NATT&DAG Stavanger november 2013 by NATT&DAG

WWW.NATTOGDAG.NO

STAVANGER/SANDNES 11 - NOVEMBER 2013 MØRKESIDEN AV INTERNETT

NETTHANDEL:

SEX, DOP OG DRAP

KAPITALISTSVINET

TINDER

RUSSELL BRAND

TROLLING PÅ FASTLØNN

DET LOVLØSE NETTET

STOREBROR SER DEG IKKE

Miriam, Heartbreak // Foto Christian Belgaux // Makeup Tina Solberg/Makeup forever

Natt&Dag - Siden 1988

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

STAVANGER/SANDNES - NOVEMBER 2013 Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Art direction ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter BENDIK AUNAN PELLE BAMLE CHRISTIAN BELGAUX ANNIKA BOHNENBLUST RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS DAHL ANDREAS FALKENBERG EMIL FINNERUD INGER LISE HAMMERSTRØM STURLA HAUGSGJERD GEIR HVIDSTEN RASMUS HUNGNES MARTIN GEDDE-DAHL TROND GAUSDAL INGER FULPING KARIMA FURUSETH SIREN LØKAAS MARTIN T. JOHANNESSEN ERIK SÆTER JØRGENSEN DANIEL RAMBERG MATHIAS RØDAHL LINDA KLAKKEN LARS OLE KRISTIANSEN MALIN KULSETH AKSEL KIELLAND HILDE STAALESEN LILLEØREN SIENNA LEONE CHARLOTTE THORSTVEDT KARSEN MEINICH JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN KRISTIAN WIKBORG WIESE MARTIN ØSMUNDSET Fotografer CHRISTIAN BELGAUX ERIK JØRGENSEN MAGNE RISNES KLAUS N. SKRUDLAND TORE WINSENTS HELGE OLAV ØKSENDAL

DETTE HØRTE VI PÅ

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nattogdag.no Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nattogdag.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Opplag 69.000 distribusjon@nattogdag.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

SLIK NAVIGERER DU I SKYGGENES DAL PÅ INTERNETT ........................................................................................... 13 DET MØRKE NETTET. VI OPPSØKTE DET ANARKISTISKE NETTETS SISTE UTPOST ......................................... 17 NATT&DAG TOK MED MENINGSELITEN PÅ BEFARING I KLOAKKEN ..................................................................... 22 DAVID MCMILLAN KOMMER TIL KORTFILMFESTIVALEN KORT I SANDNES ......................................................... 28 TANZANIANSKE MUSIKERE MØTER JAZZNESTORER FRA VESTLANDET ............................................................ 40 NÅ KOMMER SANDRA CHEVRIER TIL STAVANGER ...................................................................................................... 43 MUSIKKANMELDELSER ........................................................................................................................................................ 53 NATT&DAG MØTER RUSSELL BRAND .............................................................................................................................. 58 FILM- OG TV-ANMELDELSER ............................................................................................................................................... 59 SMILEGUBBEN OG GIFTTRYNET MØTER JON HUSTAD ............................................................................................. 70

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

WWW.NATTOGDAG.NO

Ø M E R KE T ILJ

Illustrasjon CHRISTIAN BELGAUX MARTA BRAVO KRISTOPHER HERNHOLM TORD TORPE

Trykkeri

Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nattogdag.no

INNHOLD

Den som har imponert meg mest er Trond Giske. Han er helt rå.

0 70

11/2013

Avinors jobb er å skape verdifulle forbindelser – hver eneste dag, for alle passasjerer. Og få steder i Norge er det så enkelt – eller rettere sagt lett – å komme seg opp og ut i verden som fra Stavanger og Sola. Vi tror du ikke trenger å være en ballong for å merke det.

OVERHØRT ... HVA SIER DEN FOXY DAMA? Guttene i en komikergruppe skal ifølge en rekke kilder operere med åpne forhold. Ved flere anledninger skal angivelig begge partene i forholdene ha forsøkt (og muligens ha klart, hvem vet?) å overtale foxy ladies om å joine dem på mer enn en hyggelig sopptur i skogen. En gang en glamourmodell med puppy-eyes var usikker på sannferdigheten i denne nymotens samlivsordningen, sies det at kjæresten skal ha blitt ringt opp for å bekrefte det per telefon. Vår tids rockestjerner og god par-kommunikasjon i ett, dere. Slow clap.

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. Sjekk #hoderysting på twitter og instagram. AV REDAKSJONEN

ROCKESTJERNETENDENSER DEL 2. En celeber gjest i speed-rus trashet fire hotellrom på The Thief.

OPPLAND ARBEIDERBLAD 21. oktober Eh, litt usikker på hvordan vi skal si dette, Oppland Arbeiderblad. Men vår nye Forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide, er kvinne.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

HOLD INN BÆSJEN Etter rettsaken i Paris i oktober ville Varg Vikernes si noe tøft, nemlig ferme ta geule! (hold kjeft!) til de «jævla journalistene» som ventet utenfor rettssalen. Dessverre bommet nordmannen litt og skrek isteden ut ferme ta merde! som betyr noe sånt som HOLD INN BÆSJEN! Avisen Le Nouvel Observateur sendte et lite stikk tilbake til Greven da de headlinet nyhetssaken sin med det nevnte utbruddet. Vi registrerer for øvrig et stadig stigende modell-potensiale i Greven. KREVENDE BOSS LADY Vår nye statsminister skal ha spist en pizza nr. 11 på Hells Kitchen, og var visstnok en krevende kunde. TUNG TID Sliten kvinnelig representant for kongehuset ble observert gatelangs i sirlig passiar med jovial kolabjørn.

FOSNA FOLKET 7. oktober Akkurat hva er det som er blitt lov?

KLÅFINGRET En ung, kvinnelig featurejournalist ble observert klående på puppene til en milf-ete NRK-programleder på mediafest. PAPPA-FLAUSE Da et kvinnelig ledertalent i musikkbransjen hadde med seg en type hjem, skal ting visstnok ikke ha gått HELT som planlagt. Smarttelefonen viste seg å ikke være så smart likevel, når den blandet seg inne i lakene under sengebyksingen. Den stakkars jenta hadde nemlig ikke slått på tastelåsen og – vips – så var pappa plutselig på tråden.

11/2013

GB NETT 7. oktober Glad-nyhet i Gjesdal: Alle i bygda er daue innen to år.

TIDENS ÅND OVERVÅKING DEL 2 Vi sier som en klok amerikaner i Brasil-eksil: «Hei europeiske ledere: NSA har overvåket millioner av borgerne deres ---> Gjesp.» «Oh, og de har også overvåket privatlivene DERES ---> HVA?!?!?»

1 1

«DRØYT» SLUTT! VÆRSÅSNILL! PLIS! Hvis vi leser en eneste kronikk til om Miley, så spyr vi glidemiddel og flytende MDMA! La oss slippe! Men før vi legger Miley-kapittelet HELT dødt, la oss klare opp i én sak: Vi begynner med et tankeeksperiment: prøv å gjenskape alle bilder som har flashet over retinaen din den siste måneden, og så sammenlikner du dette med Mileys «drøye» musikkvideoer, sceneopptredener og fotoshoots. Mye drøyhet igjen, eller? Miley-opplegget står igjen som i verste fall drøyt klønete. Sex har ærlig talt ikke vært drøyt siden syttitallet. Dagens popstjerner sjonglerer kåt-13-åring og S/Mimage med like stort engasjement som andre skifter skismøring. Det er blitt en obligatorisk del av popstjernejobben, som enkelte klarer å gjøre sexy fordi de har et minimum av x-faktor, stil og tilsynelatende kjærlighet til egen seksualitet (les: Rihanna), mens andre får det til å se ut som hun usikre, goofy jenta i klassen som gjør alt for å få oppmerksomhet og suger guttene etter tur på do mens hun har en trist følelse inni seg. At folk har latt seg rive med av sensasjonskjøret, skyldes at det «drøye» imaget til Miley, ribbet for faktisk sensualitet eller edge eller sexiness, er så ubehagelig å se på. Det er ubehagelig fordi sexen man ser ikke lenger ser ut som sex, men som flau, krampaktig og tom kommersialisme som skriker etter oppmerksomhet. Med en trist følelse inni.

2 1

OVERHØRT

NATT&DAG FOR 20 ÅR SIDEN

SUSPENDERT En rektor ved høyskolen som har gitt oss flest hipstrete reklameregissører her til lands, skal angivelig ha blitt suspendert av hemmelige grunner. Satte noen ENDELIG foten ned for flere bank-reklamer med dus indierock og Valencia-filter? OL-SØKNADENS RINGVIRKNINGER Det er kommet oss for øret at de flinke folkene i Juss-Buss har – i kjølvannet av OL-søknaden – fått budsjettene sine kuttet med 130.000 kroner sammenliknet med fjoråret. Samtidig skal det kuttes i kommunale boliger, som fører til at enda flere vil trenge gratis rettshjelp. Det skurrer i logistikken. ROMFOLK-VENN En av Norges største bloggere – og dessuten selverklært «KONGE» – er et hyppig offer for romfolk-tigging. Kanskje fordi han ser ut som en rumener. Sist vi så bloggere, kom det noen romfolk bort til ham og bare Romania Romania! Kanskje vurdere å gå over til å dele tittel med Karoli-far, altså Sigøynerkongen?

MORALSK PANIKK Vårt lille hvite englebarn i det store brune mørket, Maria (4), viste seg å være ingenting annet enn enda en døll og ubrukelig romfolk. La oss glemme håpet om at Den Ariske Overlegenhet kunne blomstre selv i den stinkende akvedukten som er Den Gemene Romleir, men ikke vestlige mediers evne til å kaste seg over en anledning for rasismemotivert moralsk panikk.

3 1

RUSSELL BRAND Fist candy eller messias? Vi mener ingen av delene. Mye er blitt sagt og skrevet om den hårete glam-piraten av en brite den siste tiden (du kan lese et intervju med den Norges-aktuelle komikeren gone samfunnsrefser og revolusjonær på side 39). Vi skal holde oss for gode til å kommentere klesstilen hans. Dessuten synes vi faktisk han gruset den der fjasete Paxman-typen på BBC, uten at det så ut som en vanskelig jobb. På en annen side, så er det ikke en modig intellektuell handling å overbevise folk om at de stadig økende økonomiske forskjellene og klimakrisen i verden er verdt å bry seg om. Litt mer tricky er det kanskje å få folk til å forstå at det å holde seg langt unna partipolitikken er det eneste rette når du ser at det demokratiske systemet har stivnet (det var det også flere som misforsto under Occupy-bevegelsen; «Vel og bra at dere er sinte søte små ungdommer, men for all del ta det gjennom de legitime demokratiske kanalene! Overse at staten er den eneste institusjonen som har lov til å utøve vold, og vennligst la være å knuse noen vindusruter for å kommunisere budskapet deres!»). Du kan ikke endre spillereglene fra innsiden av et spill som allerede er rigget. Dessverre lyktes det ikke Brand å argumentere for dette på en veldig original måte. All ære til Brand for forsøket, men for mer presise politiske analyser – og enda bedre vitser – så anbefaler vi deg å sjekke ut youtube-klipp med Slavoj Zizek.

4 1

BESTIKK DEG TIL KJÆRLIGHET Lite er vel verre enn å forholde seg til andre mennesker. Særlig når det gjelder å dekke de dypeste menneskelige behovene for sosial omgang, nærhet, sex og kjærlighet, er digitale filtre som holder den faktiske fysiske og emosjonelle kontakten til et absolutt minimum helt uvurderlige. Nettdating har etter hvert blitt så stuerent, at internett nå er blant de vanligste stedene å møte sin fremtidige partner. En av de største europeiske datingsidene reklamerer for seg selv som ferdigsydde puter til armhulene dine: «We will enable you to fall inn love – without the risk of falling». Stadig flere apper tilbyr også nye måter å føle seg stadig mer desperat fremmedgjort av det moderne prosjekt, nei, vent, ehm, vi mener å finne kjærligheten. Siste nytt er Carrot Dating, appen som lar deg bruke bestikkelser til å kompensere for avviket mellom din verdi som kjønnsobjekt og kravene til kvinnene du egentlig har lyst på. Navnet spiller på den gamle teknikken med å holde en gulrot foran et esel for å lure det til å gå, selv om det egentlig ikke vil. Altså: Her kan menn få damer som ikke vil ligge med dem til sengs ved å utnytte at de er dumme og overfladiske. Altså: Akkurat sånn det fungerer i offlineverdenen, bare uten all den plagsomme menneskelige kontakten. Bestikkelsen er selvsagt ikke faktisk en gulrot (det hadde jo vært lol). Beilere kan velge mellom en rekke forskjellige gaver, fra blomster og middager til smykker, reiser og – for den virkelige storsjarmør – plastiske operasjoner. Vi applauderer selvsagt at dette digitaliserer enda en av de nedverdigende prosessene vår håpløst avleggs menneskelige natur tvinger oss gjennom, og håper vi bare har sett starten av utviklingen. For det er tross alt fortsatt sånn at vi må bruke våre egne analoge følelser til å forelske oss i jentene vi skal kjøpe hengivenhet av. Og hvor lenge er det egentlig meningen at vi skal ta oss av knullinga selv? Hallo, vi skrrriver 2013, i verdens rikeste land? Er det ikke snart fem på fremtiden? NOEN skylder oss cybersex.

5 1

BOBLERE: Tinder, botox-makeover av Frp, The Act of Killing, Torgny, Ian Cheng, debatten om abort-debatten, debatten om debatten om abortdebatten, fravær av humor, Harvest man > familietragedier, fotballfruens graviditetsfotoshoot, Nike Air Max 93 relaunch, entropi. 8

11/2013

BLOND BLOGGER BRER UT BRØDA En av Norges største bloggere ble observert liggende som en slakt i en sofa på et Youngstorget-utested med rester av oppkast over de splitter nye silikonpuppene. UTEN EN TRÅD En middelaldrende visesangerinne ble sett truseløs på Lorry. PARADISE LIES Flere Paradise Hotel-deltakere som er blitt nektet inngang på utesteder i Oslo av ulike grunner, prøver å snike seg inn under dekke av å være «NATT&DAG-fotografer». Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Det funker ikke for oss, hvorfor i alle verden tror dere det vil funke for dere, der dere står dekket av et ti centimeter tykt lag med silikon og melanotan? Det er som haien som tror man IKKE SER haifinnen når den kommer svømmende. Litt dumt.

Foto: Per Heimly Prod.

«Alle liker blide negre, og ekstra fint er det om de har god rytmesans og lager litt leven. Når de i tillegg, som Bertrand Besigye (21), skriver overveldende ekstatiske og lett tilgjengelige dikt, da skal det godt gjøres å ikke bli kombinert medieyndling – og klovn. Bortsett fra å bli ny med KK har Bertrand vært allestedsnærværende, og har man unngått å støte på ham i mediekanalene, så har man snublet over ham på Karl Johan hvor han bæljer ut meninger og livsanskuelser i tide og utide. At debutant Bertrand har skrevet

RØRENDE STRIPP En journalist fra Dagens Næringsliv ble observert med tårer i øyene på strippeklubb.

SKJERPINGS Stadig flere N&D-lesere som ønsker å vinne konkurranser prøver å vinne sympati ved å selge oss sine syke og døende venner og familiemedlemmer. SÅ viktig er ikke den indiekonserten, at du trenger å nedverdige deg selv til å kapitalisere på familietragedier. Bare send en hyggelig mail, du. Det ordner seg.

Hvis forskjellige måter å lage kaffe på skulle covre Rick Ross’ største hitsingel «B.M.F.», hadde refrenget gått cirka slik: «Jeg tror jeg er Nespresso! Presskanne! Bialetti! Aeropress!».

en høyst potent diktsamling har lett blitt oversett, hvilket er nokså ufortjent (…) Og du dør så langsomt at du tror du lever, er suveren i klassen Årets Bok. (…) Likevel påstår Bertrand at han ikke har draget på damene, men det er bare rene skjære koketteri. Eller har skrikhalsen blitt beskjeden etter all oppmerksomheten? Men sett nå Bertrand, at du verken var ung, neger eller sjarmerende ….» – Cathrine Sandnes, «Skrikhals», N&D februar 1994

Men akkurat som de fleste menn blir til mus i påsyn av Black Mafia Family-gudfaren Demetrius «Big Meech» Flenory, vet både instakaffene og decaf-kapslene at de har lite å stille opp med mot sjefen sjøl: Trakteren. Joda, du er ganske fjong der du står i rulletrappa på Oslo City med den forseggjorte lavendel-crème brûlée-machiatto’en din, men alle med peil vet at god, gammeldags traktekaffe ikke er noe au lait av: Sammen med barista-bo$$ Tim Wendelboe har kaffekrøsusene hos Wilfa nå utviklet trakteren Svart Presisjon, som får selv gudløse latte-ister til å fråde som frappé-skum. Vi deler ut denne prisvinnende trakteren fra Wilfa, samt kvern og vekt til den som svarer riktig på følgende spørsmål. Hva heter den voluptuøse, australske supermodellen som står bak det ikoniske «Mm-m-m-Maybach Music»-stikket som åpner sånn cirka alle låtene til Rick Ross & co? Send ditt svar merket «W-w-w-Wilfa Svart Presisjon» til konkurranse@nattogdag.no!

HVA ER YTRINGSANSVAR?

En ny dom i Den europeiske menneskerettsdomstolen slår fast at du bør passe på wallen din. I dag er vi alle publisister, sier medierettsadvokat Jon Wessel-Aas. TEKST HÅVARD NYHUS FOTO INTERNETT I OKTOBER AVSA Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en dom som slo fast at det ikke utgjorde en krenkelse av en nettavis’ ytringsfrihet at den ble holdt rettslig ansvarlig for ærekrenkende ytringer fra anonyme brukere i nettavisens kommentarfelt. Det var altså avisen, eller publisisten, som måtte betale prisen. Dette er viktig, sier Jon Wessel-Aas, en av Norges mest erfarne medierettsadvokater. Han har arbeidet med ytringsfrihet, personvern, opphavsrett og menneskerettigheter siden 1995, blant annet som advokat i NRK i tolv år. Han representerte Aftenposten i den såkalte «Morgan Andersensaken» i august. Aftenposten vant. Men vi foregriper. Hva handlet saken om, denne som ble behandlet i EMD? Bli med til … Estland. Eh, is-veienes land. Delfi AS er selskapet bak en av landets største nyhetssider. I 2006 publiserer de en sak om at et fergesamband ville endre på rutene sine, noe som ville føre til at en rekke is-veier kunne bli ødelagt, eller iallfall forsinket. Dermed gikk de estetiske kommentarfelttrollene berserk. De hevdet at disse is-veiene, som de ellers kunne kjøre på helt gratis, ble ødelagt med overlegg for at ferjesambandet skulle tjene mer penger på å skysse øyboerne frem og tilbake. Og hva vet vel vi? Kanskje eieren av dette ferjesambandet var en spekulativ jævel? Kanskje han rægget rundt på sjøen med isbryteren sin og ødela Guds naturlige vinterveier mens han gned seg i hendene når han tenkte på hvor mye penger han ville tjene? Hvem vet? Uansett, et visst saklighetsnivå må kunne påregnes, og kommentarfeltets moderatorer mistet snart kontrollen. Eieren av fergesambandet valgte derfor å saksøke Delfi for ærekrenkelser. Han fikk medhold i estisk rett, og tildømt et erstatningsbeløp. Men det stopper ikke der. Delfi anker til estisk høyesterett med argumentasjonen om at de kun tilbyr en tjeneste på internett, i henhold til e-handels-

direktivet. De er simpelthen leverandører av en infrastruktur, og kan ikke holdes ansvarlig for alle mulige gærninger som benytter seg av den. Estisk høyesterett forkaster anken. Men Delfi gir seg ikke. Nå går de til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Har estisk rett forbrutt seg mot deres ytringsfrihet? Og det er nå saken begynner å bli prinsipielt viktig – også for oss som ikke tar bilen ut på isen i utrengsmål. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vurderer frem og tilbake og kommer frem til at det er greit å innskrenke ytringsfriheten for å beskytte en persons rykte så lenge «inngrepet er proporsjonalt». Det proporsjonale inngrepet handlet i dette tilfellet om en bot på … 5000,- estiske kroner, eller cirka 2600,norske kroner. For å unngå denne boten valgte altså Delfi å bruke et uvisst antall millioner på advokattjenester gjennom syv år. Mye ståhei for ingenting, hva? Det kan være, men vi har iallfall fått markert og presisert noen grenseoppganger, minner Jon Wessel-Aas om. Han presiserer likevel at han ikke ble overrasket. Dette er tross alt jobben hans. – Pressen har alltid hatt et ansvar for alt som blir publisert i dens redaksjonelle flater. Forskjellen mellom dette og innlegg/kommentarer fra publikum i kommentarfeltene under redaksjonelt stoff i nettmediene, er ikke prinsipiell, men praktisk. Når nettmedier velger å la brukerne laste opp kommentarer direkte, uten forhåndsmoderering, oppstår bare spørsmålet om når avisens ansvar for innholdet oppstår. I mangel av spesielle regler om noe annet, må det påvises subjektiv skyld – uaktsomhet – hos mediet, før det kan holdes ansvarlig for innholdet i slike kommentarer. Det blir derfor spørsmål om når mediet – ved dets redaksjonelt ansvarlige – ble eller burde ha blitt kjent med innholdet i den enkelte kommentar. Fra dette tidspunktet kan det oppstå medvirkningsansvar for mediet, dersom det ulovlige innholdet ikke fjernes eller redigeres. I Aftenposten skriver du at i dag er vi alle publisister og nærmest uten vitende kan bli

«medvirkningsansvarlig» for ting andre skriver. Dette slår ut for virksomheter som bare har en blogg eller en facebook-profil også. Vi er alle – til syvende og sist – ansvarlig for vår «egen vegg», uavhengig av hvem som skriver der. Hvorfor har Delfi-saken betydning også her hjemme? – Først og fremst fordi Norge er like bundet av den generelle rettsforståelsen som EMD har gitt uttrykk for her, som alle andre stater som har ratifisert Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Dommen sier strengt tatt ikke annet enn at det ikke er i strid med ytringsfriheten at den som selv driver et redaksjonelt nettsted, også kan bli ansvarlig for tredjemanns ytringer som tillates lastet opp der. Ettersom jeg mener at slikt ansvar prinsipielt sett følger allerede av norsk rett, betyr dommen derfor bare at norsk rett på dette punktet er i samsvar med EMK. For tiden pågår andre runde i ærekrenkelsessaken Høiness har anlagt mot nettstedet Hegnar Online. Den behandles i Borgarting lagmannsrett og dreier seg om Hegnar Online har erstatningsansvar etter at anonyme brukere av Hegnar Online skrev innlegg på forumet som Høiness mener er egnet til å svekke «hennes ære som gift kvinne». Med Delfi-saken i mente, tror du vi vil se tilsvarende dommer her hjemme i overskuelig fremtid? – Ja, jeg tror nok at vi vil se slike saker også i Norge fremover. Ikke minst hos de mindre profesjonelle aktørene. Dette er et ansvar som gjelder uavhengig av om det er en «profesjonell» nettavis eller en blogg eller annet, drevet av en amatør. Aktsomhetsnormen vil selvsagt kunne variere, men det prinsipielle ansvaret er det samme. Hegnar Online-saken er for så vidt et beslektet tilfelle. Men i den saken dreier det seg ikke om leserkom-

mentarer knyttet til et medieorgans egne, redaksjonelle nettsider eller redaksjonelle artikler. I den saken dreier det seg om kommentarer på et rent brukerforum, adskilt både fysisk og innholdsmessig fra Hegnar Onlines redaksjonelle publikasjoner. Det vil kunne få betydning også for ansvarsspørsmålet. Hvordan synes du de norske kommentarfeltene forvaltes? Hvordan vil du karakterisere den norske linja sammenlignet med andre europeiske land? – Mitt inntrykk – basert på mitt arbeid som advokat for flere av de største, norske mediene samt en rekke andre virksomheter med nettsider der brukerne kan laste opp innlegg/kommentarer – er at de etablerte mediene holder et høyt nivå når det gjelder god røkting, mens de «nye» publisistene, som rent faktisk driver redaksjonell medievirksomhet uten å være seg det bevisst, i mange tilfeller har en god vei å gå, både med hensyn til kunnskap og rutiner. Etablerte mediehus bruker til dels store ressurser på daglig røkting av fora hvor publikum slippes til. Kommentarfelt har i det hele tatt evnen til å gjøre denne observatøren ganske mistrøstig på vegne av menneskeheten. Som medierettsadvokat og -rådgiver kan vi kanskje forutsette at du også ser oppsiden. Hvorfor skal vi ønske kommentarfeltene velkommen? – Absolutt! Det er potensielt en stor gevinst for den reelle ytringsfriheten, at publikum i større grad enn før kan slippe til. Men det viser seg at denne gevinsten realiseres best gjennom de mediene som aktivt røkter kommentarfeltene. Og med det mener jeg ikke først og fremst gjennom å fjerne uønskede/ ulovlige kommentarer, men ved å delta i og styre diskusjonene, slik at de ikke annekteres av «trollene».

En del nye publisister har i mange tilfeller en god vei å gå. 11/2013

MÅNEDENS MEDARBEIDERE

Ny måned, nye tryner. Dette er noen av folka som skal dybdemassere dine små grå de neste 65 minuttene*.

Vi er usikre på om DANIEL RAMBERG (25) er den samme Daniel Ramberg som står bak den selvutgitte amerikanske romanen Finding Ali: The Story of a Woman With Multiple Personalities (391 sider psykologisk krim om sjalusi, seksualitet og dissosiativ identitetslidelse), men det kan godt hende. Noe av det lille vi faktisk vet om ham er at han har solid kunnskap om musikk, uutgrunnelig smak og glimrende prosa. Vi har derfor fått ham til å skrive anmeldelser for oss, innimellom alle trådene han til daglig trekker i som mystisk bakmann i Akersgata. Twitter: @BradGreenmail

PELLE BAMLE (23) startet hos oss som nettskribent, men har siden gjennomgått en litt half-ass selvproletarisering-prosess og kjører nå NATT&DAG-bilen. Tiden han ikke bruker på å irritere seg over band som «gir av seg selv» på scenen eller intervjuer kronprinsparets labradoodle for NATT&DAG, går med til å lage bråkete musikk han ikke tør spille for familien sin. Pelle har for øvrig lang fartstid som barnehageonkel, fortid som lovende langrennsløper og mange studiepoeng som neppe vil bidra særlig til økt BNP i overskuelig fremtid. Claim to fame: Hans første blogginnlegg ble lest opp i en rettssak.

INGER FULPING er et 28 år gammelt diplomatbarn som har pendlet mellom Oslo, Berlin og Vancouver hele livet. Akkurat nå er hun bosatt i et kollektiv i Wien hvor hun jobber som tekstforfatter og dj’er på sida. Inger har hatt en forkjærlighet for svart musikk siden hun forelsket seg i Motown-soul som femåring på en av foreldrenes reiser til Detroit. Hun har også utviklet et usunt oppheng i aggressiv gangstarap fra Atlanta- og Texas-traktene. Bortsett fra det er hun viden kjent som kleptoman på nachspiel, og en gang stjal hun en lighter formet som en pistol fra turnédj’en til Clipse.

www.nattogdag.no Twitter: @nattogdag Instagram: @nattogdag_sensurert Snapchat: @nd_usensurert

TORE ANDVIG (29) sender vi ut på oppdrag når vi trenger en alternativ tolkning av politisk journalistikk (se bildet). Denne Skøyen-guttens minneverdige N&D-debut besto i å filetere den norske treningsmanien mens han løp maraton høy som Eiffeltårnet på LSD. Tore har utdanning i filosofi og en masse studiepoeng fordelt utover masterprogrammet i filosofi, sosiologi, psykologi og kriminologi. Dessuten har han en fortid som butikkslakter, og skriver på macen sin som om det var en skrivemaskin fra trettitallet. Når han ikke er opptatt med å være vår gonzojournalist, jobber han på Oslos beste fiskesjappe, Fiskeriet.

«Bolle i ovnen og mange baller i lufta!» var ingressen da Smil & Gift møtte MALIN «KAOS» KULSETH (25) for halvannet år siden. Nå har sannelig bolla kommet ut av ovnen og en av ballene landet hos oss! I høst var vi nemlig så heldige å få denne dyktige dama som vår nye musikk- og nettredaktør. I tillegg til dette jobber Malin i Kompetanseformidlingen og oppdrar sønnen sin sammen med Lars Vaular. Puh. Hadde Synnøve Finden-logoen vært en ekte person, hadde hun trolig sett akkurat ut som Malin, men ikke la deg lure: hun er nemlig lavmælt og skikkelig stor i kjeften samtidig. Akkurat som de skumleste James Bond-skurkene. Claim-to-fame: Var i Big Brother-huset i 24 timer sammen med Kong Halvor og Tommy Olsson og et par journalister i 2011. Twitter: @malinkaos

*Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere bruker på NATT&DAG.

11/2013

JULESHOPPING I LONDON Fly Direkte fra Haugesund

MAN –

ONS/ O

S – FRE Tur / re tur Fra kr.

228,-

Julemarked Winter Wonderland i Hyde Park 23. nov. - 05 jan.

otel 3* H l a n io t a N l Roya S – FRE / ON

MAN – ONS

St. Giles H

MAN – O

otel 3*

NS/ ONS

– FRE

1 * 250,-* , 0 9 7 Fra kr.

Fra kr.

* Pris pr. person i delt dobbeltrom m/ frokost

Kontakt oss for et uforpliktende tilbud! Guri

Mette

Pia

Silje

Venke

Haugesund Travel/goTO og Ryanair Service Desk, Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

DIN REISEPORTAL

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Finnes det grumsete kommentarfeltfolket? - KOMMENTARFELTTOGET, S.

Vi føler oss som to hobbiter som ligger på åskammen og speider utover Mordors virtuelle ekvivalent. - DET MØRKE NETTET, S.

Skadefryden er den største gleden.

- EN KAPITALISTBØLLE, S.

Virkeligheten er på høyde med en farse signert Frank Aune.

Vi guider deg til hvordan du kan oppnå frihet på internett. TEKST K. FURUSETH / E. S. JØRGENSEN ILLUSTRASJON CHRISTIAN BELGAUX DA EDWARD SNOWDEN i sommer lekket NSAs (National Security Agency) overvåkningsprogram PRISM, var det trolig mange konspirasjonsteoretikere og Nyhetsspeilet-skribenter som satt med full hard on, klare til å rundpule nettet med hva-var-detvi-sa-tirader. For det viser seg at virkeligheten er på høyde med en farse signert Frank Aune, og at USA har overvåket oss.

Kort fortalt gjør programmet PRISM at NSA får innsyn i serverne til blant andre Google, Facebook, Skype og Yahoo. Det betyr at all kommunikasjon kan bli avlyttet – alt fra mail til telefonsamtaler – uten at NSA har ransakingsordre. Som vi alle vet, gikk ikke disse avsløringene upåaktet hen for martyren, som nå er henvist til en evig flukttilværelse. Å ønske seg friheten til å være anonym på internett post-Snowden burde kanskje være alfa omega etter opprullingen av saken. Likevel viser det seg at få nordmenn har endret nettvanene sine etter avsløringene.

11/2013

I VÅRT LILLE land har riktignok ikke skumle mørkemenn som ser seg villige til å tråle gjennom mylderet av retarderte Facebook-statusoppdateringer, blitt satt i system i samme størrelsesorden som i PRISM. Det vi derimot har, er en åndsverkslov med et nytt kapittel (7a). Den er skreddersydd for å motarbeide krenkelser mot opphavsretten. Og den innskrenker internettets albuerom. Nå kan IP-adresser lagres uten konsesjon fra Datatilsynet, og det kan både opphavsmenn og andre på oppdrag for opphavsmennene gjøre. Opplysningene kan dermed benyttes til å identifisere og overvåke de av oss som moonlighter som kulturjihadister (og biltyver, vel og merke). Og ikke nok med det. Opphavsmenn kan be internettleverandører om å sperre nettsider, som for eksempel Pirate Bay, IsoHunt, Muzebra, What. cd, TvTorrents et.al, der materiale som krenker opphavsretter blir gjort tilgjengelig. Mye tyder på at lovens lange nese snuser berettiget. Til tross for at Ipsos MMI melder om kraftig nedgang i fildeling fra 2008 til 2013, ligger Norge på ellevte plass i en oversikt over hvilke land som fildeler mest. I absolutte tall. Tallet er med andre ord ikke engang justert for antall innbyggere. Likevel er Norge i bakevjen når det kommer til lovverket. Kontrasten til

for eksempel Tyskland er stor. Der kan det å laste ned én Shakira-låt på nach potensielt koste deg både ryktet og 100 euro (dette er angivelig en sann historie). NATT& DAG ERFARER AT DET ER YTTERST FÅ som har fått fengselsstraff i Norge. Kilder NATT&DAG har vært i kontakt med opplyser at de groveste sakene hvor det har vært tale om fengselsstraff, har det dreid seg om ulike former for organisert virksomhet. I en sak fra 2007, hvor det var en som drev et fildelingsnettverk med opptil 2500 brukere, fikk personen 45 dager betinget fengsel etter § 54 første ledd. Loven postulerer at «med bøter eller fengsel inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt bryter denne lov». Enkelt fortalt tar første ledd for seg overtramp mot bestemmelser som skal verne om opphavsretten, bedre kjent som fildeling. Lovens fangarmer tar altså sikte på å utøve et strammere grep rundt strupen din enn det den har evnet å praktisere før. Du kan likevel puste rolig, inntil videre. NATT&DAG erfarer at det nye lovverket per i dag er mer skremselspropaganda enn en de facto utøvende makt. Det er rett og slett vanskelig å bli tatt fordi opphavsmenn i stor grad må ta saken i egne hender. Dessuten byr lovendringen på noen

ganske forvirrende punkter som vitner om at rettstilstanden ikke nødvendigvis er så altomfattende som den gir uttrykk for. I forarbeidet til lovendringen (Prop 65 L 2012-2013), kommer det frem at streaming fra kilder som gjør innhold tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke, ikke er ulovlig. Dette betyr at nedlasting av ulovlig utlagt materiale er straffbart, mens streaming av ulovlig utlagt materiale ikke er det. Generelt er det relativt få rettssaker på opphavsrettsområdet. Den nye lovgivningen åpner opp for at det skal være lettere å ta de som krenker opphavsretten, men loven legger opp til at opphavsmennene selv må ta initiativ og gjøre mye av jobben på egenhånd. Derfor er det ikke helt sikkert at den nye lovgivningen kommer til å medføre så store endringer rent praktisk. Likevel, her gjelder føre-var-prinsippet. Å være anonym på nett kan være fordelaktig, selv om du ikke fildeler. For eksempel kan journalister, eller dissidenter med et ambiva-

lent forhold til kjønn og seksualitet, blåse i fløyta for å avsløre politisk snusk. Vi vil også driste oss til å tro at brorparten av mennesker som bor i land hvor internettets rekkevidde er regulert etter landets lover, synes det har noe for seg å kunne søke på ting som ikke er forhåndsbestemt av en komité. MEN BRUK AV fritt internett trenger ikke reduseres til et spørsmål om ren politisk aktivisme, eller automatisk gjøre deg til en av bidragsyterne til Wikileaks. Det kan også være hendig for en vanlig nordkvinne. Om du for eksempel er utålmodig og vil streame TV-serier som ennå ikke har blitt gjort tilgjengelig i Norge fordi de er «regionbegrenset». Eller om du vil verne deg mot reklame fra, la oss si Ludostore, fordi du, helt tilfeldig og uvitende om konsekvensene, skrev «Idar Vollvik» i en mail en gang. Eller om du rett og slett bare ønsker å sende en mail, i trygg forvisning om at ingen kikker deg i kortene. Avansene er mange, og vi viser deg hvilke verktøy du kan benytte.

