Metaforum - mai 2019 by NFFT Metaforum

NORSK FOREN IN G FOR FA M ILIETERA PI

Ã&#x2026; RGA N G 3 6

M ai 2 0 1 9

INNHOLD

En starter & en stayer

NFFT` s første lokallag på vestlandet

Systemisk Kafè i Oslo

Systemisk Kafè i Bergen

Systemisk Kafè i Tønsberg

Hold meg slipp meg

Systemisk prakis fra nord

Homansbyen familievernkontor

Michael Ungar

Kari Dyregrov

Froma Walsh

Sari Lindemann

Line, Anne & ADHD

Sterke barn i to hjem

Anne Øfsti

Om å samle det spredte

Samtaler i Aberdeen

FamilieForSK

102

Håndbok i familieterapi

106

Nasjonalt nettverk for par- og familieterapiforskning

108

Stig Winsnes

112

Elin Bjøro

120

Rodolfo de Bernart

124

Metaforum - Mai 2019

Redaktøren har ordet Velkommen til "nye Metaforum" Kjære medlemmer av Norsk forening for familieterapi (NFFT). Det er med stolthet jeg ønsker dere velkommen til den første digitale utgaven av Metaforum. Dette er en overgang fra det analoge til det digitale som har vært planlagt over flere måneder, i nært samarbeid med styret i NFFT. Vi i redaksjonen (se side 6 ? 7 for fyldigere presentasjon) er svært spente på hva dere vil synes, og ønsker deres tilbakemeldinger. Metaforum skal favne hele landet. Vi ønsker derfor å høre hva dere vil at Metaforum skal skrive om. Hva er dere opptatt av? Redaksjonens ønske er at bladet skal være ett bindeledd mellom medlemmene, og at mangfoldet i praksisfeltet familieterapi og systemisk praksis vil presenteres. Til dette trengs deres hjelp! Alt fra artikler til bokomtaler er interessant. Hva med for eksempel å presentere hvordan deres arbeidssted arbeider familieterapeutisk/ systemisk? Send en e-post til: ernahenriette@hotmail.com eller ta kontakt på Metaforum sin Facebook-side om dere ønsker å bidra. I dette første digitale nummer av Metaforum tar vi dere med til flere steder i Norge, deriblant Bergen, Oslo, Trondheim og Kvalsund. Du vil også kunne lese om Nasjonalt nettverk for par ? og familieterapiforskning som ble opprettet i 2018.

kan du lese intervju med tidligere redaktør Kari Yvonne Kjølås. Kari har vært redaktør av Metaforum i 15 år, og har vært med i redaksjonen i 25 år. Nå har hun takket for seg, og skal fylle tiden med andre ting. Nok en gang tusen takk til Kari for all tid og interesse hun har lagt ned for foreningen og bladet. I hvert Metaforum vil vi presentere to styremedlemmer slik at dere blir litt kjent med de dere har valgt inn. Dette er bare noe av det dere kan lese i denne første digitale utgaven. Så kjære medlemmer ? les ? lytt og forhåpentligvis nyt Metaforum.

Er n a Hen r iet t e

Vi bringer også informasjon om den pågående Familieforskningsstudien som samler ny og nyttig kunnskap om barn og familier i sårbare situasjoner. Vi har videre mye stoff fra NFFT sin årskonferanse som fant sted i Bergen 7-8 mars, referat fra systemiske kafeer, og presentasjon av det nye styret i NFFT. Videre

Metaforum - Mai 2019

Metaforumredaksjonen Er n a Hen r iet t e D. Tysk ø (redaktør)

Nytt materiale sendes til: metaforum@nfft.no

416 83 175

ernahenriette@hotmail.com Ørland

An dr eas Br eden (redaksjonsmedlem)

951 85 350 breden.andreas@gmail.com

Formater: Annonser:

.pdf

Artikler:

.doc / .docx / .odt/ .rtf

Bilder/logo:

.gif/.png/.jpg/.tif/.psd

Trondheim

Siv Sæver aas (redaksjonsmedlem)

T 479 22 033 siv@askele.no Bergen

Annonsepriser: -

1/1 side: 5000,1/2 side: 2500,1/4 side: 1250,1/8 side: 675,-

Svein År dal (produksjonsansvarlig)

T 988 11 444 svein.ardal@gmail.com

Gratis annonsering om dette inkluderer avtale om rabatt for NFFTs medlemmer.

Oslo

Kontakt: metaforum@nfft.no

Hjemmeside: www.nfft.no

Deadline neste nummer: 15.08.2019

Neste nummer kommer: 06.09.2019

Metaforum - Mai 2019

Norsk Forening for Familieterapi Kr ist in S. Br eda

Kr ist in H. Dah l

(leder og web-ansvarlig)

(nesteder & styremedlem)

469 36 842 kristinbreda@me.com

kristin.helene.dahl@gmail.com

Halden

Skien

Pet t er M yh r er -Næss

Cam illa Jen sen Oan es

(styremedlem)

(styremedlem & forskningskontakt)

413 82 045

957 24 601

petterness@mac.com

camilla.jensen.oanes@sshf.no

Bergen

Kristiansand

Vibek e Lor en t zen

Tor alf Tr on st ad

(styremedlem)

(varamedlem)

402 91 243

908 49 704

988 94 498

toralftronstad@gmail.com

vlorentzen@hotmail.com

Kristiansand

Horten

Joh n Gu st avsen

Sar i Lin dem an

(varamedlem)

975 28 863

john.gustavsen@gmail.com

sari.kaarina.lindeman@hvl.no

Drammen

Bergen

Dagligleder, økonomi- og medlemsansvarlig Joe Sow er by T

952 62 925

416 79 801 joe@digitelling.no Hakadal

Medlemskap & priser Personlig:

890,-

Medlemskap inkluderer: -

Metaforum Fokus på Familien Rabatter på foreningens og andre sine arrangementer

www.nfft.no Metaforum - Mai 2019

M E TA F O R U M R ANDREAS Den dagen jeg startet på videreutdanning i familieterapi ved gamle Diakonhjemmet hadde jeg en følelse av å være slukøret og snytt. Den minst viktige grunnen til følelsen var at jeg nettopp hadde flydd fra Hammerfest via Tromsø til Oslo lufthavn Gardermoen. Jeg likte ikke flyplasser, og jeg liker fortsatt ikke flyplasser. Det er for mye folk der, og meningsløse sikkerhetskontroller. Dessuten bør folk komme i passe mengder, det vil si i grupper under to personer, og helst bør jeg være forberedt på at folk skal interagere med meg. Etter nærmest å ha evakuert flyplassen tok jeg toget til Oslo Sentralstasjon hvor jeg måtte vente på neste tog til Geilo, der første studiesamling skulle avholdes. Jeg er heller ikke veldig glad i å ta tog, selv om jeg liker det bedre enn fly. Noe av grunnen til at tog har gått fra ok minus til greit på skalaen, skyldes blant annet den gangen jeg delte sete med fabelaktige Kim Friele fra Oslo til Geilo, men det er en helt annen historie. To dager før jeg måtte tvinge meg gjennom uendelige mengder med stressende og apatiske byfolk på Gardermoen, hadde jeg ligget i lyngen med lillebroren min og den gamle hunden min og ventet på at kaffen skulle bli klar. Vi lå i strålende solskinn og tittet utover hele Sørøysundet, mens sola varmet nydelig i kropp og sjel. Tidligere denne dagen hadde lillebror skutt sin første hare, og jeg kan fortsatt minnes snusen renne nedover tennene hans i det han gliser fra øre til øre. Pur lykke mellom en storebror som fikk lære sin lillebror å drepe små dyr, omrammet av noe av det beste Finnmark hadde å by. Jeg har blitt bedt om å skrive noe om meg selv. Det har jeg nå gjort. Andre ville kanskje ha påpekt at jeg har titler som klinisk sosionom og mastergrad i familieterapi og systemisk praksis, og at jeg jobber i et spisskompetansemiljø ved Familievernkontoret i Trondheim. Eller at jeg har jobbet som barnevernleder, nestleder ved barneverninstitusjoner, teamleder ved tiltaksteam i barnevernet og som saksbehandler. Og deretter utdype bredden i kompetansen, som så pent heter, med at jeg også har jobbet som utreder og behandler ved et DPS og som miljøterapeut i rusbehandling. Dette er kjedelige ting å skrive, og meningsløse ting å lese - for det sier ingen verdens ting om meg. Da er det artigere å undre seg over hvordan det gikk til den gangen på tur med Speidern, hvor vi bant hverandre fast i et tre og kastet øks på det samme treet. Ja, jeg kommer forresten fra Otta i Gudbrandsdalen.

Metaforum - Mai 2019

R E D A K S JO N E N SIV Jeg kom inn i familieterapifeltet for bare noen få år siden, etter en lang karriere som journalist. I dag er jeg privatpraktiserende familieterapeut ved Askele familieterapeuter i Bergen. Jeg har stor interesse for narrativ terapi, og driver blant annet et prosjekt med Livets tre for ungdommer og familier i slummen i Nairobi, Kenya. Dette prosjektet er også tema for min masterstudie. Jeg er utdannet familieterapeut ved Høgskolen på Vestlandet (HVL) i 2016, og er i ferd med å avslutte masterutdanning i Familieterapi og systemisk praksis ved VID. I disse dager jobber jeg sammen med gode kolleger her i Bergen med opprettelsen av et lokallag for NFFT på Vestlandet. Jeg har også videreutdanning i Gottman parterapimetode fra Høgskolen på Vestlandet og fra Gottman-instituttet i Seattle, USA. Nå er jeg i gang med sertifiseringsstudiet ved Gottman-instituttet. Jeg har også utdanning i journalistikk og statsvitenskap fra USA i 1985. Siden den gang har jeg jobbet som journalist og skribent i 30 år, blant annet som journalist i Bergens Tidende og portrettskribent for nasjonale medier. Jeg har skrevet flere lokalhistoriske bøker, og har også erfaring som lærer, veileder og sensor. Jeg har tre voksne barn, og er verge for flere enslige mindreårige flyktninger. Jeg gleder meg til å være en del av redaksjonen i Metaforum. Her kan min interesse for familieterapi og formidling knyttes sammen.

Metaforum - Mai 2019

ERNA HENRIETTE Jeg bor på Brekstad og jobber til daglig som leder i koordinerende enhet og som familiekoordinator i Ørland kommune. Avsluttet min master i familieterapi og systemisk praksis på VID i 2016, og studerer nå helseledelse på BI. Utover dette så har jeg eget foretak hvor jeg driver med veiledning og undervisning. Faget er blitt en hobby som tar mye tid, og som jeg trives godt med. Som redaktør vil det være viktig for meg å forsøke å engasjere hele landet slik at vi sammen kan holde oss oppdatert på hva som rører seg i fagfeltet. Jeg vil at Metaforum skal være en viktig stemme for medlemmene i NFFT, og at det kan være med på å skape engasjement og lidenskap. Føler meg heldig som har fått mulighet til å sette agenda og å utvikle den nye digitale utgaven sammen med en flott redaksjon.

Metaforum - Mai 2019

SVEIN Det er mandag 13. mai og jeg har kommet til det jeg synes var vanskeligere enn å sette sammen bladet du nå leser. Er ikke den helt store promotøren av personlig ting, men skal gjøre et forsøk. Først litt fakta. Er 54 år. Bor og godt gift med verdens beste mann, Jarle Svardal, samt en fyldig katt med sporadisk epilepsi. Til daglig driver jeg mitt lille foretak som heter Seniorhjelpen. Som navnet tilsier er formålet å hjelpe seniorer med alle dagligdagse gjøremål. Mitt hjertebarn er å bistå den eldre garde inn i den fantastiske digitale hverdagen vi alle kjenner, men som for mange er en ukjent og skremmende arena. Jeg er nok den eneste i dette fora som ikke har utdannelse innen terapi, men føler likevel jeg har fått god kjennskap til den terapeutiske verden av Jarle. Det som slår meg gang på gang er den utrolig viktige jobben dere alle gjør for å hjelpe både familier, par og barn i livets små og store bølgedaler. Dere nyter alle stor respekt fra en som står på sidelinjen! Men tilbake til høsten 2018. Styret i NFFT hadde tatt en avgjørelse om å slutte å produsere Metaforum på papir. Tror det var i oktober jeg fikk en forespørselen om jeg kunne bidra til å utvikle Metaforum over i digital form. Før jeg kunne svare måtte jeg ta noen runder med hensyn til mine egne ferdigheter og alle de teknologiske utfordringene dette innebar. Jeg hadde jo aldri laget et tidsskrift før. Men samtidig har jeg aldri vært redd for å lære noe nytt. Etter å ha dykket ned i det digitale "publiseringsuniverset" ble jeg imponert over mulighetene dette kunne få for Metaforum og hadde samtidig en god følelse på at dette kunne jeg klare. Etter noen flere møter med styret i NFFT, ble vi enige om å kjøre igang. Nå forligger resultatet etter måneder med forberedelser, ikke minst for de mange og fantastiske dyktige skribentene som har bidratt med å spre sin visdom og kunnskap til oss alle.

Håper vi har klart å sette sammen Metaforum på en god, interessant og repektfull måte.

Metaforum - Mai 2019

Ord fra leder

Kristin S. Breda, leder NFFT

Årskonferansen 2019 i Bergen ble svært vellykket! NFFTs 36.årskonferanse hadde 130 deltakere fra hele landet. Vestlandet var svært godt representert noe som er veldig hyggelig siden hensikten med å flytte årskonferansen rundt omkring i landet nettopp er å øke lokal deltakelse og engasjement. Evalueringen som ble sendt ut til deltagerne i etterkant av årskonferansen gir oss gode tilbakemeldinger.

En svarprosent på 73,3 % av utsendte e-poster gir godt grunnlag for å lytte til svarene.

Av forbedringspotensialer, så er det gjennomgående ønsket om å delta på flere workshops.

Halvparten av de som har deltatt i undersøkelsen har deltatt på årskonferansen for første gang. Det er høy grad av fornøydhet på både Keynote-speakers og workshop, fra 4,1 og oppover til 5.8 (på en skal fra 1 til 6). Gjennomsnitt av fornøydhet med praktisk gjennomføring er 5,4-meget høyt. 4,9 på fornøydhet i forhold til faglig utbytte, er også meget bra. 5,4 i gjennomsnitt på trivsel, er mer enn respektabelt syns vi.

VI spurte deltakerne om de kunne tenke seg å utvide konferansen til 3 dager igjen, evt. på lørdag. Kun 1 av tre (37 av 92) som ønsker seminar på lørdag, 37 er avvisende til lørdagsseminar og 17 er positive.

Hvor bor du ?

Metaforum - Mai 2019

NFFTs styre er godt fornøyd også med samarbeidet med lokal komite i Bergen som bidro aktivt til et godt gjennomført arrangement. Takk til dere!

Har du vær t på år sk on f er r an sen f ør ?

Generalforsamlingen Styret hadde i år lagt frem flere saker til behandling på årsmøtet i tillegg til de vanlige sakene som Årsberetning, Virksomhets- og handlingsplan samt regnskap og budsjett. Styret ønsket og fikk generalforsamlingens tilslutning til endring av § 7 i lovene om medlemsskap for å sikre at medlemsskap hvor kontingent ikke betales opphører og at det ikke sendes ut blader (Fokus på Familien). Styret foreslo også at årskonferansen åpnes for alle - uavhengig av medlemsskap, noe generalforsamlingen støttet. Fondet har snart ikke mere midler til fordeling, og fondsstyret foreslo en ordning for forlengelse og overføring av midler dersom det er økonomi til det og det legges fram på generalforsamling for beslutning. Styret la også fra for drøfting en sak om etablering av lokallag i NFFT. Styret foreslår 3 modeller; klassisk lokallag, hub eller ad-hoc løsning. Drivkrefter i Bergensmiljøet etterspurte mulighet for etablering av lokallag etter fjorårets generalforsamling og har nå besluttet opprettelsen av lokallag i Bergen. Generalforsamlingen syns det var flott, og vi ble enige om at 2019 blir en slags pilot hvor Bergenslaget og NNFTs styre sentralt samarbeider om hvordan dette kan fungere på en god måte.

generalforsamlingen finner du på nettsiden vår under fanen Foreningen. Neste årskonferanse legges til Kristiansand, og det er allerede gode lokale krefter i gang med planlegging og tenkning sammen med styret, for å få til et godt arrangement i begynnelsen av mars 2020. Det er store forandringer i styret i 2019. Vi takket av Lennart Lorås, Jan Stokkebekk, Lars Ole Gjermundbo og Astrid Kleppe Flacké som alle har gjort en flott innsats i styret. Erna Henriette Dahl Tyskø går også ut av styret fordi hun overtar som redaktør i Metaforum. Kari Kjølås var forhindret fra å delta på Årskonferansen, men ønsket Erna lykke til via et overbrakt brev. Jeg ser fram til nytt og spennende samarbeid med Petter Myhrer-Næss, Vibeke Lorentzen, John Gustavsen, Sari Lindeman og Toralf Tronstad i nytt styre sammen med Kristin Dahl og Camilla Oanes som begge fortsetter. Styret har mange spennende saker å jobbe med! Vi håper at dere som er medlemmer vil engasjere dere i foreningen og komme med innspill og forslag til hva dere ønsker at NFFT skal være for medlemmene framover.

Godkjente saksdokumenter og protokoll fra

Metaforum - Mai 2019

Presentasjon av styret

Bak: Petter M Næss, Sari Lindeman, Vibeke Lorentzen, Kristin H Dahl, Fremst: Toralf Tronstad, Kristin S Breda og John Gustavsen Ikke tilstede : Camilla Oanes

I hvert nummer vil Metaforum presentere 2 av våre medlemmer i NFFT styret som ble valgt på Årskongressen i Bergen 2019. I dette nummeret er det Toralf Tronstad og Kristin Dahl som skal fortelle litt om seg selv.

Metaforum - Mai 2019

først og fremst er et menneskemøte ? der terapeuten også først og fremst er et menneske. Et møte mellom «hele» mennesker, på hver sin side av bordet, der jeg noen ganger kan undre meg over hvem det egentlig er som sitter ved hvilken side av dette bordet. Og faktisk kjenne at jeg mener det.

Toralf Tronstad Varamedlem 2019 - 2020 Mars 2019 i Bergen, under mitt første årsmøte, på min første årskonferanse i NFFT ble jeg benkeforeslått inn som varamedlem i NFFTs styre. Valgt ved akklamasjon naturlig nok, som eneste kandidat. Jeg hadde ikke drevet kampanje for å si det sånn. Når det er sagt har familieterapi og systemisk tenking vært en del av min «tro» siden 1990, en tro jeg har vært stolt av og ganske tro mot også. Selvfølgelig har troen utviklet seg, modnet, latt seg inspirere av nye retninger, og blitt påvirket i diskurs med kollegaer og ikke minst av egen praksis og de siste årenes møter med barn og familier. Praksisen har jeg fra flere sosialkontor i noen småkommuner, sosialtjeneste, edruskap, hjelpetiltak i hjemmet i kommunal regi, barnevern i en storkommune og de siste ca. 18 årene i ABUP, en familieklinikk på Sørlandet sykehuset i Kristiansand ? hvor jeg nok i størst grad har «levd ut» min tro og formet den på min måte. Mitt faglige, og menneskelige, engasjement og bevissthet i familieterapifeltet har vært i bevegelse. Fra de tidlige år i en fasinasjon over det «magiske», de unike spørsmål, samtaler og språk som skulle lede til nye forståelser og endring. Jeg hadde nok en liten drøm om å bli den briljante terapeut som nettopp tar disse litt kloke grepene i samtalen som leder til endring og bedring for hardt prøvede barn og familier. Og nå til en erkjennelse, og anerkjennelse av, at mitt møte med et barn, foreldre eller en familie,

Jeg er blitt mer og mer opptatt av hvordan jeg forholder meg til alt det som vekkes i meg selv i møte med en traumatisk historie, såre tap, svik, krenkelser, håpløshet, bekymringer og maktesløshet. Og har lært meg å anerkjenne det som en viktig verdi fordi det skjer i akkurat dette møtet, med akkurat dette mennesket. Jeg har vel i større og større grad valgt å være ærlig, være så ærlig jeg kan uten å skulle ta for stor plass selv. Uten å være «fiks» eller «klok». Særlig ikke det. Heller «ekte» eller «transparent» som noen kanskje vil kalle det. Også på hvordan jeg blir emosjonelt berørt. Fordi dette gjør noe med relasjonen, og betydningen av relasjonen som en bærende kraft i endringsprosesser er blitt mer og mer viktig for meg i mitt arbeid. Jeg mener å se at dette bidrar til ytterligere åpenhet, til anerkjennelse av kompleksitet, anerkjennelse og bekreftelse av menneskers strev mot et godt liv for seg og sine barn. Makt, avmakt og ydmykhet er begrep jeg er svært opptatt av i hverdagen. Unike menneskers møter med systemer, med forskjellige «vesen» og deres beskrivelser av dette. Brukermedvirkning og medbestemmelse blir utfordrende ord når det innføres standarder som alle skal kartlegges og behandles etter. I mitt arbeid har jeg hørt ikke rent få historier om mennesker og familiers frustrasjon i møte med hjelpere, på alle nivå. Om å ikke å bli hørt, om å ikke føle seg tatt på alvor eller respektert, å ikke kunne snakke om det de egentlig har behov for å snakke om fordi man ikke vet om hjelperen bryr seg nok eller er tilstrekkelig interessert. Jeg vet ikke hvor utbredt det er, men det er viktige stemmer å lytte til. Hvordan får disse stemmene en arena til innspill, læring og

Metaforum - Mai 2019

forbedring? Og tørr jeg/vi å lytte til dem? Jeg synes master- og doktorgrader innen feltet vårt er viktig. Samtidig frykter jeg for tyngden til den erfaringsbaserte kunnskapen, hverdagsjobben, de gode historiene som finnes, de gode møtene ? familieterapiens suksesshistorier ? om jeg kan være så freidig. Kan det finnes gode arenaer for disse uten at de drukner i strengt oppbygde artikler eller avgrensede studier? Eller reduseres til anekdoter fordi de ikke er statistisk signifikante? Når jeg nå trer inn i styret i NFFT er gleden størst over å møte en verden av venner med noe felles tankegods, felles verdier og grunnholdninger. Jeg kjenner jeg trenger det, mer enn noen gang.

Kristin Helene Dahl Styremedlem og nestleder 2019 - 2020 Mitt navn er Kristin Helene Dahl og jeg er 56 år og bosatt i Skien. Jeg er utdannet klinisk barnevernspedagog og har en mastergrad i Familieterapi og systemisk praksis. Siden 1989 har jeg jobbet med familier i ulike deler av tiltaksapparatet. Når jeg i 1992 begynte på min videreutdanning i familieterapi var noe av motivasjonen behovet for å forstå mer av hvordan mening konstrueres og hva som kan bidra til endringsprosesser. Et sentralt tema i denne sammenheng var hvordan tilrettelegge for åpenhet og tillit i en samskapende prosess med barn/ungdom og deres foresatte. Her erfarte jeg tidlig at barn ikke ble like godt

Metaforum - Mai 2019

ivaretatt som sine foresatte når de kom til samtaler. Problemstillingen for avhandlingen ble derfor ?Hva bidrar til å gjøre barn delaktig i egen endringsprosess?? Jeg har etter mange år i familieterapifeltet valgt å dele arbeidshverdagen på 3 ulike arenaer. Jeg jobber 80% ved seksjon for familiebehandling ved ABUP i Skien, 20% som høyskolelektor ved familieterapiutdanningen på VID og har en dag i uken privatpraksis i Porsgrunn. Dette trives jeg godt med og synes det skaper en variasjon i hverdagen som både opprettholder nysgjerrigheten i møte med folk og gir ulike innspill i forhold til faget vårt. Jeg erfarer her at et systemisk perspektiv er nyttig i ulike kontekster og kan anvendes innenfor de fleste arenaer hvor dialogen er i sentrum. De siste 5 årene har jeg hatt gleden av å sitte i styret for NFFT og skal nå fullføre mitt siste år i styret. Her har jeg kunnet jobbe for at familieterapi og systemisk praksis blir satt på dagsorden og er et perspektiv som løftes frem. Dette har i de senere årene blitt viktigere enn noen gang. Min opplevelse er at familieterapi er i ferd med å bli marginalisert i spesialisthelsetjenesten, der det i stadig større grad er individuell tilnærming basert på diagnose som gjelder. Jeg ser frem til å følge opp mandatet vi har fått og gleder meg til å lese Metaforum i ny drakt.

FILMTIPS

Denne HBO-dramaserien er basert på den storslåtte, sanne historien om den engelske jordeieren Anne Lister og hennes forsøk på å blåse nytt liv i Shibden Hall, eiendommen hun har arvet. Og det ved å ta seg en hustru. Skuespillere/medvirkende: Suranne Jones, Sophie Rundle, Gemma Whelan, Timothy West, Gemma Jones Skapere: Sarah Harding, Jennifer Perrott Sted: HBO nordic

Redaksjonen tar gjerne imot tips fra leserne om filmer & serier det er vedt å se.

Metaforum - Mai 2019

Kari Yvonne Kjølås

Metaforum - Mai 2019

En st ar t er

& en st ay er

Erna Henriette Dahl Tyskø intervjuer Metaforums redaktør gjennom 25 år Nå er du pensjonist Kari, også fra Metaforum, men hva har du jobbet med, og hva har du vært spesielt opptatt av i din yrkeskarriere? Oi, det var et omfattende spørsmål Erna. Det blir kanskje litt mye fokus på meg rundt denne overgangen til digitalt format av bladet. Det vil ikke være lett å begrense dette etter 50 års erfaring fra yrkeslivet og over 30 år med familieterapi som faglig ståsted, men jeg skal svare så godt jeg kan. Som enn litt forsinket 68er begynte jeg som miljøarbeider i Grorud fritidsklubb i Oslo, på begynnelsen av 70-tallet. En passende deltidsjobb mens ungene var små. Senere, da familien flyttet fra Oslo, ble jeg ansatt som fritidsinstruktør ved Åsgård skole i Hokksund, en internatskole for jenter med adferdsvansker og senere ved Skarrud behandlingshjem for barn med ulike psykiske utfordringer, i Vestfossen. Jeg startet også en fritidsklubb, faktisk to, i Hokksund, mens familien bodde der. Da ungene var litt større og jeg var ferdig med sosialskolen på Romsås, begynte jeg på Lier sykehus, i en avdeling som het

RAFUS (rehabiliteringsavdeling for unge stoffavhengige) i 1980. En nyskapning som jeg var med på oppstarten av, og ble etter hvert avdelingsleder for. En progressiv nyskapning i det psykiatriske systemet, kritisk til bruk av medikamenter, antidiagnostisk og med «flat struktur» som bare fikk eksistere i 5 år. Vi ble for forskjellig fra det etablerte; et fremmedlegeme i den store tradisjonelle psykiatriske organismen, og dermed utstøtt, har jeg tenkt i ettertid, Da avdelingen ble nedlagt i 1985 ble jeg overført til PUT (Psykiatrisk ungdomsteam) som etter hvert ble en del av DPS. Der ble jeg til jeg pensjonerte meg for ca. 3 år siden. Jeg er en stayer, har jeg hørt. Underveis tok jeg familieterapiutdanning i 2 avdelinger à 2 år. «Høyere og dypere» som vi kalte den, og etter enda en 2-årig videreutdanning ble jeg cand. mag innen familieterapi og psykisk helse en gang på 90- tallet. Det jeg har vært mest opptatt av i hele min yrkeskarriere er det jeg startet med, nemlig ungdom. Det har vært mitt hovedfokus i

Metaforum - Mai 2019

alle disse årene og etter hvert også deres familier. Det var ikke mye fokus på familier når jeg startet opp som nyutdannet i 80-årene. Pårørendefokuset var nærmest fraværende på den tiden, og vi synes faktisk det var like greit. Rart å tenke på nå. Grunnen til at jeg ble trukket inn i familieterapifeltet på siste halvdel av 80-tallet var at psykolog Rolf Sundet ble ansatt ved PUT i en periode, og han introduserte det systemteoretiske perspektivet i teamet. Gjennom Rolf ble jeg også introdusert for NFFT og de årlige konferansene på Vettre. Jeg forelsket meg i det levende felleskapet, de inkluderende holdningene og mangfoldet og mye av den tenkingen det systemiske perspektivet representerte. NFFT var fremdeles en progressiv nytenkende nyskapning på denne tilden. Det var høyt under taket og stor romslighet for nye ideer. Årskonferansen var et sted der nye tanker innen fagfeltet ble presentert i plenum og i stor grad en treningsarena for fagfeltet i form av workshops der folk presenterte nye ideer og metoder. Mange har debutert som forelesere der. En av NFFTs grunnleggerne og leder, Kristi Haaland, hadde som mantra ved oppstarten: «La hundre blomster blomstre». Alle skulle få være med, som enten hadde interesse for eller drev med familieterapi, systemisk tenkning og praksis. NFFT ble da, som kjent, en interesseforening. Men dette intervjuet skulle jo handle om Metaforum, så for mer fra oppstarten av foreningen foreslår jeg at dere intervjuer andre enn meg. Noen av grunnleggerne. Jeg kom inn flere år senere. Så tilbake til Yrkeskarrieren: Som en følge av Rolfs påvirkning innførte

Metaforum - Mai 2019

PUT-teamet i Drammen tidlig en familieterapeutisk tilnærming og pårørendesamtaler, som ble et viktig anliggende for meg og et fast tilbud ved teamet. Vi var nok litt pionerer der vi var plassert som en del av psykiatrien. Dette kunne jeg sagt mye om, men det ville blitt en hel liten artikkel i seg selv. Tenkningen preget fremdeles teamet da jeg sluttet, men hva som har blitt igjen av den praksisen vet jeg ikke. Jeg har også vært opptatt av rus og avhengighet, så klart, siden det har vært et gjennomgående element i alt jeg har jobbet med, men jeg vil ikke la rusen få et hovedfokus, og prøver å unngå å kalle folk rusmisbrukere, det er ikke en identitet. Ser på rus som en del av personens og familiens - mange og sammensatte utfordringer. Er det noen spesielle personer og retninger du knyttet deg til? Av faglige retninger ble jeg tidlig inspirert av den språksystemiske bevegelsen, ved Harry Goolishian og Harlene Anderson. Deres «ikke-vitende-posisjon» tiltalte meg og passet på mange måter til mitt grunnleggende menneskesyn. Holdningene dette representerer bidrar til frigjørelse fra ekspertens tvangstrøye; det å skulle vite mest (og best) og være den som besitter sannheten og det endelige svar, noe som for meg blir en begrensende posisjon som kan være til hinder for en naturlige åpen og nysgjerrig holdning i forhold til andre, og det som er annerledes, og dermed også respekten for den andres løsninger. Den ikke-vitende-posisjonen handler ikke om manglende respekt for spesifikk kunnskap i seg selv. Kombinasjonen av kunnskap og klokhet er en forutsetning for den trygghet som må til for å kunne bevege

seg inn i, og forsøke å forstå det ukjente. Man kan ikke vite noe om den andres virkelighet, og kan heller ikke oppnå det, om man ikke trer respektfull og lydhør inn i den andres verden og legger sitt eget til side. Som en antropolog i en ukjent kultur, som psykologen Wenche Seltzer har sagt det. Jeg har også hatt stor respekt for Lynn Hoffman og hennes analyser. For eksempel: Beyond power and control. Towards a ?second order?family systems therapy. Annenordensperspektivet ble også sentralt for meg. Tom Andersen var også en viktig person i dette, med innføringen av reflekterende posisjoner. Jeg har vært og er opptatt av mulighetene ved bruk av video i behandling og veiledning, men jeg kan ikke gå inn på alt dette her Erna. Har jo skrevet om det før, bl.a. i en artikkel i Fokus i 2013 «Perspektivene og tiden. Utenfra- og innenfra observasjon ? » Det narrative perspektivet ble også viktig ? særlig David Epston og Michael White. Det viktigste her ble for meg utsagn som «du blir de historiene du forteller om deg selv (og andre) - om deg selv (og andre)». Altså fokuset på historien. Ikke for å skifte ut den etablerte fortellingen, men for å nyansere og bevege synet på «det vanskelige som hendte» slik at det blir lettere å leve med. Men dette har jeg også skrevet om før, du og andre kan du jo lese mer om det i forrige Metaforum: årgangsartikkelen fra 1994 - om David Epston. I den grad jeg har hatt noen guru innen feltet så må det bli Gregory Bateson. Jeg har lest i filler hans «Mind in Nature». Nøyer meg med et passende sitat her: «Ethvert fenomen blir forståelig sett innenfor den konteksten det befinner seg. ? » Vel å merke; forståelse er ikke nødvendigvis ensbetydende med aksept

- Jeg vil gjerne også å høre om starten av Metaforums historie. Hva var bakgrunnen for at du gikk inn i Metaforum- redaksjonen for 25 år siden? Hva har vært viktig for deg ? og hvorfor har du holdt på med det i så mange år? Ganske mye av det faktisk historiske skrev jeg om i bl.a. siste Metaforum. Pål Abrahamsen og jeg hadde lyst til å ta over bladet, etter 10 år med forskjellige redaksjoner, og det gjorde vi i 1994. Bladet var da var en liten A5 «stensil». Det første vi gjorde var å legge om formatet til A4 og ta i bruk det som da fantes av teknologi. Lenge var det bare oss to i redaksjonen. Vi satte i gang med frie tøyler fra det daværende styret og det var en selvfølge at Metaforum var representert ved alle viktige familieterapeutiske hendelser både i inn og utland. Det ble mange spennende samlinger og fine reiser. En motivasjonsfaktor i seg selv. De første numrene var på ca. 20 sider, men det steg raskt i sidetall. Stadig flere sendte sine bidrag til bladet, alt fra leserbrev og dikt til referater og artikler. Vi lagde også flere nordiske samarbeidsutgaver. Bl.a. Meta-Meta- forum, Skandinavisk forum og Nordisk forum. Veldig morsomme prosjekter hvor vi ble godt kjent med de andre nordiske redaksjonene. Anbefales! Jeg er opptatt av å ta vare på historien. Ikke for å mimre eller gjenta ting, men fordi historien er et grunnlag som man kan stå på ? og eventuelt sparke av fra imot. En plattform for endring. Noe av bakgrunnen for at jeg har holdt på så lenge har vært at det opplevdes som inspirerende å lage et produkt. Som jeg sa i siste nummer; noe håndgripelig, i tillegg til det terapeutiske virket ? som jo er mer flyktig. Det har vært en kreativ oppgave, som ga mye ? selv om det har slukt mye tid.

