NATT&DAG, Trondheim, september 2015 by NATT&DAG

TRONDHEIM – SEPTEMBER 2015

6 & 1 MØTER

MARTIN BEYER-OLSEN

REPORTASJE

PÅ JAKT ETTER FLEINSOPP GUIDE

UNNGÅ BOLIGBOBLA – BLI HJEMLØS!

JOACHIM TRIER

MARTTI HELDE BJARTE ARNESON – Ouurgh!

ANNONSE

Restavfall:

Plastemballasje:

Papp- og papiravfall:

Farlig avfall:

› › › › › › ›

› Chipsposer › Emballasjebrett

› › › ›

› › › › › ›

Bleier og bind Bøker med stive permer CD-plater og videokasetter Gavepapir Glass som ikke er emballasje Gummi, lær, skinn Husdyrekskrementer, katte- og fuglesand (små mengder, godt innpakket)

› › › › › › › › › › › › › › › › › › ›

Ildfaste former Kald aske (godt innpakket) Krystall Matavfall Mat- og bakepapir Plastleker, lego o.l. Plast som ikke er emballasje Porselen Potteplanter Speil Støvsugerposer Suppeposer Tilgriset papp og papir Tilgriset plastemballasje Tørkepapir Utslitte tekstiler og sko Vindu Kosmetikk Sprøytespisser (godt innpakket)

(til kjøtt, fjørfe o.l.)

› › › ›

Isbokser Kaffeposer (plast) Plastbeger (rømmebeger o.l.) Plastflasker og korker

(ikke panteflasker)

› Plastfolie (innpakningsplast rundt nye møbler o.l.)

› › › ›

Plastkanner Plastposer Plastspann (soddspann o.l.) Sjokoladepapir

Aviser Bøker, kun paperback Bølgepapp Drikkekartonger (skyll og brett sammen, legg flere i én)

› › › ›

Eggekartong Juice- og dessertkartonger Konvolutter (også m/vindu) Matvarekartong

(legges i tett beholder med vann.)

› Kvikksølvtermometer › Lysrør (legges i orginalemballasje og plasseres ved siden av boksen.)

(pizzaesker o.l.)

› Pappesker (riv i stykker eller brett sammen)

› › › › ›

Reklame Skrivepapir Tidsskrifter Ukeblader Vaskemiddelkartong

Batterier Blekemidler, klor, salmiakk Bil- og båtpleiemidler Emballasje for farlig avfall Hele lyspærer og sparepærer Kluter med linolje/løsemidler

› › › ›

Maling, beis, lakk, lim Maling- og lakkfjernere Plantevermidler Småelektrisk (røykvarslere, mobiltelefoner, hårfønere o.l.)

› › › ›

Spraybokser Spillolje og tjæreavfall White spirit, rødsprit o.l. Leker (som bruker batteri/strøm)

› Ammunisjon og sprengstoff skal leveres til politiet. › Gamle/ubrukte medisiner leveres til apotek. › OBS! Sprøytespisser pakkes godt inn og kastes i restavfall.

FOTO: Amanda Gerhardsen

BOR DU SENTRUMSNÆRT? Da har du egen beholder for restavfall og en rød boks for farlig avfall, mens papp/papir og plastemballasje må bringes til Midtbypunkt. BOR DU UTENFOR SENTRUM? Da har du egne beholdere for restavfall, papp/papir og plastemballasje, og en rød boks for farlig avfall. Glass -og metallemballasje og større mengder papp/papir kan leveres på et returpunkt. HAR DU STORE MENGDER AVFALL? Større mengder farlig avfall leveres på egne miljøstasjoner, mens grovavfall og hageavfall leveres på Heggstadmoen gjenvinningsstasjon. Dersom du ikke har bil, kan du ringe vår Avfallstaxi, som kan hente avfallet mot betaling. Pris fra kr 375,-. Ring 917 54 000 for informasjon og bestilling. Alle Midtbypunkter og Returpunkter finner du på www.trv.no

DU ER HENTA!

Hasse Hope er henta! Intervjuserier i bil popper opp som paddehatter, og vi er ikke dårligere enn at vi har kastet oss på. Programmet heter SELVFØLGELIG Du er henta!, og vi skal rett og slett hente kjendiser vi gjerne vil bli bedre kjent med. Førstemann ut er Hasse Hope, som har kjørt rundt med programleder Bendik Aunan, som er den eneste i NATT&DAG-redaksjonen med førerkort klasse B.

Tenk Brenner, men med en som heter Bendik istedenfor Brenner og en chill, ny Mazda CX-3 istedenfor en dårlig, gammel gimmik! Tenk Comedians in Cars Getting Coffee, men med en som heter Bendik istedenfor Jerry Seinfeld, og uten de kleine kaffebønnebildene (kan godt være vi klipper inn noen kaffebønner, forsåvidt)! Sjekk www.nd.no/duerhenta for første episode!

WWW.ND.NO/DUERHENTA

TRONDHEIM SEPTEMBER 2015

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no

Administrasjon okonomi@nd.no

Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

Opplag 60 000

Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

distribusjon@nd.no

Skribenter AKSEL KIELLAND ANDREAS DAHL ATLI BJARNASON BENDIK AUNAN CAROLINE LYTSKJOLD DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD ERLEND MØRCH FLEINAR NARCTANDER JON SÆTER KAJA BETTINE KIRSEBOM KARIMA FURUSETH KETSJUP KRISTOFFER JAKOBSEN LARS GJESVIK MARCO REINERTSEN MARTIN PARKER MARTIN ØSMUNDSET MATHIAS MOLLESTAD NICK HOROWITZ NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES REBEKKA SALZMANN SENNEP SVEINUNG WÅLENGEN THOMAS COOK TORGEIR HOLLJEN THON TORA MYKLEBUST OPTUN @TUFTEBARTEN

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Foto CAROLINE LYTSKJOLD CHRISTIAN BELGAUX YOO SUN

WWW.ND.NO

NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim NATT&DAG App app@nd.no For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

Ø M E R KE T ILJ

08 12 14 16 18 20 22 26 28 30 36 38 40 44 46 48 52 54 57 58 60 61 62

Trykkeri

Illustrasjon SVEIN STRØMMEN Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... GUIDE TIL SMÅ PARTIER ...................................................................................................................................... BLOD, SVETTE OG BIRKEN ................................................................................................................................... REPORTASJE: PÅ SOPPTUR ................................................................................................................................ FLEINVETTREGLER: TIPS TIL Å PLUKKE SOPP ................................................................................................ GUIDE TIL Å LYKKES SOM HJEMLØS .................................................................................................................. STOR OPPSTANDELSE: INTERVJU MED JOACHIM TRIER .............................................................................. INTERVJU MED SUCCUBA .................................................................................................................................... INTERVJU MED BJARTE ARNESON OG EN JERVUNGE .................................................................................. TEGNESERIE ............................................................................................................................................................ UTELIVSGUIDE ........................................................................................................................................................ KETSJUP & SENNEP: BISLET KEBAB ................................................................................................................. KETSJUP & SENNEP: BD57 .................................................................................................................................. KUNSTGUIDE .......................................................................................................................................................... SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................. MUSIKK: ANMELDELSER OG BEST AKKURAT NÅ ........................................................................................... INTERVJU: ANDRAS FOX ...................................................................................................................................... FILM: ANMELDELSER ............................................................................................................................................ FILM: KORT KRITIKK .............................................................................................................................................. STILLE I STORMEN: INTERVJU MED MARTTI HELDE ...................................................................................... TV-KOMMENTAR .................................................................................................................................................... SPILLSPALTE ........................................................................................................................................................... SMIL & GIFT MØTER MARTIN BEYER-OLSEN ...................................................................................................

22 14

OSLO – SEPTEMBER 2015

6 & 1 MØTER

MARTIN BEYER-OLSEN

REPORTASJE

PÅ JAKT ETTER FLEINSOPP GUIDE

UNNGÅ BOLIGBOBLA – BLI HJEMLØS!

JOACHIM TRIER

MARTTI HELDE BJARTE ARNESON – Ouurgh!

– Ouugh! Sjekk bildeserien fra Birken for mer.

08/2015

Foto: Yoo Sun

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

TIDENS ÅND

OVERHØRT

VALGSTOFF

FREMTIDEN ER HER Torbjørn Jagland får sommeridyllen ødelagt av innpåslitne droner som filmer han skrelle reker i Risør, kidsa bruker Google translate-app, Aksel Braanen Sterri enda ikke har begynt å ruste, og folk bruker ordet «kidsa» uten å blunke. Hoverboards? Ja, faktisk. Vi har hoverboards dere! Hoverboardsene har kommet! I løpet av sommeren har NATT&DAG-redaksjonen til og med sett flere tenåringer suse forbi på onewheel mens de vaper og lufter hund samtidig. SÅNN skal 2015 se ut, folkens. Endelig er vi der.

1 1

IKKE HAHA-MORSOMT Han lille fyren bak alle fyrene på et visst Nydalensendt humorprogram er visstnok humor-Norges ondeste. Sier onde tunger i humor-Norge, i det minste. DEN NYE ROMANEN? En tidligere forfatter, forlegger og forsmådd ektemann sender visstnok dickpicks på Snapchat.

STORFE Om det er innflyttingen som virkelig har skutt fart eller om det ligger noe dypere bak vites ikke, men noe må stå bak den eksplosive økningen av Septum-piercinger (sånn oksering i nesa) hos årets nye studenter. Det er tydeligvis flere enn sleske svensker som lar seg inspirere i overkant mye av Stieg Larsson denne sommeren, men Lisbeth Salander-looken kan umulig ha kommet for å bli? Kan den det? Det må jo være en spøk. Apropos spøk: Stieg Larsson het egentlig Karl Stig-Erland Larsson, men valgte altså å fjerne Karl Erland, og trekke inn en e i Stig. Der har du spøk, ass.

1 2

VALGVIDEOER Ajajaj! Valg igjen. Mye fint er sagt om Anundsens herlig tetosteronladede skrytevideo (pang, boom), men hele A-laget av pinlige politikere ruller som en evig blooper-reel over nettavisene. Per Sandberg stormer av scenen fordi en Raga Rockerscover ble for sterk kost, Arbeiderpartiet og Høyre konkurrerer om å ha mest glimt i øyet rundt egne skrivefeil, og Trude Drevland får ikke engang være med. Men glem hva som stjeler showet, det er på Snapchat valgkampen virkelig holder lavt nivå. Ikke snakk til oss om politikerforakt og likegyldighet før du har sett videoer fra innsiden av en Arbeiderpartiet-buss på stemmesanking i Trøndelag.

3 1

SYMPTOMATISK Denne er litt innviklet, men: En akademiker som tidligere har skrevet en sagnomsust kommentar i Dagbladet hvor han spurte hvorfor offentligheten skulle «belemres med» en rideglad forleggers «åpenbare kaos», en tekst nå kjent som et legendarisk karakterdrap, latet visstnok som om han ikke visste hvem forleggeren var da de møttes på Litteraturhuset. Ganske sprek kokettering, spør du oss! SELFIESKEPTISK En kjent skeptikerblogger ble sett gående hjem med en selfiekronikør etter en kveld på byen. Nytt superpar?

LOLKALVALGET: NORGEST RÅESTE ORDFØRERKANDIDATER «Jeg vet at Trude Drevland noen ganger blir for mye for folk. Det er ikke noe jeg kan eller vil gjøre noe med. Det er bare sånn det er … Det jeg er best på, det er å være Trude. Det er jeg, på godt og vondt.» – Trude Drevland (H), dronning i Bergen

Drevvis er så åpenbart vinner av denne konkurransen at vi nesten ikke gidder å nevne det engang. Her er resten av NATT&DAGs ordførerkandidatfavoritter: TEKST KAJA KIRSEBOM ILLUSTRASJON ERLEND MØRCH

KUNSTPROSJEKTET JAR Det som derimot seiler opp som et av tiårets mest interessante SoMe-eksperiment er John Arne Riises tankevekkende mystory. Kanskje ikke den nye romanen, men en sterk arvtager til lesebrev i lokalavisene og helt der framme innenfor konseptuell kunst. Med en helt herlig evne til å utelate alt som ikke er hva han spiser og bilder av dagens outfit, viser Riise oss bare konturene av hverdagen som overbetalt og priviligert luksusimport i India. En provoserende kommentar til dagens selvoptatthetssamfunn? Vi tar en råsjangs og velger å tro ja.

1 4

KUNSTPROSJEKTET UBAYDULLAH Men vent! Hold an SoMe-prisene! For selveste Ubaydullah Hussain, landets soleklart søteste, lille islamist, har begynt å snappe, og gjør det nesten enda bedre enn mystoryene til John Arne Riise, Lille-Marius og det sinnssvake tettstedet Pollestad i Rogaland til sammen! De siste ukene har vi kost oss gløgg i hjel med kvalitetssnaps som «#FotballMinner» over et bilde av en samling fotballcup-pokaler, og et bilde av en lukeparkert BMW med påskriften «Perfekt parkering av moi». Moi! Dessverre tør vi ikke gi dere snapnavnet hans, for her om dagen fikk vi direktesnap hvor det sto «Screenshot igjen og d blir blokk», og dette nekter vi simpelthen å gå glipp av.

5 1

UNGDOMMENS VALG Apropos valg: Hvor lenge kan ungdom gå med på at NRKs eneste måte å formidle vanskelige temaer på er å sette Leo Ajkic inn i alle settinger? Hva ER egentlig TV-satsningen Diktaturet? Et elevrådsprosjekt fra ungdomsskolen satt til et dystopisk samfunn hvor kringkastingspenger kastes etter hva som helst? En smart kommentar om fallgruvene ved for sterk statskanal? Uansett må noen la Leo slippe snart. Alle programmer kan ikke innledes med «ke det går i folkens?».

1 6

SYKLIST-BOOGIE I sommer syklet en av de mest kjente av P3s ikke-programledere forbi en femten år yngre venninne av redaksjonen på nattestid. Vedkommende spurte om «nach?», som man jo gjør, men idet han spurte om det var noen jenter der, tryna han i den bratte, brosteinsbelagte nedoverbakken. Vår venninne klarte ikke unngå å le, og den forsmådde syklisten ble sur og syklet raskt videre. Null nach :(

Kristian Andresen (Kystpartiet) Tromsø Kystpartiet stiller naturligvis alltid sterkt i denne kåringen, og først ut er den 21 år gamle Tromsø-kandidaten Kristian Andersen, som under årets valgkamp gikk i strupen på røykeloven. Røykere utsettes for systematisk stigmatisering, mente han, og dro paralleller til diskrimineringen jødene ble utsatt for under andre verdenskrig. Hahaha! For et helt konge retorisk nivå! Mer!

FOTBALL Fotballen (les: Premier League) starter igjen og plutselig er alle 13 år. Fotballkortene fra 5. klasse graves fram og sendes rundt, og alle skal ha minst en blogg (for ikke å snakke om podcast) med sin egen vinkling på spillet og sesongen. For ikke å snakke om Fantasy-manien hvor dyrkingen kan nå ekstreme nivåer. Nytt av året er det ekstreme personfokuset: Glem tabell og resultater, nå frådes det i IPA-er landet rundt over hvorvidt «Kolarov holder på dette nivået» eller om «Rooney fungerer som trequartista». Har fotball rett og slett blitt et spill hvor 22 menn løper etter ballen mens syv idioter diskuterer om det er deilig å se Mesut Özil operere i mellomrommet?

1 7

Boblere: Hvor vanskelig det er å få en halvliter pils i Oslo, et oppgjør med overforbruket av «nå snakker vi», Varg Vikernes sitt rollespill, Deez Nuts, flyktningkrise, oljekrise, børskrise, mediakrise, Trude Drevland (-krise), SMSanmeldelser, snart jul, Mayhem i alle kanaler, Overhørt-sutring på mail.

08/2015

CHILLHET I HVERDAGEN Norges nye regissørtalent og actionminister handlet nylig på Kiwi Bygdøy Allé, og fikk visstnok hjelp av sikkerhetsvaktene til å bære ut flere kasser med CocaCola Life. Chill bruk av departementets ressurser, det, men burde det ikke vært macho-brusen Zero?

Øystein Meier Johannessen (Samfunnspartiet) Hemnes Noe så sjeldent som en partistiftende anarkist, som i 1985 grunnla Samfunnspartiet, et parti tuftet på «nestekjærlighetens budskap i Det nye testamentet og

på humanismens idealer om å respektere menneskeverd», med det som må være norgeshistoriens herligste utvalg kandidater: Tor Erling Staff, Otto Jespersen, Aylar Lie og Alex Rosén. Meier er også kjent som ihuga fleinsoppentusiast og var en av de få i kommunen som var imot å investere i risikable, amerikanske kredittobligasjoner, A.K.A. Terra-skandalen.

Jørn Christensen (H) Notodden For partyordfører Christensen trenger festen aldri å ta slutt, for han besitter politikkens kuleste fullmakt. Sist han var på byen valgte han å forlenge skjenketiden fordi det var «veldig god stemning i lokalet». Akkurat som oss hater Christensen åpenbart regler og statens forbanna overformynderi, og elsker at folk er ute og koser seg. NATT&DAG skulle gjerne sett at Christensen styrte landet, for da kunne pottittlandet Noreg ENDELIG blitt litt mer som Berlin. Christensen går forhåpentligvis mot gjenvalgm og det blir spennende å se hvor mange pils han klarer å plassere under posten «representasjon» i kommuneregnskapet før formannskapet begynner å protestere. Vi hører også rykter om at han skal ha omtalt ordførerkjedet sitt som en chain. Boblere: Rune Øygard (AP), Ida Maria (MDG), Terje Søviknes (FrP), Per Ditlev-Simonsen (H)

9 AV 10 LYKKES Oppnå bedre karakterer som privatist! Hos Sonans får du:

DYKTIGE LÆRERE

• Eksamensrettet undervisning • Prøve-eksamener med tilbakemelding • Kurs i studieteknikk og eksamensmestring • Rådgivning før og under studieløpet • Tilgang til nettstudier med video og selvtester • Ta fag på noen uker eller over en lengre periode

Se mer på sonans.no Chat med oss i dag!

HØSTENS MOTE!

OVERHØRT

VALGSTOFF

SPINNVILT Norsk offentlighets mest kjente marinemilitær sjekket nylig opp en venninne av redaksjonen fra en bil med sjekkereplikken «kan du komme hit og snakke litt med meg?»

På Nilson Shoes har vi samlet de flotteste skoene fra de beste varemerkene. Nå er butikkene våre fylt til randen med mengder av moteriktige høstnyheter. Kjøp i butikk eller på Nilsonshoes.com. Velkommen!

SKJØNNE TIDER I MØTE Mannen bak sommerens mest omtalte plagiatsak vasser visstnok i jobbtilbud.

TAMARIS 799,-

STORKAR En rikmann-gone-forfatter eier en tresnekke ved hytta som han aldri bruker – bortsett fra når han intervjues. Viktig å være folkelig i små drypp.

BRONX 699,-

FUGL OG FISK Angivelig skal et norsk band med fuglenavn ha nektet å spise maten på UKA i Rena fordi kokken ikke kunne svare på om det var oppdrettsfisk eller frittgående fisk.

MAN: SNEAKY STEVE 1599,-

VAGABOND 1199,-

TO IS! En showmann og kokk skal visstnok ha dobbelt opp med iskremmaskiner hjemme. DYBDEFOKUS En hestehviskende forlegger rekvirerte nylig et bokomslagsbilde fra NATT&DAGs fotoredaktør. I forespørselen skrev han at motivet skulle være en kvinne som var «sterk, men sårbar».

MAN: BJÖRN BORG 999,-

THE BEST OF SHOE BRANDS. IN STORE AND ONLINE 10 OSLO,

08/2015 BOGSTADVEIEN 3-5, KARL JOHANS GATE 6B,

SANDVIKA STORSENTER / NILSONSHOES.COM

LOKALE AVVIKELSER KAN FOREKOMME.

#SELVFORAKT Han trivelige sløvingen fra årets Paradise Hotel valgte etter sigende å stå ute i regnet og vente på bussen selv om det var plass i leskuret. SVÆRE BRØD OG SIRKUS Det sies at Norges beste klovnemaler ikke lager maleriene sine selv. JORDBÆR-IS? Landets mest omtalte forfatter etter Knausgård skal visstnok ha sittet utenfor en blomsterbutikk og skoggerledd av en is han spiste.

UNGDOMMENS

VALG

I DISSE VALGKAMPDAGER er det viktig for NATT&DAG å markere seg som en seriøs og pålitelig leverandør av meningsbærende informasjon. Det er like viktig for mediene å nå unge lesere som det er for partiene å nå unge velgere. Kule valgomater, lynfersk statistikk, kritiske vinklinger og spennende spørreundersøkelser, you name it – din lokale avis got it. N&D kan ikke være noe dårligere, og som en ekte storkaravis bestilte vi nettopp en rykende fersk spørreundersøkelse fra Norstat på hva de norske kidsa (obs: riksavis-ord!) i alderen 18 til 30 (N&Ds mangfoldige kjernelesere) tenker om politikk. Her er noen av resultatene: Altså, dersom det hadde blitt avholdt Stortingsvalg i morgen og ungdommen fikk bestemme, hadde Arbeiderpartiet blitt landets største parti med 28 prosent, ifølge vår undersøkelse, altså litt i underkant av en vanlig voksenmåling. Høyre posisjonerer seg som undersøkelsens nest største parti, men bør ikke smile av den grunn, da de kun får labre 15 prosent, nøyaktig like mange som ville gått for det forholdsvis ukjente partiet Vet ikke. Nykommeren MDG kaprer posisjonen under der igjen, og blir kanskje ikke overraskende kidsavalgets store vinner, med ni prosent. Venstre, Fremskrittspartiet, KrF, SV, SP og Rødt, ligger alle et sted mellom 2 og 6 prosent. Hva gjelder sakene De unge ønsker at skal prioriteres, har vi funnet en like overraskende som soleklar vinner: Hele 87 prosent oppgir at Stortinget og regjeringen bør prioritere å styrke eldreomsorgen. Snakk om en lite egoistisk generasjon! Ungdommen vil også at regjeringen skal prioritere å sikre en human asylpolitikk, bekjempe norsk fattigdom og bedre arbeidstageres rettigheter. Kidsa hater visst overformynderi, og de aller fleste vi spurte stiller seg skeptiske til såkalte plain-packs, altså nøytral og merkevarefri forpakning på visse, utvalgte dagligvarer, som snus og sigaretter. Omtrent halvparten mente derimot det burde innføres en eller annen form for regulering, ikke på snæss og alkohol, men på usunne matvarer markedsført mot barn. Dårlige nyheter for push pop-konsernet! Bare å pakke sammen Happy Meal! So long, Kinderegg og den ekle, lille psycho-drittungen på pakka til Kinder-sjokoladene. Dagens unge er altså grønne sosialliberalister. De er opptatt av store politiske saker som å sikre et åpent og bærekraftig velferdssamfunn hvor isbjørner kan leve trygt på Nordpolen uten å drukne, samtidig som de fleste har en indre liberalist som mener at staten har tråkket langt utenfor deres innflytelsessfære når de foreslår å fjerne logoen på tobakksproduktene. Hadde alle unge i Norge mellom 18 til 30 år vært én person ville de ha vært en solidarisk og kjedelig krysning mellom Malala, Eivind Trædal, Per Fugelli og den pærebruselskende snusleppa til Kjetil Rekdal. I hvert fall hvis vi skal tro på tallene.

GUIDE VALGSTOFF

GUIDE TIL SMÅ PARTIER Ved alle valg er det de største partiene som dominerer nyhetsbildet. Er ikke det et demokratisk problem? TEKST MARCO REINERTSEN MAN KAN SI MYE fint om en flerpartistat, men ulempen er at alle de små særinteressepartiene drukner, og at makten tenderer til å sentreres mot to store. Likevel har mange av de presumptivt «mindre» partiene godt med oppslutning, og kan forvente mange stemmer i kommunevalget. Verre er det med partiene som er enda mindre kjente enn dem igjen. NATT&DAGs politiske kommentator Marco Reinertsen har derfor trukket frem noen av de oversette småpartiene, så det skal bli lettere for deg å ta et opplyst valg.

Partiet «vi er ikke rasister, men» … Partiet ønsker å innføre rasistisk politikk, men vil alltid begrunne det med sunn fornuft eller forskning de har printet ut fra en PDF de fant på Reddit. Verdens beste jenters parti Partiet ønsker å innføre priskontroll på cava, hvitvin, bunader, selfiestanger og kjoler fra HM og Zara. Vil gjøre det lettere for en gjeng jenter å kunne utnevne seg selv til best i verden, og vil ta imot flere syriske flyktninger så lenge de er «kjekke (ler, jubler og skåler)». Sarkastisk nisselueparti Medlemmene i Sarkastisk Nisselueparti består av mennesker som mener det går så dårlig med Norge i forhold til andre land at irritasjonen har gått over i sarkastisk politisk aktivisme. For eksempel ønsker SN å innføre dødsstraff for å bryte janteloven, grunnlovsbefestning av at Norge aldri skal få bedre veier enn Albania og 100 prosent moms på røyk. Partiet for støtte av nordmenn i utlandet Mener Norges viktigste eksportvare, oljeindustrien, bør nedlegges av miljøhensyn og erstattes av noe mer bærekraftig. Ønsker at Norges viktigste eksportvare skal være nordmenn som blir kjendiser i utlandet. Vil vie store deler av statsbudsjettet til å 12

08/2015

ORDFØRER: Da det er vanskelig å hente inn bilder av de oversette, mindre partiene, valgte vi dette signerte bildet av tidligere ordfører i Trondheim Marvin Wiseth (1990–1998) som illustrasjonsfoto. FOTO: Wikimedia/Municipal Archives of Trondheim

sørge for at Hivju ikke skrives ut av Game of Thrones og at Ødegaard får spilletid i Real Madrid. Vil også jobbe knallhardt for at Aksel Hennie får enten en rolle i The Walking Dead eller blir kjøpt av Barcelona. Vi som forlanger OL hvert år OL er en folkefest. Vi snakker fremdeles om Lillehammer OL, og i tillegg til de uvurderlige minnene gir det et fantastisk boost til lokalmiljøet og økonomien. Derfor bør vi ha OL i Oslo hvert eneste år. Partiet har den siste tiden slitt med interne stridigheter, noe som endte med dannelsen av et utbryterparti, «Vi som forlanger OL hvert år og som vil melde Norge ut av Nato». Partiet for oss som vil legalisere å holde det ekte Partiet nekter å si hva det vil si å holde det ekte, men mener like fullt det pågår en institusjonell diskriminering av ekteholdere. «Du skjønner veldig godt hva vi mener om du tenker deg om» hevder en talsmann i en kommentar. Desentraliseringspartiet Ønsker at by og bygd skal bytte plass. Er ifølge partiprogrammet «en gjeng bønder med skikkelig bein i nesa som har sett seg lei på at byfolk klager og kutter støtten» deres. Ønsker at byfolk tar deres jobber og omvendt, for å la byfolk se hvor vanskelig det egentlig er å være bonde. Forslaget høres kanskje uskyldig nok, og kan kanskje minne om et realityprogram, men partiet

har allerede tatt kontroll i enkelte småbyer nord i Norge, hvor det rapporteres om at byfolk blir gasset i hjel i konsentrasjonsleirer.

uttaler en av få menneskeansatte i MMP, den uvanlig hårete og enorme Menneske Menneskesen.

Illuminati ut av Stortinget! Ledes av Gurvel Milosovovic Jarvel, produsent av estiske og esoteriske dikt om wi-fi og tinnfoliecapser. Ønsker å gjøre det ulovlig å holde verv i Norge om man er en øgle forkledd som menneske, og har sett seg lei på Illuminatis tilstedeværelse og totale makt.

Partiet for kreativ bevæpning av politiet PKBP ønsker å innføre permanent bevæpning av politiet, men vil istedenfor vanlige våpen gi politiet kreative utfordringer. Et av forslagene er å gi hver politimann en revolver med kun én kule i kammeret, så alle situasjoner politiet møter blir en russisk rulett-situasjon.

Menneskeetende monsterparti MMP er et ikke-ideologisk ideelt parti som »ønsker det beste for mennesker, og vil jobbe utrettelig for dem», til tross for at partiet nesten ikke har mennesker i organisasjonen, men kun består av kjøttetende monstre. MMP ønsker ikke å hjelpe folk der de er, men vil at mennesker kommer rett til dem for hjelp. Ifølge en talsmann for MMP er det «best at menneskene kommer én og én til en borg Menneskeetende Monsterparti har på en høy klippe ved Dødens skog.» «Bare kom til oss, så skal vi fikse alt for dere: Søndagsåpne butikker, onsdagsstengte butikker, kommunesammenslåing, aids-medisiner, vi fikser alt! Bare kom hit»,

Plagiatpartiet Partiet hevder i et uvanlig velskrevet og omfattende manifest at de vil revolusjonere Norge og norsk politikk, blant annet ved å innføre republikk hvor presidenten maksimalt kan sitte i to perioder på fire år, innfør en to-kammerløsning i den lovgivende makt, og sende hæren til Asia for å støtte våre globale partnere i en lavintensitets territoriell strid mot Kina.