Å være anonym på internett kan være fordelaktig, selv om du ikke fildeler.

NATT&DAGS GUIDE TIL INTERNETTANONYMITET

GÅ INKOGNITO De fleste har benyttet seg av privatmodusen i nettlesere. Firefox for eksempel, kaller det for «private window», mens Google Chrome kaller det for «incognito». Vanligvis lagres nettsidene du besøker i besøkshistorikken, man mottar informasjonskapsler, og nettleseren kan huske passord på besøkte nettsider. Dette skjer ikke når du surfer inkognito. Noe som i sin tur gjør at du trygt kan taste inn «Y» i søkefeltet, uten at bokstaven blir etterfulgt av «ouporn» som automatisk forslag på fullendt setning. Dessverre er det ikke egnet til særlig mer enn å holde spor etter nasty saker skjult for moren din. Når du bruker privat-surf vil det si at ingen kan gå inn på datamaskinen din og se hva det er du har surfet på, men informasjonen er likevel lagret

1 1

11/2013

eksternt. Både myndigheter, nettleverandør og snokere med tilgang på wifi-en din kan enkelt finne ut hvilke mørke, grisete avkroker av internett du har surfet på. Derfor er du sårbar om noen har infiltrert den fysiske datamaskinen din med programvare som loggfører aktivitet. Informasjonen du sender ut kan – og blir høyst sannsynlig – lagret av både din egen internettleverandør og hos sidene du besøker. VÆR HVOR DU VIL Med en proxyserver er du bedre rustet til å møte underholdningsverdenen anno Y2K. Hvis målet er å se en Youtube-video, eller streame nye serier fra Hulu, Netflix og lignende betalings-streamingtjenester som er blokkert i Norge, er en proxy et billig og enkelt alternativ. Kort fortalt tror serveren at du oppholder deg i et helt annet land,

2 1

som kan være nyttig om du vil lure regionsperrer til å tro du for eksempel er amerikansk. I motsetning til en VPN, et virtual private network, skjuler du derimot ikke trafikken din. Dermed kan rettighetsadvokater, eller opphavsmenn med lekende letthet lese seg til hva du gjør. Den populære programvaren Hidemyass tilbyr en proxytjeneste som er verdt å sjekke ut om du er nysgjerrig. Hadde vår mann i Tyskland vært klar over at man kan endre IPadressen sin slik at den befinner seg i et annet land, og dermed lurer regionbegrensningene, ville han kanskje aldri ha lastet ned en Shakira-låt, men i stedet streamet den lovlig på Youtube. HA MAILENE DINE FOR DEG SELV Internettaktivist og kjendis Kim Dotcom er en av skaperne av den nye

3 1

tjenesten MEGA. Den tilbyr en programvare som lar deg sende kryptert mail. I dag er det å sende mail litt som å sende et postkort, med denne tjenesten kan du pakke inn brevene dine i en digital konvolutt. MEGA lar deg også lagre filer online i en «cloud». Tjenesten skal være brukervennlig, og tar sikte på å bli en av de fremste anonymitets-aktørene for folk som ikke har peil, men som ikke stoler på internett lenger. Ifølge CEO Vikram Kumar avslører ikke MEGA brukerne sine før selskapet virkelig blir stilt til veggs og MÅ utlevere informasjon. SNO DEG UNNA Med en VPN-tjeneste bruker du en slags virtuell tunnel mellom deg og en server. Ideelt sett betyr dette at ingen kan oppdage hva det er du holder på med. Internettleverandøren din kan se at du

4 1

har koblet deg til en VPN og ikke mer. Ulempen ved VPN er at det krever kunnskap og tålmodighet når en skal «sette det opp», og at du må betale en månedsavgift. Det eksisterer gratis VPNtjenester, men de er som regel både trege og usikre. Du ønsker naturligvis å bruke en VPN-tilbyder som ikke loggfører aktiviteten (f.eks TorGuard), for hvis det skjer rykker du tilbake til start. FORSVINN Dette fører oss til de virkelig paranoides domene, nemlig Tor. På overflaten ligner det en hvilken som helst annen VPNtjeneste, men oppbygningen er annerledes. Med Tor bruker du en egen softwareløsning som er spesialutviklet for å gi deg mest mulig anonymitet. Målet er å skjule både din plassering og aktivitet, og dette gjøres ved å la

5 1

informasjonen din sprette gjennom et stadig skiftende nettverk basert på anonyme og frivillige knutepunkter. Opprinnelig stammet forkortelsen fra The Onion Router, som spiller på lag-på-lagkonstruksjonen av systemet. I motsetning til en tradisjonell VPN med statiske servere, utgjør Tor et overvåkningsmål som stadig er i bevegelse. Det gjør det mye mer komplisert å følge etter deg, det blir både vanskelig å finne ut hva du gjør og hvor du gjør det fra. Ulempen med hopp-og-spretttaktikken til Tor er at tilknytningen din ofte kan oppleves som treg og ustabil. Til tross for at FBI infiltrerte mørkewebens fyrste Tor for første gang i høst, gjør den overlegne anonymiteten knyttet til tjenesten Tor svært populært blant alt fra gravejournalister til kriminelle.

TASTE IS OPEN FLAMES

TASTE IS KING

LOUD AND CLEAR AS

FAVORITTER UNDER

JULETREET

En sjøens helt - Skytteren

Det henger en engel alene i skogen

“Sidene nærmest blar seg selv ... En bok med stemning, spenning og driv.” - Cathrine Krøger, Dagbladet Veil. 399,-

Mer spektakulær enn noen gang - Nå i 3D! Veil. 339,-

“Spenning helt i særklasse!” - Helge Kjøniksen, Moss Avis

Nå 349,-

Guinness world records 2014

Nå 297,-

Manuelas magiske jul

Veil. 349,-

Manuelas julefavoritter og spiselige gaver - søtsaker, kaker, cupcakes og cookies.

Nå 305,-

Veil. 399,-

Varme hender

Mat til sinns

Fasadefall

Demp stress og uro med den riktige maten!

Ny kvalitetskrim fra Marklund!

Nå 297,-

Veil. 289,-

Nå 253,-

Ingrid Damen som forandret norske matvaner - En biografi. Veil. 399,-

Nå 349,-

53 oppskrifter på stilige strikkevotter for hele familien! Veil. 339,-

Flere gavetips finner du på haugenbok.no Norges raskeste nettbokhandel

Veil. 379,-

Nå 332,-

Strikk til barn - sjarm i hver maske Over 60 oppskrifter på nydelige plagg til barn. Veil. 399,-

Nå 349,-

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Det skulle sette oss fri, isteden ble internett tidenes mektigste verktĂ¸y for overvĂĽkning. Vi oppsĂ¸kte det anarkistiske nettets siste utpost, og fant dyresex, dop og desperat idealisme.

11/2013

DEEP WEB: Opprinnelig var «deep web» en betegnelse på de deler av Internett som ikke kunne nås direkte og som ikke ble indeksert for søk. Deep web (i denne forstand) er langt større enn den delen av Internett som kan nås direkte. Mesteparten av dette innholdet er fullstendig lovlig og ikke bevisst holdt skjult – det er bare ikke direkte synlig av mange ulike tekniske årsaker. En del av deep web blir imidlertid bevisst holdt skjult for søkemotorer og direkteoppslag, fortrinnsvis ved bruk av Tor. Denne delen blir gjerne kalt «dark web» for å holde den adskilt fra «deep web». Kort fortalt dreier det seg om en bevisst skjult samling nettjenester og nettbaserte markedsplasser som primært tilbyr produkter og tjenester som det er ulovlig å besitte eller omsette i de fleste land i verden, for eksempel ulovlig pornografi, ulike typer narkotika og bestillingstyverier. TOR: Tor er en programvaretjenestene som gjør det vanskeligere å følge digitale spor som IP-adresser. Vanligvis hefter det to IP-adresser ved en melding sendt over Internett, en sender og en mottaker. Tor setter opp lag på lag med mellomstasjoner mellom sender og mottaker, meldingen sendes mellom et vilkårlig antall slike mellomstasjoner, på en slik måte at adressene til sender og mottaker aldri er ukryptert samtidig. Når meldingen når destinasjonen er imidlertid begge adressene ukrypterte, men avsender er nå ikke lenger den opprinnelige avsender, men siste node i Tor-nettverket. BITCOINS: Bitcoins er en virtuell valuta designet i 2009 av pseudonymet Satoshi Nakamoto. Systemet er tvers igjennom desentralisert, og administreres av et nettverk med tjenere spredt ut over Internett. Bitcoin benytter diverse avanserte kryptografiske teknikker for å sikre at enhver BitCoin som brukes er ekte og ikke en kopi. Rent konkret brukes offentlig nøkkel-kryptografi for å overføre beløp mellom kontoer og en teknikk kjent under navnet «proof-of-work», som umuliggjør at en Bitcoin blir brukt på nytt av samme eier dersom den allerede har vært benyttet.

Cypherpunkere forestiller seg at de er i et kappløp med myndighetenes evne til å overvåke.

TEKST P. BAMLE OG M. GEDDE-DAHL ILLUSTRASJONER K. HERNHOLM – DERSOM VI SKAL fortsette denne samtalen, kreves det noen forhåndsregler fra deres side. Først: Slett alt i gmail, facebook-meldinger og all annen data som inneholder referanser til denne e-postadressen, sier «Spøkelseskladden». Deretter lister han opp forutsetningene for å risikere et virtuelt møte. Vanligvis fordriver den 25 år gamle nordmannen tiden som internettbasert kredittkortsvindler, i dag har han sagt seg villig til å være vår guide i Internetts virkelige underskog: The Deep Web. Sju timer intensiv amatørhacking senere kan vi trygt starte mac’en i et Linux-basert operativsystem sikret med ørten krypteringer og noe proxy-greier vi ikke har ambisjoner om å forklare. Vi føler oss uovervinnelige, som to hobbiter som ligger på åskammen og speider utover Mordors virtuelle ekvivalent. Fem minutter senere har vi sett nok mutilerte valpegenitalier og Mengele 2.0-eksperimenter til å savne en trygg NSAarmkrok å krype innunder. Anonymitetshybrisen er svunnet; vi famler i mørket, og hvor enn vi retter blikket er det lemlestede barne-/dyre-/noe(ikke spør)peniser. Og vi som bare ville bestille MDMA til NATT&DAG-julebordet! Hvor er den hjelpsomme nerden av en internasjonal cyber-kriminell når man trenger ham? Svar: I (noe som heter) irc.oftc.net-chat. Spøkelseskladden loller og emoticoner overbærende. – Velkommen til dark web! ;) SILKEVEIEN. – Kort fortalt er «dark web» en bevisst skjult samling nettjenester og nettbaserte markedsplasser som primært tilbyr produkter og tjenester som det er ulovlig å besitte eller omsette i de fleste land i verden, forteller Gisle Hannemyr, internettforsker ved UiO og medlem av regjeringens personvernkommisjon.

11/2013

Slik Road, den største og mest kjente av de digitale markedsplassene Hannemyr snakker om, ble kjent for allmennheten etter at nettstedet Gawker i 2011 publiserte en artikkel med tittelen «The Underground Website Where You Can Buy Any Drug Imaginable». Dette hørtes for godt ut til å være sant, men «The Amazon of drugs» var høyst reell, og interessen for den mystiske delen av internett skjøt følgelig fart. – Ideen om å kunne bestille hva jeg måtte ønske anonymt synes jeg var utrolig kul, forteller «Sideshow Bob», en 21 år gammel Silk Road-bruker fra Oslo. – Silk Road gjorde det mulig å få tak i rusmidler uten å involvere seg i organisert kriminalitet. Du handler med folk du kan stole på og får det du betaler for. Det er harmløst og skader ingen – bortsett fra deg selv, potensielt. Selv har han brukt Silk Road til å kjøpe MDMA, «men også en del ketamin, GHB, LSD, DMT og diverse psykedelia og andre ting». Hasj og weed er såpass billig og lett tilgjengelig i Oslo at han foretrekker å kjøpe det fysisk, men for alt annet er det penger å spare på netthandel. SELVE DARK WEB-begrepet spiller ikke utelukkende på innholdets utilgjengelighet, men illustrerer også et metaforiske mørke: Fri flyt av barneporno, dyreporno og generelt alt som fremkaller ekstrem aversjon hos de fleste, er et vel så fremtredende kjennetegn ved dark web som rus-nettbutikker á la Silk Road. Innholdet på 4chans «random»-tråd – /b/ – fremstår normalt sammenlignet med det man konstant blir utsatt for nede i det virkelige mørket. I dark web ender lol-kattene opp som deltakere i dyresex-orgier eller som mutilerte lik. Mantraet «I did it for the lulz» har ingen gyldighet. Det var imidlertid ikke pedofile, men politiske aktivister, som først gjorde krav på dark web, etter at anonymiseringsprogramvaren Tor (se faktaboks) ble lansert i 2002.

– Aktivister i ulike diktaturer kunne kommunisere uten å bli sporet av politiet, sier Hannemyr. Det sies dark web fortsatt brukes av politiske aktivister. Flere medier har rapportert at opprørere kommuniserte ved hjelp av Tor under den arabiske våren, men det har ikke lyktes oss å finne noen troverdige primærkilder. Hannemyr tror dette skyldes at internett generelt, og i alle fall dark web (som tross alt krever en del teknisk kompetanse), spilte en heller ubetydelig rolle i konfliktene. I Tunis hadde svært få tilgang til Internett, og i Egypt slo myndighetene av Internett når tingene tilspisset seg. – Det dreide seg nok i første rekke om engelsktalende cyber-aktivister som Anonymous, som befant seg utenfor konfliktområdene og mest ønsket seg avisomtale av egen heroisk twitring. Et annet åpent spørsmål er hvor sikkert Tor egentlig er, dersom noen virkelig ønsker å finne deg. – Dokumenter lekket av varsleren Edward Snowden tyder på at NSA bare har hatt begrenset suksess med å angripe Tor direkte. De har imidlertid benyttet ulike indirekte teknikker med en viss suksess, påpeker Hannemyr. Snowden-dokumentene viser at NSA opererer med egne servere i Tor-nettverket. Gjennom et såkalt man-in-the-middle-angrep kan de til en viss grad styre trafikken til disse serverne. Hvor mange av Tor-serverne NSA kontrollerer vites ikke. – Dersom du er såpass opposisjonell at du risikerer liv og helse om du blir kompromittert, bør du holde deg langt unna dark web og Tor, sier Hannemyr. Å bruke Tor i seg selv tiltrekker mistenksomhet, selv om selve innholdet i nettaktiviteten ikke kan oppfattes. En bedre strategi, ifølge Hannemyr, er å drukne informasjonen i mer tilforlatelige kanaler som spiller-til-spill-

er-chat i dataspillet World of Warcraft. Det er angivelig slik al-Qaida gjør det. HER BEFINNER VI oss altså, dypt nede i avgrunnen. Mac’en ser ut som 1995 i trynet; det i seg selv føles trygt nok. Etter en del prøving og feiling er vi også utstyrt med en digital lommebok med Bitcoins, den virtuelle valutaen som muliggjør anonym internetthandel (se faktaboks). Vi taster inn url-en silkroadvb5piz3r.onion og begynner å rusle nedover det myteomspunne Silk Road. Silk Road er på ingen måte den virtuelle parallellgata til grusveien langs Akerselva, men en oppsiktsvekkende brukervennlig nettbutikk. Silk Road er sofistikert shopping i Bogstadveien, milevis unna sketchy dudes i boblejakke som spør tilfeldig forbipasserende om hvordan det går. Menyen til venstre inneholder alt fra mat og drikke til bøker, men drugs er kategorien med overlegent best utvalg (godt over fire tusen items). Shop by category: Cannabis, Ecstasy, Psychedelics, Stimulants … Skal vi se, da. Ecstasy. Ny underkategori: MDMA. Vi browser oss nedover, forbi piller og pulver, små kvanta, store kvanta. 1 gram krystallisert (84%) for 0,4 Bitcoins? Selgeren er nederlandsk og har fått eksepsjonelt gode tilbakemeldinger: «The rocks dumped down in my mailbox yesterday, real fast delivery. Great high as well. Thanks!» Dette virker lovende. Vi trykker «Add to cart», dypnettsiden refresher, og med store, seriøse bokstaver over hele skjermen står det:

THIS HIDDEN SITE HAS BEEN SEIZED by the Federal Bureau of Investigation Hvaforno? Er det kødd? Neida, beskjeden viser seg å stemme: FBI har faktisk – simultant med vår første digitale dophandel – arrestert Silk Roads mystiske eier og administrator, Dread Pirate Roberts, og stengt siden, rett foran øynene på oss.

Vil du få LSD trygt levert i postkassa? Eller kanskje noen flunkende nye våpen? Mangt og meget kan du oppnå gjennom darkweb, dersom du er villig til å bli en cyberkriminell. Vi viser vei. HVORDAN...

... FÅ MDMA OG LSD TRYGT LEVERT I POSTKASSA?

I dark web ender lol-kattene opp som deltakere i dyresex-orgier eller som mutilerte lik.

Det beryktede brukernavnet skal vise seg å skjule den 29 år gamle amerikaneren Ross William Ulbricht. En, ifølge venner og familie, beskjeden, ærlig og – sett bort fra en kognitiv kapasitet godt over gjennomsnittet – veldig normal fyr. Der den internasjonale dop-kingpinen Dread Pirate Roberts gjennom svært aktiv forumdeltakelse og en idealistisk tilnærming til sitt skaperverk har oppnådd kultstatus i lyssky internettmiljøer – av enkelte beskrevet som en aktivist på linje med Wikileaks-grunnlegger Julian Assange – har offline-Ulbricht levd et tilsynelatende ordinært liv. Inntil i fjor bodde han hos foreldrene sine i Texas, før han flyttet til San Fransisco for å «gjøre noe med data». Før det studerte han fysikk ved Pen State og tok en mastergrad i materialvitenskap. I studietiden var han også politisk aktiv, og støttet i 2008 den libertarianske presidentkandidaten Ron Paul. Her overlapper Ulbrichts offline- og online-liv: Dread Pirate Roberts har alltid vært tydelig på at han anser Silk Road for å være et ideologisk libertariansk motivert prosjekt med ambisjoner langt utover narkotikahandel. På sin ikke-anonyme LinkedIn-side skriver Ulbricht: «Jeg skaper en økonomisk simulering for å gi folk en opplevelse av hvordan det ville vært å leve i en verden uten systematisk bruk av makt.» SLIK ROADS IDEHISTORISKE røtter finnes i Cypherpunk-bevegelsen, en i utgangspunktet løs samling kryptografi-eksperter som i en eksklusiv og hemmelig mail-liste diskuterte blant annet teknologi, kryptografi, politikk og filosofi på åtti- og nittitallet. Ideene bak Bitcoins, Tor og markedsplasser som Silk Road stammer direkte fra disse diskusjonene. Selv om gruppen (bestående av 700 medlemmer i 1994, 2000 i 1997) rommet en rekke sprikende og motstridende meninger, var det generelle grunnsynet at personvern og personlig frihet burde gå foran de fleste andre hensyn.

De fleste cypherpunks er politisk libertarianere, og identifiserer seg filosofisk med transhumanismen – troen på at moderne vitenskap kan foredle mennesket. A Cypherpunk’s Manifesto (1993) av Eric Hughes gjør rede for et verdenssyn som nok var delt av de fleste. De første linjene lyder: «Privacy is necessary for an open society in the electronic age. (…) We cannot expect governments, corporations, or other large, faceless organizations to grant us privacy (…) We must defend our own privacy if we expect to have any.» Som siste setning i utdraget, og ordet «punk» i navnet, antyder, lå det også et krav til aktivisme i bevegelsen. Som Hughes uttrykte det: «Cypherpunks write code.» Idealisme er likevel ikke det første som slår oss idet vi lar blikket fare over The Hidden Wiki, dark webs infamøse startside. Vi scroller raskt forbi barnepornoseksjonen, delt i underkategoriene «Hard Candy» og «Jailbait». Størst inntrykk gir egentlig bredden i utvalget: «A site dedicatet to the mutilation of animal penises» finnes rett over «No innocent animal should be castrated!», «Clean Europe: Clear out the scum!», rett under «For a better and greener world». Aversjonen som mye av innholdet vekker, gjør det vanskelig å identifisere seg med idealismen. Man spør seg: Hvorfor forsvare teknologien som muliggjør et brukervennlig forum for barnepornokategorien «hurt core»? For å bedre forstå dark webs forkjempere bør vi se nærmere på to sentrale elementer i mange onlineaktivisters verdensanskuelse: Den ubendige troen på det libertarianske evangelium og forestillingen om å befinne seg i et konstant kappløp med stadig mer totalitære myndigheter. LA OSS BEGYNNE med førstnevnte: I essayet The Californian ideology fra 1995 leverte de britiske medieviterne Richard Barbrook og Andy Cameron en knusende analyse av det intellektuelle klima mange av dagens

Hvor ofte har du ikke vært ute etter MDMA til helgen, impulskjøpt litt kola og annet sentralstimulerende for så å oppdage at – hei, sjekk, digg! – det er 2 for 1-salg på 5 grams-pakker med Afghan Kush og – søren heller – hadde vært digg med ørlittegranne LSD også, da? «Add to cart»! Aldri? Vel, online dophandel er faktisk så trivielt og brukervennlig. Nå er det kanskje riktigere å si at online dophandel var så brukervennlig. Silk Road var definitivt i en klasse for seg, men det finnes fortsatt alternativer for deg som ønsker å flytte farmasihandelen fra Akerselva til Macbook’en. Spøkelseskladden kan anbefale The Black Market Reloaded og The Sheep Market. Silk Roads store fortrinn for forbrukere var den høye terskelen for å bli selger; mange forhandlere jobbet seg opp gjennom BMR og TSM for å få råd til SR-godkjennelse. Systemet for selgervurdering og forumet, hvor kjøpere kunne utveksle erfaringer, var også langt bedre utviklet. Med Spøkelseskladdens ord: «Silk Road var størst av én grunn: Mye bedre infrastruktur. BMR er mer sånn ’omg 300 AK47s only 250 Bitcoins!’». Det er viktig å understreke at DPRarrestasjonen kom som en følge av Ulbrichts egen uforsiktighet på overflate-internett – ikke et sikkerhetsbrudd i Tor. Det er derfor egentlig ingen grunn til å tro øvrige ulovlige dark websider lever farligere enn før. Du kan altså fortsatt handle dop på Internett. Slik gjør du det: (1) Last ned og installer Tor (se faktaboks), (2) skaff deg Bitcoins (se faktaboks) og (3) bruk TBMR eller TSM som en hvilken som helst nettbutikk. Så enkelt er det, så hva kan vel gå galt? En del, skal vi tro Sideshow Bob: – Norsk tollvesen er latterlig dyktige, det skal de ha. Jeg har lært et par ting the hard way. Siden forsendelser kommer via posten, vil de iblant stoppes i tollen. Hvis du holder deg til små kvanta, vil sannsynligvis ikke politiet ta seg bryet med å kontakte deg, og du får aldri vite om forsendelsen er stoppet eller om selger unnlot å sende. Ved noe større beslag får du et brev. Enda større: Besøk av politi med ransakelsesordre. Det er her problemer kan oppstå. Pris: For alt annet enn cannabis er det mye penger å spare. Gjennomførbarhet: Enkelt. Bust-faktor: Liten, gitt at du vet hva du driver med, hvilket du, hvis du baserer deep web-kunnskapen din på denne guiden, helt garantert ikke gjør.

... BESTILLE DRAP PÅ HAN SOM MOBBET DEG PÅ BARNESKOLEN? At et annet menneske mister livet som følge av din vilje, er vanskelig å få til. Det er stress og risikabelt å utføre et drap på egenhånd. Heldigvis strekker dark web ut sin iskalde hånd i dette tilfellet også: Det bugner av leiemordere der nede, som er villige til å «… neutralize the ex you hate, your bully, a policeman you have been in trouble with …». Men er de til å stole på? – Hvis du selv var leiemorder, ville du ha gjort forretninger med en som du ikke vet

er en reell kunde eller en politi-agent?, spør internettforsker Gisle Hannemyr retorisk. Han mener det er sannsynlig at mange av dem som utgir seg for å være leiemordere egentlig er lokkeduer fra FBI, og at de som ikke er det er svindlere: Journalister har hatt lange mailkorrespondanser med påståtte leiemordere, men kommunikasjonen stagnerer alltid når halve beløpet kreves up front. For finnes det egentlig noen god grunn for å gjennomføre et drap fremfor å vente på at neste kunde forskutterer? Silk Roads Ross William Ulbricht er blant annet tiltalt for å ha hyret inn leiemordere fra dark web ved to anledninger, men ingen drap, drapsforsøk eller savnede personer er registrert i de aktuelle områdene på de aktuelle tidspunktene. Hvis du allikevel har lyst til å gi dette et forsøk, så er de mest kjente hitman-sidene White Wolves og C’htuthlu (begge er listet opp på The Hidden Wiki). Slik går du frem for å oppnå kontakt: (1) Bruk The Hidden Wiki eller dark web-søkemotorer for å lete deg frem, (2) skaff deg Bitcoins og safe-mail.net-mail, (3) bruk PGP-key for å kryptere og dekryptere mailkorrespondansen. (4) Vent å se om ditt utvalgte offer dør. Pris: Kommer an på det aktuelle menneskets verdi (nei, ikke menneskeverd i humanistisk forstand, men reelle verdi: Hvor mye penger vil bli brukt på å finne den som drepte vedkommende?). Typisk oppgitt prisliste: Citizen: 20.000 EUR, Criminal: 50.000 EUR, Police officer: 50.000 EUR, Lower rank goverment official: 50 000 EUR, Journalist: 65.000 EUR, Politician/ minister: 1.000.000 EUR og High politician: 10.000.000 EUR. Gjennomførbarhet: Gitt at det faktisk finnes: Middels. Du trenger Bitcoins, en safemailkonto, og du må lære deg å kryptere og dekryptere mails ved hjelp av PGP-keys. Gitt at alt er scam: Umulig. Bust-faktor: Gitt at leiemorderen egentlig er FBI: Stor. Gitt at leiemorderen er ekte: Uvisst, men dersom du har skikkelig uflaks kontrollerer myndighetene den siste noden i Tor-nettverket du kommuniserer gjennom. Blir du tatt, venter naturlig nok drapsforsøk- eller medvirkning til drap-siktelse.

... BLI HIV-SMITTET? Den fascinerende subkulturen bestående av såkalte bug hunters og gift givers – henholdsvis personer som ønsker HIV påført fra andre og personer som ønsker å påføre andre HIV – er så typisk dark web! Selve smittingen må naturligvis skje IRL, men dark web er stedet hvor likesinnede finner sammen: «Hey guys, I like crawling around the filthy floors of sexclubs looking for used comdoms to empty into my ass. Does HIV die when exposed to air or laying on the floor like that?». Troll, tenker du. Som alltid i dark web kan man ikke utelukke trolling, men denne kulturen er i høyeste grad reell og godt dokumentert i for eksempel dokumentaren The Gift (2003). Er du ute etter HIV, men har ikke behov for å kombinere påføring av viruset med sex, finnes det også sider som selger reagensrør med HIV-infisert blod. Gjennomførbarhet: Dette er lett! Pris: Den monetære verdien er lav, men du risikerer å miste livet på sikt. Bust-faktor: Kommer an på hvordan du velger å overføre smitten. Strafferammen for smitteoverføring i seg selv er ifølge straffelovens paragraf 155 inntil seks års fengsel.

11/2013

Silk Road gjorde det mulig å få tak i rusmidler uten å involvere seg i organisert kriminalitet.

online-aktivister og cypherpunkere henter sine ideer fra. Endelig, skriver de, smeltet media, computerteknologi og telekommunikasjon sammen til hypermedia. I denne brytningstiden oppsto et paradoksalt felleskap mellom kunstnere, intellektuelle, hackere og kapitalister i Silicon Valley i California, som sammen skulle skape tankesettet for informasjonsalderen: Den kaliforniske ideologien. Her er internett det lovede landet, hvor alle kan bli frie – og rike. Flere år før dotcomboblen sprakk, spår Barbrooks og Cameron hvordan den digitale utopien er dømt til å skuffe, da den bygger på en grunnleggende intern motsetning. Cyberliberalisten låner, ifølge Barbrook og Carmeron, fra både høyre og venstre; blander det radikale og reaksjonære i en bisarr i cocktail av sosialt liberal hippieanarkisme og økonomisk nyliberalisme – og tilsetter en solid dose teknologisk determinisme, som for å døyve smaken av motsetning. Hensikten med å referere denne analysen er ikke å gi et fullstendig bilde av onlineaktivistenes ideologi – det gir den neppe – men å illustrere et grunnsyn som nok preger mange av dark webs mest innbitte forsvarere. Det er et grunnsyn som er ideologisk motivert og uttrykk for en «ryggmargskepsis» til offentlige myndigheter og statsmakt. Et annet element kan også forklare den idealistiske impulsen bak bevegelsen: Cypherpunkernes forestilling om at deres innsats er et kappløp med myndighetenes evne til å overvåke. Som John Gillmore, internettmillionær, narkotikalovgivningsaktivist og en av maillistenes grunnleggere, skriver: «We are literally in a race between our ability to build and deploy technology, and their ability to build and deploy laws and treaties. Neither side is likely to back down or wise up until it has definitively lost the race.» Eller som Julian Assange skriver i A Call to Cryptographic Arms fra 2012: «The world is not sliding, but galloping into a new transnational dystopia. (…) The internet, our greatest tool of emancipation, has been transformed 20

11/2013

into the most dangerous facilitator of totalitarianism we have ever seen. The internet is a threat to human civilization. (…) Left to its own trajectory, within a few years, global civilization will be a postmodern surveillance dystopia, from which escape for all but the most skilled individuals will be impossible.» I SKRIVENDE STUND sitter Ross Ulbricht overfor en dommer i San Fransisco og bedyrer sin uskyld. Utover de narkotikarelaterte punktene er han tiltalt for å bruke deep web til å bestille drap på en tidligere ansatt han fryktet skulle avsløre Silk Road-hemmeligheter. Det er god grunn til å være forsiktig med å sammenligne dem med Ulbricht, likevel kan det være interessant å se på statusen til de andre internettaktivistene som her er omtalt. Julian Assange sitter i politisk asyl på Ecuadors ambassade i London, som han ikke kan forlate uten å bli arrestert og overlevert til Sverige, som på sin side ikke vil garantere at han ikke blir utlevert til USA. WikiLeaks har i realiteten ikke hatt fungerende teknisk infrastruktur siden jakten på Assange begynte i desember 2010. Edward Snowden kan for øyeblikket bevege seg fritt i Russland, men holder seg i skjul og kan neppe forlate landet uten å bli overlevert til amerikanske myndigheter. Snowden bruker ikke Tor eller annen elektronikk i sin kommunikasjon, men overleverer minnepinner fysisk til journalister han stoler på. Uansett utfall av Ulbrichts sak er det lite sannsynlig at darkweb-handel får mer enn et midlertidig tilbakeslag av arrestasjonen. – Silk Road var en fantastisk ide, og selv om siden har blitt stengt ned, kan ikke ideen ødelegges, sier Sideshow Bob. Og rett nok: Det finnes allerede en rekke sider som tilbyr det samme som Silk Road, som nå tilpasses for å møte etterspørselen (se guide). Likevel: Illusjonen om et helt anonymt internett er nok knust. Hannemyr har liten tro på at det er mulig å skjule digitale spor, i den grad noen virkelig vil bruke ressurser på å finne deg. – Mitt klare råd til folk som driver med ting de ikke vil at andre skal få rede på, må unngå enhver form for elektronikk.

... FÅ AK47-BYGGESETT LEVERT PÅ DØRA? Nå som du vet at du relativt trygt kan bestille både heroin og kanskje også leiemorder fra dark web, er det ikke så spennende å avsløre at: Ja, SEFF kan du bestille våpen også! Allerede nevnte Black Market Reloaded og The Sheep Market, i tillegg til andre tilbydere som Euroarms og Arms Depot (begge tilgjengelige via The Hidden Wiki) selger all slags våpen, eksplosiver og ammunisjon. Sliter du med Breaking Bad-abstinenser, kan det anbefales å bestille ricin som du kan forgifte stesønnen til kollegaen din med. Mange av dark web-nettbutikkene tilbyr både dop og våpen. Fremgangsmåten for å bestille er følgelig ganske lik (du må operere i Tor-nettverket og du trenger Bitcoins), men på grunn av varens størrelse og påfølgende komplekse og risikable sende-prosess, vil du i større grad måtte korrespondere med selgeren via safemail og ofte også PGP-keys (se punkt om leiemorder). Pris: Dyrt. Du kan få brukte pistoler til under 1.000 EUR. Nye pistoler (for eksempel Desert Eagle og Glock 9mm) ligger på rundt 2.000 EUR, det samme gjør AK-47 og pumpehagle. Granater ligger på 200 EUR per stykk. Gjennomførbarhet: Middels. Bust-faktor: Det er mye av det samme kan gå galt som når du bestiller dop (altså i utgangspunktet lite), men dersom en 9 mm adressert til deg blir stoppet i tollen, er du i mer trøbbel enn Sidehow Bob er i for sine MDMA-bestillinger. Strafferammen for ulovlig våpenbesittelse er to år ubetinget fengsel.

... BLI RIK FORT? Lønnsarbeid er som kjent både kjedelig og nedverdigende, men hvordan i helvete skal man ellers få spenn til leia og svindyrt mikrobrygg? Med dark web for dine føtter er det forholdsvis lett å bli rik uten å ende opp som Walter White (en noob). Det synlige Internett byr selvsagt også på utallige svindelmuligheter, men dark web gjør som vanlig alt mye enklere, samtidig som den medfølgende anonymiteten reduserer risiko betraktelig. Bortsett fra å røpe at det dreier seg om falske ID-papirer og kredittkortinformasjon, er Spøkelseskladden sparsom med opplysninger om sin egen svindelbedrift. Heldigvis har han ingen problemer med å lære bort det han stolt beskriver som sin første deep web hustle ved hjelp av fem enkle punkter: (1) Få Tor opp å gå, (2) finn linker til sider med «credit card dumps»-oversikter på The Hidden Wiki, (3) kjøp masse dritt og bestill det til en falsk postkasse i steinrøisa der folka dine kommer fra, (4) selg varene til venner og på finn.no, og dermed (5): profitt! Mulighetene er mange. På The Hidden Wiki finnes det for eksempel linker til tjenester som BestPal («Sells stolen PayPal accounts» og The Green Machine («Marketplace for credit card dumps, stolen PayPals etc.»). Pris: Gratis. Gjennomførbarhet: Kommer an på hva slags svindel du går for. Bust-faktor: Uvisst, men internettforsker Hannemyr har inntrykk av at norsk politi fortsatt har endel å lære hva gjelder politiarbeid på nettet: De har behov for bistand fra kolleger i utlandet når det er snakk om å etterforske norske aktører i dark web.

