
5 minute read
Livet er ikke en gjøremålsliste
TEKST: MARIA VOGT ANDRÉSEN, PSYKOLOG ILLUSTRASJONER: HANNE SIGBJØRNSEN / TEGNEHANNE
Da jeg fikk vite at tema for denne utgaven av ROSinfo var «Forbilder», tenkte jeg umiddelbart at jeg ville skrive noe om påvirkere og påvirkningskraft. Jeg vurderte også å skrive noen velvalgte ord om prokrastinering, eller utsettelsesatferd, som det også kalles. Ideen kom til meg da jeg satt og scrollet gjennom Twitter heller enn å gjøre det jeg egentlig skulle, nemlig begynne på denne teksten. Jeg var fullstendig klar over hva jeg holdt på med, og det tror jeg nok gjelder for de fleste, idet de sjekker Snapchat for tredje gang på ti minutter heller enn å legge fra seg telefonen og skride til verket. Vi vet at det vi holder på med er en dårlig idé, men fortsetter likevel. Hvorfor? Hvordan kan vi unngå at overkommelige gjøremål vokser seg store og uoverkommelige fordi vi unngår dem? Hvordan kan vi bli mer effektive?
Hva har så påvirkere og prokrastinering til felles? Begge deler handler om å gjøre noe. De klassiske påvirkerne vil ofte ha oss til å kjøpe nye ting, prøve nye treningsformer, legge igjen kommentarer på Instagram eller engasjere oss på andre måter. Prokrastinering handler også i stor grad om det å foreta seg noe, særlig når vi gjør alt vi kan for å slippe å begynne på noe vi kvier oss for. Hvem har vel ikke satt i gang med å sortere klesskapet eller vaske leiligheten for å utsette eksamenslesingen? «Så lenge jeg i det minste gjør noe», kan jeg tenke for meg selv, mens jeg makulerer gamle sakspapirer heller enn å skrive notatet jeg har hatt en uke på meg til å bli ferdig med, «Så lenge jeg er produktiv på en eller annen måte, så er det greit». Bare den korte tiden jeg så langt har jobbet med denne teksten, har jeg vært innom tanken å melde meg som blodgiver, bli frivillig i Røde kors, eller kanskje jeg heller skulle vasket badet? Om jeg ikke gjør det jeg egentlig skal, så gjør jeg i det minste noe.
Å gjøre noe bare for å gjøre noe, høres det kjent ut? Jeg mistenker at ganske mange kan svare «Ja» på det spørsmålet. Hvis ikke, er du blant de heldige. Hvorfor? For det første slipper du å kaste bort tid og energi på å tenke på alt du kunne gjort, heller enn virkelig å forplikte deg til å gjøre ingenting, og dermed stresse ned. Dette er noe vi burde gjøre oftere, da det faktisk er bra for oss. Rent fysisk vil det å sette ned farten styrke immunforsvaret, og kanskje gjøre at vi slipper x antall runder med forkjølelse i løpet av året. Psykisk kan det redusere angst og følgeplager, som stive muskler og hodepine.
Likevel tror jeg det er sjelden de fleste av oss gjør absolutt ingenting. Vi holder stort sett på med ett eller annet, til og med når vi egentlig kunne valgt å «bare» gjøre ingenting. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har ligget på sofaen og hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør noe, uten egentlig å ha noen klar idé om hva dette «noe» skulle ha vært. Jeg vet bare at det ikke føles greit å «bare ligge her», noe som igjen fører til grubling rundt hvor dumt det er å kaste bort tiden, samtidig som jeg lurer på hvorfor jeg ikke klarer å slappe av. Og så er tankespiralen i gang, og jeg får verken vært produktiv eller slappet skikkelig av.
Hvorfor er dette så vanskelig for så mange av oss? Hvorfor er det ikke greit å ta en time-out på sofaen? Er det fordi det er noe annet vi heller burde ha gjort? Hva da? Hvorfor? Har vi lyst? Kan det vente? Hvis svaret på disse spørsmålet er «ja», er sannsynligheten stor for at man vil få mer ut av å bestemme seg for å slappe av, og faktisk gjøre det. Dessverre er dette lettere sagt enn
gjort. Angriper man prosessen med å «gjøre ingenting» som nok en oppgave, er jeg redd hensikten forsvinner, og man ender opp med å bli frustrert og, ironisk nok, mer stressa. Et eksempel er de av oss som flere ganger har prøvd å komme i gang med mindfulness, men blitt lei av den dårlige samvittigheten som melder seg når man plutselig ikke har meditert på over en uke, og til slutt droppet det fullstendig.

Heldigvis finnes det en mer overkommelig måte å restarte systemet på, som ikke involverer annet enn å stoppe opp. Det nederlandske konseptet Niksen får stadig mer oppmerksomhet, og er så enkelt å praktisere at den dårlige samvittigheten forsvinner på et blunk. Dersom du Googler konseptet, er det lett å få inntrykk av at den ideelle måten å «nikse» på, er å sette seg på en stol og stirre ut stuevinduet en times tid. Heldigvis handler det mer om å ta seg en pustepause uten mål og mening, enn å skremme naboene.

Artikler om Niksen illustreres ofte med bilder av en person som ligger i en blomstereng og kikker opp på skyene som driver forbi. Hvis du, som meg, verken har tilgang på blomstereng eller stabilt pent vær, kan du heller forsøke å ta et aktivt valg om ikke å gjøre noe spesielt annet enn å eksistere en kort stund. Ligg på sofaen om du vil. Stirr opp i taket. Har du muligheten, anbefaler jeg å sette seg på trammen med en kaffekopp en ti minutters tid. Legg fra deg mobilen inne. La tankene vandre, se hvor de tar deg. Kanskje finner du helt uventet en løsning på et problem du har strevd med en stund, eller husker noe morsomt en av kollegaene dine sa forrige uke. Prøv med ti minutter til å begynne med, når du har tid og lyst.
Det viktigste er uansett dette: Din verdi som menneske avgjøres ikke av hvor mye du produserer eller får til i løpet av livet. Du må ikke være effektiv for å være verdifull. Du har egenverdi kun i kraft av å eksistere. Husk på det – og prøv gjerne å gjøre mer av det også.