Sosial angst-partiet Mener at det å møtes på Stortinget for å diskutere politikk ansikt til ansikt blir for dumt, og at man heller bør ta politiske diskusjoner på Messenger-appen til Facebook.

PSNU ønsker at Norges viktigste eksportvare skal være nordmenn som blir kjendiser i utlandet.

MOTE

BLOD, SVETTE

OG BIRKEN

Klokken 07:00 torsdag 27. august tråkket de første av i alt 14140 bedriftsledere og hobbymosjonister sine første tråkk under årets Birkebeinerritt. Mange timer senere kom FOTO YOO SUN de i mål. Der sto vi.

– Hnggggg!

– Ooufff!

– Oioioi! 14

08/2015

– Hååmpf!

–…

– Hoouh! 08/2015

SAMFUNN REPORTASJE

Sopptember og sopptober, som Fleinar selvfølgelig sier – er de beste månedene.

TRIPADVISOR

En liten kjøretur utenfor Oslo finnes et hemmelig flein-Mekka. Med bind for øynene fikk vi bli med «Fleinar», en rutinert fleinsoppsanker TEKST & FOTO PELLE BAMLE i slutten av 20-årene, til hans personlige paradis. – HALLA! «Fleinar» hilser på sesongens første flein. Godt gjemt i kanten av en gresstust står den, med lang hvit stilk og brun hette med en spiss tupp på toppen. Han knipser på den. – Knipsing er en litt sånn overtroisk greie mange gjør. For å spre soppsporene. Vet ikke om det hjelper, men … Så drar han den opp med rota. – Mange fleinfolk blir sure hvis man plukker opp rota. De tror at da blir det færre sopp neste år. Det er bullshit, sier Fleinar.

NOEN TIMER TIDLIGERE kjørte vi ut av byen, gjennom næringsparker og tettbygde strøk, så ut i åpent landskap, forbi åkre og bensinstasjoner. Etter at Fleinar tok over rattet og jeg måtte knyte en genser rundt ansiktet, ble veien stadig mer svingete. Jeg merket at vi tok av inn på en grusvei, hørte at vi passerte et crew med bjellesauer. Fleinar er en soppnørd, som referer til sin «favorittmykolog» (mykologi er læren om sopper) og legger ut om alt fra psilocybinreseptorene i hjernen, til verdens største sopp: Armillaria ostoyae i Oregon, USA, som er ni kvadratkilometer stor, og dermed verdens største organisme. – Jeg har også tenkt på å gå til anskaffelse av en fleinbikkje. Bare trene opp den jævelen, gi den en snack hver gang den finner flein. Det må jo funke!

08/2015

SOPPSANKERNE ER TURGÅERNES ekstremsportutøvere. Får de med seg en hvit eller grønn fluesopp i kurven, kan det i verste fall drepe hele middagsselskapet. Og i år går vi en ekstra risikabel sopphøst i møte: Etter syv år uten offentlig støtte har ikke Norges sopp- og nyttevekstforbund lenger råd til å kontrollere kurven din for giftig sopp. Det vil si at det er ekstra viktig å vite hva du driver med før du begir deg ut på tur. En gruppe sankere som er vant til å måtte klare seg på egenhånd er fleinsoppsankerne. Spiss fleinsopp har vokst i den norske faunaen i minst fem-seks tusen år, men fordi den inneholder det psykoaktive virkestoffet psilocybin, er den ulovlig å plukke. Følgelig er fleinsoppen utelatt fra den offentlige soppdiskursen, det er lite informasjon, og den er ikke omtalt i soppbøker eller -kart. Gode flein-spots er dessuten godt bevarte hemmeligheter som ikke deles med noen. Skal du finne fleinsopp er du nødt til å bli med noen til steder de vet det vokser, ifølge Fleinar. Som fersk fleinsoppsanker er du med andre ord dømt til å mislykkes. – JEG HAR LETT etter nye flein-spots hele mitt liv. Aldri funnet noen. Sikkert vært på 200 steder som har sett perfekte ut. Null flein! Den er en mystisk jævel. Fleinsopp vokser over hele landet. Der det vokser gress, kan det i teorien vokse fleinsopp. Men er det bare å rusle bort

i den lokale parken og fylle kurven med fremtidige tripper? Nei, så lett er det ikke, ifølge Fleinar. – «Det er flein i Fengselsparken på Grønland» er en vanlig påstand, som jeg har null problemer med. Men kommer jeg til å finne det før de andre? Er det vits å sjekke? Det er masse Oslo-flein, men det er for mange om beinet! Det blir plukka med en gang. Selv i små bygder er det konflikter om flein-spotsa, sier han. SÅ HVORDAN FANT Fleinar ut at det vokser flein på stedet han har tatt meg med til? Ikke overraskende var det gjennom et medlem av den demografiske subgruppen som sitter på de aller beste hemmelighetene: gamle fylliker på bar. En kompis av Fleinar jobbet på en bar på Oslo vest der det alltid satt en gammel fyllik. En dag hadde fylliken gått tom for penger, og sa: «Hvis du spanderer en øl på meg, skal jeg gi deg et ekte skattekart». Det hele var visst veldig mystisk. – Men kompis var tydeligvis mystisk anlagt, for han ga ham ølen, og ba om kartet. Fylliken tegna et kart over et sted nord for Oslo. Et skogsområde, men de stedene det var gress, var det flein, påstod han. Masse flein. Det er ikke gitt at kritende fylliker sier sannheten, men nysgjerrigheten var trigget tilstrekkelig til at kompisen sjekket det ut. – Og han fant kjempemye sopp, sier Fleinar.

Mot én pils hadde fylliken avslørt en soppåker kompisen aldri hadde sett maken til. – Det ble en mytisk spot. Etter hvert fikk jeg lov å være med, mot at jeg holdt det kjempehemmelig. Nå har vi plukka der i ti år. I alle disse åra har jeg avvist folk som spør om å få bli med. Hver tur bringer de med seg hjem tilsvarende mellom femten og tjue gram tørket fleinsopp hver. – Så spørs det hvor lenge dét holder, da. Før holdt det ikke så lenge. Før jeg begynte på master’n. JEG KNYTER OPP genseren. Sola skinner, sauene breker som gale. En av dem har en menneskelignende stemme. Vi befinner oss i enden av en liten avstikkervei, i bunn av et digert hoggstfelt. I bunnen av hogstfeltet ligger en gresslette på størrelse med en liten fotballbane. Alle de psykedeliske soppene vokser i gress (bortsett fra rød fluesopp, som det faktisk er lovlig å trippe på, kan Fleinar entusiastisk opplyse om). Området er ingen jevn gressplen, det minner mer om en ekstremt dårlig vedlikeholdt fotballbane. – Her er det store gresstuster, det er bra. Rundt tustene har du baller av gressrøtter. Fleinsopp vokser i symbiose med gressrøtter. Trær, stubber og sånt har andre, større røtter, det er ikke bra. Gressletter, gjerne i bakke, med tuster – det er bra, sier Fleinar.

Spiss fleinsopp (psilocybe semilanceata) er den vanligste hallusinogene soppen som vokser i Norge. Soppen inneholder det psykedeliske virkestoffet psilocybin, og er oppført på Helsedirektoratets narkotikaliste.

På høyre side står det en stor, sliten hytte, men Fleinar har aldri sett mennesker der. Kommer det noen, ikke plukk, ta bilder av naturen, sier han, men understreker at fleinplukking ikke er forbundet med risiko. – Politiet er ikke på dette. Jeg tipper det er ganske mange lensmenn rundt om i Norge som er irritert på det, men det er absolutt ikke prioritert. Du kan få strenge straffer hvis de tar deg, men det er nesten ingen som blir tatt. Og hvis de blir det så er det tilfeldig. For eksempel hvis vi krasjer inn i en politibil på vei hjem, og de finner flein i bilen, risikerer du å miste lappen for livet, sier Fleinar. HAN LETER MED krummet rygg, så nærme bakken som mulig. Det han leter etter er lite, og gjemmer seg inni gresset. Vi er i utgangspunktet tidlig ute. For tidlig? Det er ikke mye sopp å finne. Fleinar frykter at finværet som kom midt i august har fungert som en snooze-knapp for fleinen. – Men regnværet de siste dagene kom som bestilt, sier han. Fleinen kommer litt senere enn kantarellene, men grovt sett går den psykedeliske soppsesongen hånd i hånd med den

ordinære soppsesongen. September og oktober – eller sopptember og sopptober, som Fleinar selvfølgelig sier – er de beste månedene, men du kan finne flein helt fra august til langt ut i november. Når frosten kommer i november (tidligere lenger nord), blir soppen våt og slimete – et tegn på at sesongen går mot slutten. Det er imidlertid en vanlig oppfatning at fleinen ikke begynner å vokse før etter den første frostnatta. Fleinar fnyser av påstanden. – Det er en myte. Det er ingenting i soppens liv som skulle tilsi det. Sopper er der for å spre området sitt, utvide sitt territorium. Det ville vært veldig dumt av soppen å komme først i november, fordi frost dreper sopp. Det ville i så fall betydd at fleinsoppsesongen varte én uke. Det er helt feil, sier han. Myten er trolig en misforståelse basert på det faktum at fleinsoppen blir sterkere etter første frostnatt. Virkestoffet psilocybin er nemlig noe soppen produserer for å beskytte seg mot kulde. Jo kaldere det er i lufta, jo mer virkestoff kommer det fra bakken og opp i soppen. Derfor er steder som Røros og Nord-Norge kjent for å ha veldig

Er det noe jeg personlig er litt lei av, så er det sånne jævla rusfolk som ikke vet hvor mye de har tatt.

potent flein. Vil man ha sterkere flein trenger man derfor ikke vente til første frostnatt. Man kan reise lenger nord for å plukke, eller rett og slett ta en høyere dose. VI FORLATER GRESSLETTA, går ned til grusveien og videre gjennom et spinkelt skogholt. Her åpenbarer det seg en ny slette, som heller i slak bakke ned mot et tjern. Nede ved vannet står det et bord med tilhørende benker. Det hele er veldig idyllisk, og når det straks viser seg å være masse flein her, føler jeg meg som Leonardo DiCaprio i The Beach, som blir tatt med til paradiset, men må love å ikke fortelle om det til noen. Fleinar er Tilda Swinton. Nå begynner den krøllete papirposen hans å bli bunntung. – Det er noen som spiser mens de plukker. Jeg har ikke sansen for det. Er det noe jeg personlig er litt lei av, så er det sånne jævla rusfolk som ikke vet hvor mye de har tatt. De glemmer hvor mye de har spist, hvor store de var. Det er et kaotisk prosjekt, sier Fleinar, som er streng på at dosering må skje med tørr sopp og vekt. Fleinar finner en sopp som minner veldig om en fleinsopp, men som har noen trekk som gjør at han blir usikker. – Hvit, tørr stilk er et bra tegn, men hetta har en farge som ligner på en forvekslingsart. Og den er ikke mørk nok under, det er litt skummelt. Det som ligner veldig på spiss fleinsopp, er den nipple-

aktige tuppen på toppen. Jeg er i tvil, men kommer til å beholde den, på grunn av stilken. Har trippa på bare stilk før jeg, sier Fleinar mens han studerer soppen i sin egen håndflate (se bilde). Det generelle rådet fra Soppforbundet er «Ta ingen sjanser - spis bare sopper som du vet hva er!», men siden forvekslingsartene til fleinsopp ikke er særlig giftige er ikke risikoen stor. Det verste som kan skje er antakeligvis at du plukker posen full av feil type fleinsopp. Såkalt «liten møkkflein» inneholder psilocybin, men veldig mye mindre enn spiss fleinsopp (se forskjellen på den store illustrasjonen i Fleinvettreglene på neste side). – 30 vanlige fleinsopp tilsvarer rundt 500 møkkflein, sier Fleinar, og slipper dagens største og lengste sopp ned i posen. TILBAKE I BYEN sprer Fleinar soppen ut på et bakepapir. Etter et døgn er det knusktørt. Da kan det oppbevares hvor som helst, men gjerne mørkt. Gjerne i fryseren. – Fleinen kan spises tørr, men det smaker jord. Det beste er å lage te, sier Fleinar. Soppen kan blandes med ingefær, sitron og honning, eller andre ting som kan egne seg i te. Informasjon om dosering kan søkes opp på nettstedet Erowid. – Så er det bare å lene seg tilbake og la andre del av soppturen begynne.

08/2015

SAMFUNN GUIDE

FL E N

TTR

V N I E E Guide til å plukke sopp.

EGLE

TEKST FLEINAR NARCTANDER I ÅR MÅTTE Norges sopp- og nyttevekstforbund legge ned sine tradisjonsrike soppkontroller, og årets soppsesong vil derfor være mer risikabel enn før. I fjor ble det funnet giftig sopp i 284 av rundt 6000 kontrollerte kurver. Vi går en ukontrollert sopphøst i møte, men en gjeng med plukkere som er vant med å klare seg uten statlig hjelp, er fleinplukkerne. Det vokser få farlige arter på gressletter, så faren for å forveksle fleinsopp med farlig giftsopp er heldigvis liten. Likevel er det viktig å dele gode tips, også for den psykedeliske delen av soppfolket.

1. Ikke fortell noen om ditt plukkested Universell regel. Nordmenn bor i en fauna med få ressurser, og snyltere lurer bak hver stein. Gode soppsteder er derfor godt bevarte hemmeligheter som går i arv. Alle soppfolk verner tett om sine områder, og fleinfolk er inget unntak. Blås i kompiser som trygler om å bli med, en god fleinåker er en enorm ressurs. 2. Vær forberedt Ta med noe å plukke i, og plukk riktig sopp. Ekte fleinfolk har selvsagt hjemmestrikket soppkurv, men en papirpose fungerer også. Soppen må ha luft, så dropp plastposer som blir for tette, ellers kommer du hjem med en pose full av psykedelisk slim. Fleinsopp kan ha ulikt utseende, så studér bilder av dem i forkant. Ikke vær en av de mange som plukker feil, selv om de stort sett bare ender med vondt i magen og enorm skuffelse. 3. Gummistøvler og regnbukse Fleinsopp lever og koser seg i fuktig gress, men det gjør ikke urbane sko. En slette med flein er ofte en gressdekket sølepytt. Ta på deg gummistøvler og en bukse som tåler mye vann så du kan plukke i timevis. Det finnes alltid noen eksemplarer som ikke har blitt funnet enda. Ta med en termos, nyt høstværet og bli en stund.

08/2015

4. Strekk ut skulder og rygg Timevis med fremoverlent plukking kan slite på kroppen. Krokete fleinrygg er en vanlig yrkesskade for plukkere. Husk derfor å tøye ut ofte og strekke ryggen ut skikkelig. Slitasjeskader står bare i veien for mer fleinplukking. Benytt anledningen til å komme med noen heftige brøl når du først er i naturen. Slik viser du fleinen hvem som er sjef. 5. Ta soppen med hjem og tørk den Dosering er viktig, men vanskelig med sopp som ikke er tørket og veid. Fersk sopp har også mange små søte mark som bor i dem. Ekstra proteiner til tross, ta heller soppen med hjem til din tørre residens. La dem lufttørke på et bakepapir noen timer. Søk opp informasjon om dosering på Erowid. Mange inntar også fleinsopp som te, ved å la dem trekke i vann med en tepose. 6. Dropp soppboka, og lytt til erfarne fleinfolk De fleste norske soppbøker har ikke bilde av psilocybe semilanceata (spiss fleinsopp), så der er det ikke mye hjelp å få. Bruk derfor bildesøk og ta gjerne med en kompis med erfaring. Lytt alltid til erfarne plukkere om du er usikker på hva du skal se etter, men vær obs på alle mytene som finnes om flein. 7. Drit i mytene Flein er neppe magiske, de har ikke følelser eller meninger og vil nok ikke «vise deg veien» til flere sopp om du inntar dem midt i plukkingen. Men de inneholder rusmiddelet Psilocybin, som har en unik og interessant nevrologisk effekt som også kan være medisinsk nyttig. Dette er mystisk nok uten svulmete mytologi. 8. Vær kompis med lokale folk Forhold deg kul og verdensvant om du skulle møte på lokale bygdefolk som stiller spørsmål om plukkingen. Vis at du elsker naturen og ikke er gretten. Si at du ser etter sjeldne insekter, at du mistet nøklene på fylla eller at du representerer Fylkesmannen. Velg selv, for de lokale vet hva du driver med uansett. De vet.

Flein er neppe magiske, de har ikke følelser eller meninger og vil nok ikke ’vise deg veien’ til flere sopp om du inntar dem midt i plukkingen.

akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no

SAMFUNN

Noen ganger sitter jeg faktisk og sover fram og tilbake på 31-bussen mellom Fornebu og Grorud.

HVORDAN LYKKES SOM Bak pseudonymet Nick Horowitz skjuler det seg en norsk kunstner som, i hemmelighet bortsett fra for nære venner, er hjemløs. TEKST & FOTO NICK HOROWITZ JEG ER I MIDTEN av tjueårene og rimelig oppegående, jeg ser rimelig oppegående ut og jeg er hjemløs. NATT&DAG har bedt meg skrive en guide til å være hjemløs eller noe sånt, så da gjør jeg det, men å være hjemløs er ikke noe jeg nødvendigvis vil anbefale. Det er heller ikke noe jeg vil ha masse sympati for, for selv om jeg har havnet i denne situasjonen ufrivillig, kunne jeg nok kommet meg ut av den hvis jeg hadde prøvd hardt nok.

HVORDAN FINNE ET STED Å SOVE For det første: Det er sinnssykt stor forskjell på å være uteligger og å være hjemløs. Uteligger har jeg ikke vært så mye. Jeg har vært hjemløs i litt over halvannet år, og har kanskje sovet ute én måned til sammen. For det andre: Ja, det finnes hjelpeordninger. Alle med lovlig opphold i Norge har

08/2015

rett til tak over hodet, og kommunen byr på akuttovernattingssteder og sosialboliger for folk som er mer fucka enn meg. Mange tenker sikkert at jeg har sånn kødden holdning til det, at jeg bare burde gå til NAV, så ordner de det. Men det blir å lage et veldig prosjekt av noe som ikke er så prosjekt, da kan jeg like gjerne bare si til meg selv «ok, nå havna jeg i en litt fucka situasjon, så nå må jeg bare ta meg en ekstrajobb.» Men det frister ikke det heller. For det meste sover jeg hos venner. Jeg har heldigvis mange av dem og majoriteten av vennene mine som vet om situasjonen har nok på et eller annet tidspunkt tilbudt meg sofaen sin. Hvis jeg sover ute og en venn får høre om det er det alltid «men faen hvis du sover ute er det bare å komme og sove på sofaen min en natt». Men å sove på sofaen én natt løser ting i fem timer og så våkner du opp et nytt sted og må starte fra bunn igjen. Særlig i de periodene man ikke har penger er det ganske fucka, å

prøve å være høflig og takke nei til frokost og bare gå videre til et random sted. Noen ganger guller man med at en kompis reiser bort i en måned og sier «hei, gidder du å vanne plantene mine?» Det har skjedd meg to ganger (den ene gangen glemte jeg å vanne plantene). Hele det første året var jeg aldri alene, men så kunne jeg plutselig lukke døra og legge meg ned og bare chille og være alene. Det var helt sinnssykt. Hvis du sover på sofaen til folk, og de sitter og røyker doobies og spiller FIFA til fire på natten, så må du sitte og vente til de er ferdige og skal legge seg, selv om du er drittrøtt. Og så våkner du tidlig neste morgen fordi noen i leiligheten skal på jobb klokka ni. Man styrer aldri

tiden selv. Men så får man låne en hel leilighet og da kan man plutselig lage seg en middag eller sitte lenge på dass eller bare slippe å høflighets-jatte med i en samtale fordi du tilfeldigvis sitter i stua deres. En gang var det en journalistvenn av meg som lot meg låne kåken hans mens han dro til Russland for å dekke sjakk-VM, og jeg bare satt og håpet på at Magnus Carlsen skulle klare seg lenge så jeg hadde et sted å bo. Det var noen fine uker. Jeg har også endt opp på noen jævlig døve nach bare for å ha et varmt sted å sove. Det går veldig under radaren at noen bare sovner på nach, det skjer den beste. Da gjelder det å drikke seg mest mulig drita, så den som holder nachet får trigget omsorgsinstinktet sitt. Verten pleier alltid å holde seg noenlunde anstendig, og hvis man er helt ute å kjøre er det lett at det blir sånn «Fredrik er borte i dag, du kan bare sove på rommet hans». Det flau-

Det er så dritlett å stjele fra butikker. Spesielt på Rema, de har ikke alarm på tingene sine.

HJEMLØS este, men enkleste, trikset er bare å spørre «kan jeg sove her til i morgen?» Må jeg sove ute, har jeg et par favorittsteder. Det er for eksempel en rist på Fornebu som er helt krem, som blåser varm luft hele natta og har en stikkontakt rett over så du kan lade telefonen. Ålreite solnedganger der også. Pushwagner hadde en lignende rist på Solli. Det eneste er at folk som skal på jobb kommer og spør om du har det bra halv syv på morgenen. Det er ikke som i sentrum hvor folk går forbi og er vant til å se en fyr som er helt skjært. Det er forøvrig alltid diggere å våkne på vestkanten enn på østkanten, selv om det er mer stigma. Noen ganger sitter jeg faktisk og sover fram og tilbake på 31-bussen mellom Fornebu og Grorud. Det er den beste nattbussruten, men blir ofte litt fugl og fisk i følelser. Jeg kommer ut til Fornebu og tenker at det hadde vært digg å skjerpe seg et halvt år nå, få en random jobb og sette til side alt jeg vil gjøre. Så kommer jeg opp til Bjerke og Årvoll og tenker nei faen, folk har det verre enn meg. Går av, sover på busstoppet i 20 minutter og tar den vestover igjen. Det verste hittil har vært et sånt knøttlite lekehus i en barnehage, hvor jeg

prøvde å sove et par netter i vinter. Det er laget for at drittunger på 120 centimeter skal leke i det, men ble brukt som hotell av en drittunge på 180 centimeter. En periode var det ti-femten minusgrader på natta, og jeg endte med å gå opp til favorittpuben for å legge meg på dass og sove der isteden. Bra internett er det der også. At stedet ikke er tilgjengelig etter 03.00 er en ulempe. At det før midnatt er for få mennesker i lokalet til å snike seg ubemerket inn er en annen. Bortsett fra det kan man egentlig ikke klage. På en god dag har jeg rukket å stjele noen øl før butikkene stenger, og jeg kan sitte der inne og svare på mails før jeg legger meg. HVORDAN SKAFFE MAT OG DRIKKE Jeg har en relativt behagelig jobb hvor jeg kan styre arbeidsmengde etter behov, som gjør at jeg stort sett ikke er helt blakk. Men i perioder der jeg nesten ikke har hatt en eneste krone har jeg lært et par ting. Man trenger for eksempel ikke spise så mye som man gjør til vanlig. Man klarer fint å gå rundt på en pakke nudler og en boks tunfisk en hel dag. Ikke at man blir 120 år på den dietten, men det er ikke

En periode var det ti-femten minusgrader på natta, og jeg endte med å gå opp til favorittpuben for å legge meg på dass og sove der isteden.

noe mål. Det er kanskje et skuffende tips hvis man hadde forventet seg sånn snike seg inn på hotellfrokoster og gå på kveldsseminarer på Blindern for å få gratis pizza, men hvis jeg først skal begynne å jobbe så intenst for å skaffe mat, da kan jeg like gjerne jobbe med noe mer langsiktig enn å spise pizza. En annen ting jeg har lært er at det er så dritlett å stjele fra butikker. Spesielt på Rema, de har ikke alarm på tingene sine. En stund bøffa jeg øl og brød hele tiden, for øl kan du drikke eller selge videre, og brød blir du fakka mett av. Et triks er å ta med seg kvitteringer som ligger igjen på rullebåndet i butikker. Ta med en kvittering, sjekk hva det står på den, så kan du gå i en annen butikk og stjele de varene. Hvis de spør om å få sjekke baggen din da, kan du bare vise frem kvitteringen på at du har kjøpt tingene et annet sted. HVORDAN SKAFFE STRØM OG NETT Strøm og internett er selvfølgelig ganske kritisk, og bør ideelt sett også være på et sted man kan henge en stund uten å bli uglesett. Telefonen min har vært sperret i snart to år, så wifi er den eneste måten jeg

kan kommunisere med folk på. Det åpenbare først: Biblioteket er dritschpa. Det er bra til alt og er et fantastisk tidsfordriv. Det er bare å skaffe seg et bibliotekkort, så har du nett og dass og alt du vil. Du kan veldig glatt sitte der i seks timer uten at noen reagerer, og gjøre noe produktivt eller chille eller lese Donald for alt jeg bryr meg. På elbil-plasser kan man lade telefonen. Alle McDonalds er også bra, det er både billig mat og gratis nett i en times tid av gangen. På Kiwi trenger man ikke passord, kundenettet er åpent på alle Kiwi-butikker i hele landet. Det har faktisk skjedd meg at jeg fikk nett inne på 31-bussen da den kjørte forbi Kiwi over Carl Berner. Ellers begynner jeg å komme opp i et hundretalls steder med gratis wifi lagret på telefonen min. Det er bare å spørre hver gang man er på en bar eller hjemme hos noen. Jeg er for eksempel konstant pålogget nedover hele stripa på Grünerløkka. Min siste anskaffelse var nettverket «Kygos café» hjemme hos en TV-kjendis jeg var på fest hos. Før det var det vinylsjappebaren Hendrix på Vulkan, som helt seriøst har «berlin2015» som passord.

08/2015

FILM INTERVJU

STOR OPPSTANDELSE Etter skarve to filmer fikk han dyttet på seg et Messias-stempel. Ti år etter Reprise stålsetter Joachim Trier seg for å møte sine disipler med en film som ikke er skutt i Oslo. TEKST ATLI BJARNASON // FOTO CHRISTIAN BELGAUX – HAR DU SETT noen gode filmer i det siste? Det er en utfordring å anlegge en profesjonell fasade overfor Joachim Trier, mannen bak filmen som fikk meg til å gråte bare femten minutter tidligere, men jeg svarer så nøkternt jeg klarer. Vi befinner oss i Haugesund. Senere samme dag skal publikumet på Den norske filmfestivalen få sitt første møte med Louder Than Bombs, regissert av Trier, og skrevet av ham og hans faste medforfatter Eskil Vogt. I starten av oktober får den norgespremiere. – Vi har hatt den i Cannes, og snakket med masse folk etter det, men det er likevel det der å slippe en amerikansk film hjemme i Norge og håpe at den resonnerer emosjonelt, på tross av at den ikke er skutt i Oslo denne gangen.

TRIER HAR TATT et langt steg ut av byen som preget de to første filmene hans, Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011). Over åpningssekvensen i sistnevnte, en nostalgisk hyllest til Oslo, lyder en stemme som forteller om den enorme frihetsfølelsen hun kjente i sitt første møte med byen. Men, fortsetter hun, «det var til jeg oppdaget hvor liten Oslo egentlig var». På samme måte fremstår disse to filmene – hvor kritikerrost de enn er – små sammenlignet med Louder Than Bombs, som er spilt inn i USA, med et stjerneensemble bestående av blant andre Isabelle Huppert, Gabriel Byrne og Jesse Eisenberg. Den er formmessig usedvanlig ambisiøs. Den har blitt solgt til over 100 land. Den var med i hovedkonkurransen i Cannes.

08/2015

Allerede etter Reprise ble det nærmest dyttet på deg en status som «frelseren av norsk film». Men hva tenker du selv når du ser tilbake på Reprise i dag? – Cinemateket arrangerer tiårsjubileum for innspillingen av Reprise nå, så jeg skal se den igjen for første gang. Jeg ser ikke tingene mine om igjen, men jeg bestemte meg for å gjøre det nå. Jeg har et veldig personlig forhold til filmene jeg lager – det er vanskelig for meg å sammenligne dem. Det er som å be folk om å sammenligne barna sine. Den ene har skjeve tenner og den andre litt utstående ører – ingen er perfekte, men du elsker dem for det de er. Trier påpeker at Reprise ikke fikk noen eksepsjonelt god mottakelse da den kom, selv om den økte kraftig i anseelse i løpet av de påfølgende årene. – Jeg innser jo at det har vært en positiv greie rundt de to filmene våre, og for hver film jeg lager, vil jeg alltid bli sammenlignet med de tidligere. Det er noe jeg bare må leve med. Og Louder Than Bombs var et ønske om å gjøre noe annet igjen.

Reprise hoppet de i tid, og mellom fantasi og virkelighet. Dette ble lagt merke til i USA, og tilbudene kom – noen av disse prosjektene har visstnok blitt realisert, men uten Trier på laget. Av respekt for de andre involverte vil han ikke navngi filmene. – Jeg fikk en god del thrillere og dramakomedier, og noen ganger bokadaptasjoner som var litt sånn intellektuelle, men kanskje morsomme – og som de ville at jeg skulle strukturelt eksperimentere med på en morsom måte, for å si det enkelt. Altså å putte «Reprise-krydderet» på det. Jeg følte jo at formen kom fra karakterene, fra et genuint sted. – Erik og Phillip, de to guttene i Reprise, har en fantasi om en fremtid, og det må fortelles med det tempoet fordi det er sånn hjernene deres funker. Det er ikke bare «å, det vil være funky med en sånn sekvens». Det er ikke nok for meg. Det endte med at Trier returnerte til Norge og lagde Oslo, 31. august. Steget over dammen har han altså tatt først nå, med Louder Than Bombs.

