NATT&DAG Trondheim september 2013

TRONDHEIM 09 - SEPTEMBER 2013 // BEDRAG

WWW.NATTOGDAG.NO

VI ANMELDER

VALGKAMPEN

FINNES DET INTELLIGENT LIV I SAMFUNNSDEBATTEN? INSTAGRAM:

BEHAGET I UKULTUREN

32 SIDER BILAG:

MATHALLEN

Modell: Jakob // Foto: Christian Belgaux // Make-up: Tina Solberg

Natt&Dag - Siden 1988

KRAKEN Onkel Henry var i sin tid en av Tröndelags stolteste sjömenn, og en gang han hadde vaert på sildefiske sammen med Lurve-Otto, eksploderte sjöen.

Opp fra havet steg det störste monsteret han hadde sett. Hodet til blekkspruten var så stort at sola forsvant, og de hundretalls armene var så lange at flere av dem gikk helt til Grönland. Onkel Henry var sikker på at enden var naer, men så kom han på noe lurt. Lurve-Otto hadde en tatovering av kona si, Melinda, på skuldra, og i et siste forsök på å overleve, ropte Onkel Henry til Lurve-Otto at han skulle vise den til monsteret. Lurve-Otto gjorde som han hadde fått beskjed om, og plutselig ble blekkspruten from som et lam, for vakrere skapning hadde den aldri sett.

Hva som var sant og ikke av det onkel Henry fortalte er jaggu ikke godt å si. Men det som er sikkert er at Onkel Henrys Tattoo Shop i dag drives av hans etterfölgere. Tidene forandrer seg, men tatoveringene varer fortsatt heldigvis for alltid.

100% GARANTERT BLEKK OG SPRÖYT

TIBE T:ATTOO

OP O SH AT TO ondheim T S Y r R T 7010 L HE N ONKE ns gate 3, 3 20 0 0 a 5 h ) o Carl J Telefon: 73 : 10 -1 8 (1 1 -15 r e gstid .no Ă…pnin enrys nkelh kelhenrys .o w ww m/on ook.co faceb

TRONDHEIM - AUGUST 2013

Redaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nattogdag.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Art direction ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter TORE ANDVIG BENDIK AUNAN PELLE BAMLE BJØRNAR BERGEM TORGEIR BLOK RAGNHILD BROCHMANN MARTE OLEA BORG HANNE CHRISTIANSEN DANBY CHOI ANDREAS FALKENBERG EMIL FINNERUD KARIMA FURUSETH TROND GAUSDAL MARTIN GEDDE-DAHL CHRISTIAN W. GRUNDSETH SIREN LØKAAS GEIR HVIDSTEN SARA HAMMER INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUND HUNGNES AKSEL KIELLAND LARS OLE KRISTIANSEN MALIN KULSETH KARSTEN MEINICH JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS TORA MYKLEBUST OPTUN MATHIAS RØDAHL KAMILLA RØNNESTAD SVEIN STRØMMEN VEGARD SKJERVEIM MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN JOSTEIN WÅLENGEN MARTIN ØSMUNDSET THEA ØSTERBERG ELINE BJERKAN GUSTAV SVIHUS BORGERSEN MARTIN T. JOHANNESSEN TORSTEIN HØE LENA JOHNSEN TORA MYKLEBUST OPTUN

19

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nattogdag.no Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nattogdag.no

25

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

MÅNEDENS ANSATTE ...........................................................................................................................................................

ITALIA VIL BEDRAS ................................................................................................................................................................

VALGKAMPEN OM TILSTEDEVÆRELSEN ........................................................................................................................

FINNES DET INTELLIGENT LIV I SAMFUNNSDEBATTEN? ..........................................................................................

POSITIV MAKT .........................................................................................................................................................................

BEHAGET I UKULTUREN ......................................................................................................................................................

UTELIV: BAR, KLUBB OG KONSERT ..................................................................................................................................

KUNSTGUIDE ...........................................................................................................................................................................

SCENEKUNSTGUIDE ..............................................................................................................................................................

LITTERATUR: DJEVELENS AVOCADO ...............................................................................................................................

MUSIKK ......................................................................................................................................................................................

FILM ............................................................................................................................................................................................

NATT&DAG MØTER JOHN CHRISTIAN ELDEN ...............................................................................................................

Opplag 69.000 distribusjon@nattogdag.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

10 14 19 22 25 28 33 43 44 46 53 59 70

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

59

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

M

Ø M E R KE T ILJ

28 1

24

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX FALCK ØYSTEIN GRUTLE HAARA OLE EKKER KLAUS N. SKRUDLAND

Illustrasjon MARTA BRAVO TORD TORPE KRISTOPHER HERNHOLM INGUNN DYBENDAL

Trykkeri

01

Sjefredaktør/daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

8

DETTE HØRTE VI PÅ

0 70

4

9/2013

OVERHØRT …

GENANSE OG VERDIGHET På Aschehougs hagefest ble en journalist fra et norsk livsstilsmagasin observert twerkende på en motvillig, eldre anerkjent forfatter.

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned.

KJAPPIS En av landets mestselgende krimforfattere ble forført av en purung skribent på hagefesten til Aschehoug. Ifølge kilder tilstede forlot de hagen for en kjappis, for så å fortsette festen.

Samme forfatter har ifølge grapevine’en den siste tiden blitt omtalt som «dårlig på å håndtere damene sine».

Vi antar det menes dårlig på å holde på damene sine.

POWER-GAG En av de kvinnelige topp-advokatene i Norge skal angivelig ha for vane å åpne one-to-one-møter med mannlige kolleger med gag-ball i munnen. For så å ha sex. For deretter å inngå avtaler. Er det dette man kaller ny-nyny-feminisme?

MORGENBLADET 16. august Regjeringsvalg? Men for helvete! Det heter stortingsvalg, for pokker!

Stortingsvalg!! Vi stemmer på partier – ikke regjeringsalternativ. Denne stadige blokkdelingen – pushet av media, spinndoktorer, «statsministerkandidater» og logrende rådgivere – ribber den politiske samtalen for nyanser og distinksjoner.

TULLEFRANSER Det ryktes at en motefotograf og hans kongelige side-kick er ivrige på snapchat. En helg i august sendte de ut en rekke snapper av seg selv og en dame med tullebart.

NEST BEST Etter å ha forsøkt å få ALaget på kroken i noen år, har Oslo Records gått for det neste beste: tributegruppa Yo-guttene.

erotisk pirrende lingeri & leketøy for alle

Prinsensgate 6 0152 Oslo

Grünersgate 5 0552 Oslo

Åpningstider Sentrum man-fre 11-20 lør-søn 12-18

Åpningstider Grünerløkka man-fre 11-18 lørdag 12-18 www.duoshop.no

6

9/2013

HUMOR-NORGES YOKO ONO En profilert norsk humorist skal angivelig ha uttalt at den stadig mer synlige førstedamen til en profilert tv-humorist og skuespiller er som humor-Norges Yoko Ono. Vi er ikke uenig.

SOTITS En populær SoMe-profil ble observert mens hun flashet puppene til en musiker over bordet på et spisested i Oslo sentrum.

BROMANCE En hyperaktiv eks-hardcore-bandfrontmann ble observert gående hånd-i-hånd med en Montée-gitarist.

ØSTLENDINGEN 1. september Hege Jensen, andrekandidat på Frps stortingsvalgliste i Hedmark, frykter at nynorsk kan føre til … mer kriminalitet(!). NATT&DAG gratulerer med valgkampens mest … originale analyse. Vi trodde lenge at Anette Trettebergstuen (Ap) skulle stikke av med denne («vanskeligere å komme ut av skapet under en borgerlig regjering»), men konstaterer at den andre hedmarkskandidaten tok henne på oppløpet. Helt riktig, begge kommer fra Hedmark. Hedmark–Røkla 2–0.

STOCKHAUSEN OG SPRITE Den tyske komponisten Karlheinz Stockhausen skal ha vært uvanlig glad i brusen Sprite på sine eldre dager, men sluttet da han fikk vite at det ikke var sunt å innta sukkerdrikken i store mengder.

PARADISE TRANSSEKSUELL Ryktene skal ha det til at det ikke bare var homofile menn den transseksuelle Paradise hotell-deltakeren forførte under årets sesong.

MALVIKBLADET 30. august «Det var rundt klokken elleve torsdag formiddag at en sjåfør fra Bolkan Transport fikk bruk for sin kjørerutine. Da svingen ble for krapp måtte sjåføren styre det enorme kjøretøyet inn på avkjøringsfeltet som fører trafikken sørover på E6. Den rutinerte sjåføren visste likevel råd, og mestret svingen ved å rygge de hundre meterne mot rundkjøringen på Sveberg.» Det eneste som mangler i denne saken er en byline. Hvorfor har ingen skrevet under på den? Hvem skal SKUP kontakte nå?

Er du p책 flyttefot?

Husk 책 melde adresseendring p책 posten.no

TIDENS ÅND DOMMEDAG & KONSPIRASJON Hjeeeeeeelp!! Massiv NSA-overvåkingen, klimakatastrofe og overbefolkning, begynnelsen på tredjeverdenskrig når USA sender ut de første Tomahawk-rakettene retning Syria! Står vi ovenfor en ny dommedagsbølge? Hysteri eller virkelighet? Kanskje verden i mye større grad faktisk skal forstås som en rekke sammensvergelser og komplotter? Litt paranoia er vel greit nå? Stadig flere, som ikke er Nyhetspeilet-idioter, skuer i hvert fall utover verden med noe mer pessimist-konspiratoriske briller for tiden. Til og med Oxford-professorer sier rett ut: «I think we’re fucked». Så What If I Told You … at beinaplantet-på-jorda-jordnærheten bare er en behagelig illusjon. Ta den RØDE pillen!

1 1

TRANS(E)GRESJON Trodde du de «mørke» skribleriene du sysler med fra den statsstøttede pulten din på HF-fakultetet er transgresjon?

Chelsea Mannings forbrytelser var genuint overskridende og har blitt straffet deretter. Vi siterer en artikkel av hen-en Jesse Darling: «Hun knuste fantasien om en hermetisk forseglet nasjonalstat og fikk den amerikanske hæren til å se ut som en liten fitte! Hun viste frem USA sitt imperiale anus til hele verden! Hun forstyrret fantasien om biologisk maskulinitet med det som følger: lojalitet (blind pliktoppfyllelse), virilitet (reproduksjon av det falliske system) og moralsk fortreffelighet (uproblematisk tilslutning til en definert kode for oppførsel).»

2 1

SJABLONGER Ordet «klisjé» er selv blitt klisjé. Nå snakker alle om «sjablonger».

3 1 LOK

I gamle dager artet «lok» seg annerledes enn samtidens utgave.

Nå går det ut på å glemme avtaler, være for lenge på nach og ha akutt behov for utsettelse av deadlines en ikke visste man hadde. Det å glemme hva man egentlig har gjort/skal gjøre bør arte seg som en nyutdannet medisinstudents pekefinger om rusmidler, samtidig blir rusens negative konsekvenser lett ufarliggjort og oppsummert i «lok».

Og mens bruken av «lok» øker i omfang, gjerne under påskudd av den irriterende eimen av ironisk distanse, øker også takhøyden for at det er en gyldig fraværsgrunn ene og alene.

1 4

ULLERN MANSION En gjeng oslostudenter (tør vi gjette BI?) har kapret en 700 kvm bolig på Ullern. Inspirert av amerikansk fraternity-kultur – pappaguttene har angivelig vært i Miami og gjort «research» på denne spesifikke type «festing» – lager de invite only-fester. Så lukket og eksklusivt er det riktignok ikke, for det legges ut flust med bilder på Instagram-kontoen (en gjennomsnittlig bildetekst lyder beskjedent: «Fraternity-medlem XXX er villaens reder-sønn, modell og damemagnet»), og ikke minst legges det ut trailere for festene på youtube. Festtrailere, dere. Nyrike Norge leverer.

5 1

OVERHØRT ZIZEK OVERALT Jøje, Morgenbladet har oppdaget Zizek!

Nå namedroppes han opptil flere ganger i hver eneste utgave. Vi setter pris på Zizek, men det finnes flere interessante kontinentalfigurer, gjør det ikke?

GET A ROOM Trommisen i et profilert bergensband skal angivelig ha kommet i håndgemeng med Kristiansund-bandet med spanskklingende navn. Offentlig oppvask ble tatt på twitter.

SNIFF SNUFF Etter Destroyer 666-konserten på Bunker II-festival på Parkteateret fulgte noen ivrige fangirl-blackpackers fra Sør-Europa etter et av bandmedlemmene. Da han kom ut fra toalettet etter å ha gjort sitt ærend sto jentene klare og tryglet om å få snuse på fingrene.

Sexy.

SUV-TANG En forholdsvis ung frøken snek seg inn i rap-legendenes SUV før avreise til hotellet da gruppa gjestet Øyafestivalen. Konsekvensen var at SUV-en innen svært kort tid fikk hydraulikk.

SEXTING Flere kilder i en by på Vestlandet kan rapportere om at en kjent tv-personlighet benytter foredrag ved byens studiested som en anledning til å utfolde seg blant studinene og senere sende metervis med frekke sms.

CLEARASIL, TAKK! En Øyanatt-booket elektronisk produsent og singer/songwriter har et alvorlig kviseproblem.

TRIBAL-REVIVAL Tribal-tatoveringen har stått opp fra harryhetens gravplass, og omfavnes igjen av trendorienterte mennesker. Samtidig rapporterte en N&D-utsendt korrespondent fra Øyafestivalen om at sleeve er den nye trampstampen. Tatoveringsmotens tyranni holder stand.

FRAMSNAKK Apropos amerikanisering: Framsnakk er det nye baksnakk.

Jantelov og baksnakk har blant de mest networkings-sensitive i landet blitt byttet ut med udelt positiv omtale, ros og framsnakk.

6 1 7 1

AKSEPT FOR LØGN OG UREGELMESSIGHETER Man skal ikke så veldig mange år tilbake før den generelle holdningen var «Lyver du?! Og så til meg, som passet kattene dine mens du var i Syria! Utenfor hos deg klokka fire i ettermiddag med skarpladde pistoler og tolv skritts avstand! Dette er et spørsmål om ære.» I dag er det mer «Lyver du? Ja, det er jo logisk når jeg tenker etter.» Indignasjonens storhetstid har måttet vike plassen for forståelsens betvingende imperium. Om dette skyldes en generell økning i empatisk kapital eller har mer med sosiopatiske tankemønstre å gjøre, er et åpent spørsmål, men trenden er skrevet i stein: Standardene man måles opp mot er betraktelig lempeligere innstilt enn for bare kort tid siden, og lite tyder på en snarlig innstramming.

8 1

HYPPERE Hyppere – eller: daterapen og de utsiktsløse tenåringers dop – er tilbake i landet, etter at det forsvant fra markedet da det ble innført forbud mot legemiddelet. Det ryktes at de små blå nå importeres fra desperate kriserammede sykehusansatte lenger sør i Europa. Den greske tragedie drypper ned over Norge.

9 1

BOBLERE: «Dock’en a!», sparkesykkel for (forvokste) voksne, det tredje kjønn, Generasjon lydig, Glenn Greenwald, mafiametoder, Miley Cyruskronikker, FOMO, twerking gone mainstreeeeeeam, nøkler som accessoirer, kommunikasjonsbyråer som ikke tar telefonen, overgangsvindu, politimannens facebookside.

8

9/2013

BEDRAG:D En representant for den norske kultureliten, kjent for å være glad i å lage falske profiler på facebook, mistenkes for å ha slått til igjen. Denne gangen er det en «ung jente» som interesserer seg for «porno», «svart åttitallsmusikk» og «overbruker» :Dsmileyen.

OM STUDENTERS MORAL Det ryktes at Oslos unge lovende er avhengige av en snill mann som hjelper dem både med kvalifiseringsoppgaver og hjemmeeksamen under eksamensperioden på UiO. Det er slett ikke uvanlig å høre om folk med bachelor i diverse HF-/SV-retninger som ikke har gjort så mye mer enn å delta på fester og fellesforelesninger 14.15 på torsdager. Kan man konkludere med at EXPHIL ikke har hatt ønsket innvirkning på studentenes etikk og moral?

AV REDAKSJONEN BeatOn er MUDs (Midtnorsk Urban Dans) store nysatsing og Midt-Norges årlige dansefestival for urbane dansestiler som breakdance og hip hop-dans. Det vil bli battles, jams, forestillinger og workshops. Arrangementet er rusfritt og har fri alder. Det vil også bli danse-workshops og -forestillinger i forbindelse med arrangementet. Kjente navn på programmet er: dEEp doWn dopEiZM, xAct Dancecrew, Ticking Fools, 8-bit Crew, Dekstra Large – og ikke minst Zeps fra NY. Meld deg på som danser eller bare vær publikum. Kveldes vinnere blir tildelt en cash prize.

1

Se www.midtnorskurbandans.com/beaton og Facebook for mer info.

Sted: Rockheim // Dato: Lørdag, 28 sept // Tid: 14:00-21:00 // CC: 150 nok // Fri alder // rusfritt!

241x360.pdf

1

2013-07-04

15:11

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

E G N U R O F G N I R K I INNBO + REISbEaFnkO1.RnoSeller send FORSIKRING Bestill p책 spare e i gang. m m o k 책 r fo 0 0 3 7 til 0

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Ny måned, nye tryner. Dette er menneskene som skal g-punkt-stimulere IQ-en din de neste 65 minuttene*. *Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere bruker på NATT&DAG.

Pelle Bamle (23) startet hos oss som nettskribent, men har siden gjennomgått en litt half-ass selvproletarisering-prosess og kjører nå NATT&DAG-bilen. Tiden han ikke bruker på å irritere seg over band som «gir av seg selv» på scenen eller intervjuer kronprinsparets labradoodle for NATT&DAG, går med til å lage bråkete musikk han ikke tør spille for familien sin. Pelle har for øvrig lang fartstid som barnehageonkel, fortid som lovende langrennsløper og mange studiepoeng som neppe vil bidra særlig til økt BNP i overskuelig fremtid. Claim to fame: Hans første blogginnlegg ble lest opp i en rettssak.

USA! i e g e ll o c å p r Stude

Tina Solberg Torstad (28) er en av Norges beste og mest sjarmerende makeupartister. Oppvokst i kjellerlokalene til Garage mens pappa hadde lydsjekk, via en tenåringsperiode med sterk black metall-interesse der hun ifølge seg selv kledde seg som en BDSM-callgirl fra Litauen, endte denne Bergensjenta opp med å gjøre i karriere i London. Tina har jobbet for alt fra Kanye West til Gorgoroth, magasinene Vice, Nylon, Clash og Pigeons, hun har assistert for designere som Etro og Donna Karan og bidratt i flere norske tv-serier og spillefilmer.

Claim-to-fame: trynet i terrassetrappen på fest hjemme hos Till Lindemann fra Rammstein. Heldigvis trådde Tills «farsinstinkt» til, og han plastret skinnleggen til en blødende, halvtraumatisert norsk budeie. Instagram: @tina_sol_

Hanne Christiansen (25) er en Bærumsjente som har levd i Londoneksil de siste fem årene, hvor hun har jobbet for Dazed & Confused, BBC og Vice. En kort tid var hun også redaktør for et ekstremt middelmådig motenettmagasin, men kastet inn håndkleet etter en periode med intens selvransakelse der hun erkjente for seg selv at hun verken har noe særlig teft eller interesse for mote. Siden har hun holdt seg til musikk og kunst. Hanne kom nylig tilbake til Norge for å skrive en slags bok om bærekraftig utvikling - og frilanse for oss, heldiggrisene.

Instagram: @hnechr

På college i USA kan du velge mellom mange ulike studieretninger.

Vi i Explorius hjelper deg med søknadsprosessen, ordner med tilbud om skoleplasser til flere colleger og ekstra stipend.

Du mottar skoletilbud ut i fra dine studieønsker og kvalifikasjoner!

Ta kontakt med oss på tlf: 21 37 75 09 eller se www.explorius.no for mer informasjon Følg oss på Facebook: https://www.facebook.com/explorius.norway

Du kjenner trolig igjen FALCK (31) som en av hovedrolleinnehaverne i Trolljegeren eller som Amanda-nominert regissør. Hos oss bidrar han imidlertid gjennom enmannsprosjektet FALCK. FALCK driver hovedsakelig med fotografi og kuratering, og styres etter ideen om at ærlig er det nye morsom. Estetikken er derfor ærlig og skitten og ikke så veldig morsom. (Instagram-prosjektet hans naa_koser_vi_oss er til gjengjeld hysterisk morsomt (FALCK står også bak kontoen _framme_, som har han sammen med den svenske regissøren Ruben Östlund)). For tiden er FALCK opptatt av «skam» som tematikk og jobber med en dokumentar om arveskam. Tidligere har han delt sin innerste skam med verden i en performance på MoMA PS1 i New York.

Etter en kortvarig N&D-karriere som Norges yngste moteskribent har Jostein Wålengen (21) returnert til blekka han tårevått sverget å aldri jobbe for igjen.

Mellom N&D 1.0 og 2.0 har Jostein rukket å blogge, slutte å blogge, fullføre Steinerskole-VGS, figurere i diverse kjønnsnøytrale «kunstprosjekter» og senest åpne klesbutikken NR.9. Den langhårede gutten er lett å avskrive som en ung fashionhomo, men til tross for at Jostein regelmessig gråter til Sissels «Pie Jesu» har han en sterk, faglig tyngde innen mote. Instagram: @butikken_nr9 10

9/2013

Er Bendik Aunan (22) den landslagsspilleren i basket som har etterlatt seg flest snusflekker i Sophus Bugges Balzac-samling?

Mange mener det. I alle fall er han Alfred Kubin-entusiasten med mest naturtro Shawn Kemp reversed finger-roll-imitasjoner.

Det kan sies at Bendik famler mye i mørke. Litt på grunn av manglende ambisjoner, emosjonell modenhet og virketrang.

Mer fordi han rent faktisk tilbringer halve året i stummende mørke som et resultat av demonstrativ døgnrytme og to år uten å skifte lyspærer i studenthybelen sin. SoMe: BendikAunan

n e h t l e p m i s r e t e Vi h i d r o F ” n e b b u l K i F i h ” e d n e r e m r a j s r e ”de d t e F g e d r i g m o s a FolK ” e n e g n e p r o F d ly . t g n a l t t i l blir Vi blir av og til spurt om hvorfor vi heter Hi-Fi Klubben. Det korte svaret er at vi selger Hi-Fi og har en kundeklubb med over en halv million medlemmer. Det lange svaret er at vi vet alt om å få stor lyd ut av musikken. Alt. I hele verden. Vi vet alt om teknikken bak, både om den gamle tekno-

New Loud webshop

logien og den som blir hvermannsens stueanlegg neste år. Vi vet at den siste CDen er solgt. Vi vet at du helst vil ha musikken din servert trådløst, og at du når du får det sånn som du vil, så blir du klam i hakket. Vi vet alt. Absolutt alt.

Vil du vite alt om god lyd, besøk hifiklubben.no. Og gjør det… nå! Kom igjen!

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

«

Norge er et eksperiment.

Eksperimenter kan gå galt.

POSITIV MAKT, S.

«

Jeg er en slave. Jeg lever utelukkende for å tilfredsstille forventningene til mennesker jeg beundrer.

- BEHAGET I UKULTUREN, S.

«

28

25

«

Er det sånn at skillelinjene i norsk politikk bare er bedrag?

- FINNES DET INTELLIGENT LIV I SAMFUNNSDEBATTEN?, S.

22

Snart onanerer og g-punkt-fingrer Knut Arild Hareide seg selv på Stortinget for å rette fokus mot at onani og g-punkt-fingring på Stortinget er galt.

- VALGKAMPEN OM TILSTEDEVÆRELSEN, S.

19

9/2013

13

HVA ER BEDRAG? SILVIO BERLUSCONI (FØDT 29. SEPTEMBER 1936 I MILANO) har vært Italias statsminister i tre perioder, fra 1994 til 1995, fra 2001 til 2006 og fra 2008 til 16. november 2011. Han er også majoritetseier i selskapene Mediaset og A.C. Milan. Berlusconi er den statsministeren som har sittet lengst i etterkrigstidens Italia, og den tredje lengst sittende i hele Italias historie, etter Benito Mussolini og Giovanni Giolitti.

Berlusconi er fra 2009 leder for partiet Il Popolo della Libertà. Han ledet tidligere partiet Forza Italia som han grunnla da han gikk inn i politikken i 1993.

BOK: Berlusconis Italia. Journalist og idéhistoriker Simen Ekern (f. 1975) har fulgt landet tett siden forretningsmannen Silvio Berlusconi bestemte seg for å bli statsminister på midten av nittitallet. Forfatteren bruker Berlusconis eventyrlige vekst og fall som en rød tråd i sitt reiseportrett av et Italia i forandring.

Han intervjuer korrupsjonsog mafiajegere, besøker det myteomspunne Sicilia, snakker med båtflyktninger som blir fisket opp av kystvakta nattestid, og han gir oss et innblikk i den katolske kirkens nye offensiv.

Berlusconis appell har en helt konkret, politisk side som ofte underspilles, sier Simen Ekern.

TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARTA BRAVO «Nå blir det borgerkrig». Det uttalte Sandro Bondi, en av veteranene blant Berlusconis støttespillere, da skattedommen mot sjefen var et faktum. I august konkluderte italiensk høyesterett med at Silvio Berlusconi har sneket seg unna skatt i forbindelse med kjøp av rettigheter til amerikanske filmer og tv-serier. På grunn av sin høye alder, har han imidlertid fått frem til 15. oktober til å velge mellom et års samfunnstjeneste og husarrest i Villa Certosa, sin 4500 kvadratmeter store «hytte» ved Costa Smeralda på Sardinia.

– Jeg tipper han går for hytte-alternativet, sier Simen Ekern. Han er Europakorrespondent for TV 2, Dagbladet og Morgenbladet, og forfatter at boka Berlusconis Italia (2007).

Hytteeksil eller ikke, det er kanskje håp for familien likevel! Datteren Marina regnes blant verdens mektigste kvinner, og driver allerede både Berlusconis investeringsselskap Fininvest og forlaget Mondadori. Du har skrevet at «gjennom henne kan berlusconismen få leve videre», og legger til grunn at hun en dag vil gå inn i politikken som sin far.

Hva legger du i berlusconismen? Eller viser du bare til at blodlinjen videreføres?

– Berlusconismen er en slags blandingsideologi, en kraftfull miks av liberalisme og karismatisk populisme som krever et par tilleggs-elementer for å gjennomføres: Økonomisk makt og sterk medieinnflytelse.

Berlusconismen er bygget opp rundt opphavsmannen selv, som en fortelling om enkeltmenneskets evne til å bygge seg opp på egen hånd, til tross for at både Staten, venstreorienterte motstandere og partiske dommere har forsøkt å stikke kjepper i hjulene.

Det er en historie om Silvio Berlusconi, men

1

14

9/2013

det er samtidig en historie mange italienere har kunnet identifisere seg med. Berlusconismen har hele tiden handlet om personen Silvio Berlusconi, men det er mulig å hevde at personfokuseringen har blitt stadig mer markant ettersom de juridiske problemene har blitt vanskeligere å håndtere for ham. Når en person er så viktig i et parti at det virker umulig å få i stand et lederskifte uten at magien forsvinner, kan en arving framstå som perfekt løsning. Partibannerne og -plakatene kan fortsatt ha «BERLUSCONI» skrevet med store bokstaver hvis Marina overtar, og slik ville den karismatiske delen av berlusconismen kunne videreføres, kan man tenke seg.

13. august uttalte hun imidlertid at hun «har ingen intensjoner om å gå inn i politikken». Hvor mye lit er det verdt å sette til et slikt utspill?

– Hun virket veldig bestemt, men hvis faren virkelig mener han trenger en arving på plass i partiledelsen, kan det nok tenkes at hun synes det er umulig å si nei. Hun fremstilles som meget lojal, og vet jo godt hvem hun skal takke for ledervervene i næringslivet.

Foreløpig er det nok uansett greit å benekte en arveplan, for å opprettholde inntrykket av at Silvio Berlusconi ikke har tenkt å gi seg ennå.

Du skriver at forbindelsen mellom «Silvio» og hans tilhengere ikke minner om «det vi vanligvis forbinder med representativt demokrati», men i stedet legemliggjør en slags «mystisk forening», som «om stemmeseddelen var en slags nattverdsoblat».

Lunkne lutheranere her i nord rister gjerne bare oppgitt på hodet over slike varmblodige trosbekjennelser. Hva er det vi ikke har skjønt med Berlusconi? Hvorfor har han slik appell – tross alt?

– To ting: Berlusconis appell har en helt konkret, politisk side som ofte underspilles.

Den henger sammen med «liberalisme»-delen

av berlusconismen. Da han dukket opp i politikken på midten av nittitallet hadde det gamle politiske systemet gått i oppløsning, takket være enorme korrupsjonsavsløringer i de aller fleste partier. Berlusconi var et nytt, friskt alternativ til velgere på høyresiden, eller i sentrum, som var lei av de gamle, men også livredde for en venstreside som var altfor opptatt av statlig styring og kontroll, slik de så det. Berlusconi snakket om «blå frihet», og appellerte til velgerne med en økonomisk retorikk som ikke var så ulik den vi kjenner fra forskjellige høyrebølger i Norge også: Mindre skatter og avgifter. Nei til offentlig sløsing. Statsansatte er sure og misunnelige. Kreative forretningsfolk er kule. Alt dette ligger i bunnen, og må med i analysen, hvis Berlusconi ikke skal ende opp som en uforståelig klovn. Når det er sagt: Persondyrkingen er helt reell, og kanskje mest vanskelig å forstå. I et ideologisk splittet land har han fått en rolle som en slags «landsfader» for halvparten, eller i alle fall en tredjedel av velgerne. Den voldsomme entusiasmen kan virke religiøs, selv om enkelte partitopper foretrekker å sammenlikne den med entusiasmen venstresiden har vist for sine legendariske ledere i Italia. I demonstrasjonene møter man dessuten stadig folk som har fått betalt for å stille opp – en togbillett, en gratis lunsj for å bære en ferdiglaget Berlusconi-plakat. I de tilfellene er Silvio-dyrkingen litt mer jordnær, kan vi si.

