NATT&DAG, Trondheim, november 2014 by NATT&DAG

TRONDHEIM 10 – NOVEMBER 2014 // LIVET ER IKKE EN LEK-UTGAVEN

WWW.ND.NO

NERDENES HAVN

NOE ER RÅTTENT I COSPLAY-MILJØET

REPORTASJE

HEKTA PÅ HEST

NYGÅRDSPARKEN

6 & 1 MØTER

JUNKIE-JAKTEN

AKSEL BRAANEN STERRI STYGGVAKKER FILM

ESTER MARTIN BERGMARK

DRIPPIN

Tine Marie AKA «Soraka» // Foto: Christian Belgaux

– Siden 1988

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

TRONDHEIM – NOVEMBER 2014

INNHOLD

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Redaksjonssjef DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

Markedsavdeling JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Tekstredigerer SARA HAMMER hammer@nd.no

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Opplag 60 000 distribusjon@nd.no

Skribenter AKSEL KIELLAND ATLI BJARNASON DANIEL RAMBERG Eline Bjerkan EMIL FINNERUD Gustav S. Borgersen IDA MADSEN HESTMAN INGER FULPING JON OLSEN JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH LARS GJESVIK LARS OLE KRISTIANSEN LIVE Ø. DANIELSEN HEDDA LINGAAS FOSSUM HELENE AALBORG FILIP ROSHAUW MALIN KULSETH MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN Marius S. Andresen MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN PARKER MARTIN ØSMUNDSET MATHIAS RØDAHL PELLE BAMLE PÅL KVALNES RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SARA HAMMER SARAH WINONA SORTLAND Signe F. Luksengard SILJE MIDTHAUG SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN THOMAS COOK THOMAS S. SØNDERGAARD TORA MYKLEBUST OPTUN TROND GAUSDAL VILDE SAGSTAD IMELAND

NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

WWW.ND.NO

OslO 10 – NOvember 2014 // livet er ikke eN lek-utgaveN

WWW.ND.NO

NerDeNes havN

Noe er råTTeNT i CoSplAy-MiljøeT

reporTASje

hekta på hest

NygårdSpArKeN

juNkie-jakteN

6 & 1 møter aksel braaNeN sterri

styggvakker film

eSTer MArTiN BergMArK

DrippiN

– Siden 1988

Coverfoto: Christian Belgaux Avbildet: Tine Marie AKA «Soraka»

Ø M E R KE T ILJ

24 Trykkeri

Illustrasjon TORD TORPE

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

Tine Marie AKA «Soraka» // Foto: Christian Belgaux

Foto AMINA SYRAH BJARNE BARE CHRISTIAN BELGAUX CHRISTIAN TUNGE JETON KAÇANIKU LISA BJORHEIM MATHISEN PEDERSEN

MÅNEDENS MEDARBEIDERE .............................................................................................................................................. 10 KVALITETSKONTROLL .......................................................................................................................................................... 15 GAMLE TRAVERE ..................................................................................................................................................................... 16 SÅ VAKKERT AT DU SPYR .................................................................................................................................................... 20 NERDENES HAVN ................................................................................................................................................................... 24 ETTERSPILLET ......................................................................................................................................................................... 30 UTELIV: KLUBB, KONSERT, BAR ........................................................................................................................................ 35 ENQUÊTE .................................................................................................................................................................................. 40 KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... 42 (SELV)FØLELSE ........................................................................................................................................................................ 43 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. 44 LITTERATUR ............................................................................................................................................................................. 50 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 53 FILM ............................................................................................................................................................................................ 61 SMIL & GIFT MØTER AKSEL BRAANEN STERRI ............................................................................................................ 70

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Få mer ut av byen din med NATT&DAGs byguide på mobil. Last ned din essensielle guide til Trondheim i dag!

10/2014

Nyhet!

ENDELIG EN HALSTABLETT SOM FAKTISK HJELPER Zyx halstabletter lindrer sår hals og fåes kjøpt reseptfritt på ditt nærmeste apotek. Les mer på lifezyx.no.

Mot vond hals Zyx halstabletter er et reseptfritt legemiddel (benzydaminhydroklorid 3 mg) som brukes for å lindre smerte og irritasjon i munn og svelg hos voksne og barn over 6 år. Zyx har også en lett lokalbedøvende effekt. Les pakningsvedlegget nøye før bruk.

OVERHØRT

ADVENTURE

PACKAGE Skydive, Blackwater Rafting, Bungyjump, Return flight FROM KR

13.950,-

HORE PÅ SPORET En nyfrelst psykedelikakorrespondent og ingeniørstudent Twitterbeefer knallhardt over uvøren språkbruk med en bokaktuell fjernsynsdanser som har «følt seg som en hore». Responsen fra LSD-skyttergraven? «Alle horene jeg kjenner er mer classy enn deg.» Herrrrlig unorsk! Vi følger utviklingen. 1 cola og 1 ekstra stor påmmfri med dobbel piffi takk. ØRNEN En nitrist TV2-komiker og musiker på lavt nivå fikk nylig en pitch til en snedig ørnesketsj i et intervju med en hipp ironiavis, og oppdaterte sporenstreks Twitterbiografien sin med en variant av samme joke. Vi sender en faktura pålydende ett hundre subkulturell kapital. TECHNOKRAT En Høyre-ordfører i hovedstaden (altså kom ikke her og si vi ikke gjør oss flid med anonymiseringen … ) sies å frekventere et hipt etablissement i Grensen.

SMÅSTOFF

SEXISTISK

SENTRALBYRÅ NATT&DAGs nye sexspalte! ER DU OPPDATERT på knullefronten om dagen? Blir du fucka eller ER du fucka? Ligging er et område i rivende utvikling, og det har nærmest blitt en fulltidsjobb å holde seg oppdatert på det siste innen sex. Men frykt ei! Vi har ansatt den ufeilbare duoen Fanny & Ståle som sexspaltister til å svare på alt dere lurer på, the DILDOS & DILDONT’S om sexvaner, sexstillinger,

sexleketøy, sexSUKKERTØY, latex-drakter, og rubbel og bit av hva dere stakkars uvitende knøler sitter og lurer på. Vi svarer så godt vi kan med vår ledige hånd! Send dine spørsmål per e-post til redaksjon@nd.no eller per sneglepost til SEXISTISK SENTRALBYRÅ C/O NATT&DAG PB 266 Sentrum 0103 Oslo.

Blir du fucka eller ER du fucka?

SLIK BURDE DEN NYE HUNDRELAPPEN SETT UT AV REDAKSJONEN SIDEN VI I ironi- og mobbemedia blir lønnet i cash – ukentlig overlevering av brun konvolutt med hundrelapper, en for hvert personangrep – har nyheten om nytt design på norske pengesedler opptatt oss denne måneden. Først og fremst var det selvsagt skuffende at våre egne forslag ikke nådde opp i Norges Banks designkonkurranse.

Skjermdump: Instagram

SOMETHING CALLED SILIAN RAIL Straight outta luksusrehab og rett inn i narsissist-seriemorderapologetikken. En viss gulldu-- eh, gullGUTT, i sin tid en ledende partyløve i hovedstaden skal vi tro massemedia, er ute og brisker seg med en diger ny tatovering med tematikken motorsag og Patrick Batemanvisittkort. Freskt! Alltid gøy når Bateman-fans GLEMMER filmens sluttpoeng (det om at han egentlig er en passiv nerd som bare fantaserte om den der trekanten).

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

10/2014

FORTELL OSS OM FØRSTE GANG En lisensfinansiert fjernsynskanal på Marienlyst driver visst og researcher et spennende nytt program og søker etter folk til å fortelle om første gang de traff «en Mohammed». Vi forutser Sterke Historier og Tårevåte Øyeblikk. IKKE PRØV DEG Et «ikke-sted» vis-a-vis Blå har visst et problem med voldelige vakter.

MEN DET VAR ikke bare vi som leverte herlig douchy bidrag uten å nå opp. Blant finalistene i konkurransen om å pryde norske penger finner vi også «fiskestim som har gruppesex rundt en oljeplattform».

HÅ HÅ! NÅ snakker vi oljespenn! Et betimelig design som minner om vår gamle idé om å skape en pan-vestlig valuta med «imperialisme» som designtema. MEN, først og fremst er vi sjokkert over sedlenes baksider, hvor Norges Bank har valgt å SENSURERE designet til Snøhetta. Som for å skjule at motivet er et bilde av miljø-ødeleggelsene som har skaffet oss så uforholdsmessig mange sånne sedler.

TIDENS ÅND

OVERHØRT

SMÅSTOFF

ATTENTION SPAN

1 1

Avisenes nettdeskere går Dagbladets Morten P i næringen. Kommentarer i VG og Dagbladet har nå aldri mer enn to ord per avsnitt. Det er jo irriterende.

For leseren.   Så hvorfor?   Det deprimerende sannheten er at avisene sikkert har gjort grundige leserundersøkelser og funnet ut at ingen gidder å lese en normal tekst fra start til slutt lenger.

DU VIL IKKE TRO Apropos: DU VIL IKKE TRO HVOR DRITTLEI VI ER av disse «Du vil ikke tro»-ingressene. Alt fra tabloidaviser til «seriøse» aktører som Aftenposten har kastet seg på trenden. Den oppegående leser har som seg hør og bør begynt å boikotte saker som bruker dette lettvinte clickbait-trikset vi tidligere kun så da vi besøkte ulovlige fildelingssider og glemte å slå på adblock. At slu triks lånt fra spam- og popups-bransjen skulle bli redningen til nettavisene burde kanskje ikke komme som en overraskelse (når alt kommer til alt, hva er egentlig forskjellen?), men det må være lov å forvente mer. Slepphendt tabloidhåndverk.

1 2

GRISERI Kommentarfeltet har nok en gang røpet den forstemmende sannheten om pottittene som befolker vårt provinsielle berg: Folk vet ikke at kjøtt kommer fra dyr. 10. oktober publiserte Arve Juritzen et bilde på Facebook av en pattegris pakket i plast: «Jeg har vært og handlet mat. I en helt vanlig frysedisk i en helt vanlig butikk lå dette!! Er det mulig!!?? Jeg blir vegetarianer!». Betimelig å påberope seg etisk suverenitet, Arve, men: Har du fått med deg, i en alder av 54, at lunsjen din må slaktes? «Jeg blir vegetarianer også, nok av dette dyregreiene», kommenterer én under bildet. «Sykeste jeg har sett! Blir faktisk litt forbanna», låter en annen harmdirrende kommentar. «Tror jeg deler den jeg. En ting er at voksne ser slikt, men hva med barn da?», skriver en tredje, av hele 176 mer eller mindre indignerte kommentarer. Hørt slik pølsevev? Rikselitist og dustesynser Joacim Lund fikk selvsagt med seg opptrinnet, og viet «Under Kniven»-spalten til å radbrekke illusjonene, noe vi FAKTISK applauderer, siden vi én gang hvert tusende år tillater oss å være Joacim Lund-apologeter. SAMTIDIG, mens denne farsen utspilte seg, skrev Andreas Liebe Delsett i Morgenbladet at mat er en sosial markør, og at «matpolitiske spørsmål (må) løftes ut av middelklassens svøpe og gjøres til et felleskapsprosjekt». Første post på programmet: bedrive folkeopplysning til kunnskapsløse dobbeltmoralister om at pølser faktisk ikke vokser på trær.

1 3

EIDSVÅGIFISERT ONKL En norsk artist har skrevet en låt om å være lei seg. Til forskjell fra de andre 100 gangene han har gjort nettopp det synger han den nå over den urtriste, panisk deprimerende lyden av landets desidert svakeste rockeband. Resultatet, spør du? Jo, som Arve Juritzen kunne sagt det, et «voldsomt engasjemang».

4 1

REVOLUSJONEN ER NÆR! Den mest potente identitetsmarkøren på venstresiden er som kjent å kalle noe skikkelig sært for nyliberalisme. Denne månedens høydepunkt kom på Manifest: SVs forslag om å gi skattelette til syklister er «ren nyliberalisme»! For de som tror Manifest har et seriøst ønske om å påvirke noe som helst, er det sikkert litt skuffende at slikt ikke blir røktet ut. For oss med stødig LOL-fokus er det en sann fryd å se at kokko-venstre har fått en plattform til å levere setninger av dette kaliberet: «Forslaget fra SV er å vri kniven om en ekstra omgang på dem som er trygdet eller som blir syke av permitteringsspøkelset og røde tall i bedriftenes kvartalsregnskaper.» Heikki Holmås i blå sykkelhjelm på Dagsnytt18 og påfølgende splid om hvorvidt sykkelhjelm på Dagsnytt18 egentlig er skamløs nyliberalisme. DETTE er der venstresiden skal være. NÅ skjelver borgerskapet i buksene.

1 5

LETTØL Halve butikk-Oslo er utsolgt for lettøl. Ingen drikker vanlig øl på fårsj lenger. Bruk mindre penger, bli mindre fyllesjuk, kjøp så tidlig eller seint du bare vil, ta avstand fra den dritkjipe «komplisert IPA»bølgen, bidra til en mer kontinental gatelangs drikkekultur som om du var på studietur i Berlin … Knips vekk sutrete snut når de prøver å stoppe deg fra en fullt lovlig øvelse. Lettølet forbedrer livet ditt på ALLE måter.

1 6

PSYKEDELIKA Når du har innsett at kokain gjør deg til en drittsekk og MDMA ikke lenger har den samme forjettede magiske effekten, er det bare et sted igjen å gå: psykedelika. Sopp og LSD har fått en revival. Pluss: Nedturene er ikke-eksisterende, sjansen for eksistensielle innsikter er langt høyere enn ved sentralstimulerende midler og du kan plukke det sjæl (flein vokser på gravlunden). Minus: Du risikerer å bli en nyfrelst nørd (les: Hege Grostad).

7 1

PRESSESKRIV

1 8

Det siste innen personlig markedsføring: Sende ut presseskriv om seg selv og hva man foretar seg.

IS-APPROPRIASJON Aslak Nore hadde så vidt rukket å si ferdig setningen «å bli radikal islamist er nesten det eneste man kan gjøre for å si ’fuck you’ til storsamfunnet» da vi observerte første tilfelle av en amerikansk expat-hipster kledd i IS-merch.

1 9

BURGERNYTT Triste tider for vår lokale tradisjonelle skotske burgerrestaurant … Ikke bare går businessen dårlig, men de har kokt opp en strategi om å støte fra seg kjernepublikummet ved å slå opp prisen på cheeseburgeren til FEMTEN kroner, altså en økning på femti prosent. Hva faen skjer‘a, Ronald? Trenger du en klem, eller?

1 10

Boblere: Ebola-vitser, Ebola tsar, Paul McCarthys buttplug, Northug-tilgivelse, Linkedin-comeback, «meningsmuskler», «tabloidhåndverk», Bullshitfilteret, ubåtnoia, 60-tallet det nye 90-tallet, vaksineskepsis, vaksinekonspirasjonsteorier, hipsterilluminati. 8

10/2014

PÅ MED HETTEN En profilert butikkeier med røde krøller nekter å ta av seg hetten på Breiviks favoritt-hangout for «å ikke bli gjenkjent». DOUCHE-SØRJEGEREN Snut er ut! Oslos «bounty hunter» eksisterer! Ifølge sikre kilder på gata skal en trøndersk politimann med sheriffbart og sheriffhatt angivelig tråle Oslos gater på jakt etter folk som ikke har møtt opp til soning. Og ikke nok med det, tror du ikke kødden i tillegg kjører rundt i en grell senka blå-metallic sivilbil med sota ruter. NAVN OG NUMMER En av Norges desidert minst interessante og/ eller sjarmerende tidligere MTV-programledere pluss kavaler og en venninne var på Grisen. Venninna var overstadig beruset og ble nekta servering. Da ble programlederen dritforbanna og lagde masse drama, før hele følget stormet ut. Et par minutter senere kommer hun tilbake og skriker og hoier til folka i baren. Krever å få fullt navn og personnummer av samtlige, for hun skal saksøke. Det hadde hun nemlig gjort med andre useriøse folk som hadde oppført seg slik mot henne tidligere. YDMYK OG STOLT En «ydmyk» og nyslått moteblad-«editor in chief» med fancy etternavn oppga nylig i et lanseringsintervju at hun er 29 år gammel. Hun er imidlertid 36. VENNELØS VISESANGER Da en visesanger fra Vestlandet var ung dro han visstnok ofte ut i bybildet med to flasker øl i posen. Hans mor var bekymret for at han var alkoholiker. Det hun ikke visste var at sønnen var en venneløs nørd som kom hjem igjen med de samme flaskene. I STØVET Alt fra Jay-Z til Hippie Hippie Milkshake går i klær fra BLK DNM med teksten «In the dust of this planet», hentet fra en filosofibok om «the horror of philosophy.» Mannen som står bak designet (og som glemte å informere forfatteren av boken) er intet mindre enn vår egen kunstner Gardar Eide Einarsson fra Ås. Kunstneren ser ut til å takke ja til stadig flere lukrative tilbud fra motebransjen (sist: parfymeemballasje for Yves Saint Laurent) fremfor å holde en hard linje i tråd med «negasjonen» og «opposisjonen» som ellers er stikkord for kunstnerskapet. Men han har sikkert en veldig god begrunnelse. URSÄKTA På lørdag formiddager på Åpent Bakeri ved Ullevål hageby er det visstnok alltid dritlang kø. Men da en godt profilert bilingual programleder gjestet sjappa en lørdag nylig bare strente han forbi alle folka i køen, gikk opp og bestilte OG fikk faen meg servering.

FORSKERNE KRANGLER, WHO ER SKEPTISKE

E-sigaretter kan benyttes både som medisin og nytelsesprodukt, så hvordan bør de reguleres? TEKST JON OLSEN FORSKNING HEVDER at overgang til esigaretter kan redde liv. Samtidig ønsker Verdens Helseorganisasjon (WHO) å forby innendørs bruk. Verdens helse- og nikotinformidlere jobber fortsatt med å finne en fornuftig regulering for e-sigaretter. Den globale diskusjonen er identisk med andre rusdebatter, hvor forskere og fagfolk raskt faller inn under en av to kategorier: Debattens ene side, de Avventende, ønsker å vente til all forskning er på bordet og myndighetene kan ta seg god tid med å lage en fornuftig plan for reguleringen. Fordelen med denne metoden er at den er grundig, problemet er at den tar veldig lang tid. Føre var-prinsippet står sterkt. Holdningen er i stor grad symbolpolitisk, og preges av frykt for dårlige reformer. Denne strategien kritiseres for å være lite realitetsorientert, og stå i fare for å bidra til større skader. WHO-rapporten anbefaler å forby både innendørs bruk og smakstilsetninger med frukt-, godteri- og alkohol-lignende smaker frem til det kan bevises at disse ikke er attraktive for barn og unge.

DEN ANDRE GRUPPEN, de Rastløse, benytter heller liberale argumenter om skadereduksjon. Dagens tobakksforbruk er høyt, og alle tiltak som er mindre skadelige bør derfor implementeres snarest. Fordelen med denne metoden er at resultatene raskt vil gjøre seg synlige, problemet er at raske tiltak også er mindre grundige. Strategien kritiseres for å kunne spre problemene til flere mennesker, ved å sende uklare signaler om hvorvidt rusbruk er negativt. NATT&DAG har tidligere omtalt hvordan spenningene på feltet har sitt opphav i det ujevne politiske forholdet mellom medisinsk og rekreasjonell bruk. E-sigaretter kan benyttes både som medisin og nytelsesprodukt, så hvordan bør de reguleres? Sist vi omtalte debatten, hadde WHO ikke tatt offisiell stilling til e-sigaretter, men deres siste rapport viser at organisasjonen er sterkt Avventende. WHO stiller seg nå skeptiske til nesten alle positive beskrivelser av e-sigarettenes mulige helseeffekter. Om WHO har latt seg påvirke av medisinfabrikanter som GlaxoSmithKline er usikkert, men slike holdninger tjener mange medisinelskapers interesser om å hindre e-sigarettenes inntog på markedene, for slik å unngå konkurranse til nikotintyggis og -plastre. MANGE FORSKNINGSMILJØER, særlig på de britiske øyer, lar seg imidlertid ikke imponere av WHOs konklusjoner. Et utvalg ved University of London anslo nylig at for hver million røykere som går over til e-sigaretter, kan 6000 liv reddes per år. I en studie fra september satte en gruppe bestående av den anerkjente britiske rusforskeren David Nutt opp et sett med kriterier for å bedømme skadevirkninger ved ulike inntaksformer av nikotin. Studiens mest sentrale funn er at sigaretter, som også er den mest utbredte inntaksformen for

E-SIGARETTER Forbudt i Norge. Innen to år får vi en regulering gjennom EØS. Bestilling av utstyr og nikotinholdig e-væske fra utlandet er lovlig så lenge det er til personlig bruk. Årsaken til at bruk av e-sigaretter innendørs ikke er regulert i Norge er at man glemte å inkludere e-sigaretter i høringsutkastet til endringslov. I dagens tobakkskadelov finnes det derfor ikke et forbud mot bruk av e-sigaretter i arbeidslokaler og andre offentlige rom. E-sigaretter avgir damp, ikke røyk, og er derfor ikke omfattet av tobakkskadelovens definisjon av tobakksvarer. Kilder: Helsedirektoratet, Dagens Medisin

nikotin, også er den desidert mest skadelige. Funnet underbygger Rastløse holdninger om at vi trenger politisk endring snarest mulig. WHO har imidlertid ikke besvart kritikken de har møtt fra forskere. Under deres Framework Convention on Tobacco Control, som ble avholdt i Moskva i oktober, ble «de mest pressende problemstillingene innen tobakkskontroll» diskutert. Men lite nytt hendte. E-SIGARETTER HAR ikke eksistert lenge, så det finnes ingen pålitelige langtidsstudier av risikoen de representerer. Avventende forskere og politikere står dermed uten alternativer – de trenger tid. Samtidig er tradisjonelle sigaretter like tilgjengelige som før. Grupper som tar til orde mot skadereduksjon er ofte opptatt av signaler og symbolikk. Mange mener for eksempel at harde narkomane trenger hard behandling, og at rusfrihet bør være det øverste mål. Men så lenge man kan ruse seg på ulike måter og enkelte måter er farligere enn andre, vil ikke bare skadereduksjon være viktig for tunge narkomane, men også for alle andre som liker å innta et mildt rusmiddel eller tre. Nikotinbrukere bør ha god tilgang på informasjon om at det finnes ulike grader av risiko ved ulike måter å innta nikotin. Der den farligste inntaksformen for nikotin kan kjøpes, bør også mindre farlige alternativer selges. SKADEREDUKSJON på tobakksfeltet er lite omtalt, til tross for at forskere er meget klar over sigarettrøykingens farer. Gamle diskusjoner om hvorvidt nikotin fører til kreft fører sjelden til annet enn råd om å holde seg unna. Idealer om rusfrihet står nok en gang i veien for fornuftige hjelpetiltak. På hjemmesidene til Kreftforeningen finnes det bare ett råd for nikotinbrukere: Slutt, snarest! Intensjonen er god: klart det hadde vært flott om ingen røyket sigaretter, drakk sprit eller brukte heroin. Men budskapet fremstår som en velkjent del av samfunnets generelle kamp mot rusmidler, der visjoner basert på gamle rusfrihets-idealer totalt overskygger det rusbehovet innbyggerne faktisk har. Det ville være mer realitetsorientert å gi råd om hvordan brukere som ikke kan, eller vil, slutte med nikotin kan forbedre helsen sin.

Idealer om rusfrihet står nok en gang i veien for fornuftige hjelpetiltak.

billettservice.no // 815 33 133 oslo spektrums billettkontor // 815 11 211 narvesen // 7-eleven

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Et innblikk i livet i NATT&DAG-skyskraperen. Sara Hammer (25) sier ofte at det eneste hun gjør er å sitte hjemme og se på Dr. Phil, men det er bare hvite løgner og sjarmerende ydmykhet, fordi dette dreier seg i realiteten om en powerwoman med mange jern i ilden. I tillegg til å være vår tekstredigerer, er Sara redaktør for Kunstløftet, har en mastergrad i estetikk og holder styr på økonomien til Matias Faldbakken. Hun er også en urovekkende dedikert fan av R. Kelly og Trapped in the closet. Claim to fame: er «ansiktet» til Kvinner som har sex med kvinner-brosjyren (men er hetro). Twitter/Instagram: @smahala

Av hensyn til sin fremtidige karriere i FN har Lars Gjesvik (24) til nå skrevet for oss under «Nakenroting»-fanen, som en del av den riktige og viktige Søndag Summarum-redaksjonen. Nå trer han derimot ut i lyset: Hans første intervju var med Erlend Elias, det andre var med Arcade Fire. Det tredje var med brasilianske menn i solnedgang. Hva blir det neste? Lars har også skrevet dyptpløyende om fotball-VM, men trives aller best i det journalistiske krysningspunktet «utenriks/ lol». En gang holdt ateisten Lars, uforberedt og våt av febersvette, en preken for tre hundre dypt religiøse ghanesere. Det endte med lukkede øyne og strake hender mot himmelen, mens «Praaaaise the lord!»-utrop runget som et ekko mellom ham og et dansende publikum. Riktig, så langt er Lars villig til å gå for ikke å fremstå som sånn døv Dawkinsateist. Insta: @kaffelars

Grenseløse muligheter!

OPPSTART NYE KLASSER 6. JANUAR KONTAKT: Trine.Elden@raise.no

eller ring 997 85 952 Søknadsskjema finner du på: www.norskfrisorskole.no

10 NFS_118x360_ND_okt.indd 1

Pelle Bamle (24) startet hos oss som nettskribent og sjåfør av NATT&DAG-bilen, før vi ga ham frie tøyler til å skrive det han egentlig vil: Reportasjer om å drikke øl om morgenen og intervjuer med kronprinsparets labradoodle. Fritiden han ikke bruker på å irritere seg over artister som «gir av seg selv» på scenen, går med til å filleriste det moderne prosjekt og forsøke å gjenskape «lyden av sæd som treffer magen» med de bråkete bandene han spiller i. Pelle har forøvrig lang fartstid som barnehageonkel, fortid som lovende langrennsløper og mange studiepoeng som neppe vil bidra særlig til økt BNP i overskuelig fremtid. Claim to fame: Hans første blogginnlegg ble lest opp i en rettssak. Instagram: @cava_von_gulltaco

FOTO LINA SCHEYNIUS

FØLG Bli frisør DIN KREATIVE DRØM!

10/2014 30.10.2014 10:51:45

Bjarne Bare (29) er en norsk kunstner og fotograf født i Polen. Alle som har bodd i Oslo en stund har fått med seg at Bjarne – i tillegg til å sporte byens tighteste sveis – har hatt en finger med i det såkalte spillet siden midten av 00-tallet. De siste årene har Bjarne gjort seg mest bemerket som en av bakmennene for det kunstnerdrevne galleriet MELK, hvor han har kuratert en haug med utstillinger med unge og ferske skandinaviske kunstnere. Selv har Bjarne utdannelse fra Kunstakademiet og har stilt ut blant annet på Henie Onstad Kunstsenter og Kunstnernes hus. For tiden oppholder han seg i Stockholm, der han for denne utgaven av NATT&DAG fotograferte den svenske filmregissøren Ester Martin Bergsmark.

KRINGKASTINGSORKESTRET NRK Store studio tirsdag 4. november kl. 19.30 KORK KAMMER - FIOLINIST INGVILD HABBESTAD AFETTI MUSICALI ITALIENSKE PERLER FRA 1600-TALLET Musikk av Biber, Marini, Castello m.fl. NRK Store studio onsdag 12. november kl. 19.30 KLASSISK NÆRKONTAKT OLARI ELTS, DIRIGENT - BJÖRN NYMAN, KLARINETT

Bernhard Crusell: Klarinettkonsert nr. 2 i f.moll (”Grand”) Johannes Brahms/Robin Holloway: Symphony in F minor (etterSonate for to pianoer, op. 34b)

NRK Store studio tirsdag 25. november kl. 19.30 KORK KAMMER - BASSTROMBONIST CLARE FARR BASSTROMBONELICIOUS Musikk av Piazolla, Gillespie Richard Strauss, Debussy, m.fl. Aulaen fredag 16. og lørdag 17. januar kl. 18.00 KORK - EN UTGRAVNING EN ARKEOLOGISK UTFORSKNING AV ORKESTERETS INDRE LIV INGRID BJØRNOV & KARI SLAATSVEEN CHRISTIAN EGGEN, DIRIGENT

MUSIKALSK HUMOR PÅ HØYT NIVÅ I OSLOS FJONGESTE KONSERTSAL

KARI SLAATSVEEN & INGRID BJØRNOVFOTO: ANNE LIV EKROLL/NRK

Oslo konserthus fredag 23. januar kl. 19.30 OPPSTANDELSESSYMFONIEN MAHLERS 2. SYMFONI

LIOR SHAMBADAL, DIRIGENT

MARITA SØLBERG, SOPRAN - RANDI STENE, MEZZOSOPRAN

KRINGKASTINGSORKESTRET OG ORKESTER FRA NORGES MUSIKKHØGSKOLE

NRK Store studio onsdag 28. januar kl. 19.30 KLASSISK NÆRKONTAKT NY KLAVERKONSERT AV MAGNE HEGDAL BJARTE ENGESET, DIRIGENT - ELLEN UGELVIK, PIANO

Muzio Clementi: Symfoni nr. 3, ”Great National”, 2. sats Magne Hegdal: Konsertstykke i tre deler for piano og orkester (urfremf)

Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 3, Eroica Aulaen 5. februar kl. 19.30 TORSDAGSLIVE

MIGUEL HARTH-BEDOYA, DIRIGENT ANDREAS BRANTELID, CELLO

Diego Luzuriaga: Responsorio Santos Difuentes: Scherzo sobre aires tropicales Alejandro Tobar: Kalamary Peter Tsjaikovskij: Rokokko-variasjoner Zoltán Kodály: Konsert for orkester

NRK Store studio onsdag 11. februar kl. 19.30 KLASSISK NÆRKONTAKT - VANN! ”I feel water is like tears, tears of nature…” Tan Dun ANDREAS HANSON, DIRIGENT - PINQUINS SLAGVERKTRIO Bedrich Smetana: Moldau - Geirr Tveitt: Nykken

Benjamin Britten: Four Sea Interludes: Dawn & Storm Tan Dun: Water Concerto HELE SESONGEN OG BILLETTER PÅ KORK.NO

MIGUEL HARTH-BEDOYA/FOTO: NRK

billettservice.no - 81533133 Besøk oss på facebook - Nordens største orkesterside

Jeg synes skandinavisk film er for distansert, den er for … gråblå. Jeg vil ha mer kjøtt, svette og blod. – SÅ VAKKERT AT DU SPYR, SIDE

Bergen er muligens den eneste byen i det moderne Europa som praktiserer apartheid.

Staysman & Lazz spilles på svakt volum over stadionanlegget, mens ’kongenes sport’ utspiller seg på banen. – GAMLE TRAVERE, SIDE 16

– ETTERSPILLET, SIDE

Unge jenter utkledd som Wonder Woman, Princess Leia og andre våte nerdedrømmer invaderer det stadig voksende cosplay-miljøet. Det har betydd trøbbel. – NERDENES HAVN, SIDE

24 10/2014

KOMMENTAR

Nesten alle rusmidler er blitt blandet ut med andre stoffer. Spørsmålet er: er det snakk om koffeintabletter, avføringsmiddel for babyer eller noe støv dealern din har sopet opp fra gulvet?

KVALITETSKONTROLL En enkel prøve kan fortelle deg om MDMA-en du har kjøpt er ekte vare. Men få tester dopet sitt før bruk. TEKST JON OLSEN FOTO CHRISTIAN TUNGE I 2011 DØDE 12 nordmenn av PMMAoverdoser. Ingen andre land, hverken i Europa eller USA, har rapportert om så mange dødsfall av dette stoffet, ifølge divisjonsdirektør Jørg Mørland ved Folkehelseinstituttet. PMMA er et stoff i amfetaminfamilien med langt høyere risiko for dødsfall enn vanlig amfetamin, og anses for å være et risikabelt og billig rusmiddel. I motsetning til mer tradisjonelle rusmidler kjenner ikke brukeren effekten før noen minutter etter inntak. Årsaken til de norske dødsfallene antas å være at amfetaminbrukere har inntatt PMMA, uten å være klar over hva de har kjøpt. Når en dosering trolig ikke har gitt den vanlige, raske effekten, har de inntatt mer, og overdosert.