BOBLERE: Kjøpe nesehorn-horn, starte en revolusjon, besøk penismutilasjonsforumet PenisPanick!, les dritlange essays om The Matrix, lær å lage bombe for under hundre dollar, bli amerikansk statsborger for 3.000 dollar, tilbring tid på NecroZooChan, kjøp deg et slavisk menneske, bestill et SWAT-team på døra til en venn, kjøp 500 gratis big mac-kuponger, les hemmeligstemplede statsdokumenter til krampa tar deg, bidra økonomisk til at et verdensomspennende islamsk kalifat en dag kan bli en realitet, og så videre og så videre og så videre.

www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile

DIALOGMØTE

JEG er syntesen av nettavis og kommentarfelt. Jeg er troll 2.0.

Finnes det grumsete kommentarfeltfolket? NATT&DAG tok med meningseliten på befaring i kloakken. AV REDAKSJONEN ILLUSTRASJON CHRISTIAN BELGAUX I et rør under Oslo, 20. oktober 2013: Bæsjelukten er intens. Ikke at det spiller noen rolle, den er uansett langt mindre plagsom enn passasjerenes munndiaré. Smilegubben & Gifttrynet står i baugen på en åpen elvebåt, fylt til randen av profesjonelle meningsmaskiner, drivende på en flod av kloakk. Foranledningen er like enkel som den er masochistisk: Vi ønsket å utfordre kommentariatets selvbilde. Er det virkelig slik at de som kritiserer artiklene deres på internett tilhører en helt egen rase undermennesker fra en annen og dyster verden? Mørket begynner der bylinen slutter? Hei, og hjertelig velkommentarfelt til NATT&DAGs kommentarfeltekspedisjon AKA kommentariatintrospeksjon. Vi er her for å avgjøre en gang for alle: Finnes EGENTLIG det grumsete kommentarfeltfolket?

Nok ordspill, la oss låne ordet til kronikksøpla: Hva forventer dere å se her nede, brilleslanger?

Andreas Wiese: Mangel på folkeskikk og empati! Ensomme menn som lirer av seg søppel under fullt navn! (Dagbladet, 08.02.13) Kristin Clemet: Triste skjebner! Det kan være folk som er syke, psykisk ustabile eller som på andre måter har det veldig vondt. (Klassekampen, 09.02.13) Aksel Kielland: Et tussmørkt underjordisk rike, befolket av intellektuelt og emosjonelt forkrøplede skyggevesener som spastisk vralter frem og tilbake mellom fjernsynsapparater og datamaskiner uten å noensinne stenge av flommen av indignasjon, vrede og knugende ensomhet som kontinuerlig spruter ut av munnene og fingertuppene deres. (NATT&DAG, mars 2013)

6 1 6

…

Bruker dere kommentarfeltene selv?

Bortsett fra til underklassesafari og kronikk-research, da.

Forsamlingen tier stille for første gang hittil på turen. Det plutselige fraværet av gnål avslører at vi ikke er alene i kloakken: En dobbeltsculler kyndig manøvrert av Fjordman og Eivind Berge glir lydløst forbi. Alle ombord er imidlertid for opptatt med å tweete om den kloke og viktige meningsbrytningen på #dialogmøte til å la seg affisere. SV-leder Audun Lysbakken kremter og reiser seg høytidelig. Audun Lysbakken: Jeg har lest kommentarfelt på dagbladet.no – det var en ubehagelig måte å starte dagen på. (Twitter 24.07.13) Spredt klapping sprer seg på dekk. Noen roper «modig!» og «verdig!», andre igjen hvisker noe om «skummel og høyrevridd oppførsel». Lysbakken selv pouter intenst og feller en tåre over sin egen brutale ærlighet.

Word! Arbeiderklassen er ubehagelig, ass!

Øyvind Steinklev: Jeg leser aldri kommentarfelt etter klokka 18. Da har FrP-naverne drukket seg fulle og aggressive, og hater alt til venstre for Fjordman. (Twitter, 18.07.13) Men så er dere jo faktisk ganske dølle der borte, da! Personlig har jeg ingen venner til venstre for @ PepsiGro.

Robert Fisk: Nettsider, blogger og chatterom var aldri ment for å gi plass til disse syke menneskenes Breivik-aktige grusomheter. (Klassekampen 19.02.13)

Håkei!

1 Dette blir ensporet, folkens! SÅ ille er vel ikke nettdebatten?

Geir Ramnefjell: Forakten for kommentarfelt smaker av elitisme. (Dagbladet, 27.05.13) Haugsgjerd/Bergrem: Mer enn å være et lavterskels debattforum, gir kommentarfeltet innsikt i andre menneskers tanker og følelser. Rettere sagt i andre menneskers hat. (Dagbladet 15.03.13)

1 6 1

Så modig av dere å stirre ned i avgrunnen! Veldig Nietzsche!

11/2013

Talen avbrytes av kanondrønn. I diskusjonens hete har alle glemt å følge med på hva som foregår utenfor ripa. Vi er omringet av noen titalls små motorbåter. Opp fra dem klatrer hundrevis av piratkledde rotter, troll og kakerlakker. Noen kaotiske sekunder senere er kapringen en realitet, og kommentarpiratflagget – en hodeskalle med firkantede øyne – heises til topps i masten. Kaprerne omringer passasjerene og en forvokst rotte trer frem fra rekkene. Han introduserer seg triumferende som kommentarfeltfolkets leder, Kaptein Rottebyll. Kaptein Rottebyll: Hehe, dete er hélt latis. I sta hvar dere ike fanga, nå er dere dt! Vèm ar den dume av oSs nå egnelti? Ike spel rasistkortee! Erik Newth: Vend ryggen til kommentarfeltene. De fortjener ikke bedre. (newth.net, 11.05.12) Halvparten følger Newths oppfordring og blir straks skutt i bakhodet. Resten står stive av skrekk mens sjefsrotta spaserer triumferende frem og tilbake på dekk. En entusiastisk kakerlakk fra Dagbladet Debatt-fløyen hever stemmen. Ronmansen: Her sitter altså en gjeng selvhøytidelige og nedlatende noksagter og kritiserer andres rett til å kunne uttale seg om stort sett helt uvesentlig piss i avisens kommentarfelt, mens de selv søpler til side opp og side ned med sine egne supersmale oppfatninger i det de kaller noe så fancy som en «kronikk». Kronikkforfattere er noe av det mest meningsløse en avis kan finne plass til spør du meg (fra kommentarfeltet til saken «Kommentarfeltarbeiderklassen», Dagbladet 15.03.13)

1 6

WORD!

Men uten kronikkforfatterne har dere jo ikke noe kommentarfelt å boltre dere i! Det er jo redaktørene her som åpner for nettdebatt. Vi kommer vel ikke utenom en viss dialektikk her?

Jasså, reductio ad breivikum?

Med ett skimtes et lys i enden av tunnelen, uten at det på noen måte kan tolkes metaforisk om samtalen om bord. Det er ingen her nede! Grumset fra kloakken eksisterer ikke utenfor deres elitistiske hoder, skjønner dere ikke? Det forestilte kommentarfeltfolket er som dere: Individer med ulik bakgrunn og meninger. Selvsagt finnes grumsete holdninger på nett, akkurat som overalt ellers

i samfunnet. Det betyr likevel ikke at det finnes et eget kommetarfeltfo …

Ordet «dialektikk» utløser voldsomt spontant raseri blant kommentarfeltfolket. Knut Olav Åmås forsøker å redde situasjonen. Knut Olav Åmas: Jeg synes alle skal få komme til orde, jeg. Vi som avgjør hva mediene publiserer, må når som helst kunne svare på kritikk. (Aftenposten, 03.04.13) Han blir straks imøtegått av en spesielt aggressiv rotte. SirAlexFerguson87: Det skal være sikkert og relativisst, Åmås! Og nå: Sug negerkuk i helvete som den jødefitta du TROSS ALT er! Kommentarfeltfolket svarer med latterbrøl. Kaptein Rottebyll gir ordre om å angripe. Rot-

tene, trollene og kakerlakkene kaster seg mot det skrekkslagne kommentariatet. Marianne Vikås: Troll sprekker når de kommer i lyset, sies det. La oss rette alle lyskilder mot disse onde lavmålsmenneskene og la dem sprekke en gang for alle! (VG, 04.08.13) I et desperat forsøk på forsvar hever passasjerene alle tilgjengelige lyskilder – iPhones, iPads og Kindls – fremfor seg. Det elektroniske lyset er nettdebattantenes naturlige habitat og gjør dem kun sterkere og sintere. Med voldsom villskap kaster de seg inn i kampen. Idet kaptein Rottebyll skal til å gnage av hodet på Marie Simonsen, får han øye på noe. Kaptein Rottebyll: STÅP!! Plutselig står kommentarfeltfolket som frosset. Døren til toalettet har åpnet seg, Aftenpostens Joacim Lund stiger ut. Kommentarfelttrollene begynner å hviske opphisset «er det Ham? Det er Ham!». De kaster seg ned på kne og begynner å tilbe ham.

1 6

Jeg visste det! Du er en av dem! Du er et troll! Sjefstrollet!

Hva? Troller du profesjonelt for Aftenposten, Lund?

Joachim Lund: Nei, jeg skriver faktisk kronikker om pesto og familiefrokoster på Nighthawk Diner. Hahaha, hva tror du, a?! Klart jeg er et troll. Jeg troller på fastlønn fra Norges største avis. Bare prøv å ikke la deg rive med av mine korte, indignerte selvfølgeligheter, skreddersydd for facebook-delinger og retweets. Du nevnte dialektikk, vel, JEG er syntesen av nettavis og kommentarfelt. Jeg er troll 2.0.

Fy faen, det gir legendarisk mening!

Lund: Men jeg er ikke alene. Stå fram nå, folkens! Og som sagt så gjort: Vidar Kvalshaug river av seg kulturdustmasken og flekker et tannløst trollglis. Marte Michelet napper en hale opp over skjørtekanten og griper Ali Esbatis påfallende hårete hånd. En etter en kommer trollene ut av kommentatorskinnet. Visst er de troll, hele bunten! Bortsett fra Stanghelle, da. Han er nørd. Bare nørd. Elvebåten glir stille ut i Oslofjorden. Den sterke morgensolen treffer samtlige troll på dekk, men ingenting skjer. For én ting er i alle fall sikkert: I denne gjennomsubsidierte dinosaurbransjen vi kaller Medie-Norge, har absolutt alt blitt til gråstein for lengst.

DIALOGMØTE

Lysbakken pouter intenst og feller en tåre over sin egen brutale ærlighet.

11/2013

INTERVJU

Illustrasjon: Tord Torpe

Han leter etter systemets svakheter, for så melke det for penger. Han elsker sosialdemokratiet, fordi det gjør det enklere for ham. Han er et kapitalistsvin uten pretensjoner. TEKST TORE ANDVIG OG EMIL FINNERUD I MOTSETNING TIL de fleste finansfolk ser ikke «Kapitalistbølla» på seg selv som en helt fra en Ayn Rand-roman. Han ser på seg selv som en som finner svakheter i et system, for så melke det for penger. Han skaper støy og forstyrrelser, og tjener penger samtidig som han ler – sistnevnte et premiss for alle prosjekter han går i gang med. Vi tør nesten si at Kapitalistbølla er en større trussel mot dagens kapitalisme, enn selv den mest dedikerte aktivist på venstresiden. Første gangen vi møtte kapitalistbølla, var det på hengende håret at han ikke ble en velfortjent mottaker av en omgang pryl. Det var stående på bardisken i et av vestkantens mest kvalmefremkallende steder, at vi så ham med en magnumflaske champagne i den ene hånda, samtidig som han trakk linjer med kokain opp i nesa fra den blanke issen til den ufrivillige bartenderen. Han klarte på uforståelig vis å sno seg unna en unngåelig konfrontasjon med dørvaktene. Siden er vi blitt bedre kjent med Kapitalistbølla, en mann hvis humor er så svart at den ikke kunne vært spiselig hadde det ikke vært for hans lite selvhøytidelige innstilling til livet. Og nevnte vi at Kapitalistbølla eier lisensen til det nordiske markedet i et av de største online finansselskapene? Han startet med annonsesalg på ungdomskolen, og avanserte raskt til profitt på porno- og gamblingsider. I dag tjener han pengene sine på aksjespekulasjon, internettmarkedsføring og diverse finansprodukter (la oss slippe å hefte ved tørre og kjedelige detaljer som «binære opsjoner», «derivatprodukter» og «strukturerte spareinstrumenter»). For the lulz sper han på inntektene ved å selge taiwansk helsekost og new age-litteratur til godtroende nordmenn med litt for mye tid, litt for mye penger for hånden og litt for lite mening i livene sine.

11/2013

– Vanlige finansfolk er en forferdelig sort mennesker, erklærer Kapitalistbølla. VI MØTER HAM over en flaske gin i en av hans mange nachspiel-leiligheter på Aker Brygge. – De har et snevert syn på politikk. Jeg støtter blant annet velferdsstaten, noe de sjelden gjør. Dessuten har de et kunstig høyt selvbilde. Men de er veldig enkle å ha med å gjøre. Gjør de noe nyttig? – Nei, de rævkjører samfunnet. De strukturerte spareproduktene de selger er å regne som tidsinnstilte bomber med radioaktivt avfall. Prakteksempelet er Terra, som solgte pakker med verdiløse securities som sikre investeringer. Finansinstitusjonene blir bare verre og verre, mesteparten av profitten deres kommer fra å utnytte deres overlegne posisjon i markedet. De privatiserer profitten og sosialiserer risikoen. Det er ultimate pengemaskiner. Hvordan bestemmer du deg for hvilke prosjekter du skal satse på? – Internasjonalt blir det skandinaviske markedet generelt, men det norske markedet spesielt, sett på som bestående av dumme, potetspisende bønder. Noe de i og for seg har rett i, men det viktige her er at det er bønder med penger. Ettersom vi er så få, er vi lite attraktive på det internasjonale markedet og ligger derfor sist på trendlinjen. Dette er en situasjon som gjenspeiler seg i enda større grad på internett enn i det vanlige markedet, og det utnytter jeg. Jeg ser etter hva som er nytt og stort i USA, kjøper så lisenser eller gjør en copy/paste-jobb, og bruker de nye markedsføringstrendene på det norske markedet. Det er mange som vet om dette, men få som gjør noe med det. Jeg gjør noe med det, fordi jeg vet at det norske markedet svømmer over av mennesker med penger som de bare venter på skal bli melket fra dem. Mange av produktene du markedsfører retter seg mot mennesker fra lavere sosiale lag. Du

har ofte beskrevet drømmekunden din som en budbilsjåfør fra Rælingen som stemmer Frp. Hvorfor? – Frp-stemmere er ikke akkurat kjent for å ha den beste dømmekraften, eller for å være særlig begavete. Ikke minst så vil de bli rike fort og føle seg viktige. De er rett og slett perfekte å selge finansprodukter til. Du sier ofte at du elsker sosialdemokratiet. Det er ikke akkurat den vanligste holdningen blant finansfolk? – Nei, men de burde forstå at det er ideelt for alle som driver med business. I Norge har alle penger. Det vil si: det er mange mennesker som kanskje ikke burde hatt så mye penger. Derfor bruker nordmenn rekordmange penger på online-gambling, porno og finansprodukter (nordmenns tap på pengespill lå i 2011 på en fjerdeplass blant de 50 europeiske landene, red.anm.). Og pengene kommer tilbake igjen til oss på toppen. Samtidig som vi vet å utnytte skattereglene for hva det er verdt. Stemmer du? – Hadde jeg stemt, ville jeg stemt Arbeiderpartiet. Det impliserer at dagens politikk og velferdssamfunn vil fortsette, og det er veldig lønnsomt for meg. Hva var din første business? – Jeg satte opp mitt første nettselskap da jeg gikk på ungdomsskolen, en gang på slutten av nittitallet. Jeg solgte annonser, men så kom Finn.no og ødela det konseptet. Jeg gikk over til porno. Det var porno alle brukte internett til, og da tenkte jeg dette må det gå an å profittere på. Og det gikk. Hvordan? – Jeg satte opp norske kopier av ameri-

kanske pornosider, slik at jeg fikk prosenter av trafikken disse sidene genererte. Etter videregående ble jeg oppsøkt av de amerikanske kontaktene mine som jeg hadde jobbet med da jeg drev med porno. De hadde alle gått over til gambling og nettkasinoer. Jeg så et utømmelig marked og en haug med penger på hender som brenner etter å kvitte seg med dem. Det virker som du er over gjennomsnittet glad i skadefryd? – Skadefryden er den største gleden. Jeg er en mester i å skjønne hva som er ulike menneskers ømme punkter, og så forsiktig trykke på knappene deres, og fremprovosere en amper og paranoid reaksjon. En annen ting jeg liker er å ta med meg megafon på Plata og spørre hvem som har noen piller å selge. Først blir alle vettskremte. Men så tvinger profittmotivet de mest desperate frem, for å tilby meg det jeg vil ha. Profitten vinner over frykten. Rulett handler per definisjon om tilfeldigheter. Det hindret deg ikke å tjene penger på en bok om «taktisk spill» på online-rullet? – Hehe, ja, det var fantastisk. Jeg skrev en bok om at det angivelig er en liten programmeringsfeil i en rekke onlinekasinoer. Denne informasjonen skulle jeg ha fått fra en topprogrammerer i et ledende onlinekasino. Jeg la det frem slik at denne feilen utgjør så lite penger for kasinoene at de har valgt å ikke reparere den, og at du ved å følge logaritmen jeg beskriver vil kunne tjene litt penger på det hele tiden. Og denne informasjonen selger jeg til deg, ettersom jeg har valgt å ikke selv tjene penger på den. Haha. Og det gikk folk på? – Tusenvis. Jeg tjente penger som gress. Kasinoene betalte meg 700 dollar for hver person som gikk fem på, i tillegg til at jeg tok to hundre spenn for boka. Hvor mye drar du inn i måneden, alle prosjektene dine sett under ett? – Hehe, det er konfidensielt.

Skadefryden er den største gleden.

www.htu.no

Husleietvistutvalget tilbyr parter i boligleieforhold rask, rimelig og kompetent behandling av husleietvister. HTU virker som en domstol og kan både mekle og treffe avgjørelse. Sakene kan for eksempel dreie seg om: • • • • • • •

Depositum Skyldig leie Erstatning for skader og mangler Oppsigelse Mangler ved leiligheten Leiesummens størrelse Partenes rettigheter og plikter for øvrig

Vi har kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker henholdsvis Oslo og Akershus, Hordaland og begge Trøndelagsfylkene. Alle tvisteløserne er jurister med spesiell kompetanse innen husleierett.

CARPE NOCTEM Ltd. edition created by Anti Denim and pro snowboarder and rebel Danny Larsen. Available at www.antidenim.no

Photo: Frode Sandbech

GUIDE

BOBLERE: Down (tidligere Bang With Friends), Gaydar, Carrot dating, Carrot dating, Diamond friends, Bamseklubben, Mink, Møteplassen.

Om han er null meter unna, er han allerede inni deg. NATT&DAG anmelder sex-appene. TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON MARTA BRAVO I DAG ER SMARTPHONEN alt du trenger for en seksuell quick fix. Du laster ned en av de mange dateappene (les: knulleappene), og en syndeflod av potensielle sexpartnere strømmer inn for dine føtter mens du trykker rundt på iTronen din. Størst på sexappene er selvsagt de homofile (takk gud for dere, dere bringer perversjonen videre!). Homoene har utnyttet sexpotensialet i nettet til det fulle helt siden småbarnsfedre i skapet brukte mIRC for å snike seg ut og gi blowjobs til unge fortstedsgutter langs veikanten mens kona sov. Med årene har teknologien blitt mer avansert og tilfeldige møter i Frognerparken er blitt digitalisert. Nå har til og med de heterofile vokst fra kontaktannonser og pokes på Facebook (neida) og tatt en del i den nye seksuelle gullalderen. Ja, du har all grunn til å være misunnelig på personen som først kom opp med denne businessidéen. Dersom likes og retweets trigger belønningssenteret i hjernen og gjør Facebook og Instagram til den nye antidepressiva, så kan du tenke deg hva som skjer med hodene til folk når de blir hekta på en app som direkte imøtekommer det nest mest grunnleggende i Maslow-pyramiden. Riktig, vi kjenner folk som ikke kan gå ut på byen uten å ha med seg både ett og to ekstra mobilbatteri. 2013: Året sexlivet døde med Iphone-skjermen. GRINDR Grindr er homsebautaen i knulleapp-markedet. Med i overkant av syv millioner brukere på verdensbasis, er dette helt klart appen å åpne når du kjenner på den søte kløe. Befinner du deg i London (byen) uten å ha fått napp, må du ha vært utrolig uheldig. NATT&DAGs kilde hadde ganske nøyaktig 72 menn som ville ligge med ham sist han våknet i byen. Er vedkommende i samme blokk som deg, er han markert som «null

meter unna» (som vår kilde sier: «Om han er null meter unna deg, er han allerede inni deg»). Er du på vei hjem fra London (klubben), bør du være litt mer forsiktig, da Grindr-bruk i fylla kan resultere i at du våkner opp til tom leilighet eller verre. Da vi tester appen, scroller vi oss igjennom noe for enhver smak: store menn, små gutter, kjente menn (milliardæren som startet appen, naboen, en videojournalist fra Vice, vokalisten i IceAge) og ukjente menn – i tillegg til the holy grail: muslimske menn. Blant homse-appene har Grindr helt klart høyest puleratio, men pass opp for horer, Nigeria-scams og mindreårige gutter med skolefri dagen etter.

6 4 4 5 3

Pule-ratio

Digghet

Fail-faktor

Bli voldtatt- og dreptfaktor

Brukervennlighet (treg på android)

SCRUFF Hadde Chuck Norris vært homo, så hadde han vært alles premietrofé på Scruff! Scruff virker som et nisjeprodukt for skjeggete tømmerhoggere på tretti pluss, men til gjengjeld er det vanvittig mye å velge mellom, uten at du trenger å scrolle forbi skruller, guidos og hipsterhomsene som florerer på Grindr. Gratisversjonen av appen er (i likhet med Grindr) håpløs, men så fort vi oppdaterer til pro-versjonen, kan vi lett manøvrere oss gjennom beardies verden

rundt og sende woofs (pokes på Scruff-språket) til deilige, skjeggete kubanere. Denne appen kan også med hell brukes til å hooke opp med businessmenn på Radisson, om man liker one night stands med fjordutsikt. Her merker vi umiddelbart at det er mer rettpå-sak enn hos konkurrentene. Det er færre brukere, men på en annen side får du opp potensielle sexpartnere fra hele verden, og ikke bare i nærheten, slik som på Grindr. Dette gjør Scruff til den perfekte appen for sexturister. Gran Canaria rundt på 80 ligg, Jules Verne hadde vært stolt!

5 6 2 3 2

Pule-ratio

Digghet

Fail-faktor

Bli voldtatt- og dreptfaktor

Brukervennlighet

TINDER En fersk studie utført av RFSU viser at 80 prosent av norske kvinner synes mobiltelefonen på sengekanten er bedre enn sex. Sædface. Men hah! Det man ikke visste er at de mest sannsynlig ligger der og scrrrroller seg gjennom villige guttefjes på sjekkeappen Tinder. Tinder lar deg ikke være anonym, slik som de homofile appene gjør. I stedet logger den seg opp mot facebooken din i god orwellsk tradisjon, og bruker informasjonen derfra til å vise deg eksemplarer av det motsatte kjønn som befinner seg i nærheten av deg og som har felles venner og felles interesser som deg (felles likes: NATT&DAG og 4chan, for eksempel). Du trykker ja til dem du er interesserte i, og nei til dem du ikke liker, og når du har likt noen som liker deg, åpnes mulighetene for chat.

Fra et mannlig perspektiv: Annenhver jente på gata i Oslo er søt, og samme ratio gjenspeiles på Tinder. NATT&DAGs mannlige «prøvekanin» har på et tidspunkt 40 damer i prat samtidig. Her strekker det seg fra uskyldige «Hei :)» til tilnærmeringer som «Hvis du hadde møtt meg på en øde øy, hva ville du gjort med meg?», «Så … når møtes vi?» og «Hva liker du at jeg har på meg?». Finnes jentene som skriver novellene i Cupido på ekte, eller? Mindfuck. Det er også litt creepy at noen jenter ser ut som de er 13 år (alder oppført: «21». Pupper: ikke-eksisterende). Fra et kvinnelig perspektiv: NATT&DAGs kvinnelige testpanel deler mennene på Tinder inn i følgende kategorier: De som poserer eplekjekke ved siden av folkekjære kjendiser (Bjarne Brøndbo, Katrine Sørland), de som poserer med syke, glassaktige daterape-blikk, sleik og champagneglass i hånda, de som absolutt må gjøre noe «tullete» eller stå på hendene mens de TILFELDIGVIS flekser sin bare overkropper, de som er helt crazzzzy på byen liksom, de med snus rennende ned over tennene, han ENE som ser lovende ut, men som sikkert er en tilbakestående fashionsvenske (sorry) OG hei der er jo Eivind Trædal! LOL! Konklusjon: digitalcruising med dumme og deilige mennesker er vanskeligere for jenter enn for gutter, men muligheten er der, og det hjelper sikkert med noen glass vin.

2 2 3 1 5

Pule-ratio

Digghet

Fail-faktor

Bli voldtatt- og dreptfaktor

Brukervennlighet

11/2013

Tidsbegrensningen kan være en utfordring, men også en fordel, sier Vegar Hoel. Han og David McMillan kommer til kortfilmfestivalen KORT i Sandnes. TEKST/FOTO HELGE OLAV ØKSENDAL FOR FJERDE ÅR på rad arrangeres kortfilmfestivalen KORT på KINOKINO i Sandnes. Årets tema er Lyd, og i denne sammenhengen har festivalen slått seg sam-

1 28

11/2013

men med Filmkraft Rogaland for å invitere tre ganger Oscarvinner David McMillan. Han har mottatt Oscarstatuetten for lydarbeidet på filmene The Right Stuff, Apollo 13 og Speed. Foruten dette har han jobbet på storfilmer som Tempel of Doom, Point Break, Natural Born

Killers, Nixon og The Firm. – Han skal gi et innblikk i lydarbeidet og erfaringene han har innen lyddesign, sier festivalsjef Siw Angell-Olsen. – Dette er åpent for alle. I selv workshopen er det imidlertid et

begrenset antall plasser og påmeldingen skjer i forkant. FORUTEN FINT BESØK fra utlandet kan festivalen skilte med førpremiere på Kill Buljo 2 og Vegar Hoels debut som regissør. Når vi prater med ham kommer han rett fra Island og innspilling av Død Snø 2. Han skal vise filmen sin og prate med moderator Kalle Løchen, i tillegg til at han sitter i juryen. – Jeg vet hvordan det er å bli vurdert, sier han.

– Alle vurderinger er subjektive, men så kan man prøve å være objektiv når det er snakk om teknisk håndverk. Det vil alltid være et spørsmål om form og innhold. Hvis historien er god, kommer det tekniske i andre rekke. Det handler om å ha et språk som kler tema. Min erfaring er at hvis man har et stort budsjett, så har man mindre frihet. I en større produksjon har man en stor checklist man skal igjennom for hver minste ting man skal gjøre. Med mindre produksjoner og mindre apparat kan man være mer assosiativ og impulsiv. Hoel er positiv til kortfilmformatet og mener han blir strengere jo høyere nivået på filmene er. – Mange kortfilmer ønsker å være novellefilm eller langfilm, sier han. – Dette har nok med økonomi og størrelsen på apparatet å gjøre. Å ta opp et stort tema som man ikke har mer enn fem minutter på å behandle, er utfordrende. Dette betyr at formidlingen må være umiddelbar. Tidsbegrensningen kan være en utfordring, men også

I en verden der vi ser m er og mer på har den kor skjermer, te filmen en fordel.

en fordel. Det blir mer rett på sak. Man får en kjappere etablering av tema og karakterer. Han viser til en ny trend – commuting. – Det har skjedd en teknisk revolusjon der det finnes en ny visningsarena. Man får et språk som den yngre generasjon kjenner godt. De leser mediet mer effektivt fordi de er vant til det. I en verden der vi ser mer og mer på skjermer, har den korte filmen en fordel. Man sitter på toget, har pause, eller spiser lunsj der det finnes skjermer. I disse rommene har man mindre tid til å formidle noe og mediet blir tvunget til å tilpasse seg. FESTIVALEN SKAL VÆRE et møtested for profesjonelle og ferske filmskapere, forklarer Siw Angell-Olsen. – En kreativ arena for alle som arbeider med film. Hele festivalen finner sted på KINOKINO, en fønkisbygning fra 1941 som tidligere har vært rådhus, kino og bibliotek. Bygget har tre kinosaler. Der er det plass til filmvisninger, foredrag, debatter, workshops og mer. – Alt skjer i samme hus, og vil derfor

kunne gi deltakere og publikum en god festivalfølelse, sier Siw. Det skal vises mellom femti og sytti kortfilmer de tre dagene festivalen pågår, og juryen består av lyddesigner Gisle Tveito, Vegar Hoel og videokunstner Kaja Hugin. – Vi velger jury og foredragsholdere rundt det aktuelle temaet, sier Siw. – Gisle Tveito skal ha masterclass, og åpningsfilmen er SNØ av Hans Otto Nicolayssen. Denne har vi valgt denne nettopp på grunn av temavalget – lyd. Nytt av året er samarbeidet med Regional arena for samtidsdans. – Vi ønsker å legge opp til en samtale om hvordan dans kan kommunisere via ulike medium. Hva gjør en dansefilm til et kunstuttrykk, og hvordan kan man bruke film som et virkemiddel i en danseforestilling? Hvordan opptrer dans på lerret kontra forestilling? Det vil bli visninger av kortfilm, kunstfilm og dansefilm og diskusjoner rundt temaene. Scenekunstteoretiker og foredragsholder under festivalen, Ine Therese Berg, fokuserer

på film og video brukt i forestillinger, interaksjon og live video, dramaturgi, livebegrepet og det spektakulære. OG PREMIER? – Blikket er vår Amanda, vår statuett som vi deler ut i tillegg til pengepremiene, sier Siw. Festivalen deler ut priser for beste kortfilm, for beste lyddesign, for den mest nyskapende og innovative kortfilmen – og for beste musikkvideo. Filmkraft Rogaland deler også ut en egen pris som de kaller Årets Filmnavn som skal hedre en av regionens filmarbeidere. Det er bransjen selv som har sendt inn forslag på kandidater til prisen. – Vi har også et samarbeid med Den kulturelle skolesekken, der vi viser kortfilmer til den videregående skolen, sier Siw. – Manusforfatter Nick Hegreberg er moderator for dette. KORT Vorspiel kaller vi det. 550 elever er allerede påmeldt. KORT arrangeres 14.-17. november. www.kortkino.no 11/2013

Moderne mødre (og fedre) lar ikke morsinstinktet komme i veien for høstens selvdokumenterbare trender. FOTO BENEDICTE / ALEXIA / MARIUS / SUZANNE / GURO ART DIRECTION CHRISTIAN BELGAUX STYLING JOSTEIN WÅLENGEN TAKK TIL NOVA, LUKAS, MICHAEL JACOB OG MIKAEL

Silkeskjorte, COS // Olaskjørt, Balenciaga

11/2013

Skinnbodysuit, Maison Martin Margiela / NR.9 // Lammepels, Epilogue by Eva Emanuelsen // StĂ¸vler, Alexias egne

11/2013

Armb책nd og kjede, Lara Bohinc // Satengk책pe, DSTM // T-skjorte, Epilogue by Emanuelsen // Bukser, Suzannes egne

11/2013

Skjorte, Benetton // Bukse, Carhartt WIP // Ringer, Werkstatt:M端nchen

11/2013

Meshjakke, Stella McCartney / NR.9 // Topp, Damir Doma. // Treningstights og sko, Guros egne

11/2013

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

BYGUIDE MÅNEDENS FOTO:

AV KLAUS N. SKRUDLAND Veronika var elleve år da jeg tok dette bildet. Hun hadde sommerjobb i loppisbua til faren sin. Jeg hadde kommet syklende forbi i lavt gir, med bare et par fingrer på styret. Det var ingen i bua da jeg stoppet, så jeg ringte i bjella. Veronika kom løpende over veien fra der hun bodde og guidet meg gjennom hyllesortimentet. Jeg kjøpte en kopp med bilde av en hval på. Velkommen igjen, sa hun da jeg syklet.

11/2013

UTELIV TOPP 3 KLUBBEVENT: COPIA DOBLE SYSTEMA Klubb Sting. 23:00. 2. november Copia Doble Systema er definitivt noe av det mest spennende som kommer til Stavanger denne måneden. Grunnlagt av eksil-nordmannen Copyflex, med kompanjongen Jens Fokking og med flere samarbeidspartnere rundt om i verden, har Copia Doble Systema spilt omtrent over hele kloden og gjort seg kjent for større navn som Diplo, Sinden og Gilles Peterson. De er basert i København og spiller digital cumbia, sterkt inspirert av regionale stiler innenfor latinamerikansk musikk. Deres nyeste utgivelse er et samarbeid med Milangeles, som burde blitt hørt overalt på byen i Stavanger.

1 1

MARCUS MILLER

”THE RENAISSANCE TOUR” ONS. 13. NOV. STAVANGER KONSERTHUS

KL. 20 KR. 425,- (350,- MEDL. SJF OG SBBL)

OLA KVERNBERG KVARTETT LØR. 16. NOV. KL. 20 SPOR 5 KR. 200 (150,-MEDL. SJF OG SBBL) BLÅ TRÅ KONSERT

HÅVARD LUND MED LOKALE GJESTER

ONS. 20. NOV. KL. 20 SPOR 5 KR. 100 (50,- MEDL. SJF OG SBBL) DOBBELKONSERT MED UNGE TALENTER

HANNA PAULSBERG KADRI VOORAND

TORS. 21. NOV. KL. 20 SPOR 5 KR. 150 (100,-MEDL. SJF OG SBBL) BLÅ TRÅ KONSERT

AG3 ONS. 27. NOV. KL. 20 SPOR 5

KR. 50 (30,- MEDL. SJF OG SBBL)

KRUTTSTERK UNG TRIO

SHOTGUN

FRE. 28. NOV. KL. 20 SPOR 5 KR. 150 (100,-MEDL. SJF OG SBBL)

CRISTINA BRANCO

KRITIKERROST PORTUGISISK FADO-TOLKER

FRE. 22. NOV. SPOR 5 KL. 20

KR. 280,- (220,- MEDL. SJF OG SBBL) Info/bill.:stavangerjazzforum.no | billettportalen.no Medlemmer i SBBL får billetter til medlemspris.

11/2013

CARIB MUSIC FEST: RUB A DUBS Klubb Sting. 23:00. 30. november Dancehall-dons Carib Music Fest er tilbake etter en legendarisk kveld med Klumben og Raske Penge. Denne gangen har de med seg det lokale bandet Rub a Dubs, som spiller hardtslående og energisk reggae. Etter oppløsning i 2001, fant de sammen igjen i 2009 og ga ut langspilleren Frozen Light. Moody og tung reggae på senhøsten er absolutt ikke å forakte. I tillegg kan man jo satse på at Carib selv stiller opp som support bak platespillerne. Da blir dette plutselig en kveld man ikke bør gå glipp av.

2 1

PASTOR & TARJEI NYGÅRD Klubb Sting. 23:00. 1. november Tarjei Nygård følger opp Bjørn Torske-kvelden med Pastor. Sammen driver de plateselskapet UntzUntz og har vært fast inventar i Bergen, Oslo og Berlin, både sammen og for seg selv. Med to plategravere av slik rang på scenen er det nødt til å bli bra. Forvent store doser house og disco og to teskjeer 100 prosent realness.