Hva slags – om noen – positiv arv etterlater Berlusconi seg?

– Han har vist hvor langt du kan nå med en nokså skamløs populisme i et vesteuropeisk land i dag, og kan sånn sett bli et fint eksempel som ikke bør følges opp andre steder. Tilhengerne vil mene at han har røsket

«

opp i et stivnet land, gitt folket flere TV-kanaler, mer fargerike programmer, morsommere valgkamper. Det siste må jeg kanskje gi dem rett i, forresten.

Hva slags standing har han blant sine kolleger i andre europeiske land?

– De politikerne jeg har møtt som har snakket med ham, har ikke vært imponerte.

Men han har hatt et godt forhold til flere statsledere – Putin, Bush jr, til en viss grad Aznar i Spania. Og Tony Blair har kost seg på ferie med ham på Sardinia, det så i alle fall sånn ut på bildene. Han har ødelagt for seg selv med vitsene på toppmøter – man er nok avhengig av mer goodwill i utgangspunktet, både fra politikerkollegene og fra den internasjonale pressen, for at det skal fungere å opptre som om han var en rampegutt i en femtitallsfilm. Men det har ofte fungert bedre hjemme.

Og det er ingen tvil om at Berlusconi har et betydelig politisk talent. Det er ikke mange som behersker det politiske spillet i Italia bedre enn ham. Det er kanskje bare legenden Giulio Andreotti, som nylig døde, som har vært dyktigere enn Berlusconi på det.

Vi har ikke unngått å legge merke til at du kun henviser til ham som «Silvio», når du twitrer om ham på italiensk. Kun for å spare tegn? Eller er det noe med den effekten han har på folk?

– Litt for å spare tegn, litt fordi jeg har en gammelmanns-fascinasjon for å finne opp kallenavn med bindestrek og bokstavrim. Og litt fordi tilhengerne ofte kaller ham Silvio.

Helgener omtales jo stort sett ved fornavn.

Berlusconis Italia: Historier om makt, mafia og motstand (Cappelen) kan skaffes der du kjøper bøker.

Persondyrkingen og den voldsomme entusiasmen kan virke religiøs.

TASTE IS FRESH

TASTE IS KING

20.000 Titler på lager

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt.

60

0

980 10 0

LOUD AND CLEAR AS - Foto: iStockphoto

1020 10

1060 108

mb mb 9

* Ingen tillegg - uansett betalingsmåte * Portofritt - på alle ordrer * Rabatt - på mange lærebøker

0

40

DINE STUDENTFORDELER

Norges beste bokhandel 2013

RENTE - OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER * Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen til 21. oktober * Avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

BERGEN ASSEMBLY

First we take Bergen? – Vi skulle egentlig ha et kart over Bergen, men fant bare dette her av Iran. Bildet er en selvironisk tvist på det klassiske propagandabildet av den autoritære lederen som skal ta over nytt land, forklarer David Riff. Kurator Ekaterina Degot til venstre.

Dette er ikke en sportskonkurranse. Vi har en rammehistorie som enkelte kunstnere passer inn i – og andre ikke, sier kuratorene bak Bergen Assembly.

TEKST HILDE STAALESEN LILLEØREN FOTO THOR BRØDRESKIFT «KUNSTNEREN ER INGEN annenrangs vitenskapsmann, det er vitenskapsmannen som er en praktiserende kunstner.»

– Nietzsche

1

«And now, I’m just trying to change the world, one sequin at a time.» – Lady Gaga I ARKADY OG BORIS Strugatskijs fantasyroman Monday begins on Saturday, har forskningsenhetene navn som Lineær lykke og Meningen med Livet, og forskerne er vampyrer, trollmenn og tidligere inkvisitorer.

Arbeidet stopper aldri opp i Forskningsinstituttet for Trolldom og Magi. For hvordan kan man noen gang si seg fornøyd når målet er å løse all verdens problemer? Det samme må jo da også gjelde for kunstfeltet, som aldri kan bli ferdig utforsket. Er det egentlig noen motsetning mellom kunst og vitenskap?

«

Ikke ifølge kuratorene Ekaterina Degot og David Riff. Når kunstnerens arbeid ligner forskning, så er det kanskje akkurat det det er. Bergens første triennale for samtidskunst har samme tittel som Strugatskij-brødrenes roman – med undertittelen An Initiative for Art and Research. For ikke å levne noen tvil om denne liksom-forskningsromanen som ramme, har arenaene fått navn som Institute of Defensive Magic (Bergen Kjøtt) og Institute of a Disappearing Future (Bergen Kunsthall).

David Riff har tidligere beskrevet utstillingen som «the outcome of critical-imaginative research into the heightened contradictions and particular injustices of our time».

HM. DETTE KREVER noen utfyllende kommentarer. Vi ringer de to kuratorene og møter dem i kafeen på Litteraturhuset.

Vennligst utdyp, Riff.

Riff: Når det gjelder det «critical imaginative», så var vi interessert i kunstnere som ikke bare samlet inn informasjon, men som også hadde evnen til å omskape denne

Mange biennaler har veldig generelle tema.

Vi ville ha noe som var knyttet opp mot én ting.

forskningen til kunst. Med «heightened contradictions» mener jeg at en del av historiene som blir fortalt er så ville at de kan virke oppdiktede. Vi lever jo i en tid hvor mye virker for drøyt til å være sant, og kunstnerne tar denne virkeligheten ett steg nærmere fiksjonen. Men de finner ikke på ting.

Degot: Vi har valgt kunstnere som har en historie de ønsker å formidle, som gjerne har forsket på noe spesifikt over lengre tid.

Det er typisk at det er en viss forventning om at denne O’store, utenlandske kuratoren skal komme og håndplukke lokale kunstnere. Det er en måte å gjøre ting på som jeg ikke er komfortabel med. Dette er ikke en sportskonkurranse. Vi har rammehistorien vår som enkelte kunstnere passer inn i og andre ikke.

Hvordan kom dere på å bruke denne romanen som tema?

Degot: Mange biennaler har veldig generelle tema med titler som «Thinking with your senses, feeling with your mind». Vi tenkte at det ville være gøyere med noe som var mye mer fokusert og knyttet opp mot én ting.

Riff: Det er to aspekter knyttet til temavalget vårt: Det mer formelle som går på det å stille ut som en måte å skrive på. Hvordan oversette en bok til romlige konstruksjoner

og motsatt? Å velge denne romanen, som handler om et magisk forskningsinstitutt, ble dessuten et redskap for å kunne forestille seg Norge som et sosialistisk land. Hvis man skifter fokus litt, kan verden plutselig se veldig annerledes ut. Det er det vi prøver å gjøre her.

Degot: Alt handler om dette «Hva hvis?».

Hva hvis vi tenker på kunsten som forskning?

Hva hvis vi tenker på kunstnere som forskere, som regissører?

Hvordan har arbeidsprosessen vært?

Degot: Du kan sammenligne dette arbeidet med å lage en film: En haug med mennesker er involvert, det er en lang prosess og konseptet er i stadig utvikling. Det som er spesielt med denne triennalen, er at det er førsteutgaven. Når ingen har vært her før oss, står vi mye friere til å gjøre det vi vil.

Riff: Men som førstemann følger også utfordringer både når det gjelder infrastruktur, som det å få institusjonen Bergen Assembly på beina, og i forhold til forventningene fra det lokale publikummet. Folk er som regel mer skeptiske første gang noe slikt arrangeres, enn de er andre og tredje gang. Nå skal det imidlertid sies at ting går veldig på skinner.

Det vanlige er at det motsatte er tilfelle.

Degot: Jeg har vært på biennaler hvor bare halve utstillingen har vært på plass til åpningen og kunstnerne ikke har dukket opp.

Det er mye som kan gå galt?

Riff: Ja.

Degot: Ja.

BERGEN ASSEMBLY: Arrangeres fra 31. august – 8. oktober på elleve forskjellige arenaer i Bergen sentrum. Er Bergens første triennale for samtidskunst. En triennale er en stor kunstmønstring som arrangeres hvert tredje år.

2013-utgaven har tittelen Monday Begins on Saturday og realiseres i form av en internasjonal utstilling og en omfattende publikasjon. Et symposium med kunstnersamtaler, paneldiskusjoner og performancer vil bli holdt under åpningsdagene.

9/2013

17

GUIDE

Hvis det er dette som er demokrati, kan vi godt avskaffe hele greia.

Her er valgkampens pinligste øyeblikk.

9/2013

19

GUIDE

« TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON TORD TORPE Etter nøye overveielse har vi kommet frem til følgende beslutning: Vi stemmer … Neida, vi gjør ikke det. Ukesvis med frenetisk valgkamp har bare klart å overbevise oss om én ting: at det beste politiske alternativet finnes miiiiilevis utenfor den partipolitiske horisonten. Glem valglokaler og stemmesedler, det holder lenge å reise seg opp, se fortvilet rundt seg og rope «NEI!» det høyeste du makter. Stem i, folkens! Her er valgkampens pinligste øyeblikk:

1

TAXI-JENS «Jeg ville finne ut hva vanlige folk er opptatt av», sa Jens Stoltenberg om videoen hvor han poserte som taxisjåfør for skjult kamera. Selvsagt var det motsatt: Arbeiderpartiet visste at vanlige folk liker teite videoer og betalte et reklamebyrå for å lage en teit video. Virkelig pinlig ble det dog ikke før VG så dette som sin sjanse til å vinne SKUP-pris med kritiske spørsmål som «Burde Stoltenberg brukt en bil med vanlige gir?» og kjempeintervju med revmatiske Hilde som hevder ryggen ble dårligere av statsministerens uvørne bremsing.

Den søteste reaksjonen var det imidlertid Frps Bård Hoksrud som sto for: «Jeg føler meg lurt.»

18 1

ERNAS FOLKELIGE MEDIESTRATEGI Bildene av hjemmet til Erna Solberg i Dagbladet Magasinet var åpenbart juks.

Ingen har det så skittent. Ingen har så mye vin i taxfree-nett stående synlig i bokhylla. Ingen har beholdt så mye av Bohus modellhjem fra 1997.

17 1

20

9/2013

På stemmejakt tok Rødts Bjørnar Moxnes til orde for mindre hundemøkk i gatene.

FRELSEREN Er det bare oss eller har Per Fugelli lekt litt VEL deilig denne valgkampen? Du er ikke Norges Mandela bare fordi du får Seltzer til å gråte av kreften din, vettu.

16 1

POPULIST-RØDT På stemmejakt tok Rødts Bjørnar Moxnes til orde for mindre hundemøkk i gatene: «Det er greit å ha en by der man slipper å tråkke i hundemøkk. Det tror jeg mange er enige i», spådde Moxnes. Og dermed var revolusjonen i gang.

15 1

DEN KRISTNE KVIKKAS Knut Arild Hareide overrasket med en humoroffensiv i sin første partilederdebatt.

Hareide smalt inn vittige one-linere som om han gikk for komiprisen, mens han pøste på med selvironi skreddersydd for de empatiske sjelene som er KrFs potensielle velgere. MEN, la oss nå for Guds skyld ikke la hans presise levering overskygge at han garantert egentlig er en døll moralist, og heller se for oss hvor intenst han har stått foran speilet og øvd seg på å virke spontan mens et gigantisk ensemble av tekstforfattere peprer han med hundrevis av forskjellige scenarier.

14 1

BRUNOST-BOMBEN I starten av august detonerte SP sin nøye planlagte valgkamp-bombe: «Brunosten blir to kroner dyrere med Høyre!». Uttalelsen vil bli stående som et skoleeksempel hva gjelder vanskelighetsgrad på valget mellom latter og gråt som reaksjonsform. Vi bor tross alt i et land der et eventuelt regjeringsskifte vil ha verdenshistorisk lite å si for brunostindeksen.

13 1

NRK YO! Nok en gang ble vi smertefullt klar over at NRK P3 tar sitt ungdomsmandat på alvor: Til lyden av «Step up your game motherfucker!» og ellevill dubstep, samlet Leo Ajkic ungdomspolitikere til «battle» foran regjeringskvartalet i P3-serien «Leo tar valget». At det kun var ungdomspolitikere som snakkerappet (tenk: verdens dårligste poetry slam), gjorde selvfølgelig konseptet gørrkjedelig, og umuliggjorde dessuten vårt drømmescenario: Nils m/ Skils som ny statsminister. Det eneste som manglet var et dommerpanel bestående av desillusjonerte vestkantgangstere som påpekte at det var en «crazy ass battle» og at det var «jævli fønny det med olje».

12 1

SPETALENS ANGREP PÅ SMÅPARTIENE «De er dessverre en hemsko for enkeltmennesket i Norge», sa Øystein Stray Spetalen, uten å legge særlig skjul på at det er han selv som er enkeltmennesket i Norge.

11 1

SINDRES KONSPIRASJONSTEORI Ernas mann – som for øvrig heter Sindre Finnes, et helt fantastisk navn på en beskjeden, lavmælt mann som er dømt til å leve i skyggen av sin kone – beskyldte NRK for å ha en «bevisst strategi for å sverte Høyre». På spørsmål om hvem som planlegger dette svarte han «Jeg vet hvem som sitter og koker sammen slikt. Det tror jeg alle vet, så det slipper jeg å si.» Sukk, Sindre … Vi vet nok at du bare vil stikke hodet frem for å si «Hei, Sindre finnes».

10 1

MILJØPARTIET DE KLIN GÆRNE Miljøpartiet ropte høylytt om å bli tatt på alvor under hele valgkampen, og ble til slutt bønnhørt da de så ut til å komme over sperregrensen. Det nyervervede søkelyset avslørte imidlertid at partiets distriktspolitikere er som alle andre partiers distriktspolitikere, altså genetisk disponert til å uttale seg idiotisk på facebook: Førstekandidat i Oppland, Ola Tellesbø, skrev at Norge og Sverige må inn i Syria-krigen, på Assads side(!), etterfulgt av valgkampens latterligste leggermeg-flat-uttalelse: «Når jeg sier Assad er fornuftig, mener jeg måten han opptrer på når han er på fjernsyn. Det er vanskelig for meg å si at han er en despot». Uten sammenligning forøvrig kan det derimot spekuleres i om en annen MDG-listetopp, Øyvind Solum, er en despot i New age-Norge. Han er nemlig leder for Alternativt Nettverk, redaktør for bladet Visjon, drivkraften bak Alternativmessa, og fikk i løpet av valgkampen mye kritikk fordi han ser engler ofte.

9 1

CARL IVARS INTERMEZZO Saksøkte staten og konkurrerte mot kona i Skal vi danse. Ferdig arbeid! Nå blir det Nobel-komité på’n far!

8 1

#MINSTEMME «Halvparten av alle under 30 stemmer ikke ved valg», sukket Aftenposten oppgitt. Heldigvis visste Tanta råd: Alliert med 24 større og mindre papiraviser arrangerte de «dugnad» (strengt tatt er de vel på jobb?) for å få ungdom til å gjøre sin borgerplikt. For hvem er vel bedre til å nå ungdommen enn en bransje som står i fare for opphøre å eksistere nettopp fordi den ikke klarer å

7 1

GUIDE

«

Liggende i baris på stuegulvet til narkomane Christer fortalte Per Sandberg at han ikke aner hvordan narkotikapolitikken egentlig bør føres.

nå ungdommen? Argumentene er kjente: Hvis du ikke stemmer «står du utenfor demokratiet» (hæ?) og «kan ikke klage» (det kan man åpenbart). «Det viktigste er ikke hva du stemmer» (det er selvsagt det eneste viktige) og nettopp «din stemme kan påvirke fremtiden» (det kan den ikke). Eller for å si det med Erik&Kriss, som Budstikka hyret som politiske kommentatorer i anledning kampanjen: Dersom ikke alle stemmer, kan det «fort bli veldig urettferdige valgresultater» (feil igjen, Jølsrud!). «Det viktigste er hva vi får til å rulle i sosiale medier», forklarte Aftenposten-redaktør Hilde Haugsgjerd. Og etter to uker med historisk omfattende bruk av spalteplass var resultatet klart: Litt over to tusen likes på facebook. Femtiåtte tusen færre enn Åndenes Makt.

KRFUS AVKLEDNING MOT AVKLEDNING KrfUs demonstrasjon mot kroppspress på Karl Johan, der ungdomspolitikere gikk lettkledde for å rette fokus mot at det er for mye lettkleddhet i dagens samfunn, må være ett av de aller mest desperate stuntene noensinne.

Sannsynligheten later nå til å være svært stor for at Knut Arild Hareide snart onanerer og g-punkt-fingrer seg selv på Stortinget for å rette fokus mot at onaniog g-punkt-fingring på Stortinget er galt.

6 1

BALLROM-DUELLEN OM ASYLBARNA Per Sandberg og Audun Lysbakken gravde seg ned i Redd Barnas ballbinge for å diskutere asylbarn. Det tok litt tid før debatten kom i gang: «Ta en blå», sa Sandberg før han kastet en blå ball på Lysbakken, som forsvarte seg med en rød – eller egentlig rosa, fortalte Dagbladet. Smakløst? Nei, dette er «habermasiansk diskursetikk på sitt beste», uttalte Nathan om påfunnet.

5 1

PRØV MITT LIV For å få minst mulig faktisk politisk (AKA gørrkjedelig) innhold i valgkampdekningen, stilte TV 2 opp med den tårevåte realityserien Prøv mitt liv, hvor vi fulgte seks profilerte politikere mens de bodde hjemme hos vanskeligstilte velgere. PR-rådgiverne kjempet sannsynligvis sin livs kamp med å få overtalt sine arbeidsgivere til å stille opp på denne gavepakken av en mulighet midt i valgkampen: En sosialhardpornografisk serie der triste skjebner er castet for at politikere skal kunne stå ved siden av dem og vise sin fabelaktige menneskelighet, samtidig som ytterligere stemmer kan sankes i vilt patosbefengte close up-intervjuer. Wow, Knut Storberget FORSTÅR at livet med en multihandikappet datter er tøft og krevende. Jøss, tenkte vi, og fikk en intens trang til å stemme Ap. Men Skei Grande var jo VELDIG snill mot barna på asylmottaket også, da? Per Sandberg gjorde også inntrykk, selvsagt: Liggende i baris på stuegulvet til narkomane Christer fortalte han at han ikke aner hvordan narkotikapolitikken egentlig bør føres. Et av valgkampens ærligste øyeblikk.

4 1

JONAS ALASKA PÅ DEBATTEN NRK avsluttet sin første partilederdebatt med å avbryte Liv Signe Navarsete for å la Jonas Alaska synge en spesialskrevet låt om hvordan han vil at bestefaren skal komme og redde ham fra «de gale rottene som sitter oppe hele natten» og skriver i kommentarfeltene på Internett.

Det mest usympatiske øyeblikket på norsk tv siden Victoria og Stian sendte Karoline ut fra Paradise i 2010.

3 1

NORSKE VERDIER I et desperat utslag av berettiget eksistensiell angst (AKA krampetrekning) bestemte SV seg for å vise at de har «glimt i øyet».

«La oss snakke om norske verdier!», lød det gøyale slagordet. «Fremskrittspartiet har forsøkt å ta monopol på å representere norske verdier», forklarte Audun Lysbakken. For å rette opp skjevheten og provosere høyresiden til verdidebatt, klinte SV til med særnorske fenomener som «demokrati», «felleskap» og «å tro på vitenskapelig metode». Og det stoppet ikke der: Vi fikk se partilederen avfotografert i L97stil med både bunad OG kebab – milde multikulti!

– OG en tilfeldig mørkhudet lokalpolitiker surret inn i bunad under teksten «Per Sandberg kom og få en innvandrerklem». «Jeg tror folk synes det er bra at politikere ikke tar seg selv for høytidelig», sa Lysbakken selvhøytidelig, og fikk smake sin egen medisin da Per Sandberg tok utfordringen på strak arm og sendte VG et bilde av seg selv iført imamdrakt, omkranset av kjærlige innvandrere og med nevene fulle av kebab. FrP – SV: 1-0.

2 1

TV2S VALGSTUDIO Kanskje det mest sirkusaktige av alle politiske programmer som har gått på norsk TV noensinne. Sendingene, som med sine knappe tjue minutter er altfor korte i utgangspunktet, blir fylt opp til det langt over sprekkeferdige.

Studioet er en speedfreak av en fornøyelsespark hvor man blir slengt frem og tilbake mellom rom i ekstrem hastighet, SMACK inn i duell mellom Erna og Jens, POOOW inn til ekspertene Jan-Erik Larsen, Tor Mikkel Wara og Kristin Clemet som knapt får sagt et ord før … AYYYAKK ut til den helsprøe realityserien Valgcamp der Per Sandberg står og snekrer

1 1

mens en uprofilert Ap-dame vasker underlivet i havet, TOPPHHH hjem til Audun Lysbakken der SV liksom har krisemøte, KAPANG der står en fyr midt i Akerselva og snakker om arkaiske forskjeller mellom øst- og vestkanten i Oslo, og VIPS Arild Riise snakker om instagram mens han smiler oppgitt vel vitende om at de ikke fikk til noe konstruktivt denne dagen heller. Alt foregår i et så høyt tempo at politikerne er nødt til å skrike i munnen på hverandre for i det hele tatt få å kommet med ett eneste argument før seerne får Heikki Holmås skytende med pil-og-bue på en plastulv slengt i fjeset.

GODT VALG!

BOBLERE: Hey Girl Audun Lysbakken, Erna Solberg på Moods Of Norway-visning, insta-valgkampen, at Hallgeir Langeland fremdeles er i live, at 61% IKKE vet hvem Audun Lysbakken er, at DBs John Olav Egeland gikk så tom for ord at han skrev at det er «vennlighet i dådyrøynene» til Knut Arild Hareide, Matrix-brillene til Jens, Gunnar Aamodt (listetoppen for Kristent Samlingsparti i Østfold) sitt NRK-intervju, Anette «Det blir vanskeligere å komme ut av skapet i en Høyre-regjering!» Trettebergstuen, Kjell Elvis som De Kristne-politiker.

9/2013

21

DIALOGMØTE

NATT&DAG samlet landets meningselite til dialogmøte på Tjuvholmen. Her er referatet.

TEKST REDAKSJONEN

dårlig menneskesyn og hater innvandrere.

DAGBLADET 13. AUGUST 2013

OSLO, 21. AUGUST 2013: En broket forsamling journalister, politikere og kjendiser snakker i munnen på hverandre i den kitsch-tunge foajeen på kunst- og designhotellet The Thief.

I forkant har NATT&DAG tapetsert bybildet med ark med avrivbar kontaktinformasjon og teksten: «Sliter DU i deliberative demokratidiskusjoner?».

Oppmøtet er formidabelt. Med unntak av et par-tre kommentatorer i pappaperm, er hele Norges makt- og meningselite på plass.

Hei, og velkommen til NATT&DAGs samtaleterapi for synsere. Dagens tema er bedrag. Hva er det største bedraget i Norge?

6

1

Ja, ordet går til den poutende marxisten på første rad.

Han sukker fornøyd.

1 6

Hold kjeft, Per. Ingen vil kneble deg.

6

Ja, Hanna Marcussen fra Miljøpartiet?

Hanna Marcussen: Alt reduseres til blokkpolitikk! Du er enten rød eller blå. Men hvis det er en fremtid, vil den være grønn.

NRK 13. AUGUST 2013

Du er en av landets mest kjente politikere, nestleder for et av landets største partier. Alle er enige i at det er viktig at du deltar i debatten.

Christian Tybring-Gjedde: For mange innvandrere fører til boligpress i Oslo!

NRK 10. AUGUST 2013

SSB: Høh?

Nikolai Astrup: Det er forskjell på en analfabet fra Somalia og en ingeniør fra Spania.

DAGBLADET 15. JULI 2013

Per Sandberg løfter en mørkhudet ungdomspolitiker foran seg som et skjold.

6 1

Nå er vi inne på noe! Er det sånn at skillelinjene i norsk politikk bare er bedrag?

Er forskjellene mellom Jens og Erna bare marginale økonomiske teknikaliteter som betyr nada sammenlignet med spørsmålene de begge tier om?

Sigbjørn Johnsen: Neida! Ta for eksempel formueskatten: Det blir vanskelig å fjerne den uten å gjøre de rikeste til nullskatteytere. Det er jeg imot!

DAGENS NÆRINGSLIV 20. AUGUST 2013

Audun Lysbakken: Det store bedraget er at vi ignorerer klimakatastrofen! Det er en stor skam hvis vi i Norge skal holde en valgkamp uten å nevne det viktigste spørsmålet i vår tid!

6

Stille! Dette er jo bare sjablonger.

Kanskje representantene fra media kan bidra med litt dybde i debatten.

VG 15. AUGUST 2013

1 6

Morgenbladet rekker opp hånden.

Erna Solberg forlater lokalet. Petter Stordalen firer seg ned fra en vinsj i taket.

Ja, VG?

BERGENS TIDENDE 12. AUGUST 2013

Trygve Slagsvold Veum: Ja! Vi må huske hva som er viktig: En brunost som i dag koster 22 kroner, vil koste 24 kroner hvis Høyre får styre landet.

NTB 12. AUGUST 2013

Uroligheter ved Aftenposten-bordet stjeler oppmerksomheten. Debattredaktør Knut Olav Åmås fniser og klarer ikke å sitte stille.

6

Ja, Åmås?

Knut Olav Åmås: Ehm, dehehe var ingenting.

1

Er du sikker på det, Knut Olav? Du ser mistenkelig høy og ustø ut i den frakken der.

Knut Olav Åmås: Ingenting å se he …

Frakken glir opp og avslører at Åmås sitter på skuldrene til Fjordman.

6 1

Herregud, Knut Olav!

Selv til deg å være er dette et rekordpatetisk forsøk på bringe høyreekstreme inn i varmen.

Åmås: Det er sånn ytringsfrihet ser ut i praksis!

I forsøket på å klatre ned fra Fjordman, har han nå havnet opp-ned i en slags stående 69.

Eivind Trædal: Ooooog DER klarte vi å pjatte bort klimaet.

TWITTER 12. AUGUST 2013

SVs Snorre Valen, som tilfeldigvis står med gaffateip og strips i hendene, går straks i gang med å kneble Fjordman, som allerede er anholdt av Anne Holt. Per Sandberg kommer subbende over gulvet med hendene hengende foran seg som en nylig dømt kriminell.

Per Sandberg: Ja, da skal dere vel kneble meg også, jeg som jo faktisk sier det jeg mener og står for det. Journalister og politiske motstandere har holdt på i mer enn 30 år å påstå at Fremskrittspartiet er fremmedfiendtlige, har 22

9/2013

Og VI er imot den jævla Snusmumrikken-hatten din.

VG: Ane Dahl Torp gleder seg sinnssykt til å ta på kroppen til Aksel!

Greit, Morgenbladet. Men nåde dere om dette handler om hvorfor Jon Elster ikke er invitert i bursdagen til Rune Slagstad.

Men er det virkelig sånn at de rikeste vil bli nullskatteytere, Erna?

Æh! Formue-beskatt den mannen!

1

1

Morgenbladet: Ok, det var ingenting.

Stordalen: WHOOP WHOOP! Er det noen cowboy-pimper og indianer-hoes her?!

1

Kaller dere dette samfunnsdebatt!?

Det er jo bare rot!

Salen faller til ro. Gudmund Hernes kniper igjen øynene, holder seg for ørene og laller videre om Reform 94s fortreffelighet. Kristin Clemet svarer tilsvarende høyrøstet at kunnskapsløftet er den mest forskningsbaserte reformen noensinne CLEMET.BLOGG.NO 13. AUGUST 2013. (Det vil si: Hun har hvisket dette uavbrutt de siste åtte årene, men hever nå stemmen).

Instrumentet på veggen som måler debattens underholdningsverdi viser nå en norgeshistorisk bunnotering. Det lykkes å bestikke begge med iPader de kan tweete forskningsartikler fra.

1 6

Zzzz

6

1

Kjapp deg, Madcon går på om ti!

Eivind Trædal: Formueskatt er en tullesak.

Hvor i helvete er klimasaken?

TWITTER 12. AUGUST 2013

Fabian Stang: Hehe, er det dette som er alvorsgenerasjonen?

Han smiler tåpelig mens han umotivert drar frem lommeboken og gir sidemann Christian Ringnes tusen kroner.

Erling Fossen: Jeg vedder en sjampis i Cannes på at pappapermen uansett ikke vil bli avskaffet.

TWITTER 2. AUGUST 2013

Våkn opp! Og tilbake til saken: Det er vel mange her som mener at de rødgrønne har vridd seg unna klimaproblemet i åtte år nå? Vil en borgerlig regjering gjøre noe annerledes?

«

Nei. Cowboy og indianer/pimp n’ hoe-festen blir – som hver tirsdag – avviklet på takterrassen. Investér i en plantegning av eget hotell a, skrulla!

1

Deal!

6

Vi må videre. Ja, dere med bunad i hjørnet der?

Lysbakken: Byturen er ikke den samme uten mangfold! NORSKEVERDIER.ORG. Det største bedraget i samfunnet er at et av landets største partier får folk til å tro at det ikke er mulig å kombinere kebab og bunad!

Olivia Salles: Etter åtte år med SV i regjering finner jeg fortsatt ikke sharia-paragrafen!

NORSKEVERDIER.ORG

Snorre Valen: Hvor blir det av snikislamiseringen, Siv?!

NORSKEVERDIER.ORG

En overivrig Heikki Holmås former ordene «tre, to, én» med leppene.

Hele SV-bordet: PER SANDBERG, KOM Å FÅ EN INNVANDRERKLEM!!

