Orkideer i natur og hage

ORKIDEER I NATUR OG HAGE Steinar S. Myhre

ORKIDEER I NORSK NATUR

SØSTERMARIHAND Dactylorhiza sambucina (L.) Soó.

Sambucina = som ligner hyll, refererer til blomsterlukten.

Søstermarihand finnes i Sør- og Mellomeuropas fjellområder, i Sverige, i Finland bare på Åland og er sjelden i Danmark. I Norge har søstermarihand en begrenset utbredelse i det sørlige Buskerud, Telemark og Aust-Agder og den finnes opp til 1 000 moh. Søstermarihand er Telemarks fylkesblomst.

Kromosomtall 2n = 40 (42).

Linné navnet denne planten første gang i 1753 til Orchis latifolia, og andre gang i 1755 ga han planten navnet Orchis sambucina. Det er mange eksempler på at en plante har fått navn flere ganger, men ikke av samme person. Her gjelder det siste artsepitetet sambucina som egentlig ikke er i tråd med gjeldende nomenklaturregler der det er det først gitte artsepitetet som skal gjelde. Men originalmaterialet til Linné viser at han ga tre planter artsepitetet latifolia, og dermed er det svartelistet for å unngå navneforvirringer. Men man kan framdeles finne latifolia brukt i oppslagsverk om søstermarihand.

I Sverige heter planten Adam og Eva noe som skyldes at den har to fargevarianter. Den ene er gul og den andre rød og begge blomstrer side om side.

I Norge finnes søstermarihand kun med gule blomster. Noen har ment at navnet burde endres til hyllmarihand som refererer direkte til det latinske sambucina, men man har valgt å holde på det godt etablerte og kjente søstermarihand.

Søstermarihand er avhengig av silikater i berggrunnen, og er en relativt lav plante som blir opptil 25 cm høy. Det er allikevel en kraftig orkidé med et antall lange, ovale blader som er samlet nederst på stengelen. Oppover har stengelen smalere og kortere blader. Alle Søstermarihand i Norge har bare gule blomster.

49

ORKIDEER I NORSK NATUR

bladene er uten flekker, og akset er kort med mange tettsittende blomster.

Søstermarihand er meget tidligblomstrende og kan blomstre allerede i begynnelsen av mai i lavereliggende områder.

Søstermarihand finnes i sitt naturlige habitat egentlig bare på lysåpne steder i skogen og helst bratte skråninger med rasmark. Planten er en sterkt lyskrevende orkidé som raskt vil forsvinne hvis den får for lite lys.

Søstermarihand er en god representant for orkideer som sterkt drar nytte av menneskelige aktiviteter som jordbruk drevet på gamlemåten med beite av husdyr i inn- og utmark og slått av innmark med ljå. Arten blir i dag tatt vare på ved at gammel innmark og naturenger kun blir slått på gamlemåten. Ved et moderne jordbruk vil søstermarihand kanskje bli helt borte fra vår natur.

Søstermarihand er fredet etter naturmangfoldloven og står som sårbar på Norsk rødliste 2006.

Slåtteng med søstermarihand sist i mai i Telemark.

50

ORKIDEER I NORSK NATUR

Søstermarihand (Dactylorhiza sambucina).

51

ORKIDEER I NORSK NATUR

ENGMARIHAND Dactylorhiza incarnata (L.) Soó. (Uppsala 1755) Incarnata = kjøttfarget.

Engmarihand finnes over store deler av Europa ned til Middelhavsområdet og i alle våre nordiske naboland. Engmarihand har gitt botanikerne mye hodebry på grunn av sin evne til å variere utseende og blir delt opp i mange underarter og varianter.

Hovedformen i Norge er underarten grasmarihand.

GRASMARIHAND Dactylorhiza incarnata ssp. incarnata.

I Norge er denne nå definert som en underart av engmarihand og har fått navnet grasmarihand. Grasmarihand finnes over hele landet nord til og med Troms. Den ser ut til å mangle i Finnmark. Kromosomtall 2n = 40.

