Bokanmeldelse: Hunger

BOKOMTALE – HUNGER, ROXANE GAY

TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM, ROS

Roxane Gay er ein amerikansk forfattar, professor, spaltist og redaktør. Hunger frå 2017, som foreløpig ikkje finst på norsk, er forteljinga om kroppen og svolten hennar.

Det er ei gripande og brutalt ærleg forteljing som peikar på kor komplekse årsakene til overvekt og fedme kan vere, og korleis traume kan forme ein kropp og eit liv. Det er ei bok om korleis det er å leve i verda når du har sjukeleg overvekt. «I have been silent about my story in a world where people assume they know the why of my body, or any fat body. And now, I am choosing to no longer be silent.»

Roxane Gay lever i ein overvektig kropp. Det var ikkje alltid slik. Då ho er berre 12 år, blir ho utsett for gruppevaldtekt av ein gut ho er forelska i og vennene hans. Valdtekta knuser sjølvkjensla til den unge jenta. Ho tør ikkje å fortelje nokon kva som har skjedd, for ho trur det var hennar eigen feil. Ho klandrar seg sjølv og kroppen som ikkje kunne beskytte henne. Etter valdtekta treng ho ein annan kropp – ein som er usårleg, uattraktiv, trygg. Ho begynner å overspise for å skape avstand til andre menneske, og slik minimere risikoen for å bli skadd igjen.

«I began eating to change my body. I was willful in this. Some boys had destroyed me, and I barely survived it. I knew I wouldn’t be able to endure another such violation, and so I ate because I thought that if my body became repulsive, I could keep men away.»

Maten gir trøyst og midlertidig lindring, men staggar ikkje svolten

etter å sleppe smerta. Samtidig gjer den stadig større overvekta henne sårbar for nye former for urett. Gay omtalar overvektige kroppar som uregjerlege, udisiplinerte – ein språkbruk som gir assosiasjonar til system for sanksjon og straff. Sanksjonane kjem i mange ulike former – alt frå å bli ropt skjellsord etter på gata til ikkje å få adekvat helsehjelp. Eksempla på kor lite tilrettelagt samfunnet er for overvektige kroppar, er mange. For små sete på fly, for smale stolar på restaurant, fattig utval i klede. Gay går sjeldan til legen, for der blir ho først og fremst behandla som overvektig, sjølv om ho kjem inn på grunn av halsbetennelse.

Traumet frå valdtekta følgjer Gay gjennom livet, og forplantar seg til både familierelasjonar og romantiske forhold. Ho lar partnarar behandle henne dårleg, for ho føler ikkje at ho fortener betre – eller noko godt i det heile tatt. Nyting i andre former enn mat er framand for henne. Gay kallar kroppen sin for eit bur. Det var viktig å byggje dette buret for å kjenne seg trygg, men det kostar henne dyrt i form av smerter, ubehag og diskriminering.

Jo større du er, jo mindre blir du sett, skriv Gay. Ho fortel om menneske som går rett inn i henne på gata, som var ho usynleg. Ho er høgt utdanna, smart og velformulert, men blir ofte redusert til kroppen sin.

«You are your body, nothing more, and your body should damn well become less.»

Hunger rettar eit kritisk blikk mot samfunnet si rangering av kroppar, frå ideelle til skammelege. Gay problematiserer korleis overvekt og fedme blir framstilt i populærkulturen gjennom reality-program som The Biggest Loser og My 600-lb Life, som er velkjende programinnslag også i Noreg. Bodskapen i programma er klar: vegen til lukke går gjennom vekttap. Særleg for kvinner er lukke direkte knytt til det å vere tynn. “What does it say about our culture that the desire for weight loss is considered a default feature of womanhood?” spør Gay.

Hunger er ikkje ei lett bok å lese, men ho er god – velskriven, klok og var. Gay krev ikkje medynk, men ho krev å bli høyrt. Det er ei bok som ikkje lett er gløymt, og som tilbyr viktige lærdommar om og perspektiv på korleis vi ser og møter kvarandre – uavhengig av vekt. Hunger er ein spikar i kista for førestillinga om at ein kan redusere overvekt og fedme til å handle om dumskap eller individuell svakheit. Etter å ha lese boka er eg ekstra takksam for det aukande fokuset på samanhengen mellom belastande livserfaringar og fedme, som overlege Kai Brynjar Hagen tok til orde for i førre utgåve av ROSinfo.