SAMMEN MED ESKIL VOGT har Trier utformet en uvanlig fortellingsstruktur i Louder Than Bombs. Historien drives av en emosjonell og assosiativ logikk – den glir mellom virkelighet, drømmesekvenser og poetiske avstikkere, dirigert av rollefigurenes tanker og følelser. Jeg innser etter hvert at dette trolig er hovedårsaken til at jeg føler meg så filleristet av filmen. Måten man plasseres inn i rollefigurenes hoder gjør en forsvarsløs mot empatien som manes frem. Dette er imidlertid ikke første gang Trier og Vogt leker seg med form; også i

Kritikerne er litt mer avmålte nå enn de har vært tidligere? – Det som har skjedd med Louder Than Bombs, er at jeg har gått «into the big leagues», og sluppet den i hovedkonkurransen i Cannes. Alle får blandet mottakelse i Cannes. Norsk presse hang seg opp i at

Peter Bradshaw slaktet den i The Guardian. Skuffelsen min der lå i at han ga den to av fem stjerner, mens Lars von Trier pleier han å gi én. Så igjen kommer jeg litt bak Lars von Trier, til og med i slakt. Siden du leser kritikkene av filmene dine – hvordan føles det? – Jeg opplevde å bli møtt med nesten unison bejubling med Oslo, 31. august, og mens det foregikk, skjønte jeg at dét var det ikke sikkert at jeg kom til å oppleve igjen. Det er veldig avhengighetsdannende. Så jeg prøver å holde meg på en viss distanse til det, fordi jeg er et følsomt menneske – og det skal jeg være når jeg jobber – og de kan påvirke meg veldig, disse tingene. DET ER VANSKELIG å oppsummere Louder Than Bombs i korte trekk, men fundamentalt sett dreier den seg rundt en far (Gabriel Byrne) og hans to sønner (Eisenberg og relativt ferske Devin Druid) i New York-området. Noen år etter hennes død forsøker de stadig å forsone seg med tapet av moren (Huppert), en berømt krigsfotograf. De tre mennene evner dårlig å kommunisere, men sterke følelser bobler under overflaten. Filmens tittel er vag, men antyder noe så sterkt og rystende at det overgår farene moren ble utsatt for på jobben. Så er også frasens opprinnelige

Igjen kommer jeg litt bak Lars von Trier, til og med i slakt.

Jeg tror det finnes en lengsel i skapende mennesker – og kanskje i alle – etter å finne uttrykksformer som ikke bare er verbale.

JOACHIM TRIER • Født i København, 1974. Oppvokst på Frøen i Oslo. • Barnebarn av filmregissør Erik Løchen (Jakten), sønn av lyddesigner Jacob Trier (Flåklypa Grand Prix) og storebror til kortfilmskaper Emil Trier. • To ganger norgesmester i skating. • Studerte ved European Film College i Ebeltoft og National Film and Television School i London. • Står bak en rekke kortfilmer, hvorav Procter (2002) er den mest kjente. • Debutfilmen Reprise vant Amanda for Beste manus og Beste regi. Oslo, 31. august ble vist i det offisielle programmet i Cannes. • Nominert til den prestisjetunge Gullpalmen for Louder Than Bombs.

08/2015

FILM INTERVJU

kontekst, i Elizabeth Smarts diktroman By Grand Central Station I Sat Down and Wept, en temmelig bombastisk følelsesskildring:

medlemmer, rollene vi ofte blir fanget i i nære relasjoner – kom senere. Den vokste ut av mange små, konkrete fragmenter.

Everything flows like the Mississippi over a devastated earth (…) to burst their shamed eardrums with the roar of proof, louder than bombs or screams or the inside ticking of remorse.

DET SMELLER HARDT i glassbordet foran oss. Min fjerde kaffekopp for dagen fikk en klønete landing. Mens jeg forsikrer meg om at bordet ikke har slått sprekker, prater Trier uanfektet videre, om Byrne og hans «kloke, kontemplative ansikt, hans subtile spillestil». Han har noen sånne formuleringer, som ville vært mer naturlige i tekst enn i tale. Men noen ganger må man ty til svulstige ordlag for å uttrykke seg presist. Det merker jeg når jeg forsøker å beskrive Devin Druid. Han har tidligere dukket opp i amerikanske TV-serier som Olive Kitteridge og Louie, og i Triers film spiller han Byrnes yngste sønn, 15-år gamle Conrad. Til tross for at han er en fåmælt rollefigur, ender han opp som filmens emosjonelle midtpunkt. Det er en oppgave mange skuespillere trolig ikke hadde vært i stand til utføre. Druid ser imid-

Filmen deler også navn med en The Smiths-samleskive fra 80-tallet, men Trier mener selv at det ville være villedende å henge seg for mye opp i Smart eller Smiths. Han håper i stedet at tittelen vil forme en egen betydning for tilskueren, «at den speiler stillheten og det språkløse mellom familiemedlemmene». – Vi har båret denne filmen så lenge, Eskil og jeg, at jeg har vanskelig for å huske inspirasjonskilder. Jeg vet at den begynte med masse enkeltscener, og at tematikken – om rommet mellom familie-

08/2015

lertid ut til å gli uanstrengt inn i rollen, takket være en slags x-faktor – jeg forsøker å beskrive den ved å kalle den «en stille intensitet». – Han er et enormt filmisk skuespillertalent. Med det mener jeg at han trekker deg inn, at det er en hemmelighetsfullhet … Du kalte det en stille intensitet? Kanskje jeg like gjerne kunne kalt det «tilstedeværelse». – Ja, det språkløse i ham – i øynene – taler. Det kan høres litt høytsvevende ut, men på film trenger du det. Det er det Anders Danielsen Lie har óg. Han kan sitte stille, han kan se på noe eller tenke på noe, og så blir vi involvert i det. Han drar deg inn i sin prosess av tenkning. Og denne filmen leker jo mye med å komme inn under huden i dette litt språkløse. Spesielt i den yngste broren: Hvem er han, enigmaet inni ham – hva faen er det han går gjennom? Da vi fant Devin, var en av mine største utfordringer med denne filmen løst.

ET KJAPT SØK på Youtube vil lede deg til noen av Triers første arbeider: Skatevideoer fra det tidlige nittitallets Oslo. Fjeset til en purung Trier dukker opp nå og da. Det er tydelig at behovet for å uttrykke seg gjennom film meldte seg tidlig, og i den sammenheng trekker han en parallell mellom seg selv og Conrad. – Jeg har alltid forestilt meg at han har et kunstnerhjerte, at han har et annet språk enn det verbalsosiale for å uttrykke sitt indre. Jeg tror det finnes en lengsel i skapende mennesker – og kanskje i alle – etter å finne uttrykksformer som ikke bare er verbale. At vi noen ganger søker andre uttrykksformer for å bli forstått. Det er lett å glemme at Trier var mer enn «bare» filmskaper i sin ungdom. Noe jeg gjør, så jeg spør hvor involvert han var i selve skatingen: – Jeg var veldig involvert. Jeg var norgesmester to ganger, jeg var nr. 9 i Europa – skateboard var livet mitt. Og det interes-

sante i de filmene er at det faktisk ikke bare er jeg som holder kameraet. Men jeg satte meg ned og klippet det, jeg la på musikken, jeg passet på at vi hadde fått med de beste triksene fra sommeren. Jeg strukturerte det. Men jeg følte også at det var et tydelig samarbeid med guttegjengen. Det var mindre hierarkisk, det var veldig spontant, og noen ganger kan jeg nesten savne det. HAN OMTALER DET som en «organisk, gjengdynamisk ting» – og trenger kanskje ikke savne det altfor mye. Selv om den nå foregår innen mer ordnede former, er det definitivt en gjengdynamikk som preger Triers filmproduksjon, i og med at han omgir seg med så mange faste samar-

beidspartnere. Alle langfilmene har han for eksempel skrevet sammen med Eskil Vogt. I fjor debuterte Vogt selv som regissør med Blind, men inntil da var han langt mindre synlig enn Trier, duoens store stjerne. Har Vogt fått for lite kred? – Han har sagt til meg at han synes at jeg har trukket ham frem, og jeg håper jeg har gjort det, for jeg er så glad i ham og synes han fortjener det. Jeg gjør det ikke for å være snill. Han er en enormt viktig del av at filmene blir som de blir. Han skriver manusene sammen med meg, han er med på å skape idéene, skape karakterene – alt som er grunnlaget for en film. Trier passer på å nevne flere viktige bidragsytere: Jakob Ihre og Olivier Bugge

Det er ikke bare ’å, det vil være funky med en sånn sekvens’. Det er ikke nok for meg.

De ville at jeg skulle putte ‘Reprise-krydderet’ på det.

Coutté – henholdsvis fotograf og klipper, helt siden Reprise. – Men Eskil kommer først i prosessen. Men dette får du spørre han om, altså. Synes du det? Vet du om en annen manusforfatter i Skandinavia som er like kjent for sitt samarbeid som Eskil Vogt? Kan du nevne én? Ikke på stående fot. – Og det er ikke tilfeldig. Det er fordi Eskil er bra, det er ikke noen annen grunn. Det er utrolig åpenbart at han er en bra fyr. Når jeg møter Vogt senere samme dag, spøker han om at han er den som egentlig trekker i trådene bak Triers filmer, mens «Joachim bare er en kjekk posterboy». Men han bekrefter også at han har vært storfornøyd med sin rolle. – Det å være ansiktet til filmen, som gjør alle intervjuene og prøver å se bra ut på bilder – det er jo bare slit, påstår manusforfatteren.

TRIER OG VOGT har vært i samtaler med HBO om å jobbe med ulike tv-produksjoner, og Trier utelukker ikke at det skjer en gang i fremtiden. Inntil videre jobber de med både et amerikansk og et norsk prosjekt. Han håper at de kan sette i gang med sistnevnte allerede neste år, men holder ytterligere detaljer tett til brystet. Louder Than Bombs står uansett først for tur, og selv om de foreløpige reaksjonene på filmen jevnt over har vært positive, virker det som han stålsetter seg en smule før den verdensomfattende lanseringen. – Jeg lager en film, det er det jeg kan gjøre. Så må vi se. Så er det ute av mine hender. Og der er vi nå.

Louder Than Bombs har premiere 2. oktober. Se side 56 for anmeldelse av filmen.

08/2015

KULTUR INTERVJU

Succuba ble grunnlagt i Horten i 2002. Består av Gard «Lille Gard» Eliassen, Jon «Deadly Nightshade» Øvstedal og Svein Egil «Zweizz» Hatlevik. Har gitt ut albumene No Arms/No Cake (2008), Chief Pointy Head (2012) og The Amoeba Weeps! (2013). Brøt opp i 2013, gjenoppstod med ny besetning under Øyafestivalens klubbdag i 2015.

Foto Kim Sølve

– SUCCUBA ER SOM HERPES Succuba fra Horten er tilbake, og gir seg ikke før Paul Waaktaar-Savoy gir dem en million kroner. TEKST PELLE BAMLE – DET VAR SOM å tisse gjennom en truse laget av batterisyre og … Gard «Lille Gard» Eliassen har nettopp spilt sin første konsert på over to år. Nå leter vokalisten og gitaristen etter en presis sammenligning. – Hva heter sånn man krabber oppå, sånn som gjør vondt? – Kvinne, kommer det lynraskt fra trommis Svein Egil. – Ja! Det kjentes ut som å tisse gjennom en kvinne, sier Lille Gard. Siden Succuba ble startet i Horten på midten av 2000-tallet, har de vært et klassisk wildcard, et band det har vært vanskelig å bli klok på. Hvis man skal ty til [band] og [band] tok [rusmiddel], hadde analsex og fikk [bandet som omtales]-sammenligningen musikkjournalister ofte tyr til, blir det kanskje noe sånt som at Melvins og Butthole Surfers tok alt for mye godteri, hadde analsex og fikk Succuba. Det er tyrolerkjoler og armyboots i fucka forening, unibrows, omvendte Hitler-barter, covring av The Bangles, prompelyder, indianerhyl og så videre og så videre. Et freakshow av et band. Eller bare «støyrock for neandertalere og mongoloide», som de selv beskriver det.

DEBUTALBUMET MED DEN herlig billedlige tittelen «No Arms/No Cake» ble kjøpt inn av Kulturrådet, minialbumet «Chief 26

08/2015

Pointy Head» gjorde dem til Ukas Urørt, tredjeskiva «The Amoeba Weeps!» – med coverart av den anerkjente tegneserietegneren Dave Cooper – ble gitt ut på Oslo Grammofon. Så gikk det som det ofte gjør med band: det kollapsa. Etter ti år var det over for Succuba. Hvorfor vil ikke Lille Gard kommentere, men det hadde visst noe med fyll og mentalt sammenbrudd å gjøre. Det er lettere å fortelle hvordan de fant sammen igjen. – Jeg var på fest og havnet i en diskusjon om utdanningspolitikk med Svein Egil, sier Jon Øvstedal, for noen bedre kjent som Deadly Nightshade, tidligere bassist i Årabrot, da vi møter bandet etter comeback-konserten på Revolver under Øyafestivalens klubbdag. Svein Egil er Svein Egil «Zweizz» Hatlevik, kjent fra avantgardemetal-pionerene i Fleurety og Dødheimsgard, soloprosjektet Zweizz (der han ofte sitter på, eller roper ned i, en do), samt – for ivrige lesere av NATT&DAGs instatirsdag-spalte – som SoMe-kunstner som photoshopper nye varianter av coverne til klassiske black metal-album som Mayhems De Mysteriis Dom Sathanas og Darkthrones A Blaze in the Northern Sky, med referanser til aktuelle hendelser eller bare alt mulig annet som måtte rime på sathanas. – Senere kom Gard til meg og sa at han var forelska i Svein Egil. Etter det begynte vi å øve sammen, sier Deadly Nightshade.

DETTE VAR STARTEN på «nye Succuba». I sommer ble det sluppet en trespors demo, som viser en helt ny side av bandet. Det er om mulig enda rarere, men desidert mer fengende. Lille Gard kaller det bare for «pop». – Det er «Steely Dan-grunge», sier Zweizz, gjennomsvett etter å ha spilt sin første konsert som trommis siden 1998. Egentlig skulle det ikke engang hete Succuba, det skulle hete noe helt nytt, fordi alt var nytt. Men Gard var ikke helt klar for å skrinlegge det gamle bandnavnet fra videregående, som – tross alt – betyr hore på latin. – Succuba er som herpes, du blir aldri kvitt det. Succuba kommer bestandig til å være der. Og vi blir bare mer og mer irriterende, sier han. I LIKHET MED samtlige NATT&DAG snakker med etter konserten på Revolver, er trioen positivt overrasket over debuten, men for dem kom det mindre som et sjokk – de har nemlig øvd «hver dag» i månedsvis, ifølge Lille Gard. – Det har vært mye friksjon. Men den er godlynt, som når man har analsex. Det er vondt, men godt. Nå har vi 30 nye låter, og kommer til å spille inn en skive i høst, sier han. – Det blir lyden av oss tre som lager lyd i et rom. Vi kommer ikke til å blåse mye penger, men slippe det på enklest mulig vis, for de som er interessert i det vi holder på med, sier Deadly Nightshade. – Og det vi driver med er poprock. Det er både pop og rock, sier Lille Gard. – Det vil si pop, konkluderer Nightshade.

– Husker ikke om jeg har sagt det til de andre, men sånn som JEG ser for meg planen fremover, er det å ha en sånn 700 låter, som kan settes sammen til et sett som kan fungere i en hvilken som helst setting, BORTSETT fra Riddu Riddu-festivalen (internasjonal urfolksfestival i Kåfjord i Nord-Troms, journ. anm.), sier Zweizz. – Nei, vi skal spille på Riddu Riddu. Den største drømmen vår er å varme opp for Iron Maiden. På Riddu Riddu, konkluderer Lille Gard. LILLE GARDS NERVØSITET i forkant av konserten har ført til det som nå manifesterer seg som en overstadig beruselse. Zweizz kjederøyker iført en «Vikersund – verdens største hoppbakke»-buff. Deadly Nightshade nipper til rødvin. – Vi lager musikk for proletariatet, sier Lille Gard. Zweizz bryter ut i en vill latterkrampe. Lille Gard fortsetter. – … for de som ligger i gjørma, de som har det vondt. De som ikke har vaska trusene sine på tre uker. De lager vi musikk for. – Vi er de evige underdogs. Det er bare sånn det er. Du blir ikke kvitt Succuba. Ikke snakk om. Vi gir oss ikke før Paul Waaktaar-Savoy gir oss en million kroner. Og det kommer han til å gjøre, fordi han kommer til slutt å forstå, sammen med Morten Harket og han andre fyren med krøllene, at det her er bra, sier Lille Gard. – Jeg vil egentlig heller ha penger fra Statoil. Det vi aller helst bør gjøre er å spille for sånne døve, oljeskada fugler. De kan vi spille for, sier Zweizz.

natt&Dag i samarbeiD meD helseDirektoratet

FYLLAVETTREGLENE Det er viktig å være forberedt når man skal drikke alkohol, derfor har vi utarbeidet et sett med fyllavettregler som vi håper kan hjelpe deg å ikke drikke for mye, så du ikke skader deg selv eller ryktet ditt. Som for eksempel den gangen du danset Gangnam Style på julebordet med sjefen eller den gangen du gikk med på å skrive fyllavettreglene. TEkST severin syvertsen

Du må ikke Drikke for å ha Det gøy Trenger man alkohol for å ha det gøy har man et problem. Har du to gale aper boende i leiligheten din har to problemer. Har du tre gale aper boende i leiligheten din og du trenger alkohol for å ha det gøy høres det ut som du er ekskona mi. respekter spotify-køen Det var sikkert dritkult å synge den Rihanna-sangen med venninna di på Roskilde for tre år siden, men vi trenger ikke å høre den – og dere – fire ganger på rad. melD fra hvor Du går Meld gjerne ifra fra hvor du går til de du kjenner, men du trenger sikkert ikke å sende «ut i dag?» til alle jentene du har på Facebook når klokka er fire på natta. vin er noe annet enn øl Vin har større alkoholprosent en øl og skal ikke drikkes på samme måte. Faren min lærte meg en god regle om vin engang: En god vin er som et fly, det skal ikke styrtes og hvis du drikker det som er inni dør du! (Faren min trodde vin og piloter var giftige). ikke blanD alkohol Forskjellige alkoholtyper gjør deg enda dårligere. Vin og øl blir krøll – sprit, øl, vin, sprit, øl, vin, de brune greiene Jan har, vin, øl, sprit blir helt forferdelig. ikke Drikk når Du er Deppa Det motsatte og mer passende mantraet enn «ikke depp når du er drikka», som man ofte kan høre av dårlige kompiser som har drukket for mye. Ikke snu det på hodet – ta heller vare på hodet. Du må ikke poste alt på sosiale meDier Dere er ikke verdens beste jenter bare fordi dere drikker sambuca sammen. ikke pek på kameraet når Du blir tatt bilDe av Nevn én god grunn til å peke på kameraet. ikke plag De anDre på bussen Jada, du synes Barney Stinson er morsom, men du trenger ikke å sitere ham på nattbussen. lytt til erfarne folk Det er lurt å lytte til folk som vet mye om alkohol, men ikke folk som driver med mikrobryggeri og/eller har sixpence. De trenger du ikke å høre på. venD i tiDe – Det er ingen skam å snu Har du stått i kø på utestedet i 1 time og det er 20 minutter til det stenger er det ingen skam og snu. Gå til kebabstedet. Det er sikkert kø der også. Utarbeidet av NATT&DAG – støttet av Helsedirektoratet

LITTERATUR INTERVJU

HUMOR: ALVORETS TJENER? Twitter-personlighet @tuftebarten møter Twitter-personlighet og romanforfatter Bjarte Arneson og en jervunge med turnsokker. TEKST @TUFTEBARTEN ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN JEG SITTER OG venter på Bjarte Arneson. Arneson var med på å skrive Bård Tufte Johansens standupshow Mann (44), han har skrevet manus for en lang rekke TV-programmer (denne høsten for Brille og Side om side) og han driver twitterkontoen @kongendin sammen med Odd-Magnus Williamson. I høst kom hans andre bok, den interaktive romanen Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten der man underveis i lesingen må ta ulike valg på hovedpersonens vegne og dermed avgjøre hvilken retning handlingen tar. Jeg skal møte ham på Deli de Luca, siden Åpent Bakeri var stengt. Luca serverer meg kaffe i et pappkrus mens han plystrer en sørgmodig melodi. Når Arneson dukker opp, greier jeg ikke å slutte å stirre på jervungen han holder i et hundebånd. Jeg har aldri sett en jerv før, i alle fall ikke en med turnsokker på beina. Antagelig er det av parkettbevarende hensyn.

Jeg bare må spørre: Hvorfor har du skrevet en interaktiv roman, @arneson? – Jeg ønsker å vise at litteraturen rommer mer enn det vi vanligvis blir servert her til lands. Denne boken skal ikke leses som vanlige bøker, hverken på den ene eller andre måten. Sannheten er at den ikke kan leses som en vanlig bok. Man kan ikke unngå å velge. Og man kan heller ikke unngå å le, for det finnes passasjer i denne boka som virkelig er ustyrtelige. En bok som er morsom, på norsk. Hvorfor føles det så uvant? – Jeg tror en sentral årsak er at kvalitetsidealet innen litteratur er langt smalere enn i andre kunstformer. Innen musikk er det jo slik at Britney Spears’ «Toxic» og samtidsmusikk vurderes etter helt ulike kriterier. Det samme gjelder film. Anchorman er en god komedie, men ville

08/2015

ha fremstått som fjasete og overfladisk hvis man hadde insistert på å vurdere den opp mot Schindlers liste. Plutselig blir vi avbrutt av Raymond Johansen som står borte ved bolledisken. – Ikke for å være pirkete, sier han, men heter det ikke Schindler’s liste? Nei, sukker vi oppgitt i kor og forsøker å overse byrådslederkandidaten. Arneson fortsetter: – Norsk litteratur, derimot, er stadig alvorets arena, og bøker blir vurdert deretter. Kvalitetslitteratur skal berøre, den skal være rystende og hudløs og gripende. Det er selvfølgelig ikke noe galt med bøker som er alle disse tingene, men jeg reagerer på at det er lite rom for andre ting. Nå er du slem, avbryter jeg. Satire er jo snart en like stor næring som oppdrettslaks i #dettalandet. Og det går ikke en uke uten at en komikerkronikk går viralt? – Joda, humor tolereres så lenge den tjener alvoret, og satire aksepteres ettersom det er alvor i humorforkledning. ARNESON HIMLER LITT med øynene. Klarer ikke å skjule engasjementet. Han mener alvor. Jeg prøver å ta innover meg at humor uten alvor er noe han tar på alvor. Jervungen himler også med øynene, den er åpenbart hjernevasket av sin matfar. Altså, farvel tomhet, farvel anger og farvel spiseforstyrrelser? Hva skal man skrive om da? – Det er det som er så fantastisk, for fiksjonslitteraturen setter ingen begrensninger. Ingen produsenter, investorer eller testpublikum å ta hensyn til. Og siden alt foregår i leserens indre finnes det heller ingen økonomiske eller praktiske begrensinger. Selv de mest fundamentale aspektene ved tilværelsen kan man se bort fra om man vil, enten det er tyngdekraften, eller aldring eller …termodynamikkens 1. lov. Likevel er det altså skuffende få forfattere som benytter seg av disse mulighetene.

Siden jeg har lest hans siste bok, har nerden i meg lyst til å spørre hvordan det hadde gått med Fabian Stangs tur til Niger på side 156 om ikke forfatteren hadde gitt ham fritak fra termodynamikkens 1. lov. Men NATT&DAGs lesere skal få lov til å lese dette kapittelet selv. Noe lignende har aldri blitt solgt over disk i en norsk bokhandler. – Man snakker om mulighetene som ligger i solenergi, men det er ingenting mot det uforløste potensialet i norsk fiksjonslitteratur. Det bokkjøpende publikum bør kunne forlange en større bredde i utvalget, men når man har blitt tilbudt den samme varen så lenge, ender man opp med å glemme at det finnes alternativer.

– Som forfatter er det bare en voksenversjon av marshmalloweksperimentet. Kan man bytte ut en liten, umiddelbar glede med en senere, større glede? Å legge ut noe på twitter og få en umiddelbar og kvantifiserbar respons er tilfredsstillende og vanedannende. Å bytte ut det med å jobbe i en tunnel som er så lang at man ikke engang ser lyset i den andre enden krever litt viljestyrke. Intervjuet går mot slutten. Jervungen gjesper lenge. Eller kanskje den bare gaper og har fått kjeven i lås? Jeg tar opp arket med de to siste spørsmålene som ethvert lanseringsintervju i NATT&DAG må inneholde. Jeg leser motvillig:

Er du alene i dette korstoget for kvalitetshumor i bokform? – Forfatterne vi allerede har er sikkert fornøyde med tingenes tilstand, de gir jo ut bøker som korresponderer med de rådende krav. Men en differensiering av kvalitetsidealet ville utvilsomt ha åpnet opp for forfatterstemmer som ikke føler at de hører hjemme i den alvorsdominerte litteraturen vi har i dag. Mens Arneson prater, begynner jeg å bekymre meg over hvorvidt en samtale om humor i litteraturen mellom to voksne menn vil fenge NATT&DAGs unge leserskare – som helst dyrker hobbyer som rus, puling og cosplay. Plutselig kommer jeg på at de liker populærkulturelle referanser. Kom med noen eksempler på slike bøker da, sier jeg. – B.J. Novaks One More Thing; George Saunders CivilWarLand in Bad Decline; Kurt Vonneguts Welcome to the Monkey House; Roald Dahls Tales of the Unexpected.

Som du kanskje vet, har NATT&DAG vært sponset av Coca-Cola under dekningen av årets musikkfestivaler. Har du noen gode erfaringer med Coca-Cola som du vil dele med våre lesere? – Tja, jeg må gi dem tommel opp for kløktig navnegivning. Navnet Coca-Cola er sinnrikt konstruert med en innebygget pendelfunksjon som gjør at enhver generasjon vil referere til produktet med et annet delnavn enn sine foreldre. Våre foreldre kalte drikken «coca», vi kaller den «cola». Våre barn vil således kalle den «coca», våre barnebarn vil igjen kalle den «cola». Navnet gir dermed et interessant innblikk bakover i generasjonene – vi kan regne oss frem til at våre tipp-tipp-tippoldeforeldre også må ha kalt drikken «cola».

Nok bokprat. Hvordan er det å skrive 140 tegn versus 80 000 ord?

Og har du noen tilsvarende negative opplevelser med Pepsi? Arneson nikker, men sier ingenting. Plutselig løper jervungen bort til meg og berører hånden min med en turnsokk på poten. To redde øyne møter mine. Jeg forstår at intervjuet er over.

Satire er jo snart en like stor næring som oppdrettslaks i #dettalandet.

08/2015

TEGNESERIE KOMMENTAR

DET BESTE SOM FINNE Tegneserieavdelingen dro til Finland, og lot seg frustrere over ikke å finne ut av språket. måte man knapt finner maken til utenfor Brooklyn og Providence, Rhode Island.

TEKST AKSEL KIELLAND FINLAND HAR en av Europas mest vitale tegneseriescener. Men fordi de også har et av Europas minst tilgjengelige språk, er det en utfordring å sette seg inn i hva de holder på med der borte. Selv om finnene har utviklet en særegen tradisjon for å utstyre tegneserier med «undertekster» på engelsk, og selv om Finnish Comics Society reiser verden rundt for å promotere finske tegneserier, bidrar språket til å isolere den finske tegneseriescenen. Faktisk er det ikke før man besøker Helsinki Comics Festival at man får grepet om det finske tegneseriefeltet. Det kanskje mest slående er den sentrale plassen undergrunnstegneserier har i offentligheten. Dette skyldes ikke minst gratisantologien Kuti Kuti, som har en tendens til å dukke opp overalt, men også en iherdig utstillingsvirksomhet: Finnene har en evne til å løfte tegneseriemediet ut av bøker og blader og inn i andre sammenhenger, og i Helsinki har undergrunnsseriene en selvsagt plass ved siden av musikk, kunst og design på en

NÅR MAN SKAL snakke om samtidens finske tegneserier kommer man ikke utenom den amerikanske undergrunnsscenen. På overflaten er de to til forveksling like: Begge preges av fargerike formeksperimenter og en tendens til å prioritere bilder og sekvenser framfor plott og handling; begge utforsker en munter og tilsynelatende uskyldig ikonografi som er typisk for tegneseriemediet, og begge verdsetter god design og vakre fysiske utgivelser. Men det finnes også forskjeller. Der amerikanske undergrunnsserier aldri makter å kutte båndene til mainstreamens sjangerkonvensjoner og formgrep – og kontinuerlig går rundt og slenger dritt om den, som en stressa lillesøster som er skikkelig flau over storebroren sin – tilnærmer de finske tegneserieskaperne seg denne materien utenfra. Som alle andre land i Europa, har finnene et sterkt forhold til amerikansk populærkultur, men de to nasjonene er så forskjellige i mentalitet og verdensbilde

Finske undergrunnstegneserier er som de amerikanske – minus nerdekulturaspektet.

