NATT&DAG, Stavanger, april 2014 by NATT&DAG

STAVANGER 04 – APRIL 2014 // DEN ENSOMME UTGAVEN

REPORTASJE

ASYLSØKER (16) REISTE FRA ALLE

WWW.ND.NO

FUKTIG FROKOST

MØT MEG PÅ PUBEN 08:00

KJENDISER PÅ PREMIEREFEST OM ENSOMHET

ALENE

MOT VERDEN

1 & 6 MØTER

KAJA GUNNUFSEN UTSKUDDENES UTSKUDD VALERIE SOLANAS HAR FÅTT SIN BIOGRAFI

Foto: Magne Risnes // Modell: Sturla (Pholk) // Styling: Rune Nilssen

NATT&DAG – Siden 1988

B E RG E N 2 1 . MAI — 04 . J U N I

P E D R O CA R M O N A-A LVAREZ , FO R FATTE R O G M USIK E R , A NB EFA L ER:

Metropolis ”For de av oss som best liker mennesket når det holder kjeft, så er denne dystopiske stumfilmen reint gull. Dessuten er det fint å bli minnet på hvor langt virkeligheten av og til strekker seg for å etterligne kunsten. Og det er ikke et ment positivt.” U N D E R 3 0? B I LLET TE R KU N KR 1 50

G R I EG HALLE N 29. MAI

Metropolis (1927) er en evig aktuell stumfilmklassiker, regnet som den første helaftens science fiction-filmen. Her i en nyrestaurert versjon, slik regissøren Fritz Lang ønsket den. Et must for alle filminteresserte. OPPLEV METROPOLIS MED LIVEMUSIKK BIT 20 ENSEMBLE SPILLER, KOMPONISTEN MARTIN MATALON DIRIGERER.

SE MER W W W. FI B . N O

STAVANGER – APRIL 2014

INNHOLD

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS (permisjon) THEA URDAL urdal@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nd.no

Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no

Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nd.no

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS

Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter ERIK JØRGENSEN MARI JØRGENSEN MORTEN HAGEN TVEIT AKSEL KIELLAND BENDIK AUNAN CHRISTIAN BELGAUX DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD GEIR HVIDSTEN HÅVARD NYHUS HANNE CHRISTIANSEN INGER FULPING INGER LISE HAMMERSTRØM JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH KRISTIAN WIESE LARS OLE KRISTIANSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN THOMAS S. SØNDERGAARD TROND GAUSDAL Foto MARI HALVORSEN KLAUS N. SKRUDLAND AMINA SYRAH BJARNE BARE CHRISTIAN BELGAUX YOO SUN LISA BJORHEIM JACKSON EATON HANS NØSTDAHL JETON KAÇANIKU MAGNE RISNES Illustrasjon MARTA BRAVO

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000

MÅNEDENS ANSATTE .......................................................................................................................................................... 10 FUKTIG FROKOST .................................................................................................................................................................. 15 ALENE MOT VERDEN ............................................................................................................................................................ 19 I SKUDDET ............................................................................................................................................................................... 23 SULTEN I NATTEN .................................................................................................................................................................. 25 FOTO: THE MIRROR CLUB ................................................................................................................................................... 34 UTELIV: BAR, KLUBB OG KONSERT ................................................................................................................................. 44 MAT: BEHAGELIG EKSPRESS .............................................................................................................................................. 47 ENQUETE ................................................................................................................................................................................. 50 KUNSTGUIDE .......................................................................................................................................................................... 52 SCENEKUNSTGUIDE ............................................................................................................................................................. 54 DEN GRUNNLEGGENDE ENSOMHETENS BESTANDDELER ..................................................................................... 58 MUSIKK ..................................................................................................................................................................................... 61 FILM ........................................................................................................................................................................................... 69 NATT&DAG MØTER KAJA GUNNUFSEN ......................................................................................................................... 78

distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

OSLO 04 – APRIL 2014 // DEN ENSOMME UTGAVEN

WWW.ND.NO

FUKTIG FROKOST

REPORTASJE

MØT MEG PÅ PUBEN 08:00

ASYLSØKER (16) REISTE FRA ALLE KJENDISER PÅ PREMIEREFEST OM ENSOMHET

ALENE

MOT VERDEN 1 & 6 MØTER KAJA GUNNUFSEN UTSKUDDENES UTSKUDD VALERIE SOLANAS HAR FÅTT SIN BIOGRAFI

NATT&DAG – Siden 1988

Foto: Magne Risnes // Modell: Sturla (Pholk) // Styling: Rune Nilssen

Foto: Magne Risnes Modell: Sturla (Pholk) Styling: Rune Nilssen Takk til: WESC

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Redigerer SVEIN STRØMMEN strommen@nd.no

velkommen til bogstad camp & turistsenter!

Bogstad Camp plass til Bogstad Camp && Turistsenter Turistsenterereråpent åpenthele heleåret. året.Det Deterer plass ca.ca. 800800 enheter, og det Vi harVi36har hytter, til enheter, og er detca. er200 ca. strømplasser. 200 strømplasser. 36 hvorav 16 er utstyrt medutstyrt dusj/WC. hyttene har varmt/ hytter, hvorav 16 er medAlle dusj/WC. Alleinnlagt hyttene har innlagt varmt/kaldt og en liten kjøkken-krok. kaldt vann og en litenvann kjøkkenkrok.

for kontaktoss oss på: på: For mer mer informasjon, informasjon, kontakt adresse: Ankerveien 117, 0766 Oslo Ankerveien 117, 0766 Oslo telefon: 00 -–Faks: faks: 22 22 51 51 08 0850 50 Telefon: 22 22 51 51 08 08 00 e-post: E-post:bogstad@naf.no mail@bogstadcamping.no web: Web: www.bogstadcamping.no www.bogstadcamping.no

Plassen liggerca.ca9 km 9 km fra Oslo Sentrum, med BogstadPlassen ligger fra Oslo Sentrum, med Bogstadvannet og vannet og Nordmarka som nærmeste nabo. På området finnes Nordmarjka som nærmeste nabo. På området finnes det bensindet bensinstasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle stasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle rettigheter. rettigheter. Alle er hovedveier er frem godt til skiltet frem til campingAlle hovedveier godt skiltet campingplassen. Det er plassen. Det er gode bussforbindelser gode bussforbindelser fra Oslo Sentrum. til og fra Oslo Sentrum.

BOGSTAD CAMP & TURISTSENTER

04/2014

B O G S TA D

velkommen til ekeberg oslo city camp !

Ekeberg Camping er eid eid av av Norges Norges Automobil Automobil Forbund, Forbund, og og er er med med iikjeden kjeden «NAF CAMP”. CAMP». Plassen Plassen strekker strekker seg seg over 70 mål og har plass til til ca. 700 “NAF 700 enheter, hvorav ca. ca 100 har el. uttak for caravan. Utsikten fra Ekeberg er er et besøk verdt for seg selv, selv, her her ser serdu duututover overhele helebyen, byen,fjorden, fjorden og og de de omliggende åsene. åsene. Campingens beliggenhet omliggende beliggenhet ved Ekebergsletta gjør den den til til et naturlig valg for deltakere deltagere og og supportere supportere under under Norway Norway Cup, Cup, verdens verdens for barn. barn. største fotballturnering fotballturnering for

Camping gir girdeg degmuligheter mulighetertil til å bo i avslappende omgivelser Ekeberg Camping å bo i avslappende omgivelser med medmeste det meste rekkevidde. Severdigheter som Bygdøy med Vikingdet inneninnen rekkevidde. Severdigheter som Bygdøy med Vikingskipene, skipene, Holmenkollen, Vigelandsparken Oslos utmerkede shoppingtilHolmenkollen, Vigelandsparken og Oslos og utmerkede shoppingtilbud for å bud fornoe. å nevne noe. døgnåpent Vi holder døgnåpent i juni, juli og august. nevne Vi holder i juni, juli og august.

for mer merinformasjon, informasjon,kontakt kontakt for ossoss på:på: adresse:22 Ekebergveien 65, 22 N-1181 telefon: 51 08 00 - faks: 51 08Oslo 50 telefon: 22 5165,08n-1181 00 – oslo faks: 22 51 08 50 ekebergveien e-post: ekeberg@naf.no www.ekebergcamping.no web: www.ekebergcamping.no mail@ekebergcamping.no

EKEBERG OSLO CITY CAMP

EKEBERG

_______

FOR FORHÅNDSSALG OG MER INFORMASJON OM VÅRE ARRANGEMENTER: ATOMICSOUL.NO FACEBOOK.COM/ATOMICSOUL

OVERHØRT

IN NEW ZEALAND

SISTE TANGO I PARIS En norsk stylist og blogger ble så full i Paris at hun strippet til bare hotpants og forsøkte å sjekke opp Norges mest overvurderte skuespillerinne. Endelig noe spennende som skjer i den mellomblonde, pastellduse norske motemagasinbransjen, tenkte vi! Men skuespillerinnen var av en annen oppfatning: hun ble så sjokkert at hun forlot stedet og vurderer å anmelde stylisten for seksuell trakassering. Kom an ‘a, buddy! Må være lov å ta den litt ut i Paris, elle hva?

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. AV REDAKSJONEN

ABB-GRUPPEN

11. mars Vent, ABB-gruppen legger jobbkonferansen til Sundvolden Hotel!? Vi forstår behovet for å «ta tilbake» initialene sine, ABB-gruppen. Men noen ting går bare ikke. Enkelte ting er og blir uopprettelige. Ugjenkallelige. Det er også grunnen til at Jonas Dahlberg sitt forslag til minnesmerke, «Memory Wound», fungerer så godt. Et fysisk – bestandig – kutt i fjellmassen på Sørbråten, en odde på landsiden like nord for Utøya camping. Så er dere nødt til å skifte navn? Nei, men om dere vil unngå den uheldige assosiasjonsleken – så legg konferansen et annet sted. Bare et råd.

N I W A 5000 KR GIFT VOUCHER

SE STATRAVEL.NO

Feel it See it Explore it Do it Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

04/2014

NABINTUS FAVORITT Vi observerte nylig Hanne Nabintu Herlands favorittrapper på tusletur i Soho i New York, hvor han tok hundrevis av artsy fartsy bilder av arkitektur med speilreflekskamera som en annen nørd. TRYGDEFYLLA Trygdepenger på konto gir så stort trykk den 20. hver måned at ambulansetjenesten må doble bemanningen – hvilket ikke er lett, da helsearbeidere er som folk flest: De foretrekker å ikke bli spydd på. SØT MUSIKK Hele løkkas Instagramskald har vært på dealer’n (herved relansert!) med D2s aller søteste ginger, melder opplysningskontoret for egg, hvitt kjøtt og media-hookups.

FJELLKLATREREN En livlig tv-personlighet nøyer seg ikke med fin brunfarge og folkelig appell. I et «lekket»/«stjålet» hjemmeopptak på internett «bestiger» han «et fjell» i bloggosfæren, kjent for sin promotering av en type muntlig gavmildhet, den såkalte KJERRINGDIETTEN, som for øvrig på ingen måte fremvises i videoen. Terningkast 4. MUNTLIG GAVMILDHET DEL 2. En tv-kjendis var svært lite diskret da han ga en kvinne en type muntlig gavmildhet på fest. Terningkast 5.

NRK

3. mars Det er synd på Jens. I likhet med 2,2 millioner andre nordmenn tok han Pandemrix-vaksinen mot svineinfluensa høsten 2009. I løpet av få dager ble livet hans snudd på hodet. Jens gikk fra å være en aktiv gutt til å bli alvorlig syk. Sykdommen narkolepsi fører ikke bare til plutselige søvn- og muskelanfall, men også til sterke og skremmende hallusinasjoner. Så hvordan velger NRK å illustrere denne saken? Jo, med Jens og et svin(!) i senga, vel! Hva ellers! Kanskje var svinet der fra før, men da må jo NRK for guds skyld ta ansvar å finne ET ANNET motiv. Alternativet er at den uheldige Jens blir laughing stock i hele landet. Og det var vel ikke helt poenget. Var det vel, NRK?

NORDLYS

11. mars Stopp pressen! Martine Olsborg hos Rimi Solberg Pettersen på Storelva i Tromsø har «med viten og vilje plassert melkesjokolade i samme butikkhylle som bind og tamponger». Og etter den «heller spesielle» vareplasseringen har ikke reaksjonene i lokalsamfunnet latt vente på seg, melder Nordlys. – Det har vært mye latter og mange har fått det med seg, forteller Martine Olsborg. Salgssjef Bernt Normann ler også godt av påfunnet. – Det må være rom for kreativitet, sier han.

ÅLESUND KUNSTFAGSKOLE FOR DEG SOM VIL Vil du … · jobbe med kunst eller design · spesialisere e din utdanning · lære e om kreative prosesser · jobbe med kreativ reativ kommunikasjon · fforedle dine evner … bli noe stort? To år ved Ålesund Kunstfagskole gir deg: · Erfaring faring med materialer, teknikker og prosesser · Kunnskap unnskap om kunsthistorie, arkitektur og teorier · Innsikt i visuell kommunikasjon og samtidskunst · Opplevelser fra studiereiser, samhold og møte med kunstnere · Utfordringer som utvider dine horisonter, ferdigheter og muligheter

Finn ut mer på alesundkunstfagskole.no www.facebook.com/alesund.kunstfagskole instagram: KUNSTSKOLEN post@alesundkunstfagskole.no Telefon 70 12 63 15

2-årig fagskoleutdanning. Godkjent av Statens lånekasse.

Søknadsfrist 15. mai

NATT&DAG FOR 23 ÅR SIDEN

OVERHØRT

TIDENS ÅND

FOLK MED HALER I OSLO SENTRUM GUCCI-FEMINISME Kilder i luksusbransjen kan melde om at damer på vestkanten shoppet vilt med mannens kort 8. mars, fordi «det var jo kvinnedagen». Oh, the IRONY …

FÅ SOMMERKROPPEN MED

KARI JAQUESSON! Med sommer og badestrender i sikte er det lettere å ta det berømmelige steget ut av lenestolen – og begynne å trene. På tide å forberede seg til å spørre speilet hvem som er vakrest i landet her og ta frem birkebeinerånden. – De fleste begynner å trene nå, og man kan faktisk forandre kroppen en del på åtte uker, forteller Kari Jaquesson (28), innehaver av treningsstudioet Trim Tram. – Ved å trene tre-fire ganger i uka kan man bli kvitt opp til to kilo kroppsfett og bygge opp en del muskelmasse. Jo større muskelmasse man har, dess fortere forbrenner kroppen fett hele tiden. Det er vel de fleste interessert i.

Flere økter i uken blir vel mye for noen? – Det er lite i forhold til hva folk ellers investerer tid i. Tre timer i uka er egentlig alt man trenger. Det er to videofilmer. Er det mye slappe kropper å se? – Jeg ser de sekkene som kommer hit, med lav selvfølelse og masse tøy for å skjule kroppene sine. Noen måneder etterpå både ser de annerledes ut og er åpnere. Sinn og kropp henger sammen. Det er utrolig

givende å se at folk tar ansvar for seg selv, og å komme i god form er utvilsomt en boost for selvfølelsen. Trening som vidundermedisin? – De fleste lever for passivt, menneskekroppen er ikke laget for det. Når kroppen er trent orker vi mer og ser bedre ut. Vi blir ikke så fort syke, huden blir bedre, forbrenningen øker og fordøyelsen blir bedre. Sexlivet kommer seg faktisk også. Det er jo et slit å holde seg i form? – Man trenger jo ikke være helt kålrabi eller på fullt tequila-race. Det går jo an å gjøre begge deler. Det kan kanskje være ubehagelig å komme seg i form, men det skal ikke være vondt. Det er litt feil med denne birkebeinermentaliteten nordmenn får over seg når de skal begynne å trene, alt skal liksom skje på en gang. Det er bedre å begynne rolig, ta et steg om gangen. Og bli kvitt den dårlige samvittigheten? – Det funker kanskje annerledes om man begynner å tenke positivt på trening. Som en belønning til seg selv. Nina Nordbø, april 1991

Facebook.com/nattogdag

DRONNINGEN AV LEVEN En høylytt foredragsholder skal ha laget et helvetes leven etter at hun hadde laget et helvetes leven på TV her forleden. Hun skal visstnok ha kommet med en rekke trusler om å lage ytterligere et helvetes leven, hvilket resulterte i en drøyt døvt diplomatisk kronikk som programlederen angivelig måtte skrive for at ikke truslene skulle iverksettes. KNEKK I TÆRNE Paralympics-utøvere som er lamme i bena skal angivelig brekke tærne sine (de kjenner jo ikke smerten, duh!) før en øvelse, slik at adrenalinkicket skal forebedre idrettsprestasjonen. Nå diskuteres det visstnok hvorvidt dette kan regnes som doping eller ikke, men syyyyyykt SYKT er det uansett. OPPGJØR UTEN OPPTUR En annen dronning av leven forsøkte her om dagen å ta et Facebookoppgjør med Norges ubestridte talkshowkonge og den uforbeholdne fanskaren hans, noe som ikke ledet til noe som helst, i grunn. RYKTER OM RYKTER Det er blitt satt ut usanne rykter om en ung og langhåret fashionhomo: at han er elskeren til en popsangerinnes kjæreste. Det skal (dessverre) ikke være sant. FOREDRAGSGIGS En fyrrig offentlig stemme skal angivelig hevde at en bergensrapper skal ha ordnet henne mange foredragsgigs i Bergen, noe som på ingen måte stemmer. Lol.

FØLG

TILBAKE TIL LIVET En profilert enkemann er blitt observert som en stor utelivsentusiast de siste ukene.

Twitter @nattogdag

Vi ser stadig oftere lodne haler(!?) stikke opp av bukselinninger og ut av skjørt. Hva i alle dager er dette for noe? Mutasjoner? Voksende furry-miljø? Spor 19-lokal atavisme? Eller – grøss! – en slags motegreie? Vi tar gjerne imot tips og oppdaterer Instagram fortløpende.

1 1

NORMCORE

1 2

The owl of Minerva spreads its wings only with the falling of the dusk.

NYE TRENDER

3 1

Beyond normcore: Vi venter i spenning på billettkontrollørchic. (Haute Kontrollør? Hehe.)

KAJA GUNNUFSEN

1 4

Vi sier som Norges fremste Seidel-punkere: Lyden av fingertupper presset mot øret. Lyden av barn som blir tvunget til å høre. Se ellers side 78.

FREMSNAKKINGSHELVETE Jenter heier på hverandre i sosiale medier, og Abid Q. Raja skriver Jens Stoltenbergs hagiografi på kronikkplass i Aftenposten: «(…) pen, veltrent og velkledd med sjarm og humor. Det er Jens, mannen som bøyer seg ned på kne og tar bilde med tilfeldige unger på gata og torv (…) Jens, som etterlater den gode følelsen i deg etter hvert treff»). Det er dette som er fremsnakkingshelvetet, et sted hvor raushet er en kommunikasjonsstrategi og oppriktige komplimenter mister all betydning. For dette bør være elementært: Raushet er det som flyter over, ikke det som er overlagt.

5 1

«BABY» Vi har fulgt mer eller mindre oppmerksomt med på siste sesongen av Typen til med Leo Ajkic. Noe av det vi har fått med oss er at han kaller damene for baby, og det har påminnet oss kraften i det skjulte sjarmvåpenet alle menn besitter, men ikke alle er klar over. Etter å ha foretatt en uformell spørreundersøkelse blant hunnkjønn vi kjenner, kan vi konkludere med at nesten alle – selv feministene! – umiddelbart følers seg sexy, feminine og attraktive når en mann de har et øye til (VIKTIG detalj!) uttaler de magiske fire bokstavene («babe» funker også). Det kan muligens henge sammen med at det er de mest selvsikre loverboyene som tør å kalle babyene sine for baby, men andre kan ta lærdom og lære av de beste. I samme slengen: dropp «kjære» (med mindre dere har vært gift i over 35 år) eller «jenta mi» (nørd). «Søta» funker til nø(r)ds. Men ingenting slår «baby», baby.

1 6

LEGALIZE IT

1 7

Hasj? Det greiene Høyre-folk røyker? Eh, tror jeg har lest om det i Minerva eller noe.

TEMABARNEHAGER Er «synergi»-barnehagen vulgærhøyres svar på dustevenstres hen-pedagogikk? WTF? Men men, vi har da alltid fortalt små barn eventyr? Det som virkelig er fucka, er at det angivelig også er voksne som driver med dette «ledelsesfilosofi»-opplegget.

1 8

PUTIN-SVERMING Grusom politikk, men Gud bedre så sexy lederegenskaper. OH MY, så sterk han er. Hihi, dette var noe annet en pingle-Obama! Jadda. Grrr. Ordentlig mannemann! Akk, konservative faller alltid for feil menn. :-(

1 9

HITLING

1 10

Selv Hillary Clinton gjør det. Hitler HADDE jo OL i 1936. Hvem hadde OL sist? Nettopp.

HUMANISTNYTTE På’n igjen! Hva skal vi egentlig med dem, disse ullgenserkledde, kunnskapsrike klampene om BNP-foten? I et forsøk på å sysselsette noen av dem, har Fritt Ord bedt et knippe skrive nok en rapport om hva man kan sysselsette humanister med. OKAY, follkents! Om å gjøre å ikke påpeke det ironiske i at syv humanister som får betalt for å skrive rapport om hvor viktig humaniora er, etterspør flere statlig lønnede stillinger som kan fortelle hvor viktig humaniora – som middel for å få fram hvor viktig humaniora er – er.

11 1

SEKSUELLE OVERGREP FØR FYLTE 18

12 1

Én av ti menn og én av fem kvinner du noensinne har møtt har opplevd det. Tenk på det. Mørkt.

ANTISOSIALE MEDIER

Instagram @nattogdag_sensurert

Snapchat @nd_usensurert

04/2014

WWW.ND.NO

Er ikke folk helt jævlige? Er det ikke en massiv belastning å måtte ferdes blant dem i utgangspunktet, og noe så innihelvete mye verre når du må stoppe og hilse på dem og «slå av en prat» «om løst og fast» til stadighet? Joda, det er noe av det verste i hele livet. Heldigvis fins det teknologi til å hjelpe deg midt i denne tristessen, viser det seg. Fra skaperne av «Unbaby me»-appen, som fjerner babyrelaterte statusoppdateringer fra face-feeden din (TAKK GUD) og «Hate with friends» – et slags verktøy for å bekrefte eller avkrefte om du og en «venn» på sosiale medier EEEEEEGENTLIG hater trynet på hverandre (TAKK, MVH) – kommer nå appen for deg som fikk bekreftet det siste der, og vil unngå folk du ikke utstår: Cloak – incognito mode for real life. Vidunderet ønsker å levere det stikk motsatte av andre «sosiale» applikasjoner som kontinuerlig prøver å felleaktig lure deg inn i forkrøplende sosial omgang, ved snedig og sirlig bruk av samme teknologi. Greia sjekker dine «venner»s «check-ins» fra Instagram og Foursquare (og flere SoMe-nettverk er på vei, sies det) for å holde deg oppdatert på hvor du bør holde deg underrepresentert.

EVENTYRER PÅ KREDITT Mannen som skifter yrke oftere enn andre skifter kaffekopp og som nå mesker seg med det som visstnok er norske menns drømmeyrke, «eventyrer», fikk 150 000 kroner til å skrive bok om Afghanistan i 2007, men brukte opp alle pengene (trolig på Åge Aleksandersen-merch). Nå skriver han visstnok for harde livet.

Boblere: Penisvennene, oldschool musikkdebatter (enda døllere nå enn på åttitallet), storydoing, kattepostkort fra reklamebyråer, Ny Ny Tid Ny Tid Ny Tid Ny Ny Tid, Elisabeth Norheim, De skulle egentlig skrive en bobler - du vil ikke tro hva det endte opp som, banan i speltlompe, faste, breatharianism, MDMA i voksenmedia, erre herre er party?

LAVPRIS DIREKTE FRA HAUGESUND

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

ZADAR PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA

KUNSTSKOLEN I BERGEN

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Ny avis, nye tryner! Dette er noen av menneskene som skal tango-føre deg gjennom 80 sider med pur leseglede. For å trekke frem de imponerende merittene til vikarierende redaksjonssjef Thea Urdal (26) kunne vi for eksempel ha nevnt at hun blant annet har jobbet i Monocle i London, er fast litteraturanmelder for Dagsavisen, at hun frilanser for Dagens Næringsliv mellom slagene, eller at hun tar en master i grafisk design og illustrasjon på Kunsthøgskolen i Oslo. Det er likevel hennes ekstremt omfattende samling av mummitrollservise som er fremste indikator på en person som har fått til mer i løpet av tyveårene enn de fleste gjør i løpet av et liv. Spør Thea om whiskey fra Japan eller LOL-cats, og hun vil svare deg med brennende entusiasme og timeslange avhandlinger om hvorfor cuteoverload.com er like viktig for samtiden som Walter Benjamin var for postmodernismen. Claim to fame: Busy P har omtalt henne som en røddig arrangør på Myspace-profilen sin. Instagram: @young_urdal

Foto: Lina Scheynius

Vår rykende ferske filmredaktørfor-et-kvartal Martin Øsmundset (25) opptrer hyppig på «teiteste terningkast»-listene til Filmsnakk. I januar utropte de ham til fjorårets mest kontroversielle anmelder, til tross for helt kontroversfrie sommermåneder som katalogredaktør for filmfestivalen i Haugesund. Martin er født og oppvokst på Eidsvoll, og fordi det er 200 år siden noe skjedde der, jubilerer han i år ved å understreke overfor alle som vil høre at han ikke kødder når han sier han har grunnloven i glass og ramme på veggen. Martin er ellers en stort sett omgjengelig filmstudent bosatt i Lillehammer. Han er Coen-fanatiker, og kan visstnok sjekkes opp lekende lett via en replikk om at Burn After Reading er undervurdert.

SØK NAD FRIS ST

15.M S KO

201

LEÅ

A I R

4 / 1E T 5

w w w. k i b. n o 10

04/2014

Bjarne Bare (29) er en norsk kunstner og fotograf født i Polen. Alle som har bodd i Oslo en stund har fått med seg at Bjarne - i tillegg til å sporte byens tighteste sveis har hatt en finger med i det såkalte spillet siden midten av 00-tallet. De siste årene har Bjarne gjort seg mest bemerket som en av bakmennene for det kunstnerdrevne galleriet MELK, hvor han har kuratert en haug med utstillinger med unge og ferske skandinaviske kunstnere. Selv har Bjarne utdannelse fra Kunstakademiet i Oslo og har stilt ut blant annet på Henie Onstad Kunstsenter og Kunstnernes hus. For tiden oppholder Bjarne seg i Venezia på OCAs regning, men var i Norge akkurat lenge nok til å kunne skyte bilder til denne utgavens fotoserie fra tilblivelsen av Elmgreen & Dragsets installasjon Too Late på Astrup Fearnely.

K U N S T S KO L E N I B E R G E N M Ø L L E N DA L S V E G E N 8 5009 BERGEN T L F. 5 5 3 8 0 0 5 0

Andreas Dahl (24) er en 1.97 meter høy frilanser og psykologistudent fra 1450 Nesoddtangen som vi plukket opp fra benken i 6. divisjon i basket. Andreas evner sjelden å gå mer enn 30 minutter uten å nevne forskningsresultater eller fun-facts, derfor befinner han seg stort sett hjemme (mot vår vilje), hvor han hater på folk med shabby chic-interiør og instagrammer bilder av sin overvektige katt oppkalt etter Florian Schneider fra Kraftwerk. Har en broket karrierebakgrunn som omfatter alt fra dyreklinikker til diamanter. Instagram: @hummerskum

”Oftere og oftere leser jeg bare setningene uten å forstå hva de betyr”

reload.no

”Jeg er ofte usikker på om det jeg opplever er virkelig”

Du er redd for at noe er galt - her er en løsning Overraskende mange opplever underlige og kanskje skremmende tanker og inntrykk som de ikke tør å fortelle til andre, selv ikke til sin egen familie. Slike opplevelser kommer ofte i perioder der en opplever mye stress og sover dårligere enn vanlig. For noen fører det til at det blir vanskeligere å gå på skole og jobb, og noen isolerer seg fra venner og familie. Slike skremmende opplevelser kommer gjerne i tenårene. Det kan være tidlige tegn på en psykisk lidelse og bør undersøkes. Ved å søke tidlig hjelp er det mulig å takle de problemene en sliter med til daglig, og minske sjansen for at fremtidige påkjenninger kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser senere i livet.

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som døden, // politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

”Hvis jeg ikke fokuserer godt, kommer andre tanker inn, og de har ingenting med hva jeg faktisk holder på med”

TIPS gir råd og veiledning dersom du er bekymret for at du selv eller noen du kjenner har psykiske problemer.

Vi treffes på telefon

51 51 59 59

alle hverdager 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag 15.00-17.00. For mer informasjon: tips- info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

”Jeg kan ikke kontrollere tankene mine. Noen ganger føler jeg meg overveldet av for mange tanker”

The Tall Ships Races 2014 Bergen 24 – 27 July

Hey ho, let’s go! Velkommen til folkefesten med verdens vakreste skuter, skipsjubileum, skipsdåp, sjanti og rock&roll!

Lei din egen skute til firmafest, vennefest, bryllup og jubileum. Garantert en uforglemmelig opplevelse! Samarbeidspartnere og sponsorer

Gaver og tilskudd fra:

www.tallshipsbergen.no

#tallshipsbergen

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

SAMFUNN «

Jeg tar meg selv i å ville bytte liv med en naver som står opp tidlig for å dra på pub. – FUKTIG FROKOST, SIDE

Vi innså at vi ikke hadde trengt å ta så mye speed opp igjennom årene. Vi kunne bare droppe å spise. – SULTEN I NATTEN, SIDE 25

SCUM manifesto sjokkerte og moret lesere med sine beskrivelser av menn som en gjeng emosjonelle krøplinger. – I SKUDDET, SIDE 23

Aman (17) har ikke snakket med noen han kjenner på over et år. Tarek (17) er på flukt fra kosovo-albansk mafia. Aarash (16) har to ganger sett mennesker bli skutt siden han flyktet. I 2013 kom over tusen mindreårige alene til Norge for å søke asyl. Her venter brakkebygg, innefotball og måneder i uvisshet. – ALENE MOT VERDEN, SIDE 19

04/2014

UTDANNING INNEN MOTE Har du talentet og interessen? Vi kan gi deg kompetansen og nettverket. 1-årig fagskoleutdanning til motekonsulent

VINN GRATIS SKOLEPLASSER

Imageakademiet tilbyr fagskolestudier til Make-upartist, Visagist og Motekonsulent. Godkjent for Statens lånekasse.

Foto: Thor Renslemo

Modell: eb Models

Hva kan du om sminke og mote? Delta på www.imageakademiet.no og vær med i trekningen av to gratis skoleplasser på Visagistog Motekonsulent-studiene fra høsten 2014. Trekning 15. mai.

Imageakademiet_NattDagApr14.indd 1

02.04.2014 10:48:19

REPORTASJE

Vi er som en familie.

FUKTIG FROKOST Noen står opp grytidlig for å gå på pub. Hvem? Krigshelter og gamle landslagskapteiner. Hvorfor? For å ha noen å snakke med. TEKST PELLE BAMLE FOTO JETON KACANIKU TRONDHEIMSVEIEN, KL. 07:45. – God morgen! Vil du ha kaffe? Det er på huset, ikke noe problem. Aviser ligger på bordet der borte. Allerede før jeg har forklart at jeg vil skrive om puben hans, fremstår bartender Mustafa som en av Norges hyggeligste menn. Ocean i Trondheimsveien åpner egentlig klokka åtte, men det sitter allerede to eldre menn her og drikker kaffe og leser avisen. Utenfor dundrer trikkene opp og ned, fylt opp av mennesker på vei til jobb og skole. Men det er ikke alle forunt å ha et logisk sted å møte opp hver morgen. Noen sitter i baren mens vi andre sitter rundt frokostbordet. – Mange bor alene, er fattige eller gamle. Dette blir som et hjem for dem. Vi er som en stor familie her, sier Mustafa. Han holder åpent fra åtte om morgen til tre på natta, 365 dager i året. Slik har det vært i tolv år. Til jul inviterer Mustafa på tyrkisk mat, da er det gratis og åpent for alle.