NORSKEVERDIER.ORG

Dette er imidlertid ikke første gang Sandberg er i debatt med SV. Iført imamdrakt stikker han smilende hodet opp fra en hurtig sammenrasket haug innvandrere.

Sandberg: Gratis kebab til alle! On me!

Jeg kan dessverre ikke spise selv, jeg bor 50 meter fra Bislett Kebab og har i perioder forspist meg så kraftig på det at det er helt slutt.

Dessverre.

VG 30 JULI 2013

En mann med løsbart og servitørkostyme entrer lokalet. Ingen, ikke engang den blinde senterpartipolitikeren Per Inge Bjerknes, unnlater å få med seg at vedkommende er Jens Stoltenberg. Han begynner å dele ut kebab til forsamlingen.

Grete Knutsen: Hei, Jens! Jens!

Under barten blir ansiktet til Stoltenberg sjarmerende naivt. Så søler han dressing over hele joggebuksa til Jan Bøhler.

Grete Knutsen: Du er unnvikende, Jens!

BASKETAK 2013

Thorbjørn Berntsen: Hold kjeft, Grete!

VG 13. AUGUST 2013

1

Nå må du slutte å gjemme deg, Jens!

Jens Stoltenberg: Håhå, avslørt! Det er jeg som er «grande papa» i Norge!

«TAXI-JENS» YOUTUBE 11. AUGUST

Jonas Alaska entrer rommet til voldsom og ukritisk jubel fra samtlige debattanter.

1

Men i faen! Ha deg vekk! GÅ!

NRK: Han er med oss!

Alle protester drukner i unison trampeklapp. Løpende ut døren hører NATT&DAGs referent en strøm intetsigende ord fremført unødvendig raskt med irriterende stemmer.

Alt ved det vante, med andre ord.

Iført imamdrakt stikker Per Sandberg smilende hodet opp fra en hurtig sammenrasket haug innvandrere.

DIALOGMØTE

«

Jens Stoltenberg: Håhå, avslørt!

Det er jeg som er «grande papa» i Norge!

9/2013

23

michael mcintyre russel howard kevin bridges

ALUNAGEORGE Parkteatret 4. november John olav nilsen & GJenGen

shappi korshandi fredrik lindstrรถm danny bhoy

RockefelleR 8. novembeR

for fullt program og mer informasjon sjekk www.theoslocomedyfestival.com

RoCkEFELLER FREDAG 25.oktobER

Folketeateret 22.10

Hvordan kan et av verdens rikeste og fredeligste land ha nesten like undertrykkende normer som Pakistan?

TEKST ANDREAS FALKENBERG FOTO CHRISTIAN BELGAUX SOSIALE NORMER ER uskrevne regler for korrekt oppførsel. En undersøkelse som ble publisert i tidsskriftet Science i 2011, Differences Between Tight and Loose Cultures: A 33-Nation Study viser at de sosiale normene som styrer det norske samfunnet er blant verdens aller strengeste. Andre land med tilsvarende dogmatiske normer er India, Malaysia og Pakistan – land som Norge ikke akkurat er vant til å sammenligne seg med.

Ifølge forskningen blir borgerne i disse samfunnene utsatt for den strengeste sanksjoneringen og sosiale stigmatiseringen dersom de skulle finne på å bryte landets rigide («tight») normer.

1

For å unngå stigmatisering blir individenes psykologiske prosesser derfor, «på en naturlig måte» skriver forskerne, det vil si instinktivt, samstemt med det kulturelle systemets krav til opptreden i ulike situasjoner. Det viser seg i alt fra streng håndhevelse av korrekt oppførsel i banale hverdagssituasjoner, som at det i normrigide land som Norge er «helt uhørt» å flørte i en begravelse, til at innbyggerne aldri utfordrer landets institusjoner med eksempelvis demonstrasjon, boikott eller streik.

INDIVIDER I NORMRIGIDE land opplever at deres atferdsmessige alternativer er begrensede, at deres handlinger er gjenstand for vurdering, samt at det er potensiell straff knyttet til disse vurderingene. Enkeltpersoner i land med rigide normer vil derfor ha sosialpsykologiske self-guides (retningslinjer for selvrepresentasjon)

fokusert på forebygging. De vil være mer forsiktige (opptatt av å unngå feil), pliktoppfyllende (opptatt av å oppføre seg riktig), ha høy grad av impulskontroll og et sterkt behov for struktur. All annerledeshet, alle radikale forskjeller, oppleves i denne selvrepresentasjonen som benektelse av det som er likt. Det som ikke er normen er a-normalt. Utsynet på verden snevres inn.

At Norge ender nesten på topp i denne rangeringen er mildt sagt snodig.

På papiret fremstår nemlig alt ved normrigide land som negativt. Opphavet til strenge normer er ifølge studien en form for krise. En økologisk eller menneskeskapt sosial trussel øker behovet for strenge normer og straff av avvikende atferd for å sikre sosial orden.

Normrigide nasjoner er ofte autokratier (all makt samlet på én hånd) som undertrykker dissens. De praktiserer ofte dødsstraff.

«

De har sjelden fri presse og er for det meste tungt religiøse, noe som forsterker tilslutningen til moralske konvensjoner og regler. I normrigide land er det også mer luftforurensing, samt mindre tilgang på rent vann og kommunikasjonsteknologi. Altså ikke helt treffende for Norge.

Når de sosiale normene i et av verdens beste samfunn er nesten like dominante som i Pakistan (159. plass på årets pressefrihetsindeks, blant mye annet grums) står vi ovenfor et paradoks.

Og når vi umiddelbart føler at dette «umulig kan stemme!», er det grunn til å tenke at det nettopp er de nevnte normene som virker i oss. Husk at det ikke er noe i veien for å tenke at de norske normene er «snille», mens de pakistanske er «slemme».

Undersøkelsen sier ingenting om normenes innhold, de er bare tilsvarende dogmatiske.

Norge er et eksperiment. Et særtilfelle.

9/2013

25

FUNNENE AVSLØRER Norge som et unikum.

Det er jo noe vi uansett liker å tenke og her får vi det altså bevist. Men mer presist så er Norge et eksperiment. Et særtilfelle. Uansett hvor fremragende, så er det et tiltak med uvisst resultat, siden det ikke kan sammenlignes med noe annet. I et eksperiment er det helt uventede et mulig utfall. Eksperimenter kan også gå galt.

Det at undersøkelsen er den første av sitt slag kan brukes som en innvending mot funnene og metodologien, selv om Science er et respektert tidsskrift. Men like mye kan man tenke, som forskerne også skriver, at studiet av normer er en hittil ukjent måte å forstå makt og undertrykkelse på. Det vil si, å tenke makt og undertrykkelse via normer er på ingen måte nytt. Den franske filosofen Michel Foucaults kanskje mest innflytelsesrike verk, Overvåkning og straff (1975), handler nettopp om den historiske overgangen fra samfunn der Loven hersker og holder styr, til samfunnsformer der normene rår.

Science-undersøkelsen er det første vitenskapelige arbeidet som legger håndfast empiri til grunn for slike teoretiske spekulasjoner.

Der Loven etablerer tydelige distinksjoner mellom rett og galt, og ekskluderer, i så forstand definerer negativt, det som er utenfor loven (det ligger i ordet: Out-laws), må normenes virkemåte forstås diametralt

annerledes. Normene eksisterer kun hvis de oppfyller oppgavene sine med hensyn til det kulturelle systemets krav. De finnes bare om de positivt fungerer.

Med normer går vi fra en makt som dømmer, forviser og utstøter, til en positiv makt som konstruerer, produserer og inkluderer. Borgernes psykologiske prosesser harmonerer med normene fordi normene er den allmenne ekvivalens. Det er behagelig å leve innenfor det normene tillater, men man lever på deres nåde. Normene fungerer som eksistensielle proteser.

I NORGE OG PAKISTAN er denne makten unormalt mektig. I tilfellet Pakistan er normene så strenge fordi de springer ut av en nødvendighet: menneskelig overlevelse. Å slippe fra noe med livet i behold er et så altoverskyggende psykologisk mål, at de sosiale normene som oppstår for å støtte opp om denne etterstrebelsen, blir tilsvarende dominerende. Slik forklarer forskerne rigide normer.

I tilfellet Norge er normene nesten like dominante som de pakistanske. Men målet er jo noe helt annet enn at borgerne skal slippe fra de daglige sysler i live. Allikevel har dette endepunktet som vi strever etter, en like kommanderende tiltrekningskraft i vårt samfunn som liv og død har i en av verdens fallerte stater.

Kanskje det er grunn til å tenke at det norske målet i så forstand er det stikk mot-

«

Når vi umiddelbart føler at dette «umulig kan stemme!» er det nettopp normene som virker i oss. satte av overlevelse, forstått som noe veldig kroppslig og konkret. Gud oppfattes gjerne som utenfor eller «over» den sansbare verden, men de fleste av oss har vel sluttet å tro på et overmenneskelig vesen.

Derimot er det fristende å spørre seg om vi noen gang har tenkt over hva det vil si å «perfeksjonere» et samfunn? Ideen om det perfekte innehar nok, som få andre, den samme tiltrekningskraften som «primitiv» overlevelse.

DET HAR BLITT skrevet påfallende lite om hvorfor en av verdenshistoriens mest ekstreme musikkformer oppstod i Norge.

Og når vi bruker ordet «ekstrem» om black metal, så mener vi ekstremt nihilistisk, hvis nihilisme forstås som negering av moral og normer. Den amerikanske dokumentaren om den norske black metal-scenen, Until the Light Takes Us, satte seg fore å besvare dette spørsmålet: Hvorfor akkurat i Norge? «Between interviews, it illustrates the Norwegian context – cold and dark, liberal but ultra-conformist», skrev New York Times-journalist Mike Hale i sin anmeldelse. Det kan være at

han har rett, og at det er en sammenheng mellom det ene ytterpunktet, spesielt undertrykkende normer, og det andre, ekstremt nihilistisk opposisjon.

Vi kunne enkelt sagt at så dominante normer gjør oss blinde. Det ville vært helt i tråd med undersøkelsens funn. Sånn sett kunne man kanskje forutsett Morgenbladets forside om at 22. juli-forskningen har feilet. Det kan også forklare hvorfor nettopp Science-undersøkelsen ble forbigått i stillhet. I et så tungt normstyrt land som Norge jobber til enhver tid massive krefter, i alle samfunnslag, med å normalisere situasjonen. Finjustering av maskineriet (perfeksjonere politiet, perfeksjonere byråkratiet osv.) er ikke kompatibelt med det å forstå.

Mer presist kan det være fristende å tenke at de abstrakte normene har en høyst reell innvirkning på det vi ser og føler. De regulerer det som trer frem for oss mens vi vandrer rundt i den norske kontekst. Og i enhver avdekking ligger det like mye en tildekking. Alt er ikke gitt i det gitte. Kanskje normene først og fremst regulerer det vi ikke ser.

OM STUDIEN: Differences Between Tight and Loose Cultures: A 33-Nation Study // Omfattende internasjonal studie publisert den 27. mai 2011 i tidsskriftet Science (vol. 332). Viser at Norge er blant landene som har mest rigide («tight») sosiale normer. Andre land er Pakistan, Malaysia, India, Singapore og Sør-Korea. Dette innebærer at nordmenn lettere sanksjonerer avvikende atferd enn for eksempel nederlendere, brasilianere eller amerikanere.

For å måle kulturell fasthet versus løshet, ble 6800 respondenter i 33 land bedt om å svare på en rekke spørsmål om sosiale normer i egen kultur. Svarene ble så sammenholdt med sekundære kilder for historiske, naturlige, sosiale og institusjonelle forhold og kulturelle verdier.

26

9/2013

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Verden vil bedras. Av Instagram.

AV BJØRNAR BERGEM ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM Hvorfor bruker folk Instagram? Når vi har spurt folk direkte, har svarene vært enten banale eller uforståelige. «Man må jo følge med» og «det er morsomt å se på bilder». For å bekrefte våre verste mistanker, måtte vi i stedet ty til noen fiktive intervjuer.

1

ÅSHILD (48) Ivrig på Instagram.

– Jeg fikk vite om Instagram i fjor høst av en av elevene mine. Siden da har jeg vært helt hekta. Alltid på jakt etter de små glimtene i hverdagen som er usynlig for det vanlige øyet. For det meste tar jeg bilder av folk jeg treffer på gata. Det kalles for «street photography». På en vanlig dag knipser jeg taxisjåfører og anleggsarbeidere og forretningsmenn, piker i kjole og tiggere som smiler bredt, alt mulig rart. Jeg tar gjerne bilder av middagen min også, men da skal komposisjonen være perfekt. Fotografiet jeg er mest fornøyd med hittil er et sort-hvitt av en korridor der jeg leker med lys og perspektiv. De amerikanske følgerne mine skrev at det var «sublime».

Instagram har vært sunt for meg. Når jeg 28

9/2013

utvikler meg kunstnerisk, kjenner jeg at både kropp og hode går inn i en foryngelsesprosess.

Jeg er like trang nå som da jeg var seksten år.

Jeg elsker barna mine over alt på jord, men de har vært en kjetting rundt anklene mine.

Nå som alle har flyttet ut av huset kan jeg endelig bruke tid på behovene mine i stedet for å dulle og dille med klesvask og oppvask og leksehjelp. Kan du tenke deg hvor deilig det føles? Jeg har så mye energi at jeg knapt trenger å sove om nettene. Jeg er fremdeles en formingslærer på ungdomsskolen, men nå vet iallfall verden om meg.

TOM ARILD (25) Spøkelse på Twitter og attpåklatt på Instagram.

– Å se bilder av vennene mine gir meg en følelse av fellesskap. Jeg får innblikk i alle de trivielle detaljene, hvem de spiser middag med, hvor turen går for kvelden, om de skåler med noen nye fjes … Jeg får en vag fornemmelse av å være tilstede selv. Uten bildene er jeg utestengt. Selvfølgelig vet jeg at det hele er en illusjon, men det er en illusjon jeg ønsker å abonnere på. Først og fremst er sosiale medier bare en distraksjon. Hvit støy som durer over tanker jeg ikke vil tenke. En tidtrøyte og et sort

hull. En vampyr som suger ut det næringsrike blodet mitt, blodet jeg trenger for å bygge noe meningsfullt. Jeg kaster bort tiden min på å klø et myggstikk, og jeg klør på det samme myggstikket hver eneste dag, enda jeg vet så inderlig godt at dagene skritter nærmere forråtnelsen og til slutt den evige anonymitet.

meg. Hvis andre utviser samme oppførsel, blir jeg irritert og klager høylytt. Av og til plager det meg at det er faux pas å formidle intime øyeblikk. Da jeg var i Barcelona i påsken, pløyde jeg ei sykt fin dame på hotellrommet.

Jeg så speilbildet mitt og tenkte: «gid om jeg kunne ha lagt ut dette på Insta».

EDGAR (28) Storforbruker av Twitter, Instagram og Vine. Går igjennom perioder med deaktivert Facebook-profil.

– Jeg vet at jeg er smartere, mer driftig og fremfor alt mer interessant enn nær sagt alle jeg har håndhilst på. Å ha mange følgere i sosiale medier er min måte å bevise det på – ikke overfor meg selv, men for alle kakerlakkene som snakker dritt om meg. Jeg har flere følgere på Vine enn noen andre i Oslo, tror jeg.

Min Twitter-karriere har vært en døråpner til media. Nå står jeg foran døra og bestemmer hvem som skal få slippe inn. Jeg løfter sjelden opp blikket fra Iphonen når folk snakker til

KAROLINE (20) Vandrende død. Dokumenterer tomheten gjennom alle kanaler.

– Hvis jeg har lagt ut et nytt bilde på Instagram, føler jeg meg rastløs frem til det har fått en akseptabel mengde «likes». Folk sier at det handler om et bekreftelsesbehov, men det stemmer ikke helt. Et bekreftelsesbehov insinuerer autonomi, og det har jeg ikke. Jeg er en slave. Jeg lever utelukkende for å tilfredsstille forventningene til mennesker jeg beundrer. Min anoreksi er for deres synder. I går kveld knelte jeg på dusjgulvet og lot typen min urinere på brystene og ansiktet mitt. Han ba meg drikke det.

Jeg åpnet munnen såvidt. Det smakte ikke så ille.

«

Sosiale medier er først og fremst en distraksjon. Hvit støy som durer over tanker jeg ikke vil tenke.

www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile

EN KONSERT PÅ TRONDHEIM KAMMERMUSIKKFESTIVAL KAN VENNEGJENGEN SNAKKER OM LENGE. SJEKK PROGRAMME VELG MELLOM 30 KONSERTER SOM OVERRASKER OG UTFO

PROGRAM OG BILLETTER // KAMFEST.NO

N BLI KVELDEN ET OG ORDRER.

23. – 29.

SEPTEMBER 2013

Mer enn

150

langfilmer og mange korte på dager

8

23.-30. OKTOBER BILLETTSALGET STARTER DEN 10. OKTOBER PÅ BERGEN KINO

Følg med på våre nettsider www.biff.no

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

«

En medtsåmmårnatts drøm.

- INTERVJU MED REGISSØR ØYVIND BRANDZÆG, S.

«

- NATT&DAG GA UTLEIEREN EN SJANSE TIL Å KLE AV SEG ULVEKLÆRNE, S.

Foto: Klaus Skrudland

«

BOLIG: «Jeg sover godt og har god samvittighet», sier Torstein Tran.

48

38

Kunst: Ny kunsthall i Dronningens gate.

- LES MER PÅ SIDE

43

MÅNEDENS FOTO

9/2013

33

UTELIV MÅNEDENS BAR: ANTIKVARIATET Antikvariatet er intet annet enn en koselig liten kneipe midt i Bakklandets fineste brosteinslagte idyll, rett ved Lykkens Portal, eller Gamle Bybro om du vil. Navnet kommer av at plassen tidligere har vært et ærverdig antikvariat, noe dagens innehavere har valgt å spille videre på. Utenfor finnes en ypperlig uteservering, hvor det ordnes med varmelamper og pledd til alle som skulle ønske, så her skulle det være kosestemning utover hele september. Inne finner du et lite utvalg hjemmelaget trøndermat og andre kortreiste varer. Ved større pågang har Antikvariatet en bokbar lengre inn i lokalet, hvor vegger er dekket med gamle bøker som gjerne er til salgs. Her foregår også mange av konsertene og arrangementene baren byr på. Hver eneste søndag inviterer antikvariatet til ettermiddagskonsert klokken 15.00, og mer titt enn ofte får du konserter, teater, boklanseringer og annen kultur servert på andre dager. Programmet er ikke nødvendigvis det enkleste å få fatt på da bookinger kan virke litt spontane, så en jevn tur innom Antikvariatets facebook-gruppe kan anbefales om du vil følge med på moroa.

Mer info på: www.facebook.com/antikvarene

Mellom Bakklandet og Solsiden, mellom mur og gammel industri, mellom der du var og dit du skal, der finner du byens bortgjemte perle

- Café Løkka.-

TIL STUDENTENE HAR VI

OG E KK RI D PÅ R SE I PR T N E D U ST 10% PÅ ALLE BURGERE :)

KONSERT: ÅRABROT + HERMANSEN/JÄRMYR/FRØNES Onsdag 11. september // Brukbar/Supa Haugesundsbandet Årabrot er ute med en ny skive, og dette må selvfølgelig feires med konsert på Supa den skjebnesvangre datoen 11. september. Denne skiva har store sko å fylle, da de tidligere har vært nominert til Spellemannpris, og den forrige skiva «Solar Anus» vant nevnte pris i sjangeren Metall. I tillegg fikk skiva internasjonal hyllest av både NME og Mojo, så her har bandet mye å bevise. Vi kan forvente oss hardtslående metall, støypregede instrumentaler blandet med punk av den råere typen, så kjenn din besøkelsestid. I tillegg spiller trioen Hermansen/Järmyr/Frønes opp til rock, blues, jazz og punkattityde som oppvarming, så her får alle rockehoder litt å bryne seg på. Funfact: Årabrot er navnet på en lokal søppelfylling i Haugesund.

DØR: 21 // ID:20 // CC:150 // www.brukbar.no

1 1

DEATH BY UNGA BUNGA Fredag 13. september Klubben/Studentersamfundet For den overtroiske er dette dagen å holde seg hjemme under dyna og ikke gjøre skumlere ting enn å se på gullrekka. For alle andre er det på tide å sjekke ut litt deilig 50- og 60-talls garasjerock rett fra Moss, via Øyafestivalen og nå altså på Samfundet. Death by Unga Bunga har blitt bejublet for sine energiske liveshows og utgivelser, og har denne gangen et splitter nytt album, «You’re an Animal», i sekken, som vi garantert får høre

2 1

en og annen smakebit fra, da denne faktisk har release denne samme dagen. Finn fram retro-attiren og hyll fordums garasjerock med likesinnede.

AUGUST BURNS RED + KILLTEK + THE HATE COLONY Tirsdag 17. september Verkstedhallen Midt i septemberhøsten gjester et av USAs desidert største metalcoreband Trondheim, og dette bør på ingen måte gå upåaktet hen, da dette er eneste opptreden i

3 1

Norge i løpet av året. Bandet er klare med den nye skiva «Rescue and Restore» og har lagt ut på turné for anledningen. Med tidligere utgivelser har de havnet på #11 på Billboardlista i USA og blitt kåret til #1 på US Hard Rock lista, så her skorter det ikke på forventninger. I tillegg kommer de lokale heltene i The Hate Colony og Killtek for å myke opp trommehinnene, før det virkelig braker løs med det som kan bli en av tidenes metalkonserter her i byen.

DØR: 20.00 CC: 245,- VIA BILLETTSERVICE www.verkstedhallen.no

SATYRICON Onsdag 18. september Byscenen De er Norges kanskje aller største musikalske eksport. De har blitt skamrost av kritikere, brutt barrierer og vunnet utallige priser gjennom 22 fantastiske år. 9. september slipper Satyricon sitt nye album. Ikke bare har de satt norsk metall grundig på kartet, de har også vært store inspiratorer for å lære norsk blant utenlandske entusiaster. Fem år er gått siden forrige utgivelse «Age of Nero» som, vel fortjent, mottok gode kritikker. Albumet var en mektig og potent affære, spilt inn i det samme studioet Metallica brukte til Death Magnetic. Nå er de klare med mer fyrverkeri, som etter rapportene lover å bli enda bedre.

DØR: 21.00 // CC: 310,www.byscenen.no

4 1

Åpningstider Café Løkka: Mandag til lørdag 11:00 - 01:00 Søndag 13:00 - 24:00

Café Løkka, Dokkgata 8, 7014 Trondheim Telefon: 40 00 09 74 Epost: post@cafelokka.no 34

9/2013

UTELIV KLUBB:

september 3/9 improschmimpro

4/9 ella guru

6/9 spidergawd 7/9 rub-a-dub 8/9 dJ modern loathers

10/9 tomas Järmyr / eldbJørg raknes duo + ole mofJell / petter kraft duo 11/9 sivert ericson 9/9 mandagsgrillen

13/9 Johndoe 14/9 Johndoe 14/9 hay

18/9 crazy little party girls 15/9

BAKKLANDET DUBCORE PRES: DISTRICT (UK / CHESTPLATE RECORDS) Lørdag 14. september // Brukbar/Supa District har virkelig fått luft under vingene de siste 18 månedene og har etablert seg som en av de ledende produsentene innen den ekte basskranglende dubstepscenen i England. Med tett samarbeid med kumpanene Sleeper og Dj Distance, har de vært regelmessige innslag i renommerte Chestplate Records live- og radiosett. Når han nå kommer for å gjeste Supa denne lørdagen, kan det loves skjellettrystende og dansbar dubstep som bare engelskmenn klarer å koke sammen. Som oppvarming kommer Trondheims egenproduserte Bakklandet Dubcore for å spille sin skamløse signaturmiks av rock, dubstep, bass og drum’n’bass. Visuelle godbiter har vi blitt lovet også.

FRI INNGANG FØR 23 // www.brukbar.no

1 1

LEMAITRE + RYTMEKLUBBEN Fredag 20. september Blæst Ketil Jansen og Ulrik Denizou Lund fra Oslo har laga musikk sammen siden 2010, under navnet Lemaitre. På kort tid har de opplevd stor interesse både her hjemme og internasjonalt.

Med EP-ene i Relativity-serien har de mottatt godord fra presse og musikkbransje. De har vært A-lista på P3, solgt ut en mengde konserter og vist at de leverer en solid livepakke. Selv har de beskrevet musikken som «raging disco beats, mixed with soft synthphrases and gripping melodies». Samtidig innrømmer de å ha blitt inspirert av navn som Röyksopp, Justice og Daft Punk. Med andre ord vil de på Blæst gi deg mulighet til å riste løs med glede til ny norsk kvalitetselektronika. Oppvarmerne i produsent- og musikerkollektivet Rytmeklubben kommer for å bevise at å spille elektronisk musikk live er alt annet enn musikk på boks. Dette blir live klubbing med andre ord.

For mer info som dør og CC, sjekk ut www.blaest.no

2 1

dJ

tomas

Järmyr

20/9 lemÂitre +rytmeklubben 21/9 cloudbusting 22/9 dJ hans uhre

24/9 daniel formo solo + ola dJupvik solo 25/9 Juicer 23/9 mandagsgrillen

27/9 soup

28/9 standing on the verge of getting it on 29/9 dJ olav wiiburg u tfy l l e n d e i n fo rm a sj o n , o p p dat e rt pr og ra m o g fo rh å n d ssa lg av bi lle tt e r p å b la e st. n o

9/2013

35

BYTIPS

BASTARD: TRONDHEIM INTERNASJONALE SCENEKUNSTFESTIVAL 9. til 14. september Verkstedhallen For tolvte gang inviteres det til Bastard i Trondheim, og nytt av året er at festivalen er slått sammen med «Den Unge Garde», som er scenekunstfestival for barn.

Programmet burde altså dekke noe for en hver alder. Sjekk ut programmet på hjemmesida. www.verkstedhallen.no

1 1

IMPROTEATER Hver torsdag på Antikvariatet Hver eneste torsdag klokken 20.00 byr Antikvarene opp til improvisert humor med Trondheim fremste improvisatorer. Her loves absurditeter og uforutsigbar komedie av ypperste sort. Sjekk www.facebook.com/antikvarene for mer info, eller enda bedre, bare ta turen innom og prat med de hyggelige folka i baren.

2 1

KUNNSKAPSBYEN: THE SCIENCE COMEDY SUPERCOLLIDER 26. september Byscenen Dette er showet der sprudlende humor møter fascinerende vitenskap. Bli med på en komisk kveld – med sang og uhemmet nerdethet. Tema er vitenskap, forskning og forskere. Storbritannias morsomste forskere/ musikere i skjønn forening. Slipp din indre nerd ut av skapet. www.byscenen.no DØR: 18:30 CC: 115

3 1

UTELIV: TORSTEIN HØE

36

9/2013

Rabarbrateateret ønsker ikke å klusse for mye med «En midtsommernatts drøm».

Av respekt for Shakespeare.

TEKST ELINE BJERKAN FOTO RABARBRATEATERET DET RASLET I BUSKENE i en liten bakgård på Bakklandet i sommer. Oberon, Titania, alvene og atenerne, og ikke minst djevelen Puck, har lokket til seg utsolgte forestillinger i år igjen. Det var så mange triste tryner som ikke fikk billett til «En medtsåmmårnatts drøm» i fjor, at Rabarbrateateret så seg nødt til å sette opp stykket én gang til.

Men nå er det stopp. På ordentlig.

NATT&DAG møter regissør Øyvind Brandtzæg i hjemmet han deler med Madeleine Nilsen, en katt, en hund og to åtte uker gamle babyer.

– Rabarbrateateret startet med at vi var en gjeng som hadde lite å gjøre en sommer, sier han.

– Det var jeg, Espen Børø, Petter Winther, Kathrine Strugstad og Stian Hovland Pedersen. Espen hadde noen Tsjekhov-stykker som han hadde oversatt til trøndersk, så vi satte opp disse på Antikvariatet (det het Rabarbra på den tiden), skikkelig fort og gæli. Det endte opp med å bli en kjempesuksess! Folk strømmet til, det var åpenbart et veldig stort behov for noe mer mainstream friteater i byen, men med profesjonelle krefter.

1

Hva med «En medtsåmmårnatts drøm»?

– Det var Madeleine sin idé. Hun likte så godt manuset, som er oversatt til sparbudialekt av Hans-Magnus Ystgaard. Så fant vi jo den fine beliggenheten for stykket. Det er bakgården til Espen, eller, det er egentlig kommunen sin. Men den hagen hadde bare blitt brukt til én ting tidligere, til grillfester med Espen Børø. Den er så nedgrodd at vi aldri har sett lekeapparatene som er der.

Hvorfor er Shakespeare aktuelt i dag?

– Shakespeare er aktuelt fordi folk trenger underholdning, gode historier og gjenkjennbare situasjoner. Selv om verdenen i «En midtsommernatts drøm» er ganske pussig, hadde det ikke vært artig om det ikke var gjenkjennbart.

Hvis det er en politisk tanke bak, så er det vel noe med balansen i naturen.

Et miljøspørsmål, mener du?

– Det ligger langt bak, altså. Men samfunnet i stykket er i balanse, og styres av større krefter i naturen. Alvene er besjelingen av naturen. Dette med naturen som en bevisst aktør er en eldgammel overtro, men det er en overtro med en funksjon: Om du tror at skogen blir sint på deg hvis du hugger ned alle trærne, så hugger du de ikke ned. Noe sånt – men virkelig. Det viktigste er å fortelle gode, artige historier.

Hva mer handler stykket om?