3 1

UTELIV TOPP 3 KONSERT:

7. november

GRAVEYARD (S)

+ SUPPORT: SPIRITS OF THE DEAD 8. november

LISSIE (US) GHOST Studentersamfunnet Folken. 21:00. 29. november. CC: 300,De nye rockekongene fra Sverige gjester endelig Stavanger etter omfattende turnering de siste årene, sist ut som gjester for selveste Iron Maiden i både Europa og statene (vi så dem i Helsinki i sommer og kan konstatere at bandet leverer varene og enda mer til i sceneformat). I full kvasi-satanisk mundur med masker og kapper, spiller Ghost en slags Beatlesesque-inspirert metallrock med nikk til både Blue Oyster Cult og hardere saker som Mercyful Fate. Det er referanselista si det, til munkekuttene fyker. Om dette blir bedre enn Patrick Swayze (PBUH) og Demi Moores keramikkurs vet jeg ikke, men det er en stor sjanse for det. Ghost er i ferd med å bli et globalt fenomen, så få med deg dette bandet før de blir kjipe, lager sin versjon av The Black Album, blir allemannseie og avslører de sanne ansiktene bak Eyes Wide Shut-maskene (vi vet hvem dere er...).

1 1

10. november STAVANGER FILMKLUBB

LØP LOLA LØP 11. november

DANKO JONES (CA) + SUPPORT: BOMBUS (S) 12. november INDIE VÅR HAGE

WEEKEND (US/SLUMBERLAND) 14. november INDIE VÅR HAGE JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN Studentersamfunnet Folken. 21:00. 15. november. CC: 250,Dette blir den siste konserten til John Olav & Gjengen i Stavanger, sett bortifra uunngåelige comebackturnéer etc. Jeg har hørt at konsertene deres er virkelig intense, så siden dette er For Aller Siste Gang (spor nummer tre på den nyeste plata deres), bør dette bli enda mer intenst, hvis det ikke Begynner å Regne Inne (spor nummer åtte på debutplata) i storsalen på Folken, så er det Noe Som Ikke Er Som Det Skal Være (bonusspor på den japanske utgivelsen av debutplata). Men helt seriøst, John Olav Nilsen & Gjengen er utrolige og har stått bak noen av de beste norske rockeplatene i nyere tid (spor nummer fire på andreplata) og en avskjedsturne er obligatorisk å få med seg om man liker … musikk.

2 1

CALIFONE (US) & SPECIAL GUEST

TONY DEKKER (CA) GREAT LAKE SWIMMERS 15. november

JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN 16. november ROCK NOIR

HELLDORADO THE BRIGADE 22. november

SIGURD JULIUS 29. november

GHOST (S)

+ SUPPORT: DEAD SOUL (S) OG NIGHT (S) 30. november

HOSTILE TERRORTORY BAND BATTLE

BILLETTSALG, INFO, MER PROGRAM MARGARET BERGER Tou Scene. 22:00. 30. november. CC: 165,Grand Prix- og Idol-Margaret kommer til Tou Scene i november, denne gangen uten at det er noen konkurranse involvert. Margaret har lagt fra seg Idol-nykkene og blitt en electro house-diva, med hjelp fra blant annet Grand Prix-låten (ja, vi sier fremdeles «Grand Prix») og samarbeidet med Karin Park på nevnte låt. NATT&DAG gleder seg.

FOLKEN.NO

3 1

11/2013

UTELIV // BYTIPS BILLIE VAN Tou Scene. 22:00. 15. november. CC: 170, Nå skal jeg være helt ærlig. Jeg aner ikke hvem dette er. Jeg anbefaler det bare fordi jeg tror dette er noe folk liker. Jeg ser navnet hennes nevnt i samme setning som han der Paskalev (som jeg har forstått er populær) og Jonas Alaska (som sang en flau sang under partilederdebatten på TV), og da må Billie Van også være populær, tror jeg. Er det et band, er det et soloprosjekt, er det en gutt eller er det en jente? (sjekk foto, red. anm.) Vent å se, det skal hvertfall jeg. Den som vil lære noe nytt, må våge å stille med blanke ark innimellom. Det er det som er å fly med tidsånden. Eller hva?

UTSTILLINGSÅPNING: SANDRA CHEVRIER Reedprjects. 19:00. 8. november Hvis man skal stole på Google Image Search – skal man ikke det? – så består kunsten til Sandra Chevrier av oljemaling og maltrakterte tegneserier (se intervju lenger bak i avisen). Jeg synes det ser veldig bra ut, og jeg liker Reedprojects og synes det er et veldig bra konsept og initiativ. Derfor bør alle stikke innom og sjekke ut denne utstillingen. Den er åpen til 10. desember, så du har en god måned på deg.

FJORDEN BABY! Checkpoint. 21:00. 15. november. CC: 160, Tilfeldighetene (?) gjør at Fjorden Baby! spiller i

Stavanger samme dag som Loddefjord-kollegene i John Olav Nilsen & Gjengen. Hvis du ikke blir fortryllet av hverdagspoesien til John Olav Nilsen, kan du jo vurdere å sjekke ut blodsbrødrene i Fjorden Baby!, som har litt

teitere tekster, men til gjengjeld bruker synth og spiller nyveiv, eller bergensmusikk eller whatever. Det er ganske bra, og jeg tror jeg ville gått på den om jeg ikke likte John Olav så godt, eller bare hadde 160 kroner og ikke 250 kroner.

LISSIE Studentersamfunnet Folken. 21:00. 8. november. CC: 350, Hun der fra fire år siden spiller på Folken. Dette er en konsert for oss som liker retromusikk fra det glade slutten av nullerne. Lissie synger høyt, og hun synger fint.

STAVANGER FILMKLUBB PRESENTERER: LØP LOLA LØP Studentersamfunnet Folken. 19:00. 10. november Dagenderpå-underholdning fra Stavanger Filmklubb for de som faktisk orker å bevege seg ut. Få deg medlemskort eller betal de ti kronene det koster å komme inn (sikkert litt dyrere enn det, men orker ikke sjekke akkurat nå).

HANNE HUKKELBERG Cementen. 22:00. 16. november. CC: 150, Hanne Hukkelberg spiller på Cementen og er full av alle typer kred, føler jeg. Jeg likte et par av platene hennes og hun synger jo bra. Anbefalt på stående fot.

1 38

11/2013

AV: MORTEN HAGEN TVEIT

Venneforespørsel

Venneforespørsel fra Klamydia Heisann, artig i går kveld ;) 22 754 felles venner

Bekreft

Avslå

Kondom

Hver natt smittes 4 personer av klamydia i Stavanger.* Konsekvensene av å få en kjønnsykdom kan være store. Frivillige i Stavanger Røde Kors Ungdom snakker med andre unge om seksuell helse, seksualitet og holdninger.

Vi inviterer deg til støttekonsert ifm verdens aidsdag. Metropolis i Stavanger 28.november kl.19:30. CC: 50 kr.

www.rodekorsungdom.no *Basert på smitte i Rogaland i gjennomsnitt i løpet av et år. Kilde: Folkehelseinstituttet.

Øystein Eugene Hermstad Photography/

Skjer med at du aldri sier fra når det er fest, da?

Anania Ngolija og Tor Yttredal foran konsert i Dar Es Salaam, Tanzania september 2009.

Det er ikke kulturutveksling, men interkulturelt samarbeid som gjelder når tanzanianske musikere møter jazznestorer fra Vestlandet for å turnere og gi ut album. TEKST LAGE NØST FOTO STEIN INGE BRÆKHUS STEIN INGE BRÆKHUS ER MIDT i en setning om sosial dumping av kinesiske kulturarbeidere når han åpner døren til et rom fullt av trommer, sofaer og lydutstyr. Vi er på Institutt for Musikk og Dans ved Universitetet i Stavanger for å snakke om – og lytte til – den kommende skiva til kvintetten Tazano, en konstellasjon bestående av vel bevandrede norske og tanzanianske musikere i fri, skjønt preferansebetinget, musikalsk utfoldelse over en afrikansk grunnpuls. Foruten Stein Inge på perkusjon, består Tazano av Tor Yttredal på saksofon, Jørn Øien på tangenter, John Mponda på tanzanianske trommer, norsk seljefløyte og vokal, og geniale, blinde Anania Ngolija på tommelpiano og sang. I november samles hele hurven i Rogaland for å turnere med Den Kulturelle Skolesekken. Slik skal Vestlandets skoleelever introduseres for det som skjer når norske musikere møter kolleger fra Tanzania – «eit land fattig på pengar, men rikt på kultur», som Rogaland fylkeskommune skriver på sine nettsider. Tazano springer ut av det nå avsluttede NOTA-prosjektet, et kultursamarbeid mellom Norge og Tanzania, representert ved respektivt Kulturskolen i Stavanger og Institutt for Musikk og Dans ved UiS på den ene siden, og TaSUBa, en av Afrikas få offentlige utdanningsinstitusjoner for utøvende kunst, som ligger i Bagamoyo, et lite tettsted på Tanzanias østkyst – litt over en time nord for flyplassen i Dar-Es-Salaam, om du blir råkjørt midt i blomstreduftende bekmørke (og det blir du) – på den andre siden. – NOTA DREIDE SEG først og fremst om å hjelpe til med å bygge opp infrastruktur rundt et sånt utdanningssted der nede, sier Tor Yttredal, som med en jazzmusikers skinnjakkekledde henslengthet har satt seg i den ene av studioets sofaer. – Men også kulturutveksling, fortsetter

11/2013

han. Og, ikke minst, kartlegging og arkivering av Tanzaniansk tradisjonsmusikk – altså hjelp til å ta vare på tradisjon. Det foregår i Tanzania, som i mange andre afrikanske land, en flukt til byene – en urbanisering. Og med det forsvinner mye av de veldig rike folkemusikktradisjonene. Så det er kanskje det viktigste prosjektet NOTA har engasjert seg i: Det at vi får arkivert store mengder data, opptak og film av folketradisjoner der nede. Hvordan kom kvintetten sammen? – Jeg var der nede i 2006 i forbindelse med en studentutveksling herfra, og lanserte idéen til de som hadde ansvar for prosjektet om at det kanskje kunne være en utveksling mellom mer etablerte musikere også. At det ikke bare var på studenthold, men også mer profesjonelt. Jeg hadde særlig lyst til å gjøre duoinnspillinger med Anania Ngolija, for å sjekke hvordan hans kalimbaspill låt sammen med saksen, og vi fikk gå i studio og lage noen skisser og spille litt sammen. For at vi ikke skulle være helt alene, fikk vi med oss John Mponda på trommer. Og Anania fikk fot, som vi sier – altså han syntes det var gøy. OG SÅ BALLET DET på seg. Etter hvert som Yttredal oppdaget at kulturutvekslingsinnfallsvinkelen – å la norsk folkemusikk møte tanzaniansk ngoma-tradisjon – ikke hadde så mye for seg, all den tid han selv ikke er folkemusiker, og en bånsull er en bånsull, var det nærliggende å inkludere Brækhus’ perkusjon og Øiens tangenter i miksen: – Vi går jo alle og bærer på preferanser. Jeg har hørt mye world music i årenes løp, og tenkte at det hadde vært okay med en liten synthesizer inni dette, som fikk kalimbaen til å skinne litt mer. En kalimba har jo veldig lite sustain; den sier pling, og så er det stopp. Politikerne som sitter på pengesekken er ofte opptatte av dette med kulturell utveksling. Hva har vært innfallsvinkelen deres i søknader om prosjektstøtte? – Jeg har aldri tenkt at det er det som er så forbasket viktig med dette prosjektet – den kulturelle utvekslingsbiten, fortsetter Yttredal. I

søknader har vi prøvd å være ærlige om at det er det musikalske utbyttet som er viktig. Det å møte nye musikere er alltid en berikelse. Men det er vel noen forskjeller eller likheter der, som dere kan utveksle? – Jazzen har veldig mange afrikanske elementer, og var også en rituell musikk i sin opprinnelse – brukt til gravferd og konfirmasjon, og i alle livsfaser. Akkurat som i den øst-afrikanske ngoma-tradisjonen, hvor musikken ikke står alene, men er integrert i dagliglivet. Det fascinerer meg, for det er noe vi har mistet. «Ngoma» betyr «tromme», men er også et samlebegrep for fortellerkunst, dans og musikk. Alt har sitt utgangspunkt i trommen. Alt utgår fra en slags grunnpuls. «Ngoma» henspiller på en hel tradisjon. Vår musikkutøvelse, derimot, er blitt skilt fra folks dagligliv og pulsen som er der, og musikken er blitt sekterisk. Det er ikke det at jeg har ambisjoner om å føre musikken tilbake til noe, men det fascinerer meg at det ligger sånne kilder i det, som er helt utilgjengelige for meg, men som en kommer nærmere, og får mer respekt for, gjennom et sånt samarbeid. – Ja, det er helt sprøtt, skyter Brækhus inn, før han finner fram noen opptak på datamaskinen. VI LYTTER. Ananias tommelpiano klimprer et klangteppe av rurale riff som Yttredals nordiske saksofon kan smøre seg elegant over, uten at regionale særpreg overdøver hverandre. Det er ikke nyskapende musikk, men det var heller aldri poenget. Vi lytter til musikere av internasjonalt kaliber som holder sine individuelle, kulturbetingede uttrykk i hevd. En annen låt rusker hardere i dansefoten, med drivende perkusjon og et Coltrane-aktig

kalimbakor smykket med Ngolijas unisone primalkvekking – virtuost og fengende, som om Keith Jarrett var blind, født i Dodoma og spilte inn plater i NRK-studioet på Ullandhaug. – Afrika er jo ikke månen, heller, sier Yttredal. – Så de er godt orienterte innen den såkalte internasjonale populærmusikken, og har i stor grad de samme referanserammene som oss. Musikere i hele verden som er oppflasket i den gehørstradisjonen – i den ikke-skriftlige tilnærmingen til musikk, som også jazzen springer ut av – har mye til felles, og kan alltid kommunisere. Men jeg har ofte lurt på hvem det er størst kulturforskjell for, rent ikke-musikalsk. Å komme til Tanzania for første gang, og kjenne lukta av det en har sett på TV, var en sterk opplevelse, men hvordan er det for en afrikaner å komme hit? Når Anania og John er her, midt i julebordsesongen, og skal hjem og legge seg på hotell Havly og går gjennom en by full av drita folk med dress … – Som raver rundt i de fineste klærne de har, fortsetter Brækhus. Sklir hjemover. Bruker hele veien, opp til taxiene – helt i sin egen verden. Det må jo være en sjokkartet opplevelse. Og så synes de det er fryktelig kaldt. Krangler om hvem som skal sove på badet, for der er det varmekabler. YTTREDAL LER. – Vi hadde spilt på Sting, og jeg hjalp med å bære stæsjet ned på hotellrommet, og fy faen det var varmt å komme inn dit! Panelovnen stod på fullt, og Anania gikk rundt i kortbukse og bar overkropp og hadde det helt herlig. Det var jævlig sterkt. – Lurer på om ikke det er større sjokk for dem, altså. Jeg tror de synes vi er veldig rare. Og det er vi jo, faktisk. Tazano slipper debutskiva Tazano på Inner Ear medio november. Releasefesten blir sannsynligvis på Spor 5 den 15. november. Bandet turnerer med Den Kulturelle Skolesekken i uke 47 og 48.

Afrika er jo ikke månen, heller.

ICO PRESENTERER

MAT

SENTRUM SCENE TIRSDAG 19. NOVEMBER Bill. kr. 300,-. 18 år leg. ”Repave” ute nå! DAGBLADET, GAFFA

SUPPORT:

MAGNUS EKELUND + THE GLORIAS

SENTRUM SCENE ONSDAG 20. NOVEMBER Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Åpningstider: Mandag - torsdag 1000 – 2200 // fredag 1000 – 0000 // lørdag 1100 – 0000 // søndag 1200 – 2200 // Les mer på chocoboco.no

MF DOOM ROCKEFELLER

Supp.: DEAD SOUL + NIGHT

ROCKEFELLER

LØRDAG 23. NOVEMBER

TORSDAG 28. NOVEMBER

BILL. KR. 300,-. 18 ÅR LEG.

BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

John DEE Søn. 24. nov.

”Cave Rave” ute nå!

Bill. kr. 200,-. Mount Kimbie 18 år leg. Cold Spring Fault Less Youth

European Tour 2013 / New Album Out Now

GAFFA

ROCKEFELLER MANDAG 2. DESEMBER

BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

www.mountkimbie.com/live/

JOHN DEE MANDAG 25.NOV BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG.

RAZIKA JOHN DEE

FREDAG 29. NOVEMBER

BILL. KR. 175,-. 18 ÅR LEG.

RELEASEKONSERT:

FJORDEN

BABY!

”Fjordkloden” ute nå! DAGBLADET JOHN DEE LØR. 30.11 DAGSAVISEN BILL. KR. 175,-. 18 ÅR LEG. NRK P3, VG

Oslo Ess ONKLP

& DE FJERNE SLEKTNINGENE

OBEY OKAY Rockefeller Fredag 20. desember Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 42

11/2013

Choco Boco lager god kaffe og serverer populær øl. Maten kan bli bedre. CHOCO BOCO Kulturhuset Sølvberget 2 Telefon: 458 31 527 CHOCO BOCO ER kinocafeen i Stavanger, og er en heftig kontinental oppgradering av den gamle røyke- og frityrkokerkafeteriaen i kjelleren på kulturhuset. Her kan du ta en matbit i koselige omgivelser, eller kjøpe med deg noe godt å ha med inn på kino. Kafeen ligger langs en gang i den eldste delen av Sølvberget, der med inngangene til de dyreste salene. Interiøret er litt Paris, men ikke egentlig. Choco Boco bevarer noe av det gamle i bygningen, men kombinerer med maksimalistiske europeiske detaljer, varme farger og veldig arealeffektivt design. Kafedisken og det lille kjøkkenet tar ikke en kvadratcentimeter mer plass enn nødvendig, og alle hyllene er dekket av mat, drikke, kopper, glass og forskjellige kosevarer du kan kjøpe med deg hjem. ROTETE MENY. Menyen er fordelt på tavler, papirlapper i disken og bordryttere. Overblikk er ikke enkelt å få, men det er i alle fall nok å velge mellom. Varme småretter, salater, hvitløksbrød, ostefat, potetgull, kaker og oliven er noen av fristelsene for de sultne. En heftig beholdning av Stavangers favorittøl fra Brooklyn og byens største utvalg i nøtter tyder på at det er aktivitet her også utover på kveldene. Etter en liten stund ender vi opp med å bestille en pai med brokkoli og paprika og en club sandwich. I glasset tar vi en mulitijuice og en latte. Vi tar drikken med oss fra disken, stopper innom en annen benk for å plukke opp bestikk og setter oss på et av de tolv små bordene. For travle kvelder kan også et par barbord tas i bruk, i tillegg er det barstoler langs inngangen til kinosalene også.

Her er det plass til mange, men alt er satt opp så smart at det ikke oppleves som trangt. Juicen er god, men bærer preg av å ikke inneholde helt fersk frukt. En kjapp tur tilbake til bardisken avslører at frukten faktisk skjæres opp i biter og oppbevares i glass fram til noen bestiller den. Enten serverer Choco Boco avsindig store mengder juice per dag, slik at en sånn mice en place er forsvarlig, men sannsynligheten er at dette er en lite effektiv snarvei som gir et betydelig dårligere resultat enn fersk juice. Et av de travleste kafekonseptene for tiden er danske Joe and the Juice, og de deler aldri opp et eneste eple før det skal i glasset. Har de tid, så burde virkelig en lite travel kafe i Stavanger også ta seg tid, spesielt når prisen nærmer seg 50 kroner. Latten er veldig god da, og for en gangs skyld er den laget på rett temperatur. Score. TØRT OG SMAKLØST. Paien er god og kremet, har store biter av brokkoli og noen små biter med paprika. Minus for at bunnen ikke er gjennomstekt i de tykke kantene. Retten serveres med salat, sprøstekthvitløksbrød og en smakløs tzatziki. Krydderolje pynter opp tallerken og smaker godt. Club sandwichen er en skuffelse. Brødet er tørt, selv om det er focaccia som pleier å være ekstra saftig, og fyllet er kjedelig. At kafeen har introdusert noen skiver løk er oppsiktsvekkende, da club nesten er en vernet betegnelse (bortsett fra at den i resten av verden alltid kommer med et egg. Det har ikke Stavanger blitt med på ennå). Paien koster 79 kroner, club sandwichen 158,-. Ikke de store prisene for lunsj, men kvaliteten på maten klarer ikke helt å forsvare den. Juicen koster en liten femtilapp, så alt i alt er latten det eneste som gir valuta for pengene her. Mari Jørgensen

KUNST

La Cage et l’union des forces, 72X48, 2013

Vakre kvinner + superhelter = suksess. Nå kommer Sandra Chevrier til Stavanger. TEKST ERIK SÆTER JØRGENSEN DA DEN CANADISKE alenemoren Sandra Chevrier skulle pusse opp Ikea-kommoden sin, skjøt karrieren fart. I løpet av det siste året har kvinnen bak kvinnene bak tegneseriene gjort kométkarriere, og de fargerike kvinneportrettene har stort sett solgt ut raskere enn hun har laget dem. Prisene har også fulgt etter, og har du lyst på et lerret til stua, må du nå ut med et femsifret beløp. Den raskt voksende kategorien Ung mann med Dolk på veggen har falt pladask for Sandra (de kaller henne stort sett det), og nå er det endelig klart for hennes første separatutstilling i Norge. – Jeg startet med Cages-serien for et års tid siden. Jeg pleide å arbeide superkontrollert og på en hyperrealistisk måte. En dag mens jeg lekte med ungen min, begynte jeg å male fritt, og brukte tykk maling på noen av mine gamle kvinneportretter. Jeg synes det var noe veldig interessant i det. Siden den gang har jeg arbeidet videre med idéen, forsøkt nye ting og lekt med teknikken. Tegneserie-collagene oppstod også ved en tilfeldighet. Jeg holdt på med et gjør-det-selv-prosjekt og skulle dekke en av Ikea-kommodene mine med tegneserier. Dessverre gikk kommoden i stykker, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med alle disse tegneseriene jeg allerede hadde kjøpt. Hva var det med tegneseriene som appellerte til deg som kunstner? – Jeg elsker estetikken, fargene og energien – møtet mellom dype følelser og sterke farger. Med Cages vil jeg vise hvordan kvinner finner frihet på tross av de metaforiske burene samfunnet tvinger dem inn i. Det er så mange forskrudde oppfatninger av hva en kvinne bør eller ikke bør være. Mine kvinneskikkelser er dekket av bur med kraftig maling eller tegneserier som skjuler deres egen personlighet. Det symboliserer den kampen kvinner

må kjempe når de møter et samfunn som setter kunstige begrensninger, og kommer med falske forventninger til skjønnhet og perfeksjon. En korrumperer ekte skjønnhet ved å sette kvinner i umulige identitetsfengsler. Egentlig krever samfunnet at kvinner skal være superhelter. Kvinnene i bildene dine har begynt å avsløre stadig mer. Både øyne, nese, munn og armer har begynt å titte frem fra de tidligere heldekkende tegneseriene. Vi kan kalle det en slags avduking. Er dette fordi du er mer selvsikker nå, at du ikke føler like sterkt at du må være en superhelt? – Livet mitt er veldig bra nå. Jeg føler meg velsignet og heldig. Jeg har jobbet hardere enn jeg noensinne har gjort i løpet av de siste månedene, og med alle disse velsignelsene kjenner jeg presset tynge litt. Noen dager føler jeg meg veldig selvsikker, andre dager svak og skjør. Akkurat som alle andre, og som kvinnene i bildene mine, har jeg både gode og dårlige dager. Det jeg har innsett mens jeg har utforsket og eksperimentert med Cages, er at selv om samfunnet ber oss om å bli superhelter, er alt egentlig opp til oss selv. Til sist er det alltid oss selv som avgjør om vi vil føle oss fri, eller fanget som en fugl i et bur. Selv om Chevrier er en nykommer på den internasjonale kunstscenen er hun langt fra Banksyforumets PR-kåte gatekunstnere som plutselig en dag bestemte seg for at stensiler på lerret er gode greier. – Da jeg var fjorten, besøkte jeg Gallery Yves Laroche i Montréal. Maleriet «Detritus of Devotion» av Heidi Taillefer fanget oppmerksomheten min. Plutselig kjente jeg en strøm av følelser inni meg og begynte å gråte. Det fikk meg til å innse at jeg ville få andre mennesker til å kjenne så sterke følelser av noe jeg hadde laget. For meg er ikke bare kunst en måte å uttrykke seg på, det er et eget språk. Som barn ville jeg heller tegne og male med

tanten min fremfor å spille kort med familien. Nå er kunst en del av hverdagen min. Det har blitt noe jeg trenger, som et narkotikum. Hvordan holder du inspirasjonen ved like? – Kreativitet er resultatet av å gjøre feil, eksperimentere og forbedre. For det meste lager jeg arbeider som har med maling eller tegning å gjøre. Noen ganger kommer idéene av at jeg har tenkt på temaet lenge, andre ganger skjer det helt plutselig. Jeg har mye mindre kontroll nå enn jeg pleide å ha. Å arbeide med tegneserier, collage og vannfarger er nytt for meg. Jeg begynte å blande teknikker for å ha det gøy, så jeg er ute av komfortsonen min og jeg elsker det. Det føles som å være en unge som har fått en ny leke. Arbeidene hennes har allerede blitt vist i både Canada, USA og Storbritannia, men det er ikke tvil om at utstillingen hos Reedprojects er det mest ambisiøse prosjektet til nå. I det lille, men svært aktive miljøet som samler urban kunst i Norge, er Chevrier ett av de hotteste navnene. Det norske miljøet har også bidratt til å bygge opp hypen rundt kunstnerskapet hennes, og det er ingenting som tyder på at den vil avta med det første. Med et par utsolgte utstillinger på den andre siden av Atlanterhavet på cv-en, er Reedprojects-utstillingen en ambisiøs inngang på det europeiske markedet. Hva kommer du til å vise hos Reedprojects i Stavanger? – Jeg kommer til å vise superheltene. Portretter selvsagt, men for første gang kommer jeg også til å vise noen helfigur-verk. Disse viser hvor serien er på vei hen og hvordan dynamikken i bildet endres. Fansen min er vant med hvite bakgrunner, siden jeg har laget mange arbeider på papir, men i denne utstillingen kommer jeg til å vise noen lerreter med forskjellige bakgrunnsfarger. Jeg brukte

mye Batman og Supermann i collage-verkene. De er publikumsfavoritter, i tillegg til å være mine favoritter. Noen av verkene som er med på utstillingen ble til etter at bestemoren min nylig gikk bort, og i de arbeidene ligger det spesielt mange sterke følelser. Hvorfor valgte du å vise hos Martyn Reed? Norge er ikke et selvsagt valg for en canadisk kunstner på vei opp, og du har åpenbart fått mange utstillingstilbud i løpet av det siste året. – Jeg er veldig heldig siden arbeidet mitt nå får oppmerksomhet fra hele kloden. Da interessen virkelig tok av, måtte jeg sette meg ned og tenke over hvem jeg ønsket å arbeide med, og hvor jeg ville vise kunsten min. Reed var en av de første som viste skikkelig entusiasme for verkene. Jeg tror det var en kjærlighet ved første blikk-greie for ham, og han forstod virkelig budskapet som lå bak. Vi har jobbet sammen i noen måneder nå, og jeg har inntrykk av at folk stoler på hans intuisjon når det gjelder hvilke kunstnere han viser i galleriet. Jeg er også veldig fornøyd med å kunne fortelle at jeg kommer til å være tilstede på åpningskvelden. Det skal bli spennende å tilbringe et par dager i Stavanger. Til slutt, vi vet at Reed har prøvd å få deg til å begynne å lage noen ting på gaten. Er det noen nyheter på den fronten? – Hvis du referer til at jeg kanskje kan bli en del av neste års Nuart-festival, så hadde det vært en stor ære. Det hadde absolutt fått meg ut av komfortsonen min, for jeg har aldri gjort et veggmaleri eller arbeidet utenfor studioet mitt. Sandra Chevrier sin separatutstilling Les Cages: Collections of the broken åpner på Reedprojects Gallery i Stavanger 8. november og henger til 10. desember.

Kunst er noe jeg trenger, som et narkotikum. 11/2013

Bilder fra petersutherland.tumblr.com

11/2013

FOTO

PETER SUTHERLAND (36) - Amerikansk kunstner som jobber i forskjellige medium, men er mest kjent som fotograf. - Sutherland har holdt separatutstillinger på blant andre Half Gallery, Still House Gallery og Mountain Fold Gallery. - Han har gitt ut en rekke bøker og filmer, og jobber nå med en dokumentar om Richard Prince. Richard Prince var sentral i «The Pictures Generation», en gruppe postmoderne kunstnere i New York på 70- og 80-tallet, som blant annet tok i bruk appropriasjon (viser til en teknikk der man anvender eller siterer et allerede eksisterende materiale). I hans omstridte «Cowboy»-serie beskjærte Prince Marlboro-reklameplakater for tekst og presenterte utsnittene som kunst.

Fotograf og Tumblr-gud Peter Sutherland er ikke bekymret over et stadig mer totalitært internett. Han er overbevist om at internettet skaper seg selv. TEKST/FOTO CHRISTIAN BELGAUX MANGE RIVER SEG i håret når Yahoo i disse dager går i bresjen for et totalitært internett. Da øverste leder i Yahoo, Marissa Mayer offentliggjorte oppkjøpet av blogg-giganten Tumblr tidligere i år, et 1,1 milliarder dollar dyrt kulturell kred-trekk, lovte hun samtidig at plattformen skulle forbli urørt – på både godt og vondt. Slik gikk det ikke. Ikke bare er det nå umulig å søke på materiale som er #NSFW (en drastisk avgjørelse når omtrent elleve prosent av innholdet deres er av pornografisk art), men også hashtagger som #gay og #lesbian måtte vike for Yahoos sensur. Tumblr-kontoen til den amerikanske fotografen og multikunstneren Peter Sutherland er en viktig del av hans ouevre. Likevel er han ikke bekymret over forandringene. Han er overbevist om at internettet skaper seg selv. Som han sier: Utviklingen vil ikke stoppe selv om mektige selskaper som Yahoo griper inn. NATT&DAG møter fotografen i studioet hans i New Yorks Chinatown. Stedet er strippet for alt av datamaskiner. Hva tenker du om at kameratelefoner og sosiale medier endrer, og potensielt ødelegger, fotografiet som kunstform? – At alle nå har et mobilkamera har endret alt. Å ta et bilde er ikke nødvendigvis kunstnerisk lenger. Da jeg begynte å fotografere kunne jeg ta et bilde av komfyren til moren min, og det kunne være en litt rar og morsom – til og med poetisk – ting å gjøre. Nå må det skje noe mer.

Jeg fulgte utviklingen av hip-hop, som da det kom var en stor revolusjon og nå har utviklet seg videre til Riff Raff og Lil’ Wayne. For generasjonen som er unge i dag er det internett som er interessant å følge. Både innen musikk og mote er alt gjenbruk. Internett var ikke nødvendigvis bedre før. Det er tosidig; det er spennende med deling av informasjon, men samtidig ser man hvor mye tid som går med på å stirre på skjermer. Jeg liker imidlertid at bildedeling har gjort at folk er friere i hva de velger å dele. Senker ikke det standarden for hva som deles? – Hehe. Helt klart. Det kan kanskje være bra? At man deler mer enn man kan i et tradisjonelt galleri? – Ikke sant. Et galleri, en bok, en film. Det var de eneste mediene som var tilgjengelige før. Jeg liker hvordan demokratiseringen har påvirket hvordan folk deler kunst. Det går rykter om at du holder på å lage en bok basert på Tumblr-bloggen din? – Jeg endte opp med å lage tre mindre bøker som er delvis relatert til bloggen. Når jeg skal arkivere noe, ender det alltid opp i bokform, ingen kommer noen gang til å scrolle seg gjennom alt jeg har publisert på Tumblr. Og hvis noen skulle finne på å gjøre det … det er noe med å scrolle så lenge, hjernen skrur seg av. Det blir som å se på TV. Eller gå på MoMa. – Haha. Ja. Etter en time ender man alltid opp med å gå rundt og tenke ughhh. Tumblren din er grunnleggende for hvordan du kommuniserer med publikum. Når ble

sosiale medier en del av arbeidet ditt? – Det begynte med at jeg var interessert i hvordan sosiale medier kom til å påvirke trender i samtidsfotografiet. Nå deles det så mange bilder at tanken om hvilke bilder som er bra endres utrolig raskt. Jeg liker ideen om at det er noe flytende. Hva skiller Tumblr fra andre sosiale medier? – Mengden av bilder på Facebook, Instagram og Twitter kan ikke sammenlignes med Tumblr. På Tumblr er det mange som samler interessante bilder de finner på nettet. Spesielt tenåringer, for dem er det en måte å uttrykke seg på. Det er interessant, hvordan innholdet skaper seg selv og hvordan de unge ser noe i det. Hva tenker du om at Tumblr nå sensurerer innholdet? – Jeg skjønner til en viss grad hvorfor, det er mye grotesk der. Men de ender opp som Myspace eller Friendster om de lar det gå for langt. Kunstnere kommer til å droppe plattformen til fordel for nye medier. Kan en Tumblr-konto basert på andres bilder være kunst i seg selv? – Godt spørsmål. Det kan i hvert fall være kunstnerisk gjort. Det er vel kunst om man bruker det til å uttrykke seg selv, hva nå enn kunst er. Det er kanskje en kuratorisk øvelse? Avhengig av hvordan man bruker mediet, hva man poster og hva man utelater.

