Metaforum - september 2019 by NFFT Metaforum

NORSK FOREN IN G FOR FA M ILIETERA PI

Å RGA N G 3 6

Sept em ber 2 0 1 9 ISSN 2 5 3 5 -7 4 6 8

Per spek t iv på bar n «En god barndom varer livet ut» «Stein, saks, papir - Sterke barnefellesskap» «Fantasiens magi i barns terapi»

Ken n et h Ger gen «the invitation to innovation»

INNHOLD

Metaforum - September 2019

Redaktøren har ordet

Ord fra leder

Presentasjon av styret

co-terapeutrollen i familievernet

En følelse av å komme hjem

Fantasiens magi i barns Terapi

Systemisk Kafè - «Fraukjelleren» Ørland

Systemisk Kafè - Litteraturhuset i Oslo

Systemisk Kafè - Cafè Opera i Bergen

Bokanmeldelse

Bokanbefaling

En god barndom varer livet ut

Gotta serve somebody

Musikkanbefalinger

Systemisk ledelse

Samtalesenteret er åpnet!

Sterke barnefellesskap

Kenneth Gergen

Systemisk kafè - hva kan det være?

Å møtes uten rang

Hva er det med ungdom?

Filmanbefalinger

102

NFFT` s første lokallag tar form

110

Redaktøren har ordet Kjære medlemmer av Norsk forening for familieterapi. Tusen hjertelig takk for alle gode tilbakemeldingene redaksjonen har fått på den første digitale utgaven av Metaforum. Vi var svært spente på mottagelsen og har satt pris på synspunkter fra dere medlemmer. Fortsett gjerne med å gi oss tilbakemelding slik at vi hele tiden kan være i utvikling. Det er mye spennende og viktig systemisk arbeid som gjøres på de ulike arbeidsplassene rundt om i landet vårt. Vi håper at Metaforum kan være med på å synliggjøre noe av dette, og setter derfor stor pris på om dere har lyst til å presentere deler av deres hverdag i bladet. Nøl ikke med å ta kontakt. Jeg håper sommeren har vært passe lang og varm, og at dere har fått fylt på energilageret og er klar for høsten og alt den har å by på. Her på Ørland så har to til av mine fire barn flyttet hjemmefra. Det er noe med overganger i livet, både spennende og skummelt på en gang. Det har vært noen emosjonelle dager og en ny hverdag for Luna på 10 år som plutselig er eneste barnet i huset. I år var det ekstra fint med late dager i sola som omsider også kom til Trøndelag. Jeg er klar for høsten, og ser spesielt frem til EFTA konferansen i disse dager. Den blir fyldig dekt i neste nummer. I dette nummeret kan dere blant annet lese om systemisk ledelse, barns fantasi i terapi, om co ? terapeutrollen i familievernet, inntrykk fra dialogisk konferanse i Finland, samarbeidet familievernkontoret i Namsos har med helsestasjonen og sterke barnefellesskap i Trondheim. Kenneth Gergen gir oss bl a innblikk i når hans

interesse for sosialkonstruksjonisme startet, og hva han er spesielt opptatt av i dag. I tillegg byr vi på musikk, film, bøker og podkast ? tips. Sett av 5 og 6.desember. Da er det igjen klart for Førjulsseminar i Gamle Logen. Vi håper å se flest mulig av dere der. Årets tema er ungdom, og vi ser for oss at dette skal appellere til mange av dere uavhengig av hvor dere jobber. Program er vedlagt denne utgaven, og dere ? det er penger å spare på å bestille tidlig.

Med ønske om en fargerik høst!

Er n a Hen r iet t e

Metaforum - September 2019

Metaforumredaksjonen Er n a Hen r iet t e D. Tysk ø (redaktør)

Nytt materiale sendes til: metaforum@nfft.no

416 83 175

erna.tysko@metaforum.no Ørland

An dr eas Br eden (redaksjonsmedlem)

479 22 03 andreas.breden@metaforum.no

Formater: Annonser:

.pdf

Artikler:

.doc / .docx / .odt/ .rtf

Bilder/logo:

.gif/.png/.jpg/.tif/.psd

Trondheim

Siv Sæver aas (redaksjonsmedlem)

951 85 350 siv.severaas@metaforum.no Bergen

Annonsepriser: -

1/1 side: 5000,1/2 side: 2500,1/4 side: 1250,1/8 side: 675,-

Svein År dal (produksjonsansvarlig)

988 11 444 svein.ardal@metaforum.no

Gratis annonsering om dette inkluderer avtale om rabatt for NFFTs medlemmer.

Oslo

Kontakt: metaforum@nfft.no

Hjemmeside: www.nfft.no

Deadline neste nummer: 15.11.2019

Neste nummer kommer: 29.11.2019

Metaforum - September 2019

Norsk Forening for Familieterapi Kr ist in H. Dah l

Kr ist in S. Br eda

(nesteder & styremedlem)

(leder og web-ansvarlig)

469 36 842

402 91 243

kristin.breda@nfft.no

kristin.dahl@nfft.no

Halden

Skien

Pet t er M yh r er -Næss

Cam illa Jen sen Oan es

(styremedlem)

(styremedlem & forskningskontakt)

413 82 045 petter.ness@nfft.no

camilla.oanes@nfft.no

Bergen

Kristiansand

Vibek e Lor en t zen

Tor alf Tr on st ad

(styremedlem)

(varamedlem)

908 49 704

988 94 498

toralf.tronstad@nfft.no

vibeke.lorentzen@nfft.no

Kristiansand

Horten

Sar i Lin dem an

Joh n Gu st avsen

(varamedlem)

957 24 601

952 62 925

sari.lindeman@nfft.no

john.gustavsen@nfft.no

Bergen

Drammen

Daglig leder, økonomi- og medlemsansvarlig

975 28 863

Medlemskap & priser Personlig:

890,-

Joe Sow er by T

416 79 801 joe.sowerby@nfft.no Hakadal

www.nfft.no

Medlemskap inkluderer: -

Metaforum Fokus på Familien Rabatter på foreningens og andre sine arrangementer

Bli medlem her

Metaforum - September 2019

Ord fra leder Når dette skrives er hele landet opptatt av en ny terrorhendelse ? utført av en etnisk norsk ungdom. Han er nå siktet for angrep mot en moskè i Bærum og drap av stesøsteren sin. Så langt tyder mye på at denne unge mannen på 21 år det siste året har blitt radikalisert. Vi hører forskere og spesialister uttale seg om at det på flere nettforum utvikles tenkning og hatretorikk, og at det oppfordres til grusomme handlinger mot mennesker og grupper som del av ideologien.

Kr ist in S. Br eda leder NFFT

Det er verdt å kjempe for retten til ytringsfrihet og å kunne hevde egne politiske meninger. Vi må også verne om menneskets rett til å bli beskyttet mot diskriminerende eller hatefulle ytringer rettet mot hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legninger eller nedsatt funksjonsevne, slik det framgår av Straffelovens §185, «Rasismepragrafen». Destruktive handlinger som det vi har sett her i Norge og andre steder i verden er svært bekymringsfulle. Vi som arbeider med mennesker og deres relasjoner, oftest på oppdrag fra det offentlige Norge, har et særlig ansvar for å forstå og forebygge.

Metaforum - September 2019

Flere, både forskere, forfattere, fagfolk og media er opptatt av hva det er som gjør at unge (menn) blir så sinte og utvikler et slikt utenforskap. Det er også viktig å være opptatt av hva som bidrar til å være «innenfor». Ungdom er framtiden ? det å oppleve tilhørighet og felleskap, ha mening i eget liv, å mestre de kravene som stilles ? er sentralt for alle. Mange opplever at de faller utenfor eller settes utenfor ? og søker da til sammenhenger hvor de inkluderes ? noen ganger til destruktive og farlige meningsfelleskap og aksjoner. Vi har alle våre holdninger og verdier selv om vi ikke nødvendigvis flagger dem så høyt i hverdagen. Det er viktig å være bevisst oss selv og våre tanker og hva vi uttrykker både muntlig og skriftlig på alle arenaer

«Hva er det med ungdom?» har vi kalt årets førjulsseminar i Gamle Logen i Oslo. Vi ønsker å sette fokus på ungdom ? deres behov, tanker, styrker og utfordringer. Du finner en fyldig presentasjon av førjulsseminaret og alle de dyktige foredragsholderne i denne utgaven av Metaforum, på våre nettsider og på Facebook. Vi håper at mange av våre medlemmer og andre interesserte vil melde seg på seminaret. I Europeisk familieterapisammenheng er det stort fokus på alle de store sosiale endringene som har skjedd de siste tiårene og hvilke implikasjoner dette har og får for arbeidet med terapi. På EFTAs tiende kongress i Napoli i september er dette tema: «Visible and Invisible: Bordering Change in Systemic Family Therapy». Det reiser flere fra styret og foreningen ? og flere skal ha presentasjoner: Lennart Lorås og Erna Tyskø, Sari Lindeman og Joe Sowerby ? og kanskje flere jeg ikke vet om. Programmet er omfattende og godt. Vi satser på å kunne rapportere noe hjem i etterkant. 5. og 6. mars 2020 arrangeres NFFTs Årskonferanse i Kristiansand. Sett av dagene. Programmet blir bra og annonseres snart.

I august 2020 blir det Nordisk konferanse i Danmark, København. Vår danske søsterforening har ansvaret. Følg med på nettsidene. Vi legger ut info og program så fort det er klart.

Metaforum - September 2019

Presentasjon av styret

Bak: Petter M Næss, Sari Lindeman, Vibeke Lorentzen, Kristin H Dahl, Fremst: Toralf Tronstad, Kristin S Breda og John Gustavsen Ikke tilstede : Camilla Oanes

flyktninger, i utredningsinstitusjon for barnevernet, og hos en tiltaksarrangør for NAV. Betydningen av relasjoner, kontekst, hvordan vi skaper mening i tilværelsen og nyskaping av historier opptok meg da, og gjør det ennå.

Vibek e Lor en t zen Styremedlem, Det må ha vært i 1998. Jeg husker i hvert fall at vi satt i gangene på gamle sosialhøgskolen og snakket om eksamen. Det var første året på deltids sosionomutdanning, og det siste året på Ammerud. Ett av fagene vi hadde eksamen i var familieterapi, og boka ?Fra systemteori til familieterapi? av Schjødt og Egeland var på pensum. Det var den boka som gjorde meg sikker: Jeg ville bli familieterapeut. Jeg likte godt sosionomutdanningen, men kunne knapt vente på å komme inn på familieterapiutdanningen. Etter sosionomutdanningen jobbet jeg på ungdomshjem, i bolig for mindreårige enslige

Metaforum - September 2019

Da jeg startet på masterutdanningen i familieterapi og systemisk praksis, på det som da het Diakonhjemmet, opplevde jeg at det stemte. Det var som en god forlengelse og utvidelse av det mest interessante i sosialt arbeid. Jeg husker første dag på første samling, da jeg gikk inn i klasserommet tenkte jeg at her sitter det en gjeng med like store nerder som meg selv. Det var en stor lykkefølelse. Som familieterapeut har jeg arbeidet med familier, og barn i familier, på ulike måter. I dag på det kommunale lavterskeltilbudet Familiehuset i Tønsberg. Der møter jeg barn og unge som strever. Jeg møter dem helst og som regel sammen med foreldrene deres. Noen ganger er også venner, besteforeldre eller andre viktige i barnets liv med. Ofte er jeg også med på skolen. Jeg er opptatt av å se mennesker i sin sammenheng. Jeg er opptatt av å forstå hva som skaper mening for den enkelte, og hvordan skape nye meningsfulle historier. I tillegg til jobben på Familiehuset, jobber jeg også i tjue prosents stilling som høgskolelektor ved familieterapiutdanningen på VID. I tillegg har jeg en

egen praksis hvor jeg tar imot par og familier, samt veileder studenter. Jeg opplever at disse tre arenaene ? Familiehuset, VID og privatpraksisen ? utfyller hverandre og gir meg verdifull kompetanse som jeg har med meg på alle de tre arenaene. I år ble jeg også valgt inn i styret for NFFT. Jeg gleder meg til å ta fatt.

Kr ist in Sør br øden Br eda Styreleder Mitt navn er Kristin Sørbrøden Breda, jeg er 57 år og bor i Halden hvor jeg er født og oppvokst, sammen med mannen min Truls. Vi har 3 voksne barn og 4 barnebarn. På fritiden liker jeg å være i båt, synge i kor og gå turer på fjellet og i skog og mark. Sammen med 4 venner og tidligere kollegaer arrangerer jeg «Påfyll og perspektiver på kafè» i Halden ? en slags «søster» til Systemiske kafeer. Et viktig fritidsengasjement er det også å påta seg verv i NFFT. Jeg er utdannet sosionom ved Diakonhjemmet i 1987 og sa allerede den gang at jeg ville jobbe med familier og familieterapi i framtiden. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg arbeidet med barn og familier på en eller annen måte. Vi er avhengige av våre relasjoner og vi bidrar selv til hvordan de utvikler seg. Å arbeide med menneskelige problemer uten sammenheng og kontekst gir lite mening. Jeg er glad for å ha min sosialfaglige bakgrunn sammen med den systemiske og familieterapeutiske tenkningen i møte med mennesker i de sammenhengene de er en del av. Jeg har stor tillit til menneskers egen kraft og tenker at vi som hjelpere har et stort ansvar for å bidra til at det er disse kreftene som får gode levevilkår og vekstmuligheter. Når du kjenner at du har makt og styring i eget liv kan mye flott skje! Det er også veldig spennende å bidra til å skape

arenaer hvor mennesker faktisk lytter til hverandres fortellinger om seg selv og sine liv. Ved å lytte til hverandre øker forståelse, medfølelse og empati og vi kan klare å hjelpe og støtte hverandre når det trengs. Å snakke med hverandre og ikke bare til hverandre er en kunst! De siste 16 årene har jeg arbeidet som leder for forskjellige virksomheter (Familievern, Bufetat, Psykisk helsevern for barn og unge og Habilitering for barn og unge) Jeg kjenner det meningsfullt å bidra til at alle som jobber i tjenesten jeg leder kan yte sitt beste faglig og personlig overfor de brukerne som er avhengig av den aktuelle tjenesten. Det er selvfølgelig også store utfordringer å være leder i tider med sterk overordnet styring av tjenestene, og dette prøver jeg etter beste evne å balansere. Overskriften for meg vil alltid være ansvaret for å yte gode og forsvarlige tjenester til brukerne ? og at den eneste måten vi får til det er å ha dyktige og engasjerte medarbeidere. Dette er mitt 6. og siste år i styret i NFFT, de siste 2 ½ årene som leder. Disse årene har på mange måter vært spennende og interessante. Jeg har blitt kjent med foreningen mer «innenfra» og fått engasjere meg i foreningens arbeid og påvirke hva vi skal jobbe med. Jeg har også i noen grad blitt mer kjent med dere som er medlemmer i NFFT blant annet gjennom deltakelse på konferansene våre i Logen og Årskonferansen. Det er særlig et tema vi har jobbet med i styret i NFFT de siste årene som jeg syns er spesielt viktig. Vi har jobbet systematisk for at familieterapiforeningen vår reelt oppleves som en forening for hele landet og at medlemmene kjenner at de har noe igjen for medlemsskapet sitt i sitt nærmiljø. Dette har vi gjort ved blant annet å legge Årskonferansen til forskjellige steder i landet. Neste år blir det i Kristiansand. Håpet er at det å få Årskonferansen til sitt nærmiljø bidrar til sterkere engasjement for foreningen og at medlemmer kan påvirke og bidra lokalt. En annen måte er å stimulere lokalt til å arrangere Systemiske kafeer. I Bergen er det et styrket familieterapeutisk miljø i forkant og etterkant av at Årskonferansen ble arrangert der i 2019, og de har etablert et lokallag. Det heier vi på! Jeg tror at systemisk tenkning og familieterapeutiske og relasjonelle arbeidsmåter fortsatt kommer til å være svært viktig kompetanse i framtiden. Det er opp til oss som kan dette å få det fram på gode måter i de sammenhengene vi deltar. Metaforum - September 2019

co-t er apeu t r ollen i familievernet Ut ifra at coterapi og comekling er et prioritert satsningsområde for Bufetat som det brukes mye tid på i familievernet, vil jeg dele noen betraktninger rundt denne tematikken for hvordan det kan organiseres og gjennomføres i terapi- og meklingsrommet. Dette for å kunne bruke terapeutens og meklers kompetanse på en best mulig måte. Tekst: Bjør n S. Hesla

For enkelhets skyld brukes betegnelsen coterapi/coterapeut både når det gjelder terapi og mekling. Coterapeut defineres her som en person som er tilgjengelig og bistår og er til hjelp for hoved-/primærterapeuten, og inviteres inn når hovedterapeuten har behov for det. Bruk av coterapeut kan være en måte å styrke meklerkompetansen på for å nyttiggjøre seg meklingsordningen på en best mulig måte, og samtidig tydeliggjøre mekling som en prosess, ikke bare et møte. Det bør ligge en faglig vurdering til grunn for bruk av to terapeuter fordi det er ressurskrevende sammenlignet med bruk av bare en terapeut. Dermed oppstår det et kostnadsspørsmål både lønnsmessig og tidsmessig. Hvilke oppgaver skal man ta bort og gjøre mindre av dersom man øker bruken av coterapeut? Det er av den grunn viktig å klargjøre premissene for når coterapi skal tas i bruk. COTERAPEUTROLLER I forkant av timen må det være avklart når og i hvilken sammenheng coterapi skal brukes. Terapeutene avsetter tilstrekkelig tid sammen til

Metaforum - September 2019

å klargjøre hva målet og hensikten eventuelt skal være med å ha to terapeuter i timen, og bli enig om en rolle- og ansvarsfordeling som begge terapeutene er komfortable med. Slik at de på den måten kan dra veksler på hverandres roller og personlighetsstil, uten at det blir et konkurranseforhold mellom terapeutene. Innledningsvis i klientsamtalen orienteres det om at målet med å ha med en coterapeut i timen, er å skape komplementaritet som terapeutpar og med det øke klientenes nytteverdi av samtalene.

Metaforum - September 2019

I sammensetningen av terapeutparet kan det vurderes om det er hensiktsmessig med en erfaren terapeut som rollemodell sammen med uerfaren terapeut, noe som kan gi kompetanseoverføring ved direkte veiledning gjennom modellæring for den uerfarne terapeuten. Likestilte roller hvor begge terapeutene har samme rolle og likt mandat i terapi-/meklingsprosessen, kan også være et alternativ. Strategien og rammen avklares nærmere i forkant (for eksempel ved å sette av 10 min. for avklaring), med hensyn til hvordan rollene skal tilrettelegges. Dette for å unngå at terapeutene jobber parallelt ved siden av hverandre, eller «står oppå» skuldrene til hverandre. ROLLEUTFORM ING Terapeutene kan ta ansvar for hver sin klient og hjelpe vedkommende til å fasilitere og få frem sitt syn, perspektiv og historie i saken. Terapeutene har forskjellige roller og perspektiv i saken. Det kan eksempelvis ivaretas gjennom en proaktiv rolle og det å ha metafokus på samhandlingen. En annen tilnærming kan være at terapeutene gis spesielt ansvar for hver sin klient i paret. Terapeuten kan gi støtte, mens den andre terapeuten kan utfordre den samme klienten. Sammensetning ut ifra forskjellig faglig bakgrunn og preferanser med hensyn til fordeling av roller, er også en mulighet. Faste par kan også vurderes og utprøves. God kjemi fasiliterer ?turtaking?, ved å gi ordet til hverandre. REFLEKTERENDE ROLLE Det kan brukes en annen terapeut som ikke deltar aktivt i samtalen, men gir sin refleksjon i timen og gir tilbakemelding på hva man har observert hver av partene har sagt. Dette skaper også emosjonalitet hos paret. Reflekterende terapeut kan ha som oppgave å utfordre, mens hovedterapeutens oppgave er å være støttende og tett på. Klientene vurderer selv om det coterapeuten sa var nyttig eller ei. Hovedterapeutens oppgave er derimot ikke å kvalifisere det coterapeuten har sagt, men bare løfte opp refleksjonen overfor paret uten å gi sin mening til kjenne. Spesielt aktuelt er det å bruke reflekterende coterapeut ved store forskjeller i form av uenighet mellom paret, for eksempel ved konfliktmekling.

Metaforum - September 2019

Alternativt kan terapeutene reflektere underveis i timen, noe som bidrar til at klientene gis et metaperspektiv på samhandlingsmønstret seg imellom. I prosessmekling kan coterapeuten ha en særskilt rolle med hensyn til å ivareta sikkerhetsarbeidet i meklingstimen og å stille spørsmål ut ifra hva en selv har blitt berørt av. OBSERVATØRROLLE Her kan coterapeuten innta en ren observatørrolle, som avklares nærmere i forkant av timen. Alternativt kan en erfaren

AVRUNDING Jeg håper disse betraktningene rundt bruk av to terapeuter i mekling og kliniske saker generelt, vil gi større plass til refleksjonene og den gode samtalen i terapirommet. Og samtidig være et bidrag til inspirasjon og økt bevissthet om bruk av coterapi i et både faglig og systemisk perspektiv.

Presentasjon, utdanning & praksis

terapeut i en opplæringssituasjon være observatør i en veilederrolle overfor nye terapeuter (kunnskapsoverføring). ETTERARBEID Terapeutene kan i etterkant av timen gi hverandre konstruktive tilbakemeldinger. Her kan bruk av reflekterende team som et hjelpeinstrument for å reflektere over egen praksis, også kunne være til god hjelp for terapeutene.

Metaforum - September 2019

En følelse av å k

Buss for tog fra Gardermoen. Ikke akkurat det vi hadde sett for oss da vi kom tilbake fra fem dagers «dannelsesreise» i Finland, og ønsket å sitte sammen og reflektere! Vi, er fire familieterapeuter fra Familievernet Innlandet. Vi var fire av ti norske deltakere på International Dialogue Seminar i Hämeenlinna, nord for Dette var et tre dagers seminar om språk- og dialogbasert tilnærming til terapi, og en workshop med Harlene Anderson Andersson, Jaakko Seikkula, Peter Rober, Jim Wilson, Pekka Holm og Justine van Lawick. Tittelen på seminaret var «Dialogue and love keep people and their relationships alive». Kort oppsummert var det en personlig og faglig opplevelse å være tilstede med foredragsholdere, som viste oss i

Metaforum - September 2019

praksis den dialogbaserte tilnærmingen de står for. I tillegg var rammen for seminaret fantastisk med varmt sommervær fra morgen til kveld, og med mye flott natur tett på i «Finland, de tusen sjøers land».

komme hjem

- menneskelig og faglig

Tekst: Åse Ran di Bak k lu n d Her m an r u d Harlene Andersson fremhevet en grunnleggende holdning til andre mennesker fylt med respekt, vennlighet, nysgjerrighet og «good manners». Hun mente at språk er mer en måte å leve på enn hvordan man setter sammen ord. En invitasjon til å snakke, og ikke for å få svar. Hun snakket om å bruke syv sekunder før en responderer på det den andre har fortalt, og det jeg skal komme til å si.

Häm een lin n a, Fin lan d Første dagen hedret Jaakko Seikkula de som har vært i det globale dialogiske og samarbeidende miljøet, og som har gått bort. Det ble en verdig og fin markering av John Shotter, Michael White, Markku Sutela og Tom Andersen. Deretter fortalte alle foredragsholderne fra sin praksis og sitt liv.

Dette baserte hun på Gregory Bateson sin tenkning og fokus på indre dialoger. Det vil si å gi seg tid til å lytte, tenke over og kjenne etter i seg selv, før en responderer på det den andre har sagt. Hun snakket videre om Maturana og at språk er aktivt. Vi kan snakke om en måte å være på, mens hun uttrykte at det er måter å være på, og at vi inviterer til ulike måter «å se» oss selv og andre på. «Ways of beeing together with others». Mennesker viser noe av sitt liv i samtaler, derfor er det viktig å følge klientens historie, også klientens måte å fortelle sin historie og presentere seg selv på. Hun viste til Tom Andersen og hvordan han inntok en posisjon Metaforum - September 2019

Det er en måte å jobbe og å verdsette grunnleggende verdier og syn på mennesker. Han opplever det fascinerende å se menneskers kraft i dialoger.

Har len e An der son

«What might you be thinking? How might I say it differently? » Tom Andersen med å gå ved siden av klienten, og følge det som er viktig for dem og ikke gå foran og dra dem. Dette gjennom å følge klientens ord, verdier, tro og hva de ønsker å snakke om. «What might you be thinking? How might I say it differently? ». De fleste mennesker har gode intensjoner, og de ønsker å være i gode relasjoner. Hun var opptatt av at vi snakker med hele kroppen ikke bare stemmen, og å vise at vi har merket det, uten å legge mening til andres uttrykk, for eksempel ved noens gråt. Jaakko Seikkula fortalte at ideen om dialog er å få frem kraften i menneskelige dialoger. Han var opptatt av kraften av å være i dialog og betydningen av at ALLE stemmer blir hørt, og inkluderer alltid stemmen til de som ikke er til stede i rommet. For eksempel «Dersom x hadde vært her nå hva tror dere hun ville sagt?» Den dialogiske ideen er opptatt av hvordan man respondere på det den andre sier. Videre handler det dialogiske om å lytte etter ord med følelser og hvordan det resonerer i eget liv i det delte øyeblikket. Han påpeker betydningen av å være autentisk og transparent i betydningen av at han aldri sier noe han ikke føler, men sier samtidig ikke alt han føler. Han viste til Tom Andersen som spør seg om dette er tid og sted for å være transparent.

Metaforum - September 2019

Jaakko Seikkula viste til Mikhael Bakthin som beskrev møter mellom mennesker, og at vi kontinuerlig er i dialog med hverandre, uansett venn eller fiende. Alle har sine egne historier, polyfoni. Dette begrepet, polyfoni, ble brukt ofte på seminaret, og det etterspør blant annet etter flere historier og følelser. Det var nyttig å bli minnet om sosialkontruksjonismen og hvordan sannheten alltid er i konteksten. Alt er kontekstuelt, som han understreket. Også diagnoser som idè: Systemet skaper ikke problemer, men problemer skaper systemet. For

«Systemet skaper ikke problemer, men problemer skaper systemet. » Mikhail Bakhtin eksempel at diagnosen skapes i diskusjonen om diagnosen. Han viste til John Shotters kritikk av sosialkonstruksjonismen. At den ikke er radikal nok da den ikke i tilstrekkelig grad fokuserer på hvor det snakkes. Han poengterte at vi har for mye fokus på det språklige, og at det er mange måter å ha dialog med andre på. Eksempelvis har noen menn mindre tilgang på å snakke om følelser, sammenlignet med en del kvinner. Det er også av stor betydning å ikke tillegge mening i andres uttrykk. Det vil si at det er nok for eksempel å bli bekreftet på sin smerte, uavhengig av uttrykksform. Hans doktorgradsarbeid handlet om hva som skjer i møtet mellom familien og de profesjonelle i møte med kriser. Han poengterte at dersom vi bruker diagnoser som veileder vil fokus være på kontroll/undersøke. Et dialogisk perspektiv er en annen måte å nærme seg terapeutisk på, et kreativt møte/prosess med fokus på delt oppmerksomhet hvor klienten har makten over eget liv. Hans erfaring er blant annet at det kurative i møtene, er det som deles og hvordan vi kommer sammen. I den forbindelse snakket han

Fra venstren Åse Randi B Hermanrud, Kristin Buer, Harlene Anderson, Ninni Hannevold, Unni Fauske om hvordan vi responderer med språk, og ikke minst hvordan vår respons inviterer til dialog. Justine van Lawick var i utgangspunktet et ukjent blad for noen av oss. En finsk deltaker på seminaret tipset om artikkelen «No Kids in the Middle: Dialogical and Creative Work with Parents and Children in the Context of High Conflict Divorces?, skrevet av blant annet Justine van Lawick. Han visste også at Kirkens Bymisjon i Trondheim tilbyr gruppetilbudet «no kids in the middle», for bedre foreldresamarbeid, basert på hennes arbeid. Justine van Lawick var opptatt av Bateson og at hans ideer er på vei tilbake gjennom Posthuman ecology. Alt er knyttet sammen, og jeg og vi er natur. Vi må være mer ydmyke i verden og mer relasjonelle. Hun minnet

90% av vår kommunikasjon er n on verbal

oss om at 90% av vår kommunikasjon er nonverbal. Dette knyttet hun til at mange menn kan ha problem med å finne ord, og da blir det viktig å oppfatte den nonverbale kommunikasjonen, som er mer naturlig. En viktig inspirasjonskilde for henne er John Shotter og hans arbeid og tanker. «The thou is older than the I?. Hun utfordret oss på om vi inkluderer nok ikke-menneskelige objekter i terapien? Som for eksempel leker, dyr, kunst og ulike symboler og figurer. Hun viste oss en film av Joseph Pierce «a family portrait». En svært illustrerende tegnefilm om indre dialoger og relasjonelle forhold. Anbefales å se! Jim Wilson fra Skottland var også ukjent for meg. Det spennende med hans innlegg var fokus på politikk og terapi, og politikk og praksis. «In dialogue with irreverence, curiosity and the politics of practice?. Vi blir påvirket fra fødselen av, og de fleste må forholde seg til systemer med skjemaer og tidsfrister, og hva dette gjør med terapeuten. Han utfordret oss på hvilken relasjon vi har til våre makter rundt oss, og ethvert system som tror de formidler sannheter. Metaforum - September 2019

Joseph Pierce, «a family portrait»

Peter Rober, «A wise man»

Han utfordret oss også å utfordre gitte sannheter, og hvordan gjøre dette uten å bli moralist. For eksempel gjennom å ha fokus på det vi står for og ikke det vi står mot. Terapeuten gjør det som forventes av systemet, og hva kan det gjøre med terapeuten? Viktig at vi er åpne, selv om vi er uenige. Solidaritet og radikalisme var to viktige stikkord for Jim Wilson sitt ståsted. Peter Rober fra Belgia var litt kjent for meg fra blant annet systemisk kafè på Litteraturhuset i Oslo i 2016. Han innledet med at han praktiserer

Metaforum - September 2019

familieterapi hver dag, men at han vet ikke hvordan. Han hedret John Shotter sitt minne med å vise en film han har laget til han, «A wise man». Selv om Peter Rober kanskje fikk tak i bare 20% av John Shotter sin visdom, så var det nok for han til å få nye og andre perspektiver i livet. Han snakket om «The complexity of Listening in the Therapeutic session», og hvordan han lærer fra klientene. Han foretrekker dialogisk familieterapi. Alle problemer blir kanskje ikke løst, men

familien kan kanskje si at «vi kan gå videre sammen». Han poengterte viktigheten av å gi en ekte tilbakemelding til klientene, og å få systematisk tilbakemelding fra klienten. Spørre dem hva som hjalp/ikke hjalp. Vi vet ikke når vi er hjelpsomme eller ikke. Et nyttig innspill fra Peter Rober var det å starte familieterapien med å spørre om hva hver enkelt er bekymret for, og ikke om problemet eller diagnosen. Peter Rober viste hvordan han kunne starte terapien med å bruke skjemaet Worries Questionnaire. Det var en tabell hvor alle familiemedlemmer ble plassert i hver sin rad, med spørsmål i flere kolonner om hva de tenkte om familiemedlemmers- og deres egne bekymringer. Hvem er mest bekymret i familien? Hva handler bekymringen om? Og hvor bekymret er du? (Gradering fra 0-10). Peter Rober fokuserte også på viktigheten av å gi barnet og familien opplevelsen av å være velkommen, og vise spontan respons i møte med andre. Lytte med øynene, ørene og hjertet! Han avsluttet med å sitere Tom Andersen; «terapi er først og fremst å være sammen med andre». Pekka Holm er en finsk familieterapeut, og han snakket om hvordan dialog og dialogisme har påvirket hans liv og yrke. «From healing depression, to helping people together». Han var opptatt av polyfoni/flere stemmer og utforsking av dette. Han viste til et eksempel med en mor som sier at hun «hater sitt barn», hvor han for eksempel utforsker hvilke andre følelser hun har. Han understreket at denne tilnærmingen til terapi ikke legger mening til folks følelser. Ved å gi navn på følelser vil det alltid være en risiko for at den andre mister makt. Han viste bryllupsbildet av sine foreldre, og

«vi lever i det øyeblikket vi er i, og det er med på å skape håp og begrensninger til de rundt oss» Pekka Holm

andre familiebilder. Han snakket om at vi lever i det øyeblikket vi er i, og det er med på å skape håp og begrensninger til de rundt oss. Han understreket; «I` am a living thing and you cannot define me?. Hans etiske prinsipper er ?Responding and Not Knowing?. Vi misforstår, for vi kan ikke forstå med en gang, og kanskje aldri godt nok?