– Det er jo en kjærlighetshistorie. Samtidig handler det om makt som blir avkledd; hertugen av Athen, Thesevs, tror han styrer og er sjef, men han er jo ikke helt det. Og så har du de unge atenerne som er så forelsket og tror de står over naturen og det meste. Så blir de avkledd. Akkurat det er nok veldig gjenkjennbart. Det er et fenomen som korresponderer og klinger veldig godt, særlig i komedie. Den eneste som ikke blir stående som en som har tatt feil her er Puck. Han er luringen som, selv om han faktisk tar mye feil, ikke blir avkledd.

Han kjører sitt eget løp.

Hva tilfører dere stykket?

– Ingen ting. Jeg tror dette er hva Shakespeare ville ha. Hvis vi tilfører noe nytt så er det i norsk spilletradisjon. I vår tradisjon er Shakespeare-komedier ganske lite artig, selv om det opprinnelig, på engelsk, er skrevet morsomt. Problemet er at det språket Shakespeare brukte er så langt unna vårt språk at vi ikke får med humoren i oversettelsen. Rabarbrateateret tilfører veldig mye humor. Det har mye med Ystgaards oversettelse å gjøre, det at den er så god og gjennomført. Han har ikke først og fremst fokusert på at oversettelsen nødvendigvis må være så poetisk eller vakker, men at den skal være folkelig og artig. Da blir det også automatisk vakkert og poetisk.

«

Hva tilfører dere Trondheim som kulturby?

– Jeg synes vi tilfører noe viktig, nemlig et teatertilbud som ikke har vært her før i det hele tatt. Det er snakk om en slags blanding av 70-talls vi-gjør-noe-sammen-og-deler-pengene-kultur, uten å ha store økonomiske ressurser i ryggen, og sommerteater. Dette er noe de har veldig mange andre steder i landet, også mindre plasser enn Trondheim. Det er i det hele tatt merkelig at vi ikke har hatt det her i byen før. I tillegg vil vi senke den høye terskelen mange har for å gå på teater. En del tror nok at de må dra innom Arne Rønning og kjøpe dress i samme slengen.

Dere vant Utawards i fjor?

– Haha, ja. Det var spesielt, vi har det jo med som en liten gimmick i forestillingen.

Vi synes det var litt kult, da, i og med at de to andre forestillingene som var nominert hadde budsjetter som sikkert var ti til tjue ganger så store som vårt. Da blir det artig å være underdog. Men dette er jo en popularitetskonkurranse, folk stemmer jo, og det er gøy.

Det er ikke sånn at vi tenker at vi er best. Men, vi føler oss jævlig privilegerte og det er deilig å være såpass ønsket. www.facebook.com/rabarbrateater

Hva vi tilfører stykket? Ingenting!

9/2013

37

38

9/2013

KUNST

Sex, død og bestialsk skjønnhet. Richie Culver er ikke redd for å være inderlig.

TEKST/FOTO ERIK SÆTER JØRGENSEN DEN BRITISKE KUNSTNEREN Richie Culver ankommer Norge med kroppen full av nordengelske erfaringer og et Google-søk proppa fullt av mote og kjendiser.

Kunstneren arbeider med de store følelsene – kjærlighet, livet og døden – og har på tross av sin korte karriere etablert seg som en it-fyr med flere anerkjente verk på cv-en. Er vi klare for runde to av the Young British Artist?

Herr Culver, på mange måter er du den perfekte posterboy for den neste generasjonen av unge britiske kunstnere. Du er fasjonabel, kredibel og direkte – og du har allerede laget en rekke inderlige og kraftfulle arbeider. Hva tror du det er med Din Britiske Opplevelse som treffer publikum så godt?

– Jeg har mistet mange mennesker, og tap informerer en stor del av arbeidet mitt.

Det har det alltid gjort, og det vil det nok alltid gjøre. Jeg beskriver arbeidene som sanger for vegger, og intensjonen min er at betrakteren skal føle de samme som de ville gjort om de lyttet til musikk, og det er en vanskelig prosess. Jeg forsøker å uttrykke smerten jeg føler i fotografier og malerier, jeg forsøker å være ærlig, og jeg tror ærligheten treffer folk, spesielt innen billedkunst.

Culver ble for alvor en snakkis da han nesten ut av ingenting ble vist på Tate Modern.

Med sånt på cv-en, bærer det gjerne rett inn i stallen til et innflytelsesrikt galleri. I stedet har Culver funnet inspirasjon i andre kreative bransjer, og funnet en alternativ vei videre.

Du har valgt en annen retning enn å studere på akademi for deretter å finne det rette galleriet. Hvordan er det å finne ditt eget utrykk og bygge en karriere samtidig som du ankommer kunstscenen fra utsiden?

– For en billedkunstner er det å ha et management en ny greie, men jeg opplever at det blir mer og mer vanlig, spesielt i London og i New York. Jeg har to managementselskaper som arbeider på mine vegne, nemlig P Artist Management i Storbritannia, som jeg arbeider tett med og som hjelper meg utvikle min egen praksis og å produsere arbeider; og PMM i USA, som også arbeider med kunstnere som Chris Levine og Charming

1

Baker. Jeg er fortsatt en ung kunstner og å bli representert av innflytelsesrike managementselskaper gir meg selvtillit, siden det betyr at jeg har noen som støtter og tror på meg.

Verket du først gjorde deg bemerket med bærer tittelen «Have You Ever Really Loved Anyone» og kombinerer et ikonisk bilde av Jesse Owens under OL i 1936 med din egen tekst. Jeg vet at du har jobbet mye med fotografi i det siste, og at flere av verkene du viser på Skur 2 er fotografi-basert. Collagearbeidene dine har fått mye skryt, og collage har de siste årene vært en skikkelig trendy sjanger. Men i stedet for å fortsette med det som har funket tidligere, utforsker du hele tiden nye disipliner. Hvordan er det å utvikle seg som en ung kunstner, samtidig som du allerede har fått mye medieoppmerksomhet og interesserte samlere?

– Jeg ser det som at arbeidet mitt utvikler seg fra ett medium til et annet, så det betyr at jeg gjerne jobber like intensivt med collage-arbeider som jeg gjorde med Have You Ever Really Loved Someone-serien. Og med hvert verk blir idéen tydeligere og mer definert frem til jeg har sagt alt jeg har å si om det konseptet. Når en annen idé interesser meg like mye som Jesse Owens-serien, vil jeg utforske mulighetene som oppstår, og det var tilfellet da jeg gikk fra collage til fotografi. I Loved You But You Just Couldn’t See It-maleriene ble påbegynt i 2010, og jeg fortsetter å lage nye arbeider i den serien. Jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å gå tom for ting jeg vil utforske med det temaet. Jeg føler en veldig nærhet til budskapet, og det gir meg en nesten uendelig mulighet til å eksperimentere med ulike farger. Så idéene er knyttet til teksten, mediet og fargene.

CULVER VOKSTE OPP i Hull, en ordinær britisk arbeiderklasseby, og har ofte fortalt om ungdomsdrømmene sine. Han ville bli profesjonell fotballspiller på det nyopprykkete Premier League-laget Hull, og var en lovende spiller i ungdomssystemet frem til han en dag hadde en katastrofalt dårlig kamp nettopp den dagen hovedtreneren var innom for å kikke på ungguttene. Etter at fotballkarrieren gikk i vasken, ble det flere år med uglamorøse jobber milevis fra kunstverdenen. Men han

ble ikke værende i Hull, og etter et opphold i New York ble Jesse Owens-arbeidet skapt – og kunstnerens første hit var i boks.

Karrieren din kom for alvor i gang da du flyttet til London, og nå flyttet du nylig til Berlin.

Hvordan påvirker geografi arbeidene dine?

– Jeg må si at geografi ikke påvirker arbeidene mine så mye, for uansett hvor jeg drar i verden, må jeg ta med meg selv. Jeg tenker alt for mye og synes det er vanskelig å leve i øyeblikket. Jeg bekymrer meg alltid for fremtiden eller sørger over fortiden.

Kan du fortelle litt om utstillingen i Skur 2 og arbeidene du viser der?

– Jeg arbeider med idéen om at under skjønnheten ligger mørket. Jeg utforsker folks idéer om blomster, som er at blomster stort sett blir sett på som vakre, men under overflaten av bildene mine ligger det noe skittent, bestialsk gjerne, som ikke er synlig ved første øyekast, du må se nærmere for å se hva det er. Jeg har brukt en teknikk som jeg har eksperimentert med i over et år, hvor jeg legger flere lag med fotografier oppå hverandre, og i denne utstillingen produserer jeg verkene i en veldig stor størrelse.

Hvis leseren googler deg, kommer det opp en lang liste av kjendislinker og motesaker.

Hvordan er det å være omringet av berømmelse og suksess, og hvordan balanserer du arbeidet i atelieret med å ha et sosialt liv?

– Jeg har mange venner som har lykkes i sitt felt, men jeg kjente de fleste av dem før de var berømte. Jeg har alltid omringet meg med kreativitet, og jeg er stolt av dem for at de gjør det så bra, men jeg vil ikke si at de påvirker meg så mye egentlig. Hele greia med å google folk er ganske rar, at idéen i dag er at hvis du er google-bar, så er du vellykket.

Berømmelse er bare bullshit og London er full av det. Jeg liker det ikke. Det er en av grunnen til at jeg flyttet til Berlin.

«

I Norge blir det å selge verk ofte ansett som vulgært, og flere anerkjente kunstnere baserer karrieren sin i større grad på stipender enn på rike samlere. Det virker ikke som du er redd for å akseptere at den kommersielle verdenen er en viktig del av det å lykkes som kunstner. Finnes det en konflikt mellom å selge objekter og å lage stor kunst?

– Ja, jeg har definitivt fått det inntrykket i Stavanger. Hva som selger og ikke, er bortenfor min kontroll. Det som er viktig for meg er å være i stand til å overleve, og jeg gjør det ved å selge kunsten min. Jeg må si at prisnivået mitt også er bortenfor min kontroll, men det er der det burde være i forhold til hvor jeg er i karrieren min. Norske kunstnere er heldige.

Jeg skulle ønske vi hadde det samme systemet i London. Jeg synes også det kommersielle er vulgært, men jeg er fornøyd med at jeg kan leve av å gjøre noe jeg elsker.

MED EN STOR separatutstilling underveis, og et engasjert team til å hjelpe seg, ser 2014 lovende ut for den unge kunstneren. Men hva med hans elskede Hull City?

Premier League har nettopp kommet i gang, og mange spår at nyopprykkede Hull kommer til å få en vanskelig sesong. Hvorfor kommer Hull til å overraske ekspertene og holde seg oppe?

– Da jeg var liten pleide jeg å stirre utover Nordsjøen og lure på hva som lå på den andre siden. Femten år senere har jeg en utstilling der og tilbringer tiden min i det fjerne landet jeg drømte om. For meg var det like usannsynlig at dette skulle bli skjebnen min, som at Hull skulle rykke opp til Premier League. Jeg er utrolig stolt av byen jeg vokste opp i, og jeg har full tiltro til manager Steve Bruce og evnen hans til å kjøpe spillere og å bygge et lag.

Stavanger og Hull er naboer på tvers av sjøen, og jeg håper at jeg får dere til å bli Hull-fans.

Utstillingen The Four Letter Word vises i Skur 2 i Stavanger, og er åpen fra 5. til 29. september. Finn ut mer om kunstneren på hans eget nettsted www.richieculver.com.

Jeg sørger over fortiden.

Eller bekymrer meg for fremtiden. Alltid.

9/2013

39

BOKANMELDELSE

Bekymret?

JOHN FÆRSETH KonspiraNorge HUMANIST FORLAG (2013)

TOR tilbyr gratis samtaler til deg som er bekymret for din bruk av rusmidler. Gjør en avtale i dag.

Tlf.: 480 99 100

www.trondheim.kommune.no/TOR

40

9/2013

KAN DET VIRKELIG stemme at Lady Gaga tilber Satan, at Madcon står i ledtog med Illuminati og at Jens Stoltenberg er jøde?

Husker du den Mel Gibson-filmen hvor hovedpersonen (Mel Gibson) var en paranoid, loslitt taxisjåfør som holdt liv i et hundretalls konspirasjonsteorier på veggen i det lille krypinnet sitt i New York? Paranoid, sliten, faktisk nesten helt skutt allerede, går det opp for Mel Gibson at én av teoriene stemmer.

Men hvilken? Det er litt den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest «KonspiraNorge» av medieviter John Færseth.

Minus det med at jeg i utgangspunktet tror at hemmelige, globale grupperinger jobber for å underlegge seg makt og landområder i et slags ønske om å skape en ny verdensorden.

Spørsmålene jeg stilte innledningsvis er eksempler på noen av de mest ekstreme teoriene som i dag gjennomsyrer de globale konspirasjonsmiljøene. Færseth tegner likevel et langt mer nøkternt bilde av hvordan de ulike konspirasjonsteorier og -miljøene har oppstått, og forklarer også med imponerende kunnskap hvorfor det stadig finnes mennesker i verden som tror at de blir ført bak lyset av makthaverne, det være seg regjeringer, skyggeregjeringer eller styrtrike adelsfamilier som har trukket i trådene i flere decennier.

I «KONSPIRANORGE» belyser Færseth den initierende problemstillingen til konspirasjonsteoretikerne med nøysomhet, presisjon og humor. Ikke minst sistnevnte virkemiddel gjør «KonspiraNorge» til fornøyelig lesning, men man kan også innvende at informasjonsmengden er noe uoversiktlig. Selv om

4

«

forfatteren er uovertruffen i sin research (får man inntrykk av) krever boka konsentrasjon fra første side. Ifølge Færseth skal den greske filosofen Sokrates ha sagt at «Den eneste sanne visdom er å vite at du selv ikke vet alt».

Viljen til å faktasjekke påstander og nøste opp i eventuelle uklarheter som kildene eller han selv måtte komme til å formidle, gjør tekstmaterialet mer troverdig enn de rasjonelle innvendingene man sitter igjen med etter endt lesning.

Med enkle, stilistiske grep trekker Færseth trådene sammen for å gi de konspiratoriske påstandene motvekt. Selv om det til tider kan være fristende å møte intervjuobjektene sine med usakligheter (spesielt hvis man er sterkt kritisk til deres politiske, ideologiske og moralske ståsted), holder forfatteren en sober, åpen og nærværende dialog med sine meningsmotstandere. Det skaper nerve i dialogen.

I møtet med den digitale verden – og kritikken av den – etterforsker og graver han så djupt ned i arkivet at det han løfter til overflaten fremstår som mildt sagt skremmende.

For man kan gjerne vitse om dommedagsprofetene som til stadighet bommer på årstallet for jordas undergang eller riste på hodet over holocaustbenekterne, som ofte sitter på store mengder historiske faktafeil, men det er viktig å huske at det også fins ressurssterke folk i de mest ekstreme miljøene. Folk som er så sterkt overbevist i sin sak at de tyr til ytterligheter (og vold) for å fremme sin sak.

I SÅ MÅTE har også John Færseth understreket alvoret i at det fins to typer konspirasjonstenkere: De som tror og de som handler.

Vi får håpe at 99 prosent av konspirasjonsteoriene er feil, akkurat som i den Mel Gibsonfilmen. Og at den ene som er riktig, handler om at det fins gressende kyr på månen.

Linda Klakken

Færseth holder en sober, åpen og nærværende dialog med sine meningsmotstandere.

Sebastian Ludvigsen/Tinagent

Nå kan enda flere reise med et hint av business Som student og honnørpassasjer kan du nå reise billettløst med Flytoget og fremdeles få rabatten du har krav på. Registrer ditt kredittkort på flytoget.no, så kan du bare dra kortet neste gang du skal ut og reise. God tur!

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

KUNST

Visningen av filmen N.P 1977 legemliggjør forhåpentligvis den nye kunsthallens attityde, skriver Gustav Borgersen.

TEKST GUSTAV S. BORGERSEN NEŠA PARIPOVIC: N.P 1977 Kunsthall Trondheim, Dronningens gate 28 EN FILM FRA DET sene syttitall av en ganske så stilig figur, en mann, som går i et relativt raskt tempo over en haug med gjerder og murer i et byrom. Blant slitte biler og annet søppel og urban støy. Midt i eksosen, på asfalten, over blikktak og balkonger, av og til med siggen i hånd og med blått skjerf i halsen. De urokkelige hindringene blir for mannen/kroppen/mennesket i bevegelse til forserbare muligheter, fremfor å virke som retningsstyrende og veiledende stopp-punkter.

Personen fremstår verken som en tåkete og selvhøytidelig flanør eller som oppmerksomhetssyk byfriskus (à la parkourfolksa), men blir en slags uavklart, ustoppelig, men målrettet

1

skikkelse. En casual fyr med en egen agenda.

HVA ER VITSEN MED denne dvelingen ved dette seksogtredve år gamle verket, som er blitt vist rundtomkring andre steder i Europa oppgjennom årene, blant annet projisert direkte på et vindu i en bygårdsfasade? Den angjeldende kunstneren, Neša Paripovic, var ikke rent lite innflytelsesrik hva gjelder å fremme konseptkunst og performance på den østeuropeiske kunstscenen i syttiåra (da han også var gift med den mer velkjente Marina Abramovic). Verket heter N.P 1977; en tittel som er like selvforklarende som snøvlet tale over et tomt spritglass: N.P er kunstnerens initialer og 1977 er året denne 22 minutter lange 8mm-filmen ble skutt. Mer konkret kan det knappast bli.

Hva er så vitsen med å dvele enda litt videre ved Neša Paripovic N.P 1977? Foruten de

filmede sekvensenes situasjonistiske konkrethet og filmens nesten ironisk ujålete og tilsynelatende målløse forsering av et byrom, er dette et verk som, isolert sett, kun er å regne som ett enkelt, godt og historisk sett interessant verk fra syttiåra?

HVA ER SÅ VITSEN med å her unnlate å omtale RAKE Visningsroms utstilling «Hvis jeg bare puster lenge nok» (6.-15. sept) av Janna Thöle-Juul/Iselin Kleiva, og ikke minst: hvorfor skyve omtalen av Lademoen Kunstnerverksteders ganske så omfattende prosjekt «Lademoen Art Dialogues» (21. sept–13. nov) over på neste nummer, til fordel for omtalen av én enkelt 8mm-film, som viser en mann som en gang på syttitallet er filmet mens han tramper seg uanstrengt frem i Beograds byrom?

Dette kunstverket – hvis budskap eksempelvis kan være «Jeg tar meg over, under og rundt de hinder jeg måtte støte på!» – er

«

det absolutt første helt konkrete beviset på at Trondheim by er i ferd med å få en kunsthall, et statement som fortjener å skinne alene.

De små og riktignok temporære lokalene i Dronningens gate 28 (via à vis Stifsgårdsparken) viser denne ene filmen i løselig forbindelse med konseptet Kulturnatt – et samlearrangement som varer fra klokka 16:00 til 02:00, fredag den 13. (!) september.

Denne ene filmen legemliggjør (forhåpentligvis) den kommende kunsthallens attityde: Den eksisterende byens bygningsmessige strukturer, fastsatte regler og vante kulturpolitikk kan og skal ikke kunne virke som hindre for utviklingen av en endelig og selvstendig kunsthall.

VITSEN MED Å VISE Neša Paripovic’ film N.P 1977 er slettes ingenting å le av.

Det er et konkret antisentimentalt statement!

Måtte det komme mange, mange flere.

Hva er vitsen med denne dvelingen ved dette seksogtredve år gamle verket?

ANNET I SEPTEMBER: «HVIS JEG BARE PUSTER LENGE NOK», JANNA THÖLE-JUUL/ISELIN KLEIVA // RAKE Visningsrom, 6.– 15. september // www.rake.trondheim.no/visningsrom «LADEMOEN ART DIALOGUES» // Lademoen Kunstnerverksteder, 21. september – 13. november

9/2013

43

SCENEKUNST KING DOM MANAH DEPAUW Teaterhuset Avant Garden 12. september I KING DOM er det menn- eskets forhold til naturen og vissheten om egen dødelighet som står på plakaten. Med slike tema kan en umulig trå feil. Og når det i tillegg er den belgiske kunstneren Manah Depauw som står for showet, er det god grunn til å få med seg KING DOM. Avantgarden skryter av at publikum får anledning til å meske seg med «masseritualer, karnevalistiske uttrykk og andre kulturelle og religiøse praksiser».

Teateret er med andre ord blitt en arena hvor åndelig hjemløse kan hengi seg til litt god gammeldags religiøs ekstase. Vel møtt!

1

WORK IN PROGRESS Regi: Morten Traavik Trøndelag Senter for Samtidskunst 9. og 10. september kl. 18.00 Kunstnere som makter å provosere på en intelligent og treffende måte er sjelden vare. Morten Traavik er en sånn kunstner. Hans nyeste prosjekt Work in Progress er noe så spennende som et samarbeid mellom elever fra North Korea Kum Song School of Music og elever fra Steinerskolen i Trondheim. Sammen forsøker de å finne det beste fra sine respektive lands kulturer og samfunnssystem. Dette er altså en unik anledning til få et innblikk i verdens mest lukkede land. Det opplyses om at den Demokratiske Folkerepublikken Koreas Komité for Kulturelle Forbindelser er både co-produsent og rådgiver for forestillingen, som har premiere 9. september. En begivenhetsrik dag, som i tillegg til å være valgdag i Norge, er Nord-Koreas nasjonaldag.

1

YOU KIM HIORTHØY OG LISA ÖSTBERG Teaterhuset Avant Garden, Verkstedhallen 10. og 11. september You er om ikke annet en unik anledning til å lære en ting eller to om kreative prosesser.

Kollaboratørene Kim Hiorthøy og Lisa Östbergs danseforestilling handler om hvordan gjennomføre (kunstneriske) prosjekter, og hvilke utfordringer som dukker opp når en forsøker å forme og realisere en idé. Både Hiorthøy og Östberg er multikunstnere med utallige vellykkede prosjekter bak seg. Det er derfor en fare for at You vil bidra til den stadig økende oppblomstringen av kunstnerspirer – en utvikling det er opp til en selv om en vil gremmes over eller omfavne.

1

KEIN APPLAUS FÜR SCHEISSE // FLORENTINA HOLZINGER OG VINCENT REIBEEK Teaterhuset Avant Garden // 13. og 14. september I en tid hvor også vannprodusenten Imsdal har fått med seg at vår generasjon herjes av et konstant krav om selvrealiserende selvfremstilling, virker Kein Applaus Für Scheisse som en særdeles godt timet forestilling. Florentina Holzinger og Vincent Riebeek forsøker her å finne ut hvor langt det er mulig å gå for å oppnå anerkjennelse og oppmerksomhet. Duoen som er viden kjent for å være de fremste provokatørene innen europeisk scenekunst, hengir seg her til skamløs jakt på applaus. Virkemidlene de tar i bruk for å oppnå dette resultatet inkluderer, men er ikke begrenset til: kroppsvæsker, rulleskøyter og coversongs.

1

EXECUTED STORIES JUHA VALKEAPÄÄ Skansen,12., 13. og 14. september «Executed Stories» er ifølge arrangøren en nøytral men ikke humørløs fremstilling av henrettelsens historie. Her får publikum møte den som svingte øksa, slapp giljotinen, stakk inn giftsprøyta med mer, men også de som mista hodet eller møtte en langsom og smertefull giftdød.

Vi kan også join the fun ved å rangere henrettelsesmetoder med henblikk på deres effektivitet og (in)humanitet. Og en heldig vinner får servert det han eller hun måtte ønske som sitt siste måltid.

Bon appetitt!

1

AV: TORA OPTUN

44

9/2013

Premiere på Hovedscenen 7. september man - fre 19.30, lør 18 Regi og koreografi Scenografi Kostymer Koreografi Lysdesign Komponist

Marit Moum Aune Even Børsum Ingrid Nylander Arne Fagerholt Eivind Myren Edvard Grieg

Musikken er innspilt av Trondheim Symfoniorkester under ledelse av Eivind Aadland Medvirkende: Peer Gynt, den gamle Peer Gynt, den unge Mor Åse

av Henrik Ibsen

Terje Strømdahl Espen Klouman Høiner Janne Kokkin

Ingrid Bergstrøm, Mads Bones, Silje Lundblad, Olve Løseth, Helle Ottesen, Renate Reinsve, Kingsford Siayor og Trond-Ove Skrødal

Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#peergynt

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Liker du å jobbe med ungdom?

Da er du kanskje rett person for oss!

Vi søker for tiden engasjerte mennesker som ønsker å være kursleder for konfirmanter i Human-Etisk Forbund.

Du trenger ikke å være medlem av HEF, men du må identifisere deg med våre grunnverdier.

Kursene går over 10 kvelder med oppstart i februar og avvikling i mai, engasjementet er lønnet.

Hvis du ønsker å sende inn søknad (med cv) eller ønsker mer informasjon, send en e-post til: konfirmasjonsleder@gmail.com eller gå inn på www.human.no/trondheim/kursleder Håper vi hører fra deg!

Søknadsfrist: snarest!

Humanistisk konfirmasjonsutvalg, Trondheim

LITTERATUR

ELINE LUND FJÆREN [f. 1994] er fra Aurskog-Høland. Ung jente, voksen mann, utgitt på Forlaget Oktober, er hennes første roman.

Boka omhandler to navnløse elskere, hun bare 13 år, og han over 30 ved romanens begynnelse.

Forholdet skildres over tid, og avsluttes når jenta offisielt er voksen som attenåring.

Instagram: @elinelundfj

Eline Lund Fjæren (19) ønsker verken å delta i noen kjønnskamp eller å forsvare oppstilte frokostbilder på Instagram. Hun vil bare lage gode setninger.

TEKST THEA ØSTERBERG FOTO ØYSTEIN GRUTLE HAARA Hvorfor bestemte du deg for å skrive romanen Ung jente, voksen mann?

– Det begynte med et enkelt ønske om å skrive noe. Jeg sendte inn flere noveller til Forlaget Oktober, og fikk skryt for spesielt én novelle som handlet om dette forholdet. Jeg tenkte at jeg hadde litt mer å gå på, og skrev flere tekster som omhandlet de karakterene.

Hva er det som har gjort deg skikket til å skrive en bok om dette temaet?

– Det vet jeg ikke. Grunnen til at jeg skrev om akkurat dette forholdet, og på den måten, er at jeg synes det lå en god utfordring i å skulle skrive om det som en ung jente. Jeg savnet det perspektivet. Men jeg er egentlig ikke så opptatt av temaet. Jeg bryr meg mest om å skrive gode setninger.

Hever du form over innhold når du på denne måten vektlegger «den gode setningen»?

– For meg er det et enkelt valg. Skjer det noe dramatisk i romanen, krever det også et språk som kan behandle det. Det språket kjenner jeg ikke. Hvis noen dør, klarer jeg ikke skrive om det. Jeg synes det er utrolig interessant med forfattere som tør å velge seg hva som er vesentlig for en roman. Danske Helle

1

«

46

Helle, for å ta et kjent eksempel, bruker i sin seneste roman én setning på å beskrive en abort. Det synes jeg er tøft.

Autofiksjonelle romaner er i vinden for tiden, og mange avstår fra å sette en selvbiografisk merkelapp på det de skriver. Hvorfor er det slik? Hvorfor ikke skrive selvbiografisk?

– For det første er merkelappen «selvbiografisk» utrolig klam. Jeg kan heller gå med på at boken min er personlig, for det er den nødt til å være. Ordet selvbiografisk gir helt andre forventninger, det er ikke slik jeg har skrevet boken. For å skrive godt, må jeg ha en viss distanse til det.

I kommentarfeltet på Dagbladets anmeldelse av boka di er det flere som ytrer at slik litteratur bidrar til «å minske den dårlige samvittigheten til pedofile og seksuelle overgripere». Føler du noe moralsk ansvar som forfatter?

– For meg er det litt todelt. Jeg føler et visst moralsk ansvar, samtidig som jeg gjerne vil si at forfattere må kunne skrive hva som helst. Hvis ikke er du jo ikke forfatter! Jeg vil ikke at boken min skal oppfattes som et innlegg i en debatt om forhold med mindreårige. Jeg er overhodet ikke interessert i den debatten. Jeg er som sagt mer interessert i gode setninger.

Den kvinnelige, seksuelle makten er ekskluderende selv for kvinner.

9/2013

På hvilke måter kan mannen være et offer i et seksuelt forhold med en mindreårig jente?

– I boken min er den mannlige hovedkarakteren et offer på flere måter. Han er fysisk avhengig av forholdet, jenta er bevisst på sin seksuelle makt. Samtidig har han et naivt bilde av seg selv som evigung, og henter næring til eget selvbilde ved å omfavne hennes omgivelser.

Så det gir en form for makt å bevisst være en underdanig jente?

– Ja, men ikke nødvendigvis en makt som varer. Jenter har mye seksuell makt i dag, men den er veldig flyktig. Derfor er den også sårbar.

Hva mener du med at jenter har mye seksuell makt i dag?

– Kvinner har lenge hatt erotisk kapital, men samfunnet har aldri vært så seksualisert som det er i dag. Det gir unge jenter en helt unik, men noe usynlig, makt. Det er blant annet derfor det finnes et høyt antall sexskandaler i politikken. Menn har penger, kvinner har sex. Og menn risikerer gjerne toppjobbene sine for noen minutter med seksuelt attraktive kvinner. Problemet med denne makten, selv om den kan brukes til mye oppbyggelig, er at den ikke varer. Dessuten er det kvinnelige skjønnhetsidealet uoppnåelig for de fleste, noe som forteller «mindre pene» jenter at de ikke er verdt noe. Den kvinnelige, seksuelle makten er ekskluderende selv for kvinner.

Hvor voksne er egentlig trettiårige menn i Norge anno 2013?

– Haha. De gifter seg og får barn tidlig, kjøper hus. Har en god jobb. Etter fire øl på byen kommer dette barnlige, ukontrollerte blikket frem. Så ser de på jenter.

Hva er det som gjør et forhold til en voksen mann appellerende hos en ung jente?

– Det finnes jo en biologisk forklaring der, men det er så kjedelig å si at jenter er mer

modne en gutter. Det er jo seksuelt også.

