Pion, pors og potet og andre utvalgte norske kulturplanter

NIBIO BOK | 6 (4) 2020

Pion, pors og potet og andre utvalgte norske kulturplanter

Utgiver: NIBIO, Postboks 115, 1431 Ås Utgave: Første utgave, 2020 Opplag: 800 Ansvarlig redaktør: Hildegunn Norheim Fagredaktør: Åsmund Asdal Redaksjon: Åsmund Asdal, Kristin Bay, Erling Fløistad, Kjersti Kildahl, Hanne Gro Wallin Omslagsfoto: Mari Marstein Trykkeri: 07 Media AS Opphavsrett og kopiering: ©Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO NIBIO BOK 6 (4) 2020 ISBN-nummer: 978-82-17-02672-3 ISSN-nummer: 2464-1189

BOK Tittel Pion, pors og potet BOK undertittel og andre utvalgte norske kulturplanter

PION, PORS OG POTET

4

Innhold Forord 6 Innledning 9 Grønnsaker 14 Jærerta – kan den være 2000 år gammel? Sverre Bakkevig

17

Erter på vandring, Svein Øivind Solberg

21

Løk - mat og medisin i uminnelige tider, Erling Stubhaug

25

Rabarbra – 1700-tallets ginseng, Vivian Stølen

29

Ramsløk – vår viltveksande kvitløk, Gunhild Børtnes

33

Renessanse for kålrota Trønder Hylla? Rolf Nestby og Tor Henrik Viken

36

Rogaland – kålforedlingens sentrum, Even Bratberg

41

Seiersløk - fra vikingenes løkhager, Brynhild Mørkved

44

Stjernemelde – historien om Nordens spinat, Stephen Barstow

49

Vossakvann – en av våre eldste kulturplanter, Ove Fosså

53

Frukt og bær 56 Askerbringebær på torvet i Kristiania, Dag Røen

58

Bjørnebær - 40 artar og stort mangfald, Ingunn Espedal

63

Gravenstein – 200 år og fortsatt favoritt, Andreas Hørthe og Kristoffer Hellum

67

Hardangerkirsebær – dyrka i 800 år, Finn Måge

71

Haugmann – en helnorsk eplesort, Gustav Redalen

75

Keiserinne – adeleg namn på historisk pæresort, Stein Harald Hjeltnes

78

Søtkirsebær og sorten Van, Mekjell Meland

83

Veten – en suksesshistorie fra norsk foredling, Nina Heiberg

87

Eplet Princesse de Noble og dronningens kronregalierv, Per Christoffer Salvesen

91

Jordbruksplanter 94 Børsum – viktig landsort av vårhvete, Anne Kjersti Uhlen

97

Grindstad timotei – frå gardsstamme til hovudsort i Sør-Noreg, Kristin Daugstad

101

Hamp – gammel plante, neglisjert ressurs, Mauritz Åssveen

105

Marius II – potetsorten mange husker, Erling Olsen

108

Ringerikspotet - fra landsort til delikatessepotet, Per Møllerhagen

113

Svedjerug – reddet av syv spirende korn, Johan Swärd

117

Timoteisort fra overlevende grastuster, Arild Larsen

120

Molstad rødkløver – medalje for frødyrking, Petter Marum

125

Maskinbygg - vår første foredla plantesort, Åsmund Bjørnstad

128

PION, PORS OG POTET

5

Prydplanter 132 Bjørnerot – klosterplante med ny popularitet, Reidun Sivertstøl

134

Paeonia Nordic Paradox – en liten pion med mange navn, Mari Marstein

139

Iris – symbol på paradiset, Knut Langeland

143

Kattehale – staude og medisinplante, Anna-Elise Torkelsen

146

Madonnaliljen – verdens eldste kulturplante? Per Arvid Åsen

151

Molderosa – gjenfunnet i rosenes by, Unni Dahl Grue

155

Syriner – duft av hundre somre, Eva Vike

159

Tre prestegårdsroser fra 1700-tallet, Madeleine von Essen

163

Tulipaner - hoffblomst, tulipanmani og ballastplante, Åsmund Asdal

166

Asters – senhøstens blomstrende staude, Vibekke Vange

171

Anette Hegg - julestjerna som erobret verden, Erling Fløistad

174

Nytteplanter fra naturen 178 Humle - til ølbrygging i 1000 år, Ane Senstad Guldahi