ADHD-Sheikki

at finsk appropriasjon av amerikanske uttrykksformer har en tendens til å fremheve deres iboende absurditet. Eller sagt på en annen måte: Finske undergrunnstegneserier er som de amerikanske – minus nerdekulturaspektet. KUTI KUTI er også navnet på et løst organisert kollektiv av rundt førti menn og kvinner som teller de fleste av Finlands mest interessante tegneserieskapere som medlemmer. Tommi Musturi og Amanda Vähämäki er de mest internasjonalt kjente navnene, men gruppen inkluderer også folk som Sami Aho, Mari Ahokoivu, Benjamin Bergman, Roope Eronen, Ville Kallio og Jyrki Nissinen. Musturi driver også forlaget Huuda Huuda, som gir ut

en rekke av Kuti-medlemmenes serier, ved siden av bøker av storheter som Gary Panter, Olivier Schrauwen og Ruppert & Mulot, som er så vakre at man blir rent deprimert av å ikke kunne lese språket. I én forstand kan man hevde at språkbarrieren bidrar positivt; at den skaper en dynamikk som gir finske tegneserieskapere en sterk lokal identitet og gir nyskapende arbeider større plass enn de ville fått dersom feltet lå åpent for påvirkning fra andre språkområder. Når man ser på europeiske tegneserier utgjør Finland en egen boble som eksisterer parallelt med de distinkte feltene på kontinentet og i Storbritannia, og som står i kontrast til Skandinavia, Nederland og Tyskland, hvis tegneseriekulturer er en blanding av amerikanske, japanske og fransk-belgiske impulser. Selv om det finske tegneseriefeltet kanskje ikke hadde vært like interessant uten den språklige isolasjonen, forblir det en kilde til vedvarende frustrasjon for tegneserieinteresserte over hele verden at så få av disse tegneseriene faktisk er mulig å lese. TOPP FEM NYERE FINSKE TEGNESERIER (som helt eller delvis kan leses på engelsk) Ufoja Lahdessa Marko Turunen

1 1 2 1 3 1 4 1 5 1

(DAADA)

Dying Sami Aho (KUTI KUTI)

Borgtron Jyrki Nissinen (LESOT LEHDET)

Bio-Whale Ville Kallio (PEOW STUDIO)

It’s Tuesday Amanda Vähämäki (KUŠ! KOMIKSI)

Hvilken reise skal du på?

Nomaden sikrer deg bedre turer med riktig utstyr og smarte triks! 30

08/2015

nomaden.no - uranienborgveien 4, 0258 oslo - 23131415

September 2015

CAMILLE NORMENTPERFORMANCE

SPONSET BILAG

En ultimat guide til Ultimafestivalen Du har kjøpt billett til Ultimafestivalen. Bra! MEN: Du er verken en fet og informert person eller en prematur kulturtante. Null stress! Vi guider deg gjennom den største og beste mønstringen for samtidsmusikk i Norge.

ULTIMA-BOKEN Ultimas 25-års dag markeres med en jubileumsantologi, som tar for seg festivalens langstrakte karriere. Eller som redaktøren av boken angivelig skal ha formulert det: «25 år med irriterende musikk». Boken tar et dypdykk i det ekstensive arkivet, og inneholder en oversikt over gamle festivalplakater, program, artikler, intervjuer, tekster, profiler og selvsagt bred dekning av Arne Nordheim.

DOUBLE VISION + AMNESIA SCANNER 11. september, Parkteatret Double Vision er kanskje Ultimafestivalens største audiovisuelle rosin i pølsa, med et så megalomant lasershow i Rimowa-kofferten at det kan gi selv de mest besette av oss bakoversveis. Bak Double Vision finner man den tyske komponisten og techno-produsenten Atom™ (med det übertyske navnet Uwe Schmidt) og den australske videokunstneren Robin Fox. Sammen har de dekonstuert popmusikk, kvernet det gjennom technomøllen og penslet det med Fox’ nærmest vitenskapelige tilnærming til titanisk lyssetting. Mykki Blanco-produsenten og hi-tech-musikeren Amnesia Scanner, som er nok et mystisk tilskudd til den uransakelige sci-fi-futuristisk-elektronisk musikk-scenen (puh!), gjør også en eksklusiv opptreden.

CAMILLE NORMENT TRIO / DAVID TOOP 13. september, OCA «La oss se … hvor startet det hele? Det er vanskelig å si, men så lenge jeg kan huske har jeg hatt en interesse for musikk». Blar du om til neste side i avisen du nå holder, kan du lese vårt intervju av Ultimaaktuelle Camille Norment, multikunstneren som også stilte ut på den nordiske paviljongen under årets Veneziabiennale. Hun begynte sitt samarbeid med David Toop på café OTO i London i fjor, og samarbeidet deres resulterte i en performance under biennalen. På Ultima er det det uutgrunnelige havdypet som skal til pers, med en lydperformance som forhåpentligvis inkluderer de fantastisk rare instrumentene Norment etterhvert har blitt kjent for å stå bak.

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

FOTO CAMILLE BLAKE

SPONSET BILAG

Som redaktøren av boken angivelig skal ha formulert det: ’25 år med irriterende musikk’.

FOTO TOM SACHS

SMÅ GRÅ / KIM HIORTHØY: KJEMI 12. og 13. september, Teatersalen Bondeungdomslaget i Oslo. På Ultima kvesser multikunstner Kim Hiorthøy kniver med atter nye samarbeidspartnere. For, foruten sitt virke som omslagsdesigner for bysbarn fra forfatter Erlend Loe til rockebandet Motorpsycho, og sine karriere som billedkunstner og musiker, har Hiorthøy i det siste også begitt seg ut på koreografiens jaktmarker. I forestillingen Kjemi samarbeider han med de fire vokalistene (Nina Mortvedt, Benedikte Kruse, Ingebjørg Loe Bjørnstad, Mai Elise Solberg) i scenekunstensemblet Små Grå. Resultatet er en konsertaktig affære signert det nye femkløveret i fullt firsprang. Eller «armer, bein, Kim, stemme og scene», som er Små Grås egen korte oppsummering.

FOTO JONAS WERNER HOHENSEE

ENSEMBLE MUSIKFABRIK Kanonhallen, 12. september Musiker og produsent Helge Sten, også kjent som Deathprod (Motorpsycho, Supersilent), har lenge vært en uttalt fan av avantgardekomponisten og instrumentsnekkeren Harry Partch. Partch var en foregangsfigur for «mikrotonal musikk», som var umulig å fremføre på konvensjonelt vis og som utelukkende kunne spilles på klin sprø spesialbygde instrumenter han selv lagde. Nå har Sten skrevet et stykke til Køln-baserte Ensemble Musikfabrik, et av verdens ledende samtidsmusikkensembler, som skal fremføres på Partch instrumenter. The Guardian har omtalt det som en kulturopplevelse man ikke kan gå glipp av i 2015, og vi kunne ikke vært mer enig.

FOTO JACQUELINE HUMBERT

MATMOS + ENSEMBLE 12. september, Vulkan Arena Det er intet annet enn en TV-opera signert kompinisten Robert Ashley som foreligger når Matmos og deres ensemble inntar Ultimafestivalen. Tradisjonell opera er det riktignok ikke (for den som hadde benket seg for denslags), da den angivelig komiske operaen dreier seg rundt bankran, cocktailbarer, geriatrisk kjærlighet og ungdomsbryllup. Blant annet. Operaen har blitt omtalt som en av de definitive tekst/lyd-komposisjonene fra slutten av det tyvende århundret, og om ikke det er innsalg, vet ikke vi! Matmos, som trolig ikke har løftet navnet fra Néstlés siste kolleksjon innen barnemat, er den San Fransisco-baserte duoen Drew Daniel og M.C Schmidt. De har tidligere samarbeidet med blant annet Björk, og er viden kjent for sin noe utradisjonelle tilnærming til lydeksperimentering.

FOTO ARNE SANDVOLL

KURT SCHWITTERS DAG 13. september, Henie Onstad Kunstsenter Søndag holdes hellig på sitt eget vis under festivalen, og på Henie Onstad står dagen i billedkunstner Kurt Schwitters tegn. Hans mangefasetterte og lett sprikende karriere har gjort at den tyske dadaisten (som var studiekamerat med George Grosz på kunstakademiet i Dresden) har ytet innflytelse i et vell av (kunst) retninger, noe som da også gjenspeiles i programmet på Høvikodden: Bandet Building Instrument, bestående av den fabelaktige vokalisten og menneskelige loopmaskinen Mari Kvien Brunvoll, trommis Øyvind Hegg-Lunde og tangentspiller Åsmund Weltzien, skal urfremføre bestillingsverket «SCHWITTERS»; det blir åpning av det splitter nye Kurt Schwitters-rommet, som teller omtrent 30 kunstverk; (improvisasjons) musiker Agnes Hvizdalek skal fremføre deler av Schwitters’ lyddikt. Blant annet.

ULTIMAFESTIVALENS AVSLUTNINGSKONSERT 19. september, Oslo Domkirke Festen er over/det er mer kake igjen, etc. Avslutningskonserten kombinerer høyt og lavt og sammenstiller på symptomatisk vis spacedisco og ambrosiansk lovsang, slik seg hør og bør skal man med rette kunne kalle seg en ekte samtidsmusikkfestival. Disco- og minimalhousepredikant André Bratten slår seg sammen med komponist og fiolinist Ole-Henrik Moe, og skal fremføre sitt skreddersydde verk for årets festivals svanesang. Dette (antagelig) i kontrast til Oslo Domkor og Ensemble Allegria sin fremføring av den estiske kirkemusikkomponisten Arvo Pärts opus magnum «Te Deum», et stykke sakral minimalisme med kor, strykere, piano og vindharpe i førersetet. Hummer og kanari, altså (eller hva det heter) på denne «grand finale»-kvelden.

FOTO STEPHEN BUTKUS

SPONSET BILAG

Litt etter litt søker jeg etter å dekonstruere en slags ’konsertstemning’.

CAMILLE NORMENT Født i 1970, Maryland, USA. Flyttet i 2005 til Oslo med sin kunstnerkjæreste, Knut Åsdam. Hun jobber med lyd, installasjon, lysskulpturer, tegning, performance og video. Norment har tidligere stilt ut på flere anerkjente kunstinstitusjoner i inn- og utland.

Norment har fått oppmerksomhet for hennes uvanlige valg av instrument: glassharmonika. Instrumentet stammer opprinnelig fra 1800-tallet

Potent Norment Camille Norment er norsk samtidskunsts heteste potet, til tross for at hun bruker instrumenter fra 1800-tallet.

or første gang i historien fikk Norge eneansvar for den nordiske paviljongen under Veneziabiennalen. Det ærefulle oppdraget ble tildelt Camille Norment, en sjangeroverskridende kunstner og musiker. Verket som ble presentert i Sverre Fenhs paviljong heter «Rapture», og er en stedsspesifikk, skulpturell og sonisk installasjon. Mest oppmerksomhet fikk imidlertid Norments uvanlige valg av instrument: glassharmonika. Instrumentet, som stammer fra 1800-tallet og var godt likt av Mozart, skaper musikk når glass, fuktig fingre og vann møtes. I opptredenen på Ultima vil hun ta med seg en bit av årets biennale: Performancen inneholder nemlig alle de soniske elementene fra den nordiske paviljongen. Hvor og når startet interessen din for musikk? – La oss se … hvor startet det hele? Det er vanskelig å si, men så lenge jeg kan huske har jeg hatt en interesse for musikk. Rent formelt begynte jeg å spille piano da jeg var seks år gammel, noe jeg fortsatte med på videregående skole. Hva spilte du på den tiden? Mest klassisk, men også amerikansk musikk. Vil ikke si jeg spilte jazz, men kanskje mer brudstykker av melodier, i mangel

av bedre ord. I tilegg satt jeg meg inn i litt teori. På åttitallet fikk jeg skaffet meg en synthesizer. En Yamaha DX100! Hvor kom den impulsen fra? Hørte du på elektronisk musikk på den tiden? – Ja, det gjorde jeg, og jeg fulgte ganske godt med på scenen. Jeg prøvde å gjenkjenne visse typer lyder i låtene som ble spilt på radioen. Lyder som helt klart ikke kom fra akustiske instrumenter, men tydelige syntetiske. Min interesse i syntetiske lyder var at man kunne lage dem fra bunn av. På det tidspunktet hadde jeg ikke brukt analoge synthesizere. Jeg gikk i stedet til anskaffelse av en digital, fordi den i stor grad tillot deg å gjøre mye av det samme som de analoge. Men på et senere tidspunkt pløyde jeg gjennom mange av de gamle analoge. Alt dette var et spor. På samme tid danset jeg en hel del i et dansekompani. Hva slags dans drev du med? – Klassisk og moderne. Begge disse interessene har vært med meg hele veien i oppveksten. Kunst var noe jeg «hoppet» over til på mastergraden ved New York University. Før det tok jeg en bachelorgrad i komparativ litteratur og kunsthistorie. Mye av grunnen til at jeg valgte kunstprogrammet var at jeg kunne ta store deler av graden i Venezia. Så jeg tilbrakte sommerhalvåret i Venezia og vinterhalvåret i New York, noe

jeg synes var utrolig bra. I tilegg tillot det meg å blir raskere ferdig fordi jeg kunne ta graden over lengre strekk uten store pauser. Var denne overgangen fra litteratur og kunsthistorie et vanskelig valg? – Det var naturlig. Jeg valgte for eksempel faget komparativ litteratur fordi det ikke var låst i klassiske kategorier som «litteratur» og «ord». Den så blant annet på kunst og musikk i relasjon til tekst. Så det var i utgangspunktet et bredt akademisk studie, noe som tiltalte og tilfredsstilte meg. Over til performancene dine. Noe av det du har gjort foregår i et grelt opplyst rom, hvor du sitter bak et skrivebord fylt med diverse synther, laptopper, ledninger og liknende. Det er ikke meningen å ha kunstnerisk trangsyn, men hvor kommer den visuelle delen av kunstpraksisen din inn i bildet under den type performance? – Jeg har ofte sett på den typen performance som instanser hvor utøverne var ment å forsvinne, ikke betraktes. Jeg satt i performancen med David Toop, men ellers sitter jeg aldri på scenen. Likevel beskriver spørsmålet mye av tenkingen jeg har nå. Da jeg startet på Toll-prosjektet (gjort med Camille Norment Trio, som består av Vegar Vårdal på hardingfele, Håvard Skaset på elgitar og Camille Norment på glassharmonika, journ.anm.) ville jeg fokusere på instrumentene og hva vi kunne få til sonisk sammen. Jeg ville ikke distansere meg fra det gjennom å bruke kulisser, koreografi eller måtte rethinke hele rommet. Jeg så det virkelig som et performativ lydverk basert på disse instrumentene. Men da vi var på en

miniturné i statene opptrådte vi på et sted som het Kithcen. Der inkorporerte vi tekst fra en lokal poet og skuespiller. Så litt etter litt søker jeg etter å dekonstruere en slags «konsertstemning», hvor det føles riktig. Den kommende performancen på Ultima er noe du har vist flere ganger tidligere, men den forandrer seg litt hver gang du opptrer. Hvordan forandrer den seg og hvorfor er dette viktig for betrakteren? – For det første vil Ultima-performancen være arrangert på en ganske annerledes måte enn hva som ble presentert i Venezia. Det er ikke mulig å gjøre det samme uten resten av installasjonen. Med hensyn til imporvisasjon når jeg komponerer, liker jeg å tenke på det som et forsøk på å fange en idé musikalsk. Og når du snakker om en idé, gjøres det på én måte den ene dagen, og annerledes den neste. Ideen er fortsatt tilstede, men den kan utrykkes på forskjellige måter. Sånn tenker jeg ofte på performancene mine. En metode som også minner om den tradisjonelle jazzmåten å komponere på. I jazz kan for eksempel noen nedskrevne tegn på en serviett bli til en fantastisk opplevelse, selv for utdannede musikere. Så jeg liker å ha den friheten kodet inn i arbeidet, fordi jeg føler at friheten improvisasjon tillater er eventyrlig. Det er noe jeg føler musikere alltid må være klare for å utnytte. På samme tid har man noe fundamental i bunn som gjør at man som publikummer føler at man har opplevd noe likt. Camilla Norment opptrer på OCA (Office for Contemporary Art Norway) 13. september i anledning Ultima.

C A F E N I M U S E R Bispegata 9A, 7012 Trondheim Ă&#x2026;pent fra kl.11:00 - 23:00 hver dag facebook.com/NiMuser 73 53 63 11

UTELIV ANBEFALINGER

31. AUGUST–5. SEPTEMBER 2015

BASTARD – TRONDHEIM INTERNASJONALE SCENEKUNSTFESTIVAL

•

17.–18. SEPTEMBER

THE TROND WIGER FUCKING LIFE SHOW SPKRBOX/TROND WIGER

•

20. SEPTEMBER

THE SPINNING WHEEL UNFINISHED BUSINESS/BABA ISRAEL

•

16.–17. OKTOBER

THE GUEST INA CHRISTEL JOHANNESSEN/ZERO VISIBILITY CORP.

•

17.–18. OKTOBER

DEN ELLEVILLE FESTEN USF Verftet (Bergen), 19. september Den Elleville Festen, som Mikal Telle første gang arrangerte i 1997, har siden 2013 vært en årlig begivenhet. La gå at ikke Röyksopp står på programmet – det er jo lenge siden 1997, og dessuten er Bjørn Torske med som kontinuitetsbærer. Ellers har Telle hanket inn navn som Sondre Lerche, Hjerteslag, The Megaphonic Thrift, Miss Tati, Bendik, Slutface, Kjært Barn og Hester V75. Det skal nok bli ellevilt i år også.

HVA KOMMER NÅ...? RAKNES/EGGEN/WARING

•

23.–24. OKTOBER

COULROPHOBIA PICKLED IMAGE/FIGURTEATRET I NORDLAND

•

31. OKTOBER –1. NOVEMBER

SUPERNATURAL SIMONE AUGHTERLONY, ANTONIJA LIVINGSTONE & HAHN ROWE

•

12.–13. NOVEMBER

COSMIC BODY INGRI FIKSDAL

•

25.–26. NOVEMBER

OM BARE LYSEBLÅ KUNNE BLI SUPERHELT

CHAIN WALLET Landmark (Bergen), 12. september. Indiepopbandet Chain Wallet har med sine to låter på Soundcloud-kontoen og en smekker video tro til sjangerens tidsånd allerede klart å gjøre seg bemerket i både inn- og utland. Snakkisbandet gjester nå Landmark for tredje-fjerde gang på et års tid, etter nylig å ha besøkt både Uhørt-festivalen i København og Øya-festivalen. Denne gangen er det Perfect Sounds Forever som trekker i tøylene, og Chain Wallet får selskap Lazervater, Coucheron og Great News denne lørdagskvelden.

28.–29. NOVEMBER

OM BARE LYSEBLÅ... + OM BARE ROSA KUNNE TRYLLE KATJA BRITA LINDEBERG PRODUKSJONER

•

3.–4. DESEMBER

SCHÖNHEITSABEND FLORENTINA HOLZINGER & VINCENT RIEBEEK

•

TO KVELDER I LØPET AV HØSTEN

MØRKEROMMET

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL Bergen Kino (Bergen), 23. – 30. september Høsten blir ikke den samme om ikke man veksler inn sine hundrelapper mot et BIFF-kort pålydende ti filmer, og rett som det er ser en film eller tre om dagen. Fra i fjor husker vi særlig Stammen – en dypt rystende opplevelse som fortsatt fremkaller hetetokter, kvalme, angst og svimmelhet. Alive Inside var en gripende beretning om demens, og Nick Cave-kvasidokumentaren 20 000 Days on Earth er fortsatt en av de kuleste musikkfilmene vi har sett. BIFF er obligatorisk høstpensum.

08/2015

WWW.AVANTGARDEN.NO

AURORA Rockefeller (Oslo), 26. september Aurora Aksnes har siden sitt sagnomsuste gjennombrudd på By:Larm i fjor høstet lovord i øst og vest, fortsatt den travle konsertvirksomheten og tatt artistnavnet Aurora. N&D så henne under bransjefestivalen CMJ i New York i fjor høst, og også der sto publikum målbundet: den purunge musikeren er velsignet med en vanvittig stemmeprakt og et scenetekke som er … vel, en 18-åring verdig. Altså sjenert og klossete – helt til hun begynner å synge. Da holder folk kjeft.

GITARKURS Lær å spille gitar. PERKAPELLA Tou Scene (Stavanger), 3. – 5. september Stavangers nye elektroniske musikkfestival blir i år arrangert for andre gang, og denne gangen blir det fest på Tou tre dager til ende. Og det er ikke noe å si på smørbrødlisten: Foruten norske Chain Wallet, Vilde Tuv, Sonisk Blodbad og Nils Bech kan man oppleve russiske NV, amerikanske Honey Dijon, portugisiske DJ Marfox og italienske Oscillator. Numusic-savnet føles ikke like stort lenger.

FOTO ANNA VAAGELAND

Vi ønsker å lære bort grunnleggende gitarspill, slik at du kan spille kjente sanger innenfor viser, pop og rock. Vårt hovedmål er at alle som melder seg på skal lære å spille gitar. GITARKURS STARTER:

21/9 21/9 22/9 23/9

Stavset skole Halsen u.skole Eberg skole Stabbursmoen skole

For mer

g gå in ld e m å p info og

hit:

.no

en l o k s r a t i g . www

YOGUTTENE Rockheim (Trondheim), 12. september Fenomenet Yoguttene har spunnet seg inn i et helt eget univers av interne koder og rapklisjeer, og de kamuflerte rapperne, med pseudonymer som deler navn med norske kjendiskvinner, pløyer nå ny mark. I forbindelse med Rockheims 5-årsjubileum gjester de det interaktive museet, som jo i all hovedsak er viet pop og rock. (Skjønt, både Ravi og Pen Jakke er å oppdrive i museets korridorer.) Vi får se om det blir match.

08/2015

MAT ANMELDELSE

Vi sendte våre nye utestedsanmeldere Ketsjup og Sennep, to helt vanlige folk, til Bislett Kebab på Grünerløkka i Oslo.

KEBAB UTEN LØK, MED LØK Nasjonalskatten Bislett Kebab er 20 år. NATT&DAGs utelivsanmeldere Ketsjup & Sennep forsøkte å nyte godt av jubileumstilbudet. TEKST KETSJUP & SENNEP FOTO CAROLINE LYTSKJOLD – EN LITEN KEBAB i pita, med pommes frites, uten løk, med sopp, mild saus, sa Ketsjup med klar og tydelig røst. Sennep bestilte seg en liten kebab med medium saus. Det var fredag ettermiddag, og siden 20-årsjubileumstilbudet til Bislett Kebab House i Thorvald Meyers gate på Grünerløkka varte fra 13:00 til 16:00, hadde Ketsjup & Sennep akkurat rukket å ikke kunne benytte seg av det. Maten lot vente på seg, og i tillegg fikk Ketsjup løk på kebaben, selv om han hadde presisert at han ikke skulle ha det. – Jeg fikk løk selv om jeg ba om uten. Det har aldri skjedd meg før, sa han. Kebabtilbudet de akkurat hadde gått glipp av, var på 44 kroner for liten kebab og liten drikke, og skulle gjenspeile prisene anno 1995, da Bislett åpnet sin første filial på Bislett i Oslo. – Det er bullshit. På Bava (en lignende restaurant på Tåsen, nord i Oslo, red. anm.) kostet det jo 35 kroner til langt ut på 2000-tallet, sa Sennep. – Jeg spiste kebab første gang julen 2001. Husker at det var jævlig godt, sa Ketsjup.

JULEN 2001 VAR Ketsjup i byen med sin far for å kjøpe et par basketsko han 38

08/2015

hadde siklet på lenge. Skoene hadde endelig kommet til Norge, men av grunner Ketsjup ikke kan gjøre rede for den dag i dag, valgte de å ikke kjøpe dem. Kort tid etter gikk de ut av produksjon og er nå komplett umulig å få tak i. – Så da kjøpte vi kebab i stedet. Husker ikke akkurat hvor det var. Vi ble i hvert fall sjuke begge to. Det var på lille julaften, sa Ketsjup, og begynte å spise pommes friten som lå som en varm dyne over kebaben. – Ganske mildkornet kjøtt, sa han da han nådde kjøttet. – Aldri korn i kjøttet her. Det motsatte av grovkornet. Noen steder er det jo litt grovkornet, liksom, selv om det er farse, sa Ketsjup. – Og det er chill? spurte Sennep. – Det er i hvert fall mer sofistikert, svarte Ketsjup. – Tenker du på shawarma? spurte Sennep. – Nei, svarte Ketsjup, og byttet tema: – Sopp er konsistensenes svar på mild smak. Enig? Sennep tenkte seg om. Ketsjup fortsatte. – Konsistensen av sopp versus andre konsistenser er som smaken av mild versus andre smaker. Skjønner? Ketsjup lente seg over bordet, som for å fremprovosere et svar fra Sennep. – Konsistensen av noe svakt? spurte

Sennep usikkert. – Mer sånn at hvis man abstraherer konsistens og smak, til fargediagrammer … Ketsjup la fra seg kebaben og begynte å tegne opp et imaginært fargediagram foran seg. – … der det er en viss type ting som er sterk i smak og mild i smak – i konsistens er det jo ikke sterk og mild – da ville sopp vært på det stedet i sitt diagram der mild er på det andre diagrammet. Ketsjup stirret intenst på Sennep, men han rakk ikke få en respons på resonnementet før blikket hans ble grepet av en glassaktig slørethet, og han utbrøt, mens han stirret tomt fremfor seg: – Kanskje siden sopp er mildt? KETSJUP, SOM ER oppkalt etter det sterkeste han noen gang har smakt, førte sopp i hvit saus sakte inn i munnen. – Sausstyrken burde hete svak, ikke mild. Svak høres mye feigere ut, sa han. Helst ville Ketsjup hatt den svake osten feta på kebaben også. Det fikk han sansen for etter at han smakte døner under et Berlin-besøk for et par år siden. – Har helt glemt smaken av døner, jeg. Hvordan det i det hele tatt er. Ketsjup lukket øynene og prøvde å se for seg en døner. Sennep, som var med på samme Berlin-tur, prøvde å forklare. – Man skjærer opp kjøttflak, også er brødet sånn … Ketsjup, som nylig hadde feriert i Hel-

Gyros er jo fortsatt en slags lefse.

las, greide ikke se for seg noe annet enn gresk kebab. – Er brødet sånn gyros-aktig? – Mer gyros-aktig enn en norsk shawarma-lefse, men gyros er jo fortsatt en slags lefse, døner er mer brød, sa Sennep. – Rulles døner? Ketsjup hadde åpenbart fått hukommelsestap. – Døner er sånn brød! sa Sennep igjen. – Rulles de? spurte Ketsjup for andre gang. – Nei, sånn brød som de skjærer opp og legger kjøttflakene inni! skrek Sennep, som nå begynte å bli alvorlig bekymret. – Jajajaja! Litt som sånn bruschetta eller hva det heter? utbrøt Ketsjup entusiastisk. – Focaccia? spurte Sennep. – Ja, focaccia, svarte Ketsjup. – Litt, sa Sennep. SENNEP HADDE IKKE spist mer enn halve kebaben, men var allerede stappmett fordi han uten å tenke seg om, like i forkant, hadde benyttet seg av pølsetilbudet på 7/11: 20 kroner for alle pølser. – Det er jo omtrent det de originale pølsefestene var, sa Ketsjup. – Tror det var 15 kroner, sa Sennep. – Ja. Men det er 20 det skal være. En pølsefest, altså, sa Ketsjup. – Det pleier jo å koste 30, sa Sennep. – Vanligvis? spurte Ketsjup. – Nei, når det er tilbud. Vanligvis koster det 42 kroner, svarte Sennep. – Det er alltid et pølsetilbud, sa Ketsjup og smilte. – Pølsekrigen er reell, sa Sennep alvorlig.

- s책 rett og s책 vrang

- s책 rett og s책

- bestill i dag hos din grossist

710734 280013

3 6 1 0 2 2

MAT ANMELDELSE

Vi sendte våre nye utestedsanmeldere Ketsjup og Sennep, to helt vanlige folk, til det nyåpnede utestedet BD57.

FOTO Erik Five

DYRT ØL, VONDT VANN Det eneste stedet i Norge hvor du drikker vann fra et trau, kan kjøpe Hardcore IPA og må danse for å slå på lyset på handicaptoalettet.

Og for så vidt hjemme også, hvis man får barnevakt. – Da må man ha barnevakt hver helg da? – Nei, man kan ikke ha vors hver helg. Man må være med barnet også.

