NATT&DAG, mars/april 2019

MARS/APRIL 2019 // TEKNOLOGI

TRINE SKEI GRANDE 6 & 1 MØTER

PREMATUR

LARSIVELI

DUTTY DIOR

VESTENS TAPTE

GORE!

JAN GRUE

INTERNETTHEGEMONI

I RAMPELYSET

04 06 08 10 14 18 22 26 28 32 34 38 42 44 46

Tidens ånd Overhørt og Best akkurat nå Quiz!

Den udugelige roboten Pepper besøker kultur- og likestillingsministeren Grande Drapsvideoer har blitt politisk propaganda, og vi har blitt naive skuelystne Guide: Hvordan være ufordragelig nordmann i utlandet uten å fly Larsivelis gale verden Ikke-vestlige tar endelig over internett Kan man fremdeles være et menneske når alt man gjør blir overvåket?

Spill Dutty Dior er Norges ferskeste rap-stjerne Varg, Sveriges mest produktive elektronika-artist, synes hunder bør styre verden Debatt: Undergrunnen er død Filmanmeldelse: «Lords of Chaos» Smil&Gift møter Jan Grue

FOTO MARTHE THU

Sjefredaktør Ida Wammer wammer@nd.no

Foto Marthe Thu Ida Messel Kristine Wathne

Redaksjonssjef Marco Reinertsen reinertsen@nd.no

Illustrasjon Ruth Emilie Rustad Martinsen

Musikkredaktør Ludvig Furu furu@nd.no

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no

Journalister Yngve Sikko sikko@nd.no

Key Account Manager Kjetil Lorentzen lorentzen@nd.no

Litteraturansvarlig Torgeir Holljen Thon thon@nd.no

NATT&DAG Event event@nd.no

Art Director Ida Gøytil goytil@nd.no Skribenter Ragnhild Bøhler Andreas Dahl Ludvig Furu Gift Rasmus Hungnes Ida Messel Marco Reinertsen Yngve Sikko Smil Torgeir Holljen Thon Ida Wammer

Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Tøyenparken, Oslo 6.–10. august

The Cure Robyn

Få ukespass igjen!

(UK)

Earl Sweatshirt (SE)

(US)

Hellbillies

Karpe

Mitski

Tame Impala

(AU)

Sigrid

(US)

Blood Orange

(US)

Motorpsycho med venner Razika

Erykah Badu

(AU)

Unge Ferrari Christine and the Queens (FR)

Ricochets Rex Orange County Stereolab Tirzah

(UK)

(UK)

(UK)

Bil lett er på Ticketmast er.n

o

Fay Wildhagen Jonathan Wilson

(US)

Julien Baker (US) · Big Thief (US) · Black Midi (UK) · Kadhja Bonet (US) · Cult of Luna (SE) Ezra Collective (UK) · Farao · Fontaines D.C. (IE) · girl in red · Thea Hjelmeland Hollywood · IDLES (UK) · Lil Halima · Marja Mortensson · The Ocean (DE) Pen Gutt · Pom Poko · Pond (AU) · Protoje & The Indiggnation (JM) · Shikoswe Erlend Ropstad · Saoirse (IE) DJ-sett · slowthai (UK) · SpurvSushi × Kobe · Turnstile (US) Yves Tumor (US) + flere! Se Øyafestivalen.no for alle artister og dagsprogram.

4

SMÅSTOFF

TIDENS ÅND SNAKKE OM DET AMERIKANSKE VALGET Trump er dårlig, AOC og Bernie er bra, og Bebeto O’Rourke må roe ned de hendene sine. Der er vi alle enige. Men hverken tre øl på Parkteateret eller jevnlig lytting til The Dailypodcasten til New York Times gjør deg til ekspert på amerikansk politikk, også kjent som politikkens svar på Premier League. Så hva om du bare lar den ballen ligge og heller konsentrerer deg om kommune- og fylkestingsvalget, som i motsetning til neste amerikanske presidentvalg faktisk finner sted i år, og omhandler deg DIREKTE!? (Forresten, se opp for NATT&DAGs dekning av kommune- og fylkestingsvalget i høst :-)

BARER MED KRIGSTEMA Selv om vi sitter på baren med byens mest rendyrkede sykkel-konsept mens vi skriver dette, så kan vi langt på vei bekrefte at sykkelbarer er passé.

Nå skal barene helst ha et tema som relaterer seg til krig. Bare se til Perestrojka, Glasnost, Mysterud, det nye kulturhuset (som på mange måter er sin egen lille krig) og nå, det siste tilskuddet i rekken: Revolt i Thereses gate, der temaet er: MAX MANUS. Hele konseptet er imidlertid i ferd med å ryke og ilusjonen briste, for den ærlige halvliteren kan du se langt etter. Her serveres øl i den pysete 0,4-varianten. Max Manus hadde skammet seg.

Vi vil oss en halv.

ALPELUE

Munch-museet, tegnet av et spansk arkitektkontor, begynner å ta form, og det er like transparent som byggeplanene har vært; i stedet for å bruke noen gjennomskinnelige glassplater som plantegningen tilsa, har bygget like gjerne blitt dekket med helperforert aluminium. Omtrent samtidig har Norges Statsbaner, bedre kjent under forkortelsen NSB, byttet navn til «Vy», som kommer av fransk «voir». Så mye oppmerksomhet har disse tingene vært gjenstand for, at vi helt har glemt å snakke om den nyeste trenden innenfor mote: Alpe – wait for it – lue. … Eller er det rett og slett en bølge av GALSKAP, som får en tredjedel av Norges befolkning til å ta på seg disse flate luene med rund pull og stilk og uten brem, kort sagt luer blottet for enhver nytteverdi?! Den aristokratiske verdien det en gang hadde er det i alle fall gått inflasjon i for lengst!

Jaja. Bare en helt uskyldig observasjon!

VIBRATORER PÅ WEEKDAY

Alle som har hatt én fot innenfor kondomeriet vet at Kiki 2 vibrator by PicoBing er et typisk navn på et sexleketøy, men nå trenger du ikke engang å ha vært på en rendyrket sex-butikk for å være i besittelse av slik kunnskap. Nå holder det med en tur innom Weekday, som har begynt med mersalg av vibratorer. Det verste er ikke at vi har begynt å profittere på kvinners seksuelle frigjøring, det verste er at vi ikke er sjokkert.

ØRJAN BURØE Ørjan Burøe ble endelig navngitt i flere store aviser, en god stund etter vår avsløring om hvordan «komikeren» har trakassert seg gjennom karrieren.

Og Latter-sjefen Elina Krantz har vært klar over Burøes oppførsel i over to år hun, men ventet til det svært innbringende showet hans var ferdig før han ble tatt av plakaten på Latter. Det var sikkert ikke på grunn av pengene! =) Å forvente at Burøes fans skulle bry seg eller holde seg orientert om noe er kanskje mye forlangt, og Burøe fortsetter sin enormt suksessfulle karriere med selvprodusert turné. Herlig, Ørjan! Nå får vi håpe de utenlandske mediene som plukket opp den virale dansevideoen din ikke finner ut av hva du har gjort!

ALT SKAL HETE «THE HUB» Vi håpet at dette skulle være et kortvarig blaff og i alle fall geografisk betinget til Berlin, London og andre steder for kultureksport. Det medførte selvfølgelig bestyrtelse, krydret med alle metaforer som skildrer ubehag, da vi oppdaget scenen «The Hub» høyst ubeleilig plassert utenfor VÅR arbeidsplass, midt i OSLO, og at det var fuckings Clarion som stod bak.

Ved nærmere ettersyn (panisk googling) viser det seg også at de ikke har begrenset seg til en pop up-scene, de har kalt hele fordømrade hotellet «The Hub». Og åkeren på taket? Den skal hete GrowHub. Vi fosser fram mot st u u p e t

LET LIVE, AND LET DIE Beliggenheten er bra, maten er god, de ansatte er fenomenale, klærne er sykt nice. Dette er faktisk ting vi har hørt folk si om dette stedet, og ut ifra beskrivelsene er det fort gjort å forestille seg en ny concept store midt i Oslos jettegryte Torggata, en ny restaurant med fokus på kortreist mat eller en fuckings hub. Men disse ordene er faktisk brukt til å beskrive ULLEVÅL sykehus. Haha! Det stemmer.

En kollektiv følelse av ømhet overfor denne, ja, institusjonen har tydeligvis tatt bolig i flere enn man skulle tro etter beslutningen om at sykehuset skal gruses og flyttes til Gaustad. Vi kan ta feil, men vi tipper at de fremdeles kommer til å ha fokus på god mat, fenomenale ansatte og nice klær på den nye beliggenheten.

GRØNN KLUBBING Det rørende vennskapet mellom myndigheter og utelivsinstitusjoner har lenge vært det som har gjort Berlin til jordas aller kuleste sted. MEN! Det går som kjent ikke an å være jordas kuleste sted om man ikke er kul mot jorda selv. Det har blitt sagt at hver enkelt klubb bruker like mye elektrisitet på én helg, som en gjennomsnittlig husstand bruker på et helt år. I Rotterdam har en gal danseprofessor laget et dansegulv som transformerer menneskelig bevegelse til elektrisitet. Dersom mange nok mennesker tramper, vil den kinetiske energien generere strøm til hele klubbens fornøyelse. Man skal ikke se bort ifra at den teknologiske nyvinningen gjør at klubbsjangre som ambient står i fare for å bli utryddet av mer trampevennlige sjangre som hardstyle og gabber. Ambient < Jordkloden selv.

Boblere: Tuborg-pints, svensk rap, metoo-mennene nekter å gi seg, long reads om klima, Berrum og Beyer snakker om greier, norsk tv, vinteren er over – vi har begynt med sex igjen, bra techno, xenofeminisme, the last interview, bade på SALT, moralposering, folk som kjører dødelig fort på scooter, laste ned sparkesykkelappen på vei hjem fra fylla, selvpromoterende GIFs på Instagram, pappaisjappa er tilbake,

Det Detskjer skjerpå på Teknisk Tekniskmuseum museum

Med Med over over 2525 temautstillinger temautstillinger ogog 100 100 interaktive interaktive installasjoner installasjoner er er museet museet enen gullgruve gullgruve forfor nysgjerrige nysgjerrige i alle i alle aldere. aldere.

Lørdag Lørdag Omvisning Omvisning 16. mars 16. mars FOLK: FOLK: RASE, RASE, EN FARLIG EN FARLIG MYTE? MYTE? Få innblikk Få innblikk i hvordan i hvordan ideerideer om raser om raser er er kl. 15.00 kl. 15.00

i utakt i utakt medmed vår tids vår tids innsikt. innsikt.

V/ Jon V/ Jon Kyllingstad, Kyllingstad, kurator kurator for utstillingen for utstillingen FOLK. FOLK.

Tirsdag Tirsdag Dialogmøte Dialogmøte 19. mars 19. mars MEDISINSKE MEDISINSKE ROM: ROM: kl. 17.00-21.00 kl. 17.00-21.00 ADHD ADHD OG DIAGNOSENS OG DIAGNOSENS MAKT MAKT

HvorHvor kommer kommer ADHD ADHD fra, og fra,hvilken og hvilken forskjell forskjell gjør gjør diagnosen diagnosen i vårei våre liv? Uavklarte liv? Uavklarte spørsmål spørsmål knyttet knyttet til medisin til medisin og samfunn og samfunn undersøkes undersøkes i en åpen i en åpen og trygg og trygg atmosfære. atmosfære.

Lørdag Lørdag Guidet Guidet omvisning omvisning 30. mars 30. mars FOLK: FOLK: MENNESKELIG MENNESKELIG kl. 15.00 kl. 15.00 MANGFOLD MANGFOLD VS. VS. RASE RASE OG RASISME OG RASISME Utforsk Utforsk hvordan hvordan raserase og menneskelig og menneskelig variasjon variasjon ikke ikke er det ersamme. det samme.

Vi diskuterer Vi diskuterer de vitenskapelige, de vitenskapelige, etiske etiske og politiske og politiske utfordringene utfordringene i moderne i moderne antropologisk antropologisk og genetisk og genetisk forskning. forskning.

Torsdag Torsdag OPTIMIZE OPTIMIZE THETHE FUTURE FUTURE En kveld En kveld medmed kunstnere kunstnere og forskere og forskere på opppå opp4. april 4. april dagelsesferd dagelsesferd og diskusjon og diskusjon om hvordan om hvordan kl. 18.00 kl. 18.00 vi kan vi gjøre kan gjøre det beste det beste ut avutfremtiden. av fremtiden.

OljenOljen tar slutt! tar slutt!

Hva Hva skjerskjer da? da?

Søndag Søndag TEKNOLOGISKE TEKNOLOGISKE HJELPEMIDLER: HJELPEMIDLER: 7.april 7.april SNAKK SNAKK MEDMED ØYNENE ØYNENE ELLER ELLER HENDENE HENDENE UtenUten taleevne taleevne kan teknologi, kan teknologi, somsom øye-øyestyring, styring, likevel likevel gjøregjøre kommunikasjon kommunikasjon mulig. mulig.

Vi girVideg gir anledning deg anledning til å prøve! til å prøve!

I samarbeid I samarbeid medmed Digjobb.

Digjobb.

Torsdag Torsdag Utstillingsåpning Utstillingsåpning 11. april 11. april MÅNELANDINGEN MÅNELANDINGEN 50 ÅR 50 ÅR kl. 11.00 kl. 11.00 PrøvPrøv deg som deg som astronaut! astronaut!

Sitt iSitt Apollo i Apollo 11, gi11, gi

EagleEagle en myk en myk landing, landing, ellereller beregne beregne riktigriktig rakettbane! rakettbane!

Bli med Bli med i TV-studio i TV-studio og TV-stua, og TV-stua, julinatten julinatten i 1969, i 1969, da Neil da Armstrong Neil Armstrong sattesatte fotenfoten på månen. på månen.

Se modeller Se modeller og ikoniske og ikoniske bilder, bilder, film-filmog lydklipp. og lydklipp.

15. – 15.

22. –april 22. april STORT STORT AKTIVITETSPROGRAM AKTIVITETSPROGRAM

I PÅSKEN I PÅSKEN

I tillegg I tillegg til alttildu altkan du gjøre kan gjøre i utstillingen, i utstillingen, kan du kanvære du være medmed på astronomishow, på astronomishow, se stjerner se stjerner i planetariet i planetariet og mye og mye mer.mer.

Søndag Søndag TURIST TURIST I EGEN I EGEN

BY BY ByggBygg i LEGO i LEGO WeDo. WeDo. TegnTegn folk folk i Viten i Viten 28. april 28. april

for liten. for liten.

Lær Lær om stjerner om stjerner og planeter og planeter i Planetariet. i Planetariet.

NyttNytt fantastisk fantastisk astronomiastronomishow. show.

Lag søte Lag søte og morsomme og morsomme månemonstre. månemonstre.

Trikken Trikken har 125-års har 125-års jubileum. jubileum.

Miljøtrykkeri.

Miljøtrykkeri.

Gratis Gratis inngang inngang medmed Oslopasset.

Oslopasset.

Helgen Helgen HUMLER HUMLER OG BIER OG BIER ByggBygg et humlehotell, et humlehotell, og lær og om lærde omsmå de små 4.– 5.4.– mai 5. mai arbeidernes arbeidernes behov! behov!

Programmere Programmere en en robot-bie, robot-bie, se 3D-printet se 3D-printet bikube bikube og lag og lag handlenett handlenett medmed blomstertrykk. blomstertrykk.

Fredag Fredag 24. mai 24. mai Utstillingsåpning Utstillingsåpning kl. 18:00 kl. 18:00 BLIND BLIND SPOT SPOT

Utstillingen Utstillingen utforsker utforsker forholdet forholdet mellom mellom syn, syn, oppfattelse oppfattelse og menneskelige og menneskelige erfarinerfaringer mellom ger mellom øyets øyets blinde blinde flekkflekk og kulturelle og kulturelle blindsoner. blindsoner.

I samarbeid I samarbeid medmed Akademi Akademi for for scenekunst scenekunst ved Høgskolen ved Høgskolen i Østfold. i Østfold.

Søndag Søndag VENNEFORENINGENS VENNEFORENINGENS DAGDAG Klimavennlig Klimavennlig aktivitetsdag! aktivitetsdag! Ødelagt Ødelagt sykkel? sykkel?

26. mai 26. mai

Fiks Fiks den hos denoss! hos Lær oss! Lær om elbilens om elbilens historie, historie, lag lag en vindmølle en vindmølle og mye og mye mer.mer.

I samarbeid I samarbeid medmed Venneforeningen.

Venneforeningen.

Tirsdag Tirsdag KOLONI KOLONI — EN—FORESTILLING EN FORESTILLING Reproduseres Reproduseres 500500 års kolonial års kolonial praksis praksis 28. mai 28. mai ubevisst ubevisst – også – også i kunsten? i kunsten?

MedMed Camara Camara kl. 19.00 kl. 19.00

Lundestad Lundestad Joof,Joof, StinaStina Aletta Aletta Aikio,Aikio, Aka Niviana Aka Niviana og Ingrid og Ingrid Tranum Tranum Velásquez.

Velásquez.

Pinsehelgen Pinsehelgen SYKKEL(LANG)HELG SYKKEL(LANG)HELG SjekkSjekk de nyeste de nyeste elsykkel-modellene elsykkel-modellene og bliog bli 8.-10.8.-10. juni juni

medmed på enpå omvisning en omvisning om sykkelens om sykkelens historie. historie.

Lørdag Lørdag 22. juni22. juniSTORT STORT AKTIVITETSPROGRAM AKTIVITETSPROGRAM søndag søndag 18. august 18. august HELE HELE SOMMEREN! SOMMEREN!

Bli med Bli med på engasjerende på engasjerende aktiviteter, aktiviteter, somsom rakettverksted, rakettverksted, strikkbåt-verksted strikkbåt-verksted og og plantekasseverksted plantekasseverksted – og –mye og mye mer.mer.

Lørdag Lørdag Jubileumsmarkering Jubileumsmarkering 20. juli 20. juli MÅNELANDINGEN MÅNELANDINGEN 50 ÅR 50 ÅR

Vi feirer Vi feirer «one«one smallsmall stepstep for man, for man, one giant one giant leapleap for mankind» for mankind»

Se egne Se egne helgeprogram helgeprogram på på tekniskmuseum.no tekniskmuseum.no

Museet Museet er åpent er åpent 9.00-16.00.

9.00-16.00.

Stengt Stengt mandag. mandag.

Helger Helger og ferier og ferier 11.00-18.00.

11.00-18.00.

Se Setekniskmuseum tekniskmuseum og tekniskmuseum.no og tekniskmuseum.no for alle for alle aktiviteter, aktiviteter, endringer endringer i programmet i programmet og alle og alle åpningstider. åpningstider.

6

MUSIKK

OVERHØRT

BEST AKKURAT NÅ

Dette har vi hørt på den siste måneden.

FOAMMM - ROLLERBLADES FOAMMM er Oslos aller beste shoegaze-band, men har enda ikke gitt ut album. Det skal de gjøre noe med 26. april.

«Rollerblades» er andre singel fra det kommende selvtitulerte albumet og viser ifølge bandet selv en «drømmende» og «kraftfull» side av FOAMMM. Vet du hva annet som er drømmende og kraftfull? Fremtiden, vel! Den suger en til seg med kraften bare ting som enda ikke har skjedd kan ha. For det er litt sånne tanker man får av musikken til FOAMMM, man drømmer seg bort, fantaserer, gleder seg, dveler ikke for mye ved fortiden og nederlagene denne gjerne er asfaltert med. Apropos fremtiden: bandet feirer debutalbumet med en fest på Blå 16. mai. Wihu!

DRAGONGIRL - NEVER KILL A BOY ON THE FIRST DATE Dragongirl fra Porsgrunn slo til med en av de råeste DJsettene på en stund på NATT&DAGs Årets Beste Fest i januar, og nå har hun jaggu gitt ut noe av det vi fikk høre den kvelden på Ingensteds som EP – den første på Spotify. «never kill a boy on the first date» er, i tillegg til et godt dating-tips, en seig og skummel låt. Det er hard og industriell techno som peker forover mot en kald og kynisk fremtid der roboter dreper mennesker på gøy og der de overlevende menneskene jobber i gratisaviser som ingen leser, bortsett fra én robot, som er interessert i kultur på grunn av en feil i maskinkoden, men som først og fremst leser gratisaviser for å finne ut hvilke mennesker som bør drepes først. Grøss!

Skrekk! Gru! Håper ikke det skjer mens vi lever …

HOLLY HERNDON - ETERNAL Hva er det Holly Herndon har drevet med siden Platform fra 2015? Hun har bygget en gaming-PC som huser kunstig intelligens, opptak av hundrevis av menneskestemmer og annen data som er med på å utgjøre det kommende albumet, PROTO. Herndon ser for seg en AI-fremtid der maskinene er oppdratt til å sette pris på menneskelig skjønnhet, og gjør dermed «Spawn» (navnet på maskinen hun har bygget, hennes egen «AI-baby») delaktig i komposisjonsprosessen.

Hvordan dette foregår nøyaktig er vi ikke heeelt sikre på (tok P-matte på vgs), men ved å høre på fjorårets singel, «Godmother» og sammenlikne med eksperimenter med AIstemmer på Youtube, kan vi i det minste forstå estetikken.

«Godmother» er lyden av en baby-maskin som lærer seg å prate, «Eternal» er nattasangen den lærer seg å synge med moren sin. Og ikke kom her og si at det ikke høres ut som et verdig uttrykk for moderlig kjærlighet!

LARSIVELI - FORRETNINGER For tiden er det mange som diskuterer hvem som er Norges beste rapper. Som om rap er en slags sport, der en vinner kan kåres. Heldigvis er hiphop mer subjektivt enn som så, men det er likevel fristende å komme med et innspill i debatten, om enn litt annerledes formulert: Larsiveli er en av de beste i Norge til å rappe. PreGame-produserte «Forretninger» er av de aller mest rappete låtene fra EPen Tvilling som ble sluppet onsdag. Det er 2x vers med spytting, som finner en balanse med et refreng som er mer poppete, mer konvensjonelt, mer autotunete – og det er i akkurat det skjæringspunktet Larsiveli er på sitt beste.

SULTEN En veldig sulten blogger har blitt observert på Deichman bibliotek med bestikk horisontalt i munnen. Vi krysser fingrene for at det ikke dreier seg om et i så tilfelle brutalt tilbakefall, men at hun har hørt episode 667: Wartime Radio på This American Life, og funnet ut at det bedrer diksjonen (PS: bra episode). *HJERTESUKK* Hun er det nærmeste man kommer en gudeskikkelse her på kloden, og hun har kommet i skade for å meddele til en av redaksjonens medlemmer at hun foretrekker Burger King fremfor McDonald’s.

Det gjør henne, om mulig, enda bedre – og oss, om mulig, enda mer ulykkelig forelsket.

MENAGE À UN :/ Hva er vel mer naturlig enn å feire at det er 33 år siden man kom til verden, på Sport 33, med bobler og uten venner? =) APROPOS BOBLER! Den kvinnen som flest folk i Norge har hatt lyst til å ligge med (etter Therese Johaug) er ikke mer folkelig enn at hun tar avstand fra den folkelige drikken øl. Dette gikk opp for oss på NATT&DAGs Oslopris, da hun ville utveksle en bong mot et glass champagne – noe hun ikke kom særlig langt med, fordi bong-ordningen kun omfattet flaskeøl. Vi vurderte faktisk å crowdfunde et glass champagne, men så kom vi fram til at … det bare ble for dumt.

Hun fikk vann.

APROPOS SPORT 33!

