2/21
F O K U S:T R A U M E R
Å SE HELE MENNESKET De fleste av oss bærer på ting vi aldri har våget å dele med noen. Jeg hører ofte andres historier om hvordan det har vært å gjentatte ganger ha måttet kjenne på opplevelsen av å ikke bli verken sett eller akseptert for den de er. Klumpen som setter seg i magen, tristheten, frustrasjonen og til slutt sorgen som sakte, men sikkert legger seg som et slør over hjertet. Kroppen begynner å bli trøblete å forholde seg til, og litt etter litt – uten at vi selv merker det – har vi forlatt kroppen og lever mer eller mindre fra et mentalt plan. Her slipper vi å forholde oss til smerten, sorgen, sinnet, forlattheten osv. En stund. Vi fortrenger negative opplevelser i fortiden for å håndtere livet i nåtid. Men ensomhet og distanse til oss selv kan gjøre oss syke. Det å vokse opp i et miljø hvor følelser aldri får lov å ta plass kan også gjøre oss syke. Moderne medisinsk forskning bekrefter det vi lenge har visst – at det er en sammenheng mellom følelser og helse. Både fysisk og psykisk. I ROS er vi svært opptatt av å løfte brukerstemmen frem. Våre brukere har gjennom utallige brukerundersøkelser og i andre møter med oss som organisasjon fortalt oss hvor skoen trykker. Hvor svikter systemet? Hva er det som gjør at de ikke våger å oppsøke hjelp på et tidligere tidspunkt? Det er selvsagt detaljer i dette svaret, men overordnet handler det om å bli tatt på alvor, bli sett for den de er, at det er tid til å utforske det levde liv og hva som har ført frem til den ofte fastlåste situasjonen de opplever å befinne seg i. Vi må våge å spørre inn til områder i oss mennesker som kanskje de fleste av oss anser å være privat, uten å invadere noen. De gode møtene hvor vi oppriktig ønsker hverandre godt, hvor vi møter hverandre med ydmykhet og varme – ja de oppleves ikke invaderende – tvert imot de oppleves som frigjørende. Endelig er det noen som ser meg, tar meg på alvor og har tid til meg. ROS vil fortsette sitt arbeid med å spre dette viktige budskapet når det gjelder de mellommenneskelige møtene. Verdiene våre er også tuftet på viktigheten av å se hele mennesket; Vi skal være MODIG OG DIREKTE; våge å være tydelig og ærlig i møte med det enkelte menneske og med samfunnet for øvrig. TIL STEDE OG INKLUDERENDE; til stede for alle, der de er. I øyeblikket, men også fysisk gjennom tilpassede åpningstider og geografisk nærhet. EKTE OG RAUS; hos oss skal alle kunne være seg selv, uten masker. Vi møter deg med likeverdighet, åpenhet, nysgjerrighet, ydmykhet og empati. Dette kan høres ut som store ord å leve opp til, men dersom vi alle begynner med oss selv, har vi tatt et steg i riktig retning. Ved å utforske deg selv og hvem du er skaper du større forståelse og aksept for deg selv. Økt forståelse og aksept for deg selv gir en følelse av økt romslighet. På en måte blir du mer raus i møte med både deg selv og andre. Lykke til med nok en spennende og viktig utgave av ROSInfo. Håper du får nye og viktige innsikter du kan ta med deg videre på livets vei. Riktig god sommer til dere alle. Ta vare på dere selv.
Irene Kingswick
Generalsekretær ROS
Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 6 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Marianne Clementine Håheim Marte Vigeland Line Orvedal Ann Marie Utne Benedikte Ottzen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Forsidebilde: iStock.com/BrianAJackson Trykk: Allkopi
INNHOLD 4 Aktuelt
6
Kroppen, traumer og spiseforstyrrelser
10
Evaluering av pakkeforløpet, del 2
6
12
14
Når krenkede barn blir syke voksne
Usynlige traumer
17 Leserinnlegg
18
Å glemme kroppen
20
Den ordløse skrekken
24
Bokanmeldelse: Hunger
27
Rådgivers hjørne: En pause fra å fikse deg selv
30
ROS - aktiviteter
32
Annonser
12
14
AKTUELT NYE EPISODER AV UFORSTYRRA
ROS PÅ STATSBUDSJETTET! I revidert nasjonalbudsjett, som ble lagt frem 11. mai, foreslår regjeringen å øke bevilgningen til ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser med 7 millioner kroner i 2021. 5 millioner kroner bevilges til etablering av et nytt senter i Tromsø, som skal dekke Troms og Finnmark. Ytterligere 2 millioner kroner bevilges som en midlertidig styrking i 2021 for å øke kapasiteten ved våre lokale sentre i Oslo, Rogaland, Vestland og Trøndelag. – Det er svært viktig at personer med spiseforstyrrelser får hjelp så tidlig som mulig. Derfor foreslår regjeringen å styrke organisasjonen ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser med sju millioner kroner. Dette skal sikre økt kapasitet og et lavterskeltilbud i hele landet, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie. ENORM PÅGANG ROS opplever enorm pågang på våre rådgivningstjenester etter korona, særlig fra barn og unge. Vi har nå over 100 personer på venteliste nasjonalt. I perioden januar–april inneværende år økte antall henvendelser fra barn og unge (t.o.m. 18 år) med 120 % sammenlignet med samme periode i fjor. Samtidig har vi i samme periode sett nær en dobling i alvorlige henvendelser, for eksempel selvmordshenvendelser, sammenlignet med fjoråret. Bevilgningen i revidert nasjonalbudsjett kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. – Vi er svært takknemlige for at regjeringen har sett verdien i vårt arbeid, og gir oss muligheten til å styrke vårt tilbud og åpne et senter for spiseforstyrrelser i Tromsø, sier generalsekretær Irene Kingswick.
4
Denne våren har det kommet ut tre nye episoder av vår egen podcast, Uforstyrra. Podcasten finner du på Spotify eller i din podcast-app. Johanne var 12 år da hun ble lagt inn på sykehuset med alvorlig anoreksi. Gjennom hele behandlingen var det særlig én ting hun virkelig hadde trengt, og som hun aldri egentlig fikk. I denne episoden møter vi Johanne.
Har du en indre kritiker som forteller at følelsene dine ikke er viktige nok? En stemme som stadig forteller deg at du ikke er god nok, og at du må skjerpe deg? Vi utforsker selvmedfølelse sammen med Irene.
Elin kjenner på en sorg over tapt tid. Hva gjør en når alle andre går videre i livet og en selv blir sittende igjen? En åpenhjertig samtale om ensomhet, redsel, utenforskap og en følelse av å ikke være som alle andre.
HØRING OM KROPPSPRESS I januar sendte Helse- og omsorgsdepartementet på høring et forslag til lov- og forskriftsendringer med formål å bidra til å motvirke kroppspress, særlig mot barn og unge. De foreslåtte endringene er: - Lovfeste klare kompetansekrav for utøvelse av ulike former for kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling - Lovfeste en 18-årsgrense for kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling uten medisinsk eller odontologisk begrunnelse - Presisere at markedsføring av kosmetiske inngrep ikke må utformes slik at den oppfattes av barn å være rettet mot deres aldersgruppe, eller slik at markedsføringen på annen måte bidrar til kroppspress blant barn - Endre definisjonsbestemmelsen av kosmetiske inngrep i forskrift om markedsføring av kosmetiske inngrep til også å gjelde kosmetiske injeksjoner ved bruk av fillers og legemidler ROS støtter departementets forslag, men understreker i vårt høringssvar at man for å motvirke kroppspress også må satse på holdningsskapende og bevisstgjørende tiltak. Barn må tidlig få undervisning om mat, kropp, følelser og grenser, samtidig som foreldre og omsorgspersoner må gjøres bevisste på sin påvirkningskraft og oppfordres til ikke å snakke nedlatende om egen eller andres kropper foran barn og unge. Vi må arbeide sammen for å gjøre barn og unge mer robuste i møte med en sminket virkelighet på sosiale medier. Forslagene er nå under behandling. Samtidig venter et lovforslag fra Barne- og familiedepartementet om merking av retusjert reklame, på behandling i Stortinget. ROS følger begge sakene tett, og er spent på utfallet!
5
FOKUS
KROPPEN, TRAUMER OG SPISEFORSTYRRELSER TEKST: MARIT N. ALBERTSEN FOTO: STUDIO 1 FOTOGRAFENE
Det er veldig mye som skjer i kroppen vår når vi blir redd. Sansene våre er som en radar som leter etter fare. Oppdages fare, settes det i gang et alarmsystem i kroppen som gjør at hjertet slår raskere, musklene spennes, vi kan bli svett i hendene og mer kortpustet. Kroppen blir klar til å flykte, kjempe eller fryse/stivne. Dette vil jo i mange situasjoner øke vår overlevelse, som hvis vi virkelig var i en krigssituasjon, eller ble angrepet av ville dyr. Alt annet enn overlevelse nedprioriteres i kroppen. Kroppen er sånn sett helt fantastisk, tar over på et øyeblikk, før vi får tenkt oss om. Vi har også et annet og eldre forsvarssystem som kroppen tyr til om fight/flight/freeze ikke avverger faren. Da vil kroppen gjerne gå til helt motsatt ende, fra overaktivering til underaktivering med resignasjon, der vi kan kjenne oss helt nummen, slapp og likegyldig. Dette vil jo også kunne øke vår overlevelse i en krigssituasjon, om vi er blitt tatt til fange uten muligheter til å rømme. Mennesker som har blitt utsatt for grusomme hendelser, der det ikke finnes noen mulighet å komme seg unna, kan fortelle at det opplevdes som om de ikke var i kroppen lengre, som om de så seg selv utenfra, kjente ikke smerte og var i en likegyldig tilstand. Det å ikke gjøre motstand kan i noen tilfeller redde livet vårt. Kroppen vår prioriterer alltid overlevelse. Det å bli redd trenger overhodet ikke å være traumatisk. Tenk over alle gangene du har blitt redd, uten at det har plaget deg i ettertid. Etter en fryktrespons, når sansene våre ikke lenger fanger opp faresignaler og vi er trygge, kan kroppen gå ut
6
Marit Albertsen er fysioterapeut, treningsinstruktør og psykoterapeut med kroppsorientert-, emosjonsfokusert- og kognitiv atferdsterapi. Terapeut ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) og bistilling ved Avdeling for Spiseforstyrrelser, Haukeland Universitetssykehus
av beredskap. Når vi er trygge, er kroppen hverken over- eller underaktivert. Dette refererer vi til som toleransevinduet. Når vi er i toleransevinduet, er vi sosialt tilgjengelig og påkoplet, i stand til å tenke, føle og handle bevisst – ikke drevet av impulser. Denne tilstanden beskrives ofte som en opplevelse av flyt og velvære. Dr Stephen Porges, som har utviklet Polyvagal teori som kan hjelpe oss til å forstå hva som skjer i kroppen reint nevrofysiologisk, beskriver denne tilstanden som «love without fear», en tilstand som fremmer mellommenneskelig sosial atferd og kommunikasjon.
