NATT&DAG, Trondheim, juni–juli 2015

TRONDHEIM – JUNI–JULI 2015 // DET STORE UTLAND

REPORTASJE

GENTRIFISERINGEN AV BANGKOK 6 & 1 MØTER

ÅSNE SEIERSTAD

FESTIVAL! FESTIVAL! FESTIVAL! BEST OG VERST

NORSKE KJENDISER I UTLANDET

MAZDAK SHAFIEIAN ERLING KAGGE

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

JENNY HVAL

Bli med på NATT&DAGs FESTIVALTURNÉ

6 Træna

9. – 11. juli

6 Pstereo

21. – 22. august

6 Bergenfest 11. – 14. juni

6 Piknik i Parken 6 Øyafestivalen 26. – 28. juni

11. – 15. august

6 Slottsfjell 16. – 18. juli

Skral 6 Palmesus 6 3. – 4. juli

NATT&DAG skal i samarbeid med Coca-Cola lage festival-TV fra åtte av sommerens festivaler. Poster du bilder med #choosehappiness og #ndfestival på Instagram, har du muligheten til å være med på denne turnéen, ikke bare som festivalgjenger, men som stjerne foran kamera. Vi trenger nemlig én lokal stuntreporter per festival.

Dessuten kan du vinne masse gratis festivalpass. Følg med på ndfestival.no og @ndfestival.

14. – 15. juli

#choosehappiness #ndfestival

TRONDHEIM JUNI–JULI 2015

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no

Administrasjon okonomi@nd.no

Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør (permisjon) CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Tekstredigerer SARA HAMMER hammer@nd.no Skribenter AKSEL KIELLAND ATLI BJARNASON BJØRNAR BERGEM DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD ERIK USTERUD HEDDA LINGAAS FOSSUM KARIMA FURUSETH KRISTOFFER JAKOBSEN LARS GJESVIK LARS OLE KRISTIANSEN MARCO REINERTSEN MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER MOLLY HEIBERG MATHIAS MOLLESTAD NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SARA HAMMER SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN TORA MYKLEBUST OPTUN TORGEIR HOLLJEN THON VILDE IMELAND

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 60 000

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim NATT&DAG App app@nd.no For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

TIDENS ÅND OG OVERHØRT ............................................................................................................................................... 08 SMIL & GIFT MØTER ÅSNE SEIERSTAD ............................................................................................................................ 10 HVA ER VERST MED NORSK DEBATTKULTUR ............................................................................................................... 12 INTERVJU MED ERLING KAGGE: MUSEUMSTYVERIET PÅ TJUVHULMEN ............................................................ 14 REPORTASJE FRA BANGKOK: TEMMINGEN AV DEN VILLE ØSTEN ......................................................................... 16 HVEM SKAL VI SENDE TIL KOLONIEN PÅ MARS? ......................................................................................................... 20 GUIDE: HVORDAN SNAKKE OM UTENRIKS PÅ FEST ................................................................................................... 21 INTERVJU: MAZDAK SHAFIEIAN ........................................................................................................................................ 22 NATT&DAGS FESTIVALTURNÉ ............................................................................................................................................ 24 GUIDE: ALTERNATIV FILMSOMMER .................................................................................................................................. 26 NORGES BESTE OG VERSTE AMBASSADØRER ............................................................................................................ 28 KRISTISKE BEMERKNINGER TIL EN DYR TEGNESERIE ............................................................................................... 31 FESTIVALGUIDE ...................................................................................................................................................................... 36 MAT- OG RESTAURANTGUIDE ............................................................................................................................................ 42 KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... 44 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. 46 MUSIKK: ANMELDELSER OG BEST AKKURAT NÅ ........................................................................................................ 48 INTERVJU: APOPKALYPSEN MED JENNY HVAL ............................................................................................................ 52 FILM: ANMELDELSER ............................................................................................................................................................ 54 DISTRIBUER DENNE: EN KIRURGISK UNDERSØKELSE AV HORRORSJANGEREN ............................................ 56 KOMMENTAR: NORSK FILMJOURNALISTIKK I HOLLYWOODS KLØR ..................................................................... 58 KOMMENTAR: NRKS SAMFUNNSOPPDRAG I EN BLÅBLÅ TID ................................................................................ 60 INDIESPEL FOR SUMARNATTA ........................................................................................................................................... 61

48

OSLO – JUNI–JULI 2015 // DET STORE UTLAND

FESTIVAL! FESTIVAL! FESTIVAL!

REPORTASJE

GENTRIFISERINGEN AV BANGKOK

BEST OG VERST

6 & 1 MØTER

NORSKE KJENDISER I UTLANDET

ÅSNE SEIERSTAD

MAZDAK SHAFIEIAN ERLING KAGGE

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

JENNY HVAL

Foto: Christian Belgaux Modell: Svein Strømmen

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

22

WWW.ND.NO

Foto CHRISTIAN BELGAUX CHRISTOPHER ROGNE HELBERG JETON KACANIKU Illustrasjon CONSTANCE TENVIK DIDRIK MAGNUS-ANDRESEN KRISTOPHER HERNHOLM

10

distribusjon@nd.no

Trykkeri

14

01

Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no

8

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Dæven. Øy! Big Time. Tre utbrudd hentet fra Joacim Lunds OsloBy-spalte Under kniven, men som like gjerne kunne beskrevet Daniel Ramberg (27). Men hadde den satiriske bylinen «Joacim Lund» vært en ekte person, ville Daniel vært hans rake motsetning. Eller ikke rake motsetning, bare en bedre, usammenlignbar motsetning, slik Norges minste fugl, den ironisk navngitte Fuglekongen, er en motsetning til bloggen til Jon Niklas Rønning.

Er Daniel bloggen til Jon Niklas Rønning?

Eller er det han som er Fuglekongen? Det vet vi ikke, men det er i hvert fall han som er kongen av å være vår nye sjefredaktør!

Big time!

4

06/2015

Sist NATT&DAG hadde en medarbeidertekst om Nikolai Kleivan (27) hadde han reist helt til Memphis, USA for å se næmere på kunsten til tidligere president George W. Bush. Noen måneder tidligere hadde han reist på revolusjonssafari til Ukraina for oss. Denne gangen har han tatt turen helt fra VG og Akersgata, via en kort matpause på favorittrestauranten Yo! Sushi på mathallen Ø, og inn til oss i NATT&DAG. Litt på samme måte som det sushi-bærende rullebåndet på Yo! Sushi går rundt og rundt, fungerer Kleivan som et eviggående rullebånd av gode idéer, velsmakende entusiasme og rått pågangsmot. Er rullebåndssushi den nye økoburgeren? Vi vet ikke, men Nikolai Kleivan er i hvert fall NATT&DAGs nye redaktør! Rått!

SAMMEN ER VI

TRONDHEIM, MARINEN 21. OG 22. AUGUST 2015 BAND OF HORSES(US) • BARONESS(US) • SUSANNE SUNDFØR • OPETH(SE) • LA ROUX(UK) • YELAWOLF(US) • AURORA • CYMBALS EAT GUITARS(US) • DØDEN • EMILIE NICOLAS • FORMATION HVITMALT GJERDE • IDA JENSHUS • JELLO BIAFRA & GSM(US) • MATOMA • RATKING(US) • SOAK(IE) • SPIDERGAWD • TEAM ME • THE DISTRICTS(US) • THE SWORD(US) • WAND(US)

pstereo.no

Foto: Harald Øren

Det er ikke internett, togskinner eller flyruter som knytter verden sammen. Det er vennskap.

TIDENS ÅND

OVERHØRT

SCREENSHOTS

MUSIKKFESTIVALER Denne utgaven av NATT&DAG ligger ute i hele juni og hele juli, og favner derfor over mesteparten av den norske sommeren. For å sitere en av radiokronikkene til Åsleik Engmark: «Sommeren er mye rart, men mest av alt er sommeren musikkfestivaler for lille meg». N&D tok det på alvor, og dekker 9 festivaler over hele landet (ikke Dronning Maud Land, desssverre) i løpet av sommeren. Les mer om det på side 24!

1 1

DAD BOD 2.0 Det var egentlig en greie i mai etter at teksten «Why Girls Love The Dad Bod» gikk viralt, men det er nå i sommermånedene vi ser virkningen av medias fokus på den kroppslige varianten av normcore (hvis noen husker dét). Den pløsete og vanlige kroppen er overalt, og det er vel og bra og fint mot kroppspresset og viktig å elske seg sjøl og alt det der, men: Det er lov å ta på seg t-skjorta selv om kroppen din er selve prakteksempelet på en mediahype. Vi i N&D skrev at «ting endrer seg kjapt, folkens, her er det bare å nyte den økte selvtilliten så lenge det varer», men nå kan vi slutte å nyte, folkens.

1 2

SOMMERVÆRET? Og ettersom hele sommeren skal favnes, er det vel på sin plass at vi sier noe om været også. Vi vet ikke i skrivende stund om det blir en solrik eller regntung sommer der du er, men det vi kan si med relativ sikkerhet, er at det kommer til å blåse. Og finnes det noe mer irriterende enn vind? Hæ? Rusker deg i håret, napper deg i ermet, skubber deg brått i den ene retningen, snart i den andre, blåser og blåser og blåser og blåser, HVA ER DET? HVA FAEN ER DET? Vinden som jobber på nervene dine til hvert blikk blir en bebreidelse, hver stemme et skrik. Den vinden der. Den kan dra til helvete, ass.

3 1

PEAK GOURMETBURGER «Oslo har fått en ny burgerhimmel» skrev Aftenposten om nyåpnede Kverneriet på Majorstua. Det må isåfall bli byens syvende burgerhimmel? Eller syttisyvende? Eller sekshundreogsekstisjette?! Snart finnes det ikke serveringssteder i Oslo som IKKE steker «hjemmekværna» kjøtt på kullgrill og serverer det i kurv. Ser ikke Jan Vardøen-aspirantene at sommeren 2015 vil bli husket som sommeren da burgerbobla sprakk? Som en overmoden kvise i trynet på gentrifiseringsmonsteret!!! Neida, men det holder nå. Høøørt om ramen-burger, eller? ;)

4 1

PEAK AUTENTISK OSLOBAR/BRUN PØBB REVIVAL Apropos gentrifiseringsmonsteret, her er en gladnyhet: Mens det stadig blir flere ekstremt jålete påtatt ujålete konseptbarer (siste tilskuddet er Heimkok i Youngs gate, som har som konsept at menn i apotekerfrakker skal servere deg lite øl av gangen), flokker alt fra toneangivende hipsterungdom til HiOA-studenter seg rundt jukeboksene på byens bruneste buler.

Og de synger i kor: «We don’t need no IPA tasting/ we don’t need no quality control/ no dark lager in the classroom/ bartender, leave those kids alone».

1 5

REGGIS-VEGGIS En av Norges beste langrennsløpere gjennom tidene la nylig frem en ganske ullen teori hos tannlegen sin: Afrikanske idrettsutøvere har ofte regulering fordi doping får tennene til å vokse. Det er uvisst om han selv var der på grunn av uforklarlig voksende tenner og premieskap, men de siste årene har han uansett vært mest opptatt av ting som krymper.

SJEKKETRIKS En rapper fra Bergen mente han måtte legge til en N&D-skribent på Snapchat for å fortelle at en bebrillet artist fra Bergen farget håret sitt med hennafarge.

SJEKKETRIKS 2 En bebrillet artist fra Bergen farger håret sitt med hennafarge.

MEDIEKRISEN Da samfunnsredaksjonen i et av Norges største mediehus nylig var på seminar/ fylla i et østeuropeisk land, havnet de i trøbbel med et skummelt utested etter (angivelig) å ha knust et toalett. Utestedet ville ha utbetalt en (angivelig) urimelig sum, og låste døra. Hva gjør så de staute journalistene, flere av dem med utenriks som spesialfelt, innestengt på bar, utestengt fra samfunnsoppdraget? De ringer ambassaden etter hjelp, for første gang i mediehusets historie. Ambassadens svar på den desperate henvendelsen: Bare betal.

6 1

DINOSAUR Norges trolig høyeste komiker, bak Helen Vikstvedt og hun høye i underholdningsavdelingen på NRK, bruker fortsatt Hotmailadresse.

«SAMFUNNSDEBATTANT»

SUBJEKTIVISERING Forsidepiken fra en nylig utgave av et gratis hipstermagasin havnet på glattcelle etter å ha blitt tatt for tagging (!) sammen med en overivrig renessansegutt med sans for rene gutter.

SIGAR Ja, du leste riktig. Det rapporteres om et oppsving i sigarrøyking(!). Vi har selv observert trettiåringer med mastergrad som sitter utenfor Godt Brød og patter på en fuckings SIGAR midt på dagen. Nei, vi mener ikke cigarillos.

SIGAR! Hva i helvete skjer med det?! Et naturlig neste ledd i den allerede pandemiske interessen for kvalitetsmat og -øl? Ærlig talt, gutta, dere ser ut som 15-åringer på nyttårsaften! Det er ikke sånn at selv om Norge blir kåret til verdens chilleste land å bo i år etter år, så opphører folkeskikk å eksistere.

7 1

I 2015 kan alle bli samfunnsdebattanter.

BOBLERE: Fellesferie, folk som hisser seg opp over folk som bare er koko, bare boksøl, halve shots, gif er den nye romanen, Mom bod, koketteri, Café 33, Whitelight MC:(, Happn, FIFA, redaktørbytte, Norge i USA, verste sommer på 50 år, beste sommer på 50 år, ciderbrygging, Dagbladet.no/nyheter/innenriks/filosofi/kari_jaquesson/kvinnediskriminering.

6

06/2015

Frilansfotograf ArntRagnar slenger seg på debatten om «Neger på Ål stasjon» med et kronikkanslag det står respekt av. Om det er greit for Dagbladet å trykke en nekrolog over negeren på Ål stasjon i åpent-brev-form, adressert TIL negeren på Ål stasjon? Absolutt.

GRATTIS! Den selvutnevnte «Dronningen av Facebook» står ikke bare bak verdens døveste selvutnevning. Hun sto også bak et sykt døvt forsøk på å sverte en annen dronning på bryllupsdagen hennes: En anonym pressemelding om at kjendisbruden skal ha stjålet et par gummistøvler da hun jobbet i klesbutikk for seks år siden.

Men hold an! Dagbladet har fått tak i en neger! Ikke bare er han villig til å uttale seg om saken, han er villig til å stikke bort på Ål stasjon og ta en selfie!

Redaksjonell reklame, og reklame som ser ut som redaksjonelt innhold, har blitt heftig debattert i mediekretser den siste tiden, og Norsk presseforbund har sett seg nødt til å lage forslag til nye etiske retningslinjer. Her på huset lurte vi bare på om det var mulig å få med dette som et eksempel til etterfølgelse?

Aldri har vel en tweet tatt bedre tempen på vår alles kjære nisseland.

Samfunnsdiagnose: MISTENKELIG få mørke skyer på horisonten.

Med godt vær i sikte, hva blir det neste? Kriseinfo livetweeter Gullrekka?

Weird-kriseinfo, som tar etter de twitrerne som tar etter de rareste twitrerne i USA? Debattant-Kriseinfo, i lange krangler med markante tweetere som Eivind Trædal og Marie Simonsen? Kriseinfo styres av #some-ekspert Hans-Petter N-Hansen og slår seg i hartkorn med den hjemvendte tweeter Elin Ørjaseter? Mulighetene er 140.

RANGLEROCK 10.-11. JULI BRYNE, VAALAND 1889 RANGLEROCK.NO

2015

SKAMBANKT FJORDEN BABY! KÅRE & THE CAVEMEN BENDIK BOMBINO STEIN TORLEIF BJELLA EGIL OLSEN SPECTRAL HAZE DIG DEEPER UNDERGRUNNEN DOFFS POI GYPSYCARNEM

OVERHØRT

KOMMENTAR

TYNT GRUNNLAG Det ryktes at landets tynneste superpar ikke er så supert lenger. Faktisk ryktes det at de ikke engang er et par lenger.

SJELENS AMERIKA Da bandet/midtlivskrisen til vår mest kjente samtidsforfatter for tiden spilte opp til rock på en litteraturfestival i statene, forsvant halve salen i løpet av de to første låtene.

– INTIMKIRUGI BØR VÆRE STRAFFBART PÅ LIK LINJE MED KJØNNSLEMLESTELSE I følge loven kan den som «forsettlig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som påfører det varige forandringer, straffes for kjønnslemlestelse».

Hvorfor rammes ikke intimkirurgene av denne lovbestemmelsen?

TEKST ELLEN STØKKEN DAHL HVIS DU IKKE ER fornøyd med hvordan du ser ut mellom beina, finnes det råd.

Intimkirurgi tilbys ved flere kirurgiske poliklinikker, og noen har nettsteder med lange menyer over tilbud og tilhørende prislapper.

1

Den som forsettlig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, straffes for kjønnslemlestelse.

Sitatet er hentet fra Loven om forbud mot kjønnslemlestelse. Slik jeg forstår det burde intimkirurgi være straffbart på lik linje med kjønnslemlestelse.

Likevel praktiseres intimkirurgi uten konsekvenser.

Først vil jeg understreke at det selvfølgelig er forskjeller mellom inngrepene. Kjønnslemlestelse utføres ofte av ufaglærte uten sterilt utstyr, med påfølgende grusomme komplikasjoner. Intimkirurgi forgår på strøkne privatklinikker med skinnende overflater og alt av moderne medisinsk utstyr. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at også intimkirurgi kan føre til skade. Det er alltid risiko for skade knyttet til operasjoner, og det er derfor leger ikke skal operere uten tilstrekkelig god grunn. Videre er hele poenget med intimkirurgi å skape nettopp «varige forandringer» i en kvinnes kjønnsorgan.

Noen vil kanskje si at forskjellen ligger i spørsmål om frivillighet og eget ønske. De som velger intimkirurgi ønsker det selv, og alle kvinner har tross alt rett til å bestemme over egen kropp. I utgangspunktet kan man absolutt

8

06/2015

gjøre hva man vil med kroppen sin, men videre i Loven om forbud mot kjønnslemlestelse står følgende: «Samtykke fritar ikke for straff». Samtykke er nemlig et nøkkelord når vi snakker om kjønnslemlestelse, fordi mange kvinner ønsker å bli omskåret. Det kan være vanskelig å forstå, men det å bli omskåret står sentralt i mange kulturer. Det er snakk om veletablerte, gamle tradisjoner som holdes i live av myter som er ment å kontrollere kvinners rolle i samfunnet. Eksempler på disse mytene kan være at omskjæringen kontrollerer en sterk seksualdrift, det kan handle om en jomfruelighetsgaranti, slik andre kulturer lener seg på jomfruhinnen, eller det kan være rent estetiske årsaker.

Det er med andre ord ikke en stor forskjell på årsaken til inngrepene, slik jeg ser det. Det finnes medisinske årsaker til å ønske intimkirurgi, men mange av operasjonene er estetisk motiverte. Når målet med operasjonen er å endre utseendet handler også intimkirurgi om kultur, det er bare snakk om en annen kultur.

Det er lett å tenke at det er noe galt med kulturen når vi snakker om kjønnslemlestelse, så hvorfor tenker vi ikke det samme om intimkirurgi? Norske kvinner er usikre på om de er normale og tror det er noe galt med dem, fordi de ikke ligner på det jeg velger å kalle idealvulvaen; det flate, hårløse underlivet med indre kjønnslepper som ikke stikker frem fra de ytre. Idealvulvaen er et reelt ideal, skapt av mainstream porno, media og populærkultur, men det er en myte at «alle kvinner» eller «kvinner flest» ser sånn ut nedentil.

Det sanne er at alle kvinner er forskjellige. Vi har ulike kropper og vi har ulike underliv.

Det er vanskelig å se forbi den usunne kulturen og bli trygg på seg selv og sitt eget utseende når kroppen har blitt et statussymbol.

Utseendepresset er mer detaljfokusert enn noen gang. Du skal ha sånne armer, sånn mage, sånne legger og sånn vulva. Kvinner finner mye av sin egenverdi i kropp og utseende, og kroppen har blitt et prosjekt som stadig må forbedres.

Dette er et problem som må tas på alvor.

Dessverre vet ikke jenter og kvinner hvordan en «normal» vulva ser ut. Det er ikke rart at tenåringer tror det er noe galt med dem når de indre kjønnsleppene deres endrer form i puberteten, for det er ingen som har fortalt dem at det skjer.

Kropp er ikke bare kropp lenger, kropp er alltid seksualisert, kroppen skal alltid vurderes, og vi må skjule oss med mindre vi er helt perfekte.

Slik kjønnslemlestelsesloven er formulert ser jeg ingen grunn til at estetisk motivert intimkirurgi ikke skal være straffbart, og jeg vil understreke følgende: Intimkirurgi er ikke en gammel tradisjon, men det er en kulturelt begrunnet praksis som opprettholdes av myter om kvinnens rolle i samfunnet, akkurat som kjønnslemlestelse. Skal vi ikke endre kulturen før vi endrer på underlivet?

Ellen Støkken Dahl studerer medisin ved UiO og driver bloggen underlivet.blogg.no.

«

Kropp er ikke bare kropp lenger.

DOBBELKVAKK «Finansministeren» til en kriminell gjeng oppkalt etter en tegneseriebande prioriterer visstnok powerlunch med en bergensk hiphop-mogul fremfor å møte i retten.

JOVVIS En profilert matskribent i den norske avisen som lammes aller heftigst av kramper når de forsøker å være unge & friske, sier visstnok «what up, bitches?» hver gang han kommer på kontoret.

MOTHER OF DRAGONS Den kronisk gretne vokalisten i et band som svever høyt i vinden, viser frem TV-opptredener av seg selv på nachspiel.

KARRIEREVALG Tross rykter om at det er tøffe tider i mediebransjen for tiden, har en nylig avtroppet redaktør allerede fått en rekke spennende jobbtilbud. Blant annet å dubbe den neste filmen basert på barnebøkene til en forfatter med røde solbriller.

VELDEDIGHET En «sykt» innvandringskritisk stortingsrepresentant ba etter et foredrag på en kreativ skole i hovedstaden om å få utbetalt tort-og-svie-honorar etter det han opplevde som upassende kritikk fra elevene. Like etterpå sendte han en ny mail og ba om at honoraret isteden skulle utbetales til Human Rights Service.

MEN LANDET ER NORGE En Twitter-glad forlagsredaktør har fått seg ny dame! Det skal dreie seg om en ung krimforfatter fra Sør-Afrika. Norsk litteratur tar jo helt AV nedpå kontinentene for tiden!

SAMFUNN INTERVJU

ÅSNE SEIERSTAD Åsne Seierstad forstår kanskje ikke sosiale koder, men hva gjør dét, når hun forstås så godt av amerikanske litteraturanmeldere?

FOTO CHRISTIAN BELGAUX Vi rakk dessverre ikke lese alle bøkene dine.

– Det er for dårlig. Jeg pleier å gå når de som skal intervjue meg ikke har lest bøkene mine. Det er jo det som er grunnen til at dere vil snakke med meg?

1 6 6 1

Unnskyld.

– Jeg skal ikke gå, altså.

Dagsavisen meldte i forrige uke at du «knuste» bokhandleren i Kabul.

Eh, gratulerer?

– Jeg ser ikke på det som noen seier. Det er en bismak over det hele, og et nederlag at vi ikke fant noen løsning. Saken har pågått i ti år og så ville bokhandleren åpne den på nytt.

Når man er utenlandsk må man stille økonomisk sikkerhet for å opprette søksmål. Cappelen ble tilkjent saksomkostninger for de tidligere rundene. Det er penger som bokhandleren ikke har betalt, og som vi heller ikke vil innkreve. Men det viser bare hvor galt det var med rettssak. Han burde tatt imot vårt tilbud om forlik.

Men likevel. Du knuste den bokhandleren?

– Nei, tvert imot. Han har jo skrevet sin egen bok! Han reiser rundt på bokmesser og har eget visittkort – The Bookseller of Kabul. Jeg fikk et av en som var innom butikken. Jeg har også hørt fra flere norske soldater som har vært der at han faktisk selger boken min i bokhandelen.

1

Hvordan kom du på å skrive bok om 22. juli?

– Jeg tenkte at her reiser jeg verden rundt og skriver om alle mulige tragedier, men glemmer helt mitt eget land.

6

Du brukte Knausgård som konsulent?

– Ja, det var egentlig tilfeldig. Han ville gjerne lese, så jeg sendte ham manus og fikk 11–12 tettskrevne sider med endringsforslag tilbake. Han er en god leser.

6

Hva slags lesere ser du for deg når du skriver? En Knausgård?

– Jeg er opptatt av at man ikke skal skrive for å imponere ekspertene. Jeg pleier å tenke at jeg skriver for en venninne som ikke er særlig opptatt av politikk, men som leser boka fordi jeg gir den til henne. Med denne boken tenkte jeg faktisk at jeg også skriver for ettertiden. En som var to år i 2011 kan om ti år plukke opp boken og kanskje forstå noe av det som hendte.

6

1 6 10

Den definitive boka om 22. juli, altså?

– Nei, herregud, det ville jeg aldri sagt.

Du har hatt stor internasjonal suksess, men hvordan føler du at du har du blitt mottatt her hjemme?

06/2015

Han flykter i hvert fall til Bosnia for å komme unna heroinavhengigheten.

Hva er det du flykter fra?

– Hmm. Jeg vet ikke, men husker i hvert fall at jeg ikke følte at jeg passet inn på Blindern.

– Det er mange som skriver bøker som ikke blir lest i det hele tatt. Sånn sett har jeg ikke noe å klage over. Det som er befriende i utlandet er at ingen forholder seg til mitt privatliv eller hvem jeg egentlig er. De er mer bokrelaterte.

– Ja, men det er jeg stolt av at jeg gjorde. Da jeg så hva han hadde skrevet, tenkte jeg «er det mulig å slenge ut så mange misforståelser? Og med den nedlatende tonen?» Jeg mener jeg satte ham på plass.

6

Har noen anmeldelser vært for surmaga?

– Nei, enhver anmelder er suveren.

Dessuten har jeg fått såpass mange positive anmeldelser i utlandet at jeg hever meg over dem. Ute leser man bøkene mine mer uhildet – spesielt for En av oss. Derfor velger jeg heller å ta til meg anmeldelsene i New York Times Book Review og New York Review of Books.

6 1

Du, som en av verdens største forfattere, bruker tid på å svare Bjerkestrand. Er ikke det feige lag?

Som at Eddie Murphy sitter i kommentarfeltet på Youtube og disser folk som sier at vitsene hans er dårlige!

– Jeg pleier jo ikke å gjøre det.

1

6

Det kan ikke tenkes at vi her hjemme lukter bullshit bedre på nært hold?

– Jo, men det passer ikke helt på min bok. I DN var det en historiker som anmeldte den, og brukte, så vidt jeg husker «Ufullendt historie» som overskrift. Da jeg hørte at det var hun som skulle anmelde den … jeg tror ikke jeg skal si navnet her.

1

Jo, gjør det! Husk, vi er en ungdomsavis med snert.

– Dere kan jo google. Jeg husker at jeg tenkte med én gang at dette ikke kom til å gå bra. En historikers ideal er at det er tre streker under alle svar. Altså, ja, 22. juli er en ufullendt historie. Vi var og er midt oppi det.

1

Hvordan er de utenlandske anmeldelsene til sammenligning, da?

– De er mer sånn, dette er en bok. Jeg tror de ble slått i bakken av historien, når de endelig fikk den i sin helhet. Alle hadde hørt om ABB, og om the massacre on the island, men selv en newyorker som følger godt med, har knapt med kunnskap om det som hendte den dagen.

For en amerikansk anmelder ble alt veldig nytt.

6

Nettopp. Er du ikke redd for at anmelderens syn på den litterære kvaliteten farges av at det er så nytt og spennende?

– Tvert imot, de anmelder ikke boken som et innlegg i debatten om hvordan ABB har endret Norge, hvorvidt han var gal eller ikke, men nettopp som det det var – en bok. Det er ikke hvem som helst som anmelder i New York Times. De har tre anmeldere, og jeg vet ikke hva som er kriteriet for å bli ansatt der, men man bør vel ha lest en del bøker og kunne skrive om dem.

1

Du er veldig opptatt av hvordan du blir mottatt?

– Nei. Jeg mener tvert imot at jeg er veldig lite opptatt av det. Det er dere som tværer på dette. Jeg gjør mine ting og jeg forholder meg ikke egentlig til … Jeg gjør mine ting.

1

Men du valgte å svare på Frode Bjerkestrands kommentar i Bergens Tidende, da han kritiserte deg for den inngående beskrivelsen av hva som foregår i Breiviks hode?

1

Du bor på Hilton og spiser dadler med Saddam. Du hever deg over det norske nisseberget, men angriper en fyr i en liten russeavis?

– Det var BT.

1

Ja, nettopp.

– Jeg ville kanskje ikke gjort det i dag, men han hadde en total feillesning.

Han mener at jeg er inni ABBs hode, i en situasjon som er helt ytre beskrevet. Jeg har ikke lest en eneste kritiker i utlandet som har sagt at «det var litt på kanten». Tvert imot skrev NY Times at etterordet, der jeg beskriver mine metoder, burde bli pensum på all journalistikkutdanning.

1

Du valgte å ta med brevkorrespondansen med Breivik i boka. Har du noen gang tenkt at du er en nyttig idiot for ham?

– Det er umulig, etter å ha lest boka, å se på Breivik som en helteskikkelse. Han har ikke klart å skape noen bevegelse, Han har alltid manglet evnen til å inspirere. Utover noen t-skjorter i Russland og noen få folk i Serbia har han ingen tilhengere.

1

Forfatter Kaj Skagen skrev i Dag og tid at En av oss er en utvannet variant av Aage Borchgrevinks En norsk tragedie.

Hvorfor hadde du internasjonal suksess, mens Borchgrevink ikke hadde det?

– La meg si det sånn: Hadde boka til Aage vært bedre sydd sammen kunne den blitt en internasjonal bestselger. En annen ting er at jeg hadde et navn på forhånd. Bokhandleren i Kabul solgte tre millioner eksemplarer og lå på bestselgerlisten til New York Times i nesten et år.

6

6 1

Anthony Loyd, forfatteren av My War Gone By, I Miss it So flyktet jo fra …

– Åja, han kjenner jeg.

Jøss …

«

Hvordan er du når det kommer til å lese sosiale koder? Hva tror du folk som kjenner deg sier om deg?

– De sier at jeg er rar og at jeg ikke kan lese sosiale koder. Hvordan visste dere det?

6

Apropos sosiale koder. I En av oss skriver du i kapittelet som handler om grafitti at «grafitti er som stivna break

dance»?

– Den har jeg stjålet fra Cecilie Høigårds bok, jeg syntes det var så fint.

1 1

Du fikk sikkert mye kredd fra kidsa med det kule uttrykket der?

– Ja, men det er jo ikke mitt uttrykk?

1 6 1

Var det Kåre Magnus Berg? Vegard Shortcut?

Det var ironisk ment. Det er vel ikke akkurat go-to-kapittelet for folk som vil forstå mer av subkulturer?

– Jo, det er det faktisk noen som har sagt at det er! Jeg kommer bare ikke på hvem. Jeg skal ikke si at jeg mestrer taggemiljøet. Men jeg vet at det var noen som sa at de kjente seg godt igjen.

Er det sånn at du kan bli venn med hvem du vil? Kan du si til agenten din at du vil bli kjent med Stian Blipp, og be ham sette dere opp på vennedate?