De siste fem årene har du jobbet med en dokumentar om Richard Prince. Har du snakket med ham om disse tingene? – Jepp. På mange måter var han forut sin tid, og han fikk til å gjøre noe som folk fortsatt prater om. Når det gjelder Marlboromennene vil han kalle det kollasjer, selv om det i realiteten er beskjærte bilder. Et av segmentene i filmen viser at Richard blir saksøkt av en fotograf som mener bildene hans har blitt brukt uten lov. Et søksmål han i utgangspunktet tapte? – Stemmer. Men han anket saken, og den ble nylig avsluttet i hans favør. Rettssaken er sentral i filmen og forklarer mye om arbeidet hans. Jeg har hatt god tilgang til Prince, i tillegg til å ha intervjuet de rundt ham. Terry Richardson, Nate Lowman og Dan Colen, for eksempel. Det kommer til et punkt hvor Prince tar et standpunkt til hva han faktisk driver med. Hva er forskjellen på et av Princes gjenfotografier og skjermdumpen til en tenåring? – Ideen om eierskap er interessant, og bildedeling har definitivt endret mye. Det er mange likheter mellom dagens fotografi og musikken mot slutten av åttitallet: De første albumene til Public Enemy inneholdt masse samples. Så kom lovene om eierskap – og musikken ble endret for alltid. Tumblr-bloggen til Sutherland, som Interview Magazine har kalt «et kultfenomen for unge fotografer», finner du på petersutherland.tumblr.com

Det er noe med å scrolle så lenge, hjernen skrur seg av. 11/2013

SCENEKUNST

ARBEIDSTITTEL: INNSATT Folkenteateret, Grottene (Folken) Premiere: 1. november Fjorårets vinner av NATT&DAGs årets beste scenekunst er endelig tilbake, etter at de to tidligere teatersjefene (delt stilling) flyttet fra byen. Magnus Rostad har tatt over sjefsstolen, og sammen med Linda Tveiten, Dennis Fosse og Daniel Kvaal Pedersen utgjør han ensemblet i Arbeidstittel: Innsatt. Stykket er skapt uten manus, der de involverte har tatt i bruk egne fordommer og stereotyper, og benyttet seg av fagfolk fra fengselsomsorgen. Tematikken er basert på straff og rehabilitering, og Folkenteateret stiller spørsmålet om ikke straffeaspektet er noe som henger igjen fra en annen tid – en arkaisk tankemåte? Regi: Oddvard Kvaal Pedersen. folkenteateret.com

SIRKUS SVARTNISSEN Sola Kulturhus Premiere: 28. november Hvert år setter Sola Kulturhus opp et stykke med svartnissen for de yngste teatergåerne, men stykkene appellerer like godt til de voksne i salen. Gjengen finner balansen mellom crazykomikk og smart humor, og her er det morsomt på mange nivå. Årets nisseforestilling loves å bli et skikkelig sirkus med magi, musikk og moro. Det kan også bli en dose kjærlighet når Kissa Nissemann møter verdens sterkeste blondine. solakulturhus.no

TEATERKONSERT BEETHOVEN Rogaland Teater, Hovedscenen Spilles til 21. desember Rogaland Teaters storsatsning dette året er den første norskproduserte teaterkonserten, og det er langt utenom det som pleier å bli vist i Stavanger. Stykket handler om at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, der de forskjellige rollefigurene på forskjellig måter går gjennom mørket for å se lyset. Og det er ikke bare pretensiøst teatersnakk, teaterkonserten er noe av det sterkeste visuelle en har sett på en scene i Stavanger. Her får du massivt fargespill, flyging, masker, dukker og maling, og skuespillerne har utviklet rollene sine på både abstrakt og konkret nivå. Denne må bare oppleves. Regi: Nikolaj Cederholm rogaland-teater.no

SEX OG SIDDISLIV 2 Stavangeren Spilles til 7. desember Å tørre å oppkalle noen ting som helst etter den andre SATC-filmen sier enten at du er veldig modig eller at du ikke følger så godt med på populærkultur. Sex og Siddisliv 2 åpner sesongen i Stavangeren (som har fått bedre stoler etter sommeren), og kommer til å begeistre et bredt publikum med humor og musikk. Med kapellmester og tre skuespillerinner fra Revansj!, samt et innslag om Torunn Tang, så får vi en viss følelse av resirkulering av resirkuleringen av Mods, men forestillingen både overrasker og imponerer. stavangeren.no

FRUEN FRA HAVET Rogaland Teater, Intimscenen Spilles til 14. desember I dag er mye helt motsatt enn på Ibsens tid. Fra å leve i en tid hvor man ikke hadde mange valgmuligheter, er det i våre dager så utrolig mye å velge mellom. Men gjør det oss lykkeligere? Fruen fra havet handler mest om menneskelige relasjoner. Hvor mye ansvar har man egentlig i dag og for hvem? Familie, nasjon, natur, bank – men og deg selv. Dette er den første oppsetningen på Intimscenen siden 2010, som betyr at det blir en tett følelse i rommet, kvelende og intim, og det er nettopp det Ibsen vil røre ved men dette stykket: intimitet. I rollene finner vi blant annet favorittene våre Nina Ellen Ødegaard, Lars Funderud Johannessen og Glenn André Kaada, som passer på at du kommer ut av teateret med mer spørsmål enn da du kom inn. Regi: Tatu Hämäläinen rogaland-teater.no

Folkenteatret, Sola Kulturhus, Stavangeren og Rogaland Teaters. NATT&DAG applauderer innspurten på teaterhøsten. TEKST MARI JØRGENSEN DA ROGALAND TEATER annonserte høstens program, sperret mang en teatergåer øynene opp over at et stykke fikk ha hovedscenen for seg selv helt fram til jul. Teateret hadde klokketro på at deres første norskproduserte teaterkonsert skulle fylle opp salen hele høsten, og valgte å stole på intuisjonen sin, til tross for at konseptet aldri før var vist i teaterets eget bygg. – Å sette opp Teaterkonsert Beethoven, som eneste Hovedsceneforestilling i høst, var selvsagt risikofylt, men når vi opplever responsen fra folk, mener vi det var det helt riktige valget, sier informasjonssjef Pernille Kaldestad. – Denne forestillingen er en storslått fest hver eneste kveld, og

11/2013

publikum er en viktig del av festen. Den har et bredt nedslagsfelt med hensyn til målgruppe ettersom den henvender seg til alle som tåler å høre høy musikk, og det gjør jo alt fra tiåringer til besteforeldre på 90. Den favner med andre ord hele familien. Både Beethoven og stykket som markerer nyåpningen av Intimscenen, nemlig Fruen fra havet, har trukket så godt med publikum at ekstraforestillinger er satt opp. Teaterkonserten spilles helt til 21. desember, tilsammen hele tre måneder, mens Ibsen-stykket går til 14. desember. – Høstens forestillinger har solgt godt og dette skyldes nok at det er forestillinger som treffer folk. Når vi ser det er stor etterspørsel etter de ulike forestillingene, synes vi det er raust og riktig å sette inn ekstraforestillinger. Vi lager teater for publikum og vi synes det er strålende når folk omfavner våre stykker, sier Kaldestad.

BIDERMANN OG BRANNSTIFTERNE Rogaland Teater, Teaterhallen Spilles til 21. desember Se for deg at du leser avisen, og hver dag står det om en ny husbrann. Alle følger samme oppskrift: En landstryker banker på, får husly, og like etter står huset i flammer. En dag ringer det en landstryker på døren din – hva gjør du? Bidermann og brannstifterne er en svart komedie som handler om å grave sin egen grav. Tematikken kan mange i Stavanger nok kjenne seg igjen i, det går på at vi gjerne velger å fremstå dannet og korrekt, være høflige og uskyldige, men da ligger det gjerne mer under overflaten enn for de som tør å fremstå ekte i utgangspunktet. Skuespillerne på Rogaland Teater har vært på Mad Menkurs for å lære skikk og bruk fra femti- og sekstitallet, så dette stykket er i hvert fall obligatorisk for kommunikasjonsbransjen i byen. Regi: Peer Perez Øian rogaland-teater.no

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Studentmediene i Stavanger, SmiS

STUDENTPRIS 150,-

teAterKONSert BeetHOVeN

AV CEDERHOLM & BRDR. HELLEMANN & FURIO

la deg begeistre, berøre og forføre av tidenes mest spektakulære og rocka teaterkonsert. ikke gå glipp av denne muligheten - det er fortsatt ledige billetter!

Billetter: 51 91 90 90 WWW.rOGAlAND-teAter.NO BeetHOVeN MeDSPiller

foto: stig håvard dirdal

SKAl Du Se ett teAterStyKKe DeNNe HøSteN, ANBefAler jeG På Det HøyeSte At Du Går OG Ser teAterKONSert BeetHOVeN. Du Vil iKKe Bli SKuffet!

dTurbine

rogalands avis

LITTERATUR

Forfatter Victoria Kielland ønsker seg mer netthets. TEKST KRISTIAN WIKBORG WIESE FOTO MAGNE RISNES – DET ER MYE digital-litteratur jeg ikke har noe til overs for. Jeg synes slik någoogler-jeg-dette-se-hva-jeg-fant-estetikken» blir hul, sier Victoria Kielland. – Det er ikke noe bestandig over det. Det er en tanke som slår meg, og som sikkert gjenspeiler seg i det jeg skriver, at livet, døden, havet og kjærligheten har en bestandig størrelse. Det vil alltid være der. Som noe klisjéfylt og svulstig, men det er likevel bestandig. Det er et eller annet med stoffligheten og motstanden i internett. Blankt og forgjengelig. Det lurer seg alltid unna og blir noe annet, som en eller annen kjip, ironisk superhelt. Det er sjelden noe jeg leser der som imponerer meg. Er ikke dette bare en trend nå, blir det ikke uttømt en eller annen gang? – Jeg er bare usikker på hva det sier. Jeg tenker det unndrar seg noe fordi det er så forgjengelig. Det er så flyktig. Det har også et ironisk tilsnitt som jeg aldri vil forstå. Vi skal ha en nett-lansering med skrivekollektivet som jeg var med å ta initiativ til, A.K.R.O.N.Y.M., men jeg merker at det byr meg i mot, fordi det er så lite stofflig. Og for A.K.R.O.N.Y.M. er stoffligheten et viktig poeng, med tanke på alle

11/2013

trykksakene våre. Alle fysiske verk blir knyttet opp til den som har laget det, en konkret person, og det er nettopp det kommentarfeltene ikke gjør. Der finnes ikke kropp og person. Det er kanskje det som er mest befriende, at i kommentarfeltet trenger du ikke være din egen kropp. Du er bare tekst som ikke kan spores tilbake til deg selv. Et sentralt tema, både i arbeidet gjennom A.K.R.O.N.Y.M., men også i I lyngen, er kropp. Hvorfor er du fascinert av dette? – Jeg synes kropp er slitsomt. Jeg blir aldri klok på det, jo eldre jeg blir. Alle har så aktive forhold til det hele tiden, og alle har så forskjellige målestokker når de måler skjønnhet og stygghet. Det er så mye forakt i livene til folk, for hvordan de er, hva de duger til, hvordan klærne henger på kroppen deres og hvordan de går inn i et rom med mennesker de sammenligner seg med. I boken finnes både en forskjønnelse av kroppen, men også den brutale, realistiske skildringen av kroppen, hva er du mest komfortabel med å skrive? – Det er et sterkt skille. Det er en forherligelse i John Lurie-teksten, (red. anm. Lurie er en amerikansk musiker, maler, skuespiller, regissør og produsent), men i andre er det ikke det. Lurie-teksten er veldig forelsket, veldig

rosa. Den var et forsøk på å skrive sukkersøt og klissete om noe. Jeg har en motstand i meg mot å skrive noe romantiserende. Det er ikke slik ting er. Jeg blir sint når folk gjør det, jeg blir sint når jeg leser sukkersøte blogger. De er ekstremt provoserende. Derfor går jeg motsatt vei, jeg prøver å bli så grotesk jeg kan, for å finne en vei ut av den standardiserte, velpleide måten å fremstille verden på, fordi det også er et aspekt av verden. Og hva er det du har lyst til å oppnå med å gi ut en bok? – Jeg kommer nærmere noe jeg ikke klarer å si i dagligtalen. Men jeg er usikker på om det er verdt det. Jeg tror ikke noe på folk som sier at de ikke ville overlevd dersom de ikke fikk skrive. Det er bare tull. Vi kunne alle gjort mer nytte om vi jobbet minimum et år innen helsevesenet. Hva tenker du om at vi lever i en tid hvor det å ytre en mening om, for eksempel en bok, bare er noen tastetrykk unna? – Jeg tenker at vi skal lytte til de folka. De er noen, og de utgjør en mening. Selv om vi i A.K.R.O.N.Y.M. har hørt veldig lite. Det hadde vært fint å få flere usynlige bemerkninger. Få

følelsen av at folk synes vi er idioter, eller at vi klarer å være presise i noen observasjoner. Jeg synes vi har glidd lett gjennom. Det er jo mye du kan ta oss på. Er boka en måte å stå opp for det du mener? – Det er også vanskelig, at folk skal knytte det så direkte opp til én person. Det er derfor jeg også har forståelse for kommentarfeltene. Jeg skrev lenge blogg uten at noen visste at det var meg. Jeg kunne være krass og sint og folk kunne spekulere i om det var meg, det syntes jeg var gøy. Det er jo noe perverst og deilig over internett. Alle kan kikke. Det ble en kanal for det jeg ikke klarte å si i dagligtalen, kikkende og usynlig – det var en god kombinasjon for meg tidlig i tjueårene. Nå stiller jeg meg mer lagelig til for hugg. Folk kommer til å mene noe om boka selv om du ikke vil at de skal det. Og du elsker oppmerksomheten og hater oppmerksomheten. Det er dette du fanges i etter å ha vært i et NATT&DAG-intervju: Du liker det, men forakter deg selv for å like det.

I lyngen (Kolon forlag) er ute nå.

Jeg synes kropp er slitsomt.

TEGNESERIE: FOR MANGE TEGNESERIER I Japan er de så allestedsnærværende at det å være «interessert i tegneserier» fremstår som en smule absurd. TEKST AKSEL KIELLAND FORRIGE MÅNED VAR tegneserieavdelingen på kompetanseutviklingstur i Japan. Vi besøkte Osamu Tezuka-museet i Osaka, Kyoto International Manga Museum, en stor Charles Schulzutstilling på Mori Arts Center i Tokyo, Kaigai Manga Festa/Comitia, og flere tegneserierbutikker enn vi kan telle. Det var en både lærerik og overveldende opplevelse, og i løpet av to korte uker rakk vi å gå lei av tegneserier flere ganger – hvilket vel må kunne sies å være det fremste tegnet på at man har forstått det japanske tegneseriemarkedet. I Japan er tegneserier så allestedsnærværende at det å være «interessert i tegneserier» fremstår som en smule absurd. I Vesten er tegneserier fortsatt langt på vei en subkultur og en identitetsmarkør – på godt, vondt og grusomt, – men i Japan er det kun et medium på linje med TV og litteratur. Av den grunn ser en stor del av tegneseriebutikkene ut som norske dataspillbutikker – rene og personlighetsløse forretninger hvor man går inn, plukker ut sitt plastinnpakkede underholdningsobjekt, betaler og går hjem. Det finnes selvfølgelig tegneseriebutikker som setter sin ære i å representere en subkultur eller estetikk på samme måte som i Vesten (tegneserieavdelingen anbefaler særlig Taco-Che i Nakano og Mandarake i Shibuya), men i det store og hele ser mangaforretningene ut som en mellomting mellom Playcom og en Innova-filial anno 1995. Og nettopp på grunn av tegneserienes allestedsnærvær – det reklameres for tegneserier på tog og t-bane, og i kiosker og supermarkeder utgjør tegneserier mer enn halvparten av bladhyllene – mistet vi i tegneserieavdelingen rett og slett litt motet. Ikke snakket vi språket, ikke fikk vi bladd i bøkene og ikke øynet vi noe lønnlig håp om å noensinne få oversikten over den japanske tegneserieproduksjonen. Med andre ord: Når man først kommer til et land hvor tegneserier ikke er en uglesett og marginalisert kunstform, er dét galt det også.

PÅ DEN ANDRE siden av Stillehavet kunngjorde nylig Marvel Comics – fire år etter at de først annonserte nyheten på Comic Con i San Diego – at de omsider kommer til å gi ut Alan Moore og Neil Gaimans klassiske superheltepos Miracleman. Miracleman ble opprinnelig utgitt i Storbritannia under tittelen Marvelman og var Alan Moores første store arbeid. Og etter at forlaget Eclipse Comics gikk konkurs i 1994 og bøkene ble utsolgt, har serien vært det fremste blant superheltsjangerens utilgjengelige verker. Da Moore hadde fullført sin historie, ga han stafettpinnen videre til Neil Gaiman, som skrev en håndfull korte fortellinger om livet i en verden hvor gudelignende supermennesker hadde forvandlet samfunnet til noe nær et paradis. I og med at Eclipse gikk konkurs, fikk Gaiman aldri fullført sitt arbeide, men nå har altså Marvel omsider fått lagt til rette for at Gaiman og tegner Mark Buckingham skal få ferdigstille både The Silver Age og The Dark Age. Moore vil ikke ha noe med prosjektet å gjøre, og nekter i kjent stil både å ta i mot penger og å la sitt navn benyttes i promosammenheng. Og ettersom Marvel tross alt er Marvel, kommer de i første omgang ikke til å gi ut samlebøker, men snarere publisere overprisede hefter, hvor ørsmå stykker av Moores historie – i første omgang åtte sider – får selskap av flere titalls sider med Mick Anglos opprinnelige Marvelman fra 50-tallet, som ingen bryr seg om fordi den var en uinteressant blåkopi av C.C. Becks Captain Marvel. Likevel ser det nå ut til at Miracleman om et par år igjen vil være tilgjengelig for salg i samlet form. Og ettersom de opprinnelige samlebøkene går for mange hundre dollar på eBay, er dette særdeles gode nyheter. Moores 16 hefter av serien hører med blant det ypperste han har gjort, og hva Gaiman angår, er nyutgivelsene av Miracleman: The Golden Age en langt større begivenhet enn hans nye miniserie Sandman: Overture som nylig utkom med sitt første nummer.

SØK AVGANGER OG KJØP BILLETT MED MOBILEN

11/2013

HANNE (21) Student, Kirkegata – Jessica Alba

OSKAR (20) Jobbsøker, Arneageren – Blake (fra Workaholics)

EMIL (21) Kobbsøker, Arneageren – Eddie Murphy

JOAKIM (14) Elev, Torget – Cristiano Ronaldo

THOMAS (15) Elev, Torget – Elvis Presley

AV MARI HALVORSEN

TOMMAS (25) Kokk, Provstebakken – Alexander Hellsaa

FRIDE (22) Student, Arneageren – Keira Knightley

JONATHAN (16) Elev, Domkirkeplassen – Brad Pitt

TORVALD (16) Elev, Domkirkeplassen – Seth MacFarlane

JOHANNA (24) Student, Byparken – Antonia Iacobescu

ALEXANDRA (20) Student, Byparken – J-Lo

HARVA (19) Student, Byparken – Megan Fox

INGUNN (42) Utdanningsdirektoratet, Breiavatnet – Trives best med å se ut som meg selv.

HENNING (16) Elev, Byparken – Brad Pitt

JAN (24) Brannmann, Domkirkeplassen – Happy slik jeg ser ut!

ELSE (13) Elev, Arneageren – Nina Dobrev

LINE (14) Elev, Provstebakken – Victoria Beckham

ANDREAS (16) Elev, Byparken – Brad Pitt

HEIDI (21) Student, Domkirkeplassen – Heidi Klum

IDUN (14) Elev, Provstebakken – Selena Gomez

REBEKKA (13) Elev, Arneageren – Nina Dobrev

ANNA (21) Student, Domkirkeplassen – Blake Lively

NAOMI (23) Butikksjef, Kirkegata – Beyoncé

ROCKEFELLER / JOHN DEE 7. FEBRUAR 2014 FØRFEST / LIVEOVERFØRING AV PRISUTDELINGEN KONSERTER / ETTERFEST BILLETT 150,- (FØR 1. JANUAR) VIA BILLETTSERVICE. FØLG MED PÅ WWW.ND.NO FOR MER INFORMASJON OM ARTISTER, NOMINERTE OG KONKURRANSER.

6. FEBRUAR ØSTRE

11/2013

31. JANUAR STED: TBA

30. JANUAR STED: TBA

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Veldig moden produksjon slåss mot umodent tekstunivers. - VI ANMELDER DREAMON, S.

Det høres jævlig vondt ut, men det må være en grunn til at så mange synes det er digg å bli dasket på stumpen - VI ANMELDER TORGNY, S.

Jeg liker ikke å skrive låter.

- VI INTERVJUER VILDE TUV, S.

SKIVER To trøtte typer ringte ...

DONNA SUMMER - LOVE TO LOVE YOU DONNA V/A (VERVE)

4 CIR.CUZ Vi er Cir.Cuz (COSMOS MUSIC GROUP)

Banal dansebandpoesi og billige Clas Ohlson-beats «Dom har ingen aning, dom har, dom har ingen aning», syter svenske BYZ ( kjent fra «Ølbriller» med Erik og Kriss) på åpningssporet «Terningkast». Cir.Cuz er misforståtte. Musikkjournalistene tar feil. De selger masse plater, dermed må de være flinke. Klart det, spør Aqua. Spør Vidar Theisen and The Retrievers, som hadde en kjempehit med «Heavy Metal» i 1988. Det virker som Cir. Cuz tror at problemet er at de lager poprap, ikke at de er like talentløse som de er irriterende selvopptatte, med sin banale dansebandspoesi og billige Clas Ohlson-beats. Selvinnsikten er lik null. Frank Bakke gjorde mye bra som A&R på Bonnier (nå Cosmos). Han hjalp blant annet Madcon, Karpe Diem og Paperboys frem blant annet, og hadde en hit-teft få forunt. At han signet

Cir.Cuz rett før han trakk seg tilbake, føles som en siste ond spøk ovenfor resten av bransjen. Mest av alt ovenfor Karpe Diem. Cir.Cuz er nemlig til tider så inspirert av Karpe at det føles som en parodi. Det er nesten så man venter at «Talefeil» skal handle om r-ene til Magdi, som nok gråter seg i søvn når han tenker på dette, og føler seg delvis ansvarlig. Alt er tilgitt, Magdi, det er ikke din eller Chirags skyld at dere er så innflytelsesrike. Musikken deres blir heldigvis ikke dårligere av elendige kopister. Cir.Cuz er for Karpe Diem det Postgirobygget er for De Lillos. De er sløv uten dop. Cir.Cuz er lyden av en hjernedød vestkantgutt i Rosekrantzgate klokka 02:30 en fredagskveld, med capsen bak frem, kokainskum i munnvikene og snusleppe, brølende i iPhonen sin til en eller annen blondine på Frogner som er enda mer blåst enn ham selv. Det er såpass at når de sier at de føler seg tidløse, fordi de ikke vil passe klokka, så er man usikker på om det er et ordspill eller fordi

de faktisk tror det er det «tidløs» betyr. La oss være det vi er, synger de på «Vi er». Ja vel, dere kan få være talentløse parasitter som sirkler over hitlista som gribber for å finne et poplik å voldta. «Vi er» er nemlig en skamløs og smakløs ripoff av Aviciis «Wake Me Up» og bare nok et eksempel på at når artister med null referanserammer utover dagens topp 10-liste skal lage musikk, så blir det lite annet enn oppgulp. Erik og Kriss står kanskje bak noen skikkelig brølere, men Kriss høres i det minste ut som han har hørt annen rapmusikk enn norsk post-Karpe hiphop. De vinner også på å være sjarmerende, jordnære karer. Cir.Cuz derimot fremstår allerede i åpningssporet som bortskjemte drittunger. Hei, Cir.Cuz, denne anmelderen vet faktisk hva han prater om. Jeg vet at å slakte Cir.Cuz er som å yppe til bråk med Ravi, men hva skal man gjøre. Jørgen Nordeng

I sommer så jeg Hans-Erik Dyvik

Husby covre Donna Summers «I Feel Love». Hvordan jeg forvillet meg til den konserten er en lang historie, men la meg bare understreke at den skjellsettende opplevelsen har lært meg ett og annet om livet: Det finnes neppe en større prøvelse enn å måtte overvære tre minutter (låten var av hensyn til programmet forkortet) av Donna Summer i harsk moll, sunget av scientologiens norske posterboy stående i en tredjedel av en fullverdig spagat. Nå som Donna Summer - Love To Love You Donna foreligger, er derfor undertegnede stiv av skrekkblandet fryd. Har arven etter en av verdens viktigste popstjerner blitt forvaltet med andakt og fintfølelse i den posthume utgivelsen? Premisset er jo fornøyelig nok – housemusikkens ukronede mor i tidsriktig EDM-drakt. Platen åpner selvsagt med Summers og produsent Giorgio Moroders flaggskip fra 1975, den originalt sytten minutter lange «Love To Love You Baby» remixet av Moroder og DJ Chris Cox. «Love To …» er ikke en av verdens beste låter uten grunn – for mange definerte den syttitallet, og gjorde Summer og stønningen hennes til stjerne over natten. Derfor må man klype seg i armen og spørre seg selv om det virkelig er sant at en av opphavsmennene vil remixe noe som ligger så tett opp mot perfeksjon. Moroder har blitt en fugl fønix etter at Daft Punk gjorde ham aktuell igjen,

og synes muligens det var på tide å børste støvet av hans magnum opus med en udelikat touch av pulserende EDM-effekter. Eller, det er umulig å si akkurat hva det var Moroder tenkte, annet enn at han sikkert håpet at låten kunne gå sin seiersgang på et utall Absolute Dance Music-samlere det neste året. De gamle er kanskje eldst, men de andre ringrevene som bidrar har saktens trådd litt mer varsomt enn Moroder. House-legenden Frankie Knuckles med en veldig cheesy deep house-refererende og råkjapp versjon av «Hot Stuff» (som ikke er en toppnotering, men ikke i nærheten av Moroder-svisken), og Masters At Work med en smakfull nu-disco-variant av «Last Dance». Sammen med Chromeos åttitalls-pastisj «Love Is In Control», Bengas housete «I Feel Love» og Hot Chips elegante dub av «Sunset People», som også er den klart beste låten, drar de platen fra sine mest utilgivelige øyeblikk over på plussiden. Antologiens gode hensikter forsvinner likevel i mylderet av blodfattige bevis på at kulturskatter ikke alltid kommer like heldig ut av å bli pimpet til det ugjenkjennelige («Working The Midnight Shift» – Holy Ghost!, «McArthur Park» – Laidback Luke, «Dim All The Lights» – Duke Dumont). Den ultimate rosinen i Leiv Vidar-pølsa er det dog den ekstremt harry Pitbull- og David Guetta-affilierte DJ’en Afrojack som står for. Den usmakelige gjengivelsen av «I Feel Love» i fistpumpende drakt, er helt i grenseland av hva man tillate seg i musikk, og er i en klasse for seg selv hva usmakelighet angår. Da foretrekker jeg faktisk Hans-Erik Husby. Karima Furuseth

11/2013

MUSIKK Krydderklo.

PUSHA T My Name is My Name (G.O.O.D. MUSIC/IMPORT)

DJ KHALED Suffering From Success (WE THE BEST/YMCMB/REPUBLIC/IMPORT)

Alt han gjør er å vinne, vinne, vinne. Til og med Obama vet dette, som dokumentert i introen til Dj Khaleds sjuende epos. Khaled, en av de mest merkverdige suksesshistoriene i hiphop. Hvordan gikk egentlig blingbamsen fra å være Terror Squads turné-dj til å bli en av de største stjernene? Uten å engang rappe? Eller faktisk produsere, utover et spor eller to her og der? Det handler blant annet om å smøre tjukt på. Khaled er synonym med overdådig. Overdådige gjestelister. Hvem andre ville koblet Jadakiss med Meek Mill og Scarface, og i tillegg følt at det er nødvendig med ikke bare én, men tre sangere i tillegg (Anthony Hamilton, Akon og John Legend)? Ingen andre enn Khaled, som poserer i pels og nok bling til å få Slick Rick til å rødme på coveret. Overdådig. Hvem andre kunne fått det til å funke? Den arketypiske Khaled-bangeren innebærer en pompøs, hardtslående, majestetisk og overdådig produksjon, overlegen spytting fra noen av de beste rapperne, og et refreng av typen som får hele tribunen til å reise seg og hytte med nevene mot bortelaget. Khaled er kanskje ikke en produsent i streng hiphop-forstand (dvs en som programmerer beats), men i praksis er han en ener. DJ Khaled har den uovertrufne evnen å plassere rette folk, over rette beats, til rett tid. Khaled ser det store bildet. Han følger med, men blir ikke krampaktig tidsriktig. Når We The Bests Ace Hood og sinnaproppen Plies teamer opp med en nesten hysterisk Future på «Blackball», så er det så fett som mainstream hiphop blir i 2013. Lil Wayne er i sjelden form på «No Motive», og Khaled prøver ikke engang å utnytte det til å gjøre singelspor. At integreringa av dancehallkongen Mavado går litt sakte, og at promostuntet i sommer – der Khaled fridde til Nicki Minaj – var mindre vellykket, får så være. Khaled kommer aldri til å lage noe klassisk album, men så lenge han fortsetter å pøse på med monumentale enkeltspor, som også er strødd utover Suffering From Success, er det greit. Spillet hadde vært kjedelig uten. Jørgen Nordeng

TORGNY Oil Panic (MER)

I en featuresak D2 skrev om den norske skateboardadelen, kommer det tydelig frem at Torgny Amdam var tidlig ute med å sette grenser på prøve. Angivelig skal han ha «hoppet opp på et piknikbord og bæsjet på det – bare for å se reaksjonene til de andre». Da Torgny i 2010 slapp Chameleon Days – som refererer til Woody Allens mockumentary Zelig, hvor hovedpersonens kameleonaktige egenskaper gjør at han forandrer utseende og nykker etter personene han er rundt – brøt han barrierene igjen. Fra Amulet og punk, til eksperimentell elektronisk musikk. Denne forakten for grenser og sjangertrofasthet er like forbilledlig på Oil Panic (en utgivelse som i utgangspunktet skulle ha bildet av penisen til Torgny på coveret). Hvis det er noen i Norge akkurat nå som går i bresjen for å rundjule ideen om at man burde bli ved sin lest, er det Torgny. Utgivelsen, produsert av Amdam og Preben Grieg-Halvorsen, kommer derfor med stor sannsynlighet til å møte et polarisert publikum. Noen vil avfeie det som en gjøglete parentes, mens andre vil omfavne det som mesterverket som klarte å bæsje på et piknikbord og få det til å se ut som kunst. Oil Panic er litt som den musikalske ekvivalenten til å være på buffet med papptallerken: her gjelder det å gå på kompromiss med tyngdekraften og plassere

KING MIDAS Rosso (FYSISK FORMAT)

King Midas ser deg King Midas’ plater representerer alltid et motstykke til tidens strømninger, og du kan nesten lese samtiden ut fra den aktuelle utgivelsen. Akkurat nå, mens resten av verden sverger til musserende skvip og vrenger seg i tåkete retro-distortion, lager King Midas jappetidsorientert avantgarderock som vekker craving for rødvin og ostefondue. Platetittelen er derimot av en helt annen klasse enn bastarden fra Toscanas vinranker med samme navn. Rosso er en musikalsk klassereise som kjæler med følelseskammeret som en karakterfylt rødvin. «A ship glides through the night» er akkurat like seig, creepy og vakker som visjonen av et enormt spøkelsesskip skridende gjennom

11/2013

laksen over roastbiffen. «All That Jazz» kunne ha vært ménage à quatre hvor Malcom McLarens «Buffalo Gals» blir fløyteonanert av Ian Anderson (Jethro Tull), og Mission of Burma og Lou Reed anno Metal Machine Music bykser inn akkurat ved klimaks, slik at de sammen unnfanger de sjangertroendes antikrist. Og det sier sitt om hvor mange sjangerhatter Torgny evner å sjonglere uanstrengt. Singelen «Grønn Extra» kunne vært signert Zapp & Roger, eller Prince og hans protegéband The Time rundt What Time Is It? (1982), der ordet «funk» har blitt byttet ut med «fuck». Visuelt er det enkelt å se for seg låtene på albumet fortone seg som hendelsesforløpet til en slettet scene i en film skutt av Joachim Trier, hvor den hedonistiske protagonisten ender opp med å spy ned Mariboes Gate og sine Pro Era Vans etter en helaften på Robinet Bar. Ikke langt fra et reelt scenario, da Torgny har hatt ansvaret for noe av musikken til Triers filmer. Maria Due bidrar med sart vokal på tre spor («Gone», «Fire In You», «Stronger Now») som løfter platen ut av dens mest mørke avkroker, og myker opp helhetsinntrykket. Men det store spørsmålet gjenstår selvfølgelig; Er det et makkverk, eller er det et mesterverk? Jeg velger å se på det som musikalsk sadomasochisme: det høres jævlig vondt ut, men det må være en grunn til at så mange synes det er digg å bli dasket på stumpen. Karima Furuseth

natten på søken etter fortapte sjeler. Vågalt nok at et rockeband strekker denne åpningslåta ut i syv minutter, uten vokal. Midtveis i det som åpner som et romslig arrangement, slutter Kato Møsters saksofon seg til jammen. Er du i det riktig frynsete hjørnet, er det nok til å framkalle en angsttokt eller to. Møster, som bidrar på tre av ni låter, glir inn i de forskjellige komposisjonene med største selvfølge og tilfører en sterk dramaturgisk effekt. David Lynch-referansen er i dette tilfellet uunngåelig. Brorparten av plata er som sakset ut av soundtracket til Lost Highway. Det vitner om en musikalsk virtuositet som med stor presisjon maler ut ulike lag menneskelig grums. Ubehagelig vakkert. Allerede på spor to letter Ando Woltmann og co imidlertid litt på trykket med den mer pop-orienterte «Colorsound». Den beveger seg likevel aldri over i festleiet. På samme måte som, ja,

rødvin, kaster King Midas deg på dypt vann med et blytungt lodd om foten og åpner for drøvtyggende samtaler. Konsekvent kjølig, tungt og vakkert stiller hver låt med adresserte koblinger. «Snow», for eksempel, er for undertegnede som tonesettingen av årets første snø. Like vakkert og vemodig hvert år, og ja, alle lyder pakkes faktisk inn i vatt. «Cy» på sin side framstår som en urban forlengelse av Bjørn Eidsvågs sympatiserende begivenhets-hit. «The longest walk you walk is over/The hardest talk you talk is over» synger Woltmann, før låten munner ut i en repeterende chanting på norsk. King Midas går definitivt med deg, hvis du tør å ta del i din følelsesmessige karusell vel og merke. Nyt den på en mørk rockepub med et angstmarinert sinn til følge. Inger Lise Hammerstrøm

Lett å tenke skuffede tanker når forventningene ruver høyere enn postgirobygget Ved å drøye solodebuten såpass lenge, risikerte Pusha T et sukkende konsensus nesten uansett hvor bra My Name is My Name ble. Det er mange år siden forrige klassiske utgivelse fra kokainrapens førstepoet. Clipses andre, Hell hath No Fury kom allerede i 2006. Den gang med Pharrell og Neptunes som sjefsarkitekter i bakgrunnen. Nå har Pusha seilt under Kanyes G.O.O.D. Music sitt flagg i noen år, og har fått tildelt spotlight nok på nøkkelspor på Kanye-utgivelser til at My Name is My Name er årets mest etterlengtede album. «Runaway» bar som kjent lovnad om at Pusha etter ti mildt sagt trøblete år endelig var hjemme. Jeg får sitere min gode venn, som etter vi så Slayer i Spektrum, for tiende gang, utbrøt: «det der må være den dårligste jævla Slayer-konserten jeg har vært på, fy faen så bra det var». Litt sånn føles det. For en rapper han er. Pusha T klarer å være fullstendig tilbakelent og kontrollert, og samtidig utstråle mere følelser enn noen andre der ute. Aggresjon, bitterhet, vemod, sorg, frustrasjon: alt kommer krypende inn mellom linjene. Pusha T er, tross sitt evigvarende oppheng på dopgamet, en av de dyktigste pennene på denne siden av år 2000. En slags 00-tallets Scarface i så måte. Bare mye mer glad i designerklær og blondiner. «Numbers On The Boards» har vi rukket å leve med et halvt år nå, og denne projiserer alle disse følelsene samtidig. Når han åpner med «I’m So Bossy/Bitch Get Off Me» gjennom sammenbitte tenner, er det som om hele verden imploderer. Årets låt. My Name is My Name kunne vært en bunnsolid klassiker, med litt mer skjerpa produksjon. Og et svar på disse to spørsmålene: Hvorfor imiterer Pusha T Ma$e sin flow fra Jiggy-æraen ned til minste detalj på «Let Me Love You» med Kelly Rowland? Er det en hyllest? Er det et spark til Kanye som ville ha singelmateriale? Og hvorfor føler han trangen til å ha et Drake-inspirert refreng fra noen andre enn Drake selv på «No Regrets»? Og hvorfor kastet han bort Jeezy-verset sitt på dette fyllstoffet av en låt? Jørgen Nordeng

MELVINS Tres Cabrones (IPECAC/TUBA)

Undergrunnsbastionen The Melvins: kompromissløse premissleverandører av primal og overvektig sludgete psykedeliapunk (ja, det er ikke lett). Og minst like uforutsigbare som de er gnistrende når de er i rett humør. Sludgepunkerne som har brukt 30 år på å bole og klone Black Flags My War-periode med forskjellige resultat og sjangeroverskridelser er seg selv like. Og dermed aldri helt. For et band med tretti år på ræva, har Buzz Osbourne og kumpaner holdt forfriskende høy kurve. Siden duoen Big Business ble innlemmet i 2006, har Melvins fått en ny dimensjon. Platene Bride Screamed Murder (2010) og forgjengeren var begge sterkere enn man kan ha lov til å håpe. En slags ny vind for grungens kanskje egentlige forfedre. Så hvorfor velger de nå å gjøre en plate med originalbesetningen fra det tidlige åttitallet? Man får litt følelsen av tre middelaldrende menn, som møtes tretti år etter college, for å feste som i gamle dager. Fittehumor og ølropene sitter løst, men føles ikke like befriende og leveres ikke like kontante som den gang da. «In The Army Now» høres ut som fyllemantra Melvins sang på studentpuben i hine hårde, og burde vært holdt der. Noen spor er også fra 1983. Kanskje det er ment som morsomme skits.. Melvins samtidige, crossoverband som S.O.D. og Murphys Law, mestret denne kunstformen. Men det er noe med high school-humor fra gammelmannsmunn (ja, jeg skal trå forsiktig). På sitt beste er Tres Cabrones et enklere Melvins. Men enklere uttrykk fordrer sterkere plattform, noe som er litt rota bort mellom beer bongslagene. Det er langt fra sorgen, da. På åpningssporene «Dr. Mule» og «City Dump» serverer krølltoppen og soldatene renskåren Stooges-sludge, rein nytelse på max volum. For alle som vet hvor ille Melvins på villspor kan være, er ikke Tres Cabrones noen krise. Jeg gjetter på at denne trioen legger ut på en hysterisk morsom gjenforeningstur, og så får vi tilbake fullt Melvins med Big Business om et år eller to. Og alle hjerter gleder seg. Jørgen Nordeng

En hamburger plain, takk. Uten noe på. Med ketchup.