Hva skjer i kroppen etter traumer?
Traumer er når hendelsen eller gjentatte hendelser er så alvorlig og overveldende at det plager oss i ettertid. Vi kommer ikke tilbake til tilstanden av trygghet. Vår vanligvis frie flyt, brytes. Det er som om fryktresponsen blir stående fast i kroppen vår, og toleransevinduet blir så smalt at vi kan hoppe mellom overaktivering med høy grad av uro, til underaktivering med fullstendig utmattelse, med få eller ingen pauser i toleransevinduet. Vi blir sittende fast i maladaptive mønstre med kroppen i beredskap preget av frykt, sinne, flashbacks, dissosiering, hjelpeløshet eller apati, som forstyrrelser fra tidligere erfaringer. Mange beskriver da kroppens innside som uforutsigbar. Det kan oppleves som om kroppen ikke er til å stole på, har sviktet en. Selv om hvordan kroppen preges av traumer kan variere, er kroppen alltid preget. Traumer er et vidt og komplekst tema. Det trenger ikke alltid å være like lett å oppdage traumer. Vi reagerer ulikt på hendelser, og noen hendelser, som der vi har opplevd tap og mangler, kan være vanskeligere å oppdage hvordan preger oss i ettertid. Noen ganger kan vi også leve greit med det vonde som har skjedd over lenger tid, men så kan for eksempel noe vanskelig i livet her og nå gjøre at det som har skjedd tidligere i livet, blir overveldende vondt. I tillegg ender enkelte opp med å stenge av for kroppens signaler etter traumer, har nesten ingen kontakt med kroppen, kjenner ingenting, men opplever gjerne andre utfordringer som tomhet og meningsløshet i livet. Etter traumer er det ikke uvanlig at en utvikler tilleggsproblematikk som depresjon, angst, spiseproblematikk eller fysiske smerter. Noen ganger kan tilleggsproblematikken være så omfattende at det blir
”
Selv om spiseforstyrrelsen kan ha en funksjon ved ådøyve når innsiden eller livet kjennes overveldende og uforutsigbart, blir spiseproblematikken etter hvert til et tilleggsproblem som i seg selv må adresseres om en skal kunne komme ut av denne vonde sirkelen. vanskelig å oppdage at det har sammenheng med traumer. Et kroppslig, indre ubehag kan samtidig ha sammenheng med andre faktorer enn traumer. Det kan her være greit å merke seg at vi reagerer ganske likt på stress og traumer. Stress refereres gjerne til som lillesøsteren til traumer. Fryktresponsen kan også aktiveres ved langvarig, negativt stress og utrygghet i kroppen vekkes.
Traumer og spiseproblematikk
Det kan være så vondt og vanskelig å fungere etter traumer, at i desperasjon etter å bryte ut, kan man utvikle destruktive mestringsstrategier, som for eksempel spiseproblematikk. Når ubehaget blir så uhåndterbart, kan unngåelse kjennes som eneste utvei. Dette kan skje mer eller mindre ubevisst. Fordi jeg ikke orker eller vet hvordan jeg kan forholde meg til det som kjennes vondt og vanskelig, ender jeg opp med å fokusere fullt og helt på å ta kontroll gjennom en overopptatt av mat, vekt og trening. Det kan starte med underspising og trening, som gjerne leder til overspising og oppkast, og sånn kan spiseproblematikken etter hvert ta over i en evig rund-dans. Mange personer med spiseproblematikk har opplevd traumer, men dette gjelder langt fra alle. Det å streve med en alvorlig spiseforstyrrelse over lenger tid, kan for noen også være traumatisk. Om en har opplevd traumer eller ei, kan spiseproblematikken i starten på mange måter overdøve indre smerte. Problemet er at det skaper nye problemer å unngå i stedet for, gjerne med god hjelp, å håndtere det vonde. Spiseproblematikk er selvforsterkende, nesten som ved rus der ubehaget stadig dukker opp igjen, og det kjennes som at du stadig trenger mer rus. Kroppen med ubehaget er jo der, samme hvor en snur seg, og kroppen i seg selv blir
7 iStock.com/nadia_bormotova
FOKUS
I kognitiv atferdsterapi for spiseproblematikk, berører en forholdet til kroppen gjennom samtale. Når forholdet til kroppen, det indre ubehaget, blir så vanskelig, kan det være hensiktsmessig å jobbe mer direkte med dette gjennom kroppen. Det finnes flere kroppsorienterte retninger som er godt egnet i behandling av traumer. Sensorimotorisk psykoterapi er en slik kroppslig tilnærming som i stor grad benyttes i behandling etter traumer i Norge i dag. Det finnes flere andre kroppsorienterte retninger som retter seg mot traumer, som Tension and trauma release exercises og Somatic Transformation for å nevne noen. Fysioterapi i psykiatri og mental helse er et helt internasjonalt fagfelt, og innen det vi kaller psykomotorisk fysioterapi har de skandinaviske landene vært foregangsland med Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPF) og Basal kroppskjennskap (BK) som har sin opprinnelse fra Sverige. Disse retningene benyttes gjerne om hverandre i dag. Ettersom det i den senere tid har skjedd en stor utvikling i kunnskap om traumer, finnes det i dag også andre terapeuter med kroppen som utgangspunkt (andre fysioterapeuter, kiropraktorer, osteopater osv) som kan ha et traumefokus.
iStock.com/stereohype
8
mer og mer problematisk. Selv om spiseforstyrrelsen kan ha en funksjon ved å døyve når innsiden eller livet kjennes overveldende og uforutsigbart, blir spiseproblematikken etter hvert til et tilleggsproblem som i seg selv må adresseres om en skal kunne komme ut av denne vonde sirkelen.
blir tydeligere, for noen oppleves mer problematisk enn en kropp som er helt i ro. Det å rett og slett finne tilbake til en balansert og helsefremmende måte å forholde seg til kroppen og bevegelse på, kan derfor være svært nyttig etter traumer og ved spiseproblematikk.
Hvordan integrere kroppen i terapi
Hvordan heles vi?
Oppmerksomt nærvær der en fokuserer på å være her og nå gjennom sansene, med en kroppslig forankring, det å være her og nå i min kropp, som noen kanskje kan gjenkjenne fra Mindfulness, er integrert i flere behandlingsretninger. Dette kroppslige nærværet har vist seg å kunne være svært nyttig ved traumeproblematikk. Det å knytte seg til øyeblikket gir ofte et umiddelbart skille mellom det som har skjedd og der jeg er nå, og for mange kan dette kjennes trygt og gi det vi kaller fysiologisk regulering, hjelpe oss til å finne toleransevinduet. Denne kroppslige bevisstgjøringen gir også en mulighet til å integrere det vonde som har skjedd, ved med åpenhet og nysgjerrighet å møte det som til enhver tid trer frem i oss. Gjennom bevisstheten i egen kropp, kan jeg i mitt eget tempo få integrert de delene av min historie som har blitt overveldende, og igjen lande i meg selv og mitt liv der jeg er her og nå. Min erfaring er at mennesker er veldig forskjellige og at det som er nyttig for en, kan kjennes lite hensiktsmessig for en annen. For noen kan det rett og slett oppleves alt for krevende å bare være, noen ganger overveldende. For enkelte kan det å legge på trygg form for berøring eller bevegelse da være nyttig. Det er utviklet egne yogaretninger spesielt tilpasset traumer, og mange traumepasienter opplever at yoga gjør godt, det kan kjennes som om jeg tar tilbake kroppen etter det vonde jeg har opplevd. Det kan for eksempel kjennes svært befriende å gjenoppdage kraften min med letthet gjennom krigerens stilling, eller med trygghet å få gi meg hen igjen i barnets stilling. Ikke bare yoga, men fysisk aktivitet i seg selv har god effekt på vår helse både fysisk og psykisk. Likevel er ikke all bevegelse nødvendigvis bare helsefremmende. Fysisk aktivitet kan bli tvangspreget, en form for unngåelse av indre ubehag, noe som er relativt vanlig ved både traumer og spiseproblematikk. Et vanskelig forhold til egen kropp kan også føre til at vi unngår bevegelse, da en kropp i bevegelse, ved at den
I følge Dr. Peter A. Levine, en av våre fremste eksperter på kroppen og traumer, er målet i all traumeproblematikk å integrere alle aspekt ved den traumatiske opplevelsen, bli dem bevisst og danne en sammenhengende livshistorie. En slik fri flyt vil åpne for en friskere, mer fleksibel og dynamisk levd erfaring. Det er altså avgjørende å forstå og lære seg å spille på lag med egen kropp, istedenfor å bli fastlåst i et destruktivt spor. Kroppen bærer på min historie, er knyttet til min selvfølelse og gir meg tilgang til mine omgivelser, livet mitt her og nå. Med tanke på hvor mange det er som av ulike grunner sliter med forholdet til egen kropp og hvilke konsekvenser dette får, er fortrolighet i egen kropp noe en skulle hatt fokus på også utenfor terapirommet. Både traumer og spiseforstyrrelser er så kroppslig, og kan være svært hensiktsmessig å jobbe med gjennom kroppen. Likevel har det for meg som terapeut alltid vært nyttig å minne meg på at et menneske har både kognitive, emosjonelle og kroppslige prosesser som gjensidig påvirker hverandre. Noen ganger står vi fast i destruktiv unngåelsesatferd og trenger systematisk å få jobbe med dette. Andre ganger trenger vi mer kognitivt å forstå hva som skjer med oss, hvorfor kroppen reagerer som den gjør, innse at kroppen spiller på lag med oss, istedenfor å svikte oss. Og atter andre ganger er det emosjonelle floker vi trenger å adressere for å komme videre. Det å utforske, forstå og endre vanskelige og fastlåste følelser. Dette vil også påvirke kroppen vår, ettersom tanker, følelser og kropp er i et evig samspill. Levine hevder at å hele etter traumer er en naturlig prosess, en visdom kroppen bærer med seg. Kroppen vet hvor den skal. Ofte er det den enkelte trenger aller mest, støtte og empati. Allianse, som er en god og trygg relasjon, i tillegg til enighet om mål og metode, har vist seg å være noe av det viktigste for gode behandlingsresultat i all form for terapi.