– DER TRUR’UKKE JEG vant ti tusen ‘a, gitt, mumler plutselig mannen som sitter med ryggen til litt bortenfor. Han mumler på et vis som får budskapet til å virke som noe helt ordinært, altså at det ikke er noe spesielt for ham å vinne ti tusen kroner på skrapelodd på en pub klokken 07:58 på en torsdag. Et par minutter senere,

på slaget 08:00, knipser han med fingrene og peker mot klokka. Mustafa går bak baren og tapper dagens første halvliter. Are ser ut som en helt ordinær pensjonist. Og som pensjonister flest er han oppe tidlig. Han er på plass på Ocean halv åtte hver morgen, men før det trener han. Så fire pils på puben. Så hjem. – Må ha øl om morran. Jeg har jobba 40 år på bryggeri, så det måtte vi ha hver dag. Da var det mer enn fire også, sier Are. Mannen på bordet ved siden av drikker fortsatt bare kaffe, selv om klokka har passert åtte. – Han drikker om natta, han, sier Are spøkefullt. Det er bare de to som kommer så tidlig, hver morgen. Og selv om begge sitter og leser i hver sin avis er de enige om at de er her fordi det er allright å kunne ha noen å prate med. Hvis man skulle ha lyst. TRE KVINNER ENTRER lokalet. Alderen er noe ubestemmelig, men én ting er sikkert: Dette er ikke første gang trioen starter dagen på Ocean. – Hei, lillebror, utbryter førstemann entusiastisk da hun får øye på Mustafa. – God morgen! – God morgen kan vi ta en annen gang, svarer hun og bestiller seg en øl og et glass rødvin. Pisi, Venkas og tredjemann, som foretrekker å være anonym, er fast inventar. Damene er pent kledd, Pisi er på grensen til pyntet, og med rødvinsglasset fremfor seg ser dette ut som alt annet enn en frokost.

– Jeg bor i gården nedenfor, samme stedet jeg ble født. Moren min har kjøpt skap her, for da jeg var litta var dette garderobebutikk, forteller Pisi. Damene begynner å legge ut om kvartalets historie. De går systematisk gjennom hvert gatehjørne. Da Venkas kom til byen var Ocean kjøkkenforretning og grønnsaksforhandleren over gata var postkontor. Spørsmålet om hvorfor de sitter her blir besvart retorisk: – Hvorfor bor du hjemme, da? Jeg bor her, jeg. Skjønner du? Vennene mine er her og de som jobber her er greie, sier Pisi, før hun avslører at Mustafa låner bilen hennes. Det virker som Mustafa blir litt forlegen av at hun tar det opp, og påpeker at han betaler henne 500 kroner for bompenger hver måned. Er det bryllup, konfirmasjon eller begravelse går de i hverandres. 50-årslag, 60-årslag, alt skjer på puben. – VI ER SOM EN FAMILIE. Alle støtter opp. Sånn sett er det veldig knall, sier Pisi. Pisi og jentene henfaller til interne diskusjoner, om brev som skulle ha vært postet, om når Lindex åpner og om mye annet som det er vanskelig for utenforstående å henge med på. En fyr i joggesko og treningsdress buser inn døra. Han er skallet og ser ut til å være i starten av 40-åra. Energinivået står til antrekket. Synet er oppsiktsvekkende, settingen tatt i betraktning. Hadde Ocean

vært en barnehage hadde denne mannens entré gitt mye mer mening: Inn for å levere matpakka som ble glemt på første leveringsrunde, så kaste seg på sykkelen til jobben. Men nei, han har ikke kommet feil, han vet han befinner seg i en bar, for nå går han målrettet mot disken med én finger hevet. Det internasjonale symbolet for bestillingen «én øl, takk». – Kommer hit hver gang han drikker, han, sier Pisi. Venninnegjengen kjenner ham åpenbart godt. Mannen med treningsklærne heter Øyvind og har vanka på Ocean i åtte år. Men det blir ikke hver dag lenger. Han må jo få trent også. – Jeg sykler og padler kajakk. Så går jeg på fylla en gang i blant, da. Hvis jeg er tørst, kjeder meg og penga svir i lomma, tar jeg meg en uke på fylla. Men etter en uke er jeg sliten, så da er det tilbake til å trene igjen. Jeg er vel en såkalt periodedranker. ØYVIND ER TIDLIGERE rørlegger og kjemper for tiden en utmattende kamp mot NAV. Da er det godt å ha padlingen som et avbrekk. På tirsdag hadde han årets første tur. – Det var is inne i Bestumkilen. Måtte slå åra gjennom tynn is i 300 meter. Det braka og bråka, men så kom jeg ut på åpent hav. Er så fint som faen, vettu. Ikke én båt ute, ikke sant. Det er som å komme til en annen planet. Du får rensa huet, det er helt

Jeg daua i november, jeg. De stoppa hjertet mitt. Også starta de det igjen med elektrisk apparat. Det er tredje gangen jeg dauer. 04/2014

REPORTASJE

Hvis jeg er tørst, kjeder meg og penga svir i lomma, tar jeg meg en uke på fylla.

stille. Det eneste du hører er dine egne åretak og måkene. Padla rundt Hovedøya og tilbake igjen. Det er noe eget med å bli fortalt padlehistorier av fremmede over en halvliter halv ni en torsdag morgen. Et øyeblikk misunner jeg Øyvind. Jeg tar meg selv i å ville bytte liv med en naver som står opp tidlig for å dra på pub. – Om sommeren fisker jeg fra kajakken, lar snøret henge etter. Får jævlig mye fisk, ass. Makrell, sjøørret og torsk. Det er dritgøy! PÅ BOB’S PÅ GRØNLAND har klokken rukket å bli kvart over ni. Det sitter en gjeng ved baren, men de drikker ikke. Det er ingen bak disken heller. Stemningen er utålmodig, ingen sier noe. Stillheten brytes brått da en eldre dame stormer inn døren. Hun puster og peser og stresser som et helvete. Fraser som «der, ja» og «på tide» ytres sporadisk rundt om i lokalet. Bartenderen har ankommet. – Skulle egentlig ha fri i dag, jeg, stønner Sissel. Bartenderen er fortsatt veldig andpusten, og før hun kan begynne å servere må hun telle et fjell med veksel som ligger igjen fra gårsdagen. Gjengen rundt baren pines nå. Mens hun teller penger kan Sissel fortelle at det som regel er mange homser på Bob’s, men at morgenklientellet er av typen som nå henger over disken som tørste hunder. – Vi er aldri her om kvelden! Har vokst fra de greiene der, utbryter mannen som blir servert dagens første halvliter. Tom Eivind, som er kledd i svart pilotjakke og virker å være den mest pratsomme i gjengen, forteller om et innslag på TV2 tidligere på dagen, der noen hadde påstått du er alkoholiker dersom du drikker mer enn én flaske vin i uka. Alle ler oppgitt. – HØRT NO SÅNT PISS? Hva tror du de driver med i Frankrike, a? Der drikker dem tre flasker om dagen, mens de jobber, påstår Tom Eivind. Han er skeptisk til NATT&DAG på grunn av alle annonsene, men må medgi at den tross alt er bedre enn Aftenposten. Den kjøper han bare en gang i uka, for å sjekke hvem som har daua. – Jeg daua i november, jeg, sier mannen ved siden av meg, før noen rekker å påpeke at det er dødsannonser i Aftenposten hver dag. – De stoppa hjertet mitt. Også starta de det igjen med elektrisk apparat. Det er tredje gangen jeg dauer. Den skallede mannen i overdrevent fargerik allværsjakke tar en slurk av ølen, før han sier: – Ble skutt da jeg var i Vietnam. Ok? – Ja, jeg var i Vietnam.

04/2014

Når da? – Fra ‘65 til oktober ‘67. Jeg var verva. Jeg ble verva av US Marines. Etter å ha vært på en båt som fraktet krigsmateriell til Saigon i 1965, fant amerikanerne ut at Odd, mannen som nå sitter ved siden av meg på Bob’s, var marinejeger og minedykker, og ville verve ham. – JEG SA SELVFØLGELIG «Nei, ikke faen», men så begynte de å snakke om lønn. Og da ble det en annen sak, sier Odd. Dermed dro han til USA, ble amerikansk statsborger, og begynte opptreningen som spesialsoldat. Sommeren 1965 landet han i Vietnam. Etter drøye to år som sjef for en spesialenhet på ni mann, gikk det til slutt galt. – Vi hadde lokalisert et nedskutt helikopter og skulle redde ut de som var igjen. Vi gikk i bakhold, men Charlie (slang for Viet Cong, red. anm.) kom og tok oss. Vi gikk i vårt eget bakhold. Jeg ble skutt i ryggen. Odd ble liggende lenge på sykehus på Hawaii. Han ble tildelt medaljene Bronze og Silver Star og Purple Heart før han flyttet til San Francisco. Av de ni som var i gruppa hans er det kun tre igjen. Resten døde i Vietnam. – Bestekompisen min bor i Orlando. Han kaller meg bare Chief fordi jeg var sjef i gruppa. Det var han som heiv meg inn i hueyen (helikopter, red. anm.) etter jeg ble skutt. Svær bamse, ett hode høyere enn meg. Neger. Jævla allright. Vi ringes hver fjortende dag. DET ER IKKE MANGE Odd kan snakke med om fortiden. Noen episoder fra Vietnam er han lovpålagt å holde for seg selv. Han vet det finnes et fåtall andre nordmenn som deltok, men han har aldri tatt kontakt. Han snakker med bestevennen og med visse folk på den amerikanske ambassaden. I alle år har de betalt ham veteranpensjon, skattefritt. – Jeg traff Gunnar Sønsteby og Max Manus på en fest der i ‘74. «Du må jo ha vært gal som fant på noe sånt», sa Sønsteby. «Dere var jo rimelig gale da dere holdt på i Oslo dere også», sa jeg. Han måtte innrømme det. I San Francisco ble det for mye drikking på Odd. Han bestemte seg for å komme tilbake til Norge for å ta seg en jobb. Han begynte på maskinistskolen på Etterstad i ‘69 og fortsatte siden karrieren til sjøs. – Nå er jeg pensjonert. Hvis jeg lever til 4. august blir jeg 72. Det skal mer enn en kule til for en trønder. SOLA STÅR FORTSATT ikke høyt nok til å lyse opp den smale gågata ved Grønlands torg, men det hindrer ikke Hebbe i å nyte årets første utepils utenfor Københavnerkafeen. Han kommer hit hver morgen og skryter vold-

somt av kvinnen som nå kommer bærende ut med en ny øl til ham og kameraten. Og riktig: Bartenderen tar seg god tid til å snakke med dem, om været og om kameratens forestående legebesøk. – Gjestene våre er mellom 50 og 70 år, enslige, og som regel uføretrygdet eller pensjonerte, forteller hun. På Københavner’n spilles Vamps «Liten fuggel» på lavt volum. På bordet ved siden av inngangen sitter det en sør-europeer i dress og mørke solbriller. I hjørnet i enden av lokalet sitter en gammel mann med langt, hvitt skjegg og Supermann-lue. I det andre hjørnet sitter en mann som ser utrolig lei seg ut. Midt i rommet sitter en gammel dame med et glass hvitvin og en skål med nøtter fremfor seg. Hun heter Elina og er på Københavner’n for å treffe kjentfolk. Hun tror de kommer litt utover formiddagen og ettermiddagen. – Gamlemor er tidlig ute, ler Elina. Utenfor har Hebbe dratt i gang en diskusjon om hvorvidt Oslo bør arrangere OL i 2022. Hebbe er ja-mann på sin hals og kan ikke fatte og begripe hvorfor Oslo – verdens rikeste lands rikeste by – ikke kan ta seg råd til en folkefest. – Hva skal vi gjør med alle penga vi sparer? Skal alt gå til den oppvoksende gen-

erasjonen? Skal ikke de trenge å gjøre en dritt, spør Hebbe og tar seg en slurk av halvliteren mens han rister oppgitt på hodet. I HJØRNET AV BAREN på Bob’s, to krakker bortenfor krigshelten i fargerik allværsjakke, sitter Tor Egil Johansen. «Toro» har 52 landskamper for Norge, 14 av dem som kaptein. Med sine 327 kamper for Skeid er han en av Osloklubbens største legender. Som Lillestrømspiller ble han seriemester tre ganger. – Vi var amatører. Jeg jobba fulltid i reklamebyrå ved siden av. Det var ikke noen spøk. Jobba 36 timer i strekk en gang. Hadde BP som kunde mens det var bensinkrig mellom Norol og BP. Da gikk det unna. Toro er ikke like pratsom som de andre i gjengen, men forteller noe uvillig om sin fortid som landslagsspiller og reklamemann. Han innrømmer blant annet at han hadde fast bord på Theatercafeen. Inn døra og til venstre. Hva driver du med nå? – Nå sitter han på Bob’s og venter på at klokka skal bli ett, sier Tom Eivind. Hva skjer klokka ett? – Da åpner baren. Altså, spritsalget.

REPORTASJE

04/2014

SESONG 4 MED PREMIERE 7. APRIL PÅ HBO NORDIC

79 KR. I MÅNEDEN. INGEN BINDINGSTID.

NY SERIE

NY SESONG

NY SERIE

PREMIERE 7. APRIL

SE HELE SESONG 1 NÅ

REPORTASJE

Hvis jeg ikke får opphold, er jeg fortapt. Da vet jeg ikke om jeg kan fortsette.

MOT

Etter fjorten dagers livsfarlig fottur mellom Eritrea og Sudan, ringte Aman (17) moren sin for å si at han hadde flyktet. Nå bor han i et brakkebygg i Asker, og har ikke snakket med noen han kjenner på over et år. I 2013 kom 1070 mindreårige alene til Norge for å søke asyl.

04/2014

REPORTASJE

Jeg må se fremover. Det er ikke bra for sånne som meg å huske for mye.

TEKST MARTIN GEDDE-DAHL FOTO MAGNE RISNES AFGANSKE AARASH (16) brukte et år på reisen fra Pakistan til Norge. Til fots, i lasterom og på bilgulv. På veien har han to ganger sett mennesker i følget bli skutt. Hans eneste reisekamerat, en barndomsvenn, ble innhentet av «bad people», og sitter nå i fangenskap i Ungarn. Selv slapp han unna med et nødskrik. Om fem dager skal han på asylintervju, og forklare hvorfor han bør få bli i Norge. Ingenting han har opplevd til nå, forteller Aarash, skremmer ham mer enn tanken på avslag. Nå spiller han høyreback på refleksvestlaget i en flerbrukshall i Asker. Resten av forsvarsrekka består av to syriske flyktninger, og lekker som en sil – til den somaliske keeperen Ishaars (17) tiltagende fortvilelse. – Ingen her kan fotball, sier han idet han forlater banen i protest. Selv spilte han i tredje divisjon i Somalia, og har ikke gitt opp proffdrømmen, men den ukentlige fotballkampen på mottaket byr på mer irritasjon enn trening. Han har forhørt seg med et lokalt lag i Asker om å trene med dem, men siden han snart skal omplasseres til et nytt mottak lot det seg ikke gjøre. Det blåses av til pause og Aarash setter seg ved siden av oss. Dette er andre gang han spiller fotball, forteller han. – I dag? spør Ishaar. – I livet, svarer Aarash. De blir sittende tause resten av pausen.

HAVSTRAND TRASITTMOTTAK i Asker er midlertidig hjem for et varierende antall ungdommer. Nå har mottaket tretti beboere, i sommer huset det gamle skolebygget og de tilhørende brakkekonstruksjonene over hundre. Oppholdet varer for de fleste omtrent 20

04/2014

tretti til femti dager, perioden mellom ankomst og asylintervju – deretter venter mer permanent innkvartering i påvente av svar på søknaden om opphold. Den stadig utskiftende gruppen som til enhver tid oppholder seg her, lever tett på hverandre: De sover i køyesenger, spiser ved langbord, deler et lite oppholdsrom og deltar på daglige fellesaktiviteter. Iført fleecejakker, treningsbukser og joggesko eller slippers fra UDIs klespakke, ser de også ut til å høre sammen. Som en klasse på leirskole, en gang sent på nittitallet. Denne hinnen av hverdagslig tilforlatelighet, brister imidlertid raskt når man snakker med ungdommene som bor her. Det som ser ut som en skoleklasse, er egentlig en samlig veldig ulike mennesker tilfeldigvis brakt sammen for en kort periode av noen få overlappende, akutte omstendigheter: Alle har nylig kommet alene til Norge, er mellom femten og atten år gamle og oppgir å ha beskyttelsesbehov; de er enslige mindreårige asylsøkere. VI ER ÅTTE personer i bilen på vei fra idrettshallen tilbake til mottaket. Blant disse fem nasjonaliteter og fire religioner. I norskundervisningen tidligere på dagen var to analfabeter, en annen hadde ti års skolegang med privatlærer. Noen har vokst opp i moderne vestlige hjem, andre kommer til mottakets heimkunnskapskurs helt uvant med å bruke elektrisitet. Tilbake på Havstrand ser vi en gruppe som har samlet seg i en samtalesirkel, slik vi kjenner igjen fra enhver skolegård. I det vi går bort til dem, legger vi merke til at de står sammen i stillhet – det er ingen i sirkelen som snakker samme språk. Aarash forteller at han er heldig. Det er mange afghanere her, så han har noen å være sammen med. Slik fungerer det nemlig her, sier han. Man holder seg helst til sine egne.

I en rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2009 kommer det frem at to av tre enslige mindreårige som har fått lovlig opphold i Norge, oppgir å ha store problemer med ensomhet. Det finnes ikke tall for nyankomne, men spesialrådgiver for migrasjonshelse i RVTS (Regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) Birgit Lie, erfarer at de fleste vil slite med ensomheten, selv i et tett befolket asylmottak. – De bærer en ensomhet inni seg, forteller hun. – Man kan lage systemer, stue dem sammen og organisere aktiviteter, men det vil ikke hjelpe mot den indre ensomheten. Lie er utdannet lege, og har jobbet klinisk og politisk med migrasjonshelse siden 1988. Hun har også en doktorgrad om psykososiale problemer hos flyktninger. Hennes erfaring er at asylsøkere er gjenstand for helt særegne psykiske påkjenninger. – Vi ser mye angst og depresjoner. Mange vil føle nedtrykthet, frykt, fortvilelse og savn. Noen kan utvikle en posttraumatisk stresslidelse. Ofte viser disse tingene seg i tilbaketrukkenhet og i enkelte tilfeller i utagerende, voldsom adferd, sier Lie. Verst er det for de yngste, mener hun. – Barn er ikke modnet på samme måte som en voksen, som har erfaring de kan bruke til å tolke sine omgivelser. Barn trenger foreldre. De trenger nære omsorgspersoner, noen som kan passe på dem.

AMAN ER 17 ÅR gammel, og har ikke sett foreldrene sine på litt over et år. Ingen andre han kjenner heller, for den saks skyld. 3. januar 2013 forlot han hjemmet sitt i Eritrea uten å si fra til noen, og la til fots ut på en fjorten dagers ferd til Sudan. Derfra lyktes det ham å ringe moren sin for første og foreløpig siste gang. – Hun var sint, og spurte «Hvorfor dro du fra oss?» Jeg sa «Fordi jeg vil ha en fremtid». Hun svarte «Du er for liten, du kommer ikke til å klare deg». Jeg tenkte at hun kanskje hadde rett, men jeg måtte prøve. Aman valgte å rømme for å slippe unna militærtjenesten, som landets diktatoriske president Isaias Afwerki har gjort obligatorisk for alle unge (også kvinner). En forbrytelse som straffes med opp til femten år i fengsel – eller desto verre, i fall man finnes skyldig i desertering, dødsstraff. Å forsøke å rømme landet er også strengt forbudt i seg selv. Likevel tar stadig flere unge sjansen. – Jeg bestemte meg for at jeg ville ha en fremtid, sier Aman. – I Eritrea går det ikke lenger an å skape seg et fritt liv. Når man lærer noe i Norge, kan man bevege seg oppover. I Eritrea hjelper det ikke å lære, for diktaturet holder deg på plass. Hvis du fullfører tretten år med skole, blir du likevel brukt som soldat. Ved siden av Aman nikker Tarek (17) gjenkjennende. Det er hans rom vi sitter på. Rundt oss ligger alt han eier: En mobiltelefon, en no-

‘Du er for liten, du kommer ikke til å klare deg’, sa moren min. Jeg tenkte at hun kanskje hadde rett, men jeg måtte prøve.

REPORTASJE Asyl En asylsøker er en person som ankommer et annet land uten å på forhånd være godkjent som flyktning, og søker opphold. Asylsøknaden er ofte begrunnet i at personen oppgir å ha beskyttelsesbehov. Ifølge FNs flyktningkonvensjon kan personer som har «velgrunnet frykt for forfølgelse» ikke returneres. Etter personen har meldt seg til myndighetene, bosettes vedkommende på et transittmottak i påvente av asylintervju. På intervjuet skal asylsøkeren legge frem hvorfor han har behov for beskyttelse. Deretter overføres søkeren til et ordinært asylmottak mens søknaden behandles. Ved ankomst får søkeren en klespakke, en hygienepakke og 240 kr i uken til å dekke nødvendige innkjøp. I 2013 søkte 11 192 mennesker asyl i Norge. 46 prosent av disse fikk innvilget søknaden. Enslige mindreårige asylsøkere Søkere under 18 år som kommer alene, omtales som enslige mindreårige asylsøkere. Denne gruppen har enkelte særrettigheter. Ved ankomst får de oppnevnt en verge som skal sørge for at disse rettighetene overholdes. Søkere under 15 år tas hånd om av barnevernet, personer mellom 15 og 18 år bosettes på egne mottak administrert av utlendingsmyndighetene med utvidet bemanning og aktivitetstilbud. Saksbehandlingen av unge asylsøkere er prioritert, og kravet til beskyttelsesbehov håndheves mindre strengt. I 2013 oppga totalt 1070 asylsøkere i Norge å være enslige og mindreårige. Det er stor overvekt av gutter blant disse. Flertallet av søknadene blir innvilget. I noen tilfeller vurderes det at søkeren ikke har beskyttelsesbehov, men mangler forsvarlig omsorgssituasjon i hjemlandet, og innvilges midlertidig opp-hold til vedkommende fyller 18 år.

fikk han beskjed om at han ville bli drept om han ikke fortsatte, og at politiet hadde fått betalt for å ikke blande seg inn avtalen. Begge deler var det ifølge Tarek god grunn til å tro på. Kort etter satte han seg på et tog nordover. Først til Sveits, hvor han ikke klarte å føle seg trygg, deretter videre til Norge.

– Det føles som man er i et vakuum. Man er naturligvis urolig og bekymret, og mange sover dårlig og sliter med å slappe av, sier hun. Skader og følger etter farlige og truende opplevelser øker belastningen i ventetiden. Både Tarek og Amam forteller at nettene er tøffe. Når stillheten senker seg på mottaket, blir de liggende med dystre tanker om fremtiden. Dessuten er det vanskelig å holde minnene på avstand. – Jeg sover nesten ikke om natten, sier Tarek. – Jeg bare tenker på hva som vil skje med meg. Hvis jeg ikke får opphold, er jeg fortapt. Da vet jeg ikke om jeg kan fortsette. Hvis det går, kan jeg gå på skole og en dag bli ingeniør. Jeg håper, håper, håper. Jeg er i live fordi jeg har håpet. Aman nikker. – Det er skummelt, men jeg må se fremover. Det er ikke bra for sånne som meg å huske for mye, sier han.

– DET ER VELDIG skummelt å være alene i verden, sier han. – Men livet mitt er i fare i Kosovo, og selv om jeg skulle overlevd, finnes det ingen fremtid der. Ikke for meg. Begge guttene sier de er ved godt mot. De er glade for å være fremme. Det største problemet, forteller de, er å leve med uvissheten. Om få dager skal de på asylintervju i Oslo for å forklare hvorfor de har beskyttelsesbehov. Deretter skal søknadene deres behandles, og skjebnene avgjøres: Har de endelig funnet et trygt hjem i Norge eller må de fortsette reisen med uviss fremtid? Birgit Lie forteller at uvissheten er et gjennomgående problem for asylsøkere, og kan medføre psykiske plager og lidelser.

AMAN SLITER OGSÅ med dårlig samvittighet for å ha forlatt familien. Han er redd for at noe kan ha skjedd med dem. For å hindre at ungdom flykter, truer nemlig myndighetene i Eritrea med å fengsle familiemedlemene til de som ikke møter opp til verneplikt. Løsningen er å holde seg opptatt og være i aktivitet, forteller Tarek og Aman. Derfor deltar de på alt mottaket tilbyr. En typisk dag begynner med vekking halv ni og frokost i kantina. Deretter er det skole til tolv. To dager i uken undervises det i heimkunnskap, de tre andre i norsk. Undervisningen avsluttes klokken tolv, en halvtime før lunsj serveres i kantina. Etter lunsj arrangeres fellesaktiviteter som fotball, volleyball, sying, turn og gitarkurs. Etter middag er det sjelden program.

tatblokk, noen ark med utfylte norskoppgaver, en pose sjokoladebananer og UDIs klespakke. Også Tarek har forlatt hjemlandet og alle kjente på jakt etter en bedre fremtid. Hjemme i Kosovo kom faren i økonomiske problemer, og endte opp med å skylde penger til en lokal gangster. Løsningen ble at Tarek skulle jobbe gratis som anleggsarbeider i mannens firma i en periode. Da han senere forsøkte å slutte,

På veien har han to ganger sett mennesker i følget bli skutt.

Dagens norskundervisning begynner med drilling av ukedagene. Tarek har studert flittig, og briljerer. «I dag er onsdag», sier han plettfritt. «I går var tirsdag». Lenger bak i klasserommet sitter to somaliske gutter og snakker ufortrødent med hverandre på somalisk. Jeg venter på at læreren skal gripe inn og be dem følge med, da jeg plutselig skjelner norske ord i strømmen av ukjente. – Lordag? sier den ene spørrende. – Lørdag, svarer sidemannen. – Looordag? – LØrdag! – Looooeeerdag! – Cajaaib! Cajaaib! Sjempebra! De klapper hverandre på skuldrene og gliser. Begge svarer stolt når det blir deres tur til å uttale de rare norske ordene for klassen. – Journalist! Journalist! Da vi forlater klasserommet, har ryktet om vår tilstedeværelse spredd seg. To gutter kommer løpende mot oss. Ivrig forteller de at de har ventet på at det skal komme journalister hit. Vi må fotografere rommene deres, sier de. Og skrive i avisen hvor dårlig dekning det trådløse nettet har. De to kommer fra Vest-Sahara, men har begge reist rundt i Europa i lengre tid. Den eldste av dem – han ser ut til å være langt ut i tjueårene, men oppgir selv å være 17 – snakker flytende svensk og sier han har vært på reise i fem år. – NORGE BEHANDLER OSS som dyr, sier han, og tar oss med inn på rommet sitt for å vise oss at vinduet ikke lar seg lukke, at såpedispenseren er tom og det trådløse nettet vanskelig å koble til. Mottaksleder Tellef Grønlie vil ikke kommentere enkeltpersoner, men sier at

de som har vært lengst på reise og innom mange mottak ofte er mest desillusjonerte og frustrerte. Havstrand får ofte beboere som har vært innom mange mottak i andre land. Flere av dem har alt fått et avslag, og har dermed ikke lenger noe håp om opphold. Nå flakker de rundt i Europa, fra mottak til mottak – i noen tilfeller avvekslet av perioder på gata. Mange er voksne, men oppgir å være mindreårige, og reiser videre når alderstesten viser noe annet. I denne gruppen finnes mange med rusproblemer, og oppførsel som er vanskelig for mottakene å hanskes med. – Dette er personer som ikke har krav på opphold og ofte fører til belastninger for mottakene. Likevel er det viktig å huske at det er snakk om mennesker i en håpløs situasjon som fortjener vår sympati, sier Grønlie. At et direktorat vurderer beskyttelsesbehovet ditt utilstrekkelig til opphold, gjør ikke at du blir mindre redd for det som venter hjemme. For mange er ikke retur et alternativ, men med avslag i bagasjen er det ikke håp om permanent opphold noe annet sted i Europa. Denne turnerende landflyktigheten er et av scenarioene Tarek, Aman, Aarash og de andre ungdommene på mottaket frykter. – Hvis det blir «ja» er jeg den lykkeligste personen i verden. Jeg drømmer om å kunne gå på skole, sove trygt og handle i butikken, sier Tarek, og legger til at han ikke kan tenke seg et bedre liv enn en norsk hverdag. Eller, som han selv formulerer det på gebrokken engelsk: – Go to school, sleep in safe place and shop in stores. The perfect «norsk» life. Av hensyn til deres sikkerhetsbehov har enkelte av kildene i denne saken fått fiktive navn. 04/2014

NY SERIE NÅ PÅ HBO NORDIC

«..strålende og stemningsfullt karakterdrama» NRK Filmpolitiet

«McConaughey og Harrelson er fantastiske i denne nye storsatsingen til HBO» VG

«Stor fortellerkunst»

Dagbladet

79 KR. I MÅNEDEN. INGEN BINDINGSTID.

SE SESONG 1-3 NÅ

SE HELE FØRSTE SESONG NÅ

NY MINISERIE

«Briljant og bekmørk detektime» Aftenposten

LITTERATUR

I SKUDDET Drapsforsøket på Andy Warhol sies å være en fotnote i den radikale feministen Valerie Solanas’ liv. Nå er biografien her.

TEKST HANNE CHRISTIANSEN ILLUSTRASJON MARTA BRAVO Da Valerie Solanas steg inn i Andy Warhols myteomspunnede Factory 3. juni, 1968 og fyrte av fem skudd, hvorav ett fôr rett gjennom kunstnerens lunge, lever og magesekk, skrev hun seg inn i historiebøkene som den forskrudde feministen som skjøt en av sin tids viktigste kunstnere. Litt avhengig av hvem som forteller, har historien om erkeoutsideren Solanas som regel kretset rundt denne nesten-fatale (Warhol var erklært klinisk død i over ett minutt) sommerdagen på nedre Manhattan. Til å være en av den radikale feminismens mest definerende, om enn noe ekstreme stemmer, er det gjort overraskende lite research på Solanas’ liv utover Warholepisoden. Utrolig nok er den nye biografien Valerie Solanas: The defiant life of the woman who wrote SCUM (and shot Andy Warhol) av kjønnshistorikeren Breanne Fahs, den første til å ta for seg hele spennet av erfaringer og forhold som formet Solanas’ liv – en nyttig øvelse, skal man forsøke å forstå et såpass komplisert og kontrastfylt menneske.