TEKST SENNEP & KETSJUP

KETSJUP HADDE DRUKKET fem glass vann, og måtte på do. «Følg de magiske pilene til toalettet», lød skriften på veggen. Pilene var ikke magiske, men kort tid etter fant han toalettet i kjelleren allikevel. Her var ikke alt som det skulle. Vasken var bare 15 centimeter dyp, og det fantes ikke håndsåpe. Ikke i den betydning at det var tomt: Det var ikke så mye som et såpestativ i sikte. Ketsjup spurte en annen toalettbesøkende om hvorfor det ikke var såpe der, men ble svart med et dumt blikk. Oppe på bakkeplan satt Sennep målløs og stirret på bokstavene på handicaptoalettet, som stavet setningen «Dans for å slå på lyset». – Er ikke det diskriminering? spurte Sennep i det Ketsjup satte seg ned med sine skitne hender. – Jo. Det er sikkert en enorm fordel å være brite hvis du søker jobb på et sånn sted, mumlet Ketsjup i det en hestehale fra fotballøya plukket med seg glasset hans. – Nei, jeg mener handicaptoalettet, det som står på døra der, sa Sennep og pekte. – Hehe, shit jo, lo Ketsjup. – Eller, de kan jo danse med overkroppen da.

– DET HETER EGENTLIG Brewdog, det er et ølmerke. Men på grunn av alkoloven må de kalle det BD57, forklarte Sennep. – Åja. Men på Ocean har de Munkholm-markiser? påstod Ketsjup. – Munkholm er ikke alkohol, din jævla kork, lo Sennep. Sommeren stod på hell, det var tidlig fredag kveld, og Ketsjup & Sennep stod utenfor den nyåpnede puben i bunnen av Markveien i Oslo. Noen små krittbokstaver på døren var alt som avslørte hva stedet het. Innenfor døra fant de to seg noen krakker med gateutsikt. I vinduet lå det en bitteliten meny med bitteliten skrift og et bittelite forstørrelsesglass til å tyde tegnene med. Forstørrelsesglasset fungerte ikke særlig godt. – Man trodde på en måte at man aldri kom til å bli overrasket av en meny igjen … Og så dette, sa Ketsjup. – Hjelper det å ta det nærmere øyet? spurte Sennep. – Nei. Det er jo ikke tydelig for fem øre! Det er bedre uten forstørrelsesglasset, sa Ketsjup og førte menyen helt inntil øynene. – 55 kroner for trøffel er ikke verst! – Hvor er ølmenyen? avbrøt Sennep, før han skjønte at man måtte gå til baren for å se utvalget.

I BAREN BLE han hurtig ekspedert, men bestillingen var på ingen måte enkel.

08/2015

Det viste seg imidlertid at selv denne enkleste av bestillinger – vann – var løst på en komplisert måte. – Man må fylle vann fra et trau! En stålboks som henger på veggen! sa han oppspilt da han kom tilbake. Vannet var varmt, og ikke spesielt – En øl, takk! godt på smak. – Hehehe, hvilken øl? Vi har 20 forskjel– Det smaker metallisk. Det kommer lige øl på tapp, sa bartenderen. nok ikke fra Akerselva … De har sikkert tatt – Eh, har dere noe vanlig? Ringnes eller det med fra Milwaukee eller hvor de er fra! Tuborg eller noe? spurte Sennep håpefullt. – Skottland, informerte Sennep, som – Nei, dessverre, vi kjører bare håndhadde gjort research. verksøl, sa bartenderen og pekte mot en Alt var riktignok ikke håpløst. De fant gigantisk meny på veggen bak seg. en stikkontakt, og fikk ladet telefonene Sennep hadde aldri hørt om noen sine. Dette bedret humøret betrakteav ølsortene, og han hadde heller aldri lig. Rundt dem satt en uniform samling hørt om noen håndverkere som drakk øl næringslivsfolk mellom tredve og førti. han ikke hadde hørt om. Valget falt på en Ketsjup og Sennep gledet seg over å se at Hardcore IPA for stive 90 kroner. Tilbake på enkelte av dem drakk glassøl på størrelse vindusplassen gikk det opp for ham hvor med rødvinsflasker. liten ølen var. – Det er mange som er skalla her i – En halv pint! Hvor mye er det, a? forhold til andre steder, observerte Ketsjup. spurte han. – Det er fordi de er gamle, påpekte – Det er mindre enn en liten boksøl. Sennep. Eller flaskeøl da, svarte Ketsjup. De to tenkte seg om et øyeblikk. Sennep var skuffet over sitt eget valg. – Jeg skjønner ikke hvorfor gamle folk – Herregud. Jeg skulle spurt om de alltid må dra på pub etter jobb på fredahadde halvlitere. Jeg ble helt rådvill, også ger. Det hadde vært mye diggere å bare så jeg bare på brøken! dra på vors hjemme hos noen kolleger – Men det er 10 prosent da, så det rett etter jobb, foreslo Sennep. blir omtrent like mye alko som en vanlig – Ja, jeg vet. Men når man får barn halvliter, opplyste Ketsjup. kan man ikke ha vors lenger, vet du, sa – Åja. Hvordan vet du alt dette? Ketsjup. – Har gått på mattekurs. – Man kan jo vorse hos andre, da. KETSJUP VAR USEDVANLIG klar i hodet. Han hadde hvit måned, og dette gjorde drikkevalget enkelt: Vann. – Jeg har aldri skjønt poenget med å kjøpe alkoholfrie drinker. Det er som å kjøpe en rattløs bil, fastslo han på vei til baren.

Det er mange som er skalla her i forhold til andre steder.

㠀䐀䄀䜀䔀刀㄀㜀䘀䤀䰀䴀䔀刀㔀㔀嘀䤀匀一䤀一䜀䔀刀

伀刀䐀䤀一였刀䔀䈀䤀䰀氀䰀䔀吀吀䔀刀㤀 Ⰰⴀ ⴀ 䈀䤀䘀䘀刀䄀䈀䄀吀吀䬀伀刀吀㘀㔀 Ⰰⴀ 䜀䤀刀䐀䔀刀䔀㄀䘀伀刀䔀匀吀䤀䰀䰀䤀一䜀䔀刀 ⴀ 䬀伀刀吀䔀吀䬀䄀一䘀夀䰀䰀䔀匀倀씀 䴀䔀䐀䴀䤀一㄀㤀㔀Ⰰⴀ 吀䤀䰀匀嘀䄀刀䔀一䐀䔀㌀䈀䤀䰀䰀䔀吀吀䔀刀

㈀㌀⸀ⴀ㌀ ⸀ 匀䔀倀吀䔀䴀䈀䔀刀

ANNONSE – TRONDHEIM NÆRING

ASSISTEP Assistep er en trappeassistent, utviklet for personer med redusert mobilitet eller balanse. Produktet er utviklet av selskapet Assitech. Selskapet består av teknisk sjef Ingrid Lonar, daglig leder Halvor Wold, markedssjef Eirik Gjelsvik Medbø og salgssjef Jörg Radtke. Løsningen utvikles ved NTNU i samarbeid med teknologer, terapeuter og brukergrupper.

Step by step Hvorfor betyr trapp trøbbel i 2015, og hva kan man gjøre med det?

ele 30 000 mennesker blir skadet av trappefall i Norge hvert år. 50 mennesker, flesteparten av disse eldre, dør etter fall i trapp. Dette leste innflytterne Ingrid Lonar, Halvor Wold og Eirik Gjelsvik Medbø, som alle har teknisk bakgrunn fra NTNU, i en forskningsrapport i 2011. Siden det tilsynelatende ikke fantes noen gode svar på hvordan man kunne løse problemet, fant trioen ut at de måtte ta saken i egne hender. Bokstavelig talt steppe opp gamet, liksom. Dermed så selskapet Assistep dagens lys. Hei, Ingrid! Pitch meg ideen deres på fem sekunder. – Vi skal hjelpe eldrebølgen opp trappa! [stille] … det med fem sekunder var bare en spøk. Vi skulle bare sjekke hva gründertilværelsen gjør med folk. Ta deg tid, ett steg om gangen. – Hehe, ok, da så. Assistep er for eldre

personer, personer som har en form for bevegelsesvansker, en sykdom eller en skade. Vi lager en rullator for trappa, så du kan bli boende hjemme og holde deg aktiv. Det består av en håndlist som settes opp langs trappa. Ut fra den står det et håndtak som man holder seg fast i når man går i trappa. Hvis man mister balansen eller faller, så stopper håndtaket opp, slik at man hindrer fall. Håndtaket gir også mer støtte - du kan fortsatt gå i trappa og får den gode treningen den gir deg. Kanskje viktigst av alt, man kan bevege seg fritt i sitt eget hjem selv om man er fysisk svekket. Og dette har folk lyst til å spytte penger inn i? – Jepp! Både «vanlige folk» og investorer har kjøpt opp aksjer i produktet. Vi har fått investorer gjennom Crowdfunding, Fundedbyme og Kickstarter. Siden crowdfunding gjør at man som investor ikke står ene og alene, tør flere å investere og ta risikoen.

Hvordan går virksomheten? Har dere noen andre ideer på trappene? – Nå jobber vi først og fremst med å få opp Assistep, men vi er alltid på utkikk etter nye løsninger. Det er mye som kan gjøres for å holde personer uavhengige og aktive lenger. Hvorfor valgte dere å plante frøet i Trondheim? Fristet ikke hovedstaden litt da dere bestemte dere for å ta steget ut i gründerlivet? – Det var selvfølgelig et alternativ, men det er mange muligheter i Trondheim. Vi hadde fått mye hjelp fra folk i byen til prosjektet, blant annet fra Sør-Trøndelag Parkinsonforening, samt av fysioterapeuter og ergoterapeuter i Trondheimsområdet. Vi har et godt nettverk rundt oss her.

Det har alltid vært et gründermiljø i Trondheim.

Våger mange nok å satse i trønderhovedstaden? – Det har alltid vært et gründermiljø i byen, men man har vel bare ikke lagt så mye merke til det. Nå begynner det imidlertid å skje mye, og det er mange ildsjeler som jobber for at miljøet skal bli oppdaget av flere. Ikke minst legger man godt til rette for at folk skal våge å satse på ideene sine, blant annet ved å tilby hjelp og veiledning gjennom studier og lignende. Jeg synes det er spennende å være en del av det miljøet som er på vei opp og se at mange tør å satse her. Hvorfor er Trondheim en fin by å bo i, selv når du er ferdigstudert? – Rent personlig synes jeg det er veldig deilig å ha marka i nærheten. Man bor i en by, men fjellet er ikke langt unna. Jeg er veldig glad i å være aktiv, og sånn sett passer Trondheim meg perfekt. Mange flytter sannsynligvis herfra fordi man kanskje vil prøve noe nytt, men jeg mener Trondheim også har mye bra å by på. Det er selvfølgelig en overgang fra å være student til å jobbe, men man blir også kjent med mange nye mennesker og ser byen på en ny måte.

TRONDHEIM NÆRING – ANNONSE

Man kan ikke feste seg til suksess.

ZEDGE Selskapet ble kommersielt født i 2005 og ble startet av Tom Arnøy, Kenneth Sundnes og Paul Shaw, og er verdensledende innenfor personlig tilpasning av smarttelefoner (bakgrunnsbilder, ringetoner, themes, ikoner). De har i dag over 150 millioner nedlastninger av sine applikasjoner. I USA er Zedges app installert på cirka 20 prosent av alle Androidtelefoner, og har i gjennomsnitt vært ranket som topp 20 av de mest populære appene i Google Play Store i snart seks år på rad. Selskapet hadde sin første ansettelse i Trondheim i 2007 og har i dag 42 ansatte i Trondheim, med representanter fra elleve nasjoner. Totalt har de 55 ansatte med kontorer i Trondheim, New York og Helsinki.

På Lade, midt i verden Zedge er blant de mest populære appene i USA, men hodene bak holder det likevel ekte i Trondheim.

ret er 2003. Du sitter foran en grå dataskjerm på rommet ditt. På skjermen popper det opp en melding fra tjenesten Messenger, eller hva man forkortet bare omtaler som «MSN». Du ignorerer meldingen, er for opptatt med å laste ned et piksellert bilde av Aylar Lie til din mobiltelefon, en Nokia 3510i med fargeskjerm og polyfoniske ringetoner. Det du kanskje ikke vet og sannsynligvis er likegyldig til på det daværende tidspunktet, er at selskapet som har utviklet teknologien du benytter deg av, kanskje befinner seg i samme land som deg. Nærmere bestemt på Lade i Trondheim. – Jeg hadde veldig tro på fremtiden til mobilt innhold, ringetoner og bakgrunnsbilder. Skjermer ville sannsynligvis bli større og bedre etter hvert. Det ville bli viktig. Ordene tilhører administrativ direktør i selskapet Zedge, Tom Arnøy. Sammen med gründerkompisene Kenneth Sundnes og Paul Shaw startet han den kommersielle driften av Zedge i 2005, da teknoverden fortsatt brukte nå utdaterte ord som «forum» og «wap». Ved hjelp av sitt eget søkemotoroptimaliseringssystem klarte Zegde å skape buzz rundt eget produkt, og før den trønderske trekløveren visste ordet av det, var Zedge på topp ti-listen over de

mest populære mobilnettstedene i India. Pengene lå imidlertid i USA og Zedge måtte snart over dammen for å skaffe kapital. Kort tid etterpå ble de kjøpt opp av IDT corporation, som sammen med Shaman Group fortsatt er majoritetseiere av selskapet. Suksesshistorier blir imidlertid aldri til uten konflikt, og de neste tre årene var preget av turbulens og kaos. Arnøy beskriver det som et eksempel på ordspråket «jo flere kokker, jo mer søl.» Men så, i 2008, kom gründerne fra Trondheim endelig tilbake i den posisjonen de ønsket å være – bak roret til Zedge-skuta. Etter det seilte trønderne i medvind. Android og Iphone så dagens lys, verden skulle forandres for alltid, bildet av Aylar Lie på din 3510i var plutselig ikke så spennende lenger og Zedge fikk en betydelig mye større kundebase. – Fremfor å satse på både Android og Iphone fokuserte vi på å lykkes med Android. Det er sannsynligvis den beste beslutningen vi har tatt. Vi havnet på topp 20-listen over de mest populære appene i USA, en plassering vi har holdt siden den gang, forteller Arnøy. I dag har Zedge kontorer i New York og Helsinki, men hovedkontorene er fortsatt i Trondheim. Arnøy hevder lokasjon spiller en mindre rolle i dagens høytekno-

logiske verden. Det som derimot er viktig er at man våger å satse internasjonalt, ikke bare i Norge. – Uansett hvor du er i verden, så er du på mange måter i midten likevel. Om ikke fysisk, så virtuelt. Nordmenn må legge vekk frykten for å jobbe internasjonalt. Man må lete etter samarbeidspartnere og muligheter verden over, ikke bare innenfor Norge. Jeg tror det er i ferd med å forandre seg, men vi føler nok fortsatt at vi er litt langt unna resten av kloden. Utviklingssjef i Zedge, Vemund Lindaas, legger til at Trondheim som lokasjon byr på flere fordeler enn ulemper, og Lindaas viser til den gode tilgangen på arbeidskraft som eksempel på en fordel. I tillegg til at mange av Zedges ansatte har bakgrunn fra NTNU, samarbeider selskapet også tett med universitetet. Samarbeidet har blant annet resultert i prosjektet Applab, et seks måneders langt program spesialsydd for unge app-entrepenører. – Trondheim har dessuten et lite miljø og er kanskje en mer personlig by enn Oslo. På den måten har vi klart å bygge et sterkt og lojalt team, sier Lindaas. Tom ble nominert som «årets trønder» i 2012, men tapte for teknohodene Alf Egil Bogen og Vegard Wollan.

Bitterheten lagt til side, hva synes dere om dagens gründermiljø i Trondheim? – Både Digs og Work-Work er på vei fremover og det skjer mye lovende rundt entrepenørskap i byen. Det er mer kapital tilgjengelig og interessen fra utlandet er større enn tidligere. Silicon Valley har blitt mer oppmerksom på det som skjer i Europa og i de nordiske landene, og du blir hørt når du tar den viktige telefonen til utlandet. Det er viktig å ha mange bedrifter som er på vei opp, synergieffekten blir veldig stor. Hva skal til for å lykkes? Noen tips til unge, innovative hoder som drømmer om gründertilværelsen? – Det som er viktig for en ung fersk gründer er at man spiller på sin energi og drivkraft. Litt som en toppidrettsutøver. Du blir ikke best i verden med mindre du legger ned vanvittig mye arbeid over tid. Som ung har du ikke alltid den nødvendige kompetansen, og må kompensere med tiden du har til rådighet, hardt arbeid og vilje. Gründertilværelsen har et litt romantisk preg over seg, og det kan være utrolig artig, men det er ingen dans på roser. Man kan ikke feste seg til suksess, det går ikke.

Fremfor å satse på både Android og Iphone fokuserte vi på å lykkes med Android. Det er sannsynligvis den beste beslutningen vi har tatt.

GUIDE

KUNST INTERVJU

ANBEFALT

JAMES WEBB Hordaland Kunstsenter Sørafrikaneren lager arbeider som inkluderer lyd, installasjon og tekst. I tilegg er han også en liten rabbagasts som gjør uanmeldte intervensjoner i det offentlige rom. ALFREDO JAA 22 Woman Stiftelsen 3, 14. september – 1. november Blir ikke riktig klok på hva Senor Alfredo skal gjøre, men det er snakk om kvinner, lyskastere, massemedia og «usynlige hender». Hmm.

Foto: Stillbilde fra Home 2/3, alle rettigheter: Olaf Breuning og Kunsthall Stavanger

HOME RUN Olaf Bruenig kommer hjem – igjen. TEKST EMIL FINNERUD VED Å PRESENTERE den anerkjente kunstneren Olaf Bruenigs videoverker, tar Stavanger Kunsthall nok et steg mot å bli en av norges mest interessante institusjoner for samtidskunst. Til tross for høy puls under innspurten tok kurator Hanne Mugaas, eller «Mugga» blant venner, seg tid til å svare på noen spørsmål.

Hvordan ble utstillingen til? – Jeg har jobbet med Olaf tidligere i New York, og har alltid ønsket å vise Home-videoene hans, som jeg mener er hans mesterverk. Utstillingen har vært planlagt siden jeg begynte å jobbe med kunsthallen i 2013. Vi viser også Olafs tidligste videoer fra 1999–2001 på internettsiden vår. For de av leserne våre som ikke kjenner til Bruenigs verker fra før, kan du fortelle litt om hvem han er og hva han lager? – Olaf er en sveitsisk kunstner (f.1970) som har stilt ut verden over de siste 20 årene. Han jobber i alle slags mulige medier, blant annet skulptur, video, fotografi, tegning, objekter og klær. Det er faktisk vanskelig å beskrive arbeidet hans da det er så mangfoldig. Han har en veldig bra internettside for de som vil se mer. Det er mye humor og absurditet i arbeidene, men ofte med en alvorlig undertone. Installasjonene hans er ofte teatralske, og de er ofte store produksjoner, men han har også produsert flere mindre skulpturer med utgangspunkt i objekter kjøpt i Chinatown i New York hvor han har atelieet sitt. Han skal stille ut videoer hos dere? – Home 1-3 er en video trilogi som ble filmet over syv år. Alle viser Olafs protagonist, Brian Kerstetter, som reiser til steder som Machu Picchu, Paris, Ghana og Tokyo - i en både personlig og veldig forvirret tilstand. I Home 1 fra 2005 er han på det velkjente hotellet Madonna inn

08/2015

som ligger mellom Los Angeles og San Francisco. I Home 2 fra 2007 (inkludert i Whitneybiennalen 2008) reiser han rundt i verden som en totalt desorientert turist, og i Home 3 fra 2012 befinner han seg hjemme i New York, hvor han møter på en rekke spesielle karakterer. Vi viser videoene projisert stort på vegg ved siden av hverandre i den største salen vår – her kan man tilbringe en god time i selskap med Brian. Hvor stor del spiller humor i arbeidene hans? – Humor spiller en stor rolle i arbeidene hans - og brukes effektivt da det er en veldig smart måte å invitere folk inn på. Home trilogien har absolutt mye humor, men handler om seriøse tema som bl.a. globalisering og turistindustriens konstruksjon og misbruk av lokalmiljøer. Hva tenker du generelt om forholdet kunst/humor? – Vi trenger mer humor i kunsten. Kort og godt. Stavanger virker happening på kunstfronten om dagen. Kan du gi oss noen tips på folk og steder vi burde sjekke? – Det er utrolig positivt at det skjer så mye bra! Akkurat nå anbefaler jeg Rogaland Kunstsenter og utstillingen til Sandra Vaka Olsen, som også åpner 27. august. Siri Borge er en drivkraft med Studio 17 og prosjektet Occupy Landscape utenfor kunsthallen. Det skjer veldig mye bra på kunstmuseet og Tou. Jeg liker dessuten å dra ut til Hå Gamle Prestegård, hvor jeg tar med meg internasjonale kunstnere og gjester til kunsthallen.

Vi trenger mer humor i kunsten. Kort og godt.

JAY DEFEO A Rose Is a Flame Is a Sun Is a Dove Peder Lund, 5. september – 31. oktober Dama er angivelig snytt ut av nesen på den myteomspunnede Beat-generasjonen. Spesielt maleriene hennes ser jævlig raffe ut.

HØSTUTSTILLINGEN Kunstnernes Hus, 15. september – 18. oktober Et sikkert høsttegn. Som Nietzsche en gang sa til sin søster over en kopp te: Høsten er tiden for å være reaksjonær! Den litt humørløse tilbøyeligheten til å ikke anbefale Høstutstillingen er der, men kom igjen a, man kan ikke nekte for at det er litt gøy å svinge innom denne historiske og psykedeliske potpurrien av en utstilling? For ikke å snakke om det hysteriske sirkuset rundt: bermen kommer, gamle vrak kommer, snottete ungdom kommer, mainstream media kommer, kulturdritten kommer, Dronningen kommer og sist, men ikke minst … DU kommer! Haha! For en jævla suppe! Ses inne!

GUTTORM GUTTORMSGAARD Kunsterforbundet, 13. august – 13. september Grafiker, boktrykker, professor, utsmykker og sist, men ikke minst, grandios samler. Gleder oss til se hva han har i ermet denne gang. BJØRN CARLSEN Galleri Dobloug, 3. – 25. september Carlsen fyller 70 og galleriet fyller 40! Forvent sprø og fargerike bilder fra en av landets beste malere. KAMILLA LANGELAND Lynx, 18. – 20. september Ung, dyktig fotograf som angivelig arbeider med analogt fotografi med et fokus på fotografiets opprinnelse.Tematisk kretses det rundt emner som kollektiv virkelighetsoppfatning og persepsjonssystemer. PER DYBVIG Jegeren – en fortelling fra skogen Galleri Opdahl, 4. – 20. september. En utrolig dyktig tegner med mye humor. OLAF BRUENING Home 1-3 Stavanger Kunsthall, 27. august – 11. oktober Oi, oi, oi, storfint besøk, a gitt! Møteplikt. ANN IREN BUAN Kunstmuseet Nord Trøndelag, 26. september – 7. november Buan var nylig å se på NNA-NNA-NNA utstillingen til Astrup Fearnley. Forvent skulpturer i store format med utgangspunkt i tegning. STEFAN SCHRODER Rake Visningsrom, 4. – 13. september Schroder arbeideri med flere medier, men er kanskje mest kjent for sine utsmykkinger landet rundt.

TEKST EMIL FINNERUD

KUNST I KAMP KODE Bergen, 4. september – 7. februar Aldri mer – eller? Har du noen gang lurt på hvordan det ville vært å gå på kunstutstilling i Norge under krigen? Nå får du faktisk muligheten til å kjenne den jazzy vibben av sieg heil, nein og sauerkraut anno 1942 på kroppen. KODE har nemlig satt seg fore å delvis rekonstruere en utstilling arrangert av det nazistiske styret i Tyskland og Norge. Utstillingen i 1942 het noe så uoriginalt, og på samme tid tøft, som Kunst og ukunst. Den var angivelig inspirert av offisielle kunstmønstringer i Nazi-Tyskland, og var ment som en pedagogisk sammenstilling av «forbilledlig» norsk kunst og såkalt «degenerert» kunst. Som alltid følger det med en haug av kjedelige unnskyldninger, floskler og pedagogiske føringer på hvordan betrakteren skal lese ustillingen. Det er nesten blitt en urokklig regel når samtidens institusjoner lager ustillinger om krig og obskur menneskelig adferd, noe som fort kan begrense den personlige og intense opplevelsen bilder som dette kan gi, så følg vår oppfordring og gi totalt faen i de.

FOTOBOKFESTIVALEN OSLO 2015 Fotogalleriet, TM51, Fotografiens Hus, Shoot Gallery, Goethe-Institut, Torggata Botaniske, Youngstorget, 11. september – 20. september En fotobok sier mer enn 1000 ord. Fotoboken er et på mange måter et undervurdert format. Den er som en litt mindre pretensiøs og mer sympatisk utgave av sin maniske, tøsete og stormannsgale storesøster «Den Hvite Kube». Den åpner i det minste opp for en annen mulighet til å presentere ideen din på. Som konsument slipper du i tilegg å gå ut av stuen din for å oppleve den. Du kan sitte henslengt i sofaen med

en øl i hånda og i ro og mak flippe gjennom side på side med alt fra russiske streetkids høye på krokodil til blomstringen av japanske kirsebærtrær. Vi high fiver Fotobokfestivalen i deres arbeid med å skape mer oppmerksomhet og interesse, samt fremme fotoboken som kunstuttrykk.

Jeg kan være våken i dager Nye Xperia™ Z3+ med opptil to dagers batteritid*

* Batterilevetiden er målt mot Sony Mobile Communications ABs bruksprofil for smarttelefoner, som i september 2014 ble definert til å representere den typiske smarttelefonbrukerens aktive tilstand, inkludert men ikke begrenset til ulike bruksscenarioer (ringing, teksting, surfing, sosiale nettverk, spilling, musikkavspilling, fotografering, bildevisning, visning av online-videoer, videoinnspilling og -avspilling).

GUIDE

KUNST KOMMENTAR

ANBEFALT

ROBINSON Nina Gotlibsen og Bjørn Ravn Carlsen Rogaland Teater, Teaterkaféen, 5. september – 31. oktober Daniel Defoes eventyr om en skipbrudden fyr er skrevet om for å deale med den moderne hvite mannens byrde: ensomhet og isolasjon versus fremmedfrykt og innvandrerskepsis. FORBRENT Wajdi Muawad Den Nationale Scene, 12. september – 9. oktober Vold, krig og annen elendighet er flettet inn i et krimdrama som har det DNT beskriver som en overraskende slutt. Kjersti Horn, som virkelig er on a roll for tiden, har regien, så det er nok lurt å få med seg dette moderne krigsdramaet.

FORBRYTELSE, STRAFF OG TILFELDIGHETER Fortjener noen mennesker å forsvinne fra jordens overflate? Klarer du leve med drapet, er svaret kanskje «ja». TEKST TORA OPTUN ER DET MULIG å leve med anger, eller er du nødt til å gjøre bot? Dette er en av problemstillingene Fjodor Dostojevskij tar opp i Forbrytelse og straff. Her møter vi den fattige studenten Raskolnikov, som beslutter å myrde en grådig og fullstendig korrupt pantelåner som bedriver skamløs utnyttelse av de svakeste. Raskolnikov har noble hensikter, og det er lett å trekke konklusjonen at mord i noen tilfeller er moralsk riktig. Men det er naturligvis ikke så enkelt. Woody Allen er inspirert av Dostojevskij, og i Crimes and Misdemeanors (1989) og Match Point (2005) utspiller det seg lignende scenarier. Hovedpersonene myrder sine elskerinner fordi de har truet med å avsløre forholdet. Og i motsetning til Raskolnikov greier begge fint å leve med det de har gjort.

udåden er full av livsglede, er hovedpersonen i Irrational Man – passende nok filosofiprofessor – i utgangspunktet en deprimert og desillusjonert idealist som har mistet all livsgnist og potens. Også hans (u)dåd er motivert av et ønske om å gjøre verden til et bedre sted. Men der stakkars Raskolnikovs kvaler etter drapet reduserer ham til et vrak, forvandles filosofiprofessoren til en skrivende og høyst viril livsnyter. Som i Match Point, understreker Allen i Irrational Man at det ikke er Gud som avgjør om man straffes eller ei, men tilfeldighetene. Tanken om at tilfeldigheter spiller en avgjørende rolle i å forme livet, er nokså skremmende. Vi tror vi har kontroll og at det er hardt arbeid som skal få oss dit vi ønsker å være. Men hva om mesteparten avgjøres av faktorer vi hverken har kontroll eller oversikt over?

DET Å AKSEPTERE at etterrasjonalisering og skyldfornektelse er en overlevelsesstrategi, at de færreste evner å konfrontere sine mørkeste sider og heller velger å leve videre – uberørt av det som har skjedd, kan være vanskelig. Men enda verre blir det når Allen kommer trekkende med den nietzscheanske innsikten om at Gud er død («God is a luxury I cannot afford»). Da er det heller ingen som kan tegne et skille mellom godt og ondt for å straffe de som tråkker over streken. En av karakterene i Crimes and Misdemeanors antyder at vi selv har ansvaret for å finne ut av hva som er rett og galt, og at det å gjøre bot for sine synder dermed vil få en slags tragisk dimensjon.