DET ER BETENKELIG at slike dødsfall er blitt utbredt i Norge. Er det slik at norske rusbrukere er mindre kritiske enn rusbrukere i andre land? Den restriktive ruspolitikken har ført til fatalistiske og farlige holdninger innenfor de sosialt utstøtte brukergruppene, hvor bruken ofte foregår ukritisk. Metoder som kan gi rusbrukere informasjon om hva de inntar, er ukjente for de fleste. For eksempel kunne enkle test-kits avslørt at stoffet PMMA-ofrene hadde kjøpt ikke var tradisjonell amfetamin. Men i motsetning til amfetamin er ikke test-kits tilgjengelige på gateplan hele døgnet. TEST-KITS ER små flasker med væskeblandinger som benyttes til å identifisere ulike rusmidler. Med en enkel fargeprøve kan brukere skille enkelte typer rusmidler fra hverandre, noe som kan være nyttig hvis du frykter at du har blitt solgt feil rusmiddel. Slike test-kits kan gi en lett verifisering av rusmidler, men gir også begrenset informasjon, ved at de sjelden sier noe om kvaliteten eller doseringsmulighet-

er. Test-systemene kan derfor indikere, men ikke bekrefte, hvilket rusmiddel brukeren har kjøpt. Men illegal rusbruk er i dag en risikabel aktivitet, så litt informasjon er bedre enn ingen. Test-kits inneholder ingen illegale stoffer, kan enkelt bestilles på Internett og sendes til land i hele verden, og er særlig egnet for å identifisere syntetiske rusmidler som kommer i pulver- eller pilleform. De samme raske reagent-systemene benyttes for øvrig av tollere og politi for å anslå hvilket rusmiddel de har funnet ved beslag. DET GLOBALE MARKEDET for kjemisk innovasjon er på frammarsj, noe som bidrar til å gjøre det illegale markedet for syntetiske rusmidler stadig mer kaotisk. I september hadde den amerikanske dokumentaren What’s In My Baggie? premiere. Filmen følger et team som tilbyr festivaldeltagere muligheten til å teste rusmidler de har kjøpt. Her avsløres det at svært mange illegale substanser selges under falskt navn, og at nyutviklede kopier av for eksempel MDMA og LSD florerer på amerikanske festivaler. De nye versjonene av rusmidlene har sterke og ukjente bivirkninger, og doseres ofte feil fordi folk ikke vet hva de tar. Slike etterligninger kalles Research Chemicals. Disse har ofte vist seg å være langt dødeligere enn de klassiske rusmidlene, og har mindre kjente navn som PMMA, 4-MTA og BromoDragonFLY. De syntetiske rusmidlene er som regel nyutviklede, og ofte lovlige i lang tid fordi de faller utenfor gamle lovforbud som rammer tradisjonelle rusmidler. Bromo-DragonFLY har i likhet med PMMA ført til dødsfall i Norge, blant annet da en 18-åring tok en dødelig overdose på en barnevernsinstitusjon på Trysil i 2007. NORSK RUSKULTUR holder et lavt kunnskapsnivå, og verst av alt er forvirringen på amfetaminmarkedet. En rekke ulike stoffer selges under samme navn. Kloakkmålinger fra Oslo

avslørte at metamfetamin, en sterkere variant av tradisjonell amfetamin, har tatt over mesteparten av markedet. Utviklingen var en overraskelse for både politiet og forskere- og trolig også brukerne–som i stor grad ikke ser ut til å bry seg om forskjellen. Dette til tross for at det er svært mange av dem: Kloakkundersøkelsene som ble utført av NIVA utpekte Oslo som Europas Methropol. Funnene fra kloakken peker også mot en utvikling som spørreundersøkelser og andre metoder ikke har klart å avdekke: Nemlig at Oslos amfetaminbruk har blitt mangedoblet fra 2011 til 2013, og at kokainforbruket har økt med over 30 prosent siden 2011. MANGE RUSBRUKERE ser ut til å ha en sterk, men uberettiget tro på at de selv klarer å bedømme kvaliteten på rusmidlene de bruker. En farlig, men forståelig, strategi. I USA er testing av illegale rusmidler forbudt på festivaler, fordi praksisen bryter med «The Reducing Americans’ Vulnerability to Ecstasy Act» eller RAVE, som forbyr festivalarrangører å oppfordre til illegal rusbruk. Men debatten går, og i oktober åpnet Wales Storbritannias første offentlig finansierte narkotikatesting – en gratis tjeneste som lar brukere teste illegale rusmidler før de tar dem. Det ser imidlertid ikke ut til at norske myndigheter vil satse på test-kits som et offentlig skadereduserende tiltak i likhet med sprøyteutdeling. Men dersom det er skadene som skal bekjempes, bør kunnskap om slike systemer gjøres lett tilgjengelig for alle rusbrukere. Illegal rusbruk vil alltid inneholde et element av gambling, og enhver som blir med på spillet bør sørge for å holde innsatsen lav. KVALITETSVURDERING av rusmidler er imidlertid ikke politisk uproblematisk. Toksikolo-

ger og andre fagfolk bruker som regel større, mer komplette systemer for nøyaktig testing, men disse er verken bærbare eller kostnadseffektive. En annen utfordring oppstår ved at det utelukkende er kriminelle organisasjoner som forsyner og styrer narkotikamarkedene. Forskningsinstitutter som bedriver slik nøyaktig testing står dermed i fare for å produsere informasjon som hovedsakelig er nyttig for internasjonale narkotikakartell. Resultater om renhetsgrad og lignende kan også bidra til ytterligere manipulering eller utblanding av rusmidler på det svarte markedet. Selv om mange nordmenn bruker illegale rusmidler, vil stoffene aldri være helt rene så lenge myndighetene ikke regulerer dem. DAGENS RUSPOLITIKK fører ikke bare til utblandede rusmidler og risikofylt bruk, men også til en kaotisk blanding av holdninger innad i ruskulturen. Det gjelder både for misbrukere og rekreasjonelle brukere. Å være kvalitetsbevisst på kulturelle områder er som regel ansett som attraktivt for identitetsbygging, men de samme holdningene finnes ikke når det kommer til rus. De fleste forholder seg nokså ukritiske til MDMA-en de tar på den kredible klubben etter å ha vært på vernissasje. I dag blir en forsvarlig rusbruker ansett som en outsider; en pragmatisk nerd på en fatalistisk arena. Det er synd at rusinformasjon som bidrar til skadereduksjon ikke er utbredt blant de fleste rusbrukere. Situasjonen vitner om et behov for en mer voksen ruskultur, en som ikke bare tillater, men også legger til rette for, spredning av informasjon som kan begrense skader. Du kan streame dokumentaren What’s In My Baggie? på whatsinmybaggie.com

Veldig mange illegale rusmidler selges under falskt navn, og nyutviklede kopier av for eksempel MDMA og LSD florerer på festivaler. 10/2014

10/2014

REPORTASJE

GAMLE TRAVERE Wienere og tapere på Bjerke travbane. TEKST PELLE BAMLE OG LARS GJESVIK FOTO JETON KAÇANIKU

– DET GÅR OPP og ned som kurompa, det her. Det som kommer lett inn, går lett ut igjen. Hver onsdag kveld møtes Bjørn og kompisgjengen på Bjerkebanen for å spille på hest. Det har de gjort i over seksti år. – I dag har det gått dårlig, gitt! Fra himmel til helvete. Sånn er det, sier Bjørn og henvender seg til kompisene, som nikker bekreftende. Foreløpig har det vært en høyst begredelig kveld på travbanen. I gjengen ved siden av er heldigvis stemningen noe bedre. – Jeg vant førti tusen, svarer Steen uaffisert på spørsmålet om hvordan det nylig avsluttede løpet gikk. Sammen med sønnen, som også heter Steen, eier han hesten som kom travende først over målstreken. – Han tok førti tusen på mandan’ også. Foreløpig en bra uke, konkluderer han. Over anlegget annonseres det at det er tretti sekunder igjen til neste løp. Et usynlig slør av forventning senker seg over første etasje på Bjerke, og gir de gamle mennene krefter til å karre seg opp av stolene og ut i den flombelyste høstkulda. Der står man noen meter nærmere hestene.

GRORUDDALENS COLOSSEUM Hesteløp er en eldgammel sport, med røtter tilbake til oldtidens Egypt og antikkens Hellas. I Hellas var hesteløp med vogn en av de mest populære attraksjonene under Olympiaden, og i Romerriket var det en gigantindustri som samlet tusenvis av mennesker. Hvert år ble karnevalet i Roma avsluttet med et spektakulært hesteløp opp Via del Corso. England fikk på 1600-tallet importert tre hingster som skulle komme til å avle frem den britiske overklassens fremste statussymbol: The Thoroughbred, fullblodshesten. Brukt til dressur, polo, revejakt og, ikke minst «The Sport of Kings»: hesteløp. Spol noen hundre år frem i tid. I Groruddalens eget Colosseum lukter det sterkt av wienerpølser. Staysman & Lazz spilles på svakt volum over stadionanlegget, mens «kongenes sport» utspiller seg i avlange runder ute på banen. Inne i varmen fylles det ut tippekuponger. Det stirres intenst inn i oddsskjermer. Det spilles på automat, det skravles. Noen bare sitter der. En kvinne – den eneste – leser i en bok. En hest som galopperer, etterfulgt av

Travsport Bjerkebanen er hovedarena for travsport i Norge. Åpnet i 1928 og var den første til å tilby gambling på hest i Norge. Banen åpnet som en følge av totalisatorloven fra 1927. En totalisator er en maskin som beregner odds og gevinster automatisk og brukes i ulike dyreløp. Norsk Rikstoto ble opprettet i 1982, etter at det i 1980 ble gitt tillatelse til å spille på hest også utenfor banene. Rikstoto fikk konsesjon for å drive med totalisatorvirksomhet og opprette travfunksjonærer. I dag omsetter stiftelsen for 3,65 milliarder årlig. En befolkningsundersøkelse foretatt i Bergen i 2014 anslo at omkring 22 000 nordmenn er såkalte problemspillere. I tillegg kommer en gruppe på 90 000 i «moderat faresone».

Vi spiser pølse og lompe. Og kjøper øl.

oppgitt banning. Spredt jubel resonnerer i det underbefolkede lokalet når den beste hesten traver i mål. – Klart du har lyst til å vinne, men det er det sosiale som er det viktigste. Vi har det moro, vi har det gledelig og vi har det gøyt! Jeg gleder meg til å komme på Bjerke for å ljuge litt med disse gutta hver onsdag, sier Bjørn og forsvinner for å rekke å kjøpe bonger før neste runde. For Tor Nesset har det også gått trått for hestene han har satset på, men i likhet med Bjørn tar han nederlaget med knusende ro. Tor har vært på Bjerke før, han har vanka her siden han var barn. Han er fortsatt innom så ofte han kan. – Det er mest for det sosiale, sier han. – Jeg har ikke så mye direkte kontakt med miljøet lenger. ET LUKKET MILJØ – Inntrykket er at dette er et miljø dominert av eldre menn, sier Mette Mohn fra Hjelpelinjen, som jobber med å håndtere spillavhengighet i Norge.

Hun beskriver et miljø det er vanskelig å få kontakt med, og hvor miljøets lukkethet gjør spillavhengighet til et problem det er vanskelig å vite omfanget av. Mohr får støtte av Unni Bergsvenkerud fra den frittstående interesseorganisasjonen Spillavhengighet-Norge. – Det skal holdes internt hvis du har problemer, sier Bergsvenkerud. – Spillere vil bare snakke om hvor mye de har vunnet, sier Mohn. – Det er status å spille mye, og det er status å kunne mye om hestene og jockeyene. Det er kunnskap i det, man kan bli god. Man får status, tjener penger og blir sett opp til. – Spill på hest er i stor grad knyttet til kunnskap, sier Carl Stenstrøm fra Norsk Rikstoto. – Det er voksne mennesker som har kontroll på økonomien sin, de begynner å få voksne barn og har ryddige forhold, mener han. Antallet såkalte problemspillere i Norge ligger i dag på rundt 20 000. Ifølge Stenstrøm er rundt 13 prosent av disse avhengig av hestespill. Tallene for hestespillrelatert kontakt med Hjelpelinjen er så lave som ti til femten innringere i året. I tillegg kommer misforståelsene, de som ringer Hjelpelinjen for å få hjelp til å spille. Mette Mohn forteller at det hender disse innrømmer å ha et problem i løpet av samtalen, og senere oppsøker hjelp. De få som søker hjelp på eget initiativ er ofte spillere som allerede har mistet kone, hus og jobb før de har våget å ta kontakt. Mohr og Bergsvenkerud fra hjelpeorganisasjonene tror det skyldes at det i miljøet er tabu å innrømme at man har et problem. – Mange tar ikke kontakt før det er altfor sent. Det har hendt pårørende har tatt kontakt og fortalt at personen det gjelder ikke tør å kontakte noen utenom miljøet, sier Bergsvenkerud. – Sånn vi har skjønt det er det store mørketall for Rikstoto og hestespill. WIENERE VS. VINNERE – Det er veldig tomt her selv om det er gratis å komme inn, påpeker en asiatisk mann med et solid antall FC Barcelona-pins på jakkeslaget. Turer til Bjerke spanderer han på seg bare en sjelden gang. Han er her mest for å se og lære. Det er også derfor han oppholder seg her i første etasje. Restauranten i andre etasje er for medlem-

mer med fast bord, forklarer han. – Da må du må være skikkelig gambler! Skal du være en del av det miljøet er du nødt til å være her hver eneste gang det er løp. Jeg er bare her når jeg har tid og lyst, sier han og tar en slurk av boksen med ferdigblandet Jack Daniels og cola. – Det er best at vi er her nede. Vi har vår egen kafeteria, vi spiser pølse og lompe. Og kjøper øl, sier han. En eldre mann i Rema 1000-uniform krøller sammen bongen han nettopp har tapt 216 kroner på. – Jeg er her når det er kjøring, men det er ikke hele tida, sier han. Han bruker ikke mer enn han har råd til å tape. – Når du satser noe er det bare å tenke at det er borte, ikke sant. Gjør man ikke det har man seg selv å takke. Da får man ordne opp i problemene selv. Har du møtt noen på en travbane som går i pluss? spør han retorisk. Han har åpenbart ikke hørt om Øivind Grøstad. TRAVKONGEN Restauranten på Bjerke, stedet mannen med Barcelona-pins fortalte om med ærefrykt, ser ut som noen har kjørt danskebåten i full fart opp Akerselva og vrengt den inn ved Aker sykehus. Lokalet er konstruert som et amfi med panoramautsikt over travbanen. Her oppe i høyden er 0.33-bokser med Jack and Coke byttet ut med halvliterglass, og eimen av wienerpølser er erstattet av en lun fert av kjøttkaker. Yngre menn, et par kvinner og noen familier opptar en brøkdel av de 1200 tilgjengelige plassene. Deres tilstedeværelse gjør demografien en smule mindre homogen enn i underetasjen, men også her er det eldre menn som preger lokalet. Spillerne virker imidlertid mer seriøse enn i første etasje, og jo lenger opp i høyden man beveger seg, jo mer ser det ut som spillerne faktisk jobber, med laptoper og alvorlige miner. Helt øverst står Øivind Grøstad med kikkerten hevet. Herfra kontrollerer han travimperiet han har brukt et helt liv på å bygge opp.

I dag har det gått dårlig, gitt! Fra himmel til helvete. 10/2014

REPORTASJE

Grøstad har spilt på hest siden han var sju, levd av det siden han var tjue. Han er en av få som har vært alene om å ta V75-potten to ganger, blant annet i 1999, da en sjeleglad Grøstad håvet inn ni millioner kroner mens han satt live i TV2s studio. Han er det nærmeste man kommer en travkjendis i Norge. Det har ikke skjedd av seg selv, ifølge Grøstad. – Det går i ett fra mandag til søndag. Fjorten timer trav hver dag, hele året, sier han uten å flytte blikket fra hestene som varmer opp nede på banen. I tillegg til å ha drevet travtipstjenesten Travfakta i en årrekke, selger Grøstad ferdigutfylte bonger gjennom Eksperten, en tjeneste han driver for Norsk Rikstoto. Assistert av sine tre langt yngre kompanjonger, omsetter Grøstad bonger for én og en halv million kroner i uka. Selv spiller han ikke så mye lenger. – Jeg satser på å gå i overskudd med rundt én million netto i året. Det har jeg klart, sier han. – Se nå. Se på nummer fem. Han ser veldig bra ut. Hvis den starter bra kommer den til å vinne. Spill på den, så får dere det litt moro, anbefaler han. Vi rekker så vidt å spille for 50 kroner før hest nummer fem kløner til starten og havner langt bak. I mål er den likevel nummer tre, etter å ha tatt igjen voldsomt mot 18

10/2014

Grøstad har spilt på hest siden han var sju, levd av det siden han var tjue.

slutten. Vi er litt imponert. Det er ikke Grøstad. – Det er noe som plager den hesten, mumler han. LUNSJTRAV Lyden av en speaker som snakker så raskt at han får den ivrigste auksjonist til å høres ut som kong Harald: Hest nummer fire, Mr. Nugatti; hest nummer fem, Hall of Hope; hest nummer seks, Let’s Go Crazy; hest nummer syv …

Det er torsdag formiddag på Bjerke, og stemningen er alt annet enn crazy. Av en eller annen grunn starter lunsjtrav klokka 13.37, en referanse de gamle mennene, som nå står ute i regnet og forbanner Mr. Nugattis diskvalifikasjon, neppe tar. Flere av dem som forrige uke påstod at de var på Bjerke maks en gang i måneden, er på plass. Roy ved spilleautomatene illustrerer denne trangen til å fare med hvite løgner overfor andre, og muligens også seg selv, presist. – Jeg er her én gang i måneden, påstår han, før han forteller at det har gått dårlig i dag, men at han vant her i går og i forrige uke. Som så mange andre vi snakker med kjenner Roy flere som sliter med spillavhengighet,

mens han selv hevder å praktisere en streng «spill aldri for mer enn du har råd til å tape»regel. Hvis han selv skulle komme til å utvikle spilleproblemer hadde han «stramma inn livreima sjøl» tror han. Da han benekter å spille på noe annet enn hest, rykker det til i venninnen som har sittet med ryggen til. «Vi spiller jo på automater?!» hvisker hun forundret mot Roy. I andre enden av lokalet står Geir Hegbart og studerer en brosjyre. Han er innom Bjerke for å hente helgeprogrammet til de andre travbanene. – Var jo mer her før, nå er jeg opptatt med så mye annet. Jeg synger i kor, har nettopp sunget i Royal Albert Hall, sier Geir, ikke rent lite stolt. – Jeg har sett mye elendighet her på Bjerke. Folk som har spilt bort både drosjer og hus og kjerringer. Mange vil ikke innse at det er sånn, det er synd. Samme med folk som drikker, de vil ikke vedkjenne seg det. Men det er når man innser problemet og bestemmer

seg for å gjøre noe med det, at det hjelper. Ta imot hjelp, oppfordrer Geir. Selv påstår han å være en utpreget nøktern hestespiller, og hevder, i likhet med de andre vi snakker med på Bjerke, at han aldri spiller for mer enn han har råd til. – Akkurat der skal jeg rose meg sjøl. Jeg holder det på et lavt nivå sammenliknet med andre, synes det er moro å tippe på hest, men ikke sånn at det utarter seg. DEN STORE KUNDEJAKTEN – Bjerke er ikke som i gamle dager. Før var alle her, fra direktører til uteliggere, forteller Øivind Grøstad. Selv om han ikke på noe tidspunkt slutter å nistirre på hestene som varmer opp på langsida, er det tydelig at Grøstad blir nostalgisk når han mimrer tilbake til en svunnen tid. En tid da tribunene var fulle av folk som StampeKnut og Blomster-Ole.

REPORTASJE

– Blomster-Ole hadde for vane å stjele blomster fra begravelser hver gang det var løp. Så tok han med seg bukettene og solgte de utafor til han fikk nok å spille for, sier Grøstad. I dag mener han travsportens største utfordring er å få unge interessert, noe han innrømmer at går heller dårlig. – I en dataverden har vi kanskje vært for dårlige til å kommunisere hvor gøy det er med hest. Gutta jeg jobber med er jo bare 25, men de elsker det her, de lever og ånder for hest, sier Grøstad og vinker til en forbipasserende som spør hvordan dagen har gått. De fleste som kommer bort er eldre menn, og som de fleste i miljøet skulle Grøstad ønske det var flere kvinner og unge på travbanen. Norsk travsport og Bjerkes glansdager ligger 20-30 år tilbake i tid, da Rex Rodney var verdensstjerne og restauranten var full hver bidige løpsdag. I dag blir det stadig vanskeligere å tiltrekke seg nye fjes. Norsk Rikstoto omsetter for 3,65 milliarder i året, men er likevel frenetisk opptatt av å tiltrekke seg nye spillere. I fjor gikk selskapet ni millioner i underskudd, og antallet nordmenn som spiller pengespill minker. I den samme tiårsperioden omsetningen til Norsk Rikstoto økte med én milliard, falt antallet pengespillere i befolkningen fra 81 til

59 prosent. Hvordan skal de få nordmenn til å spille mer på hest? – Rekrutteringen går gjennom kommunikasjon i egne flater, tv og radio, og hos kommisjonærene våre, sier Carl Stenstrøm i Norsk Rikstoto. Han sier de ikke retter seg inn mot spesifikke kundegrupper. Slik har det ikke alltid vært. TRAV-HOMSER «Trav-homser skal redde Bjerke» kunne man lese i VG. Året var 2008, og som et ledd i «Den store kundejakten» – Norsk Rikstotos satsingsprosjekt for å rekruttere kvinner – hadde Bjerkebanen ansatt fire «stilige, urbane homser» til å «fiffe opp travbanens rykte med stil, glitter og masse glamour for å vekke travinteressen hos unge moderne kvinner». «Som vi alle vet er veien til kvinnene gjennom homsene», uttalte informasjonssjef for travsporten Kjell Terje Ringdal til VG. Nysertifisert travhomo og partyfikser Ronnie Ottem inviterte 250 kjendiser på «glam-trav», spørsmålet «Hva kan nysingle Terje Schrøder prestere i ladies race bak hesten Great Garlic Girls?» ble stilt for første og siste gang, og tv-serien «Pimp my sulky» – basert på at de fire homsene skulle trenes opp til å bli kusker og delta i et ordentlig travløp – ble forsøkt laget. Ingen kontrakt ble

Det går i ett fra mandag til søndag. Fjorten timer trav hver dag, hele året.

Flere av fjesene som forrige uke påstod at de var på Bjerke maks en gang i måneden, er på plass.

noensinne underskrevet, og «Pimp my sulky» ble aldri noe mer enn en god idé. Arven fra 2008, som vil bli husket som året trav-Norge prøvde for hardt, er fremtredende på Bjerke hver onsdag. Som i nok et håpløst forsøk på å tiltrekke seg kvinner, har onsdagskonseptet V76 fått tildelt jentefargen rosa. – Vi har «Damenes Aften», hvor det sitter 250 damer her og drikker vin og spiller! Da har dem det gøy da, vet du, sier Grøstad. Mette Mohn fra Hjelpelinjen tror kvinnene vil komme sterkere i fremtiden, som en følge av at markedsføringen er rettet mot dem. Mohn registrerer allerede en økning. – De er ikke kjempemange, men jeg snakker med flere kvinner enn før. IKKE SÅ GÆLI – Er det lenge mellom løpene går man bare på automatene, sant? Helge, en jovial bergenser i brun skinnjakke, kjenner flere som oppsøker automatene i pausene mellom løpene. Men han går ikke med på at det er problematisk.

– Avhengig og avhengig. Det er mer det at det må skje noe. De blir rastløse, hevder han. – Det er opplagt at det er mange her som sliter, men de har ikke lyst til å søke om hjelp, innrømmer Geir, mannen som nylig sang i Royal Albert Hall. – Mange har dumma seg ut – blitt skilt og sånn fordi de bare tenker på spill. Men de aller fleste klarer dette uten noe problem. Vi har jo vanka her i femti år! Hvis du har ei kjerring du er glad i og barn, så blir du ikke spillegal, vettu. Da har du så mye annet å tenke på. Grøstad hevder å ikke ha hørt om tilfeller av spillere som har havnet utpå de siste årene. – I alle spill blir folk avhengig, men skal man lykkes i trav må man være tålmodig. Sitte stille med målet i kikkerten, se hvordan den traver, holde hodet kaldt. Hvis folk ikke har noe annet å drive med og spiller bort pengene sine på hest og har det moro – da er ikke det så gæli, mener Grøstad. – Hvis du spiller bort mye, er det jo alltids mulig å spille seg opp igjen. 10/2014

INTERVJU

Det vakre og snuskete er tett forbundet i Ester Martin Bergsmarks siste film Nånting måste gå sönder. Den kontrastfylte filmskaperen vil rive kjærligheten løs fra sine kjønnskategoriske lenker. TEKST SVEINUNG WÅLENGEN FOTO BJARNE BARE

VIL HEN DUKKE OPP? Korrespondansen med filmskaper Ester Martin Bergsmark har vært hyggelig, men gått litt tregt. Mye tyder på at hen sjekker mailen sin kun én gang om dagen og svarer så kort som mulig. Den siste beskjeden var klar: «Vi möts vid Kornhamnstorg». Så her står vi, fotografen og jeg. Plassen befinner seg i Gamla Stan, Stockholm. Ved torgets ytterkant står vi og skuer nedover mot bussholdeplassen på den andre siden av det åpne området. Er Ester Martin en person som tar bussen? Det kan minne om en scene i en Hitchcock-film: På avstand følger vi nøye med på alle menneskene som beveger seg over torget, i håp om å få øye på den vi venter på. Ester Martin er 31 år gammel, og et eksempel på at den kjønnsnøytrale «hen»formen i hjemlandet Sverige har noe for seg. Hen ble født som gutt, føler seg langt på vei som jente, men identifiserer seg først og fremst som en transperson. I sin siste film Nånting måste gå sönder forsøker hen å løsrive individuell kjærlighet fra innskrenkende, seksuelle kategorier. Filmen handler om transpersonen Sebastian, som forelsker seg i heterofile Andreas. Forelskelsen gjengjeldes, men for Andreas er de nye følelsene forvirrende. Nånting måste gå sönder er like vanskelig å plassere som Sebastian: Den er Ester Martin Bergsmarks første fiksjonsfilm, men har en sterk forbindelse til regissørens virkelige liv. I filmen spiller også forfatter Eli Levén en vesentlig rolle, ettersom Nånting måste gå sönder er basert på hens roman Du är rötterna som sover vid mina fötter och håller jorden på plats (2010). Ester Martin Bergsmarks forrige film Pojktanten (2012) var en dokumentar som handlet spesifikt om Levén og hens forhold til sin partner og elsker – Ester Martin selv. De spiller begge seg selv i Pojktanten, som ble belønnet med flere priser, blant annet Gøteborg filmfestivals nordiske filmpris.

JEG FORTSETTER Å SE etter Ester Martin på den vidåpne plassen, som jeg tror jeg har full oversikt over. Likevel overrasker hen ved å plutselig dukke opp rett bak oss. Filmregissøren er høy og slank, med langt 20

10/2014

hår og runde briller. Hen er kledd i en lang shorts, sorte, fotballstrømpe-aktige strømper, sneakers og sort skinnjakke. «Hva med der?», sier hen med myk og aktsom stemme, og peker mot en kafé rett ved torget. Valget virker tilfeldig, men vi går dit. Nånting måste gå sönder har en del til felles med din forrige film Pojktanten, selv om den var en dokumentar. Én ting er tematikken, men de er også litt like i blandingen av rå realisme og det langt mer poetiske? – Jeg synes Pojktanten er mer drömsk. Jeg synes de har litt ulik form. Nånting måste gå sönder er mer lik Maggie vaknar på balkongen (2008), som jeg lagde før Pojktanten. Men ser du på filmene dine som del av et større prosjekt? Du drøfter jo temaer som kjønn og identitet i både Nånting måste gå sönder og Pojktanten. – Det er jeg enig i. Ester Martin snakker rolig, på grensen til stillestående. Hen tar lange pauser; men ofte viser det seg at det ikke var en pause, hen var bare ferdig med å snakke. Filmskaperen tar en bit av en veldig liten kake og forsikrer meg om at hen «snart kommer i gang». Fortell litt om hva som var nytt da du lagde Nånting måste gå sönder, da? – Jeg begynte allerede i 2008 med en «førstudie» til Nånting måste gå sönder. Et viktig øyeblikk i filmen er nærbildet av ansiktet til Sebastian under en sexscene. Håret som dras bakover i slow motion, der ansiktet går fra smerte til nytelse. Filmen handler mer om smerte og nytelse enn om kjønn. De er to størrelser som kan ligge veldig nært hverandre. Jeg bygger filmer i sirkler – de beveger seg mellom destruktivitet og det livsbejaende. Det som har bragt frem mest latter i kinosalene er et brått klipp fra skjæring med kniv til en scene på sykehuset. Der går man fra smerte og destruktivitet til noe morsomt. Det er et bildemessig og eksistensielt kaos i filmen, hvor både livet og destruktiviteten hører hjemme – selv om det kanskje høres veldig bredt ut.

– Pojktanten er gjort mer som en prosessfilm, laget over tre år. Selv om den hadde et manus, vokste den frem mer organisk. Nånting måste gå sönder ble spilt inn over to år i 2011 til 2013, og hadde et tydeligere manuskript. I dokumentaren handlet det mer om å skulpturere frem filmen langsomt, i stedet for å ha en klar historie. Veve inn det som skal fortelles gjennom bilder veldig tidlig. Historien og bildene henger jo sammen i begge filmene, men de ser forskjellige ut. I Nånting måste gå sönder følger man hovedpersonene tett, og deres energi som partners in crime. Den føles mer som noe «i nuet». SAGA BECKER, som spiller Sebastian i Nånting måste gå sönder, oppdaget en annonse der det ble etterlyst en person til å spille hovedrollen. Det ble opplyst at filmen skulle baseres på Eli Levéns bok. Becker hadde ikke lest romanen, men kjøpte den samme dag, og leste den ut på tre timer. Hun sendte øyeblikkelig et svar på annonsen – en e-post med beskjeden «Jeg er Sebastian». – Det var hun som fant oss, etter at vi ikke hadde funnet noen som passet i rollen. Hun fortalte moren sin at hun skulle spille i en film, før hun i det hele tatt hadde vært på casting! Til vanlig jobber hun med markedsundersøkelser over telefon, forteller Ester Martin. Det er noe universelt over hovedkarakteren Sebastian. Det er interessant at ved å velge en skuespiller og rollefigur som er transperson, ender resultatet opp med å bli noe nøytralt de fleste kan speile seg i. Man kan kjenne igjen følelsene Sebastian opplever, uavhengig av om man er kvinne eller mann. – Det er fint at du sier det. Jeg tror folk opplever det slik når de ser filmen, men det er vanskelig å forstå at den kan ha en slik effekt når man leser om den på forhånd.

Handler Nånting måste gå sönder mer om å fjerne seg fra all seksuell legning, i stedet for at man er nødt til å ta et valg? Selv har du jo valgt å ha to ulike, kjønnsbestemte navn. – Jeg tenker at det fins en masse folk som for eksempel har foreldre fra ulike land, som føler at de er hybrider – at de er noe annet enn «svart» eller «hvit», eller knyttet til ett språk. Det finnes en kontrast mellom virkeligheten og hvordan vi ser på virkeligheten. Saga føler seg som en jente og velger å se ut som en jente, men hun vil ikke operere seg. For å bli akseptert er det mange som plasserer seg i kategorier som allerede finnes. Jeg vil gjerne åpne opp språket og bildene gjennom filmen, slik at man kommer nærmere sannheten. Sannheten om hva som er ens egentlige identitet? – Ja, men jeg vil også overskride identiteten. Nånting måste gå sönder handler indirekte om identitet, men først og fremst om kjærlighet – at Sebastian og Andreas møtes. I andre filmer om transpersoner er det ofte lange sekvenser med bilder av kropp. I filmen min er kroppen mindre kommentert, det spiller ingen rolle hvilken kropp man har. Iblant synes jeg den «streite verden» er altfor opptatt av hvem man er og hva man kaller seg. Det er mange ulike former innenfor LGBT (lesbian, gay, bisexual, transgender, red.anm.), mest for at «vanlige» heterofile skal forstå at det finnes forskjellige former. Den som er forvirret i filmen er jo først og fremst heterofile Andreas, som mister det han har tatt for gitt hele livet. Men han bestemmer seg for å lære å elske seg selv. UNDER ARBEIDET MED sin første film Svälj (2006) fikk Ester Martin hjelp av Lukas Moodyson. De to filmskaperne deler muligens det rå blikket på menneskelig utenforskap, men Ester Martin nøler på spørsmålet om hvorvidt hen er inspirert av sin svenske medborger.

Når man ikke gjør film som er lik alle andres er det vanskeligere å få god feedback.

ÂŤ

Den fineste kaffen er vel en som katter har bĂŚsjet ut, eller noe slikt?

10/2014

INTERVJU

Fra filmen Nånting måste gå sönder, 2014.

Fra filmen Pojktanten, 2012.

Man vil jo også bli elsket der man skiter.

– Moodyson har en varme og følelse for karakterer og mennesker, men jeg synes iblant at filmene hans ikke er så visuelt interessante. Nå kommer han kanskje til å bli sint på meg! Føler du at du er en del av et svensk filmmiljø, eller ser du på deg selv som en outsider? – Har Sverige noe filmmiljø? Jeg opplever svenske filmskapere mest som individualister: Ruben Östund jobber for seg selv, Lukas Moodyson for seg selv, Lisa Aschan holder på med sitt, og så videre. Når vi møtes i Stockholm, jobber Ester Martin i en kort periode med color grading i forbindelse med en musikkvideo. Den siste tiden har hen vært mye i utlandet og besøkt filmfestivaler, men til vanlig holder hen for det meste til i Berlin. Nånting måste gå sönder er likevel sterkt forankret i og spilt inn i Stockholm, og må – til tross for å ha blitt skrevet og klippet i Berlin – betegnes som en «svensk film». Hva slags stemme ønsker du å ha som svensk filmskaper? – Jeg forholder meg til svensk samtid, samtidig som jeg hater Skandinavia. Det er et elsk/ hat-forhold. Jeg synes skandinavisk film er for distansert, den er for … grå-blå. Jeg vil ha mer kjøtt, svette og blod. Spying … kroppslig film. Ser du på Sverige som et åpent og inkluderende land? Du er jo fra utkanten av Stockholm, men bor ikke i Sverige nå. Hvorfor flyttet du til Berlin? – Berlin er mye mer åpent enn Skandinavia! Jeg tror det finnes en konsensuskultur, det finnes vel også i Norge? Jeg synes det er kreativt hemmende. Jeg flyttet til Berlin fordi 22

10/2014

Ester Martin Bergsmark Svensk filmregissør født i 1982. Utdannet fra dokumentarfilmlinjen på Nordens Folkhögskola Biskops Arnö, samt Konstfackhøgskolen i Hägersten. Har laget filmene Svälj (2006), Maggie vaknar på balkongen (2008) og Pojktanten (2012) før sin norgesaktuelle kinofilm Nånting måste gå sönder (2014).

jeg fikk dårlig selvtillit og ikke våget å gjøre film i Stockholm. «Sånn får man ikke gjøre, sånn får man ikke gjøre», var vanlig for meg å høre. Det tillates mer i Berlin. Når man ikke gjør film som er lik alle andres, er det dessuten vanskeligere å få god feedback. Mottar man tips om hvordan man skal lage en film, er det ofte et ønske om noe som allerede er gjort. Når jeg har jobbet utenfor Sverige føles det som om jeg lager film for en større verden. Men man vil jo også bli elsket der man skiter. – Når man bor i Berlin kjennes Sverige som en «liten grej», en liten flue – selv om jeg liker Stockholm. Nånting måste gå sönder handler mye om Stockholm. Jeg er oppvokst her og har valgt innspillingssteder etter 30 års location-scouting! Visse situasjoner er selvopplevd. Jeg har selv gått rundt og blitt full på folköl. Samtidig er ikke byen i filmen den byen man er vant til å se. I Stockholm er man opptatt av å ha et hjem og å ha en viss materiell standard. Det er derfor Sebastian og Andreas stjeler den kitchen aid-maskinen. De skjærer hverandre med en kniv av et bestemt merke, som mange svensker kjøper til bruk i hjemmet. Gjenstandene er ladet med symboler –

det handler om livskvalitet, hvem som får nyte og hvem som blir skamfull av å nyte. I EN OPPSIKTSVEKKENDE og svært stilisert scene i filmen, ser vi en naken Sebastian bli urinert på i sakte film på en sexklubb. I likhet med scenen tidligere i filmen der han dras i håret mens han blir tatt bakfra, er det en viss form for nytelse i det smertefulle han oppsøker. Ester Martin forteller om en debatt som utspilte seg etter at hen hadde vist filmen i Italia, der en person påsto at enkelte bilder minnet om Caravaggio. Det er sannsynlig at han refererte til den estetiserte urineringsscenen. En annen tilskuer reagerte på Caravaggio-utsagnet med sinne, og det utartet seg til en debatt om barokk kunst, der Ester Martin selv sto fremme på scenen i stillhet. Er man som transperson nødt til å søke seg mot det destruktive? – Jeg tenker at det er det samme som å drikke kaffe. Machiatto betyr jo «stemplet» eller «flekket». Nytelse er noe som også handler om skam. Det finnes visse ting … ja, den fineste kaffen er vel en som katter har bæsjet ut, eller noe slikt? Poenget er at det finnes mye snusk i det som er fint også. Det er samme sak å bli tisset på i en sexklubb, som annen mer «akseptert» nytelse. Jeg tror det finnes et slags undertrykket menneskelig behov for det skitne og ekle, som ritualiseres – særlig i Skandinavia.

