Når krenkede barn blir syke voksne

HVORDAN KRENKEDE BARN BLIR SYKE VOKSNE

TEKST: IRENE KINGSWICK, ROS. FOTO: NTNU

Tittelen over er fra boken med samme tittel, som er skrevet av Anna Luise Kirkengen.

I forbindelse med denne utgavens tema i ROSInfo, var det hennes navn som først dukket opp i mitt hode. Under min master i psykisk helsearbeid var nevnte bok på pensum, og den gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg husker jeg tenkte: «endelig noen som forstår».

I store deler av mitt liv har jeg undret meg over hvordan våre levde liv virker inn på kropp og sinn. Og ikke minst har jeg undret meg over hvorfor nærmest ingen spør inn til våre levde liv for å oppdage mulige sammenhenger mellom våre helseutfordringer.

Denne frustrasjonen hadde jeg med meg inn i samtalen med professor Anna Luise Kirkengen.

Kirkengen kunne heldigvis betrygge meg med at det i dag finnes mye forskning rundt den levde kroppen, altså hvordan livet setter seg i kroppen, og refererer blant annet til den amerikanske ACE-studien (Adverse Childhood Experiences) som ble påbegynt i 1993 og som nå har over 50 understudier.

De siste 5 årene har ROS hatt et spesielt fokus rettet mot overspisingslidelse og problematikk. Denne gruppen mottar nesten ingen hjelp fra det offentlige og dersom det er hjelp å få, går den i retning av råd om fysisk aktivitet og ernæring. Denne form for behandling har ikke vist å gi resultater. ROS har erfart at mennesker med overspisingsproblematikk som da ofte også utvikler overvekt og fedme, har langt flere utfordringer med livet enn selve vekten. – Solid internasjonal dokumentasjon har vist at belastende livshendelser kan bidra signifikant til utvikling av fedme, gjennom både emosjonelle og fysiologiske prosesser. I 1998 viste ACE-studien at graden av traumatiske barndomserfaringer har sammenheng med sykelig fedme i voksenlivet . Flere store studier, blant annet en norsk studie basert på befolkningsdata fra Trøndelag (HUNT, Helseundersøkelse i Nord-Trøndelag), har i de senere år bekreftet disse sammenhengene. På tross av all denne dokumentasjonen tar det lang tid å endre vårt

Anna Luise Kirkengen, forfatter, lege, dr.med. og professor emerita ved NTNU i Trondheim, har forsket på hvordan krenkede barn blir syke voksne.

Den kunnskapsmodellen vi lever etter i dagens samfunn er dualistisk – delt i to. De som forstår seg på somatikk og de som forstår vår psyke. Men hvor ” er de som forstår hele mennesket?

tradisjonelle naturvitenskapelige syn – hvor det som kan telles, måles og veies er det man er opplært til å forholde seg til, forteller Kirkengen

Kirkengen er klar på at mange fagpersoner forstår at det levde liv preger oss – at det rett og slett påvirker alle våre organer, immun- og nervesystem, hormoner og så videre. Men hvor hører dette feltet hjemme?

– Hvordan skal det levde liv dokumenteres? Vi har ingen teknologi for dette som kan sette to tydelige streker under svaret. Fortellinger er ikke relevant for moderne biomedisin og naturvitenskap. Fortellinger om våre levde liv må tolkes og hører dermed til i en annen vitenskapstradisjon. Det ansees ikke bare som irrelevant, men også som invaderende. Fagpersoner som ikke selv er psykolog, kan føle seg usikker. De har ikke lært om hva det vil si å være menneske på godt og på vondt. Den kunnskapsmodellen vi lever etter i dagens samfunn er dualistisk – delt i to. De som forstår seg på somatikk og de som forstår vår psyke. Men hvor er de som forstår hele mennesket? spør Kirkengen.

– Vi har kunnskapen. Nevrovitenskap har for lengst forstått sammenhengen. Det tradisjonelle skillet har for lengst krakelert. Men derifra til å integrere denne kunnskapen vil ennå ta tid. Somatikk (det som har med kroppen å gjøre) og følelseslivet henger unektelig sammen. Følelser har med kroppslige tilstander å gjøre. Det å føle seg krenket er ikke bare en tanke. Krenkelseserfaring er ingen hodeøvelse. Det er fysiologiske prosesser som igangsetter mange ulike prosesser i kroppen, sier Kirkengen.

Når Kirkengen forteller meg dette dukker det opp minner om situasjoner der jeg selv har følt meg krenket og hvor jeg samtidig har kjent meg fysisk dårlig. Ekstremt fysisk dårlig. For meg er det litt uvirkelig at vi i en opplyst tid i det hele tatt bestrider dette. Er det ikke en selvfølge?

– Vi befinner oss i en illusjon om at vi lever i et sivilisert samfunn. Det gjør vi ikke. Et sivilisert samfunn misbruker ikke barn, voldtar ikke, utøver ikke verken psykisk eller fysisk vold mot sine barn eller overlater barna til seg selv. Et sivilisert samfunn «ser barna sine», forstår hvordan det er å være liten og sårbar, forstår hva som skader og hva som styrker et barn. Som samfunn må vi kanskje enda tydeligere integrere at vi vet at dette skjer, men det holder ikke å vite. Vi må også integrere at vi vet hva dette gjør med oss. Og ut fra den viten må vi tilrettelegge et utdanningssystem som kan bistå oss mennesker med å utvikle oss til trygge, selvstendige, empatiske og kjærlighetsfulle mennesker. Fra fødsel til grav.

Ja, livet er komplekst og kaotisk til tider. For alle. Det vi i ROS opplever er at dette indre kaoset kan være vanskelig å sette ord på. Når du selv ikke finner ordene, trenger du noen rundt deg som kan hjelpe. Som kan stille de rette spørsmålene på en måte som gjør at du føler deg ivaretatt, sett og akseptert. Som kan støtte deg i prosessen og minne deg på at det er fellesmenneskelig å kjenne på smerte og kaos og at det ikke bare er deg det er noe galt med.

Hjelpeapparatet må våge å spørre inn til mulige bakenforliggende årsakssammenhenger. Hvor er det den som trenger hjelp og støtte må veiledes? Alt for mange opplever dessverre å motta medisinske råd som ulike antidepressiva eller annen type medisinske løsninger som kanskje hjelper der og da (i beste fall), men som ikke gir individet en mulighet til å forstå og styrke seg selv ut av situasjonen.

Kirkengen er en del av et viktig fagmiljø ved NTNU som fordyper seg i forskning knyttet til hvordan det levde liv setter seg i kroppen. Dette menneskesynet og holdning til brukere/pasienter er helt i tråd med ROS sin interessepolitiske plattform, som blant annet vektlegger at behandlere ser hele mennesket. Det vil si anerkjenner og adresserer både dets fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov.

ROS håper på et godt samarbeid med dette fagmiljøet i tiden som kommer.