Med unntak av drapsforsøket er Solanas best kjent for sitt verk SCUM Manifesto, en bitende sarkastisk tirade som oppfordrer til avskaffelse av mannen og alle snille pappapiker som slaver under hans kontroll. SCUM, en antatt fokortelse for «Society for Cutting Up Men», både sjokkerte og moret lesere da den ble gitt ut (først av Solanas selv i 1967 og senere av Olympia Press) med sine beskrivelser av mannen som «mangelfull, følelsesmessig begrenset», en gjeng emosjonelle krøplinger. Den var utagerende, sylskarp og tidvis hysterisk morsom – en karakteristikk som ikke er helt ulik den Fahs bruker for å beskrive den unge Solanas. Forfatteren har gått grundig til verks, og klart å grave fram en betydelig mengde detaljer om spesielt Solanas’ oppvekst, en periode det tidligere har vært mye uklarhet rundt. Blant annet har det lenge vært kjent at Solanas ble seksuelt misbrukt av sin far under oppveksten i New Jersey, men Fahs avslører gjennom en rekke intervjuer med Solanas’ familiemedlemmer at hun i tenårene også skal ha gått gjennom to svangerskap. Begge barna ble tatt fra henne og plassert i fosterhjem. Det finnes nesten ingen detaljer om denne tiden, som kan tyde på at Solanas levde i skjul. Hun har heller aldri kom-

mentert hendelsene selv. Fahs har klart å spore opp hennes ene sønn, David, som medgir at da han som voksen fikk vite om sin avdøde, biologiske mor, skulle ønske at han hadde muligheten til å kontakte henne tidligere. «Jeg er sikker på at jeg kunne reddet henne», sier han. Om han kunne ha klart det, er vanskelig å si. Solanas tilbrakte store deler av sitt liv alene, og de få menneskene hun knyttet nære bånd til støtte hun like fort fra seg. Det er likevel fascinerende å lese intervjuene Fahs har gjort med tidligere professorer og medstudenter fra University of Maryland, der Solanas (interessant nok) var hovedfagsstudent i psykologi. Nesten samtlige beskriver henne som en enigmatisk, men fengslende karakter, en beundringsverdig rebelsk, rivende intelligent og vittig enstøing som regelmessig gikk til verbalangrep på universitets (hovedsakelig) mannlige

skribenter. Men til tross for at hun briljerte akademisk, lot Solanas seg aldri innlemmes i det akademiske miljøet. Det var ikke før hun kom over New Yorks kaotiske undergrunnskultur på begynnelsen av 60-tallet, at «the outcast of outcasts» opplevde sin første marginale form for tilhørighet. Solanas flyttet til Manhattan i 1962, og tilbrakte de neste fem årene mellom gata og diverse herberger (blant annet den legendariske kunstnerutposten Hotel Chelsea) mens hun livnærte seg som tigger og prostituert. Hun ble ofte sett vandrende gatelangs, slepende på skrivemaskinen hun hamret løs på hver kveld mens hun jobbet med SCUM Manifesto og skuespillet Up Your Ass. Sistnevnte ga hun en kopi av til Warhol i 1967, og det var som kjent da han fortalte at han hadde mistet det at det skal ha rent over for Solanas. Fahs legger

SCUM Manifesto var utagerende, sylskarp og tidvis hysterisk morsom – en karakteristikk som ikke er helt ulik den Fahs bruker for å beskrive den unge Solanas. 04/2014

LITTERATUR

Allerede på University of Maryland raste diskusjonene om hvorvidt Solanas’ ofte brutale humor var seriøs eller bare ekstremt sarkastisk. også vekt på at i året frem til skyteepisoden skal Solanas ha følt seg stadig mer presset av en kontrakt hun hadde inngått med Olympia Press-sjefen Maurice Girodias, som ga ham rettigheter til hennes neste to romaner. Girodias, en notorisk sleazeball som skal ha lurt flere av sine forfattere, ga Solanas et forskudd på $500, som hun trolig brukte til å reise til San Francisco. Flere har uttrykt mistanke om at Solanas kanskje allerede da innså at hun ikke var i stand til å skrive boken hun hadde lovet Girodias, og skled inn i en paranoid frykt for at han i stedet skulle ta fra henne sitt hjertebarn, SCUM Manifesto. Fahs sier ingenting om denne påstanden i boken, men peker på flere tilfeller der Girodias’ intensjoner kan virke tvilsomme. Blant annet insisterte Solanas på at den antatte betydningen av «SCUM»-akronymet stammet fra første utgave av manifestet, som ble publisert mot Solanas’ vilje mens hun gikk gjennom psykiatrisk evaluering på en rekke brutale mentalinstitusjoner etter skyteepisoden. Hun skal ha brukt mye tid etter at hun kom ut av fengsel på å true Girodias til å trekke tilbake denne utgaven, som hun mente var full av feil og mistolkninger. Det er tydelig at Solanas sank stadig dypere inn i paranoid schizofreni etter at hun ble arrestert for drapsforsøket på Warhol 1968. Men som Fahs påpeker, var SCUM Manifesto skrevet over en lengre periode – ikke i en ravende fyllekule eller dyp psykose – og gikk gjennom mange nøye omskrivninger før første utkast så dagens lys. Allerede på University of Maryland raste diskusjonene om hvorvidt Solanas’ ofte brutale humor var seriøs eller bare ekstremt sarkastisk. I et sjeldent intervju med Village Voice i 1977, uttalte hun at det aldri fantes noen organisasjon ved navn SCUM. «Jeg ser på SCUM som en sinnstilstand. Det var et litterært verktøy», bedyret hun. Mangelen på nyanser rundt Solanas’ person bidro til at de fleste avskrev henne som en sinnssyk, hysterisk kvinne, uten at hun nødvendigvis tok seg bryet med å si imot. Perioden etter arrestasjonen forteller dessuten mye om

kvinners realitet på den tiden. Fahs påpeker blant annet at da Solanas gikk gjennom psykiatrisk evaluering, fokuserte psykologien nesten utelukkende på forholdet til moren. Dermed skled kanskje selve roten til problemet - Solanas’ ekstremt ambivalente forhold til sin far og overgriper («den eneste mannen hun elsket», som søsteren Judith bemerket) under radaren. I en annen oppsiktsvekkende episode gikk Solanas i 1973 til angrep på mannebladet Esquire, som hadde trykket det hun følte var en feilaktig beskrivelse av henne i artikkelen «302 Women Who Are Cute When They’re Mad». Solanas, som alltid insisterte på at hun ikke var noen «endimensjonal, overfladisk feminist-liberaler» var overhodet ikke interessert i å arrestere artikkelens ekstremt sjåvinistiske premiss – hun var snarere kompromissløs når det gjaldt stemplene folk prøvde å sette på idéene hennes. Det var, som Fahs understreker, alltid hennes sterkeste ønske: å bli tatt seriøst som forfatter. Feminist eller ei, det var denne urokkelige holdningen som gjorde henne til talskvinne for den radikale fraksjonen som brøt vekk fra resten av kvinnebevegelsen i tiåret som fulgte. Solanas unnskyldte aldri hvem hun var, men insisterte på en rettferdig fremstilling. Som hennes nære venn Ben Morea (grunnlegger av aktivistgruppen Up Against The Wall, Motherfucker!) fortalte Fahs: Hun ville nok ikke ha protestert om noen forsøkte å skildre hennes virkelige natur, men jeg tror at om noen forsøkte å skrive om livet hennes, og gjorde skuddene mot Andy til høydepunktet, så ville hun ha blitt opprørt. At hun skjøt Andy var aldri høydepunktet i livet hennes, det var en fotnote.

Sånn sett er denne biografien et etterlengtet tilskudd til historien om kvinnen som, blant annet, skjøt Andy Warhol. Valerie Solanas: The defiant life of the woman who wrote SCUM (and shot Andy Warhol) er ute 15. april.

UTDRAG FRA THE SCUM MANIFESTO (1967) «Eaten up with guilt, shame, fears and insecurities and obtaining, if he’s lucky, a barely perceptible physical feeling, the male is, nonetheless, obsessed with screwing; he’ll swim a river of snot, wade nostril-deep through a mile of vomit, if he thinks there’ll be a friendly pussy awaiting him. He’ll screw a woman he despises, any snaggle-toothed hag, and, further, pay for the opportunity. Why? Relieving physical tension isn’t the answer, as masturbation suffices for that. It’s not ego satisfaction; that doesn’t explain screwing corpses and babies.» «Completely egocentric, unable to relate, empathize or identify and consisting of a vast, pervasive, diffuse sexuality, the male is psychically passive. He hates his passivity, so he projects it onto women, defines the male as active, then sets out to prove that he is («prove he’s a Man»). His main means of attempting to prove it is

04/2014

screwing (Big Man with a Big Dick tearing off a Big Piece). Since he’s attempting to prove an error, he must «prove» it again and again. Screwing, then, is a desperate, compulsive attempt to prove he’s not passive, not a woman; but he is passive and does want to be a woman.» «The male is a biological accident: the y(male) gene is an incomplete x(female) gene, that is, has an incomplete set of chromosomes. In other words, the male is an incomplete female, a walking abortion.... To be male is to be deficient, emotionally limited; maleness is a deficiency disease and males are emotional cripples.» «Although wanting to be an individual, the male is scared of anything about him that’s the slightest bit different from other men; it causes him to suspect he’s not really a «Man,» that he’s passive

and totally sexual, a highly upsetting suspicion. If other men are A and he’s not, he must be not a man; he must be a fag. So he tries to affirm his «Manhood» by being like all the other men. Differentness in other men, as well as in himself, threatens him; it means they’re fags, who he must, at all costs, avoid, so he tries to ensure that all other men conform.» «[T]he male .... tries to convince himself and women - he’s succeeded best at convincing women - that the female function is to bear and raise children and relax, comfort and boost the egos of the male, that her function is such as

to make her interchangeable with every other female. In actual fact, the female function is to relate, groove, love and be herself, irreplaceable by anyone else; the male function is to produce sperm. We now have sperm banks.» «Love can’t flourish in a «society» based on money and meaningless work, but rather requires complete economic, as well as personal, freedom, leisure time and the opportunity to engage in intensely absorbing, emotionally satisfying activities which, when shared with those you respect, lead to deep friendship, but which our «society» provides practically no opportunity to engage in.»

To call a man an animal is to flatter him; he’s a machine, a walking dildo.

INTERVJU

SULTEN I NATTEN HTRK velger fasting og Grand Theft Auto over speed når de forsøker å fange essensen av en kveld på byen.

Når du har fastet i over et døgn skyter kroppen inn ekstra energi. Du blir veldig kreativ, fokusert, og helt klar i hodet.

04/2014

INTERVJU

Foto: Presse

TEKST ANDREAS DAHL FOTO JACKSON EATON – DENNE MÅNEDEN ER det gått fire år allerede. Det er rart å tenke på. Jonnine Standish fra HTRK snakker om mars 2010, da bandkompis og bassist Sean Stewart valgte å ta sitt eget liv, midt under innspillingen av bandets andre album. Det føles merkelig å sitte på Skype en halv jordklode unna og stille spørsmål om en stor personlig tragedie jeg har liten innsikt i, men mine spørsmål blir kun møtt med gjennomtenkte svar, som om de etter en viss tid har fått en naturlig avstand til det hele.

Dere hadde et bare halvferdig album på det tidspunktet. Vurderte dere å gi dere? Jonnine: – Nei. Vi visste at vi som mennesker alltid ville være involvert i musikk på en eller annen måte. Jeg husker godt dagen Nigel sa til meg «la oss gjøre ferdig albumet». Prosessen som fulgte gjorde at vi klarte å se fremover, og vi lærte oss å kommunisere som en duo – vi fortsatte å være HTRK. Resultatet ble albumet Work (Work, Work), som kom ut høsten 2011. En metallisk og mørk affære, med tekster om frustrasjon og tap, utmattende å lytte til i sin helhet. Nigel: – Vi hadde ikke i utgangspunktet tenkt at det skulle høres sånn ut. Vi hadde snakket med de som produserte Avalon-albumet til Roxy Music, det var den type clean lyd vi egentlig ville ha, men opptakene som var igjen fra Sean var demoer lagret som lavkvalitets MP3-filer på harddisken hans, og de lot seg ikke blande med et renere lydbilde. Vi ville at albumet skulle være tro mot den energien vi hadde som en trio, og ikke minst 26

04/2014

HTRK: Uttales «Hate Rock». Australsk duo bestående av Jonnine Standish og Nigel Yang. Originalmedlemmet Sean Stewart tok sitt eget liv i 2010. Tidligere bosatt i Berlin og London. Nå i henholdsvis Sydney og Melbourne. Gitt ut tre album. Marry Me Tonight (2009), Work (Work, Work) (2011) og Psychic 9-5 Club (2014).

at Seans påvirkning på albumet skulle være tydelig, så i stedet satte vi oss ned og gjorde alt selv. Var det merkelig å se anmelderne dissekere et så personlig album? Nigel: – Ja. Vi håpet nesten at ingen ville anmelde det. Det er ikke mulig å bedømme en hel person med kun en tallkarakter. Anmeldelsen vi fikk i Pitchfork var den verste å lese, de forsto ikke hva vi hadde forsøkt å få til i det hele tatt. I DAG ER HTRK et helt annet sted. Et par dager før denne avisen kommer ut slipper de sitt tredje album, Psychic 9-5 Club. Den industrielle kulden og det benzodiazepinske tempoet på Work (Work, Work) er borte, erstattet av noe langt varmere. Den flittige bruken av gitarstøy som har preget de tidligere utgivelsene er skrelt helt bort, og igjen står atmosfærisk dubmusikk med Standishs disige stemme som det bærende elementet. Et gladalbum kan det vel knapt kalles, det fremstår som mer realistisk enn optimistisk, men det føles klarere og nærere enn noe de har gjort før. Jonnine: – Før vi gikk i studio snakket vi om å jobbe med en bestemt tidsramme for Psychic 9-5 Club. Hvis det forrige albumet vårt passet i sekstida når du har kommet hjem fra byen

og alt begynner å roe seg, så er dette heller en plate du setter på i to-tretida mens du kjører rundt med venner, midt på natta. Det ga albumet et mer livlig tempo. Nigel: – Vi har forsøkt å fange følelsen av den opplevelsen, helt ned til hvordan ting som temperaturen og fuktigheten i lufta kan kjennes ut på kroppen din. Nigel: – En annen ting vi lot oss inspirere av var konseptradioer, selv radiostasjoner i Grand Theft Auto, som for eksempel Self-Actualization FM fra GTA IV. Vi ville at albumet skulle fungere på den måten. Sangene er veldig forskjellige fra hverandre, så det minner mer om en spilleliste. Det er i hvert fall mer variert enn Work (Work, Work). Dere snakker en del om det å gå ut. Når jeg har forsøkt å introdusere HTRK til venner, så er det som regel de som driver mye med den slags som liker musikken. Nigel: – Det er ikke tilfeldig. Vi har alltid hørt mye på techno, og det har påvirket musikken vår, men vi blir også inspirert av selve opplevelsen: det å klubbe. Noe av det spesielle med klubbing er at du går igjennom så mange forskjellige sinnsstemninger i løpet av natten, kanskje til og med sinnsstemninger som ikke fantes for ti-femten år siden. Musikken vår er et følgestykke til de sinnsstemningene, og en motgift til den mer rene klubbmusikken.

Fra tekstene deres virker det som kroppen også er et annet tema dere utforsker mye? Jonnine: – Ja. Da vi spilte inn Psychic 9-5 Club var vi på et oppdrag for å øke kunnskapen om våre egne kropper, og hvordan man kan frigjøre seg fra dem, fra hud og kjøtt. Nigel: – Ikke på en sånn måte at du føler deg fremmedgjort fra deg selv, men mer slik at du blir så i ett med deg selv at du opplever en ut av kroppen-opplevelse. For å oppnå den tilstanden eksperimenterte vi blant annet med å faste. Jonnine: – Når du har fastet i over et døgn skyter kroppen inn ekstra energi, det kan føles ut som du har tatt speed. Det er en slags manisk følelse, du blir veldig kreativ, fokusert, og helt klar i hodet. Nigel: – Siden vi gjorde det sammen oppsto det etterhvert en slags telepatisk kommunikasjon mellom oss, og med produsenten vår Nathan (Corbin, medlem av bandet Excepter, journ. anm.), hvor vi gjorde ting uten å gå for mye tilbake og analysere hva vi nettopp hadde gjort. – Vi innså at vi ikke hadde trengt å ta så mye speed opp igjennom årene. Vi kunne bare droppe å spise. Psychic 9-5 Club er ute nå på Ghostly International.

Noe av det spesielle med klubbing er at du går igjennom så mange forskjellige sinnsstemninger i løpet av natten, kanskje til og med sinnsstemninger som ikke fantes for ti-femten år siden.

FEELINGSFESTIVAL.NO ID: 18 ÅR

SUPPORTER:

RADIOPARTNER:

@FEELINGSFESTIVAL

BILLETTER:

@FEELINGSFESTIVAL

MEDIAPARTNER:

@FEELINGSFESTIVAL

PARTNER:

#GOTExhibit

Les mer på www.gotexhibitoslo.com

MYKE, MACHO NACHO Falske ståpikker og overfladisk puling: den spanske pornokongen Nacho Vidal mener Viagra har ødelagt bransjen. NATT&DAG har besøkt ham på ranchen.

» 04/2014

… Nacho Vidal (f. 1973) Spansk pornograf. Oppvokst i Mator, en forstad til Barcelona. Bor nå i Enguera, en times kjøretur fra Valencia. Entret pornobransjen i en alder av 21, og har hittil spilt i 490 filmer. Har opptrådt i flere filmer, tvreklamer og fjernsynsprogrammer i Spania og Mexico, spilt i pønkeband, bokset og tjent i den spanske fremmedlegionen. Ble i 2012 knyttet til en mye omtalt spansk kriminalsak, og tiltalt for å bistå den kinesiske mafiaen med hvitvasking og skatteunndragelse. Han ble frikjent på alle punkter. Jobber i dag som frilanspornograf med «hjemmekontor». …

I min tid var det drøyt tjue menn i den internasjonale pornobransjen som hadde kapasiteten og utholdenheten som måtte til for å bli god. Nå kan i teorien 20.000 menn gjøre det samme. TEKST/FOTO MARTA BRAVO OG EMIL FINNERUD – NÅR SÅ DU SIST ET KYSS i en pornofilm? spør Nacho Vidal, mannen som regnes for å være en av verdens største nålevende mannlige pornostjerner. Det blir stille. Vi prøver å komme på noen eksempler. – Det er nesten ingen intimitet igjen i porno, klager han. Vi har blitt invitert hjem til kåken hans på den spanske landsbygda et stykke utenfor Valencia, eller rettere sagt: til et arkitekttegnet herskapshus med elektriske porter, stall, svømmebasseng, en halvnaken modell og et titalls valper løpende rundt på eiendommen. En eiendom bygget på penger generert utelukkende av hans egen sædutløsning. Nacho ble oppdaget på nittitallet av den legendariske italienske pornostjernen Rocco Siffredi, og promotert som hans protesjé. I dag har han seksten år i bransjen og 490 pornofilmer under beltet. Nå mener han imidlertid at lidenskapen i porno, med sine egne ord, har blitt «drept». – Som betrakter er du ute etter noe virkelig i en sexscene, og det finner du sjelden i dag. Selv foretrekker jeg å lage one-to-onesexscener med én enkelt jente, innspilt uten filmcrew, med et lite håndholdt HD-kamera med tripod, hjemme hos seg selv. Da føler jeg at jeg på mange måter ikke lager porno, og resultatet blir mye hottere.

UTGANGSPUNKTET FOR avtalen vår med Nacho er egentlig å snakke om et revolusjonerende reality-TV-konsept han mer eller mindre ved en tilfeldighet fant opp hjemme hos seg selv – mer om det siden – men vi ender opp med en langt mer omfattende intervjuaffære enn planlagt. Faktisk skal vi henge med Nacho resten av dagen. 30

04/2014

Det må nevnes at vi ved ankomst blir bekymret for at hele intervjuet skal gå i vasken. Den dyrevennlige pornoskuespilleren møter oss med et sørgelig ansiktsuttrykk. Nacho forteller at han nettopp, ved et uhell, har kjørt over en av valpene sine. Ikke nok med det: en av hestene er blitt syk i balla og veterinæren truer med å kutte av hele understellet til det uheldige dyret. Etter litt høyttenking, mumling og refleksjon, finner Nacho likevel tilbake til sitt gode lynne, og ber oss inn på en prat og noe å drikke. – Jeg var tjue år gammel da jeg oppdaget at jeg hadde et talent for å knulle på film. Det var på en casting på Sala Bagdad (livesex-showklubb i Barcelona, red. anm.). Dette var før Viagra, før noen «hjelpemidler» fantes. På den tiden var det være eller ikke være for mannlige pornoskuespillere. Jeg gikk på scenen med min daværende kjæreste Jazmin, og knullet henne på et roterende sceneelement til publikums store fornøyelse. De ropte «fortsett, fortsett, fortsett!». Jeg var hard gjennom hele seansen. Etter dette ble jeg behandlet som en hellig ku. NACHO LIGNER IKKE stereotypen om den velutrustede gutten som pulte seg opp og frem fra elendige kår. Han ble født inn i en velstående familie. De mistet imidlertid alle verdiene sine under aksjekrasjet på «Black Monday» i 1987, da Nacho var 14. Han spilte i pønkeband, bokset og vervet seg til den spanske fremmedlegionen før han gikk inn i pornobransjen. Onkelen er ordfører i byen, noe Nacho beskjedent presiserer gir han muligheten til å gjøre «akkurat som han vil». Tanta er for øvrig manageren hans. Vi stiller ikke spørsmål ved det. – Da jeg begynte vil jeg anslå at det var drøyt tjue menn i den internasjonale pornobransjen som hadde kapasiteten og

utholdenheten som måtte til for å bli god. Nå kan i teorien 20.000 menn gjøre det samme på grunn av medikamenter som Viagra. Er det Viagra som har drept lidenskapen i porno? – Ja. Det er hovedårsaken til at industrien har utviklet seg til det vi ser i dag. Men jeg kan ikke arbeide på den måten. Jeg kan ikke spille inn en scene om jeg ikke kan kysse jenta. Jeg må kysse henne og se at hun liker å kysse meg. Jeg må se på henne, kjenne på henne, lukte henne. Hvis ikke … Nacho lager en dalende plystrelyd, illustrert med en håndbevegelse som indikerer en ståpikks definitive død. – Jeg kan ikke pule som en maskin. Selv om du snakker om intimitet, så kan det også, i hvert fall utenfra, se ut som du har ledet an trenden med røff sex. Hvordan henger disse tingene sammen? – Det å klapse en dame på rumpa mens du knuller er ikke en voldelig handling, men en lidenskapelig handling. Jeg kan være pervers og aggressiv, men på samme tid lidenskapelig. Det er min hemmelighet. Da slår du ikke jenta med kald hånd, det blir en reaksjon på en lidenskapelig situasjon. Den

røffe sexen skjer alltid i samspill med jenta, først må hun trigge en form for aggressiv energi. Hvis dama drar hånden din til nakken hennes og sier «Pul meg hardere, ellers sovner jeg»... Hva gjør du da? Det virker som mange fortsatt ikke forstår at de aller fleste jenter faktisk liker røff sex. Det er selvfølgelig noen som ikke ønsker det, som vil ha det sensuelt og rolig. Men tro meg, det er overraskende mange som liker å føle seg skitne. Som med de fleste pornoskuespillere, får vi inntrykk av at Nacho har et behov for å forsvare seg. Man kan spekulere i om dette er grunnen til at du kan finne videoer av ham hvor han ligger i et svømmebasseng fullt av søte hundevalper og aktivt forsvarer dyrs rettigheter. – Det er viktig å være klar over at denne pornogreia er et spill, det er en fantasi til salgs, og vi kan ta det lenger enn i andre sammenhenger. Den såkalte «røffe» pornoen er i stor grad avtalt spill. Vi bare later som, og ingen blir skadet. Du kan spytte i ansiktet mitt og jeg i ditt. Det er bare spytt, slapp av. – Det hender jeg får e-post fra menn som skal være tøffe i trynet og skriver ting som «Hei, du er ikke så spesiell som du tror. Jeg gjør akkurat det du gjør i filmene dine med dama mi. Jeg dytter hodet hennes ned i dass mens jeg puler henne i rumpa» ... og jeg bare «Oh my god!» Dytter du hodet til kjæresten din i do når du har sex med henne? Stakkars dame. I mitt daglige liv er jeg den snilleste karen du kan møte på. Hvilke kvaliteter må man ha for å bli en vellykket mannlig pornostjerne?

Jeg kan ikke spille inn en scene dersom jeg ikke kan kysse jenta.

– Det aller viktigste er å ha personlighet, lidenskap, ærlighet og ikke minst å virkelig like det du driver med. Gjør du det, vil det synes i sexscenene. En som spiser Viagra vil ha en falsk ståpikk og pule overfladisk, og det vil synes. Det hjelper åpenbart også å ha en viss størrelse. Tvinger internett og nedgangen i bransjen dagens pornoskuespillere til å finne seg ekstra inntektskilder utover innspillingene? – Ja. Nå må jeg selge kondomer, glidemiddel og parfyme i tillegg til å spille inn porno. Men det gjør meg ingenting å jobbe hardere. Før kunne jeg jobbe i fem timer og klare meg en hel måned. På den tiden levde jeg som en gud, reiste hit og dit og ble borte to måneder hvis jeg følte for det. Det var en drøm, en boble som ikke kunne vare evig. Apropos internett, vi så et klipp av deg online: Rett etter at du har kommet i ansiktet til en dame, sprinter du bort til kjøkkenet hvor det står en cornflakespakke. Pakken tømmer du i det sædfylte ansiktet slik at flakesene klistrer seg til ansiktet. Er denne type stunts planlagt eller spontane? – Ah, den scenen husker jeg! Det var med en amerikansk jente … Vel, jeg prøver å gjøre noe minneverdig i hver scene. Men det er alltid spontant. Jeg planlegger ingenting. Pakken med cornflakes bare sto der og jeg tenkte «Hvorfor ikke?». Vi lo. – Takk. Men jeg har gjort lignende ting, bare bedre. Som hva da? – Den sjalu apen! Den opptrer i den beste filmen jeg har laget, «Nacho Goes Back To Evil». Ved en tilfeldighet kom jeg over en runkende ape i et forlatt hus og fikk idéen om å bruke

den i en film. Så i en av scenene ser du meg pulende med apen entusiastisk runkende i bakgrunn. Awesome! Haha! Du har også laget en realityserie. Et slags erigert «Big Brother», som på mange måter foregår i et parallelt univers. Kjedelig snakk og ti sekunder med sex er byttet ut med minimalt med kjedelig snakk og masse sex. Vi snakket om det på veien hit, at du egentlig har laget det ultimate TV-programmet alle produsenter drømmer om, men som de ikke kan lage. – Idéen fikk jeg da jeg hadde installert overvåkningskameraer i huset mitt og fant ut at det var mulig å koble sendingene til internett. Siden jeg uansett har mye sex her, slo det meg at jeg like greit kunne legge ut opptakene gratis, for å få litt ekstra trafikk på nettsiden min. Jeg la frem idéen for noen produsenter her i Spania og fikk avtalen i boks. Du får se alt – vi røyker weed, drikker oss dritings, folk har sex overalt, vi har DJ’s i stua og ber hele nabolaget på fest. Vi tok alt på sparket, alt er improvisert og alt er crazy. – Serien ble en suksess både for meg og jentene som deltok, men det holdt på å ta livet av meg. Uten beroligende piller hadde det faen ikke gått. Jeg hatet de jentene etter hvert. Jeg har blitt eldre. Jeg er førti og jentene er nitten, tjue. Da jeg var på den alderen laget jeg en film som het «101 Women For Nacho Vidal». Jeg pulte 20-25 damer om dagen under innspillingen! Her om dagen prøvde jeg å lage en lignede scene med 17 jenter, men måtte gi meg etter seks. Jeg diskuterte dette med Rocco (Siffredi, red. anm.). Begge var enige om at vi lager kjedelige scener enn før. Merkelig nok selger vi mer enn noensinne. Hvordan går det med Rocco? Dere er fortsatt venner?

Det er overraskende mange som liker å føle seg skitne. – Det står godt til med Rocco. Vi gjorde nylig et live sexshow på Privilege på Ibiza sammen. Det var Rocco, meg og ti damer i en opplyst boksering, med cirka 11.000 tilskuere. Herregud. – Det var faktisk historisk. Rocco har aldri gjort dette før, og den eneste grunnen til at han gjorde det, er fordi jeg gjorde narr av ham da han ikke ville, haha! Jeg har gjort lignende show tidligere. Det morsomme er at du har flere tusen mennesker under samme tak, men ingen danser, ingen lager lyd, de står der stille som mus og filmer med mobilkameraene sine. Finnes det pornosjangere du ikke har noe spesielt til overs for? Hva med furries? – Hva hvor noe? Furries. Folk som har sex i dyrekostymer. – Eh, nei. Jeg ser ikke på porno. Du ser ikke på porno? – Kvaliteten er for dårlig. Dessuten vet jeg hvordan det blir laget, jeg kan alle triksene. Kom igjen, er det ingen regissører eller utøvere du vil trekke fram? – Et av mine største idoler er Jamie Gillis (RIP, red. anm.). Han elsker jeg. Han er faen meg unik. Og svært intelligent. I filmene hans er det som om pulingen blir overflødig, for han er så flink til å snakke med de han har sex med. Så utsøkt pervers er han! Med Gillis finnes

ikke skuespill, alt er ekte. Et annet idol er Max Hardcore. Max er sprø, virkelig sprø. Du kan like eller ikke like ham, men mannen er i mine øyne utrolig god i hva han driver med. Det er alltid røft, skittent og lugubert. Han har aldri laget en nonchalant eller kjedelig scene, aldri. – Men i dag ser jeg mest på amatørporno med fulle folk som filmer en blowjob med mobilkamera. Helst med så få piksler og så dårlig oppløsning som mulig. Epilog Kort tid etter at vi har sagt adjø til Nacho innser vi at vi er noen idioter som har glemt igjen laptopen vår i sofaen hans. Vi må returnere til huset og rekker ikke toget som skal ta oss tilbake til Barcelona. Nacho inviterer oss til å bli med ham og hans entourage på kino for å se en zombiefilm med Brad Pitt. Journalistisk sett er dette ikke et dumt uhell, for vi blir nå kjent med Nachos andre personlighet. Fra å ha vært rolig som katta på tunet, forvandler han seg nå til en ukontrollert spansk bajas. En finurlig miks av spastisk gummimann og utilregnelig lydboks på to bein, som utstøter en masse impulsive høye lyder, ispedd en haug obskure ninja-fakter. Under filmen klarer han heller ikke å styre seg, og kommer ustanselig med kommentarer, avsporinger og latterkuler. I et uoppmerksomt øyeblikk fra vår side stjeler Nacho, luringen, isteen vår på usynlig og stolt ninjavis. Bilturen hjem preges av en heftig og helt seriøs diskusjon om hvorvidt Nachos hus er «zombiesikkert». Vel hjemme oppdager den spanske dyrevennen et vepsebol. Utstyrt med en hjemmelaget flammekaster bestående av deo-spray og lighter, sniker han seg på schwarzeneggersk vis langs husveggen i retning vepsebolet. I det han trekker av roper Nacho: «How do you like this, motherfuckers? Huh? Huh? Not gonna sting my puppies now, are you?» 04/2014

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

FOTO

THE MIRROR CLUB 34

04/2014

Foto Bjarne Bare og Christian Belgaux Location The Mirror club i Elmgreen & Dragsets utstilling Biography p책 Astrup Fearnley Museet Takk til Elmgreen & Dragset og Astrup Fearnely Museet

04/2014

ANNONSE HBO NORDIC I SAMARBEID MED NATT&DAG

WESTEROS

I POSTHALLEN

Hva har Rio De Janeiro, New York og Oslo til felles? I 2014 får de besøk av Game of Thrones: The Exhibition. Fra 26. til 30. april er den eksklusive utstillingen i Posthallen, med over 100 originale samlegjenstander fra serien. Besøkende entrer Westeros free of charge. bøkene, og har følgende kommentar til at I FJOR GJESTET storsatsingen fem byer i utstillingen kommer til Oslo: fem kongeriker, og ble en massiv publikums– Det er herlig å være norsk Game of suksess. Thrones-fan for tiden. Vi begynner nesten å – Game of Thrones er verdens mest popbli litt bortskjemte. ulære tv-serie for øyeblikket, og det er derfor utrolig stort at vi får denne utstillingen til Oslo Vi forstår at «over gjennomsnittet stor fan» som en av åtte byer i verden, og en av kun to er en grov underdrivelse når vi får svaret på i Europa, sier Rune Espedalen i HBO Nordic. hva hun vet om HBOs utstilling i Posthallen, og hvilke forventninger hun har til 26. april: Utstillingen ble i sin tid skapt for å gjen– Jeg vet vel egentlig det meste det er å vite skape TV-seriens eventyrlige verden. Tanom den. Lenge før jeg visste den kom til Oslo, ken var å tilgjengeliggjøre fiksjonsuniverset har jeg sittet og siklet på bilder fra utstillingen for fans verden over. Det sterkeste virkemidpå nett, med et lite håp om å kanskje få se alt delet for å oppnå dette er en firedimensjonal på ekte en dag. Jeg har egentlig bare positive (!) opplevelse ved navn «Ascend the Wall», forventninger, og cirka ti tusen sommerfugler hvor fans entrer en fysisk kopi av heisen til The i magen, haha! Night’s Watch – med et headset som tilbyr et – Hva tenker du om at Oslo er en av åtte stykke virtuell virkelighet skapt av Framestore, byer i verden som får utstillingen? som nylig vant Oscar for de visuelle effektene – Det er helt fantastisk! Jeg trodde aldri vi i Gravity. kom til å ha SÅ flaks! – Er du fan av serien, bør du ikke gå glipp av muligheten til 4D-opplevelsen av «the wall», VIL SE NED STARKS HODE sier Rune Espedalen. Det viser seg at Vesterelv er en ivrig cosplayer Installasjonen hvor besøkende får utdelt VR-brillene Oculus Rift for å tas med til topsom under aliaset Starbit Cosplay har en pen av den over to hunhærskare på nærmere 5000 fans på Facebook. dre meter høye isveggen beskrives som Cosplay er kort for cosDet er herlig å være norsk Game «fullstendig oppsluketume play, og går enkelt of Thrones-fan for tiden. Vi begynner nde» av Wired og som sagt ut på å kle seg ut nesten å bli litt bortskjemte. med kostymer og annet «den mest oppslukende tilbehør for å likne en underholdningen jeg bestemt rollefigur. Game noen gang har kommet of Thrones er til stor inspirasjon når Vesterelv over» av The Next Web. Rune Espedalen merker effekten av at det går digitale gjelager kostymer, og utstillingen er gull verdt som research: tord om utstillingen: – Det å få sett kostymene på nært hold er – Vi har allerede merket stor interesse for hovedmotivasjonen min for å gå dit, spesielt utstillingen. Vi har mottatt henvendelser fra etter å ha lett i timesvis på nett i håp om å finne hele Norden og flere steder i Europa. bilder i høy nok oppløsning til å se alle detaljene. Fansen har mye å se frem til. Utstillingen Det Vesterelv gleder seg mest til spriker inneholder over hundre originale samlegjenfra det vakre til det mer, eh … groteske: stander fra de tre første sesongene av Game – Alt av props og kostymer – spesielt kostyof Thrones. Det loves drager og egg, kroner og mene til Daenerys og kjolene fra Kings Landjuveler, brev og bøker, bannere og storyboards, ing. Har også hørt at hodet til Ned Stark er armbrøster, dolker og spyd, og sist, men ikke en del av utstillingen, så det må jo være et minst: The Iron Throne. Espedalen kan vente høydepunkt! seg minst to tusen besøkende i Oslo, skal vi tro arrangementet på Facebook. KOMMER SOM THE MOTHER OF DRAGONS – Vi ønsker alle hjertelig velkommen til Posthallen i perioden 26.–30. april. UtstillinVesterelvs hjerte banker spesielt for nevnte Daenerys, som har stått for mange av hennes gen er åpen for alle og koster ingenting. favorittøyeblikk i serien: – TI TUSEN SOMMERFUGLER I MAGEN – Som veldig mange andre, er jeg veldig glad i Daenerys Targaryen. Jeg elsker egentlig Ida Vesterelv er blant de som tenker å gjeste alle scenene der hun sjefer litt. «Dracarys» gir utstillingen. 21-åringen beskriver seg selv som meg frysninger fremdeles! en over gjennomsnittet stor fan av serien og

”

FOTO STÅLE GISMERVIK

“

Dedikert fan: – Jeg blir nok å finne som The Mother of Dragons, sier Ida Vesterelv om utkledningsplanene for utstillingen.

