ;) – Faren til Lars finner seg ENDA bedre til rette som pensjonist. Og så blir det verdenskrig. Typisk!

Lars Berrum – At pappa fant seg til rette som pensjonist. Han var litt skeptisk og grua seg veldig. Men nå har Hugo virkelig fått sving på optimismen, han går turer hver dag, tar rygg-ogmage øvelser og er en ivrig bruker av Netflix (aner ikke om det er chill, det får nesten mamma svare på).

– Det verste som skjedde i år var nok da Marco Reinertsen fikk diaré på Roskilde. Vi var en leken gjeng fra NATT&DAG som gjorde det vi kunne for å dokumentere festivalsommerens gleder, men jeg har aldri sett en så fortapt mann. Jeg har jobbet som sykepleier på Rikshospitalet, men det kan ikke måles med den tragedien som tok sted i Marco.

– I 2018 tror jeg det blir verdenskrig.

Andreas Dahl – Samboeren min fikk seg NBA league pass.

– Sjokoladepizza. Vi var ikke klare.

– Katten min må slanke seg.

Ida Gøytil – Fikk katt.

– I prosessen med å få seg katt hadde jeg og samboeren min en uke hvor vi bestemte oss for at vi ikke skulle få katt likevel. Det var en vond uke.

– At jeg blir såpass flink til å spare at jeg endelig kan investere i et kjempestort kloremøbel til katten min.

Anders Løland – Spiritualized på Øyafestivalen.

– Vet ikke, synes det har skjedd mye dårlig.

– Jeg tror vi vil oppleve en stadig større interesse for sakprosa (ikke all verden til spådom, men virker sannsynlig).

Erlend Holbek – Året toppet seg 6. januar med saken om at en fyr fra Smiths Venner hadde svindlet til seg 32 millioner fra venner og familie. Han overførte alle pengene til en nigeriasvindler som sendte han Kim K-nudes.

– Seks måneder dyp depresjon.

– Erlend Mørch blir kryptomilliardær, dør i en makaber droneulykke.

Ida Wammer – Joshua French kom hjem.

– Jeg opplever fremdeles uoverkommelige vanskeligheter med å akseptere at Kari Jaquesson prøvde seg som krigsreporter i Syria.

– Vi får en etterlengtet debatt om sixpence, og om hvorvidt det er ok å bruke eller ikke. Svaret er: Nei.

Maria Pasenau – Victoria Duffee and Charley Roberts bryllup i Kansas, fly business class fra San Fransisco til Norge.

– Fått meg kredittkort.

– Det kan skje det meste :)

Jon Edmunn Sæter – Moods of Norway-konkursen var en stor lettelse. Twin Peaks: The Return og Blade Runner 2049.

– Kari Jaquessons sydentur til Syria med påfølgende vennskap med Assads hær. Bortgangen til Sam Shepard og Harry Dean Stanton :( – Tommy Steine og HC. Andersen gjenopptar programlederrollene i Senkveld. Gluecifer headliner Øya dag 4.

JAZZ, SOUL AND WORLD LEGENDS

DJANGO FESTIVAL 19-20. JAN

KATIA GUERREIRO 26. JAN

Pelle Bamle – Jeg fikk fire VHS-filmer av Dr. Erik og begynte med yoga.

– Da jeg hadde migrene på Skral festival på festivalturneen og vi mistet fotograf Leonard Vincent van Vuuren på hans første festival og trodde han var borte for alltid i et sosiokulturelt miljø som hadde spist ham levende.

– Drillo blir kryptomillionær.

Ludvig Furu – Været. Det får som regel mye kritikk, men i år synes jeg det har vært flott. En god blanding av sol, skyer og regn, og moderat med flom. Nasjonalt da selvsagt, de utenlandske naturkatastrofene er som alltid utrolig tragiske. Fine forhold i bakken og godt temperert badevann.

– Da det endelige punktumet for metal-besettelsen min ble satt til Devin Townsend på Sentrum Scene.

– Jeg finner en snarvei gjennom 20-årene.

ADAM BAŁDYCH QUARTET

2. FEB

THE DUBLIN LEGENDS

3. FEB Leonard Vincent van Vuuren – Jeg var så heldig å bli kjent med alle disiplene fra NATT&DAG. – Etter en lang festivalsommer kan jeg ikke fordra de lenger. Nå er vi ikke venner og avskyr hverandre.

– Jeg kommer nok til å gå på den samme smellen, og trolig utvikle en ny type kul sykdom.

MARE NOSTRUM

FRESU/GALLIANO/LUNDGREN

10. MAR

Torunn Solli – Lorem ipsum.

– Dette.

– Lorem ipsum.

THE BLIND BOYS OF ALABAMA

6. APR

MARCUS MILLER Christopher Helberg – At Chief Keef laga «Can You Be My Friend».

– I løpet av festivalturnéen drakk jeg så mye øl at tunga mi sprakk og ble like stor som en tennisball. Nå drikker jeg bare Breezer.

– Two City Boys fyller spektrum 3 ganger.

WITH SPECIAL GUEST MARIUS NESET

Nikolai Kleivan – Å se sønnen til Daniel vokse opp, uke for uke – så fullkomment et menneske og likevel mer menneskelig hver dag!

– At det har utviklet seg en trend om at journalister og redaktører intervjues av sine egne aviser. Hvem bryr seg om hva journalister har å si? Det er symptomatisk for en tendens som – Skal kjøpe en dyr slåbrok

21. APR

STACEY KENT 3. MAI

Kristoffer Jakobsen – At Offset har blitt den nye Quavo.

– Økte klasseforskjeller og kokende klode.

– Trump forsvinner, inshallah.

11. MAI

www.ticketmaster.no TLF: 815 33 133

WWW.COSMOPOLITE.NO

10 11 12

Hver utgave forsøker vi å «ta» «tidsånden» på «kornet» i spalten Tidens Ånd. Noen ganger treffer vi, andre ganger bommer vi.

Her er et tilbakeblikk på hva som har vært zeitgeist 2017.

«Mange av de som har glemt Skam-William er så unge at det kan hende Skam-William er det eneste de noen gang har glemt.

Februar/mars 2017 OK Å SLÅ NAZISTER? Som tolerante og moderne libfags skal vi selvfølgelig utkjempe våre kamper med vittige plakater og Facebook-videoer, men gud så deilig det føltes da en fyr under innsettelsesdemonstrasjonen mot Trump kom og drusa til nynazisten Richard Spencer i trynet på TV. Noen syntes det var bra gjort fordi nazister er slemme, andre syntes det var dårlig gjort fordi vold er slemt. Vi vet ikke helt hva vi synes om det, men liker alt som kan memes til BREKKET i Phil Collins’ «In The Air Tonight». Dessuten opplevde vi noe bortimot seksuell tilfredsstillelse av at slaget var timet nøyaktig til da Spencer var midt i en selvhøytidelig forklaring av Pepebuttonen han hadde på jakkeslaget. Så så lenge fremtidig politisk vold er like elegant timet, skal nok dette gå helt fint.

UIRONISK LIDENSKAP Den tyrkiske slakteren Nusret Gökçe sine 15 minutter er for lengst over, men «Saltbae» kom med et budskap vi alle burde ta inn over oss: det er ingenting galt med 100% uironisk lidenskap. I disse tider hvor fascismen truer i horisonten burde vi alle behandle vårt liv og virke med den samme stoltheten som Saltbae salter sitt kjøtt.

REDD ULVEN – SKYT BØNDA Neida, til tross for vår nyvunne entusiasme for politisk vold, skal vi ikke direkte drepe sauebønder som syter om ulv. Men her skal dere få en reell trussel: Hvis ikke dere snart holder kjeft og lar den KJEMPESØTE ulven være i fred, begynner vi å lobbe for å drepe hele industrien deres. Norge trenger ikke sauebønder. Industrien er liten og ineffektiv, og helt avhengig av subsidier fra OSLO for å overleve. I løpet av den fire måneder lange beitesesongen dør hundretusenvis av sauer under grusomme omstendigheter som sykdom, sult, steinskred og fallulykker, mange mange flere enn bøndene klarer å lyve seg til at blir tatt av cirka 70 skarve ulv.

Og ikke nok med det, men sauebønder er også ansvarlige for flere MENNESKEdødsfall hvert år. Syting og lobbyvirksomhet gjennom mange år for å holde ulvebestanden nede, har nemlig ført til at det er altfor mange elg og rådyr i norske skoger. Elg og rådyr som forviller seg ut på veiene og kræsjer med biler. Sånn sett var sauebønder ansvarlige for 583 trafikkulykker i perioden 2005 2011, ifølge Statens Vegvesen, hvor 16 mennesker omkom og 50 ble alvorlig

skadet. Sauebønder dreper mennesker hvert eneste år. Tenk så glade norske skattebetalere, som stort sett elsker ulv, blir for å få se noen memes med den informasjonen. :) Hvis vi da legger til at hver kilo sauekjøtt er subsidiert med cirka 110 norske skattekroner, skal du se at det blir fart på sakene. Det er vel ingen hemmelighet at vi i NATT&DAG er sånn omtrent nøyaktig det sauebønder snakker om når de gjør narr av kaffelattedrikkende rødhetteelskere som aldri har vært nord for Sinsen. Men dette er et vennlig råd fra «eliten»: Hold kjeft før det er for sent.

April/mai 2017 TROLLING Mens de rutinerte trollerne Kristoffer Borgli og Amir Asgharnejad herjer kulturredaksjoner over hele verden med DRIB, hoppet også Islamsk Råd på trolletoget, og brukte øremerkede brobyggings- støttemidler til å ansatte en kommunikasjonsansvarlig i nikab.

Kommunikasjonsansvarlig. I nikab! See what u did there! Hele offentligheten gikk bananas, det krydde av fordømmelser, utmeldinger, Dagsnytt 18-sendinger og generell debattøkonomisk kapitalflyt, og det kom nesten til håndgemeng i flere kommentartråder etter at NRK Satiriks laget et meme hvor de sammenlignet nikab-kledde Leyla Hasic med en tusj. Var det mobbing, rasisme, overgrep eller humor å si at hun er en tusj? Kjør ekstremt hissig debatt! Om DRIB og Islamsk Råd har noe med hverandre å gjøre vites ikke, men det skulle ikke forundre oss. Uansett, respekt til begge parter!

RÅDET Kringkastingsrådet, nå plutselig hyppig og kjærlig omtalt i mediene som «Rådet» samlet seg igjen i mars, av en eller annen absurd grunn. Hva ER egentlig Kringkastingsrådet?

Sånn ca: Elin Ørjasæter, Vebjørn Selbekk, den gamle ordføreren i Trondheim Marvin Wiseth og et par andre totalt vilkårlige mennesker som av og til kommer sammen for å riffe på et lavt faglig nivå om ting de har sett på TV. Som en elendig episode av NRKserien Sofa, eller en slags Fire stjerners middag, og alle er drita. Så kulminerer dette i et par uttalelser, alltid veldig rare og nesten aldri konsekvente, og så kaller vi det en dag og innkasserer demokrati. Denne gangen diskuterte de blant annet NRK-serien Innafor, og hadde i den forbindelse invitert en random Westerdals-student som hadde skrevet en veldig rar slags kronikk. Som om

gjengen ikke var legendarisk random nok fra før. Ørjasæter klinte til med uttalelsen «Det er et av de vanskeligste programmene vi har tatt stilling til noen gang. Jeg synes det var et fantastisk godt program, men hadde jeg hatt døtre i målgruppen, ville jeg gjort mitt for at de ikke skulle sett det». Godt, vanskelig, ikke noe for mine fiktive døtre! Ka-CHING demokrati! Men det er vel tross alt bedre at man bevarer et helt fucka kontrollorgan enn å erstatte det med et veldig strengt et.

NY GEOLOGISK EPOKE Chill :) Vi skjønner at det er mye som skjer i verden nå, og at det føles som veldig store greier som trenger noen lange, epokedefinerende ord. Men akkurat i det vi var i ferd med å venne oss til alle smartingene som på død og liv skal kaste om seg med begrepet «nyliberalisme» for å vise hvor woke de er, får vi plutselig slengt det helt sinnssvake ordet «antropocen» midt i trynet! SMEKK! Vi er i antropocenen, sier folk på byen, her er det sånn og sånn. Morgenbladet nevner det, Le Monde hiver det inn, og tror du ikke Audun Vinger bruker det som krydder i D2!

Ny tid har til og med begynt å snakke om «den modne antropocen»! Antropocen! Det høres ut som noe lol noen har skaffet på et rave, men hadde det bare vært så vel: Antropocen er «en foreslått geologisk epoke som jorden nå kan sies å være inne i», ifølge Wikipedia. Vi er like glade i å skyte fra hofta som the next gratisavis, vi, men dette blir kanskje litt for vagt å slenge på bardisken eller? Kanskje vi kan få ned et par snitt til før vi tar innover oss at vi mer eller mindre her om dagen skal ha snublet over i en ny geologisk epoke (forrige varte i ca 12.000 år)?? Det er litt rart at det alltid er tiden vi lever i akkurat nå som liksom virkelig skal være historisk, men ok: Det er vår, vi har vært på motivasjonsforedrag og vi er GIRA på ny epoke. Kjør på!

Juni/juli 2017 FIDGET SPINNERS (1) Nok en smell for damene, det blir ikke mye #fingring denne sommeren, for fingrene til gutta er fulle av fidget spinners! Fidget spinners er som POG, jo-joen og Pokémon GO: Bare noe fastlegen vår har funnet på for å distrahere oss lenge nok til at vi ikke rekker å dedikere oss 100% til å gjennomskue Big Pharma. I motsetning til de tre overnevnte er imidlertid fidget spinners IKKE bare en «dille», og kommer i likhet med vårt hat mot legemiddelindustrien aldri til å dø!

10 11 12

«Det er vår, vi har vært på motivasjonsforedrag og vi er GIRA på ny epoke. Kjør på!

FIDGET SPINNERS (2) Endelig en trend det ikke er mulig å vri om til en samtidskritisk kronikk… NEI VENT. IKKE SÅ MANGE SER PÅ SKAM LENGER Kanskje Aslak Nore hadde rett likevel, da han via Twitter erklærte Skams død fra sitt eksil i Frankrike. Var det en muslimsk hovedrolleinnehaver som gjorde at Skambobla endelig sprakk, eller er vi på vei inn i en ikke-menneskapt syklus som markerer starten på post-Skam-samfunnet? I så fall: Hva skal vi leve av etter Skam, hva skal vi skrive om etter Skam og er det ikke på tide å gi Håkon Moslet sparken snart?