Jeg tror at det å ligge med en gutt på samme alder fremkaller en ubehagelig lillebror-følelse hos mange jenter.

Hvordan var det å sette seg inn i tankegangen til en 33-36 år gammel mann i utformingen av romanens vekslende fortellerstemme?

– Jeg kan ikke huske at jeg brukte så mye tid på det. Jeg lagde meg et bilde, men det oppsto etter hvert som jeg skrev. Om jeg har lykkes er jo en annen sak.

Det er lett å gjenkjenne dine estetiske preferanser fra Instagram-profilen din i romanen. Hvor bevisst har du vært på å inkludere de estetiske elementene (Beckplate, Marlboro-sigaretter, avokado, havremelk etc.) i det du skriver?

– Det har mest med latskap å gjøre. Jeg synes det er vanskelig å være upersonlig overfor sånne ting. Samtidig husker jeg at det var ubehagelig å skrive det, det ble egentlig for nært. Det er jo litt kleint også, med all den JÆVLA avokadoen. Grandiosa og hullete sokker i neste roman.

Hva synes du om at ingen anmeldere av romanen din har unnlatt å påpeke alderen din? Føler du at forventningene nedjusteres på grunn av kjønn og alder?

– Vårt Land unnlot det, men det er ikke så viktig for meg. Det kan være både positivt og negativt, at det ikke stilles store krav. Samtidig vil jeg gjerne få skryt for å være god, ikke for å være god til å være så ung. Det er jo meningsløst.

Hva gjør du når du ikke lenger er en søt ung jente?

– Skriver en bok. Hehe :-( Ung jente, voksen mann (Oktober) er ute nå. www.oktober.no

TEGNESERIE

Shaws Bodyworld er en av de mest bemerkelsesverdige amerikanske tegneseriene fra de siste årene.

TEKST AKSEL KIELLAND DET HAR LENGE vært knyttet store forventinger til Dash Shaws nye bok The New School, og i den grad det kom noen store tegneserieutgivelser denne sommeren, var dette utvilsomt en av dem.

Shaws Bodyworld er tross alt en av de mest bemerkelsesverdige amerikanske tegneseriene fra de siste årene; en kunstnerisk bragd som kun matches av et fåtall andre utgivelser, hvorav CFs POWR MASTRS, Kevin Huizengas Jeepers Jacobs og Ganges, Joe Saccos Footnotes in Gaza og Chris Wares ACME Novelty Library #20 er de mest åpenbare. Bodyworld er tegneserier på særdeles høyt nivå; tegneserier av den typen som gjør at man oppjusterer sine forventninger til mediet og begynner å tenke i nye baner.

The New School er noe annet. På mange måter er den en antiklimaktisk leseropplevelse, men det dreier seg om en helt spesifikk type antiklimaks, nemlig den hvor man på forhånd har bygget opp såpass store og konkrete forventninger at man ikke makter å se arbeidet som annet enn et brudd på denne ensidig inngåtte kontrakten – langt mindre møte det på dets egne premisser. Rasjonelt

1

sett er man i stand til å se at det er en verdifull – for ikke å si viktig – utgivelse, men man makter ikke egentlig å ta det innover seg.

THE NEW SCHOOL ER tegnet med tjukke, svarte streker, og disse svarte linjene er så plassert oppå fargede bakgrunner som kun i noen tilfeller har noen sammenheng med tegningene. Enkelte av bakgrunnene er fotografier, mens de fleste er abstrakte malerier bestående av felter i ulike farger. Resultatet har mye til felles med det Blaise Larmee – de siste årenes fremste amerikanske tegneserieavantgardist – har bedrevet på bloggen davidhockney.tumblr.com.

Det er et enkelt, men også forbløffende effektiv grep som gir opphav til en besnærende form for dobbelthet i det at øyet og hjernen automatisk slår sammen to motiver som ikke har noen åpenbar sammenheng med hverandre.

«

Ved første øyekast er det lett å forkaste det som en ren gimmick – en typisk tumblr move – men saken er vel snarere den at det er først etter et par tiår med halvhjertet bildemanipulasjon på internett at publikum virkelig er i stand til å akseptere dette som et legitimt kunstnerisk uttrykk snarere enn bare en bisarr og uforpliktende påminnelse om at Photoshop eksisterer.

DER LARMEE SOM regel er ute etter å utforske rent formalistiske aspekter ved tegneseriemediet, består både The New School og søsterutgivelsen 3 New Stories av relativt tradisjonelle fortellinger. I The New School dreier det seg om en synsk tenåringsgutt, hans eldre bror og et øyrike hvor en eksentrisk millionær er i ferd med å bygge verdens største fornøyelsespark. Men det er naturligvis ikke hva boka egentlig handler om.

Jeg leste The New School sittende på en benk i Botanisk hage på Tøyen en varm dag i sommer, og kunne relativt raskt konstatere at jeg ikke fikk maksimalt utbytte av den.

Samtidig var det åpenbart at det var jeg selv som stod i veien for min egen leseropplevelse.

Dash Shaw hadde gjort det enhver kunstner plikter å gjøre, han hadde fulgt inspirasjonen dit den ville ta ham, og det at jeg ikke greide å henge med i svingene var strengt tatt mitt problem. Ser man bort fra det umiddelbare antiklimakset, er det en nærmest berusende følelse når kunstnere man har fulgt over tid presenterer nye arbeider som får en til å føle seg oppriktig dum. The New School er en sånn bok: Jeg vet at jeg etter hvert kommer til å få mye ut av den, men jeg vet også at det kommer til å ta tid før resten av tegneseriefeltet former seg rundt den og på den måten åpner den opp.

Bodyworld er en av de bøkene man kan gi til de som hevder at tegneserier ikke er et legitimt kunstnerisk medium.

BODYWORLD ER EN av de bøkene man kan gi til mennesker som liker å hevde at tegneserier ikke er et legitimt kunstnerisk medium – snarere enn en kunstform som hovedsakelig produserer trivialiteter, slik vi alle kan enes om – og ha et lønnlig håp om å overbevise dem om at de tar feil.

The New School er en bok man kjøper for å minne seg selv om at det finnes andre oppskrifter på bra tegneserier på enn den tradisjonelle fremgangsmåten hvor en bitternostalgisk amerikansk noenogførtiåring stenger seg inne i et tegnestudio, mens venter tålmodig på at magien langsomt skal manifestere seg på papiret.

Selv om man ikke helt er kul nok for The New School, lover høsten særdeles godt på tegneseriefronten. De kommende månedene kan by på Paul Popes Battling Boy, Yuichi Yokoyamas World Map Room, CFs POWR MASTRS vol. 4, Brian Chippendales Puke Force og Peter Milligan og Brendan McCarthys etterlengtede The Best of Milligan & McCarthy. Teoretisk sett er det også mulig at Seths Palookaville #21 endelig dukker opp. Men ikke sett penger på det.

1 2 1 3 1 1

OPTIC NERVE #13 (Adrian Tomine)

SUPERMAG (Jim Rugg)

FRONTIER #1 (Uno Moralez)

1881 Gratis – appen alle MÅ ha!

Søk nummer, navn, bedrift og adresse helt gratis i vår iPhone/iPad eller Android app

Scan QR kode for å laste ned fra Google Play eller App Store Ved søk i Google Play velg ‘1881 Gratis’

9/2013

47

48

9/2013

Jeg sover godt og har god samvittighet, sier Torstein Tran.

NATT&DAG ga utleieren en sjanse til å kle av seg ulveklærne.

TEKST MARTIN T. JOHANNESSEN ILLUSTRASJON INGUNN DYBENDAL «DERE FÅR SJOKK hvis dere kommer hit.» «Jeg måtte ringe herr Tran HVER DAG i over en måned for å få igjen depositumet.» «Visste dere at hans egentlige navn er Torstein Tyrann?».

Slik lyder et lite knippe uttalelser som omhandler Sør-Trøndelags mest beryktede hushai, Torstein Tran. Tran topper svartelisten over utleiere i Trondheim og på facebookgruppen «Ikke lei hos Torstein Tran», kan man lese en rekke skrekkhistorier skrevet av sinte leietakere. Gruppen var sist aktiv i 2011, men på gata assosieres navnet Tran fortsatt med svindel og bedrageri. Mannen selv mener at han er snill som et lam og at bildet av Torstein Tran ikke stemmer med virkeligheten.

– Det er feilaktig og ensidig – medieskapte overdrivelser, sier han, når vi ringer til et av de fire numrene han er opplistet med på gule sider.

– Adresseavisen skriver ikke for å hjelpe.

De skriver for å skade. Sammenlignet med VG og Dagbladet, har de svak omsetning. Jeg tror de skriver om meg for å selge flere aviser.

Du tror at omsetningen øker når de skriver om deg?

– Jeg vet ikke, men jeg mistenker at den stiger litt fra vanlige dager.

1

ET INTERVJU MED Torstein Tran er bortimot det samme som en monolog om Adresseavisen. I den drøye halvtimen vi prater med Tran, er det vanskelig å kontrollere samtalen, vanskelig å skifte tema, da det meste faller tilbake på at media har skyld i hans dårlige rykte. Han påpeker at vi må skrive objektivt dersom vi ønsker å intervjue ham – om sannheten.

– Da blir det litt mer spennende, sier han.

– Det er sånne ting man ønsker å lese om i avisa. Når Adresseavisen ringer, gidder jeg ikke engang å kommentere. Hvis jeg gjør det, skriver de uansett bare ensidig. Jeg får aldri muligheten til å uttrykke min mening om saken. De skriver altfor dårlig.

Føler du at det som skrives ofte er overdrivelser?

– Av det som skrives er 30 prosent korrekt, 70 prosent ensidig. Sakene handler alltid om meg. De skjønner ikke at mange leietakere og studenter ikke betaler husleia til riktig tid. Av og til kan det være vanskelig å få folk til å betale.

Mange studenter bør bli mer ansvarsbevisste.

PÅ DEN NEVNTE facebookgruppen skriver en av brukerne «vi betalte ALDRI depositum, og svindlet ham for to måneder leie i St Olavsgate. Det var kanskje den beste gjerningen jeg har gjort i livet!»

Tran hevder at det er helt vanlig i utleierbransjen at studenter ikke betaler husleia. Han etterlyser en mer informativ forbrukerjournal-

istikk, slik at yngre leietakere kan utvikle bedre økonomisk sans. Slik situasjonen er nå kan man ikke lære noe som helst av journalistikken i – nettopp! – Adresseavisen, mener han.

Synes du det er slitsomt at kritikken alltid rettes mot deg?

– I begynnelsen synes jeg det var vanskelig. Nå er jeg vant til det. Jeg bryr meg ikke lenger. Jeg sover godt og har god samvittighet.

Et kjapt googlesøk på navnet Torstein Tran fører til titler som «Åtte måneder for Torstein Tran», «Hushai drev ulovlig utleie» og «Tran er slått konkurs». Men størsteparten av sakene er i likhet med oppdateringene på facebook datert til 2011 eller tidligere. Har den skandaleutsatte utleieren tatt konsekvensene av sitt negative omdømme?

– Jeg fant ut at jeg ikke kan bruke hele livet mitt på utleiebransjen, det krevde for mye krefter. Jeg orket ikke å kaste bort livet mitt på det. Jeg måtte gjøre noe nytt; ha et roligere og mer fredelig liv.

TRAN ER FORTSATT eier av selskapet Siv.ing Tran Eiendom & Byggteknikk. Selska-

«

pet driver i følge gul index innen butikkhandel med bredt vareutvalg med hovedvekt på nærings- og nytelsesmidler. Tran forteller at han fortsatt driver utleievirksomhet, men at han de siste årene har satset mer på kioskvirksomhet.

Visste du at det finnes en gruppe på facebook som fraråder nye studenter å leie hos deg?

– De kan skrive hva de vil. Det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg er ikke på facebook. Det er alt for mye useriøst der.

Nettopp! Men Torstein, du har ikke mulighet til å møte oss? Slik at vi kan få tatt et bilde til saken?

Tran ler i den andre siden av røret.

– Jeg må tenke litt på det. Da blir jeg veldig berømt. Jeg ringer deg opp igjen i morgen, sier han. Ålreit, vi snakkes!

Men siden blir det stilt. Det ble med denne ene samtalen. Tran ringer aldri opp igjen og svarer ikke når vi siden forsøker å kontakte ham. Vel vel.

Ny i byen? På let etter hybel? Svartelista ble laget for å samle skrekkhistorier om tvilsomme utleiere i Trondheim. Det er en oversikt som studenter og andre leietakere kan få informasjon om potensielle utleiere på. www.svartelista.wordpress.com

Jeg kan ikke bruke hele livet mitt på utleiebransjen, det krever for mye krefter.

9/2013

49

LANSERINGSFET: AUGUST

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

50

9/2013

Tekna_0110_8800_N&D_241x360_Blyant_outl.indd 2

06-01-10 13:23:04

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

«

PITBULL

Symfoni-timen.

– VI ANMELDER JULIA HOLTER, S.

«

«

Kvinner bevilges bare den ene plassen i hiphop, slik at det skal føles som om det bare er plass til en av oss om gangen.

– ENGLESKOLEN, S.

72

70

Husband søker talkshow.

– VI ANMELDER DEATH BY UNGA BUNGA, S.

73

SKIVER

BIG SEAN Hall Of Fame (DEF JAM/IMPORT)

Big Sean står bak den mest omtalte raplåta i verden i skrivende stund.

Endelig på alles lepper, blogs og twitterstatuser. Men grunnen til at «Control», som ikke er med på albumet grunnet (kremt) sampleklareringsproblemer, lagde så mye oppstyr, var Kendrick Lamars vers. Som kjørte totalt over Big Sean på flere måter. Flaut.

Spesielt siden Big Sean ikke er den verste rapperen som er populær om dagen (hei, J. Cole!). Big Sean er rett og slett skikkelig ålreit.

Han flyter bra, og er faktisk teknisk bedre enn mange. Ikke går han av veien for å svi av en flammestartende gatesingel, «Mula», eller vellykkede listefrierier som «Dance (A$$)», heller.

Kjipt nok har han ikke helt personligheten til å ta den så mye lenger enn dette. Ingen trollbindende tilstedeværelse eller følelse av noe på spill, som får oss til å tro på han. Derfor vil Big Sean nok fortsatt være avhengig av kompisene sine for å lage skikkelige bølger i havet.

Det er noe lettvekter over hele framtoningen

3 A$AP FERG Trap Lord (COLUMBIA)

Noe særlig nærmere lyden av sommeren 2013 enn «Sha Shabba Ranks Sha Sha Shabba Ranks» kommer du ikke med mindre du satser på å «Get Lucky». Sammen med moroklumpene i Migos, har A$AP Ferg vært den nykommeren som i størst grad har vært solas soundtrack i år. Og for en gangs skyld kommer debutplaten i grevens tid. Der andre brenner av alt kruttet på mixtapes og gjestevers og flopper når skiva kommer, har Trap Lord den insisterende brennviktigheten et debutalbum skal ha. Basert på 3-6 Mafias glansdager, Bone Thugs, nyere trap og ganjatåke, har A$AP-gjengen tatt kontroll. A$AP Rocky er motebransjens nye posterboy, men har slitt med å introdusere sin A$AP Mob til verden. På Mobens heller mediokre mixtape fra i fjor, var det en låt som skilte seg ut, «Work». Den la fundamentet for kvitringen rundt Ferg som nå når uante høyder. Rocky høres kanskje introvert ut på sin side, som den litt mystiske einstøingen i klassen som virker smart og drar alle jentene. Ferg, på sin side, er klasseklovnen, den store klumsete og høyrøsta bølla du ikke kan unngå å like, uansett hvor uspiselig han er. Men jeg er oppriktig imponert over standarden han setter på Trap Lord. Utenom fire minutter røykepause med stønnelyder på «4.02» og «Your girl sucked my dick»-refrenget på «Dump Dump», så treffer han. Der Rocky mumler i skjegget, er Ferg energisk.

Han putter referansene i system. Forenkler. Det blir ikke mer catchy enn «Hood Pope». Dominos «Ghetto Jam» møter «Crossroads», den har surret i hodet mitt i tre uker nå. Gangsterpop. På andre side av skalaen ut-rapper han Bone Thugs selv (nei da, men nesten) på «Lord», hvor spesielt Bizzy er i fyr og flamme. I tandem med Waka Flocka Flame, blir han en del av et tohodet moshpit-troll. Det er kanskje litt vanskelig å plassere hva A$AP Fergs stil er, all den tid han hopper fra ytterpunkt til ytterpunkt , men Trap Lord er det mest underholdende debutalbumet i år. Og kudos for å klare å holde det kort: Ingen trenger mer enn 13 låter.

Jørgen Nordeng

5

hans. Derfor kan han ikke slippe unna med alt hans kompiser – og forbilder – Drake og Kanye kan. «M.I.L.F» og «Mona Lisa»: han høres bare plump ut når han skal leke fitteprins. Han har ikke pondusen til å dra i land tyngre konsepter som «Ashley», en forsøksvis rå personlig ode til ekskjæresten. Jeg vil like Big Sean, men han må gro litt baller først.

Kanskje falle og slå seg litt, få et par skrubbsår eller noe. På åpningssporet forsøker han å male sin introduksjon til Kanye og bransjen generelt med bred, høytidelig pensel, men uten stormannsgalskapen og Jesus-komplekset til kompisen sin, har det ikke den samme nerven. Produksjonsmessig er Hall of Fame gjennomført., med NO I.D. med Key Wane i spissen. Det henger sammen, sjelden vare. De tidvis polerte, tidvis nedstrippa kompene kler Big Sean. Vi noterer også at han har større fokus enn sist. Til tider låter det virkelig vakkert og overraskende helstøpt. Det betyr kanskje at Hall of Fame er Big Sean på sitt aller beste.

Som igjen betyr at Big Sean er helt ålreit, men ikke blant de aller beste.

Jørgen Nordeng

9/2013

53

MUSIKK

JULIA HOLTER Loud City Song DOMINO

Med utgangspunkt i novellen om kurtisanen Gigi skrevet av den franske forfatteren Colette i 1944 (og musikalen fra ’58, basert på samme bok), har Holter laget sitt tredje album, Loud City Song.

I god tradisjon med tanke på ditto konseptbaserte Tragedy og Ekstais, som var basert på antikkens mytologier og europeisk modernisme. I utgangspunktet gjør dette Holter til en langt mer interessant artist enn de som ene og alene henfaller til suksessformelen mittprosaiske-følelsesliv, men det er det intrikate lappeteppet av instrumenter og lag-på-lagvokalen som i all hovedsak gjør Loud City Song god. Holters musikk lar seg vanskelig kategorisere, men hvis en skal bevege seg ut på pretto-glattisen, er kanskje «pop-ekvivalenten til en arie» («World») dekkende. Man kan også si at det er den musikalske forlengelsen av et episk drama fortalt med hviskende vokal over strykere. Men det enkleste er å være kortfattet: forførende og vakkert.

På «Maxims 1» (som på russisk betyr «størst») går det fra lett dusking på cymbaler, til strykere, piano, gigantiske arrangementer og Holters fengslende stemme – en formel som blir applisert på «Maxims 2», oppfølgerlåten som tar seg en noe brokete tur til frijazzland. Som hver eneste sang på albumet, er de fritatt fra en komfortabel smørbrødliste av vers, refreng, bro og modulering ganger fem på slutten for ekstravagant momentum.

Momentum bygges heller opp fra det lille hintet av lyd i begynnelsen til en bratt oppoverbakke av patosfylte utskeielser, noe som kunne vært forløpet til en SNL-sketsj hvor Holter i innspillingsbasen får hyppig besøk av Christopher Walkens innstendige formaninger om «litt mer symfoniorkester». Likevel, tross sin forutsigbare uforutsigbarhet er Holters tredjealbum en nøtt å bryne seg på, uavhengig om du i utgangspunktet bare liker listepop eller avantgarde-musikk.

Karima A. Furuseth

5

KING KRULE 6 Feet Beneath The Moon XL / TRUE PANTHER

Han har i skrivende stund ikke fylt 19 år ennå. Han ruver omtrent 150 cm over bakken. Han sporter Burberry-tracksuits som INGEN andre, og han er med stor sannsynlighet stemmen til Joe Strummer reinkarnert. Etter tre år med slipp av gjennomgående gode EP-er og singler (med 2011s King Krule EP som personlig favoritt), har endelig Archy Marshall, aka Zoo Kid, aka Edgar The Beatmaker, aka King Krule sluppet debutalbumet, 6 Feet Beneath The Moon. Er du nysgjerrig på hvordan chavistisk sosialrealisme fra Storbritannia fortoner seg nå om dagen, er Marshalls betraktninger – nesten

5

54

9/2013

blottet for plump overtydelighet – prismet å kikke gjennom.

Platen domineres nesten utelukkende av hans mørke sinns beretninger, akkompagnert av elektrisk gitar, beats og dystert piano, men det er spesielt én låt som stikker seg ut som toneangivende for Marshalls agenda. «Out Getting Ribs», originalt gitt ut under navnet Zoo Kid, er den særdeles poetiske skildringen av det som tilsynelatende er den unge guttens møte med en prostituert («Red stairs lead sense astray / I look up and see for faith»). Det er mulig fortolkningene har gått sin spinnville gang, men uansett er «ribs» heretter min foretrukne eufemisme for vagina. Det er altså ikke bare den store, raspete stemmen som forleder en til å tro at King

Krule er langt eldre enn det han egentlig er – tekstene presenterer han som en dystopisk Morrisseyaktig skikkelse som har levd lenge nok til å se alle verdens skyggesider. At en ung gutt, ikke en gang uteksaminert fra gymnaset, kan fungere som en velformulert posterboy for den melankolske britiske mannen, er en slags seier i seg selv. At han klarer å gjennomføre det med musikalsk teft – lydbildet er som summen av alt som har rørt seg i toppsjiktet av britisk musikk de siste årene; dubstep, pop, jazz og hiphop spissformulert til en karakteristisk sound – er grunn nok til å få dårlig samvittighet for at du, som nesten alle andre dødelige, kastet bort tenårene dine på dank.

Karima A. Furuseth

K. MICHELLE Rebellious Soul ATLANTIC RECORDS/WARNER MUSIC

Til tross for et knippe fine singler, har Memphis-sangerinnen K. Michelle så langt fått mest oppmerksomhet for sin deltakelse i VH1-programmet «Love & Hip Hop: Atlanta», men i motsetning til de fleste reality-deltakere, har 27-åringen plenty med talent, noe hun også viser når hun nå endelig er klar med sitt lenge utsatte debutalbum, Rebellious Soul. En skive som lett kunne ha falt inn i mange av de typiske diva-fellene, men Michelle holder det både classy og mektig, og klarer det hennes åpenbare inspirasjonskilder, Keyshia Cole og Mary J. Blige ofte sliter med, nemlig å legge seg på et behagelig vokal/energinivå som ikke sliter ut lytteren. Hun har definitivt stemmen, men har lært kunsten å stoppe mens leken er god. Tekstmessig er Michelle og Cole/Blige også i samme hjørne, med nok historier om tapt kjærlighet og skuffelse over menn til å fylle opp minst en hel høst med husmor-litteratur. Men også her unngår Michelle den vanlige fellen med å virke bitter og grinete, og arbeider istedet opp både respekt og medfølelse når hun for eksempel holder det ett hundre på brutalt ærlige «I Don’t Like Me»: «Cause if I let him do it, I do it to myself/And I was so dumb I need it, I need some help/Cause all that I can see is that she is prettier than me/Damn, I wish I had her body/I can hear my self-esteem/I don’t like me». Like rett fram er hun også på «Can’t Raise a Man», hvor hun prediker det kvinner generelt burde innse, at det sjelden er noen vits i å forsøke å forandre på en voksen mann. «If his momma couldn’t do it, what makes you think you can train a boy to be a man, it’s too late./Better off letting him go, no matter how hard you try you can’t raise a man/He’s already grown». Så til tross for at albumets tidligere annonserte gjesteliste bestod av navn som Usher, R. Kelly, Missy Elliott og Gucci Mane, klarer frøkna altså å dra i land dette prosjektet helt på egenhånd, kun med introhjelp fra Meek Mill på «My Life», som forøvrig glir over i en av de største R&B-teaserne siden de 21 sekundene av Ne-Yo’s «Slow Down» (som nå eeendelig har havnet på nett!). Beklager avsporingen. Men ja, Rebellious Soul er i alle fall mer enn anbefalt.

Mathias Rødahl

5

MUSIKK

NO MALICE

Hear Ye Him REINVISION

Siden Virginia-duoen Clipse slapp sitt seneste album, Til the Casket Drops i 2009, har Pusha T blitt en del av Kanye West-labelet G.O.O.D. Music, mens storebror Malice har funnet Jesus, angret sine synder og skiftet navn til No Malice. Dette betyr et oppgjør med de gamle dagene som kokainselger og ikke minst kokainrapper, og etter en serie videoer med religiøst budskap, samt memoarene Wretched, Pitiful, Poor, Blind & Naked, er nå hans etterlengtede solodebut Hear Ye Him her. Albumet er ikke overraskende en utgivelse farget av No Malice’ nye liv som blodseriøs kristen, men kommer nok likevel ikke til å skuffe Clipsefansen rent musikalsk, selv om både det lyriske og rapflowen riktignok er en smule forenklet siden

4

sist. Det er tydelig at No Malice er svært opptatt av å få fram sin nye åpenbaring, som ikke bare tar for seg forholdet til Gud, men også hiphopens oppheng i vold, seksuell umoralskhet og materialisme: «I march to the beat of a different drum/You can probably tell my speech, bear a different tongue/Well I just hope it reach even if it’s one/Louie this, Gucci that, shut up you sound dumb» … «Baby girl, I’m here to tell you/ You ain’t gotta pop it, you ain’t gotta drop it/Shake it, twerk it or bounce it/And you are still just as beautiful/You know? Be different/ Turn your back on the crowd» (fra sporet «Different»). Likevel må det mye godvilje til for å ikke se på Hear Ye Him som et rent religiøs produkt, og budskapet No Malice først og fremst prediker er tilgivelse av synd, og hvordan man skal forsøke å forbedre seg selv i sitt forhold til Gud. Et paradoks han også trekker

TGT Three Kings ATLANTIC RECORDS/WARNER MUSIC

K-Ci & JoJo og Bobby Brown er velkjente skrekkeksempler på hvor mørkt et R&B-comeback kan være, og med TGT sin nylige «skandaleopptreden» på amerikansk TV, må jeg innrømme å ha vært litt nervøs for dette prosjektet.

Som altså er et samarbeid mellom R&Bveteranene Tyrese, Ginuwine og Tank. Men til tross for «Pony»-legendens forkjærlighet for sentralstimulerende rusmidler under live-sendinger, er Three Kings heldigvis alt annet enn en pinlig affære fra avdankede sexsymboler. Istedet tar gutta ansvaret med å levere en av de beste R&B-skivene på lang, lang tid, mens de holder seg langt unna enhver form for moderne listefrierier som ofte ødelegger slike album. Og godt er det, for TGT er utvilsomt et prosjekt for den «eldre garde» av R&B-fans. Her er det ingen bangere for dansegulvet, ingen EDM-flørting, ingen unødvendige features fra døve rappere, og ikke minst ingen låter for raske, fomlete tenåringsknull. De tre sangerne takler dessuten det forventede problemet med å ha tre stjerner på samme scene, og

5

lillebroren inn i («Pusha, I’m the first to admit I want to see ya’ win/But, when we die, I wanna know Imma see you again»). På sistesporet får han hjelp av den amerikanske artisten/presten Jaeson Ma, som virkelig fyrer opp under syndsforlatelsen («I don’t care what you’ve done/Abortion? Adultery? Murder?/There is no condemnation/You need to know this/There is a redeemer»), før rapperen selv henter fram predikanten i seg under albumets siste, beat-løse minutter. Alt dette kan selvfølgelig bli slitsomt for ikke-troende og alle andre med et anstrengt forhold til misjonering, men til tross for at jeg selv til tider faller inn i denne båsen, synes jeg likevel det er oppfriskende med en såpass annerledes rapskive som dette. Og da spesielt siden det musikalske er såpass oppe og står. Kristenrap og kristenrock kommer alltid til å være corny, men en velrespektert rapper som blander inn et kristent budskap i en troverdig pakke er derimot langt enklere å takle. Nå tviler jeg på at No Malice starter en religiøs revolusjon innad i hiphop-miljøet, men kanskje han i alle fall kan sørge for at et par prosent av rapfansen stopper opp og tenker over sin tankeløse dyrking av sjeldent ansvarsbevisste idoler. For selv om «Kongen av voksenrap», Jay-Z for mange er erkeeksempelet på hvordan man fortsatt kan holde koken på eldre dager, har No Malice på mange måter blitt voksen på en mye mer ansvarsfull måte enn sin superstjerne-kollega.

Mathias Rødahl

høres overraskende sammensatte ut gjennom hele albumet, hvor ingen framstår som viktigere eller mer dominerende enn resten. Tank har dog relativt tydelig tatt det helhetlige ansvaret jeg håpet på. Den samme balansen gjelder i stor grad også for låtene, da det ikke føles spesielt viktig å plukke fram enkeltspor, selv om noen av mine personlige høydepunkter inkluderer alt fra åpningen «Take It Wrong», gruppesex-anthemet «No Fun» (hvor trioen leker seg med Snoops «Ain’t No Fun (If the Homies Can’t Have None)» fra 1993), førstesingelen «Sex Ain’t Never Felt Better» (som høres mye bedre ut i selskap med resten av settet), gyngeherlige «Hurry», «Weekend Love», autotune-sexy «OMG», «Burn Out» og det flotte avslutningssporet «Our House». For å oppsummere kort, ligger gjennomsnittshastigheten på Three Kings rundt rolige 70 BPM, og fordelt på albumets drøye 60 minutter med slowjams, betyr dette at Tyrese, Ginuiwine og Tank serverer nok grown & sexy-musikk til å holde deg gående gjennom minst 15 norske samleier (eventuelt 1/4 av en typisk R&Binspirert hyrdestund). Med tanke på dette OG en interlude med svensk (ja, svensk!) sexy-prating, er det ganske åpenbart at TGT disker opp mye valuta for pengene!