MUSIKK The artist formerly known as blowjob..

DET ER PÅ SOVEROMMET TIL DAN VIDMAR MAGIEN SKJER SHY GIRLS Timeshare (EP) (HIT CITY USA)

Ah, saksofonen. Adolph Sax smidde den med sine egne hender da han innså at han bodde i Europas kanskje kjedeligste land, og den minner oss like mye om kvinnen som mannen; med sine myke linjer, instrumentkroppen som munner ut i den assosiative vaginaen, den fallos-aktige halsen opp mot munnstykket. Saksofonen minner oss om mennesket, synd og sex: De mange knappene man må trykke på, de snirklete gangene man må kjenne til, det smale munnstykket bøyd som en slangehals. Den klagende, harde, frekke eller sensuelle lyden fra det gullglinsende instrumentet er visstnok det nærmeste vi kommer den menneskelige

DREAMON Dreams Come True (COSMOS MUSIC GROUP)

Terningkast 3 Veldig moden produksjon slåss mot umodent tekstunivers Dreamon har gått hele veien fra P3-urørt-universet til baris-selfies og motivasjonstaler på twitter i løpet av et par små år. Skal si tida flyr. Manglerud-gutten har på sett og vis vært lenge nok i vinden til at Dreams Come True føles mer som «den vanskelige andreskiva» enn en albumdebut. Men Dreamon tar ideen om «album» på alvor, og har nesten viska bort popfrieriet fra radiosinglene «All Night» og «Closer». I stedet er Dreams Come True preget av et mer eller mindre helhetlig sound som ligger i krysningspunktet mellom neo-soul og den hiphop’en fra sent nittitall som kun småbarnsfedre hører på. Du vet, organisk mid-tempo med rhodes og live-trommer, noen blåserstabs her og der, en og annen funky bass. Allerede på andresporet kommer den første «Like Water For Chocolate»-linja. Om det funker? Joda. Produksjonen er behagelig og flink og tidvis ganske så småpen. Personlig favoritt er puleanthemet «Automatic». Pen, hypnotisk sak med en fin blåsersynth og et vokalsample som funker. Kanskje skivas sterkeste spor. Selv om albumet aldri blir eksplosivt, men tråkker opp forholdsvis kjente stier, er veivalget langt fra dumt for Dreamon. På tross av at vår venn fra Manglerud ennå ikke er et av de største navnene der ute, har han opparbeidet seg en viss følgerskare og interesse innenfor ring 2. Der har det stort sett vært to hovedinnvendinger mot Dreamon som artist; først og fremst at han tidvis ligger plagiattett opp til Drake. I så måte er stilbyttet vellykket, for uten radiofrieriene forsvinner også de aller groveste Drake-fraseringene og emuleringene. Skal vi være litt

stemmen. Til tross for at den er utskjelt og hatet i populærkulturen, vil den tilsynelatende aldri helt forsvinne, og den spiller en sentral rolle i Shy Girls sødme-seksualiserte Timeshare. Portland-fødte Dan Vidmar har gitt ut album under en rekke navn (blant annet det mer Yacht Rock-lignende Federer (humorserie-lignende musikk? red. anm.), som antageligvis er oppkalt etter tennissportens svar på saksofonen), ofte utgitt og produsert fra sitt eget soverom. Med Shy Girls har han – heldigvis – valgt å gå i retning av 90-talls R&B dyppet i seigtflytende referanser til åttitallet. Timeshare inneholder en type florlett R&B som både trekker veksler på nittitallet og den hvite soulen fra åttitallet: saktegående spor med skimrende synther, myke trommer som lurer i bakgrunnen, korte gitar-licks, følsomme tekster og ah – saksofonen. Som en soveroms-omfavnelse av de roligste låtene på The Weeknds House of Ballons, eller noe som kunne kommet fra det nevrotisk-seksualiserte brødreparet i Inc – en New Jack Swing, postPrince slowjam-fest. Etter den raskere og mer lekne Sex in the City fra 2011, har Vidmar gått vekk fra de mest insisterende tekstene, og blottlegger et stilltiende, nærmest underdanig ønske om nærhet, som i den strålende «Voyeur’s Gaze», hvor han snur på den utslitte rollefordelingen som gjør seg gjeldende i stort sett all populærkulturell musikk, og lar mannen være den som utsettes for kvinnens sultne blikk, og ikke omvendt. Kanskje kunne man ønsket seg mer soverom og mindre soverom, mindre følelsesliv og mer underliv, for tekstene tar til tider skrittet over i det ufarlige. Låtene ville tjent på at språket og tematikken oftere kunne hintet mot noe farligere, som «lets take it steady/like a sedative» i sex- og forholdslåta «Without». Samtidig er noe av det sjarmerende med Timeshare at den kompromissløst beveger seg innenfor en komfortsone som både er seksualisert og sødmefylt. Likevel: En litt frekkere tone i saksofonen har aldri skadet noen. Daniel Ramberg

ålreite, så er det vel alltid sånn at unge artister har en tendens til å plagiere før de skaper, er det ikke? Den andre innvendingen har vært at Dreamon sitt tekst- (og sosiale medier-) univers har vært … unorsk. Og han skygger ikke banen denne runden, heller. Vinsmaking og Ferrarier, penger og designerklær og «mama, I made it» og hele pakka. Tilsynelatende uten ironisk distanse. I så måte er «unorsk» på sett og vis en presis beskrivelse. Dessverre er også ord som corny, pompøst, påtatt og uinteressant dekkende. En grov og litt unyansert recap av skivas tekster sett under ett blir noe slikt som at han er artist og alltid har villet bli artist fordi at han er dømt til å bli artist på en måte som artister han ser opp til er artister. «I’m just trying to see a milli before I’m 26», som han sier på «We On». Uten å bli helt jantete: drøye ord for en fyr sist sett i en Smash-reklame. Formulert med én enkelt setning: Veldig moden produksjon slåss mot umodent tekstunivers. Ingen av dem vinner. Inger Fulping K-CI & JOJO My Brothers Keeper (E1 MUSIC)

2 av 6 Den triste reisen fra kongestatus til narrer Året før den ubestridte kongen av R&B, R.Kelly startet sin karriere med 1992-utgivelsen Born Into The 90’s, sørget to brødrepar fra Virginia og North Carolina for en ny fase innenfor sjangeren med sin egen debut, Forever My Lady. Til tross for albumets myke tittel, lanserte DeVante Swing, Mr. Dalvin, K-Ci og JoJo (med god hjelp fra den da unge og oppadstormende Uptown Records-ansatte Sean «Puffy» Combs) gruppa Jodeci med et gateinspirert hiphop-image, som skilte dem fra de dresskledde R&B-gruppene man var vant til

på den tiden. Suksessen ble et faktum. Opptellingen viste tre album, seks platinatrofeer og en haug udødelige låter, før brødrene til slutt gikk hvert til sitt. K-Ci & JoJo plukket på sin side opp der Jodeci slapp, og gjentok imponerende nok gruppas millionselgende bedrift, dog uten den helt samme musikalske kvaliteten fra storhetsdagene. De fleste husker sikkert «All My Life» fra 1997, men garantert ikke noe særlig mer. I takt med synkende kvalitet, dukket også gamle og nye skjeletter opp for brødreparet, som i det sist har blitt mer kjent for dopmisbruk og K-Ci sine mange skandaløse «påfunn», inkludert scene-flashing av sin erigerte penis, samt hans årelange, voldelige forhold til Mary J. Blige. Etter en elleve år lange albumpause ønsker gutta på respektive 44 og 42 nå derimot å rette opp i gammel skam, en aldri så liten prestasjon i seg selv. JoJo sier det best på albumets tittelspor: «How we still here? Only God knows», da det er et under at gutta i det hele tatt er i live etter alle disse harde årene med gigantiske oppog nedturer. My Brothers Keeper er et tappert forsøk på å vise fram en ny og moden side av seg selv, men til tross for at de sikkert er oppriktige med tekstlinjer som «Been a long road, now I’m a better man/Made so many mistakes in life, now I understand», gjør det nesten litt vondt for et gammel Jodeci-fan å høre deres forlengst ødelagte stemmer forsøke å hente inn gammel og tapt storhet. For mens den tidligere nevnte R. Kelly har klart å holde det gående som relevant artist helt siden glansdagene, blir det aldri noen nye platinatroféer på Hailey-brødrene, som nok heller bør finpusse stemmebånd og generell helse slik at de kan fortsette å tjene konsertkroner med sine gamle klassikere. Mathias Rødahl

11/2013

MUSIKK LAUREL HALO Chance of Rain (HYPERDUB)

Det hender jeg mumlesynger litt inn i telefonen akkurat idet jeg ringer noen – fordi jeg har lyst, og fordi jeg vet jeg at jeg kommer unna med det. Det er jo i utgangspunktet jævlig flaut å gå rundt og synge, men ingen kan egentlig si noe på at jeg synger for meg selv når jeg er i telefonen. Det kan jo like så godt være en venn som «lurer på hvordan en låt går», eller at jeg synger til datteren min (hvis jeg hadde hatt en, men det vet jo ikke folk at jeg ikke har), eller er med i en sangkonkurranse på P4 for å vinne et krus og/eller en t-skjorte (jeg har jo allerede både krus og t-skjorte, men det vet jo ikke folk). At jeg synger, og alt jeg synger, er akseptabelt, så lenge jeg gjemmer meg bak telefonen. Litt på samme måte gjemmer Laurel Halo seg på sin siste utgivelse Chance of Rain. Etter fjorårets Quarantine, et slags singer-songwriter-album, har hun nå lagt vekk vokalen og fokusert på det som kommer ut av de semi-improviserte opptredenene hennes. Det siste året har hun gått vekk fra å jobbe med laptop, og begynt å benytte seg mer av eksterne instrumenter, hvor hun etter sigende kan «være mer i transe». Mange av de abrupte forandringene skifter lydbildet gradvis og smygende, kanskje ikke nødvendigvis som om du er på en av konsertene hennes, men som om du går fra rom til rom på en klubb, hvor hvert rom har sin type musikk, i lignende stil som de andre, men litt forskjellig. Og bak kan du alltid høre lydene fra de andre rommene. Fra techno-hi hatsene på «Serendip» videre til de house-aktige pianoakkordene på tittelsporet, og til den boblete synthen på «Thrax» – det henger sammen. Endel slekter på Detroittechnoen fra området hun vokste opp; endel – som førstesporet «Dr.Echt» og outroen «-Out» – slekter mer på oppveksten som jazz- og klassisk pianist; endel slekter på improvisasjonen hun begynte med etter å ha bodd i et av disse nedslitte kunstnerkollektivene i New York. Men det er

Fet gruppetur For unge argentina uruguay & Brasil

Er du ung og ønsker en reisekamerat eller ønsker å bli kjent med andre mennesker? opplev 3 land på 19 dager

kanskje akkurat dette hun ikke ønsker: at alt hun lager knyttes opp mot henne som person. I intervjuer etter at hun ga ut den utleverende Quarantine, har hun fortalt at hun hatet å gå fra å bli sett på som den klassiske pianisten som eksperimenvterte med elektronika, til å få en rolle som mer tradisjonell singer-songwriter. Hun misliker intervjusituasjoner, avskyr mytene som skapes om henne eller hvordan hun oppfattes, og Quarantine var sånn sett et feilskjær: Låtene hadde tydeligere struktur, med vers og refreng, mens tekstene, som ble skrevet og lagt på etter at resten av sporene var spilt inn, hintet i sparsommelige vendinger mot et angstfylt kjærlighetsforhold og urban fremmedgjøring. Vokalsporene ble strippet for alle effekter, og sto ut som en rytmisk kontrast over de nesten beatløse lagene med Fennesz-aktig brus av ambient bakgrunn. Til tross for den til tider atonale og krevende stemmebruken, og at hun monotont drar på vokalene når hun fraserer – som om hun hadde gått i stemmelære først hos Björk og så blitt korrigert av Sonic Youths Kim Gordon – er det den nøkterne distansen, det «dønn ærlige» preget, stemmen hennes får av dette tilsynelatende fryktinngytende undervisningsopplegget, som sto igjen som det sterkeste fra albumet. Chance of Rain må derfor sees som en motreaksjon til Quarantine. Litt som når jeg gjemmer meg bak telefonen, gjemmer hun seg bak improvisasjonen og det transe-aktige fokuset hun har på scenen. Det er kanskje ikke like umiddelbart eller tydelig, men til syvende og sist blir det kanskje mer «dønn ærlig» enn noe som helst annet. Daniel Ramberg NELLY M.O. (REPUBLIC/UNIVERSAL MUSIC)

Rapperen som mistet 11.985.000 fans Når superstjerner først faller, så faller de som regel ekstremt langt og ekstremt hardt, og få karrierer beskriver dette fenomenet bedre

OVERRASKENDE MUSIKALSK OVERGANG FRA THE WIRE-SKUESPILLEREN MACK WILDS New York: A Love Story (SONY MUSIC)

KUN Kr

19.900,3/3/2014 aVreise 2

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter LES MER HER

23 31 61 00

www.statraVel.NO

11/2013

enn St. Louis-rapperen/sangeren Nelly. Fra den formidable suksessen med debutskiva Country Grammar som har solgt over tolv millioner eksemplarer, oppfølgerne Nellyville med nesten samme salgssuksess, og fram til hans sjettealbum M.O. som nylig debuterte på den amerikanske Billboard-lista – med lusne 15.000 solgte eksemplarer. Et prosentstup man ikke akkurat trenger å hyre inn en matematiker for å forstå det tragiske omfanget av. 38-åringen har med årene klart å rote seg bort i muskelbygging, countryflørting og andre generelt forferdelige musikalske valg, men til tross for et dårlig utgangspunkt, har han denne gangen faktisk snekret sammen en skive som til dels går an å høre på. Likevel kan det diskuteres hvor mye av æren for dette man skal gi Nelly selv, og hvor mye av hederen som heller bør reserveres albumets andre bidragsytere. For dem er det nemlig mange av. En kjapp tid på låtlista viser at Nelly fortsatt har nok av penger å investere i både produsenter og store gjesteartister, som i sin tur gir albumet en stjernekvalitet ulikt de fleste 15.000 eksemplarer-selgende skivene der ute. Pharrell Williams står bak fire produksjoner, mens Detail, J.U.S.T.I.C.E. League og Rico Love også setter sitt preg. Sistnevnte med «Walk Away», et samarbeid med Florida Georgia Line og countryen den godeste Nelly tydeligvis ikke klarer til å legge fra seg helt enda. Heldigvis dominerer låtene med rap- og R&B-kolleger som Future, Trey Songz, Daley, T.I., 2 Chainz, Fabolous og Wiz Khalifa, selv om ingen av dem kan anklages for å være spesielt minneverdige. Det var heller aldri forventet. For på samme måte som det overrasker meg at Kjell Inge Røkke ikke har pensjonert seg for å leve et rolig og behagelig liv på en privat øy i Karibien, forstår jeg heller ikke hvorfor Nelly nekter å innse at hans artistdager er talte. Nå kommer han istedet til å gå ned i historien som rapperen som mistet 11.985.000 fans. Mathias Rødahl

Skuespillere som tar steget over i musikkens verden er sjelden en god ide. Skuespillere som tar steget over i musikkens verden ved å lage R&B med 90-tallsinspirerte hiphop-beats høres enda mer risikabelt ut. Jeg var med andre ord svært skeptisk da Tristan «Mack» Wilds slapp albumdebuten New York: A Love Story, men jammen klarer Staten Island-skuespilleren/ sangeren/rapperen begge utfordringene overraskende bra. Ja, faktisk mer enn bra. De fleste kjenner si kkert best til 24-åringen fra legendariske «The Wire», hvor han spilte den unge gategutten Michael, men de siste åra har Wilds ironisk nok vært opptatt med en helt motsatt rolle som Beverly Hills-tenåring i TVserien, «90201». Hollywood-livet ser derimot ikke ut til å ha påvirket unge Wilds nevneverdig, da han på sine 13 låter tar det tilbake til hjembyen New York på en svært overbevisende måte. Spesielt for en fyr på hans alder. Og selv om sampling av Wu-Tang Clan, Jay Z, Mobb Deep, Erik B. and Rakim og KRS-One fort kan bli kleint og krampaktig, drar Wilds og hans stødige produsentansvarlig, Salaam Remi (Fugees, Nas, Jazmine Sullivan, Miguel ++) det i land som om Lugz og klesstørrelsen

XXXL fortsatt var på mote. Det vellykkede samarbeidet plasserer oss tilbake i den magiske tiden da R&B møtte hiphop-beats ved hjelp av klassiske utgivelser fra artister som Mary J Blige, Jodeci, Yvette Michele osv, og skaper et uvanlig godt møte mellom produksjoner, vokal og historiefortelling. Og selv om musikken er «gammel», tar Wilds oss med inn i sin unge storbyverden, med alt det innebærer av opp og nedturer. «Shaolin is back!» proklamerer den unge artisten fra Staten Island på «Wild Things», som leker seg med klassikeren «Wu-Tang Clan Ain’t Nuthing ta Fuck Wit», og passende nok får god hjelp av hjembyens legendariske sønn, Method Man. The Ticallion Stallion er forøvrig ikke den eneste Shaolinkjempen på Tristans debut, som også gjestes av Raekwon. Andre høydepunkter inkluderer «Burn»-samplende «Henny», «Magic», DJ Premier-assisterte «Keepin It Real», «Don’t Turn Me Down», «The Art of Fallin» (hvor Wilds viser fram imponerende rapferdigheter), coveren av Michael Jacksons «Remember The Time», og ikke minst tittelsporet, som alle gjør New York: A Love Story til bilalbumet du skulle ønske du hadde i 1998. Enten du liker hiphop eller R&B, gjør deg selv en tjeneste og sjekk ut denne skiva. Mathias Rødahl

MUSIKK

Liten Tuv kan velte stort lass. Vilde Tuv er det nye «bergenshåpet». TEKST HILDE STAALESEN LILLEØREN FOTO TORE WINSENTS FØRSTE GANG NATT&DAG hørte Vilde Tuv var på Victoria pub i Bergen for tre år siden. Det var en minikonsert. Vilde så ut til å streve litt med å holde melodilinjen på elgitaren samtidig som hun tråkket rytmen med en basstromme. Det var en av de første gangene Vilde var helt alene om å spille ut sin musikalske hjerterytme. «Det er meg og deg igjen og vi er nesten ani, og eg føler det så hardt eg lurer på om det er farlig», sang Vilde med lys og bevrende stemme. «Ani» hvisket en venninne av oss, og smilte. «Får lyst til å gråte, løpe ut og sykle vekk. Elsker det.» Det er mandag midt i oktober. Siden sist har Vilde Tuv sluppet dobbeltsingelen «Mine armer/Cellevev» på Telle/Øye-selskapet Opplett. Det er klart høstvær ute, hun sitter inne på kafé og snakker om følelser. Bob Dylan sur-

rer i bakgrunnen, og hyllene er fulle av bøker som litteraturstudenten Vilde plukker på under hele intervjuet. – Jeg blir ofte overrasket over hvor triste sangene mine virker for andre, for selv tenker jeg ikke på dem som triste. Det er derfor jeg ikke liker å skrive låter. Det er veldig ubehagelig at det du følte der og da blir som hugget i stein. Har anmeldelsene av både singelutgivelsen og konsertopptredener hatt noe å si for hva du tenker om det musikalske sporet du er inne på? – Jeg følte jo at jeg var på riktig spor før jeg fikk de anmeldelsene. Men jeg har gjort ting som jeg har tenkt at kan provosere folk, så når det likevel blir godt mottatt, blir jeg både glad og overrasket. Det gjør at jeg kan føle meg trygg og velkommen, og det har mye å si når en ønsker å dele musikken sin med andre. Likevel er det alltid mine egne krav som gjelder.

Jeg liker ikke å skrive låter.

Hva er det som kan virke provoserende på noen? – Det at jeg spiller litt shabby. Jeg tror det kan skape avstand, selv om det jeg egentlig ønsker er å vise er at shabby også kan være fint. Hvordan har du funnet frem til dette nedstrippete, eller shabby om du vil, musikalske landskapet som tross alt bare høres ut som deg? – Jeg prøver jo ikke å spille shabby, men det er det eneste jeg klarer, og jeg synes det kan ha en verdi i seg selv. Egentlig vil jeg jo spille så bra som mulig, få det mer tight. Men jeg tar det med humor. Det minimalistiske uttrykket kommer også fra at jeg alltid har vært glad i å ha få elementer. Jeg spilte i jentebandet Lada da jeg var 18, da var vi ganske inspirert av White Stripes og syntes det var kult med enkle trommer. Det er noe veldig sterkt med en enkel trommerytme som høres ut som hjertepulsen. Hvorfor tror du at det plutselig løsnet etter å ha holdt på som undergrunnsfavoritt i Bergen i flere år? – Når Mikal Telle (Made, Tellé, Opplett( gir ut noe, så legger folk merke til det. Med de rammene tror jeg også at musikken min

ble akseptert av folk som i utgangspunktet kanskje ikke helt hadde skjønt greien. Da blir det litt sånn «nå må vi like dette, før alle andre begynner å like det». Det har skjedd mye på én gang, og jeg er veldig takknemlig for å ha fått hjelp til å fullføre ting. Du har vært gitarist i blant annet Bergen Beach Band og Hjerteslag. Er det likevel som soloartist du trives best? – Det er gøy å spille i band og jeg ble jo god til å spille gitar av det. Men når det er ting jeg skal stå inne for selv, syns jeg det er fint å ha full kontroll over materialet. Jeg kunne sikkert hatt med en person til, men jeg har jo løst det på min måte. Det at jeg startet for meg selv, begynte faktisk med at jeg foreslo for BBB at vi kunne tromme med føttene. Men det var det ingen som ville, så da bare gjorde jeg det selv og fortsatte med det. – Hvis man er trygg i hodet, så er det lettere å uttrykke seg fritt. Generelt tar jeg nok mye mer inn enn jeg klarer å skvise ut. Jeg prøver hele tiden å få maks ut av følelsene mine, og det er jo også grunnen til at jeg lager musikk. Med årene har jeg imidlertid funnet ut at det kan være slitsomt å bruke hele dagen på å legge til rette for å føle ting. Vilde Tuv slapp nylig dobbeltsingelen Mine armer/Cellevevet på Telle/Øye-selskapet Opplett, i februar spiller hun på by:Larm. soundcloud.com/vildetuv 11/2013

RUSSELL BRAND (1975): Britisk komiker, skuespiller og forfatter. Først og fremst kjent for kontroverser rundt sin egen person, sitt ekteskap med Katy Perry, sitt rusmisbruk, for å ha fått fyken fra BBC, og skandaler i forbindelse med diverse prisutdelinger (blant annet kalte han George Bush for en «retarded cowboy fella who shouldn’t be trusted with scissors» da han var vert for MTV awards). Har den siste tiden markert seg som en mer samfunnsengasjert stemme. I tillegg til å være vegetarianer, dyreforkjemper, og meditasjonsentusiast, er han en eks-heroin-misbruker og forkjemper for abstinensbaserte tilnærminger til rehabilitering for rusavhengige. Kommer til Norge for første gang med showet The Messiah Complex i Folketeateret 2. desember.

Russell Brand synes kanskje folk er sauer, men i det siste har han også lært noe av dem. Sauene, altså. TEKST CHARLOTTE THORSTVEDT/RED. INNTIL NYLIG TRODDE vi den britiske komikeren Russell Brand var en udugelig pr-kåt Hollywood-wannabe med en enda mer udugelig rufsete Johnny Depp-pirat-aktig «klesstil». En useriøs gjøgle-playboy som giftet seg med en popstjerne – og skilte seg fra henne via sms et halvt år senere – i et desperat forsøk på å sikre seg kjendisstatus i USA. En talentløs kjendiskomikerfjott som kun hadde sin egen «skandaløse» oppførsel som materiale. Men så fikk vi se et klipp der Brand er gjest i et talkshow på MSNCBC. Her viste Brand seg fra en helt annen side: skarp, intelligent, velartikulert. Når programlederne er uhøflige og kommenterer Brand sitt utseende, overrasker og finter han dem ut alle som én med å poengtere deres udugelighet og inkompetanse. Klippet gikk «viral», og siden har Brand vokst i våre øyne. Sett bort fra de tidvis kleine spirituelle overtonene i mye av hans nye materiale, har han sakte men sikkert – godt hjulpet av spissfindig samfunnskritikk og noen leseverdige essays i The Guardian – sirklet seg inn mot det som er de virkelig morsomme komikernes mantra: «Only the truth is funny» (takk til Rick Reynolds for den). Brand er nok ikke helt der enda, men med litt mindre lettvint «crowd work», så kan han være det.

2. desember kommer Brand til Norge med forestillingen The Messiah Complex. NATT&DAG får snakke med Russell mens han kjører bil fra London til Portsmouth. – Forestillingen handler om symbolismens språk, sier Russell over telefonen. – Hvordan mening blir bestemt, hvordan bevissthet styres av symbolisme. I realiteten vet vi så lite om virkeligheten – vi bor i et fengsel av våre sanser. Og vi siler virkeligheten gjennom så mikroskopiske åpninger at vi faktisk ikke har noen forståelse av sannheten i det hele tatt. Tro er en nødvendig komponent i vårt forhold til virkelighet, fordi vi bare opplever en så liten del av den. Så jeg har begynt å åpne sinnet mitt. Nå føler jeg at jeg er omringet av brusende, mektige og uendelige sannheter. Det tenner meg virkelig. KJENNER DU TIL fenomenet kalt «morphic resonance»? Ikke vi heller. Men det gjør Russell: – Morphic resonance er den økende forståelsen av det som kommuniseres mellom sinn. Som telepati. Her har du et godt eksempel: I Australia har de ferister som skal forhindre sauer fra å forlate beitene. Sauene kan ikke krysse dem fordi pålene roterer og spinner rundt, sånn at hvis sauen prøver seg, skader den seg og tør aldri forsøke igjen. Men en dag, for fem år siden, var det plutselig en sau som fant en måte å gå over feristen på. Og så gjorde en annen sau på samme beite

Vi siler virkeligheten gjennom mikroskopiske åpninger. 11/2013

det samme. Til slutt gjorde alle sauene på beitet det. Og innen 24 timer gjorde sauer over hele Australia det samme. – Sjekk det ut, «morphic resonance». Da ser du at mellom vibrerende energifrekvenser, så er det synlige mønstre i luften. Da ser du hvor geometriske konsepter kommer fra. Hvorfor vi bryr oss om trekanter, sirkler og firkanter. Hvorfor det finnes i vår bevissthet i det hele tatt. Hvorfor det finnes visse keltiske, egyptiske og arabiske mønster, som virker som om de blir gjentatt. Men egentlig vil Russell slå av sinnet. Derfor har han begynt med transcendental meditasjon. Filmregissør David Lynch, også på den baggen, har sammenlignet det med å være i en heis der vaieren den henger i, klipp-es av. – Slik opplevde jeg det også, sier Russell. – Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg klarer å fortsette å meditere helt til tankene avtar. Nå mediterer jeg jevnlig, og livet mitt er ikke preget av redsel og lyst, men av en kunnskap om at bak alt det jeg opplever, ligger det en mer subtil og sann virkelighet; en forbindelse til noe uselvisk. Lynch snakker om det forente feltet. Jeg tror meditasjon bygger opp dette forholdet til denne enheten. I økende grad oppdager du at det som tidligere var viktig for deg i livet, er meningsløst, og du skjønner at til syvende og sist er det bare sammenhengen mellom alle ting som betyr noe, det som flyter mellom alt. TILBAKE TIL «VIRKELIGHETEN». Når han ikke kobler av eller «flyter i det forente feltet», er det imidlertid en helt annen ting som kjennetegner den tidligere knarkeren. Han har det så jævlig i kjeften. En åpenbar kjærlighet for ord, der «blimey» og «fuckin

éll» inngår i samme fraser som «rambunctious individuals» og «stupefied by plasticity». Hvem andre kan komme opp med så overskuddspregede tirader på inn- og utpust? Og vi som trodde heroin var sløvende! Men så er det bare den kulturelle skolesekken – britisk versjon. – Den kommer fra komedien, da jeg var liten så jeg mye komedie på TV. Fools & Horses, Sorte Orm, Hotell i særklasse … De TV-seriene bugner over av sånt språk. Og The Smiths, du vet de bruker et vakkert språk. Så fra Morrissey til Oscar Wilde, og så videre til de øvre kretser i det engelske språk. I hvert fall i moderne form. Og gjennom dette begynte jeg å lære om Shakespeare. Og når du har tilegnet deg dette grunnlaget, er du klar. Og kanskje noen komikere? – Bill Hicks er en stor helt, han er en av mine favorittkomikere. Og jeg elsker også Richard Prior. Og George Carlin. Livet mitt har lenge dreid seg om selvopptatthet og selvtilfredsstillelse, men det er til syvende og sist usedvanlig lite givende. Så nå vil jeg leve livet annerledes. Nå vil jeg bare snakke om de tingene som er viktige for meg. Komikere kan ofte brukes for å bane vei for sannheter. Som Oscar Wilde sa: «Hvis du skal fortelle folk sannheten, må du få dem til å le samtidig, ellers dreper de deg.» The Messiah Complex i Folketeateret 2. desember.

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

FILM

Det fins jo ingen som har fått Amandapris for Beste overholdte frist. - PORNOPUNG-PRODUSENT WIKHAUG GLEMTE EN DATO, S.

Det urinfargede filteret Soderbergh har for vane å stenke filmene sine i, har aldri hatt større resonans. - SIDE EFFECTS, STOR OMTALE , S.