DONALD TRUMP Donald Trump ass, for en fyr! Det var visst ikke noe vits å gi Trumpern en sjanse likevel. Om han har overrasket er det heller i feil retning. Sparking av FBI-sjef, utmelding av Paris-avtalen og starten på slutten for den vestlige alliansen er bare noen av tingene The Donald har stelt i stand på relativt kort tid. Bare i underkant av 4 år igjen nå! :) Men bare fordi det går dårlig nå betyr det vel ikke at dette er slutten for USA slik vi kjenner det og at hele det internasjonale systemet vi i bunn og grunn er helt avhengig av at USA er en garantist for nå er på vei mot kollaps?

Det ordner seg vel det her? Blir uansett fett å dra på jentetur til New York til høsten da!

NEW YORK BABY! Hallo?

August/september 2017 DEN «FIFFIGE» PØLSA FRA SNAPCHAT Milliarder av Silicon Valleys lokale valuta «Dollar» er brukt på å utvikle augmented reality, eller utvidet virkelighet som det gjerne oversettes til på nisselue. Hva skulle år med research og milliarder av dollars føre til? En pølse på Snapchat! Pølsen kan plasseres rundt om i rommet, og blir der du plasserte den selv om du beveger på kameraet. Hvor mange år tar det før vi får litt augmented sprøstekt løk? Og hva med en banh mi eller et par bao? Er dette Torggata på 1700-tallet eller?? Ta dere sammen!

SKAM-KJENDISENE SPRER SEG! De unge, mystiske småtrollene som utgjorde Skam-castet har nå begynt å forgrene seg i resten av norsk offentlighet. Han med midtskill fra den siste sesongen skal være med i Skal vi danse, Gutte-Chris var med i musikkvideoen til Astrid S, Vilde er allerede blant landets skarpeste kronikkforfattere (skal riktignok ikke så mye til) og William

er allerede helt glemt! Han kan ha satt verdensrekord i å glemmes. Mange av de som har glemt Skam-William er så unge at det kan hende Skam-William er det eneste de noen gang har glemt. Men dette blir selvsagt ren spekulasjon.

GAME OF THRONES – IGJEN Hvis du sier drager, sverd, rustninger, nakenhet, svik, mord og erobring av nye territorier, så tenker vi på konfirmasjon.

Vi tenker på 20-bussen. Vi tenker på vår første date med eks-kona. En lokal frisør. En god venn fra Nigeria. Men de fleste andre tenker på Game of Thrones. GoT er tilbake, dårligere enn noen gang, og folk kler seg ut og tusler rundt i byen mens de spiller vignetten fra en høyttaler – og det er helt greit :-) STONE ISLAND Det italienske klesmerket var forbeholdt voldelige hooligans før det ble appropriert av bergenske rappere. Etter at Drake omfavnet merket har det blitt populært også blant unge menn som liker å ha gensere som ser helt vanlige ut, men som koster tusenvis av kroner. Alle og enhver går nå rundt på gata og patcher, og vi vet ikke lenger hverken hvem vi bør være redd for på fotballkamp eller hvem vi kan slå ned på byen uten å bli anmeldt. Slitsomt.

BITRE RIKINGER Omtrent da vi hadde glemt Bjørn Dæhlies sutring over at ingen har gratulert ham For Å Være Rik og at det bare er skatt og ukvemsord å få, er Stein Erik Hagen passivaggressiv i media igjen. «Rik har blitt et skjellsord», sier mannen som ikke skjønner hvorfor folk ikke bare sender skjortene sine til rens i London i stedet for å kjøpe nye. Nå synger han sin klagesang over formueskatten, som har tvunget datteren hans i eksil.

Familien har faktisk spart 2,2 milliarder kroner på at datteren simpelthen flyttet formuen sin til Sveits! Det er en hel Neymar, det!

Eller cirka 25 km vei, 13.000 barnehageplasser eller 42.000 sykehjemsplasser, som man også kan kalle det. Nå ønsker Hagen at formueskatten fjernes sånn at familien kan gjenforenes. Vis litt medmenneskelighet a, Erna/Jonas!

Oktober/november 2017 PURPOSE Ok ok ok, pust rolig inn, plasser kroppen i en åpen gestalt (som psykologen vår sier

vi gjør alt for lite :’( ) og ta innover deg de bevingede ord over her. Her har altså tilsynelatende oppegående mennesker brukt 60 workshops (!!) på å komme frem til ET ORD SOM IKKE BETYR NOE OG SOM IKKE ENGANG ER PÅ NORSK!! La oss si at hver workshop tok en dag og at det i gjennomsnitt var ti deltagere på hver workshop. La oss igjen si at de egentlig skulle få til åtte effektive arbeidstimer hver gang, men ettersom alle deltakerne brukte to timer på hacky sack og en time på å spise rekesmørbrød, så endte de opp med kun fem effektive timer.

Dette betyr fortsatt at 3000 ARBEIDSTIMER har gått med til å finne et purpose!!! Vi føler oss rimelig trygge på at AIDS-gåten kunne ha blitt løst på halvparten av tiden.

RESETT.NO ER CA LIKE PSYCHO SOM ALLE FORVENTET

OSLO STENGER Maksitaksi og Taxi Take Away blir tvunget til å stenge, Club Knulldröm er kastet ut fra Revolver for godt, Gunerius skal rives…

Hovedstaden er ikke et blivende sted! Skal HELE byen omgjøres til et eneste stort Kulturhuset? Der alle drikker seg akkurat passe fulle og hører på Sigrid? Det eneste lysglimtet i dette høstmørket er Kafé Hærverk.

SJOKOLADEPIZZA Dr. Oetker har endelig lansert sjokoladepizza i Norge, etter at de som bestemmer hvilke pizzaer som lanseres i Norge (Oetkerfamilien?) tok ironisk entusiasme og avsky i sosiale medier for å være betalingsvillighet.

Dr. Oetkers barnebarn Rudolf August Oetker var i tillegg til å være personen som bygget opp Oetker-konsernet også medlem av Waffen SS under krigen, og brukte slavearbeid på fabrikkene sine. Men det er kanskje ikke så ille med tanke på at sluttresultatet er pizza med sjokolade.

akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no LAST NED AKADEMIKAAPPEN

GJELDER KUN I BUTIKK

14

Ting vi visstnok hører og tilsynelatende forteller videre.

Februar/mars 2017 REAL NEWS En NRK-programleder og komiker har etter sigende ganske heavy narkogjeld. Godt NOEN i media faktisk holder det EKTE – selv VI ble skuffet da ryktet om at N&D hadde et eget «kolarom» på kontoret viste seg å være fake news.

April/mai 2017 SKAM-OVERHØRT TIL GLEDE FOR VÅRE KINESISKE LESERE: Han som gestalter den legendariske fuckboyen troppet opp på Mathallen med klikken sin, der han spankulerte rett bort til NATT&DAG-stativet, bladde seg raskt frem til bildet av seg selv fra Costume-festen i forrige utgave, så på det i to sekunder før han kastet fra seg avisen og stormet ut med klikken i hælene som lurte på hva som var galt.

FULL FACEBOOK-FYR En fyr som har skapt seg et navn ved å drifte Facebook-pagen til en av Norges verste politikere ble kastet ut av et utested som har kommunisme som tema. Deretter truet han dørvakten med å bli kastet ut av landet. Lik og del! ;) STOPPET AV POLITIET PÅ VEI TIL JESSHEIM FOR Å HENTE BÅRD HOKSRUD Smil & Gift ble stoppet av politiet på vei til Jessheim for å hente Bård Hoksrud fordi Gift så «mistenkelig ung ut».

ROCKEN ER IKKE DØD Både sjåføren og promotøren til en norsk rocketrio ble arrestert FØRSTE DAGEN av sin nylige (ellers vellykkede!) europaturné. Rock on!! :-) HAR SONET SIN STRAFF En av Norges verste seriemordere gjennom tidene er stamgjest på kafeen Brekkeparken på Telemark Museum i Skien. Og han er visstnok døds(hjelpende) hyggelig!

JOHN CAREW HAR FLYTTET TIL SØRENGA Jepp, du leste riktig: John Carew har flyttet til Sørenga. Dermed bor både John Carew og Bjørn Johan Muri på Sørenga. Bjørn Johan who? Bjørn Johan Muri!

Oktober/november 2017

Juni/juli 2017 EGNE REGLER Norsk forlegger, advokat, kunstsamler, eventyrer og *trekker pusten* Rolex-innehaver skal etter sigende ha sin egen lille vri på «egen alder delt på to pluss sju»- regelen: Egen alder delt på to, pluss sju, MINUS ti.

FALCHSKT LEG En populær feminist ble forbanna på dørvakta da hun ikke fikk med seg syv venninner inn på en etterfest.

JORDBÆRUKA Før han traff sin nåværende kone pleide en ADHD-riking å ta en kjapp antibiotika-kur etter hver gang han hadde sex.

HARMSTURMFÜHRER En tidligere Vine-kjendis er besatt av Holocaust.

August/september 2017

DEN NYE TACOEN En nordnorsk popjente som gir oss lyst til å leve resten av livet i en evig loop mellom 1998 og 2003 kunne i sin storhetstid finne på å kreve for eksempel sushi midt på natten. Oppdraget falt ofte på daværende løpegutt – en prankelskende fyr som i dag er kjent for å være den i norsk offentlighet som er mest intens på den litt ekle måten – og som ikke heter Petter Stordalen.

FOR GOD FOR NORGE En rapper fra Oslo med velfrisert skjegg og et desperat ønske om å lykkes på engelsk måtte be publikum om å ikke stikke av når han for tredje gang under et show måtte springe til Macen sin for å trykke på «space» idet musikken hang seg opp. Som ekstranummer sprang han opp til frontlydbordet for å finne en låt på iTunes å rappe over. Dette slår nok an i USA.

KARL JOHAHAHAHAHAH En komiker kjent for å ha bart sier «det vanlige» på Espresso House på Torshov og får en cold brew hver morgen.

TOUCHY! Vi har blitt fortalt at Norges beste popvokalist gjennom tidene har med seg en personlig healer overalt, og hver gang han skal ha alt fra en genser eller halspastill, til hotellrom eller bil, må han alltid presenteres for to like alternativer, som healeren så «føler på» for å velge den genseren, pastillen, hotellrommet eller bilen med best energi. Dette hadde heldigvis arrangøren av en konsert i Ålesund nylig fått med seg, da de skulle sørge for personlige Teslaer for alle i det legendariske bandet. To like biler til vokalisten.

Men problemet oppsto da voka-listen likte fargen på bilen til keyboardisten bedre. Keyboardisten nektet å bytte, og på Vestlandet var det ingen flere røde Teslaer tilgjengelig. Legenden tok motvillig til takke med den grå i ett døgn, mens arrangøren fikk kjørt en ny bil opp fra Oslo. Vi håper den nye bilen var fulladet med riktig energi!

«En rapper fra Oslo med velfrisert skjegg og et desperat ønske om å lykkes …

16

Nok en gang er det tid for at en «viss» gratisavis med glimt i øyet, småstein i skoa og mye snert oppsummerer det verste i året som har gått på en litt sånn fiffig og småironisk måte. Let’s go! ;-)

#meetoo Det er påfallende ofte de litt eldre mennene med rykter på seg som lirker inn en ekstra e i årets store hashtag.

Freudian slip-skrivefeil for menn som bare støtter bevegelsen for å dekke over egen trakassering, eller offisiell hashtag for de som mener den korrekte har gått for langt?

Skjermdump: Dagbladet.no

Bitcoin Hvordan vet man at noen har investert i Bitcoin? De snakker om det. De snakker om det HELE tiden. Det er sikkert bra med en desentralisert valuta og sånn, men for guds skyld SNURP IGJEN SMELLA, kompis. Alle vil bli rike raskt, men ingen vil høre deg snakke engasjert om splitting, ICOs, Kinas kryptopolitikk og blokkjede på vorspiel. I 2013 skrev vi om narkotikahandel på det mørke nettet. På den tiden kunne man få ett gram MDMA for 0,4 Bitcoins, som omregnet til dagens kurs tilsvarer: 380.615 kroner (!). Moralen i historien er: Say no to drugs :)

Valget Dette hadde vi egentlig glemt, men når vi tenker etter så husker vi at det var helt jævlig. Noen bunnnoteringer var MDGs musikkvideo, gliset til Jonas Gahr Støre på den mislykkede reklameplakaten, statsministerduellen fra Tromsø der NRKs krampeaktige forsøk på humor tok all oppmerksomhet fra politikken, VG-kommentatorenes elendig skjulte FrP-propaganda, Linda Hofstad Helleland og Ola Borten Moes vaffelselskap, da vi ble avvist av Siv Jensen på Arendalsuka og, ikke minst, resultatet.

håndgripelig. Kunne fidget spinneren frigjøre oss fra følelsen av forvirrelse og fortapelse? Kunne den være et rom for meditasjon, isolert fra forfallet og det evinnelige jaget som jager oss like mye som vi jager det? Akk, nei.

Det ble litt dølt i lengden, ass.

Minerva Skjermdump: Minerva

#metoo Vanskelig å skulle sette en såpass positiv bevegelse i en spalte som tar for seg årets verste greier, men siden det tar opp i seg alt det kjipe som har skjedd gjennom ALLE år så er det like greit å putte det her. Her også, kan man kanskje si.

Det eneste positive med årets valg var videoen fra Arbeiderpartiets valgvake idet de første prognosene kom klokken 21 – og vår egen valgdekning da :) Astrid S’ cover av Cezinandos «Vi er perfekt men verden er ikke det» HER-RE-GUD (!) for en slitsom setning å skrive. 2017 er året NRK P3 offisielt har gått for langt. P3-artister covrer P3-artister som covrer P3-artister som … Eller hvordan var nå dette igjen? I et forsøk på å gjøre Cezinandos låt til «sin egen» gjør Astrid S det man ofte gjør når man covrer: synger litt off-beat, litt «rart» og vekselvis veldig sakte og veldig fort. Det er dessverre ikke bra nok :) Spill noen nye artister :)

De er litt lolle, da :) Ørjan Burøes parodi på Anna «Mamma til Michelle» Rasmussen

Den generelle følelsen av vag uro *grøss* Nettavisen This is why we can’t have nice things. Nominert til Årets verste stemme i fjor, så det sier litt at vi tar det med i år igjen. Nettavisen er et av de nedrigste tilfellene i norsk offentlighet. Avisa som tidvis fremstår mer som Gunnar Stavrums blogg er en hatefull propagandamaskin og storgrossist i markedet for faktaresistent klikkhorejournalistikk. Norge er et helt greit land å bo i. Uten Nettavisen hadde det vært legendarisk.

ADL skal spille ABB

Kari Jaquesson dro til Syria som trim-dronning og koko-konge og kom – kanskje ikke overraskende – hjem som ekstremist :-) I et innlegg på Facebook gikk hun ut med helhjertet støtte til krigsforbryteren Bashar Al-Assad sitt regime og hevdet at hjelpeorganisasjonen De Hvite Hjelmene er terrorister – noe som førte til bred dekning i Dagbladet.