Du mener at det skitne i nytelsen blir pakket inn i en slags form og skjult? – Ja. Samtidig er jeg selv en del av det. Jeg er veldig misunnelig på Sebastian fordi han kan leve fullt ut. Virkelig hengi seg til eventyr. Hva gjør at du ikke klarer å oppføre deg mer radikalt? Hvorfor holder du tilbake? – Jeg tror det handler om latskap. Jeg er for trygg til å ha et sånt liv. Det er mye lettere å ikke utsette seg for sånt. Men samtidig går det i perioder – jeg har gjort to personlige filmer, og da orker jeg ikke være så personlig hele tiden. Kommer du noen gang til å flytte tilbake til Sverige? – Jeg vet ikke, men det er bra å jobbe her iblant. I Berlin er det slik at jeg bare ruller en sigg … tar en øl … haha! Jeg vet ikke … Man er ute og fester en hel helg, og så trenger man tiden frem til onsdag eller torsdag før man er tilbake. Og så er det fest igjen. Det er herlig og inspirerende, men et annet liv. Det er skjönt i Berlin, men jeg er nok mer skandinav enn jeg vil erkjenne. Jeg liker natur og rutiner. Og jeg elsker å jobbe, derfor er det bra at jeg er i Stockholm av og til. Men det er også bra å bli lokket ut på eventyr. Nånting måste gå sönder har kinopremiere 7. november. Les anmeldelse av filmen på side 61.

Filmen handler mer om smerte og nytelse enn om kjønn.

DIN HOBBYBUTIKK PÅ NETT

GRATIS FRAKT

KODE: FRINATT

JUBILEUMSTILBUD

KUN KR 498,Spar hele 800,- (Ord. 1298,-)

NYE RADIOSTYRTE FLY PÅ LAGER

HSP BILER MED WATERPROOF ELEKTRONIKK MANGE NYE MODELLER PÅ LAGER

Fra kun kr.

498,-

ANLEGGSMASKINER NYE MODELLER NÅ PÅ LAGER

Fra kun kr.

DJI RONIN

1298,-

Fra kun kr.

DJI PHANTOM RTF QUADCOPTER GPS

Alle DJI Phantom 1 og 2 modeller på lager fra kun kr.

EAZY2FLY NANO DRONE KUN 4 CM

3495,-

HPI ALLE MODELLER PÅ LAGER

Vi skaffer alt av deler og tilbehør til din HPI racingbil.

Håndholdt gimbal for stabil filming. Passer de fleste speilreflekskamera. Kampanje eksta batteri verdi kr 1695,-

998,-

Kun kr.

298,-

Fra kun kr.

1.095,-

FØLG OSS PÅ: FACEBOOK.COM/RCBUTIKKEN.NO + WWW.RCBUTIKKEN.NO

SE VÅRE TILBUD OG MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV, SCAN QRKODEN

REPORTASJE

NERDENES HAVN TEKST PELLE BAMLE // FOTO CHRISTIAN BELGAUX

Cosplay-dronningen Tine Marie Riis (24) har sluttet i jobben for å cosplaye på heltid. Unge jenter i hotpants og korsetter dominerer cosplay-miljøet, men flere blir møtt med diskriminering og beskyldninger om å være «fake geek girls».

EN GIGANTISK knalloransje skapning med rødlysende øyne ligger i fosterstilling på gulvet og vrir seg. Den nihalede demonreven Kyuubi fra animeserien Naruto er i store smerter. En alv fra World of Warcraft ser forskrekket på det skadde dyret. Feen fra Zelda lurer på hva som skjedde. Noen karakterer fra League of Legends strømmer til. En stormtrooper tilkaller helsepersonell. I Telenor Arena kryr det av unge, håpefulle gutter og jenter utkledd som sine favorittkarakterer fra spill-, tegneserieog animeverdenen. Her finnes ikke noe som er for smalt, foruten catwalken Kyuubi nettopp har ramlet ned fra. Nikolai Johnsen var en av mange som prøvde å imponere dommerbordet med sitt hjemmelagde kostyme under Gigacon 2014, «Oslos nye LAN- og spillfestival». Nå er han fanget i den hjemmelagde revekroppen med avrevet leddbånd i ankelen. 17-åringen fra Drammen prøver fortvilet å komme seg ut av den klaustrofobisk varme drakten det har kostet ham et halvt år og alle sparepengene å få ferdig.

COSPLAY-DRONNINGEN I dommerpanelet sitter den grønne faunen Tine Marie Riis (24). Hun er Norges mest profilerte cosplayer, noe som blir merkbart da hun på høye hover stavrer seg gjennom arenaen noen timer tidligere. Det var ikke bare de høye hovene som gjorde at ferden over gulvet tok lang tid: Hun blir konstant stoppet av folk som vil ta bilde med henne. – Jeg cosplayer karakterer jeg føler en connection til. Jeg elsker å få karakterene til å komme til live, sier hun. I dag cosplayer Tine «Soraka», en karakter fra League of Legends, et av verdens mest populære online-spill. Kostymet har tatt tre timer bare å få på seg, og måneder å ferdigstille. – Jeg har sovet åtte timer på fem dager 24

10/2014

Cosplay: (Sammentrekning av ordene costume og play.) Subkultur som baserer seg på å tolke karakterer fra spill, tegneserier, film, anime og lignende, ved hjelp av hjemmelagde kostymer. Har sitt utspring fra tegneserieog sci-fi-conventions i Japan og USA. Cosplay praktiseres hovedsakelig på conventions, uten at dette er noen forutsetning. Har siden 90-tallet vokst enormt som popkulturelt fenomen, særlig i Japan, der det i stor grad påvirker gatemote. I Tokyos Harajukuområde samles cosplayere hver søndag.

for å få ferdig kostymet i tide, sier Tine. Hun begynte å cosplaye i 2009: Iført et ferdiglaget lolita-kostyme blant 40 000 likesinnede i Los Angeles følte hun at hun hadde kommet hjem. Nå reiser 24-åringen rundt på conventions, såkalte cons, over hele verden. For noen uker siden sa hun opp jobben. Nå cosplayer hun på heltid. COSPLAY 101 Cosplay har sitt utspring fra spill-, tegneserieog anime-conventions i Japan og USA, der det etter hvert ble vanlig å tolke karakterer med hjemmelagde kostymer. På 90-tallet fikk fenomenet en tydeligere identitet, og cosplay som subkultur vokste seg til et enormt popkulturelt fenomen, spesielt i Japan. – Interessen for cosplay i Norge har økt ekstremt. Vi startet med et arrangement med to hundre stykker på en liten café, forteller Alejandro Decap, som har arrangert Desucon – Norges største cosplay-convention – i snart ti år. I dag besøkes de største Desucon-arrangementene av over 7000 norske cosplayere.

– Det kommer til å bli like stort som fotball! Jeg vil kunne fylle opp Ullevål stadion med cosplayere! Men jeg liker egentlig å si at cosplay alltid eksisterte som en interesse. Vi startet bare en grobunn der alle kunne møtes. Cosplay har vært i DNA-et ganske lenge. Decap cosplayer ikke selv («Jeg fatter ikke hvordan noen med behov for søvn, mat og inntekt har tid»), men forklaringen på hvorfor han arrangerer dette gir mening: – Jeg er nørd! COMIC BOOK GUY Cosplay har også en lang og parallell historie i USA. Under den såkalte «Silver Age of Comic Books», begynte det å dukke opp tegneseriemesser, såkalte Comic-Cons. En av de første rapporterte amerikanske tilfellene av cosplay er Wendy Peni, skaper av kulttegneserien ElfQuest, som på begynnelsen av 70-tallet troppet opp på cons kledd ut som en mer eller mindre naken Red Sonja. På 90-tallet begynte San Diego Comic Con – verdens største av sitt slag – å dele ut priser for beste kostyme. Konkurransen var dermed i gang. «Beste kostyme» utviklet seg imidlertid raskt til å bety mest obskure eller utfordrende kostyme. Comic Cons har tradisjonelt sett vært et sted sånne fyrer som Comic Book Guy fra The Simpsons møtes. At det som i et halvt århundre har vært deres eget nerdehabitat i de senere år har blitt invadert av tenåringsjenter med hjemmelagde hotpants og korsetter,

har overraskende nok ikke vært like populært blant gamlegutta. Irritasjonen manifesterte seg da den anerkjente tegneserieskaperen Tony Harris gikk til angrep på kvinnelige cosplayere i en facebook-status. «We are on to you», advarte Harris, som etter å ha sittet årevis bak stands på conventions mente han hadde gjennomskuet kvinnelige cosplayere. Kvinnelige cosplayere er ikke ekte nerder, de er luremus, skrev Harris, oppmerksomhetssyke posører som synes det er gøy å være runkefantasien til usikre jomfruer. Dessuten er de ikke hotte engang, la han til, og lanserte begrepet con-hot om cosplay-jenter som fremstår mer tiltrekkende enn fortjent fordi standarden, ifølge Harris, er lavere på cons. Kvinnelige cosplayere er altså ikke reale nok. De er «fake geek girls». Tony Harris hamret inn konklusjonen med en styrke bygget opp av årevis med seksuell frustrasjon: We are LEGION. And here it is, THE REASON WHY ALL THAT, sickens us: YOU DONT KNOW SHIT ABOUT COMICS, BEYOND WHATEVER GOOGLE IMAGE SEARCH YOU DID TO GET REF ON THE MOST MAINSTREAM CHARACTER WITH THE MOST REVEALING COSTUME EVER.

Cosplayere og ikke-cosplayere av begge kjønn tok avstand fra utblåsningen, men Harris adresserte holdninger som hadde irritert både cosplayere og cosplay-skeptikere som ham selv lenge.

Kvinnelige cosplayere er ikke ekte nerder, de er luremus, oppmerksomhetssyke posører som synes det er gøy å være runkefantasien til usikre jomfruer.

– TONY HARRIS

10/2014

REPORTASJE

« 26

10/2014

Det hender at folk prøver å tafse litt.

REPORTASJE

Sitter cosplayerne månedsvis foran symaskinen bare for å hoppe inn i en fiks ferdig objektivisert kvinnerolle?

FALSKE GEEKS Tine Marie Riis sprader rundt i sine grønne Soraka-hotpants. Er landets mest respekterte cosplayer bare en «fake geek girl»? – For å si det sånn, cosplayere skal få lov å gjøre det de vil, så lenge man gjør det for sin egen del og har det gøy. Noen av mine kostymer får mer oppmerksomhet enn andre, men det tror jeg handler om selvsikkerhet, hvordan man fremstår som karakteren, sier Tine. Hun parerer fake geek girl-anklager med å fortelle at hun har elsket spill siden hun som treåring begynte å spille Mario på NES (Nintendo Entertainment System, spillkonsoll lansert i Europa i 1986, red. anm.). – Nå viser jeg min lidenskap for spill gjennom cosplay, sier Tine, før hun setter i gang med en utlegning om cosplaykarakteren sin Soraka som er så nørd at selv Tony Harris hadde blitt rørt. – Når Soraka attacker med staffen sin kommer det en gul halvmåne ut av den, som ser ut som en banan. Derfor har Riot Games, som har laget karakteren, valgt å gi henne en banan-joke. Hun sier «Yes, that was a banana. No one expects the banana!» når man trykker slash joke. Bananen får som regel alltid last hit når du skal drepe noe, så de supportsa får alle killsa! Og alle blir så sure og bare «BANANAAA!» Forleden hadde jeg med en banan på scenen på et con, og folk bare «BANANAAA!» Tine begynner å snakke norsk igjen: – Det er noen som ser på cosplayere som objekter, ikke mennesker. – Jeg hadde den erfaringen i Tyrkia nylig. Jeg er selvfølgelig glad for at folk vil ta bilder av meg, men når du blir holdt igjen når du skal et sted fordi folk har så lyst på bilde, så blir det litt rart. Det er noen gaming-events som ikke passer godt nok på cosplayere, og da hender det noen prøver å tafse. Det er rett og slett ikke akseptabelt. De fleste cosplayere er jenter, og noen gutter blir litt for ivrige. De kan holde rundt deg og plutselig er parykken din ødelagt. Så spør de om kyss, og det synes jeg er litt ekkelt, i hvert fall når jeg ikke kjenner personen, forteller Tine. COSPLAY ≠ CONSENT Alt er altså ikke bare kawaii i cosplay-miljøet. I USA er seksuell trakassering så utbredt at det har fått et eget begrep: «creeping at a con». Én av fire jenter som deltar på conventions oppgir å ha blitt seksuelt trakassert. I juli signerte over 2600 kvinner et opprop fra en gruppe som kaller seg for Geeks for CONsent, som krever at San Diego Comic Con

skulle innføre såkalte «no tolerance policies». De lanserte «Cosplay ≠ consent» for å understreke at selv om man kler seg ut i kostymer som etterligner lettkledde karakterer, betyr ikke det at man ønsker å bli klådd på. San Diego Comic Con har til gode å endre retningslinjer på dette området, mens New York Comic Con-arrangørene bestemte seg for å ta tak i problemet i forkant av årets con. Tegneserieskaper Amy Reeder designet kampanjeplakater med slagordet «Cosplay Is NOT Consent» og teksten «Please keep your hands to yourself. If you would like to take a picture with another NYCC fan, always ask first and respect that person’s right to say no». – Med lettkledde karakterer tror mange at du kler deg for at du skal bli tatt på. Men du gjør det jo fordi du elsker karakteren, sier Mathilde Bakken Thoresen (18). Hun og venninnen Line Rørby cosplayer USO Girls fra Captain America, kostymer de selv mener ikke er for utfordrende. – USO Girls er veldig «Å, så gøy at dere gjør dem!». Gutter kan ofte klå, men hvis en jente er litt lettkledd er det jentene som sier «Eh, hun er hore» og kan være veldig dømmende. Jenter som cosplayer er ikke horer, de er bare veldig glad i den karakteren! Det handler ikke bare om guttene, men holdninger blant jentene også, sier Mathilde, som innrømmer at det finnes jenter som cosplayer bare for å vise seg frem. – Det er noen som gjør det. Det er litt synd, for da vet de ikke helt hva de cosplayer. De bare tenker at så lenge de ser bra ut, så går det greit, sier Mathilde. – Som cosplayer føler du noen ganger at gutter står og ser på deg som du er mer et objekt enn en person. I hvert fall når du har på en kondomdrakt!, sier Anna, som cosplayer Alex fra Fox Kids-serien Totally Spies. – Du kan si at vi gjør det mot oss selv, men gutter kan jo gå nakne og ingen bryr seg, så jenter burde også kunne gå i kondomdrakt uten at det skal være noe problem. BÅSBABES – I USA er man vant til booth babes, sier Tine og forklarer hva som kan være årsaken til at mange objektiviserer jentene i cosplay-miljøet. – De ble mye brukt på gaming-events før i tiden. Det var jenter som stod i utfordrende outfits og delte ut flyers. I dag har mange events gått over til å bruke cosplayere som booth babes. – Du finner ikke de samme holdningene i Norge. Nordmenn er dessuten mer sjenerte av

natur, så det pleier egentlig å være ganske greit. Alejandro Decap er i likhet med Tine av oppfatningen om at det er en annen mentalitet her enn i USA. Det samme mener Skjønnheten, fra Skjønnheten og Udyret: – Det som skiller veldig mange utenlandske cons fra norske er at hvis noe sånt skjer her så blir du kasta på hue og ræva rett ut. Men i utlandet blir det sett på som en litt sånn morsom greie: «Det må du tåle når du viser puppene dine», sier hun. – Amerikanerne tenker ikke alltid på at det er et menneske bak karakteren man cosplayer, sier en dansk jente med korsett og langt rosa hår. – De tenker «Du har kledd deg ut som min favorittkarakter, da eier jeg deg litt, på en måte. Derfor er det greit at jeg tar på deg.» WONDER-WOMAN IKKE FEMINIST?! Som kvinnelig cosplayer har man færre karakterer å velge mellom. De utgjør under 30 prosent av både Marvel og DC Comics univers, og av alternativene som finnes er strengt tatt de aller fleste av dem skapt for å appellere til et mannlig publikum. Selv de vedtatt «sterke» kvinnelige karakterene som Wonder-Woman er designet på mannens premisser. Sitter cosplayerne månedsvis foran symaskinen bare for å hoppe inn i en fiks ferdig objektivisert kvinnerolle når det er tid for con? Det ble rabalder da David Finch, som hadde fått ansvaret for nye Wonder-Woman, annonserte at hun ikke er feminist. Tony Harris må ha jublet. Hva er unnskyldningen nå, hvis det kommer for en dag at karakterens eneste funksjon er å være et sexobjekt? Likevel går ting rett vei i tegneserieverden: Marvel fikk i sommer kritikk for coveret av nye Spider-Woman – poserende halvnaken i doggypositur på et tak – men rakte ut en progressiv hånd noen uker senere, og annonserte at neste utgave av superhelten Thor blir en kvinne. Det var årets andre overraskelse fra Marvel, som noen måneder senere hadde presentert nye Ms. Marvel som Kamala Kahn, en 16 år gammel muslimsk jente fra New Jersey. I 2016 får Wonder-Woman sin spillefilmdebut i Superman vs. Batman. I spillverdenen har utviklingen gått motsatt vei. En liten fraksjon kalt #GamerGate-bevegelsen har tatt mye plass. Ufortjent mye plass, vil de fleste hevde, da de ser på kvinner som en trussel for hele spillindustrien. Offisielt tar de til orde for en debatt om spilljournalistikk, men i praksis har de angrepet og trakassert kvinnelige spillanmeldere- og utviklere systematisk i hele 10/2014

REPORTASJE

Jenter som cosplayer er ikke horer!

høst. De mener kvinner som kritiserer sexisme i spill kommer til å ødelegge spillindustrien. Spillutvikleren Zoe Quinn fikk gjentatte ganger drapstrusler, og måtte til slutt flytte fra leiligheten sin. Spillanmelderen Anita Sarkeesian, som leder YouTube-programmet Fiminist Frequency, ble nødt til å avlyse et foredrag etter at noen truet med «den dødeligste skolemassakren i amerikansk historie» dersom hun ikke avlyste. Det ble også laget et spill som går ut på å banke henne opp. NERDENES HAVN Et knippe cosplayere lytter nøye. Det er Desucon i Oslo Kongressenter og Louise Hjuler Larsen er midt i foredraget «Korsett 101». Ved siden av oss sitter en voksen mann med langt hår, rosa dyreører og en bitteliten flosshatt på hodet. Han noterer flittig. Rommene som til vanlig huser jobbseminarer, ledergruppeforedrag, utviklingsseminarer og slide på slide på slide med PowerPoint, er i dag fylt til randen med 1500 cosplay-karakterer fra fjern og nær. Hva slags ståltråd er best egnet til brystpartiet i et korsett? Tvinnet? Eller rett? Det kommer an på hva slags korsett man skal lage, lærer vi. Tre, kanskje fire, pikachuer kommer ned trappen til salen, men snur og går opp igjen. Noen ligger på vegg til vegg-teppet ved siden av oss og tegner. Absolutt alle er på jakt etter «free hugs». Debatten om sexisme og fake geek girls virker med ett så fjern her vi står og ser på real size cosplay-sjakk. En jente kasserer inn sin gratisklem nummer 483 for dagen. Det som må være en pokémon-trener (kan det være Giovanni fra det udugelige Pokémon-laget Team Rocket?) setter ingen ringere enn Frodo i sjakk. Den lille hobbiten med den store oppgaven tar et skritt til siden. – Jeg velger ikke ut karakterer basert på hvordan de ser ut, jeg cosplayer de karakterene jeg elsker, sier Louise. – Yoko Littner er veldig naken, men hun er en awesome karakter med en veldig kul utvikling og historie. Samme med WonderWoman: veldig korte shorts, men det er sånn hun ser ut! – Er dette for mye nakenhet for noen, er det deres problem, ikke mitt, sier hun.

10/2014

LOUD AND CLEAR AS

FAVORITTER UNDER

JULETREET

Erna – fra fiasko til statsminister Erna Solberg bak kulissene. Private bilder og historier fra barndom, oppvekst og politikk. Veil. 349,-

Kjære

Stalker

Marius inspirasjon

Et ungt liv beskrevet med infam humor og sårt alvor. Linnéa Myhres andre roman.

Ny, skrekkelig god Kepler-krim. Femte bok om Joona Linna.

Den mest omfattende Mariusstrikkeboken til nå. Spennende oppskrifter. Rikt illustrert.

Nå 305,-

Veil. 299,-

Nå 262,-

Veil. 379,-

Julemat

Luer

Gullgutten

Fra ribbe og pinnekjøtt til gløgg, kalkun, dessert og mye mer. Andreas Viestad klargjør en velsmakende julefeiring.

Fru Soleng er tilbake! Nå med vinterens vakreste luer. Oppskrifter og inspirasjon.

Bind 3 av Jon Michelets bredt anlagte romanserie En sjøens helt. Varm humor, bitende ironi og viktig krigshistorie.

Veil. 379,-

Nå 332,-

Flere gavetips finner du på haugenbok.no Norges raskeste nettbokhandel

Veil. 329,-

Nå 288,-

Veil. 399,-

Nå 349,-

Nå 332,-

Veil. 349,-

Nå 305,-

Guinness world records

Svøm med dem som drukner

Jubileumsutgave – Guinnes world records fyller 60 år! Spekket med spektakulære rekorder.

Storslått familiehistorie og en av årets aller beste romaner.

Kun 339,-

Veil. 399,-

Nå 349,-

haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

REPORTASJE

ETTERSPILLET

TEKST PÅL A. KVALNES, DANIEL RAMBERG, MARTIN GEDDE-DAHL // ILLUSTRASJON TORD TORPE // FOTO ANDERS HELGERUD

For to måneder siden ble Nordens største åpne russcene stengt. Vi har fulgt utviklingen. I 2012 STARTET Bergen kommune «Nygårds-parkprosjektet», som over tid skulle «løse rusproblemene i Bergen». I en rapport fra samme år karakteriserer den nedsatte arbeidsgruppen Nygårdsparken som «et døgnåpent supermarked for narkotika.» Det har blitt gjort flere forsøk på å stenge parken. I 1989 gjorde kommunen et forsøk på å rydde opp i de «lovløse tilstandene», noe som førte til en midlertidig opprettelse av en ny russcene ved Torgalmenningen i Bergen sentrum. I 1994 var Nygårdsparken tilbake som det naturlige samlingsstedet. Fra 2000 har det vært gjort gjentatte forsøk på å stenge parken eller flytte miljøet. Årets forsøk på renovasjon kalles «Handlingsplan mot åpne russcener», og hadde sin offisielle start den siste mandagen i august.

25. AUGUST UTENFOR DE NYLIG oppsatte anleggsgjerdene anholdes en gruppe rusbrukere. De hadde kommet seg forbi sperrebåndene og inn i parken hvor rusmiljøet har samlet seg de siste 50 årene. Parken har blitt stengt noen timer tidligere, i åttetiden mandag morgen. Uniformert og sivilt politi står vakt ved inngangene og omdirigerer alle som vil inn i parken, samtidig som en heisekran setter på plass anleggsgjerdene som skal stenge inngangene. Til sammen blir 500 meter med gjerde satt opp, tilsynelatende i tråd med politiets anbefalinger i rapporten «Nygårdsparken – ingen 30

10/2014

muligheter for kvikkfiks» fra 2009, hvor det blant annet anbefales å «øke innsynet til parken ved hjelp av redesign av topografien». – Hvorfor skal dere stenge oss ute? spør en av de som forsøkte seg forbi sperringene, og blir forklart at det er «adgang forbudt» så lenge oppussingen pågår. Samtidig som det tverr-etatelige samarbeidet vil øke innsynet til parken, har politiet opprettet en innsatsgruppe på elleve mann som skal holde et særskilt øye med byens rusmiljø. I en kommentar på ND.no skriver ruskommentator Jon Olsen:

– Selv om vi i utgangspunktet har variasjoner på antall overdoser, har dette døgnet har vært travelt. Vi har hatt 15 overdoser med illegale stoffer siden i går formiddag. Til vanlig har vi rundt fem, sa Anne Margrethe Stokken, seksjonsleder ved rusakutten ved Bergen legevakt, til NATT&DAG. Stokken vil ikke spekulere i om denne økningen har noe med stengingen av Nygårdsparken å gjøre.

På spørsmål fra Bergensavisen om hvorvidt rusmisbrukere vil kunne oppholde seg i andre parker, svarer politiet at de vil bruke hjemmel i politiloven til å vise bort personer som etablerer kriminelle arenaer andre steder. Så er det opp til leseren å forstå at enkelte mennesker etablerer slike kriminelle arenaer – KARI LOSSIUS ved sitt blotte nærvær. I Oslo finnes et mantra alle heroinister roper etter politifolk som ber dem komme seg vekk: Men hvor ER vekk, da?!.

EN AV METODENE Hordaland politidistrikt benytter for å holde brukere borte fra området, er høye bøter. 26. august skriver de på sin offisielle Twitterkonto at noen av bøtene for besittelse av litt over ett gram hasj har vært så høye som 10 000 kroner i det aktuelle området etter stengingen. Advokat John Christian Elden mener en slik praksis kan være ulovlig. – Jeg vil anbefale at en av de bøtelagte bringer spørsmålet inn for Bergen tingrett til prøving, skriver Elden i en mail til NATT&DAG, hvor han også betviler lovligheten av slike bøteleggelser, og påpeker at en bot skal reflektere den narkomanes inntekt- og formueshold, og burde for bruk av hasj neppe overstige 1500–2000 kroner. – Narkomani er en sykdom og ikke et resultat av ond vilje. Høye bøter for fattige narkomane er i praksis enten en billett til soning av subsidiær fengselsstraff, eller en anmodning om å begå kriminalitet for å betale den – begge deler er uholdbart.

Bergen er muligens den eneste byen i det moderne Europa som praktiserer apartheid.

26. AUGUST DET FØRSTE DØGNET etter at Nygårdsparken ble stengt blir det registrert en økning i overdoser med illegale stoffer i Bergen.

27. AUGUST

REPORTASJE

Høye bøter for fattige narkomane er i praksis enten en billett til soning av subsidiær fengselsstraff, eller en anmodning om å begå kriminalitet for å betale den – begge deler er uholdbart.

– JOHN CHRISTIAN ELDEN

Øverst: Roger Til høyre: Linda

I 2011 innførte Oslopolitiet samme praksis ved å ilegge tre, fire ganger så høye bøter for besittelse av små mengder narkotika innenfor løst definerte «problemområder» i Oslo sentrum. Den gangen slo tingretten fast, i tre forskjellige tilfeller, at botpraksisen var ulovlig så lenge problemområdene ikke var tydelig definert.

1. SEPTEMBER UNDER EN MARKERING av Verdens Overdosedag i Bergen snakker NATT&DAG med brukere og eksbrukere som har oppholdt seg i parken de seneste årene. Roger er rusavhengig, og har vært en del av miljøet i parken. Hvordan var samholdet i parken, og hva skjer med det nå? – Samhold? Vi lurer hverandre for mest mulig penger. Det er ikke noe samhold. Men parken var trygg når det skjedde en overdose. Og et sted å kjøpe tingene. Jeg er grådig spent på hva som skjer nå, og hva som skjer med bybildet.

«NYGÅRDSPARKPROSJEKTET» Øvre del av Nygårdsparken ble stengt 25. august. Politiet vil i minst to år ha en egen innsatsgruppe på elleve personer, for å hindre at det oppstår nye, åpenlyse rusmiljøer. Politiet har bortvist over 350 personer fra rusmiljøet i sentrum, og har utsted over en halv million i forelegg for besittelse og salg av narkotika. Politiinnsatsen er spesielt rettet mot utenlandske narkoselgere uten lovlig opphold.

Hva tror du vil skje? – Byen har vært et sted hvor jeg kan gå med familien uten å treffe på folk fra miljøet. Nå kan du ikke være trygg på hvem du treffer. Og det er ikke noe fint å se narkomane over alt, i hvert fall ikke når de setter sprøytene. Det er stygt.

Kilde: Hordaland politidistrikt

Linda, en annen av brukerne som møter opp på markeringen, bærer et par hvite sko over ryggen – til minne om kjæresten som døde av overdose. Hun følte seg trygg i parken, og kan ikke se noe positivt med stengingen. – Det som skjer nå er at flere kommer til å dø. Det blir flere overdoser hvor ambulansene ikke kommer frem i tide.

10. OKTOBER POLITIETS NYE PRAKSIS med å dele ut kart til rusmisbrukere over hvor de kan og ikke kan oppholde seg, vekker reaksjoner. Kari Lossius, klinikkdirektør i Stiftelsen Bergensklinikkene, går hardt ut mot kartene, og skriver på sin Facebook-side at «Bergen er muligens den eneste byen i det moderne Europa som praktiserer apartheid. Heroinavhengige kan, hvis de ferdes i sentrum, risikere å få utdelt bortvisningskart med inntegnede soner av byen der de i kortere eller lengre tid ikke har lov til å oppholde seg.» – Det er en praksis som er inhuman og forkastelig. Å løse åpne russcener med bortvisning er feil vei å gå, sier Lossius til NATT&DAG. «Flemming», en tidligere bruker av Nygårdsparken NATT&DAG snakker med, bekrefter at kartet ikke bare innskrenker bruk av områdene rundt parken, men også områder andre steder i byen. «Flemming» sier at han selv fikk et forelegg og en forvisning fra deler av sentrum. – Jeg var på vei hjem etter å ha blitt bortvist fra

ulike områder i 24 timer, men så gikk jeg dessverre litt feil vei. Så kommer politiet og tar meg i nakken: Du skal bli med her. Og så fikk jeg 6000 kroner i bot. Man må vel få lov til å gå hjem? Politioverbetjent Jørn Solsvik i Hordaland Politidistrikt hevder politiet kun ser etter de som selger. – Vi ser hvem som bruker narkotiske stoffer. Det kan man se på avstand, vi ser også etter de som selger. Det er ikke vanskelig å få med seg. Ifølge Solsvik varer bortvisningene i 24 timer. Hvis forelegg brytes kommer det reaksjoner i form av bøter og forlengelser av bortvisningen.

16. OKTOBER STORTINGSREPRESENTANT og tidligere kommunelege i Bergen Kjersti Toppe (Sp) sender et skriftlig spørsmål til justisminister Anders Anundsen (Frp) om bortvisningene av rusmisbrukere i Bergen sentrum: Etter at Nygårdsparken stengte i sommar, har politiet i Bergen tatt i bruk ein praksis der heroinavhengige får utdelt bortvisningskart med innteikna soner der dei i kortare eller lengre tid ikkje har lov å opphalde seg. Vil justis- og beredskapsminister gjere greie for politiets handtering av heroinavhengige i Bergen og forsikre om at politiet ikkje driv grov diskriminering, og om lovheimelen for utdeling av bortvisningsbrev til heroinavhengige med forbod om å opphalde seg på bestemte adresser og område?

10/2014

REPORTASJE

Får brukerne overdose nå, så dauer de. Det er ingen som passer på dem.

– «FLEMMING»

Hva reagerer du på i denne saken? – Da jeg så kartet med skraverte felt for hvor de kan bevege seg og ikke, så reagerte jeg. Det er klart at politiet kan vise bort folk dersom det er klare kriminelle handlinger som gjøres, men spørsmålet er om politiet her går for langt, sier Toppe. Toppe forstår heller ikke hvordan politiet kan ha hjemmel til å bestemme hvilke områder brukerne kan bevege seg i og ikke. – Jeg har bedt justisministeren om en redegjørelse omkring politiets praksis. De må kommunisere bedre hva som ligger bak og hvordan dette er hjemlet, sier Toppe. Toppe frykter politiet behandler rusavhengige som en gruppe, og ikke som enkeltindivider. – Men det betyr ikke at jeg ikke mener at politiet må være sterkt tilstede, og følge med og slå ned på om det begås kriminelle handlinger eller adferd. Hva slags tiltak savner du? – Det som mangler i Bergen er sosiale lavterskeltilbud i sentrum. Det må være plasser rusavhengige kan oppholde seg og steder de kan få nødvendig oppfølging, sier Toppe. Justisminister Anders Anundsen mener at politiet ikke driver med noen form for diskriminering. I sitt svar til Toppe viser han til Hordaland Politidistrikt, som påpeker at rus i seg selv ikke er noen bortvisningsgrunn. Videre skriver Anundsen: (…) Men dersom rusen medfører uro og uorden eller lignende, vil bortvisning være aktuelt også i slike tilfeller. Politiet legger vekt på at en person som har et ærend i området, t.d. avtale med lavterskeltilbud eller henting av LAR-medisin (legemiddelassistert rehabiliteringsmedisin. red.anm.), skal få unntak fra bortvisningen.