Vesterelv tror ikke hun får sett nok på bare én dag, så hun håper å få dratt på utstilling flere dager. Vi drister oss til å gjette på hvem hun vil kle seg ut som. – Jeg og en gjeng med andre superfans har tenkt å dra som en utkledd gruppe, og ja, jeg blir nok å finne som The Mother of Dragons! Hun tror utstillingen kan bli en hit også her til lands: – Det er mange fans her i Norge, så jeg er sikker på at det blir en stor suksess. Hvis gjestelista på Facebook har noe å si, ser det ganske bra ut så langt! – Hvilke forventninger har du til sesong 4 av Game of Thrones?

ANNONSE HBO NORDIC I SAMARBEID MED NATT&DAG

Game of Thrones: The Exhibition er åpen fra 10 til 20 hver dag fra 26. april til 30. april. Inngangsbilletten er gratis, og i Posthallen finner du over hundre originale samlegjenstander fra de tre første sesongene.

– Fantastiske nye kostymer og spennende nye karakterer. Jeg gleder meg spesielt til å se The Viper! Og alle de nye stedene vi kommer til å se, som Bravos! HÅPER DET ER EN TREND Steffen André Jensen Stø (24) er fagredaktør for nettsiden serienytt.no. Han beskriver Game of Thrones som «spennende, interessant og velprodusert», og sier at det er en av seriene han årlig gleder seg til å se nye episoder av. Derfor skal han selvfølgelig innom Game of Thrones-utstillingen. – Det er veldig fint at den kommer til Oslo, og så sentralt i byen. En ekstra bonus er at den er her når serien sender nye episoder. Det er

GAME OF THRONES

THE EXHIBITION

26.–30. APRIL POSTHALLEN

uten tvil et marked for dette. Game of Thrones har en stor fanskare i Norge og Skandinavia. Som seriefantast har han sansen for konseptet. Flere serier burde bli utstillinger, mener Stø, som roser initiativet: – Jeg håper det er en trend, ikke bare for HBO, men for tv og film generelt – spesielt fra utlandet. Innen tv må man nesten alltid til USA for få sett noe som er verdt inngangspengene. – Hva håper du å se på utstillingen? – Jeg vet egentlig lite om selve utstillingen, annet enn at gjenstandene skal være fra de tre første sesongene, og at et ulvehode – som jeg makabert nok ønsker å se – visstnok skal være med.

Game of Thrones: The Exhibition finner du i Posthallen i Oslo fra 26. april til 30. april. Utstillingen er åpen fra 10:00 til 20:00 hver dag, og du entrer Westeros free of charge. Vel møtt!

Come Together Teaterkonser t

av Cederholm & Brdr. Hellemann

y e n t r a C c M Lennon &

FEM STJERNER TIL BEATLES – EN IMPONERENDE TEATERKONSERT – BT.DK NORGESPREMIERE 13. OKTOBER 2014 SETT AV OVER 160 000 OG KJEMPESUKSESS I DANMARK, NEDERLAND OG SVERIGE. BILLETTER, SPILLEPLAN OG TRAILER: WWW.STAVANGER-KONSERTHUS.NO TELEFON: 51 53 70 00 PROSJEKTSPONSOR:

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

Det beste med å være alene er at ingen kan skade følelsene dine. – SAMARITU (17) SIDE

Forestillingen peker på de uklare grensene mellom menneske og maskin, innside og utside, det vakre og det groteske. – KOREOGRAFEN MIA HABIB OG KOMPONISTEN TIMO KREUSER PÅ TOU SCENE, SIDE

BEHAGELIG EKSPRESS: Ny matlyst i revitaliserte kulturlokaler. – RENAA XPRESS, STAVANGER KULTURHUS, SIDE

WESTERN SOM TILSTAND: – Det blir kuler og krutt, tøys og tull. Men det ligger et godt alvor i bunn. – STATSTEATRET LEKER «COWBOY OG INDIANERE», SIDE

48 04/2014

STAVANGER 6.-11. MAI 2014

UTELIV TOPP 3 KLUBBEVENT:

FUCK ART LET’S DANCE EASTER SPECIAL Tou Scene. 19. april. 22.00. Line-up denne gang er Tarjei Nygård, Jazzface og Skatebård med liveshow + VJ Lupo på visuals. Tarjei Nygård er en vaskeekte vitenskapsmann når det kommer til crate digging og selection. Jazzface er en av de mest fleksible dj-ene i byen. Skatebård trenger man ikke si så mye om, utenom at det er fint med en disco-crooner på scenen. Nå er det usikkert hvor mye Skatebård faktisk kommer til å croone, men rollen fyller han i hvert fall ganske godt. Hans ferdigheter som liveartist er det heller ikke noe å utsette på. Alt i alt ser det ut til å bli en bra påske i Kvelertak-hovedstaden. CC: 165,-

1 1

NITE SITE Klubb Sting. 5. april. 23.00. Nite Site er et konsept (og person) vi glatt skriver om tolv måneder i strekk. Det er bra med litt forutsigbarhet i hverdagen. I februar vant Nite Site – også kjent som Ole Marius Nilsen – Stavangerprisen for årets klubbkonsept i 2013 og han kan med rette karakteriseres som en samlende figur i Stavangers klubbkultur. En Natt&Dag-pris er gjev, men ikke så gjev at man pensjonerer seg. Etter et særdeles aktivt 2013 fortsetter Nilsen i like høyt tempo i 2014. Nite Site er en av Stavangers beste house/techno-selectas så den månedlige dosen Nite Site på Klubb Sting er noe man ikke bør gå glipp av.

2 1

. . . f o t u o k c i k a t e g I ANTHONY STRONG PAT METHENY UNITY GROUP E.S.T SYMPHONY ZAP MAMA : RON CARTER TRIO

TORD GUSTAVSEN QUARTET : LIZZ WRIGHT NIK BÄRTSCH RONIN : SNARKY PUPPY ANGÉLIQUE KIDJO : PIXEL : THE THING LAVA : FRIDA ÅNNEVIK : RADIO.STRING.QUARTET.VIENNA PHIL MCDERMOTT : BJERGSTED JAZZENSEMBLE PETRU POPA KVINTETT : DAMANA M. FL.

For mer informasjon og billettbestilling, se maijazz.no

CARIB MUSIC FEST Klubb Sting. 19. april. 23.00. Påskefestene til Carib Music Fest er omtrent like legendariske som romjulsfestene deres. Denne kvelden henter de ikke talentet

3 1 GENERALSPONSOR

04/2014

fra utlandet eller andre fylker, men holder det lokalt og internt. Carib Music Fest står for utvalget selv, men kanskje Troubletone tar turen innom? Det blir i hvert fall et glohett Sting og de beste vibes hele kvelden.

PS: Det sies at det blir påskeegg, påskekyllinger og lignende påskepynt/snop for den påskeglade rudeboy. Dette blir koselig, dere. CC: 100,AV MORTEN HAGEN TVEIT

UTELIV TOPP 3 KONSERT:

INDIE VÅR HAGE: LEE RANALDO AND THE DUST (US) Studentersamfunnet Folken. 7. april. 21.00. Poeten og Sonic Youthlegenden kommer til Stavanger og gjester konsertserien Indie vår hage (props

for utmerket ordspill går til Folkenbooker Jesper Brodersen). Lee Ranaldo har nok indie-, poesi- og avantgardekred til at det bør være obligatorisk for enhver stolt kulturmarxist å stikke innom Folken 7. april. Det at han ikke har med seg Mor og Far (Kim Gordon og

Thurston Moore, red.anm) bør ikke stoppe noen; Sonic Youth er så nær lamestream indierock man kan komme uten å være The Shins. At Ranaldo kommer alene med sitt eget orkester gir denne konserten 93 kredpoeng av 100 mulige. CC: 275,-

INDIE VÅR HAGE: MELT-BANANA (JP) + FREDDY THE DYKE Studentersamfunnet Folken. 28. april. 21.00. Ganske Indie vår Hageheavy guide denne gangen, men det er nødt til å bli slik når både poeten Lee

Ranaldo og de japanske raringene i Melt-Banana spiller samme måned. Bandet ble dannet i Tokyo i 1992 og kan sammenlignes med andre joy-noise-aktører som Fuck Buttons og Black Pus. Lydbildet er brutalt og eklektisk og sangene varer selvfølgelig i gjennomsnitt bare rundt ett minutt. Sist gang

de spilte på Folken var i 2011 og ettersom de er kjent for sitt overraskende covervalg (f.eks. «Heart of Glass» av Blondie og «Are You Gonna Go My Way» av Lenny Kravitz) og kreativ bruk av lydeffekter (lasere, sirener o.l.) burde man utvilsomt ta seg en tur. CC: 195,-

STAR JUKEBOX Checkpoint Charlie. 4. april. 20.00. STAR en slik interesseorganisasjon for rytmisk musikk som gjør mye bra i distriktet. I tillegg til å lære unge og uerfarne musikere hvordan

de skal ordne sugerøret sitt ned i statskassa arrangerer de blant annet STAR Jukebox, som showcaser lokale band. I skrivende stund er ikke de aktuelle bandene annonsert, men hvem vil vel gå glipp av sjansen til å være de første som

ser det nye Kvelertak? Eller det neste stavangerbandet som blir namedroppa av Asbjørn Slettemark på Twitter før det sakte, men sikkert forsvinner fra Den Nye Medievirkeligheten? Ikke vi. CC: GRATIS.

1 1

2 1

3 1

04/2014

UTELIV: BYGUIDE

Athana Symphonic Experience Live at Zetlitz, Stavanger Konserthus March 8th 2013

About the Blu-Ray: «…the final result was mind blowing!…» Bitre menn «… a solid work…» Vital Weekly «…an awesome evening…worth checking out…»Blackmoon

Shop Athana CDs, Vinyls and Blu-Ray at www.athana.no

Photo: Bjørn Nibe

ATHANA STAVANGER SYMPHONY ORCHESTRA STEWART COPELAND

NY MUSIKKS VÅRKONSERT Tou Scene. 5. april. 20.00. Ny Musikk presenterer en helaften med norsk samtidsmusikk og det er neimen ikke noe å flire av. Spesielt siden komponisten og organisten Nils Henrik Asheim har en finger

1 1

med i spillet, noe som umiddelbart signaliserer kvalitet. Programmet inkluderer blant annet et studentprosjekt fra Universitetet i Stavanger hvor publikum bestemmer utfallet av musikken. Den akustiske duoen BLY framfører Therese Birkeland Ulvos vokalverk

«The (Fool’s) Game» med Hanna Gjermundrød og Nora Myrset Asheim Hellstenius spiller Penderecki på fiolin. I tillegg vil det bli smått og godt i flere rom på Tou, samt sofaintervjuer og ikke minst pølsegrilling. CC: 150,- (STUDENT 70;-)

Secure payments with DARA O’BRIAIN Stavanger konserthus. 24. april. 20.00. Komikeren Dara O’Briain er muligens et kjent fjes for enkelte nordmenn fra tv-programmet «Live at the Apollo» som tidvis klokker inn på NRK3, men iren er nok mest berømt for programlederjobben på «Mock the Week» på BBC (konseptet Nytt på Nytt er hentet fra). O’Briains er blant Englands femte beste komikere og hans varemerke er oppsperrede glugger, skarpe kommentarer om hverdagsliv og lynrask poenglevering. Til Stavanger tar han med seg showet «Craic dealer» som har fått nærmest utelukkende bra kritikk i internasjonal presse. CC: 525,-

2 1

KUER ER ÅLREITE DYR

Skikkelige burgere av rent storfekjøtt, godt drikke, tjukke milkshakes og hyggelige folk. Vi holder til på Skagen 13, midt i Stavanger sentrum. Døgnvill Bar & Burger Skagen 13, 4006 Stavanger Telefon: 518 91 000 web: www.dognvillburger.no

@DognvillBurger @DognvillBurger

GET READY (THOMAS EIENE) & COOL BREEZE Martinique. 5. april. 22.00. Et utsøkt klubbkonsept fra hovedstaden kommer til Martinique 5.

3 1 46

04/2014

april. Siddisen Thomas Eiene tar med seg Cool Breeze, et navn som minner oss om (det er faktisk helt identisk) de legendariske lydguttene fra Stavanger, nemlig Cool Breeze. Kan det

være en skjult forbindelse her? Er det comeback på gang? Finn ut 5. april på Martinique. Påskekrimmen kommer tidlig i år, sammen med en god dose rocksteady, ska og reggae.

MAT Renaa Xpress, Stavanger Kulturhus, Sølvberggata 2, 4006 Stavanger. Telefon 51 55 11 11. Åpningstider: Mandag–lørdag 10.00–00.00, søndag 12.00–23.00. Se full meny på restaurantrenaa.no

BEHAGELIG EKSPRESS

Mesterkokk Sven Erik Renaa har inntatt Kulturhuset. Klarer han by på ny matlyst i de revitaliserte lokalene? TEKST OG FOTO MARI JØRGENSEN KULTURHUSET I STAVANGER HAR fått en ansiktsløftning den siste tiden. Biblioteket er blitt supermoderne og kjempestilig, og til å supplere det har mesterkokk Sven Erik Renaa transformert de tidligere lokalene til Kult Kafeen, som lå vegg-i-vegg, til en oase midt i byen. Vi kommer inn og kjenner at skuldrene senker seg. Det store støyete lokalet har blitt rolig og koselig, selv om det fortsatt er like stort. Borte er de minimalistiske og triste svarte bordene med svarte stoler og svarte sofaer, nå har vi fått en fin blanding av båser, sofabord og vanlige kafebord, og elementer av grønt og tre. Levende lys og mange lamper lyser opp lokalet som er overraskende mørkt med tanke på de store vindusflatene ut mot Arneageren. Renaa Xpress er ikke minimalistisk, men fortsatt mer chiq enn shabby. Kjøkkenet som tidligere var synlig gjennom en luke i veggen, skikkelig diner-style, har flyttet ut i selve kafelokalet. Wifi uten passord er en ekstra bonus.

MANGE VALG OM DU HAR DET TRAVELT. For å gjøre serveringen effektiv og holde ventetiden nede ligger smørte paninis klar i den store disken. Her finner du også pizzastykker. Er du mindre sulten, kan du kjøpe et rundstykke med syltetøy eller smør fra Røros. Du kan også plukke opp en av flere typer juicer og smoothies; har du lyst på noe søtt så står muffins og boller klar. Fra kjøkkenet kan du

bestille porsjonspizza, salater, supper, andre småretter og andre søtsaker. Det skal godt gjøres ikke å finne noe som frister hos Renaa, enten du har god eller dårlig tid. Vi bestiller en vegetarsandwich og en kyllingsalat, samt en tropisk smoothie og en flat white; prisen kommer på 270 kroner. Servitøren er koselig og hjelpsom, og framstår svært kunnskapsrik og tillitsvekkende når vi stiller spørsmål om ingrediensene i maten. Drikken får vi med oss med en gang, vi plukker opp et par glass vann på veien og setter oss i en av båsene. Etter ti minutter blir maten levert av den samme hyggelige servitøren som vi bestilte av i baren. Salaten består av store, saftige kyllingbiter, smakfull couscous, litt grønnsaker, og både hummus og yoghurt. Smakskombinasjonene sitter glimrende, og det metter godt, spesielt med tanke på den relativt lave prisen. Sandwichen er laget på nydelig grovt brød med masse frø. I bunn er godt lag guacamole, dekket av store og saftige tomatskiver, som står i stor kontrast til de ferdiglagde sandwichene vi finner på enkelte andre kafeer i byen. Over ligger nyvasket salat, pinjekjerner og en raus porsjon sennep. PERSONLIG OG KOSELIG. Tallerkenene ryddes vekk raskt etter at vi har spist ferdig, ikke alltid en selvfølge på kafé, og vi stikker tilbake til baren og bestiller oss en tiramisu og en bolle til dessert. Tiramisuen er kremet og smakfull, bollen er nybakt og så god den kan bli.

Renaa Xpress er en stor kafé, og for å gå såpass greit er det nødt å være strømlinjeformet på kjøkkenet. Likevel får vi inntrykket av at de ikke sparer på noe og gir personlig oppmerksomhet til alt som går ut. Det eneste vi har å utsette på Renaas nyåpning, er at det ikke føres som en «Xpress». Serveringen er langt fra lynrask, men det er heller ikke en cafe som du har lyst å forte deg gjennom. Her føler du for å lene deg tilbake, ha en lang samtale med venner,

lese et blad, jobbe litt, kanskje til og med ta opp strikketøyet. Vi kjøper oss to kopper kaffe til, og nyter at Kulturhuset har blitt en deilig plass å henge. BONUSPOENG: Et stort smil for at baren også har åpning ut mot biblioteket på baksiden av cafeen, slik at bibliotekets gjester kan få seg en latte eller sandwich mens de leser dagens aviser.

Serveringen er langt fra lynrask, men dette er ikke en cafe du har lyst å forte deg gjennom. 04/2014

SCENEKUNST

Telegrafen i Tanafjord, Finnmark, 1800-tallet.

WESTERN SOM TILSTAND Når Statsteatret kommer til byen, kan mobilen være påskrudd. Bare du husker å hashtagge. TEKST MARI JØRGENSEN FOTO PRESSE APRIL STÅR I HUMORENS tegn i Stavanger, med alt fra Ajax klassiske stavangerkomedie Det smedle på Skansen i Stavangeren til britisk humor i Panikk i kulissene på Hovedscenen på Rogaland Teater. På Gaffel & Karaffel spilles det komedie, og i teaterhallen er vår favoritt-teatergruppe, Statsteatret, tilbake med fjerde del i sin tolkning av norgeshistorien. – I år er det grunnlovsjubileum, så vi tenkte vi skulle se på en mer ukjent side av det som skjedde i 1814. Vi ble samlet til ett land, men var to folk. Før 1814 levde samene i fordragelighet, sier Kim Sørensen i Statsteatret. Han er sammen med kollegaene Per Kjerstad, Gard B. Eidsvold, Cato Skimten Storengen, gjesteskuespiller Egil Keskitalo og regissør Yngve Sundvor. Stykket er altså lagt til 1814, nordmenn er herrer i eget hus. Den eneste utfordringen er alle de innfødte i Finnmark, og en kontingent barske cowboys blir sendt for å håndtere disse «indianerne». – Vi trenger ikke dra til USA for å finne cowboyer og indianere, vi har vår egen historie her, sier Sørensen. – I 1814 fikk vi et stort behov for å finne ut hva en nordmann er, sier Per Kjerstad.

NORSK WESTERN. Statsteatret har gjort det til sin oppgave å fortelle norgeshistorien fra 1066 til 2066 gjennom ti forestillinger, og å bringe disse ut i by og bygd for et bredt publikum. 48

04/2014

Målet er å finne frem viktige knutepunkt i vår historie og, forhåpentligvis, finne svar på hvem vi er og hvorfor vi har blitt sånn. Til nå har de laget og vist 1066 – Slaget ved Stamford Bridge, 1349 – Pesten og 1537 – Dansketid, sistnevnte var nominert til NATT&DAG-prisen for 2013. De har nå kommet til nummer fire i rekken. – Til nå har vi hatt tragikomedie, musikal og kjærlighetshistorie. Dette blir vår egen western, sier Cato Skimten Storengen. – Denne gangen samarbeider vi med Rogaland Teater og Beaivváš Sámi Našunálateáhter i Kautokeino, og vi har gått med en gjesteskuespiller derfra, Egil Keskitalo. Det blir spennende å turnere i Finnmark. – Målet med disse prosjektene er å avdekke historiske begivenheter som folk ikke har reflektert over. Vi synes jo selv at 1814 med samenes vinkling var bra show. Yngve har laget en sterk og morsom historie, sier Gard B. Eidsvold. – Det blir kuler og krutt, tøys og tull. Men det ligger et godt alvor i bunn. Moralen må du finne selv, vi setter opp dilemmaer i et perspektiv så folk må forholde seg til dem. Vi vil nå bredt ut. Vi vil ikke lage teater for teaterfolk. – Vi vil lage teater for dem som ikke liker teater og, sier Kjerstad. – Det er veldig mye humor når vi lager ting. Vi lover at dette ikke blir en kjedelig historietime, sier Skimten Storengen. LAVTERSKEL TEATER. Selv om vi nå har kommet til forestilling nummer fire, så er det ingen fare om en ikke har sett de tre tidligere stykkene.

– Overhode ikke. Det blir bare en bonus. Hvis du ser forestillingene uavhengig av hverandre, og i tilfelle det hadde vært ulike skuespillere, så vil du kjenne igjen scenespråket, sier Kjerstad. – Vi liker å utfordre oss på formen. Vi tvinger oss selv til å ta bort ytre staffasjer, vi koker det ned til effekter du kan finne på loftet eller kjøkkenet ditt. Vi lager alt selv, så vi trenger en god regissør, sier Eidsvold. Regissør og kunstnerisk leder for Statsteatret, Yngve Sundvor, er opptatt av å dyrke teaterets egenart. – Vi byr på en underholdningsform publikum ikke kan få noen annen plass. Vi lever i en tid med multitasking, tv, mobil og nettbrett. Vi ser unge som er på Facebook mens de er på teater. Vi skal holde intensiviteten oppe slik at de ikke får behov for det. Dette er Netflix- og HBO-nivå live, sier Sundvor. Skulle noen være fristet til å instagramme under forestillingen så blir det ikke sett stygt på. – Istedenfor den eldgamle «skru av mobilen» før vi starter, opplyser vi om at en gjerne kan ta bilder og filme så lenge de hashtagger #Statsteatret, sier Kjerstad. – Vi er her først og fremst for publikum. De skal føle seg vel. Må de pisse, kan de gå på dass; vil de ha med en øl inn, kan de det. Vi hilser på publikum når de kommer inn, og prøver å gjøre differansen mellom publikum og scenen så liten som mulig. – Dette er lavterskel teater med høyterskel kunst, sier Eidsvold. Urpremieren på 1814 – En western fra vidda er 16. april på isteatret i Kautokeino. Norgespremieren er i Stavanger 24. april. – Alle vi er blitt så glade i Stavanger, sier Eidsvold.

– Jeg har til og med flyttet hit og fått barn etter den førte produksjonen, sier Kjerstad. Regissør Sundvor nikker. – Men hvis vi ikke vinner den NATT&DAGprisen snart … Og så vil vi gjerne hilse til Per Inge, og invitere ham til å komme og se på. TRE KOMIKERE, TRE GENERASJONER. På motsatt side av sentrum spilles det komedie også på Gaffel & Karaffel, med nettopp Per Inge Torkelsen, Terje Torkildsen og Fredrik Brimsø, tre kjente og kjære lokale moromenn. – Jeg tror ikke det har skjedd før at tre generasjoner samles for å skrive og spille show sammen. Vi tror det blir et jyselig bra show. Skulle det mot formodning gå i dass, så har Per Inge lovet å vise fram at han har grå kjønnshår, sier Fredrik Brimsø, yngstemann i ensemblet. Det blir stand up og revyelementer, kanskje litt musikk og litt diverse. For å holde litt orden i tullballen har de hyret inn Vegar Hoel som regissør, og han har fått nok å bryne seg på. Hva har de til felles, hvem er dummest av dem, og hva krangler de om? – Jeg er 27, de to andre er mentalt som tenåringer. Snittalderen på oss tre er vel omtrent 35, så dette er midt i blinken for leserne til NATT&DAG.

Vi trenger ikke dra til USA for å finne cowboyer og indianere.

Med studentrabatt, selvfølgelig! NOEN SMAKEBITER: SESONGÅPNING TORSDAG 4. SEPTEMBER KL 19.30 Tveitt: Hundrad hardingtonar, utdrag Tomasi: Trompetkonsert Jolivet: Konsert for trompet nr 2 Saint-Saëns: Symfoni nr. 3, Orgelsymfonien

SØR-KOREANSK KOMPONISTPORTRETT TORSDAG 12. MARS KL 19.30 Webern: Passacaglia Chin: Cellokonsert Messiaen: Les Offrandes oubliées Chin: Su, konsert for sheng og orkester

Dirigent: Christian Vasquez Solist: Håkan Hardenberger, trompet

Dirigent: Christian Vasquez Solist: Wu Wei, sheng og Isang Enders, cello

TO SJEFDIRIGENTER DELER KONSERTEN TORSDAG 11. SEPTEMBER KL 19.30 Farina: Capriccio Stravagante Telemann: Burlesque de Don Quixote, suite R. Strauss: Don Quixote

BERØMT SKJØNNHET TORSDAG 23. APRIL KL 19.30 Mahler: Symfoni nr 5

Dirigenter: Fabio Biondi og Christian Vasquez Solister: Jonathan Aasgaard, cello og Wouter Raubenheimer, bratsj STAFETTEN FOR ORKESTRENES GRUNNLOVSMARKERING STARTER TORSDAG 2. OKTOBER KL 19.30 Ratkje: Bestillingsverk (urfremføring) Asheim: Grader av hvitt Dirigent: Christian Eggen MAHLER I SALEN OG PÅ FILM TORSDAG 23. OKTOBER KL 19.30 Mahler: Des Knaben Wunderhorn Glanert: Neun Lieder und Gesänge aus Des Knaben Wunderhorn (bestillingsverk) Dirigent: Christian Vasquez Solist: Dietrich Henschel, baryton

Dirigent: Christian Vasquez

2014 / ABONNEMENT /2015 Studentrabatt abonnement: Opptil 50 % i rabatt* Studentrabatt billetter: Opptil 72 % i rabatt

Les mer om vårt nye program, fantastiske tilbud og bestill abonnement på www.sso.no *Rabatten gjelder i forhold til løssalgspris i hovedserien

ACROSS FOTO EMILE ASHLEY

Ny konsertsesong

HANNAH (21) Student Kan være stygg og ekkel.

ABDI (16) Elev vgs. Spille musikk på full guffe.

YVONNE (19) Elev vgs. Ingen som kan mase.

HEDDA (16) Elev vgs. Det er helt stille.

ERIK (21) Student Gjøre absolutt ingenting.

HVA ER DET BESTE MED Å VÆRE HELT ALENE?

MARIA (18) Student Høre på musikk.

AMIN (16) Elev vgs. Trenger ikke stresse, man er helt fri.

HASSAN (20) Student Jeg trives godt i eget selskap.

HELLE (16) Elev vgs. Gjøre hva en vil, ikke noe mas.

04/2014

AV MARI HALVORSEN

MALIN (21) Student Kan ta andre sine ting fra kjøleskapet.

ODD-EIVIND (23) Student Gå i joggebukse.

DIDRIK (20) Student Høre på høy musikk.

MORTEN (25) Student Kan stå opp når jeg vil.

SELAM (16) Elev vgs. Tid til seg selv.

SINDRE (17) Elev vgs. Fred og ro.

IDA (19) Student Sitte i mine egne tanker.

WAFA (17) Elev vgs. Se på serier.

JULIE (19) Student Lese.

MARTE (19) Student Fred og ro.

SAMARITU (17) Elev vgs. Ingen kan skade følelsene dine.

MARIUS (21) Student Kan spise akkurat hva jeg vil.

GHOALAN (22) Lærling Jeg liker ikke å være alene, da savner jeg familien.

KRISTIAN (20) Student Slappe av.

04/2014

KUNST

Simon Eikaas Løken 1.kl KiR

Hvorfor søkte du Kunstskolen i Rogaland?

Det var tilfeldigvis den første plassen jeg søkte når jeg undersøkte flere kunstskoler. Jeg ble senere innkalt til intervju, etter samtale med rektor og en av lærerene var jeg ikke i tvil om at det var hit jeg ville.

Hva har skolen gitt deg så langt?

Bare et drøyt halvt år inn i første året har jeg utviklet meg utrolig mye. Skolet har tatt meg videre i nye uante retninger, og utvidet horisonten til de grader. Samarbeidet med lærerne, som også er aktive kunstnere har vært veldig konstruktivt.

HOW FLOWERS BEHAVE Per Dybvig Galleri Opdahl 4. april – 16. april Etter storsuksessen som var Dybvigs ONS-utstilling i 2012 byr Galleri Opdahl på nye arbeider i andre omgivelser. Invitasjonen antyder at Dybvig har beveget seg ut i rommet, og vi møter arbeider i et ambisiøst format. Stavangerkunstnerens univers med vindskjeve dyr og mennesker løper stadig friere i hans kunstnerskap, og utstillingene hans er alltid et høydepunkt på den lokale kunstkalenderen.

POP-UP SHOW Anette Moi Reedprojects Gallery 4. april – 26. april Anette Moi returnerer til Reedprojects Gallery i Østervåg med et pop-up show. Hennes fargerike tegninger har du sett før, blant annet her i NATT&DAG, og hun har i løpet av det siste året blitt en populær illustratør. Hennes merkelige dyr og mennesker (gjerne i samspill) og sterke farger er lette å få øye på, og mange fikk med seg hennes én-ny-tegning-hver-dag-prosjekt som gikk over hele 2013. Popup-utstillingen byr garantert på mange nye tegninger til en sympatisk pris. Kanskje dukker det også opp et par flasker med hennes tilskudd til Lervigs art collection?

Hvorfor kan du anbefale skolen?

[KiR er en kunstfagskole midt i Stavanger. Undervisningen er prosjektbasert og yrkesrettet. Sjekk www.kir.no for mer info.]

Søknadsfrist 28.april

DARK NIGHT BY DAYLIGHT Jodie Carey Hå gamle prestegård 29. mars – 1. juni Ute på Hå gamle prestegård kan du oppleve engelske Jodie Carey og hennes arbeider som utforsker tid, minne, materialitet, fravær og tap. Denne gangen har hun laget store installasjoner ved å støpe kopier av menneskebein i gips. I løen har hun også laget en installasjon hvor hun benytter aske og støv. I begge etasjene har hun tatt hele rommet i bruk, for å skape et samspill mellom kunsten og arkitekturen. Jodie Carey er for øvrig utdannet ved Goldsmiths College og Royal College of Art, og bor og arbeider i London.

d n a l a og R i n e l o k s t Kuns

.no

AV ERIK SÆTER JØRGENSEN

04/2014

KUNST

Sølvberget Cinematek På SF Kino Stavanger Pris: 80kr (50kr Aftenbladkort)

Raising Arizona (1987) Regi: Joel Coen Torsdag 28. mars kl. 18.00 Tirsdag 8. april kl. 12.00

HUN ER UNDER TEPPET OG KRØLLER PAPIR Liv Tandrevold Eriksen til 9. april NAVNLØSE NEDTEGNELSER Yngve Henriksen til 13. april Galleri Gann På Galleri Gann i Sandnes kan oppleve to forskjellige utstillinger. Liv Tandrevold Eriksen arbeider med tegning og papir, og har laget verk hvor hun møysommelige bretter og manipulerer papiret i prosessen – og dermed gir det tradisjonelt todimensjonale mediumet en ny dimensjon. Yngve Henriksens malerier består av fargeflater i oppløsning, hovedsaklig stiliserte hus i krysningspunktet med det abstrakte. Hanne Borchgrevink og Kjell Nupen er relevante referanser.

