NATT&DAG, Trondheim, mai 2015 by NATT&DAG

TRONDHEIM 05 – MAI 2015 // NISSELUE-SPESIAL

HVA BØR RIVES? HVA BØR BRENNES? NATT&DAGS GUIDE TIL BYUTVIKLING

REPORTASJE

HELVETES FORGÅRD STENGES

OM FAKTAFEIL, SUTRETE MENN OG MISLYKKET LESBEKARRIERE:

6 & 1 MØTER MARTA BREEN

BEGLOMEG:

GALSKAPENS ORKESTER

TERNINGKAST 4

DA KRITIKERNE SLUTTET Å VÆRE KRITISKE

THOMAS VINTERBERG

FESTEN ER OVER

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

YAHYA HASSAN

POLITIKK + SEX + MUSIKK + FILM + MOTE + LITTERATUR + SAMFUNN + UTELIV + KUNST + SCENEKUNST

FE STS PI LLE N E I B E RG E N

Fritt spillerom! Velg mellom 200 konserter og forestillinger i løpet av 15 dager. I Bergen under Festspillene får du både gratiskonsert med Ralph Myerz, intimkonsert med Leif Ove Andsnes og adrenalinkick med kanadisk nysirkuskompani. Röyksopp debuterer på teaterscenen og det blir lysshow i Bergen sentrum med Grieg på øret. Bergen Filharmoniske Orkester spiller ny musikk og det blir maktkamp på scenen i en barokkopera kun for menn. Snakk om religion og sex, vinn Brasil-billetter i hiphop-konkurranse eller meditér til Stockhausen på gulvet i en 750 år gammel konsertsal.

27. MAI — 1 0. J U N I 20 1 5

SE MER W W W. FI B . N O

UNDER 30 ÅR? Er du under 30 år koster en festspillbillett maks 150 kroner, uansett hva du vil gå på!

FOTO: «MIDNIGHT REFLECTION». ILLUSTRASJON: PHASE 7

FESTIVALSOMMER

Norges morsomste festivalturné! NATT&DAG skal i samarbeid med Coca-Cola dekke sommerens musikkfestivaler over hele landet, med videoreportasjer, innslag, fester og intervjuer. Har du lyst til å vinne festivalpass, eller være med som TV-stjerne? Følg med på www.nd.no og @ndfestival på Instagram.

#choosehappiness #ndfestival

TRONDHEIM MAI 2015

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no Redaksjonssjef DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS

Trykk SCHIBSTED TRYKK, OSLO Opplag 60 000 distribusjon@nd.no

Tekstredigerer SARA HAMMER hammer@nd.no

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Skribenter AKSEL KIELLAND ALINA LARSEN ATLI BJARNASON DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD JON SÆTER HEDDA LINGAAS FOSSUM KRISTOFFER JACOBSEN KAMILLA RØNNESTAD KARIMA FURUSETH LARS GJESVIK LARS OLE KRISTIANSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARCO REINERTSEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN PARKER MARTIN ØSMUNDSET NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SARA HAMMER SARAH WINONA SORTLAND SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN TORA MYKLEBUST OPTUN TROND GAUSDAL VICTORIA ØVERBY STEINLAND VILDE SAGSTAD IMELAND

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

TIDENS ÅND OG OVERHØRT ............................................................................................................................................... 08 SMIL & GIFT MØTER MARTA BREEN ................................................................................................................................. 10 NATT&DAGS GUIDE TIL BYUTVIKLING ............................................................................................................................ 12 OFFENTLIG HÆRVERK .......................................................................................................................................................... 14 STENGER HELVETES FORGÅRD........................................................................................................................................... 16 HVEM ER YAHYA HASSAN NÅ ............................................................................................................................................. 20 POTTETWOOD ......................................................................................................................................................................... 22 FARVEL TIL FIRERNE............................................................................................................................................................... 24 TILBLIVELSE OG VOLD .......................................................................................................................................................... 26 BEGLO, HÅP OG KJÆRLIGHET............................................................................................................................................ 28 FESTEN ER OVER .................................................................................................................................................................... 36 UTELIV: KLUBB, KONSERT, BAR ........................................................................................................................................ 42 MAT ............................................................................................................................................................................................. 48 KUNST ........................................................................................................................................................................................ 50 SCENEKUNST .......................................................................................................................................................................... 52 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 54 FILM ............................................................................................................................................................................................ 58 TV ................................................................................................................................................................................................ 62

Natt&Dag App app@nd.no For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

OSLO 05 – MAI 2015 // MED NISSELUA PÅ

HVA BØR RIVES? HVA BØR BRENNES?

Foto CHRISTIAN BELGAUX HANS NØSTDAHL JETON KACANIKU MORTEN ANDERSEN MAGNE RISNES

THOMAS VINTERBERG

FESTEN ER OVER

TERNINGKAST 4

DA KRITIKERNE SLUTTET Å VÆRE KRITISKE

VOLD OG KJÆRLIGHET

KRISTINA LEGANGER IVERSEN

YAHYA HASSAN

POLITIKK + SEX + MUSIKK + FILM + MOTE + LITTERATUR + SAMFUNN + UTELIV + KUNST + SCENEKUNST

Foto: Christian Belgaux Modell: Lea Petrine/Pholk

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

6 & 1 MØTER MARTA BREEN

HELVETES FORGÅRD STENGES

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

Illustrasjon CONSTANCE TENVIK KRISTOPHER HERNHOLM SARALINN HEMBRE

OM FAKTAFEIL, SUTRETE MENN OG MISLYKKET LESBEKARRIERE:

NATT&DAGS GUIDE TIL BYUTVIKLING

REPORTASJE

MÅNEDENS MEDARBEIDERE

Ikke bare har hun vært den første kvinnelige sjefredaktøren i gutteblekka NATT&DAG, Marie-Alix Isdahl Voisin (27) er også et av de enestående menneskene du føler deg heldig og takknemlig for å kunne kjenne. Hun er født i Paris, men flyttet til Follo som seksåring. Åtte år gammel skrev hun sin første (og siste?) sci-fi-bok, og som syttenåring begynte hun å jobbe som journalist. Foruten en bachelor i å holde på hemmeligheter og virke mystisk, har hun rukket å studere sosiologi og humaniora på Universitetet i Oslo, skrevet for utgivelser som blant annet Vice, NRK og Dagsavisen, i tillegg til å ha slavet for NATT&DAG-konsernet siden 2010. Etter to år som sjefredaktør har imidlertid vår eksemplariske fransk-norske sjef og venninne bestemt seg for å forlate NATT&DAG-skyskraperen til fordel for voksenmedia, og avisen du nå holder mellom hendene er hennes aller siste utgave før hun overlater plassen sin til påtroppende sjefredaktør Daniel Ramberg. Instagram: @ma___lix

05/2015

Dette fyrverkeriet av en kvinne kalt Malin «Kaos» Kulseth (27) vil også bli dypt savnet på NATT&DAG-kontoret. Hennes fremste kjennetegn er at hun aldri lar sjansen til å irettesette udugelige folk gå fra seg, men samtidig er det få som viser mer omsorg for kollegaene sine enn Malin. De siste årene har hun likestilt seg kraftig i posisjoneringsdebatten, og benyttet enhver mulighet til å befeste sin kjendisstatus. Det har ikke vært forgjeves, i fjor ble hun bokstavelig talt satt på kartet av Dagbladet i en sosiologisk kartlegging av hvor «kulturpersonlighetene» i Oslo bor. Samboer Lars Vaular gleder seg også over debatten, og mener at hele musikkbransjen har lyst til å straffepule henne. På fritiden, når hun ikke skriver hissige kronikker om skjevheter i musikkbransjen eller uttaler seg negativt om Staysman & Lazz i diverse medier, er hun musikk- og nettredaktør hos oss i NATT&DAG. Denne måneden, altså for siste gang. Instagram: @malinkaos

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

TIDENS ÅND

MADS ANDERSEN GOES WILL MCAVOY Du har kanskje savnet Aaron Sorkins HBO-serie Newsroom, hvor Will McAvoy i piloten startet sitt kringkastende korstog mot en kvalmende uopplyst offentlighet ved å skjelle ut en ung og naiv sorority girl for å stille det hårreisende spørsmålet «Why is America the greatest country in the world?» Ikke fortvil! Oppsøk fjerde episode av det nøkternt titulerte VGTV-programmet MADS for en frisk nytolkning. Kan du forestille deg noe mer gåsehudfremkallende enn en godt forberedt journalist som ringer opp intetanende bidragsytere fra kommentarfeltet for å hudflette dem med rause doser «så du mener at … »-retorikk akkompagnert av moralsk fordømmende blikk rett gjennom den fjerde veggen, for så å spissformulere dem på forsida av landets mest leste nettavis? Ikke vi heller. Kudos til Torry Pedersen for å «avdekke holdningene som finnes i befolkningen». Frykten for Mads Andersens tredjegradsforhør og rekordraske «samtalenblirforrestentattopp»-setninger vil utvilsomt få befolkningens moralsk outrerte individer til å flokke til kommentarfeltene for å vise frem hvor dårlige holdninger de har … eller?

1 1

T-SKJORTA SJARMBOMBEN Per Sandberg fra Fremskrittspartiet ble nylig avbildet på partiets landsmøte ikledd en «tilfeldig T-trøye som ligger fremst i klesskapet», ifølge Dagens Næringsliv. «Good Journey Sea Adventures» melder skjortas lystige budskap, blant illustrasjoner av blant annet bølger og anker, mens vår mann Per sitter og godter det lille Sandberg-trynet sitt i en samtale om båtflyktninger og nedstemming av inntak av Syria-flyktninger. Reaksjonene lot ikke vente på seg, osv. Skulle Sandberg tenke på å utvide garderoben litt, har vi funnet noen andre plagg fra «fremst i klesskapet» hos stortingsrepresentanten Per Sandberg, nestleder i regjeringspartiet Fremskrittspartiet.

2 1

SHUFFLEBOARD (HORISONTAL IPA) I «NATT&DAGs guide til byutvikling» (side 12) siterer vi en gammel røver: «What makes you think your lifestyle got a year left?», og det er fristende å sitere ham her også. Utelivet i Norge er kanskje ikke «oppe der med det beste på kontinentet», men vi er jommen gode til å omfavne trender når vi først omfavner. Vi har ikke helt klart å henge med, men tror det nye er Shuffleboard, horisontal IPA og sterke meninger. Eventuelt sterk IPA og horisontale meninger.

3 1

CROWDFUNDE KRONIKKER «Har du lyst til at jeg skal jobbe fulltid med aktivisme knyttet til prostitusjon og rus? Donér penger til meg», skrev Hege Grostad på sin private Twitte-rkonto (ikke den gamle @frk_xox, som ble stengt, og som nå er tatt over av en bot og har én følger: En frilansfotograf som jakter ulykker. Denne ulykken kom du for sent til, @nyhetsfotograf_.) Uansett, Hege Grostad vil gjerne at du crowdfunder kronikkene hennes. For det er vel dét aktivisme betyr i 2015? En slags fellesaktivisme som alle kan bidra til (se «Kronikk-krangel» i Overhørt-spalten), og som setter, utvikler og lukker dagsorden fra dag til dag. Trenger vi virkelig at folket gir penger for at noen skal skrive enda flere?

4 1

DAD BOD Da har det skjedd, folkens. Normcore har nådd mannekroppen. Nå synes jenter «vanlige» overkropper er diggest. WTF, når skjedde det, spør du kanskje, mens du står der og rører i proteinshaken din. Etter at teksten «Why Girls Love The Dad Bod» gikk viral, vel. Rart med det! Nå er det digg med pappakropp. Nå har menn bæsj i skjegget. Nå har de det ikke. Ting endrer seg kjapt, folkens, her er det bare å nyte den økte selvtilliten så lenge det varer.

5 1

SOFA-SQUATS Skeptisk til «Dad Bod»-hypen? Stresser du fortsatt med å få på plass #SK2015? Gjør deg klar til å get your mind blown: Ifølge en forskningsrapport gjennomført av American Physiological Society, som har testet ut hypotesen om at nervesystemet er en kritisk determinant for muskelstyrke / svakhet, og at et høyt nivå av corticospinal hemning er en viktig faktor for nevrofysiologisk regulering av styrketrening, hehehehe, kan du nå enkelt fortalt TENKE i stedet for å GJØRRA. Ved å regelmessig bruke de små grå til å visualisere deg selv som en råtrent muskelbunt, demper man visstnok svakhet, og holder kroppens fysikk ved status quo. Null bindingstid, null innmeldingsavgift og null svette. We FUCKINGs love sience, ass.

6 1

BAKRUSEN Aldri hadde vi trodd vi skulle føle behov for å snakke fornuftens- og måteholdets sak, men nå er det på tide at noen opplyser offentligheten om at MDMA ikke alltid er «bare hyggelig», slik visse rusentusiaster forfekter. De mest hardbarka druggiesene unngår stoffet, og det for en grunn. Du kan rett og slett ikke ta det for ofte. Og selv om du svever i en glitrende sky av eufori, empati og kjærlighet lørdag kveld, så kommer helgens faktura mandag eller tirsdag morgen i form av mulige bivirkninger som: ekstrem irritabilitet, aversjon for eget speilbilde og en hvit og iskald følelse av total resignasjon og meningsløshet (det går over, men poenget er: alt med måte).

7 1

Boblere Arbeidsledighet, CRISPR/Cas9, «raske» shades, øvre Twitter, nedre Twitter, Radio Fenriz, bæsj i skjegget, ikke bæsj i skjegget likevel, HIPPIESTIL, «fittefjell», PEN og #JeSuisGala (årets offerrolle), livskriser, nei er nei, nei er kanskje ikke nei likevel, den røde måned.

05/2015

OVERHØRT

SEX INTERVJU

LUKTER IKKE ROSER En eldre, berserk komiker skulle på do på kontorene til produksjonskonsernet Monster, men der er det ganske mørkt og han gikk med solbriller. Stuntkomikeren trodde dermed at den greia du stikker henda nedi for å tørke dem, var et pissoar. Kanskje det morsomste han har gjort siden 90-tallet? KRONIKK-KRANGEL En lettbeint komiker skal ha sagt at han vil kvele kulturredaktøren i en norsk avis på grunn av kronikkluelandet han har skapt, og fordi enhver idiot får publisert en kronikk i avvisa hans. Bonus: Dette ble sagt i brorens utdrikningslag. FORT I SVINGA En alpinist (ikke Aamodt, Kjus eller Lund Svindal – han andre) kræsjet BMW-en sin rett ved Slottsparken. Uff … gikk det litt fort i svinga? Heh. STOL PÅ HOKS En jente fra Molde har fått personlig lovnad fra Bård Hoksrud om at han sender melding til henne først av alle om han får hevet forbudet mot el-sparkesykkel. VAFFELTYRANN Vokalisten i et av Norges største black metal-band er god kompis med en tidligere landslagspiller i fotball med et meget viktig venstrebein på 90-tallet. Førstnevnte spurte om han kunne se en Lydverket-spesial om seg selv hos sistnevnte, noe som vanligvis ville fordre litt god, gammeldags sosialisering. Da vokalisten kom satt han seg derimot resolutt ned på en pinnestol rett foran TV-en. Etter en stund spurte kona til fotballspilleren om vokalisten ville ha noe, og han svarte «vafler hadde vært godt». Så da lagde kona til fotballspilleren vafler, etter å ha syklet til butikken og kjøpt ingredienser. Ingen var enige om at det hadde vært en fin kveld. SPREKT Å MELDE En (forsøksvis) folkefinansiert kronikør meddelte i en Facebook-status hvor og når neste MDMA-treff skulle være: I en offentlig park. ZZZZZZZZZ Atle Pettersen skal være co-programleder for VG-lista topp 20. Det er ikke vits å anonymisere ham, for poenget er: Kan noen vennligst frata den mannen mikrofonen sporenstreks, før vi sovner. BUKSVOGRE Vokalisten i et noe spesielt Oslo-band låner angivelig Bang Bros-kontoen til en hesteelskende PR-mann, journalist og tidligere redaktør. IKKE TRO ALT DU BLIR FORTALT NATT&DAG photoshoppet inn en pyramide på Nesodden i forbindelse med en sak i konspirasjonsutgaven i mars. Etter sigende skal dette ha ført til at en personete person virkelig trodde det var en pyramide på Nesodden.

HVORFOR ER EROTIKK SÅ KLEINT I NORGE? Nytt magasin vil tilføre den norske erotikkbransjen noe ungt og friskt og … fuktig. TEKST PELLE BAMLE FOTO STEPHEN BUTKUS, FRA FUKT #1 HVORDAN STÅR DET til med norske erotiske magasiner i 2015? Internett finnes jo. Finnes det noen som fortsatt strekker seg opp til toppen av magasinhyllen, fisker ned Lek, for så gå med hevet hodet til kassen og kjøpe det for egne penger? Garantert, men de er i mindretall, og i likhet med vinylentusiastene, består nok denne gruppen også av eldre menn med et sentimentalt forhold til det fysiske formatet. Dette vil det nye norske magasinet FUKT gjøre noe med. Det lanseres riktignok digitalt, men utformet som et papirmagasin, med et uttalt mål å utfordre den erotiske bransjen og sette kvinnelig seksualitet på agendaen. Vi siterer fra presseskrivet:

Målet er å tilby det kvinnelige publikummet norskprodusert erotikk med uretusjerte kropper og troverdig stemning fusjonert med high-end fashion og kunst. Innholdet er skapt fra en kvinnes synspunkt og resultatet er vakre, sexy og pirrende fotografier.

Vi sendte avgårde noen spørsmål til redaktør Anne Marte Stange Smebye og «creative director» Maria Riis Rasmussen. Hvordan skal FUKT utfordre den norske erotikkbransjen? – Ambisjonene våre er å være mer spenstige, aktuelle og uventede enn det mye tradisjonell erotikk er i dag. Vi forstår ikke hvorfor norske aktører ikke har gitt norsk erotikk det ansiktsløftet den trenger. Hvorfor er erotikk så kleint og tabu i Norge? I utlandet ser vi nydelige magasiner som S Magazine og Adult, som folk ikke har noen problemer med å lese i åpenhet. Det er det vi ønsker at FUKT skal bli. Dere skal tilby «uretusjerte kropper og troverdig stemning fusjonert med highend fashion og kunst.» Alt dette finnes på Tumblr fra før? – Ja, det finnes på Tumblr, men hvorfor kan man ikke ha lignende innhold i et magasin? Hvorfor er alt lov på Tumblr, men ikke i magasinverden? Vi prøver vel på mange måter å nøste opp i denne delen av Tumblr-kulturen og gi den redaksjonell verdi. En ting som skiller oss fra Tumblr og liknende kanaler er at vi styrer vinklingen på innholdet. På nett er mye sex sett fra et mannlig perspektiv. Vi tar utgangspunkt i samme estetikk, men vrir den til å bli fra en norsk kvinnes synspunkt. I en undersøkelse vi foretok i fjor, fikk vi tilbakemeldinger på

at nordmenn savner norskprodusert erotisk innhold. Det er noe av det som kanskje skiller oss mest fra det du finner på internett. Hva er egentlig «neo-erotikk»? Er det såkalt hipsterporno? Polaroid-bilder av kremfløte som renner ned i en rumpesprekk? – Vi prøver å tilføre noe ungt og friskt til den norske erotikkbransjen. Mange nordmenn rynker på nesen når de hører ordet «erotikk» og tenker på klein mykporno i svart/hvitt, tantete kiosklitteratur og en muskuløs Fabio i motvind. Med FUKT forsøker vi å gjøre erotikken mer relevant for publikum og å senke skepsisen. Kan man i det hele tatt kunne onanere til dette? – FUKT er lagt opp til å være et seksuelt ladet forspill. Kvinner bruker jo i stor grad fantasien til å sette seg i gang, vi vil kickstarte tankene og stemningen. Dersom tilbakemeldingene på første nummer blir at ingen har blitt våte, så må vi være drøyere i neste nummer. Er det ikke litt selvmotsigende å ta «utgangspunkt i kvinnelige stereotyper», samtidig som man «introduserer den norske kvinnen som et seksuelt vesen på hennes egne premisser»? – Grunnen til at vi tar utgangspunkt i kvinnelige stereotyper er nettopp fordi vi vil utfordre oppfatningen av dem. Hva gjør en «hore» til en hore? Er alle jomfruer like uskyldige? Vi stiller spørsmålstegn ved denne lange listen av kvinneroller og behovet for å kategorisere oss. Hva er de kvinnelige stereotypene? – Det er mange av dem. For å nevne noen: Horen, jomfruen, nabojenta, karrierekvinnen, Lolita, den forfengelige, blondinen … Listen fortsetter et godt stykke til. Nå i første nummer utforsker vi stereotypen femme fatale. Hvordan skal dere sette kvinnelig seksualitet på agendaen? – De aller færreste kvinner tenner på supersoft pusesex. Mye tradisjonell erotikk påstår det motsatte. Det er et stort spekter i kvinners seksuelle preferanser, akkurat som hos menn. Det er jo ingen hemmelighet at det er mye stigma knyttet til det å være åpen om sex når du er kvinne, vi skjønner ikke helt hvorfor og prøver derfor å bane vei for mer åpenhet. Vi vil gjøre det OK å være kåt. Vær mer kåt! Første utgave av FUKT er ute nå.

SAMFUNN INTERVJU

Marta Breen sitter i den øverste etasjen og hører på hvite menn som sutrer. FOTO JETON KACANIKU Dere åpner F-ordet. 155 grunner til å være feminist med en grov faktafeil for å forklare hva feminisme er og hvorfor den trengs. Hvilke andre fakta har dere gitt faen i å sjekke? – Det var selvsagt veldig dumt at denne feilen (påstanden om at kvinner eier bare én prosent av verdens eiendom, red.anm.) – eller skal vi si myten – kom med. Og det skal endres når vi nå trykker et nytt opplag. Men ellers er jo det meste av faktastoffet hentet fra FNs rapporter og fra norsk likestillingsforskning, så jeg regner med at tallene deres er korrekt.

1 6 1

Trenger feminismen egentlig stråmenn?– Hva vil det si? Uriktige fakta for å underbygge saken. – Nei, ingen trenger det.

Strådamene har vel blitt strukturelt undertrykket altfor lenge? – Jeg har bytta ut «stråmenn» med «strådame» et par ganger. Jeg er veldig opptatt av sånne små språklige grep. Jeg sier ofte «gutteband» hvis jeg skal skrive om Beatles og a-ha også. Har dere dobbeltsjekket at det faktisk er 155 grunner i boka? – Det er jo en liste der da, som er 155, som vi har satt tall foran.

Fakt-o-lemma: Faktasjekke alle opplysningene i F-ordet, eller teste ti kakeoppskrifter fra bloggen til Ida Gran-Jansen? – Jeg baker mer enn folk skal tro, fordi det hører ofte med det å være småbarnsmor. Så det må nesten bli baking.

1 6

Jøss.

Kjetil Rolness tok jo for seg et par av opplysningene i boka, blant annet at 70 prosent av verdens fattige er kvinner. Det er GANSKE enkelt å google seg fram til at dette er svært tvilsom statistikk. Hvorfor kom det aldri noe offisielt tilsvar på Rolness sin kritikk? – Jeg har diskutert med Rolness både på og av scenen. Og på trykk. Men det er begrenset hvor mye tid man skal bruke på å diskutere med Kjetil Rolness - mannen har kilometerlange debattråder på Facebook hver uke. Jeg synes ofte det blir lite fruktbart å diskutere når man bare stanger huet i hver sin virkelighet. Det er også grunnen til at jeg ofte sier nei til å stille i debatt med borgerlige feminister, fordi dersom man har vanvittig forskjellig verdensbilde, så tar det mye krefter og blir mindre interessant for offentligheten, enn om man diskuterer med en som i hvert fall befinner seg på samme klode. Det er jo til syvende og sist folk man er uenig med, som man må ha en diskusjon med? – Jeg er uenig med veldig mange, som jeg faktisk kan komme frem til noe med.

Macho-lemma: lunsje med Rolness, eller lounge med Rocco? – Jeg lunsjer gjerne med Rolness, det er bare et par måneder siden vi tok en pils etter en debatt. Jeg lounger ikke.

1 6 10

I et avsnitt i F-ordet er det listet opp ti standardanklager mot feminismen, og en av dem er en I-landsanklage

05/2015

om at norske feminister ikke bryr seg så mye om situasjonen for kvinner i andre deler av verden. Har F-ordet som mål å si noe særlig om internasjonal feminsme? For det er vel ikke viet så mye plass til det? – Jeg er uenig i det, vi har skrevet ganske mye om internasjonal solidaritet og interseksjonalitet. Men når vi har vært ute og snakket med media, så har journalistene ofte vært opptatt av de samme tingene som de alltid er, «barberer du leggene?» og denne typen spørsmål. Har noen faktisk spurt dere om det? – Det var åpningsspørsmålet i Nettavisen sitt intervju med meg. Jeg stilte også på «God Morgen Norge» sammen med Inga Marte Thorkildsen og Jenny Jordahl, og da ble vi introdusert som «Nå har vi fått tre sinte, stygge, hårete, sure feminister på besøk. Neida, hehe, det er bare disse søte jentene her.» Så det er fremdeles en viss type vinkling media bruker for å snakke om feminister, og det er ganske frustrerende.

Hvorfor har ingen av illustrasjonene i F-ordet pupiller? Er det for at ingen skal se opp på deg fra boka med «the male gaze»? – Hehe.

Vi har hørt at feminister er humørløse, men at du «holder den feminstiske fanen høyt uten å miste humøret». Fortell en morsom feministvits, a! – Først og fremst vil jeg bare si at akkurat den setningen fra baksiden av Født Feminist har jeg strøket.

1 6

Er det en faktafeil? – Ja, det har kommet med ved en inkurie.

Så nå står det: «Marta Breen holder den feministiske fanen høyt og har mistet humøret»? – Ja. Boka kommer i pocket nå, og de har fjernet tittelen Født Feminist og satt den på ryggen, så nå heter den bare Hele Norge baker ikke av en eller annen grunn, men å få den setningen strøket var det viktigste for meg, så jeg sa at de bare fikk gjøre som de ville. Et annet uttrykk som dukker opp i boka er såkalt «mikroaggresjon». Kan du forklare kort hva det er? – Det er en betegnelse på en form for diskriminering som ikke kan stoppes av loven, og som kanskje ikke alltid er like bevisst undertrykkende som hersketeknikker. Dette er små mekanismer som sørger for at enkelte grupper stadig vekk blir påminnet om at de er annerledes enn normen og majoriteten.

Dere skriver at «det kan altså virke som de gode gamle hersketeknikkene har gått undercover.» Det likner måten Max Hermansen og Pegida-gjengen omtaler PK-tyranniet, sånne etsende stikk som gjør at de som ønsker full innvandringsstopp skal føle seg utafor. Det har en litt konspiratorisk tone, «de er ute etter oss»? – For meg er mikroaggresjon et begrep som passer godt for å beskrive den diskrimineringen man ikke alltid kan peke på eller melde til politiet. Når en mørkhudet mann blir stoppet tilfeldig av politiet på gata kan han ikke kalle det rasisme og diskriminering, men han vil jo likevel føle at det at han gjentatte ganger blir stoppet, handler om etnisitet. Max Hermansen orker jeg ikke trekke inn.

MARTA BREEN Trigger warning: Dette kan være et følsomt spørsmål, men burde det ikke heller være en feministisk sak å bli mindre tynnhudet og hysterisk enn at vi skal sette trigger warnings på absolutt alt som kan støte noen? – Jeg holder en del foredrag for unge mennesker og mener at det selvfølgelig er viktig å bygge motstandsdyktig ungdom, og lære jenter å bli mindre kritiske mot seg selv og bli mer mediekritiske. Men det kan ikke være hele svaret, for det er en veldig individualistisk løsning, og vi vet at det ikke er alle som har evner, ressurser og muligheter til å heve seg over alt man utsettes for. I tillegg er det veldig passivt, for skal vi bare la alt fare? Ja, det er greit, de kommersielle aktørene får holde på som de vil, folk kan være så sexistiske i sosiale medier som de bare vil, også skal vi bare gro tykk hud og ferdig med det? Da blir det liksom en aksept for at enkelte ting har blitt verre de siste åra. Nei, jeg synes ikke vi kan være så passive, vi får heller prøve å påvirke samfunnet i riktig retning.

I boka deres ser vi en tendens til at folk som argumenterer mot dere, som Mina Ghabel Lunde, blir omtalt som «en journalist», mens Audun Vinger, som skriver for samme avis, bli sitert med fullt navn. Er det noen grunn til det? Er ikke det en usynliggjøring av de som argumenterer mot dere? – Nei, det hender ofte at jeg dropper å navngi folk i spaltene mine også, hvis det ikke er et viktig poeng akkurat hvem som har sagt noe. Og en tekst med masse navnedropping kan dessuten virke ekskluderende i en ungdomsbok. Når det gjelder Audun Vinger så bruker vi et sitat som vi synes var veldig godt, og da ville det vært unaturlig å ikke si hvem som sa det. Man må velge når man skal sitere og når man skal parafrasere. Vi holdt også Mímir Kristjánsson ute.

6 1

Haha, det er dårlig skjult, bare så det er sagt! – Hæ?? Haha.

Men er det du som har laget Facebooksiden «Vi som digger Marta Breen»? Den er så godt koordinert med arbeidet du gjør. – Nei, det er det ikke, men jeg vet hvem som startet den. Det er jo veldig hyggelig, men jeg har planer om å kanskje ta over og gjøre den til en offisiell forfatterside. Hvorfor er den organiserte kvinnebevegelsen så snever og ubetydelig i Norge? Er den ikke LITT vel smal når ikke en gang du gidder å melde deg inn? – Der var det mange antydninger jeg ikke synes var så hyggelige. Kvinnebevegelsen i Norge er skåret til beinet, de har nesten ingen økonomiske ressurser. Den er ikke noe smalere enn for eksempel miljøbevegelsen eller andre politiske bevegelser. Når det er sagt mener jeg at vi har ganske mange forskjellige grupperinger som dekker ganske bredt: Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening, Ottar, MIRA, DIXIE og så har du den store og fantastiske Norske Kvinners Sanitetsforening med 40 000 medlemmer som jobber over hele landet med å fremme kvinnehelse og arbeid mot vold mot kvinner. Så når jeg tenker meg om, er jeg fullstendig uenig! Det er i det hele tatt mange damer som gjør masse frivillig arbeid, og får masse dritt tilbake. Det er egentlig det som beskriver kvinnebevegelsen i Norge.

Bra innsalg!

Hvor lang tid tror du det går før den fjerde bølgen av feminisme blir slått tilbake og legger seg? – Jeg tror ikke det kommer til å skje med det første. Det er jo veldig mange unge mennesker i dette miljøet nå, både jenter og gutter som har vokst opp i en mer flerkulturell og sammensatt verden enn generasjonene før. Jeg satt og så Bruce Jenner-intervjuet i går, og herregud så bra det var. At det er på Diane Sawyer og millioner av amerikanere sitter og får litt voksenopplæring i hvordan livet kan være for en transperson. Jeg er veldig optimistisk, spesielt etter hver gang jeg har vært i Bergen.

Hva i alle dager? – Bergen er Norges Malmø. Mange unge mennesker som er politisk engasjert, og feminister av alle kjønn. Da vi lanserte boka i Bergen var det kø rundt hjørnet og over 900 som hadde meldt seg på – på et biblioteksarrangement.

Det er akkurat det likestillingsdebatten på Østlandet trenger, en bekymring for å bli som Bergen … Og Norges Malmø av alle ting! Vet ikke om du er klar over hva folk tenker om Malmø. – Nei, det blåser jeg i, jeg synes Malmø er en fantastisk by.

Når man tar en kikk på statistikken så ser man jo at menn sliter på ganske mange områder. Kvinner dominerer høyere utdanning, 71 prosent av de som begår selvmord er menn, nesten hver fjerde mann som i 2013 var bosatt i Norge, var barnløs ved fylte 45 år. Hvorfor blir ikke problemene til unge gutter og menn tatt på alvor og satt på den offentlige agendaen på samme måte som de sakene som gjelder unge jenter og kvinner? – Jeg tror det er mange grunner til det. For det første: menn er ikke like flinke til å løfte frem disse sakene som kvinner, fordi de ikke har en tradisjon for å se på seg selv som et kjønn, eller å selv fokusere på saker som har med likestilling å gjøre. For det andre er veldig mange av de problemene som løftes frem når det gjelder menn, for eksempel at de er overrepresentert i selvmordsstatistikken, eller at de for sjelden får omsorgsretten etter skilsmisser – tett knyttet til kjønnsrollene. Menn må se på seg selv som et kjønn og jobbe for å utvide menns roller, og ikke bare ta opp dette i forlengelsen av et angrep på feminister og feminismekritikk.

Isme-o-lemma: uttale «feminism» på engelsk resten av livet, eller våkne hver morgen og tenke oppriktig at «kanskje den termen er litt ekskluderende, hvorfor ikke kalle det ‘humanisme’»? – Det må bli det første, jeg synes feminisme er et flott ord.

Hva er den mest objektifiserende låta Øyvind Holen (samboer, DN-journalist og hiphop-hode, red. anm.) har satt på på date night i Breen/Holen-stua? – Jeg hadde egentlig ikke tenkt å snakke så mye om Øyvind Holen, men vi har hver våre etasjer når det gjelder musikk.

Dere sitter i hver deres etasje og hører på musikk? – Ja, vi har kontor i hver vår etasje. Vi er enige om at han hører på svarte menn som tøffer seg, og jeg hører på hvite menn som

Menn må se på seg selv som et kjønn.

Det var en periode jeg prøvde hardt å bli lesbisk.

Marta Breen Forfatter og journalist, med bakgrunn fra blant annet Dagbladet, NRK, KK og RadiOrakel. Ga ut boken Født feminist (Gyldendal) i 2014, og F-ordet. 155 grunner til å være feminist (Forlaget Manifest) sammen med Jenny Jordahl og Madeleine Schultz i 2015.