180

Karve – medisin og krydder i 5000 år, Per Harald Grue

185

Pors – ølsmak og vellukt i hverdagen, Lars Peder Brekk

188

Prikkperikum – krydder og antidepressiva, Ellen Svalheim

192

Solblom – symbol på tradisjonell drift, Kristina Bjureke

197

Strutseving – sunn grønnsak og taktekke, Mette Goul Thomsen

200

To kjempeartar – den kvite manns fotspor, Johannes Schrøder Havstad

205

Legepestrot – fra klosterplante til invaderende art, Inger Auestad

208

Treslag med kulturhistorie 212 Einer - den nyttigste planten i norsk natur? Liv Borgen

214

Flikbladet bjørk – sjelden klon fra Luster, Ole Billing Hansen

219

Lind – hellig tre med mange egenskaper, Arne Sæbø

222

Rognasal i pæredyrkingens tjeneste, Per Harald Salvesen

227

Alm – mat- og fôrprodusent i 5000 år, Leif Hauge og Ingvild Austad

231

Bøk – en kulturvekst? Tor Myking

234

PION, PORS OG POTET

6

Forord Kjekt å få ønskje denne boka velkomen!

Personleg og gjennom ulike roller i mitt yrkesaktive liv, har jordbruk og kultur vore viktige arbeidsområde for meg. Jordbruket sitt kulturlandskap og lokal matproduksjon er område som betyr mykje for meg, og som eg har engasjert meg spesielt i.

Med si geografiske plassering har Noreg eit spesielt utgangspunkt for dyrking av plantevekstar. Vi har eit variert jordbruk som spenner frå grøderik morenejord med bøljande kornåkrar i sør, til arktiske strok med korte, lysintense sesongar i nord. I dette spennet har vi livnært oss av jordbruk, fiske og fangst – ofte i kombinasjon med kvarandre. Teknologiutviklinga har gått sin gang, også innan jordbruket, men framleis er jordsmonn og klima grunnleggande element. Opp av denne jorda veks nytteplanter og prydplanter.

Gjennom åra endrar planter og vekstar karakter, tilpassar seg lokale tilhøve, smak og trendar. Slike endringar kjem til uttrykk i mangfaldet som denne boka viser. Gjennom variasjonen blir det synleg korleis tida påverkar oss menneske, kva vi vektlegg – og korleis vi prioriterer.

Ei bok som dette er verdfull fordi kulturplanter kvar på sitt vis, bind saman jordbruk, matproduksjon, samfunn og kultur. Det viser tekstane som gjennom kunnskapsrike innlegg er krydra med variert bakgrunnsstoff, og som gir lesaren innsikt i ein bit plantehistorie. Forfattarane fortel oss kvifor akkurat denne planten får vere med blant dei utvalde.

Boka du held i, er eit resultat av at Norsk genressurssenter i Kulturminneåret 2009 inviterte nokre av sine samarbeidspartnarar til å velje seg ei spesiell «kulturminneplante» og skrive ein tekst om denne. Tekstane vart publiserte i nettspalta «Ukas kulturminneplante» som var genressurssenteret si markering av Kulturminneåret. Til saman vart det ei innhaldsrik samling med

PION, PORS OG POTET

7

plantekunnskap og kulturhistorie. Etter mange oppfordringar vart serien publisert på nytt i 2020, og er no blitt bok.

Om eitt ord skulle beskrive denne boka, kan det vere mangfald.

Legg vi så til genetisk, er vegen kort til Norsk genressurssenter sitt arbeid for å ta vare på genetisk mangfald i norsk jordbruksproduksjon.

Betydninga av eit slikt bevaringsarbeid kan vere langt større enn vi i dag ser omfanget av. Mangfald gjer oss robuste og sterke, fordi variasjon gjer oss mindre sårbare. Variasjon er ein verdi i seg sjølv. Genetisk variasjon, eller mangfald, er nødvendig for at natur skal leve og overleve. Genetisk variasjon er ei forsikring for framtida. Arbeidet til Norsk genressurssenter er viktig, det er også denne boka.

Generalsekretæren i FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk, José Graziano da Silva seier det slik: - Biologisk mangfald er avgjerande for å sikre global matforsyning, ernæring og levebrød, og for å sikre at menneske og samfunn er robuste. Mindre mangfald betyr auka risiko for smitte og sjukdomar.

Vi må utnytte krafta i det genetiske mangfaldet til å møte aukande klimautfordringar og produsere mat utan å skade miljøet.

Gratulerer med ei viktig og spennande bok!

Lars Sponheim, fylkesmann i Vestland 4.11.2020

GRØNNSAKER

Potetblomst. Foto: Erling Fløistad

PION, PORS OG POTET

16

GRØNNSAKER

PION, PORS OG POTET

17

GRØNNSAKER

Jærerta – kan den være 2000 år gammel?