Mens Black Box Teater lå som hauker i buskaset utenfor residensen, satt vi i hovedrollens nabobås på Sport 33 mens han så på mesterligaen med gutta. Hensikten var naturlig nok ikke spionasje, men det var vanskelig å la være å høre at en av kompisene (med jevne mellomrom!) skrek «Firmino, du jobber som en slavegutt i arbeidsleir», til god latter rundt bordet.

APROPOS VENNER! En perfekt artist med fire 1-tall på brystet betalte Phudinho (!) for å være der på bursdagen hans.

Vi håper du har plass!

PSYCHO! En av norges mest kjente mord-- unnskyld, foredragsholdere, skrek visstnok «Kall meg psycho! Kall meg psycho! Gjør det! Gjør det!» til klassekameratene sine en gang tidlig på 2000-tallet. Den er grei, du: PSYCHO!!!

PSYCHO!!! ÉN KOKK, MYE SØL En kleptoman liten rapper har tatt steget inn i de voksnes verden: han har flyttet til Køben for å gå på kokkeskole og etterlatt seg et barn han ikke vil vedkjenne seg. Voksenpoeng!

DARTITIS Myggen spiller dart på flyfisher og blir rasende når han taper DON’T TAKE ON MY HAIR Det er ikke så vanlig å ha en kraftig manke når man nærmer seg 60 år, så det gikk en a-ha-opplevelse gjennom redaksjonen da vi hørte at … ehm … en person som vil at du skal ta på ham kanskje ikke vil at du skal ta på håret hans fordi … *ser ut vinduet* … øøh … ok, fuck it, vi bare sier det: Morten Harket bruker visstnok tupé.

2 2 . MAI — 0 5 . J U N I 20 1 9

FE STS PI LLE N E I B E RG E N

G R I EG HALLE N 2 6 . MAI KL 1 9 : 0 0 & 2 2 : 0 0

Manes

/Av La Fura dels Baus En fysisk og ekstrem forestilling som utforsker det felles menneskelige: fødsel, død, sex og mat.

Uten en lineær historiefortelling vises flere scener samtidig, hvor forskjellige verdener deler tid og rom – og dere i publikum vandrer midt oppi det hele.

UNDER 30 ÅR? KUN KR 190

SE MER WWW.FIB.NO/MANES

SMÅSTOFF Mye doping om dagen, nå også i BRIDGE! Hva smaker/inneholder det avlange sylinderformede grønne godteriet du finner i Bridge-Blanding?

QUIZ!

Det amerikanske legemiddelverket godkjente denne måneden et populært rekreasjonsdop til bruk i behandlingen av behandlingsresistent depresjon. Hva heter «dopet»?

QUIZMASTER: ANDREAS DAHL KRITIKK: DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM: @HUMMERSKUM

Basketballspiller LeBron James gikk nylig forbi Michael Jordan på listen over de mestscorende i NBA gjennom alle tider.

Han er nå nummer fire på listen. Kan du nevne én av de tre som fortsatt ligger foran LeBron?

Tjener en god del penger han LeBron, men verdens best betalte fotballspiller tjener enda mer. Hvem er det?

Men heller ikke han topper listen over verdens best betalte idrettsutøver.

For det gjør …?

Går bra med Ole Gunnar Solskjær om dagen, men det går dårlig med terrororganisasjonen IS. Hva heter lederen til IS?

Går også dårlig med fødselsraten i Norge.

Spørsmålet lyder: Hvilket land har høyest fødselsrate i verden? (data fra 2018)

Går heller ikke så bra med Michael Jackson.

For det første er han død, og for det andre vurderte NRK en stund å svarteliste han.

Kan du nevne ett av de fem pattedyrene som står listet under «svært høy risiko» på Fremmedartslista 2018 (tidligere svartelista; «fremmede arter som utgjør en økologisk risiko i norsk natur»)

Kun én type fugl regnes for å utgjøre en «svært høy risiko». Hvilken?

POENGSCORE 10 poeng: Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra.

6-9 poeng: 38% fett, 62% kunnskap.

Det siste spørsmålet kommer fra kjøleskapet mitt. Hvor mange prosent fett er det i norsk kremfløte?

Slingringsmonn: 3%.

2-5 poeng: 62% fett, 38% kunnskap.

0-1 poeng: ¯\_(ツ)_/¯

1. Lakris. 1p 2. Ketamin. 1p 3. Kobe Bryant, Karl Malone og/eller Kareem Abdul-Jabbar. 1p 4. Messi. 1p 5. Floyd Mayweather. 1p 6. Abu Bakr al-Baghdadi. 1p 7. Niger. 1p 8. Bever, Gråekorn, Mink, Mårhund og Sørhare. Psykopater hele gjengen . 1p 9. Kanadagås.

En tikkende bombe. 1p. 10. 38%. 1p SVAR

8

Oslo har fått en ny restaurantguide Den eneste restaurantguiden du behøver til et digg og uhøytidelig matår i hovedstaden. Kåret av Oslos folk, lokale kokker, restaurantører og eksperter.

Du finner guiden på www.digg-mat.no eller som papirutgave på cafeer i Oslo.

THE GIRL AND THE ROBOT Robotene og Venstre er allerede i maktens korridorer.

Bare synd at ingen av dem får gjort noe med det.

TEKST IDA WAMMER & MARCO REINERTSEN FOTO MARTHE THU

– DO YOU HAVE FRIENDS? – Do … you-have-friends?

– Do you have friends.

Roboten svarer ikke. Den bare står der, følger bevegelsene våre som et lite spedbarn, mens de små robotfingrene skjelver. Dette er så nærme det å være menneske den kommer, og den er fortsatt ikke i nærheten.

Vi får håpe at dagsformen er bedre når den skal møte kultur- og likestillingsministeren, sier utlåneren fra Mobile Technology Lab, som ikke bare kaller roboten for døpenavnet, men som også insisterer på å kalle den for «lillegutt».

For oss vil det å kalle den noe annet enn «roboten» være å underkaste oss et system vi ønsker mest mulig distanse fra. Det er å anerkjenne at roboten faktisk har et navn, slik som oss kjødelige, menneskelige.

MEN HVOR GÅR grensen for menneskeliggjøring?

At det finnes en grense på et sted som driver med «tech» og robot er selvsagt for mye å forvente, men hos kulturdepartementet, denne formiddagen i mars, finnes det heller ingen tydelige svar.

Selv om svaret egentlig er helt opplagt: det finnes jo en tydelig grense! Men her står vi altså, bøyd over en 120 centimeter høy innretning, i hard plast og uten hjerne, mens vi venter på kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande. Roboten henger med hodet, og vi har allerede vitset om at det har vært oksygenmangel i transportkassa og de skjørtekledde, middelaldrende damene i foajeen har tøyset med at det er vår nye justisminister – og ledd akkurat så høyt av det at man ikke skulle tro at vi befant oss i et regjeringsbygg.

Og så blir luften trang også for oss. Enda en ansatt i kulturdepartementet dukker opp for å ta bilde av roboten. Damene gjentar vitsen, men legger også til at den er «Vara for Wara». Og er det én som burde fulgt med nå, så er det en viss sosialt bevisstløs liten robot.

For dette var en demonstrasjon av hvordan dra en vits såpass langt at det komiske poeng forsvinner; noe av det mest menneskelige et menneske kan gjøre.

– «Pepper! Huske du mæ!»

* Grandes bidrag var Röyksopp … og Kygo.

TRINE SKEI GRANDE STÅR i døråpningen, og før hun kaster et blikk på alle de åtte menneskene i rommet, så hilser hun på dagens hovedrolle: roboten Pepper.

Roboten husker naturligvis ikke Trine Skei Grande, først og fremst fordi roboten hun møtte på Venstres landsmøte i fjor ikke var akkurat denne roboten. For det andre har ikke vår robot fått installert programvaren som gjør den i stand til å gjenkjenne ansikter.

Vår robot har i det hele tatt gått glipp av alle installasjoner som gjør den i stand til noen ting som helst, annet enn å svare på enkle kommandoer som «hello» eller å si «you look pretty good looking yourself» uten at man har henvendt seg til den. Ja, og dessuten har jo ikke vår robot venner. Bare masse kvinnelige fans i Kulturdepartementet som fremdeles er helt hypnotisert av den, og spør om den kan danse for dem mens de foreviger alt med iphonene sine.

Forrige gang vi møtte Trine Skei Grande var før stortingsvalget 2017, før hun visste at hun skulle danne koalisjon med Høyre, Krf og Frp og etter hvert havne i kollisjon med Abid Raja om hva Venstre er og bør være.

Den gang spurte vi henne om hva vi skulle gjøre med alle menneskene som blir overflødige når robotene kommer for å ta jobbene våre. Hun svarte kontant: Dem skal lag robotan!

Men … trenger vi virkelig flere idioter som *foraktfull stemme* «Pepper»? En 150.000-kroners bot som så vidt klarer å svare hello?

– Ja, det trenger vi, og nå syns jeg dere er slem mot Pepper, hen gjør jo så godt hen kan med den teknologien vi har til rådighet i dag. Og det er jo derfor vi trenger noen til å lage robotene, slik at Pepper 2.0 får de mulighetene robotene trenger for å tjene oss mennesker på en best mulig måte.

Ja, med den teknologien vi har til rådighet så trenger vi i alle fall ikke å bekymre oss for at robotene tar over med det første! Men ok. Grunnen til at roboten, og vi, er her, er fordi at dette er teknologi-utgaven. Hva betyr teknologi for ditt felt, Trine Skei Grande?

– Jo, altså. Dette har jeg fått mye kjeft for, men jeg sier det læll: det er en fantastisk demokratisk kraft i teknologien i kulturformidling. Jeg kan sitte i stua mi og ha et fast sete hos Berliner Philhamoniker. Å oppleve dette i Berlin er noe man kanskje får til en til to ganger i livet, mens nå kan jeg betale et abonnement og oppleve alle konsertene deres hjemmefra.

Det blir kanskje ikke heeelt det samme, men det høres ut som noe som en som nettopp har fått seg Spotify ville sagt!

–…

For det har du?

– Ja, jo. Dere har lest saken i Morgenbladet? De sprang etter meg på BI. Jeg har ikke hatt det så lenge, jeg har kanskje hatt det et halvt år.

Hva heter den siste spillelisten du lagde?

– Den siste jeg lagde … hmm ...

Jentevors?

– Jeg har mange gode, altså. For en stund siden så ble alle de liberale partilederne i Europa bedt om å bidra til en spilleliste. Så der la jeg jo inn litt, ja …

Kommunikasjonsrådgiver 1 skyter inn: – Det er en veldig … god blanding da.* Hører du på Michael Jackson?

– Ja. Jeg hører på Michael Jackson, selv etter dokumentaren.

Som du … ikke har sett.

– Som jeg ikke har sett. Michael Jackson var jo en del av min barndom.

Synes du man bør skille kunsten fra kunstneren?

– Jeg synes jo det er litt latterlig å si at man ikke kan lese Knut Hamsun fordi han til dels var en mannssjåvinist og … hvis alle skal ha levd helt plettfrie liv for at man skal kunne nyte kunsten deres, så får vi tomme gallerier og tomme bokhyller altså.

Uansett kjedelig for en kulturminister å bare forvalte kultur fra fløtepuser som Odd Nordstoga og Halldis Moren Vesaas.

– Nei, men altså, du skal kunne ha en debatt. Men det å forby kunsten …

Det er jo ikke snakk om å forby noe her, det handler jo om en indre konflikt og om hvorvidt man klarer å nyte musikken til noen som man vet har forgrepet seg på barn, banket ektefellen eller begge deler.

– Jeg skjønner at det er vanskelig å koble kunsten helt fri fra kunstneren, men noen ganger er kunsten så stor at den står der for seg selv. Hvis du mener at man ikke skal bruke forskjellige rusmidler, og så deretter hevde at man ikke skal høre på noe musikk som er laget i rus, ja, da får du kort spilleliste.

12

«

Jeg skjønner at det å røyke weed hadde gjort meg bedre kvalifisert som Venstre-leder.

Apropos narkotika. Din partifelle Guri Melby sa nylig at bønder som driver med pelsoppdrett heller burde begynne å dyrke cannabis – et forslag du i etterkant har avvist … Kan du ti slanguttrykk for weed?

– Nei. Hvor mange kan du?

– Herregud, jeg er en gammel dame, jeg er snart femti. Jeg skal ikke prøve å… Jeg skjønner at dere er NATT&DAG, men det får være grenser. … Har du røyket weed?

– Nei … Men jeg skjønner at det å røyke weed hadde gjort meg bedre kvalifisert som Venstre-leder.Ha-ha-ha.

Kommunikasjonsrådgiverne: – Ha-ha-ha.

Spørs om det hadde vært nok. Flere lokalpolitikere sendte nylig et brev til partiet hvor de tok oppgjør med deg som leder, der de sier at du har mistet fotfeste og at det er tid for et skifte. Bare hver tredje velger som stemte Venstre i 2017 sier at de ville gjort det samme i dag og det rapporteres om at Venstre holder på å spille seg selv ut over sidelinja i norsk politikk.

Et stort spørsmål om dagen er: Hva vil Venstre være.

Hva er svaret?

– Vi er det liberale kunnskapspartiet. Vi ser på skole og utdanning som avgjørende for folk sin frihet og mulighet til å velge hva de vil bli. Vi mener kunnskap myndiggjør folk - myndiggjør er et litt sånn akademikerbegrep, men det er det nærmeste vi kommer det engelske empowerment. Det er sagt at vi er et parti for nerder. Det lever jeg godt med. Vi er også et parti som for dem som elsker frihet. Vi skiller oss fra venstresiden ved at vi ikke mener staten på liv og død skal inn og kontrollere alt mulig. Vi må, som Ola Elvestuen sier, la folk være litt mer i fred.

Men det å stå utenfor en syk kvinnes hus og filme inn, til inntekt for kunsten det synes du – i motsetning til resten av regjeringen – er helt greit! Du sa at det var synd at påtalemyndigheten tok ut siktelse mot teaterdirektøren på din vakt. Hva legger du i det?

– Nei, jeg hadde håpet at politiet ikke skulle gjøre det.

Jeg prøvde å finne ut sist en teaterdirektør var sikta for et stykke. Og det er veldig lenge siden. Hun kommer på kaffe her klokka to i dag, på en sånn trøstekaffe. Det å anmelde direktøren for Ways of Seeing, er litt som å anmelde internett for kommentarfeltet på Resett. Jeg ønsker jo mer politisk kunst, jeg synes kunsten er altfor upolitisk.

Når ting som dette skjer, så sender det jo ikke akkurat signaler om at det regjeringen ønsker er mer politisert kunst? I Granavolden kapittel 10 står det «Regjeringen mener at kulturlivet, frivilligheten og medieoffentligheten er selvstendige byggesteiner i samfunnet. De skal kunne utvikle seg mest mulig på egne premisser uten statlig overstyring». Det er jo akkurat det som har skjedd!

– Ja, jeg er helt enig. Det er flere som burde lest de gode setningene som står i den kulturmeldinga.

Resten av regjeringen for eksempel?

– De har lest det, for de har jo vært med på å forhandle dette fram. Men det er det jeg mener: det er dette som er mitt prosjekt, så det at politiet tar ut tiltale undergraver jo både mitt prosjekt og regjeringen. Så da siktelsen ble frafalt i går ble jeg kjempeglad.

Hvordan feiret du?

– Det har vært en intens uke, så jeg så på Hawaii Five-0. *Ser på kommunikasjonsrådgiverne* Skal dere bryte inn nå?

Kommunikasjonsrådgiver 2: – Du spiller jo mye Switch, da, Trine!

Vi må nesten videre. I intervjuforespørselen sa vi at vi ville snakke om det postkoloniale internett. Så vi håper at du har fått den innføringen i Edward Said og postkolonial teori nå! For det har seg nemlig slik at indere har fått seg internett– He he he.

… Og de har oppdaget IMDb og Topp 250 lista. Blant filmer som Gudfaren og Shawshank Redemption finner vi tre ganske nye, indiske komedier. Hva skal vi gjøre med det?

– Det er jo kjempekult!

Men de ER jo ikke bedre enn Stanley Kubrick?

– Det er kanskje noe uenighet i det, da. Dette ligger også i den demokratiske kraften, som fører til at noen av oss går inn og ser en indisk film og at vi åpner noen dører som vi ellers ikke ville sett.

Det er majoritetens tyranni, da?

– Men du må jo ikke gjøre det. Du må jo se det du vil! *Roboten avbryter*: Hey there!!

– Oh hello!

Ok, så vi skal ikke stoppe det?

– Nei, det skal vi ikke! Jeg tror at digitaliseringen gjør at det er lettere å tilhøre et segment, på godt og vondt.

Er det noen kulturopplevelser du har hatt i det siste som du mener burde vært stoppet?

– En gang jeg var på teater ble jeg så irritert at jeg holdt på å gå.

[Skjelvende stemme]: Kan du si hvilket det var?

– Det var Draumkvedet for tjue år siden. Da var det effektbruken som jeg følte var så fordummende. Jesus lå på korset med noen silkebånd inni hendene og gjorde sånn [spriker med fingrene]. Da følte jeg nesten at de gjorde narr av meg!

Har du tenkt på at det kanskje var det de gjorde?

– He he he.

Men du? Synes du Pepper er søt?

– Hen har jo sjarm, men søt, mja …

Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli mens du studerer og bli mens du studerer og bli mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet.

KLAR for arbeidslivet.

KLAR for KLAR for arbeidslivet. arbeidslivet.

Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere Les merpå omsamfunnsviterne.no/student hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Les mer om hvordan vi KLAR gjør dintilstudiehverdag Meld deg Kodeord 2012 enklere påinn: samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012 enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012 Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

14

SAMFUNN

HARDGORE You can call me Al Gore.

TEKST RAGNHILD BØHLER

ORDENE «2 GIRLS 1 CUP» gir meg noen veldig spesifikke minner. Det samme gjør også «1 Man 1 Jar», som minner meg om en lyd man sjelden hører andre steder enn på internett: den hule lyden av et glass som sprekker i en manns anus.

An archive of disturbing illustration. The soft white underbelly of the net, eviscerated for all to see: Rotten dot com collects images and information from many sources to present the viewer with a truly unpleasant experience. Pure evil since 1996.

Flere av oss har et kollektivt minne om å dra til familien i nabolaget med internett, slå oss ned foran skjermen med sjokomelk og kjenne spenning øke til kvalme idet vi ser en helikopterrotor kappe hodet av en mann eller to jenter som spiser avføring fra et glass.

Festene ble som regel avbrutt av et smell i inngangsdøra og klønete tenåringsfingre som løp over tastaturet og febrilsk forsøkte å slette søkehistorikken før far skulle bruke landlinja.

Vi hadde ikke noe begrep om at vi var med på et slags overgangsrituale for unge, der vi samlet oss for å se på det vi nå kaller gore.

Innholdet gjemte seg bak linker med corny punchlines, som «Bowlerplegic - a blast from the handicapped past», «Red light means stop - a lesson in traffic safety», «Meat Grinder II - very unfortunate kitchen mishap». Det var ingen tvil om hva vi bega oss ut på, men det var likevel en viss barnlig uskyldighet som lå bak. Vi var på en naiv og ærlig søken etter å teste grensene, få det adrenalinfylte ubehaget vi tidligere følte da vi så skrekkfilm og være med på samtalen skolegården. Det var en lek for å se hvem som feiget ut først. Sånn så jeg ting foreldrene mine aldri har sett, ting som hverken de eller jeg hadde forestilt oss, før frontallappen min var utviklet nok til å forstå om det var umoralsk eller ikke.

GORE DEFINERES SOM regel som grafisk vold, skildring av spesielt levende og realistiske handlinger av vold og brutalitet i litteratur, film, tv og videospill. Det kan være ekte, simulert, direkte strømmet eller animert. Det jeg og vennene mine så på var stort sett helt ekte, og før puberteten traff oss trålet vi internett på jakt etter det verste av lemlestede kropper og ekstrem porno.

Gore var på ingen måte nytt da det via de treige internettforbindelsene nådde datarommene i Norge på begynnelsen av 2000-tallet, men det var ikke før internett det begynte å bli allemannseie.

Dette kunne vi takke særlig rotten.com for, en av de første, største og lengstlevende gore-sidene.

På forsiden fantes ingen trigger warnings eller disclaimers. Bare en enkel innholdsbeskrivelse:

Siden holdt det gående fra 1996, til de i fjor gjorde noe uventet: håndterte et dødsfall på en uvanlig respektfull måte. Deres eget. Ingen blodige vannglass, ingen pun. De bare la ned, og beholdt sin nostalgiske home.no-aktige form til siste slutt.

Selv om de grusomme videoene gjorde uslettelig inntrykk, balanserte de for oss mellom fantasi og virkelighet. Opptakene lagget og var kornete, blodet spruta i firkanta piksler og ryktene florerte om teatersminke og peanøttsmør. Dette skulle fort endre seg. I takt med teknologiens utvikling gikk gore fra å være noe noen få frivillig oppsøkte til noe vi ufrivillig ble eksponert for. Og det var ikke lenger noen tvil om at det vi så var ekte.

DA DEN AMERIKANSKE journalisten Daniel Pearl ble halshugget av islamistiske ekstremister og opptaket senere ble spredt på nettet, var det som et skjæringspunkt mellom gore og nyheter.

Den enkle tilgangen til et verdensomspennende publikum gjorde videoene til et politisk propagandaverktøy, og oss til naive skuelystne.

I Irak året etter var det en massiv tilstedeværelse av soldater, sivile, journalister og hjelpearbeidere fra vesten. Bruken av halshuggingsvideoer som propagandaverktøy eksploderte.

Opptakene var fremdeles kornete og utydelige, men ti år senere lagde IS spektakulære og velregisserte henrettelsesvideoer i HD-kvalitet.

I tillegg var det blitt nesten like lett å finne videoene som det var å klage på NAV på Facebook. Da videoene av drapene i Marokko tok over både avisforsider og Facebook-feeder var det som å være tilbake på skolegården, denne gangen med alle i hele landet.

Mediene og statsministeren oppfordret til ikke å se henrettelsene, og fyrte ytterligere opp under nysgjerrigheten. Det hele endte i en større, politisk debatt. Kanskje må man gå hardere til verks enn oppfordringer om man skal stoppe effekten.

Twitter og Facebook brukte store ressurser på å fjerne IS-videoer fra deres plattformer, og i mars ble 14 personer i Danmark siktet for å ha delt videoen av henrettelsene i Marokko.

Nå er ikke gore-videoer lengre vår naive feighetslek. Plutselig er vårt gørrete Narnia, grobunnen for skoleklassens mest populære konspirasjonsteorier, på Dagsrevyen. Gorevideoene har fått en faktisk nyhetsverdi, utenom det å kunne henge med på samtaler i skolegården.

«

Bowlerplegic - a blast from the handicapped past

Vi kan se videoene før de tradisjonelle mediene rekker å snu seg i Vær varsom-plakaten, og det pirrer nysgjerrigheten enda mer. Som om noe holdes skjult for oss om vi venter på medias sensurerte versjon. Gore er ikke bare noe vi ser fordi vi ikke klarer å la være, men et liberalistisk ytringsfrihetsprosjekt.

DET ER I ALLE FALL DET gore-leverandørene påstår. Arvtageren etter rotten.com, bestgore. com, er den mest besøkte gore-siden i dag.

I motsetning til rotten.com mystiske layout og nihilisme møtes man på bestgore.com av et tydelig ideologisk manifest: Best Gore «rapporterer ekte hendelser som er viktig for samfunnet [...] Ved å sensurere deg fra innholdet på Best Gore sensurerer du deg selv fra sannheten. Ved ikke å se ting med egne øyne risikerer du å bli løyet til. Uansett hvor brutal, hardt, trist, krenkende, umoralsk og obskønt noe er å se på er det bare gjennom å se det med egne øyne du kan danne deg din egen mening, og se sannheten».

