10 minute read
Den ordløse skrekken
TEKST: LIV OPSTVEDT, GRUNNLEGGER AV ROS
Barndommen min var sterkt preget av å ha en far som brukte alkohol som selvmedisinering. Det tok meg mange år å forstå hva disse opplevelsene hadde gjort med meg.
Lesing av boken «Kroppen holder regnskap» av Bessel van der Kolk, gav meg mer innsikt i hvordan hjernen lagrer sterkt traumatiske opplevelser, slik at det senere blir vanskelig for den som er traumatisert å sette ord på tanker og følelser og fortelle om det som har skjedd. En frarøves bokstavelig talt taleevnen. Dette er grunnen til at en person ofte bare husker sine traumer i bruddstykker.
En gruppe mennesker plages sterkt av flashback til tidligere traumatiske hendelser. Det kan være i form av mareritt eller skremmende indre bilder som bringer traumet tilbake til bevistheten, upåvirket av tiden som har gått siden det inntraff. Andre plages av at en lyd, lukt eller bevegelse setter i gang sterke kroppslige reaksjoner de ikke helt kan forklare eller forstå årsaken til. I mangel av noe konkret å henge det på, lager en seg gjerne en dekkfortelling, som gjør reaksjonene mer forståelige både for seg selv og i møte med andre.
Vi gikk tur langs stranden. På motsatt side kom en eldre herre og et yngre par gående mens de pratet ivrig sammen. Den eldste av dem snudde seg mot oss og vinket til oss. Det var mannen som hadde flyttet inn i naboleiligheten en uke tidligere. Han var tydelig selskapssyk og pratet ivrig med oss når vi møttes. Min mann så ikke at han vinket så jeg dyttet litt i ham, «Det er en som vinker til deg». Da han ble oppmerksom på den andre fløy begge hendene i været og han ropte ivrig:
«Fant du kafèen jeg anbefalte», ropte han. «Ja, ja», svarte den andre. «God kaffe ikke sant»? ropte han tilbake, spisset munnen og la fingrene over som om han smakte på noe godt. Bevegelsen fikk et minne til å dukke opp i tankene mine. Min yngre søster og jeg hadde fått være med min far til sentrum fordi det var hans tur til å være hjelpemann på lastebilen som kjørte melken til meieriet. Mens melken ble levert handlet vi noen småting til mor, og så møtte vi til avtalt sted når vi var ferdig. Sjåføren spurte om vi visste hvor far var. Nei, det visste vi ikke, vi trodde at de to hadde vært sammen. Sjåføren bante og forsvant bortover gaten, Straks etter kom han tilbake sammen med far og en nabo som også skulle bli med tilbake. Min søster og jeg fikk sitte i styrehuset ved siden av sjåføren. Jeg snudde meg og så gjennom vinduet i bakveggen av styrehuset, derfra kunne jeg se at far lo, slo seg på knærne og var i tydelig festhumør. Synet traff meg midt i magen. «Er han full», spurte jeg sjåføren. «Ja, han er visst det», svarte han tvert og startet bilen med et rykk.
Plutselig var jeg der igjen, geberdene til han jeg gikk sammen med hadde utløst minnet om min far og fikk kinnene mine til å bli røde og varme av skam. Herregud, tenkte jeg fortvilet, dette er jo helt sinnssykt, små ubetydelige detaljer var nok til at jeg gjenopplevde skammen og ydmykelsen fra den gang. Det verste var at jeg var like uforberedt hver gang. Jeg hadde vært
på en fredelig spasertur langs stranden, og i løpet av sekunder befant jeg meg igjen tilbake i barndommens ydmykelser og skam.
Når man prøver å forstå traumer, er det svært viktig å vite at setningen «tiden leger alle sår» ikke er gyldig. For bekymringsfulle og stressende situasjoner generelt, kan det være til stor hjelp å ha det rolig og stille og tillate kroppen, sjelen og ånden å komme til krefter. Det motsatte er derimot tilfelle når det gjelder traumer. Kampen for å opprettholde psykisk stabilitet fortsetter. Prosessen med å holde traumet unna den våkne besvissthet, krever vedvarende psykisk energi og styrke. Det er fare for at psykens fleksibilitet og evne til tilpassning, svekkes over tid.