Av Sverre Bakkevig

Jærertene kunne lett vært helt glemt i dag, eller bare et fjernt barndomsminne blant eldre mennesker.

Men i et magasin i Svalbards permafrost ligger en pose jærerter. Og i en kjeller i Stavanger lå det også i mange år en pose med små grønngule jærerter.

Jærerter er en lokal sort som før ble dyrket sammen med havre på Jæren. Botanisk hører de til hageertene (Pisum sativum) og har hvite blomster. Jærerter skiller seg fra vanlige grønne og gule pillerter på flere måter. De er betydelig mindre, og grønngule på fargen. Unge belger er velsmakende og kan brukes på samme måte som sukkererter. Som fullmodne, er de dessuten svært velsmakende og søtere enn vanlige erter. Både i størrelse og smak minner jærertene mye om franske «petit pois».

Dyrket sammen med korn Historia til jærertene er typisk for mange gamle kulturplanter i Norge. Gjennom lang tids dyrking i blanding med korn, utviklet jærerta seg til en hardfør og lettstelt sort som var tilpasset Jærens jord og klima. Som andre belgvekster, har jærerta evne til å ta opp nitrogen direkte fra lufta. I skrinn grusjord ga dette en betydelig gjødslingseffekt som også havren kunne dra nytte av.

Selv om ertene brukte kornstråa som klatrestativ og tok litt av lyset, mente mange derfor at en med samdyrking fikk fullgod avling av havre, og erter i tillegg.

Unge belger kan spises og brukes på samme måte som sukkererter. Foto: Sverre Bakkevig

PION, PORS OG POTET

18

GRØNNSAKER

I 1950-åra kom skurtreskerne i bruk. En fikk nye kornsorter med kortere strå, og kunstgjødsel ble en billig erstatning for en mer økologisk dyrkingsform. Resultatet ble at jærertene gradvis gikk ut av bruk, og de kunne nå vært en utdødd sort. Men én person, tidligere fylkeslandbrukssjef Einar K. Time (1925-2017), så verdien av jærertene og tok vare på dem. I 25 år dyrket han regelmessig jærerter i hagen sin, og det var også han som sendte en pose erter til den nordiske genbanken.

Belgene på jærerter er relativt små, med 6-8 erter. De krymper når de modnes og tørker.

Foto: Sverre Bakkevig

Ny interesse for dyrking I dag er der stor interesse for lokale sorter av nyttevekster, og i Rogaland er det et dynamisk miljø innen matkultur. Etter at Jærmuseet med støtte fra Fylkesmannen i Rogaland starta prøvedyrking, er det oppretta et eget dyrkingslag for jærerter. Målet er å få erfaring med dyrkingsteknikker, avling og bruksområder, og etter hvert få stor nok avling til at en kan produsere for salg. Det legges også vekt på at erter egner seg godt til økologisk dyrking, og på miljøaspektet, ved at erter har et høyt innhold av protein og derfor er et godt alternativ til kjøtt.

PION, PORS OG POTET

19

GRØNNSAKER

Det er funnet 2000 år gamle spor etter ertedyrking på Jæren. Kan det har vært Jærert?

Foto: Sverre Bakkevig

Kan ha svært lang historie Vi vet egentlig lite om jærertas historie, og hvor den kommer fra. Det som gjør historia om jærertene spesielt interessant, er at der er nesten 2000 år gamle spor etter erter på Jæren. Et leirkar fra jernalderen, som ble funnet utenfor Sandnes, har et tydelig, kulerundt, avtrykk av en ert. Det er av en liten hageert av samme størrelse som jærertene har i dag. Vi kan ikke dermed si at det har vært dyrket jærerter i 2000 år, men det er lov å leke med tanken. Etter en lang historie som nyttevekst, er det fremdeles mye livskraft i jærertene. De har et fremtidig potensial både som matressurs i seg selv og som genressurs i utvikling av nye sorter.

PION, PORS OG POTET

52

GRØNNSAKER

PION, PORS OG POTET

53

GRØNNSAKER

Vossakvann – en av våre eldste kulturplanter Av Ove Fosså

«Og ellers går det en og annen gammel bestemor og steller ennå litt med kvanngarden, snart er hun vekke, og kvannen kommer å dø med henne. Og det er synd, for det er ikke bare en meget sjelden planteform som forsvinner på den måten, men også et tusenårig stykke norsk kulturhistorie.»

Slik skrev professor Knut Fægri om vossakvann i 1949. De gamle bestemødrene er borte, men kvannen har heldigvis vært mer seiglivet.

Vossakvann er den eneste kjente kulturformen av kvann (Angelica archangelica) og helt unik i verdenssammenheng.