05/2015

SAMFUNN GUIDE

NATT&DAGS GUIDE TIL BYUTVIKLING Hvilke rivninger burde være statssubsidiert? Hvem burde legge ned i DAG? Byplanlegging er i vinden. Vi har forslagene til hvordan gjøre Oslo til et bedre sted. TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON SARALINN HEMBRE TRONSMO Akkurat når du lurte på hvor dypt den stakk, kommunistposisjoneringen til gutta som for lengst har meldt overgang til livsstilspartiet De Grønne: Ikke så dypt at de ikke fortsetter å kjøpe bøkene sine på Amazon, men dypt nok til at de bryter ut i et kollektivt kolikk-kor når identitetsmarkøren de støtta står for fall. Når selv ikke en generasjon mildt sagt kjøpekraftige gråtekoner egentlig ønsker seg den uavhengige bokhandelen, da er det faen meg bare å sykle rett inn i nisselua og sette seg godt til rette. DAPPER Er det ikke litt merkelig at en sjappe som selger sykler i en så lite sykkeltilrettelagt by som Oslo, og barberkniver til paniske fuckboys i identitetskrise, tilsynelatende ikke har ført til en høyere dødsrate blant demonstrativt beskjeggede lassiser som har bosatt seg på Grünerløkka av hensyn til «sentral beliggenhet» og «rikt caféutvalg»? Ikke at vi ikke kan nilese hos Statistisk Sentralbyrå og bare KNYTE fingrene i kryss altså, for det gjør vi jo. TRIKKEN Det begynner å bli tynt med argumenter for hvorfor vi skal bevare T-banens tilbakestående fetter. Etter at bussene som kan drives av kebabrester, kattebæsj og de kjipeste Sfinx-bitene kom på banen, har trikkens siste skanse, miljøargumentet, også røket. Igjen står en blå snegle som kan lammes totalt av sidespeilet til en feilparkert bil. Den spiser asfalt, vekker halve nabolaget og ruller rundt på skinner som krever håndleddene til et utall syklister hvert år. La trikken få dø på en

verdig måte før den sporer helt av (men for guds skyld hold den unna restaurantgründere som skal lage autentiske dinere i gamle trikkevogner). RULLETRAPPA, NYDALEN STASJON Selvmordsbrev fra et statssubsidiert kunstverk: Kjære alle sammen, Jeg orker ikke mer. Alt jeg drømte om var å få være en rulletrapp. Et konkret, praktisk yrke med stolthet. I stedet er jeg redusert til «kunst i offentlig rom». Et neonbelyst spetakkel. Mine passasjerer synes jeg er irriterende. Pretensiøs. Eller så enser de meg ikke. Jeg står og roper Beate Grimsrud-tekster inn i øret på hjernedøde BI-studenter! Hva slags liv er det, a? Det verste er likevel den dårlige samvittigheten. Alle skattepengene jeg har kostet. Jeg kunne like gjerne tatt sedler fra forbipasserende, krøllet dem sammen og tvunget dem ned i halsen deres mens jeg skrek «JEG ER KOMMUNALE KULTURBUDSJETTER LEGEMLIGGJORT!!!» Vær så snill og riv meg.

05/2015

BARCODE La oss være dønn ærlige, nå som milliardutgift-swagen har lagt seg: Det har ikke blitt særlig pent der nede i Bjørvika, har det? Barcode bærer preg av at det har blitt kastet litt for mange idéballer i litt for åpne arkitektkontorlandskap. En odyssé av glass og stål som gjør at folk på Grønland kun ser sola midt på sommeren. Vi minner om at selv Galleri Oslo ble godt mottatt da den ble reist, og det var stedet å henge før Oslo City dukket opp (vi var ikke så kresne før i tiden). Vi foreslår en preventiv riving av Barcode for å forhindre at vi skammer oss over oss selv om 20 år, og for å gjøre det litt mer utfordrende for Oslo-band å finne en backdrop til musikkvideoinnspilling.

Mvh The Tunnel of Light

GRORUDDALEN (i sin helhet) Vær ærlige folkens, det var et feilgrep fra starten av, selv Håkon Lie skjønte det. Å hevde noe annet vil være omvendt skjult klasseforakt. Ø En bedre oppsummering av hele senkapitalismens jerngrep om Oslonissenes gourmetburger- og komplisert IPA-kultur får du ikke i DENNE guiden i hvert fall: Hjørnesteinen i lassismedias akk så spake diett, tikronersburgeren på McDonald’s, måtte vike for uspise-

Alt jeg drømte om var å få være en rulletrapp. Et konkret, praktisk yrke med stolthet. I stedet er jeg redusert til ‘kunst i offentlig rom’. Et neonbelyst spetakkel.

lige tohundreogfemtikronersburgere av håndtorturert kalvebabykjøtt og sushi på rullebånd i dette alteret til slapp staffasje og banal trendgeiting. «Since 2015» står det i vinduet på den ene burgersjappa. Spenstig innspill, hvor lenge tror du denne gourmetburgertrenden skal vare? Eller for å sitere Charles Manson: «What makes you think your lifestyle got a year left?»

KULTURHUSET Noen sier at barer og utesteder har sjel. En absurd påstand, som først gir mening i møte med et så utpreget sjelløst sted som Kulturhuset. Det enorme monsteret av en bar har annektert og institusjonalisert alt som er kjipt i utelivs-Oslo. Nå er shuffleboard og IPA så nytt og spennende at jobben til moren din legger lønningspilsen til Kulturhuset – utestedenes «Skavlan». Hvis Kulturhuset var en person hadde det vært en blanding av en Aftenposten-journalist og en voksen ungdomspolitiker. DJ-en spiller så fengende polkadot-rock at hun med hornbrillene skvulper Bulmers over hele deg! Bandet er så unge og flinke at de har blitt anbefalt av Urørt-redaksjonen! Nei, takke seg til, vi gleder oss til Olav Thon jevner hele sjappa med jorden og erstatter den med en steril og gold hotelresepsjon. ØLAKADEMIET PÅ GRUNERLØKKA Usikker på hva du skal bli når du bli stor?

Hva med å bli interessert i øl? Da er Ølakademiet på Grünerløkka perfekt for deg. Dette er noen av emnene man kan melde seg opp i: «Dyrt øl er godt» (emnekode IPA1300), «Billig øl er vondt» (emnekode BORG1310), «Jeg – en dust» (emnekode LØKKA2220). Etter endt eksamen står du fritt til å starte ditt eget ølbryggerlag (kall det mer enn gjerne ølbryggerLAUG) sammen med de andre pappaene i bygården. Husk å skaffe barnevakt til helgen det belgiske sterkølet har gjæret ferdig! KOLLEKTIVTRANSPORTKNUTEPUNKTET I BRUGATA Nesten utvilsomt stedet med dårligst karma i hele nord-Europa. Det eneste stedet i Oslo som kan få deg til å lengte mot voldtektslysløypa langs Akerselva og den sekssifret negative trivselskvotienten rundt Schous plass. Ja, eller sørover: Når du holder pusten i fotgjengerfeltet ved Gunerius og tenker for deg sjøl at «Jaja, snart er jeg jo på Plata …» er det på tide å vurdere byplanlegging med dynamitt og napalm, follkents. CARL BERNER-RUNDKJØRINGEN De av oss som har hatt den ekstremt ubehagelige opplevelsen av å ende opp

Usikker på hva du skal bli når du bli stor? Hva med å bli interessert i øl?

Drit i offentlig utsmykning, busker og sånne ting – bare bruk alle ressursene på å gjøre det enklest mulig å komme seg TIL HELVETE VEKK FRA SCHWEIGAARDSGATE så fort som mulig. Og så kan kommunen spandere en liten plakett hvor det står «Her ga Oslo kommune opp i 2015 e.kr.» DEN SELSKABELIGE DISKUSJONSFORENING Strengt tatt ikke et sted, men den lukkede feminist- og kvinnegruppa Den Selskabelige Diskusjonsforening på Facebook oppstod utvilsomt i Oslo og burde likefullt jevnes med jorden. Gruppa skal være for kvinner opptatt av likestilling, men er kun for kvinner. Den skal være en diskusjonsforening, men de fleste forsøk på diskusjon blir stoppet i tilfellet «noen kan bli såret» og innsalget til 20 prosent av innleggene er: «hva skal VI mene om dette?». Nei, takke oss til meningsytringen på Kvinneguiden anyday.

på nach med en ansatt i trafikketaten, vet den inderlige stoltheten noen kan føle over «Carl Berners Fallujah». Å se en carpaccio-mett psykopatbyråkrat storfornøyd fortelle at krysset er designet for at flest mulig biler skal kollidere, slik at de skal kjøre saktere i Ring 2, er den gjennomfeminiserte overformynderstatens svar på å høre Mao hype kulturrevolusjonen. Tilbring en ettermiddag utenfor Narvesen og se Toyotaer og Nissan Leafs kollidere med hverandre som radiobiler og lek litt med tanken: Noe så grunnleggende teit hadde aldri gått under en sterk og tydelig leder som Vladimir Putin.

FINEART FineArt selger «kunst» til finansfolk som, let’s face it, ikke kjøper kunst (les: Melgaard, DOLK og Vebjørn fuckings Sand) av noen annen grunn enn at det er et bra kombinert statussymbol/investeringsobjekt.

HARVEST-MARKA Hvis drittgutta i Harvest-generasjonen er så forbanna opptatt av å vende tilbake til naturen, hvorfor ikke kjøpe seg noen flotte håndfletta og økologiske tau, ta opp igjen speiderkunnskapen de nørdsa ikke fikk med seg da de satt og ronka bort barneog ungdomsårene, og labbe seg en tur til skogs og rett og slett gå i ett med træra et lite øyeblikk? Et lite, siste øyeblikk.

CAFÉ LAUNDROMAT Stedet for deg som savner å sitte på ERASMUS-utveksling på en eller annen sjelløs plass i en eller annen gudsforlatt europeisk by og fortelle dine ekstremt dølle spanske venner hvor dyrt øl er hjemme i Norge. Twisten med Laundromat er at du kan snakke om dyrt norsk øl samtidig som du drikker dyrt norsk øl.

AKERSELVA Kan vi ikke heller bare få en kul foss?

THE THIEF Det er så overveldende mye vi kunne trukket frem her, men vi holder oss til den forferdelig harry kunst-roomservicen, der du kan bestille deg annenrangs verk av blant andre Magne Furuholmen, Damien Hirst, Kjell Nupen og Bjarne Melgaard.

BLITZ Seriøst ‘a, gutta … Er ikke den hanekammen egentlig bare en utflata nisselue?

ESPRESSO HOUSE Morgenurin fra gravid katt smaker bedre enn «espressoen» de serverer på denne parasitten av en kaffekjede som stadig sprer seg i bybildet. MOODS OF NORWAY «SUPER DUPER STORE« I HEGDEHAUGSVEIEN Knapt noensinne har vel hele Norges drittpotensial gitt en større uttelling enn da Satyricon spilte konsert midt i en Moods-visning under åpningen av ski-VM 2011. Er det ikke ille nok at de bestanddelene eksisterer separat fra hverandre, uten at vi skulle trenge å slå dem sammen til et så gjennomgående trist arrangement? Her i Moods-sjappa kan du sikkert kjøpe samme dress som Wongraven fikk sponsa på seg den kvelden, om det frister. DAGBLADET-HUSET Strengt tatt knapt nok i Oslo lenger, lol. SCHWEIGAARDSGATE Vi har en idé når det kommer til Scweigaardsgate mellom krysset ved Grønlandsleiret og Postgirobygget: Bare gi opp å prøve å få det til å bli noe hyggelig («kafeer og butikker på gateplan» og så videre).

DE FRANSKE DOENE I SPIKERSUPPA Nå som ytringsfrihet plutselig er i vinden igjen er det viktig å tenke på at denne «rettigheten» har gitt oss tragedier som de tre selvrensende kunstdoene utenfor stortinget. Denne übermørke siden av politisk kunst forener lavkultur (do) og høykultur (politikk og sånn) til en MERKBART høyere enhet (doer med slogans). Ta gjerne turen ned til spikersuppa, betal de 20 kronene det koster og sett deg godt til rette. Ta så turen innom www.larsramberg.de og les kunstnerens egne ord om hvordan «verket blir først fullendt når publikum opptrer inne på toalettene». Klapp deg selv på skulderen og gråt litt mens taler fra De Gaulle og Kong Håkon spiller mykt i øret ditt, aaaaah Norge! Kjempers fødeland!! Boblere Oslo Spektrum, Alice Pasquini-vrøvlet i Schweigaardsgate, Joe & the Juice, folka på Joe & the Juice, Politihuset, skulpturparken, Småflaskemuseet, Chateau Neuf, Nobels fredssenter, Nighthawk Diner, Operahotellet til Thon, utepissoaret ved Fagerborg Kirke på Bislett, tilbygget til Stortinget, Mona Lisa-huset, Tjuvholmen, Aker Brygge, Grotten, Vulkan, Hausmania, ting som ligner på Hausmania og Blitz, DnBs lysshow-filial i Majorstua-krysset.

05/2015

KULTUR GUIDE

OFFENTLIG HÆRVERK 10 kunstverk i det offentlige rom som aldri burde vært laget. TEKST REDAKSJONEN // FOTO HANS NØSDAHL

Bruderovet på Løren Forsøkene på å gjøre Løren til Oslos nye it-bydel fortsetter neste år med Lørenbanen, men enn så lenge er stedet fortsatt mest preget av å være forstaden til Coop Obs! Hypermarked. I sentrum av Løren finner vi den malplasserte Peer Gynt-parken og i den et gigantisk objekt som skal forestille bruderovet-scenen fra Ibsens drama, men det er umulig å tenke på noe annet enn King Kong og/eller rohypnol når du ser skulpturens mektige åsyn titte frem bak Peppes Pizza.

Sexleketøyet ved Jernbanetorget #jegharopplevd å bli overfalt av analkuler utenfor Oslo S.

05/2015

«Stålet» utenfor Thon Hotel Opera Møt «Stålet». En mer selvsentrert og selvgod drittsekk skal du lete lenge etter. Han har akkurat ankommet Thon Hotel Opera etter en reise på øvre middelklasse-billett med SAS, før han bredbent tok opp to seter på Flytoget mens han ladet mobilen. Da han spankulerte nedover Dronning Eufemias gate på vei mot Thon Hotel Opera tenkte han «nå skal det knulles», og idet han setter koffertene ned foran Thon Hotel Opera og lener seg tilbake i den lave kveldsolen, tenker han: «Nå skal det faen meg knulles». Stålet er ikke bare alt som er galt med offentlig kunst, han er også ganske jævla nærme å være alt som er galt med alt, også.

Dama til Odda-kunsten på Dælenenga Om 2000 år, når Oslo ligger i ruiner, kommer arkeologer til å grave frem bildet av dama til Odda, og tenke «siden de har malt henne så stor MÅ hun ha vært en viktig person». Sjelden har vi sett forelskelse fucke et menneske så totalt opp som Odd-Magnus Williamson. Det er ekstra trist at greia er utført som en faksimile av sjablongstil, selv om det ikke er malt med sjablong, på en beliggenhet som på nittitallet huset en del av den feteste graffitien som har blitt malt i Oslo.

Treningsparken på hjørnet av Drammensveien og Verkstedveien En duggfersk sak som ved første øyekast kan se ut som et knippe uskyldige stålformer, men siden de står på trafikkmaskinen og ingenting-stedet Skøyen er det naturligvis treningsapparater skjult som kunst vi snakker om. Drømmen om å ta pull-ups mens du skuer utover en middels trafikkert vei kan nå endelig bli virkelighet. Parken er strategisk plassert rett ved verkstedet til Tesla, så du kan være sikker på at både kroppen og bilen alltid er fullada.

Her stirrer du rett inn i bakhodet til offentlige kunstkroner.

Hodet i Torshovdalen Sommeren 2014 ble et sju meter høyt dukkehode i bronse avduket i Torshovdalen av en halvengasjert Fabian Stang foran drøye 50 mennesker som ikke helt forsto hvorfor det var nødvendig med et sju meter høyt dukkehode i Torshovdalen som skremmer livet av folk som må tisse på vei hjem fra byen, særlig med tanke på at det sto en kul dinosaur der før. Det beste/verste med hele sagaen er det lille amfiet som er plassert så tett inntil hodet at du stirrer rett inn i bakhodet til offentlige kunstkroner. Vi lar NRK Østlandssendingen avslutte med en presis analyse: «Skulpturen er tom inni, og har plass til store tanker. Hva enn man tenker om hodet, kommer det fra ens eget hode».

Oppnedbjørnen ved Nydalen skole HVORFOR står en bjørn på hendene og bæsjer utenfor Nydalen skole? Ikke en gang bjørner på sirkus klarer å bæsje mens de står på hendene. Det gir antageligvis barn og ungdom i Nydalen-området et skrudd bilde av virkeligheten. Er det derfor vi har fått Torsdag kveld fra Nydalen? Eller er det TKFN som står bak den bæsjende bjørnen? Hva kom først: Den bæsjende bjørnen eller dritthumoren til gjøglertruppen i TV 2? Der har vi noe som er mer interessant å snakke om enn oppnedbjørnen ved Nydalen skole, i hvert fall.

Det er umulig å tenke på noe annet enn King Kong og/eller rohypnol når du ser skulpturens mektige åsyn titte frem bak Peppes Pizza.

Isskulpturene i Theresesgate Da man fjernet parkeringsplassene i Theresesgate ble mange sure. Plasteret på såret: Sceneskift. Det kommunen beskrev som et «pilotprosjekt som utforsker nye rammer for en helhetlig byutvikling» viste seg i realiteten å være et absurdteater av et byutviklingprosjekt så irriterende at alle umiddelbart glemte frustrasjonen over de manglende parkeringsplassene (og var vel sånn sett vellykket). Overdimensjonerte blomsterpotter med lyng plassert midt i veien, fortauene malt i fullstendig unødvendige farger, bord og benker satt ut på steder ingen har lyst til å sitte og ikke minst: tre grelle isskulpturer. En formet som en «ubåt», en annen som et «hjerte» rundt et tre og den siste som en slags fantasifull vorte. Det eneste positive med affæren var at skulpturene smeltet vekk innen uken var omme, og representerer sånn sett de 400 000 mest velanvendte skattekronene på denne lista.

Isfjellet utenfor Operaen Mer is! Det nye Regjeringskvartalet skal ligne «fjell», operaen er inspirert av en «isbre» og denne flytende skulpturen skal forestille et «isfjell». Når skal vi innse at det å hente inspirasjon til kunst og arkitektur fra det simple faktum at vi holder til på den nordlige halvkule er bittelitt … cheesy? En anelse provinsielt? De bygger ikke palmeformede offentlige bygg nede på kontinentet bare fordi det er varmt i været, gjør de vel? En skulptur med dårligere selvtillit skal du forresten lete lenge etter. Hun ligger der og overkompenserer og skriker etter oppmerksomhet med sine altfor skarpe vinkler og glitrende flater, for alltid dømt til et liv i skyggen av operaen. Vi håper Color Line snart kan dra en Titanic og shredde over makkverket.

Aluminiumsfolien på St. Olavs plass Vi kunne ønske denne skulpturen hadde forblitt en sammenkrøllet bit aluminiumsfolie på bunnen av papirkurven til KORO-byråkraten. Det verste med hele dette kunstneriske havariet er egentlig at dette er noe som hadde muligheten til å nå papirkurven: Det er en tanke og en mening bak dette. Titalls kunstner-timer har gått med til å planlegge at dette skal finnes. Etter det har det gått hundretalls byråkrat-timer med til å avgjøre om dette skal bygges. Så har det gått et par bygningsarbeider-timer til å sette opp skiten. Dette er tid ingen av oss får tilbake.

05/2015

SAMFUNN REPORTASJE

STENGER HELVETES FORGÅRD Når Ila hybelhus stenges, skal beboerne omplasseres. Til det bedre, ifølge Oslo kommune. Til netter på gata, ifølge rusmiljøet. TEKST VILDE SAGSTAD IMELAND FOTO JETON KACANIKU – STANK! MØRKE, SKITNE ganger, folk som sparker inn vegger og bråker hele natta. Du holder ikke ut å bo her i lengden. Torstein Bjordal og Arild Knutsen, leder og nestleder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FNH), står ved bunnen av trappa utenfor den store, gule murbygningen ved rundkjøringen på Alexander Kiellands plass. Ila hybelhus eller «Ila hospits» som det het før, er allerede nesten tømt for beboere. 1. juli stenges dørene for godt. Da skal de gjenværende beboerne, 16 stykker, ut og bort. Det er ikke mange år siden Alexander Kiellands plass bare var et støvete knutepunkt med lyskryss og bensinstasjon. «Tranen» lå som ett av flere slitne serveringssteder med billig øl og dram. I dag er det kjøpesenter med vinmonopol, Ica og bokhandel der bensinstasjonen lå før, og Tranen, som har beholdt navnet, serverer småretter til 120 kroner stykket. Kimchi, fritert krabbe, og sprøstekt and er på menyen. Ingen savner Arnie «Skiffle

05/2015

gjennom fingrene på rusrelatert atferd. Her er det ikke snakk om rehabilitering, men om stabilisering, rett og slett. – Der. Edvard Løwe peker på vinduet sitt i tredje etasje på Ila. Han har bodd her i fire måneder, uten vask på rommet, og med bad som han har delt med ti andre menn. Etter at han blir kastet ut, vet han ikke hvor han skal bo. Han har fått tilbud om plass på både Bygdøy, Liakollen og Etterstad. Men alle stedene er behandlingstilbud, som tar sikte på at brukeren skal oppnå rusfrihet. For 64 år gamle Løwe er det helt uaktuelt. – Herregud, han må jo få bestemme selv! Han er bestefar, og har vært i dette gamet i hvor mange år? Førti? Trine Lise Hageli snur seg mot kompisen sin Løwe. De to møttes for noen år siden, da de bodde sammen på et hjem drevet av Kirkens bymisjon.

Joe» Norse, den gamle kroken som pleide å synge og spille gitar mens han balanserte på en etthjulssykkel. Drinker mikses, det nippes til kompliserte IPA-er, og lokalet fylles gradvis av tidlig-ettermiddagsgjester. – Det har vært en del naboklager og forstyrrelser i forbindelse med rusmiljøet her. Men nå merker vi nesten ingenting lenger, sier en Tranen-ansatt som er opptatt med å pusse vinglass. – Det var verre før, mens Værestedet fremdeles holdt åpent. Kafé Værestedet var nettopp dét – en hangout i første etasje av Ila hybelhus, hvor alle – som regel personer tilknyttet institusjonen, kunne treffes over en kaffe og en vaffel, i regi av rusomsorgen. Kafeen ble stengt i september 2014, men navnet står fremdeles skrevet i comic sans på de støvete vinduene. Inne i lokalet er det nå mørkt og tomt, bortsett fra en veltet rullestol, midt på gulvet.

og Torstein Bjordal nå står, pleide på en solfylt dag å være befolket av hospitsbeboere. Arild Knutsen sparker borti et tomt valiumhylster. – Alle er enige om at Ila er et drittsted, men man må se på realitetene. Vi trenger noe for de som kastes ut fra alle andre tiltak. For de som kommer rett fra gata er Ila en start, et mellomledd, hvor de tyngste rusavhengige kan komme i stand og bli litt mer stabile, før de får plass på et annet og bedre sted. Man kan ikke bare fjerne et ledd i en sånn prosess, sier Knutsen. Han mener Ila er et av få steder hvor terskelen er såpass lav, og at hospitset derfor har fylt en viktig funksjon. – Det kommer sikkert flotte nye tilbud som ser bra ut på papiret, men som i virkeligheten ekskluderer de tyngste brukerne. Her på Ila kan man se litt mer

ETTER AT VÆRESTEDET stengte, sammenfallende i tid med at Ila innførte inntaksstopp og begynte å kvitte seg med beboere, har synlig rusavhengige i stor grad forsvunnet fra bybildet på Alexander Kiellands plass. Trappa hvor Arild Knutsen

Spør deg selv, før du setter det første skuddet, om hvor du skal være, den dagen kommunen kaster deg ut av et sted som Ila.

Hvor havner du, da? – Det blir vel Blå Kors, hvisker Løwe.

De fleste er enige i at narkomane trenger et sted å bo, det skal bare helst ikke være i ens eget nabolag. de økonomiske rammene som bystyret har tildelt, mener Johansen. – Det ideelle ville vært å erstatte Ila med to til tre mindre botilbud, med god fagbemanning. Men etaten har ikke budsjett til det. De skal spare penger, og har fått budsjettkutt gjennom mange år. Både i budsjettallene for i år og i fjor, lå det i plantallene at Velferdsetaten skulle kutte antallet plasser. Deretter ble det gjort tilsvarende kutt i tildelte penger.

ILA HYBELHUS • Et midlertidig botilbud til voksne menn i aktiv rus. • Tilbyr akutt overnatting og korttidsplasser. • Er planlagt nedlagt innen sommeren 2015. • Målgruppen har vært brukere av alkohol, opiater, sentralstimulerende stoffer, medikamenter eller cannabis, med ønske om å få et mer kontrollert rusmiddelbruk eller rusreduksjon. Kilde: Oslo kommune

– De må høre på oss. Det er ingen vits i at man opptar behandlingsplasser når man uansett aldri kommer til å bli rusfri. Kunne han ikke fått bo der fram til de fant ut av hva de skulle med bygget, i det minste? De vet jo ikke det en gang. Nei, du får flytte inn til meg, du, Eddie, sier Hageli. AT ILA NÅ FORSVINNER handler om å skjønne hvem som fatter hvilke vedtak, og hvorfor. I begynnelsen var det penger. Så ble det mindre penger, så flytting av budsjettposter, og sammenslåing av tiltak. Ivar Johansen, politiker for SV i bystyret, har engasjert seg særlig mye i rusavhengiges situasjon i Oslo, blant annet gjennom sin

Nødvendig onde: Alle er enige om at Ila er et drittsted, sier leder Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk. Han mener likevel hybelhuset er nødvendig som et lavteskeltilbud til de som kommer rett fra gata.

blogg, hvor han følger nedleggingsprosessen. Han mener politikerne bevisst flytter de ubehagelige beslutningene nedover i systemet, slik at de må tas administrativt. – På den måten kan politikerne vri seg unna og si at det ikke var de som fattet vedtakene. Formelt er det Velferdsetaten og ikke bystyret som har bestemt at Ila skal stenges. Men det er like fullt en konsekvens av

– IKKE BLI NARKOMAN. Eller, i det minste spør deg selv, før du setter det første skuddet, om hvor du skal være, den dagen kommunen kaster deg ut av et sted som Ila. Det sier en tidligere Ila-beboer som ønsker å være anonym. Problemet som oppstår når Ila forsvinner er ikke at man mangler steder å plassere beboerne. Det er typen botilbud de får, som ifølge Johansen er problemet. Både Bjordal og Knutsen i FHN er enige. – Situasjonen blir i praksis dårligere for de svakest fungerende. Når de siste rommene blir tømt, har man å gjøre med folk som har så dårlig funksjonsevne – og så mye rot i livene sine – at de ikke klarer seg i mer selvstendige tiltak. På de fleste hospitser er aksepten for tull og tøys mindre enn på Ila, så for mange blir det en ny, ond sirkel med utkastelser. Da ender de på legevakta, på tog, T-banestasjoner, eller på gata.

BJORDAL, SOM ER tidligere heroinavhengig, bodde selv på Ila en periode for noen år siden. Da var det fullt kjør, med over 70 beboere og åpen kafé. – Det var et sinnssykt sted. Sytti menn, som alle hadde rusproblemer. Rett etter trygdeutbetaling var det masse aggresjon, og man ble veldig påvirket av miljøet. Huset er langt ifra ideelt, men så lenge kommunen ikke stiller opp med lavterskelmedisinering, vil dette huset og steder som det, fremdeles være nødvendig. Man kan fjerne huset, men behovet er og blir det samme. Bjordal mener akuttovernattingstilbudene er i ferd med å bli dårligere i Oslo. Stadig flere behov lempes over på private tiltak som Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen, som allerede er overbelastet. Frelsesarmeen har for eksempel, på grunn av begrenset kapasitet, innført et loddtrekningssystem, hvor fargen på loddet avgjør om du får en seng å sove i eller ikke. Gud kaster altså terninger. I et gammelt, brungult murhus i Storgata leveres det ut subutex og metadon fra en luke i veggen. Køen går fort. En fyr i 30-årsalderen trommer med hendene på disken mens han venter. Når han får sakene sine utlevert i en plastpose, hopper han ned trappa, snubler og forsvinner. RETT OVER GATA holder Velferdsetaten til i store, nye lokaler. I resepsjonen må man registrere seg før besøk. Inn her slipper

05/2015

SAMFUNN REPORTASJE

Sorgens kapittel: Formelt er det Velferdsetaten og ikke bystyret som har bestemt at Ila skal stenges. Ivar Johansen, bystyrerepresentant for SV, mener politikerne bevisst flytter de ubehagelige beslutningene nedover i systemet, slik at de må tas administrativt.

man ikke uten en avtale og et påklistret navneskilt. Merete Hanch-Hansen henter oss i resepsjonen og geleider oss oppover i etasjene. Det er hun som er ansvarlig for velferdsetatens institusjoner, og som nå koordinerer nedleggelsen av Ila hybelhus. – Ila har blitt kalt «helvetes forgård» på grunn av forholdene der. Det er jeg ikke enig i, men det er helt innlysende at det har vært alt for stort. Syttiseks menn på det meste. Det sier seg selv at det ikke er bra. Små enheter er det beste, faglig sett. Institusjoner bør ikke være for store, og det er det vi forsøker å få til nå. Hanch-Hansen er enig i at de færreste fra Ila egner seg til å bo alene i egen bolig. Hun erkjenner at mange av dem trenger tett oppfølging. Det skal de også få, sier hun. – Jeg føler meg trygg på at de blir ivaretatt og får gode, tilpassede tilbud når de flytter. Vi benytter mye av de ressursene som i dag er satt av til Ila for å styrke bemanning på mindre institusjoner. Hva med de som hevder at flere av Ila-beboerne vil ende opp på gata fordi de ikke vil takle botilbud med høyere terskel? – Vi har endret mandatene på en del av de institusjonene vi allerede har, slik at de vil måtte ta imot brukere som er dårligere fungerende. Liakollen på Holmlia, for eksempel. Der kommer vi til å styrke bemanningen, slik at de som jobber der skal kunne håndtere den nye brukergruppen. Vi opprettholder dessuten akutt- og korttidsplasser på fem sentrumsnære institusjoner, sier Hanch-Hasen. Hun mener dessuten at det i dag ikke

– DET HANDLER OGSÅ om byplanlegging, sier Arild Knutsen, og deler ut en pose med askobinsyrepulver til en forbipasserende som takker og forsvinner inn døra på Ila. Stoffet gjør det enklere å sette heroinskudd i armen, i stedet for å måtte skyte i de større og blodårene, i lysken, eller halsen, som er langt mer farlig. – Før var de rusavhengige å finne på bestemte steder, som på Plata eller i parker. De siste årene har man begynt å renske sentrum for rusavhengige. Når de får færre steder å oppholde seg, blir det vanskeligere å finne dem og tilby brukerutstyr, sier Knutsen. Ivar Johansen er enig. Han mener et mer generelt poeng er at man ikke ønsker å ha rusavhengige i Oslo sentrum. – Det er uttalt politikk. Det man egentlig gjør er å flytte rusmiljøet nærmere boligområdene. Da flytter du også omsetningen, og får et marked for stoff på steder der folk bor. Selvfølgelig er man nødt til å styre mennesker til en viss grad. Men vi kan ikke tenke som i gamle dager, at bare vi plasserer folk ute på landet, så klarer de seg. Dette er folk som har nettverket sitt i sentrumsnære områder. Da er det helt urealistisk å bosette dem på Stovner eller Søndre Nordstrand.

Det er ingen vits i at man opptar behandlingsplasser når man uansett aldri kommer til å bli rusfri.

05/2015

en annen. Holdningen til rusmiljøer en preget av en «not in my backyard»-effekt. De fleste er enige i at narkomane trenger et sted å bo, det skal bare helst ikke være i ens eget nabolag.

er noen som havner på gata i Oslo, med mindre de velger det selv. – Liakollen ligger en ti minutters togtur utenfor byen. Det kan hende noen synes det blir for langt, og velger å oppholde seg i byen i stedet, men da blir spørsmålet hvorvidt det er en menneskerett å bo i sentrum.

Gjensyn: Torstein Bjordal bodde selv på Ila en periode for noen år siden, og er i dag aktiv som en ruspolitisk stemme gjennom FHN. Han husker Ila som et «sinnssykt sted», med masse aggresjon. I dag er han fremdeles registrert som bostedløs i Oslo kommune, men bor for tiden hos kjæresten sin.

EVELYN DYB ER er forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Selv om også hun er enig i at hybelhuset ikke er et ideelt sted for noen, tror hun likevel mange ser på det som gunstig at Ila nå stenges for godt. – Det trekker i hvert fall ikke ned verdien på leilighetene i området at man ikke lenger har et rusmiljø der. Det er en generell tendens at folk uten penger fortrenges når områder gentrifiseres. De som flytter inn har en høyere sosioøkonomisk posisjon enn de som flytter ut. Hun påpeker at det fremdeles er slik at mange av tilbudene til rusavhengige befinner seg i Oslo sentrum, og mener vi alltid kommer til å ha synlige rusmiljøer, selv om mange av dem blir fjernet. – Det handler om hvem som har retten til det offentlige rom. Opprustningen av Plata har for eksempel ført til at rusmiljøet flyttes fra én krok av byen til

ILA HYBELHUS ER underlagt taushetsplikt. Kun beboere og ansatte får komme bak veggene, og vi er derfor henvist til utsiden av bygget. På en benk, ved 21-busstoppet på Alexander Kiellands plass, sitter Morten Thyholt. Han er i femtiårene, har langt hår, ingen tenner, og klær med kamuflasjemønster. Han skal ned til sentrum for å hente metadon. Rundt halsen har han en kodebrikke. Det er nøkkelen hans til Ila. – Et sorgens kapittel. Det er alt Thyholt har å si om stedet hvor han har bodd siden august. Han kommer og går som han vil, men får ikke ha besøk. Han skal flytte i juni, som en av de siste beboerne. Egentlig har han fått beskjed om at han skal til Karlsborg, som ligger like ved Ekebergparken. Institusjonen er for menn i aktiv rus som trenger oppfølging og hjelp. Den har som mål at brukerne skal flytte i egen bolig etter oppholdet, forklarer Thyholt, som reiser seg idet bussen kommer. – Men jeg skal sone en dom for oppbevaring av stoff akkurat da, så vi får se hvordan det blir. INGEN VET ENNÅ hva som skal skje med det gigantiske Ila-bygningen ved Kiellands plass når lokalene tømmes for godt. Tranen-medeier og Åpent bakeri-gründer Erik Sevaldsen har tidligere uttalt til NRK at han kunne tenke seg å bygge et «kulturbasert hotell, slik de har i London.» Omsorgsbygg, som drifter og forvalter bygget, og har leid ut til Velferdsetaten, sier at de ikke har tatt noen beslutning ennå, og at det etter all sannsynlighet kommer til å bli en lang prosess før man finner ut av hva som skjer.