Metaforum - Mai 2019

Dessuten liker jeg å skrive, og noen ganger i starten skrev vi i redaksjonen nesten hele bladet selv. Men som sagt, det kom stadig flere skribenter til etter hvert. I kortere perioder har redaksjonen også vært supplert med andre gode tilskudd, men dette ble jo presentert under «Redaksjonenes røst» i siste nummer. Det ble også innført en «regel» om at personer fra styret, og andre som deltok på faglige hendelser på vegne av NFFT, måtte skrive fra det de var med på. Dette økte betraktelig

Kar i & Pål tilgangen på stoff til bladet. Redaksjonen var også deltagende skrivere hele tiden. Hilde Ingebrigtsens kom inn i redaksjonen for vel 10 år siden, og hennes fyldige referater har vært et levende eksempel på det skrivende redaksjonelle engasjementet. Mange har sagt om dette at det var som å være tilstede selv. Førjulsseminarene i Gamle Logen ble også igangsatt og arrangert av Metaforumedaksjonen. På disse seminarene ønsket vi å gi mulighet til fordypning og inspirasjon litt utover det hverdagslige. Det skulle være raust og vakkert og åpent for alle. Enda en inspirerende oppgave, etter hvert med stadig mer bistand fra NFFT-styret.

Hva tenker du har vært Metaforum sitt viktigste bidrag i fagfeltet gjennom disse årene? Det aller viktigste har vært å være et bindeledd mellom styret og medlemmene, og med det fungere som identitetsskaper i forhold til medlemskap i foreningen. Bladet har også, på samme måten som med årskonferansen, vært en treningsarena der nye skribenter kunne få prøve seg med referater fra hendelser, nye tanker og ideer,

Hilde & Pål prosjekter, tankestreker og erfaringer fra klinisk praksis. Redaksjonene har veiledet mange nye skrivere fram til et publiserbart resultat. Så godt som ingen har blitt refusert i disse årene. Det har selvsagt også vært viktig å bidra til informasjon om det som skjer omkring i landet og i verden for øvrig. Når det gjelder det siste kunne nok tilfanget vært enda større og bredere dekket. Hva er du opptatt av og ønsker at Metaforum fortsatt skal være? Mye det samme som beskrevet over. Spesielt dette med å være en treningsarena for nye skribenter og tilby veiledning i det. Kvalitetssikring av innhold og god kontakt mellom skrivere og redaksjonen er viktig å ta vare på fortsatt, tenker jeg. Noe vi har savnet underveis har vært åpen dialog og debatt i bladet om ulike temaer og

Metaforum - Mai 2019

hva medlemmene ønsket seg mer eller mindre av i bladet. Vi har også prøvd å få i gang debatt rundt viktige spørsmål av fagpolitisk karakter, som berører familieterapiens plass i samfunnet, og har oppfordret til innspill fra leserne. Responsen på dette har det vært minimal. Kanskje det vil være lettere å få til dialog og debatt med et mer digitalt format? Jeg håper det. Så håper jeg selvsagt at bladet fortsatt skal formidle hva som skjer innen vårt fagfelt, både som kortere nyhetsinnslag, men også med lengre artikler til fordypning. Det er også viktig å oppdatere medlemmene om hva som skjer av diskusjoner innen IFTA og EFTA. Vi tilhører jo et større internasjonalt nettverk og fellesskap. Hva tenker du har vært den største endringen i fagfeltet de siste 25 årene? Dette kan lett bli enda et langt svar Erna. Den største endringen jeg opplevde var, som allerede nevnt, overgangen bort fra ekspertveldet - og bevegelsen fra et ensidig individfokus til familieperspektivet ? og den konteksten der folk lever sine liv. En annen viktig endring - de senere årene jeg var i jobb - var overgang fra kreativ frihet under ansvar til en stadig innsnevring av rammene innen helsevesenet. Alt for mye tid gikk etterhvert med til telling, kontroll og registrering av produksjon slik at mye av kreativiteten som terapeut ble kvalt. For eksempel ble mange familieterapeutiske metoder vanskelig å praktisere når man bare kunne tilby en liten time pr. enhet (les pasient/familie), som reflekterende posisjoner, arbeid med co-terapeut, bruk av enveisspeil og andre ressurs- og tidkrevende, men nyttige, tilnærminger. Fokus på inntjening stiller ikke spørsmål om hva som er best for pasient og terapeut. Spørsmålet burde være: Hva er virksomt?

Den «Public management» inspirerte modellen, fra næringslivet, brukt i systemer som skal hjelpe mennesker til bedre fysisk og psykisk helse, har ikke passet. Føringer burde i langt større grad tilpasset praksis ? og ikke omvendt. Det blir litt som når kartet ikke passer med terrenget så sprenger man bort deler av terrenget i stedet for å justere kartet. Det må tilstås at noen av oss ble ganske kreative for å omgå rammene, noen ganger på kanten av det systemet tillot. Jeg bør kanskje tilføye her at det visstnok skjer en viss bevegelse av regelverket for refusjon. Bl.a. ved at pårørende kan «telle» som produksjon uten at bekymrede familie-medlemmer må påføres en diagnose. Håper det stemmer. Men jeg skal ikke bruke mer tid på denne kjepphesten her. Anbefaler lesing av bl.a. filosof Arne Johan Vetlesens artikkel «Empati under press». Hva skal du fylle all den tiden du har brukt på bladet med nå da Kari? Jeg skal rydde! Mange så jo bildet av redaksjonskontoret her på forsiden av siste Metaforum ? og du har jo vært her og sett hvor mye NFFT-ting og historie som er lagret i dette romslige huset. Noen kasser vil nok havne hos deg etter hvert Erna. Jeg håper også at jeg kan sluttføre noen egne skriveprosjekter som har blitt liggende på vent over lang tid.Det blir også fint å kunne bruke mer tid på andre kreative aktiviteter og hagearbeid, og selvsagt familie og venner, så jeg kommer ikke til å kjede meg. Tusen tusen takk for samtalen Kari. Det er med iver og ydmykhethet jeg går inn redaktørrollen og jeg er glad for at vi allerede har avtalt neste «treff» hvor en del av Metaforums historie skal bringes opp til Ørland.

Metaforum - Mai 2019

Vestlandet, første Etter et kort men produktivt stiftelsesmøte og god respons fra årsmøtet i Norsk Forening for Familieterapi, ble forreningens første lokallag stiftet 25. februar i år. Dette blir en pilot for for organisering av faglige aktiviteter på Vestlandet under NFFT kommende år. Tek st : Øyvind Kolsås Petter Myhrer-Næss tok initiativet til stiftelsen og er valgt som leder for interimstyret, som vil sitte frem til første årsmøte. Siden han var syk på stiftelsesdagen, ble 14. mars dagen for det første formelle styremøtet. Alle medlemmer i interimstyret var representert i tillegg til Petter: Sari Lindeman, Cecilie Kristiansen, Siv Sæveraas og Øyvind Kalsås. Et viktig spørsmål som vi trengte å snakke oss gjennom, var «hvorfor». Hvorfor mener vi at vi trenger et lokallag Vestland, og faktisk trenger det så mye at vi orker all organisering og styring som følger med? Petter starter "hvorfor-runden".

Metaforum - Mai 2019

Petter Myhrer-Næss, Cecilie Kristiansen, Sari Lindem

e lokallag i NFFT!

man, Øyvind Kalsås og Siv Sæveraas.

Vi snakket første gang høyt om dette på vei hjem fra årskonferansen i Trondheim i fjor, og så var det allerede begynt noen initiativ ? Narrativt læringsforum, systemisk kafé, og disse åpne samtale-forumene, Bergen og Omegn nettverksforum som har holdt på i en del år. Jeg synes jo det å skape et miljø som stimulerer til folks faglige interesse, og at det er ikke de samme som skal dra lasset hele tiden, men at flere kan engasjere seg når en har noen formelle rammer på plass. Så da blir en litt mindre avhengig av folk som Sari, eller Øyvind for å få ting i gang. Det var min tanke. Og at det blir lavterskel. At det ikke må være store navn, men at folk kan komme og presentere, «hvordan jobber vi i familievernet», «hvordan jobber vi i bofellesskapet»,

Metaforum - Mai 2019

«hvordan jobber vi i psykiatrien, barnevernet, rusomsorgen, fosterboliger? », altså ? hvordan jobber vi systemisk rundt omkring. Det var i hvert fall min motivasjon til å sette i gang dette. Siv: Jeg tenker jo også at det er en fin måte å synliggjøre de ressursene som er her og hvilke miljøer som er her, og prøve å knytte de tettere sammen? .

Sari: Jeg har tenkt på dette i sikkert ti år, fordi jeg har lagt merke til at studentene går ut av familieterapiutdanningen full av engasjement, og så skjer det noe. Altså, de blir alene på sine arbeidssteder, og arbeidsgiverne har ikke økonomi til å sende de på noen konferanser, og kanskje mange har kjent på en stor avstand mellom seg selv og familieterapiforeningen, eller folk som «betyr» noe. Så prøvde jeg først å organisere noen fagdager, og opplevde at det ble veldig mye arbeid, og at det ikke var så lett for folk å få fri til å gå på dem. I tillegg har forskningsinteressen min blitt større, det å skrive artikler og påvirke politikere. Så er det det at folk rett og slett skal bli kjent med hverandre ? jeg kjenner etter hvert veldig mange folk i denne byen som hadde hatt glede av hverandre hvis de hadde møttes. Mitt håp er at denne rammen kan gjøre at folk lettere kan koble seg på, og at vi kan ha noen arrangementer som også er på kveldstid, kanskje en sjelden gang lørdag? slik kan de som aldri får fri også få

Metaforum - Mai 2019

muligheten til å delta. Det hadde også vært veldig koselig med å få i gang et sånt nyhetsbrev, så folk kan få et bilde av «what is going on? »

Cecilie: Mine tanker er ikke så veldig store i forhold til lokallaget, men jeg har jo vært en del av utviklingen av det narrative fagutviklingsfellesskapet og systemiske nettverket i Bergen, som har fått en god puls det siste året. Det har vært oppe og gått i over et år nå, så det å bruke litt av den kraften og motoren i det narrative nettverket og sette det opp i et slags edderkoppnett- system, at en strekker det ut litt mer, synes jeg er en kjempefin ide. Slike ting er jo avhengig av at det er noen som drar lasset stadig vekk, og noen som setter det i et system. Så det å utvikle en struktur der man jobber litt mer systematisk og knytter nettverk ihop, tenker jeg er en kjempeide.

Øyvind: Hva er det jeg synes er viktig? Jeg vil nok knytte det opp til hva jeg nå tenker at mitt faglige hovedprosjekt handler om. Jeg har valgt å jobbe lenge i rus- og avhengighetsfeltet, flere ganger har jeg vurdert å skifte over til et annet felt, men så har jeg valgt å bli. Og hvorfor har jeg det? Det er jo fordi jeg synes det er fryktelig interessant og spennende felt, og samtidig har jeg alltid følt at det er så mye som kan gjøres for å bedre arbeidsmåten vår. Og bedring av arbeidsmåten er koblet opp til dette andre engasjementet mitt, som handler om det systemiske perspektivet, og det familieog nettverksterapeutiske arbeidet. Jeg vil si mer det

nettverksterapeutiske enn det rent familieterapeutiske, fordi jeg er mer opptatt av folks tilknytninger, om det er til familie eller om det er til andre, og det er noe jeg har blitt mer og mer opptatt av. Så det er både noe med å bringe dette systemiske og nettverksorienterte perspektivet mer inn i rusfeltet, og også andre felt hvor den individorienterte tilnærmingen er sterk. Dette har jeg kjent at er trått arbeid til tider. Jeg jobber i spesialisthelsetjenesten som er et ganske hierarkisk system ofte koblet til profesjon, og det merkes at man som sosionom og familieterapeut ikke har en autorisasjonsordning som ofte er viktig i helsevesenet. Gjennomslaget og definisjonsmakten for ting blir da lav. Så det å få en tydeligere og sterkere stemme for å utvide den individorienterte tilnærmingen til i større grad å romme nære relasjoner og nettverk, det synes jeg er viktig. Og det håper jeg etableringen av dette lokallaget vil bidra til.

Siv: Jeg kjenner jo også på at, i motsetning til dere som jobber tett med studenter, mangler jeg oversikt over hvem som gjør hva rundt omkring. Derfor er jeg glad for at vi skal involvere hele Vestlandet, at vi knytter oss tettere til omegnskommunene. Det som blir viktig da, tenker jeg, er å bringe nye stemmer inn, og ikke bare drøvtygge på de som allerede drar lasset. Men åpne dette rommet; finne ut hvem er opptatt av hva, og hvem holder på med hva, og skape en plattform for ideutveksling og kanskje ytterligere samarbeid. Hvis vi går sammen om ting, så kan vi kanskje klare å lage større ting, som gjerne flere kan delta på.

Øyvind: Ja, for det er noe med å ta vare på det folk har når de kommer ut fra studiet, det engasjementet og den begeistringen, som jeg hadde, og som jeg tror mange har. Det er litt «Wow», det åpner øynene for noen nye måter å forstå ting på og noen nye måter å jobbe på, og så blir det på en måte nesten drept. Naturlig nok går en forelskelsesperiode over, men noe annet er at det blir lagt bort fordi det ikke finnes noe miljø som gir det næring. Petter: Ja, for litt slik du sa også, Sari. Det er mange som opplever å være alene på arbeidsplassene. En er kanskje den eneste som har tatt utdanningen og har noen perspektiver med seg. Så hvem skulle man da eventuelt kunne diskutere med? Dette kan bli et miljø hvor man kan ha idemyldringer, hvor det kan være muligheter å legge frem problemstillinger, og ha litt sånn workshop- eller casebaserte arrangement. Vi kan ha ulike arbeidsformer på det. Narrativt forum har jo vært sånn, med noe undervisning, og så noe øvelse og praksis etterpå. Det virker jo som folk har syntes vært veldig okei. Det går an å spille på noen sånne faste punkter som Narrativt nettverk og systemisk kafe, og at en har folk i styret som har ansvar for ulike arenaer å følge opp. Slik kan man løfte frem nye stemmer og fordele ansvaret. Og etter hvert rekruttere nye folk i styret. Og så må vi jo prøve å få rekruttert noen nye medlemmer til NFFT, og få det til å bli en større og mer mangfoldig organisasjon . Jeg tenker at med aktive lokallag får man flere stemmer inn i NFFT, i tillegg til styret og den kulturen som jobber rundt det.

Metaforum - Mai 2019

Siv: Og så tenker jeg at det er viktig at vi er tilkoblet og tilknyttet Høgskolen. Slik at hvis vi vil hente inn folk, forelesere, til å holde workshops og slikt, så kan man ha et samarbeid der.

Siv: Det er jo pådrivere nå for å få masterutdanning til Bergen, så det er jo også noe vi kan jobbe med Øyvind: Ja, jeg sier til studentene innen fem år? . Cecilie: Om to år kommer det!

Sari: Vi må få laget er årshjul med noen faste aktiviteter og happenings ? et årsmøte med tilknyttet konferanse, noen medlemskvelder med workshoper, og så videre. Øyvind: Det vil jo være fint å gjøre medlemskveldene til en sosial greie også, de systemiske kafeene er jo i stor grad det. Og jeg kunne absolutt vurdert å være med folk på fritiden? .og snakke om fag. For det synes jeg er kjempeinteressant? Petter: Ja, det gjør jo jeg også. Så det å få organisert dette mange nok ganger, så folk får truffet hverandre og blir kjent med hverandre. Siv: ? .så kanskje folk får noen nye venner! Øyvind: Og så er det dette med forskning. Seikkula er jo veldig opptatt av det, og snakker om at folk sier de skal forske, men så gjør de ikke det ? og så driver de med sine fine praksiser, og det er jo vel og bra. Men så går det noen år, og ting går tilbake til slik de var. Så det å få et miljø hvor tanken på forskning blir mer tilgjengelig for flere?

Metaforum - Mai 2019

Sari: Ja, vi prøver? Vi satt en god time til og snakket om veien videre og hvordan vi skulle organisere oss, men dette utdraget fra samtalen gir forhåpentlig et godt utgangspunkt for å se hvorfor vi mener det er viktig med et lokallag i det som blir Vestland fylke til neste år. NFFT lokallag Vestland skal bli en plattform for å organisere pågående faglig aktivitet, sikre at organisering av aktiviteter blir forankret i struktur i tillegg til person, muliggjøre at flere kan bidra og komme frem med engasjementet sitt i fagfeltet, bidra til at folk kan møtes og styrke sine faglige nettverk gjennom ulike fora, og bidra til tettere bånd mellom det kliniske fagfeltet og forskning. Da er våre foreløpige hensikter klare. Gode hensikter, mener vi. Så gjelder det å følge opp i praksis.

Interimstyret, lokallag Vestland Pet t er M yh r er -Næss

Sar i Lin dem an

født 12. desember 1973

UTDANNING

Klinisk sosionom

Systemisk familieterapi 2018

Master i familieterapi fra VID 2011

Vernepleier 2004

Doktorgradsstudent i Tavistock, Portman/Essex University

JOBB

Familieterapeut Bjørgvin familiekontor 2018

Fagansvarlig for familieterapiutdanningen ved HVL

Styremedlem NFFT 2018-2020

Jobber også soom familieterapeut i Askele

Øyvin d Kalsås

Cecilie Er ich sen Lær ker ød

Født 5. oktober 1977

født 11. oktober 1978

UTDANNING

Utdannet sosionom Bergen 2000

Barnevernpedagog Stavanger 1999-2002

Godkjent klinisk spesialist i familieterapi 2019

Videreutdanning i Familieterapi og systemisk praksis ved HIB 2011-2013

JOBB JOBB klinisk sosionom i Avdeling for rusmedisin, Haukeland universitetssjukehus siden 2013

Barmeverntjenesten i Meland kommune 2006 - 2014

Høgskolelektor ved Høgskolen på Vestlandet siden 2017

Familieterapeut i Barne- og Familiehjelpen i Bergen kommune siden 2014

Siv Sæver aas født 1962 UTDANNING Høgskolen på Vestlandet (HVL) i 2016 Snart fullført masterutdanning i Familieterapi og systemisk praksis ved VID. Journalistikk og statsvitenskap fra USA i 1985. JOBB Student

Metaforum - Mai 2019

Systemisk Kafè - Littera Vi lever i fortellingene

Hans Christian Michaelsen (HC) åpner med en ydmyk og respektfull introduksjon til samtalen ved å bemerke den unike oppbyggingen av det narrative samtaletilbudet som Robust tilbyr. Nedenfor følger utdrag fra samtalen slik jeg hørte den. Tek st : John Gustavsen Fot o: Astrid Kleppe Flacké

HC: Men det må jo være en eller annen slags begynnelse på dette her. Hvilke fortellinger er viktigst, hva var det hos dere som skapte veien helt frem hit i dag? Brit: Da må vi ta en kjapp tur langt tilbake. Dette er i grunn litt viktig. Når jeg vokste opp ble man ofte eller man tenderte til å bli puttet i «båser». Det var litt gitt at man skulle være sånn eller sånn. Dette opplevdes begrensende på mange måter i forhold til enkelte ting. Innenfor det narrative tenker man at man hele tiden er noe mer. At man er det man har lyst til å være? ..

Metaforum - Mai 2019

HC: Du husker altså dette fra langt tilbake? Brit: Ja, altså jeg ville noe mer, jeg kan noe mer med hjelp fra andre. Dette handler om fortellingene. Vi lever jo i fortellingene. Dette er kjernen i Robust. Erling: hm, ja veien til dette arbeidet. Det var slik at jeg vokste opp med en mor som var sykepleier og en far som var prest. Med misjonering i Japan ble deler av oppveksten levd. Jeg husker at vi hadde dårlig råd i oppveksten, selv med en teolog til far så var det dårlig stelt. Slik sett kunne jeg identifisere meg med vanlig folk. Husker en naturlig dragning mot mindre privilegerte

aturhuset i Oslo

folk. Jeg ble opptatt av indianere. De som alltid lå under overmakta. Det gjorde at jeg ble brakt inn i sosionomyrket. Jeg husker EU 1994. Flere som husker det? Det var vel en oppvåkning fra politisk dvale for min del. Det gjorde at jeg skjønte at det var noen politiske skillelinjer. Det skapte et politisk engasjement. Jeg synes det sammenfaller med det terapeutiske engasjementet. HC: Så det handler kanskje om felles verdier? Erling: Ja, altså? Det finnes mange typer misjonærbarn. Jeg følte veldig på annerledeshet etter misjoneringen. Fikk en sympati for utenforskap på en måte.

god med andre. Da solgte vi oss litt inn til skolene. HC: Ja fortell litt mer om det? Det skaptes noe fra grunnen av, hentet dere ideene fra noe? Brit: Ja, verdenskongressen i Kristiansand i 2007. Det var kongressen for Narrativ terapi. Så var vi så heldige å få Gro Ottosen som veileder. HC: Ja, altså kongressen. Jeg husker den som en kjempestor speiderleir (Stor latter fra salen)

HC: bringer igjen inn Brit

Brit: Det var to foredrag som pekte seg ut der. Tree of Life som er en håpefull tilnærming til å jobbe med barn, unge og familier som har opplevd vanskelig ting.

HC: Når traff du det narrative?

HC: Erling, når ble du tatt av vinden?

Brit: Det er 12 år siden jeg søkte Robust. De andre hadde allerede bestemt at narrativ var måten å jobbe på. Det passet godt med mitt menneskesyn. Det betydde noe for mine muligheter og mine begrensninger. Jeg er veldig dårlig på å gjøre ting alene men

Erling: Det var Allan og Anette Holmgren som hadde workshop på Diakonhjemmet. Gikk da på familieterapiutdanningen og gikk i etterkant rett på Norli og kjøpte to bøker av Michael White. Helt utrolig men gått altså

Metaforum - Mai 2019

et familieterapistudie uten kjennskap til White. (igjen, latter i salen). Erling siterer David Epston: "My questions are driven by compassion. Språket, spørsmålene som var så vennlige. Jeg holdt mye på med Jay Haley på den tiden, og Haley var tydelig. Leste Leaving Home."

Man kan gå inn der og ta det rommet eller kanskje la familien ta rommet? Si til familien, kan vi begynne med hva dere har lært dere så langt? HC: Litt som Kierkegaard da, begynne med seg selv for så å hjelpe andre? Men du Brit har sagt følgende

Så altså, workshopen med Holmgren ble skifte.

"Vi møter ingen «skolevegrere» men heller barn og unge som ? viser det seg ? har

HC: Haleys engasjement var omsorg. Men desentrert. Kan du si litt om det?

gode grunner for ikke å gå på skolen. Vi ser ingen «anorektikere» men barn og unge som bukker under for et stadig sterkere prestasjons- og kroppspress. Vi ser ingen barn med «ADHD» men barn som ikke har like lett for en teoriprega skolehverdag eller som lever under vanskelige forhold. "

Erling: Desentrert ja, I møte med en familie eller en person så vekkes det tanker og ideer i ens egne erfaringer, kunnskap og syn på ting. Desentrert handler altså om hvilket mandat man som terapeut har til å mene noe om hvordan andre skal leve sitt liv. Who has the storytelling rights? Det er som en slags plass mellom meg som terapeut, og den familien man møter

Metaforum - Mai 2019

Brit: Ja altså når du sier det sånn så er det jo veldig fint, men det er ikke alltid det blir sånn da HC: Da ble det vel noe annet da? Brit: Det er slik at det er likt for meg som

det er for de som kommer. Vi drivet jo alltid å sammenligner oss hele tiden med andre. Det er jo en diskurs dette som ja, kanskje det å ta rotta på ideen om sammenligning. Hva gjør at vi tenker sånn eller sånn og må det være sånn? HC: Her spiller jo sosiale medier veldig inn da og da blir arbeidet veldig viktig. Hans Børli har skrevet. «Dette er det vanskeligste av alt, å væra seg sjøl og væra fornøgd». Så tilbake til dette med Tree of life og håp som en sterk verdi. Vil du kunne si at Robust har hjulpet deg på noe vis? Brit: Ja, altså jeg føler en takknemmelighet for å få lære om meg selv, tilliten mellom oss i teamet. Alle har bidratt for at produktet blir bra på en måte. Det å kunne bety noe for noen andre. Det er jo grunnleggende. Jeg er viktig for noen andre. HC: Ja, bli sett, hørt og forstått? Brit: Ja ha en oppgave og bidra. HC: hmmm. Respons er et ord som dukker opp, Bakhtin sa noe om at det verste for et menneske er å ikke få respons Erling: Vi lever i en individualistisk tid. Vi er antiindividualistiske. Sant, folk er opptatt av å lykkes på egenhånd. Narrativ praksis, det handler om vi og oss. Det er et vi da? Husker fra sosialskolen. Fikk spørsmål om jeg hadde barn. Spurte da tilbake om hva som gjorde at klienten måtte spørre om det. Sant, det var en terapeutisk distanse der da. Litt tragikomisk sett i etterkant akkurat det. HC: Noen hevder at all terapi er å gi håp, og du Erling har sagt en gang at håpet ligger i stjernehimmelen Erling: Har jeg det? Ja altså jeg husker ikke dette sitatet men har denne stjernehimmelen på hytta. Ser ikke den fra Oslo sentrum vettu.

HC: Brit, når du nå har avsluttet, er det noe av minnene du tar med deg videre fra Robust? Brit: Ja. Noe som har fulgt oss på Robust. Hvor vi vil, verdier vi har, en del av livet for øvrig det. Altså når vi har jobbet på denne måten så kjenner vi hverandres gode intensjoner og verdier. Det gjør det lettere å møte hverandres dårlige dager kanskje. Det vil jeg ta med meg videre. Hvorfor gjorde du som du gjorde, det er ofte som starten av terapien HC: Altså spørre om verdier og intensjoner. Fører det til noe annet. Jeg bommer mange ganger og det syntes jeg er deilig. Har dere aldri hatt lyst til å gjøre noe annet i Robust? Brit: Nei, det er så mye i det narrative som er uoppdaget, det er et hav av muligheter. HC: Erling, har du aldri hatt lyst til å drive med annet? Erling: Har vi lyst til å drive med noe annet? Det er et privilegert yrke vi har. Altså, sitte ned sammen i et rom å tenke. Hvor annet sted kan man sette av tid til slikt? Livet dundrer jo avgårde i stor fart vettu. Så kommer det en liten historie og den dominerende historien og identitet. HC: Brit du skal få det siste ordet. Hva gleder du deg til? Brit: Tja, er ikke helt sikker. Skal se an hva som skjer mot sommeren. Nå går jeg på ski på dagtid, det er hverdagen og fint. Jobben blir å fylle dagene. Ha samtaler med seg selv og den utfordringen det er å ikke bli aktivert av andre. HC: Lykke til da. Skap og finn nye historier!

Det handler om en kollektiv mellommenneskelig aktivitet!

Mennesker beskriver livet som mørkt, tungt og trist. Ikke tilfeldig at det kommer dramatiske historier. Jeg vet at dersom jeg hører på de dramatiske historiene kan jeg få tilgang på de andre historiene.

Metaforum - Mai 2019

Joh n Gu st avsen 42 år UTDANNING Bachelor i Vernepleie Videreutdanning i Familieterapi og systemisk praksis VID Master i Familieterapi og systemisk praksis. Ferdig vår 2020 JOBB Jobbet som familieterapeut siden 2010. Nåværende arbeidsted er Nedre Eiker Kommune Familiesenteret

Metaforum - Mai 2019

Systemisk Kafè Oslo 13. november 2018 arrangerte NFFT Systemisk Kafe på Litteraturhuset i Oslo. For de som ikke fikk mulighet til å være tilstede har vi gleden av å formidle en redigert utgave av samtalen mellom Psykolog Helge Eliassen og Hans Christian Michaelsen.