Fylte bladstilker Vossakvann skiller seg fra villformen fjellkvann ved at den har helt eller delvis fylte bladstilker. Dessuten er den søtere og mindre bitter enn sin ville slektning. En undersøkelse viser at vossakvann inneholder 50 prosent mer sukker. Første beretning om vossakvann fra 1928 forteller om en tradisjon som allerede den gang var nesten forsvunnet. Bare én gård var kjent hvor vossakvann fortsatt fantes.

Senere har det imidlertid blitt funnet flere gårder i Vossatraktene hvor planter har holdt stand.

Dyrket i egne kvanngarder Både høsting av vill kvann og dyrking av kvann har lange tradisjoner Høsting av vill kvann i fjellet har lange tradisjoner, og det er trolig fjellformen av kvann som har gitt opphav til den dyrkede vossakvann. Foto: Åsmund Asdal

PION, PORS OG POTET

54

GRØNNSAKER

i Norge og på Island. Vi finner kvann omtalt i flere av de islandske sagaene. Historien om Olav Tryggvason som byr dronning Tyra på en kvannstilk han har kjøpt på torget i Nidaros, er godt kjent.

De eldste norske lovbøkene viser at kvann må ha vært en av de første kulturplantene i landet, dyrket allerede i vikingtiden. Lovene fastsatte blant annet straffen for å stjele fra annen manns kvanngard. Utallige stedsnavn i Norge og på Island og Færøyene minner også om den store betydningen kvann har hatt i Norden.

Tverrsnitt av bladstilk av vossakvann, en norsk grønnsak med lange tradisjoner. Foto: Ove Fosså

Delikatesse og medisin Kvann ble betraktet som en delikatesse og ble spist fersk der hvor folk flest ikke hadde epler og pærer eller annen frukt. Ved sankthanstid dro man til fjells for å sanke kvann. I middelalderen ble det eksportert kvannrot fra Norge til kontinentet. Skal vi tro datidens urtebøker, var kvann et vidundermiddel som kunne kurere det meste, inkludert pest, forgiftninger, rabies og impotens.

PION, PORS OG POTET

55

GRØNNSAKER

Middelalderens munker lærte trolig om bruken av kvann i Norden og tok lærdommen med seg sørover. Den første kjente beskrivelse av kvann fra kontinentet finner vi i et manuskript som antas å være forfattet av Alexander Hispanus på 1200-tallet. På den tid da Olav Tryggvason kjøpte sine kvannstilker på torget i Nidaros, må kvann altså ha vært helt ukjent lenger sør i Europa.

Troen på kvann som et vidundermiddel mot alle slags sykdommer har avtatt, men fortsatt dyrkes det mye kvann til urtemedisin i Europa. Det er hovedsakelig rotens eteriske oljer som verdsettes.

En del kvannrot går til produksjon av forskjellige drikkevarer, særlig likører, men også vermut og gin.

Vossakvann er tatt inn i Slow Foods verneliste «Smakens Ark», et register over spesielt verdifulle, truede matprodukter fra hele verden.

På Brattalid på Grønland, der Eirik Raude hadde sin gård, finnes den dag i dag et stort felt med fjellformen av kvann, som også vossakvann stammer fra. Kan det tenkes at kvann var så viktig at vikingene tok med seg gode varianter av planten til Grønland allerde for over 1000 år siden?

Foto: Åsmund Asdal

PION, PORS OG POTET

56

SKILLEARK FRUKT OG BÆR HØYRE

Eplet ’Dronning Louise’. Foto: Per Chr. Salvesen

PION, PORS OG POTET

86

FRUKT OG BÆR

PION, PORS OG POTET

87

FRUKT OG BÆR

Veten – en suksesshistorie fra norsk foredling Av Nina Heiberg

‘Veten’ har vært hovedsort i norsk bringebærdyrking i mer enn 30 år. Inntil den kom, dyrket vi her i landet stort sett utenlandske sorter. ‘Veten’ er kanskje den største suksesshistorien for norsk sortsforedling innen frukt og bær.

Bringebærsorten ‘Veten’ stammer fra en krysningsserie laget i 1944 ved daværende Statens forsøksgard Njøs i Leikanger i Sogn.

I 1953 ble frøplantene blant annet sendt til Statens forsøksgard Kise, som gjorde et utvalg. Tre sorter kom ut av denne serien, ‘Norna’, ‘Sygna’ og ‘Veten’.