TEATERHØSTEN LAR DEG fordype deg i disse problemstillingene. De smarte hodene bak Klassikere for Kids lager barneteater av Forbrytelse og straff, og dersom deres tidligere forestillinger er en indikasjon på hva som kommer, forventer vi oss en nydelig og ettertenksom forestilling som funker like bra for voksne som for barn. Øystein Johansen, som har imponert oss med gode forestillinger som The Dahmer Syndrome og A Thing of Beauty, undersøker i sin nyeste forestilling Luck hva det vil si å være heldig. Han har trålet diverse spillehaller og kirker som lover folk hell og lykke for å undersøke lykkefølelsens fysiske og psykologiske bestanddeler. Han forsøker også å finne ut hva vår lengsel etter hell og lykke sier om hvordan det er å leve i vår «moderne, desillusjonerte verden».

I SIN NYESTE FILM går Allen lenger i å antyde at drapshandlinger av den typen Raskolnikov gjennomfører faktisk kan ha helt motsatt virkning. Der Raskolnikov før

Luck kan du se på Black Box Teater 24. – 27. september. Forbrytelse og straff kan du se på Black Box og på BIT Teatergarasjen under METEOR 15. – 24. oktober.

08/2015

HALVE KONGERIKET Are Kalvø og Ingrid Bjørnov Det Norske Teatret, 4. september – 31. desember At en singel mor med fortid som partydyr og reisesjekkdeltaker kunne tre inn i de kongelige rekkene var helt crazy. Men når vi så at hun var en angrende synder og ba om tilgivelse for sin rufsete fortid utvidet vi våre horisonter og ble mer aksepterende og slutta å dømme folk. SEKS ROLLER SØKER EN FORFATTER Luigi Pirandello Nationaltheatret, 4. september – 4. november Teatersjef på Nationaltheatret sliter med å lage Tre Søstre og blir midt oppi alt styre invadert av fire skuespiller som insisterer på at hun må lage et stykke om dem. Metateater om teater, identitet og det å skrive seg en historie.

STRATEGIER FOR EN LYSERE FREMTID Fiona Mergel Nationaltheatret, 14. – 25. september To dommedagsfantaster har funnet sammen og forbereder seg på det forestående endeliktet ved å utføre en rekke eksperimenter på basis av ideen om at all innsikt skjer gjennom intense kriser. Altså, at vi mennesker ikke er i stand til å tenke oss frem til løsninger på noen av våre problemer helt på egenhånd, men at vi må befinne oss i en situasjon hvor alt går ad undas før vi faktisk greier å finne frem til en løsning – en mildt sagt interessant problemstilling. Dette ser ut til å bli en av høstens store begivenheter, ikke minst fordi dommedagsduen spilles av ingen ringere enn den briljante Ole Johann Skjelbred og Olav Waastad. Førstnevnte som har gjort masse kule ting den siste tiden, blant annet laget meeeeget smart og underholdende teater av mastodontromanen Moby Dick, mens sistnevnte er utstyrt med en sykt bra sans for humor. Begge har en deilig sær spillestil og greier å sammenblande alvor og komikk. Det kommer mest sannsynlig til å gjøre det bra siden regissøren har en forkjærlighet for det absurde. Denne bør du, med andre ord, få med deg.

KLASSEN VÅR Tadeusz Słobodzianek Nationaltheatret, 7. september – 3. desember Andreverdenskrigdrama. Den polske dramatikeren Tadeusz Słobodzianeks drama omhandler andre en skoleklasse og tar opp spørsmålet, ligger evnen til ondskap latent i oss alle? ++ Black Box Teater, 29. september Scenekunst ++. Alskens kunstsjangere føyes sammen i skjønn forening for en kveld. RETROSPEKTIV Mette Edvardsen Black Box Teater, 1. – 10. oktober Ikke hørt om den sagnomsuste koreografen Mette Edvardsen? Nå har du muligheten til å bli ekspert. BASTARD Teaterhuset Avant Garden, 31. august – 5. september Definitivt den kuleste (scenekunst-)festivalen i Trondheim. Bra scenekunst & god stemning. AV TORA OPTUN

KATJA KABANOVA Leoš Janácek og Vincenc Cervinka Den Norske Opera og Ballett, 5. september – 28 september Når du leser at regissøren bak operaens oppsetning av det modernistiske mesterverket Katja Kabanove forteller at «menneskets historie er ikke annet enn en evig variasjon over lengselen etter den tapte friheten» er det nærliggende å trekke konklusjonen «skitt banditt, dette blir heavy greier». Og det blir det nok. Men heavy kan være sykt bra. I operaen møter vi Katja som er en slags sympatisk Madame Bovary. Hennes miserable eksistens som kone til en mann hun ikke elsker blir gjort enda mer tragisk fordi, som regissøren sier, «de ytre begrensningene i hennes livssituasjon står i så sterk kontrast til hennes grenseløse indre verden». Katja, som er forelsket i en annen, sliter med å holde sine egentlige ønsker og begjær i sjakk, og bedriver heftig selvtukting på basis av religiøse og moralistiske dogmer hun egentlig ikke kan stå inne for. Komponisten har masse erfaring med lengsel og umulig kjærlighet ettersom han selv var hemmelig forelsket i en kvinne han lenge ikke kunne få, og som, selv om han visstnok var en reservert fyr, gjorde ham i stand til å føle en nærmest besettende kjærlighet som grenset mot selvdestruktivitet.

Hamlet Hovedscenen hs

av William Shakespeare

Hamlet

Regi Runar Hodne Scenografi og kostymer Serge von Arx Lysdesign Andreas Fuchs Komponist Lars Petter Hagen Oversatt av André Bjerke De som er med Espen Klouman Høiner, Hallbjørn Rønning, Janne Kokkin, Trond-Ove Skrødal, Øyvind Brandtzæg, Renate Reinsve, Mads Bones, Christian Ruud Kallum og Kenneth Homstad

Premiere På HOVeDscenen 5. sePtember 2015 Billetter: 73 80 50 00 Grupper: 73 80 50 50 trondelagteater.no Billetter kan også bestilles og kjøpes direkte på billettservice.no, telefon 815 33 133 og på Narvesen og 7-Eleven

Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater #hamlet

MUSIKK ANMELDELSER

KRISTOFFER JAKOBSEN

MATHIAS MOLLESTAD

FKA TWIGS M3LL155X Herre! Kortere, men om ikke bedre enn fjorårets LP1.

LESLIE TAY «Alla Vill» Svenskene kan popmusikk, og svenskene kan også noen ganger R&B. Det er dessverre ikke Eagle Eye Cherry som akkompagnerer Leslie Tay, men denne duoen er utrolig flinke på å minne oss på at vi alle vil ha nærhet i livet. Jeg tar meg selv i å gå rundt på gata og projisere sangen over på mitt eget liv, og det er jo det popmusikk er til for. Kristoffer, når skal du forandre deg? Jeg vil ikke fastna helt, vel, det skjer når det skjer. TINK «L.E.A.S.H.» Når Timbaland ikke pumper jern og erter offentligheten med at han sitter på uutgitt Aaliyah-materiale, lager han noen ganger beats som er på høyde med storhetstiden på 90-tallet. Tinks vokal og Timbas deilige fløyteloop (Indian Flute, noen?) slanger seg inn i hverandre, og Tink høres ut som hun har hele verden for sine føtter og alle verdens menn i et stramt bånd.

BEACH HOUSE Depression Cherry SUB POP

Beach House er fortsatt kjedelig. Beach House høres bestandig ut som seg selv, samtidig som de alltid har fornyet seg fra det forrige albumet til det neste. Problemet er bare at fornyingen alltid er av det kjedeligste slaget: litt mer tilgjengelig, litt tydeligere vokal, litt flere instrumenter, men likevel med det samme, gamle orgelet i bånn. Melodisk har de stått på stedet hvil, i hvert fall siden Teen Dream (2010). Det var også her bandets fremste side kom frem: Etter å ha mumlet seg gjennom de to første albumene, slo Victoria Legrands strålende, Nico-aktige vokal, like god i det mørke som det lyse, ut i full blomst. På Depression Cherry ser utviklingen imidlertid ut til å ha stagnert. Orgel, trommemaskin, slide-gitar. Det er dette det går i. Her finnes ingen dynamikk overhodet. Åpningslåta «Levitation» bygger seg fint opp, men forløsningen jeg sitter og venter på uteblir. Beach House kalles ofte

08/2015

ROBYN & LA BAGATELLE MAGIQUE Love Is Free Just keeps on going. Love Is Free er det endelige resultatet av Robyn og Markus Jägerstedts samarbeid med avdøde Thåstrøm-partner og svensk dansemusikkpionér Christian Falk. Nü jävlar!

ANGEL DERADOORIAN The Expanding Flower Planet ANTICON

På tide å klippe vingene? Angel Deradoorian er et barn av Brooklynscenen. Som to-ogtyve åring ble hun medlem av Dirty Projectors, like i forkant av Bitte Orca – Brooklyn-bautaen Dave Longstreths magnus opus fra 2009. Samme år ga hun ut Mind Raft EP, hennes første utgivelse på egne bein – en EP som dessverre ikke holdt helt mål, og forsvant under radaren. Nå er hun tilbake

«drømmepop». For en meningsløs betegnelse. Høres det ut som en drøm? Når jeg hører ordet «drømmepop» tenker jeg Taylor Swift. Men ok, det handler om stemning, om atmosfære. Ordet synes å betegne en sjanger der stil vektlegges fremfor melodier. Og det er vel egentlig det motsatte av pop? Eller er det drømmende fordi man lett sovner? To sanger er bedre enn de andre: «Wildflower» og «Bluebird». De er ikke så veldig mye bedre, men nok til at de skiller seg ut, med en anelse sterkere melodier. Til tross for tydeligere vokal, er tekstene like vage som musikken. Det er gjenkjennelige ord her, men de kan bety hva som helst. «We drive around this town, houses melting down / a vision turning green, is all we’ve ever seen», synges det i «Sparks». Dette er for meg en tilfeldig sammensetning av ord. Det finnes ingen vilje til noe som helst bak dette. På samme måte som i musikken, er det helt uten dynamikk. Alle sangene høres like ut. Alle følelser og melodier er glattet ut. Torgeir Holljen Thon

med sin første fullengder. Dirty Projectors’ bandleder Dave Longstreth har tidligere uttalt at det vakreste instrumentet han vet om er stemmen, og man kan tydelig høre på The Expanding Flower Planet at Angel har sugd dette til seg. Vokalen hennes er på mange måter det bærende elementet gjennom albumet. Hun crooner, hviner, går høyt og lavt om hverandre som om hun var en iskald heks på flukt gjennom Europa fra enhver rabiat prest og overtroisk liten landsby. Ikke ulikt Bitte Orca blir vi også her presentert for et

lappeteppe av verdensmusikk. Hun har fortært en god dose europeisk og sentral-asiatisk folkemusikk, og spydd det opp igjen i en bøtte hvor det allerede skvulper psych og R&B. Man etterlates med en følelse av at stemmen er hele platens nervesystem, som dikterer den fullt ut: Dyssende vokallinjer strømmer gjennom låtene uavhengig av virvaret rundt, og holder kaleidoskopet av lyder og musikalske avstikkere sammen. Men det er imidlertid også hennes styrke som blir hennes svakhet. Vokalharmoniene fester grep, men musik-

ken for øvrig trenger aldri helt gjennom, og låtene tar aldri skikkelig tak. Skremmende og jaktene «Darklord», nærmer seg et Cramps på enten for lite eller for mye Ritalin, og sammen med «The Eye» markerer disse låtene seg som en av de mer – og kanskje eneste umiddelbare låtene. Det blir dessverre for mye i bøtten til Angel, og det renner fullstendig over til tider. Mye kan tyde på at hun gjør seg bedre som support-act, hvor stemmen hennes ikke står i skyggen for egne ambisjoner. Mathias Mollestad

ROBERT FORSTER «Let Me Imagine You» Vi har mistet Grant Mclennan, men takk gud for at du, Robert, fortsatt er med oss. Robert Forster er det gylne rockekontinents ukronede konge. SLEAFORD MODS «Tarantula Deadly Cargo» En av mange fra Key Markets som ikke slipper taket. SHORT SKIRTS «I Like It Short» Svært utrøndersk surf-punk fra Trondheim. Nylig sluppet debutplata Family Values.

THE WEEKND Beauty Behind The Madness UNIVERSAL

Selvforakt for viderekomne Til å ikke kunne føle ansiktet sitt, og til å virke som et følelsesmessig avstumpet menneske, ser 25 år gamle Abdel Tesfaye fra Toronto, Canada ut til å føle forferdelig mye i musikken sin. Han har uttalte ambisjoner om å bli den neste Michael Jackson, fanbasen hans ser bare ut til å vokse og vokse, og på andreplata Beauty Behind The Madness har han fått drahjelp av ingen ringere enn den svenske popfyrsten Max Martin. Det rare med albumet er at det er et tydeligere skamløst kommersielt frieri, samtidig som det sjelden mister den bekmørke sjarmen mange av oss ble forelsket i på mixtapetrilogien hans fra 2010-2011. Debutplata Kissland fra 2013 var derimot en konform øvelse

i «The Weeknd for dummies», og vakte aldri noe særlig oppmerksomhet, hverken i media eller hos publikum. Det er derfor gledelig at forsøket hans på å ta en ny retning umiddelbart høres mer vellykket ut. På produksjonssiden er det en stor variasjon i lydbildet. Det er ofte majestetisk og pompøst, men Tesfaye lar seg ikke vippe av pinnen: Han kaster seg tvert imot ut i det voldsomme lydlandskapet med bravado og nye variasjoner i stemmebruken. Det må være en stormannsgalskap i The Weeknd som gjør at han føles større enn livet, eller større enn strykerarrangementene og de dramatiske trommene som følger ham. Det er i de mest popete og upbeat vendingene The Weeknd føles mest malplassert, med et hederlig unntak av hiten «I Can’t Feel My Face». Låter som «Losers» og «In the

Night» føles merkelig påtatte og ute av Weeknds element. Det er derfor gledelig at midtempo låta «Often», samt «The Hills» og Fifty Shades of Greylåta «Earned it», alle er blitt hits hvor The Weeknd skinner i sin originale prakt. På debutmixtapen House of Balloons kunne de messende melankolske og pilleinfiserte låtene virke misantropiske og lite passende til en feststemt populærkultur. Ingen elsket hverandre i The Weeknds univers, det var de tross alt for høye til. Det lå likevel en dyp empati til grunn hos Abdel Tesfaye, og selvforakten hans så alltid ut til å være sterkere enn forakten for menneskene rundt. Det er tilsynelatende lite som er forandret i The Weeknds grunnleggende filosofi på Beauty Behind The Madness. Den har bare tatt nye former. Kristoffer Jakobsen

ANDREAS DAHL

DAVID CLYNICK, GRANT KIRKHOPE, GRAEME NORGATE Perfect Dark Vinyl Soundtrack Hva har du gjort i dag da? Nei, tja, jeg har brukt 60$ på en vinylutgave av soundtracket til Nintendo 64-spillet «Perfect Dark». TIM HECKER Norberg / Apondalifa En utgivelse som i utgangspunktet kun var tilgjengelig på én mini-CD du i en kort periode kunne kjøpe fra sigarettautomater i Bremen. Slå den, folk med kassett. ROBERT HOOD Minimal Nation Nå snakker vi.

08/2015

MUSIKK ANMELDELSER

DEJ LOAF #AndSeeThatsTheThing COLUMBIA

Nonchalant drapsmaskin Dej Loaf er ikke hva man tradisjonelt sett forbinder med en kvinnelig rapper. Formene hennes opptar ikke samtlige promobilder, hun fokuserer aldri på sex, og hun har ikke behov for å være avsindig tøff. Greit nok, men på den nye EPen #AndSeeThatsTheThing truer hun med å kutte opp trynet ditt, men på en mer hverdagslig måte. Dej Loaf fremfører drapstrusler litt som man ber om saltet ved middagsbordet: Uten å rope ut som en eller annen uhøflig tomsing. Hun er en nonchalant rapper som virker å ta livet som det faller seg. Hun advarer pågående dudes mot å ringe henne bare fordi de ligger sammen. La en jente puste, slutt å vær så forbanna trengende, hun skal tross alt opp og frem her i verden. Det er også #AndSeeThatsTheThing et tydelig vitnesbyrd på. Detroit-jenta hadde allerede gitt ut et par mixtapes før det smalt i fjor med den usannsynlige hiten «Try Me» som ble remixet videre av alt fra Lil’ Durk til Tink. Det ble spekulert i hennes seksuelle legning, noe som ga henne en ytterligere promoboost. Dej

Loaf viser likevel her at hun er mer enn et one hit wonder eller en hype skapt av folk som veldig gjerne vil at rap og rnb skal bli mer progressive i sin holdning til seksuell legning. Hun veksler uanstrengt mellom rap og sang, mellom å være yndig og aggresiv, sårbar og røff, alt sammen fremført med sin karakteristiske uttale. Den gjennomtrengende vokalen hennes smøres tykt ut over dempede produksjoner, og gir Loaf nok av spillerom til å leke seg med flows og melodi. Der mange er tilbøyelige til å sammenlikne sjangerfrender som Kehlani og Tink med andre samtidige eller fortidige sangerinner, høres ikke Loaf ut som noen som helst undertegnede vet om. Hun er et unikum som gjerne sparrer med storheter som Future (på låta «Hey There») og Big Sean («Back up»). Disse to låtene representerer også noen av motsetningene i Dej Loafs kjærlighetsrelasjoner: Et ønske om nærhet og ømhet med en kurtiserende Future, og et ønske om å holde en partner på en armlengdes avstand med Big Sean. Dej Loaf utviser kompleksitet, individualisme og karisma i en rap- og rnb-verden hvor det å følge trender fortsatt er normen. Det skal vi være glade for. Kristoffer Jakobsen

SVEIN STRØMMEN

KARIMA FURUSETH

MOLLY NILSSON «1995» I 1995 satt jeg sikkert på bussen til legevakta for å få gipset armen etter å ha trynt i skolegården eller noe tilsvarende ynkelig. Fuck det året. Molly Nilsson derimot, er faen meg bra nok til å få meg til å tenke at yo, kanskje det var litt fett i den bussen likevel. Kanskje et eller annet peaka den sommeren? Gjorde vi ikke noen fete ting? Tok vi taxi noen bra steder? Det gikk vel noe rått på kino? Nei, det var bare piss alt sammen, er dessverre svaret. Vestlig kultur peaka i 2008 da Molly Nilsson ga ut kanonalbumet These things take time og låta «Whiskey sour», en låt om å sitte i en bar og ha det kjipt. Det er verdens beste låt med «Whiskey» i tittelen, og du vet hva det betyr: Det betyr at det er en jævlig fet låt som har tatt ut noe rimelig hard konkurranse. Men med «1995» peaker hun faen meg seg sjøl. Tenk det. Ikke tenk på 1995.

08/2015

IDJUT BOYS «Kenny Dub Headband» Den desidert beste låten fra Idjut Boys’ Cellar Door kommer i ny, og pimpet dub-drakt på albumet Versions (og det gjør strengt tatt alle de andre låtene fra Cellar Door også). Ren og ubesudlet fryd! FKA TWIGS M3LL155X Samtidspopens mest tilforlatelige feministikon har laget en helt suveren, og ikke minst crazy musikkvideokavalkade på 16 minutter som akkompagnerer den ditto suverene EP-en M3LL155X (uttales «Melissa»). DESTROYER Poison Season MERGE/DEAD OCEANS

Kan han ikke heller lage en podcast? Jeg har alltid litt motvillig akseptert stemmen til Dan Bejar, både i Destroyer og The New Pornographers. Den later liksom ikke til å være skapt for synging. Han kunne godt gjort noe annet. Kanskje hatt sin egen podcast? Bejar kan imidlertid skrive sanger. Det er hvert eneste Destroyer-album et eksempel på. I motsetning til

mange indieband er han faktisk ganske god til å skrive melodier. Det er ikke så ofte arrangement og instrumentering spiller hovedrollen i hvorvidt sanger i bunn og grunn er bra eller ikke, særlig i musikk som dette. Men hos Destroyer er dette helt sentralt: Strykerne og blåserne bærer «Forces From Above», en sang som ellers fort blir kjedelig. Eksentriske, Flaming Lips-aktige «Dream Lover» er et annet eksempel. «Hell» er med sin Paul McCartney-aktige barokkpop strålende. I samme gate

er «Girl in a sling», et annet høydepunkt. Det blir likevel litt kjedelig, dette. Særlig siste halvdel av plata. «Times Square» og «Archer on the Beach» er begge forglemmelige. «Midnight Meet the Rain» viderefører med hell energien fra begynnelsen av plata. Siste halvdel går fort unna, uten ellers minneverdige øyeblikk. Det er ting her som minner om Bill Callahan, men uten Callahans tekster blir det ikke helt det samme: «You’re sick in bed / you’re sick in the head», synger Bejar på

«Dream Lover». Det passer kanskje inn i låtas naive energi, men som tekstlinje i seg selv holder det bare ikke. Det er særlig i det som minner om ballader at stemmen til Bejar står seg dårlig. Den har godt av å gjemmes bort i lydbildet, og det gjør den sjelden i disse låtene. Den påtrengende hviskingen blir bare for irriterende. Plata er ikke gæren på sitt beste, men den er for ujevn. Det hadde også hjulpet om det var noen andre som sang. Torgeir Holljen Thon

DJ RASHAD / DJ SPINN / DANNY BROWN «Dubby» DJ Rashads legeme ligger begravet seks fot under, men musikken hans lever fortsatt i beste velgående. Er vel bare et tidsspørsmål før footwork blir en ny og kortlevd treningsfadese blant bemidlede husmødre som må restaurere sin post-babybod, skulle jeg mene.

TORGEIR HOLLJEN THON

HAILEE STEINFIELD «Love Myself» Årets hittil beste sang er en 19-årings hyllest til onani. CARLY RAE JEPSEN «Your Type» Uanstrengt, perfekt pop. FKA TWIGS «Figure 8» Du kan bare glemme all annen r&b enn dette. Må høres sammen med musikkvideoen. LANA DEL REY «High by the Beach» Det er bare Lana som kan gjøre meg så usikker på om det å «get high by the beach» er bra eller dårlig. MOLLY NILSSON «1995» Glem Kygo, dette er tropisk på den riktige måten. Så satans tropisk.

MÅNEDENS BESTE SINGEL- OG EP-SLIPP Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

AGENT ORANGE More Love EP 12"

RICARDO VILLALOBOS Dexter / Easy Lee 12"

HARVEY SUTHERLAND Bermuda 12"

(LOOP RECORDS)

(SEI ES DRUM)

(MCDE)

Acid-trance er så inni helvetes back in style, folkents! Agent Orange, Braincell, Cerebus, Kari Pekka, Mr. James Barth, Rubberneck, The Mantis, Vector, Yakari – kjært barn har sykt mange navn, viser det seg, og dette er bare en håndfull av alle aliasene Carl Lekebusch har operert under. Han er omtalt i storslåtte vendinger som «ein schwedischer Technokünstler» av tysk Wikipedia, har innmari lang fartstid som produsent – denne platen er for eksempel fra 1995 – og har jobbet med Adam Beyer, Jesper Dahlbäck og Steve Stoll. Pitch ned «Warm Love» (man kan med fordel pitche ned samtlig låter på EP-en om du ikke sporter raske briller – for øvrig også back in style) og pust lettet ut over at du kan like musikken helt uironisk den korte stunden trenden vedvarer.

Det er mye man kan bli kjip toppkommentator over om dagen, og én av de mange skandalene som har preget nyhetsbildet – og dernest manet frem det aller verste i mennesker som er online 24/7 – er videoen av Ricardo Villalobos’ max vimsete (dog sjarmerende) set på Cocoon in The Park (don’t do drugs, kids!). Ikke at han mister legendestatusen han har ervervet opp gjennom av den grunn, men nå trår han iallfall til med en reutgivelse av to legendariske låter – tidligere bare utgitt på debutalbumet Alcachofa – nær sagt som plaster på såret for surpomper som lot seg opphisse. Låtene er blant hans mest velkjente eksempler på såkalt tidlig «micro-house», men de er så massive hits at sjangerbetegnelsen gjør skam på hva som faktisk foreligger. Nok en ting å erge seg over i kommentarfeltet, altså.

Verden trenger mer sleaze, cheese og groovy vibes. Og nå som sommeren formelig høljer inn i høstmodus – ikke at værforhold er et spesielt gangbart rammeverk for hvordan musikk høres ut, selv om det selvsagt hinter til at musikk er særdeles dynamisk i møte med omgivelsene – kan det være greit å benke seg inne med Harvey Sutherlands australske varme. «New Paradise» heter den ene låten, og det kan jo være fristende å drømme seg til denslags steder, hvor enn på kontinentet det måtte være i disse dager. Et sted hvor man ikke kan høre lyden av vådeskudd eller Anundsens stemme, skulle jeg mene. Kanskje til Bermuda, som låt nummer to heter – en fullblods åttitlaspastisj med nok funk i ryggmargen til å holde oppe selv de mest motløse av oss. Og det kan jo saktens alle behøve i påvente av ny regjering.

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

KARIMA FURUSETH

08/2015

Samfunnsviterne_annonse_natt&dag_mag_129x360mm_HR.indd 1

29.06.15 10.11

MUSIKK INTERVJU

VANSKELIG Å TA PÅ ALVOR Da Andras Fox besøkte Oslo åpnet DJ Fredfades en impromptu platebutikk i leiligheten sin i ens ærend. Vi lot ham intervjue den australske reven. INTERVJU FREDFADES TEKST KARIMA FURUSETH FOTO MOHAMED CHAKIRI

driter jeg i å sjekke platebutikkene i Oslo, og går meg heller en lang tur og bader litt. Også skal jeg drikke masse vann!

I ET KORT øyeblikk hersket det full forvirring da australske Andras Fox og vokalist Oscar Key Sung inntok scenen på Jaeger i Oslo, sent en fredag kveld på tampen av den knappe sommeren. Varm crooning, åttitallsemuleringer på høyt nivå og fløyelsmyke synther – noe helt annet enn tech-housen tidligere på kvelden – dro de oppmøtte brått ut av den søvnige vaggingen som hadde holdt dem gående til da. Det er enkelt å forveksle musikken til 27 år gamle Fox med lydsporet foreldrene til NATT&DAGs gjennomsnittsleser vekslet mellom på en second hand-bilstereo en gang på åttitallet. Med tre albumutgivelser og minst dobbelt så mange singelutgivelser under beltet, har Fox’ nydelige retrofrieri blitt tatt i mot med åpne armer av både jazz-, disco-, hiphop-, og R&B-entusiaster verden over. Ikke minst her i Oslo, hvor DJ og musiker Fredfades har vært en så uttalt fan at vi lot ham intervjue Fox.

Har du bakgrunn som hiphop-gutt? Daydreaming LP fremstår som spyttet ut av en kvisete tenårings MPC. Hvordan har du kommet frem til sounden du har nå? – Jeg er ikke så glad i de tidlige samplebaserte tingene mine. Egentlig fordi jeg spiste og fordøyde en kultur – det vil si amerikansk soul og jazz – som jeg ikke var en del av. Det ga liksom ikke noe mening. Jeg sluttet med det og begynte å spille keyboards igjen. Selvsagt kan det ende opp med å bli inspirert av europeisk og amerikansk musikk når jeg spiller synther også, men jeg finner nye veier litt etter litt, som lar meg implementere mest mulig av omgivelsene mine i musikken min.

Hei og velkommen til Oslo, den europeiske hovedstaden for ungoogleable disco og wasted loner-boogie. Hvordan har oppholdet vært så langt og hva har du rukket å få med deg? – Du vet at det eneste jeg har rukket å gjøre er å drikke øl og henge i kåken din for litt døgnåpen plateshopping. Men i dag 52

08/2015

Kan du fortelle om det konseptuelle bakteppet til new-age-platen Overworld du har laget under aliaset A.R.T. Wilson? – Overworld var i utgangspunktet et soundtrack til en kontemporær danseforestilling hvor vi forsøkte å naile en slags new-age estetikk med små hint av Web 2.0. Konseptmessig var det litt ironisk distanse involvert, men rent musikalsk var det helt genuint fra min side. Når jeg først kom i kontakt med danserne, mailet jeg dem en samling av new age-skisser jeg har laget mellom de andre prosjektene mine, og de endte opp med å like idéene veldig godt. Jeg liker kombinasjonen av

Andrew Wilson (t.v.), bedre kjent som Andras Fox og András, er en australsk musiker og produsent. Musikken hans beskrives som en kontemporær hybrid av tidlig nittitallshouse, hip hop og synth-pop. Han har gitt ut albumene Daydreaming, Café Romantica og Embassy Café, de to siste med makkeren Oscar S. Thorn (Oscar Key Sung).

høytsvevende konsepter som herkomst, spiritualitet, guddommelighet og natur sammen med dagligdagse virkemidler som dårlige synther og keyboards, tacky romklang, vanneffekter, fuglesang og bjelleklang. Med de åpenbare motsetningene dette måtte skape, kan det være vanskelig å ta det seriøst. Forhåpentligvis slipper jeg dermed unna merkelapper som intelligent ambientmusikk eller intelligent dance music (IDM). Hvordan i all verden kom det obskure samarbeidet med Gary «The Professor» Davis (disco/boogie-veteran, red. anm.) til? Har dere i det hele tatt møtt hverandre? – Jeg hadde en instrumental, og ville egentlig bare sjekke hva han kunne gjøre med det. Han sendte meg multitracks med sjukt mye keyboards, vokalpartier og til og med adlibs av dama hans. Jeg klippet vekk masse, men brukte det jeg syntes var fett. Vi gjorde samarbeidet over Skype. På baksiden av albumet Embassy Café er det vedlagt en utstyrsliste for instrumentene som er blitt brukt. Mange av modern funk- og new boogie-produsentene bruker det samme utstyret, men lydbildet ditt skiller seg veldig fra deres sound. Hva er det du ser etter når du skrur lyd? – «Masse utstyr og null peiling?» Hehe. La oss spare denne diskusjonen til Gearslutzforumet. Som regel prøver jeg bare å bruke det jeg har tilgjengelig. Noen ganger foretrekker jeg en Yamaha PSR 30 fremfor Prophet 5. Alt til sitt bruk.