9
DEL 2
EVALUERING AV PAKKEFORLØP
FOR PSYKISK HELSE OG RUS TEKST: LINE ORVEDAL, ROS
Pakkeforløp for psykisk helse og rus ble innført i januar 2019. For vel et år siden omtalte jeg den første evalueringen av pakkeforløpet, som den gang hadde fokus på ansatte og fagfolks egen vurdering etter innførelsen av pakkeforløpet. I år kom en ny rapport, og denne gangen er det brukerne selv som har evaluert.
«presse» på for å få nok informasjon og å bli involvert i tilstrekkelig grad. Flere mente det hadde vært for lite oppfølging av dem som pårørende, og kun et fåtall hadde fått informasjon om pårørendeorganisasjoner eller andre relevante tilbud på tross av et ønske om og behov for dette.
Brukermedvirkning
Sammenhengende og koordinerte tjenester
Svært få av deltagerne i studien hadde fått informasjon om selve pakkeforløpet da de startet i behandling, noe de aller fleste hadde ønsket seg, både i forkant av og underveis i behandlingen. Dette gjaldt også i stor grad behandlingsmetoden og behandlingstiltakene, og hvor svært få var klar over at de hadde en behandlingsplan. Nesten ingen av brukerne hadde vært med i utarbeidelsen av denne til tross for at nesten alle deltagerne så det som hensiktsmessig å skulle være med i utformingen av planen. Svært få hadde erfaring med bruken av feedback-verktøy og det å skulle komme med tilbakemeldinger om behandlingen, noe som de mente var viktig. Noen forklarte at det også kunne være utfordrende å skulle komme med ærlige tilbakemeldinger til behandler i frykt for å miste behandlingstilbudet dersom man kom med kritikk. Videre fortalte deltagerne at deres ønsker om hvorvidt pårørende skulle involveres i behandlingen eller ei, i stor grad ble respektert og skjedde på deres premisser.
Det er store variasjoner når det gjelder brukernes erfaringer med sammenhengende og koordinerte tjenester. Deltagerne forteller om manglende kommunikasjon og informasjon mellom ulike behandlere, og at de stadig har måttet gjenta den samme informasjonen. Flere var også usikker på hvem som samarbeidet og hvem som mottok hva slags informasjon om dem. Ingen av deltagerne hadde hørt om forløpskoordinator. Det varierte også mye hvorvidt deltagerne opplevde forløpet som forutsigbart eller ei, og noen trakk frem at det var vanskelig å få hjelp ved samtidige psykiske plager og rusproblemer.
Når det gjelder brukermedvirkning er det i evalueringen blant annet blitt lagt vekt på informasjon om pakkeforløp, informasjon om ulike behandlingsmetoder og tiltak, deltagelse i utarbeidelsen av behandlingsplan, feedback verktøy, innflytelse over behandlingstilbudet og de pårørendes rolle i behandlingsforløpet samt pårørendes erfaringer med involvering.
Studien blant pårørende viser at det ofte er vanskelig å få informasjon og at pårørende opplever selv å måtte
10
Et av målene med innføring av pakkeforløpet var mer sammenhengende og koordinerte pasientforløp. I denne evalueringen har det blant annet vært lagt vekt på samarbeid innad og mellom tjenestene, involvering og informasjon til pasienter og pårørende i samhandlingsprosessen, erfaringer med ordningen individuell plan (IP) samt ansvarsgruppe og forløpskoordinator.
Over halvparten svarte at de ikke hadde hatt en individuell plan, og noen hadde erfaring med å ha en plan som ikke ble fulgt opp, eller en ansvarsgruppe som ikke fungerte. Av dem som hadde en IP og ansvarsgruppe som fungerte syntes de dette bidro til å skape trygghet. Pårørende forteller at de ofte selv må ta initiativ til samarbeid og involvering, og flere opplever det som utfordrende å få til samarbeidsmøter. Så godt som ingen
pårørende hadde hørt om forløpskoordinator, men så på det som noe som kunne vært svært nyttig for dem. Flere pårørende uttrykte frustrasjon over å ikke vite hva som skulle skje, og særlig ble dette tydelig der pasienten var innlagt, og hvor det ikke ble gitt beskjed til dem om planlagt utskrivelse. Også de pårørende opplevde utfordringer knyttet til samtidig hjelp ved psykiske plager og rusproblemer, og hvor pasienten ble vurdert til å ha for store rusproblemer til å få behandling i psykisk helsevern, eller for store psykiske plager til å få behandling i rusomsorgen. De savnet da et behandlingstilbud som kunne ivareta både psykiatri og rus samme sted.
Tidsbruk i utredning og behandling
Pakkeforløpet legger opp til en utredningsfase hvor mye skal avklares innen 6 uker og hvor en diagnose skal settes. Dersom man ikke i løpet av denne tiden har kommet frem til en diagnostisk avklaring og kan starte behandling, kan nye 6 ukers utredning tilbys.
Som nevnt hadde svært mange deltagere i studiene ikke fått informasjon om pakkeforløp, verken fra henviser eller fra spesialisthelsetjenesten. Da de gjennom studien ble kjent med målene og intensjonen ved innføring av pakkeforløpet så de på dette som positivt, særlig knyttet til tidsfrister for ventetid og varighet på utredningen. På den annen side hadde enkelte en klar oppfatning av en større kost-nytte-tenking knyttet til behandling, ved at behandlingen avsluttes raskere dersom en ikke nyttiggjør seg av den innen tilmålt tid. Noe som førte til at flere opplevde stress og press på å bli frisk. Andre fortalte at de ikke kom med riktige tilbakemeldinger på hvordan de hadde det i frykt for å miste tilbudet sitt. Deltagerne syntes derimot det under utredning var overdrevent mye bruk av spørreskjemaer med stort fokus på å stille diagnoser før behandlingens start.
Effekter av koronapandemien
Covid19-pandemien har uten tvil medført dårligere psykisk helse og perioder med mangelfullt tilbud for mange. Evalueringen viser likevel positive erfaringer med en digital omstilling, både fra behandlere og pasienter. Selv om de aller fleste behandlere og pasienter foretrekker fysisk oppmøte, kan mange pasienter nå få velge om de ønsker å motta behandling digitalt. Dette kan gi store besparelser i reisetid og et mer likeverdig tilbud geografisk sett. Muligvis kan pakkeforløpet ha blitt satt litt i skyggen av pandemien, og implementeringsarbeidet kan ha stoppet litt opp, eller blitt satt tilbake grunnet dette.
Konklusjon
To år etter innføringen av pakkeforløp for psykisk helse og rus ser det ut til at det har fått «satt seg» som system når det gjelder de administrative rutiner og krav. På den annen side viser evalueringen at når det gjelder rutiner og tiltak rettet direkte mot brukerne av tjenesten, eks. å involvere brukere i utarbeidelse av behandlingsplan, faste evalueringspunkter og forløpskoordinator, har det ikke hatt den samme utvikling. Evalueringsprosjektet er utført av SINTEF, avdeling Helse i samarbeid med kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT), FoU – seksjon ved Klinikk for rus – og avhengighetsmedisin samt Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU på oppdrag fra Helsedirektoratet. Se sintef.no
11
FOKUS
HVORDAN KRENKEDE BARN
BLIR SYKE VOKSNE TEKST: IRENE KINGSWICK, ROS. FOTO: NTNU
Tittelen over er fra boken med samme tittel, som er skrevet av Anna Luise Kirkengen. I forbindelse med denne utgavens tema i ROSInfo, var det hennes navn som først dukket opp i mitt hode. Under min master i psykisk helsearbeid var nevnte bok på pensum, og den gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg husker jeg tenkte: «endelig noen som forstår». I store deler av mitt liv har jeg undret meg over hvordan våre levde liv virker inn på kropp og sinn. Og ikke minst har jeg undret meg over hvorfor nærmest ingen spør inn til våre levde liv for å oppdage mulige sammenhenger mellom våre helseutfordringer. Denne frustrasjonen hadde jeg med meg inn i samtalen med professor Anna Luise Kirkengen. Kirkengen kunne heldigvis betrygge meg med at det i dag finnes mye forskning rundt den levde kroppen, altså hvordan livet setter seg i kroppen, og refererer blant annet til den amerikanske ACE-studien (Adverse Childhood Experiences) som ble påbegynt i 1993 og som nå har over 50 understudier. De siste 5 årene har ROS hatt et spesielt fokus rettet mot overspisingslidelse og problematikk. Denne gruppen mottar nesten ingen hjelp fra det offentlige og dersom det er hjelp å få, går den i retning av råd om fysisk aktivitet og ernæring. Denne form for behandling har ikke vist å gi resultater. ROS har erfart at mennesker med overspisingsproblematikk som da ofte også utvikler overvekt og fedme, har langt flere utfordringer med livet enn selve vekten.