Du kommer hjem etter ni måneder i utlandet, tråler nettavisene, så ber du Kagge om å raske sammen noen kule gutter før du drar igjen.

– Nei, ærlig talt. Eller, forresten, der satte dere meg på en god idé.

Til slutt et Biografi-O-lemma: Skrive selvbiografien til Hans-Wilhelm Steinfeld sammen med Hans-Wilhelm Steinfeld, eller skrive SVs historie sammen med Hans Olav Lahlum?

– SVs historie, det kunne jeg gjerne gjort! Jeg er jo et SV-barn.

6

1 6

Et Lahlum-barn også?

– Jeg er kjempeglad i Lahlum.

Tror du han blir den neste som breaker i USA, aka stivna break dance?

– Det kan godt hende.

De sier at jeg er rar og at jeg ikke kan lese sosiale koder. Hvordan visste dere det?

Åsne Seierstad (f. 1970) Norsk journalist og forfatter.

Har utgitt fem bøker. Best kjent i allmenheten for sakprosaboka Bokhandleren i Kabul, og det påfølgende søksmålet fra den omtalte bokhandleren, Shah Mohammed Rais, mot Seierstad og Cappelen Damm. Hennes siste bok En av oss. En fortelling om Norge, handler om 22. juli-angrepene, og har fått tildels panegyriske anmeldelser i USA.

06/2015

11

DEBATT ENQUETE

«

Vi må redde norsk kultur fra dem som vil redde norsk kultur.

HVA ER DET VERSTE MED NORSK DEBATTKULTUR? I anledning lanseringen av NATT&DAGs Fritt Ord-støttede debattsider har vi lurt et knippe unge samfunnsdebattanter til å gi oss gratis rådgivning: Hva savner de i det norske debattklimaet, og hvordan kan det bli bedre?

JULIE BRANNFJELL Siviløkonom og Minerva-skribent – Alt er så sykt forutsigbart, ingen tar noen uventede standpunkt. Å høre på Dagsnytt 18 blir ganske dølt når du med god presisjon kan forutsi alle argumenter, rekkefølge, ja nesten ordvalg. Det som er farlig med at den vanlige debatten er så gørr, er at du fort kan bli begeistret fordi noen bare overrasker deg, og plutselig sitter du der og heier på Kjetil Rolness eller, gud forby, Kari Jaquesson.

Fordi avisene er så opptatt av å få fram alle mulige standpunkter kan man få et skjevt bilde av hva som faktisk er norsk offentlighet. Det, i kombinasjon med alles rett til ikke bare ytringsfrihet, men tydeligvis også positiv tilbakemelding, gjør norsk debatt utrolig merkelig og lite representativ.

Hvordan kan den norske debatten bli bedre?

– Jeg ønsker meg et så brutalt ordskifte som mulig. Den der «alles meninger har verdi og skal møtes med raushet og respekt»-greia er helt feilslått. Jeg hadde en gang en amerikansk lærer som kritiserte norske elever fordi vi trodde meningen vår hadde verdi i kraft av å være meningen vår, ikke fordi den var relevant. Stiller meg bak den kritikken.

«

12

MADELEINE SCHULTZ Feminist og debattjournalist i Dagbladet – Det verste med norsk debattkultur er ordet «krenke», og det påfølgende hykleriet som ofte kommer fra landets selvutnevnte vanskeligstilte.

Hva savner du i norsk debatt?

– Situasjonen til folk flest. Det kan være tidkrevende i en arbeidshverdag som blir stadig mer presset på tid – å redigere tekster fra mennesker som ikke nødvendigvis lever av å skrive dem, men som derfor er desto mer viktig å ta seg tid til. Vi kan ikke bygge opp et samfunn bestående av bare kulturelite, det hadde i så fall vært et ganske jævlig et.

Hvordan kan den norske debatten bli bedre?

– Man må øve seg på å tåle uenighet i alle retninger. Jeg vet ikke om de som legger føringer alltid er klar over det selv, men når 90 prosent av kommentarfeltet er enig med deg så skal du ikke være så rask med å utnevne deg selv til den kontrære. Også vil jeg gjerne slå et slag for moralen. Moral er en bra ting å ha, i motsetning til hva det av og til virker som.

Jeg ønsker meg et så brutalt ordskifte som mulig.

06/2015

MIRA BERGGRAV REFSUM Rapper i KUUK – Det hadde vært digg om folk var litt flinkere til å vurdere om deres eget følelsesliv egentlig er relevant i den gjeldende debatten.

Hva savner du i norsk debatt?

– Jeg savner en grundigere debatt rundt rasisme, og den forferdelige måten så mange nordmenn både snakker om og oppfører seg når det kommer til spesielt rom-folk, men også mange andre mennesker med annen bakgrunn. Vi må snakke litt mer om hvordan «flokken» involverer flere mennesker enn den norske, hvite middelklassen.

Hvordan kan den norske debatten bli bedre?

– Jeg savner en generell forståelse for at én persons oppfattelse av virkeligheten ikke utsletter en annens. Man kan diskutere sin egen opplevelse, men så må man på et tidspunkt bevege seg videre og ta diskusjonen til et nytt nivå, ellers stagnerer alt.

Hvilken debatt har vært den beste i løpet av de siste årene?

– Jeg synes at Charlie Hebdo-debatten nesten ble bra etter veldig lang tid med provoserende fjas, men så ble den ødelagt av den mest annoying debatten i hele 2015 så langt: Trygdekontoret vs. Kari Jaquesson.

EIVIND TRÆDAL Kommunikasjonsrådgiver i Naturvernforbundet – Vi er et lite land, og det gjør nok at det er ekstra vanskelig å få debatter mellom dem som virkelig har peiling.

De fleste som har god greie på ting, er for dypt inne i sin sektor eller bransje til å tråkke noen på tærne.

Man er enten inkomptetent eller inhabil. Det er ikke så mye et utslag av kultur som av befolkningsstørrelse, men det preger oss.

Hva savner du?

– Den største og mest hårreisende konsensusen som stadig ikke har blitt utfordret ordentlig er ideen om at norsk oljeutvinning i hovedsak er bra for miljøet og verdens fattige, når sannheten er den motsatte, og ingen ser ut til å være spesielt interesserte i å diskutere Statoils katastrofale utenlandseventyr, der milliardene flyr ut av vinduet og CO2-utslippene er gigantiske.

Hvilken har vært den verste debatten i det siste?

– Jeg synes den pågående diskusjonen rundt båtflyktninger og Syriafarere har tatt en slitsom vending. Norge har hardna en del de siste årene, innvandringsdebatten har åpna opp for en tiltagende flom av sofisteri, der ideologiske outsiders fra høyresida har begynt å spikke løs på selve den humanistiske kulturarven de later som om de vil beskytte. Nå er man plutselig blitt en naiv, hyklersk og sleip posør hvis man vil hjelpe folk fra krigssoner. Vi må redde norsk kultur fra dem som vil redde norsk kultur.

AKSEL BRAANEN STERRI Lederskribent og kommentator i Dagbladet – Det verste ved norsk debattkultur er at det sjelden presenteres radikale meninger og at aktørene i den sjelden går grundig til verks.

Hva savner du i norsk debatt?

– En mer åpen, ærlig og forskningsbasert debatt om lovlige og ulovlige rusmidler. Jeg synes det mest spennende bidraget har kommet fra miljøet rundt EmmaSofia om MDMA og psykedelika. De har evnet å kombinere brukerhistorier fra en ærlig og tøff Hege Grostad og solide forskningsbaserte innlegg fra forskerne Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen. Det er bare synd de har møtt så svak motstand.

Hvordan kan den norske debatten bli bedre?

– Ved å løfte fram stemmer som sjelden høres, de som ofte er, men oftere framstilles som maktesløse (rusbrukere, prostituerte, arbeidsledige, illegale innvandrere, syke og så videre). Og ved at flere får større ytringsmot. En må tørre å ytre upopulære meninger. Jeg tror også kvaliteten på debatten hadde økt betraktelig om flere hadde blitt tvunget til å belegge sine påstander med forskning.

Ligger det et lite kronikørfoster i magen din og venter på å bli født?

Ikke utsett keisersnittet! Både premature og fullt utviklede bidrag kan sendes debatt@nd.no.

Groos : RÖyksopp (NO) D’Angelo And The Vanguard (US) Mew (DK) Hozier (IRL) Honningbarna (NO) The Amazing (SWE) Sinkane (US) Matoma (NO) Jack Garratt (UK) Aurora (NO) Fay Wildhagen (NO) wholy martin (NO) OMVR (NO) HubbaBUBBAklubb (NO) SILJa SOL (NO) OAKLAND RAIN (NO) KLONDIKE (NO) Skralklubb: DUKE DUMONT (UK) Emilie Nicolas (NO) The magician (BE) ODESZA (US) CURTIS HARDING (US) Public Service Broadcasting (UK) Snakehips (UK) TOUGH LOVE (UK) nora en pure (CH) blonde (UK) Disciples (UK) Rytmeklubben (NO) Loveless (NO) coucheron (NO) bearson (NO) gymmen (NO) hubbas klubb (NO) Dancke & kommisar (NO)

Groos i Grimstad

BILLETTER I SALG NÅ! www.skral.no

SAMFUNN INTERVJU

MUSEUMSTYVERIET PÅ TJUVHOLMEN Kan man kunstfaglig legitimere Erling Kagges bruk av Norges viktigste institusjon for samtidskunst? Uten tvil, mener han selv.

TEKST EMIL FINNERUD // ILLUSTRASJON DIDRIK MAGNUS-ANDRESEN

ERLING KAGGE trenger vel strengt tatt ingen introduksjon. Han er en akjendis, kjent for sine nasjonalromantiske eskapader i isøde. De senere årene har han også tatt stavtaket inn i landets kunst- og kulturetablissementet, mye takket være rollen som samler av samtidskunst.

En rolle han faktisk fortjener litt kredd for. Det er tross alt ufattelig få samlere av samtidskunst her til lands. Uten å blunke svir vi av titusener på sofa og ferie, eller millioner på oppussing. Men å investere femti laken i et kunstverk som vil berike deg for resten av livet, nei det sitter langt inne for nordmannen.

Samtidig er det noe unektelig norsk over den typen millionær Kagge er. Han møter oss på sykkel, med rufsete hår og hettegenser. Den tilsynelatende nedtonede lassishabitten er akkompagnert av noe så merkelig som en Rolex-klokke, i en skireim dekket av det norske flagg. Denne forvirrende kombinasjonen av fattig- og rikmann virker typisk for den norske, sosialdemokratiske millionæren.

Samlingen til Kagge er helt innafor.

Innafor, men likevel safe. Konseptuell, men likevel ikke for konseptuell. For de som utøver eller følger med på samtidskunsten vil få navn være ukjente. Selve kunsten i utstillingen er nesten utelukkende estetisk og behagelig for øyet, ikke forstyrrende eller foruroligende. Man må ikke glemme at det til daglig henger i en velmøblert arkitekttegnet villa på vestkanten, okkupert av en småbarnsfamilie. For de aller fleste setter det en begrensning på uttrykket. Det er ikke dermed sagt at den ikke finnes interessant.

Alle kunstnere i samlingen er anerkjente og absolutt kompetente på hver sin måte. Men jeg kommer ikke unna å føle at den faller mellom to stoler. På den ene siden vil for eksempel Tauba Auerbach sine arbeider fra 2000-tallet fremkalle et lite gjenkjennende nikk og gjesp for de innvidde. Og uten å kjenne den konseptuelle konteksten vil de samme arbeidene, med flere, fly over hodet på en uskolert cruiseturist eller tante Trude.

Det at Kagge nå i det hele tatt stiller ut i Astrup Fearnley-museet kan leses som et tegn i tiden. I en årrekke har rike

1

14

06/2015

kunstsamlere hatt tilgang til arenaer som i utgangspunktet burde garantere faglig tyngde og relevant kunsthistorisk arkivering av samtiden. Hvorfor museene i dag ukritisk tillater denne innblandingen fra utenforstående, uten særlig tegn til hverken selvkritikk eller diskusjonsvilje, kan man bare spekulere i. Det eneste man ofte får til svar er at «samlingen holder mål» – hva nå enn det betyr.

Har samlingen din såpass kunstfaglig tyngde og er så kunsthistorisk interessant at den fortjener en svær utstilling i Norges kanskje viktigste institusjon for samtidskunst?

– Det er det andre som kan svare på, og det er det mange som har gjort allerede.

Og det har vært et enstemmig ja.

Du skriver i Kunsten å samle kunst at det å samle skal være personlig. Men hvor mye lærer vi om deg, Erling Kagge, gjennom å se disse verkene? Føler du deg blottstilt?

– Ja, helt åpenbart. Jeg føler meg blottstilt.

Det er en rød trå og det er meg. Men det viktige er den utstilte kunsten. Mye av kunsten er i liten grad blitt vist i Norge før. Akkurat nå er jeg litt engstelig. Ikke for kvaliteten i samlingen, fordi den er bra.

Jeg er helt komfortabel med det utvalget museet og jeg har gjort. Det jeg er opptatt av er at flest mulig skal komme og se på utstillingen. Det må være noe av poenget med å stille ut samlingen.

Men føler du at publikum kommer mer under huden din? At det er noe på spill, at du risikerer noe, et offer noe sted?

– Overhodet ikke noe offer, nei.

Inngår samlingen din i et større livsprosjekt? Fra Sydpolen, Nordpolen og Mount Everest, til kunstsamling?

– Det er ikke et uttalt eller definert prosjekt, men ser jeg på det i ettertid så er det det.

Tror det handler om nysgjerrighet og om å oppdage verden, derunder seg selv. Men jeg tror at alle mennesker er født sånn. Det er ikke noe jeg har begynt med, men noe

jeg ikke har sluttet med. Oppdagertrangen blir borte hos mange med årene. Den er mindre hos meg enn da jeg tre år gammel, men den er fortsatt en stor del av livet mitt, jeg ønsker å utforske verden og være med på å leve meg inn i nye ting.

boken preg av også. Noen grunner er man klar over selv. Jeg har prøvd å komme opp med de grunnene jeg selv synes er fascinerende. At det til tider kan være litt motstridende, sett i fugleperspektiv, er jeg helt åpen for.

Er ikke det å gå til Mount Everest og å samle global samtidskunst egentlig bare litt harry rikmannsport i våre dager?

– Da jeg tok de turene hadde jeg ikke noe mer penger enn andre. Turen ble sponset.

Det koster å bygge en samling, men de mest interessante samlingene finner du hos de med begrensende budsjetter. Det er helt åpenbart. At du må velge noe fremfor det andre er bra. At du engster deg for utgiftene, ligger våken i halvsvette, at du må lide litt. De som bare kan kjøpe akkurat det de vil får ofte fine verk, men det blir liksom ikke noe helhetlig som funker.

Selger du noe av kunsten du kjøper i dag?

– Nei, jeg har bare solgt tre, fire arbeider alt i alt i livet.

Hvor store magasiner har du nå? Hvor mye er det ikke plass til?

– Å spørre en kunstsamler hvor mye kunst han har er som å spørre en same hvor mange reinsdyr han har.

Men det er i den størrelsesorden at du kan bytte ut alt i huset ditt hvis du ønsker det.

– Ja. Om den beste utstillingen i Oslo akkurat nå er hos Astrup Fearnley Museet eller hjemme hos meg er vanskelig å si, hehe.

Når jeg leser boken din kan den virke selvmotsigende på et par viktige punkter. På én side maner du til klassiske holdninger som å være lidenskapelig, være personlig, være romantiker, tenke utradisjonelt og så videre. På den andre siden skinner det igjennom en fascinasjon for det internasjonale kunstspillet, i ord og setninger som: trofé, jakt, ligge et hestehode foran, prismanipulering, kartellvirksomhet og slåss for objektene.

Dette kommer på toppen av hyppig namedropping og snikskryt av middager med big players. Ser du poenget mitt?

– Jeg skjønner godt det poenget. Men alle mennesker, herunder meg, har mer enn én grunn til å gjøre det de gjør. Det bærer

Du har tjent pengene dine andre steder, blant annet som forlegger?

– Blant annet. Jeg har også tjent gode penger på foredragsvirksomhet. Ekstremt gode penger! Haha! Har egentlig alltid hatt likviditet. Vært god på å tjene penger.

Jeg har vel hatt det lettere med å tjene penger enn de aller fleste andre.

En kollega av meg i NATT&DAG skrev en reportasje fra en privat Playboy-fest under filmfestivalen i Cannes. Mannen som eide huset var en blasert, rik, åndssvak inder. Fra dobesøket sitt i huset skrev kollegaen min dette hjem: «Han er ikke bare så dekadent at han har en Picasso på dass. Han er så harry at han sørger for at alle gjestene er nødt til å se det». Du har selv dyr kunst på dass. Et knusktørt tekstverk av konseptualisten Lawrence Weiner. Er ikke det også litt i overkant show-off? En slags spray-tanna, sosialdemokratisk brilleslangeutgave av han rike, åndssvake inderen med picassoen?

– Nå er det ikke inne på dassen, men på dassdøren … men altså, jeg tenker ikke på at det er show-off. Det er faktisk Weiner som har tilpasset arbeidet til dassdøren.

Det er opprinnelig fra et svært verk på Santa Monica Boulevard i LA. En kjempevegg. Deretter var det på Kunstnernes hus. Etter det tilpasset han det dassdøren min. Verket kan bare være et sted av gangen. Så hver gang det flyttes på må hans atelier tilpasse det til det nye stedet. Han synes forøvrig det var kjempeflott.

Utstillingen Love Story – Verk fra Erling Kagges samling kan sees på Astrup Fearnley Museet frem til 27. august.

06/2015

15

SAMFUNN REPORTASJE

«

Siden Silom har blitt et populært sted for homo kommet en homofil ekvivalent til ’ping pong sh menn knuser vannmeloner ved hjelp av en enorm ståp

TEMMINGEN AV DEN VILLE

ØSTEN

Militærkupp og eiendomsutvikling truer Bangkoks frynsete rykte. Men ingen vet hva som vil skje når kongen dør.

TEKST BJØRNAR BERGEM FOTO KOKIAT WIRUNHAKIA EN KVELD SENT I MAI er jeg ute på den beryktede Khao San Road, sentrum av backpacker-universet.

Festløver i singlet og sandaler har gjort gata til sin egen. De sover, spiser og drikker seg fulle på den én kilometer lange stripa. Alt som selges er en dårlig idé: lattergassballonger, stekte larver og skorpioner, batteridrevet skrap, og t-skjorter med påskrift som «No money/No honey».

Da mørket faller på tar pubbene over gata. Høy popmusikk drukner i hverandre, og europeiske blondiner med flokete hår danser energisk med tatoverte, unge menn. I krokene svinser gamle hippier og frikere. Thailandske universitetsstudenter drar hit for den frigjorte atmosfæren.

Jeg deler en bøtte vodka og brus med fire slike studenter, da musikken plutselig stopper. Ikke bare der vi sitter, men på alle pubbene i området. Det blir så stille at du kan høre folk prate. To politibiler ruller sakte igjennom gata, og stopper nå og da for å adressere en eller annen fortredelse.

Musikken slås på igjen straks politiet har kjørt tilstrekkelig langt forbi oss.

– De kommer hit hver dag, sier en student.

1

HVER DAG SIDEN KUPPET. 22. mai i fjor styrtet forsvarssjef Prayut Chan-o-cha regjeringen ledet av Yingluck Shinawatra (lillesøsteren til den korrupsjonssiktede, men folkekjære eks-statsministeren i eksil, Thaksin Shinawatra). Begrunnelsen for militærkuppet var å få kontroll over de voldelige protestene ledet av det opposisjonelle partiet.

16

06/2015

De to første ukene etter kuppet ble det innført et portforbud. Militæret stengte bordeller og diverse utesteder mistenkt for lovbrudd. Bordellene utgjorde en viktig inntektskilde for politiet, som lar de holde åpent i bytte mot bestikkelser. Politiet begynte å kreve urinprøver fra intetanende besøkende for å spe på inntekten, og turismen stupte.

Prayut har bannlyst opposisjonell politisk aktivitet frem til valget. Datoen for valget blir stadig dyttet tilbake, men det ble sist satt til september 2016. I mellomtiden jobber regjeringen med å skrive en ny grunnlov. De minste tilløp til protester blir tatt hånd om brennkvikt. Fem studenter gjorde salutten fra Hunger Games-filmene (tre fingre opp for å vise motstand mot en autoritær regjering), og ble anholdt av politiet. Thailendere har blitt arrestert for å lese 1984 på offentlig plass.

Prayut dukker jevnlig opp i vestlig media for sine hårreisende uttalelser. Om dobbeltmordet i Koh Tao, der den ene kvinnen ble voldtatt, sa han at «ingen er trygge i bikini, med mindre de er stygge». Da han ble spurt hva som ville skje med journalister som kritiserte regjeringen, svarte han sarkastisk at de antakelig ville bli henrettet.

Sett fra et vestlig perspektiv er det merkelig at den kompromissløse retorikken virker å slå så godt an blant Thailands akademikere og intellektuelle. En student fra prestisjeuniversitetet Chulalongkorn fortalte meg beundrende at Prayut «har en personlighet som Hitler». I et land med så store ulikheter som Thailand, skyr eliten demokratiet.

ofile, har det how’ der asiatiske pikk.

06/2015

17

SAMFUNN REPORTASJE

«

ETTER Å HA vasket vekk støvet fra Khao San møtte jeg Geir Windsvoll, en nordmann som har bodd i Bangkok siden han ble samboer med en thai-amerikansk socialite. Før de ble kjent trodde han ikke Bangkoks uteliv hadde noe interessant å tilby. Det var en feilvurdering.

– Nordmenn tror Bangkok bare er rølpete horegreier. Hangover 2. Men alle hjemmeifra jeg har tatt med ut på byen sier det samme, at det var noe helt annet enn forventa.

På hjørnet av hotellet Novotel Fenix lyser «Maggie Choo’s Chinese Restaurant» i neon. Ned trappa kommer du til en åletrang restaurant. Dra gardinen til side og du trår ut i et svært lokale dekorert som en kinesisk opiumsbule. Langbeinte asiatiske modeller i sorte kjoler svinger sakte på husker som henger fra en kjetting i taket. Stedet er en klar gimmick, noe Jan Vardøen kunne ha lagd om han slo seg ned i Bangkok. Kundene er bohemer med Prada. Jeg spør Geir om militærkuppet har endret mye for utelivsscenen.

– Det var mye brød og sirkus i starten, men det ble business as usual veldig fort.

Vi drar videre til Small’s, en jazzbar der du gjerne møter bransjefolk fra expatmiljøet. Jeg spør hvordan Bangkok vil se ut i fremtiden. Den kjente reisebokforfatteren Joe Cummings påstår regjeringen ser et forbilde i Singapore, og vil fortsette å kjøre hardt på lov-og-orden mens de forsøker å fjerne pressefriheten på permanent basis.

Utelivsgründeren David Jacobson mener hva regjeringen ønsker er irrelevant, fordi makten vil skifte hender så snart kongen (87) dør. Kong Bhumibol Adulyadej av Thailand blir tilbedt som en halvgud, og militæret er først og fremst tolerert fordi de har tette bånd til monarkiet.

– Ingen vet hva som vil skje når kongen dør. Han har holdt freden og ledet landet siden andre verdenskrig. I verste fall blir det borgerkrig. Blodbad, sier David.

THAILAND HAR HATT tolv vellykkede militærkupp, og mellom tjue og tredve

«

kuppforsøk totalt siden revolusjonen i 1932. De har med andre ord vært igjennom dette før. Uansett om Thailand har en populist eller fascist ved roret, vil landets fremtid og kulturelle identitet bli formet av en umettelig faktor det er umulig å unnslippe.

Det første du legger merke til som turist i Bangkok er den vanvittige mengden mat som selges langs fortauet. Klassisk thaimat blir forbedret til perfeksjon av kokker som har stått på samme gatehjørne og lagd den samme retten i ti, tjue år. Annethvert fortau er en slalåm mellom saktegående bangkokianere og damer som steller istand en deilig papayasalat for seks kroner. Kanskje bortsett fra fortauene i Thong Lo, det hippeste nabolaget i Bangkok. Stedet svermer av innvandrere fra Europa og Japan. Iblant ser du thailandske milliardærsønner råkjøre forbi kaffebarene i Ferrari cabriolet. Gata Sukhumvit Soi 38 er et av få steder i området du kan få tak i et billig måltid. Innen februar vil gatematen i Soi 38 fordufte, jagd vekk av eiendomsutviklerne.

Selv Bangkoks frynsete rykte er truet.

Damokles’ sverd henger over verdens største horekompleks, Nana Plaza. Det er ikke puritanske politikere som tærer på hestehåret sverdet henger i, men det faktum at det ligger midt i byen. Økende eiendomspriser er en sterkere homogeniserende kraft enn noen kuppgeneral kan håpe å være. Globaliseringen vil slå imot Bangkok til alt særpreg er pulverisert.

SMALL’S STENGER KRANENE, og vi blir bedt om å gå.

– Nå finnes det bare én mulighet, sier Geir.

– Hva da?

– Wong’s!

– Wong’s!, istemmer reisebokforfatteren, og jeg roper «Wong’s» jeg også, bare fordi det er et fengende navn.

Wong’s Place er en legendarisk undergrunnsbule som har holdt det gående i tredve år. Bangkok har skjenkestopp

Om dobbeltmordet i Koh Tao, der den ene kvinnen ble voldtatt, sa han at ’ingen er trygge i bikini, med mindre de er stygge’.

18

06/2015

FORSVARSSJEF: Prayut Chan-o-cha.

Foto: Thaigov.gov.th

klokka to om natta, men det finnes alltid en mulighet for de som vil holde det gående lenger. Hvis ikke after hours-stedene klarer å holde seg under radaren blir de tvunget til å betale høye månedelige bestikkelser til politiet. Det er uansett sjelden de varer særlig lenge. Wong’s har holdt lovens lange arm på avstand gjennom så mange år antakelig fordi eieren Sam Wong selv jobber i politiet.

Wong’s ligger i Silom, ikke langt unna horestrøket Patpong, fødestedet til «ping pong show», en ekkel affære der du kan se en dame skyte diverse objekter ut av fitta, fra ping pong-baller til dartpiler og kinaputter. Siden Silom har blitt et populært sted for homofile, har det kommet en homofil ekvivalent til «ping pong show» der asiatiske menn knuser vannmeloner ved hjelp av en enorm ståpikk.

Inne på Wong’s står en brokete samling expats som ikke nødvendigvis har mer til felles enn at de misliker å gå hjem fra byen tidlig. En mann med en hudsykdom i ansiktet stirrer mot meg som han vil overta sjelen min, og han er ikke villig til å flytte blikket. Sam Wong kommer bort for å spørre om jeg skal ha en øl. På forhånd ble jeg advart om at herr Wong har for vane å fysisk kaste ut alle som ikke drikker varene, så jeg takker pent ja. Da jeg snur meg igjen ser Hudsykdommen en annen vei.

En herre med en hvit puddel i armen sprader nonchalant inn i lokalet. Jeg tar

Selv Bangkoks frynsete rykte er truet.

det for gitt at han er en stamgjest. Han presenterer seg som Francesco og kommer fra Liechtenstein. Stakkaren er plaget av så kraftige ansiktsrykninger at han hele tiden må rette på brillene. Jeg spør hva han liker ved stedet.

– Eieren er gal, men på den beste måten. Hvis du er privilegert får du komme opp i annenetasjen.

– Hva er i annenetasjen?

– Det er en hemmelighet, svarer han kokett.

Geir rister på hodet.

– Det er ingenting der oppe. Bortsett fra et biljardbord. Like etter kuppet gikk jeg forbi Wong’s for å se om det var åpent.

Det virka stengt så jeg snudde for å gå, men så hørte jeg Wong hviske til meg.

Han hang ut fra et vindu i annenetasjen og vinka meg inn. Det var ganske dårlig stemning … Ingen av oss fikk lov til å gå ut igjen på grunn av portforbudet, så vi bare stod der innestengt rundt et biljardbord og venta på morgenen.

Jeg drar kjensel på en mann i blazer med glattbarbert hode og smultringskjegg. Det er DJ-en fra Maggie Choo’s.

Han skyter sarkastiske bemerkninger i retning av en gjeng muntre amerikanere som jobber på Hollywood-produksjonen All I See Is You med Blake Lively. De ser ikke ut til å bry seg. Wong’s stenger og alle må ut. Vi venter til amerikanerne har gått først. Ute i friluft er det utilgivelig lyst.

– Jævla amerikanske fitter. De jævla folka er alt som feiler filmbransjen, snerrer den britiske DJ-en.

– Slapp av … Det var hyggelige folk, sier Geir i en broderlig tone.

– Du må ha hatet musikken jeg spilte.

Jeg vet at du hatet den, anklager han, og avslører en usikkerhet som ikke kler en kar som ser ut som tyrannen i en framtidsdystopi.

– Nei, nei, jeg likte den.

– Okei. Hva slags musikk spilte jeg?

Geir blir svar skyldig. Jeg ser meg om etter en taxi.

– Bli med på en øl til. Jeg trenger en øl til, ber DJ-en.

Vi takker nei og jeg får satt meg inn i en drosje. Sjåføren har antakelig vært lenge på jobb, da han legger seg ned for å sove mens vi står ved et rødt lys.

Forbi krysset kaster sjåføren søppel ut av vinduet og skriker av glede.

akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no

TEMASTOFF UTLANDET

«

Mars kommer til å trenge kompetanse på mange forskjellige områder.

SEND DEM TIL MARS Avstanden til Mars er såpass stor at vi ikke kan sende folk dit og tilbake igjen. Derfor har jeg noen forslag til hvem vi kan sende.

TEKST MARCO REINERTSEN ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM DA JEG BLE SPURT om å skrive om «utlandet» til denne utgaven visste jeg med en gang hva jeg skulle skrive om: Koloniseringen av Mars! «Den Røde Planeten» har ikke bare det minst oppfinnsomme kallenavnet i hele melkeveien, den ser også ut til å bli den første planeten mennesket koloniserer. Hva slags samfunn ønsker vi oss egentlig på Mars?

Det er på tide å ta debatten.

I løpet av mitt korte liv har jeg lært to ting: Det beste våpenet mot hatere er SUKSESS, og at Norge, spesielt mitt lokalsamfunn, har utrolig mange ressurssterke personer å by på. Å starte en koloni på en annen planet er krevende.

Vi kommer til å trenge kompetanse på mange forskjellige områder.

1

Styresett Har du sett filmen Mission to Mars fra 2000? De som kjenner meg godt vet at dette er sånn jeg vanligvis starter frierier, men for en gangs skyld har jeg ingen økonomiske baktanker med spørsmålet.

Mission to Mars handler om en Mars-ekspedisjon som ender i kaos, og viser hvor galt det kan gå når mennesker overlates til seg selv på en ny planet. Mars vil trenge en sterk og fremsynt leder som kan bevare kontroll, en som ikke endrer mening bare fordi hans undersåtter har argumenter som virker rasjonelle og fornuftige.

Derfor bør vi sende formannen i Bøler Kommunale Omsorgsboliger, Jan Eik. Eik

20

06/2015

har lang erfaring med å ta avgjørelser som kan virke meningsløse. Han har for eksempel, på tross av at flere velskrevne og godt argumenterte brev fra meg, nektet meg de enkleste gleder i mitt eget hjem enten fordi «murpussen i taket» i leiligheten under tydeligvis ikke tåler at jeg uttrykker meg ved hjelp av dans, eller ved å sjikanere meg ved å kreve innsyn i leiligheten fordi det VISSTNOK er så «ekstreme forhold» på badet mitt at det har utviklet seg et slags «økosystem av sjeldne insekter»? Vel, jeg vet om et sted som verken har murpuss eller insekter.