Hunger er ikkje ei solskinshistorie, men over 30 år etter valdtekta skriv Gay at ho er så lækt som ho nokosinne vil bli. Ho har funne og tillate seg sjølv vennskap og kjærleik. Ho jobbar mot å kjenne seg komfortabel i eigen kropp. I will not hide from the world, skriv Roxane Gay.

EN PAUSE

FRA Å FIKSE DEG SELV

TEKST: HEGE SEGLEM

Av og til kommer det en følelse av at noe med meg er feil, noe med meg må fikses. Kjenner du den følelsen av at du skulle vært annerledes? Kanskje viser følelsen seg som at noe diffust må fikses, enten utenpå eller inni deg selv. Kanskje viser følelsen seg som tanker om noe konkret, som at kroppen skulle sett annerledes ut? Naturlig nok, hjernen har jo en velmenende kreativ evne til å identifisere problemer for så å komme med forslag til hvordan disse problemene kan løses.

Hva om du kunne ta en pause fra problemløsningsmodus? Gjøre et skifte fra «fiks-megselv» til «være-meg-selv»? Det er mulig. Litt og litt går det an å trene seg i å for en liten stund bare la hele forbedringsprosjektet ligge. Gjennom mindfulness trener vi kapasiteten til å la alt som er i øyeblikket få være og høre til. Kanskje høres dette rart og skummelt ut? For mange av oss er det jo en uvant måte å forholde seg til seg selv på.

Denne muligheten til «å være» er i oss alle. Vi har en medfødt kapasitet til å romme øyeblikket sånn det er, og oss selv sånn vi er. For mange av oss er det gjemt/glemt, og gjennom trening i mindfulness kan vi gjenoppdage de ressursene vi allerede har i oss. Vi kan lære å gradvis være med det som strømmer gjennom, også vonde følelser og tanker, uten å måtte flykte bort fra oss selv med spising, jobbing, trening, nettsurfing, alkohol, fiksing, travelhet og annet. Vi kan oppdage og øve oss på en alternativ måte å være med tankene, følelsene og kroppen på: være nær oss selv med mildhet og medfølelse. Jeg har, som de fleste av oss, rikelig erfaring med å forsøke å fikse og kontrollere sider av meg selv. Denne fiksingen er et nyttig egenskap for en del oppgaver, for eksempel på jobb eller praktiske gjøremål hjemme. I relasjon til meg selv, egen kropp, tanker og følelser er erfaringen at «fiksemodus» har tatt for stor plass. Prosjektet «fikse meg selv» oppleves smertefullt. Her er et par eksempler fra mitt liv:

- Kroppen hang ikke med, jeg hadde mye smerter og spenninger. Jeg ville få det bort, jobbet iherdig for å gjøre alt rett med trening og øvelser. Jeg var skikkelig sint på kroppen min som ikke bare kunne gjøre og være som jeg ville. Jeg følte at den ødela for meg. Dyp fortvilelse for at jeg ikke fikk til å fikse smerten/fikse meg.

- Jeg hadde en grunnleggende forståelse av at ubehagelige følelser var feil og ikke hørte til. Når jeg var lei meg trodde jeg at det var noe feil med meg, at jeg burde være glad og positiv, og at jeg ikke hadde grunn nok til å føle det sånn. Følte meg utakknemlig, dum, feil. Det oppsto en direkte link mellom jeg er lei meg = det er noe feil med meg, noe må fikses.

Det skjer heldigvis ikke så ofte lenger at jeg går i disse «fellene». Mindfulness har hjulpet meg å gjenkjenne mønstrene raskere og jeg opplever i større grad å ha valg for hva som skjer videre. Her er noen eksempler:

Jeg jobber foran PCen. Får kroppslige smerter som er økende jo mer jeg sitter der. Gammelt mønster: Jeg må gjøre dette ferdig. Jeg gir meg ikke. Denne kroppen får ikke stoppe meg! Og nå som jeg allerede er ødelagt, full av smerter i kroppen, så kan jeg like godt bare gjøre det ferdig. Hvem bryr seg egentlig? Tanker om at jeg er håpløs og at det er noe feil med meg. Føler meg full av skam, skyld og ensomhet. I etterkant kommer tvilen, analyserer og grubler i kjente, travle tankebaner, hva har jeg gjort feil? Hva må jeg gjøre bedre?

Oppdatert mer mindfult mønster: Aha, kroppen begynner å bli stiv, jeg trenger å bevege kroppen litt,