Metaforum - mai 2020 by NFFT Metaforum

NORSK FOREN IN G FOR FA M ILIETERA PI

Ã&#x2026; RGA N G 3 7

M ai 2 0 2 0 ISSN 2 5 3 5 -7 4 6 8

INNHOLD Redaktørens røst

Leder NFFT

Presentasjon av styret

Podcast-tips

Hvorfor er ikke familieterapeuter mer synlige?

Boktips

Systemisk Kafe - Kristiansand

Systemisk Kafe - Oslo

Årskonferansen Kristiansand

Å være der den andre er

"Walk and Talk" under Corona

Reisebrev fra Vancouver

Filmtips

Et endret familieliv

Om å skrive, lese & lytte til tekst

Musikktips

Psykologens credo: Om livet som psykolog

Pregnant substace abusers and their therapists...

Til minne - Sissel Reichelt

Fra akrivet - Første "Systemisk Kafè" fra 2005

Metaforum - Mai 2020

Redaktørens røst Like etter NFFT sin årskonferanse i Kristiansand stengte hele Norge ned. Koronapandemien har preget hverdagen til oss alle de siste månedene. Plutselig var hverdagen slik vi kjenner den helt annerledes. I skrivende stund er samfunnet i ferd med å gradvis åpnes igjen. Fortsatt vet vi ikke helt hvordan sommeren kommer til å bli. Det som imidlertid er sikkert, er at flere av oss vil få gleden av å oppleve vårt eget langstrakte land i sommer. Denne utgaven av Metaforum er sommerutgaven- neste nummer kommer i slutten av august. Tross pandemi så har vi masse å by på. Dere får bli litt kjent med det nye styret i NFFT, betraktninger fra årskonferansen, glimt fra arbeidshverdager i en annerledes tid, systemisk kafe med mye mere. Helge Eliassen og Rolf Sundet har skrevet ord til minne om Sissel Reichelt. Hun har vært en stor inspirator for mange i feltet vårt. I hvert nummer presenterer vi bøker som du som leser kan anmelde. Som takk for at du anmelder boken så får du den til odel og eie. Slå til da vel. Som du vil se så er det mye å velge imellom. I denne utgaven starter vi en ny spalte som vi har kalt «Fra arkivet». Her vil vi trykke referat fra tidligere systemiske kafeer. Først ut er den første

systemiske kafeen som ble arrangert ? det skjedde i 2005. Vi håper og tror dette vil falle i smak. Metaforum har nå vært digitalt i 1 år. Det har vært spennende å få være med på å utvikle bladet videre. Vi håper dere fortsetter med å skrive til oss, og gir oss tips til hva vi kan skrive om slik at vi kan fortsette med å vise frem mangfoldigheten i familieterapi og systemisk praksis. Med ønske om gode leseøkter og en riktig god solfylt sommer.

Er n a Hen r iet t e

Metaforum - Mai 2020

Metaforumredaksjonen Er n a Hen r iet t e D. Tysk ø (redaktør)

Nytt materiale sendes til: metaforum@nfft.no

416 83 175

erna.tysko@metaforum.no Ørland

An dr eas Br eden (redaksjonsmedlem)

479 22 03 andreas.breden@metaforum.no

Formater: Annonser:

.pdf

Artikler:

.doc / .docx / .odt/ .rtf

Bilder/logo:

.gif/.png/.jpg/.tif/.psd

Trondheim

Siv Sæver aas (redaksjonsmedlem)

951 85 350 siv.severaas@metaforum.no Bergen

Annonsepriser: -

1/1 side: 5000,1/2 side: 2500,1/4 side: 1250,1/8 side: 675,-

Svein År dal (layout & produksjonsansvarlig)

988 11 444 svein.ardal@metaforum.no

Gratis annonsering om dette inkluderer avtale om rabatt for NFFTs medlemmer.

Oslo

Kontakt: metaforum@nfft.no

Hjemmeside: www.nfft.no

Deadline neste nummer: 21.8.2020

Ønsker du å lage PDF av enkeltsider i Metaforum? KLIKK HER

Metaforum - Mai 2020

Neste nummer kommer: 4.9.2020

Norsk Forening for Familieterapi Sar i Lin dem an

Joh n Gu st avsen

(Leder)

(styremedlem)

975 28 863

john.gustavsen@nfft.no

Bergen

Drammen

Vibek e Lor en t zen

Sigu r d Rist e An der sen

(styremedlem)

988 94 498

vibeke.lorentzen@nfft.no

Oslo

Ar n e Olau ssen Nor r m an

Ben t e Bar st ad

(varamedlem)

(styremedlem)

454 87 117

918 49 236

arnehoennormann@hotmail.com

bente.barstad@modum-bad.no

Færder

Vikersund

Lin dis Cou r t n ey Jaat u n

Kim Hau gan An der sen

(varamedlem)

900 82 701 sigurd.andersen@vid.no

Horten

952 62 925

sari.lindeman@nfft.no

(varamedlem)

928 19 865

957 39 210

lindis.courtney@gmail.com

kimhaugand@outlook.com

Sandnes

Oslo

Daglig leder, økonomi- og medlemsansvarlig

Medlemskap & priser Personlig:

890,-

Kr ist in S. Br eda T

469 36 842 kristin.breda@nfft.no Halden

www.nfft.no

Medlemskap inkluderer: -

Metaforum Fokus på Familien Rabatter på foreningens og andre sine arrangementer

Bli medlem her

Metaforum - Mai 2020

Styrearbeid i koronaens tid Det er umulig å skrive «Ord fra leder» i disse dager uten å nevne korona. Pandemien har minnet oss på vår sårbarhet. Mange har blitt rammet hardt helsemessig og økonomisk, men også relasjonelt. Kanskje er det også slik at det viktige i livet framstår tydeligere for mange, når valgmuligheter begrenses og aktiviteter stoppes.

Arbeidshverdagen har vært annerledes for mange av medlemmene våre, og de digitale alternativene både begeistrer og begrenser. Samtidig har media mint oss på betydningen av familieorientert og relasjonelt arbeid med både historier om de som strever og om de som finner nye muligheter. Det er behov for oss. Jeg tok imot stafettpinnen som styreleder fra Kristin

Metaforum - Mai 2020

Breda på årskonferansen i Kristiansand i begynnelsen av mars. Det var en flott konferanse, med spennende faglig innhold og flotte rammer. Kristiansand viste seg vårlig, og den lokale komiteen hadde gjort et stort arbeid. Tusen takk til dem! Temaet på årskonferansen ?fra filosofi til systemisk praksis? ga oss muligheten til å reflektere rundt de verdiene som ligger til grunn for våre ulike familieterapeutiske praksiser rundt om i landet. Dette syntes å falle i god jord hos deltagerne. Heldige var vi også som fikk gjennomført konferansen som planlagt. Kort tid etter konferansen stengte alt. Kvelden før årskonferansen samlet mange medlemmer og andre interesserte seg til Systemisk kafe med Anne Øfsti. I følge de lokale arrangørene har det ikke blitt

arrangert mange systemiske kaféer tidligere i Kristiansand, men arbeidet med årskonferansen har gitt mersmak på å få til flere. Akkurat dette har vært en av intensjonene med å la årskonferansen reise rundt landet. De lokale faglige samlingspunktene og initiativene er svært viktige for NFFT, og en av de grunnleggende delene av aktiviteten som skal gjøre foreningen relevant og levende for medlemmer. Derfor skal også støtte til de lokale aktivitetene, systemiske kafeer og pilot-lokallaget Vestland være en viktig del av det nye styrets arbeid. Fer sk e k r ef t er i st yr et Det er store forandringer i styret etter årsmøte i Kristiansand. Vi takket av styreleder Kristin Breda, Kristin Dahl, Camilla Oanes, Petter Myhrer-Næss og Toralf Tronstad. Tusen takk til dere

alle. En helt spesiell takk rettes til Kristin Breda, Kristin Dahl og Camilla Oanes som har vært med i styrearbeidet i mange år. Det er en velorganisert og ryddig forening som ble overrakt til det nye styret, med ryddig økonomi, medlemsregister og hensiktsmessige digitale verktøy. Det er en glede og trygghet for det nye styret at Kristin Breda har hatt muligheten til å overta som daglig leder etter Joe Sowerby. Det er også godt for det nye styret å ha medlemsbladet Metaforum i Erna Dahl Tyskø sine trygge hender. De nye medlemmene i styret er Bente Barstad, som har tidligere erfaring fra styrearbeid i NFFT, Sigurd Riste Andersen, Arne Olaussen Norrman, Lindis Courtney Jaatun og Kim Haugan Andersen. De fortsettende medlemmene er Vibeke Lorentzen og John Gustavsen. Årsmøtet i Kristiansand ga oss i det nye styret spennende oppgaver. Vi skal blant annet utarbeide mandat og kriterier for en årlig pris for familieterapeuter, følge opp og strukturere samarbeidet med pilot lokallag Vestland, samt være i dialog med arbeidsgruppen som skal utarbeide en rapport med forslag til strategi til sertifiserings/autorisasjonsordning for familieterapeuter. En viktig beslutning fra

årsmøtet var også å sette ned medlemskontingenten til kr 850. Digit alt st yr ear beid Rett etter årskonferansen i Kristiansand ble smittevernreglene innført i Norge, og mange av de planlagte aktivitetene måtte endres. Det nye styret har hatt alle sine møtepunkter digitalt, og slik må det være en god stund fremover. En av de kloke betraktningene i virustider kommer fra Karen O?Brien, professor i samfunnsgeografi: «Kan hende vi finner ut at systemer som virker naturlige, egentlig bare er unødvendige konstruksjoner. Hva som blir utfallet av koronakrisa, er avhengig av hvilke samtaler som oppstår i mellomtida». Det nye styret har brukt tid på å reflektere over hvilke oppgaver det er viktig å prioritere, slik at foreningen ikke skal føles som en «unødvendig konstruksjon». Et år går fort, og vi har et sterkt ønske om å bruke året til aktiviteter som inspirerer medlemmer. Vi har grovt skissert tre viktige områder for styrearbeidet. For det første er det viktig for oss å støtte og oppmuntre lokale aktiviteter og samlingspunkter. For det andre er det vesentlig for oss å påvirke og være en synlig aktør i samfunnet. Det er viktig for NFFT å fremme det

viktige arbeidet medlemmene gjør. Derfor har styret opprettet en egen arbeidsgruppe for sosiale medier, som skal gjøre en ekstra innsats for «å utbre kunnskap om og anerkjennelse av familieterapi og familieorientert tenkning». Det tredje viktige arbeidsområdet er å være en god tradisjonsbærer. Vi ønsker å ivareta foreningens betydningsfulle tradisjoner, som for eksempel samarbeidet med nordiske og andre europeiske foreninger, utgivelse av Metaforum, støtte Fokus på Familien, organisere førjulsseminar og årskonferanse. Vi håper også at dere som er medlemmer vil komme med deres innspill og forslag til hva dere ønsker at vi skal prioritere. Stolte tradisjoner må kanskje fornyes i disse tider, hvor de store menneskemøtene avlyses? I skrivende stund planlegger vi for eksempel å tilby en digital erstatter for årets førjulsseminar. Det blir ikke det samme, men bra kan det bli likevel!

Sari Lindeman Leder i NFFT

Metaforum - Mai 2020

Presentasjon av styret Da jeg ble spurt om jeg ville stille til valg for styret i NFFT ble jeg umiddelbart gira. Det var tydelig for meg at dette var en mulighet for å bidra til fagformidling og samarbeide med nye fagfolk.

Sigu r d Rist e An der son Styremedlem Jeg heter Sigurd, kommer fra Oslo og i skrivende stund er jeg 33 år. Jeg er utdannet sosionom og har tatt en master i familieterapi på VID. For tiden har jeg to jobber, den ene som par- og familieterapeut, kursholder og prosjektmedarbeider, den andre på utdanningen for familieterapi og systemisk praksis på VID.

ulike versjoner av meg selv i møte med ungdommer, ansattgrupper eller arbeidsplassen som helhet. Sammenhengene mellom meg og konteksten jeg var i gjorde både noe med min opplevelse av meg selv, og hvordan jeg opplevde å møte andre. Nysgjerrigheten på det relasjonelle gjorde det naturlig å studere familieterapi.

Som sønn av en lærer og en redaktør ble jeg tidlig inspirert til å formidle budskap og stoff på en forståelig måte. Jeg er glad for mulighetene jeg har fått til å formidle fag, både i NFFT og i arbeidet med studenter. På VID har jeg undervist og veiledet, samt utviklet Samtalesenteret ved VID hvor studenter får veiledet samtalepraksis. Jeg har tidligere jobbet i Uteseksjonen i Oslo, i barneverntjeneste, på ulike barnevernsinstitusjoner, med enslige mindreårige flyktninger og hatt praksis på DPS.

I dag er jeg stadig opptatt av sammenhengene mellom individ og system, og brenner for å utforske og utvikle tjenester som kan være betydningsfulle for folk. Jeg er for tiden blant annet opptatt av en-times-terapi (single session therapy) og holdningen om at hver samtale kan skape endring og være betydningsfull.

Før jeg studerte familieterapi ble jeg gjennom ulike jobber nysgjerrig på det systemiske (som jeg på daværende tidspunkt ikke ante het systemisk). Jeg ble opptatt av tema som strukturer, relasjoner og makt. Jeg husker at jeg gikk patruljer i Uteseksjonen og snakket med kolleger om hvilke større strukturer som bidro til opprettholdelse av problemer, og hvordan folk får til endringer de ønsker. Eller ikke ønsker. Som miljøterapeut innen barnevern kunne jeg stadig kjenne på å bli

Metaforum - Mai 2020

I samtaler opplever jeg det som en gave og privilegium å bli invitert inn i folks liv, og er ydmyk til hvordan hvert møte kan bli unikt. Det er noe spesielt og nærmest poetisk over at hvert møte kun kan skje én gang, akkurat her og nå. I NFFT-styret jobber jeg nå med nettside, Facebook og sosiale medier, politisk påvirkning, planlegging av juleseminaret i Gamle Logen og støtter en arbeidsgruppe innen sertifisering. Jeg gleder meg til fortsettelsen og til å møte mange fine og dyktige folk!

Jeg er psykologspesialist, innen området klinisk voksen, og ble ferdig utdannet i 1990 fra universitetet i Oslo. Jeg valgte Klinisk retning, som var psykodynamisk og intapsykisk orientert, utfra en tanke om at da fikk jeg grunnleggende opplæring i å drive psykodynamisk psykoterapi. Ben t e Bar st ad Styremedlem Dette valget har jeg ikke angret på, men jeg har samtidig hele tiden vært opptatt av sosialpsykologi og forholdet mellom individ og system. Jeg tok et grunnfag i Kriminologi nettopp for å få ett annet perspektiv på dette enn fra psykologien. En ting som gjorde veldig stort inntrykk på meg fra mine første erfaringer som psykolog på et DPS i Oslo var et hjemmebesøk sammen med overlegen. Hjemmebesøket var til en pakistansk familie med 4 barn der mor var dypt deprimert. Døren ble åpnet av en jente på 8 år som var den eldste, og i stuen lå mor på sofaen temmelig apatisk, mens de tre mindre barna stod redde i et hjørne. Far var på jobb. Norskkunnskapen var dårlig så det ble eldste jenta på 8 år som ble tolken. Dette er nå 30 år siden men jeg gjemmer aldri stemningen i rommet og det var for meg et sterkt møte med hvordan i dette tilfelle depresjon og avmakt rammer alle i en familie. Etter noen år som leder for en PP-tjeneste startet jeg som psykolog på Familieavdelingen på Modum Bad. Her følte jeg at jeg &quot;kom hjem&quot; faglig sett. Det å arbeide i en kontekst innen psykisk helsevern for voksen med par ? og familier som var innlagt til behandling har vært utrolig meningsfullt og lærerikt.

Likevel kommer jo lysten til forandring og jeg startet som psykologspesialist på Volvat med. senter primært som individual terapeut, men det ble likevel parterapi det endte opp med. Når jeg fikk tilbud om en ny stilling i Familieavdelingen på Modum Bad som fagrådgiver så var det jo der mitt hjerte lå. I de siste 12 år har jeg jobbet som leder for Familieavdelingen. Jeg savnet etter hvert en jobb med mindre administrasjon og mulighet til mer fag og klinisk arbeid. Nå i april startet jeg i en ny stilling som er delt mellom Klinikk på Modum Bad, inkludert Familieavdelingen, og Modum Bads kurs - og kompetansesenter. Her får jeg mulighet til både klinisk arbeid med individ og par og samtidig være med å utvikle nye ting.

Metaforum - Mai 2020

Nor ges m est popu lĂŚr e podcast

Metaforum - Mai 2020

Hva er NFFT? Norsk forening for familieterapi er en interesseforening for fagfolk som jobber aktivt i å utbre kunnskap om og anerkjennelse for familieterapi og familieorientert tenkning. I tillegg fremmer vi samarbeid og kontakt mellom enkelt- personer og grupper som er engasjert i familieterapi, undervisning og forskning relatert til familieterapeutisk arbeid. Vi støtter også forskning og annen fagutvikling innen familieterapi.

Hvorfor bør du være medlem? Som medlem i NFFT får du faglig oppdatering gjennom det anerkjente Fokus på familien, som utgis av Universitetsforlaget. Ikke minst får du... Informasjon om videreutdanning i familieterapi og systemisk praksis og om seminarer, kurs, videoer og litteratur både fra Norge og utlandet. Muligheter for å presentere deg og selv gjennom fagartikler i Metaforum, eller på den velkjente årskonferansen. Der kan du også knytte kontakter med fagpersoner og fagmiljø over hele landet. Fortrinnsrett og rabatter ved ulike arrangementer innen ditt fagfelt. Teknisk og økonomisk støtte til egne initiativer innen fagfeltet. Mulighet til å holde Systemisk Kafè i ditt nærområde.

BLI M EDLEM NÅ

Metaforum - Mai 2020

Hvor f or er ik ke f am iliet er f or eldr eveiledn in gslan dsk Første gangen jeg hørte om familieterapi var på en forelesning om foreldreinvolvering i barnevernsundersøkelser. Jeg husker ikke mye av innhold eller tematikk ? men jeg husker foreleseren. Hun var varm, engasjerte oss som studenter og utfordret meg til å tenke kritisk omkring egen kunnskap om involvering. Og hun var en familieterapeut! Etter endt utdannelse som barnevernspedagog gikk ferden ut i arbeidslivet og opplevelsen ble til et positivt minne. Tek st : Arne Olaussen Normann To år ut i yrkeslivet fikk jeg mulighet til å dra på kurs for å lære meg foreldreveiledningsmetoden «De Utrolige Årene» (DUÅ). Som foreldreveileder fikk jeg en tykk manual med hjelp til innhold, spørsmål, fremgangsmåte og hvordan å imøtekomme typiske utfordringer. I starten var manualen til stor hjelp og en trygghet jeg lente meg på. Jeg kunne slå opp i manualen når jeg lurte på hvilket spørsmål jeg skulle stille eller hvordan jeg kunne tenke/betrakte omkring problemstillinger som foreldrene hadde. Som med de fleste tilnærminger opplevde jeg etter hvert utfordringer med metoden. Jeg husker fortsatt de første opplevelsene hvor manualen ikke hadde svaret. Der spørsmålene ble møtt med «jeg vet ikke» og rådene ble besvart med «det har vi prøvd før». Noen ganger var foreldrene uvenner. Andre ganger var pappa borte og mamma stresset/sliten. Enkelte foreldrepar kom fra forskjellig kulturer og kulturen formidlet et motstridene verdisyn enn hva som ble

Metaforum - Mai 2020

formidlet i veiledningsmanualen. Det var flere problemstillinger som metoden ikke adresserte og veiledningene bar preg av at vi skulle «få det til» innenfor metodens rammer. Jeg fikk en følelse av at foreldrene måtte følge veiledningen fremfor at jeg som veileder fulgte foreldrene. Det var på dette tidspunktet jeg ble gjenforent med familieterapien. Jeg fant frem den ene boken jeg hadde om familieterapi og familiearbeid, «familien ? pluss èn» (Jensen og Hårtveit, 2004). Jeg vet ikke om du som leser kan kjenne deg igjen ? men jeg fikk en «hvorfor-har-jeg-ikke-hørt-om-dette-føropplevelse»?! Jeg gjennomleste boka på en dag og brukte ideer fra boka i praksis. Enkelte ganger passet ideene fra familieterapien godt med hva som stod i manualen og andre ganger ikke. I dag har jeg altså en mastergrad i systemisk familieterapi fra VID og jobber

r apeu t er m er syn lige i k apet i Nor ge?

som familieterapeut med familier, foreldre og barn. I løpet av arbeidskarrieren min har jeg vært innom flere foreldreveiledningsmetoder (DUÅ, PMTO og COS) og har fått en bred erfaring med disse. Jeg møter ofte de foreldrene som ikke fikk det de ønsket fra foreldreveiledningsmetodene. Jeg mener ikke å underbygge eller påstå at disse metodene ikke fungerer. Det gjør de- og det har jeg selv bevitnet mange ganger. Utfordringen har ofte noe med den unike konteksten foreldrene befinner seg i og hvordan problemstillingene har en kompleks (og systemisk) karakter som vanskelig lar seg standardisere gjennom en manual. Skolevegring, foreldrenes psykiske helse, familieøkonomi, problemer i parforholdet, søskenkonflikter og kultursensitivitet står det skrevet lite om.

familieterapeuter ikke tydeligere representert på denne arenaen? Lennart Lorås og Ottar Ness har gitt oss nye og fantastiske håndbøker i parterapi (Ness, 2017) og familieterapi (Lorås, 2019). Samtidig savner jeg en håndbok i foreldreveiledning. For meg havner foreldreveiledningsbegrepet mellom disse praksisformene. Foreldre er kjærester. Foreldre er mennesker med egne opprinnelsesfamilier og barndom. Foreldrerollen er kompleks og i aller høyeste grad preget av systemiske faktorer. Jeg tror både familieterapiog parterapifeltet kan berike og forbedre foreldreveilederne. Jeg kan trekke frem mange eksempler der jeg i fortiden kunne hatt enorm glede av det jeg nå kan om familieog parterapeutiske praksiser;

Som styremedlem for NFFT slenger jeg derfor ut en brannfakkel til alle våre medlemmer; hvorfor er vi som systemiske

Metaforum - Mai 2020

Er foreldrene besøkende eller klient?

Hvordan kan tilknytningsprosesser fremmes av sirkulære spørsmål?

Hvordan kan spørsmål om hierarki, maktforhold og roller prege mentaliseringsevnen til foreldre?

Hvordan kan en språksystemisk tilnærming skape mening og tiltro til egen foreldrerolle?

Hvordan kan håndteringsspørsmål og skalering fremme nye muligheter for foreldresamarbeid?

På hvilken måte preger parkonflikter og parforhold foreldrerollen?

Hvordan og når fremkommer triangulering og hvordan adresserer foreldreveilederen dette?

Hvordan kan man benytte kunnskap fra hedrende sermonier og reflekterende team som dialogiske praksiser i arbeid med foreldreveiledning i grupper?

Metaforum - Mai 2020

Min mening er at ett av bidragene burde være å fremme systemisk praksis som en egen og legitim praksis i veiledning av foreldre. De fleste foreldreveiledningsmetoder lener seg i varierende grad til systemiske praksiser i utgangspunktet. Dette viser seg gjennom arbeidsformen; det fremmes en antagelse om at man kan hjelpe barn gjennom å hjelpe foreldre. Med andre ord ? en systemisk intervensjon. Flere av nåtidens foreldreveiledningsmetoder (PMTO, ICDP, DUÅ) er for eksempel tungt inspirert av strukturell familieterapi (Næsje og Hammer, 2014). Et annet viktig bidrag kan være at flere som i dag jobber som foreldreveiledere burde få kunnskap om praksiser fra par- og familieterapifeltet. Det systemiske fagfeltet har et rikt repertoar av synspunkter, forståelsesmodeller og terapeutiske teknikker i møte med problemstillinger i foreldrerollen. Jeg mener at denne kunnskapen kan være avgjørende for å gi god foreldreveiledning når den enkelte metoden ikke er til hjelp eller strekker til. Liv Frøyland (2017) har som eksempel skrevet om rådgivning i systemiske samtaler med foreldre. Jeg etterspør og ser at det finnes mangfoldige perspektiver og erfaringsbasert kunnskap fra foreldreveiledere med en familieterapeutisk/systemisk bakgrunn. Kan vi samle denne kunnskapen? Et tredje og viktig bidrag kan være å gi foreldreveiledere flere og mangfoldige perspektiver som kan bidra til å skape en refleksiv og sensitiv praksis som tilpasses den enkelte forelder fremfor at forelderen må tilpasse seg metoden og veilederen. Dette er en stor og grunnleggende styrke i systemisk praksis; å kunne fremme flere stemmer/sannheter og praksiser samtidig uten at dette betraktes som feil/galt. Det å

kunne stå i og beherske de parallelle virkelighetene til foreldrene, teoriene og veilederen er en viktig styrke når det ikke finnes umiddelbare svar på problemet eller dilemmaet i foreldrerollen. Relasjonelle praksiser i et systemisk perspektiv er forsvinnende på mange arenaer som arbeider med foreldre og barn. Vi må derfor tørre å mene noe om dette begrepet. Slik jeg ser det i dag, regjerer det en linær forståelse i foreldreveiledningsverdenen. Som foreldreveileder lærer man verktøy som skal læres bort ? men hvor blir det av den gjensidige (sirkulære) påvirkningen og

bevisstheten om egen rolle som veileder i møte med foreldrene? Vi har mye å bidra med! Jeg håper at dette kan være et bidrag til å få familie, par- og systemisk praksis på radaren til de som driver eller bestemmer hvordan foreldreveiledning skal bedrives i det ganske land. Gir dette gjenklang og gjenkjenbarhet hos deg som leser håper jeg du mobiliserer ditt engasjement, faglige integritet og tro på en systemisk praksis og forteller kolleger, ledere, politikere og foreldre at familieterapi og systemisk praksis kan være en av fremtidens kunnskapskilder for foreldreveiledere. Skriv, forsk og fortell!