Vi savner gode gamle dager, da det var nyheter i avisene, Jaquesson var en greie med rare, seksuelle undertoner på God Morgen, Norge, og SKRULLINGER fikk lov til å være SKRULLINGER uten at det ble gjort noe poeng ut av det i offentligheten.

Olav Brostrup Müller prøvde å forklare Emmanuel Macron med begrepet «normcore»

Så fint, Ørjan :-) Vet du hva som også er fint? Å se på kvinner som mennesker ;-) Skjermdump: NRK.no

«Hei, Iselin, det er Anders Breivik, kommandør i den norske antikommunistiske motstandsbevegelsen. Jeg er på Utøya og ønsker å overgi meg.»

Dette kom i Guinness Rekordbok som årets sykeste nyhet (tror vi). Men hvorfor gikk ikke rollen til Christian Rubeck, som faktisk ligner på ABB?

Skjermdump: NRK.no

Oslo 31. august, Mammon sesong 2 og musikkalbumet «This Is Autism» er offisielt ødelagt for alltid.

Olav Brostrup Müller, mannen med den mildt sagt gullkantede avtalen som går ut på å være fast spaltist for NRK Ytring, leverte denne friske og oppklarende karakteristikken av Frankrikes nyinnsatte president ved å sammenligne ham med «klesstilen» normcore. Ungdommelig! Vi fant aldri ut hva han mente med det. Å klikke på saken var uaktuelt.

At fidget spinners ikke reddet oss Ut av det blå kom et rart, tilbakestående, lite fingerhelikopter. Og tok fatt i nasjonen! Barn sluttet å gråte, ungdom sluttet å nettmobbe, voksne, så snart de fikk prøvd den lille rakkeren selv, sluttet å hånle. Alt dette kunne dog ikke tatt noen på senga, ettersom de for øyeblikket herskende tilstander naturligvis også gjorde seg gjeldende innenfor duppedingskulturen som innenfor alle andre av livets områder: Hverdagens vante orden var avløst av et stadig mer omseggripende kaos, fremtiden syntes uforutsigelig, fortiden ugjenkallelig og alle dagliglivets foreteelser så vilkårlige, at man for så vidt kunne forestille seg hva som helst, for den saks skyld også at ikke en eneste dør i verden lenger kunne åpnes, eller at hveten vokste med akset ned, ettersom det kun var symptomene på den destruktive desintegrasjon som var merkbare, mens årsakene forble uoverskuelige og abstrakte, følgelig var det ingenting annet å gjøre enn hardnakket å gripe til hva som helst, bare det var

Normaliseringen av alt-right Det måtte skje. Etter den kollektive alt-right-panikken etter valget i fjor, startet motstanden friskt i 2017 med memes om at Richard Spencer ble slått i trynet og seriøse debatter om hvorvidt det var greit å banke nazister, men så svingte pendelen. Selvfølgelig. Hjulpet fram av en stadig mer rabiat Trump og en proporsjonalt tiltagende apati i mediene, skulle rasistene begynne å menneskeliggjøres og lyttes til. Merkelig nok hjalp det ikke engang at folk fra disse bevegelsene fikk selvtillit, tok til gatene og utførte vold – nå var vi visst lei av fordømmelser. Det hele toppet seg i november da New York Times publiserte et portrett av nynazisten Tony Hovater uten i det hele tatt å problematisere eller kontekstualisere det politiske synet hans. Det er faktisk ikke normalt å ønske å drepe andre mennesker, ass.

Boblere: Jarle Aabø, Ferrari i D2, Melk og Honnings Oslosommer-spalte, Lil Peep, Lil Peeps død, Saudi-Arabia, Trump, Nord-Korea, Jonas Gahr Støre, Erna Solberg, bra utesteder som legges ned og erstattes med dritt, folk som forklarer hvorfor Thelma «ikke var spesielt bra, sånn egentlig», Morgenbladets Etiker, XXXTentacion, Torgrim Eggen, Lars Saabye Christensen, Jan Guillou, Da Tix brukte 400.000 på en yacht med PA-anlegg i et forsøk på å kuppe VG-lista, Bængshot-debatten, Snømannen, Vine-kjendisen Jake Paul, Jake Paul med låten «It’s Everyday Bro», Harvey Weinstein, Kevin Spacey, Louis CK, menn generelt, Øystein Stray Spetalen, Ektenyheter, Eminems Trump-freestyle, menn igjen.

18 19 20 21 22

Prisen for årets stemme gis til en person som ved å delta på en aktiv og ærlig måte har løftet nivået på norsk offentlig debatt.

18 19 20 21 22

At tekster irriterer de verste folka i norsk offentlighet, betyr ikke nødvendigvis at de er gode. Men når det gjelder samfunnsdebattant og poet Sumaya Jirde Ali pleier det å sammenfalle.

Det siste året har nittenåringen (straks 20!) gått fra å være en ukjent Si;D-skribent til å bli en av de mest markante stemmene i norske aviser. I løpet av denne perioden har hun risikert mer, tålt mer og vist mer karakterstyrke enn de fleste skribenter gjør i løpet av et liv. Ali hisser på seg islamistene i IslamNet for ikke å være muslimsk kvinne på deres premisser – og islamkritikerne i Facebook-«høgre» for ikke å være skamløs jente på den måten de synes sømmer seg. Hun går Sylvi Listhaug i rette i direktesendt TV-debatt og utfordrer respektløst hvem som helst i harde Facebook-debatter.

Der enkelte i norsk offentlighet mest av alt frykter politisk korrekthet, lever Jirde Ali med voldsalarm, drapstrusler og en strøm av rasistisk hets. Da hun i sommer ba Listhaug ta avstand fra hetsen hun mottok i Listhaug-fansider på Facebook, skrev sosiolog og forfatter Halvor Fosli at hun som innvandrer ikke burde «kritisere de innfødte hardt og nådeløst» og at hun som ungdom burde «gå på forelesninger, ikke forelese selv». Det er åpenbart motsatt.

I mange av vår tids viktigste debatter – for eksempel om flerkultur, identiet og religion – gjør Jirde Alis bakgrunn, personlighet og evner henne spesielt egnet til å forelese.

Så sitt ned, hold kjeft og hør på hva Sumaya har å lære deg. Du blir aldri for gammel for å lære vettu, tjukken ;)

Hva var det beste med 2017?

– Det beste med 2017 var at jeg skrev og fikk utgitt min første diktsamling «Kvinner som hater menn».

Det beste øyeblikket var da jeg holdt boka for første gang.

Hvem har imponert deg mest i året som har gått?

– Nina Bahar. Hun får meg til å se alt.

Hvem har vi glemt å nominere til årets beste stemme?

– Linn W. Firdaous Nikkerud for hennes uvurderlige innsats i Jussbuss.

Hva er dine planer for 2018?

– Sitte så andre kan stå. Uhyre viktig å engasjere og hjelpe andre frem. Marianne Williamson sa det best: «As we are liberated from our own fear, our presence automatically liberates others.»

Hvem bør skjerpe seg i 2018?

– Absolutt alle som kan. Jeg også. Vi bør alle streve for å bli bedre, gjøre og gi mer enn det vi gjorde året før.

Hvem bør bli årets verste stemme?

– Espen Teigen.

Hva er det beste og hva er det verste med tiden vi lever i?

– De stødige fjellene av institusjoner og organer som fungerer som samfunnets nødvendige sikkerhetsnett er selvsagt det beste vi har. Skole, helsevesen, politi og så videre. Vi må aldri, aldri, ta våre privilegier for gitt. Det verste derimot er de små, ødeleggende tingene som får fjellene til å skjelve.

En annen ting som er dårlig er passivitet. Jeg hater passivitet. Serr.

Det var Eline Lund Fjæren som i sommer publiserte flere av meldingene professor Nils Rune Langeland har sendt til unge kvinner, på sosiale medier.

Meldinger som «liker du rimming», og «kan jeg kjøpe trusen din» ble begynnelsen på en real øyeåpner når det kommer til maktmisbruk og gråsoner for seksuell trakassering. Slik satte hun i gang den norske samtalen om disse tingene lenge før det fantes noen #metoo-hashtag og mens Harvey Weinstein fremdeles var mest kjent, her til lands, som mannen som hadde kontakter til å skaffe oss en ufortjent Oscar-nominasjon for den dårlige roadtrip-filmen Kon-tiki.

I et essay i Morgenbladet skriver Lund Fjæren om sin motivasjon for å publisere meldingene, og sier at hun ønsket å peke på noen strukturer som gjør seg gjeldende i akademia. «Når historiene disse mennene forteller seg selv, hvordan de forvalter sine overbevisninger og lyster overfor andre, settes opp mot historiene til kvinnene som har blitt utsatt for dem, blir det klart: Det er en kamp om historiene.»

Gapestokken tillater få nyanser, og bør antagelig bare være en siste utvei når annen varsling har feilet. Men det Eline Lund Fjæren ga oss i 2017 var en ny strategi å ta med inn i denne kampen om historiene. Hun ga ofre mot til å stå frem, og potensielle varslere et eksempel til etterfølgelse. Og hun ga overgriperen, enten han sender perverse meldinger, misbruker sin makt, eller begår fysiske overgrep, en forsikring om at hans beskyttelse fra offentlighetens søkelys og harme langt ifra er avgjort etter første omgang.

Det krever mot å gjøre noe ingen har gjort før.

I norsk sammenheng er Langeland-saken unik, og derfor er også Lund Fjærens outing av hans sjikanerende praksis det.

Vi visste fra før at Eline Lund Fjæren er en glimrende forfatter (nominert til Årets bok både for Ung kvinne, voksen mann (2013) og Klokken og sengen (2015)). Hun er også en pionér i det nye post#metoo-samfunnet vi er i ferd med å bygge oss.

Hva var det beste med 2017?

– Veldig lite med 2017 var spesielt bra, spør du meg, men én god ting var at vi fikk en bølge av kvinner som turte å si ifra om seksuelle overgrep, og ikke minst på en veldig effektiv måte. Det var nødvendig.

Hvem har imponert deg mest i året som har gått?

– Sumaya Jirde Ali. Emma Clare. Vigdis Hjorth. Han jeg har begått forhold med.

Hvem har vi glemt å nominere til årets beste stemme?

– Ari Behn. Norsk offentlighet er nada uten verdens eneste virkelige rakker.

Hva er dine planer for 2018?

– Gi ut en bok. Begynne på en ny bok, muligens ikke-fiksjon. Fortsette å vise nulltoleranse for ekstremgubbing. Ikke være blakk hele tida. Ikke ha flere enn to urinveisinfeksjoner.

Hvem bør skjerpe seg i 2018?

– Cirka alle. Kjøp mindre plast, drit i å bruke Imsdal når du lager kaffe, ro ned fem mill hakk og så videre.

Hvem bør bli årets verste stemme?

– Her er det tusenvis av potensielle møkkakandidater, men Frode Thuen er kanskje Norges mest irriterende fyr og bør fratas spalteplass umiddelbart.

Hva er det beste og hva er det verste med tiden vi lever i?

– So much for not so much.

18 19 20 21 22

Siden desember i fjor har politioverbetjent Bård Dyrdal engasjert seg aktivt i rusdebatten og for alvor brakt denne på banen i politiets egne rekker.

Med sine kronikker i blant annet politiaviser som Politiforum har Dyrdal skrevet seg selv inn i historien som den første politimannen i aktiv tjeneste som også inntar et særdeles aktivt standpunkt mot forbudspolitikken. Ved å bringe rusdebatten til i politiets indre har han lykkes med å fremvise holdningene som herjer internt, der kolleger raskt går til angrep på hverandre om enkelte tabuer utfordres.

Dyrdal har i ettertid vært upopulær blant mange av sine kolleger, men kom sterkt tilbake etter en debattpause på våren. Takket være sin solide tilstedeværelse i media har han i år bidratt til å bringe et etterlengtet perspektiv til arenaen for norsk rusdebatt.

I samarbeid med Paul Larsson har Dyrdal nå stiftet LEAP Scandinavia, en nordisk gren av den internasjonale organisasjonen LEAP som består av politifolk, tollere og andre lovforvaltere som arbeider for en ny og evidensbasert ruspolitikk. Organisasjonen blir et velkomment motstykke til Norsk narkotikapolitiforening (NNPF), lobbyorganisasjonen som arbeider for å «styrke kampen mot narkotika».

Som representant for LEAP driver Dyrdal også med informasjonsarbeid, blant annet med foredrag om rus for ungdom. Her diskuteres det rundt avhengighet og farene ved rusbruk, med nye rusvettregler og fokus på trygghet og selvkontroll.

Det er smått utrolig at det nå finnes politifolk som lykkes med å fremme et saklig og rasjonelt budskap om rus til ungdom. For dette og hans innsats med å trekke rusdebatten frem i politiets egne rekker, nomineres Bård Dyrdal til Årets stemme.

Hva var det beste med 2017?

– Det beste med året 2017 har vært all den tiden jeg har fått tilbringe sammen med barnebarnet mitt Markus, en fantastisk kone som ble 50 år i år, familie og venner. I tillegg gleder det meg at verden faktisk går fremover. Politikere begynner å våkne opp, og stadig flere ser hvor galt det er å straffe mennesker som trenger hjelp.

Hvem har imponert deg mest i året som har gått?

– Petter «Uteligger» Nyquist, og alle de flotte menneskene han har hatt med seg på sine prosjekt. De har vist oss hvor mye godt det bor i alle, og de har gitt rusmisbrukere et ansikt.

Hvem har vi glemt å nominere?

– Petter er sikkert nominert til en masse priser, men jeg vil fremheve alle vennene hans som har gitt så mye av seg selv. Jeg har spesielt lyst til å nevne Siv, en virkelig reflektert voksen dame som har omsorg for andre og innsyn i sine egne utfordringer.

Hva er dine planer for 2018?

– I samarbeid med alle medlemmene av LEAPScandinavia, vil jeg jobbe for at rusreformen skal bli en realitet og ha et innhold som betyr at det faktisk blir endringer. For å få det til må vi komme i dialog med beslutningstakere. Altfor mange som jobber med dette, er kun opptatt av eget fagfelt.

Hvem bør skjerpe seg i 2018?

– Politiledere generelt, og politidirektoratet spesielt.

Politidirektoratets siste ruskampanje var en skam for etaten. Budskapet om at man bør holde seg unna ulovlige rusmidler fordi det kan føre til straff, fører til en sirkelargumentasjon om behovet for straff som oppegående ungdommer gjennomskuer.

Det er mange andre gode argumenter for å være forsiktige med rus.

– Det var hyggelig å høre at avdelingsdirektør Kvigne i politidirektoratet ønsket politidebatten velkommen, men budskapet stikker ikke lengre enn at politimesteren i Oslo nektet meg å gjennomføre et intervju med TV2 om ruspolitikk på politiets eiendom. Denne avgjørelsen tok han kort tid etter at han selv i full uniform var med på å kaste glans over Norsk Narkotikapolitiforening sitt årsmøte.