Grasmarihand er en grovbygd orkidé, vanligvis 25-30 cm høy, men kan bli opp til 50 cm. Bladene er lansettformete og breiest mot bladfestet. Bladene er vanligvis uten flekker, men flekkete blader kan forekomme. Undersiden av de flekkete bladene er i så fall uten flekker (i motsetning til blodmarihand). De øverste stengelbladene er små, men er ellers lik stengelbladene lengre nedover.

Akset er tett med purpurrøde eller lakserosa blomster. Planter med gulhvite eller helt hvite blomster forekommer også, men meget sjeldent. De to sidestilte blomsterbladene er vendt oppover. Leppen er lengre enn bredden, har nokså rette sidekanter, er rombeformet eller trekantet og noen ganger utydelig trefliket. Sporen er smal og svakt nedoverbøyd. I lavlandet på Østlandet blomstrer grasmarihand i juni og på fjellet i juli.

Grasmarihand i Norge kan deles i minst fire typer ifølge Lids Norsk flora: 1. Den mest vanlige typen er nokså småvokst med høyde 20-30 cm og oftest lakserøde blomster. Finnes i rikmyr i lavlandet.

2. En grovere type med høyde oftest 30-40 cm, eller høyere og finnes i flomeng og strandeng fra Skiensfjorden til Mjøsa.

3. En mer lavvokst engmarihand (kysttype coccinea = dyp rød) har fått navn dynemarihand. Dynemarihand finnes på våte steder i sanddyner og rikmyr nær sjøen i Vest-Norge. Den har sterkt karminrøde blomster.

52

ORKIDEER I NORSK NATUR

3. En småvokst grasmarihand var. lobelii som finnes på Jæren og Lista har bleke, kjøttrøde blomster. Planten har ikke fått norsk navn.

I fjellmyr og nordover finner vi ytterligere mer kompakte og lavvoksende grasmarihand (ssp. incarnata var. borealis (nordlig)) som kun skiller seg fra blodmarihand med sine uflekkete blader.

Grasmarihand med underarter og varieteter er fredet etter naturmangfoldloven og vurderes som sterkt truet på Norsk rødliste 2006.

DYNEMARIHAND Dactylorhiza incarnata "kysttype coccinea"

Dynemarihand er også meget sjelden og finnes hovedsakelig langs kysten av Irskesjøen og Skottland der den bare finnes meget lokalt. Den er også såvidt funnet i Wales, på Hebridene og Anglesey i Den Britiske kanal. I Norge på Jæren og Lista er det tidligere funnet en orkidé som mest sannsynlig er denne orkideen. I følge Lids Norsk Flora finnes dynemarihand på fuktige steder i sanddyner og rikmyr nær strand i sørvest. Det har ikke lykkes meg å finne dynemarihand og om den finnes i Norge i dag er ukjent.

Dynemarihand blir vanligvis 5-15 cm høy, bladene 5-10 stk er opptil 21 cm lange og 4,5 cm breie og er mørkt grønne uten flekker. Blomstene som er fra 20-40 sitter tett på akset og blomsterfargen er sterkt skarlagensrød.

Dynemarihand skilles lettest fra Dactylorhiza incarnata var. lobelii ved sine mørke grønne blader og sine mørke skarlagensrøde blomster. Var. lobelii har et lysere preg både i bladfarge og blomsterfarge.

UTEN NORSK NAVN Dactylorhiza incarnata var. lobelii (Verm) Soó.

Lobelii: Etter den franske botanikeren Matthaeus Lobelius (1538 – 1616).