12
Anna Luise Kirkengen, forfatter, lege, dr.med. og professor emerita ved NTNU i Trondheim, har forsket på hvordan krenkede barn blir syke voksne.
– Solid internasjonal dokumentasjon har vist at belastende livshendelser kan bidra signifikant til utvikling av fedme, gjennom både emosjonelle og fysiologiske prosesser. I 1998 viste ACE-studien at graden av traumatiske barndomserfaringer har sammenheng med sykelig fedme i voksenlivet . Flere store studier, blant annet en norsk studie basert på befolkningsdata fra Trøndelag (HUNT, Helseundersøkelse i Nord-Trøndelag), har i de senere år bekreftet disse sammenhengene. På tross av all denne dokumentasjonen tar det lang tid å endre vårt
”
Den kunnskapsmodellen vi lever etter i dagens samfunn er dualistisk – delt i to. De som forstår seg på somatikk og de som forstår vår psyke. Men hvor er de som forstår hele mennesket?
tradisjonelle naturvitenskapelige syn – hvor det som kan telles, måles og veies er det man er opplært til å forholde seg til, forteller Kirkengen Kirkengen er klar på at mange fagpersoner forstår at det levde liv preger oss – at det rett og slett påvirker alle våre organer, immun- og nervesystem, hormoner og så videre. Men hvor hører dette feltet hjemme? – Hvordan skal det levde liv dokumenteres? Vi har ingen teknologi for dette som kan sette to tydelige streker under svaret. Fortellinger er ikke relevant for moderne biomedisin og naturvitenskap. Fortellinger om våre levde liv må tolkes og hører dermed til i en annen vitenskapstradisjon. Det ansees ikke bare som irrelevant, men også som invaderende. Fagpersoner som ikke selv er psykolog, kan føle seg usikker. De har ikke lært om hva det vil si å være menneske på godt og på vondt. Den kunnskapsmodellen vi lever etter i dagens samfunn er dualistisk – delt i to. De som forstår seg på somatikk og de som forstår vår psyke. Men hvor er de som forstår hele mennesket? spør Kirkengen. – Vi har kunnskapen. Nevrovitenskap har for lengst forstått sammenhengen. Det tradisjonelle skillet har for lengst krakelert. Men derifra til å integrere denne kunnskapen vil ennå ta tid. Somatikk (det som har med kroppen å gjøre) og følelseslivet henger unektelig sammen. Følelser har med kroppslige tilstander å gjøre. Det å føle seg krenket er ikke bare en tanke. Krenkelseserfaring er ingen hodeøvelse. Det er fysiologiske prosesser som igangsetter mange ulike prosesser i kroppen, sier Kirkengen. Når Kirkengen forteller meg dette dukker det opp minner om situasjoner der jeg selv har følt meg krenket og hvor jeg samtidig har kjent meg fysisk dårlig.
Ekstremt fysisk dårlig. For meg er det litt uvirkelig at vi i en opplyst tid i det hele tatt bestrider dette. Er det ikke en selvfølge? – Vi befinner oss i en illusjon om at vi lever i et sivilisert samfunn. Det gjør vi ikke. Et sivilisert samfunn misbruker ikke barn, voldtar ikke, utøver ikke verken psykisk eller fysisk vold mot sine barn eller overlater barna til seg selv. Et sivilisert samfunn «ser barna sine», forstår hvordan det er å være liten og sårbar, forstår hva som skader og hva som styrker et barn. Som samfunn må vi kanskje enda tydeligere integrere at vi vet at dette skjer, men det holder ikke å vite. Vi må også integrere at vi vet hva dette gjør med oss. Og ut fra den viten må vi tilrettelegge et utdanningssystem som kan bistå oss mennesker med å utvikle oss til trygge, selvstendige, empatiske og kjærlighetsfulle mennesker. Fra fødsel til grav. Ja, livet er komplekst og kaotisk til tider. For alle. Det vi i ROS opplever er at dette indre kaoset kan være vanskelig å sette ord på. Når du selv ikke finner ordene, trenger du noen rundt deg som kan hjelpe. Som kan stille de rette spørsmålene på en måte som gjør at du føler deg ivaretatt, sett og akseptert. Som kan støtte deg i prosessen og minne deg på at det er fellesmenneskelig å kjenne på smerte og kaos og at det ikke bare er deg det er noe galt med. Hjelpeapparatet må våge å spørre inn til mulige bakenforliggende årsakssammenhenger. Hvor er det den som trenger hjelp og støtte må veiledes? Alt for mange opplever dessverre å motta medisinske råd som ulike antidepressiva eller annen type medisinske løsninger som kanskje hjelper der og da (i beste fall), men som ikke gir individet en mulighet til å forstå og styrke seg selv ut av situasjonen. Kirkengen er en del av et viktig fagmiljø ved NTNU som fordyper seg i forskning knyttet til hvordan det levde liv setter seg i kroppen. Dette menneskesynet og holdning til brukere/pasienter er helt i tråd med ROS sin interessepolitiske plattform, som blant annet vektlegger at behandlere ser hele mennesket. Det vil si anerkjenner og adresserer både dets fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. ROS håper på et godt samarbeid med dette fagmiljøet i tiden som kommer.
13
FOKUS
«Ingen reagerer hvis et barn blir oversett eller ikke blir heiet frem på en lekeplass, men for barnet gjør det vondt hvis det gjentar seg over tid.»
USYNLIG TRAUMER FANGET AV FØLELSER TEKST: NINA HVIDSTEN, ROS
«Jeg ønsker å være din erfaringskonsulent, som du alltid kan ha med deg i sekken. Jeg vil dele erfaringer med deg som ikke fagfolk har. Gi deg råd og støtte på veien. Vise at du ikke er alene. (...) Det er lettere å tro på råd som kommer fra en som har brukt dem selv. Alle trenger ikke å finne opp hjulet – du kan få låne mitt.» Slik avslutter Hilde Eeg Foss introduksjonen til sin nye bok «Usynlige traumer - fanget av følelser». Basert på egne erfaringer som pasient i psykisk helsevern gir hun oss et annerledes innblikk i traumebegrepet. Samtidig deler hun av nyere forskning og verktøy hun selv har hatt nytte av. Vi har møtt Hilde for en prat om usynlige traumer. Hvorfor har du skrevet denne boken? – Jeg begynte å lure på om alle årene med sykdom og problemer skulle være bortkastet. Om det som skulle ha vært de 20 beste årene av livet var helt bortkastet, om jeg var bortkastet? Jeg tenkte at jeg må da kunne bruke dette til noe, det er jo tross alt mange år med erfaring med psykiske helseplager. Kanskje jeg kan bruke mine dårlige erfaringer til noe positivt for andre? – Jeg har lært mye av fagstoff gjennom min egen endringsprosess, men inntrykket mitt er at fagstoff er lite tilgjengelig for dem det handler om. Med denne boka håper jeg å forklare fagstoff om hva som skjer i kroppen. Hvorfor man reagerer som man gjør, og hvorfor man får de plagene man får. Men på en slik
14
måte at alle kan forstå det, særlig de det faktisk gjelder. For meg var det å forstå at mine reaksjoner og væremåter er styrt av min kropp og min hjerne, ikke viljestyrt av meg fordi jeg er lat, uinteressert, oppmerksomhetssyk, kontrollfreak, eller introvert, en stor lettelse. Det reduserte mine følelser av skam, skyld og angst betraktelig. Dette er kunnskap jeg virkelig brenner for å få ut til alle som har psykiske helseplager. «Jeg strever hardt for å være den andre. En som er verdt å elske fordi hun er snill, god, flink og sier ja. Henne som jeg ikke har møtt, men hører om hele tiden. Men jeg klarer bare å være meg, og det er ikke nok. Ikke nok til å bli elsket. Det gjør vondt i hele kroppen. Men i huset der jeg bor, skal man ikke gråte.» Hva du legger i begrepet usynlige traumer? – Usynlige traumer kan utvikles gjennom et barns tilknytningsmønster, uten at årsaken nødvendigvis er knyttet til konkrete, fysiske opplevelser eller overgrep. Traumene er usynlige fordi det handler om de positive tingene man ikke får som barn, eller får for lite av. Eksempler er ros, kos, trøst, det å bli heiet på, bli brukt tid sammen med, at noen er stolt av deg som barn. Fravær av dette kan over tid skape traumer, som betyr at noe setter seg fast i kroppen, og det gjør psykisk vondt. Alt dette er usynlig mens det skjer. Ingen reagerer hvis et barn blir oversett eller ikke blir heiet frem på en lekeplass, men for barnet gjør det vondt hvis det gjentar seg over tid. Mange har problemer som voksne, og skjønner ikke at det handler om dette. Mange behandlere skjønner det heller ikke.
