Bildene som lyver

TEKST: ANN MARIE UTNE

Alle har et forhold til kroppen sin. En eller annen relasjon til karosseriet som huser livsnødvendige organer, som holder liv i det store maskineriet. Hvordan kan man unngå å ta stilling til sin egen kropp? Så lenge vi mennesker har eksistert, har kroppen blitt brukt i kunst, som noe estetisk vakkert. Men ikke hvilken som helst kropp, for dette har variert med trendene og innsiktsnivået vårt med tanke på normalitet. Former har blitt hyllet som et symbol på fruktbarhet og rikdom, for så å bli forkastet i nåtidens media som latskap. Deretter har tynne kropper figurert på de røde løperne, med påfølgende oppskrifter i magasiner på hvordan man skal oppnå en slik kropp. En tynn og utmagret kropp ble selve symbolet på selvbeherskelse og viljestyrke. Tallet på buksestørrelsen skulle nærme seg null, og klær helst bli kjøpt på barneavdelingen. Velkommen skal du være, anoreksi.

Så tok sultne mager og mislykkede slankekurer et oppgjør. Strong was the new skinny. Definerte muskler utstrålte styrke og selvdisiplin, og smerte ble et symbol på svakhet som forlot kroppen sammen med flere liter av svette og penger på konto, til fordel for dyre medlemskap på Crossfit-sentre og proteinshaker. Hvorfor er vi så ukritiske til å ha et statisk forbilde på hva som er en vakker kropp? Er en perfekt kropp ekvivalent med lykke, god psykisk helse og sunnhet?

En svimlende halvpart av unge mellom 12 og 13 år rapporterte i 2018 til ungdomsorganisasjonen Press, et ønske om å forandre kroppen sin. Smak på det. En kropp som er i forandring i utgangspunktet. Hvorfor har media ikke retningslinjer å forholde seg til i sin bruk av kropp som virkemiddel for å selge nyheter?

Jeg har selv vært i media og fortalt min historie som tidligere syk, og det slår aldri feil. Hver bidige gang vil de ha «før- og etter-bilder». Hvorfor? Er det en pervers sjokkfaktor tilhørende disse bildene? Er det for å legitimere at jeg har vært syk nok? Er det for å avskrekke publikum?

Jeg gir aldri fra meg bilder. For det første fordi jeg selv husker hvordan det var å være syk. Selv om jeg er frisk, så har spiseforstyrrelsen satt dype nok spor til at jeg når som helst kan gripe den og dra frem gode og vonde minner. På mitt sykeste var jeg praktisk talt blind. Blind av kroppsdysformi. Slike historier fra media om mennesker med tidligere spiseforstyrrelser som illustrerte deres historie med bilder, virket ikke avskrekkende på meg. Det gjorde meg mer bevisst på at det å bli frisk ville være det verste jeg kunne oppleve. Jeg måtte i så tilfelle oppleve min største frykt, å bli tykk. Nei, ellers takk.

«Hva skal bilder av meg før og etter sykdommen bidra til? At flere vil bli friske?»

Det er verdt å ha i minne at min definisjon på å være tykk på den tid, var preget av et svart-hvitt syn. Ingen nyanser. Et lite overskudd av fett var ekvivalent med tykk.

Hva skal bilder av meg før og etter sykdommen bidra til? At flere vil bli friske?

Det tviler jeg sterkt på. Om ikke annet så forsterker det en misoppfatning som sprer seg om spiseforstyrrelser, nemlig at sykdommen handler om vekt. Dette til tross for at statistikken forteller at de fleste som har en spiseforstyrrelse, er normalvektige eller overvektige. Bildene ville bare ha bidratt til å flytte fokuset bort fra hva sykdommen handler om, hvordan man skal møte den syke, og ikke minst oppdage at noen er syk.

For det andre følte jeg alltid på en skam og usikkerhet. Flaut som det er, så følte jeg at jeg ikke kunne sjokkere nok. Jeg veide aldri så lite at jeg måtte ha

sondenæring. Jeg kjente hver gang på den usikkerheten og mistroiskheten som jeg har følt fra helsevesenet for øvrig. At jeg ikke var syk nok.

«En spiseforstyrrelse kan gjemme seg i atferdsendringer, tap av relasjoner og begrensinger i det kjente og vanlige livet man en gang levde.»

Det slår meg at den allmenne forståelsen av sykdommen fortsatt er ensbetydende med en undervektig kropp. Desto tynnere man er, jo sykere er man. Overdrevet fokus på mat, vekt og trening kan være symptomer på en spiseforstyrrelse. Men fjerner man symptomene, så står man igjen med den uløste gåten, nemlig årsakene til atferdsendringen.

En spiseforstyrrelse kan gjemme seg i atferdsendringer, tap av relasjoner og begrensinger i det kjente og vanlige livet man en gang levde. Derfor blir bildene i media også misvisende, og ikke bare traumeutløsende.

Sykdommen kan ikke alltid ses, tvert om. I tillegg er den som alle andre sykdommer, blandet med en unik personlighet og dets tilhørende DNA. De fleste skreddersyr sin egen variant av en spiseforstyrrelse, og

flyter inn og ut av de begrensede diagnosene som til nå eksisterer der ute.

Til syvende og sist er det totalt uinteressant hvordan symptomene forplanter seg, for løsningen på å møte og forstå en som lider av sykdommen og forstå personen, ligger ikke i symptomatisk behandling alene, men i stor grad i å se personen bak, krevende som det kan være.

Jeg savner at media tar ansvar for hvordan de omtaler psykisk sykdom som spiseforstyrrelser, og innfører retningslinjer for hvordan de fremstiller friskhet og sykelighet. Åpenhet er viktig. Historier fra mennesker som har klart å kjempe seg ut av jerngrepet til sykdommen, er viktige inspirasjonskilder og ofte motiverende for de fortvilte pårørende rundt. Men den viktigste historien ligger ofte i atferdsendringen. Det er avskrekkende nok å lese om den mørke verdenen, bestående av rigiditet og begrensinger, og en runddans med små glimt av mestring som til syvende og siste leder til tap av kontroll, og utløser en heftig runde med straff. Bildene lyver.