Fellinis Roma (1972) Regi: Frederico Fellini Torsdag 10. april kl. 18.00 Tirsdag 15. april kl. 12.00

The Thief of Bagdad (1924) Regi: Raoul Walsh Torsdag 24. april kl. 18.00 Tirsdag 29. april kl. 12.00

Paradisets barn (1945) Regi: Marcel Carné Torsdag 8. mai kl. 18.00 Tirsdag 13. mai kl. 12.00

Enter the Dragon (1973) Regi: Robert Clouse Torsdag 15. mai kl. 18.00 Tirsdag 20. mai kl. 12.00

Rio Bravo (1959) Regi: Howard Hawks Torsdag 22. mai kl. 18.00 Tirsdag 27. mai kl. 12.00

PLAYING GOD – PLAYING WAR Tobias Sternberg Hå gamle prestegård 29. mars – 1. juni Sternberg arbeider i krysningen mellom barn og voksen i sitt spill med leketøysoldater, voksne menn som bygger kompliserte krigsmodeller og tenåringer som sendes inn i reelle krigssoner kun etter få måneder med trening.

Sternberg undersøker også oppofringsmytologien fra et kristent perspektiv. I utstillingen på Hå viser han en blanding av frittstående skulpturer og installasjoner som flyter over i rommet de vises i. Sternberg er født og oppvokst i Sverige. Som Jodie Carey, som også viser på prestegården, studerte Sternberg på Goldsmiths i London og han bor og arbeider i Berlin.

sølvberget.no/cinemateket

04/2014

SCENEKUNST PÅSKE Sandnes kulturhus, liten sal 7. april, klokka 19:00 Gisle Kvenrdokk og Aksel-Otto Bulls nye kammeropera er et sterkt og vakkert familiedrama basert på et skuespill av August Strindberg. Påske utspiller seg i løpet av tre intense påskedager hos en familie tidlig på 1900-tallet. Faren sitter i fengsel dømt for underslag, og i familien hersker det en spent stemning. Operaen følger familien i løpet av påskedagene gjennom kamp, frykt og lidelse til konfrontasjon, forsoning og tilgivelse. Kverndokk har markert seg som en av Norges fremste operakomponister med sine siste store oppsetninger Den fjerde nattevakt og Jorden rundt på 80 dager på Den Norske Opera & Ballet. Musikken henter inspirasjon fra Joseph Haydns vakre og ukonvensjonelle Jesu syv siste ord på korset, og disse setningene veves inn og synges av et kommenterende kor. Sammen med to strykekvartetter og klaver danner de en musikalsk klangbunn til Strindbergs drama. I denne forestillingen møter vi

noen av Norges ledende operasangere sammen med Cikada strykekvartett og Kristiansand strykekvartett.

Påske er bestilt av Bergen Nasjonale Opera og utviklet gjennom AdOpera!-nettverket. www.sandneskulturhus.no

… WHY SHOULD YOU GAZE ON THE DANCE OF SHULAMMITE AS ON THE DANCE OF TWO ARMIES? … Tou Scene 30. april, klokka 19:45 Forestillingen er en kroppslig performance-konsert, et møte mellom et robotensemble og en kvinnelig utøver. Forestillingen, med sine menneskelige

og hypermenneskelige aktører, peker på de uklare grensene mellom menneske og maskin, innside og utside, det vakre og det groteske. Ved å utforske disse uklare grensene, peker stykket på det felles rom som deles mellom teknologi og natur, det uorganiske og organiske. Forestillingen er laget av den norske danseren og

koreografen Mia Habib og den tyske komponisten Timo Kreuser. Habib er for øyeblikket en av Norges mest aktive dansekunstnere med et bredt virke nasjonalt og internasjonalt. Kreuser er en respektert musiker og komponist fra Berlin som arbeider over hele Europa. Gratis. Støtte av Norsk Kulturråd. www.touscene.no

THE ROLLING STONESUK ARCTIC MONKEYSUK DAMON ALBARNUK DRAKECA MAJOR LAZERUS OUTKAST US STEVIE WONDERUS TRENTEMØLLERDK BASTILLEUK CARCASSUK CHANCE THE RAPPERUS CHROMEOCA DARKSIDEUS DEERHUNTERUS DEFTONESUS DILATED PEOPLESUS DIPLOUS HAIMUS ICONA POPSE INTERPOLUS KASABIANUK KAVINSKYFR LES AMBASSADEURS feat. SALIF KEITA, AMADOU BAGAYOKO and CHEICK TIDIANE SECKML LES CLAYPOOL'S DUO DE TWANGUS LYKKE LISE MANU CHAO LA VENTURAFR MODERATDE MOGWAIUK PHILIP H. ANSELMO & THE ILLEGALSUS PSYCHED UP JANISDK ROB ZOMBIEUS SKAMBANKTNO SLEIGH BELLSUS TOUMANI & SIDIKI DIABATÉML AOIFE O'DONOVANUS ARTO LINDSAY & PAAL NILSSEN-LOVE DUOUS/NO ARTO LINDSAY BANDUS A$AP FERGUS BALKAN KHANSBG BANKSUS BARMER BOYSIN THE BLACK DAHLIA MURDERUS BLACK PUSUS BL'AST!US BLOOD ON A FEATHERDK/US BOMBUSSE BOTTLED IN ENGLANDDK CANCERDK CASHMERE CATNO CHORUS GRANTDK CLASSIXXUS CONNAN MOCKASINNZ CORRECTIONS HOUSEUS CÜNEYT SEPETÇI & ORCHESTRA DOLAPDERETR CYRIL HAHNCH DARK BUDDHA RISINGFI DENAI MOOREUK DENGUE DENGUE DENGUE!PE DIE NERVENDE DJ NIGGA FOXAO DRUG HONKEYUS EARL SWEATSHIRTUS ELECTRIC WIZARDUK EMICIDABR EPROMUS FENDIKAET FIRE! ORCHESTRASE FOREST SWORDSUK FUTURE ISLANDSUS FUTURE OF THE LEFTUK GROUNDISLAVAUS HELHORSE vs. THE PSYKE PROJECTDK HOOKWORMSUK THE HORRORSUK HYMNS FROM NINEVEHDK I BREAK HORSESSE IBIBIO SOUND MACHINEUK/NG JAMBINAIKR JAMES HOLDENUK JASON ISBELL & THE 400 UNITUS JENNY WILSONSE JUANA MOLINAAR JULIA HOLTERUS JUPITER & OKWESS INTERNATIONALCD KELELAUS KING AYISOBA & BANDGH KLUMBEN & RASKE PENGEDK LA CHIVA GANTIVACO LUNICEUS MAMAR KASSEYNE MARK ERNESTUS presents JERI-JERIDE/SN MAYA JANE COLESUK THE MENUS MERCHANDISEUS MOODOÏDFR MOURNFUL CONGREGATIONAU MØDK NAILSUS THE NECKSAU THE OCEANDE OMAR SOULEYMANSY PARTY SUPPLIESUS PEROTÁ CHINGÓAR PUSHA TUS RL GRIMEUS RUMBLE IN RHODOSNO RYAN HEMSWORTHCA RYLEY WALKER (TRIO)US SKAMMENS VOGNDK SLOWOLF feat. BENNY BANKS, TAKURA & WIL COUSINDK/UK SPIDS NØGENHATDK SYSTEMA SOLARCO TEMPELSE TOKIMONSTAUS VATTNET VISKARUS VIC MENSAUS WARPAINTUS WORLD'S FAIRUS APOLLO COUNTDOWN/RISING 30 JUNE – 2 JULY

THE AWESOME WELLESDK BLAUE BLUMEDK BLOKSBERG NO BLOODY BEACHNO BRYNJOLFURFO COMMUNIONSDK THE DIVERSDK DNKLSE EMILIE NICOLASNO FÖRTRESSDK FRANSKILDSE GET YOUR GUNDK HEIMATTDK HEXISDK IBERIASE JAAKKO EINO KALEVIFI KANTDK KARL WILLIAMDK KILL J DK KINDRED FEVERNO KÖNSFÖRRÄDARESE THE MINDS OF 99DK MONT OLIVERDK MY HEART THE BRAVEDK NARCOSATANICOSDK NAUSESE PANDREAS NO RASE SAMARISIS SAY LOU LOUSE SHADOW SHADOWSE S!VASDK SLICK SHOOTANO SLÖA KNIVARSE SNAVS DK TIDLIGE ARMBÅNDDK UNKWONDK WE ARE THE WAY FOR THE COSMOS TO KNOW ITSELF DK

04/2014

100 % Tou Scene 29. april, klokka 21:00 Regional Arena for Samtidsdans (RAS) og Tou Scene feirer Dansens Dager. Ved bruk av ulike perspektiv utforsker forestillingen 100 % menneskets oppfattelse av virkeligheten. Stian Robberstad bruker objekter og lys til å utforske grenselandet mellom arkitektur, kunst og performance. John Derek Bishop jobber innen sjangrene elektronika og hiphop med gruppene Beatpop og The Afeeliated. Bishop har de siste årene produsert musikk til blant annet kortfilmer og scenekunst. Cesilie Kverneland jobber som danser og koreograf. Kverneland har sin utdannelse fra Stavanger, New York, Los Angeles og London. Hun er påvirket av omgivelsene i sitt arbeid og har en arkitektonisk oppfatning av kropp og bevegelse. Katrine Lilleland er en aktiv skikkelse i det lokale danse/ scenekunstmiljøet. Både som utøver, produsent og i kraft av stillingen som programsjef ved Tou Scene. www.touscene.no

SCENEKUNST

N EL FRAY

A AV MICH

E N E S S I CENEN L S D E U V O H K

IPREMIERE 9. APRIL – PANIKK I KULISSENE Rogaland teater, hovedscenen 9. april – 14. juni En annenrangs teatergruppe øver inn en ny forestilling. Det er generalprøve og alt som kan gå galt, går galt. Men det er bare begynnelsen. For etter en helsvart generalprøve med skuespillere

som ikke kan teksten, som snubler i rekvisittene, bommer på dører, samt en regissør som holder på å gå fra konseptene går det fra vondt til verre. Den britiske dramatikeren Michael Frayn har gått bak scenen og komponert en teatral forviklingscocktail med stykket

Panikk i kulissene. Her møter vi paniske skikkelser og deres hysteriske rollefigurer. Her er halvgode skuespillere, sjalu kjærester, gravide inspisienter, alkoholiserte pensjonister og arbeidsomme altmuligmenn i en frodig teaterlek. www.rogaland-teater.no

NOVEMBER Tou Scene 30. april, klokka 19:00 En soloforestilling om usikkerhet, om det ugjorte og om hvordan tidligere valg har ført en der en er i dag. Marie Ronold Mathisen er en dansekunstner fra Stavanger. Hun er utdannet ved Northern School of Contemporary Dance i Leeds og har de siste seks årene danset og bodd i England og Israel. Marie jobber i dag som danser og koreograf i regionen og ble i 2014 utnevnt som årets Stavangerkunstner av Stavanger kommune. Gratis. www.touscene.no

1814 – EN WESTERN FRA VIDDA Rogaland teater, teaterhallen 24. – 30. april 1814 har hendt, og vi er mer eller mindre herrer i eget hus. Etter at danskene har styrt sjappa i århundrer, står vi der trygt på ustø bein. Fra Lindesnes til Finnmark, denne endeløse

prærien, med all sin råskap og hedenskap. Med alle disse innfødte, ville lappene som står i veien for fremskrittet og vår nasjon. Heldigvis hadde vi en solid kontingent barske, kjekke cowboys som visste å håndtere den slags indianere. Møt Guvernøren som er loven på dette gudløse sted. Du treffer også hans venn, Lappologen, Herr Keyser, som, når han

ikke er opptatt av skallemålinger, er et meget hyggelig bekjentskap. Videre treffer du Pedersen som driver stedets saloon. Pedersen er tidligere same, men det bør du ikke nevne i hans nærvær om du har livet kjært. I samarbeid med Rogaland Teater og Beaivváš Sámi Našunálateáhter. www.rogaland-teater.no

VÅRYR! Rogaland teater, Intimscenen 8. april – 14. juni Fire skuespillere og en musiker gjør den sløve vinterdvalen til et fjernt minne ved å kaste seg ut i våryrheten med en vakker og vårlig teaterkonsert på Intimscenen. Her får de fritt utfolde seg og serverer publikum musikalske dråper som spenner fra Bellmann til Bjørk. Det blir suspekt blues, myk jazz, vakre viser, drivende funk og melodisk pop. Gretelill Tangen, Ragnhild Arnestad Mønness, Marianne Holter, Roar Kjøv Jenssen og musiker Anders Brunvær Hauge har valgt ut sterke låter med særpreg og gitt dem sitt helt personlige uttrykk. www.rogaland-teater.no

EN ANNENRANGS TEATERGRUPPE ØVER INN EN NY FORESTILLING. DET ER GENERALPRØVE OG ALT SOM KAN GÅ GALT, GÅR GALT. EN AV DE MEST VELLYKKEDE KOMEDIENE I NYERE TID. VI FØLGER DE TURBULENTE FORVIKLINGENE FORAN OG BAK SCENEN. GLED DEG! HOVEDSCENEN: 9. APRIL - 14. JUNI BILLETTER: 51 91 90 90 WWW.ROGALAND-TEATER.NO

AV REDAKSJONEN

04/2014

STIAN BLIPP Hele Norge kjenner kjendisen Stian Blipp – kjenner noen personen Stian Blipp? – Hahaha! Ja, noen gjør det. Sånn jeg er på tv er – skremmende nok – sånn jeg faktisk er. Ganske slitsom. Føler du noen ganger at kjendisen Stian står i veien for å kunne møte mennesker som enkeltindividet Stian? – Faen, jeg har lyst til å svare på disse spørsmålene liggende bakoverlent i en chaise longue på et kontor. Men ja, man går jo inn i enhver samtale med et ferdig etablert inntrykk. Man kan ikke male et bilde av seg selv, slik man kunne «back in the day». Før jeg har tatt folk i hånden så vet de hvordan han jævelen der er. Hva er det verste med singeltilværelsen? – Jeg er ikke singel lenger, men jeg kjenner til det. Det er de lange dusjene med Shania Twain på anlegget. Det er ikke bra. Hva heter du? – Stian.

ERLEND ELIAS Føler du deg noen ganger ensom på kjendisfester? – Ja, jeg gjør jo det. Man vet ikke helt hvor man skal gjøre av seg. Er det ensomt å bare ha jentevenner? – Jeg har ikke bare jentevenner. Men jeg har ikke så mange homofile venner, og det gjør meg kanskje ensom. Det å diskutere homofil problematikk rundt det å få seg type og sånn, det kan jeg savne innimellom. Jeg har faktisk ingen nære homofile venner. Er det lettere å bli ensom som homofil? – Både ja og nei. I min alder, kanskje. Når du bikker tredve begynner alle vennene dine å gifte seg og få barn, og da sitter man jo litt på sidelinja. Da kan man føle seg ensom, det merker jeg. Hva er det verste med singellivet? – At man ikke har noen å snakke med akkurat der og da, hvis det trengs. Nå har jo jeg en familie jeg kan snakke med, men hvis jeg ikke hadde hatt dem hadde jeg vært ute å kjøre. Hva er det flaueste du har gjort for å få kontakt med et annet menneske? – Lånt en telefon og latt som jeg har ringt feil, for så å fortsette samtalen. Haha!

KJENDISER PÅ PREMIEREFEST OM ENSOMHET

LINN SKÅBER Har du noen gang følt deg ensom på kjendisfest? – Jeg finner jo alltid den kule kroken. Det er det som er hemmeligheten. Den kule kroken består ikke av de kuleste menneskene, da føler man seg ensom. Man må finne de hyggeligste menneskene. I en krok. Hender det at karakteren Linn kommer i veien for personen Linn? – Nei, fordi alle tror jeg er så ufordragelig, så hvis jeg bare sier hei eller smiler så tenker de «Åja, hun er ålreit likevel». Så det er egentlig en vinn-vinnsituasjon for meg, for jeg vil alltid være litt bedre enn karakteren Linn. Hva er det pinligste du har gjort for å få noen til å

sove over? – Jeg har aldri vært i den situasjonen. Jeg later som om ikke noe av dette gjelder meg, vettu. Klarer aldri å fortelle morsomme historier om meg selv. Helt seriøst så har jeg en hemmelig skuff inni meg hvor jeg legger ting som er flaut. Den låser jeg, og ingen psykiater i verden skal få åpne den. Kan du åpne den litt på gløtt? – Nei, jeg kan ikke, alvorlig talt! I så fall må jeg i hypnose. Hvis du kjenner at skuffen begynner å åpne seg, kan du ringe oss? – Da ringer jeg NATT&DAG med en gang. Det er det første jeg gjør, haha. Jeg lover!

AV PELLE BAMLE OG LARS GJESVIK

OLLI WERMSKOG Hva er det mest nedverdigende du har gjort for å oppnå menneskelig kontakt? – Jeg løp inn i en dørkarm med vilje for å få omsorg av en som het Pia, i femte klasse. Hun trøstet meg, og jeg ble med henne hjem. Spiste middag og så film med foreldrene. Fikk holdt litt hender under et teppe. Hvorfor tror du noen kunne tenke seg å dele livet sitt med deg? – Jeg er litt dumsnill, og det kan utnyttes. Først tror de jeg er snill, så skjønner de at jeg er dumsnill og da er de hooked på snillhet.

LEO AJKIC Hva er det beste med kjendisfest? – Det pleier å være gratis alkohol. I hvert fall et par enheter. Hva er det mest ydmykende du har gjort for å få kontakt med et annet menneske? – Sånn at jeg har gitt meg ut for å være en superkjendis og møtt en dame i Bosnia for eksempel? Nei, 56

04/2014

jeg har ikke gjort sånne ting. Har du noen gang ligget med noen som er noe? – Jeg har ligget med noen som er digg. Noen som er sexy, har stor rumpe. Jaja, men ingen som er noe innen media, for eksempel? – Ingen kommentar.

P3-RONNY Selv om hele Norge kjenner deg, føler du deg noen gang ensom? – Hele tiden. På søndager føler jeg meg spesielt sårbar og til tider også ensom. Man kan også føle seg ensom i situasjoner der man er blant veldig mange, men ikke har noe med dem å gjøre. Hvor mange venner har du på Facebook? – Jeg har såpass mange bekjentskaper der at jeg skulle ønske jeg hadde færre, sånn at newsfeeden kunne vært mer interessant. Men jeg har et prinsipp om at folk jeg har møtt kan jeg bli venn med på Facebook, og det synes jeg er en fin regel. Hvor mange av dem kan du betro deg til? – Jeg har et knippe veldig gode venner som jeg henger med ofte. Jeg kan faktisk føle på en ensomhet hvis jeg ikke har hengt med dem på en stund. Det tror jeg er et godt tegn for venner.

Facebook.com/nattogdag

FĂ¸lg

Twitter @nattogdag

Instagram @nattogdag_sensurert

Snapchat @nd_usensurert

www.ND.No

LITTERATUR

DEN GRUNNLEGGENDE ENSOMHETENS BESTANDDELER Hvor lett er det å nå fram til mennesker som er like desperate og ensomme som deg selv? TEKST KRISTIAN WIESE FOTO MAGNE RISNES – BOKEN FORSØKER PÅ mange måter å gjøre det filmen gjør, nemlig å vise fram, sier Amalie Kasin Lerstang. – Det er ingen innlevelse i noe av det som sies eller gjøres, bare øyet som registrerer. Det er heller ingen refleksjoner, ingen tanker. Debutromanen Europa utkom i februar. Utenforskap, retningsløshet og troen på at et bedre fellesskap finnes et-eller-annet sted ute i verden, er noen av ingrediensene. Men hvor lett er det å nå fram til mennesker som er like desperate og ensomme som en selv? – Hovedpersonen har vanskelig for å leve seg inn i det hun ser, men det er også hennes overlevelsesteknikk. Ved å distansere seg slipper hun å forholde seg til det som er vanskelig. Det kan sikkert være frustrerende for leseren å bli holdt på avstand, men i dette prosjektet var det et poeng i seg selv, for å forsterke isolasjonen.

Du har utelatt nesten enhver form for tegnsetting bortsett fra kommategnet, hvorfor det? – Jeg ønsket at alle uttalelsene fra personene i boka skulle være veldig lite emosjonelle. Idet du stiller et spørsmål uten spørsmålstegn, 58

04/2014

opplever jeg at det egentlig ikke er et reelt spørsmål. Og mellom karakterene i boka forsterker det den dårlige kommunikasjonen dem i mellom. Ofte stiller de hverandre spørsmål som de ikke har et genuint ønske om å få svar på, og det skjer jo ofte i virkeligheten også. Det blir bare fraser. Denne språkføringen gir boka et slags monotont preg, men uten at det blir kjedelig. – Jeg har brukt mye tid på å fortette språket. Hvis den monotone stemningen skal funke, så må den være gjennomgående. Det blir som en trykkoker som ligger og ulmer uten at det smeller. Men for at det ikke skulle sige ut og miste kraften, måtte språket ha den samme driven hele tiden for å holde på trykket. Det monotone er også med på å forsterke et slags utenforskap, eller en ensomhetsfølelse hos hovedpersonen. Flere av karakterene i boken står veldig alene. – De ønsker alle å inngå i et fellesskap, men det er ingen av fellesskapene som føles reelle, eller mulig å inngå i. Hovedpersonen er gravid. Det er kanskje et fellesskap der det er forventet at du skal føle glede. Det samme med familien, det forventes at det er et trygt og godt fellesskap. Men når hovedpersonen

ikke klarer å se gleden i disse relasjonene, blir ensomheten veldig forsterket. Har du opplevd noe lignende selv, at ensomheten blir destruktiv? – Sommeren før jeg begynte å skrive boka, var det mye kjipt som skjedde på kort tid, verdensbildet mitt raste litt sammen. Når du ikke helt vet hvordan du skal forholde deg til noe, gjør du de åpenbare feilene, alt du vet du ikke skal gjøre. Det konstruktive aspektet forsvant. Da måtte jeg være alene med min egen hjerne og finne ut av ting i ensomhet, for å kunne være bra mot meg selv og andre. Det å skrive er også forbundet med en viss isolasjon, har skriveprosessen vært en ensom prosess for deg? – Jeg synes ensomhet er et litt vanskelig begrep, det er ofte forbundet med noe negativt, men må det være det? Kanskje er det bare det norske språket som er litt fattig. Konnotasjonen til ensom er jo at du er veldig alene og ikke ønsker å være det, men jeg synes ensomhet kan være både det beste og det verste. Jeg er ekstremt ubesluttsom. Og i

Ensomhet kan være både det beste og det verste.

de situasjonene hvor jeg ikke har hatt noen å rådføre meg med, har jeg følt meg ensom. På en annen side tror jeg ikke du kan skrive hvis du ikke liker å være alene. Det er hele premisset for skrivingen. Kanskje skrivingen er mer privat, enn den er ensom? Er du en som må reise vekk for å skrive? – Det er mange fristelser i Oslo, og jeg liker å være sosial. Når jeg reiser bort går jeg inn i en boble hvor jeg tenker annerledes. Da er det fint å være alene. I den ensomheten som kanskje handler om å ikke ha forpliktelser eller fristelser, da får jeg skrevet mye. Du bor alene, du har katt og du skriver. Jeg tenker at det er tre faktorer som kanskje vitner om at du er en ensom, ung kvinne? – Haha! Nei, jeg tror jeg er den minst ensomme kvinnen som finnes. Men det er mulig å føle seg ekstremt ensom selv om du har det sosiale – venner, noen å kontakte. Det er noe jeg har akseptert, som en del av det å leve. Ensomhet finnes og det må jeg forsone meg med. Jeg tenker at det er helt unngåelig ikke å oppleve det på et eller annet tidspunkt. Selv om jeg har mange som passer på meg vil ikke det gjøre opp for den emosjonelle ensomheten, når det er ingen som kan fikse den bortsett fra meg. Den grunnleggende ensomheten i sånne situasjoner er bare din egen – da er du drit alene. Europa (Cappelen Damm) er ute nå.

TEGNESERIE

Fra Frontier #2 av Hellen Jo

MESÉNVIRKSOMHET VS MEDAVHENGIGHET Tegneseriemediet viser vei mot en kulturøkonomi der man først og fremst gir bort pengene sine for å være grei. TEKST AKSEL KIELLAND

ELMGREEN & DRAGSET

ÅRSAKEN TIL DETTE er naturligvis at tegneseriefeltet utgjør en svært liten økonomi sammenlignet med film, litteratur og populærmusikk. Synet på tegneserier som et rent underholdningsmedium motvirker utvilsomt både seriøs historieskriving og konstruktivt kanoniseringsarbeid, men man kan aldri unnslippe det faktum at det tross alt er begrenset hvor mange mennesker som faktisk bryr seg om disse tingene. Og selv om dette uunngåelig undergraver tegneseriemediets mer eller mindre rettmessige krav på respekt, er det i én forstand positivt: Dersom man ikke aktivt ber om det, risikerer man i liten grad å få tegneserier man setter pris på sauset inn i det klebrige iddiotpratet til folk som ikke vet hvordan de skal sette pris på kultur. Tegneserier er altså både en kunstform man kan ha i fred for bermen og en interesse som gjør det forsvarlig å tilbringe time etter time i nedstøvede bruktbutikker. (Hvis noen lurer, er det nettopp sånn man staver ‘VINNEROPPSKRIFT’.)

SELV STØTTER JEG stadig oftere Kickstarterkampanjer og forhåndsbestiller abonnementer på tegneserier som så vidt er påtenkt. Og selv om jeg stort sett gjør dette i et anfall av lystbetont panikk, hender det også at jeg gir bort pengene mine ut ifra en tanke om at hvis ikke jeg gjør det, så kommer ingen til å gjøre det. Kunsten blir ikke bedre av at kunstnere ikke har penger til mat og husleie, men samtidig spørs det om en kulturbransje bygget på dårlig samvittighet representerer noen god løsning. Om ikke annet snakker vi om her om en utvikling hvor tegneseriemediet ligger i forkant. Så når filmen, litteraturen og musikken etter hvert kommer diltende etter, vil tegneseriefolket utvilsomt ha ett og annet å lære dem om forholdet mellom mesénvirksomhet og medavhengighet.

21.03 – 24.08.2014

DET Å VÆRE interessert i tegneserier har alltid krevd mer enn bare en vilje til å bytte penger mot kulturprodukter. Alle som har et minstemål av erfaring med å lese andre tegneserier enn de som finnes i norske kiosker, bokhandler og dagligvareforretninger, vet at bare det å finne de riktige butikkene ofte representerer en betydelig utfordring. Og selv om man lykkes med dette, er man i beste fall bare halvveis i mål; det er aldri noen garanti for at butikkene har det man skal ha, ei heller at de ansatte går med på at det man ønsker å kjøpe faktisk eksisterer. Internett har utvilsomt gjort jobben med å oppdage og få tak i tegneserier enklere, men ettersom tegneseriefeltet fortsatt er såpass fragmentert og sprikende at det knapt finnes seriøse forsøk på å nedtegne en felles tegneseriehistorie for de amerikanske, europeiske og japanske tradisjonene, sier det seg selv at det skal mye og iherdig egenarbeid til for å skaffe seg oversikt. Tegneserier er et av få eksempler på en kombinert kunstform og massemedium som i det 21. århundre ennå ikke har opplevd å bli gjenstand for en omfattende katalogisering og tilgjengeliggjøring som tilbyr alle interesserte en enkel og rimelig tilgang til den kanoniserte historien. Det finnes ingen IMDb eller AllMusic for tegneserier, ingen storstilte forsøk på å etablere en kanon i form av nyutgivelser á la Criterion. Tilgjengeligheten av selv de mest anerkjente og mest betydningsfulle arbeidene – det vil si: alt annet enn Watchmen, Maus og Persepolis – er fortsatt høyst variabel, hvilket innebærer at det å gå på jakt i brukttegneseriebutikker i dag fortsatt har den samme funksjonen som det å tråle bruktplatesjapper hadde i tiden før Youtube.

IMPULSEN SOM FÅR mennesker til å vandre hvileløst rundt blant hyller med usorterte hefter og bøker leder en før eller senere til å utforske den verden av kunstnerisk ambisiøse, men akk så snevre tegneserier som internett legger for ens føtter. Etter at jeg gjorde tegneserieinteressen min til en sak mellom meg selv, de fem tegneseriepodcastene jeg hører på og de 10–20 kritikerne, skribentene og bloggerne jeg leser, har jeg brukt stadig mer penger på å kjøpe egenutgitte hefter, fanziner og aviser i forsvinnende små opplag. Det går knapt en uke uten at jeg paypaller avgårde et tosifret dollarbeløp til en eller annen tegneserieskaper før jeg sporenstreks går i gang med å vente på posten. Og selv om det er vanskelig å benekte at eksklusiviteten er en del av appellen, er det oppsiktsvekkende mange gode tegneseriearbeider som utkommer i et opplag på 2–300 eksemplarer. Vi snakker her om utgivelser som i liten grad er en del av tegneseriebutikkenes økonomiske kretsløp. Det er utgivelser som i de fleste tilfeller selges direkte til forbrukeren av personen som har stiftet sammen sidene, og som dermed er et eksempel på den nettbaserte og utpreget intime økonomien som spøker i fremtiden til de fleste grener av kulturnæringen. Den naturlige utviklingen av en slik økonomi er naturligvis at man betaler for tegneseriene før de i de hele tatt eksisterer, slik at de som lager dem har til salt i grøten mens de tegner.

De tre siste tingene jeg bestilte på internett:

1 1 2 1 3 1

Oily 2014 Spring Bundle (diverse tegneserieskapere, Oily Comics) Frontier 2014 Subscription (INTERNATIONAL) (diverse tegneserieskapere, Youth in Decline)

«Elmgreen & Dragset skaper sterke, igangsettende og gåtefulle arbeider.» – Mona Pahle Bjerke, NRK MEDIEPARTNER:

Big, Busty Psychic Celeb Votes Satan og Strawberries (Ben Urkowitz og Mia Schwartz, Rigged Books) 04/2014

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Klisjé-fallgropene er mange, og Oh! ender som forventet i noen av dem. – OH!, SIDE

Guttas musikalske og poetiske evner er mildt sagt begrensede.