Metaforum - Mai 2019

Systemisk Kafè - Cafè O

I nærkontakt med Frode T

Psykolog Frode Thuen er kjent som en fagperson som ofte deler sine tanker om samliv i media og svarer på spørsmål både fra journalister og fra folk flest. Thuen byr på seg selv som fagperson, mer enn vi kanskje er vant til i Norge ellers. Tek st & f ot o: Sari Lindeman På systemisk kafe kvelden før familieterapiforeningens årskonferansen i Bergen, fikk rundt femti deltagere anledning til å være med bak kulissene av det offentlige livet sammen med Thuen. Samtalen mellom Frode Thuen og familieterapeut Lars-Ole Gjermundbo fra Modum Bad handlet både om det givende og det utfordrende i valget om å være en så offentlig og kjent fagperson. Frode Thuen er definitivt en av de mest kjente parterapeutene i Norge. I tillegg er han professor, forsker og underviser på Høgskulen på Vestlandet. Det er en

Metaforum - Mai 2019

hjertesak for Thuen å gjøre vitenskap tilgjengelig for det store publikum utenfor akademia, og han har viet store deler av karrieren sin til det. Han har produsert populærvitenskapelige bøker, podcaster og har en fast spalte om samliv i Aftenposten. Derfor er det også naturlig at når Lars-Ole Gjermundbo var interessert i å høre hvilken pris Frode Thuen selv hadde ønsket å få, så var svaret klart: Forskningsrådets formidlingspris. Thuen sa at han har følt seg både snurt og sår, når den annerkjennelsen har uteblitt. Det er en pris, jeg egentlig synes jeg har fortjent, sa Thuen.

Opera i Bergen

Thuen

Frode Thuen fortalte at for ham har det vært viktig å delta i samfunnsdebatter i media, men skyggesiden av det er, at han ofte har blitt forstått som lite nyansert og også tillagt meninger som han ikke har. Det har vært både svært tidkrevende og hardt å måtte svare på flere sinte henvendelser, når denne responsen egentlig gis til noe han ikke har ment eller i hvert fall ha ment mer nyansert. Han har for eksempel deltatt og fortalt sin mening i diskusjoner om komplekse temaer som delt bosted for barn etter samlivsbrudd og fenomenet foreldrefremmedgjøring. Han er stolt over at han har snakket fram stemmene for mennesker som har blitt lite hørt, men har mange ganger kjent på at hans tanker om komplekse samlivsspørsmål har blitt forstått for svart-hvitt. Frode Thuens siste utgivelse er boken Harde fakta om livet, døden og kjærligheten,

som han har utgitt sammen med statsviteren Bent Sofus Tranøy. Dette er en bok om menneskesinnets hemmeligheter som forfatterne har skrevet over flere år. I utgangspunktet skulle dette ikke bli en så personlig bok, men i løpet av årene skriveprosessen pågikk, opplevde begge forfatterne mye vanskelig i sine personlige liv. Thuen fortalte at gradvis ble det naturlig for dem å skrive om deres egne livserfaringer i boken. Thuen selv gikk gjennom samlivsutfordringer, men han og konen klarte å jobbe seg gjennom den krevende livsfasen. Mitt i alt det vanskelige var Frode Thuen stolt over sine barn, som tok en slags mediatorrolle i situasjonen. For psykologfar var det godt å erfare at barna hadde lært noe på veien som gjorde dem både i stand til å gå inn i en sånn rolle og å klare å forholde seg til vanskelige følelser. Frode Thuen formidlet hvor viktig det var for

Metaforum - Mai 2019

han å gjøre en innsats for sitt eget samliv, og som fagperson har han også gjort en stor innsats for andres parforhold. Det var likevel en tilfeldighet at han endte opp til å arbeide nettopp med samliv, fortalte Thuen. Med en ferdig avhandling i hånden trengte han rett og slett en jobb, og han søkte og fikk en forskerstilling i et prosjekt som evaluerte støttegrupper for etterlatte som hadde mistet sine nære familiemedlemmer. Thuen fortalte at han etter hvert ble interessert i å forske også på den sorgen mange opplever etter et samlivsbrudd. Senere har han blitt spesielt opptatt av å forebygge slike brudd med samlivskurs og parterapi. Frode Thuen framhevet betydningen av å ta vare på parforholdet, og han skulle ønske at familieterapeutene kunne invitere parene til samlivssjekk regelmessig slik som tannlegene gjør for sine pasienter. «Er det noen av dine egne råd for samliv som du selv synes er vanskelig å følge», spurte Lars-Ole Gjermundbo. Frode svarte lattermildt at han noen ganger tenker at han er i sitt beste når han skriver om samliv. I hverdagens travelhet er det lett å tråkke

feil. Mer alvorlig sa han at han egentlig ikke tror at han er så verst, men at uansett hvor mye kunnskap, erfaring eller ballast man har, så er det alltid noe man kan bli enda mer bevisst på. Han fortalte at han de siste årene har viet mye av sin interesse til foreldrenes rolle som emosjonstrenere for sine barn og har også skrevet en bok om dette sammen med John Gottman. Thuen formidlet at denne interessen også har fått ham til å se på sin egen farsrolle i et nytt lys: «Jeg er kanskje mer bevisst på ting jeg tidligere har vært mindre bevisst på, og jeg tror at jeg har blitt en mer oppmerksom og lydhør far», fortalte han til de fremmøtte. Frode Thuen mener at det viktigste i familieog parterapi er å klare å vekke menneskenes egen engasjement og interesse for sine liv. Dette handler for ham mye om følelser, og ikke bare det rasjonelle. Thuen, som selv har utgitt en plate med dikt og musikk, setter pris på muligheter kultur og kunst gir. Kunst og kultur åpner muligheter til å nå inn til følelser og berøre mennesker. Når vi blir berørt, er vi mer i stand til å endre avsluttet Frode Thuen.

Sar i Lin dem an UTDANNING Klinisk sosionom Master i familieterapi fra VID 2011 Doktorgradsstudent i Tavistock, Portman/Essex University JOBB Fagansvarlig for familieterapiutdanningen ved HVL Jobber også som familieterapeut i Askele Varamedlem NFFT 2019 - 2020

Metaforum - Mai 2019

FILMTIPS

Hver uke går ekteparet Tom og Louise i parterapi, og hver uke møtes de på en lokal pub for å samkjøre historiene sine før de skal inn til terapauten. For hver episode får vi se et glimt av hvordan livene deres var, hva det var som bragte dem sammen, og hva som begynte å drive dem fra hverandre. Serieskaper: Nick Hornby Medvirkende: Rosamund Pike, Chris O?Dowd Sted: HBO nordic

Redaksjonen tar gjerne imot tips fra leserne om filmer & serier det er vedt å se.

Metaforum - Mai 2019

Systemisk Kafè - Tønsber Henter kraft fra manualen

Hun har aldri hatt sans for manualer, men gjør gjerne et unntak når spiseforstyrrelser skal bekjempes. Vigdis Wie Torsteinsson er psykologspesialist, filosof og familieterapeut. Hun er en av landets fremste fagpersoner på spiseforstyrrelser. Tek st : Vibeke Lorentzen Under forrige Systemisk kafe i Tønsberg delte hun sine tanker om dette og andre aktuelle temaer i samtale med psykologspesialist Sanne Svoren. Wie Torsteinsson, som har vært terapeut i nesten 40 år, begynte sin psykologkarriere i Utekontakten i Sandefjord.

- Jeg jobba oppsøkende med ungdom som var litt ute å kjøre. På den tiden så var det å involvere foreldrene i jobbingen, ideologisk sett noe man ikke gjorde. Det var litt

Metaforum - Mai 2019

umoderne foreldrene. Man skulle liksom møte ungdommen på ungdommens premisser, og ikke involvere. Men vi startet nå likevel å jobbe med familiesamtaler. Og jeg hadde noen prosjekter med unge jenter som levde i utkanten av disse litt alternative miljøene, hvor mye handlet om rus av forskjellig slag. Gjennom familiesamtaler kunne vi se at det å få folk til å møtes faktisk ga dem nye muligheter. Det ble veldig betydningsfullt for meg. Så da blåste vi i om vi var umoderne. - Hva med i dag ? har det vært en forandring

rg & Færder Bibliotek i hvordan du jobber og møter folk? - Jeg tror den grunnleggende holdningen ikke er så annerledes. Men jeg tror at repertoaret er blitt veldig mye bredere i løpet av den tiden jeg har vært familieterapeut. I begynnelsen ble jeg opplært i alle ritualene og i alt som skulle ha en fast struktur. Det var bestemte måter å gjøre ting på. Men jeg har nok vært litt mer fleksibel. Jeg opplever at det er et kunnskapspress i dag. Det vi driver med skal være såkalt evidensbasert og kunnskapsbasert, men jeg opplever at i familieterapien har vi alltid også holdt veldig på at vi hele tida forholder oss til verdispørsmål, som er noe annet enn dette kunnskapsbaserte. Det var også utgangspunktet for at jeg begynte å studere filosofi som har vært en lang og kjær hobby i alle år. Nettopp fordi jeg hadde lyst til å tenkte videre på det som jeg opplever som veldig, veldig fint i familieterapien, det å også fokuset på hva som er viktige verdier her i verden. - Og hvilke verdier står for deg fram som de viktigste i familieterapi? Jeg tenker at familieterapien har vært veldig god til å få fram det som handler om respekt og likeverd, og det som handler om å ha fokus på at folk må få være med på å forme sine egne terapiprosesser. Alt det er viktige verdier, mer enn det kanskje er så kunnskapsbasert. Dette er en viktig del av den arven vi forvalter og som vi skal ha med oss fortsatt.

prosedyre og så slipper vi på en måte å ta stilling til disse tingene. Vi slår opp i boka og ser at nå skal vi spørre om det og det, og nå skal vi ha fokus på dette eller dette temaet. Den metoden er en fare for familieterapifeltet. Til tross for advarselen: Vigdis Wie Torsteinsson er den første til å erkjenne at manualer kan ha noe for seg. - Nå reiser jeg land og strand rundt og lærer folk å jobbe etter en manual. Det er noe jeg jo aldri hadde tenkt at jeg skulle gjøre, men jeg må jo si om den manualen at den ikke bare er en manual, den snarere en oppsummering av hele familieterapihistorien. Dessuten, det er den anbefalte måten å jobbe med spiseforstyrrelser hos barn og ungdom på. Da jeg begynte å jobbe så kunne du velge mellom Minuchin eller Milano, det var greia, og jeg valgte Milano. Jeg tenkte jeg aldri kunne bli en sånn Minuchin-terapeut fordi det handlet om å være normativ, om å instruere folk om hvordan de skulle oppføre seg og si til foreldre hvordan de skulle ta av seg barna sine. Sånt dreiv ikke jeg med, jeg var opptatt av å utvikle dialoger. Men nå er jo Minuchin blitt en stor del av min praksis også, i en modifisert form. Manualen jeg jobber etter har tatt opp i seg dette med at det til syvende og sist er familien selv som må finne ut av hvordan de skal gjøre ting, hvordan de skal jobbe med ting. Det tror jeg ikke Minuchin var så veldig opptatt av på 80-tallet i hvert fall.

- Og jeg syns den arven er veldig synlig fortsatt, jeg da? Ja, men det som kanskje skjer, og som er litt skummelt, er at vi velger oss sånne manualer etter hvert. Manualer hvor vi lærer oss en

Metaforum - Mai 2019

- Så det skjer innenfor en eller annen spiselig ramme dette her, kan vi si det sånn?

kjærligheten til barnet og ønsket om å gi barnet et godt liv som driver dem i prosessen.

Innenfor en ramme som på en eller annen måte også forvalter og inkluderer det som har vært viktige verdier, for eksempel i den språksystemiske eller den dialogiske måten å jobbe på. Det går faktisk an å drive med integrasjon på høyt nivå, selv om det også til tider har vært et skjellsord. Men, altså, når det gjelder alvorlige spiseforstyrrelser så er jo basisideen å hjelpe foreldrene til å skjønne hvor alvorlig det er. Spiseforstyrrelser er en livstruende sykdom innimellom, som raskt kan bli en kronisk tilstand. Mitt store mål er å prøve å få til at disse unge menneskene som jeg treffer, slipper å bli henvist til voksenpsykiatrien.

Wie Torsteinsson erkjenner at det også må være et fokus på symptomer.

- At de ikke skal bli kronikere, at de skal komme seg ut av det? Vi vet jo at jo tidligere de kommer seg ut, desto større sjanse er det for at de blir helt friske?

Det kommer jo an på hva slags ungdom som sitter der, og hva slags familie som sitter der. Det er ikke noen enkel situasjon. Det å snakke med foreldrene på en sånn måte at de får vist sin omsorg, og kjærlighet og sitt engasjement i denne ungdommen er en veldig viktig del av det. Det behøver ikke nødvendigvis være sånn at du er nødt til å dra et eller annet ut av denne ungdommen for å få dem i tale. De om de begynner å bruke blikket sitt og være interessert i hva som blir sagt, og hvordan de blir omtalt. Og så kan man jo også hele tiden føye til at hvis du har noen meninger eller noe å tilføye, så er det bare å bidra, men du behøver ikke snakke hvis du ikke føler for det akkurat nå. Jeg treffer jo veldig mange ungdommer som er skikkelig sinte fordi de blir involvert. Mange prøver å ta vare på spiseforstyrrelsen som de ser på som et mestringsprosjekt, ikke et problem. De er rasende fordi de er blitt dratt inn i en behandlingskontekst, og særlig hvis de må forlate hverdagslivet sitt og vennene sine. Da må du være alvorlig å si at «Dette må du! Det er helt nødvendig. Jeg har ikke tenkt å la deg gå til grunne på grunn av en spiseforstyrrelse, det kommer ikke til å skje. Her sitter det mennesker som bryr seg om hvordan det går med deg. Og som heller ikke har tenkte til å sitte å se på at

Ja, og når jeg treffer en familie så er det på en måte det jeg understreker og jobber med. Både det at foreldrene har et ansvar og at de har påvirkningsmuligheter, og at de er helt avgjørende for at ungdommene skal komme seg ut av spiseforstyrrelsen. Vi ser kanskje enda mer enn før at når familier foreldre kommer til psykisk helsevern for barn og ungdom, så kan de tenke at dette fikser vi ikke, vi har prøvd, vi klarer det ikke, vi får ikke i den ungen mat, noen må hjelpe oss, noen må gjøre noe med henne eller han sånn at dette endrer seg på en eller annen måte. Så det aller, aller første jeg gjør er å jobbe frem en følelse hos foreldrene og hos familien om at det er de som er de viktige personene i barnets liv. Det er ikke jeg eller hundre andre terapeuter. Det å understreke at her er de nødt til å ta makta, her er de nødt til å ta ansvaret, kan jo kanskje høres ut som om jeg ber dem om å være veldig autoritære, og veldig sånn: blås i hvordan han eller hun reagerer, her må det spises! Derfor må det jobbes med å få foreldrene til å se at det er

Metaforum - Mai 2019

Jobber man med alvorlig spiseforstyrrelser , må man også ha fokus på symptomet. Når du sitter med en familie og ei jente på 15 år som spiser 600 kalorier om dagen, så kan du ikke snakke om meningen med livet til hun finner ut at hun kanskje trenger 2600 kalorier om dagen. Det er farlig. Du er nødt til å ha fokus på symptomet. - Disse ungdommene kommer vel ofte med en veldig sånn skepsis og det er ofte foreldrestyrt at de kommer. Hvordan velger du å nærme deg ungdommene?

spiseforstyrrelsen ødelegger livet ditt. Så vi må bare prøve å finne ut av det, på en eller annen måte.» Jeg er veldig, veldig tydelig på at jeg kommer til å gjøre det jeg kan for at de skal komme ut av spiseforstyrrelsesproblematikken. Og jeg sier også at jeg skjønner at de ikke tenker på det som et problem, hvis det er tilfellet. Og jeg skjønner

- Hvordan henter du tankene fra barna fram i timen?

det også, for hvis de først har funnet en måte å gjøre ting på som føles som en løsning, så er ikke det det første de har lyst til å gi slipp på.

måten å henvende seg til omverdenen på preger familien? Hvordan håndterer de det?

- Du jobber mye med spiseforstyrrelser, og har gjort det lenge også. Er det noen ting du er opptatt av å få til før familien går ut fra samtalen, noe som er styrende i oppstarten? Ikke annet enn at jeg vil at alle som er der skal vite at jeg er interessert, og tenker at de er utrolig viktige for at vi skal få til noe i det hele tatt. Og at jeg på en eller annen måte har lyst til å fortsette samtalen, da. Det lærte jeg av Gerdt Henrik Vedeler en gang i verden: at det aller viktigste folk kan få med seg er at de har lyst til å komme tilbake. På en eller annen måte må man skape noe som interessant for alle som er tilstede. Alle skal føle at uten dem blir det ikke det samme.

Jeg treffer ofte sinte ungdommer. Slik er det for alle som jobber med spiseforstyrrelser. Gråten sitter lengere inne enn sinnet. Jeg er ikke så opptatt av om folk er sinna på meg, for det kan de godt være, det er jo ikke så viktig. Det som er viktig er hvordan denne

Hvis du er Kari som har angst eller spiseforstyrrelse eller hva det skal være, når blir du sint? På hvilken måte? Hvordan går det over? Hvem ligner du på når du er sint? Er du langsint eller kortsint? Hvordan roer du deg, hvordan kommer du ut av det sinnet? Hvordan får du formidlet det til de som er rundt deg? Hvordan tar de andre i familien mot det? Det er det interessante, ikke hva folk føler eller ikke føler for meg hele tiden. Vi terapeuter er ikke viktige, men vi er viktige som formidlere, vi fasiliteter dialoger. Jeg har skrevet om ei jente jeg har døpt Yngvild. Hun er et virkelig menneske som jeg har lært utrolig mye av, og som jeg har hatt med meg hele livet på forskjellige måter. Hun var en veldig, veldig spiseforstyrret 12-åring som var så dårlig at hun var innlagt

Metaforum - Mai 2019

på barneavdelingen i somatikken da jeg traff henne og familien.

det er også en måte å bringe dette emosjonelle inn i samtalen på.

En bitteliten 12-åring, og du skulle ikke tro hva slags krefter det likevel var i den lille kroppen. Hun var også en utrolig klok liten dame. Med den familien jobbet vi med foreldrene, vi jobbet med mor og datter, vi jobbet med far og datter, med broren, med hele familien. Så det er ikke sånn at man bare skal ha fokus på helheten, men også enkeltpersoner i helheten. Det krever at det er relasjonene i helheten som er basis for alt du gjør ? sånn at du ikke får familieterapien på den ene siden og et konsept med individualterapi med en helt annen forståelsesramme på den andre. I slike situasjoner bruker vi i dag dessverre altfor sjelden video. Vi bør oftere ta opp samtalene.

Selv om det skjer i et ettertenksomt språk, så utvikles det et felles følelsesengasjement i dette temaet. Vi sitter og kjenner på hva det betyr å ha en god venn. Så det er ikke bare å jobbe med sinne og glede og tristhet, men også med hva det er som skjer mellom oss.

Det å gå tilbake gjør det mulig å se et helt univers i en bitte liten samspillsekvens. Det er så utrolig fascinerende. Du finner liksom hele meningsuniverset i små biter av dialoger. Jeg er utrolig takknemlig overfor familieterapifeltet for at jeg ble tvunget til å jobbe med speil og video som nettopp gir oss muligheten til å gå tilbake igjen og se hva det var som skjedde her, hva det var jeg gjorde, hva gjorde familiemedlemmene? Du får se en prosess som handler om nettopp å utvikle noe sammen som du ikke kan betrakte på samme måten, når du ikke har muligheten til å gå tilbake. I boka hvor jeg skriver om Yngvild har jeg tatt ut noen små dialoger bare for å vise hvordan disse veldig intrikate relasjonelle begrepene kommer til syne i små utvekslinger som handler om felleskap. Den ene av samtalene er en individualsamtale, hvor hun og jeg har et slags felles engasjement i hva vennskap er, forteller hun at hun hadde mistet alt som var av sosiale relasjoner på grunn av spiseforstyrrelsen sin. Hvert frikvarter på skolen måtte hun springe på toalettet for å gjøre alle disse øvelsene for å bruke kalorier. Hun hadde liksom meldt seg ut av alt. Men både hun og jeg delte et engasjement i hva det er å ha venner. Hva slags opplevelser det ligger i et vennskap. Og

Metaforum - Mai 2019

Familieterapeuter har jo, av erkjennelsesteoretiske grunner vært veldig lite opptatt av hva kunnskapsbasert praksis er for noe. Vi har bare idealer om hva som er en god samtale, og har tenkt at det i grunnen er nok. Men det er ikke nok for den verden vi lever i. Jeg tenker at familieterapeuter har vært for lite opptatt av å finne ut av at familieterapi er superbra for veldig mange ting. Vi har ikke vært flinke nok til å reklamere for praksisen vår. Det er jo bare å si: Er ikke dere opptatt av kunnskapsbasert praksis? Hvis dere er det, så må dere jo pinadø se at her må dere bruke familieterapeutiske intervensjonsformer. Det er det som funker. Det fins masse empiri som vi kunne brukt for å reklamere for vår praksis. Både i forhold til sjefer og styrende myndigheter og alt mulig. Endelig har for eksempel Helsedirektoratet skjønt det vi har visst alltid, at om man skal jobbe med spiseforstyrrelser hos barn og ungdom, så må man jobbe familieterapeutisk. Det er det som funker. Men jeg tenker at sånn er det på mange områder. Det er jo ikke noe tvil om at hvis vi tenker barn og ungdoms utviklingsmuligheter, så er det i de nære relasjonene vi må tenke. Det veit vi alle sammen. Det er utrolig viktig. Det er utrolig mye viktigere for et barn hva som skjer mellom dette barnet, søsken, foreldre, familie, storfamilie, nabolag enn det som skjer i relasjon til én terapeut. - Men i BUP-feltet drives det ikke mer familieterapi enn før. Det er litt forstemmende? Før jeg har gitt meg skal alle som ser en ungdom med spiseforstyrrelse kunne familieterapi. Jeg er halvt islending. I den konteksten der gir man seg ikke på tørre

møkka. Alt er i mot deg, ikke sant. Landskapet, klimaet, det vokser ingenting der. Det er kaldt og forferdelig, mørkt og

goldt. Men de står på! Kanskje vi burde lære litt av de islendingene. Ikke være så ydmyke bestandig.

Vibeke Lor en t zen født 18. mai 1972 UTDANNING Sosionom, Oslo 2001 Familieterapi og systemisk praksis, Diakonhjemmet (VID) 2012 JOBB Familieterapeut på familiehuset i Tønsberg 2016Høgskolelektor VID 2018 Privatpraktiserende familieterapeut i Veiledningstjenesten 2011 Styremedlem NFFT 2019

For eleser e Pr ogr am Regist er er in g

Metaforum - Mai 2019

Ho l d meg , Et k u r s f or f am i l i er m ed t en år i n ger Over de siste tre årene har rundt 100 foreldre på Nesodden- både par og enslige - hatt gleden av å delta på Hold meg, slipp meg-kurset for familier med tenåringer i løsrivningsfasen. «Hold meg, slipp meg» handler om tilknytningsutfordringer mellom foreldre og barn som kan oppstå i tenåringstiden. Kurset baserer seg på vel utprøvde og evidensbaserte fremgangsmåter fra emosjonsfokusert terapi ? en systemisk forståelse av familier og samfunnet, og på nyere kunnskap om endringer og utvikling i ungdomstiden. Kurset kaster lys over mye av adferden tenårings- foreldre ofte må forholde seg til ? for eks, risiko- adferd, mistrivsel på skolen, humørsvingninger, kjedsomhet og avvisning av foreldre. «Hold meg, slipp meg» kan sies å være en videreføring for tenåringsfamilier av det som f.eks. «Circle of Security» (Cos-p) gir til familier med yngre barn. Både som omsorgsgivere og som ledere av familien, fungerer foreldre bedre når de er trygge på sin rolle som solid base for familiemedlemmene ? også når tenåringene vil rive seg løs. Kurset inviterer foreldre/foresatte inn i en prosess som skal påvirke deres forståelse, holdninger og væremåte overfor hverandre og tenåringen på en måte som fremmer evnen til å opprettholde gjensidig tillitt,

Metaforum - Mai 2019

trygghet og tilhørighet i familien. Bakgrunnen for kurset Kurset ble utviklet av Drs. Nancy og Paul Aikin i USA på grunnlag av det kjente «Hold Meg-programmet», skapt av Dr. Sue Johnson* . Forfatterne gjestet Nesodden i april 2016 for å vise frem og lede kurset. Psykisk helsetjeneste for barn og unge i kommunen ble deretter tildelt støtte fra BUFDIR til et 3-årig prosjekt for å oversette og tilpasse programmet, og å gjøre det tilgjengelig som del av et forebyggende lavterskeltilbud. På Nesodden har det blitt avholdt seks pilotkurs ? hver vår og høst de siste tre årene. Opplegget er nå klart til å tas i bruk av andre. Utfordringer og tilpasninger På Nesodden har vi tilpasset kurset slik at det skal være et ledd i kommunens forebyggende lavterskeltilbud for å ivareta eller reparere båndene i tenåringsfamilier gjennom en sårbar livsfase. Prosessen «Hold meg, slipp meg» inviterer familien inn i, legger grunnen for, og oppfordrer til, en

sl ipp meg ! Ch r is Kn ill

UTDANNING Spesialpedagog, Cand.ped.spec, Psykoterapeut, Familieterapeut, Sertifisert EFT parterapeut og veileder. JOBB Familieterapeut/konsulent v/Psykisk helse for barn og unge, Nesodden kommune Egen praksis som samlivsterapeut og veileder.

trygg og autentisk utveksling mellom tenåringene og foreldrene på en måte som styrker båndene i familien. For å få dette til, må de voksne først bli oppmerksomme på, forstå og ta ansvar for negative samspillssykluser som kan oppstå både dem imellom og mellom dem og tenåringene. I tillegg er det nødvendig å etablere en allianse med tenåringene for å fremme en bevissthet om sammenhengen mellom væremåte, følelser og tilknytnings-

noen som kan påvirke tenåringen(e) deres. Den første utfordringen for oss var derfor hvordan å motivere foreldrene og familien til å delta på et kurs som oppfordrer dem til å redefinere problemstillingen, deres rolle og premissene for deres mål og fremgangsmåte. Den andre utfordringen var å engasjere tenåringene, og å innby til åpenhet og tillitt i tilfeller der de i utgangspunktet ser lite eller intet håp om endring mellom seg og

Samhørighet gjennom samtaler lengsler/behov. Deretter består utfordringen i å sikre trygge rammer for en gjensidig utveksling mellom tenåringene og de voksne med fokus på disse erfaringene. Mange familier som strever med å håndtere sin rolle og å se sitt ansvar når det gjelder tenåringens oppførsel ønsker konkrete svar og løsninger på hva de skal gjøre for å opprettholde orden i gitte situasjoner, eller

foreldrene, eller er skeptiske til de voksnes agenda. Foreldrenes engasjement og involvering av tenåringen. Hold meg, slipp meg-programmet var i sin opprinnelige utforming tenkt gjennomført over en kveld og hele etterfølgende dag. For å engasjere og fremme en

Metaforum - Mai 2019

forståelsesprosess blant våre familier på Nesodden har vi funnet det gunstig å dele kurset opp i fire samlinger spredt over ca. en måned. Dette gir rom for foreldrene til å kunne se, forstå og bearbeide det som skjer hjemme imellom øktene på en mer tilfredsstillende måte. Deltakerne kommer tilbake til hver kurssamling med et mer nyansert syn på samspillet mellom dem selv og tenåringene, og de kan dele med hverandre og oppleve medfølelse,

utgangspunktet også måtte delta. Det å gjøre tenåringenes perspektiv ? deres følelser og behov ? kjent, er nødvendig for både foreldrenes forståelse av den negative samspillssyklusen i familien og for foreldrenes motivasjon for å ta ansvar for en forandringsprosess.

forståelse og anerkjennelse i foreldregruppen. Evalueringer tilsier at dette styrker foreldrenes tiltro til sin egen betydning for, og innflytelse på, tenåringenes liv. For å lykkes med en aktiv prosess innad i familien gjør det nødvendig å engasjere også tenåringene, både som informanter og som medvirkende parter i samspillet.

forutsetningen for å styrke tilknytningsbåndene. Utfordringen har imidlertid vært å sikre en allianse med tenåringene og en trygghet som kan gjøre det mulig for dem å dele sårbarhetene og behovene sine med både oss som leder kurset og foreldrene, uten at de føler behov for å ty til en forsvarspreget/unnvikende væremåte.

Det hadde imidlertid vært vanskelig, om ikke umulig, å rekruttere mange av familiene som har deltatt på kursene om vi hadde gjort det til en forutsetning at tenåringene i

Metaforum - Mai 2019

En felles erfaring av gjensidig autentisk kommunikasjon basert på forståelse og følelsesmessig tilstedeværelse, er

Ungdomsintervjuet og «Hold meg ? familiesamtalen» Løsningen for oss har vært å samtale med tenåringene hver for seg om deres syn på foreldrene og forholdene hjemme. Ved hjelp av en strukturert intervju-guide snakker vi om hva som skjer og hvordan det oppleves og føles sett fra deres perspektiv. Tenåringene får høre hvor viktige deres erfaringer og synspunkter er for det arbeidet vi gjør sammen med foreldrene deres. Samtidig blir de gjort trygge på at ingenting av det de sier blir delt videre uten deres tillatelse. Selv om noen tenåringer kan være skeptiske i utgangspunktet, har de aller fleste vært positive etterpå, og kunne for eksempel si «jeg har aldri hatt anledning til å dele disse tingene før og jeg føler meg tatt på alvor». Med sjeldne unntak, har ungdommene også vært positive til at vi deler det de har sagt med foreldrene. Grunnen er dermed lagt for å kunne bringe familiene sammen i en konstruktiv dialog, noe vi kaller «Hold meg-samtalen». Forholdet mellom en forelder og en tenåring er imidlertid asymmetrisk. Forutsetningen for en vellykket utveksling mellom dem er derfor avhengig av at tenåringen er trygg på at sårbarheten og avhengigheten hans/hennes blir respektert og beskyttet. Kurslederens rolle her er viktig i og med at hun skal dele mye av det som hun og tenåringen har blitt enige om med foreldrene.

I denne ikke-konfronterende konteksten får foreldrene en sjelden anledning til både å få innblikk i og å omfavne tenåringens perspektiv. Dette styrker foreldrenes erkjennelse av sitt ansvar i henhold til negative samspillssykluser i hjemmet og motivasjonen for å endre det som skjer. Tilbakemeldingen hjelper dem til å møte tenåringene sine med en større grad av tilstedeværelse, lydhørhet og engasjement i familiesamtalen. I likhet med ungdomsintervjuet, er «Hold meg ? familiesamtalen» strukturert ved hjelp av en mal som finnes i veileder-håndboken for kursledere. Kursstrukturen Kurset består av fire kurssamlinger for foreldre, et ungdomsintervju med tilbakemelding og tilbud om et familiemøte. Kurssamlingene inneholder korte forelesningsøkter med temaer som innleder fire samtaleøkter spredt over kurset. Samtaleøktene består av strukturerte individuelle, par- og gruppeøvelser der vi bruker bl.a. billedreiser og rollespill, med etterfølgende plenumsdelinger. Tenåringens løsrivningsprosess utfordrer ofte etablerte samspillsmønstre og stabiliteten i familien. Dette kan skape usikkerhet, være skremmende og det kan føre til at familiemedlemmene tyr til reaktive handlinger. Under samtaleøkt 1 inviterer vi derfor foreldrene til å se nærmere på alliansen og tilknytningen de evt. har seg imellom.