Siden møter deg med trigger warnings og advarsler, og muligheten til å trykke på en valp om du er under 18 år og vil ut av siden. Det er kanskje omtenksomt, men hvem vil være en valp?

Bestgore.com kjenner publikummet sitt godt.

Også andre store institusjoner i samfunnet har blitt oppmerksomme på gore. Manifestet til Best Gore dukket opp i 2014, like etter at sidens grunnlegger ble anmeldt for å «korrumpere moralen» da videoen «1 lunatic, 1 icepick» ble lastet opp og spredt på nettstedet. Videoen er så jævlig at det ikke er helt uforståelig at den sjeldne loven ble tatt i bruk. Videoen viser en fyr bli drept med en ishakke, partert, sodomisert før han ender opp som hundemat. Det er vanskelig å se for seg at den hadde en nyhetsverdi.

Grunnleggeren av Best gore hadde vanskelig for å argumentere for at den hadde det, og ble i 2016 dømt for å korrumpere moralen.

HVA HAR GOREN GJORT med oss? The Verge kunne nylig avsløre at personene som jobber med å se gjennom og vurdere alt som bryter med regelverket til Facebook ser tusenvis av timer med henrettelser, tortur og dødsfall i måneden. De fleste varer ikke lenge i jobben, og flere utvikler posttraumatisk stressyndrom, angst og depresjon. Massakren i moskeene på New Zealand 15. mars endte i et 17 minutters langt livestream-klipp på Facebook. Den ble fjernet raskt, men den ble lastet ned raskere – og delt av Bestgore.com. Det tok ikke lang tid før nettsidene krasjet på grunn av massiv trafikk. Det relaterte

søket som var mest besøkt etter dette var «bestgore.com new zealand». Men én ting er de Facebook-ansatte, det er vanskeligere å vurdere skaden på generasjonen som vokste opp med gore, eller de som vokser opp i en verden hvor massehenrettelser kan sees mens man kjeder seg på bussen, eller hvor man kan bestille en HD-filmet livestream av drap, voldtekt og tortur.

Vi må gå en runde i oss selv på hvor incentivet for å se slike videoer kommer ifra, og være langt mer bevisste på de systematiske konsekvensene av at vi oppsøker og ser dem. Du er ikke inkognitosymbolet, med hatt og solbriller du er viewsene som bikket Kylie Jenner over milliarden. Viewsene som gjorde seriemordere til Netflix-dokumentarer, og viewsene som ga IS et mediekalifat. Du forstår hverken ondskap, IS eller nyhetene noe bedre av å se drap på internett. I stedet for er du et publikum og en del av et marked for den samme ondskapen du fordømmer.

Det du gjør, det lærer du, det du kan det bruker du!

Vær med å skape fremtiden!

REDAKSJONEN ANBEFALER SNAKE ’N’ BACON-PILOTEN Om du ikke tror reptiler og kjøtt kan samarbeide, bør du se første og eneste episode av Snake ’n’ Bacon, en absurd animasjonsserie om en slange og et stykke bacon som løser mysterier sammen.

Serien er basert på tegneserien med samme navn og kan ses på Youtube.

A NIGHT AT THE GARDEN I 1939 samlet 20 000 amerikanske nazister seg i Madison Square Garden for å feire nazisme og USA. Regissør Marshall Curry har klippet sammen råmateriale fra kvelden til en 7 minutter lang dokumentar som både ble nominert til Oscar og som kan sees gratis på anightatthegarden.com. av Jone Tou

Du lærer kunst fra idé, utførelse, utstilling og formidling med teknikker som maleri, tegning, skulptur, video, 3D printing, foto, data, m.m.

.no

land a g o R en i l o k s t Bildene er fra AvKuns gangsutstillingen på Tou, den står i tre uker med katalog og formidling til elever i vgs.

Utsmykning på fasaden til Kunstsenteret etter en konkurranse blant KiR studentene.

av Kine Austnes

Søk på kir.no Vi vil se 8 egne arbeid og en motivasjonstekst.

Du får svar i løpet av fire uker.

Ikke bare drøm det, søk nå!

Du får 120 studiepoeng, generell studiekompetanse om du mangler den. Du blir med i studentsamskipnaden og kan søke studentbolig og andre velferds goder. Søk SIS før 15/4

av Veslemøy Flotve

AMIR OKAY’S SEVEN BABBY GURL Amir har laget serie på humornieu.no og den er kun til personene som tilhører en av disse stadig voksende gruppene: De som liker humoren til Amir, de som burde like humoren til Amir men som ikke forstår noe og Amirs venner.

Marco Reinertsen MØTEPUNKTET MELLOM DE TO MUSIKKSJANGRENE «EUROBEAT» OG «DENPA» Verdens mest avhengighetsskapende musikk. De møtes i en hesteskoeffekt, der den degenererte idiotmusikken kolliderer fra hver sin kant og blir så hyperaktivt at de nesten smelter sammen. Jeg tror det kan ha noe med senkapitalisme og overstimulering av sanser å gjøre? Sjekk ut Dempagumi.Inc, Baby Bazooka og SUPER EUROBEAT-samle-CDene.

SITTE PÅ GULVET PÅ MASTERMIND Er du lei utesteder som har dritmange møbler du kan sitte i? Da er Mastermind perfekt for deg.

Nominert av oss til Årets utested 2018 for sine grønne vegger og billige øl har den frimodige puben ved Barcode ennå litt forbedringspotensiale.

Gulvflaten er stor, og to av sidene på rommet ender elegant i store gulv-til-tak-vinduer, men midt på gulvet er det et stort tomrom. Ingen stoler, ingen bord. Etter midnatt begynner beina til folk å svikte, og de setter seg rett ned på rumpa i mellomstore sirkler. Nesten så sterk kunstskolefest-stemning at du får lyst til å røyke inne!

DOWN THE RABBIT HOLE-EPISODEN OM TEMPLEOS PÅ YOUTUBE Historien om en schizofren dataprogrammerer som brukte ti år på å kode et operativsystem for å snakke med Gud. Klarte han det? Han ble ikke mindre schizofren av å kode dag og natt uten å få hjelp fra det amerikanske helsesystemet, i alle fall.

DOG FART CAT PUKE Også på Youtube.

UNNGÅ ØYENKONTAKT Ingen hensikt i at andre mennesker skal ha muligheten til å se i øynene dine og avsløre eventuelle usikkerheter! Opprett dominans og hold blikket i bakken.

KOLLEKTIVTRANSPORT FREMFOR ELEKTRISK SCOOTER Det er dyrt og fyller ingen transportbehov. Ganske gøy å kjøre, da. Og farlige i fylla (tøft).

Ludvig Furu

HAR DU ELLER NOEN DU ? t k e t d l o v d v e l p KJENNER op

Ta konTakT med oss på dIXI www.dixi.no, tlf.: 22 44 40 50 / 930 58 070, epost: dixi@dixioslo.no, adr.: Arbinsgt. 1 0253 Oslo

18

SAMFUNN

LOKALBEDØVELSE Å fly til utlandet, hvor nisselua ikke sitter like tett over øynene, er en viktig del av det å være norsk. Ikke bare kommer vi oss unna janteloven, vi kan også fortelle mennesker over hele verden hvor mye det koster for en øl i Norge.

Og dette har selvsagt kostet. Ikke økonomisk, fordi flybillettene er artstruende billig. Det som har kostet er alle de reisende som skal finne seg selv i Thailand og Bali, fordi det har gitt oss et ekte eksistensielt problem, nemlig global oppvarming.

Ifølge Cicero Senter for klimaforskning, slipper du ut 1.700 kilo CO2-ekvivalenter om du flyr til smilets land, Thailand. ÈN vei. Skulle du sluppet ut like mye ved å kjøre tog, måtte du kjørt i 72. 300 km, noe som tilsvarer en tur til Kenya eller Kina om du trekker en luftlinje fra Oslo. Flere miljøvernaktivister tar nå til orde, og skulker skolen, for at vi skal redusere antall flyreiser, og i beste fall: slutte helt å fly.

Enkelte land kan man jo sykle, ta tog eller kjøre el-bil til, men mange steder vil være fullstendig utenfor rekkevidde uten flymaskiner – men siden samfunnet vårt er tuftet på selvrealisering og egoisme, så er det selvfølgelig vanskelig å slå seg hundre prosent til ro med at enkelte steder kun kan eksistere som en fjern, tropisk drøm. For å gjøre det hele litt mer svelgbart, har vi laget en guide til hvordan man kan oppføre seg som nordmann i utlandet, uten fly.

TEKST MARCO REINERTSEN ILLUSTRASJONER RUTH E. RUSTAD MARTINSEN

VERVE SEG TIL IS For det første: Reisen til Kalifatet er ikke spesielt miljøvennlig. Du må FLY til Tyrkia før du smugles inn i Syria med BENSINDREVNE biler. For det andre: Når du først er i Kalifatet kjører du rundt i Toyota pickups som både forurenser og bruker masse bensin. Mye unødvendig bilkjøring blir det også, du skal jo tross alt kjøre mye i parader, flykte fra luftangrep, kurdere, Assad, Irakiske militser, amerikanere og europeere mens de dreper deg.

Hvem hadde trodd at 50 tusen deprimerte og arbeidsledige psykopater uten militær trening ikke kunne vinne en krig mot en verdensomspennende koalisjon av historiens mest avanserte militære styrker??

TINDERFERIE I AUSTRALIA En viktig del av oppveksten til mange norske jenter er å ha sex med surfere i Australia. Det blir dessverre vanskelig å få til da Australia befinner seg GODT innafor miljøets no go-zone. MEN! Det finnes over 100.000 australiere i Europa, derfor bør det være rimelig lett å finne en sjarmerende man fra down under til å gå down on i ditt nærområde. Crikey!

Som om ikke det var nok finansieres IS i stor grad av pumping og salg av olje. Skal IS tiltrekke seg rekrutter fra millennial-generasjonen må de kanskje inkludere det grønne skiftet i partiprogrammet sitt. Klarer IS å utnytte alle solenergien de har tilgang i ørkenen bør vi begynne å bli bekymret på ekte.

DREPE NOEN I KONGO Det er bare å innse det med en gang: Norge har blitt en feminasjon, derfor må du dessverre til utlandet om du skal drepe sjåfører. Skal du ha foredrag og tjene penger på drapet må du selvsagt tilbake igjen til dritt-Norge. Typisk!

Om du absolutt skal bli med i en ekstrem organisasjon, få deg jobb i barnevernet eller Resett.

EX. PHIL PÅ BALI Er du en av de som bare MÅ være i en tropisk jungel for å bli motivert nok til å studere og lære? Da skjønner vi at det blir vanskelig om du ikke kan dra til Bali, men kanskje ikke utdanning er noe for deg uansett? =)

20

SAMFUNN

THAILAND Ah, Thailand! Smilets land hvor ting er billigere, og kvinnene vennligere enn i kalde Norge. Det er vanskelig å erstatte Thailand, men her er noen forslag: Sett på Thailand background noise 10 hour på YouTube, skru på varmelampa, fyll en bøtte full av sprit og finn deg en Skype-venn fra sørøst-Asia du kan klage på gebrokkent engelsk til om alt som er galt med Norge. Da skal du se at din stue også blir et slags smilets land, for nå har du spart både penger og miljøet, og da er det lov å smile litt! =) I tillegg slipper du å støtte den undertrykkende sexindustrien i landet. Ikke at du hadde benyttet deg av den, uansett! Det er jo ikke derfor du drar til Thailand! =) For ekstra effekt kan du sette på Sushi og Kobes «Japan» og synge «Thailand» over ordet «Japan».

Det er ikke bare miljøvennlig men også veldig gøy!

Thailand, Thailand, flyttet til Thailand, Sushi og Kobe har flyttet til Thailand!

NATO-OPPDRAG For å ikke bli drept av Russere må vi i NATO innimellom hjelpe USA med å drepe fattige. De fleste fattige er ikke i tog-avstand fra Norge, men i land som Afrika og i Midtøsten.

Out of area operations som krigen i Afghanistan eller bombingen av Libya krever mye reise med fly og biler, og er rett og slett ikke miljøvennlig. Vi må bombe og drepe folk nærmere oss, aller helst mens vi går til fots (og drepingen bør skje med hendene eller i verste fall med biologisk nedbrytbare våpen).

De klareste kandidatene for slike kriger er Sverige, Finland og Russland, alle land utenfor NATO det er mulig å nå etter en kort, miljøvennlig mars.

Hever vi Helge Ingstad og gjør den miljøvennlig kan vi også dra til Island og drepe de som er der. De dumme islendingene er ikke med i NATO og har knapt en hær.

Det er kanskje på tide å ta tilbake det som faktisk er vårt, uansett?

TERRORANGREP MED KJØRETØY Et nytt 9/11 er det bare å glemme. Er du klar over hvor mye det skader atmosfæren med brennende flybensin som smelter stål?? Nedgangen i antall flygninger etter 9/11 som følge av stengt luftrom og redde passasjerer var riktignok bra for miljøet en liten stund, men nå flyr vi som aldri før.

MÅ du utføre terror med et kjøretøy, bruk elbil!

De aller fleste store byer i vesten er, i motsetning til byer, kontrollert av ekstreme islamister, godt rustet for fremtiden og har gode muligheter for lading av elbil. På grunn av gode sykkelveier er det også mange soft targets.

GUTTETUR TIL NEW YORK Fly over «dammen» til New York? Foggetaboutit! For dårlig for miljøet. Og hvorfor skal du til New York når New York kan komme til deg? Årets Gullmegler i 2014, 2015 og 2017 (Hva skjedde i 2016??) Tommy Friestad, solgte nemlig en leilighet på Tøyen som var «New York-inspirert» og hadde en «New York-atmosfære».

Mange meglere fulgte etter, og etter hvert dukket det opp flere leiligheter i Oslo som alle var New York-inspirerte.

FØLGE NORSK IDRETT I UTLANDET Norske idrettsutøvere konkurrerer mot idrettsutøvere fra hele verden. Skal man støtte våre beste menn når de drar ut i strid igjen, må man dermed regne med å fly mye. Det går ikke lenger.

I stedet bør du utvikle en sykelig interesse i en idrett hvor bare Norge bryr seg om å gjøre det bra, gjerne idretter som stort sett bare gjennomføres i kalde europeiske land, som skiskyting, langrenn eller hopp. Global oppvarming vil dessuten føre til at det stadig blir vanskeligere å finne snø å konkurrere på, og du vil derfor snart slippe å følge med på sport i det hele tatt. Da sparer du kloden fordi du ikke lenger drar på miljø-uvennlige turer til utlandet for å ringe med kubjeller! (Vi må også drepe kuene, forresten.

De slipper ut for mye metangass og kjøttindustrien er ikke bare miljøuvennlig, men dypt uetisk)

22

MUSIKK

LARSIVELIS

GALE VERDEN TEKST YNGVE SIKKO FOTO KRISTINE WATHNE

LARSIVELI

«

Jeg skal bli popstjerne.

En av de største.

ORSDAG HAR AKKURAT blitt til fredag, og jeg befinner meg i Kulturkirken Jacob sammen med andre.

Kirken som ligger midt i Oslo har for lengst har byttet ut gudstjenester, vigsler og begravelser med det som tydeligvis er det nye folke-opiumet: rapkonserter, debatter om feminisme, teaterforestillinger og *sjekker programmet* tyrkisk-belgiske teateroppsetninger.

Denne kvelden er oppmerksomheten rettet mot Larsiveli.

Horten-rapperen, Lars Reiersen heter han egentlig, er mannen bak monsterhiten «Baby». Nå danser han rundt på scenen ikledd hvit t-skjorte, en sort lue som er rullet opp godt over ørene og en skuddsikker vest.

Kanskje er jeg litt for full, mulig er det kirkerommet sin skyld, sentimental er jeg i alle fall, men utseendet, energien – minner ikke den litt om 2Pacs?

Altså mannen/myten/legenden med aliaset Makaveli, som kombinert med navnet Lars Reiersen blir til Larsiveli?

Elleve og en halv time senere møtes vi et sted i sentrum.

– Larsiveli, det navnet var en spontan avgjørelse.

Ikke veldig gjennomtenkt. Det var halv fire om natta, jeg logga på artistsiden min på Facebook og bare «nå bytter jeg navn». Broren min sier at jeg bare har lov til å bytte navn en gang. Så da ble det sånn.

Det er forresten by:Larm som er anledningen. Mange bransjekonserter små gjør som kjent en stor «ååååååh».

Og by:Larm er litt ymse. Det er ikke Larsiveli.

Sånn har det vært i mange år, i alle fall siden de to «Bah La Meg»-låtene, den første fra 2013, han gjorde sammen med Jesper Grønn som en del av duoen Greenlight. Det har ikke manglet på rap-kred.

Det er først det siste året han har slått ordentlig gjennom i mainstreamen. Det er på grunn av én låt: «Baby».

Da den kom for cirka ett år siden ble den raskt ihjelspilt både på P3 og på diverse strømmetjenester.

På Spotify har den over en million avspillinger.

– Det betyr at folk har hørt meg si «baby» sikkert 20 millioner ganger. Jeg er dritlei den låta nå, men den kommer alltid til å bety mye for meg. Den har forandra alt.

Sannsynligvis er tallet mye høyere enn som så.

I låta sier han «baby» 42 ganger. Det blir 42 millioner ganger bare på Spotify. Resten kommer i tillegg.

Skjønte du at den kom til å bli så stor da du lagde den?

– Nei! Men da den kom tilbake igjen ferdig mastra,

da husker jeg at jeg tenkte: okay, her har vi kanskje en. Den skissa jeg først fikk tilsendt, var det ikke gjort en dritt med vokalen, ingenting, beaten var kjedelig.

Da den kom var folk sånn «Endelig Veli-season!

Sykt fortjent!». Hva tenkte du da?

– Jeg tenkte goddamn right! Det var digg å endelig få en sånn. Man sitter jo der noen ganger og tenker sånn: nå har jeg gjort det her i ti år, jeg ha’kke tjent noe særlig på det, skal jeg gidde mer? Folk sier at hvis man ikke har slått gjennom før man er 26 så er det bare å drite i det.

– Skal jeg gjøre det her for gøy her og der, liksom?

Eller skal satse? Jeg trengte den der for å si det sånn.

I 2017 slapp Larsiveli EP-en Brødrene Gjeddehjerte sammen med broren Palme (tidl. Makko Makeba).

Fem mørke og melodiøse låter der Larsivelis harde, selvgranskende spytting slår gnister der den støter mot Palmes hakket coolere synge-flow, som i stedet for å legge seg oppå beaten nesten forsvinner inn i den ved hjelp av liberale mengder vokalfiltre og autotune. Kanskje er det naturlig, Palme sto tross alt for produksjonen, men det fantes likevel en slags følelse av at Larsiveli tok mindre plass enn han selv ville.

Etter Gjeddehjerte slo brødrene fast at de absolutt ikke var en duo, og at de nå ville gjøre mer egne greier.

Palme ble boende i Horten, mens Larsiveli flyttet til Oslo for å bli stor. Ikke hiphop-stor, men sånn ordentlig stor.

I februar kulminerte et år med en stødig flom av radiovennlige Larsiveli-singler («Baby», «Dykker dypt», «Mamma Mia)» med EPen Tvilling.

– Det er jævlig deilig å endelig gi folk ny musikk!

Og det deilig for min egen del også, jeg følte sånn på slutten, helt ærlig, at det nesten var litt vanskelig å gå i studio. Jeg følte at jeg bare måtte få det ut, sånn at jeg kan begynne på noe nytt. Det var i ferd med å bli et irritasjonsmoment. Nå er jeg ferdig med EPen her.

På låt nummer syv av ni, den som heter «Mamma Mia», rapper han: «JEG HAR GÅTT OPP MINST TI LEVELER SIDEN SIST DU LESTE OM MEG I NATT&DAG!».

Stemmer det da?

– Se på meg da! Minst ti leveler! Nå går det min vei.

EN VEI HAN startet å gå mot slutten av forrige tiår.

Først som «Larsiboi», senere som den ene halvdelen av duoen Greenlight, sammen med Jesse Green (som nå lyder artistnavnet Jesper Grønn). Først på norsk, så på engelsk – så på norsk igjen.

11

Navn: Lars Reiersen

11

Alder: 26

11

Sted: Horten/Oslo

11

Utgivelser: Cockpit Diaries (med Greenlight) (2011), Brødrene Gjeddehjerte (2017), Tvilling (2019)

11

AKA: Larsiboi, Popa Smurf, Goatlord Oxy Mane, Bad Azz Larsiveli, Larsi Green

– Jesper rappa på engelsk, så da tenkte jeg: jaja, da får jeg òg gjøre det. Men det varte ikke så lenge da. Det blir ikke så veldig personlig med et annet språk, som man ikke er så god til i tillegg så …

Uansett språk var det tunge beats med mye melodi, rapping i grenselandet mot sang. Uten at det kan sammenlignes med det som har preget sjangeren de senere årene. Det var en vestfoldsk variant av sørstatenes mørke vri på vestkystens g-funk.

Med «Bah La Meg» (2013) og «Bah La Meg II» fikk de undergrunnshits.

– Jeg elsker de låtene, jeg digger de greiene der!

I mange av videoene så ser man liksom … det der er ikke bra, liksom. Da jeg og Jesper begynte å lage musikk sammen så skjønte ikke folk om det var tull eller om det var seriøst, der sitter det en fyr som ser ut som han er 14 år og røyker en blunt i videoen. Men jeg synes det er kult, liksom. Det er ekte. Jeg er stolt som faen av det, og skulle ønske det lå mer ute av det vi gjorde som Greenlight.

Det var i den perioden rett før norske rappere oppdaga trap, det var mer 90-talls g-funk/dirty south-sound?

– Vi var veldig inspirert av sørstatene, og var tidlig ute på mye. Det var ikke så mange som rappa om å spise piller i 2010. Men det gjorde vi.

Jo, Bromstad Billionaires!

– Ja, de var veldig på det. Stemmer det! … og så var du med på «Trappevask» i 2013. Kanskje Norges første ordentlige trap-låt.

– Den låta HATER jeg! Jeg vet ikke hvorfor, den høres bare helt rævva ut. Det var på en tid i Norge da det ble gjort på en veldig tullete måte. Det ble for fjasete.

Jeg føler at det ble sånn klovnemusikk. På en måte er det greit at jeg var med på den låta, jeg møtte Stig/Unge Ferrari, liksom. Men låta er rævva. Det er kanskje en av de låtene jeg angrer mest på, og så får jeg ikke sletta den heller.

Og så, i 2014 har du et år der du ikke lager noe musikk, før du slipper «Alltid» på Soundcloud i 2015.

– Den låta hater jeg også! Jeg hadde nettopp vært på avrusning i tre uker og så kom jeg hjem og det var første gang jeg skulle spille inn nykter eller edru.

Jeg husker hvor usikker jeg var, jeg kan høre det i stemmen min at der skjønner jeg ikke hva jeg driver med. Jeg er helt lost, liksom. Jeg skulle ønske jeg kunne spille den inn på nytt, for NÅ vet jeg hva jeg driver med.

24

MUSIKK

«

Jeg kunne lett jobba med musikk uten å ha rota det til så mye som jeg har gjort.

Larsiveli har fremfor noen blitt «han rapperen som sliter med rus». Det stempelet er han lei av. Noen dager før vi møttes snakket han ut om «den tunge tiden» i Dagbladet. For siste gang.