For de som ikke vet det så fremmer Norsk Narkotikapolitiforening straff som en løsning på rusproblemer, et prosjekt politiet uten altfor gode resultat har støttet opp om i mer enn 40 år nå.

– Samtidig skal vi ikke glemme at jeg har fått lov til å beholde jobben. For ikke mange år siden hadde jeg mistet jobben lenge før jeg overhodet hadde fått hevet stemmen. Flere kolleger har ønsket meg den skjebnen, men Politimesteren i Oslo har så langt vært en garantist for ytringsfriheten.

Hvem bør bli årets verste stemme?

– Her kunne jeg ha lansert mange, men en av dem utpeker seg. Actis er en paraplyorganisasjon for svært mange av de som jobber med rusforebyggende arbeid. Ildsjeler som ønsker andre alt vel, og som hjelper mange av de svakeste i samfunnet.

Derfor er det med tungt hjerte at jeg peker ut deres nå avgåtte generalsekretær Mina Gerhardsen som den verste stemmen. Det gjør jeg først og fremst fordi hun har hatt en så sterk stemme, som hun kunne ha brukt så mye mer fornuftig.

(Red. anm.: Vi kåret Mina Gerhardsen og Actis til Årets verste stemme i 2015!)

Hva er det beste og hva er det verste med tiden vi lever i?

– Det verste er volden, egoismen og den ekstreme kapitalismen som fører til at all rikdom i verden samles på bare noen få hender. Vi bygger et samfunn som beskytter de største kjeltringene og deres skatteparadis i utlandet, mens politiet jager de svakeste i samfunnet og gir dem straff.

– Det beste med vår tid er informasjonssamfunnet.

Det gjør at vi alle kommer nærmere hverandre, og at vi lettere får tilgang til kunnskap. De store medienes makt blir mindre, og det blir vanskeligere å holde befolkningen for narr. Jeg håper det på sikt vil medføre at makten føres tilbake til folket.

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet.

Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere pü samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

24 25 26

Foto: Cappelen Damm

Prisen for Årets verste stemme gis til en person eller gruppe som i kraft av sin deltagelse har senket nivået på norsk offentlig debatt.

Da en av landets fremste sjarlataner bestemte seg for å starte Øystein Stray Spetalen-finansiert nettavis for å bidra til «en mer realistisk debatt om innvandring», var det ikke overraskende det stikk motsatte Resett.no endte opp som.

Helge Lurås er en legendarisk «ekspert» i norsk offentlighet, kjent for sin notoriske evne til å lire av seg ekspertuttalelser om alt fra Jemen og Bosnia til unge muslimske jenters følelsesliv. Han har i en årrekke livnært seg på floskler og selvfølgeligheter om terror og innvandring.

Da det begynte å gå Lurås-varsler i redaksjonene og selv NRK etter hvert sluttet å bruke ham, ble han som så mange andre middelaldrende hvite menn på internett som føler seg akterutseilt, stadig mer kritisk til innvandring og identitetsspørsmål. Resultatet ble Resett.no, som skulle være en slags «nyansert» versjon av Document og Rights.no. Det tok imidlertid bare noen uker før Lurås ga en fyr som Johan Slåttavik – en åpent høyreekstrem ABB-apologet, som ikke slipper til hos hverken Rights.no, Frieord eller Den nordiske motstandsbevegelsen(!) – spalteplass. Resett fjernet artikkelen, men Lurås ville ikke konkludere med at Slåttavik var «ekskludert» som bidragsyter.

Selv bidrar Lurås med tekster om mobbing i norsk skole («Fra naturens side vil slike konflikter løses ved konkurranse og at den sterkeste får viljen sin») og annet Hjernevask-oppgulp. Eller hva med Sverre N. Andersens forsvar for fremmedfrykt?:-) Resett bidrar til normaliseringen av tidligere helt hårreisende standpunkter, og fremveksten av bevegelser som Alliansen. Det er bare å stålsette seg før Resettkronikken om at vi snart må kunne diskutere Breivik uten at folk kommer trekkende med 22. juli.

I fjor hadde NRK et budsjett på 5679 millioner kroner.

For den summen skulle det være mulig å tvinge seg selv til å ta lesere, seere og samfunnsoppdrag på alvor når det i år stod om noe så mandatmessig sentralt som et stortingsvalg. Det hadde vært kjærkomment i en valgkamp som de fleste kommersielle mediene løste utelukkende slik: Med å rekvirere et uendelig antall meningsmålinger og lage svære oppslag om daglige svingninger innenfor feilmarginen. På det verste kunne man, uten å overdrive, lese to direkte motstridende meningsmålinger om dagen. Interessert i partienes politikk? Ta en valgomat da vel! Eller spør dem på Facebook sjæl!

Det er i sånne tilfeller det er digg å ha en sterk offentlig kringkaster! Det var det ikke. Den generelle twitterifiseringen av NRKs debattredaksjon, hvor alt som i løpet av en dag «koker» i SoMe skal løftes inn og legitimeres i Dagsnytt Atten, toppet seg under partilederdebattene. Vi fikk en komplett meningsløs debatt om «norske verdier» i beste sendetid. Vi fikk statsministerduell pakket inn som et absurd dataspill.

Vi fikk portrettintervjuer med «Jonas’» og «Ernas» ektefeller. Som debattleder Jarle Roheim Håkonsen fortalte oss da vi møtte ham etter den første debatten: «Folk som sitter hjemme ville jo ha sovnet hvis det skulle handle om bare tørre argumenter i halvannen time». Er dere helt sikre på det, NRK? Videre bidro statskanalen til å avspore valgkampen med håndteringen av klagestormen mot programmet «Faten tar valget». NRK fremstilte klagene som hatefulle og rasistiske. I virkeligheten kunne bare 19 av totalt 5500 klager åpenbart kategoriseres slik.

Dette førte ikke overraskende til at norsk offentlighet igjen ble kastet ut i en endeløs metadebatt om kultur, islam og hijab, som ikke på noen måte bidro til at Norge ble et mer oppegående sted å oppholde seg, og før vi visste ordet av det var valgdagen der, og vi hadde stemt uten egentlig å vite hva det var vi stemte over (neida, vi så heldigvis NATT&DAGs valgdekning på nett-TV;).

Skjermdump: NRK

You had one job…

24 25 26

Med et tomsete smil tjuvstartet Linda Hofstad Helleland idiotåret sitt lille julaften i fjor, sittende i bunad foran et juletre. Denne tåpelige scenen skulle symbolisere «norsk kultur», og i bildeteksten på Facebook listet kulturministeren opp andre eksempler på norske ting: «Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt.»

I dagene etterpå fikk innlegget kritikk for å ha spredt en falsk nyhet om en barneskole som skulle ha nektet elevene å synge «Deilig er jorden». Men allerede da merket vi noe annet. En følelse av gryende ubehag rundt Hellelands kompetanse, grunnleggende rolleforståelse og… noe enda mer grunnleggende.

I løpet av året som har gått siden da har fragmentariske repriser fra lille julaften surret rundt i hodene våre, som hos en politietterforsker på sporet av en mordgåte. Norsk kultur… Ole Einar Bjørndalen… grøt… kulturminister…

Underveis har flere spor kommet til. Du hadde de udødelige ordene hennes til NRK da en teaterkritiker teaterkritiserte teatersjangeren spel: – Jeg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur.

Rett etterpå kom det åndssvake PR-stuntet i juli, da hun på «pilegrimsferd» fra Oslo til Trondheim tok med seg pressen hjem til Senterpartiets Ola Borten Moe for å drikke kaffe, spise vafler og jordbær og snakke om kristen kulturarv og at man måtte dusje etter svømming.

Dette kickstartet debatten om «norske verdier» – den allerede forjævlige valgkampens aller verste blindspor.

Så har du det mislykkede forsøket på å innføre ny åndsverkslov. Kjendispartyet hun arrangerte for å feire norsk musikkeksport to uker før hun la frem et statsbudsjett med grove kutt i reisetilskudd, internasjonal nettverksbygging og eksport. Det at hun synes å grunnleggende ha misforstått sin egen regjerings utvalgs konklusjoner om mediemangfold. Den gjennomgående bruken av meningsløs «kultur og næring»-begreper hun har lært av trendanalytikerne i inFuture.

Kulturminister… bunad foran juletre… Norsk ku- HERREGUD! Hun tror kulturminister betyr å være minister for alt det norske! Hun tror hun er minister for Kvikk Lunsj og brunost! Hun tror hun er norsk sjef for dugnad og grøt! Hun skjønner ikke at jobben hennes ikke handler om det hun har tatt på seg foran juletreet, men om det som står ubenyttet bak: De åpenbart uleste, skinninnbundne samleutgavene med Ibsen eller Falkberget som mange besteforeldre har i hylla, men absolutt ingen i Norges historie har åpnet!

Problemet er ikke at kulturminister Linda Hofstad Helleland er kristen eller at hun prøver å lyve om at barn nektes å synge julesanger. Problemet er at hun er dum!

reload.no

En av åtte ungdommer skjuler at de sliter med psykiske problemer.

Kan du se hvem?

TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd.

Problemene går ut over jobb og skole.

Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner.

Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profesjonell hjelp.

Ringer du TIPS kan vi bl.a. bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk.

Det kan være vanskelig å vite når en bør søke hjelp. Ved mistanke om at det kan være en psykisk lidelse bør en kontakte TIPS for råd og veiledning så fort som mulig.

Les mer om psykoser, hjelp og behandling på våre nettsider tips-info.com.

Se serien ”Stemmene i hodet” på nrk.no innen mars 2018.

Dette bør alle vite om psykiske lidelser 75 % av alle som får en psykisk lidelse får den før de er 25 år. Psykiske lidelser rammer altså ungdom. Først en dårlig nyhet: Mange venter for lenge med å søke hjelp, og da øker sannsynligheten for at lidelsen blir verre og vanskeligere å helbrede. Den gode nyheten er: Hvis du søker hjelp tidlig, er sjansen for å bli frisk av en psykose mer enn dobbelt så stor! Visste du at de aller fleste som får behandling fortsetter å bo hjemme og gå på jobb eller skole.

28 29 30 31 32 33 34 35

Av fotoredaktør Maria Pasenau

28 29 30 31 32 33 34 35

36

Illustrasjon: Ida Gøytil

Kan du være profet i eget land? PLEASE? TEKST REDAKSJONEN

Gah. Etter å ha pint oss gjennom 2017 kommer det jaggu enda et år. Og DETTE året skal bli VÅRT! Vi skal trene, fokusere på skole, få god psykisk helse og legge ut kule bilder på Instagram.

Eller ikke. Det nye året kommer nok til å ha store likheter med dette, noe som blant annet skyldes liknende historiske omstendigheter. Likevel er det nesten umulig å spå hva som kommer til å skje i 2018 og med hvem. Eller?

NATT&DAGs spåkule består av 24 mer eller mindre troverdige scenarioer for neste år. Hvilke vil inntreffe i virkeligheten?

Kryss av for JA eller NEI på hvert scenario og send oss spådommene dine i en konvolutt merket «Bombe» til NATT&DAG AS, Strandgata 19, 0152 Oslo, eller på mail til konkurranse@nd.no.

Skriv «Bombe» i emnefeltet.

Den som står igjen med flest riktige når 2018 er unnagjort og overlevd vinner to eksemplarer av «Disconnect» (2012) og tre eksemplarer av Atle Antonsen-serien «NAV» (2012) på Blu-Ray. Lykke til!

1

Carl I. Hagen boikotter Nobelkonserten.

2

Blomsterkassene på Karl Johan redder titusenvis av liv.

3

P3 lager dokumentar om rusbruk blant unge i dag :)

4

P3-Line blir aktuell med psykiske problemer :(

5

15

Mimir Kristjansson får jobb som kommentator i VG.

Pytt-i-panne blir trendy, serveres i små takeaway-beger.

Overraskende godt, egentlig!

16

Mimir Kristjansson mister jobb som kommentator i VG.

6

Trude Drevland blir Remas grilldronning 2018..

17

Bård Hoksrud blir påkjørt av vannscooter og dør.

Saken skaper splid i FrP.

7

Joshua French vinner «Skal vi danse», VG feirer med overskriften «Danse-French drepte finalemotstanden!»

18

Trond Giske blir #metoo-et.

8

John Arne Riise hiver seg inn i lokalpolitikken for partiet Høyre.

19

9

Politiet bevæpnes permanent. En pakistaner blir skutt i foten, men tar det med fatning.

Kong Harald sier at han «også er fascistenes konge».

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen kommer overraskende ut av skapet som monarkist like etter.

20

Arif & Unge Ferrari covrer Astrid S på P3 i regi av Christine Dancke og det er bare såååå fint :’)

10

Stortinget vedtar permanent bevæpning av John Arne Riise

11

Den definitivt uskyldige skiløperen Therese Johaug spurter gråtende inn i OL-løypa like før tremila skal avgjøres.

Norge er best – IGJEN!

21

Netflix lager film om Julie Bergan. Den får navnet «Norway».

22

Egil «Drillo» Olsen blir kryptomilliardær.

12

Anders Danielsen Lie er så kjekk og stilig i filmen om Breivik at alle menn begynner med jawline-barbering.

Cutters tilbyr jawline-barbering for 208,3 kroner.

23

13

Resett.no kjører kronikk om at vi snart må kunne diskutere Breivik uten at folk kommer trekkende med 22. juli.

FB-gruppen «Sylvi Listhaug som Statsminister for nasjonen Norge» utfører sine første attentater. Erna Solberg snor seg unna kritikk ved å uttale at «Cezinando setter ord på hvordan det er å leve i Norge i dag». Høyre stiger på meningsmålingene.

14

Likestillingen går faktisk for langt.

24

SKAM-William skriver barnebok.

38

De eldre generasjonene etterlater seg smuler, robotene tar jobbene våre og verden raser sammen rundt oss.

Det er ikke bare selvopptatthet når unge i dag er pessimistiske. Fremtiden ser jo ikke lys ut.

Hedda mister frilansjobben og kjæresten hun egentlig aldri hadde. Og når hun blir gravid får hun beskjed av den nedlatende, unge legen om å «tenke på det» i tre dager før hun kan bli kvitt problemet. Før dette har hun egentlig bestemt seg for å dra til Syden, men etter en sjokkartet og nydelig beskrevet nødlanding for å ta hånd om en nøtteallergiker ombord på billigflyet, tar flyskrekken og impulsiviteten overhånd – returen til Oslo går langs bakken gjennom et kriserammet Europa.

I Berlin møter hun en ekstremt teit hippie-omstreifer med bobil via Tinder. Senere lar hun ham føre henne rundt i Oslo og i den såkalte delingsøkonomien på jakt etter raske penger. Det er ikke moral, men tvert imot friheten til å gjøre hva faen hun vil som ser ut til å hindre Hedda i å ta beslutninger.