Mathias Rødahl

Ethan Hawke Julie Delpy En Film av Richard Linklater

Før Midnatt “En enestående film.”

NATT&DAG

“En av årets beste filmer” Cinema

“Smart, hjertevarmt og realistisk.”

FilmMagasinet

PÅ KINO 6. SEPTEMBER TRAILER OG MER INFO:

/NorskFilmdistribusjon

9/2013

55

MUSIKK

Rapmiljøet må være en skolegård med mye mer kjærlighet, sier Angel Haze.

TEKST HANNE CHRISTIANSEN FOTO FALCK ANGEL HAZE ER IKKE ukjent med livet som outsider. Den 22-år gamle, Detroitfødte rapperen tilbragte første halvdel av sitt liv i et strengt overvåket sektmiljø, noe som kanskje bidrar til fornemmelsen av at det er noe som skiller henne fra resten av den selvgratulerende swagrap-skaren som dominerer store deler av «den nye hiphopen».

Dette ble på sett og vis bekreftet under årets Øyafestival, der Haze, eller Raykeea Wilson, som hun egentlig heter, valgte å tilbringe nesten like mye tid på å vandre behersket rundt blant publikum mens hun intenst fremførte versene sine, som det hun gjorde oppe på selve scenen.

– Jeg elsker de greiene der! sier hun og bryter ut i et enormt, varmt smil fremhevet av en feilfri rad perlehvite tenner, da vi møter henne en snau time etter konserten.

– Det føles så mye mer intimt å være blant publikum enn å stå over dem. Dere var mer forsiktige enn det jeg er vant til, men det gjorde det bare mer spennende.

Forsiktig kan man ikke kalle Wilson, men hun er heller ikke den breiale alfa-kvinnen det kanskje er fristende å ta henne for. I samsvar med det alternerende uttrykket hun har gitt til kjenne på en håndfull miksteiper de siste tre årene, er todelingen mellom Angel Hazes konfronterende scenepersonlighet og smertelig såre indre følelsesliv slående.

Den unike evnen til å veksle uanfektet

1

56

9/2013

mellom rå skildringer av vold og raseri, og hjerteskjærende erkjennelser av svakhet, deler hun for øvrig med et av sine få forbilder.

– Jeg lærte det der av Eminem. Han er et av de få menneskene jeg alltid har villet bli som. Første gang jeg hørte hvordan han helt uten beklagelse snakket om hvor jævlig vondt alt gjorde – det var som en åpenbaring for meg.

Wilsons virkelig gjennombrudd kom etter at hun gjorde rede for sin ytterst traumatiske barndom i en versjon av Eminems «Cleaning Out My Closet» – en hjemsøkende, eksplisitt gjenfortelling av en rekke overgrep hun ble utsatt for allerede fra syvårsalderen.

Men suksessen handler ikke bare om viljen til å legge ut om prøvelsene: Hun er også en over gjennomsnittet teknisk habil rapper. Dessuten har hun en usedvanlig teft for det poetiske elementet i rap – nok til å gå substansen i tekstmaterialet hos de fleste av hennes jevnaldrende en høy gang. Likevel insisterer hun på at ingenting har kommet gratis.

– Dette er ikke en medfødt gave, jeg har aldri vært et naturtalent – alt er selvlært.

Grunnen til at jeg har lagt ned såpass mye arbeid i det her, er at jeg vil vite at jeg har rett til å føle at suksessen er fortjent.

Wilson har nok en gang valgt å utsette sitt allerede etterlengtede debutalbum, Dirty Gold (produsert av blant andre Markus Dravs og Dirty South-pioneeren Mike Dean), til 1. januar.

Det begynner å trekke ut?

– Ja, jeg vet det har gått en stund, men jeg har jobbet så hardt for at dette albumet skal låte helt jævla perfekt. Jeg har sagt nei til

alt – fotoshoots, svære kampanjer, hele den greia. Jeg vet at om jeg hadde latt meg selv rive med, så hadde ikke albumet blitt godt nok. Saken er at det er altfor mange som setter spørsmålstegn ved hvorvidt jeg i det hele tatt fortjener artisttittelen, til at jeg kan la det skje.

Denne typen ydmykhet er ingen selvfølge, spesielt i det kvinnelige rapmiljøet, der evnen til å hevde seg gjerne avgjør hvor fort artisten blir tildelt en utløpsdato. Wilson har selv vært gjenstand for den notorisk kranglevorne medrapperen Azealia Banks’ twittervrede, en hittil mye omtalt episode hun bedyrer at hun har lagt bak seg.

– Jeg hatet hele greia. Jeg klarer egentlig ikke være sint i mer enn ett kvarter, så jeg angret veldig på at jeg slapp det ut på et offentlig forum.

Tidligere i år overrasket Haze da hun inviterte med seg den australske rapperen Iggy Azalea på siste låt under en konsert i London.

Før de to gikk av scenen arm i arm, beordret de en slutt på tradisjonen menn har for å sette kvinnelige rappere opp mot hverandre.

– Mest av alt var det fint å høre noen si seg enig. Iggy og jeg er to helt forskjellige artister, men vi oppdaget at vi hadde mye til felles. Begge to har vagina, for eksempel.

«

Ja, bare det kan jo være en utfordring i din bransje?

– Ja, nettopp. Det er jo sånn helt fra jenter er små – vi blir satt i klikker i skolegården og får plantet i hodet at det er best å hate hverandre, fordi det bare fins én trone.

Tror du det dette prinsippet gjør seg mer gjeldende i hiphop, enn i resten av musikk-bransjen?

– Det tror jeg. Kvinner bevilges bare den ene plassen i hiphop, slik at det skal føles som om bare en av oss kan holde på av gangen. Det er så jævlig begrensende. Jeg kommer aldri til å bli Lil’ Kim, og jeg er helt ulik Nicki Minaj. Om noen, så hadde jeg sikkert endt opp med å bli hiphopens Avril Lavigne.

Og det er faen meg helt storartet, så lenge jeg får gjøre det på mine egne premisser.

Men det gjør meg glad å se at det faktisk er i ferd med å skje et slags paradigmeskifte, hvor det nå i det minste er tusenvis av jenter som holder på med dette her, hver på sitt vis.

Jeg skulle bare ønske vi kunne komme over den kjipe, konkurranseinnstilte spenningen.

Raykeea Wilson, kjent som Angel Haze (f.

1991), debuterte med gratis-EPen New Moon i 2009 og har siden sluppet en rekke miksteiper på nett, og spilte nylig på Øyafestivalen. I januar kommer 2014 debutalbumet Dirty Gold. Twitter: @AngelHaze

Det er sånn helt fra jenter er små – vi får plantet i hodet at det er best å hate hverandre, fordi det bare fins én trone.

MUSIKK

Fet gruppetur For unge TERRACE MARTIN 3ChordFold WARNER MUSIC

Til tross for at han er født og oppvokst i Los Angeles, har Terrace Martin vist seg å være et av de mest interessante navnene innenfor det jazzinspirerte soul-soundet man gjerne forbinder med byer som Detroit og Philadelphia, dog med en stor splash av sine musikalske SoCal-røtter som fundament. Og når han etter en rekke mixtapes og EP-utgivelser nå endelig er klar med sin offisielle solodebut, 3ChordFold, viser han seg fram som en sterkere artist enn noensinne. Velrespektert etter sitt årelange produsentarbeid for en rekke vestkystrappere (Snoop Dogg, DJ Quik, Kurupt, 213, Strong Arm Steady, Game osv.), har Martin mer enn nok tyngde til å levere en glimrende fullengder, til tross for at han kanskje ikke er den sterkeste lyrikeren der ute, noe som heller ikke betyr spesielt mye på et album som dette.

Her er det nemlig først og fremst musikken som står i fokus, med tusenkunstneren Martin og hans trippeltrussel som sanger,

5

produsent og saksofonist i høysete. Likevel har 3ChordFold et klart tema, drevet av et knippe forhold til diverse kjærlighetspartnere som deles opp i kategoriene «Freeloader», «Renter» og «Buyer», og via skivas 14 spor lærer vi å kjenne dem alle med hjelp fra et bredt spekter av hyggelige gjester inkludert Ab-Soul, Kendrick Lamar, Musiq Soulchild, Wiz Khalifa, Ty Dolla $ign og Snoop Dogg. For musikknerder er det dessuten litt ekstra morsomt når den selverklært Quincy Jones-inspirerte Martin henter fram flere klassiske øyeblikk fra musikkhistorien i låtene sine. Som Michael Jacksons «I Can’t Help It» på «Gone» , Bobby Caldwellklassikeren «What You Won’t Do For Love» på «Triangle Ship» (co-produsert av 9th Wonder), og ikke minst det flotte instrumentalsporet «Angel», som sampler en av mine personlig største R&B-favoritter gjennom tidene, Jon B’s «They Don’t Know» fra 1997. 3ChordFold er et album som kan gå på repeat dagen lang, og kommer nok til å være en del av mange BBQ’s i Martins hjemby de neste månedene.

Mathias Rødahl

thaiLand, Kambodsja, Vietnam og Laos!

Er du ung og ønsker en reisekamerat, eller flere som ønsker å bli kjent med enda flere? oppLeV 4 Land på 32 dager KUN Kr

19.900,DEATH BY UNGA BUNGA You’re an Animal JANSEN PLATEPRODUKSJON

«Vi leverer underholdning på et universelt plan, men på en kompleks måte. Som en hyllest til mennesket, seksualiteten og dansen. Eller i en riktigere rekkefølge: dansen, seksualiteten og mennesket.» Et sitat som like gjerne kunne vært adressert Ari Behn, men Knut Schreiners svulstige utspill til Dagbladet i 1996 om Kåre & the Cavemens kunstneriske agenda forsvarte bandets ideologi med full overbevisning, og gjør det fortsatt.

Da Kåre & The Cavemen kom på banen i 1990 var garagerocken forbeholdt nostalgikere med vannkjemmet hår og represent-

4

abel vinylsamling. Med skamløse kopier av historiens største riff og rytmelinjer, tok de det inn i Kåre & the Cavemens vulgære univers og gjorde garagerock farlig igjen.

Når Death By Unga Bunga åpner andrekuttet «I don’t Understand» på sin tredje fullengder, er det med et tydelig nikk til det revolusjonerende riffet «You really got me» fra 1964. Profesjonelt og så stuereint at selv farmor finner det lyttevennlig. Mossebandets andre fullengder You’re an Animal trigger hverken dyriske ordspill eller ungdommelig opprør og mangler sånn sett garasjerockens essensielle brodd. Kort og brutalt oppsummert er denne skiva en eneste velprodusert nostalgisk orgie. Sett fra et rent musikalsk perspektiv, spiller de så det svir

i svingom. Tighte gode låter pakket inn i en helsikes fin produksjon signert Bjarne Stensli. Nevnte låt, «Suspicion» og «Abba» stikker seg ut, og får meg tidvis til å ville starte et føkkings talkshow med DBUB som husband. For å ta N&Ds forhenværende musikkredaktør Andreas Tyldens pedagogiske likning på hva som er bra og dårlig danseband: «Bare hør på Bjørns Orkester og sett på Ole Ivars etterpå». DBUB er definitivt Ole Ivars i denne likningen. Selv om de på ingen måte tilfører garasjerock, rock eller musikkhistorien noe nytt, er det et kvalitativt band som fortjener både nok en spellemannominasjon og spilletid på eteren.

Inger Lise Hammerstrøm

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter LES MER HER

23 31 61 00

www.statraVel.NO 9/2013

57

SESONG 3

SE TRAILER

I SALG FRA 28. AUGUST

SESONG 2

SE TRAILER

I SALG FRA 11. SEPTEMBER

i salg fra 18. september

SE TRAILER

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

«

FILM

«Room 237» går Stanley Kubricks The Shining etter i sømmene.

- KUNSTEN Å OVERANALYSERE, S.

«

«

ROLV WESENLUND (1936-2013): Han var en av de siste norske kulturpersonlighetene som alle likte.

- NEKROLOG :( :(, S.

THE ACT OF KILLING Regi: Joshua Oppenheimer, Christine Cynn (medregissør), Anonym (medregissør) Med: Anwar Congo, Herman Koto, Ibrahim Sinik I KJØLVANNET AV militærkuppet i Indonesia i 1965 ble om lag 500 000 mistenkte kommunister massakrert. Filmen følger noen av de mest sentrale drapsmennene, over 50 år etter. De feires som folkehelter av sine landsmenn og har ulike innfallsvinkler til å ikke angre. Villig og stolt forteller de om hvordan ugjerningene ble begått. Filmskaperne lar dem gjenskape brutalitetene i selvvalgte filmsjangre.

The Act of Killing er på alle vis en vanskelig film. Den omhandler grufulle handlinger og er en

5

høyst ubehagelig seeropplevelse, for ikke å nevne at den må ha vært et mareritt å lage. Med vidåpne glugger og fallende haker entrer vi et moralsk bakvendtland der den ene massedrapsmannen etter den andre leverer detaljerte anekdoter om mishandling som om de var lettbeinte limericks, og forstyrrende nok får de respons deretter.

Helt tiden holder filmskaperne tilbake de kritiske spørsmålene, også når brutalitetene gjenskapes med stor iver og høy produksjonsverdi, i klassiske filmsjangere fra film-noir til musikal.

Filmens mest fremtredende figur Anwar Congo mener å ha basert sin «karakter» på filmstjerner som Al Pacino og Marlon Brando, og det er fascinerende å se hans langsomme og smer-

81

Regissør Erik Skjoldbjærg om «Pionér», musikk og arbeidet med elektronikaduoen Air. 84

- LUFTENS BARON, S.

82

tefulle katarsis fra han stiger inn i filmens verden, som en gang hjalp ham å distansere seg, men som nå bringer ham nærmere voldshandlingene og ofrene for hver bit av fortiden han puster liv i.

FORAN ØYNENE VÅRE letter tåken av sinne og forskrekkelse, og savnet etter en kompromissløs Michael Moore-intervjuer svinner hen idet vi får grep om regissørenes filosofi: Selvransakelse av slike dimensjoner kan tilrettelegges, men aldri fremtvinges.

The Act of Killing er en vågal, kompromissløs og uforglemmelig film, som på kreativt vis tester dokumentarens spilleregler og åpner øynene våre for Indonesias blodstenkede historie.

Martin Øsmundset Premiere 6. september

WHITE HOUSE DOWN Regi: Roland Emmerich Med: Channing Tatum, Jamie Fox, Maggie Gyllenhaal, Jason Clarke, Joey King, Richard Jenkins, James Woods KRIGSVETERANEN JOHN Cale (Tatum) har lenge vært upålitelig som far og arbeidstaker. Han gjør imidlertid sitt beste for å snu på flisa når han får et jobbintervju i Det hvite hus, hvor datterens helt bor.

På omvisning i presidentboligen brytes idyllen da bygget stormes av terrorister, og Cale og datteren kommer bort fra hverandre. Cale bruker sine evner til å snike seg unna gisseltakerne, men finner president Sawyer (Foxx) i stedet for datteren. Han makter å vriste

5

presidenten fra skurkenes klør, noe de liker dårlig. En kamp for datter, president og fedreland er i gang.

White House Down er en upretensiøs og åpenbar ode til 80- og 90-talls actionklassikere som Die Hard og The Rock. Legg merke til hvor få tastetrykk som skal til for å gjøre John McClane til John Cale og hvordan Tatum gjennomgående – og med hell – ser ut til å ha modellert Cale på Willis’ actionikon. Observer videre hvordan manusforfatter James Vanderbilt med imponerende få pennestrøk har flyttet en nasjonalkrise av en gisselsituasjon fra Alcatraz (The Rock) til Det hvite hus.

Disse «tyveriene» er gjennomsyret av kjærlighet, nærmest for Håkan Hellström-kriminalitet å regne.

ANNA FOERSTERS MYKE, kontrollerte kjøringer med ekstrem dybdeskarphet får tid til å puste under saksa til TV-klipper Adam Wolfe, og resultatet er en virkelighetsnær og nesten klaustrofobisk estetikk, som samtidig er et velkomment innslag i et Hollywood hvor det blir stadig mer utbredt å gi fotograf og klipper epileptiske anfall ved første antydning til spenning. En tredje honorable mention går til Jason Clarke (Zero Dark Thirty), som tar sin skurkerolle på alvor og gir trusselen et uhyggelig ansikt av intens aggresjon.

Martin Øsmundset Premiere 13. september

9/2013

59

FILM

MITT LIV MED LIBERACE Regi: Steven Soderbergh Med: Michael Douglas, Matt Damon, Debbie Reynolds, Rob Lowe, Dan Aykroyd, Scott Bakula STEVEN SODERBERGH har sagt at Mitt liv med Liberace vil være hans siste film på en god stund. Det er vanskelig å forestille seg han vil pensjonere seg fra bransjen for godt, for lidenskapen til filmmediet skinner gjennom så tydelig i mange av hans filmer, og som manusforfatter, regissør, fotograf og klipper (i Mitt liv med Liberace opptar han de tre sistnevnte rollene) behersker han filmspråket til fingerspissene.

Når det er sagt, kan det hende han vil ha godt av en pause (om man kan kalle det en pause å gå over til å lage tv-serier). Det begynner å bli en stund siden han ble møtt med den graden av entusiasme som Soderbergh på sitt beste er verdig.

ALLIKEVEL, DET ER mye å like ved Mitt liv med Liberace.

Først og fremst Michael Douglas, som stråler i rollen som den ekstravagante piano-underholderen

4

60 nattogdag.indd 1

9/2013 03.09.2013 15:52:33

Liberace; camp på grensen til det groteske, fortsatt følsomt og menneskelig portrettert til tross for at han går gjennom hele filmen uten å kunne bevege en eneste ansiktsmuskel (på grunn av Liberaces mange plastiske operasjoner).

I tillegg har vi Soderberghs mestring av filmspråket. Han kan si mer med et utsnitt og et litt uthalt klipp enn de fleste, og bruker det til effektiv komisk effekt der han skildrer et miljø hvor ingen er i stand til å se hverandre i øynene, eller går et øyeblikk uten en alkoholholdig drikke i hånden. Kameraet dveler det ekstra lille halv-sekundet, kun for å ta inn over seg absurditeten, men her ligger også litt av det problematiske ved filmen.

SLIKE VIRKEMIDLER havner faretruende nær en freak showestetikk. Filmen inneholder nok menneskeliggjøring til å veie opp for det, men samlet sett skapes inntrykket av en filmskaper som på tross av å mestre språket, ikke helt vet hva han vil si. En fascinerende film er det uansett.

Trond Gausdal Premiere 30. august

FILM

maStErS Of SEx Hva vet vi egentlig om sex? Ikke nok, mente Dr. William Masters og satte i gang et stort og omfattende forskningsprosjekt for å kartlegge seksualitetens mysterier og irrganger. Dette skjedde på femtitallet, og vi trenger neppe å fortelle at forskningen både var kontroversiell og … heftig. I tillegg produserte den helt nye innsikter, som blant annet feministbevegelsen nøt godt av.

Serien er basert på Thomas Maiers biografi Masters of Sex: The Life and Times of William Masters and Virginia Johnson. Virginia?

Hvem er det? Du skjønner, snart oppstår det søt musikk mellom forskeren og assistenten også. Basert på en sann historie. prEmiErE 30. SEptEmBEr

tHE wHitE QuEEn Britisk dramaserie basert på Philippa Gregory sin bestselgerserie. Bakteppet er Rosekrigene (1455-1485) og kampen for den britiske tronen. Kall det en Game of Thrones – fra virkeligheten!

Handlingen begynner i 1464 og fokuserer på striden mellom de to familiefløyene House of York og House of Lancaster.

Begge gjør mer eller mindre rettmessige krav på tronen, og sentralt i maktkampen står tre sterke kvinner: Elizabeth Woodville, Margaret Beaufort og Anne Neville. Serien ble produsert av BBC. SESOng 1 tilgjEngElig nå

BLUE JASMINE Regi: Woody Allen Med: Cate Blanchett, Alec Baldwin, Peter Sarsgaard, Alden Ehrenreich , Michael Stuhlbarg , Louis C.K, Joy Carlin, Richard Conti, Sally Hawkins BLUE JASMINE ER Woody Allens utgave av Tennessee Williams A Streetcar Named Desire. Ikke mer, men heller ikke mindre. Sist Cate Blanchett gjorde rollen som Blanche DuBois, denne gangen kalt Jasmine, var i Liv Ullmanns teaterproduksjon fra 2010. Blant annet hyllet av New York Times kritiker Ben Brantley med følgende bemerkning: «Det føles som om du hører ord du trodde du kjente, bli uttalt korrekt for første gang.»

Ikke identisk, men påfallende lik, tar Woody Allen – som filmtittelen sier – utgangspunkt i den middelaldrende kvinnen Jasmine AKA Blanche. Det vil si, i Cate Blanchetts unike skuespillertalent. Som i teaterstykket, og den enda mer berømte filmatiseringen fra 1951 med Marlon Brando Og Vivien Leigh i hovedrollene, begynner historien idet hun ankommer søsterens brokete hjem i San Fransisco. En tidligere rik, fortsatt vakker og stadig mer desillusjonert kvinne på randen av psykose og på trappen til søsteren (Hawkins).

En naiv og omtenksom arbeiderkvinne som er fornøyd med livet slik det er, med en ditto arbeidskar ved sin side. Ingen hovedrolle og seksuell sparringspartner som i En sporvogn til begjær, men en protagonist for de samme holdningene som Stan Kowalsky. Dette er Jasmines historie, og det er hun alene som

5

står bundet til masta når skipet går ned.

SOM BLANCHE TRENGER Jasmine et hvilehjem og en ny start. Mannen – alltid severdige Alec Baldwin – viste seg å være en horebukk, en svindler og en feig selvmorder (fengselet ble hans siste stoppested) og dermed forsøker Snøhvit og Rosenrød å gjenopprette det søskenforholdet Jasmine sørget for å holde brakk. Det lykkes dårlig.

Ulikt Woody Allens foregående filmer er lystspillet og komedien nesten fraværende i Blue Jasmine. De komiske elementene er der som alltid når det er snakk om en regissør kjent for evnen til å spissformulere menneskets ynkverdige særheter. Samtidig er det aldri helt eller bare morsomt. Til det er Jasmines selvpåførte tragedie for ubehagelig, alle voldsomme overdrivelser og spissformuleringer til tross.

TVERT IMOT VIRKER Cate Blanchetts stiliserte desillusjon og innadvendte psykose verken overdreven, latterlig eller lattervekkende. Fortiden hennes – fortalt via flashbacks – er både for idyllisk til å være sann og for idiotisk til å tro på – samtidig er det uproblematisk å akseptere at hun blindt nøt den livsfjerne glamouren nettopp som hun gjorde.

Fordi hun aldri orket, og aldri vil orke, å leve livet bart; uten livsløgn, uten overflatesvermeri og i likhet med Blanche, uten alkohol.

En vellykket klassikeroppdatering, et slående karakterstudium og en uventet, allensk samfunnskritikk.

Ragnhild Brochmann Premiere 9. august

EntOuragE Alle åtte sesonger tilgjengelig!

Finnes det noen bedre måte å slå i hjel en sliten søndag på, enn å bingewatche en hel sesong med Entourage? Gjør det? Vi har iallfall ikke funnet noe bedre alternativ. De fleste har vel sett alle episodene med Vincent & Co. nå, men vi lover deg: De tåler gjensyn. Opptil flere! Tro oss. allE SESOngEr, allE EpiSOdEr

BOardwalk EmpirE Møt Enoch «Nucky» Thompson, som er basert på den historiske skikkelsen Enoch L. Johnson (1883-1968), politikeren som slo seg opp og frem i Atlantic City under forbudstiden på tyve- og trettitallet. Boardwalk Empire er en presis tidskoloritt matchet av et stilsikkert ensemble i det potente skjæringsfeltet mellom politikk, mafia og business; moral og umoral; forbud og overlevelse.

For husk at ikke alle bad guys har skumle hensikter. Som Bruce Springsteen synger i «Atlantic City», ofte handler det bare om å få sin rettmessige del av kaken: «Well, I’m tired of comin out on the losin end / So, honey, last night I met this guy, and I’m gonna do a little favor for him» prEmiErE på SESOng 4 dEn 9.SEptEmBEr. SESOng 1-3 tilgjEngElig nå

Slik får du HBO: Gå inn på hbonordic.com Velg abonnement // Tast inn dine betalingsopplysninger

hbonordic.com

9/2013

61

FILM

PIONÉR Regi: Erik Skjoldbjærg Med: Aksel Hennie, Ane Dahl Torp, Jørgen Langhelle, Wes Bentley, Stephen Lang, Andre Eriksen, Eirik Stubø, David A. Jørgensen, Endre Hellestveit ERIK SKJOLDBJÆRG (Insomnia, Prozac Nation, Nokas) har de beste dramatiske forutsetningene når Pionérdykkerklokken senkes ned på norsk sokkel: klaustrofobisk drama, underkjent nær-historie og politisk høyspenning på poetiske dybder.

Men selv med Norges beste, mannlige filmskuespiller som dykkeleder, blir Pionér aldri den poetiske, politiske thrilleren opplegget lover.

Men det begynner lovende. Uendelig vakre undervannsbilder av dykker-astronauter i fritt, saktegående fall mellom klokke og bunn.

Stille, mørkt og bare delvis opplyst. Et utmerket utgangspunkt for å ta oss med tilbake til et grålyst kapittel av norsk velstandshistorie; svart gull belagt med dunkle undertoner. «Et lite steg for Norge, men et stort steg for en gutt fra Grorud!» sier dypvannsdykker Petter (Hennie) som verdens første nede på Norskerenna mens broren Knut (Andre Eriksen) kommer seilende ned etter ham. De aner ikke hva som venter.

Også på land holder filmen trykket oppe de første tjue minuttene. Det er like klaustrofobisk i den norsk-amerikanske kontrollrommets dypykk-simulator som under vann, og den gul-brune 70-tallskoloritten, som snart skal bikke 80-tallet, er imponerende gjengitt av set-designer Louise Drake og filmfotograf Jallo Faber.

3

JACKIE Regi: Antoinette Beumer Med: Holly Hunter, Carice van Houten, Jelka van Houten, Mary Woods, Howe Gelb, Chad E. Brown, Jeroen Spitzenberger DET NEDERLANDSKE søskenparet Daan og Sofie er tvillinger, men meget forskjellige. Daan er avslappet og lett å overtale, mens Sofie er en tøff magasinredaktør som ikke har tid til annet enn arbeid. En dag får Sofie en telefon fra et sykehus langt ute i ødemarken i USA. En lege forteller henne at de har moren hennes. Moren har et kraftig beinbrudd og en ødelagt trommehinne. Søstrene må dra til New Mexico og frakte Jackie til et rehabiliteringssenter på andre siden av landet. Daan vil gjerne, men må overtale søsteren. Vel fremme får

2

62

9/2013

MEN SÅ, ETTER filmens skjebnesvangre andre-dykk, går spennings-ventilen lekk. For det første skjer den dramatiske vendingen for tidlig. Stemningen er så god innledningsvis at det å dvele lenger her, ved «pre-olje-uskylden», hadde gjort det kommende bruddet mer opp- og medrivende.

For det andre har Petters kamp for å forstå det ulykksalige andre-dykket for mange mistenkte – med litt for god grunn. For hvem er Petter om ikke den ene, undertrykte arbeideren i klassisk opposisjon mot systemet med stor S? S for Staten, kalkulert Systemsvikt og amerikanske dollarS. Det er spennende en stund, men når den kollektive råttenskapen blir ullen mer enn ond og det mangler én bad guy til å fronte uhyggen, ja da blir det vanskelig å holde interessen oppe. Her kunne med fordel også de klaustrofobiske kontroll-lokalene, tankene og klokkene utgjort en enda strammere, mer begrensende ramme rundt historien. Alle vet at ubåt-og sci-fi-filmer legges nettopp til periferien av det mulige for å gjøre handlingen ekstra fortettet, klaustrofob og inhuman. Her gjøres imidlertid unødvendig mye av opprullings-arbeidet på trygg landjord.

AKSEL HENNIE PÅ sin side jobber som en Atlas for å bære prosjektet på skuldrene. Han tar luven av samtlige motspillere og imponerer som vanlig. Ikke minst med en personlig tragedie i nær fortid som tangerer filmens innhold.

Men det hjelper lite når Pionér sammenlagt har for få ben å støtte seg på og litt for liten fingerspissfølelse med kraften i sin egen historie.

Ragnhild Brochmann Premiere 30. august

de beskjed at Jackie ikke kan fly på grunn av øret. De kjører Jackie i bobilen hennes. På den turen skal de lære mye om hverandre.

Flinke skuespillere og vakkert landskap er det positive med denne filmen. Ellers er den kjedelig og veldig forutsigbar.

Søstrene er karikerte og uinteressante. Den ene er den notorisk single, businesskvinnen som bare spiser salat. Den andre er den godtroende tosken som alle utnytter, til og med hennes mann som nærmest behandler henne som om hun er ufør. Ikke overraskende forandrer søstrene seg i løpet av filmen. Ved hjelp av litt tøff kjærlighet fra en beinhard amerikansk mor møtes de etter hvert på midten.

DET ER IKKE egentlig noe som skjer, høydepunktene er få, små

og langt imellom. På et truckstop kommer noen menn bort og oppfører seg som potensielle voldtektsmenn. Da stikker tøffe mor haglen ut av døren og mennene løper sin vei. Søstrene gråter en skvett og så var det ferdig. Bilen bryter sammen på en grusvei i ødemarken. En gruppe lesbiske motorsyklister ved navn Dykes on Bikes kommer tilfeldigvis forbi og hjelper dem, så var det ferdig. Sofie blir bitt av en slange i ødemarken, den var ikke giftig, ja vel.