Dag to var vi delt inn i tre grupper, og vi hadde en workshop før lunsj, og en etter. Vår første workshop var med Jaakko Seikkula og Pekka Holm. Den handlet om hvordan komme i gang med ulike dialogiske samtaler. De fremhevet terapeutens tilstedeværelse og hvordan bruke den indre dialogen, for å komme i gang med samtaler. I det handler det blant annet om å kjenne etter i egen kropp, og si høyt det en fysisk kjenner. De brukte begrepet «embodied» på det å knytte sammen kropp og dialog. Å være bevisst

«Å være bevisst på sine indre dialoger handler om en indre sensitivitet.» på sine indre dialoger handler om en indre sensitivitet. Gjennom å dele de følelser en kjenner, fører det ofte til en nærmere kontakt med andre. Noen følelser kan være mer «vanlige» for meg, enn for deg. Det er gjerne følelser som jeg lettere kjenner igjen, eller som har vært mer til stede i livet mitt enn andre følelser. Det er ikke meningen å dele alt som skjer i de indre dialogene, men å dele det som kan tenkes er nyttig i konteksten. Et mål med dialogiske samtaler er å «avsløre» ressurser i familien. Gjennom åpne dialoger kan ressurser komme frem enten ved egen avsløring, eller at andre deler hva og hvem i familien som oppleves som ressurser for dem. I tillegg kan det være mindre isolerende å ha åpne dialoger ved at flere kan kjenne seg igjen i hverandres følelser, og at flere følelser kommer frem, jamfør polyfoni. Vi er komplekse

Metaforum - September 2019

mennesker med mange ulike følelser. Jaakko Seikkula og Pekka Holm fremhevet at det ikke er noen hast med å få frem følelsene, eller at alle må si noe. Hvis noen ikke sier noe, så er det viktig å unngå å vurdere at den har «motstand» mot å delta i samtalen. Jaakko Seikkula og Pekka Holm formidlet avslutningsvis at dialog er en «cocktail» med tre deler lytting, og en del snakking. De understreket at det viktigste i livet er å puste og være i dialog. De gjentok at i dialogen er det først og fremst viktig å lytte etter det klienten sier og ikke hva den mener, og spørre mindre etter det en vil vite. I tillegg til at vi lytter etter våre egne indre dialoger! Etter spennende finsk lunsj hvor all beskrivelse av maten sto på finsk, hadde vi workshop med Harlene Anderson og Jim Wilson.

hvordan jobbe med arbeidsklimaet hvor ufrivillighet er tilstede: Hun jobber på lik måte uansett hvem hun snakker eller jobber med. Hun er ikke der for å dømme eller å anklage noen. Jim Wilson snakket engasjerende om politikk og systemer. Han uttrykte at vi har også en plikt til å undervise våre myndigheter og samarbeidspartnere slik at vi ikke får en bestilling fra andre om å jobbe slik og slik i løpet av så som mange timer... F.eks fra tingretten eller barnevernet. To konkrete tips fra Jim Wilson: Et utfordrende begrep Jim Wilson brukte flere ganger var «Irreverence», direkte oversatt til

Harlene Anderson og Jim Wilson beskrev alle som samtalende mennesker. Vi kan lære noe fra alle møter med alle folk. Samtidig som de ikke kom med noen spesielle oppskrifter på å være samtalende. Det handler om hvordan vi er sammen med hverandre. Harlene Anderson snakket om begrepene «otherness» og «othering» og forskjellene mellom dem: «Otherness» er å si at vi er annerledes enn andre, mens «Othering» viser respekt og viser at vi er unike sammen. Vi kan ikke vite hvordan den andre kan tenke og oppleve. Vi prøver å finne kontaktpunkter gjennom å være trygge nok til å improvisere i terapien. Alle trenger å bli anerkjent. Jim Wilson snakket om hvordan han prøver å få kontakt med klientene. Han minnet oss på at alle klienter har andre viktige før de møter meg som terapeut. Unngå å spille rollen som terapeut, men være «meg», for å få bedre kontakt med klientene. Han poengterte å lytte, før han snakker. «To speak in order to listen.... and create a open space for the other». Hans hovedagenda i samtalen var å invitere den andre til å prate. Både Jim Wilson og Harlene Anderson snakket om viktigheten av tilstedeværelse i samtalen for alt som kan skje og vise seg i samtalen, f.eks en mobil som blinker hele tiden i samtalen, og hvordan den kan gi nyttig informasjon og invitasjon til å snakke om en hektisk jobb, og hva konstant tilgjengelighet via mobilen kan gjøre med folk. Harlene Anderson ble utfordret på

Metaforum - September 2019

respektløshet. Dette i betydningen av å være tro mot klienter og egen terapeutiske overbevisning, fremfor systemer, makt og rammer satt av andre. Han viste til boken av Gianfranco Cecchin om «irreverence» og strategi for å overleve som terapeut. Jim Wilson kom med flere oppfordringer til vår terapeutiske hverdag og samtaler. Blant annet å følge med på kvaliteten og intensiteten på det som blir uttrykt av klientene. At det flott å generalisere, eller fortelle at jeg har snakket med flere som har opplevd noe lignende. Ved behov for å trøste og bære uttrykk: «Jeg er her med deg!». «I am with you». Vær tilstede og tål stillhet.

Husk at din terapeutiske stil er unik. Gi oppmerksomhet på kroppsrespons, for eksempel ved å sukke med klienten. Han sa at av og til kan det være nyttig å gi tilbake klientens ord gjennom å bruke «jeg...» ved gjengivelsen, og at det er helt greit om noen ikke vil si noe i rommet! Jim Wilson fortalte om gode erfaringer med reflekterende team: Terapeuten kan aldri vite hva som treffer klienten, derfor kan alle de ulike innspillene og dialogen fra teamet ha uant kraft for klienten.

Tredje og siste dag startet med en håpefull workshop med Peter Rober og Justine van Lawick. Deres fokus var på håpets betydning, og igjen med fokus på polyfoni. Vi jobbet i grupper med følgende oppgave: 1. Go back to the moment/period in your life when hope was crucical. Try to remember those times. 2. When you come closer to that experience of hope, try to describe it. What was it exactly? A prediction of the future? A feeling? A kind of trust? A belief in yourself? A certainty in the end it will all make sense. 3. In group of four: Share your view of hope. Dette var en oppgave som gav verdifull innsikt i en selv, og i de andre i gruppen. En opplevelse av å bli løftet, og samtidig bli minnet på egen sårbarhet. Som så mange ganger på workshop blir tiden for knapp til å dele og lytte ferdig, men nok til å gi og få nye perspektiver fra ulike erfaringer med og uten håp. Peter Rober og Justine van Lawick snakket om at mange har et grunnleggende håp i livet sitt, men

«ikke stress med å gi andre håp eller å få håp selv. Kanskje det er nok å bare overleve til neste dag. »

hvis de ikke har håp, så ikke stress med å gi andre håp eller å få håp selv. Kanskje det er nok å bare overleve til neste dag. Håp er ikke noe som skal løses, men aksepteres som det er. Det kan være å håpe om ønskete endringer, uten å trenge å gjøre noe. Noen kan oppleve håp som farlig, for da kan det føre til skuffelser og svik. En følelse av håp kan kjennes fysisk i kroppen. Vi ble vist flere korte filmer om håp, og en som gjorde spesielt inntrykk var om Petra Murchinson, «Finding hope in hopelessness», og hvordan være foreldre for et døende barn. Den viser håp og fortvilelse. Tilstedeværelse for barna, og håp knyttet til her og nå, og ikke til fremtiden. Gregory Bateson ble nevnt flere ganger under

hele seminaret, blant annet den kjente setningen «En forskjell som gjør en forskjell!». Van Lawick uttrykte; jeg er naturen! «Blending together with the planet Earth!». Systemisk tenkning og alt påvirker alt. Mine valg påvirker omgivelsene. Fra ego til eco. Hun viste en film om hvordan avfall fra appelsiner har reddet deler av skogen nær Amazonas. «Orange peels changes forest in Costa Rica (YouTube)». Prediction in therapy is almost unpossible. Vi går inn i terapien med

Vi går inn i terapien med ?bind for øynene?, men vet litt om retningen ? behold håp og tro på at terapien kan være til hjelp og føre mennesker nærmere seg selv og sine! ?bind for øynene?, men vet litt om retningen ? behold håp og tro på at terapien kan være til hjelp og føre mennesker nærmere seg selv og sine! Til slutt i workshopen til Peter Rober og Justine Metaforum - September 2019

Fra venstre Peter Rober,Pekka Holm, Harlene Anderson,Jim Wilson, Jaakko Seikkula van Lawick ble vi utfordret på å lage et manifest for den arbeidsplassen vi kom fra. Dette arbeidet gjenstår å ferdigstilles, men det kan bli et Manifest for Familievernkontoret Innlandet med blant annet fokus på trygge rom for terapeuter og klienter for samarbeid, og tilstedeværelse. Avslutningsvis ble vi bedt om å svare på tre spørsmål på et ark:

øyekontakt, og dialog med nytt menneske. Det var spennende og litt utfordrende å se ukjente rett i øynene, men gav ny erkjennelse og

Det var spennende og litt utfordrende å se ukjente rett i øynene, men gav ny erkjennelse og menneskelig kontakt. menneskelig kontakt. Hvert par koblet seg på nytt par, og det ble kvartetter med gode dialoger!

Alle måtte så reise seg å gå rundt å få øyekontakt med hverandre, før vi stoppet ved en person vi ikke har snakket med før og reflekterte rundt det vi hadde svart på spørsmålene. Ny vandring med

Metaforum - September 2019

Dialogen og vennligheten kulminerte med felles allsang «stand up». Det som sitter mest igjen er hjertekontakten som ble formidlet både til deltakerne på seminaret, til faget familieterapi og til de vi møter både på jobb og privat gjennom «othering» fremfor «otherness». I forlengelsen kommer bekreftelse av verdier og holdninger i

møte med medmennesker, likeverdigheten mellom terapeuten og klienten, og bevaring av menneskelige verdier. Avslutningsvis kommer ordet «håp».

Presentasjon, utdanning & praksis

Seminaret gav en opplevelse av at det dialogiske er en organisme som er i ferd med å vokse opp, spre nettverk av godhet, og det bringer håp for faget vårt!

Metaforum - September 2019

Fa nt a s i en

ba r ns T

Tekst: Cecilie Er ich sen Lær k er ød

I denne artikkelen vil jeg dele erfaring fra et møte med en 7 år gammel gutt, hvor guttens fantasi åpnet opp for nye muligheter til å mestre og håndtere utfordringer han opplevde. Artikkelen har til hensikt å skape inspirasjon til andre terapeuter som jobber med barn om å være åpen for fantasiens uante muligheter i terapi. Jeg har anonymisert saken i artikkelen. Gutten og hans foreldre har samtykket til at boken vi lagde sammen i terapi, kalt «symbiose URO» legges ved artikkelen.

Metaforum - September 2019

ns ma gi i Ter a pi

Metaforum - September 2019

INSPIRASJON Jeg jobber som familieterapeut og har hentet mye inspirasjon til arbeid med barn fra boken «Narrative Therapy in Wonderland» (Marsten, Epston & Markham 2016). Boken handler om fantasien vi kan vekke i barn og deres familier, og fantasien de kan vekke i oss som terapeuter. Fantasi defineres her som evnen til å ressursfullt takle uventede eller uvanlige problemer. Narrativ terapi har vært nyttig i mitt arbeid som familieterapeut, spesielt i samtaler med barn og unge. Gjennom å eksternalisere problemet slik det gjøres innen en narrativ tilnærming, kan man ta bort den lammelsen det kan være å bære et problem alene. Jeg har erfart at ved å være åpen for det barn er opptatt av, også barnets fantasi, kan barn gis muligheter til å snakke om vanskene de opplever med språket de selv benytter. David Marsten skriver om ulike eksempler der han har hentet støtte og inspirasjon fra fantasiens verden, blant annet om en gutt som var vanskelig å oppnå kontakt med i terapirommet. Gutten var spesielt opptatt av en bokserie som han leste mens han satt på venterommet. Marsten valgte å skrive brev fra hans fiktive helter i bokserien. Dette åpnet opp for nye muligheter for å snakke om guttens vansker og ga gutten kraft og støtte til å mestre dem. «WONDERFULNESS INTERVIEW» I tradisjonell narrativ terapi har det vært vanlig å starte terapi med å lytte til problemhistoriene mennesker har oppsøkt terapi for, med hensikt om å eksternalisere og lete etter unntak. David Marsten har erfart at ved å starte terapien med å utforske hva som er barnets spesielle gode kvaliteter kan gi større muligheter til at barnets egne kvaliteter kan nyttes til å bekjempe problemet. Han har laget en egen intervjumal som han har kalt for «wonderfulness interview» (Marsten, Epston og Markham 2016:31-34) «Wonderfulness» i denne sammenhengen er

Metaforum - September 2019

vanskelig å oversette til norsk og få med den fulle betydningen. Barnets «herligheter» og «kvaliteter» er det nærmeste jeg har kommet. Spørsmålene i intervjuet er ment å skulle avdekke hva som er dette barnets spesielle kvaliteter. Spørsmålene er relasjonelle og har fokus på hvordan barnet sees gjennom andres øyne for å utvide historien om barnet. Det vil ikke si at problemer som barn kommer til terapi med ikke er alvorlige og kan få alvorlige konsekvenser. Hovedpoenget er i stedet at det skal gis mer

plass til andre historier om styrker og unntak der problemet ikke har vært så mye tilstede. Ved å starte med å intervjue barn og foreldre om hva som er spesielt bra med barnet kan gi informasjon som senere kan være nyttig i møte med problemet de har kommet til terapi med. Jeg stiller spørsmål om hvem som best ser barnets positive kvaliteter, når de først ble oppdaget, og ber foreldre og barn komme med historier for å utdype og å få meg til å forstå hvordan kvalitetene kan vise seg i ulike kontekster, som skole/barnehage, hjemme med venner osv. Fokuset er å vekke til live en rikere identitetshistorie om barnet enn bare utfordringene. Jeg forsøker å knytte positive kvaliteter og verdier som egenskaper ved barnet. Når vi senere utforsker problemet, eksternaliserer vi for å unngå å knytte det til personen, men til problemet som en egen form og størrelse.

ERFARINGER FRA EN FANTASIFULL M ÅTE Å JOBBE M ED EN GUTT PÅ 7 ÅR En familie oppsøkte familieterapi hos meg for å få bistand til samarbeidet mellom foreldrene og samtidig jobbe med gutten. Gutten bodde 50 % hos hver av foreldrene. Skolen beskrev gutten som en utfordrende gutt å håndtere. Han satt lite i ro, havnet ofte i konflikter med jevnaldrende og bråkte i klassen. Disse vanskene var også til stede hjemme hos begge foreldrene. Mor og far strevde med samarbeidet rundt gutten. Far var opptatt av grenser og tydelighet og mente at det var dette gutten trengte. Mor var opptatt av å forstå gutten og sa at hun strevde med å sette konsekvente grenser for gutten når han utfordret henne.

Far var opptatt av grenser og tydelighet. Mor var opptatt av å forstå gutten og sa at hun strevde med å sette konsekvente grenser for gutten når han utfordret henne. Da jeg først traff gutten, viste han liten vilje til å snakke om utfordringene som foreldrene hadde bedt om hjelp for. Det viste seg fort at gutten var fantasifull og kreativ. Jeg valgte derfor å la guttens fantasi og det han var opptatt av få plass i terapirommet. Dette gjorde jeg med tanke på å kunne bruke det som inspirasjon til å hjelpe han med å få et språk på vanskene og finne styrke til å håndtere dem. Vi startet første time med «wonderfulness» intervju. Under intervjuet fortalte mor at gutten var god på å se hvordan andre har det, og jeg spurte etter historier for å beskrive dette. Jeg spurte når hun først hadde blitt klar over at sønnen hennes hadde denne kvaliteten. Mor uttrykte med stolthet hvordan hun hadde sett dette allerede i barnehagen. Guttens lærer hadde fortalt til mor at hun hadde lagt merke til at gutten var god på å se andre barn som strevde, da han uoppfordret hadde tilbudt hjelp til et barn som strevde med å komme inn i klasserommet. Jeg spurte hvordan det var å være mor til en gutt som hadde en slik kvalitet, som

kunne se at andre barn hadde det vanskelig og tilby hjelp på eget initiativ. Mor ble beveget og sa at dette gjorde henne stolt. Mor sa også at en av guttens andre kvaliteter var hans kreative innfall. Han fant på mye og hadde god fantasi. Dette fikk jeg selv se utspille seg i samtalen. Gutten laget et eget morsesystem på en leke der han kodet svarene han ville gi. Han begynte gjennom dette å bli aktiv i samtalen. Fra å ikke ville svare så ble han aktiv gjennom eget initiativ til å lage et morsesystem. Her var det bare å henge med, for det ble komplisert å holde tritt med hans koder. Jeg måtte til slutt skrive ned kodene han kom med for å klare å følge svarene hans. EKSTERNALISERING AV PROBLEM ET Etter å ha gjennomført «wonderfulnes»intervjuet, begynte vi å utforske problemet som gutten var kommet til terapi med. Jeg spurte om gutten hadde et navn som kunne beskrive vanskene. Sammen ble vi enige om å kalle det for URO. Gutten sa at URO alltid var med han, den kunne ikke forsvinne. Størst var kraften til URO på skolen. Den var med han hjemme også, men mindre.

Gutten sa at URO alltid var med han, den kunne ikke forsvinne. Gutten ble etterhvert svært aktiv, spesielt da han begynte å fortelle om en trailer av en film som heter VENOM. Han fortalte med innlevelse hvordan VENOM ikke kunne leve alene, men levde som en symbiose på en journalist ved navn Eddie Broch. Gutten la fra seg morsekodesystemet, reiste seg i rommet og forklarte meg ved å spille ut sekvenser fra filmen. Jeg så hans engasjement og begeistring blomstre. Jeg opplevde dette som en åpning, og undret meg over hvordan dette kunne brukes for å hjelpe gutten «mot» problemet. Neste gang kom han med sin far. Jeg gjenfortalte det gutten hadde fortalt meg om VENOM og Eddie. Faren irettesatte gutten ved å si at det ikke var dette vi skulle snakke om. Gutten virket lettet da jeg sa at jeg synes det var veldig spennende å

Metaforum - September 2019

høre gutten fortelle om VENOM. Jeg spurte om URO kunne ha litt samme effekt på han som VENOM hadde på Eddie? Gutten ble tankefull, men nikket. Vi begynte å tegne bilder av URO som ikke hadde egen kropp, men som var avhengig av levende vesener for å overleve. Gutten tegnet en sirkel og viste hvor stor plass URO tok inne i han på skolen. Jeg spurte om det var noen ganger URO ble mindre. Han svarte at han hadde med seg to legomenn på skolen, de hjalp han. Far sa at gutten ble roligere når han hadde noe å «fikle» med. Jeg spurte gutten om legomennene var med han til timen i dag. «De er alltid med», svarte han. Uten å nøle tok han de opp fra lommen og viste meg. Gutten tegnet og forklarte videre, aller størst var URO når far kjeftet på han. Da var han selv bare en liten prikk og URO stor. Jeg spurte om det var

Gutten tegnet en sirkel og viste hvor stor plass URO tok inne i han på skolen. noen våpen far brukte som virket mot URO? Gutten svarte med en gang at far sitt våpen var øks, den brukte han når URO ble stor. Far sin stemme kunne fange URO inn i et fengsel. Men når far sin stemme ikke var der, ble URO større. Faren spurte nysgjerrig om det var det som hadde skjedd på et familiebesøk, der fars kjæreste hadde hatt vansker med å roe han ned. Gutten nikket. Far fortalte at han hadde kjeftet mye og vært konsekvent i grensesettingen, da han mente at gutten trengte dette. I det siste hadde han sluttet å kjefte så mye, han prøvde heller å være mer tydelig. Jeg spurte gutten om han merket dette, ja, svarte han. Når pappa kjeftet ble URO størst! Da tok den over hele han.

Hvilket våpen har mamma mot URO spurte jeg nysgjerrig? Hun har blomster, svarte han. Blomstene var virkningsfulle, men hadde ikke samme kraft som øksen. Mammas blomster traff alltid URO, og ikke gutten. Mamma kunne ikke bruke øks sa han. Gjennom sin fantasi hadde gutten tegnet et levende bilde av hvordan det var for han å leve med URO. Jeg bestemte

Metaforum - September 2019

meg for å skrive en bok med et kapittel fra hver time, med guttens egne ord og beskrivelser, kortfattet, med et eksternaliserende språk og narrative spørsmål. Boken inneholdt guttens egne illustrasjoner som han tegnet i terapitimene. Kanskje dette kunne hjelpe med eksternaliseringen og holde han engasjert i terapi? Vi utforsket URO sin plan, som var: 1) Å få pappa til å klikke, 2) Ikke høre etter, 3) Gjøre det motsatte av det han fikk beskjed om på skolen. Deretter utforsket vi gutten sin plan, som var: 1) Å høre etter, 2) Å følge beskjeder fordi han da vet at han får lov til mer, 3) Få mindre kjeft. BREV FRA EN FIKTIV HELT Ved å hente inspirasjon fra fantasiens verden ville jeg ved hjelp av guttens fiktive helt, Eddie Broch fra filmen VENOM, anerkjenne guttens verdier og kvaliteter for å gjøre guttens identitet rikere. Kanskje det kunne finnes et potensial i magi og fantasiens verden? Jeg undret meg over hvordan jeg skulle knytte guttens egenskaper, som godhjertet og hjelpsom ovenfor andre barn, til noe som kan hjelpe han til å «temme» URO. Kunne URO lære han noe? Kunne gutten lære URO hvordan den skal oppføre seg ovenfor andre? Kanskje VENOM og Eddie kunne hjelpe oss på vei, slik David Marsten hadde erfart med brev fra bokserie heltene? Tilbake til terapirommet hadde ideen tatt form. Jeg arrangerte det hele med min sjef. I neste terapitime banket det plutselig på døren. Et brev hadde kommet til gutten. Min sjef hadde lett overalt etter brevets rette eier. Gutten, litt undrende og samtidig litt flau, utbrøt nesten hviskende; «Jeg heter det». «Da må brevet være ditt, det er ingen andre som heter det her», svarte min sjef overbevisende. Gutten tok nølende imot brevet, han så på det og utbrøt: «Hvorfor er det bilde av VENOM?» Han så på meg. Jeg ristet på hodet og sa at jeg ikke visste noe. «La oss åpne og se hva som er inni», sa far. Gutten åpnet brevet. Det var et helsides brev til han. Far prøvde å få gutten til å lese det selv, men gutten var så overrumplet at han insisterte på at far skulle gjøre det. Gutten lyttet med store

øyne. Hvordan visste Eddie Brock dette? Og finnes VENOM virkelig på ekte? Gutten var engasjert, hoppet i stolen av forundring og entusiasme. Han lyttet til hvert ord som var skrevet til han fra Eddies stemme. De hadde noe til felles han og Eddie. URO ser ikke så stygg ut som VENOM da, sa han ettertenksomt. Han ville ta med seg brevet på skolen og vise det til kameratene sine. BOKEN OM " URO" TAR FORM

Mammas blomster var magiske, de så ut som varmesøkende blomsterbomber og traff URO rett i brystet. Mammas blomster var magiske, de så ut som varmesøkende blomsterbomber og traff URO rett i brystet. Gutten fortalte at mammas blomster ofte kunne høres ut som kjeft, og da vokste URO. Hvis den ble for stor var det vanskelig å kontrollere den. Han opplyste om at det noen ganger hadde vært nok å si; «nå må du legge deg». Selv om URO ikke vil høre etter på sånne beskjeder, sa gutten selv at han kunne sparke URO og få den til å høre etter. Men dersom kjeften ble for stor ble URO for sterk til at gutten kunne kontrollere dens krefter. Gutten tegnet mors blomstervåpen. Han tegnet og fortalte hvordan våpenet virket og hva det gjorde for å få kontroll på URO. Et nytt kapittel var under utarbeidelse.

Uken etter kom gutten sammen med sin mor. Han var engasjert helt fra starten. Jeg leste kapittel 1 og 2 fra boken om URO. Gutten rettet fort på meg dersom jeg hadde skrevet noe feil. Det var han som hadde regien på boken og var i førersetet på utforming av historien om hvem han var og hvilke krefter han stod overfor. Ved hjelp av hans ord ble det tryllet frem en spennende bok om URO. Hans fantasi ga rom for å eksternalisere URO og løfte den vekk fra guttens identitet. Guttens identitet ble med ett mye rikere, mer nyansert enn «bare problemhistorien».

GUTTEN FØLGER SIN PLAN Jeg spurte om mor hadde sett URO i det siste. Mor sa at hun hadde sett mindre av URO i det siste, men la merke til at den var ekstra stor en dag familien hadde vært på en felles aktivitet i byen. Gutten ville absolutt inn i en suvenirbutikk før de skulle dra hjem, han hadde fått øye på noe helt spesielt. Mor dro frem sine magiske blomster og sa med streng stemme at de ikke skulle gå inn der og at de nå skulle dra. Blomstene nådde ikke frem. URO hadde bestemt seg for å ikke lytte til beskjeden. Mor tok frem en varmesøkende blomsterbombe og sa bestemt; «Nå sønn, nå går vi!» Mor var vant til at slike situasjoner kunne utvikle seg til langvarige konfliktfylte maktkamper, så hun stålsatte seg. Gutten stod ved en lyktestolpe og tenkte at han hadde et valg. Han fortalte meg at han tenkte på fars fengslende stemme og URO og det vi hadde snakket om. Han bestemte seg for å følge sin plan og ikke URO sin. Han kom derfor med en gang. Mamma så stolt på sin sønn og sa: «jammen gjorde han det!»

Gutten fortalte videre om mors blomster våpen. De var treffsikre, og traff alltid URO med mål om å gi gutten større plass. De traff URO 50 %.

URO PÅ SKOLEN Aller størst var URO på skolen. Lærerne hadde tatt opp med mor og far at de bekymret seg for

Metaforum - September 2019

guttens oppførsel på skolen. Hans manglende konsentrasjon og ikke alltid like hensiktsmessige oppførsel mot medelever. Gutten sa at lærerens våpen mot URO var en helt vanlig spikkekniv. Læreren kastet den rundt tusenvis av ganger, men det var sjelden at den traff URO. Ofte traff den gutten, og det gjorde vondt. Mest siktet læreren på tre gutter i klassen, deriblant gutten. Kapitelet om skolen var under utarbeiding. Gutten tegnet og forklarte. Jeg undret meg på om vi skulle snakke med læreren og utveksle erfaringer med blomstermagi og øks og høre om det var noe en helt vanlig spikkekniv kunne utrette for å treffe URO og ikke gutten? Det jeg vet om helt vanlige spikkekniver, var at de kan være nyttige redskaper om de bare brukes på rett måte. GUTTEN KLEKKER UT EN KOM PLISERT PLAN Gutten tegnet en komplisert plan for hvordan URO skulle falle ut av han og dø. Planen innebærer meteorer, biler og busser. Gutten

når jeg blir 15 år da skal URO falle ut å dø (RIP). fortalte at når han blir 15 år da skal URO falle ut av han å dø (RIP). Dette ga rom til å utforske dette videre og ga inntrykk av at gutten skjønte at URO vil være en ufrivillig symbiose lenge enda. Det sa også noe om guttens ønske om å leve uten symbiose URO. Gutten spurte far i en bedende tone; «kan du få det til å skje?» Far svarte overbevisende; «Ja gutten min, det skal vi prøve på». Min vurdering var at far, mor og gutten ved denne samtalen fikk et felles språk der foreldrene forstod at gutten trengte far og mors hjelp til å sette sin plan om å kvitte seg med symbiose URO «ut i livet». Dette kan bidra til at foreldrene ser at guttens ønske ikke er å bli styrt av URO, noe som kan bidra til at de klarer å støtte gutten i å redusere URO sin innflytelse på hans liv. BOKLANSERING Boken ble laget ferdig og satt i perm. Vi feiret boklansering med kake. Mor og far meldte om mindre bekymring for guttens atferd. De hadde vært på samtale med læreren og hun hadde sett mindre negativ atferd fra gutten.

Metaforum - September 2019

ERFARINGER Det kunne virke som det var nyttig å bruke guttens eget språk, og det han selv var opptatt av i terapi. Gutten selv formidlet at det var kjekt å komme til samtaler. I samtalene kunne vi snakke om guttens vansker på en leken og undrende måte, der gutten bidro aktivt med sine ønsker og løsninger. Kanskje var historiene om hvem gutten var, hvilke verdier og identiteter han hadde, blitt rikere og mer nyansert. Guttens rike fantasi så ut til å bidra til at mor og far fikk større spillerom der de kunne anerkjenne og støtte guttens plan om å bekjempe URO. Mor og far fikk sammen med gutten et eget språk på vanskene som hjalp gutten å skille problemet fra guttens identitet. Gutten er ikke problemet problemet er problemet. Ved å løfte problemet ut av gutten fikk mor, far og gutten et felles mål om hvem de skulle kjempe mot. Det ga rom for å anerkjenne guttens egne forsøk på å kjempe mot problemet. Det ga også mer fokus på hva hver av foreldrene bidro med i stedet for hva de ikke gjorde. Dette kan føre til et bedre samarbeidsklima, noe som vi vet hjelper barn. Sammen kunne mor og far involvere de instansene rundt gutten som kunne hjelpe hans kamp mot URO, med et felles språk som gutten hadde skapt. Jeg var imponert over denne guttens fantasi og kunstneriske evner. Han tegnet alle tegningene i boken om URO. Jeg brukte kun hans egne ord i boken, slik ble det guttens egen historie om URO og hvilken kraft han stod ovenfor. Det er ikke alltid lett å vite hva som fører til endring. I dette tilfellet meldte alle rundt gutten om positive endringer. Gutten selv tegnet og skrev bok, og beskrev hvordan han opplevde livet sitt gjennom sine egne øyne. Slik jeg vurderer det, erfarte gutten at det han var opptatt av var viktige bidrag i kampen mot problemet.