– Jeg er ferdig å snakke om det. Noen ganger er det … jeg vil bare spy av det. Jeg savner den der: Hva skal du fremover? Hva er måla dine? Ikke bare sånn, hva gjorde du da? Åssen var det? Jeg snakka med faren min om det i går, han sa at det er inspirerende og kult og alt sånn der, men vi ble enige om at det er ikke en kul ting å gjøre sånne intervjuer tjue ganger, liksom.

Så hva skal du fremover, da?

– Planen er å jobbe med en ny utgivelse som vi slipper rundt høsten. Vi planlegger å reise mye i høst, så da er det fint å ha en utgivelse til sånn at vi har masse ny musikk å spille.

Føler du at du har ofret mye for å drive med musikk?

– Nei. Jeg føler at jeg har gjort så mye annet drit.

Jeg kunne lett jobba med musikk uten å ha rota det til så mye som jeg har gjort. Jeg har ofra mye for å drive med det jeg har drevet med, som er alt annet enn musikk mesteparten av tida. Egentlig så har ikke jeg gjort så mye, jeg sier til broren min: det er folk som er i studio hver dag, morra til kveld. Det har ikke jeg.

Jeg tror jeg har hatt litt flaks noen ganger. Og så har jeg jobba mye i perioder.

Du må jo ha rappa jævlig mye, likevel. Du er jo en av de beste til å freestyle?

– Folk sier til meg, «faen Lars, hvis du bare hadde spilt inn alt du har skrevet så hadde du hatt 900 låter».

Jeg sitter med dem og bare «Hør her … » og så har jeg ti vers som jeg viser dem. Jeg skriver vers hver dag.

Jeg har ikke alltid vært i studio, jeg har vært ute og drevet med andre ting. … og lagt ut mange Insta-stories fra trening!

– Det er viktig! Jeg trives med den instagreia, vettu. Da jeg først fant ut om det kameraet …. «Faen, åja, det er kamera foran der ja, okei!».

Har du alltid prata så mye?

– Ja, jeg tror det. Jeg liker mennesker, liker å være ute blant folk, være sosial. Alltid vært en sånn fyr, på skolen og, prata mye, vippa på stolen, var en sånn fyr som holdt på sånn.

Har du ADHD, du rapper om det på skiva?

– Nei, jeg har ikke det. Det er bare for å få frem den der, ja.

Så ikke ALT du rapper om er real?

– Jo … eller …. Okei, du tok meg der. Det er bare for å få frem den der uroen.

SIST DU LESTE om Larsiveli i NATT&DAG var forresten i 2016. Da bodde Larsiveli og Palme i et rom bak en bowlinghall hjemme i Horten. Høsten før hadde de signert med Oslo Records og gitt ut låta «Fingertuppa», en seig, tåkete låt om rusbruk som han senere omtalte som «et rop om hjelp» i et intervju med podcasten SKADA. Vi har et legendarisk intervju med deg og Palme fra 2016, der vi hang med dere i Horten i to dager …

– Åh!

Angrer du?

– Jeg angrer ikke, men når jeg får høre om det er det som en slags fylleangst. Det er ting jeg har sagt og gjort som jeg alltid kommer til å tenke: hva faen er det jeg driver med? Men jeg liker når jeg blir fortalt sånn det er.

Det er jeg som tenker selv, at det er kjipt at det var sånn det var. Jeg kan ikke angre, men det var kjipt at livet mitt var sånn på et punkt.

Det virker som du liker det underverden-imaget, da?

– Jeg ELSKER det. Når jeg kommer hjem til Horten så er det det jeg er vant til, det er det som føles som hjem, det er der jeg hører til.

Blir du Gamle-Lars når du er hjemme?

– Kanskje noen ganger. Jeg prøver fortsatt å finne min plass, hvor skal jeg bo, hvor skal hjem være. Jeg føler at jeg ikke hører til noe sted egentlig, når jeg skal ut av de greiene der. Jeg innrømmer at jeg noen ganger flørter ofte med tanken «kanskje skal jeg bare gjøre det, ta et opplegg der, flytte hjem». Det er det som er hjem, og jeg elsker å være der.

Det er mye mørke i Larsivelis tekster, men det er forsøksvis fortalt med litt humor. På JNS-duetten «Tårer» rapper Larsiveli «Sorry mamma du vi’kke tro det / men vi dro på ridetur med sugerør og folie».

– Jeg prøvde å si det på en litt artig måte da, hest, heroin, ridetur … Jeg har kompiser som har begynt med de greiene der, som er helt kjørt.

AT MEDALJEN HAR EN BAKSIDE, betyr jo tross alt at den også har en forside. Livet er litt annerledes for Reiersen nå enn for noen år siden. Far har han vært i flere år allerede, men det er først de siste årene han virkelig har blitt pappa.

– Da jeg først fikk barn så skulle jeg ikke bli voksen, skulle kombinere begge de livene. Nå kjenner jeg på at, jeg liker den følelsen når jeg legger dem, og så går jeg

inn i stua, og liksom: beina på bordet, ser på Netflix, og slapper av. Tenker «Lars, dette er faktisk veldig fint».

Du må ikke være med på alt. Du må ikke sove to timer hver dag for å rekke alt. Det kommer en neste helg.

Ungene har hjulpet meg å finne den roen jeg aldri har hatt. Jeg har alltid følt at det må skje noe.

– Jeg trodde ikke at livet kunne handle så mye om en annen. Jeg er stressa for barna mine hver dag.

Jeg trodde ikke at det skulle gå an å bli så lost i andre mennesker. Man går alltid og tenker på dem, har de med seg matpakke? Passer de støvlene? Jeg har lært at jeg faktisk kan roe meg ned, jeg også.

Det er lett å bli nostalgisk, men ikke alt var bedre før.

Derfor er Larsiveli glad for at folk forteller ham hvordan det faktisk var.

– Huet mitt prøver bare å huske de positive tingene fra det. Broren min er litt mer i Horten-bobla, mens jeg har bodd i Oslo siste året og jobber med nye produsenter, andre artister.

Som Anders Nilsen. Det plagsomme SoMe-trynet som etter den virale hitten «Salsa Tequila» i 2014 har slått seg opp som musikkprodusent, fortrinnsvis for artister i det kommersielle og kunstnerisk uinteressante enden av spekteret. Betyr det at Larsiveli har blitt …

– Jeg har blitt popartist! Anders Nilsen er en jævlig bra produsent. Vi jobber masse sammen. Det er han som har produsert «Dykker dypt». Han er ekstremt flink, rask og effektiv. Det blir mer Anders Nilsen, men det blir ikke de aller mest poppa låtene.

Hva slags låter blir det da? Til den nystartede radiokanalen BIG har Larsiveli uttalt at han skal begynne å lage musikk for damene. Da kommer guttene etter uansett.

– Ja, det viktig å få med damene! Jeg har vist nå at jeg kan rappe, at jeg kan lage hard musikk. Det er noe som utvikler seg, jeg kan ikke gjøre det samme hele tiden.

Man må tørre og prøve noe nytt …

Og der kommer Anders Nilsen inn i bildet?

– Det blir poplåter. Jeg skal bli popstjerne. En av de største.

Er det forresten sant at du pleier å frityrsteke gjedde?

– Haha! Nei, men det har jeg snakka om å prøve.

Men gjedde smaker sølevann. Borrevanns-gjedda er ikke god. Den smaker askebeger.

26

MUSIKK

AVKOLONISERINGEN SKYLLER OVER VESTLIG POPKULTUR

SOUND TRACK TIL DET NYE IN TERNE 11 F TTET ILO - B O S FOA Nyyyde lig Elec tro-cha arabisk abi der mikroto autotun nalitet g e og år opp i en høy ere enh 11 H et. amo Bik a, Ali K adora, El Kon N o M u r el Tot ayenza Enda e - Rab Bmeez n Electr a o-Chaa mellom b ilå t.

Nydelig de tre s angern samspil beste p e, og co l å en stu veret er nd. et av de 11 S IDHU M OOSE W Steinha ALA - G rd punja UCCI-S bisk tra kunne v UIT p. Høre ært førs s ut som tespore noe som t på en Meek M ill-skive 11 A .

YA NAK AMURA Fransk-m - SUCE aliske A T T E (F y a Naka T. NISK beste a mura s A) fropop-a lapp fjo lbum, s Nakam rårets elvtitule ura. På rte Aya « S u cette» h kongole ar hun siske ra med se pperen samarb g den Niska, s eid me om gjen d n a vn Qua n men fø o m vo og S rst og fr tefflon emst ve skapt s Don – d å gi u eg et na t bra m vn i fran usikk – kofonie har n og fo rbi.

… og det kan vi takke teknologi for.

TEKST YNGVE SIKKO

DU MERKET DET sikkert ikke, men 26. februar skjedde det noe som kommer til å endre verden. Etter flere år med rykter og forhåpningsfulle nettartikler i techmagasiner, ble Spotify endelig lansert på det indiske markedet.

Det er et tydelig symbol på at verdensveven faktisk har begynt med det den skulle: veve verden tettere sammen.

I november ble strømmetjenesten lansert i Nord-Afrika og Midtøsten, mens stadig flere land i Sørøst-Asia også har fått tilgang de siste par årene. Samtidig er afrikansk musikk, spesielt fra land som Nigeria, Ghana og SørAfrika på vei opp. WizKid er en global superstjerne, og i hiphop hører man stadig flere artister fra frankofonien.

Artister som MaîtreGims, Damso, Siboy og Niska er alle fra Kongo. Det amerikanske hegemoniet knaker i sammenføyningene.

Og det er inderne som får det til å knake aller høyest.

Ifølge en rapport fra Deloitte benyttet bare 6,4% av Indias 1,3 milliarder store befolkning strømmetjenester i løpet av 2018. I USA var tilsvarende tall 47,3 %.

Norge er landet som flyter av 4G og data rollover, og strømmetjenester har for lengst marginalisert både det fysiske og det illegale musikkmarkedet: ifølge en rapport utarbeidet av TONO bruker hele 9 av 10 nordmenn strømmetjenester for å høre på musikk.

Globalt har Youtube de siste årene vært den dominerende strømmetjenesten for musikk, faktisk større enn både Spotify og Apple Music til sammen.

Hele 47 % av det globale musikkonsumet (ekskludert Kina) skjer gjennom videonettstedet, og det er før den nye strømmetjenesten Youtube Music Premium har fått fotfeste noe som helst sted.

Trendene vi nå ser på Youtube kommer før eller senere også til å skylle over de andre strømmetjenestene, i takt med at de lanseres i nye markeder som Nord-Afrika, Midtøsten, Sørøst-Asia og India, og at forbrukere i de samme markedene får større kjøpekraft. Bildet er ikke til å ta feil av. Som Erik Blegeberg skrev i Klassekampens

Musikkmagasin i en kommentar 11. februar: «I 2015 var samtlige av YouTubes ti mest sette musikkvideoer på engelsk. I 2016 var tallet ni av ti, i 2017 fire av ti og i 2018 kun to av ti».

Fordi Youtube er reklamefinansiert og gratis å bruke, er nye kundegrupper som tar i bruk internett for å lytte til musikk først innom Youtube. I USA har den 19 år gamle rapperen YoungBoy Never Broke Again – relativt ukjent i Norge – vært den mest spilte artisten de siste tolv (!) ukene. Hvis man ser på tilsvarende statistikk for Spotify må man bla seg helt ned til 183. plass for å finne ham, noe som sannsynligvis gjenspeiler at fanbasen hans i all hovedsak er mennesker med lav kjøpekraft og betalingsvilje. Trolig er det av samme grunn at verdens mest sette Youtube-kanal er den Indiske musikkkanalen T-series. Inderne bruker internett, men de betaler ikke. Ennå.

DAGEN DENNE BLEKKA går i trykken er to av de ti mest sette musikkvideoene på Youtube engelskspråklige.

Maroon 5 har lurt seg inn på sjetteplass, mens det russiske rave-bandet Little Big sniker seg inn på niende med den engelskspråklige «SKIBIDI (Romantic Edition)». Den aller mest sette låten er den indiske «Ghar More Pardesiya» fra filmen Kalank. De øvrige på listen er spanske. I 2019 er engelsk i ferd med å overta rollen som det eksotiske innslaget.

Spotify er som en tidsmaskin tilbake til starten av tiåret.

Bare én av de mest spilte låtene på et annet språk enn engelsk – Daddy Yankee på fjerdeplass. Det høyeste norske bidraget er på 44. plass, og jeg griper meg i å tenke: Hva skulle vi gjort uten Kyrre Gørvell-Dahl?

Helt gærent hadde det nok ikke gått. Den norske musikkbransjen har møtt internasjonaliseringen på relativt vellykket måte. I 2018 kom hele 70,9% av norske artisters avspillinger på Spotify fra utlandet.

At norske musikere har fått viktig drahjelp fra den tidlige digitaliseringen er utvilsomt, og spørsmålet blir hvordan norske artister klarer seg når konkurransen blir enda

tøffere. Selv om Astrid S og indiske B Praak kanskje ikke er direkte konkurrenter, helt ennå i alle fall.

Like fullt: det blir nok ikke lettere for norske artister å slå gjennom internasjonalt fremover. Om indernes vaner begynner å ligne mer på nordmenns blir det nok lenge til neste gang vi ser norske artister på viktige Spotifylister som Global Viral 50.

DETTE GJELDER IKKE bare musikk. En av internetts viktige lister finner vi på IMDB.com, internetts fremste nettside for filmnerds og bransjefolk. Nettsiden har oversikt over det meste av informasjon om film, tvserier, musikkvideoer og kortfilmer. Spesielt kjent er den såkalte Top 250-lista, en liste som skal vise tidenes 250 beste filmer, alt stemt frem av sidens mange brukere. Listen har alltid vært gjenstand for mye debatt, og er det noen som aldri blir enige om noe er det filminteresserte, på godt og vondt: diskusjonen om Shawshank Redemption virkelig er verdens beste film har reddet mang et uinspirert fadderuke-vors.

Men så kom inderne.

Plutselig dukket det opp nye indiske filmer høyt oppe på listen blant tidenes beste filmer. Sammen med Syv Samuraier og Gudfaren finner vi fra 83. til 85. plass de indiske filmene Dangal (2016), Taare Zameen Par (2007) og 3 Idiots (2009). Det kan selvsagt hende at disse tre er bedre enn Lawrence of Arabia (86. plass) og Stanley Kubricks 2001: En romodyssé (87. plass), men det kan også hende at de ikke er det.

IMDB ønsket sine nye indiske overlords velkommen ved å lage en egen side for indisk film, India Spotlight. Der har de ikke bare content rettet mot de som liker indisk film, de har også laget en egen top 250-liste for filmer fra verdens største demokrati. I tillegg har de egne topplister for filmer på de indiske språkene Malayalam, Telugu og Tamil. Jeg skulle gjerne blitt indignert og etterlyst en liste over de 250 beste norske filmene, men det finnes jo desverre ikke 250 gode norske filmer.

Tendensen er den samme som på Youtube: Når inderne kommer ser vi at vår høyt skattede vestlige kulturarv ikke er universelt best likevel. Ikke at det er en grunn til å sippe. Det er faktisk ganske mye bra som er laget utenfor Europa og Nord-Amerika også.

FORRIGE BØLGE MED ikke-vestlig musikk slo inn over platebransjen på 80-tallet. Men hva skulle man kalle den? I 1987 møttes representanter for musikkbransjen i London. De ble enige om begrepet world music.

I dag er begrepet avleggs. Det er eksotiserende og alt for generelt, noe Oslo World Music Festival anerkjente da de for to år siden byttet navn til Oslo World. De ville heller fokusere på mangfoldet i bookingene enn å stemple alt som eh … musikk fra verden.

Dagens bølge er mer mangfoldig, mindre koordinert, og også mindre eksotiserende. I 2000 uttalte den senegalesiske sangeren Youssou N’Dour: «If people call it world music they are putting it in a ghetto. I prefer to call it afropop.» I 2019 gjør man nettopp det.

Nordmenn har for lengst blitt fortrolig med begreper som afropop, K-pop og J-rock. Med Spotifys utvidelse er det lettere enn noensinne å oppdage ny musikk også fra andre deler av verden. De regionale kontorene er flinke kuratorer. For eksempel kan du oppdage den egyptiske gatemusikksjangeren ElectroChaabi, som er minst like dansbar som house fra Chicago, i spillelisten Magraganat, mens Yalla Arabi viser frem de største arabiske hitsene og på Arab X-listen finner man crossoversamarbeid med ikke-arabiske artister. De største indiske hitsene finner du på lister som Punjabi 101 og Indiestan. På spillelisten RAP 91 finner man hiphop – jeg tar en kjapp lytt og tenker at det ikke er noen fare for at indisk rap tar over verden med det aller første.

Latinamerikansk musikk fra artister som J Balvin, Karol G, Anuel AA eller Benny Blanco trenger du ikke å dykke spesielt dypt for å finne, men har du null peiling fra før er listen ¡Viva Latino! et godt sted å begynne. Likeså med afrikansk musikk, men nybegynnere kan starte med African Heat eller Afro Bashment-listen.

Kanskje er det søkt å kalle denne utviklingen en avkolonisering, all den tid det fortsatt er vestlige selskaper som i hovedsak fasiliterer og kuraterer den globale kulturen. Et vestlig selskap åpner i India, den har vi hørt før, og det var ikke akkurat udelt positivt.

Søndag 07.April Live-set & meny + DJs: Drippin & Anders Gran

Det er riktignok ingen grunn til å overdrive hvor frigjorte vi er fra den koloniale logikkens idé om den andre, noe også denne artikkelen er et godt eksempel på. For hva har egentlig indisk, egyptisk og puertoricansk musikk til felles, annet enn at den er ny, eksotisk, annerledes, kort sagt ikke vestlig? Fint lite.

Det har alltid vært koblinger på kryss og tvers av den tross alt ganske lille kloden vår, og flere skal det bli. Også norske artister og unge norske musikkonsumenter vil bevege seg vekk fra den amerikanske fikseringen. Og nei: vi har helt sikkert ikke gjort oss ferdig med debatten rundt kulturell appropriasjon helt enda.

Kanskje blir den bare forsterket med inntoget av latin, arabisk, sørøst-asiatisk og afrikansk musikk i mainstream populærkultur.

Men vi kan også velge å la slike problemstillinger ligge helt til de oppstår, og heller fokusere på de mange mulighetene vi får til å dra på oppdagelsesreise i forvirrende topp 250-lister og fremmede musikklandskap der harmonier og melodilinjer og helt andre tradisjoner på alle mulige måter leker seg i samspill med det vestlige – eller gir helt faen.

Universitetsgata 12 katlaoslo.no

Sushi x Kobe

Kapitalen dømmer ikke, selskapene drar dit markedene er.

I stadig større grad er det andre steder enn i Europa og NordAmerika. Der world music var en branding-strategi for å selge ikke-vestlig musikk til kjøpesterke vestlige konsumenter er dagens Spotify-utvidelser først og fremst motivert av ønsket om å utnytte nye markeder. Man ønsker å tjene penger i India, ikke på India.

DJs hver fredag og lørdag kl. 22.00 - 02.00 Matservering i baren til kl. 01.30

28

LITTERATUR

OVERVÅKNINGSKAPITALISTENE Du er ikke produktet, du er den brukte og forlatte skrotten etter at produktet er utvunnet.

Produktet er måten du oppfører deg på, som har blitt røsket ut av deg.

TEKST TORGEIR HOLLJEN THON

FOR INNTIL drøye hundre år siden levde vandreduene i Nord-Amerika, og det var milliarder av dem. De var litt mindre enn vanlige byduer, og bevegde seg rundt i flokker så enorme at de kunne formørke himmelen i dagevis. Hele skoger ble ødelagt av reirene deres, og den konstante jakten på mat ødela hele avlinger med korn og mais.

Så menneskene begynte å jakte på dem.

De var sosiale dyr, og jegerne hadde en egen måte å utnytte vandreduenes særegne empati: Noen få duer ble fanget som lokkedyr, og festet til pinner med øynene sydd igjen. Da de desperate fuglene flakset i panikk kom horder strømmende for å komme dem til unnsetning, og jegerne kunne slakte tusenvis av duer samtidig.

På midten av 1800-tallet var det ennå millioner av duer igjen, men allerede i 1914 døde den siste gjenlevende vandreduen i en dyrehage i Cincinnati.

Alene hadde den ingen å orientere seg etter.

Den sterke flokkmentaliteten deres hadde ledet dem til undergangen.

I sitt nye, monumentale verk The Age of Surveillance Capitalism, sammenlikner sosialpsykolog og historiker Shoshana Zuboff den effektive og nådeløse nedslaktingen av vandreduen med hvordan teknologiselskapene – eller, med Zuboffs egne ord, overvåkningskapitalistene – Google

og Facebook tjener pengene sine. Der Marx’ påstand var at kapitalismen er som en vampyr som lever av å utnytte menneskers arbeid, er Zuboffs poeng at selskaper som Facebook og Google lever av å utnytte alle typer menneskelige erfaringer. Facebook utnytter menneskers behov for fellesskap, og lokker oss til det tosidige sosiale speilet, hvor vi kan sammenlikne og påvirke hverandre. Vi ser på hverandre, og glemmer at noen følger med. Hvorfor følger de med? Ifølge Zuboff er det ingen tvil: De vil utnytte menneskets naturlige empati og nysgjerrighet, og manipulere den ved å endre hvordan vi lever for at de skal tjene penger.

I motsetning til hos vandreduene, er det ikke menneskers liv som er i ferd med å gå tapt, men menneskers menneskelighet.

Det hadde ikke trengt å være sånn. Da Google startet virksomheten sin på slutten av 90-tallet var det med et beundringsverdig ønske om å samle informasjon, til alles gode. Ja, søkene folk utførte ga Google informasjon, men det var data de brukte til å forbedre produktet, til å gjøre søkemotoren enda mer nøyaktig. Men da dotcom-boblen sprakk rundt årtusenskiftet ble investorene masete: De ville at selskapet skulle tjene ordentlige penger.

Det løsnet da Google skjønte at det de i stor skala var i ferd med å skaffe seg var en oversikt over

«En bok alle bør lese.»

menneskelig atferd, og at det kunne brukes til å selge spådommer om hva folk kommer til å gjøre til annonsører. Google-grunnlegger Larry Page sin drøm om søkemotoren som en kunstig intelligens var plutselig innen rekkevidde.

Ingenting av dette er nytt. Gang på gang har Googles og Facebooks overtramp blitt avslørt: Det ble tidlig avdekket at Google scannet g-mailene våre etter informasjon de kunne selge til annonsører, og da de kjørte verden rundt og filmet med Street viewbilene sine ble det avslørt at de også samlet inn privat wifi-informasjon. Ingen av avsløringene har stoppet dem, fordi vi er så lette å manipulere med Nominert til stadig enklere hverdag og mer sømløse produkter. I Bokhandlerprisen stedet for å gjøre motstand, har vi latt oss distrahere.

Og ikke bare har vi latt dem fortsette som før, vi har latt dem ekspandere. Google og Facebook har for lengst beveget seg ut av internett og inn i den virkelige verden: smart hjem-enheter, selvkjørende biler, droner og utvidet virkelighet. Alt handler om å skaffe stadig mer av det Zuboff kaller behavioral surplus, som igjen kan tiltrekke seg flere kunder.

MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET

2018

NÅ I POCKET!

ENDRINGENE SKJER SÅ SAKTE at vi rekker å tilpasse oss hvert trinn på stigen. Det er jo digg at man slipper å følge med på musikk lenger, at Spotify-algoritmene lager spillelister som er perfekt tilpasset musikksmaken vår. Og snart trenger vi ikke lenger utdanne filmskapere, fordi Netflix vet nøyaktig hva folk vil ha, og kan la maskinene lage underholdningen for oss.