Sofie blir bitt av en slange i ødemarken, den var ikke giftig, ja vel. Det er en hyggelig film om hyggelige folk. Den kan sikkert ses på kvinnekanalen FEM om ett års tid.

Siren Løkaas Premiere 27. september

THIS IS THE END Regi: Evan Goldberg og Seth Rogan Med: James Franco, Emma Watson, Danny McBride, Paul Rudd, Jason Segel, Seth Rogen, Jonah Hill, Michael Cera, Rihanna SETH ROGAN STÅR på en flyplass i Los Angeles for å hente kompisen sin Jay Baruchel. Han har kommet på besøk fra Canada. Etter litt kvalitetstid er de to på vei til en svær fest hos James Franco. De får festet lenge nok til å se at Michael Cera, ute på kokain, klasker Rihanna på rumpen og blir sugd av to damer på do mens han drikker fra en boks med eplejus med sugerør.

Like etter svelges Hollywood av skjærsilden. Kjendisene løper til alle kanter blir meid ned av

5

biler, lyktestolper, eller svelget av synkehull. Til slutt er det bare fem igjen. De er Jonah Hill, James Franco, Seth Rogan, Kevin Hart og Jay Baruchel. Og Danny McBride da, men han sover i badekaret som vanlig.

Alt som sies er skittent og alle er like feige. Det flommer over av narkotika og alle krangler de om den siste sjokoladen.

Dette er en film full av kalkulert selvironi. Danny McBride stjeler rampelyset ved fryktløst å gjenskape Kenny Powers fra serien Eastbound & Down. Han kaster one-linere som «I came on your magazine James (Franco). It was a cum for help» uten å nøle.

De andre skuespillerne holder tappert følge og balanserer fint mellom motbydelig og morsom.

MORSOM DIALOG GJØR scenene i James Franco sin leilighet like spennende som actionsekvensene ute i djevelens territorium. Det første gutta velger å gjøre når katastrofen er et faktum, er å spise alt av ecstasy som er igjen fra festen. Spesialeffekter komplimenterer både dop og djevler sammen med musikk fra kjente artister. Filmmusikken toppes av Cypress Hill med «When the shit goes down», og følges opp av apokalypseverdige låter fra artister som M.I.A.

Unødvendig sjåvinisme og voldtektshumor drar stemningen noe ned, men det går heldigvis fort over. Ikke still spørsmål. Bare bli med på turen.

Siren Løkaas Premiere 27. september

FILM

FØR MIDNATT Regi: Richard Linklater Med: Ethan Hawke, Julie Delpy, Seamus Davey-Fitzpatrick, Jennifer Prior, Charlotte Prior, Xenia Kalogeropoulou Å BLI FORELSKET er lett, men å holde sammen er vanskelig. I 1995 møttes Jesse og Celine på et tog. Etter en lang samtale velger de å gå av toget i Wien, slik at de kan tilbringe en romantisk natt sammen. Dette er filmen Før soloppgang. Ni år seinere oppsøker Celine sin gamle flamme på en boksignering i Paris. Denne gangen er det for å få svar på et brennende spørsmål som har hengt i luften helt siden deres forrige møte. Dette er Før solnedgang (2004).

Franske Celine og amerikanske Jesse er nå i førtiårene. De har barn. Forelskelsen er over og hverdagen har tatt overhånd. Et spørsmål henger i luften: Skal vi gi opp? Mot slutten av en lang ferie i Hellas med nære venner, når

5

de to bristepunktet etter mange år med irritasjon og hverdagsproblematikk. Jesse har nok en gang sendt tenåringssønnen sin til sin gale ekskone i Chicago i USA etter en sommer hos ham.

Celine og Jesse bor til vanlig i Paris med to små døtre. Jesse hinter til at han vil tilbringe mer tid i USA. Celine forstår alvoret, men vil ikke flytte og ta døtrene vekk fra skole, venner og familie.

Hvem har mest behov for å ha Jesse i livet sitt nå? Sønnen eller Celine og døtrene?

SKUESPILLERNE ER LIKE sjarmerende og snakkesalige nå som i de to foregående filmene om dem. De problemene de møter før midnatt ble alle introdusert i Wien og i Paris. Partene i dette paret er nemlig ikke spesielt avslappet og omgjengelige, selv om de later som foran vennene sine. Celine er sta og defensiv.

Jesse er passiv-aggressiv, og kan være direkte slem og avvisende når han mener Celine oppfører

seg irrasjonelt. Det alluderes åpenlyst og berettiget til det forliste ekteskapet skildret i Roberto Rosselini sin film Voyage to Italy fra 1954. Spesielt når Celine og Jesse ufrivillig sendes på et romantisk hotell av sine venner.

Dialogen er tung, megetsigende og tidvis like nervepirrende som en actionsekvens i Die Hard. Den har til og med noen morsomme one-linere som Celines bitre «one of the perks of being over 35 is that you don’t get raped as much.» Mangel på bakgrunnsmusikk fungerer bra til å framhever det ukomfortable, akkurat som i livet.

Et hverdagslig tema har blitt en enestående film selv uten forløperne, men om du ser Før soloppgang og Før solnedgang før du ser Før midnatt, vil hvert eneste sukk, hver tåre, rynke og grå hår bety enda mer.

Siren Løkaas Premiere 6. september

real Time WiTh Bill maher Amerikansk talk-show med klar politisk slagside. Gjestene er nesten utelukkende plukket for å snakke om politikk – og ikke alt mulig annet (Hei, Skavlan!).

Og om Bill Maher kan fremstå litt i overkant sleivete og enkel i sine politiske analyser, skal du vite at kjepphestene alltid kommer på en forsendelse av humor. For Bill Maher er, kanskje sammen med Jon Stewart og Stephen Colbert, enkelt og greit den beste politiske satirikeren ute der om dagen. Så får du heller bite tenna sammen, om du skulle slumpe til å sympatisere med de amerikanske republikanerne.

The SopranoS The Sopranos eller The Wire.

Hva er verdens beste tv-serie?

De lærde strides. Selv holder vi en knapp på … begge for faen! Hvorfor velge? Denne iveren etter å rangere alt og allting må snart stoppe! Lister forenkler og ødelegger; de presser seg på og insisterer på å forme alt i sitt bilde. Vi orker ikke mer! Listene er uttrykk for intellektuell armod og sneversynt lærermentalitet! (Men OK da, The Sopranos er jo den beste serien ever, og her får du alle sesonger på ett brett!)

Vi må forresten koste på oss noen ord om nylig avdøde James Gandolfini også. For hva gjør drapsmannen Tony Soprano så fordømt likandes?

Hvorfor heier vi på en brutal voldsmann hvis grunnleggende selvmedlidenhet bare matches av hans ditto hensynsløshet?

Hva er det Dr. Melfi øyner langt der inne, og som hun forsøker å lokke frem?

Det er vel helst James Gandolfini. Tonys decentness kommer fra Gandolfini. Tony Soprano funker bare om han gestaltes av Gandolfini. Ingen annen er i stand til å utstyre karakteren med den nødvendige varmen, som trengs for å parere karakterens mørkere sider. Så når Dr. Melfi og millioner av HBO-tittere ser Tony og skimter «det gode i ham, tross alt», er det James de ser. alle SeSonger, alle epiSoder

Slik får du hBo: Gå inn på hbonordic.com Velg abonnement // Tast inn dine betalingsopplysninger

KYSS MEG FOR FAEN I HELVETE Regi: Stian Kristiansen Med: Eili Harboe, Øyvind Larsen Runestad, Kristoffer Joner, Rolf Kristian Larsen FOR HVER FILM som lages om ung oppvekst i fjordnorge – Få meg på for faen, Kompani Orheim, Hjelp vi er russ! – slår det meg: Ikke bare blir norsk filmfotografi penere og penere, men Vestlandet er i seg selv nesten komisk fotogent. Selv hamburgerboden ved kaia er påfallende smakfull i all sin uttenkte enkelhet.

Slik har Kyss meg for faen i helvete fått en attraktiv, stilsikker og tidsbevisst scenografi. Ikke helt ulik en spillefilmvariant av den nyeste reklamefilmen for Imsdal. En dus og sol-blendet fortelling om hvor krevende det er å være ung i dag. En fortelling om et sted hvor ungdommene, språket og handlingene deres et nøye utplukket, men også estetisert utsnitt av ung, norsk hverdag.

Kyss meg kan sin filmestetikk. Stilbevisste jenter og «upolerte» gutter foreviget i et tilsvarende stilbevisst filmfoto med ett, ærlig mål for øye – å gi et ungt publikum en attraktiv, tilgjengelig og tung-lett fortelling om ungdomskjærlighet slik den oppleves akkurat nå.

MEN MENS DET visuelle språket gir en tidsriktig koloritt av et lett trendifisert bygdenorge, er dialogen til dels for stiv og flink. Alt ligger som vanlig godt i munnen til Kristoffer Joner, men særlig Tale (the romantic lead) sin setninger av typen: «Eg gjør det motsatte av det eg vil heile veien. Eg flykter fra meg sjøl» blir for teatrale.

Her er det ingenting å si på innlevelse og fremføring, men det klinger ikke autentisk. Replikkene hennes er ikke «for avanserte», men akkurat litt for like replikkene hun leser fra Fosses manus.

Gjengangerbemerkninger som – «Jon Fosse e sexy (kjempesexy)», «Kem av dåke vil vær sexy?!» er derimot for akutt trendy og faller flatt mot gulvet i øvingslokalet. Det samme gjelder å kjøre hardt på «fittlepper» som befriende skjellsord. Her gjør også Øyvind Larsen Runestad (Vegard) og Tales rødblonde bestevenninne gode roller. Også takket være mye vellykket bruk a close ups der de rene ansiktene snakker bedre enn manus.

MEN TRO DET eller ei, det kommer også mye fint og severdig ut av det å ville litt for mye og å prøve litt for hardt. Aksepterer vi det imsdalske og indiemusikkvideo-vakre ved akkurat denne vestlandsbygda, og det litt søkte ved at Tale og Vegard uten å blunke aksepterer instruktør-Lars’ anmodning om å tilbringe kvalitetstid sammen for å finpusse på rollekjemien (drivkraften bak forelskelsen) er det mye befriende overskudd.

Ragnhild Brochmann Premiere 9. august

4

hbonordic.com

9/2013

63

NYHETER PÅ BLU-RAY, DVD OG VOD ONLY GOD FORGIVES I SALG 2. OKTOBER GANGSTEREN Julian (Ryan Gosling) driver en Thai-bokseklubb som fungerer som et skalkeskjul for familiens narkotikaimperium. Da hans bror Billy blir drept, reiser deres mor Crystal (Kristin Scott Thomas) til Bangkok for å hente hjem liket, og for å få Julian til å hevne seg på sin brors morder. Julian innleder jakten og oppslukes i en voldsspiral som plasserer ham i søkelyset til en beryktet politietterforsker som utøver sin egen spesielle form for rettferdighet. Etter Drive er dette det nye samarbeidet til Gosling og Nicolas Winding Refn.

KILLING SEASON I SALG 9. OKTOBER VETERANEN Benjamin Ford lever et tilbaketrukket liv i ei hytte på fjellet og får dagene til å gå ved å fotografere dyrelivet. En dag dukker Kovacs opp, en hjelpsom vandrer som sier han har kommet ut i ødemarka for å jakte elg. Det viser seg imidlertid at Kovacs har en fortid med Ford fra krigen i Bosnia, og at trofeet han ønsker seg, er Ford selv. Det ligger en eim av inspirasjon fra actionklassikere som First Blood og Picnic med døden over dette første filmmøtet mellom bautaene De Niro og Travolta.

EVERYBODY HAS A PLAN I SALG 30. OKTOBER AUGUSTIN (Viggo Mortensen) er desperat etter å komme seg bort fra en frustrerende livssituasjon.

Da han får den triste nyheten om sin tvillingbrors dødsfall bestemmer han seg for å starte et nytt liv.

Han påtar seg sin brors identitet og vender tilbake til hjemstedet hvor de vokste opp som barn, men snart befinner Augustin seg ufrivillig midt i en farlig, kriminell underverden som var en del av sin brors liv. Fra de Oscar®-vinnende produsentene av The Secret In Their Eyes kommer det som omtales som dette årets Winter´s Bone.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap.

LAPUTA - HIMMELSLOTTET I SALG 25. SEPTEMBER HAYAO MIYAZAKI og animasjonsstudioet GHIBLIS høytflyvende eventyr blir endelig utgitt i Norge. I dette universet har menneskene bygget og flyttet til flyvende byer, men en katastrofe har ført til at de må leve på jorden som før. Bare en by, Laputa, forble i himmelen. Snart begynner et kappløp mellom luftpirater og skumle agenter som leter etter Laputa, den siste av de myteomspunnet slottene i skyene. Fra skaperne av filmperler som MIN NABO TOTORO og CHIHIRO OG HEKSENE kommer et nytt fantastisk eventyr.

Helt gratis!

HUMMINGBIRD I SALG 25. SEPTEMBER Krigsveteranen Joey (Statham) plages av kamp-handlingene Afghanistan da hans lag ble skutt i filler av artilleriild. Nå lever han såret og skadet på gaten sammen med kjæresten Isabelle og tidligere kampferdigheter sørger for at han får seg en jobb. Men de lykkelige fremtidsutsiktene blir knust da kjæresten blir funnet drept. Hevngjerrig søker han opp sine bekjente i underverden for å hevne Isabelle.

Hummingbird er den hardtslående og eksplosive regidebuten til Oscar® nominerte Steven Knight (Eastern Promises).

64

9/2013

FØR SNØEN FALLER

THE DETAILS

I SALG NÅ

I SALG NÅ

FILM

Dokumentarfilmen Room 237 går Stanley Kubricks The Shining etter i sømmene.

AV LARS OLE KRISTIANSEN ROOM 237 Regi: Rodney Ascher Med: Bill Blakemore, Geoffrey Cocks, Juli Kearns DU OVERANALYSERER! De fleste med interesse og engasjement for film har fått påstanden slengt i fleisen under opphetet diskusjon med likesinnede.

Fordi man, i et øyeblikk av overmot, har tatt seg vann over hodet i forsøket på å forsvare en utskjelt film; kommet i skade for å tilegne noe overdreven verdi, substans eller resonans.

Det kan være snakk om ett enkelt bilde, en replikk, et skifte i musikken, en passasje som forener virkemidlene på megetsigende vis. En eller annen undertekst løftes frem fra dypet, slik at demningen brister.

Selve øvelsen er per definisjon sympatisk. Det har seg ofte slik at dedikerte cineaster oppsøker potensielt interessante, men utfordrende filmer igjen og igjen, drevet av et oppriktig ønske om å forstå, om å avlese filmskaperens tekst – som oftest fordi avsenderen er en kunstner vedkommende setter høyt. Man trekker inn referanser som hjelp på veien, som kan virke obskure, til og med irrelevante, men som til slutt hjelper en med å finne en vei inn i – eller ut av – verket.

På den andre siden kan man også redusere et verk ved å tolke det i sønder og sammen; man kan avvæpne seg mot filmens faktiske kraft, søke kontroll over det som skal flyte fritt, temme beistene som burde brøle.

Dessuten risikerer man å bli en naiv fortolker, like blind som en passivt konsumerende tilskuer – uten å være klar over det selv, fordi man har forvillet seg så langt inn i materien at alt annet blir sort.

5

JEG HØRTE MYE forskjellig om dokumentaren Room 237. Noen beskrev den som «fullstendig genial» (aldri et godt tegn), andre mente at den nærmest var nedverdigende i sin analytiske lek med det de aller fleste betrakter som et av filmhistoriens virkelige mesterverker. Rodney Aschers film, som ble vist for første gang i Directors’ Fortnightprogrammet i Cannes, går Stanley Kubricks The Shining (Ondskapens hotell, 1980) etter i sømmene, som er undertegnedes favorittfilm; den avgjørende opplevelsen som dyttet meg til videospilleren igjen og igjen som trettenåring, som sendte meg til biblioteket for å lese auteur-analyser og bøker om filmatiske virkemidler. The Shining plaget meg i en slik grad at den forårsaket søvnproblemer, og fremprovoserte et sterkt behov for å kartlegge årsakene til denne irrasjonelle reaksjonen.

Foruten The Shinings opplagte mesterskap som nyskapende sjangerfilm, er det grøsserens labyrintiske vesen som har holdt interessen i live. Overlook Hotel er et ugjestmildt sted. Det er som om den veldige bygningen forsøker å advare oss mot å oppsøke irrgangene.

Jeg var bekymret for at Room 237 skulle forsegle mystikken; at den ville lukke dører i stedet for å åpne opp nye. I et svakt øyeblikk satte undertegnede faktisk spørsmålstegn ved hvorvidt The Shinings hjemsøkende tone er resistent mot denne typen analytiske «angrep».

Det var selvfølgelig helt unødvendig.

Stor kunst kan alltid ta imot tolkningens kanyle, uten å tappes for blod.

Aschers dokumentar er inndelt i ni kapitler, og hver og en av dem inviterer oss inn i samtaler om forskjellige aspekter og

merkelige detaljer ved The Shining, ført av entusiastiske kommentatorer med sterk tilknytning til materialet. Room 237 baserer seg ikke på intervjuer i tradisjonell forstand – vi får aldri se stemmenes ansikter – og fungerer heller som en assosiasjonsrekke, en tankestrøm som akkompagnerer sekvenser fra Kubricks film.

Passasjer fra andre Kubrick-verk, som 2001: En romodyssé og Eyes Wide Shut, får illustrere når samtalene skyter ut i digresjoner. Et fint grep, som underbygger hvordan mystikken rundt The Shining er knyttet opp mot regissørens myteomspunne karriere og liv generelt (tilhengerne kan ikke akseptere at Stephen King-adaptasjonen bare er en sjangerøvelse – Kubrick må ha fylt filmen med annet innhold).

PÅ SITT BESTE er Room 237 uhyggelig i sin absurditet. Som i kapittelet der noen har funnet ut at den amerikanske versjonen av filmen (som er lengre enn den europeiske) er strukturert slik at den kan spilles fra «begge sider»; det vil si at filmens første innstilling passer overens med den siste osv. Hvis man avspiller filmen forlengs og baklengs på samme tid, vil man oppdage at påtagelig mange bilder smelter sammen med hverandre og danner nye, forstyrrende motiver. Teorien er helt på viddene, med mindre man kan sikre beviser for at dette faktisk var Kubricks

intensjon. Samtidig: hvorfor ikke? Den mediasky regissøren var en kompetent sjakkspiller og besatt av strukturer og mønstre; han brukte årevis på filmene sine, ettersom hver minste detalj ble gjenstand for grundige overveielser og omfattende undersøkelser.

Hva Kubrick lekte seg med under huden på disse mesterverkene, kan vi aldri få innsikt i. Da blir vi nødt til å spekulere.

En av de mest plausible teoriene går ut på at Kubrick filmet månedlandingen Apollo 11 i et studio. Mange har, med stor overbevisningsevne, avslørt at klippet som fikk verden til å gispe etter luft i 1969 er en forfalskning.

Room 237 identifiserer et utall referanser til månelandingen i The Shining, og antar at dette var Kubricks sublime måte å avsløre hemmeligheten på.

DEN KONSPIRATORISKE tonen bak noen av analysene er vanskelig å kjøpe uten store forbehold, men Room 237 er samtidig befriende lite retorisk; den forsøker ikke lede tilskueren til å tro på galskapen, den bare presenterer noen muligheter som har vokst seg ut av en gruppe menneskers intense kjærlighet til filmen.

«Overanalyseringen» blir et uttrykk for hengivenhet – et ønske om dialog. Rodney Ascher avmystifiserer ingenting, men vever nye mønstre i en klassiker som aldri ser ut til å stivne.

Room 237 er tilgjengelig på DVD og selges hos Platekompaniet til en hyggelig pris.

«

Rodney Ascher avmystifiserer ingenting, men vever nye mønstre i en klassiker som aldri ser ut til å stivne.

9/2013

65

FILM

Regissør Erik Skjoldbjærg om Pionér, musikk og arbeidet med elektronikaduoen Air. TEKST KARSTEN MEINICH FOTO CARL CHRISTIAN RAABE OLJETHRILLEREN PIONÉR ER nå den av høstens nye norske filmer med størst potensiale for internasjonal suksess. Ikke bare er regissør Erik Skjoldbjærg en av våre mest anerkjente filmskapere, men med Aksel Hennie og flere berømte amerikanske skuespillere på rollelisten (og fastsatt festivalvisning i Toronto), er filmen allerede i fokus utenfor norske grenser.

Og da det også ble offentliggjort at Erik Skjoldbjærgs filmkomponister på Pionér er den verdenskjente franske elektronikaduoen Air, ble produksjonen enda et hakk mer interessant – ikke minst for den internasjonale filmoffentligheten.

Air var i sitt senit som verdenskjent band sent på 90-tallet og tidlig på 00-tallet. Debutalbumet Moon Safari i 1998 var gjennombruddet, og duoen fulgte deretter opp med flere utgivelser – sist med Love 2 fra 2009.

Som filmkomponister var de aktive med ny musikk så sent som i 2011 (til dokumentaren Corman’s World) og i 2012 (til nyrestaureringen av Meliès’ Reisen til månen), men på tross av disse og flere kort- og dokumentarfilmer i mellom, er fremdeles deres mest kjente filmarbeid musikken de skrev til Sofia Coppolas debutfilm The Virgin Suicides i 1999. Antageligvis kunne Air kvantitativt ha gjort mer filmmusikk underveis, så den tilsynelatende selektive innstillingen fra bandet overfor filmskapere, gjør deres involvering på Pionér enda et hakk mer unik.

OG FOR DE observante er det fra før av kjent at Erik Skjoldbjærg har et meget bevisst og detaljfokusert forhold til lyd og musikk i sine filmer. Skjoldbjærgs kreative samarbeid med Biosphere [aka komponist Geir Jenssen] tilførte både Insomnia (1997) og Nokas (2010)

1

«

66

en uttrykksfull og egenartet sonisk dimensjon, som er en ufravikelig del av disse to filmenes kunstneriske genmateriale.

Så at Air finner Skjoldbjærg interessant å jobbe med (og vice versa), er i det store og hele ikke spesielt overraskende.

Regissøren har i sommer ferdigstilt sluttmiksen av Pionér i Paris – slik at den ferdige filmen ble klar til urpremieren ved filmfestivalen i Haugesund torsdag 15. august. I denne samtalen forteller han om Pionér, musikk og arbeidet med Air. Først og fremst, gratulerer med at Air komponerer musikken til Pionér! Kan du raskt gjenfortelle hvordan du kom i kontakt med bandet, og hvordan prosessen med å få dem ombord utartet seg?

– Ja, altså – da Frankrike ble del av finansieringen [av Pionér] var det allerede for sent å tenke på muligheten for å legge noe av innspillingen dit. Den eneste åpningen vi hadde var å legge lyddesign, miks og musikk dit. Jeg forsøkte å orientere meg på franske filmkomponister. En fransk musikkagent nevnte Air, og jeg svarte naturlig nok: «Ja, men de får vi ikke.» Ikke det at jeg manglet selvtillit på vegne av filmen, men [å få med] Air hørtes ut som et luftslott.

Så du avskrev ideen umiddelbart?

– Jeg visste at Air hadde laget musikk for Sofia Coppola, og sagt nei til omtrent alt mulig annet. Så jeg ville ikke kaste bort unødvendig energi. Vi jobbet derfor med andre alternativer inntil samme agent kom tilbake med at Air var interessert. Så jeg hadde en Skype-samtale med dem rett før jeg gikk i innspilling, og de virket genuint interessert.

Særlig dette med å skape et musikalsk univers under vann trigget dem.

– Det var en fin samtale, men jeg synes det er krevende å snakke om musikk. Ofte når jeg for eksempel leser en musikkan-

Ikke det at jeg manglet selvtillit på vegne av filmen, men å få med Air hørtes ut som et luftslott.

9/2013

meldelse klarer jeg ikke å forestille meg hvordan musikken høres ut. Musikk beveger seg langt forbi språket. Derfor var jeg usikker på hva kunne forvente av Air. Jeg gikk på det tidspunktet inn i innspillingen, og hadde tusen andre ting å tenke på. Noen valg kommer helt umiddelbart, men denne gangen kranglet jeg med meg selv. Sånne tanker som: «Air og vann er ei motsetning» og «Vi trenger en klassisk filmkomponist», osv.

Så …?

– Så skjønte jeg at det egentlig ikke var noe å tenke på. Selvfølgelig måtte Air gjøre filmmusikken. De har særpreg og vilje til å omstille seg. Det er nettopp sånne samarbeid man vinner mest på å kaste seg ut i. Spørsmålet hadde alltid vært om jeg turte ta sjansen.

På hvilken måte er arbeidet med en komponist viktig for deg i utformingen av lydbildet i en film? Og hvordan har lyddesign og musikk influert hverandre i forbindelse med Pionér?

– Jeg visste at mer enn i noen av mine tidligere filmer ville filmmusikken her bli førende i lydbildet. Og da skapes det høye krav til at musikken svarer til den dramatiske utviklingen, og stemningsskiftene i karakter og historie. [Air-duoen] Nicolas og JeanBenoîts kunnskap og entusiasme for film er stor, men erfaringene fra Sofia Coppola kan ikke sammenlignes med hva de møter her.

Jeg har merket at musikere som har bygget karrieren som plateartister ofte fokuserer på musikkstykkets struktur i seg selv. Dette er en utfordring i møte med alle de lag som filmen avtegner fra før. Film har egne formidlingskrav.

Tok det lang tid for dere å finne tonen?

– Nicolas og Jean-Benoît har stor kunstnerisk integritet, er eiekjære og har et besettende forhold til det de driver med. Jeg gjenkjenner jo alt dette i meg selv. Så det aller viktigste var egentlig å bli kjent med hverandre. Jeg endte opp med å reise til Paris oftere denne våren og sommeren enn først planlagt. Så snart [Air] kom på innsiden av hva filmen handler om, og hvilke formidlingsbehov jeg har med den, så klikket de inn. Jeg husker særlig en dag jeg gikk inn i studio og det så ut som de ikke hadde sovet hele natta.

«Dette er lovende», tenkte jeg. Og så spilte de skissen til et tema som traff hovedkarakterens følelse av kampvilje. Den satt helt klokkeklart.

Deretter åpnet hele det musikalske universet til Pionér seg langsomt opp.

Fortellingen i Pionér utspiller seg geografisk både under havet og over havet; og psykisk sett for hovedperson både i det ukontrollerbare ‘underbevisste’ og oppe i det realistiske. Men noen ganger flyter disse også sammen. Hvordan har arbeidet med musikken gitt Air og deg utfordringer med å utforske disse variasjonene i filmens univers?

– Som filmskaper er jeg interessert i hvordan det underbevisste farger vår oppfattelse av realisme. Musikk har en umiddelbar innvirkning. Musikken når deg før du rekker å tenke over den. Derfor er musikk godt egnet til å formilde følelser og stress som påvirker hovedkarakteren. Jeg insisterte på at komponistene måtte forstå og tolke hovedkarakterens opplevelser. Air er veldig nøye på hver lyd i lydbildet. De er perfeksjonister og bygger et univers der hvert instrument filtreres til det får en egen sound. Det høres kanskje litt svulstig ut, men de behandler musikk som et slags lydmaleri. Først lagde de skisser. Senere innspilte de strykere i Bratislava. Blåsere og perkusjon ble innspilt i Paris, men de har også gjort mye elektronisk instrumentering.

Thrillersjangeren er i seg selv en filmkonvensjon som krever sitt å lykkes med, men Pionér opererer vel også i subsjangeren «undervannsfilm»? Hvordan har dere jobbet med musikken opp mot både thriller- og undervannssjangerens konvensjoner?

– Air har forholdt seg til thrillerens musikk i klassisk forstand. De pekte på filmer fra 70-tallet og ønsket at temaet skulle være så enkelt at det sitter fast i deg når du forlater kinoen.

Jeg lærte noe viktig av dem her. Samtidig var jeg klar på at musikken også skal formidle fremdrift og ivareta spenningen i dramaet. Når det gjelder undervannssekvensene, ville jeg at musikken skulle ta oss med til et sted ingen har vært før. Jeg tenkte på franske referanser til dette, og ba dem lage musikk som om dette var en Jules Verne-historie. Nicolas smilte lurt av dette. Og så kom de tilbake med det som ble kjernen i undervannssekvensen. Denne musikken er sjangeroverskridende. Og her kommer kvalitetene til komponistene virkelig til sin rett.

Air bidrar til å gi filmen en helt egen identitet.

Pionér (Friland produksjon) hadde premiere 30. august. Intervjuet er laget i samarbeid med Montages.

Unge, rastløse jenter har funnet sin nye heltinne på nettet.

Hun heter Heidi Furre og er alt annet enn perfekt.

AV LINDA KLAKKEN FOTO HEIDI FURRE HVIS DU IKKE har hørt om henne før, er det kanskje fordi du bor langt ute i ødemarka eller fordi du ikke liker å lese blogger om jenter som lever tilsynelatende helt vanlige liv i hovedstaden. Heidi Furre er en av to jenter bak bloggen Kval&Actionfilm, som har fått kultstatus blant forvirra litteraturstudiner, retningsløse homser og vanlige husmødre fra Gud-veit-hvor. Heidi kunne vært deg, du kunne vært Heidi. Kanskje det er derfor fanskaren hennes er så stor.

Glem dagens outfit, bilder av små bikkjer med rosa klær og oppstylta bilder av sponsorprodukter. Heidi og Caroline, som bestevenninna hennes heter, skriver om hvordan det er å være ung, fri, glad og trist i storbyen. Det setter åpenbart ungpikene og emogutta pris på, for den velkjente, sidelengse v-en og det påklistra 3-tallet (altså et hjerte) er uten tvil den mest foretrukne kommunikasjonsformen i kommentarfeltet. Og nå, når hun i tillegg har gitt ut sin første roman, Parissyndromet, på Flamme Forlag, oversvømmes Instagram av bilder av boka på ymse fang, sengekanter, nattbord, togseter og parkbenker.