Store avlinger og rask å plukke Alle tre sortene har vært dyrket i Norge, men det er ‘Veten’ som har hatt klart størst betydning. I starten trodde man at ‘Veten’ stammet fra ‘Asker’ x ‘Lloyd George’. Seinere er det hevdet at det er mer sannsynlig at ‘Veten’ er avkom etter ‘Preussen’ x ‘Lloyd George’, noe som stemmer bedre med sortsegenskapene til ‘Veten’.

‘Veten’ er en god sort å dyrke. Den har opprette, stive skudd, som er nesten tornfrie, gir passelig med nye skudd og bra avling og har store bær. For produsentene betydde det mye at den gav store avlinger og var rask å plukke, og for industrien gjorde den mørke bærfargen sorten attraktiv.

Planteforedling er et langsiktig arbeid. Opphavet til suksess-sorten ’Veten’ er krysninger av ulike bringebærsorter gjort allerede i 1944. Først i 1977 ble den offisielt godkjent, og i 30 år var den hovedsort av bringebær i Norge. Foto: Finn Måge

PION, PORS OG POTET

88

FRUKT OG BÆR

God til syltetøy og saft De mørkerøde bærene gir en kraftig farge på syltetøy og saft, og smaksmessig blir det også gode produkter av ‘Veten’. Sorten har også vært dyrket mye i privathager, og for dem som lager saft og syltetøy av bærene, er ‘Veten’ utmerket. Som spisebær er ikke ‘Veten’ like velegnet. Bærene er litt syrlige, og blir bløte når de er modne.

Bringebærsorten ’Veten’ har mørke bær og egner seg veldig godt til saft og syltetøy.

Foto: Finn Måge

‘Veten’ har blitt dyrket over hele landet, men det er først og fremst i Sogn og Fjordane at sorten har vært en suksess. Andre steder viste det seg etter hvert at ‘Veten’ var utsatt for vinterskade slik at avlingen ble variabel. Trolig er sortens suksess hovedårsaken til at Sogn og Fjordane i mange tiår har vært bringebærfylke nummer en, med opp mot 95 prosent av den profesjonelle produksjonen.

Utfordret av skotsk sort ‘Veten’ sine dager som hovedsort i Norge ser nå ut til å være forbi.

PION, PORS OG POTET

89

FRUKT OG BÆR

Det plantes lite nytt fordi ‘Veten’ er utkonkurrert av den skotske sorten ‘Glen Ample’ som har bedre spisebærkvalitet og høyere avling. Grunnen til at ‘Veten’ har lavere avling enn moderne sorter som ‘Glen Ample’, er først og fremst færre bær per sideskudd.

‘Veten’ har korte, stive sideskudd som hvert har rundt 10-12 bær.

Moderne sorter som ‘Glen Ample’ kan ha opptil 50 bær per sideskudd, alt etter vekstforhold.

Sogn og Fjordane har i mange tiår vært vårt viktigste bringebærfylke, mye takket være at sorten ‘Veten’ trivdes spesielt godt i klimaet her. Mer og mer av bringebærproduksjonen foregår i plasttuneller, som her på Vangsnes ved Sognefjorden. Foto: Åsmund Asdal

​ Evnen til å danne mange bær per sideskudd gjør moderne sorter mer robuste. Hvis en knopp dør, kompenserer de andre knoppene med å utvikle sideskudd med flere bær. Men industrien vil gjerne ha sorter med mørkerød bærfarge, og enkelte industribedrifter har derfor gitt litt ekstra i kilopris for at produsentene skal fortsette å levere bær av ‘Veten’.

PION, PORS OG POTET

104

JORDBRUKSPLANTER

PION, PORS OG POTET

105

JORDBRUKSPLANTER

Hamp – gammel plante, neglisjert ressurs Av Mauritz Åssveen

Første bevis for at hamp er en gammel kulturplante er frøene av hamp som ble funnet i Osebergskipet fra 850 e.Kr. Fra 1200-tallet er norsk dyrking sikkert dokumentert, og helt fram mot siste halvdel av 1800-tallet ble det dyrket en god del hamp i Norge.

Det faktum at denne dyrkingen foregikk så langt nord som Nordland, og i mange dal- og fjellbygder, viser at hamp er en hardfør og nøysom plante. I perioder ser det ut til at hamp var en vel så viktig plante til fiberproduksjon som lin.

«I Vaage Præstegiæld avles også Hamp, til Bygdens Fornødenhed, men intet af Liin. Af hjemmevævede Tøier begynder man at virke en temmelig Deel».

Slik skriver Gerhard Schøning i sin beretning fra en reise gjennom Gudbrandsdalen i 1775.