Shutterstock.com/Nadia Snopek
iStock.com/nadia_bormotova
15
FOKUS
– Et barn har behov for utforskning og tilknytning i trygghetssirkelen. Gjennom å aktivt støtte barnet både i utforskning og tilknytning, lærer barnet å regulere sitt eget stressnivå og sine egne følelser. Mange barn lærer ikke dette, og da skaper det problemer for dem. Når man blir voksen kan man kjenne at noe skurrer, men ikke forstå hva det handler om. For meg gjorde det at jeg trodde noe var grunnleggende feil med meg, jeg var feilvare liksom. Dette trodde jeg helt til jeg kom til Moum Bad og traff mange andre som hadde det på akkurat samme måten. Da først forsto jeg at mine plager ikke var min feil. «Jeg kjente ofte på skam- og skyldfølelse fordi det var følelser som var akseptert å vise i det huset jeg vokste opp. Mitt forsvar og min måte å regulere skam og skyld på var selvmedlidenhet og trøstespising, og en overdreven pratsomhet i møte med andre mennesker. Disse forsvarsmønstrene var lite hensiktsmessige, for slike løsninger kan aldri fjerne eller regulere den opprinnelige, ekte følelsen.» Du skriver om affektfobi og hvordan andre følelser kan dekke over den «ekte følelsen» som man ikke ønsker å forholde seg til. Hva er egentlig affektfobi? – Affektfobi betyr å være redd sine egne følelser. Hvis man som barn ikke har lært å regulere følelser, kan man oppleve affektfobi. Det innebærer at hver gang man kjenner på en følelse man ikke vet hvordan man regulerer, dukker det opp en annen følelse i stedet, for å dekke over. Det er angst, skam og/eller skyld. De kan bli voldsomt sterke, og derfor setter kroppen i gang et forsvarsmønster. Forsvarsmønsteret regulerer ikke følelsen, men leder oppmerksomheten over på noe annet. Eksempler kan være rus, selvskading, spiseforstyrrelser, overtrening, fornektelse, sinne, depresjon og så videre. Ofte handler disse mønstrene om å skape en følelse av kontroll eller forsøk på å lindre psykisk smerte. Og når forsvarsmønsteret er etablert, er det veldig vanskelig å endre eller kvitte seg med det igjen, det går på autopilot. – I boka forklarer jeg at tenkehjernen som styrer blant annet viljen vår, ikke virker når følelseshjernen er aktivert. Derfor er det vanskelig å «ta seg sammen» og slutte med forsvarsmønsteret, noe man ofte kan bli bedt om av foreldre, lærere eller andre fagpersoner. Forsvarsmønsteret henger også sammen med trygghet. Når vi har det vanskelig vil vi søke trygghet
16
for å bli kvitt ubehaget. Da vil et forsvarsmønster representere trygghet der og da. Det er fordi det er noe som er kjent, ikke fordi det er noe som er bra eller trygt. Og det er en av grunnene til at det er vanskelig å endre forsvarsmønster. – Det vi ser er jo at forsvarsmønsteret ofte blir sett på som selve problemet. Mens det egentlig er personens løsning på sitt egentlige problem. Altså den eneste måten personen orker å stå i situasjonen og være i seg selv. Når det gjelder barn og unge, er det som regel mest fokus på å bli kvitt uønsket atferd, ikke forstå hva som skaper den. Hvis vi klarer å hindre at et barn viser en uønsket atferd, har vi i grunnen bare tatt fra barnet den løsningen det brukte når livet ble vanskelig, og barnet vil da søke en annen løsning som også vil være en uønsket atferd i våre øyne. Denne formen for behandling kan derfor skape mye frustrasjon, en følelse av å ikke bli forstått og en opplevelse av at behandlingen ikke hjelper. Og det stemmer jo, en behandling som retter seg mot å fjerne uønsket atferd, vil ikke hjelpe. «Jeg har brukt mye tid og krefter på å unngå å kjenne på vanskelige følelser, men jo mer jeg prøver å unngå dem, desto sterkere blir de. (...) Ved bruk av oppmerksomt nærvær kan jeg øve på akseptere den følelsen jeg har akkurat nå. Den er jo der, og den blir ikke borte uansett hvor mye jeg kjemper imot. Ved å akseptere hvordan jeg har det akkurat nå og slutte å kjempe imot, er det mulig å endre seg.» – I boken deler du flere verktøy som du selv har hatt god nytte av. Hva er det viktigste du har lært? Jeg tror at å lære om affektfobi er noe av det som virkelig har hjulpet meg. Det å forstå hvordan ting henger sammen, og hvordan kroppen fungerer i disse mekanismene har vært gull verd for meg. – Hvis jeg må velge bare en ting, vil jeg allikevel velge aksept som det aller viktigste, nøkkelen til alt det andre, egentlig. Det å akseptere hvordan jeg har det akkurat nå, det er veien til et bedre liv. Det er virkelig krevende å skulle akseptere hvordan man har det, og det gjør vondt. Det tar lang tid å lære seg dette, for psykisk smerte er helt grusomt. Men bare på den måten kan man komme videre og få det bedre. Det kan hjelpe å høre om andre som har klart det, og jeg håper at noen blir modige nok til å prøve nå.
LESERINNLEGG: ET SAMFUNNSPROBLEM Verdien som ligger i utseende og kroppsfiksering er et samfunnsproblem. Helt ned i tolv års alderen finner du jenter som allerede har begynt å planlegge at konfirmasjonspengene sine skal gå til plastisk kirurgi den dagen de fyller atten år. Det hjelper ikke alltid hva mamma eller pappa sier, når forbildene for unge ofte er de vi finner på sosiale medier. Dessverre er flere populære influensere med på å bidra til økt fokus på utseende, økt forbruk av behandlinger og ikke minst økt selvopptatthet. Jeg skal ikke bare være negativ, for til tross for mye overfladisk, så fremmes det gode saker innimellom også. Det er flere som har mange gode meninger og ting de engasjerer seg i, og det må vi få opp og fram. Det jeg blir trist av er at det som veldig mange representerer er et overfladisk fokus. Er det virkelig dette de ønsker at våre barn skal vokse opp til? Det er skremmende at så mange influensere fraskriver seg ansvaret for at flere unge velger å operere seg eller gjøre andre endringer knyttet til kropp og utseende. Ingen skal ta skyld for andres valg, men jeg tenker at når man velger å være en offentlig person med sin påvirkningskraft, er det viktig å være sitt ansvar bevisst. Vi er alle klar over at det er et ekstremt kroppspress, og kropp er for veldig mange et sårt tema. I ung alder er man gjerne lettere påvirkelig, derfor må vi tenke igjennom hvilke signaler vi sender ut. Når kjente profiler åpenlyst deler om plastisk kirurgi og kosmetiske behandlinger bidrar de til å spre falske forhåpninger om at det er veien til lykke. Det er et stort engasjement for å vie sine penger, og sin tid på å dyrke eget utseende. Jeg skulle ønske at engasjementet kunne blitt flyttet til noe som har en positiv effekt for verden vi lever i. Det er altfor mange som blir for opptatt av å jage etter illusjonen av «det perfekte», at de glemmer hva som egentlig er av betydning i livet. Vil du dele dine meninger med våre lesere? Send gjerne en mail til admin@nettros.no.
Fokuset vårt burde være ut på verden, ikke innover på oss selv.
Mvh Malin Ali
17
Å GLEMME KROPPEN TEKST: CATHRINE NITTER
Kroppspositivisme har vært et tema for diskusjon gjennom flere år. Mens noen mener kroppspositivisme er et viktig bidrag for å fremme mangfold og senke skam og stigma knyttet til kropper som avviker fra «idealene», mener andre at det å kle av seg for kroppspresset ikke har noen hensikt. Å fremme mangfold av kropper som vises i sosiale medier og massemedia er viktig, men bidrar egentlig kroppspositivisme til økt mangfold i media? Blir man mer tilfreds med egen kropp ved å se en annen kvinnes avkledde kropp? Er veien mot en bedre selvfølelse å «elske» kroppen sin? Kroppspositivisme bidrar på flere måter til å vise et bredere spekter av ulike kroppsfasonger og størrelser i media. På en side kan det nok hjelpe noen til å føle seg
noe bedre omkring egen kropp, ved å se ulike, avkledde kvinnekropper. Men, kan ikke fokus på den avkledde kroppen, på det å skulle «elske» kroppen sin, bare gjøre at vi bli enda mer oppmerksomme på kroppen vår? Når man arbeider med å fremme selvfølelse og forebygge kroppspress, handler dette i stor grad om å øve seg på å «glemme» kroppen innimellom. Når kropp blir altoppslukende – en kilde til negativt stress og vanskelige tanker i hverdagen, er tanker omkring kroppen alltid påskrudd. De tingene vi opptar oss mest av, vil også naturlig nok få mest plass i livene våre. Personer som tillegger kroppen stor verdi, som opplever kroppslig misnøye, bruker mer tid på kroppsfokusert innhold i sosiale medier og snakker mer om kropp sammen med andre. De har kanskje også familie, venner eller andre i nær krets som også snakker mye om kropp. Da er ikke løsningen å studere avkledde kropper på Instagram. Når barn går inn i ungdomsårene er det mange som erfarer at selvfølelsen blir dårligere. Forskere mener at nedgangen mange unge opplever når det gjelder selvfølelse i stor grad er knyttet til kroppsbilde og
18
pubertet. Lav selvfølelse og noe overopptatthet av kropp og vekt i ungdomstiden er nok vanskelig å forebygge. At ungdommer erfarer livet som «kaotisk» i en fase hvor man går gjennom fysiske, psykiske og sosiale endringer er ikke så rart. Når man i tillegg lever i en verden hvor kropp og utseende kommuniseres overalt, hele tiden, er det heller ikke rart at kroppen for mange får stor plass. Å arbeide med å forebygge kroppslig misnøye er bra. Det gjør vi best, tror jeg, når vi jobber med selvfølelsen, å lære de unge til å tåle seg selv og livet på en bedre måte – ikke ved å rette fokus på å elske seg selv og egen kropp. Når vi ikke har det så bra kan kroppen for mange bli et nærliggende angrepspunkt. For eksempel er det å «føle seg tjukk» et kjent uttrykk for mange. Men, «tjukk» er ingen følelse. «Tjukkfølelsen» kan være uttrykk for at man har en dårlig dag eller er misfornøyd med kroppen sin. Et altoppslukende forhold til kropp handler ofte om noe annet enn nettopp kropp – kanskje man opplever at relasjoner er vanskelig? Kanskje man føler seg lite verdifull? Kanskje man har blitt utsatt for noe traumatisk tidligere i livet?
