3 minute read
De nære forbilder
TEKST: CATHRINE NITTER, ROS. ILLUSTRASJON: IDA NEVERDAHL
Altfor ofte hører jeg snakk om sosiale mediers negative påvirkning på barn og unges tanker og følelser knyttet til mat, kropp og vekt. Vi klandrer enkeltpersoner for å være dårlige forbilder, og innad i bloggverdenen skyter de på hverandre.
Det er ikke Sophie Elise, Kristine Ullebø eller Caroline Berg Eriksen sin feil at noen får spiseforstyrrelser. Utfordringen ligger kanskje mer i at noen synes det de har å si er så fryktelig interessent.
Sosiale medier er uten tvil en forsterker når det kommer til å spre det dårlige budskapet. Likevel synes jeg ikke dette er så interessant å snakke om. Det er toppen av et isfjell. Dette er en verden som er der, uavhengig om vi ønsker den eller ikke, om vi oppsøker den eller ikke. Vi får det med oss uansett.
Det som er mer aktuelt å snakke om, er de nære forbildene. Grunnleggende holdninger til kropp dannes før barn inntar den sosiale medieverden. Hvilke holdninger som kommuniseres av foreldre, trenere, lærere og venner påvirker hvordan barna tolker og håndterer informasjonen utenfra.
Barn som er vokst opp med lite fokus på mat og kropp, som legger mer verdi i hva kroppen kan gjøre fremfor hvordan den ser ut, er ofte flinkere til å «selektere» vekk negativ informasjon utenfra. Dette handler nok også om at det rett og slett ikke er så interessant for dem. De legger verdi i andre ting enn kropp.
Barn som vokser opp i miljø hvor negative holdninger til mat og kropp kommuniseres direkte og indirekte, er mer utsatt for å senere legge stor verdi i kropp, og da også å absorbere informasjonen som omhandler mat og kropp utenfra. I ROS møter vi mange unge mennesker som har et vanskelig forhold til egen kropp. Noe av det mange påpeker er at de har hatt foreldre, nære venner, lærere, trenere – kanskje flere, som har omtalt kropp, mat og vekt på en negativ måte. Når de nære kommenterer matens innhold, egen eller andres kropper kan dette gi næring til destruktive kroppstanker.
Som barn er de viktigste forbildene man har, nære voksne. Når man kommer inn i tenårene blir venner, klassekamerater og andre jevnaldrende kart og kompass. Det er her verdier og holdninger først og fremst dannes, og det er her man legger grunnlaget for hvordan man tolker det som formidles fra verden utenfor.
Alle blir vi påvirket av sosiale medier. På en dårlig dag styrer jeg for eksempel unna en Instagram fult av avkledde kropper – kroppspositivistiske eller ikke, fordi jeg kjenner at det ikke gjør noe som helst bra for meg. Man kan fortelle barn og unge at de ikke bør følge enkelte personer eller nettsider, og man kan skylde på enkeltpersoner for deres dårlige innflytelse, men jeg tror vi er mer tjent med å ta en liten egenprat; hvordan kommuniserer jeg med barn og unge, og på hvilken måte er jeg et forbilde? De verdier jeg ønsker at mine barn skal ha, må jeg også stå for selv. Det nytter ikke at jeg formidler et fornuftig forhold til kosthold om jeg selv konsekvent spiser noe annet enn resten av familien, eller om jeg med jevne mellomrom snakker om, eller kommenterer egen kropp. Vi må også være mer nysgjerrige på hva de unge driver med og er opptatt av.
Har man et barn som snakker mye om kropp, mat og vekt, og som ofte ser på bilder av slanke og trente
#skifttema
kropper i sosiale media, vær heller undrende enn fordømmende. Spør for eksempel: Hvorfor er denne personen så interessant? Hvilke tanker vekker det i deg selv? Hvilke personer tenker du på som forbilder i sosiale medier? Hvem er det du følger med på?
I 2018 hadde ROS en kampanje som het #skifttema. Denne fikk vi mange positive tilbakemeldinger på. #Skifttema handler nettopp om den hverdagslige, destruktive kroppssnakkingen, som er blitt så hverdagslig at vi ikke legger merke til den. Å lempe av seg en ufin kommentar knyttet til egen kropp kan handle om at man ønsker en slags «avkreftelse» på noe man selv frykter. For eksempel, dersom jeg sier at «jeg føler meg så tjukk» til en venn, er dette gjerne fordi jeg innerst inne ønsker at min venn skal avkrefte dette og si at jeg ser fin ut. Men det jeg i realiteten gjør, er at jeg atter en gang setter temaet på dagsorden. Jeg løfter frem et negativt fokus, som kan trigge den eller de jeg snakker med.
Så igjen: Skift tema, og vær din rolle bevisst. Det er så mye annet vi kan snakke om enn kropp.