29. & 30. MAI | BISLETT STADION

@FINDINGSFESTIVAL

WWW.FINDINGS.NO

@FINDINGSFESTIVAL

SAMFUNN INTERVJU

YAHYA HASSAN (f. 1995) Debuterte med YAHYA HASSAN i 2013, en dritbra versroman som solgte over 100 000 eksemplarer etter bare noen måneder i Danmark, og er oversatt og utgitt i mange andre land. Har flere ganger siden utgivelsen vært involvert i kontroversielle episoder, og har blitt både dømt for vold og utsatt for det. Lever under politibeskyttelse i Danmark. I april kunngjorde han sitt politiske kandidatur for det nyopprettede partiet Nationalpartiet. Partiet forsøker nå å samle nok underskrifter til å kunne stille til valg ved det danske stortingsvalget i september. Blir 20 år gammel 19. mai.

HVEM ER YAHYA HASSAN NÅ Dikter, politiker, maler, voldsmann, voldsoffer, islamkritiker, islamkritiker-kritiker eller bare en stakkars, udefinerbar, ung dekonstruksjonist? Vi tilbrakte en nervøs formiddag med den myteomspunnede 19-åringen. TEKST NIKOLAI KLEIVAN FOTO MORTEN ANDERSEN – HIPSTERNE ER MEGET FARLIGERE END JIHADISTERNE. To timer ut i en nervøs formiddag på Cappelen Damms bokhandelkafé Elling, sier Yahya Hassan endelig noe vi kan bruke som vinkling. – Hipsterne, de går rundt og gjemmer seg bak fargerikt tøy og stort skjegg og morsomme briller og baklengs caps, og vi kan ikke se hva de er. Men jihadistene, de kjenner vi igjen på en mils avstand. Jeg tror hipsterne er den sanne trussel for den sikkerhetspolitiske dagsorden. Han ser på kompisen sin (en tykk, merkelig mann fra den danske statskanalen DR, som glisende filmer alt Hassan sier med en tykk, merkelig mobiltelefon) og ler høyt, så reiser han seg. – JEG SKAL RYGE NU. Utenfor retter han en bebreidende blodprince mot skjegget til en forbipasserende fyr og roper: – ER DU EN HIPSTER?

FOLK BLIR NERVØSE av Yahya Hassan. Da diktene hans ble gitt ut i Danmark for to år siden og solgte 100 000 eksemplarer på kort tid, og han i intervjuer og debattprogrammer skrev under på bokas latterliggjøring av hykleri hos religiøse muslimer, ble enkelte religiøse muslimer så nervøse at Hassan måtte ha politibeskyttelse døgnet rundt. Nå har han blitt politiker for det nystartede integreringspartiet Nationalpartiet, noe han kunngjorde med en én times lang performance foran et samlet pressekorps, og da NATT&DAG nylig var

05/2015

i Danmark for å ta tempen på den kontinentale debatten, kunne vi observere nervøse reaksjoner i nesten samtlige danske debattspalter. Enten det, eller så hyllet de ham som «et friskt pust». Selv hyllesten tar form av en slags nervøsitet. Også i Cappelen Damms lokaler later det til å råde en nervøs stemning mens vi venter på ham. Pressekontakten virrer rundt og stiller spørsmål til seg selv. Man vet ikke når Yahya Hassan kommer, eller hvordan. Man vet ikke hva han gjør i Norge, eller hvor lenge han skal bli. Hvor mange sikkerhetsvakter har han med seg? Kan han intervjues i bokhandelkaféen på gateplan, eller må man skjule ham for terrorister? Er han sur? Kommer Yahya Hassan til å være sulten? Forlagssjef Anders Heger tripper fra fot til fot så det knirker i skinnjakka, og prøver å lette stemningen med selvironiske anekdoter på forhastet, men utsøkt Galtungriksmål. Og plutselig kommer Harvestskribent Kjetil Østli brasende inn med ville øyne og krever å få vite hvor toalettet er. Like etter kommer Yahya Hassan selv brasende og krever at noen skal ta hånd om taxisjåføren, som om han sitter der ute og trenger akutt hjelp. Han kommer uten sikkerhetsvakter, men bak ham lunter den tykke, merkelige mannen. Også NATT&DAG må innrømme en viss nervøsitet i møte med en sånn sensasjon, for man har hørt rykter om hvor vanskelig og motvillig han kan være å intervjue, og hvem vet, kanskje er han sur eller sulten. Yahya Hassan er rett og slett allerede så mytisk og ikonisert at det er lett å glemme at han også er en energisk gestikulerende nittenåring i svensk dress som sier ting som:

– NATO ER DEN STØRSTE KRIGSMASKIN I SOLSYSTEMET. HAN SIER ALT i en intens, monoton rytme, og understreker poengene sine ved å slå i bordet og resitere dem som en offisiell kunngjøring i caps lock. Det går dermed ikke lenge før han har hele kaféens oppmerksomhet, inkludert NRK-personlighet Abu Hussain som sitter i møte med en forlagsdame på bordet ved siden av, og, på bordet ved siden av det igjen, Tooji, i møte med tre. Nå får de høre om NATOs bombing av Gaddafis Libya i 2011. – At USA skulle være truet av en kamelstat i Midtøsten, det grenser seg jo til det humoristiske. Det er jo USA som eier internettet og skipsrutene og havbunnen og himmelfargen og satellittene og grøftene og ulvegravene, selv revesaksene og militærbasene og jordstasjonene og fiberkablene og våpenarsenalene og jagerflyene og dronene og hangarskipene og sjørøverkikkertene. Ja. – De eier haubitserne, mann, de eier romfergene, de eier månen. Så Nationalpartiet vil ut av NATO, da, hvis dere kommer til makten? – VI VIL OPFORDRE DEN DANSKE REGERING TIL AT VÆLGE KRIGSFORBRYDELSERNE MED OMHU.

Kan du si noe kult og slemt om Jens Stoltenberg? – Nordmennene, de løfter Skandinavia. Selv om de har vært med i Libya og selv om de har vært med i Afghanistan og de har vært med å destabilisere det og de har vært med på unødvendige kriger og unødvendige drap og unødvendig ødeleggelse, og de har vært med på å stjele fiberkablene og den olje og de mineraler og smaragder som måtte finnes nede i jorden, så har de faktisk prøvd også. Selv om de utleverte jødene og selv om de har vært med på noen slemme ting, så har de klart å være siviliserte rundt flyktninger, de har klart å snakke pent om minoritetene, de har ikke prøvd å helle bensin på bålet. De vet utmerket godt at de har gjort noe dritt og det prøver de å rette på i stillhet. Så de tar imot flyktninger med åpne armer. Kanskje ikke helt åpne armer, det går faktisk en debatt nå om syriske … – JA VI VED GODT HVA I LAVER I SVALBARD. Hæ? – DET ER KOLONIALISMENS HØYBORG. Her avbryter Abu Hussains forlagsdame både sitt eget møte og vårt intervju for å be om autografen til Yahya Hassan. Hvorfor tror du du får så mye oppmerksomhet? – Jeg får ingenting! Jeg skaper min egen

Kan han intervjues i bokhandelkaféen på gateplan, eller må man skjule ham for terrorister? Er han sur? Kommer Yahya Hassan til å være sulten?

VI VIL OPFORDRE DEN DANSKE REGERING TIL AT VÆLGE KRIGSFORBRYDELSERNE MED OMHU.

fremtid, jeg skaper mine egne interesser, jeg skaper mine egne bøker, jeg skaper mine egne malerier, jeg skaper mine egne utsagn, jeg får ingenting. Men hvorfor hører folk på deg? – Det er vel fordi jeg har noe å si. Det er ingen tvil om at du har noe å si, det er det mange som har, men … – REISEN TIL HITLER! Yahya Hassan har åpenbart fått øye på Tore Rems bok om Knut Hamsuns møte med Adolf Hitler i 1943 (eller, for alt vi vet, Tore Rem selv), og dermed er vi ferdige å snakke om Yahya Hassan. – Hamsun, han skrev jo den romanen som het Sult, som bevitnet denne sult som det norske folk led under, og selv om Hamsun ble nazist under krigen, og selv om Quisling lagde en lov som var imot jødene, og selv om det har vært noen uheldige sider av Hamsun og av det norske så har dere jo klart dere veldig fint. Takk. – Ja, og det skyldes jo den danske gjestfrihet, den danske gavmildhet, den danske fordrukkenhet, som dere har profittert på. Vi hadde jo Per Hækkerup, vår daværende utenriksminister som forærte dere Nordsjøen i en akevitt-rus. Vil du helst ha Nordsjøen tilbake? – Ja, bestemt. Vi skal ha Nordsjøen tilbake og det får vi på diplomatisk vis. Så hvis Nationalpartiet kommer til makten …? – Så skal vi forhandle med fjellaristokratene i Norge, ja, det skal vi. Det kan dere ikke

løpe fra. Dere er noen fjellaristokrater som har vært vant til å spise sten og suge på trær til dessert, men så forærte Per Hækkerup dere Nordsjøen, og siden da har dere fått iPads og iPhones og Canon-kamera og Olympus og forlag og dresser og alt mulig. Her kommer det plutselig en forlagsperson og slenger Roberto Bolaños tusen siders roman 2666 på bordet foran NATT&DAG, og hvisker: «med hilsen fra Anders Heger». Så vil Hassan snakke om orientalisme. – Når vi i folkeskolen lærer om kristendommen, for eksempel, så starter vi med Grundtvig og vi hører om folkehøgskolene og vi hører om Ludvig på berget (Ludvig Holberg, journ. anm.). Som var norsk! – Som er norsk, som er norsk, som er norsk, og vi hører om Kierkegaard, som var dansk, vi lærer om Luther og kaster et raskt blikk over reformasjonen. Vi starter jo ikke med de pedofile prestene, heksebrenningene og den spanske inkvisisjonen! Og det er det som er problemet i forhold til hvordan vi snakker om islam. Det presenterer vi med Osama bin Laden, det presenterer vi med IS, det presenterer vi med Omar Abdel Hamid el-Hussein. Hele tiden, i media, i skoler, i folketinget, i alle utdannelsesinstitusjoner, er det en veldig, veldig eurosentrisk, fundamentalistisk orientalisme, om man vil. Ja, men for å ta Omar el-Hussein, som skjøt ned og drepte to rimelig tilfeldige mennesker i København … – Jeg har sagt at jeg forstår ham, hvilket har blitt misforstått og enkelte politikere har kalt meg terrorsympatisør. Og det er feil, for å forstå er ikke det samme som

å sympatisere, med mindre man ikke forstår de nordiske språk. Jeg har sagt at jeg vet hva han var for en lømmel. Jeg vet hva han er for en, det er bare det. Hvem er han da? – POLITISKT SET ER HAN TERRORIST PSYKOLOGISKT SET HADDE HAN KNALD I LÅGET SOSIOLOGISKT SET VAR HAN EN SØLLE STAKKEL TEOLOGISKT SET VAR HAN BESAT AV DJÆVELEN. Ja. Den la du forsåvidt ut på Facebook her om dagen. Her begynner Hassan å tromme en reggae-beat på bordet. Men enten det er Omar el-Hussein, eller folk som drar til Syria for å kjempe med islamister der … – JEG FORSTÅR DE LIGE SÅ MEGET SOM DE DANSKE OG NORSKE SOLDATER SOM DRAGER TIL AFGHANISTAN SOM DRAGER TIL LIBYEN SOM DRAGER TIL IRAK. Ok, det er et bra dilemma! Dra til Syria for å kjempe med ISIS eller dra til Afghanistan for å kjempe med ISAF? – Ingen. Men hvis du MÅTTE velge? – DET MÅ JEG IKKE JEG VÆLGER IKKE MELLEM TO ONDER JEG SYNES DE BEGGE TO ER NOGEN SVÆKLINGER OG NOGEN KLAPHATTER OG NOGEN BÅTNAKKER OG NOGEN GESPENSTER OG NOGEN GESTALTERE. Det undergraver jo hele greia med dilemma. – HVAD?

Glem det. I diktsamlingen din latterliggjør du hykleriet blant muslimene i miljøet du vokste opp i. Men det du mener nå er at det er det danske samfunnet som har gjort at de misforstår sin egen religion? – Nei, det er en blanding av dårlig læring fra foreldrene og dårlig læring fra samfunnet. En uproporsjonal andel av de som drar til Syria fra vestlige land er jo konvertitter, og mange av dem kommer fra ikkereligiøse hjem. Det er lavere sjanse for å bli fremmedkriger om man kommer fra strengt religiøse familier. Hva tror du det kommer av? – Det vet jeg ikke, jeg kjenner ikke den religiøse følelse. Så jeg vet ikke hva det er som tiltrekker folk. Et fellesskap. Hvis man føler seg ekskludert, så må man finne et annet fellesskap. Hvilke andre fellesskap er det folk finner da? – Det er religiøse fellesskap og bandegrupperinger og Hells Angels. Fotballklubber, speiderklubber, håndballklubber, svømmeklubber. Det finnes mange fellesskap. Men det er nok ikke de fellesskapene man søker hvis man er på bunnen av samfunnet. Kan hipstere også være et fellesskap? – Det er kanskje også et fellesskap, selv om jeg tror det er veldig udefinerbart og utydelig hva det egentlig er for et fellesskap. Et dilemma til! Kortreist gourmetburger fra mathallene på Nørreport, eller panert rødspette med skagenrøre og remulade? – DET BLIR SGU RØDSPETTE.

05/2015

SAMFUNN GUIDE

POTTETWOOD Ekstreme situasjoner og dårlige oppvekstkår er som kjent grobunn for all god kunst. Så hvordan hadde kjente filmer vært om de hadde foregått i dagens Norge? TEKST MARCO REINERTSEN ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM NORGE ER ET harmonisk land med et generøst velferdstilbud og er – i det store og hele – fullstendig konfliktløst. For noen (fattige, syke og båtflyktninger) høres det fantastisk ut, men vi som bor her vet at situasjonen gjør både hverdagen og kulturen her til lands veldig kjedelig. Ekstreme situasjoner og dårlige oppvekstkår er som kjent grobunn for all god kunst. Tror du for eksempel Stanley Kubrick hadde laget gode filmer om han hadde gått på Hartvig Nissen? Det er liten tvil om at et harmonisk samfunn ødelegger mye for spenningen i filmer. I går var jeg ute og plukket blomster og fotograferte fingre og da tenkte jeg: Hvordan hadde egentlig kjente filmer vært om de hadde foregått i dagens Norge?

Jurassic Park (Forhistoriske forviklinger) Den eksentriske milliardæren Jonas Hansen (Bjørn Sundquist) ønsker ved hjelp av eksperimentell genteknologi å gjenopplive dinosaurer og vise dem frem i en park på Tromøya utenfor Arendal. Bioetikkrådet 22

05/2015

debatterer de etiske aspektene ved genmanipulasjon, og etter flere år kommer de frem til at et forbud er best, for å være føre var. Hansen dør året etter av en sykdom som enkelt kunne blitt behandlet ved hjelp av stamcellebehandling. Året etter ønsker Gunhild Stordalen (Ine Jansen) å åpne sin egen dinosaurpark, hvor mannen Petter Stordalen (Kåre Conradi) er med som investor. Etter at Gunhild Stordalen er med på Skavlan (Fredrik Skavlan gjør gjestecameo) og vinner over alle i media, reverserer Bioetikkrådet avgjørelsen sin og «Thon Jurassic Park» åpner året etter. Schindlers liste (Da jødene dro) Jødene som befinner seg i Norge idet nazistene invaderer landet rekker ikke å få skattekort eller de nødvendige papirene for å kunne ansettes i bedrifter i henhold til de rigide arbeidsreglene LO har tvunget frem. Ildsjeler forsøker å starte en våpenfabrikk for å gjøre jødene nyttige for nazistene, men blir hindret av de lite gunstige vilkårene for oppstart av private bedrifter og gründervirksomhet. Fakkeltog mot våpenproduksjon gjør dessuten befolkningen uvennlige mot tanken. Et smutthull i loven

sørger for at jødene kan få midlertidige jobber i søndagsåpne butikker, men de stenges raskt av KrF som mener søndagen må holdes hellig. «Lediggang er roten til alt ondt», roper gode nordmenn aggressivt i det de stakkars arbeidsløse jødene fraktes ut av landet til sin sikre død i regi av den tyske krigsmaskinen. «Endelig et fremmed folkeslag som ikke bare kommer for å snylte», sier en nordmann (Geir Schau) fornøyd mens han hiver roser på tyskerne. «Kanskje disse nazistene ikke er så ille likevel?», legger han til. De fleste jødene dør i konsentrasjonsleir. En overlevende reiser landet rundt etter krigen og advarer mot ekstremisme i både religion og politikk. Contact (De dumme) Foreningen for ufo-venner i Norge mottar vennlige signaler fra romvesener, og går raskt til media med de fantastiske nyhetene. Andre er ikke like begeistret, og etter en aggressiv kampanje hvor skepsis og sunn fornuft står i sentrum, knuses den vesle foreningen av Human Etisk-forbund, latterliggjøres i skepsis-programmer på tv og av en ledende norsk skeptiker (spilt av Gunnar Tjomlid) på Twitter. Romvesene får aldri svar

og kjører videre med alle sine revolusjonære hemmeligheter og aidsmedisiner. It Follows (Ha sex med meg for faen da din jævla dritt) Etter en one night stand får Janne (Linn Skåber) en kjønnssykdom. Det synes hun er pinlig, men etter noen scener med fysisk humor, en altfor lang scene hvor den frisinnede venninnegjengen til Janne (Jenny Skavlan, Sigrid Bonde Tusvik og Pernille Sørensen) snakker åpent om sex, samt et pinlig legebesøk hos sin overraskende kjekke fastlegevikar (Nikolai Cleve Broch), er sykdommen borte ved hjelp av antibiotikabehandling, og Janne kan legge det hele bak seg. Uken etter har Janne tilfeldig sex på nytt uten beskyttelse, men det går bra. Det gjør jo som regel det. Gudfaren (Grandiosa-gjengen) I Steven van Zandts første norske filmrolle møter vi arbeidsløse italienske innvandrere som blir satt rett i statlig støttet norskundervisning, og ved hjelp av et allerede veletablert og stort norsk-italiensk miljø, blir raskt integrert og bidrar til samfunnet ved å betale skatt av den gode lønnen de får i sine

Tror du Stanley Kubrick hadde laget gode filmer om han hadde gått på Hartvig Nissen?

saksbehandlerstillinger i Nav. Italienerne setter pris på de mange fordelaktige forskjellene mellom Norge og Italia, men beholder likevel enkelte elementer fra kulturen deres uten at det laster noen – tvert imot er det bare en berikelse for samfunnet! Alt dette gjør at de ikke engang tenker tanken på å tjene penger på organisert kriminalitet. Italienerne gir ut godt mottatte kokebøker, og flere nordmenn betror seg til de nye landsmennene fra Italia ved å påpeke hvilken fattig mattradisjon vi har i Norge. Stammen (Døveskolens dannelse) Realistisk familiefilm fra en døveskole i Trondheim. Elevene kommer godt overens med både hverandre og lærerne, og får kjempestort utbytte av den tilpassede læringen skolen tilbyr. Filmen er tekstet for hørselshemmede og inneholder ingen sexscener. Fifty Shades of Grey (Femti grader av Herr Grå) Anette Stål (Ane Dahl Torp) blir forført av mystiske Kristian Grå (Thorbjørn Harr), som viser seg å ha noen ikke HELT normale seksuelle preferanser! Anette er med

på noe av det, men sier klart ifra når hun ikke er komfortabel med det som blir foreslått, noe Herr Grå selvfølgelig respekterer, da han har vokst opp i et samfunn hvor den naturligste ting i verden er å verdsette og respektere kvinner. Kramer vs Kramer (Nye ideer, bedre løsninger) Kåre (Robert Stoltenberg) går gjennom en opprivende skilsmisse da han blir forlatt av kona (Henriette Steensrup). Deres sønn (Er det her det er party-gutten) blir naturligvis en sentral brikke i denne familiekrisen. Men siden Høyre har innført fullstendig likestilling og frihet i barnefordelingssaker, er det ikke noe å krangle om, da begge foreldre får like mye tilsyn. Kåre gifter seg på nytt og adopterer et barn med sin homofile kjæreste Morten (Trond Fausa Aurvåg). Inception (Søvnløse netter) Kort tid etter å ha mistet foreldreretten til sin eneste sønn, viser Kubbe (Pål Sverre Valheim Hagen) vilje til å forandre seg, og får en ny sjanse. Etter ett års gratis kurs blir han en bedre far, og starter privat barnehage for å ta igjen den tapte tiden

med barnet sitt. Han sliter med søvnløshet, men får god oppfølgning av fastlegen, og klarer å innarbeide gode soverutiner uten noen form for medisiner.

ner seg til siviløkonom. Han ser tilbake på tiden i hæren som en god erfaring hvor han lærte mye, men er glad han slapp å oppleve ekte krig.

Citizenfour (Storting under overvåkning?) En tidligere statsansatt dataekspert tipser Aftenposten om hemmelig overvåkning av Stortinget. Vi følger Aftenpostens journalister mens de etterforsker saken. Absolutt alt journalistene finner ut viser seg senere å være fullstendig feil, men filmen vinner likevel Amanda for årets dokumentar, da det er tanken som teller.

Sykkeltyvene (På to hjul) Etter å ha blitt frastjålet sykkelen han er fullstendig avhengig av, kjøper Anton Riis (Odd-Magnus Williamson) bysykkelkort isteden. Pengene trekker han av fra skatten.

Hot Tub Time Machine 2 (Boblebadtidsmaskin 2) Regissøren av Boblebadtidsmaskin søker støtte fra Norsk filmfond til en oppfølger, men på tross av gode besøkstall uteblir støtten og filmen blir aldri laget. American Sniper (Soldatmannen) En norsk soldat (Aksel Hennie) med interesse for skyting ender opp med å bli snikskytter under førstegangstjenesten. Han tar offisersutdannelse og blir værende i hæren i nesten ti år før han etterutdan-

Rambo 3 (Reidar 3) En norsk muslim fra Skien, Reidar Husasin (Adil Kahn), drar til Afghanistan for å tilsynelatende drive humanitær hjelp. Han drar isteden til en treningsleir for IS og verver seg til jihad, men flørten med den ekstreme organisasjonen viser seg kortvarig, da hans norske oppvekst har utstyrt ham med en empati og medmenneskelighet som er lite kompatibel med de grusomme og barbariske handlingene som preger krigssituasjonen i Syria. Han drar raskt hjem igjen, og etter å ha vist at han angrer til PST og politiet, blir han ofte hyret inn som ekspert på ekstreme grupperinger når Dagsrevyen og andre medier trenger en ekspert i studio. Regi: Ulrik Imitaz Rolfsen

05/2015

KULTUR KOMMENTAR

FARVEL TIL FIRERNE To av tre terningkast er fire eller fem i den norske filmkritikken. Er filmene virkelig så gode, eller har kritikerne sluttet å være kritiske? TEKST MARTIN ØSMUNDSET ILLUSTRASJON CONSTANCE TENVIK «DE FLESTE FILMER er jo firerfilmer!» Det er mange år siden dette utsagnet kom meg for øre for første gang. Og det skal sies, påstanden ga virkelig mening for en åttendeklassing hvis inntekter fra tre forskjellige strøjobber gikk rett i det lokale DVD-markedet: Hylla over isdisken på Rema 1000. Den gang evnet jeg ikke helt å skille klinten fra hveten. Jeg likte den Politiskolen-filmen som utspiller seg i Russland, Lawrence of Arabia og nyinnspillingen av Shaft. Jeg likte alle Gudfaren-filmene, alle Star Wars-filmene, alle Rocky-filmene og She’s All That. Jeg likte Charlie’s Angels-filmene, Adaptation og Tomb Raider-filmene. Jeg likte den originale Motorsagmassakren, Jonny Vang, Nærkontakt av tredje grad og Hot Shots-filmene. Jeg likte Istid. Reservoir Dogs. Stuck on You. Manndomsprøven. Taxifranchisen i sin helhet og den originale King Kong. Jeg likte The Waterboy, Elefantmannen, Notting Hill, Apokalypse nå!, Alle elsker Mary og 2001: En romodyssé. (Pearl Harbor likte jeg derimot ikke så godt.) Det jeg vil frem til med denne innledende mimringen, er at en nyfrelst og altetende cineast som meg, som for alvor hadde fått øynene opp for filmmediet, ikke nødvendigvis var spesielt kritisk. Jeg elsket film. Punktum. The medium is the message, som det heter. Så lenge noe flimret på skjermen i halvannen time eller mer, ville det bli likt. Sjelden hatet og sjelden elsket, men stort sett likt. Ba du meg om terningkast, fikk du jevnt over firere og femmere tilbake. Med sammenligning for øvrig: La oss snakke om norsk filmkritikk.

JEG HAR LENGE mistenkt at noe er alvorlig galt med den norske filmkritikken (som jeg i dag bidrar til selv). Er det ikke i overkant mange firere og femmere? Er ikke eneren nærmest totalt fraværende? Og når så jeg sist en sekser på trykk under Inger Merete Hobbelstads Dagbladet-byline? I utgangspunktet er svarene «jo», «visst fanden» og «Tja, Oslo, 31. august i 2011?», men undertegnede akter ikke å fare med vås og tomme anklager som mangler 24

05/2015

forankring i kvantitative data, så la oss ta en vareopptelling. En gjennomgang av årets terningkast i VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, FilmMagasinet og Filmpolitiet – samt våre egne trynekast – viser at det er hold i mistankene. I alt er 445 terninger og tryner kastet. De fordeler seg slik: 6: 18 5: 140 4: 145 3: 96 2: 37 1: 7

(4,0 prosent) (31,6 prosent) (32,7 prosent) (21,7 prosent) (8,4 prosent) (1,6 prosent)

Sørgelig nok har jeg ikke spalteplass til å dele med dere noen helvetes oppsiktsvekkende og selvforklarende kakediagrammer jeg har banket sammen i Excel, så la oss gjøre dette på den omstendelige gamlemåten: To av tre karakterer i norsk filmkritikk er en firer eller en femmer. I så sjeldent som hver sjuende filmanmeldelse gis det en ener, en toer eller en sekser. Og med viten om at NATT&DAG har trillet tre av de sju enerne i 2015, kan vi erklære at eneren i praksis ikke er i bruk. Hvorfor er dette problematisk? DE FÆRRESTE «seriøse filmkritikere» vil gå med på at filmanmeldelsens eneste eksistensberettigelse er forbrukerveiledning, men det er et ubestridelig faktum at det i all hovedsak er det de blir brukt til av de som leser dem: «skal vi se den filmen eller den filmen?». Selv om sosiale medier har gjort ordet på gata mektigere enn kritikernes skriblerier, må en kunne anta at anmeldelser stadig spiller en viss rolle for hva folk velger å se på kino. Å øve innflytelse på folks tidsbruk er en aktivitet som må forvaltes ansvarlig av oss som skriver filmkritikk, men vi ser ikke ut til å ta forpliktelsen på alvor. Seks av sju terningkast er tre, fire eller fem, og for undertegnede lyder en så talende statistikk som at Kritikeren har gått i dvale etter å ha hengt et folkelig «joda, den er ålreit, den!»-skilt på døra. Et nærblikk på den kritiske mottakelsen av de fire siste kinopremierene (i skrivende stund) viser hvor lite hjelp kinogjengerne får av dagens kritikere:

Mannen som reddet Paris

Aftenposten

Dagbladet

Dagsavisen

FilmMagasinet

Filmpolitiet

NATT&DAG

Med slike kritikker, hvordan skal en stakkar kunne orientere seg i kinotilbudet? Problemet er dette: Vi har ikke en filmkritikk hvor det sies klart fra om at «denne filmen MÅ du se» og «denne filmen MÅ du unngå». Det vi har er filmkritikken hvor Birger Vestmo kan skrive om Teenage Mutant Ninja Turtles at «Jeg ser ingen gode grunner til at denne filmen skal eksistere» – selve definisjonen på et terningkast én – og likevel lande på en raus treer. Fra et annet helvetes oppsiktsvekkende kakediagram kan jeg for øvrig melde at 94,2 prosent av Filmpolitiets terningkast i 2015 utgjøres av treere, firere og femmere. Den øvrige pallen på den statistikken utgjøres av Aftenposten med 91,5 prosent og FilmMagasinet med 88,2 prosent. (VG får den sure fjerdeplassen med «bare» 87,1 prosent.) RETT SKAL VÆRE RETT: Det er ikke nødvendigvis gitt at det er manglende mot som er årsaken til at så mange filmanmeldelser skrives under fire øyne. En må håpe og tro at firere og femmere trilles fordi vedkommende kritiker oppriktig mener at filmen fortjener det, og ikke fordi han eller hun er så konfliktsky at det virker tryggest å veie litt for og imot for å lande på en ufarlig firer som ikke engasjerer en sjel til debatt rundt kinoaktuell film. For hvorfor skulle en skribent som livnærer seg på meninger ville dølle dem til med viten og vilje? En mer rimelig forklaring på firermanien er kanskje at de mange kritikerne som kan smykke seg med titler som

Jordens salt

Min nye vennninne

Avengers: Age of Ultron

filmviter, litteraturviter, teaterviter og medieviter er trent til å vurdere flere mulige perspektiver og ikke konkludere altfor bastant. Om dette er riktig, er det kanskje flere uutdannede «idioter» vi har behov for i norsk filmkritikk – eller i det minste «idioter» som ikke er kultivert via en tilnærmet identisk akademisk filmkanon. Jeg savner «idioten» som med gode argumenter triller toer til Birdman, sekser til Fifty Shades of Grey og ener til The Imitation Game. Ikke fordi vedkommende nødvendigvis har rett, men fordi kunst alltid bør generere meningsmotstandere i det offentlige ordskiftet. Vi kan ikke tillate oss å komme dithen at Sunnmørsposten og Kvinnegruppa Ottar er flinkere til å sette agendaen rundt kinoaktuell film enn landets riksdekkende kritikere – slik det siste året har tydet på. DET KAN selvsagt være at storforbruket av firere og femmere ikke skal tilskrives kritikerne, men norske distributører. Har de blitt så eksepsjonelt dyktige at kinoprogrammet simpelthen er fylt til randen av gode filmer? Og følger distributørene dessuten et slags least objectionable programming-prinsipp – for å låne et begrep fra fjernsynsverdenen – hvor de setter opp komfortsone-filmer som ikke splitter publikum og ikke provoserer noen, og at det forklarer fraværet av øverste og nederste del av karakterskalaen i filmkritikken? Ingen av delene lyder rimelig. Filmdistributørene gjør riktignok en beundrings-

verdig god jobb for å bringe mange av de gode filmene til folket – bevares! – men årets distributører er likefullt de samme som i fjor ga oss Rob Reiners brekningsfremkallende romantiske komedie And So It Goes, George Clooneys grufulle kunstheist-krigsfilm The Monuments Men, Marc Fitoussis gresselige Noen dager i Paris, Jon Favreaus kvalmende matlagingsmontasje & Twitter-reklame Chef og – beklager, men noen må si det – MAKKVERKET Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant – for å nevne noen få. Nå er det ikke gitt at enhver leser vil nære like vonde følelser for det ovennevnte utvalget som undertegnede, men enhver leser burde likefullt kunne komme opp med sin egen lange liste med skuffelser fra fjoråret. Kandidatene er mange. Å si at filmene som distribueres ikke utfordrer og provoserer, faller også på sin egen urimelighet. I år har vi sett kontrover-

sielle kommersfilmer som Kim Jong-Uns dødsdebut The Interview og Ottar-favoritten Fifty Shades of Grey, samt kunstnerisk utfordrende filmverk så forskjellige som Birdman, Korsveien og It Follows. Det kan tenkes at filmkritikerne – som slett ikke anmelder alle filmer som kommer på kino – evner å styre unna de virkelige makkverkene som fortjener enere og toere, eller at de simpelthen velger bort å skrive om dem i håp om å tie dem ihjel, men denne forklaringen redegjør ikke for at sekserne også uteblir. Min påstand er at kinoprogrammet er fullt av både mesterverk og makkverk, men at norske filmkritikere ikke sveiver i flyalarmen for noen av delene. I stedet går vi på pressevisning med vår fantastic four i labben og justerer opp eller ned et hakk i løpet av visningen. «Joda, den er ålreit, den!». For all del: Norsk filmkritikk er velsignet med flere kloke og kunnskapsrike

94,2 prosent av Filmpolitiets terningkast i 2015 utgjøres av treere, firere og femmere.

hoder; kvinner og menn som har beundringsverdige referanseapparater, som evner å se filmenes konkrete bestanddeler og å løfte frem mer konkrete observasjoner enn at den og den skuespilleren spiller så og så bra, og som samtidig behersker overblikkets kunst for å se tendenser i tiden. Det er altså ikke intellektet eller intelligensen som først og fremst er kritikkverdig hos det norske kritikerkorpset, men snarere at vi i samlet flokk skaper en diskurs som er like eksplosiv som en søndagsgudstjeneste. Ved å la de middelmådige filmene slippe for billig unna og i den andre enden være for kresne til at noe fortjener toppkarakter, formidler vi et høyst feilaktig inntrykk av at det aller meste som går på kino er «ganske bra». VI GJØR LURT i å ikke undervurdere effekten av den rådende firermentaliteten i norsk filmkritikk. Gjennom vårt overstadige forbruk av firere og femmere bidrar vi i kritikerstanden til å tømme disse karakterene for mening. «En firer kan være hva som helst», sa en bekjent av meg forleden. Hun bedyret at fireren ikke var nok til å få henne på kino, for det var plent

umulig å forutse hva som gjemte seg bak den – et makkverk, et mesterverk eller et middelsverk. Mitt inntrykk er at mange kritikere skulle ønske de slapp å trille terning i det hele tatt, og at leserne heller ville lese ordene de skriver. De fleste er likevel realister som anerkjenner terningen som et nødvendig, tabloid onde – se bare på Dagbladet, som nylig innførte terning på litteratur, for ikke å nevne BT, som kastet terning på traileren (!) til Bølgen. Om vi uansett ikke kan leve uten terningen, er det forunderlig at den sjelden tas i bruk som det den kan være: Et våpen – en meningsgranat som kastes ut i offentligheten og påkaller seg oppmerksomhet med et høylytt smell. 7. februar 2014 kastet jeg min foreløpig siste firer – til Anchorman: The Legend Continues. Siden har jeg ikke følt behov for å bruke den, da den nå fortoner seg totalt intetsigende som kvalitetsvurdering. Fireren bidrar i dag ikke med annet enn å fortelle at en ny film kommer på kino, og sånn sett stemmer det kanskje likevel at de fleste filmer er firerfilmer – i kraft av de eksisterer.