10/2014

OVERDOSER Norge ligger helt i toppen av overdosestatistikken internasjonalt. En av hovedårsakene er kombinasjonen av heroin og sprøytebruk. Siden det første overdosedødsfallet i 1977 har over 5000 mennesker omkommet av overdoser i Norge. NATT&DAG har vært i kontakt med brukerorganisasjoner i Bergen, og det har vært noe økt pågang etter stengingen av Nygårdsparken. Rett etter stengingen av Nygårdsparken var antall overdoser ved rusakutten i Bergen tredoblet. Antallet har siden normalisert seg, men vært noe høyere enn vanlig. På landsbasis kan Helsedirektoratet melde at 260 mennesker har mistet livet hvert år de siste ti årene som følge av narkotikabruk. Blant brukerne er det menn som oftest injiserer narkotiske stoffer. Menn er også oftere alene når de injiserer. De fleste som dør av narkotika er mellom 25 og 55 år gamle. Av 246 narkotikadødsfall i 2012 ble 29 av disse kategorisert som selvmord. Antall heroinavhengige i Norge har blitt anslått til om lag 10 000.

26. OKTOBER TIDLIGERE BRUKER og LAR-pasient «Flemming» og brukeren «Alf» sitter på en kafé i Vågsbunnen. Regnet siler ned, men «Flemming» mener det er lurest å sitte ute dersom vi skal unngå å bli sendt vekk fra stedet. «Flemming» har selv blitt fått flere bortvisninger fra Vågsbunnen, til tross for at han selv sier han ikke har brukt narkotiske stoffer på 12 år. – Det har blitt holdt på sånn som det her i Oslo også, men der var det ingen som sa noe. Men jeg bruker ikke stoff, så det er bare tull at jeg ikke kan oppholde meg på disse stedene. Du sier du blir jaget bort selv om du ikke er en aktiv rusbruker? – Ja, det er vanskelig for dem å forstå at jeg ikke er narkoman. Jeg har fått tre bortvisninger. 24 timer, 48 timer og 78 timer i slengen. Du hadde ikke noe stoff på deg? – Ingenting. De ville bare ikke ha meg her, sier «Flemming». «Flemming» hevder at han og andre har kontaktet advokat. – Jeg har vært i kontakt med advokat nå, og vi skal kjøre denne saken opp til menneskerettighetsdomstolen i Haag, sier «Flemming». «Flemming» sier han ønsker å komme i gang med saken så raskt som mulig. NATT&DAG har forsøkt å komme i kontakt med advokaten det skal gjelde for en kommentar, uten hell. «Alf» er en av brukerne som ofte er å finne i området rundt Vågsbunnen, et område som etter stengingen har blitt omtalt som det nye møtestedet for rusbrukere. – Jeg føler meg forfulgt hele tiden. Jeg skal bare ned hit, hente medisinen min og gå. Men det er ikke alltid så greit, sier «Alf». Både «Alf» og «Flemming» mener oppløsningen av Nygårdsparkens russcene har ført til mindre kontroll over hvem som kjøper og selger stoffer. «Flemming» sier at de pleide å jage de yngste fra parken da de holdt til der. Nå har man mistet oversikten. – Det er flere yngre brukere nå. Og de yngste selger også LAR-medisinene sine på gaten, sier «Alf». «Flemming» er bekymret for at overdoser ikke blir varslet og at ambulansene ikke kommer frem.

– Får brukerne overdose nå, så dauer de. Det er ingen som passer på dem, sier «Flemming». Han forteller at han selv har hatt en kamerat som tok overdose hjemme hos seg. – Han døde hjemme hos meg. Han hadde tatt tre overdoser i byen tidligere på dagen. Så vi tok fra ham alle varene, trodde vi. Men så satt han seg et skudd til da vi sov. Tror du man kan bli helt kvitt åpne russcener i Bergen? – Nei, det har jeg ingen tro på.

27. OKTOBER BERGEN KOMMUNE, Helse Bergen og Hordaland politidistrikt inviterer til pressekonferanse for å «gjøre opp status» to måneder etter stengingen. Politiet opplyser at de har gitt bøter for over en halv million kroner, og 361 personer er bortvist. 17 utenlandske statsborgere er pågrepet; flere av disse er sendt ut av landet. I området rundt Nygårdsparken er det 60 prosent nedgang i kriminalitet, men den samlede nedgangen er «beskjeden». – Trenden nå er enorm nedgang, kanskje som forventet, rundt parken. Men kriminaliteten som forsvinner fra Nygårdshøyden, blir ikke borte. Den bare flytter på seg og har spredd seg over hele byen, sier politistasjonssjef Olav Valland. Valland mener kritikken av de høye bøtesatsene er ubegrunnet, og delvis basert på utilstrekkelig kunnskap, og at det vil ta flere år å se de positive resultatene av aksjonen.

SOMMEREN 2015? DET ER PLANLAGT at Nygårdsparken skal åpne igjen sommeren 2015. Bergen kommune skal bruke nærmere 30 millioner på selve oppussingen. Det er blant annet planlagt en fontene som kan brukes til skøytebane om vinteren, og det skal tilrettelegges for at folk kan «nyte ettermiddagssolen og utforske det biologiske mangfoldet i vannkanten», ifølge sosialbyråd Eiler Macody-Lund (FrP). Det finnes retningslinjer og plantegninger for hvordan Nygårdsparken vil se ut om et år. For de som pleide å samles der er fremtiden mer usikker.

Carhartt Radio App

KONTAKT OSS BESTILL BORD & MAT 10% RABATT VED FORHÅNDSBERSTILT MAT OVER 10 PERSONER

CAFÉ NI MUSER ART GALLERY

Bispegata 9A, 7012 Trondheim Åpent fra kl.11:00 - 23:00 hver dag facebook.com/NiMuser 73 53 63 11

Det er noe hardt og tiltrekkende over installasjonene hans av papp og slappe husplanter. – KUNST: GUSTAV S. BORGERSEN ANBEFALER, SIDE

Hackman beskrives som et lysglimt i et ellers mørkt hjørne av dansemusikk. – UTELIV: MARIUS S. ANDRESEN ANBEFALER, SIDE 36

En velmenende men forskrudd huseier som låser narkomane inn i kjelleren for å frelse dem fra ‘rushelvete’. SCENEKUNST: TORA M. OPTUN ANBEFALER, SIDE 44

Det er sannsynlig at en kunstig intelligens som tilsvarer en menneskelig intelligens er innen rekkevidde i vår egen tid. – INTERVJU MED ANNE-GRO ERIKSTAD, SIDE 45

10/2014

UTELIV TOPP 3 KLUBBEVENT: HACKMAN + TÔG Lørdag 22. november BrukBar/Blæst Purung er han kanskje ikke, Ben Hackman aka Hackman, den 22 år gamle artisten fra Selbourne, Leeds i England, men han var som en fole å regne da han som 18-åring debuterte på RAMP offshoot PTN. Nå produserer han up-tempo bassrytmer som perler på en snor, og har 90-talls UK garage og dubstep som rammeverk for egne produksjoner. Hackman beskrives som et lysglimt i et ellers mørkt hjørne av dansemusikk, noe låter som «Forgotten Notes» og Ali Love-remixen «Deep Into the Night» bærer vitne om. Det ryktes at det allerede utsatte debutalbumet As Above, So Below er rett rundt hjørnet, men vi holder ikke pusten. I mellomtiden får vi nyte remixer, edits og ikke minst settet hans på BrukBar/ Blæst. Siddisbandet Tôg kickstarter kvelden klokka 22:00!

1 1

På Cafe Løkka kan du bestille julebord for deg og dine ansatte, venner, familie, studentgruppe e.l. Kom innom for info om menyer og priser eller ring oss på 400 00 974

CATCH UP! Lørdag 15. november Diskoteket, 22:00 Når Catch Up! sedvanlig går av stabelen er det i boogiens, discoens og housens tegn. Dupree og Thom Brodda slår skallene sammen og inntar nok en gang DJ-podiet for å servere det beste de har å by på av dansbar musikk, og med seg i båsen denne gangen har de Dicky Trisco og Pete Herbert. Sistnevnte har førstehåndserfaring til britisk klubbhistorie, og stiftet Atlas Records i Soho. Selskapet banet vei for klubbkulturen som vokste seg stadig større på nittitallet i London, og selv tråler grunnleggeren dansegulv på de aller fleste kontinentalplater. Dicky Trisco blander sammen en real cocktail av sjangre som er skreddersydd dansegulvet, hvor både gamle og nye låter får høy rotasjon, så her er det bare å stålsette seg for en god dose disco!

2 1

Åpningstider Cafe Løkka: Mandag til lørdag 11.00 - 01.30 Søndag 12.00 - 00.30

Cafe Løkka, Dokkgata 8, 7014 Trondheim Telefon: 40 00 09 74 Epost: post@cafelokka.no facebook.com/cafelokka

10/2014

FREKK + FREIDIG Lørdag 22. november, Diskoteket, 22:00 Twerking nine to five! Dype knebøy hører ikke kun hjemme på treningssenteret: Når Marie Komissar trer opp på DJ-podiet hører de også hjemme på dansegulvet. Har du ikke vært på trening i det siste får du nok en real økt for glutes’a når det over en lav sko serveres gritty pulemusikk med sleazy tekster på Diskoteket. Et av kjennetegnene til klubbkonseptet er at Diskoteket må gå til innkjøp av nye glass på grunn av publikums ville krumspring hver gang det arrangeres, og det er mer glass enn gulv å danse på midtveis i showet. Det hindrer så klart ikke dansekåte villbasser, som ikke lar seg stoppe når Komissaren varter opp.

3 1

UTELIV

TOPP 3 KONSERT:

MAYHEM Torsdag 20. november, Byscenen, 21:00 Helt siden Ski-bandet Mayhem ble etablert som band har de etterlatt seg et spor av gjetord og historier få kan overgå, hvor drap, selvmord og vold er blant stikkordene. De har satt lista for svartmetall i innog utland, og følgelig stått som sjangerens blueprint – som med tiden har etterlatt mange bleike kopier verden rundt. Mayhem har ikke bare status som verdens viktigste svartmetallband, deres dype fotspor har gitt bandet kultstatus. Hule trommelyder, skarp, monoton riffing og gutturale vræl har vært bandets varemerke gjennom 30 år, og det blir ikke reint lite læven når det ikoniske bandet inntar Trondheim. Kultklassikerskiva «De Mysteriis Dom Sathanas» prydes dessuten et monokromfoto av Nidarosdomen, som man jo kan kalle en hyllest til Trondheim. Bare kødda, et par av bandmedlemmene hadde visstnok planlagt å sprenge domen i takt med utgivelsen av albumet. Sjuk gjeng. Noe du ikke kan gå glipp av, med andre ord.

1 1

SUSANNE SUNDFØR Fredag 14. november Samfundet, 22:00 Vi føler ikke vi tar i for mye når vi kaller Susanne Sundfør for Norges beste popartist – med album som The Brothel, The Silicone Veil og Röyksopp-samarbeidssingelen «Running To the Sea» befinner hun seg seg i hvert fall i toppsjiktet. Mye har skjedd siden haugalendingen var sang backingvokal for Björk, og nå tar hun en aldri så liten turnépause mellom studioslagene, og da er selvfølgelig Samfundet på konsertlista. Hennes jazz- og klassiskbakgrunn har satt sine spor, og hun sammenfletter sjangrene med orkestrert, elektronisk pop i internasjonalt format. Vokalprestasjonene er det heller ingenting å utsette på, og med keyboardtraktering og komp som bakteppe skal det ikke mye til før man blir bergtatt av Sundførs stemmeprakt. Oppvarming for anledningen er pop/elektronikakoalisjonen Apothek.

2 1

GODE ORD DØR SIST Fredag 28. november BrukBar/Blæst, Trondheim sjø’! Gode Ord Dør Sist bør være allemannseie for enhver småpatriotisk trønder med sansen for rap. Tfuzz og Børek har i noe som føles som en mannsalder gjort conscious rap på trøndersk til sitt varemerke, og de har ikke hatt det travelt i prosessen. De har kun gitt ut to fullengdere, og den selvtitulerte debuten kom så seint som omtrent 15 år ut i karrieren. Til gjengjeld har de en bråte med mixtapes, samlealbum og singler, samt gjort flerfoldige konserter i løpet av årene. Sjølproduserte beats og jordnære tekster hvor lyrikken er i høysetet kjennetegner GODS, som har stått på barrikadene for både EC Dahls bryggeri og generell trondheimspatriotisme.

3 1

10/2014

UTELIV: BYGUIDE

TRONDHEIM DOKUMENTARFESTIVAL 10. – 15. november, Dokkhuset og omegn I en by som har en langt større tradisjon for dokumentarproduksjon framfor spillefilmproduksjon er det naturlig at det også er grobunn for en filmfestival med basis i nettopp førstnevnte. Det er ikke bare sedvanlig dokumentar som er representert på festivalen, som strekker seg fra 10. til 15. november, også kort- og langfilm, stillfotografi, radio, sakprosa, avisjournalistikk og musikkvideo skal få sin arena. Det er den gode historie som er grunnpilaren i en festival som dette, og til tross for at programmet i skrivende stund ikke er sluppet (det ligger nok på trondheimdokumentarfestival.no nå) blir det nok mange godbiter for øyet. Det er også duket for debatter, foredrag og utstillinger under evenementet, som har hovedbase på Dokkhuset.

1 1

RETROSPEKTIV 8. november – 22. februar TKM Bispegata Det blir en reise tilbake i kunstneren Jens Johannessens karriere når utstillingen «Retrospektiv» dekorerer veggene på Trondheim Kunstmuseums avdeling i Bispegata. Siden debututstillingen i 1961 har Johannessen hatt en bråte separatutstillinger og illustrert rundt ti bøker, og det er oljemalerier, røntgenbilder, akvareller og grafikk fra hans karriere som opptar brorparten av «Retrospektiv». Senmodernisten Johannessen eksperimenterer med kollasjer og dekollasjer, og motivene tar for seg politiske betraktninger, natur og symbolisme – «den todimenasjonale flatens muligheter». Iboende i hans malerier og skjæringer ligger en tilknytning til både fransk samtidskunst og norsk folkekunst, og han er som en modernistisk romantiker å regne.

2 1

PEER! 1. – 6. november, Samfundet Alle har et forhold til Henrik Ibsen, enten man har en forkjærlighet for teateret, digger bøkene hans eller har måttet pugge fakta om ham på videregående. Pokerfjeshumorist Knut Nærum har også et

3 1

10/2014

forhold til Ibsen, og når han ikke har på seg fønni T-skjorter på Nytt på Nytt, skriver Donald-historier eller driver lobbyvirksomhet for partikommunisme, skriver han bøker. Boka Peer! er en av dem, fritt etter Ibsens klassiker Peer Gynt. Nå har Studentersamfundets Interne Teater gjort stykke

av boken, som kan oppleves seks dager på rad i starten av november. Vi forventer oss den løgnaktige opportunisten Peer Gynt i en modernisert drakt, med Nærums knusktørre og ikoniske humor som bakteppe. MARIUS SVALENG ANDRESEN

HELENE (20) – Gode venner og fine klær.

SANNE (20) – Gode venner med positiv energi og masse alkohol.

KRISTIAN (24) – At folk er i godt humør.

KIM OG MARTE (20) – Masse alkohol, dansing og god stemning. Ja, også vår gode venninne Molly. Det er alltid bra når hun er med.

HVA ER DU AVHENGIG AV PÅ BYEN?

OLA (20) – Å henge med guttan. Gjerne allsang, også.

MARTHE (20) – Alkohol, gode folk og de kule kjekkasene …

MASIHAKBARI (21) – Å drikke meg full.

ANITA (20) – Venner, kjekke gutter og dansing!

10/2014

AV SIGNE F. LUKSENGARD

KRISTIAN (21) (VIL VÆRE ANONYM) – Nok rusmidler og god musikk.

JANNE OG KARIN (20) – Vi må ha hverandre!

MARTIN (20) – En liten buzz – og gode folk rundt meg.

ANNE (20) – God steming! Og godt humør.

KINE OG INGVILD (20) – Om man er uthvilt og føler seg bra. Og, ja, det er litt dumt, men alkohol hjelper.

10/2014

KUNST DAN PERJOVSCHI Freedom of Expression 18. oktober – 14. desember Kunsthall Trondheim Ser man bort ifra den noe tungrodde og småpompøse presentasjonsteksten denne utstillingen ble frontet med (full av store ord og formaninger om kunstens viktighet), virker dette mer enn potent. Rumenske Perjovschi lager enkle tegneserieaktige tegninger i sort/hvitt – direkte på galleriveggen. Det enkle, graffiti-lette ved stilen står i motsetning til de tunge, regulerte, undertrykkende temaene den blant annet kommenterer: Sensuren (av blant annet kunst) under diktator Nicolae Ceausescu. Den frimodige kunstneriske metoden later til å være like mye et budskap i seg selv som det konkrete budskapet de raske veggtegningene ytrer. Og det er kanskje nettopp her det ligger et sjarm-anarkistisk og frimodig clue: Å tagge ned galleriveggene med slagord og påfunn, uten noen form for instrumenterende formaninger eller kvalitetsbedømmende sensur.

JONAS SILFVERSTEN BERGMAN 21. – 23. november Galleri Blunk Det er ikke få kunstprosjekter de seneste årene som har hatt visualiteten til bunkere, containere, transportskasser etc. som utgangspunkt. Jonas Silfversten Bergmans produksjon føyer seg ved første øyekast inn i rekken. Han viste i det bergenske Galleri Bokboden–som Galleri Blunk et studentdrevet visningsrom–utstillingen An architectural study of transportation. Det er noe snasent over maleriene til Silfversten Bergman av industriplasser, betongbygg og signalskilter – og likeledes er det noe hardt og tiltrekkende over installasjonene hans av papp og slappe husplanter. Hvordan han skrur sammen utstillingen sin på Blunk, gjenstår å se, men det skulle ikke forundre om dette uttrykket passer godt innenfor akkurat disse trange og usminkede hvite veggene i østbyen.

LADEMOEN ARENA 25. oktober – 16. november Babel Visningsrom for Kunst Det begynner å bli to år siden kreftene bak Lademoen Kunstnerverksteder, og det hertil hørende visningsrommet Babel, gikk i gang med en mønstring i og rundt Lademoparken. 2012-utgaven bar navnet Lademoen Art Nomads og fokuserte på den omreisende kunstneren som nomadisk opererende mens det på invitasjonsseddelen til fjorårets Lademoen kunstdialoger ble invitert til resultatene av åtte forskjellige kunstneres møte med en eller flere aktører i nærområdet. På tredje året er fokuset ytterligere skjerpet, og i årets tapning av «kunst i Lademoenområdet» er det kunstnerisk metode og produksjonsforhold som er fokalpunkt. Det er positivt å registrere at det samfunnsproblematiserende sujettet dette året virker å være mer enn solid nok, og bedømt etter listen over inviterte kunstnere later det til at komiteen denne gang har handlet både målrettet (hva gjelder variasjon i metode) og bevisst (hva gjelder forskjellige produksjonsforhold). Oppmøteplikt.

DIALOG 1: BORN, NOT MADE: JENS ERLAND MØTER ØST-ASIA-SAMLINGEN 4. oktober – 30. november Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum Det begynner å bli en stund siden Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har blitt nevnt i herværende magasin. Grunnene til at regionens kunsthåndverksmessige kraftsenter har glimret med sitt fravær får her stå ukommentert, men den nylig oppstartede Dialogserien deres vitner om frisk handlekraft. Konseptet kan beskrives som et slags kunsthåndverksfeltets versjon av Trondheim Kunstmuseums «I samlingen»-serie: Én kunstner inviteres til å løfte frem deler av museets samling for så å inkorporere dette utvalget med egen produksjon. Mulighetene for interessante sammenstillinger er med andre ord like store som potensielle mismatches er mange. Denne første gangen er det keramikeren Jens Erland som løfter frem verk fra museets samling av øst-asiatisk keramikk. Utstillingen tar etter sigende for seg feilproduksjon, noe som i konteksten keramikk (en tungt teknikkbasert gren i kunstfeltet) virker interessant. I og med at Erland står bak et tidvis riktig tøft uttrykk, og store deler av akkurat dette hjørnet av samlingen knapt er blitt vist, kan det med dette være duket for en happening det kan være verdt å få med seg.

10/2014

AV GUSTAV BORGERSEN

INTERVJU

Øyvind Brandtsegg, VLBI Music, 2013, lydinstallasjon og app.

[SELV]FØLELSE Kurator Anne-Gro Erikstad vil gi oss innsikt i hva det vil si å være menneske i en høyteknologisk tid. TEKST ELINE BJERKAN Anne-Gro Erikstad har bodd i Paris, Zagreb og Istria. Nå bor hun imidlertid i hjembyen Levanger, hvor hun er pådriver og ansvarlig for LevArt, en prosjektbasert virksomhet i Levanger kommune som initierer og tilrettelegger for kunstprosjekter. Det er likevel Trondheim og Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK) som er rammene når hun med utstillingen [self.] skal undersøke menneskets rolle i det høyteknologiske samfunn.

Hvordan skal dere få til dét, Anne-Gro? – Vi ønsker å fokusere på teknikker og på hvordan mennesker bruker dem, både i og utover kunsten. Dette vil vi gjøre først og fremst gjennom visning av noen kunstneriske arbeider, men også relaterte eventer som samtaler, workshops og lignende. Jeg håper vi får til en utstilling som kan oppleves og forstås på mange måter og på flere plan. Målet er ikke å presentere et entydig svar på hva det vil si å leve i en høyteknologisk tid, men jeg håper vi får til å formulere noen tydelige spørsmål. Kommer dette til å bli en utstilling som baserer seg på møtet mellom kunst og teknologi, litt som Trondheim elektroniske kunstsenter (Teks) sin biennale Metamorf? – Nei, jeg vil ikke si at utstillingen baserer seg på møtet mellom kunst og teknologi, men i likhet med Metamorf forholder prosjektet seg til en høyteknologisk virkelighet. Metamorf er som du

sier en biennale med veldig mange kunstverk og en stor og ambisiøs satsning i regionen. De opererer med et helt annet format, og dermed også budsjett, enn det det er snakk om i denne utstillingen. Teks er dessuten spesialister på feltet kunst og ny teknologi. Hverken lydkunst eller ny teknologi som sjangre hører til mine spesialområder, men som kurator er jeg interessert i hvordan ulike kunstneriske praksiser inngår i historiske og samfunnsmessige sammenhenger. Metamorf kan jo tolkes som en slags hyllest til teknologien, mens [self.] kanskje er mer kritisk? – Utstillingen er ikke kritisk til ny teknologi i seg selv. Enhver kunstnerisk fremstilling (men også hvilken som helst annen fremstilling) er avhengig av en form for teknologi, altså kunnskap om en teknikk, enten den er ny eller ikke. Men du har rett i at utstillingen inntar et kritisk perspektiv. Selve ideen om det moderne har vært definert i tråd med en instrumentell oppfatning av teknologi; en teknologisk rasjonalitet som gjør det mulig for det moderne mennesket å forstå og å kontrollere verden. En slik forståelse er selvfølgelig kulturelt betinget. Ifølge dette verdensbildet kan ikke det som er «u-teknologisk» være moderne. Troen på teknologien som et frigjørende prosjekt for «det nye mennesket» fremstår i dag både som utdatert og problematisk. Hvordan da? – Vår høyteknologiske kultur virker jo for eksempel ganske impotent stilt ovenfor dagens økonomiske og økologiske kriser. Teknologien

fins, men spørsmålet er om og hvordan vi klarer å anvende den. I lys av økonomen Thomas Pikettys nylige analyse av kapitalopphopning hos en stadig rikere og mindre elite, fremstår etterkrigstidens tro på utjevning av klasseforskjeller som en naturlig prosess forbundet med teknologisk utvikling og rent økonomiske krefter, som ren overtro. Resultatet av forskningen hans bekrefter at det er de politiske, menneskelige kreftene som har hatt betydning for endring av livsvilkår. Teknologien påvirker jo også måten vi fremstiller oss selv på? – Massemedia og kommunikasjonsteknologiene vi har i dag – som internett – er vel tydelige eksempler på at mulighetene vi har til selvfremstilling har endret seg. Den franske filosofen Bernhard Stiegler er en av dem som har pekt på hvordan både individ og samfunn formes gjennom hverandre, gjennom gjensidige utvekslinger eller det han kaller transindividuasjon. Denne transindividuasjonen, mener han, har endret seg radikalt i kulturindustrien. I det høyteknologiske samfunnet som også kjennetegnes av en form for kommunikativ kapitalisme, får vi et inntrykk av å delta, men det er en slags fantasi eller skinn av deltagelse. Hvordan speiles dette i utstillingen? – For eksempel gjennom verket som har lånt tittel til utstillingen, Øyvind Brandtseggs kunstige intelligens [self.]. Roboten utvikler seg gjennom

å være i lokalet på TSSK, og når den lærer noe i møte med andre, kan vi oppfatte hvem og hva den har lært det av. Den behersker med andre ord noen av de kommunikasjonsteknikkene vi har som utstillingspublikum, men foregår det egentlig en utveksling? Det er sannsynlig at en kunstig intelligens som tilsvarer en menneskelig intelligens er innen rekkevidde i vår egen tid. Ja, nettopp tittelen er utformet på særegent vis – på engelsk og med firkantparentes og punktum – hva ligger bak dette valget? – Tittelen henviser til et begrep innenfor programmeringsspråket Python, hvor referansen «self» brukes for å angi en instans av et programobjekt, og firkantparentesen brukes for å holde en liste med verdier. Bruken av listesymbolet kan antyde at det finnes flere mulige representasjoner av identiteten, eventuelt flere mulige tolkninger, eller flere instanser. Som utstillingstittel viser den til sammenhengen jeg allerede har beskrevet: At den tiden vi lever i kan beskrives som høyteknologisk i den forstand at teknologien har endret verden også for dem som ikke besitter den. Sagt på en annen måte er vi alle på et vis et høyteknologisk selv. [self.] er Trøndelag senter for samtidskunsts siste utstilling dette semesteret og vises fra 20. november til 21. desember. Andre kunstnere som bidrar er bl.a. Agata Sander og Trond Nicholas Perry og Carolina Jonsson.

Troen på teknologien som et frigjørende prosjekt for ‘det nye mennesket’ fremstår i dag både som utdatert og problematisk. 10/2014

SCENEKUNST KURT WEILL I THEATERCAFEEN Mari Haugen Smistad og Åsmund Flåten Trøndelag Teater, Theatercaféen 28. – 29. november Alle har vel et ønske om å reise tilbake i tid til Berlin i 1920-årene? Denne forlystelsens tid før all elendigheten brøt ut på ny. En tid hvor kortklipte kvinner i lårkorte kjoler satt på cafeer omsluttet av tett røyk de sekunder tidligere langsomt hadde inhalert gjennom lange, tynne sigarettmunnstykker. Vel, når Marit Haugen Smistag og Åsmund Flåten skal fremføre Kurt Weill i Theatercafeen har du anledning til å gjenoppleve denne stemningen. Weill var i likhet med svirebror og kunstnerisk kollaboratør Bertolt Brecht sosialist, men noget mer moderat: Da Brecht ville pushe tolvskillingsoperaen i en enda mer venstreradikal retning, skal Weill visstnok ha nektet, og sagt at «det er en umulighet for meg å sette musikk til det kommunistiske partiets manifest». Men frykt ikke – de musikalske numrene har fortsatt mer enn nok av politisk og satirisk brodd.

FOTO ERIK JOHANSEN

BIOGRAPH, LAST YEAR WAS PRETTY/SHITTY Findlay/Sandsmark Teaterhuset Avant Garden 20. – 21. november Forestillingen Biograph, last year was pretty/shitty har ikke bare en fin tittel. Det er også noe så interessant som en meditasjon over nostalgien og dens motsetning teknologien. En annen som har meditert mye over dette er Donald Draper fra TV-serien Mad Men. Ifølge reklameguruen er det visstnok mer effektivt å spille på nostalgi enn å fremheve produkters teknologiske detaljer når du skal lokke til deg konsumenter. Dette fordi nostalgi handler om mer enn bare det å bli minnet på noe; Det handler også om den bittersøte lengselen etter å vende tilbake til det som en gang var. Kompaniet bak Biograph, last year was pretty/ shitty har også tatt utgangspunkt i vårt uoppnåelige ønske om å holde fast ved det som var, og skal forsøke det umulige: Å skape nostalgi i et øyeblikk her og nå.

FOTO ØYSTEIN EUGENE HERMSTAD

DAGER UNDER Av Arne Lygre Trøndelag Teater, studioscenen 1. – 6. desember Du befinner deg ganske langt inne i skauen dersom du ikke har fått med deg at Arne Lygre er i vinden. Lygres popularitet (hans stykker settes opp ved sånn cirka alle norske teatre i år) skyldes delvis at han skriver veldig god dramatikk, men også at hun dama fra Broen spilte en rolle i et Lygre-drama som fikk gode anmeldelser i London. Trøndelag Teater har skjønt tegninga, og setter nå opp Dager Under på studioscenen. Stykket handler om en velmenende men forskrudd huseier som låser narkomane inn i kjelleren for å frelse dem fra «rushelvete». Det er ikke vanskelig å forestille seg at et slikt scenario gjør at det oppstår «uventede praktiske og emosjonelle forhold mellom personene», slik Trøndelag Teater beskriver det på sine nettsider. De skryter også av dramatikerens evne til å eksperimentere med fortellerperspektiv. Mest av alt gleder NATT&DAG seg imidlertid til å se skuespillernes gestalting av Lygres poetiske språk. Dette fordi regissør Ole Johan Skjelbred har plukket ut en gjeng som mestrer den vanskelige kunsten å underspille (en teknikk som best kan beskrives som den rake motsetning av det skuespillerne i filmer som Døden på Oslo S gjør).

AV TORA OPTUN

Dager unDer av Arne Lygre

Premiere på Studioscenen 15. november man - fre 19, lør 18 Regi Ole Johan Skjelbred Medvirkende: Kenneth Homstad, Espen Klouman Høiner, Herbert Nordrum og Kjersti Tveterås

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

10/2014

#dagerunder

NAVI FRA LEGEND OF ZELDA MED DOVAHKIIN FRA SKYRIM-HJELM – Pepsi Max.

TAMASSRAN FRA DRAGON AGE. – Dragon Age. BioWare-spill generelt.

HVA ER DU AVHENGIG AV?

PELLE BAMLE

SOLAIRE OF ASTORA FRA DARK SOULS – Internett. Klarer meg ikke en dag uten internett, nei.

LADY SYLVANAS FRA WORLD OF WARCRAFT – Battery. Det er min lifesource.

10/2014

ANNONSEBILAG – TRONDHEIM NÆRING

Fra Klæbuveien til verden Powel gutset på vinn-vinn situasjoner i samfunnet. Slikt betaler seg.

n gang på 90-tallet satt en gjeng på Gløshaugen og funderte på om det var mulig å starte en bedrift i Trondheim basert på tilgang til nøyaktig informasjon til rett tid fra integrerte systemer. Med andre ord: Hjelpe energiselskaper med å arbeide smartere, til fordel for både virksomheten og miljøet. Det var da også noe å kaste bort tiden sin på, sier du? Vel, i 2014 er Powel – som gjengen kom til å kalle seg – et internasjonalt konsern med over 330 ansatte og kontorer i seks europeiske land. Tygg litt på den, du. Administrerende direktør Bård Benum har vært med i gamet siden den spede begynnelsen i kontorene i Klæbuveien i 1996. Han framhever Trondheim som en av hovedårsakene til at Powel valgte å slå seg ned i regionen.

sikkert dette ville vært like enkelt i en større by for et selskap som ikke var veldig stort ved etablering.

muligheter innenfor flere fagområder. Entreprenørånden i byen er også styrket, og mange studenter er med på aktiviteter linket til oppstart.

Benum forteller at konsernet driver kontinuerlig innovasjon i samarbeid med institusjoner som SINTEF – Skandinavias største uavhengige forskningskonsern. De er også blant bedriftene som gjør mye for ta vare på byens studenter, og utlyser blant annet relevante sommerjobber samt tilbud om å skrive masteroppgave i samarbeid med Powel.

Hei, Bård! Hvem og hva er Powel? – Powel er en norsk-eid teknologibedrift med hovedkontor i Trondheim. Vi leverer dataløsninger til energiselskap, entreprenører og kommuner. Løsningene er svært viktige for kundene. Noen eksempler er dataløsninger for å styre produksjon av fornybar energi og holde oversikt på strømnettet.

Dere har ekspandert kraftig siden oppstart i 1996. Husker dere tiden fra den gang dere var unge og lovende? – 36 ansatte utgjorde oppstarten etter spin-offen fra SINTEF. Noen er fortsatt ansatt i Powel, og har gode historier fra starten. Det var for eksempel et helt annet selskap med mye mindre forhold, hvor alle kjente alle. For en bedrift med fokus på datateknologi er det klart at løsningene også har hatt en formidabel utvikling siden oppstarten.

Hva gjorde Midt-Norge mer attraktivt enn hovedstaden? – I og med at selskapet var en såkalt spin-off fra SINTEF i Trondheim, var det naturlig å etablere det her. I tillegg var det viktig å beholde nærhet til universitetsmiljøet i Trondheim. Kompetansetilgangen er veldig god i Trondheim, og selskapet har hele tiden hatt mulighet til å være tett på studenter tilhørende relevante kompetansemiljø. Det er ikke

Hvorfor bør byens studenter slå seg ned i Trondheim etter endt studietid? – Trondheim er en flott by med mange muligheter. Vi har et godt universitets- og høgskolemiljø – landets beste på mange områder. I tillegg har vi etter hvert fått et godt tilfang av spennende kompetansebedrifter, og det er gode

Powel AS utvikler programvareløsninger og tilknyttede tjenester for energiselskaper, kommunesektoren og entreprenører, og har 330 ansatte. Powel ble etablert i Trondheim i 1996, og har holdt til i byen siden det.