Sikkerhet Sikkerheten på en nyoppstartet koloni bør være brutal for å kunne stanse eventuelle opprør og revolusjoner. Jeg kan ikke komme på noen som er bedre på å knuse mulige opprør enn den para-militære fascistorganisasjon Lillestrøm Bowling, anført av daglig leder «Obersturmführer» Henning og hans lakei Ahmed, som på egenhånd har knust mine forsøk på å benytte meg av min RETT til ytringsfrihet når jeg har bowlet, og som har systematisk jobbet imot meg og mine dyr de siste ti årene gjennom bruk av hersketeknikker (hodepinen, eksplosjonen og fedmen min).

I samme slengen kan man sende med Securitas avdeling Strømmen Storsenter som «måtte» trå til under mitt 9/11 og Mission to Mars-inspirerte frieri til Jorunn Stiansen da hun signerte CDer på senteret for noen år siden.

Helse og velvære Man bør ha leger på Mars. Jeg foreslår

min fastlege Roald Hansen. Han er en selverklært ekspert på fedme som ikke lar hensyn til pasientens følelser komme i veien for sårende, bombastiske påstander om kosthold, utseende og hva han mener er «forsvarlig hygiene»!

Utdannelse Jeg ser i utgangspunktet på utdannelse som lite annet en et nyttig indoktrineringsverktøy for kommunistene og nazistene i Norsk Psykiatriforening, men om man absolutt må ha utdannelse foreslår jeg å sende hele Lilletuen Barnehage og deres satanistiske fokus på konformisme, innestemme og det de selv påstår er den såkalte «normale seksualiteten»!

Hva gjelder barneskole kan jeg anbefale min gamle norsklærer, psykiater Håvard Lilletøyen på Institutt for ungdom med schizofreni og atferdsvansker.

Han hjalp meg gjennom mange tunge perioder i oppveksten, og tross hans noe uortodokse læremetoder, som stort sett bestod i seksuelle overgrep og trusler, lærte han meg tidlig at man ikke trenger nære venner når man har MAT! Jeg synes alle på Mars bør få en like god start på livet og anbefaler derfor å sende Lilletøyen til Mars, selv om han har vært død i tre år.

Også på Mars kan folk falle gjennom systemet, så de bør nok ha NAV. Jeg kan anbefale en meget god og rettferdig saksbehandler, nemlig Mette Nyhagen på NAV på Tøyen. Hun viker ikke fra reglene en eneste tomme, uansett hvor gode grunner det er, og nekter å bruke oksygen på annet enn å være en motbydelig frekk drittkjerring. Dette passer ypperlig om man skal jobbe et sted hvor man må spare på oksygen, nemlig MARS! Mat Tydeligvis har det vært et slags møte hvor alle har bestemt hva som er sunn og næ-

ringsrik mat, og som alltid når folk møtes for å snakke, skjedde det bak min rygg.

Hadde noen fortalt meg hva som hadde vært smart og LURT å spise da jeg vokste opp hadde det nok uansett ikke hatt noe å si, for jeg kan faktisk ikke noe for hvordan jeg er, jeg har prøvd å trene og jeg har prøvd å spise sunt!

Men etter hvert som jeg ble større (!) skjønte jeg at det var visse ting man bør spise om man vil få et lengre liv, bedre helse og mulighet til å handle i såkalte NORMALE klesbutikker. Kolonien på Mars må få sjansen jeg aldri fikk, så jeg synes man bør sende brokkoli, knekkebrød og sånne harde oransje pinner til Mars, så får vi her på jorda bare klare oss med Big One, Superchips og Maryland Cookies med ekstra sjokolade.

Kultur Mars bør gjøre som Las Vegas, et annet ørkensamfunn, hvor man betaler entertainere for å ha PERMANENTE opptredener på samme scene over mange år.

Vi trenger humor. Her er det åpenbart mange valg, men da vi hadde julebord var det en artig kar fra jobben (Karol fra Polen) som hadde mange gode og bra (og noe ondsinnede og grunnløse) spøker som gikk på kroppslukt og utseende om enkelte i publikum som ikke hadde fått tid til å dusje før jeg hadde dratt dit og jeg har faktisk en medfødt sykdom som gjør at jeg ser mer robust ut enn det jeg er! Han var utrolig morsom! Han burde få permanent plass som komiker PÅ MARS! Jeg ønsker koloniseringen av Mars velkommen, og tror dette blir et vanvittig spennende prosjekt. Jeg kunne tenkt meg å dra til Mars selv, men vi får se hva jeg rekker, rett og slett! Kan ikke love noe akkurat nå, jeg har en del andre ting som skjer akkurat nå, skriver litt for NATT&DAG for eksempel, så får se, da. Men hadde vært fett å få det til en gang!

TEMASTOFF UTLANDET

URIKS PÅ FEST Noen gang fått meldingen «Ut i kveld?» og vært livredd for å måtte prate om utenrikssaker?

TEKST MARCO REINERTSEN // ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM DU ER PÅ FEST OG HAR en kul og bra samtale om musikk, film og vernissasje, også er det en eller annen idiot med generell studiekompetanse som skal ta opp utenriks. Ikke fortvil. Følger du disse trinnene kommer du deg gjennom alt.

1

1: Gå til personangrep Skulle noen prøve seg på andre temaer enn de som er listet over, er de sannsynligvis studenter ved Universitetet. Folk som studerer gjør det som regel fordi de ble mobbet på skolen og som en konsekvens av mobbingen har søkt tilflukt i kunnskap som gjør dem til «konger». Disse menneskene vil ha så dårlig selvtillit at de ved det minste hint om at de er sære vil knekke fullstendig sammen. Sånn STENGER du en samtale om noe du ikke vet noe om: Festdeltaker: *tydelig nervøs* Heh …

De opptøyene i Makedonia blir spennende å følge fremover ass. Balkan er jo litt av en krutt-tønne! ;) Du: Fin skjorte du har der, har du kjøpt den på DRITTBUTIKKEN ELLER? 2: Vær første ute med å svare Lukter du at en samtale om uriks er i gang, gjelder det å være den første som svarer. La oss si at personen som starter samtalen vil snakke om USA. – Jaja, gutter, spennende det som skjer med valget i USA nå?

Si de største selvfølgelighetene om amerikansk politikk du vet om. Da er det de andre i samtalen som er nødt til å bygge videre på det grunnleggende du ak-

kurat har sagt, og du kan slappe av mens du leter etter en vei ut av situasjonen.

– Obama har vel vært president to perioder nå, da kan han vel ikke bli valgt igjen?

– Husker du George Bush, han var dum ass! Ikke akkurat smart akkurat! ;) – Presidentvalget i USA handler jo mye om penger …

Så smiler du og drikker litt til mens du bader i beundringen til de andre på festen og prøver å skjule de stadig større svetteflekkene dine.

3: Gjenta argumentene til per-sonen du snakker med Bor man i en storby kan det være at personen du snakker med har satt deg i en felle. Det kan være han er for eksempel er en USA-entusiast som har studert USA på Universitetet, har vært ett år i Minnesota på utveksling og følger amerikansk fotball tett.

Vanligvis ville man i møte med en intelligent person utnytte hans psykiske problemer (se punkt 1), men når emnet er et av de tidligere nevnte, forventes at det at man må holde en samtale i gang.

Festdeltaker: Blir spennende å se hvordan Hillary Clinton takler epostskandalen!

Du: Ja, det har jo blitt litt av en skandale de greiene der?

Eller du kan prøve deg på noe sånt: Festdeltaker: Bernie Sanders er i teorien en god kandidat, men han er uvelgelig for amerikanere flest.

Du: Ja, han er vel ikke helt valgbar akkurat?

Bra tjukken! Dette går jo veldig bra!

Nå er du kanskje klar for å prøve deg på si noe selv?

4: Lat som om du sa feil Etter hvert som samtalen drar ut vil flere likevel forvente at du sier noe med mer substans. Om du ikke aner noe om temaet sier du bare hva som helst, og når du blir tatt for det, later du bare som om du bare sa feil.

Du: IS er katolikker, leste jeg i går?

Festdeltaker: Katolikker? Tror kanskje du mener muslimer?

Mys, se opp i lufta og lat som du tenker på all kunnskapen du har om IS og si: «Ja, muslimer ja, var det ikke det jeg sa? Hva sa jeg?»

Nice! Krise avverget! Din samtalepartner vil tro at du bare rotet litt i ordene enten fordi du har så mye kunnskap og at du gikk litt i surr eller at du begynner å bli full. Og du vet godt hva som kan skje når to samtalepartnere begynner å bli surrete i hodet på grunn av for mye alkohol. Dere kan bli mer enn samtalepartnere, for eksempel seksuelle partnere.

5: Styr samtalen vekk fra sak og inn på person Eleanor Roosevelt sa at: «Great minds discuss ideas; average minds discuss events; small minds discuss people».

Det passer jo godt på deg, du som har en «small mind». Derfor bør du så fort som mulig styre samtalen inn på en sentral person i emnet og vekk fra selve saken.

Festdeltaker: Når et så ustabilt og paranoid regime som Nord-Korea begynner å henrette militære ledere er det fort gjort at ting begynner å eskalere.

Du: Har du sett Kim-Jong Un eller? Han er jo skikkelig feit! *vent på latter* Han har jo sånne tsjing-tsjong øyne! *lag smale øyne med fingrene og snakk tulle-asiatisk* Har du sett når han ser på ting eller? Kim-Jong Un looking at things? *pek på noe og snakk tulleasiatisk mens du hever stemmen fordi alle på festen diskuterer hvor kul du er* Bruk det samme grepet om for eksempel Russland nevnes.

6: Lat som om du vet mer enn du egentlig gjør og vær arrogant Noen ganger vil ikke folk gi seg.

Festdeltaker: Jeg synes ikke det er noe gøy å tulle med Nord-Korea. Er du klar over hva slags forhold det er i de konsentrasjonsleirene de har der eller?

Du: *Smiler overbærende* Ja, det vet jeg veldig godt du ;) Festdeltaker: Hæ, hvordan da?

Du: Tror jeg du skjønner selv hvis du tenker deg om ;) 7: Gå til fysisk angrep på de du snakker med Skulle alle de ovennevnte tipsene feile og folk fremdeles insisterer på å snakke om utenriks, er siste utvei å gå til fysisk angrep.

Man kan enten konspirere med andre på festen og samle en slags «koalisjon av villige», slik at du vil ha mindre ansvar når sykebilen kommer. Det er også mindre sjanse for du selv blir hardt skadet. Om ingen av de andre på festen vil være med, kan du gå til angrep selv, men da bør du forklare de andre på festen hvorfor du gjør det, og aller helst bør personen du angriper være mindre og fattigere enn deg.

Lykke til!

06/2015

21

LITTERATUR INTERVJU

KJØR PÅ!

Mazdak Shafieian har endelig gitt ut essaysamling, men lar seg ikke intervjue på normalt vis av den grunn.

TEKST HEDDA LINGAAS FOSSUM FOTO JETON KACANIKU

bærere av den såkalt døde fortiden. Vi har hele arven på våre skuldre. Vi er historien.

– KJÆRE HEDDA, takk for ny versjon. Jeg har endret alt radikalt.

Meldingen tikker inn kort tid etter at intervjuet er sendt til sitatsjekk. Å organisere forfattere blir av og til sammenlignet med å skulle «gjete katter», og å intervjue dem kan av og til oppleves som noe lignende. Mazdak Shafieian er poet, redaktør og over gjennomsnittlig velartikulert, enten det er over et kafébord eller mellom to permer. Å trykke intervjuet i sin muntlige form kommer allikevel ikke på tale.

– Det er slik jeg alltid pleier å gjøre.

Poenget med muntlige samtaler er å lage et fundament for samtalen. På et betydningsnivå er like fullt ingenting endret i det hele tatt. Jeg har bare omformulert meg.

Shafieian beskrives kanskje ikke uten grunn som et «enmanns kraftsentrum i norsk litteratur» av sin redaktør. Siden debuten med diktsamlingen Dyregravsmørke i 2006 har han vært en markant og aktiv skikkelse i norske litteraturmiljøer, blant annet som redaktør for skriftserien Au petit garage og tidsskriftet Teologi, og som redaksjonsmedlem i Vinduet. NATT&DAG treffer ham rett før lansering av essaysamlinga Det urgamle materialet, en utgivelse det har vært knyttet store forventninger til, etter å ha vært på trappene og blitt utsatt flere ganger. Ord som «endelig» og «etterlengtet» er blitt tatt i bruk.

Essayene i Det urgamle materialet kretser rundt sju forfatterskap, først og fremst fra det 20. århundre. Blant dem finner man danske Elsa Gress (1919-88), store iranske forfatterskikkelser som Sadegh Hedajat (1903-51) og Mahmoud Dowlatabadi (f.

1940), i tillegg til norske samtidsforfattere som Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde.

På godt og vondt?

– Den historiske arven vi snakker om er ikke bare noe humanistisk, men også barbarisk, noe både Elsa Gress og Mahmoud Dowlatabadi er svært opptatte av. Vi bærer alle like mye på barbariske tankefrø som på de dypt humanistiske. En intellektuell som Gress – en av de skarpeste jeg har lest – graver i fortiden i et forsøk på å finne ut hva som gikk galt, og avkode det hun kaller «historiens sjelevirus». Hva er det som forårsaker historiens ofte tragiske gjentagelsestvang? Gress prøver å avkode koordinatene for denne gjentagelsestvangen, samtidig som hun selv, med sin umåtelige lærdhet, gjendyrker de humanistiske tankefrøene hun har arvet fra sine fortidige.

1

Du skriver at du vil «undersøke arvens udødelighet i samtidslitteraturen». Hva legger du i det?

– Det er en kritikk av en viss type kritikervirksomhet, hvor kanon betraktes som noe stivnet og arkivert, og som noe fortidig som samtidslitteraturen skal leses opp mot. Jeg er selv mer opptatt av den jeanpaulske skolen [Jean Paul (1763–1825), tysk forfatter, journ. anm.], hvor humanismens og litteraturens vesen tenkes og forstås som en kjede av brevutvekslinger gjennom generasjoner og på tvers av tidens kronologiske løp. Litteraturhistorien for meg er en bok uten paginering. Det er dens bevegelse som er interessant for meg, fortidens gjenklang i nåtiden og omvendt.

– Legendariske Poul Henningsen har en fantastisk doktrine som jeg er veldig svak for. Han sier «vi er historie». Vi er levende

22

06/2015

Du nevner ofte disse koordinatene, som du selv også søker å avkode. Hva sikter du til?

– Med koordinater mener jeg det som strukturerer vår måte å tenke på, og i boka problematiserer jeg særlig fastmonterte identitetsmodeller. Selv tenker jeg mest på de rigide mønstre som den tradisjonelle venstresiden så utmerket godt sørger for å bevare slik de er. Venstresidens begrep om det multikulturelle er noe av det mest miserable og konservative jeg vet om. De skal være talerør for «minoritetene», samtidig som disse grupperingene de skal forsvare ikke et eneste øyeblikk opphører å være underlagt det «opphav» de tvinges til å være underlagt. Spørsmålet er ikke hvordan vi tar stilling til den ene og den andre «grupperingen». – Husk at når analytikeren hører på analysandens og pasientens historie, har han lært alt fra begynnelsen av timen å være obs på én ting: Å ikke la seg rive med i møte med pasientens begreper og tankemodell. Vi gjør dessverre det motsatte. Vi opererer med pasientens begreper. Så lenge man ikke gjør et forsøk på å slette disse fastmonterte identitetsmodellene, kommer pasientens traumatiske erfaringer alltid tilbake, men bare i nytt kostyme.

Du er ikke så glad i «forbilder» – «lister over anbefalte bøker» og den slags. I stedet snakker du om «erindringskunst», kan du si litt mer om hva du legger i det?

– Jeg har ingenting imot «forbilder», tvert imot. Jeg har mange forbilder selv, alle de jeg skriver om er mine forbilder, spørsmålet blir bare hvordan jeg forholder meg til dem. Man må ha en aksjonistisk relasjon til forbildene sine, så de ikke skal betraktes som «arkiverte» og forbigåtte.

For meg er det interessante det jeg kaller

Mazdak Shafieian (f. 1980) har skrevet diktsamlingene Dyregravsmørke (2006) og Antwerpen (2011) før diktsamlingen Det urgamle materialet som kom i mai.

Han har også vært redaksjonsmedlem i toneangivende tidsskrifter som Au petit garage og Vinduet.

I tillegg er han kjent for å være forfriskende kompromissløs på grensen til uforskammet når han tar mikrofonen på litteraturarrangementer. Har «Kjør på!» som catch phrase.

litteraturens stier og hvordan de forgrener seg i dag. Våre akademiske institusjoner ser Joyce, men de ser ikke Svein Jarvoll.

De har flere forfattere fra opplysningstiden på pensum, men kjenner ikke til opplysningsmennesket Elsa Gress. De har med andre ord «lært» det viktige slik det var, men ikke klart å sette fingeren på og oppdage det vesentlige i vår tid. Når intellektuelle som Gisle Selnes og Henning Hagerup er så viktige for meg, er det blant annet fordi de begge er «aktivistiske» tenkere, og fantastiske lesere av vår tid uten at fortiden eller klassikere behandles som «fortidige» hos dem.

Hvordan oppdaget du Elsa Gress, egentlig? Jeg er blant dem som aldri har hørt om henne.

– Jeg registrerte for mange år siden navnet hennes hos Henning [Hagerup], hvor hun kort ble nevnt i essayet «Det gamle Europa». Og da Henning og jeg skulle ha en samtale om hans essayistikk i Vinduet, var jeg innom biblioteket og lånte hennes Fuglefri og fremmed. Og da ble jeg overveldet av hvor enorm hun var. Etter det brukte jeg et år på å gå gjennom hele forfatterskapet.

Hvis du skulle hatt med en annen kvinnelig forfatter, hvem ville det vært?

– Jeg er usikker på om jeg forstår hva en «kvinnelig forfatter» er. Da må vi også snakke om «mannlige forfattere», «muslimske forfattere», «handikap-forfattere», «homoseksuelle forfattere», et cetera. Men jo, jeg kunne kanskje ha skrevet om Ann Jäderlund, iranske Forough Farrokhzad som jeg skrev et mindre bra essay om i Vinduet for ti år siden, eller om Tone Hødnebø, som jeg setter stor pris på. Anne Helene Guddal er også en jeg setter høyt; ikke bare som poet. Hun er en av de mest lærde i min generasjon, som skriver svært reflektert essayistikk.

Over til noe litt annet: Samtidsessaystikken i Norge i dag. Hva synes du, og er det noen sider ved den du er kritisk til?

– Det skrives mye fantastisk essayistikk i Norge i dag, hos yngre så vel som hos eldre. En del banaliteter og manglende historiebevissthet blant noen yngre essayister, stiller jeg meg likefullt skeptisk til. De har et sånt naivistisk prosjekt, inndeler historien i enkeltepoker, for så å si at vi nå er liksom ferdige med den ene og andre epoken. Det var en av dem som for ikke altfor lenge siden kritiserte Mircea Cartarescu for å skrive det tjuende århundrets litteratur på ny. Men nå er det en annen epoke vi lever i, mente han, og derfor må vi skrive det tjueførste århundrets litteratur.

– Jeg opplever ikke bare den slags «essayistikk» som svært ungdommelig og reaksjonær. Når jeg til tider kaller den norske offentligheten for en vits, er det blant annet fordi det er sjokkerende at den slags i det hele tatt blir tatt på alvor.

Tenker man så naivt og reaksjonært, så måtte vi legge hele åndshistorien ned, og for eksempel forkaste hele Agambens tenkning fordi han skriver Benjamin og Heidegger på ny. Det er uhyggelig å konfronteres med den slags menerier.

Epokeinndeling kan vel også være et verktøy, for eksempel for å skape debatt?

– Da blir det debatter av det, og mye mat til media og avisene, men ingen tenkning.

En annen ting som kommer fram i essaysamlinga er en viss kritikk av den såkalt «borgerlig radikale» …

– Den borgerlig radikale er ambassadør for alt som er godt, og «vet» hva som er bra og hva som er umenneskelig. Han er flink til å snakke om nazismen som noe barbarisk slik det var, og om de andre tingene som det er «kjekt» og riktig å snakke om. Det er kjekt å kritisere et tidsskrift for at det ikke er så mange «kvinnelige» skribenter. På samme måte som det lyder kjekt å fordømme holocaust og forsvare «minoritetene» i samfunnet vårt i dag.

Men evnen til å finne koordinatene for historiens sjelevirus og dens vandrende spøkelser i vår tid er han blottet for. Fortiden for den borgerlig radikale er en serie hendelser slik de var. Men refleksjonen over fortiden som skal slå ned som et lyn i et kritisk øyeblikk, som Benjamin kaller det et sted, dét mangler han.

Mazdak Shafieians Det urgamle materialet utkom på Gyldendal i mai.

«

Jeg er usikker på om jeg forstår hva en ’kvinnelig forfatter’ er.

ÂŤ

Venstresidens begrep om det multikulturelle er noe av det mest miserable og konservative jeg vet om.

06/2015

23

KULTUR INTERVJU

NATT&DAG PÅ FESTIVALTURNÉ Vi bruker sommeren vår på musikkfestivaler, og du kan bli med.

TEKST NIKOLAI KLEIVAN & DANIEL RAMBERG FOTO CHRISTOPHER ROGNE HELBERG I TILLEGG TIL Å HA dekket norske musikkfestivaler i 26 år, har NATT&DAGs papiravis i mange år vært fin til festivalbruk. Den har vært alt fra morsomme hatter, fluesmekker, sitteunderlag, godt (og dårlig!) lesestoff i de såkalte «slaga» mellom konsertene, asjett, (veldig) dårlig frisbee, isolasjon i morkne teltvegger og en forlengning av armen din når du midt i en folkemengde forsøker å oppnå kontakt med den såkalte «gjengen».

26 års erfaring gjør oss sikre på at papiravisa aldri dør. Likevel: Det er gøy med video og lyd også, særlig på musikkfestival. Derfor skal NATT&DAG i samarbeid med Coca-Cola lage festival-TV fra åtte av sommerens musikkfestivaler.

Vi skal, i kronologisk rekkefølge, besøke Bergenfest i Bergen 11. – 14. juni, Piknik i Parken i Oslo 26. – 28. juni, Palmesus i Kristiansand 3. – 4. juli, Trænafestivalen på Husøy på Træna 9. – 11. juli, Skral i Grimstad 14. – 15. juli, Slottsfjell i Tønsberg 16. – 18. juli, Øya i Oslo 11. – 15. august og Pstereo i Ptrondheim 21.

– 22. august. I tillegg besøkte vi Findings Festival på Bislett Stadion i Oslo den siste helga i mai, for å «kjenne på stemninga» og prøve ut formater.

Programlederen vår er to meter høy og heter Lars Berrum. Du kjenner ham kanskje fra å være ganske kjent, men for at dere skal

1

24

06/2015

knytte enda tettere bånd før han står foran deg på konsert i sommer, ba vi ham gjennomgå Aftenpostens HVILKEN FESTIVALTYPE ER DU?-test fra 2010. Kjør test!

Hva pleier du å ha på deg på festival?

1 Converse, trange jeans og t-skjorte 1 Sorte plagg 1 Fargerike klær og solbriller, hårbånd 1 Baggy jeans/shorts og caps Hvilket uttrykk ville vært mest naturlig for deg å bruke?

1 Tøft eller kult 1 … i helvete 1 Supersweet, awesome og wow!

1 Det er så meta, whatever …

Hva er / ville vært din sjekkereplikk?

1 «Kan du holde ølen min?»

1 Har ingen 1 Jeg bare står og «poser» 1 Sier hei og smiler Hvilken festival er din favoritt?

1 Norwegian Wood 1 Hovefestivalen 1 Øyafestivalen 1 Infernofestivalen 1 Slottsfjell 1 Jeg liker egentlig ikke festivaler Hvorfor er du på festival?

1 For å være sammen med venner 1 For å sjekke 1 For å se bandet jeg egentlig skulle se

på SXSW 1 For å feste 1 For å se mine favorittband Gratulerer, Lars Berrum, du ble 73 % DEN ETABLERTE og 44 % INDIEHIPSTEREN. Her er Aftenpostens beskrivelse av deg: Endelig fri fra familien! Selvom (sic) du er glad i barna dine, så er det fantastisk å kunne nyte noen halvlitere i plastikkglass til Dum Dum Boys (sic) og Neil Young.

Festivalsommerens høydepunkt er å sitte i solen og mimre med kompiser tilbake til da Ragarockers (SIC!) spilte på Roskilde i 1999, og konstatere at Michael Krohn er like tøff i dag som da. / Du drar på festival hovedsakelig for musikken. Du liker å «namedroppe» ukjente band du begynte å høre på i fjor og synes det meste er 2000-and-late. Du kjenner mange i musikkbransjen og sommerens høydepunkt er når du kan diskutere lineupen med hipsterne på Øyafestivalen.

– Jeg har alltid sett på meg selv som et gjennomsnittsmenneske, men nå må jeg bare innse at det hele var en livsløgn. Jeg er en etablert indiehipster, noe jeg selvfølgelig må ta innover meg. Dette skal jeg klare, jeg må bare få skaffa meg noen barn og opparbeide meg litt kunnskap om musikk.

Du er i hvert fall en skikkelig festivaltype!

Hva er ditt beste festivalminne etter et langt festivalliv?

«

– Jeg vil trekke fram Aiya Napa-stemningen på brygga under fjorårets Slottsfjell.

Jeg har aldri sett så mye pikk, pupp, slossing og glede på ett og samme sted. Ellers kom jeg en gang i håndgemeng med en amerikaner på Quart-festivalen. Jeg er usikker på om han var rapper eller var med i crewet til en rapper (potet/potato).

Uansett så var ikke den seansen noe han kan skryte av i en raplåt.

Festlig! Hvilke festivaltyper håper du å møte i sommer?

– Jeg håper at jeg møter de som ER festival, som har kledd seg for anledningen og gledet seg et helt år.

Lars Berrum er den mest etablerte TV-stjerna på laget, men du kan få være med du også! Ja, du, ja. Din jævla gærning. På hver festival skal vi nemlig ha med oss en lokal gjestereporter! Hvis du tror du er vår lokkale pokkal, er det bare å legge ut et bilde eller en video på Instagram, med #ndfestival og #choosehappiness, så kan du vinne både festivalbilletter og muligheten til å bli NATT&DAG-TV-stjerne.

Lars, hva slags folk vil du ha med deg på TV? – Her vil jeg møte alle typer mennesker.

Alle oppfordres til å bli min «lokkalpokkalpartner». Jeg tror alt fra den beskjedne Kristiansands-dama til den brautende trønderen vil funke.

Jeg vil trekke fram Aiya Napa-stemningen på brygga under fjorårets Slottsfjell.

9 AV 10 LYKKES Oppnå bedre karakterer som privatist!

DYKTIGE LÆRERE

Effektiv og eksamensrettet undervisning Klasseroms- og/eller nettstudier

HVILKE FAG BØR DU TA?

Snakk med en av våre rådgivere, det er gratis og uforpliktende.

73 88 40 20 • sonans.no

KULTUR GUIDE

ALTERNATIV FILMSOMMER Lei av storfilmdominansen på sommerkinoen?

Her er 15 grunner til å bli hjemme i sofakroken.

TEKST ATLI BJARNASON ILLUSTRASJON CONSTANCE TENVIK SOMMERTID ER blockbuster-tid. Det har du innfunnet deg med for lengst, men du har likevel sett deg mett på nyinnspillingene, oppfølgerne og alt det øvrige overlessede Hollywood-rukkelet som dominerer kinoene i feriesesongen.

Du vil ha nye impulser.

Heldigvis lar dette ønsket seg oppfylle uten at du engang trenger å forlate sofaen. Vi har finkjemmet strømmetjenestene, og nedenfor følger tips om diverse filmatiske godbiter og hvor du finner dem.

Du har med andre ord nok av grunner til å sitte inne mens sola skinner.

1

GRIPENDE DRAMAFILMER The Immigrant (2013) De siste årene har James Gray gjort seg bemerket med sine solide dramaer og sin klassisk-amerikanske registil i filmer som We Own the Night (2008) og Two Lovers (2008). Men til tross for overveldende positiv kritikermottakelse og store navn på plakaten, fant The Immigrant aldri veien til norske kinoer. Nå kan du endelig se detenkelte regner som Grays beste film, med Marion Cotillard i en prisvinnende hovedrolle.

Viaplay Apen (2009) Jesper Ganslandt åpenbarte seg som den fremste og mest spennende figuren innenfor den såkalte vest-svenske filmbølgen da han lanserte Farvel Falkenberg (2006) for snart ti år siden. Hans neste spillefilm, Apen, føles i ettertid ufortjent oversett. Den er ingen behagelig filmopplevelse, men like fullt et imponerende verk; en kompakt, intens og klaustrofobisk skildring av en dritstressa kjørelærer som vet at en tragedie venter ham når han kommer hjem fra jobb.

Netflix Last Days (2003) Kanskje du fikk med deg den glimrende Kurt Cobain-dokumentaren Montage of Heck da den gikk på Cinemateket i Oslo

26

06/2015

i mai? Trenger du nok en dose Cobain, er Gus van Sants Last Days verdt å se. Michael Pitt spiller en rockestjerne, åpenbart modellert etter Nirvana-frontfiguren, som har isolert seg i et hus i skogen og subber mutt og apatisk rundt i tydelig håpløshet.

Der Montage of Heck avviser den romantiske myten rundt Cobains triste skjebne, boltrer Last Days seg i den og gjør den til noe vart og vakkert.

HBO HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN 4 Little Girls (1997) Spike Lee er en aktiv dokumentarfilmskaper mellom spillefilmprosjektene, og 4 Little Girls var hans første dokumentar.

Den tar utgangspunkt i et bombeangrep på en kirke i Alabama, som tok livet av de titulære jentene i 1963, for derfra å belyse det urolige klimaet som rådet i Sørstatene den gangen. Blant annet får Lee den datidige guvernøren og segregasjonsforkjemperen George Wallace i tale, og det er ukomfortabelt og dypt fascinerende å se den utgamle mannens tafatte og transparente forsøk på å unndra seg skyld.

HBO Tim’s Vermeer (2013) I dag er nok tryllekunstnerduoen Penn & Teller mest kjent for å drive platt samfunnskritikk i tv-serien Bullshit, men det viser seg at de har et par ess i ermet.

Tim’s Vermeer handler om ingeniøren Tim Jenison, som er besatt av den hollandske kunstmaleren Johannes Vermeer og hans nesten fotorealistiske stil, og vil forsøke å finne en måte gjenskape maleriene for å avsløre teknikken bak dem. Filmen vekker til live en rekke interessante spørsmål rundt hva kunst er og innebærer, men måten Jenison lar seg oppsluke av prosjektet er vel så fascinerende.

C More & Filmnet Hoop Dreams (1994) En av de aller største dokumentarklassikerne. Først og fremst er dette en historie om to tenåringer som drømmer om å komme seg ut av harde kår i Chicago ved å oppnå NBA-drømmen, men underveis

ekspanderer filmen til å bli noe langt større og mer omfangsrikt – slik det gjerne er med enestående dokumentarer. Hoop Dreams er usedvanlig intim og gripende, til tross for en spilletid på tre timer; en fantastisk skildring av vanlige liv.