Synth er dusteinstrument nummer én. – INTERVJU MED SUN SUX, SIDE 66

– ROBIN OG BUGGE, SIDE

TODD FUTURE

TODD TERJE It’s Album Time OLSEN

For mange år siden var jeg på nachspiel hos et etablert samboerpar. Plaget over festdeltakernes tafatte festschpiel-evner, søkte jeg tilflukt i kjøkkenet hvor jeg mer enn velvillig kastet meg over tapasrestene. Der skulle den mest skjellsettende opplevelsen i mitt korte liv finne sted: Kjøttbollen viste seg å være en fiskekake. Med en katalog utelukkende bestående av 12”-singler, EP-er og remixalbum som spenner fra re-edits av disco, balearisk og house, har Mjøndalens til nå eneste kjente fraflytter Todd Terje endelig gjort det store deler av verden har sitret etter: sluppet sin fullengderdebut. Det store spørsmålet er selvfølgelig om noe har gått tapt i oversettelsen fra singelformat til albumformat. Den knivseggen virker Todd Terje svært klar over at han balanserer på når han bastant åpner platen med at det er «album time». Har du forventet deg en hitparade ditto backkatalogen vil kanskje It’s Album Time være en sjokkarted reise inn i de uventedes irrganger, men det er ikke dermed sagt at fiskekaken ikke kan invitere til en langt mer omfattende smakspalett. «Bossa nova på norsk» er en term en vanskelig kan se for seg ha livets rett etter at Lill Lindfors gjorde rent bord for et samlet Skandinavia på slutten av sekstitallet, men den progga «Alfonso Muskedunder» ber den forestillingen pent om spise skoene sine; Bryan Ferry-samarbeidet og Robert Palmercoveren «Johnny and Mary» er den mest

illevarslende balladen på denne siden av 00-tallet, like fortryllende som en viss annen Palmer i plast, og en ode til Badalamentis monumentale soundtrack for Twin Peaks; «Leisure Suit Preben» er en slags nonchalant syttitalls-casanova som spankulerer over snødekte synthttangenter, hvis historie fortsetter i «Preben Goes To Acapulco» – muligens en homage til Dynastiets åpningslåt (krysser fingrene for det!). It’s Album Time er forunderlig skrudd sammen, og forlater stedvis en rendyrket Oslo-disco til fordel for et mangfold og fusjon – her er rom for både Dungen og West End. Men – det er vanskelig å få full sanselig uttelling av It’s Album Time hvis man ikke tar de to viktige bestanddelene humor og oppbygning i betraktning. Bare låttitlene fungerer som et testamente på et vittig sinn, likevel er det Todd Terjes uanstrengte lek med kompliserte arrangementer, synther og trommemaskinkirurgi som er den fremste indikatoren på en musiker som har det oppriktig morsomt når han lager musikk. Og oppbygningen, en klar ballast fra det å være DJ og å lage singler, er i utstrakt form møysommelig penslet over hvert eneste nummer for å kapsle inn selve essensen av «albumformatet»: Fra den innledningsvise kunngjøringen bygges det stødig opp mot klimaks. Via kanonsinglene «Delorean Dynamite» og «Strandbar», og «Oh Joy» som går Moroder en høy gang, til avslutningen og kronen på verket, kanskje verdens beste låt, nemlig «Inspector Norse». Bare den alene rettferdiggjør hvorfor Todd Terje bør være en A-Ha for vår tid. Karima Furuseth 04/2014

MUSIKK

FORRVIRRET FIS I KURVSTOL TENSNAKE Glow VIRGIN

Den tyske produsenten Tensnake, kjent for å la åttitallet gå opp i en høyere enhet med samtidig klubbmusikk («Coma Cat»), har på debutalbumet en slags merkelig musikalsk identitetskrise som ikke samsvarer med tidligere meritter. Den er langt mer irriterende enn den er imponerende. Tensnake er over middels kompetent som produsent, og har et godt øye for musikalske referanser. På Glow får Prince («Feel Of Love»), disco («Love Sublime»), og 80’s groove («Selfish») kjørt seg. Han har også fått en rekke spennende vokalbidrag fra blant annet Jamie Lidell og Fiora (Armin Van Buuren-affiliert!), som gjør at platen går vekk fra å utelukkende hvile seg på samples. Nile Rodgers, som har sveipet over samtiden igjen ved å jobbe med alt fra Daft Punk til Avicii, har også fått markere seg med sine umiskjennelige discoriff. Det er selvfølgelig en utelukkende positiv

referanseramme, og tilsynelatende ligger alt til rette for en innertier av et album, men samtidig har Tensnake også inkludert, for å være litt blunt, ræl. «Pressure» er litt som å ligge alene på en sydhavsøy og plutselig få verden snudd på hodet av en glinsende muskelbunt som kommer rekende inn på en fjøl for å arrangere aerobics på stranden. «No Relief» er som lydsporet til en promovideo for et crossfit-seminar. Og med tanke på at platen består av hele seksten spor, kunne det vært fordelaktig å ta noen låter av dage for å stramme opp helheten. Dessuten har mange av sporene, som har gode intensjoner i bunn, blitt overkjørt av en produksjon som hyler «cheesy». For all del, det må være lov å tangere grensen mellom radiovennelig og undergrunnsklubb, og bruke sjangeruttrykk fra både nær og fjern, men da må det gjøres med ryggrad. Glow fremstår mest som en fis sluppet i en kurvstol: for forvirret til å vite hvor den skal sette seg. Karima Furuseth

YG My Krazy Life DEF JAM RECORDINGS/PU$HAZ INK/CTE WORLD

Mustard On The Beat, Hoe At YG sin offisielle debut er en av de raputgivelsene det knytter seg mest forventninger til i år er ingen overdrivelse. Å si at det ikke er YG som er selve stjerna her er heller ikke noe særlig kontroversielt. Unge DJ Mustard har satt Los Angeles på hiphopkartet til de grader de siste par årene, og som Mustards rappende venstrehånd får YG mye gratis. Gjennombruddet var «My Nigga», eller «My Hitta» for PK-sertifiserte hvite plateanmeldere. Den dro ned det etter hvert i overkant formulaiske ratchetsoundet 15 bpm og levnet håp for et liv etter «Rack City»patentet med enkle, hypnotiske basslinjer «Oh! Oh!»-rop, tretoners synthriff og lite annet. Mustard benytter også albumformatet til å utvide paletten sin et par millimeter, selv om albumet drives fremover av kjente fakter. Drypp av kjente vestkystklassikere som talkboxen, analoge synthstrofer og funky pianoriff setter settet i sammenheng og det er egentlig

MAC DEMARCO Salad Days CAPTURED TRACKS

Grønne dager Anakronistisk observasjon: Mac DeMarco kan være den artisten du finner en gammel CD av på loftet om 30 år, som umiddelbart tar deg tilbake til tiden du hørte den sist. Så googler du ham, fortsatt 30 år senere, og ser at han har sluttet med musikken og flyttet til en av de mange innsjøene i hjemlandet Canada, og på Facebook-profilen poserer han smilende, 30 år eldre, og hvis du virkelig er klar for nostalgi, som du sikkert er, siden du tross alt sitter på loftet og roter gjennom støvete pappesker, kan du for en stakket stund drømme deg inn i glippen mellom tennene hans, inn i det mørkerøde, bunnløse nostalgigapet, og tenke at «those were the Salad Days». Inntil videre er vi her, ved Salad Days, som er 23-åringen Mac DeMarcos tredje album, etter det burleske og lekne Rock and Roll Nightclub og den noe

04/2014

sobrere og mer alvorlige 2. Salad Days ligner mer på forrige album enn det første, og de midterste sporene fanger mye av det som har vært, og er, Mac DeMarcos smått vindskeive utgivelser. «Let My Baby Stay» er en søvnig, Dent May-aktig ballade som vokser til et sjelfullt/skøyeraktig/ selvbevisst crooner-parti som minner om utfluktene han tok på Rock and Roll Nightclub. Synthen på «Passing Out Pieces», som er et av albumets mørkere og mer introverte spor, høres ut som karusellmelodien i en fornøyelsespark for stonere (Tusenweed?). «Treat Her Better» er en karakteristisk sing-a-long mellom DeMarco og gitarriffene, hvor sistnevnte fyller inn tomrommene rundt låtas skuldertrekk av en oppfordring: Behandle henne bedre, hvis du virkelig liker å ha henne der. Små stikk av sarkasme og selvironi har vært DeMarcos varemerke, men han virker mer og mer som en genuint morsom fyr enn som en «komiker», og selv om han la fra seg mange av ablegøyene fra førstealbu-

met på 2, er han fortsatt på en helt særegen måte mer idiosynkratisk enn noe annet, og bruker deadpan-humor med slentrende enkelhet. Det nyfunne alvoret fra 2 fortsetter likevel i enda større grad på Salad Days, som tar navnet sitt fra Shakespeare-stykket Antonius og Kleopatra («...in my salad days/when i was green in judgement», som for øvrig både kan være en av Wills mindre inspirerte tekstlinjer, samt er et godt stykke fra hva DeMarco i utgangspunktet insisterte på at albumet skulle hete: «A Little Bit of Pussy»), og tekstene denne gangen virker å fokusere mer på rotløshet, et skarpere tenåringsopprør og hvordan DeMarco takler den voksende oppmerksomheten På Salad Days klarer DeMarco å balansere det som er hans største styrker: Komikk, meloditeft og det som oppfattes som uanstrengt ærlighet. Jo, også lovnaden om en støvruset nostalgitripp inn mellom fortennene hans om 30 år. Daniel Ramberg

ikke mere som trengs. YG som rapper overbeviser for så vidt, og plasserer seg et sted mellom lyriske flammekastere som Schoolboy Q og spjælingen Tyga, selv om kanskje The Game er største forbilde. My Krazy Life er dog ikke noen Documentary, men viser miljøet rundt DJ Mustard som mere enn en ny crunkfarsott. Som historieforteller og samtidsdokumentør har han ennå noen skritt å gå, men har tydelig mer å fare med enn et par enkle klubbhits. Faktisk kler han best når han swagger (sic) seg gjennom låter som Suga Free-refererende (plusspoeng!) «I Just Wanna Party», sammen med Schoolboy og Jay Rock, eller på «Bpt» hvor ratchetsoundet g-funkes opp mens YG spytter harde linjer. R’n’B-fraksjonen av bevegelsen, i form av TY$ og Teefil balanserer ut debuten, og minner oss på at sangere passer vel så bra over Mustards komposisjoner som rappere. Et par irriterende skits og noen famlende forsøk på å brekke ned gamet til side, My Krazy Life er en grei mainstreamsintroduksjon til YG, og overraskende mangefasettert. Jørgen Nordeng

MUSIKK

Simon Eikaas Løken 1.kl KiR

Hvorfor søkte du Kunstskolen i Rogaland?

Hva har skolen gitt deg så langt?

Best of both worlds Ved første øyekast kan undergrunnshelt/ Quasimoto-tvilling Madlib og topp 5-sertifisert gaterapper Freddie Gibbs virke som en merkelig kombinasjon. Ikke at førstnevnte er fremmed for samarbeidsprosjekter, men de gjennomførte skivene med Dilla, MF Doom, Talib Kweli og Strong Arm Steady har likevel vært mer forutsigbart fra den jazz/ soulglade hiphop-produsenten. Når man blander en av det nye millenniumets beste og mest eksperimentelle beatmakere med et udiskutabelt og genuint raptalent som Gibbs, burde man

dog forvente et album langt over gjennomsnittet - noe deres nye album Piñata da også raskt viser seg å være. Til tross for sin midtvestopprinnelse glir Gibbs rett hjem i Madlibs soulbaserte Cali-landskap, som Gary-rapperen maler videre på med sine sedvanlig bildeklare gatehistorier. Med 31 år på baken leverer han troverdig livserfaring side om side med veteraner som Raekwon og Scarface («A young nigga that’s been thugging since the old days/Promise I’ve done seen everything but old age/Pray my demons never catch up from my old ways »), gjør seg sårbar om utroskapens smerte og smålige bitterhet («Maybe you’s a stank ho, maybe that’s a bit mean/ Maybe you grew up and I’m still

living like I’m sixteen/Like a child running wild in these sick streets/ Man I put that bitch up on her feet, she cut a nigga deep»), disser sin gamle labelsjef Jeezy på det mye omtalte sporet «Real», og representerer hardt for sitt nye hjem Los Angeles (siden 2006) sammen med Ab-Soul på «Lakers» (And I’m choking on some Cali good/Been want to cruise on Crenshaw since a little nigga watching Boyz n the Hood».) Piñata står ikke bare igjen som et svært vellykket samarbeid, men også noe av det beste vi har hørt fra begge involverte parter, og legger seg dessuten inn i rekken av strålende utgivelser som har plassert California på toppen av hiphop-fjellet igjen. Mathias Rødahl

Hvorfor kan du anbefale skolen?

Her ligger alt til rette for at du kan utnytte og utvikle ditt potensiale; Fine store lokaler, ustyret du trenger, menneskene, erfaringene du får her - vi laget f.eks en utstilling i et galleri i slutten av 1.semester, det er slike erfaringer som er uvurderlige å få med seg. [KiR er en kunstfagskole midt i Stavanger. Undervisningen er prosjektbasert og yrkesrettet. Sjekk www.kir.no for mer info.]

Søknadsfrist 28.april

d n a l a og R i n e l o k s t Kuns

.no

04/2014

TIBE T:ransit

MUSIKK metamorf.no

BabeL

visningsrom for kunst

grÅmØLNA

Trondheim kunstmuseum

Rake visningsrom Trøndelag senter for

samtidskunst

Lost In Transition BIENNALE FOR KUNST OG TEKNOLOGI TRONDHEIM 1. MAI – 1. JUNI 2014

konserter 1,mai GRÅMØLNA

Reunion2012 Tone Åse, Øyvind Brandtsegg, Eskil Muan Sæther, Anders Tveit

2,mai DOKKHUSET

Pierre Bastien & Eddie Ladoire (NL/FR) Sculpture (Software) (UK) COH + Frank (AT/RU/SE)

22,mai BLÆST

Svarte Greiner Alexander Rishuag m/Ilan Katin (DE) Joakim Blattmann & Ricardo Del Pozo Yodok

24,mai TBA

Trondheim Voices

28,mai BRUKBAR & SUPA KLUBB

Polymono/Antistereo

29, mai TBA

ZE’V – Yantra Tantra (US)

30, mai DOKKHUSET

People Like Us (UK) Z’EV m/Alkistis Dimech (US/UK) Cotton Ferox m/Angela Edwards (SE/UK)

04/2014

100S IVRY FOOL’S GOLD/IMPORT

Space Age Pimpin Berkeley-rapperen 100s er en av årets definitive hypes, og om han ikke har rukket å nå helt opp til Sleipslukfjorden enda, kan det bare være et spørsmål om tid. Med Fool’s Gold Records i ryggen, hipsterlabelen bak Danny Brown og tja, Duck Sauce og trønderen Funkin Matt, er han garantert kjærlighet fra hipsterorganer som Fader og Noisey. Det bruker å resultere i at ikke fullt så hippe mainstreamaktører følger opp for å ikke se bakstreverske ut, og før du vet ordet av det har du et nytt Odd Future på nakken. Odd Future er derimot 100s ikke. Med IVRY har han skapt et eget sound som jeg falt for umiddelbart. 20-åringen tar grunnfag i pimpologi, og leverer en slags revidert pensumsplan for 2014. Forbildene er Suga Free, Too Short og Snoop, og han blir en slags videreføring av disse for ratchet-generasjonen. Han har en perm, han rapper om damer og leker med funkestetikk, men er ingen pimp. Det er ikke noe farlig

over 100s, ei heller noe skikkelig hatmat for rødstrømpene. Han er bare en skikkelig jentefut. Men han tar hallikestetikken og gjør den til sin egen, kombinerer nonchalant rapping med funkekskursjoner som har mer til felles med Rick James, eller Morris Day og Minneapolis-funken fra 80-tallet, enn P-Funk. Og det er catchy som faen. «10 Freaky Hoes» er den perfekte introduksjonen til 100s, og setter seg umiddelbart i pannebrasken. Hører man på 2012s Ice Cream Perm gjennomskuer man at 100s ikke er den mest virtouse rapperen der ute, men

med IVRY har han innsett sine svakheter og konser på låtskriving fremfor versspytting. Dermed dras vi inn i 20-åringens univers og blir værende. Jeg spår at vi ser ham i Norge innen året er omme, og håper han har ballast nok i den unge skrotten sin til å ta dette konseptet sitt over på scena, og ikke minst følge opp med et album som er lengre enn åtte spor. I et ungt California, som i stor grad overser egen historie, er det forfriskende med noen som tør å leke med de gamle klisjeene, uten å redusere seg til tributeartist. Jørgen Nordeng

Tyga er og blir en lettvekter, men gjør seg på lettbeinte ratchetbangere, og avsluttende «Good Day» hvor han deler søkelys med Meek Mill og en ivrig Weezy får lett litt spilletid utover våren. Ungfolene Lil Twist og Euro har muligens en mer eller mindre lysende framtid foran seg, men besitter ikke samme stjernekvalitetene som A-laget. Lil Wayne og (i hovedsak) Christina Milan kan ha en landeplage på hendene sine

med «Supermodel», uten at den er annet enn oppskriftsmessig. Etter at alt er fordøyd og pløyd sitter man igjen med en god bunke enkeltstående høydepunkter. Og det er det. Young Money høres nesten desperate ut etter å favne tidsånden i sin helhet, og bommer med å sette en agenda for tiden som kommer. Som album er altså ikke Rise of an Empire akkurat det tittelen lover. Jørgen Nordeng

YOUNG MONEY Rise of an Empire YOUNG MONEY/CASH MONEY RECORDS

Null fokus i sikte Young Money inneholder noen av de største talentene i hiphop. Men de er ikke noe crew, i ordets egentlige forstand. De er ikke en gjeng. De er ikke et band. Der Rick Ross fikk den mildt sagt eklektiske sammensetningen med Pill, Wale og Meek Mill til å høres ut som en sammensveisa gjeng på Self Made Vol. 1, sliter kaptein Lil Wayne med å samle troppene på dette andre albumet fra gjengen. Rise of an Empire er lyden av overskuddsmateriale og kompistjenester. YMCMB-imperiets trehodete spydspiss Drake, Lil Wayne og Nicki Minaj leverer solospor som kunnet vært fra respektives egne prosjekter, og spesielt «Trophies» (Drake) og «Lookin Ass» (Nicki) er solide saker. Hadde bare disse låtene hatt noe med selve prosjektet å gjøre. De virker mest som Drake og Minaj sine respektive sympatiknull til et vaklende imperium. Wayne selv er som vanlig høyt og lavt, men er til tider særs underholdende. Noe særlig kjemi mellom resten av periferien er vanskelig å spore, og Rise Of An Empire blir nok like fort glemt som fjorårets Rich Gang-prosjekt.

MUSIKK

ROBIN OG BUGGE Elak MTG MUSIC

Mer forvirrende enn elakt Den stadig mer utbredte, og som regel kritikerslaktede poprap-sjangeren har definitivt blitt en kraft å regne med i norsk musikkbransje – til tross for å stadig utmerke seg med artister blottet for musikalsk selvinnsikt og egenkritikk. Både takket være sin misforståtte bruk av hiphopens velbrukte «hater»pekefinger, og den kommersielle musikkens døve idé om at alt fungerer så lenge kronene strømmer inn og fjortisfansen fortsetter å hyle. En av utfordringene med å omtale disse artistene, er hvorvidt man skal ta utgivelsene på alvor som rapmusikk, eller om man – slik plateselskapene gjerne ønsker – ikke skal sidestille dem med hiphopens mer respekterte artister. Normalt sett er jeg enig

i sistnevnte, men når Robin og Bugge tyr til egenkarakteriseringen «blant de mest omdiskuterte rapartistene i Norge» i forbindelse med sitt nye album Elak, er det fristende å ta dem på ordet. Det skal jeg dog ikke. For selv om duoen også hevder å for alvor ha satt sitt preg på norsk musikk det siste året (apropos selvinnsikt), er det åpenbart at guttas musikalske og poetiske evner er mildt sagt begrensede. Og det enten man sammenligner dem med Erik & Kriss, Karpe Diem, Kaveh eller Lars Vaular – altså spekteret av norsk populærrap anno 2014. Som redaktør for Kingsize.no får jeg stadig mailer fra amatørrappere av ymse kvalitet, og både teknisk og tekstmessig er det lite som skiller disse håpefulle 16-åringene fra det man får servert på Elak. Når Robin og Bugge i tillegg har laget et musikalsk bakteppe

som skal konkurrere om russebusspublikummet med sine mer suksessfulle poprap-kolleger, skal det ikke mye til for å forstå hvor galt dette ender. Faktisk blir jeg frustrert av hele greia. Ikke fordi gutta leverer et elendig produkt, men fordi jeg naivt nok fortsatt går og venter på at noen av landets poprappere snart skal levere et produkt det er mulig å ta seriøst. I motsetning til hva man skulle tro, finner jeg nemlig ingen glede i å slakte disse artistene, og blir til slutt bare totalt forvirret når Robin (eller Bugge?) midt i blandingen av «Danza Kuduro»kopier og eurotrance-synth klarer å lire av seg linjene «Det er litt for mange folk som kaller seg for rappere/lett å lage musikk, men er ikke lett å backe det» og «Fuck spenna, jeg rapper for kidsa som ikke har blitt født ennå». Ahm, vent litt nå … hæ??!!?? Mathias Rødahl

OH! Stereosoul Anonym Tromsø-soul Jeg har for vane å si at bra R&B er noe av det vanskeligste å lage, men sjangerens siviliserte og sofistikerte lillebror må faktisk sies å være hakket mer utfordrende å prøve seg på. Neosoul er selvfølgelig «enkelt» nok hvis man vil lage behagelig kafémusikk, men desto mer komplisert om målet er å lage låter med lang levetid. Ikke minst med tanke på at sjangeren hadde sin storhetstid for 14–15 år siden, og siden da aldri har klart – eller for den saks skyld ønsket – å komme skikkelig tilbake igjen. Derfor er det god grunn til skepsis når Tromsøbandet Oh! debuterer med Stereosoul – et helt album basert på etterdønningene av D’angelo, Erykah Badu, The Roots & Co. Klisjé-fallgropene er mange, og kvartetten med vokalist Frode Larsen i spissen ender da også som forventet i noen av dem under de 45 minuttene skiva varer. Likevel er det først og fremst anonymiteten i låtene jeg sliter mest med. For selv om

både bandet og Larsens vokal for så vidt fungerer ganske så fint, høres Stereosoul litt for ofte ut som langdrøye jam-sessions enn gjennomtenkte og minneverdige låter. Sånn sett minner Oh! mer om filler-låtene til terningkast 4-artister som Musiq Soulchild og Jill Scott enn nevnte D’angelo og Badu – som gutta selv har pekt på som viktige inspirasjonskilder i tidligere intervjuer. Inspirasjonskilder får vi forøvrig servert i bøtter og spann på «Family» – Stereosoul-sporet med mest potensiale , men som desverre roter seg bort i de corny overkill-referansene «ikke-amerikanske» (ok da, hvite) neosoul-band alltid må ramse opp: «Tell the DJ put the needle on some Badu or D’angelo. Or maybe take it back to The Roots, back to Questlove, Black Thought and their crew/This is an ode to all those people that I just gave reference too». Nå fikk jeg ikke med meg gutta under årets by:Larm, men har på følelsen at dette settet nok fungerer atskillig bedre live. På skive blir Oh! derimot litt for tamt og pregløst. Mathias Rødahl

04/2014 nattogagwalesahøy.indd 1

65 27.03.2014 22:14:22

MUSIKK

SUN SUX: Synthpop-band startet sommeren 2013. Består av medlemmer fra de oslobaserte punkbanda Haust og Okkultokrati. Slipper sjutommeren Perfectly Numbed på labelet Lux Mundo til sommeren.

SYNTH & SOLBRILLER Medlemmene i SUN SUX har gått fra å spille punk i okkuperte kjellerlokaler til synthpop på kunstgallerier. Selv mener de det handler om det samme: En folkelig vri på musikk for eliten. TEKST PELLE BAMLE FOTO YOO SUN – BANDET OPPSTOD ved en feiltakelse. Pål Bredrup, egentlig gitarist i punkbanda Haust og Okkultokrati, snakker om den mystiske leddsykdommen han pådro seg som et resultat av egen hybris i forbindelse med innspillingen av Okkultokratis siste skive, Snakereigns. Vel ute av sykehuset var ikke Pål lenger gitarist. Han var ufrivillig blitt redusert til synthist. Sammen med Okkulto-kollega Henning Wisth på vokal og californieren Andrew Snyder på trommer startet han SUN SUX for snart et år siden. – Synth er jo dusteinstrument nummer én. Det er liksom det enkleste instrumentet man kan velge å spille på. Så vi tenkte fort at «shit, her er det bare å begynne å mekke». Vi lagde et helt album på en halv sommerferie. Det er kjapt og effektivt å holde på med synth. Det er ikke noe brains bak det, sier Pål.

Så – dere har startet det dere selv karakteriserer som et synthpop-band, funnet frem solbrillene og ikke minst: dere har tatt artistnavnene Paul Cruz, Benjamin Bruce og Henry White. Forventer dere å bli tatt seriøst? Henning: – Klart det. Musikken prater for seg. Det andre har ikke så mye å si. Var det noe dere ikke fikk utløp for i de andre banda? Henning: – Det er bare mer av det samme, 66

04/2014

egentlig. En folkelig vri på musikk for eliten. Det er catchy låter det handler om uansett. Pål: – Jeg tenker at metal og elektronisk musikk alltid har gått hånd i hånd. Black metal og trance er liksom... Det er presedens der, det er mye overlapping. Er bandnavnet et påskudd for å bruke solbriller på scenen? Henning: – Det var egentlig noe som kom etter hvert, men det falt seg veldig naturlig da det først skjedde. Forrige konsert starta jeg med å ikke ha på solbriller. Da jeg tok de på midtveis i konserten var det en som hadde overhørt en publikummer si «Der, ja! Endelig kom de!» Så det er tydeligvis noe folk vil ha. Solbriller på scenen er det man på engelsk sier er «større enn livet». Pål: – Du spiller konsert og det er allerede mørkt. Tar du på solbriller blir det enda mørkere. Du ser ingenting. Det er det samme som shoegazing. Grunnen til at jeg har langt hår er at jeg kan ha det foran ansiktet når jeg spiller. Solbriller er bare en annen måte å vise litt blyghet på, at man ikke er helt comfy med å stå der. Vi er ikke akkurat born entertainers. Et interessant bidrag til solbriller-påscenen-diskursen! De aller fleste ser motsatt på det, vil jeg tro. Pål: – Rock og pop er de mest forfengelige sjangrene som er, så hva forventer man egentlig? Alt er bullshit uansett. Alle pop- og rockeband drar på med forfengelige, visuelle triks for å føle seg comfy.

Henning: – Elektronisk musikk gir en annen mulighet for større anonymitet. Det er ikke trynene til de som lager musikken som er det viktigste.

Hva annet er forskjellig? Pål: – Elektronisk musikk gir deg så mange muligheter. Vi er jo helt noobs. Jeg begynte å spille synth for et år siden, og måtte finne ut av alle de jævla knappene. Jeg har fortsatt ikke funnet ut av noe! Jeg vet ingenting om programmering og data, vi lager våre egne regler as we go. Det føles som et opprør, fordi vi ikke er en del av en scene, vi er ingenting, vi lager dette med våre egne regler og våre egne handikap. Og på grunn av våre handikap kommer det til å bli unikt. Hva er punk med synth? Pål: – Det er vi ikke så opptatt av. Personlig har jeg aldri sett på meg selv som så veldig punk. Sist jeg prøvde å kjøpe mat på Blitz ble jeg totalt ignorert der jeg stod, men det er helt greit. Punk for meg handler mer om den musikalske «fuck you»-greia, sånn som Theoretical Girls og Teenage Jesus and The Jerks dreiv med. Gjør det som føles rett og gjør det hele tiden. Hvis man tar et dykk i engelsk synthhistorie så finner man band som brøt ut sammen med punken, bare at de valgte synth. Punks med synth. Men de ble sett på som noe helt annet enn de som valgte gitaren. De ble sett på som pop, selv om de kanskje ikke var poporienterte folk. Hva med å bare si fuck you og kjøre på med singback når man først er i gang? Dét er punk! Pål: – I utgangspunktet var planen vår å være Dead Moon møter synth. Det er der de analoge trommene kommer inn. At det ikke skulle være det der ukule, rene synthbandet som trykker på play og så er det en som synger. Vi vil ha det faremomentet, mulighet-

en til å fucke opp en låt. Vi er vant til å spille låter, så jeg hadde syntes det hadde vært veldig rart å gi fra seg hele det aspektet ved en konsert, å ikke stå å spille noe, for hva faen skal man gjøre da? Da må man i hvert fall ta på seg solbriller. Så langt virker det som dere har spilt mest på ukonvensjonelle scener: I skogen, på Vigelandsmuseet, på Black Box. Er det tilfeldig? Pål: – Vi har stort sett spilt på kunstarenaer hittil, og det føles både annerledes og bra. Tanken på å ta dette prosjektet inn i en rockekjeller igjen er ikke så fristende. Det har man gjort i så mange år.

Hva er forskjellen? Pål: – Man får jobbet med kreative mennesker. Man møter folk som vil gjøre konserten til noe annen enn bare en konsert. Den mentaliteten finner man ikke i punk og hardcore. De vil ha deg til å spille for en slikk og ingenting sånn at vennene deres kan komme og synes promotøren er kul. Andrew: – Kunstsettingen skaper en helt annen dynamikk med publikum. Det er mye mer givende og interessant enn å spille klubbkonserter. Hadde vi bare spilt på rockeklubber hadde vi vært et helt annerledes band, selv om vi hadde spilt akkurat den samme musikken. Jeg vet ikke helt hvorfor. Vi spilte vår første konsert i naustet bak Operaen, med utsikt over hele Barcode i solnedgang. Folk svømte i fjorden, en halvnaken mann spilte fløyte og en jente kom opp av vannet og solgte oss kaktus-burritoer. Da tenkte vi: Dette er hjemme, det er her vi vil være.

Synth er dusteinstrument nummer én.

ppjøp KKjøjøK t t t t t e e l e l l l KJØP BILLETT NÅ! i l i i b b b LYKKE LI(S) SLOTTSFJELL.NO : : : r r r e e e h h h PHOENIX(FRA) loltottstfsjfejletl.ltnls.fnojoell.no .sw .sww.slo ww ww VERONICA MAGGIO(S) HAIM(US) DROPKICK MURPHYS(US) FIRST AID KIT(S) THE LUMINEERS(US) SATYRICON SKAMBANKT +MANGE FLERE

FeFsteisvtaivlpaalF UtU sotlsgotlg

torsto darsg:dbagil:lebttiler leto ttigr fredfrage:dbagil:lebttiler fr lett igee lørdlø agrd ag:bfå : få illebttillø lerd ttig er billebtt ilelerttkejør pkejøs pbpei Breakfast.no Foto: Patrick Dasilva Sæther

bille bilttleptotrptoarlebtanille .l

.noo jellll.n sfje ttsf lott www.slo

no sfwwje ll.no jeno ttlosfttjesfll. www.slott wlo.s ww w.sll.

NORGESPREMIERE 11.APRIL SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE FREDAG 11.APRIL SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE FREDAG 4.APRIL SF Kino Stavanger / Sandnes

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

FILM

Uten reservasjonsrettdebatten hadde En prest og en plage vært lett å avskrive. – DOKUMENTAREN OM ABORTMOTSTANDER BØRRE KNUDSEN ANMELDT, SIDE

« NATT TIL 17. Regi: Eirik Svensson Med: Samakab Omar, Thea Sofie Loch Næss, Mohammed Alghoul Tusen ganger god nasjonatt! Sam (Omar) og Amir (Alghoul) har vært best buds i evigheter, men natt til syttende står relasjonen på spill. Amir har «få tilbake Thea» på to-do-lista, mens Sam har «fortelle Amir at Thea og jeg er en thang» på sin. En åpningsmontasje tar oss gjennom virkelighetens natt til 17. Et slagsmål her, en krangel der og til sist ei klynge av sovende russ i morgentimene. Påminnelsen om hvilke ekstremiteter denne natta bringer frem i oss setter stemningen, og vi entrer Svenssons fiksjon ladd med eventuell personlig natt til 17.-bagasje. Svenssons ungdomsfilm kan oppleves som den våryre, sinna-energiske og livshungrige lillebroren til Oslo 31.august, først og fremst

De snille kommer fra nordlige breddegrader og henger ut med ulver, sier du?

De har gønna på med egne ord og vendinger.