sosiale medier hvor kroppsfokuset ikke er så stort? Kanskje man skal prioritere venner og andre med et positivt forhold til kropp, eller som iallfall ikke hele tiden snakker om kropp? Dersom man opplever at kropp og utseende begrenser livskvaliteten og nærvær med andre er det lurt å snakke med noen, heller enn å søke svar i kroppspositivismen. I en verden hvor det å være pen, slank og veltrent oppleves som oppskriften på et bedre selv er det ikke så rart at vi overfører følelsene våre til kroppen, når vi ikke har det så bra. Vi må kanskje også øve oss på å se oss litt rundt omkring – hvem er det vi har rundt oss, og hvordan ser disse menneskene ut? De vi sammenligner oss med i sosiale medier er bilder av mennesker som har gjort seg til, eller som ikke er representative for de aller fleste av oss. Et enkelt filmsekund består av 24 bilder. Tenk på det neste gang du er på Instagram. Det du ser representerer 1/24 av et sekund – og er mest sannsynlig tilgjort. Å skulle elske kroppen sin vil gjøre oppmerksomheten mot kropp større, ikke mindre. Vi må heller øve oss på å glemme den av og til.
iStock.com/ Hibrida13
Opplever man at kropp og vekt tar stor plass er det nok bedre å øve seg på å akseptere seg selv, og aktivt øve på å gi kroppen mindre plass i hverdagen – flytte fokuset utover på venner, aktiviteter, skolen og andre hobbyer. Dette kan også innebære å ta noen aktive valg når det gjelder hvem man sammenligner seg med, og hvilken informasjon man oppsøker når det gjelder kropp. Kanskje man skal bruke mer tid på kanaler i
FOKUS
DEN ORDLØSE SKREKKEN TEKST: LIV OPSTVEDT, GRUNNLEGGER AV ROS
Barndommen min var sterkt preget av å ha en far som brukte alkohol som selvmedisinering. Det tok meg mange år å forstå hva disse opplevelsene hadde gjort med meg. Lesing av boken «Kroppen holder regnskap» av Bessel van der Kolk, gav meg mer innsikt i hvordan hjernen lagrer sterkt traumatiske opplevelser, slik at det senere blir vanskelig for den som er traumatisert å sette ord på tanker og følelser og fortelle om det som har skjedd. En frarøves bokstavelig talt taleevnen. Dette er grunnen til at en person ofte bare husker sine traumer i bruddstykker. En gruppe mennesker plages sterkt av flashback til tidligere traumatiske hendelser. Det kan være i form av mareritt eller skremmende indre bilder som bringer traumet tilbake til bevistheten, upåvirket av tiden som har gått siden det inntraff. Andre plages av at en lyd, lukt eller bevegelse setter i gang sterke kroppslige reaksjoner de ikke helt kan forklare eller forstå årsaken til. I mangel av noe konkret å henge det på, lager en seg gjerne en dekkfortelling, som gjør reaksjonene mer forståelige både for seg selv og i møte med andre. Vi gikk tur langs stranden. På motsatt side kom en eldre herre og et yngre par gående mens de pratet ivrig sammen. Den eldste av dem snudde seg mot oss og vinket til oss. Det var mannen som hadde flyttet inn i naboleiligheten en uke tidligere. Han var tydelig selskapssyk og pratet ivrig med oss når vi møttes. Min mann så ikke at han vinket så jeg dyttet litt i ham, «Det er en som vinker til deg». Da han ble oppmerksom på
20
den andre fløy begge hendene i været og han ropte ivrig: «Fant du kafèen jeg anbefalte», ropte han. «Ja, ja», svarte den andre. «God kaffe ikke sant»? ropte han tilbake, spisset munnen og la fingrene over som om han smakte på noe godt. Bevegelsen fikk et minne til å dukke opp i tankene mine. Min yngre søster og jeg hadde fått være med min far til sentrum fordi det var hans tur til å være hjelpemann på lastebilen som kjørte melken til meieriet. Mens melken ble levert handlet vi noen småting til mor, og så møtte vi til avtalt sted når vi var ferdig. Sjåføren spurte om vi visste hvor far var. Nei, det visste vi ikke, vi trodde at de to hadde vært sammen. Sjåføren bante og forsvant bortover gaten, Straks etter kom han tilbake sammen med far og en nabo som også skulle bli med tilbake. Min søster og jeg fikk sitte i styrehuset ved siden av sjåføren. Jeg snudde meg og så gjennom vinduet i bakveggen av styrehuset, derfra kunne jeg se at far lo, slo seg på knærne og var i tydelig festhumør. Synet traff meg midt i magen. «Er han full», spurte jeg sjåføren. «Ja, han er visst det», svarte han tvert og startet bilen med et rykk. Plutselig var jeg der igjen, geberdene til han jeg gikk sammen med hadde utløst minnet om min far og fikk kinnene mine til å bli røde og varme av skam. Herregud, tenkte jeg fortvilet, dette er jo helt sinnssykt, små ubetydelige detaljer var nok til at jeg gjenopplevde skammen og ydmykelsen fra den gang. Det verste var at jeg var like uforberedt hver gang. Jeg hadde vært
på en fredelig spasertur langs stranden, og i løpet av sekunder befant jeg meg igjen tilbake i barndommens ydmykelser og skam. Når man prøver å forstå traumer, er det svært viktig å vite at setningen «tiden leger alle sår» ikke er gyldig. For bekymringsfulle og stressende situasjoner generelt, kan det være til stor hjelp å ha det rolig og stille og tillate kroppen, sjelen og ånden å komme til krefter. Det motsatte er derimot tilfelle når det gjelder traumer. Kampen for å opprettholde psykisk stabilitet fortsetter. Prosessen med å holde traumet unna den våkne besvissthet, krever vedvarende psykisk energi og styrke. Det er fare for at psykens fleksibilitet og evne til tilpassning, svekkes over tid. Atferden til en traumatisert person blir ofte misforstått av lekfolk. Den vekker iblant iritasjon, og det kan være nærliggende å se på vedkommende som en som mangler sosial kompetanse. Selv nære slektninger som foreldre, ektefelle eller barn kan forvente at den traumatiserte personen skal normalisere seg og bli seg selv igjen innen forholdsvis kort tid. De kan ha de
beste hensikter, men finner det vanskelig å forstå den traumatiserte personens psykiske tilstand fullt ut. I følge vanlig forståelse av menneskets helse vil de fleste sår og skader leges med tiden. Det faktum at et traume over tid går dypere og dypere inn i psyken, er derimot nesten ukjent. Utenforstående har vansker med å forstå og akseptere at uten fokusert terapi er den traumatiserte selv ute av stand til å forstå sitt eget traume og dets symptomer, uansett hvor hardt de prøver. Selv nære slektninger kan bli utslitt av å bære den traumatiserte personens lidelse. De begynner å unngå, eller overtale vedkommende til å slutte å snakke om lidelsen sin og får han/henne til å skamme seg over sin manglende evne til å komme over traumet. Den traumatiserte personen risikerer å bli stadig mer tilsidesatt og ekskludert. Man tar skylden på seg selv og spør seg, hva er det i traumets natur som hindrer meg i å komme videre. I følge forsker og psykiater Bessel van der Kolk med flere, viser senere forskning at Amygdala, en liten konsentrasjon av nerver i midthjernen, er det primære kontrollsenter for traumeerfaringer. Amygdala har som oppgave å være filter for farlige opplevelser, ved å trekke ut all informasjon fra disse opplevelsene, som kan antyde fare og være livstruende. Den lagrer disse informasjonsmønstrene og sender ut motsvarende alarmsignaler straks det gjenkjenner noe som ligner en gjentakelse. Slik blir en automatisk refleksbetinget fysisk og følelsesmessig reaksjon mulig. Det er imidlertid slik at under ekstremt stress fyrer nevronene i amygdala så sterkt at de avbryter videre overføring av informasjon til andre områder i hjernen, f.eks. hippocampus, en nervestruktur som ligger nær amygdala. Med andre ord så blir ikke opplevelsen av den traumatiske situasjonen lagret på samme måte som andre erfaringer. Det vil si som en hel erfaring; episodisk, biografisk, og i forhold til «jeget». Fordi erfaringen ikke når hippocampus, som i sin tur er forbundet med thalamus så vel som hjernebarken og talesenteret Brocas område, blir traumatiske hendelser ofte etterfulgt av en manglende evne til å uttrykke erfaringen gjennom tale. Van der Kolk forteller at han under en studie over hvordan traumer blir husket, opplevde at deltakerne
21 iStock.com/ Ponomariova_Maria
FOKUS
ofte hadde gitt uttrykk for hvor opprørende det var plutselig å bli overmannet av bilder, følelser og lyder som gav flachback til tidligere hendelser. Ved hjelp av bildediagnostisk teknikk (PET og MRI) er det mulig å visualisere hvordan ulike deler av hjernen blir aktivert når en person løser ulike oppgaver eller når de husker ting fra fortiden. Van der Kolk spurte da om de var villig til å komme til klinikken og la seg scanne, mens en gjenskapte en smertefull episode fra fortiden. Studien viste at gjennkalling av traumet aktiverte faresenteret amygdala som så sendte ut en kaskade av stresshormoner og nerveimpulser som påvirket personens blodtrykk, hjerterytme og oksygeninntak – det klargjorde kroppen for kamp eller flukt selv om personen lå trygt og rolig i en skanner. Men det mest overraskende funnet var et betydelig aktivitetsfall i Brocas område, et av talesentrene i hjernen. MRIbilder viste at dette området ble koblet ut hver gang en flashback ble utløst. Forskerne konkluderte med at uten et funksjonelt Brocas område kan en ikke sette ord på tanker og følelser knyttet til traume. Det gjør det ekstremt vanskelig å fortelle andre hva en er blitt utsatt for. Når språket svikter, overtar uhyggelige bilder og opplevelsen vender tilbake som uforståelige kroppslige symptomer eller mareritt. Vi er kjent med at et traume kan drive oss til randen av vår fatteevne, nå vet vi også at det stenger for ord som er tilpasset alminnelige erfaringer og begripelige forhold. Det er vanlig å se volds- og ulykkesofre sitte stumme og stiv av skrekk. Traumatiserte barn mister «munn og mæle» og nekter å snakke. De er fanget av det van der Kolk kaller den «ordløse skrekken». Hele mitt liv har jeg opplevd plutselige funksjonsfall. Det er som et bekkelokk åpner seg og jeg faller ned i et «sort hull», det vil si at jeg opplever meg selv som hjelpeløs og ute av stand til å takle tilværelsen. Den dagen jeg fylte 68 år er et eksempel på et slikt «sort hull». Forhistorien denne gang var kort fortalt slik. Det hadde vært en utfordrende periode der min manns helseproblemer hadde ført til mange sykehusinnleggelser. I november kunne vi endelig reise på en velfortjent sydenferie. Dette var i en tid da internett-forbindelse ikke var særlig utbredt på feriesteder, og vi måtte benytte oss av internett-kafèer for å lese e-post.