Metaforum - Mai 2019

En viktig del av den første samtaleøkten blir derfor å komme på sporet av de gjentagende negative samspillsyklusene som kan oppstå i familien, først sett fra foreldrenes perspektiv. Etter noen dager med mulighet til å bli mer bevisst på hva som skjer hjemme, kommer foreldrene sammen igjen for å gjennomføre samtaleøkt 2. Denne gangen inviterer vi dem til å se nærmere på samspillet mellom dem og tenåringen, og viktigst, hvordan dette kan se ut og er opplevd sett fra tenåringenes perspektiv. Foreldrene får dermed et grunnlag for å kunne begynne å forstå hvordan familien kan havne i fastlåste situasjoner der familiemedlemmene mister kontakten med hverandre. Etter samtaleøkt 2 gjennomfører vi ungdomsintervjuet for å innhente tenåringens faktiske syn på hva som skjer sett fra deres perspektiv. Når foreldrene kommer tilbake etter ca. en uke, begynner vi med å melde tilbake noen av de positive og oppmuntrende tingene tenåringene har sagt om foreldrene sine. Dette blir alltid godt tatt imot, og baner veien for samtaleøkt 3, der vi inviterer deltakerne til å se nærmere på følelser og reaksjonsmåter som de selv har lært fra forholdet til sine egne foreldre i løpet av ungdomstiden. Møtet med «tenåringen i oss selv» er alltid et viktig øyeblikk, som innbyr til dype refleksjoner og sterke erkjennelser omkring

Metaforum - Mai 2019

hva de har tatt med seg inn i sine relasjoner til sine egne tenåringer nå. I etterkant av dette, enten under kurssamlingen eller egen avtale med den enkelte familien, deler vi det tenåringene har blitt enige med oss om fra ungdomsintervjuet med foreldrene. Denne tilbakemeldingen baner eventuelt veien for selve «Hold meg-samtalen» som blir tilbudt enten mellom tredje og fjerde samling eller etter fjerde samling, når den formelle delen av kurset er avsluttet. Kursets overordnede mål er å legge til rette for å fremme gode samtaler om samhørighet mellom foreldre og ungdommer. Under samtaleøkt 4 får alle foreldrene mulighet til å drøfte hvordan de kan sikre en god utvikling av samspillet hjemme. Hovedforutsetningen for god kontakt og tilknytning er tenåringenes opplevelse av foreldrene som tilstedeværende, lydhøre og følelsesmessig engasjerte. Sagt med andre ord: emosjonell tilgjengelighet! Som del av samtaleøkt 4 drøfter vi hindringene som kan komme i veien for dette, og tilnærminger man kan bruke for å «komme tilbake på rett spor». Foreldrene får anledning til å dele konkrete utfordringer i familien og å få støtte fra hverandre og veiledning fra kurslederne. De færreste familier makter å unngå alle konflikter eller situasjoner som kan føre til en opplevelse av å bli sviktet, forlatt eller forrådt. Urimelige forventninger, uttrykk for

skuffelse, løfter som ikke blir holdt, og selvfølgelig skilsmisse mellom foreldrene kan alle påvirke tenåringens trygghet på hvorvidt foreldrene er der for dem. Når dette skjer, blir tilknytningen truet, skadet eller i verste fall brutt. Det aller viktigste for å sikre og styrke båndene i relasjonene er ikke å unngå slike situasjoner for enhver pris, men å ta ansvar for å reparere relasjonen i etterkant. Et siste men vesentlig tema som blir tatt opp og drøftet, er derfor betydningen av forsoning og reparasjon av tilknytningssår mellom foreldre og tenåringer. Evalueringer Foreldrene blir bedt om å evaluere både hver kurssamling og programmet som helhet på grunnlag av relevans når det gjelder innhold, om de følte seg hørt og tatt på alvor, og om de likte selve aktivitetene de ble invitert til å ta del i. På en skala fra 0 til 10 beveget snittet i vurderingene seg fra 7.5 fra da vi begynte i 2016, til 9.3 ved det siste kurset i 2018.

«? Kurset har gitt meg selvtillit til å stå for mine valg og grenser.....(vi) har fått det roligere og bedre på hjemmebane» «Dette kurset burde vært obligatorisk for alle tenåringsforeldre..» Informasjonsfilm og kurslederkurs. Som del av informasjonsmaterialet for både å orientere om kurset for profesjonelle og motivere familier til å delta, er det laget en 13 minutters video som illustrerer oppbygningen og innholdet. Det er også laget en 3 minutters «teaser» som er tilgjengelig på YouTube. Neste ledd i prosjektet er å støtte andre instanser i å ta i bruk materialet, og vi har begynt å sette opp noen en-dags kurs for å gi anledning til å bli kjent med kurset. Det er planlagt et introduksjonskurs for kursledere i høst, den 28. august i Oslo.

Se annonse

Underveis ga deltakerne tydelig uttrykk for at det å holde strukturen og tidsrammen under kursets forløp er viktig for å ivareta tryggheten. På et interaktivt kurs som dette med nærmest utømmelige temaer man kan drøfte, var dette en stor utfordring. Etter hvert ble kurssamlingene derfor detaljert planlagt med innhold og tidsrammer, og dette ble kommunisert tydelig både i starten og under kurssamlingene. Ved slutten av kurset, blir foreldrene også bedt om å skrive noe om det kurset har gitt dem, som fremtidige deltakere vil kunne lese. Her er noen uttalelser fra forrige kurs: «Kurset har gitt meg teoretisk kunnskap om ungdomsutvikling og økt min bevissthet på min rolle som forelder.....»

Metaforum - Mai 2019

systemisk praksis

Da Andreas Breden utfordret meg, om å skrive om systemisk praksis fra nord grep jeg sjansen. Ikke fordi jeg er den store skribenten, men fordi jeg i det å ha passert 60 har pensjonisttilværelsen i sikte, og tenkte at dette må være en fin anledning til å gjøre en liten oppsummering av et langt arbeidsliv i det systemiske nordnorske landskapet. Jeg er utdannet sosialarbeider fra Trondheim, og Lade Gård på 80 tallet, i ei tid da sosialarbeidere var en mangelvare i nord. Jeg fikk stipend for å vende tilbake til min hjemkommune og arbeid på sosialkontoret (som også bestod av barneverntjeneste) etter endt utdanning. På et lite kontor, i egen hjembygd, med mangfoldige oppgaver bygde jeg grunnmuren for hvem jeg etterhvert skulle bli som sosialarbeider. Den sterke interessen for spesielt relasjoner, historier, kommunikasjon og makt ble vekket her. Tilfeldighetene ville det slik at min neste jobb ble PP tjenesten (PPt), fordi det var det som var ledig i nærmeste by, Hammerfest, da jeg tok beslutningen om å søke meg til større sted og større fagmiljø. Det var her jeg for

Metaforum - Mai 2019

alvor startet min faglige dannelsesreise. Jeg var så heldig å få anledning til stor sjølråderett i det å utforme fagfordypninga i stillinga som PP-rådgiver, og arbeid i fht barn og unge med adferd/sosial-emosjonelle vansker ble min bane. Allerede da stod systemteorien mitt hjerte nært, og det å se og forstå adferd i kontekst ble sentralt. Jeg var tidlig klar på at jeg ikke skulle bli en sosionomspesialpedagog. Spesialpedagoger var det nok av i PPt. Når jeg sier dette, så er det fordi jeg gjennom årene har erfart at veldig mange sosialarbeidere og barnevernspedagoger i PPt ofte tar spesialpedagogikk som videreutdanning. Det blåste på slutten av 80 tallet/begynnelse på 90 tallet en nordnorsk familieterapivind, med Tom Andersen i spissen;

s fra nord

Jeg t r i v s best i øpna samt al el l er som sv ensk e Ul f L undel l sy nger : Jag t r i v s best i øpna l andsk ap? Nordkalottutdanninga. Det var en vind også jeg fikk anledning å blåse med. Jeg starte på nordkalottutdanninga rundt 1991, med veiledere som hadde vært med i opptakten av utdanninga. Her startet reisa mi inn i fagfeltet familieterapi og systemisk praksis. Reflekterende team både med og uten speil ble prøvd ut, og refleksjon med åpne og sirkulære spørsmål stod sentralt. Jeg imponeres enda i dag over de personene vi som utdanningsgruppe rekrutterte til å være med i samtaler, slik at vi kunne bruke dem som prøvekaniner i det å være reflekterende terapeuter i reflekterende team. Begreper som double-bind, homeostase, 2.ordens kybernetikk, kausalitet var gjeldene. Jeg må innrømme, jeg fikk ikke helt tak på innholdet i disse begrepene, ei heller klarte jeg å huske hvem av disse ulike terapeutene som representerte de ulike

An n Kr ist in Kjem saas Født 1958 UTDANNING Master i familieterapi og systemisk praksis Nordnorsk familieterapiutd JOBB Mobbeombud for Hammerfest kommune Statlig spesialpedagigisk støttesystem Barnekonvensjonen Leder statlig spesialpedagigisk støttesystem

Videopptak av Tom Andersen i reflekterende arbeid var rettesnoren, der språksystemisk tilnærming stod sentralt. Det fantes også andre tradisjoner innen familieterapien som MRI tradisjonen, strategisk tradisjon, strukturell tradisjon, Milano tradisjonen og navn som Palazolli, Ceccin, Boscolo, Minuchin, Jay Haley, og Palo Alto gruppen.

Metaforum - Mai 2019

tradisjonene. Men, den språksystemiske tenkninga, som Tom Andersen, Harlene Anderson og Harry Goolishian og finske Jaakko Seikkula representerte traff meg.

arbeid med barn. Dette hadde jeg ikke råd å kjøpe inn til kontoret, så jeg utarbeidet mine egne varianter. Joda, jeg har også vært kreativ.

Kanskje passet det meg fordi jeg lever i åpne landskap, på Finnmarkskysten, og fordi vi Finnmarkinger er kjent for det direkte og åpne språket? Eller kanskje er jeg opptatt av historier og narrativer fordi jeg er vokst opp i en familie der fornorskning, sjøsamiske tradisjoner, nedbrenning og evakuering har vært mine forfedres historie, og dermed også en del av mi historia. Jeg vet ikke.

Da familieterapi ble en masterutdanning på Diakonhjemmet høgskole rundt 2005 tok jeg denne. Nordkalottutdanninga var svært verdifull å ha med. De vitenskaps- teoretiske metodetilnærmingene, som sosialkonstruksjonisme, hermeneutikk og fenomenologi fikk ei sterk forankring hos meg, og den språksystemiske tenkninga befestet seg ytterligere gjennom denne masterutdanninga. Jeg hadde på dette tidspunktet startet i ny jobb som rådgiver i det som senere skulle bli Statped (statlig spesialpedagogisk støttesystem), et landsdekkende kompetansesenter under utdanningsdirektoratet. Jeg opplevde at masterutdanninga ga meg større faglig trygghet og tyngde. Fremdeles var adferd og læringsmiljø det faglige nedslagsfeltet, men til forskjell fra tida i PPt, så innebar jobben i Statped at nedslagsfeltet for arbeidet nå var hele Nord Norge.

Dette var også i ei tid der jeg opplevde man turte å bruke kreative metoder i sitt arbeid. Skulpturering, paradoksale teknikker og arbeid med dukker var noen av metodene. Også jeg dristet meg til å bruke kreative metoder, selv om jeg ikke jobbet i det terapeutiske feltet som familievern eller Bup. Skulpturering turte jeg imidlertid ikke. Om jeg hadde satt lærer og foresatte eller elev til å visualisere sin relasjon gjennom skulpturering hadde jeg nok blitt oppsagt som hjelper. Jeg kan huske jeg hadde vært på kurs om Michael White og eksternalisering, og på ei Nordkalott- samling i Pasvik utenfor Kirkenes der jeg mener Harlene Anderson var tilstede og snakket om narrativ tilnærming. Etter dette dro jeg hjem og skrev brev. Det var nemlig en metode, og jeg kan huske jeg skrev brev til noen av de ungdommene jeg jobbet med. Jeg husker ikke innholdet i dem, og jeg kan heller ikke huske at jeg fikk svar, eller tilbakemeldinger på dette. Jeg tror heller ikke disse brevene hadde noen effekt med tanke på endring, og jeg utelukker ikke at de syntes det var en merkelig hjelper de hadde. Jeg kan også huske at det ble utviklet noen nettverksspill med playmofigurer som man kunne bruke i

Metaforum - Mai 2019

Sammen med min gode kollega Svein Erik Jensen (som nå er pensjonist) ble vi reisende rådgivere i adferdsproblematikk. Fokuset vårt var å se adferd i systemperspektiv, og det var ikke uvanlig at arbeidet ble sentrert om det å jobbe med miljøet rundt barnet. Dvs: voksne måtte endre noe i sin måte å møte barnet på. Det var heller ikke uvanlig at vi utfordret skolene til å jobbe med organisasjonsutvikling, fordi vi av og til konkluderte med at manglende kunnskap og bevissthet om hvordan læringsmiljøet kunne «produsere» adferdsvanskelige barn og unge. Systemtilnærming i arbeid med barn og unge, særlig relatert til adferdsproblematikk ble fra starten av 2000 tallet for alvor satt på dagsorden i det pedagogisk psykologiske

arbeidsfeltet. Man hadde bevegd seg fra individ til systemperspektiv. Jeg deltok i utallige debatter i ulike sammenhenger både om viktigheten av å ha systemperspektiv i arbeidet, og ikke minst at dette måtte innebære systemiske kommunikasjonsferdigheter. Dette var også i ei tid der ulike programmer som Webster Stratton, Pals, LP og mobbeprogrammer som Zero og Respekt ble introdusert som verktøy i det å arbeide med barnehage-/ skoleutvikling. Disse programmene hadde systemperspektiv i seg, med sentralt mål om å forebygge adferdsvansker og mobbing. Også jeg ble utfordret på å bli en sertifisert veileder innenfor noen av disse programmene, noe jeg takket nei til. Jeg har mange tanker om evidensbaserte programmer med tilhørende sertifiseringer, og ikke minst tanker om det pengemarkedet de representerer. For ikke å trakke noen på tærne, for jeg vet at mange er tilhengere av programmer; Det passer ikke meg. Jag trivs bãst i øpna samtal. Da meklingsordninga i forbindelse med skilsmisse/samlivsbrudd og barnefordelingstvister ble oppretta rundt 1993/94 ble jeg forespurt om å være ekstern mekler, dette fordi det den gang ikke var familievernkontor i Hammerfest. Dette betyr at jeg har vært ekstern mekler siden ordninga ble opprettet, og meklingskompetansen har vært en svært verdifull tilleggskompetanse å ha med i arbeid rundt adferdsproblematikk. I adferdssaker er det nemlig ikke uvanlig at hjem og skole står i konflikt med bakgrunn i forståelse av elevens vansker og i forståelsen av hva som må til for at barnet skal få det bedre på skolen. Meklingskompetansen har derfor vært et viktig bidrag i det å bringe hjem og skole/barnehage i dialog om hvordan barnet

kan hjelpes, med bidrag fra begge parter. Felles forståelse og felles tilnærming til løsning er absolutt. Også her er systemisk kommunikasjon sentralt, med stikkord som nøytralitet, dialog, tolkning, kontekst og sirkulær forståelse. Min tidligere kollega Svein Erik Jensen lanserte nettopp et nytt begrep for meg; systemiske adferdsforstyrrelser. Da falt ting på plass. Fordi det er det adferdsvansker dreier seg om, kjedevirkninger. Når det blir vanskelig for barnet, blir det vanskelig for foreldre, og når det blir vanskelig for foreldre så blir det vanskelig for barnet. Da blir det enda vanskeligere for barnet, og når det blir vanskelig for barnet, blir det vanskelig i barnehage og skole, og når det blir vanskelig der, så blir det vanskelig for barnet, og så blir det vanskelig for foreldre ? ? Eller man kan snu på det, når det blir vanskelig for barnet i barnehagen eller skolen, så blir det vanskelig for foreldre, og så blir det vanskelig for barnet? .. osv osv. Selv om det i dag er et langt større fokus i skoler og barnehager på å se på eget system med tanke på å bedre situasjonen for barn og unge som har det vanskelig, så opplever jeg likevel at både barnehager og skoler har mange skritt å gå for ikke å forklare de uartige barns adferd med at det er noe galt med barnet og/eller foreldrene. Jeg har møtt alt for mange foreldre opp gjennom årene som har angst for å gå på foreldremøter, ta telefonen når de kjenner skolens/lærerens nummer igjen, der det knyter seg i magen når de nærmer seg barnehage- eller skoleporten, som opplever seg krenket og trakket på gjennom måten barnet eller de som foreldre blir møtt på. Møtene med disse foreldrene har berørt meg, og fått hjertet mitt til å blø mer enn en gang. Spørsmål relatert til hvordan fagfolk opptrer, enten man er lærere,

Metaforum - Mai 2019

barnehageansatte, rektorer, barnevernsarbeidere, Bup ère eller PP rådgivere er med årene blitt mitt faglige hjertebarn. Vi hjelper ingen med moraliserende pekefingre, forutinntatthet og snevre forståelser. Også her tenker jeg at den systemiske tenkninga er en rettesnor for hvordan vi skal opptre. Not knowing position , Harlene Anderson and Harry Goolishian's begrep for hvordan fagfolk kan opptre gjennom naiv nysgjerrighet fremfor ekspertens sikkerhet har for meg vært en viktig rettesnor. Vi må først få oversikt over terrenget før vi tegner kartet. Også Løgstrups etiske fordring tror jeg mange fagfolk som arbeider med andres barn kan ha nytte av å gjøre et lite dypdykk inn i. Hvordan kan vi; barnet, foreldre og fagfolk i fellesskap, gjennom dialog konstruere felles forståelse og felles tilnærming til løsning, der målet er at barnet skal få det bedre. Derfor falt begrepet systemiske adferdsforstyrrelser i smak; forklaringa ligger sjelden verken her eller der, men kanskje både her og der. Jeg har gjennom årene vært i ulike lederroller, både for PPt og for det vi her i Hammerfest har benevnt som forebyggende tjeneste (PPt, barneverntj og helsesøstertj). Også i disse rollene har jeg arbeidet etter systemiske prinsipper. Etter noen år i lederrolle konkluderte jeg med at jeg nok passet best til, og trivdes best med å være kliniker. Jeg valgte derfor å gå tilbake til

Metaforum - Mai 2019

praksisfeltet, og jeg har siden høsten 2016 jobbet som kommunalt mobbeombud. Systemisk tenkning og tilnærming er også her den selvsagte innfallsvinkelen til arbeidet, enten det dreier seg om å arbeide i enkeltsak eller i utviklingsarbeid på skolenivå. De kreative metodene er blitt borte med årene. Om det skulle være en rest igjen av kreativitet, så må det være at jeg ofte bruker penn og papir for å tegne rundinger og piler, genogram, hus, etc. for å visualisere og understøtte det som er tematikk i samtalene. Videre bruker jeg kanskje også litt verbal kreativitet, både gjennom det å bruke humor, sette ting på spissen og det å bruke metaforer, eller tankebilder. Jeg pleier å ofte å si til de jeg møter; «æ skriv ikke journalnotater, æ tegne dem». MEN; Å samtale gjennom åpne, sirkulære, hypotetiske og reflekterende spørsmål er fremdeles fundamentet når jeg skal bistå i å kartlegge, utrede, veilede, samtale mekle,? dvs bedrive endringsarbeid. Det har ikke vært noe problem å tilpasse prinsipper og tilnærminger fra familieterapifeltet til også å gjelde arbeid i skolen. Relasjoner og samhandling er sentrale elementer for utvikling av gode oppvekstsvilkår for barn i skolen som system så vel som i familien som system. I can never locate myself as an objective outsider, but must always know myself as an participant ( Kathy Weingarten)

Ann Kristin Kjemsaas

MUSIKKTIPS Metaforumredaksjone vil komme med sine musikkfavoritter i hvert nummer. Her kommer de fĂ¸rste 10.

Redaksjonen tar gjerne imot tips fra leserne om musikk det er vedt ĂĽ lytte til.

Metaforum - Mai 2019

Økt kompleksitet i sa familievernkontor De ansatte ved Homansbyen familievernkontor opplever en stadig større kompleksitet i sakene som kommer til kontoret. De sammensatte Jarle Svardal Familieterapeut vanskene er ikke alltid beskrevet når par og foreldre henvender seg, men avdekkes gjerne underveis i samtalene. Man ser mange saker med flere problemstillinger og belastinger på en gang; høyt konfliktnivå, voldsproblematikk, rus og psykiske utfordringer. En god del familier er allerede i kontakt med barneverntjenesten og andre hjelpeinstanser. Antall bekymringsmeldinger sendt fra familievernkontoret har økt betraktelig de siste 2-3 årene,

Årsakene til kompleksiteten er trolig flere. Bufdir sin fagutviklingsplan legger visse føringer for hvilke problemområder som særlig skal prioriteres i familievernet. Gjeldende plan fra 2017 vektlegger vold i nære relasjoner, høykonflikt og foreldre fratatt omsorgen for egne barn. Både innad på kontoret og i regi av Bufetat har det de

sammenlignet med tidligere år.

siste årene blitt viet mye oppmerksomhet på høykonflikt og vold. Meklingsordningen har på mange måter blitt forbedret og meklerne har fått spisset sin kompetanse i å jobbe med de mest konfliktfulle sakene. Meklerne eller terapeutene har også fått økt kunnskap og erfaring i å avdekke vold.

Foreldretvistsaker som har vært eller er pågående i tingretten kommer i en del tilfeller i retur, i den hensikt at foreldrene skal jobbe for en bedret kommunikasjon og samarbeid om felles barn.

Metaforum - Mai 2019

akene ved Homansbyen

Det er grunn til å anta at mengden av de sammensatte sakene også kan handle om at tjenesten har blitt mer kjent blant folk flest, og ikke minst at den er gratis. I tillegg merkes det at barneverntjenesten og BUP henviser foreldre, par og familier til tjenesten ut fra en tankegang om at de relasjonelle vanskene best kan arbeides med her.

Fire kontorer i Oslo Homansbyen familievernkontor er ett av fire kontor i Oslo. I tillegg til kontorene på Enerhaugen og Christiania torv ble det åpnet et nytt på Økern 1. mars i år. Dette kontoret er tenkt å dekke Groruddalen og Nittedal, og skal i særlig grad rette seg ut mot minoritetsbefolkningen. Det er meningen at de ansatte skal arbeide mer utadretta enn det familievernet vanligvis gjør.

Fungerende leder ved Homansbyen familievernkontor, Joachim Dahl, peker på at økt likestilling mellom Joachim Dahl foreldre også kan være en faktor. Fedre ønsker i større grad å være like deltakende som mødrene i barnas daglige liv, noe som fremstår som en positiv utvikling. Men det kan i mange tilfeller også føre til stor uenighet i samarbeidet om barna, ikke minst når det gjelder bosted og omfang av samværet. Der mange fedre tidligere mer aksepterte at mødrene hadde en større del av den daglige omsorgen, ser man en klar tendens til at mennene tar det som en selvfølge at tiden med barna deles likt. Økt konfliktnivå kan nok bidra til at flere individuelle utfordringer hos en eller begge foreldrene kommer mer til syne.

De ulike kontorene har ansvar for hver sine bydeler. Men det står samtidig klientene fritt å velge hvilket kontor de vil benytte. Ofte handler dette om nærhet til hjem eller arbeid. Men noen velger kontor også på bakgrunn av anbefalinger fra venner og bekjente. Homansbyen har et særlig ansvar for bydelene Sagene, Vestre Aker, Ullern og Alna. Men en ser en tendens til at Homansbyen i stor grad blir et «vestkantkontor» med sin beliggenhet i Oscarsgate, tett inn til Hegdehaugsveien. Ressurskontor Ved kontoret er det per i dag 18 terapeuter og 3 merkantile. Staben er sammensatt med hensyn til alder, kjønn og utdanning. Det er både psykologer og høyskoleutadannede med ulike typer spesialiseringer. Familieterapi som fag står naturlig nok sterkt.

Metaforum - Mai 2019

Janne Hoff Frontdesk og "ordremottager"

I tillegg til parterapi, familieterapi, foreldreveiledning og mekling tilbyr kontoret kurs og grupper. For tiden er dette relatert til sinnemestring, foreldresamarbeid/ høykonflikt og samlivskurs. Kontoret får ofte forespørsler fra andre tjenester, organisasjoner og institusjoner om å komme og informere om familievernet eller undervise i spesifikke temaer. Homansbyen er definert som «ressurskontor» for «samtaler med barn». Dette betyr at kontoret jobber for å styrke kompetansen på barnesamtaler. Det er et mål for familievernet generelt å øke barns

deltakelse i mekling og familiesamtaler. Barnesamtaler og barn i mekling har dessuten vært hovedtema i kontorets ukentlig fagmøter, over en lengre periode. Selv om det første familievernkontoret allerede ble etablert på slutten av 50-tallet, kan de ansatte, med glimt i øyet, omtale seg selv som en «hemmelig tjeneste», da det fortsatt er mange som ikke kjenner tilbudet. Men familievernet gjør seg stadig mer synlige og blir svært relevant for mange av byens innbyggere. Alle familievernkontorene blir eksempelvis representert med egen stand under Oslo Pride i juni.

Jar le Svar dal Født: 8. desember 1967 UTDANNING Klinisk barnevernpedagog Stavanger 1992 Master i familiebehandling Oslo MET 2012 JOBB BUP Folloklinikken og BUP Asker Studenthelsetjenesten SiO Nå: Homansbyen Familievernkontor i Oslo

Metaforum - Mai 2019

...din annonse her? Visste du at det er gratis å annonsere her i Metaforum om dette inkluderer avtale om rabatt for NFFTs medlemmer? Sende oss tekst og kanskje et bilde, så skal vi lage en fin annonse. Send oss en forespørsel, så vil du få rask tilbakemelding.

Metaforum - Mai 2019

The varied patterns of family resilience in challenging Michael Ungar var en av hovedforeleserne på Årskonferansen i Bergen i mars 2019. Her er mine inntrykk fra tilhørerplass. Tek st : Camilla Jensen Oanes Resiliens betyr psykologisk motstandskraft, de faktorer som har sammenheng med at man beholder en psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient vil si at man er robust. Av individuelle trekk står optimisme, god selvfølelse, sosiale evner og at man er kreativ og har interesser, sentralt. Viktige kontekstuelle forhold er familiens ressurser, nettverk og støttende forhold i skole og nærmiljø. Slik defineres resiliens i store norske leksikon på nett. Michael Ungar er blitt kalt Mr. Resilience, og hans fokus har vært på de kontekstuelle forholdene som bidrar til at mennesker beholder sin styrke og motstandskraft i vanskelige perioder av livene sine. Dette var også hans hovedtema: Vi trenger å tenke resilience på nytt ? det er ikke bare personene kapasitet til å komme gjennom vanskeligheter - resiliens handler mer om

Metaforum - Mai 2019

systemene rundt. Han parafraserer rundt en av John Kabat-Zin sine kjente metaforer «You can?t stop the waves but you can learn to surf, og sier at It?s easier to learn to surf if you have a surfboard, a coach and a lifeguard» Det er lettere å oppnå endring eller lære seg nye ferdigheter dersom man får litt hjelp. Unger går videre til historien om Askepott ? som han mener egentlig er historien om feen som ordner opp og om alle hjelperne hennes. Det er ikke noen psykologer eller familieterapeuter der Askepott bor, det er heller ikke noe demokratisk land med rettigheter og sosiale ordninger. Det er egentlig et sted der de rike er opptatt av å omgås de andre rike, helst på slottsball, og fokus er på å ta seg godt ut og å finne en rik eller vakker partner. Uten feen er dette bare en historie om et barn som blir utnyttet i sin familie, i et land der masse

penger blir sløst ut på de rike og selvopptatte. Hun får en dag nok og forlater sin onde stemor og sitt elendige liv. Men uten feen hadde hun nok ikke endt opp på ballet, hun ville mer sannsynlig endt opp bak slottet sammen med alle de andre barna og menneskene som lever utenfor samfunnet og må klare seg selv. Kanskje ender det med tigging, mer utnyttelse, prostitusjon for å få en plass å sove eller litt mat, kanskje hun ruser seg for å glemme. Vi ser det for oss, denne type historier kjenner vi alle sammen. Det som utgjør forskjellen er feen, og Askepott sin evne til å ta imot hjelp. Kanskje vi skal revurdere hvem som er helten i fortellingen.. For å forklare resiliens som en mellommenneskelig aktivitet får vi være med

på en liten øvelse. Vi snur oss mot hverandre to og to med håndflatene mot hverandre med litt avstand. Den ene skal lede, den andre skal herme, med hendene. Så bytter vi. Til slutt skal ingen lede. Hva opplever vi da? Noen tar initiativ, den andre protesterer, vi bytter på å lede og å følge. Unger hevder at dette er resiliens i praksis: det er omtrent som at ingen egentlig leder. Det handler om forhandlinger med systemene for å få dette til å fungere eller i det hele tatt å komme noen vei. Spørsmålet: hva trenger du for å komme videre? Er sentralt. Like sentralt er det å ta svaret på alvor, noe som kan være mer krevende for våre velkjente systemer og rutiner. Det hjelper, mener Unger, dersom man har i bakhodet at det ikke er selve krisen i seg selv som skaper vanskene, men hvordan

Metaforum - Mai 2019

familien håndterer den. Unger forklarer videre at det er lett å glemme at internaliserte egenskaper også har en relasjonell side. Identitet for eksempel ? det hjelper ikke å se seg selv i speilet og fortelle seg selv at man er OK dersom omgivelsene stadig sier at man ikke er verd noe. Resiliens er heller ikke en internalisert egenskap bare, selv om vi ofte hevder at noen er mer robuste enn andre. Vi kan hjelpe familien til å utvikle større robusthet, gjennom å hjelpe dem til å navigere og forhandle i sitt eget landskap av ressurser. Sentralt i dette er families egen

teori om endring, en teori som er kontekstavhengig. Det handler ikke så mye om hvilket funksjonsnivå de hadde før krisen, men mer om hvilke ressurser som er tilgjengelige i lokalsamfunnet, og måten familien benytter disse ressursene eller hvordan ressursene er gjort tilgjengelige for dem. Ofte er vår viktigste rolle som hjelpere å hjelpe familien med å finne eller gjenkjenne de ressursene som er tilgjengelige for dem, sier Unger. Mot slutten av forelesningen bruker Unger oss i salen til å vise sin måte å veilede på kartlegging ved hjelp av tråder i to farger ? en for gode relasjoner og en for dårlige relasjoner. Utgangspunktet er to terapeuter fra salen som Unger intervjuer om en sak de opplever som komplisert. Han får en person fra salen til å være hovedpersonen, plasserer

Metaforum - Mai 2019

denne midt på scenen og lar alle tråder gå ut ifra hendene til denne personen. Andre personer fra salen representerer etter hvert viktige mennesker eller symboler, og etter hvert som Unger markerer relasjonene mellom hovedpersonene og de andre aktørene i hovedpersonens liv kommer det fram en vev av tråder som menneskene holder. Unger snakker hele tiden med de som fremstiller saken, intervjuer dem. Når alle relasjoner er markert, legges trådene ned på gulvet. Så reflekterer de sammen om hvordan de ser på denne veven av tråder. Dersom man ikke har så mange personer

tilgjengelig går det an å bruke papir og blyanter i ulike farger. Så kan man skifte perspektiv til en annen viktig person i saken og veve eller tegne nye tråder derfra. Hvordan ser det ut fra en annen vinkel? Er dette noe vi kan arbeide med? Det er viktig å inspirere og etablere håp, understreker Unger. Noen ganger handler det å etablere håp både om samfunnsstrukturer og fysiske strukturer. Han gir et eksempel på hvordan man må tenke både i familien og i samfunnet når det gjelder å gi jenter i strenge patriarkalske mulighet til å gå på universitet. Etter at man har overtalt fedre om at dette er fornuftig, og etter at man har ordnet med trygge boliger til jentene i universitetsbyen, må man ikke så rent sjeldent bygge toaletter på universitetet for

at jenter skal kunne klare å være der hele dagen. Det er ikke nok å inspirere håp og personlig kraft og initiativ. Unger avslutter med å gi et eksempel på hvordan man arbeider resiliensorientert i våre hverdager. Utgangspunktet er ei jente som er henvist eller kommer til konsultasjon/behandling med sine foreldre

fordi hun stjeler. Terapeuten spør: hva skjer når du stjeler? Hun svarer: jeg får venner. Det betyr at det er her vi skal sette inn støtet: hvordan hjelpe henne å få venner på en annen måte? Dette gir andre perspektiver og andre muligheter enn å hjelpe henne til å slutte å stjele.