Bård Benum, administrerende direktør i Powel

Vi vet du kan bedre enn dette, Bård. Skryt litt av byen du bor i! – Trondheim er passe stor og passe liten, og du slipper å kaste bort masse tid i rushtida. Byen har et kompakt sentrum og det bor masse hyggelige mennesker her. Vi har fått gode muligheter innenfor idrett, kultur og friluftsliv. I tillegg er det i korte reiseavstander fra byen og svært gode muligheter innenfor fjell- og friluftsaktiviteter. Trondheim har også bedret flyforbindelser ut til Europa – det er en befrielse å slippe å fly via Gardermoen når man skal videre internasjonalt. Det var andre boller! Men kanskje enda viktigere: Hvorfor bør studentene i Trondheim søke jobb hos dere? – Vi er en internasjonal bedrift med ambisjoner, tuftet på en positiv bedriftskultur. Vi tilbyr mange spennende utfordringer både teknologisk og forretningsmessig. Ikke minst: Våre produkter brukes til å løse komplekse problemstillinger innenfor områder som gir mening, for eksempel håndtering av fornybar energi, og det å sikre kvalitet og tilgang på drikkevann.

Kompetansetilgangen er veldig god i Trondheim, og selskapet har hele tiden hatt mulighet til å være tett på studenter tilhørende relevante kompetansemiljø.

TRONDHEIM NÆRING – ANNONSEBILAG

Siemens wants you! På den 160 år gamle Siemens-stammen er kontorene i Trondheim bare ett av mange blader – men langt fra en enkel og stusselig bladknopp.

motsetning til selskapets uendelig mange frø, har Siemens – verdens største leverandør av bærekraftige og miljøvennlige løsninger – holdt det gående i trønderlandet i 107 år – de siste 50 årene på Sluppen. Informasjonssjef Christian Jahr og talentpartner Kjetil Porsbøll forteller at Siemens har omlag 600 medarbeidere i Trondheim, og at de viktigste områdene er teknologiutvikling, engineering og produksjon. Heisann, Siemens! Hva har dere på agendaen for øyeblikket? – Vi jobber blant annet med å utvikle et eget Power Grid (kraftnett) som skal fungere ned til 3000 meters dyp. Et slikt kraftnett vil kunne revolusjonere olje- og gassindustrien ved at all prosessering og produksjon av olje og gass da kan flyttes fra havoverflaten på tradisjonelle plattformer og ned på havbunnen. Man ser for seg at de første komplette løsningene på dette vil kunne leveres i 2015.

Subsea-prosjektet er likevel bare et av mange prosjekter Siemens har på plakaten i Trondheim. Selskapet har i mange år hatt en høy grad av innovasjon og teknologiutvikling innenfor kraft, energi, marine og industri, og har blant annet utviklet et Power Electronic Center – et eget forsknings- og utviklingssenter for innovative og smarte nye elektroløsninger. Jahr og Porsbøll trekker også fram «sjøens Tesla» – verdens første helelektriske ferge – som selskapets mest banebrytende prosjekt for øyeblikket, og føyer til at det elektriske systemet til ferga er utviklet av ingeniører i Siemens i Trondheim. Det er derfor nærmest som en selvfølgelighet å regne at selskapet tiltrekker seg byens mange

ferdigutdannede studenter, og det bør heller ikke komme som noen gigantisk overraskelse at mange studenter i Trondheim har sådd fruktene av Siemens nyvinninger i regionen. Litt lobbyvirksomhet skal likevel til for å fange interessen til de unge og fremadstormende – noe Siemens, i følge jungeltelegrafen, visstnok skal være noen røvere på. Det sies at dere støvsuger NTNU for de gode hodene. Er dere så dyktig på bedriftpresentasjoner som ryktene skal ha det til? – Det er vel en overdrivelse å si at vi «støvsuger NTNU for flinke studenter», men vi har et tett samarbeid med NTNU. Videre tilbyr vi studenter masteroppgaver og sommerjobber. Vi har et spesielt rekrutterings- og kompetanseprogram der vi i år har vektlagt å ta inn jenter, blant annet fra NTNU på et opplegg hvor noen utvalgte studenter tilbys sommerjobb, masteroppgave, kurs og veiledning gjennom studiet. Vi har også opplevd en pen vekst i Trondheim de siste årene og økt med mer enn hundre medarbeidere. Med andre ord: Studenter kan få jobbe med det de liker best, og samtidig leve i den byen de trives best i. I tillegg til å ha et tett samarbeid med NTNU er Siemens nært forbundet med høyskolen i SørTrøndelag, og tilbyr blant annet ulike aktiviteter som bedriftsbesøk, kursing av studenter og gjesteforelesninger. Interaktiviteten mellom NTNU og Siemens gikk like så godt gikk av med seieren om Europas beste partnerskap mellom bedrift og skole under IPN-konferansen i 2012, så det er sånn sett ikke så rart at byens studenter svinger innom Sluppen når de endelig skal ut på arbeidsmarkedet.

Siemens utvikler høyteknologiske løsninger for industri, energi, byer og helse. Den norske avdelingen har over 2000 medarbeidere og omsetter for om lag 6 milliarder kroner.

Hvorfor er dere så hypp på disse studentene fra Trondheim? – Trondheim har alltid vært en attraktiv by for ingeniør- og teknologistudenter. NTNU og SINTEF har stått i spissen for å skape et moderne og attraktivt student- og forskningsmiljø, og de har studieretninger som er svært relevante for vår virksomhet. Vi har for eksempel ved flere anledninger samarbeidet med både NTNU og SINTEF på ulike forskningsprosjekter. Dessuten tiltrekker de seg ikke bare studenter fra hele landet, men også fra andre land, i tillegg til at de har en sterk satsning mot å rekruttere flere kvinner inn til ingeniørstudiet. En slik profil passer oss godt.

ANNONSEBILAG – TRONDHEIM NÆRING

Foto: Kai T. Dragland

App, o ve! Applikasjonsgründerne har gjort mobilspill til millionbusiness.

ye tyder på at det er et spesielt fertilt jordsmonn for app-utviklere i Trøndelagsregionen. Det Scrabble-baserte mobilspillet Wordfeud har gått sin seiersgang verden over, men nå er det spillutviklerne Dirtybit og spillet «Fun Run» som preger stjernehimmelen i mobilspilluniverset. Erlend Børslid Haugsdal og Nicolaj Broby Petersen studerte datateknikk sammen ved NTNU da de bestemte seg for å grunnlegge Dirtybit. Inntil da hadde Erlend syslet med app-utvikling tilpasset Android-markedet, mens Nicolaj lagde applikasjoner for iPhone. I 2011 slo de gründerhodene sammen for å skreddersy apps som fungerte på tvers av plattformene, og mobilspill falt dem begge naturlig. – Vi startet med å lage mobilspill i et allerede mettet marked. Nå har vi laget tre spill totalt, forteller Nicolaj til NATT&DAG. Resultatet? Flaggskipet «Fun Run» har oversteget 45 millioner nedlastinger, på sitt meste blitt lastet ned over en halv million ganger i løpet av en dag, ligget på førsteplassen i App Store i ti forskjellige land, og kuppet førsteplassen i USA som første norske utviklere. Dirtybits først spill, fysikkspillet «Drop the Box» ble imidlertid ingen suksess, men Petersen setter pris på erfaringene og markedsinnsikten de satt igjen

Man må elske det man driver med, tørre å tenke stort og være såpass engasjert i produktet at man kan jobbe dag og natt med utviklingen av det.

med etter spillfloppen. «Drop the Box» er uansett historie, nå er det mobilspillbautaen «Fun Run» som bokstavelig talt løper fra konkurrentene.

inn i en mobiltelefon, sier han. Per i dag har Erlend og Nicolajs businessmodell vokst seg mye større enn utgangspunktet som i 2011. På noen år har firmaet gått fra to til ni ansatte. Nicolaj har tre tips til folk som går rundt med gründertanker:

– Vi ser fortsatt en stor aktivitet, og vi har ikke brukt en krone for å markedsføre spillet på noen måte. Spillet har en multiplayerfunksjon, og har dermed spredd seg av seg selv. «Fun Run» er i utgangspunktet gratis å både laste ned og spille. Dirtybit ser omsetningen i form av såkalte «in-app purchases», hvor brukerne valgfritt kan betale en engangssum for å kjøpe coins eller få tilgang til utvidelser som utseendemodifikasjoner til karakteren. Dette er en velkjent formel – 90 prosent av den totale inntekten i App Store baserer seg på dette, og gratisapplikasjoner med denne muligheten har overgått betalte applikasjoner betydelig. Petersen forteller at det viktigste for «Fun Run» har vært å gjøre brukeropplevelsen så enkel som mulig. I tillegg skal en runde kun vare i ett minutt – dette gir en lavere terskel for å ta opp telefonen og spille. – «Fun Run» skal være kjapt å spille, slik at man kan spille på bussen eller i pauser. Det er også enkelt å spille, det er kun to knapper man skal trykke på, noe vi har gjort spesifikt for å tilpasse oss smarttelefoner. Man kan ikke pakke et PC-spill

Dirtybit utvikler mobilspill og applikasjoner, og ble grunnlagt i 2001 med utgangspunkt i NTNU i Trondheim. Selskapet har ni ansatte, og har gjort stor suksess med spillet Fun Run.

– Test produktet underveis. Da vi lagde «Fun Run» lagde vi prototyper og fikk vennene våre til å teste det. Slik fant vi ut hvilken retning vi ville gå. Nummer to er å finne et bra team. For app-utviklere er kombinasjonen av design, utvikling og forretningskompetanse viktig, og man bør ikke jobbe alene. Jobber man alene havner man i en boble for seg selv. Det siste er at man må elske det man driver med, tørre å tenke stort og være såpass engasjert i produktet at man kan jobbe dag og natt med utviklingen av det, understreker han. Med bakgrunn fra NTNU lovpriser han innovasjonsmiljøet som finnes i Trondheim. Dirtybit har fått drahjelp både far universitetet og NTNUs Entreprenørskole, som fokuserer på hvordan man skal lykkes med å etablere en bedrift. – Det å starte en bedrift under studiene er bra. Man er fleksibel og det er liten risiko, og dermed er det mulighet for å tørre å satse stort. Det er et godt teknisk miljø i Trondheim, og vi har fått god støtte fra NTNU og miljøet rundt. Sånn sett er Trondheim unik som studieby.

TRONDHEIM NÆRING – ANNONSEBILAG

Vi går etter de beste studentene på NTNU med kompetanse innen kybernetikk, matematikk, computer science og kjemi. Vi trenger folk som liker å jobbe med teknologi.

Foto: Arm Norge

En hjelpende ARM – Har du ARM på CV-en, har du en god CV.

istorien til ARM Norge begynte da fire avgangsstudenter ved NTNU i 2001 bestemte seg for at grafikkort var framtida. Jørn Nystad, Mario Blazevic, Edvard Sørgård og Borgar Ljosland hadde alle gått på datateknikk ved universitetet, og med en felles lidenskap ville de forene sine ideer. Firmaet Falanx var et faktum. I en bransje hvor egenhendig produksjon av grafikkort krevde for mye kapital, bestemte de seg for å lisensiere ut teknologier og arkitekturer og la andre stå for produseringen – i god gammeldags intellectual property-ånd.

Tanken var såpass god at det multinasjonale firmaet ARM Holding kjøpte opp Falanx til den nette sum av 170 millioner i 2006. Siden den gang har firmaets vekst vært enorm, ifølge daglig leder Kjetil Sørensen.

Produsenter av smarttelefoner, smart-TV, nettbrett og enheter generelt med behov for display, fancy grafikk og menyfunksjonalitet er i ARMs målgruppe. I 2005 produserte Falanx verdens (på den tiden) minste grafikkprosessor. Etterspørselen blir bare større og større, skal vi tro den daglige lederen. – Det er en hype at alt skal kunne kobles til Internett nå, og flere ting trenger displayfunksjonalitet og grafikk. Til og med kjøleskapet skal kunne kobles til Internett i framtida.

ARM Norway utvikler grafikkprosessorer, og ble grunnlagt i 2001 av studenter fra NTNU. Firmaet ble i 2006 kjøpt av britiske ARM Holdings, og har nå over 120 ansatte med 26 ulike nasjonaliteter.

Siden overtakelsen i 2006 har firmaet gått fra å ha rundt 20 ansatte til å ha over 120. ARM Norge ser etter ekspertise fra utlandet, men også kloke masterstudent-hoder ved NTNU er ettertraktet i bedriften.

– Produktene vi leverer passer perfekt til produktene som har kommet på markedet de siste femseks årene, forteller Sørensen.

– Dette er en næring som man ikke finner mye arbeidskraft til i Norge, og vi har derfor gått utenlands for å hente ingeniører og spesialister. Samtidig går vi etter de beste studentene på NTNU med kompetanse innen kybernetikk, matematikk, computer science og kjemi. Vi trenger folk som liker å jobbe med teknologi.

Han forteller at de siste årenes trend ikke kommer til å gi seg med det første – i framtiden må det meste komme med et grafikkort for å tilfredsstille konsumentene.

Firmaet har per i dag ansatte med 26 ulike nasjonaliteter. Det er en hard og vanskelig prosess å nå gjennom ARM Norges nåløye, men får man først innpass er man garantert gode arbeidsforhold.

Til og med kjøleskapet skal kunne kobles til Internett i framtida.

– Har du ARM på CV-en har du en god CV. Skal du jobbe innenfor det vi gjør, teller erfaringen fra ARM mye – er du ansatt hos oss er du en av de beste i feltet, for vi stiller høye krav til de som får jobb hos oss, understreker han. Det er ikke bare hardt arbeid hos ARM nede i sentrum. Bedriften legger stor vekt på at man skal trives og ha godt arbeidsmiljø. – Etter Google-modellen har vi relax room, treningsrom, god kantine og muligheten til å senke skuldrene. Arbeidshverdagen skal være ålreit, samtidig som man skal ha mulighet til å utvikle seg faglig, også. Det levner ingen tvil om at ARM Norge er en spydspiss i landet hva ingeniørkunst innen datagrafikk angår, og med hissig konkurranse fra produsenter som Intel og Nvidia gjelder det å følge med i timen. – Vi prøver å se i krystallkula for å se hvordan produkter kommer til å trenge grafikk. Det er det som er så gøy med denne jobben. Man må konstant ligge foran, og derfor vet vi hvordan produkter i 2017–2018 kommer til å se ut og hvilke funksjoner de kommer til å ha – vi er med på å definere framtiden.

LITTERATUR

Jeg må snakke som en representant for poesien og aktivismen.

Athena Farrokhzad (f. 1983) utgav sin første solo diktsamling, Vitsvit, i 2013. Tidligere har hun gitt ut to kollektive diktsamlinger, Manualen (2009) med Tova Gerge, og Ett tunt underlag (2009) med poesigruppen G=T=B=R=G. Vitsvit er tilgjengelig som podcast på nett. Det er også Athenas gjesteopptreden i Sommar i P1 den 21.07.2014. Vitsvit er fortsatt ikke oversatt til norsk.

Foto Khashayar Naderehvandi/Bonnier

KJÆRLIGHET OG RASERI I sommer satte Athena Farrokhzad Sverige på hodet i noe så sjeldent som et revolusjonært radioprogram. TEKST HEDDA LINGAAS FOSSUM DA ATHENA FARROKZAD, svensk poet og aktivist, var gjesteprogramleder i svenske Sommar i P1 i juli i år, ble programmet anmeldt til den svenske Granskingsnämden 17 ganger i løpet av de første to døgnene. Kanskje hadde det noe å gjøre med oppfordringen til å gjøre alt som står i din makt for å undergrave nasjonalstaten, eller musikerne Ylva Karlsson og Maja Karlssons cover av Ebba Gröns klassiker «Beväpna er», der de vakkert og stillfarent synger at både borgerskapet og kongehuset «tåler lite bly i nackarna.» Farrokhzad ble kalt ekstremist og en fare for demokratiet. Riksdagspolitikeren Gunnar Axén (M) twitret at han nå kom til å kaste ut TV-en i protest, for å slippe å «finansiere eländet». I oktober besøkte Farrokhzad Litteratur på Blå i Oslo for å snakke om poesi og politikk. NATT&DAG møtte henne etter arrangementet for å snakke om radioprogrammet, nasjonalstaten og poesiens oppgave.

Hvordan våget du, Athena? – Jeg vet ikke om dere kjenner til programmet? Sommar i P1 er liksom en institusjon i Sverige: Alle vet hva det er, én million mennesker lytter til det hver dag. Mitt program ble sendt halvannen måned før valget. Så jeg tenkte sånn: Jeg må si alt, for jeg vil aldri igjen få anledning til å snakke til så mange mennesker i mitt liv. Og sannsynligvis blir jeg den siste poeten og ak50

10/2014

tivisten de slipper inn her på mange år. Så jeg må snakke som en representant, på en eller annen måte, for poesien og aktivismen. Hvordan jobbet du med teksten til Sommar i P1? – Det er en veldig skrevet tekst. Man hører det kanskje ikke så mye når man lytter, for jeg anstrengte meg for at det skulle virke uanstrengt – men man hører det likevel. Som med all annen skriving er det jo det vanskelige spørsmålet om komposisjon og form. Jeg visste at jeg ville si tusen ulike ting om samfunnet og om litteratur, men man må finne en form som gjør at man kan utdype det, en form som kan bære budskapet. Jeg jobbet veldig lenge med det, samlet diktsitater, tenkte på ulike låter, temaer … Så prøvde jeg å veve alt sammen i en komposisjon, med utgangspunkt i et Brecht-sitat som en narrativ struktur: «Hva er det for slags tid, hvor / En samtale om trær nesten er en forbrytelse / Fordi den betyr taushet om så mange ugjerninger?» Programmet er i det hele tatt utrolig tettpakket med sitater? – Ja, jeg tror det ble 36 poeter. Noe av det som gjør meg lykkeligst er når mennesker sender meg mail – jeg tror jeg har fått noe slikt som 10 000 mail, på ordentlig altså, du vet når 1 million mennesker lytter til noe, er det kanskje 10 000 som sender mail … Men så mailer folk og skriver: «Nå gikk jeg til

biblioteket og lånte en diktsamling av Inger Christensen, jeg har aldri lest en diktsamling i hele mitt liv». Da blir jeg glad.

Hva slags (politisk) rolle kan poesien ha i den skandinaviske offentligheten i dag? – Én ting den kan gjøre er å være delaktig i kampen om hvordan fortellingen om samfunnet skal skrives. Poesien er en språkets grunnforskning, en slags diskursanalyse på fonemets1 nivå. I mine egne dikt forsøker jeg for eksempel å skrive rasismens, migrasjonens og revolusjonens urscener. Man kan oppfinne et samfunn gjennom å oppfinne dets språk – derfor er det viktig å undersøke hvilke språklige ordninger som råder. Poetens oppgave er å undersøke de ideologiske forskyvningene i språket. For meg er ett av poesiens viktigste oppdrag å undersøke hvem samfunnet, subjektet eller strofen tjener, når vi ikke tror den tjener noen, og hvem som må betale prisen for det. Hva tror du er hovedproblemet med fortellingen om samfunnet i dag? – Jeg tror det finnes ett problem, eller én myte, som står i veien for alle andre, og det er fortellingen om at vi lever i den beste av alle mulige verdener. Å montere ned fortellingen om at dette er det eneste mulige samfunnet, det beste samfunnet, at dette er så mye demokrati det er mulig å ha, tror jeg er en viktig oppgave. I dag lever vi jo i kjølvannet av det noen kaller ideologienes død, altså vi som er oppvokst etter 1989 og murens fall. Men ideologiene er ikke døde, det er bare liberalismen som har triumfert. Å si at vi lever i en post-ideologisk verden innebærer jo at

kampen om historien og framtiden er over, og det tror jeg er en farlig fortelling. Nasjonalstaten som tusenårsriket? I Sommar i P1 tar du blant annet et kraftig oppgjør med Europas migrasjonspolitikk, som du kaller vår tids største europeiske katastrofe. Er nasjonalstaten forenlig med menneskerettigheter i vår tid? – Nei, det tror jeg ikke. Gjennom historien har jo nasjonalstaten fungert som en oppretter av samfunns innside og utside, det kan ingen nekte for. Også kolonialismens historie er en historie om å opprette seg selv – den egne grensen, det egne folket, det egne språket, den egne kulturen og litteraturen – i en kamp om et ytre territorium med sine naboer. De europeiske nasjonene ble europeiske nasjoner i kontekst av den transatlantiske slavehandelen, for å ta ett eksempel. Det går ikke an å skille nasjonalstatens historie fra en krenkelse, en kontinuerlig krenkelse, av veldig mange menneskers rettigheter, og liv, gjennom historien. Heller ikke i dag. Hvordan kan poesien utfordre de problematiske narrativene? – Poesien må gjøre det. En poesi som ikke på en aktiv måte forholder seg til de konfliktlinjene som eksisterer i vår samtid, risikerer – uten engang å tro at den befatter seg med politikk – å simpelthen forbli lojal mot makten. Det er enkelt å tenke at litteraturen er god, oppbyggelig, at den automatisk kommer med et sett med demokratiske verdier. Men litteraturen kan brukes hur som helst. 1Fonem:

Det minste lydsegmentet som kan endre betydning av et ord.

Trondheimsregionen

TEGNESERIE

UTKLEDD SOM KUNDE

Trondheimsregionen

Her finnes 10 000 spennende tekno-jobber

Er cosplayerne i ferd med å gjøre livene til fattige tegneserietegnere enda verre? TEKST AKSEL KIELLAND COSPLAY ER EN OMSTRIDT del av tegneseriekulturen. For noen er det et fenomen som tilfører arrangementene et velkomment snev av absurditet, for andre er det en fremgangsmåte for å leve ut sine innerste drømmer, og for enkelte er det et bevis på at tegneseriemediet fortsatt henger fast i en infantil kommersialisme som diskvalifiserer det fra seriøs oppmerksomhet. I Nord-Amerika, hvor fenomenet er langt mer integrert enn det er i Norge og resten av Europa, verserte det nylig en ny type cosplaydebatt, som peker på en annen problematisk del av tegneseriekulturen. Debatten startet etter at flere tegneserieskapere og -forselgere rapporterte en betydelig nedgang i inntjeningen på årets tegneseriefestivaler og -messer. I det amerikanske tegneseriemiljøet har det lenge vært vanlig å klage på at Comic-Con International i San Diego – den største tegneseriemønstringen i Nord-Amerika – har blitt overtatt av tv- og filmindustrien, og at tegneseriebransjen har blitt marginalisert i sin egen storstue. Nytt av året er imidlertid at nedgangen i omsetning også gjelder på rene tegneseriearrangementer – og at det er cosplayerne som får skylda. Kort oppsummert går den nye cosplaykritikken ut på at cosplayerne ikke bruker penger på tegneseriemessene. De er ganske enkelt fornøyde med å sprade rundt i kostymene sine, og se og bli sett – for ikke å si fotografert. Der man før ga uttrykk for sin forkjærlighet for tegneserieskapere og -figurer ved å kjøpe blader, bøker og andre effekter, nøyer man seg nå med å lage et kostyme og bli tatt bilde av sammen med sine idoler. Det er et velkjent faktum at det er lite penger i tegneserier. Mange internasjonalt anerkjente tegneserieskapere lever på inntekter som norske renholdere og deltidsansatte omsorgsarbeidere ville ledd av. For disse utgjør tegneseriemessene – hvor salg fremprovoseres av høflighet og sosialt press – en viktig inntektskanal. Det er denne som nå fryktes å være i ferd med å smuldre opp.

FAREL DALRYMPLE er en av mange amerikanske tegneserieskapere som har uttalt seg åpent om sin beskjedne inntekt og livsstil, og i hans etterlengtede nye bok The Wrenchies tematiserer han de stusslige aspektene ved yrket som tegneserietegner. Boken begynner som en relativt tradisjonell young adult-historie

om to gutter som vandrer inn i en mystisk hule, hvor de finner magiske gjenstander som forflytter dem til en underlig fremtidsverden. Her ligger grupper av modige barn i konstant krig med en armé av monstre, og idet barna når pubertetsalder, angripes de av demoner i hatt og frakk, som ønsker å bruke kroppene deres til å reprodusere seg selv. Denne metaforiske kampen mot å bli voksen utvikler seg gradvis til en dyptpløyende diskusjon av den psykologiske motivasjonen bak å lage og lese tegneserier om superhelter. Boken opererer med flere lag av virkelighet, men felles for dem alle er at superhelttegneserier oppfattes som noe utdatert og usigelig, rødmefremkallende teit. Likevel er det – på en måte – superheltmytens grunnleggende, naturlovsstridige optimisme som representerer redningen. Tegneserietegning er ensomt og tidkrevende arbeid, og presenteres både som en utløsende faktor for hovedpersonens mentale sammenbrudd og – på en måte – som nøkkelen til hans vei ut av helvete, for til slutt er det en tjukk, sengevætende cosplayer i hjemmelaget superheltkostyme som redder verden. Det klart mest iøynefallende med The Wrenchies er Dalrymples karakteristiske organiske strek, for ikke å si hans virtuose bruk av vannfarger og Mike Mignola-aktige innklippsruter, som stopper leseflyten og etablerer en ekstra, statisk tidsdimensjon. Men det er også en sjeldent velskrevet tegneserieroman – i ordets rette forstand – som makter å bruke superheltsjangerens grunnelementer til å fortelle en historie som både oppleves som emosjonelt relevant og sier noe om superheltfortellingen som fenomen. Jeg ble sittende og tenke på Taiyo Matsumotos tilsvarende drømmeaktige oppvekstskildring GoGo Monster – og dét er et kompliment så godt som noe.

Vi skal skape 10 000 til

LES MER FAREL DALRYMPLE

1 1 2 1 3 1

Omega the Unknown

m/Jonathan Lethem MARVEL COMICS

Prophet

m/Brandon Graham, Simon Roy m. fl. IMAGE COMICS

Pop Gun War

www.trondheimsregionen.no

DARK HORSE COMICS

10/2014

Norske ikoner - oppfinnelser og hverdagshelter

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Albumet går inn det ene øret og ut det andre, uten et eneste vedvarende inntrykk. – NICOLE SCHERZINGER-ANMELDELSE, SIDE

Å hengi deg totalt til denne platen er trolig det mest konstruktive du kan gjøre i hele 2014. – SUNN O))) + SCOTT WALKER-ANMELDELSE, SIDE 54

Hvor douche går det egentlig an å bli? – HOODIE ALLEN-ANMELDELSE, SIDE

Jeg føler ikke at jeg har noe å være stolt av per dags dato. Jeg håper det kommer snart, men jeg blir aldri fornøyd. – INTERVJU MED DRIPPIN, SIDE

58 10/2014

MUSIKK

LANDER KOLSTØTT HANNE KOLSTØ Forever Maybe JANSEN PLATEPRODUKSJON

«I repeat myself / I get the urge to repeat», synger Hanne Kolstø, og det er kanskje en relevant angst, så produktiv som hun er. Fra hun slapp debuten Riot Break i 2011, har hun fulgt opp med en ny plate hvert år. Heldigvis har det heller ført til en følelse av at hun skjemmer oss bort, enn at hun gjentar seg selv. Kolstø har utarbeidet en fantastisk popteft, men følger den aldri slavisk. Den blandes heller inn i eksperimentelle synthlandskap, som styres av en vokal som kan veksle mellom fromhet og sinne på et øyeblikk. Samtidig glemmer hun aldri grepene som gir henne spilletid på radio. Sammensetningen har ført til at hun stadig imponerer, og lenge har blitt omtalt som en av våre mest interessante popstemmer. På Forever Maybe fortsetter både samarbeidet med Rumble in Rhodosgitarist Øyvind Røsrud Gundersen, og den personlige tonen som for alvor kom frem på Stillness and Panic (2013) – en plate preget av hjertesorg og angst. Fortvilelsen dukker fortsatt opp, men det føles også som Kolstø har gått videre, da dosene er færre enn sist. Det beste med Kolstø er at det alltid synes å ligge noe uhåndgripelig bak det begripelige. Hun bygger dessuten låtene

opp så hver og en føles som majestetiske eksplosjoner. «Blanko» er et eksempel på et tilnærmet perfekt løp, hvor sårheten, dypet og den glidende synthen bygges opp til en suggererende affære. «Laying in my bed on the second floor / next to you awake I can’t breathe», synger hun på «Synecrosis», mens trommene bygger seg opp som Kolstøs egne hjerteslag. Sist hun hadde pusteproblemer satt hun på toppen av en karusell. Denne gangen er det umiddelbar nærhet som gir henne panikk. Det føles nært og samtidig forferdelig ensomt. Artister som klarer å si så mye med få ord er unike, og det er lenge siden et språklig univers hos en popartist har talt så tydelig og komplekst. Det er noe uforløst i tekstene, som kretser rundt tittelen Forever Maybe. Kan det bli noe, og hvis det blir, vil det vare? «There is nothing to talk about / I got nothing to talk about / I hope I can keep the fire going», synger hun på «Nothing To Talk About» og noe herlig ærlig kommer frem. Kolstø er underfundig, og maler opp paradokser som ikke bare høres tvetydige ut, men som også sier mye om det virkelige livet. Det er ikke alltid slik at man klarer å si de riktige setningene. Noen ganger vil man ikke snakke om det. Jeg setter likevel stor pris på at Kolstø gang på gang prøver så godt hun kan. Sarah Winona Sortland

KIESZA Sound Of A Woman Dansbart, men identitetsløst Kanadiske Kiesza er i starten av karrieren, men har allerede rukket å gå gjennom forandringer. Fra å være musikkstudent og folk-sanger, kastet hun seg på klubbølgen, og med uttalt inspirasjon fra blant annet Michael Jackson og Robin S. ble gitaren lagt til side til fordel for dansegulvet. Hun føltes på mange måter som et friskt pust, samtidig som kjærligheten til tidlig nittitall var umulig å overse. Du har sikkert fått med deg videoen til førstesingelen «Hideaway», hvor hun danser rundt i bakgatene i

Williamsburg. Som en rødhåret Robin S. hoppet Kiesza rett inn i hipsterverdenen, og en stund føltes det som hun stadfestet hvor hun ville med den tydelige lengselen til en tid hun selv er alt for ung til å huske. Det føltes derfor overraskende – og nærmest som vi måtte bli kjent på nytt – da hun fulgte opp med singelen «Bad Thing». Her dukket rapper Joey Bada$$ opp, og mens lydbildet gikk fra sprudlende dance-pop til tyngre R&B reiste det samtidig spørsmål om hvor vi egentlig skulle plassere henne som artist. Etter å ha lyttet til debuten Sound Of A Woman er inntrykket først og fremst at Kiesza har hatt problemer med å

finne et helhetlig utrykk og en egen stemme. Energiske «No Enemiesz» følger «Hideaway», og bekrefter begeistringen for svunnen klubbmusikk. «Losin’ My Mind» leder så over i lettere R&B, og fører videre over i Bada$$samarbeidet, som blir stående som det mest interessante på albumet. Med drum and bassflørten «So Deep» forviller hun seg i en retning som momentant sender tankene til Jessie Ware, og det er omtrent her interessen for prosjektet begynner å dale. Coveren av Haddaways «What Is Love» (ja, du leste riktig) sender nok et nikk tilbake i tid, og setter det tydeligste spørsmålstegnet ved hva Kiesza egentlig

bringer av egenart. Vokalen føles stadig mer brekende og anmassende, og de mer følsomme balladene mislykkes i å etterlate særlig inntrykk. I løpet av de 50 minuttene albumet varer, er jeg klar for å gå av dansegulvet lenge før hun synger de siste strofene av «Cut Me Loose». Sound Of A Woman føles som de fleste fester: Det lover godt med et bra vorspiel, faller litt i kvalitet på veien til selve festen, men vel fremme med en ny drink i hånda får man en opptur. Så synker kvelden gradvis sammen i en forglemmelig masse hvor du ikke helt klarer å skille øyeblikkene fra hverandre. Sarah Winona Sortland

SUNN O))) + SCOTT WALKER Soused 4AD

Dronen og landstrykerne Følg med her: Nå kommer det en lang og veldig selektiv faktaboks, samt en referanse til Lady og Landstrykeren. Hvis jeg måtte velge én artist å høre på resten av livet, ville jeg ha valgt Scott Walker. Vis meg en musiker med en like kuriøs og mangfoldig karriere, og jeg skal spise skoene mine. Walker, eller Engel som han egentlig heter, startet sitt løp som en tredjedel av gruppen The Walker Brothers (ingen av dem var i slekt), den amerikanske eksporten som ble big business i England på sekstitallet da Beatles-feberen herjet som verst. Bandet satt skoene på hyllen i 1968, men reorganiserte seg under en langt mer eksperimentell parole på midten av syttitallet, blant annet med kunstrock-albumet Night Flights. Scott Walker hadde egenhendig befestet sin rolle som premissleverandør for orkestral tog ekstremt melankolsk pop om utenforskap, blant annet med en rekke tolkninger av Jacques Brel. Men da han slapp sitt ellevte soloalbum Climate Of The Hunter i 1984, ble hans tungsinn malt med fremmed pensel. Ut med pop, og inn med transcendental

5 MALIN KULSETH

UNICEF LIBERIA «Ebola is Real» Høyaktuell og nyttig info-pop: «If your monkey wanna play, don’t play with it» RAE SREMMURD «No Type» «I ain’t got no type, bad bitches is the only thing that I like.» KENNETH ENGEBRETSEN Norges eneste ekte rapper. DIVISJONEN (FEAT. SILJA SOL) «Dansar» Vet ikke helt hvem Divisjonen er, men de får Silja Sol til å høres veldig bra ut.