Denne lille engmarihanden er bare ca 12-15 cm høy og finnes på flere lokaliteter mellom sanddynene på Jæren og Lista i svært fuktige sandenger der grunnvannet står helt i jordoverflaten. Lokalitetene vil ofte også stå helt under vann om vinteren med mye nedbør. Andre urter som du kan finne på voksestedene er svært lavtvoksende myrhatt, bekkeblom og sølvmure. Planten blomstrer seinere enn grasmarihand og er meget sjelden. Den finnes forøvrig 53

ORKIDEER I NORSK NATUR

i Danmark, Storbritania og Holland der den kan bli opp til 20 cm høy.

Stengelens blader er lyse grønne uten flekker og planten har bleike kjøttrøde blomster.

Denne orkideen har ikke fått norsk navn. På bakgrunn av at den står svært nær dynemarihand og at den har tilsynelatende samme krav til voksested syns jeg denne orkideen skal få navnet lys dynemarihand.

Lys dynemarihand (Dactylorhiza incarnata var. lobelii ).

54

ORKIDEER I NORSK NATUR

Grasmarihand (Dactylorhiza incarnata ssp. incarnata) type 1.

55

ORKIDEER I NORSK NATUR

Grasmarihand (Dactylorhiza incarnata ssp. incarnata) type 2. Plantene er opp mot 50 cm høye.

56

ORKIDEER I NORSK NATUR

Grasmarihand (Dactylorhiza incarnata ssp. incarnata var. borealis) fra Aursunden ved Røros.

57

ORKIDEER I NORSK NATUR

Grasmarihandblomster av type 2.

Grasmarihandblomster var. borealis.

Grasmarihand var. borealis på rikmyr ved Aursunden i Røros.

58

ORKIDEER I NORSK NATUR

BLODMARIHAND Dactylorhiza incarnata ssp. cruenta (O.F.Müll.) P.D.Sell.

Cruenta = blodfarget.

Blodmarihand finnes i Europa i Balticum, på Irland, i Alpene og i de sørvestre delene av Russland. I Norden utenfor Norge finner vi den i Sverige og Finland.

I Norge finnes blodmarihand nokså spredt i åstrakter og i fjellskog fra Oppland (Gran) og nordover til Møre og Romsdal (Fræna), Trøndelag (Lenvik) og Troms (Tromsø og Karlsøy). Nordpå vokser planten mest på flate rikmyrer.

I lavlandet på Østlandet rundt Oslofjorden og ved de store sjøene rundt Oslo- og Skiensfjorden finnes grovere former med breiere blad ofte med ringformete flekker som nok knytter seg opp mot fjelltypen av grasmarihand.

Kromosomtall 2n = 40.

Blodmarihand er vanligst i fjellskogen på ekstremrik myr, og gjerne meget fuktig og vått. Den kan også finnes på fuktige enger som for eksempel strandeng. Blodmarihand er en lavtvoksende plante som sjelden blir mer en 15-30 cm høy. Bladenes over- og underside har store og tette purpurfargete flekker, noen ganger nærmest sammenfallende til nærmest heldekkende. Støttebladene er helt purpurbrune. Blomstene er purpurfarget, røde eller sjelden lyse og sitter på et purpurbrunt tett sylindrisk aks og er meget lik grasmarihandens blomster.

Sporen er vendt nesten rett bakover og er noe kraftigere enn hos grasmarihand.

Blodmarihand i fjellregionen og nordover (ssp. cruenta var. borealis) er knyttet til fjellrasen av grasmarihand og skiller seg kun fra disse med sine flekkete Blomsterstand av blodmarihand var. borealis. blader. I fjellregionene blomstrer blodmarihand i juli.

Blodmarihand er fredet etter naturmangfoldloven og vurderes som sterkt truet på Norsk rødliste 2006.

59

ORKIDEER I NORSK NATUR

Blodmarihand (Dactylorhiza incarnata ssp. cruenta var. borealis.) fra Sørlendet ved Røros.

60

ORKIDEER I HAGEN

Cypripedium flavum Hunt & Summerhayes 1966 .

Cypripedium flavum kommer fra fjellområder i Kina fra 2 000 til 3 000 moh.