Boka er noen ganger irriterende tidsriktig, og inneholder setninger som «Jeg vil at du skal komme i senga mi like ofte som i nyhetsfeeden min». Det er aldri noen tvil om at Hedda er smart og kul og har intellektuelle og popkulturelle referanser i orden. Men først og fremst er Heddas hyperaktive følelsesutbrudd vittige og selvbevisste.

Elstad har stålkontroll på alle små detaljer, kommentarer, berøringer og ting. Alt skal gjennom jeg-personens intense, blaserte og selvkritiske blikk, og den energiske og morsomme ordstrømmen lykkes bedre i å gjenspeile følelsen av detta livet enn noe annet på ganske lenge.

Som tiden vi lever i er Hedda patetisk, og vet det selv.

Og det gjør du og, din patetiske hipster.

Det manglet strengt tatt ikke skildringer av livet på bygda i den norske samtidslitteraturen.

Så hva, tenker du kanskje, er det som gjør akkurat denne så spesiell? Hvorfor skal du lese enda en sånn en, du som allerede har lest Lars Mytting, Jonny Halberg og Helga Flatland? Burde ikke du heller bruke tiden din på å lese urbane romaner med hippe referanser i moderne språkdrakt?

Sånn som de andre nominerte på denne siden?

Det går sikkert an å leve et fint liv på den måten. Ha månedskort på trikken, få døtre med anoreksi og omtale seg som «festrøyker» i voksen alder. Og hvis du likevel skulle føle deg fristet til å lese Gauphosta av Bjørnar Bergem, kan du jo godt prøve å lese den som en uvanlig mørk og uhyggelig skildring av nettopp livet der ute på landet. Det går sikkert an. Du får til dette.

Men du kommer ikke mange sider inn i denne romanen før du skjønner at denne debutanten har puttet noe annet og fremmed i den litterære cocktailen din.

Dette er en grotesk og poetisk debutroman, der et knippe bensinsniffende, skogsonanerende, moralsk fordervede ungdommer kommer til orde på kav østerdalsdialekt for å tvære åpent uhyggelige avgrunner i både morsmålet og menneskesinnet. Går det bra med dem til slutt? Nei, men det går da strengt tatt ikke så bra med deg heller.

Gauphosta er både snikende avskyelig og rabiat morsom, og vitner om ankomsten til et finstemt, fandenivoldsk og lett forstyrrende fortellertalent. Så vi foreslår at du tar en titt på denne og vi, hvis du da har plass, i den travle og viktige hverdagen din, til en bok som du ikke har sett på Instagram ved siden av I Love Dick.

Vi gratulerer de nominerte til Oslo-prisen 2018!

Mo og Jamal vokser opp på Stovner og deltar i et forskningsprosjekt som skal kartlegge «hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn i Groruddalen». Dette er det første av mange ironiske nikk til det du kanskje forventer, og hvem vet, kanskje til og med ønsker deg, av en bok med eksotisk forfatternavn og VG-blurben «Sterkt og viktig om oppvekst på Stovner» på forsiden.

Men Tante Ulrikkes vei er mye bedre enn disse forventningene og ønskene, og bør frigjøres fra dem.

Hele romanen er fortalt i korrespondansen de to har med forskeren. Mo er skoleflink og glad i å skrive, og sender stadig mer litterære beretninger. Jamal har valgt å spille inn sine på bånd, og vi leser transkripsjonen på sjeldent realistisk og upinlig kebabnorsk. Vekslingen mellom disse to ulike stemmene er stødig håndtert, energisk og morsom.

Det blir ikke mindre lol da bydelen blir utsatt for et klassisk bydelsløft. «Groruddalspakka» sørger for at lekeplasser utbedres, fasader sminkes og statsministeren kommer på besøk. Den sørger også for å finansiere Mos Blindern-studier med et særskilt studiestipend, og dermed blir han den eneste «respondenten» hvis liv blir betydelig påvirket av satsingen. Kronjuvelen er imidlertid et mye synligere (og dyrere, antar man) tiltak, og teases med reklamebransjete lanseringsstrategi flere måneder i forveien: Her kommer snart det helt sTore. Når dagen for avdukingsseremonien endelig kommer, viser det seg å dreie seg om verdens største lampe (bekreftet av representanter fra Guinness rekordbok umiddelbart etter tenning). Et monument til bydelssatsingen! Spredt applaus. Jamal beskriver den som en grå og oransje sopp. Noen måneder senere har lampen sluttet å lyse, men fått en mer håndgripelig funksjon: Som samlingspunkt for nabolagets weed-røykende fjortiser. Under den svære, utente lampen er det nemlig så mørkt at bauers ikke ser dem selv om de kjører rett forbi.

Vi er ikke de første som insisterer på at Zeshan Shakars debutroman er bra greier. For eksempel ble den nylig anbefalt i Dagbladets julegaveguide, som en av bøkene i den direkte perverse kategorien av gaver til «EN SOM VIL LESE DET ALLE SNAKKER OM». «Denne personen liker å eie lunsjpraten (og flagge sin kulturelle kapital)» presiserte Dagbladets bokredaksjon, og må ha hatt i tankene en livsfarlig, ravende psykopat da de fastslo at «vedkommende må lese» Tante Ulrikkes vei. Vi synes du bør lese den selv om du ikke er psykopat.

Foto: Maria Pasenau

40

Broen ble nominert av NATT&DAG til Trondheimsprisen allerede i 2014 for beste live act. Et par år etter fikk de sitt mainstream-gjennombrudd med låta «Iris», og siden har den jazza indiepop-kvintetten med tuba som bass (litt rart!) holdt det gående med jevnlig storslåtte live-opptredner på store festivaler og scener.

Cezinando har i løpet av 2017 opparbeidet seg en unik posisjon i det norske musikklandskapet: Han er noe så sjeldent som en artist som treffer både de hylende småjentene, storesøsknene deres og deler av foreldresegmentet. Noe så sjeldent som en norsk rapper det er god, gammeldags popstjerne-hysteri rundt om dagen: Det er autografkøer, tatoveringer av tekstlinjer, det er den verdensomspennende SKAM-ordenen og limbo med både Lindmo og Skavlan. Selv kommer han fra Cezinando-kaoset med integriteten i behold. Fordi det som ligger til grunn for den enorme suksessen er den udiskutabelt kvalitetsbefengte musikken hans.

Etter to monsterhits på vårparten var det bygget opp vanvittige forventninger til Noen ganger og andre.

Resultatet ble et banebrytende album i norsk rapsammenheng. I en tid der amerikansk rap blir stadig mindre rappete, og stadig mer emo, traff Cezinando tidsånden perfekt. Der han på gjestevers med andre rappere fremstår selvsikker og leken, er tonen på hans tredje album utleverende og sårbar, med tekster som skildrer oppveksten med moren, ensomhet, usikkerhet og ungdomskjærlighet. Det funker nesten aller best når han beveger seg så langt unna det klassiske rapformatet som mulig, som på «Tommelen på vekta», som rett og slett ikke kan karakteriseres som noe annet enn en nydelig pianoballade.

Cezinando forener gamle og unge hiphop-hoder, han frelser nye, han er respektert av undergrunnen og den eldre generasjonen (er det egentlig noen som IKKE liker ham?). Noen ganger og andre kommer helt sikkert til å ende opp på absolutt alle Årets beste-lister i alle redaksjoner i landet, og vi skal ikke leke noe kulere enn at vi sier oss enig.

Deres bunnsolide andrealbum I <3 Art, oppfølgeren til det herlig sjangerforvirrede Yoga fra 2015, byr på nok en sprakende klangfest. En sterk estetisk rød tråd gjør albumopplevelsen tilgjengelig, uten å ofre noe av den kreative lekenheten som jo er det hele det musikalske prosjektet deres dreier seg om. Broen er prakteksempelet på hvordan teknisk og teoretisk forståelse for musikk kan påvirke poplåter uten å føre dem dypt inn i et perfeksjonert flinkis-land.

Det visuelle uttrykket, rett ut av en Strykejernet-vernissage med klær fra enten Fretex eller Paleet (vi ser ærlig talt ikke forskjell lenger?) og albumcover med simplistisk 3D-design, bidrar ytterligere til å plassere dem stødig i tidsånden™, der lengselen etter noe positivt og fargerikt er sterk.

Broen er visjonære, smarte og mestere i å tenke utenfor boksen. Musikken stimulerer samtidig som det gjør deg lett til sinns. Etter et forsmedelig 2016, er I <3 Art sånn vi håpet 2017 ville bli.

Øyafestivalen 7.–11. august

K jø p b il le tt i dag!

Patti Smith

Det finnes ikke et svakt øyeblikk i lydkatalogen som utgjør konseptalbumet Cleo. Det atmosfæriske lydbildet domineres i like stor grad av jazzrytmer og perkusjon, som sampler og synthsekvenser. Dos Santos forener sømløst et tredjepersonsnarrativ, bossa nova og middelaldersang med en uanstrengt selvsikkerhet. Sjangerbevisstheten ofres for en triumferende formbevissthet, og her ligger Dos Santos’ sjeldne evne: Å omforme det kompliserte og brokete til det enkle og fengende, og like fullt være så i vater med sitt eget uttrykk.

Men det hersker ingen tvil om at den følsomme stemmen troner øverst i hennes eklektiske prosjekt. Dos Santos veksler mellom å synge om kjærlighetskvaler og hverdagslige, feministiske tragedier av typen «the way you taste in the morning makes me shiver». Flere av lydsporene utviser en sensualitet som ikke har sett norsk offentlighet siden avkledningsscenen i Døden på Oslo S, best demonstrert i hennes vokalversjon av Freddie Hubbards «Red Clay».

Cleo er ikke mindre enn en helstøpt produksjon som fyller et uforutsett savn i norsk musikkscene, og som like fullt er av internasjonalt kaliber.

Ukespass og dagsbilletter til salgs via Ticketmaster.no!

Paradise

Tøyenparken · 7.-11. august 2018

På bare knappe måneder har Charlotte Dos Santos hevdet seg som en av Norges mest spennende artister. En gjennomlytting av debutalbumet Cleo (EP, ifølge artisten selv) er nok til å krone Dos Santos til bjergets ubestridte souldronning. Med sin drømmende vokal og musikalske lekenhet, virker hun på mange måter allerede for stor for det langstrakte land.

(NO/UK)

Converge

(US)

Brockhampton

(US)

…And You Will Know Us by the Trail of Dead (US)

Sleaford Mods

(US)

(UK)

Flere artister slippes snart!

Store P · Chelsea Wolfe Smerz · Noname · Dig Deeper (US)

(US)

42

Hovedscenen, Slottsfjell

At Gucci Mane, som hadde lokket både østkantskids, vestkantskids, bergensrappere, voksne og bransjefolk til Tønsberg og samlet dem til vors på den tradisjonsrike takfesten på Quality hotell, og som på tross av den på hotelltaket forfjamset vimsende bookingansvarliges forvirrede vitneforklaringer og bransje-insiderens repeterende og stadig mer skråsikre forsikringer da han med jevne mellomrom dukket opp ved bassengkanten, fortsatt ikke hadde vist seg («han ser ut til å være som sunket i jorden…», trakk den bookingansvarlige på skuldrene med en lei grimase), skyldtes at flyet som skulle fly ham tilbake til Europa etter en svipptur på nattklubb i Los Angeles, i henhold til den også ellers kun tilnærmelsesvise kjøreplanen for hans første europaturné, var blitt kansellert.

Noe måtte improviseres, slik at de vorsende festivalgjengerne, som med en blanding av ikke ubetydelig apati og nølende resignasjon fant seg i Guccis fravær, likevel skulle få strekke hendene i været i rytmisk hyllest av den groveste trap-musikk, som var så populært sommeren 2017.

En lykke da, at store deler av NMG/G-huset befant seg på det samme taket. Telefoner ble tatt, bonger vekslet inn og så var avtalen gjort. Etter kvelden før å ha dominert den senere nedbrente lagerbygningen som Kastellnatts siste ordentlige høydepunkt, tok norsk hiphops eneste institusjon nå hovedscenen i besittelse.

Kamelen stagedivet, Sushi & Kobe var millimetre unna å skli rett av scenen i overtent presentasjon og da HELE gjengen og vel så det avsluttet sammen på scenen, noen tagget på en LED-skjerm til hundre tusen, festivalledelsen truet med å holde tilbake hele honoraret med mindre noen sladret og dette utviklet seg til fysisk beef backstage som bare to desorienterte politimenn og en cypher med spredning kunne temme, var det som om en essensiell, navnløs mekanisme, som i sin egen udefinerbarhet knirkefritt har, som man sier, fått jorden til å dreie om sin egen akse, men som plutselig hadde stanset uten videre forklaring, igjen falt på plass. NMG/Ghuset reddet kvelden, festivalen, norsk hiphop og, kanskje, selve verden. Men det var nære på der en stund.

Det Andre Teateret

Sitcom Live er et episodisk sceneshow sentrert rundt karakterene Amir, Jim, Francisco og Odin, fire «håpløse» menn med en gjennomsnittsalder på omtrent 30.

Showet har den ytre formen til en situasjonskomedie, og låner en del av klisjeene til sjangeren (da gjerne de dårligste), men flertallet av handlingselementene og enkeltvitsene sikter i motsatt retning; de er svevende, sære, skitne, ekle, og så godt som totalt uforutsigbare.

Det meste levert med erfaren off-beat timing. Sivert Høyem, på sin side, er en norsk musiker med låter som Into the sea, Moonlanding og Jeg hørte du trengte en venn.

Det enkleste svaret, hvis man absolutt vil spørre seg hvorfor Sitcom Live er morsomt, er at det har noe for hele familien: For sønnen som liker overdrevent grove vitser, for sønnen som liker underspilt og overspilt skuespill, for sønnen som liker intensjonelt dårlige vitser, for sønnen som liker det eksperimentelle og absurde, for sønnen som liker det nye, for sønnen som misliker det gamle, men liker å se det bli gjort narr av. Kanskje finnes det egentlig ikke noe godt svar på hvorfor Sitcom Live er så morsomt, men morsomt, det er det.

Foto: Eric Cannon/Slottsfjell

Å spørre hvorfor Sitcom Live er morsomt, er som å spørre hvorfor Sivert Høyem finnes. Det finnes ikke bare ett svar. Sitcom Live settes opp månedlig på Det Andre Teateret, og er skapt av Amir «Amadeus» Asgharnejad, Francisco Briceno, Odin Eiriksson og Jim Swann, kjente fjes i den yngre delen av humor-Oslo, og har faste bidragsytere i blant annet Steffen Lund, Sindre Blicher Larsen og Magnus Rye.