Om botanikk og egenskaper Hamp (Cannabis sativa) er en ettårig plante i hampfamilien og botanikere beskriver tre underarter. Underarten C.s. sativa kjennetegnes av høye, treaktige planter, godt egnet for fiberproduksjon, mens C.s. indica har lavere, buskaktige planter med et høyt innhold av psykoaktive stoffer. Underarten C.s. ruderalis har planter som er lavere og tettere enn sativa-varianten, og den brukes både til fiber- og frøproduksjon.

Til tross for at hamp er en plante med svært mange nyttige egenskaper, er det forbudt å dyrke den i Norge. Foto: H. Zell - Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index. php?curid=9421711

PION, PORS OG POTET

106

JORDBRUKSPLANTER

Den tradisjonelle dyrkingen av hamp i Norge var med tanke på fiberproduksjon, og det var sannsynligvis underarten C.s. sativa som ble brukt. Hampens viktigste bruksområder var tauverk og ulike typer tekstiler, både til seilduk og klær.

Selv om det ble produsert en anselig mengde norsk hamp, var det nok hele tiden behov for en omfattende import. En vet ikke så mye om de gamle nordmenns kjennskap til hampens rusgivende virkning, men planten er nevnt både i gammel folketro og folkemedisin.

Hampefrø kan finnes i fuglefrøblandinger, og da kan plutselig en hampplante dukket uventet opp i en hekk. Foto: Åsmund Asdal

Nøysom og miljøvennlig Hamp er en rasktvoksende plante som konkurrerer godt mot ugras og er motstandsdyktig mot ulike sjukdommer og skadedyr.

Den kan derfor dyrkes med liten eller ingen innsats av plantevernmidler. Hamp har i tillegg et effektivt rotsystem for opptak

PION, PORS OG POTET

107

JORDBRUKSPLANTER

av vann og næringsstoffer, så kravet til kunstig vanning og bruk av handelsgjødsel er relativt moderat.

Dette står i sterk kontrast til det enorme forbruket av vann og plantevernmidler i dagens bomullsproduksjon. Hamp er en plante som passer godt til økologisk dyrking.

Allsidige bruksområder Dyrking av hamp er i dag totalforbudt i Norge, uansett type hamp.

Selv ikke utprøving av planten under kontrollerte, forsøksmessige betingelser er tillatt. Dette er synd med tanke på hampens miljøvennlige dyrkingsegenskaper, og ikke minst fordi hamp i dag i tillegg har et stort potensial som råstoff for produkter som papir, bygningsmaterialer, bildeler, bioenergi til oppvarming og drivstoff, matolje, frøproduksjon til mat og fôr, kosmetikk, samt ulike medisinske bruksområder, for å nevne noen.

Med dagens sterke fokus på nye produksjoner og muligheter for jordbruket, miljømessig riktig dyrking og ikke minst økt økologisk produksjon, vil det sannsynligvis bare være et tidsspørsmål før hamp igjen kan dyrkes «af de Bønder fra Vaage, Lesje og Loom».

Hampens viktigste bruksområder – tauverk og ulike typer tekstiler, både til seilduk og klær.

Foto: colourbox.com

PION, PORS OG POTET

112

JORDBRUKSPLANTER

PION, PORS OG POTET

113

JORDBRUKSPLANTER

Ringerikspotet - fra landsort til delikatessepotet Av Per Møllerhagen

‘Ringerikspoteten’ har vært dyrket på Østlandet siden midten av 1800-tallet. Det er antatt at den stammer fra Skottland, og at den har blitt tatt med over til Norge av handelsmenn som fraktet annet gods mellom Norge og Storbritannia.

Da den første offisielle norske sortslista ble opprettet i 1953, var ‘Ringerikspotet’ en av sortene som naturlig var med der. ‘Mandel’, ‘Gulløye’ og ‘Kerrs Pink’ er andre sorter som var på den første sortslista, og som vi fortsatt har settepotetproduksjon av.

Dyrking av ‘Ringerikspotet’ var tidligere vanlig på hele det indre Østlandet, men den ble tatt ut av sortslista først på 1980-tallet da det så og si ikke var produksjon av sorten. ‘Ringerikspotet’ står ikke på den offisielle sortslista vi har på potet i dag, noe som betyr at det ikke er sertifisert settepotetproduksjon av sorten idag. ‘Ringerikspotet’ har imidlertid fått økt anerkjennelse og utbredelse de siste årene takket være ivrige forkjempere for sorten, og i dag er det dyrking for salg i noe omfang på Ringerike og Hadeland.

Kraftig smak og melen ‘Ringerikspotet’ er først og fremst godt likt for sine meget gode konsumegenskaper. Smaken er kraftig, typisk og konsistensen er melen. Sterk nitrogengjødsling vil kunne gi en mindre melen Historien om ‘Ringerikspotet’ er historien om hvordan en gammel norsk landsort med ukjent opphav kan ta steget oppover i matdivisjonene og bli et produkt med høy kvalitet og god pris.