10/2014

ANDREAS DAHL

musikk, formodentlig ganske lik lyden av Brian Eno som leter etter en hammer i verktøykassen, men aldri finner den. I dokumentaren 30 Century Man får man et innblikk i arbeidsmetodene til Walker, som blant annet innebærer å slå en biff mot en treboks for å oppnå ønsket lydeffekt. Mulig det bare er lille mig, men den informasjonen virker ganske relevant å inneha når man skal stålsette seg for hva slags soniske eksperimenter Scott Walker har kokt ihop med droneslampene i Sunn O))). Bandet, som ikke får ditto lang omtale, er i korte trekk et treigt metallband som har markedsført

seg selv godt nok til at folk som ikke i utgangspunktet hører på treig metal, faktisk liker dem. Du kom deg gjennom? Bra. Over til anmeldelsen. Platen, som består av fem låter, åpner med «Brando» (et stikk til Marlon), som i ti sekunder er mistenkelig lik «Bella Notte» fra Lady og Landstrykeren, før piskeslag og dirrende bass skaper herlige assosiasjoner til 12 Years A Slaves soundtrack. «Herod» er sireneskrik over illevarslende og tung stønning. Forsøk på å identifisere de mange lydkildene bør kvalifisere til et eget brettspill myntet på skikkelig kjipe familiekvelder. «Bull» er overraskende

melodisk, og Walkers barytonvokal bærer låtas dystopiske historie med en nærmest innbitt desperasjon. Det er Walkers alarmerende lynne, fascistoide referanser og tilstedeværelse som gjør platen. Sunn O))) og Walkers minste felles multiplum er i avantgarden, og i så måte er det rart dette samarbeidet ikke dukket opp før nå. Soused er en monumental og uhyre spennende utgivelse. Den er tidvis krevende, og forutsetter at du bruker høretelefoner for å fange opp alle nyansene i lydbildet. Men å hengi deg totalt til denne platen er trolig det mest konstruktive du kan gjøre i hele 2014. Karima Furuseth

THURSTON MOORE The Best Day Thurston din luremus! Her trodde jeg at ditt lille sidesprang var slutten på Sonic Youth, men så lager du et album som høres mer Sonic Youthete ut enn Sonic Youth noen gang har hørtes ut. Bra jobba. CARIBOU «Our Love» Hvis du lurer på hvordan det høres ut når en fyr med en doktograd i matematikk lager R&B, har du svaret her. SUPERSILENT 12 Tolv tommeltotter opp.

MUSIKK

TOUR DE FORCE PRESENTERER

”ENESTÅENDE, OPPFINNSOM OG INSPIRERENDE. FENGSLENDE Å SE.”

HHHHH Da ve Calho un, TIM E OU T

SARAH WINONA SORTLAND

MARIT LARSEN «When The Morning Comes» Klump i halsen, gråt og gåsehud. Sier som Espen Lind sa (om sitt eget album vel å merke) i år 2000: «This is pop music». SUSANNE SUNDFØR «Fade Away» … eller kanskje det er dette som er popmusikk? WATERS «Down Together» Jeg vet ikke helt hvorfor, men denne låta gir meg lyst til å dra på meg en skinnbukse, drikke whiskey og kline på gatehjørner på Lower East Side i regnet. To av tre er ganske ulikt meg. TINASHE «Feels Like Vegas» Jeg skal alltid spille denne på klubb fra nå av. DARK TIMES «Give» … og denne skal jeg høre på nachspiel senere på kvelden.

NICOLE SCHERZINGER Big Fat Lie SONY MUSIC

Kunsten å kaste bort gode produksjoner En fullengder fra Terius «The-Dream» Nash innebærer som regel en drøy time med utsøkt, spennende musikk. Et helt albumprosjekt for en annen artist, produsert av samme mann, er derimot ikke nødvendigvis en garanti for samme opplevelse. Vi har sett fenomenet tidligere med Ciara, og når Nash og hans trofaste studiopartner Christopher «Tricky» Stewart denne gangen har blitt hyret inn av Pussycat Dolls-frontfigur Nicole Scherzinger, er det lite som minner om magien man ellers har blitt vant til fra de to produsentkompisene. Jeg hevet øyebrynet allerede i mai, da den første singelen til Scherzingers andre soloalbum havnet på markedet. «Your Love» høres nemlig atskillig mer ut som Calvin Harris enn Nash/Stewart. Hovedproblemet her er likevel ikke produksjonene, som for det aller meste helt sikkert kunne ha fungert bra med rett stemme og melodikomposisjon. I stedet er det herremennene Bart

Schoudel og Chris «TEK» O’Ryan som framstår som prosjektets destruktive kilde. De to vokalprodusentene klarer på ingen måte å matche Nash/Stewarts lydbilde, og dermed står vi igjen med Scherzinger og hennes veldokumenterte sjelløshet som et siste redningsnett. Det ganske døve sluttresultatet burde med andre ord ikke overraske noen som helst. Det skal godt gjøres å lage terningkast 2-musikk med et såpass bra utgangspunkt, men hvis noen skulle klare bragden, så er det vel nettopp dama bak «Don’t Cha». En sanger med teknisk god stemme, men også med en imponerende evne til å skvise ut det meste av finesse og særpreg fra produksjonene hun velger å gjøre om til egne låter. Janet Jackson-inspirerte «Electric Blue» (med T.I.) og «Just a Girl» er de eneste gangene Big Fat Lie glimter til, sistnevnte takket være gjestevokalen fra tidligere utskjelte O’Ryan, som her gjør sin beste The-Dream-vokaletterligning. Uoriginalt eller ikke, det fungerer i alle fall, og skiller seg markant fra resten av albumet som går inn det ene øret og ut det andre, uten et eneste vedvarende inntrykk. Mathias Rødahl

N I C K C AV E

E N FIL M AV I A I N F O RSY T H & JA N E P O L L A RD

WWW. 2 0 0 0 0 DAYSONE A RT H . COM

PÅ KINO FRA 14. NOVEMBER

SVEIN STRØMMEN

WATERS It All Might Be OK EP WATERS/CITY SLANG

Vannbåren varme Jeg vet ikke hva du gjorde i sommer, men mye av min ferie gikk med til å lytte til singelen «Got To My Head» av Waters. Californiakvintetten har vært en favoritt siden de spilte fletta av meg (og resten av et ivrig publikum) i den svette kjelleren på Revolver under Øyanatt i Oslo for noen år siden. Nå bekrefter It All Might Be OK at debutalbumet Out Of The Light fra 2011 bare var begynnelsen på noe som har potensial til å bli ordentlig stort. Det er noe med blandingen av vokalist Van Pierszalowskis intime, men samtidig desperate vokal som treffer. Kanskje er det fordi han minner meg om Kurt Cobain og lydbildet rundt ham treffer min noe overdrevne nostalgi for 90-tallet, eller kanskje er det fordi Waters blander det fengende og mer hardtslående i en perfekt pakke. Mest sannsynlig er det blandingen av begge deler. Referansene til band som Weezer, Foo Fighters og Jimmy Eat World er der, men Waters er så lekne at de er frie nok til å gjøre akkurat det de vil. It All Might Be OK er en EP, og vi må altså vente litt til på en ny fullengder, men denne utgivelsen har blitt en så kompakt

pakke at den forsvarer EPformatet på beste vis. Den føles ikke bare som en teaser, men heller som et gjennomtenkt og helstøpt produkt i seg selv. «Got To My Head» er en av de låtene man ikke vil gi slipp på. Marte Solbakkens søte nynning mot Pierszalowskis vokal står i en finfin kontrast, og selv om det føles idiotisk å påpeke at en tekst med strofer som «Maybe you got to my head», sitter på hjernen lenge etter låta er ferdig, så gjør den nettopp dét. Sammensetningen av harde trommer, nevnte vokal og gitar danner grunnlaget for en større innpakning. På toppen ligger en akkurat passe mengde synth, og tonene fyller lydbildet med ekstra finurlighet. Bare hør hvordan anslagene på «Down Together» treffer sammen med strofer som «I got caught up at seventeen when I was hungry for that scene». Lydbildet forsterkes av Pierszalowskis tekster, som er personlige og forteller historier om ungdomsår og lengsel som aldri forsvinner. «I wanna know you feel it», synger Pierszalowski, men han trenger ikke stresse. Det er godt å være fanget i hodet hans, og Waters er ikke lenger et band som burde duppe i vannkanten i California. De bør reise verden rundt, lokke oss ut i vannet og ta med alle i dragsuget. Sarah Winona Sortland

MYSTICUM Planet Satan Har bare hørt én låt fra skiva foreløpig, men årets album likevel. Når verdens eneste legitime «industriell blackmetall»-alibi for en gangs skyld gir ut et album – det er altså 18 år siden sist – er de Verdens Beste Band. Hva med å kjøpe f.eks. ti eksemplarer?

BASERT

OMRÅDER AV

VÅTMARKS PÅ ROMANEN

CHE

CHARLOTTE RO

TODAY IS THE DAY «Law of the universe», «Masada» & «Heathen» Animal Mother Jeg har alltid villet være Animal Mother, den feteste og minst apologetiske fyren fra Full Metal Jacket, men jeg vil for alltid være Private Joker. «Stone Cold» Steve Austin (he he) kommer nok aldri til å gi ut et Solid Album, følgelig gjør han ikke det denne gangen heller, men tre ILDharde låter har den sutrete gamle sutrelabben kokt i hop på et album oppkalt etter en fyr verken han eller jeg noengang vil bli. MORRISSEY «The more you ignore me» Introducing Morrissey Tidenes Beste Fyr er aktuell med dårlig helse (trist smiley) og en reutgivelse av en livevideo spilt inn i 1995 (glad smiley). «I’ve made up your mind» (eller «He tomado una decisíon» som det står i YouTube-videoen med «subtitulado castellano») er fortsatt verdens beste tekstlinje.

PÅ KINO FRA 21. NOVEMBER 10/2014

MUSIKK DJ QUIK The Midnight Life MAD SCIENCE RECORDINGS/INGROOVES MUSIC GROUP

Den rettmessige kongen av Cali «Ungkalver» som YG, Schoolboy Q, Nipsey Hussle og ikke minst Kendrick Lamar har gjort sitt for å hente Los Angeles-scenen tilbake til rampelyset de senere år. Men til tross for at byens eldre rapstemmer ikke lenger repper den en gang så dominerende byen på samme måte som tidligere, er det én veteran man alltid kan regne med når det kommer til å levere California-rap. Allerede i 2011 var DJ Quik parat med den flotte comebackskiva The Book of David, og nå trer den selverklært «mest komplette artisten i USA» enda en gang ut av pensjonisttilværelsen – med et album som faktisk må sies å være enda bedre. Med sitt ubestridte talent som både musiker, produsent og rapper, er Quik en unik trippeltrussel i hip hop-sjangeren, og hans evne til å skape bunnsolide, gjennomførte fullengdere burde derfor ikke overraske noen. The Midnight Life byr på samme musikalske bredde som The Book of David, men med enda flere klare høydepunkter. Quik viser også fram nevnte særpreg ved å blande det klassiske Cali-soundet med dagsaktuelle produksjoner – blant annet på «Shine» og spesielt «Trapped On The Track», som like gjerne kunne ha hørt hjemme på

5 5

Nicholas Krgovich On Sunset TIN ANGEL RECORDS

Nicholas Krgovich On Cahuenga ORINDAL RECORDS

«Ta til venstre ved rytmepinnene, så kjører du opp mot saksofonen …» Låtskriver og multiinstrumentalist Nicholas Krgovich (KER-go-VICH) har utgitt musikk siden 2002, delvis under eget navn, delvis sammen med mindre kjente band som P:ano, Gigi og No Kids. I tillegg har han jobbet med folk som Nite Jewel og Phil Elverum i Mount Eerie i stadig mer sjangeroverskridende prosjekter. On Sunset, Krgovich seksårige prosjekt, har endt opp som omhyggelig produsert og orkestrert soft rock med R&Btendenser. Tidvis minner det om Prefab Sprout eller The Blue Nile, tidvis om Steely Dan eller Hall & Oates; men også nyere band som Destroyer og New Pornographers (som jo titter like ofte bakover som fremover) er tydelige referansepunkter. John Collins, tidligere produsent for de to sistnevnte, har bidratt med produksjonshjelp, og i tillegg har Stefan Udell – filmkomponist på en rekke mindre gode filmer – bidratt med arrangementer som har blitt hevdet å «nikke like mye til Mahler som til Quincy Jones». Hvis man først skal mingle, kan man vel like så godt gjøre det skikkelig, antar jeg. Albumet er likevel først og fremst Krgovich i full utfoldelse. On Sunset er antageligvis en referanse til L.A.-gendariske Sunset Boulevard, men kan også leses som å være på solnedgang: Full

av forventning eller på synkende nedtur. Samme dobbelthet kan man lese inn i resten av albumet: Det løst konseptuelle albumet tar for seg hvordan gleden av å være i en sydende, smogtung storby forsvinner når man føler man ikke strekker til. Et godt eksempel er teksten i «Along the PCH on Oscar Night», albumets musikalsk mest tilgjengelige spor, som insisterer på en slags optimisme blant de lyse pianoakkordene i versene – Alene på Oscar-kvelden, oppgitt, men ikke gitt opp – men som i refrenget parafraserer den ærlige «If you’re so handsome – then why are you on your own tonight»-selvransakelsen i The Smiths «I Know It’s Over»: Hvor spesiell kan man egentlig være om man alltid ender opp tomhendt? On Sunset viser til en spesifik gate i mylderet av gater i L.A., men albumet forsøker også rette en gatelykt mot enkeltindividet blant massene, og sånn sett kan man se oppfølgeralbumet On Cahuenga som en ytterligere innskrenkning på både personlig plan og gateplan. På On Cahuenga har Krgovich slått seg sammen med produsent Elverum, slått seg ned bak et elektrisk piano, og slått ihjel en ettermiddag med å spille inn de samme låtene som på On Sunset – med tilnærmet lik struktur, bare uten storby-albumets fikse løsninger. Det eneste som mangler fra On Sunset er den korte ouverturen – det svulmende THX-aktige forspillet – uten at hverken Mahler eller Jones har grunn til å være skuffet over dét. På On Cahuenga mister mange av sporene noe av den dobbeltheten som preger On Sunset,

men det sparsommelige uttrykket fremhever stemmen og meloditeften til Krgovich, samtidig som den plasserer de mest hjerteskjærende sporene i bysentrum: Teksten i «City Of Night» – «who’s gonna be there for me / when I can’t make you out» – får fortjent oppmerksomhet uten trommemaskinen og saksofonen fra originalen, og den prøvende «Let’s Take The Car Out» nyter godt av tomme veier. Andre spor finner styrkene sine på On Sunset. «The Mansion» drives tilsynelatende fremover av tre pianoakkorder, og ville sånn sett passet perfekt som nedstrippet On Cahuenga-spor, men er såpass rikt arrangert at den mister en del i Phil Elverums studio. Den mister for så vidt mer enn en del: Den åpne hihaten, de mange lagene med vokal, de dissonante strykerne, til og med rytmepinnene fra musikktimene på videregående – man vet ikke hva man savner før det er borte. Såpass rikt produserte låter som «The Mansion» er vanskelig å overføre til de nakne versjonene på On Cahuenga. Det skal også sies at den eskalerende vokalen i refrenget til «The Mansion» – hvor Krgovich følger opp og utvikler et vokalmønster han har hintet til tidligere i låta – er noe av det mest oppløftende på albumet, og kommer spesielt godt frem i den … påkledde versjonen. Til syvende og sist, eller der gata slutter: Hver for seg speiler On Sunset og On Cahuenga på hver sin måte høydepunkter av byliv. Du klarer deg fint med bare den ene, men det blir ingen helaften uten begge. Daniel Ramberg

V/A Master Mix: Red Hot + Arthur Russell

platens høydepunkt med den aksentuerte utgaven av «Tell You (Today)», hentet fra Russels kortlevde disco-prosjekt Loose Joints. Hot Chip leverer en vokalt sett litt sedat utgave av det andre discoprosjektet Dinosaur Ls «Go Bang», mens Blood Orange har satt sitt umiskjennelige preg på klassikerens klassiker «Is It All Over My Face?», for anledningen frarøvet drivende hats. Samleren, hvis inntekter går til bekjempelse av AIDS, er alt i alt et hyggelig supplement til Russells ettermæle – all den tid det egentlig lå i kortene hele tiden. For hvordan gir man en fair avveining – som kritiker, artist eller publikum – av en samleplate som 1) tar for seg låter som allerede nærmest er opphøyd til kult- og klassikerstatus, 2) er til inntekt for AIDS-bekjempelse, og 3) er laget av nåtidens stødigste musikere? Det blir litt som å rangere kattunger med armen i fatle etter hvor søte de er – dønn umulig! Dessuten må Russells plantegninger herjes ganske voldsomt med før man kan bli rystet til innvollene – både i den dårlige og gode enden av skalaen. Men, for å hoppe lovlig raskt til poenget: Samlingen er mer enn kurant, uavhengig av veldedighetsbakteppet. Karima Furuseth

YEP ROC

Gjensyn med et geni. Mange karrierer blomstrer posthumt, men ikke alltid for et like stort publikum som i Arthur Russells tilfelle. Selv om han var en profilert figur på New Yorks kunstscene på sytti- og åttitallet, vekselvis som discoprodusent, singer/ songwriter, cellist, sanger og komponist, er det først etter sin død at den enigmatiske musikeren har fått enormt oppsving, og blitt en slags obligatorisk post å krysse av for musikkelskere i alle leire. Russell rakk bare å slippe én fullengder mens han levde, før AIDS tok ham av dage i 1992, men han etterlot seg nok materiale til at det i løpet av totusentallet formelig regnet Russell-memorabilia i form av dokumentarer, samlere, bøker og så videre. Ingen av låtene på Master Mix … bør være ukjente, men artistene som har tolket Russell – som Robyn, José Gonzaléz, Blood Orange og Devendra Banhart, alle trolig skyldig Russell en stor takk – er med på å kaste nytt lys over detaljrikdommen og det unike formspråket som var hans signatur. Robyn står for

5 DANIEL RAMBERG

MOUNT EERIE FEAT. NICHOLAS KRGOVICH «To The Ground» Dukket opp igjen i kjølvannet av anmeldelsen av On Sunset/On Cahuenga (se over). Fortsatt den beste klappelekperkusjonerte låta jeg har hørt på en stund, og verdt et gjenhør. ABBAZ «Bukser» En dansk versjon av Ginuwines «In Those Jeans». WET «Don’t Wanna Be Your Girl» Love is not all around :(

10/2014

en A$AP Rocky-skive. Likevel blir det aldri en kopi eller et forsøk på å leve opp til tidsånden, da The Midnight Life heller framstår som enda et klart tegn på Quiks velfortjente musikalske selvtillit. Åpningssporet «That Nigga’s Crazy» høres ut som et Detox-låt han har tatt tilbake fra den evigutsettende Dre, og følges opp av den deilig basstunge og Rhodes-rungende «Back That Shit Up». Sistnevnte godt hjulpet av Quik-læregutt David Blake II, som får skinne på fire av albumets 16 spor. Ekstra hyggelig er dog listen med gamle kjenninger – inkludert felles rødkledde Mac 10, Dungeon Family-sangerinnen Joi, R&B/ kokain-legenden El DeBarge, og selvfølgelig Quik sin alltid like trofaste følgesvenn Suga Free. Pomona-pimpen gjør sedvanlig god figur både på albumets førstesingel «Life Jacket» og «Broken Down», hvor Rutless Records-veteranen

Tweed Cadillac (Penthouse Players Clique/Mackadelics) også gjester på glimrende vis. Men det er selvfølgelig Quik selv som er den store stjernen her, med sine alltid like finurlige vers og framførelse, hele tiden upåklagelig pakket inn av hans enestående studiomagi. «Y’all killin’ the game like pesticide, but DJ Quik is unpasteurized,» slår han fast på «Pet Semetary», som sammen med blant annet fantastiske «Puffin The Dragon» og «Fuck All Night» viser den kvalitetsmessige årsaken til at 44-åringen fortsetter å levere på høyest mulige nivå. Sleng på de deilige instrumentalsporene «Bacon’s Groove» (med gitarmaestro Rob «Fonksta» Bacon) og den niende runden av «Quik’s Groove», så forstår du kanskje at The Midnight Life er et album det er flaut å ikke ha på spillelisten i 2014. Mathias Rødahl

tjenesten på M.I.L.A. (Made In Los Angeles)-åpningssporet/ førstesingelen «My Main». Et klubbsexy bestevenninne-anthem som heldigvis ikke endte opp med gjestevers fra Iggy Azalea, slik det først var planlagt. Den DJ Mustardproduserte godbiten er det mest åpenbare høydepunktet på Milas comeback-EP, og setter startskuddet for en ganske hyggelig første halvdel. Selv ikke den vanligvis irriterende B.o.B eller sex-corny

linjer som «I love it when you beat it up like Rocky» klarer å ødelegge «Champion», som i likhet med Tank-aktige «Times Like These» byr på R&B-altvokal av typen jeg virkelig elsker. De resterende avslutningslåtene «Pain In My Heart» og «Smoke, Drink, Break-Up» lever dessverre ikke helt opp til den gode begynnelsen, men M.I.L.A. legger seg definitivt inn i rekken av bølgen med deilig, ny R&B fra englenes by. Mathias Rødahl

MILA J M.I.L.A. (EP) MOTOWN

Attitude-R&B fra Jhené Aikos storesøster Los Angeles har levert sterkt på R&B-fronten i det siste, og etter at sangere som Ty Dolla $ign, Tinashe, Eric Bellinger og Jhené Aiko har markert seg på den amerikanske scenen, er det nå sistnevntes storesøster Jamila «Mila J» Aiko Chilombo som prøver seg med sin første utgivelse siden 2006-albumet Split Personality. I motsetning til Jhené, er Milas R&B både tradisjonell og basert på sterk vokal, samt fullere av attitude enn lillesøsterens ofte røkelseskvalte og sjenerte sangnynning. Det siste året har hun blant annet gjort finfine gjesteopptredener for artister som Trey Songz og nevnte Ty Dolla, som gjengjelder

VERST AKKURAT NÅ

ANDY STOTT «Faith In Strangers» Slutt med det tullet og lag noe techno. SIGRID HVIDSTENS KOMMENTAR «Inderlighetslandet» om «Styggen på ryggen» i Dagbladet Vi krysser fingrene for at ordet «Eidsvågifisert» aldri blir publisert noen gang igjen. MUSIKKVITENSKAP «Forskere» har kommet fram til at «smarte» folk hører på «Radiohead», og idioter tror på at det stemmer. SEIGMEN-COMEBACK La hjernen være alene!

MUSIKK

ADVENTURE

PACKAGE Skydive, Blackwater Rafting, Bungyjump, Return flight

KARIMA FURUSETH

CARIBOU Our Love (Daphni mix) Jeg har aldri hatt sansen for personer som er two-faced, men er sinnsykt betatt av Dan Snaiths fire. DJ QUIK «That Nigger’s Crazy» (samt resten av The Midnight Life) Alle barna var forpult dølle, unntatt DJ Quik. Han dro fram en banjo og klekket en hit. MELJA Steady Mobbin’ Raskt og hardt. Akkurat som jeg liker sex…timersarbeidsdager. Mer regulering og tariffesting av kortere arbeidsdag! OMAR-S Annoying Mumbling Alkaholik Dbnee tvolrne er sikkelihehg fget. ROBYN «Tell You (Today)» Selvsagt ikke i nærheten av hvor bra Loose Joints’ originalversjon er, men Robyn gjør en jæskla formidabel innsats med å covre en av tidenes mest prima discolåter.

HOODIE ALLEN People Keep Talking HOODIE ALLEN LLC.

Som Adam Levine etter en kveld i studio med Drake Det er ikke det at en rapper nødvendigvis mååå komme fra fattige og sosialt utfordrende kår for å være relevant/troverdig/interessant, men jeg lyver hvis jeg sier at Hoodie Allens navn (åååja, Woody Allen siden du er jøde, men «Hoodie» siden du driver med rap og sånt ja … ) og bakgrunn som Google-ansatt ikke vekker et snev av hiphopsk forhåndsdømming. Derfor er det også på en måte litt greit at debutalbumet People Keep Talking lever så til de grader opp til min usaklige bås-inndeling. Den universitetsutdannede 26-åringen fra Long Island er nemlig erkeeksempelet på hipster-hopen Wikipedia sjangerplasserer ham i – med en rapframførelse så døll, hvit og streit at jeg aldri hadde trodd fyren kom fra New York, eller USA for den saks skyld, hvis jeg ikke visste det fra før. Som en

Macklemore uten hits, med lysere stemme og en irriterende hang til å synge egne, R&B-poserende refrenger. Ja, bortsett fra når han henter inn Ed Sheeran selvfølgelig. Og da har jeg ikke en gang nevnt de gjentatte forsøkene på å levere lynraske raplinjer. Pinlige forsøk som forøvrig helt sikkert imponerer 19 år gamle fanjenter med overdrevne yo-bevegelser foran scenen – den eneste åpenbare målgruppen her, som merkelig nok også må finne seg i å bli latterliggjort mot slutten av albumets tittelspor. Etter 14 låter framstår Hoodie Allen som en uspiselig blanding av alle pretensiøse 19-åringer som tror de skal forandre rapspillet etter å ha blitt ukas Urørt, og Adam Levine etter en kveld i studio med Drake. Hvis du ikke stoler på mitt inntrykk av fyren og musikken hans, sjekk ut hvordan han forsøker seg på en utdatert «Novacane»-pause allerede i løpet av de første 30 sekundene av People Keep Talking. Hvor douche går det egentlig an å bli? Mathias Rødahl

FROM KR

13.950,-

MÅNEDENS BESTE SINGEL- OG EP-SLIPP Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl, med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format – men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

TODD OSBORN Put Your Weight On It 12"

CHMMR Lyd&Bilde 12"

RUNNING BACK

FULL PUPP

På Todd Osborns siste slipp, gitt ut på Gerd Jansons etikett Running Back, har Michigan-produsenten to versjoner av samme låt. Én Frankfurt mix, og én Chicago mix. Den geografiske inndelingen er ikke et resultat av kreativ tilkortkommenhet, men snarere en pekepinn for alle som evner å høre distinksjonen mellom Europa og USA når det kommer til elektronisk musikk. Hvis Chicago-mixen av den acid-infuserte «Put Your Weight on it» er Phuture anno 2014, er Frankfurt-mixen bare et par små syvmilssteg unna The Second Summer Of Love fra Storbritannia på slutten av åttitallet. Eller for å si det i kommodifiserte vendinger: Osborns siste er litt som møbler fra HAY – tidløs design i ny og attråverdig drakt.

Aaaaaah! Hvis ikke Chmmrs Lyd&Bilde blir en av høstens mest spilte og hyllede plater på Oslos dansegulv, spiser jeg crocsa mine. Eller, det er en overhengende fare for at jeg må gjøre det uansett, siden vi som opererer i trykte medier er selve navet i samtidshjulet som ruller mot avgrunnen, og straks står vi og griller kråker og bikkjekadavre på fellesgrillen i Sofienbergparken sammen med morra di. Men takket være mennesker som Chmmr, eller Even Brenden som han egentlig heter, blir hverdagen langt mer levelig. Full Pupp er den fremste premissleverandøren for Oslodisco, og denne tolveren er et suverent innslag i katalogen. «NP-Hard» er et nydelig åttitallsepos, med innslag av noe som ligger farlig tett opp mot kazoo og fantastiske harmonier, og noe av det mest spiselige jeg har hørt fra nudisco-hold på lenge. Og det er jo perfekt, siden [sett inn vits om at det er mettende].

SHIRLEY LITES Heat You Up (Melt You Down) 12" (re-issue) WEST END

Denne lille perlen er eldre enn undertegnede. Trettién år, for å være helt presis. Discoen ble forsøkt tatt av dage i 1979 med Disco Demolition Night – et djevelsk påfunn unnfanget av hvite, homofobe og rasistiske duster som ville musikken til livs ved å sprenge masse plater (dette kan du lese om på Wikipedia) – men åttitallet viste seg å bære frukter (skjebnens ironi: ekke rock som kom vinnende ut av historien, Steve Dahl!). Dette er en über-discoklassisker, etter sigende ofte blæsta på Paradise Garage, gitt ut på det legendariske selskapet West End, som ble startet av Mel Cheren – eller discoens gudfar, om man vil. Har du en time å skusle bort på noe fornuftig (ja, det har du!), anbefales dokumentaren om plateselskapet som ligger på YouTube.

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

KARIMA FURUSETH

10/2014

MUSIKK

LYSENDE FREMTID

Drippin og J-Cush (Lit City Trax)

«Det er kanskje Norge som vil oppdage meg sist», har Drippin uttalt. Men hvilken rolle spiller det når den anerkjente grime-etiketten Lit City Trax har omfavnet ham for lengst? TEKST KARIMA FURUSETH INTERVJU SARAH WINONA SORTLAND FOTO MATHISEN PEDERSEN DA GRIMEN så sin spede barndom på pirat-FM-bånd i Øst-London på begynnelsen av totusentallet, var det neppe noen som så for seg at den fjorten år senere skulle forvaltes av middelklassekids med futuristiske sneakers. Ta ut forstaden av ligningen, legg til en hyperbol CGI-estetikk – hvor arbitrære hverdagstablåer får en dataanimert fernissering – juke, trap, techno og klassisk four-to-the-floor-house, og du er i nærheten av å kapsle essensen av det som preger den nye bølgen innenfor kontemporær grime. Eller «hardt, mørkt og mystisk», som Drippin kortfattet og presist oppsummerer lyden av sitt musikalske virke. Drippin, eller Erik Spanne som han egentlig heter, startet i det små som DJ i Stavanger. På kort tid er han blitt et av de mest lovende produsentnavnene vi har her til lands. Drippin er hyppig nevnt på The Fader, Mixmag og Red Bull sine musikksider – en internasjonal eksponering som i norsk sammenheng må sies å være unntaket som bekrefter den forstemmende regelen om norske artisters manglende omtale på kontinentet.

GJETORDENE OM Drippin har imidlertid ikke bare oppstått i et kritikervakuum, men også som et resultat av at han er godt likt blant likesinnede musikere. – At jeg har blitt spilt av Diplo, Evian Christ, Cashmere Cat og andre artister som har mye 58

10/2014

større publikum enn meg, har betydd mye. Hvis de inkluderer meg i en mix eller et DJ-set, merker jeg at det blir mer pågang. Det er litt av poenget med klubbmusikk og klubbkultur: å spille hverandre og bygge hverandre opp. Takket være en spillejobb på Øya i fjor ble han introdusert for Fatima Al Qadiri – en kunstner og musiker som blant annet er en del av den ekstremt hypede DJ-kvartetten Future Brown. Hun var så henrykt over låtene til Spanne – en liten bragd med tanke på Qadiris rykte som en særdeles lakonisk og streng dame – at hun fikk ham signert på den New York-baserte etiketten Lit City Trax, kanskje det mest definerende organet for den eksperimentelle klubbmusikken. Selskapet styres av Future Brown-medlemmet J-Cush, og har tidligere gitt ut artister som Saga, og nå avdøde footwork-kalif DJ Rashad. – Etter å ha vært DJ ganske lenge fant jeg ut at jeg ville lage musikk. Musikken jeg lager reflekterer nok DJ-settene- og musikksmaken min, som er veldig variert. Jeg liker mye forskjellig musikk og er ikke så veldig opptatt av å være definert av en sjanger. Jeg vil heller være en artist som har et «sound» som går forbi tempo og slike ting, forteller Drippin. KARRIEREN TIL Drippin tok en ny, og kanskje uventet vending mens han fortsatt studerte på Kunsthøgskolen i Bergen. En dag ringte Girson fra A-Laget og lurte på om han kunne lage noen beats. Like etter ringte Lars Vaular. – Det var første gang jeg hadde vært i studio med en artist, forteller Spanne om møtet med Vaular.

– Ingen av oss visste hvordan mikrofonen fungerte eller noen ting, men det gikk fint. Sammen lagde de «Koking» og «Første Gang Var Den Siste» – en åpenbart kontrafaktisk låt, ettersom Drippins første møte med hip hop ikke har blitt det siste. Siden den gang har han jobbet med den amerikanske undergrunnsrapperen Le1f, og produsert for Yoguttene, som han nå også er fast DJ for. – Men det har aldri vært ambisjonen min å produsere for rappere. Det har vært muligheter som bare har oppstått, og så har jeg takket ja. Jeg er veldig takknemlig for at mange har hatt lyst til å jobbe med meg, men mine egne produksjoner har alltid vært hovedfokuset. I november lanseres Drippins Silver Cloak EP. Den har det allerede blitt knyttet store forventninger til, og låter som «Kyoto», «Waterfalls» og «Air Jordan» – alle på den kommende EPen – får lovprisende blurbs fra tongeangivende hold, som The Fader og Cashmere Cat. – Den har fått support fra de rette artistene og de rette DJ-ene, så sånn sett er jeg jævlig fornøyd. Hva kan vi forvente av den nye EP-en? – Den er et statement for meg som artist. Det er mye mer én utgivelse og mer gjennomført

enn det jeg har laget tidligere, med en klarere estetikk. Musikken er fortsatt veldig funksjonell, nærmest litt enkel. Det er ideer som fungerer godt i klubben, sier han. – Fellesnevneren for veldig mange produsenter, eller musikere generelt, er at vi egentlig aldri er så stolte av det vi gjør, men alltid prøver å bli bedre. Jeg føler ikke at jeg har noe å være stolt av per dags dato. Jeg håper det kommer snart, men jeg blir aldri fornøyd. Til slutt må man bare gjøre ting ferdig. Den internasjonale suksessen har åpenbart ikke mildnet den sunne beskjedenheten vi nordmenn dessverre blir født med, men den påtagelige ydmykheten bør kanskje først og fremst tilskrives Drippins utforskende lynne, enn uvitenhet om faget. Om han ikke kan forklare den soniske påvirkningskraften musikken hans har, er han i alle fall utstyrt med et tilforlatelig mål for øyet. – Det er egentlig slike ting som alltid har interessert meg: Hvordan kan man skape god stemning i en klubb, samtidig gjøre det spennende og pushe grenser – og likevel få det til å høres gøy ut. Drippin slipper EP-en Silver Cloak 11. november.

Det er slike ting som alltid har interessert meg: Hvordan kan man skape god stemning i en klubb, samtidig gjøre det spennende og pushe grenser.

F책 mer ut av byen din med NATT&DAGs byguide p책 mobil. Last ned din essensielle guide til Trondheim i dag!

De aller fleste i Norge produserer bare film hvis de får penger. Hvis de ikke får det, legger de ned hele prosjektet.