– EIRIK SVENSSON OM NATT TIL 17., SIDE

fordi dialogen er ladd med utsagn som lyder som noe folk faktisk kunne funnet på å si. Klokelig har regissøren gitt skuespillerne rom til å fremføre manus med egne formuleringer, som ofte er av herlig uskrivelig art. «You gotta be naturalistic as hell!». Replikken fra Reservoir Dogs oppleves som et kredo for Natt til 17.. Selv om det er fristende å si at det spesielt er tilfelle i samtalene gutta imellom, er det også noe helvetes naturalistisk over at gutta i større grad spiller roller foran jentene. Det er flott å se at også bikarakterene i guttegjengen renner over av personlighet, og at filmen er fandenivoldsk nok til å gjøre et narrativt sidesprang når den mest sjenerte kidnappes av en russebuss. En kan akke seg over at Thea og venninnene introduseres badende i ei elv, og at kameraet fatter interesse for Thea i et treeegt sveip nedenfra og opp, for ikke å nevne

– AKSEL KIELLAND OM FANTASY OG LETTFATTELIGHET, SIDE

at vi senere – i en marijuana-ladd fjortisfantasi – får servert grasiøse kvinnekropper svømmende forbi kameraet, som i en mykpornografisk skjermsparer. Likevel er det verdt å diskutere hvorvidt filmen fetisjerer jentene eller om den kommenterer at gutta gjør det. Vi opplever filmen gjennom gutta og deres blikk. De er en gjeng som er opptatte av seg og sitt og prater om ekser som «rester», og enkelte stikk i dialogen kritiserer blikket deres, som når et lettkledd bilde sendes rundt i nevnte badescene. Natt til 17. ligger tett på karakterene og oppleves best på kanten av setet. Følelsen av at noe står på spill slipper aldri taket, og og godt timede musikkvalg som Karpe Diems «Her» bidrar med metakommentarer («Alle kjenner duften av norsk film, så kan vi kutte skuespillet i år, please?») og stemning. Puster vi fortsatt? Martin Øsmundset Premiere: 4.april

CAPTAIN AMERICA: THE WINTER SOLDIER Regi: Anthony Russo, Joe Russo Med: Chris Evans, Scarlett Johansson, Anthony Mackie, Hayley Atwell, Robert Redford, Samuel L. Jackson Dyp kaptein, døll vintersoldat. Vi møter den streite og patriotiske Steve Rogers, bedre kjent som Captain America, løpende foran Lincoln-monumentet. Flittig holder han soldatkroppen i topp fysisk form, respektabelt antrukket i treningsuniform og med sedvanlig kortklippet hår. Men Steve løper alene, i parken som i livet for øvrig, plassert i en tid og en moderne verden han ikke passer inn i. Når Nick Fury, den mystiske lederen av det føderale byrået S.H.I.E.L.D, viser Captain America de enorme krigsskipene han har fått bygget, aner einstøingen ugler i mosen. Krigsskipene er nemlig av samme type som superheltgjengen hans måtte ødelegge i The Avengers. Fury forklarer at de flygende krigsskipene bruker den nyeste teknologien for å kunne finne og drepe potensielle mål ved hjelp av deres DNA. Dette er en åpen-

bart problematisk teknologi for Captain America. Denne metodiske utryddelsen av uønskede ligner på den han møtte hos tyskernes Wehrmacht under andre verdenskrig, før han ble kryogenisk nedfryst. Også S.H.I.E.L.D.s øverstkommanderende, Alexander Pierce, ser ut til å ha en hemmelig agenda for krigsskipene. Disse elementene samles til en adrenalinpumpende fortelling om løgn og hemmelighold, tydelig inspirert av NSAspionasje, dronekrigføring og informasjonslekking i Wikileaks-stil. Det er mindre fokus på dataanimerte bilder og enorme eksplosjoner her enn i andre Marvel-filmer, som for eksempel Iron Man og Thor. Steve Rogers har fått en injeksjon av melankoli siden Captain America: The First Avenger fra 2011. Dette kommer godt frem i velspilte og inderlige dialoger med gamle kjente som Nick Fury (Samuel L. Jackson) og Natasha Romanoff/Black Widow (Scarlett Johansson), samt kapteinens nye kamerat, krigsveteranen Sam Wilson/The Falcon (Anthony Mackie). The Winter Soldier er ikke altfor eksistensiell, men måten det

lekes med dypere spørsmål tillater at Steve Rogers får mer å spille på. Det balanseres perfekt mellom sekvenser med skuddvekslinger, ømme øyeblikk mellom karakterene og mysterier som ligger og ulmer under overflaten. Mysteriene er gjennomgående overraskende når de oppklares med kalkulerte mellomrom. Men filmens titulære slemming, The Winter Soldier, henger bare delvis sammen med resten av fortellingen. Han virker nesten klistret på i siste øyeblikk for at hele filmen ikke bare skal være en oppbygning til neste Avengers-film. Siren Løkaas Premiere 26. mars NB! Du som bor i Oslo husker kanskje Tron: Legacy fra 2010? Nei, det gjør du ikke. I likhet med den, kommer heller ikke Captain America: The Winter Soldier på kino i hovedstaden. Igjen krangler Disney og Oslo kino om kronestykkene. Begge akker seg over motparten, men hva angår å ødelegge for fansen, er partene på bølgelengde. Marvel-fans i Oslo oppfordres til å sende reiseregning for turen til Sandvika. 04/2014

FILM SAVING MR. BANKS Regi: John Lee Hancock Med: Tom Hanks, Colin Farrell, Emma Thompson, Paul Giamatti, Jason Schwartzman, Ruth Wilson, Rachel Griffiths, B.J. Novak, Bradley Whitford, Victoria Summer, Kathy Baker Selv ikke Hanks redder Banks. I tjue år forsøkte Walt Disney å kjøpe rettighetene til Pamela Travers’ bøker om Mary Poppins. Da bankboka var tom, gav hun til sist etter. Stort mer spennende er ikke Saving Mr. Banks. «Å, nei!», sier en tantesofiete Mrs. Travers. «Å, jo!», Sier herr Disney. Det er godt gjort å forvandle en god historie til en ulidelig film. Virkelighetens kontroverser skulle være mangslungne nok til å lage engasjerende drama: En sammenbitt dames forsøk på å beholde Mary Poppins’ usentimentale karakter i møte med Walt Disney, flettet sammen med arvesynden etter en eventyrfortellende og forfyllet far. Årsakssammenhengene er skrudd sammen med fordummende letthet. Eksempelvis:

Pamela Travers hadde en hard oppvekst med en alkoholisert far som bad om pærer på dødsleiet. Derfor kaster hun pærene i gavekurven fra Walt Disney ut fra hotellrommet og ned i bassenget, med en melodramatisk, irritert gest. Den samme enkle retorikken preger samtlige kryssklipp mellom fortid og nåtid. På den måten forblir Travers en stiv og statisk strikkepinne gjennom filmen. Ikke så mye Emma Thompsons skyld, som manusforfatterens. Ingen utvikling, ingen tydelige kontraster, men hele tiden den samme gledesdrepende måten å forholde seg til verden på. Det passer vel Disney Studios godt å forklare samarbeidet med fortellingen om en vrang vriompeis. Slik unngår de å diskutere hvordan en mer kildenær adaptasjon kunne ha sett ut. Det virker forenklende å fremstille Travers som en historieløs og vakuumpakket einstøing når den virkelige Pamela Travers ble forfatter og skuespillerinne med bred omgangskrets, flere parforhold og et adoptert barn.

Tom Hanks’ Walt Disney er fortellingens varme midtpunkt. Nok en godt spilt – eller skal vi si animert? – prestasjon fra Hanks. Kanskje et forenklet portrett, men velfungerende og avslappende for filmen som helhet. Dessverre er ikke dynamikken mellom hovedkarakterene spennende nok til å danne den dramatiske kjernen filmen trenger. Den glade laksen Walt får ikke «Pam» til åpne seg, og Pamelas moral får ikke Walt til å tenke annerledes om egen inngang til å gjengi andres eventyr. Ingen meningsutveksling, ingen fargesprakende diskusjoner. Bare nei mot ja. Igjen og igjen. Paul Giamatti gir en sympatisk privatsjåførtolkning, mens Colin Farrell, i rollen som Travers’ forfyllede far, er like underfundig seksuelt ladet som alltid, som når han og Pamela rir over oppvekstens nostalgiske stepper i sakte film, på en hvit hest med flagrende man, mens Farrells faste kropp og mørke blikk omslutter den lille datteren. En eventyrlig barndom indeed. Ragnhild Brochmann Premiere 14.mars

NEED FOR SPEED Regi: Scott Waugh Med: Aaron Paul, Imogen Poots, Dominic Cooper, Rami Malek, Dakota Johnson, Michael Keaton, Sir Maejor Bilig moro. Ingen var forberedt på Jesse Pinkman; speed-dealeren med de blodsprengte øynene, og catchfrasen «Yo, bitch», som sammen med Walter White gjorde «Bad so good». Nå er skuespiller Aaron Paul atter i speed-rus, men denne gangen i ordets egentlige betydning. Need For Speed er basert på en serie bilspill til PC, som til dags dato står som verdens mest solgte i sin sjanger. I seriens første spill la produsentene vekt på å gjøre spillopplevelsen autentisk. Da er det på sin plass at regissør Scott Waugh benytter stuntmenn og ekte biler. Selv har han fartstid som stuntmann i filmer som U Turn og Speed. Det er lett å glemme kraften i en bilmotor og energien som utløses i en kollisjon, når så mye av dagens biljakter på film er komputergenerert. I Need for Speed er hver metallbit ekte vare. Når en bil ser ut til å gå i 200 kilometer i timen, så gjør den det, og selv små støt kan være nok til å sette sjåføren ut av spill for godt. Dette gjør at filmen tidvis er en adrenalinfylt opplevelse. Med rollen som Tobey

ELSK MEG Regi: Hanne Myren Med: Julia Wildschut, Ahmed Wasty, Petrus Wildschut Vi trenger en pause. Elsk meg er historien om Maria (Wildschut), som jobber på Café Sør med en stadig mer tynnslitt danserdrøm. Hun er i etableringsfasen med kjæresten Adam (Wasty) når pappa kommer tilbake i livet hennes og drar ut splinten av Marias daddy issues-granat, med det resultat at samlivet blir en slagmark – for noen må jo ta imot fragmentene av et destruert datterhjerte. Kjemien mellom Julia Wildschut og Ahmed Wasty, hvis personlige historier filmen er løselig basert på, er tidvis fremragende. Passe sukkersøt i tøysescenene, passe sår i alvorspratene og passe knyttnevefremkallende uansett hvem en måtte holde med i kranglescenene. Øystein Mamens foto bringer oss tett på detaljene i kroppsspråket deres.

04/2014

At vi får studere kjærestegester som en omsorgsfull hånd på en nakke, gjør at vi investerer i relasjonen deres. Historien er stykket opp med jump-cuts og sprang i tid. Filmen er best på sitt mest fragmenterte, når innklippene av nærbilder er hyppige og når det også sakses i lyden. Det forekommer et realt gåsehudøyeblikk når Maria stirrer tomt fremfor seg mens vi hører dialogen fra en tidligere samtale. Det er for øvrig et spennende grep å la Marias danseøkter stå musikkløse. Åpningsscenen er filmens største problem. Det er i overkant symboltungt å etablere et ellers ganske «neppå» kjærestepar klatrende i ei sommerlig bjørk, hvor Maria setter seg på ei høyere grein enn Adam er komfortabel med å følge henne opp til, hvorpå han spør med myk røst: «Kan du komme neeed?». Det tar lang tid å riste av seg dette førsteinntrykket, som med fordel kunne vært utelatt.

Far og datter-relasjonen lider under samme overtydelighetsproblem. Det lar seg fatte at Maria blir som et barn med pappan sin, uten at hun nødvendigvis må lage snøengel på asfalten i full fnisemodus. I scenene med Maria og pappa kan en høre skrivemaskinen i det fj … nei, ikke i det fjerne engang. Som en hvisken i øret, kanskje? Toppen av poeng-innbanking er den evinnelige trøya til Maria, med påskriften «Nothing hurts like the truth». Vi ser den for eksempel da hun har opplevd at ingenting gjør så vondt som sannheten. Rulletekstene kom bardust på, men ved ettertanke er det bare å erkjenne at slutten er nøyaktig slik den skal være. Den lykkes med det store deler av filmen for øvrig strever med: Å fortelle lavmælt nok til at det er rom for at en stakkars kinogjenger kan få tenke litt sjæl. Martin Øsmundset Premiere 28. mars

Marshall får Aaron Paul distansert seg noe fra Jesse Pinkman, men det er likevel noe pinkmansk i Tobey, spesielt når noe går virkelig galt. Da fylles øynene med blod, tårene presses ut og Pinkmanskriket pumpes ut av høyttalerne: Noooooo!! Men stort sett er Tobey den stille helten. Ikke fullt så stille som Gosling i Drive, men de råner samme stripa. Begge er konger av høyt turtall og manuell girspak, og begge overlater pratingen til kvinnen i passasjersetet; for hvorfor prate, når en veldreid brekksladd sier mer enn tusen ord? Need For Speed har massevis av politijakter, gaterace og kollisjoner, men filmens skurk er en nedtur. Idet Dino Brewster kommer ut av sin blanklakkerte sportsbil med armen rundt Tobeys ekskjæreste, er det altfor tydelig hva vi har i vente. Dino virker mot sin hensikt, og drar intensitetsnivået i filmen ned med sine alt for «onde» hensikter. Filmen er avhengig av å være i bevegelse, for selv om Tobey og medpassasjer Julia har en fin tone, er filmen full av American Pie-typer som vasser i utdatert humor. To timer er lenge, selv for en film med old school bil-action som vet å nikke til klassikere som Bullitt og Thelma and Louise. Need For Speed treffer på action, men jeg skulle gjerne sett Scott Waugh fylle timene med noe mer. Martin Parker Premiere 14. mars

FILM Tour De Force presenterer En film av ROBERTO

ANDÒ

TONI SERVILLO fra DEN STORE SKJØNNHETEN er tilbake

PERMAFROST Regi: John Sullivan Med: Hege Aga Edelsteen, Nicholas Hope, Benjamin Helstad, Maryon Eilertsen Kicker ikke ice. Permafrost er en fortelling om et forhold som faller sammen. Den tegner et bilde av forskjellene mellom Oslo og Nord-Norge, og av at alkoholismen er like usjarmerende uansett hvor du er. Det er en film om å dra hjem, om uventede vennskap og om forfriskende normale mennesker med helt normale problemer. Men klarer Permafrost å håndtere alle disse fortellingene på ett brett? Njæ. Hege Aga Edelsteen er god i hovedrollen som Synnøve, som setter seg i bilen og kjører nordover til barndomshjemmet da hun slutter å like å være sammen med kjæresten

sin. Da hun stopper i snøstormen for en kjapp runk, kræsjer den canadiske motorsykkelmannen Max inn i bilen hennes, og hun blir nødt til å ta seg av ham. De to får en slags connection, som varer omtrent til de treffer Synnøves mor, som uten besvær legger totalt beslag på enhver situasjon. Etter et par dager i en slags limbo-tilstand hvor ingen vet hva de driver med, får trioen uventet besøk, og forvirringen er total. Midt i alt dette får vi servert enkelte klipp av Synnøve som blir intervjuet av noen bak kamera. Hvilken funksjon dette skal ha blir gradvis mer uklart gjennom filmens løp, ettersom filmens narrativ tøyes mellom stadig flere bihistorier. En stund tror man at kjernen i historien skal være vennskapet mellom Synnøve og Max, men de

to har ingen nevneverdig kjemi, og dialogen halter – særlig fra Max’ side. Både Max og moren til Synnøve, som finner tonen over dunkene med nordnorsk ildvann, virker for innstuderte til at man tror på dem. Et eksempel er da moren tilsynelatende ikke kan nok engelsk til å hilse på Max, og så – kort tid etter – behersker engelsk dagligtale helt fint. Funksjonen og personligheten til Max skifter såpass drastisk i løpet av filmen at han etter hvert blir mer et forvirrelsesmoment, men han skal ha for at han angriper slasken Synnøve prøver å gjøre det slutt med, med en dobørste full av bæsj. Dessverre blir den tilgrisete dobørsten sittende igjen i bevisstheten som et høydepunkt. Helene Aalborg Premiere: 14.mars

NON-STOP Regi: Jaume Collet-Serra Med: Liam Neeson, Julianne Moore, Michelle Dockery, Scoot McNairy, Lupita Nyong’o Hjelp, vi flyr. La oss starte med det positive. Non-Stop er en til tider engasjerende flykaprings-thriller, en whodunit som unngår de mest opplagte løsningene. Bill Marks (Neeson) er en U.S. Air Marshal som midt over Atlanteren må forholde seg til at en ukjent passasjer truer med å drepe noen hvert tjuende minutt om han ikke får en haug med penger. Tvisten? Kontonummeret han vil ha pengene overført til er registrert i Marks’ navn, og vår ukjente terrorist har lagt en plan som effektivt retter all mistanke mot Marks. Regissør og skuespillere fortjener ros for å opprettholde spenningen. Misledende hint om hvem den skyldige kan være presenteres på rekke og rad, og i rollen som ensom og alkoholisert tjenestemann har Neeson funnet balansen som er nødvendig for at mistanken mot ham oppleves

troverdig. Non-Stop står og faller på denne usikkerheten, så når hvem og hvorfor til slutt avsløres, kunne det ikke bli annet enn et lite anti-klimaks – uansett utfall. Et halvhjertet forsøk på sosial kommentar i oppklaringen virker forvirret og umotivert, idet filmen krasjlander - både figurativt og bokstavelig - i en urealistisk avslutning hvor filmskaperen ser ut til å ha glemt at spenningsmomentet ikke lå i hvorvidt de alle kom til å overleve, men i hvem som dikterer hendelsene, hvorfor og hvordan.

Det er synd, for det er ikke vanskelig å forestille seg at Non-Stop kunne skilt seg ut fra mengden av lignende sjangerfilmer med litt mer arbeid. Den er velspilt og genuint spennende, så lenge den ikke henfaller til lettvinte actionsekvenser. Dessverre kan det virke som om filmen ikke kjenner sine egne styrker, og dermed mislykkes i å spille på disse i tilstrekkelig grad. Man sitter kun igjen med en fornemmelse av hva som kunne ha vært. Trond Gausdal Premiere 21. mars

LEVE FRIHETEN! BERLUSCONI ER BORTE, MEN DEN ITALIENSKE POLITIKKEN HAR ALDRI VÆRT MER UNDERHOLDENDE

PÅ KINO FRA 11. OKTOBER 04/2014

FILM THE GRAND BUDAPEST HOTEL Regi: Wes Anderson Med: Ralph Fiennes, Tony Revolori, Saoirse Ronan, Willem Dafoe, Adrien Brody God service, bra beliggenhet. Når det står en ny Wes Anderson-film for døren, er det vanskelig å ikke være det minste forutinntatt. Med sin idiosynkratiske stil splitter Anderson filmseerne i to leirer: de som lar seg sjarmere av hans bittersøte narrativ, formidlet gjennom glansede, intrikate bilder og vittig dialog, og de som, vel, ikke gjør det. I The Grand Budapest Hotel er ingrediensene i stor grad de samme som tidligere, men resultatet fremstår langt mer finspisset og ektefølt enn på lenge. Handlingen sentrerer seg rundt den overleverte historien om Monsieur Gustave H. (Fiennes), dandy til fingerspissene og concierge på tittelens ærverdige hotell, lokalisert i den fiktive sentraleuropeiske republikken, Zubrowka. Da hans godt aldrende og rike elskerinne dør, parallelt med krigens inntreden i Europa, blir Gustave tilgodesett

med et kostbart renessansemaleri, noe som fyrer opp under raseriet og hevnlysten til hennes mektige familie. Filmens formmessige egenskap av å være en fortelling i en fortelling i en fortelling, foregriper også den overordnede tematikken. Selve hotellet, et pittoresk praktbygg lokalisert på toppen av et fjell, minner om Thomas Manns luksuriøse sanatorium fra «Trolldomsfjellet», og filmen synes videre å henvise til denne i sin visjon om en europeisk storhetstid, forut for ruinerende kriger og menneskelig forfall. Som forventet i Andersons eventyrlige verden, er steder, kriger og øvrige historiske holdepunkter fiktive, men disse fremstår likefullt som lett gjennomskuelige parodier på sine virkelige ekvivalenter – eksemplifisert med inntoget av de fascistiske ZZ-soldatene. Slik sistnevnte sekvens sender tankene til Chaplins harselering med nazistene i Den Store Diktatoren, er The Grand Budapest Hotel også spekket med øvrige intertekstuelle referanser, noe som bygger opp under de innledende antydnin-

gene til fortellingens forankring i vestlig kulturhistorie. Anderson har i skriveprosessen hentet inspirasjon fra skriftene til forfatter Stefan Zweig, og kanskje er det denne litterære forbindelsen som gjør at filmen fremstår mer tematisk dyptgående enn hans øvrige verker. La det likevel ikke være tvil – det hele utspiller seg med samme visuelle og språklige lekenhet som alltid, godt hjulpet av Ralph Fiennes’ enestående hovedrolletolkning. Wes Anderson har aldri lagt krav på realisme eller historisk korrekthet, og gjør det heller ikke her, men viser seg likevel fra sin beste side idet han løfter blikket og ser utover sitt snodige, selvrefererende univers. Live Øra Danielsen Premiere 21. mars NB! For å gi Wes Anderson en dose double trouble, sendte vi to anmeldere på The Grand Budapest Hotel. Siren Løkaas ga filmen uforbeholden smilegubbe i marsutgaven, så i alt gir vi filmen 11 av 12. Begge anmeldelser er publisert på www.nd.no.

THE LUNCHBOX Regi: Ritesh Batra Med: Irrfan Khan , Nimrat Kaur, Nawazuddin Siddiqui, Denzil Smith, Nakul Vaid You’ve got matpakke. Ila er en ung mor og kone som bor i en av Mumbais forsteder. Hun er ulykkelig i ekteskapet fordi hun mistenker at ektemannen er utro, men gjør sitt beste for å puste nytt liv i ekteskapet for sin egen del og for sønnens. Ved hjelp av tantens krydder og oppskrifter, setter Ila ut for å vinne mannen sin tilbake gjennom mat. Hun sender maten til ham på jobben ved hjelp av Dabbawalla. Dabbawallaer er menn som frakter matpakker fra forstader og inn til riktig person på arbeidsplasser i den indiske storbyen. Denne gangen tar de feil og leverer Ilas nøye tilberedte matpakke til en eldre enkemann som heter Saajan. Han sender en lapp tilbake med den tomme matboksen. Slik begynner et langdistanseforhold som skal bli skjebnesvangert for dem begge. De to melankolske menneskene spilles godt av etablerte indiske skuespillere. I motsetning til de fleste Bollywoodproduserte filmer er det ingen sang eller dans i denne filmen. Enten det er Saajan på kontoret eller Ila som vasker gulvet i leiligheten, bruker

DOKTOR PROKTORS PROMPEPULVER Regi: Arild Frölich Med: Kristoffer Joner, Atle Antonsen, Emily Glaister, Eilif Hellum Noraker, Ingar Helge Gimle, Marian Saastad Ottesen, Linn Skåber, Bjarte Tjøstheim Bedriten genistrek. Jo Nesbøs fortelling om Doktor Proktor og hans prompepulver har vært en gedigen suksess som bok og teaterstykke. Nå inntar den gale doktoren og hans venner kinosaler over det ganske land i håp om å bli enda, eh … gedignere. Lise (Glaister) og Bulle (Noraker) slår seg sammen med den eksentriske nabolagsoppfinneren Doktor Proktor (Joner) for å få solgt hans nyeste oppfinnelse: prompepulver! … et pulver som gjør akkurat det du tror, men som heldigvis er fullstendig luktfritt. Et slikt pulver blir naturligvis en enorm suksess blant alle som syns at promp er gøy, og filmens

04/2014

slemming Herr Thrane (Antonsen) begynner sporenstreks å legge slue planer for å stjele pulveret fra Proktor. Det er duket for en snillinger mot slemminger-saga: Lise, Bulle og Proktor på den snille siden, Herr Thrane og bøllesønnene hans i det slemme hjørnet. Tvekampen tar oss med gjennom fangehull og kloakker, og involverer NASA og enorme monstre. Prompen er grunnsteinen i fortellinga, og filmteamet lar få scener være prompefrie - se for eksempel katt som letter av egen fis. Det er fint å se at filmskaperne ikke har prøvd å gjøre filmen mer spiselig ved å tone ned prompinga. Regissør Frölich og hans team tar materialet på alvor, og leverer en barnefilm med klassikerpotensiale. Lise (naturligvis med kallenavnet Fise-Lise) og Bulles eventyr danner grunnlaget for en klassisk fortelling om tapt kjærlighet og brustne drømmer, og en absurd voksenverden sett

gjennom barns øyne. Joner gjør seg bra i tittelrollen som Doktor Proktor, men stjerna på voksenlaget er Atle Antonsen: Rollen som ekle, slemme Thrane med tidenes hentesveis er som skapt for ham. Han får ta den helt ut på en måte det sjelden er rom for i voksensettinger, med falske dialekter og kostymer og grimaser og furtenhet. Av andre som gjør seg godt må nevnes Linn Skåber, Ingar Helge Gimle og Else Kåss Furuseth. De virkelige heltene er og blir allikevel Glaister og Noraker, som Lise og Bulle. Bulle er bitteliten og rar, mens Lise er ei vanlig skolejente som kjeder ræva av seg – helt til hun en dag oppdager verdien av en god fis. Lise er en prompende heltinne som står på sitt og ikke tar seg selv så seriøst. Flere sånne! Ekstra kudos for bruk av ord som «motherfuckers» og «satan» i en barnefilm med 7-årsgrense. Helene Aalborg Premiere 14.mars

skuespillerne diskré bevegelser og følelsesforskyvninger i kroppen, ansiktet og stemmen for å få fram hvor ensomt storbylivet i India kan være. Det er lite musikk i filmen, men det brukes stemningsskapende lyder fra byen. Klirring i kaffekopper, trafikk eller summingen av utallige tastatur i et fullt kontor. Vi får nesten ikke se Ila utenfor hjemmet, noe som forsterker følelsen av isolasjon. Også Saajan er alene, enten på kontoret, hjemme i huset eller på kollektivtrafikken til og fra jobb. At også han føler seg isolert forklares på tragikomisk vis: Som katolikk får han utdelt gravplass når han går av med pensjon, og det viser seg at gravplassen er vertikal. I en av lappene Saajan sender til Ila skriver han: «Jeg har tilbrakt hele livet mitt stående i tog og busser, nå blir jeg nødt til å stå selv når jeg er død.» The Lunchbox er både øm, trist og noen ganger overraskende morsom, som når Ila blir irritert for at maten først kommer til feil person og krydrer neste måltid så sterkt hun kan. Ikke minst er dette en film man ikke burde se på tom mage. De vakre bildene understrekes av de vidunderlige matrettene. Siren Løkaas Premiere 11. april

FILM

EN PREST OG EN PLAGE Regi: Fridtjof Kjæreng Medvirkende: Børre Knudsen, Ragnhild Knudsen Vilje uten alder, tro uten håp. Parallelt med lovforslaget om legers reservasjonsrett, kommer tilfeldigvis Fridtjof Kjærengs dokumentar om Norges mest kjente abortmotstander Børre Knudsen; provokatøren, aksjonisten og biskopen. Venstre-radikaleren Hans Rotmo lagde liv i leiren med sine «lopper og lus», og her er nok en påminnelse om sprengkraften som ligger i å trå utenfor fellesverdienes allfarvei. Knudsen ser ut som en blanding av Hans Nielsen Hauge og Charlton Heston i De Ti Bud. Fanatikerens glatte, klare panne og intense blikk er montert over et forhistorisk hakeskjegg – helt nærværende og intenst fraværende. Stram hud uten rynker er som et synlig tegn på en vilje uten alder og et kall uten utløpsdato. Fra første til siste bilde eier han lerretet; fascinerende som et kobberstikk satt i bevegelse, med stemmen og klangen til en fordums profet. Kjæreng

forblir en taus observatør som lar Knudsen og kona Ragnhild snakke uten avbrytelse – et godt valg, når hovedrollene verbalt og visuelt inntar det rommet de er satt til å fylle uten besvær. 76 år gammel og rammet av Parkinsons viser Knudsen for første gang tvil. Ikke på abortsaken, men på hvorvidt det var riktig å gå så drastisk til verks. Kanskje var det for voldsomt å storme gynekologisk avdeling med sorte prestekapper og blodige fosterdukker; å sende dukker med ketsjup i posten til politikere; å foreta symbolsk begravelse for et abortert foster. Jeg kunne ikke annet, jeg var kallet, sier Knudsen om å være den som gikk først i toget sammen med meningsfelle og prest Ludvig Nessa. I stedet for å samle motstanden mot abortlovgivningen, bidro Knudsens ekstremisme til å svekke holdningsarbeidet og kampviljen internt i Statskirken. Hans vei vakte vemmelse og avstand, ikke samling og samhandling. Jo mer ekstreme virkemidler og jo bredere pressedekning, dess mindre støtte og forståelse møtte Børre og

Ragnhild. Likevel ble de fast ved hverandre og ved overbevisningen. Det har kostet dem dyrt. Knudsen dirrer ikke bare av sykdommen, men av en indre, moralsk uro: «Det skjelver langt inne i sinnet, det gjør forferdelig vondt». Gud ville det ikke slik, sier han, ville ikke at vi skulle lage et samfunn hvor kvinner ikke kan velge barnet sitt – et skammelig forenklet synspunkt, men en legitim holdning på bakgrunn av den kristne ideologien flere abortmotstandere representerer. Hadde det ikke vært for et borgerlig regjeringsskifte og reservasjonsrett-debatten, hadde En prest og en plage vært lett å avskrive som en ubehagelig påminnelse om en nær, fjern fortid. Med slippdato i mars 2014 gir den imidlertid et tydelig ansikt til det kristen-konservative synet som har virket utydelig og identitetsløst midt i diskusjonen om et oppsiktsvekkende lovforslag. Skremmende og fremmedgjørende – og et nyttig innspill i et offentlig ordskifte som bør tjene ytringsfriheten. Ragnhild Brochmann Premiere: 28. mars

HELI Regissør: Amat Escalante Med: Armando Espitia, Andrea Vergara, Juan Eduardo Palacios, Linda González Vakker voldsorgie. I Heli tar regissør Amat Escalante oss med til et voldsherjet og sandfylt Mexico, hvor narkotika styrer de flestes liv – enten de vil eller ikke. Stoff blir ufrivillig kilden til det store vendepunktet i livet til den unge mannen Heli og familien hans. Helis lillesøster, ungdomsskolejenta Estela, er nemlig forelsket i politirekrutten Beto, og sammen planlegger de å rømme og gifte seg. I et forsøk på å finansiere flukt og giftemål stjeler Beto politibeslaglagt narkotika for å selge det videre. Ved et uhell finner Heli stoffet, og i et forsøk på å beskytte lillesøsteren ødelegger han det. Når feil folk finner ut av at Beto har

stjålet kokainet, befinner Heli, Estela og Beto seg straks i en fremmed bil på vei mot katastrofen. Handlingsreferatet kan få Heli til å virke som en bekmørk, dyster affære. Og det er den også – tidvis. Filmen tar for seg tematikk som er langt fra lystig, og inneholder noen av de mest troverdige, grufulle voldshandlingene undertegnede har sett. Samtidig balanseres alt det vonde med en god porsjon håp, glede, og quirky, dead-pan humor i beste Wes Anderson-stil. Som f.eks. når Beto skal vise Estela hvor sterk han er ved å løfte henne til han ikke orker mer. Klassisk tufsete! Størstedelen av æren for at dette er en overraskende tilgjengelig film, ligger hos regissør Escalante. Når karakterprestasjonene stort sett er langt fra imponerende, faller mye av formidlingsansvaret på det filmtekniske, og

på denne biten leverer Heli til de grader! Særlig cinematografien er nydelig. Ved å velge en rolig og behersket stil, hvor kameraet som regel står plassert på stativ og all lyd er diegetisk, skaper regissøren rom for handlingen som utspiller seg foran kameraet. På denne måten forsterkes det vi er vitne til, og filmen blir dermed både interessant og spennende. På den annen side gjør denne stilen at man klarer å beholde en viss avstand til det som utspiller seg. Vi blir vist mange sterke scener, og karakterene opplever mye vondt - uten at det helt trenger inn. Filmens handling oppleves noe virrete og uklar, og jeg er flere ganger usikker på hva jeg blir forsøkt fortalt, annet enn at «drugs finnes, men alt er ikke kølsvart av den grunn». Thomas Svane Søndergaard Premiere 28. mars

04/2014

FILM

Jeg vil at filmen skal føles sånn som det er å ha de gutta på filmsettet. Jabb-jabb-jabb.

Å FREMPROVOSERE VIRKELIGHET Har Eirik Svensson med Natt til 17. klart det umulige – å lage en ungdomsfilm som ungdom faktisk går på kino og ser? TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO JETON KAÇANIKU – Det er sjelden man tar seg bryet med å ta den aldersgruppa på alvor. Det er smarte folk. Folk som kan velge fra alle hyller i video … eller fra hele Pirate Bay, da, for å si det sånn. De fortjener at noe portretteres som føles sant og relevant for dem.