Cam illa Jen sen Oan es Født 9. september 1967 UTDANNING Utdannet psykolog ved UiB 1995, PhD ved UiB i 2016? JOBB Jobbet i alderpsykiatrien, PPT, kommunalt helsevern, og med par- og familieterapi ved Avdeling for barn og unges psykiske helse, Sykehuset i Kristiansand siden 2006. Styremedlem i NFFT siden 2016

Ho l d meg , sl ipp meg ! INTRODUKSJONSKURS For psyk isk -h elseper son ell som er in t er esser t i å lede k u r s

On sdag 28. au gu st 2019 Kl. 09.30 ? 16.30 Ch r is Kn ill familieterapeut, sertifisert EFT terapeut og veileder.

Kr ist ian Bøh le Over r ein psykolog Sted: Cochs pensjonat Kr 1750,- pr deltaker (Maks 16 deltaker, helst minst 2stk fra hver arbeidsplass)

10% r abat t f or NFFT m edlem m er For mer informasjon / påmelding: Chris Knill tlf (+47) 90752475 / chris.knill@gmail.com www.knill.no / www.knill.org

Metaforum - Mai 2019

Kriserammedes erfaringer når lynet slår ned Professor Kari Dyregrovs foredrag tok utgangspunkt i hennes 25 årige forskning og møter med mennesker i krise. Tek st : Erna Henriette Dahl Tyskø Hun formidlet hvordan mennesker har opplevd at «lynet har slått ned» og opplevelsen av å miste en av sine kjære i traumatisk død, trusselen om død, og å leve med alvorlig sykdom. Tidligere styremedlem Lennart Lorås introduserte konferansens første plenumsforeleser Kari Dyregrov. Når han skulle introdusere sin kjære kollega valgte han å sende en mail til tre av verdens fremste forskere på sorg og kriser (Christine Valentine, Margaret Stroebe og William Feigelman) og spurte hva de tenkte på når han nevnte Kari Dyregrov. Metaforum gjengir her korte utdrag fra hva de sa: Kari, er en av verdens mest anerkjente forskere på sitt fagfelt, helt siden 90 tallet. Kari har skrevet en lang rekke artikler, bøker. Flere av dem er å anse som klassikere som kommer til å være relevante i lang tid. Kari kan flytte fjell!! Ikke bare i forskning, men også i praksis. Hun ER og HAR VÆRT en pioner i arbeidet med etterlatte, men er i tillegg- utpreget god til å gjøre forskningsbasert kunnskap tilgjengelig for praksisfeltet og

Metaforum - Mai 2019

allmennheten. Hun KAN også å aktivere politikere og større systemer, for eksempel ved store kriser! Terroren på Utøya er et eksempel på dette, hvor Kari deltok i et team av forskere og terapeuter. Forskningen har lagd viktige føringer for hvordan det i dag arbeides med overlevende og etterlatte etter slike tragedier. Kari Dyregrov satte tydelig pris på Lorås sin overraskende introduksjon. Dyregrov satte så årsmøtedeltagerne rett inn i konferansens alvorlige tema; familier i krise, ved å understreke hvor viktig det er med mer kompetanse på familieterapi, familievern, og alt som handler om å se hele familien i krise. Hun var på bakgrunn av dette svært takknemlig for å ha blitt invitert til å holde foredrag på NFFT sin årskonferanse. I fagfeltet ser man individet, men det er ikke god nok kompetanse på familien som system. Sårbarhet handler ikke bare om hendelseshistorien, men hvordan den enkelte opplever det avhenger av relasjonene i familien og til den avdøde. Kari Dyregrov understreker betydningen over at

sorg er sammensatt, ulik og relasjonell, og at den bearbeides i en sosial kontekst hvor familien, gruppen og lokalsamfunnet er viktig. Sorg skjer alltid i en sosial kontekst. Dyregrov leste opp et sterkt brev en kvinne som hadde opplevd tre ulike tap i livet sitt hadde skrevet, og ba oss tilhørere ha fokus på følgende; Hva er kvinnens reaksjoner, hennes mestring, hvordan beskriver hun familierelasjonene og hvilken hjelp

sorgen?, og trenger støtte utenfor kjernefamilien. Kari Dyregrov hadde flere sitat underveis i foredraget sitt som understreket og forsterket de etterlattes erfaringer for deltagerne på konferansen. Å lese deres ord var vondt men nødvendig. Dyregrov fortalte også om barn (og voksne) som lever med ventesorg.

Lennart Lorås introduserer Kari Dyregrov beskriver hun at hun trengte. For meg ble det tydelig at alle disse svarene lå i det kvinnen selv skrev. Endring i familiedynamikken Sorg tar tid, og ingen opplever sorg likt. Hjelperne må være tålmodige, respektere og bidra til forståelse for at alle i en familie ikke nødvendigvis sørger på samme måte. Familiedynamikken endrer seg, og man kan se at en del barn ikke ønsker å bidra til ytterligere bekymringer for foreldrene og unnlater dermed å fortelle hvordan de «egentlig» har de. Barn kan gå inn i voksenroller på bakgrunn av at de er engstelige for foreldrenes tilstand og ønsker å beskytte dem. Søsken kan også ha «hemmeligheter» de har delt med avdøde søsken som de ikke forteller om i frykt for at foreldrene skal få det enda vanskeligere. Mange unge føler seg?alene i

Dette gjelder spesielt barn med kreftsykdom tett på familien. Ventesorg innebærer at barna begynner å forberede seg på tapet. For barn kan kreft være det samme som død, og det har vist seg at i tilfeller hvor det er gode diagnoser så har barn over år gått med ventesorg, fordi de ikke har vært godt nok informert. Å ikke være anerkjent som en verdig sørgende var et tema Kari var svært opptatt av. Selvmord har tidligere vært en av disse områdene hvor sorgen ikke har vært anerkjent. Etter hvert som stigma bygges ned så kan de etterlatte etter selvmord gradvis trolig føle mindre av dette. Etterlatte hvor deres nære og kjære har mistet livet som følge av en overdose, er imidlertid enda ikke en gruppe hvor sorgen synes anerkjent. Noe av det Kari brenner aller mest for er å vise respekt for tapet Metaforum - Mai 2019

uansett bakgrunn. Tapet av en kjær person er like stort uansett dødsårsak. På tross av det traumatiske mennesker går igjennom når krisen rammer, så gikk Dyregrov også inn på posttraumatisk vekst (PTV). PTV er en positiv psykologisk forandring som et resultat av ens streben etter en traumatisk hendelse. Posttraumatisk vekst skjer ved kognitiv

bearbeidelse av den traumatiske hendelsen gjennom refleksjon og åpenhet rundt elementene i hendelsen som bidrar til å reparere og restrukturere ens «forståelse av verden». PTG påvirkes av relasjonen til andre, evnen til å se nye muligheter, kunnskap om personlig styrke og religiøs og/eller spirituell endring som kan føre til en dypere verdsettelse av livet.

I en krisesituasjon er det svært vanskelig å vite hva en trenger. Det er da svært viktig at hjelpeapparatet er tett på ut fra kunnskap om hva det vil si å oppleve akutte kriser. Dette ble summert opp i følgende ønsker fra etterlatte etter traumatisk død: Ta kontakt og tilby hjelp; ikke forvent at de som er lammet av sorg selv skal be om hjelp, og aldri avslutt en samtale med «bare ring om det er noe»

Etterlattes ønsker og behov for oppfølging Kari Dyregrov gikk så inn på de etterlattes ønsker og behov for oppfølging. Her var det tydelig at det er «skreddersøm» som gjelder. Skreddersøm vil i dette tilfellet bety at hjelpen tilpasses hver enkelt mottaker ut i fra de behovene de måtte ha og at tilbudene fra det offentlige må bidra som støtte til iboende ressurser og egenmestring.

Metaforum - Mai 2019

Ha en proaktiv inngang til hjelp, kom med forslag på muligheter som finnes Gjenta tilbud om hjelp, ikke gi opp, ring tilbake ? ta kontakt Gi oss en kontaktperson som kan hjelpe til med å koordinere hjelp Ha et helhetlig fokus både på fysisk og psykisk helse og familiesituasjon Gi oss informasjon om rettigheter både i forhold til en selv som pasient og til pårørende Gi oss informasjon for å dempe uro, vite fakta om hendelse Gi oss praktisk/økonomisk hjelp Gi støtte til frisk forelder når den ene forelderen er alvorlig syk eller død Sett oss i kontakt til likepersoner Ha et langt tidsperspektiv på sorg

Oppbygningen av helse og omsorgstjenestene innebærer også rutiner som etterlatte blir en del av helt automatisk. Eksempler på dette kan være standardbrev som kommer fra Nav for eksempel etter at man har vært sykemeldt en tid. For etterlatte kan dette oppleves som en slags forventning om at nå skal man snart ha «sørget nok» til snart å komme i jobb igjen. På tross av fastlagte rutiner så forteller også flere etterlatte i Dyregrov sitt rikholdige forskningsmateriale om fleksibilitet innen Nav og andre hjelpeinstanser som de har opplevd som helt uunnværlig.

frem som essensielt samt at hjelperen evner å være fleksibel og løsningsorientert. Det handler igjen om at sorg er ulik, og at det ikke finnes noen «fasit» for hvordan man sørger. Som hjelper må man også tørre å være nær og ha trygghet nok til «å høre det verste» samt å ha blikket utover de aller nærmeste. Som etterlatt finner man besteforeldre, tanter, onkler, venner og flere som også i mange tilfeller trenger bistand. «Det beste hjelperne kan gjøre, er å ha fokus på hva de kan bidra med for at du som rammet skal klare å håndtere situasjonen selv»! (sitat fra en far)

I møte med etterlatte er god tid trukket

Er n a Hen r iet t e D Tysk ø Født: 23.september 1977 UTDANNING Utdannet barnevernspedagog HIST 2002 Videreutdanning rus og avhengighet VID 2010 Kommunikasjon med foreldre og barn HIST 2011 Master i familieterapi og systemisk praksis VID 2016 Helseledelse BI 2019 JOBB Jobbet i Ørland kommune siden 2002 i ulike stillinger. Er nå leder i koordinerende enhet og familiekoordinator. Styremedlem i NFFT 2018 ? 2019. Redaktør Metaforum siden januar i år.

Metaforum - Mai 2019

Strengthening Resilience in Families Facing Crisis and Challenge Froma Walsh er en anerkjent familieterapeut og sosialarbeider fra Chicago, USA. Dr. Walsh har vært president i American Family Therapy Academy og tidligere redaktør i Journal of Marital and Family Therapy. Tek st : Lennart Lorås Hun har utgitt over 13 fagbøker til en rekke sprak og har mottatt flere priser for sine faglige bidrag til det systemiske fagfelt av den Amerikanske psykologforeningen, American Family Therapy Academy og American Association for Marriage and Family Therapy. Walsh regnes som en av verdens ledende autoriteter pa? familie resiliens. Walsh innledet foredraget med å invitere de tilstedeværende familieterapeutene til en utforsking av hvordan de kan bidra til a? styrke familier i kriser. Dette er basert pa? kunnskap om hvordan familier som ikke er i kontakt med hjelpeapparatet bruker sin motstandskraft for a? overkomme utfordringer. Fokuset er derfor flyttet fra den dysfunksjonelle familiens vansker til de iboende ressursene i familien. Walsh hadde gjennom hele presentasjonen fokus på hvordan hun og hennes medarbeidere benytter disse ideene i praksis, både i terapeutisk virksomhet og i kommunale tjenester. Walsh fortalte at hun vokste opp i et

Metaforum - Mai 2019

arbeiderklassestrøk. Hennes foreldre slet økonomisk og hennes far hadde en somatisk lidelse som det ikke ble snakket om. Selv om hun etterhvert lærte seg og så nytten av å fokusere på styrker og ressurser, så hun aldri på sin far på denne måten. Dette var fordi i den tiden hun vokste opp var det et tydelig fokus på lidelser som tydelig kategoriserte og avgrensede sykdommer med påfølgende patologiserende beskrivelser. Å identifisere lidelsen var derfor avgjørende. Likedan handlet den tids familieterapi om at det var familiens feil og atferd som var skyld i deres problemer, istedenfor å se på familiens vansker som et uttrykk for store og vedvarende utfordringer. Ved å endre fokuset fra å se på individ og familiers vansker som et uttrykk for feil i deres organisering, ga resiliens perspektivet henne et syn på vansker som i større grad åpent for aksept, forståelse og nye muligheter for endring gjennom det de allerede mestrer.

«It` s a lot life suffering, but with hope» Resiliens er hverken er en modell eller en manualbasert tilnærming, men handler om hvordan vi forholder oss til våre klienter,

hvordan vi anerkjenner deres styrker, sett i sammenheng med den motstanden de står i/har stått i. Hva som er «kriteriene» for å tilby en resiliens basert tilnærming er umulig å avgrense. Det er fordi hva mennesker opplever som vanskelige og utfordrende livssituasjoner er umulig å kategorisere. Kategoriseringsutfordringene viste seg også i praksis når Walsh i et forskningsprosjekt ønsket å finne noen «normale» familier som kunne utgjøre prosjektets kontrollgruppe. Hun ble i den anledning advart av erfarne kolleger om at den normale familien ikke finnes, og om du mot alle odds skulle finne dem så vil de være svært kjedelige. «Bend without braking. Bend, and let it return to its former shape? Dersom det normale ikke finnes er det liten grunn til å tro at det ukompliserte og ufeilbarlige liv finnes. Med utgangspunkt i resiliens forståelsen er det viktig å anerkjenne menneskets sårbarhet og svakhetet. En anerkjennelse av at vi kommer til å bli

såret før eller siden, kommer til å oppleve sorg og vil oppleve vanskeligheter. I tillegg vil hvilke utfordringer vi møter endre seg gjennom livsløpet. Forskning viser også at

par ofte vokser fra hverandre etter alvorlige opplevelser og sterk sorg. Mye av årsaken til dette synes å være at individene blir sittende alene med egne opplevelser og sorg uten at dette blir delt med den/de andre. Den resiliens orienterte terapeut vil derfor anerkjenner og tilkjenne gjøre for familier at å oppleve for eksempel sorg og skuffelser, også en del av et familieliv. Gjennom at paret/familiemedlemmene kan anerkjenne dette og ved å dele det med familiemedlemmene vil relasjonene i familien/paret kunne styrkes. Den resiliens orienterte terapeut bør derfor alltid se etter hvem det er i paret, i familien eller i de større systemer som kan fremme resiliens forståelsen. Walsh tilnærming til reisliens er grunnleggende relasjonell og tydelig i tråd med systemisk praksis. Dette fremhevet Walsh selv også flere ganger i løpet av presentasjonen. Walsh hevdet avslutningsvis at selv om terapeuters fokus først og fremst er på klientene kan resiliens fokuset også være nyttig mht. å ivareta

Metaforum - Mai 2019

terapeuten. Dette fordi resiliens perspektivet fokuserer på håp istedenfor håpløshetsbeskrivelser, som ofte dominerer vårt fagfelt. Å fokusere på håp gir ofte både klienter og terapeuter energi. Energi som trengs i arbeid med

menneskers utfordringer og deres samtidige store muligheter! Hennes erfaring var at det å forske på og fokusere på resiliens og tilhørende perspektiver gir energi både til våre klienter, oss profesjonelle og våre private liv.

Len n ar t Lor ås født 7. november 1979 UTDANNING Doktorgrad i systemisk psykoterapi JOBB Førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet og førsteamanuensis II ved VID Vitenskapelige Høgskole. Styremedlem i NFFT 2015-2019

Metaforum - Mai 2019

PODCAST Metaforumredaksjone vil komme med sine podcastfavoritter i hvert nummer. 2

Redaksjonen tar gjerne imot tips fra leserne om podcaster det er vedt ĂĽ lytte til.

Metaforum - Mai 2019

Vi må tørre å granske brutaliteten sammen Sari Lindeman er godt kjent i fagmiljøet på Vestlandet både som terapeut, men også som fagansvarlig på familieterapistudiet ved Høyskolen. Hun har bred erfaring fra rusfeltet, og brenner for å integrere systemiske ideer i dette arbeidet. Tek st : Cecilie L. Eriksen Behandlingsforløpet for mennesker med rusutfordringer er i dag i stor grad preget av individuelle behandlingsprosesser.

hadde valgt å la sitt barnebarn få bo hos henne etter endt rusbehandling. Disse samtalene lærte henne mye.

Kanskje dette har inspirert henne til å starte på sin doktorgrad der hun blant annet skriver om hvordan familier med rusutfordringer lever med redsel og bekymringer knyttet til avhengighet.

Hun tenkte at med små justeringer kunne livene til familiemedlemmer som lever tett på mennesker med rusutfordringer, bli litt enklere. Et av temaene hun ble spesielt opptatt av var; hvem sitt ansvar var det å vekke Tom slik at han rakk møtene han skulle til? Tom var tydelig på at dette var hans ansvar, i motsetning til bestemoren som opplevde at dette var et ansvar hun hadde, og som var viktig for de begge. Bestemor opplevde at hjelpeapparatet ikke forstod hvor viktig dette var for hennes barnebarn.

I workshopen startet Sari med å fortelle om en bestemor i 70 årene. Hun hadde latt sitt barnebarn, Tom, med rusutfordringer komme å bo hos henne etter et behandlings- opphold. Dette uten å vite mye om de utfordringene det innebar. I 2011 ledet Sari et prosjekt som ble kalt «overgang». I denne sammenheng ringte den samme bestemoren utallige ganger for å dele sin bekymring, og frustrasjon over hjelpeapparatet som hun opplevde gjorde så lite for hennes barnebarn. Hun undret seg over hvorfor de ikke kunne legge han inn med tvang siden han var i fare for seg selv og andre. Sari fortalte at hun ble berørt av bestemoren som tross sin høye alder

Metaforum - Mai 2019

Sari har erfart hvor viktig det kan være å hjelpe rusavhengige til å ta mer ansvar for sitt eget liv, og lære de pårørende å slippe taket litt. Dette er ikke noe du klarer å forandre på i løpet av kort tid, det er viktig å ikke ha hastverk, men jobbe med å få til små forandringer som kan bety mye. I bestemorens tilfelle var det å ikke vekke «Tom» før hun så at han ble for sen til

møtene, en begynnelse på å tilbakeføre noe av ansvaret. Sari formidler at hun har kjent på den enorme følelsen av ansvar som familiemedlemmer til personer med rusavhengighet kan oppleve, fordi rusavhengighet er alvorlig, og det kan gå riktig ille. Redselen tar stor plass. Sari forteller at hun forstår hvor fysisk anstrengende det kan være å kjenne seg så redd hele tiden. Familiemedlemmene er ofte preget av sammensatte følelser, fortvilelse, maktesløshet og håp. Det kan være vanskelig å forutse hvem som ender opp med å klare seg, bli helt friske, eller hvem som ender opp med kroniske rusutfordringer eller død. Sari snakket om vanskene det innebærer for familiene å

måtte leve med denne dualismen. Kari Dyregrov foreleste dagen etter på årskonferansen om sorg og ventesorg. Det å forberede seg på det verste over tid, og sørge over et verst tenkelig utfall. Dette er svært krevende å stå i over tid. Ofte ser vi at mennesker som forbereder seg på det verste, kan ta avstand fra relasjonen for å håndtere smerten bedre. Sari viste til den tyske forskeren Lindemann som forsket på hvordan kvinnene som ventet på sine menn under andre verdenskrig. Disse kvinnene gikk inn i ventesorg og bearbeiding av et mulig tap av sine kjære. Det var så belastende å stå i dette at de begynte å bearbeide tapet av sine menn, ved å skape avstand for å kunne leve videre. Når mennene returnerte fra krigen,

Metaforum - Mai 2019

hadde mange av kvinnene allerede løsrevet seg fra forholdet til mannen. Sari undret seg over om de samme mekanismene kan forekomme i familier som har levd tett på rusavhengige over tid. Hun har erfart i sitt arbeid med rusrelaterte vansker, at familiemedlemmene ser ut til å ha vesentlig lavere intensitet i sitt følelsesuttrykk etter å ha vært pårørende

lenge.På bakgrunn av dette ønsker Sari å tilrettelegge for systemiske samtaler hvor familien kan få mulighet til å forstå, og håndtere slike mekanismer bedre. På denne måten kan lidelsestrykket reduseres i familiene, og hos den rusavhengige. Kan det da bli lettere for dem å håndtere, og mestre familiesamspillet bedre? «Medavhengighet» Sari inviterte tilhørerne sine med på en refleksjon rundt begrepet «medavhengighet», som er et begrep ofte brukt i sammenheng med Anonyme alkoholikere (AA). Begrepet sier noe om hva pårørende til rusavhengige bidrar med for å

Metaforum - Mai 2019

opprettholde avhengigheten. Det er noe vondt i dette begrepet sier Sari. Hun reflekterer likevel over hvilke relasjonelle mønstre begrepet «medavhengighet» skal gjøre oss som hjelpere bevisst på i arbeid med familier med rusutfordringer. Sari leste et dikt for å illustrere dette. Diktet er skrevet av Marta Tikkanen, en kjent finsk forfatter som har levd i et ekteskap med en

rusavhengig mann. Hva ønsker forfatteren av diktet å fortelle oss? Hun strever med tillit, anklage, straff og resignasjon. Måten hun beskytter seg på er å ta avstand. Noen ganger kan det å skape avstand gi mulighet for den rusavhengige til å endre seg. Hensikten med å snakke om «medavhengighet» er å bevisstgjøre pårørende på mekanismer som kan opprettholde avhengigheten. Mange som lever tett på mennesker med rusutfordringer sier at det blir feil uansett hva de gjør. De skal klare å gi nok kjærlighet, de skal sette grenser, samt være en ressurs.

?Om jag in t e h ade Älsk at dig Så oer h ôr t Och allt id h ade t r ot t På din a or d Om at t det h âr var sist a gån gen Def in it ivt och oåt er k alleligt Allr a sist a gån gen Du dr ack Så h ade det k an ske var it lât t ar e At t st å u t m ed De gån ger som kom sen M en jag t r odde ju allt id På det du sa Och elsk âde dig Och var over t ygad At t du egen t ligen in t e ville n ågom in g an n at Ân slu t a dr ick a Och aldr i bôr ja igen Det f ôr ef ôll f ôr r est en Fu llst en digt logisk t For vem sk u lle f r ivilligt

Nat u r ligt vis t r odde jag n u n är du ville ock så allr a in n er st in n e Och jag älsk ade ju dig Sm ån in gom blev det så at t jag k an ske egen t ligen in t e län gr e t r odde n är du f ör säk r ade at t du sk u lle slu t a m en jag kom på m ig m ed at t jag t ydligen än då h ade gåt t om k r in g och h oppat s ef t er som jag var je gån g blev så oh yggligt besviken M an bor de f ör st ås var ken t r o eller h oppas u t an bar a älsk a och var a lik a över r ask ad och t ack sam var je n yk t er k väll ef t er en n yk t er dag Så är det bar a in t e det är in t e alls så

Vilja h a det så jævligt Som du h ade det var ja gån g Och det blev dessu t om allt id Lit e vâr r e Ân dn f ôr r a bot t en jævliga gån gen Nån gån g n är jag m isst r öst ade f r ågade jag dig var f ör du in t e h ade slu t at f ast du så säker t lovade at t du sk u lle gör a det f ör r a gån gen Då svar ade du at t du egen t ligen in t e h ade velat slu t a in n er st in n e den gån gen eller n ån an n an gån g M en , sa du , n u ville du på et t h elt an n at och alldeles n yt t sät t Nu ville du allt så ver k ligen aldr ig m er a dr ick a Och t r odde jag dig?

När jag in t e län gr e t r or och in t e län gr e or k ar h oppas br yr jag m ig in t e om if all du är n yk t er eller su per Nu f år du t r o och h oppas alldeles f ör dig själv jag h ar t r öt t n at på at t bli besviken jag st äller in t e län gr e u pp på din a villkor Av alla sät t vi h ar pr övat på ver k ar det h är var a det en da som f ak t isk t h ar ef f ek t Syn d bar a at t det kom f ör sen t f ör m ig Så var det allt så m in lik gilt igh et du beh övde m edan m in k är lek t ydligen bar a var dig t ill sk ada

Metaforum - Mai 2019

Sari referer til Peter Adams som har forsket på rusavhengighet og deres relasjoner. Han snakker om fragmenter av intimitet. Når avhengigheten til den som ruser seg blir den viktigste relasjonen (hoved intimiteten), og de andre familiemedlemmene bare får fragmenter av oppmerksomheten, kan dette medføre samspillsvansker i familien. Adams sier at dersom hjelperne vier så stor oppmerksomhet til avhengigheten kan

parsamtaler, parallelt med individuell behandling da hun tenker det vil gi mer effekt.

man bidra til å forsterke denne fragmenteringen.

og at de pårørende kan oppleve at de «ikke engang klarer å være en pårørende på riktige måte».

Sari hevder at vi må hjelpe disse familiene til å ta et mer relasjonelt perspektiv. Spørsmål som er viktige å stille kan være; Hvilken rolle har du i de ulike relasjonene, som for eksempel sønn eller bror? Hva er viktig i familiesamtalene? Sari tror på de systemiske ideene, og at vi kan komme langt med å lytte til familiens egne konstruksjoner og ideer. Videre er hun opptatt av å tilby familier med rusutfordringer samtaler, familieog

Metaforum - Mai 2019

Sari hevder at rusfeltet i dag er for lite tilrettelagt for familiesamtaler når den rusavhengige er i behandling.Hun er også opptatt av å tilby kunnskap om rus, avhengighet og psykoedukasjon, samt at man må gi dette i små doser. Det er lett for at belastningen kan kjennes for tung,

Det er nødvendig med tydelighet da mange familier kan komme til samtale med håp om at sønnen skal bli rusfri. Sari er bevisst på å ta små steg, og kunne bidra til at de kan få snakke sammen om familiestrukturene, de destruktive mønstrene, og hvordan de kan ta vare på hverandre i familien. Det er viktig å tematisere dette sammen med familiene. Sari presiserer at som hjelper bør man ikke presse familiemedlemmer til å sette

grenser som de enda ikke er klare for. Det er tøft å ta avstand fra en du elsker, og de beslutningene om å sette de grensene som kreves, kan ikke familiene ta før de er i stand til å tåle de eventuelle konsekvensene.

av den brutaliteten de lever i.Sari sier at det kan være etisk utfordrende å vektlegge for mye håp for familier som lever med rusutfordringer. Hvor mye håp kan vi stå for? Du vet aldri hvem som dør, eller hvem som blir bedre (dualismen).

I familiesamtalene er det viktig å hjelpe mennesker til å se flere valgmuligheter.

Det er viktig at familieterapeuten håndterer egne følelser, for eksempel ens egen irritasjon over familiemedlemmer som ikke klarer å stå ved de grensene de selv ønsker. Det er bare deler av hele historiene vi får høre. Jo mer vi klarer å snakke om disse temaene med familiene, jo bedre er det.Endring tar tid, og små skritt kan bety en stor forskjell. Det er avgjørende å lytte, og undre seg sammen med familiene uten å presse, eller dømme. Samtidig som vi gir plass til de gode historiene, og gir familiene rom til å snakke om det de er opptatt av, må vi tørre å spørre de vanskelige spørsmålene, og granske brutaliteten sammen.

Sari leste et sitat fra et familiemedlem ?Til tross for å ha lekket den brutale sannheten har jeg fort falt inn igjen i forsvarsmekanismer mot frykten og angsten det medfører ved å gå i fornektelse?. Med dette sitatet ville Sari gjøre tilhørerne bevisst på at respons fra de som hører historiene kan være med å trigge forsvaret. Dette er viktig å vite noe om, for om du pusher litt for mye kan man lett «gå i forsvar». Det finnes mange strevsomme dilemmaer for familier med rusavhengighet. Det er viktig å hjelpe familiene å sette ord på noe

Cecilie Er ich sen Lær ker ød født 11. oktober 1978 UTDANNING Barnevernpedagog Stavanger 1999-2002 Videreutdanning i Familieterapi og systemisk praksis ved HIB 2011-2013 JOBB Barmeverntjenesten i Meland kommune 2006 - 2014 Familieterapeut i Barne- og Familiehjelpen i Bergen kommune siden 2014

Metaforum - Mai 2019

Line, Anne &

ADHD Da psykolog Line Lotherington inviterte Bufferkurs-grunder Anne Marie Fosse Teigen med som kursleder for par med ADHD i parforholdet eller i familien, tok den erfarne kurslederen utfordringen på det hun trodde var strak arm. Halvveis ut i første samling gikk halvparten av deltakerne ned for telling ? samtidig. Tek st : Siv Sæveraas Jeg antok at disse parene ville ha tilsvarende behov som «vanlige» par, men der tok jeg grundig feil. Jeg manglet både erfaring med og kunnskap om voksen ADHD, fortalte Fosse Teigen til de fremmøtte på workshopen «Du og jeg og ADHD» under NFFT-årsmøtet i Bergen. Mens Anne Marie fryktet at hele samlivskurset hadde krasjlandet, tok Line den kollektive, akutte ADHD-utladningen blant kursdeltakerne med ro. Hun har inngående personlig og profesjonell erfaring med ADHD-relaterte utfordringer, og ønsket Anne Marie velkommen til det hun kaller «ADHD-planeten». Møtet med Line og kursdeltakerne ble en vekker for Anne Marie. Hun innså at det kreves tilpasninger og spesifikk kunnskap om ADHD for at samlivskurs for denne gruppen skal være virkningsfulle. Det var en

Metaforum - Mai 2019

uvant og overraskende tanke for en systemisk familieterapeut. Et spennende samarbeid ble inngått mellom de to psykologene. Sammen har de utviklet samlivskurset «Du og jeg og ADHD», et grunnkurs i å ta vare på parforholdet når en eller begge har ADHD.