Hvordan havnet vi her? En av årsakene er, ifølge Zuboff, et politisk system og ideologisk hegemoni, særlig i USA, som anser regulering av både teknologi og rikdom som den største av alle onder.

Det hjalp heller ikke at overvåkningskapitalismens framvekst sammenfalt med USAs eskalering av krigen mot terror, der teknologiens stadig mer effektive overvåkningsmetoder var nøyaktig det etterretningsvesenet trengte. CIA hadde ingen interesse av å begrense Googles vekst og makt, snarere tvert imot.

Et annet svar er at vi har veldig vanskelig for å tro at noe helt nytt og revolusjonerende kan skje, selv når det er i ferd med å skje. Gjennom århundrene har man vært vant til å tenke på store samfunnstrusler som noe som kommer fra statlig hold, for eksempel i form av fascister som har forsøker å ta kontroll over statsapparatet. Derfor var vi fullstendig uforberedt på å forsvare oss mot nye, digitale selskaper med originale navn ledet av unge genier som så ut til å kunne tilby oss nøyaktig det vi ville ha, helt gratis.

Internettets frigjørende muligheter skygget for den faktiske utviklingen.

En av mytene Zuboff vil til livs er klisjéen «når tjenesten er gratis, er det fordi det er du som er produktet». Det er ikke du, brukeren, som er produktet, ifølge Zuboff. Brukerne er kilden til råmateriale som blir utvunnet og solgt. Du er ikke produktet, du er den brukte og forlatte skrotten etter at produktet er utvunnet. Produktet er måten du oppfører deg på, som har blitt røsket ut av deg.

Produktet er spådommen om hva du kommer til å gjøre. Ingen bryr seg om hva du tidligere har gjort.

Dette henger sammen med en annen myte, som vi alle bruker til å rettferdiggjøre at vi lar dem overvåke oss: Jeg har ingenting å skjule, sier vi.

Til det sier Zuboff, som gjennom 500 sider med undersøkelser av de siste tiårenes teknologiske og økonomiske utvikling aldri slipper ut av syne hva det er som gjør oss til mennesker: Det at du har noe å skjule er det som gjør deg menneskelig.

Hvis du ikke har noe å skjule har du ingenting.

PROBLEMET ER heller ikke, som mange synes å tro, at «privatlivet forsvinner». Det er ikke privatlivet vi blir fratatt, men retten til selv å bestemme hva som skal være privat. Hvis privatlivet ble borte, ville alle vite alt om alle, men det er ikke det som skjer. Det som skjer er at noen vet alt, og på den

«… en sterk roman som kommer til å sitte i kroppen lenge. (…) her har vi med et usedvanlig dyktig fortellertalent å gjøre.»

TRINE SAUGESTAD HATLEN, VG

«En bok om det ubegripelige, men virkelige.

En bok alle bør lese.»

MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET

«Det er rått. Det er sterkt.

Det er inntrengende. Skrevet med innlevelse. (…) Ingen kan bli uberørt av å ha lest denne romanen.»

VIGDIS MOE SKARSTEIN, ADRESSEAVISEN

«Rått og hjerteskjærende om overgrep og omsorgssvikt.»

SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD

30

LITTERATUR

SAFEBOOK: Benjamin Gross sin nettleser-plug in Safebook tar bort alt innhold fra facebook-feeden.

måten fratas vi muligheten til å bestemme selv.

Spørsmålet er ikke bare om det truer vår rett til privatliv eller eller rettssikkerhet, men om det i fremtiden vil være mulig for oss å i det hele tatt være mennesker.

Facebook har dessuten ført til at det fremstår mistenkelig om det ikke finnes masse tilgjengelig informasjon om deg på internett. Hva skjer for eksempel når alle politikere har sextapes, fyllefilmer eller selfier hvor de gjør noe ulovlig?

I beste fall får vi kanskje en ny moralsk standard hvor man i større grad godtar at folk er menneskelige.

I verste fall får vi en verden hvor bare de kjedeligste og mest fornuftige som vinner valg …

En annen tabbe er å tro at utviklingen først og fremst handler om reklame. Målrettede annonser var begynnelsen, ikke slutten. Det er ingen grunn til at tro at det bare er annonsører som har interesser av å betale for informasjon om hva folk sannsynligvis vil gjøre i framtiden. Manipuleringen av valg vi har sett de siste årene, blant annet under brexit-avstemningen, valget av Trump, er kanskje bare en begynnelse.

Zuboffs store styrke er at hun jevnlig, og alltid på riktig tidspunkt, løfter blikket og ser hvilken rolle de små tekniske spissfindighetene hun undersøker spiller i det store bildet, i teknologiens, kapitalismens og menneskehetens historie.

ET PROBLEM SYNES Å VÆRE at kritikk har blitt redusert til om man er for eller imot teknologi.

Når vi har sett positive trekk ved utviklingen, for eksempel i alle de rare fellesskapene som oppstår på internett og som ikke ville oppstått noe annet sted, og som vi ikke ville vært foruten, så har vi løpt overvåkningskapitalistenes ærend. Og på den andre siden, når noen har kritisert måten Google og Facebook holder på, har det ofte vært med argumenter som at facebook-venner ikke er ekte venner, og at man heller burde kalle det asosiale medier. Denne posisjonen er lett å latterliggjøre

og avfeie som bakstreversk. Ingen har klart å bygge opp en ideologi- og maktkritisk posisjon som ikke er negativ til den teknologiske utviklingen i seg selv.

Og mens vi har kranglet, har Google og Facebook bare vokst og blitt enda rikere og mektigere.

For hver nye tjeneste de bygger på den menneskelige informasjonen de har utvunnet fra dagliglivene våre, jo lenger unna kommer vi noe vi kan kalle et hjem. Et hjem som ikke bare er koordinater for smarte høyttalere, termostater, sikkerhetskameraer og lysbrytere, som holder oversikt over oppførselen og opplevelsene våre så de kan tilrettelegge, forbedre, manipulere livet vårt.

Hvordan ser verden ut hvis vi havner der overvåkningskapitalistene vil? Facebook har lenge vært åpne om hva som er målet, og til og med skrytt av det: I fremtiden, har Mark Zuckerberg sagt, kommer de til å ha oversikt over alle bøker, filmer og sanger du noensinne har hørt, og all informasjonen de har samlet inn vil gjøre det mulig for å fortelle deg hvilken bar du skal dra til når du ankommer en fremmed by, og der vil bartender stå klar med favorittdrinken din. Med andre ord: De tegner et kart over alt som finnes i verden, og hvordan alt henger sammen.

Eller med enda noen andre ord: De jobber mot en fremtid der de har fullstendig oversikt. De vil vite alt.

Ikke fordi de skal ta oss for noe vi har gjort, men for å med 100 prosent sikkerhet kunne si hva vi kommer til å gjøre. Å kunne forutse hva folk kommer til å gjøre har alltid vært reklamens og kapitalismens mål, men med vår tids overvåkningsteknologi er det for første gang overkommelig. Spørsmålet Zuboff stiller er om dette er en fremtid hvor vi kan kalles mennesker, i noen som helst betydningsfull forstand av ordet.

Hver nye avsløring gjør det stadig vanskeligere å vite hva som er sunn fornuft og hva som er paranoia. Skal man tape igjen kamera på dataen

eller er det for mye? Stemmer det at facebook avlytter telefonen din og gir deg reklame basert på det du snakker med vennene dine om mens telefonen ligger i lomma? Man blir utmattet og ting virker håpløst, litt på samme måte som med global oppvarming. Hva skal man gjøre?

At all informasjonen Zuboff sammenfatter – hun byr på få avsløringer som ikke allerede er kjent for de som er interessert – ikke skaper større reaksjoner, at folk ikke ser alvoret, tyder kanskje bare på at det allerede har gått altfor langt, at vi allerede er forandret og at det ikke kan skje en oppvåkning, en bevisstgjøring, som kan være begynnelsen på en vei tilbake, en vei ut. Vi har allerede gitt fra oss muligheten og evnen til å bestemme over egne liv.

Det er et surrealistisk paradoks, skriver Zuboff, at revolusjonen seiler under et flagg det kaller «personlig tilpasning», når det tvert imot oppløser, ignorerer og omformer alt det personlige ved oss.

«Technology is stuff that doesn’t work yet» er det noen som har sagt. Sånn sett er det kanskje et godt tegn at vi fortsatt snakker om disse tingene som teknologi: kanskje er ikke maskineriet helt velsmurt ennå. Men er det noen vei ut av dette helvetet? EUs reguleringstiltak GDPR er i hvert fall ikke et skritt i feil retning, men om det er for lite og for sent gjenstår å se. Og tross alt er bevisstgjøringen rundt omfanget av skyggesidene i ferd med å vokse, og at det faktisk ikke er verdt det lenger. Når en rasistisk terrorist filmer at han dreper 50 muslimer i en moské i New Zealand og sender det direkte på Facebook er det sjokkerende, men samtidig fremstår det med ett som en logisk konsekvens av retningen vi har beveget oss i lenge.

Den amerikanske presidentkandidaten Elizabeth Warren har tatt til orde for å for å bryte opp Google, Facebook og Amazon i mindre deler. Håpet er at man ved å bekjempe monopoliseringen kan oppfordre til innovasjon som kan skape forretningsmodeller som er bygget på noe annet enn

”A STRAIGHTOUTTA-THE-GATE MASTERPIECE” the globe and mail

å misbruke folks tillit, informasjon og personlighet.

At noe så tungrodd og uinspirerende som amerikansk valgkamp tar opp disse spørsmålene er også kanskje et godt tegn.

Men hva kan vi gjøre, du og jeg, her og nå, fra og med i dag? Ingen av oss har noen gang lest gjennom terms of service, og vi kommer neppe til å begynne nå. Du kan, selvfølgelig, kappe av den teknologiske protesen og slette facebook og instagram (men hvis du gjør det, helst ikke gjør et stort nummer ut av det). Du vil kanskje merke fantomsmertene, men det er ikke farlig, og forhåpentligvis har du nok menneskelighet igjen til at det ikke er for sent.

Du kan også slutte å bruke Google. Problemet er bare at alternativene er så dårlige. Du får dårlige treff. Gjennom årene har Google lært deg å kjenne og vet hva du vil ha nesten uansett hvor elendig du formulerer søkene dine. Google vet hva du sannsynligvis leter etter, og gir deg det. I sterke øyeblikk vil du kanskje ha lyst til å motstå dette, og heller måtte lete litt mer, og kanskje oppdage noe uventet. Men i de svake øyeblikkene, som det nok for de fleste er flest av, er det beleilige ved å velge Google gjerne vanskelig å motstå.

Shoshana Zuboff har et håp om å vekke og bevisstgjøre oss, at vi skal organisere oss og bekjempe utviklingen. Men samtidig er det vanskelig å lese boka hennes og ikke tenke at det allerede er for sent. Løpet er kjørt. Vi er ikke lenger mennesker, og ikke ennå maskiner. Vi er en ubrukelig mellomting, det verste fra begge verdener: rare mikrohjerner i vandrende kjøttfengsler, ikke i stand til å tenke på egen hånd, og ikke i stand til å løse våre egne eller noen andres problemer, kun i stand til å følge overvåkningskapitalistenes stadig bedre snarveier til valgene vi har valgt bort å velge.

april 26

32

SPILL

JORDI UNDER- OG /ELLER OVERGANG Det er apokalyptiske tilhøve i den reelle og virtuelle røynda likeeins om dagen.

TEKST RASMUS HUNGNES

I DEN UUTGRUNNELEGE alternate history-filmen Super Mario Bros. frå 1993 har røynda, nett som i TV-serien Counterpart (2017–19), blitt splitta i to: Ein versjon – vår verd – der dinosaurane blei utsletta av ein komet, og ein der dinosaurane levde vidare og utvikla sivilisasjon. Uavhengig av om din Mario, Luigi, Toad, Nibbit og Toadette lev i ei postapokalyptisk verd eller ikkje, er New Super Mario Bros U Deluxe ute no til Nintendo Switch, komplett med dei tradisjonelle raude og grøne soppane.

«No worry, bro», sa soppen ein gong til Terence McKenna. «This is what it’s like when a species departs for the stars.» I ToeJam & Earl: Back In The Groove (Win, XB1, PS4, Switch, Linux, Mac) er Planet Funkotron-buarane ToeJam og Earl ute og rånar langs Mjølkevegen att, denne gongen med nokre kjeks dei har lyst til å imponere i baksetet. Idet Earl tek feil av «subwoofer»og «svart hol»-aktivasjonsknappen blir dei, saman med planeten Jordi, kverna gjennom tid-romkontinuumet. Jorda blir delt opp i eit tilfeldig (med mindre ein av ukjende grunnar skulle føretrekke å spele «fixed world»-modusen heller enn «random world») tal svevande kontinent. Råneromskipet blir òg fragmentert, og våre utanomjordiske vitjarar lyt samle delane saman og bygge skipet opp att.

er uttrykk for at global oppvarming blir teke på alvor i det kollektivt undermedvitne. Gubban Noa! Giv stoda var slik i det kollektivt medvitne òg.

ORDET APOKALYPSE kjem frå gresk og tyder å løfte på sløret, openberring. Sjølv om den psykedeliske Jesus-figuren i Johannes’ openberring openbert talar til meg og alle og ein kvar personleg med si tviegga sverdtunge (personleg notat til framtidige kunsthistorikarar som forskar på min person: 2, 6), er min personlege eskatologi-favoritt for tida den allereie nemnde etnobotanisten Terence McKenna (1946–2000, fred vere med honom), «for om vi skulle fumle bort ballen, om vi faktisk skulle, øh, der våre forforeldre gjennom tusenvis av år ikkje feila, om vi skulle feile, vil tragedien vere umåteleg stor, for det er ikkje uunngåeleg at vi skal feile. [....] Vi vil ikkje at dette skal ende som ein giftig søppelhaug styrt av nazistar, som er, du veit, vegen det kanskje går.»

Det er flust av giftige søppelhaugar i spela om dagen. Online-overlevingsspelet Fallout 76 (PS4, XB1, Win) går tradisjon tru føre seg i 50-talsnostalgisk atometterkrigstid. Far Cry: New Dawn (Win, PS4, XB1), mogelegvis det mest morosame Far Cry til no, særleg med ein ven med på laget, plukkar opp tråden i eit mutert, kvinnestyrt, Mad Max-aktig Hope County-audeland 19 år etter (spoiler-alarm) atomkrigen som endte Far Cry 5. Kan hende er det forståeleg at det òg framifrå, men meir hardbarka Metro Exodus tar for seg atomvinteren, gitt at spelet er russisk.

spelscenarioa blei nok til dels til den gong i fordums tid då media skapte blest om ei allereie gløymd eskalering mellom USA og Nord-Korea.

Med fare for å setje uheldige kulturelle bånd på kreativiteten, kunne det svensk-norske taktikkerispelet Mutant Year Zero: Road To Eden (Win, XB1, PS4) mogelegvis med fordel heller tatt for seg global oppvarming, men så er det kanskje enklare å skrive inn talande ender og villsvin dersom radioaktiviteten er høg.

OG DET ER klimaendringar du og eg burde freiste å gjere noko med, i stadet for å sitje der i godstolen og spele Riot: Civil Unrest (Win, PS4, XB1, Switch).

Sjølv om det er noko sympatisk over denne opprørspoliti-og-aktivist-simulatoren, basert som han er på protestar og demonstrasjonar frå røynda, og det kan hende kan vere eit element av folkeopplysning i Civilization VI-utvidingspakka Gathering Storm (Win, Mac, Linux) si inkludering av klimaendringar som spelmekanikk, og TV-serien Okkupert der Noreg stoggar all gass- og oljeproduksjon, lyt vi ikkje gløyme verdien av å drive med aktivisme og medviten livsførsel i den reelle røynda.

No står ikkje verda til påske, tenkjer du kanskje.

Men det kan du ta med ro; truleg gjer ho det.

Påska kjem seint i år, og desse atomvinter-orienterte

Kan hende kan co-op-opplevingar som ToeJam & Earl: Back In The Groove, Far Cry: New Dawn og New Super Mario Bros U Deluxe minne oss om verdien i å gå saman om å nå eit mål, slik som t.d. å redde vår felles biotop – og ikkje berre gjennom underskriftskampanjar som skulle slumpe til å dukke opp medan ein rullar nedover Facebookfeeden. Kan hende kan vi for ein gongs skuld vise vi ikkje er som South Park-innbyggjarane, som takka nei til å redde verda mot å gi opp soyasaus og Red Dead Redemption 2?

Hypnospace Outlaw og Tech Support: Error Unknown (Win, Linux, Mac)

Heaven’s Vault (Win, PS4)

Devil May Cry 5 (Win, XB1, PS4)

Dersom du var medviten før årtusenskiftet, hugsar du mogelegvis År 2000-problemet, AKA The Millennium Bug, som skulle føre til at all teknologi slutta å fungere kl 00:00 1. januar 2000.

Det skjedde ikkje, men no kan du jobbe med kundeservice og avsløre megakorporasjonskonspirasjonar i Tech Support: Error Unknown og surfe eit imaginært internett som om det er 1999 i Hypnospace Outlaw.

Grav opp tusenvis av års verdshistorie i dette science fiction-arkeologieventyret, planlagt utgjeve i løpet av våren. Vi har fått prøvespele ein liten del, og det lovar godt.

Dette helvetes hack’n’slash-spelet har, i tillegg til skyte-, hakke- og hoggeknappar, ein knapp for høgtlesing av dikt. Den mystiske karakteren ved namn V les strofer frå William Blakes apokalyptiske poesi, og dersom du speler med god flyt kan du jobbe deg opp frå stilkarakter D for Dismal til A for Apocalyptic – og heilt opp til SSS, Smokin’ Sexy Style!!

I følgje The Museum Of Jurassic Technology i Los Angeles har det gått fire tusen tre hundre og førti tre år sidan Noa blei kalla til å bygge ein ark – det tyder skip og kiste på same tid – og fylle han med alt det som var naudsynt for å motstå den nært føreståande apokalypsen. Namnet Noa/Noah har vore enormt populært både i Noreg og i utlandet dette årtusenet, noko som openbert

TRE PÅ TOPPOKALYPSE

REDAKSJONEN ANBEFALER ORBOT Orbot er en proxy-app til android som sender all trafikken fra mobilen din gjennom TOR-nettverket.

Det betyr at du surfer litt tryggere og litt mer anonymt i denne overvåkningskapitalismens tidsalder. Om ikke annet er det en liten fuck you til de som har rigget samfunnet slik at personlig informasjon har blitt en vare som kan kjøpes, selges og brukes til å destabilisere demokratier.

ROCKEFELLER / FREDAG 12. APRIL SECOND SUN KR. 290,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG. + SUPPORT:

SENTRUM SCENE / TORSDAG 16. MAI + SUPPORT: SPIELBERGS KR. 350,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

OSLOCITYFUCKBOY

Yngve Sikko GI BLOD! Er du frisk og har et stabilt eller ikke-eksisterende sexliv synes jeg du skal gi blod. Fyll opp blodsukker lageret hos en av foodtruckene på jernbanetorget før du beveger deg videre til blodbussen (blodtrucken?) som står parkert like ved siden av. Å tappe årene er mer rensende for kroppen enn den juicekuren du planla å gå på, og gir deg gratis ting etterpå, for eksempel en mummikopp, en turkopp eller en av blodbankens egendesignede kopper. Også redder du liv, da, potensielt ditt eget *i fremtiden*, da halve Norges befolkning vil komme til å trenge blodoverføring en gang ;)

x

ROCKEFELLER / LØRDAG 13. APRIL KR. 200,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER / FREDAG 7. JUNI KR. 225, - + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

Ida Gøytil @HYDRAULICPRESSCHANNEL Det er noe nesten ubeskrivelig avslappende ved å se all verdens ting – en brusflaske, en rødkål, en gammel mobiltelefon – bli knust, sakte men sikkert, med en hydraulisk presse. Og selv om det finnes en kanal på youtube med disse tilfredsstillende videoene, nytes de aller helst midt i instagramfeeden: innimellom dumme memes, den siste screenshoten til omgjustdont og det nyeste bilde fra profilen vennen din har laget til hunden sin, så dukker det plutselig opp en liten plastelina-fugl som presses sakte sammen og spurter utover alt.

F r y s n i n g e r!

ROCKEFELLER / TIRSDAG 30. APRIL

KL 18 - FRI ALDERSGRENSE / KL. 21 - 18 ÅR LEG. KR. 340,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER / LØRDAG 8. JUNI KR. 200,- + BILL.AVG. 20 ÅR LEG.

PHOEBE BRIDGERS & CONOR OBERST’S NEW BAND

Torgeir Holljen Thon DOBBELTDIAMANTEN Weekendavisen (8/3-19) Hvis man googler «dobbeltdiamant» får man opp informasjon om et verktøy som brukes innen design.

Det er visst også en type pale ale, et britisk band og en skiløype-kategori (double black diamond). Det er ingen treff på ekte diamanter. Men ifølge Lars Von Trier, så er en dobbeltdiamant også betegnelsen på to diamanter som har vokst sammen. Det gjør den vanskelig å jobbe med, men sånn skulle den altså være, Melancholia-diamanten. «Historien er den, at Lars Von Trier laver diamanter», skriver Martin Krasnik i Weekendavisen. Krasnik er invitert hjem til trehuset hans i Lyngby, og de skal ikke snakke om det nye filmprosjektet hans, men om Triers interesse for diamanter og sliping av dem. Det ble en samtale om James Bond, diamanters egenskaper og en russisk forretningsmann. Les den!

ROCKEFELLER / ONSDAG 1. MAI + SUPPORT: CHRISTIAN LEE HUTSON KR. 395,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER / FREDAG 10. MAI

SENTRUM SCENE / FREDAG 3. MAI

ROCKEFELLER / FREDAG 12. JULI

KR. 455,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

KR 265,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

KR. 365,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

Ida Wammer

CHRIS HOLSTEN JOHN DEE / LØRDAG 6. APRIL KR. 200,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER / LØRDAG 4. MAI + SUPPORT: PIKEKYSS KR. 275,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

JOHN DEE / TORSDAG 23. MAI KR. 295,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

Forsalg: www.rockefeller.no + tlf. 815 33 133 / Se www.rockefeller.no for fullstendig programmer informasjon om åpningstider, nyheter og oppdateringer.

DUTTY DIOR 11

Navn: Kristoffer Eriemo

11

Alder: 22

11

Sted: Oslo

11

Utgivelser: PARA/NORMAL (2019)

11

AKA: Eskimopapi, Duttyplayboi

11

HØRER PÅ: Young Thug og gammel Soundcloud-rap. Jeg likte bedre å høre på andres musikk før.

Følelsen var helt annerledes, jeg var så jævlig optimist. Lurer på hvor den følelsen er nå.

DOLMIO-DAG MED DUTTY Fire timer uten mat og drikke i studio med Norges ferskeste rap-stjerne.

TEKST YNGVE SIKKO FOTO MARTHE THU

«

Det var så mye swag, shit og saus på de tingene jeg lagde

– DA JEG SATT MED IPHONE-HEADSET og recorda tenkte jeg fyfaen hvis jeg hadde hatt en ordentlig mikk nå hadde jeg drept alle liksom. Det var så mye swag, shit og saus på de tingene jeg lagde. Det viste seg å være sant.

I løpet av sommeren 2018 ble Dutty Dior et navn å regne med på den norske hiphopscenen. Først gjorde han seg bemerket med singelen «Plis», før han senere på sommeren slapp «Fantasi» sammen med Stavangerstjerneskuddet Isah, nå et mye omtalt navn fordi han bidrar tungt med koring over hele Karpe Diems nyeste prosjekt SAS PLUS/SAS PUSSY. Før høsten var omme rakk Dutty å bidra på Unge Ferraris album Midt Mellom Magisk og Manisk og få omtale i både Noisey og Highsnobiety, før han toppet det hele med å være oppslagsverk på NRK P3s Youtube-kanal («elger er vakre dyr!»).