Foto: Jonathan Vivaas Kise

19. november

Det har alltid virket jålete når popartister og rockeband spiller konserter i opera- eller klassiske konserthus. Man kler seg ut som Den Høye Kunsten, som om popmusikken trenger det i våre dager, og resultatet blir nesten alltid malplassert. Låter med synth og trommemaskiner spilles med symfoniorkester, og i stedet for at begge delene styrker hverandre, har det motsatt effekt.

En popkonsert trenger ikke dette, den kan være perfekt helt på egen hånd, på et hvilket som helst sted.

Men Nils Bech er jo annerledes enn alle andre. I Bechs tilfelle er det de vanlige konsertstedene som har føltes feil, og for små, både i faktisk størrelse og i storslagenhet. Det har alltid føltes som om det vi hører når Bech synger vil noe mer, vil høyere og lenger ut.

Og det var nøyaktig det vi fikk i Operaen. Scenografi!

Kulisser på vaiere! Tekstbasert koreografi, som om låtene faktisk var arier fra operaer! Pause i midten! Det var som om bitene i Bechs univers falt på plass, i en forestilling der kostymer, kulisser og koreografi var vel så viktig for helhetsopplevelsen som selve musikken.

Det har vært tilløp til dette før også, og vi har overvært utallige strålende Bech-konserter, men det er først nå det føles som at vi har sett Nils Bech gi alt han har på en scene. I Operaen var Nils Bech hjemme.

Og det beste er at det gikk andre veien også. Først med Nils Bech fikk vi se hvilke muligheter som finnes for reelt berikende, utradisjonell benyttelse av operarommet.

Bech føltes større enn vanlig og Operaen – da han bommet på en høy tone under «O helga natt», beklaget seg og prøvde igjen – føltes mindre, menneskeligere, mer engasjerende og relevant. Forslag: La Nils Bech i Operaen bli førjulstradisjon på linje med Sissel i Spektrum og overtenning på julebord.

44

Regissør: Iram Haq

To uker etter at norske kritikere var klare til å kåre Thelma til årets beste norske film, dukket Iram Haqs Hva vil folk si opp.

Det thrillerinspirerte dramaet begeistret ikke bare kritikere, den fikk over 90.000 nordmenn til å forlate sin egen sofa for å ta en titt inn i stua til et dysfunksjonelt norsk-pakistansk hjem.

16 år gamle Nisha (Maria Mozhdah) tvangssendes til Pakistan etter at faren finner ut at datteren har levd det han mener er en i overkant liberal livstil. Filmen er basert på Iram Haqs egen erfaring med livet mellom pakistansk og norsk kultur, og siden premieren har hun reist landet rundt for å prate om æreskultur og sosial kontroll.

Med regissørens personlige historie og samtalene rundt er Hva vil folk si blitt mer enn bare en spillefilm. Den er et opplysningsprosjekt, et debattinnlegg i den opphetede integreringsdebatten. Det er ikke alltid lett å få folk til å bry seg om emner som ikke angår dem direkte, men fortalt gjennom et følsomt spenningsdrama som dette demonstrerer Haq hvor mektig filmmediet kan være.

Hva vil folk si er ikke nominert til årets beste film bare fordi «den er viktig». Den er også et ned-til-fingertuppene-striglet filmarbeid. Haq viser et godt øye for historieformidling og balanserer effektiv framdrift med evnen til å utforske og sanse.

Dødpunktene finnes ikke, og det spilles kompromissløst på hele følelsesregisteret. 18 år gamle Maria Mozhdah gjør dessuten en strålende debut i rollen som Nisha.

Hva vil folk si får deg til å sitte på tuppen av kinosetet, svett og snørrete og framstår som en konfronterende øyeåpner, men funker vel så bra som rein underholdning. Den har kritisk brodd, men er verken endimensjonal eller dømmende, og limer seg fast til minnet og blir der. Da kan man våge seg til å påstå at denne filmen, den har alt.

Regissør: Joachim Trier

Da det ble kjent at Joachim Trier og Eskil Vogt var i gang med arbeidet på sin fjerde spillefilm, og at det var snakk om en overnaturlig thriller, var forventningene mildt sagt til å føle og ta på. Med sine eksistensialistiske dramaer (Reprise, Oslo, 31.

August og Louder Than Bombs) har Trier demonstrert at han har sjeldent god teft for å kombinere filmspråkets vokabular med engasjerende og gripende karakterdrevne fortellinger.

Trier og Vogt har ved en rekke tilfeller fortalt om sin kjærlighet for sjangerfilm, og i forbindelse med Thelma har blant annet navn som Brian de Palma og Dario Argento blitt løftet frem som inspirasjon. Med Thelma evner Trier å kombinere grøsser- og thrillerfilmens rike verktøykasse som elegante og engasjerende metaforer for løsrivelse og opprør, med et ektefølt og engasjerende karakterdrama.

Den intrikate fortellingen om den unge jenta Thelma (Eili Harboe), som forlater sine undertrykkende og kontrollerende foreldre og flytter fra bibelbeltet på Sørlandet til Oslo for å studere biologi, rommer mer enn en enkel fortelling om løsrivelse og opprør. Thelmas møte med storbyens fristelser, og påvirkningen dette har på henne, trigger noe i henne som raskt kommer ut av kontroll.

Regissør: Kristoffer Borgli

Når et menneske skjønner at noe er kult, men samtidig mistenker at her mangler man kompetanse og/eller nødvendige referanser for å forstå fullt ut hva man har med å gjøre, kan en vanlig forsvarsmekanisme være å avstå fra tolkning og analyse. Dette beskytter mot tap av «ansikt», som ville vært tilfelle sosial posisjon hvis man leverte en totalt feilslått analyse, og avslørte mangler i den kulturelle «verktøykassa». Få ting er nemlig så tabubelagt som det å ville være hipster, men samtidig føle at man ikke snakker hipsternes språk :( En heldig bivirkning av forsvarsmekanismen som er beskrevet over, er at den fører til mindre mansplaining i samfunnet.

En annen bivirkning er at veldig få har turt å snakke om hva spillefilmdebuten til Kristoffer Borgli faktisk handler om.

For hva er det egentlig DRIB prøver fortelle oss, med historien om Amir Asgharnejad (Amir Asgharnejad) som plutselig befinner seg i LA, hvor han skal fronte en energidrikk for et multimillion-reklameselskap, etter å ha blitt oppdaget gjennom en video på worldstarhiphop der han utsetter seg for blind vold i Oslo sentrum? Handler det faktisk om noe som hendte med Amir? Handler det om transgresjon? Om kynisme i reklamebransjen? Eller om alt på en gang?

Gjennom salg av dyr merch og rykter om at Borgli og co. var eller kunne bli saksøkt av «et energidrikk-selskap», forsøkte filmen å skape forvirring rundt hva som var Ekte(tm) og hva som var Falskt(tm). En diskusjon mange velger å gi totalt faen i, og de som skjønte tidlig nok at det ikke er så farlig hva DRIB prøver å si, og at det som tross alt teller er om en film er lol, kunne konse på å nyte en av de ekstremt få filmene som har kommet ut av norsk filmbransje som holder internasjonalt nivå, uten å havne i identitetskrise.

NATT&DAG kjenner ikke besøkstallene for DRIB utenfor Ring 2, men erfarer at Norge og til dels Oslo har et kinopublikum som ikke skjønner sitt eget beste.

Til de som skjønte sitt eget beste, og som så DRIB mens den gikk på kino, og lollet av alle de nydelige scenene (som den hvor Amir og Adam Pearson sitter i en bil og skal på fest, men aldri kommer seg dit), ønsker vi å gratulere. Til de som så den, ristet på hodet, og som gikk i seg selv, kan vi bare si slapp av, ikke tenk så mye ;)

Det er slående hvor elegant Thelma kombinerer sjangerfilmens muligheter, både for å underbygge det intrikate dramaet – på et ytre og indre plan, men også krydre fortellingen med visuelle godbiter. I så måte får symbolbruken en dobbel funksjon: Den eksisterer både som et speilbilde på Thelmas opplevelser, men også som et forlokkende visuelt element.

Det er også på sin plass å trekke frem filmmusikken til Ola Fløttum (Torgny og Soft System), klippe-arbeidet til Olivier Bugge Coutté, lyddesignet til Gisle Tveito, fotoarbeidet til Jakob Ihre, samt den svært imponerende rolleprestasjonen til Eili Harboe. Thelma henger solid sammen i alle ender og mye tyder på at det er en film som vil vokse seg større og rikere ved gjensyn. Thelma er både forførende og elegant som sjangerfilm, og på samme tid en utpreget auteur-film.

46

larsvaular.no

Lars Vaular har for lengst etablert seg som en av Norsk popmusikks mest kompromissløse og nytenkende artister. Her kunne vi jo så klart kommet med en lang rekke eksempler for å underbygge den påstanden, men dette er jo ikke introduksjonen til en føkkings Spellemanns-ærespris heller, så vi nøyer oss med å nevne at Lars var involvert i en nominasjon i fjor også. Den gang var det den audiovisuelle forestillingen Pyramiden på Henie Onstad-senteret, som ble nominert til Årets Live! I år er han altså nominert igjen. Denne gangen i kategorien Årets TV. Og det selv om han faktisk er MUSIKER! En kompromissløs og nytenkende en, åpenbart!

Ekte Mann er en miniserie på 5 episoder publisert på Youtube og Lars Vaulars egen Facebook-side. Gjennom 50 smått absurde og lavmælte minutter følger vi rapartisten og småbarnsfaren Lars, og hans vaklende selvfølelse på ulike arenaer. I en scene spiller han basket med kompisen Leo Ajkic og bommer konsekvent på basketkurven mens Ajkic forteller Lars at han ikke lenger er en artist med gatekred. I en annen scene blir han ferska av kona si i å fake hvor mange push-ups han tar. Han lykkes ikke lenger med vanlige praktiske gjøremål og det kan virke som om det lurer en merkelig antagonist bak hvert eneste gatehjørne. Hvem er Lars egentlig, og hva vil det si å være en ekte mann? For Lars virker Thorbjørn Harr å være svaret. Thorbjørn Harr aka Norges mest sexy mann 2014 (et år Lars ikke var inne på Topp 10-listen en gang).

En sårbar rapartist med identitetskrise som mister sønnen av syne på lekeplassen og har vanskeligheter for å gjenopprette et internettdomene, er ikke en ihjelskildret karaktertype. Det er heller ikke en typisk måte å fremstille seg selv på som rapper, på høyden av karrieren i en musikksjanger med lange tradisjoner for machokultur og maskulint mannsideal.

Ekte mann er noe så sjeldent som en normkritisk serie om mannsrollen, selv om den kødder med sin egen kritikk. For eksempel finnes det ikke ingen kvinner (avbildet forfra) i hele serien – bare kona Malin er med, og da bare som stemme og bakhode. En mann som sliter med mannsrollen i en verden av bare menn.

Det at serien i tillegg glir sømløst mellom virkelighetsnære samtaler med karakterer som spiller seg selv og vagt surrealistiske sekvenser akkompagnert av synth-musikk, bidrar til at Ekte Mann føles som en serie midt mellom alt. Midt mellom humor og drama. Midt mellom virkelighet og fiksjon.

Midt mellom TV-serie og lanseringsstrategi for den uutgitte låta om Kronprins Haakon som avslutter siste episode. Men langt unna de videoene artister flest poster i SoMe-feeden sin. Resultatet er til tider veldig morsomt og hele tiden jævlig bra!

(I teamet bak Ekte mann er blant andre Kasper Häggström (regi og foto) og Bendik Aunan (manus og skuespill), som også er bidragsytere i NATT&DAG. Kasper og Bendik har ikke vært involvert i nominasjonsprosessen.)

NRK

Ulrik Imtiaz Rolfsen har – sammen med Adel Khan Farooq – fulgt Norges mest kjente islamist (kanskje bortsett fra legenden Mullah Krekar) Ubaydullah Hussain gjennom tre år. Filmen gir et unikt innblikk i hvordan Hussain bruker sin posisjon som leder i Profetens Ummah til å rekruttere potensielle fremmedkrigere til Syria.

Fremmedkrigerne vi møter er ikke akkurat topptrente soldater, men unge frustrerte menn på jakt etter mening i livet. Spesielt ubehagelige er scenene med 24 år gamle Thom Alexander. Som skolegutt ble han diagnostisert med ADHD og læringsvansker. Han ble først heroinist, begynte så med intensiv styrketrening, før han til slutt fikk sitt endelikt etter å ha blitt skutt i Syria. Også i filmen går det fort. Når han først dukker opp i på skjermen misjonerer han for Profetens Ummah på Karl Johan. Neste gang vi hører om ham er han død.

Noe det som fascinerer mest med Den norske islamisten er hvordan den viser hvor mangefasettert og paradoksal personen Ubaydullah Hussain er. Så lenge man ikke snakker politikk og religion virker han som en hyggelig fyr. Han er høflig, har vært betrodd dommer i Oslo fotballkrets, og var på ingen måte noen drop-out på skolen. Samtidig som han elsker milkshake fra McDonalds, ønsker han også å høre Insha’Allah ljome fra klokkene i Oslo rådhus. Han sender usikre disipler til en like usikker skjebne i Syria uten skrupler, men bruker selv en kronisk sykdom som unnskyldning for å bli hjemme.

Filmen kulminerer med forberedelsene til at en anonymisert 18-åring skal sendes til Syria via Landvetter flyplass. I prosessen er seeren flue på veggen sammen regissør Farooq. Disse scenene var hovedårsaken til at PST beslagla materiale hjemme hos Rolfsen, men også helt essensielle for å forstå hvordan Hussain har jobbet og viktigheten av at Rolfsen vant frem i Høyesterett og fikk vise materialet. Godt var det.

TOURDEFORCE.NO

OFFICIAL SELECTION

“TIMELESS

TRANS TALE

STANDS ALONGSIDE ALMODÓVAR” THE GUARDIAN

“A POWERHOUSE PERFORMANCE BY MESMERISING TRANSGENDER ACTRESS DANIELA VEGA”

NRK

Innafor har vært et av årets mest omdiskuterte TV-programmer. Dokumentarserien har satt aktuelle saker som intimkirurgi, sugarbabies, studiedop og pedofili på dagsorden, og har dermed sørget for god kok i landets kronikk-gryter. God research, kreativ presentasjon og en liten dæsj kontrovers har skapt et bredt engasjement rundt hver episode.

Med Innafor knakk NRK endelig koden for det moderne, granskende dokumentarformatet med personlig utforskning av programleder selv, med virkemidler som «selfies», improviserte refleksjoner og følelsesladde tilståelser. Her representert ved Emma Clare Gabrielsen, som i god nymedial stil gled rett inn i programlederjobben via NRKs Snapchat. Fra DN til DM ;-) Innafor har blitt kritisert for å belyse kontroversielle temaer, og dermed påvirke et ungt publikum i feil retning. Serien viser at å tie om vonde ting ofte ikke er det beste, og at opplysning trumfer moralisering. Målet til et gravende dokumentarprogram bør være å skape god debatt, en rolle Innafor har lykkes med – og tidvis mislykkes med, men redaksjonen kan ikke klandres for dumme kronikker.