Presentasjon, utdanning & praksis

Ref er an selist e: Marsten D., Epston D. og Markham L. (2016) Narrative therapy in Wonderland connecting with childrens` s imaginative know-how. W.W Norton & company Epston D., Lobovits D., Freeman J. (1997) Playful approaches to serious problems Narrative therapy with children and families White M. (2009) Kart over narrativ praksis. Oslo; Pax forlag

Bo ka o m UR O

ie Brev fr a Ed d

Metaforum - September 2019

Systemisk Kafè - «Frauk

Da systemisk kafe ble arrangert i Fraukjelleren på Hovde gård i Ørland, var vi så heldig å møte Werner Christie. Som vanlig var det godt oppmøte i det faste lokalet, «Fraukjelleren». Tek st : Sigrun Klausen Werner Christie var Norges første helseminister da han satt i Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1992-95. Han er utdannet lege og samfunnsviter, og har vært praktiserende lege, ass fylkeslege, forsker og fylkeshelsesjef. I tillegg har han drevet hjemgården på Hamar på fritiden i 13 år. Han har jobbet med folkehelse, helseadministrasjon, helseteknologi, innovasjon og helsepolitikk i Norge, USA, Kina og flere andre land. Han har også vært leder av Bioteknologinemnda www.bion.org og av WHO?s Stop Tb Partnership www.stoptb.org. Han er nå førstelektor på BI og NTNU, og fagansvarlig for Helsedirektoratets Nasjonale Lederutdanning for Primærhelsetjenesten på BI. Han har således hatt

Metaforum - September 2019

med seg et bredt systemperspektiv både i teori og praksis på økonomisk, administrativt, økologisk og globalt nivå. Erna ønsket Werner velkommen og fortalte forsamlingen at hun ble kjent med Werner gjennom helselederutdanningen på BI, hvor han var hennes lærer. Han var også kjent for de fleste i forsamlingen fra sin politiske karriere under Brundtland-regjerningen. På Ernas første spørsmål om hvordan Gro Harlem Brundtland ville beskrevet ham, syntes han dette var vanskelig å svare på. Werner lurte på hvordan Gro hadde funnet ham, da han selv mente han kom inn «bakdøra» i regjeringen. Han

kjelleren» Ørland

fortalte at Gro hadde kommet inn i regjering på en utradisjonell måte, og tenkte kanskje at situasjonen var den samme for han selv. Han hadde ikke politisk karriere fra før, og kom inn som fagmann. Kanskje litt mindre politikk og litt mer fag var det Gro tenkte på, trodde han, i en tid med kaos og konflikter i helsesektoren. Werner hadde skrevet en bok som het «Politikk og fag på samme lag», og kanskje kan det også ha hatt med det å gjøre? Den tiden ble Werner omtalt i aviser og snakket om som en god fagmann, da han hadde jobbet i helsevesenet i 13 år før han havnet i regjering. Pressen var imidlertid noe betenkt over at han ikke var en erfaren politiker. Werner selv har alltid vært

På 90-tallet ble helsevesenet styrt av mektige og egenrådige menn og politikerne var frustrert over liten kontroll på det som foregikk.

opptatt av langsiktige saker i politikken fortalte han. Erna fortsatt med spørsmål om hva Werners viktigste bidrag til helse og omsorg var da han satt som helseminister. For oss som tilhørere var det svært interessant å få et innblikk i helsevesenets historie. Werner fortalte at helsevesenet på 90-tallet ble styrt av mektige og egenrådige menn og at politikerne var frustrert over liten kontroll på det som foregikk. Byråkratene var redd for at Werner skulle bygge ned direktoratet og den faglige helseforvaltningen, noe han avkreftet overfor byråkratene. Dette mente han førte til at mange senket skuldrene. Det han imidlertid måtte ta tak i tidlig i perioden, var uenigheten mellom fylkeskommunene i forbindelse med sykehusvalg. Det var viktig for ham at pasientene selv fikk bestemme, og at det økonomiske aspektet skulle komme pasientene til gode, og ikke skulle være et middel for å saldere budsjett. Fylkeskommunene måtte betale gjestepasienter, ellers ville pengene gå til fylkene som betjente pasientene. Og sånn det. «Litt muskler må man bruke, selv om Metaforum - September 2019

for de ble det

ikke er min legning», sa Werner. SAM ARBEID Werner var med i starten på samhandling og samarbeid i helsevesenet. Å skape samarbeid var viktig for ham. Et av hans første oppdrag var å møte de andre helseministrene i Europa, og holde et hovedinnlegg på en OECD samling om hvordan helsevesenet var bygd opp i Norge. Så da hadde han 2 måneder på seg på å finne ut hvordan vi skulle gjøre det i Norge! Manage Competition ? (New Public Management) styrt av konkurranse, kontroll og rapportering var modellen i mange europeiske land. Werner fikk frie hender, og han gikk motsatt vei enn disse landene. Innlegget hans gikk ut på at det norske helsevesen var bygget på sammenhengende behandlingskjeder og sømløse behandlingsforløp, og at vi ikke var opptatt av konkurranse, fordi det ville ødelegge de sammenhengende behandlingskjedene. Han kalte det Manage Cooperation.

«Må ha litt styring for at folk skal samarbeide» Fullverdige behandlingskjeder fra primærhelsetjenesten til regionsykehusene krevde samarbeid «Må ha litt styring for at folk skal samarbeide», sa han, noe som resulterte i stortingsmelding om samarbeid og styring. Et annet bidrag som også omhandlet samarbeid var de fem helseregionene. Werner fortalte at han starta med å lage regionale helseplaner på hvert eneste fag i sykehusene for å få til de behandlingskjedene som kommunene skulle spille på. De er der ennå, og det er han stolt ta av, sa han. Det er nå blitt regionale helseforetak i stedet ? som er litt preget av New Public Management uten konkurransedelen. POLITIKK OG FAG Erna spurte videre hvordan Werner tenker det er hensiktsmessig å jobbe med politikk for å endre praksis på helse og omsorgsfeltet. Werner fortalte at før kommune- helsetjenesten kom i 1984, var det et «villniss» av ulike ordninger. Det var veldig kompleks, sa han, og han syntes det var flott å få samlet alt i den norske kommunale helsetjenesten. Det må være et samspill mellom fag og politikk, sa han. Samspillet må gå ut på at fagfolk må legge til rette for et enkelt og tydelig beslutningsgrunnlag. Politikerne må stole på fagfolkets

Metaforum - September 2019

«Samtaler er det aller viktigste samhandlingsinstrumentet vårt» beslutningsgrunnlag, og foreta prioriteringer. Det er så enkelt at vi må snakke sammen, politikere og fagfolk. «Samtaler er det aller viktigste samhandlingsinstrumentet vårt», sa Werner. Samhandling hører vanskelig ut, men det handler om at det må knyttes til de som tar beslutninger i arbeidshverdagen, fortsatte han. Snakk med hverandre! Kulturen i kommunen er mer samhandlingsorientert enn i foretakene som har kommandolinjer. Kommunene i Norge har et helt unikt grunnlag for å drive godt folkehelsearbeid, fordi alt som er viktig for folk, som helse, skole, velferd, kultur, arbeid, bolig og natur har kommunen ansvar for. Hvis vi klarer å jobbe godt sammen i kommunen har vi et unikt grunnlag for å bidra til at alle lever et godt liv. SYSTEM FORUM I HELSEVESENET Erna fortsatte med spørsmål om hva Werner tenker om å ha et helsevesen med systemfokus kontra å ha fokus kun på individ. Dette var et spørsmål han ofte diskuterte med studentene sine, sa han. Medisinfeltet har lineær tenking, og dreier seg om «årsak og virkning» i stedet for sirkularitet. «Alt henger sammen med alt, det er system, så enkelt er det», fortsatte han, og «systemet finnes på alle nivåer, og særlig i helse». Videre fortalte Werner om et forslag om felles grunnutdanning i systemteori ved NTNU, uten at han hadde tro på at det blir noe av det med det første. Werner viste videre til det biologiske systemet i kroppen vår, hvor alt henger sammen, og påvirker hverandre. Enhver person er også i et sosialt system, med flere ulike

Alle pasienter må forstås som et menneskelig system i et normalt liv med sin historie. systemer rundt seg. Alle pasienter må forstås som et menneskelig system i et normalt liv med sin historie. Det er viktig å forstå pasienten også som del av systemer som påvirkningsfaktorer. HELSELEDELSE PÅ BI Werner fortalte at han hadde «gått runden» før han fikk undervise på BI. Han fortalte at han var aktiv gjennom skoletiden, og i undervisning, hva som gjør en skole god osv. Han studerte

pedagogikk i Bergen etter først å ha vært innom tradisjonell pedagogikk på 60-tallet. Han gikk over til medisin, og fortsatte med samfunnsfag, men ble ikke spesialist i noe. Etter å ha reist litt rundt i verden, underviste han litt på høyskoler. Han hadde stort nettverk, og fikk etter hvert undervise i helseledelse på BI. På spørsmål om hva som er viktig at «helselederne» skal kunne noe om, svarte han at det er to ting. Det ene er at ledelse i dag handler om samhandling. I helsevesenet handler det om hvordan vi jobber sammen for å få det til i fellesskap, og det finnes ikke så mange lærebøker om det. Bøker om samhandlingsteori for ledere eller systemperspektiv på ledelse

Alle bøker om ledelse handler om hierarkiske organisasjoner hvor sjefen bestemmer. finnes ikke - alle bøker om ledelse handler om hierarkiske organisasjoner hvor sjefen bestemmer. Det andre som er viktig for helseledere er å lage ny standard om ledelse for fremtidens helsevesen for å møte framtidens utfordringer. Bestillingen fra myndighetene handler egentlig om innovasjon og endringer i helsetjenestene ? altså endringsledelse.

helse og omsorgstjenester sammen med de vi er her for, og spurte Werner hva samskaping er for ham. Samskaping for Werner var så enkelt som å prøve seg fram, å utforske ting sammen, improvisere, leke og ha det litt gøy i fellesskap, noe som betyr at man ikke kan legge en fast plan på forhånd. Vi må forstå hva som gjør livet verdt å leve ? vite hva folk interesserer seg for, hva som engasjerer og om de har noen å være engasjert sammen med. Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» må med i samskaping. M ULIGHETER OG UTFORDRINGER Werner mente det er en utfordring at demokratiet og velferdsstaten er veldig sårbar vi ser konturene av at det er sterke særinteresser som vinner, og det er bekymringsfullt. Werner pekte på tre forhold han mente ikke er utfordringer: Eldr ebølgen : Selv om mange eldre har behov for helseog omsorgstjenester, er også mange eldre ressurssterke og gode bidragsytere i samfunnet. Vi blir friskere og friskere og klarer oss bedre og bedre. Det er in gen per son alm an gel: Det er mer enn nok unge folk her i verden, og Werner viste til andre nasjoner enn Norge. Mange er fantastiske representanter for det nye Norge og for helsevesenet. Vi h ar ik k e r åd: Werner mente at vi får dekket

Erna fortalte at vi i Ørland ønsker å samskape Metaforum - September 2019

for mye av basale behov, og viste til overflod av leker, klær, biler, hytter og hus. «Vi kan godt betale mer skatt til fellesskapet, for da tar vi vare på hverandre», og «velferdsstaten er det mest naturlige svaret på framtida», sa han. På hvilken måte kan ledelse, og eventuelt hvilken form for ledelse tenker du kan bidra til å skape bærekraftig utvikling, som utjevner sosiale forskjeller, var neste spørsmål fra Erna. Dette svarte Werner på med å vise til mange som har spurt seg om det, bla annet FN og verdens økonomiske forum. De er opptatt av well-being, deltakelse og OECD som egentlig var en organisasjon for økonomisk samarbeide er veldig opptatt av å finne andre mål enn BNP for hva som er viktig her i livet. Han viste til at ny statsminister i New Zealand nettopp har lansert at økonomisk vekst er betinget av likeverd og bærekraft og et robust samfunn som tåler krise, og har samhold. Dette er det motsatte av utenforskap, sa Werner og mente at fokus på well-being, deltakelse og bærekraft er riktig retning. Werner ble videre spurt om hvordan han mente synet på helse har endret seg de siste 25 årene. Han mente at vi i begynnelsen var opptatt av å få til en helhetlig helsetjeneste, og begynte med å se sammenhenger. Vi var veldig flinke til å utvikle helsevesenets forhold til sykdom, men «glemte» at de som har en sykdom også er personer. Helsevesenet var veldig opptatt av at hver enkelt skal få det som var viktig for deres sykdom og diagnose. Vi telte diagnoser, studerte forskningsresultater og oppsummerte for å kunne definere guidelines, veiledning og retningslinjer hvor hva sykdom

Vi var veldig flinke til å utvikle helsevesenets forhold til sykdom, men «glemte» at de som har en sykdom også er personer. egentlig er. Vi var opptatt av selvstendighet. I alle sektorer ble mennesker definert etter våre kategorier - som rusomsorgen, PU omsorgen, demensomsorgen osv, og alle hadde sitt eget hus og sine egne institusjoner. Werner mente vi har fragmentert og segmentert folk på en måte og gjort dem til diagnoser i stedet for personer. «Vi må kanskje begynne å

Metaforum - September 2019

snu perspektivet da, og tenke hva er viktig for dem», sa han. Mens vi før var opptatt at alle skulle klare seg selv, er vi nå mer opptatt av å fylle livet med innhold. Werner mente at tilhørighet, nettverk og innhold i hverdagen er viktig for god helse, og dermed viktig for framtidas helsevesen. OPPVEKST, VERDIER OG YRKESVALG Da Werner fikk spørsmål om sammenheng mellom oppvekst og yrkesvalg, og hvilke verdier som var viktige for ham, ga han oss innblikk i sin oppvekst og familie med en kronisk syk søster, og en far som var pilot under krigen. Han lot tilhørerne komme tett innpå livet sitt. Han fortalte om en oppvekst med en storesøster som alltid har sittet i rullestol og måtte ha hjelp til alt, mens han selv var svært aktiv med venner og samfunnsdeltakelse. Med far som en god kamerat, og en svært omsorgsfull mor har han gode minner fra oppveksten. Werner syntes det var vanskelig å si akkurat hvordan oppveksten hadde betydning for yrkesvalg og verdier. Av alt du har gjort hva er du mest stolt over? spurte Erna. Werner fortalte at det meste han har gjort er fordi han har syntes det har vært gøy. Han har alltid vært nysgjerrig, og ville alltid prøve nye ting og gjøre ting han ikke kunne fra før. Det var viktig for å sjekke om han mestret det, og han oppsøkte derfor «ytterlighetene», og har prøvd og lært mye forskjellig. Altså noe helt motsatt av «å bli ved sin lest» og heller utvikle kompetanse. Det var han stolt av, i tillegg til at han har fått være med å utvikle helsevesenet. Når han tenker tilbake så er det menneskemøtene som har vært viktige for ham, selv om det kanskje ikke har med stolthet å gjøre. For å illustrere dette, fortalte han en gripende historie om en rumensk sigøyner han ofte møter på sin vei til jobben ved BI, og om hvilken glede han har hatt av sitt kjennskap med henne. Werner beskrev menneskemøter uavhengig av hvem man er og hvor man hører til, og viste til nye de bærekraftsmålene om likeverdighet ? hvor viktige de er for framtida. Hva er det vi vil oppnå, hva er verdiene vår, det et av de viktigste spørsmålene, avsluttet Werner, før Erna takket for samtalen, og for at han lot oss komme så nær.

Presentasjon, utdanning & praksis

Nar r at iv kon f er r an se Bergen, 6 - 8. mai 2020 New Developments in Narrative Therapy

«Ch ildr en , Cou ples & Fam ilies» De siste årene har det det blitt arrangert to store narrative konferanser i Trondheim i samarbeid med Vancouver School for Narrative Therapy. Litteraturhuset i hjertet av Bergen, huser neste års konferanse. Bergen Narrativ praksis har i samarbeid med Vancouver School for Narrative Therapy hentet inn forelesere fra Canada, USA, Danmark og Norge. 6. m ai blir pre-konferanse, med mulighet til å velge mellom heldagsseminar der temaene er introduksjon til Narrativ terapi, Foucault og Deluze, samt en god innføring i narrativ brevskriving. 7. og 8. m ai består av et rikt utvalg av worskshop, der en velger fra øverste hylle mellom temaene: Suicidologi, Livets Tre, Narrative samtaler med barn, Kjønn og kvinners rettigheter, sorg og tap, samt en avansert narrativ trening i å utvikle nye spørsmål. Det vil også bli smakebiter av hovedforeleserne gjennom ?keynotes? før og etter workshopene dag 2 og 3. Program kommer i løpet av høsten. Medlemmer av Norsk Forening av familieterapi vil få rabatterte priser. Dersom du ønsker mer informasjon kontakt: cecilieerichsen.laerkerod@bufetat.no eller siv@askele.no.

Vancouver School for Narrative Therapy Metaforum - September 2019

Systemisk Kafè - Littera «Eg har 200 døtre»

Vi er på Systemisk kafé på Litteraturhuset. På scena sit Kristin Mettenes, leiar for Bokollektivet ved Oslo Krisesenter og Hege Elisabeth Wathne, familieterapeut ved Christiania Torv Familievernkontor og mangeårig medlem av Systemisk kafé-komiteen i Oslo. Tek st : Astrid Kleppe Flackè Dei ser ganske avslappa ut, men eg innbiller meg at dei er litt spente. I systemisk kafé-komiteen i Oslo har vi lenge hatt eit ønske om å invitere Kristin, og endeleg er ho her. Hege introduserer Kristin og det kjem tydeleg fram at ho kjenner Kristin godt gjennom samarbeid mellom Bokollektivet og Familievernet i Oslo.

Metaforum - September 2019

Eg forstod raskt at eg måtte skrive dett på nynorsk. Kristin si dialekta frå Førde kling så vakkert i rommet og let seg ikkje formidle på bokmål. Kristin skildrar eigen barndomsheim. Ein heim fylt med mykje kjærleik og omsorg, og ho ser tydeleg at bakgrunnen har vore med på å forme henne til den ho er. Kristin toler ikkje urettferd. Ho vil at folk skal ha det bra.

aturhuset i Oslo

Mora passa ikkje inn i miljøet ho kom frå, eit strengt og pietistisk miljø på Sørlandet. Ein heim fylt med mykje kjærleik og omsorg, og ho ser tydeleg at bakgrunnen har vore med på å forme henne til den ho er. Kristin toler ikkje urettferd. Ho vil at folk skal ha det bra. Kristin skildrar mor si som ein opprørar. Mora passa ikkje inn i miljøet ho kom frå, eit strengt og pietistisk miljø på Sørlandet. Miljøet der stod i sterk kontrast til miljøet ho var med på å skape kring Kristin sin oppvekst i Førde. Det var ikkje krisesenter i Førde, men heimen kunne innimellom fungere som det. Ho opplevde stadig kvinner som overnatta der. Opplevingane sette spor. Ho skildrar

korleis ho samla på følelsane opplevingane skapte. Tidleg vart ho bevisst på å samle på følelsane desse opplevingane skapte og tenkte at ho måtte huske dei. Kanskje kunne ho ha nytte av dei seinare. Kristin er nysgjerrig på andre menneske. Ho fortel at vi er så ulike, men blir vi kjende, ser vi at mykje er likt. Menneske ho har møtt på Bokollektivet ber på ekstreme opplevingar, men står likevel på to bein. Eit typisk utsegn frå Kristin i samtalen er dette: «Jentene trur no at eg er der for å hjelpe dei. Dei veit ikkje at det er eg som lærer av dei». Ho fortel vidare at dei tilsette og jentene ikkje er likestilte, men dei er så absolutt likeverdige. Kristin er utdanna ved Kempler-instituttet i Danmark og Hege lurer på kva ho har tatt med derifrå. Ho fortel om ei anna Metaforum - September 2019

tilnærming til stoffet enn det ho var vant med frå tidlegare. Ho las mykje då ho utdanne seg som barnevernspedagog. Ved Kempler måtte ho finne vegen sjølv. Ho fann ingen mal, ingen fasit på korleis ho skulle møte dei som søkte hjelp. Ho måte finne sitt prosjekt.

kan snakke om alt muleg, tema som til dømes mat, religion og kultur. Ho opplever seg som heldig som får så mykje. Ein må gi for å få, samtidig erkjenner ho at det er mange av dei ho møter som gir mykje, men som likevel ikkje får.

Studentane ved Kempler praktiserte terapi på kvarandre. Dei måtte utlevere seg og lære av kvarandre og noko viktig som sit igjen, er at det å ha problem ikkje er skambelagt.

Kristin var i starten redd for sikkerheita til jentene, men ho fortel at jentene lærte dei at dei ikkje kunne sperre seg inne. Jentene har lært mykje av å ha vore under negativ sosial kontroll og dei tilsette måtte øve med dei.

Å ha hatt fridom i arbeidet har vore viktig for Kristin, ho ha vore heldig og hatt rettleiarar og leiarar som har inspirert henne. Før var ho mykje meir opptatt av teori. Ho skildrar seg sjølv no som meir uakademisk, meir

Under oppbygginga av Bokollektivet var jentene med på å bestemme korleis dei skulle ha det. Dialog, nærvær, likeverd og respekt vart viktige faktorar. I all utvikling må det vere noko å bryne seg på, og det må

Kristin Mettenes og Hege Elisabeth Wathne opptatt av praksis og det å vere til stades i kontakta med menneska rundt seg. Ho veit ikkje heilt kva ho gjer, men opplever å få kollegaene i Bokollektivet med. Dei utviklar seg saman. Bokollektivet starta i 2007. Kristin har arbeidd der heilt sidan starten og opplevde at ho fann svaret på alt ho hadde lurt på tidlegare. Dette var det ho trengte. Her møter ho unge med minoritetsbakgrunn og

Metaforum - September 2019

Kristin var i starten redd for sikkerheita til jentene, men ho fortel at jentene lærte dei at dei ikkje kunne sperre seg inne. balanserast med omsorg. Læring tek tid og dei har brukt mykje av akkurat det for å ta på alvor at jentene skal få sei meininga si. Jentene skal vere med på

å bestemme og Hege lurer på korleis det er for dei, når dei kjem frå kollektivistiske samanhengar til ein stad der dei først og fremst er individ. Kristin bekreftar at overgangen er stor. Dei kjem fordi dei er i ein relasjon, og fridomen dei møter vert ekstrem. Det har ikkje blitt bygd grenser rundt dei innanfrå, dei har blitt fortalt kva dei skal gjere, kva dei ikkje skal gjere og kva som skal skje, så her er det viktig at dei får bruke den tid det tek. Når alt er så forskjellig frå det jentene har opplevd tidlegare, lurer Hege på korleis det

Dei har ikkje forlatt familien, dei har forlatt valden

er for jentene å forlate familien. Kristin fortel at det er viktig å forstå saknet deira. Dei har ikkje forlatt familien, dei har forlatt valden og det er mange i familien dei vil sakne. Mange saknar også dei som har utøvd valden, om det er viktig å anerkjenne også det saknet. Dei forstår at nokon vil reise heim, men ber dei alltid om å snakke med nokon i personalet om dei vurderer å reise. Dei forsøker å gjere Bokollektivet til ein heim og dei ulike elementa i ei heim, må vere der. Dei feirar høgtidene så tett opp til det jentene er vande med, som muleg. Dei har god mat, har det fint og reint og alle skal føle seg velkomne. Kristin sin sluttkommentar stadfestar at ho meinar alvor: «Eg har 200 døtre!»

Presentasjon, utdanning & praksis

Fakta om bokollektivet

Ho l d meg , sl ipp meg ! Samhørighet gjennom samtaler For h elseper son ell som er in t er esser t i å lede k u r s

On sdag 16. ok t ober 2019 Kl. 09.45 ? 17.00 Støtte foreldre i å ivareta relasjonen til sine barn i en utfordrende livsfase. Kurset bygger på emosjonsfokusert terapi (EFT) og baserer seg ellers på nyere kunnskap som kaster lys over adferden tenåringsforeldre ofte må forholde seg til.

Ch r is Kn ill familieterapeut, sertifisert EFT terapeut og veileder.

Kr ist ian Bøh le Over r ein psykolog Sted: Cochs pensjonat - Kr 1750,- pr deltaker Maks 16 deltaker. Påmeldingsfrist 27. september.

10% r abat t f or NFFT m edlem m er For mer informasjon / påmelding: Chris Knill tlf (+47) 90752475 / chris.knill@gmail.com www.knill.no

Artikkel

YouTube

YouTube Metaforum - September 2019

Systemisk Kafè - Cafè O

Det ble en lun, inspirende, og litt rørende kveld for de 25 fremmøtte i Bergen denne torsdagen. Møtet mellom med den erfarne barne, - og familiepsykiateren, og systemiske terapeuten, Elspeth McAdams og den høyst engasjerte Lennart Lorås. Tek st : Anne C. Garlid Elspeth McAdams var i Bergen i anledning et 2 dagers besøk ved Høgskolen på Vestlandet, hvor hun hadde hatt undervisning med kommende familieterapeuter. Temaet hennes var møte med familier, hvor det foreligger mistanke om overgrep.Hun holder den systemiske holdningen høyt i møte med disse familiene. «Du har vært delaktig i NHS (National Health System i England) for om lag 30 år, hvordan havnet du i psykiatri, - og systemisk praksisfeltet?»

Metaforum - September 2019

Vel, det er 50 år. Jeg begynte i psykiatrien hovedsakelig fordi jeg da hadde fått barn, og vendte tilbake som godkjent lege etter 2 års arbeid i Nepal, var det ingen som ville ansette meg? bortsett fra barnepsykiatrien, ? men jeg elsket det. Rundt 1982/83 ble Elspeth anbefalt å ta kurs med Cecchin og Boscolo, og fra da av var hun hektet på systemiske ideer. Cecchin anbefalte henne å ta kontakt med Peter Lang i England, og dette ble starten på et langt og godt samarbeid. Elspeth

Opera i Bergen

har hentet sin inspirasjon fra langt flere. Hun nevner Karl Tomm, Martin Little, Harlene Anderson, Peggy Penn, og særlig Tom Andersen. Hun trekker frem Tom Andersens evne til å alltid behandle andre på en respektfull måte, og at i møte med ham fikk man virkelig opplevelsen av at det er slik man skal møte andre. Uavhengig av diagnoser og handlinger, skal alle skal behandles med verdighet og respekt. Dette er noe som har vært viktig i Elspeth og Peters arbeid. «Kan du fortelle oss litt om Peter Lang, samarbeidet deres, og arbeidet dere har utført sammen?» Peter var opprinnelig prest, og var meget respektfull som menneske. Dessuten var han utrolig kreativ, noe som kom godt frem når han lagde hypoteser. Han kunne lage svært detaljerte hypoteser, kanskje mer enn noen andre jeg kjenner, men alltid positive historier om dem han møtte. Elspeth bruker ordet «appreciatively» og «appreciative» mye når hun snakker om sitt

arbeid. Opphavet til dette var møte med David Cooperrider, som for øvrig var businessmann, og ikke terapeut. Han mente at dersom man skulle forbedre en bedrift, så måtte man «go appreciatively». Peter og Elspeth undret seg da sammen om de kunne ta dette med seg inn i terapien. Kan vi se etter menneskers styrker, og slutte å snakke om problemene? Slutte å snakke om vanskelighetene, og heller sikte oss inn på personens godhet? Dette ble et stort vendepunkt for oss begge. Elspeth forteller den rørende historien om den 8/9 år gamle gutten som ble henvist til klinikken grunnet svært negativ atferd. I samtalen med gutten stilte hun «appreciative» spørsmål som hvordan han hadde det på skolen, hvordan vennene hans var, hva han likte aller best med sin mor og så videre, og hvor hun sa til ham at hun kun ville høre om det som han virkelig satte mest pris på. Etter hvert som gutten fortalte historiene, satte hun post-it lapper på ham med han styrker hvor han hadde vist selvsikkerhet,

Metaforum - September 2019

"en hel familie kom over parkeringsplassen full av post-it lapper! Gutten hadde da fylt ut egne post-it lapper og gitt til sine foreldre, søsken og besteforeldre.

elskverdighet og andre positive egenskaper som kom frem i historiene. Etterpå gikk han ut på venterommet og hentet foreldrene sine inn i samtalen. Notering av styrker på post-it lapper fortsatte utover i dialogen med foreldrene som etter hvert klarte å bidra med deres positive opplevelser av sønnen. Etter noen dager hadde familien tilbud om å komme tilbake til klinikken. Elspeth fikk da se en hel familie komme over parkeringsplassen full av post-it lapper! Gutten hadde da fylt ut egne post-it lapper og gitt til sine foreldre, søsken og besteforeldre. Foreldene hadde siden første samtale kun hatt fokus på det positive, som anbefalt, og opplevde sønnen som en forandret gutt.