Netflix SKREKKFILMER – GODE OG SKREMMENDE DÅRLIGE Candyman (1992) Sier du «Candyman» fem ganger foran speilet, dukker han opp bak deg. Det er lett å latterliggjøre filmen, ettersom den tar utgangspunkt i noe som låter som en leirbålhistorie, og dette aspektet har også blitt parodiert en rekke ganger. Det er urettferdig overfor en skrekkfilm som både er forførende og genuint ekkel, men i tillegg har vektigere ting på hjertet.

Dette er en helvetesvisjon av Chicagoghettoen, hvor ondskapen stammer fra et rettmessig sinne – tittelfiguren var en slave som nå hjemsøker stedet hvor han ble myrdet. Rase-, klasse- og sosioøkonomiske skiller utforskes gjennom et utsøkt og sofistikert filmspråk.

HBO Bones (2001) Fra én utmerket ghettogrøsser til en langt snodigere en: Også i Bones terroriseres et nabolag av et hevngjerrig gjenferd, men denne gangen kommer spøkelset i Snoop Doggs skikkelse. Snoop er(/var) gangsteren Jimmy Bones, som ble dolket i ryggen av sine kumpaner. Når en gjeng ungdommer forsøker å gjøre huset hans om til en nattklubb 20 år senere, våkner han opp, sulten på hevn. Bones er visst ment som en hyllest til 70-tallets blaxploitation-filmer (sjangerens største stjerne, Pam Grier, har blant annet fått en rolle her), men preges i overveldende grad av strømnin-

«

gene rundt milleniumskiftet. Snoop selv, samt en håndfull rappere som hadde sin storhetstid for omtrent 15 år siden, står for soundtracket – en minst like kuriøs 2000-tallslevning som selve filmen.

C More & Filmnet Trouble Every Day (2001) Claire Denis er en av Frankrikes største nålevende filmskapere, og Trouble Every Day er kanskje hennes mest krevende film. Den overgår selv fjorårets opprivende Bastards (2013). Den er badet i blod, og smerte og nytelse glir inn i hverandre – en variant over vampyrfilmen som først og fremst er et seksuelt mareritt.

C More & Filmnet UDØDELIGE KLASSIKERE Nattverdsgjestene (1962) Et tilbakevendende motiv i Ingmar Bergmans filmer er mennesker som roper mot himmelen uten å få svar, men stillheten

Også i Bones terroriseres et nabolag av et hevngjerrig gjenferd, men denne gangen kommer spøkelset i Snoop Doggs skikkelse.

har aldri vært mer knugende enn i Nattverdsgjestene. I en stadig mindre menighet begynner troen å vakle, og pastoren selv er heller ikke så sikker på hvor han står.

Filmen domineres av urørlige bilder av tvilende ansikter, men det sobre uttrykket slår med en voldsom kraft. Nattverdsgjestene er en av Bergmans beste, og en potensielt guddommelig opplevelse for en filmentusiast – så blir det kanskje lettere å svelge følelsen av at Gud har forlatt deg.

Filmnet Arsenal (1928) Stumfilmene man blir eksponert for i dag har levd lange liv, men de holdes i live fordi de er evig aktuelle; enten på grunn av humor som aldri går av moten, som i Chaplin og Buster Keatons filmer, eller på grunn av deres banebrytende visualitet.

Arsenal, den andre filmen i ukrainske Alexander Dovzhenkos krigstrilogi, er nettopp en visuell triumf. Det lønner seg nok å ha en grunnleggende kjennskap til den politiske situasjonen som preget Russland og nabolandene den gangen, men det har ingenting å si for bildenes effekt, som er overveldende. Filmens mest kjente bilde vil sitte i deg for alltid: en soldat som, etter et lattergassangrep, ler motvillig og hysterisk inn i kamera – omgitt av smilende

lik. Chaplin kan du se når som helst – grip sjansen og unn deg litt ukrainsk stumfilm!

MUBI (frem til 17. juni) Detour (1945) Dette er en b-film noir som ble hurtig produsert på minimalt budsjett, og resultatet er like fullt glimrende. En pianospiller er bitter og ensom i New York mens kjæresten hans prøver lykken i Hollywood, og han bestemmer seg etter hvert for å reise til vestkysten for å treffe henne. Han begir seg ut på en haiketur tvers over landet, som skal vise seg å bli krevende, for menneskene han møter på veien har en tendens til å dø uventet, noe som truer med å sette ulykkesfuglen i et mistenkelig lys. Eller er det bare uhell? La oss bare si at pianospilleren kan virke som en noe upålitelig forteller. Dette er god, gammeldags pulp av beste merke, noe replikkene bærer preg av – som når vår mann legger merke til dype kutt på hendene til sin sjåfør, og sistnevnte svarer: «I was tussling with the most dangerous animal in the world: A woman!»

Viaplay NORSKE KURIOSITETER Forfølgelsen (1981) Anja Breien får endelig litt oppmerksomhet i disse dager, riktignok via Joachim

Triers Louder Than Bombs, siden den er første norske film i hovedkonkurransen i Cannes siden Breiens Arven fra 1979.

Mindre kjent er Forfølgelsen, som kom to år senere, men den er på ingen måte mindre interessant. Vi befinner oss en gang på 1600-tallet, og en kvinne ankommer en liten bygd på Vestlandet. Til å være kvinne, viser hun seg å være hakket mer selvstendig enn bygdedyret er villig til å godta, og innbyggerne begynner å mistenke henne for å være en slags heks, kanskje sendt av Satan sjøl. Fantastiske bilder av det norske fjellandskapet danner bakteppe for jævelskapen.

Filmnet & Filmarkivet 1732 Høtten (1998) Den ble stemplet som en kalkun og sett av ytterst få, men i norsk sammenheng er 1732 Høtten uansett et besynderlig fenomen. Som en motvekt til Bent Hamers koselige bygdegubber presenteres den fiktive småbyen Høtten som et temmelig ugjestmildt sted, og Kripos-etterforskeren som inntar bygda for å undersøke en mordsak står overfor noen særdeles kjipe dager på jobb. (Postnummeret tyder på at bondeknølmarerittet passende nok utspiller seg i Østfold, sannsynligvis litt utenfor Sarpsborg.) Filmen er for det

første et interessant forsøk på å overføre amerikanske krimkonvensjoner til en norsk setting – hvor vellykket den er får være opp til den enkelte – men den kan også skilte med et oppsiktsvekkende antall kjente skuespillere. Riktignok var de ikke alle like etablerte i 1998, men både Floberg og Sundquist dukker opp, i tillegg til Ingar Helge Gimle, Stig Henrik Hoff, Aud Schønemann, Hennie, Skåber, Conradi og et utall andre. Spørsmålet er om de alle fører 1732 Høtten opp på CV-en.

Filmnet & Filmarkivet Blackout (1986) Ingen norske filmer har tatt noir-estetikken like aggressivt i bruk som Erik Gustavsons Blackout. Filmen åpner til tonene av en melankolsk saksofon, før vi møter en blasert privatdetektiv på sitt kontor, hvor den eneste lyskilden er måneskinnet som siver gjennom persiennene. Livet er dystert, forstår vi av detektivens fortellerstemme: «Jeg har sett denne byen bli forvandlet til en kloakk. Det handler om blod, sperm og penger». Blackout er kanskje interessant fortrinnsvis fordi den er unik i norsk sammenheng, men dette er strengt tatt en temmelig vellykket, og ikke minst stemningsfull, noir-pastisj.

Filmnet

06/2015

27

TEMASTOFF UTLANDET

AMBASSADO‘s AND DON‘Ts Hvem skal ut?

TEKST LARS GJESVIK ILLUSTRASJON CONSTANCE TENVIK HELT SIDEN DE FØRSTE pelskledde huleboerne fulgte isen nordover og bosatte seg i det som en dag skulle bli Verdens Beste Land™ har nordmenn tatt det fatale valget å reise tilbake ut i den store verden. Og helt siden den første vikingen byttet hjelmen inn i sandaler og skjorte med palme på, har vi som ble igjen gremmet oss over det jevnt over elendige inntrykket vi gjør hver gang vi forlater landet. NATT&DAG har tatt ansvar og leverer en liste med forslag over hvem som må hentes hjem, og hvem som skal ta turen ned som Norges nye ambassadører.

1

Verden Verst: Jens Stoltenberg Rollen som NATO-sjef og liberal-demokratisk Securitas-vakt har av uforståelige grunner ramlet ned i fanget på eks-taxisjåføren og Oslo-gutten Jens. Hvordan i all verden skjedde det? Russland er bare en forbedret Google Translate-funksjon unna å få tilgang på nok propaganda til å dekke over drapet på samtlige opposisjonelle og homofile mellom St. Petersburg og Vladivostok. Han har allerede tvunget NATO-ministrene til å covre «We are the world» under toppmøter. Å være representert av noe sånt er det laveste noen nasjon noensinne kan synke.

Best: John Carew Hvem vet hvor denne godgutten egentlig bor, og hvem bryr seg egentlig? Han flyr jorda rundt på en rosa sky mens han tar bilder med Antonio Banderas og henger med supermodeller. Er Carew den eneste i Norge som kan slippe en video av seg selv bli dynket i iskaldt vann samtidig som han knurrer til kameraet UTEN å nevne janteloven i påfølgende intervjuer? Drillo gikk ut i

28

06/2015

media og sa det så ut som han koste seg, og selv kalte Store-John seansen sexy. Er noen andre nordmenn egentlig på det nivået?

Kypros Verst: John Fredriksen Mannen som ble kypriotisk statsborger fordi han var «lei» nordmenns tendens til å sjekke om han betaler skatt. Fredriksen var den første til å bruke det retoriske grepet «jeg blir syk av kritikk og derfor må jeg faktisk få være i fred», samtidig som han avfeier ulovlig forretningsdrift for 15 år siden som en «fargerik periode». Norges Store-John 2 klarer kunststykket å nesten ikke uttale seg i media, og likevel gi et utelukkende negativt inntrykk hver gang han prøver. Ser også ut som han lett blir solbrent og furter i en halvtime om noen foreslår solkrem.

Best: John Arne Riise Har dessverre tatt den katastrofale avgjørelsen å flytte fra øylandet, men det ville vært en tragedie om Norge mistet sin beste representant. Riise har blogget mye om hvordan han tar Kypros med storm, som å ta hundene med på roadtrip til Ayia Napa og invitere svenske kjendistrenere til fellesøkt på stranda. I tillegg bruker han en hver anledning til å hylle Kypros og kulturen. John Arne elsker fetaost. Han har møtt Tyrkia i fotballkamp, og kan bruke den erfaringen til å navigere vanskelige delelinjeforhandlinger.

Spania Verst: Martin Ødegaard Norske aviser går bananas når Martin Øsegaard (Støre-pun intended!) blir tidenes yngste ambassadør i tillegg til å spille uregelmessig for Real Madrid. En liten forsmak på hvordan livet med «lille Martin» som Spania-ambassadør hadde blitt: Unggutten går tidlig inn i historiebøkene som tidenes mestscorende ambassadør.

Han bytter så hele den norske fiskeflåten bort mot Pogs, som han så selger for å få

råd til Mewtwo i glins. I tillegg nekter han å legge seg i rimelig tid.

Best: Per Sandberg Per (Kan vi kalle deg Per? Helt sikkert.) kan sikkert skape en liten internasjonal skandale når han besøker den spanske kongefamilien kun iført sokker og sandaler med ansiktet til Franco på, men han glatter lett over ved å skyte fra hofta og være ærlig. Vi vet ikke om han snakker spansk, men la oss ikke glemme hvor mye penger det er å spare her, folkens? Pærra er sikkert veldig ofte i Spania. Sikkert i Torrevieja eller noe sånt, sant? Peremann har ikke den samme erfaringen fra internasjonal toppfotball som for eksempel Dan Eggen, men kompenserer med politisk erfaring og pondus.

Nord-Korea Verst: Morten Traavik Etter å allerede ha brukt tid på å arrangere 17. mai i Pyongyang og lære nordkoreanere a-ha, innehar Morten Traavik mer eller mindre posten allerede. Har brukt posisjonen til å kombinere de to verste sidene ved sine respektive land: Norsk lettlurthet og blind tro på at å for eksempel synge «barn av regnbuen» er en politisk statement, samt den generelle forferdeligheten i verdens verste totalitære regime. Har kanskje allerede hoppet over til nordkoreansk side?

Hvis ikke skjer det hvert øyeblikk.

Best: Gerhard Heiberg Endelig skal O. G. Heiberg få dyrket korrupsjon- og smiske-interessene sine til det fulle. Vil få stadig nye stormannsgale prosjekter å sette de veloljede klørne sine i. Liker at ting er på stell, er vant til at middelaldrende menn bader i luksus de ikke har gjort noe for å fortjene, og

«

er ene og alene grunnen til at «øglenestyrer-jorda»-teorien ikke kan avfeies helt.

Hadde en skuffende idrettskarriere – drev med svømming, fotball og langrenn uten å skape et navn – men heldigvis er NordKorea verdensledende på fiktive idrettsprestasjoner, så dette ordner seg.

Tyskland Verst: Sivert Høyem Siver Høyem lar ikke en eneste sjanse gå fra seg til å fortelle alle hvor begredelig han har det i Berlin, og er det to ting dette landet trenger mindre av så er det sutring og mennesker som snakker om da de var i Berlin. Det ene eurokrisemøtet etter det andre blir avbrutt av at Sivert ringer Angela for å fortelle om at en gang var han skikkelig langt nede i Berlin, men det orker han egentlig ikke snakke om. Bare tro på ham.

Best: Jørn Andersen Langhåret «viking» som har efaring fra Hamburg, Frankfurt, Nurnberg, Dresden og Dusseldorf. Har også managererfaring fra høyt europeisk nivå, noe som ligner ganske mye på hverdagen til en toppstilling i UD. Jørn ser ut som en blond norrøn krigsgud. 28 mål på 78 kamper er bevis godt nok på at han hadde taklet selv de mest langdryge EU-møter. Det er vanskelig for Berlin å ignorere norske krav om lavere tariff på fiskeprodukter når Jørn limer ballen i krysset fra 25 meter.

Boblere uten rangering: Juletreet Norge sender til London hvert år, Moods of Norway, Joshua French, Knausgård, kona til Morten Tyldum, Varg Vikernes, Madeleine Rodriguez, Statoil, Odd Nerdrum, Astrid Smeplass, Astrid, Astrid S., Vagant-redaksjonen i Berlin, Taliban Norge, Skavlan.

Heiberg vil få stadig nye stormannsgale prosjekter å sette de veloljede klørne sine i.

Bli fengselsbetjent!

Bli fengselsbetjent!

Søknadsperiode 19. juni – 16. august 2015.

Søknadsperiode 19. juni – 16. august 2015.

Kan du sette grenser for andre og klarer du å holde hodet kaldt i krevende situasjoner? Da har vi kanskje utdanningen og karrieren for deg. Jobben er så viktig at du mottar lønn fra første skoledag!

Kan du sette grenser for andre og klarer du å holde hodet kaldt i krevende situasjoner? Da har vi kanskje

Fengselsbetjentutdanningen toårig og aspirantene gis lønn i må tilfredsstille følgende minimumskrav: utdanningenerog karrieren for deg.

Jobben er såKvalifiserte viktig at søkere du mottar lønn fra første skoledag! hele perioden. Dette innebærer at aspirantene først og fremst er - generell studiekompetanse. Unntak: søkere som er 25 år eller arbeidstakere, og jobben blir å fullføre og bestå alle teoretiske og eldre i år, kan få vurdert sin realkompetanse ved dokumentert praktisk-teoretiske arbeidskrav. Ved fullført bestått fengselsFengselsbetjentutdanningen er toårig ogog aspirantene gis lønn i Kvalifiserte søkere må norsk, tilfredsstille minimumskrav: studiekompetanse i fagene engelskfølgende og safunnsfag betjentutdanning aspirantene 120 studiepoeng.

Deretter hele perioden.oppnår Dette innebærer at aspirantene først og fremst er - er 20 år eller eldre i 2015 - generell studiekompetanse. Unntak: søkere som er 25 år eller eldre følger ett pliktår som etter og endt utdanning. arbeidstakere, og fengselsbetjent jobben blir å fullføre bestå alle teoretiske og - har førerkort klasse B i år, kan få vurdert sin realkompetanse ved dokumentert studiepraktisk-teoretiske arbeidskrav. Ved fullført og bestått fengsels- har kompetanse en vandel deti fagene ikke er norsk, noe å utsette engelskpå og er 20 år eller eldre i 2015 Utdanningen starter ved skolen i Lillestrøm i januar 2016 ogDeretter er betjentutdanning oppnår aspirantene 120 studiepoeng. for fengselsbetjenter å ha god - har god helse.

Det er nødvendig har førerkort klasse B fordelt over semester.

Første teorisemester går utdanning. over fem følger ettfire pliktår som fengselsbetjent etter endt fysisk for er å kunne - harog enpsykisk vandel helse det ikke noe å ivareta utsetteegen på og andres sikkerhet måneder, deretter følger to semestre med praktisk-teoretisk i-fengslene.

Det s til les derfor relevante spørsmål om søkernes har god helse. Det er nødvendig for fengselsbetjenter å hahelse god undervisning vedstarter et av våre som er2016 fordelt Utdanningen ved opplæringsfengsler skolen i Lillestrøm i januar ogover er i opptaksprosessen fysisk og psykisk helse for å kunne ivareta egen og andres sikkerhet helefordelt landet.

Detfire fjerde og siste semesteret gjennomføres ved skolen over semester.

Første teorisemester går over fem - består en fysiskDet funksjonstest inneholder styrkeøvelser og en i fengslene. stilles derforsom relevante spørsmål om søkernes helse i perioden augustnovember måneder, deretter følger to2017. semestre med praktisk-teoretisk utholdenhetsprøve ved en eventuell opptaksdag i opptaksprosessen undervisning ved et av våre opplæringsfengsler som er fordelt over - har den nødvendige modenhet og de personlige egenskapene - består en fysisk funksjonstest som inneholder styrkeøvelser og en hele landet. Det fjerde og siste semesteret gjennomføres ved skolen i som gjør søkeren skikket for tjeneste i kriminalomsorgen utholdenhetsprøve ved en eventuell opptaksdag perioden august- november 2016.

- har den nødvendige modenhet og de personlige egenskapene som gjør søkeren skikket for tjeneste i kriminalomsorgen

Se www.fengselsbetjent.no for mer informasjon. Det er kun mulig å søke via vårt elektroniske søknadsskjema.

Se www.fengselsbetjent.no for mer informasjon. Det er kun mulig å søke via vårt elektroniske søknadsskjema.

DIN HOBBYBUTIKK PÅ NETT – ALT I RADIOSTYRTE LEKER FOR BÅDE BARN OG VOKSNE

PHANTOM 3 PROFESSIONAL & ADVANCED

I SALG NÅ!

OVER 100 BILBANER, BILER, TILBEHØR OG UTBYGGINGSPAKKER PÅ LAGER

HPI-RACING

ANLEGGSMASKINER

RADIOSTYRTE FLY

Nye modeller nå på lager!

Nye modeller nå på lager!

Vi skaffer alt av deler og tilbehør til din HPI racingbil.

Alle modeller på lager!

FØLG OSS PÅ: FACEBOOK.COM/RCBUTIKKEN.NO + WWW.RCBUTIKKEN.NO

SE VÅRE TILBUD OG MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV, SCAN QRKODEN

TEGNESERIE KOMMENTAR

PAPIRSKULPTURER Kritiske bemerkninger til en antologi som er så dyr og sjelden at ingen kommer til å lese den.

TEKST AKSEL KIELLAND I FJOR SLAPP det britiske forlaget Landfill Editions tredje nummer av antologien Mould Map. MouldMap3 var et glassert, neonskimrende science fiction-magasin som presenterte et tverrsnitt av den vestlige tegneserieavantgarden og satte standarden for kunstnerisk ambisiøse tegneserieantologier for de kommende årene. De fleste som leste MM3 lot seg imponere av innholdet og produksjonen, men ettersom utgivelsen ble finansiert via Kickstarter, var det relativt få utgaver av antologien som ble lagt ut for salg, og dermed ble den stort sett lest av mennesker som var overbevist om dens fortreffelighet før den ble til.

Den isolerende effekten av Kickstarter og andre crowdfundingtjenester er en bekymring for en tegneserieverden som i utgangspunktet er problematisk liten og insulær. For selv om tegneseriemediet nyter større allmennkulturell anseelse enn noensinne, kjøper jeg personlig stadig flere tegneserier direkte fra forlag og tegneserieskapere, og stadig oftere får jeg nyss om disse utgivelsene via sosiale medier. Altså går tegneserieutgivelsene stadig sjeldnere omveien om en offentlig arena, og det er vanskelig å forestille seg

1

annet enn at dette bidrar til å lukke den kunstnerisk ambisiøse delen av tegneseriefeltet for nysgjerrige utenforstående lesere, og vanskeliggjøre dialog med andre felt.

FOR NOEN MÅNEDER siden utga det londonbaserte designbyrået Studio Calm & Collected S.A.D, en utsøkt forseggjort antologi bestående av tegneserier, illustrasjoner og grafikk som plukker opp tråden etter MouldMap3 både hva gjelder estetikk og utilgjengelighet. I tillegg til å være nærmest parodisk dyr, har S.A.D et opplag på kun 100 eksemplarer, og kombinasjonen av høy pris og begrenset opplag gjør at det gir mer mening å behandle den som et håndlaget fetisjobjekt enn som en utgivelse i ordinær forstand.

Selv om trykkhåndverk og materialitet blir stadig viktigere innen den vestlige tegneserieavantgarden, står forståelsen om at man lager arbeider som kan og skal masseproduseres og publiseres i ulike formater fortsatt sentralt for de fleste tegneserieskapere. En utgivelse som S.A.D – som kommer i en stor, neongrønn pappkonvolutt med borrelås, musematte og pins, og består av et absurd antall innstikk, plansjer, fanziner og 3D-visittkort

Fra antologien S.A.D

– er derimot umulig å reprodusere i et annet format. Å lese den digitalt vil for eksempel innebære å gå glipp av hele poenget, ettersom det å lese kun er en del av opplevelsen.

DERSOM S.A.D hadde et firesifret opplag og en prislapp på nivå med hva denne typen antologier pleier å ligge på, ville den blitt regnet blant årets mest interessante tegneserieutgivelser. Men siden tegneseriediskursen altså bygger på en oppfatning om at det i alle fall bør være en teoretisk mulighet for å skaffe seg utgivelsene som gjøres til gjenstand for diskusjon og analyse, unndrar S.A.D seg i praksis denne typen oppmerksomhet.

Det er naturlig at tegneserieskapere omfavner det stofflige og håndlagde, og

fokuserer på tegneserieutgivelser som fysiske objekter som en motreaksjon på det voksende likhetstegnet mellom ‘digital’ og ‘gratis’, men det er også en reell fare for at denne strategien bidrar til å marginalisere tegneserieavantgarden ytterligere. For til tross for at S.A.D er en utsøkt produsert og tidvis berusende bisarr antologi, er den for de fleste tegneserieinteresserte først og fremst et fenomen som stiller viktige spørsmål om begeistringen knyttet til det å utgi noen av samtidens mest interessante vestlige tegneserier i fanziner og risografhefter med neglisjerbare opplag. Og de viktigste av disse spørsmålene er: Hvor obskurt er for obskurt? Og: Hvor går grensa mellom kunstferdige håndlagde tegneserier og serieproduserte papirskulpturer?

STA TRAVEL

– Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter SABBATSÅR

FRIVILLIGHETSARBEID

STUDERE I UTLANDET

SPRÅKKURS

JORDEN RUNDT REISE

DANNELSESREISE

Hos STA Travel hjelper vi mange ungdommer og studenter med spennende reiser, med forskjellige destinasjoner i hele verden.

Så uansett hvilken opplevelse du er ute etter kan STA Travel hjelpe deg på vei. Nedenfor finner du litt inspirasjon. Les mer på www.statravel.no

Fra 22.995 kr

Språkkurs i Spansk, Thai, Japansk, Russisk, Hindi portugisisk eller koreansk.

Spennende prosjekt over hele verden.

2 ukers basiskurs i India inkl. opphold 8.700 kr

14 dager i Argentina inkl. fly og opphold fra 15.170 kr

Hos STA Travel tilbyr vi utrolig mange superkule halve og hele jorden rundt flyreiser.

Nedenfor kan du se to av våre mest populære.

Thailand, Cambodia, Vietnam og Laos

Opplevelsesturen inkluderer: Fly T/R Oslo. Transfer fra Bangkok flyplass. 30 dagers opplevelsestur gjennom Thailand, Kambodsja, Vietnam og Laos. Alle overnattinger. Transport. Lokal Engelsktalende guide. Enkelte måltider og utflukter. Internasjonalt ungdomskort.

Avgang: nesten daglig Varighet: 31 dager – reisen kan forlenges

FRIVILLIGHETSARBEID

HELE OG HALVE JORDEN RUNDT FLYREISER

OPPLEVELSESTUR - INDOCHINA DISCOVERY

Reis sammen med andre unge fra hele verden. Underveis møter dere lekre strender, spennende storbyer, mange kulturelle oppleveleser, vennlig befolkning og en helt utrolig natur.

SPRÅKKURS

THE CLASSIC Thailand, Malaysia, Singapore, Australia, New Zealand og USA. Fra 17.500 kr

THE BEST OF THE BEST Oslo, Kenya, Tanzania, Mozambique, Sør Afrika, Forente arabiske emirater, Thailand, Filippinene, Australia og Japan.

Fra 19.55O kr 06/2015

23 31 61 00

post@statravel.no

31

www.statravel.no

FESTIVALBILAG – SPONSET INNHOLD

UTVALGTE FJORD Musikkfestivalen Oslo fjordfest har ikke så mange artister, men vi guider deg til de beste – og slenger på noen generelle råd til ting du kan gjøre på og rundt Sukkerbiten 15. – 18. juli.

UNKNOWN MORTAL ORCHESTRA Det amerikansk-new zealandske bandet Unknown Moral Orchestras «So good at Being in Trouble» var en av 2013s beste låter. Litt rart, egentlig, fordi det ved første ørekast høres ut som en rett-frem, litt sart pop-låt. Så henger den seg fast, og der blir den. Den første uka er den en sånn låt du nynner deler av når du går på gata, uten å vite hvor du egentlig har den fra, før den langsomt vokser på deg og blir en låt du gleder deg til å høre på når du kommer hjem fra byen. Årets album Multi-love har enda ikke satt seg, men det hender vi nynner deler og strofer små vendinger når vi rusler rundt i Oslo. Så får vi se, da.

EMMYLOU HARRIS Med tanke på at countrylegenden Emmy har vært gift og blitt skilt igjen tre ganger, er det vel ingen tvil om at dette er ei dame som har følt på ting.

Det høres. Når hun i sommer spiller i Oslo, er det som vanlig med gitarist Rodney Crowell, som har vært med som Harris’ faste musikalske partner helt siden hun i 1977 spilte i Norge for første gang. Sammen slapp de to nettopp en sentimental, varm og fin plate som heter The Traveling Kind og som sannsynligvis blir ekstra fin i kveldssola ved fjorden.

ARIF Det er kanskje unødvendig å anbefale Arif, men vi gjør det likevel. Så BAWS må det være lov å være. Bare drite i hva folk mener. «Å ja, du mener at det er unødvendig å anbefale Arif fordi han vant Urørt-finalen i 2013?

JAVEL, ja. OK! Du synes det er unødvendig å anbefale Arif fordi han har fått en del presse allerede, og er flink til å te seg i media? KULT, kompis. Jævlig kult.

Du mener det er unødvendig å anbefale Arif fordi han har gitt ut et kritikerrost album og holder gode konserter? ÅJA. Den kommer du langt med». Sånn kan man prate, hvis noen er toy og ikke anerkjenner at du anbefaler Arif på Oslo Fjordfestival. Jævla toys. De vet ingenting. Ikke vær en toy. VÆR SÅ SNILL.

(NAKEN)DUKKERT I SJØEN Sukkerbiten ligger jo nydelig til, da. Ved vannkanten i Bjørnvika, dette nye it-stedet i Oslo. Er det egentlig et it-sted? Tja. Det er en del store bygninger, og det begynner jo å bli ganske fint. Noen problemer er det: Få spennende butikker på gateplan, en del douchebags som bor og/eller jobber i Barcode, og mye store bygninger.

Ikke alle liker det. Vi liker det!

Mer USA! Mer USA! Mer USA! Neida. Det vi liker er det som alltid har ligget der, stille og rolig eller frådende og ubønnhørlig: Sjøen. Den deilige sjøen.

Vi får håpe at den ligger stille denne gangen, så det er mulig å legge seg ned og bade litt.

I verste fall dyppe en fot eller et kne, eller kanskje hele hodet hvis musikken blir før høy.

D’ANGELO AND THE VANGUARD Sent i fjor slapp prinsen av soul endelig nytt album etter fjorten års dvale, og som takk ble både platen og de påfølgende konsertene pepret med 6-ere og lovord. Som et lite vorspiel til opptredenen på Sukkerbiten anbefaler vi et gjensyn med musikkvideoen til «Untitled (How Does It Feel?)», som visstnok førte til svært høye baris-forventninger og et kroppspress han rett og slett ikke taklet.

Heldigvis er han over det nå! Fikk du ikke billetter til konserten på Sentrum Scene i februar? Beleilig Fjordfest ‘a gitt!

FESTIVALBILAG – SPONSET INNHOLD

DFESTLIGHETER HELDEKKENDE KONDOMPONCHO Til enhver tid har omtrent én av tyve seksuelt aktive unge klamydia, ifølge Folkehelseinstituttet. Hver eneste sommer er det alltid mange kjipe regndager som forringer skyfri himmel og et bekymringsfritt liv i fjæra. Disse to fakta(ish) opplysningene eksisterer helt upåvirket og uavhengig av hverandre, men bare tenk på det: Sannsynligheten for det dølle indre og ytre uværet oppstår samtidig er ganske stor.

En ulykke kommer sjelden alene. Det er lynende åpenbart at en velsmurt festivalsommer best gjennomføres med en kondom som dekker hele kroppen, eller i verste fall en av disse regnponchoene man får utdelt på mer rurale festivaler.

Jævla toys. De vet ingenting.

Ikke vær en toy. VÆR SÅ SNILL. WOVENHAND På det sene 90-tallet og deler av 2000-tallet var 16 Horsepower det perfekte bandet for de som likte litt mørk musikk, men også likte å være cowboy. Eller likte den gotiske måten å te seg på: Litt mystisk, men også skremmende, alltid på nippet til å tippe over i galskap. Vokalist David Eugene Edwards, prestesønn og med en av de flotteste kjevene på jorda, tippet ofte over, virket det som.

Diabolsk messende på scenen, huket over en gitar eller et eller annet underlig instrument, malte han hest ut små skrudde låter om smerke, konflikt, tro og frelse. Så ga de seg, og den gotiske cowboyen skjenet ut til andre band, men noen ble med det svarte fåret videre til Wovenhand, som videreførte mye av det beste fra 16 Horsepower. David Eugene Edward virker fortsatt besatt på scenen, og søker seg fortsatt etter frelse og smerte i like deler.

Hva mer kan man be om på Sukkerbiten en julidag?

FJORDNACH Liker du å sitte ut i de små timer og prate med en eller annen tilfeldig person? Da er festivalnachspiel noe for deg!