Atferden til en traumatisert person blir ofte misforstått av lekfolk. Den vekker iblant iritasjon, og det kan være nærliggende å se på vedkommende som en som mangler sosial kompetanse. Selv nære slektninger som foreldre, ektefelle eller barn kan forvente at den traumatiserte personen skal normalisere seg og bli seg selv igjen innen forholdsvis kort tid. De kan ha de beste hensikter, men finner det vanskelig å forstå den traumatiserte personens psykiske tilstand fullt ut. I følge vanlig forståelse av menneskets helse vil de fleste sår og skader leges med tiden. Det faktum at et traume over tid går dypere og dypere inn i psyken, er derimot nesten ukjent.
Utenforstående har vansker med å forstå og akseptere at uten fokusert terapi er den traumatiserte selv ute av stand til å forstå sitt eget traume og dets symptomer, uansett hvor hardt de prøver. Selv nære slektninger kan bli utslitt av å bære den traumatiserte personens lidelse. De begynner å unngå, eller overtale vedkommende til å slutte å snakke om lidelsen sin og får han/henne til å skamme seg over sin manglende evne til å komme over traumet. Den traumatiserte personen risikerer å bli stadig mer tilsidesatt og ekskludert. Man tar skylden på seg selv og spør seg, hva er det i traumets natur som hindrer meg i å komme videre.
I følge forsker og psykiater Bessel van der Kolk med flere, viser senere forskning at Amygdala, en liten konsentrasjon av nerver i midthjernen, er det primære kontrollsenter for traumeerfaringer. Amygdala har som oppgave å være filter for farlige opplevelser, ved å trekke ut all informasjon fra disse opplevelsene, som kan antyde fare og være livstruende. Den lagrer disse informasjonsmønstrene og sender ut motsvarende alarmsignaler straks det gjenkjenner noe som ligner en gjentakelse. Slik blir en automatisk refleksbetinget fysisk og følelsesmessig reaksjon mulig.
Det er imidlertid slik at under ekstremt stress fyrer nevronene i amygdala så sterkt at de avbryter videre overføring av informasjon til andre områder i hjernen, f.eks. hippocampus, en nervestruktur som ligger nær amygdala. Med andre ord så blir ikke opplevelsen av den traumatiske situasjonen lagret på samme måte som andre erfaringer. Det vil si som en hel erfaring; episodisk, biografisk, og i forhold til «jeget». Fordi erfaringen ikke når hippocampus, som i sin tur er forbundet med thalamus så vel som hjernebarken og talesenteret Brocas område, blir traumatiske hendelser ofte etterfulgt av en manglende evne til å uttrykke erfaringen gjennom tale.
Van der Kolk forteller at han under en studie over hvordan traumer blir husket, opplevde at deltakerne
ofte hadde gitt uttrykk for hvor opprørende det var plutselig å bli overmannet av bilder, følelser og lyder som gav flachback til tidligere hendelser. Ved hjelp av bildediagnostisk teknikk (PET og MRI) er det mulig å visualisere hvordan ulike deler av hjernen blir aktivert når en person løser ulike oppgaver eller når de husker ting fra fortiden. Van der Kolk spurte da om de var villig til å komme til klinikken og la seg scanne, mens en gjenskapte en smertefull episode fra fortiden.
Studien viste at gjennkalling av traumet aktiverte faresenteret amygdala som så sendte ut en kaskade av stresshormoner og nerveimpulser som påvirket personens blodtrykk, hjerterytme og oksygeninntak – det klargjorde kroppen for kamp eller flukt selv om personen lå trygt og rolig i en skanner. Men det mest overraskende funnet var et betydelig aktivitetsfall i Brocas område, et av talesentrene i hjernen. MRIbilder viste at dette området ble koblet ut hver gang en flashback ble utløst. Forskerne konkluderte med at uten et funksjonelt Brocas område kan en ikke sette ord på tanker og følelser knyttet til traume. Det gjør det ekstremt vanskelig å fortelle andre hva en er blitt utsatt for.
Når språket svikter, overtar uhyggelige bilder og opplevelsen vender tilbake som uforståelige kroppslige symptomer eller mareritt. Vi er kjent med at et traume kan drive oss til randen av vår fatteevne, nå vet vi også at det stenger for ord som er tilpasset alminnelige erfaringer og begripelige forhold. Det er vanlig å se volds- og ulykkesofre sitte stumme og stiv av skrekk. Traumatiserte barn mister «munn og mæle» og nekter å snakke. De er fanget av det van der Kolk kaller den «ordløse skrekken».
Hele mitt liv har jeg opplevd plutselige funksjonsfall. Det er som et bekkelokk åpner seg og jeg faller ned i et «sort hull», det vil si at jeg opplever meg selv som hjelpeløs og ute av stand til å takle tilværelsen. Den dagen jeg fylte 68 år er et eksempel på et slikt «sort hull». Forhistorien denne gang var kort fortalt slik. Det hadde vært en utfordrende periode der min manns helseproblemer hadde ført til mange sykehusinnleggelser. I november kunne vi endelig reise på en velfortjent sydenferie. Dette var i en tid da internett-forbindelse ikke var særlig utbredt på feriesteder, og vi måtte benytte oss av internett-kafèer for å lese e-post. Gjennom jobben hadde jeg fått god trening i bruk av PC og internett, mens min mann var usikker og ofte spurte om råd. Jeg prøvde å hjelpe, men hadde problemer med å finne de riktige uttrykkene når jeg skulle forklare. Hos meg satt ferdigheten i fingrene, så jeg tok over tastaturet og begynte å trykke på knapper i stedet. Akkurat den dagen reagerte han, og sa ifra om at han helst ville klare seg selv. Jeg oppfattet ikke alvoret i reaksjonen med det samme, men avsluttet det jeg hadde begynt på og vi fortsatte hver for oss. Da han var ferdig med sitt bøyde han seg over meg og spurte: «Har du kjøpt lunsjbrød? Ja, for i dag vil jeg ha spiselig brød – ikke det seige brødet som du har servert i det siste». Jeg stusset over hvor opprørt han virket. Som om han hadde behov for å markere at han nå var fullt restituert og ville markere at han ikke lenger fant seg i at jeg bestemte og ordnet opp. Til tross for femti års samliv og til tross for en høst der jeg virkelig følte vi hadde dradd lasset sammen var min reaksjon den samme som før, en følelse av utrygghet og håpløshet overmannet meg. Jeg logget ut, kjøpte lunsjbrød på hjemveien mens jeg kjempet med tårene. Vel hjemme igjen utbrøt jeg: «Hvorfor gjør du dette mot meg? Når jeg tror at alt er bra snur du deg mot meg.» Han forklarte rolig at jeg ikke hadde noen grunn til å reagere slik - han hadde bare sagt ifra at han ville klare seg selv og gjøre oppmerksom at brødet jeg hadde kjøpt i det siste var vanskelig å spise når en hadde tannprotese. «Er det ikke rart, at det alltid er jeg som har misforstått – at det er jeg som er feil skrudd sammen», sa jeg og brast i gråt, mens jeg fortvilet prøvde å få kontroll over meg selv. Følte meg syk og ubeskrivelig fortvilet over at dette skulle skje nå igjen, og gikk og la meg på sengen. Et helt liv med terapi, selvransakelse og alle bøkene jeg hadde lest om selvinnsikt og selvfølelse – kunne ikke redde meg. Til tross for iherdige forsøk på å legge
barndommen bak meg innså jeg at den vesle jenta som ble sviktet den gang for uendelig lenge siden, alltid ville være med meg.
Det kan være vanskelig å forstå at en hendelse som kanskje ligger mange år tilbake i tid, som en knapt husker, kan være årsak til ens nåværende problemer. Ofte fører den «ordløse skrekken» til at den traumatiserte ikke blir trodd når de oppsøker helsevesenet, de mangler ord for å beskrive sine opplevelser. Å få innsikt i at den traumatiske hendelsen er blitt lagret slik, at den ved minste antydning til gjentakelse setter i gang en flykt/kamp reaksjon, vil etter min mening være til stor hjelp for traumatiserte voksne og barn, om denne kunnskapen ble løftet fram i terapi og veiledning. Det ville økt forståelsen for egne reaksjoner.
Kilder: Bessel van der Kolk, (2020) Kroppen holder regnskap