Arten har gulaktige blomster og er regnet som noe vanskelig å dyrke. pH ca 7,3.

Det er laget fem hybrider med C. flavum som er: GPH Anna Marie (henryi × flavum) (Kultivator: Burch 2009), Hanne Rosdahl (flavum × fasciolatum) (Kultivator: Malmgren 2008), Late Delight (kentuckiense × flavum) (Kultivator: Voßler 2009), Sunshine (flavum × pubescens) (Kultivator: O. Voßler 2008) og Ulla Silkens (reginae × flavum) (Kultivator: Malmgren 1996).

Cypripedium flavum.

Cypripedium farreri W. W. Smith 1916.

Cypripedium farreri kommer fra Kina og vokser på kalksteinsklipper med pH 7,3 i høyde 2-3 000 moh. Arten er regnet som vanskelig å dyrke. Det er laget sju hyrider med C. farreri.

158

ORKIDEER I HAGEN

Marisko som hageplante.

159

ORKIDEER I HAGEN

Cypripedium farrerii er vanskelig å dyrke.

Cypripedium kentuckiense Reed 1981.

Cypripedium kentuckiense finnes i Texas, Mississippi, Kentucky, Ohio, Missouri, Arkansas, Louisiana og Tennessee. Arten blir 40-80 cm høy, får en blomst med petaler opp mot 12 cm, bollen er kremhvit og opp til 7 cm lang. Denne arten har størst blomst av alle i mariskoslekta. Rhizomet er noe grovt med lang avstand mellom skuddene, og planten har behov for god plass til å utvikle seg.

C. kentuckiense skal ha en noe større andel rik moldjord i en vanlig jord for Cypripedium med god drenering og pH fra 6,0-7,0. Den liker ikke sol og skal stå i full skygge. Da tåler den også høye sommertemperaturer.

Cypripedium Philipp.

Det er laget 19 hybrider med C. kentuckiense og C. Philipp er en flott hybrid med store blomster.

160

ORKIDEER I HAGEN

Cypripedium macranthos.

Cypripedium Aki.

Cypripedium macranthos Swartz 1800.

Cypripedium macranthos trivs best under samme forhold i hagen som marisko, og med pH 6,5. Den finnes i flere vinrøde fargenyanser fra mørk vinrød til lysere og til helt hvite blomster. Arten får en blomst med petaler opp til 7,0 cm, men blir ikke så høy som marisko. C. macranthos kan være vanskelig å få til å etablere seg i en hage.

Det er laget flere enn ti hybrider som finnes i varierende blomsterfarger.

C. Aki (macranthos × pubescens) (Kultivator: W. Frosch 1996) er en god hybrid.

Cypripedium parviflorum Salisb. 1791.

Cypripedium parviflorum finnes fra øst i Nord-Amerika og Canada og videre vestover til Rocky Mountains. Arten har flere varieteter og danner også formen ”makasin”. Den ligner på marisko, men har mindre blomster med petaler på 3 til 5 cm og vokser på åpne fuktige steder med pH 6,5.

Cypripedium parviflorum er vanskelig i hagekultur bortsett fra var. pubescens som vokser i åpne områder med buskvegetasjon og jord med pH 7,1. Denne har petaler opp til 10 cm.

Det er laget omtrent 20 hybrider med C. parviflorum. Bruk orkidéjord som til marisko. Tre kjente hybrider er Gisela (parviflorum × macranthos)(Kultivator: W. Frosch 1991), Inge (parviflorum × fasciolatum) (Kultivator: W. Frosch 2003) og Ingrid (parviflorum × cordigerum) (Kultivator W. Frosch 1990).

161

ORKIDEER I HAGEN

Cypripedium parviflorum var. pubescens i Tøyen botanisk hage i Oslo.

Cypripedium Inge.

Cypripedium Gisela.

Foto: © Inger Karin Haarbye.

162

ORKIDEER I HAGEN

Cypripedium Ingrid. Foto: Š Inger Karin Haarbye.