Intet tema er for lite eller for stort! Du er en alkoholdrikker, og det er dine medsammensvorne også. Etter festivalens larm og leven kan man forenes i forakt for noe nytt under den gryende morgenhimmel, i skyggen av Barcode eller på de grønskekledde, men hvite steppene til Operaen i Oslo.

Kanskje man kan harselere med fenomenet «pizzavogner»! Kanskje street-art, hvis du er av den mer tradisjonelle typen? Eller street-art på pizzavogner som står parkert utenfor Barcode! Mulighetene er mange, selv om musikken har stoppet.

IVAN AVE I januar dukket Vinje-rapperen Ivan Ave opp på NATT&DAGs liste over artister du burde holde et øye med i 2015. Siden den gang har han spilt på Knausfestivalen og By:Larm, men siden du sannsynligvis gikk glipp av dét, foreslår vi at du holder begge øynene dine på Ivan på Sukkerbiten i stedet. Det begynner tross alt å nærme seg siste mulighet til å se artisten som kalles Norges største raphemmelighet. Han er jo ikke det så mye lengre. Vi gleder oss til jazzete, døsig hiphop på Sukkerbiten!

FESTIVALBILAG – SPONSET INNHOLD

Sånn er det å være dødsaktuell.

Foto: Maria Gosse

HØYKUUKTUR Går det an å være kvinner som rapper uten å bli stilt til veggs med idiotiske spørsmål basert på at de er kvinner som rapper?

TO HABILE KRONIKKFORFATTERE som også bedriver vill selviscenesettelse i badedrakter mens de rapper om hor, har fått det til å rykke i provokasjonsmuskelen til mange. Det har likevel ikke stoppet et hav av festivaler fra å booke Mira Berggrav Refsum og Ragna Solbergnes i KUUK. Vi huket tak i rapperne som egentlig ikke kan rappe.

Hvor mye har kronikkskriving hatt å si for karrieren deres hittil?

– Hvis KUUK var vår eneste karriere hadde vi vært lutfattige og deprimerte. For Mira sin del har kronikkskriving definitivt åpnet opp en del dører når det kommer til skrivinga, som er det hun vil leve av.

For Ragna, som stort sett ønsker å jobbe med produksjon og festival har nok ikke kronikker hatt så mye å si. For KUUK som et band har vi definitivt fått mer oppmerksomhet fra Ola Nordmann på grunn av kronikker. Sånn er det å være dødsaktuell.

KUUK går ganske motstrøms sammenlignet med det meste i Norge. Men er dere egentlig motstrøms?

– Vi har aldri bestemt oss for å gå mot strømmen, og vi har egentlig aldri kjent på så mye motstrøm, men det er ingen andre i musikk-Norge som gjør noe i nærheten av det vi gjør. Både når det kommer til det musikalske og resten av pakka. Alt vi gjør blir jo litt rart, sikkert fordi vi hoppet inn i det uten å kunne noe og aldri har latt mangel på ferdigheter eller forutinntatte ideer om hva vi skal være eller gjøre hindre oss i å prøve ut nesten alle ideene vi har. Mange blir provoserte av at vi ikke er provoserende nok. Det er lættis, for vi blir fortsatt litt overraska når folk faktisk blir provoserte.

Men ærlig talt: Hadde dere fått like mange spillejobber og ditto mye medieoppmerksomhet hvis dere ikke hadde vært for at dere kvinnelige rappere?

– Det er et helt idiotisk spørsmål som vi er lei av å svare på. Vi aner ikke og vi gidder ikke sitte å fundere på det heller. Vi er mye mer enn bare kvinnelige rappere og enkelte vil vel til og med diskutere om vi er rappere i det hele tatt. Hadde vært rått om det hadde kommet en mannlig ekvivalent. De måtte jo eventuelt kommet før oss

da, det er liksom ikke plass til to KUUKer. Får NATT&DAG like mye oppmerksomhet nå som redaktørene er menn? Funka det med litt kvinnfolk i toppen?

Det funka strålende med kvinnfolk i toppen. Hvor langt kommer til å KUUK tøye strikken?

– Den kan vi vel tøye akkurat så langt vi vil, så kan folk være voksne nok til å finne ut selv om de gidder å følge med på hva vi driver med eller ikke. Vi fortsetter å kose oss med å lage musikk, musikkvideoer og å spille masse konserter så lenge vi gidder og syns det er gøy. Kanskje vi ender opp med å spille i vår egen kjeller på slutten, eller kanskje på Super Bowl.

Begge deler funker.

Opplever dere at selviscenesettelsen overlapper med privatlivet?

– Nei. Da vi begynte med KUUK hentet vi inspirasjon fra livet vårt på den tiden.

Men livene våre har vel aldri vært så lite KUUK-ete som de er nå. Vi får kanskje ut mye spaca energier når vi jobber med bandet og da blir det mer rom for å ta det litt piano på privaten.

Det bortimot eneste KUUK og de som ikke liker KUUK er enige om, er at det går an å bli bedre på å rappe enn det dere er i dag, hører vi folk si. Når skal dere lære dere å rappe, ‘a?

– Vi lærer jo å rappe nå, jo. Da-aw. Hadde vært arrogant å tro at vi ikke kan bli bedre, det kan alle. Vi har blitt mye bedre allerede, samtidig som vi fortsetter å utvikle oss hele tiden. Med det sagt har vi aldri hatt ambisjon om å bli neste Freddie Gibbs og lede 2Pac-revolusjon.

Ved en inkurie har Fjordfest satt dere opp på feil dag og dere må spille et countrysett i stedet.

1) Hva har dere på dere?

– Det vanlige! Amerikanske flagg og mye hud. Muligens krydra me no’ frynser.

2)…og hva synger dere om?

– Det KUUK og alle andre vanligvis synger om! Kjærlighet, sex, fest og samfunnet.

Hva er å foretrekke: 1) Ikke ha noen fans 2) Finne ut at alle som er fans av dere er ekle 45-årige menn som jobber i såkalt kreative yrker og ikke veit når de skal gå hjem, og synes «dere er inne på noe».

– Det spørs hvorfor de er ekle. 45 år gamle menn som jobber i såkalt kreative yrker og som ikke vet når de skal gå hjem, høres jo ut som mange av de fineste folka vi veit om, så basert på informasjonen dere ga oss så sier vi JA TAKK til nummer to. Stor fare for at vi blir 45 år gamle kvinner i såkalt kreative yrker som synes at folk er «inne på noe».

FESTIVALBILAG – SPONSET INNHOLD

Foto: Amon Creatives

Et enormt sterkt øyeblikk å se at han fortsatt … levde.

Oss er en frelser født?

D’Angelo brukte 14 år på å følge opp neo soul-mesterverket Voodoo. I fjor kom en etterlengtet og kritikerrost oppstandelse av et comeback-album i Black Messiah. Nå kommer han til Oslo fjordfest. Er han fortsatt aktuell? Hvorfor ga fansen aldri opp håpet om at han skulle komme tilbake? Hva kan man forvente seg, så lang tid etter? Har han gjenoppstått, eller stimler publikum rundt gullkalven? Vi spurte de som har peiling på sånt.

1. Hvorfor var D’Angelos tilbakekomst så etterlengtet?

2. Black Messiah fikk jo strålende kritikker. Men er skiva på nivå med Voodoo?

3. Hva kan man kan vente seg av D’Angelo live?

EIVIND EIDE SKAUFJORD Driver countryklubben Die With Your Boots On 1. Mange artister med en kort, genial og myteomspunnet karriere, blir jo desto mer myteomspunnet i sitt eget fravær. Da bygger hypen og myten seg opp, hvilket også bidrar til å spre musikken til flere og nye lyttere.

Tenk Turboneger mens de lå nede med brukket rygg. Eller Guns N’ Roses.

2. Om ikke helt der, så tett på. Det tok meg litt tid å skjønne Black Messiah. Men det ble bare heftigere og heftigere for hver lytt, slik skikkelig bra album ofte er.

3. Et skikkelig show. På scenen trekker D’Angelo på tradisjonene fra James Brown, Sly Stone, Prince og mange andre. Forventer du en vindskeivfunky og grumsete aften (som på Black Messiah og dels Voodoo), eller forventer du en smooth soulkveld? Du får ingen av delene eller litt av begge, i tillegg til en funkfest uten like.

Har du problemer med lange funkjams, bør du kanskje holde deg unna.

SIGRID HVIDSTEN Kulturjournalist i Dagbladet 1. D’Angelo er et soulgeni som lager en helt særegen form for lyrisk soul, men som i en periode lot demonene ta overhånd . Tilbakekomsten var dermed så etterlengtet fordi a) man visste at det kom til å bli en fantastisk musikkopplevelse og b) i løpet av de fjorten årene som var gått siden Voodoo, og spesielt siden bilulykken i 2005, var man aldri helt sikker på at man faktisk ville få nytt materiale, eller ville få se ham live en gang til. En ny D’Angelo-plate er jo noe man kan gå og tenke på, vente på, i flere år.

2. Det er klart man på forhånd var bekymret for at albumet ikke holdt mål, men det trengte man heldigvis ikke å være. Black Messiah er helt annerledes enn Voodoo, men det må den også være etter 14 år.

3. Begge de to konsertene jeg har vært på i Oslo de siste årene har vært strålende. Gåsehud.

Dansefot. Sjelegranskning. Et fantastisk tight og velspilt funksett med The Vanguards.

MARTIN BJØRNERSEN DJ og musikkskribent 1. Den enkle forklaringen er at det er så lenge siden Voodoo, og at den skiva er så bra. Man hadde vel begynt å miste troen på at det skulle komme noe nytt fra ham. Det begynte å bli Sly Stone-takter over det hele, han har jo isolert seg i hjemmestudioet sitt i over 30 år. Det var en del foruroligende rykter om rus, og tabloidsaker, som da D’Angelo ble arrestert for sexkjøp etter å ha prøvd å plukke opp en undercover politikvinne. Man lurte jo veldig på hvordan det gikk med fyren.

2. Min personlige mening er at den ikke er helt der. Black Messiah er ingen milepæl som skaper en ny form i seg selv, som Voodoo gjorde. For all del: Skiva er mesterlig spilt av et fantastisk band, den er formsikker, men for å dra en klisjé savner jeg de virkelig gode låtene. Det er en kritikk D’Angelo alltid har fått, men både Brown Sugar og Voodoo hadde noen veldig sterke spor, skrevet sammen med de daværende låtskriverpartnerne Angie Stone og Raphael Saadiq. Black Messiah har ingen av det kaliberet, og det merkes.

3. Man kan vente seg verdens beste funkband, akkurat nå. Det er mer en grunn god nok, selv på en halvslapp dag. På en god dag er det få grenser for hvor bra det kan bli. Hypen rundt D’Angelo som liveartist er ikke overdrevet, den er helt berettiget. Man kan ikke nødvendigvis vente seg overraskelser, men hvis de trår til med noe uventet, snakker vi stor magi. Som på den første Oslokonserten i 2012, da de dro en helt magisk cover av David Bowies «Space Oddity».

RUBEN GRAN Leder musikkprogrammet Ruben på P3.

1. Fordi Voodoo var en umiddelbar klassiker som vitnet om et menneske som burde kunne ha mer storhet i seg.

2. Black Messiah er et svært godt album, som viser at han heller ikke bare lener seg på storheten fra 15 år siden. Det syder av musikalitet, livsgnist og finesse.

3. Sannsynligvis noe av det samme som sist han spilte i Norge. De neste konsertene er imidlertid på festivaler, så det ville ikke overraske meg om han toner ned den drøyeste dvelingen til fordel for albumtrofaste versjoner av låtene.

Kan du sette fingeren på hva som er så spesielt med D’Angelo?

Tilstedeværelsen i musikken. Det burde riktignok være en selvfølge for alle som lefler med soulmusikken, men han er i musikken på en måte jeg sjelden hører. Instrumentene er mer enn bare det, de er livsviktige organer i kroppen hans.

Har du et spesielt D’Angelo-øyeblikk? Øyeblikket da han entret scenen i Filadelfiakyrkan i Stockholm i 2012, etter altfor langt fravær fra offentligheten og musikken. Ikke en gedigent bra konsert, men et enormt sterkt øyeblikk å se at han fortsatt… levde.

Står du uten studieplass til høsten?

UTELIV FESTIVALGUIDE

ØYAFESTIVALEN 11. – 15. august For noen distriktsfolk er Øyafestivalen legemliggjøringen av alt som er fælt med Oslo. Knutepunktstatus, hipster-infisert, Todd Terje som headliner siste dagen … Kaster man et blikk utenfra og legger vondvilja til er det sikkert mye å ta den på.

Tar du likevel turen til Tøyen, blir man fort omvendt, selv om man er rabiat distriktspolitiker eller rural-fiksert og utkantsfiksert meningsytrer.

Det eneste problemet med det nye området er at det ikke har det samme umiddelbare og overveldende inngangspartiet – den første turen over broa inn i Middelalderparken var et

av sommerens høydepunkt – men flyttingen har bortsett fra det vært utelukkende positiv, spør du oss. Som vanlig er det noe for alle, men vi setter en knapp på at tre norske favoritter – Beglomeg, Broen og The Switch – gjør festivalen ekstra bra i år. I tillegg, her er tre andre grunner til å dra:

BERGENFEST 11. – 14. juni Det er kanskje ikke så festlig i Bergen for tiden. Byens sportslige stolthet sliter, DNjournalister skriver saker om hvor dårlig stelt det er der borte, og Bergens Tidende hyrer inn Kristopher Schau for å stille en dårlig stilt diagnose på sykdommen som råder i Norges tidligere hovedstad. Er det virkelig så mørkt? Antageligvis ikke. Uansett: Bergensere kan feste. Tenk Helge Jordal. John Olav Nilsen. Trude Drevland.

Han Vamp-vokalisten som onanerte/ikke onanerte på Torgallmenningen. Ja, selv Torvald Menningen, opphavsmann til nevnte menning, var glad i å

ta seg en bjørnunge og fortelle skrøner med gjengen. Dette blir nok en fest – generelt dårlig humør eller ei – med alt fra N&D-favoritt Bambino (bildet), gamle travere som Death Cab For Cutie, Kygo, Razika og Röyksopp. Andre høydepunkt under festivalen kan være:

1 Muligheten for å irritere de

hårsåre naboene som bor i nærheten av festivalområdet.

1 Latterliggjøre hipstere/ være hipster (disse er ofte samme greia).

1 KlubbØya. Hvis vi skulle tatt med noe til en øde øy hadde det vært klubbarrangementene til Øyafestivalen.

Vi har løpende opptak på: z z z z z

Jus Psykologi Administrasjon og ledelse Pedagogikk Regnskap ...og mye mer

www.folkeuniversitetet.no tlf: 03838 36

06/2015

1 Bergensere snakker mindre

om Bergen når de er i Bergen.

Det er fordi byen egentlig snakker for seg selv. Norges beste by?

1 Kjempegjengen Helge Jordal, Herman Friele og Trude Drevland. Norges beste kjempegjeng?

1 Rombolle. Norges beste rombolle?

FOTO JOHANNES GRANSETH / ØYAFESTIVALEN

PRESENTERER:

FESTIVAL 21. - 22. AUGUST COLOR LINE STADION, ÅLESUND

SKRAL FESTIVAL Grimstad, 14. – 15. juli Ordet «skral» betyr opprinnelig skrøpelig og/eller dårlig, men antageligvis/forhåpentligvis betyr det noe annet i denne sammenhengen. Skral Festival har i hvert fall gjenoppstått etter seks års stillhet, og jommen har de ikke fått tidligere Quart- og Hove-profil Toffen Gunnufsen som bookingsjef og daglig leder. Toffa! Din gamle rev. Skral har tidligere blitt kåret til «Årets festival» av Norsk Rockforbund, og planen er antageligvis å gjenta bedriften i 2015 – selv om programmet ikke bugner over av rock. Toffen sier han ikke har gledet seg så mye på 7 år, og da tror vi det er grunn til å glede seg også. Skral Festival

er for øvrig en deilig blanding av lokal og internasjonal, og har blant annet brukthandel i samarbeid med Agder Renovasjon Næring vegg-i-vegg med D’Angelo og Mew. Er det ikke deilig når utlandet blander seg med hjemlandet? Hvis ikke det fikk deg til å ville ta turen, her er tre grunner til å dra: 1 Et besøk på Skral er god

grunn til å lese Pål Hetlands bok om Quart-festivalen.

God bok!

1 Grimstad-dialekten er en av de beste i landet. Perfekt når man er litt full, mangler humormateriale og vil imponere.

1 Brukthandelen. Kanskje det beste Agder Renovasjon Næring har gjort de siste tre-fire årene. Tror vi.

FESTIVAL LINE-UP:

KYGO ALESSO RÖYKSOPP KIM LARSEN OG KJUKKEN KURT NILSEN DI DERRE ADMIRAL P GABRIELLE LARS VAULAR FLERE KOMMER

BILLETTER PÅ JUGENDFEST.NO

06/2015

37

UTELIV FESTIVALGUIDE

PSTEREO Trondheim, 21. – 22. august Trondheims flaggskipfestival er inne i sitt åttende år, og forvandler nok en gang Marinen fra parkourpark og joggeløype til konsertarena. Det er noe spesielt med festivaler i Trondheim.

Onde tunger hevder at den er en studentby, og at den etterlates tom og øde i sommermånedene. De onde tungene er gjerne studenter som drar hjem så fort sommerferien starter, men gjensynsgleden er desto større når både fastboende og innflyttere møtes til sommerens siste storfest på Marinen. I år har Pstereo slått ytterligere på samtlige stortrommer, og tatt inn artister som Cymbals Eat Guitars, Susanne Sundfør, Jello Biafra (!), Ida Jenshus, The Sword og Hvitmalt Gjerde.

Fra den ene ytterkanten til den andre. All mulig ære til Emilie Nicolas’ (som også kommer!) sin nye versjon av DumDum Boys gamle slager «Pstereo», men av nostalgiske grunner er det kanskje fortsatt DumDum

Boys-versjonen som holdes høyest. Kanskje er også et av versene betegnene for hvordan folk på Pstereo-festivalen oppfører seg mot hverandre under konserter? Vi overlater ordet til tekstskribent Kjartan Kristiansen: sammen er vi pstereo lydløse meldinger uten ord vi deler små hemmeligheter og jeg tror at sammen er vi pstereo

Fine greier. Her er noen andre grunner til å dra på Pstereo: 1 De triste blikkene til rådville

parkour-utøvere som skotter gjennom festivalbarrikadene.

1 Bromstad-safari. For kun et par hundre trønderkroner kan man praie en taxi og se tumleplassen til en av Norges mest infamøse rapgrupper gjennom tidene, Bromstad Billionaires.

1 Burger på Samfundet. Den er egentlig ikke så god, men den er en av 10 burgere i Norge man burde spise før man dør en altfor tidlig død av hjerteslag.

TRÆNAFESTIVALEN Træna, 9. – 11. juli 30 nautiske mil rett ut i havgapet fra Bodø. Båtturen og omgivelsene ut til ingenmannsland er verdt turen alene, men det er først når du forstår at ingenmannsland er perfekte omgivelser for festival, at ting virkelig faller på plass. Træna er Norges minste kommune.

Husøy har 400 innbyggere, midnattsol og én Joker som er siesta-stengt midt på dagen.

Det er Norges eldste fiskevær og en av Norges mest ettertraktede turistattraksjoner. Det er lett å glemme musikk oppi alt sammen, men Trænafestivalen har faktisk mye av det.

PIKNIK I PARKEN 26. – 28. juni Piknik i Parken er den festivalen i Norge som har et navn som minst minner om en tradisjonell musikkfestival. Assosiasjoner til piknik i parken: Smørbrød, sildrende vann, (små) problemer med maur som forsøker å klatre opp i piknikkurven, kurv, en liten paraply for å skygge for solen, hjemmebrygget lemonade.

Assosiasjonene ved musikkfestival er litt annerledes: Musikk, gode venner, øl, kanskje litt slossing, mye banning og sverting og gudsbespottelse, generell lystpreget fordervelse.

Det er mulig vi bare ser ytterpunktene. Det er mulig vi er blinde for det som er i midten, som er: Piknik i Parken.

PiP (veldig bra forkortelse!) tar

38

06/2015

tak i det beste fra de mest outrerte fordommene man har, og setter sammen noe som er veldig bra som musikkfestival og veldig bra som avslappende piknik i parken, med kjente artister som James Blake, Modest Mouse, og Passenger; samt mindte kjente, men like gode, artister som Alice Phoebe Lou, Daniel Wilson og Woods. Dessuten: 1 En ypperlig anledning til

å besøke den piknikkurvbutikken du alltid har ønsket å besøke.

1 En ypperlig anledning til å slå fra seg drømmen om å eie en piknikkurv, og heller investere i gode opplevelser.

1 Bli bitt av basillen, og likevel gå til innkjør av piknikkurv etter PiP.

Natur, altså. NEIDA. Musikk!

Fokuset er på norsk musikk, men de har spedd på med Movits fra Sverige og N&Dfavoritt Bombino fra Niger. «Det nigerianske møter det norske» høres ut som oppskriften på verdens verste oppskrift på verdens verste restaurant, men når det gjelder akkurat dette møtet er forhåpningene høye: Bambino, som egentlig heter Omara Moctar, er en anerkjent kultfigur innen den såkalte ørkenbluesen, og en helt topp fyr.

I tillegg kan Træna skilte med artister som Highasakite og Fay Wildhagen, som vi tenker passer PERFEKT i havgapet. Som Oslo-basert redaksjon håper vi

på midnattssol, nordlys, kjempetorsk i sjøen, solformørkelse og lemen-år. Noen andre grunner til å ta turen til Træna: 1 Hvis du er utenbysfra er det

en ypperlig anledning til å la lokalbefolkningen latterliggjøre deg. «Synes du det blåser?

Dette her? Disse gamle greiene her? Hæ? NEI.. Sør-, øst-, vestog nordinga er noen pinglete jævler. Her, hold skipssekken med lemen mens jeg dykker etter torsk.»

1 Instagram-mulighetene er UENDELIGE. 1 Lokale retter som fiskefjes, høyryggsmoskus og lavpannet fjæring blir ikke servert.

15. - 16. juli 2015

Sukkerbiten

Onsdag 15. juli

Torsdag 16. juli

EMMYLOU HARRIS & RODNEY CROWELL (US) WOVENHAND (US)

D’ANGELO AND THE VANGUARD (US)

Unknown Mortal Orchestra (US) · Amund Maarud · Die With Your Boots On All-Star Country Band · Frøkedal & Familen · Ellen Sundberg (SE) · Lucky Lips

Admiral P · Lemaitre · Arif · Silk Rhodes (US) · Sabina Ddumba (SE) · KUUK · Ivan Ave & Fredfades

Oslofjordfest.no | Billetter: Billettservice.no 06/2015

39

UTELIV FESTIVALGUIDE

PALMESUS Kristiansand, 3. – 4. juli Påstand: Hvis man skal ha seg et skikkelig livsbejaende beachparty er Kristiansand stedet å legge det. Hedonisme, sparsommelig påkledning, partymusikk og alkohol med pære, eple- og jordbær-smak, sier du? Ja, plassér det her i selve beltespenna på bibelbeltet, da vel! Palmesus er Skandinavias største beachparty, og arrangeres i 2015 for syvende året på rad, så påstanden holder vann. Og vann er det mye av på Palmesus! Det er lett å få inntrykk av at festivalen bare er en fest, men Palmesus tar bookinger, så vel som sikkerhet

og etikette, seriøst. Det beste fra begge verdener, vil noen si: Man får det strikte og planlagte fra det konservative vestlandet, mens man får det partyglade og løsslupne fra west coast-en.

For, som Bibelen sier: «Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte hanfra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre. Så tok han seg et helvetes beachparty, og Gud så det var godt, og sa: Dette var gode greier.» Noen andre grunner til å dra:

SLOTTSFJELL 16. – 18. juli I fjor dekket N&D Slottsfjell med blant annet anmeldelser av publikum, noen Kalle Bamlström-produserte artistintervjuer og en artikkel om festivalens beste umusikalske øyeblikk – i dobbelt forstand – hvor blant annet Aksel Hennies seilas med DC-katamaranen langs Tønsberg-stripa var et av høydepunktene. I år går vi festivalen nøyere i sømmene, og godt er det. Vi fikk blant annet ikke dekket den såkalte stripa, som går langs marinaen

i Tønsberg. Mange, både onde og trivelige, tunger hevder at det er her det skjer. Våre tunger, som hverken er utpreget trivelige eller utrivelige, mener at det også skjer ting inne på festivalen. Slottsfjell fortsetter å bli bedre og bedre, og vi har klokkertro på at årets utgave blir best hittil. Hvis du ikke kommer for musikken, er det også andre ting som er verdt å ta turen for, som selve slottet på fjellet. Flott slott! Det er befriende å se en festival som i hvert fall er i nærheten av være noe som har har i navnet (Øya-

1 Apen Julius! Nyere forskning

viser at folk tror at landsapen er død, men han lever i beste velgående sammen med noen andre underdanige aper i Kristiansand Dyrepark.

1 Ypperlig anledning til å lese Wikipedia-siden «Kjente personer med tilknytning til Kristiansand», og humre overbærende over at de – antageligvis den Wikipedia-ansvarlige praktikanten i Kristiansand kommune – har skrevet opp «Kaptein Sabeltann, sjørøver» i listen. Søtt!

1 Ta et nytt besøk hos Julius, da vel. Det er verdt å hilse flere ganger på den eneste apen som kommer til å få statlig begravelse når han dør.

BILLETTANE FINN DU PÅ nachspielpå

WWW.OSFEST.NO LIK OSS PÅ FACEBOOK

40

06/2015

festivalen, vi ser på deg). Noen andre grunner til å dra: 1 Aksel Hennie kommer nok

i år også.

1 Morten Ramm har et eget

toalett oppført i sin ære på et av de lokale hotellene. Hvorfor ikke gjøre det til en skattejakt?

Den som først finner Rammlosjen får plassen til Anders Nilsen i neste års TKFN. 1 Tønsberg Blad. I fjor hadde de overskriften «Pørf rocknrap» på en anmeldelse av en OnklP & De Fjerne Slektningene-konsert. Hva finner de på i år?

ÅNDALSNES 30.JULI – 1. AUGUST

CHASE YOUR PASSION

TIMBUKTU & DAMN

STATUS QUO SEIGMEN RAUMA KULTURSKOLE

2015

NOT YOUR PENSION

RALPH MYERZ & THE JHB RAGA ROCKERS VIDAR JOHNSEN DELILLOS BACKSTREET GIRLS BLACK DEBBATH CAZADORES YUMA SUN THE CHEATERS CARNIVAL KIDS THE STAPES

JOHAN, KRISTIAN & 3MM18H MOS

MAT GUIDE

RENAA XPRESS SØLVBERGET Breitorget 6, Stavanger Tidligere har mesterkokken Sven Erik Renaa åpnet restauranter som bød på topp mat for matsnobber. Denne gangen har han bevist at han er en ressurs for det bredere lag i matbyen Stavanger, og åpnet opp restaurant med mat av topp kvalitet, som alle har råd til.

6

LYSVERKET Rasmus Meyers allé 9, Bergen Lysverket er kanskje det nærmeste man kommer en Michelin-stjerne i Bergen noensinne. Barmenyen deres er for øvrig alene en grunn til å tilbringe en hel kveld her, uten å nødvendigvis jobbe seg gjennom en niretter.

6

COLONIALEN Kong Oscars gate 44, Bergen Der nytt nordisk har blitt en dominerende retning i mat-Norge, klarer Colonialen å mane fram et slags «best of both worlds». Vinkartet er spredt, men sommelieren synes å ha en forkjærlighet for Burgund og Østerrike. Det beste med Colonialen har alltid vært den kjærlige, men bestemte servicen, og den er fortsatt en av byens beste, akkurat som restauranten.

5 SMIA Opplandsgata 19, Oslo Smia er sannsynligvis det beste stedet å ta med en date her i byen – det er utenfor allfarvei, men likevel sentralt plassert midt på idylliske Vålerenga. Smia legger ambisiøst opp til å både servere á la carte og ha to menyer med en tre- og en femretter hvor alt holder høyt nivå. Det som er litt ekstra spennende med Smia er at det er den eneste av Oslos bedre restauranter som utelukkende blir drevet av kokker med x-kromosomer.

5

FEDORA Frognerveien 22, Oslo Skal du unne deg en ordentlig amerikansk frokost i Oslo, har du inntil nylig måttet lage den selv, men med Fedora har Oslo endelig et sted der verdens beste og mest usunne start på dagen kan nytes i hele sin overdådige åre-fortettende herlighet. For selv ikke på Nighthawk, Oslos presumtivt autentiske diner, har det vært mulig å få tak i den høyt elskede og dypt savnede kaloribomben av en frokost.

BON LIO Fredensborgveien 42, Oslo På Bon Lio får du Tapas uten kjøttboller.

Heldigvis! Bon Lio er en ny type tapasrestaurant, en slags gastrobar som sprer haute cousine til folket, i små doser og derfor til folkelige og overkommelige priser.

5

BARE PÅ 13 Torgallmenningen 13, Bergen Bare på 13 har jævlig mye sjel, og baller til å gjøre hva de vil, enten det betyr kompromissløse viner eller å servere de mest underlige kombinasjoner. Og det til 200 spenn for en treretters lunsj eller femretters middag til 500 – sjelden kost!

6

5

FAUNA Solligata 2, Oslo Leken tilnærming til mat pakket inn i en streng moderne nordisk innpakning. Fauna forbløffer anmeldere ved å være umulig å plassere i bås, ved at den tvinger deg til å ta stilling til det som faktisk møter deg på tallerkenen. Restauranten leverer topp mat, rettene er teknisk avanserte – ofte lekne overraskelser kamuflert i ny-nordisk drakt. Når du attpåtil kan slippe unna med å betale femten hundre spenn for magien, inkludert vin, er det nesten ingenting å utsette på Oslos heiteste nykommer.

6

SOT BAR & BURGER TMV-kaia 3, Trondheim I en tid der interessen for lokalprodusert mat og øl kan vippe over i tilgjort snobbete tapaskonsepter og overpriset pilsner, er Sot Bar & Burger ikke bare østbyens, men også en av Trondheims hotspots for en matopplevelse uten dilldall og overdreven etikette.

5

EGON Byporten, Oslo Et skrekk-kabinett. Egon Byporten er restauranten med høyest omsetning i Norge, men opplevelsen er påtatt hjemmekoselig, masseprodusert, dyr og fullstendig smakløs. Kombinasjonen av falsk hjemmekos og effektiv butikk blir så fremtredende at stemningen ikke er til å holde ut.

4

TO ROM OG KJØKKEN Carl Johans gate 5, Trondheim Om man spør seg frem for å finne «byens beste restaurant», er det ikke rent sjelden at To Rom og Kjøkken blir nevnt. En restaurant med velbegrunnet god selvtillit og god matkunnskap, trenger tydeligvis ikke mer enn to rom og et kjøkken for å overbevise.

6 ARAKATAKA Mariboes gate 7, Oslo Arakataka har lenge vært den restauranten i Oslo hvor du får best mat per krone. Dette stemmer fortsatt, selv om Fauna, Lokk og Le Benjamin puster Arakataka i nakken.

Arakataka leverer. Alltid.