22
”
Når språket svikter, overtar uhyggelige bilder og opplevelsen vender tilbake som uforståelige kropslige symptomer eller mareritt.
Gjennom jobben hadde jeg fått god trening i bruk av PC og internett, mens min mann var usikker og ofte spurte om råd. Jeg prøvde å hjelpe, men hadde problemer med å finne de riktige uttrykkene når jeg skulle forklare. Hos meg satt ferdigheten i fingrene, så jeg tok over tastaturet og begynte å trykke på knapper i stedet. Akkurat den dagen reagerte han, og sa ifra om at han helst ville klare seg selv. Jeg oppfattet ikke alvoret i reaksjonen med det samme, men avsluttet det jeg hadde begynt på og vi fortsatte hver for oss. Da han var ferdig med sitt bøyde han seg over meg og spurte: «Har du kjøpt lunsjbrød? Ja, for i dag vil jeg ha spiselig brød – ikke det seige brødet som du har servert i det siste». Jeg stusset over hvor opprørt han virket. Som om han hadde behov for å markere at han nå var fullt restituert og ville markere at han ikke lenger fant seg i at jeg bestemte og ordnet opp. Til tross for femti års samliv og til tross for en høst der jeg virkelig følte vi hadde dradd lasset sammen var min reaksjon den samme som før, en følelse av utrygghet og håpløshet overmannet meg. Jeg logget ut, kjøpte lunsjbrød på hjemveien mens jeg kjempet med tårene. Vel hjemme igjen utbrøt jeg: «Hvorfor gjør du dette mot meg? Når jeg tror at alt er bra snur du deg mot meg.» Han forklarte rolig at jeg ikke hadde noen grunn til å reagere slik - han hadde bare sagt ifra at han ville klare seg selv og gjøre oppmerksom at brødet jeg hadde kjøpt i det siste var vanskelig å spise når en hadde tannprotese. «Er det ikke rart, at det alltid er jeg som har misforstått – at det er jeg som er feil skrudd sammen», sa jeg og brast i gråt, mens jeg fortvilet prøvde å få kontroll over meg selv. Følte meg syk og ubeskrivelig fortvilet over at dette skulle skje nå igjen, og gikk og la meg på sengen. Et helt liv med terapi, selvransakelse og alle bøkene jeg hadde lest om selvinnsikt og selvfølelse – kunne ikke redde meg. Til tross for iherdige forsøk på å legge
barndommen bak meg innså jeg at den vesle jenta som ble sviktet den gang for uendelig lenge siden, alltid ville være med meg. Det kan være vanskelig å forstå at en hendelse som kanskje ligger mange år tilbake i tid, som en knapt husker, kan være årsak til ens nåværende problemer. Ofte fører den «ordløse skrekken» til at den traumatiserte ikke blir trodd når de oppsøker helsevesenet, de mangler ord for å beskrive sine opplevelser. Å få innsikt i at den traumatiske hendelsen er blitt lagret slik, at den ved minste antydning til gjentakelse setter i gang en flykt/kamp reaksjon, vil etter min mening være til stor hjelp for traumatiserte voksne og barn, om denne kunnskapen ble løftet fram i terapi og veiledning. Det ville økt forståelsen for egne reaksjoner.
Kilder: Bessel van der Kolk, (2020) Kroppen holder regnskap
23 iStock.com/ Ponomariova_Maria
BOKOMTALE – HUNGER, ROXANE GAY TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM, ROS
Roxane Gay er ein amerikansk forfattar, professor, spaltist og redaktør. Hunger frå 2017, som foreløpig ikkje finst på norsk, er forteljinga om kroppen og svolten hennar. Det er ei gripande og brutalt ærleg forteljing som peikar på kor komplekse årsakene til overvekt og fedme kan vere, og korleis traume kan forme ein kropp og eit liv. Det er ei bok om korleis det er å leve i verda når du har sjukeleg overvekt.
«I have been silent about my story in a world where people assume they know the why of my body, or any fat body. And now, I am choosing to no longer be silent.» Roxane Gay lever i ein overvektig kropp. Det var ikkje alltid slik. Då ho er berre 12 år, blir ho utsett for gruppevaldtekt av ein gut ho er forelska i og vennene hans. Valdtekta knuser sjølvkjensla til den unge jenta. Ho tør ikkje å fortelje nokon kva som har skjedd, for ho trur det var hennar eigen feil. Ho klandrar seg sjølv og kroppen som ikkje kunne beskytte henne. Etter valdtekta treng ho ein annan kropp – ein som er usårleg, uattraktiv, trygg. Ho begynner å overspise for å skape avstand til andre menneske, og slik minimere risikoen for å bli skadd igjen.
«I began eating to change my body. I was willful in this. Some boys had destroyed me, and I barely survived it. I knew I wouldn’t be able to endure another such violation, and so I ate because I thought that if my body became repulsive, I could keep men away.» Maten gir trøyst og midlertidig lindring, men staggar ikkje svolten
24
etter å sleppe smerta. Samtidig gjer den stadig større overvekta henne sårbar for nye former for urett. Gay omtalar overvektige kroppar som uregjerlege, udisiplinerte – ein språkbruk som gir assosiasjonar til system for sanksjon og straff. Sanksjonane kjem i mange ulike former – alt frå å bli ropt skjellsord etter på gata til ikkje å få adekvat helsehjelp. Eksempla på kor lite tilrettelagt samfunnet er for overvektige kroppar, er mange. For små sete på fly, for smale stolar på restaurant, fattig utval i klede. Gay går sjeldan til legen, for der blir ho først og fremst behandla som overvektig, sjølv om ho kjem inn på grunn av halsbetennelse. Traumet frå valdtekta følgjer Gay gjennom livet, og forplantar seg til både familierelasjonar og romantiske forhold. Ho lar partnarar behandle henne dårleg, for ho føler ikkje at ho fortener betre – eller noko godt i det heile tatt. Nyting i andre former enn mat er framand for henne. Gay kallar kroppen sin for eit bur. Det var viktig å byggje dette buret for å kjenne seg trygg, men det kostar henne dyrt i form av smerter, ubehag og diskriminering. Jo større du er, jo mindre blir du sett, skriv Gay. Ho fortel om menneske som går rett inn i henne på gata, som var ho usynleg. Ho er høgt utdanna, smart og velformulert, men blir ofte redusert til kroppen sin.
«You are your body, nothing more, and your body should damn well become less.» Hunger rettar eit kritisk blikk mot samfunnet si rangering av kroppar, frå ideelle til skammelege. Gay problematiserer korleis overvekt og fedme blir framstilt i populærkulturen gjennom reality-program som The Biggest Loser og My 600-lb Life, som er velkjende programinnslag også i Noreg. Bodskapen i programma er klar: vegen til lukke går gjennom vekttap. Særleg for kvinner er lukke direkte knytt til det å vere tynn. “What does it say about our culture that the desire for weight loss is considered a default feature of womanhood?” spør Gay. Hunger er ikkje ei lett bok å lese, men ho er god – velskriven, klok og var. Gay krev ikkje medynk, men ho krev å bli høyrt. Det er ei bok som ikkje lett er gløymt, og som tilbyr viktige lærdommar om og perspektiv på korleis vi ser og møter kvarandre – uavhengig av vekt. Hunger er ein spikar i kista for førestillinga om at ein kan redusere overvekt og fedme til å handle om dumskap eller individuell svakheit. Etter å ha lese boka er eg ekstra takksam for det aukande fokuset på samanhengen mellom belastande livserfaringar og fedme, som overlege Kai Brynjar Hagen tok til orde for i førre utgåve av ROSinfo. Hunger er ikkje ei solskinshistorie, men over 30 år etter valdtekta skriv Gay at ho er så lækt som ho nokosinne vil bli. Ho har funne og tillate seg sjølv vennskap og kjærleik. Ho jobbar mot å kjenne seg komfortabel i eigen kropp. I will not hide from the world, skriv Roxane Gay.