163

ORKIDEER I HAGEN

Cypripedium Gisela. Foto: Š Inger Karin Haarbye.

164

ORKIDEER I HAGEN

NĂŚrbilde av blomster til Cypripedium reginae.

Cypripedium reginae.

165

ORKIDEER I HAGEN

Cypripedium reginae Walt. 1788

Cypripedium reginae kommer fra nordøstre USA og Canada i fuktområder og åpne skoger der den vokser fra 5 til 500 moh. Planten blir i sitt habitat opp til 85 cm høy og med opptil fire blomster per skudd. I habitat ligger jordens pH rundt 6,5. I en hage vil den under gode forhold ikke bli så høy, men opp til 50 cm høy og 2-3 blomster ser ut til å være vanlig for etablerte planter. Blomsten er hvit med rød bolle. Rødfargen kan være fra helt lys rød til mørk rød, og hvitblomstrende former forekommer. Det vil ta et par år før denne arten får flere enn én blomst per skudd. Du kan bruke en vanlig Cypripedium-jord, og reginae ser ut til å tåle jord med et høyere vanninnhold bedre enn andre. Den kommer jo også fra fuktområder. Derfor tåler den svært dårlig uttørring i vekstsesongen og er meget følsom for soloppvarming på en varm norsk sommerdag. Det er laget nesten 20 hybrider og Cypripedium Ulla Silkens er den best kjente hybriden for hagen.

Cypripedium tibeticum King ex Rolfe 1892 .

Cypripedium tibeticum kommer fra Tibet der den finnes fra 2 000-4 000 moh. i åpne skogområder med jord på pH 7,3. Den får en til to blomster på en opp til 35 cm høy plante og de mørke blomstene ligner på blomstene til Cypripedium macranthos. Cypripedium tibeticum er regnet som vanskelig å dyrke, men denne fine planten er verdt et forsøk i hagen.

Cypripedium Ulla Silkens Kultivator: S. Malmgren 1996.

Ulla Silkens (Cypripedium reginae × C. flavum) er en av best kjente av alle hybrider i slekta. Ulla Silkens blomster ligner mye på blomstene til C. reginae og er enkel i hagekultur. Ulla Silkens er meget vinterherdig og tåler temperaturer ned til minus 25 grader. Bollen til Ulla Silkens er rød, men kan ha flere røde fargenyanser. Sommertemperaturen påvirker bollas rødfarge, så den varierer fra sommer til sommer. Hvitblomstrende former forekommer.

Ulla Silkens får vanligvis én blomst per skudd.

166

Orkideer i natur og hage er boka både for de som elsker ville orkideer og de som helst nyter orkideene hjemme i hagen. Boka byr på flotte fotografier og en lærerik tekst.

Forfatteren har i sitt virke delt tida mellom norsk natur, hage og drivhus. Han har vært knyttet til skogbruket blant annet som skog- og naturoppsynsmann, og har i fritida reist Norge på kryss og tvers. Myhre har dessuten praktisert i egen hage i snart 40 år og etter hvert fått seg sitt eget drivhus med tropiske orkideer. Han er medlem av Norsk Orkidéforening siden 1992 og leder siden 2002. I ei årrekke har han også vært medlem av Norsk Botanisk Forening.

I boka finner leseren alt han kan ønske om orkideer. Etter en fyldig innledning med orkideenes biologi, systematikk og stilling i naturvernet, fortsetter boka med fyldige omtaler av alle viltvoksende orkideer i Norge, godt illustrert med suverene bilder.

Siste delen av boka tar for seg dyrking av hageorkideer samt hybridisering, formering og foredling, et område som nok ikke er så godt kjent. Forfatteren har i alt han skriver sine tanker på at orkideer ikke må utsettes for rovdrift, verken de ville eller dyrkete.

Bærekraftig bruk er første bud!

Les boka og nyt!

Mats Nettelbladt, tidligere leder i Norsk Botanisk Forening