Hvorfor elsker alle Heidi Furre, Heidi Furre?

– Det kan jeg ikke vedkjenne meg. Jeg er bare en helt vanlig person, akkurat som de jentene som skriver til meg i kommentarfeltet

1

og på e-post. Forrige uke skrev ei jente til meg og ville ha kjærlighetsråd. Hun var forelska i en fyr og lurte på hva hun skulle gjøre for å fange oppmerksomheten hans. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare til sånne ting. Men det er sikkert bare godt å ha noen objektive å spørre, som man tror forstår en.

Har du forstått noe som resten av verden ikke har fått med seg?

– Nei, jeg tror bare at folk liker det jeg skriver fordi de kjenner seg igjen, på godt og vondt. Vi er liksom i samme båt. For meg er betegnelsen «ungpikeidol» noe jeg ikke kjenner meg igjen i. Det blir litt sånn, jeg vet ikke … Justin Bieber-aktig.

N&D har lest bloggen din, og vi kan ikke unngå å tenke at du har sjukt mange venner og fester døgnet rundt og drikker rødvin på franske balkonger og ramler fra bar til bar og treffer de mest interessante menneskene i verden og så videre. Likevel aner vi en slags ensomhet i det du skriver?

– Jeg har alltid hatt mange venner og vært sosial, men det er mange ting som er vanskelig, liksom. Man skal ha jobb og den skal være bra, og man skal være trygg økonomisk. Så det er alltid et eller annet som mangler på den lista over ting man bør ha fått til i livet. I «Sex og singelliv» sier Carrie at man skal ha «perfect job, perfect apartment, perfect guy». Jeg lever et ganske vanlig liv, så det er litt sånn uvirkelig at folk tror at jeg skiller meg ut på noen måte.

Så du er ikke perfekt, altså.

– Nei, langt ifra. Hvis jeg legger ut et bilde fra en fest på bloggen, forventer jeg at personen som ser bildet forstår at jeg gjør det fordi det er et fint bilde. (Heidi er fotograf, også.

For the record. Red. anm.). Jeg gidder ikke å legge ut et bilde av hvor jævlig der ser ut etter en fest om morgenen. Den der kjipe havregrøten og alt stresset og all driten og sånn.

Når man er i slutten i tjueårene, så tror man jo at alt blir bedre bare man får seg en kjæreste, en jobb, unger, alt det der …

– Men det er ikke sånn. Det blir aldri helt bra.

Sier du at livet aldri kommer til å ordne seg?

– Jo, det gjør nok det. Det kommer til å være bra i perioder, og på styr andre ganger.

Bananfluer rundt tomflaskene og sånn. Men ting forandrer seg hele tida. Kanskje man får en jobb og slutter igjen. Eller flytter til en ny leilighet. Livet er i bevegelse hele tida.

Apropos fremtida! Du har sagt at feminismen er det beste som kan skje ei ung jente eller en gutt. Hvorfor det?

– Jeg ble feminist da jeg var 15. Det var

«

en stor befrielse. Å få lov å være seg selv. Det er ganske jævlig å være 15 år, uansett om du er gutt eller jente. Da kan det være til hjelp å lese blogger, tekster og bøker som viser at man faktisk er helt ålreit. At man er normal.

Feminismen er fin sånn. Friheten. Muligheten til å gjøre det man vil. Sånn sett kan man ofte finne trøst i det andre skriver.

Du har nettopp gitt ut en roman på Flamme Forlag som heter Parissyndromet. Hvordan gikk du fra blogg til bok?

– Før skrev jeg bare dagbok og små historier om ting som venner og bekjente fortalte meg, men så har jeg skrevet mer de siste årene. Så kontakta Flamme meg etter å ha lest bloggen, og da måtte jeg finne noe å skrive om. Så satte jeg meg ned og skrev korte historier fra Paris, byen jeg bodde i for noen år siden. Ting som skjedde der. Dumme ting og bra ting. Til slutt ble det en bok.

Vi har hørt at det første opplaget ble utsolgt på rekordtid?

– På rekordtid, det vet jeg ikke. Men ja.

Heidi Furre (f. 1986) er fotograf, DJ i Dansestøl og forfatter. Hun skriver om livet sitt på bloggen Kval&Actionfilm (www.kvalogactionfilm.blogspot.no). Aktuell med sin første roman, Parissyndromet, på Flamme Forlag.

«Det er alltid et eller annet som mangler på den lista over ting man burde ha fått til i livet.

9/2013

67

TV

Metanekrologisk institutt oppsummerer.

TEKST AKSEL KIELLAND SØNDAG 18. AUGUST våknet jeg til nyheten om at Rolv Wesenlund hadde gått bort. På telefonen min lå det en forespørsel om å skrive en kort spalte om Wesenlunds liv og virke, men ettersom jeg hadde vært sent oppe, våknet jeg først flere timer etter at beskjeden ble sendt, og da jeg omsider rakk å svare, var det ikke lenger aktuelt. Her er det på sin plass å nevne at jeg ikke er mindre av en Wesenlund-fan – eller opportunist – enn at jeg ved flere anledninger de siste årene har vurdert å sende noen av mine redaktører en e-post for å fortelle dem at jeg gjerne ville skrive noen oppsummerende ord når mannen en gang gikk bort.

Men jeg holdt meg fra det, og da hans bortgang omsider var et faktum, føltes det plutselig ikke lenger så viktig. Norske medier hadde på forbløffende kort tid stablet på beina et stort antall imponerende velskrevne og velfunderte hyllester, slik at da Tjostolv Molands død ble kunngjort senere på dagen, var det på sett og vis som om fellesskapet allerede hadde rukket å prosessere Wesenlunds bortgang.

Det ble naturligvis skrevet i overkant mye om «lun humor» og det å «aldri sparke nedover», ettersom det å leve et langt liv uten å fornærme andre enn politikere og

1

68

9/2013

høytstående embedsmenn av uante grunner fortsatt regnes som det største en norsk humorist kan oppnå.

Men selv de mest programmatiske av disse nekrologene fanget opp et snev av sakens kjerne, nemlig at Rolv Wesenlund var det største komiske naturtalentet Norge noensinne har fostret, og at han etterlot seg et livsverk som få nordmenn – uavhengig av fagfelt – kommer i nærheten av. Og kanskje viktigst av alt; han var en av de siste norske kulturpersonlighetene som alle likte. Statistisk sett er det nødt til å finnes nordmenn der ute som ikke likte Wesenlund, men selv har jeg aldri støtt på en.

NÅR MENNESKER AV Wesenlunds kaliber går bort, gjør det folk klønete. Iført innøvde miner som lyser alvorstung sindighet lang vei, gjør man sitt ypperste for å uttrykke hvor utrolig trist det er at dette mennesket har gått bort. I et misforstått forsøk på å opptre i henhold til kutyme, forsøker man å presse all sin beundring og respekt – alle sine varme følelser – for dette fremmede, men likevel så velkjente mennesket inn i et påtatt og malplassert forsøk på sorg.

Dette fenomenet når sitt bunnpunkt i twitternekrologene: På 140 tegn – hvorav tre er satt av til det absurde «RIP» – gir nordmenn uttrykk for en imponerende mengde motstridende hensyn og følelser. Men sorg er ikke én av dem.

I vår tid burde det være legitimt å være ærlig om at den fremste reaksjonen på slike menneskers dødsfall ikke er sorg, men en langt mer tvetydig følelsesmessig reaksjon. Det som søndag 18. august rammet meg og så mange andre av Wesenlunds beundrere var en følelse som ligger tett opp mot den som velter fram i meg mot slutten av Air Bud – den beste filmen som noensinne er laget om basketball og golden retrievere – hvor man i sluttminuttene av kampen hører Buddy bjeffe fra garderoben, før han kommer stormende inn på banen og kaster seg om halsen på sin eier Josh – som trodde han hadde mistet bikkja for alltid – før han påføres fire små spesiallagde Air Jordans og hjelper laget med å snu kampen til seier.

DET ER STERKE følelser uten tydelig fortegn, og fordi man antar at situasjonen krever det, gjør man sitt beste for å artikulere dem som sorg. Men det er også en følelse av intens beundring, av vemod, av innsikt i alle tings forgjengelighet og – når det gjelder nasjonalskatter som Wesenlund – av stolthet.

Først og fremst handler det om en følelse av samhold; om det nærmest telepatiske fellesskapet man i noen få intense øyeblikk kan oppleve å dele med sine medmennesker.

«

Som alle andre dødsfall er slike menneskers bortgang naturligvis forferdelige for familie og venner. Men for det store fellesskapet – for menneskene som har det til felles at de kjente den avdøde uten å kjenne ham – kan de være svært vakre.

Et slikt vakkert opptrinn fant sted på utdelingen av Komiprisen en snau uke etter at Rolv Wesenlund gikk bort. Linn Skåber og Thomas Seltzers andektighet var oppriktig, montasjen av klipp fra Wesenlunds karriere var kort, men effektiv, og den stående ovasjonen var like forutsigbar som den var kjærkommen.

Mer skal det ikke til for å lage gåsehudfremkallende tv.

«På grunn av ham kom den norske humoren opp på et helt annet nivå, med originalitet og timing og en varme som mangler sidestykke. Takk for innsatsen, Rolv Wesenlund.» var Linn Skåbers siste hilsen til en av våre største komikere og skuespillere gjennom tidene. At disse ordene falt under en hyllest til en norsk humorbransje som med en håndfull hederlige unntak tilsynelatende har stått på stedet hvil siden Wesenlunds storhetstid i NRK, understreker rekkevidden av hans gudbenådede komiske timing.

Han var en av de siste norske kulturpersonlighetene som alle likte.

SPILL

Moderleg omsorg, slavedriving og brutal fysisk maktbruk.

TEKST RASMUS HUNGNES RISE OF THE TRIAD (PC) – den nyskapte attgjevinga av Rise of the Triad – var eit hyggjeleg gjensyn med denne semi-oppfølgjaren til Wolfenstein 3D frå 1994, men den raketthoppande idyllen slo raskt sprekker. Som det postmoderne skytespelet av umoderne karakter det er, har ROTT humor og sjølvironi så det held, men diverre er det eit skår i gleda at det etter ei stund med imagi-nær skyting på polygonmodellar med digital nasjonalsosialist-uniform viser seg å vere ei noko underutvikla affære. Denne oppdaterte reproduksjonen har fått rykte på seg for å vere ekstremt vanskeleg,

1

men dette kjem først og fremst av uinspirerande leveldesign som framstår som litt uinspirert, ei underleg kontrastløyse mellom fiendar og bakgrunn som gjer at ein ofte slit med å lokalisere dei ein blir digitalt skyte på av, samt ein buggy kunstig intelligens og spontant vertikalteleporterande ikkjespelarstyrte figurar, som kompliserer situasjonen ytterligare.

Musikken har diverre òg blitt dårligare enn det han var i 1994.

NÅR DET GJELD remakes av gamle førstepersonskytespel, ser vi heller fram mot Flying Wild Hog – den polske utviklaren som står bak den underhaldande og visuelt vakre cyberpunkskytaren Hard Reset.

I den øvrige remake-o-sfæren, lat oss sjå på ein annan reinkarnasjon av gamal klassikar, nemleg Shadowrun Returns (PC), ein RPG som gjeng føre seg i eit univers der cyberpunk- og fantasy-element er blanda i hop, og ein kan spele som orkar og alvar, tussar og troll, dvergar i tusinde fold, med kybernetiske forsterkingar.

Topp stemning, og mykje av det første scenarioet – det er fleire på veg – er usedvanleg godt skrive.

Diverre held ikkje alt same kvalitet – sjølv om dette er eit univers som opnar for at det meste kan hende, har utviklaren gått for klisjear eit par gonger oftare enn ønskeleg, og resultatet er eit fengjande vitnes-byrd om ubrukt potensiale. Utvidingspakker på veg, heldigvis.

Killer is Dead (PS3, Xbox 360) er det nyaste spelet frå Suda 51, designaren bak mellom anna Lollipop Chainsaw. Eg likte Lollipop godt, for det var som å dusje i ein foss av inspirasjon, som om det rann rett ut or designarens skalle. Slik er Killer is Dead òg, men med ein annan nyanse, og det er nok når alt kjem til alt eit betre spel. Begge tek form av hack’n’slash, men der Lollipop var pastellfarga og pipete, nyttar Killer ein sterkt redusert palett, og det utflippa aspektet – som er totalt i begge spela – har ein mørkare (men stadig humoristisk), meir filosofisk anlagt tone. Sverdbruk og filosofering blir leia fram av leiebøddelen Mondo, ein sympatisk kar som i det han befinn seg på månens bakside generøst takkar nei til ein unik mogelegheit til å ta makta over verda, av hensyn til deg, spelaren. «It’s all for the sake of the game,» som han seier.

MEIR UTFLIPPA ACTION kan ein meske seg med i Saint’s Row IV si dobbelt simulerte opne verd, for nett som Rainer Werner Fassbinders Welt am Draht gjeng brorparten av handlinga føre seg i ein simulasjon inne i ein simulasjon. IV utartar seg som ei blanding av kriminalitetsimulator á la Grand Theft Auto, Pleasantville, Prototype og The Matrix, alle pumpa høgt opp på steroid og hallisunogen sopp, og resultatet er hysterisk festleg uhemma ultra-gladvald.

Apropos sopp – i New Luigi Bros U (Wii U) kan hovudpersonen ete og tale med sopp. Spelet er utfordrande, og har i likskap med ROTT blitt omtala som ekstremt vanskeleg. Samstundes er det ekstremt fengjande, og på tross av dei kortfatta banene – ein lyt fullføre kvar av dei på få sekund – kan ein kan fort bli sittande i timevis og prøve ein gong til. Og ein gong til.

EIN ANNAN GOD nyheit til Wii U er Pikmin 3. Her får ein høve til å spele rollen som intergalaktisk oppdagingsreisande som ved eit slumpetreff krasjlandar på ein planet og utnyttar urinnbyggjarane som ein annan slavedrivande kolonist. Analogien er krystallklar.

Ei kortare, meir jordnær speloppleving finn ein i Shelter. Spelet startar då du, mor til fem grevlingungar (du er ein grevling) er i ferd med å misse eit av avkomma til sveltedauden.

Då lyt du mate ungen din, og det er dette – samt å forsere andre farar – denne morskapsimulatoren simulerer. Her lyt du plukke rotfrukter, få eple og pærer som heng på trea til å falle ned når dei er mogne, fange frosk, jakte rev, unngå hauk, med meir, alt akkompagnert av fredsæl svensk jazz.

SJEKK UT I SEPTEMBER: AMNESIA: A MACHINE FOR PIGS (PC, Mac, Linux) Denne oppfølgjaren til Amnesia: The Dark Descent er skrive av Daniel Pinchbeck, mannen bak den framifrå fottursimulatoren Dear Esther, og blir utan tvil, håpar eg, storslege i sine grøss og gru.

1 1

TOTAL WAR: ROME II (PC) Send mange folk og dyr ut på slagmarka for å drepe og bli drepne i dette krigførande strategispelet. Europa Universalis IV er truleg òg storslege strategisk.

2 1

THE BUREAU: XCOM CONFIDENTIAL (PC, PS3, Xbox 360) I dette skytespelet med taktiske element spelar du som agent med avgrensa tilgang på konfidensiell informasjon om utanomjordiske vesen, som du lyt skyte på.

3 1

PASS PÅ TENNENE

PASS PÅ UTGIFTENE Studentene skal ha fordeler! 50% STUDENTRABATT på første time!

Den inkluderer undersøkelse utført av tannpleier, 2 røntgenbilder og tannrens.

Du betaler kun 450,- og du vil fortsette å få fast studentrabatt hos oss.

Kongens gt. 49 - 7012 Trondheim • Telefon: 73 53 45 45 www.trondheim-tannhelsesenter.no

Falkenborgveien 9 - 7044 Trondheim •Telefon: 73 60 50 45 www.toppen-tannhelsesenter.no

All tannbehandling på et sted • 365 dager i året 9/2013

69

JOHN CHRISTIAN ELDEN (1967): Blant Norges mest anerkjente og profilerte advokater. Kjent for å ha representert en rekke profilerte klienter (Varg Vikernes, Arfan Bhatti, Fritz Moen, Tore Tvedt og Tone Damli Aaberge m.fl.). Figurerer ofte i media, både som advokat og samfunnsdebattant. Redaktør i Rettens Gang og Store Norske Leksikon. Medlem av Oslo bystyre for Høyre 1988–1991

70

9/2013

Foto: Christian Belgaux

Han tror han kan komme til å drepe. Men det er ikke derfor Norges fremste forsvarsadvokat er blitt overvåket av både USA og Russland.

Takk for sist, herr advokat! I 2006 saksøkte du oss på vegne av puppene til Triana Iglesias. Trekker du oss for retten om vi trykker toppløsbilder av deg denne gangen?

– Ja, vær du sikker!

6

Gulp, da holder vi oss på matta og spør deg om noe ordentlig: Fungerer fengsel?

– Det kommer an på hva som er formålet.

Dersom formålet er å holde folk unna slik at de ikke kan gjøre noe gærent, fungerer det jo greit. Ellers fungerer det fryktelig dårlig. Har du først vært innenfor murene, kommer du mest sannsynlig tilbake dit. Fengsel er en forbryterskole, hvor du slipper å ta opp studielån.

6

Vi antar du snakker av erfaring.

Hvilken klient?

– Jeg kan ikke ramse opp klientene mine her – og ikke kan jeg skrive bok om dem heller! – men en jeg har fått lov til å bruke historien til er Arfan Bhatti. Han har blitt godt kjent i ettertid, men da jeg traff ham, var han en femtenåring som overhodet ikke hørte hjemme bak murene i Oslo kretsfengsel.

6

Han hørte vel mer til bak murene enn femtenåringer flest.

– Han var siktet for å ha knivstukket en annen person, og satt i varetekt i åtte måneder. Da dommen falt, ble han løslatt på dagen, for han skulle jo ikke ha noen ubetinget fengselsstraff. Han var et barn. Men da han kom ut hadde han lært hvordan være en forbryter.

1

Så historien kunne sett annerledes ut?

– Ja. Hvis han som barn hadde blitt fulgt opp med det som er nåværende lovgivning – at barn IKKE skal i fengsel – tror jeg det hadde hjulpet. I dag ville Bhatti havnet i barnevernstiltak og blitt fulgt opp. Hvis formålet er at folk ikke skal bli kriminelle, holder du dem utenfor fengsel.

6

Selv om Bhatti ser ut som han gjør?

– Ja. At han er mørkere i huden, tenker du på? Han er norsk statsborger akkurat som oss.

1

Ja, mørk hud er vel ingen fordel i en norsk rettsal?

– Hm. Jeg kan svare at det ikke skal ha noe å si. Men i praksis kan det spille en rolle.

1

Har du sett konkrete eksempler på at en mørkhudet tiltalt har fått strengere straffeutmåling enn en nordmann for et identisk forhold?

– I praksis: Ja. Hvis dommerne er helnorske identifiserer de seg ikke på samme måte med en som er mørkere i huden. Uten at jeg dermed skal si det er rasisme. Dommere er mennesker som gjerne vil forstå. Og det er mye lettere med en tiltalt fra din egen kultur, som snakker ditt språk. Forståelsen svinner fort hvis alt går gjennom en tolk. Da tenker du: De har en helt annen referanseramme enn meg – nevermind, la oss bare finne ut hva han har gjort og utmåle en straff. Men dette gjelder ikke bare hudfarge, se på gutter og jenter! Se på straffen som utmåles til gutter og straffen som utmåles til jenter for samme forbrytelse. Ja, hvis jentene i det hele tatt blir straffet, og ikke bare smiler seg ut av en tiltale før det kommer til retten!

1

Du har forsvart en rekke typer det mildt sagt er vanskelig å identifisere seg med. Ta for eksempel Varg Vikernes og Fritz Moen.

– Ja, det er gode eksempler på at denne manglende interaksjonen ikke nødvendigvis er rasisme. Det handler om identifikasjon. Jeg har vært med Tore Tvedt i retten noen ganger.

Jeg føler ikke akkurat at retten tenker «det er

6

en av oss». Du får en distanse. I straffedommen mot Vikernes, måtte Høyesterett gjøre det helt spesielle at de i et eget avsnitt i dommen presiserer at de ikke skjerper dommen på grunn av hans avvikende oppfatninger.

Var det tilfelle, da? Skjerpe til hva da? Han fikk lovens maksimumsstraff.

– Det kan du stille spørsmål ved: Hvorfor skriver de det da? Høyesterett har god grunn for dommen sin. De sa: Siden du er dømt for overlagt drap og diverse branner, må du stange i taket uansett. Men de tok avstand fra lagmannsrettens dom, hvor det synes som de hadde lagt noe vekt på hans personlige meninger. De hadde skrevet noe sånt som «Han har særlig behov for straff siden vi ikke liker det han mener». En individualpreventiv tankegang, som for øvrig er den samme vi ser fra PST når de driver «forebyggende arbeid» blant personer som har ekstreme oppfatninger.

6

Sett slikt, der var jo kjepphesten din.

Hoppla!

– PST er et tankepoliti. Men vi vanlig samfunnsborgere synes jo det hele er ganske trygt og greit. PST får ikke kritikk for det, snarere støtte.

1 1 1

Er det egentlig greit?

– Prinsipielt sett: Nei.

Du ser strengt tatt veldig, veldig lite farlig ut med de myke kjakene dine.

Hvorfor tør ikke USA å slippe deg inn i landet?

– Kanskje jeg er ekstremt farlig. Jeg ble også overvåket av Russland før jernteppet falt. Da jeg var på klassetur til Moskva, var jeg den eneste som fikk forhåndstildelt rom. Og da jeg kom opp for å hente noe på rommet, satt det noen der som «reparerte» radioen som det ikke var noe galt med. Foranledningen var nok at jeg var veldig aktiv i Unge Høyre. Men i USA tror jeg det største problemet er datamaskinene, ikke menneskene. Jeg har snakket med folkene på ambassaden her – som jeg har et godt forhold til – og de sier «sorry, men det er datamaskinene som sier visumet ditt er trukket tilbake, og vi kan ikke gjøre noe med det». At en maskin kan bestemme slik, synes jeg nesten er mer søkt enn at det faktisk har skjedd at visumet mitt er «midlertidig» trukket tilbake. Det har nå tatt syv måneder uten at de har klart å overtale datamaskinene.

6 1

Hva er det mest spennende vi kan observere om vi overvåker deg?

Vi prøvde, og alt vi så var at du danset tett med Inger Merete Hobbelstad på Skup-konferansen.

– Det var en meget hyggelig opplevelse. Dersom det er det beste dere har funnet, er dere fryktelig dårlige overvåkere.

Men NSA er flinke. Hva vet de om deg?

– Det kan jeg ikke fortelle deg. Har du ikke noe å skjule, lever du et kjedelig liv.

6

1 6

Nå er du kjedelig.

De vet i alle fall at du chatter med islamister på facebook.

– Og helt vanlige klienter for den saks

skyld.

Hva er den drøyeste notification’en du har fått? Har du blitt poket av en voldtektsmann?

– Jeg blir poket av drapsmenn også, jeg. Uten at jeg tolker det som en trussel.

1

Alle mennesker kan begå et drap, har du sagt. Hva kan få deg til å drepe?

– Det er nok det som er mest nærliggende for de fleste: Trussel mot egne barn. Ikke dermed sagt at jeg faktisk ville gjort det – de fleste unngår det jo – men hvis du spør hva som kunne fått meg til å gjøre det, kunne det vært noe slikt. Hvis du ser på dem som blir drapsmenn, så er det helt normale folk.

6

Vikernes ble spurt av Dagbladet rett etter dommen om han trodde at han noensinne kom til å drepe igjen. Det kunne han verken bekrefte eller avkrefte.

– Ja, det tror jeg inderlig. Og det gjelder de fleste av oss. Ingen kan noen gang si sikkert at de ikke vil begå et drap. Selv om en person ikke er dømt for noe og aldri har gjort noe galt, vil ingen psykiater noensinne kunne skrive under på at vedkommende aldri kan begå et drap. Det er jo problemet i spørsmål om løslatelse fra sikring og forvaring. Mange tror vi må være sikre på at vedkommende aldri vil gjøre noe kriminelt igjen for å slippe ut. I så fall ville ingen som havnet i fengsel noensinne slippe ut igjen.

6

Så du tror Varg Vikernes har et klarere syn på dette enn andre?

– Jeg tror han generelt har et klarere syn enn de fleste, siden han tenker og resonnerer. Det er ren selvinnsikt. På den annen side: Det er nesten ingen drapsmenn som dreper igjen. Som regel har de ikke gjort noe før heller. Kanskje en fartsbot.

6

1 1 6

Hvis lyset tar oss eller Filosofem?

– Unnskyld? Hva var spørsmålet?

Glem det.

Men hvis drapsmenn er helt vanlige folk som uansett ikke kommer til å drepe igjen, trenger vi da egentlig å straffe dem?

– På mange måter: Nei. Vi trenger et lovverk som sier at det er forbudt å ta med mer enn to liter sprit til Norge, men trenger vi et lovverk for å skjønne at det er galt å drepe? Vi kan stå i en drapssak og bruke tradisjonell rettssosiologi: Allmennprevensjon? Unødvendig, alle vet at det er galt å drepe. Individualprevensjon? Nei, kona hans er jo alt død, han kan jo ikke drepe henne igjen. Det er her rettferdighetstanken kommer inn: På et eller annet vis må et drap gjengjeldes. Bestefaren min var justisminister under landssvikoppgjør etter krigen, og sterk motstander av dødsstraff. Likevel måtte han eksekvere henrettelsene. 45, 46, 47 – alle som ble dømt da, ble skutt, selv om han var imot det. Men fra 1948 benådet han alle. Først da hadde samfunnet roet seg nok til at det ble akseptert. Logikken er den samme i dag: Samfunnet krever en reaksjon for at det ikke skal bli revolt.

Hevn, altså.

– Ja, egentlig er det hevn. Hvis en handling er alvorlig nok, må den gjengjeldes. Ingen samfunn vil akseptere et rettssystem som sier «Du har drept noen, skjønner du at det var galt? Ja. Kommer du til å gjøre det igjen ? Nei. Ok, da kan du gå hjem.». Vi må se en reaksjon, og jeg ser ingen annen mulighet enn å bruke fengsel. Men det betyr ikke at vi skal låse folk ned i en kjeller og

1

«

glemme dem. Vi må gjerne sørge for at de er skikkelige mennesker når de kommer ut igjen.

Mange klager over at det er for fint i fengsel, men hvis du låser noen i en celle i ti år, kan du jo tenke deg hva slags maskin du får ut igjen.

Men det ER jo grenser for mye vi kan dulle og degge med forbrytere.

Blir ikke du også LITT provosert når du ser mordere på Bastøy som rir rundt på shetlandsponnier og koser seg?

– Det er nok i så fall mot slutten av soningen.

1

6 1 6

Men fra mordere til VG Rampelys …

Host, fra asken til Elden!

Du har mange kjendisklienter. Velger du bevisst saker som gir deg omtale i VG? – Nei. Sakene jeg velger er de som har mest spennende jus i seg. På den annen side opplever jeg at mange profilerte klienter oppsøker meg fordi de vet jeg kan håndtere media.

Men, kjendisadvokat Elden, det er vel LITT morsommere å forberede sexryktebloggsøksmål med Tone Damli og toppløsoppreisning med Triana, enn å grave i sakene til mediesky pedofile overgripere?

– Det er i alle fall koseligere klienter å snakke med. Tone-saken er interessant på et juridisk grunnlag, fordi den går på grensene for personvern.

1

Vi vil heller teste grensene dine med et mørkt krim-O-lemma: Hvis du måtte begå en av ugjerningene til dine klienter, ville du brent ned Holmenkollen kapell eller ligget med en ung AP-jente?

– Å brenne ned Holmenkollen kapell er vel mest politisk korrekt.

1

Hva synes du om boka til Lippestad?

– Den skulle aldri vært utgitt.

Han skriver mange fornuftige ting i boken, og det kunne gjerne vært en selvbiografi om ham selv – som det jo egentlig er – men han skulle latt være å kommentere så mye fra selve saken og om klienten. Når noen snakker med en advokat, skal de ikke risikere at negative vurderinger av dem selv kommer fra egen advokat. Det har ikke nødvendigvis med taushetsplikt å gjøre, men med diskresjonsplikt.

6

Sier du bare dette fordi du selv ikke har fått noen feite boktilbud?

– Jeg har fått mange, men jeg har takket nei fordi jeg synes det er upassende.

1

Hvis du hadde vært uten skrupler og utstyrt med Lippestads moralske kompass: Hvilken klients hemmeligheter ville solgt flest bøker?

– En bok om Tone Damli ville nok solgt bedre enn en om Arfan Bhatti. Så jeg går for «Mitt liv med Tone!»

6

MØRKT kolleg-O-lemma: Forsvare Staff dersom han hadde begått et overgrep mot barn eller Mona Høiness for å avlive et eldre ektepar?

– Jeg antar dette inngår i samme sak. Jeg tar begge.

1

Jeg blir poket av drapsmenn på facebook.

9/2013

71

Du får 6.000,- i rabatt på synslaser i august og september.

Ring oss for informasjon, tlf. 73 53 15 31.

Vi har i løpet av 18 år i Trondheim laserbehandlet tusenvis av fornøyde pasienter for nærsynthet, langsynthet og skjeve hornhinner.

· Gratis forundersøkelse! · Rentefri delbetaling

SynsLaser Trondheim AS Prinsens gate 39 7011 Trondheim trondheim@synslaser.no