05/2015

KULTUR INTERVJU

TILBLIVELSE OG VOLD Kristina Leganger Iversen har skrevet en bok om hvordan vold og kjærlighet henger sammen, og lagt ut bilde av mensblodet sitt på Instagram. Men har det blitt fler eller færre Tindermatcher av det? TEKST HEDDA LINGAAS FOSSUM FOTO CHRISTIAN BELGAUX KRISTINA LEGANGER IVERSEN debuterte som 21-åring med diktsamlinga Hjartemekanikk, en bok som tok utgangspunkt i et traume – en ulykke som river bort den ene parten i et par og kvester den andre – og dets ettervirkninger. I vår er hun aktuell med sin andre bok, romanen I ringane. Den åpner med at hovedpersonen Jo ligger på badegulvet i leiligheten sin og har en abort. Derfra sirkler fortellingen mellom denne scenen og episoder fra Jos barndom og tidligere liv, i det som kan ligne små kortprosastykker. Der språket i debuten grenset mot og lekte med det kliniske, dykker Leganger Iversen denne gangen så å si ned i det sanselige mørket. Formbevisstheten, det musikalske uttrykket og interessen for det kroppslige er på den annen side gjenkjennelig.

Var aborten utgangspunktet da du begynte å skrive I ringane? – Nei, opprinnelig kom aborten først langt ute i teksten. Det var egentlig leken som begynte det hele, spørsmålet om de skal leke en lek – ja, du vet hvilken. [En seksuell lek mellom hovedpersonen og hennes kjæreste som utgjør en annen sentral scene i boka, journ. anm.] Jeg skal ikke røpe for mye. Men etter hvert ble det klart for meg at dette badet, der Jo ligger, var enda viktigere, mer sentralt for fortellingen: Det er et rom som binder mange av hendelsene sammen, og som derfor måtte være stedet alt ble fortalt fra. Så nå starter det med at Jo ligger på badet i leiligheten sin og har en abort. Ut fra den situasjonen fortelles det om episoder fra hennes barndom og forholdet hun har hatt før hun blir gravid. Så handler boken om frihet, kjærlighet og vold: hvordan

de tre tingene henger sammen mellom mennesker, hvordan vi lever og leker og endrer hverandre. Vold er et viktig tema i romanen? – Kjærlighet og vold henger jo sammen. Særlig for barn – barn er jo helt i sine foreldres vold, og foreldre er ikke nødvendigvis alltid så gode til å forvalte den posisjonen de har. Jeg hatet å være et barn. Jeg hatet å være i en situasjon der noen hadde så mye kontroll over meg. Jeg ville bare bli voksen. For Jo fins det imidlertid en ambivalens – på et tidspunkt får hun som barn valget mellom fysisk straff og andre alternativer, og velger straffen. Som barn er det usikkert hvor mye valg man har i en slik situasjon, og slik kan det også være senere. Når Jo og kjæresten leker den leken, som blir vond, blir spørsmålet hvem som har ansvar for det som skjer, hvem som valgte leken – om Jo velger eller søker den overskridelsen. Du tar opp flere former for vold: Mellom foreldre og barn, mellom søsken, i kjærlighetsforhold, i sex – men også den formen for vold som både en fødsel og en abort utgjør mot selve kroppen. Hvilken rolle spiller volden i det du skriver? – Vold er skyggen av eksistensen, av kjærligheten, av friheten. Det finnes ingen kjærlighet uten vold, det finnes ingen frihet uten vold, og det finnes ingen eksistens eller tilblivelse uten vold. Det høres ganske dystert ut – men jeg tror mennesker tåler ganske mye vold også. Dette henger sammen med hva slags syn man har på frihet. Jeg tenker ikke på frihet på en nyliberalistisk måte, som om det fantes en uendelig mengde frihet og det ikke fantes noen konsekvenser av hvilke valg man tar, hvordan man bruker friheten. Jeg er mye mer tilbøyelig til å tenke på frihet slik Simone de Beauvoir gjør: Friheten min grenser mot alle andre individers frihet, og

Det finnes ingen kjærlighet uten vold, det finnes ingen frihet uten vold, og det finnes ingen eksistens eller tilblivelse uten vold. 26

05/2015

når man utøver sin frihet så påvirker man de rundt seg. Ikke nødvendigvis slik at det må havne i destruktivitet. Men potensialet for vold finnes der hele tiden mellom mennesker, i store og små avskygninger. Det er noe som kanskje er synligere for barn enn for voksne. Barn leker jo mye, og i disse lekene finnes det alltid et skinn av makt. Hvem som får være med å leke, hvem som får diktere reglene for leken, hvem som får leke med hvilke leker – alle disse maktkampene pågår hele tiden. Som barn visste man alltid hvem som hadde makt til å definere hvem som kunne være med i gjengen, hvem som fikk si noe, hvem som skulle bli lyttet til, og hvem som ble utstøtt. Hele tiden finnes den avvisningen der. Spørsmålet er i hvilken grad man kan melde seg ut av leken, hvis det å melde seg ut innebærer å stå alene, for eksempel. I hvilken grad har man frihet til å velge – hvor mye valg har man, i den og den situasjonen? Det interesserer meg. Over til noe annet. Det har vært litt fokus på at du skriver om en abort. Hva er det som er så interessant med en abort? – Typisk journalist-bait-spørsmål. En del av meg får lyst til å si: Hvorfor ikke? Det er 15 000 aborter i Norge hvert eneste år. Kunne man ikke like gjerne spørre seg hva som er så interessant med oppveksten til Jo, hvorfor romanen inneholder en familieskildring? Men det spørsmålet får jeg ikke, jeg blir spurt om den aborten. Det finnes en million oppvekstromaner, en million romaner om unge menn som finner skriften, men det er ikke så ofte man skriver om abort. Eller fødsler! Fødsler, og menstruasjon, skildres veldig sjelden. En av de få menstruasjonsskildringene jeg har lest var i The enchantment of Lily Dahl av Siri Hustvedt, når mannen Lily begjærer kommer inn i kafeen der Lily jobber og hun i samme øyeblikk begynner å blø. Hun må løpe inn på do og stikke inn en tampong. Det er en av de svært få gangene jeg kan huske å ha lest om det – og jeg tenker, what the fuck, liksom. Vi gjør det hele tiden. Og det står aldri skrevet om det. Hvorfor er disse tingene så fraværende, da? Fødsler, abort og menstruasjon?

– Alt som handler om den kvinnelige, reproduserende, levende kroppen er det jo knyttet en skam til. Nesten. I hvert fall til det å vise det fram: Ammende bryst kan ikke vises fram på Facebook, man kan ikke vise fram menstruasjonsblod på Instagram – det er påfallende hvordan en kvinnekropp som kun er til for seg selv eller for et barn, er en kvinnekropp som ikke skal vises fram. Du viste selv fram menstruasjonsblodet ditt (på fingrene) på Facebook den 8. mars i år. Hvorfor det? – Da jeg skrev I ringane var det ekstremt viktig for meg å ikke skjule noe. Veldig mye av boken handler om fortielse – i familien til Jo er det veldig mye som ikke kan sies, og som holdes skjult – men teksten måtte være veldig direkte, særlig der den handler om tabubelagte tema. Det kunne den bli fordi jeg selv, de siste fem årene, har sett mange kunstnere som har jobbet med for eksempel blod, eller med graviditet og abort. De første gangene jeg så det, tenkte jeg – iiih, er det virkelig nødvendig, er det ikke litt mye? Og så begynte jeg å analysere den reaksjonen hos meg selv. Hvorfor skulle det være så farlig, hvorfor skulle det være noe skamfullt? Dette skulle jeg snakke om i et foredrag den 8. mars. På morgenen hadde jeg tilfeldigvis mensen og skulle skifte en tampong. Så satt jeg der med blod på fingrene, og hadde skrevet en tekst om hvor mye det hadde betydd for meg at andre hadde vist fram dette blodet, for skrivinga av denne boken, og tenkte: Fuck it. Nå har jeg faen meg sjansen til å leve opp til den standarden. Like etterpå tenkte jeg, shit fuck faen i helvete, det var kanskje å dra det litt langt. Jeg var på Tinder samtidig, og hadde en lenke til Instagram-profilen min, og tenkte sånn: Oi, hvis noen av Tinder-matchene mine nå går inn dit, så er det første de ser det fuckings mensblodet mitt … Men jeg lot det stå, og tror mange syntes det var fett. Det var til og med en type på Tinder som sa sånn: Jeg digger at du legger ut bilde av blodet ditt! I ringane (Samlaget) er ute nå. Det er Kristina Leganger Iversens (1989) andre bok.

Jeg hatet å være et barn.

05/2015

KULTUR INTERVJU

BEGLOMEG Oslo-basert septett bestående av Raymond Hauger (bass, vokal), Louis Cerrato (synth, vokal), Ingrid Frivold (trompet), Jon Hagevik (saksofon), Einar Lukerstuen (trommer), Christian Næss (perkusjon) og Stein Bela Papp (gitar). Har siden starten i 2009 gitt ut to maksisingler, og spilt på blant annet Øyafestivalen. Ble nominert til NATT&DAGs Osloprisen for Årets konsert i 2014. Slipper debutalbumet Eurokrjem på Fysisk Format 5. juni.

BEGLO, HÅP OG KJÆRLIGHET Vi var flue på veggen da galskapens orkester feiret natt til første mai. TEKST PELLE BAMLE FOTO MAGNE RISNES VI BEFINNER OSS backstage på Revolver i Oslo. Raymond Hauger står midt i rommet, kun iført en knøttliten leopardtruse og runde John Lennon-briller. I den ene hånden holder han et shot med Ratzeputz, i den andre et glass med kaffe. Om en knapp halvtime skal Beglomeg, bandet han fronter, spille konsert som en del av den ambulerende homseklubben Indieseksuell. Det er natt til første mai, det intime kjellerlokalet er stappa. Man kan få inntrykk av at leopardtrusa til Raymond er en del av et sceneantrekk, men det er den visst ikke, for der faller den til gulvet, og erstattes av en svart jockstrap i skinn. – Jeg må tisse og bæsje! skriker han med sin karakteristiske Nils Vogt-stemme.

HVORDAN DET GIKK til er det visst ingen som vet, men Beglomeg materialiserte seg på en scene for første gang i 2009. Siden dengang har septetten spilt land og strand rundt, og sakte, men sikkert, bygget seg opp et rykte som et av landets aller sterkeste liveband. På YouTube finnes det for eksempel en video fra da Beglomeg spilte på Trænafestivalen. Publikumet på festivalen – som arrangeres på en øy uti havgapet i nord – danser som besatte til den audiovisuelle totalpakka som utspiller seg foran øynene deres. Det er saksofon og solbriller, trompet og tunika, bass og biker-hansker. På et tidspunkt setter Raymond fra seg bassen, drar ned gulltightsen og begynner å helle mørkerød druekjerneolje over hele seg. Han firer seg ned, åler seg inntil publikum som en dansende slange.

05/2015

Dette var i 2012. Først nå i juni, etter tre nye år med lignende eskapader, kommer endelig debutalbumet. Live har Beglomeg forlengst kultstatus, nå skal de overbevise på plate. Men først skal de altså spille for et utsolgt Revolver. TILBAKE BAK SCENEN er nå hele bandet på plass. Trompetist Ingrid står foran speilet og legger maskara til saksofonist Jons dype toner. Hun er kledd i svart BH og et matchende skjørt, han i tracksuit og smale solbriller. I hjørnet sitter Einar, den levende discokulen av en trommis og nipper til hvitvin. Ved hans side, Louis, synthmannen i rød skinnjakke og matchende skinn-sixpence. Ovenfor dem, gitarist Stein i flosshatt og blomstrete fløyelsblazer. En lang arm strekker seg inn i rommet. Den ender i en svart motorsykkelhanske uten fingre, sånn som Karl Lagerfeld bruker. Den holder rundt en øl. Men det er ikke Karl Lagerfeld, det er Raymond. Og det er ikke øl. Det er piss. – Fort! Ta denne, og gi meg en ny flaske litt brennkvikt! Bassisten virker en smule anspent. I løpet av de neste minuttene fyller han opp en ny flaske, får beordret seks nye shots med Ratzeputz, han trer på seg alpelue, gulltights og Mao-silkeskjorte (også i gull) og ler hysterisk av saksofonistens nye og grensesprengende cheezy lick. Nå står han på hodet i kostymekofferten, slenger plagg veggimellom. – Hvor er Eurohåp-smykket mitt?! Jeg spiller ikke uten Eurohåp-smykket! «EUROHÅP» ER BEGLOMEGs eget begrep, et begrep de forsøker å forklare med over 6000 tegn i en tekst inni den kommende platas cover. Teksten starter slik:

Eurohope (shortened to € from now on) has played an important role in my life, in defining who I am and in my love for music and arts. I believe that this shared musical foundation will unite Europe in a way politics and economics never will – in defining Europe’s identity and Europe’s soul.

– Eurohåp er veldig romantisk musikk. Det gir deg en følelse av ubetinget kjærlighet, forklarer Raymond, som fant opp ordet etter at han over lengre tid hadde merket seg en særegen stemning, eller følelse, som gikk igjen i mye tysk musikk fra 70-tallet. – Eurohåp er silkemykt og svært harmonisk. Enorm glede med litt melankoli i bånn. En merkelig miks, som setter alle følelsene i sving på én gang, sier Louis. PÅ ALBUMET, titulert Eurokrjem, har Beglomeg forsøkt å gjenskape denne følelsen, og den er den første plata i historien med et uttalt mål om å lage Eurohåp-musikk, ifølge bandet selv. En av låtene som bandet karakteriserer som en «ren» Eurohåp-låt er coverversjonen av Wenche Myhres «Vi lever». Det er angivelig den livsbejaende teksten, ført i pennen av Jan Eggum, som gjør låta til en Eurohåp-låt så sterk at den kan kurere depresjon. Dette mener også bandet seriøst: Eurohåp kan ha psykosomatisk effekt. – Det er en vulgær form for new age. Så langt beyond emo du kan få det, sier Raymond, og presiserer: – Eurohåpet er kun politisk i sin oppfordring til å følge hjertet. Bandet ønsker for eksempel ikke å svare verken ja eller

nei på om noen av oss er føderalister. Det er snakk om et universelt håp, en universell åpen standard som ikke kan kjøpes for penger. Man kan forstå og tilegne seg Eurohåp kun mot emosjonell kapital. Vi savner kjærligheten og håpet i vår tid. Alt har blitt så kaldt og beregnende. Louis er enig. – Det er ekstatisk allsang, ikke sånn rølpete drekkemusikk. Det er det motsatte av Jokke & Valentinerne. Man blir glad i hverandre, det er samhold, sier han. – Beglomeg er ekte hippiemusikk. Ikke sånn Grateful Dead-mig, konkluderer Raymond. FRA SCENEN FORMIDLER han imidlertid ikke bare fred og kjærlighet. – Hysj! Hold kjeft! Vær stille! Beglomeg har nettopp gått på, Raymond krever ro i salen. – Hvilket plekter skal jeg bruke, a? Jeg har et rosa, men det blir kanskje litt for obvious på denne gaylord-kvelden, spør han seg, før Beglomeg-maskineriet sveives i gang. De er den typen band som spiller konserter slik Bjørn Dæhlie gikk skirenn – de går hardt ut fra start og øker. Noen låter ut i settet er både Jon og saxen inntyllet i remser av glitrende gull. Ingrid setter fra seg trompeten, åpner en flaske rødvin, før hun hengir seg til publikum, åler seg inn i folkemengden, blir grepet fatt i og løftet opp i været. Hun seiler bakover i det trange lokalet. Raymond står foran med hevet hodet og ruller ut sine suggererende basslinjer.

Eurohåp er veldig romantisk musikk. Det gir deg en følelse av ubetinget kjærlighet.

ÂŤ

Beglomeg er imot absolutt alt og alle. 05/2015

KULTUR INTERVJU

Det er jeg som er undergrunnen! Jeg er arbeiderklassen!

– FORDI FOLK FLEST er dritkjedelige! konstaterer Louis etter konserten. – Ingen av oss er kjedelige på noen måte, på godt og vondt. Jeg skjønner ikke at vi klarer å spille sammen engang, egentlig.

Det er ingen band som kan måle seg. Kanskje Beatles, hvis Paul McCartney fikk bestemme og han forpulte John Lennon hadde vært i live, sier han, og legger til, med perfekt Elling-stemme: – John Lennon ble drept fordi han fortjente det! Hvis man ser på skrekkfilm og det er en fyr som er dritirriterende tidlig i filmen, da vet man at han kommer til å bli drept! Sånn var det med John Lennon! Han skulle dø!

Hvordan er det å spille live med Beglomeg? – Det er jævla kult. Veldig altoppslukende. Det fyller hele kroppen, du gjør ting du ikke aner du skulle gjøre. Det tror jeg gjelder alle, at det bare skjer noe når du holder på, sier han, før han blir overdøvet av Raymonds påtatt bedrevitende stemme. – Beglomeg er det beste bandet i verden, og det må folk bare forstå!

RAYMOND, SOM NETTOPP har fått kjeft av de andre for å utagere for mye mellom låtene, har i løpet av kvelden blitt en perfekt blanding av Nils Vogt og Elling. Han erklærer krig mot alle musikkbransjefolk han støter på, ranter i vei på sitt distinkte riksmål. – Det er jeg som er undergrunnen! Jeg er arbeiderklassen! Bransjefolka har ikke

Med jevne mellomrom skriker han som besatt. Et galskapens orkester, et androgynt sirkus. Sammenlignet med Beglomeg fremstår andre norske band som et Excel-dokument.

05/2015

peil! De som har peil i Norge er undergrunnsmusikerne! Problemet er at de som bestemmer i musikk-Norge ikke har det! Hva irriterer dere mest i musikk-Norge? – Forsiktighet, kommer det raskt fra Ingrid. – Inderlig rock, sier Louis. – Norge har ingenting å bidra med, men det er ikke en kjeft som har forstått det. Folk orker ikke tenke nytt, de er for daffe og mette. Det er enklest å følge en oppskrift som selger. Beglomeg er imot absolutt alt og alle. Vi passer ikke inn noen steder, sier Raymond. – Men vi kan spille hvor som helst.

EN SEIG JAM av et ekstranummer går mot slutten. Til slutt er det bare Raymond igjen på scenen. Han er ikke ferdig. Han vil si noen siste ord, men mikrofonen er ikke på. Han gestikulerer til lydmannen, prøver en annen mikrofon. Han blir ignorert. Når ord ikke slipper til, blir Raymond nødt til å snakke et annet språk. Han snur seg mot publikum, drar ned gulltightsen, bøyer seg fremover, legger hendene på rumpeballene og drar i hver sin retning.

Eurokrjem er ute på Fysisk Format 5. juni.

Beglomeg er ekte hippiemusikk. Ikke sånn Grateful Dead-mig.

FESTIVALBILAG – SPONSET INNHOLD

DET BESTE FRA PIKNIKKURVEN Du har alt tilbehøret, men hva med hovedretten? Vi har plukket det beste fra Piknik i Parken. Bon appétit!

Aquilo

Har du noen gang gått inn på et nachspiel og tenkt: «Her var det PERFEKT nachstemning»? Aquilo er nachspielvennlig elektronisk musikk på sitt ypperste, for dem som kanskje synes det er litt kleint å sette på James Blake. Selv om James Blake er en flink artist, og det burde egentlig ikke være noe problem å sette på James Blake, men Aquilo passer fint om man vil vise frem et bredt register, spesielt om man skal imponere hun med den litt morsomme hårsveisen som kommenterte noe register-vennlig tidligere på kvelden. Aquilo er en britisk elektronisk duo fra et Lancashire i England. Tom Higham og Ben Fletcher vokste opp nærmest vegg i vegg, og spilte i sine respektive trash metalog grunge-band helt til de kom sammen og lagde stemningsfull elektronisk musikk i stedet. Med uskarpe pressebilder av ensomme mennesker i togundergrunnen, og med mennesklige låttitler som «Losing You», «Human» og «You There», kan det ikke slå feil? Det gjør det heller ikke.

Kiasmos Minimalistisk techno fra Island/Færøyene høres kanskje ut som sære greier, men det er det slettes ikke. Kiasmos består av Ólafur Arnalds og Janus Rasmussen, og de lager den typen musikk du får lyst til å se vakre filmscener til. Babyhender som strekker seg mot en smilende mor i sterkt sollys. Et ungt kjærestepar som ikke kan få nok av å stirre på hverandre. Et storbymotiv hvor biler og mennesker farer forbi i et enormt tempo. Òlafur Arnalds er en klassisk skolert pianist, mens Janus Rasmussen har laget synth-pop i en årrekke. At de nå skal lage minimalistisk techno med ambient-vibber er like sannsynlig som et vulkanutbrudd på Island, og den luftige og organiske musikken er uten tvil laget av noen med respekt for naturens krefter i en digital tidsalder. Kiasmos er et eget lite kosmos hvor stemningsbilder og lyder males ut med brede strøk.

Frida Ånnevik

Tradisjoner, viser, skog og Prøysen. Piknik i Parken er en ny festival, men det betyr ikke at de ikke ønsker å holde norske tradisjoner ved like. Låstkriveren og sangerinnen Frida Ånnevik fra Hamar vant Spellemannsprisen for beste låtskriver i 2013, og om man vil kan man kanskje beskrive musikken hennes som mystisk, underfundig og meditativ. Det er også noe barnlig over Hedmarkingen, noe samtidig alvorlig og lekent. Noe som ovennevnte Prøysen ville ha nikket anerkjennende til. På sisteplata «Skogenes Sang» har Ånnevik fått med bandet In the Country, som legger et litt jazzete preg over folkeromantikken/folkemelankolien. Ånneviks stemme er smått hes og forlokkende, og når du beveger deg sakte inn i strømmen av inntrykk som er Frida Ånnevik, kan du drømme deg inn i Norges tykkeste skoger og ut på de videste vidder – og det midt i Vigelandsparken.

SPONSET INNHOLD – FESTIVALBILAG

Temples

PIKNIK I PARKEN Helgen 26. – 28. juni holdes musikkfestivalen Piknik i Parken (PiP på folkemunne) for andre gang i parken ved Vigelandsmuseet, med fire scener og 30 artister fra både det store utland og det litt mindre innland. PiP er en intim og tilbakelent festival i Oslos kanskje fineste park, og i år kommer artister som James Blake, Modest Mouse, Marit Larsen, Stein Torleif Bjella, José González, Hanne Kolstø og Kindness – i tillegg til våre utvalgte under. Les mer på www.pipfest.no.

Om man vil snakke om psykedelisk rock med masser av klang og fuzzete gitarer, kan man ikke unngå å snakke om Temples. Det britiske bandet har tatt verden med en fargerik storm de siste årene, og har fått velfortjent oppmerksomhet i USA, hvor de har blitt tatt inn i talkshow-varmen av de ikke fullt så psykedeliske Ellen DeGeneres og Jimmy Fallon. Hos Temples er det mye farger, sol, mørke og andre naturbilder som hører de alternative sinnstilstander til. Temples er musikken som setter deg inn i en sommerlig døs på lik linje med sjangerfrender som Tame Impala. Temples er kjent for å ha et forrykende lysshow i stil med sine psykideliske aner, og blant fanskaren deres står Noel Gallagher som en selverklært tempelkonvertitt. Velkledde og med umiskjennelig 70-tallshår, inviterer Temples deg inn til en utforskning av livets eksistensielle spørsmål i en festiv kontekst.

Michael Kiwanuka Noen soulartister kler merkelappen soul bedre enn andre, og britiske Michael Kiwanuka er virkelig en av de musikerne som fyller sjelen din med velbehag. Den 27 år gamle sangeren, gitaristen og låtskriveren overrasket en hel verden med debutalbumet Home Again i 2012, et tydelig vitnesbyrd på at soul aldri går av moten, og at vi alle får det bedre med litt mer ømhet og kjærlighet i livet. Ekkoene fra Bill Withers er tydelige hos Kiwanuka: En sårbar, oppriktig og lengtende stemme som ikke bør forbigås i stillhet. BBC erklærte Kiwanuka rett og slett for «the sound of 2012» i etterdønningene av debutplata, noe som kanskje er misvisende når man tenker på tidløsheten i Kiwanukas musikk. Med litt folk-influense og noe av løssluppenheten fra ugandisk musikk, kan man likevel ikke karakterisere Kiwanuka som ren soulmusikk, men lyden av den unge briten holder like godt i 2015 som i 2012.

Matthew E. White

Matthew E. White har mange jern i ilden. I tillegg til å produsere, arrangere og skrive egne låter, har han startet eget plateselskap hvor han gir ut sin tidvis livsbejaende popmusikk med gospel- og funkelementer. Mr. White har jobbet med storheter som Justin Vernon (Bon Iver) og Megafun, og spiller i et avantgarde jazz-storband ved navn Fight the Big Bull. Han har blitt sammenliknet med alt fra Allen Toussaint til Randy Newman, og er kjent for å ha publikum i sin hule hånd under konserter. White legger stort sett de avantgardistiske tendensene på hylla når han spiller under sitt eget navn. Det er et vidtfavnende og sjelfylt sound som vil kunne tilfredsstille store og små, gamle og unge. White ser selv ut som en velfødd Jesusskikkelse, og som sjefen selv forkynner han stort sett de positive aspektene av livet med kløkt og kjærlighet.

BC Camplight

New Jersey er kanskje mest kjent for tvilsomme stereotypier av amerikanere med italiensk bakgrunn. At de også sysler med halvpsykedelisk crooning er kanskje mindre kjent – men det gjør altså BC Camplight. Da Brian Christinzo startet å gi ut plater i tidsrommet mellom 2005–2007 fikk han sin andel oppmerksomhet, men så virker det som om han forsvant under jorda. I 2015 vendte han derimot tilbake med albumet How to Die in the North. I tillegg til å ha en treffende albumtittel for oss nordboere, har BC Camplight en skranglete sjarm man kan sette pris på. Pop/rock fra 60- og 70-tallet siver inn i lydbildet på fremoverlent og moderne vis. Det føles ikke gammelmodig eller nostalgisk, det føles tvert imot friskt, sårt, vaklende og ikke minst fengende. BC gjorde som basketlaget sitt, og flyttet fra New Jersey for et par år tilbake, men der New Jersey Nets dro til Brooklyn, dro BC Camplight til det regnfylte Manchester, og det høres ut som Christinzo har landet på begga bena i den regnfylte øybyen.

FESTIVALBILAG – SPONSET INNHOLD

Folk lengter etter noe som er ekte og håndfast.

Prøvelse gjør mester Det er forskjell på å ha en stemme, og å ha en stemme. Alice Phoebe Lou har begge deler.

lice Phoebe Lou har på kort tid vokst fra å være en av tusenvis av gateartister, til å få en trofast fanskare over hele verden. Den spede 19-åringen har bygget sten på sten, først som gateartist, før hun i løpet av det siste året har gitt ut sin første EP og et live-album, samt bygget opp et imponerende antall YouTube-samarbeid med kredible musikkkanaler fra Berlin. Lou var bare såvidt 18 da hun forlot de liberale filmskaper-foreldrene i Sør-Afrika. Et år etter er det meste snudd på hodet. – Da jeg dro ut som 18-åring var det fordi jeg skulle ha et hvileår før studiene. Jeg drev med ilddansing med poi (en form for sjonglering der ballene er festet til snorer, red. anm.), og planen var å reise rundt og leve av det. Jeg ville ikke være for lenge et sted, eller få meg fast jobb, så da ble det sånn, sier Lou. I rundt seks måneder ilddanset Lou seg rundt i Europa. Å opptre på gata var en god måte å utforske nye byer på, mener hun. Til slutt, nesten ved en tilfeldighet, endte hun opp i Berlin. – Alle fortalte meg at jeg burde dra til Berlin, så det var naturlig å prøve. Det var fantastisk å se alle gateartistene der, og å

se at folk respekterte det de gjorde som karriere, jobb og kunst. Hun forsøkte seg noen dager med ildkulene, men det viste seg at tyskere ikke var like interessert i sjongleringen. Hun fant heller ikke lykken på turiststedene, hvor hun i andre europeiske byer lett kunne innkassere nok euro til å klare seg gjennom uka. Løsningen ble musikken. – Jeg hadde med meg en gitar, men kunne bare noen cover-låter; typiske gateartist-låter som «Knocking on Heavens Door» og «Hallelujah». Jeg forsøkte meg på noen metrostasjoner. Man føler seg så ukomfortabel og nervøs i starten, men jeg tjente nok til å overleve – så jeg fortsatte. Prøvelse gjør mester, og etter en stund fant Lou selvtillit i både fremføringen og sine egne låter. Med selvtilliten kom også kontaktene, og hun begynte langsomt å møte mennesker i musikkmiljøet i Berlin. Etter hvert fikk hun til og med spart nok penger til å kjøpe seg en forsterker. – Da jeg kom inn i miljøet ble det enklere å finne sin egen stemmee og gjøre sin egen greie. Etter hvert begynte jeg også å lage mine egne låter og brenne de på CD-er. Jeg laget alt for hånd, og det ga mersmak. Jeg fant etter hvert ut at jeg

ville fortsette med det, og ikke av nødvendighet, men som en livsstil. Etter det gikk det bare av seg selv, egentlig. Dette er livet mitt nå. Hun spiller fortsatt fem ganger i uka, selv etter at hun har breaket – dette intervjuet ble gjort i en ledig time før hun skal avgårde til broen i Warschauer for å spille. Hun har ingen planer om å slutte. – Jeg får ofte spørsmål om hva jeg gjør her, og hvorfor jeg ikke spiller konserter. Greia er at jeg ikke spiller på gata fordi jeg må, eller er sulten; jeg spiller fordi det er det jeg elsker å gjøre. Når folk sier at de virkelig er blitt inspirert av å høre deg spille eller å ha sett deg på gata … Om du bare spiller på konserter, er det kun et begrenset konsertpublikum du spiller for. Når du spiller på gata, spiller du for alle, og det er fantastisk å se hvor enkelt det går når man har … organisk PR, om du skjønner? At folk ser deg, og opplever deg, og bringer det videre til sine venner igjen. Du vet jo at CD-salget stuper, ikke sant? Hele greia er jo blitt et abstrakt konsept! Men jeg har klart å selge … shit tons med CD-er – det håndfaste, ekte produktet – på gata, fordi folk lengter etter noe som nettopp er ekte og håndfast. Alt har likevel ikke gått utelukkende organisk. Et gjennombrudd kom etter at Lou fremførte et par egne låter under et TED-arrangement i Berlin. TED-arrangementene gir en scene til «mennesker

som brenner for noe», og Lous brennende engasjement for musikk gjorde at det 13 minutter lange klippet ble sett og delt flerfoldige tusen ganger på internett. Det er ikke en like direkte form for interaksjon mellom artist og publikum, medgir Lou, men det åpnet noen dører som hadde vært lukket tidligere, og eksponerte henne for et helt nytt publikum. Tilbudene og mulighetene har blitt mange på kort tid – konsertforespørsler, samarbeidstilbud og det hun kaller «music industry shit» – men Lou forsøker å velge med omhu. I sommer skal hun spille på femten utvalgte festivaler, blant annet Piknik i Parken i Vigelandsparken i Oslo. – Jeg elsker festivaler, og det har jeg gjort siden jeg helt sikkert var for ung til å elske festivaler! Det er flott å kunne reise til musikalske samlinger på forskjellige steder. Akkurat nå velger jeg veldig nøye hva jeg gjør og hvor jeg drar, samtidig som jeg egentlig forsøker å spille på så mange forskjellige steder som mulig. På den måten går jeg ikke lei. Det vil åpenbart ikke være et stort plateselskap involvert når Alice Phoebe Lou gir ut debutalbumet senere i år, og fanskaren er allerede stor. Et par reisende øyne som ser henne spille på gata i Berlin, kan fort bli et par trofaste ører på den andre siden av verden. Så også i Oslo – bare at man her har muligheten til å oppdage henne i en nærliggende park.

SPONSET INNHOLD – FESTIVALBILAG

Den store klæssefesten Anja Elena Viken om låtene som formet henne – eller som hun bare vil twerke til.

kanskje ikke? Kanskje kan man forvente noe helt nytt. Tilt øynene sørover!