Konspirasjonsteoriene forbundet med Pasolinis død er mange, men Ferrara styrer klokelig unna. – MONTAGES-SPALTEN «DISTRIBUER DENNE!», SIDE

– VERDEN VENTER-AKTUELLE MARIKEN HALLE OM PENGEJAGET I NORSK FILM, SIDE

Når soldatene omringes, føles også kinosalen mindre. – KLAUSTROFOBISKE ’71 ANMELDT, SIDE

NÅNTING MÅSTE GÅ SÖNDER Regi: Ester Martin Bergsmark Med: Saga Becker, Iggy Malmborg, Shima Niavarani Nødvendigheten av å utvise kjønn. I åpningsbildet fyller tittelordene skjermen i sort, forseggjort løkkeskrift mot ildrød bakgrunn. Dette kan leses som en programerklæring fra langfilmdebutant Ester Martin Bergsmark. I Nånting måste gå sönder møter vi nemlig androgyne Sebastian (Becker), en fengslende vakker og sårbar personlighet med et mørkt sinn – som drister seg til å ta plass i fiendtlige omgivelser. Sebastian introduserer seg for oss i voiceover. Hen sier at hen ikke orker mer, at hen kommer til å forsvinne snart. Sebastian befinner seg på kanten av stupet, og det aner oss at det inderlige vennskapet med samboeren Lea ikke er tilstrekkelig for å stanse fallet. Synet og lyden av tog gjentar seg stadig, som om Nånting er en skjebnebestemt

tragedie hvor skinnene for lengst er lagt – lukt ned i avgrunnen. Likevel forekommer en sporveksling da Sebastian forelsker seg i en (i utgangspunktet heterofil) pønker ved navn Andreas (Malmborg). Forelskelsen blir gradvis gjensidig, og naturlig og ubesværet kulminerer den i at Bergsmark komponerer en sjeldenhet i nordisk film; en intim, intens og nesten usjenert sexskildring, sterkt ladet av et engasjert kamera som med lystent blikk fanger inn detaljene av mannekroppen – en mangelvare i film generelt. Forelskelsen gir næring til Sebastians innbitte ønske om å bli «sin drømmesøster» Ellie, særlig da hen ser hvordan Andreas plages av en økende legningsforvirring. «Jag er inte bøg», sier Andreas. «Inte jag heller», svarer Sebastian – med største selvfølgelighet. Nånting har en nærmest Moodysonsk nerve, en glød som i hovedsak pulserer ut fra det dokumentariske uttrykket, Saga

Beckers hudløse rolleprestasjon, samt de mange kontrastene billedspråket stiller opp. I denne filmen er ingenting vakkert eller stygt – alt er styggvakkert: En naken omfavnelse i et tjern badet i naturlig sollys får en bismak ved at det er hjulkapsler og annet søppel ved bredden. På en luguber sexklubb treffer en urinstråle Sebastian i så sakte film – mens Peggy Lees peisvarme taffeljazzlåt You’re My thrill duver i lydsporet – at den kaldt lyssatte gulldusjen får noe nærmest harmonisk over seg. Kontrastene gjør seg også gjeldende i dialogen, hvor vi får servert replikker som «Du är så vacker att jag spyr». Den største kontrasten er likevel å finne i idéen om at konstruksjon forutsetter destruksjon – at Ellies fødsel er Sebastians død. Det er verdt å merke seg at Sebastians selvmedlidenhet i én sekvens klippes sammen med bilder av en dampveivals som

ruller mot oss og en murvegg som kollapser, mens forholdet til Andreas – som hilser Ellie velkommen – oftere skildres som oppbyggelig. Betegnende nok bryter de to seg inn på en byggeplass, og på toppen av det uferdige bygget danser de klønete fylletango. Nånting måste gå sønder er et ambisiøst vågestykke fra regitalentet Bergsmark, som med sin skildring av innbitt identitetsjakt tør å snike inn risikable stilbrudd, tør å tonesette i spekteret fra kammerkor til disco, tør å gape over samfunnskritikk og vanskelig, mellommenneskelig problematikk på bare åtti minutter, og tør å være morsom selv i det graveste alvor, som når Sebastian depper på en lekeplass på nattestid, og en forbipasserende herre nikker mot nærmeste gyngehest i et stakkarslig forsøk på å sjarmere: «Är den ledig, eller hur?». Martin Øsmundset Premiere 7. november

VINTERSØVN Regi: Nuri Bilge Ceylan Med: Haluk Bilginer, Melisa Sozen, Demet Akbag, Ayberk Pekcan Årets store Cannes-vinter. Tyrkiske Nuri Bilge Ceylan har sjelden reist tomhendt hjem fra Cannes, og Vintersøvn ga ham endelig Gullpalmen. Vintersøvn er en film på fryktinngytende 3 timer og 15 minutter, som hovedsakelig består av mennesker som prater eller bare ser tankefullt på hverandre. Du undrer kanskje over hvordan Cannes-juryen klarte å holde seg våken? Vel, det er ingen grunn til å la seg avskrekke av slike reduktive beskrivelser. (Gjør det gjerne til en leveregel.) Filmen krever en dedikert tilskuer, men vedkommende blir til gjengjeld rikelig belønnet. I sentrum står Aydin; en mild, middelaldrende herre som har den lokale landsbyen i sin hule hånd. Han leier ut leiligheter til landsbybeboerne og hotellrom til turister. Han nyter sin status som aldrende kulturpersonlighet.

Han synes han behandler de stakkarslige leieboerne med stor barmhjertighet, og klapper seg selv – sitt eget idealmenneske – på ryggen. Livet er godt. Aydin er ikke en god mann, men på ingen måte en ond mann. Vintersøvn stiller oss overfor komplekse subjekter og tematikker, og det å skildre dem presist er ikke gjort i en håndvending. Spesielt ikke for Ceylan, som er diskré og sjelden befatter seg med spissformuleringer. Om ikke den langvarige spilletiden er nødvendig for å fortelle historien, er den likevel nødvendig for å yte den rettferdighet, for herregud, hvor gjenkjennelige disse rollefigurene etter hvert blir. Ikke sjelden beveger dialogsekvensene seg over timinuttersmerket, men hver replikk avslører noe nytt og betydningsfullt. En så komplett karakterskildring som den Ceylan gir oss av Aydin finner man sjelden utenfor en roman. Det er ikke til å komme bort fra at Vintersøvn fremstår i overkant litterær. Imidlertid er det mye som redder den fra å bli

en filmatisert lydbok. Den har en gjennomgående nerve, og ikke bare i de rike dialogene. I filmens åpningssekvens brytes bedageligheten og den rolige tonen brått ved et par tilfeller, og uroen forblir – vakende under overflaten. Ceylans filmer får sjelden

nok skryt for sin visualitet, men han forsøker heller ikke å overvelde med filmspråket alene. Det er lett å beundre bildene av den majestetiske, tyrkiske naturen, selvsagt – fjell og gress i lilla og hvitt. Derimot er det bildekomposisjonene og lyssettingen, og de

utsøkte detaljene deri, som er det virkelig imponerende. Skyggene brukes ikke til å skjule, men til å forsterke, innramme og fremheve, og hvordan lyset faller føles aldri tilfeldig. Historien og dialogene står uansett i fokus, med filmspråket som konstant støttespiller. Her står

alt fjellstøtt. I alle ordets betydninger er Vintersøvn et storverk, hvor alle elementer – selv spilletiden – fyller en funksjon. Summen av delene er en av årets beste filmer. Atli Bjarnason Premiere 14. november 10/2014

FILM ’71 Regi: Yann Demange Med: Jack O’Connell, Sean Harris, Richard Dormer, Paul Anderson Klaustrofobirsk. Filmens tittel viser til året 1971, da konflikten mellom politiske og etniske grupper i Nord Irland – omtalt som «The Troubles» – eskalerte i omfang og intensitet. Soldaten Hook (Jack O’Connell) sendes til Belfast, hvor unionists og loyalists møter irske separatister i voldsomme sammenstøt. ’71 hopper over klisjeene hvor soldatenes brorskap etableres i lange machoseanser før de sendes ut på oppdrag. Vi får såvidt et glimt av brakkene og soldatenes offiserer før det lille kompaniet befinner seg i Belfasts istykkerrevne gater. Deres oppgave er å holde ro i sivilbefolkningen, mens lokale politistyrker inspiserer bygninger etter våpen. Etter kort tid fylles gatene med rasende sivile. Scenen som følger skildrer konflikteskalering på marerittaktig vis. Regissør Yann Demange bruker ikke en krone på kran- og helikopterbilder – kameraet holdes på bakkeplan, og vi kan nærmest høre soldatenes puls ettersom linjen slår sprekker. Følelsen er mildt sagt klaustrofobisk. Når soldatene omringes, føles også kinosalen mindre. Under sammenstøtetene mister Hook kontakt med troppen sin, og han må manøvrere seg rundt i et uoversiktlig Belfast, hvor det er umulig å skille venn fra fiende. Som i Kathryn Bigelows The Hurt Locker, skaper Demange en kontinuerlig følelse av fare, men menneskeportrettene i ’71 er langt mer nyanserte. Demange vasker ut stereotypiene og gir publikum en sjanse til å dømme menneskene utifra deres handlinger, fremfor deres politiske standpunkt. En irsk separatist kan ønske uavhengighet og samtidig

FORTELLINGEN OM PRINSESSE KAGUYA Regi: Isao Takahata Med: Aki Asakura, Kengo Kora, Takeo Chii, Nobuko Miyamoto Tegnet fra oven. Dette er et gammelt japansk sagn, en klassisk eventyrfortelling: En middelaldrende bambussanker kommer over et skinnende tre i skogen, og ut fra det springer en liten jente. Overbevist om at barnet må være en prinsesse sendt fra oven, tar han henne med til sitt beskjedne hjem for å oppdra henne som adelig. Jenta er åpenbart noe helt spesielt, og vokser usedvanlig fort – i løpet av kort tid er hun en ung kvinne. Så begynner de skinnende trærne å skjenke dem gull, og det er ikke lenger noen tvil: Jenta er en prinsesse, og hun må flyttes inn til storbyen for å gifte seg med en adelsmann. Fortellingen om prinsesse Kaguya er regissert av Isao Takahata, som sammen med Hayao Miyazaki grunnla det legendariske filmstudioet Studio Ghibli. De fleste forbinder nok Ghibli-filmene

10/2014

fordømme volden som forårsakes av sine meningsfeller. Demange tar publikum forbi de politiske skillelinjene og viser konflikten i menneskene, så vel som menneskene i konflikten. Dette er Gregory Burkes første filmmanus, men han har lang fartstid som dramatiker, blant annet med scenedramaet The Blackwatch, hvor han fikk ros for å

med Miyazakis ofte overdådig fargerike tegnefilmer, og således fremstår Prinsesse Kaguya som særegen. Animasjonsstilen er dempet og enkel, og bildene minner på en og samme tid om vannfargemalerier og barnebokillustrasjoner. Det beskjedne uttrykket kan likevel være spenstig og dynamisk – fremstillingene av bevegelser er en fryd å se på. To stikkord føles særlig egnet til å beskrive denne filmen. Det første er skjønnhet: Den flotte animasjonen er nevnt, men også Kaguyas skjønnhet spiller en viktig rolle. Det går gjetord om den vakre prinsessen, og hennes beilere – som aldri får se henne – kjemper likevel om denne ultimate trofébruden. Ingenting var imidlertid skjønnere enn da hun i sin barndom fikk være et fritt naturbarn i den ubesudlede naturen ute på landet, men nå kues hun i stedet under adelsstandens materialisme og strenge tradisjoner. Tragedie er det andre stikkordet. Når filmens lette tone fordufter, blir man tatt litt på senga, men dette er en smertefull

vise soldater som ifølge New York Times-kritiker Ben Brantley « … representerte enhver soldat, men også dem selv». Burkes innsikt i The Troubles og Demanges stø regihånd tilfører filmen en selvtillit som får utløp i skuespillere og statister. Vi får imponerende prestasjoner fra flere og ofte uventede hold, deriblant fra unge Corey McKinley. Han spiller en dedikert

unionist som har fått ideologien inn med morsmelken. McKinleys navnløse karakter representerer noe av det mest skremmende i filmen; hvordan hat og fordommer kanaliseres via de unges uvitenhet. McKinley gjør en av filmens sterkeste bikarakterer med sitt utrykk av blindt hat, blandet med en unges hjelpesløshet når samfunnet rundt ham kollapser.

Jack O’Connell er sterk i rollen som soldaten på flukt. Han kan sies å representere alfahannens gradvise forfall etter å ha kommet bort fra flokken. Hans forpinte klynk i flukt fra to bevæpnede IRA-medlemmer – i årets kanskje mest spenningsfylte løpescene – treffer rett i ryggmargen. Scenen er filmet med samme tempo og intensitet som

i en Bourne-film, men istedenfor å fremkalle tilfredsstillende adrenalin, er sekvensen fryktinngytende og adrenalinet utmattende. I motsetning til actionfilmer hvor kulene nærmest er konfetti som helten kan dyrke sin maskulinitet i, får man i ’71 følelsen av at neste kule er den som treffer. Martin Parker Premiere 28. november

historie. Kaguya bygges opp som et idealmenneske, og det er frustrerende at den vakreste blomsten ikke får blomstre. Skjønnhet og tragedie forener seg i filmens estetiske høydepunkt, en frenetisk og ekspresjonistisk sekvens hvor Kaguya fantaserer om å flykte. Fortvilelsen hennes får penselstrøkene til å løpe løpsk, og det er hjerteskjærende å se på. En lignende dobbelthet finner man i lydsporet: Var og fin strengeklimpring kombineres med knapt hørbare, men urovekkende bassdrønn. Håndverket kan ikke roses nok, og historien er et tidløst, patosfylt eventyr som effektivt trekker i de mest basale nervetrådene. Den mister likevel noe av virkningen i løpet av den litt for lange spilletiden, og ender i et merkelig kårni klimaks – komplett med harpespillende buddhaer – men det er for bagateller å regne. Ifølge Takahata er dette dessverre hans siste film. Fortellingen om prinsesse Kaguya setter et nydelig punktum for en fantastisk karriere. Atli Bjarnason Premiere 28. november

VERDEN VENTER Regi: Mariken Halle Med: Bianca Kronlöf, Elin Söderquist, Nina Haber, Rasmus Lindgren Ingen skal med. Med sin spillefilmdebut Kanskje i morgen (2011) tydeliggjorde Mariken Halle seg som en original og frittenkende filmskaper. Også i Verden venter dyrker hun det uferdige og eksperimentelle, snarere enn å hige etter å lage et «ferdig produkt». Verden venter er en film som skriker etter ikke å bli vurdert; på grunn av sin uregjerlige natur og fordi det er vanskelig å forstå hvem den retter seg mot. Det er som om Halle vil bryte ned alt av kommunikasjon mellom filmen og publikum. Filmen starter med fire minutter mørke og diegetisk lyd. Når bildet omsider fyller lerretet befinner vi oss på Kunstnernes hus. Tre svenske servitører er på jobb, for skiftende selskap med gjester i lokalet. Hovedrommet er gitt en underliggjort karakter gjennom Halles iscenesettelse. Huset blir en form for teaterscene der ulike akter utspiller seg – med mennesker som i tilstelninger som en premierefestmiddag og et

utdrikningslag frivillig eller ufrivillig gestalter fastlagte, sosiale roller. Servitørene vil tjene penger nok til å starte en teatergruppe. Vi ser dem i samtaler med noe som må være revisorer eller regnskapsførere. De tre jentene blir et slags omdreiningspunkt, men kan ikke sies å være «i fokus», for ingenting er i fokus i Verden venter. Det oppstår et problem i perspektivet Halle har valgt: Hun lar kamera være tilstedeværende som en uavhengig observatør, men det oppleves aldri som fritt. Jeg føler hele tiden at det er noe tilgjort over filmens utfordrende vesen, som overskygger det den ønsker å tilføre min oppfatning av virkeligheten. Kameraet tilhører ikke en bestemt person, men uttrykker heller ikke noe i kraft av seg selv, der det flakkende og hjemmevideoaktig suger inn flyktige hendelser. Filmspråket uttrykker likevel noe, nemlig et ønske om å støte fra seg alt som er emosjonelt ladd. Servitørene kikker inn i kamera, to samtaler kan utspille seg parallelt og likevektig slik at publikum må velge, scener brytes plutselig opp – dette er grep som distanserer tilskueren. Samtidig holdes det fast ved samhandlingen mellom

menneskene, i et forsøk på å fortelle oss at filmens kjerne er uklar, men at det er her den ligger. Man forsvarer ofte «vrange» filmer med at de ikke tilbyr tilskueren et fasitsvar, men i den forklaringen kan det også ligge et betingelsesløst krav til publikum om at de «selv må oppleve verket». Her går det en grense, for hvor mye skal en filmskaper etterlate av ansvar hos tilskueren? Verden venter blir mer interessant jo mer man snakker om den, men det er uvisst hvor mye den kan takke seg selv. Halle benytter seg av enkelte kjente mediepersonligheter, kanskje for å skape ytterligere forvirring rundt sosiale posisjoner. Det virker dessuten som om hun vil skape en kontrast mellom et kulturelt miljø og servitørene. Hva med Halle selv – tilhører hun dette kulturmiljøet? Det føles slik når Kristoffer Hivju, Jon Niklas Rønning, Susanne Sundfør og andre dukker opp i mindre roller – som om dette er et internt prosjekt for innvidde. «Jeg vil lage film for alle», sa Halle i et intervju med NRK i 2012. Verden venter har blitt en ekskluderende film, men som oppvigler fascinerer den. Sveinung Wålengen Premiere 8. november

FILM

20,000 DAYS ON EARTH Regi: Iain Forsyth & Jane Pollard Med: Nick Cave, Kylie Minogue, Warren Ellis, Darian Leader Engler og demoner. Den stiliserte Nick Cavedokumentaren 20,000 Days on Earth har et helt eget uttrykk. Den er i artistens ånd og oppleves som noe han selv har hatt kontroll over, men gir samtidig et overraskende og nytt bilde av den legendariske musikeren og forfatteren. Cave våkner opp på sin dag nummer 20 000 på jorda, og hans poetiske fortellerstemme gjør opp status for hvor han er i livet. Kunstnerhverdagen handler nå mest om rutiner: stå opp, spise, skrive, legge seg. 20,000 Days on Earth dreier seg mye om minner og nostalgi, men ikke på den måten man kanskje forventer. Cave snakker om hvordan han forholder seg til fortiden som menneske – mer enn som musiker og kjendis. Store deler av filmen består av en iscenesatt time hos «terapeuten» Darian

Leader, der artisten reflekterer rundt sine minner fra barndommen, mer enn barndommen selv. For fans av Cave er det ikke oppsiktsvekkende nytt at han er bevandret i kristendommen, og engler blir et varsomt gjennomgangstema i filmen. Engelfiguren kobles både til faren og Cave selv, og forteller mye om artistens livs- og kunstsyn. Noe av det mest interessante han snakker om er koblingen mellom musikk og religion (og narkotika) — som igjen bunner ut i ønsket om forvandling av identitet, det å bli en annen. Over en middag hjemme hos kollega og venn Warren Ellis snakker de to om hvordan en slik forvandling kan oppstå på scenen, og eksemplifiserer med Nina Simone og Jerry Lee Lewis‘ siste tid som artister, som begge så ut til å oppleve liknende forvandlinger som Cave selv har erfart. Slik blir musikken noe magisk, noe nærliggende det religiøse, som også kan gi tilskuerne en åndfull opplevelse. Det høres kanskje ikke ut som nye ideer om populær-

musikk, dette, men det blir interessant fordi eksemplene er gode og levende, og ikke minst fordi Cave selv så oppriktig forundrer seg over fenomenet. Bruken av talking heads glimrer med sitt fravær — i stedet dukker det opp karismatiske samtalepartnere i baksetet i Caves bil. En av dem er Kylie Minogue, som diskuterer innsiktsfullt og åpent med sjåføren. Det er også svært få arkivklipp i filmen. De dukker nesten bare opp i begynnelsen og avslutningen, som for kort å oppsummere Caves karriere uten å dvele. 20,000 Days on Earth er mer av en poetisk tankestrøm og slice-of-life, der omgivelsene i Caves hjemsted Brighton byr på flotte bilder. Innspillingen av albumet Push the Sky Away danner et slags bakteppe som fansen kan sette pris på, men det blir et uanstrengt element i en film som mest fungerer som en inspirert digresjon i artistens hverdag. Sveinung Wålengen Premiere 14. november

WETLANDS Regi: David F. Wnendt Med: Carla Juri, Christoph Letkowski, Meret Becker, Marlen Kruse Stor fittefare. Wetlands ble utropt som «the most wtf, nsfw movie» under årets Cannes-festival – og dét med god grunn: Unge Helen sliter med hemoroider, og det er bare begynnelsen. Hun lærer tidlig å ikke stole på noen – ikke engang foreldrene. Helen skjønner at mye hun har lært ikke stemmer, som dette med hygiene. Derfor har hun forvandlet seg til et levende eksperiment for fittehygiene. Hun får kick av å sette seg på offentlige doskåler og gni musa godt inn i de saftige mikroorganismene. «Jo skitnere dosete, desto bedre», hevder hun. Helen får også kick av å bryte med normer for høvelighet. Hun gjør stort sett det motsatte av hva den passiv-aggressive og religiøse moren har lært henne om dannelse, og det samfunnet forventer at hun skal være. Helen kaller det å være «uhemmet». Da hemoroideproblemet forverres ved hjelp av en barberhøvel, må hun opereres. Fra

sykehussengen virvles historien opp gjennom tilbakeblikk til betydningsfulle minner, ofte manifestert som fargerike montasjer. Slik blir den utagerende adferden forståelig: Under huden roper en liten jente som lider av at mamma og pappa er fraværende og lite barmhjertige på hver sin måte. «Denne boka bør man ikke lese eller lage film av. Det er heller ikke en refleksjon av dette triste samfunnet. Livet har mer å tilby enn menneskehjertets perversjoner. Vi trenger Gud.» Leserkommentaren fra Bild Online om Charlotte Roches roman Våtmarksområder står som en ironisk intro til filmatiseringen. I likhet med Nymphomaniac og Shame, søker Wetlands å røre ved tabuer og skamfølelse, men i større grad også det motbydelige. Wetlands er dessuten lystigere i formen, og byr på morbid humor som spiller på tilskuerens viten, som at en kotelettklype på en grillfest er brukt til å ta ut en tampong. Filmen leker med tilskuerens forventinger og anstendighetsgrenser på en ertende visuell måte. Klippen er freidig, med humoristiske overganger: I ett bilde holder

Helen opp en finger med et ekkelt kjønnshår på, før vi går til et bilde der hun har fått majones på samme finger – som hun jafser i seg. Det er til å brekke seg av. I Wetlands kan kameraet være festet på en barberhøvel, eller det kan følge et objekt med bevegelsene i beste go pro-stil. Flittig kamerakjøring og bruk av flere bilder i ett og samme bilde gjør at sekvenser kan minne om en musikkvideo eller skatevideo. Det er i det hele tatt mye energi og absurditet i stilen som illustrerer Helens verden. Wetlands er en forfriskende film som inviterer til refleksjon, ikke minst takket være en fremrag-ende Carla Juri i rollen som Helen. Dessverre får de sterke scenene overtaket på manuset. Hovedplottet drukner i blodige og sjokkerende sekvenser. Når det er sagt, byr Wetlands på en annerledes og eksperimentell filmopplevelse som stiller spørsmålstegn ved etablerte normer, særlig de som gjelder jenters forventede adferd. Men hvor går grensa for hva som er vulgært nok? Ida Madsen Hestman Premiere 21. november

10/2014 vinternattogdag.indd 1

63 04.11.2014 14:1:51

F R O M T H E D I R E C TO R O F T H E L O R D O F T H E R I N G S

TRILOGY

FILM THE CAPTIVE Regi: Atom Egoyan Med: Ryan Reynolds, Rosario Dawson, Mireille Enos, Scott Speedman To timer i fa(ng)enskap. The Captive gir seg i kast med en serie sammenkoblede motiver: Barn bortført av pedofil mann med dulgte hensikter; foreldrenes sorg og politiets jakt. Kjent stoff fra vår tids ondskapsnysgjerrige, dokumentaristiske kriminal-bøker/filmer/serier, men likefullt vanskelig tematikk som bør behandles med klok varsomhet. Regissør Atom Egoyan hopper frastøtende nok over varsomheten. Like oppsiktsvekkende blåser han i de øvrige premissene for et godt kriminaldrama; et stramt flettet plot, en vel(for)dreid antagonist og en interessant helt eller to. Det eneste sympatiske trekket ved The Captive er at det umiddelbart ikke ser kritisk ut. Filmfotografen har farget et snødekket Niagara county med ladede skandinaviske gråtoner, set-designet er kledelig minimalistisk, og Egoyans opphakking av hendelsesforløpet lover passe avansert historiepusling for trente HBO-tittere. Egoyan kaster filmkabalen opp i luften, og serverer én og én scene som kanskje, og kanskje ikke, passer sammen: En pen, skjeggete mann i vennlig prat med kona; en mistenksom etterforsker på besøk i et eiendomsfirma; en hverdagslykkelig familie utenfor skøytehallen; kona som finner et kunstløptrofé på hotellnattbordet hvor hun jobber, og kidnapperen som bergtatt ser det bortførte barnets mor knekke sammen via

overvåkningskamera. Snart har vi både knekt, dame og konge på bordet. Vi forstår rekkefølgen, men fornemmer hverken en avansert løsning eller et skjult motiv. Kabalen går enkelt og greit ikke lenger; den går ikke opp. Likevel fortsetter regissøren å spille ut de samme kortene. Gang på gang møter vi kidnapperen Mika og skyggen av nettsamfunnet hans, men uten å se nye fasetter. Istedenfor er skuespiller Kevin Durand satt til å bære en parodisk maske som skal forestille «ond overgriper»; bedende dyreøyne og smal Rhett Butler-bart over åpen munn og fuktige lepper. En latterlig, tom og stereotyp karakterskildring. Lett er det heller ikke å spille konstant sørgende foreldre (Mireille Enos og Ryan Reynolds) eller innesperret og avsondret datter( Alexia Fast) uten et godt manus å støtte seg til. Heller ikke etterforskernes bakenforliggende motiver forføl-

ges; hverken sjefsetterforskerens (Rosario Dawson) veldedighetsarbeid eller assistentens (Scott Speedman) utradisjonelle forskningsmetoder, og overbevisning om at faren er innblandet i saken. Egoyan lar det bero med haltende hint og løse tråder. Istedenfor å fokusere på troverdig kausalitet, introduserer han «overraskelsesmomenter» når fortellingen kniper, eksempelvis bedøvelsespil og drinkforgiftning, to valg med uventet smak av Ace Ventura. The Captive har blitt en ubehagelig holdnings- og meningsløs lefling med tabubelagt problematikk. Den har også blitt en underlig kabal, slik barn legger kortene før de kan spillet: et ambisiøst design uten plan og mening; med mål om å ha det gøy og få det til å se bra ut, snarere enn å finne et system eller en løsning. Ragnhild Brochmann Premiere 21. november

THE GOOD LIE Regi: Philippe Falardeau Med: Ger Duany, Emmanuel Jal, Arnold Oceng, Reese Witherspoon Ingen skadd i kulturkollisjon. Da er kulturkræsj-filmen The Good Lie kastet til Den norske løve; den kritthvite, utdannede delen av kinopublikummet, som står klare til å rive USA-propaganda og fordekt rasisme i fillebiter. Kanskje det til og med er mulig å bli litt rørt over sin egen etiske sans? Det viser seg at man ikke bør tørke støv av sosialantropologipensumet og feriebildene fra Afrika altfor raskt. The Good Lie har svakheter, men spekulativ eller rasistisk er den ikke. Problemet er tvert imot at filmen blir i overkant nedtonet og respektfull – den formidler historien med så hviskende stemme at det blir uklart hva man har å melde. Det er forfriskende at det ikke er tydd til skrevne konflikter for å krydre den sanne historien, men tempoet blir for bedagelig til at man virkelig lar seg engasjere. Filmen introduserer oss for barn i det borgerkrigsrammede Sudan som blir drevet

på flukt mot en flyktningleir i Kenya. I løpet av ferden har noen dødd, og de overlevende har sett grusomme ting. Regissør Philippe Falardeau lykkes med å vise brutale eksempler fra krigen uten å ty til for grafiske bilder, og holder seg til barnas perspektiv som utenforstående og forvirrede ofre. The Good Lie tar seg overraskende god tid i det afrikanske landskapet før hvite mennesker skrider frem. 13 år etter ankomsten i Kenya ser vi brødrene Jeremiah, Paul og Mamere som unge voksne. Gleden er stor når det viser seg at de har fått utreisetillatelse til Amerika. Med seg får de søsteren Abital, som blir plassert i Boston, separert fra brødrene som skal dele hjem i Kansas. Her dukker Carrie Davis (Reese Witherspoon) opp – en ordinær amerikaner som jobber med å finne jobb til flyktninger. Witherspoon passer godt som sudanernes karismatiske coach, og entrer filmen i en forfriskende birolle. De tre brødrene er godt spilt av de nokså ukjente skuespillerne, men til tross for noen

subjektive flashbacks, individuelle personlighetstrekk og hint om traumer, blir rollefigurene litt for nensomme. Brødrene skaffer seg jobb, og både i arbeidslivet og hjemme er det duket for «artige» oppdagelser. Men er det så innmari morsomt at de aldri har vært på McDonalds eller ikke vet hvordan man skal bruke en telefon? I enkelte situasjoner blir kulturforskjellene mer tankevekkende – som når Jeremiah og Mamere må kaste helt fine matvarer i butikkjobben – men sudanernes moral måles veldig lettfordøyelig opp mot den amerikanske kapitalismen. Kanskje en «temafilm» som dette er dømt til å være så forsiktig, for ikke å forgylle USA og skape harme. Men burde man da lage filmen? Det hadde hjulpet om fotograferingen ikke var så passiv og om filmen hadde hatt en travlere klipperytme. Det som står igjen er et passe interessant, men ikke spesielt minneverdig innblikk i en gruppe flyktningers møte med USA. Sveinung Wålengen Premiere 21. november

25 MINUTTER MED FILMSCENER SOM ALDRI TIDLIGERE ER VIST! TIMEVIS MED DYPTGÅENDE SKILDRINGER AV PRODUKSJONEN.

VARDEN

DAGSAVISEN

AVISA NORDLAND

NRK P3

AFTENPOSTEN

PÅ BLU-RAY 3D , BLU-RAY OG DVD 4.NOVEMBER! TM

facebook.com/TheHobbitMovie warnervideo.com

10/2014

Soundtrack Album on Decca

FILM

BIOGRAFISKE STROFER Kultregissøren Abel Ferrara leverer et mesterlig portrett av den kontroversielle poeten og filmskaperen Pier Paolo Pasolini. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN FORSMEDELIGE WELCOME TO NEW YORK signaliserte et Ferrara-comeback på den internasjonale filmscenen tidligere i år, med Gérard Depardieu i storform (bokstavelig talt), som en svinsk versjon av den franske politikeren Dominique Strauss-Kahn – til glede for alle som kan nyte en god sjikane. Bak de svarte solbrillene til Abel Ferrara finnes et særlig blikk for visuell historiefortelling, men en film om den italienske poeten og filmskaperen Pier Paolo Pasolini må likevel sies å være et vågestykke. Prosjektet var på ingen måte dømt til å lykkes, for biopic-sjangeren kan ta luven av den beste, mane frem rutinens mette blikk hos den kåteste filmkunstner. Hvis man ikke lar andre hensyn enn det rent kunstneriske og estetiske være avgjørende, er det like fullt mulig å lage noe enestående. Det har Ferrara gjort med Pasolini. Et utall spillefilmer, diktsamlinger, romaner, teaterstykker og essaysamlinger. Ateist, kommunist, blasfemisk, homofil. Rettsaker, forfølgelse, sensur. Pasolini var i konstant bevegelse hele livet; han rev ned og bygget opp, konfronterte og forførte. Ferraras Pasolini ligner et dikt eller en sang, der strofene består av montasjer og sekvenser; pulserende gjentakelser, som sammen skaper en fornemmelse av mannens personlighet. Dette er ikke

beretningen om Pasolinis liv og levnet, men et utsnitt fra hans siste døgn på jorden. I filmen har Pasolini nettopp ferdigstilt sitt – og kanskje filmhistoriens – mest kontroversielle og uspiselige verk, Salò (1975), basert på Marquis de Sades 120 dager i Sodoma – en helvetesvisjon om fascismens siste bastion: et gods i byen Salò, ved Gardasjøen i Nord-Italia. Filmen dytter tilskueren mot torturistenes blikk, disse Satans libertinere i aristokratisk forkledning som ydmyker en gruppe nakne tenåringer på stadig mer eksessive og motbydelige måter (sitatet «Alle overdrivelser er til det beste» innleder Salò). Man føler seg medskyldig, får lyst til å spyle filmen av seg. Salò og mordet på Pasolini like før filmens premiere har alltid vært uløselig knyttet til hverandre, som deler av et uhyggelig kretsløp (– «en sirkel av mani, en sirkel av blod, en sirkel av dritt»). Konspirasjonsteoriene forbundet med Pasolinis død er mange, men Ferrara styrer klokelig unna. Det får være tilstrekkelig å skildre hendelsen, på stranden i Ostia; koreografert som en skrekkens dans i nattemørket. Mens bølgene slår inn mot land i bakgrunnen, bankes livet ut av Pasolinis 53 år gamle kropp. Som resten av filmen, er fremstillingen realistisk og mytologisk på samme tid. En slik tilnærming skyver oss tett på mennesket og kunstneren – jeg kunne formelig kjenne pusten hans blåse gjennom lerretet – men sørger også for at «legenden» ivaretas og forsterkes.