42

06/2015

RUCCOLA CAFÉ & RESTAURANT Vetrlidsallmenningen 7, Bergen En skulle nesten tro at Ruccola Café & Restaurant siktet seg inn mot Tinder-markedet, et sted der unge mennesker med nøktern økonomi kan gjøre sine sonderinger uten at det koster for mye. Men de var før vi smakte på maten, som bærer vitnesbyrd om at Ruccola også henvender seg til et kjøpesterkt og kresent publikum.

TANGO BAR&KJØKKEN Nedre Strandgate 25, Stavanger Bestill tre retter, eller tre retter med ost, samt vinpakke; resten overlater du til kokker og servitører. Er det ikke tid og anledning til den store festmiddagen, så anbefaler vi byens beste pizza som de passende nok serverer i baren.

5

BRYGGEN ASIAN COOKING Øvre Bakklandet 66, trondheim Med sin eksklusive innredning og sans for kvalitetsvarer fra Asia kombinert med kortreiste godsaker, har Bryggen klart å etablere seg som en av de beste restaurantene i Trondheim, både når det kommer til tradisjonelle asiatiske retter og ikke minst byens beste sushi.

5

1

TIJUANA KJØKKEN & TIKI BAR Thorvald Meyers gate 61, Oslo Det rikholdige romog tequiladominerte drinkkartet – servert i mugger – på Tijuana Kjøkken & Tiki Bar imponerer. Tacoen når imidlertid ikke helt til topp.

6

5

5

5

DØGNVILL Skagen 16, Stavanger Mens så godt som alle restaurantene i Stavanger serverer burger med ost, bacon og pommes frites – til frekke priser – har Døgnvill tatt sjansen på å lage en burgersjappe med et variert utvalg burgere akkompagnert av topp tilbehør.

KAMPEN BISTRO Bøgata 21, Oslo Oslos hyggeligste restaurant. Så hyggelig at de kommer seg unna med å ha Van Morrisons gladkristne låter på repeat.

Kampen Bistro serverer rustikk husmannskost med gode norske råvarer, men med inspirasjon fra franske bistroer og italienske familierestauranter.

UNA PIZZERIA E BAR Beddingen 14, Trondheim Der majoriteten av restauranter med italienskklingend navn preges av boksemat-topping, mistenkelig mange oppføringer på menyen og et rødvinsutvalg i krisetilstand, er Unas meny uten de vanlige skrivefeilene, pizzaen kommer fra en sentralt plassert steinovn og kelnernes vinkunnskaper er overbevisende.

5

PIZZA 28 Industrigata 1, Stavanger Pizza 28 har siden 1973 vært et herlig alternativ til de store pizzakjedene som satser mest på pappbeger og utkjøring – her satses det stort på både på kjøkken og bar. Drinkene i baren setter en spiss på besøket, og trekker deg tilbake til nåtiden med like gode cocktails som på Harry Pepper rett oppe i gaten.

5

LE BENJAMIN Søndre gate 6, Oslo Fantastiske råvarer, teknisk perfekt og til og med noen originale vrier på den gourmetpimpa klassiske rustikke franske maten. En definitiv favoritt blant byens beste kokker. Kunnskapsrike og hyggelige servitører leverer hovedstadens beste service.

6

F책 mer ut av byen din med NATT&DAGs byguide p책 mobil. Last ned din essensielle guide til Trondheim i dag!

GUIDE

KUNST INTERVJU

ANBEFALT

KJENT OG UKJENT Guttorm Guttormsgaard Stenersen Museet, Oslo, 7. februar – 21. juni Denne svært spesielle utstillingen er blitt sagnomsust. Med meget god grunn vil mange hevde.

Gå å se den før det er for sent!

NORSK POPKUNST OSV. Vi som trodde Norge var antitesen til pop, må tro om igjen TEKST EMIL FINNERUD FOTO BJØRN ROGGENBIHL

plast, spraymaling og søppel – Skippergata ble et forsøkslaboratorium.

HENIE ONSTAD Kunstsenters nye ustilling «Pop etc.» har som mål å kartlegge popkunstens innflytelse på norske billedkunstnere, grafisk designere, regissører og tegneserieskapere mellom 1964 og1974. Og vi som trodde at landet Norge var antitesen til pop? I full forvirring og på jakt etter svar, huket vi tak i den sympatiske kuratoren, forfattere, arkivisten, plateselskap-eieren og skribenten Lars Finborud.

Hvorfor er tegneserier og design inkludert i utstillingen?

– Akkurat som Andy Warhol hadde sin bakgrunn fra reklame- og illustratørbransjen, kom det mest hardtslående poputrykket til syne innen norsk grafisk design. Formgivere som Arild Kristo, Peter Haars og Hans Jørgen Toming så mot popkunsten for å utvikle et internasjonalt uttrykk. Jeg vil særlig trekke frem Peter Haars i denne sammenhengen, som samlet på EC Comics og dro til England og USA for å oppleve poputstillinger. I hans design og tegneserier som Prokon og Happybiff, ser man en utstrakt bruk av tegneseriens snakkebobler, lydord, Ben Day-dots og måter å forenkle billedflaten på. Stikk i strid med den gjengse oppfatning som mente at popkunst glorifiserte en materialistisk populærkultur, oppfattet Haars popkunst som et samfunnskritisk medium. Den hadde i seg et revolusjonært potensial, da den satte et søkelys på forbrukersamfunnet og hvordan menneskene hadde blitt slaver av det.

1

Amerikansk pop med Warhol og The Factory i spissen kan virke glamorøst satt opp mot det litt smågrelle bildet av sosialdemokratiske Norge anno 1970.

Hva var likhetene og forskjellene?

– Den norske popkunsten kan virke mer skitten og alvorlig enn de glansete verkene til Warhol, Wesselmann og Lichtenstein.

Samtidig har bildet av amerikansk popkunst blitt en stereotypi – side om side med Warhol var det også popkunstnere og neodadaister som Robert Rauschenberg, Jim Dine, Jasper Johns og Edward Kienholz som de norske kunstnere så opp til.

Selv om det var langt mellom New York og Oslo, Los Angeles og Bergen, var likhetene mellom Norge og USA påfallende store: Norge ble på 1950-tallet «speedamerikanisert» og nye størrelser som konsum- og ungdomskultur ble etablert.

Med tanke på miljø og scene vet skjedde det en del nede i Skippergata i Oslo?

– I en kondemnert bygård i Skippergata, som lå i et historisk slitent område bestående av hospits og gamle sjømannskneiper, var det en rekke med leiligheter hvor kunstnere, jazzmusikere og hippier holdt stand. Rett ved siden av lå det et vannhull, kalt Gullfisken, som ga navnet til en ny generasjon kunstnere. Det store skiftet skjedde da deler av gjengen dro til Louisiana for å se mønstringen av amerikansk popkunst i 1964. De vendte nyfrelste hjem og begynte å eksperimentere med 44

06/2015

Warhol stilte ut i Norge. Kan du fortelle litt om denne utstillingen?

– I Kunstnernes Hus i 1968 åpnet en stor utstilling med Andy Warhols verker som kom fra Moderna Museet. Selv om Warhol måtte finne seg i å dele vernissasje med skulptøren Günter Haese og Käthe Kollwitz, fikk publikum oppleve Brillo-bokser, elektriske stoler og metervis med ku-tapet.

I løpet av opphengningen støtte kuratorene Morten Krohg og Thomas Mührer på et delikat problem: De ville gjerne vise Andy Warhols filmkunst, men ingen kopier var tilgjengelig i Norge. Etter å ha blitt beroliget av Moderna Museet om at Warhol aldri kom på egne åpninger, fant de en filmrull som viste en stavhopper i sprang. De klippet det ned til et loop og satte den lille snutten i sløyfe i utstillingen.

På åpningen ble stavhoppet presentert som en ny film signert Andy Warhol.

Foto: Per Kleiva

GRUPPEUTSTILLING 1857, Oslo, 5. juni – 16. august Vi har i skrivende stund ikke oversikt over hva som skal stilles ut. Men vi kan nesten love dere at det blir bra. Gutta i tårnet holder nemlig jevnt over høy kvalitet på greiene sine.

POP ETC. Henie Onstad Kunstsenter, 5. juni – 16. august En av kunsthistoriens mest kjente kunstretninger legges under lupen. PopArt er vanligvis noen vi forbinder med USA og Andy Warhol. Ikke Norge. Så når Henie Onstad nå går i dybden av norsk popkunst for det oss til å tenke: Hvorfor har ingen gjort dette før?

1

JOSEFINE LYCHE NoPlace, Oslo, 13. – 21. juni En av Oslos kuleste damer, bedre gallerister og talentfulle kunstnere.

Alltid vært å ta turen når hun stiller ut.

VESTLANDSUTSTILLINGEN Stavanger Kunsthall, 12. juni – 5. juli Aldri helt skjønt oss på disse «landsdelsutstillingene». Utover kunstnernes geografiske opphav, står temaer som «plott» og «fortelling» i sentrum.

HVORDAN LAGE EN HAGE? Liv Tandrevold Eriksen, Maren Dagny Juell og Ingrid Toogood Stavanger Kunstmuseum, 12. juni – 18. oktober De tre kvinnelige kunstnerne tar utgangspunkt i en annen kvinnelig kunstners arbeider.

Denne kvinnens navn er Frida Hansen, og hun var en norsk tekstilpioner fra 18- og 1900 tallet.

VIBEKE TANDBERG, FREDRIK BERBERG M.FL. Galleri Lynx, juni og august Med sin gunstige plassering midt i en park, ligger alt til rette for et besøk i de forestående sommermånedene. Galleriet holder det gående med utstillinger gjennom hele juni, med pause i juli, før de åpner igjen i august. Lynx ligger på den såkalte utsikten i Vigelandsparken, rett ved Frogner Plass. Galleriet er drevet av den anerkjente kunstnerinnen Josefine Lyche og er uvanlig nok en paviljong fra 1800-tallet, gitt av en rik aristokrat til sin kone. Med et utstillingsprogram det lukter både kvalitet og kvantitet av, er dette en sikker vinner. Sånn apropos kom galleriet nettopp hjem etter å ha deltatt NADA kunstmessen i New York.

1

VOLT Bergen 5. juni – 13. juni Utstillinger, en camp, performance, samtaler og forelesninger i løpet av tolv dager i juni i Bergen.

FESTSPILLUTSTILLINGEN 2015 Ane Hjort Guttu Bergen Kunsthall, 28. mai – 16. august Guttu kan virke å være på alles lepper om dagen. I hennes Festspillutstilling står blant annet kunstnerens arbeid og lefling med den gode gamle politikken på agendaen.

BALANSEKUNST Karin Aurora Lindell TSSK, Trondheim, 30. juni – 2. august Tekstilkunstneren bruker blant annet materialer som ufarget lerret, shoddy, hamp, brukte klær. I tillegg anvender hun teknikker og arbeidsmetoder fra tekstilindustrien i sine installasjoner, skulpturer og lydverk.

EMIL FINNERUD

DIE NIENMANDROSE/INGENMANNSROSEN Victor Lind Hordaland Kunstsenter, 5. juni – 9. august.

Victor Lind blir av mange regnet som en av Norges viktigste samtidskunstnere. Han jobber nesten utelukkende med politisk ideologi og de mørkere sidene av den norske deltagelsen under 2.verdenskrig. Han er også kjent for å være en av foregangspersonene bak tilblivelsen av Statens Kunststipend. På 1960 og 70-tallet tilhørte han også den politisk engasjerte Grasgruppen. Et av hans mest kjente verk tar utgangspunkt i en underkommunisert historie fra Oslo i 1942. Da organiserte nemlig den norske politimesteren Knut Rød hundre drosjer til Statspolitiets adresse i Kirkeveien. Drosjene – fylt av betjenter – skulle hente 532 norske jøder fra deres hjem om natten. Drosjenes destinasjon var det tyske transportskipet SS Donau med kurs mot Auschwitz.

Elleve jøder overlevde. Knut Rød ble i krigsoppgjøret frifunnet for sine handlinger og fortsatte sitt arbeid som politibetjent til han gikk av med pensjon i 1965. Det er historier som dette som er utgangspunkt for mye av Linds arbeider. Torsdag 26.november 1998 klokken 04:30 i Kirkeveien gjenskaper Lind denne hendelsen på sekundet, 56 år etter, ved å bestille en kortesje av drosjer. Det rørende verket får tittelen «Contemporary Memory – I’ll bring you home» (se bildet).

1

SCENEKUNST KOMMENTAR

ANBEFALT

Foto: Gisle Bjørnebye

GUIDE

Foto: Erik Berg

SWEENEY TODD Stephen Sondheim Det Norske Teatret, 10. april – 23. oktober Mørk musikal om en blodtørstig barberers hevntokt.

KLOVNER I KAMP Sommertid er gjøglertid.

TEKST TORA OPTUN SOMMEREN ER HER, noe som betyr midlertidig teppefall på de fleste store teatrene. Og når katten er borte er det, ifølge ordspråket, vanlig praksis at musene danser på bordet. Det er nettopp dette som skjer i teaternorge i løpet av sommermånedene, for sommeren er tiden da de omdiskuterte «alternative» scenekunstkompaniene med sitt sirkusinspirerte danseteater ser sitt snitt til å ta over og spre sine fargesprakende ablegøyer over oss.

1

DET ER IKKE UVANLIG å møte på folk som med et skuldertrekk kan si at de haaaater Ibsen og ikke fatter hva greia med Jon Fosse er. Som regel har denne typen avvisende dissing og forakt noe litt slapt over seg. Dette er en uengasjert og blasert hating ment å signalisere at vedkommende innehar en sunn rebelsk holdning til det han/hun anser som elitistisk skvip.

Til sammenligning fremprovoserer figurteater, sirkusteater og pantomime en noe mer, hva skal vi si, aggressiv og dyptfølt avsky. Latteren er mer hånlig, blikket spissere og tonen syrligere når man misliker denne typen scenekunst. Hva dette skyldes, kan vi bare spekulere i. Selv tror jeg min skeptiske holdning skyldes at jeg ble utsatt for den surrealistiske dukketeater-serien «Pompel og Pilt», som i følge Wikipedia ble stoppet fordi den var «uegnet for barn og ville gi dem traumer».

Det er ingen tvil om at Pompel og Pilt har gitt meg arr i sjela, men ville jeg vært disse arrene foruten? Wikipedia forteller videre at avgjørelsen om å stanse Pompel og Pilt skapte forargelse blant deler av den voksne befolkning. De mente at «såpass måtte unger tåle». Kanskje under-

«

vurderer vi verdien av å se ting som friker oss mer eller mindre ut? Jeg har også en mistanke om at Pompel og Pilts overentusiastiske og alltid like mislykkede forsøk på å reparere ting lærer oss mer om livet enn Portveien 2.

Uansett, adferdspsykologien forteller oss at vi bør konfrontere våre frykter, og i sommer kan du gjøre nettopp det.

FØRSTE ANLEDNING er Fri Figur, en figurteaterfestival som går av stabelen 12.

– 14. juni i Oslo. The Shop of Little Horrors av kompaniet Pickled Image ser ut til å tilby den type skrekkblandet fryd som kan hjelpe deg til å overkomme angsten og skepsisen. Dette groteske og humoristiske stykket handler om en døende mann som forsøker å rekruttere en etterfølger til å ta over som dukkemaker. Veien er kort fra det groteske til det burleske i konsertteaterforestillingen Lux Interior – Clowns not dead.

Dette er visstnok et punk-burleskshow hvor tekstteater, fysisk klovning og rock mikses sammen for å skape det arrangøren omtaler som en «herlig blanding».

16. – 20. juni slippes elefanten inn i porselensfabrikken. Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival er et dugnadsprosjekt som har som mål å undergrave ideen om at det er en motsetning mellom det å være folkelig og det å være kunstnerisk nyskapende. Her kan du blant annet se det anerkjente Double Edge Theatres The Grand Parade, som ved hjelp av fysisk teater, slapstick, sirkus, dans, musikk og multi-media vil guide deg gjennom Marc Chagalls kaleidoskopiske billedverden. Du kan også omvendes til klovneentusiast av den italienske komikeren og skuespilleren Leo Bassi, som har åpnet et sekulært kapell i Madrid dedikert til Klovnen. Hans show har fått den fine tittelen Requiem for tapt uskyld.

Det er ingen tvil om at Pompel og Pilt har gitt meg arr i sjela, men ville jeg vært disse arrene foruten?

46

06/2015

LA TRAVIATA Guiseppe Verdi Den Norske Opera og Ballett, 24. april – 18. juni Operaen er forløperen til klassikeren Pretty Woman, og handler om en kurtisanes tragiske endelikt.

1

FEM FLOTTE ÅR MED FRODE KOMMEDAL Tore Renberg Rogaland Teater, 2. mai – 14. juni Samtidsrealisme om siddiser fra han sykt kule stavangerfyren som innimellom er bitter på verden.

HAMLET William Shakespeare Det Norske Teatret, 15. – 29. oktober En underholdende, smart og, våger vi si det, gripende iscenesettelse av denne mastodonten av en Shakespeare-klassiker.

INFORMASJON OG KJÆRLIGHET Caryl Churchll Den Nationale Scene, 9. juni – 21. august Premissene for forestillingen Informasjon og kjærlighet er at seks skuespillere skal gjøre 54 scener og spille 100 karakterer.

Denne typen maraton-teater virker i utgangspunktet som om en type agurkteater. En kan forestille seg at folka på DNS har tenkt noe sånt som «Det er sommertid, så hvorfor ikke la en gruppe teatersportentusiaster lage show på en av våre mindre scener, mens alle de profesjonelle skuespillerne mesker seg i sola på charterferie?» Men skal vi tro New York Times er Caryl Curchills Informasjon og kjærlighet en genistrek, hvis tematikk og struktur holder et speilbilde opp til vår tids infomasjonsæra og våre istykkerrevne oppmerksomhetsspenn.

1

ASKEPOTT Den Norske Opera og Ballett, 10. – 20. juni Tradisjonell ballet med en uventet vri: Askepotts stesøstre danses av menn.

Omg. KALVØ Are Kalvø Det Norske Teatret, 9. – 10. juni En smart moromann snakker om tidsklemma og meininga med livet.

VERDILØSE MENN Christopher Nielsen Nationaltheatret, 16. juni – 31. august Rockemusikalen basert på Jokkes liv og levner vender tilbake.

Foto: Marte Garmann

Foto: Fri Figur/Adam DJ Laity

DIDO + AENEAS Henry Purcell Torshovteatret, 2. mai – 12. juni Barokkopera er, tro det eller ei, fantastisk underholdende.

Dessverre blir de ofte tatt litt for seriøst og/eller gjort på altfor for store scener. I sin versjon av Henry Purcells Dido og Aeneas bringer Torshovteatret barokkoperaen tilbake til sine røtter. De spiller kammeropera i et teaterrom som er lite nok til å gjøre det intimt, og har med seg folk med en så god humoristisk sans at du faktisk blir underholdt. Godt hjulpet av Den Norske Opera og Ballett, greier skuespillerne å fremføre de ornamentrike strofene, og kammeroperaen er i spredd lystig spill som er verdt å få med seg. PS: Inneholder spor av blokkfløyte.

LILLE EYOLF Henrik Ibsen Nationaltheatret, 12. juni – 5. september Se Kåre Conradi og Pia Tjelta i et Ibsendrama om dårlige foreldre.

TORA OPTUN

FRI – HVOR MYE KAN DU FORTELLE MOREN DIN FØR HUN REISER SEG OG GÅR? Goksøyr & Martens Nationaltheatret, 10. – 17. juni Tradisjonen tro blander duoen Toril Goksøyr og Camilla Martens fiksjon og virkelighet i sin nyeste produksjon. De inviterer folk til «forestilling» i parken for å bevitne et offentlig intimdrama om et komplisert mor/datter-forhold. Ifølge programbeskrivelsen får du anledning til å observere handlingen fra et fugleperspektiv.

Det har vi vanskelig for å tro, med mindre Nationaltheatret har budsjett nok til å heise publikum høyt over bakken. Mye tyder på at det heller vil være et slags interaktiv museumspreg hvor publikum nonchalant kan vandre omkring med hodetelefoner som lar dem høre den indre monologen til karakterene.

1

12 juni

pat t i smith

and her band tori amos 10 juni

mark knopfler

rae morris Egil Olsen Kristian Kristensen Blomst M i m m i Ta m b a

Luke Elliot Egil

Olsen

11 juni

13 juni

r ay d av i e s

ben h o wa r d

& band jackson browne calexico

monica heldal bombino

bendik brænne d a n i e l k va m m e n

Casa Murilo

Luke Elliot

B i l l i e Va n

B i l l i e Va n

T h e Da n d e l i o n D e a d b e at s

Kristian Kristensen

Red Headed Sluts

Casa Murilo Inge Bremnes Woodland IFFY ORBIT Anna Melkild

k j ø p b i l l e t t e r på b i l l e t t s e r v i c e . n o / 8 1 5 3 3 1 3 3 / n o r w e g i a n wo o d. n o

MUSIKK ANMELDELSER

FOLQUE Folque ROUND 2

For folque flest Da NATT&DAG i 1990 plukket opp talatuten for å spørre hva Øystein Sunde forbandt med 80-tallet, svarte Sunde bryskt: «Jeg vil ikke være med i noe slags hovedstads-in-blad (klikk … )». Tjuefem år senere er den rå platemannen og provinsialisten – kanskje ikke like motvillig, men hvem vet – med i NATT&DAG igjen. Ikke for å endelig uttale seg om åttitallet, men i forbindelse med at han for førti forbanna år siden produserte den nylig reutgitte folkrock-klassikeren Folque.

Jansen Plateproduksjon og LP-forretningen Big Dipper har lagt hodene i bløt, og sammen utgjør de det nye plateselskapet Round 2. Deres mandat er å gi både obskure og velkjente norske album ute av trykk nettopp en runde til i det evige sirkulasjonsspillet.

Først ut i ringen er den hyllede (men akk så vanskelige å oppdrive) debutplaten til Folque.

Inspirert av folkrockkjemper som britiske Steeleye Span, Fairport Convention, muligens et gram Bee Gees anno Odessa, og norsk folkemusikk fra hine hårde dager hvor en måtte spise med treskje fra trauet og reven sto inni hola og grov så det ljomet, skapte Folque i ’74 en særnorsk tolkning av den britiske folkrocken som da var på vårmoten. Badekaret renner ikke akkurat over av norske folkrockklassikere, og om det i det hele tatt fins en norsk folkrockklassiker, har de siste førti årene konsist bevist at det er denne.

Og til tross for at platens nyvunne eksistens bærer ørlite preg av å være til for gamle

6

EIRIK USTERUD

BLACK SHEEP WALL «Metallica» En tretti minutter lang låt som heter «Metallica» fra en plate som heter I’m Going To Kill Myself. Stort mer trenger man vel ikke si.

LITURGY «Vitriol» Dette er så on point at jeg får frysninger. «Soon all the girls will get into art school».

Fy faen.

SWANS «Black Hole Man» Låta Swans avslutter konsertene sine med for tiden er HELT BANANAS og jeg kan simpelthen ikke VENTE til en studioversjon kommer! gubbers forlystelse og pengepungveltende investeringer, er den først og fremst et bunnsolid bevis på at norsk folkrock med hardingfele fortsatt resonnerer.

Dessuten har klenodiet blitt pusset opp, og i motsetning til nesten alle andre reutgivelser har de replikert originalen veldig bra. Vinylen er blitt fetet opp til 180 gram (det dumme med 180-grams-vinyl er dessverre at det er mye vanskeligere å lage fruktbolle av det ettersom vinylen ikke smelter like lett. HAR VI HØRT, altså. Vi har ikke prøvd dette i og med at vi ikke er

giganørds) og inkluderer lystige liner-notes skrevet av Thor-Rune Haugen*, tidligere voice-over på TV-programmet Casino.

Det eneste negative ved denne platen, er at det er nok en unnskyldning for å droppe arbeidet med den tidsmaskinen vi hele tiden setter oss fore å bygge. *Menne du! Apropos reutgivelser og gamle hits og folkemusikk og ikke minst Thor-Rune Haugen: Fatter’n til Haugen, Arnt Haugen, var en av de råeste trekkspillerne noen av oss i hele redaksjonen noengang har hørt lyden av.

Han trakk spillet så bra at selv her i KRAMPEHIPPSTER-CRUISESKIPET som er NATT&DAGskyskraperen sitter vi og maser ustanselig om det. Den ulastelige gjengen i 78-reutgivelsessjappa Normann Musikk ga hin året (ja, eller i 2008…) ut en dritfet samler med musetteinnspillinger Haugen gjorde på femtitallet, med tittelen I fransk stil.

Hvis du kun skal kjøpe én samler med reutgitte trekkspillkillers fra femtitallet denne uka, la det være den!

Karima Furuseth / Molly Heiberg

A-LAGET «Folk Tar Feil» Selv om jeg er 100 % proYoguttene, er det stas å høre Store P virkelig gå inn for å sette etterkommerne på plass.

URGE + FANTA EXOTIC BLANDINGS Drar en liten Svein Strømmen-inspirert greie her – kom bare på fire låter, men føler til gjengjeld at jeg har oppdaget DEN ULTIMATE BRUSEN.

KRISTOFFER JAKOBSEN

K MAJOR «Category V» I rekken av låter som handler om oralsex og orkanvarsler, er denne den hyggeligste jeg har hørt på lenge. Det er noe avvæpnende med stemmen til K Major som gjør at vi alle får lyst til å suge den garantert vakre rnb-penisen hans.

TORGEIR HOLLJEN THON

BEST COAST «So Unaware» Tekstene er fortsatt ubehjelpelige («What is life? What is love?

What’sthe meaning of it all?»), men med den Neko Case juniorstemmen kan alt tilgis.

TRAVI$ SCOTT & BELLY «White Girls» Så mange hudtoner, så mange låttemaer. Hvem er vel ikke glad i hvite jenter, og hvem er vel ikke glad i Travi$? Når Scott nærmest ber på sine knær etter noens udelte oppmerksomhet, føler vi med ham.

SKEPTA «Shutdown» Sjefen av grime stenger alt: Drake sine vines, fashion week og parkeringshus i London.

RYN WEAVER «The Fool» Dama med fjorårets beste låt (OctaHate) er tilbake med vibratorama og fyrverkeri. Med hjelp fra Passion Pit høres det ut som Passion Pit, bare en million ganger bedre.

CASHMERE CAT FEAT. ARIANA GRANDE Adore (MssingNo remix) Koselåta til søtnosene Cashy og Ari får litt sårt tiltrengt London-mørke fra MssingNo. Denne remixen got me screamin’ my, my, myyyyy.

48

06/2015

JAGA JAZZIST Starfire PLAYGROUND

Helt Ok Flink Musikklyd De flinke guttene (og én jente) i musikkgruppen Jaga Jazzist er tilbake med mer vag sjangeroverskridende FlinkGutt-Musikk etter noen års stillhet, og det er et dønn solid bidrag til Flink-Gutt-Musikkfloraen. Denne gangen går det mye i lange låter. De piffer opp lydbildet med litt Klaus Schultze-aktig retro-kosmisk oldschool synthesizer, men

4

ellers kjøres skuta – eller romskipet om du vil – med stø kurs i mer eller mindre trygge farvann, eventuelt mer eller mindre trygge stjernetåker.

Det er absolutt mye fint som skjer her, men det er en viss mangel på skikkelig inspirasjon. Ingen mangel på inspirerte øyeblikk, men låtene er mer eller mindre identiske i oppbygning og stemning, og klarer ikke helt rettferdiggjøre lengden. Spesielt når det til tider dukker opp en litt klønete kontrast mellom brå prog-skifter og sakte utviklende

groove. Selve melodiene er heller ikke like sterke og minneverdige som høydepunktene på tidligere Jaga Jazzist-plater, men problemet er først og fremst at det rent estetisk ikke skjer så veldig mye her.

Det er flinkt og flott, men mer eller mindre statisk sakte oppbygning over lengre tid kan fort bli litt tregt når det er så til de grader skolert og gjennomtenkt, og selv om lydbildet er gjennomført, blir stemningene og følelsene for det meste temmelig vage. Selv den utstrakte bruken av space-synth klarer

ikke helt løfte det til man virkelig føler seg ute å kjøre. Men for all del, skal ikke klage for mye, for fint er det – «Shinkansen» er hvertfall en gjennomført vanvittig fin låt og trommeslageren svinger som pokker hele platen. Dessverre er helheten liksom ikke helt noe mer enn superskolert Flink Musikk.

Like fullt er det en fin plate å høre på mens man sitter i lyset av leselampen og slapper av med en deilig avkjølt flaske Fanta Exotic. Og det finnes det jo alltid rom for.

Eirik Usterud

BOOGIE «Oh My» En gang i blant kommer denne typen storslagne låter ut av løse lufta, og «Oh My» tar oss med til Boogies Compton hvor cracken og lidelsene flyter fritt. Produsent Jahlil Beats sto bak fjorårets monsterhit «Hot Nigga» av Bobby Shmurda, og vi venter i spenning på hvordan «Oh My» gjør det mot sommeren. OHMYGOODNESS! KAP G. FEAT T.I & DAVID BANNER «La Policia (remix)» Låter om sosial urettferdighet har aldri hatt et så trivelig fløyteloop.

Deilig å høre at Mississippi-legende David Banner fortsatt er hissig, og at T.I. holder trøya si varm.

ØYAFESTIVALEN, OSLO

FLORENCE AND THE MACHINE How Big, How Blue, How Beautiful UNIVERSAL

Welsh vemodige vræling Etter fire års stillhet er det knyttet stor spenning til Øya-aktuelle Florence + The Machine sitt nye album How Big, How Blue, How Beautiful. Selv har undertegnede ikke vært så spent, for undertegnede har aldri helt skjønt greia med den enerverende vræliga til Florence Welsh.

Lungs fra 2009 hadde noen låter, og var tidvis frisk, spesielt «Rabbit Heart». En nydelig neo-gospel låt forkledd som stadion-indie à la Arcade Fire, drapert i et hekla kvinnerock-sjal.

Men forrige plate, Cermonials, fra 2011, høres ut som om folka bak introduksjonsmelodien til Game of Thrones har sittet bak spakene. Det er lyden av voldtektsbarnet til Chris Martin og Kate Bush. Altså et barn som aldri skulle vært født.

Så forventningen til denne plata må vel ligge i det faktum at Florence & The Machine har brukt fire år på å gjøre noen grep.

Eller? Til og begynne med kan det virke sånn. Første låt er ganske utypisk Florence, noe som kan minne om FM-orientert rock, men dessverre helt anonymt.

Men på andre låta «What Kind of

3

Man» skjer det noe. Etter en rolig vokaldominert intro hever bandet seg til et nytt nivå. Backet av et nydelig riff, koring og blåsere, pumper bandet seg taktfast gjennom tre minutter catchy popgull.

Dette var ikke forventet og i et lite øyeblikk høres det inspirert ut.

Det finnes et knippe gode låter her. «Various Storms and Saints» har noe av dette nevnte Kate Bush-elementet ved seg, og man kan også trekke paralleller til en sval og mindre kynisk PJ Harvey.

At britisk populærmusikk, frontet av Ed Sheeran og Mumford & Sons, er inne i en mørk dal om dagen, er det ingen tvil om.

Noen artister har klart å karre seg opp av dalføret og fått en god dose naturlig Vitamin D-tilskudd, som Jessie Ware og FKA Twigs, men Florence & The Machine befinner seg dessverre fortsatt langt nede i gropa. De gjør det heller ikke noe enklere for seg selv når de plasserer produsent Markus Dravs bak spakene. Mannen som har produsert nevnte Mumford & Sons og Coldplay, men også Bjørk og Brian Eno, noe som kunne, og burde vært et mer attraktivt landskap for Florence Welsh å hente inspirasjon fra. Det er tatt grep på bandets tredjeplate, men det holder dessverre ikke. Og vrælinga til Welsh er tydeligvis vanskelig å bli kvitt.