Den første plata jeg kjøpte: Spice Girls – Spice – Spice Girls var vel kanskje første band jeg fikk et skikkelig eierskapsforhold til. Det var min musikk, og min gjeng. Elsker fremdeles albumet like mye nå som i ‘97.

nja Elena Viken entret det norske musikklandskapet i 2012 som Bergensjenta som skulle «klæsse deg ned». Låta ble en aldri så liten YouTube-hit i norsk målestokk, hun fikk en god del ByLarm-hype og sikret seg en platekontrakt. 20-åringen ble beskrevet som et sjeldent låtskrivertalent, og selv om hun i likhet med alle bergenske artister som synger på norsk ble kalt en gatepoet, var det klart at Anja Elena Viken var mad real. Hun gikk i studio med Matias Tellez, Bergens store produsentgud og kjent fra en rekke band og prosjekter de siste årene, for å spille inn debutalbumet. Ting så lovende ut. Så ble hun alvorlig syk, med Graves sykdom, en stoffskiftlidelse som gjør at alle funksjoner i kroppen går på høygir. Albumet og den påfølgende norgesturneen ble satt på vent. Tilstanden var livstruende, men Anja er som kjent tøff i trynet, klæsset ned den sykdommen og kjempet seg tilbake. I høst ble endelig albumet sluppet – med strålende låter som som «Komatøs», «Født forbryter», «Indianer»

og «Herfra til i morgen» – til gode kritikker og nominasjon til Spellemann som Årets nykommer. 21. mars i år var Anja Elena Viken tilbake på scenen igjen. Lørdag 27. juni står hun på scenen på Piknik i Parken. Dette er altså lenge etterlengtet, men hvor lenge skal man egentlig fokusere på det som har vært kjipt og tungvint? Langvarig sykdom og utsettelser til side, vil ville ha noe fra de gode øyeblikkene, så vi spurte hvilke låter hun har et spesielt forhold til. Hun ville ikke svare på hvilken låt hun vil skrive kronikk til, hvilken låt hun vil brygge sitt eget IPA-øl til, hvilken låt hun vil ha som introvignett på Dagsnytt atten eller hvilken låt hun vil føde til, men herregud – musikk passer ikke til ALT. Kan man lese noe ut av hva en artist gjerne skulle ønsket de skrev selv? Eller den låta de likte da de var 14? Hva med den første plata de kjøpte? Klining? Karaoke? Kanskje. Kanskje finnes det et lite tegn av hva man kan forvente seg av Anja Elena Viken fremover, gjemt bak de halvglemte minnene av fordums toner. Eller

Jeg jazzwalker ofte rundt i Bergen med denne på ørene.

Låta jeg digga da jeg var 14: Sugababes – Push the Button – Med denne låten våknet entertaineren i meg, og jeg føler at den hjalp meg med å komme ut av den litt usikre boblen min på ungdomsskolen. Digger selvfølgelig også heis-videoen til låten. Låta jeg har på hjernen: Miley Cyrus – Party in the USA – Jeg drar til New York i sommer, og skal gjøre noe veldig spennende der. Jeg gleder meg utrolig mye til party i USA og denne låten er et passende soundtrack. Låta jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv: Mariah Carey – Hero – Dette er den perfekte poplåta! Det er solid pophåndtverk og ekte kunst. Den har i tillegg et ganske fabulous budskap, og er en låt som har betydd mye for meg. Når Mariah Carey kaller deg en helt, så er det ingen vits i å tvile på det. Ellers skulle jeg ønske jeg har skrevet alt det Burt Bacharach har skrevet.

Låta jeg twerker til: Ugress – Loungemeister – Jeg twerker ikke så veldig mye, men jazzwalker ofte rundt i Bergen med denne på ørene. Låta jeg synger karaoke til: ABBA – Dancing Queen – Jeg har aldri sunget karaoke før, men nå fikk jeg veldig lyst til det. Låta jeg vil kline til: Spice Girls – When 2 Become 1 – Har egentlig aldri hatt en egen klinelåt før, men da jeg skulle svare på disse spørsmålene, hørte jeg gjennom Spice Girls-albumet og gjenoppdaget denne låten. Den er jo helt nydelig! Og strengt tatt litt for drøy for en seksåring. Låta jeg gleder meg til å høre på Piknik i Parken: James Blake – Limit To Your Love – En sinnsykt fin låt som jeg gleder meg veldig til å høre på Piknik i Parken. Festivalen har jo en nydelig line-up, så jeg gleder meg egentlig veldig til alt! Låta jeg vil klæsse deg ned til: – Jeg ville aldri ha klæsset deg ned, jeg ville heller laget en sang om det. Låta jeg hater: – Jeg hater ingen låter, men respekterer all musikk < 3

KULTUR INTERVJU

Thomas Vinterberg (f. 1969) Dansk filmregissør. Grunnla Dogme 95-bevegelsen sammen med Lars von Trier. Hans første spillefilm var De Største Helte. Etter at Dogme 95 ble utarbeidet, laget han dogmefilmen Festen, som er tatt opp i den danske kulturkanonen. I 2010 ble Thomas Vinterberg tildelt Nordisk råds filmpris for Submarino og i 2013 fikk han prisen for Jakten. For Jakten ble han også nominert til Oscar og Gullpalmen. I 2015 er han aktuell med kostymedramaet Far From the Madding Crowd.

FESTEN ER OVER Dogmelegenden Thomas Vinterberg er lei av å være en arthaus-helt. Med kostymedramaet Far From the Madding Crowd lager han sin mest påkostede og kommersielle film hittil. TEKST SVEINUNG WÅLENGEN FOTO NICOLAS GUERIN/GETTY IMAGES – JEG HAR HATT en plan de siste ti årene, men nå har jeg produsert den ferdig. Jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gå videre. For publikum kan det være vanskelig å forstå at Thomas Vinterberg noensinne har hatt noen «plan». Utad fremstår karrieren hans som fragmentert og brokete – nesten uhåndgripelig, hvis man forsøker å få grep om hva den danske regissøren vil med kunstnerskapet sitt. Vinterberg fikk mye oppmerksomhet for sin forrige film, den Oscar-nominerte Jakten (2012), om en førskolelærer som får livet sitt ødelagt av overgrepsrykter. I motsatt ende av karrieren hans, nærmere bestemt i 1998, finner vi gjennombruddet: den evig hyllede dogmefilmen Festen. Det oppsiktsvekkende familiedramaet kom i kjølvannet av Dogme 95-bevegelsen, som Vinterberg grunnla sammen med Lars von Trier. Konseptet ble lansert under filmfestivalen i Cannes i 1995, med et revolusjonært manifest. Dogme-bevegelsen skulle blant annet motvirke kommersialiseringen av spillefilm, enorme budsjetter og produksjonsstudioenes makt over filmkunstnere.

20 ÅR ETTER at Vinterberg introduserte oss for den oppviglerske dogmefilmen, sitter han i London og gjør intervjuer under streng regi av Fox Searchlight Pictures – søsterkompaniet til det gigantiske produksjonsselskapet 20th Century Fox. Noe har åpenbart forandret seg. Bruddet med fortiden er kostymedramaet Far From the Madding Crowd, basert på romanen med samme navn, skrevet av Thomas Hardy i 1874. Vi møter Vinterberg på The Soho Hotel i forbindelse med lanseringen av filmen; hans til nå mest påkostede og kommersielle produksjon. Far From the Madding Crowd er historien om Bathsheba Everdene – en selvstendig og klartenkt kvinne som arver onkelens gård. Hennes personlige og økonomiske uavhengighet er en sjeldenhet i viktoriatidens Eng36

05/2015

land, og tre forskjellige menn fatter interesse for henne. Gjennom forholdene til dem utforsker Bathsheba sine egne begreper om kjærlighet og lidenskap, samtidig som hun vil holde på sin selvstendighet. Hvorfor valgte du å filmatisere akkurat denne fortellingen, som allerede har blitt gjort film av tre ganger tidligere? – Det var et prosjekt jeg ble tilbudt. Jeg forelsket meg umiddelbart i karakterene og rikdommen i Thomas Hardys forfatterskap. Jeg verdsetter hans måte å arbeide med den menneskelige skjebne på; hvordan han minner oss på at vi ikke kontrollerer livet, men at livet kontrollerer oss. Jeg følte også et slektskap til tematikken som handler om å være et individ i et kollektiv – i et samfunn – og det å skille seg ut i det, sier Vinterberg. MELLOM DE TO karrieremessige høydepunktene med Festen og Jakten, har Vinterberg laget TV-filmer, musikkvideoer for Blur og Metallica, og et par engelskspråklige filmer. Han har jobbet som teaterregissør i Wien og laget brødrefortellingen Submarino (2010), som ble jevnt over godt mottatt blant filmkritikerne. I dette varierte selskapet skiller Far From the Madding Crowd seg likevel ut, som en på papiret svært upersonlig produksjon til Vinterberg å være. Filmen er også den første han lager uten å være involvert på manussiden. – Jeg var tiltrukket av å kunne lage en helt annen type film – det var en lettelse forbundet med det. Her hadde jeg en historie som lå klar og regijobben var bare work-for-hire. Jeg tenkte «hvis vi er heldige får vi lage en film som folk kan ta ned fra peishylla og se i romjula». Jeg føler en klaustrofobi for det å hele tiden være en form for «arthaus hero». Har du følt et slikt press helt siden oppstyret rundt Festen? – Ja, og slik vil det alltid være – jeg kjente det allerede etter min avgangsfilm på filmskolen. Da jeg gikk i gang med Far From the Madding Crowd tenkte jeg at «nå

gjør jeg noe som visse mennesker helt sikkert ikke vil like». Faktisk synes jeg «det kommersielle» ved filmen har vært inspirerende, fordi det kommersielle tar utgangspunkt i en undersøkelse av tilskuerne. Jeg jobbet med mennesker som er godt trent i å være i kontakt med sitt publikum. Det er en motvekt til den arrogansen og det blaserte som finnes i arthaus-miljøet, der man ikke nødvendigvis bryr seg om publikum. Så du følte ikke at du i for høy grad måtte tilpasse deg en stor filmindustri? – Jo, jo! Jeg er vant til å være kongen av filmene mine – her var jeg bare medlem av styret! Men i dette finnes det altså en lettelse, vi løfter i flokk og det har vært veldig gøy. Jeg håper at vi i Far From the Madding Crowd har funnet en balanse; at den fortsatt har en form for klasse, uten fullstendig å «selge ut». Jeg forsøkte å lage en kombinasjon av «sweeping romance» i tradisjon med filmer som Tatt av vinden, og noe mer autentisk. Jeg søkte inn mot det ekte og rene i karakterene, forbi kostymene og «periodefilmen». VI MØTER OGSÅ hovedrolleinnehaver Carey Mulligan i London, som mener Vinterberg har formet Hardys klassiske roman til karakterenes fordel. – Han har gjort dem «mykere», på en måte som gjør at man får mer empati for dem. Jeg ble tiltrukket av prosjektet fordi det var en klassisk kjærlighetshistorie, men også fordi hovedrollefiguren Bathsheba var en svært uavhengig og moderne kvinne, som ikke passer inn i datidens Storbritannia. Jeg opplever henne som ekte, med tilhørende menneskelige «feil» og svake sider, forteller Mulligan.

Skuespilleren beskriver Vinterberg som en entusiastisk, glad og elskverdig venn. En familiemann med tre barn som det var overraskende gøy å henge med, med tanke på alvoret som preger både Festen og Jakten. Mulligan er kjent fra filmer som Shame, Drive og The Great Gatsby, og var produsentenes førstevalg i rollen som Bathsheba. – Hun er en kvinne som lever på sine instinkter, noe som får både gode og dårlige konsekvenser. Jeg opplever henne som et menneske som har et mer revolusjonært blikk på samtiden enn de fleste i den perioden, med ambisjoner som ikke er bundet til andre. Det blir vanskelig for henne når hun innser at tilpasning kanskje likevel er en nødvendighet, sier Mulligan. Også Vinterberg lot seg fascinere av Bathshebas dualitet, og beskriver rollefiguren som både sterk og sårbar. – Jeg gikk inn i prosjektet med en tanke om at jeg skulle lage en «Thomas Hardy-film», ikke en «Thomas Vinterbergfilm», sier han. DEN VIKTIGSTE motspilleren til Mulligan er Matthias Schoenaerts, som spiller gårdeieren Gabriel som ender opp i en laverestående rolle som arbeider på Bathshebas gård. Vinterberg så etter en skuespiller som hadde Gabriels styrke og stolthet i seg. Det skulle bli en karakter med en gammeldags form for maskulinitet, men i beste mening, der verdier som lojalitet, utholdenhet og ærlighet fremheves. Gabriel holder ut på gården og er tro mot sine instinkter, på tross av motstand. – Han er en mann som har bestemt seg for kvinnen i sitt liv, men som bare «er der» for henne på gården, ventende – altså ikke en prototype for den «aktive,

Jeg synes ‘det kommersielle’ ved filmen har vært inspirerende, fordi det kommersielle tar utgangspunkt i en undersøkelse av tilskuerne.

ÂŤ

NĂĽ gjĂ¸r jeg noe som visse mennesker helt sikkert ikke vil like.

05/2015

KULTUR INTERVJU

Vi ville filme forbi kostymene og inn i sjelen på skuespillerne.

mannlige hovedrollen», akkurat. Vi lever i en kynisk tid og trenger å se noe annet, som de verdiene man finner i Gabriel og Hardys roman, mener Vinterberg. Rollefigurene i filmen føles veldig moderne. Forholdt du deg til dem som mennesker fra den tiden eller som mer tidløse? – Begge deler. Jeg var ydmyk, med respekt for Hardys univers og tiden romanen ble skrevet i. Samtidig forsøkte jeg å gjøre den gyldig for et moderne publikum – det inkluderer meg selv, min datter, og så videre. Vi jobbet med dette i alle avdelinger, men selvfølgelig særlig i dialogleddet. For all del; dialogen i romanen er meget smuk, men man kan ikke snakke slik i en kinofilm i dag. Også i det fotografiske uttrykket jobbet vi med å skape en modernitet, uten å være illojale overfor perioden. FILMENS FOTOGRAF er Charlotte Bruus Christensen, som tidligere har jobbet med Vinterberg på Jakten og Submarino. Hun forteller at hun ville gjøre filmen varm og fargerik, ikke som et «kaldt og gjørmete kostymedrama». For å oppnå den rike og tunge fargepaletten i Far From the Madding Crowd, så hun og Vinterberg til Tatt av vinden og Dr. Zhivago. – Og Fanny og Alexander, da, men den ser vi alltid, uansett. Egentlig hadde vi ingen bestemte filmreferanser, for vi holdt oss først og fremst tro mot boka. Selv om vi lot oss inspirere av malerier var det heller ingen spesifikke billedkunstnere som la føringer. Jeg jobber innenfor rammene som Thomas setter; velger filter, linser, etc., for å få det rette uttrykket. Det er gjerne grep som publikum ikke ser, men føler, forklarer Bruus Christensen. Vinterberg mener fotograf Bruus Christensen og han har et slags søskenforhold. Han beundrer henne for det han beskriver som et «veldig nordisk øye», som har stått sentralt i arbeidet med filmene de har gjort sammen. 38

05/2015

Ser du på filmene dine som «nordiske», selv et britisk kostymedrama som Far From the Madding Crowd? – Ja. Jeg synes det er et slektskap mellom Thomas Hardy og det nordiske. En søken mot det sorte, som vi dyrket i filmen rent visuelt – det er mye sort og oransje. Hardy arbeider med menneskeskjebner. Vi ville filme forbi kostymene og inn i sjelen på skuespillerne, og filme landskap på en slik måte at man kan høre gresset gro. UNDERVEIS I SAMTALEN blir det tydelig at det finnes en grad av visjon bak Vinterbergs isblå øyne, selv i møtet med en «ferdig oppskrift» som Far From the Madding Crowd. Filmen har ikke vært danskens strategiske steg inn i Hollywood, for faktum er at han allerede har vendt tilbake til Danmark igjen. Anledningen er Kollektivet, et prosjekt som har vært under utvikling i mange år. – Det var deilig å komme hjem. Når man er ute og reiser oppstår det en frihet i møtet med mennesker; man er uten forutsetninger, uten en historie. Man får en annen type respekt. Det er i utgangspunktet fantastisk, men over tid blir det meningsløst – man tenker «hvorfor sitter jeg her på dette hotellrommet når jeg kan være sammen med mine venner i København». Så det å komme tilbake til Ulrich Thomsen (skuespiller, red. anm.) og de andre var ekstremt oppmuntrende. Men jeg tenker vel at det ene ikke kan utelukke det andre, det blir for isolert å bare være i Danmark. Kollektivet er en film basert på et teaterstykke, som Vinterberg produserte for det østerrikske nasjonalteatret Burgtheater Wien for flere år siden. Han ble invitert til å prøve ut dramatisert materiale på scenen, med teaterets store stab av skuespillere. – Jeg lagde to forestillinger – den ene var fortsettelsen av Festen, som gikk godt i to år, men som fikk meg til å innse at jeg aldri skal lage den filmen igjen. Det var omvendt med den andre forestillingen,

Kollektivet, som ble improvisert fram med skuespillerne i Wien. Jeg forelsket meg i den og tenkte «dette må jeg lage som film», sier Vinterberg. MANUSKRIPTET ER skrevet i samarbeid med filmregissør Tobias Lindholm, som også var medforfatter på Jakten. Filmen handler om en familie som gjør huset sitt om til et kollektiv, og ved å fylle huset med mennesker vokser de fra hverandre. Vinterberg innrømmer at det er en grad av selvbiografi i prosjektet; han har tidligere uttalt at han har vokst opp i «et kollektiv fylt med glade og halvfulle, intellektuelle hippier». – Filmen er improvisert ut fra skuespillernes egne erfaringer, men den er basert på mine virkelige følelser, selv om det ikke direkte er «min» historie. Kollektivet er personlig, men ikke privat – men jo, kanskje min mest personlige film noensinne. Den handler om det sørgelige faktum at alle mennesker kan erstattes. Den er filmet med en «gunslinger-kameraføring» der kamera er underkastet skuespillerne og deres reaksjoner. Men det er også en høy grad av iscenesettelse. Du nevnte forholdet mellom individ og gruppe som interessant også i Far From the Madding Crowd. Det later til å være et gjennomgangsemne i filmografien din? – Festen handler jo om familien som et slags samfunn, og man kan se noe av det samme forholdet mellom samfunn og individ i Jakten. Det er vel et tema jeg alltid har med meg i en eller annen grad. Dessuten har det jo vært mitt liv, det å være et individ i et kollektiv. Det er slik jeg har vokst opp og også har levd profesjonelt;

som en del av Dogme-kollektivet og det danske produksjonsselskapet Zentropa. KANSKJE ER DET ikke så farlig at det Vinterberg mener har vært en tiårsplan, har nådd sin ende, for ifølge ham selv tenker han ikke så mye på karriere. – Jeg er mer opptatt av å finne historier jeg vil fortelle, og å rette kamera mot verden heller enn å granske meg selv. Jeg må innrømme at jeg føler meg friere nå etter Jakten, med råd til flere fiaskoer. Vinterberg gjesper etter en lang dag på hotellet. En ferie er nært forestående, og han gleder seg til å lese mer bøker og å se mer film. Er det noen aktive filmskapere som interesserer deg spesielt? – Joachim Trier. Han har en modernitet i filmskapingen sin lik den Sofia Coppola har, og en ømhet, ekthet og bestemt klangbunn i sitt arbeid. Det er noe i samarbeidet hans med Anders Danielsen Lie som rører meg dypt. Det er rent, ærlig og sårbart. Måten det fremheves på gjennom kamera og klipp er vakkert. Jeg er spent på hans nye film – vil han holde fast ved sin «indre melodi» ute i verden? – Så har man Triers kyniske motstykke i Sverige, Ruben Östlund, som er dyktig, men har et annet menneskesyn. Jeg relaterer mer til Trier, det virker som han elsker sine mennesker. Han er en sentimentalist, mens Östlund … han er mer av en misantrop. I en skandinavisk cocktail med Trier og Östlund: hva vil du beskrive deg selv som? – Romantiker … Men samtidig en kyniker. Jeg vet ikke helt – jeg overlater det til andre å bedømme, sier Vinterberg og ler.

Jeg er vant til å være kongen av filmene mine – her var jeg bare medlem av styret!

Carhartt Radio App

www.carhartt-wip.com Photography by Joshua Gordon, artwork by Tim Head

TEGNESERIE KOMMENTAR

KUNST IMITERER BUSINESS Stadig flere amerikanske superhelttegneserier er gjennomsiktige metaforer for forlagenes forretningsavgjørelser. TEKST AKSEL KIELLAND SOMMERHALVÅRET er event-tid i amerikansk tegneseriebransje. Som en ekvivalent av Hollywoods blockbustersesong, preges Marvel og DC Comics’ utgivelsesplan i denne perioden av historier som er større, mer sjokkerende og mer skjebnesvangre enn tegneseriene de utgir resten av året. Når Hollywood skal lage store filmer, kliner de til med store filmstjerner og store spesialeffekter, men hvordan signaliserer man at noe er stort og viktig i et visuelt medium der eksploderende planeter koster like mye som en tur på butikken? En av tegneseriemediets styrker er dets ubegrensede spesialeffektbudsjetter, og ingen har benyttet seg flittigere av disse enn superheltsjangeren. Som et resultat av dette skal det i dag mye til for å imponere med spektakulære bilder, og de amerikanske superheltforlagene benytter seg derfor hovedsakelig av to verktøy for å gjøre inntrykk på publikum, – nemlig 1.) dødsfall og 2.) publikums budsjetter.

SIDEN DC COMICS satte salgsrekorder ved å la Doomsday drepe Supermann i 1992, har det å ta livet av populære figurer for lengst blitt en klisjé, til et punkt hvor forlagene ikke engang forsøker å legge skjul på at denne typen stunts er rene forretningsavgjørelser. Hefter hvor

kjente superhelter omkommer får fortsatt overraskende stor medieoppmerksomhet, og på tross av at ingen over barnehagealder har noen illusjoner om at døden er en varig tilstand, selger de også relativt godt. Ved å sette populære figurer på sidelinjen noen år, kan forlagene dessuten bygge opp til et innbringende comeback, slik Marvel for noen år tilbake gjorde med Thor, og slik de nå planlegger å gjøre med Wolverine. Sagaen om Wolverines død utspilte seg på tvers av elleve forskjellige utgivelser, hvilket innebar at lesere som ville få med seg hele historien var nødt til å punge ut med en hel del penger. Slik ofte er tilfelle med disse store sommercrossoverne, skaper man et skinn av viktighet ved å lage så omfattende historier at de (om ikke annet) setter dype spor i publikums lommebøker. NOE AV DET mest fascinerende ved å lese amerikanske superhelttegneserier er hvordan det i praksis ikke eksisterer noe skille mellom historiefortelling, reklame og forretningsdrift. Utgivere og redaktører diskuterer villig vekk beslutninger knyttet til salg og brand management samtidig som forlagene sender ut informasjon om utgivelser som ligger flere måneder frem i tid, og resultatet av denne kommunikasjonen er at alt glir over i hverandre. Dette har aldri vært mer påfallende enn i år, hvor Marvel og DCs sommereventer er gjennomsiktige metaforer for strategiske

Marvels Secret Wars

omrokkeringer innad i selskapene og deres respektive porteføljer. Avslørende nok handler både Marvels Secret Wars og DCs Convergence om at mektige vesener plukker superhelter fra ulike epoker i fiksjonsuniversenes historie og tvinger dem til å slåss mot hverandre. Convergence kom i stand fordi DC Comics’ kontorer skulle flyttes fra New York til California. Redaktørene trengte å outsource det redaksjonelle overoppsynet mens de fant seg til rette i nye omgivelser, og dermed ble Convergence til som en to måneder lang «pause»-event som ikke ville ha noen effekt på de ordinære månedsheftene. Marvel bruker på sin side Secret Wars til å rydde opp i eget, fiktive hus. De ønsker blant annet å bringe den unge, mørkhudede Spider-Man’en Miles Mora-

les inn i det ordinære Marvel-universet, og ettersom Marvel Studios fortsatt må se langt etter filmrettighetene til X-Men, har de også til hensikt å la de obskure Inhumans ta deres plass i tegneseriene, for slik å bygge momentum for en spillefilm. EN LITEN HÅNDFULL av Convergenceog Secret Wars-utgivelsene vil være gode underholdningstegneserier, men først og fremst har man å gjøre med innfløkte intertekstuelle øvelser som er langt mer interessante på et overordnet strukturelt plan enn som fortellinger. Det dreier seg om en senkapitalistisk fortellertradisjon som avslører sin enøyde kommersialisme ved hvert eneste utropstegn, og som alltid er mer interessant i fugleperspektiv enn når man sitter med tegneserieheftene i hånden.

STA TRAVEL

– Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter SABBATSÅR

FRIVILLIGHETSARBEID

STUDERE I UTLANDET

SPRÅKKURS

JORDEN RUNDT REISE

DANNELSESREISE

Hos STA Travel hjelper vi mange ungdommer og studenter med spennende reiser, med forskjellige destinasjoner i hele verden. Så uansett hvilken opplevelse du er ute etter kan STA Travel hjelpe deg på vei. Nedenfor finner du litt inspirasjon. Les mer på www.statravel.no

Fra 22.995 kr

Språkkurs i Spansk, Thai, Japansk, Russisk, Hindi portugisisk eller koreansk.

Spennende prosjekt over hele verden.

2 ukers basiskurs i India inkl. opphold 8.700 kr

14 dager i Argentina inkl. fly og opphold fra 15.170 kr

Hos STA Travel tilbyr vi utrolig mange superkule halve og hele jorden rundt flyreiser. Nedenfor kan du se to av våre mest populære.

Thailand, Cambodia, Vietnam og Laos

Opplevelsesturen inkluderer: Fly T/R Oslo. Transfer fra Bangkok flyplass. 30 dagers opplevelsestur gjennom Thailand, Kambodsja, Vietnam og Laos. Alle overnattinger. Transport. Lokal Engelsktalende guide. Enkelte måltider og utflukter. Internasjonalt ungdomskort. Avgang: nesten daglig Varighet: kan forlenges 40 31 dager – reisen 05/2015

FRIVILLIGHETSARBEID

HELE OG HALVE JORDEN RUNDT FLYREISER

OPPLEVELSESTUR - INDOCHINA DISCOVERY

Reis sammen med andre unge fra hele verden. Underveis møter dere lekre strender, spennende storbyer, mange kulturelle oppleveleser, vennlig befolkning og en helt utrolig natur.

SPRÅKKURS

THE CLASSIC Thailand, Malaysia, Singapore, Australia, New Zealand og USA. Fra 17.500 kr

23 31 61 00

THE BEST OF THE BEST Oslo, Kenya, Tanzania, Mozambique, Sør Afrika, Forente arabiske emirater, Thailand, Filippinene, Australia og Japan. Fra 19.55O kr

post@statravel.no

www.statravel.no

- s책 rett og s책 vrang

- s책 rett og s책

- bestill i dag hos din grossist

710734 280013

3 6 1 0 2 2

UTELIV ANBEFALT

KRISTIANSUND 24.–27. JUNI 2015

THE NEW PORNOGRAPHERS 3. juni, Parkteatret, Oslo Take off your pants and jacket. Har vi ikke blitt krenka nok nå, folkents? Er det ikke på tide å fri oss fra Det Pornografiske Tyranni, dette allstedsnærværende mørke? Tydeligvis ikke, for midt i alt det grusomme ståheiet av at statsk-analen sender bestialsk hevnporno i beste sendetid – det vil si klokken elleve en tirsdagskveld, at de fromme avissidene rennes ned av kukk og fitte, og kronikkspruten står rett til vers, har Parkteatret gått hen og booket vaskeekte pornografer til å stå på scenen. Men hvem i all verden er egentlig interessert i ny porno? Alle vet at det er gammel porno som er bra. Her i Skyskraperen har vi ennå ikke kommet over (høhø) Kølla Kristiansen! Helvete som han leverte på nittitallet! Men se lyst på det: Hvis du synes det har blitt for mye K-Jack i offentlig monitor den siste tiden, kan vi forsikre deg om at du med all sannsynlighet ikke kommer til å treffe henne på dette eventet. CC: 250,– // ID: 20 ÅR

www.eggedosis.no

ONSDAG 24. JUNI

IDA JENSHUS SUZANNE VEGA MARIA MENA

kl 18:30 kl 20:00

kl 22:00

TORSDAG 25. JUNI

EL CUERO WATERBOYS

kl 19:30 kl 22:00

FREDAG 26. JUNI

GABRIELLE POSTGIROBYGGET

kl 22:00

kl 18:00

LØRDAG 27. JUNI

TRE SMÅ KINESERE

kl 19:30

MIKE + THE MECHANICS

kl 22:00

Matiné, Thon Hotel

KARI SVENDSEN + KARI DIESEN + KARI STOKKE tahitifestivalen.no

GENER ALSPONSOR:

05/2015

kl 19:30

Matiné, Thon Hotel

CLAUDIA SCOTT + BAND

RETRO PRES: INTO THE VALLEY MED AXEL BOMAN, MANO LE TOUGH & JESSIE GRANQVIST 4. juni, Jaeger, Oslo Svensk dalspel på norsk jord Hva får man hvis man blander to deler svenske med en ire på Jaeger? Nok en svensk bartendersullik som serverer melkebaserte kaffedrinker for å finansiere Asia-ferien. Likevel er det grunn til å feire akkurat denne knallbra kombinasjonen, ettersom Boman, Granqvist og Le Tough er tre knakende bra DJ-er som besøker oss norrbaggar i ens ærend for å kaste glans over nabolandets musikalske bedrifter. Into The Valley er en svensk festival for elektronisk musikk, lokalisert nederst i en dal i Sverige. Blant annet er artister som Carl Craig, Chez Damier, Nina Kraviz, Adam Beyer og Richie Hawtin booket til dalspelet, og som et lite vorspiel til nabolandets ekstremt gilde tiltak, er Oslo blitt tildelt litt av kaken. CC: 100,– // ID: 20 ÅR

kl 18:00

EARL SWEATSHIRT 11. juni, Rockefeller, Oslo Du vil ikke tro hvor bra kritikk han får! Jogging er en fritidsaktivitet i rivende utvikling, og det er jammen godt vi har artister som vier oppmerksomhet til den eneste habiten som faktisk passer seg når denslags skal utføres. Earl Sweatshirt, kjent fra rapkollektivet Odd Future Wolf Gang Kill Them All, gikk solo i 2013, og har siden da blitt en av de mest hyllede hiphopartistene av både kritikere i det trykte medium og fans over hele verden. Imidlertid mot sin mors vilje, som etter hans første mixtape Earl sendte ham på kostskole i Samoa for at han skulle vaske munnen sin. Spanskrøret gjorde åpenbart susen for kreativiteten, for da han slapp sitt første soloalbum Doris, ble han møtt med såkalt «universal acclaim». Nå er han igjen aktuell med albumet I Don’t Like Shit, I Don’t Go Outside: An Album By Earl Sweatshirt – et album som også har satt igang superlativene. CC: 290,– // ID: 18 ÅR

GUIDE

FESTSPILLENE I BERGEN: DOG/GOD 4. juni, Østre, Bergen Dette er en rekke musikkteaterverk om OCD, altså obsessive compulsive disorder, som er inspirert av Paul Austers bok Timbuktu. Forestillingen søker å utforske «dyriske, rituelle minidramaene ensomhet, guddommelighet, (u) avhengighet, lydighet, (selv) destruksjon, tomhet, fravær og flukt». Gulp! CC: 190,– ID: FRI ALDER TOTO 6. juni, Bergenhus Festning, Bergen. Finnes det egentlig et band i verden som har MER knallbra hits i repertoaret enn Toto? Gjø’kke det, vettu. CC: 650,– + AVGIFT ID: FRI ALDER ANTHONY PARASOLE 13. mai, Jaeger, Oslo Når du ikke kan komme inn på Berghain, må Berghain simpelthen komme til bjerget. Det blir ringetonemusikk, alkoholdrinker og (u)ønsket adferd i skjønn forening når Parasole inntar Jaeger. CC: 100,– // ID: 20 ÅR

EMILIE NICOLAS 9.mai, Folken, Stavanger Dumme boys, kule damer. 2014s aller største (og fortjente) kritikerfavoritt og Spellemann-vinner bør få en ekstra pris og helt sykt bra overtidsbetalt for å faktisk ha oversatt – og ikke minst til en viss grad helbredet – DumDum Boys’ «Pstereo». Fy faen, for en møkkalåt. Har du hørt originalen? Altså, virkelig HØRT på den? Hvis ikke: smell på et par øretelefoner og pin deg gjennom tidenes aller, aller verste låt, min venn. Der har du bekmørk tristesse i sin reneste form (vårt tips: stå over). Nicolas bidrar derimot med en helt sinnsvakt mye bedre versjon, og debutalbumet Like I’m A Warrior er ikke smale saker, heller. Denne blekka du nå holder i hånden ga albumet full uttelling, og vår anmelder skrev dette: «Min påstand: Emilie Nicolas’ strålende debutalbum Like I’m a Warrior kommer til å få en tilnærmet unison norsk presse til å gripe etter superlativer og andre super-prefikserte vendinger» (han fikk rett!). CC: 250,– // ID: 18 ÅR

DELILLOS 30 ÅR 15. mai, Olavshallen, Trondheim Vi så Lars Lillo Stenberg utenfor Kunstnernes Hus i fjor. Han hadde på seg New Balance-sko. Det hadde vi òg. Vi følte oss fremmedgjorte. CC: 450,– ID: FRI ALDER

MELLOM BAKKL ANDET OG SOLSIDEN, M E L L O M M U R O G G A M M E L I N D U S T R I, M E L L O M D E R D U VA R O G D I T D U SKAL, DER FINNER DU BYENS BORTGJEMTE PERLE...