I februar mixtape-debuterte Oslo-rapperen med den ni* spor lange PARA/NORMAL, utropt til «… den beste norske raputgivelsen på en stund» av blekka du holder i hendene nå. Og så har Chirag utpekt ham til sin favorittrapper via Instagram.

«HAN ER SÅNN SOUNDCLOUD-RAPPER», gjerne sagt med en mild dose forakt, har de siste to-tre årene vært måten fremfor noen å signalisere at man følger med.

For med runde solbriller har Soundcloud-generasjonen for lengst tatt over amerikansk hiphop. Runde solbriller – og luftige lo-fi-produksjoner, pop-orientert lydbilde, tilknappede tekster, repetisjoner smidd over de evige temaene dop og følelser, i mange tilfeller bortgjemt bak vokalfiltre inspirert av 2000-tallets emo-punk. Her i Norge har Soundcloud i mindre grad vært en bestemt form for kreativt uttrykk, og i større grad bare vært det det er: en plattform for å dele musikk.

– Sangene på Soundcloud er fortsatt de kuleste sangene jeg har laget. For alltid, uansett. «Famous» er en av favorittene mine, jeg miksa den selv.

Dutty Diors musikk skiller seg ut ved at den er mer soundcloudsk, eller kanskje heller amerikansk, i uttrykket enn det vi er vant til fra norske artister. Låten «MA$A» med ProllyNah og Unge Ferrari er så godt som en cover-versjon av Futures «Might As Well». Kristoffer Jakobsen fra R&B-radioprogrammet Nova Amor har beskrevet ham som en blanding mellom R&B fra Toronto og Playboi Carti.

– Jeg angsta da jeg skulle slippe mixtapen, jeg var dritnervøs. Når man er i the public eye er det liksom ikke rom for å gjøre feil, man må trå varsomt.

Alle låtene på mixtapen er produsert av norske Pluto, bortsett fra åpningssporet «Belle Amie» som er produsert av Mogilla. Det er et nokså stringent prosjekt,

der Plutos luftige og nokså tilbaketrukne produksjoner skaper mye rom for Dutty Dior til å legge stemmer oppå stemmer, der ad-libsene tar nesten like mye oppmerksomhet som verselinjene.

Har du drevet med tagging?

– Ikke så mye, jeg har heller ikke skata, jeg er for høy.

Jeg kan heller ikke stå på snowboard eller ski. Herregud jeg suger ass, fyfaen.

– For meg er PARA/NORMAL en mixtape. Det er bare en blanding av låter som ikke er laget i samme periode.

Av 25 sanger plukket vi ut ni. Dette er på en måte en A-side, og så kommer det en B-side etter hvert. Et album skal være enda mer sammenhengende. Det må være noe insane for at jeg skal kalle det et album. Men jeg tror ikke noen bryr seg, egentlig.

I stedet bare sykla han «jævlig mye rundt».

Musikkproduksjon har han lært seg på folkehøgskole i Surnadal («Jævlig weird sted, fyfaen. Skikkelig lite. Det er som Mo i Rana eller Jessheim.») Men det er rapper han er. Det har han vært siden han var 16 og satt på rommet for seg selv og lagde det han beskriver som «pisslåter».

– En gang la jeg ut en låt som ikke fikk noen plays, så jeg sletta den etter en måned.

Nå er både gutterom og pisslåter tilbakelagte kapitler.

STUDIOET VI SITTER i er som et lite slott. Egentlig er det strengt tatt bare et rom i en bygård i en av de kjipe delene av Oslo sentrum. Kanskje har det noe med formen på det ganske store rommet å gjøre, det er sekskantet. Ikke mange rom har seks hjørner. For å komme seg dit må man opp en trapp, den er skitten, det er i starten av mars og det snør og regner annenhver dag, folk trekker med seg all mulig skitt inn. Det er bare å gi opp, det er ingen vits å prøve å holde det rent.

– Fy faen ass, jeg tror jeg var en liten drittunge.

På en krok på veggen henger en bøttehatt med logoen til det avdøde hiphopnettstedet Kingsize. Jeg spør om det er Phillip sin. Det er det. Og jepp, det er «Sommerflørt»Phillip vi snakker om. Han har gått fra å være «Barn i bar’n» på Skulk med stil (2005) til å være sjef for indielabelet SDKT Entertainment – eller er det kanskje et «kollektiv», denne litt løsere organisasjonsformen som utgjør underskogen i underholdningsbransjen?

Noe normalt plateselskap er det i alle fall ikke: SDKT huser både en billedkunstner, en designer, musikere – til og med en komiker.

Uansett trives Dutty med tilværelsen som Phillipprotegé. Flere unge artister sitter på major labelkontrakter som kanskje fremsto lukrative da de ble signert, men som raskt viser seg å være et hinder for utvikling. Det er verdt å spørre seg om mange signeres for tidlig. For når en artist ikke har rukket å bygge opp karrieren sin på egenhånd er resultatet mindre penger og mindre makt.

– Mange leser ikke kontraktene sine. Det er deres egen feil. Jeg vet om mange som har signert kontrakter der de får bare ti prosent av alt. Her får jeg mye mer enn det jeg ville fått av major labels.

Studioet er heller ikke rent, men ikke verre enn de fleste guttekollektiv. Foran den ene veggen står det et enormt miksebord, der produsent Morten «Mogilla» Gillebo sitter med macen sin og halvveis følger med på samtalen vår, halvveis forsøker å lage en beat.

Og full kreativ frihet. Selv om Dutty ikke alltid vet hva han skal bruke den til. Men det er kanskje nettopp det som er frihet; muligheten til å bare gjøre noe, uten at man er helt sikker på hva man driver med. Uten at det er en plan bak alt.

Trommemaskiner, synther og gitarer ligger slengt rundt omkring. Midt på gulvet står en vifteovn og en halvtom Sprite-flaske. Og så er det ølbokser, ikke overalt, men her og der.

– Jeg sliter veldig med å forklare min egen musikk. Jeg vet ikke helt om jeg forstår den selv.

– Vi gjør alt her. Vi drikker, fester. Men jeg har ikke hatt noen sessions her på en stund. Har ikke vært inspirert.

M: – Tekstlig er det jo han som har full kontroll, da trekker jeg meg så langt unna som jeg klarer.

I etasjen over har kunstneren Mathias Ma$arati atelier, og så er det kontorer og fellesarealer der gjengen rundt SDKT bare henger ut. Det skjer alltid noe på huset.

D: – Men melodisk er du mye med! Hvilken ringeklokke er det igjen?

Vi spør produsent Mogilla om han forstår den bedre.

M: – Kommer Isah?

– Adam Mars fra LA hadde kunstutstilling her nettopp, og lysmannen til Lemaitre hadde lysutstilling nede forrige fredag, med 3D-greier og sånn. Og så satte de opp sånn greier man kan tagge på.

* Da NATT&DAG gikk i trykken var «Ingen dekning» tatt vekk fra strømmetjenestene grunnet kluss med et sample, men låta er ventet tilbake i ny og rettighetsklarert drakt så snart som mulig.

D: – Ja, han kommer tilbake.

36

«

Det handler om å få en reaksjon ut av folk, om den er negativ eller positiv har ikke noe å si.

Første gang Dutty Dior og Isah møttes var utenfor FUTUR på Grünerløkka, en hipster-klesbutikk for folk som hører på Travis Scott og liker grillz. Kjemien var der med én gang.

– Å møte Isah var som å treffe en bror man ikke visste man hadde. Vi var cool fra sekund én! Vi passer dritbra sammen. Det er kanskje derfor jeg ikke jobber med så mange artister, fordi stemmene våre ikke passer sammen og kjemien ikke stemmer. Så det blir mest alenelåter, eller med Isah, Ferrari og Arif.

Det var da han var 16, omtrent samtidig som han begynte å lage musikk på laptopen hjemme, at han begynte å trekkes mot et kreativt miljø i Oslo sentrum, der også typer som kunstner Mathias Ma$arati, LexusSkrrt og Stavanger-rapperen ProllyNah vanket.

– Alle møttes gjennom Prolly. Det førte til at jeg og Isah lagde «Seint», og så ble vi SDKT. Etter hvert kom Morten inn. Vi har fått muligheten til å gjøre det vi elsker. Se hvor vi er nå, etter bare et år!

Du har blitt kalt «Unge Ferraris arvtager», hva synes du om det?

– Jeg vil bare være Dutty Dior. Jeg vil ikke være «den nye ditten og datten». Jeg og Ferrari er ikke så like egentlig, bortsett fra at vi er høye begge to. Begge har litt eksentrisk stil. Noen liker det, andre ikke, men det er bare kunst. Det handler om å få en reaksjon ut av folk. Om den er negativ eller positiv har ikke noe å si.

Det er det eneste jeg bryr meg om. Og: kvalitet fremfor kvantitet. Alltid!

– Spesielt i musikkbransjen hører man ofte: Stå på, ikke gi opp! Derfor tror mange at det bare er å lage masse musikk, droppe hundre sanger i uka, så blir du kjent.

Men bare én av sangene bra. Det er der jeg føler at mange feiler. Vi lager også hundre sanger, men vi gir dem ikke ut.

Ja, vi håpet han skulle være her, men han var på vei ut døra med masse klesbutikk-poser da vi kom.

– De hooka litt greier, han stikker på turné med Karpe i morgen. Da får jeg studioet helt for meg selv i noen måneder …

– Tja, de har jo ikke starta turneen enda da, skyter Mogilla inn.

Hvordan blir det?

– Ensomt! Det blir nok mye Facetime.

PÅ YOUTUBE FINNES det noen helt legendariske videoer med Dutty Dior og Isah. NRK P3 har invitert dem til å gjøre cover av en kjent låt. Det er standard prosedyre, egentlig, men når Isah og Dutty Dior tar tak i en Ariana Grande-låt oppstår det noe helt spesielt.

Isah, ikledd hvit tracksuit og briller med gule glass synger inderlig og engleaktig med begge hendene på mikrofonen. «Gi meg din sjel og ditt liv». Ved siden av sitter Dutty Dior på en krakk, svartkledd og med solbriller.

Han har fått mye oppmerksomhet etter den Karpegreia, nesten mer enn forventet?

– Vi forventa det hele tiden ass!

Han har nesten fått mer oppmerksomhet enn Chirag og Magdi.

– Ja, jeg tror faktisk det. Men han blowa kanskje opp mindre enn forventa.

– Jeg forventer at han skal gjøre noe stort snart. Vi skal alle gjøre store ting, da, svarer Dutty.

– Det handler om å utvikle seg, det er det viktigste av alt. Hvis man sitter og er fornøyd så faller man av. Det gjelder alt. Man må ikke være redd for å ofre noe, ikke sikkerheten sin eller sånn shit. Hvis man er fattig og bare har én kilde til inntekt, så må man ikke være redd for å bryte ut av mønsteret og ta en sjanse. Enten ender man opp enda fattigere eller så blir man dritrik. Man kan ikke være tilfreds, da er du fucked.

Han har flyttet mye rundt. Frem til han var tolv bodde han i Bjørndal og på Holmlia på Søndre Nordstrand i Oslo Sør. Så flyttet han, søsteren og moren til Jessheim.

– På den tiden var det bare norske på Jessheim, så det var jævlig whack! Det var dritkjipt. Jeg følte meg veldig utenfor. Jeg var litt for annerledes til å henge med de andre, de ville snakke om biler og vanlige ting liksom.

– Jeg er jævlig glad i klær, og fikk tidlig interesse for det.

Jeg fulgte alltid med på Ian Connor og sånn shit. Det var de som var fete for meg, det var ikke Petter Northug.

Ble du mobbet?

– Det var mer sånn at du blir isolert, at du føler deg som en alien liksom. Ikke direkte mobbing. De mente vel selv at det ikke var mobbing, og jeg ville ikke sett på det som mobbing jeg heller.

– Oppveksten min har vært litt sånn rar … jeg føler jeg har glemt hele oppveksten min.

Det var ikke lett hjemme heller. Forholdet til stefaren var så dårlig at han til slutt flyttet til besteforeldrene.

– Han hata meg så jævlig. Så jeg flytta tilbake til Holmlia, men jeg ble bare boende ett år, før moren min og han gjorde det slutt. Så bodde jeg med henne litt, før jeg flyttet sammen med Vetle Emile, han modellen, i fjor.

Det er jævlig chill. Han er aldri hjemme. Han er alltid i Milano, Paris og sånn. Det er som å bo alene.

Dutty forteller om forholdet til moren, det er sterkt. De deler interessen for musikk, og kommer han over en bra sang sender han den ofte til moren samtidig som til produsenten.

– Mamma spilte mye R&B da jeg var kid, så det var liksom det jeg hørte på. Det gikk mye i D’Angelo, Mario, TLC og Fugees. Mens jeg introduserte henne til den rappen som er nå, Lil Uzi Vert, Travis Scott, Young Thug og Future og sånn.

– Vi er ganske like, hun elsker å reise og er glad i musikk.

Vi er liksom samme person, ass. Noen ganger sitter vi helt likt og sånn.

Moren var alenemamma for Dutty og søsteren, og han beskriver oppveksten som litt problematisk.

Hvordan er det med rus for deg?

– 2017 var tåke for meg. Jeg tok masse drugs, var helt på bærtur. Jeg satt med en kompis og sippet hele vinteren. NyQuil fra USA med sure føtter oppi i stedet for Jolly Rancher. Alt var så irriterende, jeg følte at jeg fikk så mange innspill hele tiden. Jeg brukte det til å deale med ting. Jeg kunne drikke en flaske Hennessy på en kveld helt alene, for ingenting. Det var en fucka periode, men det går bra nå.

Hvordan er det å henge med dem, føler du deg ung?

– Ja, spesielt når jeg snakker med dem. De er jo nesten 20 år eldre enn meg. Av og til bare backer jeg ut av samtaler, haha!

I løpet av samtalen har Mogilla sittet for seg selv med synthen, plutselig snur Dutty seg mot produsenten.

– Den lyden der! Kan du spille den litt mer som *etterligner lyd*. Sånn, ja! Kan du lage en loop med det?

Dutty henger seg på:

De siste årene, kanskje omtrent fra Young Jeezys 2000-talske «chea!», har ad-libs – det vil si vokal som legges lagvis oppå, etter og bak selve verselinjene og refrengene, spilt en stadig større rolle i hiphop. Migos’ absurde «momma!»- og «taliban!»-utrop har blitt ikoniske, mens Playboi Carti har gjort det til en egen kunstform. I hans musikk spiller ad-libsene hovedrollen, i alle fall ikke langt ifra. Dutty Dior beveger seg musikalsk i samme retning, men vil ta det enda lenger.

– Er det der Sprite eller vann? spør Isah og peker på Sprite-flasken som står midt på gulvet.

– Young Thug vant grammy for ad-libs på «This Is America». Sånne ting har jeg lyst til å gjøre! Alle spør: kan jeg hoppe på sangen din? Da tenker alle at man skal gjøre et vers, men kan man ikke bare komme inn, gjøre et par lyder og så er det alt?

D: – Hvor hadde du vært da?

Som Swae Lee på «Sicko Mode»?

– Eller Isah på SAS PUSSY! M:– Du har jo det på Arif også.

D:– Har jeg det?

– Det var nok jævlig vanskelig. Men vi levde helt … middelklasse eller hva faen det heter. Vi klarte oss fint.

Greier meg greit, greier meg greit! Haha! Det er han der …

Du tenker på Belizio med «Greier meg greit»?

– Ja! Og så er det Lille-Glenn, som synger refrenget. De er flinke ass. Det har kommet mye bra norske artister i det siste. Unge Beirut, for eksempel. Jeg fucker med han.

Apropos Belizio og Lille-Glenn og også Doni Mula som har sluppet flere veldig harde låter nylig – de er mye mer gangster enn det man er vant til å høre på norsk?

– Jeg sliter litt med å ta gangster-rap på norsk seriøst.

Det er få jeg vet om som har gæts, og de driver ikke med musikk. Det har de ikke tid til. Men alle er ikke softe, og synger «åååh, kjærlighet ... på pinne!». Folk kan gjøre det de vil.

Så du tror ikke det kommer hardere greier i Norge også da, litt inspirert av Sverige der de hardeste låtene er øverst på listene?

– Jo, egentlig. Selv om det ikke betyr at jeg kommer til å hoppe på det. Men det kommer sikkert noe fett ut av det. Noe dritfett fra Larsiveli, noe fra Snow Boyz …

Dutty er forresten patois for dirty, kanskje kjenner du det igjen fra Sean Pauls plate Dutty Rock fra 2002.

På «Tummy hurt» rapper han om at han har vondt i magen, sånn at sexen blir dårlig.

– Hehe, nei! Den handler om at jeg liker å knulle sakte, og så har jeg lean i magen, og da går alt i slow motion.

Det er rett fram forklart egentlig. Jeg pleide å sippe lean før, og det er derfor … Når man ikke sipper får man diaré og … blæh.

Hvilke samtaler?

– De har så sykt politiske samtaler! Noe lite kan bli såå stort. De krangler ikke mye, men de er ofte uenige. Da blir de bare stille.

– Imponerende at de ikke har blitt uvenner! Jeg håper at vi også er venner og squad om 20 år.

Mogilla prøver å si at den har stått der noen dager og sannsynligvis er flat, men blir avbrutt av Dutty som spør hvilken dag det er. Er det torsdag?

I: – Ey, hvis det hadde vært torsdag så hadde jeg ikke vært her.

I: – I Bø. Jeg skal på turné!

Kameratens nærvær var tydeligvis inspirasjonen Dutty trengte. Han går inn til mikrofonen i rommet ved siden av og begynner å klynke, puste og ramle inn i melodilinjer over den tunge loopen som produsent Mogilla kokte opp mens jeg og Dutty pratet. Isah sitter uinteressert i en stol og swiper gjennom instastories.

Jeg spør han om han synes det er kjedelig, nesten uten å se opp svarer han at nei, han viber. Det er sånn det er å være i studio.

M:– Ja ganske mye.

D: – Serriøst? Shit.

Hva snakker dere om nå?

M:– Det er lyder og sånn som jeg har samplet fra Dutty til en Arif-låt. Litt ad-libs og sånn.

D:– Det er sånne ting jeg liker. Man er ikke på feature, men det står i credits. Da kunne man ha jobbet med mange flere artister. Det er ikke alle man har lyst på vers fra, jeg har ikke lyst på vers fra for eksempel Jonas V. Ikke at jeg har noe imot ham, vi har delt studio på Fredensborg, han er fet – men vi passer ikke helt sammen. Men han kunne lett kommet på en låt og laget ad-libs, bare laget noen lyder …

Vi sitter en stund og bare lytter. Beaten har ikke trommer enda, det er bare en enkel basslinje, og oppå den en synth som høres ut som den prøver å advare mot noe. Dutty starter så smått å synge for seg selv, han sitter fortsatt i stolen, bare synger uten ord, lavt.

– Det jeg tenker å gjøre nå er bare å la ham jobbe litt.

Jeg prøver å guide så mye jeg kan, selv om han gjør sin egen ting. Så legger jeg inn noen melodier på mikken som jeg lyst til å ha i selve beaten. Som et instrument.

Endelig kommer Isah, og stemningen stiger et par hakk.

Han bryter ut, for meg virker det som helt ut fra det blå: «Young man in a big man’s world, hæ?». Vi tar hintet og spør hvordan det blir å dra på turné med Karpe, om han har nerver.

– Jeg sover ikke på nettene, jeg teller dager. Men jeg vet ikke om du kan kalle det nerver?

Etter omtrent femten minutter kommer Dutty ut til oss andre igjen. Isah kommer seg opp av skinnstolen og sirkler rundt i rommet på jakt etter en øl. Han finner en lunken halvliter i en kiwi-pose som ligger i en hylle, åpner den, tar én slurk og går inn i studioet.

Stavanger-rapperen legger vokal oppå Duttys, kompisenes stemmer virvles inn i hverandre til en velstemt kakofoni av stønn, ååh-lyder, raplinjer. Et sted under Isahs stemme messer Dutty «Jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil hjem». Det er nesten som å høre et kirkekor. Bare bittelitt mer hedonistisk.

Plutselig strømmer det folk inn døra. Ketil Jansen fra Lemaitre kommer innom og klarer sånn halvveis å få gjengen til å avtale å dra til LA. Så kommer fotografen Noah Williams, kjent som @tropicalnoah. Han skal ta bilder til et singelcover, og har nylig laget egne gifs for å promotere seg selv på Instagram.

Vi avslutter med en samtale om smak. Dutty er mildt oppgitt av at folk flest først oppdager artister når de samarbeider med mer kjente navn. Men han lar ikke andre diktere hva som er bra og ikke.

– Jeg har lært at jeg må bare stole på min intuisjon når det kommer til hvilke sanger som er de beste. Jeg har hatt rett hver gang. Jeg hører på Morten, men til syvende og sist er det jeg som bestemmer. Det er viktig å være kresen.

38

MUSIKK

VARG DISKOGRAFI (I UTVALG) Misantropen (2013) - Northern Electronics Withatten 1892 - m. Ulwhednar (2013) - Northern Electronics LP - m. Ulwhednar (2013) - Northern Electronics Midvinter - m. Ulwhednar (2013) - Northern Electronics 1520 - m. Ulwhednar (2014) - Northern Electronics Star Alliance (2015) - Posh Isolation Ursviken (2015) - Northern Electronics Story of K (2015) - Northern Electronics Nordic Flora Series Pt. 1: Heroine (2016) - Northern Electronics Nordic Flora Pt. 2: En Ros Röd Som Blod (2016) - Posh Isolation Nordic Flora Series Pt.3: Gore​-​Tex City (2017) - Northern Electronics Modern Silver - m. Ulwhednar (2017) - Northern Electronics Nordic Flora Series Pt. 4: Techno Music (2018) - Posh Isolation Nordic Flora Series Pt.5: Crush (2018) - Posh Isolation Welcoming Elegance - m. AnnaMelina (2018) - Northern Electronics

EN ULV I ULVEKLÆR

Body Of Water - m. Croatian Amor (2018) - Posh Isolation Rave - m. The Empire Line (2018) - Northern Electronics 1312 - m. The Empire Line (2018) - Posh Isolation Evanescence (A Love Letter) (2019) - Posh Isolation

I elektronika-artisten VARGs drømmeverden styres vi av dyr. Kanskje gjør vi det allerede?

TEKST OG FOTO IDA MESSEL

VARG ER mannen store deler av techno-verden har lagt sin elsk på, men som på ingen måte gjengjelder kjærligheten. Svensken spytter på techno-begrepet hver gang han får sjansen. Likevel lager han vakker og kaotisk techno med en sjelden følsom nerve, ofte full av fortvilelse og tomhet, som en ensom vandring gjennom svenske skogslandskap. Andre ganger er produksjonen energisk og taggete.

Samtidig slipes konvensjonene gradvis vekk med hvert nye verk. Få produsenter bøyer og vrir på innhegningene som avdeler sjangre mer enn Jonas Rönnberg. Uhyre produktiv er han også.

Listen over utgivelser på henholdsvis danske Posh Isolation og sitt eget svenske Northern Electronics er til å bli svett av. Siste ute er Evanescence (a Love Letter) (Posh Isolation), et eksperimentelt album som dekonstruerer klubblyden.

og uforutsigbare prosjekter under navnene Varg, FLORA, Ulwhednar, The Empire Line og personaet Misantropen. Det kunne vært en karrieres diskografi i seg selv.

