Å bli voksen

TEKST OG ILLUSTRASJON: ELIN HEITMANN, ROS

Voksen. For meg var det et skremmende ord. Mange forventninger og mye ansvar. Det føltes som en «tvangstrøye», en form for «destination with no return». Når en først har blitt voksen, er det ingen vei tilbake. Eller har vi skapt en illusjon av hva det vil si å være voksen?

Allerede da jeg var barn var jeg redd for å bli voksen. Redd for det som ventet meg. En frykt for ikke å mestre. Hva skjer med meg den dagen jeg blir voksen? Vil jeg ikke klare det? Jeg tenkte jeg kom til å havne på gata. Vandre gatelangs som en «mislykket» voksenperson. En person som aldri klarte å være voksen.

I frykten for forandring og mangel på kontroll kom spiseforstyrrelsen snikende. Det er nok mange grunner til at jeg fikk spiseforstyrrelser i en alder av 14 år, men en av de var at jeg var redd.

Jeg så på de voksne rundt meg. De mestret så mye og hadde oppnådd masse. De hadde utdannelse, jobb, familie, hus, bil også videre. Hvordan i huleste skulle alt dette være mulig for lille meg?

På barneskolen regnet jeg ut hvor mange år jeg hadde igjen på skolebenken. Jeg ble fortvilet da jeg så hvor mange det faktisk var. Mange år med prestasjonsjag og stress - og kanskje mest av alt, mitt eget jag om å prestere. Ellers havnet jeg på gata. Jeg var så redd, og tiden gikk. Alt var konstant i endring. Noen kvelder ba jeg til Gud. Jeg ba om at alt skulle ordne seg. Matteprøven MÅTTE gå bra for at resten av livet skulle bli bra.

Da spiseforstyrrelsen tok sin plass, ble jeg plutselig liten igjen. I begynnelsen var det fint, men det varte ikke lenge. Jeg husker at stresset for det å klare seg, økte gradvis, og jeg følte meg etter hvert fanget i spiseforstyrrelsen. Tiden gikk, og jeg kom jo uansett snart til å bli voksen. Nå måtte jeg fikse skolen og spiseforstyrrelsen på en og samme tid.

Jeg ser tilbake på skole og utdannelse som et eneste jag. Noe jeg gjennomførte i ren panikk. Måtte bare bli ferdig før jeg falt sammen. Jeg kom i mål på et vis, men fullstendig utslitt.

I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor jeg stresset sånn. Mye av presset kom nok fra meg selv, men jeg tenker også vi lever i en tid hvor den «rette veien» fort blir en ensporet og smal sti. Jeg aner faktisk ikke hva jeg kunne gjort annerledes. Jeg var drevet av panikk, og panikken ble selve livet.

«Det lille barnet i oss kan også bære på sorger over tap eller muligheter man ikke fikk, men det er aldri for sent å gi barnet i oss plass, selv i voksen alder.»

Fremdeles tenker jeg mye på det å bli voksen, men samtidig har jeg en tanke om at vi er barn så lenge vi lever. Derfor ønsker jeg nå å holde på barnet i meg.

Det er også flott å la andre kunne få være barn. De fleste trenger å bli tatt vare på. Det må være lov å ikke ha ansvar for en periode.

Det lille barnet i oss kan også bære på sorger over tap eller muligheter man ikke fikk, men det er aldri for sent å gi barnet plass, selv i voksen alder. Som ung jente mistet jeg mange år til spiseforstyrrelsen. Derfor er det viktig for at mamma og pappa fremdeles passer litt ekstra på og gir meg tid. Jeg føler meg heldig når jeg kan være liten når jeg kommer hjem.

Når jeg ligger på sofaen i en barnslig pysj og mamma brer på meg et teppe og kommer med et glass brus med rosa sugerør i – og det er Svampebob på tv´n.

Kanskje er jeg mer barnslig enn andre på min alder, men jeg trenger tid til å være ung, selv om jeg begynner å bli voksen. Det hender mamma eller pappa vippser meg litt penger for at jeg skal kose meg, eller finne på noe gøy. Jeg vet de unner meg dette, og det får meg til å føle meg trygg. Da er livet faktisk ikke så verst som ung voksen heller.

Når vi forstår hverandre, kan vi bytte på å være barn og voksne. Noen ganger tar jeg vare på deg og andre ganger tar du vare på meg. Høres ikke det fint ut?

Gi deg selv den tiden du trenger. La oss bli voksne, slik at vi også kan være barn sammen!