Mathias Mollestad

11.–15. AUGUST Onsdag 12/8

CHIC feat. Nile RodgersUS MastodonUS The War On DrugsUS Belle & SebastianUK Sondre Lerche

Anneli Drecker Enslaved Razika CaribouCA Songhoy BluesML Courtney BarnettAU Drippin ShamirUS FoxygenUS At The GatesSE LåpsleyUK Years & YearsUK The Switch Fay Wildhagen

ll.

Få bi ag d Tors

Torsdag 13/8

Florence + The MachineUK Flying LotusUS RideUK Father John MistyUS Bad Religion US

Honningbarna Team Me Sunn O)))US Lianne La HavasUK Silvana ImamSE Arthur Russell’s InstrumentalsUS Tyler, The CreatorUS Silja Sol DaphniCA Run The JewelsUS Thea Hjelmeland Smerz Torgeir Waldemar CourtesyDK Sauropod Spectral Haze

Månedens beste singel- og EP-slipp Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

Fredag14/8

BeckUS Alt-JUK Lars Vaular Ida JenshusJaga Jazzist

Siri Nilsen Future IslandsUS Laura MarlingUK AmasonSE SOPHIEUK ILoveMakonnenUS Taake HookwormsUK AmenraBE André Bratten Oral Bee & Da Playboy Foundation Holly HerndonUS Anna of the North Restore To Past

DMX KREW 5 ways 2 jack 12" SUPER RHYTHM TRAX

Ed DMX, som for all del ikke må forveksles med den illsinte rapperen med nesten samme navn, gjør det klinkende klart med denne utgivelsen at det ikke finnes noe fasitsvar på hvordan man best «jacker» (la ikke fristelsen til å lese dette som «ronking» ta overhånd, nå).

Ifølge ham er det, om ikke annet, fem forskjellige måter å la seg fysisk overvelde av housemusikk. Ed Upton slapp debutalbumet Sound Of The Streets i 1996 på Aphex Twins etikett Rephlex. Siden den gang har han blitt holdt høyt av de fleste ringrever for å være et musikalsk crux som evner flørte med både electro, acid, house og UK Bleep, som om det skulle være den enkleste bedriften i verden.

MR. WHITE The Sun Can’t Compare (reutgivelse) 12"

ØYVIND MORKEN Jungelerotikk / External Processing 7"

ALLEVIATED RECORDS

MOONLIGHTING

Er det ikke på tide at vi alle bare blir enige om at Larry Heards «The Sun Can’t Compare» er verdens desitert beste låt? Tidenes ubestridte knallhit? Totusentallets smekreste biprodukt? Fingers Inc.-medlemmets milleniumsmilepæl? Altså, du må gjerne stille deg tvilende til denne høyst vanntette påstanden, kompis, men er du uenig må vi dessverre informere om at du har blitt smittet av den uhelbredelige virussykdommen «hepatitus dårligsmakus».

Forskning viser at det er mulig å leve et tilnærmet normalt liv med sykdommen, men at de fleste som er bærere av viruset sliter med både muskelstivhet, anemi og liten eller ingen evne til å ta veloverveide avgjørelser.

En liten perle i ordets rette forstand, men det er tross alt ikke størrelsen det kommer an på (selv om onde tunger trolig vil det annerledes) – så lenge en vet hvordan man bruker syv tommer. Den lokale legenden, levemannen og Untzdag-pappaen Øyvind Morken slipper aller første utgivelse på sin egen etikett Moonlighting, etter å ha vært en av de travkyndige hestene i Full Pupp-stallen. Syver’n er like vindskeiv og tropisk som tittelkuttet «Jungelerotikk» tilsier, og legger seg i venstrefila med bedagelig tempo. Morken har både mikset og produsert singelen selv.

Lørdag 15/8

Susanne Sundfør ThåströmSE Emilie Nicolas deLillos

Fat White FamilyUK Sturgill SimpsonUS Lørdag U TorcheUS The Julie RuinUS Natalie PrassUS tsolgt Trondheim Jazzorkester & Kristoffer Lo JackmasterUK Bendik PharmakonUS IbeyiFR/CU Benjamin BookerUS Møster! Slutface Krakow Bjørn Torske Broen Miss Tati Vince StaplesUS Beglomeg

Dagsbilletter i salg!

Billetter: Billettservice.no |06/2015 oyafestivalen.no 49

MUSIKK ANMELDELSER

PC MUSIC PC Music, Vol. 1 PC MUSIC

Menneskemaskinen I 2014 dukket det britiske, mystiske plateselskapet og musikkollektivet PC Music opp diverse steder på internett.

Som navnet tilsier er det ikke bare musikk laget med datamaskiner, det lyder først og fremst som musikk laget av datamaskiner. Mye, om ikke det meste av PC-musikken, høres ut som J- og K-pop-inspirert nittitallstrance, noe som nesten helt sikkert er grunnen til at du sannsynligvis hater det når du hører det. Men det flere dimensjoner ved PC Music enn det først kan virke som.

Plateselskapet og artistene tyr gjerne til hyperkommersielle markedsføringsstragier. QTs låt «Hey QT» er for eksempel en reklamejingle for en energidrikk. Men energidrikken er fiktiv (trodde man inntil det likevel viste seg at energidrikken er til salgs), og det meste av musikken har til nå vært tilgjengelig gratis på Soundcloud. PC Music fremstår som både et kunstprosjekt og et reklamestunt, men øyensynelig uten noe å selge.

Mange leser PC Musics «merkevarebygging» som en

5

MATHIAS MOLLESTAD

BEGLOMEG Eurokrjem FYSISK FORMAT

METZ «The Swimmer» USA sliter om dagen, og sammenlikningen med Reagen-perioden sitter løst.

Metz gjør alt for å bidra musikalsk til denne sammenlikningen.

MILEY CYRUS, JOAN JETT & LAURA JANE GRACE «Androgynous» Ikke bedre enn originalen (såklart), men best akkurat nå fordi Miley er rå, og Androgynous er en av verdens beste låter.

VINCE STAPLES «Senorita» En kjølig banger, og en god smakebit på hva vi har i vente på debutplata Summertime ’06. Ses på Øya, Vince.

JAMIE XX FT. YOUNG THUG «I Know There’s Gonna Be (Good Times)» Ut av hvert vindu, ut av hver bil, utover hver park. Thugger og Jamie XX ber inderlig om å bli årets sommerhit!

GIN BLOSSOMS «Hey Jealousy» Sommerlåt! Dag som natt.

50

06/2015

Det er forsatt håp for Europa Jeg klarer ikke la være å tenke på Raga Rockers «Ingen Adgang», og linja «Du kommer ikke inn du er for streit», når Eurokrjem fyller øregangene som en bristen demning med sin euforiske krautfunk. For det er ikke alle som vil få adgang til septettens obskøne diskogrotte.

«Hvem skal dømme egentlig» starter ballet og gjør det enkelt å stille seg selv spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å dømme.

Dette er på mange måter en nærmest opplagt intro til plata, og en god introduksjon til deres egendefinerte Eurohåpbegrep (en slags musikk– og livsfilosofi). Tittelen og låta kan fungere som et mantra for Eurohåp: Ikke døm, bare godta musikkens fysiske påvirkning og påkjenning på kropp og sjel.

Og det fortsetter med en insisterende kraft om å ta dette innover seg. Eurokrjem er en øvelse i sjangeroverskridende (danse)musikk, som står i opposisjon til alt hva angår konvensjoner. Det er fri flyt. Selv benytter de seg av egendefinerte begreper som dizzie listening, svartjenka og Eurohåp for å beskrive musikken, og dette danner et ganske godt bilde av hva dette formidable lappetep-

6

pet av en plate er for noe.

Det er problematisk å trekke frem enkeltlåter – da denne hovedsakelig instrumentale festen av en plate renner fritt som Donau gjennom et håpefullt Europa – men spesielt «The Land of 1 000 Snakes/IV: The Land/The snake» markerer seg som platas klimaks. En uimotståelig dansbar låt som svir gummien av skoa og brenner seg videre inn til du ikke har mer hud igjen under føttene. Her eksploderer Beglo, og det er dette som gjør de så forbanna bra. En tight rytmeseksjon, og et sammensurium av trompet, sax, synther og gitar som kjemper om kapp om å være først ute av høyttalerne.

Med avslutningssporet, en cover av Wenche Myhres «Vi Lever», introduserer Beglomeg oss for eurohåpets anthem.

Et bilde som til stadighet dukket opp i hodet mitt ved gjennomlytting av denne plata, og som beskriver Beglomeg ganske godt, ser omtrent slik ut: Beglomeg styrer et tidlig Roxy Music fra innsiden av hodet til Alan Vega som spiller live på studio 54, backet av et afro-disco orkester fra Soweto anno 82’, mens Freddie Mercury står blant publikum med én hånd i været og én rundt pikken, og klarer ikke bestemme seg for om han skal runke eller danse.

Mathias Mollestad

parodi på, og dermed også kritikk av senkapitalismen.

Samtidig er deres nyeste reklamestunt sponset av Red Bull. Men selv om PC Musics blanding av konseptkunst og kommersiell popmusikk er en kombinasjon som er vanskelig å svelge, kan musikken likevel utforskes uten at den trenger å tas til inntekt for politiske standpunkter.

Nå foreligger det endelig et fysisk album, PC Music, Vol.1, som har samlet kollektivets hittil beste låter.

Hannah Diamonds «Every Night» er både fengende og irriterende på én gang. Det samme er Diamond og Cooks «Keri Baby». Det er albumets mest dansbare låter som utmerker seg. Et høydepunkt er avslutningen «Laplander» av easyFun. Det kunstige ved den lyse, manipulerte vokalen og trancebeaten overskygger ikke tekstens tilforlatelige sårhet, der vokalisten ser tilbake på et havarert forhold. Best er likevel A.G. Cooks «Beautiful». Produksjonen er full av effekter og fakter, men der dette på noen av de andre låtene fremstår som påtatt og anstrengt, er «Beautiful» genuin og inderlig i sin eufori: «Baby when you look at me, you know that I’ll be here forever, baby when I

look at you, I know that we’ll be here together». Låta er blant de mest eurodancete, men spillet med ulike lag av manipulert vokal gjør at man lett klarer å skille dette fra grusom nittitallstrance som Alice Deejay.

Det kan synes som om mange i møte med denne åpenbart glattpolerte og kunstige musikken tenker: «Men dette må være kødd, sant?».

Frontmann A.G. Cook har vært åpen om at David Guetta og Max Martin er store inspirasjonskilder, og at han gjerne vil produsere for Beyoncé en dag.

A.G. Cooks forkjærlighet for aktører som åpenbart representerer mainstreamen, tyder likevel på at prosjektet ikke er dynket i ironi, og kanskje heller ikke like alternativt som ved første øyekast.

Selv med ingredienser som kunst, hypervirkelighet og en form for akselerasjon av senkapitalismen er det faktisk mulig å lage uironisk og lett tilgjengelig musikk med utgangspunkt i utskjelte sjangre.

Kanskje er det nettopp denne usikkerheten som PC Music fremkaller hos lyttere som gjør det til noe av den mest interessante popmusikken som lages for tiden.

Torgeir Holljen Thon

JAMIE XX In Colour YOUNG TURKS

Tenke sjæl Nostalgi er en farlig flamme å leke med.

Der en bakoverskuende holdning kan virke lite progressiv og halsstarrig, kan det på den andre siden virke forfriskende om man evner å kanalisere nostalgi inn i et moderne uttrykk. Jamie xx kan knapt beskyldes for å være en bakstreversk artist. Karrieren til den fortsatt unge produsenten startet med et pangskudd sammen med den platinumselgende gruppa The xx i 2009, og siden den gang har musikkverden bøyd seg i støvet: For samarbeidet med soul-legenden Gil Scott-Heron, hans utallige remixer, og perfeksjonerte live-

5

shows rundt om i verden.

Det er derfor heller ikke overraskende at en mann som Jamie Smith tar albumdebuten sin på alvor. Introsporet «Gosh» er en suggerende låt som kanskje må være et av tidenes åpningsspor. Med breakbeats og fortidsfuturistiske synther som kunne ha kommet fra Aphex Twins debutalbum Selected Ambient Works 85 - 92, bygger xx et lydmaleri av euforiske dimensjoner.

Plata hopper videre fra nikket til 90-talls ravekultur til et mer nåtidig house-uttrykk på «Sleep Sound». Det føles egentlig noe unødvendig å trekke frem for mange enkeltspor på In Colour. Mer naturlig føles det å dele inn plata i låtene som har gjester kontra der hvor Smith er alene. Lite overraskende dukker

kollegene Romy Madley-Croft og Oliver Sim fra The xx opp, og det fungerer spesielt godt i ett av tre tilfeller, på låta «Seesaw», som ikke høres ut som en tradisjonell The xx-låt. På de to resterende sporene får vi servert The xx i lyddrakten vi ble forelsket i i 2009, men som i dag kjennes mer ut som et gjesp fra fortiden.

Mer overraskende har Smith tatt med seg rapverdens kronprins Young Thug og dancehall-ikon Popcaan på låta «I Know There’s Gonna Be Good Times», kanskje det eneste tydelige publikumsfrieriet på plata.

Selv med Thugs spontante stil føles sporet noe utstudert, og alt i alt virker det som om Jamie xx står best på egne ben på albumdebuten. Det lover godt for fremtidige soloprosjekter.

Kristoffer Jakobsen

KARIMA FURUSETH

NICOLAS JAAR Nymphs 2 12" Jaar har endelig kvittet seg med sin pompøse sidekick Harrington fra Darkside, og slipper for første gang på fire år nytt solomateriale.

Alle hjerter fryder seg.

BJÖRK Mix fra Tri Angle Records gebursdag.

Hvis det er feil at Kate Bush, Brandy, Vessel, Jeremih og Death Grips alle opptrer i Björks én time lange og fortreffelige bursdagsgave til Tri Angle Records, vil jeg ikke ha rett.

JAMIE XX «Gosh» Det fem minutter lange breakbeat-dubstep-UKGarge (*gisp*)-åpningssporet på solodebuten In Colour beviser at Jamie xx står stødig på egne ben – og det til gangs.

LEVON VINCENT «Woman Is Angel» For alle som trodde Vincent var en simpel misogynist etter «Woman Is Devil», kommer en ditto illevarslende, men mer åpenbar hyllest til naturens beste skaperverk.

06/2015

51

MUSIKK INTERVJU

«

Når man ser inn i en vagina, er det ikke noe der som minner om psykologisk terror lenger.

APOPKALYPSE NÅ

Albumaktuelle Jenny Hval ofrer bananer på scenen for å gi noe tilbake til alle jenter som har følt seg utenfor.

TEKST KARIMA FURUSETH INTERVJU ANNE-HILDE NESET (NY MUSIKK / OFF THE PAGE) FOTO JETON KACANIKU DET BEGYNNER NESTEN å ligne et ugjennomtrengelig forfatterskap.

Jenny Hvals musikk har lent seg så tungt på litterære og vanskelige referanser at den avstedkommer anmeldelser med superlativer som «språkanalytisk» og «poststrukturalistisk». En naturlig konsekvens, kanskje, siden Hval også skriver poesi og romaner. Som Rockettothesky og under eget navn, har Hvals fire vidløftige album likevel blitt omfavnet av et publikum større enn de anslagsvis tretti menneskene i verden som genuint bryr seg om språkanalyse og poststrukturalisme.

Ifølge The Wire har dessuten «snobberiet», som magasinet spesielt ga spoken word-partiene skylden for, blitt feid for dør.

Men vanskelige sjangere og referanser som går over hodet på en er ikke Hvals eneste vannmerke. Med tekster om å gnikke klitoris med elektrisk tannbørste, jomfruhinner som sprekker, kroppsvæsker, mastrubasjon og ejakulasjon, har Hvals tekster nær sagt blitt et studium i sexpreferanser med bred maskevidde.

På det nye albumet Apocalypse Girl er det derimot auteurer og amatører som skal dissekeres. Fra Ingmar Bergman til karaoke. Helt blottlagt for referanser er likevel ikke Hval, slik magasinet antyder.

I frykt for at vår populærkulturelle og

1

52

06/2015

akademiske pondus ikke kunne måle seg med Hvals, sendte vi tidligere The Wireredaktør Anne Hilde Neset inn i løveburet for å intervjue en av både lokal og internasjonal musikkpresses favoritter, slik at hun kunne fungere som kodeknekker for oss.

Neset: Jeg vil begynne med det som er nesten den første setningen på platen: «Here I find no subculture, no future, no big science».

Hval: Jeg synger «no no future», det er liksom manglelen på punk. Kapitalismen har gått full circle, og har tatt subkulturen inn i seg og bare gjort den til vekst i stedet for fremtid. Noen fortalte meg at Giuliani (tidligere ordfører i New York, journ.anm) innførte dette med at hele Manhattan skulle bli exclusive living, det var livstilsmålet. Det er ganske grotesk. Da fjerner man alt som er en by. Og man fjerner muligheten til en fremtid.

Neset: Som i en fornøyelsespark.

Hval: Da jeg så Kim Gordon (Sonic Youth. journ. anm) spille i New York fikk jeg nesten litt avsmak fordi det hele hadde blitt så ikonisert. Jeg er kanskje ikke vant til å bo et sted med så mange ikoner. Selv punken er blitt … Retromania (bok om populærkultur av Simon Reynolds, journ. anm). Som jeg har lest … Jeg har tenkt veldig mye over denne boken.

Neset: Når du sier du tenker mye på Retromania, er det fordi prøver unngå gjøre

ting igjen, eller forsøker finne en ny vei?

Hval: Det var egentlig noe annet ved boken jeg hang meg opp i, nemlig artistintervjuer, apropos her og nå. Artister ble en form for kuratorer. Man skulle liksom vise en identitet i intervjuene som handlet om den gode smak, og da ble alt så selfconcious. Nå er jo alt og alle selvbevisste på grunn av sosiale medier. Jeg tenkte ikke så mye at jeg skulle unngå referanser, men heller glede meg over dem.

Neset: Du har snakket mye om nærbildet i film som en slags metodikk for å lage musikk. Hvordan kan man lage nærbilde i musikk?

Hval: Jeg har ikke noe entydig svar på det, men nærbildet for meg er en mer åpen og interessant måte å tenke umiddelbarhet på, enn låtstruktur.

Neset: Hvis det er nært er det bra?

Hval: Ja, for du får muligheten til å ta det til deg. Jeg zoomer veldig mye inn i situasjoner og kjønnsorganer, for å skape intim musikk. På den første platen min er det et opptak av meg som pakker ned en synth, som har blitt superforstørret.

Det høres ut som kniven i Psycho (Alfred Hitchcock journ. anm) som kommer inn i dusjforhenget.

Neset: Nærbilder kan gjøre det vakre litt stygt.

Hval: Det blir jo litt fraktalt på et vis. Det som er det skremmende med det pornografiske, for eksempel, er at det fjerner muligheten til å vise det stygge.

Neset: Tenker du på når man retusjerer?

Hval: Også når man gjør en flate klar for inspeksjon. For eksempel pornofiseringen av kroppen når man glattbarberer den. Da

føler jeg at man tar vekk ting som gjør at man ikke kan zoome inn og finne noe nytt der. Det blir flatt, og tar vekk det skumle.

Det er akkurat som når man ser inn i en vagina, og så er det ikke noe der som minner om psykologisk terror lenger.

Neset: Du spiller mange forskjellige roller på scenen. Hvordan kom du frem til rolletolkningene dine?

Hval: Denne platen handler litt om å se på en slags utenforperson som har lyst til å gå tilbake i tid og besøke utenforskapet. Da jeg vokste opp sto jeg utenfor det typiske jentefelleskapet. Det er jo linker mellom det å være alternativ og ha sterke fordommer mot mennesker. Jeg ville spille ut alle de rollene jeg aldri var, i et slags mislykket forsøk. Som en karaokesanger som forsøker synge Mariah Carey akkurat som henne, men ender opp med å følge et rytmisk mønster der alle tonene er feil.

Neset: I stedet for å forkle svakheter, dyrker du dem.

Hval: Det er noe litt heksete ved det. Jeg prøver ikke bare spille en sexy lady. Det er en slags sabbat på scenen, hvor jeg gir et offer tilbake til de som er i en utenforrolle.

Neset: Noe katarsis-lignende?

Hval: Ja, men også «offer» som i at jeg spiser bananer på scenen. Banansekvensen er et forsøk på se hva som skjer. Litt fordi det er frukt, litt fordi jeg synger om bananer, og litt fordi det er et penissymbol. Jeg skviser dem, spiser dem og spytter bananene ut som et slags oppkast av sexy bananspising.

Apocalypse Girl slippes 9. juni på Sacred Bones.

g

H

! l l y f 책 P rikti k s u

natt & dag

FILM ANMELDELSER

THEEB – ULVEN Regi: Naji Abu Nowar Med: Jacir Eid, Hassan Mutlag, Hussein Salameh, Marji Audeh, Jack Fox Ondt blod i Midtøsten.

Theeb er en mektig sørgesang fra det Osmanske rikets siste dager. Filmen låner noe fra Western-sjangeren, men finner på det aller meste selv.

Det er ikke lett å tid- eller stedfeste handlingen. Kanskje vil en med kjennskap til midtøstens moderne historie kunne pusle seg frem til en konklusjon basert på kostymer og detaljer i dialogene, men for den mer uvitende åpner Theeb litt som et eventyr, med en følelse av at det var en gang. Den Jordanbaserte filmskaperen Naji Abu Nowar gir oss ingen forklarende åpningslinjer, men til gjengjeld får vi en oase av bilder og lyd som jump-starter sanseapparatet. Nowar synes å si at dersom du skal bli med på denne

reisen, må du gi slipp, for å si det litt klisjéfylt. Ikke bry deg om hvor eller når vi befinner oss, men stol på at bildene og lyden gir deg det du trenger.

I et lett belyst telt under den arabiske nattehimmelen sitter unge Theeb (ulv på arabisk) med sine klanbrødre.

Theeb lar seg facinere av en britisk soldat som gjester teltet, men han er også den eneste som blir begeistret.

Stemningen faller raskt, og en kan nesten kjenne kolonialismens kvelende grep stramme seg om forsamlingen.

Theeb er så uglamorøs i sitt periodeportrett at det føles som om filmen faktisk er filmet i en annen tidsepoke, og ikke bare gir en overestetisert fremstilling av den. Kanskje er Theeb en sørgesang om det Osmanske rikets siste dager; imperiet som ble plukket i stykker av et grådig Europa.

Alle er imidlertid ikke med på sangen. I en sekvens

rundt leirbålet ber Theeb den britiske soldaten om å synge.

Han nekter å gjøre denne lille tjenesten, og oppgaven faller på Theebs bror. I Theeb tas det flere poetiske pauser med enkle linjer, som gir sjel til det øde ørkenlandskapet. De arabiske elegiene synes å fylle et tomrom noen har etterlatt.

Theeb vekker en nærmest kontinuerlig følelse av tap, enten det utrykkes eksplisitt med død, eller subtilt, med et estetisk eller lydlig tomrom.

Landskapet er øde og rått; selv det amerikanske western-terrenget oppleves som yrende i forhold. Samtidig har filmen flere øyeblikk hvor det hele nærmest skifter over i actioneventyr-modus, med høyt tempo og hyppig skuddveksling. Som Easy Rider og Killer of Sheep, har Theeb noe urørt og utemmet ved seg, som nesten bare en langfilmdebut kan ha.

Martin Parker Premiere 3. juli

HØVDINGER Regi: Irasj Asanti Med: Anderz Eide, John Carew, Abdilamit Sabani, Irasj Asanti, Turay Azami, Nazmi Idrizi, Karine Dybvik Det koster å værra Carew.

Gangsterfilmen Høvdinger er laget på minimalt budsjett.

Den bærer på mange måter preg av det, og vil derfor ikke oppfylle alle konvensjonelle kvalitetskrav. Men mangelen på ressurser er i dette tilfelle en ren gudegave, for filmskaperne har sluppet å forholde seg til disse kravene. Noe så forfriskende usofistikert er sjeldent blant større produksjoner.

Hvor får du ellers oppleve John Carew, som gangsterboss, si «I own this town» før han capper motherfuckers?

Javisst er det en del flate replikkleveringer, og historien tar noen absurde vendinger.

Men legg for faen igjen den ironiske distansen hjemme.

Høvdinger bør nytes på samme måte som man nyter gutteromsrap – man trer inn i et univers konstruert utelukkende av gangstermytologi og ren entusiasme. Og som mye av rappen som kommer ut av norske gutterom for tiden, er Høvdinger en overraskende kompetent konstruksjon.

Irasj Asantis regi er det lite å utsette på, og teknisk er den nærmest upåklagelig – den ser langt bedre ut enn budsjettet vil tilsi. Men fremfor alt er den usedvanlig energisk til nullbudsjettsfilm å være.

Med hektisk klipping og godt lyddesign skapes en nesten taktil fremstilling av Oslos undergrunn, hvor hvert slag kjennes på kroppen og den kyniske dekadansen fremheves av aggressiv nattklubb-bass.

Ikke forvent troverdighet, men en sanselig opplevelse.

Ikke tenk; føl: for det som gjør Høvdinger til en så særegen og underholdende opplevelse er at

den er brygget på en kavalkade av gangsterfilmklisjéer, kastet oppi Oslo-gryta og kokt til sin essens. En mislykket dopdeal følges av denne dialogen: «Fy faen, de gutta prøvde å lure meg, ass!» «Men koffår måtte du skyde de?» Ja, koffår måtte han skyde de? Det er bare sånn denne filmen funker, kompis.

Det er vanvittig og på sitt vis fantastisk, en type film som burde bæres av en skuespiller som legemliggjør disse egenskapene. Et stort problem er at hovedrolleinnehaver Anderz Eide dessverre ikke besitter denne karismaen – i det minste får han ikke demonstrert den gjennom sin noe anonyme rollefigur.

Tilsvarende lyter preger flere aspekter ved filmen, men som oftest er de lette å overse.

Mange av dem er tross alt med på å gjøre Høvdinger til den uslepne diamanten den er.

Atli Bjarnason Premiere 17. juli.

6

FAR FROM THE MADDING CROWD Regi: Thomas Vinterberg Med: Carey Mulligan, Matthias Schoenaerts, Michael Sheen, Tom Sturridge, Jessica Barden, Juno Temple Ode til pasjonen.

Thomas Hardys klassiker Far From the Madding Crowd (1874) er på mange måter den ultimate kjærlighetshistorien; skrevet av en mann, men fortalt slik en kvinne ville ha skrevet om hun så for seg at hun var en mann som kjente og trodde på kvinner.

Som boka handler filmen om den uavhengige jordeieren Bathsheba Everdeen og de tre beilerne hennes: bonden og gjeteren Oak, storbonden Boldwood og sersjant Troy.

Gode tilbud til tross, Bathsheba holder på sitt; mennene venter (med et uhederlig unntak) og tiden går mens crescendoet nærmer seg. Tre lag med episk kjærlighet pakkes inn

5

i livets luner uten at tre- eller firkantdramatikken noen gang gjør historien forutsigbar, pompøs eller melodramatisk.

Istedenfor konstruerte Hardy en beundringsverdig renskåret bro mellom 1800-tallets romantikk og 1900-tallets realisme. Den danske auteuren Thomas Vinterberg bygger broen ærbødig og uanstrengt inn i nåtiden.

Far From the Madding Crowd anno 2015 har forskjøvet fortellingen frem til forrige århundreskifte; til en smalere kjolesilhuett og en lett modernisert fremtoning. David Nicholls har foretatt den samme milde oppdateringen av manuset. I likhet med den kritikerroste utgaven fra 1967 spilles de fleste scenene med sterk lojalitet mot boken. Her ligger nyvinningen i en mykgjøring av Bathsheba, og valget av bindingen Oak-Everdeen som det uttalte kompasset historien peiler etter.

Med rike smykkeskrinsfarger følger kamera alle de små krusningene i Carrey Mulligans

skiftende ansiktsuttrykk; smilehullene som dukker opp når hun opplever noe nytt eller synes hun har vært modig; det brune lyset som streifer blikket når hun ser på Oak. Det kler fortellingen at hun fremstilles som en viljesterk og jentete kvinne, mer enn som en jordbrukende femme fatale.

Vinterberg har truffet riktige valg. Carrey Mulligan er en svært godt castet og vel spilt Bathsheba. På samme måte er Matthias Schoenaerts en tidsriktig og verdig arvtager til Alan Bates sin ur-Oak; stoisk, men nyansert, taus, men desto mer talende når han blir bedt om å snakke. Og ikke å forglemme: hatten av for Michael Sheens smertebærende Boldwood.

Uten mer forklaring passer det å avslutte med Schoenaerts ord: Thomas Hardys bok er en tidløs ode til pasjonen. Og Vinterbergs film en vakker, velspilt og ærbødig re-aktualisering.

Ragnhild Brochmann Premiere 31. juli

4

54

06/2015

LOUDER THAN BOMBS Regi: Joachim Trier Med: Isabelle Huppert, Gabriel Byrne, Devin Druid, Jesse Eisenberg InnerTrier.

Film- og musikkanmeldere har en tendens til å overdrive når de snakker om «høye forventninger», men i tilfellet Joachim Triers og hans tredje film Louder Than Bombs er ikke en slik betegnelse bare slapp retorikk. Trier har blitt den norske filmskaperen alle lener seg på, til tross for bare å ha laget to spillefilmer – Reprise og Oslo 31. august.

Det er en glede å konstatere at hans internasjonale debut har blitt en god film, men etter første møte også mye av en lettelse. Å forsøke å skru ned de nevnte forventningene vil gjøre opplevelsen godt, for Louder Than Bombs er noe nytt; dog med velkjente «Trier-grep» som bærer bud om en film med modningspotensial.

Fortellingen er konstruert gjennom tre blikk som kretser rundt den avdøde krigsfotografen Isabelle (Huppert). Familien som gjenstår, faren Gene

(Byrne) og sønnene Conrad (Druid) og Jonah (Eisenberg), forsøker å kommunisere på tvers av tomrommet. Det er planlagt en utstilling av Isabelles fotografier, den tvinger de tre nærmere hverandre – men den dekonstruerer også bildet av fortiden slik den fremsto før moren døde.

Med sin lavmælte utforsking av familieintriger og varsomt skakende kameraføringer, føles Louder Than Bombs på flere måter som en litt ordinær, amerikansk indie-film. I Triers forrige verker ble temperaturmåleren stukket ned i noe veldig «norsk», som utgjorde en slags kjerne som filmenes universelle appell fikk springe ut fra. Louder Than Bombs er med sin internasjonale rollebesetning og innspillingssteder i USA en langt bredere film, men Trier og manusforfatter Eskil Vogt har beholdt det kloke blikket på menneskers innelåste konflikter. I en sekvens vi får se i to omganger brytes det opprinnelige inntrykket av Conrad ned, der Trier tillegger ham en smartere og mer humoristisk personlighet enn det farens

synsvinkel først tilbød oss.

Louder Than Bombs har noe kvalitetsfjernsynsserie-aktig over seg, men fortellingen krydres med inspirerte innfall.