GRAVITY Regi: Alfonso Cuarón Med: Sandra Bullock, George Clooney, Ed Harris, Phaldut Sharma, Orto Ignatiussen Vektløs ballett Matt Kowalski og Dr. Ryan Stone er på oppdrag i verdensrommet, nesten 600 km fra jorden. De jobber utenpå Hubble-teleskopet i romdraktene sine, med romfergen Explorer like bortenfor. Matt Kowalski er en erfaren astronaut på sin siste tur før han pensjonerer seg, mens Dr. Ryan er en nervøs medisinsk ingeniør på sin jomfrutur i blant stjernene. En beskjed kommer fra Houston om at russerne har destruert en av sine foreldede satellitter. Derfor sendes nå fragmenter, skår, alle slags metallisk gjenstander i retning Explorer. Restene treffer romfartøyet og Hubble teleskopet med stor og ødeleggende kraft. Dette sender Kowalski og Stone spinnende ut i intet. Om det ikke var skummelt nok å bli slengt ut i verdensrommet uten noe å holde fast i, framhever både kameravinkling og musikk skrekkscenarioet som Dr. Stone befinner seg i. Musik-

Jeg endte opp med å føle meg tarvelig og brukt - AKSEL KIELLAND HAR SETT PÅ BROEN, S.

ken veksler mellom øredøvende drønn, for så plutselig å forsvinne ut i komplett stillhet. En stillhet som illustrerer både lydløsheten i universet rundt dem, men også døden som er rett rundt hjørnet gjennom hele filmen. Store panoramabilder av jordkloden gir perspektiv på hvor små disse menneskene er. Vi får også bli med inn i hjelmen til Dr. Stone hvor hun puster med panikkhastighet og skriker etter hjelp mens hun ser oksygenmålingen synke. Hun spiller ekstremt godt og det er bra, siden mye av filmen bare er hun som prøver å overleve. Dette er en intens historie fra begynnelse til slutt, men det blir til tider litt mye erkeamerikansk heltemot og flaks i uflaksen. Vakre bilder kombineres med Dr. Stones hjerteskjærende panikk og uvilje til å gi opp, selv i en umulig situasjon. Enorme eksplosjoner kommer med jevne mellomrom og holder adrenalinnivået på topp. Fragmentskyen fra den russiske satellitten kødder ikke, den er tsunami etter et jordskjelv. Med det samme du tror du er trygg, kommer neste livsfarlige bølge. Siren Løkaas Premiere 8. november

BETTIES REISE Regi: Emmanuelle Bercot Med: Catherine Deneuve, Nemo Schiffman, Gérard Garouste, Camille, Claude Gensac Bomtur Det er både hyggelig og spennende å se hvor godt Catherine Deneuve holder seg som aldrende kvinne – i egen person og som skuespiller – men både hun og vi hadde fortjent en bedre historie når hele filmen vies henne. Bettie (Deneuve) er den vakre enkefruen som ble boende i barndomshjemmet. Hun har en passe veldrevet restaurant i etasjen under, en passe irriterende mor i etasjen over, og en datter og et barnebarn på armlengdes avstand, et annet sted i Bretagne. Med moren deler Bettie restauranten, livet og privatlivet, og rett som det er sier moren til

sin datter: «Vet du at Etienne har forlatt kona til fordel for et 25-årig ludder?» Etienne var Betties elsker og elskede, og moren nyter avsløringen uforkortet: «Han var aldri noe tess uansett!» Bettie selv synker sammen. Resten av filmen viser en såret kvinne på innfalls-orientert biltur for å finne tilbake til seg selv utenfor morens lupesyn: En ung mann nøder henne til å bli hennes elsker, hennes datter trygler henne om å passe sønnen og konkurransen Miss France ber henne om å stille opp til gjenforenings-samling av vinnerkullet fra 1969. Bettie vegrer seg for alt, men stiller likevel. Vel og bra alt sammen, hadde det bare ikke vært for at hendelsene ikke fenger. Den ene natten med en ny mann forteller oss lite om hennes forhold til andre menn, og møtet med dattersønnen sier lite om forholdet

til datteren utover det åpenbare; at det var anstrengt, at det er anstrengt og at hun ikke elsket faren hennes. De vanlige, generelle sannhetene om dårlige parforhold og barna som vokser opp i dem. Heller ikke det sympatiske barnebarnet, og det godhjertede samspillet mellom ham og bestemoren, avdekker nye sider ved Bettie. Vi kommer ikke dypere og hun kommer tilsynelatende ikke lenger med sin egen selvransakelse. Men fremover, og til andre og nye steder, kommer hun. Det er nok for henne skal det vise seg, men det er ikke nok for oss. Slik avsluttes Betties reise like tung-lett som den begynte. Jammen er livet hardt og brokete, men så ille er det heller ikke. En overfladisk reise med andre ord. Og en kjedelig en. Ragnhild Brochmann Premiere 1. november 11/2013

FILM

THE ACT OF KILLING Regi: Joshua Oppenheimer, Christine Cynn (medregissør), Anonym (medregissør) Med: Anwar Congo, Herman Koto, Ibrahim Sinik Brutale erindringer I kjølvannet av militærkuppet i Indonesia i 1965 ble om lag 500.000 mistenkte kommunister massakrert. Filmen følger noen av de mest sentrale drapsmennene, over 50 år etter. De feires som folkehelter av sine landsmenn og har ulike innfallsvinkler til å ikke angre. Villig og stolt forteller de om hvordan ugjerningene ble begått. Filmskaperne lar dem gjenskape brutalitetene i selvvalgte filmsjangre. The Act of Killing er på alle vis en vanskelig film. Den omhan-

dler grufulle handlinger og er en høyst ubehagelig seeropplevelse, for ikke å nevne at den må ha vært et mareritt å lage. Med vidåpne glugger og fallende haker entrer vi et moralsk bakvendtland der den ene massedrapsmannen etter den andre leverer detaljerte anekdoter om mishandling som om de var lettbeinte limericks, og forstyrrende nok får de respons deretter. Hele tiden holder filmskaperne tilbake de kritiske spørsmålene, også når brutalitetene gjenskapes med stor iver og høy produksjonsverdi, i klassiske filmsjangere fra film-noir til musikal. Filmens mest fremtredende figur Anwar Congo mener å ha basert sin «karakter» på filmstjerner som Al Pacino og Marlon Brando, og det er fascinerende

å se hans langsomme og smertefulle katarsis fra han stiger inn i filmens verden, som en gang hjalp ham å distansere seg, men som nå bringer ham nærmere voldshandlingene og ofrene for hver bit av fortiden han puster liv i. Foran øynene våre letter tåken av sinne og forskrekkelse, og savnet etter en kompromissløs Michael Moore-intervjuer svinner hen idet vi får grep om regissørenes filosofi: Selvransakelse av slike dimensjoner kan tilrettelegges, men aldri fremtvinges. The Act of Killing er en vågal, kompromissløs og uforglemmelig film, som på kreativt vis tester dokumentarens spilleregler og åpner øynene våre for Indonesias blodstenkede historie. Martin Øsmundset Premiere 15. november

YOU’RE NEXT Regi: Adam Wingard Med: Sharni Vinson, Nicholas Tucci, Wendy Glenn, AJ Bowen, Joe Swanberg Borte bra, hjemme verst En trenger ikke å ha sett mange skrekkfilmer for å gjenkjenne stilen i You’re next. Et hus, en familie, maskerte fremmede, tunge håndvåpen og bøttevis med blod. Intet er tilfeldig, heller ikke timingen; høstmørket har lagt seg og Halloween står ved dørstokken. Så hva er da bedre enn å få nervene tynnslitt langs en blodig filmrull i en mørk kinosal? Regissør Adam Wingard og manusforfatter Simon Barrett røper tidlig i filmen hva som er i vente. Du husker kanskje panoramavinduene ut mot hagen i Wes Crawens skrekk-klassikker Skrik? Morderen utenfor har god sikt inn i stuen til offeret, mens of-

feret selv aner lite om hvem som kikker inn. Slik starter også You’re next, og det fungerer fortsatt, for det er noe genuint skremmende over å være et utstillingsobjekt i sitt eget hjem, til skue for den som kanskje venter utenfor. Der ligger også noe av grunnlaget for undersjangeren «Home invasion», en form for filmskrekk hvor ofrene ikke går seg vill i ukjent terreng, men angripes hvor de føler seg tryggest; i sitt eget hjem, med familie, kjærester og venner. Vi introduseres for to av filmens sentrale karakterer på vei til deres herskaplige hjem, langt vekk fra by og folk. Vi skal dit hvor seriemordere og sadister liker seg best, utenfor allfarvei der «ingen kan høre deg skrike». Paul (Rob Moran) og Aubrey (spilt av Barbara Crampton kjent fra kultklassikeren Re-Animator) har invitert sine godt voksne barn og deres kjærester til en weekend på

landet. Karaktergalleriet er godt krydret, fra den sympatiske og velmente Erin, til Drake, familiens «slemme» storebror og hans lite reflekterte, forhåndsdømmende kjæreste, Kelly. Fornærmelsene henger løst og den røde varsellampen blinker i god tid før den første bloddråpen treffer gulvet. You’re next spiller på sjokkeffekten av store mengder blod, åpne sår, voldsomme lydeffekter og rask kameraføring. Her pågår ingen langsom terror som i The Strangers, Funny Games eller The Shining, hvor vemmelsen og håpløsheten gradvis siger inn over karakterene og således publikummet. Dette er «blod for moro skyld» og den frykten som eventuelt får feste under filmen forsvinner idet rulleteksten faller og lyset skrus på i kinosalen. Martin Parker Premiere 31. oktober

11/2013

FILM

THE WORLD’S END Regi: Edgar Wright Med: Martin Freeman, Simon Pegg, Rosamund Pike, Nick Frost, Paddy Considine, Thomas Law, Zachary Bailess, Jasper Levine Krampeaktig om det krampeaktige Etter den superbe romantiske zombiekomedien Shaun of the Dead i 2004 og den nesten like overskuddspregete buddycopsjangerleken Hot Fuzz i 2007, er det på tide for Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost å bringe sci-fi til forstads-England, og Cornetto-trilogien – oppkalt etter iskremen som opptrer i alle filmene – til ende. At de gjør det med en hovedkarakter som klamrer seg til et ønske om å repetere fortidens bragder, er dessverre betegnende. Førti filmminutter går før Gary har samlet laget ved pubrundens startpunkt, hvor filmen endelig setter fart. Den trege fremdriften ville vært tilgitt om det var slik at The World’s End boblet over av påfunn á la zombielemlestingen ved kast av

ALABAMA & MONROE Regi: Felix van Groeningen Med: Veerle Baetens, Johan Heldenbergh, Nell Cattrysse, Geert Van Rampelberg, Nils De Caster Få følelsene filleristet Bluegrass-musikeren Didier (Heldenbergh) og tatovøren Elise (Baetens) stormforelsker seg, og midt i stormen blir Elise gravid. De bestemmer seg for å la det stå til, og blir foreldre. Etter noen år med familieidyll får datteren en alvorlig diagnose. Situasjonen fører til konfrontasjoner mellom Didier og Elise, som har svært forskjellige syn på religion og et eventuelt etterliv – noe de ikke har behøvd å gå i klinsj på tidligere. Kjærligheten og respekten dem imellom settes på prøve, og hver dag blir en kamp for å leve opp til legens formaning om ikke å miste motet. Det kan kanskje oppfattes som om det foregående avsnittet oppsummerte og spoilet en hel

LP i Shaun, men slik er det ikke. I filmens første akt leveres mang en vittighet, men med unntak av de som handler om at Martin Freeman sier «WTF», har alle samme poeng; Gary er virkelig en tussete fyr som fortsatt har bilen fra 1990, kassetten fra 1990 og prøver seg på dama fra 1990 – ikke sant? I de to første Cornetto-installasjonene spilte Chris Dickens’ klipp en nøkkelrolle for moroa, da mannen fremviste en gudegave hva angikk komisk timing og var nøktern som en motherfucker. Paul Machliss, som har invadert klipperommet i anledning verdens undergang , besitter ikke den samme fingerspissfølelsen. Middels gode vitser blir ekstra skadelidende under et saksedyr som er for raus med sekundene og hvis oppfatning av en artig idé er å kjøre øl- og vanntapping i nærbilder – noe om lag tjue minutter av filmen går med til, skal vi tro tallet undertegnede tar helt ut av lufta. Innledningsvis er det moro å se Pegg som barnslig drittsekk og Frost som etablert familiefar

film, men her rulles det meste opp i løpet av kort tid. Klipper Nico Leunen disker opp med et kløktig narrativ som glimtvis slipper historien frem med stadige sprang frem og tilbake i tid. Med en historie som opererer i hele registeret fra berusende forelskelse til bunnløs sorg, er en slik diskurs et vågalt veivalg, men de som makter å henge med i de emosjonelle u-svingene får sin belønning i en deilig, skånselløs filleristing av følelser, hvor en smiler, gråter, ler, blir sinna og redd om hverandre. Nysgjerrigheten er også på plass, da det stadig dryppes frampek som vi venter på å få utdypet. Musikken spiller en essensiell rolle for klipp og filleristing. Vakre og varierte bluegrass-toner myker opp stemningsskiftene og gir den oppstykkede historiefortellingen en helhetlig følelse. Ved flere anledninger ser vi hovedrolleinnehaverne fremføre sangene, og

– såkalt casting moot norrmalt! – men de blir aldri komfortable med karakterene sine, og spesielt Pegg fremstår tilgjort. Riktignok er dette en komedie og en sci-fi-flørt, men The World’s End skal også være en spenningsfilm, og det er derfor en tragedie at vi ikke bryr oss om hvem som får leve til å se morgendagen. Først mot slutten vises det litt etterlengtet karakterdybde. For mye tid har dessverre allerede gått med til Martin Freemans WTFs, selvrefererende nikk (ref. trilogiens tredje variant av mislykket forsering av gjerde), samt nevekampscener vi bivåner med avtagende interesse ettersom det går opp for oss hvor underlegen filmens såkalte overmakt er mano a mano. Det gjøres et herlig tøvete sjangerskifte i den velkomne epilogen, en fin påminnelse om hvilke absurditeter disse gutta kan mane frem på sitt beste, men det er for lite for seint. The World’s End er og blir en blek imitasjon av tidligere bedrifter. Martin Øsmundset Premiere 18. oktober

dette bidrar til at vi knytter hver tone opp mot følelseslivet deres. Bluegrass-tunesa er like kledelige for Alabama & Monroe som Eddie Vedder var for Into the Wild – om ikke mer. Om en ikke er helt i modus for melodrama, kan en med største letthet kritisere Van Groeningen for manipulative grep og overtydelige budskap, og en kan argumentere for at han gaper over vel mye når han lar Didiers sorgbearbeidelse kulminere i en lengre politisk monolog, men sorgen har mange uttrykk, og det er vel uansett sjelden en setter seg foran sølvskjermen for å ikke bli manipulert? I Alabama & Monroe ligger det en uforglemmelig filmopplevelse for den som kan trykke «mute» på sin indre kyniker og sende filmen direkte til sjela. Martin Øsmundset Premiere 11. oktober

getting On Getting On er en ny serie fra Mark V. Olsen & Will Scheffer, skaperne av den Golden Globe- og Emmy-nominerte serien Big Love. Serien er en adaptasjon av en BBC-serie med samme navn som ble vist fra 2009-2012, og som ble kåret til årets beste TV-serie av The Telegraph. Handlingen foregår i en langtidsavdeling for eldre pasienter, og følger både personalet og pasientene i avdelingen gjennom større og mindre utfordringer i det daglige liv. sesong 1 har premiere 25. november

hBO cOmedy specials HBO har lenge produsert stand-up comedy specials med noen av verdens mest kjente komikere, som Ellen Degeneres, Bill Maher, Wanda Sykes, Will Ferrell og Chris Rock for å nevne noen. Nå blir endelig flere av disse tilgjengelige på HBO Nordic. HBO stand-up comedy specials har vært rammen for mange grensesprengende, kontroversielle og underholdende stand-up-produksjoner. Enten temaet er sosiale eller politiske problemstillinger, hverdagsproblemer eller mer eksistensielle spørsmål, har HBO Comedy Specials det til felles at publikum introduseres for både ferske og mer etablerte komikere som får vist sitt talent på scenen foran et live publikum.

sarah silverman: We are miracles Dette er første gang Sarah Silverman står på scenen i en HBO comedy special-opptreden. Etter å ha hatt sitt eget Comedy Central show (The Sarah Silverman Program), medvirket i flere TV-serier (Seinfeld, Frasier, Entourage, The Simpsons m.fl.) og filmer (Alle elsker Mary, Evolution, The School of Rock, Rive-Rolf, The Muppets m.fl) er det jammen meg på tide! Størst oppmerksomhet fikk hun kanskje da hennes musikkvideo «I’m F*ing Matt Damon» ble sendt på talkshowet til hennes daværende kjæreste, The Jimmy Kimmel Show, i 2008. I tillegg til å skape nyhetsoverskrifter og en viral hit, fikk hun en Creative Arts Emmy-pris for videoen. Her tar Silverman opp temaer som mobiltelefon-porno, sprø religioner, spesialdeodoranter, forferdelige samboere, øyebrynvoksing, hennes 19 år gamle hund, Obama og republikanerne, Pixar-filmer, livets mirakler og mye mer. premiere: 24. november

Av de kommende comedy specials på HBO Nordic finner vi Emmy-vinnende produksjoner som Chris Rock: Bigger & Blacker og Chris Rock: Kill the Messenger, Emmy-nominerte Bill Maher: But I’m not wrong, Robert Klein: Unfair & Unbalanced og Will Ferrell: You’re welcome America. Fra og med november vil fans av stand-up få tilgang på alt fra eldre klassikere som Loco Slam (1994), med den nå verdenskjente komikeren Pablo Fransisco, til den helt nye Sarah Silverman: We are Miracles (2013). nye hBO comedy specials på hBO nordic 6. november

Besøk hBOnOrdic.cOm. 79,- krOner i måneden, ingen Bindingstid.

hbonordic.com

11/2013

FILM GULLBURET Regi: Diego Quemada-Díez Med: Ramón Medína, Karen Martínez, Rodolfo Domínguez, Brandon López, Carlos Chajon California dreamin’ Å komme seg fra Guatemala til USA for å starte et bedre liv som ulovlig immigrant er ikke bare lett, om man skal tro Gullburet sin skildring av en gruppe tenåringers forsøk på å gjøre nettopp det. På veien møter Sara, Juan og Samuel indianer-gutten Chauk, og sammen begir de seg på ferden nordover gjennom Mexico. Regissør og manusforfatter Diego Quemada-Díez tar seg god tid idet han lar oss bli kjent med karakterene gjennom en forholdsvis begivenhetsløs første del hvor vi følger dem gjennom dagligdagse gjøremål som reising til fots og på taket av togvogner, småkrangling og sjalusi idet Chauk forsøker å få innpass i gjengen, mer reising, små forsøk på å lære hverandres språk, og enda mer reising. Den sparsommelige dialogen gir et kjølig observerende snarere enn fortellende filmspråk, og bidrar sammen med gode og troverdige prestasjoner av de unge skuespillerne til en sterk følelse av realisme. Det tålmodige, kjølige blikket beholdes idet risikoen og dramatikken øker etter hvert som de nærmer seg målet. Uten å avsløre for mye av handlingen, kan filmen sies å være en meget usentimental skildring av farene forbundet med å reise ulovlig gjennom et fremmed land. Disse ungdommene er fritt vilt, alt de har er hverandre. Handlingen utspiller seg med en subtil hensynsløshet som omtrent ikke oppfattes før rulleteksten kommer opp på lerretet og man må spørre seg hva man nettopp har sett. Det ble fortalt så udramatisk, så likegyldig. Dette er også filmens styrke. Quemada-Díez viser med spillefilm-debuten at han besitter en usedvanlig sterk og selvsikker fortellerstemme. Den omstendelige, distanserte fremdriften kan underveis oppfattes som langdryg og uengasjerende, men Gullburet følger etter deg ut av salen. Trond Gausdal Premiere 25. oktober

Handjobs.

To tette og en flammehette.

TUSEN GANGER GOD NATT Regi: Erik Poppe Med: Juliette Binoche, Nikolaj Coster-Waldau, Mads Ousdal, Larry Mullen jr., Maria Doyle Kennedy Sov godt! La oss hoppe rett på sak: problemet med Tusen ganger god natt er at den er såpass engasjerende og godt laget at det er lett å glemme den handler om første verdenproblematikken det er å ha et trygt og godt hjem med en mann og to barn som elsker deg når du samtidig er ute i den tredje verden for å utføre den hvite manns (eller i dette tilfelle: kvinnes) byrde. Filmen handler om Rebecca (Binoche), en høyt anerkjent krigsfotograf som lever for jobben og anstrenger seg for å havne i så farefulle situasjoner som

11/2013

mulig – til familiens bekymring og forbitrelse – og den baserer seg til dels på regissør Erik Poppes egne erfaringer som krigsfotograf og familiefar. Fremmedgjøringen Rebecca opplever ved å veksle mellom krigssonenes grusomheter og hverdagslivets banalitet fremstilles gjennom et økende emosjonelt gap mellom henne og ektemannen og barna idet de forsøker å forsone seg med at hun oppfatter jobben som viktigere enn sitt eget liv. Som for å gi henne rett, forteller den norske hjelpearbeideren Stig: «there is power in your photos,» når FN sender ut ekstra beskyttelse til en flyktningleir i Kenya etter publisering av bilder hun har tatt. Innimellom ser Tusen ganger god natt ut mot verden som fra Rebeccas indre; neddempet lydbilde, snever dybdeskarphet;

eller symbolsk, med vakre opp-ned undervanns-klipp av en menneskekropp hvor hodet bryter overflaten. For å være rettferdig, det oppleves ikke så påtatt som det høres ut. Det er både smerte og poesi her, men den føles litt hul – som en film som føles som en film som føles som en film. Det mest interessante øyeblikket kommer når Rebeccas fotografier av en selvmordsbomber i Kabul fyller lerretet og vi innser at disse bildene tross alt er ekte hendelser, selv om de her er konstruert for oss, publikum. Det er da filmen hinter om fotografiets manipulative natur: at et fotografi, og også en film, kan gjøre noe mer – på godt og på vondt – enn bare å røre opp følelser. Trond Gausdal Premiere 18. oktober

JOBS Regi: Joshua Michael Stern Med: Ashton Kutcher, Dermot Mulroney, Matthew Modine, James Woods, Amanda Crew Arbeidsuhell Jobs er filmen om livet til applegründer Steve Jobs. Det er et portrett der Jobs kyniske side får komme til sin rett. Tidlig i filmen nekter Jobs for at han har gjort sin kjæreste gravid. Et barn passer ikke inn i hans egen plan, han må tross alt ha fokus på produktet nå. Han forkaster sine venner, de deler ikke hans visjon. Først når Jobs møter motstand fra høyere makter på arbeidsplassen tar han opp igjen kontakten med sin datter og sine venner, bare for så å neglisjere dem atter en gang når han opplever suksess på jobben.

Likevel, med Ashton Kutcher i hovedrollen, en mann som virkelig kan selge drømmer (referanse: Kutchers tale under Teen Choice Awards, «find your opportunities, and always be sexy.»), kan man umulig unngå å la seg imponere over Jobs inspirerende ord og sitater. Mannen er en perfeksjonist, og ja, klart han har sine negative sider, er publikummeren ment å tenke, men se da, han er jo et geni! Nettopp det er filmens hovedproblem. Hvor mye av filmfortellingen som samsvarer med virkeligheten vites ikke, men utfallet er uansett intetsigende og forutsigbart. Manusforfatter Matt Whiteley våger på langt nær like mye som innovatøren selv, Steve Jobs. I motsetning til The Social Network, der David Fincher låner

fra Citizen Kane og framstiller Mark Zuckerberg som mannen som vant, men likevel tapte, er Jobs en typisk Hollywood-film, der regissør Joshua Michael Stern romantiserer mer enn han kompliserer. Når Ashton Kutcher i Steve Jobs forkledning avslutningsvis leser inn en hommage av diktet til Allen Ginsbergs Howl – «Here’s to the Crazy Ones» – opprinnelig brukt i en av Apples innovative reklamefilmer, føles det ikke bare påtatt og klisjé. Det føles riktig. Sånn avslutter man en middelmådig Hollywood-film. Martin T. Johannessen Premiere 1. november

FILM

DETEKTIV DOWNS Regi: Bård Breien Med: Svein Andre Hofsø, Sven Nordin, Liv Bernhof Osa, Ida Elise Broch, Per Schaanning Detektivtimen Robert Bogerud (Svein André Hofsø Myhre) er detektiven uten oppdrag. Ikke så rart: tilholdsplassen er Marihøna, et bofelleskap for mennesker med downs syndrom. Helt til han en dag blir kontaktet av Rita (Liv Bernhoft Osa). Rita trenger hjelp til finne ektemannen, Olav Stjernen (Sven Nordin), som formodentlig har blitt kidnappet. Bogerud tar oppdraget på strak arm, men

begynner etter en kort stund å ane ugler i mosen. Sett fra et rent menneskelig perspektiv, er Detektiv Downs et interessant produkt. Å plassere en mann med downs syndrom i hovedrollen er innovativt og dristig. Som film er den så som så. Myhre gjør en ok rolle som hovedrolleinnehaver og scorer mange poeng på sjarme og sentimentalitet. Underholdningsverdien er til tider stor og mange vil nok smile av detektivens smarte kommentarer. Uheldigvis holder ikke sjarme og smarte kommentarer til en hel film, kanskje heller til en lang episode barne-TV.

Historien er rotete og absurd, uten interessante vendinger og twister. Oppdraget til Robert blir med tiden meningsløst og glir etter hvert over i en endeløs tirade med visvas, der karakterene løper etter hverandre som i en Charlie Chaplin-film. Slapstick-humoren får dominere og det hjelper lite at regissør Bård Breien har skapt et univers lik det man kjenner fra spenningsfilmer à la Chinatown (Polanski, 1974). Kameraarbeid, musikk og mise en scène er flott sydd sammen, men manuset skinner ikke i glansen fra gavepapiret. Martin T. Johannessen Premiere 25. oktober

BATTLE OF THE YEAR Regi: Benson Lee Med: Josh Holloway, Josh Peck, Chris Brown, Laz Alonso, Caity Lotz, Terrence Jenkins Dans, dans oppå bordet Battle of the Year er en internasjonal konkurranse for dansegrupper. Dansegrupper fra USA har ikke vunnet denne konkurransen på femten år. Men Dante, en hip hop-mogul fra Los Angeles, har bestemt seg for at i år skal USA vinne denne konkurransen. Han gir sin venn Blake, en tidligere basketballtrener, i oppgave å samle de beste danserne fra hele landet. Nå har de tre måneder på seg til å bli den beste dansegruppen i verden. Lurer på hvordan det går … Dette er en film full av klisjeer. Alt fra de endimensjonale karakterene til fortellerteknikk er helt lik som alle Step up-filmene. Den mest overbevisende karakteren i denne filmen er overraskende nok spilt av Chris Brown, mer kjent for kvinnemishandling enn sin skuespillerkunst. Han er imidlertid overbevisende som drittsekk. Det mest imponerende med denne filmen er hvor nådeløst kjedelig det kan bli å se på noe med så mye frenetisk aktivitet på skjermen. De prøver å ta oppmerksomheten bort fra dårlig skuespill hos en gjeng med hyperaktive B-boys, ved å bruke desorienterende strobelys og bombastisk musikk. I de mest følelsesladde og dialogtunge scenene brukes musikk som man til vanlig heller ser i dramatiske filmer om krig eller verdensrommet, som Apollo 13 eller Pearl Harbour. Ikke minst ser man til og med en treningsmontasje, hvor skjermen deles i tre slik at det er umulig å fokusere på noe som helst. Det føles som å se på TV med noen som ikke klarer å bestemme seg for hva de vil se på og bare fortsetter å zappe i det uendelige. Siren Løkaas // Premiere 29. november

trEmE 2. desember er det premiere på den siste sesongen av den kritikerroste serien fra David Simon (The Corner, The Wire, Generation Kill). Treme er en hyllest til New Orleans, dens innbyggere og levende musikkscene. Gjenoppbyggingen av byen som ble utsatt for en av USAs verste naturkatastrofer er i sentrum for handlingen. I likhet med de foregående sesongene, er det en rekke gjesteopptredener av kjente personligheter og artister i fjerde sesong av Treme. Blant sesongens gjester finner vi denne gang John Boutté, Kermit Ruffins, Don B, Ellis Marsalis, «Trombone Shorty» Andrews, Dr. John, Jon Batiste, Terence Blanchard med flere. Treme er oppkalt etter Faubourg Tremé, et berømt nabolag like ved det franske kvarteret. Det var i New Orleans at afrikanske rytmer og den pentatoniske skalaens blåtone, blandet med europeiske arrangementer og instrumenter, påvirket musikkhistorien for alltid. Sesongens siste episode er regissert av den anerkjente polske filmskaperen Agnieszka Holland, som også har regissert Tsjekkias bidrag årets Oscar for beste utenlandske film – HBO-produksjonen Burning Bush. Sesong 4 har premiere 2. desember. Sesong 1-3 tilgjengelige på HBo nordic

mIkE tySon: undISputEd trutH Tidligere tungvektsmester Mike Tyson og den legendariske filmskaperen Spike Lee har overført Tysons suksessfulle sceneshow til skjermen i denne HBO-filmen. Tyson avsluttet nylig en lang USAturne med showet «Mike Tyson: Undisputed Truth». Showet, som er regissert av Lee, hadde premiere i Las Vegas våren 2012 og ble avsluttet på Broadway denne sommeren. I sceneshowet forteller «Iron Mike» om alle oppturene og nedturene gjennom livet på sin helt særegne måte. Han er åpen og ærlig rundt sin problematiske oppvekst, sin eventyrlige boksekarriere, viktige personer i livet hans, ulike skandaler, tiden i fengsel, selvransakelse, familien og en helt ny start. I sin omtale av showet skrev Los Angeles Times at Tyson hadde en «fengslende opptreden med spennende historier å fortelle» og New York Daily News beskrev showet som både «underholdende » og «fascinerende». Regissør er Spike Lee. premiere 17. november

VICE-dokumEntarEr VICE er et nyhetsmagasin som kjennetegnes av unge, uredde rapportere langt hjemmefra. I år har magasinet også begynt å levere en serie dokumentarer for HBO. Disse er, akkurat som magasinet, konfronterende og vågale – aldri konflikttrøtte. En del HBO, en del Vice. Fikk du med deg at nittitallslegenden Dennis Rodman dro til Nord-Korea for å besøke «supreme leader» Kim Jong-un? Vel, denne diplomatiske baskeball-gesten var orkestrert av nettopp Vice, som lagde en dokumentar om møtetSesong 1 tilgjengelig nå

HBo dokumEntar: manHunt HBO-produksjonen Manhunt vant nylig Emmy for beste dokumentarfilm, og er plukket ut til det offisielle programmet under Bergen Internasjonale Filmfestival. Dokumentaren gjenforteller den mangeårige jakten på Osama bin Laden. En jakt som tok en dramatisk slutt i april 2011, da bin Laden ble drept under en militæraksjon. Ved hjelp av eksklusivt bildemateriale og intervjuer med sentrale personer i Washington, Pakistan, Saudi Arabia og andre steder i Midtøsten, får vi kjennskap til flere og ukjente detaljer om en av vår tids mest interessante etterforskninger. Regissert av Greg Barker (HBOs Sergio og Koran by Heart). tilgjengelig på HBo nordic nå

WOLF CHILDREN Regi: Mamoru Hosoda Med: Aoi Miyazaki, Takao Osawa, Haru Kuroki, Yukito Nishii, Momoka Oono, Amon Kabe Ulv, ulv Hana er en nitten år gammel student ved et universitet i Tokyo i Japan. Hun forelsker seg i en mystisk ung mann som sniker seg inn på noen av forelesningene hennes for å få gratis undervisning. Etter noen møter bekjenner mannen at han er den siste etterkommeren av den japanske Honshu-ulven. Likevel spør hun om han vil bo med henne. De får to barn sammen, en tøff jente og en skrøpelig gutt som begge er varulver. En dag kommer ikke mannen hennes hjem. Hun hører at en ulv har

blitt funnet og drept i byens gater og vet med det samme at det er ham. Etter dette får hun problemer med barnevernet og naboene. Da bestemmer hun seg for å flytte ut på landsbyen. Er gresset grønnere få de små ulvene hennes der?Vi følger denne søte familien igjennom et dusin tunge år. Historien går i en annen retning enn andre animefilmer med ulvetema, som for eksempel Princess Mononoke. Her er det er nemlig færre overdrivelser og mindre romantikk. Fra hun mister mannen i sitt liv, må Hana arbeide hardt og samtidig passe på de rabiate små valpene uten noen hjelp i hele verden. Barna kan forvandle seg til ulver når de vil, og gjør dette automatisk hvis de er sinte, stresset eller føler seg truet. Det er ingen magi

her, heller ingen skjebnebestemt oppgave for ulvebarna. De er bare vanlig vanlige, uvanlige barn. Wolf Children er en meget stillferdig film, hvor alt som skjer er simultant hverdagslig, litt kjedelig, men med virkemidler som dramatisk musikk og snodige avstikkere fra handlingen som tvinge fram tårene dine av og til.Handlingen om Hanas liv og er forfriskende realistisk. Helt ned til at Hana spyr i en bøtte mens hun er gravid. Barnas indre konflikt mellom mennesket og dyret i seg er spekket av subtil humor. Langdrygt fokus på scener fra hverdagen gjør dette til en koselig, men også ganske kjedelig historie. De vakre omgivelsene, både i Tokyo og på landsbyen passer historien perfekt. Siren Løkaas Premiere 15. november

BESøk HBonordIC.Com. 79,- kronEr I månEdEn, IngEn BIndIngStId.

hbonordic.com

11/2013

FILM

Soderberghs Side Effects er alltid noe annet enn den gir seg ut for. Dette er tankevekkende underholdning av høy klasse. SIDE EFFECTS Regi: Steven Soderbergh Med: Jude Law, Rooney Mara, Blake Lively, Channing Tatum, Catherine Zeta-Jones, Carmen Pelaez, Marin Ireland, Polly Draper, Haraldo Alvarez SIDE EFFECTS UTGIR SEG for å være en tema-thriller. Men det er bare tilsynelatende, mest for show. Filmen vet å forlede tilskueren, lik rollefigurene bytter masker for å narre hverandre, som om livet var en dyster farse, et spill som skal spilles. For å oppleve at man «har lykkes» i den febrile verdenen Steven Soderbergh tegner opp her, kan man ikke bare la seg drive med av tilfeldigheter, tilværelsens selvfølgelige oppog nedturer. Man blir nødt til å manipulere dem for sitt eget forgodtbefinnende. Alle medikamentene i filmen er et effektivt symbol på slik manipulering, der de svømmer rundt i blodbanene og former kropp og sinn. Som Dr. Jonathan Banks (Jude Law) forteller den desillusjonerte pasienten Emily (Rooney Mara): «De forteller hjernen din at du er glad». Tidlig i filmen møter vi psykiateren og kona hans (Vinessa Shaw) under en forhastet lunsj, hvor hun søker oppbacking i forkant av et viktig jobbintervju. Jonathan er stresset og blir avbrutt av en hissig mobiltelefon, men doktor Trille-pille vet likevel råd. Han anbefaler såkalte betablokkere, som «gjør det enklere å være den du er». Når Dr. Banks veileder Emily, som har forsøkt å ta sitt eget liv, forteller han at depresjon dypest sett er et uttrykk for manglende evne til å skape en fremtid. Man snakker om at alt er mørkt, at man ikke ser lyset i tunnelen. Eller som Emily selv beskriver lidelsen: «Som en giftig tåkebanke som ruller inn i hjernen.» EMILY HAR NETTOPP blitt gjenforent med ektemannen Martin (Channing Tatum), som har sittet i fengsel for økonomisk svindel, men på tross av at ting ser lysere ut enn på lenge, er hun plutselig frarøvet all glede og lyst. Når hun med viten og vilje setter klampen i bånn og krasjer bilen i en betongvegg, får hun omsider oppmerksomhet rundt tilstanden sin. Dr. Banks har stor tro på at Emily skal finne tilbake til hverdagen, men innser at hun trenger et dytt på veien.

