TRAPPETRINN & VIBRERENDE SINN SOM GIR SVINN Som glødende kull var hvert trappetrinn bort fra ham. En opphøyelse i hvert steg. Hun så ikke lenger ned. Fra et sted langt der inne hun ikke lenger trodde fantes, kom ny kraft som økte for hvert eneste lille, store steg. Hun så lyset der oppe. Det bar bud om en ny tid. Noe mer skulle likevel få skje. «Vær varsom i akten. Gå alltid i takten. Ikke vis forakten. Forakten avler den forhatte subtile makten.» Den indre stemmen er bestemt og hard. Ikke lenger beklemt og rar. I øyeblikkene han ikledde seg hatten, gikk hun alltid inn til skatten. Sitt eget hemmelige sted. En gang. En gang hadde han
56
Metaforum - November 2020
nøkkel til der inn. Sammen voktet de skatten og frydet seg i hverandre. Da det var dags gikk de sammen ut igjen i verden ? det var de to mot alle og alt. Som om hun ble født ut fra en frodig blodrød peon, som åpnet seg i full prakt mot morgensolen. Slik vandret hun steg for steg mot varmen og lyset. Det bølget innover henne ? håpet som nå skulle innfris. Den betingelsesløse friheten. Ærligheten, og den åpenbare herligheten som nærer den ekte kjærligheten. Den som bare er. Spent som en bue. Nær bristende. Fristende. Hviskende. Der nede - der dirrer det. Vibrerende, varm klam luft. Likeledes duft. Gjennomsiktige tanker. Skulle han kaste anker?