VI SITTER I Eirik Svensson stream-of-consciousness på Kaffebrenneriet på Solli. Få måneder etter at vi nominerte debutfilmen En som deg til fjorårets beste film, er Svensson premiereklar med Natt til 17., en virkelighetsnær ungdomsodyssé gjennom årets mest ekstreme norske natt. Vi spør om åpningsbildene. Er’e real footage? – Ja, vi var og filma natt til 17. mai i fjor. Vi møttes halv to, og så sto vi og filmet ved Nationaltheatret. Så begynner folk plutselig å slåss, og vi står der med en telelinse, liksom. Ti måneder forsinket fylleangst slår oss instantly, men vi blir raskt beroliget: – De som er overstadig berusa eller synes veldig tydelig og gjør noe ulovlig – slår folk i ansiktet og sånn – de har vi blurra, og så er det veldig mange som vi har gått og spurt etterpå: «hei! er det greit om vi bruker dette i filmen?». Russegjengen som sover i ei klynge? – Ja. De lå der bare, og så filmet vi dem. Så gikk vi bort og spurte om det var greit. De var ikke så drita, egentlig. Bare veldig, veldig slitne etter tre uker på fylla. Hvorfor legge handlingen til vår nasjonale rølpenatt, Svensson? – Den der følelsen av å ha vært nede i gjørma på natta – krangla og oppført deg dårlig og sånt – og så skal du være nydusja, nystrøket skjorte, dress, gjerne synge nasjonalsangen, 74

04/2014

liksom – strigla og fin og glad. Det er en veldig fin kontrast mellom den eksplosive natta og den ryddige morgenen. VI MÅ SNAKKE om dialogen, for i Natt til 17. er det enkelte språklige vendinger som ingen manusforfatter kan ha funnet på – eller? – Det er det hele filmen lener seg på, at du skal tro på dialogen. At det skal være ekte mennesker og ekte språk. De har aldri pugga manus. Ganske tidlig i innspillingen fant jeg ut at jeg kunne lese scenene høyt for dem. Og så sto det jo på svensk, så de visste at de aldri skulle si det som sto ordrett uansett. Så stjal de tingene de syntes var gøy, og så har de gønna på med egne ord og vendinger. Improvisasjon går han imidlertid ikke med på å kalle det. – Da høres det ut som om de finner på hva motivasjonen deres er, hva de skal, hvor de skal ende opp … Men det gjør de jo ikke. Det er en blanding av å gi dem et rom for å bruke sin egen intuisjon og sine egne ord, men også at de har noe å lene seg på, at de vet at «okay, hvis jeg går i denne retningen, så er det i tråd med filmen». «I look around, I look around … » Vi ser en del nye tryner? – Ingen av dem har spilt i en spillefilm før. Thea har spilt i noe, men de andre tror jeg er helt ferske. – Jeg er veldig imponert over hva de har fått til og hvor sårbare de tør å være, de tøffe 15-16år gamle gutta som tør å være ulykkelig forelska, som tør å være underdogs, som tør å være den som egentlig har feil, som tør å spille ydmyk. – Og Thea, som er en litt mer sjenert jente, tør å stå og skrike aleine mens hun har fem gutter hun må hamle opp med … Det var en helt intens førstetagning på det. Jeg hadde

sendt statistene ut i hagen, så snakket vi om det og orkestrerte det, uten å øve inn noe særlig. Så kom resten av festen på 50 stykker, og Thea bare tok det på strak arm. Da jeg sa «takk!», kom det spontanapplaus fra alle statistene. Hvor fant du hovedgutta? – Mohammed, som spiller Amir, kom inn tidlig. Han var veldig fryktløs, veldig intuitiv og veldig sterk, og så var det utfordrende å finne noen som matchet ham. Tett opp mot opptak kom Samakab ramlende inn feil dag, og så var han en som bare «Du. Hør på meg.» Han stoppet den løse kanonen, i tillegg til å ha en varme og en ro som ikke ligner så mange andre tenåringer. INGEN VENTER på sin tur til å snakke i Natt til 17.. Karakterene avbryter hverandre og snakker ustanselig i munnen på hverandre. – Jeg vil at filmen skal føles sånn som det er å ha de gutta på filmsettet. Jabb-jabb-jabb. Det er jo sånn: «ja, slutt, slutt, slutt, jeg prøver å gi en be- slutt, jeg prøver å gi en beskj- ja, okay, så … DU, jeg forteller deg etterpå, ikke sant!?». – I stedet for å få dem til å passe inn med apparatet, så var det å få apparatet til å passe med dem, så det vil si å ha en ordentlig prat med lydfolka. Hva er viktig at man hører og hva er babbel? To og to i guttegjengen kjente hverandre fra før. – Det har en verdi at folk allerede har en sjargong seg imellom, allerede er rappkjefta mot hverandre og kan sette hverandre på plass, men også har samme tone på humor, og kan tune inn. NATT TIL 17. har vært i anmarsj siden Svensson gikk på filmskolen i 2010 og lagde Fredag, som Natt til 17. er løselig basert på. – Handlingen foregikk i løpet av en kveld og en natt i Oslo. Den var ganske tung visuelt i kornete 16 millimeter, skutt på vinteren i slapsete Oslo. Under arbeidet med Fredag slet Svensson med å forstå seg på gråsonen mellom å ikke være helt regissør, men ikke bare student heller, mellom å besvare en eksamen og lage

en film, mellom å lage film for sensorer og filmbransje framfor et faktisk publikum. Ut av frustrasjonen vokste tankene: – Hvordan snakker folk sammen? Hvordan høres det ut? Åh! Bare mennesker! La oss finne noe sant! Jeg fant de fem gutta i Fredag bakerst på bussen, liksom. Han ene hadde tatt av seg skoene og lagt føttene opp på setet. De eide hele u-en bakerst. Han bestemte seg for å bruke de mest uttrykksfulle i de største rollene og de litt mer stakkato i sidekick-rollene. Slik fant Fredag en egenart: – Jeg følte at vi fant fram til mange fine ting som man ikke hadde gjort hvis man skulle tenkt produksjonsforutsetninger først. Det var viktigere å la det leve, prøve å komme under overflaten på femtenåringsdilemmaet. Provosere fram virkelighet og henge seg på. Med Fredag hadde Svensson en slags Moses og Rødehavet-effekt på sensorene: – Den ene halvdelen var sånn «du får til ting vi ikke får til!», mens den andre halvdelen var sånn «er dette en film?» og ville stryke oss. Så det ble aldri en sånn flink gutt-film. Det har jeg prøvd å ta med videre, både i En som deg og i denne filmen. EN ANNEN NORSK spillefilmdebutant har tjent som inspirasjon for Natt til 17.: – Jeg så Hanne Myrens Kontroll, forløperen til Elsk meg. Jeg kunne ikke skjønne hvordan de spiller så bra, men det er jo fordi de spiller seg selv og gis rom til å være i ting. Det ble et utgangspunkt for energien som ble pumpet inn i Fredag, og så ble Fredag et dokument for hvordan spillet skulle være i Natt til 17.. I forkant bestemte Svensson seg for at han ville at også femtenåringer skulle ha lyst til å se Natt til 17.. Det gjorde at han ga beng i hva bedreviterne måtte mene. I stedet ble føringene: Er det fint? Er det gøy? Føler man det på kroppen? – Vi ville ikke være redde for å gå et par steg utover nøktern, kjølig indie-look da vi planla det visuelle. Og så ville vi gi rom for gøyale enkeltidéer og digresjoner – som å klippe hestehalen av noen som hadde sovnet på fest. Natt til 17. hadde kinopremiere 4. april.

HOBBITEN BILBO LOMMELUN, TROLLMANNEN GANDALV OG DE 13 DVERGENE, ledet av Thorin Eikenskjold, fortsetter sin reise for å gjenvinne dvergekongeriket Erebor. På veien møter de hamskifteren Beorn, kjempeedderkoppene fra Myrkskog, skogsalvene ledet av Legolas, Tauriel og Kong Thranduil, og en mystisk mann ved navn Bard som smugler dem inn i Langsjøby. Når de endelig når Ensomfjellet møter de den største faren av alle - den mektige dragen Smaug.

AFTENPOSTEN

NETTAVISEN

ADRESSEAVISEN

KLASSEKAMPEN

NRK P3

I SALG PÅ BLU-RAY 3D , BLU-RAY , DVD OG DIGITALT NÅ! TM

facebook.com/TheHobbitMovie warnervideo.com

Soundtrack Album on Decca

INGEN MISFORSTÅR ET SVERD Det er duket for ny runde Game of Thrones. TV-avdelingen er ufrivillig spent. TEKST AKSEL KIELLAND FANTASY ER TEIT. Å like fantasy er pinlig. Og å skulle forventes å delta i samtaler om fantasy – fordi dét liksom er en ting myndige mennesker som knapt kjenner hverandre småpludrer om – er mer enn hva innbyggere i et sivilisert samfunn burde finne seg i. Men nå er det den tiden av året igjen. HBO har en ny sesong av Game of Thrones på trappene, og alle de nybakte foreldrene der ute som har døpt sine døtre Khaleesi står parat til å diskutere både navn og inspirasjon. Bak dem står titusener av mennesker som nøyer seg med å ganske enkelt se serien, lese bøkene og utmale den traumatiske effekten den episoden hvor alle de snille ble drept hadde på dem. Jeg skal ikke late som om jeg ikke kommer til å se Game of Thrones i år. På et eller annet plan innbiller jeg meg faktisk at jeg gleder meg litt. Selv om jeg er veldig klar over at jeg kommer til å se brorparten av sesongen gjemt bak et Word- eller Chrome-vindu, og at følelsen av at man bruker en anselig mengde tid på noe som bekymringsverdig ofte fortoner seg som en glorifisert utgave av Xena: Warrior Princess vil være vanskelig å holde på armlengdes avstand. Men – med fare for å gjøre denne teksten til en oppvisning i den norske journalistiske paradegrenen ‘Voksne mennesker ser på tv fordi voksne mennesker ser på tv’ – jeg ser på likevel. Det er det som er så flaut.

04/2014

DET SOM GJØR fantasy så pinlig, er hvor enkelt det er å falle inn i og involvere seg i disse verdenene. Og selv om Game of Thrones er intelligent fantasy – hvilket hovedsakelig innebærer at prominente rollefigurer slaktes ned over en lav sko – er det fortsatt fantasy, og seriens grunnleggende appell er når alt kommet til alt den samme som man finner i nær sagt all annen fantasy. For å få utbytte av Game of Thrones’ utradisjonelle formgrep er man nødt til å kunne involvere seg i seriens plott, og for å gjøre dét er man avhengig av å kunne interessere seg for krigføring og renkespill i oppdiktede, middelalderske verdener. Men så er det nå en gang sånn at de aller fleste mennesker har en slik tilbøyelighet. Det er noe intuitivt – nærmest uanstendig – lettfattelig over fantasysjangeren; som om man så vidt har rukket å slenge et sengeteppe over sine innerste lengsler og fetisjer før publikum bruser inn på soverommet. De snille kommer fra nordlige breddegrader og henger ut med ulver, sier du? Og alle brune mennesker er enten psykopatiske barbarer eller forræderiske trollmenn? Akkurat, ja. FANTASY AVSLØRER det faktum at ens mentale og emosjonelle landskap har form av en barnetegning av middelalderens Europa. Det er ikke uten grunn at fascistiske bevegelser så ofte henter symboler fra epoker da sverdet representerte cutting edge våpenteknologi. Det er noe med denne estetikken, disse rammebetingelsene, som

Fantasy er landet hvor raseteorien gikk i dvale. virkelig gjør folk mottakelige for ideen om å invadere fremmede land og underkaste seg de underlig utseende menneskene som bor der. Krigføring er aldri så medrivende som når det utføres av mennesker med sverd, skjold, pil og bue, som forflytter seg til fots eller til nød på hesterygg – som invaderer og plyndrer land med tøysenavn, for at en eller annen familie skal kunne tilegne seg kongeriker og hertugdømmer som privat eiendom. Mest forlokkende av alt er ideen om at menneskers – og andre veseners – utseende og avstamning dikterer deres personlighet, moral og medfødte rett til å herske over andre. Fantasy er landet hvor raseteorien gikk i dvale. Den italienske adelsmannen, filosofen, og senere det nyfascistiske idolet Julius Evola, bygget hele sin verdensanskuelse på dette prinsippet. Middelalderens krigføring var en ren og autentisk kamp, hvor sverdet og krigeren gikk opp i en høyere symbolsk og åndelig enhet. Sverdene og spydene tjente som lynavledere som lot skjebnen slå ned og ta bolig i deres bærere, og dermed lot dem inkarnere universelle idealer på slagmarken. Evolas esoteriske skrifter er høyst forførende

og lesverdige, ikke minst hans beskrivelse av det moderne samfunn, som han fordømmer slik bare en mann som oppriktig mener at alt har vært dritt siden keiser Fredrik II av Det tysk-romerske riket døde i 1250 kan. Og på tross av hans lange og referansespekkede esoteriske utlegninger, bygger Evolas appell i bunn og grunn på det samme, intuitive éntil-én-forholdet mellom symbol og virkelighet som gjør fantasy så lettilgjengelig. Så å like Evola er ganske pinlig dét også. DET ER formodentlig unødvendig å understreke at man ikke er fascist fordi man liker å se på Game of Thrones – det er faktisk ikke engang noen automatikk i at man stemmer FrP dersom ens døtre heter Khaleesi eller Daenerys. Men det lar seg likevel ikke fornekte at man har å gjøre med en materie som historisk sett er veldig populær i slike kretser, nettopp fordi den umiddelbart setter folks fantasier om invasjonskrig og etnisk tilhørighet i sving. Fantasy er som MSG; uansett hva du selv måtte mene om saken synes kroppen din det er godt. Og i motsetning til science fiction eller skrekk eller superheltfiksjon, er det ingen regler å sette seg inn i eller engang noen bisarre narrative konvensjoner å bære over med. Alle forstår fantasy. Selv veldig, veldig, veldig dumme mennesker forstår fantasy. Og akkurat der er det unektelig et lite overlapp. Den fjerde sesongen av Game of Thrones har norsk premiere 7.april

SPILL

SOUTH PARK OG RESERVASJONSRETTEN South Park: The Stick of Truth replikerer stemninga frå serien, men ver obs! Spelet kjem med og utan abort, avhengig av maskinvara di sin moraletikk. TEKST RASMUS HUNGNES I NYARE TID har eit nytt video- og dataspel kome på marknaden. Namnet på produktet lyd South Park: The Stick Of Truth, og dette er slett ikkje det første spelet sett til tettstaden South Park, men, diverre for fortida og heldigvis for notida, er det den første interaktive manifestasjonen av serien som har noko for seg. Animasjonsserien South Park (1997-) oppteiknar – eller klipper snarare opp og limer saman – soga om kvardagslivet i den fiktive småbyen South Park, Colorado, Dei Amerikanske Sambandsstatane, og viser eit samfunn der fleirtalet av borgarane er heller sterkt tilbøyeleg for suggesjon, plaga av eit kollektivt underliv infisert av tilbakevendande utbrot av massehysteri som etter alle landemerker er ulækjelege. Nett som i røynda, med andre ord, og skaparane Matt Stone og Trey Parker (med medsamansvorne) meistrer å klistre i hop moderne fablar som sparkar i alle retningar, og som ofte treff kjenslevare ideologar under beltestedet så bjellene ljomar i ukesvis i Bergensavisen og Avisa Nordland – altså massemedia. Der prøvde skribenten seg på ein referanse til ei kjend norsk vise. Pun intendert, men kan hende ikkje oppnådd. South Park, derimot, opererer med eit veldreia og komplekst komisk system der kvar einaste vesle vits inngår i eit kritisk prosjekt av uhorvelege proporsjonar. Den svarte humoren sin funksjon blir ofte (av psykologar) redusert til at han kan hjelpe folk med å halde ut angst og frykt ved å skape abstrakt distanse til minner om smertefulle situasjonar. Andre vel ganske enkelt å tolke bruk av galgenhumor som eit uttrykk for generell smakløyse, mangel på sensitivitet og vondsinna drifter, og meiner at slikt ikkje burde få plass i eit sivilisert samfunn. Folkloristen Elliot Oring presenterer derimot eit meir nyansert perspektiv i sitt essay «Jokes and their relations» (1992) (ein leik med Freuds «Jokes and their relation to the unconscious» (1905)):

Jokes are forms, par excellence, that deal with situations of unspeakability because they may conjoin an unspeakable, and hence incongruous, universe of discourse to a speakable one. This is not necessarily the joke’s raison d’être, but it certainly is one of the joke’s unique talents.

SOUTH PARK HAR sidan starten i ‘97 utvikla sitt talent, og fyller no ein viktig rolle i samfunnets forunderlege koreografi, ein rolle som, for å parafrasere William W. Young IIIs essay «Flatulence and Philosophy - A Lot of Hot Air, or the Corruption of Youth?», er samanliknbar med Sokrates (som blei avretta), den arketypiske filosofen, si rolle i det antikke Hellas – begge utfordrar etablerte trussystem og korrumperer (unge) sinn, og blir slik opplevd som farlige av

etablissementet. South Park si rolle i verdssamfunnet kan òg samanliknast med hoffnarren, som med ironi som våpen kunne vifte med den vonde sanninga rett framom nasen på monarken – sanninga han kanskje inst inne visste om, men ikkje torde artikulere, i eit kronisk anfall av den typen vertigo som gjerne oppstår når ein skodar inn i den endelause avgrunnen i djupet av si sjel. Spelet utspelar seg som ein rundt tolv timar lang episode av serien, og utgjer slik ei ven virtuell reise. Reint narrativt kjenst det først og framst som ein medley av kjende motiv og tema henta ut or serien, og for den som likar South Park – den fornuftige – byr det på ein solid dose reinspikka underhaldning. Likevel maktar ikkje The Stick Of Truth å formidle ein parabel som lev opp til serien på sitt beste og mest bitande, så den som enno ikkje har oppdaga South Parks verdi bør truleg ta fatt i flystikka og heller krenge over til SouthParkStudios.no for å knekke hjernebarken open med nokre klassiske episodar som verkty. LAT MEG til slutt fortelje kva for versjon av spelet du ideelt bør ta fatt i, for det finst både til Xbox 360, PlayStation 3 og Windows PC: Spelet inneheld nemleg ei scene der ein som spelar gjer sin virtuelle karakter medskuldig i analvaldtekt, og ei anna der ein gjennom same fiktive persona utfører ein like fiktiv aborsjon. Konsollversjonane har brukt reservasjonsretten og sensurert bort desse scenene. Derfor bør ein, dersom ein kan velje, spele PC-versjonen. Den har høgast sjokkverdi – trass alt, som ordet tilseier, ein verdi – og om ikkje anna unngår ein å støtte sensurapparatet, som slett ikkje bør støttast. Heilt til slutt, eit lite stykke fan service: Viva la Resistance! Tre aktuelle titlar: Metal GEAR SOLID V: GROUND ZEROES (PS3, 360, PS4, ONE)

Ein lovande prolog til Metal Gear Solid V: The Phantom Pain med ven grafikk, eit veldreid kontrollsystem og høveleg brutal tematikk, men diverre med ein altfor stiv pris dersom det er narrativ du er ute etter – det får du berre to korte timar av, avslutta med litt av ein cliffhanger. Komplettistar får derimot meir valuta for pengane.

1 1

TITANFALL (WINDOWS, 360, ONE)

Eit forførande, vanedannande multiplayersci-fi-sirkus lasta med både spektakulært spetakkel til ulempe for andre sider ved livet ditt – du veit, dei meiningsfylde interaksjonane, dei tankevekkjande bla bla bla og så vidare. Festleg spel. Anbefalast.

1 2

YOSHI’S NEW ISLAND (2/3DS)

Solid platformar i Mario-universet som, på anna vis enn overnemnde digitale narkotikum Titanfall, kan minne om South Parks Heroin Hero – chasing the dragon.

3 1

04/2014 sistehøynattogdagtom.indd 2

77 28.03.2014 12:04:37

Kaja Gunnufsen (25) Singer-songwriter og rimordbokpromotør fra Ås. Ga ut albumet Faen Kaja i mars, til delte kritikker. Hennes andre singel, «Desp», ble P3-listet. Er booket til Slottsfjell og Øyafestivalen.

KAJA GUNNUFSEN 78

04/2014

Årets debutant, skriver avisene. Fy faen i helvete, spy og drite så jævlig irriterende, sier andre. Vi forsøkte å forstå oss på den gitarklimprende tids(plage)ånden Kaja Gunnufsen. TEKST REDAKSJONEN FOTO AMINA SYRAH

6 1

Hva faen, Kaja? – Hehe. Ja, hva faen?

Nei, sånn serriøst: Hva FAEN er greia med at du får så gode anmeldelser? – Jeg vet ikke! Det kom litt overraskende på meg. Jeg har hatt en god produsent, da. Også har jeg kanskje noe å melde?

Men har du EGENTLIG det? Er det fortjent? – Jeg kan ikke svare subjektivt på det, men det var i hvert fall ikke forventa. Jeg trodde det skulle være mer splittede meninger, men jeg har lagt mye tid i det, så … Ja? Ja, jeg synes det er fortjent.

Årets beste debutant, skrev Audun Vinger i DN! – Det er smigrende, men det er bare mars. Vi får se.

Så beskjeden! Eller bare koketterer du? Akkurat som når du synger at du er tjukk og stygg? Du som er så pen! – Aww! Jeg var tjukkere før, da. Jeg sier vel egentlig ikke at jeg er tjukk, mer at jeg er lubben. Det er uansett ikke det som er det essensielle jeg prøver å få frem, heller fornemmelsen av å aldri være bra nok og at alle alltid får til mye bedre ting enn meg. Jeg ser jo at det kunne vært mye verre.

Klart det! ELDGAMLE skjeggete, gråhårede menn som Geir Ramnefjell og Audun Vinger har jo lagt sin elsk på deg. Legger du din elsk på eldgamle menn? – Tja, det kommer an på. Kjæresten min er like gammel som meg, men jeg er veldig glad i kompisene til pappa. Jeg har alltid hatt en god tone med eldre menn, men ikke på en seksuell måte.

1 6

Okeeei, rolig. Tror ikke Vingers skryt var seksuelt ment.

Den siste kommentaren vi så på Facebooksiden din var fra en skallet, middelaldrende mann som kun skrev at «du ruler». Føler du du at du når frem til eldre, skallede menn? – Ja, jeg har ikke funnet noen rød tråd i hvem som er målgruppen min, men har inntrykk av at det er ganske mye yngre jenter og endel litt eldre menn.

1 6 1 6 1 1 1

Uten en tråd tråd, du! HAHA! De vil vel stryke deg over beverpelsen! Søkt. – Gutter på min egen alder er de som tydeligvis er minst i målgruppa. Sånne som oss, mener du? AMEN!

Er ikke det frustrerende? Er det ikke dem du vil imponere? – Nei, nå har jeg fått kjæreste, så det får gå. Men liker han musikken din? – Ja, det tror jeg.

Hadde han likt den hvis han ikke var kjæresten din? – Eeeehh, jeg vet ikke.

Liker han egentlig noe lignende musikk? – Jeg vet egentlig ikke hva som er så lignende. Det høres litt skrytete ut, men jeg vet ikke hva det skulle vært. Hva ligner?

1 6 6 1 1

Negler mot tavla? Lyden av et bankende hjerte under gulvplankene? Postgirobygget? Arne Schau-Knudsen? – Jeg vet ikke hvem han er!

Gal av lengsel, gal av å savnerei, gal av å vente og av å teeeenke på deg! … – Hmmm, åja.

Er du redd for å ende opp som Arne? Kun gi ut ett album og trekke deg tilbake til en tilværelse som ordspill-rimsmed og jinglegjøgler i et middels stort reklamebyrå?

– Jeg er ikke så redd for det, for jeg trodde aldri at jeg skulle bli musiker. Jeg studerer jo ved siden av, til lektor … LEKTOR GUNNUFSEN! HAHAHAHAHAHAHAHAHAHA! – Jeg har fem år igjen, da. Jeg har i hvert fall ikke hatt en klar visjon om hvordan karrieren skal gå. Jeg har jobba for det, men jeg har ikke regnet med det. Tror ikke jeg ender opp med å lage jingles.

Det er jo mange sosiale medier igjen å synge om. Slapp av! Du har fortsatt ikke laget en eneste sang om LinkedIn-endorsments, for eksempel. – Jeg har ikke laget noe om Twitter heller. Jeg har en setning som går på noe sånn som «Jeg er bitter, bla bla bla Twitter», men har ikke brukt den ennå.

6 1

Du er jo som kjent first price-utgaven av Lena Dunham. Føler du deg som «a voice of a generation»? – Jeg synes Girls er bra, men det har ikke noe med meg å gjøre. Jeg kan skjønne at folk ser en likhet, men jeg skrev sanger lenge før Girls. Og, nei, jeg er ikke stemmen til noen …

Det står jo i avisen jo! Du tar tidsånden PÅ KORNET! – Hehe, nei. Det er sanger om samtiden vi lever i, men nei. Da må jeg i så fall dø først, så kan vi se …

1 6

1 6 6 1

Men i helvete, da!

I en av sangene sier du at ingen vil ha deg, men at det er greit siden du har 700 venner på Facebook. Nå har du nesten 900! HVOR lykkelig er du nå? – Enda litt mer lykkelig. Nå har jeg lagt inn sånn sperre, så nå kommer det ikke så mange venner lenger.

6 1 6

Du har nådd toppen av lykke? – Ja. Om det bikker 1000 blir det upersonlig, så man må holde seg litt i tøylene. 1000 venner på Facebook, men ingen å drikke kaffe med, ass. Kjenner meg igjen!

Vi hørte du ble avslått av by:Larm og nektet spilletid på P3 i fjor fordi de syntes det var så kleint at du hadde ordet «hashtag» i låten din. Hva har skjedd siden det? – Jeg vet ikke! Jeg er jo akkurat like klein, men kanskje folk har vent seg til det. I den første sangen som kom i fjor, hvor jeg synger «hashtag», var det egentlig fordi jeg synes hashtagging er teit, men det er kanskje ikke så lett å fange opp når man hører en sang for første gang. De tok det litt vel bokstavelig. Jeg prøvde å kødde litt med hashtagging, for jeg har aldri helt forstått greia. Du forstår ikke TEKNISK hva som er greia? – Jo, jeg gjør jo for så vidt det, men jeg forstår ikke konseptet, jeg forstår ikke hvorfor det er så genialt.

Du kan lage en hashtag, men er ute av stand til å forstå hashtagens genialitet. Tror vi har en slags motsatt Salieri-greie gående her. Men i år vant du Forbildeprisen for kvinner, på 50,000 kroner! Grattis! – Takk! Det er tydelig at det har snudd litt. Sånn er musikk-Norge: Hvis én først sier at det er innafor, er det OK. Jeg ble booket til Øya rett etter at jeg spilte konsert off-by:Larm, og det satte vel en standard som mange blir litt påvirket av.

1 6

Hva har du brukt spenna på? Instagram-filtre? Underskog-invites? Tips til bartendere på Ryes? Søndagsmarkedet i Birkelunden? Vinyl på Big Dipper? Mikrobrygg og økologisk mat?! – Jeg har brukt dem på å kjøpe Mac.

1 1 1

Haaaaaahahaha! – Faen, OK, jeg er en klisjé.

Kjøpte du en brukt-Mac med sjel fra søndagsmarkedet i Birkelunden? Med gamle klistremerker på? – Nei, en helt ny Mac til 17,000 kroner. Jeg trenger Mac til studio. Til mitt forsvar: Jeg har aldri hatt Mac, aldri hatt datamaskin engang. Ingenting.

1 6

Aldri hatt datamaskin! HAHA! Det er 2015s «bor på Grünerløkka og har aldri hatt TV»!

Din hipster! Det sto i Geir Ramnefjells kommentar i Dagbladet at du er normcore. Si noe om det! – Jeg skjønte ikke den kommentaren. Normcore? Jeg vet ikke, det kan godt være. Jeg vet ikke helt hva det betyr, annet enn at det minner veldig om det man tenker på når man bruker ordet «hipster». Og jeg har aldri vært kul nok til å karakteriseres som det.

Det sto OGSÅ i Dagbladet at du er antitesen til Tone Damli. Betyr det at du kommer til å abortere og bli sammen med Aksel Hennie? – Nei.

Ok, da noterer vi det.

Haha! Det var friskt!

Ser du på deg selv som en ung, kvinnelig Knausgård? – Nei. Hva er greia med alle de anakronistiske utrykkene dine? «Snickers og Twist»? – Jeg digger det!

Hvorfor har du ikke fått noe pes for at «Jævlig lei» er en sjarmløs modernisering av «Bært bært-visa» til Arnie «Skiffle Joe» Norse? – Haha! Jeg HAR fått pes for det! VG-anmeldelsen fra Øya gikk på akkurat det.

1 6

Ah, godt! Vi har tross alt kritisk musikkjournalistikk her i landet!

Du er en håpløs nostalgiker. Hva er dine kjipeste minner fra sjekker’n? – Det er alle de sene nettene utenfor Mono. Etter en kveld uten suksess på kjøttmarkedet i bakgården går venninnene mine hjem, og jeg blir stående igjen utenfor alene og tviholde på bakgårdsmentaliteten. «Er det nachspiel, eller?» Var du dårlig til å sjekke gutter? – Ja, tydeligvis. Jeg prøvde å være direkte. «Hei, du var søt!» Men så hadde jeg ingen oppfølging, og det ble bare dumt.

Du fortalte i Universitas at du tilbrakte en sommer i Nord-Norge og ditt beste minne var en kveld på hotell med smågodt og porno. Hva er ditt beste smågodt-tips? – Mest sjokolade, egentlig …

1 6 6

Boooring! Porno, da? – Jeg liker mykporno, jeg. Mer elskov enn knulling. Beste smågodt/porno-kombo? – Da må det IKKE være sjokolade!

Vi vil ha kombinasjonen! Dobbel penetrering og peacemerker? – Nei, jeg foreslår myke, rosa skumting. Mykt godteri og myk porno.

1 6

Slikkers og Twist!

Men apropos Nord-Norge, du er jo odelsjente der oppe! Også kommer du fra Ås! Er du redd for å miste dine rurale røtter her du bor på løkka? – Ås er jo nesten en drabantby, så hvor rural …

1 6

HAHA! Det eneste jeg vet om Ås er at det er landbrukshøyskole der!

Og et DIGERT tre som de er veldig stolte av! – OK, da. Joda, jeg er litt redd for det. Jeg pleide å bo i København, og bestemte meg for å flytte derfra siden jeg fant ut at det var for langt ut på landet. Er ikke det den største urbanklisjéen av dem alle? Utflytteren som sitter på kafé på løkka og akker seg over å ha mistet kontakt med sin indre bondetamp. Jeg vedder hundre milliarder skurtreksere og en sixpence på at du innen fem år står frem i media med din personlige historie om å flytte ut på gården for å spille inn et landlig album med en halt fyr på banjo.

– Haha, ikke banjo! Men jeg har tenkt på å spille inn der ja.

6 1 6

Er du feminist?

Er du RAUS mot STERKE og HERLIGE damer? – Eeehh, jeg vet ikke. Jeg er for likestilling, og synes det er bra når jenter støtter hverandre.

Din eneste gjesteartist på skiva er en mannlig rapper med jentenavn. Er ikke det et knallhardt feministisk statement, kanskje? «Hen»inspirert avantgardisk transfeminisme i praksis! – Ehehe, der tok dere meg. Kommer fokuset på sosiale medier i tekstene dine i veien for det som ellers er i tekstene dine? – Det kan sikkert gjøre det, hvis folk irriterer seg veldig over det. Jeg tenkte ikke så mye på det da jeg skrev dem, men folk henger seg veldig opp i det. Det har nok kommet litt i veien.

Du synger at du «sitter på kaffebrenneriet, ser på kaffe latte-hysteriiiiiet»! Si meg: Er du en femti år gammel dame som skriver petit om Oslo-besøket ditt på nittitallet i «Syn og Segn»? INGEN som er født i Oslo har drukket kaffe latte siden 2003! Leser du ikke Aftenposten Aften? – Haha! DET er ikke sant! Jeg jobber jo på Dattera til Hagen og Kroghs kaffebar, og folk bestiller latte hele tiden. De bare skjuler det med takeaway-kopp.

HA! Det er garantert odelsjenter fra Ås som har hørt fra andre odelsjenter at det er sånn man gjør i Oslo. Jeg har lest i Aftenposten Aften at Oslo-folk ikke drikker latte lenger. Hva leser du, ‘a? På Facebook står det at du liker Solstad, Vold og Ulven.

1 6 1

Du ER into gamle menn. – Litterært, ja. Jeg leser egentlig ikke så veldig mye, det blir mye pensum. Solstad er vel favoritten.

6 1

Hva med noe utenlandsk? Har du lest Houellebecq?

1 1

Gjorde han det som en slags hilsen? Eller var det et kjærtegn? – Jeg vet ikke, alt er litt vagt!

1 6

«Kanskje jeg har blitt feilsitert»!!!

6 1 6 1

Tynn eller smart? – Mener du om jeg ville vært tjukk eller dum?

Apropos Houellebecq, la oss snakke om muligheten for at du LØY! Du har sagt på en konsert at Lars Vaular har «knadd deg på puppene». – Altså, jeg vet jo ikke om det faktisk var ham. Bare at han var fire år eldre enn meg, het Lars, sa han drev med hiphop og kom fra Åsane (Lars Vaular kommenterer at han aldri ville fortalt at han er fra Åsane, så dette kan umulig ha vært ham. Red. anm.). Også sto vi nede ved vannet og han knadde meg på puppene. Men det er lenge siden, og jeg var full og han var høy, så jeg kan ikke si noe sikkert.

Der er er det anakronistiske språket ditt igjen! Hvem sier «kna pupper»? KLÅR du bolledeigen? – Nei, haha! Jeg vet ikke. Kanskje jeg har blitt feilsitert.

MØRKT TEKST-O-LEMMA: Fortsette å lage tekster om hashtags for alltid eller lage et album som KUN handler om hasj og tagging? – Et album som kun handler om hasj og tagging!

Det var en «halvtomt glass»-måte å se det på! – Jeg ville vært tjukk.

Har vi noe mer å spørre om egentlig?

Jeg er tom, ass. Åssen var dagens D2? – Jeg ser bare på bildene. Fine bilder. Som vanlig.

Jeg er veldig glad i kompisene til pappa. Jeg har alltid hatt en god tone med eldre menn. 04/2014

NORGESPREMIERE FREDAG 25.APRIL SF Kino Stavanger / Sandnes