Spotify

Metaforum - Mai 2020

BØKER Jeg heter Kim Haugan Andersen og jobber i det daglige som familieveileder ved Grünerløkka barneverntjeneste i Oslo. Da jeg nå er valgt inn i styret til NFFT, ble jeg kontaktet av redaksjonen i Metaforum. Redaksjonen ønsket at jeg skulle presentere et utvalg bøker som har gjort stort inntrykk på meg. Både i det private og i arbeidet mitt er jeg opptatt av å skape relasjonell trygghet, samt å følge tempoet og retningen til den jeg snakker med. Jeg vil nå ta for meg et knippe av de bøkene som har preget meg gjennom årene. Håper forsøket på dette gir dere litt av den opplevelsen disse bøkene har gitt meg.

Fr an z Kaf k a ? Pr osessen Boken handler om Josef K som en dag blir arrestert uten å vite hvorfor. Hovedpersonen forsøker å finne ut av hvorfor han har blitt arrestert. Josef oppsøker advokater, rettsbetjenter og andre for å finne ut av dette, uten at det aldri blir gitt svar, selv om mange har meninger om hvorfor Josef er blitt arrestert. Jeg er av den oppfatning at bøker kan gi gi noe forskjellig til hver leser. Jeg husker da jeg leste den første gang, at jeg satt igjen med en tanke om at mennesker setter andre mennesker i bås, eller gir dem merkelapper om du vil. Det kan være svært vanskelig å endre disse merkelappene når de først er gitt. Dette er en tanke jeg har båret med meg siden ungdomsårene, og som jeg er svært bevisst i møtet med de jeg er satt til å hjelpe, Hvilke merkelapper har de fått av andre og hvilke merkelapper har de deretter kanskje satt på seg selv? Ir vin D. Yalom ? Da Niet zsch e gr åt Det er lenge siden jeg har lest denne boken, så jeg husker dessverre ikke fortellingen så godt. Det jeg husker er at boken omhandler historiske personer som Nietzsche, Freud, Breuer m.fl. Nietzsche bringes inn i terapi for det han tror handler om å bli kvitt sin hodepine, der rollene rask byttes om og legen blir pasient og pasienten blir terapeut. For meg er denne boken en påminnelse på viktigheten av å avklare med de jeg skal hjelpe om hvorfor de snakker med meg. Jeg mener å huske at Nietzsche blir lurt inn i terapien av sin venninne og legen som inngår en avtale om hvordan få Nietzsche inn i terapi, Jeg opplever ofte at de foreldrene jeg er satt til å hjelpe ikke alltid helt forstår hvorfor de skal prate med meg, og hvilken rolle jeg skal fylle. Denne boken er derfor blitt en påminner om at selv om jeg forstår noe, er det ikke sikkert at andre har fått det med seg. Så jeg velger å tro at denne boken har vært et bidrag til mitt fokus på å bruke god tid i oppstartsfasen. Og igjen, huske å følge de hjelpetrengende sitt tempo.

Metaforum - Mai 2020

Th om as Pik et t y ? Kapit alen i det 21. år h u n dr e Hvilke krefter driver akkumulasjonen og fordelingen av kapital? Hva er det som gjør at ulikheter oppstår over tid? Hvilke grunner finnes det for at velstand hoper seg opp? Dette er noen av spørsmålene som tas opp i denne mursteinen av en bok. Piketty har hentet data fra 20 ulike land og sett på utviklingen fra 1700 tallet. Jeg har ikke klart å komme meg igjennom hele boken fra perm til perm, men det skjer mye i sosialisten i meg hver gang jeg leser ett avsnitt i denne boken. Og jeg klarer aldri å legge fra meg tanken om hvordan vi skal klare å få en rettferdig om medmenneskelig fordelingspolitikk når vi følger en modell som gir mest til de på toppen.

Tor Wen n er ber g ? Vi er vår e r elasjon er Jeg finner ofte ro i å gå i bokhandlere å se på og finne inspirasjon til hvilke bøker jeg skal lese fremover. Denne boken er en av de jeg husker best at jeg kjøpte. Da jeg leste tittelen, skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte ha. Boken handler om tilknytning, traumer og dissosiasjon. I boken vektlegges den desorganiserte tilknytningen, den mest alvorlige formen for utrygg tilknytning. Boken fokuserer godt på hvordan brudd i den følelsesmessige omsorgen påvirker den individuelle utviklingen til barnet. «Det biologiske paradoks» er når den primære omsorgsgiver, som skal være den som rommer, tar imot, guider og forklarer, er den som av ulike årsaker er det individ som påfører smerte eller fravær av omsorg. I min jobb møter jeg mange barn som har opplevd nettopp dette. Denne boken er da en fin «støttespiller» på hvordan man kan tilnærme seg familien på en måte som kan oppleves som hjelpsom. Dette er en bok som har gitt meg mye. Den får meg til å kjenne et ankerpunkt i møte med barn som har det vanskelig. Dette gir meg en trygghet, for alle barn fortjener en god oppvekst.

Len n ar t Lor ås og Ot t ar Ness (r ed) ? Hån dbok i f am iliet er api Dette er en viktig bok for meg. Av to grunner. Den ene grunnen er at det ikke bare er bøker som beveger meg men også mennesker. Jeg har hatt gleden av å ha hatt Lennart Lorås som foreleser under studiet, samt å ha hatt jevnlig kontakt med ham. Med sitt brennende engasjement har han klart å få meg til å ville ha han som en målestokk i mitt eget faglige liv. Dette er nok en høy målestokk, men heldigvis trenger jeg ikke bli som Lennart, men jeg ønsker å være like engasjert som han innenfor terapien og i møtet med mennesker. Den andre grunnen er at jeg syntes denne boken er et flott oppslagsverk å ha når jeg møter ulike temaer som jeg trenger innspill på hvordan jeg kan løse.

Paolo Ber t r an do ? Th e Dialogical t h er apist Selv om denne boken er en del år gammel, gir det meg mye å lese den igjen og igjen. Bertrando gir gjennom boken gode refleksjoner og tanker på hvor han vil med terapien. Han stiller spørsmål som i hvert fall får meg til å tenke og reflektere over egen praksis.

Metaforum - Mai 2020

Cat r in a Br ow n og Tod Au gu st a-Scot t (r ed) ? Nar r at ive Th er apy M ak in g m ean in g, m ak in g lives Denne boken ble jeg tipset om av et annet menneske som har gjort inntrykk på meg som terapeut. Erling Fidjestøl har jeg både gleden av å hatt som foreleser i narrativ terapi, samt at han er veileder for ressursteamet på min nåværende arbeidsplass. Noen ganger er man så heldig å møte folk som inspirerer en, ved å ha en så sterk faglig tyngde, med et genuint ønske om å hjelpe på en empatisk og trygg måte. Det er slik Erling er for meg. Boken er tar for seg hvordan man kan ha en narrativ tilnærming på mange forskjellige temaer. Dette er en spennende bok, som jeg varmt vil anbefale.

Er vin g Gof f m an ? An st alt og m en n esk e Denne boken hadde jeg som pensum på studiet i sosialt arbeid. Og det er kanskje den eneste boken jeg har lest flere ganger gjennom et semester som student. Hver gang jeg åpner den blir jeg fengslet (morsomt ord å bruke her, med henblikk på tittelen av boka) av den. For meg er det en bok som er viktig påminnelse om kontekstens innvirkning på individet. Jeg som familieveileder er av den oppfattelse at foreldrene slapper mer av dersom jeg kommer hjem til dem, istedenfor at de skal komme til meg på kontoret. Denne boken er en bok jeg vil anbefale alle å lese.

M ich ael Wh it e - M aps of n ar r at ive pr act ice Denne boken har jeg lest igjennom flere ganger siden jeg startet på studiet for fire år siden. Og den gir meg fremdeles en bedre forståelse for narrativ terapi hver gang jeg leser den. Jeg blir også beveget hver gang jeg leser transkriberingen av samtalene han har med de menneskene han skal hjelpe. En fantastisk bok.

Gu ido L. Bu r bat t i og Lau r a For m en t i ? Th e M ilan appr oach t o f am ily t h er apy Jeg vil ta frem denne boken fordi Milano og narrativ er de to retningene som ligger mitt hjerte nærmest. Og denne boken fikk jeg låne av min veileder gjennom studiet, Håkon Hårtveit. Dette er også et menneske som har inspirert meg til å bli den familieterapeuten jeg ønsker å bli. Håkon er en allsidig og faglig sterk person som har gitt meg mange gode tanker og meninger gjennom studiet. Han er et menneske som jeg ofte snudde meg til da jeg hadde spørsmål om hvordan man kunne se på situasjoner på en annerledes eller ny måte. Dette er en person jeg savner å ha kontakt med. Selv om denne boken er gammel, leser jeg ofte i den for å få med meg den endringen Milano har vært igjennom.

Metaforum - Mai 2020

?En cyclopedia of Cou ple an d Fam ily Th er apy ? En or m t oppslagsver k i par - og f am iliet er api

Høsten 2019 ble det utgitt et enormt internasjonalt oppslagsverk innen par- og familieterapi, med redaktørene Jay L. Lebow, Anthony L. Chambers og Douglas C. Breunlin. Oppslagsverket samler internasjonale eksperter innen par- og familieterapi for å oppsummere den nåværende statusen innen par og familieterapi i et A-Å-format. Den dekker hovedbegreper, teorier, modeller, tilnærminger, intervensjonsstrategier og fremtredende personer som er tilknyttet par- og familieterapi internasjonalt gjennom syv årtier. Oppslagsverket gir kontekst for å behandle forskjellige problemer og lidelser, forstå spesielle klientpopulasjoner og tilnærme seg nye problemer i feltet. Spesielt artig at det er skrevet om Modum bad (skrevet av Terje Tilden og Bente Barstad), Tom Andersen, reflekterende team og masse spennende! Og det beste er at den er gratis. Snadder for alle som er interesserte i par- og familieterapi!

?Encyclopedia of Couple and Family Therapy? Metaforum - Mai 2020

An n e Kyon g Soon Øf st i Poesi og politikk Det skumrer litt ute, vi er på toppen av Caledonien SAS hotell i Kristiansand. Baren er tom, med det lille tilstøtende rommet med utsikt til Danmark på en god dag er helt fullt. Folk sitter på bordene, på gulvet, på fanget til en venn. Alle vil høre på Anne Øfsti fortelle om poesi og politikk. Tek st : Camilla Oanes Så er endelig alle på plass ? ingen måtte stå utenfor. Da er det teknikken svikter. Ingen lyd i mikrofonene. Vi forstår at dersom vi skal fortellingene som forteller oss hvem vi er. Anne poengterer det dypt urettferdige i at vi spør den lille gutten som sliter: hva er det med deg, istedenfor å spørre hva er det med skolen? Hva om vi så på guttens atferd som en interessant protest?! Eller hun som ble voldtatt ?

Metaforum - Mai 2020

hvorfor skal hun ta den tunge jobben aleine med en terapeut og sitte og snakke om egen opplevelse, i stedet for at vi i det offentlige rom snakker om hvordan "Me too" fremdeles er mulig?! Eller at par nå for tiden er opptatt av om deres kjærlighet er god nok. Sexlivet blir målstyrt og vi snakker om måloppnåelse ? hvor henter vi våre referanserammer fra? Det er åpenbart noen som tjener på at vi som

terapeuter er effektive og målrettede og oppfyller alle de kriteriene som finnes. Det

Det er de flinke og effektive folkene som skriver historiene og teoriene om de svake og syke og hvordan de skal møtes og behandles.

Kristiansand Radisson Blu Caledonien 4. mars 2020 An n e Kyon g Sook Øf st i i sam t ale m ed Bår d Ber t elsen

Bård Bertelsen og Anne Kyong Sook Øfsti er åpenbart også noen som taper på dette ? og de snakkes det lite om hevder Anne. Det er de flinke og effektive folkene som skriver historiene og teoriene om de svake og syke og hvordan de skal møtes og behandles. Dette er politikk. Men forfattere og poeter er ikke bundet av dette og de kan gi andre historier. Det er noen fortellinger som teoriene ikke kan fortelle, her må poesien overta ? for noen sannheter kan man bare dikte om.

Anne trekker tråden tilbake til seg selv som liten. Som adoptert er ofte den offisielle fortellingen at man ble forlatt. Anne hevder sterkt: Jeg er ikke forlatt ? jeg er funnet. Hun kaller denne omformuleringen en fiksjonsfortelling, og sier at denne fiksjonsfortelling gjorde at hun har overlevd. Jeg tror på fiksjonens kraft, litt sånn som Anne fra Bjørkely ? hun klarte å forskjønne og forhekse verden slik at det ble

utholdbar. Fortellingen lærte meg også at jeg må tilpasse meg ? for å bli elsket som adoptert er ikke gitt ? du må erverve deg denne kjærligheten. Jeg har alltid måttet ha et blikk for hvordan jeg ble oppfattet ? og det er ikke sikkert det var så dumt. Lå og så for meg min koreanske mor og søster og hvordan jeg fikk masse gaver og kaker og hadde det fint. Der begynte diktningen for meg. Fortellinger blir den symbolske redningen. Metaforum - Mai 2020

De to der framme kommer inn på romanen "Si at vi har hele dagen". Boka handler om en familieterapeut som har en adoptivsøster som dør. Men egentlig handler romanen om kollaps av tid. Grunnen til tittelen er at man ønsker å være i en god relasjon så lenge som mulig, og fiksjonen har det tidsspennet. Det er mulig å skrive om tid på en sånn måte at det blir mer. Slik som i forskjellen på «hun fikk bare 11 dager» og «hun fikk faktisk 11 dager».

Hvordan er det å leve med en visshet om at du har gitt fra deg et barn? Anne sier at utgangspunktet var spørsmålet: Hvordan er det å være adoptert? Og at hun var veldig lei av dette spørsmålet. Men plutselig en dag kom en annen side av dette spørsmålet til henne: Hvordan er det å leve med en visshet om at du har gitt fra deg et barn? Hun forteller at det viktigste i bokprosessen var å kunne skrive fram landskap og bygninger, den biologiske moren som min idealmor. I første utkastet var min mor den vakreste, hun spilte piano om natten, hun lagde de lekreste retter osv. Og slik holdt jeg på med et reparasjonsarbeid. Og når jeg hadde gjort det kunne jeg ta det ned, det var noen som sa at dette var litt voldsomt, og da kunne jeg ta det ned, men jeg måtte gjøre det på denne idealiserte måten først. Anne fortsetter: Terapeutisk minnearbeid for meg er hvordan vi kan lage minnefortellinger. Det er viktig for folk å forankre minnefortellingene i etikk: Jeg gjorde så godt jeg kunne. Og så er det å undersøke dette: Hvordan lever du med dette, hva er det som gjør at? osv. Ofte er slike minner ganske skrinne; jeg husker ingenting. Og da spør jeg hvordan kunne det ha vært da? Husker du været.

Metaforum - Mai 2020

Hvorfor husker du det som at det regnet. Jeg vet det fordi jeg var opptatt av at jeg ikke skulle bli våt og lukte surt. Folk holder på med noen hele tiden, og i fortellingene er det glimt av selvtrøst og selvomsorg, og det er det jeg er opptatt av. Aktørskap. Vi leter etter verdier. Hva gjør at du ikke kan fortelle om den lykkelige dagen i livet ditt da din far kom hjem med en stor brunost som han hadde fått av Quisling. Jeg er opptatt av at fortellinger kan gå over fra å være rigide til å bli elastiske.

Uansett om det er melonen som treffer kniven eller kniven som treffer melonen, er det melonen som blir skadet. Når fortellingene blir rigide mister vi av syne hvordan fortellingene rammer de som er nederst i systemet. Uansett om det er melonen som treffer kniven eller kniven som treffer melonen, er det melonen som blir skadet. Og vi må være opptatt av hvordan det går med melonen.

Vi snakker for lite om hevn og ondskap og oppfordrer folk for lite til å hevne seg litt. Anne trekker dette inn i terapirommet: Vi tar for gitt at det er fint og viktig og tilgi. Hun refererer Vetlesen: Tilgivelse er en veldig misforstått diskurs i terapimiljøet. Et offer for det forferdeligste står i en slik posisjon at hun skal på sikt kunne tilgi. Og dette tenker vi for lite over, hevder Anne. Vi snakker for lite om hevn og ondskap og oppfordrer folk for lite til å hevne seg litt. La folk leke med en plutselig frigjørende tanke ? at jeg kan noe. Hun forteller videre at hun er opptatt av å gå den veien med klientene: Å snakke ordentlig om

de ideene de har og hvordan de skal kunne ta Det farlige med vår tid er tilbake sin verdighet. Vi må ha disse samtalene og vi må utforske, og jeg har ingen blandingen av intimitet og svar. Derfor trenger jeg at teoretikere og makt. andre skriver om dette slik at jeg kan sparre med dem om dette. Jeg har jo ingen svar. Det er tanken som teller ? hva kan du gjøre? For og sier ting som at jeg forstår deg og så eksempel å sy noe rekeskall inn i begynner å skru det til. Slik gjemmer makten vil bli usynlig og da blir det farlig. armanidressen hans - den slemtRadisson utro seg, Bluden Caledonien mannen. da kan man skrive. Anne sier: Jeg syns det 4. mars Og 2020

Kristiansand

Dette er jo ikke så manualbasert, men det er er farlig å skrive. Men jeg gjør det likevel. Jeg vil skrive i et språk som jeg kjenner meg deilig å snakke om hva man kan gjøre. Det An nfåre Kyon g Sook Øf st i i sam t ale m ed Per Ar n e opp vitaliteten. Vår terapidiskurs er at det hjemme i. Det er min strategi. Og framover Lidbom som har opplevd overgrep skal i tillegg reise blir det nok sosial medier som blir min seg og bli sterke. Og når dette forventes av strategi. Det er noen av det mest dem så må vi jo hjelpe dem og sette dem i demokratiske vi har fått, her kan alle ytre seg, stand til det. Og her kommer fiksjonen inn. En jeg vil blogge og si mer om hva jeg tror på, men jeg vet at jeg lever farlig. plutselig frigjørende tanke. Anne går videre til å reflektere over oss terapeuter og vår rolle. Hva skjer med terapeuter under press ? hva skjer med folk når vi har dårlig tid? Hun sier at hun opplever å selv være en del av det: Redd for å ikke være flink, ikke levere, ikke fylle kravene. Igjen er det politikken som stikker seg fram ? i form av makt. Hun siterer Madsen: Det farlige med vår tid er blandingen av intimitet og makt. Terapeuten får klienten på tomannshånd, eller sjefen får medarbeideren på egenhånd

Det er vårt lodd som mennesker å finne mening, det er sånn vi er laget. Og dette kan vi bare gjøre i ettertid, og da blir spørsmålet hva vi lager mening av. Politikk eller poesi? Det har blitt mørkt ute, og byen har tent lysene sine for oss. Takk for en fin, tankevekkende og styrkende stund, Anne og Bård. Vi må være opptatt av hvordan det går med melonen.

Metaforum - Mai 2020

«Når k jen n er vi oss m est le Anne Kyong Sook Øfsti er førsteamanuensis, parterapeut og fag- og skjønnlitterær forfatter. Anette Holmgren er psykolog, direktør, foredragsholder og forfatter. Hun har arbeidet i mange år med kvinner som er blitt utsatt for overgrep og krenkelser. I sin nyeste bok: Komplekse Traumers psykologi ?beretninger om det ubærlige, skrev anmelderne: «Dette er en menneskelig bog om umenneskelige livsvilkår. Befriende sobert, præcist og lavmælt fortælles om menneskers komplekse måder at bevare selvforståelse og selvrespekt under uhyrlige og krænkende omstændigheder». Boka var utgangspunktet for kveldens samtale. Tek st & oppt ak : Erna Henriette Tyskø

HØR SAM TALEN

Metaforum - Mai 2020

even de»

Oslo Litteraturhuset 6. februar 2020 An n e Kyon g Sook Øf st i i sam t ale m ed An et t e Holm gr en

Anne Kyong Sook Øfsti & Anette Holmgren

Metaforum - Mai 2020

5. og 6.mars var det duket for årskonferanse i Kristiansand, og sørlandsbyen kunne allerede da by på vår. Konferansen var for mange av oss som var til stede den siste sosiale tilstelningen før landet gikk i lock-down og Koronatiltakene for alvor ble satt i gang. Temaet for konferansen var den filosofien og de verdiene som ligger til grunn for våre ulike familieterapeutiske praksiser rundt om i landet ? det tankegodset som vi alle har felles. Det ble altså dykket litt dypere inn i Møtet mellom mennesker, både hvordan vi forstår hverandre i selve møtet og hvordan vi kan få kunnskap om slike møter på et mer overordnet plan. Foreleserne nærmet seg temaet fra litt ulike vinkler og ståsteder.

Metaforum - Mai 2020

Kristiansand 5. og 6. m ar s 2020

Metaforum - Mai 2020

; poesi & polit ik k : lese, sk r ive, t en ke, Det er Årskonferanse, Kristiansand bader i ettermiddagssolen og det tusser av folk i gangene på Caledonien hotell. Det er tid for Anne Øfsti sin workshop.

Tek st : Elisabeth Aakvåg Høybråten

Hvordan kan prosa, romaner, dikt og minnefortellinger gi tilgang til menneskelig erfaring ? og gi språk til det individuelle, særegne og samtidig kollektive. Tekster som gir næring til de opplevelsene som ikke kan oppsummeres i kategorier, manualer eller i en standardisert forskningsretorikk. Empati og sensitiv kompetanse i et samfunn som har det travelt med å stadig bli mer effektivt og målstyrt, hvor det marginale oftere blir en stemme som stilner. Et ønske for workshopen til Anne er at vi som har funnet veien inn i Blomsterhaven på Caledonien hotell skal få være med på leser-erfaringer, tanker og en invitasjon til å selv skrive noen linjer, for å studere det poetiske i språket og oppdage den vitale forskjellen på språk som beskriver og språk som berører. Når stillheten senker seg og blikkene våre samles mot Anne Øfsti som sitter fremfor oss fylles rommet av en stemme som leser diktet «Attum einsemds berg» rolige pianotoner følger og vi er bare her i dette rommet, sammen akkurat nå.

Metaforum - Mai 2020

Anne ønsker velkommen og inviterer oss til å lese, lytte, tenke og skrive. Hun retter fokuset på næringen til å fange opp det finmaskede, finkornede i språket som lett blir borte. Hun inviterer inn til et arbeid som er uferdig, der det er kunnskapskilder som vi trenger å framsnakke, uten samtidig å snakke stygt om manual og evidensbasert tenkning. Et fokus på hvem vi er, fremfor hva vi er. Anne sier: «jeg har prøvd lenge å lete etter legitimitet for det jeg tror på» «plutselig en dag så oppdaget jeg at den standardiserte forskningsartikkelen, den er jo ny!» «De første tekstene som har påvirket hvordan vi skal være i verden er jo myter, skapelsesberetninger, Bibelen og andre religiøse tekster ? så det er jo ikke jeg eller vi som trenger å søke legitimitet ? det er jo tvert imot sånn at den ligger der». «De tekstene som jeg vil løfte frem fra prosa og romanfortellinger er blitt kidnappet av science og forskningsverden». Anne presiserer at det handler om å ta denne form for tekster og innblikk tilbake i arbeidet. Da er

lyt t e.