Vi siterer Gabrielsen fordi vi uansett ikke klarer å si det bedre selv: «Å problematisere en utvikling – at noen forsøker å skape et skjønnhets­ideal for vulva – er noe ganske annet enn å si at det «perfekte underliv» finnes. […] Jeg nekter å tro at ikke å vise frem detaljer som vinneren av en uhøytidelig vulva-skjønnhetskonkurranse på internett […] hadde endret det faktum at bare tematikken i seg selv uansett vil være «triggende» for noen.»

KVALITETSFILMER FRA TOUR DE FORCE

SCREEN

EN FANTASTISK KVINNE FRA PRODUSENTENE AV JACKIE, SPOTLIGHT OG TONY ERDMANN

EN FANTAST MED RETT TIL

PÅ KINO 25.

ISK KVINNE

DESEMBER

Å VÆRE KVIN

NE

F R A R E G I S S Ø R E N E AV

LITTLE MISS SUNSHINE O S C A R ®- V I N N E R

O S C A R ®- N O M I N E R T

EMMA

STEVE

S TO N E

BATLLE OF T

CARELL

PÅ KINO 25.

HE SEXES HAN VIL HUN VILL LE SKAPE SHOW E SKAPE HISTORIE

DESEMBER

48 49 50

Frognerveien 12

Etter to ganger å ha åpnet, fått Michelinstjerne og så stengt restauranten sin, virker det som om kokk Bjørn Svensson nå endelig har lagt lista lavt nok til å slippe å måtte forholde seg til de plagsomme franske dekkforhandlerne. Fra Restaurant Oscarsgate (som ikke lå i Oscars gate), til Fauna ved Solli, og nå Galt på Frogner, har det blitt stadig mer uformelt, og dermed også billigere, og dermed også enklere for vanlige folk (<3) å spise der. Men vi skal ikke overdrive: Du får fortsatt reinsdyrhjerte, sjøkreps, østers og trøfler. Men som alle vet, hvis bestikk og servietter står i gamle blikkbokser på bordet, da er det uformelt samme hva man blir servert.

Visse grusomme matanmeldere har kalt dette «gourmethusmannskost», et ord vi nekter å la eksistere. Vi velger heller å kalle det dyr mat som er digg. Frogner-beliggenheten er dessuten et stort pluss, da Oslos største og chilleste bydel dessverre er preget av spisesteder som er mye dyrere enn de har rett til å være, eller gamle storheter som bare lever på merittene. Det gjør definitivt ikke Bjørn Svenssons Galt. Og nei, billig er det ikke, men er det noe GALT i å bruke penger og, nå? :-)

Osterhaus gate 13

Det har tatt laaang tid å få ramen i Oslo.

De eneste mulighetene man tidligere har hatt har vært enten å spise lunken buljong på Hitchhiker, eller et sted på et kjøpesenter på Vulkan som stenger før det er vanlig (for folk med kontinentale vaner, som oss) å spise middag. Du skal være bra glad i ramen for å gidde noen av de delene der.

Men Koie har altså gjort livet levelig for de av oss som siden den turen til New York i 2011 har fnyst hver gang noen har sagt «men er ikke ramen bare suppe med nudler? Er det så vanskelig a?». Svaret er ja, og Koie vet det. På Koie nekter de å la deg forlate stedet sulten, og serverer helt sinnssyke porsjoner. Digg! En av de fire ramenene på menyen (vi sier ikke hvilken!) ser litt ut som sølevann, men smaker likevel bedre enn de tre andre. Alle er gode.

Og som om ikke det holdt å være byens eneste sted som serverer god ramen, byr de også på karagee (fritert kylling) og gyoza, så du nesten glemmer at du ikke er i Japan. Det trekker litt ned at de har valgt nøyaktig samme sterile og lunsj-kantineaktige innredning som så alt for mange steder i Oslo (tenk Munchies, Melt), men med så god ramen skal vi ikke gjøre oss vrange.

48 49 50

Fredensborgveien 24B

Nam Kang måtte i fjor flytte fra Torggata som følge av Burgerkongens inntog. Like greit. Nå er det nemlig blitt tydelig hvem deres ekte venner (kunder) er. Og de er sørgelig få. Det er nemlig nesten alltid tomt i lokalet på Fredensborg. Det vil vi gjerne gjøre det vi kan for å endre. Det er nemlig fullstendig ufortjent, da Nam Kang serverer, som de sier selv, «Øst-asiatisk mat av høy kvalitet fra Kina, Korea og Japan», noe som blant annet inkluderer byens beste bibimbap, utmerket sushi og svært så crispy duck. Digg kimchi har de også. Alt hva et hjerte kan begjære, når det hjertet begjærer er øst-asiatisk mat, altså. Flere sjarmerende kvaliteter: Den falske peisen i veggen, som under seg på gulvet har en helt unødvendig vedstabel liggende. Eller den svært menneskelige omgangen deres med mattilsynets smilefjeskrav: Her har de de siste fire gangene fått henholdsvis smilefjes, strekmunn, smilefjes, strekmunn, noe vi tolker som at de har jobbet hardt for smilefjeset, så slappet av når de har fått det, så skjerpet seg igjen, så jobbet hardt, osv. Det vitner om en egenrådig og uservil holdning til myndighetenes krav til små og mellomstore bedrifter, og det kan vi ikke annet enn applaudere.

Visit us at Torggata 9a Thorvald Meyers gate 40 www.tommis.no

– just bring a friend and this physical ad into one of our burger joints. Valid until 31/01/18.

→ → →

pssst … get 2 burgers for the price 1 –

52 53 54

Hausmanns gate 34

Fra gateplan er det ingenting som tyder på at Kafé Hærverk eksisterer. Den svarte filten foran vinduene og den digre, kronisk stengte ståldøra inn til Hausmania skriker ikke akkurat «velkommen». Men har du stå på-vilje til å åpne ståldører, forsere en ugjestmild, industriell gang og åpne nok en lukket dør, vil altså Oslos egen «Bar des Artistes» (baren fra den legendariske danske romanen Hærverk som Hærverk er oppkalt etter) åpenbare seg.

Hærverk har på rekordtid blitt et av de mest hyperaktive utestedene i byen: Vegard Heskestad åpnet stedet i mai og hadde i løpet av de første fire månedene over 50 arrangementer med artister fra elleve land. Det er ingen begrensninger: En uke på Hærverk kan inneholde alt fra hypereksperimentell støymusikk fra Sør-Korea, jamming med barn

med Downs syndrom og André Bratten. Eller et legendarisk jazzband fra Australia, Hanne Kolstø og psykedelisk rock fra Russland.

I langhelgene fylles stedet og den lille bakgården til randen av en herlig blanding gamle og nye bytryner, Hausmania-legender og techno-entusiaster.

Hærverk har klart kunststykket å forene flere typer klientell som sammen skaper en, unnskyld uttrykket, synergieffekt andre utesteder bare kan drømme om. Vi sier som Ole Jastrau på Bar des Artistes: «Å, så godt det er å slutte å tenke.»

Bernt Ankers gate 17

Det som har skjedd på tirsdager på Khartoum Contemporary Art Center i 2017 er det viktigste nye tiltaket som har hendt i norsk improvisert musikk på årevis. Konsertserien Jazz in Khartoum består av en kresent kuratert konsert og, hør på dette, en jamseanse som faktisk funker. Det er gratis, publikum er ungt, interessert, med variert landbakgrunn og ørene på stilk. Det ligner ikke andre jazzkonserter eller for den del andre konserter overhode i det yrende og tungt osloprisrepresenterte nabolaget Khartoum har slått seg ned i.

I primus motor Åsmund Skuterud og Kjetil Jerve, som har booket mye av programmet denne høsten og vinteren, har konsertserien et fabelaktig motsetningspar. Grovt sett holder Skuterud på dansbarheten, mens Jerve brenner for å finne uvante, nye kombinasjoner av musikere. Folk kommer til stedet hver tirsdag for å oppleve musikk de simpelthen ikke aner hva er. Det er en anledning til å høre fremtiden, men kanskje først og fremst et ypperlig sted å nyte det berømmelige og begeistrende nuet.

Khartoum er selvsagt mye mer enn jazz. Kunstsenteret (for det er dét det er, selv om man kan la seg lure av den intime og fabelaktige baren Anne Maurseth har preget dette året før hun dro videre til nye eventyr) er stiftet av kunstnerne Fadlabi og Karin Erixon med et ønske om å utvikle prosjekter med røtter i Afrika og Midtøsten. Å bringe nye forståelser av disse regionene til bords. Det høres ut som tung materie på papiret, men om du stikker innom, skjønner du at det faktisk funker. Kunstformidling med en dyp og ektefølt kongstanke OG levende utested – og det hadde ikke funka som det ene uten å faktisk være det andre. Makan. Khartoum ønsker seg egentlig til byen det er oppkalt etter, hovedstaden i Sudan. Inntil videre nøyer det seg med eksiltilværelsen i Bernt Ankers gate i Oslo.

Vi er dypt takknemlige så lenge det varer.

52 53 54

Maridalsveien 2 (nedlagt)

Den øverste anmeldelsen på Taxi Take Aways Facebook-side lyder: «Til tross for at fussballbordet hindrer tilgang til toalettet og det ligger ca 25 cm utenfor skjenkeringen, så det må stenge 0100, er dette en helt fantastisk pub!» Vi kunne ikke vært mer enig. Taxi Take Away var på ingen måte en perfekt bar, det var en bar man gikk på for å spille fussball, drikke billig øl og høre bra musikk. Og hvem trenger noe mer fra en bar egentlig?

Med det uslåelige anti-konseptet «billig øl og åpen profil» var Taxi Take Away en av byens frieste barer, blottet for maktsyke dørvakter, kleskoder, æreskoder, streng musikkprofil og andre unødvendige irritasjonsmomenter. Her satte man frem en mikser og to platespillere, og så hva som skjedde. Dermed ble Taxi også et uforutsigbart utested: Det var umulig å si hva som ventet på den andre siden av den anonyme fasaden. Det kunne være alt fra dancehall, en lun jazzkonsert eller hard techno. Det kunne være ingen i lokalet eller stappa sjappe.

Og mens barer og utesteder døde som fluer på alle kanter, imperier falt og oppstod, Norge ble en tropisk house-nasjon og alle vennene dine ble kryptomillionærer, kunne du være trygg på at inne på Taxi Take Away var det fussball, billig øl og bra musikk. Frem til i høst, da gårdeieren slo seg vrang: Nå skulle husleia heves, nå skal det bli naturvin eller eiendomsmeglerkontor eller Espresso House i lokalene.

Den siste måneden Taxi eksisterte var en eneste lang avskjedsfest. På programmet stod DJs som hadde spilt der i årevis side om side med ferske fjes, slik de alltid har booket. Taxi Take Away er ikke nominert til Årets utested fordi de pusset opp i 2017, begynte å servere spekeskinke eller investerte i nytt lydanlegg.

Taxi var en av byens beste barer i 12 år, takket være et upraktisk plassert fussballbord og to platespillere.

56

Da Årets utested i 2016-nominerte Studio Enogførti, også kjent som «Bjølsen-rave», ble gjort om til en Rema 1000, stod byen plutselig uten et «røyke inne og drikke billig øl og rave til klokka seks om morgenen»-tilbud. Heldigvis har noen (fra Bjølsengjengen?) skjønt at en by uten dette tilbudet ikke er by med respekt for seg selv, og tatt grep. Navnet er Galleri Lyssky, stedet er ned en trapp og inn en bomberomsdør, og stemningen er GOD! På tross av navnet er lokalet EKSTREMT lyst, men dette kan ha noe å gjøre med at det stilles ut kunst på disse kveldene. Selve dansehula er imidlertid mørk og god, og har en luftfuktighet som legitimerer beskrivelsen «dampende het». Lyssky presenterer unge, alternative kunstnere og DJs, i en unik setting du ikke finner andre steder i byen (dette innebærer naturligvis billig drikke, innesigging og u-nørde åpningstider). Ikke at vi noensinne har vurdert å flytte til Berlin for å oppleve sånne ville gallerifester, og på grunn av Galleri Lyssky trenger ikke du det heller.

*Bank, bank* Hvem er det? Impulser fra det store utland som vil slippe inn og ned i mørket på Revolverkjelleren med bra klubb.

Siden høsten 2015 har DJ Svani (Svanhild Pettersen Landvik) og DJ Soldal (Marit Soldal) gjort seg bemerket med jevnlige klubbkvelder i Revolverkjelleren. Klubb KOSO er et beinhardt klubbkonsept hvor du kan danse deg glad og svett samtidig som du tramper på patriarkatet i takt med bassen, samtidig som du drikker øl! Å være bevisst feminist – eller bare menneske – har aldri vært mer gøy, for en stakket stund.

Siden 2014 har KOSO klubb hatt en sterk agenda om å gi flere kvinnelige DJer spilletid og spillerom. Svani og Soldal bookes jevnlig utenlands og har blant annet spilt i Berlin, København, Paris, tidligere i år debuterte Svani på gjeve Boiler Room i London.

Marit og Svanhild deler alltid DJ-båsen med gjester og varierer mellom å bane vei for unge og ferske talenter og booker større internasjonale navn som Zora Jones, MikeQ og Mobilegirl. Klubb KOSO er en forgrening av moderparaplyen KOSO: Et kreativt kollektiv, plateselskap og klubbkonsepet startet av Marit Soldal og Juno Jensen (Pieces of Juno) i 2013. KOSO er med på å skape kjønnsbalanse i musikkbransjen og på klubben.

Hel ved.

Foto Thyra Dragseth

Rock på Jaeger?? En sjanger som for få år siden var like utenkelig som grindcore på Stortorvets Gjæstgiveri, har takket være tirsdagsklubben Den Gyldne Sprekk blitt en viktig del av Grensenklubben. Det som startet som Oslo-utelivets tour de force, Beglomeg-vokalist Raymond T. Haugers rare og uregelmessige kvelder på Kniven, fikk noe overraskende tillit fra Jaeger for et par år siden.

Konseptet var ambisiøst: Den Gyldne Sprekk skulle løse det evinnelige «tirsdagsproblemet» ved hjelp av riffete, groovy, perkussiv, atmosfærisk og heavy rock.

Det viste seg raskt at Funktion One-anlegget ikke diskriminerte på sjanger. Det er noe lettere absurd med å observere en bakgård full av klassisk Jaeger-på-hverdager-klientell (tenk: det verste fra vestkanten møter det verste fra østkanten) danse til Aerosmiths «Back in the Saddle» på komisk høyt volum, med ansiktsuttrykk som signaliserer en blanding av skepsis og ren eufori.