Noe klaffet da en venn av Rönnberg sendte ham en sang av Nu Metal- bandet Evanescence mens han var i gang med å sette navn på sangene han hadde laget.

– Fuck så bra det bandet er. Jeg måtte sjekke hva ordet Evanescence betyr, og fant ut at ordet representerte alt det jeg hadde måttet gå gjennom på det tidspunktet.

Det er den mest deppa skiva jeg noen gang har laget.

Den er totalt strippet for glede og optimisme. Hele 2018 begynte så ille som det bare kunne, også fortsatte det å toppe seg gang på gang. Jeg tror at det er et av de verste årene i hele mitt liv.

Overveldende? Ja. Men Varg lever dag til dag, bryr seg ikke nevneverdig om langsiktige målsettinger.

Likevel kom album, EPer og kasetter med taktfast mellomrom: Rave, Crush, FLORAs debut EP, Welcoming Elegance, Molltoner från Norrland, body of water, varierte

– Shit, kom alt det i fjor? Jeg trodde jeg ikke ga ut noen ting. Ved slutten av 2018 var jeg rett og slett skikkelig misfornøyd. Jeg ba om unnskyldning på Instagram for at jeg hadde gitt ut så lite musikk og lovte å gi ut mer i 2019!

Godt inn i årets tredje måned har han allerede overholdt løftet: tre FLORA-singler og et solo-album som Varg.

I løpet av april kommer to til, og om to uker kommer dessuten et nytt Ulwhednar-album. Det eksentriske «støypunk-møter techno»-bandet The Empire Line vil også slippe masse ny musikk i løpet av 2019.

– Se på Gucci Mane og Future og alle de der. De slipper mixtape etter mixtape med 20 låter per skive. Noe av det er bare en ett minutt lang freestyle, men det er nice.

Det stimulerer millennial-tankegangen. Spotify blir som en Instagramfeed, en endeløs jævla feed av skit. Det er kult å støtte opp under den feeden, være en del av det som skjer akkurat nå.

Rönnberg vil helst sette ideene til livs så fort som mulig, og det spiller fint liten rolle om det er rufsete og demopreget. Så lenge resultatet gjenspeiler det han først tenkte, er han fornøyd.

– Mange artister sitter fortsatt og snekrer på et mesterverk. Så filer de det ned til tretten spor.

Det tar seriøst 1 minutt å komme seg gjennom 13 spor.

Da jeg var liten elsket jeg Dr. Dre. Han har gitt ut tre album eller noe sånt. Alle brydde seg om det jævla mesterverket, og du kunne turnere på det i flere år.

Varg har mange studioer og ingen på samme tid.

Studio er mer en modus enn et fysisk rom. Det handler ikke om profesjonelle monitorer og utstyr fra øverste hylle. Han gjør seg utilgjengelig. Studioet er på hotellrom, på t-banen, i løpet av en flytur. Nylig gikk han til innkjøp av Ableton live. Tidligere foretrakk han Garageband.

Samtlige av albumene i Nordic Flora-serien er laget på Rönnbergs iPhone eller iPad, inkludert fjorårets Crush.

– Det er samme skit i en telefon som i en synth. Det finnes masse fete lyder i apper.

På Nordic Flora del tre, Gore Tex City, fødtes et helt spesielt samarbeid mellom Varg og den unge, svenske artisten AnnaMelina. På en 55 minutter lang flyreise mellom Skelefteå og Stockholm i 2017 komponerte Rönnberg sporet «Blue Line (112 Rådhuset)» på iphonen sin og sendte den over til henne. Sangen ble starten på det fruktbare FLORA-prosjektet som for noen uker siden slapp to nye singler «Limestone Island» og «Drownning Eyes». Han er veldig stolt over prosjektet.

AnnaMelina er lik ham på den måten at hun som oftest takker nei til samarbeider. Varg peker på de totalt frie tøylene de gir hverandre som viktigste årsak til hvorfor samarbeidet fungerer så godt.

– Etter Blue Line sendte jeg henne tretti andre spor og ba henne gjøre hva faen hun ville. Jeg skjønte med en gang at vi måtte gjøre en EP sammen da jeg hørte hva hun hadde gjort med materialet. Etterpå viste det seg å gi et mye større kreativt utbytte for oss begge, ikke bare rent musikalsk.

Har du et indre stress som presser deg til å arbeide med musikken i det tempoet du beskriver?

– Jeg holder aldri deadlines. Mange har tro på å gå i studio og teste seg fram, men jeg har det ikke sånn.

Hvis jeg ikke kjenner for å lage musikk så gjør jeg det heller ikke. 80 % av gangene jeg går i studio setter jeg meg bare ned og mater ut det jeg skal. Jeg tenker aldri på hvor jeg er og hva som skal skje. Jeg bare lar ting falle på plass også setter jeg et navn på det. Musikk kan være hva som helst. Det finnes komposisjoner i alt.

Er musikkproduksjon en god måte å bearbeide smerte på, eller fører det deg bare lenger inn i det som er vondt?

– Jeg har gått gjennom tøffe greier som man ikke skal behøve å gå gjennom. Det får meg til å forlate øyeblikket.

Jeg forsvinner. Jeg er her og prater og ler, men Jonas er ikke her. Han er borte. Musikk hjelper meg overhodet ikke å prosessere det. Det fører meg ned i problemene og gjør at jeg får det utrolig mye verre, men det er også jævlig sunt å kunne møte seg selv.

Typisk for Varg inneholder Evanescence (a Love Letter) utradisjonelle samarbeid med blant annet CouCou Chloe og den svenske rapperen Bladee. Varg elsker svensk trap. Tidligere har han jobbet med både Yung Lean og Ecco2k.

– Jeg vokste opp med punk. Skandinavisk trap er dagens punk. Det er fattig drabantbyungdom som sitter med datamikrofon og videokamera. For meg er det opprør. Uten gallaer, uten platekontrakt, uten gubber med slips fra Universal som fuckings bara tar dine cash.

Kanskje er det noe med fremtoningen hans som på et vis oser hiphop. Ansiktstatoveringen, champagnekonsumet han klistrer over hele instagramprofilen sin (@Skaeliptom2), merkeklærne, grafittien.

Men det er ikke snakk om noen uforbeholden omfavnelse av kulturen.

– Det er fett at menn prater om sine opplevelser og tør å vise frem følsomme sider, men det rettferdiggjør det ikke om du er en idiot. Folk som hører på 6ix9ine og Xxxtentacion: fuck you. Det er helt sjukt at sånt aksepteres. Hvis man fornedrer en søster så kan man like gjerne holde kjeft.

Champagnen er en gimmick. Det handler om å spille ut en karakter.

– Det er latterlig at jeg blir ansett for å være en undergrunnsartist. Jeg kjører i fine biler, bor på fine hoteller, drikker champagne på jobb. Det er så langt fra den jeg er og det jeg kommer fra. Jeg kommer fra grafittien. Vi pleide å stjele champagne fra systembolaget.

Han bedyrer at han gjerne drikker god vin hjemme mens han ser på Sex and the City og Keeping Up With The Kardashians, men han aldri ville kjøpt champagne til 200 euro for å helle den på gulvet.

– Jeg er normal. Eller nei, jeg er ikke normal. Jeg er helt forstyrret, men jeg har normale sider.

Rönnberg har den sirkelformede logoen til Northern Electronics tatovert ved siden av høyre øye, og han planlegger å pryde ansiktet med flere figurer.

På den måten viser han fingeren til plan B og kaster sikkerhetsnettet på sjøen.

– Jeg vil ikke trøste meg med at jeg alltids kan ta en jobb på Ica. Da gjør jeg heller ingenting. Jeg kan sitte der med min jævla ansiktstatovering og leve på bidrag.

Jonas Rönnberg har blitt kalt Varg så lenge han kan huske. Den svenske produsenten hørte en hel del på Burzum som barn, men navnet er slett ingen Vikernesreferanse. Han er oppvokst i den lille byen Skellefteå, nord i Sverige, oppdratt av en familie av politiske veganere. Omgivelsene bar preg av det han beskriver som «trash folk» og rånere. De hadde gode lydanlegg i bilene sine, dyrket metal, punk og dubstep. Det var først sent i ungdommen at han snublet inn på en fest og hørte UK bass spilt høyt over et anlegg med skikkelig sub. Han ble dyttet over ende i ren forelskelsesrus og fikk en åpenbaring om å begynne å lage egen musikk.

Lydbilder som fremsto som skjeve og vanskelige vekket fascinasjon hos ham. Kanskje var det resonans mellom den skurrende diskanten og den like skjeve måte å leve på. De senere årene i Skellefteå var farget av problemer med politiet. På et tidspunkt ble det så problematisk at han så seg nødt til å forlate byen.

– Politiet har gjort all mulig dritt mot meg, sparket inn døren min, ødelagt eiendelene mine, mishandlet meg, slått meg med batonger. Det verste var da de låste meg inne naken i en trang celle. Jeg har klaustrofobi. Rommet var så lite at man ikke kunne sitte eller legge seg ned. Det var iskaldt, midt på vinteren og jeg ble blendet av neonlysrør. De ødela klærne mine og slo meg flere ganger. Det eneste jeg tenkte på var at jeg skulle spise en skikkelig frokost når jeg kom ut.

Rönnberg har lite til overs for et lavtlønnet politivesen som systematisk rekrutterer mobbere og maktmisbrukere.

– I min drømmeverden styres vi av dyr. Jeg stoler ikke på mennesker. Vi fungerer ikke i et samfunn uten noen form for kontroll. Hunder burde bestemme over alt. De er snille og rettferdige og sier ifra hvis det er behov for det.

I Stockholm kjente han allerede Anthony Linell (Abdulla Rashim) gjennom grafittien. I 2012 grunnla de plateselskapet Northern Electronics som med sine utgivelser har satt seg i dyp respekt i det elektroniske klubbmiljøet. Det har blitt en kolossalt viktig kanal for Vargs melankolske techno. Selv om technoscenen tilsynelatende har mye kjærlighet for Varg, har han likevel ved flere anledninger uttrykt sterkt hat mot scenen i retur. Mange henger seg naturligvis opp i dette paradokset. Mye tyder imidlertid på at Varg ikke hater techno så mye som enkelte skal ha det til.

– Jeg har aldri sa… eller jo jeg har faen meg sagt at jeg hater techno. Jeg har sagt det flere ganger, men jeg mener det ikke sånn. Det at jeg hater techno er clickbait. Respekt til dem som holder på med techo og respekt til dem som elsker det. Jeg synes bare det er utrolig kjedelig å bli klassifisert som technoartist. Når jeg plutselig gjør noe som ikke er techno tar folk det ille opp, «Nei, men sånn her gjør vi det ikke i technoverden.» Når har jeg sagt at jeg tilhører den verden? Det er dere som har plassert meg her. Jeg har ikke plassert meg her for fem fuckings øre. Jeg gjør hva faen jeg vil. Guidelines og regler er fascisme.

«

Jeg gjør hva faen jeg vil.

Guidelines og regler er fascisme.

Har du måttet bygge en hard rustning mot kritikk i dine forsøk på å skape noe nytt?

– Jeg får mye hate, men det er egentlig bra. Det finnes så mye bra musikk i verden, til og med politi og rasister kan finne bra musikk. Å sitte på internett og klage over hvilken BPM en låt er, hvem bryr seg det? Som om det var bestemt i en jævla EU-konvensjon at techno må være sånn her. De sløser bort tiden sin, sånn som alle politi.

Det er ikke sjeldent Rönnberg er i Oslo. I oktober hadde Northern Electronics en showcase på The Villa, og han spilte også et live set på Munchmuseet i forbindelse med åpningen av Marlene Dumas-utstillingen. I midten av mars var han igjen tilbake i byen for å gjeste Villa sammen med den finske magikeren Aleksi Perälä. Det er alltid vanskelig å vite hva man kan forvente når Vargs gjør DJ-sett. Selv på respektable technoklubber som tyske Tresor og franske Concrete kan han finne på å smette inn en skamløs traplåt eller noe fra Slipknot-katalogen.

– På nyttårsaften i St. Petersburg spilte jeg Papa Roach, Linkin Park, Limp Bizkit og Rammstein i peak time. Det gikk helt fint. Ingen strenge reaksjoner.

Kanskje har du også så mye kred nå at du kan spille hva du vil?

– Hvis det er tilfelle er det fuckings tragisk. Når det er sagt så er jeg ikke en profesjonell DJ på linje med Stingray eller Abdulla Rashim. Settene mine er aldri planlagte. Jeg spiller det jeg selv vil høre på klubben når jeg vil bli fucked.

Varg har nok av drøye konserter på rullebladet. Da bandet The Empire Line gjorde sin første live-opptreden på Berghain sto vokalist Isak Hansen naken og onanerte foran publikum mens Rönnberg, ikledd et prangende Ralph Lauren-antrekk, bøttet Möet Rosé over Hansens penis.

– Han vendte seg stadig mot meg og sa «Jeg trenger å pisse. Kan jeg pisse på publikum?» og jeg svarte «ja kanskje det?» Jeg sto i bakgrunnen med iPaden min og trykket på play. Hele showet var playback. Når jeg kikket opp dekket Isaks anus hele synsvinkelen min. Det var bizzare greier.

Det bandet blir bare verre og verre. Det begynner å høres ganske harsh ut nå.

Hva er din aller beste opptreden?

– Det er nok Nordic Flora showcase på Atonal sin main stage. Foreldrene mine fløy ut fra Skellefteå til Berlin. Det betydde så mye å stå foran masse dømmende modular techno-nørder og spille typ R&B.

Toårig fagskole for visuelle kunstfag

SØKNADSFRIST

15.MAI www.kib.no

Rönnberg elsker å spille live, men kunne mange ganger ønsket at han heller satt koblet opp på drypp på et sykehus, med bluetooth-tilgang til et akseptabelt funktion onesystem ute i skogen.

– Så kunne jeg bare sittet og laget musikk hele dagen og ta til meg næring intravenøst. Det hadde vært det perfekte liv.

Det er fett å spille ute, men sammen med intervjuer er det definitivt det som skaper mest panikk hos meg.

v i s u e l l e K u n s t fa g på K i b -praKtisK undervisning K r e at i v t e n K n i n g

42

KOMMENTAR

UNDERGRUNNENS UNDERGANG Undergrunnen er borte, de eneste som later som den finnes er folk som prøver å tjene penger på den.

TEKST LUDVIG FURU ILLUSTRASJON RUTH E. RUSTAD MARTINSEN

MAN MÅ ikke lenger henge med de skumle, litt eldre ungdommene som lukter sigaretter på nisjeplatesjappa for å oppdage den nye og kuleste musikken. Alle artister med et visst kommersielt ønske er tilgjengelige via strømmetjenester og diskusjonsfora, og hvis man gjør en liiiten innsats tar det ikke så lang tid å finne frem til den mer lyssky musikken heller.

I fjor skrev musikkredaksjonen i Red Bull en sak om et lokalband jeg aldri hadde hørt om. Artikkelforfatteren skrev at bandet «trer ut av undergrunnen», at de nå, ved å debutere med singel på Spotify, går fra å være «SoundCloud-gem til allemannseie». Musikken til dette bandet var ikke noe oppsiktsvekkende på den ene eller den andre måten. Intervjuet var av lengden Wikipedia ville kalt en «stubb», og spørsmålene (og svarene for den saks skyld) kunne vært autogenerert med en mailintervju-maskin.

Sensasjonelle overskrifter, mangelfull i lengde og substans, ferske artister. Denne typen musikkjournalistikk

er ikke bare forbeholdt hyperbrus-selskapet Red Bull.

Den går også igjen hos Musikknyheter, 730, GAFFA og andre, mindre, selvstendige musikkmagasiner – også hos oss i NATT&DAG. NATT&DAGs musikkredaksjon var til stede under alle de store showcase-festivalene her til lands: by:Larm, Vill Vill Vest og Trondheim Calling. De hadde sine fordeler og ulemper knyttet til plassering og folk (i Trondheim er for eksempel sleeve-tatoveringer og mikrobrygg fortsatt kult!), men også noen fellesnevnere.

Mest fremtredende: Artister som blir solgt inn i festivalprogrammet som unge og lovende, ofte ikke med mer enn et par demoer liggende ute.

Hvorfor ser det ut som at artister som løftes opp og frem stadig blir yngre, og genierklært over en lav sko? Hvorfor snubler stadig musikkjournalister og bookingagenter i egne bein i jakten på de ferskeste artistene, som i sin unge uvitenhet med et lykketreff

sier et eller annet om tiden vi lever i? Og ikke minst, kan den premature eksponeringen være skadelig for den kunstneriske standarden og artistenes karriere?

Everything is documented and immediately public now, so I don’t feel like people in the underground have the ability to mess up and experiment in the same way they once did, because there’s such scrutiny on people at a really early stage. [...] What you get then is these baby clones, where everyone’s looking really polished but they’re all dressing as each other, and that’s not good for the health of the music community.

– Holly Herndon til The Guardian, 2017 20 år gamle Clair Cottrill, bedre kjent som Clairo, slo i fjor gjennom som artist på egenhånd gjennom Youtube (i alle fall tilsynelatende, det spekuleres om hvorvidt hennes velstående far med tette bånd til musikkindustrien har noe med suksessen å gjøre). Låta «Pretty Girl» er nå streamet nesten 30 millioner ganger, et beskjedent og simpelt stykke keyboardmusikk med

«

Det føles alltid skittent når man legger kunst i den ene vektskåla og penger i den andre.

enda enklere musikkvideo, filmet med webkamera.

I Norge har boy pablo blitt populær på samme, tilfeldige måte, med «Everytime» som nå er streamet 18 millioner ganger. Om musikken deres ikke kan puttes i nøyaktig samme musikalske kurv kan man si de er innenfor samme følelsesspekter: romantisk, drømmende og kjedsommelig.

Disse to suksesshistoriene er symptomatisk for dagens musikklandskap. Landegrenser er irrelevante, demoliknende produksjonsverdi skiller seg ut i mengden av flinke og middelmådige produsenter, og engasjement fra internettfellesskap er kommersielt viktigere enn både plateselskaper og omtale i media. De er tegn på at hierarkiene i musikkbransjen er i ferd med å rase sammen.

Media går gjennom den samme endringen.

Alternative medier, og uheldigvis primært de mest høyreekstreme, var tidlig ute med å forstå dette. Man trenger ikke lenger massiv økonomisk støtte eller en avtale med et trykkeri for å produsere journalistikk som blir lest av tusenvis av mennesker. Dette, i tillegg til færre og færre går til media for musikkanbefalinger, har gjort at musikkmagasiner ikke lenger er egenrådige, smaksbevisste portvoktere. Artister går viralt gjennom memes og visuell profil, noen ganger før de i det hele tatt er kjent for musikken sin (eller som i Bhad Bhabie eller vår egen Chris Abolades tilfelle, før de i det hele tatt har bestemt seg for å være artister). Lyttere får anbefalinger fra andre steder enn media, som likesinnede på nettet, venner, eller intravenøst gjennom kuraterte spillelister rett i strømmetjenesten. Det er lettere å publisere tekster om musikk, musikkomtalene er flere, mindre etterspurt, og dermed mindre verdt.

Men det overfylte musikkmarkedet har ikke lobotomert oss fullstendig. Ønsket om autentiske lytteropplevelser er fortsatt sterkt, om ikke sterkere. Kanskje fordi det knapt finnes noe som er skjult, hemmelig eller obskurt lenger.

Det har alltid vært et statussymbol å høre på musikk andre ikke har hørt om. Det vitner om at du er selvsikker nok i smaken din til å plukke ut artister du mener har verdi i havet av middelmådighet. Det samme gjelder for musikkmedia. For å ha definisjonsmakt må man vise at man ikke trenger å bli fortalt hva som er bra og dårlig av andre enn sin egen, redaksjonelle magefølelse.

Det er ikke bare selvstendige nettsteder som liker å følge med på artister som ikke sikter seg inn på kommersiell suksess. De skumle markedskreftene gjør også sitt for å støvsuge internetts hjørner for tidsriktig musikk.

I en tid der trender er døgnfluer og virkelighetsflukt er normalen, leter folk etter «autentisitet», hva nå enn det betyr. Vi har begynt å ta bilder med analog film igjen, vinylplater selger bedre og bedre, Kilroy lar deg skreddersy din egen backpack-reise, og «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»-type festivaler som Træna-festivalen selger ut på et overfylt festivalmarked.

Små artister besitter denne følelsen av, eller illusjonen om, autentisitet. Og markedskreftene har for lengst knekket koden for hvordan de skal gjøre dette om til profitt.

Det er selvfølgelig ingenting «undergrunn» i å velge SoundCloud fremfor Spotify, som nevnte artikkel fra Red Bull vil ha deg til å tro. Undergrunn som begrep føles, som NATT&DAGs tidligere musikkredaktør og Deathcrush-rocker Pelle Bamle sier i et intervju til Evig Lyttar, «diffust og irrelevant». Dette vet selvsagt også journalisten i nevnte Red Bull-artikkel, men det hindrer dem ikke i å prøve å skape illusjonen av noe som har vært skjult. De vil konstruere en suksesshistorie: et band som kun har spilt for spesielt interesserte i en lang periode, som til slutt ble så bra at de simpelthen eksploderte ut av den lille kjellerscenen der de tidligere holdt hemmelige konserter. Det er nesten så du kan se for deg deg selv sitte og mimre 20 år frem i tid, «jeg var der da det skjedde», som en gammel traver i en rockedokumentar.

Grunnleggeren av Red Bull Academy of Music, Many Ameri, har uttalt at det ikke er målet deres å tjene penger på musikken de presenterer. Det er selvfølgelig en løgn. Siden Vans begynte å arrangere musikkfestival på 90-tallet har merker tatt større og større del i denne typen markedsføring, der de støtter oppom smalt kulturliv som i utgangspunktet ser lite lønnsomt ut. Norge fikk smake på denne typen reklame i fjor da Red Bull arrangerte musikkfestival i Oslo, til gode tilbakemeldinger fra både publikummere og artister.

Kanskje spesielt artister.

Det er nesten uforståelig hva en energibrus har å tjene på å arrangere dronekonsert i et nedlagt industribygg, men det er nettopp det som er poenget.

Den lojale fanbasen til de woke, deprimerte og sjargongtunge twitterkontoene til blant annet Burger King og Wendy’s forteller oss at folk fortsatt er mottakelige for reklame dersom innholdet er bra og merket holder seg nesten usynlig. Du går ikke fra konserten i industribygget og føler en bevisst takknemlighet ovenfor Red Bull som hoster kule events. Når du snakker om festivalen til vennene dine er det ingen energibrus i tankene dine når du sier ordene «Red Bull». Dette betyr ikke at reklamen ikke virker, snarere tvert imot: den er så effektiv at den kun virker i underbevisstheten, hver gang du tenker på et positivt minne du har fra festivalen.

Det er kanskje denne typen markedsføring som gjør at det i det hele tatt går an å drive med musikk utenfor hitlistene i 2019, når det ikke finnes undergrunnsscener med dedikerte lyttere som kjøper plater, og streamingtjenester ikke gir artister mer enn en symbolsk sum for streams. Kanskje det til og med er den mest skånsomme løsningen vi har, fordi pengespørsmålet holdes i det skjulte. Det føles alltid skittent når man legger kunst i den ene vektskåla og penger i den andre.

Det finnes ikke lenger en definert pop-elite der strenge formler og fengende refrenger er et must. Hvis du har et smalt musikalsk prosjekt finnes det transnasjonale selskaper som er villige til å finansiere det for deg. Så hva er problemet?