Særegne kjennetegn Anne Marie visste minimalt om voksen ADHD da hun innledet samarbeidet med Line. Akutt, ADHD-relatert utladning var bare en av utfordringene hun manglet erfaring med. Hun visste heller ikke at bremsemekanismene i hjernen svekkes når personer med ADHD blir slitne. Det kan i kurssammenheng bety flere avbrytelser og mindre gjennomtenkte innspill i plenum, samtidig som de er spesielt sensitive for

avvisning. Videre kan stemninger endres lynraskt, og følelser ta overhånd. - Jeg var heller ikke forberedt på hvor utbrent mange partnere uten ADHD er. De har stort behov for forståelse for sin situasjon, sa Anne Marie under workshopen. Hun fortalte videre at det i parforhold med ADHD kan være skamrelatert indre smerte. For personen med ADHD handler det gjerne om ikke å føle seg god nok, (men å late som om man er det). Hos partneren gir det seg utslag i tanker om at ingen må få vite hvordan vi har det, hva jeg finner meg i, og hvordan jeg oppfører meg i parforholdet. - Men jeg støtte også på mange velsignelser i møtet med disse parene. Eksempler er modig deling av følelser,

nederlag og seire, både fra de med ADHD og fra partnerne. Jeg ble også imponert over deres evne til rask tilgivelse, og ikke minst deres kreative bruk av humor som overlevelsesstrategi, sa Anne Marie. Mål for kurset Kursmaterialet består av et kurslederhefte, samt kursbok og kortstokk for deltakerne. Kurset består av en teoridel, en ferdighetsdel og en del med skreddersydde ADHD-tilpasninger for parforholdet. Det terapeutiske målet er tredelt: For det første skal kurset bidra til at hvert enkelt par får styrket samhold og kompetanse, blant annet ved at de får felles kunnskap og et mer felles språk for det som foregår i parforholdet og i familien når noen har ADHD. Dernest er målet å bidra til at hvert enkelt par utvikler

Metaforum - Mai 2019

realistiske oppfatninger av hvordan de kan jobbe videre med parforholdet. Det innebærer bevisstgjøring omkring hva man kan gjøre noe med og hvordan man da gjør i praksis, kombinert med kunnskap om hva man ikke kan gjøre noe med og hvordan man da kan håndtere følelsene som oppstår. Det tredje målet er å tilby løsningsfokusert tenkning for praksis, og en godartet utforskende holdning til følelser og affektiv tenkning. Ut til folk og fag Line Lotherington og Anne Marie Fosse Teigen har til hensikt å fortsette arbeidet med å spre kunnskap til de som lever med ADHD, til folk flest, til fagfolk og til politikere. De arbeider også aktivt med å utdanne nye terapeuter og andre fagmennesker som vil

bruke stoffet på kurs og i terapi. I 2018 fikk de mulighet til å eksperimentere med tre videregående kurs, med fordypning i kommunikasjon og emosjonsregulering. Erfaringene derfra skal videreutvikles til fordypningskurs og oppfølging etter grunnkurs. - Mange med ADHD føler at ingen kan forstå dem innenfra. Møtet med parterapi kan derfor handle mest om å overleve og gjøre gode miner til slett spill. Uten kunnskap om ADHD kan både partneren og terapeuten risikere å tolke slike strategier som uttrykk for manglende engasjement for parforholdet. Resultatet kan da bli at eksisterende negative konfliktmønstre bare forsterkes, presiserte Line og Anne Marie.

Metaforum - Mai 2019

Inbjudan

Kartan och Verkligheten, Olja på duk, Gunnel Nirving Lönnroth

Omgiven av evidens - vart är vi på väg? Vetenskapligt symposium

Göt ebor g 3 - 4 ok t ober 2019 In f or m at ion

an m älan

Arrangeras av Familjeterapiföreningen i västra Sverige ? FTFVS och

Metaforum - Mai 2019

Tverrfaglig, familie- basert behandlingstilbud for ungdom med skadelig seksuell atferd / TVERS Elin Okkenhaug Bratland og Kristi Olsen, to engasjerte familieterapeuter fra familievernkontoret i Arendal og Kristiansand, inviterte oss til å ta del i sine erfaringer og tanker om arbeid med ungdom som har skadelig seksuell atferd. Tek st : Kristin Helene Dahl Et tema som på mange måter er kjent for de fleste av oss som jobber med ungdom og deres familier, men som allikevel ofte er et tema vi i alt for liten grad kan nok om og eller får til å nærme oss på en hensiktsmessig måte. Hva er TVERS? Tvers er et tilbud om psykologisk behandling til familier der barn og ungdom har begått skadelig seksuell atferd og eller vist annen bekymringsfull seksuell atferd. Tilbudet har en lang tradisjon og har holdt på de siste 20 årene i Vest-Agder og de siste 8 årene i Aust- Agder. Tilbudet kom i gang av ildsjeler som først var opptatt av de som var utsatt for overgrepene. Etterhvert ble man oppmerksom på at de som utøvde volden ikke ble ivaretatt av noen, ut over det juridiske området og det ble således grunnlaget for dagens tilbud. Teamet som jobber med oppfølgingen av disse sakene er i dag sammensatt av personer fra Abup, DPS og familievernet. Det er unikt at familievernet er inne og det skiller seg fra andre tilbud for denne gruppen i landet. Det er etablert en styringsgruppe og de har forankret det til ledelsen. Styringsgruppen

Metaforum - Mai 2019

har faste møtepunkter, en gang i halvåret. Det er laget en kontrakt hvor en behandler i hver etat kan bruke 10% av sin stilling for å følge opp dette arbeidet. Det er satt av tid til å jobbe med dette temaet en ½ dag i uken uansett om det er en sak eller ei. Det er alltid en som skal jobbe med å følge opp dette ansvaret. Hvorfor TVERS? I møte med dette temaet opplever en ofte at det er tabubelagt og innebærer mye skam, skuffelse, selvforakt, fortielse og gjensidig mistillit. Det er et vanskelig tema og skaper usikkerhet i hvordan nærme seg og følge opp familiene. Det har derfor vært nødvendig med bred fagkompetanse. Tilbudet bygger på en systemisk forankring og traumebasert omsorg. Det viser seg at det å komme tidlig inn kan stoppe mye av denne atferden. Derfor har teamet en kontinuerlig beredskap som gjør at de har rask responstid. Barnehuset kan ta kontakt direkte og de gir familien et tilbud.

Noen av prinsippene som er styrende for teamets arbeid bygger på:

Kristi Olsen & Elin Okkenhaug Bratland

Åpenhet om overgrep. Dette gjelder både innad i familien og mellom fagfolk. Familien er hele tiden involvert i oppfølgningen og har oversikt over det som skjer rundt ungdommen. Sørge for sikkerhet. Barnevernet er deltagende og henviser til teamet. De overtar når saken slutter i Tvers. De sørger for sikkerheten i hjemmet.

Familien trenger også hjelp til bearbeiding, forsoning og reetablere nye samværsmønstre.

I tillegg til å hindre overgrep og beskytte den som har blitt utsatt, er det viktig å beskytte utøver mot ny mistanke. Her er det viktig og finne en felles forståelse sammen med ungdommen for å skape tryggheten som er nødvendig for å få til en endring hos ungdommen. Dette har vist seg viktig i praksis og skaper en gjensidig tillit og respekt i møte med hverandre. Ungdommen trenger hjelp til å bli bedre kjent med seg selv og kunne gjenkjenne signaler hos seg selv og andre. For at de senere skal kunne bli tryggere på hvordan gå videre. Ansvar er viktig og den som har begått overgrep må ta ansvar for egne handlinger og sørge for at de ikke kommer i lignende situasjoner fremover.

I tillegg til Tvers har man i Agder opprettet et konsultasjonsteam som man kan drøfte og få innspill fra når man er usikre på om dette er normalt eller ikke.

En av utfordringene er å finne balansen mellom hva som er skadelig seksuell atferd og hva som er den gode naturlige seksualiteten. Her erfarer de at det systemiske perspektivet og spørsmålene kan hjelpe til å åpne opp og utforske de ulike perspektivene. Positiv nysgjerrighet.

Hva vet vi om ungdommene? -

De fleste overgrep innad i familier skjer mellom søsken. Tidlig debut for seksuelle overgrep utgjør en viktig risikofaktor for gjentagelse. Omkring 50% av voksne overgripere forteller at de begikk sitt første overgrep i barndommen eller i tenårene. 90 % av overgrep mot ungdom begått av en annen ungdom blir ikke

Metaforum - Mai 2019

anmeldt. 30% av alle seksuelle overgrep mot barn begås av barn og unge (med en variasjon på 10-50% i ulike studier) (Ageton, 1983; Långström, 1999; Ryan & Myoshi, 1996; Vizard, Monck & Misch 1995; White & Koss 1993)

spørreskjemaer de ofte benytter som hjelp til dialog er AIM2 og ASAP. Kompleksiteten i disse sakene fordrer et team med bred kompetanse for å møte dette på en god måte. Erfaringene viser at det ofte blir lange forløp.

TVERS - Forløp Unge utøvere under 18 år avhøres i Agder på Statens barnehus. Her introduseres tilbudet ved Tvers. Barnehuset tar automatisk kontakt med barnevernet som henviser videre til Abup. De henviser saken videre til Tvers teamet. I første møte innkalles barnevernet, en fra Barnehuset og familien sammen med hele teamet. Her avklares hvem de er der for? Fokus er knyttet til måter å være til hjelp på; hva skjedde, sikkerhet og rammer for hvordan alle kan beskyttes i denne fasen. Det vil variere hvilke samtaler som tilbys avhengig av behov. Teamet følger ungdommene i ulike forløp. Alt fra individuelle/familie samtaler til samtaler som soning og under fengselsstraff. Her tilpasses samtalene til den enkelte. Noen

Avslutningsvis formidler de at det er nødvendig å være oppmerksom på om det som har skjedd er et tema som hører hjemme i dette tiltaket og ikke kan løses på et mindre omfattende nivå. De oppfordrer til at folk kan ringe og drøfte anonymt med teamet før en eventuelt henviser til dem. Den kontinuerlige utfordringen er å ikke forstå for fort ? for å oppdage det viktige og unike. Dette var en informativ og spennende workshop og jeg vil oppfordre Bratland og Olsen til å skrive om sitt arbeid slik at det kan bli kjent for flere. Dette er et godt eksempel på hvordan tverretatlig samarbeid kan fungere til det beste for de som trenger vår bistand.

Kr ist in Helen e Dah l født 28. februar 1963 UTDANNING Barnevernpedagog Stavanger 1989 Master i familieterapi og systemisk praksis Diakonhjemmet 2007 JOBB Jobbet innen fylkesbarnevernet 1989 ? 1998 Familieterapeut ABUP, familieklinikken i Skien siden 1998 Privatpraksis 20% siden 2009 Høyskolelektor ( 20%) ved VID siden 2012 Styremedlem i NFFT 2013 ? 2020

Metaforum - Mai 2019

Almagroforeningen presenterer Seminar i Moral de Calatrava, Spania 22. ?27. september 2019

? Par t n er valget s psykopat ologi ? Dette er ikke et seminar om parterapi, men om personers vanskeligheter med å relatere seg og særlig ved valg av partner. Psyk olog Car m en Villalobos ? Forhold og konflikter. Hvorfor ?" Psyk iat er Dr . m ed Ter je Ner aal, psyk oan alyt ik er ?Hvilke egenskaper avgjør hvem AMOR` s piler treffer?? Kollusive mønstre i par-relasjonen. Spes. Klin . Psyk ologi Tor Slet t en , Bodyn am ic An alyt ik er ?Når hjerte brister ? ? Karakterstrukturer og relasjonsvansker. Spes. Klin . Psyk ologi David Kn u t sen Partnervalget i krysning mellom kjærlighet, drift og begjær. Spes. Klin . Psyk ologi Han s Pet er Br och , psyk oan alyt ik er ?Hvordan velger vi feil ?? Parforhold og projektive identifikatoriske samspill. Pr of essor i allm en n lit t er at u r vit en sk ap ( em ) Dr . Ph ilos. Per Bu vik Partnervalgets utfordringer. Noen litterære perspektiver på begjær, savn og avvisning. Sk u espiller Rh in e Sk aan es: Fr a t eat er scen en - om par t n er valget s psyk opat ologi.

Sosialt program i Madrid etter seminaret. Påmelding ved betaling av seminaravgift kr 6000,eksl. fly & hotell, inkl. middag om kvelden med vinsmaking

10 pr osen t avslag f or NFFT m edlem m e in n en 1. ju n i Almagroforeningen, Welhavensgate 71, 5006 Bergen konto 50820697348 Videre Informasjon: www.almagroforeningen.com og www.almagroforeningen.no Telefon: Tor Sletten 984 34 586 eller Hans Peter Broch 934 31 153

Metaforum - Mai 2019

Sterke barn i to hjem I denne workshopen ble det presentert et utviklingsarbeid utviklet ved Bergen og omland familievernkontor. Utviklingsarbeidet ble påstartet i 2015 av psykolog og spesialist i familiepsykologi Ingeborg Huglen (frafall på workshop på grunn av sykdom) og familieterapeut/Phd kandidat Jan Stokkebekk med flere. Tek st : Lennart Lorås I de senere år har også psykologspesialistene Waldo Hidalgo og Melanie Young vært sentrale i å utvikle det som i dag er SB2H modellen, som har blitt benyttet i anslagsvis 60-70 saker på BOF. Deltagere i prosjektet har vært informanter i Jan Stokkbekks Phd prosjektet «styrking av barn i høykonflikt».

samarbeidskapasitet og konfliktnivå (1) grønn gruppe, (2) gul gruppe og (3) rød gruppe. Grønn gruppe er de familiene som samarbeider godt og som i liten grad har konflikt. Gul gruppe er familier hvor

Resiliens orientert terapi i høykonfliktsaker Workshopholderne fortalte at de ofte var frustrerte over familier der foreldrene hadde vedvarende vansker med å samarbeide, og at konflikten preget mye av familielivet deres. De opplevde det som frustrerende å ikke være til større hjelp. Noe måtte gjøres, spesielt med tanke på det sterke fokuset på skadevirkningene for barna. Terapeutene fant inspirasjon og håp i resiliensforskning. Resiliensforskningen har vist at enkelte barn og familier har god livskvalitet til tross for risiko som pågående samarbeidsutfordringer og konflikt mellom foreldre. I den anledning begynte de derfor i 2015 å utvikle en tilnærming som kunne være et alternativ med familier som opplevde at familielivet var preget av kroniske konflikter mellom foreldre.

e foreslår at familier etter brudd kan deles inn i tre grupper etter foreldres

Metaforum - Mai 2019

konflikten har avtatt to år etter brudd, og hvor foreldre har et adekvat samarbeid. Tilbudet retter seg mot «rød gruppe». Rød gruppe kjennetegnes ved at foreldrene er i alvorlig, langvarig, vedvarende konflikt i mer enn 2 år etter brudd. Typisk for rød gruppe er også at foreldre har gjort gjentatte forsøk på endring, og ofte mistet håpet om at mekling, terapi eller møter i retten vil bedre samarbeidet, dempe konfliktnivå eller løse de ulike tvistene. Det at familier har aktivt har gjort forsøk på å redusere barns risiko ved å dempe konfliktnivå, eller løse

Fra venstre: Waldo Hidalgo, Melanie Young, Jan Storbekk og Ingeborg Huglen foreldretvister er en av inklusjonskriteriene for å delta i Sterke barn i 2 hjem. Foreldreskap må tilpasses samarbeidskapasitet

Workshopholderne understrekker viktigheten av at foreldre med vedvarende konflikt har foreldresamarbeid som er tilpasset samarbeidskapasitet og som tar hensyn til konfliktnivå. De beskrev at de hadde som mål at foreldre utviklet et parallelt foreldreskap som innebar at det var minimal kontakt mellom husholdene. Fra løvetann til familieresiliens Det svenske begrepet «Maskrosbarn» som på norsk oversettes til «Løvetannbarn» er for mange et kjent begrep fra 80 tallet. Bildet av løvetannen som mot alle odds sprenger seg gjennom asfalten er ofte det som forbindes med resiliens. Jan Stokkebekk ønsker at vi skal endre vår oppfattelse av det bildet, hvor ofte punkteringen blir på de iboende

egenskapene i individet. Vår tids forståelse av resiliens innebærer en relasjonell og kontekstuell forståelse. Løvetannen er avhengig av en sprekk i asfalten, slik at frøet får plass og tilgang på vann og lys for å vokse. Først da kan løvetannen «sprenge seg» en plass, og bli styrket av motgangen. Barn som viser resilens er avhengig av «varme» fra noen nære andre, og at de utnytter den sosiale støtten til å «sprenge seg» plass for å vokse og motta mer varme og kjærlighet og et «lys av håp» og strekke seg mot. I en relasjonell forståelse av resiliens, ligger det at vi er avhengig av andre for å håndtere alvorlige kriser og motgang. Resilens er prosesser hvor man finner støtte til å «kjempe» på en hensiktsmessig måte, og det er like vanlig å bli styrket av negative livshendelser som å utvikle vansker av motgang. Familier med pågående konflikt kan ofte være preget av relasjonelle belastninger som virker traumatiserende og som gir stadig tilbakevendende forstyrrelser i familielivet. Erfaringen fra prosjektet er at disse familiene trenger bistand over tid for å fremme resiliens og få håp om godt liv til tross for manglende samarbeidskapasitet. Barn trenger støtte av en nær og trygg Metaforum - Mai 2019

voksen for å håndtere en krise eller risiko. For mange barn med foreldre i konflikt vil resiliens handle om å tilpasse seg det nye familiesystemet etter brudd. Barn må finne sin plass i hver enkelt hjem og får støtte til å forholde seg til hver enkelt forelder som ikke har tillitt til hverandre. Mange barn har i liten grad fått tilpasset informasjon fra foreldre, eller delt sin forståelse av hva som skjer i familien.

barn i hvert enkelt hjem og å gi proaktiv foreldrestøtte i forhold til det som barn opplever som utfordrende.

Barn som viser resiliens forstår foreldrekonflikten som noe som foreldrene er ansvarlig for, og som de i liten grad kan påvirke eller endre. Hensiktsmessig mestring av foreldrekonflikt hos barn er ulike strategier som gir plass til «det vanlige livet» og at barn slipper å ta del i gjentagende konflikter som ikke finner en løsning.

med barnet om hva som skjer i en familie, det som kan kalles «meningsskaping» og «narrative sense of coheranse» om det vanskelige i familien. Mange barn har aldri sett bilder av foreldre sammen, eller hørt foreldre fortelle om at også de er resultat av en kjærlighetshistorie.

Barn som opplever god livskvalitet får ofte hjelp av en voksen; til å plassere ansvaret for de relasjonelle vanskene hos foreldrene. Foreldre opplever det vanskelig å finne et språk som balanserer økt forståelse med fravær av å legge skylden på den andre forelderen. Resultatet blir ofte at barn i familier med vedvarende konflikt blir eksponert for foreldres frustrasjon ovenfor hverandre og blir i klem mellom foreldrene. Fokus for hjelpere bør i større grad være på å hjelpe

Metaforum - Mai 2019

Mange barn opplever at foreldrene ikke snakker med dem om hva som er utfordrende, og i det fraværet kommer ofte fortvilelse, skyld og at barn påtar seg ansvar som ikke er deres. Mange foreldre synes også i den anledninga at det er vanskelig å snakke

Fortellinger om mor og far som ble forelsket og at de var et resultat av mor og fars kjærlighet samt å snakke med barna om hvem foreldrene var før de traff hverandre. Hvordan ble de sammen, hvordan hadde de det da? Hva skjedde som gjorde at det ble vanskelig? Barn og familier trenger et narrativ om «det vanskelige» slik at foreldre og barn sammen kan øve motstand mot at det konfliktfylte tar for mye plass, og gi håp om at familieliv innebærer så mye annet viktig enn at mor og far har vansker med å samarbeide.

Målet med modellen: SB2H

Det parallelle terapiforløpet Da målet er å styrke barnet og hver enkel familie til å håndtere at foreldre har vansker med tillitt og samarbeid, møter barnet alene eller sammen med en

hjem med terapeutene, uten at dette blir del av konfliktsyklusen mellom foreldrene. Dette vurderes som avgjørende for å etablere ny tillitt i familiesystemet. I systemisk forstand så fungerer terapeutsystemet som den «stabiliserende tredje», og et triangulerende bindeledd mellom de to familiesystemene. Håpet er at to stabiliserte hjem i mindre grad vil bli preget av manglede tillit og konflikter mellom foreldrene i de to husholdene.

foreldrene. Foreldrene møter adskilt for at fokus skal være på å fremme et godt familieliv i hver enkelt familie, fremfor fokus på foreldres relasjonelle vansker og samarbeid. Begge foreldrene får anledning til å snakke om utforinger i eget

Workshopen presenterte en ny måte å forstå familieterapeutisk arbeid i høykonfliktsaker på som jeg tror mange vil ha nytte av å lære mer om. Vi gleder oss til resultatene fra Jan Stokkebekks doktorgradsarbeid er offentlig tilgjengelig.

1. Styrke barnets resiliens 2. Hjelpe foreldrene til å være utviklingsstøttende og redusere belastningen av foreldrekonflikten

Metaforum - Mai 2019

Slik jeg husker det Anne Øfsti Godt over 30 spente workshop deltager møtte opp for å høre om Anne Øfstis arbeid med minnefortellinger under hennes workshop på årskonferansen i Bergen.

Tek st : Petter Myhrer-Næss Det er en utfordring for meg å gjengi denne workshoppen i korte trekk, da den var rik på betraktninger og referanser. Hva jeg ble opptatt av eller hva som berørte meg vil være veldig annerledes enn fra andre som var tilstede. Hva som gjør at jeg ble opptatt av det jeg ble opptatt av og andre av noe annet var noe Anne kom inn på undervies i sin workshop. Hva er det det som gjør at vi blir opptatt av det vi engasjerer oss i. Slik jeg oppfattet Anne så har nettopp hennes erfaring og mangel på minner fra hennes tre første år ført henne inn på det å jobbe med minner. Det at minnearbeid ikke bare er noe Anne er faglig opptatt av kom godt frem. Hun formidlet tydelig at dette er viktig for henne også på det personlige plan. For meg ga dette workshopen en fin nerve uten at det på noe som helst tidspunkt blir for privat. Hukommelsen vår er lunefull og ikke alltid helt til å stole på. Minner slik jeg fornemmet det, er ikke som et arkiv av fortiden tatt vare på i vår underbevissthet. Erfaringene kommer først og deretter tilskrives de mening. Vi er meningsskapende og meningssøkende vesener og organiserer vår livsverden slik at det vi erfarer organiseres på en slik måte slik at det gir

Metaforum - Mai 2019

mening for oss. Minner er mer som et lyn i et kritisk øyeblikk. Det å artikulere fortiden historisk er ikke det samme som å erkjenne hvordan det egentlig var sa Anne. På de livsområdene vi som terapeuter møter finnes erkjennelse bare i lynglimt og teksten er torden som ruller lenge etter. Hvor ofte har man ikke opplevd som terapeut at man har et par eller en familie som husker en episode eller en hendelse helt forskjellig og krangler om hva som egentlig har hendt spurte Anne videre. Konsekvensene av en slik uenighet kan være store og hun eksemplifiserte dette med debatten omkring virkelighetsromanen som sjanger, f.eks Arv og miljø. Den ene husker overgrepet, mens den andre sier at det umulig kunne være slik. En ting er hvordan forholder vi oss til de minnene vi har, men hvordan skal vi forholde oss til minnene vi ikke har? Anne tar oss her med på noe av hennes eget minnearbeid. Det er et arbeid som omhandler identitet, utenforskap og refleksjoner om hvordan ens biografi skapes. Et av de spørsmålene som Anne fortalte at hun oftest ble stilt var om hun husket noe fra sine tre første leveår i Sør

og Anne kom da inn på hvordan diskursene spør frem utenforskap. Det er ingen som spør hvordan er det å være en biologisk søster, men man spør hvordan det er å være adoptivsøster. Ingen Spør hvordan det er å være født av din biologiske mor. Men man spor om hvordan det er å være adoptiv datter. Så hvordan starter man minnearbeid? Det er en stor forskjell på å gå inn i livet med en fortelling om at du ble etterlatt på trappen foran et barnehjem sammenlignet med fortelling om hvor man får høre at man var et ønsket barn, et kjærlighets barn. Anne snudde spørsmålet? Hvordan er det å være en kvinne i Korea og ha gitt fra seg et barn. Dette var et mye mer interessant spørsmål for meg sa hun. Workshopen ble avsluttet med at vi som deltakere fikk prøve oss på et lite minnearbeidet for oss selv. Vi ble bedt om å være beskrivende og ikke forklarende. For meg ble det vekket til minne en opplevelse hos min bestemor. Det var som lukten av grønnsåpen, vokste frem i nesten på meg og følelsen av de kalde rene, stivete laknene berørte huden min. Korea før hun kom til Norge. Et annet spørsmål som ofte ble stilt har vært hvordan det er å være adoptert. Det det spørres om er annerledesheten og utenforskap. Gjennom denne type spørsmål spørres annerledesheten frem,

Workshopen har inspirert meg til å ha et mer bevisst forhold til minner man husker og til minner som ikke er blitt snakket frem eller fått anledning til å bli fortalt. Det er jeg takknemlig for. Tusen takk for det Anne Øfsti.

Pet t er M yh r er -Næss født 12. desember 1973 UTDANNING Systemisk familieterapi 2018 Vernepleier 2004 JOBB Familieterapeut Bjørgvin familiekontor 2018 Styremedlem NFFT 2018-2020

Metaforum - Mai 2019

Om å samle det spredte ? forsoning og akseptasjon som vilkår for løsrivelse og separasjon Workshopen starter med at deltakergruppen blir delt i to. Èn rekke med menn og èn med kvinner. Det ble litt humoristisk bemerket at det er potensielt stor fallhøyde for en slik gruppering dagen før 8. mars. Tek st : Andreas Breden Hensikten var å vise hvordan man jobber på familiehelger. På en familiehelg møtes mødre, fedre, søsken og andre nære pårørende rundt en rusavhengig, som er det ordet Fossumkollektivet velger å bruke på den som er i behandling. Man deler mødre, fedre, søsken og ungdommene selv inn i forskjellige grupper, men i samme rom. 130 stykker har vært til stede på de samlingene hvor det har vært flest personer. Samlingene starter med at det leses og spilles musikk, og under workshopen ble diktet «Langsomt» av Rolf Jacobsen lest og låta «Det går over» av Trygve Skaug ble spilt.

Tor-Magne stilte spørsmål som: Vi er vel alle pårørende? Vi har vel alle noen vi er glad i? Vi har vel alle hatt tidspunkt eller perioder i livet hvor vi har vært redd for dem vi er glad i? Deretter fikk de to kjønnsdelte gruppene bruke tid på å snakke om hva vi heter, hvorfor vi heter det vi gjør og om det er en historie bak navnet vårt. I mannsgruppen var navnene Alfred, Hasle, Hans Christian, Tor-Magne og Andreas representert. Etter gruppearbeidene var det lagt opp til plenumsdiskusjon, og her kom det flere innspill. Det kom innspill om at nysgjerrigheten om den andre ble vekket, at

Langsamt «Det går over»

Metaforum - Mai 2019

det var fint å snakke om noe som er så identitetsdannende som navnet fordi det ligger så mange historier implisitt, og det gir mulighet for å utvide historiene. Det ble også opplevd som noe man behandler med respekt når man snakker om navnet. Man går rett inn i slekta og historien til ikke bare personen, men hele personens familie. Selv om man ikke bruker akkurat denne øvelsen på Fossumkollektivets helger, går man veldig raskt inn i grupper og jobber. Det avholdes 13 samlinger i året, og som i mye annen behandling, er repetisjon og gjentakelser et selvstendig poeng; pårørende kan delta på flere samlinger. Gjennom dette kan pårørende ha mulighet til å gå inn i egne prosesser og nesten en egen «behandling». (og noen pårørende kommer igjen flere ganger fordi de har flere alternativer og fordi ungdommen deres kan ha vært flere ganger inne til behandling.) Noen ganger oppleves det at foreldre kan begynne å gråte bare de sier navnet sitt i gruppen. For mange er det rett og slett uvant å få fokuset på seg selv etter lang tid med bekymring og fokus på ungdommen. Etter gruppeøvelsen blir vi tatt med inn i teorifeltet, med fokus på medavhengighet. Tor-Magne sier at dette kan være et omstridt begrep, men det er forklarende og har en parallell til løsrivelse og separasjon. Begrepet kommer fra co-dependency fra psykiatrien i USA, og ble tatt opp og

oversatt i Sverige før det ble adoptert til Norge. Det blir en diskusjon om hvordan man kan forstå begrepet, fordi det kan forstås både som negativt og diagnostisk, samtidig som det er et begrep som lett lar seg tolke inn i en systemteoretisk kontekst. Tor-Magne forklarer at det er fire vanlige regler i en familie som kan låse livet når det kommer til rusmiddelmisbruk, og familier som lever etter disse reglene blir et lukket familiesystem:

Ikke snakk om det! Tabu. Hold det innenfor familiens fire vegger. Ikke kjenn etter! Ikke kjenn på følelsene. Helst ikke føl heller. Ikke stol på! Blir mange hemmeligheter. Mangler tillit. Gå på tå! Ikke vekk bjørnen som sover. Ikke si noe. Ikke ta opp vanskelige ting. Sitt stille i båten så det ikke utløser en ny rusepisode.

Metaforum - Mai 2019

I et åpent familiesystem lever man etter andre regler, og disse kan være: -

Fakta diskuteres. Alle har rett på sin versjon. Lov å snakke om følelser og alle er tillatt. Hjelper og støtter hverandre. Tillit og trivsel. Forhandler/samarbeider. Det er trygt å be om hjelp.

Medavhengighet er først og fremst en reaksjonsprosess. Det er min reaksjon på din aksjon. Definisjonen på medavhengighet som Tor-Magne bruker er hentet fra Melody Beattie fra boken ?Bli fri från ditt medberoande?og lyder: «Et menneske som har latt et annet menneske sin oppførsel påvirke seg, og som er helt opptatt av å kontrollere dette mennesket sin oppførsel.» I praksis vil medavhengighet si å leve gjennom et annet menneske. Det blir snakket om definisjonen i plenum, og flere deltakere mener at begrepet også kan passe inn i en kontekst hvor angst eller vold er til stede.