Foto: Opplysningskontoret for frukt og grønt - frukt.no.

PION, PORS OG POTET

114

JORDBRUKSPLANTER

konsistens, noe som ikke er ønsket i ‘Ringerikspotet’. Dyrkinga foregår mest på gammel kulturjord som er moldholdig lettleire og morenejord.

Her graves delikatessene fram en vakker høstdag. Foto: Per Møllerhagen

‘Ringerikspotet’ blir lett angrepet av de viktigste potetsjukdommene som tørråte og virus. Virus gir redusert og forkrøplet risvekst og mindre avlinger med mer småfallen potet. Hyppig fornying av friske settepoteter er nødvendig for å holde potetene virusfrie. I åkre med ‘Ringerikspotet’ er det ikke uvanlig å finne flere virussyke planter enn friske. Virussmitte gir tidligere avmodning, noe som også kan være en fordel da sorten normalt er seint moden.

PION, PORS OG POTET

115

JORDBRUKSPLANTER

Dampkoking anbefales Knollene er røde i skallet og gule i kjøttet. Ofte er deler av karstrengringen som ligger innenfor skallet, mørk rødfarget. Formen er tverroval, og grohullene er dype. ‘Ringerikspotet’ ansetter normalt mange knoller på hver plante. Dette i tillegg til virus­ smitte gir ei avling med en stor andel små knoller. Blomstene er rødfiolette med ulik fargeintensitet slik at de virker spraglete.

‘Ringerikspotet’ har lett for å koke sund, og da særlig om høsten.

Derfor er dampkoking på rist å anbefale. Etter at skallet har blitt sårhelet noen uker på lageret, er det litt enklere å koke denne melne sorten, men faren for sundkoking er der. Små knoller på 40-50 mm er et ønske når det skal serveres delikatessepoteter til rakfisk, kjøtt eller fugl.

‘Ringerikspotet’ må kokes med skallet på og skrelles rett etter ferdigkoking mens knollene ennå er varme. Sorten er en populær gourmetpotet i høstmånedene før jul, men den kan også med stort hell brukes etter nyttår.

‘Ringerikspotet’ er en av potetesortene som, når den dyrkes i sitt opphavsområde, selges under såkalte geografisk beskyttede betegnelser. Det gjelder ‘Ringerikspotet’ fra Ringerike, ‘Mandel’ fra Oppdal og ‘Gulløye’ fra Nord-Norge.

PION, PORS OG POTET

188

NYTTEPLANTER FRA NATUREN

Pors – ølsmak og vellukt i hverdagen Av Lars Peder Brekk

Namdalsdalskysten er eventyrlig vakker med hundrevis av øyer og holmer, men som kulturlandskap preges den av at det først og fremst var mangfoldet i havet som sikret fiskerbøndene et rikt utkomme. Gårdene er helst små og ligger i lune viker og søkk der det var grunnlag for å rydde åkre og dyrke matvekster.

En varm sommerdag på sjøen kan et plutselig vinddrag bære med seg en duft som minner om kamfer. Denne duften stammer fra pors - eller «porsløng» som den også ble kalt i Vikna - som vokser villig i kystlandskapet. Pors er en liten busk med grågrønne blader som avgir en kraftig, men god lukt om du klemmer dem mellom fingrene. Lukten kommer fra harpikskjertler i bladene som avgir en olje som fordamper lett. Denne sterke godlukten gjorde at planten ble brukt som luftrenser og som et middel mot utøy.

Rakler med kjertler Porsplanten blomstrer på bar kvist i april-mai med små hunn- og hannrakler på hver sin busk. Raklene innholder mange kjertler, slik at duften de utskiller kan kjennes på lang avstand. Pors vokser på myrer, langs tjern og bekkefar og andre fuktige steder med næringsfattig jord. Den er vanlig på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk til Nord-Helgeland.

Pors var viktig i Ytre Namdalen og ble brukt til alt fra hjemmebrygget øl eller kjøttsuppe, til middel mot mygg, lopper og lus. Foto: Per Arvid Åsen.

PION, PORS OG POTET

189

NYTTEPLANTER FRA NATUREN

PION, PORS OG POTET

190

NYTTEPLANTER FRA NATUREN

Pors er ikke spesiell for Ytre Namdalen, men den var en viktig plante for fiskerbonden fordi den var så lett tilgjengelig. Det var ellers ikke lett her å skaffe erstatninger for en vekst som ga smak til det hjemmebryggede ølet eller kjøttsuppa, som var et probat middel mot mygg, veggelus, sengelopper og klesmøll, som kunne kokes til kreaturvask eller sårsalve, brukes til å farge ulla gul eller buntes sammen til ris som ble hengt opp under taket for å lage godlukt i huset - eller på do.