GRAND PRIX-FEST 23. mai, Sentrum Scene, Oslo Live-sending av finalen på storskjerm. Garantert topp stemning. Gratis inngang. GP-snacks. Vi husker ikke hvem som står for det norske bidraget, selvsagt fordi vi egentlig stiller oss revnende likegyldige til opplegget, men hvilken rolle spiller egentlig det? Årets folkefest likefremt. CC: GRATIS // ID: 18 ÅR LITURGY + CVLT 27. mai, Blå, Oslo Black metal-suksessen Liturgy omtaler seg selv som et «trancsendialt black metal-band som befinner seg et sted mellom Avant Rock, Black Metal, kunst og shamanske ritualer», og begår gjerne manifest med titler som «Transcendental Black Metal: A Vision of Apocalyptic Humanism». CC: 200,– // ID: 20 ÅR

DET BESTE FRA CHRISTINE 21.mai, Rockefeller, Oslo Hørespill for viderekommne Christine Dancke flytter radiostudioet fra Marienlyst til Rockefeller for å gi publikummere LIVE radioshow i minifestival-format. Tenk det, du trenger ikke snurre febrilsk på et eneste FM-hjul for å finne riktig frekvens – ikke minst slippe å måtte bruke gaffel for å få inn signaler – bare snøre på deg skoa og sette snuten på kurs mot byens indre. Du trenger faktisk ikke gå så mye engang, ettersom denne flotte byen formerlig bugner over av særdeles eminente kollektivtilbud. Er du riktig heldig klarer du kanskje dessuten å kapre det setet helt foran i bussen som er myntet på folk som drar på ekstra mye dagligvarer, skulle buss være ditt foretrukne fremkomstmiddel. Da kan du sitte i ro og mak, med påknyttede sko i bredbeint positur, mens du hører deg opp på blant annet Lars Vaular, Bendik, Astrid eller Daniel Kvammen, alle artister under kveldens forestilling. CC: 100,– // ID: 18 ÅR

PER FUGELLI – LIVET SKAL VI DANSE? 20. mai, Stavanger Kultur- og Revyscene, Stavanger. Skal vi fortelle en vits om det norske samfunnet? Her går: Oljebyen Stavanger, hvor INGENTING skjer bortsett fra at en moralistisk gammal gubbe med tversoversløyfe prøver å være «morsom» og «varm» på samme tid. CC: 390,– ID: FRI ALDER KARIMA ANDREA FURUSETH

MANDAG TIL LØRDAG: 11:00 - 01:00 SØNDAG: 12:00 - 24:00 CAFÉ LØKKA, DOKKGATA 8, 7014 TRONDHEIM TELEFON: 400 00 974 EPOST: POST@CAFELOKKA.NO 05/2015

UTELIV KOMMENTAR

GRØNNJÆVELIG EDM Findings er festivalsommerens cupfinale. TEKST KARIMA ANDREA FURUSETH JEG SÅ DE BESTE hodene fra generasjon alvor ødelagt av galskap, ramlende ut av Bislett Stadion. Tusentalls av hysteriske lasaroner veltet ut av magen på bygget, som en slags kontinuerlig strøm av galle, hvis spypose var i den alen lange favnen til en bataljon av statens voldsapparat. Findings Festival 2014 vekker ingen gode assosiasjoner. Opptakten til årets EDM-leven er ditto preget av skepsis. «Underground dance music — in the nicest way possible — it’s amateur», sa Ingrosso da New York Times intervjuet ham og Axwell, de to tidligere Swedish House Mafia-medlemmene, som nå er aktuelle til Findings Festival. Uttalelsen var et svar på grov tiltale: Axwell og Ingrosso er anklaget for å fordumme EDM – den fascinerende poengløse samlebetegnelsen for elektronisk dansemusikk. En mildt sagt imponerende bedrift, tatt sjangerens degenrerte utgangspunkt i betraktning. Mon om ikke Ingrossos plumpe kritikk, tilslørt av en bisetning i velment valør, er utfallet av et slags ungdomsopprør mot «foreldregenerasjonen» av undergrunnsmusikk, som tross alt har fasillitert posisjonen deres. For som noen av EDM-ens kanskje mest prominente rockestjerner – som for øvrig også

05/2015

er signert til Def Jam og som tjener millioner på musikken – fremstår uttalelsen hoverende og malplassert. Som et slapt sitat en lusen drittunge full av indignasjon ville ha lirt av seg for å posisjonere seg i et system hvor de vet at noen nødvendigvis alltid vil anse dem for å være kjeltringer. MEN HVORFOR ER egentlig EDM så grønnjævlig? Og hvorfor tar ikke den såkalt «amatørmessige» undergrunnsmusikken – som ikke er så innmari jævlig – mer plass på de store festivalene for elektronisk musikk i Norge? Og viktigst av alt: hvorfor liker så mange mennesker – gulp – dårlig musikk? Ifølge boken This Is Your Brain On Music kan det tyde på at hjernen foretrekker konsonans over dissonans. I Proust Was A Neuroscientist argumenterer forfatteren for at hjernen frigjør dopamin når den klarer å sette toner i system, men at for mye dopamin frigjøres når hjernen ikke evner ordne en serie av ukjente lyder, og dermed skaper ubehag. Det vil si at «komplisert» musikk bare kan nytes hvis du gjør en ekstra innsats for å tilvenne hjernen din til å kjenne igjen mønstrene, slik at akkurat passelig mengde dopamin frigjøres. For det utrente øret er kanskje skillet mellom undergrunns-house og EDM forsvinnende liten, men det er nettopp i arrangementene noe av den store forskjel-

len ligger. «Dropdowns», «drum rolls» og dramatisk oppbygning er noe av det som definerer den mildt sagt froutsigbare strukturen til EDM. Jo mer av disse virkemidlene, jo mer appell for de som ikke innehar nok attention span til å takle en ni minutter lang suggerende house- eller technolåt. Men det gir ikke et entydig svar på hvorfor EDM suger. DET ER PÅ TIDE å begå den største metodologiske klisjeen i verden når det kommer til kritikk av populærmusikk, nemlig pense innom Adorno og Horkheimers «kulturindustri» (slapp av, jeg har ikke universitetsutdannelse, så dette tankegodset er utelukkende klipp og lim fra Wikipedia!). De to surmagede kompisene mente at populærkulturen var som en stor fabrikk hvis masseproduserte kultur manipulerte massene inn i en passiv, fetisjiserende tilstand som distraherte dem fra å bry seg om de VIRKELIGE problemene. Å gi Adorno og Horkheimer rett har aldri vært særlig vanskelig, og det er kanskje derfor venstrehånden alltid griper

Hvorfor liker så mange mennesker dårlig musikk?

etter dem. Spesielt synlig blir tesen deres når det i skrivende stund tikker inn en mail om at Kygo, Norges største EDM-håp, har snurpet sammen et eget hotell-konsept på Scandic Ørnen i Bergen i juni: «Rommene, heisen og resepsjonen på hotellet vil prydes med bilder og videosnutter fra Kygo konserter (sic), i tillegg til et interaktivt Kygo-spill og Kygo-busser til og fra festivalområdet. Det vil også selges Kygo-effekter på hotellet, samt spilles musikk fra artisten hele dagen – inkludert uutgitte låter fra hans kommende album». Kan egentlig senkapitalistisk og kynisk kulturindustri eksemplifiseres på en bedre måte? Det store problemet med EDM er ikke nødvendigvis at det låter polert og upersonlig, og at nesten hver eneste produksjon er skremmende maskinell og fjernet fra ethvert organisk feilskjær, men at sjangerens mandat nettopp er å tjene penger. Kanskje ikke uttalt, men likefremt er gangen i musikken nesten utelukkende tuftet på dette. Godt hjulpet av at en stor menge mennesker er med på å «sponse» musikken ukritisk. Når Ingrosso sier at undergrunnshouse er amatørmessig, er det nok fordi den aldri vil forsøke, ei heller klare, å generere like mye penger, effekter eller hotell-konsepter. Og godt er det. Findings Festival arrangeres 29. og 30. mai på Bislett Stadion i Oslo

C A F E N I M U S E R Bispegata 9A, 7012 Trondheim Ă&#x2026;pent fra kl.11:00 - 23:00 hver dag facebook.com/NiMuser 73 53 63 11

UTELIV FEM I BAGEN

ROCKEFELLER // 17.5 Bill. kr. 125,-. 18 år leg.

S ”Skyggebokser” ute nå!

ROCKEFELLER 21.5 Bill. kr. 150,-. 18 år leg.

INTERPOL

Earl Sweatshirt

ROLAND LIFJELL Det finnes bare én sjappe i Oslo, kanskje til og med Norge om du ikke regner med Johnny’s i Fredrikstad, som det er verdt å legge igjen dine hardt oppsparte lommepenger hos, og det er Filter. Roland, som ironisk nok langer Roland, er den eneste plategrossisten på bjerget som fører et anstendig utvalg av house- og techno-tolvere, såvel som Hollandsk trance om du er opptatt av denslags. Lifjell er dessuten en vaskeekte legende som DJ, og har til alles store glede gjenopptatt aktiviteten bak spakene den siste tiden. Vårt ekspertips er å avlyse alle planer du noensinne har lagt for å stikke nesen innom Oslos fineste etablissement.

OLEFONKEN Det svinger bra hardt av karrieren til den lysluggede Bærumsgutten Ollis Hergum om dagen. Han brukte riktignok sine formative år på å sko Osloborgere, men nå skor han seg fint på sin egen fortreffelighet. Han er et sentralt medlem i suksessinkubatoren Hubbabubbaklubb, resident DJ hver fredag på Jaeger, og var den eneste nordmannen som ble antatt i fjorårets kull av prestisjetunge Red Bull Music Academy i Tokyo. Han har til og med dristet seg inn på plakaten til den toneangivende festivalen Sonar i Barcelona i sommer, og har, som man kanskje pleier å si i visse kretser, «verden for sine føtter».

MARCEL DETTMANN «Rush (PAS Deep Release Remix)»

PALMBOMEN II «Carina Sayles»

(MARCEL DETTMANN RECORDS)

(BEATS IN SPACE RECORDS)

Luke Slater gjør som vanlig en god jobb. Ikke noe tydelig riff i denne, men fokus på mye effektiv noise/pad/trommefiltrering, samt dyp bassføring gjør dette til en monster av en låt. Nytes best med strober og røykmaskin.

Palmbomen II har surra mye i øregangene mine den siste tida. Høres ut som en kassett fra loftet – det går jo rett hjem i et gammelt walkmanhjerte. Ikke bare er dette en fin sonisk oppvarming for kvelden, men hans Hi8/VHS musikkvideoer, sett fra sofaen søndag kveld, er også en god sortie fra helgens pøbelstreker. Pose og sekk der, altså.

BLIND OBSERVATORY «Scanning» (I/Y RECORDS)

Ny artist med hittil ufeilbarlige låter. Høres ut som en klassiker allerede. Kanskje siden lydvalg, låtoppbygging og dramaturgi minner om sjangre som har dukket under for tidens tann. Det føles likevel noe mer tidløst. Godt noen lager melankolsk techno med stil igjen. ABDULLA RASHIM & AXEL HALLQVIST «Sorunda (Korridor Remix)» (SEMANTICA RECORDS)

ROCKEFELLER

Rockefeller

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Bill. kr. 290,-. 18 år leg.

ONSDAG 10.6

Korridor fra Sverige er et nytt navn i technoverden som kom som et friskt pust for to, tre år siden. Har bakgrunn i helt andre stilarter, men det virker bare som en fordel når han pensler ut låter med vekt på mer spennende elementer enn tradisjonelle virkemidler.

Torsdag 11. juni

TRIPEO «Anipintiros #7 (Mike Parker Remix)»

Å BILL.

Support: RAZORBATS

NB! F

(TRIPEO RECORDS)

Favoritten Mike Parker har holdt seg til samme stil hele veien, og selv om det kunne vært en blindvei har han perfeksjonert sin dogmatiske og unikt strenge minimalisme. I stedet for den vanlige flate strukturen gjør han noe så uvanlig som å bygge låten nedover denne gangen, og det med et nesten frustrerende tilbakeholdent innslag av en TB-303 basslinje. PVNV «Consortium (Sterac Remix)» (TAAPION RECORDS)

SENTRUM SCENE // ONSDAG 17. JUNI BILL. KR. 395,-. 18 ÅR LEG. I HOVEDSAL. FRI ALDER PÅ GALLERIET. (KJØPTE BILL. TIL 25.11. GJELDER.) 46

SUPPORT: RHODES

ROCKEFELLER 18. JUNI BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG.

05/2015

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

Nok en god remix. Uvanlig stil fra Sterac. Tilsynelatende soft, men likevel nok energi til å glede dansegulvet. Med en noe på kanten vennlig basslinje, romstasjonsnakk og såre strykere gis det gode assosiasjoner til 90-tallstechno.

HENRY WU «Summer Road» (ODD SOCKS RECORDS)

Maken til vinylknitrning og peiskos. Likanes! Ikke bare gjenskapte han dinosaurene i Jurassic Park, men han lager jo skikkelig groovy musikk òg. Det perfekte soundtracket til bakgården på Jaeger spør du meg. DOMENIQUE DUMONT «Comme Ça!» En skjult skatt på verdensveven. Musikkens svar på en paraplydrink. Høres ut som norske Toy møter svenske Musette. ANDRAS FOX «Ankle Snapper» (MEXICAN SUMMER RECORDS)

Alt den kisen her tar i blir til gull. Vi snakker ubehandla trommemaskiner, teip og åttitallets Magne Furuholmen på keys. Får en slags demofølelse. Det virker som en sjelden vare i disse polerte Youtube-tutorials-dager. NORMAN MCLAREN «Neighbours (1952) – NFB» Jøsses, her dukket det visst opp en film i bagen! Vært så mye snakk om teip her nå at det må vel nesten avsluttes med kongen av de alle. I tillegg til å lage herlige stop-motion filmer, lagde Norman McLaren soundtracket selv ved å tegne sine egne lydbølger på teipen. Høres ut som en stor modular synthesizer, men langt derifra: Dette er ti år før Walter – nei, Wendy Carlos’ SwitchedOn Bach.

MAT GUIDE

RENAA XPRESS SØLVBERGET Breitorget 6, Stavanger Tidligere har mesterkokken Sven Erik Renaa åpnet restauranter som bød på topp mat for matsnobber. Denne gangen har han bevist at han er en ressurs for det bredere lag i matbyen Stavanger, og åpnet opp restaurant med mat av topp kvalitet, som alle har råd til.

LYSVERKET Rasmus Meyers allé 9, Bergen Lysverket er kanskje det nærmeste man kommer en Michelin-stjerne i Bergen noensinne. Barmenyen deres er for øvrig alene en grunn til å tilbringe en hel kveld her, uten å nødvendigvis jobbe seg gjennom en niretter.

COLONIALEN  Kong Oscars gate 44, Bergen Der nytt nordisk har blitt en dominerende retning i mat-Norge, klarer Colonialen å mane fram et slags «best of both worlds». Vinkartet er spredt, men sommelieren synes å ha en forkjærlighet for Burgund og Østerrike. Det beste med Colonialen har alltid vært den kjærlige, men bestemte servicen, og den er fortsatt en av byens beste, akkurat som restauranten.

5 SMIA Opplandsgata 19, Oslo Smia er sannsynligvis det beste stedet å ta med en date her i byen – det er utenfor allfarvei, men likevel sentralt plassert midt på idylliske Vålerenga. Smia legger ambisiøst opp til å både servere á la carte og ha to menyer med en tre- og en femretter hvor alt holder høyt nivå. Det som er litt ekstra spennende med Smia er at det er den eneste av Oslos bedre restauranter som utelukkende blir drevet av kokker med x-kromosomer.

FEDORA Frognerveien 22, Oslo Skal du unne deg en ordentlig amerikansk frokost i Oslo, har du inntil nylig måttet lage den selv, men med Fedora har Oslo endelig et sted der verdens beste og mest usunne start på dagen kan nytes i hele sin overdådige åre-fortettende herlighet. For selv ikke på Nighthawk, Oslos presumtivt autentiske diner, har det vært mulig å få tak i den høyt elskede og dypt savnede kaloribomben av en frokost.

BON LIO Fredensborgveien 42, Oslo På Bon Lio får du Tapas uten kjøttboller. Heldigvis! Bon Lio er en ny type tapasrestaurant, en slags gastrobar som sprer haute cousine til folket, i små doser og derfor til folkelige og overkommelige priser.

BARE PÅ 13 Torgallmenningen 13, Bergen Bare på 13 har jævlig mye sjel, og baller til å gjøre hva de vil, enten det betyr kompromissløse viner eller å servere de mest underlige kombinasjoner. Og det til 200 spenn for en treretters lunsj eller femretters middag til 500 – sjelden kost!

FAUNA Solligata 2, Oslo Leken tilnærming til mat pakket inn i en streng moderne nordisk innpakning. Fauna forbløffer anmeldere ved å være umulig å plassere i bås, ved at den tvinger deg til å ta stilling til det som faktisk møter deg på tallerkenen. Restauranten leverer topp mat, rettene er teknisk avanserte – ofte lekne overraskelser kamuflert i ny-nordisk drakt. Når du attpåtil kan slippe unna med å betale femten hundre spenn for magien, inkludert vin, er det nesten ingenting å utsette på Oslos heiteste nykommer.

SOT BAR & BURGER TMV-kaia 3, Trondheim I en tid der interessen for lokalprodusert mat og øl kan vippe over i tilgjort snobbete tapaskonsepter og overpriset pilsner, er Sot Bar & Burger ikke bare østbyens, men også en av Trondheims hotspots for en matopplevelse uten dilldall og overdreven etikette.

EGON Byporten, Oslo Et skrekk-kabinett. Egon Byporten er restauranten med høyest omsetning i Norge, men opplevelsen er påtatt hjemmekoselig, masseprodusert, dyr og fullstendig smakløs. Kombinasjonen av falsk hjemmekos og effektiv butikk blir så fremtredende at stemningen ikke er til å holde ut.

TO ROM OG KJØKKEN Carl Johans gate 5, Trondheim Om man spør seg frem for å finne «byens beste restaurant», er det ikke rent sjelden at To Rom og Kjøkken blir nevnt. En restaurant med velbegrunnet god selvtillit og god matkunnskap, trenger tydeligvis ikke mer enn to rom og et kjøkken for å overbevise.

6 ARAKATAKA Mariboes gate 7, Oslo Arakataka har lenge vært den restauranten i Oslo hvor du får best mat per krone. Dette stemmer fortsatt, selv om Fauna, Lokk og Le Benjamin puster Arakataka i nakken. Arakataka leverer. Alltid.

05/2015

RUCCOLA CAFÉ & RESTAURANT Vetrlidsallmenningen 7, Bergen En skulle nesten tro at Ruccola Café & Restaurant siktet seg inn mot Tinder-markedet, et sted der unge mennesker med nøktern økonomi kan gjøre sine sonderinger uten at det koster for mye. Men de var før vi smakte på maten, som bærer vitnesbyrd om at Ruccola også henvender seg til et kjøpesterkt og kresent publikum.

TANGO BAR&KJØKKEN Nedre Strandgate 25, Stavanger Bestill tre retter, eller tre retter med ost, samt vinpakke; resten overlater du til kokker og servitører. Er det ikke tid og anledning til den store festmiddagen, så anbefaler vi byens beste pizza som de passende nok serverer i baren.

BRYGGEN ASIAN COOKING Øvre Bakklandet 66, trondheim Med sin eksklusive innredning og sans for kvalitetsvarer fra Asia kombinert med kortreiste godsaker, har Bryggen klart å etablere seg som en av de beste restaurantene i Trondheim, både når det kommer til tradisjonelle asiatiske retter og ikke minst byens beste sushi.

TIJUANA KJØKKEN & TIKI BAR Thorvald Meyers gate 61, Oslo Det rikholdige romog tequiladominerte drinkkartet – servert i mugger – på Tijuana Kjøkken & Tiki Bar imponerer. Tacoen når imidlertid ikke helt til topp.

DØGNVILL Skagen 16, Stavanger Mens så godt som alle restaurantene i Stavanger serverer burger med ost, bacon og pommes frites – til frekke priser – har Døgnvill tatt sjansen på å lage en burgersjappe med et variert utvalg burgere akkompagnert av topp tilbehør.

KAMPEN BISTRO Bøgata 21, Oslo Oslos hyggeligste restaurant. Så hyggelig at de kommer seg unna med å ha Van Morrisons gladkristne låter på repeat. Kampen Bistro serverer rustikk husmannskost med gode norske råvarer, men med inspirasjon fra franske bistroer og italienske familierestauranter.

UNA PIZZERIA E BAR  Beddingen 14, Trondheim Der majoriteten av restauranter med italienskklingend navn preges av boksemat-topping, mistenkelig mange oppføringer på menyen og et rødvinsutvalg i krisetilstand, er Unas meny uten de vanlige skrivefeilene, pizzaen kommer fra en sentralt plassert steinovn og kelnernes vinkunnskaper er overbevisende.

PIZZA 28 Industrigata 1, Stavanger Pizza 28 har siden 1973 vært et herlig alternativ til de store pizzakjedene som satser mest på pappbeger og utkjøring – her satses det stort på både på kjøkken og bar. Drinkene i baren setter en spiss på besøket, og trekker deg tilbake til nåtiden med like gode cocktails som på Harry Pepper rett oppe i gaten.

LE BENJAMIN Søndre gate 6, Oslo Fantastiske råvarer, teknisk perfekt og til og med noen originale vrier på den gourmetpimpa klassiske rustikke franske maten. En definitiv favoritt blant byens beste kokker. Kunnskapsrike og hyggelige servitører leverer hovedstadens beste service.

F책 mer ut av byen din med NATT&DAGs byguide p책 mobil. Last ned din essensielle guide til Trondheim i dag!

www.avantgarden.no

KUNST INTERVJU

OLJEKUNST Verden er uansett totalt fucked, så litt oljefinansiert kunst fra eller til gjør vel ikke noe. TEKST EMIL FINNERUD LENGE HAR VI HATT en teori om at såkalte «samlinger» egentlig er stedet hvor kunsten går for å dø. Langt der nede, ti meter under bakken, i mørket, bak en armert dør, i et fuktregulert og temperert rom står kunsten og råtner på rot. Sjelden blir den tatt opp i lyset og vist frem – stikk i strid med kunstnerens intensjon og ønske. Sånn sett har vi absolutt ikke noe imot at Statoil viser samlingen sin. Men på den annen side kan vi sikkert, i likhet med alle dere kølturfolkz, hate Statoil for deres falske, krampaktige og cappen bak-fremforsøk på å kjøpe seg kulturell kapital. Men hey, verden er totalt fucked uansett, så litt oljekunst fra eller til gjør vel lite, eller hva? «Don’t kill the messenger» er det et godt engelsk ordtak som heter. I dette tilfellet er budbringeren kurator Marit F. Sundet, som på godt og vondt har påtatt seg oppdraget med å vise oss samlingen til storeulv, i utstillingslokalene til Vestfossen Kunstlaboratorium. I den anledning slo vi an en vennlig passiar med kuratoren over en fingerbøl olje, et fat arktisk vann og en neve tare.

GLEM ALT DU TROR DU VET OM ROMEO OG JULIE TEATERHUSET AVANT GARDEN: TENK OM IGJEN «JULIE + ROMEO»19.–21. MAI KL 19.00 50

05/2015

Hei Marit! Hva er bakgrunnen for at Vestfossen gjør denne utstillingen i samarbeid med Statoil? – Vestfossen Kunstlaboratorium er et sesongbasert kunstsenter med 2500 m2 til rådighet. For å lage store utstillinger som våre, er vi avhengig av innlån fra privat og offentlige samlinger, da vi ikke har midler for å betale for kunsten selv. Siden oppstarten i 2003 har vi derfor lånt inn kunst fra – og samarbeidet med – mange private og offentlige samlinger. Statoil har en omfattende samling og sjefen min, Morten Viskum, har tenkt på et slikt samarbeid lenge. Han forteller selv at det var en fotoutstilling på Statoils tidligere hovedkontorer på Lysaker som ga ham ideen. Han tok kontakt med Statoil som var positive til samarbeidet og i 2014 ble avtalen formalisert. Hvordan har du som kurator tenkt og gått frem med denne utstillingen? – Utgangspunktet for prosjektet var at vi skulle låne verk fra samlingen til sesongutstillingen vår. Det har vi også gjort og

alle verkene i utstillingen er fra Statoils samling. Møtet med Statoils kunstprogram åpenbarte likevel mer enn en samling, og i arbeidet med utstillingen ble det tydelig at vi måtte gå lenger inn i materien for å finne ut hva kunsten betyr i akkurat denne sammenhengen – på veggene i et stort konsern. Prosjektet «Tech 4 Change» er slik sett et todelt prosjekt. I den første delen av prosjektperioden har designer og fotograf Nina Ansten og jeg besøkt seks av Statoils kontorbygg – i Oslo, Trondheim, Stavanger, Harstad, Bergen og London – for å dokumentere hvordan kunsten fungerer på arbeidsplassen, hvordan kunstsatsningen har utviklet seg fra de første innkjøpene på 1980-tallet og frem til i dag, og for å samtale med ansatte om kunstsatsningen som gjøres på deres vegne. Tech(nology) 4(for) Change tar utgangspunkt i antagelsen at Statoil bruker kunsten som en teknologi for å generere tenkning, og dermed også skape grobunn for endring i den enkelte ansatte, som er Statoils viktigste ressurs. Selskapet har altså et instrumentelt forhold til sin kunstsamling, noe vi har ønsket å se nærmere på ved å undersøke hvilken kunst Statoil faktisk omgir sine ansatte med. Elefanten i rommet, som man dessverre ikke kommer utenom, er de såkalt «etiske» utfordringene med et stort oljeselskap som Statoil. Hvilke tanker gjør du deg om dette? – Jeg har tenkt veldig mye på dette i hele prosjektet og temaet oljesponsing av kultursektoren, kunst og kapital, kultur og næring generelt. Vestfossen Kunstlaboratorium driftes av offentlige midler, og slik jeg ser det hadde ikke min arbeidsplass eksistert uten et velferds-Norge utviklet og driftet på oljepenger. Institusjoner som den jeg jobber for har ikke penger til å kjøpe eller bestille kunst. Det har derimot private selskaper som Statoil. Som aktører på kunstfeltet, i all vår forskjellighet, kan vi være en ressurs for hverandre, noe jeg mener «Tech 4 Change» er et godt eksempel på. For ordens skyld vil jeg si at vi ikke har mottatt sponsorpenger fra Statoil, men lånt kunst fra deres samling. Hvis vi derimot hadde fått muligheten til å styrke Vestfossen Kunstlaboratoriums drift med en pengegave hadde jeg helt klart sagt et rungende ja.

Institusjoner som Vestfossen Kunstlaboratorium har ikke penger til å kjøpe eller bestille kunst.

ANBEFALT

AVGANGSUTSTILLINGEN 2015 Master i billedkunst ved Kunstakademiet (KhiO) Kunstnernes Hus, 30. mai – 14. juni Et sikkert vårtegn. Og som alltid spør vi oss: hvem i årets kull er kjedelig, smart, freak, sexy, cool og nerd? Og sist men ikke minst: Hvem kommer til å markere seg sterkt kunstnerisk i årene som kommer? Tatt landets størrelse i betraktning, kommer man ikke unna at kunstnere fra Norge gjør det ganske greit. Om dette skyldes utdanningen eller de praktiske, men visjonløse stipendene, vites ikke. Vi holder en liten knapp på at det på tross av og ikke på grunn av Norge, at norske kunstnere opp i gjennom historien har gjort det bra. En overvekt av kunstnerne som har hatt suksess utenlands, synes nemlig å nære et aldri så lite (morsomt og berettiget) hat til gamlelandet. Men tilbake til saken. Vi oppfordrer publikum til å vise solidaritet med masterstudentene gjennom å besøke utstillingen deres. Og hvem vil vel gå glipp av den alltid så morsomme gjetteleken, minglingen og drittslengingen? Alt under ett tak i et fullpakket Kunstnernes Hus – tjåka fullt med møkk dritings selvsentrerte kulturfolk! Detta blir så gøy atte. Skål!

GUIDE

LOVE STORY – VERK FRA ERLING KAGGES SAMLING Astrup Fearnley Museet, 22. mai – 27. september Polfarer, fjellklatrer, advokat, forlegger OG kunstsamler. Jøss! Hva blir det neste? Rørlegger? ANE GRAFF, TORA DOLVEN BALKE, MOHAMED ALI FADLABI Kunstnerforbundet, 30. april – 31. mai Et bra trekløver. Gleder oss spesielt til å se Graffs arbeider. Hun returnerte nylig fra den prestisjefulle The New Museum Triennial, i New York. Grattis! VÅRUTSTILLINGEN 2015 Fotogalleriet, 22. mai – 28. juni Nok et sikkert vårtegn. Utstillingsåpningen sammenfaller med annonseringen av Fotokunstprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond. Mye spenn i vente for en heldig jævel.

TEGNING, MALING, FOTO, SKULPTUR, GLASSKUNST, DIGITAL KUNST, UTSTILLINGER, 3D MODELLERING OG PRINT

MOTHOLIC MOBBLE PART 3 Kaia Hugin Stiftelsen 3,14, 27. mars – 3. juni. Kaia stiller også ut i Vigelandsmuseet i Oslo frem til 16. mai. I Bergen står det en ny video på trappene som nærmest tripper av rastløshet for å bli avspilt. PER INGE BJØRLO Gerhardsen Gerner 13. mai Kvalitetsgaranti. En av våre personlige favoritter. Dønn ærlig, personlig, upretensiøs, usentimental og sjelden talentfull kunstner. En kunstner vi er temmelig sikre på kommer til å skrive seg tungt inn i norsk kunsthistorie. Dette blir bra. Garantert. PS. Du kan lese et lengre intervju med Bjørlo lengre bak i avisen!

A LECTURE ON SCHIZOPHONIA Erik Bünger Lydgalleriet, 14. mai – 7. juni For de av dere som ikke vet det: schizophonia er et begrep som beskriver delingen av en original lyd og dens electroakustiske reproduksjon. Da vet du det! SCHIZOPHONIUM Amund Ulvestad Trøndelag Senter for Samtidskunst, 6. mai – 24. mai. Makan! Hva faen er sjansen for at to forskjellige lydkunstnere i to forskjellige byer stiller ut prosjekter som begge dreier seg rundt noe så ufattelig smalt som schizophonia!

GESTURES OF DISAPPEARANCE Arthur Cravan, Bas Jan Ader, Lee Lazono og Chris Burden NO.5, Bergen Kunsthall, 28. mai – 16. august Kunstnerisk tilbaketrekning En av de absolutt dølleste tingene ved å bo i lille Norge som kunstner eller kunstinteressert, er at man rent fysisk ikke får sett det man burde av kunst. En ting er Oslo, men hva faen gjør du hvis du bor på et knølete sted som si, Ålesund eller kremt, Bergen? Man kan i dag se en hel del gjennom internett, bøker, tidsskrifter og lignede. Men – et stort men – dét er ikke det samme. Så langt der i fra! Derfor mener vi man må stille når det en sjelden gang kommer storheter til byen. I Bergen Kunsthall sitt tilfelle er det nå arbeider av ingen ringere enn ikonet Chris Burden som venter. Utstillingen som er kuratert av Alexander Koch er, i følge Kunsthallen, en presentasjon av kunstverk og utstillinger som har vært vist andre steder i verden de senere årene. Programserien skal fungere som et motsvar til den økende akselerasjonen av både produksjon og resepsjon av kunst det siste tiåret. Det er en anledning til å skru ned tempoet, komme tilbake til og fokusere på utvalgte verk eller utstillinger. Utstillingens tema er «kunstnerisk tilbaketrekning» og utstilte kunstnere har det til felles at de forsvant fra den såkalte kunstverdenen på ulike møter og av ulike årsaker.

NEW WORKS Wenche Gulbransen Kunsthall Trondheim, 30. april – 14. juni En gammel og respektert stayer i gamet dette. I kunsthallen vil hun vise nye og gamle arbeider i en slags site spesific installasjon. PORTABLE DOCUMENT FORMAT Matt Keegan Rogaland Kunstsenter, 14. mars – 7. juni Kunstsenteret viser den første soloutstillingen av den amerikanske kunstneren Matt Keegan her til lands. Utstillingen er et tilbakeblikk over kunstnerens skulpturer siden 2006. EMIL FINNERUD

Kragerø Kunstskole er en to-årig forskole til høyere utdanning innen kunst-, design-, arkitektur- og kulturfag. Vi samarbeider med to universiteter i England hvor du kan ta det tredje året og oppnå en BA i Fine Arts eller Applied Arts.

• Skolebygget er topp moderne med en unik beliggenhet på brygga i kunstnerbyen Kragerø.

• Våre lærere er erfarne kunstnere og pedagoger med et bredt internasjonalt nettverk.

• Vi hjelper deg med bosted i Kragerø.

• Materialer, ekskursjoner og studietur til utlandet er inkludert.

• Godkjent av Lånekassen.

SØKNADSFRIST 1.JULI www.kragerokunstskole.no post@kragerokunstskole.no Tel: 98877356 05/2015

Følg oss på Facebook og Instagram

SCENEKUNST KOMMENTAR

GUIDE

ANBEFALT

SWEENEY TODD Stephen Sondheim Det Norske Teatret, 10. april – 13. juni Mørk musikal om en blodtørstig barberers hevntokt. NATTEN ER DAGENS MOR Lars Norén Nationaltheatret, 8. – 28. mai Et jævlig brutalt familiedrama fra en av nordens beste dramatikere.

Claude Régy: La barque le soir/ Båten om kvelden av Tarjei Vesaas. Foto: Pascal Victor/ArtComArt

SPYNORSK VÅR Er du en av dem som fikk din potensielle kjærlighet til nynorsken fullstendig spolert av norskfaget? Da bør du tilbringe mai og juni i teatermørket. TEKST TORA OPTUN NORSKFAGET KAN VÆRE utfordrende for alle involverte, noe Dag Solstads skildring av norsklærer Elias Ruklas utfriking i Genanse og verdighet perfekt oppsummerer. Rukla forsøker, av grunner han selv ikke har oversikt over, å formidle Ibsens genialitet til elever han inderlig godt vet er uinteresserte. Etter å ha mislykkes i å nå ut med sin velfunderte teori om doktor Rellings funksjon som Ibsens talerør i Villanden, klikker det fullstendig for stakkars Rukla; han kaller en elev for «fittetryne» og hamrer paraplyen sin til pinneved på en av skolens fontener. Konklusjon: Formidling av kanonlitteratur kan være et sant helvete. Kanskje har dette å gjøre med at mye av pensum til tross av (eller kanskje på grunn av?) sin genialitet, er særdeles ucatchy for en syttenåring. Men heller enn å gi folka det de vil ha (litteratur som jevnt over havner på minussida når det kommer til litterære kvaliteter), gjelder det å finne frem til noe bra som kan interessere. Erfaringsmessig vil jeg påstå at nynorskfolka skriver noen av de kuleste tingene, og heldigvis er teatervåren spekket med fine teaterforestillinger som beviser at spynorskfolk regjerer. Er du interessert i å lege noen av sårene norskfaget har påført deg, bør du få med deg følgende forestillinger: Den smarte jævelen Tarjei Vesaas skriver minst like skummelt drivende som hvilken som helst av dagens populære skandinaviske krimforfatterne, men språket er merkbart bedre og symbolismen er intelligent. På Black Box kan du se to fine Vesaas-baserte ting, laget av den anerkjente franske regissøren Claude Régy. Régy er kjent for å ha distansert seg både fra psykologisk realisme og det arrangøren kaller «såkalt politisk teater», så dette lover godt! Teaterforestillingen La Barque le soir (Båten om kvelden) er basert på Vesaas mest personlige roman, og filmen Brume de Dieu (Mist of God), basert på utdrag fra Fuglane, vil visstnok bli en «hypnotisk opplevelse».