Metaforum - Mai 2019

I familier med medavhengighet oppstår et følelsesmessig stress i systemet, og alle gjør det de selv må for å redusere dette stresset. Et annet begrep som blir drøftet er muliggjøring, brukt med Ingjerd Meen Lorvik sin definisjon om hjelp: «Hjelp fra pårørende er ut ifra en forutsetning om at rusbruken skal opphøre, men misbrukeren bruker ofte hjelpen til å kunne fortsette.» Frid Hansen har sagt at: «Ingen kan løse et

problem som ligger utenfor egen kontrollmulighet. Gi problemet til den som eier det.» Medavhengighet er et doseproblem eller et mengdeproblem ? det er når det blir for mye av det at det kan bli et problem. Pårørende kan slutte med sosialt liv, isolere seg, ha fokus på den misbrukendes velferd, osv. I arbeidet med å jobbe med medavhengighet ligger det å ikke sette en diagnostisk merkelapp på noen, men å tilby en mulighet til å se seg selv fra utsiden og at man selv erkjenner at man er medavhengig. Tor-Magne forklarer at medavhengighet er

normale reaksjoner på unormale situasjoner. Fenomenet kan også ligne på traumer og posttraumatisk stresslidelse, og Tor-Magne viser til dr. Bessel van der Kolk sin beskrivelse av traumer. I medavhengighet går prosessene mye langsommere enn med traumer. Disse familiene har ofte vært i krise ganske lenge, og krisetilstanden blir en slags normaltilstand. Tor-Magne sier at det er utrolig vanskelig og hardt å si nei og for eksempel stenge døra for en rusavhengig ungdom. Det «å stenge døra» kan være en kjærlighetsfull handling overfor seg selv, partner og søsken. Familien vår går i stykker. Flere foreldre på pårørendesamlinger har sagt til sin egen rusavhengige ungdom at: ?Vi kan ikke fortsette og tillate at du raserer familien vår.?Fokuset til familiene flyttes fra ungdommen over til sitt eget liv, småsøsken, jobben osv. Tor-Magne spør om det går an å elske for mye, og svarer med et sitat av Märta Tikkanen: ?Nei, men det går an å elske seg selv for lite?. Mange av ungdommene på Fossumkollektivet kan si at de selv får det bedre når foreldrene får det bedre, fordi de selv får mindre skyld og skam. De kan for eksempel si noe sånt som at ?Mamma blir ikke så utslitt og redd ? hun tar bedre vare på seg og resten av familien.?

Man plasserer ungdommer og søsken på motsatte langvegger, og mødre og fedre på motsatte kortvegger. Det er ungdommene som inviterer dem som er viktige for dem. Alle blir invitert til å reise seg og si noe til familien sin, som også reiser seg når de blir snakket til. Man samler også de pårørende uten ungdommer i egne grupper. Denne posisjoneringen gjør at man også kan ha fedre og mødre som er i konflikt i samme lokalet. Det kan ligge mye reparasjon i dette. De opplever gjerne at også steforeldre deltar på familiehelgene, eller at foreldre som ikke har vært i ungdommens liv på flere år faktisk kommer når de blir invitert. Hans Christian Michaelsen var med på å starte flerfamiliebehandlingen på Stiftelsen Leon i 1981. Han er veldig stolt over å se hva behandlingen har utviklet seg til å bli, fra å være noen få familier til å romme 130 personer.

Før workshopen avsluttes slår Tor-Magne fast at alle har rett til å ha det godt. Også pårørende.

An dr eas Br eden Født: Er i 30-årene.

På familiehelgene innføres følgende: UTDANNING Er utdannet, men ikke dannet. Har en mastergrad i familieterapi og systemisk tenkning fra VID høgskole.

Begynn å snakke om det! JOBB

Begynn å kjenne etter! Våg å stole på det du ser og opplever! Slutt å gå på tå!

Jobber ved Familievernkontoret i Trondheim, både klinisk og med fagutvikling innenfor høykonflikt. Har jobbet mest med barnevern, både som leder, saksbehandler og miljøterapeut, men også som terapeut ved DPS. Det beste jobben jeg har hatt var å være anleggsgartner i 8 år. Guide og instruktør på kurs om snøskred på vinterstid. Metaforum - Mai 2019

Samtaler i Aberdeen - et slags reisebrev

Verdenskongressen til IFTA Tim Ingold er pensjonert sosialantropolog, og var tidligere leder for antropologisk institutt ved Universitetet i Aberdeen. Han er en mann med mange interesser: I følge Wikipedia omfatter disse environmental perception, language, technology and skilled practice, art and architecture, creativity, theories of evolution in anthropology, human-animal relations, and ecological approaches in anthropology. Tek st : Camilla Oanes De siste årene har Ingold vært opptatt av relasjonen mellom antropologi, arkitektur, kunst og design. Wikipedia fortsetter: Writing within the anthropological realm of phenomenology, Ingold explores the human as an organism which 'feels' its way through the world that "is itself in motion"; constantly creating and being changed by spaces and places as they are encountered. Interessant og komplisert. Måten han møter oss på gjør at jeg ønsker å forstå. Han sier:

Metaforum - Mai 2019

En person er ikke en teori eller en metafor, en person er noe som er. Hvordan ville våre metaforer og teorier endres dersom vi starter med å se på personer som personer? Personen er et liv som lever her og nå. Terapi er endring, og endringer er vanskelige saker å forstå. Som en elv: man kan ikke forklare elva ved å se på de to breddene, man kan heller ikke dele opp elva på tvers og studere en liten del av elva for så å generalisere. Elva vil renne langs sin egen linje, danne virvler og oppløse virvler.

Breathing in and breathing out ? livet er at noe kontinuerlig transformeres over til noe annet. Musikk er ikke laget av enheter som plusses sammen og blir noe. Ved som

Sosialt liv, familier, holder sammen fordi det er spenning mellom personer. Det som holder sammen er ? som i tau ? at de ulike fibrene tvinner seg i ulike retninger og

hugges opp deler seg langs linjer som er der allerede. Mennesker er som linjer som møtes og skilles.

sammen låser de hverandre. Som når vi tvinner garn til en sterkere enhet.

Ingold fortsetter: Hva er det vi gjør når vi teller? Vi kan ikke telle skyer eller bølger ? kan vi virkelig telle mennesker som liv, pust, bevegelse? Mennesker blir kontinuerlig formet og splittet hele tiden, «along the grains». Man må ta avgjørelser: skal man splitte treet på langs eller på tvers av «the grains?» Forskning deler ofte på tvers av «grains» og teller og prøver å bygge opp igjen en helhet. Når man hugger ved, så deler treet seg langs en linje, men når trestykket er delt, er den linjen som fantes mellom trestykkene blitt til luft. Mennesker splittes og skilles og møtes hele tiden.

Hva skjer når noen vil ut eller noen ikke vil være med på denne sosiale kontrakten lenger? Dette har vært et av interesseområdene til Ingold i mange år, og han blir mer og mer glad i å tenke på mennesker som linjer - hvordan linjer formes, kommer sammen og blir noe annet der linjene ikke lar seg skille igjen - som i en kake der de enkelte ingrediensene sammen er gått opp i en (for meg i alle fall) definitivt høyere enhet. Han snakker om The developmental cycle of the domestic group ? the double movement between splitting out and coming together again. Og han lever virkelig som han preker: I stedet for å oppsummere kunnskap som en enhet han forsøker å gi videre til oss, inviterer han heller til en samtale der han

Metaforum - Mai 2019

innleder med å si at jeg har tenkt langs disse linjene, bli med og se hva du får ut av dette. En forbilledlig holdning til kunnskapsutvikling, og jeg bestemmer meg for å forsøke å holde på denne innstillingen når jeg går inn i Familieterapikongressen ? der svært store mengder kunnskap er samlet og skal formidles. Åpningen av kongressen inneholdt hilsener,

sekkepipe og dans. Veldig stemningsfullt med kostymene og musikken og alle menneskene. Jeg forsøker å tenke linjer, møter og bevegelser ? og finner at kunst og menneskemøter passer veldig godt sammen! Det faglige programmet er tett, med workshoper fra 0830-1830. Mange parallelle, og hver workshop varer i ca 45 minutter. I noen 45-minutters-seanser er det faktisk tre deltagere, så det er lett å få variert faglig påfyll! Her er noen utvalgte: Gray divorce. Denne overskriften pirret nysgjerrigheten ? har aldri hørt begrepet før. Det viste seg å handle om par som skiller seg når de er i 60-årene og oppover, når barna er ute av redet og man gjør opp status over parforholdet. Dette skal være et økende fenomen, og det er noen typiske kjennetegn over en slik prosess. Menn ønsker en ny og yngre partner, kvinner

Metaforum - Mai 2019

ønsker oftere å leve aleine. Mange har hatt en plan om å skille lag lenge, men har ønsket å holde sammen så lenge barna bor hjemme. Økonomi er naturligvis en viktig ting å diskutere, men konfliktene rundt dette er mindre bitre og mer preget av raushet på dette stadiet. En slik grå skilsmisse mellom foreldre er ofte vanskelig for barna selv om disse er

voksne. Mange av de samme problemstillingene som for yngre barn gjelder her også: lojalitetskonflikt, opplevelsen av å ha blitt lurt i mange år, spørsmål om man egentlig kjenner sine foreldre osv. Konklusjon i denne workshopen er at skilsmisse ? uansett når i livet dette måtte inntreffe ? er en familiesak, ikke bare en parsak. Hun anbefaler sterkt at terapeuten snakker med hele familien, både barn, svigerbarn og barnebarn for at bruddet skal bli så fullt av forståelse som mulig. Jeg forsøker å oversette til Ingold-språk: linjer som tvinner seg opp og skiller lag. En helt annen måte å tenke familie på enn å lage et genogram? Tre damer ? ledere for Familieterapiorganisasjonene i hhv Tyrkia, Frankrike og USA gjør et eksperiment med å tenke at landene deres skal i familieterapi. Damen fra USA forsøker seg på parterapi

med Hillary Clinton og Donald Trump. Hun er ikke optimistisk. Damen fra Tyrkia trekker fram det patriarkalske i den tradisjonelle tyrkiske kultur som fremdeles lever i dag. Spenningsfeltet mellom modernitet, trygghet og tradisjon er like stort i det politiske Tyrkia som i den typiske tyrkiske familie. Den franske damen ser på historien og viser at selv om utviklingen går sin gang og til det bedre er det stadige konflikter som hun tenker burde behandles/løses/løses opp i av en stor gjeng med familieterapeuter. Jeg overveldes av de store linjene og trenger noe mer kjent. Jeg stikker innom Rune Zahl-Olsen sin framlegging av sammenhengen mellom å behandle barn gjennom familieterapi, og foreldres arbeidskapasitet i ettertid. Det er ingen direkte sammenheng sier han, man kan ikke behandle foreldres nedsatte arbeidskapasitet gjennom å henvise barnet til familieterapi. Likevel er det noen forbindelseslinjer som tilsier at det blir lettere for de voksne å arbeide etter at familien ? på grunnlag av at barnet er henvist ? har fått snakke med en terapeut over tid. Fascinerende. Enda flere linjer som

Rune Zahl-Olsen

tvinner seg og lager nye helheter. Rett etter Rune er det en dame som snakker om amming i Tsjekkia. Det som gjør amming til en familiesak i hennes perspektiv er at dette er et generasjonstema i hennes hjemland. Den unge mammaen til babyen er usikker på seg selv, men opplyst og kunnskapsrik når det gjelder alle fordelene ved amming. Hun ønsker derfor å få dette til. Babyens mormor er trolig av den generasjonen som fikk vite at flaskemelk er lettvint, næringsrik og sikrer barnet og mammaen ro og fred og minimalt av bekymring omkring ernæring. Babyens pappa er tradisjonelt ikke innviet i dette livets mysterium, og trekker seg stille og rolig unna. Hans mannlige rollemodeller har gjort det samme i flere generasjoner. Det er babyenes fedre som kan løse denne floken. Alle som har med nybakte foreldre å gjøre må oppmuntre fedre til å støtte babyenes mødre i deres valg om å amme. Da vil mammaene kjenne seg sterkere i storfamilien. Det var lett å kjenne seg igjen i problemstillingen selv om det er 12-15 år siden jeg var i samme situasjon. Og det er lett å bli fanget i refleksjoner om hvordan vi har klart å komme i en situasjon der noe av det mest naturlige i hele vår eksistens ? å gi våre nyfødte mat og gi hverandre omsorg og støtte i kritiske tider er blitt rotet til av eksperten som vet best. Kanskje er dette et eksempel på å kutte trestykket på tvers av fibrene? Vi tjener noe ? i retning av kunnskap om næringsinnhold, måltidsfrekvens, vekstdiagrammer og normalkurver for utvikling. Kanskje mister vi også noe ? i alle fall av synet - noe som handler om kontinuitet og naturlighet kanskje.. Etter hvert blir det mange workshopper og det flyter litt sammen for meg. Jeg når et metningspunkt. Hodet er fullt og blikket lengter etter nye horisonter. På omslaget til kongresspapirene er det et vakkert bilde av noe som ligner en borgruin ytterst mot havet. Jeg vil dit. Men hvor i all verden er det? Metaforum - Mai 2019

Jeg spør den hyggelige damen i kongressinformasjonen, men hun vet ikke. Så spør jeg den enda hyggeligere damen i kaffebaren, men hun er også usikker. Ved siden av meg står en tredje dame, og hun

oppbevart her, til de ble smuglet videre av ei kone som lot som hun plukket tang i fjæra. Hva drev dem? Hvorfor bygge akkurat her? Hvordan kom høvdingen på den gode

vet. Det er Dunnottar castle i Stonehaven, en halvtimes busstur unna. Jeg hoppet på en buss i strålende solskinn, skyfritt og med flett nye joggesko. I veska hadde jeg niste og kaffi ? (jada, norsking på tur), og hadde jeg funnet kvikklunsj hadde jeg putta det oppi også.

ideen å ha en løve her?

Jeg ble satt av i en liten fiskerlandsby så det ut som, med lave hus og trange gater. Jeg gikk mot det jeg trodde var havna, sammen med en japaner med fotoapparat. Han forsvant og jeg fant en sti ut av byen, ut mot ruinene av Dunnottar. For et sted å la vinden blåse gjennom hjernen og bare være til stede! Historien fasinerte veldig ? her har folk levd, fintfolk og fattigfolk, helter og kanskje ikke fullt så heltemodige mennesker. Kronjuvelene ble en liten stund

Linjer fra fortiden til nå, fra dem til meg, fra Skottland til Norge, fra antropologi til familieterapi? Og videre til nye steder og metaforer og liv. Jeg tror jeg skal fortsette å utforske slike linjer, særlig de som representerer fibre i større helheter. Det er noe der? Jeg finner en solvegg i le, blander pulverkaffi, varmt termosvann og en liten dose melk til en perfekt turkaffi og ser utover det utrolig blå havet. Kanskje man kan forstå havet en gang?

100

Metaforum - Mai 2019

101

FamilieForSK-studien Ny forskning om familiedynamikk og barns trivsel FamilieForSK-studien samler ny og nyttig kunnskap om barn og familier i sårbare situasjoner. Studiens overordnede mål er å bidra til bedre forståelse av hvordan forhold i familien henger sammen med barns utvikling og trivsel. Meklere og familieterapeuter fra familievernkontor over hele landet er med og rekrutterer familier. Tek st : Tonje Holt Flere tusen foreldre og barn i ulike livssituasjoner svarer på spørsmål om hvordan de har det sammen, og hvordan de opplever hverdagen i sin familie. Tematikken i studien er derfor bred, og vi søker kunnskap fra ulike perspektiver i familien. På denne måten kan familienes utfordringer og hverdagsliv bli belyst fra ulike ståsted. Kunnskapen vil være nyttig for både barn, foreldre og alle som arbeider med å hjelpe familier gjennom utfordrende perioder av livet. Til tross for et bredt nedslagsfelt, har studien likevel noen hovedområder som blir viet ekstra oppmerksomhet. Konflikter på dagsorden Et økende antall studier har vist at foreldrekonflikter ikke er bra for barn. Forskningen som er gjort på dette i USA viser at foreldrekonflikter er en sterkere risikofaktor for skjevutvikling hos barn enn foreldres samlivsbrudd. Det er vist at konflikter er spesielt skadelige hvis de er langvarige, intense, personorienterte, fiendtlige, ikke løses på en god måte, eller dersom barnet er tema eller involveres i konflikten. Samtidig er det mye vi fremdeles mangler kunnskap om. Vi trenger å vite mer om hvordan barn på tvers av ulike typer familier, ikke bare i familier der foreldre bor sammen, opplever og påvirkes av konflikter,

102

Metaforum - Mai 2019

og vi trenger å vite mer om hva som beskytter barn i disse familiene. I tillegg trenger vi store studier fra en norsk kontekst. De fleste store studiene om foreldrekonflikt har blitt gjort i USA. Med en annen familiepolitikk er de vanligste ordningene og løsningene når det gjelder foreldrepermisjoner, barnehagedeltakelse og samværsordninger i USA ganske ulikt fra slik vi er vant til i Norge eller de andre Skandinaviske landene. Dette gjør at vi ikke automatisk kan overføre funn fra eksisterende forskning til en norsk eller en skandinavisk kontekst. De unike ordningene vi har i de Skandinaviske landene krever faktisk forskning som nettopp har denne konteksten som bakteppe. Så langt oss bekjent finnes det ennå ingen store studier fra Skandinavia som har forsket på hvordan konflikt og samspill henger sammen med barns tvikling og trivsel i ulike typer familier Forskning med barn som deltakere ? «Takk for alle spørsmålene!» For å kunne fremme god trivsel for barn, trenger vi å fremskaffe kunnskap om hvordan barn selv opplever, reagerer på og påvirkes av forhold i og rundt familien. Når temaet er barnas trivsel i familien er det

FamilieForsk-studien er bredt og internasjonalt sammensatt av forskere

med kompetanse på familierelaterte temaer, deriblant foreldresamarbeid, konflikt og barns fungering og psykiske helse. Prosjektet er forankret ved avdeling for barns helse og utvikling ved Folkehelseinstituttet (FHI). Maren Sand Helland, Tonje Holt og Maria Morbech er de som til daglig arbeider mest med studien. Trine Eikrem er tilknyttet studien med et doktorgradsprosjekt. I tillegg starter det snart opp en ny postdoc som skal styrke forskerstaben.

Tonje Holt, Maria Morbech & Maren Sand Helland særlig gode grunner til ikke kun å gå omveien om å innhente informasjon via foreldrene. Barn kan lett skjule vanskene og følelsene for foreldrene i familier med konflikter. Det kan handle om at de ønsker å beskytte

foreldrene, at de er lojale mot foreldrene eller at de føler ansvar for konfliktene. Noen foreldre i konflikt kan også bli litt ?blinde?for barnas reaksjoner da egne følelser er så overveldende. Derfor er det nødvendig å hente informasjon direkte fra

Metaforum - Mai 2019

103

barna selv. Vi trenger å spørre barna direkte om hvordan de har det, hvilke utfordringer de står overfor, og hvordan de opplever hverdagen og familien sin. Å inkludere barn i forskning krever en del etiske så vel som praktiske tilpasninger. I FamilieForSK- studien blir barn mellom 7-11 år intervjuet av intervjuere med barnefaglig kompetanse. Ungdom mellom 12-15 år fyller ut et elektronisk spørreskjema som de får på sin mobiltelefon.

Alle spørsmålene er tilpasset barnas alder, spørreskjemaene er nøye prøvd ut av andre barn, og barna har også få kunnet gi tilbakemeldinger og innspill før og underveis i forskningsprosessen. Intervjumaterialet til barna består av mange figurer og illustrasjoner, og de får velge seg en liten figur som de kan bruke til å indikere svar underveis i intervjuet. Det har kommet mange tilbakemeldinger fra barna som har deltatt i studien, og tilbakemeldingene har nesten utelukkende vært positive. Barna virker å være oppriktig opptatt av, og interessert i, å være med i et forskningsprosjekt, de formidler alvoret og de vonde følelsene når foreldrene har

104

Metaforum - Mai 2019

konflikter, men på samme tid ønsker de å bidra til at deres erfaringer kan komme andre til gode. En nøyere gjennomgang av svarene til barna viser at de yngste barna synes det er særlig positivt å delta, og at barnas positive innstilling til deltakelse gjelder på tvers av foreldrenes konfliktnivå. Det er altså ikke slik at barna som har foreldre med store konflikter opplever deltakelsen som mindre positiv enn de som har foreldre med lite konflikter.

Barnas entusiasme gjenspeiles i mange av tilbakemeldingene de gir på slutten av spørreskjemaet eller intervjuet. Ett barn skriver «Jeg synes det er utrolig hyggelig å kunne være med på å hjelpe andre som har en vanskelig hverdag. I min familie er ikke foreldrene mine helt på talefot og det ønsker jeg ikke at andre barn eller voksene skal oppleve.». En annen skriver «Jeg synes det var fint at jeg ble valgt ut! Jeg syns det er bra at dere spør hvordan barn har det i familien» og et tredje barn skriver «Takk for alle spørsmålene. Dette hjalp meg. Takk igjen :-)».

Ulike samværsordninger Hvert år opplever mer enn 20 000 barn og unge i Norge at foreldrene går fra hverandre. Hvilken bosteds- og samværsordning foreldrene velger etter brudd har vært i stor endring de siste årene. Endringstrenden viser at flere foreldre velger delt bosted og færre velger fast bosted hos mor. Disse endringene gjelder også for familier som tradisjonelt ikke har valgt delt bosted, som familier hvor foreldrene har lav utdannelse, lav inntekt,

ulike familier. Nyere litteraturgjennomganger viser at det fremdeles er stor usikkerhet knyttet til sammenhengen mellom bostedsordninger og barns fungering og psykiske helse, blant annet fordi sammenhengen i stor grad påvirkes av en rekke faktorer knyttet til blant annet kjennetegn ved familien, barnet, familiens økonomi, alder, samspill og konflikter i familien og hver families og barns ønsker og behov. I tillegg har tidligere forskning sjelden inkludert barns egne perspektiver når det gjelder bostedsordninger og levekår. I FamilieForSK-studien spør vi barna hva som er viktig for dem når foreldrene ikke lenger skal bo eller ikke bor sammen. I tillegg følger vi familiene som deltar over tid. Det gir muligheter for å se hvordan endringer i bostedsordninger og andre forhold i familien påvirker barns trivsel på både kortere og lenger sikt. I FamilieForSK-studien søker vi mer kunnskap om hva som bør vektlegges for å komme frem til ordninger som ivaretar barnas behov og hvilke forutsetninger som bør ligge til grunn når foreldre bor hver for seg. Ved å undersøke både bakenforliggende faktorer og mekanismer som blant annet handler om relasjoner og konflikter i familien, ønsker vi å se nærmere på sammenheng mellom bostedsordninger og barns psykiske helse og trivsel.

yngre barn eller hvor det er høyt nivå av konflikter. Til tross for de store endringene som har funnet sted, er kunnskapsgrunnlaget for lite til å trekke konklusjoner om hva som er de mest hensiktsmessige løsningene for barn i

Vi har også et mål om å øke kunnskapen om bostedsordener for de minste barna, spesielt de under tre år, der kunnskapsbehovet er særlig stort.

Personinfo

Metaforum - Mai 2019

105

Håndbok i familieterapi

Lennart Lorås

Ottar Ness

Håndbok i familieterapi kom i handel 14. mai. Metaforum

bringer her forfatternes sine tanker bak en slik håndbok. Vi har begge over flere år forelest mye for familieterapistudenter. Et gjentagende spørsmål fra studentene var ønske om en bedre oversikt over de mange familieterapeutiske retningene som eksisterer. I tillegg til et tydelig uttalt behov for at teoriene i større grad ble presentert ved hjelp av kliniske og relevante eksempler tilpasset en nordisk kontekst. Med denne boken har vi tatt dette på alvor, noe som også har gjort at det ble en stor og omfattende bok ? som vi håper er til inspirasjon og nytte. Bokens innledende del vil gjøre rede for grunnleggende tema som «hva familieterapi er», familieterapiens historie, hvordan en kan bli familieterapeut, bruken av systematiske tilbakemeldinger, veiledning av familieterapeuter, hvordan familieterapeutisk arbeid kan påvirke terapeutenes egne private relasjoner, hvordan terapeutenes livshistorie kan påvirke terapien, reflekterende prosesser

106

Metaforum - Mai 2019

og forskning på familieterapi. I del 2 av boken presenterer vi 22 ulike familieterapeutiske tilnærminger samt et kapittel som gjør rede for de aller fleste foreldrestøtteprogrammene som benyttes i Norden. Mange av de tilnærmingene vi vier plass i denne boken er mangelfullt beskrevet i litteraturen i dag, slik som for eksempel barneorientert familieterapi og anerkjennende systemisk terapi. I tillegg er selvfølgelig de tradisjonelle tilnærmingene som strukturell, MRI, narrativ, samarbeidende praksis og mange flere presentert . I tillegg så ser vi på denne boken som en slags oppfølger av Håndbok i parterapi som kom i 2017. Begge disse bøkene er ment å lage kart over par- og familieterapifeltet til nytte både for terapeuter, undervisere og forskere.

På hvilken måte er denne boka ett viktig bidrag til fagfeltet? Boken er et viktig bidrag da den langt på vei kan sies å gi kart over mange av ulike og mest sentrale familieterapeutiske retningene som er i bruk i Norden. Alle kapitlene er skrevet av svært dyktige fagfolk, med lang klinisk erfaring. Alle kapitlene er også fagfellevurderte slik at de gir viktig bidrag både inn til praksis og forskningsfeltet familieterapi.

gode praksiser der ute som lever for å hjelpe familier og personer i relasjoner til å få bedre liv. Vi håper at denne boka til inspirere til å videreutvikle feltet, men også inspirere flere til å skrive frem sine gode praksiser innen familieterapi.

Er n a Hen r iet t e Dah l Tysk ø

Hvem ser dere for dere som lesere og hvorfor? Vi tenker at dette er en bok som vil være svært relevant for alle familieterapistudenter og andre som arbeider med familier. Boken vil også være relevant for mer erfarne fagfolk da den blant annet gir en grundig presentasjon av nyere forskning på familieterapi samt foreldrestøttende programmer som COS, Marte Meo og lignende. I tillegg er har vi vært så heldig at for eksempel Elspeth McAdam som er en meget anerkjent terapeut, men med få publikasjoner bak seg har bidratt med et spennende kapittel om anerkjennende systemisk familieterapi. Er det noe som har overrasket dere under utarbeidelsen av boka? Evt hva? Den enormt positive responsen vi fikk fra bokens mange bidragsytere har vært overraskende og overveldende. Vi blir også alltid overrasket over hvor ydmyk spesielt de største stjernene i fagfeltet er over å bli «korrigert». Jeg (Lennart) husker det som noe spesielt da jeg skulle skrive feedback til Harlene Anderson etter en første gjennomlesing (før det skulle senere sendes til fagfellevurdererne) av hennes kapittel. Men, med en dyp ydmykhet og med et tempo som de fleste langt yngre forfattere vil slite med å holde følge på, leverte hun et strålende nytt utkast innen få dager. Det er ikke så overraskende, men veldig inspirerende å lese om så mange

Metaforum - Mai 2019

107

Nasjonalt nettverk for par- og familieterapiforskning 23. og 24. august 2018 ble Norges første nettverkssamling i par- og familiete rapiforskning arrangert i Kristiansand. Den 31. januar og 1. februar var det tid for oppfølgeren, hvor det også skulle velges styre til nettverket. Tek st : Andreas Breden Styret består av Camilla Oanes, Jan Stokkebekk, Rune Zahl-Olsen og Åse Holmgren. Hensikten med nettverket er at forskere og fagfolk som er nysgjerrige på forskning på feltet kan få muligheten til å treffe likesinnede og utveksle ideer og tanker om egne prosjekter, og få innsikt i hva som rører seg. På siste samling deltok 15 personer fra ulike miljøer, og fokuset skulle nå være blant annet deltakerbaserte forskningsprosesser. Camilla Oanes holdt et innlegg om hvordan hun har brukt aksjonsforskning til å involvere brukere i forskningsprosessen. Oanes forteller at det er forskjellige grader av brukerinvolvering i forskning, og at disse spenner seg fra å ha kontakt med brukerorganisasjoner til brukerstyrt forskning. Hun kom med et tips om at det skal finnes satser for honorar til brukerdeltakere, og at Ahus blant annet har laget faste takster for dette. På forhånd var samlingen lagt opp slik at den som ville skulle få muligheten til å presentere et prosjekt man jobber med, og få tilbakemelding fra andre i nettverket. Ellen Syrstad skriver doktorgraden sin ved

108

Metaforum - Mai 2019

VID høgskole. Temaet hennes handler om foreldre som er fratatt omsorgen for barnet/-a sine, og snakket om erfaringer med å forske sammen på tvers av fag og kompetanse. I prosjektet hennes hadde med- forskerne vært med på å lage intervjuguide. Sari Lindeman skriver doktorgraden sin ved Tavistock Portman Institute og jobber ved Høgskulen på Vestlandet. Temaet hun tok opp var hvordan familier som har rusmisbruk i familien lever med frykt og bekymring for rusmisbruket. Bård Bertelsen skriver en doktorgrad ved Universitetet i Agder om barn ut av foreldrekonflikten, og snakket om ulike funn på tvers av diskurser. Etter at de ulike prosjektene var presentert, hadde Jan Stokkebekk gjort en avtale med PhD-kandidat Paul Kellner ved Department of International Development ved University of Oxford. Jan hadde tidligere vært på PhD-kurs i podcasting hos Kellner, og hadde avtalt en forelesning per Skype. Før forelesningen fikk vi oppleve en videopowerpoint. Dette var en

presentasjon hvor Kellner hadde gjort videoopptak og snakket til oss som en del av powerpointen. Etter denne presentasjonen fikk vi se og snakke live med Kellner, og stilte han spørsmål om bruk av podcast som formidlingsmedium av forskning. Kellner anbefaler podcasten The Memory Palace som et godt eksempel på en god podcast.

prosjektet er Bridging the Gap Between Experienced Change and Perceived Change, hvor han tar for seg ulikheter mellom pasienten og terapeutens vurderinger av effekt. Metoden han bruker er klassisk testteori, og han lager en vurderingsskala som forsøker å utelukke dissonansen mellom pasientens egen vurdering og terapeutens egen vurdering.

Den andre dagen var lagt opp til både prosjektpresentasjoner og til forelesninger.

Åse Holmberg presenterte sine ideer til sin post doc hvor eksistensiell helse er noe av det hun er opptatt av. Hun er nysgjerrig på hvordan man bedre kan forstå og hjelpe ungdommer i NAV som faller utenfor samfunnet.

Først ut var Thomas Bjerregård Berthelsen som snakket om sin sitt PhD-prosjekt ved Sørlandet Sykehus Kristiansand. Tittelen på

Metaforum - Mai 2019

109

Rune Zahl-Olsen hadde en presentasjon av hvordan man kan lage en egen nettside for å få publisitet som forsker. Han snakket om regler for publisering av artikler som er utgitt i tidsskrifter, og hvordan man kan nå ut til andre via sosiale medier. På slutten av dagen holdt Bengt Karlsson fra Universitetet i Sørøst-Norge en gjennomgang av hvor man kan søke om midler til forskning og etter hvilke kriterier og frister søknadene vurderes. Han gikk gjennom blant annet Norsk forskningsråd, Regionalt forskningsråd og Extrastiftelsen, i tillegg til å nevne mulighetene for støtte hos blant annet Ferd, Kavli, Norske

Kvinners Sanitetsforening og Sparebank 1. Marit Borg og Bengt Karlsson gikk til slutt gjennom de store prosjektene de har hatt, og ga gode råd om hva som kan være lurt å tenke på i en søknad. Det er kun 4 ? 5 % som får gjennomslag hos Norsk Forskningsråd, og det er viktig å være håpefull. Et godt råd er å se på nasjonale retningslinjer innenfor temaet man ønsker å forske på, i tillegg til å være bevisst prosjektleders kompetanse.

the memory palace

An dr eas Br eden Født: Er i 30-årene. UTDANNING Er utdannet, men ikke dannet. Har en mastergrad i familieterapi og systemisk tenkning fra VID høgskole. JOBB Jobber ved Familievernkontoret i Trondheim, både klinisk og med fagutvikling innenfor høykonflikt. Har jobbet mest med barnevern, både som leder, saksbehandler og miljøterapeut, men også som terapeut ved DPS. Det beste jobben jeg har hatt var å være anleggsgartner i 8 år. Guide og instruktør på kurs om snøskred på vinterstid.