25
EN PAUSE
FRA Å FIKSE DEG SELV
TEKST: HEGE SEGLEM
Av og til kommer det en følelse av at noe med meg er feil, noe med meg må fikses. Kjenner du den følelsen av at du skulle vært annerledes? Kanskje viser følelsen seg som at noe diffust må fikses, enten utenpå eller inni deg selv. Kanskje viser følelsen seg som tanker om noe konkret, som at kroppen skulle sett annerledes ut? Naturlig nok, hjernen har jo en velmenende kreativ evne til å identifisere problemer for så å komme med forslag til hvordan disse problemene kan løses. Hva om du kunne ta en pause fra problemløsningsmodus? Gjøre et skifte fra «fiks-megselv» til «være-meg-selv»? Det er mulig. Litt og litt går det an å trene seg i å for en liten stund bare la hele forbedringsprosjektet ligge. Gjennom mindfulness trener vi kapasiteten til å la alt som er i øyeblikket få være og høre til. Kanskje høres dette rart og skummelt ut? For mange av oss er det jo en uvant måte å forholde seg til seg selv på. Denne muligheten til «å være» er i oss alle. Vi har en medfødt kapasitet til å romme øyeblikket sånn det er, og oss selv sånn vi er. For mange av oss er det gjemt/glemt, og gjennom trening i mindfulness kan vi gjenoppdage de ressursene vi allerede har i oss. Vi kan lære å gradvis være med det som strømmer gjennom, også vonde følelser og tanker, uten å måtte flykte bort fra oss selv med spising, jobbing, trening, nettsurfing, alkohol, fiksing, travelhet og annet. Vi kan oppdage og øve oss på en alternativ måte å være med tankene, følelsene og kroppen på: være nær oss selv med mildhet og medfølelse. Jeg har, som de fleste av oss, rikelig erfaring med å forsøke å fikse og kontrollere sider av meg selv. Denne fiksingen er et nyttig egenskap for en del oppgaver, for eksempel på jobb eller praktiske gjøremål hjemme. I relasjon til meg selv, egen kropp, tanker og følelser er erfaringen at «fiksemodus» har tatt for stor plass. Prosjektet
26
«fikse meg selv» oppleves smertefullt. Her er et par eksempler fra mitt liv: - Kroppen hang ikke med, jeg hadde mye smerter og spenninger. Jeg ville få det bort, jobbet iherdig for å gjøre alt rett med trening og øvelser. Jeg var skikkelig sint på kroppen min som ikke bare kunne gjøre og være som jeg ville. Jeg følte at den ødela for meg. Dyp fortvilelse for at jeg ikke fikk til å fikse smerten/fikse meg. - Jeg hadde en grunnleggende forståelse av at ubehagelige følelser var feil og ikke hørte til. Når jeg var lei meg trodde jeg at det var noe feil med meg, at jeg burde være glad og positiv, og at jeg ikke hadde grunn nok til å føle det sånn. Følte meg utakknemlig, dum, feil. Det oppsto en direkte link mellom jeg er lei meg = det er noe feil med meg, noe må fikses. Det skjer heldigvis ikke så ofte lenger at jeg går i disse «fellene». Mindfulness har hjulpet meg å gjenkjenne mønstrene raskere og jeg opplever i større grad å ha valg for hva som skjer videre. Her er noen eksempler: Jeg jobber foran PCen. Får kroppslige smerter som er økende jo mer jeg sitter der. Gammelt mønster: Jeg må gjøre dette ferdig. Jeg gir meg ikke. Denne kroppen får ikke stoppe meg! Og nå som jeg allerede er ødelagt, full av smerter i kroppen, så kan jeg like godt bare gjøre det ferdig. Hvem bryr seg egentlig? Tanker om at jeg er håpløs og at det er noe feil med meg. Føler meg full av skam, skyld og ensomhet. I etterkant kommer tvilen, analyserer og grubler i kjente, travle tankebaner, hva har jeg gjort feil? Hva må jeg gjøre bedre? Oppdatert mer mindfult mønster: Aha, kroppen begynner å bli stiv, jeg trenger å bevege kroppen litt,
RÅ D G N
S
R
ER
JØ
IV
H
E
ta en pause. Jeg syns det er litt irriterende, for jeg ville gjerne fortsatt i mitt produktive modus uten å måtte stoppe. Likevel, jeg skriver et par setninger til og så tar jeg en liten pause og strekker litt. Jeg har lyst å være snill med kroppen min. Jeg klarer å stoppe og ta hensyn. For en god følelse! Jeg er lei meg. Ser litt mørkt på dagen og livet akkurat nå. Gammelt mønster: Jeg burde gjøre noe med dette livet. Finne en annen jobb, lese mer bøker, følge mer med på det internasjonale nyhetsbildet, engasjere meg mer, burde, burde, burde. Et eller annet annerledes, for sånn som det er akkurat nå, det må være feil. Grubler i vei. Noe (jeg/livet) må løses. Oppdatert mer mindful mønster: Det er de følelsene i dag, godt de går over etter hvert og at det ikke er sånn hver dag. Hjernen prøver å hjelpe med forslag til fiksing. Men jeg trenger ikke fiksing akkurat nå. Jeg ser et annet valg, jeg gir meg selv lov og plass til å også være trist. Det er en del av spekteret. Menneskelig og normalt, og vondt. Hva annet er godt for meg i dag? Det kan for eksempel være å åpne opp, ringe en venn, kose med katten, være under åpen himmel, høre på musikk, nyte en kopp te og sjokolade, få gjort noen gjøremål. Jobbe
litt, distrahere noe, men ikke hele tiden, ikke løpe bort fra meg selv. Nå er det sånn at jeg fremdeles går i gamle mønster rett som det er og stadig oppdager mønster som ikke er hjelpsomme. Livet kan være krevende, og den indre kritikeren kommer gjerne på banen. Med jevnlig mindfulnesstrening og kurs har det over tid heldigvis også litt og litt vokst frem en mer mindful måte å være på, med et trygt rom og en vennligere stemme som heier på meg og lytter til meg, i oppturer og nedturer. Det er godt. Mindfulness er ikke å kapitulere, gi opp, være passiv. Mindfulness er å se klarere hvilke valg vi har i et hvert øyeblikk, og kjøre mindre på autopilot. En mulighet til å ha flere valg for hva som springer ut i atferd. Og større valg for hvordan å forholde seg til seg selv, kropp, tanker og følelser. Det er ikke enkelt, men det er så enormt fint at det er mulig å jobbe med disse mønstrene og gradvis oppdage en mildere utgave av seg selv. Det er håp. Kanskje har du lyst å forsøke en bitteliten pause akkurat nå? I dette øyeblikket, kanskje vil du teste ut hvordan det er for deg å: Merke støtten fra og kontakten med underlaget, gulvet og stolen. Merke pusten.
iStock.com/nadia_bormotova
Uten å gjøre noen ting som helst. Bare merke støtten og pusten. Å bryte gamle mønster, å være nær seg selv, kan være vanskelig og skummelt. Det kan være veldig hjelpsomt å øve seg på nærvær med seg selv støttet av en mindfulnessinstruktør, og øve seg på mindfulness sammen i gruppe for så å kunne ha det tilgjengelig i sin egen hverdag. I ROS tilbyr vi flere kurs hvor vi trener på å møte oss selv på en mer mindful måte, trener oss i å være vennlig og medfølende til stede. Vi arrangerer Mindful-Eating kurs og kurs i selvmedfølelse. Mindfulnesskurs i gruppe er en mulighet til å erfare at veldig mye av det vi skammer oss over og føler skyld for er helt menneskelig og normalt, at sånn vi er bare er en del av vår felles menneskelighet, kanskje kan det i seg selv være en lettelse?
27
28
Boots Apotek Kvaløysletta
Manetv 2 9100KVALØYSLETTA Tlf. 77 75 89 90
Åskollen
Tverrliggeren 4 3038 DRAMMEN Tlf. 32 81 80 00
Smiuhagan 25 2323 INGEBERG Tlf. 917 71 400
Eiendomsinvest 1 AS
Mirawa Restaurant Schwenckegata 1, 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85
Divisjon Psykisk helsevern Furnesv 26, 2380 BRUMUNDDAL Tlf. 915 06 200
Myrabakken Næringssenter 6010 ÅLESUND Tlf. 70 17 83 00
Gamlebyen Psykomotorisk Fysioterapi Divisjon psykisk helsevern Tlf. 05 300
Sjukehusvegen 9, 6770 NORDFJORDEID Tlf. 57 86 43 30
Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom
Voldportg. 73 1632 GAMLE FREDRIKSTAD Tlf. 69 32 10 11
T: 64 97 23 00 M: post@kisif.no W: http:/kisif.no
Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN
A: Langbakken 9, 1430 ÅS
Tlf. 55 56 94 20
Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no
Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!
Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00
www.capioanoreksisenter.no
ullensvang.kommune.no
DIXI Ressurssenter for voldtatte
Schweigaardsgate 14 0134 OSLO
Bygdøy allé 1, 0257 OSLO Tlf. 22 44 40 50 www.dixi.no
Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no
Sentrum 18, 4745 BYGLAND Tlf. 37 93 47 00 bygland.kommune.no
Orkland kommune orkland.kommune.no
Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no
Kompetansesenter rus og psykisk helse www.sarpsborg.kommune.no
avdeling psykisk helse og rus sirdal.kommune.no
29 Illustrasjon: istockphoto
R O S S I TT T I L B U D Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring. I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook og Instagram @nettros.
INDIVIDUELLE SAMTALER
Ved ROS sine sentre i Vestland, Rogaland, Oslo og Trøndelag, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid.
RÅDGIVNING VIA CHAT
Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.
RÅDGIVNING VIA TELEFON OG E-POST
ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.
SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»
ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Vestland, Oslo, Rogaland og Trøndelag. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising.
30
SAMTALEGRUPPER
I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.
TEMAKVELDER
Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.
PÅRØRENDESEMINAR
ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).
PÅRØRENDEGRUPPER
Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.
KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN
ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat.
31
SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2020 fikk ROS over 10 000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.
NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380. Medlemskap koster kun kr 200 per år.
tlf: 948 17 818 chat: nettros.no
web: nettros.no e-post:info@nettros.no