En annen skarp nynorskskribent med forkjærlighet for fuglesymbolikk er Agnes Ravatn. I Fugletribunalet viser Ravatn at hun kan hanskes med alvorligere temaer enn ukeblader, og i likhet med Vesaas greier hun å skape en opplevelse av forestående fare. Teaterversjonen av romanen er å se på Det Norske Teatret, og den fabelaktige Marie Blokhus’ tolkning av den skandaliserte Alis Hagtorn er absolutt verdt å få med seg. Vesaas har vært inspirasjonskilde for et av de hotteste teaternavnene siden Ibsen, nemlig Jon Fosse. Fosses heydays forsetter på Nationaltheateret, hvor Anne Marit Jacobsen, leser opp Fosses kritikerroste roman, Morgon og kveld. Dette er mest sannsynlig i overkant sødmefulle greier beregnet på vestkantmennesker som innimellom liker å høre det «poetiske språket» nynorsk opplest av en av deres egne, så da er det bedre å gå for den yngre og kulere versjonen av Jon Fosse, nemlig Arne Lygre. Hans bejublede drama Ingenting av meg kan du se på Den Nationale Scene Bergen. Feminist og nynorskforkjemper Arne Garborgs Haugtussa er et fascinerende bra lyrisk verk om underjordiske vesener, kjærlighet og svik. Enhver som er, eller har vært, fjortis burde få med seg Ane Dahl Torp sinnsykt fine oppføring av Haugtussa, som hun gjør sammen med sin komponist- og trompetistektemann, Sjur Miljeteig. La Barque le soir/Båten om kvelden spilles på Black Box Teater 27. – 29. mai. Brume de Dieu (Mist of God) spilles på Black Box Teater 30. mai. Ingenting av meg spilles på Den Nasjonale Scene 9. mai – 10. juni. Morgon og kveld spilles på Nationaltheatret 2. mai – 11. juni. Haugtussa spilles Det Norske Teatret: 3. juni, 9. juni, 15. august, 26. august, 10. september, 15 september, 28 okotber, 11 november, 24 november. Fugletribunalet spilles på Det Norske Teatret 2. mai – 18. september.

Teatervåren er spekket med forestillinger som beviser at spynorskfolk regjerer. 05/2015

LA TRAVIATA Guiseppe Verdi Den Norske Opera, 24. april – 18. juni Operaen er forløperen til klassikeren Pretty Woman, og handler om en kurtisanes tragiske endelikt. EROS Juni Dahr Festspillene i Bergen, 31. mai – 2. juni Sexy oppsetning av en Duras-tekst som visstnok er «spesialtilpasset» det gamle industrilokalet Bergen Kjøtt.

JULIE + ROMEO Katja Brita Lindberg Produksjoner Teaterhuset Avant Garden, 19. – 21. mai Sirkus Shakespeare. Shakespeares Romeo og Julie er, i likhet med de fleste andre store romanser, en fortelling om gryende kjærlighet, og alle de distraherende følelsene som tar fra oss forstanden og nattesøvnen. Felles for disse fortellingene er at de ikke gir oss noe særlig innblikk i hvordan det fortoner seg etter denne intenst forførende innledende fasen. De elskendes romanse får som regel en betimelig avgang ved døden/lykkelig alle sine dager. Vi får derfor sjeldent et innblikk i hvordan det går når de to lidenskapelig forelskede slår seg til ro med hverandre, og mistet den gnisten som ligner galskap. Katja Brita Lindbergs Julie + Romeo dropper forspillet, og undersøker hva som skjer når kjærligheten innhentes av hverdagen. I forestillingen møter vi et par klovner (bokstavelig talt) som innbiller seg at de er Romeo og Julie, og bevitner deres streben etter å opprettholde forestillingen om at de er hemningsløst forelsket.

KAFKA FEAT. RÖYKSOPP Harald Eia, Nadina Bouhlou, Thorbjørn Harr Festspillene i Bergen, 29. – 31. mai Useriøst om verdens mest seriøse fyr, Franz Kafka. LEONCE OG LENA George Bückner Trøndelag Teater, 4. – 16. mai Et humoristisk og alvorlig lystspill om to unge kongelige. FEMT FLOTTE ÅR MED FRODE KOMMEDAL Tore Renberg Rogaland Teater, 2. mai – 14. juni Samtidsrealisme om siddiser fra han sykt kule stavangerfyren som innimellom er bitter på verden. SYLVI Minna Canth Det Norske Teatret, 21. mai Gjestespill om ei vill ung jente skrevet av omstridt finsk dramatiker. GREVLINGENS TIME Finn og Øyvind Schau Nationaltheatret, 2. – 30. mai Morsomt og alvorlig om foreldres hemmelige liv.

HOME VISIT: EUROPE Rimini Protokoll Festspillene i Bergen, 27. mai – 10. juni. Elektrisk stemning. Dokumentarekspertene Rimini Protokoll er kjent for å ha mestret en av de potensielt mest forferdelige kunstneriske grepene en kan foreta seg i teateret; publikumsinvolvering. I forestillingen Home Visit: Europe vil gruppen, som tittelen antyder, innta vanlige folks private boliger. Målet er å finne ut hva dette omdiskuterte krigsherjende og krigsherjete kontinentet Europa er for noe greier. Dette høres muligens skummelt ut, men det kreves ingen forkunnskaper for å delta. De 15 som får være med på én av disse selskapsleks-inspirerte seansene utstyres med et mentometer, som er noe så skummelt som et elektrisk apparat som måler publikums reaksjoner.

DIDO + AENEAS Henry Purcell Torshovteatret, 2. mai – 12. juni Underholdende om kjærlighet og død. PS: Inneholder spor av blokkfløyte. PORGY AND BESS George Gershwin Festspillene i Bergen, 27. – 28. mai Operaklassiker fra en kul komponist som visste at livet er lettere å leve om sommeren. VINCENT GOES SPLAT Will Greenway Det Andre Teatret, 28. – 29. mai Bittersøtt og morsomt om skyld, sorg og tyngdekraften. TORA OPTUN

HAMLET William Shakespeare Det Norske teatret, 15. – 29. mai Herrrlig selvbevisst. Hamlet er en av teaterhistoriens desidert beste drama, og hovedkarakteren en av teaterhistoriens desidert mest interessante fyrer, men det er krevende greier. Da er det bra at regissør Peer Perez Øian har laga en underholdende, smart og – våger vi si det – gripende iscenesettelse av denne mastodonten av en Shakespeareklassiker. Øian har laget en miks av det dypt tragiske og det latterlig komiske, og greier ved hjelp av Marie Blokhus å innfri lovnaden om å vise en herlig selvhøytidelig og selvbevisst Hamlet.

VAKTMESTEREN av Harold Pinter

Premiere i Teaterkjelleren 13. mai man - fre 18.30, lør 17.30 Regi Øyvind Brandtzæg Medvirkende: Harald Brenna, Jan Frostad og Trond-Ove Skrødal

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#vaktmesteren

Et gledelig gjensyn med en av fjorårets perler

OScAR Og dEN ROSA dAMEN av Éric-Emmanuel Schmitt

Spilles på Studioscenen 30. mai - 6. juni man - fre 20, lør 17.30 Regi Kjersti Haugen Medvirkende: Ragnhild Sølvberg

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Følg oss på Facebook og Twitter

@TrondelagTeater #oscarogdenrosadamen

MUSIKK ANMELDELSER

I denne utgaven har vi plukket frem tilfeldige presseskriv fra innboksen til NATT&DAGs musikkredaksjon, for å vie litt oppmerksomhet til de som vanligvis ikke når helt opp og blir anmeldt.

OTHER LIVES Rituals PLAY IT AGAIN SAM

Ut å stjæle gjesper Oklahoma-bandet Other Lives ga ut sitt første, selvtitulerte album i 2009, før de fulgte opp med gode Tamer Animals i 2011. Årets utgivelse Rituals fortsetter der de to andre sluttet, med en storslått, men nedtonet blanding av Fleet Foxes og Godspeed! You Black Emperor, hvis man kan tenke seg noe sånt. Selvfølgelig ikke en blanding hvor like mye av hvert band kommer tydelig frem, men mer som en blanding av to ting som blir noe helt nytt. Litt som når en

BLOMST Blomst INDIE RECORDINGS

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet Trondheimsbandet Blomst åpner sitt selvtitulerte debutalbum med en låt som heter «Meningen Med Livet». Ettersom jeg kan garantere dere at livet ikke har noe mening, og at det er umulig å overbevise meg om det motsatte på knappe to minutter og trettini sekunder, diskrediterer den kontrafaktiske låten resten av platen. Gir dette albumet samme terningkast som livet mitt, nemlig én. Her er et bilde av en søt katt som er skikkelig glad som du kan se på i stedet:

mannlig hest parer seg med et kvinnelig esel, og man får muldyret; denne standhaftige, men medgjørlige hybriden som er sterkere og hurtigere enn esler, og mer tålmodige og kraftigere enn hester, men som samtidig er litt kjipere enn begge sine artsfrender. Hest eller ei: Other Lives har ofte hatt en tendens til å bikke på ytterpunktene uten å være spesielt grensesøkende. De balanserer på en sentimental egg, de vagger ustøtt i overgangen til pompøsiteten, de surrer rundt muligheten til å bli kjedelige. Stort sett faller de ikke for fristelsen til å krysse de grensene. Det er bra. Samtidig er det noe av den balansegan-

gen som gjør at de blir stående på stedet hvil, og at albumet som helhet – og sangene hver for seg – blir i overkant like. Alt virker nøysomt arrangert, skrevet ut og spilt av de tre multi-instrumentalistene, og gjør at Rituals har et helhetlig inntrykk. Dessverre blir det helhetlig på samme måte som en onsdag på jobb i muldyrbingen kan være det: Kom presis, forhold deg til tydelige rammer, gjør arbeidsoppgavene dine. Følg med på møtet. Husk at muldyret liker å gå i samme spor som forrige gang. Ikke drikk for mye kaffe. Vokalist Jesse Tabish befinner seg som før i den langsomme nær-falsetten han

liker så godt, men på Rituals blir det enda tydeligere at det uttrykket blir for uttrykksløst i lengden. Midt mellom Robin Pecknolds følelsesfylte høyder og Father John Mistys oppgitte skuldertrekk og skjeve smil, finner man dessverre ikke annet enn enda en grunn til at albumet ikke leverer. Det høres bra ut, da. Det er pent produsert, imponerende spilt og generelt ålreit. Som å bli båret av et muldyr. Det er ikke like spennende som å ri på en hest, og det er ikke like uvanlig som å ri på et esel, men du kommer jo frem tilslutt. Det har bare vært en litt kjedelig tur. Daniel Ramberg

MALIN KULSETH

ANDREAS DAHL

THE SLITS «Typical Girls» THE CLASH «Train in Vain» Etter at jeg leste ferdig selvbiografien til Viv Albertine har disse to låtene fått kjørt seg. Om man kobler Vivs «Typical girls stand by their man» med Mick Jones såre «You didn’t stand by me» får man en vaskeekte, ulykkelig kjærlighetshistorie fra fortiden.

DREXCIYA Black Sea / Wavejumper (Aqualung Versions) Clone fortsetter sin iherdige melking av Drexciya-sjøkua. Rettferdiggjøres av at dette er a) to av de aller beste Drexciya-sporene, b) de to nye versjonene er om mulig enda mer sexy enn orginalene, og c) coveret er laget av preget papp. Alle elsker preget papp.

A-LAGET «Vesken» Jeg har ingen økonomiske interesser i A-laget, ok?

E.G OBLIQUE GRAPH Completely Oblique (Reissue) Musikken den ekle babyen i Eraserhead ville ha laget som trass 14-åring.

TODD RUNDGREN, HANSPETER LINDSTRØM, EMIL NIKOLAISEN «Put Your Arms Around Me» :D U.S. GIRLS «Damn That Valley» Har hatt et langvarig gjensyn med the Slits og the Clash de siste ukene, og selv om jeg nok ville foretrukket en av de to fremfor U.S. girls, appellerer denne låta sterkt til den siden av meg som blir rørt av historier om å føle seg trygg blant folk som lukter urin. CIVIX Theme from Seinfeld (Jazzy G mix) Elsker partiet mot slutten der bassen begynner å spasere vilt bak orgelsoloen.

Karima Furuseth

05/2015

SOUNDSTREAM Bass Affairs Han her har skjønt det. ROBERT AIKI AUBREY LOWE & ARIEL KALMA We Know Each Other Somehow FRKWYS fortsetter sin serie med «intergenerasjonelle møter». Høres kanskje ut som en elegant form for pedofili eller noe kjedelig på SV sitt valgkampprogram, men det er bare noe så uskyldig som to musikere i forskjellig alder som møtes og jammer litt. Blir i overkant steinerskole noen ganger, men alltid en fryd når Robert Lowe fyrer opp modulærsynthen.

ØYAFESTIVALEN, OSLO

HEAR ME ROAR To those I’ve left EP Hear Me Roar er en fyr som har spilt i Kvelertak. Det er jo ganske berømmelig spør du meg, å ha spilt i Kvelertak. Mye bedre enn å faktisk gjøre det! «An intensely honest songwriter who struggled in the dark and used songs to light the way out» står det i presseskrivet. Men hva er de strugglesa, tru? Fyren høres ut som en spak liten pallebordgutt som har mistet lua si på vei til Lyle & Scott-salget og ikke fikk kjøpt gul v-neck jumper i størrelse XS. Det høres ut som han skrev disse tekstene etter å ha slått opp «country music themes» på Wikipedia. Men det er betraktelig bedre enn Kvelertak, det skal sies. Hvilke karriereveier har du når du har sonet en tung tid i Norges nest svakeste rockeband? Jo, det lureste denne fyren kunne gjøre er å slutte å gjøre det han pleide, og det har han klart. «Americana» sier’n, men denne fyren ville

fått juling i det Amerika jeg elsket. Morgan Kane ville spent bein på Hear Me Roar! Fyren har hørt på musikken til den amerikanske americanamusikeren Tom Petty og tenkt for seg sjøl, «Hm, Tom Petty … Gudebenådet låtskriver eller bare clever fyr? Hva om jeg prøver å gjøre samma greie og ser hvor det ender opp?» Jeg hører steelgitarer. La oss gi oss med steelgitarer, gutta. La oss bare ta det skrittet ut i det store ukjente og si til oss sjøl at vi kan klare oss uten verdens billigste kiosktriks for ankeldyp countryestetikk. Idé til kunst: Smi om alle verdens steelgitarer til en diger to hundre meter lang munnharpe, for så å senke hele driten i Oslofjorden, tregt nok til at det tar tretti år før faenskapet når bunnen. Hyr inn Bertrand Besigye til å rope et spesialbestilt dikt for anledningen. Diktet er kun ett ord han står og gjentar i tretti år: «RETTFERDIGHET … RETTFERDIGHET … » Molly Heiberg

11.–15. AUGUST Onsdag 12/8

CHIC feat. Nile RodgersUS MastodonUS The War On DrugsUS Belle & SebastianUK Sondre Lerche Enslaved CaribouCA ShamirUS FoxygenUS Razika At The GatesSE Songhoy BluesML Courtney BarnettAU Years & YearsUK LåpsleyUK Fay Wildhagen Razika Drippin

Torsdag 13/8

Florence + The MachineUK Flying LotusUS RideUK

Father John MistyUS Tyler, The CreatorUS Sunn O)))US Run The JewelsUS Team Me Lianne La HavasUK Silvana ImamSE DaphniCA Torgeir Waldemar Silja Sol Smerz

Fredag14/8

BeckUS Alt-JUK Lars Vaular Jaga Jazzist Ida Jenshus Future IslandsUS ILoveMakonnenUS HookwormsUK AmasonSE AmenraBE Oral Bee & Da Playboy Foundation Siri Nilsen Taake Holly HerndonUS André Bratten

F.E.S.T. Laaangt ifra … THE BEST OF Mangler alt Det er ganske morsomt at Statens legemiddelverk har utviklet en database de kaller FEST, for å fremme trygg og effektiv legemiddelbruk. Det er ganske morsomt at FEST står for «forskrivnings- og ekspedisjonsstøtte». Det er ikke HAHA-morsomt, men det er ganske morsomt. Det hadde vært fint om Laaangt ifra … THE BEST OF, det syvende albumet til Haldenbandet F.E.S.T., hadde inneholdt noe som var ganske morsomt. Eller HAHA-morsomt, til og med. Det gjør det dessverre ikke. Det er mye rundt bandet som er ganske morsomt. Blant annet er det ganske morsomt at presseskrivet innleder med setningen «Fyll, ereksjon, sex og tullball er bare noen av ordene som kan beskrive dette bandet». Det er et ganske morsomt

og kjærkomment avbrekk fra norske presseskrivs vanlige omgang med ord som «atmosfærisk», «krevende», «personlig» og «mangefasettert». At passordet man måtte bruke for å få tilgang til albumet før det ble sluppet offisielt var «presserunk», var også ganske morsomt. Det fikk meg i det minste til å tenke på NRKs Marius Asps NRKkommentar «Den store norske runkesirkelen» fra 2012, om den etablerte norske musikkoffentlighetens servile omgang med hverandre og TV-kommersialisme. Ganske morsomt, for den som liker den slags. Jeg skal være ærlig: F.E.S.T. er ikke en del av en norsk musikkoffentlighet som jeg kjenner så godt til. De høres ut som de mindre begavede fetterene til Plumbo, eller som et Luxus Leverpostei uten musikalsk retning eller humor. Det siste er verst: Albumet er totalt blottet for humor. Det finnes ikke en eneste god

punchline eller morsom observasjon, kun noe som fremstår som trøttende sosialrealisme blandet med noen forsøksvis kontroversielle meninger, uten at noen av de er kontroversielle nok til å nevne. Det er generelt lite som er verdt å si om Laaangt ifra … THE BEST OF annet enn noen kalde fakta. Det er 22 spor. Mange av dem handler om fyll, ereksjon, sex og tullball. En handler om at polakker er blide og arbeidsomme. Noen ganger synger de på svensk. Det er hverken morsomt, bra eller sjokkerende nok til å få en karakter i noen av ytterpunktene, men er såpass lite engasjerende at en karakter midt på treet er det eneste som er fortjent. Det beste som kom ut av dette var at jeg fant ut at Statens legemiddelverk har utviklet en database de kaller FEST, for å fremme trygg og effektiv legemiddelbruk. Noe mer er det egentlig ikke å si. Daniel Ramberg

Lørdag 15/8

Susanne Sundfør ThåströmSE ag Emilie Nicolas deLillos ULøtsrdolg t

Bad ReligionUS Fat White FamilyUK JackmasterUK Sturgill SimpsonUS TorcheUS The Julie RuinUS Broen Møster! Vince StaplesUS Bjørn Torske Bendik PharmakonUS IbeyiFR/CU Slutface Miss Tati Trondheim Jazzorkester & Kristoﬀer Lo Krakow Benjamin BookerUS Natalie PrassUS

Ikke plassert på dag: Anna of the North, Thea Hjelmeland, Sauropod, Spectral Haze, The Switch

Dagsbilletter i salg! Billetter: Billettservice.no |05/2015 oyafestivalen.no 55

MUSIKK ANMELDELSER

PELLE BAMLE

Livsbejaende musikk for våren! WENCHE MYHRE «Vi Lever» «For livet skal vi sloss så lenge det går blod igjennom oss!» Covres av et mildt sagt livsbejaende Oslo-orkester på deres kommende album. Det gledes! EUROPE Days of Rock n Roll På Europes nye album finnes det et gitarriff som er mye bedre enn det synthriffet fra 1986. ASH «Shining Light» Best akkurat nå alltid, men ekstra bra akkurat nå.

DANIEL RAMBERG

THERESE AUNE «Hedina» Jeg fikk en hjemmelaget Therese Aune-demo i 2005, og siden den gang har hun bare blitt bedre og bedre. Den første singelen fra EP-en Coocon er en ny, foreløpig formtopp. LARS VAULAR «Det ordner seg for pappa» I 2005 kom Tier’n og Lars’ debutalbum Tilbake til stripa: Forberedelsen. Jeg husker ikke helt hvordan jeg fikk tak i den, men vet i hvert fall at jeg tok kontakt med Lars, via PM på det nå nedlagte forumet til hiphop.no, for å fortelle hvor kult jeg synes det var. 10 år etter er det fortsatt kult. TRAVIS BRETZER Waxing Romantic Mac DeMarco-esque, Mac DeMarco rip-off, potayto, potahto.

KARIMA FURUSETH

I anledning ingenting spesielt presenteres en liste over knallbra folkrockere med eksepsjonelt kjipe liv. Vær så god, her har dere litt PERSPEKTIV! JACKSON C. FRANK S/T Paranoid schizofren gitarkamerat som dro til New York for å finne Paul Simon. Fant ikke Paul Simon, men ble skutt i øyet av noen kids som lekte seg med sprettert, og ble følgelig blind. Døde av lungebetennelse i 1999.

3 5

FJODDELORD «Fjoddelord» BERGEN BURNING

LARSIVELI «Alltid» FAMILIEN RECORDS

Øst mot vest Bergen har lenge gått i bresjen for å ha en upretensiøs tilnærming til rapmusikk. Tier’n og Lars radbrekte og sjonglerte norsk grammatikk med en lekenhet som såvidt meg bekjent ikke eksisterte i Oslo tilbake i 2005. A-laget har hovedsakelig alltid hatt en hedonistisk oppstemthet, og artister som Yoguttene og $ushi X Kobe har i det siste årene fjollet rundt på alvorlig vis til glede for alle som mener norsk østlandsrap har vært preget av for mye selvhøytidelighet. I etterdønningene av disse artistene har det kreative kollektivet Bergen Burning plukket opp et mer britisk grime-sound med låta «Fjoddelord». «Eg driiter G bokstavelig talt», utba-

05/2015

sunerer rapperen Fjoddelord, og den vaklende og pratete flowen utviser en viss upretensiøs sjarm. Beaten ser ut til å være på en evig oppadgående stigning, men når den slippes ut i fri flyt, får den et dub-aktig element som føles slapt og uinteressant. Mer interessant blir låta når en jagende og hard synth sparker inn og løfter det intetsigende maset til rapperen om at han er fra Loddefjord eller Fjoddelord til en noe mer catchy begivenhet. Det stopper likevel ikke her (låta varer i nesten 7 minutter): Beaten endrer igjen drakt, får et stakkato preg, og plutselig synger rapperen med en skingrende intensitet jeg gjerne skulle ha hørt mer av. I det store og det hele er det vanskelig å forholde seg til en låt som «Fjoddelord»: Nesten umikset rapmusikk med prateflow om å drite penger/hasj. Om man er glad i de upretensiøse røttene til Bergensrap, ser «Fjoddelord»

dessverre ut til å bikke over i det amatørmessige på den ikke fullt så sjarmerende måten. På den andre kanten av landet er inderligheten i rapmusikk tilbake for fullt. Rapperen Larsiveli er en del av Hortensgjengen $kogslosjen som består av produsentene i Soul Division (Fader Danne Mane og Kong Makko Makkeba), samt rapperne Larsiveli og Jesse Greene. Selvransakende tekster med pekefingerretting mot mennesker som lever livet sitt på uekte vis har alltid virket å være en naturlig del av østlandsrappen, gjerne med uheldige utfall. Det er en hårfin balanse mellom å virke belærende og å kommentere den allmenne psykiske folkehelsen anno 2015, og Larsiveli ser ut til å ha truffet en god balanse i en sjanger hvor det å være blærete tross alt er en grunnsten. «Jeg sto og bløste løv, hørte Ferarri på radioen, tenkte faen jeg må greie det der jeg

og», konstanterer Larsiveli, og det er noe med den lakoniske likefremheten hans som virker ektefølt. Stahet og sult, blandet med ydmykhet og koketteri: Larsiveli fremfører konkluderende punchlines som han lar henge igjen til ettertanke. Det er mye Drake og Noah «40» Shebib i låta «Alltid», mye individualisme og ensomhet, selv om den sedvanlige «gutta»-mentaliteten er allestedsnærværende. Godt hjulpet av en nydelig luftig og dempet produksjon signert Soul Division, legger Larsiveli lag med forvridde stemmer og tøffe adlibs. Den litt slepne artikuleringen hans høres også akkurat passe nonchalant ut. Larsiveli har karismaen som har løftet frem artister som ovennevnte Ferarri og Arif, og han har potensiale til å gjøre noe som for mange anses som rappens fremste mål: Å fortelle en historie hvor lytteren ikke kan unngå å høre etter. Kristoffer Jakobsen

JUDEE SILL «Crayon Angels» Prostituert, kriminell, kristen, heroin- og kokainavhengig og totalt oversett av sin samtid. Det var ikke før tidlig totusentall Sills fantastiske katalog fikk en fortjent vår. Hun døde av en overdose i 1979, angivelig etter å ha gjenopptatt heroinforbruket etter en rekke ulykker og påfølgende operasjoner. SANDY DENNY «It’ll Take A Long Time» Det tidligere Fairport Convention-medlemmet Sandy Denny falt – som mange andre, dessverre – inn i den bekmørke rusavgrunnen i løpet av sin karriere. Det var imidlertid fallet i en trapp som indirekte sto for hennes endelikt: Som følge av skadene hun fikk da hun tryna, kombinert med en velsmakende medisin- og ruscocktail, døde Denny i 1978, bare 31 år gammel.

SVEIN STRØMMEN

MALIN KULSETH Avtroppende musikkredaktør i NATT&DAG Du veit den derre lystige gummifisken som synger «Don’t worry be happy» og spreller i vinden når du labber forbi og plukkes opp av den derre infrarøde pekeren? Oppfunnet av Joe Pellettieri i 1998, hæ? Du har vel et par av disse på veggen i kitschpalasset ditt, hm? Vi hadde en slik fisk i lange tider på kontoret, bare at den het Malin og jobbet som musikk- og nettredaktør og sa «FYYYYYYY FAAAAAEN» hver gang du gikk forbi skrivebordet hennes, for hele jævla tiden var det en eller annen tulling som hadde sendt et iddjotpromoskriv, sagt noe tåpelig på internett eller bare vært tilstede. Et par ganger tror jeg hun sa «FYYYYYYY FAAAAAEN» fordi jeg gikk forbi også, jeg er jo sjøl en lassis uten like. Det var garantert fortjent! Men altså, grunnen til at jeg nå skriver til dere i Åndenes Makt er at nå som Malin har gitt seg og labbet avgårde til andre avenyer og boulevarder, kan vi få ordnet et «fy faen»-ekko som driver og gjaller og står på her på kontoret fremover? Det må vel kunne fremprovoseres med noen runebommer eller noe? Det er alt jeg ber om.

INTERVJU

TODD RUNDGREN / LINDSTRØM / EMIL NIKOLAISEN Runddans SMALLTOWN SUPERSOUND

Olympiske Rundgrener Det er ikke til å stikke under stol at forventningene knyttet til supergruppekonstellasjonen Rundgren, Lindstrøm og Nikolaisen har vokst seg skyhøye de tre årene prosjektet har vaket i det golde skyggelandskapet vi kaller musikkpressen. Tre musikalske ess i én og samme gryte, alle fra forskjellige leire og generasjoner, kunne i verste fall bydd på ren fiasko; et bedrøvelig produkt av kunstneriske egoer i vill fektekamp, fullt av kokketerende indignasjon. «Jeg har laget musikk siden ‘68, fordømte lasaroner», kunne Rundgren

ingen kioskvelter for den som er hippen på en quick fix: de øyensynlig tolv sporene er nemlig én lang, tildels improvisert låt på trettini minutter, full av nye ideer og djevelskap. En (enda mer) trippy tolkning av Funkadelics «Maggot Brain». Som å begi seg inn i et ormehull av nyvinninger: totalt ukjente rom, og arkitektur du aldri har sett før. Ukjente konstruksjoner fra et univers du ikke visste eksisterte. «Vi er tosker! Drittmennesker! Tufser som går rundt uten mål og mening, som kaster bort tiden på groteske gjøremål», får platen deg til å tenke. Og det er vi jo, men av og til er det godt å bli minnet på det. Bare ikke heng deg ennå. Vent til denne platen kommer. Karima Furuseth

brølt, mens han kastet XTCs Skylarking rett i fleisen på sine medsammensvorne. «Hold kjeft, tjukken», ville Nikolaisen kanskje replisert, så perpleks av ærefrykt at han snublet i sitt eget silkeskjerf og dermed veltet kaffe ut over miksepulten, «ditt virke rekker Serena Maneesh til anklene!». Han lyver så det renner av ham, selvsagt. «Kjeltringer! Det er JEG, Oslo-discoens tredje far, som er majesteten i rommet», kunne Lindstrøm ha deklamert uten et snev av sjenanse mens han slo seg på brystet. Og så ville hodepinen vært et faktum. Det er imidlertid ikke i nærheten av det som foreligger, for Runddans er en oppvisning i samstemt presisjon. Albumet er nok

RADIO FENRIZ Darkthrones Gylve Fenris Nagell lager Soundcloudradio med de beste låtene fra 2015. TEKST PELLE BAMLE I PÅSKEN ANNONSERTE Fenriz via facebook-siden Band of the Week – der han ukentlig trekker frem et band han mener fortjener det – at han hadde laget en radiosending, Radio Fenriz, fordi «the credible national radio show here in Norway was taken down».

1 Månedens beste singel- og EP-slipp Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

MOVE D & DJ JUS-ED Brothers EP 12"

DORISBURG Computer Drumming 12"

K. HAND Rhythm Is Back

UNDERGROUND QUALITY

BOSSMUSIK

ACACIA RECORDS

På EP-en Brothers fusjonerer Move D og DJ Jus-Ed den trøtte tyske byen Heidelberg med den shitty forstaden Bridgeport, og sammen gjør de to deep house-legendene stas på acid house, altså sjangerens aller beste forgreining. «Four years plus in the making», står det på baksiden av utgivelsen. Vår husdetektiv synes dette var absurd lang tid for å lage fire spor, og tok en kjapp telefon til Move D for å få klarhet i sakene: «We didn’t work on this for four years, as the press release suggests, more like four days», sier han i en kort kommentar til NATT&DAG. «Helt konge utgivelse likevel», svarer vi.

Den simpelthen RÅBRA etiketten Bossmusik styres nesten urovekkende stødig av en av Stockholms mest fremadstormende DJ-er Johanna Schneider. Den (åpenbart) perkusjonstunge Computer Drumming er etikkettens femte utgivelse, og Dorisburgs – aka Alexander Berg, som ellers fungerer som den ene halvdelen av Genius of Time – tredje på Bossmusik. Utgivelsen har allerede blitt blurba av kreti og pleti av toneangivende stemmer, og det er fare for at den straks finner veien inn i platebaggen til store deler av det technointeresserte kontinentet.

Kelli Hand er en vaskeekte techno- og houselegende fra Detroit som har vært i episenteret for sjangeren siden dens spede begynnelse. Førstedame, kaller de ‘a! Hun grunnla etiketten Acacia i 1990, og har utgivelser på blant annet Tresor under beltet. Rhythm Is Back er en reutgivelse fra det herrans år 1993, og har en helt forferdelig B-side, så ikke hør på den! A-siden, med «Flash Back», derimot, er både utsøkt og lekker på én gang. Saaaaaktegående acid som bør gre selv den mest strihårede lauskatten medhårs.

KARIMA FURUSETH

Hvilket nedlagt radioprogram er det du sikter til? – Limbo på P13, for fæen. Der spilte jeg mye kred, men WTF, det ble tatt av plakaten. Kredibelt å få internasjonal metal servert av Pyro liksom … Hva er tanken bak Radio Fenriz? – Det blir litt som med hvorfor jeg starta Band of the Week. Jeg fant mye nytt og interessant gjennom Resident Advisor og tenkte at, hey, jeg får jo selv en hel masse interessant musikk, hvorfor ikke dele? Hva ellers skal man med masse SoMefollowers? Promotere SEG SELV? (Spark til omtrent alle andre artister). Nå som jeg etter hvert har rota meg inn i PROMOsirkelen, hvor man får hundrevis (ligger på 6–700 metal-promos i året nå, personlig) av skiver å sjekke ut hvert år, så tenkte jeg: kan jo dele de feteste låtene, da. Respekt til alle som driver ÅNKLI radio, men jeg kjører Soundcloud med download-funksjon, slik at man slipper å streame eller sitte BENKET når det eventuelle radioprogrammet skulle gå på lufta. Soundclouden min er jo ganske så aktiv fra før av, så det at jeg legger ut andres musikk på forskjellig vis (også beatmiksa house-greier, seff) er ikke akkurat noen nyhet i seg selv. Hva er konseptet? – Har hørt mange metalutgivelser fra i år. Så langt ligger jeg og vaker på typ 180 … Spiller det jeg syns er de beste låtene. Nobrainer. Også prater jeg da, meget nasalt, da

jeg kun har en rævva Shure-mikk. Men jævla lite prating, jeg hater jo trivia og info rundt musikk, presseskriv leser jeg ikke (mest interessant for de som liker å lese «The new and highly ANTICIPATED album from … » et utall ganger), så som vanlig får musikken stort sett snakke for seg selv. Det er liksom nok av de som må bable en halvtime før de setter på en låt med Joni Mitchell. Du sier planen er å spille de beste utgivelsene fra 2015. Hvor ofte kommer du til å sende? – Typisk at jeg tillegger meg chores som jeg egentlig ikke har tid til, men metalscena har aldri hatt mer å rutte med enn nå, så EGENTLIG burde jeg skvisa inn annenhver måned. Tipper det blir fire ganger i året, bare. Men da får man i tillegg crème de la crème. Hva savner du på radio i Norge? – Hører ikke på radio. Det vil si, vi (kona og meg) hørte på radio i stad for morro skyld. Der var det noe som het Kings of Leon. Noe sippete greier som fikk meg til å tenke at Journey hadde kicka assen dems med begge henda bindi bak på ryggen. Hva er bra? – Radio Nova og Orakel er vel bra. Men jeg har ikke snøring, ass. Egentlig frekt av meg å kalle det RADIO FENRIZ men det virka som en ok greie der og da. Hvem er ditt radioprater-forbilde? – Tom Mathisens julekalender. Og Radioresepsjonen. «Skutt og drept i fjeset»kostelig.