110

Metaforum - Mai 2019

Åpning av VIDs samtalesenter Velkommen til åpning av VIDs Samtalesenter

Plassen foran Gamlegården Hartvig Halvorsens vei 5, 0370 Oslo 28. mai 2019, 14.00? 16.00

KART

Program for åpningen Velkommen og presentasjon av Samtalesenteret Innslag fra veiledere / studenter / brukere av senteret Musikk Noe å spise og drikke og småprat

Metaforum - Mai 2019

111

Trener for Trondheim Famil

Stig Winsnes Til sommeren går Stig Winsnes av som leder av familievernkontoret i Trondheim. Stig startet i familievernet som familieterapeut i 1983, og har jobbet med familieterapi og mekling siden - kun med noen avbrudd viet fotball. Tek st : Andreas Breden Fra 1998 til 2001 hadde han permisjon i tre år for å jobbe i Norges Fotballforbund som utviklingsansvarlig innenfor spiller- og trenerutvikling i Midt-Norge. Dessuten deltid som trener for aldersbestemte landslag i perioden 1996 ? 2011, og deltid som trenerveileder på nasjonalt nivå i perioden 1998 ? 2018. Fra 1992 - 93 og helt fram til 2016 var han Sportsleder i Ranheim Fotball. I dag er han veileder for A-lagsteamet til Ranheim i eliteserien. For oss som har hatt gleden av å ha Stig som leder, har denne gleden også hatt et kulinarisk preg de gangene Ranheim har hatt hjemmekamp på søndag. De påfølgende mandagene har Stig tatt med seg restemat fra kampdagen, og tatt på seg rollen som kokk og servert varm lunch for sine ansatte. Dette er noe som er beskrivende for Stig. Han er ikke redd for å ta i vaskefilla eller å montere nye kontormøbler. Familievernets historie fra da Stig startet til nå Fra Stig startet og frem til i dag mener han

112

Metaforum - Mai 2019

at perioden kjennetegnes ved en fin kontinuitet i systemisk og relasjonell tenking. Et kjennetegn ved utviklingen av familievernet i Norge er at det relasjonelle fokuset har vært sentralt i alle år, noe som gjør at familievernkontorene har vært tilgjengelig for folk flest med alle typer problemstillinger. Det har ikke vært for smalt eller for selektivt for hvem som kan benytte seg av tjenesten. Som bunnlinje ligger den systemiske tenkningen som en fellesnevner for familievernet i hele Norge. Det at vi har klart å holde en tjeneste oppe som en gratistjeneste og som fellestjeneste for alle, er en styrke sier Stig. Han kaller tilbudet ved familievernkontorene i Norge for kortreist.. Fotballens betydning for Stigs utøvelse av lederskap Stig sier at han ser en klar parallell mellom lagspill og familier. I fotball har man fire dimensjoner som er den individuelle, relasjonelle, strukturelle og kampdimensjonen. Den individuelle dimensjonen går ut på

lievernkontor Fotballklubb

handling eller utførelse. Den relasjonelle dimensjonen inneholder forholdet mellom meg og en, flere eller alle lagkameratene fortsetter han. Hvis man er med i en gruppe i familievernet, for eksempel en satsningsgruppe, er det viktig at man henger sammen i denne gruppen sier han. Familievernkontoret i Trondheim har flere slike grupper, som for eksempel en gruppe for samarbeid om minoritetskvinner som har levd med alvorlig vold, en gruppe som fokuserer på bruk av KOR i terapi og en gruppe som samarbeider med tingretten i høykonfliktsaker. Det er viktig med gode relasjonelle forhold for at et kontor skal fungere sier Stig. Her kommer lagånden inn, og et annet ord på lagånd er arbeidsmiljø. Dette gjelder også i familier. Trondheimskontoret ligner på norsk fotball og idrettskultur, hvor det

jobbes veldig mye med lagånd og relasjonelle forhold. Den strukturelle dimensjonen handler om hvordan lederen ved kontoret og de ansatte posisjonerer og setter sammen laget for å løse oppgaven og nå målet. I fotball har man nådd målet når man har vunnet kampen. I familievernet setter man sammen personer som spiller godt sammen i de forskjellige posisjonene, og ved Familievernkontoret i Trondheim må alle være gode på kjerneområdene. Alle må også få rom til å dyrke sin spisskompetanse, noe som kan vise seg gjennom kursene kontoret gir gjennom blant annet ; Hva med oss? ICDP, Sinnemestring og Bufferkurs forklarer Stig. I et lag må man både ha god generalistkompetanse og god spisskompetanse. Den siste dimensjonen Metaforum - Mai 2019

113

er kampdimensjonen. Hvis de tre foregående dimensjonene er sammensatt slik at man ikke vinner kampen, så er det noe galt. De tre første er rettet mot selve prestasjonen, men den siste dimensjonen er rettet mot resultatet. Kampdimensjonen i fotball kan sammenlignes med produksjonskravet i familievernet forklarer han. At kontoret leverer resultat som er forventet av oppdragsgiver. Det siste er et aktuelt tema for tida, fordi mye av det arbeidet man utfører ikke telles i tilstrekkelig grad. Stig sier at han på mange måter også ser på familievernet som en helsestasjon for familien, og her konkretiserer han begrepet om det kortreiste familievernet. Personer som trenger det tar kontakt, og de får et tilbud om gratis hjelp nær seg. Å lede landets største familievernkontor Stig har ledet Trondheimskontoret siden 2004, noe som utgjør 15 år. Dette har vært utrolig interessant forteller han. Han mener det er viktig å ha en struktur, og at alle må vite hvilken posisjon man har, noe som er en klar parallell til idretten. Folk innenfor strukturen skal ha et godt nok handlingsrom innenfor egne ferdigheter. Ved kontoret finnes det en felles plattform fordi alle har utdanning innenfor bunnlinja som er familieterapi. Samtidig må det være rom for forskjellighet fremholder han. Restriksjoner på den enkelte kan føre til et sårbart arbeidsmiljø, fordi man kan få subgrupper. Den individuelle friheten kombinert med passende struktur har gitt godt arbeidsmiljø. Det å få se parallellen mellom lagspill i idretten og jobben som leder har vært nyttig mener han. Familievernkontoret i Trondheim har alltid vært et svært populært sted og jobbe, og det har vært viktig for Stig å vektlegge at de som jobber i familievernet skal være

114

Metaforum - Mai 2019

kunnskapsrike, og at mange på en del områder kan mer enn han. Han ser på seg selv som en trener for familieverngruppa, og treneren har ansvar for fagutvikling og gruppesammensetning. Viktige forutsetninger for de som jobber her er å ha evne til å lære av andre og til å løfte egne kolleger. For Stig har det vært praksis ved ansettelser å velge tre til fire fra faggruppa i ansettelsesprosessen for å få en meningsdannelse fra flere, selv om det er han som leder som tar den endelige avgjørelsen. Forskjellen mellom å lede et kontor under en ideell organisasjon og staten Det viktigste i familievernet i Norge er at det er èn tjeneste, uavhengig om tjenesten ligger direkte under Bufetat eller Stiftelsen Kirkens Familievern forklarer Stig. Alle familievernkontorene er forpliktet gjennom disponeringsbrevet. Eventuelle forskjeller er for eksempel at det ideelle har noe større frihet i forhold til bruk av media og dialog med politikere. I tillegg kan de ideelle kontorene i litt større grad fokusere på om det finnes nye brukergrupper som kan passe inn i tjenesten. Sistnevnte er ingen konkurrent til det offentlig, men et supplement forteller han. Hovedessensen er at det er èn tjeneste, som har to spor som henger veldig godt sammen og som utfyller hverandre. Inntrykket til Stig er at begge sporene leverer tjenesteytelse på høyt nivå, og at det er god kontakt mellom ulike kontorer. Han sier ?Det høres diplomatisk ut, men jeg mener det.?I et system, der det både er et ideelt og offentlig spor, gir dette en synergi som gir begge tjenestene god utvikling fortsetter han. Forskjelligheten gjennom det ideelle sporets mulighet til å jobbe politisk og i media, er noe som gjøres på vegne av hele familievernet. Det ideelle løpets

muligheter til å se nye brukergrupper kan etter hvert føre til at hele familievernet kan gi et tilbud. En slik gruppering som har blitt mer synlig i familievernet er besteforeldre forklarer han. Besteforeldrerollen i dag er krevende fordi den vil oppleve en del begrensninger i kontakt med egne barn og barnebarn i forbindelse med samlivsbrudd. Her er det viktig å vektlegge besteforeldrerollens betydning i i byggingen av relasjonell velferd på tvers av generasjonene sier han. Også den flerkulturelle delen av befolkningen, og dennes behov for vår tjenesteer Stig opptatt av. Tiden som kommer og ønsker for familievernet Det viktigste er at kontinuiteten som eksisterer i tjenesten får fortsette sier Stig. At det er lav terskel ved våre tilbud er også viktig. I tillegg til anerkjennelsen av at det finnes ulike behov i familier, og at relasjonelle utfordringer må gis hjelp. Tjenesten må fortsette å være en gratis tjeneste. Familier må kunne få et tilbud uten å måtte vise til en diagnose eller en henvisning. Det må fortsatt være kortreist avstand mellom brukeres behov og det aktuelle tjenestetilbudet fremholder han. Stig oppsummerer med at familievernet fortsatt må være en tjeneste som er rask i vendingen, gratis, med lav terskel og høy kompetanse. Det er en «vind» med fokus på standardiserte løp for tiden. Tjenesten vil etter Stigs oppfatning stå seg på å fortsette som før, men være åpen for unntak der det er hensiktsmessig - slik som differensieringsordningen i mekling ser ut til å være. God på relasjoner

god å snakke med. Selv sier han at han er god på å se hva ting egentlig dreier seg om. Han er opptatt av forholdet mellom det vesentlige problemet og de detaljene som problemet inneholder. Dette har han lært mye om i fotballen. Hva er viktig? Og hva er kanskje ikke så viktig? Stig sier at man må tørre å ta sjansen på at det man punktuerer på stemmer. Av og til går det galt, men hvis man ikke tør så lærer man absolutt ingenting. Det er et mylder av muligheter i alt, og hvis man skal ta hensyn til alt så blir man fort veldig handlingslammet. Det å kunne plukke ut det vesentlige gir en retning, og så kan det komme viktige detaljer som man må vektlegge i tillegg. Et godt sitat henter Stig fra Rune Weltzien, leder ved familievernet i Molde: ?I familievernet er aldri det siste ordet sagt.? Stig sier at han tåler mye og er tålmodig, men utålmodig på enkelte ting. Han kan bli utålmodig når man har bestemt seg for å gjennomføre noe, men opplever at det likevel må diskuteres videre. Samtidig er han tålmodig og forstår at folk trenger tid til å komme seg inn i ting og etter hvert bli mer handlingsrettet. Det vil alltid være en avveining mellom prosess og beslutning sier han. Et siste ord Stig oppsummerer med å si at Familievernkontoret i Trondheim har vært en utrolig flott arbeidsplass. Når han til sommeren trer av som leder ved kontoret, vil han fortsette i Ranheim Elitefotball som veileder, noe som blir artig.

?Der er det ubegrenset med mulighet for å bruke tid. Jeg er pensjonist, men ikke pensjonert.?

Flere av kollegaene ved kontoret bemerker at Stig er en unik samtalepartner som er

Metaforum - Mai 2019

115

5 ikke tilfeldig utvalgte om Stig Winsnes Sverre Jor familieterapeut og lagspiller i 17 år Når jeg tenker på Stig som min leder gjennom mange år så har jeg lyst til å bruke et bilde fra fotballens verden. En KAPTEIN. Med noen er det slik at du ikke forstår hvor stor innflytelse spilleren har hatt før han har forlatt banen. Stig har vært og er fortsatt en stor lagspiller, og en motor i det store spillet. Alle store lag har en kaptein som både har blikket og tanken. En som er mer enn villig til å ta tøffe returløp, og sender i vei overraskende pasninger i rom som plutselig dukker opp. Gjennom alle disse årene har jeg fått flere ?gjennombruddspasninger" av han. En av disse har vært å få reise til Sør Afrika med Stig sin støtte for å hospitere på et barnesenter i tre uker. For meg så har den pasningen vært helt avgjørende og jeg vil tenke på den muligheten som ble gitt med takknemlighet. Stig har en strategisk evne og ser rom og muligheter der andre ser vansker. Dette tror jeg blir vanskelig å erstatte. Gjennom alle disse "sesongene" har det vanket ros og ris, gule kort har vært mottatt og gitt. En stor takk til en stor strateg og spiller.

Mette Winsnes Råberg søster og rektor Omsorgsfull, tydelig, snill. Stiller alltid opp når det trengs. Opptatt av å holde seg i form. Har alltid hatt en genuin interesse for fotball (og musikk) God strateg! God sanger! Han er en merkelig blanding mellom introvert og ekstrovert. Er egentlig ganske sjenert, men trives også godt når han kan utfolde seg foran et publikum. Engasjert! En kjernekar, rett og slett.

Birgit Winsnes kollega gjennom snart 40 år og kontorleder Stig har et brennende engasjement for både familievern og fotball. Av og til kan det gå over alle støvleskaft. Men omsorgen for både ansatte og spillere er stor! Bak det som mange vil oppfatte som et barskt ytre, finner vi et hjerte av gull!

116

Metaforum - Mai 2019

Otto Ulseth trenerkollega og journalist Det mest påfallende med Stig Winsnes er hans enorme entusiasme. Den mest overraskende siden hans er dybden i det han driver med. Han er positivt utagerende, og har en litt sjelden kombinasjon av entusiasme og dyp refleksjon. Jeg ville ha med Stig til Tromsø IL i Tippeligaen i 2005, men det gikk ikke av forskjellige grunner. Stig er en meget kompetent fotballtrener. Det er mange som har bidratt i Ranheimsfotballen, men Stig har nok bidratt mest av alle med sin klokskap og entusiasme. Han er lette å like, men meget bestemt og meget tydelig.

Peder Winsnes sønn Stig er et arbeidsjern som får jobben gjort.Han har et brennende engasjement, som smitter på omgivelsene. Oppvekst på 50- tallet, i kristent hjem og Indremisjonen gjør at solidaritet, medmenneskelighet, rettferdighet og likeverd er merkelapper som beskriver pappa godt. I tillegg til å være utholdende og en prestisjeløs person. Håper han vil nyte pensjonisttilværelsen til sommeren, selv om han nok er en person som må ha noen jern i ilden. Å dyrke hobbyen i større grad vil helt sikkert hjelpe til med det.

Metaforum - Mai 2019

117

Vil du anmelde èn a

Vi i redaksjonen har ikke mulighet til å anmelde alle bøkene vi får til gjen Send mail til metaforum@nfft.no så sender vi boka.

Det t e er bok en f or deg som er oppt at t av k u n n sk apsbaser t pr ak sis f or bar n m ed post t r au m at isk st r ess. Dette er både en fagbok om traumatisering hos barn og unge og en behandlingsmanual for traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT). Den er oppdatert med ny forskning innenfor nevropsykologi, utviklingspsykologi og behandlingsforskning. Forfatterne er pionerer innenfor forståelse og behandling av traumer hos barn med et særlig fokus på barn som utsettes for tidlige og vedvarende seksuelle overgrep. Boken inneholder en oversikt over aktuelle studier og gir en innføring i traumeteori. Forfatterne beskriver teknikker for affekt- og stressregulering, endring av negative tanker og negativ oppførsel og bearbeiding av traumehistorien. Arbeid med foreldres egne reaksjonsmønstre og relasjoner til barnet står sentralt. Boken er rikt illustrert med eksempler, drøftinger av typiske problemområder og reproduserbare støtteark. Boken er aktuell som lærebok på profesjonsstudiet i psykologi og andre helsefag, på spesialistutdanninger og for profesjonelle som arbeider med barn og familier.

Hvor dan k an h elseper son ell best t a im ot og beh an dle f lyk t n in ger ? Flyktninger har en krevende vei til Norge, ofte preget av store påkjenninger og overgrep. Hjemlandet er forlatt, og de har mistet ikke bare nære personer og hjemlig kultur, men også sine framtidsmuligheter. Tortur og andre systematiske overgrep sikter nettopp mot å ødelegge menneskets tro på seg selv og framtida. Men det finnes mange selvhelende krefter i mennesker og i grupper. Måten vi tar imot og behandler flyktninger på, er avgjørende for at disse kreftene skal få utfoldelse. Sverre Varvin har mer innsikt og erfaring i flyktningers liv og helse enn de fleste. Målet med boken er å gi helsepersonell «håndteringskompetanse»: for eksempel hvordan krigstraumer kommer til uttrykk, hvordan man kan samhandle med et menneske som er i en slik desperat livssituasjon, de vanligste helseplagene, hvordan man kan identifisere depresjon, hvordan man bruker tolk m.m.

118

Metaforum - Mai 2019

av disse bøkene?

nnomsyn. Den som ønsker å gjøre det vil få den til odel og eie.

Hvor dan k an m an best f or st å og beh an dle psyk isk e lidelser ? Og h vem er best egn et t il å beh an dle? Trond F. Aarre ønsker å fremme en utvikling i psykisk helsevern og i rusbehandling som går fra paternalisme til likeverd, fra ekspertløsninger til tiltak som bygger på pasientens premisser. Han beskriver derfor det medisinske paradigmet som ligger til grunn for dagens behandlingsregime, og han hevder er motstridende signaler fra våre politiske myndigheter. Med det som utgangspunkt kritiserer Aarre den medisinske modellen, måten tjenestene er organisert på og ikke minst profesjonenes rolle i systemet. Han drøfter hva den tradisjonelle tilnærmingen til rusproblemer og psykisk uhelse har gjort med både holdninger og handlinger i møte med medmennesker som trenger hjelp. «En mindre medisinsk psykiatri» er en oppfølger til utgivelsen «Manifest for psykisk helsevern» som kom i 2010. Boken er skrevet for fagfolk, studenter og andre som er interessert i psykiske lidelser og rusproblemer, vår forståelse av dem og behandlingen vi tilbyr. Trond Aarre (f. 1962) er spesialist i psykiatri og rus- og avhengighetsmedisin. Han arbeider som avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter og er fagsjef i Psykisk helsevern, Helse Førde.

...din anmeldelse må være klar senest 15. august :-)

Metaforum - Mai 2019

119

Familievernet, hvor Refleksjoner fra påskens skiløyper 2019 Fantastiske muligheter til å oppleve norsk natur og friluftsliv i påska i år. Godvær over hele landet ? det blir liksom noe ekstra da, når det kommer hele Norges befolkning til gode. Som også allemannsretten, oljefondet og familievernet gjør: de skal også komme hele befolkningen til gode. Tek st : Elin Bjøru

Fantastiske muligheter til å oppleve norsk natur og friluftsliv i påska i år. Godvær over hele landet ? det blir liksom noe ekstra da, når det kommer hele Norges befolkning til gode. Som allemannsretten, oljefondet og familievernet gjør: de skal også komme hele befolkningen til gode. Selv om ferier skal brukes til avkobling fra jobben, kretser tankene mine rundt familievernets framtid. Jeg elsker jobben på familievernkontoret. Det er med stolthet jeg forteller andre om et gratis lavterskeltilbud, med et faglig bredt og godt tilbud til familier, som selv kan ta direkte kontakt uten behov for henvisning.

Konklusjonene vil være avgjørende for familievernets virksomhet i årene som kommer. Mens det glitrer i snøen, tenker jeg på et bilde som jeg har brukt mange ganger: At familievernet er hjelpeapparatets skjulte diamant. Et enestående tilbud med erfarne og dyktige fagfolk, som forholdsvis få kjente til tidligere. Nå har dette endret seg: Flere og flere henvender seg og bruker tjenesten regelmessig. På kontoret jeg jobber blir vi enkelte dager fullstendig nedringt og opplever at det kan være vanskelig å lykkes i å hjelpe alle på den måten vi ønsker ? mest mulig i tråd med våre faglige verdier.

quo vadis?

Jeg tenker at sånn vil jeg så gjerne at det også skal være i fortsettelsen, men i disse dager opplever jeg en usikkerhet rundt hva som blir kursen videre. Et utvalg er nedsatt for å vurdere familieverntjenestens oppgaver, funksjon og organisering i framtiden.

120

Metaforum - Mai 2019

Var verdier et ord vi brukte i min studietid? Vi snakket om idealer ? ja, for i mange henseende var vi alle idealister. Vi snakket også om politisk ståsted ? i en periode var det nærmest påkrevd å tone flagg, og for mange av oss var politiske perspektiver og pågående fagkritikk en viktig del av vår faglige dannelse. Men verdier?

går du hen?

Jeg blir mer og mer opptatt av verdier dess lengre jeg jobber. I psykologien refererer verdier til den relative betydningen et individ fester til en gjenstand, idé, person eller annet som er en del av deres liv. Disse verdiene er individuelle, og avhengig av våre tidligere erfaringer og opplevelser. Verdier kan også ses som viktige og varige trossetninger eller idealer som deles av en kultur om hva som er godt eller dårlig, ønsket og uønsket. Verdier har en avgjørende innflytelse på våre holdninger og handlinger og er retningsgivende i alle situasjoner. Da den ideelle stiftelsen som mitt kontor er organisert i, skulle komme fram til organisasjonens verdier, fikk alle ansatte anledning til å komme med innspill. Fortsatt oppleves disse som gode retningslinjer i arbeidet: Åpenhet, vidsyn, håp og vitalitet. Hvordan er så våre muligheter i dagens samfunn og i vår tid ? legger de ytre

rammene til rette for verdibasert arbeid? Eller er andre faktorer mer styrende, hvordan virker tidspress, rapportering og produksjonskrav? I psykisk helsevern diskuteres pakkeforløpene, og om de er middel til kvalitetsheving eller til det motsatte. I familievernet har vi alltid vært opptatt av ivaretakelse av mangfoldet og av det å ha en bredde i tilnærminger og intervensjoner for slik å kunne favne kompleksiteten i menneskelige og familiære utfordringer. Selv har jeg jobbet i tjenesten i bare åtte år og er fortsatt fasinert over variasjonen og mangfoldet i familiene vi møter og sakene vi jobber med. Men vil vi få mulighet til å fortsette med dette? Inspirert av helsevesenet har direktoratet nå en uttrykt målsetting om likebehandling og mer strømlinjeformede utredninger, kategoriseringer og behandlingsprosedyrer. Mens jeg strever meg opp motbakkene,

Metaforum - Mai 2019

121

tenker jeg på alle disse bokstavene og forkortningene som lister seg inn i språket vårt, uten at vi er oss det helt bevisst. NPM - New Public Management, betydningen av det forsto jeg først for en

og overrasker meg: Redelighet. Han utdyper det videre ? at andre kan stole på, være sikker på at en står inne for det som sies og at en gjør det en sier at en skal gjøre ? i alle ledd. Både overfor

New Public Management del år siden da sønnen min skrev på en oppgave i sosiologi med utgangspunkt i hvor stor betydning det har for de ansatte å oppleve at de har påvirkningsmuligheter på sin arbeidssituasjon. I det siste er jeg blitt oppmerksom på en annen forkortelse: GPM ? Government Performance Management, som av noen beskrives som en styringsform der

kunder og kolleger. Han sier også at til syvende og sist må det være brukernes behov som er avgjørende og utslagsgivende for hvilke valg som treffes.

skjønnsutøvelsen erstattes med prosedyrer og kontroll, med hyppige rapporteringer som et uttrykk for manglende tillit, og der absolutt styring er målet. Jeg får en smak av de tidligere framtidsvisjonene ?Brave New World?og ?1984?, og det slår meg at jeg kanskje heller burde ha byttet ut påskekrimmen med disse klassikerne.

landet. Kan vi også klare å bevare det i framtiden?

På vei til Blåstøyten, på vår årlige påsketur til varden spør jeg min livsledsager ikke bare på ski, men i det store og det hele ? om hva som har vært aller mest viktig for ham i hans yrkesliv. Han har valgt en litt annen kurs enn jeg har, i sitt arbeid med organisasjoner og bedriftskultur. Svaret kommer spontant

122

Metaforum - Mai 2019

Men tilbake til våre verdier i familievernet. Brukerundersøkelser viser høy tilfredshet med tjenesten. Jeg tror det er et resultat av et stabilt personale, godt miljø og et stadig pågående og aktivt fagutviklingsarbeid på kontorene rundt i

Det er sagt at oppskriften på utbrenthet er høye jobbkrav kombinert med lite kontroll, lite støtte og minimal anerkjennelse. Barnepsykiater Elspeth McAdam føyer til at det er ikke nødvendigvis det å jobbe mye som er utmattende. Men å ikke få mulighet til å jobbe og leve i pakt med våre verdier tapper oss for energi og bidrar til utbrenthet. Om det er riktig at det å få jobbe i tråd med sine verdier er nødvendig for å oppleve mening og glede ved arbeidet, så er det også en like nødvendig

forutsetning for å kunne holde virksomheten i gang.

kommende generasjoner og for framtida?

Produksjonsmål, standardiserte behandlingstilbud, pakkeforløp, kvalitetsindikatorer ? begrepene svirrer rundt i hodet mens jeg glir videre med klister under skiene. Er disse begrepene fagets venner eller fiender? NPM og GPM og alt som dukker opp? hva er hva og hvordan kan vi navigere trygt og stødig gjennom disse farvannene? Skal vi styres ovenfra og ned eller nedenfra og opp, eller er det mulig å få til en bevegelse som går begge veier ? et samspill og en relasjon?

I det jeg spenner skiene av meg og stiller dem inntil hytteveggen, kommer den grunnleggende tanken i vårt arbeid tilbake ? det å treffe personen der han eller hun er. Kanskje er det et etisk ansvar vi alle har og det jeg må holde på som min rettesnor: At jeg aldri må la noen frata meg min autonomi som fagperson på en måte som gjør at jeg taper ?brukeren, klienten eller pasienten?eller bare ganske enkelt ?min neste?som menneske av syne, og at vi alle sammen må kjempe for å bevare vår familieterapeutiske identitet, vår faglige integritet og familievernets egenart. Så enkelt som det.

?At the end of the day?eller ved skiturens ende ? hva er det som står tilbake? Hva er det som betyr noe ? som kan sikre verdien av familievernet for

Elin Bjør u født 30. desember 1955 UTDANNING Utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo i 1982 Spesialist i familieterapi og rådgivingspsykologi JOBB Ansatt ved Familievernkontoret i Trondheim fra 2011 Tidligere jobbet i PP- tjenesten, BUP, NTNU og i privatpraksis. Erfaring med sakkyndig arbeid, veiledning og undervisning.

Metaforum - Mai 2019

123

Rodolfo de Bernart 1947 - 2019

Mannen med den bredbremmete blå hatten, den blå boblevesten og de blå øynene er borte. Presidenten i The European Family Therapy Association (EFTA), Rodolfo de Bernart døde 18. februar etter kort tids sykdom. Fra 1981 grunnla han og ledet Institute of Family Therapy i Firenze, byen som er verdenskjent for sin kulturarv, kunst, arkitektur og landskap. Han kom fra en familie sterkt opptatt av kultur, musikk og politikk; faren var borgermester i Firenze. Denne bakgrunnen preget de tilnærmingene til terapi som instituttet hans utviklet. Kreative uttrykksformer som kunst, musikk, collager, skulpturering og litteratur kjennetegner både utdanningen som instituttet driver, veiledning, terapi og alle de foredrag og seminarer Rodolfo holdt verden rundt. Instituttet er i dag det ledende i et samarbeid mellom 50 familieterapi-institutter i Italia. Rodolfo de Bernart var psykiater og tok utdanning i familieterapi under veiledning av bl.a. Salvador Minuchin, Carl Whitaker og

124

Metaforum - Mai 2019

Maurizio Andolfi. Allerede i 1971 grunnla han det første familieterapikontoret i Firenze. Han var professor ved flere universiteter i Italia og satt i redaksjonen for mange italienske og internasjonale fagtidsskrifter. Selv skrev han over 200 artikler i bøker og tidsskrifter. Han skrev mye om fotografiske genogram, kunsteriske virkemidler i familieterapi og i veiledning, for eksempel ?Image and family origin as tools for training family therapists?i Human Systems Vol. 18, 2007. Jeg vil også trekke fram ?The importance of becoming curious?, Human Systems Vol. 16, 2005. Rodolfo var med på å grunnlegge EFTA i 1990, og var medlem av og satt i ulike perioder i styret for alle tre de kamrene (EFTA-CIM, EFTA-TIC og EFTA-NFTO). Han ble

valgt til den 6. presidenten i EFTA på kongressen i Athen i 2016. Fra 2009 til 2011 var Rodolfo president i The European Association of Psychotherapy (EAP). Fra 2015 til sin død var han også president for The International Association for the study of Attachment (IASA). Til sin siste dag, fra sengen på sykehuset, arbeidet han for å skape en levende, lidenskapelig og solidarisk EFTA-kongress i Napoli, den 10. Kongressen i EFTAs historie. Han ville den skulle være for vår tid, den virtuelle og den fysiske, med stemmer fra forfattere, kunstnere, medieforskere, terapeuter og filosofer. Den skulle belyse hvilke forandringer vi påvirkes av, og hvordan enkeltmennesker, par og familier både blir stimulert, utfordret og marginalisert av akselererende utviklinger på mange kritiske områder for vår eksistens. Arbeidet med kongressen går videre i hans ånd.

Med Rodolfos bortgang har vi mistet den vennlige, blide og lidenskapelige mannen og fagpersonen som med særlig eleganse kunne forholde seg til konflikter. Det var simpelthen ikke mulig å trekke ham inn i konflikter eller stå i konflikt med ham. Han lot seg ikke provosere og hadde en egen evne til å transendere konflikt, til å løfte motsetninger til et nivå der gjensidig respekt for forskjeller skapte åpninger til å gå videre. Rodolfo de Bernart var en elsket lærer og mentor, et kulturmenneske med stor sjarm og smak for utsøkte detaljer i mat, vin, kunst og terapi. Han møtte alle på sin vei med varme, vennskap, genuin interesse, humor og sjenerøsitet. Han sa aldri nei til å bidra, han var nært til stede, han delte raust av alt han hadde utviklet uten vederlag. Det lekende mennesket han var vil fortsette å inspirere oss. Hans Christian Michaelsen Leder NFTO, styremedlem EFTA

nuke.itff.it

europeanfamilytherapy.eu

Metaforum - Mai 2019

125

Snipp, snapp... Så har vi kommet til siste side for denne gang. Vi håper du har likt det du har sett og lest. Neste nummer kommer....

6. september

Alle i Metaforumredaksjonen vil gjerne ønske alle våre lesere en riktig god sommer.

...i mellomtiden kan du følge oss på Facebook. (lik oss gjerne :)

Metaforum

126

Metaforum - Mai 2019

NFFT