Metaforum - September 2019

Man må se muligheten og det gode i alt man gjør, fremfor det vi er gode på, nemlig å legge merke til det vi ikke får til. Man må se muligheten og det gode i alt man gjør, fremfor det vi er gode på, nemlig å legge merke til det vi ikke får til. Det kan være

utfordrende i starten, men det blir lettere med øvelse. Elspeth forteller at foreldre ofte kan bli frustrerte i timen fordi hun vil ha fokus på mestring, og ikke problemet de er henvist for. Ved times slutt sitter det foreldre som føler stolthet over barnet sitt med alle dens gode egenskaper. I dag arbeider Elspeth en del med gatebarn med kriminell bakgrunn. Også her fokuserer hun på mulighetene, leter etter de gode egenskapene i den enkelte. Det er noe godt å finne i alt, forteller hun! Man spør dem; «hva er det du er stolt av»? Så fremfor å ha fokus på moralen i for eksempel tyveriet, kan man sette fokus på at

Dersom man god til å stjele, så har man mot. dersom man er god til å stjele, så har man mot. Slik fortsetter hun samtalene, på jakt etter de gode historiene, og positiviteten i dem. Folk går i terapi fordi de har det vanskelig, når de hele tiden blir fortalt hva de gjør galt, så føler de seg liten. Ved å ha fokus på hva andre liker ved deg, så bygger det deg opp, og det skaper forandring. Dette bringer oss inn en annen del av det å jobbe «appreciatively», nemlig fokus på drømmer. For om du har alle disse gode egenskapene som kriminell, så ville de gjerne gå tapt om du havnet i fengsel, hva kan du gjøre i stedet for? Hva er dine drømmer som en 30 år gammel voksen? Så pakker man ut drømmen, og historien om hvordan man havnet akkurat der som voksen, hvilke valg man har tatt for å komme dit ved hjelp av fantasilek, humor, mye positivitet, og ikke minst mange detaljerte spørsmål om fremtiden. På spørsmål om drømmer tar Elspeth, med glimt i øyet, oss med inn i den vakre, og gripende historien om «The Princess», en 12 år gammel jente som var utsatt for alvorlig overgrep. Jenta bodde på barnehjem da hun møtte Elspeth for første gang. De utvikler et tett og nært samarbeid, og vi får ta del i jentas drømmer, og spørsmålene som undrer seg over hva som skal til for at hun skal kunne realisere dem. Fra undring over hvordan en fremtid ville se ut fra et ungdomsperspektiv, til veiledning av klesskoder til en snart voksen, tilkommende sosialarbeider. Den rørende historien tar oss altså med fra barneår og inn i voksenliv, hvor drømmene realiseres en etter en, kanskje fordi hun møtte en respektfull og hjertevarm terapeut, som hjalp henne med å se mulighetene i livet fremfor hindrene. Forsamlingen i lokalet er i en fin balanse mellom latter og fuktige øyekroker, for Doktor McAdams formidler historien om «Prinsessen» på en fantastisk måte, lettfattelig, og helt uten å undergrave alvoret i historien. Elspeth har vært med å utvikle «the protecting interview» i sitt arbeid med overgripere, hvor hun har fokus på «the appreciative». Hvordan er det å

ha fokus på det gode i dette arbeidet som er så utfordrende for mange av oss, spør Lennart? Elspeth forteller at dersom man skal fordømme, og fortelle overgriperen hvor udugelige de er, hva får vi dem til å føle? Om du snakker med dem, og har fokus på alle konsekvenser ved handlingene deres, så påfører

Skammen vil øke sannsynligheten for at de vil forgripe seg igjen, for «hva har jeg å tape? - ingen liker meg, så jeg kan like gjerne fortsette». du dem skam. Skammen vil øke sannsynligheten for at de vil forgripe seg igjen, for «hva har jeg å tape? - ingen liker meg, så jeg kan like gjerne fortsette». Hun referer til begrepet «mis-taken-love» til forskjell for «mistaken love», og gir uttrykk for sitt engasjement for et høyst viktig fagfelt som hun har arbeidet mye med. Hun er særlig opptatt av å gi verdigheten tilbake til både barna og de voksne, slik at man kan gi dem mulighet til forandring. Når du ser tilbake på din karriere ? hva er du aller mest stolt av? Det første hun referer til er at hun startet sitt arbeid i en tid hvor det var mye overgrep i England. Metoden de utviklet fikk mange menn til å innrømme overgrepene og de tok konsekvensene for sine handlinger, uten at de ble anklaget for det de hadde gjort, hevder hun var et stort fremskritt. Det andre har vært hennes forkjærlighet for arbeid i skoler som strever med utfordringer. Det å være i klasserommet og gjøre sitt «appreciative»-arbeid, og nærmest kjenne den positive veksten i rommet, er antageligvis det alle mest givende. Det å gi dem muligheten til vekst hvor barna sier: «det er en fremtid, og jeg skal være en del av den!»

Presentasjon, utdanning & praksis

Metaforum - September 2019

Bokanmeldelse Generasjon Prestasjon av Ole Jacob Madsen er en meget tankevekkende bok som drøfter mange ulike perspektiver på dagens ungdom. Data fra Norge og andre land presenteres og forfatteren tør å benytte svært ulike utgangspunkt for å drøfte disse dataene. Tek st : Rune Zahl-Olsen

Boken er velskrevet, men oppleves allikevel av meg som tung å lese. Det er hovedsakelig to grunner til det. At setningsbygningen til dels er komplisert bidrar til dette, men viktigere er at Madsen løfter frem svært mange ulike perspektiver og teorier. Madsen er en forfatter med bred kunnskap, men om det er nødvendig å presentere et så vidt spekter av perspektiver for å drøfte tematikken, er jeg usikker på. Referanselisten inneholder hele 451 unike referanser og de benyttes totalt 650 ganger i boken! Noe som er langt mer enn hva mange doktorgradsavhandlinger inneholder. Når det er sagt gjør mangfoldet av teorier og perspektiver samtidig at boken vil være til inspirasjon og frustrasjon nærmest uansett hvor leseren står politisk og faglig. Forfatteren kommer med samfunnskritikk, diskurskritikk, forskningskritikk, mediekritikk, og benytter teoretikere som Nietzsche, Marx, Durkheim, Weber, Freud, Fromm, Rieff og Erikson, for å nevne noen. Med disse ulike teoriene og utgangspunktene stiller

Metaforum - September 2019

forfatteren kritiske spørsmål til hvordan vi som voksne ser på ungdommen, samtidig som utviklingen i de unges psykiske helse beskrives. I boken nevnes for eksempel hvordan hverdagsbeskrivelser har blitt byttet ut med medisinske og psykologiske merkelapper de senere årene. Et eksempel er hvordan forkjølet har blitt til influensa, vondt i hodet til migrene, sliten til utbrent og drittlei til deprimert. For oss som terapeuter innen psykisk helse er diskusjonene som belyses i boken rundt slike endringer viktige å tenke over, og viktige å ta opp i våre interne faglige diskusjoner. Et slikt spørsmål er: Bidrar vår språkbruk til mer sykeliggjøring? Viktig for par og familieterapeuter er bokens grundige presentasjon av hvordan situasjonen ser ut i dag, hovedsakelig ut fra ungdata undersøkelsen. Konklusjonen derifra er at de selvrapporterte psykiske helseplagene fortsetter å øke markant for både gutter og jenter. For jenter har andelen som sier de sliter med et

høyt nivå av depressive symptomer økt fra 16 til 21 prosent fra 2011 til 2018. Boken problematiserer slike tall fra et forskningsmessig ståsted ved at Madsen spør hva det gjør med ungdom at det blir spurt dem hvert eneste år hvordan de egentlig har det. Ikke minst stiller forfatteren spørsmål ved at resultatene publiseres så ofte, samtidig med at man spør på nytt. Et interessant tillegg til presentasjonen av situasjonen fra ungdata er intervjuer fra ungdom, noe som gjorde presentasjonen mer livsnær og levende. At vi nå, i den senere tid, ser at også vellykket ungdom fra familier med høyt utdannede foreldre og med god økonomi sliter psykisk blir løftet frem i boken flere steder. Ikke minst stiller forfatteren spørsmålstegn ved om tiltakene til denne «nye» gruppen bør være den samme som for den tradisjonelt overrepresenterte gruppen ungdom som kommer fra lavere sosiale lag med lavere

utdannede foreldre med dårligere råd og med mer rusproblematikk. Vil tiltak som «psykologisk førstehjelp» som skal lære ungdommen å kjenne etter bedre være nyttig for begge gruppene? Forfatteren argumenterer for at den ikke vil være det. Grunnen til det, argumenterer Madsen, er at innholdet i slike tiltak trolig vil gå mest hjem hos den sterkeste gruppen, men dessverre vil det føre til mer skade enn hjelp for dem, siden de allerede kjenner etter mer enn nødvendig. Den andre gruppen, de som trolig har mest nytte av slike tiltak, vil derimot neppe tilegne seg lærdommen.

Presentasjon, utdanning & praksis

Metaforum anbefaler

Metaforum - September 2019

Bok Sosionom og familieterapeut Håvard Sætre ved Bjørgvin familievernkontor deler her sine bokstips for våre lesere.

God f or n øyelse! Her m an n Hesse: Siddh ar t h a, 1922 (På n or sk 1989) En kort roman hvor Hesse går inn i buddhismens skattkammer av visdom. Om modning, frigjøring og oppheving av forskjeller. Viktige tema for meg som ung mann, og dels ennå.

Olav Du u n : Ju vik f olk et , 1918-1922 (6 bøk er som bør leses i et t ) Fikk disse bøkene av min farfar som 18-åring. Når en først trenger gjennom språket er det herlig lesing. Drama og psykologisk innsikt fra et bygdenorge i brytingstid.

M ich ail Bu lgak ov: M est er en og M ar gar it a, 1941 En slags krimroman fra 30-tallets Moskva, med bibelens helter og skurker som deltakere. Morsomt, kritisk og velskrevet.

Kjell Ask ildsen : (h vor f or ik k e r et t og slet t ) Sam lede n oveller , 1999 Den norske novellemesteren. De nære ting. Ikke lyst og lett, men godt skrevet, og til tider tragikomisk.

Metaforum - September 2019

Ém ilie Ajar : M ed livet f or an seg, 1975 La deg ikke lure av den optimistiske tittelen, dette er en fortelling fra bunnen av det franske samfunnet, sett med et barns blikk og skrevet med vidd og presisjon.

Edou ar d Lou is, Far vel t il Eddy Bellegu eu le, 2016 Mens vi er i den franske arbeiderklassen. En historie om en selvbevisst homofil gutts analyse av og brudd med sin oppvekst i et trangsynt miljø. Fløgstad var i Norge ikke begeistra for portretteringen av arbeiderklassen. Miljøet er karikert, men dette er med på å gjøre den lille boka så bra jeg synes den er.

J.M . Coet zee, Van ær e, 1999 En roman med flere lag, som undersøker mer enn å konkludere rundt tema som seksualitet og makt, med kontekst Sør-Afrika post Apartheid. Her er heller ikke rasespørsmål uberørte. Smart, ubehagelig og utvidende.

Kim Lein e, Kalak , 2007 Religiøs fanatisme i Telemark, rømling til normoppløsning og overgrep i København, senere livet som sykepleier og narkoman på Grønland. Herlig godt skrevet.

Olau g Nilsen : Tu n g Tids Tale, 2017 Å være mor til et barn med autisme, om definisjonsmakt, møte med hjelpeapparatet, om omsorg , fortvilelse og pågangsmot. En liten men viktig roman.

Metaforum - September 2019

En god bar n dom l i v et u t

I år en es løp h ar vi i f am iliever n et delt at t i m an ge h ar vær t både in t er essan t e og en gasjer en de, m en dessver r e er avslu t t et u t en kon k r et f or t set t else. N øk on om i og r essu r ser , an dr e gan ger gr u n n et m an over f ør in gsver di u t over den ak t u elle pr osjek t per m u ligh et en e. 50

Metaforum - September 2019

m v ar er

«Forskning har påpekt at konflikter i parforhold kan bidra til depresjon hos gravide eller nybakte mødre. Et godt parforhold betyr mye for livskvaliteten til foreldrene, og er også svært viktig for barnas oppvekst. Helsestasjonene møter de aller fleste barn til kontroller i de første leveårene, og er en god arena for å kunne fange opp barn og familier i risikosonen».

Kar en Hat lan d Hasselvold og Ger d Gr on g Familievernkontoret i Namsos Region midt

pr osjek t er . Pr osjek t er som n som m an ge gan ger Noen gan ger gr u n n et n glen de r ealism e og r ioden og de lok ale Metaforum - September 2019

I 2014, på 25 årsdagen til FN` s Barnekonvensjon, la regjeringen frem Tiltaksplanen «En god barndom varer livet ut». Her skrev daværende Barne- og likestillingsminister Solveig Horne i sin innledning; «Foreldrene er barnas viktigste

Godt foreldreskap gir trygge barn, derfor er hjelp og støtte til foreldre viktig. omsorgspersoner, og regjeringen vil derfor styrke familiens rolle i samfunnet. Godt foreldreskap gir trygge barn, derfor er hjelp og støtte til foreldre viktig. Hvis omsorgen hjemme svikter, skal hjelpeapparatet være tidlig på plass. Barn og familier som får det vanskelig, må få rask og tilpasset hjelp. Samarbeid på tvers av tjenester og forvaltningsnivåer er en forutsetning. Barnets beste skal alltid stå i sentrum». M ANDATET Tiltaksplanen inneholdt 43 prioriterte tiltak, deriblant Tiltak 26 «Bedre samarbeid mellom helsestasjonene og Familievernet». Det skulle gjennomføres et treårig prøveprosjekt i fem

Metaforum - September 2019

kommuner der familievernet skulle inngå et systematisk samarbeid med helsestasjoner. Fem familievernkontor, et i hver region, ble bedt om å inngå et forpliktende samarbeid med en egnet helsestasjon i sitt område. Prosjektleder i Buf-dir ble Marianne Bie, og oppdraget gikk til familievernkontorene i Mo i Rana, Romerike-Kongsvinger, Nordfjordeid, Grenland og Namsos. Bakgrunnen for mandatet var: «Forskning har påpekt at konflikter i parforhold kan bidra til depresjon hos gravide eller nybakte mødre. Et godt parforhold betyr mye for livskvaliteten til foreldrene, og er også svært viktig for barnas oppvekst. Helsestasjonene møter de aller fleste barn til kontroller i de første leveårene, og er en god arena for å kunne fange opp barn og familier i risikosonen». UTGANGSPUNKTET I det norske hjelpeapparatet er det familievernet som er den offentlige instansen med tilbud og kompetanse på parterapi, og omtrent halvparten av alle sakene ved et familievernkontor havner i kategorien parterapi. Men majoriteten av par som bestiller time i familievernet er tradisjonelt par som har bodd sammen en del år. Disse

parene er ofte i tvil om fortsatt parforhold, og beskriver ofte et forhold som er «energiløst» og med emosjonell avstand. Skuffelsene og krenkelsene har lagt seg lag på lag, og de destruktive mønstrene er ofte godt etablerte. I mange av tilfellene er minst èn av partene på tur ut av forholdet når de bestemmer seg for å kontakte familievernet, og vi hører ofte setningen «vi skulle kommet tidligere». Familievernet har i tillegg til parterapitilbudet også ansvaret for den norske meklingsordningen. Det medfører at foreldrepar med barn under 16 år møter ved et familievernkontor til mekling når parforholdet ender i et samlivsbrudd. Samt at familievernet tilbyr hjelp med foreldresamarbeidet etter at foreldre har flyttet fra hverandre. Da vi gikk inn i dette prosjektet hadde vi en opplevelse av at mange av de foreldreparene vi møtte til bruddmekling hadde små barn. Vi møtte også mange småbarnsforeldre som etter samlivsbrudd hadde vanskelige og konfliktfylte foreldresamarbeid, der familievernet kom sent inn i konfliktutviklingen. Utgangspunktet før prosjektet var at gruppen foreldrepar med små barn sjelden kom i kontakt med familievernet før et parforhold endte i brudd, og at mange fikk kjennskap til familievernet først når de ble orientert om pålegget om å møte til bruddmekling. Helsestasjonene hadde som kjent et annet utgangspunkt. De møter alle disse foreldreparene i løpet av helsestasjonsforløpet, men hadde lite tradisjon og erfaring på å snakke med foreldrene om parforhold og samliv.

TILTAKENE I Namsos samtykket Namsos helsestasjonen til å delta i prosjektet, og høsten 2015 møtte alle prosjektdeltakerne prosjektledelsen på Gardermoen til et oppstartsmøte. Og allerede på nyåret i 2016 kom vi i gang med de første lokale tiltakene. To terapeuter fra familievernkontoret opprettet en tredje kurskveld i det allerede etablerte fødselsforberedende kurset ved Namsos helsestasjon. Navnet på tilbudet ble endret til Foreldreforberedende kurs, og den tredje kurskvelden fikk navnet «Fra par til foreldre Metaforum - September 2019

? hvordan ta vare på parforholdet». Det andre tiltaket var at en parterapeut fra familievernkontoret i Namsos skulle tilby parterapi til foreldrene i helsestasjonens lokaler annenhver tirsdag. Dette skulle tilbys par som ble orientert om tilbudet på hjemmebesøk til nyfødte, og ellers ved behov i konsultasjoner på helsestasjon.

For å sikre god informasjon om tilbudet ble det laget enkle informasjonsbrosjyrer om både det foreldreforberedende kurset og parterapitilbudet. Disse skulle deles ut på hjemmebesøk til nyfødte og på konsultasjoner på helsestasjonen. Det ble også tatt i bruk et kartleggingsskjema til parene som benyttet seg av tilbudet. Dette var et kartleggingsskjema som allerede var utarbeidet og benyttet ved familievernkontoret på Romerike-Kongsvinger med noen få og enkle spørsmål til foreldrene. Disse gikk på hvorvidt foreldreparene kjente til parterapitilbudet på familievernkontoret, om de ville benyttet seg av tilbudet dersom det ikke hadde vært lokalisert på helsestasjonen og om de opplevde at samtalen(-e) var nyttig. Med bakgrunn i en antakelse om at vi meklet mange småbarnsforeldre foretok vi ved vårt kontor en manuell telling av antallet barn under 6 år som ble berørt av foreldrenes samlivsbrudd, både i samboer- og ekteskapsmeklinger. Vi fant da at i 2015 berørte hele 67 % av alle

Metaforum - September 2019

bruddmeklinger minst et barn i førskolealder. 25 % av disse foreldreparene hadde minst et barn under 2 år da samlivsbruddet skjedde. I etterkant av vår telling foretok Romerike Kongsvinger en tilsvarende telling, og kom til at hele 70 % av alle bruddmelinger hos dem berørte minst et barn i førskolealder. Dette bekreftet antakelsen, samtidig som vi erfarte at kun et fåtall av disse foreldrene hadde vært i parterapi før de bestilte bruddmekling. TIDLIGERE ERFARINGER Dessverre erfarte vi at det var utfordrende for helsestasjonen å rekruttere par til tilbudene i oppstarten. Vi besluttet derfor i september 2016 å invitere alle jordmødre og helsesykepleiere i Namsos til en egen dialogbasert fagdag. Dette med bakgrunn i en gryende antakelse om at kunnskapen om familievernet og dets tilbud var dårligere enn først antatt hos jordmødre og helsesykepleiere, samt at flere ga uttrykk for at de opplevde det vanskelig og privat å snakke med foreldrene om parforhold og samliv på helsestasjon. Fagdagen bekreftet også disse antagelsene. Vi

Dessverre erfarte vi at det var utfordrende for helsestasjonen å rekruttere par til tilbudene i oppstarten. erkjente at kun informasjon, og helsestasjonens entusiasme og tro på viktigheten av å få disse foreldreparene i parterapi tidlig, ikke var tilstrekkelig til at de klarte å rekruttere par. Vi måtte gå grundigere inn i tematikk, bakgrunn og forløp. Innledningsvis foreslo helsestasjonen parforhold og samliv måtte bli

at et

gjennomgående tema under hele helsestasjonsforløpet, både i svangerskapskontroller med jordmor og i alle konsultasjoner med helsesykepleier. Det viste seg å bli for tilfeldig at foreldrene ble spurt når jordmor eller helsesykepleier husket det, eller først når de allerede var blitt bekymret for et foreldrepar. Skulle helsestasjonen få rekruttert par måtte dette gjøres til et naturlig og gjennomgående

foreldreparene som trengte parsamtaler, men det var parterapeuten som hadde kompetanse på parterapi og var den som skulle snakke med foreldrene om samlivstema. Etter denne fagdagen økte henvisningene, og vi erfarte at ikke bare rekrutterte jordmødre og helsesykepleierne par, men de rekrutterte de «riktige parene». Det vil si at de klarte å finne de parene som var ekstra sårbare og var i en tidlig fase av en negativ relasjonell utvikling. Foreldreparene hadde ofte ikke selv en bevisst opplevelse av at de hadde utfordringer på det tidspunkt jordmødrene og helsesykepleierne fanget opp tegn på at paret kunne ha behov for en samtale med parterapeut for å forebygge en begynnende negativ utvikling. Når så parene kom til samtale hos parterapeuten viste dette seg ofte å stemme. Parene hadde relasjonelle utfordringer, og en utrygghet seg

tema i alle konsultasjoner, og til alle foreldrepar. Foreldrene skulle gjøres kjent med dette som et gjennomgående tema allerede fra første konsultasjon hos jordmor. Alle foreldre skulle spørres om «hvordan har dere det sammen»-tema i alle konsultasjoner, og brosjyre skulle deles ut på første konsultasjon hos jordmor og senere på helsesykepleiers hjemmebesøk hos den nyfødte og familien. Det var videre viktig at foreldrene forsto hvorfor det ble spurt om parforhold og samliv. Og for å kvalitetssikre at dette ble husket, la helsestasjonen inn dette som eget kulepunkttema på alle konsultasjoner i eget fagprogram. Både jordmødre og helsesykepleiere trente og rollespilte for å utfordre egne komfortsoner, og utfordret hverandre på hvordan gjøre parforholdet til et naturlig tema i konsultasjonen. Rollefordelingen helsesykepleier

var klar. Jordmor skulle fange opp

og de

Rollefordelingen var klar. Jordmor og helsesykepleier skulle fange opp de foreldreparene som trengte parsamtaler.

Etter noen samtaler med terapeuten fikk mange av parene hjelp til å forstå og tolke hverandre på en måte som trygget relasjonen dem imellom. imellom, som over tid kunne blitt vanskelig for dem. Etter noen samtaler med terapeuten fikk mange av parene hjelp til å forstå og tolke hverandre på en måte som trygget relasjonen dem imellom. Etter hvert erfarte vi noen tendenser med hensyn til utfordringer hos gruppen av rekrutterte par. Omtrent halvparten opplevde i all hovedsak de vanlige utfordringene med udekket behov for å bli forstått, elsket, sett og verdsatt. Mange var overrasket over hvor stor belastning det var å få barn ? både fysisk og psykisk. Hos de fleste av disse parene var problemene på dette tidspunktet mindre fastlåst enn de vi tradisjonelt møter i familievernet, og parene hadde et sterkt ønske om å forbli i sitt parforhold. Parene rapporterte at samtalen med terapeut var nyttig, og at den ga dem nye redskaper til å styrke parforholdet og forstå hverandre bedre. Metaforum - September 2019

Hos den øvrige halvdelen av de rekrutterte parene var utfordringene litt mer utfordrende. Ofte knyttet til sårbarhet/psykisk sykdom og negative erfaringer fra egen oppvekst hos en, eller begge parter. Flere av parene i denne gruppen hadde i tillegg erfaring med voldsepisoder. Kartleggingsskjemaet vi benyttet viste og bekreftet mye av det vi antok i oppstarten. Hele 70 % av parene rapporterte at de ikke kjente til

80 % ville ikke kontakte familievernet med problemene om de ikke var introdusert for tilbudet på helsestasjon. familievernet og dets tilbud. 80 % rapporterte at de ikke ville kontaktet familievernkontoret dersom tilbudet ikke var introdusert på helsestasjonen. Og på en skala fra 1 ? 5, der 1 ikke er nyttig og 5 svært nyttig, rangerte samtlige enten 4 eller 5. Dette samsvarer med resultatene i den omfattende «Befolkningsog brukerundersøkelsen i familievernet» som Sentio Research Norge gjennomførte på oppdrag for Bufdir i 2017. Her skrev kun 13 % av befolkningen inn familievernkontoret på spørsmål om hvilke offentlige tilbud som har parterapi på såkalt «uhjulpen» kjennskap til familievernet i befolkningen. Våre tilbakemeldinger på at 80 % ikke ville kontaktet familievernet med problemene om de ikke var introdusert for tilbudet på helsestasjon, er også i overensstemmelse med funn i Sentios

Metaforum - September 2019

befolkningsundersøkelse. Hele 55% av de unge mellom 20 og 29 år i undersøkelsen svarte at de ikke ville oppsøkt hjelp med parproblemer da de mener de kan løse problemene selv. Dette var et signifikant høyere tall for denne aldersgruppen enn for de øvrige (s. 89 i Sentio-rapporten). Når vi i tillegg er kjent med at tilbudet i familievernet kommer langt ned på listen når man benytter søkeord på google som «parproblem, problemer i parforholdet, krangling i parforholdet, samlivsproblemer mm» kan dette også være en medvirkende årsak til at tilbudet på familievernkontorene er lite kjent blant de unge? Men av de som likevel får et tilbud og kommer til samtaler på familievernkontoret viser Sentio-rapporten av hele 91% av disse er «fornøyd, eller ganske fornøyd med tilbudet» de fikk. Noe som også samsvarer med at «våre» par rangerte fornøydhet med 4 eller 5. Samarbeidsprosjektet med helsestasjonen hadde med andre ord gitt familievernet tilgang på en ny gruppe par som i svært liten grad tidligere selv tok kontakt. Disse parene kom nå på et tidspunkt i problemutviklingen hvor problemene var mindre fastlåste, og hvor det fremdeles var mulig å bidra til positiv endring i samspillet. De hadde fortsatt kjærlighet til

Helsestasjonene rekruterte også par som hadde samliv som hverken burde eller kunne fortsette. Disse parene fikk isteden hjelp av terapeuten til å avvikle parforholdet.

hverandre, og de ønsket å forbli i sine parforhold og få det bedre sammen. Og selv om noen hadde egne oppveksterfaringer som gjorde tilknytningen til partner ekstra vanskelig, hadde likevel ikke denne gruppen par erfart for mange av de vanlige skuffelsene og krenkelsene som mange av de øvrige parene vi møter i familievernet. Når det er sagt rekrutterte selvfølgelig helsestasjonene også par som hadde samliv som hverken burde eller kunne fortsette. Disse parene fikk isteden hjelp av terapeuten til å avvikle parforholdet. Her erfarte vi at når disse foreldreparene kom i kontakt med familievernet på et såpass tidlig tidspunkt i bruddprosessen, bedret dette forutsetningene deres for å få til et godt foreldresamarbeid og fremtidig foreldreskap for sine barn. Og terapeuten kom i en bedre posisjon til å forebygge fremtidige konflikter og samarbeidsvansker. Selv om ikke alle parforhold skal reddes, bør de fleste foreldreskap reddes. Oppsummert finner vi tre kategorier par innenfor den helsestasjonsrekrutterte gruppen. Par som kun trengte noen få samtaler, par som trengte endel flere samtaler og par som endte i brudd mens de gikk i samtaler med parterapeuten. For noen av foreldreparene vi møtte ble utfordringene etter hvert såpass omfattende at samlivet endte med brudd, men i flere saker opplevde vi at terapien bidro til en utsettelse av bruddtidspunktet hos foreldre til de små babyene. For mer utfyllende informasjon og kunnskap kan vi vise til funnene som kom frem i VID-rapport 2018/2 «Styrket og tidligere tilbud til småbarnsforeldre» som ble utarbeidet på bestilling av Buf-dir i etterkant av prosjektet.

VIDERE PROSESS OG FORUTSETNINGER FOR Å LYKKES Allerede tidlig i prosjektperioden begynte vi å fokusere på hvordan vi skulle sikre at prosjektet fikk overføringsverdi til alle våre 15 kommuner, og på sikt til hele landet.

Her var det både begrensninger og suksessfaktorer å ta tak i.

Den mest opplagte begrensningen var familievernkontorenes manglende mulighet til å tilby alle helsestasjoner en egen terapeutressurs lokalisert rundt om på alle helsestasjoner. Familievernkontoret i Namsos ville da hatt 15 helsestasjoner, spredt over et stort geografisk område, hvor vi skulle tilbudt terapeutressurser. En annen begrensning vi erfarte var andre fagprofesjoners generelt lave kunnskapen om familievernet og dets tilbud, samt deres opplevelse av at det var vanskelig og uvant å snakke med foreldreparene om tema som parforhold og samliv. Og til sist foreldrenes egen innsikt og forhold til egen problematikk på et såpass tidlig tidspunkt i problemutviklingen, og delvis manglende ønske om ekstern bistand og kunnskap om at det finnes hjelp å få. Samtidig fant vi flere faktorer som viste seg å være viktige forutsetninger for å lykkes. Ofte kunne jordmor og helsesykepleier se en utvikling eller sårbarhet hos parene som de selv enda ikke

Jordmødrene og sykepleierne kunne ta direkte kontakt med familievernkontoret og bestille time for foreldreparene mens de satt i konsultasjon på helsestasjon. var seg bevisste. Vi erfarte at foreldreparenes beslutning om å takke ja til samtaler med en parterapeut ofte var en modningsprosess betinget av at jordmor og helsesykepleier fokuserte samliv og tilbudet hos familievernet på alle konsultasjoner. Det de ikke kjente på den første gangen de ble spurt, kunne de kjenne på den andre eller tredje gangen. Og når de som takket ja, ble det en viktig premiss at de fikk et raskt tilbud hos parterapeuten. Til tross for mange signaler på at lokalisering av parterapeut på helsestasjon var den viktigste suksessfaktoren for å få disse parene i terapi, besluttet vi å ta tilbake terapeutressursen vi hadde hatt lokalisert på Namsos helsestasjon

Metaforum - September 2019

annenhver tirsdag da vi nærmet oss prosjektavslutning. I stedet organiserte vi oss slik at jordmødrene og helsesykepleierne kunne ta direkte kontakt med vår merkantil på familievernkontoret, og bestille time for foreldreparene mens de satt i konsultasjon på helsestasjon. Dette for å senke terskelen, og

fagdagen besluttet vi å utvide tilbudet til alle våre 15 helsestasjoner. Vi delte Namdalsdistriktet i tre områder, og valgte tre terapeuter som fikk ansvar for hvert sitt geografiske område og helsestasjonene lokalisert her. Vi

gjennomførte

deretter

besøk

på

alle

«f ast -t r ack -syst em » forhindre at de selv droppet å ta kontakt dersom dette ble overlatt til dem selv etter hjemkomst. For å sikre at parene fikk et raskt timetilbud organiserte vi terapeutenes avtalebøker slik at de hver uke avsatte tid til det vi kalte «helsestasjonsrekrutterte par». Vi laget et lavtersket parterapitilbud med såkalt «fast-track», der ingen kulle vente mer enn 1-2 uker fra bestilling til første samtale. Og konklusjonen var at helsesykepleierne og jordmødrene rapporterte at parene fortsatte å takke ja til tilbudet, selv etter at de måtte møte til første samtale på familievernkontoret. For parene var det mindre viktig hvor tilbudet ble gitt, og mer viktig den prosessen som førte til at de takket ja til tilbudet. Parallelt med parterapi-tilbudet fortsatte vi med de Foreldreforberedende kurskvelden, og her ga de som deltok tilbakemeldinger på at de opplevde tilbudet nyttig. Ettersom kurstilbudet ble avholdt i familievernkontorets lokaler fikk foreldreparene et tidlig møte med både familievernkontoret og to av de ansatte parterapeutene. Etter hvert erfarte vi at flere av parene som deltok selv tok kontakt med ønske om et samtaletilbud på familievernkontoret. Hverdagen hadde innhentet dem, og de hadde begynt å kjenne på utfordringer det var snakket om på kurskvelden. I mars 2017 inviterte vi alle våre 15 helsestasjoner til en felles fagdag. Samtlige helsestasjoner takket ja. Her møtte vi en faggruppe som meldte at dette var et prioritert tema for dem da de daglig møter barn og ungdom som sliter med konsekvenser av samlivsrelaterte problemer. Etter denne

Metaforum - September 2019

helsestasjonene og fortalte om de erfaringene vi hadde gjort oss i prosjektet. Vi informerte om vårt «fast-track»-system, og hvordan jordmor og helsesykepleier kunne hjelpe til med å bestille samtale for foreldrepar de mente kunne trenge tilbudet. Vi la til samtidig rette for at alle helsestasjonene i regionen kunne benytte seg av den tredje kurskvelden i det foreldreforberedende kurset. Det ble skrevet forpliktende samhandlingsavtaler med alle kommunene. Forankret på det ledelsesnivå i det kommunale systemet som hver enkelt kommune fant hensiktsmessig. Kontakten med helsestasjonene etter dette ble ivaretatt med en ny fagdag i 2019. Her la vi frem erfaringene fra prosjektet og laget anonymiserte eksempler på typiske terapisamtaler. Vi hadde også besøk av et par som fortalte om sine erfaringer med terapitilbudet ved familievernkontoret. Og vi gjennomførte et foreldreforberedende kurs slik at de de som skulle anbefale tilbudet til foreldreparene kjente til innholdet i tilbudet. Tilbakemeldingene etter de to fagdagene vi har hatt med helsestasjonene så langt er at disse har bidratt til å gi dem økt kunnskap og større mot til å snakke med foreldrene om parforholdet. FREM OVER Selv om vi opplever å ha fått masse erfaring fra samarbeidsprosjektet med helsestasjonen er vi på langt nær i mål. De viktigste spørsmålene fremover er hvordan vi skal styrke den generelle kunnskapen om familievernet og dets tilbud, til helsestasjonene og i befolkningen? Og hvordan vi skal formidle og

dele våre erfaringer til eget fagfelt og bidra til at dette ikke ender opp som nok et prosjekt uten konkret fortsettelse. Forebyggingsideologien

står

sterkt

hos

Forebyggingsideologien står sterkt hos profesjonene på helsestasjonene, og kunnskap om at foreldrenes parforhold har betydning for barnas oppvekstvilkår er et enkelt budskap å nå de med. profesjonene på helsestasjonene, og kunnskap om at foreldrenes parforhold har betydning for barnas oppvekstvilkår er et enkelt budskap å nå de med. Likevel erfarer vi at selv med denne kunnskapen og bevisstheten oppleves det vanskelig og uvant for mange å snakke med foreldreparene om deres parforhold. Noe rekrutteringstallene våre fra helsestasjonene som ikke deltok i prosjektet viser, til tross for fagdager og besøk. For å lykkes med dette avslutter vi med en ønskeliste. Øverst står det at vi ønsker at Barneog familiedepartementet, Bufdir og Bufetat tar eierskap i det videre arbeidet. Og at våre erfaringer bidrar til at forebyggende lavterskel parterapi kommer inn som en del av vårt nye spisskompetansemiljø, Foreldrestøtte. For hva er bedre foreldrestøtte til barn enn at foreldrene har det bra sammen, eller samarbeider bra etter et samlivsbrudd? Så ønsker vi at dette blir et samarbeid på tvers av departementene Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Helseog omsorgsdepartementet fordi de er helsestasjonens oppdragsgiver, og Kunnskapsdepartementet fordi fagprofesjoner som skal rekruttere disse parene trenger å styrke sin kunnskap om både familievernets tilbud og parforholdets betydning for barns oppvekstvilkår gjennom sine grunn- og videreutdanninger.

Dette er kunnskap som må tilegnes i prosess, integrert i grunnkompetansen til profesjoner som skal møte og rekruttere disse familiene. Uten dette vil familievernet måtte bruke for mange av sine begrensede ressurser på å informere og vedlikeholde en kunnskap som mye enklere kan og bør gis i et utdanningsforløp. OPPSUM M ERING Bak gr u n n : Nesten 70% av alle bruddmeklinger inkluderte minst et barn i førskolealder, og 25% av disse berørte barn under 2 år. Su k sessf ak t or er : At jordmor og helsesykepleier fokuserer foreldrenes parforhold gjennom hele helsestasjonsforløpet. At jordmor og helsesykepleier fanger opp de parene som begynner å kjenne på en negativ utvikling i parrelasjonen. At familievernkontorene tilbyr disse parene et raskt timetilbud ? «fast-track» Er f ar in ger m ed par en e: De har fortsatt kjærlighet til hverandre. De ønsker å forbli i sitt parforhold og få det bedre sammen. De har oftere egne oppveksterfaringer som gjør tilknytning til partner vanskelig. De har enda ikke erfart de vanlige skuffelsene og krenkelsene. OG de kommer på familievernkontoret når de får god informasjon om tilbudet og at det er hjelp å få. Fr em over : Familievernet må har tett kontakt med de som skal rekruttere parene på helsestasjon. Familievernet bør tilby egen kveld på de lokale foreldreforberedende kursene med tema samliv. Familievernet bør initiere jevnlige fagdager med helsestasjonene i egen region rundt aktuelle tema. Kunnskap om familievernkontortilbudet og parforholdets betydning for barns oppvekstvilkår må inn i utdanningsinstitusjonene. Forebyggende parterapi må styrkes.

Presentasjon, utdanning & praksis

Metaforum - September 2019

Gotta serve som I det siste har jeg lest ganske mye. Bøker og artikler både ferdig publiserte artikler og uferdige manus. Det meste av det uferdige har vært mitt eget, men ikke alt. Mens jeg leser spør jeg meg ofte om «hvem er det som skrives frem her?» Hva slags eksistens er det denne teksten forutsetter? Hva vil det si å være menneske på de premissene som denne teksten legger til grunn? Tek st : Bård Bertelsen

Det er et haiku-dikt som jeg iblant tyr til når jeg skal prøve å si noe om hvordan jeg tror at det å uttrykke seg i skrift eller tale har sammenheng med det å være til. Jeg har prøvd å finne referansen, men finner den ikke. Diktet (slik jeg husker det) er sånn:

gresshoppen synger for å vite hvor den sitter Jeg tror mange av oss har det sånn, i hvert fall har jeg det sånn som den gresshoppa. Rett som det er. Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvem jeg er, før jeg har hørt meg selv synge. Når jeg ytrer noe, som nå, er det ikke nødvendigvis for å gi instruksjoner om hvor skap og annet løsøre skal

Metaforum - September 2019

stå. Kanskje snakker og skriver jeg fordi jeg er urolig og forvirret og trenger å høre min egen stemme for å være sikker på at det er her jeg er. Selv om jeg ikke alltid vet hvor «her» er i den større sammenhengen. En god haiku er altså ikke noe å kimse av. Innenfor haikuestetikken er det et mål å prøve å fange noe veldig konkret - et blad som faller, en fisk som hopper - med få stavelser på tre linjer. Se her: en syngende gresshoppe. Javel. Haiku er som oftest ekstremt konkrete. Ved å være nettopp det ? konkret ? åpner de opp verden på en måte få andre tekster kan gjøre. Den diktsamlingen jeg har lest flest ganger er Jan Erik Volds haikusamling «Spor, snø» fra 1970. Hver side inneholder en haiku, tre linjer over hverandre sentrert på sida. Ei klynge av mørke

mebody figurer i midten av et stort hvitt kvadrat. Når jeg leser ei side, strømmer det likevel ord og bilder ut over arket. Diktet beskriver et fragment av en scene, noe bittelite. Når det møter hukommelsen min på vei gjennom synsnerven, oppstår en

spaden i sandkassa, den gamle på benken smiler historie: For mitt indre øye ser jeg den gamle som sitter der og smiler, nesten umerkelig, med blikket vendt både utover og innover. Jeg ser for meg tankerekka som glir bakover langs et liv med barn og barnebarn ? eller nettopp ikke det. Diktet forteller ikke en bestemt historie, men mange samtidig. Haiku-formen står i kontrast til tekster slik vi oftest møter dem i hverdagen. I aviser, notater, faglitterære tekster. Mens haiku-diktet bare viser oss noe, prøver de fleste tekster å fortelle oss noe bestemt. I familieterapien står tekster sentralt. Få andre fagfelt har i større grad tatt til seg forståelsen av livet som tekst; få andre grupper av fagfolk er mer bevisste på hvordan de selv er med på å dikte frem de fenomenene de arbeider med. Det vi ser er ikke bare det vi har foran oss, vi ser alltid verden i lys av det vi, i videste forstand, allerede vet. Sammen med klientene våre beveger vi oss frem og tilbake i hermeneutiske sirkler, som turnere med rokkeringer. Vi prøver å være transparente selv, samtidig som vi sjekker ut om vi har forstått det vi har hørt. Igjen og igjen. Slik jobber vi frem nye samforståtte virkeligheter. Hvis vi snakker fag med hverandre, så vil vi kunne kjenne igjen ideer, formuleringer og begreper som vi (mer eller mindre presist) kan spore tilbake til tekster vi kjenner. Som familieterapeuter kan vi kanskje tenke at vi er mer frittenkende enn mange andre, og at vi er åpnere for det klientene våre har å si. Men det er ikke noe vi har funnet ut selv, det er noe vi har latt oss fortelle. Vi har forstått at det er sånn vi skal være. Hvis vi oppfører oss

Fot o: Gu r o Wak svik Bår d Ber t elsen Psykologspesialist og PhD-kandidat Familievernkontoret I Aust-Agder og ABUP, Sørlandet Sykehus. annerledes enn det, vil noen rynke på nesa. Det er, på en måte, den familieterapeutiske virkeligheten. Også den virkeligheten befinner seg i et tekstunivers. Et univers av tekster, men også i et univers som finnes i kraft av tekstene som maner det frem. Lover, for eksempel, eller retningslinjer. Veiledere fra direktorater som sier hvordan ting skal gjøres, vedtak fra personalmøter, arbeidsavtaler. Timeinnkallinger per tekstmelding. Rundt hver eneste familieterapitime er det et nettverk av mening, forventninger, forståelser, som i stor grad er å finne som tekst. Den engelsk-kanadiske sosiologen Dorothy Smith har gjort akkurat dette til sitt interesseområde - studiet av hvordan det konkrete, levde livet er koordinert av maktstrukturer som er så godt som umulige å få øye på for hver og en av oss, men som finnes rett under nesene våre ? eller på Metaforum - September 2019

dataskjermene foran oss - i form av tekst. Mens det vitende subjektet alltid befinner seg konkret i tid og rom, i «the everyday/everynight world» som Smith kaller enkeltmenneskets hverdagsvirkelighet for, er makta, og tekstene der den er å finne, både abstrakt og allestedsnærværende på samme tid. Det at vi i det hele tatt vet hva som forventes av oss selv og hverandre i forskjellige sosiale situasjoner, at vi har en følelse av hva som er rett å gjøre (og ikke minst hva som er helt feil), skyldes ifølge Smith at livene våre i stor grad er orkestrerte gjennom «styringsrelasjoner» - objektifiserte oppskrifter for vår omgang med hverandre og med hverdagen. Smiths inngangsport til å studere disse styringsrelasjonene er alltid å gå gjennom «the everyday/everynight world,» for der å se etter brudd og sprekker i virkelighetens tilsynelatende lytefrie selvfølgelighet. En måte å nærme seg en slik innfallsvinkel er å spørre seg: «hvis jeg selv en

«hvis jeg selv en gang skulle trenge den typen tjenester som vi tilbyr på min arbeidsplass ville jeg da ha ønsket det tilbudet vi gir?» gang skulle trenge den typen tjenester som vi tilbyr på min arbeidsplass - ville jeg da ha ønsket det tilbudet vi gir?» Første gang jeg selv støtte på en slik sprekk i profesjonell sammenheng, var i belteleggingssituasjoner mens jeg i studietiden jobbet som miljøterapeut på en lukket akuttpsykiatrisk avdeling. Selv om slike situasjoner helt åpenbart oppsto i kraft av seg selv - belteleggingen var en konkret respons på noe som faktisk skjedde, utført av, og på, faktiske mennesker der og da - så fulgte vi også en prosedyre. Vi hadde trent på dette, det vil si på belteleggingssituasjoner som abstrakt fenomen. Det vi trente på sto beskrevet i en prosedyre som var vedtatt langt oppe i systemet et sted. Rammene for situasjonen ? at beltelegging var et tiltak som kun skulle benyttes i helt spesielle tilfeller (og hva som kjennetegnet disse tilfellene),

Metaforum - September 2019

sto i lovverket. Slik visste miljøpersonalet allerede hva hver og en skulle gjøre, når det skulle gjøres, og hvorfor. Det tror jeg forresten også gjaldt pasientene, i hvert fall ofte. Det var på et vis ingen av oss som bestemte at nå er det dette vi skal gjøre. Selve prosedyren ble iverksatt fordi det skjedde noe som det sto nedskrevet at nødvendigvis skulle føre til beltelegging.

Dor ot h y Sm it h Jeg husker disse opplevelsene nærmest som tilfeller av dissosiasjon, der jeg på et vis ikke var til stede. Samtidig som jeg selvfølgelig på alle måter var det med både kropp og sjel. Når Smith forsøker å spore og beskrive hvordan styringsrelasjoner koordinerer samhandling mellom mennesker, så er det ikke for å si at det nødvendigvis er galt at det er sånn. Det er mer en kartlegging av den sosiale virkeligheten, en måte å drive vitenskap på som har sin lojalitet hos enkeltmennesket mer enn i et abstrakt prosjekt. Hovedpoenget hennes er å vise frem noe av det vi tar for gitt, det som fungerer som et slags gulv som vi lever livene våre oppå. Det er først når vi blir klar over at det selvfølgelige ikke nødvendigvis er selvfølgelig, og at hverdagene våre består av situasjoner som er rammet inn og gitt mening av andre enn oss selv, at vi kan begynne å tenke om dem og ta stilling til dem. Ett av hennes poenger er at når det gjelder det å erfare og ta stilling til virkeligheten, så er det ikke sånn at noen har mer ressurser, større tilgang til, eller bedre forståelse av, det virkelige. Selv om det er det det moderne byråkratiet er konstruert for å få oss til å tro. Gjennom å formulere seg på måter som gir inntrykk av å være objektive og uforanderlige, etableres et utenfrablikk som ekskluderer de spesifikke lokale stedene der hverdagslivet leves. Den dominerende

kunnskapen gjør krav på å bli forstått som objektiv, men den begrunner ikke dette i dens evne til å snakke sannferdig. Den gjør det snarere ved at den evner å ekskludere det levde øyeblikket og opplevelsen av subjektivitet.

hverandre. Samtidig som de uttrykte seg selv, var de alle sammen også uttrykk for noe.

Jeg leser Smith sånn at hun tilfører en brodd til den systemiske verdensanskuelsen. I likhet med det som alltid har vært gjeldende latin i den familieterapeutiske kulturkretsen, er det

I boka «Giving an account of oneself» spør Judith Butler hva det vil si å leve et etisk liv innenfor rammene av et språk og et samfunn som former oss, og som vi aldri fullt ut kan forstå. Butler sier at det er umulig å besvare spørsmål om hvem jeg er, hva jeg gjør og hva jeg burde gjøre uten å samtidig redegjøre for de sosiale betingelsene

Det er hverdagslivet og måten vi lever ut relasjonene til hverandre på som er sentrum i hennes teoretiske univers.

Å forstå og anerkjenne hvor vanskelig det er å redegjøre for hvem man er viktig hvis vi vil forstå noe om det menneskelige.

hverdagslivet og måten vi lever ut relasjonene til hverandre på som er sentrum i hennes teoretiske univers. Men hun påpeker at alle disse relasjonene i alle disse hverdagene rundt omkring på vidt ulike steder, er påfallende like. Vi gjør de samme tingene på måter som ligner hverandre, samtidig. Det er som om vi danser til den samme lydløse musikken.

jeg har blitt til under. Å forstå og anerkjenne hvor vanskelig det er å redegjøre for hvem man er, hvor ugjennomsiktige og uforklarlige vi er for oss selv, er ifølge Butler viktig hvis vi vil forstå noe om det menneskelige. Selvforståelsen vår kan aldri være annet enn ufullstendig, og den blir alltid til i relasjon til den sosiale verden som omslutter oss, som fantes forut for oss og som allerede har formet oss på måter vi ikke selv kan begripe eller gjøre rede for.

For litt over ti år siden hørte jeg Salvador Minuchin snakke om familieterapiens gullalder på 1970- og 80-tallet. Han ble spurt om hva han ville anbefale unge kolleger å lese fra den tida, og

Vi skrev det samme alle sammen, vi bare latet som om vi var uenige for å markere oss selv, og for å selge flere bøker. han svarte «hva som helst, og hvem som helst. Vi skrev det samme alle sammen, vi bare latet som om vi var uenige for å markere oss selv, og for å selge flere bøker.» Grovt sett sto alle familieterapiens nybyggere på den tida overfor det samme. Riktignok var de på hvert sitt sted, de møtte hver sine klienter og pasienter og de utviklet hver sine vokabularer for å formidle hva de gjorde. Men i bunn og grunn gjorde de alle det samme, også. De prøvde å gjøre jobben sin, samtidig som de prøvde å yte motstand mot det bestående. De prøvde å være passe forskjellig ? fra de rådende terapitradisjonene, men også fra

Det å være i verden er en grunnleggende sosial aktivitet. Vi blir aktivt laget i en unnfangelse vi ikke er til stede i selv. Vi fødes inn i noens ventende hender. For Butler betyr det å handle etisk innenfor disse betingelsene noe sånn som å være kritisk til de normene vi til enhver tid handler innenfor. Men ikke dermed sagt at vi uten videre kan hoppe ut av normene, eller ut av det normative. Hvis man skulle tenke at det Smith og Butler her sier skulle ha noe å si om hva familieterapi er eller burde være - så er det kanskje at skrøpelighet er en dyd og ikke en lyte. Å underkaste seg et yrkesliv innenfor familieterapi (eller en hvilken som helst annen formulering av snakketerapi) innebærer å bevege seg blant oppskrifter på Hvordan Livet Skal Leves. Men det kan også innebære å lete, halvveis i blinde, etter noen andre måter som et liv også kan være på, sammen med andre som ser like uklart som oss selv. Jeg skal avslutte med enda en kort historie fra hverdagslivet: Da jeg var student, tok en gang Metaforum - September 2019

faren til en god venn meg til side for en alvorsprat. Faren var fysiker, og han hadde med uro sett på min tilsynelatende retningsløse ferd mot det han så for seg som det akademiske Inferno: jeg hadde studert psykologi, og ventet på å komme inn på profesjonsstudiet. I mellomtiden studerte jeg latin. Etter hans mening var psykologi som akademisk disiplin nærmest som å få audiens hos Vår Herre og få lov til å stille ett spørsmål, for så å velge å spørre om hva han syntes om fjorårets Liverpool-sesong. Det var å vie livet sitt til å studere det viktigste av alt - menneskelivet ? gjennom komplett ubrukelige spørsmål ved bruk av tannløse metoder. Og i mitt tilfelle var jo det bare begynnelsen. Fra psykologi hadde jeg gått til latin - et språk ingen hadde hatt som morsmål på over 1500 år (dog fantes det en finsk mellombølgestasjon på radio med ukentlige sendinger på latin, prøvde jeg forsiktig å skyte inn, språket lever ... litt). Jeg sa noe om at jeg syntes psykologi var spennende nettopp fordi det der kanskje ikke var mulig å finne definitive svar. Og at jeg likte latin fordi det er et språk som ikke snakkes, men som likevel finnes gjemt inne i nesten alle europeiske språk. Å studere latin var en måte å skjerpe språkfølelsen. Jeg kunne se hvordan ordene rant som etsende væske gjennom øregangene hans. Hvordan han bet tennene sammen for ikke å skjære grimaser av åndelig smerte mens jeg snakket. Han la en alvorlig hånd på skulderen min, og sa langsomt og alvorlig: «alt som har med språk å gjøre er fullstendig bortkastet tid. Selv setter jeg min ære i å aldri ha skrevet en eneste setning uten skrivefeil. Et godt språk er et tegn på feilprioritering. Verden er verden. Poenget er å forstå den og mestre den, ikke å beskrive den.» Noen måneder seinere kom jeg inn på profesjonsstudiet i psykologi. Da tok min gamle latinprofessor meg til side for et alvorsord. Også hun la en hånd på skulderen min og stirret meg inn i øynene, og sa: «Bård, vil du virkelig dette? Kaste bort livet ditt på noe så forgjengelig som psykologi når du kunne ha gjort noe nyttig, som å studere antikkens språk? Psykologi er jo bare en moderne og fordummet parodi på det greske drama!»

Metaforum - September 2019

«Psykologi er jo bare en moderne og fordummet parodi på det greske drama!» De var begge redde for hvilke tekster jeg ville komme til å gi meg i kast med. Fordi det å gi seg i kast med et pensum også er å underkaste seg det. De hadde forstått at akkurat det er så langt fra en uskyldig aktivitet som det går an å komme. Det hender rett som det er de bekymrede ansiktene deres dukker opp for mitt indre øye. Noen ganger, når jeg sitter og snakker med en person, et par eller en familie på kontoret mitt, ser jeg oss plutselig utenfra. Og da lurer jeg på hva i all verden det er vi holder på med. Jeg kan med ett se den lille situasjonen vi sitter i, som en liten klynge av mørke figurer midt i et stort hvitt kvadrat av et kontor. Og så begynner alle tekstene å boble frem i rommet: lovverket, faglitteraturen, møtereferater. Salvadro Minuchin, Judith Butler og Dorothy Smith. Og så titter Bob Dylan frem bak en potteplante, og begynner å synge:

You?re gonna have to serve somebody, yes indeed You?re gonna have to serve somebody Well, it may be the Devil or it may be the Lord But you?re gonna have to serve somebody

Presentasjon, utdanning & praksis

Sy s t e m i s k K a f è Litteraturhuset i Oslo Tirsdag 26.november 2019 kl.19.00

W e n d e l Ra y i sa m t a l e m e d

H a n s Ch r i s t i a n M i c h a e l s e n Dr . Wen del Ray Individual-, par- og familieterapeut i mer enn 30 år, er spesialist i korttidsterapi og har undervist mye om hvordan terapeuter kan arbeide mer effektivt. Han er også professor ved College of Arts, Education, and Sciences ved University of Louisiana i Monroe.Dr Ray er forfatter av mer enn 100 fagellevurderte artikler og bok kapitler og har utgitt 10 bøker på åtte språk. Mest kjent i Norge er kanskje boken Uærbødighet (1992) som han skrev sammen med Gianfranco Cecchin og Gerry Lane. Dr Ray er en mye brukt foredragsholder over hele verden.

Han s Ch r ist ian M ich aelsen høgskolelektor ved VID Vitenskapelige Høgskole, Masterutdanningen i Familieterapi og systemisk praksis, styremedlem NFFT 2001 - 2009 hvorav de 4 siste som leder, redaktør Fokus på familien 2011 - 2014, nesteleder i EFTA-NFTO.

100/150,- for medlemmer/ikke-medlemmer av NFFT Mat og drikke kan kjøpes i Kafe Oslo

Hjertlig velkommen! Norsk forening for familieterapi Metaforum - September 2019

Musikk Redaksjonsmedlem Andreas Breden kommer her med sine anbefalinger for dine ører...

God f or n øyelse! M ot ör h ead - Killed By Deat h Den ene nevøen min er snart to år gammel. Han er årsaken til at jeg i skrivende stund må snyte meg hver halvtime, og går på Paracet. Da jeg besøkte han og broren min for en uke siden, måtte han være hjemme fra barnehagen fordi han var forkjøla. Eller som broren min sa: ?Snørret var ikke blankt nok (red: barnehagens regel).? Vi satt og så på BlimE-dansen på Youtube. Etterpå tok jeg mitt pedagogiske ansvar og introduserte Sander for Lemmy.

Kaleidoscope - Th e Sk y Ch ildr en Jeg hadde lenge gått med en klump i magen, og gledet meg til den dagen jeg skulle slippe å kjenne på den lenger. Låta The Sky Children er en eventyrlig låt om noen barn som besøker en fantasiverden hvor alt er feelgood, vakkert og vennlig, og er med sine 8 minutter absolutt et sted verdt å besøke når man opplever at vi bor i en verden som appellerer til misantropi - Føkk off, Bolsonaro! Den 16. oktober 2018 kl. 0732, 103 meter unna busskuret slapp klumpen taket mens jeg hørte denne låta. Regnskogklumpen er der enda. NJA-gr u ppen - Balladen om Olsson Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært i opposisjon og kritisk. Jeg liker å tenke at jeg er i opposisjon mot urettferdighet, og kritisk mot det jeg mener er feil. Mye av grunnen til at jeg gikk den yrkesveien jeg gikk, handler nok om et ønske om å stå opp for andre. NJA-gruppen synger om Olsson, og han står mildt sagt opp for seg selv. Selv om man kan diskutere metodene hans, har jeg alltid sympatisert med ?the underdogs? som står opp mot overmakta. St r aw bs - Au t u m n Jeg skulle til Belgia på ?studietur ? med tre venner for et par år siden. Kvelden før avreise, ble til natta før avreise, og før vi visste ordet av det var det ikke igjen mer alkohol. Jeg våknet altfor tidlig og sterkt preget av dette, og led meg halvsovende gjennom bilturen nedover Gudbrandsdalen og forbi nordre del av Mjøsa. Plutselig åpenbarte skiftet mellom låtas andre og tredje del seg, og jeg ble med ett et nyvasket menneske - både frelst og frisk.

Metaforum - September 2019

Th e M oody Blu es - Th e Balan ce Bestefaren min var en stødig og grundig person, og jeg har arvet at jeg liker ting som er forseggjort og gjennomarbeidet. Akkurat som albumene til The Moody Blues. Det jeg liker enda bedre er når små øyeblikk fanges, gjøres større, fargelegges og setter oss i bevegelse. Jeg tenker ofte på Anne Øfsti når jeg får sånne opplevelser. På albumet A Question of Balance finner vi låta The Balance, som beskriver en vandringsmanns bekjennelser under et appelsintre. En nydelig låt du ikke kan dø uten å ha hørt. Neil You n g - Wh en God M ade M e Jeg hadde gått foran til venstre, og vi hadde båret kista til bestefar bort til aluminiumsrammen som skulle senke han ned til hans siste hvilested. Presten, en konservativ sogning, stod klar til å kaste jord på kistelokket mens han sa ?Av jord er du kommet? ? I akkurat det øyeblikket valgte fossen i berget over kirka å slippe tusenvis av kilo med is nedover fjellsiden med et brak. På vei til samlingen etter begravelsen hørte jeg på denne låta.

Rasm u s Lyber t h - M it Bar n For noen år siden, før vi tillot oss å ta livet av sjela til Nansen, var jeg med og bosatte og fulgte opp enslige mindreårige flyktninger i flere kommuner i Norge. Alle barnas historier var ulike, og alle var like. Hvorvidt avgjørelsen om å dra til Europa og Norge var deres egen var sikkert også ulikt. Rasmus Lyberth synger de såreste og skjøreste sanger om å ha vært et barn på Grønland, og som plutselig blir et barn i Danmark - vekk fra alt det man kjente og hadde kjært.

Dew ey Balf a, Th e Balf a Br ot h er s - La Dan se De M ar di Gr as The Cajuns regnes som egen folkegruppe, og bor i hovedsak i Louisiana. Her lages det gumbo, jaktes alligator og spilles musikk basert på fele, trekkspill og triangel. Denne låta er cajunernes Mardi Gras-låt, og handler om å gå fra dør til dør og be om ingredienser til sin egen gumbo. Så her har du både et låttips og et mattips.

Elias Ak selsen - Hjem lan dsk lok k er Jeg er et voksent skilsmissebarn, og i kjølvannet av skilsmissen, oppdaget jeg til min glede at bestemor hadde taterblod. I februar hørte jeg Elias Akselsen fortelle om taternes historie i Norge. Det er en historie vi bør skamme oss over. Omtrent samtidig med at jeg hørte Elias, fikk familien beskjed om at den andre bestemoren min hadde kort tid igjen. På dødsleiet hennes snakket vi mye om om og hva som kommer etterpå. Hun fortalte at hun ikke trodde, men at hun hadde håp.

Metaforum - September 2019

Syst em i

Erfaringer med å be tilnærminger til ledelse Jeg vil i det følgende redegjøre for hvordan systemiske tilnærminger til ledelse kan være fruktbare tilnærminger i vår tid. Erfaringene er basert på at jeg har jobbet som selvstendig ledelseskonsulent de siste 25 årene. De siste 10 årene har jeg vært opptatt av hvordan systemiske tilnærminger, særlig hvordan systemisk teori og praksis, påvirker lederens læringsprosesser og hvilke implikasjoner dette har for lederpraksisen i en organisasjon. Tek st : Terje Hofsmarken Virksomheter, både offentlige og private, må takle et marked som stadig er i endringer og omstillinger. Det er nettopp disse kontekstuelle rammene som gjør at systemiske tilnærminger er mer adaptive og fanger opp kompleksiteten i vår tid.

Familien og nære relasjoner kan være den første «organisasjonen» vi erfarer. Etter at jeg fullførte mastergraden i Familieterapi og systemisk praksis på VID i 2012, fikk jeg mange tilbakemeldinger i min konsulentvirksomhet fra kunder som

Metaforum - September 2019

responderte positivt på systemiske tilnærminger. Gjennom veiledning i løpet av studiet ble jeg mer oppmerksom på hvordan familien og nære relasjoner kan være den første «organisasjonen» vi erfarer. Denne erfaringen tar vi med oss inn i alle typer organisasjoner videre i livet. Det å øke bevisstheten om hvordan slike erfaringer preger oss, er viktige refleksjoner for ledere og medarbeidere. I organisasjoner og familiesystemer er det mye som påvirker oss og som vi selv påvirker. Våre erfaringer bygger på opplevelser med søsken, foreldre, lærere osv. helt fra oppveksten. Både gode og dårlige erfaringer kan være

isk ledelse

enytte systemiske se og ledertrening ressurser i lederskapet. Studiet motiverte meg til å forstå mer av dette, særlig relatert til den praktiske nytteverdien av ledertrening som jeg har jobbet med de siste 25 årene. Nå er jeg i ferd med å sluttføre en doktorgrad ved The Tavistock Clinic, der jeg forsker på et ledertreningsprogram basert på systemisk teori og praksis som er gjennomført i en større kommune i Danmark. Det å ta enkeltmenneskets erfaring på alvor, er i tråd med systemiske tilnærminger. Det er imidlertid ofte uvant for ledere å skulle bringe inn egen historie. Jeg benytter familiekart i ledertrening. Noen kunder var innledningsvis skeptiske til dette, men etterhvert så de at lederne responderte positivt og at det bidro til økt refleksivitet i organisasjonen og lederskapet.

Ledere som kommer inn på kontoret mitt signaliserer ofte utrygghet og er redde for ikke å være gode nok. Ledere som kommer inn på kontoret mitt signaliserer ofte utrygghet og er redde for ikke å være gode nok. Erfaringen min er at medarbeidere som opplever å ha en tillitsfull og velvillig relasjon til sin leder, mestrer mer, strekker seg lengre og er mer tilfredse på jobb. Dette fordrer trygge ledere som trenes på å vise sårbarhet og settes i stand til å takle usikkerhet i mellommenneskelig relasjoner. Ledere er vanlige mennesker, ikke helter, og dette bryter med individuelle diskurser som fokuserer på at lederen skal inneha noen egenskaper som gjør dem spesielt egnet som ledere. Den

Ter je Hof sm ar k en Grunder og leder av Mestringskompetanse AS

individuelle diskursen bidrar igjen til at ansatte ofte stiller for høye krav til sine ledere, en ond sirkel som gjør at ansatte har et urealistisk krav til sine ledere som igjen trigger angst og usikkerhet hos ledere i organisasjonen. Det er nettopp denne koblingen til systemisk praksis ledere opplever frigjørende. De får trygge rammer der de kan få snakket ut om det de er opptatt av og hvordan de påvirker og blir påvirket av sine omgivelser. Hvor dan leder e f ases in n i sin e leder r oller Susan Long (2016) påpeker at roller vi plukker opp, enten på jobb, hjemme, eller i sosiale kontekster, blant annet handler om tre viktige erfaringer i vårt liv.

Metaforum - September 2019

Erfaringen med å være et menneske (psykologisk). Erfaringer med å være i et system (organisasjoner etc.). Erfaring med å være i spesifikke kontekster (sosiale, økonomiske, politiske etc.).

Hun påpeker videre at ideen med systemiske prosesser i en organisasjon er at roller henger sammen, og hvis vi tar et «outside in ? perspektiv», så vil systemet kreve en prioritet i vår tenkning, både ubevisst og bevisste prosesser. Det er her jeg har gode erfaringer med å benytte famileterapeutiske og systemiske tilnærminger til ledertrening og ledelse. En systemisk tilnærming i møte med mennesker oppleves mer adaptivt og fleksibelt i forhold til kompleksitet og møte med mennesker. Det oppleves mer naturlig sammenlignet med med mange av de komplekse konsulentmodellene som er i bruk. Jeg har flere ganger jobbet sammen med ledergrupper der vi sammen har konstruert en ny lederplattform for økt samhandling uten å bruke begreper eller diskurser fra lederskapslitteraturen. Det å sitte sammen i en forutsigbar prosess der alle opplever å bli lyttet til, bygger tillit. I tillegg økes eierskapet når deres eget språk former lederplattformen. Dette er praksis og kunnskaper jeg har ervervet meg som familieterapeut. «Det viktigste ved relasjonelt lederskap er anerkjennelsen av gjensidig avhengighet i organisasjonen. Erfaringene viser at det er først når toppledere, mellomledere og ansatte ?konstruerer? veien og retningen sammen at ledelse og endringsprosesser lykkes». Terje Hofsmarken (2019) Erfaringene mine er at et relasjonelt perspektiv på lederskapet anerkjenner gjensidig avhengighet i en organisasjon. Noe som gjør at både ledere og de ansatte er under stadig utvikling og sammen tar et større eierskap for oppgaver som skal løses. Det blir rett og slett mer presisjon i samhandlingen. Dette er også helt i tråd med systemiske perspektiver, og jeg vil hevde at det også har en etisk side ved seg, som bidrar til å humanisere lederskapet.

Metaforum - September 2019

I senere tid har jeg prøvd å forstå mer av Nikklas Luhmann, og hans betraktninger om systemisk teori. Han påpeker at systemer sett utenfra fort kan bli kaotiske å analysere, og at dette ville være en komplisert øvelse da systemer er levende og i stadige endringer. Jeg liker tanken til Luhmann som stiller spørsmålet: Hvilke former for operasjoner skaper sosiale systemer? (Andersen & Pors 2018). Slik jeg forstår dette, begynner ikke Luhmann i systemet, men i ulike operasjoner som settes i gang, som han poengterer «Systemteoriens primære gjenstand er ikke i systemet, men strømmer av operasjoner, som er knyttet til en annen operasjon» (Andersen og Pors 2018, s. 18).

Det er først og fremst ulike operasjoner med sine bestemte kontekster som skaper sosiale menneskelige systemer. Det er først og fremst ulike operasjoner med sine bestemte kontekster som skaper sosiale menneskelige systemer. Dette er også helt i tråd med mine erfaringer og utøvelsen av ulike lederroller. Hvordan ledere utøver sin rolle har klare koblinger til erfaringer med å være menneske, og påvirker også hvordan ledere opptrer innad som for eksempel innad i en ledergruppe. Petriglieri Gianpiero (2015) påpeker at lederprogrammer bør fokusere på og inkludere; Hvem er jeg, for meg selv, og for de andre? Det å øke bevisstheten om hvordan slike erfaringer preger oss, er viktige refleksjoner for ledere og medarbeidere. Når ledere får muligheten til å reflektere over hvordan tidligere erfaringer påvirker eget lederskap og hvordan de selv blir påvirket av det sosiale samspillet, ser jeg at dette reduserer behovet for å forklare lederskap gjennom ?grande teorier ?. I tillegg erfarer jeg at dette øker ledernes bevissthet rundt de emosjonelle strømningene i en organisasjon. De blir rett og slett mer sensitive og empatiske overfor seg selv og sine ansatte.

«Leder en som oppdagelsesr eisen de - Hvem er jeg, f or m eg selv, og f or de an dr e?» Min kanskje aller mest fruktbare erfaring med systemiske tilnærminger er at de legger til rette for at ledere sammen med sine medarbeidere opplever å være på en oppdagelsesreise, som jeg erfarer skaper trygghet på gruppenivå og dermed større kollektiv gjennomslagskraft. Dette er også helt i trå med hva Arnulf (2018)

ledelse og ledertrening, kan ofte sammenlignes med å være på en oppdagelsesreise i en kompleks og dynamisk verden. poengterer, at ledelse og ledertrening, ofte kan sammenlignes med å være på en oppdagelsesreise i en kompleks og dynamisk verden. Jeg har mange gode erfaringer med at dette skaper økt bevissthet om hvordan for eksempel et lederteam har det sammen. Systemiske tilnærminger legger et fundament for å få øye på egne erfaringer og dette blir speilet av kolleger når et lederteam møter nye operasjoner som en omstillingsprosess. I juni i år hadde jeg en oppfølgingsdag med en ledergruppe hvor vi brukte en dag på å sitte i sirkel, hvor de fikk god tid til å snakke om hva de syntes de fikk til og hva de opplevde som krevende. Samtidig var alle de andre i lyttemodus og fikk utdelt ulike roller for observasjon. Noen fokuserte på følelser og emosjoner og noen fokuserte på det forretningsmessige. Tilbakemeldinger fra lederne var at dette var anderledes og at det var godt å bli lyttet til og speilet av sine lederkolleger.

Jeg har lært mest om å stå i slike prosesser av å jobbe med tiltak eller kollegastøtte i barnevernet.

Det kan høres litt rart ut for mine kunder og kolleger i ledelsesbransjen at jeg har lært mest om å stå i slike prosesser av å jobbe med tiltak eller kollegastøtte i barnevernet. Dette er en erfaring som gjør inntrykk, men som også gir god trening i hvordan møte mennesker som er i sårbare situasjoner. Dette opplever jeg som helt sentralt innen systemiske tilnærminger. Jeg vil hevde at slik tilnærming, tar enkeltmenneskene på alvor på en måte som øker mellommenneskelig trygghet og forutsigbarhet på arbeidsplassen. På mange måter er det en brobygger mellom det instrumentelle og det humane aspektet. Gjennom mitt pågående doktorgradsstudie på Tavistock & Portman, har jeg god tid til å bli kjent med nyere forskning om ledelse. Det som synes å gå igjen er mangelen på praksisforskning. Min erfaring fra dette arbeidet, er at det beste resultatet springer ut av relevant forskning kombinert med praksisnær tilnærminger som fanger opp kundens reèlle kontekster. I forskningen ser jeg at dominerende diskurser om god ledelse ofte tillegger individet diagnoser (eller lederegenskaper). Noe er selvsagt inni personen, men noe er også bare forståelig gjennom konteksten (kybernetikken i familieterapi). Min erfaring er at det er fruktbart å jobbe med en kombinasjon av systemisk teori, som sosialkonstruksjonismen, reflekterende team, språksystemisk tilnærming og familiekart som gjør at ledere i større grad anerkjenner hvordan egne oppvekstsvilkår har påvirket lederne. Mange artikler om ledelse mener jeg havner i en del blindgater ved å bli for individfokusert. Dette er også min erfaring i ledelsesfeltet etter 25 år. Det ligner mye på «diagnosesystemet», som internaliserer lederegenskaper som om ledelse blir konstruert som en individuell aktivitet og ikke som en funksjon av sosialt samspill. Det er sterke kommersielle aktører der ute som har sitt ståsted innen det mekaniske paradigmet. Min erfaring som doktorgradsstudent er at mange artikler støtter behovet for mer kvalitativ forskning som inkluderer ledernes relle hverdagskontekster, men det ser ut til at dette ikke er attraktivt nok for forskningsmiljøet. Om

Metaforum - September 2019

Jeg mistenker at det å forske på reell praksis i felten ikke anses som ?stuereint?, attraktivt nok, alternativt at det er for ressurs- og tidkrevende og at det er vanskelig å få innpass. dette har med effektivitet å gjøre innen akademia er vel en påstand fra min side, men jeg mistenker at det å forske på reell praksis i felten ikke anses som ?stuereint?, attraktivt nok, alternativt at det er for ressurs- og tidkrevende og at det er vanskelig å få innpass. En annen erfaring jeg har er at perspektiver som sosialkonstruksjonistiske tilnærminger ofte fører til ansvarliggjøring av individet, enten i terapirommet eller i organisasjonslivet, nettopp på grunn av økonomisk effektivitet. Neoliberalismens kulturelle grep om samfunnet bør etter min erfaring være tema ved for eksempel systemiske tilnærminger. Ledere og ansatte kan gjerne ha gode opplevelser i seminar der de blir hørt og lyttet til, men blir ofte skuffet når de møter hierarkiets jakt på kostnader etterpå. Min erfaring er at dette ofte uteblir som kritisk refleksjon ved det kvalitative paradigmet både innen forskningen og litteraturen som er knyttet til systemisk teori.

Usik k er h et som en m u ligh et f or vek st og løn n som h et Huseby skriver «de fleste frykter i varierende grad hva andre måtte mene om dem» (Huseby,

Ledere som tør å sette ord på egen angst og usikkerhet i møte med sine ansatte, ser jeg skaper større trygghet i organisasjoner, enn ledere som er mer instrumentelle.

Metaforum - September 2019

2017, s.13). Dette gjelder også ledere. Ledere som ser på usikkerhet som en mulighet til personlig vekst og lønnsomhet, vil jeg hevde er ledere som passer godt inn i dagens arbeidsmarked. Ledere som tør å sette ord på egen angst og usikkerhet i møte med sine ansatte, ser jeg skaper større trygghet i organisasjoner, enn ledere som er mer instrumentelle. Det å snakke om det som er krevende og vanskelig uten at dette skal oppleves som svakhet, er noe jeg og min konsulentkollega, psykolog Andreas Løes Narum fokuserer på hos våre kunder. Dette bryter med den ?instrumentelle? diskursen der metoder og konsepter ofte fyller mellomrommet mellom ?ledere og konsulenter ?i en plenumssal. I stedet for å undre seg over usikkerhet og kompleksitet, ønsker konsulentene ofte å skape mening og klarhet gjennom tydelig metodikk. Dette kan virke forlokkende, men som Arnulf (2018) påpeker, har dette dessverre redusert nytteverdi i et marked preget av kompleksitet og usikkerhet. Det er her jeg har gode erfaringer ved å benytte systemiske og famileterapeutiske tilnærminger i møte med mennesker og organisasjoner. Disse tilnærmingene er mer adaptive enn ?kommando og kontroll? perspektivet som er for rigid og opprettholder status quo, særlig i menneskelig samhandling. Et annen poeng er at systemiske tilnærminger bidrar til er de legger til rette for at ledere og ansatte selv konstruerer behovet for lederskap. Dette igjen bidrar til at både ledere og ansatte sikrer tilhørighet til fellesskapet. Dermed reduseres ensomheten og usikkerheten hos ledelsen og hos de ansatte, som igjen reduserer gjennomtrekk og øker produktivitet. Jeg erfarer også at systemiske tilnærminger kan redusere skamfølelse. Mange voksne er ikke vant til å vise sårbarhet enten det gjelder det profesjonelle eller det personlige. Poenget mitt, er at det i vår tid er viktig å sette ledere i stand til å takle usikkerhet særlig rundt emosjoner og følelser i organisasjoner, fordi det er kortere avstand mellom det å være et menneske (det personlige) og det profesjonelle i en organisasjon. Oppturer og nedturer er sterkt knyttet til den enkeltes prestasjoner. Jeg

opplever at skam oftere er knyttet til selvfølelsen. På grunn av at jeg ikke kommer fra et akademisk miljø, har jeg følt på skammen ved å være doktorgradsstudent, redd for å bli avslørt, dermed er skammen knyttet til min egen selvfølelse og mine egne kulturelle oppvekstsvilkår. I lys av lederskap og den sterke individuelle diskursen, ser jeg at både suksess og feilgrep knyttes til individer. Dette er et paradoks da lederskap først og fremst handler om felles sosiale konstruksjoner (sosialt samspill). Å dele erfaringer som inkluderer både det profesjonelle og det personlige ser jeg bygger broer i det relasjonelle og ledere og medarbeidere kommer nærmere hverandre. Å vise sårbarhet gjør at ledere åpner opp og gjør rommet mer empatisk og sensitivt. Dette innebærer å lytte til hverandre og bekrefte det vi mestrer, men også det vi synes er krevende. En slik tilnærming får mennesker til å vokse, de utvikler seg mer, og blir bedre til å regulere egne og andres emosjoner. Dette er også helt i tråd med Bowlby (1969), som var en pioner innen utviklingspsykologi. Han påpeker at mennesker uansett alder er mest sikre og glade når de vet at mennesker rundt dem er der for dem, støtter dem og at de stoler

Mennesker uansett alder er mest sikre og glade når de vet at mennesker rundt dem er der for dem, støtter dem og at de stoler på at de vil støtte dem hvis vanskeligheter oppstår. på at de vil støtte dem hvis vanskeligheter oppstår. Derfor har jeg i den senere blitt opptatt av system-psykodynamisk tilnærming, både når jeg veileder individuelt og i våre lederprogrammer. Vir k er leder t r en in g ? ja m er en n vi h ar t r odd ved å in k lu der e 70 ? 20 ? 10 r egelen

de til at det er noen bestemte faktorer som må være tilstede. Studien og artikkelen viser til at et lederprogram bør ha en sterk forankring i organisasjonen med interne krefter som er ansvarlig for ledertreningen. De påpeker en 70 ? 20 ? 10 regel, der programmet må sørge for at 70 prosent av tiden handler om ledernes egne erfaringer. Mens de 20 prosentene bør være en case team sammensatt av ledere som følger hverandre under ledertreningen, der de får muligheten til å møtes til faste tidspunkter for å dele erfaringer, og lufte sine frustrasjoner i kjente og trygge omgivelser. De siste 10 prosentene kan være interne og eksterne forelesere. Når lederprogrammet går over tid, er sporbart og forutsigbart, gir ledertrening god effekt på en organisasjon. Ofte er utbyttet større for organisasjonen enn den subjektive opplevelsen hos den individuelle deltaker av et lederprogram. Som (Giddens 1991, Beck 1986) påpeker, har nyliberalismen og de hastige endringene i samfunnet brutt ned tradisjonelle fellesskaper og gjensidige forpliktelser som for eksempel i en organisasjon, der alle er ?direktører ?i eget liv og skaper individuelle narrativer. Det betyr at mennesker står i et krysspress mellom to diskurser, den individuelle og den kollektive diskurs. Min erfaring er at ledelse er lokalisert i og har en sterk tilknytning til sosiale systemer og er kontekstavhengig. Jeg ser av erfaring av det å være i et system, skaper en spenning mellom personlige ønsker og føringer fra toppledelsen på grunn av nyliberalismen. Erfaringen med å tilnærme seg ledelse eller ledertrening med systemiske perspektiver reduserer denne spenningen i en organisasjon, gjennom samskapende aktiviteter. Noe jeg vil påstå humaniserer lederskapet.

Presentasjon, utdanning & praksis

I artikkelen, Leadership Training Design, Delivery, and Implementation: A Meta-Analysis 2017 American Psychological Association, viser Metaforum - September 2019

Sa m t a l e se n t e r e t Tirsdag 28 mai ble det nye Samtalesenteret ved VID offisielt åpnet. Samtalesenteret har vært ønsket helt siden Diakonhjemmet startet opp videreutdanning i familieterapi og vært under konkret planlegging over flere år. Fra høst 2017 til høst 2018 ble det jobbet intenst med å avklare juridiske spørsmål, etablere prosedyrer og ikke minst organisering av tilbudet.

Tek st : Halvor de Flon Fot o: Joe Sowerby Samtaletilbudet startet opp i november 2018, noen måneder før den offisielle åpningen. Ved VID er det først og fremst høyskolelektorene Sigurd Riste Andersen og Hans Christian Michaelsen, samt studieleder Randi Bagge som har stått for arbeidet, godt hjulpet av resten av studieprogrammet og med støtte fra ledelsen på

Metaforum - September 2019

Fakultet for sosialt arbeid og VID vitenskapelige høyskole. Samtalesenteret er et gratis, lavterskeltilbud for ungdom, voksne, par og familier som ønsker noen å snakke med. Samtalene ledes av studenter som går videreutdanning- eller masterutdanningen i familieterapi og systemisk

p å VID e r å p n e t !

Sigurd Riste Andersen , Hans Christian Michalsen og Randi Bagge praksis på VID. Studentene veiledes av lærerne ved programområdet og er sammen med studentene under forberedelse, gjennomføring og etterarbeid. Tilbudet er spesielt rettet mot brukere som ikke blir prioritert andre steder. Det kan eksempelvis være par uten barn som ikke blir prioritert ved Familievernkontor eller familier som strever med samspill, men hvor problematikken ikke anses som alvorlig nok til å bli prioritert i spesialisthelsetjenesten. Under den offisielle åpningen ønsket studieleder Randi Bagge velkommen, før koordinator Sigurd Riste Andersen holdt en innledning om senteret. Fagansvarlig Hans Christian Michaelsen holdt deretter en tale om samtalens betydning før vi fikk høre både student- og veiledererfaringer gjennom en reflekterende samtale foran forsamlingen. Mot slutten leste dekan Elisabeth Brodtkorb opp en hilsen fra VID, før programmet ble avsluttet på en myk måte med musikk av to elever fra Foss videregående skole med sang og bassgitar. Sigurd Riste Andersen kan fortelle at Samtalesenteret allerede er etterspurt og at det

høsten 2019 utvider åpningstiden og kapasiteten til 12 studentteam og 6 veiledere, som kan ha totalt 12 saker parallelt.

Siv Myhra og Anne Øfsti

Presentasjon, utdanning & praksis Metaforum - September 2019

Sam t alesen t er et VID Oslo Diakon h jem m et Samtaletilbudet er gratis. Samtalene tar utgangspunkt i de utfordringene du står i og ønsker hjelp med. Vi samarbeider med deg om å se andre og nye muligheter og løsninger. Ingen problemer er for store eller for små. Du/ dere kan komme til én eller flere samtaler. En samtale varer vanligvis i 60 minutter. Du møter to studenter fra familieterapiutdanningen, som veiledes av en lærer. Alle samtaler er fortrolige, og vi har taushetsplikt.

Kon t ak t oss Send navn og telefonnummer på e-post, så ringer vi deg. Eller ring oss mellom kl 10 - 16 på en onsdag. Telefon: 22 45 18 10 Åpningstider onsdager kl. 10.00?18.00 E-post: samtalesenteret@vid.no Gamlegården på Diakonhjemmet i Oslo, Hartvig Halvorsens vei 5, ved siden av Steinerud barnehage T-bane: Linje 1 Frognerseteren, Frøen T-banestasjon

Metaforum - September 2019

Ny fam ilieterapiutdanning starter i Danm ark I Odense i Danmark starter en toårig videreutdanning i familieterapi og relasjonell praksis opp 16. september. Etter å ha forberedt oppstart av utdanningen gjennom det siste året, er jeg, studieleder Jacob Cilius Vinsten Christiansen, klar til å ta imot de første studentene. Den første gruppen i Odense vil bestå av ca.10 studenter fra hele Vest-Danmark. Det er ikke en stor gruppe, men vi håper at nyheten vil spre seg stille og rolig så det kan komme større søkning til utdanningen i fremtiden. I første ukesamling vil studentene og jeg møte D.Sys.Psych Lennart Lorås, som skal undervise i familieterapiens historie og grunnleggende vitenskapsteori. En annen kjent underviser første semester er Rene Kristensen MSc, som vil gå i dybden på vitenskapsteorien og relasjonell praksis.

Jacob Ciliu s Vin st en Ch r ist ian sen

sosionom og lektor i sosialt arbeid, Master i familieterapi og systemisk praksis. Jeg har gjennom de siste ca. 15 år i hovedsak arbeidet med barn i familier med alkoholutfordringer, og utsatte barn og unge generelt. Parallelt har jeg de siste åtte årene undervist på sosialrådgiverutdanningen i Odense, fortrinnsvis i emner som handler om utsatte barn og unge. I fjor avsluttet jeg masterutdanningen i familieterapi og systemisk praksis fra VID i Norge. Der etablerte jeg en mengde gode norske vennskap og bekjentskap som jeg nyter å pleie i familieterapeutisk regi.

Metaforum - September 2019

St er ke bar n ef stein, sa

Stein, saks, papir er en lek hvor flaks og og taper. Barn velger ikke sine fore nabolag, men noen har mer flaks en likevel ingen lek, men vĂĽrt felles ansvar. 78

Metaforum - September 2019

f ellessk ap aks, papir

g tilfeldigheter avgjĂ¸r hvem som vinner eldre, sĂ¸sken, barnehage, skole eller nn andre. Barn og unges oppvekst er . Tek st : Ingvild Dahl Metaforum - September 2019

Trondheim kunnskapsgrunnlag for 6400 ansatte som jobber med barn, unge, deres familier, nettverk og nærmiljø. Strategien heter Stein, saks, papir sterke barnefellesskap. EN SAM SKAPT VELFERD Strategien er laget i en samskapingsprosesss mellom innbyggere, forskere og medarbeidere. Folks egne erfaringer og meninger, forskeres viten, og den nære kunnskapen hos ansatte nærmest barn og unge har møttes, blitt utfordret og peker nå ut en retning som skal fungere som en foretrukken vei for 6400 ansatte.

«vi søker innbyggere som er: ung, gammel, barn, foreldre, bestemor, bestefar, fotballtrener ? og kan være kul, ukul, slapp, streber,flink, nerd, stygg, pen, slem, snill frivillig, skeiv, straight, trist, glad innafor, utafor.» Gjennom en årrekke har kommunen bidratt til at innbyggere i Trondheim har fått forventninger om at det offentlige tar styring og overtar ansvar. Men vi må ikke glemme at barn og unges familie, nettverk og lokalmiljø er vel så viktige faktorer. Vi har kanskje i for stor grad ment at kommunalt ansatte alene kan vite hva barn og unge trenger. Barn og unge er for viktige til at Trondheim kommune skal ha monopol på løsningene. Det vil vi forandre, og denne strategien er et skritt i den retning. Slik starter forordet til Trondheim kommunes

Metaforum - September 2019

EKSPERTUTVALG Trondheim kommune søkte etter innbyggere som ville være med å bygge sterke fellesskap for barn og unge til å delta i et Ekspertutvalg. Vi ønsket en mest mulig mangfoldig gruppe, og annonserte på denne måten etter deltakere i sosiale media og i Adresseavisen; «Hjelp oss med å bekjempe mobbing, seksuell trakassering og digitale krenkelser, vi søker innbyggere som er: ung, gammel, barn, foreldre, bestemor, bestefar, fotballtrener ? og kan være kul, ukul, slapp, streber,flink, nerd, stygg, pen, slem, snill frivillig, skeiv, straight, trist, glad innafor, utafor.» De samme adjektivene brukte vi for å presentere hvem vi var. Da annonsen var ute, var vi spent på om noen kom til å melde sin interesse, men 30 innbyggere i alderen 13 - 87 år søkte og har så langt deltatt. Det var pensjonert lærer, musiker, unge som var plaget med angst og ville fortelle hvordan voksne i skolen skulle være sånn at det ble bedre, det var mor som hadde mistet omsorgen for barnet sitt, men som ved hjelp av helsestasjonen var en god

omsorgsperson for barn nummer to. Det var politifolk, fotballtrenere og tidligere og nåværende rusavhengige. Til sammen utgjør de kommunens Ekspertutvalg for oppvekst og utdanning. Ekspertutvalget har jobbet i flere møter som har vært arrangert som workshops. Deltakerne delte meninger, erfaringer og ga råd. Ekspertutvalget møtte også sentrale forskere og ansatte som jobber med barn, unge og familier NTNU og Dronning Mauds Minne Høgskole (DMMH) har bidratt for å sikre at strategien er godt forankret i forskning. Mons Bendixen fra Psykologisk institutt NTNU, Anne Grytbakk fra Institutt for sosialt arbeid NTNU , Karianne Franck fra DMMH, Aksel Tjora fra Sosiologisk institutt og Ottar Ness fra Institutt for pedagogikk og livslang læring har deltatt både i møter med Ekspertutvalget, politikere og med ansatte. HVORFOR FELLES STRATEGI? Selv om det er moro å finne opp kruttet på nytt fordi det smeller hver gang, er det andre årsaker til at Trondheim velger å gjøre en radikal endring i måten vi skaper tjenestene på. På tross av omfattende innsats mot mobbing, rus, spiseforstyrrelser eller andre vansker som blir omtalt om psykiske lidelser, ser vi at tallene øker. I takt med dette er det et enormt press fra foreldre og oss selv i individualiserte løsninger. Det kan være psykolog, samtaler hos familileterapeut, individuelle møter med helsesykepleier uten om gruppetilbudet eller ekstra samtaler med lærerer og barnehagelærere. Her ser vi en formidabel vekst. Foreldre er langt mer urolige i dag, enn de var for

10 år siden. Barnehagene forteller at det som for få år siden ble sett på som normalt, i dag kan uroe foreldre så mye at de ber om psykolog eller spesialpedagog. Det kan være at barnet ikke liker grønnsaker, at det tar tid for barnet å sove og mange forteller at flere foreldre føler de må være begge foreldrene tilstede når barnet skal legge seg, da dette oppleves krevende. Fysioterapeutene forteller at mange foreldre er urolige for om barnet er unormalt eller kommer til å bli det, og fysioterapeutene har for eksempel med seg et bilde av en spedbarnsfot for å vise foreldrene at disse ikke er like som en voksenfot. Dette sladrer om samfunnet og hva slags etikk og praksis vi møter foreldre og barn med. Vi tror at risikoblikket har blitt for stort. Det var nødvendig å ha fokus på risiko en gang, men det har i dag vokst seg til et ?risikomonster ? som vi må sette på diett. Om vi ser dypere eller mer overordnet på dette kan vi samtidig se at ensomhet og utenforskap øker, både hos barn og hos foreldre. Dette har komplekse årsakssammenhenger og vi erfarer at våre system ikke er spesielt godt egnet til å navigere i kompleksitet. Det er ofte i mellomrommene mellom barn, unge, skole, barnehage, nærmiljø at løsningene finnes, og hvordan klarer vi å bevege oss ut av de vante rammene for praksis? Det kan være enkelt å rope dette fra et strategisk ståsted, men for den enkelte lærer eller familieterapeut kan det være krevende når de nettopp må dokumentere og blir målt på hva de leverer i sin vante boks. Når foreldre, besteforeldre og pedagoger i skole, barnehage har mistet troen på at de selv er en del av løsningen er det alvorlig, og vi må derfor Metaforum - September 2019

forandre samfunnsutviklingen. Vi ønsker å være premissleverandører for den tida som våre barn og unge skal vokse opp i, ikke forholde oss som brikker i den retning vind som blåser. FORETRUKKEN PRAKSIS SteinSaksPapir har noen grunnpilarer som skal gjennomsyre praksis

fra individ til fellesskap fra å fjerne risiko til å få barn og unge til å ta risiko arbeid på tvers

av innbyggere, ansatte og forskere. Det vil komme en hjemmeside der hvem som helst kan følge arbeidet og komme med tips, kritikk eller andre responser, og det blir konferanser og andre arrangement som skal støtte opp under strategien intensjoner. Har du lyst til å høre mer? Vi kommer gjerne for å fortelle, og arbeidet har allerede vakt nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Foreløpig er det nesten bare gode ideer, og vi håper det ikke skal blir Stein, Saks eller Papir om det skaper en forskjell for folk i byen eller ikke.

borgernær praksis Trondheim kommune ønsker å dreie blikket fra individ, til gruppe, kultur og samfunn. Barn og unge lever sine liv i relasjoner på ulike arena. For å forstå barn må vi derfor se og forstå barnet i kontekst, i den sammenheng og i den tiden de lever . Gjennom økt innsats på gruppe, kultur og samfunnsnivå vil flere barn og unge vokse opp som robuste medborgere i samfunnet. Færre barn vil oppleve mobbing og utenforskap, flere barn og unge vil forstå og takle vanskelige følelser som tristhet og engstelse, antall barn med spesialpedagogisk hjelp blir redusert og flere barn og unge kan vokse opp sammen med sin familie. Slik får vi robuste barn som tåler å møte motgang og tør å ta sjanser. Strategien har et tydelig fokus på helsefremming, muligheter, styrker og håp, og mindre fokus på risiko og mulige kommende vansker. Ved å lete etter barn og unges styrker og muligheter vil det fremme håp og endring hos de som strever spesielt, og i befolkningen generelt. Det er en rekke prosjekt, utviklingsarbeid og aktiviteter som følger av SteinSaksPapir. Vi er i gang med å lage en alternativ ungdata undersøkelse der vi spør hva barn og unge kan, og drømmer om, og de setter disse gode erfaringer i kontekst. Ungdommene i piloten var overrasket over at vi voksne var interessert i å høre deres positive fortellinger og forundret over at de ikke skulle skalere en vanske fra 1-5. I tillegg er det over 20 ulike spennende handlingspunkter som er vedtatt politisk og som skal drives frem

Metaforum - September 2019

STRATEGIDOKUMENTET

Presentasjon, utdanning & praksis

Sy s t e m i s k K a f è «Fraukjeller` n» på Hovde gård, Ørland

Tirsdag 22. oktober 2019 kl.19.00

Ru n e N i t t e r i sa m t a l e m e d

Len n a r t Lo r å s Ru n e Nit t er Psykiater og familieterapeut med lang erfaring som lege og psykiater fra allmennpraksis, familievern og psykiatri. Han jobber i dag som psykiater ved Fosenteamet.

Len n ar t Lor ås Førsteamanuensis ved Høyskolen på Vestlandet, og underviser i familieterapi og systemisk praksis på VID i Oslo.

100/130,- (VIPPS) for medlemmer/ikke-medlemmer av NFFT Mat og drikke kan kjøpes i «Fjøset»

Hjertlig velkommen!

Norsk forening for familieterapi Metaforum - September 2019

Ken n et h Ger gen - the invitation to innovation Kenneth Gergen regnes som ledenede innen utviklingen av sosialkonstruksjonismen, og har således hatt stor betydning for familieterapi og systemisk praksis. Det er en stor ære for Metaforum å overbringe noen av Gergens betrakninger. Tek st : Erna Henriette Tyskø How did you r in t er est in t h e f am ily t h er apy f ield st ar t ? I have been interested in the therapeutic theory and practice since graduate school days. Although my PhD was in social psychology, many of my classmates at Duke University were in the clinical pro-gram. We had long discussions together about therapy as a social pro-cess. Indeed, my dissertation on authenticity in communication - ul-timately came to reflect some of these discussions. As I tried to demonstrate, when the sense of authenticity or sincerity is absent from a relationship, the relationship loses significance to the participants. Relevant to therapy, one might argue, that if a therapist uses a stand-ard protocol in a therapeutic session (as frequently the case in CBT), the relationship between client and therapist becomes mechanical. The therapist?s opinions, advice, and so on will seem programmed and im-personal After graduate school I began to look at social science itself as a social process. What kinds of agreements, for example, are necessary to

Metaforum - September 2019

create what we take to be ?facts? or ?objective knowledge?? Can the term ?objective? not be reduced to that which is agreeable to a multiplication of ?subjectivities?? This interest continued to blossom, and finally gave birth to my writings on social construction. As con-structionist ideas began to circulate more widely across the intellectu-al and professional world, one could find resonating echoes in a varie-ty of therapeutic movements. These would include, for example, the Milano group, narrative therapists, brief therapists, the reflecting team movement, and systemic family therapists. Many of the family re-semblances were captured in the volume, Therapy as Social Construc-tion, edited with Sheila McNamee in 1991. That work went on to multiple translations. I thus found myself drawn into extensive and continuing dialogues with therapists, dialogues which I regard with deep gratitude. I have learned much and the friendships are priceless. How w ou ld you descr ibe social con st r u ct ion ism an d h ow do you t h in k it h elps t h e f am ily t h er apy f ield?

The dialogues on the social construction of reality have a substantial history, with many different and sometimes opposing ideas voiced over time. However, in my own writings I have stressed three signifi-cant ways in which constructionist ideas can contribution to the field of therapy. The first is the liberation from essentialisms. Construction-ist writings challenge the assumption that our descriptions and expla-nations of the world function as maps or pictures. The world doesn?t demand any particular way of talking about it - whether scientific, po-etic or otherwise. What we take to be truth, or objective accounts of the world, are the the result of negotiated agreement among people. This is not at all to discount the idea of truth, as these negotiated agreements hold communities together, and in the case of medicine or jet transportation, for example, are matters of life and death. In this light, while we assume that trees, mountains, bodies, neu-rons, emotions, and so on are essential realities, we are not obliged to accept this inventory of essentials. These are traditional terms for de-scribing the world, useful for some purposes but not others. Construc-tionist ideas invite us to take a second look, and consider alternatives possibly valuable for other purposes. The most obvious example in the world of therapy is the case of diagnostic categories. From a construc-tionist perspective there is no ?mental illness? or ?depression? in the world. These are constructions of a particular group of professionals, and while they are useful for their purposes, many people suffer be-cause they are labeled in this way. This leads us to the second important contribution of construc-tionism to therapists: the invitation to innovation. If we are liberated from the demands of traditional reality claims, and we see that these claims are limited, and possibly damaging in their implications - then we are invited to generate alternative understandings and relevant practices. The brief therapy movement is a good example. As argued in this case, for a

Metaforum - September 2019

client to endlessly explore their problems adds weight to the reality of the problems. In this light, it is more produc-tive to focus the therapeutic conversation on the future, and those ac-tions that would lead in a positive direction. A further example is rep-resented in the work of Jakko Seikkula and his colleagues on open dia-logue. If psychiatric diagnoses are only one of many ways of under-standing people?s anguish, and these diagnoses are now favoring psy-chopharmacological ?cures,? and filling beds in psychiatric wards, then why not develop an alternative to diagnostics. And as we find, if we open discussion on a problem case to a number of stakeholders, exploring together ?what?s wrong,? and ?where do we go from here,? fewer prescriptions are written and fewer hospital beds occupied. Finally, a constructionist orientation offers to therapists a gen-erative orientation to practice. Constructionism places a major em-phasis on how people together create understandings of their world. This is in contrast to the more traditional therapeutic concern with in-dividual psychological functioning. As my friend John Shotter was fond of saying, ?let?s not ask what?s inside the head, but what social world is the head inside of.? Of course, you can quickly see a major reason for the constructionist dialogues with family therapists. In my view, the emergence of family therapy was of enormous historical importance, precisely because of its unique focus on relationships among people. As I have experienced it, the constructionist emphasis on language provided a fruitful alternative to structuralist, cybernetic, and biological metaphors of relational process. Many of my own dia-logues with family therapists, have been focused on family therapy as a process of meaning making. Wh at is you r view on t h e developm en t of f am ily t h er apy an d w h er e it is h eadin g? This is a difficult question, in part because I don?t find that family therapy is a unified field, either within any country, or across nations. This is not at all a criticism, as the greater the unity in a field of study or practice, the more limited its capabilities. In the contemporary

Metaforum - September 2019

world, this very lack of standardization may be one of family thera-py?s greatest assets. If therapy is fundamentally a process of co-creating meaning, then the more routes to significant dialogue the bet-ter. Consider here, for example, the vast numbers of immigrants mov-ing across the world, along with the rapid changes in our forms of life resulting from technology. Values, beliefs, traditions, and ideologies are in a continuous state of transition. We need continuous develop-ment in ways of speaking meaningfully and consequentially together. The evidence-based approach to standardization an institutionalization of certain forms of therapy, to the exclusion of alternatives, will be the ultimate demise of therapeutic efficacy. However, in thinking further about the future, let me return to what I said earlier about the most significant feature of the family therapy movement: its emphasis on relationship. Much of my work in recent years has been attempting to work out an account of relational process and its applications. Much of this work is contained in my book, Relational Being: Beyond Self and Community. So, I have been especially interested in how

and where various groups in the family therapy field have extended thinking and practice in a relational direc-tion. And, while there are any bright spots, I also feel the potentials are under-estimated. If one becomes sophisticated - both conceptually and practically - in working with relational process, working with families is but a limited application. Obviously the focus on families is limited, but so is doing therapy. Relational process is crucial in me-diation, and conflict reduction, and restorative justice. It is also central to peace building, community building, organizational development, political policy making, and more. We might then envision a field of study in relational process, with degrees that might offer specializa-tion (as in the field of medicine) but in which there is major transfer of knowledge and skills across specialities. Family therapy might con-stitute one such specialization, but one?s professional life might ex-tend over multiple sites of application. There is movement in this di-rection. My hope is to see major acceleration. The world is much in need.

Kenneth Gergen og Erna Henriette TyskĂ¸ Metaforum - September 2019

_ Systemisk kafè

Med jevne mellomrom i dette langstrakte landet samles folk for sosialt samvær, for noen kanskje også noe godt i glasset, for å høre en spennende fagperson bli intervjuet. Hvor og når dette fenomenet oppstod er fremdeles et lite mysterium, i alle fall for meg, men kanskje vil vi i en senere utgave få vite mer om denne historien. Styret til NFFT vil med dette lille innlegget kanskje inspirere flere til å arrangere systemiske kafeer rundt om i landet. Tek st : Petter Myhrer-Næss Min egen erfaring med systemiske kafeer, blir kanskje en liten historie om hvordan man kan starte opp og som kan inspirere andre. Jeg leste om Systemisk kafe for første gang på NFFT sine hjemmesider mens jeg var student på familieterapistudiet i Bergen i 2016. Som student meldte jeg meg selvfølgelig inn i NFFT. På det tidspunktet sto kun to byer oppført med systemisk kafé på NFFT sine hjemmesider. Disse var Oslo og Tønsberg. Etter å forhørt meg litt med de ansvarlige på studiet fikk jeg vite at det ikke hadde vært Systemisk kafe i Bergen på noen år og at Lennart Lorås var mannen å ta kontakt med for å se på muligheter for å vekke denne

Metaforum - September 2019

tradisjonen til live igjen. Som sagt så gjort. Et sentralt ord i ordparet systemisk kafé er kafé. Man trenger et sted å være, og det bør ikke koste for mye, helst gratis. Så etter noen bomturer til diverse lokaliteter i Bergen sentrum endte vi opp på Café Opera som i oppstarten lot oss okkupere andre etasje for noen timer uten kostander. Nå betaler vi en symbolsk sum, som gjør at vi klarer å arrangere det uten å gå i minus. Salgsargumentet er at vi samler mange tørste mennesker som legger penger igjen i kassen. Da lokalet var på plass trengte vi noe å intervjue. Stephen Madigan var i byen for å undervise på

_ Hva kan det være?

Jim Wilson, Paolo Bertrando, Hans Christian Michelsen, Frode Thuen og Elspeth McAdams. Alle disse har blitt intervjuet av ulike personer. Jeg fikk gleden av å intervjue Jim Wilson, men skulle gjerne ha kjent til denne intervjumalen i forkant av dette intervjuet.

familieterapi utdanningen, og Lennart sendte han en forespørsel om han ville stille opp på systemisk kafé, noe han sa ja til. Til å intervjue Stephen spurte vi familieterapeut og tidligere journalist Siv Sæveraas. Nå hadde vi lokale, intervjuobjekt, og intervjuer. Neste på listen var å skrive en invitasjon. Lennart fikk låne en mal fra et arrangement holdt i Oslo. Her står det en kort presentasjon av den som intervjues og hvor og når arrangementet er, samt kostnad. I Bergen har vi tatt 100kr for medlemmer og 130 for ikke medlemmer i NFFT. Invitasjonen ble så distribuert og delt på facebook. Torsdag 28 september 2017, hadde vi vår første systemiske kafé. Denne var med Stephen Madigan som ble intervjuet av Siv Sæverås. Siv er journalist i bunn og har selvfølgelig lang erfaring i å intervjue mennesker, men for oss andre døende, er det laget en intervjumal som ligger tilgjengelig på NFFT sine hjemmesider.

SÅ HVA ER EN SYSTEM ISK KAFÈ? Systemisk kafe er et treffpunkt der fagpersoner blir intervjuet foran et publikum og publikum inviteres til samtale og refleksjon. Det er en kafè der fagfolk kan møtes til uformelle samvær og kan mingle omkring faglige spørsmål midt i uka. Vi har hørt at det er aktiviteter andre steder i landet også, og vi synes det hadde vært kjekt om de gjorde dette under logoen til NFFT slik at vi kan hjelpe til med å markedsføre arrangementet på våre sosiale medier. Systemisk kafé er et innarbeidet konsept for de fleste familieterapeuter i Norge noe som kanskje gjør det lettere for fagpersoner å si ja til å bli intervjuet. Da de vet hva dette innebærer. For å bruke logoen og gjøre det under fanen til NFFT stilles det noen krav, og det følger noen ønsker. DISSE ER SOM FØLGER Det kan avtales med NFFTs styre at arrangementet kan bruke NFFTs logo i markedsføringen. Send en beskrivelse av arrangementet og navngitte arrangører til NFFT. Følgende kriterier gjelder:

Etter dette har Bergen hatt besøk av Anne Øfsti, Metaforum - September 2019

Minst et av medlemmene i lokal arrangementskomite må være medlem av NFFT. Det må framgå av markedsføringen at det gis minst 25% inngangsrabatt for medlemmer av NFFT. Den lokale arrangøren er økonomisk ansvarlig for arrangementet. NFFT oppfordrer arrangør å skrive om arrangementet før og etter og sende det til Metaforum. NFFTs logo og navn (med riktig designprofil) skal framgå av markedsføringen. Arrangementet skal være non-profit.

Jeg ba representanter fra Oslo, Tønsberg og Ørland skrive noen linjer om hvordan de arrangerer Systemisk kafé. Ast r id Flack e I Oslo er vi en arbeidsgruppe på tre personer, Hege Elisabeth Wathne, Pelle Slagsvold og Astrid Flacké, som har ansvar for planlegging og gjennomføring av Systemiske kaféer. Vi møtes innimellom og har grublemøter. Der tenker vi høyt rundt tema, personer eller fagmiljø vi ønsker å få frem. Vi representerer ulike fagmiljø, noe som gjør at vi til sammen har ganske god oversikt over hva som er aktuelle tema, aktuelle problemstillinger og fagpersoner som vi tror kan

være interessante å høre på. Et viktig poeng er nok at vi tre i arbeidsgruppa trives med å være sammen. Dette er frivillig arbeid og skal ikke være bare plikttjeneste. Vi har et felles faglig engasjement og en interesse for at folk møtes til uformelle samvær og får mulighet til å lytte til og dele faglige spørsmål. Til arrangementene bruker vi Litteraturhuset. Litteraturhuset ligger sentralt i Oslo og er et

Metaforum - September 2019

populært møtested, men ulempen er at det er relativt dyrt. Beliggenhet er viktig, og det er nok vanskeligere å finne et billig eller gratis møtested sentralt i Oslo, enn det er andre steder. En stor fordel i Oslo er at vi har lett tilgang på personer vi kan intervjue. Vi har hatt stor nytte av å bruke personer som er i Oslo for å undervise på videreutdanningen i familieterapi på VID. Men vi er også opptatt av å få frem personer og fagmiljø som har praksisnære fortellinger om hvordan de arbeider. Det kan ofte være like interessant og inspirerende å lytte til fagpersoner som har arbeidet nært brukere i år etter år, selv om det er lettere å få et større publikum når vi har såkalt «store navn» på plakaten. Siste året har vi for eksempel hatt fagpersoner fra to ulike fagmiljø i Oslo; Robust og Bokollektivet. Robust, Kirkens Bymisjon sitt samtaletilbud til barn, unge og familier feiret nylig 30 år. Hans Christian Michaelsen intervjuet Brit Selvik, som har vært virksomhetsleder alle årene og Erling Fidjestøl, som har vært ansatt siden 2002. De er influert av narrativ terapi/praksis og fortalte om hvordan disse ideene har gitt og fortsetter a? gi seg utslag i veiledning, terapeutisk praksis og ledelse. Bokollektivet til Oslo Krisesenter er en del av det nasjonale bo- og støttetilbudet til unge pa? flukt fra familien grunnet tvangsekteskap, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Kristin Mettenes har vært seksjonsleder siden 2007 og i samtalen med vår egen Hege Wathne fortalte hun om arbeidet og hva som har inspirert henne. Dette er to eksempel på kafeer der de praksisnære fortellingene har vært i fokus. Respekten og ydmykheten i hvordan både Britt, Erling og Kristin har møtt de menneskene de arbeider med, har berørt. De har alle delt fra hva som har inspirert dem i egne liv og fortalt raust om hvordan de arbeider med mennesker, noe som flere av de som har vært til stede har satt pris på. Og her ligger inspirasjonen for å arbeide videre arbeid med å arrangere Systemiske kafeer. Helen e Fr øyen Tr an a Vi startet opp for ca fem år siden. Ideen var å møtes på tvers av arbeidssteder for oss som var interessert i og hadde familieterapeutisk

bakgrunn. Vi var og er til sammen 6 fagpersoner fra familievernet, MST, familiehus, skolehelsetjenesten og BUPA. Vi har fast møtested på det ærverdige bibliotek i sentrum hvor vi klekker ut ideer. Vi møtes i forkant av av kafeen som har funnet sted en til to ganger i året. Vi følger med i det familieterapeutiske miljøet og drodler rundt aktuelle kandidater. Utvalget bestemmes av hvem vi er nysgjerrige på selv og hvem vi tenker kan favne mange.

hvor mange måter det er å være i faget på. Jeg ville ha mer av det. Siden har jeg vært på systemiske kafeer i Oslo og Bergen, og har kjent på det samme. Systemisk kafe på Ørland ble arrangert første gang i mai 2018. Bakgrunnen for at det ble systemisk kafe hos oss var at Lennart Lorås hadde veiledet kommunen i systemisk praksis ett års tid. Det ble i starten snakket om i en spøkefull tone ? som at det skulle vi ha gjort. Så bestemte jeg meg bare for å prøve, og hadde god støtte fra fagmiljøet på jobb. Lennart ble første gjest, og siden har vi hatt med Ottar Ness og Werner Christie. Ottar kjente jeg godt fra før. Han er også med i en prosjektgruppe som Ørland kommune har etablert for å samordne prosjekt barn/unge for å utvikle gode tjenester.

Første kafe var med Gerdt Henrik Vedeler som er en pioner her i Vestfold, startet opp BUPA og har vært en engasjert fagperson gjennom årtier (er nå 90 og fortsatt aktiv i vår kafe). Vi fant da en intervjuperson som kjente ham fra før, hadde jobbet sammen med og allikevel var nysgjerrig på han og hans liv som fagperson. Første kafe ble en suksess med over 100 fremmøtte. Vi har valgt en form med intervjuer og intervjuet med spørsmål i salen i etterkant eller et reflekterende team.

Werner Christie var min faglærer på studiet Helseledelse på BI, så tilfeldigheter har brakt oss gjester kan man si. Det blir spennende å se hvordan dette blir fremover. Vi har hatt svært godt oppmøte, og det har vært fint å få tilbakemeldinger om at detter noe de ser frem til, og ønsker mer av. Siden kriteriet for å intervjue er å være medlem i NFFT og familieterapeut, så har vi ikke hatt så mange å velge i til den oppgaven, så da har det blitt meg. Lokalet leier vi gratis på Hovde gård.

Vi har hatt besøk av Gerdt H Vedeler, Nora Sveaas, Rolf Sundet, Halvor Øvreeide, Vigis W Thorstensen, Kirsti Haaland, Liv Frøyland. Det betyr vel 7 cafeer til sammen. Praktisk har vi tatt fra 50 til 100,- for inngang (uavh av medlem eller ikke). Vi betaler bibliotek en viss sum. Vi gir gaver til de som deltar. Cafeen på bibliotek står for å servere vin og kaker/mat som gjestene betaler for. Er n a Hen r iet t e Dah l Tysk ø Første gang jeg var på systemisk kafe var i Trondheim. Det nærmer seg vel 10 år siden snart vil jeg tro. Konseptet fanget meg med en gang. Å møtes på fritiden i en faglig kontekst sammen med andre som brenner for det samme. Være i dialogen, lytte og ta innover seg, undre seg sammen med andre. Jeg ble og blir inspirert over

God reklame og salg av drikke og mat for dem, og flott lokale for oss. Sjekk ut www.hovdegaaard.no. Økonomisk så har det båret seg selv, da inngang har finansiert overnatting og mat for gjestene.

Presentasjon, utdanning & praksis Metaforum - September 2019

å møtes uten rang

37 mennesker på et loft der det i utgangspunktet er litt lavt under taket. Et litt sterilt møtelokale mykes opp av medbrakte gulvtepper, pledd, puter og blomster. 37 stoler i en ring og en fargerik sofagruppe i midten, noen lekebiler i en haug på gulvet. Sånn ønskes gjestene til Borgeseminaret velkommen. Tek st : Anne Hedvig Vedeler Noen er der fjerde året på rad, mens andre kommer for første gang, alene eller sammen med en kollega. Kan hende det kiler litt i mellomgulvet: når programmet er så åpent er det vanskelig å vite hva som kan skje. Kanskje fruktfatet, kjeksen og mineralvannet på det runde bordet vitner om at vertskapet har forberedt seg på å ta godt imot sine gjester. Ideen er å møtes uten noe fast program eller detaljerte planer for hva som skal skje. Felles for alle deltagerne er at de har takket ja til invitasjonen om å møtes til en dag med samarbeidsorienterte dialoger. Vi har tatt oss fri

Metaforum - September 2019

Bor ge Hoell, Tøn sber g

- Borgeseminaret for fjerdegang

fra jobb, eller pensjonisthverdagen for å delta på et dagsseminar der vi gjennom flerstemthet, åpenhet og nysgjerrighet ønsker å stoppe opp og kjenne hvordan det er å være til stede sammen i øyeblikket, uten å planlegge på forhånd innholdet i hva vi skal snakke om. Det er et ambisiøst prosjekt; å møtes i et rom som er så åpnet for spontanitet og improvisasjon. Det kan til og med kjennes litt risikabelt, både for deltagere og arrangører. Vi kaller det vårens vakreste eventyr, seminaret vi arrangerer på idylliske Borge Hotel, ti minutters kjøretid utenfor Tønsberg. Den tidligere hovedgården fra 1700-tallet på Husøy, har fortsatt blondegardiner, geranium i vinduskarmene og serverer rekecoctail til forrett. Her trives Borgeseminaret. Det begynte i 2016. Studentene som hadde deltatt på VID sin videreutdanning i Samarbeidsorientert praksis (ICCP - et internasjonalt sertifiseringsprogram i samarbeid med blant annet Harlene Anderson), hadde som sin? eksamen? å arrangere et åpent seminar. Kjente og ukjente ble invitert, og deltok i det som utviklet seg til svært berørende samtaler. Selv kommer jeg ikke til å glemme da en av deltagerne, en mann i 80-årene, tidligere

ingeniør og far til en av studentene, kjente at han måtte ta til orde for å fortelle om noe som ble viktig å si. Jeg tror det var første gangen han snakket på denne måten, med 20 tilhørere, om ensomheten ved å ikke kunne høre. Om fortvilelsen han kjente da sønnen hadde vært i sentrum for samtalen tidligere på dagen, og han selv ikke hadde forstått annet enn at alle andre hadde blitt berørte. Siden har vi arrangert Borgeseminaret hvert år i mai. Det som gjør inntrykk, er hvordan den åpne og romslige atmosfæren inviterer til deltagelse og deling av livserfaringer. Dialogen, når vi virkelig får det til, inviterer oss til å kaste oss ut i det ukjente. Stemningen i det lavloftede rommet kjennes fortettet, men likevel luftig.

?alle møttes med åpenhet og på likefot. Ei som kom litt forsinket bare smeltet inn i vår lille bilgruppe med en gang. Alt var i flyt på en måte. I en slik leken trygghet kommer kreativiteten flommende?.

Metaforum - September 2019

Vi legger vekt på å invitere hverandre til en måte å være sammen på, der vi ikke posisjonerer hverandre. Denne gangen måtte vi alle ned på gulvet for å kjenne oss igjen i små lekebiler, for deretter å vende oss til andre vi ble nysgjerrige på å bli bedre kjent med. Siv Skryseth beskriver hvordan ?alle møttes med åpenhet og på likefot. Ei som kom litt forsinket bare smeltet inn i vår lille bilgruppe med en gang. Alt var i flyt på en måte. I en slik leken trygghet kommer kreativiteten flommende?. Borgeseminaret er et møtested der vi slipper å bli definert først og fremst som student, terapeut, klient eller pasient. Vi velger bevisst å ikke sette fokus på titler, utdanning, yrkeserfaring eller andre formelle posisjoner. Christine Nordhagen Vik sier hun opplevde Borgeseminaret ?som et fora der alle kommer slik de er, og ikke trenger å forstille seg eller kunne mer enn

?som et fora der alle kommer slik de er, og ikke trenger å forstille seg eller kunne mer enn andre for å delta. Vi er mennesker med hverandre." 94

Metaforum - September 2019

andre for å delta? Vi er mennesker med hverandre. Jeg lever lenge på samarbeidet og den skapende praksisen som utøves på Borge?. Karsten Anderson legger også vekt på det å ?møte mennesker, og ikke bare fagpersoner ? og selve designet med å ha sofasamtaler er noe han liker godt. ?Sofaen og selve formen er fantastisk, det er plass til alle og alle er involvert og invitert. Som en familie?, dette på tross av at mange kommer alene uten å kjenne noen fra før. Gjennom å samtale to og to, i smågrupper og i sofasalongen vokser det fram temaer det blir snakket lenge og grundig om. I den ytre sirkelen satt vi og lyttet intenst, men det er en? stående invitasjon? til å sette seg i sofaen og snakke om noe som kjennes viktig. Det ble mange spontane samtaler, der livssmerte og opplevelser knyttet til å bli hørt eller ikke hørt, engasjerte oss som deltok. Enten vi snakket eller lyttet. Morten Hamang var på med for første gang og satt seg etter hvert inn i sofasalongen:

?Jeg opplevde et trygt samhold og en romslighet for både å tale og lytte i en for meg stor og ukjent samling av mennesker ?.

?Jeg opplevde et trygt samhold og en romslighet for både å tale og lytte i en for meg stor og ukjent samling av mennesker ?. Jorun Tanberg gav uttrykk for at ?det var strukturert nok til at det ble trygt nok til å sette ord på det som for meg enda lå i det usagte. Å ta imot andres spørsmål hjalp meg å erkjenne at det jeg sender ut virkelig er perspektiver jeg bærer i meg og tidligere har tatt avstand fra? .veldig takknemlig for akkurat dette. Veldig bra treningsrom for å gripe øyeblikket og bruke mulighetene i dette?. Og akkurat dette har vært noe av intensjonen, å ikke bare snakke om, men å gjøre et dialogisk rom. Dermed får vi mulighet til å utforske betydningen av å oppleve hvordan et reelt samarbeid, der vi møtes uten rang kan kjennes i kroppen. For noen er det en ny erfaring, at tempo er langsomt, og det er tid til både stotring, famling og å høre sin egen stemme, uten å bli avbrutt av ivrige samtalepartnere. Gjennom småprat over kaffen og i sofaen var

?Det er litt som å komme ?hjem?, til en oase. For en sulten familieterapeut så er dette et viktig møtepunkt som er annerledes enn de andre kontekstene jeg er en del av.? det flere som uttrykte det Anne-Berit Østvik setter ord på: ?Det er litt som å komme ?hjem?, til en oase. For en sulten familieterapeut så er dette et viktig møtepunkt som er annerledes enn de andre kontekstene jeg er en del av.? Et tema som går igjen, i mange sammenhenger

er hvor presset folk føler seg av krav til målbar innsats og av rapportering av denne innsatsen i arbeidslivet. Dette kjennes i kroppen både når vi er i posisjonen som utførende arbeidstaker (?hjelper ?), men også når vi selv søker ?hjelp? fra andre. De fleste av oss veksler mellom disse posisjonene livet gjennom, og Borgeseminaret har utviklet seg til et betydningsfullt sted der vi løfter fram dilemmaer og erfaringer ut fra begge posisjoner. Lise Rasmussen var med på å arrangere seminaret i år, hun sier: ?Det å kunne lage et seminar i samarbeid med de andre deltagerne er utrolig spennende, ikke vite hva som skjer, men være trygg på at det kommer til å bli bra. Når jeg reiser til Borge forbereder jeg meg på å åpne opp og være klar til å bli berørt og beveget. Jeg gleder meg allerede til neste Borgeseminar.? Det er ikke lenger VID som arrangerer ICCP-kurs i samarbeid med Harlene Anderson, Houston Galveston Institute og The Taos Institute. Anne Hedvig Vedeler har overtatt den stafettpinnen. Fra denne høsten av arrangerer hun et 10-dagers kurs, som går over et år, for folk som er interessert å lære mer, innefra og ut, om en samarbeidsorientert dialogisk praksis. Det blir disse kursdeltagerne som skal arrangere Borgeseminaret 2020, 15. mai på Borge Hotell. Hvis du er interessert i å få mer informasjon om kurset eller seminaret, ta kontakt med Anne Hedvig på telefon 99441087, eller e-post: annehedvigv@hotmail.com.

Presentasjon, utdanning & praksis Metaforum - September 2019

« Hva er det med ungdom?»

Førjulsseminar Styret i Norsk forening for familieterapi (NFFT) ønsker velkommen til det 22. førjulsseminaret i stemningsfulle lokaler og historiske omgivelser i Gamle Logen. SEMINARET ER ÅPENT FOR ALLE SOM ØNSKER Å DELTA

Gamle Logen i Oslo Grev Wedels Plass 2

5 - 6. desember 2019 96

Metaforum - September 2019

Foredragsholdere An n e St ær k og Th ilde West m ar k . Samtaler med unge finder sted midt i nutidens ungdomskultur. Det kræver et blik for samspillet mellem vores praksisformer og disse kulturelle kontekster: Hvordan passer vores praksisformer egentlig til ungdomskulturen, som den er i dag? Forstærker de indimellem kulturelle normer i ungdomskulturen på en uhensigtsmæssig måde? Og hvad kalder det på, at vi justerer og ændrer på i vores samtalepraksis? I en tid præget af en stærk individualiseringstendens må vi eksempelvis udvikle idéer til, hvordan vi kan tale med unge om deres liv, uden at vi forstærker et i forvejen plagsomt pres for at lykkes og for at tage ansvar for sit eget liv. Anne Stærk og Thilde Westmark er psykologer og partnere i inpraxis (www.inpraxis.dk). De har begge samtaler med unge og deres familier, arbejder med supervision og undervisning af professionelle indenfor narrativ og systemisk praksis. De er optaget af at videreudvikle narrative terapi og har begge bidraget med artikler og bøger om narrativ praksis.

Fin n Sk år der u d. Psykiater, forfatter og professor. Skårderud er stifter av og administrerende direktør for Villa SULT, Stiftelsen Institutt for Spiseforstyrrelser, et senter for forebygging, behandling, forskning og kulturformidling. Han er en internasjonalt anerkjent ekspert på spiseforstyrrelser. Han er også medgründer av Institutt for mentalisering. Han er tilknyttet Norges Idrettshøgskole, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, som professor II. Skårderud er også engasjert i tverrfaglige tilnærminger til psykisk helse, med vekt på å lese fenomener ut fra både humanistiske, kulturelle, estetiske og medisinske tilnærminger. Skårderud har lenge vært opptatt av å formidle fag gjennom populære sjangere, og har således en omfattende virksomhet som faglitterær forfatter, skribent og formidler. Han har også skrevet skjønnlitteratur. Han skriver regelmessig for Aftenpostens kulturredaksjon. Elisabet h Har n es. Familieterapeut, MA i religionsstudier, BA i interkulturell kommunikasjon, ICDP veileder og videreutdanning i sensorimotorisk psykoterapi. Hun har i tillegg studier i veiledning, sjelsorg og familieterapi fra Mexico, Sveits og USA. Jobber til daglig ved RVTS Vest som spesialkonsulent inne tvungen migrasjon og flyktningshelse, er koordinator for arbeidet med radikalisering og voldelig ekstremisme og prosjektleder for arbeidet med negativ sosial kontroll og TVE. Hun er fast medlem i TOT Radikalisering, Bergen kommunes tverretatlige operative konsultasjonsteam om radikalisering og voldelig ekstremisme. Elisabeth har lang internasjonal og transnasjonal erfaring fra sosialt, pedagogisk og terapeutisk arbeid med sårbar og marginalisert ungdom fra USA og Kenya og i arbeid med nyankomne etnisk minoritetsungdom og foreldre i Norge. Hun har tidligere jobbet som sosialarbeider og familieterapeut for straffedømte ungdom og voksne på prøveløslatelse i Indianapolis, USA. Har lang erfaring fra prosjektutvikling og veiledning i psykososialt arbeid for foreldreløse barn og ungdom i Nairobi, Kenya. I Norge har hun bakgrunn som lektor for nyankomne minoritetselever og minoritetsrådgiver i arbeidet med negativ sosial kontroll, TVE og Kjønnslemlestelse i IMDi.

Metaforum - September 2019

Foredragsholdere M ar t h e Opsal er psykologspesialist i klinisk voksen, og godt i gang med spesialisering i psykoterapi. I dag jobber hun som kommunepsykolog for barn og unge i Tønsberg kommune ved Familiehuset. Hun har jobbet ved ulike seksjoner innenfor spesialisthelsetjenesten med barn, ungdom og voksne. Fra 2012 til 2014 jobbet hun ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme ved Rikshospitalet og hadde samtaler med barn, ungdom og voksne for vurdering og utredning av transseksualisme og kjønnskorrigerende behandling. Marthe har lenge vært opptatt av overgangen fra barn til ungdom, og identitetsutvikling. På bakgrunn av erfaringen med arbeidet ved Rikshospitalet har Marthe fått en unik erfaring ved å snakke med hundrevis av ungdom og deres oppfattelse av identitet og kjønnsidentitet. Ved å ha jobbet i ulike nivåer, kommunalt, spesialistnivå og ved Rikshospitalet har det å forstå hvordan systemene rundt hvert individ inspirert Marthe til å forsøke å belyse tematikk rundt kjønnsidentitet, for å skape et større rom for barn og ungdommer å få utforske sin egen kjønnsidentitet. Erfaringer i dag er at det ofte er trange rom, som barnet, familien, miljøet eller vår samfunnskultur er med å påvirke i ulike grader. Dette er noe av det Marthe ønsker å forelese om.

Tale M ar ia Kr oh n En gvik hadde vært ansatt som helsesøster i Oslo kommune i seks år, da hun på tampen av 2016 åpnet snapchatkontoen «Helsesist a». Med en dundrende miks av seriøs kunnskap, humor og personlighet, har hun nå opp mot 180 000 «views» daglig. «Vi kan ikke forvente at ungdommer skal oppsøke voksne på støvete kontorer. Vi må møte ungdommene der de er, tilpasse vårt språk til de vi snakker med, og jobbe for å skape nærhet i digital kommunikasjon.», sier Tale. Den digitale helsesøsteren har blitt tildelt ti priser for sitt arbeid, blant dem er Redd Barnas Rettighetspris i 2017 og Tabuprisen 2018. Selv verdsetter hun høyest meldinger fra ungdom som forteller at de på grunn av hennes arbeid har våget å be om hjelp.

SEM INARENE I GAM LE LOGEN GODKJENNES NORM ALT SOM FØLGENDE NORSK PSYKOLOGFORENING Fritt spesialkurs: 12 timers vedlikeholdsaktivitet. DEN NORSKE LEGEFORENING Allmennmedisin 10 valgfrie kurspoeng til videre- og etterutdanningen. Psykiatri med 10 timer for spesialistenes etterutdanning. Barne- og ungdomspsykiatri med 10 timer som valgfritt kurs for leger under spesialisering og for spesialistenes etterutdanning.

Metaforum - September 2019

Program «Hva er det med ungdom?» 08.30 - 09.00 09.00 - 09.05 09.05 - 10.00

TORSDAG 5.DESEM BER Innsjekking Velkommen ved leder i NFF Kristin Breda Faten Mahdí al-Hussaíní og Tor Itaí Keilen fra teaterforestillingen «Utafor»,intervjues av Sogneprest Carl-Ove Fæster.

10.00 - 10.15 10.15 - 11.00

Pause Finn Skårderud: «I skjønneste uorden - samtidsdiagnostiske betraktninger om ung psykisk helse»

11.00 - 11.15 11.15 - 12.00 12.00 - 13.00 13.00 - 13.45 13.45 - 14.00 14.00 - 14.45 14.45 - 15.00 15.00 - 15.45 15.45 - 16.00

Pause Finn Skårderud - forts LUNSJ Finn Skårderud: forts Pause Marthe Opsal: «Kjønnsidentitet i trange rom» Pause med kaffe/te og kaker Marthe Opsal forts. Avslutning

09.00 - 09.05 09.05 - 10.00 10.00 - 10.15 10.15 - 11.00 11.00 - 11.15 11.15 - 12.00 12.00 - 13.00 13.00 - 13.45 13.45 - 14.00 14.00 - 14.45 14.45 - 1515

FREDAG 6.DESEM BER Velkommen til dag 2 Thilde Westmark og Anne Stærk : «Hvordan forstå ungdom i tiden?» Pause Thilde Westmark og Anne Stærk Pause Thilde Westmark og Anne Stærk Lunsj Elisabeth Harnes: Ungdom og radikalisering Pause Elisabeth Harnes forts. Helsesista - Tale Maria Krohn Engvik ? «Ut av de støvete kontorer møt ungdom der de er.»

15.15-15.30

Avslutning

Påm eldin gsf r ist 15.11 Ear lybir d f r em t il 15.10 3100,- for medlemmer, 3900,- for ikke medlemmer Et t er 15.10 3600,- for medlemmer og 4400,- for ikke medlemmer. Kontakt Hotel Bastion for overnatting. Tel: 22 47 77 00 Påm eldin g n f f t .n o Metaforum - September 2019

Lansering av «Håndbo Lanseringen av Håndbok i familieterapi ble avholdt på Enerhaugen familievernkontor en varm kveld i mai. Lokalet var fylt til randen av interesserte tilhørere og engasjementet og begeistringen over boka var stort. Hovedtyngden av bidragsyterne er fra det norske fagfeltet, noe som redaktørene Lennart Lorås og Ottar Ness var spesielt stolt av.

Len n ar t Lor ås og Ot t ar Ness Tek st & Fot o: Erna Henriette Tyskø

I tillegg har flere svært anerkjente internasjonale kapasiteter bidratt som for eksempel: Harlene Anderson, Alan Carr, Paolo Bertrando, Arlene Vetere og Elspeth McAdam. Flere av forfatterne var tilstede for å fortelle om prosessen med å skrive i boka, men også for å gi ett innblikk i kapitlet de hadde bidratt til. Gjennom de mange presentasjonene ble det tydelig at redaktørene virkelig har sørget

100

Metaforum - September 2019

ok i familieterapi»

Vigdis Tor st ein sson

Helge Eliassen

LES INTERVJU AV REDAKTØRENE I FORRIGE NUM M ER AV M ETAFORUM

Metaforum - September 2019

101

Film Lillian Husby som er familieterapeut på familievernkontoret i Trondheim kommer her med sine filmfavoritter.

God f or n øyelse! St ill Alice f r a 2015 (HBO - n or dic) Alice er en anerkjent lingvistikkprofessor med mann og voksne barn. Filmer beskriver hva Alzheimers sykdom gjør med hovedpersonen og relasjonene til hennes nærmeste. Nydelig spill av Julianne Moore i en berørende og realistisk film. Denne filmen gjorde sterkt inntrykk fordi den greier å få frem hovedpersonens fortvilelse når hun skjønner at hun er i ferd med å bli syk.

Kr am er vs Kr am er f r a 1979 (Net f lix) Et tradisjonelt amerikansk ektepar med hjemmeværende kone og travel karrieremann. Hun bryter ut av ekteskapet og reiser bort. Mannen tvinges dermed inn i omsorgsrollen for sønnen på 5 år. Synet på morsog farsrollen blir utfordret, og ut fra datidens kjønnsrollemønster fremstår dette som en nyskapende film hvor foreldrenes synspunkter likestilles. Det er vel en selvsagt situasjon i dag, men interessant å se hvilke argumenter som ble brukt på begge sider. Kanskje det var denne filmen som fikk meg inn på familieterapi-sporet? Hva vil f olk si? Skildrer forholdet mellom foreldre og datter i en pakistansk familie i Norge. Datteren bryter med pakistansk tradisjon, noe som får store konsekvenser for hennes liv videre. Sterk film om det å leve i to kulturer, å påføre familien skam, foreldres relasjoner til sine barn og slektens betydning og påvirkning.

Så som i h im m elen (ViaPlay) En verdensberømt dirigent kommer tilbake til hjembygda for å komme bort fra et stressende liv i rampelyset. Han begynner å dirigere det lokale kirkekoret og får frem kormedlemmenes stemmer og egenart på en fremragende måte. Jeg opplevde denne filmen som en berikelse, og en bekreftelse på sangen og musikkens betydning for å forløse følelser.

102

Metaforum - September 2019

Tat t av k vin n en Filmen handler om en mann som blir revet med av den kompliserte kjærligheten og ikke minst kompliserte kvinneligheten. Når en dame inntar leiligheten hans, skjønner han etter hvert at han har fått seg kjæreste. Morsom og ettertenksom film om kjønnsroller og dominans, og hvordan noen menn (og kvinner) blir rekruttert inn i forhold uten egentlig å ville det.

Livet er h er lig Guido er en italiensk jøde, og Guido med familie blir deportert til en konsentrasjonsleir. Han overbeviser sønnen om at leiren er et spill og en konkurranse om å få flest poeng. Hvis man klager mister man poeng, men hvis man er stille og gjemmer seg får man flere poeng. Guido greier å overbevise sønnen, og holde liv i konkurransen helt til amerikanerne inntar leiren for å befri fangene. Fantastisk film som viser foreldres betydning for barns opplevelser av verden selv under grusomme omstendigheter, og lek og fantasi som overlevelsesmekanismer. Cin em a Par adiso (NRK-TV) Filmen er en hyllest til kinoen som et møtested i en liten landsby på Sicilia, før fjernsynets inntog. Beskriver også forholdet mellom den unge Toto og Alfredo som er den lokale kinoens driver. Et tidsbilde av livet på landsbygda, og en kjærlighet til landsbyfolket. Både vakkert og vemodig.

De u r ør lige (Net f lix) Komedie om vennskap, tillit og muligheter. Bygd på en sann historie. Mangemillionæren Philippe er lammet etter en paragliderulykke. Han bor i luksuriøse omgivelser i Paris, og skal ansette ny pleieassistent. Den som skiller seg ut er Driss som kun har søkt fordi han må vise at han er aktivt arbeidssøkende for å beholde trygdepengene. Det blir starten på usannsynlig vennskap forankret i ærlighet og humor. En

Oslo 31. au gu st Anders er i ferd med å fullføre sin narkotikarehabilitering på landet. Han er smart, kjekk og kommer fra en god familie. Anders er dypt hjemsøkt av alle mulighetene han har kastet bort, og alle menneskene han har sviktet. Han er ung, men føler at hans liv på mange måter er over. Filmen uttrykker en fortvilelse og et rop om bedre oppfølging og ettervern i forbindelse med rus- og psykiatribehandling og viser et annet bilde av den typiske rusmisbrukeren.

Metaforum - September 2019

103

Vil du anmelde èn a

Vi i redaksjonen har ikke mulighet til å anmelde alle bøkene vi får til gjen den til odel og eie. Send mail til metaforum@nfft.no så sender vi boka

Psyk isk h elsever n f r a oss som k jen n er det «Hei du! Denne boka er til akkurat deg. Til deg som skal jobbe med barn og unge. Du kan bidra til å endre liv, vet du det? Vi ber deg om alltid å huske å møte oss med hjertet først. For det betyr mest. At du er deg selv og tør å vise følelser. Da lærer du oss at det å vise følelser er greit. DU kommer til å bli viktig. Sommerfuglene i magen din kan komme til å fly vilt. Når du først begynner å forstå oss. Vi snakker av erfaring, fra dypt i hjertet vårt, til hjertet ditt.» (Fra bokas innledning) 104 unge fra hele landet har bidratt i boka. De er fra 14 til 21 år. Alle har erfaring fra psykisk helsevern for barn og unge. De har bidratt med sine viktigste råd, bygd på svar om hva som har vært nyttig og ikke nyttig i sine møter med psykisk helsevern. Boka er aktuell for alle som vil forstå og bidra til godt psykisk helsearbeid for barn og unge. Den er nyttig for studenter innen psykologi, medisin, psykisk helsearbeid, sykepleie, sosialt arbeid og barnevern. Boka er også nyttig for fagfolk i psykisk helsevern og for politikere og byråkrater som har makt over psykisk helsehjelp.

Veiledn in g i pr ak sis- gr u n n leggen de f er digh et er Veiledning handler om å utvikle den veilededes kompetanse i problemløsning og mestring av faglige oppgaver og utfordringer. Forfatterne gir en kort oversikt over sentrale modeller i det veilednings- teoretiske landskapet, men legger primært vekten på hvordan man kan lære og øve på grunnleggende ferdigheter i veiledning - i praksis. Boken presenterer et systematisk treningsopplegg for å utvikle praktiske basisferdigheter, illustrert som grafiske ikoner. Oversikten over ikonene anvendes som hjelpemiddel og støtte i innlæringsfasen, men også som analyse- verktøy i praktisk, profesjonell veiledning. Alle oppgaver og øvelser i boken er gruppebaserte, med utgangspunkt i den enkeltes aktuelle veiledningsoppgaver. Boken dekker både yrkesfaglig veiledning som varer over tid, kortere formater som LØFT og MI og kollega- og gruppeveiledning. Den egner seg for alle med veiledningsansvar, og for yrkesutøvere som skal lære andre å veilede - individuelt eller i gruppe. Forfattere: Roar C Pettersen og Jon A Løkke

104

Metaforum - September 2019

av disse bøkene?

nnomsyn. Den som ønsker å gjøre det vil få a.

Hån dbok i f am iliet er api Familien ivaretar menneskers grunnleggende behov for kjærlighet, trygghet, tilhørighet, omsorg og personlig og sosial utvikling. Familierelasjonene er ofte avgjørende for hvordan vi fungerer i hverdagen, og dermed er de også sårbare. Noen ganger kan relasjonene i familien bli så utfordrende at vi opplever at livet blir vanskelig. Da kan familieterapi være til hjelp.

Familieterapi er i dag et felt som stadig utfordres av mer individorienterte retninger. Forskning viser imidlertid at familieterapi er en kostnadseffektiv tilnærming med svært gode resultater for en lang rekke internaliserte (for eksempel angst og depresjon), eksternaliserende (for eksempel atferdsvansker og opposisjonell atferd) og relasjonelle vansker (for eksempel inadekvat eller forstyrret kommunikasjon). Det er derfor et paradoks at helsemyndighetene fremhever betydningen av kunnskap om familierelasjoner og relasjonelt arbeid, samtidig som terapeuter opplever at familieterapi som tilnærming og forståelsesramme marginaliseres. Denne boken er derfor et viktig bidrag til å presentere oppdatert forskning og kunnskap om familieterapi. Håndbok i familieterapi består av 32 kapitler fordelt på to deler. Del 1 gir en bred introduksjon, mens del 2 presenterer en rekke ulike familieterapeutiske tilnærminger og foreldrestyrkende programmer. Kapitlene er gjennomgående illustrert med eksempler fra praksis og avsluttes med spørsmål for videre refleksjon. Boken vil være til nytte i både utdanning og terapeutisk arbeid.

Lennart Lorås og Ottar Ness er bokens redaktører. Bidragsyterne er Arild Aambø, Erik Abrahamsson, Harlene Anderson, Karin Barth, Kari Bergset, Paolo Bertrando, Anne Lothe Brunstad, Alan Carr, Bernadette Christensen, Helge Eliassen, Marianne Spilde Evenseth, George Faller, Halvor de Flon, James Furrow, Billy Hardy, Pravin Israel, Ritva Kyrrø Jacobsen, Per Jensen, Olea Smith-Kaland, Bengt Karlsson, Øyvind Kvello, Sari Lindeman, Claudia Lini, Stephen Madigan, Elspeth McAdam, John McLeod, Hans Christian Michaelsen, Marte Nilsson, David Nylund, Magnus Ringborg, Magne Rygg, Johan Sundelin, Rolf Sundet, Annette Syverstad, Jorunn Sørgård, Dagfinn Mørkrid Thøgersen, Terje Tilden, Nina Tollefsen, Vigdis Wie Torsteinsson, Erna Henriette Dahl Tyskø og Arlene Vetere.

Metaforum - September 2019

105

Bar n ever n spedagog ? en gr u n n bok Gjennomgående fokus på barns medvirkning, samarbeidet med foreldre, og barnevernet som arbeidsfelt gjør boka til et viktig bidrag til felles faglig fundament for barnevernspedagog- utdanningene i Norge. Forfatterne har utgangspunkt i nasjonal og internasjonal forskning, praktisk erfaring og sentral grunnlagslitteratur når de gjennomgår og drøfter sentrale deler av barnevernspedagogens historie, verdiforankring, kunnskapsområder og profesjonskompetanse. Kapitlene svarer blant annet på: Hvordan kan barnevernspedagogen gjennomføre samtaler og samarbeid med barn og unge, og hvilke muligheter og utfordringer gir foreldresamarbeid? Hvordan være en reflektert praktiker? Og hvordan samarbeide tverretatlig og tverrfaglig? Hva er emosjonelt arbeid og hvilken betydning får det for barnevernspedagoger? Hvordan forstår vi, og snakker om, risiko og utenforskap? Hva vil det si at barnevernspedagogen er en rettsanvender? Hva er en helhetlig forståelse av barn, unge og deres familier, og hvordan kan kulturpsykologisk og sosiokulturell forståelse barn og unge bidra i forståelsen? Hvilken betydning har det å tilhøre urbefokningen eller familier som har migrert og er transnasjonale? Hvordan kan barnevernspedagogen som profesjonell skjønnsutøver håndtere tvang og makt og handle etisk godt? På hvilken måte bidrar sosialpedagogiske perspektiver til barnevernspedagogens arbeid?

Hån dbok i k lin isk h elsepsyk ologi Sykdom og skade i kroppen innebærer både fysiske og mentale belastninger. Det er ikke bare kroppen som blir rammet, men hele mennesket, med følelser, tanker og relasjoner. Roller og funksjoner i familie og arbeid blir berørt. Mange trenger hjelp til å mestre smerter, utmattelse, søvnproblemer og psykiske plager og samtidig ta vare på livet. Håndboken er skrevet for deg som behandler pasienter med somatisk sykdom eller skade. Ditt arbeidssted kan være i primær- eller spesialisthelsetjenesten, i somatisk eller psykisk helsevern, som lege, sykepleier, sosionom, fysioterapeut, farmasøyt, ernæringsfysiolog, ergoterapeut, psykiater, psykisk helsearbeider, psykiatrisk sykepleier, prest, diakon, helsesekretær, psykolog eller kanskje noe ganske annet. Du kan også være student på vei inn i en av disse profesjonene. Den gir deg nyttig kunnskap og godt dokumenterte metoder i din bistand til pasienter med et bredt spekter av sykdommer og plager. Torkil Berge, Elin Fjerstad, Ingrid Hyldmo og Nina Lang er psykologspesialister ved Diakonhjemmet Sykehus i Oslo. Sykehuset har en egen klinisk helsepsykologisk tjeneste for pasienter og pårørende.

106

Metaforum - September 2019

(Re)h abilit er in g - Ter api, t ilr et t eleggin g, ver dset t in g Rehabilitering og habilitering er fagområder i sterk utvikling. Denne boken legger an et bredt perspektiv. (Re)habilitering er for det første terapi som har funksjonsforbedring som mål. (Re)habilitering handler også om å tilrettelegge for deltakelse gjennom å skape inkluderende omgivelser. Til sist handler (re)habilitering om å verdsette annerledeshet. Forfatteren argumenterer for at det er disse tre prinsippene terapi, tilrettelegging og verdsetting som må ligge til grunn for samarbeid mellom tjenestebrukere, profesjonelle og myndigheter. For alle er målet gode (re)habiliteringsprosesser. Boken er oppdatert på ny forskning. Den legger til grunn de siste reformer i offentlig politikk, blant annet den nye definisjonen av rehabilitering. Aktuelle temaer som tverrfaglig samhandling, brukermedvirkning, hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi blir inngående behandlet. Begreper som livsverden, systemverden, helsekapital og kunnskapsbasert praksis blir introdusert. Redskaper som klassifikasjonssystemet ICF og prinsipper for setting av mål får plass. I tillegg har boken egne kapitler om kultur og om viktige historiske hendelser. Boken er skrevet for alle som arbeider i fagfeltet (re)habilitering, enten som tjenesteytere, planleggere eller forskere, eller studenter som kvalifiserer seg til en plass i feltet. Per Koren Solvang er sosiolog og professor i rehabilitering og habilitering ved OsloMet. Han leder masterstudiet i rehabilitering og habilitering og underviser også på bachelorutdanningen i fysioterapi.

Din anmeldelse må være klar innen 15. november :-)

Metaforum - September 2019

107

En år skon f er an se blir t il noen gløtt bak kulissene St yr esam lin g Jan u ar 2019 -

Det blir så fint å komme til Bergen! Ser ut til å bli et veldig bra opplegg, og mange påmeldte er det også!

Men hvor skal vi reise neste gang da? Ser ikke ut til at vi får noe napp verken i Stavanger eller i Tromsø?

Tek st : Camilla Oanes Jeg opplever at alles blikk rettes mot meg, og plutselig er det helt opplagt at neste gang skal vi til Kristiansand! Vi sjekker i medlemslista og ser at det ikke er så veldig mange sørlendinger som er medlemmer. Jeg får en sterk følelse av at det er mange flere familieterapeuter i denne regionen enn medlemslista i NFFT skulle tilsi, og påtar meg ansvaret for å lede arbeidet med å stelle i stand (sørlandsk for å arrangere) NFFT sin Årskonferanse 2020. Kristin H. Dahl er heldigvis ved min side i Årskonferansekomiteen, og hun har gjort dette noen ganger før. Takk og pris. Sør lan dsban en på vei h jem f r a st yr esam lin g Jeg gleder meg! Ser for meg folk jeg kjenner og kjenner til som kanskje har lyst til å være med i en lokal komite eller som kan ha kloke og interessante innspill til tema, foredragsholdere eller egne workshops. Mandag morgen blir nok ikke så verst. Team m øt e på jobb Mange velvillige sjeler vil være med på dette! Jeg har forklart at lokalkomiteen skal ta seg av det praktiske rundt arrangementet og kan komme med innspill til styret om tema og foredragsholdere. Vi blir enige om å ha en rådslagning allerede uka etter. Etter flere møter i lokalkomiteen vår og forsommer 2019 Det viser seg at min følelse av at det er flere familieterapeuter på Sørlandet enn det som gjenspeiles i NFFT sitt medlemsregister

108

Metaforum - September 2019

stemmer. Dette gir noen muligheter og noen utfordringer. Mulighetene for å rekruttere medlemmer ved å ha konferansen her hos oss er naturligvis ideell. Det samme er muligheten for å gjøre familieterapi kjent i andre fagmiljøer vi samarbeider med, spesielt etter at det er vedtatt i styret at den faglige delen av konferansen skal være åpen for alle. Utfordringen viser seg først og fremst ved at er vanskelig å finnen noe tema som både er interessant for oss og som ikke har vært viet oppmerksomhet på konferansene tidligere. Lokalkomiteen ? slik den etter flere møter har etablert seg ? består av like deler medlemmer og ikke-medlemmer i NFFT, og det er lenge sidene noen av medlemmene var på Årskonferansen. Det var den gang vi «dro på Vettre». Dessuten er det nærmest en akrobatisk øvelse å få presset inn litt faglig teoretisk påfyll innimellom full jobb, egen familie og alt det andre man føler at man skal ha tid til (trening, egentid, lære hvordan man dekker et festbord på ti minutter, rekke middagen før fotballtrening til lillegutt og hjelpe vesla med lekser og ungjenta med overgangen til ungdomsskolen, mm). Så da har vi faktisk ikke så mange navn å komme med annet enn de riktig store kjente guruene som koster en formue å få til å komme til lille Kristiansand og si noen kloke ord. Hvem i Norge er det som «gjelder» for tiden? Eller Norden? Hmmm? . I flere uker spiller vi ball mellom lokalkomite

og komiteen fra styret. Vi enes egentlig fort om tema: vi vil tilbake til det filosofiske grunnlaget for faget vårt. Hvilke begreper er det vi bygger faget vårt rundt, og hvordan kommer dette til uttrykk? Hvordan skinner det gjennom i våre daglige praksiser at vi er glad i folk, at vi tenker at de vet mer om seg selv enn vi vet om dem, og at vi ikke skal forstå for fort? Snakker vi fremdeles om tillit og anerkjennelse, eller har den faglige samtalen fort for å havne på hylla med emosjonsfokusert, dialogisk, systemisk og andre teoretiske innramminger av de grunnleggende begrepene? Er det ikke på tide å gå helt tilbake til menneskesynet, til den gode samtalen og til de mange variantene av endring? Såklart!

for Årskonferansen. Hvem som sitter her er naturligvis i endring etter som styrets sammensetning endrer seg ved hvert valg. Akkurat nå er det Petter Myhrer-Ness, Kristin H. Dahl, Toralf Tronstand og meg selv som utgjør Årskonferansekomiteen. Petter (fra Bergen) og Toralf (fra Kristiansand) ble valgt inn i styret på Generalforsamlingen i Bergen 2019, Kristin (fra Skien/VID) har sittet i styret i 5 år, og jeg er inne i mitt 3. år. Litt blandet erfaring med å stelle i stand årskonferanse der altså.

Men hvem kan snakke klokt og interessant om dette da? Flere av de vi lokalt kunne tenke oss å høre på har allerede vært i mange fora andre steder i landet eller har nettopp vært på årskonferansen eller i Logen. Det kjentes plutselig så langt ut til VID og Oslo og så kjipt å ha så snaut budsjett til faglig utvikling her vi sitter at vi ikke en gang har fått med oss de faglige samlingene som kunne ha gitt oss det vi her sitter og ønsker oss? Jaja, nok om det!

Så snart det er klart hvor neste årskonferanse skal være, etableres det kontakt med lokale folk som i hovedsak skal ta seg av det praktiske, og som naturligvis også har innspill om det faglige innholdet. Samarbeidet mellom styrekomite og lokalkomite følger ingen mal. Prosessene i Trondheim og Bergen var ulike, og denne er også noe for seg selv. Helt OK det. For meg har det fram til sommeren sett ut som en klassisk idemyldring. På et tidspunkt må likevel denne fasen ta slutt, foredragsholdere og tema må landes, og denne gangen skjedde det i sommer. Det ferdige programmet er rett rundt hjørnet og dette blir veldig bra!

Etter hvert kom vi til noen konkrete forslag i lokalkomiteen som vi så spilte inn til komiteen fra styret.

Følg med i neste episode av En årskonferanse blir til! Og så sees vi i Kristiansand 5-6 mars 2020.

År sk on f er an sek om it een i St yr et For de uinnvidde: Styret i NFFT har (omtrent til enhver tid) en operativ komite for Logen og en

Presentasjon, utdanning & praksis

Metaforum - September 2019

109

NFFT` s første lokallag Det systemiske fagmiljøet på Vestlandet knyttes tettere sammen. Nystiftede NFFT avdeling Vestland avholdt sin første systemiske lokallagskveld 23. mai, og den neste finner sted 2. oktober. Tek st : Siv Sæverås På det første oppstartsmøtet i mai presenterte interimstyret bakgrunnen for å opprette et lokallag, og inviterte til idémyldring om utvikling av det systemiske miljøet på Vestlandet. Til tross for et høljende, vannrett bergensregnvær og skifte av lokale i siste liten, ble møtet avholdt med 12 tilstede. Alle var svært positive til initiativet, og hadde mange ideer til temaer som kan være aktuelle for lokallagsmøtene fremover. På møte 23. august fastsatte interimstyret dato for lokallagets første årskonferanse/årsmøte, som blir fredag 31. januar 2020 (NB! merk dere datoen, alle medlemmer i nye Vestland fylke!). Da blir det faglig program på ettermiddagen, og sosialt samvær på kvelden. Videre skal lokallaget arrangere egne medlemskvelder gjennom året, der en eller to personer presenterer interessante temaer fra egen arbeidsplass eller fagrelaterte prosjekter de er engasjert i. Styret skal også fungere som et bindeledd mellom allerede eksisterende lokale fora, som Systemisk Kafé, Narrativt Nettverk og Åpen Dialog/Nettverksforum. Målet er ikke å hente inn store nasjonale eller internasjonale foredragsholdere, men snarere

110

Metaforum - September 2019

å synliggjøre lokale ressurser og bygge broer mellom dem. Lokallaget skal også være en arena for sosialt samvær, der mennesker som arbeider systemisk skal ha mulighet til å få tilhørighet til familieterapiforeningen og knytte kontakter på tvers av arbeids- og kommunegrenser. På neste systemiske lokallagskveld i Fri Dialogs lokaler i Bergen 2. oktober, er familieterapeut Lene Lerche Raadal invitert til å presentere «Lerche-modellen», der hun skal dele sine erfaringer med å bygge opp og drive privat praksis på heltid. Øyvind Kalsås skal snakke om veien til et pilotprosjekt hvor Helse Bergen og Bergen Kommune vil bruke erfaringer fra Åpen Dialog og TOPS for å gi tilgjengelig, rask og god hjelp for rusrelaterte problemer. Mange som erfarer rus- og psykososiale problem kommer til behandlings- og hjelpetjenestene sent i problemutviklingen, og inngangen til behandlingen kan være kronglete og tidkrevende. Åpen Dialog er en nettverksorientert behandlingstilnærming med røtter plantet i familieterapeutisk - og systemisk teori. Vi gleder oss!

g tar form

Interimstyret i NFFT Vestland hadde styremøte på møterommet hos Askele familieterapeuter 23. august. Fra venstre Petter Myhrer-Næss, Cecilie Kristiansen, Sari Lindeman, Siv Sæveraas og Øyvind Kalsås.

12 engasjerte familieterapeuter på NFFT Vestland sin første systemiske lokallagskveld. Bak fra venstre: Åshild Brügger, Sissel Svalland, Anja Carlsen Lie, Hege Klausen, Mona Tveiterås, Lene Lerche Raadal, Sari Lindeman, Cecilie Kristiansen og Cecilie Erichsen Lærkerød. Foran: Petter Myhrer Næss, Siv Sæveraas og Angunn Trovåg Mjøs. Metaforum - September 2019

111

Snipp, snapp... Så har vi kommet til siste side for denne gang. Vi håper du har likt det du har sett og lest. Neste nummer kommer....

29. november

Alle i Metaforumredaksjonen vil gjerne ønske alle våre lesere en riktig fin høst. ...i mellomtiden kan du følge oss på Facebook. (lik oss gjerne -:)

Metaforum

NFFT

Ikke allerede medlem? REGISTRER DEG HER

112

Metaforum - September 2019