Bruker du fortsatt 4/8 spors-opptakere eller kassettopptakere? Jeg syntes de nye tingene dine har mindre støy og vreng enn Embassy Café. – Kassettgreiene skjer innimellom. Det kommer an på sounden på det jeg skal spille inn. Men jeg har ingen sterk nostalgi som knytter meg til kassetten som medium, jeg bare liker sounden. På de nyeste skivene har jeg brukt en Re-Vox b77 (båndopptaker, red.anm.) på 15 IPS, så det har en minimal tape feel, men forhåpentligvis ikke så mye at folk vil oppfatte det som en gimmick. Hva tenker du om at skivene dine selges på musikkmarkedet Discogs for over 100 euro stykket som samleobjekter? – Det ligger i naturen til Discogs. Jeg liker å holde de fleste prosjektene mine i press og få etiketten til å trykke opp nye kopier når utgivelsene mine blir utsolgt, men noen ting er laget for å være en eksklusiv greie, og da må man nesten bare holde det slik. Har du noen kommende prosjekter du kan fortelle oss om? – Det kommer enda et ambient-prosjekt på Growing Bin Records, pluss et samarbeidsprosjekt med gitaristen Eleventeen Eston fra Perth. Det siste jeg vil at du skal gjøre, er å anbefale NATT&DAGs lesere en plate av en undervurdert, aktiv musiker som du har hørt mye på i det siste. – Har akkurat funnet ut om musikken til Chris Korda, som jeg skammer meg over å ikke ha oppdaget tidligere.

Det eneste jeg har rukket å gjøre er å drikke øl og henge i kåken din.

L ROCKEFE K ON SE RT

H ØS TE N 20

LER

TA L AT H ME OF DE EA GL ES HA GE N LD FA Y WI HO US E BE AC H UL AR LA RS VA RJ E TE TO DD UN AN E BR AU RO RA MI GU EL SL AY ER BE ND IK GH OS T ME W N

PRESENTERER KONSERTHØSTEN 2015

EN + M ER DR E 20 0 AN SK E TI FA NT AS EM EN TE R! NG AR RA

REK

ROCKEFELLER

ERT GE KONS ORDMAN SAMLET FÅ EN

OVERSIK

KONSER T OVER

TOP

G! ER I SAL

R PLEVELSE

(UTVALGTE KONSERTER)

FØLG OSS! @rockefelleroslo Husk også klubbkonsepter i Leiligheten og på Bushwick

Nytt magasin med oversikt over konserthøsten på Rockefeller, John DEE og Sentrum Scene ute nå!

5 - 12 PÅ SIDE

music hall - oslo

JONAS ALASKA “Younger” ute nå! GAFFA

Support: OMVR

GR AMATIK MATTHEW E. WHITE with band Onsdag 9.9.

Onsdag 7. oktober

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 5. september

“Fresh Blood” ute nå! DAGBLADET, DAGSAVISEN Mandag 26. oktober

Bill. kr. 295,-. 18 år leg.

gabrielle

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

“Snow” ute nå! GAFFA, AFTENPOSTEN Lørdag 7. november Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

KID INK

MARIT LARSEN

Onsdag 16.9.

Onsdag 30. september

Bill. kr. 335,-. 18 år leg.

Søndag 20. september

+ special guests Lørdag 19. september

Support: GIUDA

Fredag 9. oktober

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Lørdag 31. oktober

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Torsdag 12. november

Bill. kr. 290,-. 18 år leg.

Lørdag 10. oktober

JEDI MIND TRICKS

Torsdag 15. oktober

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

NON PHIXION Mandag 2. november

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Fredag 2.10.

Bill. kr. 270,-

Torsdag 8.10.

Bill. kr. 260,-

“Freedom Wig” releaseparty

CAZADORES Support: JADUDAH Torsdag 15.10.

Bill. kr. 150,-

Søndag 18.10.

Bill. kr. 225,-

METZ

Special guest: WHILE SHE SLEEPS Supp.: COLDRAIN

Lørdag 14. november Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Special guests: HANNE KOLSTØ + JENS CARELIUS + TRACES GOSPEL CHOIR + OLE HENRIK MOE m.fler Supp.: MUNGOLIAN JET SET & DJ G-HA

Lørdag 24. oktober

The Vaccines Mandag 19.10.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Support: DINNER

TROND-VIGGO TORGERSEN TORE SAGEN

Tirsdag 22. september

Bill. kr. 290,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,- / 200,- (student). 18 år leg.

Fredag 16. oktober

- spiller albumet “...and then take you to a place where jars are kept” Support: LONELY KAMEL

Fredag 23. oktober

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Tirsdag 3. november

Fredag 6. november

Bill. kr. 265,-

DJ support: FUCK YEAH!

Tirsdag 27.10.

Bill. kr. 290,-

Releasekonsert:

Tirsdag 17. november Bill. kr. 265,-. 18 år leg.

Søndag 25. oktober

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

GODSPEED YOU! BLACK EMPEROR Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-

IS TROPICAL BEATY HEART LOW ROAR

Torsdag 22.10.

Lars Vaular

Lørdag 3. oktober

Bill. kr. 200,-

Special guest: MARIAM THE BELIEVER

MAC DEMARCO

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Fredag 25.9.

“When I’m Free” ute nå! VG

Bill. kr. 390,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 150,-

25TH ANNIVERSARY TOUR

NB! Begr. antall bill. i salg.

- avskjedskonsert -

Onsdag 23.9.

Support: JANNE HEA

Directions Tour 2015

16.9: HEKLA STÅLSTRENGA 1.10: SIRI NILSEN 2.12: UNNI WILHELMSEN

RUMBLE IN RHODOS

GOLD CELESTE

Luke Elliot

Bill. kr. 295,-. 18 år leg.

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Bill. kr. 150,-

Releasekonsert:

Torsdag 10. september

GURO VON GERMETTEN

Bill. kr. 370,-

MAGNUS HÆNGSLE + THE LOCH NESS MOUSE + ROBERT POST

BIRU BABY

Onsdag 28.10.

Bill. kr. 150,-

OH LAND Mandag 2.11.

Bill. kr. 200,-

THOMAS STENSTRÖM Lørdag 5. desember

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 21. november

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

FORSALG: WWW.ROCKEFELLER.NO, NARVESEN, 7-ELEVEN, TLF. 815 33 133. NB! BILL.AVG.

Lørdag 7.11.

Bill. kr. 175,-

Søndag 22.11.

Bill. kr. 225,-

FOR FULLSTENDIG PROGRAM SE WWW.ROCKEFELLER.NO

www.rockefeller.no

Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133 www.billettservice.no

OBS! Bill.avg. kr. 25,-.

Sentrum Scene - Oslo (v/Rockefeller) Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

FILM ANMELDELSER

DER VINDANE MØTES Regi: Martti Helde Med: Laura Peterson, Tarmo Song, Mirt Preegel, Ingrid Isotamm, Einar Hillep På sporet av den gjenskapte tid. Siden filmteoriens morgen har de lærde hatt munnhuggeri rundt spørsmål som «Hva er særegent for filmkunsten?». Er det klippet, er det muligheten til å løfte et nærbilde ut av en helhet, er det filmens evne til å reprodusere virkeligheten, eller er det simpelthen bevegelse? Der vindane møtes oppleves som et friskt innspill i denne debatten. Brorparten av det vi får se i Martti Heldes debutfilm om Stalins deportasjon av baltere under annen verdenskrig er nemlig strippet for bevegelse. Skuespillerne er sirlig stilt opp i fryste positurer, og foruten enkelte løv og strå

THE MAN FROM U.N.C.L.E. Regi: Guy Ritchie Med: Henry Cavill, Armie Hammer, Hugh Grant, Jared Harris, Alicia Vikander, Elizabeth Debicki, David Beckham Bond i bøtta. Den kalde krigen er på høyden når CIAs Napoleon Solo (Cavill) og KGBs Illya Kuryakin (Hammer) slår seg sammen for å stoppe kreftene som som vil destabilisere atombalansen. De har ett spor: Datteren til en forsvunnet vitenskapsmann (Vikander). Guy Ritchie har for lengst erstattet det filmatiske overskuddet fra Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) og Snatch (2000) med det økonomiske overskuddet fra de underholdende, men forglemmelige Sherlock Holmes-revisjonene. The Man From U.N.C.L.E. inneholder bare glimt av Ritchies kreative magi, og dessverre er den ikke underholdende heller.

U.N.C.L.E. er en stilig nytolkning av TV-serien med samme navn fra 60-tallet. Dessverre er den så stilig, og så forelsket i datidens troper at den slår ben under seg selv. I sin iver etter å hylle den tørrmuntre stilen fra den gang da, har Ritchie detaljstyrt enhver replikk og ethvert blikk, og selv om resultatet av en så stram regi er et helstøpt univers, er bivirkningen at mange scener oppleves innøvde og tømt for naturlig energi. Cavills Bondaktige sjarmør kommer nesten fra det i tre dimensjoner, men Hammer strever for sitt bare liv, og Vikander gis aldri en sjanse. Den virkelige hovedrolleinnehaveren er komponisten. Daniel Pemberton leker seg med konvensjoner fra spionfilm, heistfilm og western, og ofte er musikken så fengende at en nesten glemmer hvor livløst det er, det som skjer på lerretet. Det som ikke er originalmusikk fungerer også godt – først og fremst

Morricone-komposisjonen som akkompagnerer en scene preget av ultranære «Sergio Leone-bilder». Det er først i siste akt at filmen kommer til liv. Karakterene (som ikke er kvinner) trer til dels ut av sine plakater, og det visuelle villdyret våkner i split-screen-montasjer og nærmest berusende sekvenser hvor Ritchie nyttegjør seg av den filmatiske verktøykassa så fandenivoldsk som bare han kan, idet sjokkzoomer, lynraske klipp og løp-og-veiv-kamera settes opp mot silkemyke helikopterbilder og Pembertons hamrende groove. Det finnes øyeblikk i denne filmen som beviser hvilken magiker Guy Ritchie er på sitt beste – deriblant en ustyrtelig morsom scene med et ost– og vin-avbrekk fra en halsbrekkende fluktscene – men en må hakke unna i overkant mye gråstein for å se gullet her. Martin Øsmundset Premiere 4. september

BØLGEN Regi: Roar Uthaug Med: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Jonas Hoff Oftebro, Edith Haagenrud-Sande Holder vann! Fjellområdet Åkerneset i Geiranger er i ferd med å sprekke opp, og truer bygda med en massiv flodbølge dersom det raser ned i fjorden. Geologen Kristian ( Joner) har de siste årene holdt øye med fjellet, og får plutselig en anelse av at noe er på gang. Bølgen er Norges første katastrofefilm, og det er gledelig at man har lykkes på første forsøk. Regissør Roar Uthaug (Fritt Vilt, Flukt), som tidligere har bevist at han har stålkontroll på blankpolert action, våger seg ut på dypt vann og unngår å synke. Bølgen er et tydelig tegn på at norsk filmproduksjon ikke lenger er våt bak ørene. Filmens hovedmotiv, den

fryktinngytende bølgen, er nydelig dataanimert, og man har i det hele tatt klart å realisere den som den massive trusselen den er ment å være. Filmens innledende parti føles overlesset med vellende strykere, men når bølgen settes i bevegelse kommer de til sin rett, sammen med hysteriske blåsere og buldrende bass. Dette alene er argument nok for å se Bølgen på kino. Bortsett fra i norsk sammenheng representerer ikke filmen noe nytt, men den er en særs velsmidd spenningsfilm, hvor velkjente grep benyttes til full effekt. For eksempel har ikke Geiranger-folket et hav av tid på seg – og de skarve ti minuttene fra raset går utgjør filmens mest spennende parti. Derfra slipper ikke Bølgen taket. Idun (Torp) og sønnen (Oftebro) kjemper for overlevelse mens ektemannen Kristian leter febrilsk, og ingen har tid å miste.

Katastrofefilmer lider paradoksalt nok ofte av en mangel på spenning, fordi man blir snytt for følelsen av at noe står på spill. Dødsfallene rammer anonyme bifigurer, uten at man overbevises om at protagonistene står i fare for å lide samme skjebne. Bølgen klarer imidlertid å etablere det som sannsynlig at hovedkarakterene kan miste livet eller noen de er glad i. Selv om CGI-bølgen gjør stort inntrykk, har filmskaperne heldigvis innsett at menneskelig fortvilelse er mer gripende enn en kavalkade av spektakulære katastrofesekvenser. Filmen lider av noe snodig dialog og et par løse tråder, men lytene er stort sett betydningsløse. Uthaug og co. har skapt noe langt mer adrenalindrivende og helstøpt enn man kunne håpe på. Det er ingen grunn til at publikum ikke skal flomme til kinosalene. Atli Bjarnason Premiere 28. august

08/2015

som blafrer i vinden, er det kun kameraet som er i bevegelse, der det duver mellom statister som ikke leer en muskel. Denne unike arbeidsmetoden ligger til grunn for en hypnotiserende vakker film som best beskrives som muligheten til å tre inn i gamle svart-hvitt-fotografier. Filmen er badet i et detaljrikt lydbilde som formidler en førstepersonsopplevelse av deportasjonen, og når vi en sjelden gang hører musikk, er det så smakfullt utvalgt og plassert at en risikerer å glemme åndedrettet. Gjennomgående hører vi fortellerstemmen til Erna, fra de lengtende brevene hun skriver til mannen Heldur om den pinefulle togreisen, den gruoppvekkende arbeidsleiren og datterens sykdomsforløp. Det er som om Heldes påstand er at filmmediets svakhet er dets mange inntrykk og dets

ofte hastige fortellertempo, og at vi kan oppfatte mer, føle mer og lære mer dersom tiden fryses. Det er fristende å trekke en linje til Béla Tarrs syv og en halv timer lange Satantango (1994), som opererte med et hårreisende seigt fortellertempo, med det resultat at nyansene og detaljene ble viktigere, og intellektet fikk mer å jobbe med, ikke mindre. Slik er det også i Der vindane møtes. Det er selvsagt ren selvskading av distributør Fidalgo å sette opp en stillbildefilm i svart-hvitt fra en estisk regidebutant på norske kinolerreter, men det gjør meg rørt at vi er velsignet med enkelte fandenivoldske distributører som ser at for de ytterst få som løser billett til en film som Der vindane møtes, er dette potensielt årets kinooopplevelse. Martin Øsmundset Premiere 25. september

Beste foto b e r l i n fi l mfe st i val

KNUTSEN & LUDVIGSEN OG DEN FÆLE RASPUTIN Regi: Rasmus A.Sivertsen, Rune Spaans Stemmer: John Brungot, Hermann Sabado, Siri Nilsen, Frank Kjosås Du ve ikkje te Bergen. Kan du forestille deg mora di kvitre «frokost på senga» med pesende Voldemort-stemme? Når Knutsen og Ludvigsen åpner munnen for første gang i sin helaftens animasjonsdebut, vil nok mange oppleve en lignende, uhyggelig fremmedgjøring. Men Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin er heldigvis myntet på små mennesker som antakelig ikke har det samme forholdet til sine foreldre som Dolmen og Lorentzens alter egos. Hermann Sabado og John Brungot har fått en utakknemlig oppgave, men vokal-gestalter de folkekjære tunnelbeboerne godt. Den nye filmen har en formulaisk fortellestruktur,

men mye av galskapen fra Knutsen & Ludvigsen-universet er ivaretatt. Vi lokkes inn i en surrealistisk verden der norsk naturlandskap – og Bergen – er gitt et bisart preg, med avstikkere til fantasifulle steder. Mest spennende visuelt sett er «Hvalens fordøyelsespark», der Knutsen og Ludvigsen for en periode fanges i et syrete magelandskap bak giganthvalens stengte tanngard. Både her og i en verdensromsekvens utnyttes også lydbildet aktivt, slik at animasjonen stemningsdraperes i drømmeaktig mystikk. Disse impulsive innfallene er noe av det beste ved filmen. Plottet dreier seg ellers rundt en kidnappet professor som tvinges til å lage et skummelt serum, slik at den maktsyke Rasputin (Kjosås) kan gjøre verden til et skrekkelig dokketeater. Professorens datter er pågangssterke Amanda (Nilsen), som støter på Knutsen og Ludvigsen, etter å ha kommet seg unna (de i over-

kant stygge og anmassende) medhjelperne til Rasputin. Knutsen og Ludvigsen insisterer på å hjelpe Amanda, men fordi de oppfører seg som en nykter variant av Cheech & Chong, vimser de til jakten på professoren gang på gang. Sakte, men sikkert nærmer trioen seg likevel Bergen – ondskapens arnested – der lokalbefolkningen går forhekset rundt i Brann-drakter under Rasputins massive tårn. Veien mot Vestlandets hovedstad er ikke hinderløs, men i en sprudlende kreativ montasjesekvens får vi se deler av fremferden gjennom en rekke urnorske postkortmotiv. Noe av piffen forsvinner i filmens siste akt, idet man har sett seg nødt til å snurpe sammen fortellingen. Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin har likevel blitt en både respektfull og sprø tripp – og høstens store, norske familiefilm. Sveinung Wålengen Premiere 25. september

EN NATT I BERLIN ONE GIRL. ONE CITY. ONE NIGHT. ONE TAKE.

en film av sebastian schipper

RAGNHILD BROCHMANN

EN NATT I BERLIN (Sebastian Schipper, 2015) Hiver deg i baksetet og kjører avgårde. Årets beste hovedrolleprestasjon og en av årets beste filmer.

«Ekstremt vellykket» Natt og Dag

AMY (Asif Kapadia, 2015) Gjenoppdager hypen med kritisk blikk og godt kuratert arkivmateriale.

«Helt unik!» FilmMagasinet

STAMMEN (Miroslav Slaboshpitskyi, 2014) Stammen kommer for å ta deg, og gjør det. Verre blir det ikke, bedre blir det ikke.

«En sann triumf» Ny tid

«Nervepirrende» Aftenposten K

se den på kino nå! 55

08/2015

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

FILM ANMELDELSER

JAUJA Regi: Lisandro Alonso Med: Viggo Mortensen, Ghita Nørby, Viilbjørk Malling Agger, Esteban Bigliardi, Adrián Fondari Viggo Venneløs. En sjelden gang kan jeg bli så betatt av et åpningsbilde at jeg føler en umiddelbar trang til å beinfly ut i gatene for å skyfle forbipasserende inn i kinosalen mens jeg brøler at «Dere kommer til å takke meg senere!». Denne følelsen overmannet meg da Jauja, fjorårets vinner av kritikerprisen i Cannes, åpnet med et pustfrarøvende vakkert bilde av et par sittende på en sten i et øde landskap. Bildet var i 4:3 med avrundede hjørner, fargene var så realistiske at virkeligheten så ut til å være upåvirket av ferden gjennom linse og klipperom, og lydbildet gjorde det mulig å lytte intenst til omgivelsenes

LOUDER THAN BOMBS Regi: Joachim Trier Med: Isabelle Huppert, Gabriel Byrne, Devin Druid, Jesse Eisenberg InnerTrier. Film- og musikkanmeldere har en tendens til å overdrive når de snakker om «høye forventninger», men i tilfellet Joachim Trier og hans tredje film Louder Than Bombs er ikke en slik betegnelse bare slapp retorikk. Trier har blitt den norske filmskaperen alle lener seg på, til tross for bare å ha laget to spillefilmer – Reprise og Oslo 31. august. Det er en glede å konstatere at hans internasjonale debut har blitt en god film, men etter første møte også mye av en lettelse. Å forsøke å skru ned de nevnte forventningene vil gjøre opplevelsen godt, for Louder Than Bombs er noe nytt; dog med velkjente «Triergrep» som bærer bud om en film med modningspotensial. Fortellingen er konstruert gjennom tre blikk som kretser rundt den avdøde krigsfotografen Isabelle (Huppert). Familien som gjenstår, faren

Gene (Byrne) og sønnene Conrad (Druid) og Jonah (Eisenberg), forsøker å kommunisere på tvers av tomrommet. Det er planlagt en utstilling av Isabelles fotografier, den tvinger de tre nærmere hverandre – men den dekonstruerer også bildet av fortiden slik den fremsto før moren døde. Med sin lavmælte utforsking av familieintriger og varsomt skakende kameraføringer, føles Louder Than Bombs på flere måter som en litt ordinær, amerikansk indiefilm. I Triers forrige verker ble temperaturmåleren stukket ned i noe veldig «norsk», som utgjorde en slags kjerne som filmenes universelle appell fikk springe ut fra. Louder Than Bombs er med sin internasjonale rollebesetning og innspillingssteder i USA en langt bredere film, men Trier og manusforfatter Eskil Vogt har beholdt det kloke blikket på menneskers innelåste konflikter. I en sekvens vi får se i to omganger brytes det opprinnelige inntrykket av Conrad ned, der Trier tillegger ham en smartere og mer humoristisk personlighet enn det farens

08/2015

komposisjonene til Timo Salmonen (Aki Kaurismäkis fotograf) og detaljene i det feilfrie spillet til Viggo Mortensen. Sammen med kultgitaristen Buckethead står Mortensen også for musikken, som – når den en sjelden gang opptrer – er en høyst velkommen forstyrrelse. Mot slutten sitter en i frykt for at det hele skal rundes av med et antiklimaks, men manuset til Lisandro Alonso og Fabian Casas tar vågemotet fatt, og runder av med noen hårreisende, nærmest Lynch-aktige vendinger som setter en stopper for enhver enkel konklusjon om tidssammenhenger og skillet mellom fantasi og virkelighet. Filmens siste kvarter vil bli hatet og elsket, for det sørger effektivt for at en tenker videre også utenfor kinosalen. Martin Øsmundset Jauja er månedens film på cinematekene i september

synsvinkel først tilbød oss. Louder Than Bombs har noe kvalitetsfjernsynsserie-aktig over seg, men fortellingen krydres med inspirerte innfall. Det er rikelig med audiovisuelle øyeblikk som frisker opp, samtidig som de oppleves godt integrert i fortellingen. Den ene brorens lesning av den andres utleverende brev er et godt eksempel på Triers evne til å skape emosjonell resonans via sin filmiske fintfølelse. Fortellerstemmens ordflyt visualiseres gjennom en energisk og morsom montasje, bestående av blant annet Youtube-klipp og en blodig scene fra en Dario Argento-film. Forholdet mellom de to brødrene er generelt noe av det som griper mest i den famlende familierelasjonen, underbygget av Eisenberg og Druids troverdige spill. Men hele skuespillerensemblet i Louder Than Bombs imponerer, og blir en betryggende dokumentasjon på at Trier og Vogts steg over til det engelskspråklige har båret frukter. Sveinung Wålengen Premiere 2. oktober

SUNSHINE SUPERMAN Regi: Marah Strauch Med: Jean Boenish, John Long, Carol Price, Bob Boenish, Sally Kroeker, Charlie Ducat Ingen svever evig. For oss som aldri kommer til å kaste oss ut av et fly eller fra kanten av et stup, er Sunshine Superman et brukbart surrogat. Filmen tar for seg basehoppbevegelsen som oppsto på slutten av 70-tallet, og mer spesifikt Carl Boenish, gjerne omtalt som «basehoppingens far». Boenish var ikke kun opptatt av selve hoppet, men også å dokumentere det. Adrenalinet og frihetsfølelsen var de viktigste drivkreftene, men filmmaterialet han produserte er uansett spektakulært, nesten gåsehudfremkallende. Det er dessuten helt avgjørende for hvor medrivende Sunshine Superman er som filmopplevelse. Dette føles i det hele tatt

naturlige liv. Mens jeg tok sanseinntrykkene innover meg, husker jeg at jeg tenkte «til helvete med 3D, det er dette som er tettere på virkeligheten». Under den såkalte «erobringen av ørkenen» omkring 1880, gikk Argentina inn for å renske den sørligste delen av Sør-Amerika for urfolk for å gjøre plass til europeiske bosettere. Under denne erobringen møter vi danske Kaptein Dinesen (Mortensen), som påser det argentinske militærets fremgang. Dinesen bekymres over at løytnant Pittaluga (Fondari) har fattet interesse for hans 15 år gamle datter Ingeborg (Agger), men Ingeborg har forelsket seg i en argentinsk soldat, og en natt er hun borte. Dinesen tar opp jakten alene. Fortellertempoet er tålmodig, for å si det forsiktig, men narrativet engasjerer nok til at en aldri når hvilepuls. Seigheten gir oss tid til å beundre bilde-

TROND GAUSDAL

MONSTERTORSDAG (Arild Østin Ommundsen, 2004) I disse Bølgen-tider er det velkomment med et gjensyn med den andre filmen med en stor, avgjørende bølge – nemlig Norges desidert beste surfefilm. 101 REYKJAVIK (Baltasar Kormákur, 2000) Det var en gang Baltasar Kormákur laget gode filmer. 101 Reykjavik viser bedre enn Everest at det kan være givende å se en mann snø ned på et fjell. TREME (David Simon og Eric Overmyer, 2010–2013) Det er ti år siden orkanen Katrina. Om du trenger en unnskyldning for å bli kjent med denne New Orleans post-Katrina-serien, har du en nå.

MARTIN ØSMUNDSET

som en veldig vital film, hvor halsbrekkende stup og annet arkivmateriale i stor grad får fortelle historien. Såkalte «talking heads» holdes på et forfriskende minimum, og det samme gjelder de litt dølle rekonstruksjonene. Skjønnheten og ekstasen som disse hopperne er på jakt etter definerer filmens uttrykk. Den gir samtidig interessante innblikk, både i en gruppe entusiaster som trosser loven og fornuften for å føle seg levende, og i en tid hvor slik ekstremsport fremstår nærmest utenkelig: Et gjennomgangstema i tv-intervjuene med Boenish og kona Jean er at de må da være gale. Det som derimot mangler, er Boenishs stemme. Han kunne like gjerne ha vært hovedpersonen i en Werner Herzog-dokumentar; en merkverdig ildsjel som leter etter mening i noe som strider mot den menneskelige natur.

At Boenish er død overrasker nok ingen – man lukter fort lunta når han er fraværende som intervjuobjekt, og det er i hovedsak Jean som forteller historien om de to. Det er imidlertid skuffende at filmen unngår å utforske hva som drev ham til sitt siste hopp, fra et punkt som i forkant hadde blitt avskrevet som det rene selvmord. Herzog ville definitivt hatt noen saftige filosofiske betraktninger å dele. Det er selvfølgelig urettferdig å forlange at Sunshine Superman er noe annet enn den prøver å være, men den særdeles prosaiske formen fører til at den, paradoksalt nok, er mest blodfattig når den er på sitt mest dramatiske. Fascinerende er den absolutt, men den hadde hatt mer sprengkraft om den gjorde en større innsats for å komme under huden på sitt subjekt. Atli Bjarnason Premiere 2. oktober

THE INCREDIBLE SHRINKING MAN (Jack Arnold, 1957) Glem Ant-Man og SFX. 50-tallets beste film går fra megetsigende kjønnsrolledrama til eksistensiell survival movie med enkle grep som enormt møblement. GULDKYSTEN (Daniel Dencik, 2015) Et ok historisk drama med malickske pretensjoner blir et helvetes oppsiktsvekkende stilkrasj når Lynchkomponisten blæster sci-fi-synth-komposisjoner. DEREK (Ricky Gervais, 2012–2014) Jeg ville hate Derek, for hjertet angripes etter alle kunstens regler, men da tårene trilla av et intervju med sexfikserte alkis-Kev, var slaget tapt.

FILM KORT KRITIKK

EN NATT I BERLIN Regi: Sebastian Schipper Før soloppgangster. Sebastian Schippers En natt i Berlin er skutt i én tagning á 134 minutter spredd utover 22 lokasjoner. Den er ikke en film om et bankrobberi, sier Schipper, den er et bankrobberi. Mer enn det handler det om selve turen. Utallige filmer viser et bankattentat, få gir deg anledning til å kjenne opplevelsen på kroppen: absurditeten, realiteten og adrenalinet. Ragnhild Brochmann Premiere 4. september

MIN LILLE SØSTER Regi: Sanna Lenken Kunstis i magen. Spiseforstyrrelser kan arte seg på forskjellig vis, men når man som familie skal hjelpe et menneske ut av sykdommen er det innbitt og usentimentalt. Å estetisere en fortelling om temaet ville derfor bli helt feil; Min lille søster er monoton, men nyansert, og det er søskenkjærligheten mellom den rammede kunstløperen og hennes yngre søster som utgjør kjernen. Sveinung Wålengen Premiere 25. september

SORTE SJELER Regi: Francesco Munzi Blodsbrødre. En bondesønn rokker ved årelange allianser i et forsøk på å etterape onklene i ndranghetaen. I en annen liga enn Scorseses polerte mafiautspill finner vi Sorte sjeler, som er nærmere Gomorra i tone. Et tålmodig manus slutter aldri å skru spenningen til i denne mørke og velspilte utforskingen av hvordan uskyldige mennesker preges av mafiaens interne stridigheter. Martin Øsmundset Premiere 25. september

E 11. SEPTEMBER! LIFE IN A FISHBOWL Regi: Baldvin Zophoníasson Krise for øya. Den panegyriske mottakelsen i hjemlandet må tas med en moderat klype salt, men ser man bort fra at visse elementer tidvis føles i overkant konstruerte, er dette et elegant og ofte gripende ensembledrama. Historien om foreldre som vanskjøtter sine barn (bevisst eller ei) kan oversettes til en krass kritikk av kreftene som sendte øysamfunnet ut i finanskrise. Atli Bjarnason Premiere 30. oktober

JEG ER INGRID Regi: Stig Björkman Deilig selvopptatt. Private opptak og dagbok-voiceover, samt fraværet av eksperter, gjør Jeg er Ingrid til det ettermælet en stor, jordnær stjerne ville ha likt å se selv: stort, men nært; hyllende, men upretensiøst; drama uten melodrama. Utemmelig glede og ustoppelig opplevelsestrang – sjelden har du sett så deilige bilder av et så levende menneske. Ragnhild Brochmann Premiere 28. august

THE VISIT Regi: M. Night Shyamalan Den skjematiske sansen. Bygg opp til et grøss. Utløs grøss. Repeter. The Visit utspiller seg med programmatisk forutsigbarhet. De unge hovedrollene imponerer og kameraføringen lånt fra The Blair Witch Project er klaustrofobisk nok, men for mye dødtid mellom hvert støkk trekker ned. Dette er Shyamalan på autopilot – han er dreven nok til at det fungerer, men interessant blir det aldri. Trond Gausdal Premiere 25. september

EVEREST Regi: Baltasar Kormákur Funker ikke fjell. En gjeng Harvestabonnenter går en tur på fjellet. Det blir dårlig vær. Når samspillet mellom filmspråk og handling ikke er gjennomtenkt, karakterutviklingen er fraværende og manuset for det meste består av floskler og klisjeer, blir innlevelse og spenning vanskelig. Det er uheldig for en ren sjangerfilm som Everest, som ikke har andre strenger å spille på. Trond Gausdal Premiere 18. september

ME AND EARL AND THE DYING GIRL Regi: Alfonso Gomez-Rejon Manus som visste for meget. Replikker antyder handlingsforløp vi ikke får se. Personlighet etableres ved å ha en hobby eller sykdom. Manusforfatter Jesse Andrews har kanskje hatt for mye av sin originalroman i tankene under adapsjonen – historien er underfortalt, karakterene underkommunisert. Noen kvaliteter til tross, Me and Earl er nok en fort glemt sentimental skildring av ungdomstid. Trond Gausdal Premiere 25. september

KVINNEN I GULL Regi: Simon Curtis Kunstflause. Den sanne historien om Maria Altmanns kamp for å gjenvinne maleriene nazistene stjal er banket sammen til et banalt, langtekkelig og imponerende forutsigbart drama hvor eneste utvei fra det kjemiløse samspillet mellom Helen Mirren og Ryan Reynolds er de uinspirerte tilbakeblikkene til annen verdenskrig. Curtis’ My Week With Marilyn må ha vært et lykketreff. Martin Øsmundset Premiere 28. august

08/2015

FILM INTERVJU

STILLE I STORMEN Regissør Martti Helde (28) liker ville ideer. Derfor er skuespillerne som forstenet i Der vindane møtes, den første filmen om utryddelsen av baltere under andre verdenskrig. TEKST SVEINUNG WÅLENGEN FOR TIDEN kan man gå på kino og se Innsiden ut, som handler om minnenes forgjengelighet og karakterendring i hodet til en 11 år gammel jente. Der vindane møtes er på sett og vis ekvivalenten til Pixar-filmen. Estiske Martti Heldes regidebut dreier seg også om minner, og hvordan man velger å bearbeide de som er så vonde at de har blitt fortrengt. Filmen tar for seg utryddelsen av estlendere under og etter annen verdenskrig. Den etniske rensingen var initiert av Sovjetunionen under Stalin, som deporterte titusener av baltere til arbeidsleire i Sibir. Fortsatt finnes det de som nekter for at hendelsene fant sted, skal vi tro regissør Martti Helde, som snakker med oss fra sin hjemby Tallinn: – Under en filmvisning i Warszawa skrek en svært «russian minded» publikummer at jeg løy. Da han begynte å bli voldelig, ble han eskortert ut. I Istanbul var det en annen som lurte på hvorfor jeg portretterte Stalin på en så negativ måte. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til det, så jeg svarte at det var mitt kunstneriske valg, sier Helde og ler. I dag bor det over 300 000 russere i Estland, både mennesker som levde under deportasjonen og andre- og tredjegenerasjons etterkommere. Hva de tenker om fortiden, kommer ifølge Helde an på hva slags undervisning de får hjemme. – Russere i min generasjon begynner å skjønne at ikke alt de har fått høre er sant, de begynner å tro mer på historiebøkene. Men det finnes fortsatt russiske nasjonalister som benekter at utryddelsen skjedde, og Russland har fortsatt ikke kommet med noen offentlig beklagelse.

MARTTI HELDE Født i 1987 i Tallinn, Estland. Der vindane møtes (orig.: Risttuules) er hans første spillefilm. Filmen har allerede vunnet en rekke priser på festivaler verden over.

Russere i min generasjon begynner å skjønne at ikke alt de har fått høre er sant.

DER VINDANE MØTES er den første langfilmen til Martti Helde, og den første spillefilmen som har tatt for seg deportasjonen. Man kunne derfor forvente en tryggere tilnærming til materialet enn den Helde har valgt. Der vindane møtes består i hovedsak av scener som er spilt inn som om de var fotografier, der kameraet svever blant urørlige personer i fangenskap. Det blafrer i gardiner, løvblad og klær, men menneskene selv er forstenet – som fryste figurer i kameraets hukommelse. Hvorfor valgte du stillbilde-estetikken? – Jeg leste gjennom gamle brev fra et arkiv, og det første handlet om tid; en deportert kvinne skrev at det føltes som om tiden hadde stoppet i Sibir. Da fikk jeg ideen, jeg ville få publikum til å føle det samme som henne. Jeg likte måten hun beskrev tiden på, og hvordan den forandrer seg. Det kunne bli interessant hvis ingen av skuespillerne rørte på seg – jeg liker sprø ideer, og denne var vill nok. Fortellerstemmen og de urørlige menneskene bidro til å gjøre meg engasjert i historien, men samtidig er blikket på fangene veldig distansert? – Vi var klar over distansen, men prøvde å gjøre filmen mer personlig ved å utfylle de

08/2015

Foto: Kristjan Madalvee

stillestående menneskene gjennom lyddesign, lys og kostymer. Filmens premiss var såpass eksperimentelt at jeg ikke ville «vanne det ut», forklarer Helde. På det meste var det 150 skuespillere på settet til Helde; mennesker plukket fra gata, som ikke hadde skuespillerbakgrunn. Å få alle til å stå stille var utfordrende, særlig de små barna, som ifølge Helde ofte spiller sovende i filmen fordi de da enklere holdt seg i ro. OPPRINNELIG SKULLE Der vindane møtes bli en kort dokumentar, men etter å ha spilt inn den første scenen, hadde Helde og filmteamet brukt opp hele budsjettet. Dessuten

innså de at dokumentarformen ikke var ideell; intervjuene med ofrene var ikke sterke nok til å bære filmen. Det finnes dessuten ingen fotografier fra deporteringen siden den var en hemmelig operasjon, så Helde forsøkte å gjenskape atmosfæren gjennom historiematerialet som var tilgjengelig. Filmen er svært poetisk og stilisert. Det er en fare for å romantisere andre folks lidelser når man tilnærmer seg historien på denne måten? – Enkelte har faktisk konfrontert meg med det etter å ha sett filmen. Men jeg ville lage den som et monument. Under Sovjet-tiden var deportasjonen tabu. Ingen

snakket om den, og når Estland først ble uavhengig, hadde ikke myndighetene penger til å lage film. Det føltes som om tiden var inne nå. Jeg tror alle regissører er litt redde når de går i gang med en film, og en grad av ærefrykt er bare sunt. NÅ ER REGISSØREN i startfasen på et nytt prosjekt, som later til å få en litt enklere innspillingsprosess. – Jeg kan ikke si så mye ennå, men filmen utspiller seg i nåtid … og alle beveger seg! Der vindane møtes har kinopremiere 11. september.

NORGESPREMIERE FREDAG 18. SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE FREDAG 25. SEPTEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE FREDAG 2. OKTOBER SF Kino Stavanger / Sandnes

TV KOMMENTAR

Selv om det er deprimerende, kan det hende at Mister Holmes og Kvinnen i gull representerer filmens fremtid.

Fra Simon Curtis’ Kvinnen i gull (foto: Norsk Filmdistribusjon)

DEN NYE FILMEN ER TV TV-dramatikkens formspråk inntar kinolerretet med Mister Holmes og Kvinnen i gull.

fordype seg i tvetydige (lyd)bilder, og reduserer publikumsgjerningen til å ta i mot en pedagogisk utporsjonert pakke med entydig informasjon – altså: TV på kino.

TEKST AKSEL KIELLAND

BÅDE MISTER HOLMES og Kvinnen i gull er dårlige filmer, og selv om de er dårlige på nøyaktig samme måte, er de dårlige med ulikt resultat. Kvinnen i gull er et enkelt og konvensjonelt drama basert på virkelige hendelser, og det banale og overtydelige formspråket gjør historien om Maria Altmann og hennes kamp for å få Gustav Klimt-maleriene nazistene stjal returnert fra den østerrikske staten desto mer forutsigbar. Mister Holmes – som er bygget opp rundt Ian McKellens beundringsverdige tolkning av den 93 år gamle Sherlock Holmes – er på sin side en uforutsigbar og tidvis utydelig fortelling. Men der en annen regissør kunne brukt tvetydigheten til å skape minneverdige bilder og scener, gjør Condons uinspirerte regi sekvensene kjedelige og intetsigende. I begge tilfeller ser man hvordan et formspråk utviklet for TVmediets tekniske og sosiale forutsetninger ikke bare fremstår malplassert i en kinosal, men også synliggjør de grunnleggende forskjellene på film og TV-dramatikk.

«TV ER DEN NYE FILMEN» er – heldigvis – en setning man ikke lenger hører særlig ofte. Breaking Bad og Mad Men er ferdige, og ettersom ingen serier har lykkes i å oppnå genistempelet som hevet disse seriene over den gemene hop av kvalitetsserier, begynner det omsider å gå opp for vestlige kulturkonsumenter at 00-tallets hodeløse begeistring for TV-dramatikk i stor grad ble drevet av publikums berusede følelse av å møte dette mest utskjelte av medier med et blikk som minnet om det man nærmet seg film og litteratur med. De som mest hardnakket hevdet TVdramatikkens suverenitet var mennesker som aldri hadde vært spesielt opptatt av film til å begynne med, og som – inntil fjernsynet ble opptatt blant akseptable fritidssysler – kunne lire av seg replikker som «jeg har ikke TV» med en rettskaffenhet som vitnet om at de forventet å bli tildelt en av kongens mindre betydningsfulle fortjenestemedaljer for sin standhaftighet.

I DAG ER DET internasjonale TV-landskapet preget av en befriende mangel på konsensus. Enkelte er av den oppfatning at serier som The Americans og Orphan Black er TV-dramatikk på høyt nivå, men det er 60

08/2015

ikke noe problem å unngå å snakke om disse seriene om man ikke er interessert. Faktisk er det i dag ytterst få TV-serier man føler seg sosialt ekskludert om man ikke følger med på, og den ene serien man virkelig ikke kan unnslippe – Game of Thrones – er en serie de fleste innerst inne skammer seg over å se på, og som de færreste vil hevde at er spesielt bra eller viktig. Snarere har man nådd en ny fase i TV-dramatikkens krig mot filmen. Der hvor første fase ble utkjempet via ord og omtale, begynner nå TV-dramatikkens formspråk å invadere kinolerretet. Forrige måned hadde Simon Curtis’ Kvinnen i gull norsk kinopremiere, og tidligere i sommer ble Bill Condons Mister Holmes vist på kino i Storbritannia. Det er en rekke likheter mellom disse, men de viktigste er at de er britiske produksjoner med meritterte britiske skuespillere i hovedrollene, og et formspråk som er til forveksling likt det man finner i krimseriene britene produserer med en tvangsmessig iver. Dette innebærer først og fremst billedkomposisjoner som er laget for å oppfylle to krav – kostnadseffektivitet og effektiv formidling av informasjon – samt et lydbilde som sørger for at man aldri er i tvil om hva man skal føle. Det er et formspråk som eliminerer behovet for å

EN STADIG STØRRE DEL av verdens samlede filmproduksjon oppleves på små skjermer. Og selv om kinoene fortsetter å trosse spådommene om en nært forestående død, er det hovedsakelig dataanimerte blockbustere og skrekkfilmer laget

på mikrobudsjett som holder hjulene i gang. I Nord-Amerika har man de siste årene sett en utvikling hvor det lages stadig færre av de plottdrevne filmdramaene som utgjør kjernen av den amerikanske filmarven, ettersom disse fortellingene emigrerer til TV-bransjen, hvor budsjettene er større og mer forutsigbare, og spilletiden gir større rom til å utforske komplekse karakterer og fortellinger. Det interessante med Mister Holmes og Kvinnen i gull er at de er laget med et TV-formspråk, men med spillefilmlengde og vist på kino. Det er all grunn til å tro at denne trenden vil fortsette: Netflix har skrevet under avtaler om å produsere fire filmer av både Adam Sandler og Mark og Jay Duplass, og etter hvert som streamingtjenestenes makt øker, vil det formodentlig bli flere slike avtaler. Duplass-brødrenes filmer skal etter planen vises på kino før de kan streames, mens Sandlers filmer kun vil bli tilgjengelig på Netflix. Spørsmålet er hvordan det at disse filmene finansieres av en aktør hvis innhold primært oppleves via små skjermer vil påvirke filmspråket. For hvis filmene uansett skal sees på laptoper og flatskjermer er det ikke egentlig hensiktsmessig at de forholder seg til estetiske konvensjoner utviklet for kinoen. Og selv om det er en deprimerende tanke, kan det godt hende at Mister Holmes og Kvinnen i gull – i tillegg til å være traurige og estetisk uinteressante produksjoner – også representerer filmens fremtid.

KOMMENTAR SPILL

Everybody’s Gone to the Rapture

SKREKKELEG KOS

Ikkje-valdeleg virtuell vandring står på agendaen. TEKST RASMUS HUNGNES I EVERYBODY’S GONE TO THE RAPTURE (PS4) vandrar du rundt i ei britisk spøkelsesbygd. Du følgjer etter eit flagrande, ljosande fenomen som er ivrig som ein hundevalp etter å vise deg kva for energetiske spor han har snusa opp frå den lokale postapokalyptiske eteren. Dette Nærkontakt av Tredje Grad-aktige narrativet kjem frå utviklaren som kallar seg The Chinese Room, som tidlegare har gitt verda fottursimulatoren Dear Esther (2008-2012) og steampunk-slakteriet Amnesia: A Machine for Pigs (2013). (Frictional Games, utgjevaren av sistnemnde og utviklaren av det første Amnesia: The Dark Descent, samt den like skumle eventyrserien Penumbra, kjem i september ut med nok eit skrekkeleg spel kalla SOMA (PC, PS4).) I løpet av vandringa gjennom pastorale landskap, folketomme gater og vakante lokale bedriftlokale blir fragment frå fortida spelt av i form av holografiske projeksjonar frå det hinsidige – ikkje ulikt det biletskjønne The Vanishing of Ethan Carter (PC i fjor, stadig vakrare på PS4 no), der du leikar okkult detektiv, òg her på fottur gjennom ei forvitneleg framstilt folketom småbygd, på jakt etter brottstykke frå fornalderen. Det er i begge tilfelle tale, for å sitere starten av sistnemnde, om ei oppleving «which doesn’t hold your hand». Unngå å spele dette på kveldstid, åleine i eit tomt hus: det er nemleg, sjølv om din karakter korkje er i livsfare eller utøver vald, som å sale sin eigen rygg slik at mara kan ri deg hardt natta lang. Likevel, gameplaymessig er det som ein draum. I følgje Jungiansk psykologi er draumetilstanden del av individuasjonsprosessen. Sjølvet utgjer i følgje Jung den fullstendige psyka, og vi lærer i Mennesket og dets symboler (1964) at sjølvet berre kan forståast ut frå lang tids observasjon av ein person sine draumar – dine draumar! Til dømes.

I DREAM TAR VI del i karakteren Howard Phillips sin individuasjonsprosess. Du, altså Howard, har arva onkel sitt hus, og på kveldstid legg du deg til å sove og ut på vandring gjennom surrealistiske men-

tale landskap. Om desse ikkje framstår like sprø som gode, gamle LSD: Dream Emulator (1998), freistar spelet iallfall i større grad å utforske sambandet mellom ytre omstende og sjelen sine irrgangar. Det heile har blitt kokt i hop av det vesle spelutviklingskompaniet HyperSloth. Jepp, namnet symboliserer ekstrem avslapning, og spelet er i grunn ganske bedageleg. Skrekkeleg skummelt innimellom òg, men òg her på ikkje-valdeleg vis. I mange av desse dagsaktuelle utforskings-spela ligg ikkje endelyktet på lur rundt kvar einaste pikselhjørne, og dei baserer ikkje underhaldingsverdien på gjennomføring av brutale digitalmord. Vi likar trenden. Faktisk lyt ein ikkje drepe noko som helst i korkje Rapture, Vanishing, Life is Strange (fjerde episode er ute no), Submerged (PC, PS4, Xbox One) (der du køyrer båt gjennom post-syndeflodsk landskap på leit etter mat og bandasjar) eller Dream, noko som varmar hjartet til ein skribent som har blitt såpass mjuk om hjarterota at sjølv valden i Battletoads og Banjo-Kazooie (ute på nytt på Xbox One i den 30 spel sterke samlinga Rare Replay) blir tung å takle.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

DERSOM DU IKKJE har Xbox One, eller dersom du har Xbox One, kan du få dine retro-plattformuavhengige eventyr i form av Legend Of Kay: Anniversary Edition (PC, Xbox One, PS4). Som å koze med ein digital kattunge med samuraisverd. Kay, hovudperson i Legend of Kay, er nemleg ein kattunge med samuraisverd. Nostalgikoz. TRE-FIRE I SEPTEMBER

1 1

Super Mario Maker

Metal Gear(s Of War: Ultimate Edition (XBOX ONE)) Solid V: The Phantom Pain

(WII U)

No kan du bli Super Mario-makar i Super Mario Maker.

(XBOX ONE, PS4, PC)

Orsak søkt typografisk ordspel. Gears of War er tilbake i oppussa utgåve, først til Xbox One, deretter PC. Metal Gear er tilbake i lang oppfølgjar til forgjengaren Ground Zeroes.

3 1

Mad Max (XBOX ONE, PS4, PC)

Ein av dei beste valdsfilmane av året får matchande fjong spelkompanjong.

Det er som å sale sin eigen rygg slik at mara kan ri deg hardt natta lang. 08/2015

SMIL&GIFT MOTER

MARTIN BEYER-OLSEN Årets mannlige komiker Martin Beyer-Olsen regner seg som Norges fjerde beste komiker, men kommer bare på to morsomme kvinner. FOTO CHRISTIAN BELGAUX

6 1 6 6

Gratulerer med Komiprisen for Årets mannlige TV-komiker! – Tusen takk! Føles det litt som å vinne paralympics? – Nei. Hvem andre var nominert? – Thomas Giertsen himself og Trond Fausa Aurvåg.

Du fikk prisen for serien Norske fordommer, som var bra. Men det var jo andre forsøk. I 2014 lagde du og Lars Berrum Berrum & Beyer – verdens beste talkshow.

1 6

Ikke akkurat!

Dere fikk terningkast 1 i Dagbladet. Anmeldelsen var riktignok helt hinsides – men hva skjedde? – Ja, hva skjedde, det er jo spørsmålet. Vi likte det jo veldig godt. Vi stilte oss uforstående til kritikken. Eller, vi forstod den delen av kritikken som gikk på at dette skjønner vi ikke noe av. Vi så en Youtube-video som heter «Berrum og Beyer likner på Eric Andre Show». Hvorfor stjal dere så mye fra The Eric Andre Show? – Det var en feilslått hommage som gikk til helvete.

Så det var en hommage? – Ja, men jeg har full forståelse for at det ikke ble tolka sånn. Så det var en dyr lekse, som vi aldri gjentar. Det var kjipt.

Dere fikk ikke akkurat hjelp fra Håkon Moslet, leder i NRK Ung, som sa til Dagbladet: «Youtube-videoen viser at Berrum & Beyer ikke er 100 prosent originale, men likevel mer originale enn noe annet humorshow på norsk tv».

Han burde kanskje brukt ordet hommage? – Ja, men Håkon Moslet … Er Håkon

Moslet. Var ikke Norge klart for Berrum & Beyer? – Jo, men bare innenfor ring 3, kanskje. Og innenfor visse gratismagasinredaksjoner. Men det skal nevnes at vi fikk muligheten til å gå så langt ut vi kunne, og tenkte at den sjansen får vi aldri igjen, så vi tok den. Og så gikk det som det gikk.

Du har ikke noe imot å være komiker bare for Oslo og de som leser NATT&DAG? – Nei, det kan jeg godt gjøre resten av livet.

1 62

08/2015

6 6 1 1 1 6

Det er ikke viktig å nå ut til alle? – Nei, det har det aldri vært.

Du er også med i Underholdningsavdelingen på NRK, offentlig sektors svar på Torsdag kveld fra Nydalen. Har du noen gang sett én hel episode av Underholdningsavdelingen? – Svaret er ja. Hvor mange? – Kanskje tre.

Herlig konsept, da? Flott sendetid! Flinke folk!

Hvem er Norges fem morsomste mennesker? – Lars Berrum, Amir Amadeus … og så er det resten. Eller må jeg si tre til? Ja. – Ok, la oss si Henrik Fladseth da. Og en som heter Jan Tore Kristoffersen fra Bergen. Og Dag Sørås.

1 1 6 6 6 6 1 1 1 1 6

Hehe!

Hvor på lista kommer du? – Jeg er nok nummer fire. Men dette var ikke rangert da, rekkefølgen var tilfeldig. Kan du nevne en morsom, norsk kvinne? – Sigrid Bonde Tusvik. En til? – Else Kåss Furuseth.

En til? –…

Nå har det gått 20 sekunder. Har du en til? – Nei, det holder. Hvem er de tre verste i humor-Norge, da? – Da må jeg oute folk da. Ja, her er det bare å være ærlig. – Jeg vet ikke. Har dere noen forslag?

Spør Atle Antonsen! – Jo. Men er det ikke litt for lett å si Ørjan Burøe? Si Jon Almås! Eller Knut Nærum! – De jeg kommer på som jeg synes er absolutt minst morsomme er jo de som

er en generasjon eller to over og som fortsatt får lov til å holde på. Jon Schau. Det er ikke så rått det. Eller Geir Schau. Han er programleder på Radio Norge eller noe sånt. Kan jo si alle som heter Schau da, unntatt Kristopher.

1 6 1 6 1

Ingen kvinner her heller, huffameg!

Hva provoserer deg mest i humorNorge? – Hvor lett det er.

Når var første gang du stod standup? – Det var i 2010, på Prøverøret på Dattera til Hagen i Oslo.

Ja, hvorfor fikk du ikke være med på Torsdag kveld fra Nydalen i første omgang? – Fordi dette trynet her ikke gjør seg på TV. Jeg var ikke flink nok for Thomas Giertsen som var og plukka ut. Så det var digg å slå ham i Komiprisen nå.

Du har vært et kjent fjes veldig lenge, uten egentlig å være så veldig kjent. Hender det at folk kommer opp til deg og tror du er Torbjørn Røe Isaksen?

Eller Jon Niklas Rønning!

Bye og Rønning, kanskje? – Ja, eller ikke Bye og Rønning, men det er irriterende når folk tror jeg er Bjørn Asgeirsson. De kommer opp til meg og sier «Hva er det?». Og noen tror jeg er Tore Sagen. En blanding av Tore Sagen og Ronny Brede Aase. En sånn halvtjukk, skjeggete, halvblind moromann. Hvem av dem er det mest provoserende å bli tatt for å være? – Selvfølgelig Bjørn Asgeirsson. Han er virkelig en av de verste. Han lever jo liksom av å være morsom.

1 6

Det kan jo også være fordi han er morsommere enn deg? – Det er nok mye på grunn av det, ja. Han er definitivt mye morsommere enn meg.

Ikke hvis du er kvinne, si!

Hvorfor fortsatte du? – Jeg trengte et forum etter Blymandag, og var den eneste derfra som ikke hadde noe å gjøre.

1 6

Eneste i Norge som bare smiler av å bli redusert til en catchphrase. – Men ja, jeg blir aldri gjenkjent som meg selv. Jeg har jo det mest anonyme utseendet, som ville passet til en spion eller massemorder eller karakterskuespiller. Men selvfølgelig funker det jo ikke i kjendisverden, fordi det er ingen som kjenner meg igjen. Når jeg og Lars går sammen er det han som får all kredden.

Han er morsom!

1 6

Nå koketterer du.

Hverken Atle Antonsen, Bård TufteJohansen eller Harald Eia var en del av topp 5-lista di. Du kjører undergrunns-

miljøet? – Ja, det er mye mer interessant. Er det for å framstå som en humorconnoisseur eller er det din oppriktige mening? – Nei, det er min oppriktige mening, men jeg er jo også en humor-connoisseur.

Ja, vi har hørt fra vår venn Lars Berrum at du er en humornerd. – Ja, fordi han sa ikke connoisseur, det er jeg overbevist om.

Nei, det ordet kan han ikke. Men imponer oss, hva liker du best fra utlandet akkurat nå? – Akkurat nå: Paul Foot, Daniel Kitson, Stewart Lee og Sam Simmons, da kommer du langt.

Hvor stor er nivåforskjellen på norsk og utenlandsk humor? Er det noe i Norge som er på høyde med det beste fra utlandet? – Det må være Lars Berrum, da.

Hva tenker du om Morten Ramm, hva er det han vil med dette Humornieudritet? – Han har vel en eller annen sjuk drøm om å avle fram folk fra under undergrunnen. Fra det laveste av det laveste, og dra dem opp og inn i et pengeimperium som ligger 20 år fram i tid. Og Morten er jo en ganske innovativ fyr, så om 20 år kan det godt være vi ser noen av de drittungene gjøre noe stort.

Det hatet for Bjørn Asgeirsson, det er reelt? – I aller høyeste grad.

[Berrum & Beyer] var en feilslått hommage som gikk til helvete.

Det er irriterende når folk tror jeg er Bjørn Asgeirsson. De kommer opp til meg og sier ‘Hva er det?’

Martin Beyer-Olsen (f. 1980) Stand up- og TV-komiker, kjent fra seriene Berrum & Beyer, Norske fordommer og Underholdningsavdelingen. Driver også den årlige stand up-festivalen Crap Åppå Park. Ble kåret til Årets mannlige TV-komiker under Komiprisen 2015.

08/2015

DE BESTE BILLETTENE SELGES NÅ. // KAMFEST.NO

* REKLAMEBYRÅ Foto: Arild Juul

TRONDHEIM KAMMERMUSIKKFESTIVAL 20.–27. SEPT. 2015 MAJA S. K. RATKJE // THE NASH ENSEMBLE // IGUDESMAN & JOO

ENGEGÅRDKVARTETTEN // CHRISTIAN POLTÉRA // ANTHONY MARWOOD // TRONDHEIM VOICES POING // MARIANNE BEATE KIELLAND // DET NORSKE JENTEKOR // COME SHINE // FRODE HALTLI ALEXANDAR MADZAR // SCHOLA SANCTAE SUNNIVAE // LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS TRONDHEIM JAZZORKESTER // TRONDHEIMSOLISTENE // FARGESPILL TRONDHEIM TRONDHEIM SINFONIETTA // TRONDHEIM SYMFONIORKESTER ISA KATHARINA GERICKE // KOMMENTARFELTET // M.FL 8TH TRONDHEIM INTERNATIONAL CHAMBER MUSIC COMPETITION

KAMFEST.NO