Metal-scena har aldri hatt mer å rutte med enn nå. 05/2015

FILM ANMELDELSER

THE LONGEST RIDE Regi: George Tillman Jr. Med: Britt Robertson, Oona Chaplin, Scott Eastwood, Melissa Benoist, Alan Alda, Jack Huston Kjærlighet varer lengst. Postkortets estetikk kan i korte trekk oppsummeres som en komprimert, idyllisert gjengivelse – en synekdoke og/eller karikatur – vanligvis av et eller annet feriested. Det er en billig og overflatisk representasjon som begeistrer kun den som aldri har vært der selv. Takket være The Longest Ride kan vi nå oppleve en postkortgjengivelse av Kjærligheten. North Carolina, hvor historien utspiller seg, er oppsummert med kveg og cowboyhatter, men sørstatsaksent er merkelig lite utbredt. De sporadiske tilbakeblikkene til 1940-tallet består av veteranbiler og litt sepiatone. Forelskelse uttrykkes som en

spasertur i strandkanten. Dette er mer enn «effektiv historiefortelling». Hele filmuniverset er fundert på postkortestetikken. Vi følger studenten Sophia, som snart skal flytte tilbake til New York for å jobbe i et kunstgalleri, men brått faller for okserytteren Luke. Han serverer henne hurtigmat ute i naturen i stedet for å prøve å ligge med henne umiddelbart – en ekte sørstatsgentleman, og den samme typen gentleman som nekter å bli påspandert drinker av en kvinne. «Jeg ringer deg», sier han. «Det er sånn det funker her nede». Rake motsetninger, altså, og det verste tenkelige tidspunktet for forelskelse, men Sophia har likefullt falt hodestups for bondekjekkasen. En gammel mann de har blitt kjent med kimer inn med sin egen kjærlighetshistorie om hvordan han og kona klarte å holde sammen til tross for hans sterilitet og hennes

verpesyke. Kjærlighet handler om å inngå kompromiss, prekes det, og det ender Luke og Sophia også med å måtte gjøre. Ikke at det egentlig har noe å si, for filmen ender med en så mirakuløst lykkelig tvist at øynene burde rulle bakover i skallen på enhver halvveis kritisk tilskuer. Med sine historier om tilsynelatende umulig kjærlighet går The Longest Ride skamløst etter tårekanalene, men den er så formulaisk og steril i uttrykket at det hele klinger falskt. La gå, dette er et lettfordøyelig melodrama myntet på tenåringsjenter, men laget med en åpenbar ovenfra-og-ned-holdning overfor målgruppen. Med tanke på filmens budskap og tematikk, er det slående hvor lite lidenskap det er å finne i selve produksjonen. The Longest Ride er som et frieri fra noen du vet misliker deg. Atli Bjarnason Premiere 1. mai

COBAIN: MONTAGE OF HECK Regi: Brett Morgen Med: Kurt Cobain, Courtney Love Kurtprosa. Regissør Morgen har hatt en enestående tilgang på privat materiale, og fått Cobains nærmeste i tale. Det som kan lyde som den ultimate fan-filmen søker i stedet å rive ned Nirvanafrontfigurens ikonstatus; å plukke på forestillingen om rockeguddommeligheten til det punktet hvor et menneske er alt som står igjen. Filmen skyr demonstrativt unna selvmordet, og nøyer seg med å konstatere det med en tekstplakat. Vi har hørt den historien utallige ganger, og Morgen nekter å fri til den forgudende dødskulten. Montage of Heck var navnet på en mixtape som Cobain satte sammen på et tidspunkt. Det gjøres intet stort poeng av frasens opprinnelse, men

som filmens tittel er den særdeles beskrivende. Utover de sporadiske intervjusekvensene består filmen nærmest utelukkende av arkivmateriale, klipp fra hjemmevideoer og avbildninger av Cobains notatbøker. Et portrett av mannen konstrueres ved hjelp av hans levninger. Det hele er nakent og rått, og forfriskende fritt for sensasjonalistiske grep. Filmen anerkjenner Cobain som et gedigent talent og som en person med dype emosjonelle problemer, men ikke for å uten videre stemple ham som et «plaget geni». Således fungerer filmen som en slags korreks til en kultur som har gjort krav på Cobain til eget forbruk og fetisjering – implisitt problematiserer den måten vi som samfunn forholder oss til alle våre gullkalver. Den mytologiske tåken blåses effektivt bort. Vi presenteres for et temmelig gjenkjennelig bilde av en ung mann, som tidvis er morsomt og rø-

rende, men alltid med tragiske undertoner. Cobain og kona Courtney Loves hverdagsliv er ganske vakkert i sin trivialitet, men enkelte av klippene føles som de varer en evighet. Da er de enerverende, utmattende, tragiske. Virkeligheten smyger frem: To nevrotiske junkier, og en hverdagslykke med snarlig utløpsdato. Morgen binder det hele sammen med forseggjorte animasjonssekvenser og rastløse montasjer preget av Nirvanas estetikk, men hopper over sentrale hendelser i bandets historie for å holde fokuset fiksert på Cobain. Om dette er en hyllest, er det i den mest empatiske forstand, idet den gir Cobain en stemme som inntil nå har blitt overdøvet av de skrikende masser. Som dokumentarportrett av en superstjerne preges den av en intimitet som trolig savner sidestykke. Atli Bjarnason Vises på Cinemateket i Oslo til 11. mai.

AVENGERS: AGE OF ULTRON Regi: Joss Whedon Med: Scarlett Johansson, Chris Evans, Cobie Smulders, Chris Hemsworth, Elizabeth Olsen, Aaron Taylor-Johnson, Robert Downey Jr., James Spader, Jeremy Renner, Samuel L. Jackson, Paul Bettany, Mark Ruffalo, Don Cheadle Ultronstället. Ingen grunn til å late som om Avengers: Age of Ultron er noe annet enn to og en halv time med spesialeffekter og ting som blir ødelagt i voldsomt tempo. Det er kanskje ti–femten minutter av filmen som inneholder annet, men om du ønsker å se mennesker, roboter, romvesener, guder, hybrider av disse – noen fra fortiden, noen født i går, noen med ekstraordinære evner, andre med ordinære evner – hamre og skyte løs på hverandre i et par timer, så er Avengers: Age of Ultron laget for deg. Filmen inneholder en fantastisk variasjon av vesener som hamrer og skyter løs på hverandre. Spørsmålet som

melder seg er: Hvorfor bry seg? Tegneserievold er konsekvensløs vold, vold som ikke setter spor. Forenklet, binær vold: den dreper, eller den dreper ikke. Den er resolusjon (eller mangel på dette) i sin enkleste, mest primitive form – et narrativt virkemiddel for å påvirke en situasjon uten annet enn intensjon og et legeme. Skade, traume, lidelse – dette finnes ikke. Ikke engang voldelighet finnes i tegneserievold. Den er det motsatte av vold for voldens skyld. Å spørre etter konsekvenser er å stille feil spørsmål, for den ødelegger ingenting som ikke kan repareres og bygges opp igjen like god som ny. Hva er det da som står på spill? Joda, handlingen i Avengers: Age of Ultron involverer et forsøk på å utrydde menneskeheten slik vi kjenner den, men ingen kommer til å sitte i kinosalen og være sterkt emosjonelt engasjerte i skjebnen til filmuniversets sivilbefolkning, ei heller i skjebnen til filmens Hevnere. Superhelters nar-

rative styrke ligger ikke i deres relaterbare menneskelighet, men i idealene de representerer. Tegneserievold egner seg for superhelter nettopp fordi du uansett ikke kan volde fysisk skade på et metafysisk ideal. Om superhelters legemlige skjebne skal bære resonans, må idealene de representerer være satt under tvil. Det krever manusarbeid. Avengers: Age of Ultron tematiserer slike evige moralske dilemmaer som: er det kult å drepe alle, eller er det litt kjipt? Tilløp til videre tematisk utvikling drukner i visuelle effekter og actionsekvenser. Er disse estetisk eller teknisk nyskapende? Minneverdige? Kort sagt, nei. Når nevnte tilløp til historiefortelling også virker mot sin hensikt ved å forsøke å menneskeliggjøre karakterene gjennom arketypisk forhistorie som bare karikerer ytterligere, ender man med en film uten et eneste sterkt kort på hånden. Trond Gausdal Premiere 22. april

05/2015

FROM WRITER/DIRECTOR NOAH BAUMBACH

BEN

NAOMI

ADAM

STILLER WATTS DRIVER

HHHHH

”Nær perfekt fulltreffer” - The Guardian WHILE WE’RE YOUNG Regi: Noah Baumbach Med: Ben Stiller, Naomi Watts, Adam Driver, Brady Corbet, Amanda Seyfried, Charles Grodin Stiller ikke i Allens klasse. La meg for en gangs skyld bruke en annen regissør for å forklare hva som er galt med While We’re Young: den regissøren Noah Baumbach dessverre har blitt sammenlignet med fordi filmen handler om voksne menneskers voksesmerter, oppskrudde relasjonelle komplikasjoner og det kreative mannlige egoets forsøk på å kontrollere verden, det vil si New York. Et par anmeldere har snakket om de positive likhetene, nå skal vi snakke om de negative forskjellene. Nei, Baumbach er ikke den nye Woody Allen. I likhet med Allens filmer har While We’re Young en kortvokst og angstbitersk kunstner i hovedrollen. Josh (Stiller) er dokumentarfilmskaper, mens kona Cornelia (Watts) er produsent i samme sjanger. Og nei, Josh har ingen ny film ferdig, de har ikke barn, og ja,

de har prøvd. Men så åpner himmelens sluser seg, og inn i livet trer Joshs unge fan Jamie (Driver). Og skulle du ha sett, han lager også dokumentarer! Og kona Darby (Seyfried) lager hva? Organisk iskrem! Og hvor bor de? På et industriloft i Brooklyn! Og vil de ikke komme og henge? Og vil ikke Josh co-regissere Jamies film om facebook og IRL?! Og er det ikke deilig å være unge igjen og unngå plikthenging med bestevenner og babyer? JOOO!!! Eller vent … Og mens det eldre paret kaver seg ut av de unges bakholdsangrep, har Jamie snart brukt parets kontakter til å karre seg opp og frem, mens Josh selv blir stående like uforløst med sine gammeldagse kvaler. Ja, for så teit og brutal er samtiden, sier Baumbach, og så STOR er forskjellen mellom generasjon X og generasjon Z: X er akterutseilte, sannhetssøkende nølere, mens Z er skruppelløse opportunister. Omtrent så anmassende, gammelmodig og lite sofistikert er plottet og tonen i While We’re Young. Motsatt av Allens New Yorkinneforståtte, men allmenn-

menneskelige intelligentsia-portrett fra 1970- og 80-tallet, har Baumbachs Brooklyn blitt et merkelig datert semi-selvironisk hipsterportrett: Josh/Stiller har ikke Allens komplekse nevroser og reflekterte bunnlinje, Cornelia er ingen Annie Hall, og romansen dem imellom er blottet for Allens keitete alvor og lune hummer-absurdisme. På den andre siden av generasjonskløften er Darby/Seyfried tam, mens Adam Driver lener seg tungt på Girls: få minneverdige replikker og desto flere utstuderte namaste-hender løftet til brystet for å vise falsk respekt for de eldre og «klokere». «Vittige» sleivspark til (hipster-) yogabevegelsen iscenesatt mot det hippe parets «idiosynkratiske» industriloft innredet med VHS-spiller, høne i bur og en «eklektisk» miks av LP-plater. While We’re Young er utdatert livsvisdom for hjemmesittere med ti år gamle romantiske ideer om Brooklyn. Inderlig umorsomt og uintelligent fra en stemme hyllet for å snakke vår generasjons sak. Stakkars oss. Ragnhild Brochmann Premiere 8. mai

SKAMMERENS DATTER Regi: Kenneth Kainz Med: Rebecca Emilie Sattrup, Jakob Oftebro, Maria Bonnevie, Peter Plaugborg Nei, JEG er Dina! Etter at danske Lene Kaaberbøl ga ut Skammerens datter i 2000, har Skammer-bøkene blitt en bestselgende bokserie for barn og ungdom. Det er ikke vanskelig å se hvorfor: Som en perfekt krysning mellom klassisk skandinavisk barnelitteratur og nyere fantasy appellerer serien til en bred, yngre målgruppe. Når bøkene nå blir film gjenstår det å se om suksessen blir den samme. Dina er datter av en skammer. Hun har til sin misnøye arvet sin mors overnaturlige egenskaper – evnen til å se inn i menneskers dypeste hemmeligheter og tvinge dem til å

skamme seg over ugjerningene de har gjort. Når Dina en dag blir viklet inn i et arveoppgjør etter at fyrstedømmet Dunarks herre blir funnet myrdet, må hun bruke evnene sine til å redde byens innbyggere mot den onde fyrst Dracan. Filmen er satt til et slags middelalderunivers som peker både til Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte, samt til Game of Thrones, med alle sine påkostede og mektig fremstilte slott og drager. Den moralske grunnsetningen som blir lagt frem i det klare, nesten entydige skillet mellom godt og ondt, moralsk og umoralsk, minner oss likevel på at dette tross alt er myntet på barn. Dinas familie er utfryst av samfunnet på grunn av sine upopulære evner, men vis-à-vis den velstående, fadermordende fyrsten kommer de ut som moralske vinnere.

Fantasyfortellingens suksess er i stor grad avhengig av at seeren godtar premissene universet og fortellingen bygger på. Filmens forsøk på å overbevise gjør her at den tillegger seg en dramatisk, i blant gravalvorlig tone, i manus, skuespill, og spesielt musikk – hvor den overtydelige markeringen av spenningskurven ofte nærmer seg det parodiske. Kanskje kunne en slik dramatikk kommet mer til rette i en film som fikk lov til å spille seg ut litt saktere. Skammerens datter har landet på en svært familievennlig spilletid med sine 96 minutter, men dette har gått ut over filmens flyt og takt, og alt av karakter- og spenningsoppbygging har måttet vike, noe som gjør at sluttresultatet føles forhastet og noe uferdig. Live Øra Danielsen Premiere 24. april

”Ben Stiller er vanvittig morsom” - New York Post -

”Smart og sprudlende dynamisk” - Variety -

WHILE WE’RE

YOUNG LIFE NEVER GETS OLD.

PÅ KINO NÅ /NorskFilmdistribusjon COMING COMING SOON SOON

05/2015

FILM KORT KRITIKK

THE LOFT Regi: Erik Van Looy Roteloft. Fem jappekompiser deler en luksusleilighet hvor de kan bedra konene sine på fritiden. Så dukker et lik opp på senga, og gutta begynner å mistenke hverandre. Spenstig konsept, men filmen forsøker å fremstå smart og fiffig ved å være villedende og unødvendig komplisert konstruert. Intrigen er til slutt så overlesset og tåpelig at det er umulig å bry seg om utfallet. Atli Bjarnason Premiere 1. mai

ST. VINCENT Regi: Theodore Melfi Livsvisdum. Vincent er en gammel, gretten og forfyllet Chinaski-esque misantrop. Oliver er den nye nabogutten som ikke har noen til å passe ham etter skoletid før mor kommer hjem fra jobb. Sammen lærer de hverandre livsvisdom om å gamble, drikke og sloss, og å se det gode i andre mennesker. St. Vincent går opptråkkede stier med gjennomsiktig og påtatt «feel good». Trond Gausdal Premiere 1. mai

DISTRIBUER DENNE!

FAMILIEN BELIER Regi: Eric Lartigau Døv og pine. Familien Bélier har flere troper enn ekvator. Tenåringsjente med eksentrisk familie? Spekulativ bruk av døvhet som eksentrisitet, med henne som eneste hørende. Drømmen? Hun vil synge. Går drømmen mot foreldrenes forventninger? «Forræder! – vi oppdro deg som døv!» Er det en gutt? Alltid. Får hun aksept for drømmen? De er familie, tross alt. Bish bash bosh. Trond Gausdal Premiere 22. mai

TAPT OG ELSKET Ryan Goslings gripende regidebut ble møtt av høylydt buing i Cannes i fjor. Nå har Lost River endelig fått distribusjon i et knippe land – men ikke Norge. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN LOST RIVER er en amerikansk smørje, kokt på høy temperatur, satt til et oversvømt høl utenfor Detroit. Husvegger skrelles av; skudd gjaller mellom sprukken asfalt og bølgeblikk; flammer slikker glupsk borti den som leker med ilden. Hit har folk kommet for å dø. Spøkelsesbyen Detroit kan lade enhver fortelling med autentisk tristesse, og har følgelig blitt en populær filmsetting – senest i Jim Jarmusch’ Only Lovers Left Alive (2013) og David Robert Mitchells kinoaktuelle It Follows (2014). I Lost River møter vi alenemoren Billy (Christina Hendricks) og hennes to barn. Den eldste av dem, Bones (Iain De Caestecker), er forelsket i nabojenta Rat (Saoirse Ronan), og sammen ønsker de å slite seg løs fra det forutbestemte drittlivet i en forbannet forstad. For mange år siden ble den lokale dinosaurparken (!) slukt av en voldsom oversvømmelse – en hendelse som forårsaket at det en gang flytende samfunnet har mistet alt. Når Bones går uklar med et fryktet bøllefrø (Matt Smith), er det bare et tidsspørsmål før han for alvor slukes av en nedadgående spiral.

1 PITCH PERFECT 2 Regi: Elisabeth Banks Kleine pitches. «Too ugly to be cheerleaders»-gjengen er tilbake: morsomme og med mer spennende og internasjonal riff off enn sist. The Barden Bellas pensjoneres etter at Fat Amy viser fitta til USAs president. Nå må de prøve å vinne VM i acapella. Historien skranter. Outsidergrunnlaget er ikke lenger overbevisende, og kvinnene er overdrevent rene, sminkede og like også av scenen. Siren Løkaas Premiere 22. mai

SOMMER I TOSCANA Regi: Duccio Chiarini Skinnet bedrar. Prisverdig at noen lager en film om trang forhud, men dette utgangspunktet hindrer dessverre ikke Sommer i Toscana fra å bli en høyst ordinær og døsig oppvekstskildring. Hovedrollefiguren Edoardo (17) er mer tafatt enn følsom, og det er vanskelig å engasjere seg i hans jomfruelige møter med ulike kvinner. Filmens indiefiserte look blir for pregløs i lengden. Sveinung Wålengen Premiere 8. mai

05/2015

MANNEN SOM REDDET PARIS Regi: Volker Schlöndorff Bare snakk om tid. Natt til 25. august 1944: Paris skal sprenges, og den svenske konsulen Raoul Nordling jobber hardt for å snakke tyskernes general Dietrich von Choltitz ut av det. Fascinerende historie i og for seg, men filmen bærer sterkt preg av å være skrevet til en teaterscene og ender som et oppskriftsbasert, repetitivt historisk drama uten synlige kunstneriske ambisjoner. Live Øra Danielsen Premiere 24. april

HOT PURSUIT Regi: Anne Fletcher Plattpatruljen. Glimt av sjarm hos Reese Witherspoon og Sofia Vergara klarer så vidt å løfte denne pinlig umorsomme komedien opp fra bunnkarakteren. Som karikert politikvinne og fyrrig, colombiansk kriminell får ingen av dem utnytte potensialet sitt. Nesten samtlige av innfallene i denne road movie’en blir spikermatter for handlingen. Studioprodusert fyllmateriale for kinoene. Sveinung Wålengen Premiere 8. mai

IVORY TOWER Regi: Andrew Rossi Sløyere utdanning. Dokumentaren Ivory Tower forteller engasjerende om hva utdanning er, og bør være. Regissør Andrew Rossi er nok mer opptatt av å presentere fakta enn å lete etter løsninger, men kjedelig er filmen ikke. Rossi har funnet kilder som illustrerer godt studentenes utfordringer. Filmen er riktignok amerikansk, men den reiser universelle spørsmål til ettertanke. Martin Parker Premiere 4. mai

MCFARLAND Regi: Niki Caro Løp, Kevin! Løp! Den sanne historien om de syv terrengløpende guttene fra McFarland, California er i utgangspunktet så klisjéfylt at det synes umulig å lage en sober fremstilling. Til tross for Kevin Costner i sedvanlig macho trenerrolle, overtydelig produktplassering og patos á la Forrest Gump, makter filmen likevel å engasjere i sin appell til seere med sans for vinnende outsidere. Jon Sæter Premiere 8. mai

LARS VON TRIER har ofte strukket seg mot det han omtaler som rævmytologisk. I stedet for å postmodernisere et fiksjonsunivers med popkulturelle referanser, stapper han tarmen med noe mystifiserende tidløst; motiver som forankrer filmen i en forestilt større sammenheng, og som skaper en blendende illusjon om dybde – i alle fall hos en aktivt fortolkende tilskuer. Dette rævmytologiske bidrar til å skape motsetninger, men på samme tid har de merkelige knutene en stiliserende, sammenbindende funksjon. Altså er «idealet» i seg selv en motsetning; det er både kantete og mykt, til irritasjon og behag, om hverandre. Lost River er en slik kløyvd tunge av

en film. Den er pop, og den er poesi; den er fake, og den er ekte. En insisterende, syklisk bruk av visuelle motiver kolliderer med et varsomt spill på det usagte i øyeblikk som nesten virker improviserte; selvsmakende grep og en moteblad-aktig coolness står i grell kontrast til fremstillingen av ydmykende fattigdom. Men på tross av at Goslings estetisering – skapt i nært samarbeid med mesterfotograf Benoît Debie (Enter the Void, Spring Breakers) – kan ligne vulgær lidelsesporno, overskrider resultatet langt på vei sitt uhellsvangre utgangspunkt: Kanskje er det en rent villet film, men viljen er sterk og følsom. Den kommer innenfra. David Lynch, Terrence Malick, Dario Argento og Nicolas Winding Refn spøker i kulissene, og virker internalisert i Goslings audiovisuelle språkforståelse. Lost River står likevel trygt på egne bein som filmskaping; til å være så overlesset og innfallspreget – ja, tilsynelatende kaotisk – føles den forunderlig konsistent, uten sjenerende tonebrudd. LIK EN KLASSISK western-film med cowboyer og indianere, er Lost River et stykke litt enfoldig, men gripende americana. Bilde og lyd skaper et sensuelt, mytologisk ladet, nesten apokalyptisk univers, der rollefigurene fremstilles som noe større enn dem selv; bruken av «evige» motiver som ild og vann kommuniserer en håpløs skjønnhetslengsel. En ofte vindskjev symbolikk speiler i grunnen det bortgjemte, innavlede ved miljøet som skildres; forråtnelsen gir seg utslag i merkelige folder og mønstre. Ryan Gosling har virkelig forsøkt å fange the beauty of destruction, og famlingen på veien, alle de merkelige svingene hit og dit, gjør Lost River langt mer genuin og levende enn sitt rykte. En lengre versjon av denne omtalen kan leses på Montages.no

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører foreløpig har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med

SPILL KOMMENTAR

FULL RULLE Rulling rundt står sentralt i Dark Souls II: Scholar of the First Sin og Titan Souls. TEKST RASMUS HUNGNES DAUDEN SKAL DU LIDE, og det i bøtter og spann. I skrivande stund har 11 289 691 døydd i Dark Souls II: Scholar of the First Sin (Win, One, 360, PS4, PS3). Det er tale om ei nyutgjeving av Dark Souls II med all mogeleg DLC inkludert. Du er forbaska til å vandre i naturskjønt limbo og fortære sjeler, den lokale valutaen. Det hainnle om å dø – mellom anna. Det hainnle om å rulle – vekk frå fiendane dine – te du får te det du vil. Men lett blir det ikkje, for Dark Souls er vidgjeten for sin skyhøge vanskegrad, og Scholar of the First Sin har auka yttarlegare i gradene. Adjø, ca femti timar av livet ditt. Det er ei ven og vakker, men frustrerande reise. Til dømes brukte underteikna sin karakter fleirfoldige timar på å vandre i feil retning og freiste å kjempe ned ei lang rekkje altfor sterke motstandarar, før han oppdaga stien han eigentleg skulle ha vandra nedetter, der han kunne meie ned nokre hundre veike småtassar utan særleg motstand. Det var sanneleg nyttig bruk av mi tilmålte tid i denne dimensjonen, men eg skjønte iallfall at Dark Souls II er eit solid stykke arbeid – òg for den som skal jobbe seg gjennom verket.

DERSOM DU HAR lyst på ein frustrerande oppleving som berre mellombels kompliserer sjelslivet, kan du satse på det fagre piksel-art-dekorerte Titan Souls (Win, PS4, Vita), der du rullar rundt i rolla som liten tass med pil og boge, ute på tokt for å vekkje opp slumrande kjempar. Dei er morgongretne, og som om det å ta seg inn umeldt og forstyrre svevnen ikkje var ille nok, stel du sjela deira òg. Men moral til side: spelet skviser mykje ut av ein enkel mekanikk. Her kan du skyte pila di kort og langt, hente ho tilbake med magiske supre krefter, og, i likskap med Dark Souls, må du rulle. Mykje. Tematikken om sjelslivet fortset i Spirits of Xanadu (Win, Mac, Linux), ein andeleg indie-oppfølgjar til dei fullkome framifrå System Shock og 2 med eit islett Alien: Isolation. Du lyt vandre rundt i klaustrofobisk førsteperson i ei romferje der heile mannskapen har krepert. Din

førsteperson kan òg krepere på grunn av vedlikehaldsrobotar, men heldigvis kan du skru på den fredelege modusen og utforske utan å lide dauden om att og om att. APROPOS ORD som startar med X: Xenoblade Chronicles, det japanske rollespelet som gjorde suksess på Wii nokre år tilbake, er tilbake i ny utgåve til New Nintendo 3DS. Og apropos gigantiske titanar, så gjeng spelet føre seg i ei unik verd bygd på dei mosegrodde kroppane til to urgamle titanar, som i si tid var i ein tilsynelatande uendeleg tvekamp, heilt til han endte uavgjort idet begge fekk inn nådestøytet. Apropos X: Vi hadde ikkje hatt særleg med Mortal Kombat å gjere sidan Ultimate Mortal Kombat 3 (1996) på Sega Mega Drive, så vi visste ikkje kva vi skulle vente frå Mortal Kombat X (Win, One, PS4, 360, PS3), utanom det openbare: brutale, langstrekte drapsteknikkar som ingen ser ut til å døy av. Det var overraskande å sjå – så snart PC-lanseringa hadde blitt rydda opp i – at valden no blir brukt til å fortelje ei slags historie, ei forskrudd samanblanding av hypermoderne militarisme og det okkulte, merkeleg nok til å framstå som engasjerande. Og apropos narrativ, ser det òg ut til at PC-utgjevinga av Grand Theft Auto V er vellukka, trass ei likeeins buggy lansering. GTA V er fortsatt i toppsjiktet når det gjeld filmatisk historieforteljing og rein spelarglede – ganske sikkert ein av dei beste yoga-simulatorane til dags dato.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

TRE STK

Domestic Dog Simulator

Kirby and the Rainbow Paintbrush

State of Decay: Year-One Survival Edition

(WIN)

Spre pikselerte feromonar i ny hundesimulator.

(WII U)

Nytt digitalt hallusinogen frå Nintendo, denne gongen med vandrande Hubba Bubba-boble.

(WIN, ONE)

Renovert next-gen utgåve av dette populære «third person, persistent open world, community-building social simulation, stealth-based, zombie-survival horror role-playing»-spelet.

05/2015

TV KOMMENTAR

ETTERAPER Fra HBOs 12 Monkeys. Foto: Presse

Tjue år etter filmen 12 Monkeys kommer TV-serien. Hvorfor er det blitt så forlokkende å bringe film til TV, når det i mange år har vært motsatt? TEKST AKSEL KIELLAND DENNE MÅNEDEN hadde TV-versjonen av 12 Monkeys premiere på HBO Nordic. Terry Gilliams kanskje beste film følger dermed i Fargos fotspor som den seneste 90-tallsklassikeren som gjøres om til TV-serie med åpen slutt. Dette er en relativt ny trend, for de siste tiårene har det motsatte vært vanlig: at kjente og kjære TV-serier blir brukt som utgangspunkt for hollywoodfilmer, og da gjerne filmer som har lite til felles med seriene de henter navnet sitt fra. Visse av disse filmatiseringene (21 Jump Street, Miami Vice, Mission Impossible) gjør serienes grunnelementer til sine egne og bruker dem til å lage høyst severdige filmer, mens det i andre tilfeller (The A-Team, The Equalizer, The Dukes of Hazzard) er åpenbart at hovedmotivasjonen er å cashe inn på et merkevarenavn publikum har et forhold til. En annen variant er den hvor TV-serier videreføres i filmformat av sine opprinnelige skapere, enten for å tjene penger (Sex & the City, Entourage) eller for å gi opphavsmennene en sjanse til å gå løs på materialet med større budsjetter og nye perspektiver (Twin Peaks: Fire Walk With Me, Rebuild of Evangelion 1-3). Alle disse tilnærmingene bunner i en oppfatning om at filmen er TV-serien kunstnerisk overlegen, og at overgangen fra den lille skjermen til det store lerretet blir sett på som et steg oppover på rangstigen. I tillegg har man selvfølgelig det økonomiske aspektet og Hollywoods evige

05/2015

jakt etter lettfattelige og gjenkjennelige konsepter å bygge påkostede sjangerfilmer rundt. I DAG STÅR ikke disse oppfatningene like sterkt. TV-dramatikken vinner stadig nytt terreng i det kulturelle hierarkiet, og dette skyldes ikke minst det faktum at TV-serier i dag på mange måter er et sikrere økonomisk kort enn spillefilmer. Og dersom det virkelig er slik mange har proklamert de siste tiårene, at situasjonen er snudd på hodet og TV er den nye filmen, kan man hevde at det nærmest er en automatikk i at man begynner å lage TV av populære filmer. Det finnes også mer konkrete og praktiske årsaker til at mennesker i dag er interessert i å oppleve lange TV-versjoner av filmer de allerede har sett. De har å gjøre med hvordan vi i dag tar til oss informasjon, og da spesielt visuell informasjon. Den kanskje viktigste forskjellen på film og TV er at filmkunsten har vokst fram i kinosaler, mens TV-dramatikken har funnet sin form i private hjem. Filmen er basert på at publikum beveger seg ut av privatsfæren og inn på en offentlig arena designet for filmvisning – hvilket også vil si designet for å forhindre multitasking – mens TV-dramatikken er basert på at folk er distrahert av alle mulige former for hjemlige sysler. Der filmen er en kompakt og finstemt kombinasjon av flertydige bilder og en sparsommelig utporsjonering av informasjon som krever stor grad av konsentrasjon, er TV-serien basert på en mer simplistisk visuell kommunikasjon og en tydeliggjøring av plott og karakterutvikling ved hjelp

av dialog og gjentakelse. Der filmmediet benytter seg av store billedflater og publikums høye nivå av konsentrasjon for å tilby en visuelt fundert kompleksitet, skyldes TV-dramatikkens kompleksitet nærmest utelukkende de innfløkte plottene og nyanserte karakterportrettene som muliggjøres av den lange spilletiden. NÅR MAN LAGER TV-serier av filmer, er det med andre ord snakk om en oversettelsesprosess. Filmens bilder og stemninger forenkles for å tilpasses TV-mediet, og handlingen utbroderes så langt som nødvendig for å fylle den ekstra spilletiden. I en hverdag preget av patologisk multitasking på telefoner, datamaskiner, nettbrett og andre apparater, fremstår TV-dramatikkens lettfattelige bilder, stadige gjentakelser og lange spilletid på mange måter som en mer tidsriktig måte å ta til seg fortellinger. En av bieffektene av hvordan sosiale medier fungerer, er at de lærer brukerne å bruke bilder og visuelle symboler som erstatning for ord og setninger, og dette innebærer i tur at man blir vant til å lese bilder snarere enn å studere og oppleve dem. Denne måten å forholde seg til bilder og visuell kommunikasjon på har altså langt mer til felles med hvordan man

ser på TV hjemme enn hvordan man ser film på kino. Hånd i hånd med denne måten å ta til seg filmfortellinger på, går vår tids besettelse med å forklare, fortsette og utvide alle fortellinger og fiksjonsuniverser som makter å fange tidsånden. Denne impulsen om å tømme populærkulturelle fenomener for den selvsamme mystikken man elsker dem for går særlig hardt utover filmhistorien, men det er ikke dermed sagt at det å lage TV-serier per definisjon er en dårlig idé. DET SOM IMIDLERTID er klart, er at 12 Monkeys ved første øyekast synes å være av en helt annen klasse enn filmen den er inspirert av. Dette skyldes ikke først og fremst budsjettene eller kvaliteten på skuespillerne, men at den snakker et annet språk enn Gilliams film. Og selv om den altså fremstår som enklere, mer omstendelig og mer klisjépreget enn filmversjonen, kan man helt fint hevde at det er fullstendig legitimt at enkelte får større utbytte av å multitaske foran TV-serien i ti timer enn å tilbringe to intenst konsentrerte timer med filmen i en kinosal. 12 Monkeys er nå tilgjengelig i sin helhet på HBO Nordic.

Det som er klart, er at 12 Monkeys ved første øyekast synes å være av en helt annen klasse enn filmen den er inspirert av.

9 AV 10 LYKKES Oppnå bedre karakterer som privatist! DYKTIGE LÆRERE

Effektiv og eksamensrettet undervisning Klasseroms- og/eller nettstudier

HVILKE FAG BØR DU TA?

Snakk med en av våre rådgivere, det er gratis og uforpliktende. 73 88 40 20 • sonans.no

STING

(UK)

THÅSTRÖM TIMBUKTU & DAMN! SEINABO SEY THOMAS LEDIN

TEDDYBEARS TURBONEGRO TOVE STYRKE ANNA TERNHEIM ZARA LARSSON LORENTZ (ES) HELLO SAFERIDE HINDS HOFFMAESTRO THOMAS STENSTRÖM MARKUS KRUNEGÅRD (NO)

LOVE ANTELL STU LARSEN(AU) BEATRICE ELI JOEL ALME FAY WILDHAGEN(NO) SYSTER SOL MAJA FRANCIS SILVANA IMAM DEATH TEAM SPIDERS XOV …OG MANGE, MANGE FLERE!

syre.se

BILLETTER OG MER INFORMASJON: STORSJOYRAN.SE