Det er heller ikke bare rock. I Sprekken kan du få DJsett fra Fenris den ene uka og konsert med Kenneth Engebretsen den neste, Dark Times den tredje uka og EBM fra de purunge Benelux-prinsene Even & Ori den fjerde. Og sånn går ukene, året rundt.

Raymond booker alt fra pubertale doom-band fra Kolbotn til technokollektivet B4B, og den lave scena med det lysende taket funker dritbra til alle sjangre.

Klubbøya-kveldene er allerede legendariske, som da Vilde Tuv og Emile The Duke fylte kjelleren til randen i 2016, eller da støy-artisten Zweizz satt naken på en knust do og spilte vuvuzela (mens et kamera nede i doen filmet opp i rumpa, som igjen ble projisert på storskjerm) i år. Sprekken forener og forundrer. Alt som er dritt med Jaeger blir lettere å glemme på tirsdager, og den gamle Garage-kjelleren har igjen blitt en relevant konsertscene i byen.

Foto: Ove Kvavik

58

Empowerment K4 Galleri

Hode ved hode Munchmuseet

Karen Nikgol, maler, kurator og en av grunnleggerne av galleriet Noplace, viste på slutten av året fram filmen «Empowerment», og lanserte samtidig en fotozine i samarbeid med DJ- og fotokollektivet Born For Burning.

Til hamrende trommer og en dyster bass som sammen får det til å høres ut som apokalypsen nærmer seg, ligger en mann i truse på gulvet og spreller, og kommer sakte men sikkert til liv. Plutselig reiser han seg, og stirrer livløst ut i luften, med armene hevet. Vi ser en 3D-animert Shiva, og fargesprakende yinyang og swastikaer om hverandre.

Dette er hele filmen til Nikgol.

Vi har ikke noe godt ord for «empowerment» på norsk. Hverken selvstendiggjøring eller myndiggjøring, som mest av alt konnoterer det å slippe unna foreldrene sine, fanger inn det som ligger i det engelske begrepet, som handler om makt over eget liv, i utvidet forstand. Den korte filmen til Nikgol er full av kontraster: musikken og mannen som vekkes (tilsynelatende) til live, yinyang og hakekorset, samt Shiva, som i seg selv symboliserer motsetninger.

Det er som om filmen spør: Hva innebærer det å myndiggjøres? Er det når vi alle er myndiggjort at vi endelig begynner å leve, eller er det da alt er over?

Dead Cat Kunsthall Oslo

Utstillingene der Munchs bilder settes opp mot en annen kunstner kan ofte føles påtvunget. To store navn, satt sammen, uten at man egentlig ser motivasjonen bak sammenstillingen. Men man kan knapt tenke seg en bedre sparringspartner til Munchs kunst enn Per Inge Bjørlo. Få norske samtidskunstnere klarer å kommunisere indre menneskelig drama, angst og ensomhet som Bjørlo. Slektskapet med Munch er åpenbart, men forskjellene mellom dem, både i tid. materialer og teknikker (Munchs malerier mot Bjørlos sveisede og brente konstruksjoner) gjør at man ser begge kunstnerne – som utrolig nok fremstår som likeverdige – i nytt lys, til tross for at de hele tiden kretser om de samme følelsene og temaene. Og da har vi ikke engang nevnt Cronqvist, som åpner en tredje dimensjon i utstillingen, som i foruroligende fremstillinger av forholdet mellom foreldre og barn viser fram smerten som finnes i alle menneskelige relasjoner.

Noe av det beste med utstillingen var hvordan Munch ble holdt i bakgrunnen, og fungerte som et utgangspunkt for å fremheve to av vår tids mest interessante norske kunstnere. Kanskje det eneste som egentlig manglet var enda mer av Bjørlo og Cronqvist. Men til å være en museumsutstilling var dette nesten så bra som man får det.

Mercedes Mühleisen gjør sin egen greie.

Det er rart å skulle påpeke det, det burde være åpenlyst når man snakker om noe så idiosynkratisk som kunst. Men la oss være ærlige: Ofte ser man ting og tenker dette har jeg sett før. Ikke med Mühleisen.

På hennes andre separatutstilling møtte man, i et mørklagt gallerirom, tre karakterer, figurer, stemmer, svevende på hver sin skjerm. Mühleisen kalte selv utstillingen for «et skuespill for tre stemmer», fremført av tre scannede og animerte leirskulpturer. En katt er død, men inni den lever nå mikroskopiske organismer videre og tildeles stemmer. I skuespillet som fremføres er det mye slim, bølger, egg og død, og det er som om skillelinjene mellom dyr og menneske, det levende og det døde, det organiske og det kunstige, er visket ut. «A stench salutes our nostrils. Harboring childhood and fermentation».

Forråtnelsesprosessen er på ingen måte uutforsket i kunsten, men måten Mühleisen gir oss den på, og kombinasjonen av leirskulpturer, animasjon, forvrengte stemmer og et uhyggelig manus, ga oss en dypere følelse av hva forråtnelse og død faktisk er – i helt fysisk forstand. Det var det ingen andre kunstverk som gjorde i året som gikk.

Helge Hansen foto :

Knowit Experience design :

GET LOST AV PIETER AMPE

DEN NORSKE OPERA & BALLETT, OSLO 8. – 11. FEBRUAR BILLETTER: operaen.no | tlf. 21 42 21 21

STUDIO BERGEN 6. – 10. & 14. – 17. MARS BILLETTER: carteblanche.no | eventim.no

www.carteblanche.no

LAG DITT EGET YRKE Et halvt år etter skoleslutt har Ann-Helen startet firmaet SKURET design og porselen.

Hun er inspirert av steinhoggermerkene i Nidarosdomen, og hoppende glad for at de nå skal selge produktene hennes Du lærer å: Vil du bli designer, kunstner, arkitekt, scenograf, illustratør, ......?

Facebook: Ålesund Kunstfagskole

Instagram: KUNSTSKOLEN

- tegne - analysere og utvikle ideer - uttrykke deg visuelt - bruke materialer, teknikker og utstyr - finne ditt språk

2+2

2 år hos oss + 2 år hos DJCAD i Skottland gir bachelor i kunst eller design

alesundkunstfagskole.no

Foto: Antero Hein

60

Regi: Even Torgan Grusomhetens teater/Antiteatret

Antiteateret har på sett og vis erobra ein tom spot i scenekunst-oslo ved å insistere på å lage framsyningar for dei som ellers ikkje ville gått på teater.

Såleis har dei møtt eit behov som folk ikkje visste at dei hadde, og berre det er jo godt gjort. Saman med manusforfattar Fanny Vaager har regissør Even Torgan laga teater om det å vere ung vaksen i 2017.

Mikkel, Mathilde, Tarjei, Jenny, Malin, Sebastian og Paal Herman speler seg sjølv i stykket. Resultatet er ei metadokumentarisk generasjonsskildring som er både ærleg og sjølvransakande. Hvorfor blir det nesten ikke noe pensjon til vår generasjon? Går det bra? Sorry, jeg må på Blå og drikke meg så dritings sånn at jeg kanskje glemmer hvor jeg er i noen sekunder. Dersom du får tatt ein pause frå utelivet på Blå og pensjonsdepresjonen din kan du glede deg til neste framsyning av Antiteateret. Prisverdig scenekunst anno 2017.

Foto: Fredrik Arff

Det Norske Teatret

Kva hender når ein kombinerar South Parkskaparane Matt Stone og Trey Parker med Are Kalvø?

Jo, då knelar billettsystemet på Det Norske Teatret.

Musikken er som riven ut av ein Disney-film og tekstane er grovare enn raptekstane til Skolekorps.

Likevel er dette krenkefri sone. Tekstane er skrivne og framført med kjærleik og kløkt, og det er det som gjer at framsyninga fungerer så godt som den gjer. Musikalsjangeren visar seg dessutan å vere eit ypperleg format for denne type religionskritikk og det glattpolerte imaget til mormonerkyrkja glir rett inn i Broadway-estetikken. Så då er det berre å legge sjangersnobberiet vekk og booke hotell, buss og showpakke og kooose seg med satiriske vers og synkrone dansesteg. Sorry.

i samarbeid med THE LIVING THEATRE (US) presenterer

Av og med Mette Edvardsen Black Box teater/Oslo Internasjonale Teaterfestival

Mette Edvardsen sine framsyningar er ikkje teater, ikkje dans, ikkje tekst, ikkje koreografi, ikkje poesi, men noko midt mellom alt dette. oslo er leik med ord og forestillingsevne. Ho stiller seg midt på scenen og byrjar å fortelje: A man walks into a room unhappy. A man walks into a room happy. A man walks into a room and something happens. Uttrykket er minimalistisk, scenen er nesten tom og teksten har teke kontroll over høgre hjernehalvdel. Den produserer dei raraste situasjonar og spelar dei av som ein film på netthinna medan Edvardsen fortel.

Kunsten ho skapar er grandios, men lågmælt, vittig, men sober og detaljrik trass i det minimalistiske uttrykket. I oslo (som forøvrig er eit anagram for solo) er det kun ein person som fortel, men rundt henne kryr det av imaginære figurar som saman utgjer alt og alle. Frå ein person på scena spring det ut ein heil by. Vel verd ein pris.

Manus: Judith Malina

Regi: Lars Øyno

Co-regi: Thomas Scott Walker

Premiere 14 desember Spilles: 14 - 17 desember, klokka 19:00 billetter@grusomhetensteater.no / Tlf.22203095 og v/inngang. Billetter: kr 200,-/150,-

Grusomhetens Teater, Hausmania, Hausmannsgate 34. www.grusomhetensteater.no

62

NATT&DAGs Smil og Gift har møtt aktuelle personer til en mer eller mindre aktuell prat siden NATT&DAGs spede start i 1988.

Så også i 2017.

Foto: Christian Tunge

ESPEN TEIGEN April 2017

Foto: Christian Tunge

EMMA CLARE Februar 2017

6 1

Når vi har gjort research til dette intervjuet sier alle sånn «det er nesten helt umulig å komme på noe som ikke er for utleverende eller privat».

Vi får ta noen dilemmas i stedet. Grinde Dag Solstad på Aschehougs hagefest eller gi Mads Gilbert en lapdance på Lorry?

– Ja takk begge deler! Julaften og nyttårsaften på en gang, si!

6

Intervjue Idar Vollvik og gni deg toppløs inntil ham på bildet, eller intervjue Hasse Hope og gni deg toppløs inntil ham på bildet?

– På Hasse Hope-intervjuet var det strengt tatt han som gnei skrittet sitt på ryggen min.

1

Ligger ikke du og klamrer deg fast i ham?

– Åja, vi snakker om to forskjellige Hasse Hope-intervjuer. Hahahahaha.

1 1

Kanskje du blir samferdselsminister i regjeringen Fjordman 2?

– Haha! Det er ikke en regjering jeg ville vært i.

1 6

Stilen din, da? Du har dresser fra VOLT og så har du lesbiske briller.

– Hahaha!

Har du tenkt noe på imaget ditt? Du er 24 år gammel, men det ser ut som du er NØYAKTIG 36.

– Hehe! Det er yngste alderen jeg har blitt tillagt, så det tar jeg som en kompliment. Jeg har veldig klare planer for valgkampen, men det kommer jeg ikke til å avsløre i NATT&DAG. Følg med!

Hadde du ikke dratt flere unge velgere dersom du la om til sånn NATT&DAG-aktig hipsterstil med for eksempel pappacaps og sjelden Juventus-drakt?

– Jeg vet ikke om caps og Juventus-drakt er det viktigste for våre velgere. Jeg tror de er mer opptatt av andre ting, som innvandringspolitikk og eldreomsorg.

Det er klart man må tilpasse stilen sin til det man jobber med. Når du er raddisjournalist kan man gå i rutete skjorte som ikke er av særlig pen bomull og gå med caps, sant? Det kan man ikke i departementet.

Illustrasjon: Ida Gøytil Illustrasjon: Rumi Baumann

BYLINE MONSTERET Juni 2017

6 6 1

VEGARD LARSEN Oktober 2017

Hva gjør vi når terroren rammer?

– Livet må gå videre. Vi må alle følge britenes eksempel; reise oss, rette ryggen og fortsette som før.

Ja ok, bra!

Virker ikke så spesifikt?

– Men vi må reise oss og gå videre. Vi kan ikke gi etter. Vi må verne om det terroristene forsøker å ta fra oss; samhold, tillit og troen på demokratiet.

6

Det høres fint ut! Men… – Terrorister som oppgir at de hater vestlig demokrati, og som angivelig handler som de gjør for å ramme våre institusjoner og våre verdier, må ikke under noen omstendighet få oppleve at de lykkes med sin perverterte obstruksjon.

6

Pervertert obstruksjon! That’s what she said!

Foto: Ida Gøytil

BÅRD HOKSRUD August 2017

6

Det er natt til søndag, klokken er 01:32 og du får uventet en telefon fra IS-lederen Abu-Bakr al Bagdadi. Hva sier du?

– I’m sorry, wrong number! Haha! Det er jo ingen grunn til at han skal ringe meg.

6 6 6 1 6 6

Hvis du skulle fortalt en amerikaner om det norske samfunnet, hva ville du sagt?

– It’s a beautiful country, beautiful nature and beautiful people. Hehe!

Hva er det sykeste du har gjort på fylla?

– Håhå! Jeg er nok ganske forsiktig.

Har du noen reisetips til Riga?

– Nei, ingen reisetips dessverre.

….

…

–…

Fuck, marry, kill: pizza, kebab eller hamburger?

– Jeg kan ikke svare på sånne spørsmål!

6 1

Yo, yo!

– Hehehe. Yo.

1 6

Jeg brukte nittitallsvirkemiddelet ironi.

– Åja, det skjønte jeg ikke.

ENDELIG noen som har laget dokumentarserie om middelaldrende norske menn som snakker om hvor kule de var før!

– Ja. Det er gjort noen ganger, så du har ikke helt rett i at det endelig er noen som har gjort det.

Hvordan er det å være hvit mann i tredveårene som jobber i tv-bransjen?

– Åh, det er godt. Fast jobb… Statskanalen, altså. Man tjener ikke så mye penger, men det føles veldig trygt.

1 6 6

Føler du av og til at du bør kvotere deg selv ut sånn at en kul jente med minoritetsbakgrunn kan kvoteres inn?

– Er det hinting? Hvor er du fra igjen?

Har du noen gang hjulpet en kul jente med minoritets- bakgrunn opp og frem?

– Nei.

Er du fanget i NRK? Er det sånn at du må lage døve talkshows, så får du lage en hiphop-dokumentar og nå blir du tvunget til å researche for Lindmo eller noe sånt?

– Til vinteren skal jeg faktisk jobbe med å gjøre research til NRKs julekonsert, så det er ikke så langt fra sannheten.