Årskonferansen

2020

«jeg har prøvd lenge å lete etter legitimitet for det jeg tror på» «plutselig en dag så oppdaget jeg at den standardiserte forskningsartikkelen, den er jo ny!» Metaforum - Mai 2020

Effektiviteten som kreves i alle sammenhenger presser og kan ta bort empatien, samt reduserer refleksjon og ettertanke. det slutt på å lete etter legitimitet, vi kan lese litteraturen som noe mer, dypere, som gir mulighet til å nå mer empati som er så presset i vår tid. Effektiviteten som kreves i alle sammenhenger presser og kan ta bort empatien, samt reduserer refleksjon og ettertanke. «Hvordan skaper vi viten ? hvordan skaper vi kunnskap, jeg er veldig opptatt av at vi skaper kunnskap, og vi må huske på at kunnskap er kontekstuell» sier Anne. Hvem lager teorier, hvem skriver forskningsartikler og hvem underviser og veileder? hvor lang avstand er det fra de som forteller historien, lager teorien, skriver artikler og lager veiledningsprogrammer, til de man bruker disse teoriene på? Vi har alle våre sår, traumer, men når vi snakker om de virkelig marginaliserte gruppene så er det lang vei mellom. Det en god forsker har fått til er orden, orden på livet sitt som gjør det mulig å komme i posisjon til å forske, skrive. «En professor har hatt orden på livet sitt på en helt annen måte enn en prostituert» lyder det fra Anne Øfsti. Det er så viktig å se på dette gapet og hvordan terapilitteratur brukes i praksis. Hvem forteller historiene til de sinnslidende og hvordan blir terapi og metoder skrevet frem? Hva er da litteraturens gave, eller oppgave? Anne Øfsti reiser seg, hun vil stå mens hun sier «det er litteraturens langsomhet». Det handler ikke

Metaforum - Mai 2020

om hvor lang tid det tar å lese, men hvor lang tid det tar en tekst å virke? Tekster fra en annen tid, kan snakke til oss, si oss noe om hvem vi er, som vi uten den ikke ville sett ? eller sett slik. I Knausgård sin bok «Om våren» omtales inderlighetens overlegenhet, det inderlige som en kontrast til intellektuell innsikt, og intellektuell innsikt som en beskyttelse mot det nakne livet. Anne Øfsti holder en bok opp for oss, det er stille i salen ? «denne leste jeg i helgen» det er «Oktoberbarn» av Linda Bostrøm Knausgård ? hun henviser til at hun med vilje ikke har forberedt denne workshopen i lang tid, det skal være uferdig og utenkt og ikke handle om bøker som er lest fem ganger. Hun leser de første linjene på den første siden. Blant annet linjen: «de utsatte min hjerne for så mye strøm at de var sikre på at jeg ikke skulle kunne skrive det her» Hvordan bruker man behandlingsspråket for å legitimere det man gjør? Vi tilslører makten i ord som «behandling..» Linda skriver videre; «jeg er forfatter, jeg trenger minnene mine? » Hvem blir man uten minnene sine? En behandling som kortslutter for å gi effekt og raske resultater. Anne leser: «før hadde jeg vært en jævel til å reise meg, nå levde jeg livet på huk» Anne Øfsti er tydelig i stemmen nå: «når jeg leste denne romanen i helgen, er det som om hver setning fysisk setter et spor, et preg? som er noe helt utenfor dette med behandling? dette er et avtrykk, et menneskets lidelse. Jeg blir sint, jeg blir rasende». Bent Inge Høie sier at tallet for bruk av elektrosjokk er for høyt, Anne fremhever dette og er tydelig i sin tale: «det er hele tiden snakk om tall, og jeg er så lei av tall? .han snakker om tallet som er for høyt isteden for den teksten, den fortellingen hennes, det er et menneskets liv, skjebne? » Anne Øfsti forteller om pardynamikk og henviser til Linda Bostrøm Knausgård som

spør sin mann; «hvordan kunne du la meg ligge der i uke etter uke?» En henvisning til parlivets fortelling, når legger man et teppe over den andres lidelse, fordi det er for mye eller fordi man ikke orker å forholde seg.. hvilket språk har for vi å snakke om et selvmordsforsøk; «du kommer ikke til å finne på noe dumt..?» skriver Knausgård i «Om våren» dette er det nærmeste han kommer i språket. Hvordan tilslører vi språket for å holde ut disse ulike tilstandene? Sanser og nysgjerrighet vekkes for hver setning, med det mener Anne at virkningen av en tekst er langsom. Anne Øfsti referer til et arbeid med en kvinne som har ME. Menings- og verditapet hos denne kvinnen som har gått fra å være på høyt nivå, til bare å ligge. Hun henviser til hva vi gjør av verdi, mange er veldig effektive men gjør ingenting av verdi. Hun forteller om arbeidet rundt å dekonstruere den ideen om at effektivitet gir verdi. Utholdenheten i å hver dag ikke kunne krysse av for effektivitet er veldig krevende. Hva betyr det å være effektiv og betydningsfull? Anne Øfsti forteller at hun da snakket med denne kvinnen om Kloster. En gammel ordning til tross, men i troens tjeneste, kunne ha som oppgave å være stille og ha stor verdi. Anne og denne kvinnen tenkte seg hennes Kloster, der oppgaven var å være stille, konsentrere seg om å puste og lese en setning i uken, om hun kunne klare det. Hun leste 16 bøker det året. Da det etter en stund viste seg at denne kvinnen fikk det vanskeligere og gikk ned igjen, oppdaget Anne at hun ikke klarte å se kvinnens tårer, hun kjente på like stor skuffelse og avmakt som henne. Av alle romanene denne kvinnen har lest ville hun fortelle Anne om den siste; Sara Stridsbergs «kärlekens antarktis». Dette er en roman om et brutalt drap, en fortelling om døden, fra dødens perspektiv. Anne beskriver at hun gikk fra å kjenne seg skuffet

til å oppleve løft, for i litteraturen kan til og med de døde få en stemme. Den marginale stemmen som tror på det som fortelles om avmakt. Vi får lytte til en at en kvinne leser fra romanen, ord satt sammen i konteksten; en bil som kjører, hender på rattet og en bamse i baksetet: «se på meg nu när jag går rakt inn i døden» det er stillhet mellom ordene, etter siste setning spilles «bred dine vida vingar» solo, kornett tror jeg. Å formidle stillhet, stemning uten ord? poetisk, nært og rått. Anne Øfsti forteller at dette er litt av det hun er opptatt av, men at hun nå ønsker at vi som lyttere, tenkere til det hun har formidlet, skal skrive selv. Hun er opptatt av poetry research altså poetry terapi. Hun kaller dette en vei inn til skrivingen også i vårt felt. Hun gir oss et dikt og deretter noen spørsmål som to og to skal diskutere. Hun kaller frem Hans Christian Michaelsen for å lese diktet. Det blir litt latter. Hans Christian leser på klingende nynorsk, en sammensetning av ord, noen vi forstår, andre ikke. Vi skal diskutere vår første respons, hvilken kommunikasjon disse ordene har med livet vårt nå, budskap og stemning og om det er noe ved dette diktet vi ville forandret, samt er det noen vi kjenner som vi ønsker kunne lese dette diktet, tilslutt skal vi skrive et dikt til dikteren, fire linjer. Det summer i salen, det oppstår mange prosesser i et rom som nå har vært preget av en stemme, stillhet, poesi, rytme og klang. Noen stemmer er litt skjelvene, vi skal lese noen dikt vi har kommet frem til. Noen på dialekt, andre ikke. Vi famler etter ord om tanker og fortellinger som vekkes av ord, bilder, musikk og stillhet? Hvor er språket for det som nå har hendt?

Metaforum - Mai 2020

Fr a eviden sbaser in år sak sf or k lar in g:

M an gf old og det u n ike som gr u n n elem en t er i en f am ilie Rolf innleder med å fortelle at han blir mer og mer opptatt av årsaksforklaringer. De unike årsakene som gir mening for den unike familien i deres unike kontekst. Språket vårt har innebygd i seg mange årsaks-sammenhenger. Og kanskje familieterapien har vært redd for å ta inn over seg årsaksbegrepet fordi det har vært forbundet med noe lineært? Eller at det må være samme årsak til alle konsekvenser? Tek st : Camilla Oanes

Vi vet at konteksten er avgjørende for hvordan den samme hendelsen skal virke inn på folk. Kanskje blir vi forstyrret av at årsaker reduseres til å bli et mønster på gruppenivå som tvinger det unike mennesket inn i det generaliserte. En gang årsak alltid årsak liksom. Rolf fortsetter: Det spesielle med familieterapien er at man trer inn i et mangfold. Det er en ting å være til stede når en person snakker om sin mor. Noe helt annet er det å være til stede når denne personen snakker om sin mor, og mor er til stede. Det krever noe annet av terapeuter ? i praksisutøvelse, og i vår teoretiske forståelse av verden. Evidensbegrepet sitt statiske fokus er ikke i pakt med virkeligheten man møter i familieterapi. Evidensbegrepet åpner opp for

Metaforum - Mai 2020

kontrollregimer, de-kontekstualisering av personer og familier, og fjerner oss fra familiers realitet, hevder Rolf. Familieterapien trenger et årsaksbegrep som kan understøtte mangfoldet av unikhet i familiene vi møter. Dette årsaksbegrepet må, ifølge Rolf, innebære en tydeliggjøring av det unike og enkeltstående, og poengtere at årsaker nettopp kan være enkeltstående, enestående og særegne for akkurat denne familien. Å jobbe som terapeut innebærer at vi må forvente det unike ? det vi aldri har møtt før. Vi må være forberedt på å møte noe som ligger utenfor den generaliserte kunnskapen. Dette er som kjent noe litt annet enn evidensparadigmet som hevder at vi kan si noe om et hvilket som helst individ når vi vet noe om de mange. Likevel er det nyttig for en

n g t il Årskonferansen

et er apeu t isk on t ologi

2020 Rolf Su n det

Det er en ting å være til stede når en person snakker om sin mor. Noe helt annet er det å være til stede når denne personen snakker om sin mor, og mor er til stede.

Metaforum - Mai 2020

årsaker finnes som tendenser i en situasjon eller hendelser. Noen ganger produseres en effekt, noen ganger ikke. familieterapeut, hevder Rolf, å tenke på generalisert kunnskap som et startsted. Generalisert kunnskap gir ideer og muligheter, som så kan videreutvikles til kunnskap om den enkelte. Rolf introduserer så begrepet ikke-mening. Sosial konstruksjonisme har dominert gjennom den språklige vendingen med vekt på kunnskapskonstruksjon, mening og forståelse, og marginalisert forklaring og ikke-mening, med fare for å understøtte en sosialreduksjonisme og en utvanning av virkelighetsbegrepet. Rolf påpeker at det er noe utenfor språket som er betydningsfullt ? men problemet er at vi bare har tilgang til det gjennom språket. Hvis alt blir fortolkning, og jeg er fortolkeren ? hva da med den andre? Er jeg dømt til å tolke og fortolke den andre? Eller finnes det noe mer der ute? Slike spørsmål er ikke bare løse filosofiske betraktninger. Slik jeg forstår Rolf i dette foredraget er det når man sitter fast i en terapeutisk samtale ? når man ikke forstår eller ikke vet hvordan man skal komme videre og kjenner at man har prøvd alt? det er da man kanskje er i nærheten av ikke-mening. Det er da kreative øyeblikk oppstår. Og det er kanskje nettopp da er man en god familieterapeut, ikke en dårlig terapeut.

Metaforum - Mai 2020

Rolf fortsetter: årsaker finnes som tendenser i en situasjon eller hendelser. Noen ganger produseres en effekt, noen ganger ikke. Dette åpner opp for alle hendelser som mulige årsaker. Og derfor følger ikke effekt med nødvendighet av en årsak. Det er ingen nødvendighet i denne årsaksforståelsen, bare at årsaken tenderer mot eller disponerer for en effekt. Årsaker er komplekse og handler om samspill og samhandling. For å forstå dette må vi ha oppmerksomheten rette mot flere ting samtidig. Høre på historiene og se at ting er sammensatte. Leite etter folks egne forklaringer på hvordan ting henger sammen og lære av dette. Rolf trekker fram Hannah Arent som sa at vi må ha et konkret årsaksbegrep som gir plass til den unike personen som noe uerstattelig. Og ikke et personbegrep hvor den eneståendes karakteristika er redusert til et statistisk mønster av gjennomsnitt. Giert Biesta hevder noe av det samme: unik betyr ikke bare at alle er forskjellige, det betyr også at vi alle er uerstattelige. Og i den sammenheng er det også naturlig å assosiere til Gadamer sitt syn på tolkning: Det at jeg betyr noe henger sammen med at andre opplever at jeg betyr noe. Og videre til Martin Buber som påpekte at det finnes ikke et Jeg uten et Du. Det å lage terapi gjør vi sammen. Å forhold seg til de strukturene og meningsdannelsene som allerede er der gjør at det er mulig å lage terapi sammen. Dette gjør vi kanskje mest smidig og respektfullt ved å, som Tim Ingold sier, «Go with the grains». Altså ikke bare forholde seg til, men faktisk å ta konsekvensene av de strukturene av mening som eksisterer i familien og følge dem og lære av dem. Gjøre dem viktige i det terapeutiske samarbeidet man holder på med. Dette gjør at dersom folk sier nei til en

metode man kanskje foreslår for dem - så vet man hva man ikke skal gjøre. Man vet ikke nødvendigvis hva man skal gjøre i stedet. Det finner man ut sammen. Men uten et nei fra familien er det umulig å skreddersy terapien, da blir det blåkopi av modellen. Og dette neiet må kanskje komme ut ifra et forslag om mening fra terapeuten, som kanskje da trekker på sitt reservoar av generalisert kunnskap. Et eksempel: risikofaktorer er bare risikofaktorer dersom de opptrer sammen med andre risikofaktorer ? derfor blir det feil å gi alle foreldre kurs i hvordan være foreldre. Og med Rolf sin metafor: det kan være mange grunner til at du ikke får tent ei fyrstikke. Og dermed mange løsninger på

hvordan du kan få det til likevel. Kausalitet er ifølge Paul Ricoeur som regel en blanding av intensjon, årsaker og tilfeldigheter. Og noen ganger er det som man trodde var årsaken, kanskje heller virkningen. Eller motsatt. Dermed blir ikke årsak-virkning lenger lineært, det blir mer som en forgrening eller et rotsystem. Eller kanskje en floke av ikke-mening som likevel henger sammen for denne unike familien i denne spesielle konteksten. Og for terapeuten gjelder det å henge med på ferden. Takk for en spennende work-shop, Rolf. Food for thought.

Bare fjas!! men til tider hysterisk morsomt (om du har "rett" humor...)

Spotify

Metaforum - Mai 2020

?No kidsin the m «Bar n u t av f or eldr ek o På årskonferansen holdt Ragnhild Kvame workshop om «Barn ut av foreldrekonflikten», et prosjekt med grupper for foreldre i konflikt og deres barn. Ragnhild er familieterapeut med blant annet master i psykisk helse, og har en stor flokk rundt seg med mann, fire barn, 6 bonusbarn og flere barnebarn. Gruppetiltaket har sin opprinnelse fra Nederland, og i Agder er det nå tre grupper; Arendal, Kristiansand og Mandal/Farsund, hvorav Ragnhild er gruppeterapeut for Mandal/Farsund. Hun har også vært på samling i Italia og blitt supervisor i modellen. Tek st : Ane Lauvland Bjørknes

I starten av workshopen ønsket Ragnhild å definere hva som er en konflikt: «Konflikt defineres som uforenelige forskjeller mellom mennesker som er avhengige av hverandre, og der det uforenelige og truende i forhold til egne behov skaper spenninger og følelser fordi en av partene bruker makt for å påvirke situasjonen til egen fordel» Tor-Johan Ekeland (2004). Ragnhild beskrev videre hva som skulle til for å få delta i dette gruppetilbudet: konflikten må påvirke familiens helse og trivsel, ha pågått over lang tid, samt ha mottatt tilbud andre steder, som BUP og barnevernet. Foreldrene må ville det begge to, og få med seg barna. Hun fremhevet at som en viktig del av tilbudet blir også nettverket invitert med, og hvor de deltar på to møter, ett i

Metaforum - Mai 2020

forkant av gruppestart og et mot slutten. Det forsøkes å invitere inn nettverk som kan se situasjonen fra to sider, og som derfor også bedre kan hjelpe dem underveis i gruppeprosessen med å støtte dem i å for eks. spørre barna og foreldrene hva de jobber med i gruppa. Etter at gruppa er avsluttet blir nettverket nok en gang invitert til et møte om hvordan det går nå, hvordan de har blitt brukt og hvordan de kan brukes videre. I metoden jobbes det også tett med Tingretten, og dommere fra Tingretten er med i samarbeidsmøter to ganger i året. Der snakker de om hvordan det går i gruppene, hvordan dommer kan bruke dette som et argument i tvistene med foreldrene. Barnevernet kan også henvise foreldrene til denne gruppa. Dette er et av de mest alvorlige tiltaket barnevernet kan tilby og det ligger ofte alvorlig bekymring bak.

middle? n f lik t en »

Årskonferansen

2020

konflikten må påvirke familiens helse og trivsel, ha pågått over lang tid, samt ha mottatt tilbud andre steder, som BUP og barnevernet.

Metaforum - Mai 2020

«Det kan bli veldig mange følelser som dras opp underveis i gruppa og hvor målet er at det etter hvert vil bli mindre konflikt»

Gruppeprosessen «Det kan bli veldig mange følelser som dras opp underveis i gruppa og hvor målet er at det etter hvert vil bli mindre konflikt». Ragnhild Kvame Ragnhild gav oss et bilde av rammene for gruppene, hvor de starter med en forberedelsesfase hvor terapeutene møter foreldre og barn i forkant. De snakker med foreldrene både sammen og enkeltvis om hvordan forholde seg i gruppa og hvordan unngå for eks. å krenke hverandre. I gruppene er det rom for 4-6 familier og deres barn. Det er til sammen 8 gruppesamlinger. Hver samling starter med at voksne og barn spiser pizza sammen, og hvor en også da kan få et innblikk i hvordan familiene fungerer sammen. Å spise pizza sammen som familie kan være veldig rart for barn som kanskje ikke har opplevd dette på flere år. Noen barn klarer ikke spise mens andre spiser mye for å holde ut situasjonen. Terapeutene snakker med foreldrene om det de ser i slike situasjoner. Etter maten deles foreldre og barn inn i hver sin gruppe Hvor tøft det kan være for foreldre og barn å delta i en slik gruppe, var et av flere tema i workshopen til Ragnhild. Hun snakker med foreldre i forkant om det å vegre seg for å forplikte seg til å delta i gruppa. Flere kan

Metaforum - Mai 2020

slite de første møtene, kjenne på stort stress og mange følelser som frykt, sinne og engstelighet. Hun påpekte at terapeutens oppgave er å bringe inn roen inn i rommet hvor det er mye følelser, slik at det er mulig å være til stede i det som skjer i gruppa, samt stoppe konflikter som kan oppstå. Familien i gruppa Ragnhild fremhevet at vi må forstå familien ut fra at de er mer enn bare de enkelte medlemmene, men også forstås ut ifra sin kultur, verdier, identitet, og at de er en del av et større nettverk. Tema i foreldregruppen er blant annet konflikter og destruktive mønstre. Det benyttes rollespill og refleksjon for å belyse og jobbe med temaene. Fokus for terapeutene er at foreldrene hjelper hverandre i gruppa med å reflektere, og mindre at terapeutene kommer med sine refleksjoner. En viktig oppgave for foreldrene er at de i starten får i oppgave å skrive en ny historie om bruddet som er av en sånn karakter at den kan presenteres for barna. Dette kan være veldig vanskelig for noen. De øver derfor på forhånd, får en tilbakemelding på om det er noe de skal justere på, «hvordan kan dette være for barna å høre»? Når Ragnhild fortalte ble jeg oppmerksom på hvor kompleks denne gruppedynamikken kan være og hvor mye det er for terapeuten å være oppmerksom på. Det kan lett oppstå alliansebygging mellom voksne i gruppa, samspillet mellom terapeutene og foreldrene kan også påvirkes av dette. I tillegg må terapeuten hele tiden være oppmerksomt til stede for å fange opp dersom det skjer, samt jobbe med å anerkjenne begge foreldres historier og støtte dem i det stresset de står i. I gruppa jobbes det med at foreldrene ser sitt eget bidrag inn i konflikten og hvordan det påvirker barna. Dette gjøres blant annet

ved at terapeutene utforsker hvordan foreldrene ser barna sine. Som en intervensjon for å få inn barneperspektivet bruker terapeutene ofte små barnestoler i rollespill med foreldrene. Når det skjer noe i gruppa, setter de frem stolene og spør hvordan de tror det som skjer oppleves for barnet? «Hva ville du si dersom barnet ditt var her nå?» Ragnhild er oppmerksom på hvordan hun kan bruke gruppeprosessen og de andre voksne inn i refleksjonene. Hun har erfart at foreldre har ofte veldig kloke svar når det ikke handler om dem selv, og gjennom dette kan de hjelpe hverandre til å se på egne triggere og reaksjonsmønstre. Barna i fokus Det var sterkt å høre Ragnhild fortelle om barna i gruppene. Barna må ofte skjule sine positive følelser overfor foreldrene, og de dras mellom foreldrene. De beveger seg mye i mellomrommet mellom de to husene de bor i, og de opplever å ofte å være i det huset hvor den andre forelderen blir snakket om. I gruppa jobbes det med å redusere stress gjennom bruk av leker og kroppsorienterte øvelser, samt rollespill. Noen av samtaletemaene kan være hvordan barna kan klare å koble seg litt fra lojalitetskonflikten mellom foreldrene sine, hva som er mitt ansvar og hva som ikke er mitt ansvar.

Mot slutten av gruppa presenterer barna sammen overfor foreldrene hva de har lært, og hvilke ønsker de har for fremtiden. Det handler ofte om samspillet mellom barn og foreldre. Dette blir ofte sterke emosjonelle øyeblikk. Foreldrene sitter som publikum og barna har en scene hvor de viser frem tegninger, har rollespill, eller lager film. Foreldrene kjenner seg igjen i det de presenterer og kan si: «Er det sånn jeg er»! Gangen etter har foreldrene presentasjon til barna, hva de har lært og hva de ønsker for barna sine. Noen går inn erkjennelsen av hvem de har vært, og hva de tenker de må endre på framover. For å uttrykke dette benytter de egendiktede sanger, andre har tegninger eller taler. Jeg tror jeg snakker for alle deltagerne på workshopen når jeg skriver at dette var et tema, sammen med Ragnhilds gode formidlingsevne, som engasjerte, berørte og gav håp for familier i høykonflikt. Ragnhild minnet oss om hvor viktig det er å fremme barneperspektivet i dette, at familien får hjelp, samt kompleksiteten i det å leve med konflikt. Dersom noen ønsker kontakt med Ragnhild, og er interessert i å iverksette metoden på egen arbeidsplass, kan de etterspørre kontaktinformasjonen hos Metaforum.

Metaforum - Mai 2020

«M en n eskem øt et »

ved SM ISO Tre kvinner har reist langt for å formidle sine tanker og sitt engasjement i arbeidet sitt og møtet med mennesker i krevende livssituasjoner. Vi er et par håndfuller med workshopdeltakere som sitter i tett, naiv «førkorona» halvsirkel. Workshopen hadde forresten fortjent flere og større halvsirkler. Kvinnene er Ann Kirsti Gamst og Lene Sivertsen, Støttesenter mot Incest og Seksuelle Overgrep (SMISO), Tromsø, og Anna Margrete Flåm, Norges arktiske universitet, UiT.

Tek st : Toralf Tronstad

Mennesket er i sentrum for SMISO. Holdninger og verdier ligger implisitt i deres formidling. Mennesker skal kjenne seg sett, hørt og forstått. Overflatebegreper for mange av oss, men her basert på en dypere og erfaringsbasert forståelse av seksuelle overgreps mangfoldige uttrykk, kompleksitet, sammensatthet og de (forskjellige) konsekvensene det kan ha i enkeltmenneskets liv. De møter mennesket som ble voldtatt for 3 dager siden. De møter 80-åringen som har levd et helt liv i taushet, men som vil at noen skal vite «før jeg dør». De møter menn utsatt for overgrep og som har levd taust lenge. Det er kvinner i voldelige forhold, voldtekter og rus. De møter foreldre til noen som er utsatt. Barn som har begått overgrep. De møter søskenincest ? tabuet innenfor tabuet.

Metaforum - Mai 2020

Mødre som forgriper seg på egne barn. Møter dem som selv er redd for å bli overgripere. Listen er lang. Når disse menneskene trår over dørstokken til SMISO er temaet satt. Veien kan ha vært lang fram dit. Da skal de kjenne imøtekommenhet, allerede i inngangspartiet. SMISOs lokaler skal være (og er) mangfoldige, velkommende og skal tiltale begge kjønn. Dette skal være lavterskel uten ventetid og ikke kontorer. «Sett, hørt og forstått» krever ansatte som tar inn historiene og er til stede. Ingen ansatte skal ha mer enn 3 samtaler pr. dag. Relasjon og kjemi er viktig, det er lov å skifte samtaleperson. De driver selvhjelp med en tro på at den andre trenger å finne sine egne svar, sine egne ord og sine egne begreper. Det som blir viktig for SMISO-ansatte er hva

Årskonferansen

2020

konflikten må påvirke familiens helse og trivsel, ha pågått over lang tid, samt ha mottatt tilbud andre steder, som BUP og barnevernet.

Metaforum - Mai 2020

«Det kan bli veldig mange følelser som dras opp underveis i gruppa og hvor målet er at det etter hvert vil bli mindre konflikt»

som blir viktig for den andre. Utforskning og utfordring av tabuer er spennende og viktig arbeid. Derfor er det grunnleggende for dem å ha god tid og formidle nettopp det. De vil tørre å stå i det ordløse. Tåle å være til stede. Tåle stillheten i rommet og lære seg å «sitte på hendene sine». «Vi står sammen» er en holdning de ønsker å formidle. Dette kan bli møter som beveger begge parter. De fører ikke journal og må stole på hukommelsen om de skulle bli kalt som vitne til rettssak. SMISO har en visjon: «Ingen skal utsettes for seksuelle overgrep». Forebygging er derfor viktig for dem. Og det er for sent å komme inn når barn er blitt 12 år. Det har vært en kamp for SMISO å komme inn i skolen. Men de er nå godt kjent lokalt og har foruten samarbeid med BUP og barneverntjeneste også kontakt med barnehager og undervisning i skolene. I barnehager med ansatte om tidlige samtaler med barn. De har veiledning og kurs med voksne. I skolen kommer de inn med undervisning i 6. klasse. Dette er i avtale med lærer, men uanmeldt for elevene. Det for å nå flest mulig og forhindre at noen ikke møter pga. temaet. SMISO oppgir at 12-13% av barna snakker om erfaringer, tanker, tema etter slik

Metaforum - Mai 2020

undervisning i skolen. Når saker avdekkes ønsker SMISO at barna involveres i det som skjer videre. De skal fortsatt ha kontroll på historien sin og vite hva som skjer med den. De har en drøm om at den første barnet forteller til skal få følge barnet i hele prosessen. SMISO forteller om barns virkelighetsforståelse. De har levd i en overgrepsvirkelighet og tenkt at dette er normalt. Hva er normalt og hvordan vite det? Og også om barns dilemma: «Hva vil du tenke om meg dersom jeg forteller? De har også historier om barn som tester voksne før de velger å fortelle. Barn med vondter som ikke vil fortelle fordi barnet ikke vil at foreldre skal i fengsel. De vil bare det skal bli annerledes, at det skal slutte. Dette er budskap som ikke har en naturlig invitasjon til samtale og derfor vanskelig å komme i posisjon til. Hvordan skape situasjoner for barn til å snakke om dette og samtidig la barnet få lov til å være akkurat som det er? Det er SMISO opptatt av. Og også det uutholdelige i det å ikke ha noe sted å fortelle. SMISO tilbyr både enesamtaler, familiesamtaler og nettverkssamtaler. De er opptatt av hvordan leve videre med overgrepshistorier. I saker med søskenincest har de jobbet med tilgivelsessamtaler på den utsattes premisser. De forteller om prosesser for å bearbeide en overgrepsrelasjon. Om forsoning, men ikke for rask forsoning ? alt på den utsattes premisser. SMISO har god kontakt med UiT. For UiT er det viktig å invitere SMISO med deres erfaringer til undervisningen og de sier alltid ja til det. SMISO bidrar til en tøff og viktig prosess for studentene. De representerer en virkelighetsorientering til feltet. Universitetet er opptatt av at studentene skal utvikle en sensitivitet til møtet med seksuelle overgrep.

Her er det ikke nødvendigvis noe rett og galt. Her må studenten tåle usikkerhet. Tåle å være i prosess. «Flinkhet» blir utfordret og det er sårbart. Studenter «har stått med tårer i øynene og bakoversveis».

ut av lokalet. Dette var en smakebit. For å yte temaet rettferdighet kunne de ved neste korsvei tenke seg å holde et av plenumsforedragene. Ønsket er med dette videreformidlet.

For; «De må tåle å stå i det for det er en del av livet vårt».

For de engasjerte interesserte finnes det mer informasjon på www.smiso.no.

Epilog:

Daglig leder i SMISO Troms er ellers Lene Sivertsen på epost lene.sivertsen@smiso.no .

Til tross for utvidet workshoptid snakket de tre engasjert fra Tromsø oss nærmest på vei

Ann Kirsti Gamst, Lene Sivertsen, Anna Margrete Flåm.

Metaforum - Mai 2020

«Ru spr oblem er , beh og «det r elasjon elle «Hvis du spør dem om hva som er viktig, hva er grunnen til at du vil komme på Lade, så er det ofte at de sier «det er barna mine, eller familien min, eller det» noen andre de har kjærlighetsbånd til da. Det er jo sjelden at det «Nei, jeg tenkte førerkortet, sant». Selvfølgelig viktig, men det er ikke det som gjør at de sitter og liksom er berørt, og griner og sånt. Det er jo de båndene. Så det å ta det på alvor» (Sitat fra en terapeut i Kalsås, Selbekk & Ness, 2020). Tek st : Sari Lindemann

Øyvind Kalsås er sosionom og spesialist i familieterapi ved Avdeling for rusmedisin og Høgskolelektor ved Høgskolen på Vestlandet. Han er også styrelederen for Norsk forening for familieterapi sitt første lokallag, avdeling Vestland. Han har en årrekke vært en pådriver for implementeringen av mer relasjonelle perspektiver for rusbehandling i Bergen, og hentet faglig inspirasjon blant annet fra Åpen Dialog. Kalsås påpeker at det finnes etter hvert en robust evidens for at familiebaserte tilnærminger har mye å bidra med til rusbehandling. En slik tilnærming kan være til hjelp for redusering av bruken av rusmidler, men også bidra til å styrke de viktige relasjonene vedkommende har. Det har en stor verdi, fordi venner og familie er de faktorer som menneskets helse og velvære mest. I rusbehandling er dette særs viktig, fordi mange pasienter har lite nettverk,

Metaforum - Mai 2020

brutte bånd og krevende relasjoner. I Kristiansand hadde Øyvind Kalsås et tydelig og godt begrunnet budskap: en familieorientert praksis i rusbehandling har en vesentlig betydning for både pasienter, nettverksmedlemmer og for terapeuter. I et workshop «Rusproblemer, behandling og «det relasjonelle» ble dette budskapet belyst og nyansert med to delpresentasjoner. Første del, «Jeg får et helt annet innblikk: Fagpersoners erfaring med familieorientert praksis i rusbehandling», bygget på en undersøkelse gjennomført ved Blå Kors Lade behandlingssenter. Det andre del, Del 2, var en presentasjon av et betydningsfullt prosjekt «Tidligere rushjelp», som Kalsås leder i Bergen. Målet med dette prosjektet er å gi pasienter i rusbehandling umiddelbar behandlingsstart samt involvere familie og nettverk allerede fra første kontakt.

h an dlin g e»

Årskonferansen

2020

En slik tilnærming kan være til hjelp for redusering av bruken av rusmidler, men også bidra til å styrke de viktige relasjonene vedkommende har.

Metaforum - Mai 2020

Det kunne vært hensiktsmessig å samordne behandling for voldsog aggresjonsproblematikk og problemfylt bruk av rusmidler. Øyvind Kalsås fortalte at Blå Kors Lade Behandlingssenter i Trondheim er en av de få behandlingsstedene i Norge som har et tydelig fokus på familieog pårørendeinvolvering, og var derfor et naturlig valg av kontekst for hans forskningsprosjekt. Dette prosjektet hadde som hensikt å se på hvordan fagpersoner beskriver betydningen av familieinvolvering i behandlingen. I tillegg var fokuset på de spesielle faglige og etiske utfordringene som en slik praksis kan ha. Øyvind påpekte at når nettverksmedlemmene blir tatt med i behandlingen, kan terapeuten fort kjenne på lojalitetsutfordringer. Terapeutens holdning til pasienten, eller fokus-pasienten, som Øyvind sier, kan bli utfordret. De situasjonene, hvor det har forekommet vold i nære relasjoner, utfordret terapeutene både etisk og faglig. Det er et problem som forekommer ofte, fordi alkohol- og annen ruspåvirkning ofte er en faktor i voldsutøvelsen. I følge Øyvind tyder forskningen på at det kunne vært hensiktsmessig å samordne behandling for voldsog aggresjonsproblematikk og problemfylt bruk av rusmidler. Han mener at dette er svært viktige tema å utforske videre på, fordi vold i nære relasjoner har så omfattende konsekvenser.

Metaforum - Mai 2020

Alt i alt var terapeutene på Lade svært positive til familieinvolvering, fordi det både forsterker tilknytningen i familien og bidrar til å avklare hvordan videre kontakt i familien kan bli. For terapeutene er det også nyttig, fordi involvering av familien gir ofte fagpersonene en rikere forståelse og mer innsikt, noe som igjen bidrar til bedre kvalitet i behandlingen. Øyvind Kalsås understrekte at for at familie- nettverksorienterte praksiser skal være lykkes, så er det viktig at de er forankret i en tydelig struktur, alt fra første kontakt til de ulike fasene av behandlingsforløpet. Denne viktige suksessfaktoren har Øyvind Kalsås også tatt med seg til Bergen fra Lade. Prosjektet «Tidligere rushjelp» ønsker å få til en strukturert og systematisk involvering av familie, pårørende og sosialt nettverk i behandling. Samtidig er målet også å systematisk styrke fagpersonalets kompetanse i å møte pasient og pårørende sammen. I følge Øyvind Kalsås er bakgrunnen for prosjektet utfordringer som mange opplever i rusbehandling. Det ene er involveringen av nettverk, som fortsatt og til tross for tydelige nasjonale politisk-faglige føringer, er for dårlig. Det andre utfordringen er tidsgapet mellom ønske om behandling og det faktiske behandlingsstart. Kalsås minner oss om at vårt motivasjonelle system er ustabilt, og at ønsket om behandling ofte snur i løpet av ventetiden. Nesten en tredjedel av de som er henvist til behandling, møter ikke opp. Dette er klart uheldig, og derfor vektlegger dette tverretatlige prosjektet den umiddelbare behandlingsstart. Også familie og nettverk involveres fra første kontakt. Prosjektet er et samarbeid mellom Avdeling for rusmedisin i Haukeland Universitetssjukehus og Bergen kommune. Felles ansvar på tvers av tjenestene er ellers også en viktig del av prosjektet, fortalte Kalsås.

Prosjektet Tidlig rushjelp har begynt med felles ti dager kurs i Åpen Dialog for alle de involverte fagpersoner. Øyvind Kalsås forteller at det er mye positivt engasjement i dette. Det er likevel ikke bare enkelt å introdusere og implementere en tilnærming som Åpen Dialog i rusbehandling, hvor de individrettede behandlingstilnærmingene har et stort fokus. I Åpen Dialog er det nettopp dialogen som er både tiltak og mål i behandlingsprosessen. Det kan være vanskelig å forstå, sier Øyvind Kalsås. Denne tenkningen er så fremmed for mange fagpersoner. Mange undrer seg over om behandlingen virkelig bare skal bestå av å bringe folk sammen til dialog ? skal det ikke være noe mer, skal vi ikke gjøre noe. Den faglige forankringen til det dialogiske i prosjektet kommer fra Jaakko Seikkula. Øyvind Kalsås forklarte at det sentrale i Åpen Dialog er at forandringen skjer i selve dialogen mellom deltakernes ulike stemmer.

dik t .

Gjennom en tilrettelegging av samtaler hvor det er mulig å både lytte og snakke, kan nye, gjensidige forståelser oppstå. Mer skal det ikke være. Til sist et liten tips for de som ønsker å lese mer. Øyvind Kalsås har i disse dagene, sammen med Anne Schanche Selbekk og Ottar Ness, publisert studien om familieorientert rusbehandling i Nordic Studies on Alcohol and Drugs. I november 2019 utgaven Metaforum kan dere også lese mer om prosjektet Tidligere rushjelp. LIt t er at u r Kalsås, Ø. R., Selbekk, A. S., & Ness, O. (2020). «Jeg får et helt annet innblikk»: Fagpersoners erfaringer med familieorientert praksis i rusbehandling: ?I get a whole different view?: Professionals experiences with family-oriented practice in addiction treatment. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 1455072520914207.

Plenumsforelesere, Anne Hedvig, Bengt Uggla, Tore Dag Bø og Per Arne Lidbom på årskonferransen fikk hvert sitt dikt opplest av styremedlem John Gustavsen etter deres foredrag.

klikk.

Metaforum - Mai 2020

Å vær e der den an dr e er Er det mulig å få henne til å komme på rommet mitt, spurte jeg sykepleieren. Jeg klarer ikke å gå til kontoret, men jeg skulle gjerne ha snakket med henne. - Jeg skal høre om sosionomen kan komme innom deg i løpet av dagen, men det kan ta litt tid, svarte hun. Tek st : Christine Nordhagen Vik Jeg var innlagt for fjerde uke på rad på sykehuset. Sykehus nummer to. Legene trodde de visste hva som feilet meg. Men de visste ikke helt sikkert. Jeg hadde selv insistert på å snakke med en sosionom. For min egen skyld, og ungene. Det var den sommeren alle bodde på stranda. Jeg bodde inne. Jeg skjønte ikke hva alle snakket om før en måned senere. Da var sommerkveldene allerede blitt mørke igjen. Tidenes sommerferie kalte de det. Jeg drømte bare om høst, skolestart og hverdag. For ungene mine var ferien det verste. Usikkerheten. Engstelsen. Mangel på rutiner. Hva skulle vi si? Hva skulle vi gjøre? Pappaen pendlet mellom barna som bodde hos svigerforeldre og meg på sykehuset. Eldstemann ville hjem. Hjemme var ingenting som det pleide.

Metaforum - Mai 2020

Sosionomen kom etter noen timer. Det var en ung jente som stakk hodet inn på rommet mitt. Jeg gråt. Fortalte om ungene mine. At det var vanskelig med ferien, skuffelsene og at eldstemann ville hjem. - Kan han ikke få lov til å bestemme litt, spurte hun. Bo hos en venn? Gi han noen valg, hvis ikke kan alt føles så vanskelig, sa hun. Det fantes få muligheter for å bestemme. Jeg levde fra dag til dag. Vi levde fra dag til dag. Vår lille familie. Nye undersøkelser, nye medisiner, nytt sykehus. Det fantes få valg. Sosionomen ble sittende i en halvtime. Da hun gikk ga hun meg to tykke bøker. - Gi disse til barna dine. Her kan de skrive ned følelser og tanker rundt sykdommen sa hun før hun gikk videre til neste pasient. Jeg har to gutter. De har aldri lest noe annet enn donaldpocket eller hjemmelekser i hele

sitt liv. De liker å skate, svømme og hoppe på trampolina. Etter at sosionomen hadde gått satt jeg igjen alene. Alene om å finne ut hva jeg skulle si og gjøre med de fine ungene mine. Sosionomens velmenende råd passet ikke inn i våre liv. Det er lett å sitte på andre siden. To år etterpå. Tenke at jeg hadde gjort det annerledes om jeg var den unge sosionomen som jobbet på sykehuset og møtte meg selv i sykehussengen den dagen. Hun mente jo bare å hjelpe. Jeg var nok som henne da jeg var på samme alder. Jeg hadde et stort ønske om å hjelpe andre med kunnskap jeg hadde tilegnet meg gjennom studier og erfaring. Men, jeg håper og tror at jeg hadde møtt meg selv litt annerledes nå. Spurt litt mer inn i det jeg sa. Lyttet til gråten og lengselen min. Kommet med flere spørsmål enn svar. Turt å

være litt i det vanskelige sammen med meg før jeg gikk videre. Jeg har øvd lenge på det fra den andre siden. Som sosionom og familieterapeut. Tråkket feil og gått tilbake. Flere ganger enn en. For det krever øvelse. Det krever kanskje dristighet. Det krever kanskje tålmodighet og tillit. Å tørre å bevege seg inn i det man ikke vet noe om. Men finnes det egentlig noen annen måte? For hva vet man egentlig? Hvordan andre har det, hvordan andre kan løse utfordringer i sitt liv? Jeg tror hvert fall ikke det er mulig før man har prøvd å forstå. Lenge nok. Sammen. Eller hjulpet den man snakker med til å forstå seg selv litt bedre. Jeg vet det er lett å ville gå foran den man snakker med. Peke på alternativer og løsninger. Tenke at man vet noe om hva barn eller voksne har behov for. Gi råd. Metaforum - Mai 2020

Anbefalinger. Men det var ikke det jeg hadde behov for den dagen. Jeg trengte at hun lyttet. Til meg. Til hva som kunne være riktig og viktig for meg om min lille familie. Hva jeg ville, hva jeg tenkte, hva jeg trengte. Uten å bli fortalt hva jeg burde gjøre. Mest av alt trengte jeg kanskje bare at noen var der for meg. Holdt meg litt. Kjente på urettferdigheten og usikkerheten sammen med meg. Noen ganger trenger man kanskje bare å bli holdt. Slik at man selv kan holde andre. Som to små gutter. Som bare ville ha tilbake moren sin og sommerferien som alle andre. En sykepleier som kom på vakt senere på dagen stakk innom for å høre hvordan det gikk med meg. Hun satte seg ned ved siden av sengen min. Snakket med meg. Spurte om barna. Hvor gamle de var og hva de likte å gjøre. Hun lyttet lenge. Lenge nok til at jeg følte meg forstått og litt mindre alene. Ikke minst forsto jeg mer ut av hva jeg selv tenkte om situasjonen. Da barna kom besøk dagen etterpå hadde vi en fin stund sammen. Vi fant løsninger. Løsninger som passet for oss. Og på kvelden etter at ungene hadde dratt, stakk sykepleieren hodet inn i døråpningen til rommet mitt på vei hjem fra kveldsvakt - Så herlige gutter du har, jeg så dere i gangen i sted sa hun. Ved å ha hatt rollen som pasient ble det enda tydeligere for meg hva som er viktig når jeg møter mennesker i utfordrende situasjoner. Jeg er opptatt av å prøve å være der den andre er. Å lytte uten å vite svarene på spørsmålene som blir stilt. For når ting er vanskelig, usikkert og komplekst tror jeg ikke det kan fikses med et råd eller en bok. Men, samtidig må jeg lytte for å finne ut om det kanskje er det de trenger, selv om jeg trengte noe annet. Vi er forskjellige. Vi trenger ulike ting. Men jeg kan ikke vite. Derfor må jeg spørre og være nysgjerrig. Og da tror jeg ikke tittel eller stilling er det viktigste. Jeg tror det aller mest handler om å lytte. Så lett og så vanskelig på samme tid.

Metaforum - Mai 2020

Meg, ikke deg Jeg spør deg ikke om råd. Eller hva du mener jeg skal gjøre. Jeg vil bare at du lytter.

«Fr au k jeller ` n » på Hovde går d Tenker høyt sammen med meg Tirsdag 14.4 Mens jeg praterklom det jeg er 19.00 opptatt av Så kanskje jeg forstår meg selv bedre

Jeg altså. Ikke du

Mrs. America

«Mrs. America» forteller historien om bevegelsen for å ratifisere likestillingsloven i USA, og den uventede motreaksjonen som endret det politiske landskapet for alltid. Ser iesk aper : Dahvi Waller M edvir k en de: Cate Blanchett, Elizabeth Banks, John Slattery, Margo Martindale, Rose Byrne, Sarah Paulson, Uzo Aduba HBO n or dic

Redaksjonen tar gjerne imot tips fra leserne om filmer & serier det er vedt å se.

Metaforum - Mai 2020

«w alk an Å holde tråden, finne fokus og gi samtalen en retning som jeg som terapeut har forpliktet meg til, er krevende. Enda mer krevende når jeg ikke har et rom med hjelpemidler, med tavle, illustrasjoner eller notater fra samtalen vi hadde sist. Jeg blir prisgitt andre forutsetninger og ha samtaler på andre premisser. Tek st : M ar it Han delan d

Jeg er helsesykepleier og familieterapeut og jobber med ungdom. Det krever samtaler som skaper trygghet og alliansen kan være skjør. Jeg har snakket med ungdommer i den tiden vi har hatt tiltakene der vi ikke skal møtes. Det har vært ulike samtaler med

Metaforum - Mai 2020

ungdom jeg har møtt samtykket til å ta samta eller ved å gå tur. Jeg s om det var redsel forb med meg, og det ble a omgivelser å gå tur i d

n d t alk » u n der Kor on a

fra før, som derfor alen enten på telefon spurte ungdommene bundet med å bli sett avkreftet. Vi fant fine der det var lite trafikk

og mennesker. Jeg er blitt overrasket over at samtaler som jeg i utgangspunktet ikke trodde ville være gode og trygge pga den nye konteksten likevel har blitt evaluert som noe de kunne tenke seg å gjenta.

Metaforum - Mai 2020

De to første samtalene var med jenter som strevde med familien sin. Den ene hadde mistet moren sin som 10 åring og hadde flere i familien som hadde ulike psykiske strev. Vi har snakket sammen over tid, og det var godt kartlagt hva som var hennes største utfordring. Jeg kunne derfor vise til modeller og teorier vi hadde laget oss over problemene i tidligere møter. Vi snakket med utgangspunkt i dagens situasjon med avlyst russetid og eksamen. At standpunkt vil telle mer enn hun hadde tenkt. At det var mer krevende enn før å jobbe da hun måtte være hjemme og pappa og hun kom dårlig overens.

«Jeg trenger å bare snakke om det. Trenger ikke alltid råd.»

Metaforum - Mai 2020

Jeg kjente på at det kom mye som jeg ikke kunne adressere. Det ble mest å høre. Ta imot. «Jeg trenger å bare snakke om det. Trenger ikke alltid råd.» var svaret jeg fikk når jeg spør om hvordan hun synes det er å ta denne samtalen med meg på tur. J

«Jeg liker å gå å bare snakke. Det er så godt å få tømme hodet sitt. Jeg føler meg lettere nå enn før jeg kom»

eg har gått tur med henne før, på varme sommerdager når vi ikke orket å sitte på varmt kontor. De samtalene fløt alltid bedre og hun ønsket å kunne gå tur hvis det var vær til det.

«Jeg liker å gå å bare snakke. Det er så godt å få tømme hodet sitt. Jeg føler meg lettere nå enn før jeg kom» sier hun uoppfordret mot slutten av turen.

Frida har også strev i relasjonene. Hun går på videregående, er midterst av tre søsken der begge brødrene har utviklingsforstyrrelser og har mye strev som familien må ta hensyn til. Frida sa til slutt ifra om at hun vil flytte; hun orker ikke at hun må leve så hensynsfullt. Det var aldri plass til henne. Endelig har hun nå håp om å få en hverdag der hun kan puste.

Jeg tror å endre kontekst har gitt rom for en annen type samtale. Hva har vært til stede i disse møtene som ikke er i møtet på mitt kontor? Jeg merket med det samme at praten gikk lettere. Det ble mindre spørsmål fra min side. Jeg gikk og hørte. Når vi gikk sånn, fant både jeg og ungdommen en rytme. Den var felles og beroligende. Vi gikk tur, noe som er enkelt og gjenkjennbart. Når man går

Rytmen det gir i kroppen ved å gå i takt er med på å gi en rolig atmosfære. tur går pusten friere i takt med å bevege seg. Rytmen det gir i kroppen ved å gå i takt er med på å gi en rolig atmosfære. Pauser fra å snakke er naturlig, kommentere noe en ser kan gi naturlige pauser, å sette seg på en stubbe er mulig. En kan avgrense hvor lang samtale en skal ha ved å enes om lengden på turen. Det er ingen som har besøk eller kommer på besøk så maktforholdet i samtalen blir mer balansert. Noe jeg kan høre i samtaler er at ungdommen kjenner på

ydmykhet for om det de har av problemer er store nok, verdt å bruke opp min tid på. Dette er et element som ikke er så påtrengende i slik «walk and talk» samtale. Jeg er jo med på en opplevelse, turen, og vi er dermed mer likestilt. Jeg savnet at vi kunne triangulere tekst og tegninger med de hjelpemidlene jeg har til rådighet. Som kompensasjon fikk vi en samtale som var mer preget av empowerment der den subjektive makten til ungdommen ble brukt. Harlene Andersson har definert terapi som produkter av en skapende prosess og en sosial diskurs og kan best beskrives som en målrettet samtale hvis hensikt er å skape et miljø

som støtter en prosess ? «hvilken terapeut og klienten felles skaper en konstruksjon av betydning som leder til ny fortelling og dermed ny organiser av tingenes tilstand» (Andersson, 2003). Jeg håper fortellingene vi skapte sammen på disse turene kan hjelpe ungdommen i å konstruere nye fortellinger om seg selv. En fortelling som er hjelpsom når de skal leve livet sitt. Jeg finner i mine erfaringer at det bør tilbys flere ungdommer å gå og snakke og slippe kontormøtet innimellom. Det er mitt ansvar å utvide konteksten for samtalene.

Spotify

Metaforum - Mai 2020

Rei sebr ev f r a

Van cou v er I mail-innboksen ligger en forespørsel om å skrive et reisebrev fra turen til Vancouver på vestkysten av Canada, der vi i slutten av februar deltok på en fem dagers narrativ konferanse. Etter Covid-19 pandemiens inntog kjennes det ut som det er årevis siden vi var på andre siden av jordkloden og reiste fritt og bekymringsløst. Det føles fjernt unna dagens virkelighet med hjemmekontor og nedstengt samfunn. Forespørselen fikk oss til å minnes en fantastisk reise, full av inspirasjon, nysgjerrighet, gode samtaler og nye oppdagelser. Kanskje det var akkurat i denne tiden vi trengte et slikt brev? Tek st : Cecilie Erichsen Lærkerød «Vi» består av Cecilie Kristiansen, Cecilie Eriksen Lærkerød og Gunnar Martinsen, tre gode kollegaer som jobber sammen ved Bjørgvin familiekontor i Bergen, og som regner oss som narrative terapeuter. Vi er en del av «The Bergen

Metaforum - Mai 2020

Team» som består av oss tre, Sari Lindeman og Siv Sæveraas. Vi planlegger å arrangere den tredje nordiske narrative konferansen i Bergen i mai 2020, (flyttet til 2021). Konferansen i Bergen arrangeres i samarbeid med Vancouver School of Narrative

Therapy, som er ledet av Professor Stephen Madigan. Det er Stephen som kaller oss «The Bergen Team» og som I forbindelse med planlegging av konferansen i Bergen, inviterte oss til Vancouver, hvor «Vancouver School of Narrative Therapy» årlig

fv: Gunnar Martinsen, Cecilie Eriksen Lærkerød og Cecilie Kristiansen.

arrangerer internasjonale narrative konferanser. Madigan ønsket at vi skulle knytte nærmere kontakt med alle foreleserne som skulle komme til Bergen i mai. Siv og Sari hadde ikke mulighet til å dra, vi tre andre bestemte oss for å ta imot invitasjonen. Det var vinterferie på Vestlandet da vi dro, en vinterferie preget av uvær, stengte fjelloverganger og kolonnekjøring. Gunnar dro mandagen, med mye forsinkelser og en ekstra mellomlanding i Montreal, som endte med et døgns forsinkelse. Vi to andre, Cecilie K og Cecilie L (eller «the viking twins» som Stephen Madigan liker å kalle oss, ikke for den

store likheten i utseende men grunnet samme navn), dro onsdagen uten en eneste forsinkelse. Det var enda ikke et eneste smittetilfelle av Corvid-19 viruset i Norge da vi dro. Vi hadde alle fått med oss hvordan kineserne jobbet med å bekjempe dette ukjente viruset for å unngå pandemi. Ingen av oss trodde det var mulig å forhindre at det spredte seg, men vi tenkte heller ikke over hvilken påvirkning dette etter hvert skulle vise seg å få på våre liv. Vi lot ikke dette bekymre oss eller påvirke våre reiseplaner. Vi oppholdt oss i Vancouver da det første smittetilfellet kom til Norsk jord, etter at reiselystne nordmenn hadde feriert i

skiparadiser i Nord Italia og Tyrol i Østerrike. Lite ante vi at dette ville komme til å prege Norge i et slikt omfang ikke lenge etter at vi kom tilbake. Vi ankom Vancouver 26 februar, etter en lang, men fin flytur fra Amsterdam. Gunnar møtte oss og tok oss med til leiligheten vi hadde leid i «downtown» Vancouver, i 18 etasje. Leiligheten hadde en liten terrasse med fantastisk utsikt over millionbyen! Det var hele ni timer tidsforskjell mellom Vancouver og Norge, det var utfordrende å klare å duppe på flyet, så litt svimmel var vi da vi kom. Begeistringen og gleden ved å være fremme i denne spennende byen overvant kjapt all trøtthet.

Metaforum - Mai 2020

Professor Madigan hadde invitert «the Bergen team», samt de foreleserne som var ankommet Vancouver, hjem til seg på middag. Det ble en flott opplevelse, god mat og godt selskap. I ti-tiden tok ?Mr. Jetlag? helt overhånd og overbeviste «The viking twins, Ceciliene» om å dra hjem. Dagen etter, tok Madigan oss med på MA, Museum of Antropology, i Vancouver. Her var det mange flotte utstillinger med kunst fra urbefolkningen i Canada. Urbefolkningen blir i Canada kalt «first nation people». I Vancouver har de en rik historie fra denne kulturen. Urbefolkningen i Canada, som de fleste andre steder på kloden, har opplevd brutal behandling, diskriminering og urettferdighet. I dag er Canada opptatt av å ta vare på denne kulturarven.

Metaforum - Mai 2020

Etter historie og antropologi i museumsverden stoppet vi opp ved Kitsilano og ble vitne til to «bald eagles» som jaktet på fisk. Det var litt av et øyeblikk, det synes ihvertfall professoren at det var, han bemerket flere ganger at vi hadde vært heldig som hadde fått oppleve dette. «These norwegians were so lucky», fortalte han de andre foreleserne. Som nordmenn flest, har vi et sterkt forhold til naturen og har vitnet langt større havørn jakte på fisk mange ganger. Men vi vet å sette pris på det naturen viser oss, og professorens store begeistring for de flotte «bald eagles» smittet fort over på oss. Med forventning og nysgjerrighet dro vi på konferansen og deltok på seminar med David Nylund, professor i Sacramento, California. Han viste film fra

sitt arbeid med barn og unge på «Gender Health Center in Sacramento». Hans arbeid er virkelig bra, spørsmålene hans er med å åpne opp for å endre menneskers liv. Hans nysgjerrighet og geniale spørsmål ga oss mye å snakke om i leiligheten på kvelden. Konferansen var i gang. Det var bare å velge på øverste hylle av foredrag, der narrative terapeuter viste sitt nyeste arbeid og prosjekter. Gunnar valgte å følge hovedkonferansen de neste fem dagene. «The Cecilie viking twins» valgte å delta på «developing questions workshop», som er en workshop som går over tre dager, der en liten gruppe på ca 20 personer jobber sammen om å utvikle nye narrative spørsmål. Konseptet foregår live, der frivillige i gruppen lar seg

intervjue av en av de erfarne narrative terapeutene (Stephen Madigan, David Nylund eller Helene Grau) om noe som har vært vanskelig i livene deres, men som ikke lenger er så stort problem. Intervjuet har form som et «counterinterview», med hovedvekt på å lete etter historier der ikke problemet er dominerende. Vi leter etter andre historier som alltid er tilstede men som ikke alltid er like synlige, da problemer har en tendens til å tåkelegge alt annet. Dette gjøres for å få frem alternative historier om styrke og motvekt. Alle spørsmålene som ble stilt, ble typet opp og vist på storskjerm slik at vi alle kunne følge med på samtalen. Fokus var på å utvikle egne spørsmål, bli enda mer bevisst på hvilke spørsmål vi velger å stille og hvorfor. Etter å ha lyttet til intervjuet i ti minutter, satt vi i grupper på to, og utarbeidet det neste narrative spørsmålet som vi ønsket å stille. Det ble valgt ut tre grupper som fikk lese opp sine forslag til spørsmål, disse ble skrevet opp på storskjerm. Gruppen som hadde utarbeidet spørsmålet, ble intervjuet om hva som var bakgrunnen for at de valgte å stille akkurat det spørsmålet. Til slutt fikk den som ble intervjuet velge hvilket spørsmål

vedkommende ønsket svare på, og hvorfor.

oss til nye narrative høyder i Bergen.

Det ble lærerike dager hvor vi fikk trening i å utarbeide gode spørsmål. Noen ganger kunne vi bli overbevist om at et spørsmål var genialt, men så kunne det fremkalle helt uante følelser i den som ble intervjuet. Vi opplevde det som veldig utviklende å studere spørsmål på denne måten. Vi ble også bedt om å skrive et narrativt brev til den som ble intervjuet, her boblet energien med kreative innslag med narrative brev, sang og musikk. Blant annet var det en gruppe som skrev sang om «Freedom» som vi alle tok del i å synge, mens tårene trillet hos den som hadde latt seg intervjue.

Vel og merke inntil Coronaen satte en stopper for det. Da samfunnet ble stengt ned 13. mars, elever sendt hjem til hjemmeskole, yrkeslivet hjem med hjemmekontor eller permitteringer, og alle avskåret for sosial kontakt utenfor husstanden, var det ikke til å unngå at dette også ville ramme den store narrative konferansen vår. Vemodig måtte vi innse at det ikke lot seg gjennomføre å arrangere konferanse i Bergen i mai 2020. Vi kontaktet alle de som skulle komme til Bergen, og heldigvis sa alle foreleserne at de ville komme til Bergen mai 2021. Dette er vi veldig takknemlige for.

Dette var en interaktiv, inspirerende og absolutt den beste måten å lære å stille gode narrative spørsmål, slik vi ser det. Vi satt igjen med masse sterke inntrykk og nyvunnet inspirasjon. Etter fem dager med dypdykk i den narrative verden, med intervjuer, narrative samtaler og arbeid i verdensklasse, boblet vi av interesse, nysgjerrighet og inspirasjon som vi ønsket å ta med oss hjem til Bergen. Vi så frem til å kunne tilby terapeuter i Norge en forrykende narrativ konferanse i mai. Vi var helt overbevist om at vi hadde skaffet de beste terapeutene i verden til å lære og inspirere

Etter at koronaen først satte oss ut, er vi nå igjen i kontakt med den narrative inspirasjonen vi kom i kontakt med i Vancouver. Gjennom Bergen Narrativ Praksis, som vi tre har opprettet, vil vi fortsette å inspirere og aktivt jobbe med å skape narrative «events» gjennom året. Nå for tiden skjer det virtuelt med live intervjuer og øving på å utvikle gode spørsmål på nett. Neste «event» er LIVE intervju med Linn Skåber 13. mai kl 19.00 på Bergen Narrativ Praksis sin facebookside. Søk oss opp og bli med!

Metaforum - Mai 2020

FILM Å plukke ut favoritter på filmfronten er en nesten umulig oppgave. Men corona-karantene og forespørselen fra Erna Henriette gav meg inspirasjon til en real opprydning i DVD-hyllen, som etter at strømmetjenestene kom har fått lite oppmerksomhet her i huset. Der fant jeg mange klassikere, men lengst inne i hyllen også noen gledelige gjensyn som jeg ikke hadde sett på lenge. Her er noen av dem. Fan n y og Alexan der (1982) Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett denne filmen om familien Ekdahls liv i Uppsala, Ingmar Bergmans fødeby. Den er like vond som den er vakker, med en dramaturgisk spennvidde som utløser hele spekteret av følelser. Inkludert en strøm av tårer ? i fortvilelse, lettelse og pur glede.

Sh adow lan ds (1993) Jeg elsker Anthony Hopkins og jeg elsker C.S. Lewis sitt Narnia-univers. I denne filmen får man begge deler, da Hopkins spiller den britiske forfatteren og hans kjærlighetsforhold til den amerikanske poeten Joy Davidman, glitrende spilt av Debra Winger.

12 An gr y M en (1957) Denne filmen gjorde sterkt inntrykk da en professor introduserte den til meg da jeg var student i USA på 1980-tallet. Den handler om en jury på tolv menn som møtes for å avgjøre skyldspørsmålet til en småkriminell ungdom med innvandrerbakgrunn, som er tiltalt for å ha slått faren sin ihjel. Alle er enige om at han er skyldig, bortsett fra jurymedlem nummer åtte (Henry Fonda), som uttrykker tvil. Det utløser stadig mer heftige diskusjoner, der de kommer frem at det ene jurymedlemmet etter det andre langt på vei baserer skyldspørsmålet på egne fordommer.

Br en t av solen (1994) Jeg har alltid vært fascinert av russisk kultur og historie, og fikk full uttelling i dette mektige dramaet. Filmen er regissert av Nikita Mikhalkov, som selv spiller hovedrollen. Dette er et nostalgisk portrett av et varmt og livsbejaende folk i møte med frykten i et kynisk kommunistisk system som stadig strammet grepet om dem. Filmen rommer også et kjærlighetsdrama mellom to menn og en kvinne, og en vakker skildring av en fars kjærlighet til sin datter og til sitt fedreland.

Metaforum - Mai 2020

Det h vit e bån det (2009) I likhet med «Fanny og Aleksander», er «Det hvite båndet» en film om ondskap, hjerteskjærende presist formidlet gjennom barns sårbare blikk. Handlingen finner sted i en liten landsby i Tyskland like før første verdenskrig, der Baronen og Presten på hver sin måte kontrollerer byens innbyggere. Det er en mørk og krevende film, sakte filmet i svart/hvitt, men du verden som den gjorde inntrykk. Filmen er regissert av østerrikske Mikael Haneke.

Br eak in g t h e Waves (1995) Hvor langt er det mulig å tøye seg i kjærlighetens og kristendommens navn? Lars von Trier sin dogmefilm vakte sterke reaksjoner og debatt da den kom. Emily Watson gjorde dypt inntrykk på meg med et knallsterkt portrett av den unge, naive landsbykvinnen Bess, hvis kristne moral og etikk stadig settes på prøve i kjærlighetsforholdet til sin mann (Stellan Skarsgård). Han blir lam fra livet og ned etter en ulykke, og ber henne ha sex med andre menn, for så å komme hjem og fortelle ham om det.

St ek t e, gr øn n e t om at er på Wh ist le St op Caf é (1991) Jeg har en forkjærlighet for filmer fra sørstatene i USA. I denne feelgood-filmen blandes kvinnelig heltemot med et mord. Ku Klux Klan kommer på nattlige besøk, en frustrert husmor finner mening i livet, og det hele toppes det med litt romantikk og en stor dose humor. Det er med andre ord bare å nyte.

Am adeu s (1984) Bare tanken på denne Mozartkulen av en film gir meg vann i munnen. Grepet til regissør Milos Forman med å presentere Mozarts liv gjennom den middelmådige komponisten Antonio Salieris bitre og misunnelige blikk, er helt genialt. Og musikken er jo ELSK! er film.

Løven es Kon ge (1994) Walt Disneys beste! Den første utgaven av denne filmen, full av livsvisdom, kom da mine døtre akkurat var blitt store nok til å gå på kino. Min yngste var livredd for hyenene, eller «hygienene», som hun kalte dem. Det hindret oss ikke i å se den om og om igjen. Fortsatt settes den på iblant, og musikken er på familiens spillelister. Da nyversjonen kom i fjor dro vi forventningsfulle til kinosalen, men vi var skjønt enige om at den ikke kunne måle seg med originalen.

Metaforum - Mai 2020

Vil du anmelde èn av disse bøkene? Vi i redaksjonen har ikke mulighet til å anmelde alle bøkene vi får til gjennomsyn. Den som ønsker å gjøre det vil få den til odel og eie. Send mail til metaforum@nfft.no så sender vi boka. ps. Vi må ha din anmel del se senest 21 august : ) An der s M idt su n dst ad- Når bar n a vår e t r en ger h jelp Når barna våre trenger hjelp gir praktisk informasjon om hjelpesystemet som foreldre til barn og unge med funksjonsnedsettelse og ansatte trenger for å kunne gi gode tilbud.Boken gir oversikt over helse- og omsorgstjenester samt rettigheter etter barnehageloven og opplæringsloven. Det er mange tjenester som skal samhandle, og veiledning, individuell plan, ansvarsgrupper og koordinerende enhet vies derfor god plass.Boken bygger på intervjuer med foreldre og fagpersoner som bekrefter at hovedutfordringen for de fleste ikke er manglende rettigheter og muligheter, men at kunnskapsformidlingen er mangelfull, tilfeldig og personavhengig.Boken gir ingen fasitsvar, men den gir tips, råd og refleksjon, enten du er forelder til et barn med en funksjonsnedsettelse, praktiker som arbeider med barn, ungdom og unge voksne, eller student i fag som vernepleie, pedagogikk, sosialt arbeid, fysioterapi eller ergoterapi. Anders Midtsundstad (f. 1963) er sosionom med master i sosialt arbeid og er ansatt som seniorrådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser (Aktiv Ung). Han har siden 2007 ledet knutepunktet «Fritid for alle» - en nasjonal satsning knyttet til støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse.

An gelica Kjos, At le Au st ad - Slipp m eg f r i Fra en barndom med brutalitet, seksuelle overgrep og vold, og en oppvekst og ungdomstid som en uønsket kasteball mellom barnevern, rusinstitusjoner og psykiatri, til i dag å være en sterk og modig ung kvinne som også selv er blitt mor.Hvordan er dette usannsynlige mulig?I denne boken beskriver Angelica og hennes psykolog gjennom syv år, Atle, direkte og åpent om terapiprosessen de gikk gjennom. De åpner terapirommet og skjuler verken gledene, utfordringene eller de dramatiske bristepunktene som oppsto i prosessen.Mennesker som lever med vold og overgrep vil selv kunne finne støtte og hjelp i denne boken.Terapeuter vil kunne gjenkjenne og finne støtte for egne tanker, følelser og opplevelser det kan være vanskelig å snakke om.

Metaforum - Mai 2020

Ar n h ild Lau ven g ? Gr u n n bok i psyk isk h elsear beid Denne grunnboken i psykisk helsearbeid gir studenter i bachelor på helseutdanningene en første, grunnleggende innføring i hva psykisk helse er, hvordan man kan arbeide med psykisk helse i ulike tjenester, og hvordan man kan møte kravene om både å møte enkeltmennesket som individ og å gi profesjonell og god omsorg. Vi er alltid mennesker i en sammenheng, og for å forstå mennesker er det viktig å se det «landskapet» de befinner seg i. Lauveng drøfter betydningen av praktiske forhold som bolig, arbeid, økonomi, ensomhet og relasjoner, og hva dette har å si for å bli frisk. Alle kapitlene inneholder beskrivelser av mennesker som strever og hvordan de kan få hjelp. Hvert kapittel innledes med en oversikt over det aktuelle læringsutbyttet (jmf RHETOS for sykepleierutdanningen) kapittelet dekker. Cat h r in e Sch ar f f Th om m essen , Cecilie Basber g Neu m an n ? Gode h jelper e k jen n er seg selv Traumebevisst omsorg blir i denne boken sett i sammenheng med hvordan de som arbeider med sårbare barn og unge kan bli bedre hjelpere. Professor Neumann og terapeut Thommesen viser hvordan hjelperens holdninger og følelser preger forståelsen av den som trenger hjelpen, og dermed også den hjelpen som blir gitt. Men hva er så traumebevisst omsorg? Og hva betyr det å situere seg? Forfatterne reiser en rekke sentrale spørsmål knyttet til det å bli en faglig og trygg hjelper i utfordrende situasjoner. Boken er skrevet for studenter innen pedagogikk, barnevern og sosialfag. Den er også aktuell og nyttig for pedagoger og fagfolk som arbeider med sårbare barn og unge.

Jan Spu r k elan d - Relasjon sk om pet an se, 3. u t g. - Resu lt at er gjen n om sam h an dlin g Gode løsninger og resultater oppstår i spenningsfeltet mellom mennesker. Forskning viser at relasjonsmestrene oppnår de beste resultatene. Dette er noe av kjernen i denne boken, som gir både praktisk og teoretisk innsikt. Her lærer du om ferdighetene og evnene som utgjør relasjonskompetanse. Ved å øve bevisst på disse elementene vil leseren kunne lykkes bedre i samhandlingen med andre og oppnå bedre resultater. Boken er pedagogisk tilrettelagt slik at leseren - en leder, en coach, en student eller en lederutvikler - kan benytte den som verktøy for trening og samhandling. Denne tredje utgaven er gjennomgående revidert og oppdatert.

Metaforum - Mai 2020

Bar n ek on ven sjon en -Njål Høst m ælin gen Elin Saga Kjør h olt Kir st en San dber g Barns rettigheter er viktige, ikke bare for barna og omsorgspersonene, men også for myndighetene som skal forvalte og gjennomføre rettighetene. Denne boken gir en samlet fremstilling av barns rettigheter i Norge. Barnekonvensjonen klargjør barnets stilling som rettssubjekt og gir egne rettigheter til barn. Selv om barn har rettigheter også etter de andre menneskerettighetskonvensjonene, er barnekonvensjonen av særskilt betydning, også for norske barn. Barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989, og i løpet av de 30 årene som har gått siden da, har det vært en økning i interessen for barns rettigheter og i behovet for kompetanse på området. Denne fjerde utgaven av boken gir en oppdatert fremstilling av barns rettigheter i Norge. Hensikten med boken er at alle som jobber med barns rettigheter, skal ha et godt hjelpemiddel for å sette dem ut i livet. Bokens redaktører er Njål Høstmælingen, Elin Saga Kjørholt, seniorrådgiver hos Barneombudet, og Kirsten Sandberg, tidligere medlem av FNs barnekomité og professor ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Bidragsyterne har bred innsikt og spesiell kompetanse på sine respektive fagfelt og kommer fra ulike norske fagmiljøer. Kjell-Br at aas Kr isek om m u n ik asjon - h va vi h ar lær t av st or e k at ast r of er Krise! Hva gjør vi, og hvordan forbereder vi oss? Dette er en «lessons-learned»-bok som vil gjøre ledere og kommunikasjonsansvarlige bedre rustet til god krisehåndtering. Denne boken tar for seg erfaringer fra en rekke større kriser og katastrofer, som Storebælt-ulykken i 2019, skyteepisoden i Las Vegas i 2017, Germanwings-flyulykken i 2015, terroren i Oslo og på Utøya i 2011 og tsunamien i 2004. Hvilke kommunikasjonsutfordringer innebar håndteringen av disse hendelsene? Hvordan og hvor vellykket ble disse utfordringene håndtert? Hva kan vi lære av dem? Kapitlene handler blant annet om beredskapstenkning, medierelasjoner i krise, sosiale mediers rolle, falske nyheter, utfordringer knyttet til ledelse og internkommunikasjon, håndtering av ofre og psykologiske reaksjoner. Boken munner ut i konkrete råd knyttet til alle fasene: forhindre, forberede, håndtere, rette opp, ivareta berørte og lære av kriser og katastrofer. Kjell Brataas har både studert og deltatt i håndteringen av flere større kriser og katastrofer. Under arbeidet med boken har hanblant annet snakket med kommunikasjonsrådgivere i London, Orlando, Utrecht og Las Vegas og møtt krisepsykologer i Bergen, Manchester, Los Angeles og Brussel. Han har møtt overlevende og pårørende etter 9/11, skytingen i Las Vegas, bombene i Brussel og terroren i Oslo og på Utøya, og har fått innspill fra Kripos, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap samt National Transportation Safety Board, Federal Emergency Management Agency og FBI i USA.

Metaforum - Mai 2020

Helsef aglig yr k eset ik k i daglig k lin isk pr ak sis Barn og seksualitet og seksuelle overgrep mot barn er svært vanskelige temaer for de fleste av oss. Barn leker og utforsker. Det er vi voksne som kaller barnas utforskningsaktiviteter av kjønn og kjønnsorganer for seksuelle. I denne boken viser forfatteren hvordan barn har glede av å utforske kroppen sin, også sammen med andre barn, og hvordan voksne kan bidra til å gjøre barna trygge og styrke denne gleden. Voksne som selv føler seg trygge og har kunnskap gir også god svar, og trygge voksne vil også kunne hjelpe barna til å stille de spørsmålene det kan være vanskelige for dem å stille. Den erfarne sexologen og terapeuten Margrete Wiede Aasland tar i denne boken for seg hvordan barn utforsker sin egen og hverandres kropper på ulike alders- og utviklingstrinn. Hvordan kan så voksne møte barna på en god måte når de leker det voksne gjerne kaller «seksuelle leker», onanerer eller spør om seksualitet? I boken gir forfatteren tips og veiledning til voksne og omsorgstakere, og svarer på sentrale og vanskelige spørsmål, blant annet om: Hva er vanlig «seksuell» atferd hos barn? Hva skal til for at barn blir trygge, også på sine seksuelle følelser? Hvordan kan voksne snakke med barna om «seksuell atferd» på en god måte? Boken er skrevet for studenter og yrkesutøvere som arbeider med barn. Den er også nyttig for foreldre eller andre som har omsorg for barn. Ole An dr e Br åt en og An et t e Falk u m - Hån dbok i k on f lik t h ån dt er in g i h else og sosialsek t or en Vold, trusler og trakassering oppleves av mange som arbeider i helse- og sosialsektoren, og er et problem som går ut over helsen, arbeidsmiljøet og sikkerheten til dem som rammes. Håndbok i konflikthåndtering i helse- og sosialsektoren har en tilnærming til konflikthåndtering som balanserer det grunnleggende behovet for personlig sikkerhet med den integritet og verdighet som må ligge til grunn for all samhandling med sårbare medmennesker. Boken legger vekt på praktisk risikovurdering, konfliktdempende kommunikasjon og effektive metoder for å øke sikkerheten ved arbeid både på egen arbeidsplass, på offentlig sted og i andres hjem. Den tilbyr nye forskningsbaserte strategier, verktøy og metoder for forebygging av vold og trussel om vold for alle ansatte i helse- og sosialsektoren. Håndbok i konflikthåndtering i helse- og sosialsektoren er skrevet for ansatte og studenter, men er nyttig lesning for både verneombud, tillitsvalgte og andre ansatte med oppgaver innen HR, HMS og faglig kvalitet og utvikling.

Metaforum - Mai 2020

Tr in e Lise Bak k en - For st åelse og beh an dlin g. 2.u t g. - Psyk isk lidelse h os vok sn e per son er m ed u t vik lin gsh em m in g Oppdatert kunnskap med diagnosebeskrivelser, behandling og praksiserfaringer om de viktigste psykiske lidelsene for personer med utviklingshemming. Forfatterne løfter frem de spesielle utfordringene som psykisk lidelse gir når personen har reduserte kognitive ferdigheter. Hvordan få til medvirkning og forstå bivirkninger av behandlingen? Når er det behov for behandling, og når skal man være tilbakeholden? Boken legger vekt på forståelse og praktiske implikasjoner av diagnose. Forfatterne tar for seg psykososiale og biologiske behandlingsmetoder og gir et oppdatert kunnskapsgrunnlag innenfor feltet. Det er egne kapitler om disse gruppene av lidelser: angst, depresjon, bipolar lidelse, psykose, PTSD, personlighetsforstyrrelse, spiseforstyrrelse, ADHD, Tourettes syndrom og demens. Boken gir en oversikt over relevante begreper og definisjoner. Forfatterne viser at det er ulik tilnærming ved ulike tilstander, selv om noen prinsipper vil være vesentlige ved alle typer psykiske lidelser. Det terapeutiske møtet i psykososial behandling vektlegges, og boken har mange eksempler fra klinisk praksis. Boken gir en praktisk tilnærming til fagfeltet og er skrevet for fagpersoner under utdanning, spesielt dem som spesialiserer seg innenfor psykisk helse eller utviklingshemming. Den egner seg for fagpersoner som gir tjenester til ungdom og voksne med utviklingshemming og psykiske lidelser, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunale tjenestetilbud. Elisabet h Willu m sen og At le Ødegår d Sam sk apin g - Sosial in n ovasjon f or h else og velf er d Vår tids globale utfordringer utløser behov for nye og bærekraftige løsninger for samfunnsutviklingen. Nasjonale politiske reformer i helse- og velferdssektoren har lansert innovasjon som endringsstrategi. Men hva er innovasjon, og hvordan kan innovasjon få betydning for vår helse og velferd? Disse spørsmålene utforskes i antologien «Samskaping. Sosial innovasjon for helse og velferd». Her presenterer de fremste forskerne bidrag fra både akademia og praksis. Ambisjonen er å synliggjøre kunnskapsfronten innen dette relativt nye feltet. Boken er aktuell for alle helse- og sosialfaglige utdanninger i Norge, på bachelor-, master- og ph.d-nivå, samt for lærere, forskere og praktikere i helse- og sosialsektoren. Elisabeth Willumsen er professor i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger og har stilling som professor ll ved Høgskolen i Molde. Atle Ødegård er psykologspesialist og professor ved Høgskolen i Molde. Han har også stilling som professor II ved Nordlandsforskning.

Metaforum - Mai 2020

Hollywood

Den h책pefulle skuespilleren Jac Castello jobber p책 den lokale bensinstasjonen som pumper mer enn bare drivstoff, mens han venter p책 det store gjennombruddet. Ser iesk aper : Ryan Murphy M edvir k en de: David Corenswet, Darren Criss, Patti LuPone, Jim Parson Net f lix

Redaksjonen tar gjerne imot tips fra leserne om filmer & serier det er vedt 책 se.

Metaforum - Mai 2020

Et en d r et f am i l i el i v Vi var godt i gang med andre runde av datainnsamlingen, og barn og foreldre fra rundt 500 familier hadde allerede svart på spørreskjema eller blitt intervjuet for andre gang, da samfunnet i begynnelsen av mars plutselig endret seg som følge av koronasituasjonen. Tek st : Maren S Helland, Tonje Holt, Linda Larsen, Maria Morbech og Randi Sekkeseter For de fleste familier innebar dette en ganske brå overgang til en hverdag hvor skoler og barnehager ble stengt, fritidsaktiviteter ble avlyst, mange foreldre ble permittert fra jobbene sine eller måtte plutselig arbeide hjemme, og kontakten med venner og familie ble begrenset. Nye retningslinjer om avstand

gjorde også at vi i FamilieForSK-studien måtte stoppe alle planlagte barneintervjuer på ubestemt tid. Det tok ikke mange dagene etter at tiltakene var iverksatt før eksperter og fagpersoner advarte mot farene en slik nedstengning av samfunnet kunne medføre. Mange var

opptatt av hvordan stenging av barnehage og skole ville påvirke barn, og særlig ble det uttrykt bekymring for familier som til vanlig hadde utfordringer eller barn som ikke hadde det så greit i familien sin. Forskerne i FamilieForSK ble også raskt opptatt av dette, noe som ble forsterket ved at vi opplevde

Fam iliesam spill på t ver s av f am ilief or m er h vor bar n a er vik t ige in f or m an t er FamilieForSK-studien har som formål å undersøke hvordan konflikter og samspill i familier henger sammen med foreldre og barns trivsel. Studien startet opp i 2016, og siden har om lag 2800 familier blitt med. Flesteparten ble rekruttert da de møtte til samtaler ved et familievernkontor, enten i forbindelse med mekling eller at de trengte hjelp med ulike utfordringer i familien eller foreldresamarbeidet. Det å rekruttere familier fra familieverntjenesten gjorde det mulig å samle kunnskap om familiesamspill og barns trivsel i ulike familieformer, både der foreldre bor sammen, der foreldre bor hver for seg og der foreldre er i ferd med å flytte fra hverandre. Slik kunnskap om familiedynamikk på tvers av familiekonstellasjoner fra et såpass stort utvalg er ny i norsk sammenheng. I FamilieForSK har vi også vært opptatt av å innhente synspunkter fra barna selv. Derfor har hundrevis av barn blitt intervjuet eller svart på et elektronisk spørreskjema om hvordan de har det i familien sin, slik at vi kan finne mer ut av hvilke forhold i familien som henger sammen med barns trivsel.

Metaforum - Mai 2020

egne utfordringer med å balansere hjemmekontor med hjemmeskole og hjemmebarnehage. Ikke bare ønsket vi å finne ut hvordan sårbare barn og familier hadde det nå, men vi var også nysgjerrige på hvordan familier som i utgangspunktet ikke hadde noen utfordringer ville håndtere omstillingene. Dette måtte vi undersøke. Familiene var vi så heldige å ha rekruttert gjennom studien allerede, men ville vi klare å stable på bena en ny datainnsamling i løpet av en knapp uke? Med god hjelp fra en rask saksbehandling i Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, dyktige programmere fra Norsk senter for forskningsdata som kjapt fikk de elektroniske spørreskjemaene på plass, en knippe dyktige intervjuere som arbeidet gjennom hele påsken med å intervjue barna digitalt, en prosjektgruppe som strakk seg litt ekstra noen dager, og ikke minst takket være hundrevis av deltakere som orket å fylle ut nok et spørreskjema, regner vi med å lykkes med å få inn svar fra om lag 1000 foreldre og 400 barn om hvordan koronasituasjonen har påvirket familielivet før skolene åpner igjen.

Metaforum - Mai 2020

Barna savner skolen og vennene sine Når dette skrives er ikke alle svarene fra barn og foreldre kommet inn, og vi har ikke begynt å analysere dataene ennå. Vi har likevel noen beskrivende svar fra barna på to spørsmål som vi har lyst til å vise frem; om de har savnet skole og om de savnet venner i perioden skolen har vært stengt. Under ser dere svar fra ca. 250 barn mellom 8-16 år på disse spørsmålene. Mange barn, og kanskje særlig mange ungdommer synes muligens det var litt deilig da det ble bestemt at de ikke skulle på skolen. Men da situasjonen vedvarte, ble nok lettelsen erstattet med savn for mange. Som dere ser av stolpediagrammet, så svarer 86,3 % av barna/ ungdommene at det enten stemmer litt eller stemmer

helt at de har savnet å gå på skolen i perioden hvor den var stengt. Rundt halvparten av barna/ ungdommene svarer at dette stemmer helt for dem. På spørsmål om barna/ ungdommene har savnet å være sammen med vennene sine i perioden skolene var stengt, svarer hele 85,1 % at dette stemmer helt for dem. Videre svarer 11,2 % av barna/ungdommene at dette stemmer litt for dem, og det er kun 3,7 % som rapporterer at dette ikke stemmer for dem. Hvordan disse svarene varierer med barnets alder, familieog bosituasjon, og om det er særlige utfordringer for barns som bor i familier med spesielle belastninger er noe vi kan undersøke nærmere.

Fler e f or eldr e h ar u t f or dr in ger k n yt t et t il å st r u k t u r er e bar n as h ver dag - m en ik k e n ødven digvis f ler e k on f lik t er . Blant foreldre som har svart på korona-spørreskjemaet så langt, er den største andelen foreldre som bor fra hverandre (n = 384, 52,5 %). Det vil gi oss muligheten til å undersøke endringer og utfordringene i disse familiene spesielt. Kanskje har det i familier hvor foreldre bor hver for seg vært særlige utfordringer knyttet til samvær og hvor barna skulle bo i en tid når mange har vært engstelig for smitte. Som med barnas svar har vi her inkludert noen få beskrivende svar fra foreldrene om hvordan de har opplevd familielivet i perioden

hvor skoler og barnehager har vært stengt, sammenlignet med hvordan situasjonen var før stengingen.

Som dere ser av stolpediagrammet, så svarer de aller fleste foreldrene at de har hatt like mye overskudd til å følge opp barna som Metaforum - Mai 2020

tidligere (45,3 %, n = 311). Kanskje litt overraskende svarer flere foreldre (33 %) at de har hatt mer/mye mer overskudd til å følge opp barna, enn det er foreldre som svarer at de har hatt mindre/mye mindre overskudd (21,7 %). Samtidig er det altså en betydelig andel (mer enn en av fem) som rapporterer om mindre/mye mindre overskudd til å følge opp barna i perioden med stengte barnehager/skoler enn tidligere. Hva som kjennetegner foreldrene som opplever å ha mindre overskudd i denne perioden, er verdt å få mer kunnskap om for kanskje å kunne lette på utfordringer ved lignende situasjoner i fremtiden. På lik linje er det langt flere foreldre (63,3 %) som rapporterer at de gjør mer eller mye mer hyggelige ting med familien nå enn før, enn den lille andelen (kun 2,2 %) som svarer at de gjør dette mindre eller mye

Metaforum - Mai 2020

mindre enn før. Det kan bety at mange foreldre har klart å mobilisere og beskytte barna sine når situasjonen ellers har vært utfordrende. De aller fleste foreldre (64,9 %) rapporterer videre at de har like mye konflikter med den andre forelderen som tidligere, og også her er det en knapp større andel (19,8 %) som svarer at de har mindre eller mye mindre konflikter enn før, enn det er som svarer at de har mer eller mye mer konflikter enn før (17 %). Hva som karakteriserer de ulike familiene som rapporterer om mer eller mindre konflikter og utfordringer blir et viktig neste skritt, ikke minst blir det interessant å undersøke om de ulike familieformene skiller seg fra hverandre i så henseende. Videre analyser vil også vise om den store andelen av foreldre som svarer at de har mer overskudd og gjør flere

hyggelige ting sammen nå, også kan skyldes kjennetegn ved utvalget som er med. Det er ikke alle familiene som deltok i første runde som har svart på skjemaet i denne runden, og det kan hende at de familiene som opplever størst belastninger knyttet til koronautbruddet, også i mindre grad har overskudd til å delta i studien nå.

Det er kanskje noe overraskende at ikke en høyere andel av foreldrene rapporterer om økning i konflikter og mindre overskudd til å følge opp barna. Langt flere virker imidlertid å oppleve utfordringer knyttet til å strukturere barnas hverdag. Mens kun 15,5 % opplever mindre eller mye mindre problemer knyttet til å organisere barnas hverdag i

knyttet til å strukturere barnas hverdag. Det er likevel interessant at over halvparten av foreldrene ikke opplever dette som mer belastende enn tidligere. Videre analyser vil kunne avdekke mer om hvilke familier som opplever at det går fint å strukturere barnas hverdag, og hvorvidt for eksempel grad av oppfølging fra skole og andre, eller foreldrenes arbeidssituasjon, har

også en naturlig konsekvens av at barnehager og skoler er stengt og at foreldrene i mindre grad enn tidligere kan bruke familie og nettverk som hjelp og avlastning. Det er uvisst hva dette kan bety på sikt. Vi vet at støtte fra nettverk og andre har betydning for hvordan familier har det, og særlig vil dette kunne ha betydning for familier som kan trenge ekstra hjelp og oppfølging.

koranatiden enn tidligere, er det 30.1 % av foreldrene som opplever mer eller mye mer problemer knyttet til slik organisering. I tillegg opplever 54.3 % av foreldrene ikke noen endring her. Det vil jo kreve mer av foreldrene å hjelpe barna med hjemmeskole og hjemme-barnehage, særlig hvis de selv har arbeid å skjøtte, så det er naturlig at de opplever flere utfordringer

betydning for hvor mye vansker foreldrene har i denne perioden. Det er også langt flere foreldre (43,2 %) som angir at de får avlastning med barna i mindre eller mye mindre utstrekning enn før, enn det er foreldre som får mer eller mye mer avlastning med barna (7,3 %). Her rapporterer 49,5 av foreldrene at de får like mye avlastning som tidligere. Mindre avlastning med barna er trolig

St er k t øn ske om å f or m idle k u n n sk apen f r a kor on ar u n den

Ettersom vi måtte kaste oss rundt for å få i gang en ny runde med datainnsamling, ble datainnsamlingen finansiert av omdisponerte reisemidler fra prosjektet og avdelingen. De videre planene og midlene til å analysere og skrive på dataene er ennå ikke klare. Vi tror likevel vi skal finne løsninger slik at vi vil kunne formidle kunnskapen

Metaforum - Mai 2020

fra disse dataene på en god måte, og alt i alt er vi veldig glade for å ha fått til en ny runde med datainnsamling. Vi tror det kan gi viktig kunnskap om hvordan familier i Norge på tvers av familieformer reagerer på endringer i hverdagen, økt sosial isolasjon og krisesituasjoner. Selv om et kjapt blikk på dataene viser at flesteparten av familiene kanskje har håndtert situasjonen på en god måte, har vi i det videre arbeidet med dataene et spesielt ønske om å se nærmere på hvilke barn og familier som rammes hardest av de akutte omveltningene, og hvordan vi kan finne fram

Metaforum - Mai 2020

til familier i behov av ekstra oppfølging i en krisesituasjon. Vi er særlig interessert i å undersøke hvordan det går med de sårbare familiene i utvalget, familiene som har blitt rammet av jobbpermitteringer, familier med tidligere psykiske vansker, mye konflikter, og andre utfordringer. Hvilke hjelpetjenester har familiene hatt behov i perioden hvor skoler og barnehager har vært stengt, og i hvilken grad opplever foreldrene at familiene å ha fått den hjelpen de trenger? Her vil det blant annet bli interessant å se om svarmønstrene fra familiene har endret seg fra perioden da familievernkontorene var

stengt til nå, når disse er åpne igjen. Dette vil det være mulig å undersøke ettersom det varierer når i denne perioden foreldre og barn har svart på spørreskjemaer og intervju. Dataene kan altså gi kunnskap om konsekvenser for foreldre og barn i familier med ulike forutsetninger for å håndtere en akutt krise. Prosjektet kan også gi kunnskap om hva familier opplever som mest stressende og krevende i en krisesituasjon, slik at man i fremtiden kan være særlig oppmerksom på, og om mulig begrense dette. Takk til alle deltakerne som har vært med på en ny viktig runde med datainnsamling!

NFFTs tradisjonsrike seminar i Gamle Logen i Oslo desember 2020 avholdes på en annen måte i år grunnet Covid-19. Seminaret blir nettbasert og kortere enn vanlig. Som en julegave fra NFFT blir seminaret kostnadsfritt for alle som ønsker å se det. Vi kommer tilbake med program for Logen senere og gleder oss samtidig til Årskonferansen på Vettre i mars 2021. Hilsen NFFT

Metaforum - Mai 2020

Om å sk r ive, lese & lyt t e t il t ek st . Tek st : An dr eas Br eden

Jeg har ikke skrevet så mye i mitt liv. Men det jeg har skrevet har jeg vært ganske fornøyd med. Ikke det at tekstene mine har hatt så veldig høy kvalitet, men jeg har likt selve prosessen. I sommer skrev jeg en autoetnografi på seks sider om hvorfor jeg valgte å søke meg inn på et doktorgradsstudium i utlandet. Autoetnografi er en form for skriveri hvor man forsøker å relatere egne opplevelser eller forandringer til hendelser innenfor kulturell, sosial og politisk kontekst gjennom en skriveprosess.

Metaforum - Mai 2020

«jeg vet ikke hva jeg mener før jeg har sagt det» Svend Brinkmann (2017) forklarer autoetnografi med betydningen av de tre ordene auto, etno og grafi, hvor auto peker på selvet, altså indre refleksjoner og tanker hos skribenten, etno viser til kulturens praksiser og grafi peker på den kulturelle konteksten. En autoetnografi kan skrives med hensikt å forsøke å vekke noe, altså å være evokativ, hos leseren (Olson, 2015). I søknadskriteriene til doktorgradsstudiet stod det egentlig at søkeren måtte skrive et autobiografisk paper, men jeg leste altså feil og tok en noe mer utfordrende omvei via autoetnografiens utfordringer. Kulturen (etno) vant over livet (bio) der, altså. Ikke bli overrasket over at jeg skifter tema et lite øyeblikk ? jeg følger bare tankene mine, og tror jeg skal klare å komme til et poeng. Tom Andersen skal ha sagt noe sånn som at «jeg vet ikke hva jeg mener før jeg har sagt det», og det har han visstnok

Metaforum - Mai 2020

hentet fra Harold A. Goolishian, Harry blant venner, som jeg igjen mener å huske har hentet dette fra Ludwig Wittgenstein. Det både Tom, Harry og Ludvig mente med dette, tror jeg, var at vi har parallelle indre og ytre dialoger. Siden jeg har hentet dette fra min egen, sparsommelige hukommelse kan jeg for skams og ordens skyld vel gjette meg til at Tom skrev dette i boka Reflekterende Processer (2010), Harry sammen med Harlene Anderson (1992) i boka Från påverknad till medverknad og Ludwig antagelig i boka Filosofiske undersøkelser (2003) som kom ut første gang i 1953 etter hans død. Uten å ha tenkt så nøye over det vil jeg få driste meg til å påstå at «jeg vet ikke hva jeg mener før jeg har skrevet det», og kanskje er det til og med slik at «jeg vet ikke hva jeg mener før jeg har lest det». Og kanskje må jeg også lese

det høyt for å vite hva jeg leser. John Shotter skal visstnok noen ganger ha gått inn i et

Ved å skrive om en liten, men noen viktige minutter av livet mitt, fikk jeg både mulighet til og ble utfordret på å være ærlig med meg selv.

«skriveprosessen ble en mulighet til forsoning med noen av de mindre foretrukne historiene om livet mitt. » tomt og stille rom for å lese høyt for seg selv når han skulle lese tekst. For kanskje er det slik at vi gjennom å lese en tekst, heller enn kun å høre det som blir sagt av den andre, får tilgang til flere parallelle indre dialoger? Kanskje er det også slik at lyden av vår egen stemme og lyden av forfatterens stemme er paralleller når vi leser en tekst høyt for oss selv? Slik var det i alle fall for meg med autoetnografien min, hvor jeg skrev om en relasjon mellom meg og en annen person. Ved å skrive om en liten, men noen viktige minutter av livet mitt, fikk jeg både mulighet til og ble utfordret på å være ærlig med meg selv. Livet mitt, eller identiteten min, består av alle de historiene som fortelles om livet mitt. Noen av disse fortellingene kan jeg foretrekke i mer eller mindre grad enn andre. I prosessen med å skrive, kunne jeg ha valgt å være uærlig eller ha pyntet på ting i historien min

som der og da hadde føltes mye mer behagelig og som hadde satt meg i et bedre lys. Likevel tvang teksten meg til å tenke over historien min. Jeg fikk muligheten til å se den fra flere vinkler. Den ga meg mulighet til å stadig gå tilbake, etter å ha tatt avstikkere via digresjoner og tankerekker. Til slutt fikk jeg satt valgene mine inn i en utvidet kontekst, og alt ga etter hvert større og en litt annen mening enn det hadde hatt tidligere. Jeg ble også nødt til å akseptere at jeg kunne ha valgt å gjøre andre ting annerledes, og skriveprosessen ble en mulighet til forsoning med noen av de mindre foretrukne historiene om livet mitt. Dette er det Wanda S. Pillow (2019) kaller lenticular futures i artikkelen sin, men det skal du få vite mer om litt senere i denne teksten. Autoetnografien min handlet om godt øyeblikk i livet mitt. Et øyeblikk som varte i bare noen få minutter. Den andre personen jeg skrev om i

teksten er en person som betyr mye for meg. Denne personen har fått lov til å lese teksten i ettertid, og teksten har også hatt en effekt på han. Og da har den vel kanskje vært evokativ, da? I tredje utgave av Metaforum i 2019 hadde Bård Bertelsen en fantastisk tekst på digitalt trykk. Grunnen til at jeg drar fram teksten hans, er at jeg likte den godt. «Hvorfor likte du den godt», tenker du kanskje? Det er det nok flere grunner til. En av grunnene er at Bård, slik jeg kjenner han, har en lekenhet som appellerer til meg. Eller, han skriver og snakker med en lekenhet. Jeg skal ikke påberope meg å kjenne Bård bedre enn det. Han er filosofisk, nysgjerrig og åpen. Dette klarer han å få fram i teksten sin, og den lar meg få lov til å lese, stoppe opp, la tankene mine dra akkurat dit de ønsker selv, før teksten så tar meg tilbake igjen.

Metaforum - Mai 2020

Hvis tankene mine satte seg i en gul Ford Mustang med to svarte fartsstriper på panseret, og ga bånn gass gjennom ørkenen i Nevada midt i solnedgangens siste farvel for dagen, så kan jeg alltid gå tilbake til teksten og lese den igjen. Kanskje får jeg med meg en nyanse jeg ikke så for to minutter siden, og denne gangen er tempoet roligere, som når man midt på dagen under villreinjakta i Rondane ligger og slumrer i sola og venter på at reinsdyrene skal begynne å trekke igjen, mens surringen fra primusen lover kruttsterk kaffe. En motsetning til teksten til Bård, var en engelsk språktest jeg nettopp tok. Jeg tror ikke det er så enkelt at konteksten (les: eksamen) var retningsgivende for hvorfor jeg ikke likte tekstene. Jeg lærte mye av innholdet i tekstene, men de var skrevet på en måte som skulle skille gode fra dårlige testtakere. En av de mest krevende

Metaforum - Mai 2020

modulene var lesetesten. Vi fikk utdelt flere avsnitt, og skulle plassere disse sammen med en påstand som kunne passe. Utfordringen var at ett enkelt ord i avsnittet kunne endre betydningen til hele teksten fra å være negativt ladet til å bli positivt ladet. Opplevelsen jeg hadde av teksten i lesetesten er ganske lik den opplevelsen jeg noen ganger har nå jeg leser forskningsartikler ? både norske og engelskspråklige. Forfatterne kan bli så opptatt av å strø om seg med fremmedord at leseren faller av, og leseopplevelsen fylles av et ubehag heller enn å vekke nysgjerrighet. Det kan være en lidelse å ta seg i å for femte gang lese den samme setningen, uten helt å få med seg hva forfatteren forsøker å formidle. En gang leste jeg en originalartikkel av Humberto Maturana kun for å kunne fortelle Lennart Lorås at jeg hadde lest den, på tross av at

han anbefalte meg å heller lese en artikkel som oppsummerte Maturana. Jeg er usikker på om jeg husker så mye av artikkelen. Og jeg tror heller ikke Lennart ble særlig imponert. Jeg har noen ganger undret meg over hva som egentlig var budskapet i noen av forskningsartiklene, og om jeg har forstått teksten slik forfatteren hadde håpet. De som mestrer teksten, er ofte en elite som snakker det samme språket. Alle andre står i fare for å bli ekskludert. Jeg hørte en gang en vandrehistorie om en psykolog ved BUP et sted langt mot nord som hadde laget et eget ord som han introduserte i et drøftingsmøte. Etter noen drøftingsmøter hadde ordet fått en egen mening, og flere møtedeltakere brukte ordet til å komme med egne faglige vurderinger.

Det ble visstnok dårlig stemning da psykologen fortalte hva han hadde gjort. Det ble visstnok dårlig stemning da psykologen fortalte hva han hadde gjort. I boka Ansikt til Ansikt (2009) viser Per Jensen til Michel Foucault når han skriver at den moderne makten er med på tvinge mennesker inn i en undertrykkende selvforståelse som preges av mangel på frihet. Da jeg gikk på gamle Diakonhjemmet Høgskole var Per opptatt av at vi må skrive normalt språk. Jeg forstod Per slik at de vi skriver om også blir de vi skriver for, og når man leser om seg selv må det som står kunne gi mening. Samtidig blir de vi skriver om seg selv gjennom det vi skriver. Teksten til Bård, og prosessen min med å skrive en autoetnografi, hadde en ikke undertrykkende effekt på meg. Bård ga meg frihet til å la meg tenke hans tanker, eller rettere sagt tenke tekstens tanker, men jeg tok kontroll over dem. De var ikke imperative befalinger, men et tilbud om å bli med dem dit teksten hans antydet at jeg kunne gå. Vi som jobber med par- og familieterapi liker ofte å identifisere oss med systemiske, sosialkonstruksjonistiske og postmoderne ideer.

Hva hvis leseren gir opp å forstå, og heller blir oppgitt og kanskje til og med føler skam over å ikke forstå? Men hvordan kan vi leve med dette, hvis tekstene våre er lineære? Hvis de ikke er et tilbud om å åpne opp og utvide det vi allerede forstår, men heller lukker igjen verden slik vi kjenner den? Hva hvis leseren gir opp å forstå, og heller blir oppgitt og kanskje til og med føler skam over å ikke forstå? Jeg har hørt at Tom Andersen ikke skrev journalnotat, fordi pasienten kunne være opptatt av noe helt annet neste gang man møttes. Hva om vi starter med å tilby tekster som faktisk er tilgjengelige og appellerer til lesing ? også fagtekster? Hva om vi begynner å kreve det? Tekster som er enkle og gir oss ettertenksomhet. Slik som haikuet Bård siterer. Eller dette haikuet til Jan I. Sørensen: jeg pr øvde f in n e m eg sjæl f an t m eg i alt

Det hadde vært en artig øvelse, å skrive journalnotater som haiku, men kanskje ikke nødvendigvis så nyttig. Jeg jobbet en gang som terapeut ved et distriktspsykiatrisk senter, og det var skrevet linje opp og linje ned med prosedyrer og veiledere over hvordan vi skulle gjøre jobben vår. Jeg satte egentlig pris på forbudet mot ikke å gjøre noe du ikke kunne noe om i terapi, fordi dette ekskluderte meg fra å bedrive kognitiv terapi, men heller få lov til å ha en narrativ og språksystemisk tilnærming til folks problemer og lyter. Misforstå meg riktig, jeg tror at kognitiv terapi kan ha noe for seg, på lik linje med de fleste andre metoder. Jeg husker at jeg satte stor pris på å få tilbakemelding fra lederen min, på hvor pliktoppfyllende jeg hadde beskrevet hva pasientene mine og jeg hadde snakket om i timene. Det slo meg den gangen at majoriteten av de samtalene jeg hadde, tror jeg nesten hvem som helst med empati og nysgjerrighet kunne hatt, men det er en annen diskusjon. At jeg kunne strø om meg med ord som språksystemisk tilnærming og eksternalisering av problemet

Metaforum - Mai 2020

var den gangen ekstra morsomt, fordi jeg tror ikke noen av dem som leste gjennom notatene mine for å «kvalitetssikre» dem egentlig forstod noe av den systemiske fagterminologien. For meg var dette et godt eksempel på å ikke la den moderne makta få hundse med meg, og jeg frontet heller mitt eget fag innenfor de pålagte rammene til tjenesten. Samtidig kan jeg i dag stille spørsmål om jeg var det spøtt bedre enn de andre slavene av forsvarlighetsprinsippet, der jeg forsøkte å briljere med journalnotater med spørsmål inspirert av Karl Tomm og Michael White. For hvordan hadde disse tekstene vært å lese for dem de handlet om? I skrivende stund hvisker min egen selvrettferdighets indre dialog meg i øret at: «Du skal ta det helt med ro, for du omtalte dem med respekt.» Men jeg er nok innerst inne glad for at flere av tekstene jeg har skrevet, aldri har blitt lest av andre enn dem de egentlig var ment å bli lest av ? nemlig ledere og veiledere.

Det er lett å bli en underdog i møte med en diskurs eller kultur man ikke føler velvære ved å være i. 82

Metaforum - Mai 2020

Det er lett å bli en underdog i møte med en diskurs eller kultur man ikke føler velvære ved å være i. Selv har jeg hatt de fleste stillingstitlene kommunalt barnevern kan by på, fra å være barnevernleder med mye makt og påvirkning til å være saksbehandler med pålagt forbedringspotensial. I den sistnevnte jobben opplevde jeg en kultur som var så stikk i strid med det jeg selv kunne stå inne for at jeg ble sjuk av å jobbe der. Vi var av ledelsen pålagt å bruke den såkalte Kvellomodellen i alle undersøkelsessaker, noe som ikke er intensjonen til verken barnevernloven eller Øyvind Kvello som står bak modellen (Kvello, 2015). I den aktuelle barneverntjenesten ble modellen brukt på en måte som brøt med prinsippet om ikke å gjøre undersøkelser etter lovverket større enn nødvendig.

ble jeg kalt inn på kontoret.

Jeg hadde lenge i det stille protestert mot denne måten å jobbe på, og jeg hadde også protestert på diskursen om å vektlegge risikofaktorer i tekstene vi skrev (møtereferat, notat fra hjemmebesøk, intervju med foreldre, osv.). I retrospekt kan jeg kanskje si at jeg var en dårlig arbeidstaker, men et godt menneske? Jeg husker akkurat i hvilket øyeblikk jeg bestemte meg for å slutte i den jobben. Etter å ha levert en undersøkelsesrapport og vedtaksteksten til min leder,

Det kjennes mer evig og ekte ut, og jeg føler det nesten som en oppreising å kunne få lov å ta skriftlig til orde mot det jeg opplevde som en urett som ble begått mot både meg og familiene vi jobbet med.

Dette var sjeldent en positiv opplevelse for en stakkars systemiker i et lineært barnevern, og jeg husker at jeg ble ekstra urolig da hun smilte der hun stod, med noe som så ut som rapporten min i hendene sine. Jeg fikk en klapp på skuldra og beskjed om at jeg nå (endelig!) hadde knekt koden og at jeg hadde utviklet meg i ønsket retning. Jeg ble spådd en lovende framtid i den aktuelle barneverntjenesten. Utviklingen min bestod derimot av å leke med tekst, og et forsøk på å adoptere et fremmedgjørende språk med en beskrivelse av familien som verken jeg eller familien selv kjente oss igjen i ? nemlig risikospråket. Når jeg så får anledning til å skrive dette, som jeg kun har snakket om tidligere, så kjennes det godt.

I rettferdighetens navn tror jeg selvsagt at de fleste av familiene vi var i kontakt med fikk god hjelp, og kollegaene mine var oppriktig opptatt av å gjøre en god jobb. Hva gjør vi så når vi blir presset inn i et hjørne det ikke er godt å være i, verken for oss selv eller de personene vi

møter gjennom jobben vi er satt til å gjøre? I eksempelet fra psykisk helsevern valgte jeg å holde på mitt eget fagspråk, men tenker i etterpåklokskapens navn at dette var ekskluderende for pasientene mine, selv om jeg beholdt min egen faglige posisjon. I eksempelet fra barnevernet valgte jeg å forsøke å adoptere risikospråket, på bekostning av min etiske, moralske og faglige integritet, og om jeg skal være kategorisk og noe unyansert vil jeg påstå at dette tapte både jeg og familiene på. Johan Galtung mener at ingen blir fornøyd med kompromisser hvor man gir litt og får litt, og at meklere og problemløsere har i oppgave å finne den tredje muligheten eller veien (Galtung, 2003). Hvordan finner vi så denne tredje muligheten, som etisk, moralsk, faglig og medmenneskelig kan ivareta både systemene vi har konstruert og individene og familiene vi er satt til å hjelpe? Wanda S. Pillow (2019) har i artikkelen ?Epistemic witnessing: theoretical responsibilities, decolonial attitude and lenticular futures? skrevet om hvilket ansvar vi som fagpersoner har for å stå opp mot teoretisk undertrykkelse. Pillow drar fram vitnesbyrd (min oversettelse fra

witnessing) som begrep for å vise at mye av det vi har av kunnskap om vår sosiale verden er sett gjennom linsene til hvite menn fra middelklassen. Som et norsk eksempel på dette kan man dra fram at Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning skriver på sin hjemmeside at mannsandelen i dosent- og professorstillinger i Norge i 2018 var på 68,9 % (Kifinfo, 2019). Et vitnesbyrd går som regel ut på at en person ut ifra egen hukommelse gjenforteller noe vedkommende har opplevd, noe som igjen skaper en ny bevitning av den som hører på. Vitnesbyrd i forskning har flere lag med relasjoner, og kan i det minste forstås gjennom en triangulær relasjon. Blant annet kan relasjonene bestå av at forskeren som hører og samler inn vitnesbyrd (også kalt data), personen (også kalt informanten) som gir vitnesbyrd og som tilbyr sitt eget vitnesbyrd om et tema, forskeren som gjenopplever vitnesbyrdet fra transkripsjon, lyd- eller videoopptak og publikum og leseren som opplever vitnesbyrdet gjennom lesing av teksten i form av en artikkel eller bokkapittel (Pillow, 2019). I positivistisk og naturvitenskaplig tradisjon ser

man på data som sanne og entydige, men i humanvitenskapene (som blant annet støtter seg på systemisk, sosialkonstruksjonistisk og postmoderne tradisjon) er vitnesbyrd og innsamlet materiale et utgangspunkt for flere muligheter. I følge Pillow (2019) tar Sara Ahmed og Judith Stacey til orde for å ikke bare ta diskusjonen om metodebruk, men også den etiske diskusjonen om vi som vitner (også kalt forskere) har en forpliktelse til å bevitne det materialet vi får tilgang til. Ahmed og Stacey kaller det «obligations of witnessing», og det kan oversettes med «forpliktelse til å bevitne». Etter 9/11 ble det tydelig hvor mange personer som hadde egne vitnesbyrd å komme med, og det samme kan sies om 22. juli her i Norge. Jeg husker fortsatt hvert sekund av tiden fra da jeg fikk vite om massakren. Jeg husker hvordan den nord-irske mannen fra Belfast med tårer i blikket og bevrende nedre leppe kondolerte, og jeg husker at jeg tenkte at noe lignende hadde han opplevd før. Hvordan skal vi så kunne ivareta den etiske dimensjonen det er i å la disse stemmene bli hørt, uten at de vurderes gjennom det

Metaforum - Mai 2020

vitenskapelige filteret som hittil har rådet forskning? Man deler vanligvis forskning inn i to; kvantitativ og kvalitativ, men er tiden moden for at man tør å tenke nytt om denne inndelingen? Pillow (2019) skriver at det vanskelige ansvaret vi har med å være vitner i forskningen er noe av den historiske forskningsarven vår, og at denne kan sees på som gjeld innenfor utdanning, forskning og teori. Denne gjelden har vi pådratt oss gjennom å gjentatte ganger ikke ha tatt forpliktelsene med å bevitne på ansvar, og har ført til en epistemologisk urettferdighet. Pillow (2019) viser til Oliver når hun skriver at det å nekte å ta ansvar for å høre annerledes er «falsk bevitning». Videre viser Pillow (2019) til Fricker når hun forklarer at denne epistemologiske urettferdigheten har tre attributter; den er målbevisst, den produserer epistemologisk treghet eller uvirksomhet og den skader. Det har vært med på å definere det Pillow (2019) kaller onto-epistemologien bak teoriene vi bruker, og hun appellerer til en avkoloniserende holdning når vi skal forske fram kunnskap. Epistemologi kan oversettes som hvorfor vi vet det vi vet, og ontologi kan forstås som det vi faktisk (tror vi) vet om

Metaforum - Mai 2020

verden. Når Pillow (2019) skriver onto-epistemologi kan det forstås som en måte å omfatte begge begrepene samtidig. I forskning er vitnesbyrd alltid posisjonert i tid. For eksempel krysser den over fra å være tatt opp som lyd i fortiden, den blir lest som transkripsjoner i nåtiden og den vil bli lest igjen i framtiden. Når Pillow (2019) skriver om decolonial attitude (avkoloniserende holdning), er det fordi hun mener at mye av den teorien og forståelsen vi har av hvordan verden henger sammen i dag er konstruert i vesten av menn i godt voksen alder. Det er en viktig link her å se på hvordan for eksempel det britiske imperiet har påvirket og undertrykket alternative og innfødte historier i India, USA og Sør-Afrika. Et eksempel fra media i fjor kan være forskere fra Kent State University tok for seg en myte som har blitt fortalt blant urbefolkningen i nordlige delen av Nord-Amerika. Myten går ut på at en gammel mann ikke ville bo sammen med de andre folkene, og de tok fra han alt utstyr unntatt klærne hans, fordi de da trodde han ville søke seg til de andre. En natt skal mannen ha laget en kniv av sin egen frosne avføring, og drept en hund som han lagde en slede av. Han stjal en annen hund som han spente for sleden, og

forsvant inn i isødet. Forskerene bak studien «mener det er både viktig og nødvendig å utfordre slike myter (Nrk, 2019)» og de uttalte: «Det er godt kjent og bredt akseptert at urbefolkningen i dette området er ressursfulle og oppfinnsomme. Det er skadelig for denne oppfatningen dersom den baserer seg på usanne historier, skriver forskerne.» Det finnes flere alternative måter å forstå myten på, blant annet gjennom meningen og verdien denne myten har for urbefolkningen i seg selv. Slik sett kan forskningen sees på som undertrykkende og en fortsettelse av koloniseringen av urbefolkning i teori og forskning. Vi nordmenn har også vår egen historie med kolonisering og undertrykkelse, og den fant blant annet sted mot både samisk urbefolkning, kvener og tatere. Avkolonisering kan forstås som en prosess hvor man forstår konsekvensene av kolonisering på en annen måte enn den som har vært rådende, og forsøker å se virkeligheten med andre linser enn det som har vært den aksepterte måten å se ting på. Hva vil jeg så med denne teksten? Først og fremst håper jeg at du fikk noe ut av å lese den. At den ga deg noe du ikke hadde før du leste

den. Men jeg håper også den kan være en inspirasjon til å begynne å skrive om noe du brenner for, noe som vekker nysgjerrigheten din og om noe du er engasjert i. Eller en inspirasjon til å gjøre en bitteliten eller stor endring i måten du skriver de profesjonelle tekstene dine på.

«forpliktelse til å bevitne» og lar det moralske kompasset vårt få styre kursen. Og at vi som lesere klarer å se verdien av tekster som ikke er skrevet i bestemte former, med bokstaver av bestemte størrelser, marger av bestemte bredder og nødvendigvis med så mange referanser.

En måte å skape endring på kan være gjennom å endre måten vi bruker språket vårt på, slik som når vi skriver tekster. Ved å skrive tekster som bevitner, så ivaretar vi vår

Hvis vi bruker andre forfatteres verk, så skal vi kreditere, men ofte tror jeg at vi har like gode ideer i våre egne hoder, uten at vi trenger å legge et puslespill av

argumenter referanser forfattere.

bestående av fra andre

Å bevitne gir et ansvar for å ta imot den historien som kommer som noe eget og unikt. God skriving!

Lit t er at u r list e Anderson, H. & Goolishian, H. A. (1992). Från Påverknan Till Medverknan: Terapi med språksystemiskt synsätt. Studentlitteratur AB Andersen, T. (2005). Reflekterende processer ? Samtaler og samtaler om samtalerne. København: Dansk Psykologisk Forlag. Brinkmann, S. (2017). Knausgård som forsker. I D. Bugge, S.R. Fauth & O. Morsing (red.), Knausgård i syv sind. Ålborg: Anis forlag. Galtung, J. (2003). Både og. En innføring i konfliktarbeid. Oslo: Kagge Jensen, P. (2009). Ansikt til ansikt. Kommunikasjons- og familieperspektivet i helse- og sosialarbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk Komite for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kifinfo) (2020, 30. april). Statistikk for kjønnsbalanse og mangfold i akademia.

Hentet fra... Kvello, Øyvind (2015). Barn i risiko. Skadelige omsorgssituasjoner. Oslo: Gyldendal Akademisk Olson, M. (2015). An auto-ethnographic study of ?Open Dialogue?: The illumination of snow. Family Process, 54(4), 716?729, doi:10.1111/famp.12160 Pillow, W. S. (2019). Epistemic witnessing: theoretical responsibilities, decolonial attitude and lenticular futures. International Journal of Qualitative Studies in Education. 32 (2) 118?135. https://doi.org/10.1080/09518398.2019.1576938 Wittgenstein, L. (2003). Filosofiske undersøkelser. Oslo: De norske bokklubbene.

Metaforum - Mai 2020

M USIKK

Han s Ch r . M ich aelsen Høgskolelektor, VID Oslo

Nor ge

Å velge noen få smuler fra musikken som synger med i ens liv, er like vanskelig som å velge den beste maten, de beste øyeblikkene, de beste bøkene eller favorittduften. Det er kroppen vi sanser med. Der sitter minnene. For hvert valg, kunne det vært valgt ti andre. Og jeg som har laget spillelister fra før begrepet fantes, fra kassettenes tid.

(selv om jeg er født i Sverige).

Jeg begynte som 6-åring med dans, og med den kom musikken og ble en del av kroppen. Det ble etter hvert konkurransedans i alle de 10 klassiske dansene helt til jeg ble voksen. Alle denne orkestermusikken gikk til blodet og beina. Særlig ble det tango som fortsatt får musklene til å spenne seg når jeg hører den. Argentinsk tango er noe av det flotteste og mest sensuelle jeg vet. Det ble også

leikarring med folkedans som springar og gangar som gav sans for hardingfelemusikkens sugende ?beat?. Jeg forbinder den med rytmen i norsk natur, med mystikken og den erotiske kraften. Hør bare på de underfundige dobbeltstemmene i hardingfela i gangaren her, på spelemannens takt med foten, ja på det store spelet mellom mennesker, dyr og natur, med kreftene i seg og mellom seg, kampen for tilværelsen og leiken gjennom det hele så drivende om dere orker!

Norsk folkemusikk

It alia (mitt første språk, 1 ? 4 år)

canzone").

Språket her er musikk i seg selv; det vakreste jeg kjenner, og bare å høre det rundt meg, er som å være midt i lidenskapen; i lidelsen og ekstasen, i nytelsen og smerten, i hverdagsmaten, vinen og den uforståelige kjærligheten, i vennskapet, paradoksene og de dype linjene til antikken. Fellini, opera og radio-pop, filmmusikk, partisansanger og Melodi Grand Prix kommer hulter til bulter. For ikke å snakke om Eros Ramazzotti ("Se bastasse una

En av mine første kjærligheter var den da 16 år gamle Gigliola Cinquettis ?Non ho l?etá? (?jeg er ikke gammel nok?) som ble Italias første vinnersang i Grand Prix 1964 (? ?Volare? fikk bare 3. Plass i 1958 ?) men jeg velger ikke den. Heller ikke Puccinis ?O mio babbino caro?(?Å min kjære pappa?) fra operaen Gianni Schicchi (1918). Jeg velger musikk fra en av min kjæreste filmer, Tornatores Cinema Paradiso (1988 - komponist: filmmusikken gudfar Ennio Morricone).

Cinema Paradiso "soundtrack final" Men jeg kan en sang til oppveksten lekende lett

ikke la det bli med det. Jeg må ha med for dansens skyld. Min store helt i var Fred Astaire. Her danser han med Gingers Rodgers (men hvilken

trening ligger bak! Det gjelder også for å bli en god terapeut). Her er dansen fra 1935 -37 lagt til italienske Paolo Conte, ?Via con me?fra 1981:

Via Con Me

Metaforum - Mai 2020

USA

(østkyst, vestkyst og Motown)

Jeg bodde som barn med familien min i Los Angeles og gikk i barnehage og skole. Dette var i 1950-årene, og jeg ble tidlig TV-slave og kunne alle de sentrale showene. Et bilde på tidsepoken fra slutten av

1950-årene og utover viste TV-serien ?Mad Men? (2007 ? 2015). En deilig scene og sang er når kona til Don Draper rigger et overraskelsesparty til 40-årsdagen hans (noe han ikke akkurat digger) og plutselig gir ham en liten opptreden: ?Zou Bisou Bisou?fra 1960 (Megan Draper, spilt av Jessica Paré):

Zou Bisou Bisou Jeg bodde dessuten i Detroit (Motown) som AFS-utvekslingsstudent 1969-70. Verstfamilien hadde helt bibliotek fullt av klassisk musikk, og ungdommene deres hadde full kontroll på all annen musikk. Så for meg ble det et musikkår; klassisk, pop og rock, med flere sentrale utgivelser. The Beatles

siste album, Abbey Road, ble utgitt i 1969. Det preget året sterkt, i tillegg til alle tegnene og spekulasjonene om Paul McCartney var død. Året før kom Blood, Sweat and Tears med ?Spinning Wheel?? bare hør:

Spinning Wheel Etterfulgt av nydelige, røffe ?And when I die? ? hvis dere venter på den, ja hele albumet! Og jeg husker vi suste nedover highway?en med en venninne i hennes Ford Mustang 1965-mod. eller noe, med ?Bridge over Troubled Waters?på full guffe, utgitt januar 1970 av Simon and Garfunkel. Lykke!

Men hvis vi hopper til 1980, er det vel verd å høre på et kutt fra soloalbumet ?One-Trick Pony? til Paul Simon, dans-opp-på-bordet-sangen ?Late in the evening?:

Late in the Evening Th e Beach Boys

(det er noen album det ikke er mulig å komme utenom.) Ett av dem er ?Pet Sounds? fra 1966. Dette albumet ble av musikkmagasinet Rolling Stone kåret til nr. 2 på listen fra 2003 over tidenes 500 beste låter. La meg bare nevne at The Beatles ble kåret til

henholdsvis nr. 1 og 3 med ? Sgt. Pepper?s Lonely Hearts Club Band? fra 1967 og ?Revolver? ? også 1966. ?Pet Sounds? er en klassiker, og låten ?God Only Knows What I?d Be Without You? viser takknemligheten over at vi er det vi blir gjennom andre:

God Only Knows Da blir det fristende å lytte til en nydelig låt av Chicago fra 1974, der The Beach Boys korer. ?Wishing you were here? vekker såre savn, både over

å være borte hjemmefra, men også å være hjemme, men uten den ene, da som nå:

Wishing You Were Here

Metaforum - Mai 2020

KLASSISK Klassisk musikk er som fjellene og havet, den har vært her bestandig. Den foreldes ikke, blir ikke umoderne, og jeg blir aldri lei. Den vil alltid være et sted å søke tilflukt i, slik naturen er. Mozart, den største av dem alle, Beethoven, Chopin, Brahms, Dvorac, Rachmaninov ? alle de kjente skulle vært

med, men jeg må velge Bach og den forrykende Brandenburgkonsert nr. 3, oppført 1721. Her kan vi snakke familieterapi ? dialog, overog understemmer, tema og responser, posisjoneringer, temposkiftinger og ikke minst selve det fulltonende livet! Dette er evigvarende rock! Spill 1. og 3. sats høyt, la det fylle rommet og vær en dansende dirigent!

Bach: Brandenburg Concerto No. 3 in G Major, BWV 1048 JAZZ Nansenskolen (1971-72) var et ruvende og avgjørende år for mine orienteringer innen litteratur, musikk, kunst og politikk resten av livet. Men de late søndags ettermiddagene da vi lå og døste henover gulvet i musikkrommet med det store

glasspanoramaet ut over Mjøsa og bjerketrær, og solen flommet skrått inn over rommet mens støvkorn danset langsomt i strålene, er uløselig forbundet med ?Jazz på svenska? med den svenske pianisten Jan Johansson. Det albumet har vært en beroligende følgesvenn gjennom livet.

Visa från Utanmyra

TUSEN BITER Diakonhjemmet Høgskole, familieterapi skal også ha sin sang. Kull nr. 2 i videreutdanningen 1991 ? 1993, første kursuke på Hotell Borge på Husøy. Per Jensen og Håkon Hårtveit underviste om dagene, og nettene gikk med til dypsindig tøys og meningsfullt tull om Livet. Per gav meg en CD (?Min sang?) med den danske artisten og låtskriveren Anne Linnet, hun som har skrevet ?Tusind stykker? som Björn Afzelius

gjorde til ?Tusen bitar?. På CD?en har Anne Linnet skrevet melodi til dikt av den danske filosofen, presten og krimforfatteren Johannes Møllehave. ?Lytt til sangen ?Mild, Lattermild og Gavmild?, sa Per. Det er en kjærlighetssang til en du holder kjær; det kan være en kjæreste, en venn, en kollega, Jesus eller hunden din?. Sangen har vært med meg siden det, og jeg har brukt den overalt; på samlivskurs, for familier og ungdommer, i undervisning.

Mild, Lattermild og Gavmild

PINK FLOYD Pink Floyd - har også skapt et album man gjerne kunne ta med seg på en øde øy. ?The Dark Side of the Moon?er deres 8. studioalbum

fra 1973. Det berømte prisme-omslaget, den hvite lysstrålen som brytes i et fargespektrum, er genialt, og som bilde på hva vi prøver på i terapeutiske og systemiske samtaler er det en inspirasjon. Platen er et formidabelt, nyskapende og unikt håndverk med sine sømløse overganger.

The Dark Side of the Moon

Metaforum - Mai 2020

THE BEATLES Jeg oppdaget The Beatles med ?She loves you? i 1963. Jeg var 12 år, gikk i 5. klasse, og som for så mange andre over hele verden har Beatles blitt mitt livs Songbook. Teksten var ikke å få tak i, så jeg spilte singlene hundre ganger og skrev ned teksten slik jeg forstod den. Jeg hadde over 500 Beatles-bilder på vegger og tak på rommet mitt, gikk med Beatles-klær og støvler, og ristet på den nyvaskede Beatles-sveisen min mens jeg løp i gatene som de gjorde i filmen ?A Hard Day?s Night?. Selvfølgelig har jeg sammen med venner bodd på hotellet av samme navn i Liverpool, vært på konsert på puben

The Carvern og vært inne på Pauls og Johns barnsdoms soverom og spilt på pianoet i Pauls hjem. I drømme har jeg vært sammen med dem mange ganger. De var revolusjonerende for pop-verdenen, ikke bare én gang, men flere. Å velge en sang å anbefale, er som å tenne en fyrstikk i stedet for et St. Hans-bål. Jeg må velge to. ?Blackbird?fra The White Album utgitt i 1968, skrevet av Paul McCartney (og visstnok med en setning fra Lennon) som har sagt at sangen er til minne om dr. Martin Luther King jr., som døde i april samme året, og med fargede kvinner som kjemper for sine borgerrettigheter.

Blackbird Den andre låten mente John Lennon var den vakreste av alle låtene Paul McCartney hadde laget.

Jeg er enig. Den er fra albumet Revolver utgitt 1966, ?Here, There and Everywhere?

Here, There And Everywhere

Long, Marianne, Hey, That?s No Way to Say Goodbye, One of us cannot be wrong.

LEONARD COHEN Poeten som ikke skulle bli musikkartist. Han var og ville være forfatter og poet. Han debuterte i 1956 med diktsamlingen ?Let Us Compare Mythologies? ? er ikke det også en fabelaktig formulering for terapeutiske siktemål? Han utga en rekke diktsamlinger og 2 romaner. Etter at han også begynte å gi ut plater med sanger, fra 1967 til han døde i 2016, ble sangene også utgitt i bokform. Hans første album med tittelen ?Songs of Leonard Cohen? fra 1967 hadde allerede disse sporene som er blitt klassikere: Susannne, Sisters of Mercy, So

Albumet ?I?m Your Man? fra 1988, med sporene ?First We Take Manhatten? og ?Ain?t No Cure for Love? skapte umiddelbart en my felles musikkarv vi fortsatt hviler i, og bølger med i ? noen av oss. Konserten i Langesund sommeren 2009 var full av dem. Det siste albumet ?You Want it Darker?, gav Cohen ut bare noen uker før han døde i 2016, 82 år gammel. Han var både en dyp poet, en etisk stemme og en medrivende melodiskaper ? ?Dance Me to the End of Love.

Dance Me to the End of Love

VED HAVET - hva er bedre? Ved havet Og når arbeidsdagen er over, og skrivesaker, PC?er, malingspann, økser og sager er lagt bort, hva er bedre enn å danse sol-ettermiddagen til ende ute på plattingen, og

fortsette mens månen dukker opp ved horisonten, til en slentrende Dean Martin som bare vil vi skal være litt vennlige mot hverandre. Livet er ikke et problem som skal løses, Det er et mysterium som skal leves; - ?Gentle on my mind?.

Gentle on My Mind

Metaforum - Mai 2020

Psykologens credo: O For meg er det å være psykolog både en profesjon og lidenskap, og samtidig en meningsfull måte å leve livet på. Så lenge det er liv og jeg er frisk og oppegående, har jeg ingen grunn til å slutte i jobb, men det er viktig å tenke gjennom hva man skal prioritere i livet sitt. Tjenesten som psykolog er i min alder ikke en jobb for å ha en inntekt, men en tjeneste og måte å leve på som gir inntekt.

Tek st : Bjørn S. Hesla

Noen har lurt på hvorfor jeg fortsatt er yrkesaktiv, når jeg kunne ha gått over i pensjonistenes rekker. For meg er det å være psykolog og skribent med en kristen eksistensiell tilnærming til livet, en meningsfull måte å være tilstede i livet og arbeidslivet på. Dette ut ifra at livet er det jeg lever akkurat nå, ikke noe som planlegges å kunne leves om 15 år eller 20 år ? for hvem vet om man kommer dit i live(t)? Men livet er heller ikke en aldersrelatert oppgave som skal løses og opphører ved en statlig forutbestemt alder. Det er da heller ingen pensjonisttilværelse i Guds rike. Jeg jobber ikke for å bli pensjonist, men jeg blir pensjonist som resultat av å stå lenge nok i jobb. Mitt mål er derfor å møte og ta mitt liv som det er, og samtidig måtte erkjenne at å bli gammel, «det er som om livet tar sine gaver tilbake", slik Astrid Lindgren har beskrevet det. Og når livets gaver trekkes tilbake, kan det gå utover både mot og glede, men håpet kan fortsatt leve!

Metaforum - Mai 2020

For selv om man ikke lever for å dø, dør man litt hver dag når man lever. På den måten har livet døden som pris ? og det er livets pris. Ut ifra at livet og alt som jeg har fått for ingenting, skal gis tilbake for ingenting, er jeg ekstra opptatt av å være tilstede i livet og glede meg over det så lenge det er liv, og bruke dagen i dag og fylle den med innhold. Her finner jeg støtte hos den amerikanske country-sangeren Dolly Parton som i et intervju sier, «jeg vil ikke trekke meg ennå. Men jeg vet at jeg vil gå til jeg ikke kan gå lenger, fordi jeg fortsatt har noe å gi til denne verden. Inntil Gud sier stopp, vil jeg fortsette». Det å arbeide er en velsignelse som kan være til velsignelse. Vi mennesker leter etter mening, og når jeg er psykolog, er det terapiprosessen som gir meg mening. Å utøve terapi er på samme måte som det å skrive, ikke noe jeg gjør. Det er noe som kommer til og gjennom meg og er en del av

Om livet som psykolog meg, hvor jeg stiller meg til disposisjon som et medium. Psykoterapi er for meg å være i en privilegert posisjon, hvor man lærer mye om livets utfordringer, gjennom å være på besøk og til tjeneste i folks liv og bidra til å gi andre livsmot, fremtid og håp. På den måten kan jeg utgjøre en forskjell, som skaper en forskjell i hverdagen. Psykoterapi representerer en skapelsesprosess og kunstform, et håndverk med samtalen som verktøy. «Kunsten er det motsatte av tidsfordriv. Det er et forsøk på å holde tiden fast ? den er dødsfordriv, slik den østerrikske forfatteren Franz Werfel uttrykker det. Psykisk smerte er ofte formløs, og i terapien gis det anledning til å gi den en form slik som i annen utøvende kunst, eksempelvis i male-, musikkog skriveprosessen. Det er derfor viktig for meg å bruke tiden riktig og bidra som medspiller i yrkeslivet, så lenge jeg kan gi noe til denne verden. For på den måten kunne bruke den tiden som stadig blir kortere og kortere ? til lysene slås av og røret blir lagt på. Noe som forutsetter at kroppen spiller på lag og livet ikke svikter meg. For en ting er hva jeg vil, noe helt annet er hva livet vil for meg og av meg. Og der er det bare tiden selv som kan gi svar. For alle har fått en «hest» å ri på i sitt liv og må derfor leve det livet man har fått til del. Å leve er å glede andre og hverandre. Så la oss glede oss over dagene, så lenge en kan. Plutselig en dag er det over. Det er derfor viktig å bli den man er skapt til å bli, for slik frøet bærer i seg kraften til å slå ut i full blomst, setter barnet alt inn på det samme. I mitt tilfelle er det å være meg, og i ditt tilfelle å være deg. «Dette er det

vanskeligste av alt; å være seg sjøl ? og synes at det duger» (Hans Børli). Ettersom vi alle er døende vesener, ønsker jeg å gå i ferdiglagde gjerninger og være nærværende på en tilstedeværende måte der jeg er, og kunne forholde meg til at hver dag er den siste, til den er den siste. Da jeg vet at det er en Himmel over jorda og at det ender godt til slutt. Ut ifra dette lever jeg som om Gud finnes og at troen er lagt ned i mitt hjerte, og overlater til Gud å skape troen som en gave. «For han som har skapt alle lengsler i verden, har også skapt lengselens mål, slik som den lille svaleflyver som stoler på sine vinger to ganger. Både når han forlater reiret og når han legger ut på sin andre store reise til Syden» (Gregers Lundh).

Metaforum - Mai 2020

Pr egn an t su bst ace abu ser s a com pu lsor y an d volu n t ar y t Rusmiddelmisbruk i svangerskapet utgjør et omfattende helseproblem, både for mor og barn. Bruk av tvang overfor gravide rusmiddelavhengige i Norge trådte i kraft i Januar 1996. Loven gir anledning til å tilbakeholde gravide rusmiddelavhengige kvinner i institusjon mot deres vilje. Tek st : Siv Merete Myra

sin doktorgrad

Kjernen i paragrafen er at gravide rusmiddelavhengige kvinner kan tilbakeholdes i institusjon uten samtykke dersom rusmiddelmisbruket gjør at det er overveiende fare for at fosteret kan ta skade, og frivillige hjelpetiltak har vist seg ikke å være tilstrekkelig. Det ufødte barnet fikk i denne sammenhengen forrang og ble av lovgiver veid opp mot kvinnens rett til å bestemme over eget liv. Denne avhandlingen tar for seg spørsmålet om det er forskjellige konsekvenser av frivillige innleggelser og innleggelser under tvang for gravide rusmiddelavhengige. Tvang er en alvorlig inngripen i et annet menneskes liv. Det kan tenkes at det for mange vil oppleves som krenkende at ens handlefrihet begrenses. Internasjonalt finnes det få og ingen studier av effekten av ulike former for tvang for gravide rusmiddelavhengige kvinner. I Norge er

Metaforum - Mai 2020

det en case studie. Istudien intervjues to kvinner innlagt på tvang. Studien utforsker hvorvidt behandling under tvang kan påvirke kvinnenes evne til å ta det ventede barnets perspektiv. Forfatterne konkluderer med at vi trenger flere studier, som også ser på likheter og forskjeller blant kvinnene innlagt på tvang og frivillige innlagte. Gravide rusmiddelavhengige representerer en høyrisikogruppe. Norge er det eneste landet som har innført tvangs-behandling for gravide rusmiddelavhengige. I tillegg er det etablerte tilbud om familiebehandling for gravide og småbarnsfamilier i en frivillig kontekst. Det var behov for mer kunnskap om, og evaluering av disse tilbudene. Dette gjaldt selvsagt brukernes egne opplevelser, men også hvordan kompleksiteten preget terapeutene som arbeidet med denne gruppen.

an d t h eir t h er apist s in r eat m en t . På bakgrunn av denne kunnskapen ble følgene mål utarbeidet; Mål: 1) Å utforske hvordan gravide rusmiddelavhengige beskriver opplevelsen av å være innlagt på tvang sett i sammenheng med deres muligheter til å ta det ventede barnets perspektiv. 2) Å utforske terapeutenes diskurser i arbeidet med gravide rusmiddelavhengige innlagt på tvang og i en frivillig kontekst. Hva informerer terapeutene og hva slags implikasjoner får dette for klinisk praksis? 3) Å utforske likheter og forskjeller i kvinnenes beskrivelser og opplevelser av å være innlagt på tvang og frivillig, og på hvilken måte dette kan få konsekvenser for muligheten til å ta det ventede barnets perspektiv. Studien fremhever også hvordan personlige erfaringer kan forstås i lys av endringer i samfunnets syn på graviditet, rusmiddelavhengighet og foreldreskap. Økt kunnskap knyttet til hvordan endringer innad i den enkeltes liv, samt egne relasjonserfaringer kan få konsekvenser for hvordan utvikling av tiknytning til det ventede barnet blir prosessert. Terapeutenes forståelse og diskurser i møte med denne klientgruppen behandles også. Metodevalg;

Et utvalg gravide rusmiddelavhengige kvinner innlagt på tvang og i en frivillig kontekst, samt terapeuter som arbeider med denne gruppen representerer den empiriske delen i avhandlingen. Blant kvinnene innlagt på tvang og i en frivillig kontekst, hadde 90 prosent selv en bakgrunn med rusproblemer, uten at dette var inklusjonskriterie. Deltakerne ble rekruttert fra de fire største institusjonene i Norge som har et tilbud til gravide rusavhengige innlagt på tvang og i en frivillig kontekst. Data ble hentet ut ved hjelp av semistrukturerte dybdeintervjuer. Kvinnenes egne opplevelser og beskrivelser av erfaringen av å være innlagt i de ulike behandlingstiltakene ble analysert i sammenheng med kvinnenes mulighet for å ta det ufødte barnets perspektiv. Studien inkluderer i tillegg fokusgruppeintervjuer med 40 terapeuter fra fire ulike institusjoner som arbeider ved ulike behandlingstilbud for gravide rusmiddelavhengige innlagt på tvang og frivillig. Terapeutene ble fordelt i fire fokusgrupper. Data fra begge gruppene ble henholdsvis analysert med en utforskende tematisk metode. I Analysen fra fokusgruppe intervjuene ble det anvendt en diskursiv Foucault inspisert tilnærming.

Metaforum - Mai 2020

Resu lt at er De gravide rusmiddelavhengige kvinnene som deltok i denne studien sto overfor mange utfordringer. De fleste av kvinnene hadde selv en bakgrunn med oppvekst i familier med rusmiddelutfordringer, og ulike grader av omsorgssvikt ble rapportert. Kvinnene innlagt på tvang opplevde ikke den tvungne konteksten som tvang. Derimot muliggjorde tvangsinnleggelsen et ståsted hvorfra kvinnene selv kunne ta stilling til sin egen situasjon som gravide vordende mødre. Den største utfordringen for å kunne komme i posisjon til å ta det ufødte barnets perspektiv, var egne oppveksthistorier og tidligere relasjonelle erfaringer. De gravide kvinnene innlagt på tvang, fremviste også større ambivalens, graviditeten kom som en overraskelse, men ønsket om ikke å påføre det ventede barnet ytterligere skade, ble en potent faktor. Slik beskrev de at de trang de rammene som tvangen representerte. De frivillige innlagte hadde kommet lenger i prosesseringen av rusmiddelavhengigheten, og fremviste derved et større potensiale i forhold til å se tidligere opplevelser i sammenheng med den situasjonen de befant seg i nå. De frivillige innlagte beskrev at graviditeten representerte et håp og en ny mulighet. Tidligere positive erfaringer ble en potent faktor som styrket motivasjonen for å kunne gjennomføre et vellykket svangerskap og ta vare på barnet etter fødselen. Begge gruppene visste derimot godt hva

Metaforum - Mai 2020

de ønsket seg for det ventede barnet. Fokusgruppeintervjuene med terapeutene viste hvordan terapeutene på ulikt vis beskrev tilknytning som en forutsetning for en god prognose mellom mor og det ufødte barnet. Sammenhengen mellom det å bli mor og være rusmiddelavhengig ble oppfattet som en vanskelig kombinasjon blant informantene. Informantene i denne studien ga grunnlag for spørsmål om forholdet mellom faglige perspektiver og den kulturelle konteksten, og diskursene dette forholdet ga opphav til.

Kon k lu sjon og bidr ag k u n n sk apsu t vik lin g

t il

vider e

Gravide rusmiddelavhengige står overfor store utfordringer, både i forhold til egen barndomshistorie med rusmiddelproblematikk, grader av omsorgssvikt, samt egen rusmiddelavhengighet. Dette er marginaliserende faktorer som ofte medfører tynne nettverk, mangel på struktur og opplevelse av tilhørighet. Det å få barn representerer en stor forandring, en stor utfordring og en ny mulighet. Kvinnene frivillig innlagt beskriver hvordan de hadde opplevd å komme til et vendepunkt, og så på denne graviditeten som en ny sjanse. Empiri fra terapeutene viser at de står overfor store, sammensatte og komplekse utfordringer. De ønsker det beste for mor og det ufødte barnet, men opplever mange dilemmaer. Å behandle rusmiddelavhengighet, kombinert med å forberede den vordende mor til å ta det

ufødte barnets perspektiv, er et utfordrende arbeid. Denne studien er ment å være et bidrag med hensyn til å vise frem kompleksiteten, og også bli mer bevist på hva slags diskurser som råder. Diskursene preger den forståelsen disse kvinnene møtes med. Den kunnskapen og det menneskesynet som preger diskursene bør så langt det er mulig ha forutsetninger i seg for å skape konstruktive rammer rundt et endringsarbeid. En økt bevisstgjøring kan bidra til å redusere stigma og lette

arbeidet med å integrere disse familiene i samfunnet. Å arbeide med gravide rusmiddelavhengige er krevende, og det blir viktig å ha diskusjoner knyttet til analytisk bevissthet. Å prioritere dette fagfeltet for å forebygge generasjonsoverførte erfaringer, krever mer midler til behandling og forskning, ytterligere spisskompetanse og langsiktig oppfølging av mor og barn, foreldre og barn over mange år.

Pregnant substance abusers and their therapists in compulsory and voluntary treatment.

Metaforum - Mai 2020

Sissel Reichelt 1938 - 2020

19. mars nådde den triste nyheten oss om at Sissel Reichelt var død. Vi er to psykologer som er utdannet i hvert vårt 10 år. Rolf på 80-tallet og Helge på 90-tallet. For begge oss to har Sissel hatt stor betydning. Jeg (Rolf Sundet) møtte Sissel første gang da jeg som grunnfagsstudent hadde fått 2,6 som karakter og visste at hvis jeg skulle komme meg videre i studiet måtte jeg ?snakke? meg opp til 2,5. Sissel var sensor. Jeg husker ikke hennes spørsmål og like lite mine svar. Det jeg husker er hennes vennlige tilstedeværelse sammen med det jeg over tid lærte som et kritisk blikk som utfordret og samtidig stimulerte nysgjerrighet mer enn avvisning og negativitet. Gjennom studiet ble Sissel kanskje den læreren som mest viste meg at det er mange muligheter, mange måter å forstå på og mange måter å handle på i denne jobben, og at i en slik situasjon er det avgjørende at en ikke blir for forelsket i en teori eller perspektiv. Jeg husker dette særlig da jeg hadde levert min hovedoppgave hvor Humberto Maturana, som da var et viktig navn i familieterapifeltet, entusiastisk ble presentert. Jeg traff Sissel en tid etter levering. Hun sa at den var interessant å lese, men at Maturana-delen var vanskelig så hun hadde for sikkerhets skyld gitt den til Jon Elster for å høre hans vurdering av om det var noe å gå videre på her. Hans svar var at, nei, det så han ikke noe poeng i, så den unge

Metaforum - Mai 2020

psykologen fikk sin dose kaldt vann i blodet og en realitetsorientering om at i vitenskapens verden er usikkerhet og tvil viktigere enn entusiastisk forelskelse i ideer og ?nye? sannheter. Et annet viktig minne er fra den i familieterapifeltet viktige konferansen ?A Greek Kitchen in the Actic?, avholdt i 1988 i Sulitjelma. Alle de internasjonalt og nasjonalt viktige familieterapeutene, deriblant Sissel, og en gruppe internasjonale fagpersoner, som i konferansen ble benevnt som ?epistemologene?, var tilstede. Humberto Maturana var en av disse, Heins von Foerster en annen. På bussen ned fra Sulitjelma etter konferansen satt jeg sammen med Sissel. Igjen fikk jeg en leksjon i å unngå å bli overvettes forelsket i spesifikke ideer. Sissel var absolutt ikke imponert over hva ?epistemologi?gruppa kunne tilføre det praktiske, terapeutiske feltet. Der vi møttes, og som kanskje er en av de første erfaringene jeg har i å la min egen kritiske stemme få plass, var i vår felles bekymring for ideene om at alt var språk og at vi måtte forlate de systemiske ideene og i stedet slutte oss til noe som het postmodernisme.

Det er denne doble holdningen, kritiskhet og interesse for det forskjellige, som preger mitt bilde av Sissel. Jeg var så heldig at da jeg startet i Ph.d. programmet på Psykologisk institutt i Oslo fikk jeg Sissel som veileder og erfarte i praksis hvor produktivt og hjelpsomt denne doble holdningen var. I tillegg ble jeg kjent med hvor nøye Sissel var i sin lesning av mitt materiale og hvor konkret og støttende hennes veiledning var. Jeg glemmer aldri hennes respons da det nærmet seg avslutningen på avhandlingsarbeidet: ?Utrolig hvor mye du har fått ut av det som kanskje ikke er verden største datamateriale?. Igjen både en realitetsorientering og en støtte i at jeg hadde gjort en jobb som jeg kunne være stolt av. Det trenger ikke være stort, bare det er ærlig og ordentlig. Uten Sissels veiledning hadde jeg aldri klart å nærme meg et slikt ideal, samtidig med læring om at en skal være ydmyk i forhold til egen vurdering om idealet er nådd, særlig innenfor det vitenskapelig feltet. Sissel var for meg (Helge Eliassen) den læreren og veilederen som inspirerte meg aller mest gjennom studier og i utformingen av min psykologrolle. Gjennom hovedoppgaveveiledning, undervisning og mange veiledninger på klinisk praksis stilte hun gjerne kritiske spørsmål, hun undret seg, var kreativ og morsom, men med en sting som tvang meg til å fortsette å jobbe med materialet eller praksis. Jeg opplevde henne som hjertelig tilstede og raus og hun lærte meg som terapeut å stole på egne vurderinger og ikke være så redd for hvor en terapisamtale kan bære hen, den kunne likevel være nyttig og viktig. Det aller beste eksemplet på dette var da hun i etterkant av en student-terapitime hvor jeg var terapeut, der Sissel satt i et reflekterende team sammen med fire medstudenter av meg, og hun undret seg på et uvanlig veivalg underveis i samtalen. Hun lurte også på hva de andre i teamet tenkte om dette. Det var flere som mente de ville gjort noe annet enn meg. Da runden var over sa Sissel til gruppa at det var interessant å høre om de ulike veivalgene medstudentene mine ville gjort, for deretter å si: «Ja ja, men så ble det likevel noe som så ut til

å være en god samtale for klienten». Jeg tør påstå at denne kommentaren fra Sissel fjernet mye av min usikkerhet og frykt for å ?trå feil?i samtaler og møter med mennesker. På den måten kan jeg si at en viktig arv etter Sissel fortsatt er med meg inn i hver eneste samtale jeg deltar i. Det er også viktig å fremheve at Sissel var utrolig entusiastisk og støttende for oss studenter på mange plan, ikke bare i forhold til kurs og veiledning. Da kullet mitt på slutten av 80-tallet skulle på studietur til Egypt, for å lære noe om hvordan man møtte og hjalp mennesker innenfor psykisk helsevern der var vi avhengige av å ha med oss en lærer for at turen kunne få status som studietur. Her stilte Sissel sporty opp, til tross for at vi ennå ikke hadde møtt henne i undervisning. Det var utrolig fint å bli kjent med Sissel under denne nesten to uker lange reisen, der hun skled inn og ble en naturlig del av gjengen på tur. En annen episode, typisk for Sissel var en gang jeg skulle møte til veiledning på hovedoppgaven min som handlet om reflekterende team og dermed mye om Tom Andersens arbeid. Da jeg kom inn døren til kontoret hennes i 2. etg i C-blokken satt Tom Andersen der sammen med Sissel. Hun hadde like godt invitert sin gode venn og kollega til denne veiledningstimen ettersom han var i byen da. Dette møtet, og særlig samtalene som oppsto mellom Sissel og Tom, der Sissel utfordret og undret seg over noe av det han hadde skrevet, og der Tom utdypet og delte noe av sine tanker og refleksjoner skulle også komme til å bety mye for meg. Etter at noe av denne teksten ble lagt ut på sosiale medier har mange kolleger og tidligere medstudenter skrevet kommentarer der nettopp Sissels kreativitet, hennes konstruktive kritiske innspill, hennes hjertelige tilstedeværelse og hennes rause støtte til oss som studenter blir fremhevet. Takk til Sissel fra Helge Eliassen og Rolf Sundet Hvil i fred?

Metaforum - Mai 2020

T E V I K R A FRA

Metaforum - Mai 2020

100

Metaforum - Mai 2020

101

102

Metaforum - Mai 2020

103

Snipp, snapp... Så har vi kommet til siste side for denne gang. Vi håper du har likt det du har sett og lest. Neste nummer kommer....

4. september

Alle i Metaforumredaksjonen vil gjerne ønske alle våre lesere en riktig fin sommer & høst! I m ellom t iden k an du f ølge oss på Facebook ..... Metaforum

NFFT

...eller du k an lese vår e an dr e u t givelser -digit al

Ikke allerede medlem? KLIKK HER

104

Metaforum - Mai 2020