Det er rikelig med audiovisuelle øyeblikk som frisker opp, samtidig som de oppleves godt integrert i fortellingen. Den ene brorens lesning av den andres utleverende brev er et godt eksempel på Triers evne til å skape emosjonell resonans via sin filmiske fintfølelse. Fortellerstemmens ordflyt visualiseres gjennom en energisk og morsom montasje, bestående av blant annet Youtube-klipp og en blodig scene fra en Dario Argento-film.

Forholdet mellom de to brødrene er generelt noe av det som griper mest i den famlende familierelasjonen, underbygget av Eisenberg og Druids troverdige spill. Men hele skuespillerensemblet i Louder Than Bombs imponerer, og blir en betryggende dokumentasjon på at Trier og Vogts steg over til det engelskspråklige har båret frukter.

Sveinung Wålengen Premiere 2. oktober

AMY Regi: Asif Kapadia Med: Amy Winehouse Førstesidestoff.

Utgangspunktet ligner Asif Kapadias forrige dokumentarfilm, om Formel 1-legenden Ayrton Senna, som mistet livet bak rattet foran tusenvis av fans.

Amy Winehouses død var også selvpåført, som et resultat av destruktive vanemønstre over mange år.

Paparazziene spionerte på artisten døgnet rundt, og sånn sett har verden for lengst blitt invitert bak masken. Likevel er Amy en sjokkartet opplevelse: Når de frynsete trådene samles, ser vi at gullstrupen bare kunne reddes av sine nærmeste – som fornektet i stedet for å konfrontere.

Kapadia har sakset seg gjennom private hjemmevideoer, telefonsamtaler, paparazzibilder, behind the scenes- og konsertopptak. Ferske intervjuer dukker opp på lydsporet. Disse hodeløse, ofte gråtkvalte monologene flyter umerkelig og poetisk over i hverandre, og understreker Amys forvirring.

De mest ubehagelige sannhetene om artistens liv bare antydes, i bakgrunnen av et bilde eller mot slutten av en bisetning. Amy finner den «perfekte» dietten i tenårene: Så lenge hun kaster opp alt, kan hun spise hva hun vil. Moren responderer med et skuldernikk. Utagerende oppførsel får ingen konsekvenser – i en slik grad at barnet selv etterlyser strengere oppdragelse: «Jeg kunne drept, og mamma ville neppe reagert». Mangelen

på disiplin er lik fravær av kjærlighet, og Amys brokete selvbilde leder til depresjon og medisinering. Når hun endelig opplever å bli elsket, blir kjærligheten så betingelsesløs at alt annet går i oppløsning.

Det blir starten på slutten.

Låtskriving og innspillinger etterfølges av fornyet oppmerksomhet og press.

Etter hvert er det som om Amy vokser innover, psykisk og fysisk; hun forsvinner, bilde for bilde, i slow motion. Albumet Back to Black blir til mellom tomflasker og blodige sprøytespisser; veldige glass med cola og whiskey styrtes for å holde nervene i sjakk foran mikrofonen. Det musikalske uttrykkets råhet er ikke fabrikkert.

Takk og pris er ikke artisten Amy Winehouse fullstendig vasket vekk fra filmen. Første akt tegner et varmt bilde av en ekstraordinær begavelse som med sitt åpne ansikt og sterke tilstedeværelse fyller rommene hun står i med en helt spesiell energi.

Kapadias kollasj er en skrekkhistorie om hva høytrykket fra media kan gjøre med et menneske. Tidvis går ønsket om å lage en medrivende film på bekostning av nyanser og ambivalens, men i all hovedsak inviterer dokumentaren til innsikt og deltagelse, og formidler tragedien om Amy Winehouse med kraft og verdighet.

Lars Ole Kristiansen Premiere 7. august

5

6

06/2015

55

FILM DISTRIBUER DENNE

«

Opptak og fantasi flettes inn i hverandre via en slags filmisk runk.

BLOD OG TÅRER The Strange Color of Your Body’s Tears er en kirurgisk anlagt undersøkelse av den kultforklarte horrorsjangeren giallo.

TEKST LARS OLE KRISTIANSEN DET BELGISKE regissørparet Helene Cattet og Bruno Forzani gjorde seg bemerket blant horrorfansen med debuten Amer (2009), en hyllest til italienske gialli (ofte regnet som en forløper til slasherfilmen), forbundet med navn som Dario Argento, Mario Bava og Sergio Martino. Med The Strange Color of Your Body’s Tears beveger de seg videre i samme spor, med økt intensitet. Denne gangen virker interessen for det motiviske ved sjangeren nesten manisk; filmen er innestengt blant speil, glassmalerier og mønstrede tapeter i jugendstil; et estetisert skrekkabinett, så kryptisk for uinnvidde at det nærmest er påkrevd at tilskueren kan sin giallo-liturgi.

Businessmannen Dan Kristensen (danske Klaus Tange) kommer hjem fra en lengre reise, og oppdager at kona er forsvunnet. En politibetjent undersøker leiligheten, og mye tyder på at det ligger en kriminell handling bak – kanskje til og med et drap. Utover dette, er det umulig å si noe om handlingen i The Strange Color of Your Body’s Tears. Som i Argentos mest stiliserte, psykedeliske filmer (Suspiria, Inferno), flyter fortellingen ut i en audiovisuell malstrøm.

1

56

06/2015

Amer var til dels ren pastisj; glitrende utført, men også litt kraftløs. The Strange Color of Your Body’s Tears dekonstruerer giallo-ikonografien og utforsker dens potensial. Det er som om Cattet og Forzani har tatt på seg plasthansker og munnbind, og dratt med sjangeren inn i et laboratorium for å ta blod- og vevsprøver; skjære av og sy sammen kroppsdeler på nye, makabre måter.

I en spesielt minneverdig – og uforklarlig – sekvens, møter vi etterforskeren i et mørkerom mens han spoler seg frem og tilbake for å finne det perfekte øyeblikket i en video med Kristensens forsvunne hustru. Det faktiske opptaket og vedkommendes fantasi flettes inn i hverandre via en slags filmisk runk, som «spruter» idet bildet får inverterte farger og går i oppløsning – som om det er i en tilstand av plethora. Dette er cinefil pornografi; så overregissert og kåt på seg selv er filmen, at det mest desperate studentarbeid virker impotent i sammenligning.

FRA TID TIL ANNEN anvender Cattet og Forzani split screens – løftet fra Brian De Palmas verktøykasse – for å montere elementer ved siden av hverandre, slik at de danner diptyker og triptyker. Denne organiseringen av «materialet» står i

kontrast til de kaleidoskopiske effektene fra tittelsekvensen, som setter tonen for filmens elliptiske fortellerstil. Dialektikken mellom det hypnotiserende kaotiske og det nitid strukturerte er betegnende for hvordan man som tilskuer opplever The Strange Color of Your Body’s Tears.

Er man kjent med gialloens «motivorama» – oppsperrede øyne, svart hår, pulserende vener, hansker, glasskår, speilblanke knivblader, teaterblod, progrock – vil man kunne oppleve Cattet og Forzanis prosjekt som en velkuratert utstilling om den kultforklarte sjangerens billedverden, og samtidig ta fiksjonsuniverset inn over seg; føle på teksturene og la seg villede i det filmatiske hurlumheihuset. (Det er ikke vanskelig å se for seg The Strange Color of Your Body’s Tears som en installasjon – man formelig vandrer rundt i filmen.)

Filmens betoning av kropp og kjønn er forankret i en banal tematikk som, i motsetning til den kryptiske fortellingen, er umulig å misforstå. Som i all klassisk horror, er det koblingen mellom kvinnelig seksualitet og død – det forlokkende, men samtidig frastøtende ved the monstrous feminine, sett fra

et forkvaklet mannlig blikk – som igangsetter filmens grusomheter. Tenk, morderens stikksår ligner gapende vaginaer!

Cattet og Forzani beskjeftiger seg med «urscener» om opphisselse og skamfølelse, men der flere av de autentiske giallofilmene «nyter» å drepe sine skrekkslagne kvinner, preges The Strange Color of Your Body’s Tears av en kledelig postmoderne distanse, og sørger for å gjøre oss bevisste på vår egen posisjon som passive kikkere: Vi er alle voyeurer i det ansvarsløse mørket osv. Disse manøvrene må imidlertid ikke forveksles med kompleksitet eller dybde; de gjør lite annet enn å understreke regissørenes forståelse for sjangerens (ofte tvilsomme) tradisjoner.

TIDLIGERE I VÅR fikk cinematekgjengere slukket tørsten med Jean Luc-Godards fabulerende 3D-essay Adieu au langage (2014), men til vanlig er det en sjeldenhet å kunne se ny eksperimentell film på stort lerret i Norge. Det vil dessverre være utenkelig å sette opp The Strange Color of Your Body’s Tears på ordinær kino, men alternative visningsarenaer som festivaler og filmklubber bør snarest bite seg merke i tittelen. Cattet og Forzanis prosjekt er for smalt til å kunne påkalle seg bred oppmerksomhet, men for fans av alternativ horror er dette en begivenhet.

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører foreløpig har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med

FILM KORT KRITIKK

POLTERGEIST Regi: Gil Kenan Grøss!

Til tross for et par genuint skumle scener innledningsvis, ender nyinnspillingen av Tobe Hoopers klassiker som et skikkelig makkverk. Grusomme 3D-effekter, dødninger i PS2grafikk og skuespillere med så lite troverdige reaksjoner at man kan lure på om de i det hele tatt har blitt instruert.

Stjernene Rockwell og Harris er på pinlig sparebluss filmen gjennom.

Jon Sæter Premiere 22. mai

1

SAN ANDREAS Regi: Brad Peyton Skjelvforsvar.

Brad Peyton forsøker å gjenreise katastrofefilmen etter at Roland Emmerich la verden og sjangeren i ruiner med 2012.

I San Andreas er det California som skal jevnes med jorden.

Peyton er tro mot sjangeren, og bruker katastrofen som arena for den splittede familiens gjenforening. Enkelt plott er en del av sjarmen, men uinspirert effektbruk i 2 timer er ikke sjarmerende.

Martin Parker Premiere 29. mai

2

MAD MAX: FURY ROAD Regi: George Miller Maxpuls!

I en postapokalyptisk verden finner vi einstøingen Max Rockatansky (Tom Hardy). Max rives med i Furiosas søken etter frihet fra herskeren Immortal Joe. Det har vært Mad Max-filmer før denne, men Fury Road er noe du aldri har sett før; musikkvideoestetikken fra Spring Breakers blandet med skitten fra El Topo og den visuelle galskapen fra Brazil. Et mesterverk!

Siren Løkaas Premiere 14. mai

6

DISNEY TOMORROWLAND – A WORLD BEYOND Regi: Brad Bird En dag i mårå.

Tomorrowland SER bra ut. Visuelt kan paralleller trekkes til Looper og til himmelbyen i Imperiet slår tilbake. Dessverre stopper godordene der. Etter en langdryg intro hever filmen seg i møte med Clooney som desillusjonert oppfinner. Dessverre er karakteren Cacey den eneste vi kommer under huden på, og filmen ender som en slags miljøfabel totalt uten dybde.

Jon Sæter Premiere 22. mai

2

NIGHTINGALE Regi: Elliott Lester Mord og sønn.

En ustabil krigsveteran har drept sin tyranniske mor, og lever videre i hjemmet som om ingenting har skjedd. Et spennende utgangspunkt, men David Oyelowos overspill, høylydt religiøs tematikk og en begivenhetsløs estetikk av videoblogg, myke kjøringer og oppskriftsmessig veivecam gjør at filmen ikke når opp til velfungerende enmannsfilmer som Buried, Locke og All Is Lost.

Martin Øsmundset På HBO Nordic fra 30. mai

3

SPY Regi: Elisabeth Banks Rystet, ikke rørt.

Susan Cooper er en tjukk, middelaldrende analytiker i CIA. Hun hjelper feltagenter med å manøvrere fra kontoret. Når partneren blir drept, kaster hun seg ut i felten selv. Melissa McCarthy er glimrende som agent som ikke passer inn i CIA, full av adrenalin fra hevnlyst. Men historien henger ikke sammen, og komediens øvrige karakterer fremstår som fyllstoff.

Siren Løkaas Premiere 5. juni

2

MANDARINER Regi: Zaza Urushadze Fruktens sommer.

Mandariner er en velfortalt krigsklisjé med et snev bromance, og samtidig en subtil protest mot annekteringen av Abkhazia på 90-tallet. Dette er en helstøpt filmopplevelse med skuespillere som får hvert sekund til å telle, og et kamera som nesten alltid finner det perfekte utsnittet. Manuset sier mye med få ord, og filmen etterlater mye tankegods på 86 minutter.

Martin Parker Premiere 12. juni

5

INSIDIOUS 3 Regi: Leigh Whannell Til siste åndeplag.

Den tredje (og forhåpentligvis siste) filmen i serien starter lovende. I den ofte genuint skremmende førsteakten anvendes stort sett en viss antydningens kunst, men så trer monsteret ut av skyggene og mister all effekt. Det hele kulminerer i en dvask nevekamp og en slags engleintervensjon, og i stedet for å dekke til øynene, himler man med dem.

Atli Bjarnason Premiere 5. juni

2

Norges største formidler av hybler og bofellesskap.

Helt gratis!

THE LITTLE DEATH Regi: Josh Lawson Kom ikke her.

En sitcom-humoristisk sexkomedie om de ubeleilige fetisjene til kjedelige mennesker. Til tross for et «vågalt» utgangspunkt er filmen overraskende tam, med unntak av enkelte tilløp til sort humor som både er malplasserte og klønete håndtert. Dette er poengløst, dårlig skrevet og aldri sexy.

Tenk, dette er halvannen time du kan bruke på å pule.

Atli Bjarnason Premiere 10. juli

2

06/2015

57

FILM KOMMENTAR

ALT NYTT FRA VESTFRONTEN Hva er konsekvensene av at den norske filmjournalistikken på nett reduseres til talerør for Hollywoods lekkekampanjer? fentligheten har behov for, er det på tide TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO NTB SCANPIX/MARY EVANS PICTURE å la latteren kveles i gråt. Enhver leser kan selvfølgelig venne seg til hyppige serverinFOTOMONTASJE KARIANNE NYGÅRD ger av kvasinytt om liksombegivenheter, men enhver leser når også et punkt hvor I UTGANGSPUNKTET så jeg frem sommerfuglene i magen får nok, og utføtil en ny Star Wars-film da nyheten rer kollektivt harakiri. ble annonsert i 2012 – riktignok ikke så til de grader at jeg planla å beinfly til EN GANG I TIDEN var det mulig å glede Colosseum kino for å sette opp lavvoen, seg til nye storfilmer på kino. Dette var men nyheten var verdt et ømt knokeslag den analoge tiden, da vi viet det meste av med nærmeste kompis. Siden den tid har vår kjærlighet til filmer som alle hadde én diverse nettredaksjoner regelrett pepret essensiell egenskap til felles: De eksisterte. meg med informasjon om J. J. Abrams’ Papiravisene prioriterte stoff om aktuelle stjernekrig. kinofilmer, og filmene som var på vei om VG har opplyst om at «Star Wars-skamåneder eller år måtte pent vente med å peren har ikke sett traileren til den siste få omtale. filmen», Dagbladet har kunngjort at «PrinI dag går det stadig relativt fredelig for sesse Leia dropper kanelbollene i Star seg i papiravisene, men på internett hører Wars», og radioheltene i NRK Filmpolitiet vi maskingeværene fra de amerikanske har så langt skrevet 38 (!) Star Wars-saker, PR-avdelingene åpne ild på daglig basis. deriblant disse: Rat-tat-tat: Nå forfattes manus! Nytt bilde – «Fleire manusforfattarar til Star Wars fra settet! Ny premieredato! I utgangskan vere klare» punktet bor vi i kalde Norden langt fra – «Star Wars: Ukjent Oxford-skuespiller vestfronten, med alle muligheter til å gi siste tilskudd på ryktetreet» skikkelig helbeng i «begivenhetene», men – «Ryktebørsen går varm: Er dette navnet dessverre sitter mange av våre fremste på den nye Star Wars-filmen?» filmkorrespondenter og telegraferer siste – «Er dette hovedrollene i nye Star Wars?» nytt fra slagmarken hjem til oss. Rat-tat– «Star Wars-skurken er avslørt» tat: Transformers! Avengers! Noe fra Marvel!

Når digitale bladsmørere roper STOPP PÅ LISTA over de 38 Filmpolitiet-sakene PRESSEN fordi en ukjent skuespiller kan er det bemerkelsesverdig hvor jevnlig tenkes å spille i en film, danner det først oppdateringene kommer. Forklaringen og fremst grunnlag for gapskratt, men når kan meget godt ligge i drømmebyen, hvor en tar innover seg hvor få av filmartiklene studioene orkestrerer sine lekkekampanjer på nett som inneholder informasjon of-

1

58

06/2015

som rytmisk dryppende kraner av informasjon for å generere en jevn strøm av gratis publisitet frem mot premieren. Det er dermed rom for å i det minste spekulere i om Disney i dette tilfellet har hatt mer reell redaksjonell makt over Filmpolitiets Star Wars-dekning enn Filmpolitiet selv.

Så kan en spørre: Hva er problemet?

Er det ikke slik at både Disney, Filmpolitiet og leserne får det de vil ha – henholdsvis markedsføring, journalistikk og siste nytt fra ryktebørsen? Det er en legitim innvending, men problemet ligger allerede i spørsmålet; i at markedsføring, journalistikk og ryktebørs ikke lenger lar seg skille fra hverandre.

PROBLEMET ER ALTSÅ – og her skal vi sannelig unne oss ei sunn dose marxisme – at vi har å gjøre med en delvis kuet nettpresse som ukritisk måker ut propaganda fra det som i filmverdenen er å regne som Den herskende klasse: Hollywood.

Filmpolitiets Star Wars-dekning er riktignok for et ytterpunkt å regne, men dessverre er det symptomatisk for en trend som får stadig mer fotfeste i norske filmredaksjoner: Journalistene oppsøker ikke lenger sakene, men sakene tvinger seg gjennom journalistene. Idealet om å sette dagsorden selv svekkes kraftig.

«

I Jo Bech-Karlsens bok Kulturjournalistikk – Avkobling eller tilkobling fra 1991 peker journalisten IdaLou Larsen på faren for at kildene får styre kulturjournalistikken gjennom forhåndsomtalene: «Jeg vet omtrent fra dag til dag hva som vil stå i våre store riksaviser, for de følger det de får i posten.»

24 år senere er det vanskelig å gjøre annet enn å overføre påstanden til nett, bytte ut ordet «posten» med «twitter-feeden» og akke seg over hvor godt hatten passer.

I DAG ER DET både mer effektivt og mer innbringende å videreformidle et rykte om en blockbuster som kommer i 2018 enn å tilby noe substansielt om gode filmer som er tilgjengelig for kinogjengere akkurat nå.

Den hjerteskjærende sannheten på verdens vide vebb er dessverre at penga rår, og dermed at klikka rår. En må likevel kunne etterspørre mer kreativitet for å løfte frem de mindre filmperlene. En er ikke pukka nødt til å vifte med det hvite flagget for Hollywoods PR-kontorer, og spesielt ikke om en heter NRK til fornavn og er lisensfinansiert, men det en kanskje er pukka nødt til, er å sette personlige rekorder i tabloid tankegang rundt filmer som ikke er blockbustere.

Bare slik kan filmer som ikke koster 200 millioner kroner – det gjelder for eksempel alle norske filmer – trenge gjennom lydmuren på nett for å nå frem til sitt publikum.

Og bare slik kan det atter bli mulig å glede seg til nye opplevelser i galaksen som inntil 2012 var langt, langt unna.

Vi har å gjøre med en nettpresse som ukritisk måker ut propaganda fra Hollywood

Music. Family. Power

USAs største serie 2015 Premiere 12. juni

TV KOMMENTAR

BLÅSKJERM De blåblå skal redefinere NRKs samfunnsoppdrag, men nekter å innse at nordmenn er mer skeptiske til kommersielle aktører enn de er til store offentlige institusjoner.

TEKST AKSEL KIELLAND SAMMENLIGNET MED andre nasjoner har nordmenn relativt få grunner til å mistro statsmakten, og nettopp derfor klinger den sittende regjeringens mantra om «maktspredning» så hult når det kommer til velfungerende offentlige institusjoner. Og i Norge finner man få mer velfungerende og populære offentlige institusjoner enn NRK. Riktignok finnes det alltids ting å klage på, men alt i alt er rikskringkasteren en pålitelig bauta av relativt sober journalistikk og fornuftig programmering i en medieverden som de siste årene har blitt stadig hardere presset av endringer i forbrukervaner og finansieringsmodeller.

Når det nå i juni måned er duket for en ny blåblå stortingsmelding som skal redefinere NRKs samfunnsoppdrag og mandat, er det ikke nødvendigvis så mange som følger kulturminister Widveys resonnement om at statskanalens virksomhetsområde må begrenses. Personlig har jeg – som frilansskribent tilknyttet aviser i direkte og indirekte konkurranse med NRK – økonomisk interesse av at NRK legger ned nettavisdriften, og likevel er min umiddelbare reaksjon på forslagene om å vingeklippe rikskringkastingen en akutt mistenksomhet mot den ideologisk motiverte nedbyggingen av felles goder.

For selv om regjeringen kan ha rett i at tjenester som Yr.no og Ut.no ikke ligger

1

60

06/2015

innenfor rikskringkastingens kjerneoppgaver, er de blinde for det viktigste NRK tilbyr fellesskapet – nemlig en sone som er unntatt den komplekse og uoversiktelige reklameøkonomien som i dag gjennomsyrer de fleste deler av den norske offentligheten. Det mest påfallende med den blåblå besettelsen med «maktspredning» og «samarbeid med næringslivet» er jo at de nekter å innse at nordmenn er langt mer skeptiske til kommersielle aktørers påvirkning på journalistikken og medietilbudet enn de er til store offentlige institusjoner.

NÅR MAN STUDERER dagens medielandskap og kulturnæring, er det vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at finansiering via skatt og lisens representerer fremtiden. Den teknologiske utviklingen som fant sted fra midten av 90-tallet til midten av 00-tallet ga opphav til en forståelse om at man som forbruker ikke var avhengig av å betale for produkter og tjenester som tidligere hadde utgjort betydelige utgiftsposter og inntektskilder.

Som et resultat av dette peker de store linjene i medie- og kulturøkonomien i dag mot tjenester som Spotify, Netflix og HBO, hvor man betaler for ubegrenset tilgang til store arkiver, snarere enn de faktiske sangene, filmene og tv-seriene man hører og ser.

Psykologisk sett flytter slike abonnementstjenester fokus vekk fra de faktiske produktene man betaler for og over på

produktene man teoretisk sett kan betale for. HBO Nordic koster det samme i måneden enten man ser én episode av Game of Thrones eller åtte sesonger av Entourage, hvilket innebærer at det man i praksis kjøper når man betaler sine månedlige 79 kroner er det allestedsnærværende senkapitalistiske fetisjproduktet «valgfrihet».

Problemet er bare at det hovedsakelig er store, internasjonale aktører som kan finansiere seg selv på denne måten, og at disse aktørene bidrar til å marginalisere den regionale medie- og kulturproduksjonen.

Et annet problem er at slike abonnementstjenester ikke skaper nok psykologisk distanse mellom pengene man betaler og produktene og tjenestene man mottar. De skaper tilstrekkelig distanse til at man ikke sitter og vurderer hvor mye hver amerikanske underholdningsfilm man ser på Netflix faktisk koster en, men ikke nok til at man glemmer at man betaler for det man ser. Det er først når man organiserer finansieringen som skatt eller lisens at avstanden mellom betalingsakten og publikumsopplevelsen blir stor nok til at det blir plass til større samfunnsmessige vyer om allmennytte og kulturell bærekraft.

«

BESLUTNINGER MAN FATTER i øyeblikket er som regel dummere og mer impulsbaserte enn beslutninger man fatter når man planlegger for fremtiden.

Når man planlegger for fremtiden er det lettere å se det store bildet, hvilket innebærer at man er mer tilbøyelig til å forstå ringvirkningene av enkeltbeslutninger.

Dersom regjeringen virkelig ville balansere NRKs makt og sikre konkurransedyktighet i mediesektoren, burde de fokusere på å utvikle nye modeller som understøtter andre medieaktører på en lignende måte.

Så langt er det Fritt Ord som har gjort mest for å veie opp for den negative effekten endringer i forbrukervaner og annonseinntekter har hatt på medietilbudet, men heller ikke Fritt Ords pengesekker er utømmelige. Det er absolutt på sin plass å diskutere NRKs rolle og mandat, men i og med at statskanalen i dag representerer den eneste fullt ut fungerende norske modellen for finansiering av medieproduksjon og journalistikk, er det bakstreversk å skulle tvinge deler av virksomheten ut på det reklamefinansierte markedet.

Dersom det faktisk er et problem for den norske offentligheten at NRK befinner seg i en særstilling på grunn av sin unike finansieringsmodell, er ikke svaret å underlegge deler av rikskringkastingens virksomhet de samme kommersielle betingelsene som andre norske medieog kulturinstitusjoner, men å sikre disse institusjonene et økonomisk fundament etter samme modell som NRK.

I Norge finner man få mer velfungerende og populære offentlige institusjoner enn NRK.

SPILL KOMMENTAR

AD SUMARNATTA Ikkje sov ho bort. Ho byr på hekse- og biljakt, Kirby og der Golem – mellom anna.

TEKST RASMUS HUNGNES NO NÅR SUMAREN har kome, får ein høve til å gå ut i skog og mark og plukke blomar til mor. Mange, mange kranse! Synge, tralle dagen lang!

Kråkestup og bukkesprang. Gode nyhende: Dette kan du gjere frå godstolen, i mørkret, med gardinene trekt for, for i den polske blomeplukkar- og kråkestupsimulatoren The Witcher 3: Wild Hunt (Xbox One, Win, PS4) får du mogelegheit til å frelse spontanaborterte foster.

Blødmande plantedelar finn ein òg i den metafysiske parabelen Kirby and the Rainbow Paintbrush (Wii U), som støttar tre figurar frå Amiibo-serien til Nintendo, det meiningslause plastikk-gimmicket designa for å tyne foreldre som har produsert bortskjemde snørrungar og vaksne nostalgikarar sin økonomi. Kva får du dersom du investerer i desse overprisa mini-statuane? Lågare vanskegrad i spelet.

Wow! Kan hende er det ein samanheng mellom desse stive, livlause fetisjane og den visuelle framstillinga Kirby og venene hans har fått denne gongen. Som ein annan gjeng med golemar (hebraisk: uformeleg masse), har draumelandsinnbyggjarane blitt modellert i digital liksom-

1

leire. Spelet i seg sjølve, dog, er heilt greitt, ein fargemetta skjermgnukkedans sett til silkemjuk Nintendo-fusion og -easy listening – sikkert framifrå for ungane. Innan leira som grafisk stil får nok den vaksne spelaren meir ut av det surrealistiske peikeklikkeeventyret The Neverhood (1996) eller platform-oppfølgaren Skullmonkeys (1998) – laga med vaskeekte plastilina – ikkje digital etterlikning: kitsch.

Witcher 3 byr òg på golem, og heldigvis er du ein kar kalla Geralt, transmutert gjennom mørke ritual for å nedkjempe alskens monstrum og ytre tørre vittigheiter.

Det må vere frustrerande å gå på tur med honom, for han har ein tendens til setje seg til å meditere, timar i strekk, i tide og utide, utan omsyn til sitt reisefølgje. Han har òg ein hest som tidleg i spelet utviklar eit alvorleg tilfelle av spelavhengnad, nærare bestemt eit kortspel som kallast gwent. Gwent er eit himla keisamt hasardspel utan særleg djupne. Kan hende er det tale om ein slags meta-kommentar frå utviklarane si side, men keisamt er det uansett. Det same kan ein ikkje seie om Witcher 3, som er blant dei mest engasjerande AAA-spela (som dei kallar høgbudsjettspel no om dagen) i nyare tid: sjokkerande fritt for keisemd.

Fra Witcher 3: Wild Hunt

MEIR AAA: I Project CARS (Xbox One, Win, PS4) får ein som spelar mogelegheit til å administrere ei karriere som motorsportutøvar, visstnok med ultrarealistisk simulering av køyreeigenskapar.

Vi veit ikkje om dette stemmer, for vi har aldri kjøyrd korkje racerbil, go-kart eller formula Basic, og vi hadde andre ting å ta oss til enn å administrere eit liksomyrkesliv og lese simulerte Twitter-feeds om dei reinaste fantasifoster av nokre motorsportnyhende, nemleg å spele Carmageddon: Reincarnation (PC), som etter eit godt år på early access no omsider er ute i full versjon. Og den ferdige utgåva av Carmageddon: Reincarnation ser ut til å ha blitt det mest fullkome innslaget av den fredsæle bilvrakings- og trafikkdrapserien vi har sett. Betre enn Carmageddon 2: Carpocalypse Now anno 1998, til og med.

Ellers får ein i Shovel Knight (ute no òg til Xbox One) servert ei herleg blanding av det beste frå Wonder Boy In Monster

World, Mega Man IV og DuckTales, med leirbålscena frå Golden Axe slengt på attpåtil. Dersom ein vil grave seg djupare ned i postmoderne retro-fantasiar kan ein ta på dansekloggane i Crypt of the NecroDancer (Win, Mac, Linux) og danse jumpstyle gjennom kryptiske underjordiske fangehull.

TRE INDIE-SPEL FOR SUMARNATTA

1 1

Technobabylon

1

NOT A HERO

1

Will Fight For Food

(WIN)

Peik-og-klikk på koherent vis i fiktiv framtidssoge om sjelslivet i fordums peikeklikkestil.

2

(WIN, PS4, VITA)

Denne pikselerte politiske satiren tek tak i temaet valkamp, og tek kampdelen av omgrepet på alvor.

3

(WIN, MAC, LINUX)

I denne rollespel-slossespel-hybriden kan du sloss og/eller konversere, med eller utan maske.

Hvilken reise skal du på?

Nomaden sikrer deg bedre turer med riktig utstyr og smarte triks!

06/2015

nomaden.no - uranienborgveien 4, 0258 oslo - 23131415

61

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

STING

(UK)

THÅSTRÖM TIMBUKTU & DAMN! ZARA LARSSON TOMAS LEDIN TEDDYBEARS TURBONEGRO SEINABO SEY RAISED FIST (ES) HOFFMAESTRO LORENTZ HINDS ANNA TERNHEIM HELLO SAFERIDE TOVE STYRKE MARKUS KRUNEGÅRD JOEL ALME HARDCORE SUPERSTAR ELLIPHANT (NO)

LOVE ANTELL STU LARSEN(AU) BEATRICE ELI MAJA FRANCIS MAXIDA MÄRAK SYSTER SOL SILVANA IMAM DEATH TEAM THOMAS STENSTRÖM SPIDERS FAY WILDHAGEN(NO) XOV VIKTOR OLSSON NAOMI PILGRIM SHARKS

LUMBERJACK & THE SUITS PIZZA BOYS FOLLOW HIM TO THE END CUJO IS A CAT THE BLACK SUN’S DARLING IN CIRCLES TJEJGREJER: STAND UP MED JOSEFIN JOHANSSON ÖMHET: STAND UP MED KILLARNA FRÅN LILLA DREVET FEATURING: ELLEN SUNDBERG, MICKE MOJO, ERICA SKOGEN MARTIN HANBERG, P-DANJELSA OCH ANNIKA NORLIN

syre.se

BILLETTER OG MER INFORMASJON: STORSJOYRAN.SE