11/2013

De første antidepressivene gjør at Emily blir sliten, likeglad og mister sexlysten, hvorpå hun blir anbefalt å teste ut det nye medikamentet Ablixa. De positive resultatene er merkbare, og den eneste bivirkningen er vilkårlig somnambulisme eller søvngjengeri. Når Emily danser rundt på kjøkkenet til arabisk-inspirert musikk og heller melk utover bordet etter at de har hatt sex (scenen er som snytt ut av busenesen til Polanskis Bitter Moon!), uten kontakt med omverdenen, kjenner Martin at noe er riktig galt. Noen dager senere blir han stukket til døde av en kjøkkenkniv. Plutselig er Emily en morder. Men kan hun klandres for en handling som ble begått i bevisstløs tilstand? Må medikamentet ta ansvar? Og hvilke følger vil dette få for Ablixa-produksjonen og ikke minst Dr. Banks, som skal finansiere et nytt og bedre liv med penger han tjener på å distribuere produktet? Dette er premisset for Side Effects, og forunderlig nok er det vanskelig å ta stilling til hvem man skal sympatisere med, ettersom alle representerer noe tvetydig. Ingen er det gode eller det onde – uten å røpe for mye. Hvis Soderberghs målsetning er å vise oss en speiling av samtiden, har han skrudd ned temperaturen til et så kjølig punkt på gradestokken at filmens tone butter mot den potensielle identifikasjonen som kan oppstå mellom film og tilskuer når et tema behandles på en levende måte. Bak det samfunnskritiske skallet finner vi en åttitalls-aktig dramathriller av beste merke, så innsåpet i skjematiske intriger og reklameestetikk, at den går Adrian Lynes filmografi i næringen (morsomt nok har Soderbergh selv fremhevet Lynes Fatal Attraction som en inspirasjonskilde). DET URINFARGEDE FILTERET Soderbergh har for vane å stenke filmene sine i, har imidlertid aldri hatt større resonans som et ekspressivt virkemiddel. I snedig samspill med lyssettingen, bidrar det til å skape en atmosfære med både antiseptiske linoleumsgulv og yrende bakterieflora. Noen ganger er lyset så blendende hvitt og miljøene så sterile at innstillingene ligner arkitekttegninger som er ment å illustrere «myldrearealer» – befolket av strekfigurer, tegnet på en måte som gjør at

skyggene gir inntrykk av «mennesker i bevegelse». De sparsommelige glimtene av natur er til forveksling lik de offentlige parkområdene i en hvilken som helst Windows-desktop. I andre scener gir utpreget rød- eller bronsjeaktig lyssetting og forvrengede kameravinkler og optiske triks fornemmelsen av desorientering og kjøtt og blod, som i en erotisk noir. Formspråket uttrykker i så måte filmens dialektikk mellom tematikk og sjangertilhørighet. Side Effects kan kategoriseres som en søsterfilm til Soderberghs egen Contagion. Sistnevnte handlet om epidemier og hvordan mennesker går en slik fiende i møte. Denne frykten er rasjonell; de fleste ville nok ikledd seg plastikkhansker og munnbind hvis det virvlet kjøttetende virus i luften rundt oss. I Side Effects er sykdommen vanskeligere å definere. Den er en uhåndgripelig fiende, både for dem som opplever den på innsiden og fra utsiden. Hvem kan egentlig definere hvor syk Emily er, eller på hvilken måte? Hva er det som definerer Emilys lykke, som gjør at hun føler at livet er levende? Hvilke muligheter er hun frarøvet ved å leve som «en kvinne som venter på at mannen skal slippe ut av fengsel»? Har hun opparbeidet seg selvstendighet, som blir avbrutt etter alle disse årene, når Martin vender hjem? MAN KAN SPORE feministiske anstrøk i Side Effects. I en samtale med Dr. Banks forteller Emily historien om hvordan hun og Martin fant hverandre. Som ung student jobbet Emily som bartender, og kveld etter kveld kom det en kjekk mann som bestilte kompliserte drinker hun ikke klarte å mikse, før han plutselig kastet seg over bardisken for å lære henne oppskriftene. Han forførte henne ved å «stirre på meg som om jeg var et maleri», og imponerte med en flott seilbåt og

skiferie. Bryllupet stod våren etter. Anekdotene formidles med en ettertenksom og angrende, nesten flau tone. I tillegg fremkommer det at Emily har slitt med en fraværende far, og når mannen hun trodde var perfekt viste seg å være en svindler, er det rimelig å si at hun har levd et liv der mennene hun har kjent og elsket har endt opp med å svikte eller skuffe henne. Hvilket skaper en potensiell motivasjon for drapshandlingen, som ikke nødvendigvis kan knyttes opp mot medisineringen. Samtidig dyrker Soderbergh alle tenkelige klisjeer fra både noir- og skrekkfilm om at kvinnen er det monstrøse og farlige, hvis mystiske og urovekkende krefter er koblet til seksualiteten. I et slikt perspektiv er det vanskelig å omgå at Emily begår drapet på ektemannen kort tid etter at hun har gjenerobret seksualiteten sin gjennom det uforutsigbare Ablixa-medikamentet. Som i filmene til Brian De Palma (Dressed to Kill) og Alfred Hitchcock (Marnie) – og Lars von Trier – er kvinnen en kilde til uro, som må temmes og straffes for å passe inn i et forestilt, men alltid problematisert «mannlig blikk». Og som hos disse filmskaperne er også kvinnen den som igangsetter bevegelse og bryter med stasis. Hun blir aldri et redskap for mannens patetiske realiseringsprosjekt – i alle fall ikke før den problematiske slutten. For Side Effects fornekter seg ikke, og ofrer deler av sitt «tematiske ansvar» for å oppfylle sjangerkonvensjoner. Men her blir den også – muligens ufrivillig – et bilde på samfunnet som ikke er i stand til å se enkeltmennesket. Samfunnskritikken er altså både en slu avledningsmanøver for å vekke tilskuerens engasjement og en ufravikelig bestanddel. Side Effects er, på tross av sin forutsigbare sjangertilhørighet og enkelte skjematiske plotvendinger, en av de mest tankevekkende filmene i 2013. Og en av de mest underholdende. Artikkelen er skrevet i samarbeid med Montages. Les en lengre versjon på www.montages.no

Det urinfargede filteret Soderbergh har for vane å stenke filmene sine i, har aldri hatt større resonans.

GULLPALMEN CANNES FILMFESTIVAL

ADÈLE EXARCHOPOULOS LÉA SEYDOUX

BLÅ ER DEN

VARMESTE FARGEN EN FILM AV ABDELLATIF KECHICHE «ÅRETS OVERLEGENT BESTE FILM» MONTAGES

«MAGNIFICENT …

WE WERE UNDER THE SPELL OF THE FILM AND ITS WONDERFUL ACTRESSES.»

STEVEN SPIELBERG, JURYFORMANN CANNES FILMFESTIVAL

SE DEN PÅ KINO! www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

NATT&DAG Event gjennomfører hvert år over 80 konserter, filmpremièrer og andre lanseringer. Nå søker vi flere smilegubber til å hjelpe oss i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Send en kort tekst om hvem du er til event@nattogdag.no, merket «CREW», innen 30. oktober.

FILM

Pornopung-produsent Ravn Wikhaug glemte en dato og mistet millioner. Nå kjemper han for retten til å begå feil. TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO PRESSE VI FINNER RAVN WIKHAUG foran filmhyllene i biblioteket på Høgskolen i Lillehammer. Det er nesten så vi ikke har hjerte til å forstyrre ham, der han står i en ukomplisert verden hvor økonomien er fraværende og film er forbundet med vellyst. Vi donerer en kaffekopp til den trengende og takker ærbødig for sommerens innslag av estetisert slowmo-penis, før vi ripper opp i høstens traumer: Du, Ravn … Vi ser liksom for oss at en produsentkalender har en sånn SØKNADSFRIST FOR ETTERHÅNDSSTØTTE med rød ring rundt? – Åhhh … hehe, ja, jeg skulle så – jeg skulle så gjerne hatt den røde ringen! Asså, vi søkte jo lanseringsstøtte, oog … fikk det innvilget og var liksom klare til premieren, og plutselig innså vi sånn rett etter premieren – FAKK! Vi har jo føkkings glemt etterhåndsstøttesøknaden, som vi … på en måte har belaget oss på hele veien, da. Men hvordan … – Vi er to unge produsenter og han ene er … holdt på å si uheldigvis regissør også (Johan Kaos, jou. anm.), så når vi nærmet oss premieren, så var det egentlig bare jeg som satt på kontoret og skulle styre med alt sammen, så … jeg vet ikke, jeg. Menneskelig feil. Så … sykt mye å gjøre. Det er så bittert og, for det er liksom … Vi har satset fem år av livene våre, og vi gjorde jo ikke det for å miste alt ved

å glemme en frist. Og konsekvensen står liksom ikke i samsvar med … med selve feilen, da. – Betaler man fakturaen sin for seint, får man purring. Forsover man seg til eksamen, kan man ta den opp. Her er det liksom ett tidspunkt og så er du død. «Dere kan ikke reglementet, så dere er ute». Fra uoffisielle kilder hører vi at navn som Bent Hamer eller Joachim Trier ville fått en varsku-telefon, en sånn: «hei, hvor blir det av søknaden deres?» – Karin Julsrud sa det, faktisk, at hun får en telefon eller en e-post hvis hun glemmer det eller det nærmer seg fristen eller … I tillegg, så har vi påvist 17 eksempler på at NFI har gitt støtte til noen som har søkt for sent. Dette er første gang NFI gir avslag på en søknad om etterhåndsstøtte på grunn av en datoglipp. Føler du at dere forskjellsbehandles fordi dere er unge og grønne? – Jeg kan liksom ikke se for meg at John Jacobsen hadde fått det avslaget. Jeg tror de hadde vært mye mer i dialog med ham. Det føles definitivt som forskjellsbehandling når du ser på hvor mange ganger dette har skjedd før. Det blir liksom en statuering av et eksempel, så … sånn sett, så kan det hende vi dør en sånn martyrdød, nesten – på bakgrunn av forskriftene. INSTITUTTETS NEI er nærmest business as usual for Wikhaug og Kaos, som har jobbet med Pornopung i fem år og fått «no go»-stempel på i alt åtte søknader. Samtidig har de søkt hjelp ved å forsøke å få til coproduksjoner – uten hell.

Det fins jo ingen som har fått Amandapris for Beste overholdte frist. 11/2013

– Til slutt måtte vi bare innse at det var ingen andre som ville gjøre dette her om vi ikke gjorde det selv. Så vi bygde oss opp en finansiering, og det har vært til stede i alle søknadene til NFI, det at vi baserer alle inntekter på etterhåndsstøtten. – For all del: Vi har gjort en feil og tro meg, vi er så inderlige lei oss for dette. Det går utover vår flotte stab og det går utover private investorer. Vi har bygd et miljø som lider av denne overtredelsen, og det veier tungt på skuldrene våre. DA AVSLAGET PÅ DEN forsinkede søknaden kom, allierte Wikhaug og Feil Film seg med advokat og leverte en 70-siders klage – som også ble avslått. Saken er nå hos Kulturdepartementet. – Jeg er villig å ta feilen på min kappe, dette er tross alt vår feil. Men jeg mener det er synd om NFI og departementet velger å statuere et eksempel her. – Etterhåndsstøtten er jo der for å hjelpe opp de som prøver å gjøre dette her uten NFI fra starten av, så … ehm … det er jo litt bittert nå, at vi er blitt felt av … vi har jo klart å stable på plass … vi har gjort alt for å få dette til å skje og så plutselig, så er vi faktisk felt på målstreken, ass, det er liksom … Wikhaug knipser, som for å illustrere øyeblikket hvor målstreken gikk opp i røyk. – … rett etter at filmen i tillegg er blitt en suksess på kino. Så vi føler oss straffet, og du kan tenke deg … det miljøet vi har bygget opp rundt Feil Film og alt vi har strevd for i fem år og alt vi har gjort, alt vi har fått til … det er lissom borte, da. Og vi blir så subjektive når vi prater om det også. Ja, for dere ER litt forbanna? – Hehe. Ja, som Thomas Robsahm sa: NFI burde ha et skilt utenfor inngangen sin hvor det står «Vi skal gjøre norsk film bedre». Asså, det fins jo ikke et eneste prosjekt som

har fått en Amandapris for Beste budsjett eller Beste overholdte frist. Det handler ikke om å gjøre det byråkratisk renest mulig, liksom. Og vi er jo unge og dumme, så vi gjør feil. Det er latterlig ironisk at vi heter Feil Film … Og Johan Kaos … – Ja, haha! Det er så bra, det er en i kommentarfeltet til Aftenposten som skriver: «Dette hadde ikke skjedd hvis det var Johan Orden og Rett Film som sto bak». Feil Film er lagt på is, og tre av dere har kommet inn på filmskolen. Hvorfor fortsetter du ikke bare å produsere film, Wikhaug? – Jeg har jo tenkt på å gå filmskolen helt siden jeg starta, men jeg har aldri hatt tid. Nå kan jeg ha tre år med frihet og trygghet uten noen risiko i, eh … det jeg gjør i hverdagen. Som dekanen så fint sa: «Retten til å gjøre feil». … uten at det straffer seg? – Uten at du skylder noen fire-fem millioner kroner. Hvor finner vi deg etter filmskolen? – Ehm … ja, hva hadde det vært a? Kanskje jeg skulle søkt stilling hos NFI? Bli byråkrat? – Ja. Lære meg byråkratiet fra innsiden. Det trur jeg kunne vært en idé. Det er liksom enten det eller bli paleontolog, liksom. Naturlig alternativ, det? – Ja, du ser parallellen? Det er … faen, jeg vet ikke, ass. Jeg blir litt sånn … ååhhh. Det har vært så mange øyeblikk de siste fem årene hvor jeg har hatt lyst til bare å gi opp, og det kommer definitivt etter den millionsmellen her. Men da lar jeg byråkratiet vinne, og … jeg hakke lyst til å bukke under heller, ikke sant? – Asså, jeg blir fort ironisk og prøver å le av dette, for at det ikke skal veie så tungt – det er liksom dit jeg har kommet nå. Jeg mener i bunnen her at dette er en horribel situasjon. Som Winston Churchill sa det: «If you’re going through hell, keep going». Vil du hjelpe gjeldsslaven Ravn Wikhaug? Kjøp DVD-en da vel. Den er ute nå.

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

11/2013

Broen er ikke konstruert for å fortelle en historie, bare en maskin med ett gir og ett tempo.

Teks: Aksel Kielland

Eastbound & Down er hinsides logikk. Broen er det ikke. JEG KOM SENT til Broen, men når jeg vel satte i gang, pløyde jeg meg gjennom den første sesongen på under en uke. Ikke siden jeg for alvor gikk løs på Sopranos i 2006 har jeg vært så hekta på å få vite hva som skjer i en tv-serie. Og ikke uten grunn; førstesesongen av Broen er et aldri så lite mesterverk hva gjelder driv og narrativt momentum, men så, i episode 8, skjedde det som måtte skje – man begynte å øyne fortellingens slutt. Og ettersom det da med ett ble smertelig åpenbart at serien ikke var konstruert for å fortelle en historie av betydning, men kun var en maskin med ett gir og ett tempo, var det åpenbart at sesongen ikke kunne ende på noen tilfredsstillende måte. Og det gjorde den da heller ikke: I likhet med så mye annen moderne (skandinavisk) krim endte man opp med å føle seg tarvelig og brukt. Alle de foregående episodenes uventede twister, alle groteske detaljer og all ens egen, ivrige meddiktning tjente ikke til annet enn å forskjønne en banal historie om en forulempet mann som ville ha hevn.

11/2013

Sesong to har hittil vært et hakk svakere enn den første. Dette skyldes ikke bare at vi denne gangen får innsikt i skurkenes motiver og gjerninger, men også at det blir lettere å gjenkjenne triksene som triks når man får dem servert for andre gang. Saga Norén blir stadig mer problematisk som et eksempel på en kvinnelig heltefigur hvis handlekraft bunner i en grunnleggende psykologisk annerledeshet.1 De små, pantomimeaktige blikkene hun sender ut i intet hver gang hun har avsluttet en samtale fremstår som stadig billigere, og Martin Rohdes tragiske og kaotiske libido blir triviell når den presenteres med et enkelt skuldertrekk. Men: Et av underplottene i både sesong én og to er at roboten Saga skal lære seg å bli et menneske, og i skrivende stund (episode seks har nettopp blitt sendt) ser det ut til at vi er i ferd med å nærme oss en slags forklaring på hvorfor hun er som hun er. Det er naturligvis fullt mulig at dette kommer til å bli både pinlig og ødeleggende, men det vitner i det minste om en vilje til å gjøre

serien til noe mer enn en rekke oppklaringer av fantasifullt groteske mordsaker. Det er nærliggende å tenke at en virkelig stor tv-serie må ha en større historie som favner om ikke alle episodene, så i alle fall alle sesongene: Det må være en fortelling som dreier seg om noe mer enn bare hvorvidt noen lykkes i å bli rik, løse et mysterium eller bevise at romvesener eksisterer. Når man produserer episode etter episode uten noen større plan føles det fort billig og spekulativt.2 SAMTIDIG HAR DEN fjerde sesongen av Eastbound & Down denne høsten gjort denne teorien til skamme. Serien fikk opprinnelig en verdig avslutning med sesong 3, og utgjorde med det en komplett fortelling om den karismatiske, latterlige og uendelig fascinerende Kenny Powers. Men så, etter at serien var ferdig, gjorde HBO det amerikanske tvkanaler alltid gjør når de har en hit: De tilbød serieskaperne obskøne mengder penger for å lage mer. Og uforklarlig nok er den fjerde sesongen av Eastbound – også angivelig den siste

– seriens soleklart beste hittil. Kenny Powers er grunnleggende sett en Tony Soprano-aktig figur; en mann som alltid vil ha mer og alltid saboterer for seg selv. Men der The Sopranos’ styrke lå i at serien tok sin hovedperson på fullt alvor, er Eastbound alltid best når Danny McBride får frie tøyler til å utmale Kenny Powers’ fortryllende kombinasjon av ambisjoner, karisma og et totalt fravær av selvinnsikt. Denne fjerde sesongen er et påbygg til en ferdigskrevet historie, motivert av ren grådighet, og resultatet er høstens beste tv så langt. Når man skriver replikker som «Plenty of pussy and cash for nasty old Scottie Pippen!» kan man gjøre hva man vil. Prøv hardere, Broen!

1. Lisbeth Salander er et annet eksempel på en kvinnelig (skandinavisk) krimhelt hvis evner stammer fra en tilsvarende atypisk psykologi: Mens Saga Norén har autistiske trekk, har Salander blitt mishandlet til et punkt hvor det har endret henne for all fremtid. Saga har kanskje mer til felles med Sherlock Holmes enn Salander, men det er påfallende at kvinnelige krimhelter så ofte kjennetegnes av en slik grunnleggende annerledeshet. 2. Her kunne jeg brukt uttrykket «Jumping the shark», men ettersom det ville gjort altfor mange tv-interesserte norske menn altfor selvtilfredse, velger jeg i anstendighetens navn å la være.

SPILL

Fekting med sverd og feittete skjermar. TEKST RASMUS HUNGNES DEN STEREOTYPISKE actionhelten Wang, ei austleg orientert utgåve av den brautande grisen Duke Nukem, sjokkerte med sin stereotypiske framferd då han dukka opp i 4:3-format i Shadow Warrior (1997). Diverse politisk korrekte sarte sjeler makta ikkje å sjå forbi det øverste laget av speldesignet, som sjølvbevisst spelte på klisjear – slik så mykje stor kunst ofte gjer – og tolka det heile som rasistisk. Det er rart korleis dei sjokkerte ofte overser alle andre potensielt sjokkerande aspekt: Jamfør kontroversen rundt torturscena i GTA V, som enkelte kritikarar meinte var uakseptabel fordi spelet «crossed a line by ef-

fectively forcing people to take on the role of a torturer and perform a series of unspeakable acts», i motsetnad til andre handlingar spelet konsekvent oppmuntrar til, slik som til dømes, tja, drap? No har Wang fått eit nytt spel å forfekte hovudrollen i, produsert av den framifrå polske produsenten Flying Wild Hog og kalla så mykje som Shadow Warrior (PC), og måten han utfører drap ved nokre enkle tastetrykk frå di, spelaren, si hand, er spektakulært blodig. Han gjer det helst med eit sverd. Ein skulle tru at sverdet utgjorde eit fallossymbol, for det er avlangt og penetrerer kroppen, men det typiske austlege sverdet, med sin bøygde form, symboliserer lunare, feminine kvalitetar.

Det klassiske europeiske sverdet, på grunn av sin rette form, symboliserer derimot manndom og det solare. Dersom slikt ligg nærmare dine personlege preferansar kan du alltids ta fram ein Wii U og gi deg ut på eit gjensyn med klassikaren Zelda: The Wind Waker i Zelda: The Wind Waker HD. Det ser vensælt ut i si nye drakt, og skulle kunne tilfredsstille den som tidlegare ikkje har lete dette kapitlet i Nintendos RPG-epos penetrere sitt tilvære, og den som har tid å ofre på nostalgien sitt alter like eins. ELLERS KAN VI opplyse om at Flashback (PC, PS3, Xbox360) byr på mang eit flashback til Flashback (1992), den andelege oppfølgjaren til Another World (1991), den typen plattform-eventyr som sjeldan viste spelaren ein unse nåde. På den tida då Flashback først kom ut fans det inkje Internettilkopling å søke etter walkthroughs på, og ein blei som fastsitjande spelar nøydd til å tråle skulegarden etter råd. Spelet inspirerte dei fleste nyare klassikarar innan plattform-eventyrsjangaren, til dømes Abe’s Oddyssey og Limbo, og har sanneleg tålt tida sine tenner. Opplevinga av den nymotens Ubisoft-produserte utgåva blir titt og ofte spolert av halvgjort høgteknologisk grafikk og korny stemmeskodespel som undervurderer alt det diggbare ved opphavet, og hadde det ikkje vore for at denne er bunta saman med originalversjonen hadde det ikkje vore snev av grunn til å vie denne utgjevinga merksemd. Spel gode, gamle Flashback, for dei gamle er fortsatt eldst. Eg har merka meg at det i det siste har blitt skrive ein heil del om remakes og omstøvlingar av gamle spelseriar i spelspalta i NATT&DAG (eg nemner i fleng: DuckTales, Castle of Illusion, XCOM, Shadowrun, Rise of the Triad), og det knyttast ein viss usikkerheit til korvidt dette først og framst kjem av ein trend i tida, eller av at spelkritikaren i avisa byrjar å bli gamal (han er faktisk nærmare femtito enn fem) og i sin premature demens har lagt all fokus over på sin eigen navleskodande og kan hende kitschy trang til nostalgi.

Uansett skal det seiast at det ikkje berre er gamle spel frå 80- og 90-talet som får gjennomgå utvikling og utgjeving for tida, men òg splitter nye franchisar. Eit døme på noko slikt er det framifrå science fiction-eposet Beyond – Two Souls, frå den stormannsgalne franske designaren David Cage – openbart inspirert av Flashback – og hans studio Quantic Dream. Enkelte spelkritikarar syns ikkje dette spelet er spelaktig nok, men høyr ikkje på desse. Beyond plukkar opp tråden der den interaktive filmen slapp ein gong rundt midten av nittitalet, og gjer alt det desse skulle ønske dei kunne gjere, dessutan med framifrå skodespel av både Willem Dafoe som utøvar av pseudovitskap og Ellen Page som andeleg medium. Her finst liten grunn til å klage, men mykje grunn til å fryde seg over eit storslege eventyr. ANDRE EVENTYRLYSTNE kan tilfredsstille sine skitne fantasiar ved å gnukke på Luxuria Superbia, det nyaste nye frå den notoriske, belgiske ikkje-spelutviklaren Tale Of Tales. Gnukk på den berøringsskjermen, gnukk gnukk. Å ja, lat feittet sprute ut or porene dine, lubriker det apparatet. Ja, der ja. Tilfredsstill den tingesten.

TOPP 3: DEADLY PREMONITION: DIRECTOR’S CUT (PS3, PC) Okkult orientert adventure-spel med tendensiøse Twin Peaks-tendensar. Nytt til Windows.

1 1

BATMAN: ARKHAM ORIGINS (PC, PS3, XBOX360, WIIU) Kjend superhelt tilbake i trong trikot i nytt spel i populær serie. Sikkert framifrå.

2 1

ADVENTURE TIME: EXPLORE THE DUNGEON BECAUSE I DON’T KNOW! (PC) Spel som gir deg mogelegheit til å opne mange dører og sjå kva som fins bakom.

3 1

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

11/2013

TEKST 6 & 1 FOTO CHRISTIAN BELGAUX «Det meste eller alt går feil vei», skriver du i den nye boka di. Kom igjen a, grinebiter, det er LITT ålreit å bo i Norge? – Joda, Norge er verdens beste land å bo i.

Så hva er problemet? – At norske politikere ikke er villige til å føre en politikk som er bærekraftig. Stadig flere jobber stadig mindre. Det kan ikke fortsette. Likevel er vi ikke villige til å si ifra om hva som kreves. Så lenge vi ikke er det, kommer krisa før eller senere. Det er enkel matematikk.

Tenker du noensinne på hvorfor disse unge menneskene ikke jobber? Det er så mye press på oss unge, vet du. Vi skal være pene og kule, få retweets og likes … – Når du tenker økonomi, tenker du ikke sånn. Unge mennesker i dag kan forfølge alle de retningene de ønsker, men den dagen kassa er tom, må de gjøre noe annet. I Hellas går ikke ungdommen rundt og tror de kan realisere en legekarriere og flytte inn i fine strøk i Athen. Er det game over, så er det game over.

Burde vi ikke prøve å ta grep før den tid? – Jo, selvsagt. Men det åpenbare problemet i det norske samfunnet er at det er veldig lite voksenansvar. Ingen tør å være moralister og si de «gale» tingene. Den som gjør det blir skjelt ut og kalt mørkeblå. Det gjelder både foreldre, lærere, politikere og media. Ta den avisa deres, jeg leser jo ikke den, men den er sikkert bare full av fjaseri om hvor kult alt skal være.

1 6 1 6 1

Nettopp! Bare fjas! Jon Hustadintervjuer og sånn. Hva gjør du om dine egne barn vokser opp til å bli trygdesnyltere? – Da blir jeg deprimert. Hva om datteren din kommer hjem med en somalier? – Helt ok! Med en SV-politiker, da? – Uff, da måtte jeg tatt en runde med meg selv.

Kanskje vi kunne reddet velferdsstaten om vi tok barna fra de veike, ettergivende foreldrene. Finn Skårderud sa en gang at 30 prosent av alle barn burde tas ut av familien … – Har han sagt det? Sett i lys av at han har et barn som er leder for Rødt eller noe sånt, burde de vel begynt med familien Skårderud! Jeg er selvsagt fullstendig uenig. Spørsmålet er vel heller om barnevernet hjelper samfunnet i det hele tatt. I søreuropeiske land har de liten tradisjon for barnevern – det går som regel bra. Selv barn av uføretrygdede klarer seg som oftest bra. Bør hver og en føle ansvar for statens bærekraft? – Jeg har ikke skrevet en bok om at folk må ta seg sammen, jeg skriver hva politikerne må gjøre om vi skal redde velferdsstaten. Men så leser jeg anmeldelsen i Universitas, hvor de har funnet en eller annen ung sosialist som sier «dette her er så forferdelig, vi kan ikke høre på det negative her». Eller se på han jyplingen som er kulturredaktør i Dagbladet! Dum som et julebrød, kan ikke regne, men mener seg likevel kompetent til å kommentere dette.

Hehe, Geir Ramnefjell er dum som et julebrød? – Kanskje det er urettferdig mot julebrødet.

Apropos intellektuell latskap: Ditt beste konsertminne skal visstnok være bourdieuaneren Kjetil Rolness med Penthouse Playboys: Dårlig musikksmak eller ubevisste strategier? Snobber du ned? – Det var jo artig! Jeg har nok dårlig musikksmak. Jeg har også byttet ut P2 og Alltid Nyheter med Radio Norge i bilen, men kun fordi jeg er så lei av pratet.

11/2013

Penger fra staten er som heroin, sier du. Du er bondesønn og ansatt i nynorskavis. Du må jo være Norges Keith Richards? – Det er en myte at jeg får så mye statssubsidier. I fjor tjente jeg en million, jeg vil tippe statsbidraget til det er rundt 80.000.

Når vi snakker om dine rurale røtter og bidrag til staten: Vi har overhørt deg sittende på kafé med mediefolk i Oslo og snakke om at landbruket er et enormt pengesluk vi godt kunne lagt ned. Det tør du vel ikke si til vennene dine? – Det er et pengesluk, men det er ikke så veldig stort – litt mindre enn u-hjelpa og kulturbudsjettet. Jeg vil heller legge ned Kulturdepartementet enn Landbruksdepartementet. Her spiller nok nostalgien inn. Det hadde vært trist.

Tallknuseren og pragmatiker i det ene øyeblikket, estetiker og nostalgiker i det neste. Bare fjaseri og image, du, Hustad! – At jeg er estetiker og nostalgiker er ikke et image, det er jeg bare. Alle mennesker er selektive. Hvis vi skulle starta på nytt igjen, skulle vi ikke hatt noe landbruk, det skal jeg innrømme.

1 6

Ingen kjerne i deg, gut! Bere å vere kul!

1 6

Apropos ting som egentlig ikke er så spennende …

Hva er din verste facebook-krangel? – Jeg hadde en jævla stygg en om marginalbeskatning nylig, men det er ikke så spennende å ta opp i NATT&DAG.

… noen mener facebook-profilen din, stengt for alle utenom 100 utvalgte, er Norges beste debattarena. Hva skal til for at du skal akseptere en friend request? – Når det dukker opp noen interessante stemmer, som jeg synes sier noe artig. Jeg blir veldig fort lei av samme type argumenter. Sånn evig masing om moral. Eivind Trædal? – Ham har jeg blokka. Jeg ser på Eivind Trædal som en pest og en plage som ødelegger offentlig debatt.

1 1 1

Er han dum? – Nei, han er monoman.

Det er de Minerva-typene også, men du liker vel Nils August Andresen? – Haha! Nei! Er du gal? Han skriver så langt og så jævlig kjedelig. Hvem er Norges beste skribent? – Nils Rune Langeland er Norges beste skribent, men han skriver jo mindre og mindre.

6 6 1

Ja, skjer med det a? Janteloven?

Janteloven §11: «Du skal ligge lavt etter å ha dummet deg ut på facebook» – I Norge finnes det en liten gruppe mennesker som man skal hate. Som alle andre kan bruke til å vise at de er gode mennesker. Det å mislike Jon Hustad gir status i visse miljøer. Det er derfor Ramnefjell skriver om meg. Hvis jeg skal psykologisere ham – og det vil jeg jo – kan jeg si han sliter med at han ikke har noen intellektuell kapasitet, men likevel gjerne vil være en av de store gutta. Derfor angriper han meg. Av og til svarer jeg, og da taper han så det synger, men han vil alltid fortsette å prøve. For han vet at det ikke har store konsekvenser å tape mot Hustad. Den som gjør det, har uansett en fanskare. Han minner meg om disse kvinnene som føler at de må si noe i offentligheten, ikke fordi de har lyst, men fordi de føler de må si noe i solidaritet med kvinner generelt.

Ehm, hvilke kvinner er det igjen? – Ikke en gang jeg er så teit at jeg gir deg navn her.

Gi oss navnet på en meningsmotstander du frykter å møte til debatt. – Hvis Jon Elster hadde lagt meg for hat, hadde jeg følt meg liten.

Ikke en hypotetisk motstander, men en du har møtt i en krangel. – Den som har imponert meg mest er Trond Giske. Han er helt rå.

Saklig at han gidder å krangle med deg på face! – Du tenker på facebook? Da er det sånne gamle menn, da, som faktisk ER veldig flinke. Matematikeren Simen Gaure, for eksempel, men det vet vel ikke dere hvem er.

1 1 6

Vet du hvem Justice er? – Nei.

6 1

Håkei, vi går videre …

Si noen vi vet hvem er, da! Kommer du på en kvinne, kanskje? Eller en ung, frisk stemme på venstresiden som du har respekt for? –…

Hva sto det i innlegget du fjernet fra facebook 23. juli 2011? – At regjeringen burde gå av og at det var en skandale at regjeringskvartalet kunne angripes på den måten.

Du tente på alle plugger da Thomas Seltzer kalte deg feig som slettet tråden. Er det din akilleshæl?

– Nei.

6 1

Hva sårer deg? – Å bli tatt i feil.

Kom igjen a! Det der er som å komme på jobbintervju og si at dine dårlige sider er at du «er for dyktig og jobber for hardt». – Det som virkelig såret meg var da jeg skrev «Ikke min kulturminister»-kronikken, og guttungen min på tretten leste innlegget til Runar Døving om at «de grå massene går hanemarsj etter Hustad», implisitt at jeg var nazist. Samtidig rant det inn telefoner, debattinnlegg, og jeg stilte opp til debatt i NRK. Dagen etter ble jeg syk. Det knakk meg. Det er én måte å bli knekt på, en annen er såret forfengelighet. Halve Norge ønsket seg et Harde Fakta, du klarte bare å trekke 150.000 seere. Sårer det? – Ja, men det er ikke urimelig kritikk, for programmet var ikke så veldig godt.

Det var ikke programmet, det var deg. Det var DU som ikke var flink nok. – Jeg får sånne påstander mot meg hele tiden. Da jeg var yngre såret det meg, men ikke nå.

Hvordan klarte du å floppe med et høyrepopulistisk tv-program i et land som bobler over av høyrepopulister sulteforet på ikke-venstrevridd TV? – Jeg var uerfaren. Og kanskje hadde jeg ikke det som skulle til.

1 6

Vidar Kvalshaug, som ga premieren terningkast én i Aftenposten, synes i alle fall ikke det. Hva synes du om

ham? – Det er noe rart med mennesker som hele tiden søker det anerkjennende blikket fra den kompakte majoritet.

6 1 1

Vi er så fascinert av forholdet deres. – Vi har ikke noe forhold. Han har et forhold til deg. Har du sett «Cabel Guy»? - Nei.

Selvsagt. «Amadeus»? Han er Salieri, du er Mozart. Hans terningkast én er Salieris Requiem! – Hahaha! Det er ikke SÅ far out. – Neida, men du snakker om Salieri, som tross alt var en nokså god komponist.

1 6

Hei, Kvalshaug er ganske god på … jazz-ordspill eller noe.

6 6

Hvem er kulturministeren din for tiden? – Knut Olav Åmås.

Tenker du ikke av og til på at han er et menneske han også? – Det er bra vi har fått velstand her til lands, men før i tiden hadde Kvalshaug vært lærer på Smøla, ikke sant? Han hadde sikkert gjort en god innsats. Isteden har han blitt et eksempel på problemet med den oppvoksende slekt. Du har all verdens muligheter, men velger å realisere dem der du utviser den største inkompetanse.

Angrer du på «Ikke min kulturminister»-tittelen? – Det som var svakt med den tittelen er at jeg ikke så effekten den ville få. Som tittel er den jo helt lysende, men jeg var ikke klar over at jeg i manges øyne skrev at jeg ikke anerkjente Tajik fordi hun er muslim. Selv om jeg ikke skrev et ord om det i teksten, eller tenkte slik, burde jeg ha sett det. Det er mye du burde sett. Hvilke filmer har du egentlig sett? – Jeg så The Mission med Robert DeNiro da jeg gikk på rekruttskolen. Grein gjennom hele filmen.

6 1 1 6

Awww. – Jeg liker The Green Mile og sånne ting. Da gråter jeg. Hva leser du? – Kun amerikansk og engelsk sakprosa.

Mange snakker om at menn leser for lite kvinnelige forfattere. Du leser jo ikke skjønnlitteratur overhodet, men leser du kronikker skrevet av kvinner? – Hvis jeg blar opp … Ja eller nei? – Hvis jeg leser norske kommentarer generelt sett er det for å finne et eller annet skit jeg kan poste på facebook. Jeg har så lave forventninger.

Du vrir deg unna. Kan du nevne en eneste kvinnelig skribent som noensinne har skrevet noe du synes er verdt for et eneste menneske å lese? – Jeg pleier å lese hun Aspaas i Aftenposten.

1 1 1 1 6

Haha! – Det er kjempegøy.

1 6

Også er de LAVE! – Arne Strand er vel ikke lav?

Hvilken medieklovn slipper altfor lett unna? – Vi har jo han Per Fuggeli gående løs. Feigt, ass. – Ja, det var billig. Harald Stanghelle, da.

Der snakker vi. Han er en klovn? – Ja, en pretensiøs klovn. Han og Arne Strand tilhører en dinosaurgenerasjon som burde vært pensjonert for lenge siden. Ikke at de burde fått trygd eller lignende, men de burde gjort noe annet enn å skrive. De er late, totalt uinteressante og lever på en gammel tradisjon om at de har autoritet i kraft av sin posisjon.

Arne Strand er jo høy, men han bøyer seg i alle fall fremover og byr litt på seg selv. Du er en av de få personene som er så høy som 1.90, men likevel går bakoverlent. Hva tror du det sier om deg som person? – Det handler nok bare om at jeg ser opp for å tenke etter. Du skjønner at det kan fremstå litt arrogant? – Jaja, Unni Wikan sa en gang til meg at jeg er hatet allerede idet jeg går inn i rommet.

Se på han jyplingen som er kulturredaktør i Dagbladet! Dum som et julebrød.

JON HUSTAD (f. 1968) er forfatter, kommentator og journalist. Utdannet historiker, og har tidligere jobbet som lektor. Var i 2012 programleder for aktualitetsprogrammet «Harde Fakta», markedsført som «Norges eneste aktualitetsprogram som ikke er venstrevridd». Landets mest beryktede facebook-debattant. Aktuell med boka Farvel Norge – Velferdsstatens fremtidige kollaps.

Bak den harde fasaden og alle fornærmelsene, skjuler facebook-høyre-mannen en følsom nostalgiker. Og enda flere fornærmelser.

11/2013

NORGESPREMIERE FREDAG 8.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE FREDAG 15.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 15.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 20. NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes