FOKUS
DEN ORDLØSE SKREKKEN TEKST: LIV OPSTVEDT, GRUNNLEGGER AV ROS
Barndommen min var sterkt preget av å ha en far som brukte alkohol som selvmedisinering. Det tok meg mange år å forstå hva disse opplevelsene hadde gjort med meg. Lesing av boken «Kroppen holder regnskap» av Bessel van der Kolk, gav meg mer innsikt i hvordan hjernen lagrer sterkt traumatiske opplevelser, slik at det senere blir vanskelig for den som er traumatisert å sette ord på tanker og følelser og fortelle om det som har skjedd. En frarøves bokstavelig talt taleevnen. Dette er grunnen til at en person ofte bare husker sine traumer i bruddstykker. En gruppe mennesker plages sterkt av flashback til tidligere traumatiske hendelser. Det kan være i form av mareritt eller skremmende indre bilder som bringer traumet tilbake til bevistheten, upåvirket av tiden som har gått siden det inntraff. Andre plages av at en lyd, lukt eller bevegelse setter i gang sterke kroppslige reaksjoner de ikke helt kan forklare eller forstå årsaken til. I mangel av noe konkret å henge det på, lager en seg gjerne en dekkfortelling, som gjør reaksjonene mer forståelige både for seg selv og i møte med andre. Vi gikk tur langs stranden. På motsatt side kom en eldre herre og et yngre par gående mens de pratet ivrig sammen. Den eldste av dem snudde seg mot oss og vinket til oss. Det var mannen som hadde flyttet inn i naboleiligheten en uke tidligere. Han var tydelig selskapssyk og pratet ivrig med oss når vi møttes. Min mann så ikke at han vinket så jeg dyttet litt i ham, «Det er en som vinker til deg». Da han ble oppmerksom på
20
den andre fløy begge hendene i været og han ropte ivrig: «Fant du kafèen jeg anbefalte», ropte han. «Ja, ja», svarte den andre. «God kaffe ikke sant»? ropte han tilbake, spisset munnen og la fingrene over som om han smakte på noe godt. Bevegelsen fikk et minne til å dukke opp i tankene mine. Min yngre søster og jeg hadde fått være med min far til sentrum fordi det var hans tur til å være hjelpemann på lastebilen som kjørte melken til meieriet. Mens melken ble levert handlet vi noen småting til mor, og så møtte vi til avtalt sted når vi var ferdig. Sjåføren spurte om vi visste hvor far var. Nei, det visste vi ikke, vi trodde at de to hadde vært sammen. Sjåføren bante og forsvant bortover gaten, Straks etter kom han tilbake sammen med far og en nabo som også skulle bli med tilbake. Min søster og jeg fikk sitte i styrehuset ved siden av sjåføren. Jeg snudde meg og så gjennom vinduet i bakveggen av styrehuset, derfra kunne jeg se at far lo, slo seg på knærne og var i tydelig festhumør. Synet traff meg midt i magen. «Er han full», spurte jeg sjåføren. «Ja, han er visst det», svarte han tvert og startet bilen med et rykk. Plutselig var jeg der igjen, geberdene til han jeg gikk sammen med hadde utløst minnet om min far og fikk kinnene mine til å bli røde og varme av skam. Herregud, tenkte jeg fortvilet, dette er jo helt sinnssykt, små ubetydelige detaljer var nok til at jeg gjenopplevde skammen og ydmykelsen fra den gang. Det verste var at jeg var like uforberedt hver gang. Jeg hadde vært