Kanskje mangelen på motstand. Mens vi dynket oss i bransjeøl på sesongens showcase-festivaler så vi opptil flere genierklærte artister, våte bak ørene, som helt klart kunne dratt nytte av å øve seg uten bransjen bakerst i lokalet med armene i kors. Til gjengjeld kommer det veldig mye musikk fra unge artister som er sykt bra. Å bli tvunget til å være profesjonell fra starten av karrieren gagner antakelig de som modnes tidlig.

Evige mengder med god musikk er utvilsomt digg for publikum, men det betyr også at undergrunnen, rufsete, uferdig og trygg som den er, er historie.

Ikke la en brusfabrikk lure deg til å tro noe annet.

44

FILM

LORDS OF PATOS

Filmatiseringen av Øystein Aarseths liv som bandleder, platesjappemann, post-mortem-fotograf og drapsoffer er verken oppklarende, underholdende eller spesielt intelligent.

TEKST LUDVIG FURU

REGISSØR JONAS ÅKERLUND sa i et intervju med Göteborgs-Posten i vinter at black-metallere føler de har en slags eiendomsrett på historien sin. Det stemmer i alle fall overens med hvor stor kontrovers filmen hans – Lords of Chaos – skapte, lenge før det engang hadde blitt sluppet trailer. Varg Vikernes la ut en rekke videoer på Youtube der han uttrykte sin misnøye over å bli filmatisert. Mayhems bassist Necrobutcher ønsket å stoppe produksjonen av filmen. Og fans har vært rasende.

kirkebranner innimellom, på samme måte som at Whiplash ikke er en musikkfilm så mye som den er en sportsfilm med musikk i seg. De mest voldelige scenene i Lords of Chaos føles malplasserte heller enn sjokkerende, fordi man skjønner at Åkerlund selv ikke forstår handlingene som blir begått på lerretet.

Hvordan kunne de gå så langt i dyrkingen av ondskap at de kunne drepe hverandre? Hvordan kunne de hate det rolige sosialdemokratiet så sterkt at de brant ned kirker?

Det er ikke så rart, for kommersialisering, popkultur og USA var black-metallernes verste fiende. Noe så uhipt som en hollywoodifisering av black metal har fått alarmen til å gå hos metalheads verden over. Men å være tonedøv og uhipp er ikke den verste forbrytelsen Lords of Chaos begår.

For å finne svar på dette har han han gjort antakelser, spesielt når det kommer til Aarseths indre sjeleliv, endret litt i historien her og der, og endt opp med et narrativ som føles mer som en snarvei til tilfredsstillende svar enn en troverdig gjenfortelling av virkeligheten.

AMERIKANSK FILM har gjennom historien strebet etter å systematisk usynliggjøre filmproduksjonen.

Den amerikanske filmen er best når historien flyter friksjonsfritt avgårde med tydelig motiverte karakterer som handler logisk. For Lords of Chaos er dette en hindring, for norsk black metal var preget av motsetninger. De vektla gruppetilhørighet minst like sterkt som å være individualister. De snakket om satanisme og drakk Cola med isbiter. De var genier og de var idioter. De var komplekse, hormonelle og fullstendige mennesker. Det virker derfor kontraintuitivt å skulle finne en mening i drapene som ble begått og kirkene som ble brent, gjennom et Hollywood-narrativ.

Lords of Chaos er derfor ikke en film om norsk black metal. Det er en feelgood punkefilm med drap og

Filmen ønsker å fremstille Aarseth som en som oppfant black metal nærmest som et kommersielt triks, et verktøy for å slå igjennom med bandet sitt. Den maler et bilde av en fyr som under overflaten ikke klarer å leve opp til idealene han insisterte på var viktige. At han egentlig var en sentimental og usikker ung mann, noe som til slutt skulle føre til hans død. Bare ta en titt på denne dialogen, som mest sannsynlig er hentet fra papirkurven ved skrivebordet til George Lucas en gang mellom 1999 og 2005: – I thought you were true Norwegian black metal.

– I invented it.

– And now you betray it!

Det er mange grunner til å være skeptisk til denne tolkningen av livet til Aarseth. Han var etter alt å dømme en målrettet fyr som la livet sitt i musikken. Storylinen med Sky Ferreiras oppdiktede rollefigur, Ann-Marit, virker i hovedsak å være skrevet inn for å underbygge denne myke siden hans, som kulminerer i at hun til slutt får overtalt ham til å klippe håret sitt (dette skjedde 100% ikke). Åkerlund vektlegger denne spekulativt usikre siden ved Aarseth også i lydsporet, ved å gønne på med filmmusikken du simpelthen ikke kan unngå å føle mye av: Sigur Rós. Når Aarseth og Vikernes tenner på Holmenkollen kapell fokuserer kamera på den estetiske gløren, som svever opp mot den svarte himmelen og svøpes i den atmosfæriske ekko-gitaren fra «Flugufrelsarinn». Og når Aarseth senere har sex (iført corpse paint, lol) med Ann-Marit dundrer Åkerlund like så godt på med den ultrasentimentale koringen fra «Varúð».

I en film om black metal har man ikke bare valgt å bruke Sigur Rós som lydspor. Man velger å bruke Sigur Rós istedenfor Mayhem eller Burzum. Sett ute av kontekst insinuerer Åkerlund i verste fall at black metal ikke egentlig er et ærlig uttrykk for hvordan Aarseth og Vikernes følte seg som mennesker på den tiden.

Han insinuerer at udødelige black metal-klassikere ikke er et resultat av målrettet og kompromissløs kunstnervirksomhet, og han unnskylder kirkebrannene med en forklaring publikum lett kan kjenne seg igjen i: at vi alle føler oss usikre og alene i denne verdenen, og at det er tungt å leve uten kjærlighet.

Å PIRKE I DETALJER er sjelden en god måte å kritisere film på, men i denne sammenhengen røper det mye om Åkerlunds syn på menneskene i historien han forteller. Det vitner om at han har en svært begrenset forståelse for hva black metal handler om. Aarseths indre konflikter og livsstilsmessige motsetninger er ikke noe som gjorde ham mindre black metal (og dermed mindreverdig i Vikernes’ øyne). Det er slike motsetninger som var black metal.

Svein Egil Hatlevik skrev i 2005 en omtale i Morgenbladet av Erlend Erichsens skjønnlitterære black metal-bok Nasjonalsatanisten, der han kritiserer den for å være for polert og gjennomtenkt. Han tar til orde for black metallens iboende pubertale komikk, og understreker hvor viktig dette elementet er for å forstå subkulturen. Boken lider, ifølge Hatlevik, av et «stranger than fiction»-problem, fordi virkeligheten var mye mer corny enn sånn den blir beskrevet i boka.

Vi får aldri høre Vinterblod (karakter i Nasjonalsatanisten, journ.anm.) banne fordi håret hans har satt seg fast i naglearmbåndet. Vi får aldri høre noen si urteite ting som «Analsex er mye ondere enn vaginalsex, for man kan ikke skape liv med analsex. Analsex er destruktivt!»

(Disse ordene ble etter hva jeg erfarer ytret i platebutikken Helvete i 1992.) Åkerlund sa i intervjuet med GP at han bare ville «prøve å lage et portrett av unge mennesker som gjør dumme ting». Nå har ikke jeg lest Nasjonalsatanisten, men det kan se ut som Lords of Chaos i det minste har en større sensibilitet når det kommer til den komiske siden av black metal-miljøet enn boka til Erichsen. Dessverre vil filmen at vi skal le med dem, ikke av dem.

ETTER MEDIEOPPSTYRET i 1993 har klisjeer og parodier fjernet eksistensgrunnlaget for black metalideologien. Det musikalske uttrykket er masseprodusert og vannet ut. Trollene er ute i dagslyset, de er ikke spesielt skumle lenger, og musikken deres spilles på familievennlige musikkfestivaler verden rundt. Hvordan skulle en vellykket film om norsk black metal sett ut? Kanskje det ikke går an å nærme seg ekte black metal gjennom film uten at den bare blir stående som ytterligere en fotnote i all den popkulturelle støyen.

Kanskje Harmony Korine ville greid det. Hvem vet. Men fremfor ideologi, ansiktsmaling, musikk og kriminalitet er black metal først og fremst en følelse. Å lage en film om black metal uten den følelsen er ikke en film om black metal.

Jeg tror forresten ikke noe på at Varg Vikernes pulte så mye som han gjorde i filmen heller.

VURDERING

1 www.anotherworld.no

46

SMIL&GIFT

« 6 6

Gruer du deg til intervjuet?

– Det er en vits jeg hører sjeldnere enn man skulle tro.

Svaret er nei.

Det gjør nemlig vi. Vi er litt usikre på hvor mye vi kan kødde. Du virker så streng.

– Jeg foreleser jo på Blindern og da synes jeg det er greit å fremstå som litt alvorlig overfor studentene, så kan de heller bli positivt overrasket. Jeg er egentlig ikke spesielt streng, men det er bedre på denne måten enn omvendt.

Er journalister redde for å stille deg for kritiske spørsmål?

– Nei, jeg opplever det ikke slik, men det kan jo hende.

For ikke lenge siden ble jeg intervjuet av Norsk Ukeblad. Det var … en annerledes opplevelse. Men nå er vi begeistrede abonnenter. Et fint, lunt blad. De hadde forresten med en blomst til meg, det hadde ikke dere …

6

1 6 1 6

Jeg er redd folk flest ser prestasjonene våre og glemmer alle dem som sliter at de kunne formulere gode søknader til datidas NAV, Aetat – og så lære meg hvordan man gjør det. Det er vanvittig mye arbeid som ligger bak når man skal få i gang riktige tiltak. Man må vite hvordan man kommuniserer med saksbehandlere på en god måte. Jeg fikk i min tid mulighet til å ta en mastergrad på universitetet i Oslo gjennom yrkesrettet attføring. Det har man ikke lenger mulighet til, tidsrammene er strammet voldsomt inn.

Hva er din minst politisk korrekte mening?

– Kanskje at jeg er skeptisk til at ettåringer starter i barnehagen og at jeg i bunn og grunn mener hver av foreldrene burde ha ett år permisjon. Det kan fort forveksles med at jeg forfekter forestillinger om tradisjonelle familiemønstre.

1

Hvorfor er du alltid så brun?

– Jeg må nok skylde på genetikk eller en familiehemmelighet jeg ikke vet om. Jeg har en naturlig mørkere hudtone.

1

...

Nei, søren, det glemte vi!

Ja, eller, det er kanskje ikke helt den typen intervju dette ...

På baksiden av boka di Jeg lever et liv som ligner deres skriver du: «Jeg har en medfødt muskelsykdom.

Jeg er rullestolbruker. Jeg har høy utdannelse. Jeg er i jobb. Jeg er familiefar. Jeg er tilsynelatende vellykket.»

Har du tenkt på hvor vellykket du hadde vært om du ikke var rullestolbruker?

– Helt usmakelig vellykket, går jeg ut fra.

Er du lei av å snakke om at du sitter i rullestol?

– Ja og nei. Jeg har vel egentlig blitt vant til at det er noe mange er opptatt av å snakke med meg om, og det trenger ikke være en dårlig ting. Nå har jeg også nylig skrevet en bok som i stor grad handler om hvordan det er å sitte i rullestol, så da er det vel bare naturlig at mange forbinder mitt virke med det.

6

Du har rullet over høye hindre. Du er en moderne superhelt, en aktivist…

– Nei, det er jeg ikke. Nettopp her ligger mye av problemet, fordi folk elsker heltehistorier, elsker å høre om mennesker som lykkes på tross av utfordringer. Når mennesker som meg, for ikke å snakke om Birgit Skarstein, hylles i det offentlige på den måten, er jeg redd det dekker over det som fortsatt er problematisk med å ha funksjonsnedsettelser i Norge i dag. Jeg er redd folk flest ser prestasjonene våre og glemmer alle dem som sliter. Det er dystre tall når det kommer til deltakelse i arbeidslivet.

1

Da du var 18 fikk du skreddersydd en frakk. Hvor hadde du vært i dag om du ikke hadde kommet fra en velstående, vestkantbasert akademisk familie?

– Jeg diskuterer klasseprivilegiet en hel del i boken, så ja, dette er noe jeg prøver å være veldig bevisst på. Når det er sagt, så er Fagerborg for 30 år siden noe annet enn Fagerborg nå.

Foreldrene mine har vært litt irriterte over å bli fremstilt som rike i boken når den omtales. Det jeg skriver om er egentlig kulturell og sosial kapital, mer enn økonomisk kapital.

1 6

JAN GRUE

B-b-b-Bourdieu.

– Bourdieu, ja. Privilegiet kan forklares som språk og kunnskap. Det som har hjulpet min situasjon mest er

Er det ikke fordi du reiser så mye til California?

– Det har gått fem år siden sist jeg var der, så jeg tviler på at det har en sammenheng. Livet som småbarnsforelder har gjort det litt vanskelig å prioritere, men vi prøver å få til en ny tur neste år.

6

Du er den første nordmannen som er nominert til Nordisk råds litteraturpris for en sakprosabok. Er du fornøyd med det, eller skulle du ønske det heller var for en novellesamling?

– Ja, det er stas. Sakprosa innebærer en kontrakt mellom forfatter og leser om at forholdene som beskrives er virkelige. Så kan man videre skille mellom sakprosa med litterære kvaliteter og sakprosa med mer funksjonelle kvaliteter. Jeg har skrevet en bok som jeg definitivt håpet ville anses for å ha litterære kvaliteter, så det er fint at den blir anerkjent for dette.

6

Og snart kommer du med en bok om posthumanisme.

Blir du provosert av idioter som Ole Martin Moen, som har lyst til å leve evig?

– Ole Martin Moen er mange ting, men neppe en idiot. Jeg forstår at han har lyst til å leve evig. Det har naturligvis jeg også lyst til, men det stemmer at vi er uenige om en del ting.

1

Hvor går egentlig grensen mellom å utligne forskjeller og straight up menneske-forbedring?

– Det må dere nesten spørre en lege om. Vær greie og ikke spør Aksel Braanen Sterri.

6

Er ikke tanken på å få hjernen lastet opp i skyen og bli kvitt den brysomme kroppen litt deilig?

– Laste opp hjernen i skyen, ja, det kunne vært noe. Jeg har jo som mange andre lest science fiction i tenårene og det er unektelig underholdene, men kanskje ikke så mye mer enn nettopp underholdning. Når en gjeng libertarianere vil etablere en fristad på en oljeplattform så er jo det… … nettopp science fiction.

1

Hvis en rullestol kan gjøre at en med dine utfordringer kan fungere optimalt, burde ikke dumme mennesker få study drugs etc. på resept?

– Fungerer egentlig study drugs? For meg virker det absurd å innta amfetaminderivater eller noe annet rart for å oppnå en placeboeffekt i en begrenset periode, for å deretter ha det utrolig dårlig som følge av de negative effektene. Da ender du jo opp med å være like dum på sikt, bare mer stresset.

1 6

Tenker du med robotstemme?

– Jeg tenker med Ole Martin Moens stemme.

Blir du behandlet annerledes etter at Jeg lever et liv som ligner deres kom ut?

– Jeg har kanskje gått fra å være «han fyren i rullestol» til å bli «han fyren i rullestol som har skrevet bok». Det er jo fint.

6

Ser du ned på de som er ikke er bevegelseshemmet og likevel ikke kommer seg noen vei i livet?

– Nei, det er nesten snarere motsatt. På sett og vis er det nesten lettere for meg fordi utfordringene mine er synlige på utsiden av kroppen. Mange har indre vansker og begrensninger og blir ikke forstått fordi det ikke er umiddelbart synlig hva de sliter med.

1

Du liker ikke å bli kalt «imponerende». Hva liker du best å bli kalt?

– Først og fremst «Jan». Det er også utrolig hyggelig å bli kalt forfatter.

1

Ja, apropos det, hva er den beste setningen du har skrevet?

– Om jeg hadde hatt et tydelig svar på det, er jeg redd jeg ikke hadde funnet motivasjon til å skrive videre. Man er bare så god som den neste setningen man skriver.

6

Hvem er den verste forfatteren med suksess i Norge?

– Jeg er fristet til å si Per og Bahareh, men de skuffet jo litt med salget. Svaret må bli Sylvi Listhaug siden hun har solgt såpass godt.

1

Du har forsket på sykdomsprestisje. Hva i all verden er det?

– Sykdomsprestisje er et felt som forsøker å avdekke det skjulte hierarkiet av hvilke sykdommer det er mest stas for leger og helsearbeidere å jobbe med, og hvilke sykdommer det er mest eller minst stas å ha i form av sosial anerkjennelse.

6 6 6

Hvilken sykdom har mest prestisje?

– Dere kan jo prøve å gjette selv?

Kreft?

– Enkelte kreftformer ja, men det er især sykdom som forbindes med hjerne og hjerte som har vist seg å være prestisjetungt. Nevrokirurgi er høyt oppe og gir en viss status å arbeide med.

Så lungekreft har kanskje ikke så mye prestisje?

– Nei, det kan i grunn være et godt eksempel på en sykdom der det foreligger antakelser om at symptomer skyldes dårlige livsstilsvalg, og da scorer det som regel lavere på prestisje.

1

Så hvilke sykdommer har egentlig minst prestisje?

– Alt som på en eller annen måte forbindes med moralske valg, dårlig livsstil, eller anses som delvis selvforskyldt. Alt som har med psykiatri å gjøre. Dette gjenspeiler sosialt konstruerte hierarkier og det rammer mange pasientgrupper ved at de blir mistenkeliggjort og misforstått.

1

Hva er det dummeste vi bruker penger på å forske på?

– Det finnes jo en pris for dette, for den mest bisarre forskningen, som blant annet har gått til en studie av nekrofili blant stokkender, og da trekker man jo litt på smilebåndet. På den annen side, hvis det viser seg at kunnskap om nekrofili blant stokkender plutselig blir nyttig en dag – selv om jeg ikke helt ser for meg det scenariet – da har vi den jo.

1

FOTO MARTHE THU Hva er noen ord og begreper folk absolutt ikke bør bruke?

– Det er jeg usikker på om finnes. For hver person som kjemper for at man eksempelvis ikke skal bruke ordet «krøpling», vil det stå en tilsvarende gruppe mennesker på andre siden av veien å kjempe for og ta tilbake eierskap til ordet. Det vil alltid herske ulike oppfatninger om dette, det har historien vist.

6

1 6

Som med begrepet «homse» eller «homo»?

– Nettopp.

Hva gjør deg mest sint?

– Småting i hverdagen: At det er ganske uforutsigbart hva slags trikk som kommer til stoppestedet nærmest leiligheten min. Ruter hevder at annenhver trikk de sender på linje 13 er såkalt lavgulvs-trikk. Men så står du der på Schous plass, også kommer det fire av de gammeldagse trikkene med trapp på rad. Det er like pålitelig som «sanntids»-displayene. Det gjør det nesten umulig å planlegge.

Er du en sånn person som sender sinte klager på mail?

– Problemet er at da blir det opp til meg å løse problemet. Jeg blir en ubetalt saksbehandler. Det er ikke noe gøy.

1 6 1

Du får unnskylde oss, men vi har noen spørsmål om at du sitter i rullestol …

Hva er det mest nedverdigende du har opplevd som rullestolbruker? Har noen spurt om de kan henge jakken sin på rullestolen din?

– Ja, det er det mange som gjør uten å spørre engang. Det var en gang i USA at jeg hadde parkert rullestolen i et rom på en bar også satt jeg meg ved et bord i et annet rom for å snakke med noen venner. Da jeg kom tilbake og skulle sette meg i rullestolen så var det en sånn skikkelig frat boy, han var som

tatt ut av en dårlig amerikansk college-film, som hadde satt seg i stolen, og som bare ikke ville gi seg. Han nektet å reise seg, og tok det som en god mulighet til å tøffe seg. Det var egentlig ganske ubehagelig. Heldigvis hadde vi med oss en blondine i gjengen som fikk avledet ham.

6 1

I boka di skriver du: «Jeg kan ikke skynde meg.

Rullestolen går i den farten den går i».

Bruker du noen ganger dette som unnskyldning hvis du har forsovet deg eller bare er for sent ute til en avtale?

– Nei, men det hender jeg avlyser ting fordi det blir for mye styr.

Det er jeg blitt flinkere til.

Hva slags «ting» blir for mye styr?

– Vel … Gjerne avtaler som innebærer mye reising.

Reising krever at ting er tilrettelagt i flere ledd, så det blir vanskeligere enn man tror.

1 6 1

Du skriver at universiteter ofte er de beste på universell utforming.

Hva er de verste stedene?

– De verste stedene er som regel de hippeste stedene.

En kunståpning hvor man må gjennom et lite gjerde og ned en skråning og opp en stige til et gammelt nedlagt fabrikklokale, den typen ting.

Er det mer fiendtlig arkitektur enn det vi, Smil og Gift, aner og tror?

– Det er det nok. Selv jeg som er rullestolbruker har vansker for å sette meg inn i hvordan det er å være syns- eller hørselshemmet for eksempel. Så når beslutninger tas av personer uten videre innsikt i livssituasjonen til personer med funksjonsnedsettelser så er det jo problematisk.

6

Hva er rullestolenes Rolls Royce?

– Den er ganske rå den jeg har, men den er svenskprodusert og kanskje mer en Volvo enn en Rolls.

Det er bare én fyr på Løkka som har kulere rullestol enn meg.

Det er en slags modifisert segway, som har fått påmontert et sete. Den har jeg lyst på, men den er ikke på listen over hjelpemidler som NAV gir støtte til. Men nå er det bare et par år til jeg blir 40, så får jeg kanskje en liten midtlivskrise og kan skeie ut.

6

6 1

*ser på rullestolen som står i gangen* Hva er maxfart på denne doningen a?

– Det er 10 km/t, som er fartsgrensen for rullestoler.

6 1 1 6

De er ikke så dumme å ha nei, Bård Hoksrud og co, som maser om vann- og snøscootere!

Man kan jo gå fortere??

– Ja, det er alt for treigt. Det eneste positive med å ha Fremskrittspartiet i regjering er at noen endelig tenker: selvfølgelig skal de få kjøre fortere. Så nå er det snakk om å øke grensa til 15.

Bare synd sånne som Vibeke Skofterud kommer og prøver å stikke kjepper i hjulene…

– ...

Har du noen gang kjørt på noen med vilje og latt som om det var et uhell?

– Nei, men det er ikke en dum idé.

Hva er det verste som har satt seg fast i hjulene på rullestolen din?

– Jeg var på tur med familien nede ved Akerselva en sommerdag også viklet et kjempelangt hundebånd seg inn i det ene hjulet. Det tok sin tid å få fikset.

FREDAG Ikue Mori @ Galleri Åkern

Frida Ånnevik @ Christians Kjeller

ONSDAG ÅPNINGSKONSERT:

En hyllest til Joni Mitchell

med rohey taalah, susanna, frida ånnevik & sondre lerche

Archie Shepp A tribute to John Coltrane @ Kongsberg Musikkteater

MOSKUS @ Sølvsalen

Sigrid + Madrugada @ Kirketorget

@ Kongsberg Musikkteater

Trondheim Jazz Orchestra + ATOMIC @ Energimølla

BERNHOFT & THE FASHION BRUISES

@ Gamle Norge

LØRDAG BESTILLINGSVERK:

TORSDAG BESTILLINGSVERK:

Erlend Apneseth @ Kongsberg Kirke

JAMIE CULLUM @ Kirketorget

Kim Myhr

Fredrik Høyer & Hanne Hukkelberg @ Lågdalsmuseet

Highasakite @ Kirketorget

Cécile McLorin Salvant, Lizz Wright & Angelique Kidjo pres.

Sing the Truth! @ Musikkteatret

@ Smeltehytta

Cory Henry & The Funk Apostles

@ Energimølla

+ MYE, MYE MER For informasjon, nyheter og artistslipp, se: www.kongsbergjazz.no