DET ER WILLEM DAFOE som gestalter Pasolini. Fysiognomien hans signaliserer skjulte krefter, og hans grasiøse Pasolini-positurer gjør at vi uten problemer kan akseptere den engelske dialogen. Kameraet smyger seg rundt Dafoes spinkle kropp som en katt, iakttagende på kritisk avstand. Langsomme kjøringer i halvsirkler tegner et usynlig gjerde rundt figuren, en avgrensning ikke engang Ferrara kan overskride – uten at Pasolinis nærvær føles mindre intenst av den grunn. Grepene er enkle, men ladet; føles tunge i hånden. Pasolini er en konsis og formbevisst film, som delvis adapterer regissørens estetikk, særlig i sin mise-en-scène, preget av sort treverk, beige flater og ornamenterte fliser. Pasolinis far var fascist og løytnant i det italienske forsvaret. Moren var av en annen ideologisk oppfatning, og sønnens favorisering av henne resulterte i uvanlig sterke bånd mellom de to. Så uadskillelige var de, at Pasolini levde sammen med sin mor hele livet. I noen særdeles vakre scener antyder Ferrara hverdagsmennesket Pasolini: et hjemmekjært «mannebarn», avhengig av rutiner og trygghet. Samtidig vet vi at Pasolini var drevet av sterke, tidvis destruktive seksuelle impulser, og kastet seg ut i det ukjente – et sjansespill som førte til hans endelikt. Hans begjær overfor unge gutter lignet det man kunne finne hos antikkens skulptører, og hans fetisjering av tenåringers hårlokker, muskulatur og kjønn ga seg også til kjenne i kunsten hans. (Pasolini job-

bet opprinnelig som lærer, men mistet jobben etter seksuell omgang med elever.) Ferrara antyder denne siden av Pasolini, men virker mest interessert i å fange hvordan han tenkte; hvorfor kunsten i seg selv og ideene om kunstens funksjon oversteg alt annet i livet hans. I enkelte sekvenser, «illustrasjoner» til den ufullførte romanen Petrolio, er det som om vi glir inn og ut av flyktige assosiasjoner og tankerekker. FILMENS ENESTE SVAKHET er scenene med Pasolinis faste skuespiller og elsker Ninetto Davoli, som i sin iver etter å fange det karnevaleske hos regissøren – og da særlig tonen og spillestilen fra Livets trilogi (The Decameron (1971), The Canterbury Tales (1972) og Arabian Nights (1974)), som han selv spilte bærende roller i – bikker over i ren parodi. Davolis store gester, rødmussede ansikt og gråsprengte hår har liksom en annen tekstur enn resten av fiksjonsuniverset. Dette er bare en skjønnhetsfeil, for intensjonen med å bruke Davoli er god, men «flekken» blir ekstra synlig fordi filmen ellers virker fullendt. Pasolini var alltid i konflikt med sin egen samtid, og henvendte seg ofte til mytene. Det var som om han stanset ved disse kildene, igjen og igjen, drevet av evig skjønnhetslengsel og urokkelig tro på kunstens potensiale til å skape en bedre verden. Ferrara fanger denne lidenskapen, på kanten av stupet. Pasolini er nok et bevis på at Abel Ferrara er ute av stand til å lage likegyldige filmer.

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører foreløpig har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med

10/2014

FILM

Mariken Halle • Født i 1982. • Fra Oslo. Utdannet ved Filmskolan i Göteborg. • Har vunnet flere priser, blant annet Gullstolen under Kortfilmfestivalen i Grimstad (No sex, just understand) og Gyllene Draken under Göteborg International Film Festival (Kanskje i morgen). • Eier produksjonsselskapet Våpen och Dramatik med fotograf Clara Bodén og formgiver Ronja Svenning Berge. • I forbindelse med premieren er det utstilling på Kunstnernes hus, hvor man kan se bortklippet materiale.

NORSK KRONEDULLING Støtteordninger kan bli en uheldig hvilepute, mener Verden venter-aktuelle Mariken Halle. Hun skulle ønske flere norske filmskapere anså ideene som viktigere enn pengene. TEKST VILDE SAGSTAD IMELAND FOTO MAGNE RISNES – DE ALLER FLESTE i Norge produserer bare film hvis de får penger. Hvis de ikke får det, legger de ned hele prosjektet. Hvis Mariken Halle ikke hadde fått støtte til Verden venter, hadde hun laget filmen likevel. Filmskapere bør tenke at det ikke finnes økonomiske støtteordninger, mener Halle. På den måten finner man ut hva man egentlig vil lage. – Har vi bestemt oss for å gjennomføre et prosjekt, da blir det sånn. Så kan vi heller tenke sånn «Åh, så fantastisk at det finnes støtteordninger» i etterkant. Halle hevder at norske filmskapere bør fri seg mer fra å la pengene styre ideene deres: – Penger gjør ofte at ting blir litt sløvere. Plutselig er det noen som er med på prosjektet ditt av andre grunner enn det kunstneriske.

Man blir bortskjemt av pengestøtte? – Bortskjemt er feil ord, men jeg tror mange setter likhetstegn mellom det å få penger og det å lykkes. I Mexico kom filmbølgen for alvor da det ikke var mer penger å dele ut. Folk begynte å lage helt andre filmer. Det er veldig mange friheter med ikke å ha så stort budsjett. Mange ville kanskje bli provoserte av det du sier nå, og tolke det som at du tar til orde for sultne kunstnere? – At man har en stat som velger å støtte kunst, er selvfølgelig fantastisk. Men som kunstner 66

10/2014

har man også et ansvar for å lage så interessante og viktige ting man klarer. I filmbransjen synes jeg noen ganger det virker som om man fremfor alt ønsker seg kontinuitet, ved å få kjempemange millioner hvert år – men det går ikke. Hvis Halle fikk utforme kulturpolitikken i Norge, ville hun brukt mer tid på å sette seg inn i filmskapernes situasjoner. Hun mener dagens system bør ransake seg selv: – Det virker som om det er et mål å få flest mulig filmer til Cannes. Jeg synes man burde diskutere mer hva det innebærer. Handler det bare om å bli bekreftet av noe som er større? På filmskolen i Göteborg ble vi lært opp til å lage det vil ville lage, ikke å bruke tid på å komme oss inn i bransjen. Det tror jeg er riktig måte å tenke på. HALLE FIKK AVSLAG på støtte fra Norsk filminstitutt (NFI) da hun i 2011 søkte om penger til Verden venter. Begrunnelsen var manglende produsenterfaring. – Jeg har forståelse for at man vil ha en ordentlig produksjon, men jeg mener likevel at ansvaret for å lage film på den måten man vil ligger hos filmskaperne selv. Synes man støtteordningene støtter feil prosjekter, får man prøve å finne penger på andre måter, og heller prøve å påvirke ordningene. Hun var fast bestemt på å gjennomføre innspillingen uansett. Når Verden venter har kinopremiere i november, er det med støtte fra svenske kulturkroner, samt frivillig innsats fra venner og kjente: – Jeg liker ikke å spørre folk om å bidra

hvis jeg ikke kan betale dem. Men to timer, fant jeg ut, det må være ok å spørre folk om. Det ser ut til å være ok, ut ifra antallet statister i filmen, som i hovedsak foregår på Kunstnernes hus. Ved å la improviserte situasjoner oppstå rundt tre svenske skuespillere i rollene som servitører, endte Halle med et så stort materiale at det tok nærmere fire måneder å se gjennom alt. NÅR DET ER VANSKELIG å si akkurat hva Verden venter handler om, skyldes det et bevisst valg fra regissørens side. Balansen i filmen handler nettopp om å ikke komme for tett på karakterene og situasjonene. – Jeg liker at det virker som om noe bare finnes der, og så får man selv velge hvilke ting man legger merke til, sier Halle. Metoden bak det naturalistiske uttrykket ble dyrket fram av praktiske hensyn under innspillingen av den prisbelønte langfilmen Kanskje i morgen (2012). – Ettersom vi ikke hadde så mye penger, og det bare var Clara og jeg som arbeidet med filmen, hadde vi ingen til å passe på skuespillerne. Derfor fant vi ut at det var best å bare ha dem i rolle hele tiden.

I stedet for å gi detaljert regi, sendte Halle mailer til statistene om rollene deres kvelden før innspilling. Slik håpet hun å få bedre konflikter enn når alle er inneforstått med et manus og vet hva som skal skje. Metoden viste seg effektiv. De fleste scenene i Verden venter er spilt inn på rundt tre timer.

En skulle tro det motsatte; at det tar lang tid å få fram noe brukbart når alt er improvisert? – Vi utnyttet tiden til fulle. I én av scenene er det for eksempel en premieremiddag for en film. Der hadde jeg bestemt at noen skulle få et sammenbrudd. Scenen går ut på at alle skal hygge seg og skåle for endt arbeid. Men de er egentlig slitne, og sinte på hverandre. Ingen har fått betalt for det de har gjort, ikke engang regissøren. Så bare eskalerer det. Vi filmet tre varianter av scenen, og valgte én som vi tok med i filmen. I Verden venter får man ikke bli lenge i et perspektiv eller en situasjon. Så fort man har begynt å føle noe for noen, glir situasjonen over i noe helt annet. – Det blir komplisert, men sånn er det. I klippeprosessen har jeg bevisst skåret bort mye av det som gjør at man blir bedre kjent med personene. Jeg vil ikke at folk skal bli for opptatt av å følge med på en historie. Jeg vil heller oppmuntre dem til å lete selv. Verden venter har premiere i Oslo 7. november, i Trondheim 13. november og i Bergen 4. desember.

Penger gjør ofte at ting blir litt sløvere. Plutselig er det noen som er med på prosjektet ditt av andre grunner enn det kunstneriske.

PÅ KINO 14. NOVEMBER

«Unni Straume har på filmspråkets premisser laget en særdeles poetisk og vakker film» RUSHPRINT

ekste rn h ard di

km å op pr et es

En poetisk reise i en filmskapers liv og verk, der vekslingen mellom virkelighet og dikt danner nye og overraskende historier Scener fra→ TIL EN UKJENT DRØMSPEL THRANES METODE MUSIKK FOR BRYLLUP OG BEGRAVELSER AVSPORING ROMA CON AMORE KAP FARVEL Skuespillere→ PETRONELLA BARKER ANNE-LISE BERNTSEN TORIL BREVIK LENA ENDRE KRISTOFFER JONER INGER HELDAL HARALD HEIDE-STEEN JR. INGVILD HOLM JAN HÅRSTAD ERLAND JOSEFSSON TOM REMLOV BJØRN SUNDQUIST LIV ULLMANN HILDE AARØ

Fra Olive Kitteridge

FORVIKLINGSDRAMA Det er ikke TV, men det er heller ikke alltid HBO. Skal vi føre meningsfylte diskusjoner om audiovisuelt drama i streamingens tidsalder, trenger vi et nytt filmbegrep. TEKST AKSEL KIELLAND NYLIG BLE JEG OPPRINGT av et sykkelbud som ville vite hvor jeg befant meg, ettersom han gjerne skulle ha levert en forsendelse fra «Business International». Det er sjelden jeg får pakker levert på døra, enda sjeldnere pakker jeg ikke engang har bestilt selv, og undringen var derfor stor da den unge mannen med de instenst granskende øynene rakte meg en tynn plastkonvolutt uten avsender. Konvolutten viste seg å inneholde HBOs nye miniserie Olive Kitteridge, fordelt på to DVDer. Dette representerer for undertegnede det hittil mest offensive fremstøtet fra en norsk TV-kanal. Men allerede her er vi inne i problematisk territorium, for dette produktet som jeg ble tilsendt – for your consideration, så å si – kommer ikke til å nå sitt norske publikum via TV i tradisjonell forstand. Og selv om HBO tidlig gjorde det klart at “It’s Not TV. It’s HBO”, byr dette merkevarespesifikke slagordet naturlig nok på visse problemer, dersom man eksempelvis forsøker å applisere det på hva det nå er Netflix driver med. Nylig ble det klart at Adam Sandler skal produsere fire spillefilmer for Netflix. I likhet med oppfølgeren til Ang Lees Snikende tiger, skjult drage, skal disse filmene ha premiere på kino og Netflix’ streamingtjeneste samtidig. Olive Kitteridge hadde på sin side verdenspremiere

10/2014

under filmfestivalen i Venezia tidligere i høst. Altså er det ikke bare skillet mellom streaming og tradisjonell TV som er i ferd med å oppheves, men også skillet mellom TV og film. Dersom vi skal ha forhåpninger om å føre meningsfylte samtaler om det vi ser på streamingtjenestene, trenger vi derfor et nytt filmbegrep. I UTGANGSPUNKTET er spillefilm og TVdramatikk audiovisuelle tradisjoner som har vokst fram under svært ulike omstendigheter, og som derfor har endt opp med svært ulike egenskaper. TV-dramatikk har tradisjonelt vært indirekte finansiert via reklame eller lisensinntekter, og sendt inn i publikums hjem på bestemte tidspunkter. Film har på den andre siden vært finansiert av billettinntekter (eventuelt ispedd offentlig støtte), og vist på offentlige arenaer hvor publikum har møtt opp utelukkende for å få med seg det som vises. Dette har resultert i to ulike ulike fortellertradisjoner og ambisjonsnivåer, men etter hvert som teknologien har ført filmens og TV-dramatikkens arenaer nærmere hverandre, er disse nå i ferd med å smelte sammen. Med utgivelser av serier på DVD startet TV-dramatikken sin løsrivelse fra det som tradisjonelt har vært dens store hemsko, nemlig det faktum at den har vært lenket fast i ett spesifikt punkt i tid og rom. DVD – og senere ulovlig nedlasting, blu-ray og lovlydig streaming – gjorde det

mulig for det brede lag av publikum å se på TV-serier med det samme vaktsomme, kritiske blikket som de så film med. Dermed oppstod det en dynamikk hvor publikums forventninger til TV-dramatikken vokste, i takt med produsentenes ambisjoner. Parallelt utviklet publikum sterkere vaner for å se både nye og gamle filmer og TV-serier hjemme, til et punkt hvor det gamle munnhellet om at film er best på kino ikke lenger syntes innlysende. Denne trenden ble i tur forsterket av at Hollywood og kinoer verden over forsøkte å demme opp publikumsflukten – innbilt eller reell – ved å satse på store, dyre spesialeffektfilmer som gjorde bruk av kinoteknologiens muligheter på en måte som er umulig i selv en velutrustet hjemmekino. I USA førte dette til at de ambisiøse, narrative dramaene som gjennom store deler av historien har vært Hollywoods paradesjanger, valfartet til TV-skjermen, hvor økt prestisje og gunstige økonomiske betingelser gjorde det attraktivt å satse på denne typen materie. Da er vi omtrent ved dagens status, hvor streamingtjenester som HBO og Netflix blir stadig mer dominerende innen det man tradisjonelt har kalt TV, og nå også satser offensivt på det som inntil nå har vært kinoenes domene. DET SENTRALE SPØRSMÅLET er da hvorfor man fortsatt skal snakke om TV-dramatikk og film som ulike størrelser. Felles for filmene og TV-seriene som har blitt anerkjent som

kunst er at de preges av en viss kompleksitet. I filmens tilfelle har det store lerretet tradisjonelt spilt en stor rolle i konstruksjonen av denne kompleksiteten, mens det for TV-dramatikkens del er plottet som har vært komplekst. Grovt forenklet kan man si at filmen bruker sine større fysiske dimensjoner for å oppnå kompleksitet, mens TV-dramatikken tyr til tidsdimensjonen for å oppnå det samme. Olive Kitteridge har en samlet spilletid på 3 timer og 53 minutter, mens director’s cutversjonen av Lars von Triers Nymphomaniac ble vist i to deler på til sammen 5 timer og 25 minutter. TV-dramatikk er fortsatt plottets, eksposisjonens og de tydelige bildenes kunstform, men det er likevel rimeligere å sammenligne Olive Kitteridge med dramaene som vises på internasjonale filmfestivaler enn med CSI eller The Walking Dead. Etter hvert som streaming gradvis blir en mer prominent del av filmbransjens inntjeningsmodeller, er det også grunn til å forvente at filmene vil tilpasse seg den lille skjermens formmessige rammevilkår. I en tid der det internasjonale produksjonsmiljøet ikke lenger synes å forholde seg til film og TV-dramatikk som klart adskilte størrelser, melder det seg et behov for et filmbegrep som bygger på formelle definisjoner snarere enn hvor og i hvor mange deler verket er ment å vises. Ikke minst vil et slikt begrep bidra til å rette fokus mot hvor filmatisk undermåls altfor mye av det som hylles som «kvalitets-TV» i realiteten er.

Ikke minst vil et slikt begrep bidra til å rette fokus mot hvor filmatisk undermåls altfor mye av det som hylles som ‘kvalitets-TV’ i realiteten er.

SPILL

HIMMEL OG HELSIKE Takk og lov! Det okkulte og guddommelege dominerer spelhausten. TEKST RASMUS HUNGNES OPPFØLGJAREN TIL BAYONETTA handlar om heidenske skikkar som hekseri og trolldom, og gjeng føre seg i eit ekstremt postmoderne univers av ljos og mørkre, der oppfatninga er røynda. Bayonetta 2 er den til no beste grunnen til å kjøpe Wii U, for det kjem ut eksklusivt til denne fredsæle konsollen med rørslesensorar og tafseskjerm på kontrollblokka. Amen! Men, det er heller lite bornevenleg, så ein lyt leggje til at det er den beste grunnen til å eige ein Wii U ved sidan av Super Mario 3D World. Lat dei små borna kome til Mario, som Jesus sa. Ja, for sjølv om Mario er ein valdsmann (kven er vel ikkje det), og interessert i enteogeniske substansar (kven er vel ikkje det), er han høveleg barnevenleg. Det er Jesus òg, men i det splitter nye spelet Fist Of Jesus – The Bloody Gospel of Judas, må Jesus og Judas kjempe med nebb og klør og fisk for å nedkjempe ein horde zombiar Jesus ved eit uhell har vekkja til livet. Sanneleg! Det seier eg dykk, no kan du og dine vener spele som både Judas og Jesus om ein annan i ein himmelsk valdsorgie av bibelske proporsjonar i praktfull 2D-grafikk. Cowboyzombiar finst her òg, og musikken minner om himmelsk fred i sann spaghetti-western-stil. Eit kjærkome tillegg til rekkja av spel med Jesus i hovudrollen, slik som Run Jesus Run, eit evangelium på 10 sekund. Her kan Jesus ligge sveipt i krubberom, forsake djevelen, gå på vatnet, you name it – alt i løpet av 10 sek!

I Fist of Jesus kan han banke zombiar med hender, fisk og stokk. I Super Smash Bros. for Nintendo 3DS kan ein banke Super Mario med nevene til Luigi, Zelda, Link, Mega Man, Sonic, Samus … Det handlar nemleg om å klaske kjende karakterar frå Nintendo-relaterte spel til himmels med kjende karakterar frå Nintendo-relaterte spel. Smash Bros kan alltid anbefalast, no altså i stereoskopisk illusjon av romlegdom. Evig herredom! NÅR DET GJELD BAYONETTA, så er det ikkje berre utøving av ultravald som gjer ho lite barnevenleg – det er òg eit problem at ho er ei digital framstilling av ein kvinneskikkelse som «veit» å spele på sine kjønnslege atributtar. Nokre vil skrike «objektifisering!», andre vil hyle «myndiggjerande!», medan mange vil bli sitjande og sikle på frennulum – meir enn nok til å få det attrådde objektet brent på bålet for hekseri, med mål om å redde den fortapte heksesjela frå evig pine og fortaping. I Bayonetta 2 lyt heltinna redde ein fortapt heksekollegasjel frå helvetet, der ho har hamna av di det visst er der heksar hamnar viss dei døyr. Men dette er eit univers av ljos og mørkre, der oppfatning er røynda, nett som universet der vi bur, orientert som det menneskelege sanseapparatet er etter kontrastar, orientert som det menneskelege moralske apparat er etter «ljos» og «mørkre» – «we create reality wherever we go by living our fantasies,» som Jerry Rubin sa – og magi er jo som kjend «the science and art of causing change to occur in

conformity with will.» – litt slik spelaren skapar ein vill koreografi av hud, hår, blod og statuar på skjermen med sine trykk og gnukk på kontrollaren, kan hende. Bla bla bla.

TA IKKJE FEIL: I Bayonetta 2 får ein reise til himmelske strøk òg, men dersom ein vil ha meir helvetesyngel å stri med, så er det skrekk-overlevingsspelet The Evil Within som tel. Det skulle kunne meistre å surne til nakkemuskulaturen hos den mest avbalanserte spelentusiast. Adrelinet kjem av konstante gufs, og frustrasjonen ved å bli drept gong etter gong får adrenalinet til å pumpe heftig gjennom blodårene. Hurra! Og ein kan gøyme seg i skap. Og ein kan gøyme seg i skap i Alien: Isolation, der ein blir jakta på av ein god, gamaldags Alien i gode, gamaldagse, retrofuturistiske Alien-aktige omgjevnader. Grøss og gru og huttemegtu. To grusomme gufsespel på same tid! Frelsa er no æveleg!

Lat dei små borna kome til Mario, som Jesus sa.

3 AKTUALITETAR

The Vanishing of Ethan Carter

The Talos Principle

3 1

Far Cry 4

(PC)

Finn forsvunne Ethan Carter i naturskjøne omgjevnader ved hjelp av paranormale blikk inn i det hinsidige. Ute no.

(PC, MAC, LINUX, PS4, VITA)

Croteam kompenserer for den brautande (og bunnsolide) Serious Sam-serien med ein «filosofisk førstepersonspuslar». Kanskje ute no.

(PC, PS3, PS4, 360, ONE)

Døm sjølv om det nyaste innslaget i 2000-talets mest interessante førstepersonskytar er like homo- og xenofobt som fordomsfulle Internettbuarar skulle ha det til. Etter planen ute 18. november.

ÅRETS STORE KINOSUKSESS! L

Varden

L K

K K

Telemarksavisa

Trønder-Avisa

Avisa Nordland

Natt & Dag

Sunnhordaland

PÅ BLU-RAY, DVD OG DIGITALT FRA 19.NOVEMBER MED MASSE EKSTRAMATERIALE PÅ BLU-RAY OG DVD 10/2014

AKSEL BRAANEN STERRI Meningsmaskin, ripped douchebag og liberal elitist. Møt resultatet av det vellykkede sorteringssamfunnet: Aksel Braanen Sterri. TEKST REDAKSJONEN FOTO AMINA SYRAH Du er opptatt av å fjerne eller forbedre samfunnets lyter og middelmådigheter. Enten det er å abortere downsere, få studenter til å ta Ritalin, få feite folk til å slutte å spise frokost eller gi tips til unge jenter om hvordan de skal bli mer som de chille gutta. I din streben etter en idealbefolkning, har du en mal du går etter? Et idealmenneske vi bør strebe etter at befolkningen skal bli mest mulig lik? Er denne idealpersonen tilfeeeeldigvis deg? – Det er nok ikke meg fullstendig.

1 1

Men LITT? – Jeg vil ikke at alle skal være meg, jeg tror ikke det er noe behagelig samfunn. Men det kan nok hende at noen kan lære noe av meg.

Du har sagt at ingen liker menn som lærer seg å sjekke ved å lese The Game, fordi alle foretrekker menn som er naturlig forførende. Men du sier også at folk skal lære av deg? Hvordan henger dette sammen? – Vi liker jo folk som er genuint gode sjekkere, ikke dem som har gått på kurs og lest den boken. Men jeg synes egentlig vi burde applaudere dem som har lest The Game. De har det ikke fra naturens side, men jobber knallhardt for det. The American Dream.

6 6

Har du lest The Game? – Ja.

Synes du det var noen gode tips der? – Tja. Det er jo mange crazy råd der: Ta på fire hatter og seksten gullringer liksom, og det må jeg innrømme at jeg er for beskjeden til å gjøre. Men å skrive ukentlige kronikker i landets aviser er jo litt som å ta på seg fire hatter og seksten gullringer? En form for INTELLEKTUELL peacocking. – Jo, kanskje.

Har du noen gang sjekket opp en dame ved å introdusere deg som kronikør? – Nei. Men jeg tror nok deltakelse i offentligheten kan ha en indirekte effekt. At folk tenker at det å skrive noe er en barriere, og at når de ser deg gjøre det tenker de: Wow, det er kult. Men jeg tror at det er umiddelbare ting som fungerer, du trenger bare være overbevisende i nuet.

1 6 6 1 1

Og RIPPED. – Det trenger du ikke være.

Men det har ikke vært negativt for deg at du er veldig ripped? – Jeg er ikke så veldig ripped. Come on. Vi har sett bildebevis.

Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med? – Brystene.

Har du noen gang tenkt på at initialene dine ABS er abs, altså magemuskler på engelsk? Motiverer det deg til sit-ups? – Nei, jeg er veldig lat med magemusklene. Jeg kjører bare de tunge baseøvelsene som knebøy og benkpress.

6 70

Kunne du solgt kroppen din? – Jeg tror ikke jeg hadde hatt så mye å selge.

10/2014

1 6

Hvorfor ikke? Kan du ikke sakene dine? – Jeg tror ikke jeg hadde gjort en super jobb.

1 6 1 6

Finnes det hjem der man lærer at det er en bra ting å gjøre? – Kanskje i Thailand?

Kunne du kjøpt sex? – Jeg hadde hatt problemer med det. Jeg kommer fra et hjem hvor jeg har lært at det å kjøpe sex er helt forferdelig.

Eh … – Der ser man det jo hele tiden.

Svært så fordomsfull antakelse fra en selverklært progressiv da, gitt!

Hva er egentlig galt med sexkjøpsloven og hallikparagrafen? – Det viktigste er jo at det ikke ser ut til å fungere. Det er blitt verre for dem som har blitt igjen i prostitusjon, og så har jeg ikke så troa på at det er blitt noe bedre for dem som slutter heller. Hvis folk hadde vært som Hege Grostad hadde saken vært grei, for da hadde spørsmålet vært om vi burde blande oss inn i at hun selger sex, og det bør vi åpenbart ikke. Men det er jo en mye vanskeligere situasjon, for det handler om folk som kommer til Norge med utrolig få alternativer. Og da er min grunnleggende regel, og det skal mye til for at jeg fraviker den, at dersom vi synes noen har det kjipt, må vi gi dem bedre alternativer. Der gjør ikke politikerne en dritt. Det eneste de gjør er å renovere: Vi ønsker ikke å se på alle disse nigerianske horene. Hvilken person i norsk offentlighet kunne du tenkt deg å kjøpe sex av, om du måtte? Ikke si Frank Rossavik. – Nei, definitivt ikke. Jeg tror ikke jeg hadde trengt å kjøpe sex av ham hvis det kom til det. Tror han hadde stilt opp gratis.

Du ble stadig observert i en t-skjorte påtrykket «Kongen av statsvitenskap» da du gikk på Blindern. Lagde du den selv? – Jeg gikk ikke med den ofte. Jeg fikk den i bursdagsgave.

Er sant at du og vennene dine på Blindern uironisk omtalte dere som «Blindern-eliten»? – Nei. Jeg ble kontaktet av Universitas som spurte om jeg visste noe om en Blindern-elite, noe som gjorde meg fornærma: Hvis det fantes en hemmelig elite der oppe, hvorfor faen var ikke jeg invitert til å være del av den?

For du er påfallende opptatt av å fremme eliter? Du vil legge til rette for abortering av barn med Downs syndrom og åpne for surrogati, som stort sett bare brukes av velutdannede middelklassepar? – Man kan se det på den måten, eller så kan man bare se det som det er: en liberal tanke. Teknologien har gitt oss muligheten til in vitro-fertilisering, vi har mulighet til å hente oss barn fra India eller Canada, med villige parter på begge sider. Så kommer staten og sier at dette ikke er moralsk riktig. Skal vi stikke kjepper i hjulene for dem som ønsker seg barn, i en situasjon hvor noen i andre enden også kan tjene på det? Det synes jeg er kontraintuitivt. På samme måte vil jeg egentlig bare denne moralske fordømmelsen til livs i Downs-debatten. Hvor man anklager dem som aborterer barn med Downs for å bidra til å utrydde denne gruppen. Det synes jeg er en drøy påstand. Mye drøyere enn at jeg mener foreldre selv må velge i hvilke tilfeller de ønsker abort, uavhengig av grunn.

Føler du tidvis at du burde ha lukket den slusa som angivelig åpnet seg da du skrev din første kronikk? – Personlig er det ingenting jeg har skrevet som jeg ikke anser som et fint innspill i en debatt. Men hver gang jeg prøver å si noe på radio eller TV går det helt gærent. I går skrev noen på Twitter at jeg representerer et tankegods som hører hjemme i det Nasjonalsosialistiske partiet på 30-tallet.

Så det er det ikke greit å beskylde deg for? Da må vi nesten stryke alle spørsmålene på andre side her. Men du, hvis vi forstår deg rett mener du at man bør gripe inn dersom man ser at et menneske vil kunne bli en byrde for samfunnet. Var det ikke det Breivik gjorde da han skjøt en masse ungdomspolitikere før de rakk å vokse opp til å bli skikkelige politikere? Er ikke Downs-abortering og Utøya-massakrer egentlig tuftet på samme ideologi? Og er ikke du følgelig litt som Breivik? – Det man kan si er at jeg tillater masse folk å være Breiviker. Jeg tvinger ingen til å ta abort, jeg sier bare at det å ta abort fordi barnet har Downs syndrom ikke er noen dårligere grunn enn andre grunner. Noen ville jo si at det å tillate folk å drive med massedrap, hvis man anser abort som det, er å tillate folk å være Breiviker. Hvis man mener at et barn som er inntil 20 uker gammelt har samme rett på liv som AUFere, så gir det mening. Men det mener ikke jeg. Forskjellen er også at jeg går inn i en debatt om hvordan loven bør endres, mens Breivik tar loven i egen hånd. Men hvis jeg hadde gått rundt og sparket alle damer som bar på downsbarn i magen, ville det vært det samme som Breivik gjorde, ja.

6 1

1 6

Men du føler ikke noen trang til det? – Nei.

Ok, vi vil gjerne teste hvor velsmurt du er som meningsmaskin, så vi har en aldri så liten lek til deg! Vi kommer med påstander som du skal, med maks fem sekunders betenkningstid, finne et argument for. Norge bør bidra til større spredning av ebola. – Det er helt klart at man i Afrika føder alt for mange barn og de sliter allerede med økonomien sin. Så det å få spredt ebola vil kanskje renske bort de mest ressurssvake individene på et problemfylt kontinent. Så på sikt kan en spredning av ebola ha positive virkninger for det afrikanske kontinentet.

Det er bra for samfunnet at en mindre gruppe vellykkete alfahanner får stadig flere barn, mens resten av den mannlige befolkningen får stadig færre barn. – Kvinnene ønsker jo dette, så hvorfor skal vi stikke kjepper i hjulene for …

– Jeg er litt usikker på hvorvidt jeg mener at studenter burde bryte loven og skaffe seg Ritalin, men jeg tror nok at slike typer konsentrasjonsfremmende rusmidler er kommet for å bli. Jeg tror det er flere positive enn negative virkninger av det, og at det derfor er noe man eventuelt burde subsidiere om det skulle være nødvendig. Har du selv følt behov for Ritalin? – Jeg føler jo at jeg selv har ganske god konsentrasjon, men det er ganger der jeg har vært sliten og selv kunne ønske at jeg kunne ta en pille for å bli mer skjerpet. Hvis det hadde vært mulig uten bivirkninger ser ikke jeg noen grunn til at jeg skulle være imot det.

Dilemma: Være debattredaktør i Ny Tid resten av livet eller aldri få noe på trykk igjen? – Åh, det var vanskelig. Hvis jeg kunne gjort noe skikkelig spennende ved siden av … Nei, jeg måtte vel valgt å være debattredaktør i Ny Tid da. På deltid.

1 1 1

Tror ingen gjør noe på heltid i Ny Tid. De vurderer å skifte navn til Del Tid. – Haha.

6 1

Bli overvektig, eller utvikle dysleksi type 2 og aldri kunne uttrykke deg skriftlig igjen? – Da ville jeg nok vært feit, ja.

Neste: Kjøpe sex av en sigøynerpike eller selge sex til Bård Hoksrud? – Nei, fy faen.

Enten må du utnytte noen i en vanskelig situasjon eller så må du få pikken til Bård Hoksrud inn i deg. – Tror jeg hadde kjøpt sex av hun sigøyneren.

Spise frokost med Marte Wexelsen Goksøyr resten av livet eller aldri få en Wikipediaartikkel om deg selv? – Da må det bli det siste.

Du har jo opparbeidet deg et visst drittsekk-image. Anti-feite, anti-downsere, anti-teologer og anti-flinke piker. Men alle vi har snakket med omtaler deg som en skikkelig inkluderende godgutt som inviterer oppvaskansatte i kantina på Blindern på nyttårsfest. Har du snillgutt-komplekser? – At folk blir støtt av det jeg sier er bare en utilsiktet konsekvens fra min side.

Men du er litt fornøyd med at de blir det? – Nei! Jeg er jo ikke fornøyd med at Marte Wexelsen Goksøyr, som har Downs syndrom, blir støtt av meg.

Det er litt gøy da? – Nei, det er ikke gøy. Men jeg har veldig dårlig selvinnsikt da, selv om den riktignok er blitt bedre med årene.

Kjepper i hjulene, hehehe. – Utviklingen har jo vært drevet av denne typen seleksjon lenge. At de sterkeste får drevet genene sine videre har jo alltid vært en oppskrift på suksess, og vil mest sannsynlig være det i fremtiden også.

Er det noe du har jobbet mye med? – Ja, det var en Blindern-venninne av meg som fortalte at folk oppfattet meg som sykt overlegen. Og det sjokkerte meg, for jeg prøvde jo bare å hilse på alle. Men så forsto jeg etterhvert at det å gå rundt på Blindern og bare halla, halla halla er jo et skikkelig douchebag-move. Det har jeg skjønt nå.

Vakre romjenter bør tvangsgiftes med etnisk norske menn. – Vi har lang erfaring med mislykkede forsøk på å integrere romfolk. Det vi vet er at integrering fungerer best gjennom giftemål. Skal vi ha et mål om å gi romfolk et verdig liv i Norge er de helt nødt til å integreres, og giftemål er den beste måten å gjøre det på.

1 6

JØSS. Tydelig at denne meningsmaskinen fungerer i beste velgående. La oss snakke om Ritalin. Du har tatt til orde for at studenter bør bruke Ritalin for å prestere bedre. Mener du alvor?

1 6

Douche i offerrolle. Wow!

Rått. – Men korps synes jeg var pinlig. Det hadde jeg ikke rygg nok til å bære den gangen.

Tror du kanskje at du har lagt deg til den doucherollen for å veie opp for at du var sykt nørd og spilte CS og i korps? – I hvert fall korps. CS var greit, for det var noe man gjorde i gjengen jeg var i, som hadde en selvforståelse av oss selv som kule. Folk røyka og drakk og sånn, og det kunne kombineres med CS.

Hvis det fantes en hemmelig elite på Blindern, hvorfor faen var ikke jeg invitert til å være del av den?

Aksel Braanen Sterri (1987) (Hyper)aktiv samfunnsdebattant omtalt som «meningsmaskin» i DN og «sci fi-elitist» i NATT&DAGs guide til Norges ideologer. I tillegg til å forsvare sorteringssamfunnet , har han tidligere kritisert frokosten, foreslått å halvere skoleferien og å legge ned presteutdanningen. Er utdannet statsviter, jobber som redaktør i Store norske leksikon, og har tidligere ledet tankesmien Progressiv. Ga i år ut boken Tilbake til Politikken: Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti.

10/2014

Carhartt Radio App