Pors blomstrer på bar kvist i april-mai med hunn- og hannrakler på hver sin busk. Raklene inneholder kjertler som skiller ut duftstoffer. Foto: Per Arvid Åsen

Pors som krydder Økonomisk sett har den viktigste bruken av pors vært som ølkrydder. Den har en bitter og litt besk smak og blir brukt som

PION, PORS OG POTET

191

NYTTEPLANTER FRA NATUREN

smakstilsetning, men bidrar også med farge på brygget. Pors var i bruk som «ølkong» lenge før bruken av humle begynte å bre seg på 1100-1200 tallet. I dag brukes pors først og fremst til krydring av brennevin. Arcus har tatt opp igjen tradisjonen med å produsere brennevin krydret med pors, og på Vinmonopolet tilbys matbrennevinene Faun og Lysholm Bacalao Aquavit.

Pors har gitt navn til mange steder i landet, noe som er et tegn på at det har vært en viktig plante.

Byen Porsgrunn har også sin egen akevitt som er krydret med pors høstet i byens skogområder.

Foto: Åsmund Asdal

Folk erfarte at den sterke porslukten holdt borte mygg og fluer.

Blader og grener ble lagt i bløt og varmet opp til en sterk og duftende låg som ble brukt til å vaske vegger og senger for å holde veggelus og lopper unna. Dette ble også brukt på husdyrene for å vaske dem rene for utøy og drepe parasitter, ofte før de skulle til seters om sommeren. Folk brukte også porsavkok til kroppsvask for å bli kvitt lus og lopper.

Som medisinplante ble pors brukt mer i andre europeiske land enn i Norge. Hos oss er det kjent at porslåg ble brukt som sårmedisin for folk og dyr. Porsavkok ble brukt mot håravfall, og porsbad skulle hjelpe mot gikt og helvetesild.

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) ble opprettet 1. juli 2015 som en fusjon av Bioforsk, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Norsk institutt for skog og landskap.

NIBIOs samfunnsoppdrag å bidra til matsikkerhet, Bioøkonomi baserer seg på utnyttelse og forvaltning averbiologiske ressurser fra jord og hav, bærekraftig ressursforvaltning, verdi­ fremfor en fossil økonomi som er basert på kull, olje og gass.innovasjon NIBIO skalog være nasjonalt ledende skaping innenfor verdikjedene for mat, skog og andre for utvikling av kunnskap om bioøkonomi. biobaserte næringer.

Gjennom forskning og kunnskapsproduksjon skal instituttet bidra til matsikkerhet, bærekraftig Instituttet skal levere forskningsbasert kunnskap høy og andre ressursforvaltning, innovasjon og verdiskaping innenfor verdikjedene for mat,avskog kvalitet og relevans som gir gode beslutningsgrunnlag for til biobaserte næringer. Instituttet skal levere forskning, forvaltningsstøtte og kunnskap forvaltning, næringsliv og samfunnet for øvrig. anvendelse i nasjonal beredskap, forvaltning, næringsliv og samfunnet for øvrig. skal ivareta nasjonal beredskap og bidra i NIBIO er eid av Landbruks- ogNIBIO matdepartementet som etfaglig forvaltningsorgan med særskilte utviklingen av bioøkonomien i grønn sektor. fullmakter og eget styre. Hovedkontoret er på Ås. Instituttet har flere regionale enheter og et avdelingskontor i Oslo.

De viktigste områdene er mat- og planteproduksjon, miljø, klima, kart og geodata, arealressurser, genressurser, skogbruk, og foretaks-, nærings- og samfunnsøkonomi.

NIBIO er underlagt Landbruks- og matdepartementet.​ Instituttet er til stede på 15 ulike steder i landet.

Norsk genressurssenter er en del av NIBIO og er et råd­givende organ for Landbruks- og matdepartementet, og følger opp nasjonalt genressursarbeid i nordiske og internasjonale fora.

Norsk genressurssenter skal bidra til å overvåke status og sikre bærekraftig bruk og bevaring av de nasjonale genetiske ressursene i husdyr, nytteplanter og skogtrær.

Senteret har et spesielt ansvar for å følge opp landbrukets truede genetiske ressurser og genetiske ressurser som har liten økonomisk verdi i dag. Disse kan ha egenskaper av verdi for morgendagens landbruksproduksjon.